hits

Blogg

På egen hånd

Sveitsiske Lucas Niggli er en trommeslager og perkusjonist som skaper musikk på et høyst personlig vis.

Lucas Niggli i sin helt personlige verden.

Foto: Michelle Ettlin

Lucas Niggli (50) har gjort noe de fleste perkusjonister drømmer om, men som de færreste tør å gjøre. Han har laga ei soloplate og han har alt som trengs for å kunne gjøre akkurat det. Dette er spennende og annerledes musikk fra start til mål.

Det finnes en liten, men eksklusiv gruppe perkusjonister som har laga soloskiver opp gjennom jazzhistoria: Baby Dodds var vel den første og seinere kom blant andre bopikoner som Kenny Clarke og Max Roach og seinere blei de fulgt av modernister/avantgardister som Famodou Don Moye og Andrew Cyrille.

Her hjemme har både Erland Dahlen, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love skapt strålende bidrag i liknende univers, men kanskje den første i Europa som bega seg ut på galeien var sveitseren Pierre Favre.

Hjemme på gutterommet til Niggli hang det bilde av The Beatles - og nevnte Favre! Etterhvert blei Niggli både elev av og medspiller med den store Favre og Niggli har på mange vis blitt videreføreren av kulturen Favre var mannen bak.

Niggli har vist i en rekke konstellasjoner, både med seg sjøl som leder og som sidemann på rundt 25 utgivelser på Intakt Records, at han er en særs spennende og original perkusjonist.

Gjennom disse 15 spontant unnfanga «låtene», cirka halvparten live mens resten er skapt i studioets ensomhet, forteller Niggli oss med sitt arsenal av trommer, instrumenter og objekter, at han har svært mye unikt å fortelle oss på sin første soloekskursjon noensinne.

Han er født i Kamerun og bodde der sine første sju år, han har jobba med musikanter fra de fleste verdenshjørner og han har studert og jobba med en rekke retningsgivere. Alt dette inkorporerer han på et mesterlig vis i denne kombinerte 50-års presangen til seg sjøl og til oss. Lucas Niggli gir oss groover, stemninger og melodier som kun han kan ha skapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lucas Niggli

Alchemia Garden

Intakt Records/Naxos Norway

Mer om stillheten

Begge platene til vokalisten Lena Nymark har ordet silence i tittelen. Tilfeldig? Neppe!

Lena Nymark har all mulig grunn til å ha blikket opp og frem.

Lena Nymark (37) kommer fra øya Sula utenfor Ålesund. Da er det ikke tilfeldig at man blir musikant på svært høy hylle.

Alt henger sammen med alt sa Gro Harlem Brundtland for noen tår sida. Det hadde hun så avgjort rett i og det henger sammen med hverandre at Ytre Suløens Jass-ensemble, Brazz Brothers, Nils Petter Molvær, Kåre Nymark jr. og mange flere kommer fra akkurat den samme lille øya. Derfra og fra mange av de samme kildene har helt sikkert Lena Nymark også henta mye inspirasjon og kunnskap.

Hennes første plate under eget navn kom i 2014 og het "Beautiful Silence". Den bød på et svært hyggelig musikalsk møte. Nå, som den gang, har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl. Det aller meste, med unntak av sluttsporet "Sukkerspinn av glass", er skrevet på engelsk.

Nymark beveger seg i et lett, underfundig og vakkert jazzpop-landskap som det er lett å bli fanga inn i og bli glad i. Hun synger med ei varm og inderlig stemme som antyder at hun er mye yngre enn hun virkelig er. Den er ikke stor og omfangsrik, men hun gjør likevel mye ut av uttrykket sitt.

Låtene blir noe for enstonig i lengden for meg. Noen er virkelig gode og foregår i ballade, maks medium tempo, men mange går inn i den samme tralten - de mangler enkelt og greit den store personligheten.

Sammen med utmerka tonefølge i trommeslageren Stig Harald Rennestraum, pianisten Dag-Filip Roaldsnes og bassisten Jo Fougner Skaansar, skaper Nymark, som også spiller fløyte, klarinett og bassklarinett som flott krydder, et vakkert lite univers med si andre plate. På den vanskelige tredjerunden ønsker jeg litt større variasjon i låttilfanget. Da kan dette bli riktig så storveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lena Nymark

Trapped in the Silence

New Field Music/Musikkoperatørene

Annerledes trio

Vi har etterhvert blitt bortskjemt med fantastiske trioer her i Norden. Aki Rissanen føyer seg inn i den tradisjonen.

Aki Rissanen med sin utmerkede trio.

Dette er mitt andre møte med trioen til den finske pianisten Ali Rissanen (38). Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen etablerer han seg helt der oppe på den europeiske topplista.

For to år siden kom den samme trioen med sin debut, "Amorandom", på det utmerkede engelske selskapet Edition Records. Den fikk mye oppmerksomhet Europa rundt og vant like godt Emma-prisen, Finlands svar på Spelemann, for årets beste finske jazzplate.

Nå har trioen blitt to år eldre og enda mer moden og mer personlig. Tittelen "Another North" peker klart og tydelig ut retninga: Dette er rytmisk klart definert og energisk musikk som på sett og vis skiller seg klart fra den nordiske tradisjonen vi kjenner så godt blant annet gjennom ECM.

Rissanen har skrevet all musikken bortsett fra ei låt av landsmannen Jarmo Savolainen, en felleslåt med trioen og en kjent György Ligeti-komposisjon. Det mer enn antyder at Rissanen har henta mye inspirasjon fra Bill Evans, men intensiteten og trøkket i spillet hans kommer fra andre kilder.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre som har vokst betydelig siden "Amorandom". De gir oss heftig triojazz i ei litt annerledes tapning enn det er vi vant til her nord og det er intet mindre enn herlig og befriende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Rissanen

Another North

Edition Records/Border Music

Oppskrift på suksess, suppe og god sommer

I Engelsviken utenfor Fredrikstad møtte Tre om Taube ved fem av dem oss på et så livsbejaende, humoristisk og musikalsk vis at sommeren har fått akkurat den vitaminpillen den trengte.

Stråhattene har på ingen måte gjort sitt!

Foto: Tor Hammerø

Skal det ingen ta dette eventyret i Engelsviken ved Fredrikstad? For 21. gang er nemlig Tre om Taube etterhvert med Nissa Nyberget som musikalsk føringsoffiser for Lars Klevstrand, Hege K. og Rino Johannessen og Hermund Nygård, samla på det intime loftet over den fantastiske fiskerestauranten ved fjordkanten. Nå har jeg langt i fra opplevd alle utgavene av Taube-hyllesten, som er ny hvert år, men årets utgave, som har fått tittelen «I en vik man hör musik!», kan lett vise seg å være den aller beste. Det er godt mulig jeg både har sagt og skrevet det tidligere også, men i tilfelle så mener jeg det - hver gang!

Empati

De fem tar oss med i et univers vi tror vi kjenner. På sett og vis så gjør vi også det, men Evert Taube, som var førstereisgutt fra Fredrikstad av alle steder, med hans enorme univers rommer så enormt mye som også er ukjent for de fleste av oss. Det har Nyberget med nennsom hånd plukka fram for å sette sammen til en helhet og med de nye låtene i årets repertoar så har det til nå blitt servert 116 Taube-viser der ved fjordkanten. Og fortsatt er det 80-90 Taube-viser som ikke har blitt spilt, så det er heldigvis fortsatt mye å glede seg til!

I Vika

Det denne utgava makter i enda større grad enn tidligere er å koble den lokale tilknytninga sammen med den store og globale. Det skal både Taube og Nyberget ha all ære av. De 20 sangene, framført på et mer enn propert svensk i følge min hossittende fasit, supergitaristen Jojje Wadenius, ga oss alt vi måtte ønske av stor musikalitet, godt humør, hjertevarme og enkelt og greit livsbejaenhet.

Det meste av det Taube ga oss, og mange generasjoner før oss og helt sikkert også etter oss, fordi dette er nemlig tidløse viser og livsvisdom, går i dur, men det finnes også noe i moll og en av dem blei et av høydepunktene denne kvelden: Lars Klevstrands tolkning av «Balladen om briggen «Blue Bird» av Hull» blir ikke glemt av noen av dem som var på premieren på svært lang tid.

For en trupp

Nyberget binder som vanlig det hele sammen på et vis som virker improvisert, men som garantert er godt planlagt. Der får han også utmerka hjelp av medordspillmester Klevstrand og Engelsvikas dronning, Hege Klevås Johannessen. Hun og Klevstrand kler hverandre perfekt og med sin utstråling eier de salen fra første til siste strofe.

Og så er det baktruppen da med bassist Rino Johannessen og trommeslager, banjoist og fiolinist Hermund Nygård. Vi snakker heavybassisten i Dream Police og jazztrommeslager i toppklasse som spiller Michael Brecker-hyllest i Sør-Afrika i neste uke! Hvor komfortable de er med stråhatter og andre herligheter er jeg ikke sikker på, men de bærer det i alle fall med verdighet og utsøkt musikalitet.

En lykkepille

De vel to timene, inkludert pause, fyker unna som en veritabel lykkepille som bør skrives ut på blå resept. Her var det som sagt en del nytt, noe vi trodde vi hadde hørt før og sikre vinnere som «Flickan i Havana» - det swingte gitt!!! - og «Fritiof och Carmencita» og før de fem fikk slippe fikk vi sjølsagt også servert «Så lenge skutan kann gå».

Sommeren er meldt - den er her faktisk! De vel 3000 som allerede har sikra seg en stol, benk eller noe liknende har mye å glede seg til - nok en gang!

Flyg ut mina visor, sa Evert Taube. Her får han framifrå hjelp til det av fem av våre beste.

PS Oppskrifta på den berømte fiskesuppa blir også servert.....

Hege Klevås Johannessen og Lars Klevstrand passer perfekt sammen.

Foto: Tor Hammerø

Det er blues også i Taube!

Foto: Tor Hammerø

Til røttene

Bassisten Ingebrigt Håker Flaten har flere ganger æret sine røtter på Oppdal. Nå gjør han det igjen - kanskje fordi han bor i Austin, Texas?

Ingebrigt Håker Flaten, Gunvor Fagerhaug Gustavsen og Andreas Bjørkås under innspillinga i Oppdal Kirke. Foto: Per Ole Aalberg

Nærast er du når du er borte, heter det jo. Jeg vet ikke om det er slik Ingebrigt Håker Flaten (46) også føler det, men denne hyllesten av røttene i fjellbygda Oppdal oppleves i alle fall enda sterkere siden han er bosatt over there.

For ti år siden ga kraftbassisten fra skibygda oss "Elise". Sammen med Håkon Kornstad tolka han tradisjonsmusikk med røtter i hjembygda. Tre år seinere blei den fulgt opp med "Med mitt hjerte alltid vanker 1", spilt inn live under Oslo Jazzfestival og med sjølvaste Jon Christensen som tredjemann på laget.

Nå har jeg broren til Ingebrigt, presten Ivar Flaten, mistenkt for å ha tatt initiativet til nok en oppfølger. Med seks salmer/folkesanger som utgangspunkt og med melodier med djupe og ekte røtter fra Oppdal, har Håker Flaten sammen med den fine vokalisten Gunvor Fagerhaug Gustavsen og fiolinisten Andreas Bjørkås inntatt Oppdal Kirke og gitt stoffet et respektfullt, men samtidig åpent og søkende tonespråk som både forteller oss at de vil ta vare på denne viktige tradisjonen og samtidig flytte den inn i vår tid.

Det har den framifrå bassisten gjort med å ta med seg materialet fra konserten "hjem" til Austin der trommeslageren Daniel Dufour, saksofonistene Sterling Steffen og Joe McPhee og gitaristene Jonathan F. Horne og Bob Hoffnar (pedal steel), har gitt sangene nye farger og nytt liv.

Musikken og tekstene er vakre og sterke og har mye å si oss uansett hva vi tror på - eller ikke tror på. Brødrene Håker Flaten skal ha all mulig slags ære for gaven.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingebrigt Håker Flaten´s Village Songs

Den signede dag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Noe viktig på gang

Trommeslageren og komponisten Bobby Previte har aldri fått noe gjennombrudd her hjemme. Det er det på tide å gjøre noe med.

Bobby Previte har noe viktig å melde.

Med «Rhapsody» gir Bobby Previte (66) oss del to av sin «Terminals»-trilogi. Og for et verk han gir oss og for et band han gjør det med.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor Previte ikke har fått noe stort navn her hjemme. Over there har han markert seg kraftig både innen impro, rock-relaterte settinger og jazz og han har, i tillegg til å jobbe med mange egne prosjekter og band, også spilt med retningsgivere som John Zorn, Wayne Horvitz og Elliott Sharp.

I 2015 blei han tildelt en stor musikkpris, noe som førte til at han fikk muligheten til å skrive både tekst, for første gang, og musikk til "Rhapsody". Det har blitt del to av Prevites store prosjekt som handler om å reise eller om å flytte på seg. Den første etappa, "Terminals Part 1: Departures", kom ut i 2014.

"Rhapsody" regnes som Prevites mest ambisiøse prosjekt til nå. Tekstene dreier seg i stor grad om immigrasjon/migrasjon; Hvordan oppleves det å være i transit? Adskilt fra sitt opprinnelige hjem, men fortsatt ikke fremme ved en ny destinasjon? Usikker og ufri? Tro på befordringsmidlet som skal ta en til det nye målet? Tro på ukjente mennesker? Alt dette og mer til går rett inn i det som skjer overalt rundt oss - akkurat nå.

Med et spennende og annerledes band med Nels Cline på akustiske (!) gitarer, John Medeski på piano, Zeena Parkins på harpe, den unge og meget lovende østerrikske altsaksofonisten Fabian Rucker og strålende Jen Shyu på vokal, er hu - en type kinesisk fiolin og piano - et helakustisk band og sound med andre ord, tar Previte oss med på ei musikalsk og bortimot politisk reise som har elementer av alt fra rock til jazz. Tøft, annerledes og spennende og da er det bare å glede seg til siste del av trilogien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bobby Previte

Rhapsody

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Flotte historier

Den svenske, men Bergen-bosatte, visesangeren og gitaristen Robert Vennström gir oss sitt tredje visittkort sammen med trekkspiller Heine Bugge fra Molde.

Heine Bugge og Robert Vennström vet hvordan ei historie skal formidles.

«Till Bergen» fra 2015 og «Till det eviga» fra året etter fortalte oss om et herlig og unikt samarbeid mellom de to. Den vanskelige tredjerunden, «Till egna barn och andras ungar», følger opp på samme høye nivå.

Det første møtet mellom de to bestod av Nils Ferlin-sanger. Oppfølgeren derimot var utelukkende Vennström-sanger og slik er det nesten her også. Bra er det fordi Vennström har veldig mye å melde og det på et humoristisk vis.

De som har hatt gleden av å høre Heine Bugge, eller Kleine Heine, sammen med Tomrefjordens aller største jodler og strupesanger Polkabjørn eller Bjørn Tomren, vet at mer korrekt tonefølge i en humoristisk, åpen, melodisk og sjangerfri setting finnes knapt.

Her inviterer de oss med inn i 15 sanger av Vennström, der én melodi er skrevet av Bugge og én av Finn Ludt, og Vennström bekrefter at han er en historieforteller av rang. Han kommer ut av den stolte svenske visetradisjonen og at han har brukt en time eller to sammen med Cornelis Vreeswijk, vil ikke forundre meg.

Her er masse kloke tanker om hverdagssituasjoner de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og både den svenske nasjonalidretten bandy - hvor er ballen? - og fotball nå i disse VM-tider med svensk fremgang (enn så lenge i alle fall), er humoristisk "tolka" i "Fotbollsvals".

Vennström og Bugge kler hverandre på et herlig og empatisk vis og bassist Ole Amund Gjersvik bidrar til å gjøre dette til et herlig nytt visittkort fra Vennström og Bugge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vennström & Bugge

Till egna barn og andras ungar

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Spørsmåla og svara

Kurt Elling er en strålende vokalist og her møter vi han i en ganske ny setting også.

Kurt Elling både har og er ei sterk stemme.

På «The Questions» tolker Kurt Elling en rekke kjente låter. I tillegg har han skrevet nye tekster til flere av dem.

Helt siden slutten av 90-tallet har Kurt Elling (50) vært ei sentral stemme innen vokaljazzen. Det har ikke vært en sjanger der talentene har stått i kø akkurat og Elling fra Chicago var på alle vis en kjærkommen tilvekst.

Elling har fulgt i fortspora til de største innen dette uttrykket og «The Questions» er da også dedisert til Jon Hendricks, kanskje den viktigste mannlige jazzvokalisten av dem alle, som gikk bort i fjor høst.

For et par år siden var Elling i Molde sammen med Branford Marsalis Quartet. Mange var nok overraska over det samarbeidet, men det skulle vise seg å være både spennende og fruktbart. Her kommer det en forlenger av dette møtet med Marsalis både som medprodusent og som solist.

Det hele begynner overraskende nok med Dylans klassiker «A Hard Rain´s A-Gonna Fall» og blir blant annet fulgt opp med Paul Simons «American Tune», Peter Gabriels «Washing of the Water», Jaco Pastorius´ låt som har blitt døpt om til «A Secret in Three Views» etter at Elling har skrevet tekst, en del originallåter og standardlåta «Skylark» som avslutning.

Elling har altså skrevet tekster til en del av materialet og sjøl om man kanskje skulle tro at det er et lite rocketrøkk over det hele med dette materialet, så er det ikke slik. Elling og Marsalis, med særdeles god hjelp fra tangentistene Stu Mindeman og Joey Calderazzo, gitaristen John McLean, bassisten Clark Sommers, trompeteren og flygelhornisten Marquis Hill og trommeslageren Jeff «Tain» Watts, har skapt et melodisk, tøft og moderne jazzlandskap ut av dette hele veien.

Med sin djupe, mørke og særegne stemme bekrefter Elling at han er en av jazzverdenens store stemmer anno 2018. Noe revolusjonerende nytt er det ikke å hente eller finne, men masse god og flott musikk får vi si oss fornøyd med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Elling

The Questions

OKeh Records/Sony Music

Ei stjerne er tent

Martin Myhre Olsen - det er bare å merke seg navnet med en gang. Det har blant andre Chick Corea gjort.

MMO-Ensemble under innspillinga av musikken på Victoria.

Fra jazzmetropolen Leirsund ved Lillestrøm kommer et av det største talentene norsk jazz har fostra de seineste tiåra: alt- og sopransaksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen.

27 år unge Myhre Olsen har tatt voldsomme steg på kort tid og her kommer det to nye eksempler på hans unike evner både på det ene og det andre området.

Det er allerede nesten fire år siden MMO-Ensembles debutskive, «Lonely Creatures», blei spilt inn. Det var åpenbart fra første lytt at her hadde vi med et unikt talent å gjøre og i åra etterpå har det skjedd mye som har bekrefta det.

Her tar Myhre Olsen oss med til Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo i januar der hans største verk til dato, «Any Day Now», blei urframført. Sammen med et superlag av unge musikanter med bakgrunn fra både jazzlinja i Trondheim, der Myhre Olsen også har gått, og Musikkhøgskolen i Oslo, gir han oss et høyst personlig visittkort med fundament i tekster av James Baldwin, Joseph Conrad og e.e. cummings.

Komposisjonene er inspirert av jazz, impro, samtidsmusikk og folkemusikk - alt dette har Myhre Olsen skrudd sammen til et verk ingen andre kunne ha unnfanga og som forteller oss om ei søkende sjel med masse kunnskap, empati og originalitet i sin tilnærmingsmåte til det å skape musikk.

Når han så har invitert med seg André Roligheten på bassklarinett og tenor- og barytonsaksofon, Siril Malmedal Hauge på vokal, Erik Kimestad Pedersen på trompet, Øyvind Brække på trombone, Karl Bjorå på gitar, Ayumi Tanaka på piano, Adrian Løseth Waade og Håkon Aase på fioliner, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Christian Meaas Svendsen på bass og vokal og Simon Olderskog Albertsen på trommer og vibrafon, så sier det seg nesten sjøl at ei så original instrumentering med disse kvalitetene, er i stand til å ta Myhre Olsens musikk til helt spesielle steder.

Musikken er åpen, løs, strukturert, melodisk og fri - den er Martin Myhre Olsensk. Det er et solid kvalitetsstempel det!

Martin Myhre Olsen har en rekke andre jern i ilden også. For to år siden kom Midtnorsk ungdomsstorband og Young Voices med plata «Plays the Music of Martin Myhre Olsen». Dette storbandet består av talenter på mellom 16 og 20 år og vi snakker om talenter vi kommer til å høre mye om i åra som kommer.

Siden den forrige skiva har bandet fått nye innbyggere og Myhre Olsen har skrevet ny musikk - noe også flere av bandets egne medlemmer har gjort.

Hele bandet er pusha til å være solister som en slags læringsprosess og her får vi en rekke eksempler på at vi har mange å glede oss til allerede nå, men i særdeleshet i åra som kommer. «New Beginnings» er tøff, moderne og heftig storbandmusikk anno 2018 og sjølsagt er Martin Myhre Olsen en stor inspirasjon også for disse ungdommene.

I juli har Myhre Olsen blitt invitert av sjølveste Chick Corea til å være solist med ikonet på en konsert i Praha. Det sier mye om hvor langt han har kommet allerede som 27-åring. Det hører vi også på disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stolte innbyggere i Midtnorsk ungdomsstorband med den ferske cd-en i hendene.

MMO-Ensemble

Any Day Now

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Midtnorsk ungdomsstorband

New Beginnings

MNJ/MusikkLosen

Over grenser

Den polske altsaksofonisten Maciej Obara er på vei mot noe originalt - med svært god norsk hjelp.

Dominik Wania og Maciej Obara sammen med våre fremste menn, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen. Det må nesten bli bra det!

Foto: Urszula Tarasiewicz

For noen år siden tok London Jazz Festival initiativ til et prosjekt som gikk under navnet Take Five: Europe. Målet var å koble ti av de mest interessante, unge utøverne og komponistene i fem europeiske land - to fra henholdsvis Frankrike, Nederland, Norge, Polen og Storbritannia. Prosjektet blei en suksess og ut av det vokste det spennende avleggere. Her møter vi kanskje den aller mest spennende.

I 2012 inviterte Obara med seg en annen landmann enn den som var med på prosjektet, pianisten Dominik Wania, og våre to utsendte, trommeslageren Gard Nilssen og bassisten Ole Morten Vågan. Vi som har fulgt de to sistnevnte godt og vel det siste tiåret er ikke overraska over at Obara, Chick Corea, eller hvem det enn måtte være, ønsker å ha akkurat de to med seg. Deres kreative evner, allsidighet, dyktighet og tydelige personligheter hører nemlig hjemme på aller øverste internasjonale nivå.

Dette er kvartettens debut for ECM. Tidligere har det kommet to skiver på et polsk selskap som har vært relativt hemmelige her hjemme. Det er åpenbart at de fire har jobba sammen over tid og de lyriske, av og til litt mørke utgangspunktene til Obara fungerer som utskytingsramper for det som Obara kaller komponering i sann tid.

Alt er skrevet av den ettertenksomme, men samtidig eksplosive Obara bortsett fra tittellåta. Den er komponert av den polske legenden Krzysztof Komeda og det er i forlengelsen av tonespråket Komeda, Tomasz Stanko & Co unnfanga på 60-tallet at vi også finner Obaras musikk og uttrykk.

Dette er vakker, sterk, melodisk og uhyre personlig jazzmusikk skapt av fire fremragende unge musikanter fra to spennende jazzland - Polen og Norge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maciej Obara Quartet

Unloved

ECM/Naxos Norway

Så herlig!

Høstskiva til No. 4 har blitt liggende - altfor lenge. Trøsten er at den egner seg utmerket som sommermusikk også. Når som helst egentlig.

No. 4 ved tre av dem - de nye historiefortellerne.

Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek har virkelig funnet fram til noe helt eget. På sitt varme, inderlige og unike vis framstår de som historiefortellere for en ny generasjon. Det de Lillos har vært i flere tiår, kan plutselig No. 4 vise seg å bli i tiåra som kommer. De er det forsvåvidt allerede.

Vennegruppa No. 4 har eksistert siden 2007. Har jeg skjønt det riktig så var meininga at det skulle være akkurat det - ei vennegruppe. I og for seg så er det sikkert fortsatt det, men heldigvis - og kanskje tilfeldigvis - så har alle vi andre fått anledning til å bli med i den utvida vennekretsen også. Nå drar de tre, pluss pluss, fulle hus over alt og det er faktisk lett å forstå.

Den indre krets og litt til mer enn ante hva som var på gang før debutskiva "Henda i været" så dagens lys for to år siden. Historiene Emilie Christensen - ja da, hun er datter av Jon Christensen og Ellen Horn - hadde unnfanga og formidla med sin vakre, mjuke og personlige stemme, var av typen som mange av oss, uansett generasjon, kunne kjenne oss igjen i og som vi definitivt kunne trives med.

Nå er altså oppfølgeren på plass. Suksessen live har tyda på at det langt i fra var noe blaff med "Henda i været" og etter å ha tilbrakt mange timer med kvalitetstid i "Hva nå" sitt selskap, så er det en sann svir å fastslå at No. 4 er på god vei til å etablere seg som ei gruppe med historiefortellere som har i alt i seg til å bli med oss i mange tiår fremover.

Christensen skriver historier om oppvekst, gryende kjærlighet, om familien, om Oslo og om så mye mer - om Livet, det store - hvis du skjønner? Uansett er det fortsatt flotte "noveller" som det er herlig å falle ned i og la seg drive med av. Når hun fortsatt formidler dem på sitt inderlige vis omkransa av medlåtskriver Mohn og Witek, samt en rekke flotte gjestemusikanter, så har "Hva nå" blitt et visittkort som forteller oss at No. 4 gjerne kan være lyden av visepop-Norge de nærmeste tiåra. Så vanvittig bra og tidløst er det nemlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

No. 4

Hva nå

Arch Records/Diger Distro

Han derre historiefortelleren

Noen, eller riktigere svært få, har evnen til å skape og fortelle historier som fanger deg og som gjør at de tar bolig i deg. Jo Nesbø er så avgjort en av dem - uansett format. Nå gjør han det med Di Derre igjen - for første gang på 20 år.

Di Derre anno 2018 med nye låter anno 2018.

Historia bak vennebandet Di Derre tør være godt kjent. Ingen kjente verken bandet eller Nesbø da de maste seg til jobber på begynnelsen av 90-tallet. Så tok det av - både på den ene og den andre måten. Fra 1993 og i løpet av de neste fem åra kom det fire skiver med låter som etterhvert har blitt folkeeie - det er ikke tilfeldig at det er solgt over 5000 billetter på Romsdalsmuseet under Moldejazz om en måneds tid.

Opptatt

Nesbø har visstnok vært aldri så lite opptatt på andre hold siden 90-tallet. Han kunne sjølsagt tatt en Lillebjørn og levd godt på schlägerne fra 90-tallet og latt det være med det, men nå er heldigvis ikke Nesbø slik skrudd sammen. Om disse elleve låtene som «Høyenhall» - et sted i Oslo nord-øst - har kommet plutselig eller om det er ideer, skisser og låter som har vokst fram over tid, vet jeg ikke. Det er egentlig ikke så viktig heller. Det viktige er at de holder den samme skyhøye historiefortellerkvaliteten som Jo Nesbø har blitt kjent for både som forfatter og låtskriver.

Noveller

Jeg vet ikke om noen i norsk populærmusikk som skriver og formidler så godt på norsk som Nesbø anno 2018. Her kommer det sjølsagt ikke historier fra oppveksten lenger, men fra en voksen og moden herre som forteller om et levd liv. Molde-linken er ikke så tydelig heller, men den retrospektive «Tid hvor ble du av» er det langt i fra umulig at det er 6400 Nesbø har hatt i bakhodet.

Ellers dreier det seg om Livet - dette store vi alle kjenner på godt og ondt. Vi kjenner igjen forhold som ikke blei noe av og forhold som sprakk - Nesbø greier å sette ord på det vi alle har kjent på. Minner han har tatt med seg og som dukker opp igjen hos godt voksne, er også en viktig ingrediens i disse musikalske novellene.

Bandet

Di Derre låter bedre i 2018 enn noen gang før. Unni Wilhelmsen har tilført mye både som gitarist og vokalist - likevel savnes den helt gjennomsnittlige gitaristen, som han sjøl kalte seg, Knut Nesbø like mye nå som den gang han forlot tida.

Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.

Jeg fikk huset, du fikk en annen.

Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret....men det går fint når jeg ligger helt stille.

Dette er tre av mange linjer som bare Jo Nesbø kunne ha skrevet og som sier mye om på hva slags nivå han og «Høyenhall» befinner seg.

Og så er det dette med de stemte s-ene da. Jeg aner ikke hvor han har dem fra, men fra Nøisomhedsveien 9 øst i Molde er det i alle fall ikke.

Di Derre

Høyenhall

Vitamin/Universal Music

Ekte saker

Veteransaksofonisten Houston Person er på alle slags vis still going strong som det heter der han kommer fra.

Voksne Houston Person er fortsatt i kjempeslag.

Houston Person (83) tilhører bokstavelig talt den gamle skolen. Her møter vi han for et år siden med et fint band og med et repertoar som henter fra både blues, soul og jazz - dette er en musikant som vet hva det vil si å swinge!

Person har vært aktiv på platefronten helt siden 60-tallet. Det har blitt mer enn 75 skiver som bandleder og vi har møtt han sammen med vokalisten Etta Jones, på duo med RonCarter, andre vokalister som Lena Horne, Lou Rawls og Janis Siegel og pianister som Cedar Walton og Bill Charlap.

Person har vært trofast mot mainsteam/bebopskolen hele tida og det er i disse grenselandene vi finner han denne gangen også. Han har heller ikke lagt skjul på at han har hatt et nært og evig forhold til blues og souljazz og alt dette får plass på "Rain or Shine".

Med sin store og varme tone i tenoren tolker Person her kjente og kjære låter som "Come Rain or Come Shine", "Everything Must Change" og "Danny Boy". Dette mikses elegant med mer eller mindre kjente rhythm and blues-låter som "I Wonder Where Our Love Has Gone" og "Our Day Wil Come" - låter som går helt tilbake til 40-tallet, men som har dette tidløse over seg.

Vincent Ector på trommer, Lafayette Harris på piano, Rodney Jones på gitar, Matthew Parrish på bass og Warren Vaché på kornett er et utmerka og empatisk reisefølge for Person - stort sett i medium- eller balladetempo. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse - bare flott, vakker og tidløs jazzmusikk. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Houston Person

Rain or Shine

HighNote Records/MusikkLosen

Gode omstendigheter

Av og til er det en hel del heldige omstendigheter som skal til for at det skapes god musikk - som med denne herlige trioen.

Tim Thornton, Anders Thorén og Kjetil Jerve har funnet hverandre.

Pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Anders Thorén og bassisten Tim Thornton hadde én øvelse og én spillejobb bak seg før de gikk i studio. I dette tilfellet skulle det vise seg å være mer enn nok.

Hvem sin idé denne trioen var, vet jeg ikke. Ikke er det så veldig viktig heller, men god var den uansett. Dette låter nemlig både spennende og fett og sier en hel del om hvordan jazzmusikk fungerer når de rette musikantene møtes.

De rette denne gangen er altså Jerve fra Ålesund som i løpet av sine knappe 30 år allerede har markert seg kraftig spesielt i en cooltradisjon med Lennie Tristano som den store inspiratoren vil jeg tro. For to år siden møtte jeg Jerve for første gang live med den amerikanske coolsaksofonisten Jimmy Halperin og trompeteren Kristoffer Eikrem, seinere har jeg har hørt han med Baker Hansen - Chet Baker på norsk - og på hans "New York Improvisations" med Halperin og bassisten Drew Gress.

For hver gang jeg hører Jerve, blir jeg mer og mer overbevist om at her har vi med ei fremtidig pianostjerne å gjøre - her forteller han oss at han har tatt nye steg i en annen type setting. Sammen med svenske Thorén, bosatt i Oslo, og engelske Thornton, tar Jerve oss med inn i en lyrisk, melodisk og vakker verden basert på tre Jerve-låter, to av Thornton, en av Bill Evans, en av Allan Holdsworth (!), Cole Porters "Everything I Love" samt en kollektiv komposisjon.

Jerves klangideal stammer så avgjort fra en av komponistene her - Bill Evans. Han har teknikk og bokstavelig talt fingerspitzgefühl til å bevege seg inn i dette vakre landskapet og han er åpenbart en komponist å legge merke til også. Thornton er et helt nytt navn for meg, men viser med sin store og varme tone at han hører hjemme helt der oppe. Dessuten har han skrevet ei låt, "Passengers", som er noe av det vakreste jeg har hørt på svært lenge. Thorén, som jeg mistenker har mer enn én finger med i unnfangelsen av denne trioen, passer flott inn også i denne settingen.

"Circumstances" er et strålende eksempel på hva tre flotte jazzmusikanter kan få ut av noen få timer sammen. Herlig og ikke minst vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Jerve/Tim Thornton/Anders Thorén

Circumstances

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Noe helt for seg sjøl

Saksofonisten Dave Liebman har ei veldig stor stjerne - spesielt hos medmusikanter. Her møter vi han i en helt ny setting.

Tatsuya Nakatani, Dave Liebman og Adam Rudolph har skapt unik musikk.

Dave Liebman (71) blei for alvor kjent da Miles Davis innlemma han i bandet sitt på begynnelsen av 70-tallet. Seinere har han fortsatt å vise oss hvilken original musikant han har vært og fortsatt er.

Liebman har hele tida vært en kompromissløs musikant. I ei årrekke la han også bort tenorsaksofonen og konsentrerte seg utelukkende om sopranen. Det var der han hørte stemma si og hadde noe å melde, følte han. Nå har funnet fram igjen tenoren og han har så avgjort noe å fortelle oss med det hornet også. På denne innspillinga og i dette spesielle møtet får vi høre Liebman på ymse fløyter, elpiano, recorder og piri - et koreansk tradisjonsinstrument.

Liebman hadde spilt med både Nakatani og Rudolph tidligere, men aldri sammen. De to sistnevnte hadde også skapt musikk sammen - de tre hadde altså møtt hverandre i en rekke konstellasjoner, men aldri som trio. Da denne muligheten for å gjøre ei innspilling dukka opp, var det Rudolphs forslag å invitere japanske Nakatani til bords og Liebman var velvilligheten sjøl.

Både Nakatani og Rudolph er trommeslagere/perkusjonister som bringer med seg elementer fra stort sett hele verden. De er musikanter som sokner i større grad til verdensmusikk-sjangeren enn til jazzen, men hvor går egentlig grensa?

De tre gikk i studio uten ei eneste låt på blokka eller uten noen form for avtaler. Det som skjedde mellom empatiske og lyttende venner, skulle bli helt avgjørende.

Det har ført til 13 "låter" på mellom tre og fem minutter. Jovisst er det fritt og løst, men det er både melodisk og rytmisk spennende og langt unna frijazz slik de fleste forbinder med begrepet.

"The Unknowable" er et møte mellom tre frisinnede og åpne musikalske sjeler som gir oss musikk vi ikke ante fantes. Godt for både kropp, sjel og sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Liebman - Tatsuya Nakatani - Adam Rudolph

The Unknowable

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vidunderlig vakkert

Den unge gitaristen Jo David Meyer Lysne har invitert med seg den erfarne bassisten Mats Eilertsen. Det har det blitt nydelig musikk av.

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen har all grunn til å smile.

Den ser ikke ut til å ha noen ende denne strømmen av nye jazztalenter her til lands og hyggelig er det. Eilertsen (43) begynner jo å nærme seg veteranstadiet mens den 24 år gamle bergenseren Meyer Lysne så vidt er i gang med noe som tyder på kan bli ei strålende karriere.

Samla rundt Meyer Lysnes akustiske gitarer, med både seks og tolv strenger, og Eilertsens store fele - i tillegg til at begge benytter ymse effekter på en ytterst smakfull måte, tar de to for seg elleve låter som enten er skrevet av Meyer Lysne eller begge i samarbeid.

For mitt sanseapparat er det veldig mye natur i musikken. Den er vakker, den er dvelende, den er melodisk, den er luftig og den er hele tida søkende. Det er absolutt ingen tvil om at de to har "funnet" hverandre til tross for en viss aldersforskjell - denne drøye halvtimen er så tidløs og så sjangersprengende at de aller fleste grenser viskes ut.

Sjøl om musikken på "Meander" låter noe helt for seg sjøl, så tar jeg meg i å tenke på den guddommelige duoen Charlie Haden og Pat Metheny ga verden rundt årtusenskiftet. Det er nemlig mye av den samme empatien og måten å utfordre og leike med hverandre som gjennomsyrer dette møtet også.

Dette er mitt aller første møte med Jo David Meyer Lysne. Han forteller oss umiddelbart at han har mye både personlig og vakkert på hjertet og at det skal bli veldig spennende å følge han i åra som kommer. Mats Eilertsen er allerede en bauta og bekrefter nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen

Meander

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Den funky sjefen

Helt siden han dukka opp med Miles Davis på begynnelsen av 80-tallet har Marcus Miller vært den mest groovy av de groovy. Det er han fortsatt.

Marcus Miller gir oss akkurat det vi forventer.

Vi veit sånn cirka hva vi får hver gang Marcus Miller (58) melder seg til tjeneste. Det er urheftig musikk i grenseland mellom soul, funk, rhythm and blues, jazz og gudene vet hva. Slik er det så avgjort også denne gangen.

Det var nok en gang en viss Miles Davis som sørga for at et stort publikum blei oppmerksom på ei ny og viktig stemme: elbassist i superklasse og multiinstrumentalist Marcus Miller. Nevøen til Miles´ tidligere pianist Wynton Kelly var svært viktig for sjefens comeback på 80-tallet og plata "Tutu" både produserte han og skrev mye av musikken til.

Totalt i si karriere har Miller bidratt på rundt 1500 innspillinger i alle typer sjangre - han er enkelt og greit Musikant med stor M og vet hvilke knapper som skal trykkes på for at musikken beveger seg og beveger oss.

Etter at Miller var utsatt for ei stygg bilulykke på turné i Europa for noen år siden, er han heldigvis tilbake for fullt nå - både på veien og i studio.

Her tar han oss med på en musikalsk utflukt i samme gate som vi har opplevd tidligere med masse gjester og et smorgasbord, som amerikanerne jo kaller det, av retter med alle ingredienser Miller har blitt kjent for.

Vokalisten Selah Sue, Trombone Shorty, Jonathan Butler, sønnen Julian som er hip hoper og Take 6 er noen av gjestene. Dessuten omgir sjølsagt Miller seg med superkompetente herrer i bandet sitt og elbasspillet er som alltid av den klassen vi har blitt bortskjemt med. Det tar liksom et hundredels sekund å gjenkjenne Miller - noe som kjennetegner de aller største.

De som tror og håper de vil få oppleve noe nytt og revolusjonerende med Marcus Miller, må dessverre lete helt andre steder. De som vil ha mer av det de har blitt så begeistra for, har derimot kommet til rett sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marcus Miller

Laid Black

Blue Note/Universal Music

Takk for praten!

For tre år siden inviterte Vigleik Storaas og Tor Yttredal oss til å bli en del av samtalene sine. Nå gjør de det heldigvis en gang til.

Tor Yttredal og Vigleik Storaas fører svært eleverte samtaler.

«Chamber» kalte de sitt første og inderlige møte. Nå heter det «Space in Between» og tittelen passer like godt nå som den gang.

