hits

Blogg

Ny Saft-smak

Den amerikanske tangentvirtuosen Jamie Saft dukker opp i stadig nye versjoner og nesten alle er like spennende.

Bill McHenry, Nasheet Waits, Brad Jones og Jamie Saft har grunn til å smile.

De siste par åra har Saft (47) vist seg fram blant annet sammen med Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i bandet Starlite Motel, sammen med Iggy Pop, Bobby Previte og Steve Swallow i nok en overraskende kvartett og mutters aleine på «Solo a Genova». Nå er han tilbake i nok ei ny utgave: sammen med bassisten Brad Jones, tenorsaksofonisten Bill McHenry og trommeslageren Nasheet Waits møter vi den usedvanlig allsidige Saft i en ganske straight utgave her.

Gjennom ni Saft-komposisjoner som oppholder seg i et mørkt/lyst-landskap og som hele tida hører hjemme i et sein-bop uttrykk, samt standardlåtene «Violets for Your Furs», «Sweet Lorraine» og «There´s a Lull in My Life», viser Saft oss ei ny og ganske så tradisjonell, men likevel personlig side av seg sjøl som beveger seg godt inn i et Coltrane-univers fra 60-tallet. Jones og McHenry er ganske så ubeskrevne blad for meg, mens Waits kjenner vi godt her hjemme blant annet fra hans medvirkning i Jason Morans Bandwagon - han er enkelt og greit en av de store, unge trommeslagerne over there. Det bekrefter han her og Jones og McHenry forteller oss også at her har vi med sterke stemmer å gjøre.

Jamie Saft er med sin allsidighet og sitt tydelige uttrykk, uansett hvor han møter opp, en av de viktige pianostemmene anno 2018.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft Quartet

Blue Dream

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Duvende og herlige bølger

Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at et nytt livstegn fra Espen Berg Trio sørger for et av årets musikalske høydepunkt.

Espen Berg Trio - låter som ei kule og er muligens sponset av Specsavers eller Synsam.

Det har seg nemlig slik at helt siden siden jeg hørte Hamars store pianosønn Espen Berg (35) for første gang, så har han uten unntak imponert meg - det være seg i soloformat, i Trondheim Jazz Orchestra-bandet til Marius Neset, hans eget bestillingsverk til Moldejazz i fjor eller med sin egen trio som platedebuterte med «Mønster» for tre år siden. Allerede i 2012 så solodebuten «Noctilucent» dagens lys.

Sammen med trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, alle tre med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, som har vært en del av trioen siden starten og den første skiva, har Berg, trioen og musikken vokst og modna seg voldsomt for hvert møte.

Vi snakker fortsatt om et melodisk og dynamisk univers som er intrikat og utfordrende, men som gjennom måten de tre tolker låtene på gjør sitt til at det oppleves lekende og «lett» sjøl om det altså på ingen måte er ukompliserte saker Berg & Co serverer oss.

Låtene, som med unntak av Stings «Hounds of Winter», er komponert av Berg, spenner over hele spekteret fra nydelige ballader til heftige temposaker og den meget empatiske og særdeles samspilte trioen trives like godt uansett hvilke omgivelser de dukker opp i.

Vi har med tre langt framskredne individualister å gjøre som teknisk sett har få begrensninger, men det er likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg aller mest her. Det er som om samtaler blir starta, utvikler seg og får en naturlig konklusjon - hver gang!

Er du på utkikk etter noe vakkert, men samtidig utfordrende for høsten og alle andre årstider som måtte komme, så er «Bølge» absolutt å anbefale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Berg Trio

Bølge

Odin Records/Musikkoperatørene

Ventetida er over

Rebekka Bakken har vært her hele tida. Likevel er det for stille rundt den flotte vokalisten i alt for lange perioder. Nå er hun heldigvis veldig tilstede igjen.

Rebekka Bakken er en singer/songwriter på meget høyt internasjonalt nivå.

Rebekka Bakken (48) fra Lier har hatt ei ganske så utradisjonell karriere. Hun stakk like godt til New York ung og helt uetablert for å se om hun kunne make it there. Til en viss grad makta hun absolutt det og etter ei rundreise gjennom flere europeiske land, med stor suksess i mellom-Europa, så har hun nå endelig vært bosatt her til lands de seineste åra.

Bakken har siden 2001 bygd opp en solid og veldig spennende diskografi både under eget navn eller sammen med navngjetne artister som den østerrikske gitaristen Wolfgang Muthspiel eller den tyske pianisten Julia Hülsmann. Hver gang hun har meldt seg med nye visittkort der hun har hatt ansvaret aleine, så har det slått meg hvilken kapasitet hun er som som singer/songwriter - og aldri mer enn denne gangen.

Bakken skriver sjølironiske, morsomme og personlige tekster som hun tolker med sin svært så personlige og herlige stemme som man kan kjenne igjen på i alle fall hundre meters avstand. Jo da, det er lett å høre impulsene fra giganter som Joni Mitchell, men Bakken henter også mye fra cabaret-tradisjonen og når hun har lett for å by på seg sjøl - «You know I´m Norwegian, I like my men on ice», så blir uttrykket hennes noe hun er helt aleine om.

Bakken har skrevet nesten alt stoffet sjøl, men plusser på med en av mine absolutte favorittlåter - uansett sjangrer - Cyndi Laupers «Time After Time» i en ikke annet en nydelig versjon samt Svein - ikke Sven som det står i coveret - Gundersen og Johnny Sareussens «Hotel St. Pauli». Bakken er også en låtskriver med et solid særpreg - det er enkelt og greit herlig å oppholde seg i hennes univers.

Når Bakken så har tatt turen til Stockholm for å få assistanse av Johan Lindström og Jesper Nordenström - på strenger og tangenter og her snakker vi musikanter i klassen ultra, samt vår - og hennes - egen Rune Arnesen på trommer og perkusjon samt litt munnspill og bass (!) fra Knut Reiersrud, så er reisefølget akkurat så bra som det er mulig å ønske seg.

I mine ører er dette Rebekka Bakken på sitt aller beste - det sier en hel del det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rebekka Bakken

Things You Leave Behind

OKeh Records/Sony Music

Tøffe saker

Saksofonisten Lauritz Lyster Skeidsvoll har markert seg kraftig de seineste åra. Sammen med medstudenter fra Musikkhøgskolen i Oslo forteller han oss med bandet Master Oogway at han er i stadig og heftig utvikling.

Master Oogway har mye spennende på gang.

Lyster Skeidsvoll (24) fra Kleive ved Molde har sin unge alder til tross vært med i en rekke konstellasjoner allerede. Mye av æren skal nok gå til pappa Leiv Skeidsvoll som har vært pytt og panne i det lokale musikklivet og som har lagt mye til rette for at både Lauritz og lillebror Isach, som spiller piano, har fått muligheten til å leve ut drømmen. Brødrene spiller også mye sammen, blant annet i bandet Bear Brother, men her er det altså andre medsammensvorne det handler om.

For noen år siden var det en annen moldenser, trompeteren Kristoffer Eikrem, som slo gjennom med en kameratgjeng fra Musikkhøgskolen. Bandet het Mopti og vant blant annet den meget ettertrakta Jazzintro-prisen i 2012. Nesten den samme ruta har Master Oogway gått: kvartetten kom til finalen under årets Moldejazz, men gikk ikke helt til topps.

Basert på bandets debutskive, som blir gitt ut på det meget velrenommerte portugisiske selskapet Clean Feed Records med distribusjon over hele verden, er det absolutt ikke overraskende at bandet nådde langt i konkurransen. Musikken og plata forteller oss at bandet har store muligheter til å langt med det tøffe uttrykket sitt.

Bortsett fra ei låt, som er skrevet av bassisten Karl Erik E. Horndalsveen fra Nøtterøy ved Tønsberg, så er alt komponert av gitarist Håvard Nordberg Funderud fra Rygge ved Moss. De musikalske idealene er åpenbare fra start til mål og henter massevis av inspirasjon fra rockens trøkk, energi og umiddelbarhet. Når dette så har blitt miksa på et elegant og personlig vis med impulser fra Miles Davis´ første elektriske periode på slutten av 60-tallet og ikke minst Ornette Colemans saksofonistiske innfallsvinkel, som Lyster Skeidsvoll garantert har brukt en time eller to på å studere, så har det blitt et brygg som gutta i Master Oogway har grunn til å være stolt av.

Trommeslager Martin Mellem fra Lier ved Drammen er også ei viktig og fleksibel stemme sammen med hovedsolistene Nordberg Funderud - her kan kongeriket ha ei ny gitarstjerne i emning - og Lyster Skeidsvoll som hele tida tar nye steg i retning seg sjøl. Master Oogway er et band med mye spennende i sekken og byr oss på jazz for rockere og rock for jazzere som kan varme i en sur høstkveld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Master Oogway

The Concert Koān

Clean Feed Records/MusikkLosen

Dobbel mester Møster

Kjetil Møster har helt siden han blei utnevnt til verdens «største» jazztalent i 2006, vært akkurat det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Møster! i aksjon på Henie Onstad Kunstsenter.

Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter

Bergenseren Kjetil Møster (42) har helt siden mange blei oppmerksom på han via jazzlinja i Trondheim på slutten av 90-tallet, vært ei ledende stemme i en rekke konstellasjoner i grenseland mellom jazz og rock. Der befinner han seg fortsatt og det låter tøffere enn noensinne.

Et band, eller rettere sagt en konstellasjon, han stadig har vendt tilbake til er bandet Møster! Besetninga har variert en hel del, men uten stans har han staka ut ny kurs med Møster!

På dette voldsomme dobbelt cd/LP-visittkortet er det en Møster i superslag vi støter på. Sjølsagt har han mye av æra for det, både som bandleder og instrumentalist - i tillegg til saksofoner trakterer han også klarinett, elektronikk, perkusjon og trommer her -, men hans evne til å finne de rette medsammensvorne til å utfordre både han sjøl, hverandre og oss, er en svært viktig del av denne suksessformelen.

Nikolai Hængsle på elbass og elektronikk, Kenneth Kapstad på trommer, Hans Magnus Ryan på gitar og elektronikk og Jørgen Træen på synth og lap steelgitar er jo intet mindre en et kreativt kremlag fra rockens og jazzens meste spennende grenseland.

De ti spora, som varer fra vel ett til over 22 minutter, er unnfanga av alt fra Møster aleine til alle mann alle og det har ført til mange tenkelige avskygninger innen et spennende landskap med impulser fra alt fra rock, jazz, impro, elektronika og samtidsmusikk. Dette er så tøft, annerledes, personlig, så Møstersk at det bare er å slå fast at talentutmerkelsen i 2006 hadde svært mye for seg.

Som ikke dette er nok, så møter vi Møster i nok en urheftig ny konstellasjon med uante mengder energi og nysgjerrighet - The End. Sammen med sin sjelsfrende og store inspirasjonskilde siden han hørte The Thing for første gang, Mats Gustafsson, har de to baryton- og tenorsaksofonistene satt sammen et nytt band med kvaliteter til både å overraske og skape musikk ulikt alt annet som har vederfaret de eller fleste sanseapparter.

De to herrene fikk overtalt Anders Hana til å finne fram igjen gitaren, de har invitert med seg den unike stemmekunstneren Sofia Jernberg og trommene blir traktert av amerikaneren Greg Saunier som altrockfolket vil kjenne igjen fra bandet Deerhoof. Han har etter denne innspillinga blitt erstatta av Børge Fjordheim fra Cloroform.

Etter å ha fått øvd sammen ei stund og spilt tre konserter bar det rett i studio og vi får møte et band og en musikk som treffes i et urheftig univers der frijazz møter støy, altrock og en hel del andre ingredienser som sørger for at akkurat slik musikk aldri har nådd mine ører i alle fall.

Kjetil Møster forteller oss nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The End har all grunn til å se fornøyde ut.

Møster!

States of Minds

Hubro/Musikkoperatørene

The End

Svårmod och vemod är värdesinnen

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Kvadruppel Bekken

Noen er ivrigere i tjenesten enn andre. Den ustoppelige og ekte pianisten og vokalisten Tor Einar Bekken - også kjent som Dr. Bekken - er heldigvis blant de ivrigste.

Tor Einar Bekken og Richard Gjems inviterer til fest.

Denne gangen treffer vi for sikkerhets skyld på fire «utgaver» av den gode Bekken der han er mutters aleine på tre av dem. Først ut her er han i herlig samspill med sin sjelsfrende og munnspiller Richard Gjems. De to har et samarbeid som går rundt ti år tilbake i tid og det har blyanter annet ført til albumene «Songs From a Forest» og «Slaveriet».

Her møter vi de to fra en konsert på Herr Nilsen i Oslo i fjor høst. De som har greie på det musikalsk universet til herrene Bekken og Gjems kan fortelle om to kapasiteter som har en voldsom oversikt over tilfanget som finnes i bluesverdenen og slik virker det da også. Sammen med Christian Gjems på gitar tar de oss med på en ekskursjon med inderlige versjoner av alt fra «Black Coffee» til «I´d Rather Drink Muddy Water», «Livet i Finnskogarna» - begge har sine røtter der - og Randy Newmans legendariske «Louisiana 1927». Når så Nora Noor så dukker opp som gjest på «Jealous Kind» så har denne liveinnspillinga blitt til en fest i blues/boogie/soul/jazzland av det sjeldne slaget.

Tor Einar Bekken - det finnes ikke mange slike på bygdene nå til dags.

Samarbeidet mellom Bekken og Gjems er både flott og fruktbart, men Bekken trenger ikke å gå over noe som helst for å skape musikk. Her kommer det nemlig tre soloutgaver av herren med helt forskjellige utgaver av den spennende sjela som har plass i kroppen til Tor Einar Bekken

Først ut er han på «PNO» med sju improvisasjoner som befinner seg i et landskap som henter like mye fra klassiske inspirasjonskilder som fra jazz - inkludert Cecil Taylor-impulser (!!!), blues og folkemusikk. Den sier mye om hvilken allsidig musikant Tor Einar Bekken er og hvor kreativ og impulsiv han er. Tøft, spennende og overraskende.

Tro på ingen måte at unge Bekken kun har pianoet å hygge seg med eller uttrykke seg gjennom. På «Dark Hour» tar han oss med på seks improvisasjoner/ekskursjoner med sin guitalele - en slags hybrid midt mellom gitar og ukulele. Her hentes inspirasjonen i stor grad fra americana-tradisjoner og folkemusikk og er en oppfølger til «Guitalele Blues» som kom i fjor. Tøft og annerledes.

Denne musikalske maratonøvelsen avslutter Tor Einar Bekken med «PianoFolk» der han inviterer oss til Finnskogen der altså røttene til Bekken befinner seg. Med sitt klangrike og inderlige pianospill tar han oss gjennom ni melodier med masse melankoli og dybde i seg som har sitt opphav der inne i skogen ved svenskegrensa.

Tor Einar Bekken er en utmerka jazzpianist med mye av sine røtter i den aller tidligste jazzen og bluesen. Samtidig er han så mye mer og gjennom disse fire utgivelsene får vi stifte bekjentskap med mye av det han er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bekken & Gjems

Spell

Blue Mood Records/Musikkoperatørene

Tor Einar Bekken

PNO

DrB Records/soundcloud.com

Dr Bekken

Dark Hour - Guitalele Improvisations, Vol. 2

DrB Records/soundcloud.com

Tor Einar Bekken

PianoFolk - Folkemusikk fra Finnskogen

DrB Records/soundcloud.com

Arvtakeren

Alt- og sopransaksofonisten Tia Fuller har det meste i seg for å bli den som tar opp arva etter legenden Julian «Cannonball» Adderley.

Tia Fuller med et voldsomt trøkk i uttrykket.

Fuller (42) har i en rekke sammenhenger, fra Beyoncé til de to bandene hun har gjesta Moldejazz med de seineste åra - da uten Beyoncé, fortalte oss klart og tydelig at hun er en av dem som kan ta den relativt tradisjonelle, men samtidig moderne saksofonarva videre. Først kom hun til Molde med sin egen kvartett blant annet med sin søster på piano og noen år seinere i bandet til trommeslager Terri Lyne Carrington sammen med Ingrid Jensen og Lizz Wright. Hun har med andre ord vært med i spissen for jenteframmarsjen i amerikansk jazz.

På «Diamond Cut», som hun sier hun er en del av og som kan oversettes med gullgenerasjonen, møter vi en moden og uttrykksfull saksofonist i full blomst. Hun mener hun tilhører gullgenerasjonen fordi hun hun har så mange skuldre å stå på - så mange hun har lært av og fra. Det er tydelig at Fuller har tatt til seg hele denne store jazztradisjonen spesielt fra bebop og dens avleggere fram til i dag og underveis har hun skapt sitt eget uttrykk med klare spor av funk og soul i seg også.

I tillegg til å være ettertrakta rundt om på scener kloden rundt, er Fuller også en meget populær professor ved Berklee i Boston - en av verdens mest velrennomerte jazzutdanningsinstitusjoner. Det sier en hel del om hvilken kompetanse hun er i besittelse av og som utøvende musikant er «Diamonds Cut» kanskje hennes aller beste beskjed til dato.

Med Lyne Carrington i produsentrolla, og på perkusjon på to spor, så presenterer Fuller seg her gjennom et repertoar med egne låter i et melodisk vakkert landskap sammen med standardlåtene «I Love You» og «Soul Eyes» og «Save Your Love for Me» som Cannonball Adderley og Nancy Wilson gjorde sammen på begynnelsen av 60-tallet.

Når Fuller så har alliert seg med to superkomp, enten Jack DeJohnette på trommer og Dave Holland på bass, eller James Genus på bass og Bill Stewart på trommer, og Adam Rogers på gitar hele veien og Sam Yahel på orgel på to spor, så får hun alle de utfordringer og all den inspirasjon hun trenger for å virkelig å ta nye steg i retning seg sjøl. Tøft og herlig er det fra start til mål.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tia Fuller

Diamond Cut

Mack Avenue/MusikkLosen

Dobbel Breistein

Saksofonisten Inge Weaterhead Breistein har sakte, men sikkert etablert seg med ei egen stemme de seineste åra. Her kommer det to forskjellige bevis på hva og hvem han er.

Inge Weaterhead Breistein og Svein Rikard Mathisen - de må gjerne smile.

Foto: Emil Breistein

Sammen med den meget lovende gitaristen Svein Rikard Mathisen, i kvartettformat, og på duo med sampleren, synthesisten og elektronikeren Tortusa, viser Weatherhead Breistein (35) fra Bergen oss hvilket allsidig talent han er i besittelse av.

Mathisen, opprinnelig fra jazzmetropolen Brumunddal nord for Hamar, har allerede gjennom sine soloutgivelser «Copenhagen Diaries» og «Monsters» fortalt oss at han er et talent utenom det vanlige både som gitarist og komponist. Det er derfor absolutt ingen bombe at når han står som både medkomponist og som leder av bandet og prosjektet sammen med Breistein, så er det både tøff og utfordrende, men samtidig melodisk jazzmusikk som står på programmet.

Sammen med trommeslageren Raymond S. Lavik fra Drammen/Stavanger og den svenske bassisten Johannes Vaht, gir Breistein og Mathisen oss sju låter med røtter både i amerikansk og europeisk jazz. De fire har alle et sterkt bandideal og ECM-estetikken er ikke langt unna. Spesielt de to lederne får masse plass til å vise oss hvem de er som solister og «samtalene» de fører og klangidealene deres forteller oss at de kommer til å by oss på mye spennende musikk i tiåra som kommer.

Inger Weaterhead Breistein og Tortusa skaper fascinerende landskap.

Breistein har flere andre jern i ilden også. Sammen med lydskaperen Tortusa, også kjent som John Derek Bishop fra Stavanger, som vi møtte i forbindelse med hans tolkninger av deler av Eivind Aarsets musikk, har han med «Mind Vessel» skapt musikalske landskap ganske langt unna kvartetten med Mathisen, men definitivt fascinerende på sitt vis likevel.

Tortusa og Breistein har laga ganske så minimalistisk og ofte sakteflytende musikk som oppleves som både beroligende og inspirerende. Musikken er full av stemninger og befinner seg i spenningsfelt som er både organiske og akustiske det ene øyeblikket og digitalt og industrielt det neste.

Til sammen forteller disse to utgivelsene at Inge Weaterhead Breistein er ei spennende ny saksofonstemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathisen/Breistein

Gadgets

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Tortusa II Breistein

Mind Vessel

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Et overraskende møte

Irske saksofonister og klarinettister er ikke mitt spesiale, men når Jan Bang og Eivind Aarset er involvert så skjerpes appetitten. Det er det all grunn til.

Seán Mac Erlaine med Eivind Aarset i bakgrunnen lager forførende musikk.

Altsaksofonisten, klarinettisten, bassklarinettisten, elektronikeren og mye annet Seán Mac Erlaine (42) er et fullstendig nytt bekjentskap for meg. Årsakene kan være både mange og sammensatte, men irsk jazz er ikke akkurat det vi støter på oftest her på berget. Når det viser seg at han har samarbeida med samplemaestro Jan Bang og gitarist i samme klasse, Eivind Aarset, så er jo det et et kvalitetsstempel i seg sjøl - de to gutta kaster nemlig ikke bort tida si på noe som er i nærheten av middelmådig. Slik er det også i dette tilfellet.

Det viser seg at de tre har jobba sammen i deler av 2016 og året etterpå, noe som endte opp i et studio i Oslo for et års tid siden. Der har de tre og vokalisten Sadhbh Ní Dhálaigh, også hun ei nydelig irsk stemme, på noen av spora skapt intet mindre enn unike og tildels forføreriske musikalske landskap.

De elleve låtene er mer stemninger enn tradisjonelle melodier og er med ett unntak unnfanga av de tre kollektivt - der og da i studio vil jeg tro i stor grad.

Kombinasjonen av klarinett/saksofon, Aarsets usedvanlige fargeleggingsevner med sin grå sjelsfrende av en gitar og ymse maskiner og Bangs banebrytende kvaliteter når det gjelder live sampling, har ført til noe som tittelen passer utmerka for: ørene bør definitivt være rensa og tømt for andre påvirkningskilder før Mac Erlaine og hans norske venner inntar alle sansene.

«Music for Empty Ears» har blitt et både overraskende, vakkert og originalt visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seán Mac Erlaine

Music for Empty Ears

Ergodos/ergodos.ie

En ny krimhelt

Noen tog passerer stasjonen for raskt for at slike som meg får hoppa på. På tredje forsøk kom jeg på Samuel Bjørk-vogna. Det blir ikke siste tur med han.

Samuel Bjørk - aka Frode Sander Øien - er en krimforfatter helt der oppe.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Samuel Bjørk, et pseudonym for trønderen Frode Sander Øien, er et navn som bør sjekkes ut. Jeg har definitivt fått med meg at han har fått lassevis med skryt for sine to første krimromaner, «Det henger en engel alene i skogen» og «Uglen», men tida har altså ikke strukket til for min del. Som det heter på skøytespråket så var det ikke noe alternativ å gå glipp av den viktige tredjerunden, «Gutten som elsket rådyr».

Nok en en gang er det Bjørks helter Mia Krüger og Holger Munch som blir involvert i noe som skal vise seg å være mye mer og mye større enn det de først aner. Bjørk viser seg å være en plotmaker som bygger og bygger historia si på et intelligent og finurlig vis der det ene overraskende, men likevel troverdige elementet dukker opp etter hverandre. I det øyeblikket du tror du har et lite tak på løsninga, så sender Bjørk historia videre og spenninga holder seg helt til de siste sidene. Slik skal det jo være med de store krimromanene og slik er det altså her.

Bjørk skriver veldig godt - det er en framdrift både i språket og storyen hans som gjør at man ikke vil/makter å legge fra seg boka før øynene streiker. Karakterene er troverdige og de stadig nye elementene kommer akkurat når de er nødvendige for spenninga - som er der fra første til siste side. Krüger - hvorfor må forresten «alle» politihelter ha et rusproblem? - og Munch er en hyggelig og realistisk duo og jeg gleder meg allerede til neste møte. Her blir det ikke gått glipp av flere runder med og fra Samuel Bjørk.

PS Som jazzentusiast synes jeg det er leit at jazzlinja i Trondheim får seg et skudd for baugen, men det for gå! Både John Coltrane og «My Funny Valentine» spiller ei rolle underveis - det taler sjølsagt til romanens og ikke minst Bjørks fordel.

Samuel Bjørk

Gutten som elsket rådyr

Vigmostad & Bjørke

Litterær musikk

Noe mer urbant enn Majorstuen er vanskelig å forestille seg. Kvintetten med samme navn derimot beveger seg langt utenfor Oslo 3 - heldigvis.

Majorstuen et godt stykke fra Oslo 3.

Felespillerne Synnøve S. Bjørset, Tove Hagen, Jorun Marie Kvernberg - ja hun er søstera til en Ola -, Anders Löfberg og Bjørn Kåre Odde, gir med «Skrible» ut sitt sjuende visittkort. Noen av dem spiller også bratsj og cello og to av dem synger. For meg er dette det første møtet og det har så avgjort gitt mersmak.

Majorstuen og feleuttrykket til Jorun Marie Kvernberg ligger et godt stykke unna broder Ola og hans måte å traktere fela på. Her ligger så avgjort folkemusikken og feletradisjonen derfra i bånn, så sånn sett så kan man nok si at søster Jorun Marie er mye tydeligere i sitt slektskap til morfaren, spelemannen Peter L. Rypdal fra Tresfjorden.

Her har Majorstuen fått eller gitt seg sjøl ei spesiell musikalsk/litterær utfordring. All musikken, som uten unntak er komponert av de fem, har nemlig sitt utgangspunkt eller sin inspirasjon i litteratur som har betydd noe for dem på et eller annet nivå. Det betyr at vi får musikk med røtter i alt fra Ragnar Hovland, Frode Grytten, Ludvig Holberg, Jacob Breda Bull, Gunnhild og Olav R. Øyehaug, svenske Arvid Jonsson, André Bjerke, Sigrid Undset, Carl Frode Tiller, Knut Hamsun og, tro det eller ei, Kjell Hallbing - faren til Morgan Kane.

De fem har skapt original musikk, men hele tida ligger folkemusikktradisjonen og fele-estetikken derfra i ryggmargen til alle fem - norske som svenske. Det er vel etterhvert ingen hemmelighet at det swinger noe infernalsk av felespillet til Ola Kvernberg. Det gjør det også av Jorun Marie og hennes medsammensvorne, men på et helt annet vis.

Majorstuen egner seg på alle vis utmerket godt også utenfor Oslo 3.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Majorstuen

Skrible

Majorstuen Fiddlers Company/Musikkoperatørene

Giganten

Blant nålevende jazzmusikere så befinner Wayne Shorter seg helt der oppe. Her kommer nok en bekreftelse - med et praktverk inkludert tegneserie!

Wayne Shorter - for en saksofonist, for en musikant!

Helt siden slutten av 50-tallet har Wayne Shorter (85) hatt en bortimot ikonisk status i jazzverdenen. Gjennom samarbeid med «alle» fra Maynard Ferguson, via Horace Silver til Art Blakey og Miles Davis og sammen med Joe Zawinul i «verdens beste band» Weather Report, og de seineste tiåra med sin egen kvartett, har Shorter uten stans lagt lista aller øverst.

Jeg er for ung (har du hørt!) til å ha vært med på heile denne reisa - live i alle fall. Men jeg har gått opp løypa og fått med meg det aller meste han fra hans tidlige produksjon også og fra «Native Dancer» av på midten av 70-tallet - det fantastiske samarbeidet med den brasilianske sangeren Milton Nascimento - har jeg stilt opp så raskt det har latt seg gjøre når Shorter har meldt seg klar.

Jeg hører til de som alltid har satt sopranspillet til Shorter aller høyest. Sammen med tonen som Jan Garbarek og John Surman har skapt - hver for seg, må vite - så er den høyst personlige sounden i sopransaksofonen til Shorter også fra en annen verden. Så sterk, så uttrykksfull og noe så voldsomt Shortersk.

Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt. På disse tre CD-ene, den første gjort i studio sammen med kvartetten og Orpheus Chamber Orchestra, og de to siste gjort live i London med kvartetten, får vi møte Shorter i storform nok en gang. All musikken er spilt inn for fem år siden og har garantert fått godkjentstempel av far sjøl.

De samme låtene som blir spilt med det 34 manns- og kvinners kammerorkesteret i New York, får vi igjen live i London med superbandet som nå har bestått av Brian Blade på trommer, John Patitucci på bass og Danilo Perez på piano siden 2000 - Shorters første permanente akustiske kvartett - og jeg skjønner godt at Shorter ikke har sett noen grunn til rokkeringer siden.

Dette er et så utsøkt, samspilt, lyttende og ekvilibristisk kollektiv som, inkludert Shorter, vet akkurat når, hvordan og hvor mye de skal melde. På sett og vis er det mer kommentarer enn lange soli som blir servert, spesielt fra Shorter, og det er en flott og original måte å gjøre det på.

Når vi i denne praktboka/boksen i tillegg får servert en tegneserie på rundt 70 sider som Shorter har skrevet tekstene til sammen med Monica Sly og som Randy DuBurke har illustrert på et flott vis, så har dette blitt intet mindre enn minneverdig Shorter. Tekstene handler enkelt sagt om det gode vs det onde og også på dette feltet har vår mann mye å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wayne Shorter

Emanon

Blue Note/Universal

Endelig!

Trioen Splashgirl har ei lang og stolt fortid å slå i bordet med. Så blir det helt stille - lenge. Nå er de endelig tilbake - stadig mer spennende.

Splashgirl låter tøffere enn noen gang.

Seks cd-er har bandet gitt oss mellom 2007 og 2015 og med «Arbor» i 2009 var de det første bandet ut av startgrinda hos det meget oppegående plateselskapet Hubro. Her kommer bandets sjette på selskapet og det første livstegnet siden 2015 og du verden så tøft det låter.

Helt fra starten har Splashgirl bestått av Andreas Lønmo Knudsrød på trommer, perkusjon og trommemaskiner, Andreas Stensland Løwe på allehånde tangenter og Jo Berger Myhre på basser, gitar og noe som skaper lyd som heter Grendel drone commander. De har helt fra starten hatt klare visjoner når de gjelder hvor de vil og i sitt elektro-akustiske landskap låter de fortsatt som Splashgirl og ikke noen andre - og ingen andre låter som dem.

Her blir det fortsatt ikke kompromissa en millimeter og vi møter de tre i et univers der vi finner alt fra løse og åpne ekskursjoner til fusioninfluerte sekvenser med spor av både Weather Report og krautrock-universet til Tangerine Dream. Albumet består av sju låter - seks kollektivt unnfanga og en av Berger Myhre - som både står for seg sjøl og som gjerne kan nytes i en porsjon. Splashgirls univers er nemlig noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Splashgirl

Sixth Sense

Hubro/Musikkoperatørene

Flotte sanger

Olle Adolphson var en av de aller største viseskaperne i Norden. Her får han en velfortjent hyllest.

Mats Bergstöm og Mikael Samuelson tolker Olle Adolphson på et inderlig og flott vis.

Ingen som var i nærheten av den store visebølga kan ha unngått å stifte bekjentskap med Olle Adolphsons (1934-2004) enorme og storslåtte skattekiste. Mange har plukka fram igjen en låt her og en sang der, men her har sangeren Mikael Samuelson og gitaristen Mats Bergström virkelig satt sammen noe av det aller flotteste og sterkeste Adolphson skapte gjennom sitt liv.

Mange så på Adolphson som Evert Taubes naturlige etterfølger. Med «fasit» i hånd så er det ikke så vanskelig å skjønne det. Adolphson var som sin læremester en historieforteller av guds nåde. Han hadde en evne til å observere og beskrive store og små saker som gjorde at vi alle kunne skape våre egne bilder og få oss til å tenke og ofte humre.

Flere av av Adolphsons viser har blitt klassikere som har blitt tolka av mange innen mange sjangre. For meg er for eksempel Niels-Henning Ørsted Pedersens versjon av «Trubbel» av typen uforglemmelig.

«Trubbel» er også en av de 14 sangene opera/visesanger Mikael Samuelson og gitarist Mats Bergström har valgt ut til denne hyllesten. Jeg må bryte sammen å tilstå at dette er mitt første møte med de to herrene, men etter å ha lest meg opp litt så skjønner jeg at det er musikere med et heftig rulleblad vi har med å gjøre. De to har blant annet gitt ut flere Taube-skiver sammen og det er i denne tradisjonen vi også befinner oss her.

Samuelson har ei vakker og stor stemme med mye varme i seg. Operasangeren får i stor grad hvile her - det er historiefortelleren og visesangeren som står sentralt også i sanger som «Nu har jag fått den jag vill ha», «Nu är det gott att leva» og «Resan hem». Bedre reisefølge enn den eminente gitaristen Mats Bergström er det heller ikke mulig å finne for dette landskapet.

Olle Adolphsons univers er av den tidløse sorten. Det er å håpe at Mikael Samuelson og Mats Bergström også får opp ørene hos nye generasjoner med denne hyllesten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mikael Samuelson & Mats Bergström

Olle Adolphson 14 sånger

Joglar/Border Music

Skal vi danse?

Den danske, men Oslo-bosatte altsaksofonisten Signe Emmeluth fremstår som en av de mest spennende stemmene i ung nordisk jazz.

Emmeluth´s Amoeba søker og finner i åpne landskap.

Stadig flere unge nordiske jazztalent har fått øre og øyne opp for jazzlinja i Trondheim og det som skjer der. De søker seg dit, de utvikler seg der og de kommer ut i den andre enden som søkende, spennende artister. Signe Krunderup Emmeluth (26) fra Odense hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Med sin kvartett Emmeluth´s Amoeba platedebuterer hun under eget navn og hun gjør det på et fritt, spennende og originalt vis. Emmeluth har skrevet alle de ti komposisjonene med et herlig, luftig og melodisk tonespråk som har mye fri eller løs rytmikk knytta til seg.

Når hun så har henta inn tre særdeles empatiske, lyttende og kreative sjeler i pianisten Christian Balvig, gitaristen Karl Bjorå og trommeslageren Ole Mofjell - et bassløst samfunn med andre ord - så har hun funnet sjelsfrender som skaper musikk i form og farger, slik Emmeluth ser musikk for seg.

Det hevdes det er en dansende flyt i uttrykket til Emmeluth´s Amoeba. Det er lett å bli med på den tankegangen - musikken beveger seg i sin egen flytsone der de fire utfyller og utfordrer hverandre uten stans. Definitivt et herlig alternativ til Skal vi danse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emmeluth´s Amoeba

Polyp

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Et spesielt møte

De to perkusjonistene og trommeslagerne Joey Baron og Robin Schulkowsky kommer fra to verdener, men de siste 15 åra har de funnet fram til noe helt eget.

Robin Schulkowsky og Joey Baron har skapt noe unikt.

For 15 år siden laga Baron og Schulkowsky cd-en «Dinosaur Dances» sammen. Den gangen, som nå, var det helt uvanlig å få oppleve to perkusjonister sette hverandre musikalsk stevne. Seinere, og før, har vi møtt Baron i et utall jazzsettinger med alt fra Dizzy Gillespie og Stan Getz til John Zorn og Bill Frisell. Schulkowsky derimot har plassert seg på øverste hylle i den såkalte ny musikk-verdenen og har jobba med «alle», inkludert John Cage og Karheinz Stockhausen. Vi har også møtt henne i et spennende treff med vår egen Nils Petter Molvær.

Dette er mitt første med de to som duo. Innspillinga er gjort i Berlin - amerikanske Schulkowsky har bodd i Tyskland i en årrekke - i løpet av to dager i mars 2016 og det er tydelig at de to har en helt spesiell kjemi. De to har satt opp sine arsenaler av trommer og perkeinstrumenter rett mot hverandre i studio slik at at de ikke bare kunne høre hverandre, men også se og følge med på hverandre hele tida.

De fire «låtene», som varer i alt fra knappe seks til godt og vel 32 minutter, er kollektivt unnfanga av de to. Her er det lett å høre at den ene kommer fra en ny musikk-tradisjon mens den andre er jazzmusiker, men til tross for det så har de til sammen skapte et helt unikt rytmisk og melodisk univers og lydlandskap.

Her har vi med to virtuoser å gjøre som er utstyrt med lytteevner langt over gjennomsnittet og som samtidig er i stand til å respondere lynkjapt på hva den andre foretar seg. Det har ført til et spennende og annerledes uttrykk i en helt spesiell setting.

PS Dessuten synes jeg Trump blør avsettes så snart som mulig.

Joey Baron - Robin Schulkowsky

Now You Hear Me

Intakt Records/Naxos Norway

Evige spor

Forventningene har bare blitt større og større etterhvert som jeg har kommet lenger inn i Lars Saabye Christensens forskjellige univers. Nok en gang har de blitt innfridd - og vel så det.

Lars Saabye Christensen - en av de aller største historiefortellerne jeg vet om.

Foto: Magnus Stivi

Helt siden første bind av «Byens spor» blei avslutta i fjor høst, har jeg sett fram til neste del av denne trilogien. Starten var så himmelstormende bra og så metta av spenning for hvordan det ville gå videre med dette miljøet med sentrum i Fagerborg i Oslo og ikke minst med familien Kristoffersen.

Nå er det slik at Saabye Christensen har skjemt oss lesere bort med å levere litteratur av en slik kvalitet at jeg i alle fall aldri har blitt noe i nærheten av skuffa. Slik er det også denne gangen. Vi har altså med en historieforteller å gjøre som inviterer leserne inn i et ekte miljø som vi nesten flytter inn i umiddelbart. Vi kommer så nær persongalleriet at vi bortimot kan påstå at vi kjenner Maj, Jostein, Jesper, Stine og alle de andre som spiller rollene her.

Utgangspunktet for denne trilogien er en rekke notater Saabye Christensen fant igjen etter sin mor som var aktiv i Fagerborg Røde Kors på 50-tallet. Ut i fra de presise og interessante referatene fra møtene i lokallaget, har Saabye Christensen skapt et tidsbilde her fra midten/slutten av 50-tallet som både er historisk interessant, men ikke minst fascinerende og spennende når det gjelder person-, miljø- og historieskildringa som er så elegant videreført fra første bind.

Saabye Christensen er i tillegg til å være den beste nålevende historiefortelleren jeg vet om, også en språklig mester. Det er så elegant, det er så lett og det er et slikt driv i språket hans som gjør at jeg som leser blir sittende/liggende å smile av formuleringsevnen hans. Et par ganger underveis skriver han inn seg sjøl og spør oss lesere retorisk om hva vi synes han bør gjøre nå? Det er så morsomt og elegant gjort at jeg tar meg i å bryte ut i trampeklapp! Og apropos morsomt: de som ikke tror Saabye Christensen er utstyrt med humor, har mye å glede seg til her.

Nå har vi kommet fram til slutten av 50-tallet og nedtellinga har allerede begynt til bind tre i denne fantastiske delen av Lars Saabye Christensens enorme forfatterskap. Kan noen der ute være så snill å fortelle en av Norges-historiens største forfattere at vi vil ha mange flere bind? Jeg vil være med disse personene og dette miljøet hele veien - uansett hvordan det ender.

Lars Saabye Christensen

Byens spor Maj

Cappelen Damm

Røsta fra øst

Det finnes noen som har satt sitt tydelige avtrykk gjennom sine karrierer. Göran Fristorp er så avgjort en av dem.

Både med røsta og med gitaren har Göran Fristorp satt et helt eget avtrykk.

Helt siden begynnelsen av 70-tallet har Fristorp (70) vært ei vakker, tydelig og unik stemme uansett hva slags materiale han har gitt seg i kast med. Heldigvis har det vært et gjensidig kjærlighetsforhold mellom Fristorp og oss nordmenn i store deler av hans karriere og vi har vært så heldige å få oppleve han på nært hold mange ganger også på denne sida av Kjølen. Hans ferskeste visittkort er også spilt inn i legendariske Rainbow Studio i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene og et par norske toppmusikanter hjertelig tilstede.

Fristorp er en visesanger i en Taube-tradisjon det er direkte behagelig og lærerikt å tilbringe tid sammen med. Årsaken er enkelt og greit at han har noe å melde - alltid.

Om det er Ferlin, om det er Taube eller, som her, Johannes Edfelts lyrikk/tekster Fristorp tolker og ofte tonesetter, så er Fristorp en mester til å finne frem til tidløst, ekte og tankevekkende materiale. Edfelt, som vel ikke er så kjent her hjemme, var en bauta i svensk lyrikk. Han tar for seg de evige temaer livet, døden og kjærligheten og Fristorp fortsetter å løfte dem frem.

Når han så skriver flotte og lettfattelige melodier som uten unntak kler tekstene, så blir «Sjunger Edfelt» Fristorp av ypperste merke. Det skader heller på ingen måte at bassgigant Arild Andersen, perkusjonist Kenneth Ekornes, også han fra øverste hylle, og Fristorps faste pianist, Curt-Erik Holmquist, er med for å skape vakre landskap for Fristorp. Årgangs-Fristorp smaker alltid godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Göran Fristorp

Sjunger Edfelt

daWorks/Ess Engros

Annerledes og overraskende

Bloggen min har tydeligvis nedslagsfelt opptil flere steder på kloden. Derfor kommer det også musikk fra og med artister jeg aldri har hørt om, som det engelsk/greske bandet Valia Calda, i postkassa.

Valia Calda - et svært så spennende møte.

Det er ofte ekstra spennende å kaste seg over artister eller band som dukker opp fra det store intet. Sansene er ekstra skjerpa på mange vis - de aner ikke hva de skal bli utsatt for. Dette møtet er av den typen og da er det også ekstra hyggelig å kunne melde at møtet har vært og er av det flotte slaget.

Kvintetten Valia Calda, som er navnet på en gresk nasjonalpark, er hjertebarnet til de greske brødrene Nikos og Thodoris Ziarkas, henholdsvis gitarist og bassist, som begge har bosatt seg i London. De to har også, hver for seg, komponert all musikken til denne utgava av Valia Calda.

Kvintetten har bestått i mange år allerede og ga ut sin første EP for fem år siden. I løpet av den perioden har bandet utvikla noe særegent med spor fra gresk folkemusikk, frijazz, rock og moderne jazz generelt. Det har til sammen blitt et musikalsk landskap som de fem er helt aleine om.

Med seg har brødrene tre andre unge herrer fra det stadig mer toneangivende engelske jazzmiljøet: bassklarinettist og tenorsaksofonist James Allsopp, trommeslageren Gaspar Sena og trompeter og flygelhornist Sam Warner.

Sjøl om det er et meget høyst solistisk nivå blant de fem, så er det likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg mest med Valida Calda siden det er ganske så unikt. Et flott og høyst overraskende musikalsk visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Valia Calda

Methexis

valiacaldamusic.com

Musikk møter industri

Uansett hvor vi snur og vender oss, så dukker det opp spennende og unik musikk. Denne gangen fra en nedlagt propellfabrikk i Volda!

Magnar Åm, Geir Hjorthol og Andreas Barth tar oss med til Volda - og helt andre steder.

Jeg må bryte sammen og tilstå at min kunnskap om herrene Andreas Barth, på trommer, perkusjon og ymse, Geir Hjorthol, på trompet, stemme og ymse, og Magnar Åm, på piano, glassharpe, glass med vann og ymse, står noe tilbake å ønske.

Kanskje akkurat derfor er det spesielt spennende å vandre inn i det musikalske universet de tre har skapt - et univers ulikt alt annet mitt sinn i alle fall har blitt presentert for.

De tre herrene har tatt seg inn i en nedlagt propellfabrikk i Volda på Sunnmøre. Med sin høyst spesielle instrumentering og frie tilnærming til det å skape musikk, har de hatt ambisjoner om å hente ut historia som sitter i veggene og samtidig sette et samtidsbumerke på uttrykket sitt.

Sjølsagt blir dette noe helt annet enn å lese en roman om fabrikken, folka som jobba der og miljøet den var skapt av. Her er det opp til oss å skape bildene, historiene og bildene og de tre er definitivt flinke til å hjelpe oss på vei.

Musikken er sjølsagt spesiell - den er sær og tildels introvert. Men er du av dem som ønsker å la deg utfordre, slik musikerne gjør med hverandre, så ligger det mye morsomt, spennende, annerledes og søkende på veien her. Det er absolutt verdt å tilbringe en time i propellfabrikken i Volda.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Barth - Hjorthol - Åm

The Broken Vessel

Ravello Records/ravellorecords.com

Et varmt farvel

Gitarikonet John Abercrombie forlot tida i fjor. Her blir han hylla med en film om og med han sjøl, hans liv og hans musikk.

John Abercrombie - en flott kar på alle vis.

For mange av oss var John Abercrombie (1944-2017) mer eller mindre store deler av kjernen til den fantastiske ECM-estetikken. Hans eminente og uhyre personlige gitarspill la lista for alle som har fulgt etter. Helt siden store deler av den musikkinteresserte verden blei oppmerksom på han gjennom ECM-debuten hans som bandleder med «Timeless» i 1974, sammen med Jack DeJohnette og Jan Hammer, har Abercrombie vært en av vedens ledende gitarister samt en usedvanlig hyggelig og underfundig kar.

Jeg hadde gleden av å møte han ved flere anledninger på Moldejazz der han spilte med mangt og mange, blant andre våre egne giganter Jon Christensen og Jan Garbarek - trioen med sistnevnte og en annen gitarmester, Ralph Towner, er av den fullstendig uforglemmelige typen.

Gjennom denne filmen, laga av Arno Oehri og Oliver Primus, får vi følge Abercrombie fra barndom - med Abercrombie sjøl som guide på gamle trakter - gjennom hele hans liv med opp- og nedturer. Han var/er en glitrende forteller og det er hans stemme som driver historia hele veien. Oppvekst, hvordan gitar kom inn i livet hans, familie, åra på Berklee, opplevelser med Coltrane, Bill Evans og jointdeling med Thelonious Monk, er blant historiene vi får ta del i og som åpner opp for et herlig innblikk i Abercrombies mangfoldige liv.

Vi får også blir med på turné, høre flere eksempler på hans musikk på ECM, klubbjobber i Europa og møte kolleger av han, som Adam Nussbaum og Gary Versace, som forteller om sitt musikalske liv med mannen med den umiskjennelige barten - den fulgte han fra 70-tallet og helt til han la ned gitaren.

Det var så avgjort flest oppturer i John Abercrombies liv. Han fikk spilt med de han hadde lyst å skape musikk med og hans usedvanlig vakre og personlige tone fikk prege scener over hele verden. Kanskje den største nedturen opplevde han da familiens hus brant ned til grunnen. Vi får bli med han tilbake til stedet for det store traumet og han forteller om det som skjedde - også det med glimt i øyet. John Abercrombie kom seg over og gjennom den opplevelsen også, men den 22. august i fjor var det spennende livet og den musikalske reisa over. Denne filmen er et flott minne om en stor musikant og en usedvanlig hyggelig fyr.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Abercrombie

Open Land - Meeting John Abercrombie

ECM/Music Heritage Productions/Naxos Norway

Varmt fra sør

Trioen Trippel Boooka kommer fra det blide Sørlandet og slik låter da også musikken.

Oscar Jansen, Arild Nyborg og Per Sigmond - Trippel Boooka - leverer varme til kalde høstkvelder.

Hvor vi enn snur og vender oss i kongeriket, så dukker det opp musikanter og musikk som leverer på et høyt nivå - i alle fall innen jazzsjangeren. Denne trioen, bestående av Oscar Jansen fra Kristiansand på tangenter, Arild Nyborg fra Arendal på perkusjon og Per Sigmond fra Grimstad på flygelhorn, er et for meg nytt eksempel på det.

Nytt er det likevel ikke. Trioen har eksistert siden 2012 og har vært et overskuddsforetak som de tre har henta fram igjen med ujevne mellomrom - garantert til glede både for de sjøl og for publikum langs den bløde kyststribe.

Det har seg nemlig slik at Trippel Boooka - artig navn forresten - enkelt og greit har som ambisjon å spille låter de sjøl synes er fine og som har som ambisjon å gi herrene sjøl glede og energi. Noe forteller meg at trioen og musikken har en evne til å smitte over på samme vis til publikum som har fått gleden av å oppleve dem.

Det får vi for så vidt bevis på her. Sigmond har nemlig vært så forutseende at han har tatt opp det meste av konserter med trioen og her blir vi servert musikalsk varme både fra kirke og klubb i opptak gjort i 2013 og året etter. Kvaliteten både på opptakene og på musikken holder høyt nivå.

Fem av de ni låtene er skrevet av enten Jansen eller Sigmond, mens de resterende er Lennon og McCartneys «The Fool on the Hill», salmen «The Old Rugged Cross», Harlan Rogers´ «Greatest Love» og Yellowjackets-sjefen Russell Ferrantes «Revelation».

Her snakker vi melodiøs, stemningsfull og vakker musikk dandert av dyktige musikanter - for en flott tone Sigmond har skapt i hornet sitt! Dette er musikk som egna for varme i stua uten at en eneste merkestein blir flytta på. Det fine coveret forteller oss at Oscar Jansen også er en mer enn dyktig billedkunstner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trippel Boooka

Live

Normann Records/Musikkoperatørene

Drittøft fra Brexit-land

Den engelske punkjazz-kvintetten WorldService Project er et nytt bekjentskap for meg. De røsker opp i mangt og mye.

WorldService Project - tøffe saker på alle vis.

WorldService Project debuterte i 2010 og har tre album på samvittigheten før «Serve» nå har sett dagens lys. Med ei besetning som består av Dave Morecroft på tangenter og vokal - han skriver også all musikk og alle tekster -, Raphael Clarkson på trombone og vokal, Arthur O´Hara på elbass, Tim Ower på saksofon og Harry Pope på trommer og perkusjon, så gir WorldService Project oss beskjed om at det er alvor på gang og det med masse energi.

Ryktet skal ha det til at WSP byr på et urheftig og intenst liveshow. Basert på det som blir servert på «Serve» kommer ikke det som noen bombe akkurat. De fem er åpenbart meget dyktige instrumentalister med en solid jazzbakgrunn i ryggmargen. Det viser seg sjølsagt gjennom både de solistiske bidragene og gjennom et supertett kollektiv.

Som Morecroft sier: «We throw ourselves into it and hope to come out alive at the other end». Med livet som innsats med andre ord!

WSP holder ikke på med noe som er i nærheten av likegyldig eller intetsigende. På låta «Now This Means War» er både Trump, Brexit og ståa i verden generelt tema - her blir det ikke spart på noe som helst. WSP tar klar en klar politisk anti-etablissementet-vinkling til det aller meste og med et beintøft tonefølge - melodisk, men ofte tøft og heile tida kompromissløst - så blir dette noe ganske for seg sjøl. I tillegg unndrar de seg ikke for å benytte humor også.

Det WorldService Project holder på med er jazz for rockere og rock for jazzere - for alle andre er det bare tøff musikk. Beintøff faktisk!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

WorldService Project

Serve

RareNoiseRecords/MusikkLosen

En ny favoritt

Noen ganger kommer man for seint til start. I dette tilfellet har det skjedd to ganger for min del. Når det gjelder Ellen Sofie Hovland skal det aldri skje igjen.

Ellen Sofie Hovland er en sjelden historieforteller.

Med «Og solen renner over» gir Ellen Sofie Hovland (39) oss sitt tredje musikalske visittkort. I forbindelse med de to første, som altså har gått meg hus forbi, blei hun først nominert til beste tekst og deretter tildelt Spellemannprisen i viseklassen. Det sier en hel del om at psykolog, sanger, tekstforfatter, gitarist og komponist Hovland har relativt mye å fare med.

Det tar det svært kort tid å få bekrefta og etter mange runder sammen med Hovlands foreløpig siste hilsen, så slår jeg like godt fast at vi i Hovland, opprinnelig fra Mysen, men bosatt i Oslo, har en historieforteller av aller ypperste klasse. Hun skriver tekster som nesten hele tiden er å oppfatte som små noveller - hun er enkelt og greit en singer/songwriter som har flytta en viktig tradisjon et godt stykke videre.

De fleste som holder på i dette faget skriver tekster - Hovland derimot skriver poesi. Veldig mye av dette dreier seg om møter på et eller annet nivå og Hovland, som er utstyrt med ei varm og personlig stemme - som ikke er veldig omfangsrik, men det gjør absolutt ingenting - som formidler disse historiene på et elevert og inderlig vis.

Hovland er miksa langt frem i lydbildet av produsentene Erik Hillestad og Morten Qvenild. Der egner hun seg svært godt og magiker Qvenild skal også ha mye av æren for dette svært så elegante og diskret lydlandskapet der han også trakterer et arsenal av instrumenter på et vis bare han kan. Nå de så har invitert med seg et vakkert lag med Johannes Martens på cello, Ivar Grydeland på pedal steel og uforliknelige Knut Reiersrud på allehånde strengeinstrumenter, så har de fått akkurat det reisefølget de hadde hørt for seg vil jeg tro. Du verden så flott det er!

Det skulle altså ta sin tid før Ellen Sofie Hovland og mine veier skulle krysse hverandre. Det er det heldigvis mulig å gjøre noe med fra nå av. Jeg har nemlig ikke tenkt å gå glipp av noe fra en av de store historiefortellerne i norsk populærmusikk i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Sofie Hovland

Og solen renner over

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Hipt fra Berlin

Berlin er så avgjort en av de største kulturelle smeltediglene på kloden. Bandet KUU! er nok et heftig bevis på det.

Kalle Kalima, Christian Lillinger, Frank Möbus og Jelena Kuljić- KUU! - ulikt det aller, aller meste.

En serbisk vokalist, en finsk gitarist og en tysker på gitar og en til på trommer - det er den spesielle besetninga til KUU! Det at en slik konstellasjon med musikanter fra mange land og med original musikk i en rekke grenseland skulle oppstå i akkurat Berlin, er på ingen måte overraskende.

20 år etter at Muren falt møttes de fire musikantene Jelena Kuljić, vokalist og skuespiller fra Serbia, gitaristene Kalle Kalima fra Finland og Frank Möbus fra Tyskland og trommeslageren Christian Lillinger, også han tysk, og de skjønte raskt at de hadde mye musikalsk til felles sjøl om de kom fra ganske så forskjellige geografiske utgangspunkt. Siden hare KUU! skapt seg et unikt univers der de tar for seg aktuelle og kontroversielle temaer i tekstene sine og rammer det inn med musikk med impulser fra en rekke kilder.

Jazz med store doser improvisasjon ligger i bånn for dette musikalske brygget, men her finnes det også tydelige spor av punk, rock, electronica og såkalt ny musikk. Alle fire har bidratt som komponister, mens Kuljić i all hovedsak har ansvaret for tekstene som hun framfører på et propert engelsk.

Bandets debutskive fra 2014 heter «Sex gegen Essen». Den gikk meg hus forbi, men «Lampedusa Lullaby» forteller oss om fire svært så oppegående og samfunnsengasjerte musikanter som tar for seg alt fra flyktningepolitikk jfr Lampedusa til å hylle islandsk rock.

I coveret står det at det er unødvendig å nevne impulser som Frank Zappa og Nina Hagen. Da gjør jeg ikke det - hvis du skjønner hva jeg mener. Uansett så har KUU! funnet fram til noe helt eget sjøl om impulser er henta både herfra og derfra og med de tre utmerkede instrumentalistene har den spennende vokalisten Kuljić et reisefølge som skaper noe helt spesielt hele veien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

KUU!

Lampedusa Lullaby

ACT/Musikkoperatørene

Velkommen tilbake!

Sjøl om det er «bare» fem år siden Kristin Asbjørnsen ga oss sitt forrige visittkort, så virker det som en evighet. Du verden så fint å ha henne her med nytt påfyll.

Kristin Asbjørnsen lyser opp alt rundt seg.

Helt siden vi hørte Kristin Asbjørnsen (47) som sanger og formidler for første gang på midten av 90-tallet, så har hun i stadig større grad vokst fram som ei helt spesiell stemme. Om det har vært sammen med Kvitretten, Krøyt, Coloured Moods, Dadafon, Nymark Collective, Tord Gustavsen eller som soloartist, så har det ikke vært vanskelig å slå fast at det er Asbjørnsen som hadde noe å melde - noe viktig og ekte.

Gjennom store deler av karriera har Asbjørnsen vært opptatt av afrikansk kultur og musikk. Tilfeldigvis traff jeg Asbjørnsen i Cape Town for rundt 20 år siden og da vi blei «underholdt» av lokale krefter i en township med sang og musikk, så tenkte jeg i mitt stille sinn at de skulle bare visst hva og hvem de hadde som gjest.

Asbjørnsen har brukt mye tid spesielt i vest-Afrika for virkelig å komme under huden på den spennende kulturen og musikken hun hadde blitt så fascinert av. På «Traces of You», der Asbjørnsen synger stort sett på prikkfri engelsk bortsett fra på sluttsporet «Vil du være her bestandig», så er spora av Afrika fortsatt svært tydelige i musikken som Asbjørnsen har ansvaret for, som også med tekstene. Vi blir tatt med inn i et univers der Asbjørnsen inviterer oss til å tenke nærmere rundt hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvor vi skal. Tilhørighet er ofte et nøkkelord her og Kristin Asbjørnsen hører hjemme uansett hvor hun er.

Sammen med den gambiske koraspilleren og vokalisten Suntou Susso og Asbjørnsens sjelevenn Olav Torget på gitar og konting, også han med svært nære bånd til afrikansk musikk, så har Asbjørnsen skapt et herlig, unikt og varmt univers på tvers av de fleste grenser. Her er det spor av jazz, folk, funk og ikke minst masse afrikansk musikk - enkelt og greit spor av Kristin Asbjørnsen. Det er flotte spor det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin Asbjørnsen

Traces of You

Global Sonics/Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Nydelig hyllest

De færreste av oss fikk oppleve den svenske trompeteren og komponisten Anders Garstedt (1968-2000). Nå har heldigvis kompisene hans løfta han og musikken hans fram igjen.

Fredrik Rundqvist, Mathias Landæus, Fredrik Ljungkvist, Joakim Milder og Filip Augustson hyller kameraten sin på best mulig vis.

Foto: Christer Männikus

Anders Garstedt, opprinnelig från Karlstad, men med Stockholm som base de siste åra han levde, var sett på som et av de store talentene i svensk jazz. Allerede i gymnastida måtte han gjennom en kamp mot kreften - en kamp mange, kanskje også han sjøl, trodde han hadde vunnet. Slik skulle det ikke gå - faenskapet kom tilbake og Garstedt rakk aldri å bli 32 år.

Det han imidlertid rakk var å etablere en rekke varige vennskap, å spille i Fredrik Norén Band - av mange sett på som Sveriges svar på Art Blakey´s Jazz Messengers der stadig nye talenter fikk sin «utdannelse» -, være en ettertrakta sessionmusikant, skrive flott musikk og etablere et band med Filip Augustson på bass, Mathias Landæus på piano, Joakim Milder på tenorsaksofon, med Fredrik Ljungkvist som «reserve», og Fredrik Rundqvist på trommer. Vi snakker noen av Carl XVI Gustav og Silvias aller beste menn - topp internasjonal klasse hele veien.

Nå har alle fem gått sammen, på plateselskapet til Jonas Kullhammar som også var en svært god venn og som spilte sammen med Garstedt i Fredrik Norén Band, og spilt inn noe av musikken Garstedt skrev, men som han sjøl aldri fikk gitt ut.

Er det én gang man kan si at musikk er spilt med hjertet, så er det her. De vakre og flotte sangene, i et melodisk, søkende og varmt senbop-landskap, er så inderlig tolka av noen av Garstedts aller beste og nærmeste musikalske venner at vi blir hensatt til de vakreste steder - steder der vennskap dyrkes og der styggedom som kreft ikke finnes.

Garstedt sa til en annen god venn, saksofonisten Karl-Martin Almqvist, på sjukeleiet at han trodde han ville bli fort glemt. Almqvist var svært uenig og, som han sjøl skriver, han fikk rett. Med denne hjertevarme hilsenen blir minnet om Anders Garstedt holdt ved like hos mange i tiår framover. Hvis universet er slik skrudd sammen så sitter Anders Garstedt et sted der ute og smiler og sier takk gutter. Det gjør jeg også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Garstedt har grunn til å smile hvor han enn befinner seg.

Milder/Ljungkvist/Landæus/Augustson/Rundqvist

The Music of Anders Garstedt

Moserobie Music Production/MusikkLosen

Nye stemmer

Jeg har aldri hørt om gitaristen Gaute Storsve før, men denne debuten frista til påfyll.

Gaute Storsve og trioen hans har all grunn til å smile.

Gaute Storsve (40) har studert ved Musikkhøgskolen og avlagt Cuba og den cubanske musikktradisjonen mange besøk. Dessuten har han spilt med mangt og mye og er lærer ved Jessheim videregående skole. Til tross for dette har han altså greid å passere elegant under min radar - helt til nå.

Jazz har åpenbart ligget Storsves hjerte nært lenge og har jeg skjønt dette rett, så har Storsve skrevet all musikken - sju låter - på denne debut cd-en. Det som blir servert er varm og vakker jazzmusikk med røtter i alt fra Pat Metheny til cubanske tonespråk. Sammen med seg har Storsve elbassisten Petter Barg og trommeslageren Henning Carlsen og de tre har skapt en empatisk, melodisk og groovete klangverden.

På noen av spora har trioen også fått støtte av ei fin og tett blåserekke med blant andre saksofonisten Jørgen Mathisen i spissen.

Det å få slike overraskelser inn i cd-spilleren, er noe av det som gjør denne «jobben» ekstra hyggelig og spennende. Gaute Storsve Trio har absolutt ingen grunn til å gjemme seg under noen radar i fremtida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gaute Storsve Trio

Attention: This Is not a Toy, for Adult Collectors Only

Ellingsongs/Musikkoperatørene

I sin egen verden

Lana Trio er nok i seg sjøl, men med Sofia Jernberg som gjest blir det noe ekstra ekstra.

Kjetil Jerve, Andreas Wildhagen, Sofia Jernberg og Henrik Munkeby Nørstebø - noe ganske så unikt.

Lana Trio, med Kjetil Jerve på piano, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone og Andreas Wildhagen på trommer og perkusjon, har holdt i gang i over ti år allerede til tross for at det er relativt unge herrer vi har med å gjøre. Sjøl om alle «bare» er rundt 30, så har de alle sammen solide CV-er og gitt oss mange bevis på at de har noe helt i toppen å gjøre - både nasjonalt og etterhvert også internasjonalt. Alle tre dukker opp i stadig nye spennende konstellasjoner og har store deler av kloden som sin arbeidsplass, men Lana Trio vender de altså stadig tilbake til.

Dette samarbeidet med den svenske stemmekunstneren og improvisatoren Sofia Jernberg utvider paletten til Lana Trio på bandets tredje utgivelse så langt. Nok en gang er det fritt improvisert musikk unnfanga av alle fire der og da i i legendariske Athletic Studio i Halden under Kai Andersen og Dag Erik Johansens kyndige ledelse som står på kjøreplanen.

De fire relativt lange «låtene», stort sett langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk, er uten stans utfordrende og spennende - både for de fire og for oss som har gleden av å sitte ytterst på stolen for å få med oss alle detaljene i disse eleverte samtalene.

Lana Trio og Sofia Jernberg er virkelig et møte der de «to» får det beste ut av hverandre. Det skal bli spennende å møte de i levende live - inntil videre er dette ei veldig god erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lana Trio with Sofia Jernberg

Lana Trio with Sofia Jernberg

Clean Feed Records/MusikkLosen

Nye høyder

Jeg er ekstremt imponert over forfattere og musikere som hele tida makter å legge lista høyere og høyere. Tom Egeland hører hjemme i den kategorien.

Tom Egeland er en kriminelt dyktig og original forfatter.

Det tok meg dessverre litt tid før jeg blei innlemma i Tom Egelands spennende univers. Nå er jeg ferdig med den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket, for min del og jeg er klar for mer. Mye mer.

Med «Codex» tar nemlig Egeland oss videre inn i sin fascinerende og spennende verden. Dan Brown får ha meg unnskyldt, men Egeland er den som gjør denne formen for krimlitteratur aller best. Muligheten for at min vurdering havner ned på det, er sjølsagt at Egeland er norsk og at hans helt, arkeologen og bortimot antihelten Bjørn Beltø, alltid fører historia nært oss, sjøl om den foregår helt andre steder i verden.

Slik er det også denne gangen. I utgangspunktet tar Egeland oss med til Roma der engelske arkeologkolleger av Beltø gjør funn som kan snu opp ned på det meste av det som er opplest og vedtatt om vår «kunnskap» om Jesus og kristendommen. Beltø er invitert med som observatør, men blir sjølsagt raskt mye mer enn det.

Nok en gang makter Egeland, med sin heftige fantasti, urgrundige research og sin meget elegante språkføring, både å ta oss tilbake til historiske sannheter/usannheter - jeg ønsker fortsatt ikke å vite hva som er sant/usant, sjøl om Egeland også inviterer leseren til det hvis man ønsker etter at punktum for romanen er satt - og hensette oss til vår egen samtid. Det er spenning, både når det gjelder det historisk-religiøse innholdet og framdrifta av kriminalhistoria, fra første side og Egeland holder oss i sitt herlige grep gjennom de knappe 500 sidene som fyker unna på rekordtid.

Heller ikke denne gangen tyr Egeland til overdrevent blodige scener når de som «må» det forlater tida - de dør på et elegant vis for å si det slik og alle snubletråder forfatteren spenner ut for oss, blir ikke samla før helt til slutt. Som i de aller beste krimromaner så finnes det mange plausible mordere/syndere og som i de beste blir heller ikke løsninga åpenbar før helt til slutt.

«Codex» er en roman av suverent Tom Egeland-merke. Hadde jeg drevet med terninger og slikt, så hadde det blitt full pott. Men nå driver jeg ikke med terninger, så da så.

PS For ordens skyld: jeg har vært kollega med Egeland i TV 2 i en årrekke.

Tom Egeland

Codex

Capitana

Inn til kjernen

Jeg har vært Torun Eriksen-fan fra det første møtet. Likevel «ba» jeg om fornyelse sist jeg hørte henne. Og som hun har svart på tiltale.

Torun Eriksen inviterer oss helt inn.

Om noen få små uker blir det for andre gang arrangert jazzfestival i

Skien. Den gleder jeg meg fælt til å besøke. Jeg har blitt invitert

til å intervjue en kvartett av byens flere generasjoner sterke

jazzmusikerstyrke - og for en styrke denne byen kan by på! Det er

nesten ikke til å tro hva Skiensjazzdraget har frembragt av strålende

jazzmusikere de seineste 50 åra - sammenlikna med nesten hva som helst

så kommer Skien ut som vinnere når det både gjelder kvalitet og

kvantitet på dette området. En av dem som definitivt er med i

tetsjiktet fra Skien og på landsbasis er Torun Eriksen (41) som med

«Luxury and Waste» gir oss sitt sjette soloalbum - det aller beste og

næreste av dem alle.

Helt fra starten på platekarrierea til Eriksen har elbassist Kjetil

Dalland spilt ei viktig rolle. Han er en usedvanlig smakfull musikant

som spiller eller har spilt ei usedvanlig viktig sidemannrolle for

blant andre Mari Boine, Anneli Drecker, Lena Marlin og Vamp - vi

snakker eliteserien med andre ord. Nå har de to - og ingen andre -

inntatt Kysten Studio i vestlendingen Dallands adopterte hjemby Tromsø

og med disse åtte nye låtene, pluss den herlige tolkninga av «hitlåta»

«Glittercard», kommet så nær kjernen som vel tenkelig.

Meininga var opprinnelig at det skulle hentes inn andre stemmer etter

at fundament var lagt av de to, men de slo heldigvis fast at det

trengtes ikke. Det har ført til at Eriksens budskap - hun skriver

nemlig tekster/lyrikk om viktige saker som gjør at vi blir tvunget til

å tenke en gang til - kommer helt inn til de som ønsker å lytte og bli

inspirert til å gå et stykke til.

Eriksens nydelige stemme forteller historier om det å finne seg til

rette, om egoisme, om styrke kontra svakhet - enkelt og greit om rett

versus galt. Om det å leve og om å bruke vår tilmålte tid på et klokt

vis.

Med et tett, varmt og empatisk tonefølge av medprodusent Dalland -

Eriksen komper seg sjøl på piano på ei låt - så blir dette til ei

perle av musikalsk historiefortellerkunst. Torun Eriksen har tatt

akkurat det steget jeg ønska hun skulle ta og som jeg visste hun hadde

i seg. Gleder meg til å høre henne på Jazzfest i Skien, men både før

og etter skal jeg forsvinne inn i hennes «nye» verden på «Luxury and

Waste». Hun har blitt "that someone" som hun synger. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Torun Eriksen

Luxury and Waste

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En klangmester

Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers har bodd, jobba og studert i Norge siden 2010. Det skal vi være veldig glad for.

Du verden for en klang det er i fela til Sarah-Jane Summers.

Jeg har hatt gleden av å møte på musikken til Summers ved flere anledninger de seineste åra. Ofte sammen med med den finske gitaristen Juhani Silvola, som hun deler det meste med på de fleste vis, ute på Nesodden ved Oslo.

Summers har tatt det store steget denne gangen og står frem mutters aleine enten med tradisjonell fele eller hardangerfele. Det har hun absolutt ingen grunn til å skjemmes over for å si det sånn. Med et repertoar bestående av i stor grad tradisjonsmusikk fra det skotske høylandet, samt en «Huldrelått frå Vang», så forteller Summers oss at hun er i besittelse av en bortimot totalt oversikt og forståelse for disse uttrykkene og disse tradisjonene.

Summers har studert både hjemme i Skotland og på Musikkhøgskolen i Oslo blant annet med mesterspillemann Håkon Høgemo og, som hos sistnevnte, så er Summers langt framskreden både når det gjelder å holde på tradisjonen, samtidig som hun er en spennende improvisator.

«Solo» er et sjeldent og flott visittkort som løfter frem og tar vare på en musikk og en kultur på begge sider av Nordsjøen som det er viktig at noen tar ansvaret for. Noen spesielt mye bedre enn Sarah-Jane Summers til å gjøre det finnes knapt; for en klang det er i felene hennes!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

Solo

Dell Daisy Records/Musikkoperatørene

Den nye stemma

Vokalisten Live Foyn Friis er i ferd med å etablere seg helt der oppe. Det bekrefter hun med sin beste skive til nå.

Daniel Sommer og Live Foyn Friis har funnet fram til en spennende kjerne i musikken.

Live Foyn Friis (33), fra Asker, men bosatt både i København og Oslo, har sakte, men sikkert nærma seg jazztoppen - kanskje spesielt i Danmark der hun både har studert og jobba mye de seineste åra. Fra tid til annen har hun vært å finne i et tilnærma poplandskap også, men det er jazzvokalist hun virkelig er og det viser hun oss med all ønskelig tydelighet med «Willow».

Mitt første møte med Foyn Friis går tilbake til 2011 da hun debuterte med Foyn Trio! og cd-en «Joy Visible». Den hadde sine røtter i Tromsø der Foyn Friis studerte før turen gikk til Danmark og videre studier. Talentet var udiskutabelt allerede der og gjennom tre seinere CD-er, med blant annet strykere og storband, så har hun tatt stadig nye steg i retning seg sjøl.

På «Willow», sammen med et ungt dansk stjernelag bestående av bassisten Anders «AC» Christensen, pianisten Nikolaj Hess og ikke minst trommeslageren Daniel Sommer, samt den tsjekkiske, men Danmark-bosatte saksofonisten og klarinettisten Luboš Soukup på fem av de 13 spora, forteller Foyn Friis oss at hun nå er i besittelse av en modenhet og personlighet i uttrykket sitt som gjør at vi vet at hun ville være med oss i mange tiår fremover.

Repertoaret er en blanding av standardlåter som «Willow Weep for Me», «Someone to Watch Over Me» og «Nice Work if You Can Get It» og seks egenkomposisjoner av Foyn Friis som alle hører hjemme i den samme tradisjonen. Spesielt balladetolkningene hennes er en strålende bekreftelse på at hun har tatt det store steget og sammen med dette empatiske bandet har hun en beskjed som scenene og festivalene rundt om bør merke seg med en gang.

Ornithopter er fin kvartett i fotspora til Ornette Coleman.

Hennes nære samarbeidspartner, trommeslageren Daniel Sommer, har også ganske mange fler jern i ilden. Med sin kvartett Ornithopter er han nå ute med bandets andre fonogram, «Tordenkaffe». Sammen med trombonisten Jens Bang, bassisten Jakob Retz og trompeteren Scott Westh, tar Sommer oss inn i et originalt landskap som åpenbart har henta inspirasjon fra Ornette Colemans harmolodiske verden. De tolv låtene blei unnfanga i løpet av tre dager høsten 2016 på den lille øya Fanø der det tydeligvis fantes ro og inspirasjon til å åpne nye og spennende musikalske dører.

Ornithopter består av fire musikanter som helt klart stortrives i hverandres selskap og både individuelt og ikke minst kollektivt låter det akkurat så spennende og originalt som de har hatt ambisjon om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Foyn/Hess/AC/Sommer

Willow

Foyn Records/Musikkoperatørene

Ornithopter

Tordenkaffe

Jaeger Community Music/jaegercommunity.com

Hvilken fridag!

Trompeteren Gunhild Seim hadde en fridag i New York for et par år siden. Den benytta hun på best mulig vis.

Gunhild Seim, David Rothenberg og Marilyn Crispell benytta fridagen godt.

Foto: John Lilja

Stavanger-bosatte Seim (45) har i en årrekke fortalt oss at hun har noe helt eget på hjertet som trompeter og improvisator. Da hun i 2016 var i New York i forbindelse med med innspilling av musikk til et barneprosjekt, så tenkte hun at en tur upstate til Woodstock, der venninna og pianisten Marilyn Crispell bor, ville være hyggelig. Det var det helt sikkert og ganske så unik musikk førte det også til.

Seim og den langt framskredne improvisatoren Crispell hadde kjent hverandre i cirka ti år etter at Seim var deltaker på et jazzkurs i Canada der Crispell underviste. De hadde holdt kontakten hele tida siden og da muligheten bød seg, lå det i korta at det blei et besøk hos Crispell. Noen plateinnspilling var absolutt ikke avtalt, men etter som praten gikk vokste tanken fram.

Et studio blei booka og Cripsells gode venn og kollega, klarinettisten og elektronikeren David Rothenberg som bor i nærheten, blei også invitert og involvert. Crispell og Rothenberg har blant anna gjort duoskiva «One Dark Night I Left My Silent House» på ECM i 2010.

Uten for mange føringer, vil jeg tro, satte de tre i gang og resultatet har blitt vel en time med musikk fordelt på åtte «låter». Når jeg bruker anførselstegn så er det fordi dette er relativt langt unna tradisjonelle komposisjoner; her dreier det seg om stemninger, groover, linjer og hva vet jeg som blir utvikla av tre åpensinna og likesinna musikanter utstyrt med store ører og ditto andre sanser også. Seim benytter også elektronikk i tillegg til trompeten og Crispells stemme er også hjertelig tilstede ved enkelte anledninger.

Musikken er tøff, spennende og konstant annerledes og unik - absolutt ingen andre kunne ha skapt dette universet. Her er det bare å åpne opp for nye inntrykk og nye impulser og la seg utfordre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gunhild Seim - Marilyn Crispell - David Rothenberg

Grenseland

Drollehålå Records/Musikkoperatørene

Chicago II på nytt

Chicago er et av de lengstlevende og, på sitt beste, heftigste bandene på kloden i mi bok. Her har dagens versjon gjennoppfriska albumet Chicago II fra 1970.

Chicago anno 2017/18 - ikke helt som før.

I forbindelse med bandets 50-års jubileum i 2017 tok Chicago turen til

akkurat byen som har gitt bandet navnet og spilte inn suksessalbumet

«Chicago II» akkurat i den samme rekkefølgen som på originalen. Det

gjorde de live foran et meget begeistra publikum som åpenbart hadde

været med bandet leeeenge.

Nå får alle vi andre også være med på festen som varer i knapt en time

og utgava som har kommet meg i hende inneholder både en cd-versjon og

en dvd-versjon. Så vidt jeg har skjønt finnes det også enn de

luxe-utgave med originalinnspillinga som en ekstra bonus.

Helt fra starten var Chicago et band med et helt spesielt særpreg.

Stemma til Peter Cetera og blåserekka skilte bandet ut fra alt og

alle, sjøl om band som Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Chase (opp

med hånda de som husker Chase!!!) på sett og vis hadde et slektskap

med Chicago.

Opp gjennom åra har det sjølsagt vært en hel del utskiftninger i

lagoppstillinga og den som savnes aller mest er kanskje den største

hjernen bak soundet, Terry Kath. Han forlot oss allerede i 1978, 31 år

ung, da han skjøt seg ved det som skal ha vært et uhell. Peter Cetera

takka for seg midt på 80-tallet for å satse på solokarriere.

Igjen fra originalbesetninga er hovedvokalisten og tangentisten Robert

Lamm, trompeteren og vokalisten Lee Loughnane og trombonisten James

Pankow - som faktisk har fått et band oppkalt etter seg her hjemme -

Mr. Pankow. Resten av dagens nimannslag har vært med i kortere eller

lengre perioder og noen har også takka for seg etter denne

innspillinga i fjor, blant annet trommeslageren Tris Imboden.

Jovisst er det både hyggelig og ikke minst nostalgisk å få både et

gjenhør og gjensyn med Chicago anno 2017. Låter som "Make Me Smile",

"Colour My World" og "25 or 6 to 4" er jo intet mindre enn udødelige,

men det hersker musikalsk sett ingen tvil om at originalversjonene var

bedre. For den ihuga Chicago-fansen der ute er det vel likevel ingen

vei utenom - denne utgava må også inn i samlinga. Det er til å forstå,

men man overlever altså uproblematisk uten. Musikken er uansett tidløs

- det forteller denne konserten oss også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chicago

Chicago II

Rhino/Warner Music

Det swinger i nord

Tre unge herrer med jazzutdanning i Tromsø som felles utgangspunkt, gir oss et flott bevis på at det swinger godt i nord.

Tobias Solheim-Nilsen, Christo Stangness og Sigbjørn Innjord Thomassen - Dratapp - de må gjerne smile litt!

Trommeslageren Tobias Solheim-Nilsen (26) fra Tromsø, bassisten

Christo Stangness (28) fra Harstad og gitaristen Sigbjørn Innjord

Thomassen (28) fra Alta har åpenbart funnet hverandre i løpet av

studietida i Tromsø. Bandet Dratapps debutskive er det aller beste

beviset på det.

Fra sør til nord og fra vest til øst i kongeriket finnes det

etterhvert meget bra utdanningsinstitusjoner for vordende og håpefulle

jazztalenter. Tromsø er vel kanskje den «skolen» som har fått minst

oppmerksomhet så langt, men basert på kvaliteten til blant andre

vokalisten Live Foyn Friis og denne trioen, så er det absolutt på tide

å vie Nordens Paris stor oppmerksomhet også når det gjelder

jazzstudentene som kommer derfra.

Disse tre unge gutta sier de har henta inspirasjon fra gitarister og

artister som Pat Martino, Bill Evans, Steve Swallow og «nykommere» som

Jonathan Kreisberg og Gilad Hekselman. Det forteller oss at de finner

seg veldig godt til rette i et landskap med utgangspunkt i det

amerikanske 60-talls soundet og med spor helt fram til de to

sistnevnte gitaristene som har vært med å flytte den tradisjonen helt

inn i vår tid.

De tre unge gutta her er meget dyktige instrumentalister alle sammen

og det er også tydelig at de stortrives sammen. Innjord Thomassen har

skrevet seks av de ti låtene, Stangness to og i tillegg byr de oss på

standardlåtene «Solar» og «Nature Boy». De hygger seg - og oss - i

alle slags tempi og enkelt og greit så swinger heftig hele veien i et

ganske så tradisjonelt tonespråk. Ingen musikalske grensesteiner blir

flytta på her, men vi får uansett et herlig påfyll fra det høye nord

med klar beskjed om at det spirer og gror i jazzfamilien også der.

Hvorfor skulle det ikke det forresten?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dratapp

Globus

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Fra Russland med musikk

Den russiske pianisten Yelena Eckemoff har fått med seg et stjernelag med blant andre Arild Andersen.

Paul McCandless, Yelena Eckemoff, Peter Erskine og Arild Andersen - en overraskende kvartett.

Pianisten og komponisten Eckemoff har hatt USA som hjemland i mange år

nå. Fra sin base der inviterer hun mange av sine favorittmusikanter

til å skape noe eget sammen med henne. Denne gangen er det vår egen

mesterbassist Andersen, Weather Report-legenden Peter Erskine på

trommer og oboist, hornist, sopransaksofonist og bassklarinettist Paul

McCandless fra den helt spesielle gruppa Oregon.

Eckemoff, opprinnelig fra Moskva, flytta til USA i 1991 og har jobba

innenfor en rekke musikalske sjangre. Hennes første jazzplate kom i

2009 og hun har også spilt inn plater sammen med andre norske

musikanter som Tore Brunborg, Jon Christensen og Mats Eilertsen. Når

det i tillegg kan nevnes at store musikanter som Manu Katché, Ben

Monder, Billy Hart og Marilyn Mazur er blant Eckemoffs

samarbeidspartnere, så skjønner vi på hvilket nivå hun befinner seg.

Med denne kvartetten og med denne innspillinga, som er gjort i

Hollywood i desember 2015, men først utgitt nå, møter vi Eckemoffs

verden slik den høres ut akkurat i dette tilfellet i alle fall.

Musikken har en slags midtøsten-feeling over seg og sjølsagt gjør både

Andersen, Erskine og McCandless sine unike bidrag sitt til at dette

møtet har blitt noe spesielt.

Eckemoff er også poet og billedkunstner og gir oss prov på begge deler

gjennom omslagsheftet. Den melodiske og rytmisk spennende reisa har

noe annerledes over seg, men jeg er ikke like begeistra for alle

låtene - noen av dem er ganske så lett å glemme. Uansett har det blitt

et morsomt og annerledes møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yelena Eckemoff

Desert

L&H Production/landhproduction.com

Åge! Åge! Åge!

Åge Aleksandersen er intet mindre enn et ikon. Mitt første møte med han og hans univers på mange år sørga for all den bekreftelse som trenges for å slå fast akkurat det.

Åge Aleksandersen og Sambandet - for en mann, for et band, for ett univers.

Foto: Tor Hammerø

Artisten Åge Aleksandersen (69) har vært en helt spesiell størrelse i bortimot 50 år. De godt og vel to timene på Rockefeller i Oslo - jeg fikk med meg den andre av to dager av denne tradisjonen som blei etablert i 2003 med Åge-konserter i Oslo akkurat denne helga - var en voldsom manifestasjon av hva og hvem denne usedvanlige mannen er og hvor han er anno 2018. Han er enkelt og greit på sitt aller beste sted.

Med et band som har vært med han i mange, mange år bestående av Steinar Krokstad på trommer - og flott og inderlig vokal på ei låt, Gunnar Pedersen på gitar og alt annet med strenger, Bjørn Røstad på saksofoner, tamburin og perkusjon, Skjalg Raaen på gitar, Morten Skaget på elbass og Terje Tranaas på tangenter, så tar far oss med på ei reise gjennom en skatt av bortimot utrolige proporsjoner. Det som er aller mest imponerende er at han og de gjør med en ekthet, inderlighet og livsbejaenhet som skulle tyde på at akkurat denne konserten var den aller viktigste i bandets historie. Når så Sambandet var forsterka med den utmerkede blåserekka Jens Petter Antonsen på trompet og flygelhorn, Christian Aftret Eriksen på trombone og Kåre Kolve på saksofon og fløyte, så var det ikke så spesielt mye å utsette på lydbildet for på si det sånn.

De godt og vel to timene gikk unna i ett sett uten ei eneste pause mellom låtene. Om det blei slitsomt ikke å få ta seg inn i igjen? På ingen måte: når Aleksandersen og hans sjelsfrender på alle slags vis er i stand til å holde dette tempoet, så skulle det bare mangle om ikke vi på mottakersida var i stand til å fikse det. Det usedvanlige empatiske publikummet, bestående av mennesker fra mange generasjoner, så ikke ut å plages nevneverdig for å si det slik.

Det hele begynte og slutta med «Levva livet» og når så folket fikk blant annet «4 pils», «Norge mitt Norge», «Dekksgutten», «Fremmed Fugl» - for ei låt, for en tekst, «Rosalita», «Lys og varme», «Dains med dæ», «Rio de Janeiro» og «Levva livet» kobla med «Min dag» til slutt, da var det både julaften og 17. mai for et publikum som fikk akkurat det de kom for - og litt til.

Åge Aleksandersen er akkurat så ekte, så jordnær og så til stede som han alltid har vært og når han leverer på dette nivået så var det en sann fryd og et herlig påfyll å ta med deg inn i høsten.

PS Dessuten var koreografien og trinna til blåserekka og tamburinspillet til Bjørn Røstad et ekstra krydder denne kvelden.

Åge Aleksandersen - for en artist, for en personlighet. Respekt!

Foto: Tor Hammerø

Rockefeller, Oslo 15. september 2018

To Halle

To Halle sammen med tre særdeles fremadstormende ungkalver gir oss en flott start på høsten.

Morten Halle omringa av Gunnar Halle, Andreas Wildhagen, Christian Meaas Svendsen og Helge Lien - en herlig overraskelse.

Med et aldersspenn på godt og vel 30 år, kunne det kanskje blitt en

eller annen generasjonskløft her. Det har det på ingen måte blitt -

veldig langt i fra. Saksofonist og fløytist Morten Halle, 57-årgang,

trompeter Gunnar Halle, født i 73, pianist Helge Lien, fra 75-kullet

og bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen,

som begge ankom i 88, har funnet fram til en felles kjerne med base i

Morten Halles komposisjoner som gjør dette til en av årets store

overraskelser.

Morten Halle har vært der helt siden inngangen til 80-tallet - i en

rekke flotte konstellasjoner. Han har hele tida fortalt oss at han har

hatt noe ganske så spesielt på hjertet og han har gjort det på et

varmt, personlig og kompromissløst vis. Til tross for det har Morten

Halle fått alt for lite oppmerksomhet både for sitt spill og for sitt

kompositoriske univers. Det er sjølsagt leit, men med denne

overraskende kvintetten dukker det opp en ny mulighet til å få gjort

noe med det.

Halle har gjennom hele sin karriere vært en estetiker og en melodiker

av rang. Han har skapt og oppholdt seg i landskap det har vært både

spennende og ikke minst behagelig å være tilstede i. Slik fortsetter

det sjølsagt også her.

Halle har jobba i årevis med Norges Musikkhøgskole og har hatt

ansvaret for å "oppdra" stadig nye generasjoner jazzmusikere. "Kompet"

med Lien, Meaas Svendsen og Wildhagen har jeg en mistanke om kommer

fra ymse kull der, men Gunnar Halle, som ikke er i slekt med Morten,

har sin utdannelse fra København. Uansett så har sjefen Halle sett og

skjønt at her fantes det, for de fleste av oss i alle fall, skjulte

forbindelseslinjer. Spesielt unggutta Meaas Svendsen og Wildhagen har

etablert seg i langt friere og åpnere musikalske settinger, men du

verden som de fikser og trives i Halles melodiske og ofte lyriske

klangverden også. Lien er for meg en opplest og vedtatt pianist i

toppklasse uansett setting - her kommer nok et bevis.

Og så er de to Halle-ene da. Ei ny spennende og særdeles velklingende

frontrekke har oppstått. De to kler hverandre på aller beste vis og

forteller oss at to Halle blir så mye mer enn en hel. "Jazz Album

2018" og kvintetten Into the Wild Hills har blitt en av årets store

positive overraskelser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Into the Wild Hills

Jazz Album 2018

Curling Legs/Musikkoperatørene

Blant de aller hippeste

Trioen Phronesis, med «norske» Anton Eger på trommer, er så avgjort blant Europas mest spennende og heftigste jazztrioer.

Anton Eger, Jasper Høiby og Ivo Neame - trioen sin det.

Foto: Peter van Breukelen

Siden 2005 har Phronesis, som blei satt i gang av den danske bassisten

Jasper Høiby, og som hele tida har bestått av Eger og den engelske

pianisten Ivo Neame, til nå gitt oss åtte studio- og liveskiver. De

har turnert kloden rundt og det er et kollektiv som sitter som ei kule

på alle mulige måter.

Esbjörn Svensson Trio satte i gang noe som likner på en "bevegelse" i

europeisk jazz med sitt sterke og flotte uttrykk som skapte noe helt

nytt med impulser fra både jazz og rock. Mange har fulgt i ests

kjølvann, dog uten å etterlikne den høyst originale svenske trioen.

Om Phronesis er et ektefødt barn av est vet jeg ikke, men at de, som

de fleste andre trioer som skaper musikk i ymse grenseland, har henta

mye inspirasjon derfra, er hevet over tvil. Likevel har Phronesis,

siden jeg hørte dem for første gang i alle fall, holdt på med noe helt

eget - og det gjør de fortsatt.

Fra starten var trioen, så vidt jeg har skjønt, i stor grad Høibys

band - eller det var han som skrev brorparten av musikken. Sakte, men

sikkert har trioen utvikla seg til å bli en stadig mer kollektiv

affære der alle tre bidrar i like stor grad.

"We Are All", bare tittelen sier vel en hel del om det, består i alle

fall av seks komposisjoner der alle bidrar med to hver. Å hevde at

denne trioen er samspilt, er noe i nærheten av årets underdrivelse så

langt: det og de låter som en enhet med masse empati og med tre herrer

med en instrumentbeherskelse i verdensklasse, så er dette storveis på

alle slags vis.

Phronesis-kollektivet er utstyrt med så mye energi at det nesten

bobler over, men samtidig har de blitt så "voksne" at de ikke skjemmes

for å ta´n helt ned også. Det er altså en dynamikk i

Phronesis-uttrykket anno 2018 som gjør at bandet framstår som mer

modent og viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phronesis

We Are All

Edition Records/Border Music

Førr ei dame!

Jeg har hatt et av og på-forhold til Susanne Lundeng gjennom mange år. Aldri skikkelig slutt, men nå er vi i alle fall veldig i gang igjen.

Susanne Lundeng - det gnistrer av både felespellet, stemma og øynene.

Susanne Lundeng (49) kom inn i norsk musikkliv som en virvelvind med

sitt livsbejaende felespill, si flotte stemme og sin utstråling av

samme kaliber. Folkemusikken var utgangspunktet for hennes uttrykk og

den ligger fortsatt i bånn. Med sin tiende utgivelse forteller hun oss

at hun har stadig mer å melde og det på et herlig vis med masse

dynamikk i sangstemma og felespillet.

Denne gangen møter vi for første gang Lundeng med egne tekster og det

er absolutt ingen tvil om at vi har med ei kvinne å gjøre som har et

levd liv å hente fra. Inderlighet, ekthet, skjørhet - det å stå frem

avkledd og likevel stolt og som den hun virkelig er, kommer tydelig

frem ikke minst i tekstene, men også i de skjøre og vakre melodiene.

Når hun så har fått veldig flott reisefølge av trommeslager Arnfinn

Bergrabb, tangentist Bjørn Andor Drage og lydmanipulator og

elektroniker Are Bredal Simonsen - alle med røtter i Bodøs rike

musikkliv - så tar de oss med inn i et lyrisk landskap med tydelige

avtrykk av folkemusikk sjølsagt, men også progrock, jazz og andre

herligheter har funnet sin naturlige og vakre plass.

Susanne Lundeng har kommet tilbake i min musikalske sfære - denne

gangen for å bli håper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanne Lundeng

Det va nære på

Havella/Musikkoperatørene

Du verden for en verden!

King Crimson har eksistert siden 1968 og er fortsatt i full aksjon. Her kommer et flott livebevis fra Wien i 2016.

King Crimson - de gamle er fortsatt eldst!

Av forståelige årsaker har det vært en hel del utskiftninger i bandet

i løpet av de 50 åra. Det er kun en mann som har vært med hele veien:

ikonet Robert Fripp.

Ei vareopptelling forteller oss at 18 medlemmer har vært innom samt to

tekstforfattere. Bandet har også hatt en rekke kortere og lengre

pauser, men nå både ser og hører det ut som om de har funnet tilbake

til et hyggelig sted der kjemien stemmer.

King Crimson blir av mange sett på som grunnleggerne av progrocken, og

de har helt fra starten inkorporert elementer fra jazz, folkemusikk,

klassisk og eksperimentell musikk, psykedelisk rock, hard rock og

heavy metal, new wave, gamelan, electronica og drum and bass. Stort

sett med andre ord. Fripp & Co skulle ikke ha noe av at musikken

skulle være enkel - da blei den heller forkasta. Taktartene skulle

helst være av det kompliserte slaget og akkordskjemaene var av typen

som hippe jazzmusikanter digga. Bandet og den musikalske

innfallsvinkelen de valgte har betydd mye for mange musikere og band

innen mange sjangere de fem tiåra de har vært i mer eller mindre

aksjon.

Nå ser det altså som de stortrives sammen igjen og de har turnert mye

de seineste åra. Høsten 2016 var en travel periode og blant annet stod

Oslo på reiseruta med tre utsolgte hus på Sentrum Scene. Et par

måneder etter Oslo-stoppet stod den østerrikske hovedstaden Wien på

turnélista og det er konserten derfra den 1. desember vi får være med

på.

King Crimson var kjent for å spille lange konserter og det har de på

ingen måte slutta med. Men de har innsett at både de sjøl og store

deler av publikum har begynt å trekke på åra og har behov for å lette

på trykket med jevne mellomrom. Det har ført til at de har begynt å

legge inn pauser og på denne trippel-cd-utgivelsen får vi være med på

hele konserten med naturlige pauser mellom hver cd.

Herligheten varer i rundt tre timer og vi får sjølsagt schlägere som

«The Court of the Crimson King», «Heroes» og «21st Century Schizoid

Man», mye annet tidløst stoff samt nye låter også. Hele festen blir

avslutta med en slags samtidscollage som neppe er nedskrevet på noe

vis.

Noe av stoffet er fortsatt instrumentalt, mens gitarist Jakko Jakszyk

synger på et mer enn hederlig vis på mange av låtene. Ellers består nå

bandet av tre trommeslagere, saksofonisten og fløytisten Mel Collins,

bassguru Tony Levin og sjølsagt Fripp på gitar og tengenter.

Lydbildet er sjølsagt stort og tildels voldsomt og det er fortsatt et

trøkk, en energi og en originalitet i King Crimson som gjør at bandet

den dag i dag framstår som noe helt for seg sjøl.

Det har vært en herlig opplevelse å få gjenoppleve denne helt unike

verdenen som heter King Crimson.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

King Crimson

Live in Vienna

DGM/Panegyric Recordings/Border Music

Tøft i hønsehuset

Alle som har hatt gleden av å følge Jørun Bøgeberg gjennom deler av hans karriere blir ikke det minste overraska over at bandet og musikken hans låter tøft.

Hanene i Henhouse kan gjerne smile litt - det har de all grunn til.

Bassist og vokalist Jørun Bøgeberg (60) har vært med på, om ikke det meste, så i alle fall veldig mye i norsk populærmusikkliv de seineste tiåra. Han har stort sett spilt ei altfor beskjeden, men like fullt viktig bakrolle for å løfte frem andre artister. Nå har han kommet ut av skapet med sin egen trio og han har mye tøft å melde.

Helt siden starten på 80-tallet har Bøgeberg bidratt på skiver og live med alt fra a-ha via Jannicke og Jahn Teigen til Anne Grete Preus. For å si det slik: det er veeeeldig mange artister som både kan og vil namedroppe Jørun Bøgeberg.

I tillegg til å være en usedvanlig allsidig og tilpasningsdyktig bassist, så har han så definitivt utvikla si egen stemme også. Han er en av de få her til lands som man trenger å bruke bare noen millisekunder på for å slå fast at det er han som er på ferde.

Heldigvis vokste ønsket om å båndfeste det han og trioen Henhouse, som henspeiler på at musikken sikkert tildels er unnfanga og spilt inn i hønsehuset på Wien på Toten, fram. Sammen med sjelsfrendene Trond Augland på trommer, perkusjon og effekter og Nils Einar Vinjor på gitar og vokal, har Børgeberg trylla fram sju låter som er nesten like allsidige som bassisten sjøl.

Her finnes det spor av rock, blues, soul, country, folk, jazz - til og med frijazz!!! - og rapperen Gasby og saksofonist Trygve Seim gir også fine bidrag til dette visittkortet som nok en gang bekrefter at egentlig i alle disse herrene har kongeriket altfor underkjente musikanter - musikanter som holder meget høy klasse.

Henhouse er beintøff musikk utenfor de fleste sjangergrenser. Herlig - mer makt til hanene i hønsehuset.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Henhouse

Henhouse

Basstard Music/jbbass.com

Covrer sine egne låter

Paul Simon slutter heldigvis aldri å overraske. I det han har avslutta sin siste Europa-turné, så gir han oss nye versjoner av gamle låter.

Lille Paul Simon er en av de aller største.

Simon (76) er i mi bok en av de største låtskriverne i den moderne musikkhistoria. Både kvalitativt og når det gjelder mengde så har Simon helt siden 60-tallet levert i bøtter og spann. Her kommer han med et flott nytt visittkort der han covrer noen av sine egne låter - og langt i fra de mest kjente.

Simon har gjort mye med mange opp gjennom karriera si. Han har samarbeida med afrikanske musikere, han har jobba akustisk og elektrisk, han har hatt nære forbindelser med rock, folk, pop, world, klassiske musikere og stadig mer jazz. Det meste med andre ord.

Med «In the Blue Light» tar han det spennende og overraskende valget å gå tilbake til ti låter fra store deler av sitt lange musikalske liv. Han har valgt sanger som han mente hadde potensial til å komme til nye steder hvis han valgte nye innfallsvinkler, ny instrumentering, delvis nye tekster og nye musikanter. Det har ført til mange store løft for låter mange kanskje ikke har et så sterkt forhold til.

Når han så har valgt på aller øverste jazzhylle og invitert blant andre Nate Smith - verdens kanskje hippeste trommeslager per nuh? - bassist John Patitucci, gitarist Bill Frisell, trommeslager Steve Gadd - ikke akkurat uhip han heller, bassist Renaud Garcia-Fons, pianist Sullivan Fortner, trompeter Wynton Marsalis, trommeslager Jack DeJohnette og saksofonist Joe Lovano og kammersekstetten yMusic - vi snakker A-lag så det holder - så har det ført til et nytt, flott og annerledes «syn» på en ganske ukjent del av sangskatten til Simon.

Han synger like flott som han alltid har gjort og er det en som er historieforteller udi populærmusikken så er det Paul Simon. Det er heller ikke bare «ukjente» låter som har sluppet gjennom nåløyet. Låta med den aller flotteste tittelen av alle - jeg mener alle - er også med: «René and Georgette Magritte with Their Dog After the War» er heldigvis inkludert og for ei låt det er!

Paul Simon har trua med å trekke seg tilbake. Det er det ikke så mye vi kan gjøre med det, men vi kan uansett håpe at han fortsetter med å gi oss lykkepiller som dette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paul Simon

In the Blue Light

Legacy/Sony Music

Endelig!!!!

Mange med meg hare venta og venta og venta.....Når er hun endelig her igjen. Anja Garbarek. Bedre, mer personlig og spennende enn noen gang.

Anja Garbarek - bli hos oss nå!

Foto: Bjørn Opsahl

Jeg har «autografen» til en 10 år gammel Anja Garbarek i ei bok om Moldejazz. Det var det året jeg fortalte henne hvor imponert jeg var over hvor stille en 10-åring kunne være på Bill Evans-konsert i langt over to timer. Det er fordi pappa synes at det skal være stille når han spiller, kom det veslevoksent tilbake. Siden den gang har jeg vært imponert over alt hun har levert og skapt. Nå mer enn noen gang.

Nå har det tatt 13 år siden hun sist var innom og fortalte oss hvor hun var. Det er et veeeeeldig langt svangerskap det! Når det er sagt så har hun også vist oss tidligere at hun ikke har meldt noe får hun har noe å melde. Relativt mange artister burde tatt seg det ad notam kan man vel trygt si.

Garbarek trenger ikke forsvare noe som helst når det gjelder "pausa". Det er enkelt og greit hennes privilegium å si fra når det passer henne. Nå har hun blitt inspirert av dokumentarfilmer om psykisk helse - vi snakker heller ikke denne gangen om lettvintheter og det kommer heller ikke som noen overraskelse.

Vi står alle i fare for å miste taket i vårt eget liv; muren som finnes foran en virker totalt uoverstigelig. Disse store spørsmåla er det Garbarek har tenkt nøye gjennom og som har ført til fantastiske tekster. Når det så blir miksa med hennes underfundige, fascinerende og som alltid høyst personlige melodier, så blir vi nok en gang invitert inn i en totalt unik Anja Garbarek-verden.

Som alltid har Garbarek hygga seg hemningsløst med lyder hun har funnet eller skapt på veien fram til dette enestående "verket" - eller verkene. Det finnes nemlig i to varianter: det ene er ganske så sangorientert, mens det andre inneholder om ikke hele så store deler av Garbareks lydunivers i tillegg. Låtene kommer også i forskjellige rekkefølger og de er miksa på forskjellig vis. To ganske så forskjellige opplevelser, men like fascinerende begge to.

Jeg håper Anja Garbarek får mange bilder inn i hodet sitt i tida som kommer. Det er nemlig da hun blir inspirert til å lage både tekster og musikk. Når hun så forhåpentligvis får med seg Kåre Chr. Vestrheim til å arrangere og produsere også i framtida, så er det bare å be om at det ikke tar nye 13 år får vi får fortsettelsen av Garbareks helt spesielle popunivers.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface

Drabant Music/Musikkoperatørene

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface - The Original Full-length Theatrical Version

Drabant Music/Musikkoperatørene

Vidar og Tom i 100!

Den 21. juli ville legenden Vidar Sandbeck fylt 100 år. Den fantastiske skatten hans blir ikke glemt. Det sørger spesielt Tom S. Lund for.

Øystein Sunde med ordenen som viser at han er kommandør av St. Olavs Orden. Tildelinga skjedde under Sandbeck-hyllesten. Foto: Ørn Borgen/NTB Scanpix

Under Festpillene i Elverum i sommer blei forestillinga «Vidar Sandbeck 100 år» urframført. Det var sjølsagt både rett sted og rett tidspunkt for å hylle den strålende dikteren og komponisten fra Åmot i Østerdalen. For alle oss som ikke var tilstede der, dukka muligheten opp i Oslo Konserthus og de folkekjære sangene og melodiene til Sandbeck blei varmt omfavna også der.

Mannen som skal ha all mulig slags ære for at denne hyllesten blei en realitet og en suksess, er Jømnas store sønn Tom S. Lund. Gitaristen og og oppkommet bak Trio de Janeiro og Desafinado har lenge hatt et sterkt og nært forhold til samfylkingen Sandbeck og allerede for 15 år siden stod han bak cd-utgivelsen «Gull ifra grønne skoger» der han samla en rekke kjente artister for å hylle den kjente skatten til dikteren og komponisten som gikk bort i 2005 og som dermed fikk gleden av å oppleve den hyllesten.

Unge Lund ga seg heldigvis ikke med det. Han har gått i dybden og funnet fram en rekke ukjente Sandbeck-dikt og tonsatt flere av dem. Sammen med udødelige sanger som «Pengegaloppen», «Bildilla», «Et lite miniskjørt», «Gull og grønne skoger» og ikke minst «Menuett i mai», inviterte Lund oss med på et minneverdig besøk inn i Sandbecks rike.

Med et stjernelag rundt seg bestående av Aud Ingebjørg Barstad på fele og vokal, Jørn Halbakken på fele, Birger Mistereggen på perkusjon og trommer, Frode Haltli på akkordeon, Olaf «Knerten» Kamfjord på bass og Frøydis Grorud på saksofoner og fløyte, vokste Lunds arrangement frem på et herlig og inderlig vis.

Når så gjestesolistlista bestod av Ivar Nergaard, Ole Edvard Antonsen, Viggo Sandvik, Anne-Marie Giørtz, Henning Sommerro, Ingrid Bjørnov - du verden så godt det var å se og høre henne på scena igjen!!! - Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde, så skjønner man raskt at Lund hadde begynt øverst på telefonlista si når invitasjonene gikk ut.

Alle leverte fra øverste hylle, men måten Sivertsen tar med seg en sal på og opplevelsen av en tydelig rørt Sunde i det han blei ikledd St. Olavs orden - vi stiller oss i rekka av gratulanter! - samt gjensynet med Bjørnov, var uansett blant kveldens mange høydepunkter.

Vidar Sandbecks udødelige og tidløse skatt lever videre - også takket være Tom S. Lund og hans ustoppelige entusiasme.

Vidar Sandbeck 100 år

Oslo Konserthus, 8. september 2018

Få, om noen, er i stand til å bergta en sal som Halvdan Sivertsen.

Foto: Tor Hammerø

For en gjeng som var samla for å hylle Vidar Sandbecks udødelige skatt.

Foto: Tor Hammerø

Så ekte, så vakkert

Når Tord Gustavsen og Trygve Seim gir oss ny musikk, så mer enn aner vi hvor det bærer hen. Det fører til inderlighet, ekthet og mye varme.

Tord Gustavsen tar oss nok en gang med til underskjønne steder.

Trygve Seim søker og finner det vakre for oss.

Samarbeidet de to har hatt med sjefideolog i ECM, Manfred Eicher, har vært med å løfte de to og deres musikk til nye høyder. Eicher har utvilsomt og beviselig vært i besittelse av denne evnen siden ECM kom til rundt 1970 og heldigvis har Norge og norske musikere stått i en spesiell stilling hos ECM og Eicher hele tida.

Det er 15 år siden Gustavsen og Eicher starta samarbeidet med "Changing Places" - en trio med salige Harald Johnsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Nå har denne ekskursjonen, som forhåpentligvis har evigheten som mål, ført til åtte skiver i ymse konstellasjoner.

Etter Johnsens bortgang i 2011 har trioen ikke spilt ei så sentral rolle lenger. Nå har heldigvis Gustavsen funnet fram til en mer enn en verdig arvtaker i Sigurd Hole og sjølsagt er Vespestad, som vel Gustavsen har et slags telepatisk musikalsk forhold til, fortsatt med.

Trioen byr på et repertoar bestående av mye Gustavsen-materiale, men i like stor grad sanger henta fra Gustavsens oppvekst rundt kirka i Hurdal. Mange salmer med andre ord i fantastiske arrangement av sjefen og det samme med tre melodier av en J.S. Bach.

"The Other Side" har enkelt og greit blitt en enorm manifestasjon av at Tord Gustavsen musikalske, melodiske og empatiske rike er vakrere og sterkere enn noen gang - med utsøkt reisefølge i Hole og Vespestad.

Gustavsen omringa av Vespestad og Hole - det må nesten gå bra.

Tenor- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Trygve Seim (47) har bidratt på godt vel 20 ECM-innspillinger så langt - både egne og andres. Et spesielt trekk ved mange av dem er at Finland, finske musikere eller en eller annen finsk forbindelse er involvert - blant annet sammen med Sinikka Langeland, Iro Haarla og Edward Vesala.

Med sin relativt ferske kvartett bestående av Mats Eilertsen på bass, den finske trommeslageren Markku Ounaskari og den estiske pianisten Kristjan Randalu, gir Seim oss elleve nye originalkomposisjoner stort sett skrevet, tro det eller ei, i Helsinki.

Seims usedvanlig melodiske åre møtte vi seinest sammen med Tora Augestad, Frode Haltli og Svante Henryson i "Rumi Songs" og "Helsinki Songs" er på sett og vis en forlengelse, men likevel helt forskjellig.

Estetikken, den musikalske empatien og søkenen etter det vakre, ofte ikledd en melankolsk åre og hele tida med Seims urvakre saksofontone, avgjort i slekt med Jan Garbarek sin, er hele tida fundamentet for det musikalske uttrykket til Seim og kvartetten hans - som har skjønt på en prikk hvor Seim vil hen med budskapet sitt.

Den fantastiske ECM-historia begynte i stor grad med de fire store norske: Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. De la lista for stadig nye generasjoner som i de fires ånd har søkt sitt eget uttrykk. Tord Gustavsen og Trygve Seim er to av dem har tatt stafettpinnen videre og du verden så godt det gjør å befinne seg i deres selskap. Det er både vakkert, viktig og riktig å være der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mats Eilertsen, Kristian Randalu, Trygve Seim og Markku Ounaskari - skjønnhetssøkere og finnere.

Tord Gustavsen Trio

The Other Side

ECM/Naxos Norway

Trygve Seim

Helsinki Songs

ECM/Naxos Norway

Hør nøye etter!

De som trodde at The Real Thing hadde enerett på orgeljazz her til lands, har heldigvis tatt feil. Organ Jam er Vestlandets strålende tilsvar.

Organ Jam i fri og fin flyt!

Organ Jam, det vil si Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Olav Herstad på orgel og Ole Jakob Hystad og Tor Yttredal på henholdsvis tenor- og sopransaksofon, har holdt hjula i gang siden 2010. For fem år siden ga de oss sitt første livstegn til hjemmebruk med cd-en «Organics» og nå er de heldigvis tilbake med oppfølgeren «Listen Carefully».

Som The Real Thing så ligger idealene også her i den amerikanske 60-talls jazzen. Den annerledes besetninga med to saksofoner og ingen gitar gjør soundet til Organ Jam ganske så annerledes enn de fleste band i denne gata og det gjør det hele ekstra interessant.

Med et repertoar skrevet av herrene Herstad og Yttredal, med unntak av "How Deep Is the Ocean", blir vi tatt med på ei hardtswingende og groovy reise i alle slags tempi der banduttrykket er viktig, men der det absolutt er god plass til alle fire slik at de får fortalt oss hvilke utmerkede solister de er.

Organ Jam er absolutt ikke noe band som renner ned dørstokkene på klubber og festivaler i tide og utide. Det må de gjerne gjøre i mye større grad for min del - dette er garantert et heftig liveband også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Organ Jam

Listen Carefully

Inner Ear/Musikkoperatørene

Verden som var hans - og min

Ketil Bjørnstad er i mål med den vanskelige fjerderunden og det er bare å takke for den reisa han lar oss få bli med på - nok en gang.

Ketil Bjørnstad - slik han så 90-tallet.

Det er nå tre år siden Bjørnstad inviterte oss med på denne maratonreisa der han lar oss få bli med han gjennom alle tiåra han har levd. For meg har det blitt seinsommerens høydepunkt, sikkert fordi det også er mye av min samtid som er grunnlaget. «Nittitallet» holder samme høye standard som de tre foregående.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad skriver godt. Det har "vidunderbarnet" fortalt oss relativt mange ganger siden han debuterte med diktsamlinga "Alene ut" i 1972. Med en bibliografi og diskografi som matcher alt her til lands, og langt utenfor Harald og Sonjas grenser, både kvalitativt og kvantitativt, så er det likevel slik at denne reisa i mine ører og øyne er det heftigste han har begitt seg ut på noensinne - i tillegg til platesamarbeidet med ECM-ideolog Manfred Eicher, men det skal jeg komme tilbake til.

I hvor stor grad Bjørnstad husker alt han har vært med på eller i hvor stor grad han har tatt notater som har hjulpet han, vet jeg ikke. Sjølsagt har han hatt researchhjelp underveis også, men uansett er det en imponerende gjenfortelling han bringer oss år for år. Det som nok en gang gjør dette så imponerende er at i tillegg til å være djupt personlig, så skriver han slik at vi som lesere blir en del av historia også: mange av oss har nemlig levd mer eller mindre samtidig og opplevd mye av det samme.

På det personlige planet får vi bli med på mange av Bjørnstads boklanseringer og ikke minst platelanseringer. Der blir vi også innlemma i Bjørnstadgutten, som er en av hans tre måter å benevne seg sjøl på, sin enorme respekt og til dels frykt for ECM-sjef Manfred Eicher. Resultatene av samarbeidet har beviselig blitt veldig bra, noe den av og til overydmyke Bjørnstad sjølsagt gir alle andre mest mulig kreditt for i sin bortimot sjølutslettende måte å bedømme seg sjøl på.

Dette tiåret førte også til et samlivsbrudd, flytting fra Sandøya ved Tvedestrand tilbake til Oslo og et nytt forhold. Slutt med den andre og inn kommer C., noe som blant annet fører til et par begivenhetsrike år i Paris.

Bjørnstad (66) blir av mange sett på som den alltid like blide og omgjengelige forfatteren og musikeren. Det er han da også, men han gir oss også sjølutleverende eksempler på at han virkelig kan si fra når han føler for det.

Kapitlene blir kortere når vi nærmer oss slutten, men likevel er vi ikke langt unna 800 sider denne gangen heller. Kanskje begynner Bjørnstad å kjenne på utmattelsen når han nærmer seg mål på nok en maraton? Jeg ville gjerne at han ikke blei så detaljert en rekke ganger - jeg tror historia hadde blitt enda bedre av det.

Og så gir jeg ikke slipp på en av mine kjepphester denne gangen heller. Aschehoug er et så stort og ressurssterkt forlag at navne- og fakatafeil burde vært luka bort i større grad enn det som har skjedd her. Police-gitaristen heter Summers, Paolo Vinaccia kom til Norge med et libanesisk discoband - ikke italiensk danseband, TV 2 skrives akkurat slik, Ystehede akkurat slik, The Köln Concert er i entall, en gang dukker det opp en h i fornavnet til Jon Christensen, den fordums mobiltelefongiganten Ericsson skrives slik, Gardermobanen heter bare det og legenden fra Marseille heter fortsatt Tore André Flo - sjøl om jeg er enig i at Tor er et mye penere navn!

Uansett hvor genert jeg kan være, prøver jeg alltid å redde en kvinne i nød, skriver Bjørnstad-gutten om da han plukka opp hatteeska til Shere Hite. Det er en bare én av hundrevis av strålende formuleringer underveis i fortellinga om det grensesprengende tiåret - Nittitallet. Du verden som jeg gleder meg til Tyvetallet allerede!

Ketil Bjørnstad

Verden som var min - Nittitallet

Aschehoug

Fra hjertet

Jeg måtte grave djupt for å finne mitt forrige møte med den amerikanske pianisten Rob Schwimmer. Heldigvis har han fortsatt mye å by på.

Rob Schwimmer her på theremin, men det blir mest piano underveis.

«Theremin Noir» fra 2000 var første gang Schwimmer dukka opp i heimen hos meg. Den gang sammen med pianisten Uri Caine og fiolinisten Mark Feldman. Schwimmer spilte theremin, trekkspill og ymse andre rariteter. Siden har han tilbragt mye tid sammen med Paul Simon som hans pianist og som sidemann for mange andre. Endelig er han på plass med noe helt eget og Schwimmer (63) er en pianist som virkelig går utenom den opptråkka stien.

Schwimmer er ikke den som har løpt ned dørstokkene i platestudio i tide og utide - i alle fall ikke når det gjelder egne produksjoner. Bortsett fra på et triospor, med bassisten Jay Anderson og trommeslageren Jeff Hirschfield, som avslutter denne visitten, så er Schwimmer mutters aleine - i stor grad med sitt piano, men også med theremin og Haken Continuum - to helt spesielle elektroniske instrumenter, det første er vel kanskje det eneste som ikke trengs berøring for at det skal bli lyd eller musikk fra det.

Schwimmer er en virtuos pianist som har det meste innabords. Her tolker han alt fra klassikere som Chopin og Obukhov via jazzklassikere som Monk, "In the Wee Small Hours" og "Lost in the Stars" til Paul Simons "Sounds of Silence" samt hyllester av forbilder som Paul Bley, Annette Peacock og Leopold Godowsky.

Den tidligere Bad Plus-pianisten Ethan Iverson har skrevet innsiktsfulle kommentarer fra låt til låt og understreker det voldsomme spennet i Schwimmers måte både å uttrykke seg på og tilnærme seg musikken.

Rob Schwimmer er intet mindre enn en usedvanlig spennende og original musikant som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått. "Heart of Hearing" er et meget bra å sted å starte utsjekkinga på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rob Schwimmer

Heart of Hearing

Sunken Heights Music/robschwimmer.bandcamp.com

Varmt nordpå

Det er på ingen måte noen bombe, men hyggelig likevel: Marit Sandvik bekrefter nok en gang at hun er en vokalist av ypperste Brasil-klasse. Det også!

Marit Sandvik i spissen for Nova Onda - de har all grunn til å smile.

Hadde Marit Sandvik bodd i hovedstaden eller i en eller annen sentral musikkstad på kloden, så hadde hun garantert vært et stort navn. Nå har det seg slik at hun har blitt værende i Tromsø, men sluppet sin syngende datter Dagny ut i verden. Likevel forteller hun oss heldigvis med ujevne mellomrom hvor bra og livsbejaende hun er.

Forrige gang jeg møtte Sandvik var det sammen med strålende italienske musikanter. På skiva «Travel» fra 2016 sang hun både på italiensk, norsk og engelsk. Skrur vi klokka tilbake til 1993 så kunne vi påtreffe Sandvik i bandet Bossa Nordpå og de ga oss skiva «Uma Onda No Mar» for 14 år siden.

Der viste Sandvik oss at hun også beherska det portugisiske språket og toneganger basert på samba, bossa nova og andre brasilianske herligheter. Bandet eksisterte fram til 2005, men heldigvis har ikke Sandvik glemt sin fascinasjon for dette uttrykket.

For fem år siden blei Nova Onda, som kan oversettes med ny bølge, etablert som band. Med seg har hun sin faste følgesvenn på alle mulige vis, gitaristen Øystein Norvoll, tangentisten Eirik Fjelde, tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones, bassisten Morten Steene og trommeslageren og perkusjonisten Simen Iversen Vangen og at hun og de har skjønt hva brasiliansk musikk i de samme målførene som sist går ut på, hersker det særdeles liten tvil om.

Sandvik synger strålende på både norsk og portugisisk og repertoaret, som består av låter av brasilianske storheter som Chico Buarque, Joyce Moreno og Djavan er herlig miksa med egne låter som Sandvik stort sett har skrevet. I tillegg har far i huset tonsatt en herlig tekst av Brynjulf Bjørklid - en tekst som varmer et fotball- og musikkhjerte spesielt, nemlig en hyllest av fotballegenden Garrincha.

«Flor» har blitt nok en bekreftelse på at Marit Sandvik er en allsidig og varm vokalist som hører hjemme høyt opp uansett hvilken liste vi velger å sette henne opp på. Når hun så har med seg et utmerka og emaptisk band utstyrt med mye av den samme varmen som hun sjøl er i besittelse av, så er det bare å la høsten komme - varmen er sikra uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marit Sandvik & Nova Onda

Flor

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Stille, vakkert og ettertenksomt

Jeg har været begeistra for vokalisten Inger Marie Gundersen fra Arendal helt siden det første møtet i 2004. Men aldri mer enn nå.

Inger Marie har laga sitt vakreste visittkort til nå.

Etter de to første skivene droppa like godt Inger Marie etternavnet som artist. Muligens gjorde det alt lettere i for eksempel Sør-Korea der hun virkelig har fått et stort publikum. Musikken derimot er så tilgjengelig at den ikke trenger verken for- eller etternavn.

Arendal kommune må være begunstiga med verdens mest uttrykksfulle og musikalske miljøterapeut. Har jeg skjønt det riktig så har nemlig Inger Marie fortsatt sin straightjobb å gå til når hun ikke synger et eller annet sted på kloden. Det til tross for at hun har utgitt fem skiver siden 2004 som alle har fått strålende mottakelse og som har gjort henne til stjerne - spesielt i Sør-Korea.

Nå har det gått sju år siden hun ga oss sitt seineste livstegn, «For You». Det var altså på høy tid at hun ga oss en ny tilstandsrapport og herligere melding enn «Feels Liek Home» er det nesten ikke mulig å be om.

Med sin varme og inderlige stemme og sin tålmodige og ekte måte å formidle en tekst og et budskap på, så tar Inger Marie oss med til steder det er godt å være og som samtidig krever oss som lyttere.

Produsent og trompeter Per Willy Aaserud skal ha all mulig ære for at dette har blitt så vakkert, så inderlig og så modig - her blir vi nemlig tatt med inn i én type stemning og der blir vi værende. Og det er så godt og fint å være der - der det er rom, tid og luft.

Med et repertoar som inneholder alt fra tittellåta til Randy Newman til den sakteste versjonen av («Sittin´ on) The Dock of the Bay» så langt, Creedenceklassikeren «Long as I Can See the Light», noen flotte originallåter, ABBAs «When All Is Said and Done» og «Med ögon känsliga för grönt» - på strålende svensk må vite - inviterer Inger Marie oss inn i seinsommeren og tidlighøsten på et vis som gjør at både høst og vinter skal være mulig å komme seg gjennom og vel så det.

De som tror at det skader med tonefølge fra folk som Rasmus Solem på tangenter, Sung Su Kim på bass, Jarle Vespestad på trommer, Bendik Hofseth på saksofon og Hallgrim Bratberg på gitar, tar faktisk feil. De har på alle mulige vis skjønt hvor Inger Marie og Aaserud vil med dette visittkortet og er alle med på å løfte det opp til ei lita perle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Inger Marie

Feels Like Home

Stunt Records/MusikkLosen

Skjerp alle sanser

Bak bandnavnet Guren Salong skjuler blant andre vokalisten Helga Guren seg. Det er bare å ønske hjertelig velkommen.

Helga Guren i front for Guren Salong - saker.

Foto: Tord F. Paulsen

Det er så hinsides hyggelig å bli utsatt for nye navn og nye uttrykk - hvis de har noe å by på vel og merke. Det har på alle slags vis Helga Guren og Guren Salong.

Jeg har lest meg til at Helga Guren er en profilert skuespiller på Rogaland Teater i Stavanger. Hvis hun er like bra og uttrykksfull på de skrå bredder som vokalist så er hun enkelt og greit intet mindre enn veldig bra. Dette korte møtet med henne og Guren Salong, et slags musikerkollektiv som har bestått av opptil 15 musikanter siden unnfangelsen i 2013, er nemlig av typen som umiddelbart tar bolig og sørger for at man blir der værende.

Vi snakker her om en EP bestående av tre låter som varer i knappe 12 minutter. Lengre tid trenger faktisk ikke Guren Salong for å fortelle oss at de fortjener et langt liv i landet og denne teaseren bortimot roper på en forlengelse og en oppfølger.

Både musikk og tekster er skrevet Guren og tangentist Anders Brunvær Hauge og vi befinner oss i et sofistikert poplandskap med innslag av både prog, jazz og en del andre herligheter. Dette blir dandert på best mulig vis av noen av Stavanger-regionens beste musikanter, blant annet med teatersjef Arne Nøst på sopransaksofon og fløyte.

Først og fremst er det likevel Gurens fantastiske, uttrykksfulle, dynamiske og klokkeklare stemme, som uten anstrengelse strekker seg over tre oktaver, som sørger for at "Animale" blir en stor opplevelse. Hvordan musikk-Norge har greid å unngå og oppdage dette spesielle talentet er bortimot en gåte. Herved er beskjeden gitt: skjerp ørene og alle andre sanser. Helga Guren og Gurens Salong har noe spesielt å fare med.

"Animale" finnes både som cd og lp - med hver sin farge på coveret.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Guren Salong

Animale

Daniel Engen Productions/gurensalong@gmail.com

Enkelt svensk valg

Svenskene går mot et spennende valg om noen dager. Etter å ha tilbragt tid sammen med Johan Lindströms musikk burde det være enkelt.

Johan Lindström sammen med sin fantastiske septett.

Johan Lindström er intet mindre enn en gudebenåda gitarist - inkludert pedal steelvarianten. Ikke minst den faktisk. Vi har hatt gleden av å høre han sammen med både Ane Brun og Susanne Sundfør og med med bandet Tonbruket blant annet, men her møter vi han for første gang med egen musikk og eget band. Vi snakker original musikk i verdensklasse.

Johan Lindström (46) er typen musikant som alle andre musikanter veldig gjerne vil ha med seg i bandene sine eller på prosjektene sine. Om det er årsaken til at det har tatt sin tid før han kom med "debuten" vet jeg ikke, men at det var på høy tid er det i alle fall ingen tvil om.

Med et svensk superlag bestående av den unge trommeslageren Konrad Agnas, multiklarinettisten og saksofonisten Per "Texas" Johansson, multisaksofonisten og plateselskapsdirektøren Jonas Kullhammar, tangentisten Jesper Nordenström, bassisten Torbjörn Zetterberg og trombonisten Mats Äleklint samt litt vokalhjelp fra Sofie Livebrandt og Edda Magnason og en strykekvartett i tillegg, har Lindström skapt et herlig og originalt univers som har både jazz, blues og rock - og sikkert mye annet - i seg.

Man kan kanskje si at "Music for Empty Halls" har blitt et slags pay back time for alle som Lindström har stilt opp for gjennom mange år. De stortrives åpenbart i hans selskap og med hans musikk. Den er tøff, den er heftig, den er personlig og den forteller oss og bekrefter at Johan Lindström er en strålende instrumentalist, komponist og arrangør. Valget er enkelt - stem Lindström!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Johan Lindström Septett

Music for Empty Halls

Moserobie Music Production/MusikkLosen

Filmatisk musikk

Det å bli «konfrontert» med Sergio Casales tolkninger av musikk som har kledd italienske filmer, har vært en helt spesielle og sjelden opplevelse.

Fløytisten Sergio Casale med sine to musikalske brødre.

Eier og ideologisk fører for Losen Records, Odd Gjelsnes, slutter aldri å overraske og takk for det. Her presenterer han oss for musikk noen kjenner fra italiensk film, iført en triodrakt av spesiell karakter i tillegg.

Hvordan Gjelsnes har kommet borti dette prosjektet, vet jeg lite om - viktig er det heller ikke. Det er altså den italienske fløytisten Sergio Casale og hans landsmenn Antonio Arietano på klarinett og Sergio Fanelli på bratsj som har satt hverandre stevne og tatt for seg 18 melodier som opprinnelig har blitt skapt til reisefølge for kjente filmer.

Kjente spesielt for italienere og filmkjennere generelt sjølsagt, men når navn som Ennio Morricone og Nino Rota dukker opp, så er det nok flere enn som så som nikker gjenkjennende. Filmlegender som Pasolini, Fellini og Antonioni har alltid lagt stor vekt på musikk til sine filmer og her blir viktige deler av den gitt ei ny og flott ramme.

De tre instrumentene klinger nydelig sammen og Casale har skrevet arrangementer som passer både besetninga og melodiene perfekt. Dette er musikk som kanskje henter mest fra klassisk musikk, men her finnes det spor av mye annet også - til sammen blir det noe helt unikt i regi av Sergio Casale.

Sergio Casale har lag nydelig og sjelden musikk og Odd Gjelsnes skal ha all ære for at den blir videreformidla.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sergio Casale

Sciuscià

Losen Records/MusikkLosen

For et møte!

Jazzlegenden Charles Lloyd og rootsstorheten Lucinda Williams høres kanskje ut som en merkelig konstellasjon, men du verden som det stemmer på alle måter.

Charles Lloyd, Lucinda Williams og The Marvels i et nydelig og tverrfaglig samarbeid.

Lloyd og Williams, som begge kommer fra sørstatene, møttes for første gang i april i fjor til en konsert i Los Angeles. Jubelen var påtakelig både på scena og i salen og turen gikk rett i studio. Seinere blei to septemberdager plussa på og her er resultatet.

Med sitt superband The Marvels, bestående av gitarist i egen klasse Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steelgitarist og dobroist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers, møter Lloyd, som har rundet 80 nå og som har vært en del av jazzeliten siden midten av 60-tallet med unntak av noen år i indre eksil der han trakk seg fullstendig bort fra alt som hadde med musikk å gjøre, Williams på et sted der de tydelig stortrives alle sammen.

Jeg bryter sammen og innrømmer at min kjenneskap til Williams ikke er av det inngående slaget. Etter gjennombruddet med «Car Wheels on a Gravel Road» i 1998 har Williams (65) inntatt ei lederrolle innenfor rootsfamilien i et landskap der både folk, rock og country er sentrale ingredienser.

Frisell og Leisz har spilt på Williams skive fra 2016, «The Ghosts of Highway 20», så forbindelsene her var altså åpenbare. Vi visste at de to er musikanter som ikke bryr seg nevneverdig om sjangergrenser og her befinner de seg i et vidåpent landskap de - og alle de andre - stortrives i.

Repertoaret består av både Lloyd- og Williams-låter, «Ballad of the Sad Young Men» som blant andre Radka Toneff gjorde en fantastisk versjon av, «Monk´s Mood» på duo med Lloyd og Frisell og så avsluttes den godt og vel 70 minutter lange festen med en nydelig og original versjon av Jimi Hendrix´ klassikeren «Angel».

De seks involverte har skapt så sjangersprengde og inderlig musikk som vel tenkelig og alle med åpne ører og andre åpne sanser vil finne mye å glede seg over her.

PS Dessuten håper jeg Trump avsettes så snart som mulig.

Carles Lloyd & The Marvels + Lucinda Williams

Vanished Gardens

Blue Note/Universal Music

Elefanten i rommet

Elephant9 har vært, er og jeg kan ikke skjønne hva som skal forhindre trioen å forbli et av mine favorittband så lenge det eksisterer.

Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle og Ståle Storløkken har all grunn til å smile.

Med «Greatest Show on Earth» gir Nikolai Hængsle på elbass, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på allehånde tangentinstrumenter oss sin femte studiopresang. De to forrige har vært med den svenske gitaristen Reine Fiske som gjest - nå er de tilbake til kjernen og det holder mer enn lenge det.

Hænsgle fra Skotselv, Lofthus fra Øystese og Storløkken fra Dombås - ikke akkurat jazzmetropoler - har vært i gang siden 2006, vant Spellemannprisen i 2010 og har snakka like mye og godt til både rockepublikum som til jazzfolk med åpne og nysgjerrige ører.

Slik er det fortsatt og dette lille universet fortsetter også å utvikle seg. Her finner vi trioen i sin kanskje mest strukturerte form med låter som ikke varer noe mer enn seks minutter - tidligere har festen pågått i godt over 22 minutter også.

Alle låtene er skrevet av Dombås´ store sønn og arrangert i fellesskap. Der viser de evnen til en dynamikkbruk i ultraklassen - de er nedpå når de er det og tar av når det passer i landskap som henter både fra Yes, King Crimson, Tony Williams Lifteime og Weather Report, men aller mest fra seg sjøl.

Her har vi med tre superinstrumentalister å gjøre, men ingen av dem har behov for å framheve seg sjøl på bekostning av de andre eller kollektivet. Her er det Elephant9 som er viktigst og du verden som det låter - nok en gang!!! Tøft - drittøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elephant9

Greatest Show on Earth

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Åpne landskap

Gitaristen Håvard Volden går ikke akkurat de enkleste veiene. Her kommer to eksempler på hvor han vil og hvordan han kommer dit.

Håvard Volden og Carlo Costa - sakte og spennende.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Også musikalsk finnes det mange veier til målet. Håvard Volden (37) har, etter studier på Berklee i Boston, valgt ei løype de fleste neppe forbinder med den velrennomerte utdanningsinstitusjonen. Han møter oss med improvisert musikk som er utfordrende både for han sjøl og for oss på den andre sida.

Her hjemme kjenner vi Volden kanskje best gjennom samarbeidet hans med Jenny Hval. Denne duoen med den New York-bosatte italienske perkusjonisten Carlo Costa har derimot sine røtter helt tilbake til 2005 da de to møttes på Berklee. De turnerte sammen i Europa to år seinere før kontakten blei vanskelig å holde vedlike siden de etter hvert bosatte seg på hvert sitt kontinent.

Rundt 2015 begynte Volden å jobbe en del i New York med Hval og kontakten med Costa blei reetablert. De skjønte raskt at de hadde utvikla seg i samme musikalske retning og konkluderte med at de ville sette av litt tid til å "forske" sammen og spille inn ei skive.

Som sagt så gjort og i mai 2016 blei skiveinnspillinga en realitet. De fire "låtene", som til sammen varer vel en halvtime, er ei minimalistisk musikalsk reise der stemninga og musikken får lov å utvikle seg sakte, men samtidig dramatisk.

Musikken befinner seg et godt stykke unna et tradisjonelt melodisk og rytmisk univers - her møter vi mønstre som gjentas og som får lov å utvikle seg i sitt eget og de to herrenes eget tempo. Her dreier det seg om å lytte og la ting skje når og hvis musikken vil. Det er modig og spennende gjort - det krever sine utøvere og det krever sine lyttere.

Volden har flere jern i ilden enn denne duoen og samarbeidet med Jenny Hval også. Trioen Muddersten blei etablert for tre år siden og ga oss debutskiva si, "Karpatklokke", i fjor. Muddersten består av svenske Henrik Olsson på ting, friksjon og piezo (google anbefales), Martin Taxt på mikrotonal tuba og elektronikk og Volden på gitar og tape-loop.

Musikken her er absolutt i slekt med duoen med Costa - trioen har tatt for seg "låta" "Privat Pleasure" og spilt den fire ganger. Sakte, men sikkert har den utvikla seg i helt forskjellige retninger uten at noe som helst er avtalt på forhånd vil jeg tro.

Muddersten er sjølsagt et lydunivers forskjellig fra alt som har vederfaret sinnet. Det er spennende, det er sakteflytende, det er krevende og det er innholdsrikt. Og sjølsagt fullstendig kompromissløst.

Disse utgivelsene er to flotte eksempler på at Håvard Volden har noe eget å by på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Muddersten - ulikt det aller, aller meste.

Håvard Volden - Carlo Costa

In the Wake

Neither/Nor Records/neithernorrecords@gmail.com

Muddersten

Playmates

SOFA Music/Musikkoperatørene

Sååååå bra!

Jeg bryter sammen og tilstår - og skjemmes overhodet ikke - at jeg er Gurls-fan. Denne trioen har det som trengs av musikalitet, humor og mye, mye mer.

Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang - Gurls - har all grunn til å smile!

Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang - vi snakker tre av musikk-Norges aller mest ettertrakta, talentfulle og interessante musikanter. De har funnet sammen i dette universet som er så annerledes enn det vi har forbundet med dem i andre sammenhenger at det er egna til å overraske de fleste som trodde de visste hvem de var reint musikalsk. Både her og live med Gurls forteller de oss at de er i besittelse av en allsidighet, livsbejaenhet og enorme mengder humor som kan gjøre dette friminutt-prosjektet til en internasjonal sukess.

En festivalsesong er over og Gurls har lagt publikum, det vil si alt fra den unge hippe jazzvinen til rockefolket og mange fra andre leire, for sine føtter. Saksofonist, gründer, låtskriver og tekstforfatter Paulsberg og vokalist Taalah har begge sin formelle utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, mens bassist Wang - som er den eneste som har spilt med både Sting og Østre Toten Storband i løpet av ei uke - kommer fra Bjørn Kjellemyrs univers på Musikkhøgskolen i Oslo. Spesielt Paulsberg, med utgangspunkt i et tradisjonelt Stan Getz-, Dexter Gordon- og Hank Mobley-univers, og Wang i band som Pixel og sin egen trio og sammen med Manu Katché, har fortalt oss om solide jazzrøtter, mens stjerneskuddet Taalah gjennom soulfunkbandet Rohey i stor grad har vist fram sine talenter innenfor disse sjangrene.

Så fant heldigvis Paulsberg ut at det hun holdt på med på "jenterommet", nemlig å skrive tekster om kjærlighet, gutter, kjønnsroller, seksualitet, sjenanse og andre tilliggende herligheter med musikk i et tilnærma poplandskap, kanskje kunne egne seg utendørs også. Det skal vi alle være glade for!

Etter at Emilie Nicolas var med i den opprinnelige utgava av trioen, hun synger også på ei av låtene her, kom altså Taalah inn og i løpet av det siste året har det virkelig tatt av. Det overrasker på ingen som helst måte.

Dette er nemlig så bra, så humoristisk, så sjølironisk, så intelligent og så på plass både instrumentelt og vokalt - stort sett på engelsk, men med min favoritt - en av dem i alle fall - «Syngedame» på norsk. Der rapper også Paulsberg - tøft av oldelsjenta (tror jeg) fra Østfold.

De tre jentene så på Gurls som et slags friminutt i forhold til det «seriøse» de også holder på med. Det synes jeg de skal slutte med: Gurls har nemlig alt i seg til å bli en internasjonal kjempesuksess. Paulsberg og Wang er så himmelstormende bra samtidig som Taalah bekrefter at hun er en vokalist som kan nå absolutt hvor som helst med sin ekthet, inderlighet, perfekte engelskuttale og utstråling. Med en slik godtepose i spilleren kan høsten bare komme - den er sjanseløs uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gurls

Run Boy, Run

Grappa/Musikkoperatørene

Over mange grenser

Den svenske kvartetten Flocken har skapt seg et godt navn mange steder. Endelig har de tatt turen over Svinesund også.

Flocken i heftig aksjon.

Trekkspilleren Fredrik Brändström, sopransaksofonisten Ida Gillner, trommeslageren Anna Lund og bassisten Donovan von Martens møttes til musikkstudier i Göteborg rundt 2010. To av dem kom fra et jazzmiljø mens de to andre hadde en mer folkemusikalsk tilnærming til musikken. De fant hverandre raskt og skjønte fort at de hadde mye å tilføre hverandre. Etter masse turnering både innen- og utenlands kom debutskiva «Altona» for to år siden og nå har den endelig funnet veien over Svinesundsbrua også.

Med røtter i både klezmer, svensk og balkansk folkemusikk og med solide doser improvisasjon som en viktig ingrediens, har Flocken skapt et lite univers de sikkert er ganske så aleine om. Sett med norske briller eller hørt med norske ører kan det nok minne om måten Farmers Market har skapt sine landskap, men til tross for at det er slektskap så er det også store forskjeller i Gillners komposisjoner - Brändström står for den eneste Gillner ikke er mor til. I tillegg får vi også et dikt skrevet og lest av Olivia Bergdahl som handler om å krysse grenser - som musikken her gjør.

Det er en kraft, et trøkk, et temperament og en dynamisk tilnærming til musikken her som bare musikanter utstyrt med masse empati kan makte å bringe til torgs. "Altona" har blitt et forsinka møte med Flockens univers for min del. Egentlig gjør det ingenting - dette er nemlig tidløs musikk som fungerer som herlig påfyll hvor som helst og når som helst.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Flocken

Altona

Kakofoni Records/Naxos Norway

Sakte og varmt

Susanna, som også vedkjenner seg etternavnet Wallumrød, har laga et unikt visittkort med overraskende coverlåter og minst like overraskende band.

Susanna slutter heldigvis aldri å overraske.

Egentlig har det blitt slik etter at Susanna nå har gitt oss et dusin album at vi ikke blir overraska over at vi blir overraska. Det skjer nemlig hver eneste gang og det er det som gjør det så spennende å åpne enhver ny pakke fra henne.

Susanna (39), med brødrene Christian og Fredrik og søskenbarnet David, må nesten tilhøre en av kongerikets aller mest musikalske familier. I tillegg til å være usedvanlig dyktige alle sammen så har de det til felles at de også har noe helt unikt å by på. At den ene har inspirert den andre og så videre er sjølsagt ikke utenkelig - resultatene er uansett av helt spesiell karakter hele tida.

Her inviterer Susanna, med den vakre, insisterende og djupt personlige stemma, oss til et møte med ti "coverlåter" henta både fra den store amerikanske sangskatten og fra engelske folkemelodier. Når det hele blir bundet sammen og avslutta med Lou Reeds klassiker "Perfect Day" så forteller det oss om et spenn i tilnærmingsmåten som er sjelden og som faktisk kun Susanna kunne ha unnfanga.

Det er et alvor og en inderlighet i foredraget til Susanna som fører til at man blir sittende ytterst på stolen med ørene svært godt skjerpa for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Her er alt nemlig like viktig og uunnværlig.

Susanna har garantert brukt mye tid på å finne fram til de riktige sangene for å løfte fram de store eksistensielle spørsmåla og samtidig gi budskapet den varmen og den skjønnheten det fortjener.

Med sin stemme, som kan minne litt om Joni Mitchell i sin ekthet og sin evne til å fortelle historier, og med det perfekte, originale og empatiske tonefølget fra Ida Løvli Hidle på akkordeon, sveitsiske Giovanna Pessi på barokkharpe og Tuva Livsdatter Syvertsen på fele, hardingfele og vokal, blir dette et musikalsk visittkort av det usedvanlig sjeldne slaget. Susannas kalimbaspill skal heller ikke glemmes på noen som helst måte. Sterkt, nydelig, og igjen, overraskende, men samtidig ikke.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Giovanna Pessi, Tuva Livsdatter Syvertsen, Susanna og Ida Løvli Hidle - en helt spesiell kvartett.

Foto: Anne Valeur

Susanna

Go Dig My Grave

SusannaSonata/Musikkoperatørene

Et godt møte

Den amerikanske trompeteren Joshua Trinidad har tatt turen til kongeriket og møtt Ståle Liavik Solberg og Jacob Young. Det skal vi være glade for.

Joshua Trinidad omgitt av Jacob Young og Ståle Liavik Solberg - et overraskende møte.

Musikk dreier seg jo i stor grad om møter og dette er av det overraskende slaget. Trinidad, bosatt og stort sett arbeidende i området rundt Denver i Colorado, hadde møtt Young på festival i Sør-Korea i 2007. Dessuten hadde han vært fan av Liavik Solbergs trommespill minst like lenge. Det var litt av årsaken til at de møttes på Ocean Sound Recordings Studios på Giske på Sunnmøre ei lita novemberuke i 2015.

En annen viktig ingrediens for dette møtet var Trinidads fascinasjon for norsk musikk, ikke minst trompeterne Mathias Eick og Nils Petter Molvær. Det åpne og søkende uttrykket tiltalte Trinidad og det er også i den verdenen han sjøl befinner seg.

Trinidad (35), med røtter i Mexico, har ikke nådd fram til meg tidligere til tross for at han har sju plater under eget navn på samvittigheten. Mye av årsaken er nok at han stort sett har jobba og oppholdt seg i Denver-området der han nå har ei professor-stilling på Colorado State University. Med Ron Miles, som vi kjenner fra bandene til både Bill Frisell og Joshua Redman, som trompetmentor i Denver, har ikke Trinidad sett noen grunn til å flytte nevneverdig på seg.

Heldigvis tok han initiativet til dette samarbeidet og denne turen til Norge. Konstellasjonen er overraskende på mange vis. Jeg må innrømme at jeg ikke så for meg frijazzeren Liavik Solberg og melodikeren Young sammen, men det gjorde altså Trinidad og det gjorde han rett i.

Med et repertoar bestående av ti låter, som alle er kollektivt unnfanga, tar de oss med inn i landskap som har ingredienser fra både Liavik Solbergs og Youngs verden - og sjølsagt Trinidads. Jovisst er det åpent og løst, men samtidig er den flotte melodien, ofte løfta fram av Young på både akustisk og elektrisk gitar, hele tida til stede - gjerne med rocka overtoner. Liavik Solberg viser oss også at han i tillegg til å være en ekspressiv frijazzer også vet hvor eneren er - herlig. Dette kombinert med Trinidads vakre og varme trompettone og melodiske sikkerhet, har ført til at dette møtet på Sunnmøre har blitt svært så vellykka. En nydelig overraskelse - intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joshua Trinidad Trio

In November

RareNoise Records/MusikkLosen

Ikke noe tull!

Hvis smaken går i retning reinhekla jazzmusikk med røtter i swing og bebop - uten det minste effektbruk - så anbefales «Social Call» på det varmeste.

Erik Thormod Halvorsen, nummer to fra venstre, sammen med sin svært så empatiske sekstett.

Foto: Harald Opheim

Jeg hadde gleden av å stifte bekjentskap med veteranen Erik Thormod Halvorsen (67) først da han debuterte under eget navn i moden alder - for tre år siden. «Uppercase» vekka så absolutt både begeistring og ønske om påfyll og med «Social Call» så blir det mer av alt.

Halvorsen har ikke akkurat gått den slagne landevei fram til ei jazzkarriere. Handelshøyskolen og straightjobb i bank er liksom ikke den vanlige ruta, men Halvorsen har hele tida hatt jazzen, trompeten og flygelhornet som en kjær hobby. Han har blant annet mange tiårs fartstid i Sandvika Storband - et av landets absolutt ledende innen faget.

Lysta til å ta et steg videre har nok ligget latent i mange år og «Uppercase» viste både Halvorsen og oss at han hadde mye å fare med. Derfor var heldigvis ikke veien så lang fram til oppfølgeren «Social Call» heller.

Oppskrifta er på mange vis den samme som forrige gang. Et knippe standardlåter har blitt miksa med litt eget materiale og vi befinner oss fortsatt i et varmt, melodisk og hardtswingende landskap som henter hemningsløst fra både swing- og ikke minst bebopepoken.

Sekstetten består av bassisten Agnar Aspaas, mer kjent som rettspsykiater vil jeg anta, tenorsaksofonisten og fløytisten Dave Edge, gitaristen Frode Kjekstad, pianisten Freddy Hoel Nilsen og trommeslageren Lars Erik Norum og på to av låtene har Øivind Westby skrevet flotte arr for messingkvintett i tillegg.

Her får vi alt fra de vareste ballader som «Body and Soul» til flotte tempolåter, krydra med litt latintoneganger og herlige tolkninger av kjent materiale som «Watch What Happens», «Ruby, My Dear» og «I Should Care».

Alle holder meget bra solistisk nivå og ikke minst låter bandet som akkurat det - et band! Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein, men derimot så blir det servert masse herlig og tidløs musikk. Det holder herfra til evigheten det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erik Thormod Halvorsen Sextet

Social Call

Losen Records/MusikkLosen

Hvitt, fargerikt og spennende

Opp med hendene dere som kjenner godt til gitaristen Marc Sinan og klarinettisten Oğuz Büyükberber? Ikke det nei. Her kommer muligheten til å gjøre noe med det.

Marc Sinan og Oğuz Büyükberber har skapt sitt helt unike uttrykk.

ECM-ideolog Manfred Eicher skal ha skryt for så mye. Blant annet for å ha åpne ører og dører for nye musikanter og nye uttrykk. Denne originale duoen er nok et utmerka eksempel på det.

Tyske Sinan, med tyrkiske og armenske røtter, og tyrkiske Büyükberber har kjent hverandre noen år og har jobba sammen siden 2009 i mange forskjellige settinger, blant annet på "Hasretim: Journey to Anatolia" fra 2013.

De to kommer fra forskjellige musikalske "oppdragelser": Sinan har en tradisjonell klassisk og vestlig bakgrunn mens Büyükberber er oppvokst med tyrkisk tradisjonell musikk og var stort sett sjøllært før han fikk sin formelle utdannelse ved konservatoriet i Amsterdam og der blei "lurt" inn i både et komponist- og improvisasjonsunivers.

For knappe to år siden tok de turen til Oslo og Rainbow Studio og med et repertoar bestående av komposisjoner fra begge to, har de med "White" gitt oss noe ganske så unikt. Sinans bidrag har et fundament i opptakt av armenske fanger som blei deportert til Tyskland under første verdenskrig. Disse historiske opptaka er vevd in i Sinans sanger der også forsiktig bruk av elektronikk - av begge - er en del av de søkende landskapene.

Büyükberbers musikk er enten fullstendig utskrevet eller har elementer av improvisasjon eller fullstendig fritt improvisert.

Instrumentene de to trakterer på mesterlig og originalt vis, er jo ikke akkurat de vi hører i samspill annen hver dag for å si det slik. Også derfor er "White" et høyst originalt visittkort fra to musikanter det har vært svært hyggelig å stifte nærmere bekjentskap med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marc Sinan - Oğuz Büyükberber

White

ECM/Naxos Norway

Den røde sjela

Det norske plateselskapet SOFA kjenner få om noen grenser. Her kommer det et høyst originalt visittkort med musikk til en dokumentarfilm.

Rutger Zuydervelt sammen med Ilia Belorukov og René Aquarius - ikke akkurat a4.

Den nederlandske filmregissøren Jessica Gorter har laga en rekke dokumentarfilmer - uten musikk. Da hun satte i gang å lage film om Stalins Russland ville hun gjerne ha lyd og musikk til. Hun tok da kontakt med sin landsmann, komponisten og lydskulptøren Rutger Zuydervelt og de to blei raskt enige om veien videre.

Med fundament som opptak av Stalins taler og sovjetisk korsang fra anno dazumal, har dette blitt et helt spesielt lydspor. Dette og mye mer har blitt sampla, omforma og bearbeida og sammen med bidrag fra den russiske altsaksofonisten Ilia Belorukov og den nederlandske perkusjonisten René Aquarius, har det blitt et lydspor som frister til å se filmen, men som samtidig står veldig på egne bein også.

Musikken er ikke låtsbasert, men stemninger og kollasjer som hensetter oss til ei spesiell tid og til en del av historia som er et bekmørkt kapittel som vi har godt av å bli minna om igjen og igjen - kanskje spesielt akkurat nå mens vi opplever krefter rundt oss vi mer enn gjerne skulle ha unnvært.

Uten filmen som reisefølge, så anbefales det å lukke øynene og lage sin egen film - eller fortest mulig å oppsøke Jessica Gorters dokumentar.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rutger Zuydervelt with Ilia Belorukov and René Aquarius

The Red Soul

SOFA Music/Musikkoperatørene

Miles lever

Blant de tinga på jord jeg aldri kommer til å bli ferdig med er Miles Davis og hans musikk. Saksofonist og storbandleder Charles Pillow har det nok slik også.

Charles Pillow Large Ensemble - storband av ypperlig kvalitet med tøff musikk.

Postmenn både på den ene og den andre sida av Atlanterhavet sørger for at jeg får stadig påfyll av musikk jeg ikke ante fantes. Charles Pillow og hans Large Ensemble hører hjemme i den kategorien. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at det første møtet, som er basert på Miles-musikk fra perioden 1969-72, har blitt av det særdeles hyggelige slaget.

Charles Pillow er nytt bekjentskap for meg. Når det kan meldes at han har jobba med artister som Frank Sinatra, Mariah Carey, Jay Z, Luther Vandross, Paul Simon, Michael Brecker, Bruce Springsteen, John Scofield, Tom Harrell, Dave Liebman og David Sanborn og bidratt på over 100 skiveinnspillinger, så ligger det vel i korta at det ikke er noen hvem som helst vi har med å gjøre. Likevel har han fått få overskrifter som sjef - muligens trives han aller best i støtteroller. Her tar han uansett ledelsen og gjør det på et flott vis.

De åtte låtene Pillow har arrangert for storband med ganske så tradisjonell besetning, er henta fra albumene "Bitches Brew", "On the Corner" og "Jack Johnson" - altså fra en epoke der jazzens elektrifisering for alvor blei etablert - av Miles Davis.

Her er det den akustiske storbandutgava av Miles sin musikk vi får hilse på. Hovedsolister er trompeteren Tim Hagans og Pillow sjøl på altsaksofon og fløyte og spesiell gjest er Dave Liebman, som spilte med Miles i deler av denne perioden, på sopransaksofon.

Arrangementene til Pillow forteller oss at musikken til Miles fra for 50 år siden, er like gyldig, viktig og tøff den dag i dag. Jeg har aldri hørt Miles´ musikk spilt i et slikt format tidligere, med unntak av "Aura" som blei skrevet av Palle Mikkelborg og framført av Danish Radio Big Band med Miles som solist. Disse arrangementene, dette bandet og disse solistene bekrefter at musikken er tidløs og sjølsagt superheftig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charles Pillow Large Ensemble

Electric Miles

MAMA Records/summitrecords.com

Herlig fra vest

Det skjer mye spennende i Bergen om dagen og bassisten, komponisten og bandlederen Ole Marius Sanberg er definitivt ikke noe unntak.

Ole Marius Sandberg har samla gode venner og laga flott musikk.

Sjøl om Sandberg (42) har vært i full aksjon siden han forlot jazzlinja i Trondheim i 1999, så har den Bergensbosatte nordlendingen på ingen måte fått den anerkjennelsen han fortjener. Her kommer nok et eksempel på hvor flott musikk han har innabords.

I byen der de tror at gullet skal hem også i år, har Sandberg jobba med mangt og mange. Han har bidratt til at pop/vise-folk som Nathalie Nordnes og Helene Bøksle kan skinne, han har jobba mye på teater og ikke minst har han vært en viktig del av Dag Arnesen Trio de seineste åra.

For fem år siden satt han også sammen sitt eget band bestående av Stein Inge Brækhus på trommer, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett og Erlend Slettevoll på piano. Det resulterte i albumet "Or Better Still" i 2013 som blei fulgt opp av liveskiva "Clouds" året etter. De har begge gått meg hus forbi og med "Ensemble" i ørene er det ikke vanskelig å innrømme at det er leit - for meg i alle fall.

Med den samme kvartetten pluss gitaristen Thomas T. Dahl på fire av de sju spora og Steinar Krokstad som visper på et kutt, serverer Sandberg oss en statusrapport med nydelige låter som forteller oss om en melodiker av meget høy klasse.

Med særdeles empatiske medsammensvorne, leder Sandberg oss inn et varmt, insisterende og lettflytende, men ikke lettvint, landskap der melodien spiller ei særdeles viktig rolle. Sjølsagt er det solister av høy byrd involvert her og Sandberg sjøl har en varm og personlig tone i den store fela. Til sammen blir det en beskjed om at Ole Marius Sandberg har mye å melde og fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ole Marius Sandberg

Ensemble

Skaret Music/olemariussandberg.bandcamp.com

Uendelig vakkert

Man trenger ikke være troende for å få mye godt ut av danske Janne Marks nye salmer. Også takket være sjølvaste Arve Henriksen.

Janne Mark har noe helt eget på hjertet.

Overraskelsene står heldigvis i kø for en privilegert musikkanmelder som er så heldig å være mottaker av masse musikk jeg ikke ante fantes. Den danske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Janne Mark (45) befinner seg i den kategorien, men hun har allerede bekrefta at hun har gjort sitt for at bekjentskapet skal bli både godt og varig.

Janne Mark, som har sunget i Brorsons kirke i sentrale København siden 2000, har flere av sin store inspirasjonskilder like ved. Både Søren Kierkegaard og Hans Christian Andersen er begravet der og det er tydelig at Mark slekter på tankegodset og fortellerkvalitetene til begge. Den store danske salmedikter N.F. S. Grundtvig er heller ikke langt unna - det finnes en stor og sterk tradisjon for akkurat dette i Danmark.

Med ett unntak har Mark skrevet all tekster og all musikk. Hun synger på dansk, men tekstene er gjengitt både på morsmålet og på engelsk i omslagsheftet.

Mark henter hemningsløst fra både hymnetradisjonen, singer/songwriter-verdenen, folkemusikk og fra jazz og setter det sammen til noe som hører hjemme veldig i 2018. Det er hele tida gjort på et varmt, nedpå og inderlig vis - hun får oss til å lytte uten å tvinge oss til det.

Når Mark så har fått sin mangeårige drøm oppfylt og fått innlemma den unike trompetstemma til Stryns store sønn Arve Henriksen, så har "Pilgrim" det meste i seg til å bli et album som vil sette spor etter seg både nå og i mange år fremover. Hun har ellers med seg et ytterst empatisk band bestående av bassisten Esben Eyermann, trommeslageren Jesper Uno Kofoed, lap steelisten Gustaf Ljunggren og pianisten Henrik Gunde Pedersen.

På den eneste hymnen Mark ikke har skrevet her, "Gå stille og tyst", formidler hun det jeg håper ikke skal skje med musikken sin. Jeg håper nemlig at hun skal bli hørt av mange - både troende og alle oss andre. Janne Mark har nemlig noe viktig å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Janne Mark

Pilgrim

ACT/Musikkoperatørene

Arild en glad gutt

Mer livsbejaende, utadvendt og ekvilibristisk bassist enn Arild Andersen tviler jeg på om det finnes - på Tellus i alle fall.

Arild Andersen sammen med en av sine beste venner.

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Her om dagen sto Arild Andersen (72) på scena i Sanremo i Italia sammen med sin trio og den japanske stjernepianisten Makoto Ozone. Det gikk sikkert helt strålende. Den ustoppelige Andersen kom seg heldigvis raskt hjem og på honnørbillett fant han frem til Sentralen kun iført nesten bare sin kjære bass.

En times solobass-konsert kan kanskje høres noe enstonig ut, men med Andersen som reiseleder så blir det på ingen måte det. Med medspilleren, som han benevnte sine musikalske maskiner, som aldri er forhåndsprogrammert, men som blir trigga av sjefen der det passer, skaper han settinger og landskap som kun han kunne ha skapt.

Det er vi som skal takke Andersen.

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Han ga oss egne låter som «Dreamhorse» og «Mira» og miksa det elegant med musikk som har vært viktig for han fra andre deler av litteraturen som Ornette Colemans «Lonely Woman», Olle Adolphsons «Trubbel», som også Andersens gode venn Niels-Henning Ørsted Pedersen gjorde fantastiske solo-versjoner av, Billie Holidays «Strange Fruit», Bachs cello-suite, Keith Jarretts vidunderlige «My Song» og Paul Simons «Jonah».

Hvil deg nuh!

Foto: Torild Bakke/Oslo Jazzfestival

Andersen har den særegne evnen at han tar rommet fra første sekund og gir det ikke fra seg før han legger ned babyen sin. Han og løvehodebassen hadde fortjent gratisbillett på trikken hjem - og definitivt masse honnør.

Oslo Jazzfestival, Sentralen, 18. august 2018

Heite saker

Den norsk/svenske kvintetten The Heat Death gir oss godt og vel tre timer med fyrrig frijazz fra klubben Glenn Miller Café i Stockholm.

The Heat Death i full aksjon på Glenn Miller Café.

Harald og Sonja har sendt trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen, bassisten Ola Høyer og tenorsaksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster mens Carl XVI Gustav og Silvia har bidratt med alt- og sopraninosaksofonisten og fløytisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint. Tilsammen har det blitt et urheftig frijazzkollektiv med ubegrensede mengder energi og ditto evner til kommunikasjon.

Initiativtaker til dette bandet, som har eksistert i 6-7 år, er Ola Høyer, men reint bortsett fra det så framstår det som en uhyre kollektiv affære.

Her møter vi de fem på den intime Stockholmsklubben Glenn Miller Café, og sjelden har jeg vel opplevd improvisert musikk som befinner seg så langt unna idealene til opphavsmannen til klubbnavnet.

Når dette er innspilt går ikke fram av coveret, men faktum er at denne frijazzfesten med fem av de to lands mest uttrykksfulle, frisinnede og åpenhjertige improvisatorer, består av tre CD-er på godt og vel en time hver seg.

Det betyr at det er en kraftprøve for alle involverte - både de fem og vi som skal ta i mot alt dette som blir servert. Her er det tre «låter» per cd eller per sett og her tviler jeg på om det er gjort en eneste avtale på forhånd.

Det som også er åpenbart er at det er uante mengder med personlig og musikalsk empati ute og går og de teknisk langt framskredne individualistene er alle utstyrt med lytteapparater langt over gjennomsnittet.

Her skjer det noe nesten uten stans og musikken krever mye av både de involverte og av oss som sitter, står eller ligger på mottakersida. De som er villig til å ofre det blir behørig belønna - jeg lover!

PS Dessutren synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Heat Death

The Glenn Miller Sessions

Clean Feed Records/MusikkLosen

Brobyggeren

Den danske gitaristen, komponisten og bandlederen Jakob Bro har skapt både musikk og et band på tvers av veldig mye.

Jakob Bro med sin utmerkede kvartett.

Alle foto: Matija Pužar

Jakob Bro (40) har vært med på relativt mye i si karriere. Samarbeidet med Paul Motian i hans Electric Bebop Band og seinere med salige Tomasz Stanko har garantert vært viktige stasjoner i hans vei mot seg sjøl.

Jakob Bro har noe spesielt å fare med.

Møtet med vår egen trommelegende Jon Christensen, det danske trompetikonet Palle Mikkelborg og den allestedsnærværende amerikanske bassisten Thomas Morgan (37), er nok en milepæl for Bro og mitt første livemøte med de fire blei akkurat så inderlig som jeg kunne se for meg etter å ha hørt bandets to plater.

Palle Mikkelborg og Jon Christensen fører meningsfull samtale.

Det er kanskje en lettvint metafor dette med brobyggeren, men det stemmer jo. Her møtes to generasjoner - ungkalvene Bro og Morgan og veteranene Christensen og Mikkelborg - og her møtes to erfaringsunivers. Det har Bro sett for seg kunne bli til noe vesentlig og det har det også blitt.

Først var bandet en trio, men inkluderinga av en de mest personlige musikantene i denne delen av verden i alle fall, posøren - og han har lov til å være det - Palle Mikkelborg, har gitt musikken nok en dimensjon.

For det intenst lyttende publikummet på Victoria fikk vi servert musikk i all hovedsak skrevet av Bro, men med Mikkelborgs «Youth» som ekstranummer.

Europas svar på Bill Frisell, Jakob Bro, og forlengeren til Charlie Haden, Thomas Morgan ser og hører Christensen og Mikkelborg på et fremragende vis og maleren Christensen - Manfred Eicher mener han skaper musikk sjøl om han ikke treffer trommene eller cymbalene, noe han viste oss på et humoristisk vis mot slutten av konserten - er med Bros ord som en Mozart for han. Mikkelborg spiller med og hos de de tre andre på et nært og inderlig vis med sin varme og flotte tone

Bro er alt fra en søker i den åpne og løse verden til en altrocker som med sin stille støy åpner opp helt nye landskap og melodikeren Mikkelborg binder ofte det hele sammen gjennom sine melodiske og fysiske vandringer.

Jon Christensen er som en Mozart for Jakob Bro.

Jakob Bro har skapt et band og musikk som kler 75 års jubilanten Jon Christensen perfekt. Og Christensen kler musikken like perfekt - som alltid.

Oslo Jazzfestival, Victoria Nasjonal Jazzscene, 17. august 2018.

Lys og mørke

Vi kjenner altfor dårlig til finsk jazz her hjemme. Trioen og musikken til pianisten Kari Ikonen er nok et eksempel på det.

Kari Ikonen Trio med sjefen i midta.

Med ujevne mellomrom får vi høre hvor bra kvalitet det er på jazzmusikken som kommer ut av vårt naboland i øst. Likevel er det dessverre slik at vi ikke har den samme tilgangen som for eksempel til dansk og svensk jazz - uvisst av hvilken grunn. Med Kari Ikonen Trio, et helt nytt bekjentskap for meg til tross for at dette er trioens tredje utgivelse, får vi igjen vite at det skjer spennende ting i de tusen sjøers land.

45 år unge Ikonen har bidratt på rundt 40 plater og spilt med folk som Lee Konitz, Louis Sclavis og Mathias Eick. Likevel har han altså greid å holde seg under radaren min. Det er sjølsagt dumt, i alle fall basert på det som blir servert her. Sammen med trommeslageren Markku Ounaskari, som vi kjenner fra samarbeid med blant andre Trygve Seim, og bassisten Olli Rantala, tar Ikonen oss med på ei akustisk, melodisk og rytmisk spennende reise basert på hans egne komposisjoner samt ei herlig tolkning av Aram Khachaturians «Waltz» fra «The Masquerade Suite».

Tittelen skulle kanskje tyde på at dette er mørkt, kaldt og dystert - slik vi så for oss finsk tv-teater for noen tiår siden, men det er det i liten grad. Musikken er søkende, varm og ettertenksom sjøl om den også har det kalde i seg. Den speiler på mange vis den finske sjela med de kontrastene som finnes også der. På ett av sporene gjør også vokalisten Mia Simanainen et fint innhopp.

Trioen har eksistert i fem år og er usedvanlig samspilt. Kari Ikonen kommer ikke til å passere under noen radar i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Ikonen Trio

Wind, Frost & Radiation

Ozella Music/Border Music

Flott på en trist dag

I dag gikk ikonet Aretha Franklin bort. Solveig Slettahjell har gjort dagen betydelig lettere enn den kunne ha blitt.

Solveig Slettahjell - vi snakker tett på.

Solveig Slettahjell (47) har vokst opp med gospel, Ten Sing, jazz, funk, soul og helt sikkert veldig mye Aretha Franklin. Derfor føltes det godt å plukke frem livealbumet hun spilte inn for et knapt år siden på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo. Det er så i ånden til den store Aretha at det gjør godt på en trist dag.

Jeg har vært veldig begeistra for trøkket, inderligheten og ærligheten i uttrykket til Slettahjell helt siden jeg hørte henne for første gang for godt over 20 år siden. Slik har det vært hele veien siden gjennom en rekke forskjellige konstellasjoner som Slow Motion Orchestra, Kvitretten og Trail of Souls.

Med «Live at Victoria» kommer vi helt inn til kjernen i hva og hvem Solveig Slettahjell er. Det er nemlig kun hun og et flygel det handler om i stor grad. Jovisst får hun kvalitetshjelp fra trommeslager (og vokalist) Pål Hausken og gospelkoret Safari ved enkelte anledninger, men i bunn og grunn er dette Slettahjell så nært og nakent som vel tenkelig.

Gospel er en viktig ingrediens i denne historia til Slettahjell, men som alltid mikser hun det med jazz og soul og andre herligheter. Med et repertoar henta fra giganter som brødrene Gershwin, Tom Waits og Leonard Cohen samt Slettahjell-låter til dikt av Emily Dickinson og en helt egen: «Be Steady», gir hun oss en liten og helt uforglemmelig time.

Det er ikke vanskelig å høre og føle at Solveig Slettahjell stortrives i dette intime formatet. Hun forteller oss i enda større grad enn tidligere hvilken strålende historieforteller hun er og på en dag som denne blir det også som en stor hyllest til arva etter Aretha Franklin.

Takk for meg, hvisker Slettahjell helt til slutt. Det er på alle vis vi som skal takke.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Solveig Slettahjell

Live at Victoria

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En voksen og en ung herres aften

Terje Nilsen og Daniel Herskedal tilhører to slags univers. Fellesnevneren er at de begge hører hjemme på øverste hylle.

Terje Nilsen i sentrum for sitt univers - her med bandet sitt KORK pluss pluss!

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Terje Nilsen (66) har oppnådd noe som likner mistenkelig på ikonstatus. Årsaken til det tror jeg er minst todelt. For det første fordi han har laga og fortsetter å lage unik musikk og formidler det med en ekthet og ujålethet som er sjelden. Han er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber. Dessuten er det slik at Nilsen gjennom å være usedvanlig sparsom med sine liveopptredener - han synes ikke noe særlig om å forlate sitt kjære Bodø - frivillig eller ufrivillig har blitt så ettertrakta at han lett fyller de største salene i kongeriket når han først tar seg ut.

Det er bare én Terje Nilsen - det holder lenge det.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Denne kvelden, i sjølvaste Oslo Konserthus omgitt av ingen ringere enn KORK, og et stjerneband under ledelse av pianisten og arrangøren Rob Mounsey, så var det nok en gang slik at Nilsen kom til sine egne og du verden så vel de tok i mot han.

Iført bøttehatten som han vel har vært eier av siden en gang langt inn i det forrige årtusenet, trona Nilsen som en konge i lenestolen som sjølsagt var plassert så sentralt som den skulle. Med sin underfundige humor, sin sjølironi - æ har jo slutta å drekk å det har jo hjulpe -, sin observasjons- og fortellerevne og sin ekthet og nok en gang ujålethet, så eide Nilsen salen fra første til siste stund.

To voksne herrer - Åge A og Terje N. Respekt!

Foto: Tor Hammerø

Han er ofte sjølbiografisk, men samtidig er det i et univers som de fleste av oss i større eller mindre grad kjenner oss igjen i. Der ligger sjølsagt også mye av hemmeligheten til Nilsens status. Han ga oss et tverrsnitt av sanger fra mye av si karriere og mye av det ferskeste. Egentlig var det bare høydepunkter underveis, men hans oversettelse av Cole Porter-klassikeren «Let´s Fall in Love», «Nåla i veggen», «Han Prins», «Den helvetes kjærligheta» og duetten med Åge Aleksandersen, «To mann i en båt», blir ikke glemt på ei stund. Når så festen blei avslutta med en av de fineste og klokeste visene i den norske sangskatten, «Mjelle», så var det ikke så mye mer å ønske seg.

KORK, Rob Mounsey, strengeherrene Terje Nohr og Gunnar Pedersen, trommeslager og elbassist (!) Steinar Krokstad, bassist Kjetil Sandnes og ikke minst lydmaestro Asle Karstad skal alle ha all mulig slags ære for at dette blei en stor aften i Terje Nilsens ånd og kommer ikke han dit jeg er i framtida, så reiser jeg dit han er. Herved er han advart!

Daniel Herskedal er strålende både som tubaist, komponist og arrangør.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Den andre herren som satte sitt klare preg på denne festivaldagen var av den «unge» typen: Daniel Herskedal er jo bare bare ungkalven med sine 36 år. Tubaisten, basstrompeteren, bandlederen, komponisten og arrangøren har i løpet sin relativt korte karriere vist både på plate og live at hans fascinasjon for reiser med påfølgende utfordringer, smaker, lukter og nye kulturer, har skapt spennende, annerledes og personlig musikk. De seineste åra har vi blant fått oppleve det på platene «Slow Eastbound Train» og «The Roc».

Herskedal er opprinnelig fra Molde, men har hatt København som base de seineste åra. Den metropolen har han benytta til å skape flere bestillingsverk og denne gangen var det Marinemusikken under myndig og inspirerende ledelse av Lars Erik Gudim som blei invitert med på reisa.

Denne gangen var det Herskedals fascinasjon for sjø og hav som var utgangspunktet for «Old Salt Legends». To dagers prøvetid hadde ført Marinemusikken og Herskedals trio med Eyolf Dale på piano og Helge Andreas Norbakken på perkusjon sammen til en større enhet og det var lett å merke empatien på scena.

Herskedal, Helge Andreas Norbakken og deler av Marinemusikken under ledelse av Lars Erik Gudim.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Herskedal skriver stort og bruker alle de dynamiske virkemidlene han har til disposisjon - noe Gudim & Co er med på å forsterke. Når så klangmester Dale og det rytmiske oppkommet Norbakken, på alt fra bilfelg til gudene vet hva - i perfekt samspill med perkkollega Knut Aalefjær, og Herskedal som tar oss med til mørke og tuuuunge steder på slutten, vet vi at vi har vært med på nok en høytidsstund sammen med Daniel Herskedal. Måtte dette verket bli spilt igjen og igjen og....

Daniel Herskedal & Co i historiske omgivelser.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Terje Nilsen og Daniel Herskedal sørga for en nydelig onsdag under Oslo Jazzfestival.

Oslo Jazzfestival, onsdag 15. august 2018.

Dobbel Narvesen

Dag Magnus Narvesen fra Stavanger er bosatt i Berlin og har en universell og tidløs måte å spille trommer på.

Alexander von Schlippenbach og Dag Magnus Narvesen - et herlig møte.

Narvesen (35) er en av mange som har søkt til Berlin for å utvide sin horisont og for å møte nye utfordringer. Etter studier blant annet på jazzlinja i Trondheim, viser han oss her på disse to innspillingene at han har mye originalt å melde.

Mia Dyberg omgitt av Asger Thomsen og Dag Magnus Narvesen - fri flyt!

Om årsaken til at Narvesen føler seg tiltrukket av frijazzens åpenhet og, akkurat, frihet, skyldes de stavangerske foregangsherrene i faget, Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love, vet jeg ikke. Sannsynligheten er nok ganske stor, men uansett så Narvesen funnet sin egen retning og er åpenbart på vei noe han er helt aleine om.

Sammen med den svenske, men også Berlin-bosatte, altsaksofonisten Mia Dyberg og den danske bassisten Asger Thomsen - begge helt nye bekjentskaper for meg - gir han oss 14 "låter" som enten er skrevet av Dyberg og Thomsen eller fritt unnfanga i studio.

Alt befinner seg innenfor en søkende, løs rytmisk og melodisk ramme i tradisjonen etter den europeiske frijazztradisjonen med sterke røtter både i England og kanskje spesielt Tyskland.

Vi har med tre lyttende og empatiske musikanter å gjøre som spiller hverandre gode, gjennom akkurat å lytte og ikke sette seg sjøl, men kollektivet, i sentrum.

Narvesen har tydeligvis funnet seg vel til rette i den kulturelle smeltedigelen Berlin. Bedre eksempel på det enn møtet med den legendariske tyske avantgarde-pianisten Alexander von Slippenbach (80) er nesten ikke mulig å oppdrive.

På sett og vis er von Slippenbach en av grunnsteinene i denne frijazztradisjonen og han har på et kompromissløst vis holdt fana høyt helt siden 60-tallet. Det gjør han så avgjort fortsatt - han har neppe noe valg.

På dette møtet den 21. juli for vel to år siden i Berlin, som er å finne kun på vinyl, er alt fritt og uavtalt bortsett fra avslutningssporet, som er Thelonious Monks "Evidence".

Her er det ikke mye generasjonsmotsetninger å snakke om - de stiller fullstendig på lik linje. De tar med seg det de har lært og den de er inn i møtet og nok et unikt treffpunkt blir unnfanga.

Dag Magnus Narvesen forteller oss at han er ei stemme det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mia Dyberg Trio

Ticket!

Clean Feed Records/MusikkLosen

Schlippenbach/Narvesen Duo

Interweaving

Not Two Records/nottwo.com

Happy glajazzrock

Det var Knut Værnes som sa det sjøl: vi slår et slag for glajazzrocken. Og du verden som de gjorde det.

Knut Værnes Group - flotte ambassadører for happy glajazzrock. Alle foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Knut Værnes (64) har befunnet seg mer eller mindre i det samme musikalske landskapet helt siden et større publikum blei oppmerksom på han på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Vi snakker i et improviserende landskap der rock, funk og tilliggende herligheter er en like viktig ingrediens som jazz. Der dukka han opp, der er han og en hel del tyder på at der kommer han til å bli værende.

Knut Værnes gjør det han alltid har gjort - og gjør det bra.

Vi snakker om et landskap og et musikalsk uttrykk som alle de hippe og viktige forståsegpåerne putter raskt i flinkisbagen. Det skulle virkelig tatt seg ut om de hadde gitt denne typen jazz kred - det hadde på alle vis satt renomméet deres på spill.

Omar Hakim - vi snakker hip trommeslager i ultraklassen.

Jeg digger musikken til Værnes for det den er. Den gir seg nemlig ikke ut for å være noe annet enn: melodisk, hip, fusionprega og «ukomplisert» jazzrock med røtter langt tilbake, men med et klart 2018-stempel på seg også.

Frode Berg - tror det er lenge siden han har hatt det så hyggelig på jobb.

Ukomplisert er forresten et litt merkelig uttrykk akkurat i denne sammenhengen. Årsaken er at dette er lett tilgjengelig musikk, men som det kreves usedvanlig dyktige musikere for å gjøre bra.

Kasper Værnes - eplet og stammen-teorien blei bekrefta nok en gang.

Når Værnes har alliert seg med elbassist Frode Berg, supertrommeslager Omar Hakim - med fortid hos «alle» og ikke minst i Weather Report, sønnen i heimen Kasper Værnes på alt- og sopransaksofon og Jørn Øien på allehånde tangentinstrumenter, så snakker vi a-lag som passer musikken til Værnes og dette uttrykket bortimot perfekt.

Jørn Øien - Joe Zawinuls ukjente sønn.

Dette er musikk der det altså ikke er så mye tvil om hvor eneren kommer til å dukke opp. Den er lett tilgjengelig og utført akkurat slik Værnes&Co ønska at den skulle låte. Stor hyggefaktor med andre ord!

Knut Værnes Group

Oslo Jazzfestival, 14. august, 2018

Sola skinner

For tre år siden møtte vi SkyDive Trio for første gang. Du verden så godt det gjør med påfyll!

Mats Eilertsen, Olavi Louhivuori og Thomas T. Dahl - SkyDive Trio - et herlig kollektiv.

Gitarist Thomas T. Dahl, bassist - både med og uten strøm - Mats Eilertsen og trommeslager Olavi Louhivuori fra Finland har jobba sammen i flere konstellasjoner opp gjennom åra. Veien frem til denne trioen ga seg dermed på et vis sjøl - i alle fall låter det helt «korrekt» at de jobber videre frem mot seg sjøl.

SkyDive Trio fortalte allerede med debuten sin, "Sun Moee", at vi hadde med et kollektiv - med utmerkede individualister - å gjøre som kunne gi oss noe helt eget. Nå har vi jo blitt noe så uforskamma bortskjemt her på berget når det gjelder høykvalitets jazzmusikk at vi ikke blir overraska over det lenger - uansett er det like gledelig hver eneste gang.

Nok en gang har alle tre bidratt som komponister og nok en gang tar de oss med til vakre, melodiske, ofte rocka landskap som det er uhyre vakkert og herlig å oppholde seg i. Sjøl om SkyDive Trio på alle mulige måter er et kollektiv, så blir jeg i stadig større grad begeistra for den inderlige, varme og personlige stemma i gitaren til Thomas T. Dahl. Gi den mannen mye mer oppmerksomhet enn han har fått - han hører hjemme helt der oppe.

Når det gjelder Eilertsen og Louhivuori så har jeg sagt og skrevet mye tidligere - og jeg står ved alt. Her møter jeg elbassisten Eilertsen for første gang og at den gamle hardrockeren fikser det også, overrasker i alle fall ikke meg. De to herrene er en grunnbase som alle kunne ha ønska å ha i bånn og som fargeleggere.

SkyDive Trio forteller oss igjen at de har noe helt eget på hjertet: det er tøft, varmt, melodisk, søkende og hele tida høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

SkyDive Trio

Sun Sparkle

HUBRO/Musikkoperatørene

Det beste fra Junaiten

Det kommer mye rart fra USA om dagen. Da er det flott at saksofonisten Bill Evans og pianisten Kenny Barron gir oss flott musikalsk motgift.

Bill Evans - en av Miles Davis´ viktigste støttespillere i ikonets comeback på 80-tallet.

Foto: Stein Hødnebø

Det er ikke lenge siden Bill Evans (60) gjesta kongeriket sammen med den svenske supergitaristen Ulf Wakenius. Da var det med hans band Petite Blonde med trommeslager Dennis Chambers og elbassist Gary Grainger. Nå var de to sistnevnte erstatta med nok en trommeslager i samme liga. Keith Carlock, og vår egen elbasskjempe, Per Mathisen.

Ulf Wakenius kan det aller, aller meste - på og med en gitar.

Foto: Stein Hødnebø

Samarbeidet mellom Miles-eleven Evans og Oscar Peterson-støttspilleren Wakenius blei bekrefta umiddelbart med en usedvanlig elevert samtale mellom de to. For en musikalitet, for en empati, for et nivå!

Keith Carlock - en av den sjangerfri musikkens trommeikoner.

Fot: Stein Hødnebø

Når de så hadde alliert seg med en av moderne musikks storheter på trommer - Toto, John Mayer og Steely Dan er bare noen av arbeidsgiverne - Keith Carlock, så passa det utmerket når målet var å ta oss med til musikalske grenseland der fusion, jazzrock og tilliggende herligheter hører hjemme.

Per Mathisen hører hjemme i et slikt kremlag.

Foto: Stein Hødnebø

Med Sandefjords store elbass-sønn Per Mathisen som det urokkelige grunnfjellet, så blei dette en strålende seanse der de som eventuelt har noe mot såkalte flinkiser, ville fått kjørt seg kraftig.

Her gikk det unna i urheftige tempi der det var liten tvil om hvor eneren var, men samtidig hadde de sjølsagt også evnen til å ta´n helt ned. Når ballet blei avslutta med Miles-klassikeren "Jean Pierre", som Evans var med å unnfange, så var det svært hyggelig å rusle videre ut i festivalkvelden.

Kenny Barron - en av jazzens aller største elegantierer.

Foto: Torill Krook Karlsen

Neste og siste stoppested for undertegnede var bare noen hundre meter ned i gata. Der holdt nemlig en av mine pianofavoritter, Kenny Barron, til. Med en trio bestående av trommeslageren Jonathan Blake og den japanske bassisten Kiyoshi Kitagawa, viste Barron (75) oss det vi egentlig visste. Jazz frembragt av en trio som har jobba sammen i åresvis og med en av de mest smakfulle tangentplukkerne på Tellus, blir ikke så mye mer inderlig enn dette.

Barron, som jeg tror er født og oppvokst i blå blazer, har spilt med alt og alle og ga oss nydelige eksempler på hva musikk skrevet av Strayhorn, Veloso, Monk og Haden, pluss en rekke egne låter, blir til i slike omgivelser.

Kenny Barron er fortsatt en av mine pianofavoritter og Blake, en melodisk trommeslager i kjølvannet til Billy Higgins, og Kitagawa rykka en god el plasser oppover lista i løpet av mitt første med dem i levende live.

Junaiten har heldigvis mye flott å by på til tross for at han på toppen gjør sitt beste for å ødelegge det.

Bill Evans/Ulf Wakenius Project

Kenny Barron Trio

Oslo Jazzfestival, 13. august 2018

Funky saker

Altsaksofonisten og vokalisten Maceo Parker skapte seg et stort navn som James Browns saksofonist. Han er like funky uten Brown også.

Maceo Parker foran WDR Big Band - det groover.

De som har hatt gleden av å oppleve Maceo Parker (75) i levende live, veit at meir funky saksspill er vanskelig å oppdrive - på Tellus i alle fall. Slik har det vært i mange tiår nå og sjøl om Parker nå begynner å dra på åra, så har han det fortsatt - dette DET som er så vanskelig å definere.

Nå er det vel ikke helt sikkert Parker definerer seg som jazzmusiker sjøl om han improviserer og spiller saksofon - og synger. Han kommer så avgjort minst like mye fra soul, funk og rhythmn and blues som fra jazz, men det spiller vel ingen som helst rolle vel? Så lenge det er bra og heftig musikk så bryr det i alle fall meg midt i ryggen.

Her har den amerikanske pianisten, komponisten og, i denne sammeheng, arrangøren Michael Abene skrevet arr for det utmerkede kringkastingsstorbandet WDR som er bosatt i Köln. Alle tyske kringkastere med respekt for seg sjøl har jo storband av svært høy kvalitet og det høres på alle slags vis også i denne funky settingen.

Vi blir servert sju låter som alle handler om løøøøv, blant andre Stephen Stills-klassikeren "Love the One You´re With", Bobby Womacks "I´m in Love" og Stevie Wonders nesten ødelagte "Isn´t She Lovely".

Parker viser seg å være en over gjennomsnittet groovy sanger også og at det svetter av saksspillet kommer jo ikke som noen bombe akkurat. Storbandet låter akkurat så rått som det skal med et slikt repertoar, med en uhyre groovy trommeslager i Cora Coleman og med flere fine solister.

Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse, men tøff og svett storbandmusikk med en heftig Maceo Parker i front holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maceo Parker

It´s All About Love

Leopard/Border Music

PerkusJon

De som har hatt gleden av å følge Jon Balkes karriere noen tiår, veit hvilken enorm fascinasjon han har for det perkusjonsbaserte uttrykket.

Jon Balke en innovatør - slik er det med den saken.

Det finnes etterhvert utallige eksempler på Balkes dragning mot spennende perkusive landskap. Vi som har vært med ei stund glemmer aldri E´Olen og de seinere åra har ymse utgaver av Batagraf skapt nye og alltid interessante landskap.

Batagraf blei unnfanga så langt tilbake som i 2003 som et slags musikalsk laboratorium der perkusjonister med dragning mot åpnere og mer fleksible rytmiske løsninger kom sammen for å skape noe unikt.

Slik har det vært siden i en rekke utgaver, men de seineste åra har fem blitt til tre: i tillegg til sjefen på perk, tangenter, stemme og ymse lydmakeri, er fortsatt Snorre Bjerck og Helge Andreas Norbakken på perk og stemme hjertelig tilstede.

Her møter vi Batagraf i en helt ny utgave igjen. Herrene har invitert med seg No. 4 - Emilie Stoesen Christensen, som har skrevet tekstene, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek - og trompeter Mathias Eick og tenor- og sopransaksofonist Trygve Seim, inn i det musikalske universet Jon Balke har lagt grunnlaget for med sine komposisjoner.

Det har blitt et overraskende og ikke minst spennende og annerledes møte mellom de tre "grupperingene". Alt er nesten sjølsagt melodisk og rytmisk fascinerende - det er det per definisjon når Balke melder seg - og møtet med de flotte stemmene i No. 4 og de framifrå blåserne Eick og Seim, er av typen jeg ikke så komme, men som akkurat derfor er så Balke´sk og unikt som alltid. Tøft og herlig - intet mindre!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Balke sammen med Helge Andreas Norbakken og Snorre Bjerck - Batagraf.

No. 4 - et herlig reisefølge for og med Batagraf.

Trygve Seim og Mathias Eick - en helt grei blåseduo lizzm.

Batagraf

Delights of Decay

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

I levende live

Noen tusen var så heldige å få oppleve Ane Brun live med dette repertoaret og med dette fantastiske «bandet». Nå er redninga her for alle oss andre også.

Ane Brun i en fantastisk symfonisk setting.

Den 18. mars i fjor inntok Ane Brun legendariske Berwaldhallen - vi snakker storstua - i Stockholm. En av de store drømmene var i ferd med å gå i oppfyllelse: hun skulle synge et repertoar bestående av mange av sine egne store låter og flere coverlåter sammen med Sveriges Radios Symfoniorkester samt noen av sine faste følgesvenner, Martin Hederos, Ola Hultgren og Ellekari Larsson. Noen av de dyktigste folka i faget hadde tatt på seg å arrangere musikken for det store «bandet» - alt lå til rette for at dette skulle bli et strålende, sjeldent og enestående møte med Ane Bruns univers. Det har det da også blitt.

Voldsomt og nedpå

I løpet av godt og vel 70 minutter serverer Brun oss 16 låter som enten Fläskkvartetten, Claudio Monteverdi, William Shakespeare, Ariel Ramirez/Felix Luna, Björk, Beyonce Knowles eller Brun sjøl har skrevet. Når hun så har fått assistanse av kapasiteter som dirigenten Hans Ek, Joakim Milder, Johan Lindström, Martin Hederos, John Metcalfe og Per Ekdahl til å arrangere denne håndplukka melodiskatten, så ligger det aller meste til rette for at dette skulle bli en sjelden opplevelse både for Ane Brun, for de tilstedeværende og for oss som får muligheten nå.

Det er et stort og tildels voldsomt lydbilde som åpenbarer seg, men som likevel kler den umiskjennelige stemma til Brun. De dynamiske virkemidlene er også tatt i bruk til fulle og at et symfoniorkester kan være nedpå får vi mange flotte eksempler på.

Flere språk

Brun synger like overbevisende både på engelsk, spansk - en hyllest til sin gamle lærer på Molde Gymnas, Americo Araya - og på romsdalsk. «Ingenting kan stoppe me» synger hun i sin «Virvelvind» og det er veldig mye som taler for at akkurat det stemmer.

Ane Brun tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Hun er nemlig nå det beste hun kan være med oss - fritt oversatt fra en av hennes egne tekster. Jeg har brukt de fleste superlativer jeg har til disposisjon for å beskrive både livemøter og studioproduksjoner fra Moldes store datter. Likevel mener jeg dette er det største hun har gjort noen gang. Det er voldsomt ambisiøst, lista blir lagt skyhøyt og hun går over med solid margin.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ane Brun

Live at Berwaldhallen

Baloon Ranger Recordings/Universal Music

Drøm videre

Toppsaksofonisten Joshua Redman er blant dem vi gjerne kaller Norges-venn. Her møter vi han sammen med tre av hans beste amerikanske venner.

Joshua Redman, Scott Colley, Brian Blade og Ron Miles i aksjon på Jazz at Lincoln Center i New York.

Joshua Redman, Ron Miles, Scott Colley og Brian Blade - det er fire herrer som i min verden veldig gjerne kan kalles et superlag. Slik låter det da også.

Utgangspunktet for dette samarbeidet var Redmans ønske om å hylle det legendariske bandet hans far, saksofonisten Dewey Redman, skapte sammen med Ed Blackwell, Don Cherry og Charlie Haden: Old and New Dreams Band. For de av oss som fikk privilegiet å oppleve den kvartetten på nært hold, så har neppe noen av oss problemer med å slå fast at det var et ikonisk kollektiv i forlengelsen av Ornette Colemans univers som skapte uforglemmelig musikk og ditto opplevelser - blant annet i Molde.

Alle de fire involverte her har sterke bånd knytta til de fire kildene: Redman er åpenbar, kornettisten Miles hadde Cherry som sitt store forbilde, bassist Colley var elev av Haden og trommeslager Blade kom fra det samme området som Blackwell.

Med et repertoar bestående av Colemans "Comme Il Faut" og Hadens "Playing" pluss fire låter av Joshua Redman, blant andre "Blues for Charlie", og to av Colley, så tar de fire oss med på en fribop- ekskursjon i Old and New Dreams Band sin ånd, samtidig som de løfter musikken inn i vår tid, som forteller oss om at vi har med fire av den moderne jazzens aller ypperste utøvere. Dette er løs, åpen, fri, men samtidig melodisk jazz anno 2018 av aller ypperste klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joshua Redman - Ron Miles - Scott Colley - Brian Blade

Still Dreaming

Nonesuch Records/Warner Music

Heldigvis....igjen!

Med en ironisk tittel på sitt seineste visittkort forteller The Real Thing oss at de fortsatt holder koken noe så voldsomt.

Palle Wagnberg, Hermund Nygård, Dave Edge og Staffan William-Olsson - stilige herrer på alle vis.

Foto: Patricia Varela

Siden 1992 har orgeljazzkvartetten The Real Thing vært en viktig ingrediens i norsk jazz. Med mottoet om ikke å forlate scena før smokingen er gjennomblaut, forteller de oss at kvaliteten og grooven fortsatt er på topp.

Man skal ha gjort en god og aktiv innsats for å ha unngått minst en dose The Real Thing i sitt liv. Bandet har nemlig vært mer eller mindre over alt de seineste 25 åra og hele tida med et livsbejaende og heftig budskap med groovy orgeljazz i bånn.

Med idealer som Jimmy Smith, Brother Jack McDuff og Jimmy McGriff på orgelsida og George Benson og Wes Montgomery som gitarhelter, la altså de gjenværende svensk-norske Paul "Palle" Wagnberg (orgel) og Staffan William-Olsson (gitar) og Sigurd Køhn (altsaksofon) og Carl Størmer (trommer) ut på en ferd som de helt sikkert ikke ante hvor ville ende. Køhn forlot tida på tragisk vis under tsunamien i 2004 og på trommestolen har det vært mange innom siden oppstarten.

The Real Thing har helt siden starten vært ei skikkelig vitamininnsprøyting - spesielt live. Her har det aldri vært noen tvil om hvor eneren kom til å dukke opp - og den har ofte kommet fort! Etter at Køhn gikk bort tok bandet ei lengre pause, men heldigvis kom de tilbake og det i Køhns ånd.

Den Oslo-bosatte engelskmannen Dave Edge har overtatt saksofonplassen på eksemplarisk vis med sin tenor, mens trommeansvaret er i de beste og mest groovy hender med Hermund Nygård. heldigvis er svenkehjelpa med Wagnberg og William-Olsson fortsatt høyst tilstede.

Her gir de oss en tilstandsrapport med egetskrevet materiale - alle bortsett fra Nygård har bidratt med låter pluss at festen blir avslutta med tradlåta "Battlehymn of the Republic". Her blir vi servert alt fra den nydelige balladen "My Song for You" til den urheftige "Doctor´s Orders" og alt mellom.

The Real Thing låter akkurat så tøft, sultent og livsbejaende som da de satte i gang på begynnelsen av 90-tallet. Måtte de fortsette å gjøre klar smokingen i mange tiår til!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Real Thing

Oh No! Not...The Real Thing...Again!

Real Records/Musikkoperatørene

Tilbake til framtida

Bassjef Dave Holland og tenorsaksofonmester Evan Parker går mange tiår tilbake. Nå har de møttes igjen - sammen med to «ungdommer».

Ches Smith, Craig Taborn, Evan Parker og Dave Holland - en helt spesiell kvartett.

Holland og Parker spilte mye sammen i England før Holland fikk beskjed av Miles Davis om å komme seg over fjorden til USA. De møttes rundt 1967 og nå mente de det var på tide å plukke opp tråden igjen. En veldig god idé skulle det vise seg.

Siden slutten av 60-tallet har både Holland og Parker markert seg kraftig, men i hvert sitt musikalske univers. Etter bidragene Holland hadde i Chick Coreas Circle-band, så har det blitt relativt lite frijazz på Holland. Parker derimot har i manges ører vært den store frijazzsaksofonisten og innovatøren de seineste 50 åra.

De to har holdt kontakten sjøl om de har vært bosatt på hvert sitt kontinent. Etter en prat mellom de to dukka ideen opp hos begge: de ville ta opp noen duo-improvisasjoner og satte av noen dager i studio i mai i fjor.

De to dagene nærmet seg og Holland fikk en tanke om å utvide prosjektet. Han hadde nylig hørt musikk av og med trommeslageren og perkusjonisten Ches Smith og, sjøl om de aldri hadde jobba sammen før, hørte han noe der som han gjerne ville sjekke ut. Parker var lutter øre og enig i utvidelsen. Den ene ideen tok den andre og Holland ville også jobbe mer med tangentisten Craig Taborn som han hadde møtt i bandet Prism. Holland ønska å jobbe mer med han i en friere setting og her var muligheten. Begge både ville og kunne og dermed var det bare å trykke på knappen.

De to dagene har ført til godt og vel to timer med musikk. Holland har skrevet ei låt og Smith to mens de resterende 20 er frie improvisasjoner. De fire møtes i alt fra kvartett via trio til alle mulige slags duokombinasjoner.

Det er mye som oppleves som interessant her: både at Holland oppsøker åpnere landskap enn vanlig og at Parker tydeligvis trives i mer strukturerte settinger enn det han er vant til. I tillegg er det herlig å bli deltaker i en setting som oppstod der og da og der de fire utfordrer både hverandre og oss fullstendig uten sikkerhetsnett. Jovisst er det frijazz, men mye mer nedpå og "melodisk" enn det vi forbinder med for eksempel Peter Brötzmann & Co.

Det er herlig å oppleve at gigantene Dave Holland og Evan Parker fortsatt er like nysgjerrige, like sultne og like kreative som de var for 50 år siden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Holland - Evan Parker - Craig Taborn - Ches Smith

Uncharted Territories

Dare2 Records/Border Music

I varmlufta

Knut Reiersrud er intet mindre enn et ikon. Hver gang jeg støter på han, så overrasker han. Alltid på et skyhøyt nivå.

Knut Reiersrud sammen med sitt strålende band.

Knut Reiersrud (57) har helt siden slutten av 70-tallet fortalt alle med åpne og lyttende ører at vi har med ei helt spesiell stemme å gjøre - både som gitarist, munnspiller og vokalist. Her møter vi han med nytt materiale og med sitt framifrå band. Det er snakk om ei ny høytidsstund.

Om det er sammen med gode venner som Bendik Hofseth eller Iver Kleive eller i egen regi, så tar det alltid rundt et hundredels sekund å slå fast at det er Knut Reiersrud vi har med å gjøre. Han har en så umiskjennelig tone i alt han spiller - i alt han er - at han ikke likner på noen andre enn seg sjøl.

Sjølsagt har Reiersrud som alle andre - og han har en kunnskap om musikken og kulturen som har skapt han som få om noen kan matche - en rekke inspirasjonskilder som har vært med han siden tidenes morgen. Den har han brukt og bruker fortsatt til å utvikle seg og sitt uttrykk.

Sammen med superlaget Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar, Nikolai Hængsle på bass og David Wallumrød på allehånde tangenter - de tre sistnevnte korer også - tar Reiersrud oss her med på ei reise med i stor grad originalmateriale - Wallumrød og en Johann Sebastian Bach har velvilligst bidratt litt også på låtsida - mens Martin Hagfors og Jeff Wasserman har hjulpet til på tekstsida.

Sjølsagt er blues en bærebjelke i det Reiersrud gir oss, men han inkorporerer veldig mye annet også - folkemusikk, klassisk, jazz, soul, pop, rock og gudene vet hva, til et brygg som ingen andre kunne ha unnfanga. Hans fire medsammensvorne er av den særdeles empatiske sorten som veit hvor sjefen vil og som hjelper han dit uten stans.

"Heat" er akkurat så hipt og så hot som vi forventer oss av Knut Reiersrud hver gang han kommer for å hilse på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Reiersrud Band

Heat

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Trio i toppklasse

Lenge var det overraskende stille rundt det som skjedde på jazzfronten på holmen i vest - i Storbritannia. Nå er det avgjort verdt å sperre opp ørene

Elliot Galvin i sentrum for sin utmerkede trio.

Det finnes nå mange eksempler på det spennende som skjer der borte i Brexit-land. Pianisten, komponisten og bandlederen Elliot Galvin er så avgjort helt i tetsjiktet.

Mitt første møte med den nå 27 år unge Galvin, som bandleder, kom for to år siden gjennom triovisittkortet "Punch". Jeg har også møtt han i bandet Dinosaur, leda av hans frue, trompeteren Laura Jurd. Der fortalte han oss ummidelbart at han hadde mye originalt å melde i forlengelsen av musikkfilosofien til Django Bates som jeg er ganske sikker på har vært en stor inspirasjonskilde.

Ny trommeslager fra sist er Corrie Dick mens bassist Tom McCredie fortsatt er hjertelig tilstede - her også som gitarist. Det betyr to jevnaldrende og meget lovende og lyttende musikanter som har skjønt hvor Galvin vil med musikken sin og som empatisk stiller opp hele veien.

Galvin har gjennom sine komposisjoner skapt et musikalsk univers som henter fra jazzhistoria og klassisk musikk samtidig som han avgjort hører hjemme i 2018. I tillegg til pianoet inkorporerer han en rekke andre tangentinstrumenter også pluss elektronikk, samt leker (!) og lydspor.

Musikken er melodisk, intens, reflekterende, dynamisk, med mye humor og svært personlig. Elliot Galvin forteller oss enkelt og greit at han er ei stemme vi skal gi mye oppmerksomhet både nå og i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elliot Galvin

The Influencing Machine

Edition Records/Border Music

Saker!

Den svenske trioen Fire! opererer fortsatt i en rekke grenseland. Og fortsatt er det like tøft.

Fire! er et band som ikke likner på noe annet enn seg sjøl.

Johan Berthling, Mats Gustafsson og Andreas Werliin har vært i gang med Fire! i ti år nå. Fra første dag av har de gitt oss stadig nye statusrapporter på Rune Kristoffersens kompromissløse kvalitetsselskap Rune Grammofon og med det sjette visittkortet forteller de oss at bandet og musikken er hippere enn noen gang.

Fire! har fra starten av vært et sjangersprengende ensemble som har henta både fra frijazzens vidunderlige verden og miksa det hemningsløst med impulser fra både rock og støy. Mange har funnet spor etter band som Cream og Jimi Hendrix Experience og Berthlings tuuunge basspill sender oss lett i retning Black Sabbath også.

Jeg finner uansett mest Fire! her. De tre herrene har i løpet av dette tiåret utvikla noe som er så tungt, tøft og originalt at de har skapt skole sjøl. Mange ville kanskje tro at de kanskje har begynt å gjenta seg sjøl etter så mange år, men i mine ører har herrene greid å skape noe nytt og spennende nok en gang.

Alle tre får godt med rom og sjølsagt har de mye å melde, men for meg så er det likevel kollektivet Fire! som er det mest givende og ustoppelig tøffe. Dette er jazz godt egna for rockefolket og rock som bør snakke til jazzfolket - tøff musikk egna for alle som liker heftig musikk med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fire!

The Hands

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Mange nydelige sanger

Den danske altsaksofonisten Christina von Bülow har fått med seg et par hyggelige herrrer til å skape vakker musikk.

Christina von Bülow sammen med Palle Danielsson, Eliot Zigmund og sin sønn Pelle von Bülow.

Foto: Johan von Bülow

von Bülow var elev av Stan Getz og Lee Konitz og begge er tydelige og store inspirasjonskilder - spesielt Konitz. Da mer enn aner vi hvor vi skal musikalsk og med sjølvaste Palle Danielsson på bass og Bill Evans´ tidligere trommeslager Eliot Zigmund som reisefølge så kan det faktisk ikke gå galt. Det gjør det da heller ikke.

Christina von Bülow (56) er av en eller flere merksnodige årsaker ikke spesielt kjent her hjemme. Det er både synd og dumt - vi har nemlig med en coolsaksofonist av meget høy klasse å gjøre. Hun har skjønt de lange linjers logikk og estetikk til fulle og hun er en formidler av den musikalske ideologien til Lennie Tristano, Warne Marsh og ikke minst Kontiz som vi bør gi mye mer oppmerksomhet enn hun har fått til nå.

Her gir hun oss musikk og et repertoar i tradisjonen etter Konitz som det er lett å like og bli begeistra for. Med utgangspunkt som "I Should Care", "I Love Paris", "I Loves You Porgy" og "The Peacocks", samt en rekke egne komposisjoner, blant annet den utilslørte hyllesten av Konitz i "Out Lee", tar hun oss med på ei inderlig lyttereise med perfekt reisefølge i Danielsson og Zigmund.

Jeg tar meg bokstavelig talt i å kjenne på at jeg har savna Palle Danielssons usedvanlige tankefulle og personlige basspill - det er så altfor sjelden man hører giganten mange husker fra klassikeren "Belonging" med Christensen, Garbarek og Jarrett. Zigmund, fra en av Evans seinere trioer, er også en for sjeldent hørt musikant, men uansett kler de von Bülows inderlige saksofonspill akkurat slik det ber om.

På fire av de ti spora gjester også von Bülows sønn Pelle med et gitarspill som forteller oss at arven blir forvalta på best mulig vis.

Christina von Bülow er en musikant som fortjener en stor lytterskare både her hjemme og i resten av verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christina von Bülow - Palle Danielsson - Eliot Zigmund

On the Brink of a Lovely Song

Storyville Records/MusikkLosen

Nordisk råd

To unge danske, en svensk og en norsk musiker har funnet sammen og skapt melodisk og vakker jazzmusikk sammen

Aloft Quartet har mye lovende å by på.

Danskene Simon Balvig på saksofoner og Rasmus Sørensen på piano, svenske Jon Henriksson på bass og Amund Kleppan fra Lillehammer på trommer, traff hverandre på Skurups Folkhögskola i Sverige gjennom sin felles drøm om å bli dyktige jazzmusikere. Med Aloft Quartets debutskive «First Year» er det flere ting som tyder på at de er på god vei dit.

I Norge har folkehøyskolen på Sund i Trøndelag fått ord på seg for å være en viktig stasjon på veien til ei fin jazzkarriere. Hos broderfolket i øst har Skurup i Skåne fått samme omdømme og tiltrekker seg studenter fra hele Norden og vel så det.

Der møttes altså disse fire unge herrene og med "First Year", som består av musikk skrevet av alle fire, men hver for seg, så har de gitt seg ut på noe som har det i seg til å bli spennende karrierer.

De fire har allerede tilegna seg solide kunnskaper med røtter i den amerikanske melodiøse 60-talls jazzen og ikke minst det som har kommet ut av den nordiske jazzen de seineste tiåra. Ut av det har de fire skapt åtte vakre, melodiøse og reflekterende landskap som det uten unntak er behagelig å oppholde seg i.

De fire har allerede ting med substans å melde på egen hånd, men det er likevel det kollektive som tiltaler meg aller mest med "First Year". Både bandet og de fire gutta skal bli veldig spennende å følge i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aloft Quartet

First Year

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

En hyllest til USA

Legenden Ray Davies fra The Kinks er heldigvis fortsatt i gang og her hyller han sitt «andre» hjemland USA.

Ray Davies er vel så nært opp til en levende legende man kan komme.

Noen popmusikanter satte spor som har vist seg umulige å viske ut. Ray Davies, med den helt umiskjennelige stemma, har så avgjort vist seg å være en slik personlighet.

Ray Davies (74) er mannen bak låter som "You Really Got Me", "Sunny Afternoon", "Dedicated Follower of Fashion" og "Waterloo Sunset" og sjøl om The Kinks skilte lag for over over 20 år siden, så har statusen til sjefen på ingen måte avtatt.

Etter at The Kinks blei bannlyst en periode i USA, så har Davies på flere vis tatt turen tilbake og i et par perioder har han også vært bosatt i the land of hopes and dreams, i henholdsvis New York og New Orleans.

Landet, folket og kulturen har åpenbart vært viktig for Davies. Her får vi møte del to av hans "Americana"-hyllest - den første kom i fjor og gikk meg dessverre hus forbi.

Her, med The Jayhawks fra Minneapolis som reisefølge, tar Davies - stemma er nesten den samme som i gamle dager, men med litt ekstra patina - oss med på ei rundreise gjennom store deler av dette fantastiske landet. Med ingredienser som pop, rock, blues, soul, skiffle, jazz og sikkert mye, mye mer også, viser Davies oss hvilken fantastisk historieforteller, låtskriver og sanger han er.

Tøft - tildels veldig tøft er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ray Davies

Our Country - Americana Act II

Legacy/Sony Music

Hvilken stemme!

De som har fulgt med på nykommerne i norsk jazz de siste åra, kan ikke ha unngått å legge merke til trommeslageren Andreas Wildhagen. Her møter vi han aleine.

Andreas Wildhagen har mye unikt å melde.

Andreas Wildhagen (30) har markert seg i en rekke konstellasjoner, blant annet i Paal Nilssen-Loves Large Unit, Jonas Cambien Trio og i Nakama. Her tar han skrittet helt ut og forteller oss hva han har på hjertet uten andre «forstyrrende» elementer.

Av en eller årsak har denne skiva passert under min radar ei god stund. Den blei utgitt allerede høsten 2016, men for mine ører forblei den altså en hemmelighet til helt nylig. Uansett gjør det ikke så veldig mye: dette er nemlig så tidløs musikk som vel mulig.

Flere av Wildhagens kolleger, blant andre Paal Nilssen-Love, Erland Dahlen og Gard Nilssen, har gjort det samme som dagens mann: de har gitt ut soloskiver. For bare for noen få år siden ville det vært nesten utenkelig, men alle disse fire har så mye originalt og spennende på hjertet at de uten blygsel kan gjøre det.

I løpet av tre julidager for to år siden gikk Wildhagen til verket og skapte sju «låter» som forteller oss om en moden og allsidig perkusjonist som viser oss at han kan benytte hele trommesettet og nesten alle de dynamiske og rytmiske virkemidlene han har til sin disposisjon.

Det er hele tida spennende å følge han på hans ekskursjoner som tar oss med til steder vil aldri har vært før. Andreas Wildhagen bekrefter nok en gang at han er en trommeslager og perkusjonist med et voldsomt potensial og ei spennende nåtid og ikke minst framtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Wildhagen

No Right No Left

Nakama Records/digerdistro.no

Tøft fra Italia via Norge

Du skal ha fulgt ekstremt godt med for å kjenne til det italienske CMC Ensemble. Det har heldigvis Odd Gjelsnes gjort.

CMC Ensemble, med Michel Godard som nummer to fra venstre, gir oss original og tøff musikk fra mange ståsteder.

Gjelsnes er en idealist som blant annet driver det meget oppegående plateselskapet Losen Records. Derfra serverer han kvalitetsmusikk i hovedsak fra Norge, men også fra andre land. I dette tilfellet er det et ungt italiensk band med den store franske tubaisten og serpentisten Michel Godard som dukker opp - og takk for det.

Gjelsnes holder heldigvis ørene oppe for oss andre. Det førte blant annet til at han serverte oss ei flott skive med italienske Dino Massa Quartet i fjor. Der spilte blant andre sopransaksofonisten Nicola Pisani. Det er en herre som i tillegg til å være en utmerka instrumentalist også er pedagog og han har vært sjef for jazzutdanninga i byen Cosenza i en årrekke.

Der har han satt sammen CMC Ensemble, et band med strålende studenter med flott komp, fine blåsere og en vokalist, Erica Gagliardi, som vi gjerne og ganske sikkert vil få høre mye fra i åra som kommer. Bandet vant en stor konkurranse, som virker som en italiensk variant av norske JazzIntro, der grupper fra en rekke konservatorier var involvert.

En del av premien var, også som i Norge, ei plateinnspilling og med seg fikk de den franske tubagiganten Michel Godard, som også spiller serpent - et "gammelt" blåseinstrument.

Med fasit i hånd er det lett å forstå den italienske juryen. Dette er nemlig et band med solister og musikk på et svært høyt nivå. Musikken er skrevet av Pisani, Godard og flere av bandets medlemmer og henter uhemma fra en melodisk, moderne jazztradisjon, toneganger fra Middelhavsstrøkene og klassisk musikk - med masse rom for utmerkede solister og ditto ensemblepartier.

Odd Gjelsnes skal ha all ære for sin musikalske nese og sin vilje og evne til å gi oss viktig musikk vi ikke ante fantes. CME Ensemble er et utmerka eksempel på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

CMC Ensemble featuring Michel Godard

Contra Puncta

Losen Records/MusikkLosen

Groooveren Gadd igjen!

Steve Gadd er for svært mange verdens hippeste og mest grooovete trommeslager. Her kommer det to nye eksempler på at det nok stemmer.

Steve Gadd i sentrum for sitt eget band - Steve Gadd Band.

Steve Gadd har rukket å bli 73 år. Han har rukket ganske mye annet også - blant annet å danne skole for flere generasjoner trommeslagere innen en rekke sjangere. Her dukker han opp i to ganske så forskjellige konstellasjoner - uansett like hip.

Jazz har hele tida ligget i bånn for Steve Gadds trommespill og musikkforståelse. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, har han vært den mest ettertrakta trommisen på Tellus innen alle musikksjangre. Ingen har har sittet i så mange platestudioer som Gadd og ingen andre har stått øverst på ønskelista til Paul McCartney, Paul Simon , James Taylor og Eric Clapton. Mannen kan alt og det groover uansett så vederstyggelig av spillet hans at han står øverst på alle lister - alltid. De som har sett videoen med Gadd sammen med to andre trommestorheter, Vinnie Colaiuta og Dave Weckl, skjønner hva jeg snakker om: de to sistnevnte gjør begge en fabelaktig innsats, men det er likevel liksom aldri tvil om hvem som er sjefen.

I tillegg til alle sidemannjobbene og studioengasjementene, så har Gadd mer eller mindre hele tida hatt et eget band gående. Enten har han kalt det Gadd Gang eller, som her, Steve Gadd Band.

Med fire sjelsfrender i trompeteren og flygelhornisten Walt Fowler, tangentisten og vokalisten - på ett spor - Kevin Hays, elbassisten Jimmy Johnson og gitaristen Michael Landau, pluss gjesteopptredener fra sønnen Duke Gadd på gitar og perkusjon på noen spor, blir vi invitert med på ei ufarlig, melodiøs og sjølsagt særdeles groovy reise med låter alle de involverte har skrevet pluss et par av Larry Goldings og Allan Holdsworth.

Hva groove er for noe? Vanskelig å beskrive, men lytt på Steve Gadd - enten skjønner du det eller så skjønner du det ikke. Slik er det med den saken.

«Alle» har vært ute etter å få med seg Gadd på veien. De fleste som har spurt har nok fått nei av enten praktiske eller musikalske årsaker, men danskene Michael Blicher på saksofon og Dan Hemmer på orgel fikk ja. Årasaken var helt sikkert at de begge er svært dyktige musikanter samt at de byr på groooovy musikk.

I februar 2016 la de ut på tur og vi får være med på liveopptak gjort blant annet i London, Odense og Kiel. Det aller meste av musikken er skrevet av Blicher og her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn.

Orgelsoundet til Hemmer passer utmerket til trommespillet til Gadd - hva gjør forresten ikke det? - og både publikum og de på scena storkoste seg tydeligvis. Tøft, hipt og.....groooovy.

Steve Gadd er uansett hva man måler det med en av trommehistoriens aller største - sånn er det bare med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gadd sammen med to hardtswingende dansker, Dan Hemmer og Michael Blicher.

Steve Gadd Band

Steve Gadd Band

BFM Jazz/Border Music

Blicher Hemmer Gadd

Omara

C-Nut Records/Border Music

Gode tanker

Jon Harald, som heter Gjesdal til etternavn, har gått en lengre vei enn de fleste for å komme frem til musikken inne i seg.

Jon Harald har funnet noe i musikken som er viktig.

Etter å ha blitt hjernevaska av ei religiøs sekt i Tyskland, holdt Jon Harald på å miste både forstanden og livet. Heldigvis fant han en vei ut og han fant også veien inn i musikken. Her gir han oss sitt andre solopiano-visittkort. Også det er egna til ettertanke og ro.

Mange har nok fått med seg den smått utrolige livshistoria til Jon Harald, som har valgt å droppe etternavnet i forbindelse med denne innspillinga. Den er på mange vis ei historie til skrekk og advarsel for alle som er i gang med en flørt med en eller annen form for karismatisk bevegelse.

Hvordan man enn snur og vender på det så er det i alle fall mulig å se på Jon Haralds historie slik at det alltid er en sjanse til å komme seg ut og komme seg videre. Han er åpenbart en søker på alle mulige slags vis og han har garantert funnet noe som er mer verdifullt gjennom musikken enn der han søkte tidligere.

Jon Harald er en melodiker og en estetiker som gjerne vil formidle noe enkelt og noe vakkert. Han er ikke noen teknisk verdensmester ved pianoet - det er det forsåvidt mange nok som er - men han er en uttrykksfull pianist som har funnet fram til kjernen i seg sjøl og til det melodisk vakre han ønsker og makter å formidle.

Han har skrevet ti låter som kan bli noe like i formen og når det gjelder tempi og temperament, men som hele tida har dette ekte og personlige i seg.

«Sky Is the Limit» er musikk som egner seg til ettertanke, ro, meditasjon og til det som er ekte. Jon Harald har og er ei viktig stemme for mange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Harald

Sky Is the Limit

Jon Harald Gjesdal Records/jonharald.com

Fransk og hot

Den franske vokalisten Cyrille Aimée har fortalt oss om sitt potensiale noen år nå. Med denne liveskiva er det lett å skjønne at vi snakker om et fyrverkeri.

Cyrille Aimée er garantert et fyrverkeri i levende live.

Det er på ingen måte lett for «utlendinger» å slå gjennom i jazzens hjemland, USA. Cyrille Aimée (33) er et av få unntak som beviser at det går an og stjernestatusen har bare vokst siden debuten på et stort selskap med «It´s a Good Day» kom i 2014. Seinere fulgte hun godt opp med «Let´s Get Lost» for to år siden, men dette er likevel en annen type stadfestelse siden det er Aimées «livedebut».

Musikken er spilt inn i løpet av en kveld på jazzklubben med det franske navnet Le Poisson Rouge i New York den den 16. august i fjor. Det var et farvel til bandet hun hadde jobba med i flere år og gjort flere hundre konserter med over hele kloden. Det skulle være en fest for både bandet og for hennes trofaste fanskare og det har det da også blitt.

Sammen med gitaristene Adrien Moignard (akustisk) og Michael Valeanu (elektrisk), trommeslageren Dani Danor og bassisten Dylan Shamat, tar Aimée oss med på ei rundreise i sitt musikalske repertoar som forteller oss om en usedvanlig utadvendt, hot og ikke minst allsidig vokalist.

Aimée er vokst opp med stringswingmusikk og stakk av hjemmefra som lita jente for å få synge med Django-band i hjembyen. Den musikken har fortsatt en sentral plass i hennes hjerte, men sammen med sitt utmerkete band har hun satt et stempel på det som har flytta musikken mot vår tid også.

I tillegg har Aimée full oversikt over bebop-uttrykket, Thelonious Monks «Well, You Needn´t» er et godt eksempel og hun scatter som få, pluss at hun tolker både Stephen Sondheim og Michael Jackson-låter på et herlig jazzvis.

Cyrille Aimée er åpenbart en liveartist som går veldig hjem hos sitt publikum. På sitt sjarmerende engelsk, med en liten fransk aksent både når hun synger og når hun sjarmerer publikum mellom låtene, bekrefter hun at hun kommer til å være i den ganske tradisjonelle og hardtswingende vokaljazzens tetsjikt noen tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cyrille Aimée

Live

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Årets bok?

Dette er mitt første møte med den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson. Og hvilket møte det har vist seg å være!

Jón Kalman Stefánsson - jeg har fått meg en ny favorittforfatter.

Dette er åpenbart et forfatterskap som fortjener stor oppmerksomhet og da er det vel like greit å begynne med starten. «Sommerlys, og så kommer natten» kom ut på morsmålet i 2005 og er Stefánssons debutroman. Av en eller flere merksnodige årsaker har den ikke blitt oversatt til norsk før må. Her kan vi så avgjort slå fast at det var på høy tid.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall lett rødmende og tilstår at jeg altså heller ikke har oppdaga det som skal være hans største verk, trilogien «Himmelrike og helvete», «Englenes sorg» og «Menneskets hjerte», som er historiske romaner med fundament i fiskeriene på Island rundt det forrige århundreskiftet. Basert på hans debutroman så har jeg mye å glede meg til.

I «Sommerlys, og så kommer natten» tar Stefánsson (54) oss med til et lite univers et stykke utenfor Reykjavik. Det hele foregår i en småby med rundt 500 innbyggere, og områdene utenfor, og kan leses både som en helhetlig roman eller som ei novellesamling med åtte nesten frittstående elementer.

Med et språk så rikt, så sterkt og så uhyre personlig som jeg sjelden har opplevd, så inviterer Stefánsson leseren inn i et møte med mennesker, en kultur, et liv og måter å leve på som både er spennende og annerledes for de aller fleste av oss.

Det er et driv i fortellingene som hans språklige mesterskap løfter frem, og som oversetter Tone Myklebost skal han stor ære for å ha ikledd en vakker norsk språkdrakt, og som gjør dette til et møte som aldri kommer til å bli glemt. Vi blir kjent med mennesker, karakterer, skjebner og drømmer som uten stans fascinerer.

Det er ikke til å undres over at Stefánsson har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpis fire ganger. Det som forundrer er at han aldri har vunnet den. Jeg har uansett fått meg en ny favorittforfatter.

Jón Kalman Stefánsson

Sommerlys, og så kommer natten

Forlaget Press

Dobbel Thomas

Dobbel Axel hører hjemme et annet sted enn i improvisert musikk. Her er Thomas Johansson på god vei til å etablere begrepet Dobbel Thomas i jazzen.

Jon Rune Strøm Quintet i full blomst.

Trompeteren Thomas Johansson (35) fra Skien har gjennom en rekke konstellasjoner de seineste åra etablert seg på ei svært høyt plassert hylle - også internasjonalt. Her får vi møte han i to ganske så forskjellige settinger og du verden for noen bekreftelser vi får.

Skien Jazzorkester, Large Unit og ikke minst kvartetten Cortex er tre band der talentet og originaliteten til Thomas Johansson har fått anledning til å blomstre noe voldsomt. For meg er møtet med Jon Rune Strøm Quintet og «Fragments» det første med denne gruppa. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i mars i fjor og bassist, komponist og bandleder Strøm har, i tillegg til Johansson, med seg André Roligheten, også han fra Skien, på tenorsaksofon, nok en bassist i Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen.

Man skal ikke ha tilbragt veldig mye tid sammen med frilynt, yngre norsk jazz for å ane at dette nesten må være en konstellasjon med usedvanlig mye originalt og framtidsretta på hjertet. Strøm & Co har hele den moderne jazzhistoria innabords, man kan på ingen måte se bort fra at Ornette Coleman har vært en stor inspirasjon, og makter på sitt unike vis, både individuelt og kollektivt, å ta musikken inn i vår tid også.

Bortsett fra åpningssporet, «Bånsull etter moren», har Strøm skrevet all musikken og i landskap der det melodiske møter det frie, er det usedvanlig herlig å oppholde seg.

Thomas Johansson har svært mye å melde.

Thomas Johansson har også tatt steget helt ut og laga ei solo trompetskive. Den finnes på vinyl og digitalt og er spilt inn i hjembyen på Spriten Kunsthall i november 2016. På enten trompet eller flygelhorn serverer Johansson oss ti låter han har skrevet sjøl.

Er det mulig å holde på oppmerksomheten med kun et blåseinstrument slik Johansson gjør det her? Noe så definitivt! Med sin tekniske briljans, sin allsidighet og sine mange tilnærmingsmåter, så bokstavelig talt spruter Johansson ut ideer og løsninger. Han bekrefter til fulle sitt voldsomme potensial og forteller oss at i han har kongeriket fått en topp internasjonal trompeter - igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Rune Strøm Quintet

Fragments

Clean Feed Records/MusikkLosen

Thomas Johansson

Home Alone

Tammtz Records/thomasjohansson.no

Tøft og originalt

Det sveitsiske bandet Sonar er et nytt bekjentskap for meg. Når den amerikanske toppgitaristen David Torn er med, så vekkes nysgjerrigheten kraftig.

David Torn sammen med Sonar - det har det blitt tøff musikk av.

Sonar, bestående av gitaristene Stephan Thelen og Bernhard Wagner, elbassisten Christian Kuntner og trommeslageren Manuel Pasquinelli, har eksistert siden 2010 og gitt ut tre skiver før «Vortex». Her har de invitert med seg David Torn, som blant annet har jobba med Jan Garbarek, kd lang og David Bowie, i utgangspunktet som produsent, men det endte med at han spiller på alle spora også.

Sonar er åpenbart et band med en tydelig retning og en helt spesiell måte å skape sitt univers på. Det er mye rock i det minimalistiske uttrykket og gitaristene har en helt egen måte å stemme horna sine på. Det betyr at Sonar låter ulikt alt annet som har kommet min vei.

Når så David Torn (65), en av de mest originale gitarstemmene i moderne musikk, har fått frie tøyler som produsent og gitarist, og i tillegg slipper seg løs med live looping og annen manipulering, så blir de seks ganske lang låtene på «Vortex» en ganske så spesiell og annerledes musikalsk utflukt.

På sett og vis er dette sakteflytende og minimalistisk musikk, men det skjer en hel del her hele tiden og spesielt setter Torn sitt umiskjennelige bumerke på musikken som Stephan Thelen stort sett har skrevet. «Vortex» og Sonar med David Torn er intet mindre enn en stor og hyggelig overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sonar with David Torn

Vortex

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Tøff melding!

Det er nesten naturstridig, men lille Stjørdalen har altså på kort tid produsert to bassister av meget høy klasse. Her bekrefter Erlend Olderskog Albertsen det.

Erlend Olderskog Albertsen, nummer tre fra venstre, i spissen for nok et ungt kremlag.

For noen måneder siden vant Bjørn Marius Hegge Spellemannprisen med sin debutskive. Som Erlend Olderskog Albertsen så kommer han også fra Stjørdalen.

Det som har skjedd i norsk jazz siden de fire store, det vil si Andersen. Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista for rundt 50 år siden, kan gjerne sammenliknes med det svenske tennismiraklet. Først kom Björn Borg og inntok verdenstoppen, så kom mange andre. Slik har det vært i norsk jazz også og nivået på et sensasjonelt høyt antall musikanter har vært og er skyhøyt.

Bassist, komponist og bandleder Erlend Olderskog Albertsen (30) har studert både på jazzlinja i Trondheim og på Musikkhøgskolen i Oslo. Han spiller i band som Filosofer og Akmee og han debuterer under eget navn med «RødssalG nEEn GlassdøR» - del tittelen på midta så skjønner du hvor dette bærer hen.

Sammen med sine samtidige Nils Andreas Granseth på trombone - et nytt og spennende navn for meg som også var med Maria Schneider i Molde, Kjetil Jerve på piano, Martin Myhre Olsen på altsaksofon, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Andreas Mannila Wildhagen på trommer, tar Olderskog Albertsen oss med inn i et spennende og usedvanlig univers - et uhyre personlig sådan.

Landskapene vi blir invitert inn i er både sammensatte og vidtfavnende. Noe av musikken er ganske så straight, mens andre deler er åpne og frie og alle de involverte har skjønt hvor Olderskog Albertsen vil. Om det spriker i alle retninger? På ingen måte - de to «verdenene» utfyller hverandre på et eksemplarisk vis og når så bandet er befolka med solister i det ypperste sjiktet - Myhre Olsen blei for sikkerhets skyld henta til Praha av en Chick Corea her om dagen - så har dette blitt en flott bekfreftelse på at bassismen både i Stjørdalen og Norge fortsatt befinner seg på et meget høyt nivå.

PS Dessuten håper jeg Trump blir avsatt så raskt som mulig.

Erlend Olderskog Albertsen

RødssalG nEEn GlassdøR

Dugnad rec/dugnadrec.bandcamp.com

Et viktig budskap

Trompeter og Grammy-vinner Terence Blanchard har som mange reagert på våpengalskapen i USA. Han har også gjort noe med det.

Terence Blanchard i sentrum for sitt unge og hippe band The E-Collective.

Veldig mange er opprørt over det som skjer rundt de mange skytetragediene i USA. Heldigvis er det noen som gjør mer enn bare å mene noe - Terence Blanchard er en av dem.

Blanchard (56) har, helt siden han tok over for en annen New Orleans- trompeter - Wynton Marsalis - i Art Blakey´s Jazz Messengers på begynnelsen av 80-tallet, vært blant de ledende trompeterne på kloden. Lenge har han operert i en straight akustisk setting, men de seinere åra har han også skua inn i et landskap der både funk, hip hop, rhythm and blues og rock har vært blant ingrediensene.

Etter de mange, tiltagende og grusomme skytetragediene rundt om i USA, bestemte Blanchard seg for å prøve og gjøre sitt for å skape en ytterligere opinion mot galskapen. Han bestemte seg for å reise rundt til noen av stedene der de verste tragediene hadde utspilt seg for på den måten å komme i «dialog» med de som var mest prega av grusomhetene.

Det betyr at all musikken her er spilt inn live i enten Cleveland, Dallas eller St. Paul og sammen med et band bestående av mye yngre musikanter enn han sjøl - Fabian Almazan på tangenter, Charles Altura på gitar, David Ginyard, Jr. på elbass og Oscar Seaton på trommer - så tar Blanchard oss med inn i et moderne og hipt landskap som folk også langt utenfor jazzmenigheta kan tillate seg å like.

Dr. Cornel West, en kjent amerikansk filosof, bidrar også med å resitere et par tekster som sier mye om hvordan vi kan og bør være som mennesker og de lange spora - det lengste på vel 17 minutter - er absolutt egna til ettertanke sjøl om de ikke er propagandistiske på noe som helst vis.

Vi snakker bare om funky og tøff musikk på tvers av en rekke sjangere. Også her framstår sjølsagt Blanchard som en glitrende trompeter. Hipt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. Noe forteller meg at Blanchard er relativt enig i det.

Terence Blanchard Featuring The E-Collective

Live

Blue Note/Universal Music

Takk for i år!

Moldejazz 2018 gikk ut av historia på samme vis som festivalen har oppført seg hele uka: eksemplarisk!

Maria Schneider leder TrondheimSolistene med Eir Inderhaug som sangsolist.

Foto: Thor Egil Leirtrø

aria Maria Maria

I´ve Just Met a Girl Named Maria heter det i Leonard Bernsteins berømte «West Side Story»-sang. Som avslutning på festivalen fikk vi møte nok en del av musikken til årets Artist in Residence, Maria Schneider. For en fantastisk måte å ta farvel med henne og hennes musikk på i Molde domkirke.

Maria Schneider (57) har vært en annerledes og svært spennende «husartist» under årets Moldefestival. Annerledes fordi hun ikke er utøvende musiker sjøl, men «kun» komponist, arrangør og orkesterleder. Det har aldri skjedd før i rekka av såkalte «husartister» og dermed blei måten hun blei presentert på forskjellig fra tidligere års artister som vi har møtt i en rekke konstellasjoner som utøvende musikanter.

Ensemble Denada

På åpningsdagen møtte vi Schneider i ei fantastisk jazzdrakt sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Der viste hun seg fram som komponist, arrangør og orkesterleder i arva etter sin mentor Gil Evans. Seinere i uka har vi støtt på henne som fuglekikker, i en interessant åpen samtale med publikum tilstede og som gjestedirigent for et lydhørt ungdomsstorband.

Den klassiske Schneider

Festivalen blei bortimot avslutta i natt i det vi fikk møte Schneider i sin klassiske drakt der hun sammen med de fantastiske TrondheimSolistene, blåsere fra Ensemble Denada og Luftforsvarets musikkorps, pianist Olga Konkova og bassist Per Mathisen og ikke minst sangsolist Eir Inderhaug, framførte de to verkene «Carlos Drummond de Andrade Stories» og «Winter Morning Walks», basert på dikt av den amerikanske poeten Ted Kooser. Det første verket hadde tatt utgangspunkt i lyrikk av den brasilianske dikteren med samme navn.

Et herlig samarbeid mellom Eir Inderhaug og Maria Schneider.

Foto: Thor Egil Leirtrø

De to verkene, fantastisk formidla i kirka av lydmaestro Asle Karstad, fortalte oss om bredden i musikktilnærminga og allsidigheten til Schneider. Vi visste hvilken gigant hun er i jazzsammenheng, men for de fleste av oss var det nok en overraskelse hvilken storhet hun også er som klassisk komponist og dirigent.

Schneider leda TrondheimSolistene med en tydelig autoritet og de lystra hennes minste vink slik bare et ensemble av deres kaliber er i stand til.

Hun resiterte også alle de ni diktene av Kooser som hun hadde tonsatt for å sette «menigheta» inn i stemninga og det var så avgjort med å bidra til at vi kom under huden på både musikken og tekstene. Inderhaug, med sin enorme utstråling og stemmeprakt, løfta poesien til steder Schneider og alle vi som hadde privilegiet å være tilstede bare kunne drømme om.

Denne konserten i domkirka var en bortimot perfekt avslutning på Schneiders residens under Moldejazz. Det var også en strålende avslutning på ei uke som bekrefter Moldejazz sin status som landets beste jazzfestival eller som Maria Schneider har uttalt både underveis og i kirka:

«Moldejazz is the best jazzfestival in the world». Den dama snakker aldri tull. Hun snakker heller ikke over seg!

Sorry brødre - det blei Vold og Andersen

Det er 50 år siden Jan Erik Vold og Arild Andersen var på Moldejazz samtidig for første gang. Da spilte de ikke sammen, men det gjorde de heldigvis nå.

Jan Erik Vold og Arild Andersen - vi snakker øverste hylle. Aller øverste.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Det snakkes ofte om legender både innen musikk og litteratur. Det er ikke alltid de som omtales egentlig passer til betegnelsen, men når det gjelder Jan Erik Vold og Arild Andersen så er legende-betegnelsen noe så voldsomt på plass.

Langvarig samarbeid

De to har kjent hverandre siden 60-tallet og samarbeida blant annet på det ikoniske albumet «Briskeby Blues» der Jan Garbarek Quartet var tonefølget. Sjøl om det har vært stor suksess hver gang de har gjenfunnet tonen, så har det skjedd relativt sjelden. Derfor var det ekstra hyggelig å stifte nytt bekjentskap med de to i et repertoar der de både hadde henta frem gamle schlägere og satt det sammen med ganske nytt materiale.

Rosevinner

Arild Andersen har gjesta Moldejazz 44 ganger og blei tildelt Molderosa tidligere i uka. Vold har ikke vært her så ofte, sjøl om han på alle slags vis er verbaljazzeren her til lands. Etter å ha gitt oss fantastisk lyrikk med snert, humor, samfunnskritikk og ironi, samtidig som han har oversatt en rekke utenlandske poeter til norsk, kom han i dag til en mer enn fullsatt sal i Teateret Vårt - en sal med masse forventninger som alle blei innfridd.

Den times lange seansen med sjelsfrendene Vold og Andersen begynte med klassikeren «Tang» fra «Briskeby Blues». Tonen var satt og publikum storkoste seg fra første stavelse/tone. Etterhvert fikk vi både oversatt lyrikk, strålende eksempler på hans bitende samfunnskritikk i dikt om sju år gamle Nathan født og oppvokst på Stord som skulle bli deportert fra Norge, hans humor når han fortalte om Therese Johaug som hadde smurt seg bort og stadig tilbakevendende Billie Holiday i «Strange Fruit».

Looperen fra Notre Dame

Bedre reisefølge for Vold enn Arild Andersen med sin syngende og varme tone, er vel faktisk ikke mulig å tenke seg. Han hadde skrevet en hel del ny musikk for anledninga, men vi fikk også stifte bekjentskap med hans legendariske «Gardsjenta» som var reisefølget for «Loffen» - kanskje Volds mest kjente dikt.

Andersens bruk av loopmaskin er alltid effektfull og uten unntak brukt akkurat der den skal brukes. På det viset utvider han seg sjøl til et lite orkester, men hele tida med den største fintfølelse. De to kledde hverandre slik bare to bestevenner som har mye felles i banken kan kle hverandre.

Som Vold deklamerte fra klassikeren «Funny»: Sorry brødre det ble meg - Jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan.

Vi legger til for egen regning: vi er ikke sorry for at det blei Jan Erik Vold og Arild Andersen.

Di derre kom, så og vant

Sjelden eller aldri har forventningene vært større foran en «lokal» storkonsert. Di derre kom til sine egne i Molde og blei tatt svært godt i mot.

Di derre inviterte på fest og fest blei det til gagns!

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Full fest

Ola Kvernberg og sola hadde varma opp de rundt 5500 og man kunne nesten høre det på summinga at nå skulle det bli party party med rimelig høy allsangfaktor. Her følger en gjennomgang av alle låtene som blei spilt.

14 kvinner - Popstjerne-entré fra Jo N - han kom til sine egne og de tok vel i mot han. -Vi har gleda oss - på romsdalsk. Jo vill hylle kveldens sjef som er? Seremonimester Espen «Sledgehammer» Stenhammer!!!! Allsang fra alle kvinnene blei bejubla. Snakk om sette standarden fra første takt. Jo mente det skulle være sangkonkurranse mellom publikum og Di derre og lurte på hvem som kom til å vinne. Terning: 4 - vi må jo ha noe å gå på!!

Hvor er min kvinne - Terning 4: Jo: Det er noe spesielt med å komme hjem til Molde og høre en fræning (skal ikke ha vært Ola Kvernberg) rope: I ælske de Jo!!! Ikke låta med aller størst allsangfaktor, men noen tusen var nok med likevel. I alle fall når det ordløse partiet der alle kan hekte seg på med en gang bli sunget. Jo vet hvilke knapper som skal trykkes på!

Sjelden har det kokt som det gjorde denne fredagskvelden på Romsdalsmuseet.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Lykkelig - Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av - i alle fall et par stykker av fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.

Erik Vea Terning 5 Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt mye etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget - de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri blei det samme

Lykkelig - Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av - i alle fall et par stykker fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.

Erik Vea Terning 5: Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt langt etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget - de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri det samme etter at onsdagsløperen la opp - før Jo vekte han til live igjen. Erik Vea gikk garantert rundetidene ned i kveld. Jo slo til med Kleive-dialekt - spæsielt har aldri vært uttalt så bredt - publikum tok over og sang refrenget aleine. Her får folket det de vil ha gitt! Noe annet skulle tatt seg ut!

Jakka mi Terning: 4 De første gjestene: The Horny Horns bedre kjent som Red Hot ved tre av dem. Bakersønn Larsen, født og oppvokst like ved Roseby, med gloheit bassolo og trompetsolo fra stålleppa Magnus Malmedal Vågen. Sjefen, Espen Stenhammer, får også anledning til å skinne med kveldens trommesolo i sin sedvanlige gulldress. Publikum reagerer på Jos minste vink - full allklapp når de får beskjed. Frøken Wilhelmsen nailer slutten!

Jo Nesbø og Unni Wilhelmsen var blant de mange som fant hverandre denne kvelden.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Det går fint - Terning: 4 Ny låt med Stenhammer på gitar. Nok en gang mer nedpå enn de gamle hitene. Litt allsang også denne «ukjente» hiten - i følge Jo er det bare ingen som veit det ennå - at der en hit altså. Men også allsnakk blant allmuen.

Håp - Terning: 5 Nærmest en ballade hittil, nesten en powerballade etterhvert - fra 2006. Fra samleplate med gamle sanger, men denne var henta fra Nesbøs soloalbum. Veldig fint budskap som Unni W var med på å løfte.

75 Terning: 5 Jo forteller at han tar jobben for den faste vokalisten på denne låta - Daniel Berg Hestad. Lars J med herlig banjointro. Observerte et par, tre stykker som ikke sang. Jo prøver seg på vokale allsangfinter - ingen eller alle biter på.

Huset på Nes - Terning: 6 Hyllest til de avdøde gutta fra Di derres oppstart, Sverre Beyer og Knut Nesbø. Sjølvaste gitarsjef Knut Reiersrud gjester med sin lilla hatt og grønne gitar - og for en gitarsolo!!!!!!! Denne låta blei også spilt i begravelsen til Knut i 2013. I kveld sitter Knut I Bakrommet der oppe og skulle gjerne vært med. Vi var mange som hilste til Sverre og Knut disse minuttene. Dette er kanskje Jos aller fineste og sterkeste låt.

Rumba med Gunn Terning: 5 Publikum tar over med en gang - en, to tre har aldri vært sunget heftigere og høyere noen gang, noe sted. Banjo-Lars slår til igjen. Det er så fett å være her i Molde sier Jo - tror han mener det! Masse mikrofoner ut mot publikum - trengs egentlig ikke.

Jenter Terning: 5 Ola Kvernberg er gjest - han mener låta er en springar. Lingedalens store sønn Magnus Larsen jr, som var med i Leikarringen akkurat her på Museet, viste allmuen hvordan et hallingkast skulle utføres med velvillig hjelp av Unni med stanga. Ola svingte det sjølsagt kraftig av og allmuen sang ikke bare refrenget, men også versene. Begynte kanskje å bli noen slitne matadorer etter hvert der ute også......

Faren til Ivar (alle) Terning: 5 Her er alle gjestene med: Knut, Ola og Red Hot-blåsen. Alle liggende på scena - med fotklapp!!! Prøver å ta publikum ned - lykkes bare så där!!! Går mot finale nå med ny allsang-rekord. Alle instrumenter blir lagt bort - her er det bare allsang. Det bukkes, men ingen tror vel i fullt alvor at det er over.

Ekstra

90-metersbakken (Unni) Terning: 5Alle går av, men publikum gir seg sjølsagt ikke. De er tilbake og Jo byr på en ny presang: Det er Unni som skal synge - hun er aleine på scena. Og som hun synger! Bakersønn Larsen fra Kneipen på strykebass. Annerledes og flott!

Ikke stopp Terning: 4 Fra den nye skiva. Skikkelig opp-tempo-låt som ikke har noen allsangfaktor foreløpig - kommer nok etter hvert på den også. Tøft med full blåserekke.

Børs Café - Terning: 5 Beklager at det kommer ei låt 3/4-takt - valsetakt. Synes det er flott et romsdalinger tar på hverandre midt på dagen! En av de stor hitene, sjøl om den er både melankolsk og ettertenksom. 5000, stort sett romsdalinger, svaier samtidig - rørende og bortimot vakkert. Lars Jones og Halvor Holter på munnspill - tøft!!! Stor vokalinnsats av bakeren.....Enda bedre av Unni W.

2 fulle menn Terning: 6 Folket vil åpenbart ha MFK-sangen «Her kommer Molde», men den kommer nok ikke. Det gjør Jokke Nilsens legendariske «To fulle menn» som var en av de første låtene Di derre spilte. Etter vel to timer er det nok snart slutt på årets store party party. Skal vi sees igjen? Ja kommer det fra 5000 - Jo svarer med jeg ringer deg!!!!

Steintøft fra Moaskiftet

Det har kommet mye tøft fra Fræna opp gjennom åra, men at en kar fra området rundt Moaskiftet skulle innta den store utescena på Romsdalsmuseet under Moldejazz med noe av det tøffeste og mest sjangersprengende av musikk på denne sida av det meste, det hadde gitt skyhøye odds for kun kort tid siden. Ola Kvernberg gjorde akkurat det foran et publikum som storkoste seg i sola.

Med sitt superlag bestående av trommeslagerne/perkusjonistene Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Winstad, elbassist Nikolai Hængsle Eilertsen, organist Daniel Buner Formo og gitarist Øyvind Blomstrøm, kom Kvernberg og musikken ut gjennom ei røyksky et heavy rockeband verdig.

Ola Kvernberg og hans Steamdome sørga for hetetokter på Museet.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

For Ola, som har tilbragt utallige timer på Museet i sine formative år både som musikant og menneske, var det å få stå på scena her sjøl, en drøm som virkelig gikk i oppfyllelse.

Blant låtene var en hyllest til hans adopterte hjemby Trondheim og Svartlamoen - «Black Lemon» - og den var på mange vis representativ for det aller meste som blei servert publikum på dette vorspielet. Her snakker vi egentlig instrumental rockemusikk med store doser improvisasjon innebygd og Kvernberg spilte også mye på ymse tangenter og var heller ikke fjern for å bruke stemma.

«Steamdome» er på alle vis et con amore-prosjekt - det ligger i tjukke lag utenpå alle involverte at dette synes de er usedvanlig morsomt. Det er åpenbart både i måter det uttrykker seg på, fungerer sammen som kollektiv og gjennom alle smila som blei delt fra scena.

Når musikkjinj (litt i tvil om den siste j-en) - som det vel heter der Ola kommer fra rundt Moaskiftet i Fræna en liten time fra Molde - blir så suverent formidla av lydmaestro Tor Breivik, så var denne timen bortimot den beste måte å sette folk i stemning for det de fleste nok hadde kommet for, Di derre med gjester - blant andre Ola Kvernberg!

Det er lite stykke tid og en enorm mengde med musikk som er unnagjort siden Kvernberg stod i Storgata som guttunge under en festival for vel 20 år siden og fikk noen velfortjente kroner i plastkoppen. Nå er toget «Steamdome» noe så veldig i gang og lar seg neppe stoppe av noe som helst. Hvilken stasjon det vil ankomme neste gang aner vi heldigvis ingenting om - kanskje ikke Ola Kvernberg heller. Tut tut!!!!

To vinnere - på hvert sitt vis

Cross Currents Trio, med Dave Holland, Zakir Hussain og Chris Potter, og Ingebjørg Bratland sørga for en stor og variert torsdagskveld på Moldejazz.

Cross Currents Trio - for et band!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

En enorm opplevelse

Det å møte på amerikanske såkalte supergrupper, kan være så ymse. Cross Currents Trio er ei slik gruppe, men tok livet av alle mulige fordommer.

Zakir Hussain - for en tablaist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Bassist Dave Holland, tablaist Zakir Hussain og tenor- og sopransaksofonist Chris Potter er hver for seg noen av de mest uttrykksfulle musikantene som finnes på sine respektive instrumenter. Det trenger som kjent ikke å bety at det blir stor musikk ut av det når slike mestere møtes. For noen er det nemlig slik at egoene blir for store - de kolliderer enkelt og greit. Det skjedde på ingen måte denne Molde-kvelden. Det blei derimot en opplevelse for evigheten - intet mindre.

Dave Holland - for en bassist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Med et repertoar satt sammen av låter de alle hadde skrevet, blei vi invitert inn i et musikalsk landskap så empatisk, virtuost, og så rytmisk og melodisk spennende som nesten vel tenkelig.

Chris Potter - for en saksofonist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det at jazz royalty, som Hussain kalte Holland, og Potter hadde funnet sammen igjen, var for så vidt ingen overraskelse. De har ved flere anledninger i flere band vist oss at de har noe helt spesielt å melde sammen. Det at tablamesteren over alle, Zakir Hussain, som vi først blei kjent med gjennom John McLaughlins Shakti, skulle bli en del av et nytt kollektiv med de to, var nok en overraskelse for mange. Det skulle i alle fall vise seg å bli et lykketreff av de sjeldne.

Her det snakk om å utfylle og utfordre hverandre på et inderlig og herlig hele veien. Egoene står aldri i veien for det kollektive sjøl om alle får anledning til å skinne - og du verden som de skinte alle tre!

Hussain, som skapte mote både med spillet sitt og sveisen sin (!), rundt Shakti-tida, hadde blant annet skrevet ei hyllest-låt til sin gamle sjef John McLaughlin som blei et av mange høydepunkt. Hussain er intet mindre enn en trollmann ved, rundt og på sine tablas. Holland er en musikalsk virtuos som spiller bass som får det til å virke så lett - det er det garantert ikke - og Potter med sin enorme teknikk, tar arven etter Michael Brecker videre på sitt eget vis.

De tre stortrives tydeligvis sammen. Det var nesten som om dette var det første møtet, noe det ikke var. Det var bare et sjeldent møte - for evigheten.

Den nye røysta

De seineste åra har det blitt mer og mer klart at arva etter Kirsten Bråten Berg og Sondre Bratland er i de beste hender. Hun heter Ingebjørg Bratland.

Ingebjørg Bratland - for en historieforteller!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det er en sterk og flott tradisjon under Moldejazz at det er blir presentert kirkekonserter som vil bli huska. Jeg føler meg ganske sikker på at denne stunda med nok ei stor og personlig stemme fra Telemark, nærmere bestemt Vinje, Ingebjørg Bratland (28) kommer til å føye seg inn i den rekka. Som sine læremestre, som jeg nesten tar for gitt at Bråten Berg og Sondre Bratland er, så starta Ingebjørg Bratland med kveding i ung alder - som 5-åring for sikkerhets skyld. Denne folkemusikkinnflytelsen bærer hun fortsatt med seg i uttrykket sitt på et inderlig og ekte vis.

Gjennom sine fire plateinnspillinger på fem år, med voldsom respons både på strømming og i fysisk platesalg, har Bratland med si urvakre røyst skapt sitt eget lett melankolske popunivers, men hele tida med klare røtter til sin oppvekst i folkemusikkland og fortsatt på sin uforfalska og nydelige Vinje-dialekt.

Endelig Molde

Etter masse turnering, stod Molde på reiseruta for aller første gang. Publikum kjente åpenbart sin besøkelsestid og tok på alle vis vel i mot henne og hennes empatiske band bestående av bass, piano/tangenter, gitar og trommer. De var der for at Bratland skulle skinne - og det gjorde hun.

Repertoaret, som Bratland hadde satt sammen fra store deler av sin produksjon, hadde hovedvekt på hennes seineste plate, «Hjarteskjell». Det er en melankolsk, litt sår og litt sart overtone i uttrykket til Bratland som det gjør det godt å forsvinne inn i, reflektere til og drømme seg bort i. Med sanger som kjærlighet, avstand, nærhet, savn, ensomhet og ekthet - også i coverlåter av Leonard Cohen, «Songen om Bernadette», Bob Dylans «You Make Me Feel My Love» som har blitt til «Fordi eg elskar deg» i Bjarte Hjelmelands oversettelse og Joachim Thåströms «Over sundet», som blei servert som avskjedspresang, fortalte Bratland oss at hun allerede er en artist med noe viktig og evig på hjertet.

Trygg og ekte

Det skal bli spennende å følge Bratlands videre ferd mot sitt eget univers. Hun er allerede en historieforteller av klasse og live binder hun det hele sammen på et sjarmerende vis med humor og sjølopplevde erfaringer. Det er ei frisk fjelluft i røysta til Ingebjørg Bratland som ikke kunne ha kommet fra noe annet sted enn Vinje. Det var godt å rusle ut i den vakre Moldenatta med denne presangen av en Ingebjørg Bratland-konsert som følge.

En sånn passe Van the Man

Van Morrison (72) er en av de artistene på denne kloden som har gitt meg mest glede gjennom sin store katalog og sitt helt særegne uttrykk. Denne kvelden på et småkaldt og regntruende Romsdalsmuseum i Molde er ikke blant dem jeg vil huske veldig lenge.

Van Morrison er fortsatt desidert best som vokalist.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Mange generasjoner musikkelskere har funnet mye å glede seg over gjennom den fantastiske katalogen Van Morrison har skapt. Slik vil det garantert fortsette å være - han har nemlig skrevet musikk som har tidløshetens stempel på seg. Derfor gleda helt sikkert de vel 4000 seg veldig til den sky nord-iren skulle varme dem. Dessverre hadde de fleste sikkert grunn til å være skuffa denne onsdagskvelden. Vi fikk nemlig hilse på en ganske så uinspirert Van the Man som aldri fikk løfta publikum i noen særlig grad - bortsett fra helt mot slutten.

Ingen entertainer

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at legenden ikke er noen entertainer. Her blei det ikke sagt et et ord utover det aller nødvendigste og det blei sjølsagt heller aldri smilt. De som husker tilbake til konserten hans på samme scene i 1996, da han også gjesta Bob Dylan dagen før, minnes en noe redusert Morrison som likevel leverte med et godt band med Georgie Fame i spissen.

Nå fikk vi møte en Morrison som spilte alt for mye saksofon, noe han aldri har gjort veldig bra. Til å begynne med sang han surt også, men det kom seg etterhvert. Når han så omga seg med et band med ikke noe mer enn kompetente musikanter åpenbart med mye jazzbakgrunn, men som heller ikke lot seg inspirere til store høyder, så blei denne småsure kvelden akkurat det.

På jazzklubb

Som vanlig på de Van Morrison-konsertene jeg har vært, så kjørte han gjennom låtene sine så og si uten stans mellom sangene. Jo da, han serverte oss sjølsagt storslåtte sanger som «Moondance» og «Days Like This» og en cover av Bo Diddleys «I Can Tell», men det tok liksom aldri av og det var mulig å merke på publikum. Heldigvis gikk det et lite sukk gjennom publikum da «Brown Eyed Girl» kom - det var som om det var derfor de hadde kommet. Det var likevel ikke nok til at dette blei en minneverdig Van Morrison-konsert, men den tok seg i alle fall opp mot slutten. På en intim jazzklubb, som han pleier å spille ganske ofte, hadde dette settet egna seg bedre enn på den store utescena en sur onsdagskveld.

Og som ekstra: sjølsagt kom «Gloria» - det hjalp også!

Van Morrison – vokal/altsaksofon, Paul Moore – bass, Paul Moran – keyboards/trompet, David Keary – gitar, Teena Morcombe – trommer/perkusjon/keyboards.

Pluss fiolinist og korist

Stanley Clarke kan fortsatt tillate seg å gjøre hva som helst med sine basser.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Det skulle ta 46 år

Stanley Clarke var et bortimot ukjent stjerneskudd da han besøkte Molde forrige gang - i 1972. Nå var han tilbake som en av jazzens og funkens superstjerner og ga oss nesten det vi kunne vente oss fra en med en slik status.

Clarke har benytta ventetida siden han spilte med Chick Corea og Return to Forever i 1972 godt. Både som bassist, komponist, arrangør og produsent innen de fleste sjangere har Clarke inntatt en solid posisjon. I mange år forsvant han nesten fra livescena og «bosatte» seg i platestudio, men nå har heldigvis lysta kommet tilbake for å møte publikum i større grad.

Funky shit

De som kom for å høre jazzbassisten Stanley Clarke (67), blei nok skuffa. Tror egentlig ikke mange som kom av den grunn heller - her var det funkmesteren som ga slaphandstilen et nytt ansikt som viste seg fram.

Med seg hadde han en helt ny generasjon musikanter fra prøvede steder på kloden: Georgia, Afghanistan og Bronx! Gutta var alle i 20-åra og tangentist Cameron Graves, som kommer fra West Coast Get Down-«bevegelsen» i Los Angeles med blant andre Kamasi Washington og Kendrick Lamar i stallen, har like sterke røtter i hip hop som i jazz og funk.

Verdensmusikk a la Clarke

Giganten Clarke, som behandler den store fela som en liten baby, ga publikum en liten time som fin oppvarming til det som skal komme med Van Morrison, og med den afghanske tablavirtuosen Salar Nader som ekstra krydder, blei det også en mer verdensmusikkaktig klang over det hele.

Trommeslager Shariq fikk vist seg solid frem, mens tangentgutta blei i stor grad fargeleggere.

De som forventa grensesprengende saker fra Clarke denne gangen, fikk ikke det. De som håpte på en funkoppvarming hadde mye mer å glede seg over og til slutt hylla han også ikonet John Coltrane som gikk bort i går for 51 år siden.

Da er det bare å håpe at det ikke tar 46 år til neste gang Stanley Clarke legger turen innom Molde. Da vil hans tilfelle være 113 år.....

The Stanley Clarke Band

Stanley Clarke - kontrabass og elektrisk bass

Beka Gochiashvili - piano, keyboards

Cameron Graves - keyboards  

Salar Nader - tablas

Shariq Tucker - trommer

Heftig tirsdag i Molde

The MaXx sammen med Trondheim Jazzorkester - for en heftig fest!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

The MaXx med Trondheim Jazzorkester, David Sanborn og Allison Miller Boom Tic Boom - pluss en liten dose Donny McCaslin. Greit nok for en «vanlig» tirsdag det!

El Diablo Tomas Järmyr - en trommeslager i ultraklassen som kan drive det meste fremover.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tøøøøft og tuuuungt

For mange er takk-for-prisen konserten til JazZtipendiatvinneren årets høydepunkt - i alle fall en av de konsertene det er knytta størst forventninger til. Slik også i år og du verden som de blei innfridd.

Vi snakker nemlig Norges største musikkpris med ei ramme på rundt 1 million kroner. Det betyr sjølsagt at vinnerne blir gitt helt unike muligheter til å skape og utvikle musikk, sette sammen sin drømmeutgave av Trondheim Jazzorkester - enkelt og greit en sjanse i livet som kanskje aldri kommer tilbake.

De tre svenskene i The MaXx, tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og gitarist og saksofonist Petter Kraft, har alle gjort trøndere av seg etter å ha fullført studiene på den berømte Jazzlinja i Trondheim.

Unikt brygg

Som alltid har det ført til et verk med helt unike dimensjoner. I bånn lå hele tida et tungt, av og til seigtflytende riffbasert låtmateriale med masse rock i seg. Når Järmyr, som ofte var igangsetteren og retningsforandreren, også er trommeslageren i Motorpsycho til daglig, så kom raskt assosiasjonen til at denne usedvanlige ekskursjonen var noe i gata jazz a la Motorpsycho.

Masse dynamikk

Sjøl om dette var tungt og tøft nesten hele veien, så var det samtidig masse dynamikk i uttrykket. Mye av dette var som sagt styrt av Järmyr som man skulle tro var utstyrt med et arsenal av trommer og en ditto mengde cymbaler. Det er han altså ikke, men med sin usedvanlige teknikk og energi skaper han uansett et rytmisk og dynamisk sentrum i dette verket som er sjeldent. Beintøft!

For et band

La det være slått fast med en gang: de cirka 80 minuttene vi fikk gleden av å tilbringe sammen med The MaXx og Trondheim Jazzorkester var så avgjort ikke egna for sarte sjeler. Det var tildels voldsomt og nesten brutalt, men for dem som gjerne ville la seg utfordre og ta til seg noe helt nytt, så var dette stedet og musikken å være i denne kvelden.

Når så de tre gutta hadde invitert med seg sin superutgave av TJO med solister i ultraklassen som Kjetil Møster, Mette Rasmussen - for et trøkk og for en kompromissløshet - Thomas Johansson og Anja Lauvdal samt nye bekjentskaper for meg som gitaristen Anton Toorell og ikke minst vokalisten Mia Marlen Berg, plassert i dronningstolen og med en vilje og evne til å gå steder de færreste ville turt å prøve seg på, så blei dette ei pakke der man satsa på å stole på sine følelser, som det blei sunget, og der man landa fjellstøtt og på et sted man ikke ante noe om for et år siden.

Full pakke

Når så lys og ikke minst lyd, kreert av maestro Tor Breivik - han skaper betingelser som er unike hver gang han er invitert, var på samme nivå som musikken, så var det ikke så mye mer som sto på ønskelista mi. La dette verket modne seg og bli spilt noen ganger, så kommer det til å bli stående som et av de store verkene fra JazZtipendiatvinnerne gjennom tidende.

Like etter krigen fikk moldenserne fantastisk støtte fra svenskene og Svenskebyen blei bygd for den sønderbomba byen. Nå fikk moldenserne, og alle andre, en ny form for svenskehjelp fra de tre gutta i The MaXx - kanskje ikke like viktig, men du verden for et herlig påfyll.

Tack så mytji - som det kanskje heter på svensk/trøndersk!!!!

David Sanborn kanskje ikke så god som før i verden, men Tonen er fortsatt der.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tonen med stor T

For mange av oss som har levde i stund, så har tonen i altsaksofonen til David Sanborn vært en kjær følgesvenn. Den har vært innholdsrik, vakker, sterk og personlig - og den er det fortsatt.

Vi skal være glade for at Sanborn (72) ikke fulgte rådet til legen som mente at han ikke burde spille noe blåseinstrument fordi han var rammet av polio. Det har nemlig ført til usedvanlige flotte bidrag til musikken til artister som David Bowie, Stevie Wonder, Rolling Stones og en rekke andre megastjerner.

Forrige og eneste gang vi har hatt gleden av å høre Sanborn i 6400 var i 1997 samme med bandet Legends på Romsdalsmuseet. De andre het Eric Clapton, Steve Gadd, Marcus Miller og Joe Sample - stjernelag var vel bare forbokstaven.

Ny versjon

Etter å ha hørt Sanborn i Købehavn i fjor sammen med blant andre Randy Brecker, Mike Stern og Lenny White, var ikke forventningene skyhøye til hans andre Molde-opptreden. Grunnen var at fusionselskapet fra Køben ikke passa han noe særlig lenger. Nå var det heldigvis i en annen setting han hadde tatt Europa-turen denne sommeren og det stemte mye bedre.

Ambisiøs

Sanborn har en usedvanlig ambisiøs måte å uttrykke seg på. Han beveger seg i instrumentets yttergrenser og det var ikke hver gang teknikken satt slik den gjorde i hans velmaktsdager, men stort sett var det godt innafor i den relativt akustiske utgava han presenterte oss for.

Sympatiske Sanborn takka publikum for å holde Moldejazz i live på det nivået festivalen befinner seg, noe han åpenbart syntes veldig om i disse tider der levende musikk står under press fra en rekke kanter. Han begynte også å snakke om Trump, men tok seg i det.....

Musikken bestod blant annet av flere låter skrevet av Sanborns gamle kollega Michael Brecker, Marcus Millers nydelige «Maputo» med en afrikansk vri, en gammel rolig trøckare uten trommer - «All in the Game» - og Roy Hargrove og D´ Angelos «Spanish Joint».

Sammen med et trommer/bass-team fra den aller øverste hylle med Billy Kilson og Ben Williams samt den langt framskredne trombonisten Michael Dease og tangentisten Andy Ezren, ga Sanborn oss en fin tilstandsrapport anno 2018 der han fortalte oss at tonen - den med stor T - intensiteten og personligheten fortsatt er veldig på plass.

Allison Miller´s Boom Tic Boom - herlig og forfriskende.

Foto: Tor Hammerø

Flott og annerledes

Trommeslageren og bandlederen Allison Miller besøkte Molde i fjor med kvinnebandet Woman to Woman. I år var hun tilbake med sin egen gruppe, Boom Tic Boom. Minst like tøft det.

Miller har vært en ledende trommeslager innen flere sjangre en årrekke nå. Hun har jobba med poprock artister som Ani DiFranco og Natalie Merchant og ikke minst i en rekke jazzsettinger. Noe forteller meg uansett at det er sitt eget Boom Tic Boom-band hun trives aller best. Slik hørtes - og så det - i alle fall ut på konserten i Molde.

Sammen med et originalt kremlag bestående av kornettisten Kirk Knuffke, klarinett- og bassklarinettisten Jeff Lederer, den svært spennende og altfor lite hørte pianisten Myra Melford, fiolinisten Jenny Scheinmann og bassisten Todd Sickafoose, tok Miller oss gjennom musikk fra tidligere innspillinger og nye saker som kommer på skive over nyåret.

Her blei vil bydd på alt fra klezmer, via latin til frijazz, blues og svært groovy sekvenser. Strålende solister på alle plasser og spesielt interessant var det å få høre Melford live for aller første gang - hvilken allsidig og personlig pianobegavelse.

Alle fikk sagt det de hadde på hjertet, men innenfor ganske så stramme rammer - Miller hadde lagt opp til en ganske så strukturert seanse, men med masse frihet.

Allison Miller må gjerne gjøre det til en vane å komme tilbake til Molde - ofte!

Donny McCaslin sammen med blant andre Jeff Taylor.

I Bowies fotspor

Kvelden blei avslutta sammen med tenorsaksofonisten Donny McCaslin, David Bowies høyere hånd mot slutten av ikonets liv. Jeg fikk bare med meg de siste låtene av McCaslins nye og originale musikk i nye grenseland mellom rock og jazz - absolutt i Bowies ånd - og skal derfor nøye meg med å si at hans nye musikk og nye band med Jason Lindner på tangenter, Jonathan Moran på elbass, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på trommer, både er fascinerende, sjangersprengde og tøft så det holder.

Gutta boys

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk har hylla både Elvis og jula tidligere. Nå står gospelboka for tur.

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk - gutta sine det.

Telemarks - i alle fall tre av dem - store sønner har funnet både hverandre og nå: gospelskatten.

Hvordan de tre fant fram til hverandre, aner jeg ikke. Det var vel kanskje ikke så merkelig med den geografiske nærheten de har og at de sikkert av den grunn har kjent hverandre i en årrekke.

Uansett hvordan eller hvorfor så kler de hverandre fra hvert sitt musikalske utgangspunkt på en herlig måte. Det opplevde vi både gjennom Elvis-skiva og jule-utflukten og, etter å ha spilt titalls og sikkert vel så det med konserter, så var nok veien til gospelland også ganske kort.

Her gir de oss dusinet fullt med låter vi i stor grad kjenner ganske så godt: «A Thing Called Love» og «You´ll Never Walk Alone» er to av de mest kjente og herrene, enten hver for seg eller kollektivt, gir sammen med et knippe utmerkede medmusikanter og korister alle sangene nytt og ekte liv.

Jeg likte juleplata godt og synes minst like godt om gospelplata - sjøl om jeg ikke bekjenner meg til noe som helst. Det er jeg ikke helt sikker på om de tre herrene gjør heller.....

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Flaata - Ackles - Busk

A Thing Called Love: The Gospel Album

Grappa/Musikkoperatørene

Jo takk, bare bra!

Maria Schneider fikk en lapp da hun begynte på barneskolen i Windom, Minnesota. Der stod det: hvordan har du det?

Maria Schneider leder Ensemble Denada med autoritet og innlevelse. Her med Moldes egen Hayden Powell som solist.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Jeg tar sjansen på at jeg kan svare for et stort flertall av den bortimot fullsatte Bjørnsonsalen etter åpningskonserten hun ga oss sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Og svaret er jo takk, bare bra!!!

For heftigere, mer original og mer personlig storbandkonsert har jeg knapt nok opplevd. Schneider (57), fra den lille «skandinaviske» byen Windom i Minnesota, har fem Grammy-priser på CVen og blei i forrige uke tildelt den største utmerkelsen en amerikansk musiker kan få - fra National Endowment for the Arts blei hun nemlig utnevnt til Jazz Master - hadde tatt med seg et knippe låter fra store deler av si karriere og for en komponist og arrangør vi har med å gjøre.

Sør-Afrika 2014

Moldejazz hadde tenkt på å hente Schneider til byen i flere år, men uten suksess. I 2014 blei det sådd et frø i og med at norske Ensemble Denada jobba med henne i Sør-Afrika. Beundringa var tydeligvis gjensidig og etter møter i New York for et par år siden blei avtalen om 2018 spikra.

Det norske bandet er i mine ører et band i verdensklasse per 2018, noe også Schneider - som altså kan velge og vrake mellom alle storband på Tellus i alle fall - ga tydelig uttrykk for: I love this band.

Maria Schneider hadde all grunn til å smile. Det hadde vi også.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Autoritet

Det er en autoritet i måten Schneider «behandler» bandet på, sammen med en klangverden som er hennes egen og som jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av. Jovisst har hun lært av den beste; hun var Gil Evans´ assistent de siste åra han levde og hun har tatt med arven videre inn til sin egen verden.

Måten Schneider løfter og tar ned bandet på gjennom sin levende måte å lede på, var en sann nytelse å oppleve. Spesielt i saksofonrekka var det mye dobling av instrumenter, noe som ga bandet en helt spesiell klang.

Når det finnes solister i bandet som Shannon Mowday, Atle Nymo, Nils Jansen, Marius Haltli, Kristoffer Kompen, Børge-Are Halvorsen, Irene Tillung, Moldes egen Hayden Powell og ikke minst Olga Konkova og Jens Thoresen - for noen lyrikere - som alle sjølsagt tok musikken til nye steder, så blei dette et møte av typen uforglemmelig.

PROMOTIONmed annonselenker

Gant-salget du må få med deg

Bowie

Som en liten ekstra prikk over i-en, som om det var nødvendig, fikk vi urframføring av Schneiders samarbeid med David Bowie. Hun fortalte at den første samtalen mellom henne og superstjerna skjedde per mobil på en buss til Boston og hun nesten ropte til sin ukjente sidemann etter at hun hadde lagt på: That was David Bowie!!!!

Samarbeidet førte til låta «Sue (Or in a Season of Crime)». I Molde for konsert på tirsdag var også Bowies samarbeidspartner på ikonets siste plate, «Blackstar», saksofonisten Donny McCaslin. Sammen med sin vokalist Jeff Taylor steppa de inn som gjester på låta og du verden for en presang det blei! Mørkt, sterkt, vakkert og noe så veldig i David Bowies ånd med Maria Schneiders klo herlig tilstede.

Vi blei tatt med til Schneiders Midtvesten, vi blei tatt med på fuglesafari, vi blei enkelt og greit tatt med inn i en unik verden med verdens kanskje største storbandkomponist- og arrangør de seineste åra: Maria Schneider. Når så lyd, lys og video også var i ultraklassen, så var det ikke mer å ønske seg.

Du må gi terningkast sju fikk jeg streng beskjed om av ei venninne etter konserten. Det er dessverre ikke mer enn seks prikker på terningen min - men den sekseren er schwær!

I morra er det fuglekikking med Schneider på Moldefjorden. Det er bare å melde seg - det kommer garantert også til å bli en stor opplevelse - både for mennesker og fugler!

Hudson

På grunn av deadline for Romsdals Budstikke, blei opplevelsen med supergruppa Hudson, bestående av nyanmeldt bassist Scott Colley, trommegigant - og vokalist - Jack DeJohnette, tangentist John Medeski og gitarhelt - og vokalist - John Scofield, noe avkorta dessverre.

Herrene, alle bosatt i Hudson Valley nord for New York, kom sammen for noen år siden og samla seg rundt et repertoar de er vokst opp med som Jimi Hendrix´ «Castles Made of Sand», Dylans «A Hard Rain´s A-Gonna Fall», Joni Mitchells «Woodstock» samt en del originalmateriale.

John Medeski, Scott Colley, Jack DeJohnette og John Scofield - Hudson. What a band!

Foto: Tor Hammerø

Det jeg fikk med meg, spesielt «Woodstock», fortalte oss om fire toppmusikanter som fortsatt har det noe så voldsomt og som synes det er like spennende og inspirerende nå som da de satte i gang for mange tiår siden.

Her er Hudsons egen setliste. Rop ut hvis du har lyst på originalen.

Foto: Tor Hammerø

Hudson blir karakterisert som noe av det mest attraktive jazzband på veien om dagen. Det er det mulig å skjønne

Nydelige stemninger

Moldes store trompetsønn Kristoffer Eikrem og lydskulptøren Bendik Baksaas har tatt samarbeidet sitt til nye høyder.

Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem har skapt egne grenseland.

Foto: Jan Tore Eriksen

Det begynner å bli noen år siden de to møttes for første gang. Det skjedde i forbindelse med en jobb de hadde sammen under Oslo Jazzfestival i 2014 der bandet Eikrem var/er en del av, Mopti, møtte Baksaas til en musikalsk ekskursjon. Moptis akustiske verden møtte Baksaas´ elektroniske univers, de to verdenene utfordra hverandre med ganske så løse utgangspunkt og resultatene blei både en vellykka konsert og ei påfølgende skive, «Bits & Pieces».

Den eneste avtalen de to «universene» gjorde på forhånd var at Eikrem og Baksaas skulle gjøre et duostrekk under konserten. Dette blei så vellykka at de to herrene bestemte seg for å videreutvikle samarbeidet. Strekket de spilte på konserten, «This Is Nothing Personal», har også blitt med på denne skiva og står seg godt i denne samlinga som nå består av 20 spor.

Hva slags musikk er det så trompeter Eikrem og field recorder - han benytter opptak gjort ute i den virkelige verden og manipulerer dem på sitt personlige og finurlige vis - og ymse annet Baksaas gir oss? Jeg ser at det kan kalles minimalistisk og cinematisk ambient-musikk. Det er faktisk mulig å begripe for det er mange bilder i disse sakteflytende stemningene og låtene.

Eikrem har tidligere vist oss at han liker og er langt framskreden når det gjelder melodisk musikk med lange, logiske linjer. Det fortsetter han med her også med sin vakre og luftige trompettone og han og Baksaas har utvikla et musikalsk språk de er aleine om. Musikken snakker både til folk med jazztilknytning og til andre med forkjærlighet for elektronika blant annet.

Musikken, som varer i vel 80 minutter, er vakker, personlig, spennende og annerledes. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Eikrem - Bendik Baksaas

Duets

Mutual Intentions

Musikken er kun utgitt digitalt og på dobbelt kassett!!!!

Noe ganske nytt

Aldri hørt om den nederlandske saksofonisten, arrangøren og orkesterlderen Marike van Dijk? Da er vi to, men hun er vel verdt å sjekke ut.

Saksofonisten Marike van Dijk er også en arrangør av solid klasse.

Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk er at postmannen dukker opp med helt ukjent påfyll fra tid til annen. Fra Nederland, via USA, har 36 år unge Marike van Dijk funnet veien og det har blitt et hyggelig og annerledes møte.

van Dijk har tilbragt de seineste åra vekselvis i Amsterdam og i New York. Det er åpenbart at hun har henta inspirasjon fra begge sider av Atlanterhavet og her møter vi henne i to forskjellige settinger - eller kanskje ikke?

Det er arrangøren van Dijk som er den sentrale her og på mange vis får jeg tanker som går i retning Maria Schneider - årets Artist in Residence i Molde.

Hun samarbeider med to vokalister for å sette musikken deres inn i en spennende sammenheng. Først ut er amerikanske Jeff Taylor, som også skal til Molde sammen med Donny McCaslin - som også skal spille med Schneider. Alt henger altså sammen med alt som Gro sa det. Musikken er arrangert for blåsere, strykere og komp og befinner seg i et landskap som henter like mye fra rock som fra jazz.

Slik er det også med med del to der van Dijk har flytta seg til Europa og omfavner musikken til den fransk/walisiske vokalisten Katell Keineg. Vi befinner oss i liknende musikalske landskap, men singer/songwriter Keineg låter helt annerledes enn Taylor og gir det hele et annet særpreg.

Marike van Dijk er et nytt navn for meg som byr på noe eget. Jeg gleder meg til å høre henne i større grad som saksofonist også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marike van Dijk

The Stereography Project Feat. Jeff Taylor and Katell Keineg

Herr Records/membran.net

Djevelsk bra

Djevelens rytter er Jan Ove Ekebergs andre roman om Harald Hardråde. Alle gode ting er som kjent to.

Jan Ove Ekeberg både skriver godt og har en herlig historieforståelse.

«Krigens læregutt» kom for to år siden og tok publikum, meg inkludert, med storm. Så er det dette med å følge opp en suksess da. La det være klart med en gang: «Djevelens rytter» er enda bedre.

Ekebergs mesterskap ligger i at han makter å ta oss tilbake cirka 1000 år, gi persongalleriet sitt kjøtt og blod slik at vi mener vi kjenner dem om de er nordmenn, svensker, russere, vendere, khazarer eller væringer. Noen er historiske personer, andre er oppdiktede og Ekeberg er flink til å sette det historisk korrekte sammen med det han nødvendigvis må ha skapt sjøl.

Dette er underholdningslitteratur på sitt aller beste. Samtidig tar Ekeberg oss med på en historietime som vi alle har godt av. Slik budde dei der a la vel år 1000 og du verden så spennende det er å dykke ned i en tidsalder de fleste av oss kan lite om og som vi blir oppdatert på her, samtidig som det er ei historie så spennende som en krimroman.

Ekeberg har gått djupt ned i materien og til å begynne har jeg visse problemer med å plassere alle der de hører hjemme - det blir enkelt og greit litt for mange å holde styr på for ei enkelt sjel. Etterhvert går det seg elegant til og jeg stortrives med å være med på ekskursjon med både Harald Hardråde og Jan Ove Ekeberg.

Jeg har både lært mye samtidig som jeg har blitt underholdt i godt og vel 300 svært så velskrevne sider. Jeg krever faktisk ikke så mye mer.

PS For ordens skyld: Jeg har vært kollega med Ekeberg i TV 2 i nærmere 20 år.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongene - Djevelens rytter

Gyldendal

Mye mer enn kaptein for Sabeltann

Det er etterhvert mange generasjoner som har et forhold til Terje Formoe - i alle fall til hans livsverk Kaptein Sabeltann. Han er så mye, mye mer.

Terje Formoe har noe eget å melde.

Det de aller fleste ikke vet, er at Formoe er en visesnekrer og sanger og formidler av meget høy byrd. Vi fikk en bekreftelse på det i fjor med «Hjemvendt» og her kommer nok et dusin sanger som reetablerer Formoe høyt oppe på viselista her til lands.

Den innerste krets av musikkinteresserte her til lands har «alltid» visst at Formoe har hatt mye å melde et godt stykke utenfor sitt fantasiunivers med Sabeltann. Der har han også spilt ei bakrolle som artist/sanger, men heldigvis har ønsket om og behovet for å melde om det ekte livet vokst fram igjen.

Jeg blei vel egentlig ikke overraska da han «dukka opp» igjen for et år siden - jeg mener jeg ante hva som fantes der. Derfor har forventningene vært på plass til oppfølgeren også og nok en gang følger Formoe opp med sanger og historier vi alle, som har smakt på livet, kan kjenne oss igjen i.

Formoe skriver om Livet nok en gang - om kjærlighet, sorg, tap, forhold som gikk åt skogen samt et skråblikk på vår digitale tidsalder og han formidler tankene sine på et inderlig vis som får oss til å lytte.

Når han så har alliert seg med produsent Alf Emil Eik og flinke musikanter, så har «Minnebrikker» blitt nok en bekreftelse på at Terje Formoe hører hjemme i det ypperste sjiktet av våre viseformidlere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Minnebrikker

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene

In a Køben State of Mind

Det har alltid vært noe med Køben. Noe som har dratt oss dit. Noe stort. En smak av den store verden liksom. Det at det arrangeres en helt spesiell jazzfestival der skader heller ikke.

For andre året har Copenhagen Jazz Festival blitt den foretrukne start på sommerfestivalene for min del. Fjoråret blei et herlig møte som på alle slags vis frista til gjentakelse og årets treff, som var festivalens 40 års jubileum, blei på ingen måte noen skuffelse. København er enkelt og greit en opplevelse i seg sjøl og sjøl om man bare får med seg en brøkdel av de 1300 konsertene som preger hele byen, så var de dryppene vi fikk med oss nok til - sammen med Køben i seg sjøl - at vi har booka inn begynnelsen av juli neste år også i hjernebarken.

Den danske mastodontfestivalen er ganske så forskjellig fra jazzfestivaler slik vi kjenner dem her hjemme som Kongsberg og Molde. Her er det festival over alt og en rekke småarrangører som gjør det meste sjøl under en stor paraply som heter Copenhagen Jazz Festival. De aller fleste konsertene er gratisarrangementer og det er som de fleste allerede har skjønt mer enn nok å velge i for de fleste smaker.

To You

Mitt første stopp var rett rundt hjørne for hotellet der vi blei tatt godt vare på. Det er forresten alltid konserter rett rundt hjørnet under denne festivalen sjøl om det er en millionby vi snakker om. Ved den flotte og særdeles danske restauranten Puk - hvilket lunt leverposteismørbrød de byr på......- fikk vi stifte bekjentskap med musikken på et legendarisk dansk album som feirer 50 års-jubileum i år: Carsten Meinerts «To You».

Albumet er ukjent for meg, men visstnok et klenodium i Danmark. Bandet bestod av kompet fra skiva med bassisten Henrik Dhyrbye, pianisten Ole Matthiessen og trommeslageren Ole Streenberg pluss «ungkalven» Jesper Løvdal på tenorsaksofon. Det sterkt Coltrane/Sanders-inspirerte musikalske landskapet fikk stor oppmerksomhet den gang for 50 år siden og har så avgjort noe å si oss også nå i 2018. En hyggelig overraskelse var det også at Meinert sjøl dukka opp som gjest med sin sopransaksofon på noen av låtene. Han har nok vært i bedre musikalsk slag tidligere i sitt liv, men uansett var det hyggelig å få hilse på han og når Løvdal tok seg av de solistiske oppgavene på ypperlig vis, så var det likevel i de beste hender.

Kongemøte

Den første kvelden blei tilbragt i royalt tenorsaksofonselskap på klubben/butikken JazzCup - Købens svar på Bare Jazz. Den svenske mesteren Bernt Rosengren (80) og vår egen gigant Knut Riisnæs (72) satte hverandre stevne med et nordisk komp i samme klasse: svenske Hans Backenroth på bass, danske Ben Besiakov på piano og en av Hunndalens aller største sønner, Tom Olstad, på trommer.

Vi snakker fem herrer som ER bebopmusikken og dens avleggere legemliggjort. Her var det ikke satt opp noen settliste - det var heller ikke nødvendig. Disse gutta kan nemlig cirka tusen låter tilsammen og kan hele tida plukka fram det eller den de føler for uten at de skal leiter i tjukke notebunker før man setter i gang; tempo og toneart holder lenge.

Rosengren har vært bedre til beins før i verden, men når han setter saksofonen til leppene så er det fortsatt en sånn styrke, kraft og identitet i det han formidler som gjør at jeg nok en gang slår fast at Rosengren hører hjemme i den ypperste verdenselite når det gjelder dette uttrykket.

Riisnæs låter helt annerledes, men like personlig og hører hjemme i samme liga som Rosengren og de kler hverandre perfekt. Måten de tolka Sonny Rollins-klassikeren «Oleo» på - der straighten blei spilt en kvarttone «feil» - var bare et mange høydepunkt og med et empatisk superkomp i ryggen, så var to timer i slikt selskap strålende påfyll for både kropp og sjel.

Danmarks stolthet

De som tror at det kun er Åge Hareide og Ståle Solbakken av norsk avstamning som har tatt over store danske stoltheter, tar faktisk feil. Birger Carlsen har nemlig sittet i sjefsstolen for Danish Radio Big Band siden 2013 og i år feirer bandet festivalens 40 år med storkonsert. Markeringa kom i form av en heidundrende konsert utendørs på Islands Brygge - de eneste timene regnet meldte sin ankomst i Køben de dagene jeg var der.

Til tross for VM-semifinale og regn, så tok en fulltallig og svært så velvillig storbandmenighet i mot DRBB og de hadde stor grunn til å kose seg i bortimot to timer. Bandet, under ledelse av Nikolai Bøgelund, tok oss gjennom en rekke låter og arrangement som bandet har vært gjennom disse 40 åra. Kollektivet, med norske Erik Eilertsen på trompet og Annette Saxe på trombone, låter så tett, samspilt, emaptisk og groovy som vel tenkelig.

Bandet har en rekke egne solister av meget solid kaliber, men hadde i tillegg for anledninga invitert med seg en rekke gjester. Saksofonister som Jerry Bergonzi og Scott Robinson, pianisten Christian Sands, munnspilleren Mathias Heise - for et supertalent i tradisjonen etter Toots Thielemans - og vokalisten Sinne Eeg var med på å løfte dette til en konsert verdig et verdensband som DRBB - og en slik festival.

Litt norsk også

Tor de Jazz både starta og avslutta sin siste dag på festivalen med konserter med norske innslag. Først starta det hele med et altfor kort innhopp på en garantert hyggelig og intim konsert med vokalisten Birgitte Soojin. Soojin, opprinnelig fra Nøtterøy, har gjort danske av seg etter å ha lagt teologistudiene på hylla og gitt seg jazzen i vold for fullt. Det er i alle fall jeg veldig glad for, og til tross for alt jeg måtte stikke for fort for å rekke neste konsert, så fortalte hun meg nok en gang at hun er en vokalist i standardtradisjonen som vi skal få mye glede av i tiåra som kommer. Sammen med den svenske pianisten Calle Brickman og bassisten Thomas Vang har Soojin et hyggelig lite ensemble som egner seg for stor og intim hygge når som helst og hvor som helst.

Grunnen til at jeg måtte stikke, var en av mange konsertkollisjoner - noe som er helt umulig med 1300 konserter på ti dager.

Jazz Clash - en presentasjon av store deler av jazzens historie - var et møte mellom tre av Danmarks store jazznavn, Benjamin Koppel på altsaksofon, Cæcilie Norby på vokal og selveste Alex Riel på trommer og det amerikanske triumviratet Ralph Alessi på trompet, Uri Caine på piano og Johannes Weidenmueller på bass, samt to dansere og resitatør som bandt det hele sammen, fortalte oss på et flott og originalt vis hva jazzen hadde «utretta» disse 100 årene.

Danserne tilførte ikke noe spesielt for meg, men Norby og unikumet Riel (77), lik hip, smilende og uttrykksfull som noensinne, viste oss at de holder verdensklasse i et repertoar bestående av spennende arrangement av stort sett standardlåter.

Alessi og Caine, som jeg hørte for første gang live, imponerte også kraftig med personlige bidrag og Koppel, som jeg har mistenkt for å være mannen bak det hele, fortjener så avgjort mye mer oppmerksomhet også her hjemme.

Etter å ha fått med meg ekstraomgangene der Kroatia slo England på bar på Fredriksberg, var siste stopp på reisa et heftig møte med Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og tenor- og sopransaksofonist André Roligheten, tok trommeslager extraordinaire innen alle slags uttrykk, Skiens store sønn Gard Nilssen, oss med på ei heftig reise basert på låter skrevet av alle tre.

Det er altså en intensitet, en personlighet og vilje og evne til å skape noe sammen, av tre strålende individualister, som fører denne trioen opp på høy internasjonal hylle. Svært høy faktisk.

Dett var dett for i år, men vi lover å være tilbake neste år for mer hygge, mer strålende musikk og flere lune leverposteismørbrød.

Datter av sin mor

De fleste kvinner er vel akkurat det. Når mora heter Dee Dee Bridgewater så betyr det likevel noe spesielt i jazzsammenheng.

China Moses har arva mye etter si mor Dee Dee Bridgewater.

China Moses (40) hadde kanskje ikke så stort valg med et slikt opphav. Med mor som en av vår tids aller største jazzvokalister og entertainere, så var i alle fall sannsynligheten for at det skulle ende der det har endt relativt stor. I alle fall når man er utstyrt med et meget anstendig talent sjøl også.

Moses har så definitivt spilt andrefiolin i forhold til sin mor. Årsaken er forsåvidt åpenbar: sjøl om hun er dyktig både som vokalist og som entertainer, så når hun ikke mora til anklene en gang.

Det opplevde jeg på den første skiva jeg hørte med henne, «Crazy Blues», for seks år siden og bekreftelsen kommer med «Nightintales».

På elleve låter skrevet av Moses sammen med Anthony Marshall, alle i et blues-, standard- og Tin Pan Alley-landskap, framstår hun som en dyktig og helt ok artist med solide røtter i den amerikanske jazztradisjonen - til tross for at hun har bodd store deler av livet i Frankrike - men som likevel ikke har det som skal til for å ta steget opp på øverste hylle.

Med seg har hun en sympatisk trio med ukjente herrer for meg samt diverse gjester og «Nightintales» egner seg sikkert utmerka i en svett klubbsetting, men China Moses evner fortsatt ikke å ta det store steget altså.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

China Moses

Nightintales

MPS/Edel/Naxos Norway

Unike landskap

Bak bandnavnet Morild skjuler det seg en helt spesiell duo - fra Horten. De gir oss helt spesiell musikk også.

Dag Einar Eilertsen og Marius Noss Gundersen i litt andre landskap.

Dag Einar Eilertsen spiller alttrombone og Marius Noss Gundersen trakterer klassisk gitar. De som innbiller seg at det fører til ganske så unike musikalske landskap har helt rett.

Det er ikke vanskelig å høre at Eilertsen og Noss Gundersen har spilt mye sammen - i mange år. De to, i utgangspunktet, umake instrumentene får de to til å klinge usedvanlig vakkert sammen, noe kun langt framskreden musikalitet og stor kunnskap om hverandre og de muligheter og begrensninger som er tilstede i en slik konstellasjon byr på.

Noss Gundersen har skrevet sju og Eilertsen fire låter der ymse aspekter ved den nordiske naturen har vært utgangspunktet. Alt er vakkert må vite med slike tanker i bakhodet og de skaper flotte linjer, klanger og stemninger i sitt særdeles melodiske univers som det er herlig å dykke ned i og bli værende i.

Er det klassisk musikk? Er det jazz? Svaret er ja takk begge deler og spesielt Eilertsen er en framifrå improvisator, mens Noss Gundersen er en ditto premissleverandør.

Musikken er unik og duoen likeså. Det er svært så hyggelig å tilbringe tid sammen med både musikken og Morild.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Morild

Nordic Landscapes

Gvito Records/Musikkoperatørene

Som det swinger!

Pianisten Hank Jones hadde to lillebrødre som oppnådde verdensberømmelse: Elvin og Thad Jones. For mange er likevel Hank den største.

Hank Jones - en av jazzens aller største pianister.

Vi kan vel trygt si at familien Jones, som vokste opp i Pontiac, Michigan, var av den musikalske sorten. Mer elegant, musikalsk og smakfull storebror enn Hank er ikke mulig å finne, noe de vel 1000 innspillingene han bidro på sier alt om. Her får vi møte han på ei liveinnspilling som aldri har vært utgitt tidligere og som er så tidløs at den kunne ha vært spilt inn i morra.

Hank Jones (1918-2010) spilte med «alle» og «alle» ville spille med han. Årsakene er mange og åpenbare. Mer stilsikker og elegant pianist, kompmusikant og solist med full oversikt over alt fra swingperioden til bebopepoken som blei unnfanga etter andre verdenskrig, og som han var en del av, var nemlig ikke mulig å oppdrive. Når han i tillegg visstnok var en usedvanlig hyggelig fella, så var det mest på plass.

Nå har det har seg slik at når disse linjene forfattes, så befinner jeg meg på Copenhagen Jazzfestival - i dronningens by med andre ord. Der er det intet mindre enn hyggelig å oppholde seg og det har også en rekke amerikanske jazzmusikanter ment opp gjennom årene.

Hank Jones var en av dem og et av mange besøk han avla byen fant sted i 1983 - nærmere bestemt den 6. juni. Det får vi altså være med på her og så hyggelig det må ha vært på legendariske Jazzhus Slukefter denne kvelden.

Sammen med sin landsmann Shelly Manne (1920-84) på trommer og den danske toppbassisten Mads Vinding (1948-) gir Jones oss ei rundreise i jazzens standardskatt, i alle slags tempi, som har alt man måtte ønske seg av skjønnhet, spontanitet, melodiøsitet, samspill og empati.

Hank Jones, og de to andre for den sakens skyld, er denne musikken og dette uttrykket og vi skal alle være glade for at vi slipper inn på Slukefter - 35 år etterpå. Dette er nemlig tidløs musikk og er garantert like hip i 2053 også - om 35 år.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Hank Jones

In Copenhagen - Live at Jazzhus Slukefter 1983

Storyville Records/MusikkLosen

Vakkert og overraskende

Oddgeir Berg Trio. Et helt nytt navn for meg - og helt ny musikk. Slikt som gjør det herlig å være mottaker og opplever.

Oddgeir Berg omringa av Klaus Robert Blomvik og Karl-Joakim Wisløff - og god musikk.

Foto: CF Wesenberg

Det virker altså som om strømmen av ny tilflyt når det gjelder norsk jazz ikke har noen ende. Gjerne for meg - når kvalitet er så god som den viser seg å være også her.

Jeg mener jeg har rimelig godt grep om det som skjer og hvem som er involvert i norsk jazz. Likevel kom pianisten og tangentisten Oddgeir Berg altså ut av det store intet for min del. Hans medsammensvorne, trommeslager Klaus Robert Blomvik og bassist Karl-Joakim Wisløff, har jeg derimot støtt på i flere eleverte sammenhenger. Det gjorde sitt til at forventningene absolutt var tilstede - et godt stykke oppe på skalalen.

Her har de møttes rundt et knippe låter, skrevet av Berg. som blei spilt inn våren for to år siden. Plata blir gitt ut på det tyske selskapet Ozella Music, som også gir ut den svensk/cubansk/tyske-trioen Tingvall Trio. Den har oppnådd stor suksess spesielt nedover i Europa med sin melodiske og vakre triojazz, og det vil ikke forundre meg om musikken på «Before Dawn» vil snakke til mange av de samme menneskene.

Det hevdes at inspirasjonskilder er stilskapere som Herbie Hancock, Keith Jarrett og Horace Silver og fra vår side av dammen, Esbjörn Svensson Trio.

Mye av dette er mulig å begripe, men Berg & Co har så avgjort makta å skape sitt eget vakre, lille univers med klare folkemusikalske overtoner også fra tid til annen.

Alle tre får stor plass underveis og trives åpenbart utmerket sammen. Det er også veldig lett å trives sammen med Oddgeir Berg Trio og musikken deres.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oddgeir Berg Trio

Before Dawn

Ozella Music/MusikkLosen

Tøff ECM-funk

Det er vel ikke akkurat funk stjerneselskapet ECM blir forbundet med, men det sveitsiske Nik Bärtsch´s Ronin gir oss er akkurat det. På sitt hippe vis.

Nik Bärtsch´s Ronin - usedvanlig tøffe saker.

Pianisten Nik Bärtsch (46) har holdt laboratoriet Ronin i gang helt siden 2001. ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga originaliteten raskt og siden 2007 har vi fått stadig nye tilstandsrapporter fra klokkelandet. Det ene hippere enn det andre.

Det er nå seks år siden Ronin ga oss det siste livstegnet på cd - dette er det femte på ECM og det åttende totalt. For to år siden kom det et «mellomspill» med bandet Mobile - en helakustisk variant av Ronin. Uansett hvor Bärtsch & Co dukker opp så er det med noe helt eget på kjøreplana.

Årsaka til at Ronin har fått hvile såpass lenge er at Bärtsch har bygd om bandet litt og samtidig ønska å benytte de ukentlige offentlige «øvelsene» på en klubb i Zürich til å utvikle tanken, musikken og konseptet.

Ronin har gått fra å være kvintett til å bli kvartett - perkusjonisten Andi Pupato er borte. Dessuten er elbassist Thomy Jordi ny. Ellers er trommeslager Kaspar Rast og altsaksofonist og bassklarinettist Sha fortsatt svært hjertelig tilstede sammen med sjefen på hovedsakelig piano, men også ymse andre tangenter.

Zen-funk med impulser fra både rituell japansk musikk, moderne klassisk musikk og ikke minst funk er ingredienser som stadig finnes i Ronins nærhet. Her får vi relativt lange, sakteflytende og, akkurat, funky låter som ofte er basert på eldre, originale melodier som har blitt videreutvikla og gitt ny drakt.

«Awase» er japansk og betyr å bevege seg sammen. Det gjør Nik Bärtsch´s Ronin på et tøffere og hippere vis enn noensinne med «Awase».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nik Bärtsch´s Ronin

Awase

ECM/Naxos Norway

Stemma for fremtida

Siril Malmedal Hauge - det er bare å merke seg navnet med en gang. Hun kommer nemlig til å bli værende ei viktig stemme i norsk jazz i mange tiår fremover.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young - en herlig duo.

Foto: Tore Sætre

De dukker opp med ujevne mellomrom. Stemmene som du bare veit vil være med deg og oss og sette preg på musikken vi skal glede oss over og med for så langt frem vi bare kan skue. Siril Malmedal Hauge (25) fra Langevåg på Sunnmøre er ei slik stemme. Her møter vi henne i to duosammenhenger: med gitaristen Jacob Young og med pianisten Alf Hulbækmo.

Malmedal Hauge kommer altså fra øya der "alle" blir musikanter på høyt nivå: Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Kåre Nymark jr, Lena Nymark og Ytre Suløens Jass-ensemble er noen av de ypperlige eksemplene på hva og hvem denne unike øya har frembrakt.

Etter å ha fullført utdannelsen på Jazzlinja i Trondheim, har Malmedal Hauge satt kursen for hovedstaden og stadig nye samarbeidsprosjekter. Vi har møtt henne både i Martin Myhre Olsens MMO-ensemble og i det jazza Prøysen-prosjektet "Lillebror", men jeg har en følelse av at via disse to duoene så får vi høre i stadig større grad hvem hun er anno 2018.

Gitarist Jacob Young, med duoerfaring med sjølvaste Karin Krog fra før på "Where Flamingos Fly", hørte Malmedal Hauge og foreslo raskt at de skulle utforske dette intime formatet. Som sagt så gjort og med originallåter av Young og Bendik Hofseth, Beatles-låta "I Will", Jimi Hendrix-klassikeren "Little Wing" og standardlåter som "Skylark", "So in Love" og "Ballad of the Sad Young Men" - ikke så mange som våga seg på den etter Radka Toneffs endelige versjon - så møter vi en moden, sterk og følsom vokalist og formidler med ei personlig stemme som hilser oss med en overbevisning og trygghet i det hun vil fortelle oss som antyder at hun har mye mer livserfaring enn hun virkelig har.

Gitarspillet til Young kler henne perfekt og han lar henne skinne akkurat som hun skal. Dessuten bidrar Young også med sine stemmebånd - han kan faktisk synge også!

På "Last Things" synger Malmedal Hauge utelukkende på engelsk. For to år siden kom også ei annen duoskive på markedet - "Jeg går og drømmer" - sammen med en annen Jazzlinje-musikant, pianisten Alf Hulbækmo. Den har passert under alle mine radarer til nå, men heldigvis er dette misforholdet nå retta opp i.

Her synger Malmedal Hauge på norsk - på sulisk faktisk - og det er dikt av Nils Yttri, pluss ett hver av de to hovedrolleinnhaverne og "Jeg gikk en tur på stien", som er basisen for låtene Hulbækmo har skrevet.

De to kler hverandre på et nydelig og nedstemt vis i denne melodiske, vakre, skjøre og luftige utflukten og gir oss nok en bekreftelse på at fremtida er her og i de beste hender/stemmer.

Siril Malmedal Hauge - ikke kom å si at du ikke blei advart!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alf Hulbækmo og Siril Malmedal Hauge - gode venner fra Jazzlinja i Trondheim.

Siril Malmedal Hauge - Jacob Young

Last Things

Oslo Session Recordings/Musikkoperatørene

Siril & Alf

Jeg går og drømmer

Athletic Records/lydmuren.no

Fra Cuba med sjel

Pianisten Aruán Ortiz viser oss nå at han er i ferd med å unnfange noe helt eget.

Aruán Ortiz med Brad Jones og Chad Taylor - en unik trio.

Foto: Michelle Ettlin

Aruán Ortiz (44) fra Cuba, men bosatt i New York, har ved flere anledninger, blant annet sammen med den norske vokalisten Grete Skarpeid, fortalt oss at han er på vei mot det ypperste tetsjiktet i jazzverdenen. Denne liveskiva er kanskje den beste bekreftelsen så langt.

Ortiz har jobba med «alle» - Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney og Esperanza Spalding er bare en håndfull av dem som har benytta seg av pianovirtuosens tjenester. Likevel trives han kanskje aller best med egen musikk, egne band ellers helt aleine. Både på trio og solo har han stått frem de seineste åra og det er hevet over tvil at det er ei helt spesiell pianostemme vi har med å gjøre.

Trio ser kanskje ut til å være hans foretrukne format og på denne konserten i Zürich i Sveits den 26. november 2016, får vi hilse på en helt ny trio som avslutta en to ukers turné med en strålende hilsen til publikum i salen - og til oss.

Sammen med bassist Brad Jones og trommeslager og mbira-spiller Chad Taylor, som blant har jobba mye med både Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik, tar Ortiz oss med på ei rundreise som inneholder en 34 minutters «gjennomgang» av to komposisjoner han skrev for lenge siden og som de finner stadig nye innfallsvinkler til, en bassimprovisasjon, en Chopin-etyde, en Ornette Coleman-låt samt standardlåta «Alone Together» som etterrett.

Ortiz hadde et nært personlig og musikalsk forhold til legenden Muhal Richard Abrams (1930-2017). Hans tankegods og musikalske innfallsvinkler er helt tydelig en del av Ortiz´ måte å tenke på også, men han inkorporerer også sjølsagt sine cubanske røtter. Det har ført til et ganske så unikt og dermed personlig triospråk der Ortiz sitt virtuose, rytmisk komplekse, men hele tida melodiøse uttrykk er en sann fryd å dukke ned i. Det er mulig å skjønne den varme applausen fra det sveitsiske publikummet godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aruán Ortiz Trio

Live in Zürich

Intakt Records/Naxos Norway

Full funkfest

Mer funky «oppvarmer» til Van Morrison enn Stanley Clarke Band er det vanskelig å forestille seg. Superbassisten er nemlig på plass i Molde om noen dager.

Stanley Clarke sammen med Quincy Jones og tangentgutta i Montreux for noen dager siden.

Stanley Clarke (67) er ikke blant dem som renner ned dørene på Moldejazz. Det er nemlig 46 år siden forrige gang Clarke inntok 6400 - da som 21-årig supertalent i Chick Coreas legendariske band Return to Forever. Siden den gang har han lagt musikkverdenen for sine føtter både som straight akustisk jazzbassist og som superfunky elbassist.

Både som sjef, som svært ettertrakta sidemann og som produsent har Clarke vært på toppen av lista helt siden han besøkte Molde i 1972. I perioder har han forsvunnet fra scena som utøvende musikant og tilbragt tida i studio som film- og tv-komponist og produsent. Heldigvis har det utadvendte genet til Clarke alltid vært så sterkt at han har hatt lyst å komme ut til sitt store publikum igjen med ujevne mellomrom og nå står endelig Molde på reiseruta igjen!

Det Clarke har lyst å formidle til oss nå er nok en livsbejaende utgave av seg sjøl. Den straighte jazzbassisten får nok i stor grad hvile - her er det funksjefen med elbassen som får styre i alle fall basert på «The Message». Sammen med de to unge og genierklærte tangentvirtuosene Beka Gochiashvili, opprinnelig fra Georgia, og Cameron Graves, en av grunnleggerne av West Coast Get Down-«bevegelsen» rundt Kendrick Lamar og Kamasi Washington, og trommeslageren Mike Mitchell, som blir erstatta av Shariq Tucker på turneen, tar Clarke oss nemlig med på en funkutflukt som garantert vil få fart publikum på Museet.

På skiva har Clarke invitert med seg en rekke gjester, både blåsere, vokalister og rappere. Det sier en hel del om at han at han er av typen tidløs musikant som mer enn gjerne snakker til stadig nye generasjoner musikkelskere. Det er så absolutt mest funk og tildels pop på årets visittkort fra giganten, bokstavelig talt, Stanley Clarke. Likevel gir han oss også en straight triojazzlåt og Bachs «Cello Suite 1» - preludiumet - på solobass slik bare han kan trylle det fram.

De mange som har sikra seg billett til dobbeltkonserten med Clarke og Van Morrison, har garantert mye å glede seg til. «The Message» forteller oss i alle fall om en Stanley Clarke i storform.

The Stanley Clarke Band

The Message

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Velkommen til gjesteværelset

Ut av det store intet - for min del - dukker Augur Ensemble opp. Kvintetten har beboere fra Norge, Sveits og Sverige og har noe unikt å melde.

Augur Ensemble gir oss grenseløs kammerjazz.

Foto: Ramòn Giger

Med Eirik Dørsdal fra Norge på trompet, Anni Elif Egecioglu på cello og vokal og Jon Fält fra Sverige på trommer og Kaspar von Grünigen på bass og Fabian M. Mueller fra Sveits på piano, så gir Augur Ensemble oss original kammerjazz med mye personlighet i seg.

Til tross for at Augur Ensemble, som sveitserne von Grünigen og Mueller tok initiativet til, har eksistert siden 2011, så er dette mitt første møte med kvintetten. De har gitt ut ei skive tidligere, "The Daily Unknown" i 2013, der også den norske trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde var en del av truppen.

Bedre seint enn aldri er jo et godt, gammelt uttrykk og nå har endelig våre veier krysset hverandre. Med ei ganske så spesiell instrumentering, der Egecioglu sin cello og stemme setter en ekstra spiss på uttrykket, møter Augur Ensemble oss med et kammermusikalsk uttrykk der komposisjonene til alle, bortsett fra den framifrå trommeslageren Jon Fält, tar oss med til et univers der komposisjoner, arrangement og improvisasjon spiller like viktige roller.

De fem kler hverandre og musikken på et herlig vis og for oss her hjemme er det spesielt hyggelig å høre at vi har nok ei flott trompetstemme blant oss i 34 år unge Eirik Dørsdal fra Risør.

Ekskursjonen som "Gästezimmer" tar oss med på, er av den relativt stille, ettertenksomme, melodiske, søkende og luftige typen der alle får tid og rom til å komme med det de har på hjertet. Det er vakker og original musikk som man skal og bør ta seg tid til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Augur Ensemble

Gästezimmer

NORCD/Musikkoperatørene

Det grooooves for seine kvelder

Det tyske plateselskapet ACT har satt sammen ei samling med groovy låter for seine kvelder og heite dansegulv - med god norsk hjelp.

Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud er noen av de norske grooooverne.

ACT har en svært så sammensatt katalog med jazz i bånn, men med masse soul, blues og funk på plass også. For to år siden ga de ut ei samling med låter godt egna for avslapping - nå er det heitere omgivelser som blir prioritert. Her grooooves det - kanskje spesielt mynta på eleverte dansegulv, men det går så absolutt an å nyte musikken med en kald en skuende utover sommerhimmelen også.

Jeg er faktisk så heldig at jeg kan skue over fjorden i Oslo nesten helt hjem til Solveig Slettahjell og hun er en av dem som bidrar her sammen med Knut Reiersrud og In the Country med «Holy Joe». Et av høydepunktene faktisk.

Beste Reiersrud er også representert med ei låt til: salige Mighty Sam McClain med si flotte, store og sterke stemme sammen med et norsk kremlag bestående av Bjørn Holm, David Wallumrød og Nikolai Hængsle Eilertsen gjør «I Wish I Had a Girl Like You» som bare han og de kunne det.

Ellers dukker groovemester Bernard Purdie opp sammen med WDR Big Band på souljazzklassikeren «Moanin´", Torsten Goods og Ida Sand i duett på U2-låta «When Love Comes to Town», mer svensk med Viktoria Tolstoy, Nils Landgren og Magnus Lindgren, den sør-koreanske vokalstjerna Youn Sun Nah gjør Paul Simons «She Moves On» med Marc Ribot og Muriel Zoe gir oss Steely Dans «Rikki Don´t Lose that Number», mens partyet blir avslutta med Randy Breckers versjon av Lee Morgans klassiker «The Sidewinder» og Pete Yorks «Groovin´ for Basie».

Egentlig er dette bare ei bra spilleliste som ACT har satt sammen for de av oss som ikke orker å lage slike lister sjøl. Her finnes det absolutt ikke noe nytt, men hyggefaktoren er likevel stor. Ut i det blå havner vi uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Fahrt ins Blaue II

ACT/Musikkoperatørene

Endelig Karins tur

Karin Okkenhaug har vært en tro koretjener for en rekke store norske artister i en årrekke. Nå får hun stå lengst fremme. Det var på høy tid.

Karin Okkenhaug har mye flott på hjertet.

Det skulle altså ta rundt 40 år før Karin Okkenhaug fikk sjansen til virkelig å fortelle oss hvem hun var både som låtskriver og vokalist. Veldig mange i bransjen, blant andre Jarle Bernhoft, Dance with a Stranger, Lisa Nilsson, Maria Mena og Knut Anders Sørum har visst det lenge - de og mange flere har nemlig benytta Okkenhaugs utsøkte stemmekvaliteter i koresammenheng en rekke ganger.

Det finnes sikkert mange historier om bakmennesker i musikkbransjen som hadde håpet å få sjansen sjøl. Noen ganger har de lykkes også, men som oftest har de blitt værende der bak. Heldigvis skjønte Christer Falck & Co at i tilfellet Karin Okkenhaug at her måtte noe gjøres.

Okkenhaug satt på en herlig haug med låter og tekster hun hadde skrevet sjøl og når ingen ringere enn Anders Engen tok på seg produsentansvaret, så lå mye til rette for at dette skulle bli noe litt utenom det vanlige.

Okkenhaug har ei varm og tiltalende stemme og hun er en flink historieforteller med sine norske tekster. Dette er personlig og ekte popmusikk i en type singer/songwriter-tradisjon der både soul, funk og jazz er ingredienser som blir putta opp i stuinga.

Når Engen og Falck har henta inn størrelser som Audun Erlien, Bendik Hofseth, Mathias Eick og Knut Anders Sørum, som synger duett på ei låt, så sier det seg nesten sjøl at tonefølget er av den utmerka sorten.

Denne skiva, som er nydelig innramma av vakre bilder tatt av Ellen Lande Gossner, kom ut i vinter, men har blitt liggende til marinering hos meg ei stund. Jeg kan forsikre alle at den er like vakker og passer like utmerket nå når sommeren virkelig er her. Egentlig er jeg ganske sikker på at den egner seg året rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Okkenhaug

Se det du ser

C+C Records/Musikkoperatørene

Sheppard med svært god norsk hjelp

Engelskmannen Andy Sheppard er en av klodens ledende saksofonsiter. Det beviser han dobbelt opp - med mange nordmenn involvert.

Andy Sheppard sammen med Michel Benita, Eivind Aarset og Sebastian Rochford - for et band!

Andy Sheppard (61) har gjennom samarbeid med blant andre Gil Evans, Carla Bley og George Russell fortalt oss at han hører hjemme helt der oppe sammen med de aller mest uttrykksfulle nålevende tenor- og sopransaksofonistene - uansett hvor på kloden. Både med sin egen kvartett og og som gjest med Espen Eriksen Trio bekrefter han det - på aller vakreste vis.

Under eget navn har Sheppard vært ECM-artist i en tiårs tid. Samarbeidet med den franske bassisten Michel Benita går derimot helt tilbake til 80-tallet, mens den skotske trommeslageren Sebastian Rochford, som har gått fra verdens heftigste hårmanke til nada, oppdaga jazzens hemmeligheter hjemme i Aberdeen mange år seinere og det på en konsert med akkurat Sheppard. Vår egen lydmaler par excellence Eivind Aarset på gitar og ymse EDB-maskiner - absolutt ingen likner på hans uttrykk uansett hvor man leter på denne kloden i alle fall - har jobba med Sheppard til og fra i ti år, men har vært fast medlem av kvartetten siden den forrige utgivelsen, «Surrounded by Sea», kom ut i 2014.

Her tar denne særdeles samspilte kvartetten oss med på ei så vakker og søkende reise som nesten vel tenkelig. Det er så mye luft, skjønnhet og tanke i dette uttrykket, der all musikk er skrevet av sjefen bortsett fra tittellåta som brasilianske Renato Teixeira har unnfanga, at det mottakerapparatet som blir værende igjen uberørt etter noen runder med «Romaria», anbefales profesjonell hjelp. Her føres det empatiske samtaler mellom fire likeverdige partnere som det er enn sann fryd å få være deltaker til.

Sheppard har heldigvis tid til andre samarbeidsprosjekter også. Carla Bley, som dessverre måtte avlyse Europa-turneen sin i sommer, er han en fast del av trioen til. I 2016 møtte han også vår egen Espen Eriksen Trio i London og kjemien var på plass umiddelbart. Sheppard sier at han visste fra første gang han hørte pianist Eriksen, trommeslager Andreas Bye og bassist Lars Tormod Jenset at han ville passe perfekt inn i trioens musikalske landskap.

Den følelsen var garantert gjensidig og nå har Eriksen skrevet åtte vakre, luftige og usedvanlig melodiske låter som også har et tydelig slektskap til musikken Sheppard skriver for sitt eget band.

Trioen, som har eksistert siden 2007, er like samspilt som Sheppards band og du verden som den engelske gjesten både passer inn og løfter dette møtet.

Eriksen er en lyriker i ultraklassen og det er fullt forståelig at publikum i 16 land på fire kontinenter gjerne vil ha nye besøk av dem. Om det er med Andy Sheppard som gjest vil de også en ekstra dimensjon til denne flotte musikken - det er det i alle fall mulig å få gjennom denne skiva. Anbefales veldig - begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andy Sheppard som gjest med Espen Eriksen, Andreas Bye og Lars Tormod Jenset - for et møte!

Andy Sheppard Quartet

Romaria

ECM Records/Naxos Norway

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard

Perfectly Unhappy

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Løgn og forbannet dikt?

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg er ingen diktleser. Likevel har jeg nikost meg med dikstsamlingene til Ambjørnsen, Stalsberg og Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen hører hjemme helt der oppe uansett hva han driver med.

Innrømmelse nummer to følger: jeg har blitt frista til å lese disse samlingene mye mer på grunn av hvem som har skrevet dem enn fordi det er diktsamlinger. Uansett motivasjon så har dette tildels vært en stor opplevelse.

Lars Saabye Christensen har vært blant av mine absolutte favorittforfattere i mange tiår - helt siden "Beatles" så dagens lys i 1984. Jeg har lest det meste han har gitt oss siden den gang - inkludert diktsamlingen "Mann for sin katt" og alt kommer inn i sjiktet veldig bra og oppover.

Her har han tatt for seg en av de han ofte løfter frem: de glemte heltene. Egentlig var vel ikke Jimmy Nicol noen helt - han var "bare" vikartrommeslager i Beatles i 13 dager fordi Ringo Starr måtte operere bort mandlene. Ingen hadde hørt om han før disse 13 dagene og ingen har hørt om han siden. Pete Best, den første Beatles-trommeslageren, er jo rene verdensberømtheten i forhold.

Den bortimot ikoniske Dagbladet-fotografen Johan Brun, han som blitza Hjallis i 1952, tok bilder av det som skjedde på og rundt en av konsertene - den i København den 4. juni 1964. De har seinere blitt liggende i en skuff, men av en eller annen merksnodig årsak dukka de opp igjen. Møtet mellom disse bildene og Saabye Christensens små, inderlige, ektefølte og stramme dikt, der Jimmy Nicol får et liv, er intet mindre enn ei fantastisk reise.

Lars Saabye Christensen har en unik evne til å se mennesker og til å løfte dem opp og frem og "En blues for Jimmy Nicol" har blitt nok et smykke av en hilsen fra en av de aller største til en av de glemte - som egentlig aldri blei huska.

Saabye Christensen og Tom Stalsberg, også han med en helt spesiell og morsom penn som mange har blitt kjent med gjennom Dagbladet, har samarbeida mye med Buicken-prosjektet. Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Stalsberg er å finne sammen med de store - i tillegg til å være en usedvanlig trivelig fyr, så er han en historieforteller av rang.

Stalsberg og Ambjørnsen, som jeg kjenner gjennom Elling-universet og i liten grad fra poesiens verden - jeg er som sagt ingen diktleser, har reist landet rundt med sin poesi. Her gir de oss ei flott samling der diktene blir "framført" av Elling og Alfons Jørgensen.

De skuer tilbake på liv som har vært, på liv som ikke blei - drømmer om ei eventuell framtid driter de stort sett i. Det gjør de med helt personlige stemmer og med masse humor. Min intellektuelle kapasitet strekker ikke til hele veien, det er altså ikke alt jeg skjønner, men det er vel kanskje like greit? Jeg koser meg uansett masse med denne samlinga også og anbefaler begge som utmerket sommerlektyre på et svaberg eller innendørs hvis det er alternativet.

Ingvar Asbjørnsen og Tom Stalsberg har begge helt spesielle stemmer.

Johan Brun er enkelt og greit en legendarisk fotograf.

Lars Saabye Christensen - Johan Brun

En blues for Jimmy Nicol

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg

Leilighetsdikt for hjemløse

Cappelen Damm

Paolos storverk

Paolo Vinaccia har gjort mangt og mye for å løfte musikken til andre artister. Endelig var det klart for hans egen musikk og beskjed også.

Paolo Vinaccia på hjemmebane.

Paolo - han er en av de vi har lov å være på fornavn med - er som de fleste av oss noe helt for seg sjøl. Paolo er det i større grad enn de fleste.

Det er ingen hemmelighet at Paolo Vinaccia (64) har slitt med helseproblemer i mange år nå. På Ullevål sjukehus kalles han bare for mirakelmannen og han har åpenbart en egen evne til å lure kreftsjukdommen. Akkurat som han har en egen evne til å skape noe unikt for andre musikanter, for oss og for seg sjøl.

Den 12. august 2015 fikk Paolo muligheten av Oslo Jazzfestival til å framføre sitt eget storverk, "Dommedag ifølge Paulus", et verk han hadde jobba med lenge sammen med Audun Aschim Steffensen. Ideen, scriptet og konseptet var Paolos, men fantastisk gode krefter som Eivind Aarset på gitar, Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen, som også spiller orgel, Erlend Mikael Sæverud på multimedia og video, Tord Knudsen på lys og David Solheim på live lyd, førte til at opplevelsen for oss som hadde gleden av å være tilstede i Oslo Domkirke, var intet mindre enn voldsom.

Paolo hadde tatt utgangspunkt i sitt eget liv og møter han hadde blitt en del av gjennom sin sjukdomshistorie. På video får vi møte sterke vitnesbyrd fra en rekke mennesker som er/var ramma av kreft og hvilke tanker de hadde gjort seg. Dette hadde Paolo ramma inn med musikk, lys og videoeffekter på et vis man aldri vil glemme. Et lite minus var at et videoklipp med kvinners situasjon under IS også var en del av det hele. For meg blei det malplassert - Paolo skulle ha reindyrka ideen sin 100%.

Det å sette opp dette enorme verket er sjølsagt et enormt løft på mange vis. Derfor er det fantastisk flott at ustoppelige Christer Falck nå har gitt ut konserten både på cd og dvd. Opplevelsen nå nesten tre år seinere er minst like sterk - og det er sterkt å tenke på at vi fortsatt har Paolo med oss. Sterkere enn noen gang! Forza Paolo!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia

Dommedag ifølge Paulus

C+C Records/Musikkoperatørene

Fullstendig full frihet

Når Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love er involvert, så kommer det ikke som noen bombe at rammene er vide, brede og høye. Her får vi to nye bevis på det.

Steve Swell, Paal Nilssen-Love, Jon Rune Strøm og Frode Gjerstad - saker!

Trommeslager Paal Nilssen-Love er på sett og vis eleven til altsaksofonisten Frode Gjerstad. Den norske frijazzguruen fra Stavanger tok raskt unge Nilssen-Love under sine vinger - etterhvert har de fulgt og utfylt hverandre i en rekke konstellasjoner.

Gjerstad runda 70 tidligere i med brask og barm. På Victoria i Oslo blei et lite tverrsnitt av hva og hvem Gjerstad er vist fram. Det fortalte oss om en totalt kompromissløs musikant konstant på leiting etter seg sjøl og det unike. Slik har det alltid vært, slik er det og slik kommer det alltid til å være.

Her møter vi Gjerstad sammen med Nilssen-Love og bassist Jon Rune Strøm og den amerikanske trombonisten Steve Swell som gjest. At den godeste Swell har deler av sin bakgrunn i storbandene til Buddy Rich og Lionel Hampton er ikke lett å oppdage, men at han har hatt salige Roswell Rudd som ledestjerne er en del lettere å dra kjensel på.

Vi får hilse på de fire på klubben The Bop Stop i Cleveland, Ohio der borte i Sambandsstatene den 17. september i fjor. De fire "låtene", aller med titler henta fra navnet på klubben i ymse varianter, er sjølsagt spontant unnfanga og forteller oss om et heftig, tøft og inspirerende møte på mange vis.

Av og til oppleves det ustrukturert, av og til setter love, som salige Bjørnar Andresen kalte han, en groove som tar det hele i nye retninger. Spennende og unikt fra start til mål.

Året før, eller 19. mai 2016, for å være eksakt, møttes ustoppelige - på alle vis - Nilssen-Love og den japanske gitaristen Otomo Yoshihide til mannjevning live i Moskva. Vår mann elsker utfordringer og elsker å bli utfordret og Yoshihide, med bakgrunn fra både rock og støy, er så avgjort en musikant å "bryne" seg på for Stavanger-mannen som forsatt sier i når det blir alvor.

Jeg stopper aldri å bli overraska og imponert over Paal Nilssen-Love, Norges kanskje travleste musikant. Her foreligger to ypperlige prov på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paal Nilssen-Love og Otomo Yoshihide - uten sikkerhetsnett.

Frode Gjerstad Trio + Steve Swell

Bop Stop

Clean Feed Records/MusikkLosen

Otomo Yoshihide - Paal Nilssen-Love

19th of May 2016

PNL Records/Musikkoperatørene

Endelig i mål!

Den mest omtalte, den mest solgte og kanskje den beste norske jazzplata noensinne, «Fairytales», har endelig kommet ut i «korrekt» cd-tapning.

Steve Dobrogosz og Radka Toneff - et eventyr av en musikalsk duo.

Foto: Hans Beskow

Det var klart for svært mange allerede da «Fairytales» kom ut høsten 1982 - vi hadde med en helt spesiell plateutgivelse å gjøre. Det at Radka Toneff (1952-82) forlot tida bare noen uker etterpå, har vært med på å forsterke inntrykket. Uansett har dette unike visittkortet vist seg å være tidløs musikk fra en av de aller største.

Eksemplaret jeg sitter med i hendene nå er den tredje cd-utgava jeg har med «Fairytales». Den første kom da cd-teknologien var ny i 1986. Så blei mastertapen gjenfunnet, alt blei «restaurert» etter beste evne og relansert i 2015. Man mente at den definitive versjonen endelig var på plass.

Slik var det ikke. Raskt fant noen med særdeles påskrudde ører, blant andre plateselskapet 2Ls lydmaestro Morten Lindberg, ut at det var noe gæernt med «pitchen». Årsakene var diverse tekniske viderverdigheter som Terje Mosnes på en forbilledlig måte gjør rede for i teksten i omslagsheftet.

Dette kunne ikke de som stod bak utgivelsen leve med. En omfattende prosess blei satt i gang for om mulig å rette opp det som de ikke hadde lykkes med til 2015-utgaven. Gode krefter fra inn- og utland gikk sammen og har nå makta å gjenskape det som skjedde i Grieghallen tre februarkvelder i 1982 samt en versjon av «My Funny Valentine» gjort i NRK i 1979.

Radka, hun er av dem vi har lov å være på fornavn med, låter i mine ører noe lysere her enn det jeg mener å huske fra de mange gangene jeg fikk gleden av å høre henne live. Det er mulig mitt minne spiller meg et puss når det gjelder dybden eller mørket i Radkas stemme og uttrykk, men det gjør forsåvidt ingen verdens ting.

Det som betyr noe er er den voldsomme inderligheten og kraften i det Radka hadde/har å melde. Personligheten hennes og samspillet med amerikansk/svenske Dobrogosz. «Fairytales» var, er og kommer til å forbli kunst av en dimensjon det er vanskelig å plassere. Du verden som jeg savner Radka, sjøl om hun er her på sitt vis. For å skrive om en av titlene på skiva aldri så lite: Radka will never go out of style. Aldri.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Radka Toneff - Steve Dobrogosz

Fairytales

Odin Records/Musikkoperatørene

Lys i mørket

Ut av det store intet dukker trompeteren, flygelhornisten, komponisten og bandlederen Benje Daneman opp med bandet sitt og musikken sin. En fin overraskelse.

Benje Daneman, nummer tre fra venstre, i spissen for SearchParty.

Foto: Overneath Creative Collective

Jeg har verken hørt eller hørt om den 33 år unge amerikaneren Benje Daneman tidligere. Heller ikke hans band SearchParty må vite. Da finnes det heldigvis kulturformidlere rundt om i verden, blant andre amerikanske Matt Merewitz, som forer slike som meg med musikk vi ikke ante fantes og som på det viset sørger for at man får muligheten til å utvide horisonten.

Bandet og musikken blei unnfanga i 2015 da Daneman, som er bosatt, jobber og underviser i Kalamazoo i Michigan, blei forespurt om å være såkalt artist in residence hos Spark & Echo Arts, en New York-basert kunstorganisasjon.

Sammen med pianisten Rob Clearfield, kona Ashley Daneman på vokal, trommeslageren Jon Deitemyer, elbassisten Andrew Vogt og altsaksofonisten Greg Ward, den eneste jeg har hørt og hørt om tidligere, har Daneman skapt et lite, spennende, melodisk, vakkert og personlig univers.

Fire av spora er fritt improvisert, resten er skrevet av Daneman som også er en veldig bra og uttrykksfull trompeter med en varm og rund tone i horna sine. Det samme kan så avgjort også sies om elbassist Vogt og Ward vet vi fra før er en av særdeles kapabel saksofonist.

«Light in the Darkness» er et flott, lite verk som løfter frem nye stemmer. Det har vært svært hyggelig å få hilse på Benje Daneman´s SearchParty.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benje Daneman´s SearchParty

Light in the Darkness

JCI Records/benjedaneman.com

For en klang!

Jeg bryter sammen og tilstår at korsang ikke er dagligdags i heimen. Du verden for et kick det likevel har vært når det først har skjedd.

Det Norske Jentekor under innspillinga i Ris Kirke i Oslo.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor har eksistert siden 1994 da NRK la ned sitt jentekor. Koret består av fire «avdelinger»: Rekruttgruppa, Aspirantkoret, Hovedkoret og Studiokoret - jenter fra 6 til 24 år. Alle blir leda av dirigenten Anne Karin Sundal-Ask og her får vi møte Studiokoret, de mest erfarne, i innspillinger gjort i Ris Kirke i Oslo fra 2015 til 2017. De gir oss korsang egna til at den store ro kan senke seg.

Med lydmaestro Morten Lindberg i førersetet, har Sundal-Ask og hennes langt framskredne jenter tatt for seg 15 folketoner vi alle kjenner i større eller mindre grad. Det har de gjort med en innlevelse og en klangrikdom som reint gjør en stolt av å komme fra Kongeriket.

Vi blir servert blant annet "Jeg lagde meg så sildig", "Fola, fola Blakken", "Ved Rondane", "Våren" og "Gjendines bådnlåt". Dette er sanger de fleste av oss er vokst opp med på et eller annet vis og som det er fantastisk å stifte nytt bekjentskap med.

Det gjør Det Norske Jentekor på et fantastisk herlig, klangrikt og tidløst vis som forteller oss at både denne musikken, disse visene/sangene og denne kortradisjonen er viktig for oss - nå og for all fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anne Karin Sundal-Ask får fram det vakre og sterke i koret.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor

Folketoner

2L/Musikkoperatørene

Himmelsk tøft

Emilie Nicolas slo ned som ei positiv bombe med «Like I´m a Warrior» for fire år siden. Så blei det stille. Nå er heldigvis vellyden tilbake igjen.

Emilie Nicolas har noe helt spesielt å by på.

Emilie Nicolas fra Bærum er en av mange unge vokalister som har tatt turen innom jazzstudier før de har havna på et helt eget sted. Der Nicolas befinner seg nå er det i alle fall usedvanlig spennende å få avlegge besøk.

Veldig mange satt vel og venta på verdensherredømme for Emilie Nicolas, som også heter Kongshavn, men så enkelt er det som kjent ikke. Om hun gikk inn i indre eksil av personlige og profesjonelle årsaker, aner jeg ikke. Det jeg derimot vet med fasit i hånd, er at hun har brukt tida svært godt og tatt et nytt kjempesteg med oppfølgeren.

Her har hun skrevet alle tekster, med litt pidgeon-engelsk som jeg har henne mistenkt for å gjøre med fullt overlegg og for å ha litt moro sjøl og med alle som gjerne vil framstå som besserwissere, og all musikk. Med seg har hun det samme kjernebandet som sist med Eivind Helgerød, Anders Opdahl og Nicolay Tangen Svennæs og der alle har vært med å produsere herligheten - og hvilken produksjon! Når vi kan legge til at betydeligheter som Jarle Bernhoft, Hanne Hukkelberg, Kåre Christoffer Vestrheim, Sondre Justad og Anja Lauvdal har bidratt i større eller mindre grad, så sier det mer eller mindre alt om hvor lista er lagt.

Dette er så flott, så smakfull, så sofistikert popmusikk som vel tenkelig. Emilie Nicolas er utstyrt med noe så unikt som en personlighet i både uttrykket og stemma som gjør at ører bør åpne seg hvor som helst på kloden - det er nemlig ingen som holder på med noe i nærheten av det hun gjør.

Island har sin Björk med noe helt spesielt. Vi har Emilie Nicolas med noe helt forskjellig, men like spesielt. Fantastisk tøft og usannsynlig hipt.

PS Covertegningene er laget av unge Jon Stoesen Chocron. Så kan alle kaste seg rundt for å finne ut hvor han stammer fra i både en og to generasjoner oppover. Den kunstneriske åra mangler det i alle fall ikke på.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emilie Nicolas

Tranquille Emile

Warner Music Norway/Warner Music

Vakkert i fjellheimen

Det unge norske bandet Audun Trio tar oss med inn i en vakker og empatisk musikalsk oase.

Audun Barsten Johnsen, Magnus Sefaniassen Eide og Håkon Norby Bjørgo er tre garantister for at norsk jazz går ei lys framtid i møte.

Det virker ikke som om det er noen ende på strømmen av nye norske jazztalenter - og bra er jo det. Den 25 år unge pianisten og komponisten Audun Barsten Johnsen fra Lillehammer er foreløpig siste skudd på stammen og sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo fra Lier og trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, begge i slutten av 20-åra, har han gitt oss et debutalbum som vitner om stor modenhet og mye godt i vente.

Har jeg skjønt det rett, har disse tre unge og langt framskredne herrene møtt hverandre på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Der har de samla seg rundt et repertoar skapt av i all hovedsak Barsten Johnsen, og sammen unnfanga et tonespråk både vakkert, melodisk, søkende og personlig.

Det musikalske landskapet Audun Trio byr på, er egentlig ganske unorsk. I mi bok er det udelt positivt. Barsten Johnsen og hans medsammensvorne er nemlig skjønnhetssøkere på alle mulige slags vis, men de er det på et u-ECM-sk vis hvis du skjønner.

Der ECM-idealet ofte er luftig og dvelende, blir vi her møtt med et ganske så straight og lettflytende ideal der beatet er tydelig markert hele veien i alle slags tempi.

Repertoaret er både variert og uten unntak personlig. Det at jazzmusikk får stempelet vakker på seg, er ensbetydende med at den er motstandsløs i følge enkelte. Jeg er ikke blant dem og her finnes det mer enn nok motstand og utfordringer underveis også.

Det er vakkert både i og med «Rondane».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Trio

Rondane

Losen Records/MusikkLosen

På egen hånd

Sveitsiske Lucas Niggli er en trommeslager og perkusjonist som skaper musikk på et høyst personlig vis.

Lucas Niggli i sin helt personlige verden.

Foto: Michelle Ettlin

Lucas Niggli (50) har gjort noe de fleste perkusjonister drømmer om, men som de færreste tør å gjøre. Han har laga ei soloplate og han har alt som trengs for å kunne gjøre akkurat det. Dette er spennende og annerledes musikk fra start til mål.

Det finnes en liten, men eksklusiv gruppe perkusjonister som har laga soloskiver opp gjennom jazzhistoria: Baby Dodds var vel den første og seinere kom blant andre bopikoner som Kenny Clarke og Max Roach og seinere blei de fulgt av modernister/avantgardister som Famodou Don Moye og Andrew Cyrille.

Her hjemme har både Erland Dahlen, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love skapt strålende bidrag i liknende univers, men kanskje den første i Europa som bega seg ut på galeien var sveitseren Pierre Favre.

Hjemme på gutterommet til Niggli hang det bilde av The Beatles - og nevnte Favre! Etterhvert blei Niggli både elev av og medspiller med den store Favre og Niggli har på mange vis blitt videreføreren av kulturen Favre var mannen bak.

Niggli har vist i en rekke konstellasjoner, både med seg sjøl som leder og som sidemann på rundt 25 utgivelser på Intakt Records, at han er en særs spennende og original perkusjonist.

Gjennom disse 15 spontant unnfanga «låtene», cirka halvparten live mens resten er skapt i studioets ensomhet, forteller Niggli oss med sitt arsenal av trommer, instrumenter og objekter, at han har svært mye unikt å fortelle oss på sin første soloekskursjon noensinne.

Han er født i Kamerun og bodde der sine første sju år, han har jobba med musikanter fra de fleste verdenshjørner og han har studert og jobba med en rekke retningsgivere. Alt dette inkorporerer han på et mesterlig vis i denne kombinerte 50-års presangen til seg sjøl og til oss. Lucas Niggli gir oss groover, stemninger og melodier som kun han kan ha skapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lucas Niggli

Alchemia Garden

Intakt Records/Naxos Norway

Mer om stillheten

Begge platene til vokalisten Lena Nymark har ordet silence i tittelen. Tilfeldig? Neppe!

Lena Nymark har all mulig grunn til å ha blikket opp og frem.

Lena Nymark (37) kommer fra øya Sula utenfor Ålesund. Da er det ikke tilfeldig at man blir musikant på svært høy hylle.

Alt henger sammen med alt sa Gro Harlem Brundtland for noen tår sida. Det hadde hun så avgjort rett i og det henger sammen med hverandre at Ytre Suløens Jass-ensemble, Brazz Brothers, Nils Petter Molvær, Kåre Nymark jr. og mange flere kommer fra akkurat den samme lille øya. Derfra og fra mange av de samme kildene har helt sikkert Lena Nymark også henta mye inspirasjon og kunnskap.

Hennes første plate under eget navn kom i 2014 og het "Beautiful Silence". Den bød på et svært hyggelig musikalsk møte. Nå, som den gang, har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl. Det aller meste, med unntak av sluttsporet "Sukkerspinn av glass", er skrevet på engelsk.

Nymark beveger seg i et lett, underfundig og vakkert jazzpop-landskap som det er lett å bli fanga inn i og bli glad i. Hun synger med ei varm og inderlig stemme som antyder at hun er mye yngre enn hun virkelig er. Den er ikke stor og omfangsrik, men hun gjør likevel mye ut av uttrykket sitt.

Låtene blir noe for enstonig i lengden for meg. Noen er virkelig gode og foregår i ballade, maks medium tempo, men mange går inn i den samme tralten - de mangler enkelt og greit den store personligheten.

Sammen med utmerka tonefølge i trommeslageren Stig Harald Rennestraum, pianisten Dag-Filip Roaldsnes og bassisten Jo Fougner Skaansar, skaper Nymark, som også spiller fløyte, klarinett og bassklarinett som flott krydder, et vakkert lite univers med si andre plate. På den vanskelige tredjerunden ønsker jeg litt større variasjon i låttilfanget. Da kan dette bli riktig så storveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lena Nymark

Trapped in the Silence

New Field Music/Musikkoperatørene

Annerledes trio

Vi har etterhvert blitt bortskjemt med fantastiske trioer her i Norden. Aki Rissanen føyer seg inn i den tradisjonen.

Aki Rissanen med sin utmerkede trio.

Dette er mitt andre møte med trioen til den finske pianisten Ali Rissanen (38). Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen etablerer han seg helt der oppe på den europeiske topplista.

For to år siden kom den samme trioen med sin debut, "Amorandom", på det utmerkede engelske selskapet Edition Records. Den fikk mye oppmerksomhet Europa rundt og vant like godt Emma-prisen, Finlands svar på Spelemann, for årets beste finske jazzplate.

Nå har trioen blitt to år eldre og enda mer moden og mer personlig. Tittelen "Another North" peker klart og tydelig ut retninga: Dette er rytmisk klart definert og energisk musikk som på sett og vis skiller seg klart fra den nordiske tradisjonen vi kjenner så godt blant annet gjennom ECM.

Rissanen har skrevet all musikken bortsett fra ei låt av landsmannen Jarmo Savolainen, en felleslåt med trioen og en kjent György Ligeti-komposisjon. Det mer enn antyder at Rissanen har henta mye inspirasjon fra Bill Evans, men intensiteten og trøkket i spillet hans kommer fra andre kilder.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre som har vokst betydelig siden "Amorandom". De gir oss heftig triojazz i ei litt annerledes tapning enn det er vi vant til her nord og det er intet mindre enn herlig og befriende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Rissanen

Another North

Edition Records/Border Music

Oppskrift på suksess, suppe og god sommer

I Engelsviken utenfor Fredrikstad møtte Tre om Taube ved fem av dem oss på et så livsbejaende, humoristisk og musikalsk vis at sommeren har fått akkurat den vitaminpillen den trengte.

Stråhattene har på ingen måte gjort sitt!

Foto: Tor Hammerø

Skal det ingen ta dette eventyret i Engelsviken ved Fredrikstad? For 21. gang er nemlig Tre om Taube etterhvert med Nissa Nyberget som musikalsk føringsoffiser for Lars Klevstrand, Hege K. og Rino Johannessen og Hermund Nygård, samla på det intime loftet over den fantastiske fiskerestauranten ved fjordkanten. Nå har jeg langt i fra opplevd alle utgavene av Taube-hyllesten, som er ny hvert år, men årets utgave, som har fått tittelen «I en vik man hör musik!», kan lett vise seg å være den aller beste. Det er godt mulig jeg både har sagt og skrevet det tidligere også, men i tilfelle så mener jeg det - hver gang!

Empati

De fem tar oss med i et univers vi tror vi kjenner. På sett og vis så gjør vi også det, men Evert Taube, som var førstereisgutt fra Fredrikstad av alle steder, med hans enorme univers rommer så enormt mye som også er ukjent for de fleste av oss. Det har Nyberget med nennsom hånd plukka fram for å sette sammen til en helhet og med de nye låtene i årets repertoar så har det til nå blitt servert 116 Taube-viser der ved fjordkanten. Og fortsatt er det 80-90 Taube-viser som ikke har blitt spilt, så det er heldigvis fortsatt mye å glede seg til!

I Vika

Det denne utgava makter i enda større grad enn tidligere er å koble den lokale tilknytninga sammen med den store og globale. Det skal både Taube og Nyberget ha all ære av. De 20 sangene, framført på et mer enn propert svensk i følge min hossittende fasit, supergitaristen Jojje Wadenius, ga oss alt vi måtte ønske av stor musikalitet, godt humør, hjertevarme og enkelt og greit livsbejaenhet.

Det meste av det Taube ga oss, og mange generasjoner før oss og helt sikkert også etter oss, fordi dette er nemlig tidløse viser og livsvisdom, går i dur, men det finnes også noe i moll og en av dem blei et av høydepunktene denne kvelden: Lars Klevstrands tolkning av «Balladen om briggen «Blue Bird» av Hull» blir ikke glemt av noen av dem som var på premieren på svært lang tid.

For en trupp

Nyberget binder som vanlig det hele sammen på et vis som virker improvisert, men som garantert er godt planlagt. Der får han også utmerka hjelp av medordspillmester Klevstrand og Engelsvikas dronning, Hege Klevås Johannessen. Hun og Klevstrand kler hverandre perfekt og med sin utstråling eier de salen fra første til siste strofe.

Og så er det baktruppen da med bassist Rino Johannessen og trommeslager, banjoist og fiolinist Hermund Nygård. Vi snakker heavybassisten i Dream Police og jazztrommeslager i toppklasse som spiller Michael Brecker-hyllest i Sør-Afrika i neste uke! Hvor komfortable de er med stråhatter og andre herligheter er jeg ikke sikker på, men de bærer det i alle fall med verdighet og utsøkt musikalitet.

En lykkepille

De vel to timene, inkludert pause, fyker unna som en veritabel lykkepille som bør skrives ut på blå resept. Her var det som sagt en del nytt, noe vi trodde vi hadde hørt før og sikre vinnere som «Flickan i Havana» - det swingte gitt!!! - og «Fritiof och Carmencita» og før de fem fikk slippe fikk vi sjølsagt også servert «Så lenge skutan kann gå».

Sommeren er meldt - den er her faktisk! De vel 3000 som allerede har sikra seg en stol, benk eller noe liknende har mye å glede seg til - nok en gang!

Flyg ut mina visor, sa Evert Taube. Her får han framifrå hjelp til det av fem av våre beste.

PS Oppskrifta på den berømte fiskesuppa blir også servert.....

Hege Klevås Johannessen og Lars Klevstrand passer perfekt sammen.

Foto: Tor Hammerø

Det er blues også i Taube!

Foto: Tor Hammerø

Til røttene

Bassisten Ingebrigt Håker Flaten har flere ganger æret sine røtter på Oppdal. Nå gjør han det igjen - kanskje fordi han bor i Austin, Texas?

Ingebrigt Håker Flaten, Gunvor Fagerhaug Gustavsen og Andreas Bjørkås under innspillinga i Oppdal Kirke. Foto: Per Ole Aalberg

Nærast er du når du er borte, heter det jo. Jeg vet ikke om det er slik Ingebrigt Håker Flaten (46) også føler det, men denne hyllesten av røttene i fjellbygda Oppdal oppleves i alle fall enda sterkere siden han er bosatt over there.

For ti år siden ga kraftbassisten fra skibygda oss "Elise". Sammen med Håkon Kornstad tolka han tradisjonsmusikk med røtter i hjembygda. Tre år seinere blei den fulgt opp med "Med mitt hjerte alltid vanker 1", spilt inn live under Oslo Jazzfestival og med sjølvaste Jon Christensen som tredjemann på laget.

Nå har jeg broren til Ingebrigt, presten Ivar Flaten, mistenkt for å ha tatt initiativet til nok en oppfølger. Med seks salmer/folkesanger som utgangspunkt og med melodier med djupe og ekte røtter fra Oppdal, har Håker Flaten sammen med den fine vokalisten Gunvor Fagerhaug Gustavsen og fiolinisten Andreas Bjørkås inntatt Oppdal Kirke og gitt stoffet et respektfullt, men samtidig åpent og søkende tonespråk som både forteller oss at de vil ta vare på denne viktige tradisjonen og samtidig flytte den inn i vår tid.

Det har den framifrå bassisten gjort med å ta med seg materialet fra konserten "hjem" til Austin der trommeslageren Daniel Dufour, saksofonistene Sterling Steffen og Joe McPhee og gitaristene Jonathan F. Horne og Bob Hoffnar (pedal steel), har gitt sangene nye farger og nytt liv.

Musikken og tekstene er vakre og sterke og har mye å si oss uansett hva vi tror på - eller ikke tror på. Brødrene Håker Flaten skal ha all mulig slags ære for gaven.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingebrigt Håker Flaten´s Village Songs

Den signede dag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Noe viktig på gang

Trommeslageren og komponisten Bobby Previte har aldri fått noe gjennombrudd her hjemme. Det er det på tide å gjøre noe med.

Bobby Previte har noe viktig å melde.

Med «Rhapsody» gir Bobby Previte (66) oss del to av sin «Terminals»-trilogi. Og for et verk han gir oss og for et band han gjør det med.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor Previte ikke har fått noe stort navn her hjemme. Over there har han markert seg kraftig både innen impro, rock-relaterte settinger og jazz og han har, i tillegg til å jobbe med mange egne prosjekter og band, også spilt med retningsgivere som John Zorn, Wayne Horvitz og Elliott Sharp.

I 2015 blei han tildelt en stor musikkpris, noe som førte til at han fikk muligheten til å skrive både tekst, for første gang, og musikk til "Rhapsody". Det har blitt del to av Prevites store prosjekt som handler om å reise eller om å flytte på seg. Den første etappa, "Terminals Part 1: Departures", kom ut i 2014.

"Rhapsody" regnes som Prevites mest ambisiøse prosjekt til nå. Tekstene dreier seg i stor grad om immigrasjon/migrasjon; Hvordan oppleves det å være i transit? Adskilt fra sitt opprinnelige hjem, men fortsatt ikke fremme ved en ny destinasjon? Usikker og ufri? Tro på befordringsmidlet som skal ta en til det nye målet? Tro på ukjente mennesker? Alt dette og mer til går rett inn i det som skjer overalt rundt oss - akkurat nå.

Med et spennende og annerledes band med Nels Cline på akustiske (!) gitarer, John Medeski på piano, Zeena Parkins på harpe, den unge og meget lovende østerrikske altsaksofonisten Fabian Rucker og strålende Jen Shyu på vokal, er hu - en type kinesisk fiolin og piano - et helakustisk band og sound med andre ord, tar Previte oss med på ei musikalsk og bortimot politisk reise som har elementer av alt fra rock til jazz. Tøft, annerledes og spennende og da er det bare å glede seg til siste del av trilogien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bobby Previte

Rhapsody

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Flotte historier

Den svenske, men Bergen-bosatte, visesangeren og gitaristen Robert Vennström gir oss sitt tredje visittkort sammen med trekkspiller Heine Bugge fra Molde.

Heine Bugge og Robert Vennström vet hvordan ei historie skal formidles.

«Till Bergen» fra 2015 og «Till det eviga» fra året etter fortalte oss om et herlig og unikt samarbeid mellom de to. Den vanskelige tredjerunden, «Till egna barn och andras ungar», følger opp på samme høye nivå.

Det første møtet mellom de to bestod av Nils Ferlin-sanger. Oppfølgeren derimot var utelukkende Vennström-sanger og slik er det nesten her også. Bra er det fordi Vennström har veldig mye å melde og det på et humoristisk vis.

De som har hatt gleden av å høre Heine Bugge, eller Kleine Heine, sammen med Tomrefjordens aller største jodler og strupesanger Polkabjørn eller Bjørn Tomren, vet at mer korrekt tonefølge i en humoristisk, åpen, melodisk og sjangerfri setting finnes knapt.

Her inviterer de oss med inn i 15 sanger av Vennström, der én melodi er skrevet av Bugge og én av Finn Ludt, og Vennström bekrefter at han er en historieforteller av rang. Han kommer ut av den stolte svenske visetradisjonen og at han har brukt en time eller to sammen med Cornelis Vreeswijk, vil ikke forundre meg.

Her er masse kloke tanker om hverdagssituasjoner de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og både den svenske nasjonalidretten bandy - hvor er ballen? - og fotball nå i disse VM-tider med svensk fremgang (enn så lenge i alle fall), er humoristisk "tolka" i "Fotbollsvals".

Vennström og Bugge kler hverandre på et herlig og empatisk vis og bassist Ole Amund Gjersvik bidrar til å gjøre dette til et herlig nytt visittkort fra Vennström og Bugge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vennström & Bugge

Till egna barn og andras ungar

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Spørsmåla og svara

Kurt Elling er en strålende vokalist og her møter vi han i en ganske ny setting også.

Kurt Elling både har og er ei sterk stemme.

På «The Questions» tolker Kurt Elling en rekke kjente låter. I tillegg har han skrevet nye tekster til flere av dem.

Helt siden slutten av 90-tallet har Kurt Elling (50) vært ei sentral stemme innen vokaljazzen. Det har ikke vært en sjanger der talentene har stått i kø akkurat og Elling fra Chicago var på alle vis en kjærkommen tilvekst.

Elling har fulgt i fortspora til de største innen dette uttrykket og «The Questions» er da også dedisert til Jon Hendricks, kanskje den viktigste mannlige jazzvokalisten av dem alle, som gikk bort i fjor høst.

For et par år siden var Elling i Molde sammen med Branford Marsalis Quartet. Mange var nok overraska over det samarbeidet, men det skulle vise seg å være både spennende og fruktbart. Her kommer det en forlenger av dette møtet med Marsalis både som medprodusent og som solist.

Det hele begynner overraskende nok med Dylans klassiker «A Hard Rain´s A-Gonna Fall» og blir blant annet fulgt opp med Paul Simons «American Tune», Peter Gabriels «Washing of the Water», Jaco Pastorius´ låt som har blitt døpt om til «A Secret in Three Views» etter at Elling har skrevet tekst, en del originallåter og standardlåta «Skylark» som avslutning.

Elling har altså skrevet tekster til en del av materialet og sjøl om man kanskje skulle tro at det er et lite rocketrøkk over det hele med dette materialet, så er det ikke slik. Elling og Marsalis, med særdeles god hjelp fra tangentistene Stu Mindeman og Joey Calderazzo, gitaristen John McLean, bassisten Clark Sommers, trompeteren og flygelhornisten Marquis Hill og trommeslageren Jeff «Tain» Watts, har skapt et melodisk, tøft og moderne jazzlandskap ut av dette hele veien.

Med sin djupe, mørke og særegne stemme bekrefter Elling at han er en av jazzverdenens store stemmer anno 2018. Noe revolusjonerende nytt er det ikke å hente eller finne, men masse god og flott musikk får vi si oss fornøyd med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Elling

The Questions

OKeh Records/Sony Music

Ei stjerne er tent

Martin Myhre Olsen - det er bare å merke seg navnet med en gang. Det har blant andre Chick Corea gjort.

MMO-Ensemble under innspillinga av musikken på Victoria.

Fra jazzmetropolen Leirsund ved Lillestrøm kommer et av det største talentene norsk jazz har fostra de seineste tiåra: alt- og sopransaksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen.

27 år unge Myhre Olsen har tatt voldsomme steg på kort tid og her kommer det to nye eksempler på hans unike evner både på det ene og det andre området.

Det er allerede nesten fire år siden MMO-Ensembles debutskive, «Lonely Creatures», blei spilt inn. Det var åpenbart fra første lytt at her hadde vi med et unikt talent å gjøre og i åra etterpå har det skjedd mye som har bekrefta det.

Her tar Myhre Olsen oss med til Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo i januar der hans største verk til dato, «Any Day Now», blei urframført. Sammen med et superlag av unge musikanter med bakgrunn fra både jazzlinja i Trondheim, der Myhre Olsen også har gått, og Musikkhøgskolen i Oslo, gir han oss et høyst personlig visittkort med fundament i tekster av James Baldwin, Joseph Conrad og e.e. cummings.

Komposisjonene er inspirert av jazz, impro, samtidsmusikk og folkemusikk - alt dette har Myhre Olsen skrudd sammen til et verk ingen andre kunne ha unnfanga og som forteller oss om ei søkende sjel med masse kunnskap, empati og originalitet i sin tilnærmingsmåte til det å skape musikk.

Når han så har invitert med seg André Roligheten på bassklarinett og tenor- og barytonsaksofon, Siril Malmedal Hauge på vokal, Erik Kimestad Pedersen på trompet, Øyvind Brække på trombone, Karl Bjorå på gitar, Ayumi Tanaka på piano, Adrian Løseth Waade og Håkon Aase på fioliner, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Christian Meaas Svendsen på bass og vokal og Simon Olderskog Albertsen på trommer og vibrafon, så sier det seg nesten sjøl at ei så original instrumentering med disse kvalitetene, er i stand til å ta Myhre Olsens musikk til helt spesielle steder.

Musikken er åpen, løs, strukturert, melodisk og fri - den er Martin Myhre Olsensk. Det er et solid kvalitetsstempel det!

Martin Myhre Olsen har en rekke andre jern i ilden også. For to år siden kom Midtnorsk ungdomsstorband og Young Voices med plata «Plays the Music of Martin Myhre Olsen». Dette storbandet består av talenter på mellom 16 og 20 år og vi snakker om talenter vi kommer til å høre mye om i åra som kommer.

Siden den forrige skiva har bandet fått nye innbyggere og Myhre Olsen har skrevet ny musikk - noe også flere av bandets egne medlemmer har gjort.

Hele bandet er pusha til å være solister som en slags læringsprosess og her får vi en rekke eksempler på at vi har mange å glede oss til allerede nå, men i særdeleshet i åra som kommer. «New Beginnings» er tøff, moderne og heftig storbandmusikk anno 2018 og sjølsagt er Martin Myhre Olsen en stor inspirasjon også for disse ungdommene.

I juli har Myhre Olsen blitt invitert av sjølveste Chick Corea til å være solist med ikonet på en konsert i Praha. Det sier mye om hvor langt han har kommet allerede som 27-åring. Det hører vi også på disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stolte innbyggere i Midtnorsk ungdomsstorband med den ferske cd-en i hendene.

MMO-Ensemble

Any Day Now

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Midtnorsk ungdomsstorband

New Beginnings

MNJ/MusikkLosen

Over grenser

Den polske altsaksofonisten Maciej Obara er på vei mot noe originalt - med svært god norsk hjelp.

Dominik Wania og Maciej Obara sammen med våre fremste menn, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen. Det må nesten bli bra det!

Foto: Urszula Tarasiewicz

For noen år siden tok London Jazz Festival initiativ til et prosjekt som gikk under navnet Take Five: Europe. Målet var å koble ti av de mest interessante, unge utøverne og komponistene i fem europeiske land - to fra henholdsvis Frankrike, Nederland, Norge, Polen og Storbritannia. Prosjektet blei en suksess og ut av det vokste det spennende avleggere. Her møter vi kanskje den aller mest spennende.

I 2012 inviterte Obara med seg en annen landmann enn den som var med på prosjektet, pianisten Dominik Wania, og våre to utsendte, trommeslageren Gard Nilssen og bassisten Ole Morten Vågan. Vi som har fulgt de to sistnevnte godt og vel det siste tiåret er ikke overraska over at Obara, Chick Corea, eller hvem det enn måtte være, ønsker å ha akkurat de to med seg. Deres kreative evner, allsidighet, dyktighet og tydelige personligheter hører nemlig hjemme på aller øverste internasjonale nivå.

Dette er kvartettens debut for ECM. Tidligere har det kommet to skiver på et polsk selskap som har vært relativt hemmelige her hjemme. Det er åpenbart at de fire har jobba sammen over tid og de lyriske, av og til litt mørke utgangspunktene til Obara fungerer som utskytingsramper for det som Obara kaller komponering i sann tid.

Alt er skrevet av den ettertenksomme, men samtidig eksplosive Obara bortsett fra tittellåta. Den er komponert av den polske legenden Krzysztof Komeda og det er i forlengelsen av tonespråket Komeda, Tomasz Stanko & Co unnfanga på 60-tallet at vi også finner Obaras musikk og uttrykk.

Dette er vakker, sterk, melodisk og uhyre personlig jazzmusikk skapt av fire fremragende unge musikanter fra to spennende jazzland - Polen og Norge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maciej Obara Quartet

Unloved

ECM/Naxos Norway

Så herlig!

Høstskiva til No. 4 har blitt liggende - altfor lenge. Trøsten er at den egner seg utmerket som sommermusikk også. Når som helst egentlig.

No. 4 ved tre av dem - de nye historiefortellerne.

Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek har virkelig funnet fram til noe helt eget. På sitt varme, inderlige og unike vis framstår de som historiefortellere for en ny generasjon. Det de Lillos har vært i flere tiår, kan plutselig No. 4 vise seg å bli i tiåra som kommer. De er det forsvåvidt allerede.

Vennegruppa No. 4 har eksistert siden 2007. Har jeg skjønt det riktig så var meininga at det skulle være akkurat det - ei vennegruppe. I og for seg så er det sikkert fortsatt det, men heldigvis - og kanskje tilfeldigvis - så har alle vi andre fått anledning til å bli med i den utvida vennekretsen også. Nå drar de tre, pluss pluss, fulle hus over alt og det er faktisk lett å forstå.

Den indre krets og litt til mer enn ante hva som var på gang før debutskiva "Henda i været" så dagens lys for to år siden. Historiene Emilie Christensen - ja da, hun er datter av Jon Christensen og Ellen Horn - hadde unnfanga og formidla med sin vakre, mjuke og personlige stemme, var av typen som mange av oss, uansett generasjon, kunne kjenne oss igjen i og som vi definitivt kunne trives med.

Nå er altså oppfølgeren på plass. Suksessen live har tyda på at det langt i fra var noe blaff med "Henda i været" og etter å ha tilbrakt mange timer med kvalitetstid i "Hva nå" sitt selskap, så er det en sann svir å fastslå at No. 4 er på god vei til å etablere seg som ei gruppe med historiefortellere som har i alt i seg til å bli med oss i mange tiår fremover.

Christensen skriver historier om oppvekst, gryende kjærlighet, om familien, om Oslo og om så mye mer - om Livet, det store - hvis du skjønner? Uansett er det fortsatt flotte "noveller" som det er herlig å falle ned i og la seg drive med av. Når hun fortsatt formidler dem på sitt inderlige vis omkransa av medlåtskriver Mohn og Witek, samt en rekke flotte gjestemusikanter, så har "Hva nå" blitt et visittkort som forteller oss at No. 4 gjerne kan være lyden av visepop-Norge de nærmeste tiåra. Så vanvittig bra og tidløst er det nemlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

No. 4

Hva nå

Arch Records/Diger Distro

Han derre historiefortelleren

Noen, eller riktigere svært få, har evnen til å skape og fortelle historier som fanger deg og som gjør at de tar bolig i deg. Jo Nesbø er så avgjort en av dem - uansett format. Nå gjør han det med Di Derre igjen - for første gang på 20 år.

Di Derre anno 2018 med nye låter anno 2018.

Historia bak vennebandet Di Derre tør være godt kjent. Ingen kjente verken bandet eller Nesbø da de maste seg til jobber på begynnelsen av 90-tallet. Så tok det av - både på den ene og den andre måten. Fra 1993 og i løpet av de neste fem åra kom det fire skiver med låter som etterhvert har blitt folkeeie - det er ikke tilfeldig at det er solgt over 5000 billetter på Romsdalsmuseet under Moldejazz om en måneds tid.

Opptatt

Nesbø har visstnok vært aldri så lite opptatt på andre hold siden 90-tallet. Han kunne sjølsagt tatt en Lillebjørn og levd godt på schlägerne fra 90-tallet og latt det være med det, men nå er heldigvis ikke Nesbø slik skrudd sammen. Om disse elleve låtene som «Høyenhall» - et sted i Oslo nord-øst - har kommet plutselig eller om det er ideer, skisser og låter som har vokst fram over tid, vet jeg ikke. Det er egentlig ikke så viktig heller. Det viktige er at de holder den samme skyhøye historiefortellerkvaliteten som Jo Nesbø har blitt kjent for både som forfatter og låtskriver.

Noveller

Jeg vet ikke om noen i norsk populærmusikk som skriver og formidler så godt på norsk som Nesbø anno 2018. Her kommer det sjølsagt ikke historier fra oppveksten lenger, men fra en voksen og moden herre som forteller om et levd liv. Molde-linken er ikke så tydelig heller, men den retrospektive «Tid hvor ble du av» er det langt i fra umulig at det er 6400 Nesbø har hatt i bakhodet.

Ellers dreier det seg om Livet - dette store vi alle kjenner på godt og ondt. Vi kjenner igjen forhold som ikke blei noe av og forhold som sprakk - Nesbø greier å sette ord på det vi alle har kjent på. Minner han har tatt med seg og som dukker opp igjen hos godt voksne, er også en viktig ingrediens i disse musikalske novellene.

Bandet

Di Derre låter bedre i 2018 enn noen gang før. Unni Wilhelmsen har tilført mye både som gitarist og vokalist - likevel savnes den helt gjennomsnittlige gitaristen, som han sjøl kalte seg, Knut Nesbø like mye nå som den gang han forlot tida.

Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.

Jeg fikk huset, du fikk en annen.

Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret....men det går fint når jeg ligger helt stille.

Dette er tre av mange linjer som bare Jo Nesbø kunne ha skrevet og som sier mye om på hva slags nivå han og «Høyenhall» befinner seg.

Og så er det dette med de stemte s-ene da. Jeg aner ikke hvor han har dem fra, men fra Nøisomhedsveien 9 øst i Molde er det i alle fall ikke.

Di Derre

Høyenhall

Vitamin/Universal Music

Ekte saker

Veteransaksofonisten Houston Person er på alle slags vis still going strong som det heter der han kommer fra.

Voksne Houston Person er fortsatt i kjempeslag.

Houston Person (83) tilhører bokstavelig talt den gamle skolen. Her møter vi han for et år siden med et fint band og med et repertoar som henter fra både blues, soul og jazz - dette er en musikant som vet hva det vil si å swinge!

Person har vært aktiv på platefronten helt siden 60-tallet. Det har blitt mer enn 75 skiver som bandleder og vi har møtt han sammen med vokalisten Etta Jones, på duo med RonCarter, andre vokalister som Lena Horne, Lou Rawls og Janis Siegel og pianister som Cedar Walton og Bill Charlap.

Person har vært trofast mot mainsteam/bebopskolen hele tida og det er i disse grenselandene vi finner han denne gangen også. Han har heller ikke lagt skjul på at han har hatt et nært og evig forhold til blues og souljazz og alt dette får plass på "Rain or Shine".

Med sin store og varme tone i tenoren tolker Person her kjente og kjære låter som "Come Rain or Come Shine", "Everything Must Change" og "Danny Boy". Dette mikses elegant med mer eller mindre kjente rhythm and blues-låter som "I Wonder Where Our Love Has Gone" og "Our Day Wil Come" - låter som går helt tilbake til 40-tallet, men som har dette tidløse over seg.

Vincent Ector på trommer, Lafayette Harris på piano, Rodney Jones på gitar, Matthew Parrish på bass og Warren Vaché på kornett er et utmerka og empatisk reisefølge for Person - stort sett i medium- eller balladetempo. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse - bare flott, vakker og tidløs jazzmusikk. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Houston Person

Rain or Shine

HighNote Records/MusikkLosen

Gode omstendigheter

Av og til er det en hel del heldige omstendigheter som skal til for at det skapes god musikk - som med denne herlige trioen.

Tim Thornton, Anders Thorén og Kjetil Jerve har funnet hverandre.

Pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Anders Thorén og bassisten Tim Thornton hadde én øvelse og én spillejobb bak seg før de gikk i studio. I dette tilfellet skulle det vise seg å være mer enn nok.

Hvem sin idé denne trioen var, vet jeg ikke. Ikke er det så veldig viktig heller, men god var den uansett. Dette låter nemlig både spennende og fett og sier en hel del om hvordan jazzmusikk fungerer når de rette musikantene møtes.

De rette denne gangen er altså Jerve fra Ålesund som i løpet av sine knappe 30 år allerede har markert seg kraftig spesielt i en cooltradisjon med Lennie Tristano som den store inspiratoren vil jeg tro. For to år siden møtte jeg Jerve for første gang live med den amerikanske coolsaksofonisten Jimmy Halperin og trompeteren Kristoffer Eikrem, seinere har jeg har hørt han med Baker Hansen - Chet Baker på norsk - og på hans "New York Improvisations" med Halperin og bassisten Drew Gress.

For hver gang jeg hører Jerve, blir jeg mer og mer overbevist om at her har vi med ei fremtidig pianostjerne å gjøre - her forteller han oss at han har tatt nye steg i en annen type setting. Sammen med svenske Thorén, bosatt i Oslo, og engelske Thornton, tar Jerve oss med inn i en lyrisk, melodisk og vakker verden basert på tre Jerve-låter, to av Thornton, en av Bill Evans, en av Allan Holdsworth (!), Cole Porters "Everything I Love" samt en kollektiv komposisjon.

Jerves klangideal stammer så avgjort fra en av komponistene her - Bill Evans. Han har teknikk og bokstavelig talt fingerspitzgefühl til å bevege seg inn i dette vakre landskapet og han er åpenbart en komponist å legge merke til også. Thornton er et helt nytt navn for meg, men viser med sin store og varme tone at han hører hjemme helt der oppe. Dessuten har han skrevet ei låt, "Passengers", som er noe av det vakreste jeg har hørt på svært lenge. Thorén, som jeg mistenker har mer enn én finger med i unnfangelsen av denne trioen, passer flott inn også i denne settingen.

"Circumstances" er et strålende eksempel på hva tre flotte jazzmusikanter kan få ut av noen få timer sammen. Herlig og ikke minst vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Jerve/Tim Thornton/Anders Thorén

Circumstances

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Noe helt for seg sjøl

Saksofonisten Dave Liebman har ei veldig stor stjerne - spesielt hos medmusikanter. Her møter vi han i en helt ny setting.

Tatsuya Nakatani, Dave Liebman og Adam Rudolph har skapt unik musikk.

Dave Liebman (71) blei for alvor kjent da Miles Davis innlemma han i bandet sitt på begynnelsen av 70-tallet. Seinere har han fortsatt å vise oss hvilken original musikant han har vært og fortsatt er.

Liebman har hele tida vært en kompromissløs musikant. I ei årrekke la han også bort tenorsaksofonen og konsentrerte seg utelukkende om sopranen. Det var der han hørte stemma si og hadde noe å melde, følte han. Nå har funnet fram igjen tenoren og han har så avgjort noe å fortelle oss med det hornet også. På denne innspillinga og i dette spesielle møtet får vi høre Liebman på ymse fløyter, elpiano, recorder og piri - et koreansk tradisjonsinstrument.

Liebman hadde spilt med både Nakatani og Rudolph tidligere, men aldri sammen. De to sistnevnte hadde også skapt musikk sammen - de tre hadde altså møtt hverandre i en rekke konstellasjoner, men aldri som trio. Da denne muligheten for å gjøre ei innspilling dukka opp, var det Rudolphs forslag å invitere japanske Nakatani til bords og Liebman var velvilligheten sjøl.

Både Nakatani og Rudolph er trommeslagere/perkusjonister som bringer med seg elementer fra stort sett hele verden. De er musikanter som sokner i større grad til verdensmusikk-sjangeren enn til jazzen, men hvor går egentlig grensa?

De tre gikk i studio uten ei eneste låt på blokka eller uten noen form for avtaler. Det som skjedde mellom empatiske og lyttende venner, skulle bli helt avgjørende.

Det har ført til 13 "låter" på mellom tre og fem minutter. Jovisst er det fritt og løst, men det er både melodisk og rytmisk spennende og langt unna frijazz slik de fleste forbinder med begrepet.

"The Unknowable" er et møte mellom tre frisinnede og åpne musikalske sjeler som gir oss musikk vi ikke ante fantes. Godt for både kropp, sjel og sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Liebman - Tatsuya Nakatani - Adam Rudolph

The Unknowable

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vidunderlig vakkert

Den unge gitaristen Jo David Meyer Lysne har invitert med seg den erfarne bassisten Mats Eilertsen. Det har det blitt nydelig musikk av.

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen har all grunn til å smile.

Den ser ikke ut til å ha noen ende denne strømmen av nye jazztalenter her til lands og hyggelig er det. Eilertsen (43) begynner jo å nærme seg veteranstadiet mens den 24 år gamle bergenseren Meyer Lysne så vidt er i gang med noe som tyder på kan bli ei strålende karriere.

Samla rundt Meyer Lysnes akustiske gitarer, med både seks og tolv strenger, og Eilertsens store fele - i tillegg til at begge benytter ymse effekter på en ytterst smakfull måte, tar de to for seg elleve låter som enten er skrevet av Meyer Lysne eller begge i samarbeid.

For mitt sanseapparat er det veldig mye natur i musikken. Den er vakker, den er dvelende, den er melodisk, den er luftig og den er hele tida søkende. Det er absolutt ingen tvil om at de to har "funnet" hverandre til tross for en viss aldersforskjell - denne drøye halvtimen er så tidløs og så sjangersprengende at de aller fleste grenser viskes ut.

Sjøl om musikken på "Meander" låter noe helt for seg sjøl, så tar jeg meg i å tenke på den guddommelige duoen Charlie Haden og Pat Metheny ga verden rundt årtusenskiftet. Det er nemlig mye av den samme empatien og måten å utfordre og leike med hverandre som gjennomsyrer dette møtet også.

Dette er mitt aller første møte med Jo David Meyer Lysne. Han forteller oss umiddelbart at han har mye både personlig og vakkert på hjertet og at det skal bli veldig spennende å følge han i åra som kommer. Mats Eilertsen er allerede en bauta og bekrefter nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen

Meander

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Den funky sjefen

Helt siden han dukka opp med Miles Davis på begynnelsen av 80-tallet har Marcus Miller vært den mest groovy av de groovy. Det er han fortsatt.

Marcus Miller gir oss akkurat det vi forventer.

Vi veit sånn cirka hva vi får hver gang Marcus Miller (58) melder seg til tjeneste. Det er urheftig musikk i grenseland mellom soul, funk, rhythm and blues, jazz og gudene vet hva. Slik er det så avgjort også denne gangen.

Det var nok en gang en viss Miles Davis som sørga for at et stort publikum blei oppmerksom på ei ny og viktig stemme: elbassist i superklasse og multiinstrumentalist Marcus Miller. Nevøen til Miles´ tidligere pianist Wynton Kelly var svært viktig for sjefens comeback på 80-tallet og plata "Tutu" både produserte han og skrev mye av musikken til.

Totalt i si karriere har Miller bidratt på rundt 1500 innspillinger i alle typer sjangre - han er enkelt og greit Musikant med stor M og vet hvilke knapper som skal trykkes på for at musikken beveger seg og beveger oss.

Etter at Miller var utsatt for ei stygg bilulykke på turné i Europa for noen år siden, er han heldigvis tilbake for fullt nå - både på veien og i studio.

Her tar han oss med på en musikalsk utflukt i samme gate som vi har opplevd tidligere med masse gjester og et smorgasbord, som amerikanerne jo kaller det, av retter med alle ingredienser Miller har blitt kjent for.

Vokalisten Selah Sue, Trombone Shorty, Jonathan Butler, sønnen Julian som er hip hoper og Take 6 er noen av gjestene. Dessuten omgir sjølsagt Miller seg med superkompetente herrer i bandet sitt og elbasspillet er som alltid av den klassen vi har blitt bortskjemt med. Det tar liksom et hundredels sekund å gjenkjenne Miller - noe som kjennetegner de aller største.

De som tror og håper de vil få oppleve noe nytt og revolusjonerende med Marcus Miller, må dessverre lete helt andre steder. De som vil ha mer av det de har blitt så begeistra for, har derimot kommet til rett sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marcus Miller

Laid Black

Blue Note/Universal Music

Takk for praten!

For tre år siden inviterte Vigleik Storaas og Tor Yttredal oss til å bli en del av samtalene sine. Nå gjør de det heldigvis en gang til.

Tor Yttredal og Vigleik Storaas fører svært eleverte samtaler.

«Chamber» kalte de sitt første og inderlige møte. Nå heter det «Space in Between» og tittelen passer like godt nå som den gang.

Når en bergenser og en stordabu møtes på jazzlinja i Trodndheim, så ligger det vel i korta at de bare må alliere seg. Det skal vi i alle fall takke for at pianist Vigleik Storaas og sopran- og tenorsaksofonist Tor Yttredal gjorde.

Til tross for at Yttredal har bosatt seg i Stavanger og Storaas har blitt bofast ved Nidelven, så har de to holdt god kontakt i åra etter de gjorde seg ferdig på skolebenken.

Begge er 55 år unge og har pådratt seg mye livserfaring, kunnskap og empati. Ingen av dem har behov for å fremheve seg på bekostning av den andre - her er det de gode og meningsfulle samtalene mellom likeverdige venner som gjelder.

Noe forteller meg at musikken til de to skivene blei spilt inn samtidig i Udine i Italia. På den første var det originallåter pluss et par standardlåter som sto på programmet - her er det ni komposisjoner skrevet så broderlig som mulig av de to.

Hele veien er det vakre og sterke samtaler mellom to melodikere og klangsøkere av rang vi får ta del i. Jeg føler meg ganske trygg på at ingen av dem blir spesielt fornærma hvis jeg hevder at inspirasjon fra giganter som Bill Evans og Wayne Shorter er viktige ingredienser i deres musikkanskuelse og for å si det sånn: det kunne ha vært mye verre enn det!

"Space in Between" har blitt en flott og tidløs oppfølger til "Chamber". Herlig og vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vigleik Storaas & Tor Yttredal

Space in Between

Inner Ear/Musikkoperatørene

Fritt frem fra veteraner

Engelskmennene Evan Parker, Barry Guy og Paul Lytton har holdt sammen siden 1980. De har fortsatt mye unikt på hjertet.

Barry Guy, Paul Lytton og Evan Parker - voksne herrer som fortsatt har det.

Veldig mange kom opp i frijazzbevegelsen gjennom trommeslageren John Stevens borte på fotballøya. To av dem var bassisten Barry Guy og tenor- og sopransaksofonisten Evan Parker. Allerede i 1967 møttes Parker og trommeslageren Paul Lytton og de spilte sammen i flere konstellasjoner, blant annet i Barry Guys London Jazz Composers Orchestra. 13 år seinere oppsto trioen Parker - Guy - Lytton og her møter vi dem i en klubbopptreden på Vortex i London for knappe to år siden.

Det er med andre ord solide veteraner vi har med å gjøre. Herrene er mellom 71 og 74 år nå og har vært med på hele reisa til den europeiske frijazzen. De har aldri kompromissa på noe som helst og det virker det heldigvis ikke som om de har tenkt å gjøre i fremtida heller.

Den 14. juli 2016 inntok de klubben Vortex og de fire «låtene» som varer fra knappe tolv minutter til vel 24, forteller oss om tre svært langt framskredne og grensesprengende musikanter med vidåpne ører.

Dette er totalt fri musikk der garantert ingenting er avtalt på forhånd - det som skjer det skjer basert på de utallige initiativene som kommer fra de tre.

Her er det sjølsagt ikke noen tradisjonell melodikk eller rytmikk - dette er «låter» mer som abstrakte malerier der assosiasjonene strømmer på uten stans. Musikken er tilegna David Mossman, mannen som satte i gang Vortex og som har gjort det mulig for disse tre og mange andre å skape kompromissløs og spennende musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Evan Parker - Barry Guy - Paul Lytton

Music for David Mossman - Live at Vortex London

Intakt Records/Naxos Norway

Tøff og original brass

Nok en gang blir jeg fascinert av musikk som kommer ut fra selskapet 2L. Denne gangen er det musikk for et eksklusivt og strålende brassensemble.

Bjørn Morten Christophersen klar med arrangementene.

Foto: Morten Lindberg

Den norske komponisten og arrangøren Bjørn Morten Christophersen (42), som også underviser i begge deler på Universitetet i Oslo, har de siste 15 åra skrevet brasstykker i ymse stilarter. Nå dukka anledninga opp til å lage en helhet ut av det og du verden så originalt og vakkert det har blitt.

Jeg bryter nok en gang sammen og tilstår at mye av musikken som kommer ut på 2L ligger et stykke utenfor komfortsonen min. Samtidig er det en viktig inspirasjon - her handler det om å utfordre seg sjøl og sanseapparatet som til daglig er innstilt på ganske andre frekvenser.

Christophersen har skrevet 14 "låter" som varer fra under et minutt til knappe 14. Hans inspirasjon til å sette sammen denne collagen, er i stor grad hans nære forhold Jonas Haltlia - en relasjon så går tilbake helt til 2003. Haltia har her også alliert seg med to andre trompetere fra Oslo Filharmonien, Brynjar Kolbergsrud og Axel Sjöstedt, samt hornisten Jan-Olav Martinsen, trombonisten Thorbjørn Lønmo og tubaisten Frode Amundsen - alle fra Filharmonien. De dukker oppe i ymse konstellasjoner underveis - fellesnevneren er at det låter flott, originalt og spennende fra start til mål.

Christophersen henter hemningsløst fra en rekke kilder: klassisk og samtidsmusikk er sjølsagt hovedingrediensene og ut av dette har han skapt landskap som er hans egne og som han har framifrå assistanse til å levendegjøre.

Når så Morten Lindberg nok en gang benytter sitt mesterskap til å lage lyd av en annen verden, denne gangen i Jar kirke i Bærum, så er det ikke noen grunn til å holde seg utenfor dette flotte, sterke og originale universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo Philharmonic Brass gjør en strålende jobb.

Foto: Morten Lindberg

Bjørn Morten Christophersen - Oslo Philharmonic Brass

Woven Brass

2L/Musikkoperatørene

En av de nesten glemte

Det er dessverre ikke mange jazzinteresserte som reagerer når navnet Charnett Moffett blir nevnt. Dumt - han er nemlig en bassist i ultraklassen.

Charnett Moffett er en bassist helt der oppe - på begge horna.

Charnett Moffett (50) slo gjennom med et lite brak på 80-tallet da han jobba sammen med brødrene Branford og Wynton Marsalis. Siden har han dukka opp her og der med ujevne mellomrom, men aldri fått den oppmerksomheten han virkelig fortjener. Her møter vi han i ymse konstellasjoner både fra studio og i levende live.

Moffett stammer fra en uhyre musikalsk familie. Hans far, Charles Moffett, spilte trommer med blant andre Ornette Coleman, Sonny Rollins og Archie Shepp. Sønnen har også spilt inn plater med Ornette og brødrene hans, trommeslager Cody og trompeter Mondre, er også veletablerte størrelser.

Moffett er både en akustisk og elektrisk bassist med tilnærma null tekniske begrensninger - han kan gjøre bortimot hva som helst på horna sine. Det får vi mange eksempler på her i en utgivelse som har kommet til for å markere at det er 30 år siden hans første plateinnspilling var en realitet.

Mitt forrige møte med Moffett som leder, må jeg helt tilbake til 1991 for å finne. På «Nettwork» spilte han blant annet med salige Kenny Kirkland som også produserte.

Her møter vi Moffett først fra studioinnspillinger i 2014 med trommeslager Mike Clark og gitarist Stanley Jordan. Året etter går han live med tangentist Cyrus Chestnut og trommeslager Victor Lewis og i en annen konstellasjon med Jordan, legenden Pharoah Sanders på tenorsaksofon og Jeff «Tain» Watts på trommer og til slutt fra en festivaljobb i Sveits med Chestnut, Jordan og Watts.

Hele tida beveger Moffett seg fra et landskap der det funky og fusionaktige er kombinert med det mer tradisjonelle og standardtro og du verden for en bassist vi har med å gjøre. På mange vis er han forlenger til Jaco Pastorius som fretless elbassist og med den store fela har han hele den moderne tradisjonen inne.

Etter dette nye møtet med Charnett Moffett er det vanskelig å skjønne hvorfor han ikke hører hjemme på aller øverste hylle i bassklassen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charnett Moffett

Music from Our Soul

Motéma/Naxos Norway

Wiik Style

Pianisten, komponisten og bandlederen Håvard Wiik er i mine ører en musikant i verdensklasse. Her kommer det nok et prov på det.

Håvard Wiik med Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen - trioen sin det!

Håvard Wiik (43) har i en årrekke fortalt og vist oss at han har noe helt eget å fare med på alle områder. Om det har vært i kruttsterke Atomic, i Motif, i sin egen trio, på duo med Håkon Kornstad eller i ymse konstellasjoner med fremmedlandske musikanter av høy byrd, ofte Ken Vandermark, så har Wiik fra Frei ved Kristiansund, nå bosatt i Berlin, kompromissløst hele tida vist oss at han har vært på vei i retning seg sjøl.

Ei av låtene, han har forresten skrevet alle åtte her, heter "Tudor Style". For meg er det slik at alt på denne skiva også er Wiik Style - hans klangverden låter bare som han sjøl og etter at å ha hatt gleden av å følge han i rundt 20 år, så er det fortsatt en sann fryd å slå fast at han er tro mot seg sjøl og i stadig utvikling.

Wiik er ikke typen musikant som gjør det enkelt verken for seg sjøl eller for oss på mottakersida. Han gir både seg sjøl og oss solide utfordringer, men med den teknikken og den formidlingsevnen han er i besittelse av, så blir det hele tida spennende og unikt å følge han på veien.

Når han så har invitert med seg sine gode "gamle" venner Håkon Mjåset Johansen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, blant annet fra Motif-bandet, så har han han faktisk det beste og mest empatiske reisefølget tenkelig på plass. Vi snakker lyttere, solister og kollektivister av internasjonal toppklasse og de kler Wiik og musikken og intensjonene på strålende vis. Vals eller ikke vals - det driter jeg i:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Håvard Wiik Trio

This Is Not a Waltz

Moserobie Records/MusikkLosen

Flott stemme

For fem år siden støtte jeg på den sveitsiske vokalisten Sarah Buechi for første gang. Her er hun tilbake - enda mer moden og enda bedre.

Sveitsiske Sarah Buechi er en vokalist, låtskriver og komponist det er vel verdt å bruke tid sammen med.

Det er liksom ikke hver dag vi har gleden av å stifte bekjentskap med sveitsisk jazz. Gjennom selskapet Intakt Records, med base i Zürich, har muligheten heldigvis dukka opp og Saran Buechi (36) er et eksempel på at kvaliteten er meget god.

Til tross for at Buechi er "kun" i midten av 30-åra, har hun vært bosatt, studert og jobba både i India, USA og i Afrika. Deretter har hun hatt stopp både i Irland, i London og studert i København, men nå er hun tilbake i Zürich og jobber med den samme trioen vi har møtt henne med tidligere: pianisten Stefan Aeby, trommeslageren Lionel Friedli og bassisten André Pousaz. Denne gangen har hun også skrevet nydelige arrangement for en stryketrio bestående av Estelle Beiner på fiolin, Isabelle Gottraux på bratsj og Sara Oswald på cello.

Her har hun skrevet alt av både tekster og musikk og hun framfører dem på et prikkfritt engelsk - i tillegg til en sveitsisk folkemelodi sunget på sveitsertysk, vil jeg tro.

Buechi er en historieforteller av rang og en melodiker av høy byrd også. Det er et vakkert landskap hun inviterer oss inn i og hun synger med en inderlighet og overbevisning som er få forunt.

Buechi er en lyriker både som tekstforfatter og som vokalist og det har vært en sann fryd å møte henne og musikken hennes igjen - i en enda mer moden utgave.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Buechi sammen med sine utmerkede medsammensvorne.

Foto: Lisa & Remo Ubezio

Sarah Buechi

Contradiction of Happiness

Intakt Records/Naxos Norway

En stor historieforteller

Svein Tang Wa er intet mindre enn ei legende - i Rogaland. Det er på høy tid at resten av landet også åpner ørene for denne musikalske fortelleren

Svein Tang Wa har noe å melde og gjør det med snert.

Svein Tang Wa (72) er ikke det første og sikkert ikke det siste eksempelet på at er vanskelig å nå gjennom på nasjonalt plan hvis man synger på dialekt og hører hjemme et godt stykke utenfor hovedstaden.

I tillegg til å ha skrevet låter for band som Stavangerensemblet, Vamp og Leif og kompisane, har Tang Wa - han har kinesisk bestefar - gitt oss sju album under eget navn fra 1980 og fram til nå.

Jeg må innrømme at min kjennskap til Tang Was univers ikke er av den totale sorten. Jeg har hørt noen musikalske livstegn fra han med ujevne mellomrom og har alltid vært fascinert av det jeg har hørt. Nå, med hans sjuende plate og første på ti år, er det på høy tid å gjøre noe med det.

Sammen med storheter i det rogalandske musikklivet som tangentist Reidar Larsen, strengemester Arne Skage, trekkspiller Johan Egdetveit, trommeslagere Stein Inge Brækhus og bassistene Øystein Eldøy og Tor Mathisrud og korister som Britt-Synnøve Johansen og Randi Tytingvåg, gir låtskriver, tekstforfatter og vokalist Tang Wa oss 15 nye låter som bekrefter at vi har så mye mer enn en lokal storhet blant oss.

Tang Wa, i et viselandskap med både pop-, folk- og jazzimpulser i seg, forteller oss nemlig med all ønskelig tydelighet at han er en historieforteller av sjelden kapasitet. Han skriver og framfører fortellinger om både kjærlighet og andre av livets herligheter som vi alle kan kjenne oss igjen i på et vis som bare kunstnere med særpreg kan levere. Det er mye humor i tekstene til Tang Wa - bare gled dere til avslutningssporet "Eg sko ha hatt ein hit", men det er mye av det slaget før man kommer dit - men samtidig mye alvor unnfanga av en herre med en fantastisk observasjonsevne.

Det har tatt tid si tid før mitt første skikkelige møte med Svein Tang Was univers blei en realitet. Det var så avgjort på høy tid og jeg unner mange, også langt utenfor Rogalands grenser, gleden av å oppdaga hans unike stemme - på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Tang Wa

Perler fra Svein

Balder/Musikkoperatørene

For stille stunder

Den danske gitaristen Jakob Bro har tatt med seg tre fantastiske sjelsfrender og laga musikk deretter.

Jakob Bro sammen med Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan - for et lag!

Foto: Colin Eick

Når du har med deg trommelegende Jon Christensen, trompeter og flygelhornist i ultraklasse Palle Mikkelborg og bassisten «alle» vil ha med seg nå, Thomas Morgan, så ligger veldig mye til rette for at dette kan gå veien. Det har det da også gjort - noe så voldsomt!

For mange av oss blei musikk gjort av og med Paul Motian og Tomasz Stanko det første møtet med Jakob Bro (40). Talentet og det høyst personlige uttrykket var åpenbart fra første tone og slik har det bare fortsatt å utvikle seg. Det oppdaga raskt også ECM-ideolog og produsent Manfred Eicher og her møter Bro oss med sin tredje ECM-utgivelse under eget navn.

Den første, "Gefion" fra 2015, var på trio med Christensen og Morgan og oppfølgeren, "Streams" året etter, med Joey Baron på trommekrakken samt allestedsnærværende Morgan. Nå har altså Bro utvida besetninga til kvartett - det skader på ingen måte med en av de vakreste trompet/flygelhorn-tonene på jord, Palle Mikkelborg (77), og han inviterte også tilbake vår egen trommefargelegger par excellence, Jon Christensen (75).

Med amerikanske Thomas Morgan (36), som vi også kjenner fra duosamarbeid med Bill Frisell, møtes altså to generasjoner her. Det byr så definitivt ikke på noen som helst musikalske konflikter, heller tvert i mot. Modenheten, roen og lytte- og fargeleggeregenskapene til Mikkelborg og ikke minst Christensen, er med på å løfte det musikalske budskapet til Bro, som har fått litt assistanse av Mikkelborg på låtskriversida, til de store høyder.

Musikken er løs, åpen, luftig, melodisk, søkende, finnende og alltid på vei. Den er vakker, personlig og inkluderende og Jakob Bro framstår nå som en av de aller viktigste moderne jazzgitaristene her på Tellus. Og når det gjelder Jon Christensen, som nå spiller trommer på et helt annet vis enn han gjorde for noen tiår siden, men likevel like personlig og flott, så er det vanskelig å finne nye superlativer. For meg er han han enkelt og greit i en klasse for seg sjøl - han er en musikkens kunstmaler i ultraklassen. Sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jakob Bro

Returnings

ECM/Naxos Norway

Sakte nytelse

Alle som har hatt gleden av å oppleve musikken til gitaristen Kim Myhr, vet at han ikke forhaster seg akkurat. Det gjør så vanvittig godt!

Kim Myhr skaper usedvanlig vakker og sakteflytende musikk.

Det meste i våre omgivelser skal gå unna i et helvetes tempo - uansett hva det er. Kim Myhr og musikken han forsetter å skape er motsatsen til dette og det er så vidunderlig vakkert å ta turen inn i universet hans.

Jeg har hatt gleden av å bli tatt med inn i Myhrs unike verden ved flere anledninger. Bestillingsverket han serverte under Moldejazz for noen år siden sammen med Trondheim Jazzorkester blir aldri glemt og er eksemplet på Myhrs musikk med stort orkester. Seinere har det blitt stadig mindre utgaver - helt ned til Myhr aleine med ymse strengeinstrumenter.

Her møter vi Myhr med både elektrisk og akustisk gitar og allehånde smakfull elektronikk, sammen med perkusjonistene Tony Buck, kjent fra det originale bandet The Necks, Hans Hulbækmo fra Atomic, Broen, Skadedyr og gudene vet hva og Ingar Zach fra Hunstville og Dans les Arbres. Vi snakker om å hente assistanse på øverste hylle her!

Det er vel bare Hulbækmo som har vært i studio sammen med Myhr - Buck sine bidrag er spilt inn i Berlin, mens Zach har lagt på sitt i sin adopterte hjemby Madrid.

Hadde det ikke vært oppgitt i omslagsheftet, hadde det ikke vært mulig å oppdage at pålegga hadde skjedd uavhengig av resten. Dette er nemlig musikanter med så mye fingerspitzfølelse, lytteevne, kreativitet og empati at de kan "lure" hvem som helst.

Det Myhr har skapt som utgangspunkt er to sakteflytende flater som får tid og anledning til å utvikle seg organisk, stille, vakkert og på et vis jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av i sin musikktilnærming.

Dette er enkelt og greit musikk vi trenger mye mer av - hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kim Myhr

You | me

HUBRO/Musikkoperatørene

Tøffe saker

Til tross for at den engelske kvintetten Led Bib har holdt på siden 2005, så er dette mitt første møte med dem. Det frister til flere treff.

Led Bib henter fra både Zappa, Zorn og Ornette.

Led Bib byr på improvisert musikk i en rekke grenseland. Punk-jazz er bare en av merkelappene bandet har blitt beæra med, men her finnes det mye av alt.

Led Bib fikk et stort publikum, også langt utenfor jazzmenigheta, spesielt borte på fotballøya etter at de blei unnfanga i 2005. De seienste åra har bandet ligget i et slags stabilt sideleie, men når er de altså tilbake og det med et brygg de er ganske så aleine om.

For vel to år siden møttes de i trommeslageren Mark Holubs adopterte hjemby Wien og inspirasjonen og trøkket var åpenbart fortsatt til stede. Bandet består i tillegg til Holub av elbassisten Liran Donin, de to altsaksofonistene Pete Grogan og Chris Williams og tangentisten Toby McLaren. Uten unntak er dette ukjente herrer for meg, men det er tydelig at de ikke er ukjente for hverandre.

Holub er hovedkomponisten, men alle bidrar også på det området. Musikken, som varer i vel 75 minutter, har et tydelig jam-i-studio preg over seg sjøl om det er straighte låter de fem forholder seg til.

Det er på ingen måte måte overraskende at referanser som Frank Zappa, John Zorn og Ornette Coleman dukker opp. De er alle brukt som inspirasjonkilder, men samtidig har Led Bib så avgjort skapt et eget uttrykk - et tøft, heftig og sjangerfritt et som både jazzfolk og mange andre vil ha glede av. Tøft er det - beintøft fatisk til tider.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Led Bib

Umbrella Weather

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Ei ny stemme

Du skal nok ha fulgt svært godt med for å ha fått med deg vokalisten og pianisten Irmelinn Ramo. Fra nå av er det bare å følge godt med.

Irmelinn Ramo mener hvert ord og hver tone hun synger og spiller.

Irmelinn Ramo (30) kommer fra Kvinlog i Vest-Agder og har sin formelle bakgrunn fra universitetet i Agder. Der hadde hun salige Egil Kapstad som mentor i flere år og da skjønner vi hvor lista blir lagt.

Dette er altså mitt første med Ramo og hun møter meg og oss med en digital ep bestående av seks sanger. Hun er mutters aleine hele veien - hun både synger og spiller piano.

Det Ramo byr oss er standardlåtene "Beautiful Love", "Honeysuckle Rose" og "Summertime", Beatles-låta "Norwegian Wood", Norah Jones´ "Don't Know Why" og "The Moon´s a Harsh Mistress" som Radka Toneff har udødeliggjort.

Ramo har ei varm og inderlig stemme som løfter fram budskapet i låtene på et fint vis. Stemma er ikke stor eller omfangsrik, men hun er dyktig til å utnytte de innebygde kvalitetene som finnes der. Når hun så har tatt til seg mye fra det fantastiske klangidealet til Kapstad som pianist, så blir dette et varmt og personlig møte med en musikant/vokalist det skal spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Irmelinn Ramo

From the Beginning

IndigoBoom

Vakkert og vemodig

Den 14. juni er det ti år siden sjokkbeskjeden kom: Esbjörn Svensson var ikke mer. Her kommer en fantastisk påminnelse om hans storhet.

Esbjörn Svensson omringa av sine gode venner Magnus Öström og Dan Berglund.

Esbjörn Svensson Trio, eller bare e.s.t., hadde i løpet av sin eksistens oppnådd en status i grenseland mellom jazz og rock som de aller fleste jazzmusikere bare kunne drømme om. De dro publikum i tusentall på sine konserter og de pryda forsida på det amerikanske musikkmagasinet DownBeat - som de første europeere. Så, etter en dykketur sammen med sin sønn, var det hele over for Esbjörn Svensson.

e.s.t. hadde, til tross for Svenssons bortgang bare 44 år gammel, et langt og ikke minst produktivt liv. Svensson og Öström var i tillegg barndomskamerater fra Västerås. Trioen blei etablert i 1993 og ga oss ti studioinnspillinger og fire liveskiver før skjebnen ville at det musikalske og personlige eventyret var over.

Med sine inspirasjonskilder fra klassisk musikk, spesielt Béla Bartók, rock - Radiohead spesielt, pop og elektronika og sjølsagt jazz, skapte trioen et helt eget univers som snakka til et stort publikum på tvers av de fleste sjangergrenser. Musikken, interaksjonen og uttrykket var flott, utfordrende, vakkert og unikt.

Til minne om både trioen og ikke minst Svensson, har bandets selskap ACT og Berglund og Öström bestemt seg for å markere at det er ti år siden både trioen og Svensson forlot tida.

Her får vi være med på en konsert fra Barbican Centre i London den 20. mai 2005 og det som har blitt en dobbelt cd med ti låter på mellom sju og 17 minutter, viser oss e.s.t. i superslag. Her får alle tre masse rom til å vise hvem de er individuelt og ikke minst kollektivt i et repertoar som består av både relativt ukjente låter og hits som "When God Created the Coffeebreak" og fantastisk vakre "Believe, Beleft, Below".

Jovisst er dette flott og vakkert - uendelig vakkert og sterkt er det, men samtidig er det sjølsagt usedvanlig vemodig. Tankene går lett i retning hva om....Det får vi sjølsagt aldri svar på, men vi får i alle fall nok en bekreftelse på hvilken enorm kraft og personlighet som lå i og bak e.s.t. Dette er altså musikk spilt inn for 13 år siden - den låter duggfrisk og så tidløs at den kunne vært unnfanga i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Esbjörn Svensson Trio

e.s.t. Live in London

ACT/Musikkoperatørene

Fremtida er på vei!

Bak bandnavnet Hippo Act skjuler fire unge norske herrer seg med det musikalske blikket klart retta mot fremtida.

Hippo Act kommer med en kraftig bekreftelse på at fremtida er på vei.

Foto: Morten Røsbak

Både bandnavnet og tittelen på debutskiva mer enn antyder hvor vi er på vei. Her hentes det impulser fra en rekke kilder og Hippo Act er så avgjort i stand til å sette det sammen til noe eget.

Gitaristen Emil Brattested fra Nesbyen, bassisten Andreas Haga fra Grimstad, trommeslageren Steinar Mossige og tangentisten Morten Røsbak, begge fra Stavanger, har funnet hverandre i leikegrinda på Norge Musikkhøgskole.

Der har de åpenbart hatt det usedvanlig hyggelig og lærerikt. De har kasta en hel masse ingredienser opp i den musikalske gryta og ispedd en hel del personlig og musikalsk empati, så det har blitt et brygg ut av det som de både er aleine om og som de bør være stolte av.

Sjøl kaller de brygget sitt electrofuturistic acid lounge med progressive danceable beats, trippy intelligent melodies og med et metamodern sound. Skjønner????

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hele ordlyden i resepten fullt ut, men jeg får uansett med meg intensjonene til Hippo Act. De både vil og de makter å skape et hipt elektronisk lydlandskap anno vår tid og kanskje også for åra som kommer.

Hippo Act består av fire unge menn som snakker det samme språket og som gjerne vil utfordre både hverandre og seg sjøl. Rock og jazz/improvisasjon er viktige ingredienser i denne leiken. Det Hippo Act byr på er tøff og moderne musikk - dette er et band og musikanter det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS 1 Denne skiva er kun utgitt digitalt.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hippo Act

Electrofuturisky

Hippo Audio

It´s Møster-time!

Den ene dagen dukker han opp med Chick Corea, så med en frijazztrio og deretter med en ungarsk jazz-rock-punk-trio. Kjetil Møster setter tydelige spor uansett.

Dag Erik Knedal Andersen, John Edwards og Kjetil Møster tar oss med til nye steder.

Saksofonist og klarinettist Kjetil Møster (41) blei kåra til årets internasjonale jazztalent i 2006. Etter det har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl og det er en musikant med en kraft og en visjon av sjeldent kaliber vi opplever nå.

Om det er i rød treningsdrakt med Datarock, sammen med ikonet Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, med sitt eget band og med Motorpsycho-herrer, så er Møster av typen musikant som det tar hundredeler av et sekund å kjenne igjen. Han har med andre ord tilegna seg si egen stemme - kanskje den aller viktigste egenskapen for en jazzmusikant som har som ambisjon å etablere seg helt der oppe.

Her møter vi Bergens store saksofonsønn i to ganske så forskjellige settinger. Den 7. september for knappe fire år siden møttes vår mann og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og den engelske frijazzbassisten John Edwards på Café Oto i London.

Utgangspunktet var, om jeg har skjønt det rett, usedvanlig åpent og samtalene mellom de tre, som har endt opp i to låter, er av typen som forteller oss om tre musikanter med sterkt utvida lytteapparat.

Det er masse dynamikk, spenning, utfordring og initiativ i dette møtet mellom musikanter fra forskjellige generasjoner og det er nok en bekreftelse av at også på frijazzområdet er Kjetil Møster en langt framskreden utøver.

Samarbeidet mellom JÜ, som består av trommeslageren, og mye mer, András Halmos, bassgitaristen, og mye mer, Ernö Hock og gitaristen, og mye mer, Ádám Mészáros, går egentlig flere år tilbake og på bandets debutskive på RareNoiseRecords, "JÜ Meets Møster", var Møster med hele veien.

Den skiva gikk meg dessverre hus forbi, men jeg skjønner ut i fra det sporet han bidrar med på "Summa" at her må jeg gå tilbake i arkivet for å sjekke det ut.

JÜ er et drittøft band med masse energi i ryggmargen. De henter hemningsløst fra både moderne jazz, rock og punk og det kommer jo absolutt ikke som noen stor overraskelse at Møster stortrives i et slikt landskap.

Kjetil Møster blei altså kåra til det største internasjonale jazztalentet for tolv år siden. Nå er han mye bedre og mer moden - her er det to strålende eksempler på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den ungarske trioen JÜ med Kjetil Møster sparer ikke på kruttet.

Møster/Edwards/Knedal Andersen

Different Shapes/Immersion

Va Fongool/Musikkoperatørene

Dumma

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vinter hele året

Vokalisten Trude Kristin Klæboe ga ut «Vinterlys» for noen måneder siden. Den har blitt liggende i bunka og nå ville jeg finne ut om den funka om sommeren.

Trude Kristin Klæboe sørger for varm vinter - hele året.

På sett og vis blir jo dette et slags eksperiment. Sjelden eller aldri har vi opplevd mai som full sommer som nå. Ville «Vinterlys» funke nå? Eller burde den bare legges tilbake i bunka og plukkes frem igjen når mørket senker seg og snøen kommer dryssende?

Det hadde seg slik at Klæboe inviterte en rekke av sine musikalske venner hjem i stua og samla dem rundt pianoet sitt. Utgangspunktet var å hygge seg med et knippe sanger med røtter i vinter, salmer og viser av typen året-rundt.

Jo da, noen egner seg nok best i den mørke årstida som "Vise i vinterlys", "Jeg snører min sekk" og "Vintersang", men de aller fleste er så avgjort anvendbare resten av året også.

Klæboe har med vokalistvennene Christian Ingebrigtsen og Gaute Ormåsen og ikke minst utmerka instrumentalister som Per Willy Aaserud (trompet), Frøydis Grorud (saksofon), Inger Marie Aasen Bjerkerud (torader), Staffan William-Olsson (gitar), Kenneth Ekornes (trommer), Audun Ellingsen (bass) og brødrene Helge og Tarjei Nysted - sistnevnte har også produsert.

Med dette vennelaget har det blitt et koselig treff i stua i et herlig vise-jazzlandskap. Klæboe synger flott og vakkert, men litt for følete enkelte ganger for min smak. Uansett har det blitt nok et visittkort fra Trude Kristin Klæboe som bekrefter at hun har noe varmt og ekte å gi oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trude Kristin Klæboe

Vinterlys

Master Music/Musikkoperatørene

Vi må!

Belgiske Jonas Cambien har slått seg ned her hos oss fordi han synes musikkmiljøet er så spennende. Han er sjøl med på å legge lista stadig høyere.

Andreas Wildhagen, Jonas Cambien og André Roligheten tar oss med til nye steder.

For to år siden møtte vi trioen til pianisten og komponisten Cambien for første gang på det portugisiske selskapet Clean Feed Records. Han har heldigvis fortsatt med seg sopran- og tenorsaksofonist, bassklarinettist og fløytist André Roligheten og trommeslager, perkusjonist og trompetist (!) Andreas Wildhagen på ferden videre.

I alle settinger jeg har hatt gleden av å støte på Cambien, også på duo med bassisten Adrian Myhr på Clean Feed, så har han uten stans overraska meg med å gå i nye, egne retninger.

Cambien er åpenbart en musikant og komponist som har røtter i en rekke leire. Samtidsmusikk er tydelig en viktig inspirasjonskilde, men det er også frijazz og, tro det eller ei, popmusikk - dog ikke av den typen mange av oss synes det går mange og førti av på dusinet.

Sammen med de langt framskredne improvisatørene Roligheten og Wildhagen, og trompeteren Torstein Lavik Larsen på to av de tolv spora, har Cambien skapt sitt eget univers som er egna for å overraske, utfordre og dermed sette mottakerapparatet i aksjon på et nytt vis - ingenting er mer spennende enn det.

Vi skal være glade for at Jonas Cambien har slått rot her. Både vi og han har åpenbart fått mye igjen for det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien Trio

We Must Mustn´t We

Clean Feed Records/MusikkLosen

De fire store

Både i norsk jazz og litteratur har det vært snakk om de fire store. Nå finnes en ny kvartett som kler betegnelsen.

Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Lars Saabye Christensen - for et møte!

Foto: Tor Hammerø

Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal. Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen. Legendariske kvartetter for å si det slik. Nå kan vi tilføye Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anneli Drecker og Sven Persson i et grenseland med røtter både i musikk og litteratur.

Ja da, jeg vet det er store ord å ta i bruk: de fire store. Likevel er det slik at etter å ha tilbragt mange timer med musikken på noe så gammeldags som en vakker cd, å ha opplevd et herlig "bad" med Bjørnstad og Saabye Christensen forbilledlig leda av Anne Grosvold og så en konsert med de to samt Anneli Drecker, alt formidla av lydmaestro Sven Person på best mulig vis, så tar jeg orda i bruk uten å rødme.

En av mine favorittforfattere uansett sjanger og uansett hvor det måtte være på Tellus, Lars Saabye Christensen, har altså skrevet 13 dikt fra sine utallige opplevelser med/i/om hotellrom kloden rundt. Disse har han etter hvert overlatt til, i denne sammenheng komponisten og pianisten, Ketil Bjørnstad. Han har så invitert sin "gamle" musikalske sjelsfrende Anneli Drecker til å formidle tekstene, som Saabye Christensen for første gang har skrevet på engelsk.

Vi blir tatt med til blant annet Mayflower i New York, The Grand i Krakow, Kempinski i Berlin, Astor Crowne i New Orleans, Duxton i Melbourne, L´Hôtel i Paris og Schloss Elmau i Tyskland og med Saabye Christensens umiskjennelige signatur, preget av ettertanke, masse humor - tro det eller ei - og et språklig mesterskap han viderefører også på engelsk, er utgangspunktene de aller beste for duoen Bjørnstad/Drecker.

På plata er det "bare" de to, men på Røverstaden - gamle Club 7 og Sardines - var Saabye Christensen hjertelig tilstede også med resitering av dikt på norsk - noen oversettelser av det Drecker sang samt noen andre, og for en opplevelse denne nye trioen pluss Person ga oss!

Det sier sitt at Manfred Eicher, ECMs ideologiske fører på alle mulige vis, har valgt å gi ut "A Suite of Poems". Eicher er ikke kjent som noen stor vokalelsker, men han har tydeligvis blitt begeistra for Dreckers særegne stemme - alle fire her er utstyrt med sin egen signatur - som formidler disse flotte tekstene på et ganske så straight vis. Her er det ikke mye vokalimprovisasjon, men måten Drecker formidler historiene på er så flott og så personlig og gjort med en stemme som er så hennes at det ikke trengs heller.

Bjørnstad har skrevet låter som kler tekstene bortimot til perfeksjon. Sjølsagt låter det Bjørnstad og hvorfor skal det ikke det? Han viser for eksempel med sitt lett stride-antydende pianospill på New Orleans-låta og noen Chopin-referanser på Krakow-låta at han har fulgt Saabye Christensen veldig på ekskursjonene.

Kveld etter kveld satt han alene i minibaren, I will write you from tomorrow, jeg er i de nest beste hender, tar du inn på hotell i din egen by, så er det ikke bra - langt i fra bra, hvor lenge kan jeg ikke bli og vi er mer enn elskere nå - vi er hverandres tid, er bare noen av tankene Saabye Christensen har satt i gang hos alle dem som valgte å lytte denne kvelden og som kan gjøre det med plata verden rundt i åra som kommer.

Når han så har fått den aller beste assistanse fra Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Sven Persson til å løfte dem videre, så er det ikke så mye mer å spørre om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Drecker, Persson, Saabye Christensen og Bjørnstad - de fire store.

Foto: Tor Hammerø

Ketil Bjørnstad

A Suite of Poems

ECM/Naxos Norway

1968 - året sitt det!

De som har levd ei stund har en spesiell fornemmelse av og om 1968. Her får vi ypperlig hjelp til å finne ut hva som stemmer og hva som bare er innbilning.

Joar Hoel Larsen og Eva Bratholm tar oss med til den viktige 50 års-jubilanten.

Det er vel få om noen år som er så myteomspunnet som 50-åringen 1968. Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen var «der» og her setter de det hele i perspektiv.

Var 1968 så viktig for ettertida som mytene eller ryktene vil ha det til? I forhold til 1967 og 1969 for eksempel? Jeg velger å tro at 1968 var et større veiskille enn noe annet år i etterkrigstida, da bortsett fra 1989 da Muren falt og en ganske så ny verdensorden oppstod.

Dette faktum synes jeg Bratholm og Hoel Larsen på et velskrevet og innsiktsfullt vis har greid å anskueliggjøre. De har løfta frem 17 forskjellige hendelser fra dette helt spesielle året som har vist seg å få mindre eller større betydning for både kortere eller lengre perioder - noen med bortimot evighetens perspektiv ved seg.

Vietnam-krigen, som raste på sitt verste, hadde garantert større betydning enn at Jackie Kennedy gifta seg med Aristoteles Onassis, men begge deler var "viktige" på sitt vis og når Biafra-katastrofen og Beatles´ "The White Album" på sett og vis danner ytterpunkter i denne fortellinga om dette året, så makter forfatterne å ramme disse viktige 365 dagene inn på et ekte og grundig, men samtidig lettfattelig vis.

Vi får neppe mye nytt i denne boka, men for min del er det mange aha-opplevelser underveis som gjør at mange brikker faller på plass. Jo da, 1968 har betydd mye for mange og Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen har gjort en fin jobb med å bekrefte det gjennom vel 300 sider.

Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen

1968 - Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann

Font Forlag

Over mange grenser

De tre herrene bak Thiefs kommer fra begge sider av Atlanterhavet. Med assistanse av en rekke vokalister tar de for seg viktige spørsmål i vår tid.

Thiefs har noe viktig å melde uansett hvor man er bosatt.

Trommeslageren David Frazier, Jr. og bassisten Keith Witty har sammen med den franske saksofonisten Christophe Panzani invitert fem franske og amerikanske vokalister og rappere til å ta for seg viktige spørsmål på begge sider av havet - og hvor som helst ellers.

De to førstnevnte er bosatt i New York, mens Panzani har Paris som sin base. Det forhindrer dem på ingen måte når det gjelder å skape et unikt musikalsk uttrykk - kanskje heller tvert imot.

Jeg kjenner verken bandet eller de tre hovedmennene fra før. Det fører til at nysgjerrigheten faktisk blir ekstra pirra og når det hevdes, og det med rette, at musikken til Thiefs henter hemningsløst fra både fri- og relativt straight jazz, hip-hop, electronica, dance og musique concrète, så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at Thiefs univers er ganske så unikt.

Sammen med vokalister/rappere som Mike Ladd, som vi opplevde med Vijay Iyer i Molde i fjor, Guillermo E. Brown og Gaël Faye - samt to til - får vi tekster på både engelsk og fransk som i stor grad handler om innvandring, om det å være en fremmed, om det å leve i frykt.

Uttrykket er tøft, moderne, spenstig og annerledes. I tillegg til vokalistene er også tangentisten Aaron Parks med på laget og de tre "sjefene" trakterer i tillegg til horna sine også elektronikk.

Møtet med Thiefs har på alle vis blitt et annerledes treff og de formidler noe som er egna til ettertanke. De har noe å melde som er viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thiefs

Graft (La greffe)

Jazz&People/thiefs.bandcamp.com

Uendelig inderlig

Med ujevne mellomrom gir Jan Gunnar Hoff oss stadig vakre påfyll med noe høyst personlig ved seg.

Jan Gunnar Hoff sammen med Anders Jormin og Audun Kleive i flotte Sofienberg kirke i Oslo.

Foto: Morten Lindberg

Når tangentist, bandleder og komponist Jan Gunnar Hoff har invitert med seg svenskenes superbassist Anders Jormin og trommeslager extraordinaire Audun Kleive, så ligger relativt mye til rette for at det kommer til å bli et musikalsk møte på høyt nivå. Det har det da også blitt.

Bodøs store jazzsønn Jan Gunnar Hoff er en initiativtaker på øverste hylle. Han har ideene og han har evnen til å få satt dem ut i livet. Det er absolutt ingen dårlig kombinasjon!

Når så Hoff og lydmaestro Morten Lindberg, som har x antall Grammy-nominasjoner på cv-en sin, har funnet hverandre, så får det meste også en ekstra dimensjon. Som så mange ganger før har Lindberg ønska å benytte Sofienberg kirke i Oslo som studio og lyden av det store kirkerommet blir nesten som et ekstra medlem av ensemblet.

Hoff er en lyriker, estetiker og melodiker av høy byrd og når både han og hans to medsammensvorne makter å kombinere disse elementene, som de på alle slags vis gjør her, så blir "Polarity" noe av det sterkeste og flotteste han har gitt oss så langt - det sier ikke lite.

Hoff har skrevet all musikken og sier at den er inspirert av konkrete opplevelser og sinnsstemninger. I omslagsheftet er han spesifikk på hva det betyr for hver enkelt låt og det gir lytteopplevelsen enda mer mening.

Jormin og Kleive - god bedring med prolapsen forresten - er to store lyttere og medspillere med sine helt spesielle stemmer. De kler klangverdenen til Hoff på et framifrå vis og sørger for en ro og inderlighet som er sjelden uansett hvor på kloden man leter.

"Polarity" har blitt Jan Gunnar Hoffs mesterstykke - så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Hoff Ensemble

Polarity

2L/Musikkoperatørene

Gitarhelten!

Jeff Beck er definitivt en av de største gitarheltene. Her får vi bli med han på fest!

Jeff Beck har vært gitarhelt i over 50 år!

10. august 2016 samla Jeff Beck (73) noen av sine beste musikalske venner for å feire sine 50 første år som artist. Det blir det fest av!

Nå får heldigvis alle vi som ikke hadde anledning til å stikke innom Hollywood Bowl denne augustkvelden, sjansen til å oppleve den likevel. På denne dobbelt cden med 21 spor blir vi nemlig tatt med på ei herlig rundreise i Becks mangslungne historie - fra hvor han kommer til hvor han er i dag.

Med sin helt særegne spillestil og tone, har Beck påvirka flere generasjoner gitarister kloden rundt. Han har vært og er en rocker, men det har alltid vært mye blues i Beck og etter hvert har også jazzen spilt ei viktig rolle i hans uttrykk.

Alt dette, fra flere Yardbirds-låter til det nyeste Beck har gjort fra albumet "Loud Hailer", blir servert på hans umiskjennelige vis med hans faste band, med blant andre den tidligere Prince-bassisten Rhonda Smith, på plass.

Når så Beck har invitert gjester Billy F. Gibbons fra ZZ Top, blueslegenden Buddy Guy, jazzrockhelten Jan Hammer, bluesvokalisten Beth Hart og Aerosmiths Steven Tyler, så lå det meste til rette for en skikkelig festkveld og det har det da også blitt.

Her dukker det ikke opp mange musikalske overraskelser, men derimot mye hygge. Det er sånn det skal være og dessuten er det sjølsagt nok en manifestasjon av hva og hvem Jeff Beck har vært og ikke minst er: en gitarist i aller ypperste superklasse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeff Beck

Live at The Hollywood Bowl

Rhino/Warner Music

Festen har ingen ende

Samarbeidet mellom Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester har akkurat unnagjort tre fantastiske konserter. Her får vi oppleve dem live fra 2010.

Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester anno 2010.

Foto: Arne B. Rostad

Det ser heldigvis ikke ut som den har noen slutt denne eventyrhistoria som starta i 2000 under Moldejazz. Som oftest blir det med ett møte, eller i beste fall noen få, mellom ei fremmedlandsk stjerne og våre egne, men i dette tilfellet har det tydeligvis et bortimot evighetens perspektiv over seg. Så heldige vi er som får være med og oppleve det!

Jeg er blant de aller heldigste som har fått muligheten til å være med fra den spede begynnelse til to av de tre konsertene som akkurat er unnagjort. Det var stort den første julidagen i Molde og det var fantastisk å høre og se den utviklinga som har foregått siden den gang.

Veldig mye av æra skal gå til Erlend Skomsvoll som siden dag én har tatt for seg Coreas musikk på et unikt vis og ikke bare arrangert den, men som Corea sier: skrevet den om. Han har gitt seg sjøl, de forskjellige utgavene av TJO og mesteren sjøl stadig nye utfordringer og uten stans vært viktig i det å ta musikken videre.

Her får vi være med på turné i Norge og Sverige høsten 2010 pluss et spor fra en konsert i 2001 i Oslo Konserthus. To av låtene er også komponert av Skomsvoll samt at vi vi får bli med på en dadaistisk og hysterisk improvisasjon mellom Corea og John Pål Inderberg.

Både repertoaret og orkesteret er ganske så forskjellig fra årets utgave. Her dreier veldig mye seg om Coreas "Children´s Songs", pluss tittellåta sjølsagt og et utdrag av "Concierto de Aranjuez" - feilskrevet på omslaget - men som alltid er det originalt og spennende å følge de involverte på reisa som er akkurat som sist, men helt forskjellig, som Jan Garbarek sa om sin nye musikk for noen år siden.

Det kollektive er sjølsagt veldig sentralt hele veien her - nok en gang kudos til ustoppelige og kreative Skomsvoll - og sterke solistprestasjoner fra Tor Yttredal, Tore Johansen, Sissel Vera Pettersen, Atle Nymo, Mathias Eick og, tro det eller ei, Chick Corea, legger liksom ikke noen demper på stemninga.

Møtet mellom en av jazzens aller største, Armando Anthony Corea (76), Trondheim Jazz Orchestra og Erlend Skomsvoll, har vært, er og kommer forhåpentligvis til å bli værende et eventyr i mange år fremover. Dette er en strålende dokumentasjon av en bit av reisa.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea with Trondheim Jazz Orchestra & Erlend Skomsvoll

What Game Shall We Play Today

MNJ Records/MusikkLosen

Saft, Ayler og mye mer

Soulversjon av Albert Aylers musikk og americana-utflukt av sjeldent kaliber - begge deler med Jamie Saft i nøkkelroller. All grunn til å heise flagget!

Shakers n´ Bakers - tøft band med tøff musikk.

Multiinstrumentalisten Jamie Saft gjør noe med enhver musikalsk setting han er en del av. I Starlite Motel jobber han med de norske herrene Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen - her møter vi han altså i to helt forskjellige amerikanske konstellasjoner.

Den amerikanske tenorsaksofonisten og fløytisten Jeff Lederer (56) er et relativt ukjent navn her hjemme. Desto hyggeligere er det å få stifte bekjentskap med han og hans band Shakers n´ Bakers som er ute med sitt tredje visittkort. Sammen med vokalistene Mary LaRose og Miles Griffith, bassisten Chris Lightcap, trommeslageren Allison Miller og tangentisten Jamie Saft, pluss gjester som trompeteren Steven Bernstein og kornettisten Kirk Knuffke, tar Lederer oss med til musikalske landskap de aller færreste av oss har besøkt tidligere.

Der noen kanskje har fått med seg Lederers bidrag, kan være i Matt Wilsons band og Wilson er også gjest på to av spora her. Det vi får høre er Albert Aylers (1936-70) musikk fra skiva "New Grass". Det var musikk han hadde skapt sammen med sin partner Mary Maria Parks og som var svært langt unna Aylers frijazzutflukter som "alle" kjenner han fra. Plata kom ut to år før han blei funnet drukna i East River i New York. Han sa sjøl at denne musikken representerte en helt annen dimensjon i hans liv og det er det liten tvil om.

Ayler var en sterkt religiøs person og her kommer det masse bekreftelse på det både gjennom tekstene og budskapet i musikken. Lederer & Co har viderebrakt dette stoffet med masse gospel, spirituals, soul og rhythm and blues i seg på et inderlig og flott vis og miksa det med tradisjonelle låter fra dette uttrykket som "Deep River", "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen" og "Swing Low Sweet Chariot", og satt det sammen til et tøft og groovete jazzuttrykk tolka av topp solister og uttrykksfulle vokalister. Tøft, annerledes og ekte.

Saft viser nok en gang hvilken smakfull og original tangenttraktør han er også i dette uttrykket, men når vi møter han sammen med gitaristen Bill Brovold - han må vel ha norske aner! - så er det uten tangenter. Saft spiller nemlig også dobro og lap steel-gitar på et framifrå vis og med naboen sin, de to bor nemlig like ved hverandre i Hudson på landet utenfor New York, blir vi invitert inn i et helt annet landskap igjen.

Her dreier det seg nemlig om egenkomponert musikk i et utprega americana-land med både bluegrass, country og jazz i seg. Det virker som om de to bare har satt hverandre stevne på trammen like ved skogkanten og latt stemninga ta dem dit den ville. Det har blitt til vakre og ettertenksomme steder og mens disse linjene skrives så kvitrer småfuglene utenfor skrivestua. Det virker det nesten som de gjorde da Brovold og Saft møttes også. Nok en gang veldig annerledes og vakkert. Og hvor Jamie Saft dukker opp neste gang er det sjølsagt umulig å vite - heldigvis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bill Brovold og Jamie Saft i skogkanten med sine strenger.

Shakers n´ Bakers

Heart Love

Little (i) Music/shakersnbakers.bandcamp.com

Bill Brovold & Jamie Saft

Serenity Knolls

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Herlig fra Vågå!

Spillemannen Vegar Vårdal er tydeligvis en kar som får ideene sine til å blomstre. Bli med på ei musikalsk reise til Vågå!

Slik ser det ut når «heile» Vågå samles.

Tanker og ideer er én ting. Det å få satt dem ut i praksis noe helt annet. Vegar Vårdal har lykkes med det og tatt med seg ei heil bygd!

Starten på dette prosjektet var at det skulle skapes et bestillingsverk til Landskappleiken i Vågå i 2016. Resultatet blei forestillinga "Ikkje ver blug, kyss meg!" Resultatet blei på alle måter så stort at nå får heldigvis mange flere enn de som var til stede i Vågå også muligheten til å oppleve det.

Vårdal baserte det heile på lokal tradisjon med tradisjonelle låter, nye låter og nye arrangement. Som fundament er et høykompetent band med Vegard Moshagen, Kenneth Ekornes, Åsmund Reistad, Aasmund Nordstoga og Vårdal sjøl i aksjon stort sett hel veien.

Det som er aller mest fascinerende med denne flotte musikalske utflukten, er at Vårdal på et flott vis har inkorporert bortimot det og de som kan krype og gå i bygda til å bidra. Det betyr blant andre Vågå Spelemannslag, Damer i D-dur, Juniorlaget, Skultbakkalaget, Sprell og Viser og vers pluss en rekke ekstra solister som Camilla Granlien, Tone Jorunn Tveito og Torun Elise Kveen på vokal.

Folkemusikken ligger i bånn for det aller meste her, men både vise- og jazzimpulser er også å finne. Det viser oss et livskraftig miljø som Vegar Vårdal har løfta frem på et herlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vegar Vårdal er tydeligvis en handlingens mann.

Vegar Vårdal

Ikkje ver blug, kyss meg!

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

September hele året

En portugiser, en engelskmann og en fra Hokksund sørger for utrolig vakre og flotte musikalske stemninger.

Helge Andreas Norbakken, Mário Laginha og Julian Argüelles - fantastiske samtalepartnere.

Pianisten Mário Laginha, sopran- og tenorsaksofonisten Julian Argüelles og trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken utgjør en trio som i sitt bassløse samfunn skaper noe helt eget - og usedvanlig vakkert.

De som har fulgt godt med i timen har fått med seg at mye av grunnen til den portugisiske vokalisten Maria Joaos popularitet, kan tilskrives pianisten Mário Laginha. I det samarbeidet har han vist oss usedvanlige lytteevner og et empatisk og lyrisk pianospill av toppklasse.

Disse kvalitetene har han også tatt med seg til denne trioen der Julian Argüelles og Helge Andreas Norbakken kler Laginha og musikken hans, han har skrevet åtte av de ti låtene mens Argüelles står for de to siste, på et vakkert og personlig vis. Når så Argüelles og Norbakken holder akkurat det samme skyhøye nivået som Laginha, så er dette dømt til å lykkes.

Musiken er spilt inn sommeren 2014, men har et tidløst stempel på seg. Her snakker vi både om modenhet og felles visjoner i en melodisk-lyrisk åre som det bare er å lene seg tilbake å nyte i fulle drag.

Her handler det om kommunikasjon i ultraklassen og de tre fører samtaler som det er en sann fryd å få ta del i. "Setembro" betyr den niende måneden i året. Dette er likevel musikk som kan og bør nytes året gjennom. Så vakker er den nemlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laginha/Argüelles/Norbakken

Setembro

Edition Records/Border Music Norway

Grenseløst

Musikk er et grenseløst og fredsskapende språk - spesielt når Kirsten Bråten Berg er involvert.

Noen av de 52 bidragsyterne til dette unike prosjektet.

Da Arild Andersen sjøsatte sine legendariske skiver «Arv» og «Sagn», blei et større publikum også utenfor folkemusikken oppmerksom på Kirsten Bråten Berg og hennes fantastiske stemme og formidlingsevne. Her møter vi henne nok en gang - i to forskjellige settinger. Det er minst like flott og like sterkt nå som den gang.

Sammen med sine "sambygdinger" Sigurd Brokke, Gunnar Stubseid og Hallvard T. Bjørgum, ville Bråten Berg prøve å finne ut hvordan musikanter, stemmer og instrumenter fra andre land og verdensdeler ville påvirke tradisjonsmusikken med røtter i Setesdalen. I utgangspunktet var dette et forskningsprosjekt ved Universitet i Agder og lite eller ingenting ante initiativtakerne om hvordan dette ville ende.

Video- og lydinnspillinger fra norske folkemusikanter blei sendt rundt i verden. Målet var å få musikalske tilbakemeldinger fra instrumentalister og sangere fra Sverige, Irland, Armenia, Romania, Syria, Palestina, Jordan, Libanon, India, Indonesia, Kambodsja, Thailand, Nepal, Iran, Kina, Mongolia og Tibet og med fantastisk bistand når det gjelder arrangering fra Bjørn Ole Rasch og Ingolv Haaland, så har dette blitt intet mindre enn ei fantastisk reise der vi opplever sterkere enn jeg nesten kan huske at musikk er grenseløst og brobyggende.

De tolv stevene blir tatt med til steder de aldri har vært på tidligere - hele tida med full respekt for hvor de kom fra opprinnelig. Sjelden har et musikalsk uttrykk vært opplevd som så spennende som her og med Kirsten Bråten Bergs fantastiske stemme som et slags samlingspunkt, er dette musikk som bør sendes ut i verden og brukes som fredsmekler.

Om trioen Ugagns "Vengjeslag" kom samtidig er en tilfeldighet eller ikke, vet jeg ikke. Uansett så er det en forlenging av den samme tradisjonen med Sigrid Bjørgulvsdotter Berg, datter av Kirsten Bråten Berg, på vokal, Bård Bjørke på gitar, elbass og tangenter og Erik Sollid på feler, mandolin, gitar og vokal. Når så mor sjøl gjester med sin umiskjennelige stemme på to spor, så er forbindelseslinjene så flotte og så tydelige som vel ønskelig.

Også her blir tradisjonen fra Setesdal behandla med den største respekt, men tydelige spor av jazz, flamenco og viser gjør at "Vengjeslag" får et annet og mer "moderne" uttrykk. Bidragene fra Magnus Larsen på bass og Christian Svensson på perkusjon er også med på å understreker det.

Dette har med andre ord blitt to flotte, men til dels forskjellige måter å løfte fram og levendegjøre en viktig tradisjon.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ugagn tar tradisjonsmusikken videre.

Ferd

Music without Borders

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Ugagn

Vengjeslag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Mye mer enn klokker

Noe forteller meg at de fleste forbinder Sveits mye mer med klokker enn jazz. Christoph Irniger kan kanskje gjøre noe med det.

Christoph Irniger Trio i full aksjon.

Som nevnt tidligere gir postmannnen meg mye flott musikk jeg ikke ante fantes. Christoph Irniger Trio, med sjefen på tenorsaksofon, Raffaele Bossard på bass og Ziv Ravitz på trommer tilhører den kategorien.

Ikke nok med det, men denne skiva har blitt liggende til marinering i platehylla ganske lenge før den kom til overflata. Det var på høy tid at det skjedde.

Irniger (38) representerer det nye og interessante som skjer i sveitsisk jazz. For oss her oppe ved Nordpolen er det langt fra hver dag vi får anledning til å sjekke ut det som kommer derfra - egentlig uvisst av hvilken grunn. Kvaliteten står det i alle fall ikke på, noe det sveitsiske selskapet Intakt Records har dokumentert ved en rekke anledninger.

Irniger tilbringer deler av året i New York og i tillegg til å jobbe en hel del der, så har han også studert med storheter som Dave Liebman og Mark Turner. Det antyder hvor i det musikalske landskapet Irniger er å finne også.

Sammen med sin landsmann Bossard og den israelske trommeslageren Ravitz, som er bosatt i New York, har Irniger, som har skrevet alle låtene bortsett fra to Bossard-komposisjoner, skapt et moderne, luftig og melodisk landskap med låter som har den fine egenskapen at de setter seg fast umiddelbart.

Det at dette er akkordfritt samfunn fører til at det betydelig mer rom til alle de involverte. Disse mulighetene griper alle tre begjærlig og gir oss noe personlig, vakkert, men samtidig utfordrende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christoph Irniger Trio

Octopus

Intakt Records/Naxos Norway

Kvinneseier

Med Hanna Paulsberg og Solveig Slettahjell på startstreken under Jazzfest i Trondheim, endte lørdagen med en soleklar kvinneseier.

Hanna Paulsberg - vi snakker ekte saker.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det er jo på ingen måte noen stor overraskelse at kvinnene i stadig større grad har kommet inn på det som i mange tiår har vært guttas enemerker her til lands, i dette tilfellet som instrumentalister i jazzen.

Lørdagen blei dratt i gang av tenorsaksofonist Hanna Paulsberg, som imponerte voldsomt tidligere i uka i samarbeid med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, i et program som på sett og vis slekta i stor grad på en av hennes store inspirasjonskilder - Dexter Gordon.

Truls Rønning, Bjørn Alterhaug og Hanna Paulsberg ga oss en flott Dexter Gordon-hyllest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Sammen med superveteran Bjørn Alterhaug på bass, Magne Arnesen på piano og Truls Rønning på trommer, tok hun oss med på ei rundreise i salige Dexters verden, i alle slags tempi, som fortalte oss at også i dette universet er Hanna Paulsberg på god vei til å bli en autoritet.

