Pianisten, komponisten og bandlederen Håvard Wiik er i mine ører en musikant i verdensklasse. Her kommer det nok et prov på det.
Håvard Wiik med Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen – trioen sin det!
Håvard Wiik (43) har i en årrekke fortalt og vist oss at han har noe helt eget å fare med på alle områder. Om det har vært i kruttsterke Atomic, i Motif, i sin egen trio, på duo med Håkon Kornstad eller i ymse konstellasjoner med fremmedlandske musikanter av høy byrd, ofte Ken Vandermark, så har Wiik fra Frei ved Kristiansund, nå bosatt i Berlin, kompromissløst hele tida vist oss at han har vært på vei i retning seg sjøl.
Ei av låtene, han har forresten skrevet alle åtte her, heter "Tudor Style". For meg er det slik at alt på denne skiva også er Wiik Style – hans klangverden låter bare som han sjøl og etter at å ha hatt gleden av å følge han i rundt 20 år, så er det fortsatt en sann fryd å slå fast at han er tro mot seg sjøl og i stadig utvikling.
Wiik er ikke typen musikant som gjør det enkelt verken for seg sjøl eller for oss på mottakersida. Han gir både seg sjøl og oss solide utfordringer, men med den teknikken og den formidlingsevnen han er i besittelse av, så blir det hele tida spennende og unikt å følge han på veien.
Når han så har invitert med seg sine gode "gamle" venner Håkon Mjåset Johansen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, blant annet fra Motif-bandet, så har han han faktisk det beste og mest empatiske reisefølget tenkelig på plass. Vi snakker lyttere, solister og kollektivister av internasjonal toppklasse og de kler Wiik og musikken og intensjonene på strålende vis. Vals eller ikke vals – det driter jeg i:-)
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Håvard Wiik Trio
This Is Not a Waltz
Moserobie Records/MusikkLosen