Når en bergenser og en stordabu møtes på jazzlinja i Trodndheim, så ligger det vel i korta at de bare må alliere seg. Det skal vi i alle fall takke for at pianist Vigleik Storaas og sopran- og tenorsaksofonist Tor Yttredal gjorde.

Til tross for at Yttredal har bosatt seg i Stavanger og Storaas har blitt bofast ved Nidelven, så har de to holdt god kontakt i åra etter de gjorde seg ferdig på skolebenken.

Begge er 55 år unge og har pådratt seg mye livserfaring, kunnskap og empati. Ingen av dem har behov for å fremheve seg på bekostning av den andre - her er det de gode og meningsfulle samtalene mellom likeverdige venner som gjelder.

Noe forteller meg at musikken til de to skivene blei spilt inn samtidig i Udine i Italia. På den første var det originallåter pluss et par standardlåter som sto på programmet - her er det ni komposisjoner skrevet så broderlig som mulig av de to.

Hele veien er det vakre og sterke samtaler mellom to melodikere og klangsøkere av rang vi får ta del i. Jeg føler meg ganske trygg på at ingen av dem blir spesielt fornærma hvis jeg hevder at inspirasjon fra giganter som Bill Evans og Wayne Shorter er viktige ingredienser i deres musikkanskuelse og for å si det sånn: det kunne ha vært mye verre enn det!

"Space in Between" har blitt en flott og tidløs oppfølger til "Chamber". Herlig og vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vigleik Storaas & Tor Yttredal

Space in Between

Inner Ear/Musikkoperatørene

Fritt frem fra veteraner

Engelskmennene Evan Parker, Barry Guy og Paul Lytton har holdt sammen siden 1980. De har fortsatt mye unikt på hjertet.

Barry Guy, Paul Lytton og Evan Parker - voksne herrer som fortsatt har det.

Veldig mange kom opp i frijazzbevegelsen gjennom trommeslageren John Stevens borte på fotballøya. To av dem var bassisten Barry Guy og tenor- og sopransaksofonisten Evan Parker. Allerede i 1967 møttes Parker og trommeslageren Paul Lytton og de spilte sammen i flere konstellasjoner, blant annet i Barry Guys London Jazz Composers Orchestra. 13 år seinere oppsto trioen Parker - Guy - Lytton og her møter vi dem i en klubbopptreden på Vortex i London for knappe to år siden.

Det er med andre ord solide veteraner vi har med å gjøre. Herrene er mellom 71 og 74 år nå og har vært med på hele reisa til den europeiske frijazzen. De har aldri kompromissa på noe som helst og det virker det heldigvis ikke som om de har tenkt å gjøre i fremtida heller.

Den 14. juli 2016 inntok de klubben Vortex og de fire «låtene» som varer fra knappe tolv minutter til vel 24, forteller oss om tre svært langt framskredne og grensesprengende musikanter med vidåpne ører.

Dette er totalt fri musikk der garantert ingenting er avtalt på forhånd - det som skjer det skjer basert på de utallige initiativene som kommer fra de tre.

Her er det sjølsagt ikke noen tradisjonell melodikk eller rytmikk - dette er «låter» mer som abstrakte malerier der assosiasjonene strømmer på uten stans. Musikken er tilegna David Mossman, mannen som satte i gang Vortex og som har gjort det mulig for disse tre og mange andre å skape kompromissløs og spennende musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Evan Parker - Barry Guy - Paul Lytton

Music for David Mossman - Live at Vortex London

Intakt Records/Naxos Norway

Tøff og original brass

Nok en gang blir jeg fascinert av musikk som kommer ut fra selskapet 2L. Denne gangen er det musikk for et eksklusivt og strålende brassensemble.

Bjørn Morten Christophersen klar med arrangementene.

Foto: Morten Lindberg

Den norske komponisten og arrangøren Bjørn Morten Christophersen (42), som også underviser i begge deler på Universitetet i Oslo, har de siste 15 åra skrevet brasstykker i ymse stilarter. Nå dukka anledninga opp til å lage en helhet ut av det og du verden så originalt og vakkert det har blitt.

Jeg bryter nok en gang sammen og tilstår at mye av musikken som kommer ut på 2L ligger et stykke utenfor komfortsonen min. Samtidig er det en viktig inspirasjon - her handler det om å utfordre seg sjøl og sanseapparatet som til daglig er innstilt på ganske andre frekvenser.

Christophersen har skrevet 14 "låter" som varer fra under et minutt til knappe 14. Hans inspirasjon til å sette sammen denne collagen, er i stor grad hans nære forhold Jonas Haltlia - en relasjon så går tilbake helt til 2003. Haltia har her også alliert seg med to andre trompetere fra Oslo Filharmonien, Brynjar Kolbergsrud og Axel Sjöstedt, samt hornisten Jan-Olav Martinsen, trombonisten Thorbjørn Lønmo og tubaisten Frode Amundsen - alle fra Filharmonien. De dukker oppe i ymse konstellasjoner underveis - fellesnevneren er at det låter flott, originalt og spennende fra start til mål.

Christophersen henter hemningsløst fra en rekke kilder: klassisk og samtidsmusikk er sjølsagt hovedingrediensene og ut av dette har han skapt landskap som er hans egne og som han har framifrå assistanse til å levendegjøre.

Når så Morten Lindberg nok en gang benytter sitt mesterskap til å lage lyd av en annen verden, denne gangen i Jar kirke i Bærum, så er det ikke noen grunn til å holde seg utenfor dette flotte, sterke og originale universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo Philharmonic Brass gjør en strålende jobb.

Foto: Morten Lindberg

Bjørn Morten Christophersen - Oslo Philharmonic Brass

Woven Brass

2L/Musikkoperatørene

En av de nesten glemte

Det er dessverre ikke mange jazzinteresserte som reagerer når navnet Charnett Moffett blir nevnt. Dumt - han er nemlig en bassist i ultraklassen.

Charnett Moffett er en bassist helt der oppe - på begge horna.

Charnett Moffett (50) slo gjennom med et lite brak på 80-tallet da han jobba sammen med brødrene Branford og Wynton Marsalis. Siden har han dukka opp her og der med ujevne mellomrom, men aldri fått den oppmerksomheten han virkelig fortjener. Her møter vi han i ymse konstellasjoner både fra studio og i levende live.

Moffett stammer fra en uhyre musikalsk familie. Hans far, Charles Moffett, spilte trommer med blant andre Ornette Coleman, Sonny Rollins og Archie Shepp. Sønnen har også spilt inn plater med Ornette og brødrene hans, trommeslager Cody og trompeter Mondre, er også veletablerte størrelser.

Moffett er både en akustisk og elektrisk bassist med tilnærma null tekniske begrensninger - han kan gjøre bortimot hva som helst på horna sine. Det får vi mange eksempler på her i en utgivelse som har kommet til for å markere at det er 30 år siden hans første plateinnspilling var en realitet.

Mitt forrige møte med Moffett som leder, må jeg helt tilbake til 1991 for å finne. På «Nettwork» spilte han blant annet med salige Kenny Kirkland som også produserte.

Her møter vi Moffett først fra studioinnspillinger i 2014 med trommeslager Mike Clark og gitarist Stanley Jordan. Året etter går han live med tangentist Cyrus Chestnut og trommeslager Victor Lewis og i en annen konstellasjon med Jordan, legenden Pharoah Sanders på tenorsaksofon og Jeff «Tain» Watts på trommer og til slutt fra en festivaljobb i Sveits med Chestnut, Jordan og Watts.

Hele tida beveger Moffett seg fra et landskap der det funky og fusionaktige er kombinert med det mer tradisjonelle og standardtro og du verden for en bassist vi har med å gjøre. På mange vis er han forlenger til Jaco Pastorius som fretless elbassist og med den store fela har han hele den moderne tradisjonen inne.

Etter dette nye møtet med Charnett Moffett er det vanskelig å skjønne hvorfor han ikke hører hjemme på aller øverste hylle i bassklassen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charnett Moffett

Music from Our Soul

Motéma/Naxos Norway

Wiik Style

Pianisten, komponisten og bandlederen Håvard Wiik er i mine ører en musikant i verdensklasse. Her kommer det nok et prov på det.

Håvard Wiik med Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen - trioen sin det!

Håvard Wiik (43) har i en årrekke fortalt og vist oss at han har noe helt eget å fare med på alle områder. Om det har vært i kruttsterke Atomic, i Motif, i sin egen trio, på duo med Håkon Kornstad eller i ymse konstellasjoner med fremmedlandske musikanter av høy byrd, ofte Ken Vandermark, så har Wiik fra Frei ved Kristiansund, nå bosatt i Berlin, kompromissløst hele tida vist oss at han har vært på vei i retning seg sjøl.

Ei av låtene, han har forresten skrevet alle åtte her, heter "Tudor Style". For meg er det slik at alt på denne skiva også er Wiik Style - hans klangverden låter bare som han sjøl og etter at å ha hatt gleden av å følge han i rundt 20 år, så er det fortsatt en sann fryd å slå fast at han er tro mot seg sjøl og i stadig utvikling.

Wiik er ikke typen musikant som gjør det enkelt verken for seg sjøl eller for oss på mottakersida. Han gir både seg sjøl og oss solide utfordringer, men med den teknikken og den formidlingsevnen han er i besittelse av, så blir det hele tida spennende og unikt å følge han på veien.

Når han så har invitert med seg sine gode "gamle" venner Håkon Mjåset Johansen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, blant annet fra Motif-bandet, så har han han faktisk det beste og mest empatiske reisefølget tenkelig på plass. Vi snakker lyttere, solister og kollektivister av internasjonal toppklasse og de kler Wiik og musikken og intensjonene på strålende vis. Vals eller ikke vals - det driter jeg i:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Håvard Wiik Trio

This Is Not a Waltz

Moserobie Records/MusikkLosen

Flott stemme

For fem år siden støtte jeg på den sveitsiske vokalisten Sarah Buechi for første gang. Her er hun tilbake - enda mer moden og enda bedre.

Sveitsiske Sarah Buechi er en vokalist, låtskriver og komponist det er vel verdt å bruke tid sammen med.

Det er liksom ikke hver dag vi har gleden av å stifte bekjentskap med sveitsisk jazz. Gjennom selskapet Intakt Records, med base i Zürich, har muligheten heldigvis dukka opp og Saran Buechi (36) er et eksempel på at kvaliteten er meget god.

Til tross for at Buechi er "kun" i midten av 30-åra, har hun vært bosatt, studert og jobba både i India, USA og i Afrika. Deretter har hun hatt stopp både i Irland, i London og studert i København, men nå er hun tilbake i Zürich og jobber med den samme trioen vi har møtt henne med tidligere: pianisten Stefan Aeby, trommeslageren Lionel Friedli og bassisten André Pousaz. Denne gangen har hun også skrevet nydelige arrangement for en stryketrio bestående av Estelle Beiner på fiolin, Isabelle Gottraux på bratsj og Sara Oswald på cello.

Her har hun skrevet alt av både tekster og musikk og hun framfører dem på et prikkfritt engelsk - i tillegg til en sveitsisk folkemelodi sunget på sveitsertysk, vil jeg tro.

Buechi er en historieforteller av rang og en melodiker av høy byrd også. Det er et vakkert landskap hun inviterer oss inn i og hun synger med en inderlighet og overbevisning som er få forunt.

Buechi er en lyriker både som tekstforfatter og som vokalist og det har vært en sann fryd å møte henne og musikken hennes igjen - i en enda mer moden utgave.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Buechi sammen med sine utmerkede medsammensvorne.

Foto: Lisa & Remo Ubezio

Sarah Buechi

Contradiction of Happiness

Intakt Records/Naxos Norway

En stor historieforteller

Svein Tang Wa er intet mindre enn ei legende - i Rogaland. Det er på høy tid at resten av landet også åpner ørene for denne musikalske fortelleren

Svein Tang Wa har noe å melde og gjør det med snert.

Svein Tang Wa (72) er ikke det første og sikkert ikke det siste eksempelet på at er vanskelig å nå gjennom på nasjonalt plan hvis man synger på dialekt og hører hjemme et godt stykke utenfor hovedstaden.

I tillegg til å ha skrevet låter for band som Stavangerensemblet, Vamp og Leif og kompisane, har Tang Wa - han har kinesisk bestefar - gitt oss sju album under eget navn fra 1980 og fram til nå.

Jeg må innrømme at min kjennskap til Tang Was univers ikke er av den totale sorten. Jeg har hørt noen musikalske livstegn fra han med ujevne mellomrom og har alltid vært fascinert av det jeg har hørt. Nå, med hans sjuende plate og første på ti år, er det på høy tid å gjøre noe med det.

Sammen med storheter i det rogalandske musikklivet som tangentist Reidar Larsen, strengemester Arne Skage, trekkspiller Johan Egdetveit, trommeslagere Stein Inge Brækhus og bassistene Øystein Eldøy og Tor Mathisrud og korister som Britt-Synnøve Johansen og Randi Tytingvåg, gir låtskriver, tekstforfatter og vokalist Tang Wa oss 15 nye låter som bekrefter at vi har så mye mer enn en lokal storhet blant oss.

Tang Wa, i et viselandskap med både pop-, folk- og jazzimpulser i seg, forteller oss nemlig med all ønskelig tydelighet at han er en historieforteller av sjelden kapasitet. Han skriver og framfører fortellinger om både kjærlighet og andre av livets herligheter som vi alle kan kjenne oss igjen i på et vis som bare kunstnere med særpreg kan levere. Det er mye humor i tekstene til Tang Wa - bare gled dere til avslutningssporet "Eg sko ha hatt ein hit", men det er mye av det slaget før man kommer dit - men samtidig mye alvor unnfanga av en herre med en fantastisk observasjonsevne.

Det har tatt tid si tid før mitt første skikkelige møte med Svein Tang Was univers blei en realitet. Det var så avgjort på høy tid og jeg unner mange, også langt utenfor Rogalands grenser, gleden av å oppdaga hans unike stemme - på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Tang Wa

Perler fra Svein

Balder/Musikkoperatørene

For stille stunder

Den danske gitaristen Jakob Bro har tatt med seg tre fantastiske sjelsfrender og laga musikk deretter.

Jakob Bro sammen med Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan - for et lag!

Foto: Colin Eick

Når du har med deg trommelegende Jon Christensen, trompeter og flygelhornist i ultraklasse Palle Mikkelborg og bassisten «alle» vil ha med seg nå, Thomas Morgan, så ligger veldig mye til rette for at dette kan gå veien. Det har det da også gjort - noe så voldsomt!

For mange av oss blei musikk gjort av og med Paul Motian og Tomasz Stanko det første møtet med Jakob Bro (40). Talentet og det høyst personlige uttrykket var åpenbart fra første tone og slik har det bare fortsatt å utvikle seg. Det oppdaga raskt også ECM-ideolog og produsent Manfred Eicher og her møter Bro oss med sin tredje ECM-utgivelse under eget navn.

Den første, "Gefion" fra 2015, var på trio med Christensen og Morgan og oppfølgeren, "Streams" året etter, med Joey Baron på trommekrakken samt allestedsnærværende Morgan. Nå har altså Bro utvida besetninga til kvartett - det skader på ingen måte med en av de vakreste trompet/flygelhorn-tonene på jord, Palle Mikkelborg (77), og han inviterte også tilbake vår egen trommefargelegger par excellence, Jon Christensen (75).

Med amerikanske Thomas Morgan (36), som vi også kjenner fra duosamarbeid med Bill Frisell, møtes altså to generasjoner her. Det byr så definitivt ikke på noen som helst musikalske konflikter, heller tvert i mot. Modenheten, roen og lytte- og fargeleggeregenskapene til Mikkelborg og ikke minst Christensen, er med på å løfte det musikalske budskapet til Bro, som har fått litt assistanse av Mikkelborg på låtskriversida, til de store høyder.

Musikken er løs, åpen, luftig, melodisk, søkende, finnende og alltid på vei. Den er vakker, personlig og inkluderende og Jakob Bro framstår nå som en av de aller viktigste moderne jazzgitaristene her på Tellus. Og når det gjelder Jon Christensen, som nå spiller trommer på et helt annet vis enn han gjorde for noen tiår siden, men likevel like personlig og flott, så er det vanskelig å finne nye superlativer. For meg er han han enkelt og greit i en klasse for seg sjøl - han er en musikkens kunstmaler i ultraklassen. Sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jakob Bro

Returnings

ECM/Naxos Norway

Sakte nytelse

Alle som har hatt gleden av å oppleve musikken til gitaristen Kim Myhr, vet at han ikke forhaster seg akkurat. Det gjør så vanvittig godt!

Kim Myhr skaper usedvanlig vakker og sakteflytende musikk.

Det meste i våre omgivelser skal gå unna i et helvetes tempo - uansett hva det er. Kim Myhr og musikken han forsetter å skape er motsatsen til dette og det er så vidunderlig vakkert å ta turen inn i universet hans.

Jeg har hatt gleden av å bli tatt med inn i Myhrs unike verden ved flere anledninger. Bestillingsverket han serverte under Moldejazz for noen år siden sammen med Trondheim Jazzorkester blir aldri glemt og er eksemplet på Myhrs musikk med stort orkester. Seinere har det blitt stadig mindre utgaver - helt ned til Myhr aleine med ymse strengeinstrumenter.

Her møter vi Myhr med både elektrisk og akustisk gitar og allehånde smakfull elektronikk, sammen med perkusjonistene Tony Buck, kjent fra det originale bandet The Necks, Hans Hulbækmo fra Atomic, Broen, Skadedyr og gudene vet hva og Ingar Zach fra Hunstville og Dans les Arbres. Vi snakker om å hente assistanse på øverste hylle her!

Det er vel bare Hulbækmo som har vært i studio sammen med Myhr - Buck sine bidrag er spilt inn i Berlin, mens Zach har lagt på sitt i sin adopterte hjemby Madrid.

Hadde det ikke vært oppgitt i omslagsheftet, hadde det ikke vært mulig å oppdage at pålegga hadde skjedd uavhengig av resten. Dette er nemlig musikanter med så mye fingerspitzfølelse, lytteevne, kreativitet og empati at de kan "lure" hvem som helst.

Det Myhr har skapt som utgangspunkt er to sakteflytende flater som får tid og anledning til å utvikle seg organisk, stille, vakkert og på et vis jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av i sin musikktilnærming.

Dette er enkelt og greit musikk vi trenger mye mer av - hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kim Myhr

You | me

HUBRO/Musikkoperatørene

Tøffe saker

Til tross for at den engelske kvintetten Led Bib har holdt på siden 2005, så er dette mitt første møte med dem. Det frister til flere treff.

Led Bib henter fra både Zappa, Zorn og Ornette.

Led Bib byr på improvisert musikk i en rekke grenseland. Punk-jazz er bare en av merkelappene bandet har blitt beæra med, men her finnes det mye av alt.

Led Bib fikk et stort publikum, også langt utenfor jazzmenigheta, spesielt borte på fotballøya etter at de blei unnfanga i 2005. De seienste åra har bandet ligget i et slags stabilt sideleie, men når er de altså tilbake og det med et brygg de er ganske så aleine om.

For vel to år siden møttes de i trommeslageren Mark Holubs adopterte hjemby Wien og inspirasjonen og trøkket var åpenbart fortsatt til stede. Bandet består i tillegg til Holub av elbassisten Liran Donin, de to altsaksofonistene Pete Grogan og Chris Williams og tangentisten Toby McLaren. Uten unntak er dette ukjente herrer for meg, men det er tydelig at de ikke er ukjente for hverandre.

Holub er hovedkomponisten, men alle bidrar også på det området. Musikken, som varer i vel 75 minutter, har et tydelig jam-i-studio preg over seg sjøl om det er straighte låter de fem forholder seg til.

Det er på ingen måte måte overraskende at referanser som Frank Zappa, John Zorn og Ornette Coleman dukker opp. De er alle brukt som inspirasjonkilder, men samtidig har Led Bib så avgjort skapt et eget uttrykk - et tøft, heftig og sjangerfritt et som både jazzfolk og mange andre vil ha glede av. Tøft er det - beintøft fatisk til tider.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Led Bib

Umbrella Weather

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Ei ny stemme

Du skal nok ha fulgt svært godt med for å ha fått med deg vokalisten og pianisten Irmelinn Ramo. Fra nå av er det bare å følge godt med.

Irmelinn Ramo mener hvert ord og hver tone hun synger og spiller.

Irmelinn Ramo (30) kommer fra Kvinlog i Vest-Agder og har sin formelle bakgrunn fra universitetet i Agder. Der hadde hun salige Egil Kapstad som mentor i flere år og da skjønner vi hvor lista blir lagt.

Dette er altså mitt første med Ramo og hun møter meg og oss med en digital ep bestående av seks sanger. Hun er mutters aleine hele veien - hun både synger og spiller piano.

Det Ramo byr oss er standardlåtene "Beautiful Love", "Honeysuckle Rose" og "Summertime", Beatles-låta "Norwegian Wood", Norah Jones´ "Don't Know Why" og "The Moon´s a Harsh Mistress" som Radka Toneff har udødeliggjort.

Ramo har ei varm og inderlig stemme som løfter fram budskapet i låtene på et fint vis. Stemma er ikke stor eller omfangsrik, men hun er dyktig til å utnytte de innebygde kvalitetene som finnes der. Når hun så har tatt til seg mye fra det fantastiske klangidealet til Kapstad som pianist, så blir dette et varmt og personlig møte med en musikant/vokalist det skal spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Irmelinn Ramo

From the Beginning

IndigoBoom

Vakkert og vemodig

Den 14. juni er det ti år siden sjokkbeskjeden kom: Esbjörn Svensson var ikke mer. Her kommer en fantastisk påminnelse om hans storhet.

Esbjörn Svensson omringa av sine gode venner Magnus Öström og Dan Berglund.

Esbjörn Svensson Trio, eller bare e.s.t., hadde i løpet av sin eksistens oppnådd en status i grenseland mellom jazz og rock som de aller fleste jazzmusikere bare kunne drømme om. De dro publikum i tusentall på sine konserter og de pryda forsida på det amerikanske musikkmagasinet DownBeat - som de første europeere. Så, etter en dykketur sammen med sin sønn, var det hele over for Esbjörn Svensson.

e.s.t. hadde, til tross for Svenssons bortgang bare 44 år gammel, et langt og ikke minst produktivt liv. Svensson og Öström var i tillegg barndomskamerater fra Västerås. Trioen blei etablert i 1993 og ga oss ti studioinnspillinger og fire liveskiver før skjebnen ville at det musikalske og personlige eventyret var over.

Med sine inspirasjonskilder fra klassisk musikk, spesielt Béla Bartók, rock - Radiohead spesielt, pop og elektronika og sjølsagt jazz, skapte trioen et helt eget univers som snakka til et stort publikum på tvers av de fleste sjangergrenser. Musikken, interaksjonen og uttrykket var flott, utfordrende, vakkert og unikt.

Til minne om både trioen og ikke minst Svensson, har bandets selskap ACT og Berglund og Öström bestemt seg for å markere at det er ti år siden både trioen og Svensson forlot tida.

Her får vi være med på en konsert fra Barbican Centre i London den 20. mai 2005 og det som har blitt en dobbelt cd med ti låter på mellom sju og 17 minutter, viser oss e.s.t. i superslag. Her får alle tre masse rom til å vise hvem de er individuelt og ikke minst kollektivt i et repertoar som består av både relativt ukjente låter og hits som "When God Created the Coffeebreak" og fantastisk vakre "Believe, Beleft, Below".

Jovisst er dette flott og vakkert - uendelig vakkert og sterkt er det, men samtidig er det sjølsagt usedvanlig vemodig. Tankene går lett i retning hva om....Det får vi sjølsagt aldri svar på, men vi får i alle fall nok en bekreftelse på hvilken enorm kraft og personlighet som lå i og bak e.s.t. Dette er altså musikk spilt inn for 13 år siden - den låter duggfrisk og så tidløs at den kunne vært unnfanga i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Esbjörn Svensson Trio

e.s.t. Live in London

ACT/Musikkoperatørene

Fremtida er på vei!

Bak bandnavnet Hippo Act skjuler fire unge norske herrer seg med det musikalske blikket klart retta mot fremtida.

Hippo Act kommer med en kraftig bekreftelse på at fremtida er på vei.

Foto: Morten Røsbak

Både bandnavnet og tittelen på debutskiva mer enn antyder hvor vi er på vei. Her hentes det impulser fra en rekke kilder og Hippo Act er så avgjort i stand til å sette det sammen til noe eget.

Gitaristen Emil Brattested fra Nesbyen, bassisten Andreas Haga fra Grimstad, trommeslageren Steinar Mossige og tangentisten Morten Røsbak, begge fra Stavanger, har funnet hverandre i leikegrinda på Norge Musikkhøgskole.

Der har de åpenbart hatt det usedvanlig hyggelig og lærerikt. De har kasta en hel masse ingredienser opp i den musikalske gryta og ispedd en hel del personlig og musikalsk empati, så det har blitt et brygg ut av det som de både er aleine om og som de bør være stolte av.

Sjøl kaller de brygget sitt electrofuturistic acid lounge med progressive danceable beats, trippy intelligent melodies og med et metamodern sound. Skjønner????

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hele ordlyden i resepten fullt ut, men jeg får uansett med meg intensjonene til Hippo Act. De både vil og de makter å skape et hipt elektronisk lydlandskap anno vår tid og kanskje også for åra som kommer.

Hippo Act består av fire unge menn som snakker det samme språket og som gjerne vil utfordre både hverandre og seg sjøl. Rock og jazz/improvisasjon er viktige ingredienser i denne leiken. Det Hippo Act byr på er tøff og moderne musikk - dette er et band og musikanter det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS 1 Denne skiva er kun utgitt digitalt.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hippo Act

Electrofuturisky

Hippo Audio

It´s Møster-time!

Den ene dagen dukker han opp med Chick Corea, så med en frijazztrio og deretter med en ungarsk jazz-rock-punk-trio. Kjetil Møster setter tydelige spor uansett.

Dag Erik Knedal Andersen, John Edwards og Kjetil Møster tar oss med til nye steder.

Saksofonist og klarinettist Kjetil Møster (41) blei kåra til årets internasjonale jazztalent i 2006. Etter det har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl og det er en musikant med en kraft og en visjon av sjeldent kaliber vi opplever nå.

Om det er i rød treningsdrakt med Datarock, sammen med ikonet Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, med sitt eget band og med Motorpsycho-herrer, så er Møster av typen musikant som det tar hundredeler av et sekund å kjenne igjen. Han har med andre ord tilegna seg si egen stemme - kanskje den aller viktigste egenskapen for en jazzmusikant som har som ambisjon å etablere seg helt der oppe.

Her møter vi Bergens store saksofonsønn i to ganske så forskjellige settinger. Den 7. september for knappe fire år siden møttes vår mann og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og den engelske frijazzbassisten John Edwards på Café Oto i London.

Utgangspunktet var, om jeg har skjønt det rett, usedvanlig åpent og samtalene mellom de tre, som har endt opp i to låter, er av typen som forteller oss om tre musikanter med sterkt utvida lytteapparat.

Det er masse dynamikk, spenning, utfordring og initiativ i dette møtet mellom musikanter fra forskjellige generasjoner og det er nok en bekreftelse av at også på frijazzområdet er Kjetil Møster en langt framskreden utøver.

Samarbeidet mellom JÜ, som består av trommeslageren, og mye mer, András Halmos, bassgitaristen, og mye mer, Ernö Hock og gitaristen, og mye mer, Ádám Mészáros, går egentlig flere år tilbake og på bandets debutskive på RareNoiseRecords, "JÜ Meets Møster", var Møster med hele veien.

Den skiva gikk meg dessverre hus forbi, men jeg skjønner ut i fra det sporet han bidrar med på "Summa" at her må jeg gå tilbake i arkivet for å sjekke det ut.

JÜ er et drittøft band med masse energi i ryggmargen. De henter hemningsløst fra både moderne jazz, rock og punk og det kommer jo absolutt ikke som noen stor overraskelse at Møster stortrives i et slikt landskap.

Kjetil Møster blei altså kåra til det største internasjonale jazztalentet for tolv år siden. Nå er han mye bedre og mer moden - her er det to strålende eksempler på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den ungarske trioen JÜ med Kjetil Møster sparer ikke på kruttet.

Møster/Edwards/Knedal Andersen

Different Shapes/Immersion

Va Fongool/Musikkoperatørene

Dumma

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vinter hele året

Vokalisten Trude Kristin Klæboe ga ut «Vinterlys» for noen måneder siden. Den har blitt liggende i bunka og nå ville jeg finne ut om den funka om sommeren.

Trude Kristin Klæboe sørger for varm vinter - hele året.

På sett og vis blir jo dette et slags eksperiment. Sjelden eller aldri har vi opplevd mai som full sommer som nå. Ville «Vinterlys» funke nå? Eller burde den bare legges tilbake i bunka og plukkes frem igjen når mørket senker seg og snøen kommer dryssende?

Det hadde seg slik at Klæboe inviterte en rekke av sine musikalske venner hjem i stua og samla dem rundt pianoet sitt. Utgangspunktet var å hygge seg med et knippe sanger med røtter i vinter, salmer og viser av typen året-rundt.

Jo da, noen egner seg nok best i den mørke årstida som "Vise i vinterlys", "Jeg snører min sekk" og "Vintersang", men de aller fleste er så avgjort anvendbare resten av året også.

Klæboe har med vokalistvennene Christian Ingebrigtsen og Gaute Ormåsen og ikke minst utmerka instrumentalister som Per Willy Aaserud (trompet), Frøydis Grorud (saksofon), Inger Marie Aasen Bjerkerud (torader), Staffan William-Olsson (gitar), Kenneth Ekornes (trommer), Audun Ellingsen (bass) og brødrene Helge og Tarjei Nysted - sistnevnte har også produsert.

Med dette vennelaget har det blitt et koselig treff i stua i et herlig vise-jazzlandskap. Klæboe synger flott og vakkert, men litt for følete enkelte ganger for min smak. Uansett har det blitt nok et visittkort fra Trude Kristin Klæboe som bekrefter at hun har noe varmt og ekte å gi oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trude Kristin Klæboe

Vinterlys

Master Music/Musikkoperatørene

Vi må!

Belgiske Jonas Cambien har slått seg ned her hos oss fordi han synes musikkmiljøet er så spennende. Han er sjøl med på å legge lista stadig høyere.

Andreas Wildhagen, Jonas Cambien og André Roligheten tar oss med til nye steder.

For to år siden møtte vi trioen til pianisten og komponisten Cambien for første gang på det portugisiske selskapet Clean Feed Records. Han har heldigvis fortsatt med seg sopran- og tenorsaksofonist, bassklarinettist og fløytist André Roligheten og trommeslager, perkusjonist og trompetist (!) Andreas Wildhagen på ferden videre.

I alle settinger jeg har hatt gleden av å støte på Cambien, også på duo med bassisten Adrian Myhr på Clean Feed, så har han uten stans overraska meg med å gå i nye, egne retninger.

Cambien er åpenbart en musikant og komponist som har røtter i en rekke leire. Samtidsmusikk er tydelig en viktig inspirasjonskilde, men det er også frijazz og, tro det eller ei, popmusikk - dog ikke av den typen mange av oss synes det går mange og førti av på dusinet.

Sammen med de langt framskredne improvisatørene Roligheten og Wildhagen, og trompeteren Torstein Lavik Larsen på to av de tolv spora, har Cambien skapt sitt eget univers som er egna for å overraske, utfordre og dermed sette mottakerapparatet i aksjon på et nytt vis - ingenting er mer spennende enn det.

Vi skal være glade for at Jonas Cambien har slått rot her. Både vi og han har åpenbart fått mye igjen for det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien Trio

We Must Mustn´t We

Clean Feed Records/MusikkLosen

De fire store

Både i norsk jazz og litteratur har det vært snakk om de fire store. Nå finnes en ny kvartett som kler betegnelsen.

Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Lars Saabye Christensen - for et møte!

Foto: Tor Hammerø

Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal. Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen. Legendariske kvartetter for å si det slik. Nå kan vi tilføye Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anneli Drecker og Sven Persson i et grenseland med røtter både i musikk og litteratur.

Ja da, jeg vet det er store ord å ta i bruk: de fire store. Likevel er det slik at etter å ha tilbragt mange timer med musikken på noe så gammeldags som en vakker cd, å ha opplevd et herlig "bad" med Bjørnstad og Saabye Christensen forbilledlig leda av Anne Grosvold og så en konsert med de to samt Anneli Drecker, alt formidla av lydmaestro Sven Person på best mulig vis, så tar jeg orda i bruk uten å rødme.

En av mine favorittforfattere uansett sjanger og uansett hvor det måtte være på Tellus, Lars Saabye Christensen, har altså skrevet 13 dikt fra sine utallige opplevelser med/i/om hotellrom kloden rundt. Disse har han etter hvert overlatt til, i denne sammenheng komponisten og pianisten, Ketil Bjørnstad. Han har så invitert sin "gamle" musikalske sjelsfrende Anneli Drecker til å formidle tekstene, som Saabye Christensen for første gang har skrevet på engelsk.

Vi blir tatt med til blant annet Mayflower i New York, The Grand i Krakow, Kempinski i Berlin, Astor Crowne i New Orleans, Duxton i Melbourne, L´Hôtel i Paris og Schloss Elmau i Tyskland og med Saabye Christensens umiskjennelige signatur, preget av ettertanke, masse humor - tro det eller ei - og et språklig mesterskap han viderefører også på engelsk, er utgangspunktene de aller beste for duoen Bjørnstad/Drecker.

På plata er det "bare" de to, men på Røverstaden - gamle Club 7 og Sardines - var Saabye Christensen hjertelig tilstede også med resitering av dikt på norsk - noen oversettelser av det Drecker sang samt noen andre, og for en opplevelse denne nye trioen pluss Person ga oss!

Det sier sitt at Manfred Eicher, ECMs ideologiske fører på alle mulige vis, har valgt å gi ut "A Suite of Poems". Eicher er ikke kjent som noen stor vokalelsker, men han har tydeligvis blitt begeistra for Dreckers særegne stemme - alle fire her er utstyrt med sin egen signatur - som formidler disse flotte tekstene på et ganske så straight vis. Her er det ikke mye vokalimprovisasjon, men måten Drecker formidler historiene på er så flott og så personlig og gjort med en stemme som er så hennes at det ikke trengs heller.

Bjørnstad har skrevet låter som kler tekstene bortimot til perfeksjon. Sjølsagt låter det Bjørnstad og hvorfor skal det ikke det? Han viser for eksempel med sitt lett stride-antydende pianospill på New Orleans-låta og noen Chopin-referanser på Krakow-låta at han har fulgt Saabye Christensen veldig på ekskursjonene.

Kveld etter kveld satt han alene i minibaren, I will write you from tomorrow, jeg er i de nest beste hender, tar du inn på hotell i din egen by, så er det ikke bra - langt i fra bra, hvor lenge kan jeg ikke bli og vi er mer enn elskere nå - vi er hverandres tid, er bare noen av tankene Saabye Christensen har satt i gang hos alle dem som valgte å lytte denne kvelden og som kan gjøre det med plata verden rundt i åra som kommer.

Når han så har fått den aller beste assistanse fra Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Sven Persson til å løfte dem videre, så er det ikke så mye mer å spørre om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Drecker, Persson, Saabye Christensen og Bjørnstad - de fire store.

Foto: Tor Hammerø

Ketil Bjørnstad

A Suite of Poems

ECM/Naxos Norway

1968 - året sitt det!

De som har levd ei stund har en spesiell fornemmelse av og om 1968. Her får vi ypperlig hjelp til å finne ut hva som stemmer og hva som bare er innbilning.

Joar Hoel Larsen og Eva Bratholm tar oss med til den viktige 50 års-jubilanten.

Det er vel få om noen år som er så myteomspunnet som 50-åringen 1968. Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen var «der» og her setter de det hele i perspektiv.

Var 1968 så viktig for ettertida som mytene eller ryktene vil ha det til? I forhold til 1967 og 1969 for eksempel? Jeg velger å tro at 1968 var et større veiskille enn noe annet år i etterkrigstida, da bortsett fra 1989 da Muren falt og en ganske så ny verdensorden oppstod.

Dette faktum synes jeg Bratholm og Hoel Larsen på et velskrevet og innsiktsfullt vis har greid å anskueliggjøre. De har løfta frem 17 forskjellige hendelser fra dette helt spesielle året som har vist seg å få mindre eller større betydning for både kortere eller lengre perioder - noen med bortimot evighetens perspektiv ved seg.

Vietnam-krigen, som raste på sitt verste, hadde garantert større betydning enn at Jackie Kennedy gifta seg med Aristoteles Onassis, men begge deler var "viktige" på sitt vis og når Biafra-katastrofen og Beatles´ "The White Album" på sett og vis danner ytterpunkter i denne fortellinga om dette året, så makter forfatterne å ramme disse viktige 365 dagene inn på et ekte og grundig, men samtidig lettfattelig vis.

Vi får neppe mye nytt i denne boka, men for min del er det mange aha-opplevelser underveis som gjør at mange brikker faller på plass. Jo da, 1968 har betydd mye for mange og Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen har gjort en fin jobb med å bekrefte det gjennom vel 300 sider.

Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen

1968 - Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann

Font Forlag

Over mange grenser

De tre herrene bak Thiefs kommer fra begge sider av Atlanterhavet. Med assistanse av en rekke vokalister tar de for seg viktige spørsmål i vår tid.

Thiefs har noe viktig å melde uansett hvor man er bosatt.

Trommeslageren David Frazier, Jr. og bassisten Keith Witty har sammen med den franske saksofonisten Christophe Panzani invitert fem franske og amerikanske vokalister og rappere til å ta for seg viktige spørsmål på begge sider av havet - og hvor som helst ellers.

De to førstnevnte er bosatt i New York, mens Panzani har Paris som sin base. Det forhindrer dem på ingen måte når det gjelder å skape et unikt musikalsk uttrykk - kanskje heller tvert imot.

Jeg kjenner verken bandet eller de tre hovedmennene fra før. Det fører til at nysgjerrigheten faktisk blir ekstra pirra og når det hevdes, og det med rette, at musikken til Thiefs henter hemningsløst fra både fri- og relativt straight jazz, hip-hop, electronica, dance og musique concrète, så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at Thiefs univers er ganske så unikt.

Sammen med vokalister/rappere som Mike Ladd, som vi opplevde med Vijay Iyer i Molde i fjor, Guillermo E. Brown og Gaël Faye - samt to til - får vi tekster på både engelsk og fransk som i stor grad handler om innvandring, om det å være en fremmed, om det å leve i frykt.

Uttrykket er tøft, moderne, spenstig og annerledes. I tillegg til vokalistene er også tangentisten Aaron Parks med på laget og de tre "sjefene" trakterer i tillegg til horna sine også elektronikk.

Møtet med Thiefs har på alle vis blitt et annerledes treff og de formidler noe som er egna til ettertanke. De har noe å melde som er viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thiefs

Graft (La greffe)

Jazz&People/thiefs.bandcamp.com

Uendelig inderlig

Med ujevne mellomrom gir Jan Gunnar Hoff oss stadig vakre påfyll med noe høyst personlig ved seg.

Jan Gunnar Hoff sammen med Anders Jormin og Audun Kleive i flotte Sofienberg kirke i Oslo.

Foto: Morten Lindberg

Når tangentist, bandleder og komponist Jan Gunnar Hoff har invitert med seg svenskenes superbassist Anders Jormin og trommeslager extraordinaire Audun Kleive, så ligger relativt mye til rette for at det kommer til å bli et musikalsk møte på høyt nivå. Det har det da også blitt.