Hun fortalte oss at fra sine første saksofontimer med beboper Jørn Winnæss, så var det Dexter som gjaldt. Det var helt åpenbart at Paulsberg har kommet godt under huden på dette uttrykket og, til tross for svært lite øvetid med bandet, så låt det fint også kollektivt. «Green Dolphin Street», den vakre balladen «Cry Me a River», «Darn that Dream» og «I Hear Music», i et heftig tempo, var blant standardlåtene som blei tolka på et vis som gjør at ei lita omskriving av Dexters ordspråk er på sin plass: Have No Fear, Hanna Is Here.

Solveigs sang

Jazzfest 2018 blei for min del avslutta med en dobbelkonsert i Vår Frue kirke. Først ut var den flotte duoen Gunnar Andreas Berg på gitarer og Henning Sommerro på trekkspill og ikke minst kirkeorgel.

De ga oss musikken fra ei skive de fleste nok har glemt eller ikke fått med seg, «Two We Go» fra 2009. Mesteparten av det sakte materialet hadde de to skrevet sjøl, med hederlige unntak som ei irsk låt og Beatles-sangen «She´s Leaving Home»

De to stemmene klang nydelig sammen og med de tos fantastiske kontroll på dynamikk og dermed voldsomheten, kontrollerte de det herlige kirkerommet på et mesterlig vis. Vakkert og sterkt var det - sjekk ut skiva hvis du kan!

Solveig Slettahjell og Pål Hausken - duoen sin det.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Festen blei avslutta med Solveig Slettahjell som med sitt pianospill, og ikke minst med sin stemme, eide rommet fra første takt. Hvis noen lurer på hvordan det er å ha publikum i sin hule hånd fra start til mål, så burde man ha vært til stede denne timen sammen med Slettahjell.

Hun framførte, delvis sammen med den langt framskredne trommeslageren Pål Hausken - Rennesøys største sønn -, materialet fra sin nylig utgitte liveskive.

Det betyr i tillegg til hennes egne sanger, tolkninger av kjente sanger som Randy Newmans «I Think it´s Gonna Rain Today», Tom Waits´ klassiker «Gonna Take it with Me» og «Is My Living in Vain» som The Clark Sisters gjorde til en hit.

Med sitt voldsomme spenn i uttrykket, ekthet og inderlighet - Slettahjell er en historieforteller av Guds nåde - så bekrefta hun nok en gang at hun hører hjemme der oppe blant stjernene - også internasjonalt.

Med Henning Sommerro og Gunnar Andreas Berg sørga Solveig Slettahjell for ei nydelig avslutning på vår Jazzfest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så festen i kirka blei avslutta med at Berg og Sommerro blei innlemma i Leonard Cohens «Come Healing» og ikke minst i Sommerros «Blå salme», så var det bare å rusle salig ut natta og kjenne på at Jazzfest 2018 blei akkurat så vellykka som en kunne håpe på.

Van the Man Goes Jazz

I midten av juli er han på plass i Molde for sin eneste konsert her til lands i år: Van Morrison. Ventetida har han brukt til å lage ny musikk med jazzovertoner sammen med organisten og trompeteren Joey DeFrancesco.

Van Morrison i godt lag med Joey DeFrancesco.

George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison har rukket å bli 72 år. I rundt 50 av dem har han vært superstjerne - uten at han har hatt det minste lyst til det. Da han skulle opptre på Vossajazz for noen tiår siden, gikk han for sikkerhets skyld av toget på stasjonen før Voss - han tok ikke sjansen på at han skulle bli mottatt av en hylende folkemengde! Nå tror jeg de sindige vossingene hadde latt den bortimot folkesky nordiren få spasere uforstyrra fra stasjonen til hotellet, men det forteller likevel en del om hva slags karakter Van the Man er.

Rockeren og rhythm and blues-sangeren, med sterke impulser fra både folkemusikk og jazz, har likevel blitt nærmest folkeeie rundt om på kloden med ei liste med hitlåter så langt som et godt år. Stadig nye generasjoner har strømma til hans udødelige repertoar og på Romsdalsmuseet den 18. juli kommer nok dette materialet til å stå i sentrum nok en gang.

Med den ferske plata «You´re Driving Me Crazy» tar derimot Morrison en liten avstikker - dette er nemlig ei tilnærma jazzplate med blues- og rhythm and blues-overtoner. Sammen med den tidligere Miles Davis-organisten, og trompeteren, Joey DeFrancesco og hans utmerkede band, legger altså Morrison ut på ei musikalsk kjærlighetsreise - jazz er nemlig noe som står the Man sitt hjerte svært nært.

Blant de 15 låtene får vi standardlåter som «Miss Otis Regrets», «Travellin´ Light» og tittellåta pluss «Everyday I Have the Blues». Hoveddelen av materialet er likevel henta fra sjefens egen solide låtkonto og det er åpenbart mye jazz også i det. «Close Enough for Jazz», hans sjølbiografiske «Goldfish Bowl» og «Have I Told You Lately» er blant mange høydepunkter og det var tydeligvis topp stemning i studio - aldri har jeg hørt Van Morrison le så åpenhjertig og så mye som denne gangen og alt er åpenbart gjort live i studio.

Sjøl om det nok er med et helt annet band og et ganske annet repertoar vi får møte han om et par måneder, så er det i alle fall mye som tyder på at det er en Van Morrison i godt humør som er på vei. Her swinger det så det holder!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Van Morrison and Joey DeFrancesco

You´re Driving Me Crazy

Exile/Legacy/Sony Music

Drømmen i oppfyllelse

Arild Andersen er blant de priviligerte musikanter som har fått anledning til å gjøre mye av det han har drømt om. I Vår Frue kirke i Trondheim skjedde det igjen.

Arild Andersen gikk Pete Townshend en høy gang.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Store jazzmusikanter kloden rundt har stått i kø for å få spille med Andersen. Slik har det vært i flere tiår og slik er det den dag i dag.

For noen år siden uttalte Andersen i et intervju at en av hans store drømmer var å få spille med TrondheimSolistene. Kanskje et overraskende ønske for mange, men uansett blei ideen plukka opp av Jazzfest og Ernst Wiggo Sandbakk og nå var det klart for drømmenes teater i den vakre kirka i Trondheim.

Arild Andersen med drømmebandet sitt, TrondheimSolistene.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Trompeter, komponist og arrangør Tore Johansen hadde fått i oppgave å arrangere deler av Andersens enorme skatt for det strålende ensemblet - ei oppgave han hadde løst på best mulig måte.

Vi blei blant annet servert «Hyperborean», «Laurdag» og «Gardsjenta» fra «Sagn», «Baké» - det første ordet sønnen i huset og mannen som har gitt backbeatet et ansikt, Jacob Schøyen Andersen, uttalte -, «Mira» og «A Song I Used to Play», og at det var en Andersen som var kommet til sitt musikalske drømmeland, var åpenbart på så mange vis.

«Innpakninga» Johansen hadde lagt til rette for at de tolv strykerne i TrondheimSolistene kunne gi Andersen, var den aller beste. Johansen hadde på ingen måte skrevet om musikken slik Skomsvoll gjør med Coreas skatt, han hadde «kun» skrevet den ut for ensemblet han hadde fått «tildelt». Det var mer enn nok det.

Solist Andersen var omgitt av varme og virtuositet av ensemblet der blant andre bratsjist Bergmund Skaslien spilte ei sentral rolle. Denne settingen ga Andersens musikk ei helt ny ramme - ei ramme som løfta fram Andersens varme, store og vakre tone på et nytt vis. En herlig og hellig stund i Vår Frue kirke.

Den nye store

Cécile McLorin Salvant (28) fortalte oss klart og tydelig under MaiJazz for et par dager siden at hun har alt i seg til å bli den nye store vokaljazzdronninga. Hun har hele jazzhistoria inne, hun har en stemmeprakt av de sjeldne, hun har en formidlingsevne langt utenom det vanlige og hun har en modenhet som langt overgår hennes alder.

Cécile McLorin Salvant er den nye vokaljazzdronninga.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det inntrykket blei noe så voldsomt bekrefta i Trondheim. McLorin Salvant overraska veldig positivt med å fornye bortimot halvparten av repertoaret fra Stavanger - det sier noe om både oversikten og allsidigheten hennes.

Her er det ikke snakk om noe utspjåka scenehow - McLorin Salvant bare inntar scena og eier rommet fra første tone med sin naturlige autoritet og utstråling. Hun trenger ikke gjøre noe annet heller.

McLorin Salvant med sin empatiske trio.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Hennes framifrå og empatiske trio med Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, som inkorporerte Griegs «I Dovregubbens Hall» uten å vite at han var norsk i ei av låtene, er det perfekte reisefølget for McLorin Salvant som avslutta ballet med en a cappella versjon av en amerikansk folkemelodi fra 1800-tallet pluss «Let´s Face the Music and Dance». Det viste både bredden, allsidigheten, virtuositeten og potensialet til den nye dronninga av vokaljazz Cécile McLorin Salvant.

The Real Thing kjører stil på alle vis.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Før og etter Andersen og McLorin Salvant fikk jeg jeg også noen smakebiter av to av de lengstlevende bandene i norsk jazz - The Real Thing og Atomic. På hvert sitt vis snakker vi om to av de hippeste bandene inne hver sin sjanger både innenfor og utenfor Harald og Sonjas grenser. Vi snakker saker!

Atomic i samme klasse som alltid - helt der oppe.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Ute skinner sola og Trondheim viser seg fra sin vakreste side og lørdagens Jazzfest er rett rundt hjørnet.

Vakre og sterke toneganger

Pianisten Tina Margareta Nilssen tolker Grieg, Signe Lund og Beethoven. Litt utenfor min komfortsone, men jeg digger det!

Tina Margareta Nilssen imponerer med sine tolkninger.

Det er herlig å kjenne på at jeg stadig oppdager at jeg liker uttrykk som jeg sjelden har brukt mye tid sammen med. Denne knappe timen sammen med Tina Margareta Nilssen er nok en bekreftelse på det.

Nilssen, som er (40) oppvokst i Trondheim, men bosatt i Oslo, er et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha lest meg litt opp skjønner jeg at hun har tre innspillinger bak seg tidligere, men at dette er hennes første for solopiano. Når den så er gjort i Sofienberg kirke i Oslo med Morten Lindbergs ekspertise når det gjelder lydopptak og på hans kvalitetsselskap 2L, så er mange forutsetninger på plass for at dette bør holde mål på alle slags. Nåløyet for å slippe gjennom på 2L er ikke stort, for å si det sånn.

Nilssen har valgt et repertoar med Griegs sonate nummer 1 og Beethovens sonate nummer 23 i tillegg til den totalt ukjente norske komponisten Signe Lunds «Cinq Morceaux, Op. 34». Lund, som forlot tida i 1950, havna på feil side under krigen og har sikkert mye av den grunn blitt både gjemt og glemt.

Nilssen viser en styrke og et musikalsk temperament i sine tolkninger som får frem de store følelsene musikken roper etter. Hun er også veldig flink til å benytte dynamiske virkemidler slik at nyansene, som det er mange av, får anledning til å komme til overflata.

«Appassionata» er sterk, vakker og flott musikk tolka av en pianist som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tina Margareta Nilssen

Appassionata

2L/Musikkoperatørene

Forent Corea

Det skulle mye til å overgå Chick Corea og Trondheim Jazz Orkesters MaiJazz-konsert fra onsdag. De gjorde det likevel. For en turnéslutt på et magisk samarbeid!

Erlend Skomsvoll og Chick Corea skapte nok en gang magi sammen med Trondheim Jazzorkester.

Foto: Arne Hauge

Nok et kapittel på eventyret som begynte i 2000, i følge arrangør og orkesterleder Erlend Skomsvoll, blei avslutta der det mer eller hadde sin spede begynnelse - i Trondheim. MoldeJazz fikk den geniale ideen å spørre Skomsvoll om å arrangere deler av skatten til jazzikonet Corea for TJO til festivalen i 2000. Resten er, som det ofte sies og her med rette, historie.

For en pianist, for et band, for en opplevelse.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jeg må innrømme at jeg hadde visse bange anelser etter Stavanger-konserten. Hva nytt kan skje? Hva nytt kan skrives? Men som Jan Garbarek sa før jubileumskonserten sin i Molde i 1990: det kommer til låte som før, bare helt annerledes. Og slik blei det her også!

Repertoaret var med noen små, og et viktig, unntak relativt likt det som møtte publikum i Stavanger. Fra en bananspisende Skomsvoll, for anledninga iført sko som forsvant kjapt så det meste av konserten blei leda barbeint, inntok mektige Olavshallen i spissen for TJO, var liksom stemninga satt - dette kunne faktisk bare gå en vei. Og det gjorde det - noe så vederstyggelig.

Fra en svært så fordekt versjon av klassikeren «Spain» - Skomsvoll arrangerer ikke mine låter sier Corea, han skriver dem om - til festen blei avslutta to timer seinere med en annen klassiker, «Armando´s Rhumba» - absolutt ikke fordekt, blei dette en manifestasjon av hvilken gigant Chick Corea (76) er og hvilket skyhøyt nivå TJO befinner seg på.

«What Game Shall We Play Today» - nok en klassiker - kan stå som et glitrende eksempel på hva dette samarbeid dreier seg om: det handler om lek og musisering mellom likeverdige partnere sjøl om Corea åpenbart er den store stjerna. Han opptrer eller oppfører seg ikke slik; han bare er det gjennom sin naturlige autoritet og sjenerøsitet.

Høydepunkter? De stod nok en gang i kø: Hanna Paulsbergs nydelige kor på «What Game Shall We Play Today», Martin Myhre Olsens kanonoppbygging i «Matrix» og Kjetil Møsters videreføring til de stoooore høyder etterpå og nok en gang Eivind Lønning og Sissel Vera Pettersen kommunikasjon med Corea. Magiske øyeblikk videreformidla på samme nivå av lydmaestro David Solheim!

Regner med at John Pål Inderberg var fornøyd med pianokompet.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så John Pål Indeberg, som var med i førsteutgava i 2000, rusla inn på scena med sin barytonsaksofon og sin hinsides morsomme stuntpoesi - her snakker vi verbaljazz av Corea-klasse - og spilte et herlig kor på Coreas «Bud Powell» etter først en hysterisk morsom og fullstendig spontan piano/dikt-seanse med Corea, så var det meste fullbragt.

Denne konserten blei en heidundrendes markering av Jazzfests 30 års jubileum og en ditto bekreftelse på hvor flott møtet har vært, er og kommer til å bli værende mellom et av de mest lekende menneske jeg vet om, Chick Corea, og Trondheim Jazzorkester.

PS Nå er trombonist Øyvind Brække og altsaksofonist Martin Myhre Olsen invitert av Corea til å være solister med han i Praha i sommer. Det sier mye om hvilken anseelse de og TJO nyter i de høyere luftlag nå!

Svale Siri

Siri Beate Gellein i aksjon med sitt «gamle band».

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

I forbindelse med jubileet inviterte festivalen også et av bandene som stod på scena under den første festivalen tilbake. Siris Svaleband med Siri Beate Gellein på vokal med Bjørn Alterhaug og Celio Barros, brasilianer bosatt i Haltdalen ved Røros, på basser, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Carl Haakon Waadeland på trommer, fortalte oss den korte stunda vi rakk å få med oss at både de og vi synes det var herlig med et gjenhør.

Med låter som «Don´t Explain», «Love for Sale» og «Too Young to Go Steady», alt i originale arrangement, viste disse veteranene at de fortsatt har masse å melde og når det så er gjort med humor og livsbejaenhet, så var lista lagt - høyt - for min del for Jazzfest 2018

Siris Svaleband glede både gamle og nye venner.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

En ekte gitarhelt

Ingen andre instrumenter har så mange helter som gitaren. Steve Vai er så avgjort en av dem.

Steve Vai har vært gitarhelt i snart 40 år.

Steve Vai (57) debuterte med Frank Zappa allerede som 18-åring og har egentlig vært gitarhelt helt siden den gang. Her feirer han 25 års jubileum for «Passion and Warfare»-skiva si, som er remastra og som har fått med seg fire bonusspor, og gjør det med å gi oss ei ekstra skive med tidligere uutgitte låter.

Nå har det seg slik at denne markeringa av "Passion & Warfare" har blitt liggende til marinering ei stund hos meg, men siden veldig mye av den musikken som utgjør "Modern Primitive" stammer fra tidlig 80-tall, så får det stå sin prøve.

Mitt forhold til Vai er verken det sterkeste eller mest langvarige. Likevel har vi "møttes" med ujevne mellomrom opp gjennom åra og jeg skjønner godt hvorfor han har blitt innlemma i gitarhelt-klubben.

Vai har vært, er og kommer garantert til å bli værende en hardrocker som blant er kjent for sin shredding-teknikk. Samtidig har Vai vist oss, blant annet i gitarkollektivet G3, at han har kvaliteter som gjør at han passer inn i et heftig jazzfusion- og funkterreng også.

I forbindelse med denne markeringa har Vai gått tilbake til arkivene og kanskje kasettene sine fra 80-tallet og funnet fram til låter som bare delvis var ferdige. Mange av kompene er beholdt og så har Vai lagt på seg sjøl på toppen av det.

Uansett forteller det oss at han har sittet på materiale som holder den dag i dag og som bekrefter at Vai i mange tiår hra holdt skyhøy standard. Steve Vai er enkelt og greit en gitarist i toppklasse - en gitarhelt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steve Vai

Modern Primitive/Passion & Warfare 25th Anniversary Edition

Eric/Legacy/Sony Music

Starten på noe stort

Rymden - det er bare å lære seg navnet med en gang. Det er nemlig navnet på den nye trioen til Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på noe stort - igjen.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

MaiJazz 2018 i Stavanger er historie og bedre måte å sette punktum på enn med denne trioen er egentlig vanskelig å tenke seg. Etter en håndfull jobber og en tur i platestudio - skiva kommer på nyåret - så er de i gang så smått. Fra nyttår av kan denne trioen virkelig ta fyr - verdensherredømme er langt i fra en utenkelig tanke.

Det er sjølsagt spesielt for Berglund og Öström å sette i gang med en ny trio etter den tragiske bortgangen til kameraten Esbjörn Svensson. est, som trioen ofte blei kalt, hadde faktisk sørga for et uttrykk med noe helt unikt som førte til noe som likna kraftig på verdensherredømme.

Nå virker det som om den nødvendige avstanden er etablert og sammen med Bugge er de i full gang med å skape et nytt og særdeles spennende univers. De tre har kjent hverandre siden Jesu fødsel, som Bugge formulerte det, og de har et utgangspunkt med felles referanserammer som gjør at potensialet er intet mindre enn enormt.

Alle har skrevet musikk til bandet og det er et melodisk, vakkert, suggererende og stort sett akustisk uttrykk med nennsom bruk av effekter fra alle tre som er fundamentet for denne musikalske ekskursjonen.

Det er åpenbart at det er tre langt framskredne sjelsfrender som har funnet sammen her. Deres solistiske kvaliteter har det aldri vært noen tvil om, men måten de møtes på, uttrykker seg kollektivt og kommer gjennom til publikum på, er noe som de aller færreste er i besittelse av.

Rymden er her for å bli - publikum rundt om på kloden har svært mye å glede seg til.

Rymden - det er bare å merke seg navnet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Athana langt fra pausemusikk

Jeg fikk også lagt inn en god halvtime med Athana - bandet og musikken til Stavangers egen gitarist i de øverste divisjoner, Alf Terje Hana. Han hadde med seg to strålende gjester fra fotballøya, tangentisten og trommeslageren Gary Husband og perkusjonisten Jody Linscott pluss elektronikeren Torgeir Nes, bassisten Øyvind Grong og gjestene Astrid Kloster på vokal og Tor Yttredal på blås.

Hvis jeg så for meg ei pustepause sammen med Athana, så tok jeg grundig feil. Her var det nemlig fullt trøkk med tøff og original musikk i et grenseland mellom rock og jazz - bortsett fra den inderlige hyllesten til Allan Holdsworth som avslutta det heile. Alf Terje Hana har definitivt fått alt for lite oppmerksomhet på nasjonalt nivå - det fortjener han nemlig.

Athana bør komme seg langt utenfor Stavangers grenser.

Fot: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Jazz med stor J

Grunnen til at det blei en avkorta seanse med Athana var at det var umulig å rive seg løs fra konserten med Cécile McLorin Salvant - jazzzens kanskje vordende jazzvokaldronning. Til tross for at hun fortsatt bare er 28 år ung, så føles det nesten som vi har hørt om henne leeeenge allerede. Hun slo gjennom som 20-åring og har etablert seg på aller øverste hylle og både Grammy-pris og DownBeat-avstemninger med førsteplasser som resultatet, har blitt henne til del.

McLorin Salvant ga oss en konsert med Jazz med stor J. Hun har noe så solid kontroll på hele jazzhistoria fra Jelly Roll Morton og fram til i dag pluss Beatles, opera a la Weill og filmmusikk fra «Funny Girl».

Hun er en historieforteller av rang og med en scenetrygghet som er sjelden uten å sette nesen i sky på noen måte. Når hun så har en trio av aller beste merke på plass leda av Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, så blei dette en strålende manifestasjon på at Cécile McLorin Savant godt kan være vokaljazzens fanebærer i mange tiår fremover.

MaiJazz 2018 er historie - vi kommer gjerne tilbake til vakre Stavanger i mai 2019 også.

Cécile McLorin Salvant kan gjerne bli den neste vokaljazzdronninga.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Vakker strengeleik

Fra Kristiansand har det kommet mye vakkert. Bandet URO føyer seg elegant inn i den rekka.

URO har mye vakkert og originalt å by på.

Kvaliteten på unge musikanter som kommer ut av de mange utdanninsgstedene her til lands slutter aldri å imponere meg. Kvintetten URO, som møttes i Kristiansand, holder også meget høy klasse både kollektivt og individuelt.

Blant det som imponerer meg aller mest er bredden i uttrykkene som møter oss. Alt fra tradjazz til frijazz, via pop og rock, klassisk/samtidsmusikk til ymse etniske uttrykk - ofte fusjonert.

URO, med musikk som heldigvis er umulig å båssette, hører hjemme her. Med gitaristene Anders Brønstad og Marius Igland, både akustiske og elektriske, sammen med Kristofer Spangen på dobro og gitar og med Kristoffer Tokle på trommer og perkusjon og Torbjørn Tveit på bass, blir vi invitert inn i et landskap som henter hemningsløst fra americana og norske kilder.

Det er vakkert, det er melodisk, det er varmt og det er musikk med lengsel og kjærlighet i seg. Det er åpenbart mye musikalsk og personlig empati ute og går i URO og om dette er rock, pop, folk, jazz, americana eller hva det nå er, spiller absolutt ingen rolle. Det er musikk - god musikk og den sprer varme. Holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

URO

Or

Losen Records/MusikkLosen

Fryd og fred med Corea

Det er nå 17 år siden noen med visjoner i Moldejazz fikk etablert det første møtet mellom superstjerna Chick Corea og Trondheim Jazzorkester. Det har ført mye godt med seg - veldig mye godt!

En tydelig fornøyd Chick Corea. Han var ikke aleine om det.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Det har sjølsagt mye med ørene som hører og sanseapparatet ellers hvordan man opplever en konsert, men møtet mellom mesteren og TJO under MaiJazz er kanskje mitt høydepunkt med dette unike universet. Sjølsagt var det noe spesielt med den aller første gangen i Molde - forventningene og spenninga var helt spesiell den gangen. Nå tar vi de og det kanskje for gitt - det at Chick Corea turnerer med norske musikere var jo noe som var helt uoppnåelig før denne kontakten blei etablert.

Da som i 2000 så er det Erlend Skomsvoll som er mesterhjernen bak det hele. Han har fått plukke fritt i Coreas enorme låtskatt og har skrevet arrangement som nesten gjør låtene ugjenkjennelige - med positivt fortegn - og som gjør at de blir utfordringer også for mesteren sjøl.

Siden starten har det blitt flere turneer i Europa, Japan og USA, to skiver og gjesteopptreden på Coreas 75 års dag på Blue Note i New York for et par år siden. Nå har han blitt snart to år eldre, men sprekere, friskere og mer leken «pensjonist» må det være veldig vanskelig å oppdrive uansett hvor man leter.

Festen i Stavanger starta med lett forkledd versjon av «Spain» leda av barbeinte Skomsvoll - Mr. Cool!!! Du verden som han har funnet fram til dybden i Coreas univers og samtidig satt sitt eget bumerke på musikken. Fram til nok en klassiker, «Armando´s Rhumba», var med på å avrunde denne magiske kvelden, blei vi tatt med på ei rundreise med blant annet «Duende», deler av «Children´s Songs» og «What Game Shall We Play Today».

Orkesteret som her består av trompeterne Eivind Lønning og Hildegunn Øiseth, trombonisten Øyvind Brække, saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen og Sissel Vera Pettersen - sistnevnte veldig på vokal også, samt Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og David Solheim på lyd, er intet mindre enn et perfekt lag til å tolke Corea og Skomsvolls intensjoner.

Solistisk tar Corea sjølsagt mye plass, men det har han så definitivt gjort seg fortjent til også. Mer leken, kreativ, sprudlende, teknisk briljant, utadvendt og «en av gutta» enn Chick Corea finnes neppe og når han får kjørt seg av Vågan og Mjåset Johansen, så digger han det åpenlyst.

Alle i TJO fikk også anledning til på vise seg fram og de gjorde det uten unntak. Mine helt spesielle verbale blomster denne gangen går til Lønning og Pettersen - praktfulle og personlige trompetsoli fra førstnevnte og Pettersens vokale battle med Corea går enkelt og greit inn i minneboka. Det gjør sånn sett hele konserten og i morra får jeg høre dem igjen - på Jazzfest i Trondheim. Tror jeg gleder meg......

Erlend Skomsvoll leder Chick Corea og Trondheim Jazzorkester med myndige hender - barbeint.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Fra Bowie til MaiJazz

Corea og TJO var faktisk så spillesugne at jeg aldri rakk konsertstarten til Donny McCaslin. Den 51 år unge amerikanske saksofonisten som har fått en enorm boost etter at han og bandet hans var sterkt medvirkende på David Bowies siste plate, Blackstar, framstår nå som enn av de mest spennende saksofonistene over there i et landskap som henter like mye fra rockens trøkk som fra jazzzens verden. Halve Bowie-bandet var med her, sammen med McCaslin også tangentist Jason Lindner og da undertegnede ankom konserten viste Lindner oss at han er en av de få der borte som har tatt opp arva etter Joe Zawinul. Lindner beveger seg i et eget landskap der elektronika, støy og usedvanlig melodiske elementer syes sammen. Det at han kommer med si neste skive på Jens Christian Bugge Wesseltoft - som var til stede i salen - sitt selskap Jazzland, er det lett å begripe etter denne seansen.

McCaslin, med masse klang på sakslyden og utstrakt bruk av elektronikk, sleit litt med sin «private» saksmikrofon, men sammen med trommeslager Zach Danziger og elbassist Jonathan Maroon skapte han uansett et flott, men høyyyyt univers der mange sikkert nikka gjenkjennende da Bowies «Lasaruz» respektfullt blei sendt ut til oss.

Nå går MaiJazz inn på oppløpssida og sola skinner fortsatt!!!

Donny McCaslin - full av energi og originalitet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Viktig melding

Bassklarinettisten, komponisten og sosialarbeideren Todd Marcus fra Baltimore har laga ei av årets viktigste skiver.

Todd Marcus har noe viktig på hjertet.

Todd Marcus er et helt nytt bekjentskap for meg, men gjennom flinke folk på den andre sida av Atlanterhavet har jeg fått anledning til å bli kjent med musikken hans og hans sosiale engasjement.

I tillegg til å være en fremragende bassklarinettist, komponist og bandleder, er nemlig Marcus svært engasjert som sosialarbeider i en del av byen som har hatt mer enn nok å stri med for å si det mildt. Det var blant annet i Sandtown-Winchester-området Freddie Gray blei drept av politiet i 2015, noe som førte til sterke reaksjoner over hele USA og store deler av verden.

Her har Marcus skrevet musikk som forteller oss om dette området av "verden" - musikk basert på et tøft og melodisk hardbopspråk. I tillegg får vi en rekke lydspor - field recordings - der mennesker som bor og virker i dette området forteller oss om verden som den er og hva som er gjort og hva som gjøres for at den skal bli bedre.

Saksofonisten Gary Bartz, som blant annet jobba med Miles, kommer fra dette området av Baltimore og er blant dem som har skrevet innsiktsfulle liner notes både om musikken og om dette området av byen.

Med seg har Marcus et knippe av byens aller beste jazzmusikanter: Paul Bollenback på gitar, George Colligan på piano, Kris Funn på bass, Eric Kennedy på trommer og vokal og Warren Wolf på vibrafon og trommer - flere av dem også kjente både nasjonalt og internasjonalt og som alle leverer på meget høyt nivå.

Med dette visittkortet gir Todd Marcus oss både flott og sterk musikk og ikke minst en skikkelig wake up call.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Todd Marcus

On These Streets

Stricker Street Records/toddmarcusjazz.com

Herlig gjenhør

Et herlig gjenhør

Det er flere tiår siden jeg hørte Ralph Towner sist - enten med Oregon eller med John Abercrombie og Jan Garbarek. Han har definitivt tålt tidas tann på et flott vis.

Ralph Towner - for en gitarist - for en musikant.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Da verden først blei oppmerksom på Ralph Towner, enten med seks- eller 12 strengers klassisk gitar, så skjønte man raskt at det var ei helt spesiell stemme som hadde ankommet. Towner (78) hadde klassisk utdannelse og kombinerte sin bakgrunn fra den verdenen med sin fascinasjon for improvisert musikk og jazz på et særegent vis.

Det var med det unike kollektivet Oregon at Towner, som har bodd i Roma siden begynnelsen på 90-tallet, at han først fortalte at han var i besittelse dette spesielle. Seinere fulgte blant annet den legendariske «Solstice»-skiva med Jon Christensen, Garbarek og Eberhard Weber og det omtalte samarbeidet med gitarkollega Abercrombie og Garbarek.

Towner har vært gjest på MaiJazz ved en rekke anledninger og han var en naturlig musikant å invitere i forbindelse med 30 års jubileet. La det være klart med en gang: de som tror at fingerferdighetene og musikaliteten blir forringa sjøl om man har nådd en mer enn anstendig alder, må i dette tilfellet i alle fall tror om igjen. Ralph Towner er fortsatte en mester i sitt eget landskap.

Tore Johansen hadde fått i oppdrag å arrangere et knippe av Towner låter for Bjergsted Jazzensemble - byens eget ensemble med utspring i jazzutdanninga ved universitetet. Bandet var forsterka med veteraner som Johansen, saksofonist Tor Yttredal og bassist Per Zanussi og «behandla» de strålende, empatiske og neddempa arrangementene til Johansen akkurat slik låtene til Towner ba om.

Towner, i all hovedsak på gitar, men også på piano på et par låter, bekrefta inntrykket fra det forrige årtusen at han er en unik komponist og ikke minst gitarist i et usedvanlig melodisk landskap som henter sin inspirasjon fra kilder fra klassisk musikk, diverse etniske utgangspunkt, jazz og sikkert mye mer.

Ingen, på Tellus i alle fall, låter som Ralph Towner og gjenhøret blei akkurat så vakkert som det var mulig å ønske seg.

Cloroform - et helt eget univers.

Foto: Jarle Strønstad/MaiJazz

Velsmakende Cloroform

Ferden gikk fra Towner & Co videre til et helt annet musikalsk univers - til Cloroforms hjemkomst til MaiJazz etter debuten her for nesten 20 år siden. Trommeslager Børge Fjordheim, tangentist John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund - i tillegg synger alle sammen og Storesund plystrer også! - har vært og er en usedvanlig sjelden blomst i den musikalske floraen både her hjemme og internasjonalt.

Noe, eller ganske mye, forteller meg at Cloroform ikke kunne ha fungert hvis en av de tre hadde forsvunnet fra startoppstillinga. Jeg tror heller ikke at trioen hadde vært som den er hvis de tre hadde tatt av seg de orange kjeledressene de alltid har pynta seg med - det er liksom Cloroform det.

Cloroform er et band som alltid har bevegd seg i sitt eget univers der store kontraster er en viktig del av budskapet. Syrepopjazz er en betegnelse som har vært knytta til bandet - gjerne for meg, men humoren og ironien - når er den der og når er den borte? - og det punka vokale uttrykket kombinert med sfæriske og eksplosive seanser, gjør heldigvis fortsatt Cloroform bortimot umulig å båssette - heldigvis.

Cloroform - bandet og universet - er noe man enten digger eller ikke. Jeg digga veldig mye av det.

Cory Henry kom, så og vant ganske sikkert.

Foto: VladimiR/MaiJazz

Nesten natta

Før natta senka seg over festivalbyen, hadde jeg som ambisjon å få med meg en dose av soul-funken til Cory Henry også. Håndkleet blei dessverre kasta inn kjapt, men jeg fikk med meg akkurat nok i fullstappa Folken til å skjønne at Henry ga folket akkurat det de var kommet for - full pupp!

Og nå er Chick Corea, Trondheim Jazzorkester og sola på plass i Stavanger!

Tøft og originalt

Den unge norske sekstetten Molecules er et nytt bekjentskap for meg, men når Erlend Skomsvoll dukker opp som gjest vekkes nysgjerrigheten for alvor.

Erlend Skomsvoll og Karoline Wallace har så avgjort truffet hverandre.

Foto: Petter Asbjørnsen

Molecules kommer fra det spennende jazzmiljøet som har oppstått rundt Grieg-akademiet i Bergen. I spissen finner vi vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Karoline Wallace og det tar ikke mange runder med «Louder than You» for å skjønne at her har kongeriket nok et vokaltalent som hører hjemme langt der oppe på lista.

Wallace, som opprinnelig kommer fra Bærum, skriver spennende og melodiøs musikk med masse rom for ekskursjoner både for henne og hennes medsammensvorne ut i de friere åpnere luftlag. Tekstene, uten unntak på engelsk, formidler hun på et vakkert vis veldig ofte som en instrumentalist. Hun kler bandet og bandet kler henne.

Med seg har hun Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Tancred Heyerdahl Husø på trompet, Mathias Marstrander på gitar og, den eneste jeg kjenner fra før, Øyvind Skarbø på trommer. Og så Come Shine- og tidligere Trondheim Jazz Orchestra-sjef Erlend Skomsvoll som gjest på piano og orgel. Han har også bidratt med sin ekspertise på skrive- og arrangementsida på noen av spora.

Det Wallace og Molecules gir oss er original, annerledes og personlig musikk anno vår egen tid og med klare vyer for åra som kommer. Dette er en vokalist med et talent det skal bli veldig spennende å følge den nærmeste tida - her ligger det garantert mye unikt på lur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Molecules er et band bestående av unge og svært håpefulle musikanter.

Molecules & Erlend Skomsvoll

Louder than You

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

For en gjenforening!

Under åpninga av den første MaiJazz i Stavanger i 1989 stod blant andre en kvartett med Frode Alnæs, Arild Andersen, Audun Kleive og Tommy Smith på programmet. I år er jubileumstid og klart for gjenforening. Det var som om de hadde spilt uten stans siden 1989.

Bandet sitt det!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Dessverre måtte trommeslager Audun Kleive kaste inn håndkleet på grunn av en lite samarbeidsvillig rygg, men bedre erstatter i den prisklassen enn Thomas Strønen var ikke mulig å ønske seg - både for oss i salen og for de tre opprinnelige bandmedlemmene.

Det kom så avgjort ikke som noen bombe at denne kvartetten funka utmerket også i 2018. Bassmaestro Andersen og en av verdens heftigste tenorsaksofonister i mine ører, skotske Tommy Smith, har jobba mer eller mindre kontinuerlig sammen siden den gang og «kan» hverandre ut og inn. Slik låter de da også - også i denne sammenhengen. Andersen med sitt smittende, varme og «smilende» spill og Smith med et trøkk, en tilstedeværelse og en styrke i uttrykket sitt som kan blåse hva som helst av veien. Heftigere saksofonspill har ikke Alnæs - bokstavelig talt - hatt i ryggen noen gang!

Gitarist Frode Alnæs mener innerst inne at han er en rocker. Det er han jo for så vidt, men fra tid til annen - blant annet fra start til mål denne kvelden - viser han med sitt utadvendte og livsbejaende spill og uttrykk at han er en jazzmusiker av høy byrd også. Vi vil ha mer av dette Frode - hører du???

Thomas Strønen, som altså steppa inn på kort varsel, er en av de mest mest musikalske og melodiske trommeslagerne jeg vet om. Det er sjelden jeg har hørt han i en slik type setting der det rytmiske er såpass definert og han fiksa det på aller mest smakfulle vis må vite.

Repertoaret bestå av låter skrevet av Alnæs, blant annet en nydelig ballade nesten i «Vitae Lux»-klassen, Andersen - med et hyggelig gjenhør med «Commander Schmuck´s Earflap Hat» fra «A Molde Concert» i 1982 - og «Seterjenta» fra «Sagn» og Smith med ei låt inspirert fra et besøk i Jemen.

Alt låt som det skulle med fire slike mestermusikere sjøl om ikke alt var 100% presist, men hva gjør vel det? Jeg gleder meg allerede til gjenhøret i 2048!!!!!

Maestro Arild Andersen.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Vi vil ha mer jazz Frode!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Tommy Smith - for en saksofonist, for en musikant!

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Thomas Strønen hadde all grunn til å smile.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Det er vi som skal takke!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Hvilken energi!

Antonio Sanchez er en av klodens hippeste trommeslagere. Han er også mye mer enn det.

Antonio Sanchez sammen med Vince Mendoza og med WDR Big Band i ryggen.

Spesielt gjennom samarbeidet med Pat Metheny har meksikanske Antonio Sánchez (46) fortalt oss hvilken eminent og allsidig trommeslager han er. Via soloskivene «New Life», «Three Times Three», «The Meridianen Suite» og «Bad Hombre» har han også plussa på at han er en framifrå komponist. Med «Channels of Energy» tar han nok et steg.

Da Sanchez antyda overfor sitt italienske plateselskap CAM JAZZ at han var klar for ei ny utfordring, var de ikke vanskelig å be. Sanchez kunne nemlig tenke seg å utforske deler av sine komposijoner med et storband i ryggen.

Veien var svært kort til å be superarrangør Vince Mendoza, som rusler rundt i Stavanger om dagen etter å ha leda byens symfoniorkester sammen med Gregory Porter under MaiJazz, om å ta for seg åtte av hans komposisjoner. Det har han gjort med sin unike penn og tilnærmingsmåte - vi snakker om en arrangør som har hele tradisjonen inne og som har løfta Sanchez-låtene til nye høyder og bedre bekreftelse på at de egner seg i storbandsammenheng er vel ikke mulig å få.

Stort bedre storband enn det tyske WDR Big Band fra Köln, et av mange fulltids radio/TV-storband i Tyskland, er det heller ikke mulig å oppdrive. Mendoza leder det med sin naturlige autoritet og bandets utmerkede, men for meg ukjente solister gir Sanchez´ musikk ytterligere krydder.

Og så er det trommeslageren Antonio Sanchez da. Han er blant de få i faget som har "alt" - teknikk, musikalitet, groooove-egenskaper av en annen verden og det egner seg åpenbart i alt fra solotapning til storband. "Channels of Energy" er nok et mesterstykke fra Antonio Sanchez - og Vince Mendoza og WDR Big Band.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her ser vi noe av energien Antonio Sanchez er i stand til å formidle.

Antonio Sanchez

Channels of Energy

CAM JAZZ/MusikkLosen

En ny generasjon

Kollektivet Nakama, med noen av den oppvoksende generasjons mest spennende stemmer, forteller oss nok en gang at det skjer unike saker på den norske improscena.

Nakama har noe å fortelle oss.

Bassist Christian Meaas Svendsen, pianist Ayumi Tanaka, trommeslager Andreas Wildhagen og fiolinist Adrian Løseth Waade - nå også forsterka med stemmekunstner Agnes Hvizdalek - bekrefter at Nakama er et musikalsk laboratorium vel verdt å bruke tid sammen med - kvalitetstid.

Nakama er både et band, et plateselskap og jeg vil også påstå en filosofi. Med utgangspunkt i at de hevder det eksisterer fem historiske generasjoner som lever side om side og som ved å framvise dårlige manerer og mangel på respekt, til sammen blir den verste genrasjonen noensinne i menneskets historie. Høytflyvende? Jo, for all del, men uansett egna til ettertanke.

De seks titlene på denne fritt improviserte musikken er oppkalt etter de nevnte generasjonene og for meg oppleves de som unike lydspor til tanker de fem musikante har gjort seg og som vi som lyttere provoseres til å gjøre også.

"Worst Generation" er på alle vis ei kollektiv reise der fem uredde, kompromissløse og særs kreative stemmer møtes og tar oss med til steder vi ikke fantes. Det er umulig å forlate Nakamas univers uberørt - det er ikke så mange som kan si det om musikken sin.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nakama

Worst Generation

Nakama Records/Diger Distro

Hippeste gutta i by´n

På begynnelsen av 90-tallet satte saksofonisten Bill Evans sammen bandet Petite Blonde med noen av de hippeste gutta som var mulig å oppdrive. Nå er noen av de samme i gang igjen - og det er fortsatt like hipt.

Ulf Wakenius, Bill Evans, Dennis Chambers og Gary Grainger - Petite Blonde II - saker!

Med på laget allerede i 1992 var supertrommeslager Dennis Chambers. Siden den gang har både elbassist Victor Bailey og gitarist Chuck Loeb gått bort. Tangentist Mitch Forman er ikke med lenger, men erstatterne er det ikke det minste å klage på: elbassist Gary Grainger, som vi først møtte sammen med John Scofield og deretter vår egen Haakon Graf, samt svenskenes supergitarist Ulf Wakenius. Petite Blonde II var så avgjort oppe å sto igjen og hadde tatt med seg det beste fra 90-tallet og tilført uttrykket en del nytt krydder anno 2018.

Bill Evans, for et navn for en jazzmusiker, var saksofonisten Miles Davis ønska å ha med seg da han kom tilbake på begynnelsen av 80-tallet etter flere år i indre eksil. Det sier det meste om hvilke kvaliteter Evans´ var og er i besittelse av. Han har hele jazzhistoria inne, men trives tydeligvis aller best i den funky fusiongata - og fortsatt med pannebånd.

Med det hippeste Baltimore-kompet med Chambers og Grainger - man kan trygt si at sistnevnte ga slaphandteknikken et nytt ansikt - i ryggen og med Wakenius, som beviser nok en gang at han med sine seks strenger kan «alt», så blei denne utgava av Petite Blonde noe av det nærmeste vi kan komme ei supergruppe innen fusionfaget.

Evans, som også spiller litt piano - hvordan kan han la være med et slikt navn? - er en særs uttrykksfull tenor- og sopransaksofonist med særpreg, men som har henta mye fra Michael Brecker. Han hadde henta fram igjen deler av repertoaret fra gamle dager som «Let the Juice Loose» og «Hobo» og satt det sammen med nytt materiale både skrevet av han sjøl og Wakenius. Vi fikk også et par prov på at Evans er en mer enn gjennomsnittlig sanger blant annet i klassikeren «Ain´t No Sunshine» og når så Wakenius, som alltid med caps, viser fram sin allsidighet og sitt mesterskap langt bortenfor den verdenen han kanskje er mest for gjennom samarbeidet med salige Oscar Peterson, så var dette fusionmat i gourmetklassen.

Og kompet da! Grainger har ikke vært så mye å høre på denne sida av dammen de seineste åra, men bortsett fra Marcus Miller er det vel ikke noen som groover som han den dag i dag. Så var det unikumet Dennis Chambers. Han har vært svært sjuk de seineste åra og jeg må innrømme at jeg var spent på om han fortsatt hadde snerten og trøkket han blei kjent for gjennom samarbeid med blant andre Scofield og Santana. Etter en grei start på ballet der det nesten virka som han varma opp, dro han til noe så vederstyggelig mot slutten og fortalte oss at han fortsatt hadde alt på plass - det er faktisk bare én Dennis Chambers på Tellus og mer funky trommespill er faktisk ikke å oppdrive noe sted. Måten han snur det rytmiske på underveis i en solo er han fortsatt helt aleine om.

Petite Blonde II er et fusionband i ypperste verdensklasse. Sånn er det med den saken.

Dennis Chambers - sjefen over de fleste sjefer.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II i full aksjon på Victoria.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II

Victoria Nasjonal Jazzscene, 4. mai 2018

Deilig å være dansk i Danmark

Da har jeg fått meg en ny storbandfavoritt i løpet av kort tid. Med to ferske skiver forteller Kathrine Windfeld oss at hun er utstyrt med et enormt talent.

Masse energi og godt humør har aldri skada og det har tydeligvis Kathrine Windfeld en del av.

Kathrine Windfeld (34) er altså noe så sjeldent som en ung, kvinnelig storbandarrangør, komponist, pianist og leder. Når hun så er det på et svært så høyt nivå så er det ingenting som er hyggeligere enn det. Det er slike rollemodeller jazzen trenger mange av.

Det er definitivt min feil, men Kathrine Windfeld har altså greid å passere under min radar fram til nå. Jeg lover at fra i dag av skal jeg ikke la en eneste mulighet går fra meg for å få med hva Windfeld bedriver. Det hun har servert på disse to skivene har nemlig vekka appetitten noe så voldsomt.

Om det er årets Artist in Residence i Molde, Maria Schneider, som har satt Windfeld på sporet vet jeg ikke, men Schneider har i alle fall vist alle med åpne sanser at kvinner har alt som trengs for å nå helt til topps i kunsten å skrive og arrangere for store ensembler. Og hvorfor i all verden skulle de ikke kunne gjøre det også????

Her møter vi Windfeld i to forskjellige settinger. Den ferskeste, "Black Swan", har tatt tak i låtene og arrangementene til saksofonisten Thomas Agergaard - en semi-veteran i dansk jazz. Agergaard har jobba med de fleste der sør og har en friere tilnærmingsmåte enn Windfeld til det å skrive og arrangere. Han jobba blant annet en hel del med ikonet John Tchicai og det bærer også hans musikk anno 2018 preg av. Han er selv også solist underveis. Det er hele veien tøff, moderne og åpen storbandmusikk med et solid særpreg.

"Latency" viser hele paletten til Windfeld: Komponist, arrangør, pianist og storbandleder. Hun har enkelt og greit hele pakka på plass og med et storband med musikanter fra Danmark, Sverige, Polen samt norske Magnus Oseth på trompet, så er dette det flotteste storbandvisittkortet som har kommet min vei på lang, lang tid.

Kathrine Windfeld har åpenbart etablert seg på øverste hylle i Danmark allerede. Det er fullt forståelig - nå er det på høy tid at dørene åpnes på vidt gap både her hjemme og ellers på kloden også. Så bra er nemlig Kathrine Windfeld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kathrine Windfeld Big Band Plays Thomas Agergaard

Black Swan

Storyville Records/MusikkLosen

Kathrine Windfeld Big Band

Latency

Stunt Records/MusikkLosen

Vakkert og forutsigbart

Stacey Kent har sakte, men sikkert bygd ei karriere og oppnådd en status som en av de store nålevende vokalistene. Hun har på ingen måte gått den tradisjonelle veien.

Stacey Kent ga fansen det fansen ville ha.

Foto: Urszula Tarasiewicz

Et bortimot fullsatt Cosmopolite i Oslo tok i mot Kent (50) nesten som en hjemvendt datter. Publikum visste tydeligvis hva de gikk til - og det fikk de også.

Amerikanske Kent har egentlig gått motsatt vei av de aller fleste. Hun flytta til Europa for å studere og har for sikkerhets skyld blitt værende borte på fotballøya. Mye av årsaken er nok hennes ektemann og musikalske leder, saksofonisten og fløytisten Jim Tomlinson. Sammen framstår de som et musikalsk par som passer hverandre utmerket.

Allsidig

Kent, som ikke har noen stor stemme, men den er inderlig, varm og personlig, er en usedvanlig allsidig vokalist og formidler. Hun behersker i tillegg til sitt morsmål også fransk og portugisisk på et framifrå vis og repertoaret hentes både fra Jobims uendelig skatt, som «Dindi», og chanson-tradisjonen representert med Jaques Brels «If You Go Away». Standardstoff med Rodgers og Harts « I Wish I Were in Love Again» og originalmateriale med blant annet Tomlinson og Nobelprisvinner Kazuo Ishiguros «The Bullet Train» passa også fint i miksen.

Fint band

Med Jeremy Brown på bass, Graham Harvey på både akustiske og elektriske tangenter og Josh Morrison på trommer i tillegg til sterkt Stan Getz-influerte Jim Tomlinson, hadde Kent et meget bra og empatisk band i ryggen. Dyktige solister alle sammen og helt perfekt til Kents uttrykk.

Stacey Kent ga den begeistra forsamlinga det de kom for. Jeg har heller ikke så mye å klage på sjøl om jeg synes det hele blei litt forutsigbart og enstonig. I mine ører blei det ikke tatt en eneste musikalsk sjanse underveis, men det var vel heller ikke her man skulle forvente det? A good time was had by all som det heter der borte på øya i vest.

Stacey Kent

Cosmopolite, Oslo

Torsdag 3. mai 2018

Stacey Kent med sitt empatiske og dyktige band.

Foto: Urszula Tarasiewiecz

Soloppgang

Sjøl om Kristoffer Kompen har valgt å kalle den nye skiva si for «Sundown», så er det en musikalsk soloppgang vi får være med på.

Kristoffer Kompen har overtatt trombonetrona her hjemme.

Kristoffer Kompen (33) har det siste tiåret inntatt trombonetrona her hjemme og det med klar margin. Han har stått fram som en langt framskreden komponist og solist uansett sjanger. Her kommer det nok enn bekreftelse med hans tredje plate med eget materiale.

Jazzfolket blei først oppmerksom på Kompens kvaliteter i tradjazzsammenheng med Jazzin´ Babies. Der tror jeg han trives fortsatt, men han har så avgjort utvida horisonten kraftig i løpet av de seinere åra også.

Det har vært en udelt glede å møte Kompen blant annet i Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt og i Prima Vista Social Club. Både der og ikke minst i hans egne band i forbindelse med hans to første skiver, "Short Stories of Happiness" i 2011 og "Agdergata 1" to år seinere, har vært flotte bekreftelser på en musikant i stadig utvikling.

Kompen har utvikla en stor, rund og varm tone i hornet sitt og gjennom de sju egne låtene pluss brasilianske Guingas ""Chorado", inviterer han oss inn i et flott, melodisk, varmt og tidløst landskap.

Når han så har med seg pianist Eyolf Dale, trommeslager Pål Hausken og bassist Jo Skaansar, så er reisefølget i de aller beste hender både kollektivt og solistisk.

Kristoffer Kompen har altså inntatt trombonetrona og det er absolutt ingenting som tyder på at han har tenkt å gi den fra seg med det aller første.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Kompen

Sundown

Kompis Records/Musikkoperatørene

Så mye mer enn ABBA

Benny Andersson - bare smak på navnet. Få om noen har skrevet så mye flott popmusikk som han. Her tolker han deler av skatten sin med kun sitt piano.

Benny Bror Göran Andersson har noe som ikke kan læres noe sted.

Her om dagen blei nyheten sluppet: ABBA hadde vært i studio og var klar for å gi oss ny musikk. Før den blir oss til del, er det en sann nytelse å tilbringe kvalitetstid sammen med Benny Andersson og hans klaver.

I løpet av sine 71 år har Benny Andersson vært, såvidt jeg kan skjønne, ei jordnær superstjerne i rundt 50 av dem. Han slo gjennom med Hep Stars på 60-tallet, men verdensherredømme venta han med til ABBA var en realitet på 70-tallet. Den delen av historia tør være godt kjent, men Benny Anderssons musikalske univers er så mye mer.

Herr Andersson, som hevder han ikke kan noter, har blant annet skrevet musikalene "Chess" og "Kristina från Duvemåla". Dessuten har han med ujevne mellomrom gått tilbake sine opprinnelige folkemusikkrøtter og jobba med Orsa Spelmän og på sommerstid har han ofte spilt dansemusikk med gode venner i Benny Andersson Orkester. Dessuten elsker han Bach!

Alt dette og mer til serverer han oss i denne godteposen som varer i nesten 77 minutter. Andersson er ingen pianovirtuos i klasse med Chick Corea og Keith Jarrett. Han har aldri gitt seg ut for å være det heller og det er nok der styrken hans som pianist ligger.

Han tar for seg 21 av sine låter som spenner over store deler av hans karriere. Sjølsagt har både ABBA og Chess-musikken en sentral plass, men rundt halvparten kommer fra andre kilder. Dette forteller oss alt om bredden i Anderssons musikktilvirkning og den lyriske, smakfulle pianisten han er løfter livsverket hans frem på et nytt og inderlig sett. Vakkert, flott og djupt personlig på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benny Andersson

Piano

Deutsche Grammofon/Universal Music

Fin rundreise

Duoen Gard Nergaard og Michael Krumins skuer både bakover og fremover med musikken sin. Krumins dukker for sikkerhets skyld opp på nok en herlig ekskursjon.

Gard Nergaard og Michael Krumins har mye morsomt på hjertet.

Duoen Nergaard/Krumins og kvartetten Nutopia gir oss tradisjonsmusikk med mye attåt. Det flotte er at de både tar vare på ei viktig kulturarv samtidig som de ser framover.

Det å pusle med musikkskriverier fører mye godt med seg. Stadig nye besøk fra postmannen med påfyll av godsaker jeg ikke ante fantes, er så avgjort en av dem. Fiolinisten, mandolinisten og plystreren Gard Nergaard og gitaristen Michael Krumins sørger med "pakka" "Å legge på svøm" for slikt påfyll.

Dette er nemlig ei skikkelig pakke. Hoveddelen er nesten 40 minutter med musikk som henter sine røtter både fra Nergaards hjembygd Mandalen på Sørlandet og fra hans mange reiser rundt om i verden. Han og Krumins står på sett og vis med en fot i tradisjonen og med en i vår tid - morgendagens folkemusikk er det kanskje vi ser konturene av her.

Når så "Å legge på svøm" er omkransa av ei fin bok med Nergaards historier til hver komposisjon flott illustrert av Lena Trydal, så har dette blitt så mye mer enn cd-opplevelse.

Den eminente gitaristen Krumins gir seg på ingen måte med det. Sammen med firspannet Nutopia, som jeg "møtte" for første gang med "Antares" for et par år siden, tar han oss med til ymse musikalske steder rundt om på kloden. Nutopia består av fiolinisten og bratsjisten Sebastian Gruchot, perkusjonisten Arild Nyborg og bassisten Audun Ramo og tittelen "Nomad" forteller oss at dette er grenseløs musikk på mange vis.

Her finnes elementer av sigøynerjazz, afrikanske rytmer og masse arabisk og indisk krydder. Nutopia har eksistert i ti år og det er lett å høre at det er et samspilt kollektiv vi har med å gjøre.

Da gjenstår det egentlig bare å takke postmannen og ikke minst musikantene for herlig påfyll.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nutopia tar oss med til sjeldent besøkte steder.

Gard Nergaard/Michael Krumins

Å legge på svøm

MSK Records/michael@krumins.no

Nutopia

Nomad

Karmakosmetix Music/michael@krumins.no

Spennende samtaler

Den japanske pianisten Aki Takase og den amerikanske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Murray har funnet hverandre igjen etter over 20 års opphold.

Aki Takase og David Murray har mye å fortelle oss - og hverandre.

Musikk for meg er ofte sammenliknbart med samtaler. Takase (70 ) og Murray (63) fant tonen på alle vis for nesten 25 år siden da de spilte inn «Blue Monk». Når har de plukka opp igjen tråden som om om det var i går og «Cherry - Sakura» har blitt nok en samtale av høy byrd.

De to kommer fra forskjellige tradisjoner - Takase med sin japanske bakgrunn og så frijazzbevegelsen i Europa. Hun har bodd i Berlin i mange tiår og er gift med en annen pianist i avantgardismens elitedivisjon, Alexander von Schlippenbach. Murray hører hjemme i den amerikanske tradisjonen med både modernisme og masse blues i seg.

Til troass for dette så har altså de to funnet det nyttig og spennende å utfordre hverandre - eller kanskje akkurat derfor. Denne gangen møttes de på halvveien, i Zürich i Sveits. Murray er nå nemlig bosatt i Portugal. Repertoaret er også bortimot 50/50 - de har skrevet halvparten hver pluss at de tolker forbildet Thelonious Monks "Let´s Cool One".

De to fører uten unntak meningsfulle og originale samtaler basert på sine enorme referanser. Det er ikke vanskelig å høre at Murray, som også var en del av World Saxophone Quartet, har en sterk tilknytning til alt og alle fra Ben Webster og Coleman Hawkins til Albert Ayler og John Coltrane, mens Takase bidrar med alt fra sin japanske oppvekst til Monk og enda friere toneganger.

Til sammen har det blitt et nytt, flott og tidløst møte med to strålende og originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Takase - David Murray

Cherry - Sakura

Intakt Records/Naxos Norway

Paal for President!

Det var Pat Metheny som spontant utbrøt akkurat det etter at de hadde spilt sammen i Molde på begynnelsen av årtusenet. Utsagnet står seg den dag i dag.

Extra Large Unit - for et ensemble!

Trommeslager og bandleder Paal Nilssen-Love har de seineste par tiåra vært blant the hardest working men in the business. Både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet har han vært helt i front og med sitt Large Unit - og vel så det - har han greid nesten det umulige.

Paal Nilsen-Love (43), født i Molde og oppvokst i Stavanger, har helt siden hans jazzlinjeperiode i Trondheim starta i 1994, fortalt "alle" med ører rundt om på Tellus at han er en musikant med noe helt spesielt på repertoaret.

Helt siden han debuterte med norsk frijazz´ gudfar, Frode Gjerstad, har pila bare pekt en vei - mot totalt verdensherredømme. Nilssen-Love har samarbeida med "alle" innenfor den frilynte jazzen og har hatt hele verden som arbeidsplass.

Ofte har det vært ganske små konstellasjoner Nilssen-Love har dukka opp i, men for fem år siden blei Large Unit unnfanga - først som et ellevemannsband som seinere har blitt utvida til 13. Seks skiver har det blitt med bandet pluss turnering på de aller fleste kontinenter. Med Nilssen-Loves bortimot ustoppelige energi er tydeligvis det umulige mulig. Det er faktisk nesten naturstridig å få en slik mastodont opp å stå - musikalsk sett er det vel ikke så vanskelig med de rette folka på plass, men reint logistisk må det jo være et reint helvete.

De siste månedene har Nilssen-Love, som sjølsagt driver sitt eget plateselskap med alt det innebærer, for sikkerhets skyld gitt ut to skiver med bandet. Det er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner: den ene er med Extra Large Unit som i tillegg til de åtte - som Large Unit var for anledninga - er utvida med ei gruppe musikanter fra Norge Musikkhøgskole med 20 musikere fra både den klassiske, samtidsmusikalske og jazzikalske verden som kalles Intuitive People.

Nilssen-Love hadde fått i oppdrag av Ny Musikk å skrive musikk for noe som tok form underveis - Extra Large Unit. Det endte med et unikt verk framført på Sentralen i Oslo i mai i fjor og det er det vi får være med å nyte her.

De som aner at "More Fun, Please!" har blitt noe helt for seg sjøl, har faktisk helt rett. Det hele begynner med 18 sekunders stillhet før en av trombonistene tar tak. Nilssen-Love satte det hele i gang, men det var opp til hver enkelt hvem som ville begynne! Derfra og ut er denne vel 33 minutter lang ekskursjonen der mange grupperinger i bandet jobber med og "mot" hverandre et slags møte i alle musikkens grenseland - et møte bare Paal Nilssen-Love kunne ha unnfanga. PNL har skrevet utmerka liner notes som forteller om veien fram til sjøsettinga og anbefales nesten like mye som musikken. Ingen andre på denne jord kunne ha skapt dette.

I november kom "Fluku" med 13-manns bandet. Også her er musikken skrevet av PNL og innspilt live på Victoria Nasjonal Jazzscene i april for to år siden. De fire spora oppleves som både frie, men samtidig så funky at det er bare å holde seg fast. Kremen av nordiske frilynte musikanter befolker som vanlig Large Unit og synes åpenbart at dette er noe av det aller morsomste de kan være med på - slik låter det i alle fall. Nok en gang: Paal Nilssen-Love for President!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Large Unit - bandet sitt det!

Extra Large Unit

More Fun, Please!

PNL Records/Musikkoperatørene

Large Unit

Fluku

PNL Records/Musikkoperatørene

Hipt fra fotballøya

Tangentisten Andrew McCormack har dukka opp i flere sammenhenger, men med «Graviton» møter jeg han for første gang som leder på egen hånd.

Andrew McCormack har all grunn til å smile.

Både i bassisten Kyle Eastwoods band og på duo med med saksofonisten Jason Yarde har Andrew McCormack vist at han har mye å fare med. Enda tydeligere blir det med egen musikk og eget band.

40 år unge McCormack har lenge vært ei stigende stjerne på den britiske jazzhimmelen. I stor grad har han spilt ei "assistenrolle" for bandledere som Eastwood og Jamie Cullum, men her viser han meg i alle fall korta sine for første gang.

McCormack har skrevet all musikken, mens vokalisten ESKA står for tekstene. Med et meget oppegående band med vår "egen" Anton Eger - født i Norge og en viktig del av blant annet Marius Nesets band - på trommer, den mye omtalte tenorsaksofonisten og klarinett- og bassklarinettisten Shabaka Hutchings og elbassist Robin Mullarkey, pluss Noemi Nuti på harpe og Ralph Wyld på vibrafon på noen av spora, forteller McCormack oss at han både er en komponist og tangentist som hører hjemme i de øvre luftlag.

Det hevdes at musikken til McCormack hører hjemme et sted mellom Steve Reich og Tigran Hamasyan. Det er mulig det - for meg greier McCormack å vise at han har et særpreg som understreker at han befinner seg i en egen spennende og melodisk sfære.

Av en eller annen grunn hører vi altfor lite her hjemme av det som skjer i britisk jazz. Andrew McCormack er nok et bevis på at det både er interessant og holder høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig..

Andrew McCormack

Graviton

Jazz Village/Naxos Norway

Hvilken tur!

Den norske trommeslageren Espen Aalberg har tatt med seg et spennende lag til Bali. Det har det blitt saker av.

Jonas Kullhammar, Susana Santos Silva, Torbjörn Zetterberg og Espen Aalberg har skapt noe helt eget.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Av en eller annen merksnodig årsak har jeg gått glipp av de tre første kjellerseansene denne gjengen har servert. Noe forteller meg at jeg kan ha blitt et fattigere menneske - i alle fall basert på hva de har skapt på denne Bali-utflukten.

De fleste reiser fra vår del av verden til Bali for å feriere. Det er det for så vidt mulig at Aalberg, saksofonist og fløytist Jonas Kullhammar og bassist Torbjörn Zetterberg og, for anledninga, trompeter Susana Santos Silva også gjorde. Uansett så gjorde de noe mer: de skapte fantastisk flott musikk med sine vanlige instrumenter i tillegg til at alle også spiller gamelan - tradisjonelle instrumenter fra Bali og dalstrøka rundt.

Aalberg har skrevet all musikken bortsett fra ei låt som er en tradisjonell javanesisk folkemelodi. Det vi blir servert er musikk i tradisjonen etter Coltrane med et driv og trøkk som man forventer med disse framifrå musikantene involvert. Låta fra Java har en mer søkende karakter og er med å gjøre denne ekskursjonen, bokstavelig talt, til noe helt spesielt. Spesielt spennende er det også å høre portugisiske Santos Silva, nå bosatt i Stockholm, ofte i en ganske så straight setting - og du verden som hun glir inn i denne "familien" også.

Her har vi med tre ledende skandinaviske musikanter å gjøre med et utsøkt tilskudd på toppen. Det har det blitt usedvanlig flott og unik musikk ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aalberg/Kullhammar/Zetterberg/Santos Silva

Basement Sessions Vol. 4 (The Bali Tapes)

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Tre giganter

Saksofonist Joe Lovano og trompeter Dave Douglas er to av klodens aller mest spennende instrumentalister. Sammen skaper de ofte magi.

Joe Lovano og Dave Douglas omkranser resten av Sound Prints.

Med bandet Sound Prints har Lovano og Douglas de seineste åra hylla både sitt forbilde Wayne Shorter og den moderne akustiske musikken generelt. Det er da også grunnen til at det står tre giganter i overskrifta her: Wayne Shorter har nemlig helt siden før unnfangelsen av Sound Prints - et ordspill på Shorters klassiker "Footprints" - vært et viktig element i bandets musikk.

For ti år siden jobba Douglas og Lovano sammen i det spennende kollektivet SF Jazz Collective. Den sesongen var det Wayne Shorters musikk som blei tolka av noen av USAs fremste musikanter og Duglas og Lovano skjønte raskt at de måtte videre langs de samme musikalske linjene etter at de forlot kollektivet basert i San Francisco.

Det førte til unnfangelsen av Sound Prints der de fra starten rundt 2010 hadde med seg trommeslager Joey Baron og pianist Lawrence Fields. James Genus trakterte bassen til å begynne med, men blei raskt erstatta av Linda May Han Oh og slik framstår også Sound Prints den dag i dag.

Bandet har gitt oss ei live skive tidligere, men "Scandal" er bandets første visittkort fra studio.

Her er fortsatt sporene til Shorter veldig tydelige, men Douglas og Lovano står sjølsagt fram med sine egne, usedvanlig personlige stemmer. To av låtene er skrevet av "far", "Fee Fi Fo Fum" og "JuJu", men arrangert av de to sjefene her, mens resten er originalmateriale ført i pennen av henholdsvis Douglas og Lovano.

Dette er et band og musikanter som har en fot solid planta i tradisjonen og en annen på god vei inn i framtida. Med et framifrå "komp" med akkurat de samme intensjonene, har dette blitt ei akustisk reise som det er sann fryd å bli invitert med på. Noen forteller meg at mitt ps også har noe med tittelen "Scandal" å gjøre.....

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe Lovano & Dave Douglas Sound Prints

Scandal

Greenleaf Music/soundprints.bandcamp.com

Tradisjonsbærerne

Kvederen Øyunn Groven Myhren og fidleren Anne Hytta er tilsammen Sogesong. De tar vare på en vakker tradisjon på et inderlig vis.

Anne Hytta og Øyunn Groven Myhren - Sogesong - tar vare på en viktig tradisjon.

Åtte ballader fra Telemark og dalstroka innafor er en viktig del av kulturen vår som de fleste av oss ikke kjenner til. Derfor er det så flott at Sogesong løfter denne tradisjonen fram igjen.

Kvederen Groven Myhren, som også spiller lyre, og fidleren Hytta, som spiller allehånde feleliknende instrumenter med røtter langt tilbake i norsk tradisjon og kultur, har funnet sammen i et landskap som forteller mye om hvor vi kommer fra.

Med et repertoar bestående av åtte ballader med røtter i Telemark, blir vi tatt med på ei herlig reise. Her blir vi servert ridderballader, eventyrballader, skjemteballader og et par gjenferdballader og tekstene forteller oss mye om "verden" slik den var og som samtidig har vært med på å forme oss.

De to har grepet fatt i et materiale som i stor grad har vært glemt og gjemt bort og det er både flott og viktig at de to med sin enorme folkemusikalske kompetanse og kvaliteter gir dette stoffet ny drakt og nytt liv.

Tekstene finnes på både norsk og engelsk i omslagsheftet og sørger for at vi kan komme enda nærmere fortida når. Dette er både spennende, original og ikke minst viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sogesong

Så vilde fara dei lindarord

Heilo/Musikkoperatørene

An Englishman in Norway

Midt blant oss befinner en av verdens beste saksofonister seg. John Surman har bodd i Norge de seineste åtte åra.

Rob Waring og Nelson Ayres kler John Surman og hans musikk perfekt.

I mange tiår har John Surman (73) vært en av mine store saksofonfavoritter. Han er en glitrende og unik barytonsaksofonist, men likevel er det med sopranen jeg har blitt mest begeistra for han. Sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter er han den sopransaksofonisten som har den mest personlige tonen på instrumentet hvor som helst på kloden - for meg.

Surman, som er samboer med Karin Krog, har på mange slags vis blitt svært "norsk" de seineste åra. Han har til og med blitt ihuga Stabæk-supporter og er til stede på både hjemme- og bortekamper!!!!

Helt siden 60-tallet har Surman vært en viktig brikke i engelsk og internasjoalt jazzliv. Han spilte mye med blant andre John McLaughlin før hans Miles Davis-periode og han blei tildig en del av ECM-stallen til Manfred Eicher. På det "store" tyske selskapwet har han gitt oss mange bevis på sin storhet i en rekke formater.

De seinere åra har han blitt stadig mer opptatt av brasiliansk musikk og har besøkt landet ved en rekke anledninger. Der har han stifta bekjentskap med pianisten Nelson Ayres - en gigant i Brasil. Han var en av tre pianister som spilte på Airto Moreiras legendariske "Free" i 1972 - de to andre var Chick Corea og Keith Jarrett. Hans merittliste er langt som et godt år sjøl om han ikke er noen storhet her hjemme.

Surman fant ut at de to ville kunne skape spennende univers sammen, men underveis i komponeringsarbeidet hørte han ei stemme til. Den mjuke lyden av marimba vokste fram og tankene gikk raskt i retning amerikanskfødte, men Oslo-bosatte Rob Waring. Han er en musikant som har sterke bånd til samtidsmusikk, men som samtidig er en utmerka improvisator - midt i blinken for hva Surman hørte for seg.

I fjor sommer gikk de i studio i Oslo og de usynlige musikalske trådene mellom engelskmannen, brasilianeren og amerikaneren som nesten har blitt nordmann har blitt mange og usannsynlig vakre.

De gir oss musikk med både brasilianske og europeiske røtter og vever det sammen til noe ganske så unikt. Surman, som også spiller bassklarinett underveis i tillegg til sine to saksofoner, Ayres ved flygelet og Waring, på enten marimba eller vibrafon, skaper et lydunivers så unikt og så vakkert at langt flere enn Stabæk-tilhengerne rundt om i Bærum bør være stolte. Dette er nemlig musikk i den ypperste verdensklasse skapt av musikanter på øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Surman

Invisible Threads

ECM/Naxos Norway

For en fest!

Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan markerte sitt 10 års jubileum med et superlag som møttes for første gang siden 2006.

Joshua Redman i spissen for et norsk superlag.

Foto: Tor Hammerø

Med Arild Andersen, Per Oddvar Johansen, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft samla for første gang på tolv år, så var suksessen i forbindelse med jubileumsmarkeringa nesten sikra for første tone var spilt.

Sjefen for Nasjonal Jazzscene de seineste åra, Jan Ole Otnæs, var Molde Jazz-generalen som satte sammen dette kremlaget for tolv år siden. Nå har han makta det nok en gang - og suksessen var like heftig som sist.

Etter rundt 1700 konserter og cirka 200.000 besøkende de ti åra Victoria har eksistert som jazzscene, var det så avgjort på sin plass med ei heftig markering. Lista blei lagt høyt da programmeringa blei satt i gang og bedre start enn med denne kvartetten er vanskelig både å ønske seg og få.

Tenorsaksofonist Joshua Redman er ei så ydmyk verdensstjerne som vel tenkelig og han har flere ganger uttrykt stor glede over å få spille med norske musikere - musikere han har stor respekt for og som han opplever tilfører noe hans landsmenn fra Sambandsstatene ikke så ofte er i stand til.

Med et repertoar, i stor grad helt nytt for denne kvartetten, ført i pennen av alle fire, blei vi tatt med på ei empatisk rundreise med impulser fra både amerikansk og europeisk jazz - og norsk folkemusikk: festen blei nemlig avslutta med den vidunderlig vakre "Gardsjenta" eller "Snåle jenta mi" fra Andersens "Sagn".

Kvartetten låt som om den ikke hadde gjort noe annet en å ha spilt sammen mer eller mindre uavbrutt de seineste tolv åra. Alle fikk tilstrekkelig med plass til å fortelle hvem de er anno 2018 og kollektivet satt som et skudd hele veien.

Her var det snakk om en respekt, en spilleglede og en gjensynsglede som er sjelden å oppleve. For en fest - for ei feiring!

PS Vi som var på plass for tolv år siden i Molde satt nok og venta på en "reprise" av Belonging-kvartettens "Spiral Dance". Den fikk vi ikke - kanskje jeg må ta turen i kveld igjen for å høre om den dukker opp.....

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Per Oddvar Johansen - bedre «komp» finnes ikke på bygdene nå til dags.

Foto: Tor Hammerø

Arild Andersen - for en bassist, for en utstråling!

Foto: Tor Hammerø

Allsidig og original

Komponisten og pianisten Helge Iberg har noe ganske så spesielt å fare med - uansett sjanger.

Helge Iberg har ei spesiell stemme både som pianist og ikke minst komponist.

Helge Iberg (64) har gjennom hele si karriere vist oss unike innfallsvinkler til det meste. På grunn av helseproblemer har han dessverre vært borte fra rampelyset i perioder, men nå er han heldigvis tilbake og det med to helt forskjellige, men på hvert sitt vis like fascinerende visittkort.

De ivrigste blant oss har fått med seg Helge Ibergs samarbeid med så forskjellige artister som Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Anne-Lise Berntsen, Per Vollestad og Odd Børretzen opp gjennom åra. Likevel har han fått alt for like oppmerksomhet og årsakene kan helt sikkert være mange.

Noe av grunnen kan nok skyldes at Iberg på grunn av sjukdom har vært forhindra fra å spille offentlig i lange perioder. En annen årsak er helt sikkert at Iberg har vært en kompromissløs musikant og komponist som aldri har lefla med kommersen. Han har nemlig vært bånn ærlig mot seg sjøl og sine idealer. Det er han heldigvis fortsatt.

Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Bendik Hofseth på saksofoner og vokal, Elin Rosseland på vokal og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, forteller jazzmusikeren Iberg oss at han så langt i fra har sagt sitt siste. Som på soloskiva "Standards and Vanguards" fra 2009 fortsetter Iberg her å "omskape" og benytte kjente standardlåter til noe helt eget. Han har på ingen måte satt seg fore å tolke standardskatten i tradisjonell forstand - han bruker den til en utskytingsramp for helt unike ekskursjoner. Hans medsamemnsvorne her har noe så alvorlig skjønt hans intensjoner og bidrar til å gjøre disse utfluktene til noe helt spesielt. Annerledes, spennende og veldig i den ånden vi har opplevd Helge Iberg før om åra.

Som ikke det var nok, så har altså Iberg også gitt oss "Life Music" som er et herlig bevis på hvilken komponistkapasitet han er også udi den klassiske/samtidsmusikalske verdenen. Noe av musikken er spilt allerede i 2007 - musikk for solofiolin og kammerorkester - med Atle Sponberg som solist med Det Norske Kammerorkester som medspillere.

Hovedverket er fra 2016 og er skrevet for Hans Christian Bræin på klarinett, Geir Inge Lotsberg på fiolin, Øystein Birkeland på cello, Ingfrid Breie Nyhus på piano og Johanne Byhring på marimba.

Jeg bryter raskt sammen og tilstår at det ikke er i denne verdenen jeg har mine sterkeste referanserammer, men uansett lar jeg meg fascinere av uttrykket og spenningen i musikken. Det er en type dynamikk i det Iberg vil formidle som gjør at man blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av noe som helst.

Helge Iberg har nok en gang fortalt oss at han er svært spennende musikant og komponist - i de fleste grenseland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Iberg´s Jazz-Kammer

A Musical Offering

Odin Records/Musikkoperatørene

Helge Iberg

Life Music

Pro Musica/Musikkoperatørene

Drømmelandet

Den danske pianisten Thomas Clausen og den brasilianske fløytisten og saksofonisten Carlos Malta har funnet sitt musikalske drømmeland.

Carlos Malta og Thomas Clausen har mye å snakke om.

Det er ingen bombe akkurat at musikk er et grenseløst språk. Møtet mellom Clausen og Malta er likevel en herlig bekreftelse på at det stemmer.

Det kommer heller ikke som noen stor overraskelse at den 68 år unge Clausen, som har jobba mye med giganter som Niels-Henning Ørsted Pedersen, Palle Mikkelborg og Gary Burton søker mot brasilianske musikere og musikken som har kommet ut av landet deres. Helt siden midten av 90-tallet har nemlig Clausen i stadig nye settinger jobba med musikere fra Brasil.

For to år siden "fant" Clausen og den eminente fløytisten og saksofonisten Carlos Malta hverandre. De jobba en hel del som duo og i fjor gikk de i studio for å lage "Dreamland" med komposisjoner av begge to pluss en herlig versjon av sjølveste "Tiger Rag".

Mye er fortsatt på duo, men på henholdsvis fem og fire av de tolv låtene er også den brasilianske bassisten Romulo Duarte og den svenske trommeslageren Niclas Campagnol invitert inn i varmen.

Clausen og Malta - hvilken enorm fløytist han er - kler hverandre bortimot perfekt. De to bringer elementer fra sine to kulturer til bords og dette har blitt et herlig møte der jazz møter samba og med impulser fra blant annet klassisk musikk, har dette blitt et kammermusikalsk møte av ypperste kvalitet.

Campagnol og Duarte tilfører masse groove og trøkk på de spora der de bidrar og sørger for at "Dreamland" har blitt et herlig musikalsk måltid med masse ingredienser og mye fint krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carlos Malta - Thomas Clausen

Dreamland

Stunt Records/MusikkLosen

Vakkert om slutten

Vokalisten, tekstforfatteren og låtskriveren Thea K. Eriksen har gjort seg fine og sterke tanker om døden.

Thea K. Eriksen gjør det vanskelige på et fint og vakkert vis.

Døden er et tema de aller fleste av oss skyver så langt fra oss som vel tenkelig. Thea K. Eriksen (40) fra Lillehammer tør der andre tier og setter ekte og inderlige ord på døden. Når hun så formidler det på et varmt og personlig vis med fine låter til, så har det blitt et flott visittkort fra ei ny stemme for meg.

Jeg har aldri verken hørt om eller hørt Thea K. Eriksen tidligere. Dette er derfor nok et eksempel på at rundt omkring i kongeriket så finnes det mange skjulte skatter.

Eriksen har åpenbart et kristent utganpunkt og har blant annet jobba som kateket. Det er muligens derfor hennes engasjement og kunnskap om dette ofte bortgjemte og tabubelagte temaet er så stort og ekte.

Hun har skrevet alt av tekster og melodier og framfører dem med ei vakker nordlandsdialekt som heldigvis er plassert langt fremme i lydbildet. Det gjør ingenting når man har noe å melde. Hele veien befinner vi oss i et melodiøst og lettfattelig visepoplandskap med enkelte jazzovertoner - et landskap som kler både Eriksen, tekstene og tematikken på et ypperlig vis.

Eriksen, helt sikkert med god hjelp av tangentist, arrangør og produsent Morten Reppesgård, har makta å kle dette budskapet i et ganske så lyst og ikke minst åpent og varmt landskap. Mats Eilertsens varme basstone, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer og Kristin Sevaldsen på saksofon og kor sørger for utmerka reisefølge hele veien.

Thea K. Eriksen formidler noe viktig og mye til ettertanke med sitt requiem. Velkommen skal hun og musikken hennes være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thea K. Eriksen

Himmelfestivalen - Et requiem

Hysj Records/thea.k.eriksen@gmail.com

Tøft og tungt

Bak Hypersomniac skjuler en italiensk vokalist og låtskriver og et norsk superlag seg. Det blei saker det!

Hypersomniac - et prosjekt med et superlag med noen av våre beste menn uansett sjanger.

Når fedrelandet sender ut trommeslager Torstein Lofthus, trompeter Nils Petter Molvær, tangentist Ståle Storløkken og gitarist Eivind Aarset, er det ikke så mye som tyder på at ting kan gå gæernt. Det gjorde det ikke heller ikke. Sammen med den australske elbassisten Colin Edwin (Porcupine Tree) og sjefen for det hele, den italienske vokalisten og låstkriveren Lorenzo Esposito Fornasari - LEF - skapte de et univers i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien som nå heter Røverstaden, men som før het Club 7 og Sardine´s, som vil bli huska ei god stund.

Det kom egentlig ikke som noen bombe at LEFs prosjekt "Hypersomniac", egentlig et multimediaprosjekt, skulle være så bra. Jeg har nemlig hørt og skrevet om skiva som blei sluppet rundt nyttår. Der spilte Bill Laswell elbass og Kenneth Kapstad trommer, men "erstatterne" senka ikke nivået akkurat.

LEF er en meget bra vokalist som har skapt ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et tenkt scenario - et musikalsk 1984 på et vis. Den musikalske innpakninga henter like mye fra beintøff rock som fra improvisert musikk/jazz, men det er likevel en helhet over det hele som gjør "Hypersomniac" som til noe helt spesielt.

Og når Molvær og Aarset møtes så oppstår det som alltid magi. De to har en forståelse langt utenfor det som kan læres - de bare har det. For noen landskap de kan male sammen! Spesielt i de rolige, atmosfæriske passasjene er de så unike og mesterlige at de nok en gang satte spor for svært langt tid framover.

Når så The Mad Professor, aka Ståle Storløkken, glir så elegant og kreativt inn i dette universet, så blir det ekstra dimensjoner gang på gang. Og så Torstein Lofthus da! Karen fra Øystese er enkelt og greit en trommeslager i ultraklassen uansett hva slags setting han blir plassert i - han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en tilstedeværelse som er sjelden. Colin Edwin spilte ei ganske så beskjeden, men likevel viktig rolle og LEF leda denne supergjengen på et flott vis.

Kjelleren i Munkedamsvien har mye å skrive på skrytelista si. "Hypersomniac" bør komme langt opp den lista.

Hypersomniac

Klubben i Røverstaden

Fredag 20. april 2018

Alle foto: Tor Hammerø

First we take Oslo....

Tyske Michael Wollny er en av den moderne jazzens mest spennende pianister. Her følger to glitrende eksempler på det.

Michael Wollny omgitt av Eric Schaefer og Christian Weber utgjør tilsammen en formidabel trio.

Michael Wollny Trio i samarbeid med blant andre Det Norske Blåseensemble under ledelse av Geir Lysne, gir oss «triojazz» med nogo attåt som er både spennende og annerledes.

Wollny (39) har helt siden årtusenskiftet fortalt de som har villet høre at han er en virtuos pianist i en rekke grenseland som kjenner få om noen grenser. I tillegg til å være en særdeles ettertrakta utøvende musikant, er Wollny også professor i Leipzig.

Trioformatet har åpenbart vært Wollnys foretrukne format gjennom det meste av hans karriere og med trommeslager Eric Schaefer og bassist Christian Weber har han funnet fram til to sjelsfrender som både vil den samme veien og som har blitt enige om hvordan den skal forseres.

Det som kanskje skulle bli en vanlig cd-utgivelse har blitt to og det av helt forståelige årsaker. "Oslo" har blitt til gjennom et samarbeid som har vart gjennom år med Det Norske Blåseensemble, bestående av 24 toppmusikanter med hjemmebane i Halden og i eksistens siden 1734. Vår store arrangør og bandleder for store ensembler mest i Tyskland, men også her hjemme, Geir Lysne, hadde ideen om denne fusjonen og Wollny skjønte raskt at et improviserende "band" som DNBE og trioen hadde mye å "snakke om".

DNBE bidrar på tre av de 13 spora og er med på å skape et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, klassisk musikk og såkalt samtidsmusikk. Musikken er spilt inn hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og det hele låter deretter. Det skjedde i løpet av tre septemberdager i fjor og deretter satte trioen kursen for Wartburg i hjemlandet.

Der gikk trioen på scena for en livekonsert med nesten helt nytt repertoar og med besøk av den framifrå franske sopransaksofonisten Emile Parisien på noen av låtene. Det forteller mye om allsidigheten og bredden til Wollny & Co. Vi snakker om en pianotrio i det aller øverste internasjonale sjiktet med masse dynamikk, empati og ikke minst personlighet i seg. Nå må det norske publikumet snart få ørene opp for Michael Wollny også - av en eller annen uforståelig grunn har det skjedd i altfor liten grunn så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Wollny Trio

Oslo

ACT/Musikkoperatørene

Michael Wollny Trio

Wartburg

ACT/Musikkoperatørene

Vakre monstre

Gitaristen Svein Rikard Mathisen fortalte oss med sin debut i 2015 at han hadde mye spennende på gang. Her kommer det en herlig bekreftelse på det.

Svein Rikard Mathisen har stadig mer å fare med.

Det ligger vel ikke i korta akkurat at man skal bli jazzmusiker når man vokser opp i Brumunddalen nord for Hamar. Svein Rikard Mathisen forteller oss uansett at for han har det vært det naturligste valget på jord.

For ganske mange i den norske jazzfamilien kom debuten til Mathisen, "Copenhagen Diaries", som en stor overraskelse i 2015. Med studietid i Kristiansand og København hadde han passert under mange radarer. Det hyggelige var at overraskelsen var svært så positiv: Mathisen hadde allerede på debuten funnet fram til noe særegent - noe som får en herlig bekreftelse med oppfølgeren.

Sjøl om Mathisen nå har forlatt dronningens by og bosatt seg i Bergen, så fortsetter han å samarbeide med musikanter han stifta nært og empatisk bekjentskap med der nede hos danene i et band de kaller Somebody´s Quartet. Med fra debuten er trommeslager Andreas Fryland, bassist Paul Hinz og pianist William Larsson som her deler tangentene med Søren Gemmer. Som spesiell gjest får vi også høre den norske trompeteren Erik Kimestad Pedersen på to spor.

Som sist så har Mathisen skrevet all musikken mens den er arrangert i fellesskap. Bandet og musikken har utvikla seg siden sist, men idealene er fortsatt de samme: dette er moderne, melodisk jazz med røtter både i amerikansk og europeiske/nordiske toneganger. Det er aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn, men likevel er det åpenhet og luft i de musikalske samtalene som får lov å ta sine egne veier.

Mathisen er utstyrt med en varm og personlig tone i gitaren og de medsammensvorne holder alle samme høye kvalitet som sjefen. Det var svært hyggelig å møte Mathisens musikk for tre år siden - det er minst like hyggelig å tilbringe tid med oppfølgeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Rikard Mathisen

Monsters

Curling Legs/Musikkoperatørene

Sjelden vare

Jeg bryter sammen og tilstår: min kunnskap om slovensk jazz står en hel del tilbake å ønske. Igor Lumpert har sørga for at nysgjerrigheten er vekka i alle fall.

Igor Lumpert & Innertextures i aksjon på Lumperts opprinnelige hjemmebane i Ljubljana i Slovenia.

Den slovenske tenorsaksofonisten Igor Lumpert (42) blei oppdaga av amerikanske musikanter for nesten 20 år siden. Etter det har han gjort New York til sin nye base.

Den legendariske bassisten Reggie Workman både så og hørte Lumperts talent på slutten av 90-tallet. Det førte til at han fikk stipend til New School i New York i 2000 og siden har han blitt værende i The Big Apple. Han har studert med storheter som Chico Hamilton og Billy Harper og jobba med blant andre John Abercrombie og Sonny Simmons.

Dette er Lumperts tredje utgivelse med bandet Innertextures, men nå har han forlatt trioformatet og utvida det til kvartett - og vel så det. Med seg har han trommeslageren Kenny Grohowski, bassisten Chris Tordini og altsaksfonisten Greg Ward - to av dem tidligere medstudenter på New School. Gjester på noen av spora er bassklarinettisten John Ellis og trompeteren Jonathan Finlayson.

Det betyr mye av kremen av unge, spennende og kompromissløse musikanter fra Brooklyn-miljøet - der er også musikken spilt inn. Utgangspunktet er musikk utelukkende skrevet av Lumpert. Den har røtter i alt fra hardbop, via funk til slovensk folkemusikk. Til sammen har det blitt et uttrykk som har noe helt eget i seg.

Lumpert er også en solist med noe unikt på hjertet og med en spesiell tone i hornet sitt. Han og resten av bandet har funnet fram til en empatisk kjerne det er veldig hyggelig og spennende å tilbringe tid sammen med. Døra er åpna for slovensk jazz - jeg gleder meg allerede til påfyll fra både Igor Lumpert og andre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Igor Lumpert & Innertextures

Eleven

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Som det groover!

Beady Belle nærmer seg 20 års jubileum med stormskritt. Det gjør hun/de i trygg forvissning om at det låter hippere enn noen gang.

Beady Belle - bedre og mer groovy enn noen gang.

Beady Belle, som har vært fronta av Beate S. Lech helt fra starten, har nå gått over til å bli hennes soloprosjekt. Det funka som ei kule som en type kollektiv og det funker minst like bra på det nye viset.

Med "Home" fortalte Beady Belle oss i 2000 at fedrelandet hadde fått et ei ny stemme/et nytt band som hadde skapt et landskap der soul, jazz, pop, r'n'b og andre herligheter hadde funnet sammen på et usedvanlig smakfullt vis. Slik har det fortsatt med de fem neste visittkortene fram til 2013.

For to år siden tok produsent og plateselskapsdirektør Jens Christian Bugge Wesseltoft et nytt initiativ sammen med Beady Belle. De satte seg på flygemaskina med retning New York og spilte inn "On My Own" sammen med et kremlag bestående av Gregory Hutchinson, Joshua Redman og Reuben Rogers - og Jens Christian på tangenter må vite. Det var vel for så vidt ingen som tvilte, men Beady Belle viste alle at hun så avgjort var i stand til å stå på egne bein.

Nå har det gått to nye år og Beady Belle fortsetter sitt soloprosjekt på aller beste vis. Nå har hun i tillegg til å skrive alt sjøl både av tekst og musikk også produsert herligheta. Med seg denne gangen har hun et hjemlig herrelag av høy byrd bestående av Marius Reksjø, ikke ukjent for Beady Belle på noe som helst slags vis, på elbass, Bjørn Sæther, et helt nytt bekjentskap for meg, på trommer og David Wallumrød på tangenter og mye annet. Dessuten har hun fått utmerka assistanse av den fremmedlandske vokaltrioen LaSharVu - mer ekte bakgrunnsvokal finnes ikke på bygdene nå til dags. Bjørn Charles Dreyer på elektrisk sitar og Martin Windstad på perkusjon bidrar også med herlig krydder.

Beady Belle skriver og ikke minst synger musikk så sjelfull og så groovy at jeg ikke har det minste problem med å plassere henne helt der oppe i et internasjonalt toppsjikt. Hør på "Out of Orbit" så skjønner du hvorfor blant andre den engelske superstjerna Jamie Cullum er gigafan av Beady Belle. Jeg er imponert over at Beady Belle gang etter gang greier å legge lista stadig høyere - akkurat nå kjenner jeg på at "Dedication" faktisk er det beste hun har gjort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Beady Belle

Dedication

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Heilt fantastisk

Det har vært sagt og skrevet før, men sjelden stemmer det så bra som på denne helt spesielle Ane Brun-konserten: hun kom til sine egne og de tok vel i mot henne. Det er en ekthet og inderlighet i det Moldejenta foretar seg også med andres materiale som gjør at hun eier rommet fra det sekundet skoene klakker over scenegulvet i enorme, men likevel nesten intime Oslo Spektrum, til hun takker for seg nesten to timer seinere.

Den blå timen - Ane Brun i egne, men samtidig andres landskap.

Foto: Tor Hammerø

Helt siden Ane Brun spilte på gata i Barcelona, aleine med sin gitar, og egentlig helt siden gymnastida på jenterommet i Kringstadbukta, har hun hatt et nært og godt forhold til andres musikk og spilt dem - det som på ny norsk kalles coverlåter. For de aller fleste av oss har vi blitt kjent med henne gjennom hennes eget låtunivers og via det har hun fortalt oss gang etter gang at hun har mye - veldig mye - å melde og fortelle oss.

Denne kjærligheten

For ei stund siden blei Ane, som mange av oss, fanga av den store kjærligheten. Til tross for at forholdet sprakk, så fullførte hun heldigvis prosjektet hun var i gang med: å sette sammen ei samling kjærlighetssanger som i stor grad har fulgt henne fra ungdomstida i Molde. Det førte til den glitrende dokumentasjonen med skiva «Leave Me Breathless» i fjor høst og endelig skulle et norsk publikum også få høre henne på dette sidesporet.

Første og siste gang?

Etter tre fulle hus på ærverdige Dramaten i Bruns adopterte hjemby Stockholm, stod altså Oslos storstue for tur denne lørdagskvelden. Skal vi tro Brun, og det skal vi jo, så var dette høyst sannsynlig siste gang hun tok med seg disse sangene til ei scene og de knappe 4000 som fylte Spektrum kan takke seg sjøl for at de benytta anledninga. Dette blei nemlig en minneverdig kveld på alle slags vis.

Publikum var nok forberedt på at dette blei en kveld uten en eneste Brun-låt, men vokalkvartetten Iris, som både varma opp og bidro på noen låter med Brun også, sørga for at heller ikke det skjedde. De gjorde fire Ane-låter og det å høre fire svensker synge «Du gråter så store tåra» på uforfalska Molde-dialekt var nesten verdt turen aleine!

Klinedans

Sammen med en empatisk strykekvartett og de fantastiske følgesvennene Martin Hederos (Soundtrack of Our Lives, Tonbruket, Ulf Lundell) på tangenter og fiolin og Johan Lindström på pedal steel og vanlig gitar, tok Brun oss gjennom hele «Leave Me Breathless»-skiva og mere til. Stemninga blei satt med to Bob Dylan-sanger, «Make You Feel My Love» og «Girl from the North Country», og Brun framstod fra første takt så trygg og sikker at man nesten skulle tro at hele seansen foregikk hjemme på kjøkkenkrakken.

Brun fortalte oss at det neppe blei de store danseutskeielsene i løpet av denne konserten, men kunne likevel ikke se bort fra at det kunne ende opp med en og annen klinedans eller tryckare, som det heter der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia. Det gjorde det garantert - enten i løpet av konserten eller kanskje etterpå....

Her stod de nemlig i kø: med Anes umiskjennelige s-er, et av hennes herlige bumerker, fikk vi alt fra Elvis Presleys «Always on My Mind» via Foreigners «I Want to Know What Love Is» til Sades «By Your Side» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». Alt gjort på et uhyre personlig vis med ditto arrangement av blant andre Hederos og Lindström.

Spesielt sterkt blei det da «Show Me Heaven» blei innleda med opptak fra Anes mobil av vakker fuglesang på hennes kjære Harøya - ei øy full av minner og hvis det er mulig så er jeg sikker på at pappa Knut Anker, som forlot tida for noen år siden, satt der opp på skya si og smilte ned til sin kjære Ane.

Et annet høydepunkt var hennes hyllest til sin gamle spansklærer på Molde gymnas, Americo Araya, som inspirerte henne til å lære språk og som blei heidra med «Alfonsina y el Mar» - på spansk må vite.

Med glitterjakke

Brun bød på nesten et ekstra sett som ekstranummer, iført ny glitrejakke, og der fikk vi låter som ikke er med skiva som a-has «Hunting High and Low» - da venta jeg bare på at Morten Harket skulle komme ruslende inn for å synge duett -, Beyonces «Halo» og da Cyndi Laupers «True Colors» ebba ut, stod det ikke mer igjen på ønskelista.

Lys, lyd, utstrålinga, ektheten, inderligheten, tryggheten, personligheten - hele pakka var på plass denne flotte lørdagskvelden i «intime» Oslo Spektrum. Denne konserten og opplevelsen kan lett gå over i kategorien hvor var du da Ane Brun spilte coverkonserten sin. Så flott og minneverdig var det nemlig. Som Ane Brun sa om både publikum og hele konserten: Detta e heilt fantastisk. Det synes vi også!

Oslo Spektrum, Oslo, 14. april

Publikum: 3800

Det swinger ved Rondane

Stringswingkvartetten Hot Club de Norvège er intet mindre enn en institusjon i norsk musikkliv. Dessuten er de bedre enn noen gang.

Hot Club de Norvège, med og uten gjester, leverer fortsatt stringswing på toppnivå.

Helt siden slutten av 70-tallet har Hot Club de Norvège spredd masse glede og mye heftig musikk fra landsende til landsende. Det gjør de heldigvis fortsatt og med «Stardust» forteller de oss at spillegleden og kvaliteten er av topp internasjonal klasse også i 2018.

Hot Club de Norvège, med Jon Larsen som ideologisk fører og sjefsgitarist, ga de fleste av oss noe helt nytt da de innlemma oss i Django Reinhardts superheftige musikalske verden med ei herlig blanding av rommusikk og swing. Noen trodde kanskje dette var ei døgnflue, men det har vist seg på alle slags vis at det var det ikke. De som noen gang har vært i nærheten av Jon Larsen mer enn et tiendels sekund, har skjønt at det faktisk ikke var noe alternativ.

Larsen er, i tillegg til å være en framifrå og stilsikker gitarist, et ustoppelig rivjern som i tillegg til bandet også har etablert Django-festivalen og dermed løfta fram stringswing for massene på nok et vis. Dessuten er han en meget dyktig kunstmaler i Salvador Dali-tradisjonen og som ikke det var nok så forsker han på det som skjer et stykke bortenfor de nærmeste sfærer: han har funnet stjernestøv og sjølsagt måtte denne skiva oppkalles etter det.

Bandet blei unnfanga i 1979 og i løpet av disse årene har de inntatt en posisjon som et av de ledende ensemblene i denne sjangeren på verdensbasis.

Nå består kvartetten i tillegg til Larsen av Finn Hauge på fiolin, munnspill og sag, den nye gitaristen Stian Vågen Nilsen og Svein Aarbostad, som har vært med fra starten, på bass. Med som gjester denne gangen er Satyricon-gitaristen Gildas Le Pape på fire spor og den nederlandske vokalisten Eva Scholten på ett kutt.

Med et repertoar med alt fra "On the Sunny Side of the Street" via Griegs "Ved Rondane" og Zappas "Blessed Relief" til flere standardlåter og originallåter av både Vågen Nilsen og Larsen, tar Hot Club oss med på ei herlig og livsbejaende reise som det swinger og groover av som bare de kan. Her sitter de musikalske smilene løst for å si det slik.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hot Club de Norvège

Stardust

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Fritt frem

Tre av den moderne New York-jazzens fremste stemmer har møtt hverandre og lar det stå til - med suksess.

Stephan Crump, Cory Smythe og Ingrid Laubrock - åpen og søkende ny trio.

Den tyske tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock har vært bosatt i New York, nærmere bestemt Brooklyn, rundt ti år. Der har hun blitt stadig mer sentral i mye av det spennende som skjer i skjæringspunktet mellom impro, frijazz og moderne, komponert musikk.

Laubrock hadde hatt ørene på stilk og ant at et samarbeid med bassisten Stephan Crump, som blant annet jobber mye med Vijay Iyer, og pianisten Cory Smythe, en viktig del i trommeslageren Tyshawn Soreys univers, kunne føre til noe.

Laubrock "innkalte" til et treff uten at noe var forutbestemt og kjemien stemte fra første pling. Alle var like begeistra og "øvelse" nummer to blei like godt denne plateinnspillinga. De elleve "låtene" er alle spontant unnfanga og uten trommer framstår de som noe som kanskje kan kalles akustisk kammerfrijazz.

Her har vi med tre lyttere i ultraklassen å gjøre. Smythe, som jeg ikke kjenner fra før, kommer fra samtidsmusikk og bringer helt nye elementer inn her, mens Crump oppleves som den straighteste av de tre - Laubrock er den som står for utblåsningene - bokstavelig talt. Til sammen har de altså skapt noe eget - nok et fint eksempel på at Brooklyn kanskje er den mest interessante bydelen i jazzverdenen nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stephan Crump - Ingrid Laubrock - Cory Smythe

Planktonic Finales

Intakt Records/Naxos Norway

Baby!

Bak bandnavnet Propan skjuler to av landets aller mest spennende improstemmer seg: Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen.

Propan, det vi si Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen, kompromisser ikke akkurat.

Ut fra de mange utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands kommer det til stadighet ut nye stortalenter. Noe forteller meg at Abrahamsen Garner og Sagstuen har hatt sjølvaste Sidsel Endresen som sin læremester.

Har jeg skjønt det riktig så har både Abrahamsen Garner, opprinnelig fra Trondheim, og Sagstuen, med røtter på Gjøvik, Norges Musikkhøgskole og miljøet rundt NMH mye å takke for at de har kommet dit de har kommet. Når jeg har tilbragt tid sammen med duoens debutskive så er det nesten umulig å tenke seg dette universet uten at tankene går i retning "mor" og fyrtårn i denne verdenen, Sidsel Endresen.

Duoen har vært i aksjon helt siden 2012 og prosessen med å skape musikken på denne skiva har vært i gang siden 2014. Sju timer med råmateriale har blitt trimma ned til vel en halvtime. Målet har vært å skape et eget sound på hvert av de 13 spora og allsidigheten til de to stemmekunstnerne, som også styrer hvert sitt arsenal av elektronikk, har definitivt ført til at de har makta det.

Sjøl om materialet oppleves som fritt improvisert, så har det unektelig foregått mye tankearbeid på forhånd. De sier sjøl at de har ønska å bringe inn pop-elementer i både produseringa og miksinga av skiva - det har jeg vanskelig for å finne igjen, men så savner jeg det heller ikke.

Dette er er tøft, spennende og annerledes skapt og utført av to stemmer som vil utfordre både hverandre og oss. Dette er Propans baby med et unikt univers av lyder og stemninger som de heldigvis har ønska å dele med oss. Jeg gleder meg allerede til neste baby!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Propan

Baby

Va Fongool/Musikkoperatørene

Unikt samarbeid

Laurie Anderson sammen med Kronos Quartet lå nesten i korta, men dette er likevel første gang de to «gigantene» samarbeider.

Laurie Anderson og Kronos Quartet - grenseløse både hver for seg og sammen.

Laurie Anderson (70) og strykekvartetten Kronos Quartet har hver for seg flytta opptil flere grenser. Sammen har de ikke overraskende makta å skape unik musikk.

Musikeren, komponisten, filmregisøren og avantgarde-artisten Anderson har stått i spissen for en rekke spennende og sjangersprengende prosjekter med New York som base helt siden 70-tallet. Hun har vært en ustoppelig kraft når det gjelder å vise at kompromissløs kunst er viktig i en stadig mer kommersiell verden. Når det gjelder Kronos Quartet kan egentlig mye av det samme sies.

"Landfall", som består av rundt 30 "deler", blei skrevet av Anderson hjemme i New York under en de verste uværene The Big Apple har opplevd. Det meste er uten vokal, men små "fortellinger" dukker opp med ujevne mellomrom og gir hele verket en ekstra dimensjon.

Samtidsmusikk, klassisk musikk, rock, pop, jazz og andre herligheter veves sømløst sammen og det høres godt at de "to" har vært ute og spilt dette akustisk/elektriske verket en rekke ganger før de gikk i studio.

Det er en stille intensitet, en spenning og en framdrift i musikken Laurie Anderson og Kronos Quartet, det vil si Hank Dutt (bratsj), David Harrington og John Sherba (fiolin) og Sunny Yang (cello), skaper som er intet mindre enn unik. Det er flott, det er tøft og det er annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laurie Anderson & Kronos Quartet

Landfall

Nonesuch Records/Warner Music

Nesbøs klassiker

Jo Nesbø har skjemt oss bort med stor kriminallitteratur noen tiår nå. Med «Macbeth» tar han et nytt steg - mot seg sjøl.

Jo Nesbø har scora nok en gang.

Jo Nesbø elsker utfordringer. Han kunne sjølsagt bare kjørt videre på Harry Hole-sporet og «sikker» suksess, men da forespørselen kom om å bli med i et eksklusivt selskap som skulle «dikte» videre på Shakespeares univers, så fikk han ikke til å si nei. Det skal vi være veldig glad for.

Min kunnskap om Shakespeare står så avgjort noe tilbake å ønske. Nesbø har også innrømmet at heller ikke han var noen kløpper, men fyren som har gjort research til sitt mesterskap, har så definitivt satt seg godt inn i "Macbeth" i alle fall.

Makt, begjær og maktbegjær var sentrale elementer i Shakespeares "Macbeth" og disse elementene har Nesbø tatt med seg og flytta inn i et miljø i en industriby et eller annet sted - Skottland/England kanskje? - der korrupsjon, kriminalitet og dop er en del av hverdagen.

Dette har gått helt til topps i politihierarkiet og dagens Macbeth er på ingen måte noe bedre enn andre. "Alle" vil ti topps og det bygges allianser på kryss og tvers for å nå målet.

Nesbø viser her at han presterer på skyhøyt nivå også i en slags gitt setting. Han skaper et helt nytt univers og med sitt sedvanlige språklige driv, sitt mesterlige researcharbeid og sin evne til å skape spenning og legge ut snubletråder, så har "Macbeth" blitt Nesbøs klassiker på sett og vis.

Hvem er helter og hvem er skurker? Ja, det lures det mye på underveis og det er der Nesbø blant annet har etablert seg i en egen divisjon. Det er ikke til å undres over at Jo Nesbø sammen med et håndplukka lag fra verdenstoppen innen ymse litterære sjangre blei spurt om å "videreføre" Shakespeare.

En liten ekstra personlig betraktning til slutt: det er veldig stas at Nøisomhedgata har blitt en del av verdenslitteraturen - endelig!!!!

Jo Nesbø

Macbeth

Aschehoug

Ekte saker

Harald Bergersen og Roy Hellvin er blant bopveteranene her til lands. Sammen med tre gode og likesinna venner sender de oss en flott hilsen fra bebopland.

Bop 69 klar for aksjon i bebopens tjeneste.

Svært mange av jazzens storheter fra 40-tallet og fram til i dag har vært veldig påvirka av bebop-språket som blei utvikla like etter krigen. Her hjemme var så definitivt saksofonist Bergersen og pianist Hellvin blant dem. Her kommer et herlig bevis på at bebopen fortsatt lever i beste velgående hos disse herrene og noen av deres gode venner.

På slutten av 60-tallet var Bergersen, som her spiller alt- og tenorsaksofon og Hellvin, viktige ingredienser i trompeteren Bernt Steens kvintett. Både Steen og de andre i kvintetten, bassist Erik Amundsen og trommeslager Svein Erik "Atom-Jørgen" Gaardvik, spiller nå i det evige storbandet, men Bergersen og Hellvin er heldigvis still going strong og vel så det.

På seinsommeren i fjor fylte Bergersen 80 og bedre måte å feire jubileet på enn å samle fem sjelsfrender med bebopen solid i ryggmargen, var nesten ikke mulig. Stig Adolfsen på bass, Geir Hauger på trompet og Christian Lund på trommer kler både de to superveteranene og musikken på et herlig vis.

Her dreier det seg om "Groovin´ High", "Scrapple from the Apple", "Dat Dere" og "Salt Peanuts" og tilliggende herligheter i alle slags tempi og sjøl om det ikke er verdensklasse vi snakker om, så er dette så inderlig og ærlig at det holder i lange baner. Slik skal ekte bebop spilles!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bop 69

80 Super Action

Park Grammofon/Musikkoperatørene

Grenser krysses

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og den tyske pianisten Frank Woeste har funnet hverandre i et uhyre spennende grenseland.

Ryan Keberle og Frank Woeste omkranser Vincent Coutois og Jeff Ballard - og Maurice Ravel.

For de som har fulgt ekstra godt med i musikkhistoria, kommer det neppe som noen stor overraskelse at den klassiske komponistgiganten Maurice Ravel har inspirert jazzmusikere. Her kommer det uansett et nytt og svært godt ekemspel på det.

Ryan Keberle og Frank Woeste måtte hverandre i 2015. Da var begge invitert av trompetsjef Dave Douglas til ei plateinnspilling og New York-baserte Keberle og tyske, men Paris-bosatte Woeste skjønte raskt at de hadde mye til felles musikalsk.

Begge hadde en djup jazzbakgrunn felles, men også klassisk musikk og mer pop-relaterte sjangre var skjæringspunkt for de to. Derfra var ikke veien lang til å møtes i et landskap sterkt inspirert av den franske komponisten Maurice Ravel og spesielt hans suite for solo piano, "Le Tombeau de Couperin".

Keberle og Woeste har skrevet all musikken, hver for seg, bortsett fra to kollektive improvisasjoner. Det er på ingen måte vanskelig å skjønne hvor de kommer fra musikalsk - Ravel er klart hørbar og han var også en av de første klassikerne som anerkjente jazzen allerede i 1928.

Alle "satsene" er med i de tos komposisjoner og trommeslageren Jeff Ballard, kjent fra blant annet Bred Mehldau Trio og som Woeste bosatt i Paris, og cellisten Vincent Courtois, har på alle slags vis skjønt de to ledernes intensjoner.

Dette er vakker, melodisk jazzmusikk anno 2018 med klare røtter tilbake til Ravels musikk. Den viser at forbindelseslinjene er tydelige og åpenbare i så dyktige musikanters hender og hjerner. Et originalt og spennende bidrag til litteraturene rett og slett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ryan Keberle - Frank Woeste

Reverso - Suite Ravel

Red Phonoart/ryankeberle.bandcamp.com

Det mørke året

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård - tilsammen 1816 - inviterer oss inn et mørkt, men likevel varmt popunivers med tydelige jazzovertoner.

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård - til sammen 1816 - gir oss noe vi trenger.

Foto: Ole Marius Fossen

Det begynner å bli mange etterhvert med jazzbakgrunn som med stort hell har ønska å utforske mer popaktige landskap. 1816 - oppkalt etter året det aldri blei sommer - har så avgjort lykkes i sitt første forsøk.

Bassiten Audun Ellingsen og vokalisten Wenche Losnegård har sammen skapt landskap jeg har vanskelig for å sammenlikne med noen andre. I mi bok er det et stort kompliment. De har med andre ord søkt og funnet fram til noe eget - en egenskap de ganske så sikkert har tatt med seg fra jazzen.

Bortsett fra en tekst skrevet av Inger Hagerup, her oversatt til engelsk, har duoen skrevet alt av både tekster og musikk. Med sitt lett nasale, flotte og transparente uttrykk viser Losnegård at hun er en tekstformidler som hører hjemme helt der oppe.

Ellingsen har sammen med Losnegård har skapt noe som kan kalles usedvanlig melodiøs, vakker og unik akustisk kammerpop. Med sine medsammensvorne Erik Nylander på trommer og perkusjon og Gregor Ridell, som blant annet har spilt med Radiohead, på cello har de utforma noe som er både spennende og personlig. I tillegg dukker det også opp gjester på de helt riktige stedene som vokalistene Mattis Myrland og Hans Martin Austestad og saksofonistene Rolf-Erik Nystrøm og Anders Lønne Grønseth.

Det er kanskje et litt mørkt budskap i musikken til 1816, men samtidig er det så mye varme og skjønnhet i den at det balanseres på et ypperlig vis. Det er i alle fall en flott opplevelse i være sammen med 1816.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

1816

1816

1816/Musikkoperatørene

Hvilken hyllest!

Multiinstrumentalisten Gary Husband har spilt i John McLaughlins band i en årrekke. Nå hyller han sjefen sin - som pianist.

Gary Husband ved flygelet og med fanklubben i ryggen med John McLaughlin nærmest.

Noen kan det «meste» - 57 år unge Gary Husband er blant dem på musikkens arena. Om det er som trommeslager eller tangentist, hvilken sjelden kombinasjon, så holder han skyhøyt nivå. Her er det pianisten Husband som forteller oss hvor høyt han beundrer sjefen sin, gitargeniet John McLaughlin.

Allerede som 13-åring blei Husband introdusert for McLaughlins unike univers - han hørte Mahavishnu Orchestras "Inner Mounting Flame" - og verden blei aldri den samme etterpå. Husband gikk raskt tilbake i McLaughlins diskografi og sjekka ut alt han hadde gjort med blant andre John Surman, Tony Williams Lifteime, Miles Davis og enda eldre ting med hans landsmenn Gordon Beck, Jack Bruce og Sandy Brown.

Husband kunne med andre ord sin McLaughlin og var nok svært lett å be da forespørselen kom i 2004 om å bli med i forbildets band. Husband var usedvanlig fascinert over McLaughlins intense, radikale, virtuose og ofte dramatiske musikk og har siden vært en viktig bestanddel i The 4th Dimension - gitarguruens faste band.

Nå har McLaughlin (76) begynt å trappe ned - han gjorde blant annet en avskjedsturné i USA før jul - men han sier han vil fortsette å gjøre enkelte konserter rundt om i Europa. Da vil nok sikkert Husband være med - både på tangenter og som trommeslager.

Her derimot er det kun pianisten, med litt egenhjelp på perkusjon og stemme, som tolker deler av sjefens musikk. Noe har også Husband skrevet sjøl og versjonene hans av McLaughlins musikk er så langt fra coverversjoner som vel tenkelig. Noen er faktisk så unike og nyskapende at McLaughlin hadde problemer med å kjenne dem igjen!

Skiva blei spilt inn allerede i 2005, men kun utgitt i USA i et svært begrensa opplag. Derfor er det ekstra hyggelig at Husbands originale, høyst personlige og virtuose pianomusikk sterkt inspirert av John McLaughlin, har blitt hans debut på det utmerkede engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske musikere har funnet sitt "hjem".

De som forventer noe fusion/jazzrock-aktig ut av musikken til McLaughlin, må nok tenke litt annerledes. Dette er nemlig så Husbandsk og originalt som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gary Husband

A Meeting of Spirits

Edition Records/Border Music

En egen klang

Vokalisten og stemmekunstneren Ruth Wilhelmine Meyer går ikke akkurat opptråkkede stier - og flott er det.

Ruth Wilhelmine Meyer er i besittelse av ei unik stemme.

Meyer stifta jeg først bekjentskap med i den særegne trioen AKKU. Med det og den i bakhodet, er det ikke overraskende at hennes solodebut under eget navn, tror jeg i alle fall, også er av det unike slaget.

Meyer er åpenbart mer enn gjennomsnittet opptatt av kloden rundt oss og hvordan vi tar vare på/ikke tar vare på den. Det uttrykker hun både vokalt og gjennom teksten i omslagsheftet. Med sin unike stemme, som strekker seg over cirka fem oktaver, og med et repertoar som spenner over mangt og mye, framstår hun som en improviserende artist med noe viktig å melde.

Låtvalget henter sin inspirasjon fra en rekke kilder: impro, folkemusikk, samtidsmusikk er noen av kildene og Meyer har skrevet mye av musikken. Ellers gir hun nytt liv til melodier Agnes Buen Garnås, Olav H. hauge/Jan Garbarek og Edvard Grieg har skapt eller funnet.

Sammen med et flott ensemble som kler henne og musikken på et ypperlig vis; Lars Andreas Haug på tuba, Terje Isungset på perkusjon og den polske saksofonisten Grzech Piotrowski samt sønnen Zakarias Nikolai Meyer Øverli på strupesang på ei låt, blir vi tatt med til steder de færreste av oss har vært noensinne - både med og uten tekst.

NRK er i ferd med å lansere en ny programserie der programleder Line Elvsåshagen skal redde kloden. Hun og Ruth Wilhelmine Meyer bør absolutt snakke sammen - de kan ha mye å tilføre hverandre. Om det løpet er kjørt, så står musikken til Meyer noe veldig på egne bein.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ruth Wilhelmine Meyer

Klangbiotoper

Ozella Music/MusikkLosen

Nye eventyr

Den danske saksofonisten, komponisten og bandlederen Fredrik Lundin gir oss ti flotte, spennende og originale musikalske historier.

Fredrik Lundin er en saksofonist, komponist og tenker vi bør tilbringe mye tid sammen med.

Fredrik Lundin, som fyller 55 i dag, har vært der i mange år, men «5 Go Adventuring Again» er likevel mitt første møte med han som leder på egen hånd. Det er på høy tid!

Helt siden begynnelsen av 80-tallet har Lundin, som jeg ved flere anledninger har hørt sammen med hans kone Trinelise Væring i bandet Offpiste Gurus, vært ei viktig stemme på jazzscenen i København og i Danmark. Han har også samarbeida en hel del med norske musikanter som Jon Balke, Per Jørgensen, Lars Andreas Haug og Audun Kleive. Det mer enn antyder i hva slags musikalske landskap det er naturlig å leite etter Lundin.

I tillegg til å være utøvende saksofonist og fløytist, har Lundin blant annet jobba med musikk for teaterforestillinger. Det har jeg full forståelse for etter å ha tilbragt tid sammen med hans musikk til denne innspillinga. Lundin er nemlig en komponist som evner å fortelle historier med sine komposisjoner og i tillegg har han også skrevet små tekster til hver enkelt låt - tekster som avgjort er med på å sette oss inn i den stemninga som Lundin er ute etter.

Når han så omgir seg med et uhyre empatisk band bestående av Tomasz Dabrowski på trompet, Petter Hängsel på trombone og synth, Joel Illerhag på en sjøllaga bass som kalles bazantar og som har 26 resonansstrenger, Jesper Løvdal på kontrabassklarinett og Anders Provis på trommer og perkusjon - relativt ukjente størrelser her hjemme, men uhyre kompetente, så har dette blitt eventyr fortalt av ypperlige fortellerstemmer.

Musikken befinner seg et sted mellom jazz, funk, samtidsmusikk og sikkert mye, mye mer. Den er enkelt og greit lundinsk - det holder veldig lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fredrik Lundin

5 Go Adventuring Again

Stunt Records/MusikkLosen

Molvær goes jah-man

Nils Petter Molvær er en grenseløs musikant. Sammen med dub og reggae-legendene Sly & Robbie får vi nok et bevis på det.

Nils Petter Molvær og Sly & Robbie - gutta sine det!

Helt fra Masqualero-perioden med Arild Andersen, Jon Balke, Tore Brunborg og Jon Christensen på 80-tallet, var det åpenbart at Nils Petter Molvær hadde noe helt spesielt å fare med. Slik fortsetter det heldigvis den dag i dag.

Fra Molvær begynte å gå opp sine egne stier med Khmer på midten av 90-tallet, har det vært like interessant hver gang å følge med på hvor han skulle dukke opp i det musikalske landskapet. Noe lå nesten i korta, mens andre ekskursjoner var totalt overraskende.

Møtet med de jamacaikanske dub- og reggae-legendene Sly & Robbie, med etternavnene Dunbar og Shakespeare, tilhører definitivt kategori nummer to.

Trommeslager Sly og bassist Robbie kom opp sammen med reggaeikonet Peter Tosh og har seinere samarbeida med "alle" fra Bob Dylan, Rolling Stones, Britney Spears og Herbie Hancock - for å nevne et tverrsnitt.

For noen år siden traff de to altså på Sulas store trompetsønn og, sammen med uunnværlige Eivind Aarset som gitarmaler og den finske elektronikeren Vladislav Delay - som også reagerer hvis han blir tiltalt med Sasu Ripatti - , så har de turnert over store deler av kloden med sitt unike brygg.

I forbindelse med "Nordub", som er produsert av Jan Bang, tilbragte de fem tre dager i studio i Oslo høsten 2016. Alle låtene er mer eller mindre kollektivt unnfanga og med det groovy fundamentet som kun Sly & Robbie kan skape her på Tellus, så har Molvær, Aarset og Delay skapt stemninger, groover, landskap og atmosfærer som er så tøffe og unike som vel mulig.

Nils Petter Molvær fortsetter på sin uendelige reise mot noe unikt og nok en gang er det både flott, spennende og utfordrende å være med han og de fire andre som kler hverandre på et overraskende, men flott vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sly & Robbie Meet Nils Petter Molvær

Nordub

OKeh/Sony Music

De største legendene

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang - vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre - ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene - og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Kahn illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt - ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent - et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music

De største legendene

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang - vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre - ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene - og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Khan illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt - ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent - et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music

Større og større

Gitaristen, komponisten og arrangøren Hans Mathisen tar stadig nye, store steg. Her møter vi han i to forskjellige settinger

Hans Mathisen imponerer på så mange områder.

Hans Mathisen (50) har aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Med disse to visittkortene kommer det nye bekreftelser på hva og hvem han er og det er ikke småtterier.

Mellom 2010 og 2015 blei Mathien bedt om å komponere og arrangere musikk til Sandefjords kirke musikkfestival av en visjonær og modig kar som heter Svein Rustad. Temaene var de fem stadier i et menneskes liv både fysisk og som religiøs tanke: vår, sommer, høst og vinter samt evigheten.

De som bor i den vakre Vestfold-byen hadde garantert stor glede av musikken, men som så ofte med slike bestillingsverk så blir de oppført bare der og da.

Noen skjønte heldigvis at det ikke burde skje i dette tilfellet og sammen med Andreas Bye på trommer og broder Per Mathisen på bass og selveste KORK under ledelse av nok en selveste, Christian Eggen, så inntok de Store Studio to maidager for knappe to år siden og det hele har blitt en strålende manifestasjon av hvilken enorm kapasitet Hans Mathisen er både som komponist, arrangør og gitarist.

Det er ingen stor hemmelighet at Mathisen er en glimrende jazzmusiker, men jeg må innrømme at det nesten var et lite (positivt) sjokk å få høre hvilken kapasitet han er i besittelse av som komponist og arrangør i grenseland mellom jazz, klassisk musikk med fuge- og 12-tone-teknikker og 1400-talls polyfonisk musikk. Alt dette har Hans Mathisen fusjonert på et herlig, vakkert og inderlig vis som forteller oss at han kan "alt".

Som om ikke dette skulle være nok, så dukker Mathisen også opp i en kvintett som går under navnet Swenor Project. Det består nok en gang av broder Per på bass og svenskene Peter Bylin på trommer, Mats Byström på tangenter og ikke minst Robert Nordmark på tenorsaksofon.

Noe forteller meg at Nordmark er en slags bandleder/initiativtaker for dette prosjektet - han har i alle fall skrevet fem av de åtte låtene, mens bass-Per har bidratt med to og Byström med en.

Her blir vi servert uforfalska fusionmusikk med solid trøkk fra første til siste takt - her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det slik. Vi blir møtt av fem meget dyktige musikanter som tydeligvis stortrives i hverandres selskap.

Dette er ikke musikk som byr på de store overraskelsene, men for de mange der ute som trives med jazz ned solide doser rock, soul og funk i seg, så er det mye å glede seg over på "The Stockholm Sessions".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Mathisen

Orchestral Works

Curling Legs/Musikkoperatørene

Swenor Project

The Stockholm Sessions

Imogena/Border Music

Vitale veteraner

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman er tre av de store veteranene i amerikansk jazz. Her kommer to bevis på at de fortsatt har mye å melde.

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman - for en trio!

Med Trio 3 og Oliver Lake Organ Quartet forteller disse spydspissene i moderne amerikansk jazz at de på ingen måte har tenkt å kompromisse mot slutten av sine karrierer.

Alle tre er pluss minus 80 og har vært sentrale skikkelser udi jazzens avantgardisme siden 60-tallet. De har spilt med og alle har spilt med dem, inkludert John Coltrane, Lou Reed, World Saxophone Quartet og Cecil Taylor. Til sammen er herrene i besittelse av vel 130 års jazzerfaring og som Trio 3 har de eksitert siden 90-tallet.

Likevel er "Visiting Texture" bandets første studioalbum som trio siden 2006 - i mellomtida har de jobba mye som kvartett både live og i studio med pianister - og ikke hvem som helst: Geri Allen, Irène Schweizer, Vijay Iyer og Jason Moran.

Her er de altså tilbake i urformatet og i komposisjoner fra alle tre, en kollektiv improvisasjon og "coverlåta" "A Girl Named Rainbow" av Ornette Coleman, forteller de oss nok en gang hvilke unike stemmer de har både individuelt og kollektivt.

Sjølsagt er dette løst og åpent, men hele tida med en indre struktur som mer enn antyder at hver eneste tone er viktig. Dette har blitt nok et herlig møte med veteranene.

I den tjukke bunka på venteværelset har Oliver Lakes skive, "What I Heard", med hans orgelkvartett blitt liggende til langmarinering. Det har den så avgjort ikke tatt skade av og her viser Lake ei helt annen side av sitt musikalske jeg.

Lake har nemlig, i tillegg til sitt forhold til avantgardismen, også hatt en fascinasjon for orgelsounden, spesielt den Larry Young skapte på 60- og 70-tallet. Sammen med et fint lag med betydelig yngre musikere enn han sjøl, Chris Beck på trommer, Jared Gold på orgel og Freddie Hendrix på trompet, har han skapt et småfunky/groovy landskap som er like originalt som alt annet han har holdt på med, men likevel helt annerledes.

All musikken er skrevet av Lake (75) og med hans umiskjennelige altsaksofontone i front blir materialet, som opprinnelig var skrevet for poeter, nesten sjølsagt ulikt alt annet man har hørt av sjangeren orgeljazz - det blir alltid det når Oliver Lake er involvert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oliver Lake Organ Quartet - groover på sitt eget vis.

Trio 3

Visiting Texture

Intakt Records/Naxos Norway

Oliver Lake Organ Quartet

What I Heard

Passin´ Thru Records/MusikkLosen

Universalgeniet

Er det mulig? Når man er utstyrt med et talent som Håkon Kornstad sitt så er det det. Hans miks av jazz og opera er intet annet enn unik.

Håkon Kornstad med KORK i ryggen - det kunne ikke gå gæernt det!

Foto: NRK

Håkon Kornstad (40) fortalte oss for rundt 20 år siden at han var et jazzikalsk supertalent med sitt saksofonspill. Så, like overraskende for han som for oss, oppdaga han at det lå en operasanger på lur der også. Hvordan han har fusjonert de to er pur magi.

De av oss som har vært så heldige å få oppleve "Tenor Battle" enten i heimen eller live, vet hvilken vidunderlig opplevelse og overraskelse dette "møtet" har ført til. Håkon Kornstad har på ingen måte lagt jazzmusikeren på hylla - han har bare latt han møte opersangenen. I dette møtet med sjølvaste KORK har Kornstad og gode medhjelpere tatt det hele til et nytt nivå.

Jeg var så heldig å få være tilstede i NRKs legendariske Store studio i mars i fjor da Kornstad spilte den første av sine to konserter sammen med KORK, leda på best mulig vis av Christian Eggen. Det var en stor opplevelse - ferdig snakka.

Her får jeg - og heldigvis alle andre - muligheten til å gjenoppleve dette mestermøtet. Med sitt stjerneband bestående av Sigbjørn Apeland på harmonium (trøorgel), Lars Henrik Johansen på piano, celesta og harpsichord, Øyvind Skarbø på trommer og Per Zanussi på bass, musikk skrevet av Tosti, Grieg, Bizet, Verdi og Kornstad og arrangert av enten sjefen sjøl eller hans betrodde menn - det hadde han også all grunn til - Kjetil Bjerkestrand og Erlend Skomsvoll, blir vi nok en gang tatt med på ei reise så musikalsk, så varm, så unik og så virtuos som vel tenkelig. Ikke bare sangeren og saksofonisten Kornstad imponerer - han plystrer også som en gud!

De som er ute etter en unik musikalsk opplevelse trenger ikke lete videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kornstad + KORK

Live

Grappa/Musikkoperatørene

For en gitarist!

Gitaristen Russell Malone har spilt med «alle» av en eneste grunn: han er så forbanna bra og så vanvittig allsidig.

Russell Malone er en av de mest smakfulle gitaristene i den straighte jazzgata her på kloden i alle fall.

Jimmy Smith, Harry Connick, Jr., Diana Krall, Ron Carter, Roy Hargrove, Benny Green og Dianne Reeves er bare noen av dem som har benytta seg av Russell Malone (54) sine usedvanlige kvaliteter. Her treffer vi han som sjef for sin egen kvartett og han trenger så avgjort ikke noen andre å lene seg på.

Helt siden verden blei oppmerksom på Malone på begynnelsen av 90-tallet, har det liksom ikke vært noen tvil. Med sin varme tone i forlengelsen av Wes Montgomery og sin uovertrufne melodiske sans - her er det ikke mye frijazz for å si det sånn - etablerte han seg raskt som Gitaristen med stor G som "alle" ville omgi seg med. Han tilførte nemlig enhver setting han blei invitert inn i noe spesielt og de som var så heldig å få tilbringe noen kvelder sammen med Diana Krall og han i Alexandrakjelleren under Moldejazz, før hun blei superstjerne, kommer aldri til å glemme det.

Sjøl om Malone har vært en travel og ettertrakta sidemann, så har han hatt tid til å dyrke si egen karriere også. Siden 1992 har det til dags dato blitt elleve album under eget navn også. Her møter vi han med hans kvartett for andre gang på to år og med "Time for the Dancers" kommer det nok en bekreftelse på at Malone hører hjemme helt der oppe.

Pianisten Rick Germanson, trommeslageren Willie Jones III og bassisten Luke Sellick - bortsett fra Jones ukjente størrelser for meg - har jobba med Malone over lengre tid nå og det er en kvartett som "hører" sammen på alle slags vis.

I et repertoar bestående av låter Malone har et nært forhold til skrevet av Sir Roland Hanna, Peggy Lee, Bobby Hutcherson og, sikkert overraskende for mange, José Feliciano og Billy Joel - en nydelig soloversjon av hans "And So it Goes", samt fire originallåter som går helt tilbake ungdomsåra, tar Russell Malone oss med på ei herlig, varm, stilsikker og hardtswingende reise med røtter i bebop og souljazz. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse - bare en liten time med ektefølt, glimrende fremført og tidløs jazzmusikk. Det holder svært lenge det i et slikt selskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Russell Malone

Time for the Dancers

HighNote Records/MusikkLosen

Musikken og livet

Pianisten Michael Bloch har fulgt opp sin fine triodebut med en enda mer personlig og vakker tilstandsrapport.

Michael Bloch sammen med Frode Berg og Anders Thorén skuer inn i framtida.

Foto: Pierluca Taranta

Michael Bloch, som nå nærmer seg midten av 40-åra, har hatt ei noe spesiell karriere. Først var han pianist, så blei han saksofonist, deretter sjukepleier - nå er han i alle fall pianist igjen. Det skal vi alle være veldig glad for.

Denne trioen, med Frode Berg på bass og Anders Thorén på trommer, så dagens lys i 2014. Året etter skiveduterte de med "First Light". Den bestod av ni Bloch-komposisjoner pluss standardlåta "Emily".

Den samme oppskrifta er fulgt her også: Bloch har skrevet alt bortsett fra "I Hear a Rhapsody". Det som i stadig større grad preger trioens uttrykk er et groove- og melodibasert fundament - bebopen har fått hvile for å si det sånn.

Bloch& Co hever sjøl at både klassisk musikk og pop er inspirasjonskilder til musikken trioen har unnfanga der de er nå. Det er det mulig å være enig i. Dette er nemlig musikk så lett, men samtidig så djup og inderlig at musikkelskere fra alle sjangre kan finne glede og varme i dette uttrykket.

Michael Bloch Trio består av utmerkede instrumentalister som over tid har funnet fram til et eget språk - et eget uttrykk. Da har de kommet langt og det er jo det livssirkelen handler om på sett og vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Bloch Trio

Circular Changes

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Sinnes vakre drømmer

Danske Sinne Eeg er en jazzvokalist som har noe i verdenstoppen å gjøre både med standardmateriale og nå også med egne sanger.

Sinne Eeg er en vokalist og formidler på svært høyt nivå.

Jeg har hatt gleden av å følge Sinne Eeg (40) noen år nå, men bedre og mer personlig enn vi møter henne på «Dreams» har jeg aldri hørt henne. Helt siden debuten i 2003 har det vært åpenbart, i begynelsen for et lite, ganske så lokalt publikum, at Eeg var i besittelse av et langt framskredent talent.

Mitt første måte var med "Don´t Be So Blue" i 2010 som blei fulgt opp av "Face the Music" i 2014. Hele tida var det ei tydelig utvikling av Eegs talent - personligheten har blitt tydeligere album for album.

Samtidig som Eeg har fortalt oss at hun har et inderlig forhold til store deler av jazzens standardstoff, har hun også i stadig større grad vokst fram som låtskriver sjøl også. Det får vi en rekke flotte eksempler på her og for meg er høydepunktene på det området åpningssporet "The Bitter End" og den sterke og meget tydelige "Aleppo".

Når så denne delen av Eeg, som synger på perfekt engelsk med en ditto diksjon, er miksa med standardlåter som "What Is Thing Called Love", "Falling in Love with Love" og "Anything Goes", så har dette blitt et visittkort fra Eeg som ytterligere etablerer henne blant de beste fra sin generasjon.

Det musikalske reisefølget Eeg har med seg, er også av typen drøm som har gått i oppfyllelse. Pianisten Jacob Christoffersen og den amerikanske gitaristen Larry Koonse har vært med henne lenge, mens trommeslageren Joey Baron og bassisten Scott Colley, henta fra den øverste amerikanske hylla, har blitt akkurat det kremlaget Eeg så/hørte for seg. Vakkert og stilriktig fra start til mål.

Sinne Eeg har vært stor i Danmark og dalstrøka rundt en god del år allerede. Nå er hun definitivt klar for større og flere scener hvor det enn skulle være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sinne Eeg

Dreams

Stunt Records/MusikkLosen

Beintøft!

Svært overraskende stakk Hegge av med Spellemannprisen for debutskiva si. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.

Hegge - bandet sitt det!

Uten at jeg sitter på denne fulle oversikten, så er det i alle fall sjelden at en debutant vinner en av de høysthengende prisene i norsk musikkliv i alle fall i jazzkategorien. Men så er Hegge en sjelden organisme også da - på så mange vis.

Bjørn Marius Hegge (30) fra Stjørdalen litt nord for Trondheim, var egentlig gitarist. Han gjorde et tappert forsøk på å komme seg inn på jazzlinja der oppe hos Rosenborg, men lykkes ikke. Da tenkte unge Hegge like godt at han kunne skifte instrument og prøve på nytt. Et år og tre måneder etter at han begynte å spille bass kom han inn - en utrolig prestasjon i seg sjøl.

Nå er han ferdig med sin formelle utdannelse og for to år siden inviterte han med seg trommeslager Håkon Mjåset Johansen, saksofonistene Jonas Kullhammar, fra Sverige, og Martin Myhre Olsen og pianist Vigleik Storaas og kollektivet Hegge var raskt et faktum.

Med sju låter alle skrevet av sjefen, servert i alle herrens tempi, tar dette kremlaget oss med på ei akustisk reise med utgangspunkt i bebopens rike og med tydelige referanser til både souljazz a la Cannonball Adderley, trøkket til Charles Mingus og originaliteten til Ornette Coleman, men alt anno i dag.

Hegge har på sett og vis gått motstrøms med dette uttrykket og akkurat derfor er det så hyggelig at det har blitt så himmelstormende bra og at de har fått en bit av den anerkjennelsen de fortjener.

Alle leverer sjølsagt på øverste hylle her og spesielt morsomt er det å høre de to saksofonistene utfyller og utfordrer hverandre - en gang til og med med fire saksofoner samtidig. Både Hegge og Bjørn Marius Hegge er organismer det skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hegge

Vi är ledsna men du får inte längre vara barn

Particular Recordings/Musikkoperatørene

Seal goes jazz

Det virker som «alle» rock/soul-vokalister før eller seinere bare må lage et jazzalbum. Nå har også Seal funnet ut at tida var inne.

Seal prøver seg på jazzens standardrepertoar.

Seal (55) har solgt mer enn 20 millioner skiver siden han slo gjennom på slutten av 80-tallet. Han er enkelt og greit ei stjerne i superklassen. Til tross for at han har fått gjøre veldig mye av det han har hatt lyst til, så hevder han sjøl at å få gjøre "Standards" er den virkelig store drømmen som har gått i oppfyllelse.

Her har nemlig Seal, som sikkert reagerer hvis noen sier Henry Olusegun Adeola Samuel til han også, fått muligheten til å gå i studio å gjøre noen av de sangene som har fulgt han gjennom hele livet og ikke i hvilke som helst studioer heller!

Turen gikk nemlig til Capitol og United-studioene i Los Angeles der både Nat "King" Cole og Frank Sinatra gjorde mange av sine klassiske innspillinger, og ikke nok med det: mange av musikantene som satt i studio med de nevnte ikonene er også med sammen med Seal!

Trommeslager Gregg Field, bassistene Kevin Axt og Chuck Berghofer, pianistene Randy Walden og Shelly Berg og gitaristen Dean Parks danner fundamentene og i tillegg kommer det sjølsagt både storband, strykere og bakgrunnsvokalister som passer som hånd i hanske til de hele tida stilsikre arrangementene til Chris Walden.

Her blir vi servert et dusin låter med "Luck Be a Lady", "Autumn Leaves", "Love for Sale", "My Funny Valentine" - alle må tydeligvis innom den før de gir seg, "Smile" - som Seal synes er verdens beste låt og "It Was a Very Good Year" i spissen.

Seal er ingen stor jazzsanger, men hans personlige stemme og uttrykk kler likevel dette materialet på et fint vis. Han sier at i stor grad så er det sangene som synger han i dette tilfellet og ikke motsatt som det er til vanlig. Verden hadde helt sikkert greid seg uten disse versjonene, men de skader på ingen måte heller - tvert i mot!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seal

Standards

Decca/Virgin/Universal Music

Over og under Broen

Broen har over tid fortalt oss at de er et sjangersprengende pop/rockeband som henter impulser fra «hele verden».

Broen - noe helt for seg sjøl på alle vis.

Broen er nok et eksempel på at den oppvoksende slekt er stadig mindre opptatt av sjangre og båser. Herlig!

Nå har det seg slik at det tok sin tid før mine og Broens veier skulle krysse hverandre. Mitt første med dem live var under Bodø Jazz Open tidligere i år og det tok kun kort tid å begripe at dette er et kollektiv med noe helt eget på hjertet og sinnet.

Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med bandets andreskive, har jeg fått bekrefta alt som blei servert fra scena i Bodø: et urenergisk band som sier de henter hemningsløst fra britpop, hip hop, syrepunk, Paul Simon, spoken word og vestafrikansk rytmikk. Skjønner?????

Innbyggerne i dette spesielle universet kommer fra generasjonen med velutdanna musikanter alle utstyrt med et vidsyn som vi ikke skal mange år tilbake for å være bombesikker på at ikke var mulig. Skotta var vanntette - var du jazzmsiker, så var du det og var du rockemusikker, så var du det. Basta! Slik er det heldigvis ikke lenger og godt er det.

Med Lars Ove Stene Fossheim på gitar med urheftige riff, energibomba Hans Hulbækmo på trommer - du verden som han driver toget framover live, Anja Lauvdal med et lydarsenal av de sjeldne i fingetuppene med sine tangenter, Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og ikke minst Marianna Sangita Angeletaki Røe som et vokalt fyrverkeri, blir Broen noe helt for seg sjøl.

Broen er altså et univers som heldigvis ikke kan sammneliknes med noe annet. Det er tøft, det er energisk og det er annerledes. Heftige saker"

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Broen

I ♥ Art

Su Tissue/Musikkoperatørene

Tøffe saker

Det er ikke hver dag Sveits står på jazzkartet her hjemme. Trio Heinz Herbert baner vei og gjør det med noe helt eget.

Trio Heinz Herbert - ikke noe danseband akkurat.

Bandnavnet Trio Heinz Herbert høres ut som navnet på et kleint danseband, men det er det altså ikke - så langt der i fra!

Brødrene Dominic og Ramon Landolt, på henholdsvis gitar og effekter og synth, samples og piano og Mario Hänni på trommer og effekter, er alle i begynnelsen av 30-åra. De tre møttes som jazzstudenter i Luzern, men har etterhvert flytta på seg og bosatt seg i Zürich.

Helt siden det første møtet har de tre forska seg fram til et helt eget uttrykk og spesielt etter at Ramon kom hjem etter et lengre studieopphold i New York, har Kurzweil K2600-synthen fått ei stadig mer sentral rolle.

Trio Heinz Herbert har sin helt egen metode å jobbe fram musikk på. Ved en rekke anledninger har de satt av ei uke til en slags åpen workshop der andre artister og publikum har vært invitert og musikken har oppstått organisk. Rom blir skapt, impulser blir henta fram og integrert og nye musikalske univers blir unnfanga.

De unge herrene har et vell av impulser å hente fra: minimalisme, industriell musikk/støy, krautrock og ambient, jazz og impro er noe av det som finnes inne i brygget vi blir servert på denne konserten som fant sted på festivalen i Willisau i Sveits høsten 2016.

Lydlandskapet er hele tida åpent og fritt, men samtidig - eller fra tid til annen - også veldig groovy og usedvanlig funky. Dette er tre åpne og frisinnede musikanter som lytter hemningsløst på og til hverandre og som nå bruker en ombygd silo i Zürich som laboratorium!

Musikkelskere med åpne ører og sinn som føler seg mest hjemme i rock- eller jazzveredenen, vil finne mye nytt og spennende å hygge seg med på denne konserten med Trio Heinz Herbert. Et svært hyggelig møte - det mente åpenbart det enstuastiske publikummet i Willisau også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio Heinz Herbert

The Willisau Concert

Intakt Records/Naxos Norway

De beste historiene

Etter 27 år er Vamp fortsatt blant de aller beste musikalske historiefortellerne og formidlerne her til lands.

Vamp anno 2018 - bedre enn noen gang.

Det virker som om det er ingenting som biter på Vamp. Logisk sett ville tapet av profilerte vokalister bety noe nært slutten for de fleste band, men for Vamps del har en rekke bytter bare forsterka inntrykket av at Vamp er så mye større enn den enkelte.

Med "La la la" er altså studioalbum nummer elleve i boks. I tillegg har det blitt tre livealbum, to best of pluss dvder og bøker - Vamp er med andre ord blant de aller mest produktive norske band gjennom alle tider. Og det gjelder så definitivt ikke bare kvantitativt - i mine ører låter Vamp bedre enn noensinne.

I løpet av denne knappe halvtimen gir de oss ni nye låter der de har fått tekster fra Helge Torvund, Knut Ødegård, Lars Saabye Christensen, Ingvar Hovland og Arnt Birkedal - vi snakker ikke lyrikere fra B-laget akkurat. Tre av låtene er skrevet av enten Jan Toft, som er tilbake som vokalist, og sjefen sjøl, Øyvind Staveland, men de to nevnte og Odin Staveland har skrevet låtene.

Det låter som det alltid har gjort - vampsk! De har alltid hatt en egenart i uttrykket sitt og den tidløse "tonen" har de beholdt og som historiefortellere er de noe helt for seg sjøl.

Det er så godt å kjenne på at noe så ekte som Vamp og historiene deres fortsatt har livets rett og vel så det. Det er viktigere enn noen gang at slike "organismer" får anledning til å fortelle de gode og viktige historiene. Det ekte trengs mer enn noensinne!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vamp

La la la

Vitamin/Universal Music

Antihelter fra Junaiten

Kneebody er et band fra den amerikanske vestkysten som har gått sine egne veier helt siden begynnelsen på 2000-tallet.

Kneebody byr på noe originalt og ganske så uamerikansk.

Kneebody kommer fra Los Angeles og har vært og er et fusionband på helt egne premisser. Allerede på slutten av 90-tallet møttes tangentist Adam Benjamin, trompeter Shane Endsley, bassist og gitarist Kaveh Rastegar og saksofonist Ben Wendel som studenter ved Eastman School of Music. Benjamin møtte litt seinere trommeslager Nate Wood og alle flytta etterhvert til Los Angeles. Kneebody blei raskt en realitet og bandet hadde ukentlige jobber på to klubber i LA.

I 2005 kom bandets første cd og med "Anti-Hero" har det blitt 10 utgivelser til sammen, inkludert tre liveskiver.

Besetninga har, i motsetning til nesten alle andre band som har eksistert så lenge, vært konstant helt siden starten og det er det så avgjort mulig å høre også. Mer samspilt band enn Kneebody finner man ikke på bygdene nå til dags og det låter tøffere enn jeg kan huske, sjøl om jeg ikke har fått med meg alt bandet har foretatt seg.

Hvordan skal man så beskrive Kneebodys musikk? Jovisst er det fusion, men langt fra den glatte varianten som andre på den amerikanske vestkysten er kjent for. Musikken er vanskelig å båssette, heldigvis, men hvis vi sier at der er miks av sjangre som elektro-pop, punk-rock og hip-hop og jazz med improvisasjon fra langt framskredne solister, så er vi i alle fall et stykke på vei. Det er annerledes, det er tøft og det er veldig bra - holder ei stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kneebody

Anti-Hero

Motéma Music/Naxos Norway

Trioen sin det!

Maestro Arild Andersen, som Tommy Smith kaller sjefen, har sammen med Paolo Vinaccia en trio på aller øverste hylle. Her følger nok et bevis på det.

All grunn til å smile for Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia.

De som har fulgt mine skriverier ei stund, vil ikke bli det minste overraska over at jeg er begeistra over det Arild Andersen & Co bringer til bordet. Slik er det denne gangen også.

Denne trioen, med i mine ører en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, Paolo Vinaccia som befinner seg i det samme sjiktet og sjefen sjøl, med ei utstråling, en varme, en tyngde og inderlighet i uttrykket sitt han er helt aleine om på Tellus i alle fall, har i godt og vel et tiår utvikla landskapene sine til noe ingen andre band er i nærheten av.

Her møter vi dem live i Østerrike en høstdag i 2016 og, siden jeg har til gode å høre trioen ha en dårlig dag, blir det ikke overaskende veldig bra denne kvelden også - og publikum er hørbart enige med meg.

Alle seks låtene, som tar oss gjennom alt fra vakre ballader til fullt øs pøs, er ført i pennen av Andersen og flere, som "Mira" og "Inhouse" kjenner vi godt fra før. Uansett er det godt å være i disse låtenes og denne trioens selskap for her er det så mye livsbejaenhet, empati og musisering på høyt nivå at det motsatte ville være noe i nærheten av uforskammet.

Jeg har altså ikke gått lei denne organismen på noe slags vis ennå. Den voldsomme fornyelsen er ikke påtakelig, men det greier jeg meg godt uten - i dette tilfellet. Det er nemlig bare så forbanna godt å være sammen med herrene Andersen, Smith og Vinaccia og musikken de skaper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Arild Andersen

In-House Science

ECM/Naxos Norway

Det groovez kraftig!

Nede hos Margrethe i København har musikanter fra tre land funnet sammen i et groovende og hett jazzcubansk landskap.

Blanco y Negro - varmt og godt.

København har vært en kulturell smeltedigel i en årrekke. Heldigvis er det fortsatt slik. Med cubanerne Eliel Lazo på perkusjon og vokal, Abel Marcel på piano og Yasser Morejón på bass, svenske Karl-Martin Almqvist på saksofoner og danske Jonas Johansen på trommer og perkusjon, får vi et nytt og strålende eksempel på at musikk er et språk som absolutt ikke kjenner noen grenser.

Svenske Almqvist og danske Johansen har jeg støtt på i en rekke sammenhenger - begge enten er eller har vært tilknytta Danish Radio Big Band blant annet. De tre cubanerne derimot, Marcel er bosatt i Nederland mens de to andre residerer København, er helt nye bekjentskap for meg.

La oss like godt starte med de sistnevnte først. Det kommer ikke som noen overraskelse at nivået er skyhøyt på cubanske musikanter som tar sjansen på å etablere seg i Europa. De vet at konkurransen er knivskarp og at de må levere helt der oppe. Det gjør så avgjort disse tre. De har, som de fleste av sine musikalske landsmenn vi har hørt, en skolert bakgrunn der både både folkemusikk, klassisk musikk og jazz er viktige ingredienser.

I Almqvist og Johansen har de møtt skandinaviske åndsbrødre - også de på øverste hylle. Musikken, som befinner seg i det cubanske grenselandet mellom heftige og spennende rytmer og et straight jazzutrrykk, er skrevet av alle medlemmene av kvintetten. Uten unntak swinger og groover det noe vederstyggelig fra start til mål.

Noe forteller meg at Blanco y Negro er et urheftig liveband. Inntil det er mulig å få verifisert, er det så avgjort mulig å hygge seg med "Timbero" i tida som kommer.

Blanco y Negro

Timbero

Stunt Records/MusikkLosen

Hoems mesterskap

Med «Liv andre har levd» har Edvard Hoem gitt oss et nytt kapittel i sin fantastiske familiekrønike.

Edvard Arnt Hoem har gitt oss nok et mesterverk.

Edvard Hoem har med denne romanen (kanskje) fullført si fantastiske litterære og personlige reise på leiting etter seg sjøl - og så mye mer. Reisa starta med "Slåttekar i himmelen" i 2014 som blei fulgt av "Bror din på prærien" året etter og "Land ingen har sett" i 2016.

Denne gangen tar Hoem oss med til livet på nybrottslandet i Canada der slekta hans, med Eilert Knudtson og familien hans i spissen, bygger og slit seg opp i ganske så tunge tider over there. Vi får også bli med Eilert hjem til Molde, Hoem og Norge når han setter sin fot på norsk jord for første gang på 34 år

Hoems mesterskap ligger i at han samtidig som han på et flott vis forteller sin egen familiekrønike, også beskriver samfunnsutviklinga på begge sider av dammen. Vi blir veldig godt kjent med en rekke av hans slektninger på begge sider av Atlanterhavet og det må ligge en fantastisk research til grunn for disse portrettene.

Hoem har også besøkt områdene og etterkommerne en rekke ganger og intervjuet mange relevante personer og besøkt institusjoner som spiller ei viktig rolle i reisa frem mot vår tid. Det aller meste er basert på fakta, men noen steder har Hoem lagt sammen to og fire der faktagrunnlaget ikke har vært tilstrekkelig. Også det har han gjort med finfølelse og det glir naturlig inn i helheten.

Vi får bli med Eilert på nok ei reise tilbake til gamlelandet før det innholdsrike livet hans ebber ut. På det tidspunktet er Edvard Arnt, som han heter, fortsatt en liten gutt og han blir en naturlig del av historia fra ei epoke han har klare minner fra.

På mange vis er dette et livshjul eller sirkel som nå er slutta. Det har vært en sann fryd å få være med Hoem på reisa og, sjøl om han på sett og vis er i mål, så er det mulig å skrive fortsettelsen fram til vår egen tid også. Jeg hadde i tilfelle vært svært lett å be.

PS Siden jeg er født og oppvokst omtrent akkurat der Hoems slekt bodde i Molde, så får denne krøniken også en ekstra dimensjon for meg siden jeg kjenner igjen både steder og ikke minst personer.

Edvard Hoem

Liv andre har levd

Forlaget Oktober

Vakre Nordfjord

I den norsk/skotske tradisjonsmusikkgruppa Boreas og i det store og unike jazzbandet FriEnsemblet har jeg truffet på felespilleren Britt Pernille Frøholm.

Britt Pernille Frøholm - fela ho let so vent!

Det har fortalt meg at den 39 år unge felemesteren fra Nordfjord er både en uhyre dyktig, men også svært så allsidig musikant. Nå dukker hun opp på egen hånd og understreker ytterligere alt jeg har tenkt om henne.

Britt Pernille Frøholm tar oss med hjem til sitt Nordfjord. Der er det noe som sier meg at det må være vakkert. Årsaken er egentlig såre enkel: Frøholms tolkninger av 15 slåtter fra områdene rundt den flotte fjorden, og det betyr musikk med store variasjoner fra innerst til ytterst i fjorden, er alle så vakre, sterke, inderlige og personlige, at sjøl en amatør udi folkemusikkfaget lett lar seg rive med og begeistre.

Nok en gang lener jeg meg på Duke Ellingtons postulat om at det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. Her blir vi invitert inn i landskap som hører hjemme i kategori én og Frøholm har evnen til å få oss til å sitte ytterst på stolkanten - hun har evnen til å trollbinde lytteren og få oss til å innse/høre at denne musikken er både vakker, sterk og viktig å ta vare på.

Britt Pernille Frøholm spiller både tradisjonell fele og hardingfele her. Hun gjør begge deler like bra - som med alt annet jeg har hørt henne. Jeg kjenner jeg må til Nordfjord en gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Britt Pernille Frøholm

Nordfjord

Mere Records/Musikkoperatørene

Tonen!

Det å være mottaker av ny musikk med Mathias Eick, er nesten ensbetydende med en skjønnhetsgaranti.

Mathias Eick og trompeten - hvilken kombinasjon!

Foto: Colin Eick

Bare jeg hører navnet Mathias Eick nevnt, så tenker jeg på den vidunderlige tonen han har vært eier av siden jeg hørte han for første gang.

Mathias Eick er til tross for "bare" 38 år her på Tellus, allerede en svært erfaren musikant. Årsaken er at han har vært musiker helt siden før han hadde lært seg den lille gangetabellen. Slik er det når man er født og oppvokst i et godt over gjennomsnittet musikalsk hjem i jazzmetropolen Hof i Vestfold.

Nå er Eick klar med sin fjerde soloskive på det meget velrennomerte tyske selskapet ECM - selskapet som har husa "alle" fra Andersen, Garbarek og Rypdal til Keith Jarrett. Det mer enn antyder hvilken anseelse Eick nyter og det er meget velfortjent.

Eick er en melodiker og estetiker av rang. Han søker, og finner, det vakre uten at det blir søtt av den grunn. Titlene forteller oss hvor opptatt Eick er av familie, mennesker, steder og årstider - alt dette er grunnlaget for de nydelige låtene og stemningene han og bandet hans nok en gang har skapt.

Når han så har med seg elbassist Audun Erlien, trommeduoen Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken, pianist Andreas Ulvo og fiolinist Håkon Aase, så betyr det at Eick nok en gang har valgt på øverste hylle blant ypperlige og empatiske musikanter. Jeg lar meg spesielt begeistre av det nye stjerneskuddet Håkon Aase - hvilken uttrykksfull fiolinist!

Om det er med den vidunderlige trompettonen eller med stemma - som han kler musikken ordløst med ved flere anledninger - så fortsetter Mathias Eick bare si herlige reise mot seg sjøl og sitt uhyre personlige uttrykk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathias Eick

Ravensburg

ECM/Naxos Norway

Over alle grenser

Musikken felemannen Nils Økland skaper fører til Spellemannpris. Det er til å forstå - og vel så det.

Nils Økland Band - en helt egen organisme.

Du verden så beroligende. Du verden så vakkert. Det var mine to første reaksjoner etter at Nils Økland Bands "Lysning" hadde inntatt heimen. Nils Økland, med sine tre forskjellige feler som skaper helt forskjellige stemninger på de ni spora som sjefen har skapt grunnlaget for, men som bandet har vært med å utvikle til det de har blitt, beveger seg i musikalske landskap han er helt aleine om. Han har enkelt og greit skapt sin egen sjanger.

Økland har befunnet seg i verdener med utgangspunkt i alt fra rock, folkemusikk, barokkmusikk, fri improvisasjon og jazz. Dette har han tatt med seg videre i sin stadige søken etter sitt eget uttrykk og om han har funnet det!

I mine ører er det folkemusikken og jazzen som er de mest fremtredende kildene her. Det er en søken, en åpenhet, en ekthet og en skjørhet i dette uttrykket og denne musikken som gjør at man blir sittende ytterst på stolen - redd for å gå glipp av den minste detalj. Her er nemlig alt like viktig - alt er biter av en musikalsk vev så unik og personlig som vel tenkelig.

Økland har med seg akkurat det samme bandet som på "Kjølvatn" som kom på ECM i 2014. Det vil si Sigbjørn Apeland på harmonium - også kjent som trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar. Her snakker vi øverste hylle fra forskjellige sjangre og de fem kan hverandre og intensjonene til musikken så godt at "Lysning" har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nils Økland Band

Lysning

HUBRO/Musikkoperatørene

Fine reiser

Det er ikke bare Herrens veier som er uransakelige. Et eksempel er trommeslageren Giampaolo Scatozza. Her spiller en vokalist fra Grimstad ei sentral rolle.

Giampaolo Scatozza er en melodisk trommeslager.

46 år unge Giampaolo Scatozza fra Italia er en verdensborger på sett og vis. Det er nok ikke umulig at det er bakgrunnen for platetittelen "Travels".

Dette med uransakelighet trenger en liten forklaring. Det har seg nemlig slik at i Roma befinner det seg en vokalist som heter Nina Pedersen. Hun kommer opprinnelig fra vakre Grimstad, men har nå vært bosatt i den evige stad i mange år. Der har hun etablert seg som jazzvokalist på høyt nivå. De seinere åra det kommet ut to plater med Pedersen på norske selskap, men innspilt i Italia og med italienske musikere. På hennes siste, "Eyes Wide Open" som så dagens lys på på Losen Records i fjor, het trommeslageren Giampaolo Scatozza.

Like etter at Pedersens skive var omtalt, mottak jeg en henvendelse fra Scatozza om jeg kunne tenke meg å høre på/skrive om hans egen musikk. Postvesenet i Canada, der Scatozza nå er bosatt, og i Norge gjorde jobben sin og her er omtalen.

Scatozza, som også har bodd flere år i London og jobba både med jazz, Paul Young og Tom Jones, har skrevet all musikken på "Travels". Den er uten unntak svært melodisk og "lett" å like. Det er en straight jazzfeeling hele veien, men både funk og fusion er tydelige inspirasjonskilder. Flygelhornisten Giovanni Di Cosimo er den mest sentrale solisten og med sin vakre og mjuke tone passer han perfekt inn. Den engelske altsaksofonisten og modernisten Trevor Watts er også på plass, men i ei litt annen rolle enn det vi er vant til. På ei av låtene er også Nina Pedersen gjest med en tekst hun har skrevet sjøl, "Walk the Line".

Giampaolo Scatozza er et hyggelig bekjentskap. Her blir det ikke flytta en eneste merkestein, men så trengs det heller ikke hver gang. "Travels" er varm og "ufarlig" og spilt av dyktige musikanter.

Giampaolo Scatozza

Travels

Cultural Bridge/culturalbridgelabel.com

Hole in Two

Sigurd Hole er en allsidig og usedvanlig uttrykksfull bassist og musiker. Her får vi to bevis på det.

Sigurd Hole, Karl Seglem og Jonas Sjøvaag har alle grunn til å smile.

Trommeslager Jonas Sjøvaag, tenorsaksofonist, bukkehornist og litt til Karl Seglem og bassist Sigurd Hole, har kjent hverandre i en årrekke. De har spilt mye sammen, blant annet i Seglems kvartett med Andreas Ulvo på piano.

Her møtes de i et totalt improvisert landskap - langt unna den melodiske verdenen de utforsker i Seglems univers. Det vi møter her er frijazz basert på mye respekt og store ører. Her blir det lyttet, holdt igjen og bidratt akkurat når situasjonen ber om det.

Det betyr musikk som bølger organisk mot oss - musikk med masse dynamikk i seg og som henter sin inspirasjon fra både det nordiske landskapet og den amerikanske ekspressive frijazzen. Et flott og annerledes møte med tre spennende musikanter.

Sigurd Hole har mye flott på hjertet.

Sigurd Hole er en musikant med mange jern i ilden, blant annet også i Jon Eberson Group og Tord Gustavsen Trio og Quartet. Grunnen til at han dukker opp "overalt" er sjølsagt at han er svært så allsidig og veldig bra.

I tillegg til alt det nevnte har han også gitt seg i kast med den ultimate utfordringa for en bassist, nemlig å lage ei soloskive.

Hole tok med seg bassen sin til Ytre Rendal kirke i Hedmark sommeren 2016. Det er stedet der den Oslo-bosatte Hole er født og oppvokst og i trekirka fra 1751 fant han tydeligvis både ro og inspirasjon.

Han deler tolv improviserte "låter" med oss. Mye kommer helt spontant, noe baserer seg på ideer han hadde unnfanga på forhånd. Dessuten spiller han med og reagerer på innspill fra naturen som torden, fugler som synger eller mjukt og varmt sommerregn.

Spesielt buespillet til Hole, det kommer ikke som noen bombe at han har hatt Bjørn Kjellemyr som lærer på Norge Musikkhøgskole, er svært så uttrykksfullt og personlig. Det er en ro og en tilstedeværelse i det Sigurd Hole foretar seg som er sjelden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Sjøvaag, Karl Seglem, Sigurd Hole

West Wind Drift

NORCD/Shipwreckords/Musikkoperatørene

Sigurd Hole

Elvesang

Elvesang/Musikkoperatørene

Du verden!

Det er mange år siden jeg har hørt fra Kristin Asbjørnsen nå og etter første tone merket jeg hvor sterkt jeg har savna hennes stemme og inderlige uttrykk.

Kristin Asbjørnsen er endelig tilbake.

Foto: Tor Hammerø

Det handler om å ta seg tid. La ting få utvikle seg organisk og i sitt riktige tempo. Det er nok det Kristin Asbjørnsen har gjort de seineste åra og med konserten på Klubben i Røverstaden som «bevis», så er det vanskelig å være uenig. Ventetida fra hennes forrige visittkort har vært lang, men nå er den altså over og Kristin Asbjørnsen låter bedre, ektere og mer inderlig enn noen gang. Det sier ikke så reint lite.

Asbjørnsens fascinasjon for vestafrikansk musikk går langt tilbake. Tilfeldighetene ville faktisk at vi skulle støte på hverandre i Sør-Afrika for mange år siden - da var hun på vei til nok en studietur til vest-Afrika.

Med sitt ferske album, «Traces of You», som var fundamentet for musikken på denne konserten, tar hun oss nok en gang med tilbake dit. Sammen med sin mangeårige samarbeidspartner, den intet mindre enn fantastiske gitaristen Olav Torget - som også tar seg av bassbehovet på sin gitar, har Asbjørnsen videreutvikla sitt personlige tonespråk til steder verken hun eller vi har vært på tidligere. Trioen har blitt komplett med den gambiske koraspilleren Suntou Susso og når så lydsjef Asle Karstad lager lyd slik bare han kan, så blei dette en musikalsk fest av de virkelig sjeldne som publikum i den legendariske kjelleren åpenbart satte pris på.

Asbjørnsen, med sin helt personlige ru og rå stemme, formidler tekst og følelser på et vis hun er aleine om. I hennes verden, der vest-afrikansk musikk møter improvisasjon og andre herligheter, var det nok en gang herlig å befinne seg. La det ikke bli like langt opphold til neste gang!

Kristin Asbjørnsen omringa av perfekte samarbeidspartnere, Olav Torget og Suntou Susso.

Foto: Tor Hammerø

Kristin Asbjørnsen

Klubben i Røverstaden, Oslo, 16.03.18

Gammelt i ny drakt

Den tysk-engelske kvartetten Echoes of Swing er en sjelden skapning i jazzens hage.

Echoes of Swing på turné med noe uvanlig fremkomstmiddel.

Trompeteren, kornettisten , flygelhornisten og vokalisten Colin T. Dawson, altsaksofonisten Chris Hopkins, pianisten og celestaisten Bernd Lhotzky og trommeslageren Oliver Mewes har etterhvert 20 års fartstid sammen.

Helt fra starten har de hatt en klar musikalsk filosofi: de har tatt for seg musikk med røtter i jazzens barndom, hatt full respekt for utgangspunktet, men samtidig transportert den stadig nærnmere vår egen tid.

Slik har det vært og slik er det fortsatt. Med den noe merksnodige besetninga, uten bass, tar de for seg kjenet låter som "Volare, Nat Adderleys "Old Country", "Where or When" og Coleman Hawkins´ "Disorder at the Border" samt en rekke originallåter i samme stil, har kvartetten makta å skape et hyggelig, ufarlig, men stilsikkert uttrykk som altså skuer både bakover og frem i alle fall til en type 50-talls språk.

Her blir det ikke brutt en eneste grense - Echoes of Swing er kun ute for å skape musikalsk hygge på et ærlig vis og det makter de.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Echoes of Swing

Travelin´

ACT/Musikkoperatørene

Grenseløst

Den belgiske pianisten Jonas Cambien og den norske bassisten Adrian Myhr har funnet fram til noe de er helt aleine om.

Jonas Cambien og Adrian Myhr i et ettertenksomt øyeblikk - som musikken de skaper.

Foto: Jenny Berger Myhre

Møtet mellom disse to unge herrene, begge i første halvdel av 30-åra, har funnet sted i Norge av den gode grunn at Cambien ville hit for å studere. I løpet av de ti åra han nå har bodd, studert og jobba her, har han dukka opp i stadig nye og like spennende konstellasjoner.

Mitt første møte med Cambien var med hans "norske" trio med André Roligheten og Andreas Wildhagen - "A Zoology of the Future" også den på det meget oppegående og kompromissløse portugisiske selskapet Clean Feed Records i 2016.

Nå er trommer og saksofoner/bassklarinett erstatta med bass og Adrian Myhr. Som Cambien har også Myhr gjennom flere grenseløse settinger vist seg som en søkende og "frittalende" musikant. Det tar heller ikke lang tid å skjønne at de to har mye å snakke om!

De gir oss ti personlige samtaler på langt under 40 minutter. Det betyr at her er det ikke mye langhalm. De to møtes i et landskap der samtidsmusikk møter frijazz og der to usedvanlig lyttende instrumentalistene utfyller og utfordrer hverandre på et fokusert vis.

Begge to er utstyrt med personlige stemmer - stemmer som kler hverandre godt. Cambien bruker mye preparert piano og mot buepsillet til Myhr og bassen, som har en flott tone det "lukter" tre av, egner det seg veldig bra.

"Simiskina", som etterhvert har blitt navnet på duoen også, fører spennende samtaler det er mulig å få en hel del ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien - Adrian Myhr

Simiskina

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Unike møter

Den unge danske trommeslageren Daniel Sommer fører eleverte samtaler med ni av sine gode musikalske venner.

Daniel Sommer både søker og finner sammen med gode venner.

Til tross for at Daniel Sommer ikke har rukket å bli mer enn 30 år, så har han spilt trommer i 25 allerede. Han kommer fra et musikalsk hjem i Aarhus, men har nå gjort København til sin base.

Om det er der eller i Aarhus han har møtt og begynt å spille med vår egen meget lovende vokalist Live Foyn Friis vites ikke, men uansett så forteller det oss at Sommer befinner seg på et høyt nivå.

Med «Duets» tar han oss med langt bortenfor standardlåt- og skjønnsangverdenen til Foyn Friis. Sammen med ni av sine andre gode musikalske venner tar Sommer oss nemlig med på ekskursjoner så personlige, så forskjellige, så åpne og så frie som vel tenkelig.

Sommer har invitert med seg noen kjente - for meg - og noen helt nye bekjentskaper. Den finske pianisten Artturi Rönkä, den danske bassisten Frederik Sakham Lomborg, den finske saksofonisten Mikko Innanen, hans landsmann Seppo Kantonen på elektronikk og piano, den spanske saksofonisten Cesar Joaniquet, den franske gitaristen Marc Ducret, to finner til, pianisten Kari Ikonen og saksofonisten Johannes Sarjasto og den amerikansk/danske pianisten Butch Lacy, har blitt invitert til samtale og alle har hatt mye inderlig på hjertet.

Utgangspunktene er helt åpne, men det skapes raskt atmosfærer der det åpnes for unike improvisasjoner og Sommer tilføyer noe nytt fra sin store palett hele tida.

Dette er musikk skapt av særdeles lyttende musikanter med masse personlig og musikalsk empati på plass. Daniel Sommer forteller oss at han er en trommeslager vi bør følge nøye i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Sommer

Duets

Saino Records/danielsommer.dk

På en egen planet

Taxgorkhan? Aldri hørt verken navnet eller musikken tidligere og hadde det ikke vært for Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug så hadde det ikke skjedd nå heller.

Taxgorkhan alias Jørund Hannevold tar oss med til noe helt eget.

Det har seg ofte slik at det er en hel del tilfeldigheter involvert når det gjelder blant annet hva slags musikk man kommer over i en verden der tilbudene er så mange og så vanskelige å finne frem i. Hadde det for eksempel ikke vært slik at Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug, som står bak det ferske selskapet O. Gudmundsen Minde og som jeg digger kreativiteten og smakssansen til, hadde gitt ut musikken til enmannsbandet Taxgorkhan, så er sannsynligheten for at musikken kanskje aldri hadde blitt gitt ut og at den ikke hadde kommet meg for øre, ganske stor faktisk.

Derfor er det veldig hyggelig å slå fast at begge deler har skjedd og møtet med Taxgorkhan, alias den vel 30 år unge Jørund Hannevold - bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin, har vært både spennende, fascinerende og annerledes.

Utstyrt med et arsenal av synther, basser, gitarer, rytme-egg, munnharpe og gudene vet hva, har Taxgorkhan hygga seg med det som finnes av muligheter i et moderne studio. Det har ført til personlige lydlandskap i en rekke grenseland med referanser til både ambient, eksperimentell rock, new age og sikkert en hel del andre herligheter også.

Taxgorkhan skaper masse luft i det melodiøse og personlige uttrykket sitt sjøl om det er mange lydkilder involvert store deler av tida. Det er musikk egna til å bevege seg til eller etter for de som har slike tilbøyeligheter, men den passer så avgjort til refleksjon i godstolen med lukkede øyne også.

Taxgorkhan skal ha all mulig kred for å ha skapt universene sine og Mørch Finborud og Marhaug for å ha fått dem opp til overflata.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Taxgorkhan

Plateau

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Taxgorkhan

Leaves in a Stream

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Nytt fra NY

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg har aldri hørt om Michael Dessen før. Dette møtet med musikken og trioen hans har uansett ført til utvida nysgjerrighet.

Michael Dessen Trio på klubb i Brooklyn, New York.

Michael Dessen er en 50 år ung amerikanske trombonist, computerist, komponist og bandleder som neppe kommer til å bli verdensstjerne noen gang. Grunnen er at han åpenbart er en type musiker som ikke har som ambisjon å kompromisse på noe slags vis. Han har latt seg inspirere både her og ellers i sitt musikerliv av sin tidligere lærer, saksofonisten og verdensmusikeren Yusef Lateef (1920-2013), og det betyr at grenser er til for å brytes.

Med sin trio bestående av bassisten Christopher Tordini og trommeslageren Dan Weiss, to svært så sentrale musikanter i det ustoppelige Brooklyn-miljøet, har Dessen holdt på i en årrekke og stadig utforska nye landskap. Bandet er altså uten akkordinstrument, men Dessen utvider paletten med sin computerbruk, noe som sjølsagt bidrar til at lydlandskapet tar uante retninger.

Verket «Somewhere in the Upstream» består av åtte deler spilt inn bortimot uten stans. De som tror de vil få en slags avart av Lateefs musikk her, må tro om igjen: det er mer filosofien og den grenseløse tenkinga til Lateef Dessen har tatt med seg.

Hva som er komponert og hva som er improvisert her er vanskelig å vite - ikke er det så viktig heller. Jovisst groover det og det er også straighte låter underveis, men i utgangspunktet er dette frie ekskursjoner basert på tre eleverte herrer som kjenner hverandre svært godt og som derfor leser hverandre som åpne bøker og som kan utfylle og utfordre hverandre hele veien.

Michael Dessen Trio består av tre fremragende instrumentalister som gir oss original og utfordrende musikk. Noe for dere der ute med åpne ører og åpne sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Dessen Trio

Somewhere in the Upstream

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

En flott kveld!

For oss som synes seriestart og 5-0 seier er en helt grei søndag, skal det jo mye til for å toppe det. Jacob Young, sammen med Mathias Eick, Mats Eilertsen, Siril Malmedal Hauge, Bendik Hofseth og Paolo Vinaccia greide det likevel.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young - en inderlig duo med et stort vokaltalent.

Foto: Tore Sætre

I løpet av de siste åra har det dukka opp en ny spennende skapning på plateselskapsfronten her hjemme: Oslo Session Recordings. Gitaristen Jacob Young og to kamerater står bak tiltaket og foreløpig har det kommet tre utgivelser på etikken. I utgangspunktet skulle man kanskje tro det var i minste laget for å arrangere en såkalt label night, men de knappe to timene på Cosmopolite fortalte oss at det var det ikke.

Det hele begynte med en lei melding fra Young. Den amerikanske legenden Mike Mainieri, vibrafonist i de hippeste sfærer, hadde ikke rukket flyet over dammen: passet hans hadde gått ut på dato. På kort varsel steppa Mathias Eick inn og gjorde verken skam på seg sjøl eller noen andre - tvert i mot.

Kvelden blei innleda med et herlig møte mellom Young og det nye, veldig spennende tilskuddet til vokalstammen her hjemme, Siril Malmedal Hauge. De to har akkurat gitt ut «Last Things» og den jazzlinjeutdanna sunnmøringen på 25 framstår med en modenhet og trygghet som skulle tilsi ei mye lenger fartstid enn det hun har. Med en naturlig, men forsiktig vibrato, klokkeklar diksjon og strålende engelskuttale, tolka hun alt fra «Skylark» til Jimi Hnedrix´ «Little Wing» samt originalmateriale med en trygghet og inderlighet som fortalte oss at vi hadde med en vokalist å gjøre som kommer til å markere seg kraftig både her hjemme og utenlands i åra som kommer.

Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth og Jacob Young - ikke så mye å utsette på lagoppstillinga her.

Foto: Tore Sætre

Mot slutten av duosettet kom også Mats Eilertsen (bass), Bendik Hofseth (tenorsaksofon) og Paolo Vinaccia (trommer) ruslende inn og omskapte duoen til kvintett. Smilet til Malmedal Hauge fortalte oss at hun mente at hun hadde kommet til jazzhimmelen. Derfra og ut kom det materiale fra de andre skivene på selskapet, «The Maze» og «Rathkes gate 12».

Vi snakker varme, melodiske låter uten for mye motstand, men med mer enn nok utfordringer til de på scena. Ikke alle låtene er like spennende, men autoriteten og smakssansen til Vinaccia, tonen og dybden i uttrykket til Hofseth og den varme og ekte tonen fra bassen til Eilertsen, en tone som slekter på sjølvaste Charlie Haden, gjorde dette, sammen med Youngs personlige gitarspill, til en flott manifestasjon av hva Oslo Session Recordings har holdt på med så langt.

Mathias Eick steppa inn på kort varsel og leverte med bravur.

Foto: Tore Sætre

En av det siste tiårets mest markante jazzstemmer her hjemme er trompeteren Mathias Eick fra jazzmetropolen Hof i Vestfold. Etter Mainieris forfall tok han utfordringa på strak arm og Eick, med sitt utadvendte, inderlige og tøffe trompetspill, heva som alltid de musikalske settingene han er involvert i.

Jacob Young & Co leverte på høy hylle og det skal bli mer enn morsomt å følge utgivelsene på selskapet i åra som kommer.

Oslo Session Recordings Label Night

Cosmopolite, Oslo, 11.3.18

Glad frijazz

Gladjazz var et litt utskjelt begrep for noen år siden. Det hadde svært lite med frijazz å gjøre. Nå har to unge brødre fra Kleive utenfor Molde, og noen av de beste musikalske vennene deres, tenkt å gjøre noe med det.

Bear Brother i fri flyt.

De seineste åra har det nesten vært umulig ikke å støte på brødrene Isach og Lauritz Lyster Skeidsvoll under Moldejazz. De har vært med i Jazzlogen i en årrekke og de har vist seg fram med egne band. Talentet og entusiasmen har vært åpenbar - Kleive dreier seg nå om mye mer enn Brødrene Midthaug og noen blad Asphol!

Nå har gutta blitt unge menn og begge er studenter på henholdsvis Griegakademiet i Bergen og på Norge Musikkhøgskole i Oslo. Jazzinteressen har de fått inn med morsmelka, eller kanskje rettere sagt far, trompeteren og storbandlederen Leiv Skeidsvoll, og de har åpenbart vært i rivende utvikling fra tradjazzen som vel var den første inspirasjonskilden.

Sammen med medstudentene Håkon Norby Bjørgo på bass og Martin Mellem på trommer, begge fra Lier ved Drammen og Erling Skorpen fra Ålesund - som brødrene Skeidsvoll møtte allerede i Jazzlogesammenheng under Moldejazz for mange år siden - på trompet, har Skeidsvoll-gutta skapt et et spennende univers i flere av jazzens grenseland. Pianist Isach har skrevet brorparten av materialet og de inviterer oss inn til en musikalsk og melodisk kjerne som byr på masse energi og melodisk frijazz med spor av legenden Albert Ayler som kombinerte gospelbakgrunnen sin med ønsket om frihet både musikalsk og menneskelig for sine afroamerikanske brødre og søstre.

Flotte låter er kombinert med både individuell og kollektiv improvisasjon og stooore doser ungdommelig energi. De fem har kommet langt på vei allerede, sjøl om de «kun» befinner seg et sted mellom 21 og 27 år, og bekrefter både individuelt og som band at her er det mye å glede seg over nå og glede seg til i åra som kommer.

Bear Brother

Bear Brother

Creative Sources Recordings/creativesourcesrec.com

For en gjeng!

En trio bestående av den italienske trompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu, den franske trekkspilleren og munnspilleren Richard Galliano og den svenske pianisten Jan Lundgren ga oss akkurat det vi trodde vi skulle få: et herlig påfyll av både skjønnhet, inderlighet og musikalske samtaler på et skyhøyt nivå.

Jan Lundgren, Richard Galliano og Paolo Fresu - hvilken trio!

Foto: Tor Hammerø

Allerede i 2007 kom den første overraskelsen i posten: «Mare Nostrum» med herrene Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren. Tre storheter hver for seg, men jeg så definitivt ikke for meg at de skulle møtes som trio med denne helt spesielle besetninga. Oppfølgeren lot vente på seg og kom ikke før i 2016, men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Det låt både originalt og vakkert i 2007 og trioen og musikken hadde på ingen måte tapt seg ni år seinere.

Nå var det endelig klart for mitt første møte live med denne trioen og det blei nok en opptur. Stort sett møtte de det meget velvillige og sterkt lyttende publikummet på Cosmopolite som trio, men også som duoer og litt solo og vakrere reise er det sjeldent man blitt tatt med på.

For meg hører Fresu hjemme helt der oppe blant Europas aller største trompetere, og ikke minst flygelhornister, sammen med Palle Mikkelborg og Nils Petter Molvær. Alle har hvert sitt uttrykk - Fresu er en lyriker av Guds nåde med en luftighet og varme i det han formidler som er intet mindre enn sjelden. Galliano er mannen som tar trekkspillet til nye høyder - de som mener det ikke har noe å gjøre i jazzsammenheng burde låses inne i et rom med Gallianos musikk noen døgn. Han spiller også munnspill, eller rettere sagt accordina, på et vis som gjør at savnet etter Toots Thielemans er til å leve med. Og Jan Lundgren er en klangmester som gir oss nesten hele jazzhistoria i løpet av ei eneste låt.

«Mare Nostrum», vårt hav på norsk, var det romerske navnet på Middelhavet. Mye av musikken, i alle hovedsak skrevet av de tre, men hver for seg, har henta sine varme stemninger fra strøka rundet dette havet og det er bare å la seg senke ned i det imaginære havet og bli der værende.

Folkemusikk fra Sverige er også en inspirasjonskilde og alle tre stortrives hvor enn på den musikalske kloden de befinner seg. Mare Nostrum-trioen bedriver jazzikalsk kammerjazz på aller øverste hylle og når det hele blei avrunda - før de ga oss flere ekstranummer - med Claudio Monteverdis «Si dolce è il tormento» fra 1644 i 2018-drakt, så gjorde det ingenting å gå ut i denne kalde kveldslufta. Vakkert var det - uendelig vakkert.

Fresu, Galliano, Lundgren

Cosmopolite, Oslo, 10.3.18

Jentene tar makta

Ingrid Laubrock er en svært så spennende saksofonist, komponist og bandleder som også har tatt New York med storm. Ikke nok med det: i bandet sitt har hun også med seg to andre ledende kvinnelige instrumentalister.

Ingrid Laubrock, nummer to fra høyre, med sitt Anti-House.

Tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock (47), som opprinnelig kommer fra en liten by i Tyskland, har hatt en bemerkelsesverdig rute frem til en viktig posisjon i toppen av moderne jazz. Som sulten tenåring gikk turen først til Berlin, deretter til London før hun runda 20. Der jobba hun overalt inkludert på T-banestasjoner for å få endene til å møtes.

Laubrock hadde et klart mål for øyet og tok etterhvert timer hos saksofonister som Jean Toussaint og Dave Liebman og begynte sakte, men sikkert å etablere seg i spennende konstellasjoner i den engelske hovedstaden der hun blei værende i bortimot 20 år.

Som for så mange andre var likevel New York det endelige målet og for rundt ti år siden tok hun sjansen og satte kursen for New York og kanskje den aller mest spennende og innovative delen av byen, sett med jazzøyne, Brooklyn.

Der blei Laubrock tatt i mot med åpne armer og nysgjerrighet. Musikalsk har hun havna i en rekke konstellasjoner - alle forbundet med kompromissløshet - blant annet sammen med Anthony Braxton.

Jeg har alltid vært tiltrukket av hennes egne band og, sjøl om denne utgivelsen har blitt liggende til marinering og på vent alt for lenge, så er Anti-House, som hun etablerte nesten med en gang hun kom til NY, kanskje den aller mest spennende settingen til Laubrock.

Når det gjelder besetninga så synes jeg det er veldig hyggelig at tre av de fem er kvinner og det tre av de aller mest innovative instrumentalistene over there overhodet. Den canadiske pianisten Kris Davis og gitaristen Mary Halvorson danner sammen med Laubrock ei frontrekke som både snakker sammen og hver for seg på et unikt vis. De får også meget lydhør assistanse av bassisten John Hébert og trommeslageren Tom Rainey, Laubrocks ektemann forøvrig, og Oscar Noriega som gjest på klarinett på to av de åtte spora.

Musikalsk er landskapet Anti-House og Laubrocks komposisjoner inviterer til et sted mellom frijazz, samtidsmusikk, strukturerte passasjer, spennende melodier og åpne og herlige samtaler mellom fem lyttende og likeverdige musikanter fra øverste hylle. «Roulette of the Cradle» har tålt marineringa svært godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingrid Laubrock Anti-House

Roulette of the Cradle

Intakt Records/Naxos Norway

Endelig tilbake

For noen er det en begivenhet hver gang Bendik Hofseth har noe nytt å melde. Jeg hører så definitivt med blant dem.

Bendik Hofseth med både stemmebånd og saksofon.

Det er ikke akkurat hver dag Bendik Hofseth inntar platestudio. Han venter enkelt og greit til han har noe å melde, han tar seg tid - han veit hvordan han vil ha det og han slipper det ikke fra seg før han er fornøyd og vel så det. Slik har det vært siden han begynte å lage musikk og gi det ut under eget navn for snart 30 år siden og slik er det heldigvis den dag i dag.

«Atonement» føyer seg nemlig elegant inn i rekka som nok et storverk fra Hofseth. Mange har slitt med å båssette Hofseth sjangermessig opp gjennom åra og slik fortsetter det - også det heldigvis. Helt siden Columbia/Sony skulle gjøre superstjerne av Bendik over there for noen tiår siden, har Hofseth bevegd seg i musikalske grenseland som har vært hans egne - og kun hans. Slik fortsetter det også med «Atonement». Hofseth er slik skrudd sammen, tror jeg, at han ikke er i stand til å kompromisse sjøl om han hadde bedt seg sjøl om det!

For å si det enkelt så er både pop og jazz involvert nok en gang. Hofseth har ingen ambisjon om å gjøre det enkelt verken for seg sjøl eller for oss - han og hans omgivelser i studio og vi her hjemme blir alle utfordra. Dette er med andre ord sjølsagt ikke lettvint musikk på noe som helst slags vis, men de som ønsker musikk med flere lag og bunner, finner masse og mye nytt hver gang man trykker på startknappen.

Vokalisten Hofseth er ikke verden største - det er det forresten ikke så mange som er - men han er utstyrt med en egenart i uttrykket sitt som matcher budskapet hans bortimot perfekt. Saksofonisten Hofseth er, sammen med Tore Brunborg, den verdige forlengeren til Jan Garbarek og til sammen er formidleren Bendik Hofseth noe helt for seg sjøl.

Tekstene hans er rein poesi og så langt fra den tanketomme «poplyrikken» vi blir pådytta overalt som vel tenkelig. Det betyr nok at dette universet ikke kommer til å gå hjem hos alle - dette er et uttrykk for de som legger lista rimelig høyt. Tematikken dreier seg om alt fra det å reise seg, forsoning, det å miste noen, sorg, muligheter, tap av identitet - skjønner du?

Når Hofseth omgir seg med bassist Mats Eilertsen, pianist Helge Iberg, gitarist Eivind Aarset og ikke minst trommeslager og co-produsent Paolo Vinaccia samt en rekke gjester - inkludert en nydelig duett med Anneli Drecker - så blir dette så sterkt, egenarta, lyrisk, vakkert, Bendiksk som vel tenkelig. Her snakker vi ikke hitlåter, her snakker vi om ett musikalsk testament som blir stående og levende i mange år fremover. Så spørs det bare om Christer Falck skal arrangere «Atonement»-gjenforening i 2043. Den som lever får se - musikken kommer i alle fall til å leve da også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth

Atonement

C+C Records/Musikkoperatørene

Historisk Wilco!

Wilco har vært, er og kommer til å bli værende et rockeband i ultraklassen. Til tross for det har Jeff Tweedy & Co aldri blitt superstjerner. Her får vi et tilbakeblikk på hvordan hele starta på midten av 90-tallet - med masse godbiter på lur.

Wilco anno 1995 - anno «A.M.»

Wilco har vært i gang helt siden 1994 etter at de oppstod fra ruinene etter bandet Uncle Tupelo. Om det var for sterke personligheter som ikke fikk det helt til der vet jeg ikke, men Jay Farrar og Jeff Tweedy satt i alle fall gang på nytt hver for seg og Tweedy har vært ledestjerna i Wilco i 24 år nå og er det fortsatt. Bandet og musikken har hatt en stor tilhengerskare hele veien, men superstjerner har de altså aldri blitt og noe forteller meg at det er de svært så fornøyde med.

21. april står Nels Cline på scena på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo med sitt jazzband The Nels Cline Four. Cline har vært med i Wilco helt siden 2004, men jazzmusikeren Cline er sjølsagt også veldig i gang og samtidig sier det en hel del om allsidigheten til Wilco - her er det få musikalske grenser.

Det vi får gleden av å være med på her derimot er altså starten på bandet i perioden 1995 til 1996 - en svært så produktiv periode kan man trygt si.

Først ut er bandets første skive, «A.M.», fra 1995. Her har Tweedy videreført countryrock-uttrykket som prega Uncle Tupelo og her blir vi servert hele skiva pluss åtte tidligere uutgitte outtakes samt interessante liner notes av bandets bassist, den gang og nå, John Stirratt.

Allerede året etter hadde Tweedy, og Wilco, tatt mange nye og store steg. Med «Being There» framstod Wilco mye mer som et rockeband med impulser fra power pop, psykedelia og soul og både publikum og presse likte det de hørte. I denne de luxe-utgava av «Being There», som består av fem CD-er, får vi både originalutgava av skiva, 15 tidligere uutgitte demoer, outtakes og aldri utgitte sanger, pluss materiale fra to konserter i november 1996 der både repertoaret fra «Being There» pluss en hel del annet blir spilt.

Wilco var strålende for godt og vel 20 år siden og de er det den dag i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wilco anno 1996 - anno «Being There».

Wilco

A.M.

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Wilco

Being There

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Fra vinden

Musikk fra vindharpa til Sverre Larssen på Jæren hører med til det som kan kalles ikoniske sjeldenheter. Solid «arkeologisk» arbeid har bragt den til overflata - heldigvis.

Forretningsmannen Sverre Larssen fikk en sprø idé - og satte den ut i livet.

Alle de verden rundt som har fått et nært og inderlig forhold til Jan Garbareks «Dis», som kom ut i 1977, fikk stifte bekjentskap med vindharpa som Sverre Larssen hadde konstruert på Sele på Jæren. Der blåser det «alltid» og etter at forretningsmannen Larssen, som også sang i Stavanger-kvartetten og via en tekst der hadde hørt om vindharpe, blei så fascinert at han på begynnelsen av 70-talentsatsingen satte i gang å konstruere et slikt instrument.

«Instrumentet» har tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Som med en elektrisk gitar, så forsterkes lyden ved at Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden blei deretter tatt opp direkte på bånd. Ikke bare Garbarek, men også Kjell Bækkelund, Ketil Bjørnstad, Liv Dommersnes og Åse-Marie Nesse benytta seg av den unike lydverdenen vindharpa skapte.

Nå har idealistene og musikkarkeologene Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug gravd djupt og funnet frem til opptak Larssen gjorde med det unike instrumentet sitt som vel bare noen ytterst få har hørt før. Med titlene «Nordavinden I», «Nordavinden II» og «Sønnavinden» er det åpenbart hvor lyden har kommet fra og den er både fascinerende, suggererende og sjølsagt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatet. Av og til kan kan det minne om ei kirkeklokke eller et orgel, men de lange droneaktige tonene er noe så helt for seg sjøl likevel.

I tillegg til musikken har arkeologene også funnet fram til et par radio- og TVinnslag der Larssen forteller om oppfinnelsen sin og bakgrunnen for den - veldig spennende og en viktig del av et bortimot glemt kapittel i norsk musikkhistorie. All ære til Sverre Larssen - og Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sverre Larssen

Wind Harp Recordings 1976-1977

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

What a lady!

Joan Baez har vært, er og kommer til å bli værende en av de største visesangerene gjennom alle tider.

Joan Baez er fortsatt i strålende slag.

I 1960 ga Joan Baez (77) ut si første skive. Siden den gang har hun vært en av de aller sterkeste, tydeligste og modigste stemmene i det som i vid forstand kan kalles visesjangeren. Hun har vært der hele tida og hun har aldri kompromissa med noe som helst. Hun har engasjert seg politisk både nasjonalt og internasjonalt - hun dro til Chile da Allende tilrana seg makta - og hun har til og med blitt nevnt i forbindelse med Nobelprisen.

Det som er ekstra hyggelig er at Baez fortsatt er like kreativ og unik som hun alltid har vært. Hun kunne sjølsagt levd på gamle meritter hjemme i New York, men heldigvis forsetter hun både å turnere og lage ny musikk og nye skiver. Nå hevder hun at dette er hennes siste studioinnspilling - det er cirka 10 år siden forrige utgivelse - og det er hyggelig å kunne melde at Baez, mutters aleine og produsert av Joe Henry, er nesten like bra som hun alltid har vært.

Hun gir oss blant annet sine unike versjoner av Tom Waits´ «Whistle Down the Wind» og «Last Leaf», Joe Henrys «Civil War» og Mary Chapin Carpenters «The Things That We Are Made Of», men for meg er høydepunktet Zoe Mulfords «The President Sang Amazing Grace». Saker, men det er det forsåvidt hele veien.

For to år siden runda Baez 75 og bursdagskonserten hennes har blitt liggende i bunka mi alt for lenge. Nå, i forbindelse med hennes nye skive og besøk i kongeriket, var det på tide å plukke fram dobbelt cd-en pluss DVD av hele konserten.

Stedet er Beacon Theater i hennes hjemby New York og med et meget velmenende og feststemt publikum, har hun invitert med seg gjester som Jackson Browne, Mary Chapin Carpenter, David Crosby, Emmylou Harris, Richard Thompson, chilenske Nano Stern, Mavis Staples og Paul Simon. Hvis noen tror det blei en festkveld, så har de helt rett. Denne januarkvelden i 2016 er Joan Baez på sitt aller beste og vi får en ønskekonsert av de sjeldne.

Da er det bare å håpe at Joan Baez ikke holder sitt løfte - vi vil ha mer musikk med og av henne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joan Baez

Whistle Down the Wind

Proper Records/Border Music

Joan Baez

75th Birthday Celebration

Razor & Tie/Border Music

En skjult liten skatt

Camilla Susann Haug er en singer/songwriter - på norsk - som fortjener mye oppmerksomhet.

Camilla Susann Haug har mye flott på hjertet.

Det er over ti år siden jeg «møtte» Camilla Susann Haug for første gang. Da ga hun oss «Noen ganger blått» på Kirkelig Kulturverksted og stemma og uttrykket hennes har vært med meg siden. Siden den gang har hun dukka opp både med Lars Andreas Haug Band og vokalensemblet Pust, men det er først nå hun melder seg til tjeneste med sin andre solo-cd. Det var på høy tid for å si det pent!

Camilla Susann Haug (43) framstår nå som en moden tekstforfatter, komponist og ikke minst vokalist - hun synger på uforfalska Mo-dialekt til tross for at hun nå bor ved Arendal - og hun har mye å melde; hun er enkelt og greit en langt framskreden historieforteller. Det hun formidler er ektefølte hverdagsfortellinger som både du og jeg ofte kan kjenne oss igjen i - hun henter fra et levd liv og ofte minner hun om sin mednordlending Kari Bremnes. Det er ment som et solid kompliment.

På ei av låtene gjør hun en strålende duett med Pål Moddi Knutsen - nok ei sterk stemme fra nord - og ellers har hun med seg ei fantastisk rekke med jazzmusikanter. Bare saksofontonen til Tore Brunborg er verdt inngangspengene aleine, men når andre storheter som Gunnar Halle, Atle Nymo, Espen Berg, Georg Buljo, som også har produsert, og Torben Snekkestad også bidrar, så blir dette så fylt av empatisk vellyd som vel tenkelig. Tøft munnspill av Mathias Heise er så avgjort med og krydrer det hele.

Låtene er fine og lett å krype inn i, tekstene er meningsfulle og ekte - Camilla Susann Haug sei det som det e som hun synger på låta som heter akkurat det, som Buljo har vært med å unnfange, og «Tusentrinnstrappa» har blitt akkurat så bra og så meningsfull som vi kunne ane da debuten så dagens lys for over ti år siden.

Finnes det rettferdighet i musikkens verden, men det er det jo lite som tyder på dessverre, så bør Camilla Susann Haug få mye oppmerksomhet for og med dette visittkortet. Dette er nemlig kvalitetspop med solide jazzovertoner som holder herfra og veldig langt frem i tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Camilla Susann Haug

Tusentrinnstrappa

Echofisk/Musikkoperatørene

Fra et reflekterende sinn

Eyolf Dale er av typen pianist, komponist og bandleder som aldri skuffer. Det gjør han på ingen måte denne gangen heller.

Eyolf Dale er usedvanlig uttrykksfull uansett i hvilken setting han befinner seg i.

Hver gang Eyolf Dale (32/33) har noe nytt å melde, så spennes forventningens bue ganske så heftig. Grunnen er at om det har vært i solo-, duo med André Roligheten i Albatrosh eller med hans «Wolf Valley»-band, som slapp sin debut sommeren 2016, så har en av de aller fremste representantene for Grenlandsbølga vist en smakssans, en originalitet og en kompromissløshet som gjør at vi vet at det aldri kommer en likegyldig tone derfra.

Med oppfølgeren til «Wolf Valley» har Dale nok en gang gitt oss et personlig vitnesbyrd der han har gått inn i seg sjøl, sett for seg bilder og deretter skrevet nydelig og urpersonlig musikk i en travel arbeidsperiode - musikk som blei en slags motsats til travelheten han ellers opplevde. På sett og vis blei komposisjonene og arbeidet med dem og arrangementene en slags rekreasjon for Dale. Det intime og personlige han satt for seg sjøl og jobba med, har han tatt med seg til noen av sine beste musikalske venner - de samme som på «Wolf Valley» - og de kjenner hverandre enda bedre nå etter mye jobbing sammen både her hjemme og utenlands.

Oktetten, bestående av Kristoffer Kompen på trombone og eufonium, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet og flygelhorn, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass, er sjølsagt håndplukka på øverste hylle av Dale og jeg skjønner godt at han ikke har sett noen grunn til å gjøre skifter fra «Wolf Valley»-bandet. Solistisk holder sjølsagt alle sammen skyhøyt nivå og kollektivet låter det stadig mer empatisk og tettere.

Eyolf Dale har laga ti låter som varer i vel 50 minutter og som tar oss med inn i en melodisk sfære der det er udelt godt å være og der man samtidig blir utfordra på et inderlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eyolf Dale

Return to Mind

Edition Records/Border Music

Varmt og hipt!

Møtet mellom Jan Gunnar Hoff, Audun Kleive, Per Mathisen og Mike Stern denne lørdagskvelden på Victoria var av typen som vil bli huska lenge - svært lenge!

Hoff, Mathisen, Stern og Kleive - vi snakker saker!

Foto: Tor Hammerø

Den amerikanske supergitaristen Mike Stern har jeg hatt gleden av å oppleve sammen med både Miles Davis og Jaco Pastorius. Det var tydelig hvorfor de to ikonene ønska å ha med seg den tidligere Blood, Sweat & Tears-musikanten: han hadde ei voldsom utstråling og en helst spesiell og vakker tone i gitaren sin. Han hadde skapt seg uttrykk der han hadde henta masse inspirasjon fra både blues, rock og jazz.

Det var på 80-tallet og det er veldig hyggelig å kunne melde at Stern (65) er like sulten, utadvendt og personlig i sin tilnærmingsmåte den dag i dag. Det som gjør det ekstra imponerende at han er der han er nå, er at han for et par år siden brakk begge hendene i en ulykke og det var lenge usikkert om han kunne spille gitar igjen. Legekunstnere og hans egne stålvilje har fått han tilbake, men vi ser underveis at han må hjelpe seg sjøl med venstrehånda for å få festa plekteret i høyrehånda. Likevel er Stern den som roper one more når de fleste tror det er slutt etter to ekstranummer!

Samarbeidet med tangentist Jan Gunnar Hoff, trommeslager Audun Kleive og bassist Per Mathisen, går over ti år tilbake. Denne lørdagen avslutta de en norgesturné som har blitt møtt med jubel overalt og det er fire herrer som utstråler både empati, spilleglede og langt framskredne kvaliteter både individuelt og kollektivt som møtte et fullsatt Victoria befolka av et svært så vennlig innstilt publikum som fikk det de hadde kommet for og vel så det.

Repertoaret bestod av låter av Hoff og Stern i et tøft, moderne og ganske så tidløst fusionlandskap der flinkismislikerne ville ha rista på hodet og ikke skjønt bæret. De var definitivt ikke tungt representert i salen, men de som ønska seg nok et kapittel av dette samarbeidet med alt fra de vareste og vakreste ballader til det heftige og rocka - Stern avslutta like godt med Jimi Hendrix´ «Red House» med seg sjøl som mer enn akseptabel vokalist også - fikk en særdeles hyggelig lørdagskveld.

Høydepunktene sto i kø: Samspillet mellom Hoff og Stern, det groovete basspillet til Mathisen, beatet til Kleive og ikke minst duetten mellom Kleive og Stern - og alle de flotte låtene og den legendariske gitarsounden til Mike Stern. I dag og i morra er de i studio i Oslo for plateinnspilling - det er bare å glede seg!

Stilstudier og takk for festen fra Mathisen, Stern, Hoff og Kleive.

Foto: Francesco Saggio

Hoff - Kleive - Mathisen - Stern

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo, 3.3.18

Tilbake til nå

Fra Hamar-området har det dukka opp en stor og hyggelig overraskelse i form av vokalisten Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet.

Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet låter slik de ser ut: stilig og med røtter noen år tilbake.

Camilla Tømta (42) trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er en tekstforfatter, sanger og formidler som det er verdt å bruke en hel del tid sammen med. Med sitt Low-Fly Quintet, bestående av Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer, Uri Sala på bass og Siri Snortheim på cello - alle med røtter ikke så langt fra Hamar, sjøl om Sala opprinnelig kommer fra Barcelona, tar hun oss med på ei morsom og innholdsrik reise med musikalske røtter nesten helt tilbake til jazzens opprinnelse.

Tømta, med både norske og amerikanske røtter, har en svært så allsidig musikalsk bakgrunn. Gospel, blues og pop er en del av hennes musikalske DNA, men jazz har åpenbart vært en svært sentral kilde lenge. Det er lett å høre både i foredraget og uttrykket hennes og ikke minst i hennes måte å skrive låter og tekster på.

I tillegg til en rekke originallåter, byr Tømta & Co på standardlåter som Fats Wallers «Black and Blue», «But Beautiful», «After You´ve Gone» og «Black Coffee». Det mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet og Tømta er en stilsikker formidler med jazzen fra 30- og 40-tallet solid innabords.

Det Low-Fly Quintet, med si ganske så originale besetning, serverer oss er noe uvanlig i den norske jazzfloraen. Geirr Lystrup har skrevet et flott dikt til og om Tømta i omslagsheftet og varmen han beskriver henne med, greier hun absolutt å formidle sammen med både melankoli og lyse og mørke stemninger. Det var på høy tid, men nå kan endelig Hamar forbindes med noe annet enn et stupetårn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Low-Fly Quintet

Stop for a While

Losen Records/MusikkLosen

Saft i frasparkene

De forrige møtene med den amerikanske tangentisten Jamie Saft har vært med enten våre egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i Starlite Motel eller med Iggy Pop, Steve Swallow og Bobby Previte. Nå treffer vi han i en helt ny, men like spennende setting.

Jamie Saft har et talent som pianist på størrelse med skjeggets lengde.

Jamie Saft (46) har vært og er en svært så ettertrakta tangentist i amerikansk og internasjonal jazz. Han har utgitt ca 25 skiver under eget navn og mange flere som sidemann. «Solo a Genova», innspilt live i Teatro Carlo Felice i Genova, Italia den 3. mars i fjor, er likevel Safts aller første soloalbum og du verden for en beskjed han gir oss.

Saft, som er mest kjent som en stor og nyskapende modernist, har heller aldri lagt skjul på sin hengivenhet overfor Bob Dylan og hans tonespråk og her kommer to Dylan-låter, dandert på et helt personlig vis: «Po´Boy» og «Restless Farewell». Det er ikke bare Dylan Saft har vokst opp med og her gir han oss herlige versjoner av mer eller mindre legendariske låter skrevet av Curtis Mayfield, John Coltranes «Naima», ZZ Top, Stevie Wonder, Joni Mitchell, Charles Ives samt Miles Davis og Bill Evans´ «Blue in Green».

Som man vil skjønne så har Saft henta inspirasjon fra en rekke svært så forskjellige kilder og han setter hele tida sitt eget umiskjennelige bumerke på tolkningene. Alt er gjort svært så melodisk og i full respekt for utgangspunktene og Jamie Saft forteller oss enkelt og greit at han er, i tillegg til alt annet, også en solopianist på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft

Solo a Genova

RareNoise Records/MusikkLosen

Bjøro i 50!

Bjøro Håland er en institusjon i norsk musikkliv - intet mindre. Han har stått på scena i 50 år og markerer det med både ny skive og lang turné.

Bjøro Håland - ingen over, ingen ved siden.

Det kommer nok som en aldri så liten overraskelse for de fleste at jeg skriver om Bjøro Håland. Countrymusikk er nok ikke det som ligger mitt hjerte nærmest, men som så ofte før så støtter jeg meg på Duke Ellingtons postulat: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. 74 år unge Bjøro Håland med 23 album og over 4 millioner solgte hører hjemme i den første kategorien.

Når han her i forbindelse med 50 års jubileet har alliert seg med et kremlag som jeg har en mistanke om at produsent Bjørn Ole Rasch har hatt mer enn en finger med i spillet for å sette sammen, så har «Tracks» blitt nesten som en ønskekonsert. Med gitaristene GT Ugland og Rolf Kristensen, pianisten Frode Mangen, munnspilleren Charlie Blackwater, bassisten Per Elias Drabløs og trommeslageren Per Hillestad - storheter innen en rekke sjangre - pluss et herlig knippe korister, flyter Hålands varme baryton som fløte over det hele med en ekthet og inderlighet som bare en sanger med et stort hjerte for denne musikken og dette uttrykket kan formidle.

Håland gir oss et dusin låter som har betydd mye for han opp gjennom åra som «Wichita Lineman», «Green Green Grass of Home», «Rosa Rio», Kris Kristoffersons «Why Me Lord» og Mark Knopflers «Are We in Trouble Now» og det er absolutt ingen tvil om at dette er et visittkort fra en veteran som fortsatt har det - it som det heter på hans andre morsmål.

Det er bare å gratulere Håland med de 50 første på scena og ønske hjertelig til lykke med mange, mange flere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjøro Håland

Tracks

Grappa/Musikkoperatørene

Jazz på svenska

Noen mener kanskje Jan Johansson bør ha enerett på akkurat jazz på svenska-begrepet. Slik er det vel ikke og Bo Sundström, han fra Bo Kaspers Orkester dere vet, gjør så absolutt ikke skam på dette legendariske begrepet. Dessuten kan han definitivt regnes som en etterkommer av Johansson.

Bo Sundström har kommet enda nærmere jazzen enn sammen med Bo Kaspers Orkester.

Bo Sundström (56), sjefen og frontfiguren i Bo Kaspers Orkester, er forundra over at han er i live. Ikke helt bokstavelig da, men han sier sjøl at han ikke fatter at han overlevde sine første 50 år her på Tellus. Årsak: han hadde ikke hørt en eneste tone av John Coltranes klassiske skive «Ballads» innspilt i 1963. Noe forteller meg at Sundström har hørt mye på den siden den gang - veeeeldig mye. Det er det forresten usedvanlig mange gode grunner til.

Den åpenbaringen førte til at Sundström, som jo har fortalt oss om klare jazzrøtter i Bo Kaspers også, begynte å fordype seg grundig i jazzens standardskatt med røtter i 50- og 60-tallet. Han skjønte raskt at det var mulig og vel så det å synge disse tekstene på svensk - de måtte måtte bare gjendiktes først!

Som tenkt, så gjort og Sundström har skrevet nydelige oversettelser eller kanskje bedre gjendiktninger av fantastiske låter som «I Love You», «The Way You Look Tonight», «Once Upon a Summertime», «My Foolish Heart» som har blitt til tittellåta «Mitt dumma jag», «Darn That Dream», «You Don´t Know What Love Is» og «I Can´t Give You Anything But Love». Dessuten har han tatt med en annen favoritt også, Tom Waits, og oversatt hans «All the World Is Green». På toppen av kransekaka finner vi to klassikere som allerede var oversatt på best mulig vis til svensk: Beppe Wolgers «Monicas vals» som Monica Zetterlund udødeliggjorde sammen med Bill Evans pluss Lisa Nilssons nydelige tekst til Lars Gullins «Danny´s Dream». For et knippe!!!!

Når så Sundström har alliert seg med Jonas Kullhammar som produsent, inntatt legendariske Atlantis Studio i Stockholm, fått med seg kompisene Jonne Bentlöv på trompet, Björn Jansson på saksofon og klarinett og Robert Östlund på gitar fra Bo Kaspers samt et så stilriktig komp som vel tenkelig med Ulf «Morfar» Engström på bass, Daniel Fredriksson på trommer og Vladan Wirant på piano, så kunne dette nesten ikke gå gæernt. Det har det da heller ikke gjort.

Bo Sundström har med sin ekte og personlige stemme og uttrykk og sin voldsomme respekt for dette stoffet, gjort ti strålende versjoner av en viktig del av standardskatten. Jazz på svenska har fått et nytt kapittel og du verden så glad vi skal være for at Bo Sundström overlevde Coltranes «Ballads».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bo Sundström

Mitt dumma jag

Columbia/Mr RADAR/Sony Music

Historiefortelleren

Når man kommer fra det samme strøket som Alf Prøysen, så har man både mye å slekte på og strekke seg etter. Hvis man vil fortelle historier vel å merke. Det både vil og kan Frida Ånnevik - på et vis som ville gjort n´Alf stolt.

Frida Ånnevik er intet mindre enn en unik historieforteller.

Frida Ånnevik (33) har vært med oss i snart ti år nå. Fra hun ga oss sitt første visittkort i 2010 har det vært åpenbart at hun har vært i besittelse av et historiefortellertalent av uhyre sjelden kvalitet. Når hun samtidig skriver låter av samme klasse og har ei stemme som løfter budskapet så vakkert og personlig fram som det hun gjør, så blei det tidlig klart at Frida Ånnevik skulle bli værende en viktig budbringer i lang, lang tid.

I 2016 ga hun oss «Her bor» som blei fulgt av «Flyge fra» bare et år etterpå. For et par dager siden blei det klart at Ånnevik blei tildelt Spellemannpris for tredje gang for den seineste - «Her bor» fikk samme utmerkelse året før. I forlengelsen av debatten og reaksjonene som har kommet etter at Astrid S blei tildelt Årets Spellemann-pris, har det såvidt jeg har fått med meg vært enstemmighet rundt Ånneviks tildeling - her er det ikke mye tvil om at det er kvalitet som blir satt pris på.

De to skivene blei spilt inn samtidig. Underveis skjønte Ånnevik at det faktisk var to skiver hun var i ferd med å begå. De blei altså utgitt med et års mellomrom og for oss som har litt tungt for det, kom den heldigvis som dobbeltalbum også.

Ånnevik er som sagt en historieforteller av rang. Tematisk handler «Her bor» om å høre til, mens «Flyge fra» i stor grad dreier seg om å føle seg annerledes eller utafor. Begge deler makter Ånnevik å sette fantastisk flotte ord på - ord som får meg til å lytte, til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av den minste nyanse - de er det nemlig mange av.

Når hun så har med seg et superlag med Kåre Chr. Vestrheim i produsentstolen samt et band bestående av Pål Hausken på trommer og perkusjon, Andreas Løwe på tangenter, Jo Berger Myhre på basser og Haldor Røyne på gitarer, som tilsammen skaper landskap i et vise/pop-landskap med enkelte jazzovertoner - hun avslutter faktisk festen med sin egen oversettelse av jazzklassikeren «You Must Believe in Spring» - «Du må tru på vår» -, så er denne doble dosen med Ånnevik-poesi av typen som går inn i klassikerkategorien for der å bli værende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frida Ånnevik

Her bor - Flyge fra

Grappa/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

De aller færreste her hjemme har nok hørt om den finske trioen 3TM. Gir du deg sjøl en sjanse, kan jeg love deg noe ganske så unikt og spennende.

3TM ser ut som vanlig trio, men har noe helt eget å by på.

Det er bare å rekke hånda i været hvis du har bra oversikt over 3TM leda av trommeslageren Teppo Mäkynen og med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen som likeverdige partnere. Ingen av mine hender gikk i alle fall i været. Kannaste og Lötjönen har jeg hatt gledet av å møte i noen band de seineste åra, men både når det gjelder 3TM og Mäkynen så er det aller første gang.

Det sier nok noe om at vi kan og vet for lite om det som skjer i finsk jazz - dette er nemlig noen av de aller mest spennende, unge finske jazzmusikerne og de har så absolutt mye originalt å bringe til torgs.

Her har denne trioen skapt seg sitt eget lille univers relativt langt unna en tradisjonell jazztrio. For det første finnes det ikke noe akkordinstrument her og for det andre har Mäkynen inkorporert samples og lyder som mer enn krydder til det totale lydlandskapet. Det har altså ført oss til et sted mellom akustisk jazz og ganske så abstrakt elektronika der etablerte skillelinjer når det gjelder sjangre blir viska bort på et spennende vis.

Mäkynen, Kannaste og Lötjönen har mye å melde hver for seg, men i mine ører er det det kollektive uttrykket som er det mest spennende og originale med «Form». Som om ikke det er nok så viser også Teppo Mäkynen seg fram som en framifrå kunstfotograf og cd-en blir fulgt av et hefte med ti av hans fotografier. Spennende - det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

3TM

Form

We Jazz Records/office@wejazz.fi

En ny verden

Duoen Yügen, bestående av Marthe Lea og Håkon Aase, har fått reisefølge av Mats Eilertsen. De gir oss noe helt spesielt.

Yügen og Mats Eilertsen inviterer oss med på en herlig ekskursjon.

Saksofonisten, og her også vokalisten, gitaristen og perkusjonisten, Marthe Lea, og fiolinisten, og her også harmoniumisten, kanteleisten og perkusjonisten, Håkon Aase, har, til tross for at de bare er godt og vel 25 år, markert seg kraftig i norsk jazzliv allerede. Vi har blant annet støtt på dem sammen med storheter som Thomas Strønen, Mathias Eick, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Ole Morten Vågan og Jarle Vespestad, men de to, som møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole, har her skapt et eget lite univers med røtter mange steder.

Lea fra Stavanger og Aase fra Seljord i Telemark har søkt og funnet i så forskjellige kilder som folkemusikk fra India og Tibet, afrikanske toneganger, europeisk kunstmusikk - Ligeti og jazz/impro. Dette har de skrudd sammen til noe som låter helt unikt må vite og når de så har invitert med seg Mats Eilertsen som en ekstra stemme, så blir dette et møte ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Marthe Lea og Håkon Aase er to representanter for den oppvoksende slekt som benytter enhver anledning til å vise at de har noe spesielt å fare med og at de nekter å gå opptråkkede stier. Dette er vakker, original, kontemplativ musikk egna for ettertanke og sjelefred. Jeg synes det er vanskelig å kreve så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Yügen

Yügen

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

For en mann!

Svært få musikanter har imponert meg mer både som musikant og som menneske enn Tom Harrell.

Det låter fantastisk vakkert av Tom Harrells flygelhorn - og trompet.

Tom Harrell (71) har gitt ut 32 skiver under eget navn siden 1976. I tillegg har han bidratt på en rekke utgivelser som sidemann med blant andre Bill Evans, Charlie Haden og Lee Konitz. Dessuten har han leda en rekke band - fra kvartett til storband - opp gjennom karriera si. Han har også turnert en hel del verden rundt de seineste fire tiåra. Alt dette har han gjort med en tung schizofrenidiagnose som har ført til tung medisinering.

Sjukdommen og medisineringa har prega Harrell på det viset at han har en subbende gange og når han ikke spiller, men er på scena, så står han rett opp og ned uten noen tydelige emosjoner eller bevegelser. Når han spiller derimot er han voldsomt tilstede og leverer et trompet/flygelhornspill som er så vakkert, utadvendt og personlig at man ikke skulle tro det var den samme personen det dreide seg om.

De seineste åra og på de seineste utgivelsene har Harrell i stor grad jobba sammen med med minst en blåser til, men nå ønska å uttrykke seg seg aleine med sin trompet/flygelhorn - som han har multitracka ved flere anledninger her.

Repertoaret er en blanding av gammelt og nytt, men alt skrevet av Harrell og tilpassa kvartettformatet. Det er uten unntak varm, melodisk, utadvendt og positiv akustisk jazz, med litt elpiano, med røtter i bopmusikk. Harrell får den beste assistansen tenkelig fra Adam Cruz på trommer, Danny Grissett på piano og Ugonna Okegwo på bass - alle har jobba med Harrell i en årrekke - til å befeste sin posisjon som en av nåtidens aller beste trompetere, komponister og bandledere innen denne sjangeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Harrell

Moving Picture

HighNote Records/MusikkLosen

Kirstis festaften

Endelig fikk Kirsti Huke den anerkjennelsen hun har fortjent - lenge. Tildelinga av Radka Toneffs Minnepris blei markert med Huke i tre utgaver - alle like flotte.

Kirsti Hukes første etappe sammen med Vigleik Storaas, Ole Morten Vågan og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

40 år unge Kirsti Huke fra Melhus ved Trondheim har vært der i mange år allerede. For hennes medmusikanter og for de som virkelig har anerkjent kvalitet, har Huke vært ei stjerne lenge, men det store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Det har jeg faktisk ingen forklaring på: Kirsti Huke har nemlig vært og er fortsatt en av mine favorittvokalister. Og du verden så fortjent det er at hun nå blei tildelt Radka Toneffs Minnepris!

Når det først skulle markeres, så er det vel ingen som er bedre på å rangere det enn Jan Ole Otnæs og Victoria Nasjonal Jazzcene. De hadde lagt opp til en helaften der Huke kunne få vist fram store deler av sitt enorme talent og for en kveld det blei.

Det hele begynte med Hukes kvartett bestående av Erik Nylander på trommer, Vigleik Storaas på piano og Ole Morten Vågan på bass. Gjester underveis var John Pål Inderberg (barytonsaksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Gard Nilssen (trommer). Her møtte vi Huke i et landskap der standardstoff som «Old Country» møtte Hukes eget stoff i en jazz/singer-songwritertradisjon. Med Hukes klokkeklare og personlige stemme, med herlig diksjon og engelskuttale, blei dette en perfekt start på jubelkvelden.

Scent of Soil - tingingsverket til Vossajazz - med Rune Nergaard, Gard Nilssen, Tore Brunborg og Even Helte Hermansen.

Foto: Tor Hammerø

Bestillingsverket, eller tingingsverket som det heter på Vossajazz, fra 2010 - «Scent of Soil» - var neste stopp. Med Bushman´s Revenge-bandet - Even Helte Hermansen på gitar, Rune Nergaard på elbass og Gard Nilssen på trommer - som «komp» og Tore Brunborg med sin guddommelige tenorsaksofontone som komponist, var neste stopp. Jeg har bare hørt verket på plate og har flere ganger tenkt at dette må ut til folket. Bekreftelsen kom på Victoria: det var altså så vakkert og forførende i en verden som henter fra både pop og jazz som jeg kunne huske fra skiva - bare enda bedre live, må vite.

«Popbandet» med Ola Kvernberg og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

Festen blei avslutta med «popbandet» Kirsti, Ola & Erik - Kvernberg og Nylander. De tre har stått frem og kommet ut av skapet: de synes om mye og mangt i popens og rockens verden og har gitt sine favorittlåter flotte og høyst personlige tolkninger i flere år nå. Vi fikk servert Lou Reeds «For All Tomorrows Parties», Tom Waits´ «Lonely», ABBAs «The Day Before You Came» og Kenny Rogers´ «Ruby, Don´t Take Your Love to Town» før det hele var over med Huke på inderlig vokal og med si lille harpe som en flott del av lydbildet - som Tor «Torsken» Breivik ratta på et framifrå vis fra start til mål.

Kirsti Huke er en vokalist som fortjener all mulig form for oppmerksomhet. Radka Toneffs Minnepris er noe så voldsomt fortjent og bedre måte å takke for prisen på, er nesten ikke mulig å tenke seg. Dessuten er det vi som var så heldige å være tilstede som skal takke!

Kirsti Huke

Victoria nasjonal Jazzscene, 230218

Mer makt til Hegdal

Eirik Hegdal har både i musiker- og i jazzens indre kretser fått mye oppmerksomhet for sine enorme kvaliteter både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder. Uansett er det på høy tid at han får mye mer anerkjennelse fra et enda større publikum - her kommer det to bevis på det.

Team Hegdal med Oscar Grönberg som spesiell gjest.

Spør du gigantene Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman, så er jeg sikker på at svaret ville ha vært det samme: Eirik Hegdal tilhører det absolutte tetsjiktet innenfor flere felt, spesielt som arrangør. Han har gjort noe med musikken til både disse herrene og samtidig skrevet originalmusikk som har gjort at appetitten har blitt vekka gjennom en årrekke. Han leda Trondheim Jazzorkester mellom 2002 og 2016 og førte orkesteret videre fra høyde til høyde.

Samtidig har han leda sitt eget lille laboratorium, Team Hegdal, siden 2009. Med fra starten har Gard Nilssen på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett vært, mens Ole Morten Vågan - som tok over for Hegdal som leder av Trondheim Jazzorkester - overtok bassjobben etter Rune Nergaard i 2012. Nå er bandet, som nok en gang har med seg Oscar Grönberg som gjest på piano, tilbake med sin fjerde utgivelse siden 2010 - to år etter at de vant Spellemannprisen for «Vol 3». Hva bandets to første skiver het, deles det ikke ut premier for.

Hegdal har nok en gang skrevet alt materialet til dette kollektivet som er befolka med noen av våre aller mest uttrykksfulle og talentfulle unge musikanter. Når Hegdal sjøl sier at han har henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Mozart, Ravel, Messiaen og Wayne Shorter, så forteller det mye om hvilket originalt univers Team Hegdal inviterer oss inn i.

De fire/fem kjenner hverandre som bare sjelsfrender gjør og både kollektivt og individuelt er dette et team som hører hjemme på aller øverste hylle - også internasjonalt.

Alpaca Ensemble under uroppførelsen av «Mekatonia» i 2012.

Hegdal er en mann med usedvanlig mange jern i ilden. Ett av dem er samarbeidet med samtidsmusikkensemblet Alpaca Ensemble som går helt tilbake til 2001. Alpaca Ensemble er et kollektiv som kan variere i størrelse og besetning etter behov, men som alltid har en kjerne med Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Ved denne anledninga er også Sissel Vera Pettersen med på vokal, Stig Førde Aarskog på klarinett, bassklarinett og vokal, Ole Jørgen Melhus på trombone, Michael Francis Duch på bass, Tor Haugerud på trommer, perkusjon og klokkespill og sjølsagt Eirik Hegdal på sopran- og bassaksofon og klarinett. Hegdal har også skrevet all musikken.

«Mekatonia» var opprinnelig et utendørs musikkteater som blei urframført i Dokkparken i Trondheim i 2012. Det var et samarbeid mellom Alpaca Ensemble, Cirka Teater og Trondheim Kammermusikkfestival som skapte liv og røre og stor oppmerksomhet i Dokkparken der Trondheim Mekaniske Verksted holdt til i over 100 år fram til dørene stengte i 1983.

Den visuelle delen av oppsettinga går vi sjølsagt glipp av her, sjøl om det er mange flotte bilder av oppsettinga i coverheftet, men musikken, som er spilt inn høsten 2016, står voldsomt på egne bein også.

Hegdal viser oss nok en gang hvilken allsidig og spennende komponist han er - det virker ikke som han har noen form for grenser i sine mange måter å tilnærme seg det uttrykket han til enhver tid er på jakt etter. Musikantene, som er håndplukka må vite, kommer fra både jazz, impro og den klassiske verden og Hegdal har tydeligvis visst hvem og hvorfor han spurte akkurat dem - eller skrev for akkurat disse musikantene.

«Mekatonia» er et verk som befinner seg i en rekke forskjellige grenseland - akkurat som Eirik Hegdal. Der stortrives han åpenbart og der er det veldig lett å trives med han også. Eirik Hegdal er en voldsom kapasitet på en rekke områder - det er bare å lytte til disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Team Hegdal

Vol 4

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Alpaca Ensemble & Eirik Hegdal

Mekatonia

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Tøft fra øst

Kjenner du ikke til de finske musikantene Max Zenger, Joonas Leppänen, Tomi Nikku og Teemu Åkerblom? Ingen grunn til å fortvile - her kommer det nemlig en mulighet til å gjøre noe med det.

Maxxxtet i aksjon med et oppmerksomt publikum.

Av en eller annen grunn har vi altfor lite kontakt med det som skjer i finsk jazz her hjemme. Danske og svenske utgivelser, band og musikanter har vi større oversikt over, men kvaliteten på det som dumper ned fra de tusen sjøers land fra tid til annen, borger for at vi bør låne både ett og to ører til det som kommer derfra.

For ei lita stund siden kom det en konvolutt med tre utgivelser fra Finland. Pianisten Olli Ahvenlahti har jeg allerede omtalt - nå står kvartetten Maxxxtet for tur. Sjefen for bandet er altsaksofonisten og bassklarinettisten Max Zenger, som har skrevet alle låtene og som sjølsagt «står» bak navnet på bandet. Med seg har han trommeslageren Joonas Leppänen, trompeteren og flygelhornisten Tomi Nikku og bassisten Teemu Åkerblom. De tre sistnevnte har jeg truffet på i andre sammenhenger, men dette er mitt første møte med Zenger.

Dette er relativt unge herrer med blikket opp og frem og med denne kvartetten uten akkordinstrument involvert, så er det fritt fram et musikalsk budskap som henter mye inspirasjon fra cooljazzens skattkammer. Det serveres varm, melodisk musikk stort sett i medium tempo og interaksjonen mellom Zenger og Nikku i deres kollektive utflukter er av meget høy klasse. Fundamentet som Leppänen og Åkerblom serverer er det heller ikke noe som helst å sette fingeren på.

Coolmusikkens yppersteprester som Chet Baker, Lee Konitz, Warne Marsh og Lennie Tristano skapte dette uttrykket med lange, logiske og spennende linjer på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Slik Maxxxtet videreforedler det, så forteller de oss at det er et tidløst tonespråk. «Chapter 2», det deles ikke ut premie for å tippe hva bandets debutskive heter, med Maxxxtet er nok en bekreftelse på at nivået på finsk jazz er høyt uansett hva slags målbånd man benytter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maxxxtet

Chapter 2

Eclipse Music/maxzenger.com

Den nye vinen

Pianisten, komponisten og bandlederen Kjetil André Mulelid er en flott representant for den nye generasjonen jazzmusikere. Her møter vi han i to utgaver - helt forskjellige, men like spennende.

Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas - Kjemilie - en hudløs og inderlig duo.

Med bakgrunn i debut-cd-en «Hverdagene», som kom ut i 2016, så er det overhodet ikke overraskende at duoen Kjemilie med Kjetil André Mulelid på piano og som komponist og Emilie Vasseljen Storaas på vokal og som tekstforfatter har noe veldig spesielt å fare med. De to traff hverandre mens de studerte på jazzlinja i Trondheim - en utdanningsinstitusjon der bare de aller mest talentfulle kommer inn.

Det er altså en kjemi og empati mellom de to som er sjelden. De er begge langt framskredne lyttere og Vasseljen Storaas, jo da hun er datter av pianogiganten Vigleik Storaas, sine tekster som hun framfører på klingende trøndersk og som handler om blant annet rotløshet og det å føle seg fanget, det å søke etter det som kan sette en fri og dermed også kjenne at man vokser - livet der altså, blir fulgt, forsterka og inderliggjort av Mulelids melodier og vakre klangbehandling. Det skader heller på ingen måte at den fremadstormende og uttrykksfulle fiolinisten Håkon Aase er med og fargelegger over halvparten av låtene.

Dette er duojazz så hudløs og nær som vel tenkelig - vakkert og sterkt.

Kjetil Mulelid Trio med sjefen i sentrum, flankert av Andreas Skår Winther og Bjørn Marius Hegge.

Mulelid, som opprinnelig kommer fra den samme bygda som Tord Gustavsen, Hurdal, er nå bosatt i København. Det hindrer han på ingen måte i å samarbeide med sine «gamle» norske venner både titt og ofte. Det har blant annet ført til unnfangelsen av hans egen trio bestående av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer.

Trioen har akkurat kommet med sin debut-cd på velrennomerte Rune Grammofon der de følger i fotspora til In the Country og Espen Eriksen Trio. Det mer enn indikerer at Rune-sjef Rune Kristoffersen legger lista høyt og Kjetil Mulelid Trio, mellomnavnet er droppa muligens av internasjonale markedsføringshensyn, er langt unna å rive - veldig langt.

Alle musikantene involvert på disse to innspillingene er under 30 år, men viser tross det en modenhet og originalitet som er imponerende. Også her har Mulelid skrevet all musikken, bortsett fra en fri improvisasjon, og her hentes det hemningsløst fra salmer til frijazz og hele tida med en melodisk, nordisk tone over det hele med masse luft og frihet.

Den empatiske grunntonen vi fant hos Kjemilie, har Mulelid & Co på alle slags vis greid å videreføre til trioen sjøl om det sjølsagt låter helt annerledes. En ny trio med stort potensial er unnfanga og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjemilie

Bakkekontakt

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Kjetil Mulelid Trio

Not Nearly Enough to Buy a House

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den største

I fjor kom dokumentaren «Chasing Trane» - 50 år etter at John Coltrane la ned hornet for godt. Den har jeg ikke fått sett, men nå er i alle fall musikken til filmen her - den holder lenge den!

John Coltrane - en av jazzens aller største.

Da John Coltrane la ned horna for godt den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, stilna en av de sterkeste, vakreste og flotteste stemmene i jazzen - i all musikk spør du meg. Fra midten av 50-tallet og til det hele tok en brå slutt på grunn av leverkreft, ga Coltrane oss noe som har vært, er og kommer til å forbli stort. Han er en av dem som har vært stilskapere og som har betydd enormt mye for sine samtidige, både musikanter og publikummere over hele kloden, og slik er det fortsatt den dag i dag og slik vil det fortsette å være for all fremtid.

Coltrane ga gjennom sine mange inderlige og personlige måter å utvikle jazzen på, verden et nytt syn på så mangt. Hans alvor, hans styrke, hans voldsomme kraft og hans vidunderlige tone gjorde noe med alle som kom i hans nærhet og som fikk anledning til å «møte» han på andre vis seinere. John Coltrane er er enkelt og greit en kraft man ikke går uberørt videre fra.

Filmskaperen John Scheinfeld har laga dokumentaren «Chasing Trane» og Coltrane-viteren Ashley Khan har skrevet coverteksten her. De elleve låtene som er med i dokumentaren og som finnes på denne cd-en, er henta fra perioden 1957-1963 - i manges ører Coltranes beste periode. Ingenting er nytt, men noe er sjeldent og det er en blanding av studio- og liveinnspillinger.

For meg er det høytid hver gang hver gang Coltrane kommer med sitt budskap og disse versjonene av blant annet «A Love Supreme», «Giant Steps», «My Favorite Things», «My One and Only Love» med vokalisten Johnny Hartman og en godt og vel 16 minutter lang versjon av «Chasin´the Trane» fra Village Vanguard med kun Jimmy Garrison og Elvin Jones, er så avgjort også det. Uten unntak er alt dette håndplukka materialet fantastisk, historisk og stilskapende. Nå gleder jeg meg til å få se dokumentaren også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Coltrane

Chasing Trane - The John Coltrane Documentary

Impulse!/Universal

Går seg ikke bort

Erling Kagge har hatt god tid til å tenke gode tanker. Og nok en gang greier han både å formidle og å dele dem.

Erling Kagge tar ett skritt både av og om gangen. Ingen dum tanke det!

Om Erling Kagge har hatt god tid? Det er jeg vel egentlig litt i tvil om, men han har i alle fall benytta tida si godt. I fjor ga han oss sine tanker om stillhet i boka «Stillhet i støyens tid» og nå følger han opp med sine erfaringer rundt det å gå - både kort og langt.

Det er vel kjent at Kagge har gått langt - svært langt - og det har ført til «utflukter» til både det ene og det andre polet, ehhh jeg mener polen. Sjøl om Kagge er et utprega sosialt vesen og trives i andres selskap, så har han også et et stort og tydelig behov for ensomhet.

I sin «ensomhet» setter Kagge stor pris på å gå, det være seg korte turer til og fra kontoret, en tur i marka eller de laaaaange turene til Nord- og Sørpolen. Disse forskjellige måtene å gå på har generert mange og gode tanker og her ligger essensen i denne inspirerende, lille boka også.

Kagge, som hadde et nært og lærerikt forhold til filosofen Arne Næss, deler tanker om mangt og mye underveis her. Går vi fra eller går vi til? Hvilke muligheter åpner seg når man benytter seg av de to undersåttene de fleste er utstyrt med?

Kagge henter også eksempler fra andre som har gått eller skrevet om det å gå. Det har utvilsomt vært en kilde til gode tanker og løsninger på problemer gjennom årtusener. Kan noen oversette denne boka til engelsk og gi den til Trump? Nei, han leser ikke bøker uansett, men mange vil helt sikkert ha glede av den også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Gåing og stillhet henger sammen, skriver Kagge. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret. Så sant, så sant. Livet varer lenger når du går - å gå forlenger øyeblikkene. Det at gåing er tregt, i motsetning til alt annet som foregår i høyt tempo, gjør at det å gå er noe av det mest radikale man kan foreta seg.

Jeg er sjøl en gåer og finner mye inspirasjon i Kagges tanker. Det kan alle andre gåere, og andre som har tenkt å bli det, også gjøre.

Erling Kagge

Å gå - ett skritt av gangen

Kagge Forlag

Det er i Skien det skjer

Etter at kongeriket har fått Trondheim Jazzorkester, Bergen Big Band og Ensemble Denada, så var det sjølsagt på sin plass at østlandsområdet også fikk sitt store jazzensemble. Scheen Jazzorkester har på kort tid etablert seg i det ypperste sjiktet og her følger nok et bevis på det.

Scheen Jazzorkester med ei strålende startoppstilling.

Foto: Stian Herdal

Det er åtte år siden det som som i dag er Scheen Jazzorkester så og/eller hørte sin spede begynnelse. Bakgrunnen var at man ønsket et tilbud til profesjonelle eller semiprofesjonelle jazzmusikere i Grenlandsområdet - både når det gjaldt utøvende musikanter og slik at det kunne finnes et «sted» for komponister å få presentert musikken sin.

I løpet av disse årene har bandet vokst, ikke når det gjelder antall musikanter, men når det handler om ambisjoner og profesjonalitet, og per i dag er Scheen Jazzorkester et bortimot fulltids og profesjonelt band hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall!

I stor grad har bandets egne medlemmer og andre fra Grenlandsområdet, som Eyolf Dale, skrevet original musikk for ensemblet som her består av André Kassen, Børge-Are Halvorsen, Jon Øystein Rosland på saksofoner og fløyte, Line Bjørnør Rosland på bassklarinett, Finn Arne Dahl Hanssen og Thomas Johansson på trompeter, Benedikte Follegg Hol, Magne Rutle og Åsgeir Grong på tromboner og et «komp» bestående av Rune Klakegg på piano, synth og trekkspill, Jan Olav Renvåg på bass og Audun Kleive på trommer. Det betyr et band befolka av etablerte og langt framskredne musikanter og unge, fremadstormende instrumentalister med stort potensiale. Til sammen framstår Scheen Jazzorkester her som et stort ensemble som allerede nå befinner seg helt der oppe i internasjonal toppklasse - sånn er det med den saken.

Mye av æren skal gå til tenorsaksofonist Jon Øystein Rosland som har skrevet og arrangert musikken på «Tamanoar» - navnet på en schwær maurspiser for de som lurte. Dette er langt fra tradisjonell storbandmusikk og så er heller ikke Scheen Jazzorkester noe storband - det er et stort band. Det virker som Rosland har, som Duke Ellington, hatt akkurat disse musikanten i bakhodet da han skrev musikken og med solister som Børge-Are Halvorsen, Thomas Johansson - ikke Johansen som det står i coverteksten -, André Kassen, Rune Klakegg og ikke minst Audun Kleive på plass, så er jo det et privilegium.

Dette er spennende musikk både melodisk, harmonisk og rytmisk og Rosland har greid å sette sitt bumerke på det hele og det har på alle slags vis Scheen Jazzorkester makta også. Det er annerledes, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk for stort band og både Scheen Jazzorkester og Jon Øystein Rosland har tatt store steg i retning seg sjøl og ingen andre. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Jon Øystein Rosland

Tamanoar

Losen Records/MusikkLosen

Hipt fra et sjeldent sted

Det er liksom ikke hver dag sveitsisk jazz preger høytalerne mine, men Florian Egli har vært på besøk en gang tidligere og forventningene var derfor rimelig høye.

Florian Egli Weird Beard bringer oss nok en gang noe spesielt.

Foto: Angelika Annen

På kvartettens debutalbum på Intakt Records for to år siden, var coverteksten skrevet av en Jens Christian Bugge Wesseltoft. Det er ikke akkurat hver dag Bugge skriver slike tekster og det skulle vise seg at det var god grunn til å låne øre til det saksofonisten og klarinettisten Florian Egli (35) og hans medsammensvorne hadde kokt sammen.

Den gang, som nå, er det trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler. De fire hadde alle kommet fra klubbmusikk, men hadde sakte, men sikkert blitt inspirert av jazzens forunderlige irrganger, spesielt gjennom studier i Zürich. Det førte til at Egli skrev musikk i disse skjæringspunktene og de melodiøse, men samtidig løse utgangspunktene også med rock og punk i seg, blei videreforedla av de fire til noe som både Bugge og undertegnede syntes om.

Her har bandet tatt stafetten videre og nå har de også innført en transe/drone-liknende atmosfære som har gitt musikken mye ro og masse luft til videre refleksjon og utvikling. Det hele er på sett og vis løsere, saktere og bredere og Weird Beard har gitt seg sjøl et ekstra element å spille på.

Dette er på alle vis et sterkt kollektiv med fire flotte stemmer som både vil og evner å finne fram til noe ganske så unikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Florian Egli Weird Beard

Orientation

Intakt Records/Naxos Norway

Morsom historieforteller

Låtskriveren og formidleren Elin Furubotn har bevegd seg rundt overflata i en årrekke. Det store gjennombruddet har latt vente på seg, men det står i alle fall ikke på kvaliteten.

Elin Furubotn har mye livsvisdom å by på.

Elin Furubotn har rukket mye på sine 55 år. Hun debuterte i Melodi Grand Prix da OL gikk av stabelen på Lillehammer og hun ga ut sin første plate, av totalt sju, i 1999. Jeg har med ujevne mellomrom hatt gleden av å høre det Furubotn har kommet med, men har på ingen måter den totale oversikten. Det hun uansett forteller meg med «Ikkje gå deg vill» er at hun både er en tekstforfatter, låtsnekrer og sanger av meget høy klasse - en formidler på øverste hylle med et solid glimt i øyet.

På sin uforfalska Stavanger-dialekt synger hun egne tekster, med litt hjelp fra Gunnar Roalkvam på ei låt, og gir oss hverdagsobservasjoner og tanker som de aller fleste kan kjenne oss igjen i. Det er hele tida mye humor, men for all del også alvor i tankene til Furubotn og hun er av typen artist som man umiddelbart tror på.

Med medhjelpere som Morten Abel på gitar, bass, koring og som medprodusent, Renate Engevold på fiolin og vokal, Børge Fjordheim på trommer og koring, Magnus Rød Haugland på bass og Torbjørn Økland på mandolin, gitar og trompet, så befinner Furubotn seg i et selskap som passer hennes budskap på best mulig vis.

Det er ingen hitlåt å finne her, men ei herlig samling låter av en veldig flott historieforteller som stortrives i et personlig landskap som henter inspirasjon fra både vise-, folk- og singer/songwritertradisjonen. Elin Furubotn fortjener masse oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elin Furubotn

Ikkje gå deg vill

Grappa/Musikkoperatørene

Ingen gresk tragedie

En av de store oppsidene ved å skrive om musikk er at postmannen støtt og stadig stikker innom med musikk jeg ikke ikke ante fantes. Den greske, men New York-bosatte, bassisten og komponisten Petros Klampanis hører så avgjort med i den kategorien.

Petros Klampanis har inntatt New York med bassen sin på et flott vis.

Den 36 år unge Klampanis er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at «Chroma» er hans tredje fonogram under eget navn. Etter studier både i Athen, Amsterdam og i New York, bosatte Klampanis seg i The Big Apple for rundt 10 år siden og har blant annet jobba med Greg Osby og Sheila Jordan.

Det forteller oss en hel del om hvilken anseelse han nyter som instrumentalist og i hvilke musikalske landskap han beveger seg - i et moderne rom der sterke melodier er viktige.

Her som sjef for verket og prosjektet «Chroma», som betyr farge på gresk, har han fått økonomisk støtte fra Onassis Foundation USA og innspillinga er også gjort live i Onassis Cultural Center i New York. Den styrtrike og nå avdøde shippingmagnaten satte altså andre spor etter seg i USA enn å gifte seg med John F. Kennedys enke, Jackie Onassis.

Med et flott lag bestående av den fremragende israelske gitaristen Gilad Hekselman, hans landsmann Shai Maestro på piano, trommeslageren John Hadfield og perkusjonisten Keita Ogawa samt tre fiolinister, to bratsjister og to cellister, har Klampanis skapt musikk prega av sine inspirasjonskilder som blant annet er folkemusikk fra Hellas, Balkan og Middelhavsområdet, klassisk musikk og jazz som han har sugd til seg spesielt det siste tiåret i New York.

Det har ført til varm, inkluderende og veldig melodiøs musikk der Klampanis´ønske om å sette farger på det musikalske budskapet skinner tydelig gjennom. Dette er ikke noe soloutflukt for Petros Klampanis. Han er en av alle i ensemblet her og det er det kollektive uttrykket og budskapet som er satt i høysetet sjøl om både han, Hekselman og Maestro får masse anledning til å vise seg fram også.

Det har vært en udelt glede å få møte Petros Klampanis og musikken hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petros Klampanis

Chroma

Motéma Music/Naxos Norway

Grenseløst

Irene Tillung har skapt et eget lite univers. Ikke så reint lite heller!

Irene Tillung i sentrum for sitt strålende band.

I 2015 fikk akkordeonisten, eller trekkspilleren, Irene Tillung (40) fra Voss et arbeidsstipend fra Komponistenes vederlagsfond. Det satte den Norges Musikkhøyskole-utdanna musikeren, som har fått stadig sterkere kontakt med folkemusikk, i stand til å tenke og drømme stort.

Det førte til at de ni komposisjonene hun skrev skulle spilles inn i intet mindre enn Rainbow studio med sjølveste Jan Erik Kongshaug ved spakene og hennes nye univers skulle tolkes av ett drømmeband som Tillung håndplukka. Det førte til at Erik Sollid på hardingfele, Ragnhild Lien og Isa Caroline Holmesland på fele, Anders Hall og Lise Voldsdal på bratsj og fele og Kaja Fjellberg Pettersen fra folkemusikk- og den klassiske sfæren møtte Ellen Brekken på bass, Mathias Eick på trompet og Pål Hausken på trommer fra den improviserende verden. Til å produsere det hele spurte Tillung for sikkerhets skyld også Eick og det betyr at et fantastiske musikalsk vidsyn var på rett sted.

Tittelen på drømmebandet er Ti på taket og med det mener Tillung at det er bedre med ti musikere på taket enn en i hånda. Med disse musikantene og med dette musikalske resultatet som fasit er det ikke vanskelig å være enig med henne.

Sammen har de makta å skape et spennende og originalt univers der folkemusikken ligger i bånn, men der impulser fra alles verdener er med på å ta den videre i egne retninger. Ensemblet varierer fra låt til låt og skaper dermed helt egne stemninger hele veien. Når du tror du vet hvor dette bærer, så åpnes det nye dører og Irene Tillung, sammen med Mathias Eick, styrer skuta med sikre og frisinna hender og hoder.

Er det folkemusikk drømmebandet til Irene Tillung gir oss? Ja, det er det - også. Det er så mye annet også og jeg har veldig lite lyst å sette det i noen bås. Det er livsbejaende og herlig musikk skapt av åpne og søkende sjeler - for åpne og søkende sjeler. Flott er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Irene Tillung med Ti på taket

Hildersyn

Heilo/Musikkoperatørene

En sjelden formidler

Sveitsiske, men New York-bosatte, Sylvie Courvoisier er en sjelden pianist. Sammen med sin utmerkede trio bekrefter hun det nok en gang.

Sylvie Courvoisier, sammen med Drew Gress og Kenny Wollesen, kommer med noe helt eget.

Foto: Frank Schindelbeck

Sylvie Courvoisier (49) har, helt siden hun flytta til New York for 20 år siden, i stadig større grad markert seg som ei viktig og søkende stemme både som pianist, komponist og bandleder. Jeg har i stor grad hørt henne i kvartettformatt sammen med fiolinisten Mark Feldman, som også er hennes ektemann, og trommeslageren Gerry Hemingway og bassisten Thomas Morgan. Det betyr noen av de aller mest spennende musikantene på New York-scena.

Samtidig har Courvoisier også jobba lenge i triosammenheng med bassisten Drew Gress og trommeslagren Kenny Wollesen - to herrer som går tilbake til 1994. De to er også svært ettertrakta samarbeidspartnere for mange andre og Wollesen kjenner mange fra både Bill Frisell, Eivind Opsvik og Tom Waits. En allsidig herre kan man trygt si.

Her møter vi den empatiske trioen i ni Courvoisier-komposisjoner der hun forteller oss at hun tar totalt grep om hele jazzhistoria fra tradjazz og boogie woogie til frijazz. Alle låtene er tilegna personer som har betydd mye for henne fra sin far som satte henne i gang med tradjazz til Ornette Coleman og hennes sveitsiske pianoforbilde, Irène Schweizer, og nylig avdøde John Abercrombie og Geri Allen.

På sett og vis blir dette en original musikalsk historietime der den originale stemma til Courvoisier og til trioen hennes tar oss med til nye steder og åpner nye dører. Det er tøft og annerledes og veldig originalt og en strålende bekreftelse på at Sylvie Courvoisier er noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sylvie Courvoisier Trio

D´Agala

Intakt Records/Naxos Norway

Herlig overraskelse

Pianisten Helge Lien og dobroisten og Weissenbornisten Knut Hem er strålende musikanter hver for seg og i hver sine univers. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så møtet mellom de to komme, men det er desto hyggeligere at det skjedde.

Helge Lien og Knut Hem har skapt sitt eget lille og usedvanlig vakre univers.

Jazzpianisten Helge Lien har de seineste åra, spesielt med sin egen trio, men også sammen med Arild Andersen og i Prøysenland med Sigurd Hole, i stadig sterkere grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt unikt talent i en klangverden så vakker og uttrykksfull at det bare er å dukke ned i den og bli der værende.

Multiinstrumentalisten Knut Hem spiller på nesten alt som kommer hans vei og han gjør alt like bra om det er sammen med Øystein Sunde, i solo Weissenborn-land eller i et bluegrassunivers.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at det var et godt stykke musikalsk vei mellom disse to sine musikalske landskap. Det ville det kanskje også vært hvis vi hadde hatt med dårligere utrusta herrer å gjøre, men herrene Lien og Hem er to så åpensinnede karer som vel tenkelig og du verden som de to møter hverandre.

Med et repertoar skrevet av Hem, i stor grad, og Lien, samt ei låt av dobro- og bluegrassikonet Jerry Douglas, møter vi de to framifrå instrumentalistene i et univers der jazz og bluegrass har mye til felles. Landskapene er uten unntak vakre, luftige og ettertenksomme. De to har absolutt ikke det minste behov for å sole seg på egen hånd framfor den andre - dette er ei kollektiv reise på alle slags vis, men der det er mer enn nok rom for begge til å skinne.

«Hummingbird» er enkelt og greit en stor og vakker overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien - Knut Hem

Hummingbird

Ozella Music/MusikkLosen

Sexy rapport

Opp gjennom historia har mange såkalt seriøse forfattere følt at de bare «måtte» skrive sin erotiske roman. Nå har nok en norsk kulturpersonlighet også gjort det - anonymt......

Sarah Natasha Melbye og Arve Juritzen gir ut den sexy rapporten - de er ikke anonyme!

Om det kan kalles en trend vet jeg ikke, men «50 Shades of Grey» satte i alle fall i gang noe. Om det er grunnen til at «anonym» ønska å dele sine fantasier/litterære ambisjoner med oss, vites ikke, men uansett har vedkommende greid noe som jeg tror er sjeldent i norsk erotisk litteratur.

Det er tydelig at det er en mann (tror jeg i alle fall) med stor både litterær og intellektuell kapasitet og ditto kvaliteter som forfatter som har kasta seg ut i et hett og dampende landskap. I tillegg til et ganske så intrikat plott - det ligger faktisk en ganske spennende og gjennomtenkt historie i bånn her - så forteller forfatteren oss at han/hun har en ganske så livlig fantasi. Her blir det ikke spart på noe for å si det sånn.

«Møtet» mellom læreren Alfred Åsen og Kitty blir en type spenningsreise, samtidig som vi blir tatt med på oppgaver Kitty gir læreren som er av det heftige og svært så varierte slaget kan man trygt si.

«Kitty-rapporten 1: Lærling» er en frittstående roman, men det ligger på mange vis i korta at det kommer en oppfølger. Om den er nødvendig vet jeg ikke, men anonym - er det fortsatt så tabu å skrive en erotisk roman? - har så avgjort mye å fare med på så mange vis!

Anonym

Kitty-rapporten 1: Lærling

Juritzen Forlag

Stille intensitet

Thomas Strønen har sakte, men sikkert blitt en av våre viktigste og mest særprega stemmer både som trommeslager, bandleder og komponist.

Med sin nye utgave av Time Is a Blind Guide tar Thomas Strønen nye, sterke steg.

Foto: Dániel Vass/ECM

Thomas Strønen (45) har helt siden debuten på ECM i 2005 med «Parish», og før den tid også, fortalt oss at han har noe helt eget å melde. Det har vært mange høydepunkt, både sammen med Maria Kannegaard, Sidsel Endresen, Ståle Storløkken, John Taylor, Iain Ballamy og Tore Brunborg, men det spørs om ikke debuten med hans eget band, Time Is a Blind Guide på ECM i 2015, toppa alt.

Der fikk vi møte Strønen i alle fasetter og med oppfølgeren gjør vi det i enda større grad. Bandet, som nå har blitt nedskalert til en kvintett, har nå jobba mye sammen og det har ført til en ny trygghet med masse luft og lys i uttrykket.

Strønen har, med ett unntak, skrevet all musikken og det er altså vakkert, så melodisk, så intenst, men samtidig så ettertenksomt at det bare er å flytte inn i Strønens verden og bli der værende.

Med ei helt spesiell besetning med engelske Lucy Railton på cello, japanske, men Oslo-bosatte Ayumi Tanaka på piano, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Aase på fiolin - der Tanaka er den nye siden sist, skaper Strønen et helt unikt lydbilde - sikkert med god hjelp fra Manfred Eicher også.

Tanaka, med sin helt spesielle klangmestring, tilfører noe helt unikt og med Strønens låtfundamenter - «Wednesday» fører faktisk tankene tilbake til den legendariske Belonging-kvartetten på 70-tallet, blir «Lucus» Thomas Strønens endelige inntog i det ypperste tetsjiktet - uansett hvor på Tellus musikken skal nytes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Strønen Time Is a Blind Guide

Lucus

ECM/Naxos Norway

På vannvogna

Arve Henriksen og Terje Isungset er to av våre aller mest originale og spennende musikanter. Her hyller de vanningssystemet i Lærdal. Det måtte jo komme det!

Arve Henriksen og Terje Isungset passer inn over alt.

Trompeter, stemmekunstner og elektroniker Arve Henriksen og trommeslager og perkusjonist Terje Isungset er to sjelsfrender som har møtt hverandre ofte opp gjennom åra og uten unntak skapt noe hinsides alt annet. Sommeren 2015 møttes de i Lærdal i Sogn og Fjordane og inspirert av vanningssystemet generasjoner av lærdøler har skapt for å kunne produsere mat til familiene sine, skapte de to musikk som er egna til å gi både lærdøler og alle andre inspirasjon og påfyll.

Vanligvis er det jo slik på Vestlandet at det ikke er mangel på vann akkurat, men Lærdal er altså et unntak som med sitt spesielle klima har alt for lite regn. Det har ført til at lokalbefolkninga har blitt tvunget til å være kreative for å kunne livberge seg og det har de klart på et smart vis.

Kreative og smarte har sjølsagt også Henriksen og Isungset vært. De er faktisk det per definisjon. På disse elleve melodiske ekskursjonene, som jeg går ut fra er bortimot spontant unnfanga, tar de oss med til steder vi sjelden eller kanskje aldri har vært før med sitt arsenal av lyder som de to er helt aleine om. Henriksen har både ei trompetstemme og stemmebånd som ikke likner på noen andres og Isungset med sitt tre-, stein- og metallunivers er like unik.

Sammen fører de to samtaler på et usedvanlig elevert plan - et plan egna til ettertanke. Dette er nok et fantastisk møte med Arve Henriksen og Terje Isungset.

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er vi som skal takke!

Arve Henriksen - Terje Isungset

The Art of Irrigation

All Ice Records/all-ice.no

På an igjen

Olli Ahvenlahti er et kjent navn i finsk musikkliv, men som jazzmusiker er det nok ikke så mange som vet hvem han er.

Olli Ahvenlahti er endelig tilbake ved pianoet.

Pianist og komponist Olli Ahvenlahti (68) kom med sin forrige skive under eget navn for 31 år siden. I mellomtida har han vært en viktig skikkelse i finsk musikkliv, en slags finsk Egil Monn-Iversen som blant annet har dirigert det finske bidraget til Eurovision en rekke ganger. Jazzmusikeren Ahvenlahti derimot har ikke vært mye i rampelyset og det ønska gode venner å gjøre noe med.

Under en flytur til Berlin høsten 2016 begynte sjefen for det finske selskapet We Jazz Records, Matti Nives, og trommeslageren Jaska Lukkarinen å snakke om hvorfor Ahvenlahti, til tross for at han spilte ganske mye live, ikke hadde gitt ut musikk på så mange år. Her snakker vi handlingens menn; rett etter at de landa i Berlin slo de på tråden til Ahvenlahti og han var klar som et egg. Han hadde faktisk sittet og tenkt på å lage plate sjøl og hadde en rekke låter klare.

Lukkarinen var også raskt frempå og sa fra om at hvis det blei noe av, så var trioen hans med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen mer enn klar til å bistå. I juli i fjor gikk de fire i studio med ni Ahvenlahti-låter og det er tydelig at de fire kjente hverandre godt fra forskjellige konstellasjoner.

Det er ingen tvil om at Ahvenlahti, som bekjenner seg uten å nøle til Bill Evans- og Herbie Hancock-tradisjonen, har holdt sine pianofingre- og hode intakt alle disse åra. Han sier at jazzmusikk dreier seg om tre ting for han: melodi, harmoni og rytme. Slik låter det da også i hans vakre, fascinerende verden.

Det Ahvenlahti og hans meget solide følgesvenner gir oss er et solid bevis på hvor høy kvalitet det er på finske jazzmusikere i et bebop/hardbop-landskap. Det er ingenting fjellflyttende i dette visittkortet, men det er masse gode musikk. Det holder lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olli Ahvenlahti

Thinking, Whistling

We Jazz Records/wejazzrecords.bandcamp.com

Tar kidsa på alvor!

Her til lands er det heldigvis stadig flere musikanter som tar barn på alvor. Trioen Du og jeg og vi 2-3-4 føyer seg elegant inn i den rekka og gleder barn fra 0 til 100 med sin debutplate.

Du og jeg og vi 2-3-4 har veeeeldig mye på hjertet.

Bak det morsomme bandnavnet finner vi trioen Ellen Brekken på bass, vokal og diverse annet, Elisabeth Mørland Nesset på trommer og ymse og Julie Falkevik Tungevåg på vokal, piano, orgel pluss pluss. Den eneste jeg kjenner fra før er Brekken som spiller ei sentral rolle i Hedvig Mollestad Trio.

Etter å ha spilt en del konserter med særdeles hyggelig respons som resultat, fant de heldigvis ut at det ville være en god idé å spille det inn og med barnemusikksjef Geir Holmsen, som har flere tiår med erfaring i faget sammen med Maj Britt Andersen, har de skapt et eget univers med morsomme tekster og låter som altså barn i alle aldre kan og bør ha glede av.

De tre har også invitert med seg en rekke gjester som gitarist David Aleksander Sjølie, trombonist Kristoffer Kompen, Hedvig Mollestad, som bidrar med en heftig gitarsolo, og hele Caledonia Jazzband på ei låt. Sammen har de skrudd sammen morsomme og svært så forskjellige arrangement som ofte befinner seg i en slags jazzverden med både bossa, tradjazz, men også punk og an