Moldejazz 2018 gikk ut av historia på samme vis som festivalen har oppført seg hele uka: eksemplarisk!
Maria Schneider leder TrondheimSolistene med Eir Inderhaug som sangsolist.
Foto: Thor Egil Leirtrø
aria Maria Maria
I´ve Just Met a Girl Named Maria heter det i Leonard Bernsteins berømte «West Side Story»-sang. Som avslutning på festivalen fikk vi møte nok en del av musikken til årets Artist in Residence, Maria Schneider. For en fantastisk måte å ta farvel med henne og hennes musikk på i Molde domkirke.
Maria Schneider (57) har vært en annerledes og svært spennende «husartist» under årets Moldefestival. Annerledes fordi hun ikke er utøvende musiker sjøl, men «kun» komponist, arrangør og orkesterleder. Det har aldri skjedd før i rekka av såkalte «husartister» og dermed blei måten hun blei presentert på forskjellig fra tidligere års artister som vi har møtt i en rekke konstellasjoner som utøvende musikanter.
Ensemble Denada
På åpningsdagen møtte vi Schneider i ei fantastisk jazzdrakt sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Der viste hun seg fram som komponist, arrangør og orkesterleder i arva etter sin mentor Gil Evans. Seinere i uka har vi støtt på henne som fuglekikker, i en interessant åpen samtale med publikum tilstede og som gjestedirigent for et lydhørt ungdomsstorband.
Den klassiske Schneider
Festivalen blei bortimot avslutta i natt i det vi fikk møte Schneider i sin klassiske drakt der hun sammen med de fantastiske TrondheimSolistene, blåsere fra Ensemble Denada og Luftforsvarets musikkorps, pianist Olga Konkova og bassist Per Mathisen og ikke minst sangsolist Eir Inderhaug, framførte de to verkene «Carlos Drummond de Andrade Stories» og «Winter Morning Walks», basert på dikt av den amerikanske poeten Ted Kooser. Det første verket hadde tatt utgangspunkt i lyrikk av den brasilianske dikteren med samme navn.
Et herlig samarbeid mellom Eir Inderhaug og Maria Schneider.
Foto: Thor Egil Leirtrø
De to verkene, fantastisk formidla i kirka av lydmaestro Asle Karstad, fortalte oss om bredden i musikktilnærminga og allsidigheten til Schneider. Vi visste hvilken gigant hun er i jazzsammenheng, men for de fleste av oss var det nok en overraskelse hvilken storhet hun også er som klassisk komponist og dirigent.
Schneider leda TrondheimSolistene med en tydelig autoritet og de lystra hennes minste vink slik bare et ensemble av deres kaliber er i stand til.
Hun resiterte også alle de ni diktene av Kooser som hun hadde tonsatt for å sette «menigheta» inn i stemninga og det var så avgjort med å bidra til at vi kom under huden på både musikken og tekstene. Inderhaug, med sin enorme utstråling og stemmeprakt, løfta poesien til steder Schneider og alle vi som hadde privilegiet å være tilstede bare kunne drømme om.
Denne konserten i domkirka var en bortimot perfekt avslutning på Schneiders residens under Moldejazz. Det var også en strålende avslutning på ei uke som bekrefter Moldejazz sin status som landets beste jazzfestival eller som Maria Schneider har uttalt både underveis og i kirka:
«Moldejazz is the best jazzfestival in the world». Den dama snakker aldri tull. Hun snakker heller ikke over seg!
Sorry brødre – det blei Vold og Andersen
Det er 50 år siden Jan Erik Vold og Arild Andersen var på Moldejazz samtidig for første gang. Da spilte de ikke sammen, men det gjorde de heldigvis nå.
Jan Erik Vold og Arild Andersen – vi snakker øverste hylle. Aller øverste.
Foto: Thor Egil Leirtrø
Det snakkes ofte om legender både innen musikk og litteratur. Det er ikke alltid de som omtales egentlig passer til betegnelsen, men når det gjelder Jan Erik Vold og Arild Andersen så er legende-betegnelsen noe så voldsomt på plass.
Langvarig samarbeid
De to har kjent hverandre siden 60-tallet og samarbeida blant annet på det ikoniske albumet «Briskeby Blues» der Jan Garbarek Quartet var tonefølget. Sjøl om det har vært stor suksess hver gang de har gjenfunnet tonen, så har det skjedd relativt sjelden. Derfor var det ekstra hyggelig å stifte nytt bekjentskap med de to i et repertoar der de både hadde henta frem gamle schlägere og satt det sammen med ganske nytt materiale.
Rosevinner
Arild Andersen har gjesta Moldejazz 44 ganger og blei tildelt Molderosa tidligere i uka. Vold har ikke vært her så ofte, sjøl om han på alle slags vis er verbaljazzeren her til lands. Etter å ha gitt oss fantastisk lyrikk med snert, humor, samfunnskritikk og ironi, samtidig som han har oversatt en rekke utenlandske poeter til norsk, kom han i dag til en mer enn fullsatt sal i Teateret Vårt – en sal med masse forventninger som alle blei innfridd.
Den times lange seansen med sjelsfrendene Vold og Andersen begynte med klassikeren «Tang» fra «Briskeby Blues». Tonen var satt og publikum storkoste seg fra første stavelse/tone. Etterhvert fikk vi både oversatt lyrikk, strålende eksempler på hans bitende samfunnskritikk i dikt om sju år gamle Nathan født og oppvokst på Stord som skulle bli deportert fra Norge, hans humor når han fortalte om Therese Johaug som hadde smurt seg bort og stadig tilbakevendende Billie Holiday i «Strange Fruit».
Looperen fra Notre Dame
Bedre reisefølge for Vold enn Arild Andersen med sin syngende og varme tone, er vel faktisk ikke mulig å tenke seg. Han hadde skrevet en hel del ny musikk for anledninga, men vi fikk også stifte bekjentskap med hans legendariske «Gardsjenta» som var reisefølget for «Loffen» – kanskje Volds mest kjente dikt.
Andersens bruk av loopmaskin er alltid effektfull og uten unntak brukt akkurat der den skal brukes. På det viset utvider han seg sjøl til et lite orkester, men hele tida med den største fintfølelse. De to kledde hverandre slik bare to bestevenner som har mye felles i banken kan kle hverandre.
Som Vold deklamerte fra klassikeren «Funny»: Sorry brødre det ble meg – Jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan.
Vi legger til for egen regning: vi er ikke sorry for at det blei Jan Erik Vold og Arild Andersen.