Bodøs store jazzsønn Jan Gunnar Hoff er en initiativtaker på øverste hylle. Han har ideene og han har evnen til å få satt dem ut i livet. Det er absolutt ingen dårlig kombinasjon!

Når så Hoff og lydmaestro Morten Lindberg, som har x antall Grammy-nominasjoner på cv-en sin, har funnet hverandre, så får det meste også en ekstra dimensjon. Som så mange ganger før har Lindberg ønska å benytte Sofienberg kirke i Oslo som studio og lyden av det store kirkerommet blir nesten som et ekstra medlem av ensemblet.

Hoff er en lyriker, estetiker og melodiker av høy byrd og når både han og hans to medsammensvorne makter å kombinere disse elementene, som de på alle slags vis gjør her, så blir "Polarity" noe av det sterkeste og flotteste han har gitt oss så langt - det sier ikke lite.

Hoff har skrevet all musikken og sier at den er inspirert av konkrete opplevelser og sinnsstemninger. I omslagsheftet er han spesifikk på hva det betyr for hver enkelt låt og det gir lytteopplevelsen enda mer mening.

Jormin og Kleive - god bedring med prolapsen forresten - er to store lyttere og medspillere med sine helt spesielle stemmer. De kler klangverdenen til Hoff på et framifrå vis og sørger for en ro og inderlighet som er sjelden uansett hvor på kloden man leter.

"Polarity" har blitt Jan Gunnar Hoffs mesterstykke - så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Hoff Ensemble

Polarity

2L/Musikkoperatørene

Gitarhelten!

Jeff Beck er definitivt en av de største gitarheltene. Her får vi bli med han på fest!

Jeff Beck har vært gitarhelt i over 50 år!

10. august 2016 samla Jeff Beck (73) noen av sine beste musikalske venner for å feire sine 50 første år som artist. Det blir det fest av!

Nå får heldigvis alle vi som ikke hadde anledning til å stikke innom Hollywood Bowl denne augustkvelden, sjansen til å oppleve den likevel. På denne dobbelt cden med 21 spor blir vi nemlig tatt med på ei herlig rundreise i Becks mangslungne historie - fra hvor han kommer til hvor han er i dag.

Med sin helt særegne spillestil og tone, har Beck påvirka flere generasjoner gitarister kloden rundt. Han har vært og er en rocker, men det har alltid vært mye blues i Beck og etter hvert har også jazzen spilt ei viktig rolle i hans uttrykk.

Alt dette, fra flere Yardbirds-låter til det nyeste Beck har gjort fra albumet "Loud Hailer", blir servert på hans umiskjennelige vis med hans faste band, med blant andre den tidligere Prince-bassisten Rhonda Smith, på plass.

Når så Beck har invitert gjester Billy F. Gibbons fra ZZ Top, blueslegenden Buddy Guy, jazzrockhelten Jan Hammer, bluesvokalisten Beth Hart og Aerosmiths Steven Tyler, så lå det meste til rette for en skikkelig festkveld og det har det da også blitt.

Her dukker det ikke opp mange musikalske overraskelser, men derimot mye hygge. Det er sånn det skal være og dessuten er det sjølsagt nok en manifestasjon av hva og hvem Jeff Beck har vært og ikke minst er: en gitarist i aller ypperste superklasse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeff Beck

Live at The Hollywood Bowl

Rhino/Warner Music

Festen har ingen ende

Samarbeidet mellom Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester har akkurat unnagjort tre fantastiske konserter. Her får vi oppleve dem live fra 2010.

Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester anno 2010.

Foto: Arne B. Rostad

Det ser heldigvis ikke ut som den har noen slutt denne eventyrhistoria som starta i 2000 under Moldejazz. Som oftest blir det med ett møte, eller i beste fall noen få, mellom ei fremmedlandsk stjerne og våre egne, men i dette tilfellet har det tydeligvis et bortimot evighetens perspektiv over seg. Så heldige vi er som får være med og oppleve det!

Jeg er blant de aller heldigste som har fått muligheten til å være med fra den spede begynnelse til to av de tre konsertene som akkurat er unnagjort. Det var stort den første julidagen i Molde og det var fantastisk å høre og se den utviklinga som har foregått siden den gang.

Veldig mye av æra skal gå til Erlend Skomsvoll som siden dag én har tatt for seg Coreas musikk på et unikt vis og ikke bare arrangert den, men som Corea sier: skrevet den om. Han har gitt seg sjøl, de forskjellige utgavene av TJO og mesteren sjøl stadig nye utfordringer og uten stans vært viktig i det å ta musikken videre.

Her får vi være med på turné i Norge og Sverige høsten 2010 pluss et spor fra en konsert i 2001 i Oslo Konserthus. To av låtene er også komponert av Skomsvoll samt at vi vi får bli med på en dadaistisk og hysterisk improvisasjon mellom Corea og John Pål Inderberg.

Både repertoaret og orkesteret er ganske så forskjellig fra årets utgave. Her dreier veldig mye seg om Coreas "Children´s Songs", pluss tittellåta sjølsagt og et utdrag av "Concierto de Aranjuez" - feilskrevet på omslaget - men som alltid er det originalt og spennende å følge de involverte på reisa som er akkurat som sist, men helt forskjellig, som Jan Garbarek sa om sin nye musikk for noen år siden.

Det kollektive er sjølsagt veldig sentralt hele veien her - nok en gang kudos til ustoppelige og kreative Skomsvoll - og sterke solistprestasjoner fra Tor Yttredal, Tore Johansen, Sissel Vera Pettersen, Atle Nymo, Mathias Eick og, tro det eller ei, Chick Corea, legger liksom ikke noen demper på stemninga.

Møtet mellom en av jazzens aller største, Armando Anthony Corea (76), Trondheim Jazz Orchestra og Erlend Skomsvoll, har vært, er og kommer forhåpentligvis til å bli værende et eventyr i mange år fremover. Dette er en strålende dokumentasjon av en bit av reisa.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea with Trondheim Jazz Orchestra & Erlend Skomsvoll

What Game Shall We Play Today

MNJ Records/MusikkLosen

Saft, Ayler og mye mer

Soulversjon av Albert Aylers musikk og americana-utflukt av sjeldent kaliber - begge deler med Jamie Saft i nøkkelroller. All grunn til å heise flagget!

Shakers n´ Bakers - tøft band med tøff musikk.

Multiinstrumentalisten Jamie Saft gjør noe med enhver musikalsk setting han er en del av. I Starlite Motel jobber han med de norske herrene Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen - her møter vi han altså i to helt forskjellige amerikanske konstellasjoner.

Den amerikanske tenorsaksofonisten og fløytisten Jeff Lederer (56) er et relativt ukjent navn her hjemme. Desto hyggeligere er det å få stifte bekjentskap med han og hans band Shakers n´ Bakers som er ute med sitt tredje visittkort. Sammen med vokalistene Mary LaRose og Miles Griffith, bassisten Chris Lightcap, trommeslageren Allison Miller og tangentisten Jamie Saft, pluss gjester som trompeteren Steven Bernstein og kornettisten Kirk Knuffke, tar Lederer oss med til musikalske landskap de aller færreste av oss har besøkt tidligere.

Der noen kanskje har fått med seg Lederers bidrag, kan være i Matt Wilsons band og Wilson er også gjest på to av spora her. Det vi får høre er Albert Aylers (1936-70) musikk fra skiva "New Grass". Det var musikk han hadde skapt sammen med sin partner Mary Maria Parks og som var svært langt unna Aylers frijazzutflukter som "alle" kjenner han fra. Plata kom ut to år før han blei funnet drukna i East River i New York. Han sa sjøl at denne musikken representerte en helt annen dimensjon i hans liv og det er det liten tvil om.

Ayler var en sterkt religiøs person og her kommer det masse bekreftelse på det både gjennom tekstene og budskapet i musikken. Lederer & Co har viderebrakt dette stoffet med masse gospel, spirituals, soul og rhythm and blues i seg på et inderlig og flott vis og miksa det med tradisjonelle låter fra dette uttrykket som "Deep River", "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen" og "Swing Low Sweet Chariot", og satt det sammen til et tøft og groovete jazzuttrykk tolka av topp solister og uttrykksfulle vokalister. Tøft, annerledes og ekte.

Saft viser nok en gang hvilken smakfull og original tangenttraktør han er også i dette uttrykket, men når vi møter han sammen med gitaristen Bill Brovold - han må vel ha norske aner! - så er det uten tangenter. Saft spiller nemlig også dobro og lap steel-gitar på et framifrå vis og med naboen sin, de to bor nemlig like ved hverandre i Hudson på landet utenfor New York, blir vi invitert inn i et helt annet landskap igjen.

Her dreier det seg nemlig om egenkomponert musikk i et utprega americana-land med både bluegrass, country og jazz i seg. Det virker som om de to bare har satt hverandre stevne på trammen like ved skogkanten og latt stemninga ta dem dit den ville. Det har blitt til vakre og ettertenksomme steder og mens disse linjene skrives så kvitrer småfuglene utenfor skrivestua. Det virker det nesten som de gjorde da Brovold og Saft møttes også. Nok en gang veldig annerledes og vakkert. Og hvor Jamie Saft dukker opp neste gang er det sjølsagt umulig å vite - heldigvis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bill Brovold og Jamie Saft i skogkanten med sine strenger.

Shakers n´ Bakers

Heart Love

Little (i) Music/shakersnbakers.bandcamp.com

Bill Brovold & Jamie Saft

Serenity Knolls

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Herlig fra Vågå!

Spillemannen Vegar Vårdal er tydeligvis en kar som får ideene sine til å blomstre. Bli med på ei musikalsk reise til Vågå!

Slik ser det ut når «heile» Vågå samles.

Tanker og ideer er én ting. Det å få satt dem ut i praksis noe helt annet. Vegar Vårdal har lykkes med det og tatt med seg ei heil bygd!

Starten på dette prosjektet var at det skulle skapes et bestillingsverk til Landskappleiken i Vågå i 2016. Resultatet blei forestillinga "Ikkje ver blug, kyss meg!" Resultatet blei på alle måter så stort at nå får heldigvis mange flere enn de som var til stede i Vågå også muligheten til å oppleve det.

Vårdal baserte det heile på lokal tradisjon med tradisjonelle låter, nye låter og nye arrangement. Som fundament er et høykompetent band med Vegard Moshagen, Kenneth Ekornes, Åsmund Reistad, Aasmund Nordstoga og Vårdal sjøl i aksjon stort sett hel veien.

Det som er aller mest fascinerende med denne flotte musikalske utflukten, er at Vårdal på et flott vis har inkorporert bortimot det og de som kan krype og gå i bygda til å bidra. Det betyr blant andre Vågå Spelemannslag, Damer i D-dur, Juniorlaget, Skultbakkalaget, Sprell og Viser og vers pluss en rekke ekstra solister som Camilla Granlien, Tone Jorunn Tveito og Torun Elise Kveen på vokal.

Folkemusikken ligger i bånn for det aller meste her, men både vise- og jazzimpulser er også å finne. Det viser oss et livskraftig miljø som Vegar Vårdal har løfta frem på et herlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vegar Vårdal er tydeligvis en handlingens mann.

Vegar Vårdal

Ikkje ver blug, kyss meg!

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

September hele året

En portugiser, en engelskmann og en fra Hokksund sørger for utrolig vakre og flotte musikalske stemninger.

Helge Andreas Norbakken, Mário Laginha og Julian Argüelles - fantastiske samtalepartnere.

Pianisten Mário Laginha, sopran- og tenorsaksofonisten Julian Argüelles og trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken utgjør en trio som i sitt bassløse samfunn skaper noe helt eget - og usedvanlig vakkert.

De som har fulgt godt med i timen har fått med seg at mye av grunnen til den portugisiske vokalisten Maria Joaos popularitet, kan tilskrives pianisten Mário Laginha. I det samarbeidet har han vist oss usedvanlige lytteevner og et empatisk og lyrisk pianospill av toppklasse.

Disse kvalitetene har han også tatt med seg til denne trioen der Julian Argüelles og Helge Andreas Norbakken kler Laginha og musikken hans, han har skrevet åtte av de ti låtene mens Argüelles står for de to siste, på et vakkert og personlig vis. Når så Argüelles og Norbakken holder akkurat det samme skyhøye nivået som Laginha, så er dette dømt til å lykkes.

Musiken er spilt inn sommeren 2014, men har et tidløst stempel på seg. Her snakker vi både om modenhet og felles visjoner i en melodisk-lyrisk åre som det bare er å lene seg tilbake å nyte i fulle drag.

Her handler det om kommunikasjon i ultraklassen og de tre fører samtaler som det er en sann fryd å få ta del i. "Setembro" betyr den niende måneden i året. Dette er likevel musikk som kan og bør nytes året gjennom. Så vakker er den nemlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laginha/Argüelles/Norbakken

Setembro

Edition Records/Border Music Norway

Grenseløst

Musikk er et grenseløst og fredsskapende språk - spesielt når Kirsten Bråten Berg er involvert.

Noen av de 52 bidragsyterne til dette unike prosjektet.

Da Arild Andersen sjøsatte sine legendariske skiver «Arv» og «Sagn», blei et større publikum også utenfor folkemusikken oppmerksom på Kirsten Bråten Berg og hennes fantastiske stemme og formidlingsevne. Her møter vi henne nok en gang - i to forskjellige settinger. Det er minst like flott og like sterkt nå som den gang.

Sammen med sine "sambygdinger" Sigurd Brokke, Gunnar Stubseid og Hallvard T. Bjørgum, ville Bråten Berg prøve å finne ut hvordan musikanter, stemmer og instrumenter fra andre land og verdensdeler ville påvirke tradisjonsmusikken med røtter i Setesdalen. I utgangspunktet var dette et forskningsprosjekt ved Universitet i Agder og lite eller ingenting ante initiativtakerne om hvordan dette ville ende.

Video- og lydinnspillinger fra norske folkemusikanter blei sendt rundt i verden. Målet var å få musikalske tilbakemeldinger fra instrumentalister og sangere fra Sverige, Irland, Armenia, Romania, Syria, Palestina, Jordan, Libanon, India, Indonesia, Kambodsja, Thailand, Nepal, Iran, Kina, Mongolia og Tibet og med fantastisk bistand når det gjelder arrangering fra Bjørn Ole Rasch og Ingolv Haaland, så har dette blitt intet mindre enn ei fantastisk reise der vi opplever sterkere enn jeg nesten kan huske at musikk er grenseløst og brobyggende.

De tolv stevene blir tatt med til steder de aldri har vært på tidligere - hele tida med full respekt for hvor de kom fra opprinnelig. Sjelden har et musikalsk uttrykk vært opplevd som så spennende som her og med Kirsten Bråten Bergs fantastiske stemme som et slags samlingspunkt, er dette musikk som bør sendes ut i verden og brukes som fredsmekler.

Om trioen Ugagns "Vengjeslag" kom samtidig er en tilfeldighet eller ikke, vet jeg ikke. Uansett så er det en forlenging av den samme tradisjonen med Sigrid Bjørgulvsdotter Berg, datter av Kirsten Bråten Berg, på vokal, Bård Bjørke på gitar, elbass og tangenter og Erik Sollid på feler, mandolin, gitar og vokal. Når så mor sjøl gjester med sin umiskjennelige stemme på to spor, så er forbindelseslinjene så flotte og så tydelige som vel ønskelig.

Også her blir tradisjonen fra Setesdal behandla med den største respekt, men tydelige spor av jazz, flamenco og viser gjør at "Vengjeslag" får et annet og mer "moderne" uttrykk. Bidragene fra Magnus Larsen på bass og Christian Svensson på perkusjon er også med på å understreker det.

Dette har med andre ord blitt to flotte, men til dels forskjellige måter å løfte fram og levendegjøre en viktig tradisjon.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ugagn tar tradisjonsmusikken videre.

Ferd

Music without Borders

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Ugagn

Vengjeslag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Mye mer enn klokker

Noe forteller meg at de fleste forbinder Sveits mye mer med klokker enn jazz. Christoph Irniger kan kanskje gjøre noe med det.

Christoph Irniger Trio i full aksjon.

Som nevnt tidligere gir postmannnen meg mye flott musikk jeg ikke ante fantes. Christoph Irniger Trio, med sjefen på tenorsaksofon, Raffaele Bossard på bass og Ziv Ravitz på trommer tilhører den kategorien.

Ikke nok med det, men denne skiva har blitt liggende til marinering i platehylla ganske lenge før den kom til overflata. Det var på høy tid at det skjedde.

Irniger (38) representerer det nye og interessante som skjer i sveitsisk jazz. For oss her oppe ved Nordpolen er det langt fra hver dag vi får anledning til å sjekke ut det som kommer derfra - egentlig uvisst av hvilken grunn. Kvaliteten står det i alle fall ikke på, noe det sveitsiske selskapet Intakt Records har dokumentert ved en rekke anledninger.

Irniger tilbringer deler av året i New York og i tillegg til å jobbe en hel del der, så har han også studert med storheter som Dave Liebman og Mark Turner. Det antyder hvor i det musikalske landskapet Irniger er å finne også.

Sammen med sin landsmann Bossard og den israelske trommeslageren Ravitz, som er bosatt i New York, har Irniger, som har skrevet alle låtene bortsett fra to Bossard-komposisjoner, skapt et moderne, luftig og melodisk landskap med låter som har den fine egenskapen at de setter seg fast umiddelbart.

Det at dette er akkordfritt samfunn fører til at det betydelig mer rom til alle de involverte. Disse mulighetene griper alle tre begjærlig og gir oss noe personlig, vakkert, men samtidig utfordrende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christoph Irniger Trio

Octopus

Intakt Records/Naxos Norway

Kvinneseier

Med Hanna Paulsberg og Solveig Slettahjell på startstreken under Jazzfest i Trondheim, endte lørdagen med en soleklar kvinneseier.

Hanna Paulsberg - vi snakker ekte saker.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det er jo på ingen måte noen stor overraskelse at kvinnene i stadig større grad har kommet inn på det som i mange tiår har vært guttas enemerker her til lands, i dette tilfellet som instrumentalister i jazzen.

Lørdagen blei dratt i gang av tenorsaksofonist Hanna Paulsberg, som imponerte voldsomt tidligere i uka i samarbeid med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, i et program som på sett og vis slekta i stor grad på en av hennes store inspirasjonskilder - Dexter Gordon.

Truls Rønning, Bjørn Alterhaug og Hanna Paulsberg ga oss en flott Dexter Gordon-hyllest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Sammen med superveteran Bjørn Alterhaug på bass, Magne Arnesen på piano og Truls Rønning på trommer, tok hun oss med på ei rundreise i salige Dexters verden, i alle slags tempi, som fortalte oss at også i dette universet er Hanna Paulsberg på god vei til å bli en autoritet.

Hun fortalte oss at fra sine første saksofontimer med beboper Jørn Winnæss, så var det Dexter som gjaldt. Det var helt åpenbart at Paulsberg har kommet godt under huden på dette uttrykket og, til tross for svært lite øvetid med bandet, så låt det fint også kollektivt. «Green Dolphin Street», den vakre balladen «Cry Me a River», «Darn that Dream» og «I Hear Music», i et heftig tempo, var blant standardlåtene som blei tolka på et vis som gjør at ei lita omskriving av Dexters ordspråk er på sin plass: Have No Fear, Hanna Is Here.

Solveigs sang

Jazzfest 2018 blei for min del avslutta med en dobbelkonsert i Vår Frue kirke. Først ut var den flotte duoen Gunnar Andreas Berg på gitarer og Henning Sommerro på trekkspill og ikke minst kirkeorgel.

De ga oss musikken fra ei skive de fleste nok har glemt eller ikke fått med seg, «Two We Go» fra 2009. Mesteparten av det sakte materialet hadde de to skrevet sjøl, med hederlige unntak som ei irsk låt og Beatles-sangen «She´s Leaving Home»

De to stemmene klang nydelig sammen og med de tos fantastiske kontroll på dynamikk og dermed voldsomheten, kontrollerte de det herlige kirkerommet på et mesterlig vis. Vakkert og sterkt var det - sjekk ut skiva hvis du kan!

Solveig Slettahjell og Pål Hausken - duoen sin det.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Festen blei avslutta med Solveig Slettahjell som med sitt pianospill, og ikke minst med sin stemme, eide rommet fra første takt. Hvis noen lurer på hvordan det er å ha publikum i sin hule hånd fra start til mål, så burde man ha vært til stede denne timen sammen med Slettahjell.

Hun framførte, delvis sammen med den langt framskredne trommeslageren Pål Hausken - Rennesøys største sønn -, materialet fra sin nylig utgitte liveskive.

Det betyr i tillegg til hennes egne sanger, tolkninger av kjente sanger som Randy Newmans «I Think it´s Gonna Rain Today», Tom Waits´ klassiker «Gonna Take it with Me» og «Is My Living in Vain» som The Clark Sisters gjorde til en hit.

Med sitt voldsomme spenn i uttrykket, ekthet og inderlighet - Slettahjell er en historieforteller av Guds nåde - så bekrefta hun nok en gang at hun hører hjemme der oppe blant stjernene - også internasjonalt.

Med Henning Sommerro og Gunnar Andreas Berg sørga Solveig Slettahjell for ei nydelig avslutning på vår Jazzfest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så festen i kirka blei avslutta med at Berg og Sommerro blei innlemma i Leonard Cohens «Come Healing» og ikke minst i Sommerros «Blå salme», så var det bare å rusle salig ut natta og kjenne på at Jazzfest 2018 blei akkurat så vellykka som en kunne håpe på.

Van the Man Goes Jazz

I midten av juli er han på plass i Molde for sin eneste konsert her til lands i år: Van Morrison. Ventetida har han brukt til å lage ny musikk med jazzovertoner sammen med organisten og trompeteren Joey DeFrancesco.

Van Morrison i godt lag med Joey DeFrancesco.

George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison har rukket å bli 72 år. I rundt 50 av dem har han vært superstjerne - uten at han har hatt det minste lyst til det. Da han skulle opptre på Vossajazz for noen tiår siden, gikk han for sikkerhets skyld av toget på stasjonen før Voss - han tok ikke sjansen på at han skulle bli mottatt av en hylende folkemengde! Nå tror jeg de sindige vossingene hadde latt den bortimot folkesky nordiren få spasere uforstyrra fra stasjonen til hotellet, men det forteller likevel en del om hva slags karakter Van the Man er.

Rockeren og rhythm and blues-sangeren, med sterke impulser fra både folkemusikk og jazz, har likevel blitt nærmest folkeeie rundt om på kloden med ei liste med hitlåter så langt som et godt år. Stadig nye generasjoner har strømma til hans udødelige repertoar og på Romsdalsmuseet den 18. juli kommer nok dette materialet til å stå i sentrum nok en gang.

Med den ferske plata «You´re Driving Me Crazy» tar derimot Morrison en liten avstikker - dette er nemlig ei tilnærma jazzplate med blues- og rhythm and blues-overtoner. Sammen med den tidligere Miles Davis-organisten, og trompeteren, Joey DeFrancesco og hans utmerkede band, legger altså Morrison ut på ei musikalsk kjærlighetsreise - jazz er nemlig noe som står the Man sitt hjerte svært nært.

Blant de 15 låtene får vi standardlåter som «Miss Otis Regrets», «Travellin´ Light» og tittellåta pluss «Everyday I Have the Blues». Hoveddelen av materialet er likevel henta fra sjefens egen solide låtkonto og det er åpenbart mye jazz også i det. «Close Enough for Jazz», hans sjølbiografiske «Goldfish Bowl» og «Have I Told You Lately» er blant mange høydepunkter og det var tydeligvis topp stemning i studio - aldri har jeg hørt Van Morrison le så åpenhjertig og så mye som denne gangen og alt er åpenbart gjort live i studio.

Sjøl om det nok er med et helt annet band og et ganske annet repertoar vi får møte han om et par måneder, så er det i alle fall mye som tyder på at det er en Van Morrison i godt humør som er på vei. Her swinger det så det holder!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Van Morrison and Joey DeFrancesco

You´re Driving Me Crazy

Exile/Legacy/Sony Music

Drømmen i oppfyllelse

Arild Andersen er blant de priviligerte musikanter som har fått anledning til å gjøre mye av det han har drømt om. I Vår Frue kirke i Trondheim skjedde det igjen.

Arild Andersen gikk Pete Townshend en høy gang.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Store jazzmusikanter kloden rundt har stått i kø for å få spille med Andersen. Slik har det vært i flere tiår og slik er det den dag i dag.

For noen år siden uttalte Andersen i et intervju at en av hans store drømmer var å få spille med TrondheimSolistene. Kanskje et overraskende ønske for mange, men uansett blei ideen plukka opp av Jazzfest og Ernst Wiggo Sandbakk og nå var det klart for drømmenes teater i den vakre kirka i Trondheim.

Arild Andersen med drømmebandet sitt, TrondheimSolistene.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Trompeter, komponist og arrangør Tore Johansen hadde fått i oppgave å arrangere deler av Andersens enorme skatt for det strålende ensemblet - ei oppgave han hadde løst på best mulig måte.

Vi blei blant annet servert «Hyperborean», «Laurdag» og «Gardsjenta» fra «Sagn», «Baké» - det første ordet sønnen i huset og mannen som har gitt backbeatet et ansikt, Jacob Schøyen Andersen, uttalte -, «Mira» og «A Song I Used to Play», og at det var en Andersen som var kommet til sitt musikalske drømmeland, var åpenbart på så mange vis.

«Innpakninga» Johansen hadde lagt til rette for at de tolv strykerne i TrondheimSolistene kunne gi Andersen, var den aller beste. Johansen hadde på ingen måte skrevet om musikken slik Skomsvoll gjør med Coreas skatt, han hadde «kun» skrevet den ut for ensemblet han hadde fått «tildelt». Det var mer enn nok det.

Solist Andersen var omgitt av varme og virtuositet av ensemblet der blant andre bratsjist Bergmund Skaslien spilte ei sentral rolle. Denne settingen ga Andersens musikk ei helt ny ramme - ei ramme som løfta fram Andersens varme, store og vakre tone på et nytt vis. En herlig og hellig stund i Vår Frue kirke.

Den nye store

Cécile McLorin Salvant (28) fortalte oss klart og tydelig under MaiJazz for et par dager siden at hun har alt i seg til å bli den nye store vokaljazzdronninga. Hun har hele jazzhistoria inne, hun har en stemmeprakt av de sjeldne, hun har en formidlingsevne langt utenom det vanlige og hun har en modenhet som langt overgår hennes alder.

Cécile McLorin Salvant er den nye vokaljazzdronninga.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det inntrykket blei noe så voldsomt bekrefta i Trondheim. McLorin Salvant overraska veldig positivt med å fornye bortimot halvparten av repertoaret fra Stavanger - det sier noe om både oversikten og allsidigheten hennes.

Her er det ikke snakk om noe utspjåka scenehow - McLorin Salvant bare inntar scena og eier rommet fra første tone med sin naturlige autoritet og utstråling. Hun trenger ikke gjøre noe annet heller.

McLorin Salvant med sin empatiske trio.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Hennes framifrå og empatiske trio med Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, som inkorporerte Griegs «I Dovregubbens Hall» uten å vite at han var norsk i ei av låtene, er det perfekte reisefølget for McLorin Salvant som avslutta ballet med en a cappella versjon av en amerikansk folkemelodi fra 1800-tallet pluss «Let´s Face the Music and Dance». Det viste både bredden, allsidigheten, virtuositeten og potensialet til den nye dronninga av vokaljazz Cécile McLorin Salvant.

The Real Thing kjører stil på alle vis.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Før og etter Andersen og McLorin Salvant fikk jeg jeg også noen smakebiter av to av de lengstlevende bandene i norsk jazz - The Real Thing og Atomic. På hvert sitt vis snakker vi om to av de hippeste bandene inne hver sin sjanger både innenfor og utenfor Harald og Sonjas grenser. Vi snakker saker!

Atomic i samme klasse som alltid - helt der oppe.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Ute skinner sola og Trondheim viser seg fra sin vakreste side og lørdagens Jazzfest er rett rundt hjørnet.

Vakre og sterke toneganger

Pianisten Tina Margareta Nilssen tolker Grieg, Signe Lund og Beethoven. Litt utenfor min komfortsone, men jeg digger det!

Tina Margareta Nilssen imponerer med sine tolkninger.

Det er herlig å kjenne på at jeg stadig oppdager at jeg liker uttrykk som jeg sjelden har brukt mye tid sammen med. Denne knappe timen sammen med Tina Margareta Nilssen er nok en bekreftelse på det.

Nilssen, som er (40) oppvokst i Trondheim, men bosatt i Oslo, er et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha lest meg litt opp skjønner jeg at hun har tre innspillinger bak seg tidligere, men at dette er hennes første for solopiano. Når den så er gjort i Sofienberg kirke i Oslo med Morten Lindbergs ekspertise når det gjelder lydopptak og på hans kvalitetsselskap 2L, så er mange forutsetninger på plass for at dette bør holde mål på alle slags. Nåløyet for å slippe gjennom på 2L er ikke stort, for å si det sånn.

Nilssen har valgt et repertoar med Griegs sonate nummer 1 og Beethovens sonate nummer 23 i tillegg til den totalt ukjente norske komponisten Signe Lunds «Cinq Morceaux, Op. 34». Lund, som forlot tida i 1950, havna på feil side under krigen og har sikkert mye av den grunn blitt både gjemt og glemt.

Nilssen viser en styrke og et musikalsk temperament i sine tolkninger som får frem de store følelsene musikken roper etter. Hun er også veldig flink til å benytte dynamiske virkemidler slik at nyansene, som det er mange av, får anledning til å komme til overflata.

«Appassionata» er sterk, vakker og flott musikk tolka av en pianist som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tina Margareta Nilssen

Appassionata

2L/Musikkoperatørene

Forent Corea

Det skulle mye til å overgå Chick Corea og Trondheim Jazz Orkesters MaiJazz-konsert fra onsdag. De gjorde det likevel. For en turnéslutt på et magisk samarbeid!

Erlend Skomsvoll og Chick Corea skapte nok en gang magi sammen med Trondheim Jazzorkester.

Foto: Arne Hauge

Nok et kapittel på eventyret som begynte i 2000, i følge arrangør og orkesterleder Erlend Skomsvoll, blei avslutta der det mer eller hadde sin spede begynnelse - i Trondheim. MoldeJazz fikk den geniale ideen å spørre Skomsvoll om å arrangere deler av skatten til jazzikonet Corea for TJO til festivalen i 2000. Resten er, som det ofte sies og her med rette, historie.

For en pianist, for et band, for en opplevelse.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jeg må innrømme at jeg hadde visse bange anelser etter Stavanger-konserten. Hva nytt kan skje? Hva nytt kan skrives? Men som Jan Garbarek sa før jubileumskonserten sin i Molde i 1990: det kommer til låte som før, bare helt annerledes. Og slik blei det her også!

Repertoaret var med noen små, og et viktig, unntak relativt likt det som møtte publikum i Stavanger. Fra en bananspisende Skomsvoll, for anledninga iført sko som forsvant kjapt så det meste av konserten blei leda barbeint, inntok mektige Olavshallen i spissen for TJO, var liksom stemninga satt - dette kunne faktisk bare gå en vei. Og det gjorde det - noe så vederstyggelig.

Fra en svært så fordekt versjon av klassikeren «Spain» - Skomsvoll arrangerer ikke mine låter sier Corea, han skriver dem om - til festen blei avslutta to timer seinere med en annen klassiker, «Armando´s Rhumba» - absolutt ikke fordekt, blei dette en manifestasjon av hvilken gigant Chick Corea (76) er og hvilket skyhøyt nivå TJO befinner seg på.

«What Game Shall We Play Today» - nok en klassiker - kan stå som et glitrende eksempel på hva dette samarbeid dreier seg om: det handler om lek og musisering mellom likeverdige partnere sjøl om Corea åpenbart er den store stjerna. Han opptrer eller oppfører seg ikke slik; han bare er det gjennom sin naturlige autoritet og sjenerøsitet.

Høydepunkter? De stod nok en gang i kø: Hanna Paulsbergs nydelige kor på «What Game Shall We Play Today», Martin Myhre Olsens kanonoppbygging i «Matrix» og Kjetil Møsters videreføring til de stoooore høyder etterpå og nok en gang Eivind Lønning og Sissel Vera Pettersen kommunikasjon med Corea. Magiske øyeblikk videreformidla på samme nivå av lydmaestro David Solheim!

Regner med at John Pål Inderberg var fornøyd med pianokompet.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så John Pål Indeberg, som var med i førsteutgava i 2000, rusla inn på scena med sin barytonsaksofon og sin hinsides morsomme stuntpoesi - her snakker vi verbaljazz av Corea-klasse - og spilte et herlig kor på Coreas «Bud Powell» etter først en hysterisk morsom og fullstendig spontan piano/dikt-seanse med Corea, så var det meste fullbragt.

Denne konserten blei en heidundrendes markering av Jazzfests 30 års jubileum og en ditto bekreftelse på hvor flott møtet har vært, er og kommer til å bli værende mellom et av de mest lekende menneske jeg vet om, Chick Corea, og Trondheim Jazzorkester.

PS Nå er trombonist Øyvind Brække og altsaksofonist Martin Myhre Olsen invitert av Corea til å være solister med han i Praha i sommer. Det sier mye om hvilken anseelse de og TJO nyter i de høyere luftlag nå!

Svale Siri

Siri Beate Gellein i aksjon med sitt «gamle band».

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

I forbindelse med jubileet inviterte festivalen også et av bandene som stod på scena under den første festivalen tilbake. Siris Svaleband med Siri Beate Gellein på vokal med Bjørn Alterhaug og Celio Barros, brasilianer bosatt i Haltdalen ved Røros, på basser, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Carl Haakon Waadeland på trommer, fortalte oss den korte stunda vi rakk å få med oss at både de og vi synes det var herlig med et gjenhør.

Med låter som «Don´t Explain», «Love for Sale» og «Too Young to Go Steady», alt i originale arrangement, viste disse veteranene at de fortsatt har masse å melde og når det så er gjort med humor og livsbejaenhet, så var lista lagt - høyt - for min del for Jazzfest 2018

Siris Svaleband glede både gamle og nye venner.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

En ekte gitarhelt

Ingen andre instrumenter har så mange helter som gitaren. Steve Vai er så avgjort en av dem.

Steve Vai har vært gitarhelt i snart 40 år.

Steve Vai (57) debuterte med Frank Zappa allerede som 18-åring og har egentlig vært gitarhelt helt siden den gang. Her feirer han 25 års jubileum for «Passion and Warfare»-skiva si, som er remastra og som har fått med seg fire bonusspor, og gjør det med å gi oss ei ekstra skive med tidligere uutgitte låter.

Nå har det seg slik at denne markeringa av "Passion & Warfare" har blitt liggende til marinering ei stund hos meg, men siden veldig mye av den musikken som utgjør "Modern Primitive" stammer fra tidlig 80-tall, så får det stå sin prøve.

Mitt forhold til Vai er verken det sterkeste eller mest langvarige. Likevel har vi "møttes" med ujevne mellomrom opp gjennom åra og jeg skjønner godt hvorfor han har blitt innlemma i gitarhelt-klubben.

Vai har vært, er og kommer garantert til å bli værende en hardrocker som blant er kjent for sin shredding-teknikk. Samtidig har Vai vist oss, blant annet i gitarkollektivet G3, at han har kvaliteter som gjør at han passer inn i et heftig jazzfusion- og funkterreng også.

I forbindelse med denne markeringa har Vai gått tilbake til arkivene og kanskje kasettene sine fra 80-tallet og funnet fram til låter som bare delvis var ferdige. Mange av kompene er beholdt og så har Vai lagt på seg sjøl på toppen av det.

Uansett forteller det oss at han har sittet på materiale som holder den dag i dag og som bekrefter at Vai i mange tiår hra holdt skyhøy standard. Steve Vai er enkelt og greit en gitarist i toppklasse - en gitarhelt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steve Vai

Modern Primitive/Passion & Warfare 25th Anniversary Edition

Eric/Legacy/Sony Music

Starten på noe stort

Rymden - det er bare å lære seg navnet med en gang. Det er nemlig navnet på den nye trioen til Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på noe stort - igjen.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

MaiJazz 2018 i Stavanger er historie og bedre måte å sette punktum på enn med denne trioen er egentlig vanskelig å tenke seg. Etter en håndfull jobber og en tur i platestudio - skiva kommer på nyåret - så er de i gang så smått. Fra nyttår av kan denne trioen virkelig ta fyr - verdensherredømme er langt i fra en utenkelig tanke.

Det er sjølsagt spesielt for Berglund og Öström å sette i gang med en ny trio etter den tragiske bortgangen til kameraten Esbjörn Svensson. est, som trioen ofte blei kalt, hadde faktisk sørga for et uttrykk med noe helt unikt som førte til noe som likna kraftig på verdensherredømme.

Nå virker det som om den nødvendige avstanden er etablert og sammen med Bugge er de i full gang med å skape et nytt og særdeles spennende univers. De tre har kjent hverandre siden Jesu fødsel, som Bugge formulerte det, og de har et utgangspunkt med felles referanserammer som gjør at potensialet er intet mindre enn enormt.

Alle har skrevet musikk til bandet og det er et melodisk, vakkert, suggererende og stort sett akustisk uttrykk med nennsom bruk av effekter fra alle tre som er fundamentet for denne musikalske ekskursjonen.

Det er åpenbart at det er tre langt framskredne sjelsfrender som har funnet sammen her. Deres solistiske kvaliteter har det aldri vært noen tvil om, men måten de møtes på, uttrykker seg kollektivt og kommer gjennom til publikum på, er noe som de aller færreste er i besittelse av.

Rymden er her for å bli - publikum rundt om på kloden har svært mye å glede seg til.

Rymden - det er bare å merke seg navnet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Athana langt fra pausemusikk

Jeg fikk også lagt inn en god halvtime med Athana - bandet og musikken til Stavangers egen gitarist i de øverste divisjoner, Alf Terje Hana. Han hadde med seg to strålende gjester fra fotballøya, tangentisten og trommeslageren Gary Husband og perkusjonisten Jody Linscott pluss elektronikeren Torgeir Nes, bassisten Øyvind Grong og gjestene Astrid Kloster på vokal og Tor Yttredal på blås.

Hvis jeg så for meg ei pustepause sammen med Athana, så tok jeg grundig feil. Her var det nemlig fullt trøkk med tøff og original musikk i et grenseland mellom rock og jazz - bortsett fra den inderlige hyllesten til Allan Holdsworth som avslutta det heile. Alf Terje Hana har definitivt fått alt for lite oppmerksomhet på nasjonalt nivå - det fortjener han nemlig.

Athana bør komme seg langt utenfor Stavangers grenser.

Fot: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Jazz med stor J

Grunnen til at det blei en avkorta seanse med Athana var at det var umulig å rive seg løs fra konserten med Cécile McLorin Salvant - jazzzens kanskje vordende jazzvokaldronning. Til tross for at hun fortsatt bare er 28 år ung, så føles det nesten som vi har hørt om henne leeeenge allerede. Hun slo gjennom som 20-åring og har etablert seg på aller øverste hylle og både Grammy-pris og DownBeat-avstemninger med førsteplasser som resultatet, har blitt henne til del.

McLorin Salvant ga oss en konsert med Jazz med stor J. Hun har noe så solid kontroll på hele jazzhistoria fra Jelly Roll Morton og fram til i dag pluss Beatles, opera a la Weill og filmmusikk fra «Funny Girl».

Hun er en historieforteller av rang og med en scenetrygghet som er sjelden uten å sette nesen i sky på noen måte. Når hun så har en trio av aller beste merke på plass leda av Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, så blei dette en strålende manifestasjon på at Cécile McLorin Savant godt kan være vokaljazzens fanebærer i mange tiår fremover.

