Van Morrison (72) er en av de artistene på denne kloden som har gitt meg mest glede gjennom sin store katalog og sitt helt særegne uttrykk. Denne kvelden på et småkaldt og regntruende Romsdalsmuseum i Molde er ikke blant dem jeg vil huske veldig lenge.

Van Morrison er fortsatt desidert best som vokalist.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Mange generasjoner musikkelskere har funnet mye å glede seg over gjennom den fantastiske katalogen Van Morrison har skapt. Slik vil det garantert fortsette å være – han har nemlig skrevet musikk som har tidløshetens stempel på seg. Derfor gleda helt sikkert de vel 4000 seg veldig til den sky nord-iren skulle varme dem. Dessverre hadde de fleste sikkert grunn til å være skuffa denne onsdagskvelden. Vi fikk nemlig hilse på en ganske så uinspirert Van the Man som aldri fikk løfta publikum i noen særlig grad – bortsett fra helt mot slutten.

Ingen entertainer

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at legenden ikke er noen entertainer. Her blei det ikke sagt et et ord utover det aller nødvendigste og det blei sjølsagt heller aldri smilt. De som husker tilbake til konserten hans på samme scene i 1996, da han også gjesta Bob Dylan dagen før, minnes en noe redusert Morrison som likevel leverte med et godt band med Georgie Fame i spissen.

Nå fikk vi møte en Morrison som spilte alt for mye saksofon, noe han aldri har gjort veldig bra. Til å begynne med sang han surt også, men det kom seg etterhvert. Når han så omga seg med et band med ikke noe mer enn kompetente musikanter åpenbart med mye jazzbakgrunn, men som heller ikke lot seg inspirere til store høyder, så blei denne småsure kvelden akkurat det.

På jazzklubb

Som vanlig på de Van Morrison-konsertene jeg har vært, så kjørte han gjennom låtene sine så og si uten stans mellom sangene. Jo da, han serverte oss sjølsagt storslåtte sanger som «Moondance» og «Days Like This» og en cover av Bo Diddleys «I Can Tell», men det tok liksom aldri av og det var mulig å merke på publikum. Heldigvis gikk det et lite sukk gjennom publikum da «Brown Eyed Girl» kom – det var som om det var derfor de hadde kommet. Det var likevel ikke nok til at dette blei en minneverdig Van Morrison-konsert, men den tok seg i alle fall opp mot slutten. På en intim jazzklubb, som han pleier å spille ganske ofte, hadde dette settet egna seg bedre enn på den store utescena en sur onsdagskveld.

Og som ekstra: sjølsagt kom «Gloria» – det hjalp også!

Van Morrison – vokal/altsaksofon, Paul Moore – bass, Paul Moran – keyboards/trompet, David Keary – gitar, Teena Morcombe – trommer/perkusjon/keyboards.

Pluss fiolinist og korist

Stanley Clarke kan fortsatt tillate seg å gjøre hva som helst med sine basser.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Det skulle ta 46 år

Stanley Clarke var et bortimot ukjent stjerneskudd da han besøkte Molde forrige gang – i 1972. Nå var han tilbake som en av jazzens og funkens superstjerner og ga oss nesten det vi kunne vente oss fra en med en slik status.

Clarke har benytta ventetida siden han spilte med Chick Corea og Return to Forever i 1972 godt. Både som bassist, komponist, arrangør og produsent innen de fleste sjangere har Clarke inntatt en solid posisjon. I mange år forsvant han nesten fra livescena og «bosatte» seg i platestudio, men nå har heldigvis lysta kommet tilbake for å møte publikum i større grad.

Funky shit

De som kom for å høre jazzbassisten Stanley Clarke (67), blei nok skuffa. Tror egentlig ikke mange som kom av den grunn heller – her var det funkmesteren som ga slaphandstilen et nytt ansikt som viste seg fram.

Med seg hadde han en helt ny generasjon musikanter fra prøvede steder på kloden: Georgia, Afghanistan og Bronx! Gutta var alle i 20-åra og tangentist Cameron Graves, som kommer fra West Coast Get Down-«bevegelsen» i Los Angeles med blant andre Kamasi Washington og Kendrick Lamar i stallen, har like sterke røtter i hip hop som i jazz og funk.

Verdensmusikk a la Clarke

Giganten Clarke, som behandler den store fela som en liten baby, ga publikum en liten time som fin oppvarming til det som skal komme med Van Morrison, og med den afghanske tablavirtuosen Salar Nader som ekstra krydder, blei det også en mer verdensmusikkaktig klang over det hele.

Trommeslager Shariq fikk vist seg solid frem, mens tangentgutta blei i stor grad fargeleggere.

De som forventa grensesprengende saker fra Clarke denne gangen, fikk ikke det. De som håpte på en funkoppvarming hadde mye mer å glede seg over og til slutt hylla han også ikonet John Coltrane som gikk bort i går for 51 år siden.

Da er det bare å håpe at det ikke tar 46 år til neste gang Stanley Clarke legger turen innom Molde. Da vil hans tilfelle være 113 år…..

The Stanley Clarke Band

Stanley Clarke – kontrabass og elektrisk bass

Beka Gochiashvili – piano, keyboards

Cameron Graves – keyboards  

Salar Nader – tablas

Shariq Tucker – trommer