Det kommer mye rart fra USA om dagen. Da er det flott at saksofonisten Bill Evans og pianisten Kenny Barron gir oss flott musikalsk motgift.
Bill Evans – en av Miles Davis´ viktigste støttespillere i ikonets comeback på 80-tallet.
Foto: Stein Hødnebø
Det er ikke lenge siden Bill Evans (60) gjesta kongeriket sammen med den svenske supergitaristen Ulf Wakenius. Da var det med hans band Petite Blonde med trommeslager Dennis Chambers og elbassist Gary Grainger. Nå var de to sistnevnte erstatta med nok en trommeslager i samme liga. Keith Carlock, og vår egen elbasskjempe, Per Mathisen.
Ulf Wakenius kan det aller, aller meste – på og med en gitar.
Foto: Stein Hødnebø
Samarbeidet mellom Miles-eleven Evans og Oscar Peterson-støttspilleren Wakenius blei bekrefta umiddelbart med en usedvanlig elevert samtale mellom de to. For en musikalitet, for en empati, for et nivå!
Keith Carlock – en av den sjangerfri musikkens trommeikoner.
Fot: Stein Hødnebø
Når de så hadde alliert seg med en av moderne musikks storheter på trommer – Toto, John Mayer og Steely Dan er bare noen av arbeidsgiverne – Keith Carlock, så passa det utmerket når målet var å ta oss med til musikalske grenseland der fusion, jazzrock og tilliggende herligheter hører hjemme.
Per Mathisen hører hjemme i et slikt kremlag.
Foto: Stein Hødnebø
Med Sandefjords store elbass-sønn Per Mathisen som det urokkelige grunnfjellet, så blei dette en strålende seanse der de som eventuelt har noe mot såkalte flinkiser, ville fått kjørt seg kraftig.
Her gikk det unna i urheftige tempi der det var liten tvil om hvor eneren var, men samtidig hadde de sjølsagt også evnen til å ta´n helt ned. Når ballet blei avslutta med Miles-klassikeren "Jean Pierre", som Evans var med å unnfange, så var det svært hyggelig å rusle videre ut i festivalkvelden.
Kenny Barron – en av jazzens aller største elegantierer.
Foto: Torill Krook Karlsen
Neste og siste stoppested for undertegnede var bare noen hundre meter ned i gata. Der holdt nemlig en av mine pianofavoritter, Kenny Barron, til. Med en trio bestående av trommeslageren Jonathan Blake og den japanske bassisten Kiyoshi Kitagawa, viste Barron (75) oss det vi egentlig visste. Jazz frembragt av en trio som har jobba sammen i åresvis og med en av de mest smakfulle tangentplukkerne på Tellus, blir ikke så mye mer inderlig enn dette.
Barron, som jeg tror er født og oppvokst i blå blazer, har spilt med alt og alle og ga oss nydelige eksempler på hva musikk skrevet av Strayhorn, Veloso, Monk og Haden, pluss en rekke egne låter, blir til i slike omgivelser.
Kenny Barron er fortsatt en av mine pianofavoritter og Blake, en melodisk trommeslager i kjølvannet til Billy Higgins, og Kitagawa rykka en god el plasser oppover lista i løpet av mitt første med dem i levende live.
Junaiten har heldigvis mye flott å by på til tross for at han på toppen gjør sitt beste for å ødelegge det.
Bill Evans/Ulf Wakenius Project
Kenny Barron Trio
Oslo Jazzfestival, 13. august 2018