MaiJazz 2018 er historie - vi kommer gjerne tilbake til vakre Stavanger i mai 2019 også.

Cécile McLorin Salvant kan gjerne bli den neste vokaljazzdronninga.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Vakker strengeleik

Fra Kristiansand har det kommet mye vakkert. Bandet URO føyer seg elegant inn i den rekka.

URO har mye vakkert og originalt å by på.

Kvaliteten på unge musikanter som kommer ut av de mange utdanninsgstedene her til lands slutter aldri å imponere meg. Kvintetten URO, som møttes i Kristiansand, holder også meget høy klasse både kollektivt og individuelt.

Blant det som imponerer meg aller mest er bredden i uttrykkene som møter oss. Alt fra tradjazz til frijazz, via pop og rock, klassisk/samtidsmusikk til ymse etniske uttrykk - ofte fusjonert.

URO, med musikk som heldigvis er umulig å båssette, hører hjemme her. Med gitaristene Anders Brønstad og Marius Igland, både akustiske og elektriske, sammen med Kristofer Spangen på dobro og gitar og med Kristoffer Tokle på trommer og perkusjon og Torbjørn Tveit på bass, blir vi invitert inn i et landskap som henter hemningsløst fra americana og norske kilder.

Det er vakkert, det er melodisk, det er varmt og det er musikk med lengsel og kjærlighet i seg. Det er åpenbart mye musikalsk og personlig empati ute og går i URO og om dette er rock, pop, folk, jazz, americana eller hva det nå er, spiller absolutt ingen rolle. Det er musikk - god musikk og den sprer varme. Holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

URO

Or

Losen Records/MusikkLosen

Fryd og fred med Corea

Det er nå 17 år siden noen med visjoner i Moldejazz fikk etablert det første møtet mellom superstjerna Chick Corea og Trondheim Jazzorkester. Det har ført mye godt med seg - veldig mye godt!

En tydelig fornøyd Chick Corea. Han var ikke aleine om det.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Det har sjølsagt mye med ørene som hører og sanseapparatet ellers hvordan man opplever en konsert, men møtet mellom mesteren og TJO under MaiJazz er kanskje mitt høydepunkt med dette unike universet. Sjølsagt var det noe spesielt med den aller første gangen i Molde - forventningene og spenninga var helt spesiell den gangen. Nå tar vi de og det kanskje for gitt - det at Chick Corea turnerer med norske musikere var jo noe som var helt uoppnåelig før denne kontakten blei etablert.

Da som i 2000 så er det Erlend Skomsvoll som er mesterhjernen bak det hele. Han har fått plukke fritt i Coreas enorme låtskatt og har skrevet arrangement som nesten gjør låtene ugjenkjennelige - med positivt fortegn - og som gjør at de blir utfordringer også for mesteren sjøl.

Siden starten har det blitt flere turneer i Europa, Japan og USA, to skiver og gjesteopptreden på Coreas 75 års dag på Blue Note i New York for et par år siden. Nå har han blitt snart to år eldre, men sprekere, friskere og mer leken «pensjonist» må det være veldig vanskelig å oppdrive uansett hvor man leter.

Festen i Stavanger starta med lett forkledd versjon av «Spain» leda av barbeinte Skomsvoll - Mr. Cool!!! Du verden som han har funnet fram til dybden i Coreas univers og samtidig satt sitt eget bumerke på musikken. Fram til nok en klassiker, «Armando´s Rhumba», var med på å avrunde denne magiske kvelden, blei vi tatt med på ei rundreise med blant annet «Duende», deler av «Children´s Songs» og «What Game Shall We Play Today».

Orkesteret som her består av trompeterne Eivind Lønning og Hildegunn Øiseth, trombonisten Øyvind Brække, saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen og Sissel Vera Pettersen - sistnevnte veldig på vokal også, samt Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og David Solheim på lyd, er intet mindre enn et perfekt lag til å tolke Corea og Skomsvolls intensjoner.

Solistisk tar Corea sjølsagt mye plass, men det har han så definitivt gjort seg fortjent til også. Mer leken, kreativ, sprudlende, teknisk briljant, utadvendt og «en av gutta» enn Chick Corea finnes neppe og når han får kjørt seg av Vågan og Mjåset Johansen, så digger han det åpenlyst.

Alle i TJO fikk også anledning til på vise seg fram og de gjorde det uten unntak. Mine helt spesielle verbale blomster denne gangen går til Lønning og Pettersen - praktfulle og personlige trompetsoli fra førstnevnte og Pettersens vokale battle med Corea går enkelt og greit inn i minneboka. Det gjør sånn sett hele konserten og i morra får jeg høre dem igjen - på Jazzfest i Trondheim. Tror jeg gleder meg......

Erlend Skomsvoll leder Chick Corea og Trondheim Jazzorkester med myndige hender - barbeint.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Fra Bowie til MaiJazz

Corea og TJO var faktisk så spillesugne at jeg aldri rakk konsertstarten til Donny McCaslin. Den 51 år unge amerikanske saksofonisten som har fått en enorm boost etter at han og bandet hans var sterkt medvirkende på David Bowies siste plate, Blackstar, framstår nå som enn av de mest spennende saksofonistene over there i et landskap som henter like mye fra rockens trøkk som fra jazzzens verden. Halve Bowie-bandet var med her, sammen med McCaslin også tangentist Jason Lindner og da undertegnede ankom konserten viste Lindner oss at han er en av de få der borte som har tatt opp arva etter Joe Zawinul. Lindner beveger seg i et eget landskap der elektronika, støy og usedvanlig melodiske elementer syes sammen. Det at han kommer med si neste skive på Jens Christian Bugge Wesseltoft - som var til stede i salen - sitt selskap Jazzland, er det lett å begripe etter denne seansen.

McCaslin, med masse klang på sakslyden og utstrakt bruk av elektronikk, sleit litt med sin «private» saksmikrofon, men sammen med trommeslager Zach Danziger og elbassist Jonathan Maroon skapte han uansett et flott, men høyyyyt univers der mange sikkert nikka gjenkjennende da Bowies «Lasaruz» respektfullt blei sendt ut til oss.

Nå går MaiJazz inn på oppløpssida og sola skinner fortsatt!!!

Donny McCaslin - full av energi og originalitet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Viktig melding

Bassklarinettisten, komponisten og sosialarbeideren Todd Marcus fra Baltimore har laga ei av årets viktigste skiver.

Todd Marcus har noe viktig på hjertet.

Todd Marcus er et helt nytt bekjentskap for meg, men gjennom flinke folk på den andre sida av Atlanterhavet har jeg fått anledning til å bli kjent med musikken hans og hans sosiale engasjement.

I tillegg til å være en fremragende bassklarinettist, komponist og bandleder, er nemlig Marcus svært engasjert som sosialarbeider i en del av byen som har hatt mer enn nok å stri med for å si det mildt. Det var blant annet i Sandtown-Winchester-området Freddie Gray blei drept av politiet i 2015, noe som førte til sterke reaksjoner over hele USA og store deler av verden.

Her har Marcus skrevet musikk som forteller oss om dette området av "verden" - musikk basert på et tøft og melodisk hardbopspråk. I tillegg får vi en rekke lydspor - field recordings - der mennesker som bor og virker i dette området forteller oss om verden som den er og hva som er gjort og hva som gjøres for at den skal bli bedre.

Saksofonisten Gary Bartz, som blant annet jobba med Miles, kommer fra dette området av Baltimore og er blant dem som har skrevet innsiktsfulle liner notes både om musikken og om dette området av byen.

Med seg har Marcus et knippe av byens aller beste jazzmusikanter: Paul Bollenback på gitar, George Colligan på piano, Kris Funn på bass, Eric Kennedy på trommer og vokal og Warren Wolf på vibrafon og trommer - flere av dem også kjente både nasjonalt og internasjonalt og som alle leverer på meget høyt nivå.

Med dette visittkortet gir Todd Marcus oss både flott og sterk musikk og ikke minst en skikkelig wake up call.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Todd Marcus

On These Streets

Stricker Street Records/toddmarcusjazz.com

Herlig gjenhør

Et herlig gjenhør

Det er flere tiår siden jeg hørte Ralph Towner sist - enten med Oregon eller med John Abercrombie og Jan Garbarek. Han har definitivt tålt tidas tann på et flott vis.

Ralph Towner - for en gitarist - for en musikant.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Da verden først blei oppmerksom på Ralph Towner, enten med seks- eller 12 strengers klassisk gitar, så skjønte man raskt at det var ei helt spesiell stemme som hadde ankommet. Towner (78) hadde klassisk utdannelse og kombinerte sin bakgrunn fra den verdenen med sin fascinasjon for improvisert musikk og jazz på et særegent vis.

Det var med det unike kollektivet Oregon at Towner, som har bodd i Roma siden begynnelsen på 90-tallet, at han først fortalte at han var i besittelse dette spesielle. Seinere fulgte blant annet den legendariske «Solstice»-skiva med Jon Christensen, Garbarek og Eberhard Weber og det omtalte samarbeidet med gitarkollega Abercrombie og Garbarek.

Towner har vært gjest på MaiJazz ved en rekke anledninger og han var en naturlig musikant å invitere i forbindelse med 30 års jubileet. La det være klart med en gang: de som tror at fingerferdighetene og musikaliteten blir forringa sjøl om man har nådd en mer enn anstendig alder, må i dette tilfellet i alle fall tror om igjen. Ralph Towner er fortsatte en mester i sitt eget landskap.

Tore Johansen hadde fått i oppdrag å arrangere et knippe av Towner låter for Bjergsted Jazzensemble - byens eget ensemble med utspring i jazzutdanninga ved universitetet. Bandet var forsterka med veteraner som Johansen, saksofonist Tor Yttredal og bassist Per Zanussi og «behandla» de strålende, empatiske og neddempa arrangementene til Johansen akkurat slik låtene til Towner ba om.

Towner, i all hovedsak på gitar, men også på piano på et par låter, bekrefta inntrykket fra det forrige årtusen at han er en unik komponist og ikke minst gitarist i et usedvanlig melodisk landskap som henter sin inspirasjon fra kilder fra klassisk musikk, diverse etniske utgangspunkt, jazz og sikkert mye mer.

Ingen, på Tellus i alle fall, låter som Ralph Towner og gjenhøret blei akkurat så vakkert som det var mulig å ønske seg.

Cloroform - et helt eget univers.

Foto: Jarle Strønstad/MaiJazz

Velsmakende Cloroform

Ferden gikk fra Towner & Co videre til et helt annet musikalsk univers - til Cloroforms hjemkomst til MaiJazz etter debuten her for nesten 20 år siden. Trommeslager Børge Fjordheim, tangentist John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund - i tillegg synger alle sammen og Storesund plystrer også! - har vært og er en usedvanlig sjelden blomst i den musikalske floraen både her hjemme og internasjonalt.

Noe, eller ganske mye, forteller meg at Cloroform ikke kunne ha fungert hvis en av de tre hadde forsvunnet fra startoppstillinga. Jeg tror heller ikke at trioen hadde vært som den er hvis de tre hadde tatt av seg de orange kjeledressene de alltid har pynta seg med - det er liksom Cloroform det.

Cloroform er et band som alltid har bevegd seg i sitt eget univers der store kontraster er en viktig del av budskapet. Syrepopjazz er en betegnelse som har vært knytta til bandet - gjerne for meg, men humoren og ironien - når er den der og når er den borte? - og det punka vokale uttrykket kombinert med sfæriske og eksplosive seanser, gjør heldigvis fortsatt Cloroform bortimot umulig å båssette - heldigvis.

Cloroform - bandet og universet - er noe man enten digger eller ikke. Jeg digga veldig mye av det.

Cory Henry kom, så og vant ganske sikkert.

Foto: VladimiR/MaiJazz

Nesten natta

Før natta senka seg over festivalbyen, hadde jeg som ambisjon å få med meg en dose av soul-funken til Cory Henry også. Håndkleet blei dessverre kasta inn kjapt, men jeg fikk med meg akkurat nok i fullstappa Folken til å skjønne at Henry ga folket akkurat det de var kommet for - full pupp!

Og nå er Chick Corea, Trondheim Jazzorkester og sola på plass i Stavanger!

Tøft og originalt

Den unge norske sekstetten Molecules er et nytt bekjentskap for meg, men når Erlend Skomsvoll dukker opp som gjest vekkes nysgjerrigheten for alvor.

Erlend Skomsvoll og Karoline Wallace har så avgjort truffet hverandre.

Foto: Petter Asbjørnsen

Molecules kommer fra det spennende jazzmiljøet som har oppstått rundt Grieg-akademiet i Bergen. I spissen finner vi vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Karoline Wallace og det tar ikke mange runder med «Louder than You» for å skjønne at her har kongeriket nok et vokaltalent som hører hjemme langt der oppe på lista.

Wallace, som opprinnelig kommer fra Bærum, skriver spennende og melodiøs musikk med masse rom for ekskursjoner både for henne og hennes medsammensvorne ut i de friere åpnere luftlag. Tekstene, uten unntak på engelsk, formidler hun på et vakkert vis veldig ofte som en instrumentalist. Hun kler bandet og bandet kler henne.

Med seg har hun Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Tancred Heyerdahl Husø på trompet, Mathias Marstrander på gitar og, den eneste jeg kjenner fra før, Øyvind Skarbø på trommer. Og så Come Shine- og tidligere Trondheim Jazz Orchestra-sjef Erlend Skomsvoll som gjest på piano og orgel. Han har også bidratt med sin ekspertise på skrive- og arrangementsida på noen av spora.

Det Wallace og Molecules gir oss er original, annerledes og personlig musikk anno vår egen tid og med klare vyer for åra som kommer. Dette er en vokalist med et talent det skal bli veldig spennende å følge den nærmeste tida - her ligger det garantert mye unikt på lur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Molecules er et band bestående av unge og svært håpefulle musikanter.

Molecules & Erlend Skomsvoll

Louder than You

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

For en gjenforening!

Under åpninga av den første MaiJazz i Stavanger i 1989 stod blant andre en kvartett med Frode Alnæs, Arild Andersen, Audun Kleive og Tommy Smith på programmet. I år er jubileumstid og klart for gjenforening. Det var som om de hadde spilt uten stans siden 1989.

Bandet sitt det!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Dessverre måtte trommeslager Audun Kleive kaste inn håndkleet på grunn av en lite samarbeidsvillig rygg, men bedre erstatter i den prisklassen enn Thomas Strønen var ikke mulig å ønske seg - både for oss i salen og for de tre opprinnelige bandmedlemmene.

Det kom så avgjort ikke som noen bombe at denne kvartetten funka utmerket også i 2018. Bassmaestro Andersen og en av verdens heftigste tenorsaksofonister i mine ører, skotske Tommy Smith, har jobba mer eller mindre kontinuerlig sammen siden den gang og «kan» hverandre ut og inn. Slik låter de da også - også i denne sammenhengen. Andersen med sitt smittende, varme og «smilende» spill og Smith med et trøkk, en tilstedeværelse og en styrke i uttrykket sitt som kan blåse hva som helst av veien. Heftigere saksofonspill har ikke Alnæs - bokstavelig talt - hatt i ryggen noen gang!

Gitarist Frode Alnæs mener innerst inne at han er en rocker. Det er han jo for så vidt, men fra tid til annen - blant annet fra start til mål denne kvelden - viser han med sitt utadvendte og livsbejaende spill og uttrykk at han er en jazzmusiker av høy byrd også. Vi vil ha mer av dette Frode - hører du???

Thomas Strønen, som altså steppa inn på kort varsel, er en av de mest mest musikalske og melodiske trommeslagerne jeg vet om. Det er sjelden jeg har hørt han i en slik type setting der det rytmiske er såpass definert og han fiksa det på aller mest smakfulle vis må vite.

Repertoaret bestå av låter skrevet av Alnæs, blant annet en nydelig ballade nesten i «Vitae Lux»-klassen, Andersen - med et hyggelig gjenhør med «Commander Schmuck´s Earflap Hat» fra «A Molde Concert» i 1982 - og «Seterjenta» fra «Sagn» og Smith med ei låt inspirert fra et besøk i Jemen.

Alt låt som det skulle med fire slike mestermusikere sjøl om ikke alt var 100% presist, men hva gjør vel det? Jeg gleder meg allerede til gjenhøret i 2048!!!!!

Maestro Arild Andersen.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Vi vil ha mer jazz Frode!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Tommy Smith - for en saksofonist, for en musikant!

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Thomas Strønen hadde all grunn til å smile.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Det er vi som skal takke!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Hvilken energi!

Antonio Sanchez er en av klodens hippeste trommeslagere. Han er også mye mer enn det.

Antonio Sanchez sammen med Vince Mendoza og med WDR Big Band i ryggen.

Spesielt gjennom samarbeidet med Pat Metheny har meksikanske Antonio Sánchez (46) fortalt oss hvilken eminent og allsidig trommeslager han er. Via soloskivene «New Life», «Three Times Three», «The Meridianen Suite» og «Bad Hombre» har han også plussa på at han er en framifrå komponist. Med «Channels of Energy» tar han nok et steg.

Da Sanchez antyda overfor sitt italienske plateselskap CAM JAZZ at han var klar for ei ny utfordring, var de ikke vanskelig å be. Sanchez kunne nemlig tenke seg å utforske deler av sine komposijoner med et storband i ryggen.

Veien var svært kort til å be superarrangør Vince Mendoza, som rusler rundt i Stavanger om dagen etter å ha leda byens symfoniorkester sammen med Gregory Porter under MaiJazz, om å ta for seg åtte av hans komposisjoner. Det har han gjort med sin unike penn og tilnærmingsmåte - vi snakker om en arrangør som har hele tradisjonen inne og som har løfta Sanchez-låtene til nye høyder og bedre bekreftelse på at de egner seg i storbandsammenheng er vel ikke mulig å få.

Stort bedre storband enn det tyske WDR Big Band fra Köln, et av mange fulltids radio/TV-storband i Tyskland, er det heller ikke mulig å oppdrive. Mendoza leder det med sin naturlige autoritet og bandets utmerkede, men for meg ukjente solister gir Sanchez´ musikk ytterligere krydder.

Og så er det trommeslageren Antonio Sanchez da. Han er blant de få i faget som har "alt" - teknikk, musikalitet, groooove-egenskaper av en annen verden og det egner seg åpenbart i alt fra solotapning til storband. "Channels of Energy" er nok et mesterstykke fra Antonio Sanchez - og Vince Mendoza og WDR Big Band.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her ser vi noe av energien Antonio Sanchez er i stand til å formidle.

Antonio Sanchez

Channels of Energy

CAM JAZZ/MusikkLosen

En ny generasjon

Kollektivet Nakama, med noen av den oppvoksende generasjons mest spennende stemmer, forteller oss nok en gang at det skjer unike saker på den norske improscena.

Nakama har noe å fortelle oss.

Bassist Christian Meaas Svendsen, pianist Ayumi Tanaka, trommeslager Andreas Wildhagen og fiolinist Adrian Løseth Waade - nå også forsterka med stemmekunstner Agnes Hvizdalek - bekrefter at Nakama er et musikalsk laboratorium vel verdt å bruke tid sammen med - kvalitetstid.

Nakama er både et band, et plateselskap og jeg vil også påstå en filosofi. Med utgangspunkt i at de hevder det eksisterer fem historiske generasjoner som lever side om side og som ved å framvise dårlige manerer og mangel på respekt, til sammen blir den verste genrasjonen noensinne i menneskets historie. Høytflyvende? Jo, for all del, men uansett egna til ettertanke.

De seks titlene på denne fritt improviserte musikken er oppkalt etter de nevnte generasjonene og for meg oppleves de som unike lydspor til tanker de fem musikante har gjort seg og som vi som lyttere provoseres til å gjøre også.

"Worst Generation" er på alle vis ei kollektiv reise der fem uredde, kompromissløse og særs kreative stemmer møtes og tar oss med til steder vi ikke fantes. Det er umulig å forlate Nakamas univers uberørt - det er ikke så mange som kan si det om musikken sin.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nakama

Worst Generation

Nakama Records/Diger Distro

Hippeste gutta i by´n

På begynnelsen av 90-tallet satte saksofonisten Bill Evans sammen bandet Petite Blonde med noen av de hippeste gutta som var mulig å oppdrive. Nå er noen av de samme i gang igjen - og det er fortsatt like hipt.

Ulf Wakenius, Bill Evans, Dennis Chambers og Gary Grainger - Petite Blonde II - saker!

Med på laget allerede i 1992 var supertrommeslager Dennis Chambers. Siden den gang har både elbassist Victor Bailey og gitarist Chuck Loeb gått bort. Tangentist Mitch Forman er ikke med lenger, men erstatterne er det ikke det minste å klage på: elbassist Gary Grainger, som vi først møtte sammen med John Scofield og deretter vår egen Haakon Graf, samt svenskenes supergitarist Ulf Wakenius. Petite Blonde II var så avgjort oppe å sto igjen og hadde tatt med seg det beste fra 90-tallet og tilført uttrykket en del nytt krydder anno 2018.

Bill Evans, for et navn for en jazzmusiker, var saksofonisten Miles Davis ønska å ha med seg da han kom tilbake på begynnelsen av 80-tallet etter flere år i indre eksil. Det sier det meste om hvilke kvaliteter Evans´ var og er i besittelse av. Han har hele jazzhistoria inne, men trives tydeligvis aller best i den funky fusiongata - og fortsatt med pannebånd.

Med det hippeste Baltimore-kompet med Chambers og Grainger - man kan trygt si at sistnevnte ga slaphandteknikken et nytt ansikt - i ryggen og med Wakenius, som beviser nok en gang at han med sine seks strenger kan «alt», så blei denne utgava av Petite Blonde noe av det nærmeste vi kan komme ei supergruppe innen fusionfaget.

Evans, som også spiller litt piano - hvordan kan han la være med et slikt navn? - er en særs uttrykksfull tenor- og sopransaksofonist med særpreg, men som har henta mye fra Michael Brecker. Han hadde henta fram igjen deler av repertoaret fra gamle dager som «Let the Juice Loose» og «Hobo» og satt det sammen med nytt materiale både skrevet av han sjøl og Wakenius. Vi fikk også et par prov på at Evans er en mer enn gjennomsnittlig sanger blant annet i klassikeren «Ain´t No Sunshine» og når så Wakenius, som alltid med caps, viser fram sin allsidighet og sitt mesterskap langt bortenfor den verdenen han kanskje er mest for gjennom samarbeidet med salige Oscar Peterson, så var dette fusionmat i gourmetklassen.

Og kompet da! Grainger har ikke vært så mye å høre på denne sida av dammen de seineste åra, men bortsett fra Marcus Miller er det vel ikke noen som groover som han den dag i dag. Så var det unikumet Dennis Chambers. Han har vært svært sjuk de seineste åra og jeg må innrømme at jeg var spent på om han fortsatt hadde snerten og trøkket han blei kjent for gjennom samarbeid med blant andre Scofield og Santana. Etter en grei start på ballet der det nesten virka som han varma opp, dro han til noe så vederstyggelig mot slutten og fortalte oss at han fortsatt hadde alt på plass - det er faktisk bare én Dennis Chambers på Tellus og mer funky trommespill er faktisk ikke å oppdrive noe sted. Måten han snur det rytmiske på underveis i en solo er han fortsatt helt aleine om.

Petite Blonde II er et fusionband i ypperste verdensklasse. Sånn er det med den saken.

Dennis Chambers - sjefen over de fleste sjefer.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II i full aksjon på Victoria.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II

Victoria Nasjonal Jazzscene, 4. mai 2018

Deilig å være dansk i Danmark

Da har jeg fått meg en ny storbandfavoritt i løpet av kort tid. Med to ferske skiver forteller Kathrine Windfeld oss at hun er utstyrt med et enormt talent.

Masse energi og godt humør har aldri skada og det har tydeligvis Kathrine Windfeld en del av.

Kathrine Windfeld (34) er altså noe så sjeldent som en ung, kvinnelig storbandarrangør, komponist, pianist og leder. Når hun så er det på et svært så høyt nivå så er det ingenting som er hyggeligere enn det. Det er slike rollemodeller jazzen trenger mange av.

Det er definitivt min feil, men Kathrine Windfeld har altså greid å passere under min radar fram til nå. Jeg lover at fra i dag av skal jeg ikke la en eneste mulighet går fra meg for å få med hva Windfeld bedriver. Det hun har servert på disse to skivene har nemlig vekka appetitten noe så voldsomt.

Om det er årets Artist in Residence i Molde, Maria Schneider, som har satt Windfeld på sporet vet jeg ikke, men Schneider har i alle fall vist alle med åpne sanser at kvinner har alt som trengs for å nå helt til topps i kunsten å skrive og arrangere for store ensembler. Og hvorfor i all verden skulle de ikke kunne gjøre det også????

Her møter vi Windfeld i to forskjellige settinger. Den ferskeste, "Black Swan", har tatt tak i låtene og arrangementene til saksofonisten Thomas Agergaard - en semi-veteran i dansk jazz. Agergaard har jobba med de fleste der sør og har en friere tilnærmingsmåte enn Windfeld til det å skrive og arrangere. Han jobba blant annet en hel del med ikonet John Tchicai og det bærer også hans musikk anno 2018 preg av. Han er selv også solist underveis. Det er hele veien tøff, moderne og åpen storbandmusikk med et solid særpreg.

"Latency" viser hele paletten til Windfeld: Komponist, arrangør, pianist og storbandleder. Hun har enkelt og greit hele pakka på plass og med et storband med musikanter fra Danmark, Sverige, Polen samt norske Magnus Oseth på trompet, så er dette det flotteste storbandvisittkortet som har kommet min vei på lang, lang tid.

Kathrine Windfeld har åpenbart etablert seg på øverste hylle i Danmark allerede. Det er fullt forståelig - nå er det på høy tid at dørene åpnes på vidt gap både her hjemme og ellers på kloden også. Så bra er nemlig Kathrine Windfeld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kathrine Windfeld Big Band Plays Thomas Agergaard

Black Swan

Storyville Records/MusikkLosen

Kathrine Windfeld Big Band

Latency

Stunt Records/MusikkLosen

Vakkert og forutsigbart

Stacey Kent har sakte, men sikkert bygd ei karriere og oppnådd en status som en av de store nålevende vokalistene. Hun har på ingen måte gått den tradisjonelle veien.

Stacey Kent ga fansen det fansen ville ha.

Foto: Urszula Tarasiewicz

Et bortimot fullsatt Cosmopolite i Oslo tok i mot Kent (50) nesten som en hjemvendt datter. Publikum visste tydeligvis hva de gikk til - og det fikk de også.

Amerikanske Kent har egentlig gått motsatt vei av de aller fleste. Hun flytta til Europa for å studere og har for sikkerhets skyld blitt værende borte på fotballøya. Mye av årsaken er nok hennes ektemann og musikalske leder, saksofonisten og fløytisten Jim Tomlinson. Sammen framstår de som et musikalsk par som passer hverandre utmerket.

Allsidig

Kent, som ikke har noen stor stemme, men den er inderlig, varm og personlig, er en usedvanlig allsidig vokalist og formidler. Hun behersker i tillegg til sitt morsmål også fransk og portugisisk på et framifrå vis og repertoaret hentes både fra Jobims uendelig skatt, som «Dindi», og chanson-tradisjonen representert med Jaques Brels «If You Go Away». Standardstoff med Rodgers og Harts « I Wish I Were in Love Again» og originalmateriale med blant annet Tomlinson og Nobelprisvinner Kazuo Ishiguros «The Bullet Train» passa også fint i miksen.

Fint band

Med Jeremy Brown på bass, Graham Harvey på både akustiske og elektriske tangenter og Josh Morrison på trommer i tillegg til sterkt Stan Getz-influerte Jim Tomlinson, hadde Kent et meget bra og empatisk band i ryggen. Dyktige solister alle sammen og helt perfekt til Kents uttrykk.

Stacey Kent ga den begeistra forsamlinga det de kom for. Jeg har heller ikke så mye å klage på sjøl om jeg synes det hele blei litt forutsigbart og enstonig. I mine ører blei det ikke tatt en eneste musikalsk sjanse underveis, men det var vel heller ikke her man skulle forvente det? A good time was had by all som det heter der borte på øya i vest.

Stacey Kent

Cosmopolite, Oslo

Torsdag 3. mai 2018

Stacey Kent med sitt empatiske og dyktige band.

Foto: Urszula Tarasiewiecz

Soloppgang

Sjøl om Kristoffer Kompen har valgt å kalle den nye skiva si for «Sundown», så er det en musikalsk soloppgang vi får være med på.

Kristoffer Kompen har overtatt trombonetrona her hjemme.

Kristoffer Kompen (33) har det siste tiåret inntatt trombonetrona her hjemme og det med klar margin. Han har stått fram som en langt framskreden komponist og solist uansett sjanger. Her kommer det nok enn bekreftelse med hans tredje plate med eget materiale.

Jazzfolket blei først oppmerksom på Kompens kvaliteter i tradjazzsammenheng med Jazzin´ Babies. Der tror jeg han trives fortsatt, men han har så avgjort utvida horisonten kraftig i løpet av de seinere åra også.

Det har vært en udelt glede å møte Kompen blant annet i Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt og i Prima Vista Social Club. Både der og ikke minst i hans egne band i forbindelse med hans to første skiver, "Short Stories of Happiness" i 2011 og "Agdergata 1" to år seinere, har vært flotte bekreftelser på en musikant i stadig utvikling.

Kompen har utvikla en stor, rund og varm tone i hornet sitt og gjennom de sju egne låtene pluss brasilianske Guingas ""Chorado", inviterer han oss inn i et flott, melodisk, varmt og tidløst landskap.

Når han så har med seg pianist Eyolf Dale, trommeslager Pål Hausken og bassist Jo Skaansar, så er reisefølget i de aller beste hender både kollektivt og solistisk.

Kristoffer Kompen har altså inntatt trombonetrona og det er absolutt ingenting som tyder på at han har tenkt å gi den fra seg med det aller første.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Kompen

Sundown

Kompis Records/Musikkoperatørene

Så mye mer enn ABBA

Benny Andersson - bare smak på navnet. Få om noen har skrevet så mye flott popmusikk som han. Her tolker han deler av skatten sin med kun sitt piano.

Benny Bror Göran Andersson har noe som ikke kan læres noe sted.

Her om dagen blei nyheten sluppet: ABBA hadde vært i studio og var klar for å gi oss ny musikk. Før den blir oss til del, er det en sann nytelse å tilbringe kvalitetstid sammen med Benny Andersson og hans klaver.

I løpet av sine 71 år har Benny Andersson vært, såvidt jeg kan skjønne, ei jordnær superstjerne i rundt 50 av dem. Han slo gjennom med Hep Stars på 60-tallet, men verdensherredømme venta han med til ABBA var en realitet på 70-tallet. Den delen av historia tør være godt kjent, men Benny Anderssons musikalske univers er så mye mer.

Herr Andersson, som hevder han ikke kan noter, har blant annet skrevet musikalene "Chess" og "Kristina från Duvemåla". Dessuten har han med ujevne mellomrom gått tilbake sine opprinnelige folkemusikkrøtter og jobba med Orsa Spelmän og på sommerstid har han ofte spilt dansemusikk med gode venner i Benny Andersson Orkester. Dessuten elsker han Bach!

Alt dette og mer til serverer han oss i denne godteposen som varer i nesten 77 minutter. Andersson er ingen pianovirtuos i klasse med Chick Corea og Keith Jarrett. Han har aldri gitt seg ut for å være det heller og det er nok der styrken hans som pianist ligger.

Han tar for seg 21 av sine låter som spenner over store deler av hans karriere. Sjølsagt har både ABBA og Chess-musikken en sentral plass, men rundt halvparten kommer fra andre kilder. Dette forteller oss alt om bredden i Anderssons musikktilvirkning og den lyriske, smakfulle pianisten han er løfter livsverket hans frem på et nytt og inderlig sett. Vakkert, flott og djupt personlig på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benny Andersson

Piano

Deutsche Grammofon/Universal Music

Fin rundreise

Duoen Gard Nergaard og Michael Krumins skuer både bakover og fremover med musikken sin. Krumins dukker for sikkerhets skyld opp på nok en herlig ekskursjon.

Gard Nergaard og Michael Krumins har mye morsomt på hjertet.

Duoen Nergaard/Krumins og kvartetten Nutopia gir oss tradisjonsmusikk med mye attåt. Det flotte er at de både tar vare på ei viktig kulturarv samtidig som de ser framover.

Det å pusle med musikkskriverier fører mye godt med seg. Stadig nye besøk fra postmannen med påfyll av godsaker jeg ikke ante fantes, er så avgjort en av dem. Fiolinisten, mandolinisten og plystreren Gard Nergaard og gitaristen Michael Krumins sørger med "pakka" "Å legge på svøm" for slikt påfyll.

Dette er nemlig ei skikkelig pakke. Hoveddelen er nesten 40 minutter med musikk som henter sine røtter både fra Nergaards hjembygd Mandalen på Sørlandet og fra hans mange reiser rundt om i verden. Han og Krumins står på sett og vis med en fot i tradisjonen og med en i vår tid - morgendagens folkemusikk er det kanskje vi ser konturene av her.

Når så "Å legge på svøm" er omkransa av ei fin bok med Nergaards historier til hver komposisjon flott illustrert av Lena Trydal, så har dette blitt så mye mer enn cd-opplevelse.

Den eminente gitaristen Krumins gir seg på ingen måte med det. Sammen med firspannet Nutopia, som jeg "møtte" for første gang med "Antares" for et par år siden, tar han oss med til ymse musikalske steder rundt om på kloden. Nutopia består av fiolinisten og bratsjisten Sebastian Gruchot, perkusjonisten Arild Nyborg og bassisten Audun Ramo og tittelen "Nomad" forteller oss at dette er grenseløs musikk på mange vis.

Her finnes elementer av sigøynerjazz, afrikanske rytmer og masse arabisk og indisk krydder. Nutopia har eksistert i ti år og det er lett å høre at det er et samspilt kollektiv vi har med å gjøre.

Da gjenstår det egentlig bare å takke postmannen og ikke minst musikantene for herlig påfyll.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nutopia tar oss med til sjeldent besøkte steder.

Gard Nergaard/Michael Krumins

Å legge på svøm

MSK Records/michael@krumins.no

Nutopia

Nomad

Karmakosmetix Music/michael@krumins.no

Spennende samtaler

Den japanske pianisten Aki Takase og den amerikanske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Murray har funnet hverandre igjen etter over 20 års opphold.

Aki Takase og David Murray har mye å fortelle oss - og hverandre.

Musikk for meg er ofte sammenliknbart med samtaler. Takase (70 ) og Murray (63) fant tonen på alle vis for nesten 25 år siden da de spilte inn «Blue Monk». Når har de plukka opp igjen tråden som om om det var i går og «Cherry - Sakura» har blitt nok en samtale av høy byrd.

De to kommer fra forskjellige tradisjoner - Takase med sin japanske bakgrunn og så frijazzbevegelsen i Europa. Hun har bodd i Berlin i mange tiår og er gift med en annen pianist i avantgardismens elitedivisjon, Alexander von Schlippenbach. Murray hører hjemme i den amerikanske tradisjonen med både modernisme og masse blues i seg.

Til troass for dette så har altså de to funnet det nyttig og spennende å utfordre hverandre - eller kanskje akkurat derfor. Denne gangen møttes de på halvveien, i Zürich i Sveits. Murray er nå nemlig bosatt i Portugal. Repertoaret er også bortimot 50/50 - de har skrevet halvparten hver pluss at de tolker forbildet Thelonious Monks "Let´s Cool One".

De to fører uten unntak meningsfulle og originale samtaler basert på sine enorme referanser. Det er ikke vanskelig å høre at Murray, som også var en del av World Saxophone Quartet, har en sterk tilknytning til alt og alle fra Ben Webster og Coleman Hawkins til Albert Ayler og John Coltrane, mens Takase bidrar med alt fra sin japanske oppvekst til Monk og enda friere toneganger.

Til sammen har det blitt et nytt, flott og tidløst møte med to strålende og originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Takase - David Murray

Cherry - Sakura

Intakt Records/Naxos Norway

Paal for President!

Det var Pat Metheny som spontant utbrøt akkurat det etter at de hadde spilt sammen i Molde på begynnelsen av årtusenet. Utsagnet står seg den dag i dag.

Extra Large Unit - for et ensemble!

Trommeslager og bandleder Paal Nilssen-Love har de seineste par tiåra vært blant the hardest working men in the business. Både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet har han vært helt i front og med sitt Large Unit - og vel så det - har han greid nesten det umulige.

Paal Nilsen-Love (43), født i Molde og oppvokst i Stavanger, har helt siden hans jazzlinjeperiode i Trondheim starta i 1994, fortalt "alle" med ører rundt om på Tellus at han er en musikant med noe helt spesielt på repertoaret.

Helt siden han debuterte med norsk frijazz´ gudfar, Frode Gjerstad, har pila bare pekt en vei - mot totalt verdensherredømme. Nilssen-Love har samarbeida med "alle" innenfor den frilynte jazzen og har hatt hele verden som arbeidsplass.

Ofte har det vært ganske små konstellasjoner Nilssen-Love har dukka opp i, men for fem år siden blei Large Unit unnfanga - først som et ellevemannsband som seinere har blitt utvida til 13. Seks skiver har det blitt med bandet pluss turnering på de aller fleste kontinenter. Med Nilssen-Loves bortimot ustoppelige energi er tydeligvis det umulige mulig. Det er faktisk nesten naturstridig å få en slik mastodont opp å stå - musikalsk sett er det vel ikke så vanskelig med de rette folka på plass, men reint logistisk må det jo være et reint helvete.

De siste månedene har Nilssen-Love, som sjølsagt driver sitt eget plateselskap med alt det innebærer, for sikkerhets skyld gitt ut to skiver med bandet. Det er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner: den ene er med Extra Large Unit som i tillegg til de åtte - som Large Unit var for anledninga - er utvida med ei gruppe musikanter fra Norge Musikkhøgskole med 20 musikere fra både den klassiske, samtidsmusikalske og jazzikalske verden som kalles Intuitive People.

Nilssen-Love hadde fått i oppdrag av Ny Musikk å skrive musikk for noe som tok form underveis - Extra Large Unit. Det endte med et unikt verk framført på Sentralen i Oslo i mai i fjor og det er det vi får være med å nyte her.

De som aner at "More Fun, Please!" har blitt noe helt for seg sjøl, har faktisk helt rett. Det hele begynner med 18 sekunders stillhet før en av trombonistene tar tak. Nilssen-Love satte det hele i gang, men det var opp til hver enkelt hvem som ville begynne! Derfra og ut er denne vel 33 minutter lang ekskursjonen der mange grupperinger i bandet jobber med og "mot" hverandre et slags møte i alle musikkens grenseland - et møte bare Paal Nilssen-Love kunne ha unnfanga. PNL har skrevet utmerka liner notes som forteller om veien fram til sjøsettinga og anbefales nesten like mye som musikken. Ingen andre på denne jord kunne ha skapt dette.

I november kom "Fluku" med 13-manns bandet. Også her er musikken skrevet av PNL og innspilt live på Victoria Nasjonal Jazzscene i april for to år siden. De fire spora oppleves som både frie, men samtidig så funky at det er bare å holde seg fast. Kremen av nordiske frilynte musikanter befolker som vanlig Large Unit og synes åpenbart at dette er noe av det aller morsomste de kan være med på - slik låter det i alle fall. Nok en gang: Paal Nilssen-Love for President!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Large Unit - bandet sitt det!

Extra Large Unit

More Fun, Please!

PNL Records/Musikkoperatørene

Large Unit

Fluku

PNL Records/Musikkoperatørene

Hipt fra fotballøya

Tangentisten Andrew McCormack har dukka opp i flere sammenhenger, men med «Graviton» møter jeg han for første gang som leder på egen hånd.

Andrew McCormack har all grunn til å smile.

Både i bassisten Kyle Eastwoods band og på duo med med saksofonisten Jason Yarde har Andrew McCormack vist at han har mye å fare med. Enda tydeligere blir det med egen musikk og eget band.

40 år unge McCormack har lenge vært ei stigende stjerne på den britiske jazzhimmelen. I stor grad har han spilt ei "assistenrolle" for bandledere som Eastwood og Jamie Cullum, men her viser han meg i alle fall korta sine for første gang.

McCormack har skrevet all musikken, mens vokalisten ESKA står for tekstene. Med et meget oppegående band med vår "egen" Anton Eger - født i Norge og en viktig del av blant annet Marius Nesets band - på trommer, den mye omtalte tenorsaksofonisten og klarinett- og bassklarinettisten Shabaka Hutchings og elbassist Robin Mullarkey, pluss Noemi Nuti på harpe og Ralph Wyld på vibrafon på noen av spora, forteller McCormack oss at han både er en komponist og tangentist som hører hjemme i de øvre luftlag.

Det hevdes at musikken til McCormack hører hjemme et sted mellom Steve Reich og Tigran Hamasyan. Det er mulig det - for meg greier McCormack å vise at han har et særpreg som understreker at han befinner seg i en egen spennende og melodisk sfære.

Av en eller annen grunn hører vi altfor lite her hjemme av det som skjer i britisk jazz. Andrew McCormack er nok et bevis på at det både er interessant og holder høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig..

Andrew McCormack

Graviton

Jazz Village/Naxos Norway

Hvilken tur!

Den norske trommeslageren Espen Aalberg har tatt med seg et spennende lag til Bali. Det har det blitt saker av.

Jonas Kullhammar, Susana Santos Silva, Torbjörn Zetterberg og Espen Aalberg har skapt noe helt eget.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Av en eller annen merksnodig årsak har jeg gått glipp av de tre første kjellerseansene denne gjengen har servert. Noe forteller meg at jeg kan ha blitt et fattigere menneske - i alle fall basert på hva de har skapt på denne Bali-utflukten.

De fleste reiser fra vår del av verden til Bali for å feriere. Det er det for så vidt mulig at Aalberg, saksofonist og fløytist Jonas Kullhammar og bassist Torbjörn Zetterberg og, for anledninga, trompeter Susana Santos Silva også gjorde. Uansett så gjorde de noe mer: de skapte fantastisk flott musikk med sine vanlige instrumenter i tillegg til at alle også spiller gamelan - tradisjonelle instrumenter fra Bali og dalstrøka rundt.

Aalberg har skrevet all musikken bortsett fra ei låt som er en tradisjonell javanesisk folkemelodi. Det vi blir servert er musikk i tradisjonen etter Coltrane med et driv og trøkk som man forventer med disse framifrå musikantene involvert. Låta fra Java har en mer søkende karakter og er med å gjøre denne ekskursjonen, bokstavelig talt, til noe helt spesielt. Spesielt spennende er det også å høre portugisiske Santos Silva, nå bosatt i Stockholm, ofte i en ganske så straight setting - og du verden som hun glir inn i denne "familien" også.

Her har vi med tre ledende skandinaviske musikanter å gjøre med et utsøkt tilskudd på toppen. Det har det blitt usedvanlig flott og unik musikk ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aalberg/Kullhammar/Zetterberg/Santos Silva

Basement Sessions Vol. 4 (The Bali Tapes)

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Tre giganter

Saksofonist Joe Lovano og trompeter Dave Douglas er to av klodens aller mest spennende instrumentalister. Sammen skaper de ofte magi.

Joe Lovano og Dave Douglas omkranser resten av Sound Prints.

Med bandet Sound Prints har Lovano og Douglas de seineste åra hylla både sitt forbilde Wayne Shorter og den moderne akustiske musikken generelt. Det er da også grunnen til at det står tre giganter i overskrifta her: Wayne Shorter har nemlig helt siden før unnfangelsen av Sound Prints - et ordspill på Shorters klassiker "Footprints" - vært et viktig element i bandets musikk.

For ti år siden jobba Douglas og Lovano sammen i det spennende kollektivet SF Jazz Collective. Den sesongen var det Wayne Shorters musikk som blei tolka av noen av USAs fremste musikanter og Duglas og Lovano skjønte raskt at de måtte videre langs de samme musikalske linjene etter at de forlot kollektivet basert i San Francisco.

Det førte til unnfangelsen av Sound Prints der de fra starten rundt 2010 hadde med seg trommeslager Joey Baron og pianist Lawrence Fields. James Genus trakterte bassen til å begynne med, men blei raskt erstatta av Linda May Han Oh og slik framstår også Sound Prints den dag i dag.

Bandet har gitt oss ei live skive tidligere, men "Scandal" er bandets første visittkort fra studio.

Her er fortsatt sporene til Shorter veldig tydelige, men Douglas og Lovano står sjølsagt fram med sine egne, usedvanlig personlige stemmer. To av låtene er skrevet av "far", "Fee Fi Fo Fum" og "JuJu", men arrangert av de to sjefene her, mens resten er originalmateriale ført i pennen av henholdsvis Douglas og Lovano.

Dette er et band og musikanter som har en fot solid planta i tradisjonen og en annen på god vei inn i framtida. Med et framifrå "komp" med akkurat de samme intensjonene, har dette blitt ei akustisk reise som det er sann fryd å bli invitert med på. Noen forteller meg at mitt ps også har noe med tittelen "Scandal" å gjøre.....

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe Lovano & Dave Douglas Sound Prints

Scandal

Greenleaf Music/soundprints.bandcamp.com

Tradisjonsbærerne

Kvederen Øyunn Groven Myhren og fidleren Anne Hytta er tilsammen Sogesong. De tar vare på en vakker tradisjon på et inderlig vis.

Anne Hytta og Øyunn Groven Myhren - Sogesong - tar vare på en viktig tradisjon.

Åtte ballader fra Telemark og dalstroka innafor er en viktig del av kulturen vår som de fleste av oss ikke kjenner til. Derfor er det så flott at Sogesong løfter denne tradisjonen fram igjen.

Kvederen Groven Myhren, som også spiller lyre, og fidleren Hytta, som spiller allehånde feleliknende instrumenter med røtter langt tilbake i norsk tradisjon og kultur, har funnet sammen i et landskap som forteller mye om hvor vi kommer fra.

Med et repertoar bestående av åtte ballader med røtter i Telemark, blir vi tatt med på ei herlig reise. Her blir vi servert ridderballader, eventyrballader, skjemteballader og et par gjenferdballader og tekstene forteller oss mye om "verden" slik den var og som samtidig har vært med på å forme oss.

De to har grepet fatt i et materiale som i stor grad har vært glemt og gjemt bort og det er både flott og viktig at de to med sin enorme folkemusikalske kompetanse og kvaliteter gir dette stoffet ny drakt og nytt liv.

Tekstene finnes på både norsk og engelsk i omslagsheftet og sørger for at vi kan komme enda nærmere fortida når. Dette er både spennende, original og ikke minst viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sogesong

Så vilde fara dei lindarord

Heilo/Musikkoperatørene

An Englishman in Norway

Midt blant oss befinner en av verdens beste saksofonister seg. John Surman har bodd i Norge de seineste åtte åra.

Rob Waring og Nelson Ayres kler John Surman og hans musikk perfekt.

I mange tiår har John Surman (73) vært en av mine store saksofonfavoritter. Han er en glitrende og unik barytonsaksofonist, men likevel er det med sopranen jeg har blitt mest begeistra for han. Sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter er han den sopransaksofonisten som har den mest personlige tonen på instrumentet hvor som helst på kloden - for meg.

Surman, som er samboer med Karin Krog, har på mange slags vis blitt svært "norsk" de seineste åra. Han har til og med blitt ihuga Stabæk-supporter og er til stede på både hjemme- og bortekamper!!!!

Helt siden 60-tallet har Surman vært en viktig brikke i engelsk og internasjoalt jazzliv. Han spilte mye med blant andre John McLaughlin før hans Miles Davis-periode og han blei tildig en del av ECM-stallen til Manfred Eicher. På det "store" tyske selskapwet har han gitt oss mange bevis på sin storhet i en rekke formater.

De seinere åra har han blitt stadig mer opptatt av brasiliansk musikk og har besøkt landet ved en rekke anledninger. Der har han stifta bekjentskap med pianisten Nelson Ayres - en gigant i Brasil. Han var en av tre pianister som spilte på Airto Moreiras legendariske "Free" i 1972 - de to andre var Chick Corea og Keith Jarrett. Hans merittliste er langt som et godt år sjøl om han ikke er noen storhet her hjemme.

Surman fant ut at de to ville kunne skape spennende univers sammen, men underveis i komponeringsarbeidet hørte han ei stemme til. Den mjuke lyden av marimba vokste fram og tankene gikk raskt i retning amerikanskfødte, men Oslo-bosatte Rob Waring. Han er en musikant som har sterke bånd til samtidsmusikk, men som samtidig er en utmerka improvisator - midt i blinken for hva Surman hørte for seg.

I fjor sommer gikk de i studio i Oslo og de usynlige musikalske trådene mellom engelskmannen, brasilianeren og amerikaneren som nesten har blitt nordmann har blitt mange og usannsynlig vakre.

De gir oss musikk med både brasilianske og europeiske røtter og vever det sammen til noe ganske så unikt. Surman, som også spiller bassklarinett underveis i tillegg til sine to saksofoner, Ayres ved flygelet og Waring, på enten marimba eller vibrafon, skaper et lydunivers så unikt og så vakkert at langt flere enn Stabæk-tilhengerne rundt om i Bærum bør være stolte. Dette er nemlig musikk i den ypperste verdensklasse skapt av musikanter på øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Surman

Invisible Threads

ECM/Naxos Norway

For en fest!

Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan markerte sitt 10 års jubileum med et superlag som møttes for første gang siden 2006.

Joshua Redman i spissen for et norsk superlag.

Foto: Tor Hammerø

Med Arild Andersen, Per Oddvar Johansen, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft samla for første gang på tolv år, så var suksessen i forbindelse med jubileumsmarkeringa nesten sikra for første tone var spilt.

Sjefen for Nasjonal Jazzscene de seineste åra, Jan Ole Otnæs, var Molde Jazz-generalen som satte sammen dette kremlaget for tolv år siden. Nå har han makta det nok en gang - og suksessen var like heftig som sist.

Etter rundt 1700 konserter og cirka 200.000 besøkende de ti åra Victoria har eksistert som jazzscene, var det så avgjort på sin plass med ei heftig markering. Lista blei lagt høyt da programmeringa blei satt i gang og bedre start enn med denne kvartetten er vanskelig både å ønske seg og få.

Tenorsaksofonist Joshua Redman er ei så ydmyk verdensstjerne som vel tenkelig og han har flere ganger uttrykt stor glede over å få spille med norske musikere - musikere han har stor respekt for og som han opplever tilfører noe hans landsmenn fra Sambandsstatene ikke så ofte er i stand til.

Med et repertoar, i stor grad helt nytt for denne kvartetten, ført i pennen av alle fire, blei vi tatt med på ei empatisk rundreise med impulser fra både amerikansk og europeisk jazz - og norsk folkemusikk: festen blei nemlig avslutta med den vidunderlig vakre "Gardsjenta" eller "Snåle jenta mi" fra Andersens "Sagn".

Kvartetten låt som om den ikke hadde gjort noe annet en å ha spilt sammen mer eller mindre uavbrutt de seineste tolv åra. Alle fikk tilstrekkelig med plass til å fortelle hvem de er anno 2018 og kollektivet satt som et skudd hele veien.

Her var det snakk om en respekt, en spilleglede og en gjensynsglede som er sjelden å oppleve. For en fest - for ei feiring!

PS Vi som var på plass for tolv år siden i Molde satt nok og venta på en "reprise" av Belonging-kvartettens "Spiral Dance". Den fikk vi ikke - kanskje jeg må ta turen i kveld igjen for å høre om den dukker opp.....

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Per Oddvar Johansen - bedre «komp» finnes ikke på bygdene nå til dags.

Foto: Tor Hammerø

Arild Andersen - for en bassist, for en utstråling!

Foto: Tor Hammerø

Allsidig og original

Komponisten og pianisten Helge Iberg har noe ganske så spesielt å fare med - uansett sjanger.

Helge Iberg har ei spesiell stemme både som pianist og ikke minst komponist.

Helge Iberg (64) har gjennom hele si karriere vist oss unike innfallsvinkler til det meste. På grunn av helseproblemer har han dessverre vært borte fra rampelyset i perioder, men nå er han heldigvis tilbake og det med to helt forskjellige, men på hvert sitt vis like fascinerende visittkort.

De ivrigste blant oss har fått med seg Helge Ibergs samarbeid med så forskjellige artister som Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Anne-Lise Berntsen, Per Vollestad og Odd Børretzen opp gjennom åra. Likevel har han fått alt for like oppmerksomhet og årsakene kan helt sikkert være mange.

Noe av grunnen kan nok skyldes at Iberg på grunn av sjukdom har vært forhindra fra å spille offentlig i lange perioder. En annen årsak er helt sikkert at Iberg har vært en kompromissløs musikant og komponist som aldri har lefla med kommersen. Han har nemlig vært bånn ærlig mot seg sjøl og sine idealer. Det er han heldigvis fortsatt.

Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Bendik Hofseth på saksofoner og vokal, Elin Rosseland på vokal og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, forteller jazzmusikeren Iberg oss at han så langt i fra har sagt sitt siste. Som på soloskiva "Standards and Vanguards" fra 2009 fortsetter Iberg her å "omskape" og benytte kjente standardlåter til noe helt eget. Han har på ingen måte satt seg fore å tolke standardskatten i tradisjonell forstand - han bruker den til en utskytingsramp for helt unike ekskursjoner. Hans medsamemnsvorne her har noe så alvorlig skjønt hans intensjoner og bidrar til å gjøre disse utfluktene til noe helt spesielt. Annerledes, spennende og veldig i den ånden vi har opplevd Helge Iberg før om åra.

Som ikke det var nok, så har altså Iberg også gitt oss "Life Music" som er et herlig bevis på hvilken komponistkapasitet han er også udi den klassiske/samtidsmusikalske verdenen. Noe av musikken er spilt allerede i 2007 - musikk for solofiolin og kammerorkester - med Atle Sponberg som solist med Det Norske Kammerorkester som medspillere.

Hovedverket er fra 2016 og er skrevet for Hans Christian Bræin på klarinett, Geir Inge Lotsberg på fiolin, Øystein Birkeland på cello, Ingfrid Breie Nyhus på piano og Johanne Byhring på marimba.

Jeg bryter raskt sammen og tilstår at det ikke er i denne verdenen jeg har mine sterkeste referanserammer, men uansett lar jeg meg fascinere av uttrykket og spenningen i musikken. Det er en type dynamikk i det Iberg vil formidle som gjør at man blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av noe som helst.

Helge Iberg har nok en gang fortalt oss at han er svært spennende musikant og komponist - i de fleste grenseland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Iberg´s Jazz-Kammer

A Musical Offering

Odin Records/Musikkoperatørene

Helge Iberg

Life Music

Pro Musica/Musikkoperatørene

Drømmelandet

Den danske pianisten Thomas Clausen og den brasilianske fløytisten og saksofonisten Carlos Malta har funnet sitt musikalske drømmeland.

Carlos Malta og Thomas Clausen har mye å snakke om.

Det er ingen bombe akkurat at musikk er et grenseløst språk. Møtet mellom Clausen og Malta er likevel en herlig bekreftelse på at det stemmer.

Det kommer heller ikke som noen stor overraskelse at den 68 år unge Clausen, som har jobba mye med giganter som Niels-Henning Ørsted Pedersen, Palle Mikkelborg og Gary Burton søker mot brasilianske musikere og musikken som har kommet ut av landet deres. Helt siden midten av 90-tallet har nemlig Clausen i stadig nye settinger jobba med musikere fra Brasil.

For to år siden "fant" Clausen og den eminente fløytisten og saksofonisten Carlos Malta hverandre. De jobba en hel del som duo og i fjor gikk de i studio for å lage "Dreamland" med komposisjoner av begge to pluss en herlig versjon av sjølveste "Tiger Rag".

Mye er fortsatt på duo, men på henholdsvis fem og fire av de tolv låtene er også den brasilianske bassisten Romulo Duarte og den svenske trommeslageren Niclas Campagnol invitert inn i varmen.

Clausen og Malta - hvilken enorm fløytist han er - kler hverandre bortimot perfekt. De to bringer elementer fra sine to kulturer til bords og dette har blitt et herlig møte der jazz møter samba og med impulser fra blant annet klassisk musikk, har dette blitt et kammermusikalsk møte av ypperste kvalitet.

Campagnol og Duarte tilfører masse groove og trøkk på de spora der de bidrar og sørger for at "Dreamland" har blitt et herlig musikalsk måltid med masse ingredienser og mye fint krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carlos Malta - Thomas Clausen

Dreamland

Stunt Records/MusikkLosen

Vakkert om slutten

Vokalisten, tekstforfatteren og låtskriveren Thea K. Eriksen har gjort seg fine og sterke tanker om døden.

Thea K. Eriksen gjør det vanskelige på et fint og vakkert vis.

Døden er et tema de aller fleste av oss skyver så langt fra oss som vel tenkelig. Thea K. Eriksen (40) fra Lillehammer tør der andre tier og setter ekte og inderlige ord på døden. Når hun så formidler det på et varmt og personlig vis med fine låter til, så har det blitt et flott visittkort fra ei ny stemme for meg.

Jeg har aldri verken hørt om eller hørt Thea K. Eriksen tidligere. Dette er derfor nok et eksempel på at rundt omkring i kongeriket så finnes det mange skjulte skatter.

Eriksen har åpenbart et kristent utganpunkt og har blant annet jobba som kateket. Det er muligens derfor hennes engasjement og kunnskap om dette ofte bortgjemte og tabubelagte temaet er så stort og ekte.

Hun har skrevet alt av tekster og melodier og framfører dem med ei vakker nordlandsdialekt som heldigvis er plassert langt fremme i lydbildet. Det gjør ingenting når man har noe å melde. Hele veien befinner vi oss i et melodiøst og lettfattelig visepoplandskap med enkelte jazzovertoner - et landskap som kler både Eriksen, tekstene og tematikken på et ypperlig vis.

Eriksen, helt sikkert med god hjelp av tangentist, arrangør og produsent Morten Reppesgård, har makta å kle dette budskapet i et ganske så lyst og ikke minst åpent og varmt landskap. Mats Eilertsens varme basstone, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer og Kristin Sevaldsen på saksofon og kor sørger for utmerka reisefølge hele veien.

Thea K. Eriksen formidler noe viktig og mye til ettertanke med sitt requiem. Velkommen skal hun og musikken hennes være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thea K. Eriksen

Himmelfestivalen - Et requiem

Hysj Records/thea.k.eriksen@gmail.com

Tøft og tungt

Bak Hypersomniac skjuler en italiensk vokalist og låtskriver og et norsk superlag seg. Det blei saker det!

Hypersomniac - et prosjekt med et superlag med noen av våre beste menn uansett sjanger.

Når fedrelandet sender ut trommeslager Torstein Lofthus, trompeter Nils Petter Molvær, tangentist Ståle Storløkken og gitarist Eivind Aarset, er det ikke så mye som tyder på at ting kan gå gæernt. Det gjorde det ikke heller ikke. Sammen med den australske elbassisten Colin Edwin (Porcupine Tree) og sjefen for det hele, den italienske vokalisten og låstkriveren Lorenzo Esposito Fornasari - LEF - skapte de et univers i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien som nå heter Røverstaden, men som før het Club 7 og Sardine´s, som vil bli huska ei god stund.

Det kom egentlig ikke som noen bombe at LEFs prosjekt "Hypersomniac", egentlig et multimediaprosjekt, skulle være så bra. Jeg har nemlig hørt og skrevet om skiva som blei sluppet rundt nyttår. Der spilte Bill Laswell elbass og Kenneth Kapstad trommer, men "erstatterne" senka ikke nivået akkurat.

LEF er en meget bra vokalist som har skapt ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et tenkt scenario - et musikalsk 1984 på et vis. Den musikalske innpakninga henter like mye fra beintøff rock som fra improvisert musikk/jazz, men det er likevel en helhet over det hele som gjør "Hypersomniac" som til noe helt spesielt.

Og når Molvær og Aarset møtes så oppstår det som alltid magi. De to har en forståelse langt utenfor det som kan læres - de bare har det. For noen landskap de kan male sammen! Spesielt i de rolige, atmosfæriske passasjene er de så unike og mesterlige at de nok en gang satte spor for svært langt tid framover.

Når så The Mad Professor, aka Ståle Storløkken, glir så elegant og kreativt inn i dette universet, så blir det ekstra dimensjoner gang på gang. Og så Torstein Lofthus da! Karen fra Øystese er enkelt og greit en trommeslager i ultraklassen uansett hva slags setting han blir plassert i - han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en tilstedeværelse som er sjelden. Colin Edwin spilte ei ganske så beskjeden, men likevel viktig rolle og LEF leda denne supergjengen på et flott vis.

Kjelleren i Munkedamsvien har mye å skrive på skrytelista si. "Hypersomniac" bør komme langt opp den lista.

Hypersomniac

Klubben i Røverstaden

Fredag 20. april 2018

Alle foto: Tor Hammerø

First we take Oslo....

Tyske Michael Wollny er en av den moderne jazzens mest spennende pianister. Her følger to glitrende eksempler på det.

Michael Wollny omgitt av Eric Schaefer og Christian Weber utgjør tilsammen en formidabel trio.

Michael Wollny Trio i samarbeid med blant andre Det Norske Blåseensemble under ledelse av Geir Lysne, gir oss «triojazz» med nogo attåt som er både spennende og annerledes.

Wollny (39) har helt siden årtusenskiftet fortalt de som har villet høre at han er en virtuos pianist i en rekke grenseland som kjenner få om noen grenser. I tillegg til å være en særdeles ettertrakta utøvende musikant, er Wollny også professor i Leipzig.

Trioformatet har åpenbart vært Wollnys foretrukne format gjennom det meste av hans karriere og med trommeslager Eric Schaefer og bassist Christian Weber har han funnet fram til to sjelsfrender som både vil den samme veien og som har blitt enige om hvordan den skal forseres.

Det som kanskje skulle bli en vanlig cd-utgivelse har blitt to og det av helt forståelige årsaker. "Oslo" har blitt til gjennom et samarbeid som har vart gjennom år med Det Norske Blåseensemble, bestående av 24 toppmusikanter med hjemmebane i Halden og i eksistens siden 1734. Vår store arrangør og bandleder for store ensembler mest i Tyskland, men også her hjemme, Geir Lysne, hadde ideen om denne fusjonen og Wollny skjønte raskt at et improviserende "band" som DNBE og trioen hadde mye å "snakke om".

DNBE bidrar på tre av de 13 spora og er med på å skape et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, klassisk musikk og såkalt samtidsmusikk. Musikken er spilt inn hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og det hele låter deretter. Det skjedde i løpet av tre septemberdager i fjor og deretter satte trioen kursen for Wartburg i hjemlandet.

Der gikk trioen på scena for en livekonsert med nesten helt nytt repertoar og med besøk av den framifrå franske sopransaksofonisten Emile Parisien på noen av låtene. Det forteller mye om allsidigheten og bredden til Wollny & Co. Vi snakker om en pianotrio i det aller øverste internasjonale sjiktet med masse dynamikk, empati og ikke minst personlighet i seg. Nå må det norske publikumet snart få ørene opp for Michael Wollny også - av en eller annen uforståelig grunn har det skjedd i altfor liten grunn så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Wollny Trio

Oslo

ACT/Musikkoperatørene

Michael Wollny Trio

Wartburg

ACT/Musikkoperatørene

Vakre monstre

Gitaristen Svein Rikard Mathisen fortalte oss med sin debut i 2015 at han hadde mye spennende på gang. Her kommer det en herlig bekreftelse på det.

Svein Rikard Mathisen har stadig mer å fare med.

Det ligger vel ikke i korta akkurat at man skal bli jazzmusiker når man vokser opp i Brumunddalen nord for Hamar. Svein Rikard Mathisen forteller oss uansett at for han har det vært det naturligste valget på jord.

For ganske mange i den norske jazzfamilien kom debuten til Mathisen, "Copenhagen Diaries", som en stor overraskelse i 2015. Med studietid i Kristiansand og København hadde han passert under mange radarer. Det hyggelige var at overraskelsen var svært så positiv: Mathisen hadde allerede på debuten funnet fram til noe særegent - noe som får en herlig bekreftelse med oppfølgeren.

Sjøl om Mathisen nå har forlatt dronningens by og bosatt seg i Bergen, så fortsetter han å samarbeide med musikanter han stifta nært og empatisk bekjentskap med der nede hos danene i et band de kaller Somebody´s Quartet. Med fra debuten er trommeslager Andreas Fryland, bassist Paul Hinz og pianist William Larsson som her deler tangentene med Søren Gemmer. Som spesiell gjest får vi også høre den norske trompeteren Erik Kimestad Pedersen på to spor.

Som sist så har Mathisen skrevet all musikken mens den er arrangert i fellesskap. Bandet og musikken har utvikla seg siden sist, men idealene er fortsatt de samme: dette er moderne, melodisk jazz med røtter både i amerikansk og europeiske/nordiske toneganger. Det er aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn, men likevel er det åpenhet og luft i de musikalske samtalene som får lov å ta sine egne veier.

Mathisen er utstyrt med en varm og personlig tone i gitaren og de medsammensvorne holder alle samme høye kvalitet som sjefen. Det var svært hyggelig å møte Mathisens musikk for tre år siden - det er minst like hyggelig å tilbringe tid med oppfølgeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Rikard Mathisen

Monsters

Curling Legs/Musikkoperatørene

Sjelden vare

Jeg bryter sammen og tilstår: min kunnskap om slovensk jazz står en hel del tilbake å ønske. Igor Lumpert har sørga for at nysgjerrigheten er vekka i alle fall.

Igor Lumpert & Innertextures i aksjon på Lumperts opprinnelige hjemmebane i Ljubljana i Slovenia.

Den slovenske tenorsaksofonisten Igor Lumpert (42) blei oppdaga av amerikanske musikanter for nesten 20 år siden. Etter det har han gjort New York til sin nye base.

Den legendariske bassisten Reggie Workman både så og hørte Lumperts talent på slutten av 90-tallet. Det førte til at han fikk stipend til New School i New York i 2000 og siden har han blitt værende i The Big Apple. Han har studert med storheter som Chico Hamilton og Billy Harper og jobba med blant andre John Abercrombie og Sonny Simmons.

Dette er Lumperts tredje utgivelse med bandet Innertextures, men nå har han forlatt trioformatet og utvida det til kvartett - og vel så det. Med seg har han trommeslageren Kenny Grohowski, bassisten Chris Tordini og altsaksfonisten Greg Ward - to av dem tidligere medstudenter på New School. Gjester på noen av spora er bassklarinettisten John Ellis og trompeteren Jonathan Finlayson.

Det betyr mye av kremen av unge, spennende og kompromissløse musikanter fra Brooklyn-miljøet - der er også musikken spilt inn. Utgangspunktet er musikk utelukkende skrevet av Lumpert. Den har røtter i alt fra hardbop, via funk til slovensk folkemusikk. Til sammen har det blitt et uttrykk som har noe helt eget i seg.

Lumpert er også en solist med noe unikt på hjertet og med en spesiell tone i hornet sitt. Han og resten av bandet har funnet fram til en empatisk kjerne det er veldig hyggelig og spennende å tilbringe tid sammen med. Døra er åpna for slovensk jazz - jeg gleder meg allerede til påfyll fra både Igor Lumpert og andre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Igor Lumpert & Innertextures

Eleven

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Som det groover!

Beady Belle nærmer seg 20 års jubileum med stormskritt. Det gjør hun/de i trygg forvissning om at det låter hippere enn noen gang.

Beady Belle - bedre og mer groovy enn noen gang.

Beady Belle, som har vært fronta av Beate S. Lech helt fra starten, har nå gått over til å bli hennes soloprosjekt. Det funka som ei kule som en type kollektiv og det funker minst like bra på det nye viset.

Med "Home" fortalte Beady Belle oss i 2000 at fedrelandet hadde fått et ei ny stemme/et nytt band som hadde skapt et landskap der soul, jazz, pop, r'n'b og andre herligheter hadde funnet sammen på et usedvanlig smakfullt vis. Slik har det fortsatt med de fem neste visittkortene fram til 2013.

For to år siden tok produsent og plateselskapsdirektør Jens Christian Bugge Wesseltoft et nytt initiativ sammen med Beady Belle. De satte seg på flygemaskina med retning New York og spilte inn "On My Own" sammen med et kremlag bestående av Gregory Hutchinson, Joshua Redman og Reuben Rogers - og Jens Christian på tangenter må vite. Det var vel for så vidt ingen som tvilte, men Beady Belle viste alle at hun så avgjort var i stand til å stå på egne bein.

Nå har det gått to nye år og Beady Belle fortsetter sitt soloprosjekt på aller beste vis. Nå har hun i tillegg til å skrive alt sjøl både av tekst og musikk også produsert herligheta. Med seg denne gangen har hun et hjemlig herrelag av høy byrd bestående av Marius Reksjø, ikke ukjent for Beady Belle på noe som helst slags vis, på elbass, Bjørn Sæther, et helt nytt bekjentskap for meg, på trommer og David Wallumrød på tangenter og mye annet. Dessuten har hun fått utmerka assistanse av den fremmedlandske vokaltrioen LaSharVu - mer ekte bakgrunnsvokal finnes ikke på bygdene nå til dags. Bjørn Charles Dreyer på elektrisk sitar og Martin Windstad på perkusjon bidrar også med herlig krydder.

Beady Belle skriver og ikke minst synger musikk så sjelfull og så groovy at jeg ikke har det minste problem med å plassere henne helt der oppe i et internasjonalt toppsjikt. Hør på "Out of Orbit" så skjønner du hvorfor blant andre den engelske superstjerna Jamie Cullum er gigafan av Beady Belle. Jeg er imponert over at Beady Belle gang etter gang greier å legge lista stadig høyere - akkurat nå kjenner jeg på at "Dedication" faktisk er det beste hun har gjort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Beady Belle

Dedication

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Heilt fantastisk

Det har vært sagt og skrevet før, men sjelden stemmer det så bra som på denne helt spesielle Ane Brun-konserten: hun kom til sine egne og de tok vel i mot henne. Det er en ekthet og inderlighet i det Moldejenta foretar seg også med andres materiale som gjør at hun eier rommet fra det sekundet skoene klakker over scenegulvet i enorme, men likevel nesten intime Oslo Spektrum, til hun takker for seg nesten to timer seinere.

Den blå timen - Ane Brun i egne, men samtidig andres landskap.

Foto: Tor Hammerø

Helt siden Ane Brun spilte på gata i Barcelona, aleine med sin gitar, og egentlig helt siden gymnastida på jenterommet i Kringstadbukta, har hun hatt et nært og godt forhold til andres musikk og spilt dem - det som på ny norsk kalles coverlåter. For de aller fleste av oss har vi blitt kjent med henne gjennom hennes eget låtunivers og via det har hun fortalt oss gang etter gang at hun har mye - veldig mye - å melde og fortelle oss.

Denne kjærligheten

For ei stund siden blei Ane, som mange av oss, fanga av den store kjærligheten. Til tross for at forholdet sprakk, så fullførte hun heldigvis prosjektet hun var i gang med: å sette sammen ei samling kjærlighetssanger som i stor grad har fulgt henne fra ungdomstida i Molde. Det førte til den glitrende dokumentasjonen med skiva «Leave Me Breathless» i fjor høst og endelig skulle et norsk publikum også få høre henne på dette sidesporet.

Første og siste gang?

Etter tre fulle hus på ærverdige Dramaten i Bruns adopterte hjemby Stockholm, stod altså Oslos storstue for tur denne lørdagskvelden. Skal vi tro Brun, og det skal vi jo, så var dette høyst sannsynlig siste gang hun tok med seg disse sangene til ei scene og de knappe 4000 som fylte Spektrum kan takke seg sjøl for at de benytta anledninga. Dette blei nemlig en minneverdig kveld på alle slags vis.

Publikum var nok forberedt på at dette blei en kveld uten en eneste Brun-låt, men vokalkvartetten Iris, som både varma opp og bidro på noen låter med Brun også, sørga for at heller ikke det skjedde. De gjorde fire Ane-låter og det å høre fire svensker synge «Du gråter så store tåra» på uforfalska Molde-dialekt var nesten verdt turen aleine!

Klinedans

Sammen med en empatisk strykekvartett og de fantastiske følgesvennene Martin Hederos (Soundtrack of Our Lives, Tonbruket, Ulf Lundell) på tangenter og fiolin og Johan Lindström på pedal steel og vanlig gitar, tok Brun oss gjennom hele «Leave Me Breathless»-skiva og mere til. Stemninga blei satt med to Bob Dylan-sanger, «Make You Feel My Love» og «Girl from the North Country», og Brun framstod fra første takt så trygg og sikker at man nesten skulle tro at hele seansen foregikk hjemme på kjøkkenkrakken.

Brun fortalte oss at det neppe blei de store danseutskeielsene i løpet av denne konserten, men kunne likevel ikke se bort fra at det kunne ende opp med en og annen klinedans eller tryckare, som det heter der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia. Det gjorde det garantert - enten i løpet av konserten eller kanskje etterpå....

Her stod de nemlig i kø: med Anes umiskjennelige s-er, et av hennes herlige bumerker, fikk vi alt fra Elvis Presleys «Always on My Mind» via Foreigners «I Want to Know What Love Is» til Sades «By Your Side» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». Alt gjort på et uhyre personlig vis med ditto arrangement av blant andre Hederos og Lindström.

Spesielt sterkt blei det da «Show Me Heaven» blei innleda med opptak fra Anes mobil av vakker fuglesang på hennes kjære Harøya - ei øy full av minner og hvis det er mulig så er jeg sikker på at pappa Knut Anker, som forlot tida for noen år siden, satt der opp på skya si og smilte ned til sin kjære Ane.

Et annet høydepunkt var hennes hyllest til sin gamle spansklærer på Molde gymnas, Americo Araya, som inspirerte henne til å lære språk og som blei heidra med «Alfonsina y el Mar» - på spansk må vite.

Med glitterjakke

Brun bød på nesten et ekstra sett som ekstranummer, iført ny glitrejakke, og der fikk vi låter som ikke er med skiva som a-has «Hunting High and Low» - da venta jeg bare på at Morten Harket skulle komme ruslende inn for å synge duett -, Beyonces «Halo» og da Cyndi Laupers «True Colors» ebba ut, stod det ikke mer igjen på ønskelista.

Lys, lyd, utstrålinga, ektheten, inderligheten, tryggheten, personligheten - hele pakka var på plass denne flotte lørdagskvelden i «intime» Oslo Spektrum. Denne konserten og opplevelsen kan lett gå over i kategorien hvor var du da Ane Brun spilte coverkonserten sin. Så flott og minneverdig var det nemlig. Som Ane Brun sa om både publikum og hele konserten: Detta e heilt fantastisk. Det synes vi også!

Oslo Spektrum, Oslo, 14. april

Publikum: 3800

Det swinger ved Rondane

Stringswingkvartetten Hot Club de Norvège er intet mindre enn en institusjon i norsk musikkliv. Dessuten er de bedre enn noen gang.

Hot Club de Norvège, med og uten gjester, leverer fortsatt stringswing på toppnivå.

Helt siden slutten av 70-tallet har Hot Club de Norvège spredd masse glede og mye heftig musikk fra landsende til landsende. Det gjør de heldigvis fortsatt og med «Stardust» forteller de oss at spillegleden og kvaliteten er av topp internasjonal klasse også i 2018.

Hot Club de Norvège, med Jon Larsen som ideologisk fører og sjefsgitarist, ga de fleste av oss noe helt nytt da de innlemma oss i Django Reinhardts superheftige musikalske verden med ei herlig blanding av rommusikk og swing. Noen trodde kanskje dette var ei døgnflue, men det har vist seg på alle slags vis at det var det ikke. De som noen gang har vært i nærheten av Jon Larsen mer enn et tiendels sekund, har skjønt at det faktisk ikke var noe alternativ.

Larsen er, i tillegg til å være en framifrå og stilsikker gitarist, et ustoppelig rivjern som i tillegg til bandet også har etablert Django-festivalen og dermed løfta fram stringswing for massene på nok et vis. Dessuten er han en meget dyktig kunstmaler i Salvador Dali-tradisjonen og som ikke det var nok så forsker han på det som skjer et stykke bortenfor de nærmeste sfærer: han har funnet stjernestøv og sjølsagt måtte denne skiva oppkalles etter det.

Bandet blei unnfanga i 1979 og i løpet av disse årene har de inntatt en posisjon som et av de ledende ensemblene i denne sjangeren på verdensbasis.

Nå består kvartetten i tillegg til Larsen av Finn Hauge på fiolin, munnspill og sag, den nye gitaristen Stian Vågen Nilsen og Svein Aarbostad, som har vært med fra starten, på bass. Med som gjester denne gangen er Satyricon-gitaristen Gildas Le Pape på fire spor og den nederlandske vokalisten Eva Scholten på ett kutt.

Med et repertoar med alt fra "On the Sunny Side of the Street" via Griegs "Ved Rondane" og Zappas "Blessed Relief" til flere standardlåter og originallåter av både Vågen Nilsen og Larsen, tar Hot Club oss med på ei herlig og livsbejaende reise som det swinger og groover av som bare de kan. Her sitter de musikalske smilene løst for å si det slik.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hot Club de Norvège

Stardust

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Fritt frem

Tre av den moderne New York-jazzens fremste stemmer har møtt hverandre og lar det stå til - med suksess.

Stephan Crump, Cory Smythe og Ingrid Laubrock - åpen og søkende ny trio.

Den tyske tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock har vært bosatt i New York, nærmere bestemt Brooklyn, rundt ti år. Der har hun blitt stadig mer sentral i mye av det spennende som skjer i skjæringspunktet mellom impro, frijazz og moderne, komponert musikk.

Laubrock hadde hatt ørene på stilk og ant at et samarbeid med bassisten Stephan Crump, som blant annet jobber mye med Vijay Iyer, og pianisten Cory Smythe, en viktig del i trommeslageren Tyshawn Soreys univers, kunne føre til noe.

Laubrock "innkalte" til et treff uten at noe var forutbestemt og kjemien stemte fra første pling. Alle var like begeistra og "øvelse" nummer to blei like godt denne plateinnspillinga. De elleve "låtene" er alle spontant unnfanga og uten trommer framstår de som noe som kanskje kan kalles akustisk kammerfrijazz.

Her har vi med tre lyttere i ultraklassen å gjøre. Smythe, som jeg ikke kjenner fra før, kommer fra samtidsmusikk og bringer helt nye elementer inn her, mens Crump oppleves som den straighteste av de tre - Laubrock er den som står for utblåsningene - bokstavelig talt. Til sammen har de altså skapt noe eget - nok et fint eksempel på at Brooklyn kanskje er den mest interessante bydelen i jazzverdenen nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stephan Crump - Ingrid Laubrock - Cory Smythe

Planktonic Finales

Intakt Records/Naxos Norway

Baby!

