To vinnere – på hvert sitt vis

Cross Currents Trio, med Dave Holland, Zakir Hussain og Chris Potter, og Ingebjørg Bratland sørga for en stor og variert torsdagskveld på Moldejazz.

Cross Currents Trio – for et band!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

En enorm opplevelse

Det å møte på amerikanske såkalte supergrupper, kan være så ymse. Cross Currents Trio er ei slik gruppe, men tok livet av alle mulige fordommer.

Zakir Hussain – for en tablaist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Bassist Dave Holland, tablaist Zakir Hussain og tenor- og sopransaksofonist Chris Potter er hver for seg noen av de mest uttrykksfulle musikantene som finnes på sine respektive instrumenter. Det trenger som kjent ikke å bety at det blir stor musikk ut av det når slike mestere møtes. For noen er det nemlig slik at egoene blir for store – de kolliderer enkelt og greit. Det skjedde på ingen måte denne Molde-kvelden. Det blei derimot en opplevelse for evigheten – intet mindre.

Dave Holland – for en bassist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Med et repertoar satt sammen av låter de alle hadde skrevet, blei vi invitert inn i et musikalsk landskap så empatisk, virtuost, og så rytmisk og melodisk spennende som nesten vel tenkelig.

Chris Potter – for en saksofonist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det at jazz royalty, som Hussain kalte Holland, og Potter hadde funnet sammen igjen, var for så vidt ingen overraskelse. De har ved flere anledninger i flere band vist oss at de har noe helt spesielt å melde sammen. Det at tablamesteren over alle, Zakir Hussain, som vi først blei kjent med gjennom John McLaughlins Shakti, skulle bli en del av et nytt kollektiv med de to, var nok en overraskelse for mange. Det skulle i alle fall vise seg å bli et lykketreff av de sjeldne.

Her det snakk om å utfylle og utfordre hverandre på et inderlig og herlig hele veien. Egoene står aldri i veien for det kollektive sjøl om alle får anledning til å skinne – og du verden som de skinte alle tre!

Hussain, som skapte mote både med spillet sitt og sveisen sin (!), rundt Shakti-tida, hadde blant annet skrevet ei hyllest-låt til sin gamle sjef John McLaughlin som blei et av mange høydepunkt. Hussain er intet mindre enn en trollmann ved, rundt og på sine tablas. Holland er en musikalsk virtuos som spiller bass som får det til å virke så lett – det er det garantert ikke – og Potter med sin enorme teknikk, tar arven etter Michael Brecker videre på sitt eget vis.

De tre stortrives tydeligvis sammen. Det var nesten som om dette var det første møtet, noe det ikke var. Det var bare et sjeldent møte – for evigheten.

Den nye røysta

De seineste åra har det blitt mer og mer klart at arva etter Kirsten Bråten Berg og Sondre Bratland er i de beste hender. Hun heter Ingebjørg Bratland.

Ingebjørg Bratland – for en historieforteller!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det er en sterk og flott tradisjon under Moldejazz at det er blir presentert kirkekonserter som vil bli huska. Jeg føler meg ganske sikker på at denne stunda med nok ei stor og personlig stemme fra Telemark, nærmere bestemt Vinje, Ingebjørg Bratland (28) kommer til å føye seg inn i den rekka. Som sine læremestre, som jeg nesten tar for gitt at Bråten Berg og Sondre Bratland er, så starta Ingebjørg Bratland med kveding i ung alder – som 5-åring for sikkerhets skyld. Denne folkemusikkinnflytelsen bærer hun fortsatt med seg i uttrykket sitt på et inderlig og ekte vis.

Gjennom sine fire plateinnspillinger på fem år, med voldsom respons både på strømming og i fysisk platesalg, har Bratland med si urvakre røyst skapt sitt eget lett melankolske popunivers, men hele tida med klare røtter til sin oppvekst i folkemusikkland og fortsatt på sin uforfalska og nydelige Vinje-dialekt.

Endelig Molde

Etter masse turnering, stod Molde på reiseruta for aller første gang. Publikum kjente åpenbart sin besøkelsestid og tok på alle vis vel i mot henne og hennes empatiske band bestående av bass, piano/tangenter, gitar og trommer. De var der for at Bratland skulle skinne – og det gjorde hun.

Repertoaret, som Bratland hadde satt sammen fra store deler av sin produksjon, hadde hovedvekt på hennes seineste plate, «Hjarteskjell». Det er en melankolsk, litt sår og litt sart overtone i uttrykket til Bratland som det gjør det godt å forsvinne inn i, reflektere til og drømme seg bort i. Med sanger som kjærlighet, avstand, nærhet, savn, ensomhet og ekthet – også i coverlåter av Leonard Cohen, «Songen om Bernadette», Bob Dylans «You Make Me Feel My Love» som har blitt til «Fordi eg elskar deg» i Bjarte Hjelmelands oversettelse og Joachim Thåströms «Over sundet», som blei servert som avskjedspresang, fortalte Bratland oss at hun allerede er en artist med noe viktig og evig på hjertet.

Trygg og ekte

Det skal bli spennende å følge Bratlands videre ferd mot sitt eget univers. Hun er allerede en historieforteller av klasse og live binder hun det hele sammen på et sjarmerende vis med humor og sjølopplevde erfaringer. Det er ei frisk fjelluft i røysta til Ingebjørg Bratland som ikke kunne ha kommet fra noe annet sted enn Vinje. Det var godt å rusle ut i den vakre Moldenatta med denne presangen av en Ingebjørg Bratland-konsert som følge.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg