Ketil Bjørnstad er i mål med den vanskelige fjerderunden og det er bare å takke for den reisa han lar oss få bli med på – nok en gang.
Ketil Bjørnstad – slik han så 90-tallet.
Det er nå tre år siden Bjørnstad inviterte oss med på denne maratonreisa der han lar oss få bli med han gjennom alle tiåra han har levd. For meg har det blitt seinsommerens høydepunkt, sikkert fordi det også er mye av min samtid som er grunnlaget. «Nittitallet» holder samme høye standard som de tre foregående.
Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad skriver godt. Det har "vidunderbarnet" fortalt oss relativt mange ganger siden han debuterte med diktsamlinga "Alene ut" i 1972. Med en bibliografi og diskografi som matcher alt her til lands, og langt utenfor Harald og Sonjas grenser, både kvalitativt og kvantitativt, så er det likevel slik at denne reisa i mine ører og øyne er det heftigste han har begitt seg ut på noensinne – i tillegg til platesamarbeidet med ECM-ideolog Manfred Eicher, men det skal jeg komme tilbake til.
I hvor stor grad Bjørnstad husker alt han har vært med på eller i hvor stor grad han har tatt notater som har hjulpet han, vet jeg ikke. Sjølsagt har han hatt researchhjelp underveis også, men uansett er det en imponerende gjenfortelling han bringer oss år for år. Det som nok en gang gjør dette så imponerende er at i tillegg til å være djupt personlig, så skriver han slik at vi som lesere blir en del av historia også: mange av oss har nemlig levd mer eller mindre samtidig og opplevd mye av det samme.
På det personlige planet får vi bli med på mange av Bjørnstads boklanseringer og ikke minst platelanseringer. Der blir vi også innlemma i Bjørnstadgutten, som er en av hans tre måter å benevne seg sjøl på, sin enorme respekt og til dels frykt for ECM-sjef Manfred Eicher. Resultatene av samarbeidet har beviselig blitt veldig bra, noe den av og til overydmyke Bjørnstad sjølsagt gir alle andre mest mulig kreditt for i sin bortimot sjølutslettende måte å bedømme seg sjøl på.
Dette tiåret førte også til et samlivsbrudd, flytting fra Sandøya ved Tvedestrand tilbake til Oslo og et nytt forhold. Slutt med den andre og inn kommer C., noe som blant annet fører til et par begivenhetsrike år i Paris.
Bjørnstad (66) blir av mange sett på som den alltid like blide og omgjengelige forfatteren og musikeren. Det er han da også, men han gir oss også sjølutleverende eksempler på at han virkelig kan si fra når han føler for det.
Kapitlene blir kortere når vi nærmer oss slutten, men likevel er vi ikke langt unna 800 sider denne gangen heller. Kanskje begynner Bjørnstad å kjenne på utmattelsen når han nærmer seg mål på nok en maraton? Jeg ville gjerne at han ikke blei så detaljert en rekke ganger – jeg tror historia hadde blitt enda bedre av det.
Og så gir jeg ikke slipp på en av mine kjepphester denne gangen heller. Aschehoug er et så stort og ressurssterkt forlag at navne- og fakatafeil burde vært luka bort i større grad enn det som har skjedd her. Police-gitaristen heter Summers, Paolo Vinaccia kom til Norge med et libanesisk discoband – ikke italiensk danseband, TV 2 skrives akkurat slik, Ystehede akkurat slik, The Köln Concert er i entall, en gang dukker det opp en h i fornavnet til Jon Christensen, den fordums mobiltelefongiganten Ericsson skrives slik, Gardermobanen heter bare det og legenden fra Marseille heter fortsatt Tore André Flo – sjøl om jeg er enig i at Tor er et mye penere navn!
Uansett hvor genert jeg kan være, prøver jeg alltid å redde en kvinne i nød, skriver Bjørnstad-gutten om da han plukka opp hatteeska til Shere Hite. Det er en bare én av hundrevis av strålende formuleringer underveis i fortellinga om det grensesprengende tiåret – Nittitallet. Du verden som jeg gleder meg til Tyvetallet allerede!
Ketil Bjørnstad
Verden som var min – Nittitallet
Aschehoug