Bak bandnavnet Propan skjuler to av landets aller mest spennende improstemmer seg: Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen.

Propan, det vi si Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen, kompromisser ikke akkurat.

Ut fra de mange utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands kommer det til stadighet ut nye stortalenter. Noe forteller meg at Abrahamsen Garner og Sagstuen har hatt sjølvaste Sidsel Endresen som sin læremester.

Har jeg skjønt det riktig så har både Abrahamsen Garner, opprinnelig fra Trondheim, og Sagstuen, med røtter på Gjøvik, Norges Musikkhøgskole og miljøet rundt NMH mye å takke for at de har kommet dit de har kommet. Når jeg har tilbragt tid sammen med duoens debutskive så er det nesten umulig å tenke seg dette universet uten at tankene går i retning "mor" og fyrtårn i denne verdenen, Sidsel Endresen.

Duoen har vært i aksjon helt siden 2012 og prosessen med å skape musikken på denne skiva har vært i gang siden 2014. Sju timer med råmateriale har blitt trimma ned til vel en halvtime. Målet har vært å skape et eget sound på hvert av de 13 spora og allsidigheten til de to stemmekunstnerne, som også styrer hvert sitt arsenal av elektronikk, har definitivt ført til at de har makta det.

Sjøl om materialet oppleves som fritt improvisert, så har det unektelig foregått mye tankearbeid på forhånd. De sier sjøl at de har ønska å bringe inn pop-elementer i både produseringa og miksinga av skiva - det har jeg vanskelig for å finne igjen, men så savner jeg det heller ikke.

Dette er er tøft, spennende og annerledes skapt og utført av to stemmer som vil utfordre både hverandre og oss. Dette er Propans baby med et unikt univers av lyder og stemninger som de heldigvis har ønska å dele med oss. Jeg gleder meg allerede til neste baby!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Propan

Baby

Va Fongool/Musikkoperatørene

Unikt samarbeid

Laurie Anderson sammen med Kronos Quartet lå nesten i korta, men dette er likevel første gang de to «gigantene» samarbeider.

Laurie Anderson og Kronos Quartet - grenseløse både hver for seg og sammen.

Laurie Anderson (70) og strykekvartetten Kronos Quartet har hver for seg flytta opptil flere grenser. Sammen har de ikke overraskende makta å skape unik musikk.

Musikeren, komponisten, filmregisøren og avantgarde-artisten Anderson har stått i spissen for en rekke spennende og sjangersprengende prosjekter med New York som base helt siden 70-tallet. Hun har vært en ustoppelig kraft når det gjelder å vise at kompromissløs kunst er viktig i en stadig mer kommersiell verden. Når det gjelder Kronos Quartet kan egentlig mye av det samme sies.

"Landfall", som består av rundt 30 "deler", blei skrevet av Anderson hjemme i New York under en de verste uværene The Big Apple har opplevd. Det meste er uten vokal, men små "fortellinger" dukker opp med ujevne mellomrom og gir hele verket en ekstra dimensjon.

Samtidsmusikk, klassisk musikk, rock, pop, jazz og andre herligheter veves sømløst sammen og det høres godt at de "to" har vært ute og spilt dette akustisk/elektriske verket en rekke ganger før de gikk i studio.

Det er en stille intensitet, en spenning og en framdrift i musikken Laurie Anderson og Kronos Quartet, det vil si Hank Dutt (bratsj), David Harrington og John Sherba (fiolin) og Sunny Yang (cello), skaper som er intet mindre enn unik. Det er flott, det er tøft og det er annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laurie Anderson & Kronos Quartet

Landfall

Nonesuch Records/Warner Music

Nesbøs klassiker

Jo Nesbø har skjemt oss bort med stor kriminallitteratur noen tiår nå. Med «Macbeth» tar han et nytt steg - mot seg sjøl.

Jo Nesbø har scora nok en gang.

Jo Nesbø elsker utfordringer. Han kunne sjølsagt bare kjørt videre på Harry Hole-sporet og «sikker» suksess, men da forespørselen kom om å bli med i et eksklusivt selskap som skulle «dikte» videre på Shakespeares univers, så fikk han ikke til å si nei. Det skal vi være veldig glad for.

Min kunnskap om Shakespeare står så avgjort noe tilbake å ønske. Nesbø har også innrømmet at heller ikke han var noen kløpper, men fyren som har gjort research til sitt mesterskap, har så definitivt satt seg godt inn i "Macbeth" i alle fall.

Makt, begjær og maktbegjær var sentrale elementer i Shakespeares "Macbeth" og disse elementene har Nesbø tatt med seg og flytta inn i et miljø i en industriby et eller annet sted - Skottland/England kanskje? - der korrupsjon, kriminalitet og dop er en del av hverdagen.

Dette har gått helt til topps i politihierarkiet og dagens Macbeth er på ingen måte noe bedre enn andre. "Alle" vil ti topps og det bygges allianser på kryss og tvers for å nå målet.

Nesbø viser her at han presterer på skyhøyt nivå også i en slags gitt setting. Han skaper et helt nytt univers og med sitt sedvanlige språklige driv, sitt mesterlige researcharbeid og sin evne til å skape spenning og legge ut snubletråder, så har "Macbeth" blitt Nesbøs klassiker på sett og vis.

Hvem er helter og hvem er skurker? Ja, det lures det mye på underveis og det er der Nesbø blant annet har etablert seg i en egen divisjon. Det er ikke til å undres over at Jo Nesbø sammen med et håndplukka lag fra verdenstoppen innen ymse litterære sjangre blei spurt om å "videreføre" Shakespeare.

En liten ekstra personlig betraktning til slutt: det er veldig stas at Nøisomhedgata har blitt en del av verdenslitteraturen - endelig!!!!

Jo Nesbø

Macbeth

Aschehoug

Ekte saker

Harald Bergersen og Roy Hellvin er blant bopveteranene her til lands. Sammen med tre gode og likesinna venner sender de oss en flott hilsen fra bebopland.

Bop 69 klar for aksjon i bebopens tjeneste.

Svært mange av jazzens storheter fra 40-tallet og fram til i dag har vært veldig påvirka av bebop-språket som blei utvikla like etter krigen. Her hjemme var så definitivt saksofonist Bergersen og pianist Hellvin blant dem. Her kommer et herlig bevis på at bebopen fortsatt lever i beste velgående hos disse herrene og noen av deres gode venner.

På slutten av 60-tallet var Bergersen, som her spiller alt- og tenorsaksofon og Hellvin, viktige ingredienser i trompeteren Bernt Steens kvintett. Både Steen og de andre i kvintetten, bassist Erik Amundsen og trommeslager Svein Erik "Atom-Jørgen" Gaardvik, spiller nå i det evige storbandet, men Bergersen og Hellvin er heldigvis still going strong og vel så det.

På seinsommeren i fjor fylte Bergersen 80 og bedre måte å feire jubileet på enn å samle fem sjelsfrender med bebopen solid i ryggmargen, var nesten ikke mulig. Stig Adolfsen på bass, Geir Hauger på trompet og Christian Lund på trommer kler både de to superveteranene og musikken på et herlig vis.

Her dreier det seg om "Groovin´ High", "Scrapple from the Apple", "Dat Dere" og "Salt Peanuts" og tilliggende herligheter i alle slags tempi og sjøl om det ikke er verdensklasse vi snakker om, så er dette så inderlig og ærlig at det holder i lange baner. Slik skal ekte bebop spilles!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bop 69

80 Super Action

Park Grammofon/Musikkoperatørene

Grenser krysses

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og den tyske pianisten Frank Woeste har funnet hverandre i et uhyre spennende grenseland.

Ryan Keberle og Frank Woeste omkranser Vincent Coutois og Jeff Ballard - og Maurice Ravel.

For de som har fulgt ekstra godt med i musikkhistoria, kommer det neppe som noen stor overraskelse at den klassiske komponistgiganten Maurice Ravel har inspirert jazzmusikere. Her kommer det uansett et nytt og svært godt ekemspel på det.

Ryan Keberle og Frank Woeste måtte hverandre i 2015. Da var begge invitert av trompetsjef Dave Douglas til ei plateinnspilling og New York-baserte Keberle og tyske, men Paris-bosatte Woeste skjønte raskt at de hadde mye til felles musikalsk.

Begge hadde en djup jazzbakgrunn felles, men også klassisk musikk og mer pop-relaterte sjangre var skjæringspunkt for de to. Derfra var ikke veien lang til å møtes i et landskap sterkt inspirert av den franske komponisten Maurice Ravel og spesielt hans suite for solo piano, "Le Tombeau de Couperin".

Keberle og Woeste har skrevet all musikken, hver for seg, bortsett fra to kollektive improvisasjoner. Det er på ingen måte vanskelig å skjønne hvor de kommer fra musikalsk - Ravel er klart hørbar og han var også en av de første klassikerne som anerkjente jazzen allerede i 1928.

Alle "satsene" er med i de tos komposisjoner og trommeslageren Jeff Ballard, kjent fra blant annet Bred Mehldau Trio og som Woeste bosatt i Paris, og cellisten Vincent Courtois, har på alle slags vis skjønt de to ledernes intensjoner.

Dette er vakker, melodisk jazzmusikk anno 2018 med klare røtter tilbake til Ravels musikk. Den viser at forbindelseslinjene er tydelige og åpenbare i så dyktige musikanters hender og hjerner. Et originalt og spennende bidrag til litteraturene rett og slett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ryan Keberle - Frank Woeste

Reverso - Suite Ravel

Red Phonoart/ryankeberle.bandcamp.com

Det mørke året

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård - tilsammen 1816 - inviterer oss inn et mørkt, men likevel varmt popunivers med tydelige jazzovertoner.

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård - til sammen 1816 - gir oss noe vi trenger.

Foto: Ole Marius Fossen

Det begynner å bli mange etterhvert med jazzbakgrunn som med stort hell har ønska å utforske mer popaktige landskap. 1816 - oppkalt etter året det aldri blei sommer - har så avgjort lykkes i sitt første forsøk.

Bassiten Audun Ellingsen og vokalisten Wenche Losnegård har sammen skapt landskap jeg har vanskelig for å sammenlikne med noen andre. I mi bok er det et stort kompliment. De har med andre ord søkt og funnet fram til noe eget - en egenskap de ganske så sikkert har tatt med seg fra jazzen.

Bortsett fra en tekst skrevet av Inger Hagerup, her oversatt til engelsk, har duoen skrevet alt av både tekster og musikk. Med sitt lett nasale, flotte og transparente uttrykk viser Losnegård at hun er en tekstformidler som hører hjemme helt der oppe.

Ellingsen har sammen med Losnegård har skapt noe som kan kalles usedvanlig melodiøs, vakker og unik akustisk kammerpop. Med sine medsammensvorne Erik Nylander på trommer og perkusjon og Gregor Ridell, som blant annet har spilt med Radiohead, på cello har de utforma noe som er både spennende og personlig. I tillegg dukker det også opp gjester på de helt riktige stedene som vokalistene Mattis Myrland og Hans Martin Austestad og saksofonistene Rolf-Erik Nystrøm og Anders Lønne Grønseth.

Det er kanskje et litt mørkt budskap i musikken til 1816, men samtidig er det så mye varme og skjønnhet i den at det balanseres på et ypperlig vis. Det er i alle fall en flott opplevelse i være sammen med 1816.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

1816

1816

1816/Musikkoperatørene

Hvilken hyllest!

Multiinstrumentalisten Gary Husband har spilt i John McLaughlins band i en årrekke. Nå hyller han sjefen sin - som pianist.

Gary Husband ved flygelet og med fanklubben i ryggen med John McLaughlin nærmest.

Noen kan det «meste» - 57 år unge Gary Husband er blant dem på musikkens arena. Om det er som trommeslager eller tangentist, hvilken sjelden kombinasjon, så holder han skyhøyt nivå. Her er det pianisten Husband som forteller oss hvor høyt han beundrer sjefen sin, gitargeniet John McLaughlin.

Allerede som 13-åring blei Husband introdusert for McLaughlins unike univers - han hørte Mahavishnu Orchestras "Inner Mounting Flame" - og verden blei aldri den samme etterpå. Husband gikk raskt tilbake i McLaughlins diskografi og sjekka ut alt han hadde gjort med blant andre John Surman, Tony Williams Lifteime, Miles Davis og enda eldre ting med hans landsmenn Gordon Beck, Jack Bruce og Sandy Brown.

Husband kunne med andre ord sin McLaughlin og var nok svært lett å be da forespørselen kom i 2004 om å bli med i forbildets band. Husband var usedvanlig fascinert over McLaughlins intense, radikale, virtuose og ofte dramatiske musikk og har siden vært en viktig bestanddel i The 4th Dimension - gitarguruens faste band.

Nå har McLaughlin (76) begynt å trappe ned - han gjorde blant annet en avskjedsturné i USA før jul - men han sier han vil fortsette å gjøre enkelte konserter rundt om i Europa. Da vil nok sikkert Husband være med - både på tangenter og som trommeslager.

Her derimot er det kun pianisten, med litt egenhjelp på perkusjon og stemme, som tolker deler av sjefens musikk. Noe har også Husband skrevet sjøl og versjonene hans av McLaughlins musikk er så langt fra coverversjoner som vel tenkelig. Noen er faktisk så unike og nyskapende at McLaughlin hadde problemer med å kjenne dem igjen!

Skiva blei spilt inn allerede i 2005, men kun utgitt i USA i et svært begrensa opplag. Derfor er det ekstra hyggelig at Husbands originale, høyst personlige og virtuose pianomusikk sterkt inspirert av John McLaughlin, har blitt hans debut på det utmerkede engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske musikere har funnet sitt "hjem".

De som forventer noe fusion/jazzrock-aktig ut av musikken til McLaughlin, må nok tenke litt annerledes. Dette er nemlig så Husbandsk og originalt som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gary Husband

A Meeting of Spirits

Edition Records/Border Music

En egen klang

Vokalisten og stemmekunstneren Ruth Wilhelmine Meyer går ikke akkurat opptråkkede stier - og flott er det.

Ruth Wilhelmine Meyer er i besittelse av ei unik stemme.

Meyer stifta jeg først bekjentskap med i den særegne trioen AKKU. Med det og den i bakhodet, er det ikke overraskende at hennes solodebut under eget navn, tror jeg i alle fall, også er av det unike slaget.

Meyer er åpenbart mer enn gjennomsnittet opptatt av kloden rundt oss og hvordan vi tar vare på/ikke tar vare på den. Det uttrykker hun både vokalt og gjennom teksten i omslagsheftet. Med sin unike stemme, som strekker seg over cirka fem oktaver, og med et repertoar som spenner over mangt og mye, framstår hun som en improviserende artist med noe viktig å melde.

Låtvalget henter sin inspirasjon fra en rekke kilder: impro, folkemusikk, samtidsmusikk er noen av kildene og Meyer har skrevet mye av musikken. Ellers gir hun nytt liv til melodier Agnes Buen Garnås, Olav H. hauge/Jan Garbarek og Edvard Grieg har skapt eller funnet.

Sammen med et flott ensemble som kler henne og musikken på et ypperlig vis; Lars Andreas Haug på tuba, Terje Isungset på perkusjon og den polske saksofonisten Grzech Piotrowski samt sønnen Zakarias Nikolai Meyer Øverli på strupesang på ei låt, blir vi tatt med til steder de færreste av oss har vært noensinne - både med og uten tekst.

NRK er i ferd med å lansere en ny programserie der programleder Line Elvsåshagen skal redde kloden. Hun og Ruth Wilhelmine Meyer bør absolutt snakke sammen - de kan ha mye å tilføre hverandre. Om det løpet er kjørt, så står musikken til Meyer noe veldig på egne bein.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ruth Wilhelmine Meyer

Klangbiotoper

Ozella Music/MusikkLosen

Nye eventyr

Den danske saksofonisten, komponisten og bandlederen Fredrik Lundin gir oss ti flotte, spennende og originale musikalske historier.

Fredrik Lundin er en saksofonist, komponist og tenker vi bør tilbringe mye tid sammen med.

Fredrik Lundin, som fyller 55 i dag, har vært der i mange år, men «5 Go Adventuring Again» er likevel mitt første møte med han som leder på egen hånd. Det er på høy tid!

Helt siden begynnelsen av 80-tallet har Lundin, som jeg ved flere anledninger har hørt sammen med hans kone Trinelise Væring i bandet Offpiste Gurus, vært ei viktig stemme på jazzscenen i København og i Danmark. Han har også samarbeida en hel del med norske musikanter som Jon Balke, Per Jørgensen, Lars Andreas Haug og Audun Kleive. Det mer enn antyder i hva slags musikalske landskap det er naturlig å leite etter Lundin.

I tillegg til å være utøvende saksofonist og fløytist, har Lundin blant annet jobba med musikk for teaterforestillinger. Det har jeg full forståelse for etter å ha tilbragt tid sammen med hans musikk til denne innspillinga. Lundin er nemlig en komponist som evner å fortelle historier med sine komposisjoner og i tillegg har han også skrevet små tekster til hver enkelt låt - tekster som avgjort er med på å sette oss inn i den stemninga som Lundin er ute etter.

Når han så omgir seg med et uhyre empatisk band bestående av Tomasz Dabrowski på trompet, Petter Hängsel på trombone og synth, Joel Illerhag på en sjøllaga bass som kalles bazantar og som har 26 resonansstrenger, Jesper Løvdal på kontrabassklarinett og Anders Provis på trommer og perkusjon - relativt ukjente størrelser her hjemme, men uhyre kompetente, så har dette blitt eventyr fortalt av ypperlige fortellerstemmer.

Musikken befinner seg et sted mellom jazz, funk, samtidsmusikk og sikkert mye, mye mer. Den er enkelt og greit lundinsk - det holder veldig lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fredrik Lundin

5 Go Adventuring Again

Stunt Records/MusikkLosen

Molvær goes jah-man

Nils Petter Molvær er en grenseløs musikant. Sammen med dub og reggae-legendene Sly & Robbie får vi nok et bevis på det.

Nils Petter Molvær og Sly & Robbie - gutta sine det!

Helt fra Masqualero-perioden med Arild Andersen, Jon Balke, Tore Brunborg og Jon Christensen på 80-tallet, var det åpenbart at Nils Petter Molvær hadde noe helt spesielt å fare med. Slik fortsetter det heldigvis den dag i dag.

Fra Molvær begynte å gå opp sine egne stier med Khmer på midten av 90-tallet, har det vært like interessant hver gang å følge med på hvor han skulle dukke opp i det musikalske landskapet. Noe lå nesten i korta, mens andre ekskursjoner var totalt overraskende.

Møtet med de jamacaikanske dub- og reggae-legendene Sly & Robbie, med etternavnene Dunbar og Shakespeare, tilhører definitivt kategori nummer to.

Trommeslager Sly og bassist Robbie kom opp sammen med reggaeikonet Peter Tosh og har seinere samarbeida med "alle" fra Bob Dylan, Rolling Stones, Britney Spears og Herbie Hancock - for å nevne et tverrsnitt.

For noen år siden traff de to altså på Sulas store trompetsønn og, sammen med uunnværlige Eivind Aarset som gitarmaler og den finske elektronikeren Vladislav Delay - som også reagerer hvis han blir tiltalt med Sasu Ripatti - , så har de turnert over store deler av kloden med sitt unike brygg.

I forbindelse med "Nordub", som er produsert av Jan Bang, tilbragte de fem tre dager i studio i Oslo høsten 2016. Alle låtene er mer eller mindre kollektivt unnfanga og med det groovy fundamentet som kun Sly & Robbie kan skape her på Tellus, så har Molvær, Aarset og Delay skapt stemninger, groover, landskap og atmosfærer som er så tøffe og unike som vel mulig.

Nils Petter Molvær fortsetter på sin uendelige reise mot noe unikt og nok en gang er det både flott, spennende og utfordrende å være med han og de fire andre som kler hverandre på et overraskende, men flott vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sly & Robbie Meet Nils Petter Molvær

Nordub

OKeh/Sony Music

De største legendene

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang - vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre - ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene - og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Kahn illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt - ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent - et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music

De største legendene

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang - vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre - ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene - og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Khan illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt - ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent - et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music

Større og større

Gitaristen, komponisten og arrangøren Hans Mathisen tar stadig nye, store steg. Her møter vi han i to forskjellige settinger

Hans Mathisen imponerer på så mange områder.

Hans Mathisen (50) har aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Med disse to visittkortene kommer det nye bekreftelser på hva og hvem han er og det er ikke småtterier.

Mellom 2010 og 2015 blei Mathien bedt om å komponere og arrangere musikk til Sandefjords kirke musikkfestival av en visjonær og modig kar som heter Svein Rustad. Temaene var de fem stadier i et menneskes liv både fysisk og som religiøs tanke: vår, sommer, høst og vinter samt evigheten.

De som bor i den vakre Vestfold-byen hadde garantert stor glede av musikken, men som så ofte med slike bestillingsverk så blir de oppført bare der og da.

Noen skjønte heldigvis at det ikke burde skje i dette tilfellet og sammen med Andreas Bye på trommer og broder Per Mathisen på bass og selveste KORK under ledelse av nok en selveste, Christian Eggen, så inntok de Store Studio to maidager for knappe to år siden og det hele har blitt en strålende manifestasjon av hvilken enorm kapasitet Hans Mathisen er både som komponist, arrangør og gitarist.

Det er ingen stor hemmelighet at Mathisen er en glimrende jazzmusiker, men jeg må innrømme at det nesten var et lite (positivt) sjokk å få høre hvilken kapasitet han er i besittelse av som komponist og arrangør i grenseland mellom jazz, klassisk musikk med fuge- og 12-tone-teknikker og 1400-talls polyfonisk musikk. Alt dette har Hans Mathisen fusjonert på et herlig, vakkert og inderlig vis som forteller oss at han kan "alt".

Som om ikke dette skulle være nok, så dukker Mathisen også opp i en kvintett som går under navnet Swenor Project. Det består nok en gang av broder Per på bass og svenskene Peter Bylin på trommer, Mats Byström på tangenter og ikke minst Robert Nordmark på tenorsaksofon.

Noe forteller meg at Nordmark er en slags bandleder/initiativtaker for dette prosjektet - han har i alle fall skrevet fem av de åtte låtene, mens bass-Per har bidratt med to og Byström med en.

Her blir vi servert uforfalska fusionmusikk med solid trøkk fra første til siste takt - her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det slik. Vi blir møtt av fem meget dyktige musikanter som tydeligvis stortrives i hverandres selskap.

Dette er ikke musikk som byr på de store overraskelsene, men for de mange der ute som trives med jazz ned solide doser rock, soul og funk i seg, så er det mye å glede seg over på "The Stockholm Sessions".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Mathisen

Orchestral Works

Curling Legs/Musikkoperatørene

Swenor Project

The Stockholm Sessions

Imogena/Border Music

Vitale veteraner

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman er tre av de store veteranene i amerikansk jazz. Her kommer to bevis på at de fortsatt har mye å melde.

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman - for en trio!

Med Trio 3 og Oliver Lake Organ Quartet forteller disse spydspissene i moderne amerikansk jazz at de på ingen måte har tenkt å kompromisse mot slutten av sine karrierer.

Alle tre er pluss minus 80 og har vært sentrale skikkelser udi jazzens avantgardisme siden 60-tallet. De har spilt med og alle har spilt med dem, inkludert John Coltrane, Lou Reed, World Saxophone Quartet og Cecil Taylor. Til sammen er herrene i besittelse av vel 130 års jazzerfaring og som Trio 3 har de eksitert siden 90-tallet.

Likevel er "Visiting Texture" bandets første studioalbum som trio siden 2006 - i mellomtida har de jobba mye som kvartett både live og i studio med pianister - og ikke hvem som helst: Geri Allen, Irène Schweizer, Vijay Iyer og Jason Moran.

Her er de altså tilbake i urformatet og i komposisjoner fra alle tre, en kollektiv improvisasjon og "coverlåta" "A Girl Named Rainbow" av Ornette Coleman, forteller de oss nok en gang hvilke unike stemmer de har både individuelt og kollektivt.

Sjølsagt er dette løst og åpent, men hele tida med en indre struktur som mer enn antyder at hver eneste tone er viktig. Dette har blitt nok et herlig møte med veteranene.

I den tjukke bunka på venteværelset har Oliver Lakes skive, "What I Heard", med hans orgelkvartett blitt liggende til langmarinering. Det har den så avgjort ikke tatt skade av og her viser Lake ei helt annen side av sitt musikalske jeg.

Lake har nemlig, i tillegg til sitt forhold til avantgardismen, også hatt en fascinasjon for orgelsounden, spesielt den Larry Young skapte på 60- og 70-tallet. Sammen med et fint lag med betydelig yngre musikere enn han sjøl, Chris Beck på trommer, Jared Gold på orgel og Freddie Hendrix på trompet, har han skapt et småfunky/groovy landskap som er like originalt som alt annet han har holdt på med, men likevel helt annerledes.

All musikken er skrevet av Lake (75) og med hans umiskjennelige altsaksofontone i front blir materialet, som opprinnelig var skrevet for poeter, nesten sjølsagt ulikt alt annet man har hørt av sjangeren orgeljazz - det blir alltid det når Oliver Lake er involvert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oliver Lake Organ Quartet - groover på sitt eget vis.

Trio 3

Visiting Texture

Intakt Records/Naxos Norway

Oliver Lake Organ Quartet

What I Heard

Passin´ Thru Records/MusikkLosen

Universalgeniet

Er det mulig? Når man er utstyrt med et talent som Håkon Kornstad sitt så er det det. Hans miks av jazz og opera er intet annet enn unik.

Håkon Kornstad med KORK i ryggen - det kunne ikke gå gæernt det!

Foto: NRK

Håkon Kornstad (40) fortalte oss for rundt 20 år siden at han var et jazzikalsk supertalent med sitt saksofonspill. Så, like overraskende for han som for oss, oppdaga han at det lå en operasanger på lur der også. Hvordan han har fusjonert de to er pur magi.

De av oss som har vært så heldige å få oppleve "Tenor Battle" enten i heimen eller live, vet hvilken vidunderlig opplevelse og overraskelse dette "møtet" har ført til. Håkon Kornstad har på ingen måte lagt jazzmusikeren på hylla - han har bare latt han møte opersangenen. I dette møtet med sjølvaste KORK har Kornstad og gode medhjelpere tatt det hele til et nytt nivå.

Jeg var så heldig å få være tilstede i NRKs legendariske Store studio i mars i fjor da Kornstad spilte den første av sine to konserter sammen med KORK, leda på best mulig vis av Christian Eggen. Det var en stor opplevelse - ferdig snakka.

Her får jeg - og heldigvis alle andre - muligheten til å gjenoppleve dette mestermøtet. Med sitt stjerneband bestående av Sigbjørn Apeland på harmonium (trøorgel), Lars Henrik Johansen på piano, celesta og harpsichord, Øyvind Skarbø på trommer og Per Zanussi på bass, musikk skrevet av Tosti, Grieg, Bizet, Verdi og Kornstad og arrangert av enten sjefen sjøl eller hans betrodde menn - det hadde han også all grunn til - Kjetil Bjerkestrand og Erlend Skomsvoll, blir vi nok en gang tatt med på ei reise så musikalsk, så varm, så unik og så virtuos som vel tenkelig. Ikke bare sangeren og saksofonisten Kornstad imponerer - han plystrer også som en gud!

De som er ute etter en unik musikalsk opplevelse trenger ikke lete videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kornstad + KORK

Live

Grappa/Musikkoperatørene

For en gitarist!

Gitaristen Russell Malone har spilt med «alle» av en eneste grunn: han er så forbanna bra og så vanvittig allsidig.

Russell Malone er en av de mest smakfulle gitaristene i den straighte jazzgata her på kloden i alle fall.

Jimmy Smith, Harry Connick, Jr., Diana Krall, Ron Carter, Roy Hargrove, Benny Green og Dianne Reeves er bare noen av dem som har benytta seg av Russell Malone (54) sine usedvanlige kvaliteter. Her treffer vi han som sjef for sin egen kvartett og han trenger så avgjort ikke noen andre å lene seg på.

Helt siden verden blei oppmerksom på Malone på begynnelsen av 90-tallet, har det liksom ikke vært noen tvil. Med sin varme tone i forlengelsen av Wes Montgomery og sin uovertrufne melodiske sans - her er det ikke mye frijazz for å si det sånn - etablerte han seg raskt som Gitaristen med stor G som "alle" ville omgi seg med. Han tilførte nemlig enhver setting han blei invitert inn i noe spesielt og de som var så heldig å få tilbringe noen kvelder sammen med Diana Krall og han i Alexandrakjelleren under Moldejazz, før hun blei superstjerne, kommer aldri til å glemme det.

Sjøl om Malone har vært en travel og ettertrakta sidemann, så har han hatt tid til å dyrke si egen karriere også. Siden 1992 har det til dags dato blitt elleve album under eget navn også. Her møter vi han med hans kvartett for andre gang på to år og med "Time for the Dancers" kommer det nok en bekreftelse på at Malone hører hjemme helt der oppe.

Pianisten Rick Germanson, trommeslageren Willie Jones III og bassisten Luke Sellick - bortsett fra Jones ukjente størrelser for meg - har jobba med Malone over lengre tid nå og det er en kvartett som "hører" sammen på alle slags vis.

I et repertoar bestående av låter Malone har et nært forhold til skrevet av Sir Roland Hanna, Peggy Lee, Bobby Hutcherson og, sikkert overraskende for mange, José Feliciano og Billy Joel - en nydelig soloversjon av hans "And So it Goes", samt fire originallåter som går helt tilbake ungdomsåra, tar Russell Malone oss med på ei herlig, varm, stilsikker og hardtswingende reise med røtter i bebop og souljazz. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse - bare en liten time med ektefølt, glimrende fremført og tidløs jazzmusikk. Det holder svært lenge det i et slikt selskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Russell Malone

Time for the Dancers

HighNote Records/MusikkLosen

Musikken og livet

Pianisten Michael Bloch har fulgt opp sin fine triodebut med en enda mer personlig og vakker tilstandsrapport.

Michael Bloch sammen med Frode Berg og Anders Thorén skuer inn i framtida.

Foto: Pierluca Taranta

Michael Bloch, som nå nærmer seg midten av 40-åra, har hatt ei noe spesiell karriere. Først var han pianist, så blei han saksofonist, deretter sjukepleier - nå er han i alle fall pianist igjen. Det skal vi alle være veldig glad for.

Denne trioen, med Frode Berg på bass og Anders Thorén på trommer, så dagens lys i 2014. Året etter skiveduterte de med "First Light". Den bestod av ni Bloch-komposisjoner pluss standardlåta "Emily".

Den samme oppskrifta er fulgt her også: Bloch har skrevet alt bortsett fra "I Hear a Rhapsody". Det som i stadig større grad preger trioens uttrykk er et groove- og melodibasert fundament - bebopen har fått hvile for å si det sånn.

Bloch& Co hever sjøl at både klassisk musikk og pop er inspirasjonskilder til musikken trioen har unnfanga der de er nå. Det er det mulig å være enig i. Dette er nemlig musikk så lett, men samtidig så djup og inderlig at musikkelskere fra alle sjangre kan finne glede og varme i dette uttrykket.

Michael Bloch Trio består av utmerkede instrumentalister som over tid har funnet fram til et eget språk - et eget uttrykk. Da har de kommet langt og det er jo det livssirkelen handler om på sett og vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Bloch Trio

Circular Changes

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Sinnes vakre drømmer

Danske Sinne Eeg er en jazzvokalist som har noe i verdenstoppen å gjøre både med standardmateriale og nå også med egne sanger.

Sinne Eeg er en vokalist og formidler på svært høyt nivå.

Jeg har hatt gleden av å følge Sinne Eeg (40) noen år nå, men bedre og mer personlig enn vi møter henne på «Dreams» har jeg aldri hørt henne. Helt siden debuten i 2003 har det vært åpenbart, i begynelsen for et lite, ganske så lokalt publikum, at Eeg var i besittelse av et langt framskredent talent.

Mitt første måte var med "Don´t Be So Blue" i 2010 som blei fulgt opp av "Face the Music" i 2014. Hele tida var det ei tydelig utvikling av Eegs talent - personligheten har blitt tydeligere album for album.

Samtidig som Eeg har fortalt oss at hun har et inderlig forhold til store deler av jazzens standardstoff, har hun også i stadig større grad vokst fram som låtskriver sjøl også. Det får vi en rekke flotte eksempler på her og for meg er høydepunktene på det området åpningssporet "The Bitter End" og den sterke og meget tydelige "Aleppo".

Når så denne delen av Eeg, som synger på perfekt engelsk med en ditto diksjon, er miksa med standardlåter som "What Is Thing Called Love", "Falling in Love with Love" og "Anything Goes", så har dette blitt et visittkort fra Eeg som ytterligere etablerer henne blant de beste fra sin generasjon.

Det musikalske reisefølget Eeg har med seg, er også av typen drøm som har gått i oppfyllelse. Pianisten Jacob Christoffersen og den amerikanske gitaristen Larry Koonse har vært med henne lenge, mens trommeslageren Joey Baron og bassisten Scott Colley, henta fra den øverste amerikanske hylla, har blitt akkurat det kremlaget Eeg så/hørte for seg. Vakkert og stilriktig fra start til mål.

Sinne Eeg har vært stor i Danmark og dalstrøka rundt en god del år allerede. Nå er hun definitivt klar for større og flere scener hvor det enn skulle være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sinne Eeg

Dreams

Stunt Records/MusikkLosen

Beintøft!

Svært overraskende stakk Hegge av med Spellemannprisen for debutskiva si. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.

Hegge - bandet sitt det!

Uten at jeg sitter på denne fulle oversikten, så er det i alle fall sjelden at en debutant vinner en av de høysthengende prisene i norsk musikkliv i alle fall i jazzkategorien. Men så er Hegge en sjelden organisme også da - på så mange vis.

Bjørn Marius Hegge (30) fra Stjørdalen litt nord for Trondheim, var egentlig gitarist. Han gjorde et tappert forsøk på å komme seg inn på jazzlinja der oppe hos Rosenborg, men lykkes ikke. Da tenkte unge Hegge like godt at han kunne skifte instrument og prøve på nytt. Et år og tre måneder etter at han begynte å spille bass kom han inn - en utrolig prestasjon i seg sjøl.

Nå er han ferdig med sin formelle utdannelse og for to år siden inviterte han med seg trommeslager Håkon Mjåset Johansen, saksofonistene Jonas Kullhammar, fra Sverige, og Martin Myhre Olsen og pianist Vigleik Storaas og kollektivet Hegge var raskt et faktum.

Med sju låter alle skrevet av sjefen, servert i alle herrens tempi, tar dette kremlaget oss med på ei akustisk reise med utgangspunkt i bebopens rike og med tydelige referanser til både souljazz a la Cannonball Adderley, trøkket til Charles Mingus og originaliteten til Ornette Coleman, men alt anno i dag.

Hegge har på sett og vis gått motstrøms med dette uttrykket og akkurat derfor er det så hyggelig at det har blitt så himmelstormende bra og at de har fått en bit av den anerkjennelsen de fortjener.

Alle leverer sjølsagt på øverste hylle her og spesielt morsomt er det å høre de to saksofonistene utfyller og utfordrer hverandre - en gang til og med med fire saksofoner samtidig. Både Hegge og Bjørn Marius Hegge er organismer det skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hegge

Vi är ledsna men du får inte längre vara barn

Particular Recordings/Musikkoperatørene

Seal goes jazz

Det virker som «alle» rock/soul-vokalister før eller seinere bare må lage et jazzalbum. Nå har også Seal funnet ut at tida var inne.

Seal prøver seg på jazzens standardrepertoar.

Seal (55) har solgt mer enn 20 millioner skiver siden han slo gjennom på slutten av 80-tallet. Han er enkelt og greit ei stjerne i superklassen. Til tross for at han har fått gjøre veldig mye av det han har hatt lyst til, så hevder han sjøl at å få gjøre "Standards" er den virkelig store drømmen som har gått i oppfyllelse.

Her har nemlig Seal, som sikkert reagerer hvis noen sier Henry Olusegun Adeola Samuel til han også, fått muligheten til å gå i studio å gjøre noen av de sangene som har fulgt han gjennom hele livet og ikke i hvilke som helst studioer heller!

Turen gikk nemlig til Capitol og United-studioene i Los Angeles der både Nat "King" Cole og Frank Sinatra gjorde mange av sine klassiske innspillinger, og ikke nok med det: mange av musikantene som satt i studio med de nevnte ikonene er også med sammen med Seal!

Trommeslager Gregg Field, bassistene Kevin Axt og Chuck Berghofer, pianistene Randy Walden og Shelly Berg og gitaristen Dean Parks danner fundamentene og i tillegg kommer det sjølsagt både storband, strykere og bakgrunnsvokalister som passer som hånd i hanske til de hele tida stilsikre arrangementene til Chris Walden.

Her blir vi servert et dusin låter med "Luck Be a Lady", "Autumn Leaves", "Love for Sale", "My Funny Valentine" - alle må tydeligvis innom den før de gir seg, "Smile" - som Seal synes er verdens beste låt og "It Was a Very Good Year" i spissen.

Seal er ingen stor jazzsanger, men hans personlige stemme og uttrykk kler likevel dette materialet på et fint vis. Han sier at i stor grad så er det sangene som synger han i dette tilfellet og ikke motsatt som det er til vanlig. Verden hadde helt sikkert greid seg uten disse versjonene, men de skader på ingen måte heller - tvert i mot!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seal

Standards

Decca/Virgin/Universal Music

Over og under Broen

Broen har over tid fortalt oss at de er et sjangersprengende pop/rockeband som henter impulser fra «hele verden».

Broen - noe helt for seg sjøl på alle vis.

Broen er nok et eksempel på at den oppvoksende slekt er stadig mindre opptatt av sjangre og båser. Herlig!

Nå har det seg slik at det tok sin tid før mine og Broens veier skulle krysse hverandre. Mitt første med dem live var under Bodø Jazz Open tidligere i år og det tok kun kort tid å begripe at dette er et kollektiv med noe helt eget på hjertet og sinnet.

Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med bandets andreskive, har jeg fått bekrefta alt som blei servert fra scena i Bodø: et urenergisk band som sier de henter hemningsløst fra britpop, hip hop, syrepunk, Paul Simon, spoken word og vestafrikansk rytmikk. Skjønner?????

Innbyggerne i dette spesielle universet kommer fra generasjonen med velutdanna musikanter alle utstyrt med et vidsyn som vi ikke skal mange år tilbake for å være bombesikker på at ikke var mulig. Skotta var vanntette - var du jazzmsiker, så var du det og var du rockemusikker, så var du det. Basta! Slik er det heldigvis ikke lenger og godt er det.

Med Lars Ove Stene Fossheim på gitar med urheftige riff, energibomba Hans Hulbækmo på trommer - du verden som han driver toget framover live, Anja Lauvdal med et lydarsenal av de sjeldne i fingetuppene med sine tangenter, Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og ikke minst Marianna Sangita Angeletaki Røe som et vokalt fyrverkeri, blir Broen noe helt for seg sjøl.

Broen er altså et univers som heldigvis ikke kan sammneliknes med noe annet. Det er tøft, det er energisk og det er annerledes. Heftige saker"

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Broen

I ♥ Art

Su Tissue/Musikkoperatørene

Tøffe saker

Det er ikke hver dag Sveits står på jazzkartet her hjemme. Trio Heinz Herbert baner vei og gjør det med noe helt eget.

Trio Heinz Herbert - ikke noe danseband akkurat.

Bandnavnet Trio Heinz Herbert høres ut som navnet på et kleint danseband, men det er det altså ikke - så langt der i fra!

Brødrene Dominic og Ramon Landolt, på henholdsvis gitar og effekter og synth, samples og piano og Mario Hänni på trommer og effekter, er alle i begynnelsen av 30-åra. De tre møttes som jazzstudenter i Luzern, men har etterhvert flytta på seg og bosatt seg i Zürich.

Helt siden det første møtet har de tre forska seg fram til et helt eget uttrykk og spesielt etter at Ramon kom hjem etter et lengre studieopphold i New York, har Kurzweil K2600-synthen fått ei stadig mer sentral rolle.

Trio Heinz Herbert har sin helt egen metode å jobbe fram musikk på. Ved en rekke anledninger har de satt av ei uke til en slags åpen workshop der andre artister og publikum har vært invitert og musikken har oppstått organisk. Rom blir skapt, impulser blir henta fram og integrert og nye musikalske univers blir unnfanga.

De unge herrene har et vell av impulser å hente fra: minimalisme, industriell musikk/støy, krautrock og ambient, jazz og impro er noe av det som finnes inne i brygget vi blir servert på denne konserten som fant sted på festivalen i Willisau i Sveits høsten 2016.

Lydlandskapet er hele tida åpent og fritt, men samtidig - eller fra tid til annen - også veldig groovy og usedvanlig funky. Dette er tre åpne og frisinnede musikanter som lytter hemningsløst på og til hverandre og som nå bruker en ombygd silo i Zürich som laboratorium!

Musikkelskere med åpne ører og sinn som føler seg mest hjemme i rock- eller jazzveredenen, vil finne mye nytt og spennende å hygge seg med på denne konserten med Trio Heinz Herbert. Et svært hyggelig møte - det mente åpenbart det enstuastiske publikummet i Willisau også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio Heinz Herbert

The Willisau Concert

Intakt Records/Naxos Norway

De beste historiene

Etter 27 år er Vamp fortsatt blant de aller beste musikalske historiefortellerne og formidlerne her til lands.

Vamp anno 2018 - bedre enn noen gang.

Det virker som om det er ingenting som biter på Vamp. Logisk sett ville tapet av profilerte vokalister bety noe nært slutten for de fleste band, men for Vamps del har en rekke bytter bare forsterka inntrykket av at Vamp er så mye større enn den enkelte.

Med "La la la" er altså studioalbum nummer elleve i boks. I tillegg har det blitt tre livealbum, to best of pluss dvder og bøker - Vamp er med andre ord blant de aller mest produktive norske band gjennom alle tider. Og det gjelder så definitivt ikke bare kvantitativt - i mine ører låter Vamp bedre enn noensinne.

I løpet av denne knappe halvtimen gir de oss ni nye låter der de har fått tekster fra Helge Torvund, Knut Ødegård, Lars Saabye Christensen, Ingvar Hovland og Arnt Birkedal - vi snakker ikke lyrikere fra B-laget akkurat. Tre av låtene er skrevet av enten Jan Toft, som er tilbake som vokalist, og sjefen sjøl, Øyvind Staveland, men de to nevnte og Odin Staveland har skrevet låtene.

Det låter som det alltid har gjort - vampsk! De har alltid hatt en egenart i uttrykket sitt og den tidløse "tonen" har de beholdt og som historiefortellere er de noe helt for seg sjøl.

Det er så godt å kjenne på at noe så ekte som Vamp og historiene deres fortsatt har livets rett og vel så det. Det er viktigere enn noen gang at slike "organismer" får anledning til å fortelle de gode og viktige historiene. Det ekte trengs mer enn noensinne!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vamp

La la la

Vitamin/Universal Music

Antihelter fra Junaiten

Kneebody er et band fra den amerikanske vestkysten som har gått sine egne veier helt siden begynnelsen på 2000-tallet.

Kneebody byr på noe originalt og ganske så uamerikansk.

Kneebody kommer fra Los Angeles og har vært og er et fusionband på helt egne premisser. Allerede på slutten av 90-tallet møttes tangentist Adam Benjamin, trompeter Shane Endsley, bassist og gitarist Kaveh Rastegar og saksofonist Ben Wendel som studenter ved Eastman School of Music. Benjamin møtte litt seinere trommeslager Nate Wood og alle flytta etterhvert til Los Angeles. Kneebody blei raskt en realitet og bandet hadde ukentlige jobber på to klubber i LA.

I 2005 kom bandets første cd og med "Anti-Hero" har det blitt 10 utgivelser til sammen, inkludert tre liveskiver.

Besetninga har, i motsetning til nesten alle andre band som har eksistert så lenge, vært konstant helt siden starten og det er det så avgjort mulig å høre også. Mer samspilt band enn Kneebody finner man ikke på bygdene nå til dags og det låter tøffere enn jeg kan huske, sjøl om jeg ikke har fått med meg alt bandet har foretatt seg.

Hvordan skal man så beskrive Kneebodys musikk? Jovisst er det fusion, men langt fra den glatte varianten som andre på den amerikanske vestkysten er kjent for. Musikken er vanskelig å båssette, heldigvis, men hvis vi sier at der er miks av sjangre som elektro-pop, punk-rock og hip-hop og jazz med improvisasjon fra langt framskredne solister, så er vi i alle fall et stykke på vei. Det er annerledes, det er tøft og det er veldig bra - holder ei stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kneebody

Anti-Hero

Motéma Music/Naxos Norway

Trioen sin det!

Maestro Arild Andersen, som Tommy Smith kaller sjefen, har sammen med Paolo Vinaccia en trio på aller øverste hylle. Her følger nok et bevis på det.

All grunn til å smile for Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia.

De som har fulgt mine skriverier ei stund, vil ikke bli det minste overraska over at jeg er begeistra over det Arild Andersen & Co bringer til bordet. Slik er det denne gangen også.

Denne trioen, med i mine ører en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, Paolo Vinaccia som befinner seg i det samme sjiktet og sjefen sjøl, med ei utstråling, en varme, en tyngde og inderlighet i uttrykket sitt han er helt aleine om på Tellus i alle fall, har i godt og vel et tiår utvikla landskapene sine til noe ingen andre band er i nærheten av.

Her møter vi dem live i Østerrike en høstdag i 2016 og, siden jeg har til gode å høre trioen ha en dårlig dag, blir det ikke overaskende veldig bra denne kvelden også - og publikum er hørbart enige med meg.

Alle seks låtene, som tar oss gjennom alt fra vakre ballader til fullt øs pøs, er ført i pennen av Andersen og flere, som "Mira" og "Inhouse" kjenner vi godt fra før. Uansett er det godt å være i disse låtenes og denne trioens selskap for her er det så mye livsbejaenhet, empati og musisering på høyt nivå at det motsatte ville være noe i nærheten av uforskammet.

Jeg har altså ikke gått lei denne organismen på noe slags vis ennå. Den voldsomme fornyelsen er ikke påtakelig, men det greier jeg meg godt uten - i dette tilfellet. Det er nemlig bare så forbanna godt å være sammen med herrene Andersen, Smith og Vinaccia og musikken de skaper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Arild Andersen

In-House Science

ECM/Naxos Norway

Det groovez kraftig!

Nede hos Margrethe i København har musikanter fra tre land funnet sammen i et groovende og hett jazzcubansk landskap.

Blanco y Negro - varmt og godt.

København har vært en kulturell smeltedigel i en årrekke. Heldigvis er det fortsatt slik. Med cubanerne Eliel Lazo på perkusjon og vokal, Abel Marcel på piano og Yasser Morejón på bass, svenske Karl-Martin Almqvist på saksofoner og danske Jonas Johansen på trommer og perkusjon, får vi et nytt og strålende eksempel på at musikk er et språk som absolutt ikke kjenner noen grenser.

Svenske Almqvist og danske Johansen har jeg støtt på i en rekke sammenhenger - begge enten er eller har vært tilknytta Danish Radio Big Band blant annet. De tre cubanerne derimot, Marcel er bosatt i Nederland mens de to andre residerer København, er helt nye bekjentskap for meg.

La oss like godt starte med de sistnevnte først. Det kommer ikke som noen overraskelse at nivået er skyhøyt på cubanske musikanter som tar sjansen på å etablere seg i Europa. De vet at konkurransen er knivskarp og at de må levere helt der oppe. Det gjør så avgjort disse tre. De har, som de fleste av sine musikalske landsmenn vi har hørt, en skolert bakgrunn der både både folkemusikk, klassisk musikk og jazz er viktige ingredienser.

I Almqvist og Johansen har de møtt skandinaviske åndsbrødre - også de på øverste hylle. Musikken, som befinner seg i det cubanske grenselandet mellom heftige og spennende rytmer og et straight jazzutrrykk, er skrevet av alle medlemmene av kvintetten. Uten unntak swinger og groover det noe vederstyggelig fra start til mål.

Noe forteller meg at Blanco y Negro er et urheftig liveband. Inntil det er mulig å få verifisert, er det så avgjort mulig å hygge seg med "Timbero" i tida som kommer.

Blanco y Negro

Timbero

Stunt Records/MusikkLosen

Hoems mesterskap

Med «Liv andre har levd» har Edvard Hoem gitt oss et nytt kapittel i sin fantastiske familiekrønike.

Edvard Arnt Hoem har gitt oss nok et mesterverk.

Edvard Hoem har med denne romanen (kanskje) fullført si fantastiske litterære og personlige reise på leiting etter seg sjøl - og så mye mer. Reisa starta med "Slåttekar i himmelen" i 2014 som blei fulgt av "Bror din på prærien" året etter og "Land ingen har sett" i 2016.

Denne gangen tar Hoem oss med til livet på nybrottslandet i Canada der slekta hans, med Eilert Knudtson og familien hans i spissen, bygger og slit seg opp i ganske så tunge tider over there. Vi får også bli med Eilert hjem til Molde, Hoem og Norge når han setter sin fot på norsk jord for første gang på 34 år

Hoems mesterskap ligger i at han samtidig som han på et flott vis forteller sin egen familiekrønike, også beskriver samfunnsutviklinga på begge sider av dammen. Vi blir veldig godt kjent med en rekke av hans slektninger på begge sider av Atlanterhavet og det må ligge en fantastisk research til grunn for disse portrettene.

Hoem har også besøkt områdene og etterkommerne en rekke ganger og intervjuet mange relevante personer og besøkt institusjoner som spiller ei viktig rolle i reisa frem mot vår tid. Det aller meste er basert på fakta, men noen steder har Hoem lagt sammen to og fire der faktagrunnlaget ikke har vært tilstrekkelig. Også det har han gjort med finfølelse og det glir naturlig inn i helheten.

Vi får bli med Eilert på nok ei reise tilbake til gamlelandet før det innholdsrike livet hans ebber ut. På det tidspunktet er Edvard Arnt, som han heter, fortsatt en liten gutt og han blir en naturlig del av historia fra ei epoke han har klare minner fra.

På mange vis er dette et livshjul eller sirkel som nå er slutta. Det har vært en sann fryd å få være med Hoem på reisa og, sjøl om han på sett og vis er i mål, så er det mulig å skrive fortsettelsen fram til vår egen tid også. Jeg hadde i tilfelle vært svært lett å be.

PS Siden jeg er født og oppvokst omtrent akkurat der Hoems slekt bodde i Molde, så får denne krøniken også en ekstra dimensjon for meg siden jeg kjenner igjen både steder og ikke minst personer.

Edvard Hoem

Liv andre har levd

Forlaget Oktober

Vakre Nordfjord

I den norsk/skotske tradisjonsmusikkgruppa Boreas og i det store og unike jazzbandet FriEnsemblet har jeg truffet på felespilleren Britt Pernille Frøholm.

Britt Pernille Frøholm - fela ho let so vent!

Det har fortalt meg at den 39 år unge felemesteren fra Nordfjord er både en uhyre dyktig, men også svært så allsidig musikant. Nå dukker hun opp på egen hånd og understreker ytterligere alt jeg har tenkt om henne.

Britt Pernille Frøholm tar oss med hjem til sitt Nordfjord. Der er det noe som sier meg at det må være vakkert. Årsaken er egentlig såre enkel: Frøholms tolkninger av 15 slåtter fra områdene rundt den flotte fjorden, og det betyr musikk med store variasjoner fra innerst til ytterst i fjorden, er alle så vakre, sterke, inderlige og personlige, at sjøl en amatør udi folkemusikkfaget lett lar seg rive med og begeistre.

Nok en gang lener jeg meg på Duke Ellingtons postulat om at det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. Her blir vi invitert inn i landskap som hører hjemme i kategori én og Frøholm har evnen til å få oss til å sitte ytterst på stolkanten - hun har evnen til å trollbinde lytteren og få oss til å innse/høre at denne musikken er både vakker, sterk og viktig å ta vare på.

Britt Pernille Frøholm spiller både tradisjonell fele og hardingfele her. Hun gjør begge deler like bra - som med alt annet jeg har hørt henne. Jeg kjenner jeg må til Nordfjord en gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Britt Pernille Frøholm

Nordfjord

Mere Records/Musikkoperatørene

Tonen!

Det å være mottaker av ny musikk med Mathias Eick, er nesten ensbetydende med en skjønnhetsgaranti.

Mathias Eick og trompeten - hvilken kombinasjon!

Foto: Colin Eick

Bare jeg hører navnet Mathias Eick nevnt, så tenker jeg på den vidunderlige tonen han har vært eier av siden jeg hørte han for første gang.

Mathias Eick er til tross for "bare" 38 år her på Tellus, allerede en svært erfaren musikant. Årsaken er at han har vært musiker helt siden før han hadde lært seg den lille gangetabellen. Slik er det når man er født og oppvokst i et godt over gjennomsnittet musikalsk hjem i jazzmetropolen Hof i Vestfold.

Nå er Eick klar med sin fjerde soloskive på det meget velrennomerte tyske selskapet ECM - selskapet som har husa "alle" fra Andersen, Garbarek og Rypdal til Keith Jarrett. Det mer enn antyder hvilken anseelse Eick nyter og det er meget velfortjent.

Eick er en melodiker og estetiker av rang. Han søker, og finner, det vakre uten at det blir søtt av den grunn. Titlene forteller oss hvor opptatt Eick er av familie, mennesker, steder og årstider - alt dette er grunnlaget for de nydelige låtene og stemningene han og bandet hans nok en gang har skapt.

Når han så har med seg elbassist Audun Erlien, trommeduoen Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken, pianist Andreas Ulvo og fiolinist Håkon Aase, så betyr det at Eick nok en gang har valgt på øverste hylle blant ypperlige og empatiske musikanter. Jeg lar meg spesielt begeistre av det nye stjerneskuddet Håkon Aase - hvilken uttrykksfull fiolinist!

Om det er med den vidunderlige trompettonen eller med stemma - som han kler musikken ordløst med ved flere anledninger - så fortsetter Mathias Eick bare si herlige reise mot seg sjøl og sitt uhyre personlige uttrykk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathias Eick

Ravensburg

ECM/Naxos Norway

Over alle grenser

Musikken felemannen Nils Økland skaper fører til Spellemannpris. Det er til å forstå - og vel så det.

Nils Økland Band - en helt egen organisme.

Du verden så beroligende. Du verden så vakkert. Det var mine to første reaksjoner etter at Nils Økland Bands "Lysning" hadde inntatt heimen. Nils Økland, med sine tre forskjellige feler som skaper helt forskjellige stemninger på de ni spora som sjefen har skapt grunnlaget for, men som bandet har vært med å utvikle til det de har blitt, beveger seg i musikalske landskap han er helt aleine om. Han har enkelt og greit skapt sin egen sjanger.

Økland har befunnet seg i verdener med utgangspunkt i alt fra rock, folkemusikk, barokkmusikk, fri improvisasjon og jazz. Dette har han tatt med seg videre i sin stadige søken etter sitt eget uttrykk og om han har funnet det!

I mine ører er det folkemusikken og jazzen som er de mest fremtredende kildene her. Det er en søken, en åpenhet, en ekthet og en skjørhet i dette uttrykket og denne musikken som gjør at man blir sittende ytterst på stolen - redd for å gå glipp av den minste detalj. Her er nemlig alt like viktig - alt er biter av en musikalsk vev så unik og personlig som vel tenkelig.

Økland har med seg akkurat det samme bandet som på "Kjølvatn" som kom på ECM i 2014. Det vil si Sigbjørn Apeland på harmonium - også kjent som trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar. Her snakker vi øverste hylle fra forskjellige sjangre og de fem kan hverandre og intensjonene til musikken så godt at "Lysning" har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nils Økland Band

Lysning

HUBRO/Musikkoperatørene

Fine reiser

Det er ikke bare Herrens veier som er uransakelige. Et eksempel er trommeslageren Giampaolo Scatozza. Her spiller en vokalist fra Grimstad ei sentral rolle.

Giampaolo Scatozza er en melodisk trommeslager.

46 år unge Giampaolo Scatozza fra Italia er en verdensborger på sett og vis. Det er nok ikke umulig at det er bakgrunnen for platetittelen "Travels".

Dette med uransakelighet trenger en liten forklaring. Det har seg nemlig slik at i Roma befinner det seg en vokalist som heter Nina Pedersen. Hun kommer opprinnelig fra vakre Grimstad, men har nå vært bosatt i den evige stad i mange år. Der har hun etablert seg som jazzvokalist på høyt nivå. De seinere åra det kommet ut to plater med Pedersen på norske selskap, men innspilt i Italia og med italienske musikere. På hennes siste, "Eyes Wide Open" som så dagens lys på på Losen Records i fjor, het trommeslageren Giampaolo Scatozza.

Like etter at Pedersens skive var omtalt, mottak jeg en henvendelse fra Scatozza om jeg kunne tenke meg å høre på/skrive om hans egen musikk. Postvesenet i Canada, der Scatozza nå er bosatt, og i Norge gjorde jobben sin og her er omtalen.

Scatozza, som også har bodd flere år i London og jobba både med jazz, Paul Young og Tom Jones, har skrevet all musikken på "Travels". Den er uten unntak svært melodisk og "lett" å like. Det er en straight jazzfeeling hele veien, men både funk og fusion er tydelige inspirasjonskilder. Flygelhornisten Giovanni Di Cosimo er den mest sentrale solisten og med sin vakre og mjuke tone passer han perfekt inn. Den engelske altsaksofonisten og modernisten Trevor Watts er også på plass, men i ei litt annen rolle enn det vi er vant til. På ei av låtene er også Nina Pedersen gjest med en tekst hun har skrevet sjøl, "Walk the Line".

Giampaolo Scatozza er et hyggelig bekjentskap. Her blir det ikke flytta en eneste merkestein, men så trengs det heller ikke hver gang. "Travels" er varm og "ufarlig" og spilt av dyktige musikanter.

Giampaolo Scatozza

Travels

Cultural Bridge/culturalbridgelabel.com

Hole in Two

Sigurd Hole er en allsidig og usedvanlig uttrykksfull bassist og musiker. Her får vi to bevis på det.

Sigurd Hole, Karl Seglem og Jonas Sjøvaag har alle grunn til å smile.

Trommeslager Jonas Sjøvaag, tenorsaksofonist, bukkehornist og litt til Karl Seglem og bassist Sigurd Hole, har kjent hverandre i en årrekke. De har spilt mye sammen, blant annet i Seglems kvartett med Andreas Ulvo på piano.

Her møtes de i et totalt improvisert landskap - langt unna den melodiske verdenen de utforsker i Seglems univers. Det vi møter her er frijazz basert på mye respekt og store ører. Her blir det lyttet, holdt igjen og bidratt akkurat når situasjonen ber om det.

Det betyr musikk som bølger organisk mot oss - musikk med masse dynamikk i seg og som henter sin inspirasjon fra både det nordiske landskapet og den amerikanske ekspressive frijazzen. Et flott og annerledes møte med tre spennende musikanter.

Sigurd Hole har mye flott på hjertet.

Sigurd Hole er en musikant med mange jern i ilden, blant annet også i Jon Eberson Group og Tord Gustavsen Trio og Quartet. Grunnen til at han dukker opp "overalt" er sjølsagt at han er svært så allsidig og veldig bra.

I tillegg til alt det nevnte har han også gitt seg i kast med den ultimate utfordringa for en bassist, nemlig å lage ei soloskive.

Hole tok med seg bassen sin til Ytre Rendal kirke i Hedmark sommeren 2016. Det er stedet der den Oslo-bosatte Hole er født og oppvokst og i trekirka fra 1751 fant han tydeligvis både ro og inspirasjon.

Han deler tolv improviserte "låter" med oss. Mye kommer helt spontant, noe baserer seg på ideer han hadde unnfanga på forhånd. Dessuten spiller han med og reagerer på innspill fra naturen som torden, fugler som synger eller mjukt og varmt sommerregn.

Spesielt buespillet til Hole, det kommer ikke som noen bombe at han har hatt Bjørn Kjellemyr som lærer på Norge Musikkhøgskole, er svært så uttrykksfullt og personlig. Det er en ro og en tilstedeværelse i det Sigurd Hole foretar seg som er sjelden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Sjøvaag, Karl Seglem, Sigurd Hole

West Wind Drift

NORCD/Shipwreckords/Musikkoperatørene

Sigurd Hole

Elvesang

Elvesang/Musikkoperatørene

Du verden!

Det er mange år siden jeg har hørt fra Kristin Asbjørnsen nå og etter første tone merket jeg hvor sterkt jeg har savna hennes stemme og inderlige uttrykk.

Kristin Asbjørnsen er endelig tilbake.

Foto: Tor Hammerø

Det handler om å ta seg tid. La ting få utvikle seg organisk og i sitt riktige tempo. Det er nok det Kristin Asbjørnsen har gjort de seineste åra og med konserten på Klubben i Røverstaden som «bevis», så er det vanskelig å være uenig. Ventetida fra hennes forrige visittkort har vært lang, men nå er den altså over og Kristin Asbjørnsen låter bedre, ektere og mer inderlig enn noen gang. Det sier ikke så reint lite.

Asbjørnsens fascinasjon for vestafrikansk musikk går langt tilbake. Tilfeldighetene ville faktisk at vi skulle støte på hverandre i Sør-Afrika for mange år siden - da var hun på vei til nok en studietur til vest-Afrika.

Med sitt ferske album, «Traces of You», som var fundamentet for musikken på denne konserten, tar hun oss nok en gang med tilbake dit. Sammen med sin mangeårige samarbeidspartner, den intet mindre enn fantastiske gitaristen Olav Torget - som også tar seg av bassbehovet på sin gitar, har Asbjørnsen videreutvikla sitt personlige tonespråk til steder verken hun eller vi har vært på tidligere. Trioen har blitt komplett med den gambiske koraspilleren Suntou Susso og når så lydsjef Asle Karstad lager lyd slik bare han kan, så blei dette en musikalsk fest av de virkelig sjeldne som publikum i den legendariske kjelleren åpenbart satte pris på.

Asbjørnsen, med sin helt personlige ru og rå stemme, formidler tekst og følelser på et vis hun er aleine om. I hennes verden, der vest-afrikansk musikk møter improvisasjon og andre herligheter, var det nok en gang herlig å befinne seg. La det ikke bli like langt opphold til neste gang!

Kristin Asbjørnsen omringa av perfekte samarbeidspartnere, Olav Torget og Suntou Susso.

Foto: Tor Hammerø

Kristin Asbjørnsen

Klubben i Røverstaden, Oslo, 16.03.18

Gammelt i ny drakt

Den tysk-engelske kvartetten Echoes of Swing er en sjelden skapning i jazzens hage.

Echoes of Swing på turné med noe uvanlig fremkomstmiddel.

Trompeteren, kornettisten , flygelhornisten og vokalisten Colin T. Dawson, altsaksofonisten Chris Hopkins, pianisten og celestaisten Bernd Lhotzky og trommeslageren Oliver Mewes har etterhvert 20 års fartstid sammen.

Helt fra starten har de hatt en klar musikalsk filosofi: de har tatt for seg musikk med røtter i jazzens barndom, hatt full respekt for utgangspunktet, men samtidig transportert den stadig nærnmere vår egen tid.

Slik har det vært og slik er det fortsatt. Med den noe merksnodige besetninga, uten bass, tar de for seg kjenet låter som "Volare, Nat Adderleys "Old Country", "Where or When" og Coleman Hawkins´ "Disorder at the Border" samt en rekke originallåter i samme stil, har kvartetten makta å skape et hyggelig, ufarlig, men stilsikkert uttrykk som altså skuer både bakover og frem i alle fall til en type 50-talls språk.

Her blir det ikke brutt en eneste grense - Echoes of Swing er kun ute for å skape musikalsk hygge på et ærlig vis og det makter de.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Echoes of Swing

Travelin´

ACT/Musikkoperatørene

Grenseløst

Den belgiske pianisten Jonas Cambien og den norske bassisten Adrian Myhr har funnet fram til noe de er helt aleine om.

Jonas Cambien og Adrian Myhr i et ettertenksomt øyeblikk - som musikken de skaper.

Foto: Jenny Berger Myhre

Møtet mellom disse to unge herrene, begge i første halvdel av 30-åra, har funnet sted i Norge av den gode grunn at Cambien ville hit for å studere. I løpet av de ti åra han nå har bodd, studert og jobba her, har han dukka opp i stadig nye og like spennende konstellasjoner.

Mitt første møte med Cambien var med hans "norske" trio med André Roligheten og Andreas Wildhagen - "A Zoology of the Future" også den på det meget oppegående og kompromissløse portugisiske selskapet Clean Feed Records i 2016.

Nå er trommer og saksofoner/bassklarinett erstatta med bass og Adrian Myhr. Som Cambien har også Myhr gjennom flere grenseløse settinger vist seg som en søkende og "frittalende" musikant. Det tar heller ikke lang tid å skjønne at de to har mye å snakke om!

De gir oss ti personlige samtaler på langt under 40 minutter. Det betyr at her er det ikke mye langhalm. De to møtes i et landskap der samtidsmusikk møter frijazz og der to usedvanlig lyttende instrumentalistene utfyller og utfordrer hverandre på et fokusert vis.

Begge to er utstyrt med personlige stemmer - stemmer som kler hverandre godt. Cambien bruker mye preparert piano og mot buepsillet til Myhr og bassen, som har en flott tone det "lukter" tre av, egner det seg veldig bra.

"Simiskina", som etterhvert har blitt navnet på duoen også, fører spennende samtaler det er mulig å få en hel del ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien - Adrian Myhr

Simiskina

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Unike møter

Den unge danske trommeslageren Daniel Sommer fører eleverte samtaler med ni av sine gode musikalske venner.

Daniel Sommer både søker og finner sammen med gode venner.

Til tross for at Daniel Sommer ikke har rukket å bli mer enn 30 år, så har han spilt trommer i 25 allerede. Han kommer fra et musikalsk hjem i Aarhus, men har nå gjort København til sin base.

Om det er der eller i Aarhus han har møtt og begynt å spille med vår egen meget lovende vokalist Live Foyn Friis vites ikke, men uansett så forteller det oss at Sommer befinner seg på et høyt nivå.

Med «Duets» tar han oss med langt bortenfor standardlåt- og skjønnsangverdenen til Foyn Friis. Sammen med ni av sine andre gode musikalske venner tar Sommer oss nemlig med på ekskursjoner så personlige, så forskjellige, så åpne og så frie som vel tenkelig.

Sommer har invitert med seg noen kjente - for meg - og noen helt nye bekjentskaper. Den finske pianisten Artturi Rönkä, den danske bassisten Frederik Sakham Lomborg, den finske saksofonisten Mikko Innanen, hans landsmann Seppo Kantonen på elektronikk og piano, den spanske saksofonisten Cesar Joaniquet, den franske gitaristen Marc Ducret, to finner til, pianisten Kari Ikonen og saksofonisten Johannes Sarjasto og den amerikansk/danske pianisten Butch Lacy, har blitt invitert til samtale og alle har hatt mye inderlig på hjertet.

Utgangspunktene er helt åpne, men det skapes raskt atmosfærer der det åpnes for unike improvisasjoner og Sommer tilføyer noe nytt fra sin store palett hele tida.

Dette er musikk skapt av særdeles lyttende musikanter med masse personlig og musikalsk empati på plass. Daniel Sommer forteller oss at han er en trommeslager vi bør følge nøye i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Sommer

Duets

Saino Records/danielsommer.dk

På en egen planet

Taxgorkhan? Aldri hørt verken navnet eller musikken tidligere og hadde det ikke vært for Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug så hadde det ikke skjedd nå heller.

Taxgorkhan alias Jørund Hannevold tar oss med til noe helt eget.

Det har seg ofte slik at det er en hel del tilfeldigheter involvert når det gjelder blant annet hva slags musikk man kommer over i en verden der tilbudene er så mange og så vanskelige å finne frem i. Hadde det for eksempel ikke vært slik at Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug, som står bak det ferske selskapet O. Gudmundsen Minde og som jeg digger kreativiteten og smakssansen til, hadde gitt ut musikken til enmannsbandet Taxgorkhan, så er sannsynligheten for at musikken kanskje aldri hadde blitt gitt ut og at den ikke hadde kommet meg for øre, ganske stor faktisk.

Derfor er det veldig hyggelig å slå fast at begge deler har skjedd og møtet med Taxgorkhan, alias den vel 30 år unge Jørund Hannevold - bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin, har vært både spennende, fascinerende og annerledes.

Utstyrt med et arsenal av synther, basser, gitarer, rytme-egg, munnharpe og gudene vet hva, har Taxgorkhan hygga seg med det som finnes av muligheter i et moderne studio. Det har ført til personlige lydlandskap i en rekke grenseland med referanser til både ambient, eksperimentell rock, new age og sikkert en hel del andre herligheter også.

Taxgorkhan skaper masse luft i det melodiøse og personlige uttrykket sitt sjøl om det er mange lydkilder involvert store deler av tida. Det er musikk egna til å bevege seg til eller etter for de som har slike tilbøyeligheter, men den passer så avgjort til refleksjon i godstolen med lukkede øyne også.

Taxgorkhan skal ha all mulig kred for å ha skapt universene sine og Mørch Finborud og Marhaug for å ha fått dem opp til overflata.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Taxgorkhan

Plateau

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Taxgorkhan

Leaves in a Stream

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Nytt fra NY

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg har aldri hørt om Michael Dessen før. Dette møtet med musikken og trioen hans har uansett ført til utvida nysgjerrighet.

Michael Dessen Trio på klubb i Brooklyn, New York.

Michael Dessen er en 50 år ung amerikanske trombonist, computerist, komponist og bandleder som neppe kommer til å bli verdensstjerne noen gang. Grunnen er at han åpenbart er en type musiker som ikke har som ambisjon å kompromisse på noe slags vis. Han har latt seg inspirere både her og ellers i sitt musikerliv av sin tidligere lærer, saksofonisten og verdensmusikeren Yusef Lateef (1920-2013), og det betyr at grenser er til for å brytes.

Med sin trio bestående av bassisten Christopher Tordini og trommeslageren Dan Weiss, to svært så sentrale musikanter i det ustoppelige Brooklyn-miljøet, har Dessen holdt på i en årrekke og stadig utforska nye landskap. Bandet er altså uten akkordinstrument, men Dessen utvider paletten med sin computerbruk, noe som sjølsagt bidrar til at lydlandskapet tar uante retninger.

Verket «Somewhere in the Upstream» består av åtte deler spilt inn bortimot uten stans. De som tror de vil få en slags avart av Lateefs musikk her, må tro om igjen: det er mer filosofien og den grenseløse tenkinga til Lateef Dessen har tatt med seg.

Hva som er komponert og hva som er improvisert her er vanskelig å vite - ikke er det så viktig heller. Jovisst groover det og det er også straighte låter underveis, men i utgangspunktet er dette frie ekskursjoner basert på tre eleverte herrer som kjenner hverandre svært godt og som derfor leser hverandre som åpne bøker og som kan utfylle og utfordre hverandre hele veien.

Michael Dessen Trio består av tre fremragende instrumentalister som gir oss original og utfordrende musikk. Noe for dere der ute med åpne ører og åpne sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Dessen Trio

Somewhere in the Upstream

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

En flott kveld!

For oss som synes seriestart og 5-0 seier er en helt grei søndag, skal det jo mye til for å toppe det. Jacob Young, sammen med Mathias Eick, Mats Eilertsen, Siril Malmedal Hauge, Bendik Hofseth og Paolo Vinaccia greide det likevel.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young - en inderlig duo med et stort vokaltalent.

Foto: Tore Sætre

I løpet av de siste åra har det dukka opp en ny spennende skapning på plateselskapsfronten her hjemme: Oslo Session Recordings. Gitaristen Jacob Young og to kamerater står bak tiltaket og foreløpig har det kommet tre utgivelser på etikken. I utgangspunktet skulle man kanskje tro det var i minste laget for å arrangere en såkalt label night, men de knappe to timene på Cosmopolite fortalte oss at det var det ikke.

Det hele begynte med en lei melding fra Young. Den amerikanske legenden Mike Mainieri, vibrafonist i de hippeste sfærer, hadde ikke rukket flyet over dammen: passet hans hadde gått ut på dato. På kort varsel steppa Mathias Eick inn og gjorde verken skam på seg sjøl eller noen andre - tvert i mot.

Kvelden blei innleda med et herlig møte mellom Young og det nye, veldig spennende tilskuddet til vokalstammen her hjemme, Siril Malmedal Hauge. De to har akkurat gitt ut «Last Things» og den jazzlinjeutdanna sunnmøringen på 25 framstår med en modenhet og trygghet som skulle tilsi ei mye lenger fartstid enn det hun har. Med en naturlig, men forsiktig vibrato, klokkeklar diksjon og strålende engelskuttale, tolka hun alt fra «Skylark» til Jimi Hnedrix´ «Little Wing» samt originalmateriale med en trygghet og inderlighet som fortalte oss at vi hadde med en vokalist å gjøre som kommer til å markere seg kraftig både her hjemme og utenlands i åra som kommer.

Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth og Jacob Young - ikke så mye å utsette på lagoppstillinga her.

Foto: Tore Sætre

Mot slutten av duosettet kom også Mats Eilertsen (bass), Bendik Hofseth (tenorsaksofon) og Paolo Vinaccia (trommer) ruslende inn og omskapte duoen til kvintett. Smilet til Malmedal Hauge fortalte oss at hun mente at hun hadde kommet til jazzhimmelen. Derfra og ut kom det materiale fra de andre skivene på selskapet, «The Maze» og «Rathkes gate 12».

Vi snakker varme, melodiske låter uten for mye motstand, men med mer enn nok utfordringer til de på scena. Ikke alle låtene er like spennende, men autoriteten og smakssansen til Vinaccia, tonen og dybden i uttrykket til Hofseth og den varme og ekte tonen fra bassen til Eilertsen, en tone som slekter på sjølvaste Charlie Haden, gjorde dette, sammen med Youngs personlige gitarspill, til en flott manifestasjon av hva Oslo Session Recordings har holdt på med så langt.

Mathias Eick steppa inn på kort varsel og leverte med bravur.

Foto: Tore Sætre

En av det siste tiårets mest markante jazzstemmer her hjemme er trompeteren Mathias Eick fra jazzmetropolen Hof i Vestfold. Etter Mainieris forfall tok han utfordringa på strak arm og Eick, med sitt utadvendte, inderlige og tøffe trompetspill, heva som alltid de musikalske settingene han er involvert i.

Jacob Young & Co leverte på høy hylle og det skal bli mer enn morsomt å følge utgivelsene på selskapet i åra som kommer.

Oslo Session Recordings Label Night

Cosmopolite, Oslo, 11.3.18

Glad frijazz

Gladjazz var et litt utskjelt begrep for noen år siden. Det hadde svært lite med frijazz å gjøre. Nå har to unge brødre fra Kleive utenfor Molde, og noen av de beste musikalske vennene deres, tenkt å gjøre noe med det.

Bear Brother i fri flyt.

De seineste åra har det nesten vært umulig ikke å støte på brødrene Isach og Lauritz Lyster Skeidsvoll under Moldejazz. De har vært med i Jazzlogen i en årrekke og de har vist seg fram med egne band. Talentet og entusiasmen har vært åpenbar - Kleive dreier seg nå om mye mer enn Brødrene Midthaug og noen blad Asphol!

Nå har gutta blitt unge menn og begge er studenter på henholdsvis Griegakademiet i Bergen og på Norge Musikkhøgskole i Oslo. Jazzinteressen har de fått inn med morsmelka, eller kanskje rettere sagt far, trompeteren og storbandlederen Leiv Skeidsvoll, og de har åpenbart vært i rivende utvikling fra tradjazzen som vel var den første inspirasjonskilden.

Sammen med medstudentene Håkon Norby Bjørgo på bass og Martin Mellem på trommer, begge fra Lier ved Drammen og Erling Skorpen fra Ålesund - som brødrene Skeidsvoll møtte allerede i Jazzlogesammenheng under Moldejazz for mange år siden - på trompet, har Skeidsvoll-gutta skapt et et spennende univers i flere av jazzens grenseland. Pianist Isach har skrevet brorparten av materialet og de inviterer oss inn til en musikalsk og melodisk kjerne som byr på masse energi og melodisk frijazz med spor av legenden Albert Ayler som kombinerte gospelbakgrunnen sin med ønsket om frihet både musikalsk og menneskelig for sine afroamerikanske brødre og søstre.

Flotte låter er kombinert med både individuell og kollektiv improvisasjon og stooore doser ungdommelig energi. De fem har kommet langt på vei allerede, sjøl om de «kun» befinner seg et sted mellom 21 og 27 år, og bekrefter både individuelt og som band at her er det mye å glede seg over nå og glede seg til i åra som kommer.

Bear Brother

Bear Brother

Creative Sources Recordings/creativesourcesrec.com

For en gjeng!

En trio bestående av den italienske trompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu, den franske trekkspilleren og munnspilleren Richard Galliano og den svenske pianisten Jan Lundgren ga oss akkurat det vi trodde vi skulle få: et herlig påfyll av både skjønnhet, inderlighet og musikalske samtaler på et skyhøyt nivå.

Jan Lundgren, Richard Galliano og Paolo Fresu - hvilken trio!

Foto: Tor Hammerø

Allerede i 2007 kom den første overraskelsen i posten: «Mare Nostrum» med herrene Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren. Tre storheter hver for seg, men jeg så definitivt ikke for meg at de skulle møtes som trio med denne helt spesielle besetninga. Oppfølgeren lot vente på seg og kom ikke før i 2016, men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Det låt både originalt og vakkert i 2007 og trioen og musikken hadde på ingen måte tapt seg ni år seinere.

Nå var det endelig klart for mitt første møte live med denne trioen og det blei nok en opptur. Stort sett møtte de det meget velvillige og sterkt lyttende publikummet på Cosmopolite som trio, men også som duoer og litt solo og vakrere reise er det sjeldent man blitt tatt med på.

For meg hører Fresu hjemme helt der oppe blant Europas aller største trompetere, og ikke minst flygelhornister, sammen med Palle Mikkelborg og Nils Petter Molvær. Alle har hvert sitt uttrykk - Fresu er en lyriker av Guds nåde med en luftighet og varme i det han formidler som er intet mindre enn sjelden. Galliano er mannen som tar trekkspillet til nye høyder - de som mener det ikke har noe å gjøre i jazzsammenheng burde låses inne i et rom med Gallianos musikk noen døgn. Han spiller også munnspill, eller rettere sagt accordina, på et vis som gjør at savnet etter Toots Thielemans er til å leve med. Og Jan Lundgren er en klangmester som gir oss nesten hele jazzhistoria i løpet av ei eneste låt.

«Mare Nostrum», vårt hav på norsk, var det romerske navnet på Middelhavet. Mye av musikken, i alle hovedsak skrevet av de tre, men hver for seg, har henta sine varme stemninger fra strøka rundet dette havet og det er bare å la seg senke ned i det imaginære havet og bli der værende.

Folkemusikk fra Sverige er også en inspirasjonskilde og alle tre stortrives hvor enn på den musikalske kloden de befinner seg. Mare Nostrum-trioen bedriver jazzikalsk kammerjazz på aller øverste hylle og når det hele blei avrunda - før de ga oss flere ekstranummer - med Claudio Monteverdis «Si dolce è il tormento» fra 1644 i 2018-drakt, så gjorde det ingenting å gå ut i denne kalde kveldslufta. Vakkert var det - uendelig vakkert.

Fresu, Galliano, Lundgren

Cosmopolite, Oslo, 10.3.18

Jentene tar makta

Ingrid Laubrock er en svært så spennende saksofonist, komponist og bandleder som også har tatt New York med storm. Ikke nok med det: i bandet sitt har hun også med seg to andre ledende kvinnelige instrumentalister.

Ingrid Laubrock, nummer to fra høyre, med sitt Anti-House.

Tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock (47), som opprinnelig kommer fra en liten by i Tyskland, har hatt en bemerkelsesverdig rute frem til en viktig posisjon i toppen av moderne jazz. Som sulten tenåring gikk turen først til Berlin, deretter til London før hun runda 20. Der jobba hun overalt inkludert på T-banestasjoner for å få endene til å møtes.

Laubrock hadde et klart mål for øyet og tok etterhvert timer hos saksofonister som Jean Toussaint og Dave Liebman og begynte sakte, men sikkert å etablere seg i spennende konstellasjoner i den engelske hovedstaden der hun blei værende i bortimot 20 år.

Som for så mange andre var likevel New York det endelige målet og for rundt ti år siden tok hun sjansen og satte kursen for New York og kanskje den aller mest spennende og innovative delen av byen, sett med jazzøyne, Brooklyn.

Der blei Laubrock tatt i mot med åpne armer og nysgjerrighet. Musikalsk har hun havna i en rekke konstellasjoner - alle forbundet med kompromissløshet - blant annet sammen med Anthony Braxton.

Jeg har alltid vært tiltrukket av hennes egne band og, sjøl om denne utgivelsen har blitt liggende til marinering og på vent alt for lenge, så er Anti-House, som hun etablerte nesten med en gang hun kom til NY, kanskje den aller mest spennende settingen til Laubrock.

Når det gjelder besetninga så synes jeg det er veldig hyggelig at tre av de fem er kvinner og det tre av de aller mest innovative instrumentalistene over there overhodet. Den canadiske pianisten Kris Davis og gitaristen Mary Halvorson danner sammen med Laubrock ei frontrekke som både snakker sammen og hver for seg på et unikt vis. De får også meget lydhør assistanse av bassisten John Hébert og trommeslageren Tom Rainey, Laubrocks ektemann forøvrig, og Oscar Noriega som gjest på klarinett på to av de åtte spora.

Musikalsk er landskapet Anti-House og Laubrocks komposisjoner inviterer til et sted mellom frijazz, samtidsmusikk, strukturerte passasjer, spennende melodier og åpne og herlige samtaler mellom fem lyttende og likeverdige musikanter fra øverste hylle. «Roulette of the Cradle» har tålt marineringa svært godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingrid Laubrock Anti-House

Roulette of the Cradle

Intakt Records/Naxos Norway

Endelig tilbake

For noen er det en begivenhet hver gang Bendik Hofseth har noe nytt å melde. Jeg hører så definitivt med blant dem.

Bendik Hofseth med både stemmebånd og saksofon.

Det er ikke akkurat hver dag Bendik Hofseth inntar platestudio. Han venter enkelt og greit til han har noe å melde, han tar seg tid - han veit hvordan han vil ha det og han slipper det ikke fra seg før han er fornøyd og vel så det. Slik har det vært siden han begynte å lage musikk og gi det ut under eget navn for snart 30 år siden og slik er det heldigvis den dag i dag.

«Atonement» føyer seg nemlig elegant inn i rekka som nok et storverk fra Hofseth. Mange har slitt med å båssette Hofseth sjangermessig opp gjennom åra og slik fortsetter det - også det heldigvis. Helt siden Columbia/Sony skulle gjøre superstjerne av Bendik over there for noen tiår siden, har Hofseth bevegd seg i musikalske grenseland som har vært hans egne - og kun hans. Slik fortsetter det også med «Atonement». Hofseth er slik skrudd sammen, tror jeg, at han ikke er i stand til å kompromisse sjøl om han hadde bedt seg sjøl om det!

For å si det enkelt så er både pop og jazz involvert nok en gang. Hofseth har ingen ambisjon om å gjøre det enkelt verken for seg sjøl eller for oss - han og hans omgivelser i studio og vi her hjemme blir alle utfordra. Dette er med andre ord sjølsagt ikke lettvint musikk på noe som helst slags vis, men de som ønsker musikk med flere lag og bunner, finner masse og mye nytt hver gang man trykker på startknappen.

Vokalisten Hofseth er ikke verden største - det er det forresten ikke så mange som er - men han er utstyrt med en egenart i uttrykket sitt som matcher budskapet hans bortimot perfekt. Saksofonisten Hofseth er, sammen med Tore Brunborg, den verdige forlengeren til Jan Garbarek og til sammen er formidleren Bendik Hofseth noe helt for seg sjøl.

Tekstene hans er rein poesi og så langt fra den tanketomme «poplyrikken» vi blir pådytta overalt som vel tenkelig. Det betyr nok at dette universet ikke kommer til å gå hjem hos alle - dette er et uttrykk for de som legger lista rimelig høyt. Tematikken dreier seg om alt fra det å reise seg, forsoning, det å miste noen, sorg, muligheter, tap av identitet - skjønner du?

Når Hofseth omgir seg med bassist Mats Eilertsen, pianist Helge Iberg, gitarist Eivind Aarset og ikke minst trommeslager og co-produsent Paolo Vinaccia samt en rekke gjester - inkludert en nydelig duett med Anneli Drecker - så blir dette så sterkt, egenarta, lyrisk, vakkert, Bendiksk som vel tenkelig. Her snakker vi ikke hitlåter, her snakker vi om ett musikalsk testament som blir stående og levende i mange år fremover. Så spørs det bare om Christer Falck skal arrangere «Atonement»-gjenforening i 2043. Den som lever får se - musikken kommer i alle fall til å leve da også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth

Atonement

C+C Records/Musikkoperatørene

Historisk Wilco!

Wilco har vært, er og kommer til å bli værende et rockeband i ultraklassen. Til tross for det har Jeff Tweedy & Co aldri blitt superstjerner. Her får vi et tilbakeblikk på hvordan hele starta på midten av 90-tallet - med masse godbiter på lur.

Wilco anno 1995 - anno «A.M.»

Wilco har vært i gang helt siden 1994 etter at de oppstod fra ruinene etter bandet Uncle Tupelo. Om det var for sterke personligheter som ikke fikk det helt til der vet jeg ikke, men Jay Farrar og Jeff Tweedy satt i alle fall gang på nytt hver for seg og Tweedy har vært ledestjerna i Wilco i 24 år nå og er det fortsatt. Bandet og musikken har hatt en stor tilhengerskare hele veien, men superstjerner har de altså aldri blitt og noe forteller meg at det er de svært så fornøyde med.

21. april står Nels Cline på scena på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo med sitt jazzband The Nels Cline Four. Cline har vært med i Wilco helt siden 2004, men jazzmusikeren Cline er sjølsagt også veldig i gang og samtidig sier det en hel del om allsidigheten til Wilco - her er det få musikalske grenser.

Det vi får gleden av å være med på her derimot er altså starten på bandet i perioden 1995 til 1996 - en svært så produktiv periode kan man trygt si.

Først ut er bandets første skive, «A.M.», fra 1995. Her har Tweedy videreført countryrock-uttrykket som prega Uncle Tupelo og her blir vi servert hele skiva pluss åtte tidligere uutgitte outtakes samt interessante liner notes av bandets bassist, den gang og nå, John Stirratt.

Allerede året etter hadde Tweedy, og Wilco, tatt mange nye og store steg. Med «Being There» framstod Wilco mye mer som et rockeband med impulser fra power pop, psykedelia og soul og både publikum og presse likte det de hørte. I denne de luxe-utgava av «Being There», som består av fem CD-er, får vi både originalutgava av skiva, 15 tidligere uutgitte demoer, outtakes og aldri utgitte sanger, pluss materiale fra to konserter i november 1996 der både repertoaret fra «Being There» pluss en hel del annet blir spilt.

Wilco var strålende for godt og vel 20 år siden og de er det den dag i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wilco anno 1996 - anno «Being There».

Wilco

A.M.

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Wilco

Being There

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Fra vinden

Musikk fra vindharpa til Sverre Larssen på Jæren hører med til det som kan kalles ikoniske sjeldenheter. Solid «arkeologisk» arbeid har bragt den til overflata - heldigvis.

Forretningsmannen Sverre Larssen fikk en sprø idé - og satte den ut i livet.

Alle de verden rundt som har fått et nært og inderlig forhold til Jan Garbareks «Dis», som kom ut i 1977, fikk stifte bekjentskap med vindharpa som Sverre Larssen hadde konstruert på Sele på Jæren. Der blåser det «alltid» og etter at forretningsmannen Larssen, som også sang i Stavanger-kvartetten og via en tekst der hadde hørt om vindharpe, blei så fascinert at han på begynnelsen av 70-talentsatsingen satte i gang å konstruere et slikt instrument.

«Instrumentet» har tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Som med en elektrisk gitar, så forsterkes lyden ved at Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden blei deretter tatt opp direkte på bånd. Ikke bare Garbarek, men også Kjell Bækkelund, Ketil Bjørnstad, Liv Dommersnes og Åse-Marie Nesse benytta seg av den unike lydverdenen vindharpa skapte.

Nå har idealistene og musikkarkeologene Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug gravd djupt og funnet frem til opptak Larssen gjorde med det unike instrumentet sitt som vel bare noen ytterst få har hørt før. Med titlene «Nordavinden I», «Nordavinden II» og «Sønnavinden» er det åpenbart hvor lyden har kommet fra og den er både fascinerende, suggererende og sjølsagt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatet. Av og til kan kan det minne om ei kirkeklokke eller et orgel, men de lange droneaktige tonene er noe så helt for seg sjøl likevel.

I tillegg til musikken har arkeologene også funnet fram til et par radio- og TVinnslag der Larssen forteller om oppfinnelsen sin og bakgrunnen for den - veldig spennende og en viktig del av et bortimot glemt kapittel i norsk musikkhistorie. All ære til Sverre Larssen - og Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sverre Larssen

Wind Harp Recordings 1976-1977

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

What a lady!

Joan Baez har vært, er og kommer til å bli værende en av de største visesangerene gjennom alle tider.

Joan Baez er fortsatt i strålende slag.

I 1960 ga Joan Baez (77) ut si første skive. Siden den gang har hun vært en av de aller sterkeste, tydeligste og modigste stemmene i det som i vid forstand kan kalles visesjangeren. Hun har vært der hele tida og hun har aldri kompromissa med noe som helst. Hun har engasjert seg politisk både nasjonalt og internasjonalt - hun dro til Chile da Allende tilrana seg makta - og hun har til og med blitt nevnt i forbindelse med Nobelprisen.

Det som er ekstra hyggelig er at Baez fortsatt er like kreativ og unik som hun alltid har vært. Hun kunne sjølsagt levd på gamle meritter hjemme i New York, men heldigvis forsetter hun både å turnere og lage ny musikk og nye skiver. Nå hevder hun at dette er hennes siste studioinnspilling - det er cirka 10 år siden forrige utgivelse - og det er hyggelig å kunne melde at Baez, mutters aleine og produsert av Joe Henry, er nesten like bra som hun alltid har vært.

Hun gir oss blant annet sine unike versjoner av Tom Waits´ «Whistle Down the Wind» og «Last Leaf», Joe Henrys «Civil War» og Mary Chapin Carpenters «The Things That We Are Made Of», men for meg er høydepunktet Zoe Mulfords «The President Sang Amazing Grace». Saker, men det er det forsåvidt hele veien.

For to år siden runda Baez 75 og bursdagskonserten hennes har blitt liggende i bunka mi alt for lenge. Nå, i forbindelse med hennes nye skive og besøk i kongeriket, var det på tide å plukke fram dobbelt cd-en pluss DVD av hele konserten.

Stedet er Beacon Theater i hennes hjemby New York og med et meget velmenende og feststemt publikum, har hun invitert med seg gjester som Jackson Browne, Mary Chapin Carpenter, David Crosby, Emmylou Harris, Richard Thompson, chilenske Nano Stern, Mavis Staples og Paul Simon. Hvis noen tror det blei en festkveld, så har de helt rett. Denne januarkvelden i 2016 er Joan Baez på sitt aller beste og vi får en ønskekonsert av de sjeldne.

Da er det bare å håpe at Joan Baez ikke holder sitt løfte - vi vil ha mer musikk med og av henne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joan Baez

Whistle Down the Wind

Proper Records/Border Music

Joan Baez

75th Birthday Celebration

Razor & Tie/Border Music

En skjult liten skatt

Camilla Susann Haug er en singer/songwriter - på norsk - som fortjener mye oppmerksomhet.

Camilla Susann Haug har mye flott på hjertet.

Det er over ti år siden jeg «møtte» Camilla Susann Haug for første gang. Da ga hun oss «Noen ganger blått» på Kirkelig Kulturverksted og stemma og uttrykket hennes har vært med meg siden. Siden den gang har hun dukka opp både med Lars Andreas Haug Band og vokalensemblet Pust, men det er først nå hun melder seg til tjeneste med sin andre solo-cd. Det var på høy tid for å si det pent!

Camilla Susann Haug (43) framstår nå som en moden tekstforfatter, komponist og ikke minst vokalist - hun synger på uforfalska Mo-dialekt til tross for at hun nå bor ved Arendal - og hun har mye å melde; hun er enkelt og greit en langt framskreden historieforteller. Det hun formidler er ektefølte hverdagsfortellinger som både du og jeg ofte kan kjenne oss igjen i - hun henter fra et levd liv og ofte minner hun om sin mednordlending Kari Bremnes. Det er ment som et solid kompliment.

På ei av låtene gjør hun en strålende duett med Pål Moddi Knutsen - nok ei sterk stemme fra nord - og ellers har hun med seg ei fantastisk rekke med jazzmusikanter. Bare saksofontonen til Tore Brunborg er verdt inngangspengene aleine, men når andre storheter som Gunnar Halle, Atle Nymo, Espen Berg, Georg Buljo, som også har produsert, og Torben Snekkestad også bidrar, så blir dette så fylt av empatisk vellyd som vel tenkelig. Tøft munnspill av Mathias Heise er så avgjort med og krydrer det hele.

Låtene er fine og lett å krype inn i, tekstene er meningsfulle og ekte - Camilla Susann Haug sei det som det e som hun synger på låta som heter akkurat det, som Buljo har vært med å unnfange, og «Tusentrinnstrappa» har blitt akkurat så bra og så meningsfull som vi kunne ane da debuten så dagens lys for over ti år siden.

Finnes det rettferdighet i musikkens verden, men det er det jo lite som tyder på dessverre, så bør Camilla Susann Haug få mye oppmerksomhet for og med dette visittkortet. Dette er nemlig kvalitetspop med solide jazzovertoner som holder herfra og veldig langt frem i tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Camilla Susann Haug

Tusentrinnstrappa

Echofisk/Musikkoperatørene

Fra et reflekterende sinn

Eyolf Dale er av typen pianist, komponist og bandleder som aldri skuffer. Det gjør han på ingen måte denne gangen heller.

Eyolf Dale er usedvanlig uttrykksfull uansett i hvilken setting han befinner seg i.

Hver gang Eyolf Dale (32/33) har noe nytt å melde, så spennes forventningens bue ganske så heftig. Grunnen er at om det har vært i solo-, duo med André Roligheten i Albatrosh eller med hans «Wolf Valley»-band, som slapp sin debut sommeren 2016, så har en av de aller fremste representantene for Grenlandsbølga vist en smakssans, en originalitet og en kompromissløshet som gjør at vi vet at det aldri kommer en likegyldig tone derfra.

Med oppfølgeren til «Wolf Valley» har Dale nok en gang gitt oss et personlig vitnesbyrd der han har gått inn i seg sjøl, sett for seg bilder og deretter skrevet nydelig og urpersonlig musikk i en travel arbeidsperiode - musikk som blei en slags motsats til travelheten han ellers opplevde. På sett og vis blei komposisjonene og arbeidet med dem og arrangementene en slags rekreasjon for Dale. Det intime og personlige han satt for seg sjøl og jobba med, har han tatt med seg til noen av sine beste musikalske venner - de samme som på «Wolf Valley» - og de kjenner hverandre enda bedre nå etter mye jobbing sammen både her hjemme og utenlands.

Oktetten, bestående av Kristoffer Kompen på trombone og eufonium, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet og flygelhorn, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass, er sjølsagt håndplukka på øverste hylle av Dale og jeg skjønner godt at han ikke har sett noen grunn til å gjøre skifter fra «Wolf Valley»-bandet. Solistisk holder sjølsagt alle sammen skyhøyt nivå og kollektivet låter det stadig mer empatisk og tettere.

Eyolf Dale har laga ti låter som varer i vel 50 minutter og som tar oss med inn i en melodisk sfære der det er udelt godt å være og der man samtidig blir utfordra på et inderlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eyolf Dale

Return to Mind

Edition Records/Border Music

Varmt og hipt!

Møtet mellom Jan Gunnar Hoff, Audun Kleive, Per Mathisen og Mike Stern denne lørdagskvelden på Victoria var av typen som vil bli huska lenge - svært lenge!

Hoff, Mathisen, Stern og Kleive - vi snakker saker!

Foto: Tor Hammerø

Den amerikanske supergitaristen Mike Stern har jeg hatt gleden av å oppleve sammen med både Miles Davis og Jaco Pastorius. Det var tydelig hvorfor de to ikonene ønska å ha med seg den tidligere Blood, Sweat & Tears-musikanten: han hadde ei voldsom utstråling og en helst spesiell og vakker tone i gitaren sin. Han hadde skapt seg uttrykk der han hadde henta masse inspirasjon fra både blues, rock og jazz.

Det var på 80-tallet og det er veldig hyggelig å kunne melde at Stern (65) er like sulten, utadvendt og personlig i sin tilnærmingsmåte den dag i dag. Det som gjør det ekstra imponerende at han er der han er nå, er at han for et par år siden brakk begge hendene i en ulykke og det var lenge usikkert om han kunne spille gitar igjen. Legekunstnere og hans egne stålvilje har fått han tilbake, men vi ser underveis at han må hjelpe seg sjøl med venstrehånda for å få festa plekteret i høyrehånda. Likevel er Stern den som roper one more når de fleste tror det er slutt etter to ekstranummer!

Samarbeidet med tangentist Jan Gunnar Hoff, trommeslager Audun Kleive og bassist Per Mathisen, går over ti år tilbake. Denne lørdagen avslutta de en norgesturné som har blitt møtt med jubel overalt og det er fire herrer som utstråler både empati, spilleglede og langt framskredne kvaliteter både individuelt og kollektivt som møtte et fullsatt Victoria befolka av et svært så vennlig innstilt publikum som fikk det de hadde kommet for og vel så det.

Repertoaret bestod av låter av Hoff og Stern i et tøft, moderne og ganske så tidløst fusionlandskap der flinkismislikerne ville ha rista på hodet og ikke skjønt bæret. De var definitivt ikke tungt representert i salen, men de som ønska seg nok et kapittel av dette samarbeidet med alt fra de vareste og vakreste ballader til det heftige og rocka - Stern avslutta like godt med Jimi Hendrix´ «Red House» med seg sjøl som mer enn akseptabel vokalist også - fikk en særdeles hyggelig lørdagskveld.

Høydepunktene sto i kø: Samspillet mellom Hoff og Stern, det groovete basspillet til Mathisen, beatet til Kleive og ikke minst duetten mellom Kleive og Stern - og alle de flotte låtene og den legendariske gitarsounden til Mike Stern. I dag og i morra er de i studio i Oslo for plateinnspilling - det er bare å glede seg!

Stilstudier og takk for festen fra Mathisen, Stern, Hoff og Kleive.

Foto: Francesco Saggio

Hoff - Kleive - Mathisen - Stern

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo, 3.3.18

Tilbake til nå

Fra Hamar-området har det dukka opp en stor og hyggelig overraskelse i form av vokalisten Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet.

Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet låter slik de ser ut: stilig og med røtter noen år tilbake.

Camilla Tømta (42) trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er en tekstforfatter, sanger og formidler som det er verdt å bruke en hel del tid sammen med. Med sitt Low-Fly Quintet, bestående av Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer, Uri Sala på bass og Siri Snortheim på cello - alle med røtter ikke så langt fra Hamar, sjøl om Sala opprinnelig kommer fra Barcelona, tar hun oss med på ei morsom og innholdsrik reise med musikalske røtter nesten helt tilbake til jazzens opprinnelse.

Tømta, med både norske og amerikanske røtter, har en svært så allsidig musikalsk bakgrunn. Gospel, blues og pop er en del av hennes musikalske DNA, men jazz har åpenbart vært en svært sentral kilde lenge. Det er lett å høre både i foredraget og uttrykket hennes og ikke minst i hennes måte å skrive låter og tekster på.

I tillegg til en rekke originallåter, byr Tømta & Co på standardlåter som Fats Wallers «Black and Blue», «But Beautiful», «After You´ve Gone» og «Black Coffee». Det mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet og Tømta er en stilsikker formidler med jazzen fra 30- og 40-tallet solid innabords.

Det Low-Fly Quintet, med si ganske så originale besetning, serverer oss er noe uvanlig i den norske jazzfloraen. Geirr Lystrup har skrevet et flott dikt til og om Tømta i omslagsheftet og varmen han beskriver henne med, greier hun absolutt å formidle sammen med både melankoli og lyse og mørke stemninger. Det var på høy tid, men nå kan endelig Hamar forbindes med noe annet enn et stupetårn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Low-Fly Quintet

Stop for a While

Losen Records/MusikkLosen

Saft i frasparkene

De forrige møtene med den amerikanske tangentisten Jamie Saft har vært med enten våre egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i Starlite Motel eller med Iggy Pop, Steve Swallow og Bobby Previte. Nå treffer vi han i en helt ny, men like spennende setting.

Jamie Saft har et talent som pianist på størrelse med skjeggets lengde.

Jamie Saft (46) har vært og er en svært så ettertrakta tangentist i amerikansk og internasjonal jazz. Han har utgitt ca 25 skiver under eget navn og mange flere som sidemann. «Solo a Genova», innspilt live i Teatro Carlo Felice i Genova, Italia den 3. mars i fjor, er likevel Safts aller første soloalbum og du verden for en beskjed han gir oss.

Saft, som er mest kjent som en stor og nyskapende modernist, har heller aldri lagt skjul på sin hengivenhet overfor Bob Dylan og hans tonespråk og her kommer to Dylan-låter, dandert på et helt personlig vis: «Po´Boy» og «Restless Farewell». Det er ikke bare Dylan Saft har vokst opp med og her gir han oss herlige versjoner av mer eller mindre legendariske låter skrevet av Curtis Mayfield, John Coltranes «Naima», ZZ Top, Stevie Wonder, Joni Mitchell, Charles Ives samt Miles Davis og Bill Evans´ «Blue in Green».

Som man vil skjønne så har Saft henta inspirasjon fra en rekke svært så forskjellige kilder og han setter hele tida sitt eget umiskjennelige bumerke på tolkningene. Alt er gjort svært så melodisk og i full respekt for utgangspunktene og Jamie Saft forteller oss enkelt og greit at han er, i tillegg til alt annet, også en solopianist på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft

Solo a Genova

RareNoise Records/MusikkLosen

Bjøro i 50!

Bjøro Håland er en institusjon i norsk musikkliv - intet mindre. Han har stått på scena i 50 år og markerer det med både ny skive og lang turné.

Bjøro Håland - ingen over, ingen ved siden.

Det kommer nok som en aldri så liten overraskelse for de fleste at jeg skriver om Bjøro Håland. Countrymusikk er nok ikke det som ligger mitt hjerte nærmest, men som så ofte før så støtter jeg meg på Duke Ellingtons postulat: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. 74 år unge Bjøro Håland med 23 album og over 4 millioner solgte hører hjemme i den første kategorien.

Når han her i forbindelse med 50 års jubileet har alliert seg med et kremlag som jeg har en mistanke om at produsent Bjørn Ole Rasch har hatt mer enn en finger med i spillet for å sette sammen, så har «Tracks» blitt nesten som en ønskekonsert. Med gitaristene GT Ugland og Rolf Kristensen, pianisten Frode Mangen, munnspilleren Charlie Blackwater, bassisten Per Elias Drabløs og trommeslageren Per Hillestad - storheter innen en rekke sjangre - pluss et herlig knippe korister, flyter Hålands varme baryton som fløte over det hele med en ekthet og inderlighet som bare en sanger med et stort hjerte for denne musikken og dette uttrykket kan formidle.

Håland gir oss et dusin låter som har betydd mye for han opp gjennom åra som «Wichita Lineman», «Green Green Grass of Home», «Rosa Rio», Kris Kristoffersons «Why Me Lord» og Mark Knopflers «Are We in Trouble Now» og det er absolutt ingen tvil om at dette er et visittkort fra en veteran som fortsatt har det - it som det heter på hans andre morsmål.

Det er bare å gratulere Håland med de 50 første på scena og ønske hjertelig til lykke med mange, mange flere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjøro Håland

Tracks

Grappa/Musikkoperatørene

Jazz på svenska

Noen mener kanskje Jan Johansson bør ha enerett på akkurat jazz på svenska-begrepet. Slik er det vel ikke og Bo Sundström, han fra Bo Kaspers Orkester dere vet, gjør så absolutt ikke skam på dette legendariske begrepet. Dessuten kan han definitivt regnes som en etterkommer av Johansson.

Bo Sundström har kommet enda nærmere jazzen enn sammen med Bo Kaspers Orkester.

Bo Sundström (56), sjefen og frontfiguren i Bo Kaspers Orkester, er forundra over at han er i live. Ikke helt bokstavelig da, men han sier sjøl at han ikke fatter at han overlevde sine første 50 år her på Tellus. Årsak: han hadde ikke hørt en eneste tone av John Coltranes klassiske skive «Ballads» innspilt i 1963. Noe forteller meg at Sundström har hørt mye på den siden den gang - veeeeldig mye. Det er det forresten usedvanlig mange gode grunner til.

Den åpenbaringen førte til at Sundström, som jo har fortalt oss om klare jazzrøtter i Bo Kaspers også, begynte å fordype seg grundig i jazzens standardskatt med røtter i 50- og 60-tallet. Han skjønte raskt at det var mulig og vel så det å synge disse tekstene på svensk - de måtte måtte bare gjendiktes først!

Som tenkt, så gjort og Sundström har skrevet nydelige oversettelser eller kanskje bedre gjendiktninger av fantastiske låter som «I Love You», «The Way You Look Tonight», «Once Upon a Summertime», «My Foolish Heart» som har blitt til tittellåta «Mitt dumma jag», «Darn That Dream», «You Don´t Know What Love Is» og «I Can´t Give You Anything But Love». Dessuten har han tatt med en annen favoritt også, Tom Waits, og oversatt hans «All the World Is Green». På toppen av kransekaka finner vi to klassikere som allerede var oversatt på best mulig vis til svensk: Beppe Wolgers «Monicas vals» som Monica Zetterlund udødeliggjorde sammen med Bill Evans pluss Lisa Nilssons nydelige tekst til Lars Gullins «Danny´s Dream». For et knippe!!!!

Når så Sundström har alliert seg med Jonas Kullhammar som produsent, inntatt legendariske Atlantis Studio i Stockholm, fått med seg kompisene Jonne Bentlöv på trompet, Björn Jansson på saksofon og klarinett og Robert Östlund på gitar fra Bo Kaspers samt et så stilriktig komp som vel tenkelig med Ulf «Morfar» Engström på bass, Daniel Fredriksson på trommer og Vladan Wirant på piano, så kunne dette nesten ikke gå gæernt. Det har det da heller ikke gjort.

Bo Sundström har med sin ekte og personlige stemme og uttrykk og sin voldsomme respekt for dette stoffet, gjort ti strålende versjoner av en viktig del av standardskatten. Jazz på svenska har fått et nytt kapittel og du verden så glad vi skal være for at Bo Sundström overlevde Coltranes «Ballads».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bo Sundström

Mitt dumma jag

Columbia/Mr RADAR/Sony Music

Historiefortelleren

Når man kommer fra det samme strøket som Alf Prøysen, så har man både mye å slekte på og strekke seg etter. Hvis man vil fortelle historier vel å merke. Det både vil og kan Frida Ånnevik - på et vis som ville gjort n´Alf stolt.

Frida Ånnevik er intet mindre enn en unik historieforteller.

Frida Ånnevik (33) har vært med oss i snart ti år nå. Fra hun ga oss sitt første visittkort i 2010 har det vært åpenbart at hun har vært i besittelse av et historiefortellertalent av uhyre sjelden kvalitet. Når hun samtidig skriver låter av samme klasse og har ei stemme som løfter budskapet så vakkert og personlig fram som det hun gjør, så blei det tidlig klart at Frida Ånnevik skulle bli værende en viktig budbringer i lang, lang tid.

I 2016 ga hun oss «Her bor» som blei fulgt av «Flyge fra» bare et år etterpå. For et par dager siden blei det klart at Ånnevik blei tildelt Spellemannpris for tredje gang for den seineste - «Her bor» fikk samme utmerkelse året før. I forlengelsen av debatten og reaksjonene som har kommet etter at Astrid S blei tildelt Årets Spellemann-pris, har det såvidt jeg har fått med meg vært enstemmighet rundt Ånneviks tildeling - her er det ikke mye tvil om at det er kvalitet som blir satt pris på.

De to skivene blei spilt inn samtidig. Underveis skjønte Ånnevik at det faktisk var to skiver hun var i ferd med å begå. De blei altså utgitt med et års mellomrom og for oss som har litt tungt for det, kom den heldigvis som dobbeltalbum også.

Ånnevik er som sagt en historieforteller av rang. Tematisk handler «Her bor» om å høre til, mens «Flyge fra» i stor grad dreier seg om å føle seg annerledes eller utafor. Begge deler makter Ånnevik å sette fantastisk flotte ord på - ord som får meg til å lytte, til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av den minste nyanse - de er det nemlig mange av.

Når hun så har med seg et superlag med Kåre Chr. Vestrheim i produsentstolen samt et band bestående av Pål Hausken på trommer og perkusjon, Andreas Løwe på tangenter, Jo Berger Myhre på basser og Haldor Røyne på gitarer, som tilsammen skaper landskap i et vise/pop-landskap med enkelte jazzovertoner - hun avslutter faktisk festen med sin egen oversettelse av jazzklassikeren «You Must Believe in Spring» - «Du må tru på vår» -, så er denne doble dosen med Ånnevik-poesi av typen som går inn i klassikerkategorien for der å bli værende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frida Ånnevik

Her bor - Flyge fra

Grappa/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

De aller færreste her hjemme har nok hørt om den finske trioen 3TM. Gir du deg sjøl en sjanse, kan jeg love deg noe ganske så unikt og spennende.

3TM ser ut som vanlig trio, men har noe helt eget å by på.

Det er bare å rekke hånda i været hvis du har bra oversikt over 3TM leda av trommeslageren Teppo Mäkynen og med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen som likeverdige partnere. Ingen av mine hender gikk i alle fall i været. Kannaste og Lötjönen har jeg hatt gledet av å møte i noen band de seineste åra, men både når det gjelder 3TM og Mäkynen så er det aller første gang.

Det sier nok noe om at vi kan og vet for lite om det som skjer i finsk jazz - dette er nemlig noen av de aller mest spennende, unge finske jazzmusikerne og de har så absolutt mye originalt å bringe til torgs.

Her har denne trioen skapt seg sitt eget lille univers relativt langt unna en tradisjonell jazztrio. For det første finnes det ikke noe akkordinstrument her og for det andre har Mäkynen inkorporert samples og lyder som mer enn krydder til det totale lydlandskapet. Det har altså ført oss til et sted mellom akustisk jazz og ganske så abstrakt elektronika der etablerte skillelinjer når det gjelder sjangre blir viska bort på et spennende vis.

Mäkynen, Kannaste og Lötjönen har mye å melde hver for seg, men i mine ører er det det kollektive uttrykket som er det mest spennende og originale med «Form». Som om ikke det er nok så viser også Teppo Mäkynen seg fram som en framifrå kunstfotograf og cd-en blir fulgt av et hefte med ti av hans fotografier. Spennende - det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

3TM

Form

We Jazz Records/office@wejazz.fi

En ny verden

Duoen Yügen, bestående av Marthe Lea og Håkon Aase, har fått reisefølge av Mats Eilertsen. De gir oss noe helt spesielt.

Yügen og Mats Eilertsen inviterer oss med på en herlig ekskursjon.

Saksofonisten, og her også vokalisten, gitaristen og perkusjonisten, Marthe Lea, og fiolinisten, og her også harmoniumisten, kanteleisten og perkusjonisten, Håkon Aase, har, til tross for at de bare er godt og vel 25 år, markert seg kraftig i norsk jazzliv allerede. Vi har blant annet støtt på dem sammen med storheter som Thomas Strønen, Mathias Eick, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Ole Morten Vågan og Jarle Vespestad, men de to, som møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole, har her skapt et eget lite univers med røtter mange steder.

Lea fra Stavanger og Aase fra Seljord i Telemark har søkt og funnet i så forskjellige kilder som folkemusikk fra India og Tibet, afrikanske toneganger, europeisk kunstmusikk - Ligeti og jazz/impro. Dette har de skrudd sammen til noe som låter helt unikt må vite og når de så har invitert med seg Mats Eilertsen som en ekstra stemme, så blir dette et møte ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Marthe Lea og Håkon Aase er to representanter for den oppvoksende slekt som benytter enhver anledning til å vise at de har noe spesielt å fare med og at de nekter å gå opptråkkede stier. Dette er vakker, original, kontemplativ musikk egna for ettertanke og sjelefred. Jeg synes det er vanskelig å kreve så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Yügen

Yügen

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

For en mann!

Svært få musikanter har imponert meg mer både som musikant og som menneske enn Tom Harrell.

Det låter fantastisk vakkert av Tom Harrells flygelhorn - og trompet.

Tom Harrell (71) har gitt ut 32 skiver under eget navn siden 1976. I tillegg har han bidratt på en rekke utgivelser som sidemann med blant andre Bill Evans, Charlie Haden og Lee Konitz. Dessuten har han leda en rekke band - fra kvartett til storband - opp gjennom karriera si. Han har også turnert en hel del verden rundt de seineste fire tiåra. Alt dette har han gjort med en tung schizofrenidiagnose som har ført til tung medisinering.

Sjukdommen og medisineringa har prega Harrell på det viset at han har en subbende gange og når han ikke spiller, men er på scena, så står han rett opp og ned uten noen tydelige emosjoner eller bevegelser. Når han spiller derimot er han voldsomt tilstede og leverer et trompet/flygelhornspill som er så vakkert, utadvendt og personlig at man ikke skulle tro det var den samme personen det dreide seg om.

De seineste åra og på de seineste utgivelsene har Harrell i stor grad jobba sammen med med minst en blåser til, men nå ønska å uttrykke seg seg aleine med sin trompet/flygelhorn - som han har multitracka ved flere anledninger her.

Repertoaret er en blanding av gammelt og nytt, men alt skrevet av Harrell og tilpassa kvartettformatet. Det er uten unntak varm, melodisk, utadvendt og positiv akustisk jazz, med litt elpiano, med røtter i bopmusikk. Harrell får den beste assistansen tenkelig fra Adam Cruz på trommer, Danny Grissett på piano og Ugonna Okegwo på bass - alle har jobba med Harrell i en årrekke - til å befeste sin posisjon som en av nåtidens aller beste trompetere, komponister og bandledere innen denne sjangeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Harrell

Moving Picture

HighNote Records/MusikkLosen

Kirstis festaften

Endelig fikk Kirsti Huke den anerkjennelsen hun har fortjent - lenge. Tildelinga av Radka Toneffs Minnepris blei markert med Huke i tre utgaver - alle like flotte.

Kirsti Hukes første etappe sammen med Vigleik Storaas, Ole Morten Vågan og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

40 år unge Kirsti Huke fra Melhus ved Trondheim har vært der i mange år allerede. For hennes medmusikanter og for de som virkelig har anerkjent kvalitet, har Huke vært ei stjerne lenge, men det store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Det har jeg faktisk ingen forklaring på: Kirsti Huke har nemlig vært og er fortsatt en av mine favorittvokalister. Og du verden så fortjent det er at hun nå blei tildelt Radka Toneffs Minnepris!

Når det først skulle markeres, så er det vel ingen som er bedre på å rangere det enn Jan Ole Otnæs og Victoria Nasjonal Jazzcene. De hadde lagt opp til en helaften der Huke kunne få vist fram store deler av sitt enorme talent og for en kveld det blei.

Det hele begynte med Hukes kvartett bestående av Erik Nylander på trommer, Vigleik Storaas på piano og Ole Morten Vågan på bass. Gjester underveis var John Pål Inderberg (barytonsaksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Gard Nilssen (trommer). Her møtte vi Huke i et landskap der standardstoff som «Old Country» møtte Hukes eget stoff i en jazz/singer-songwritertradisjon. Med Hukes klokkeklare og personlige stemme, med herlig diksjon og engelskuttale, blei dette en perfekt start på jubelkvelden.

Scent of Soil - tingingsverket til Vossajazz - med Rune Nergaard, Gard Nilssen, Tore Brunborg og Even Helte Hermansen.

Foto: Tor Hammerø

Bestillingsverket, eller tingingsverket som det heter på Vossajazz, fra 2010 - «Scent of Soil» - var neste stopp. Med Bushman´s Revenge-bandet - Even Helte Hermansen på gitar, Rune Nergaard på elbass og Gard Nilssen på trommer - som «komp» og Tore Brunborg med sin guddommelige tenorsaksofontone som komponist, var neste stopp. Jeg har bare hørt verket på plate og har flere ganger tenkt at dette må ut til folket. Bekreftelsen kom på Victoria: det var altså så vakkert og forførende i en verden som henter fra både pop og jazz som jeg kunne huske fra skiva - bare enda bedre live, må vite.

«Popbandet» med Ola Kvernberg og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

Festen blei avslutta med «popbandet» Kirsti, Ola & Erik - Kvernberg og Nylander. De tre har stått frem og kommet ut av skapet: de synes om mye og mangt i popens og rockens verden og har gitt sine favorittlåter flotte og høyst personlige tolkninger i flere år nå. Vi fikk servert Lou Reeds «For All Tomorrows Parties», Tom Waits´ «Lonely», ABBAs «The Day Before You Came» og Kenny Rogers´ «Ruby, Don´t Take Your Love to Town» før det hele var over med Huke på inderlig vokal og med si lille harpe som en flott del av lydbildet - som Tor «Torsken» Breivik ratta på et framifrå vis fra start til mål.

Kirsti Huke er en vokalist som fortjener all mulig form for oppmerksomhet. Radka Toneffs Minnepris er noe så voldsomt fortjent og bedre måte å takke for prisen på, er nesten ikke mulig å tenke seg. Dessuten er det vi som var så heldige å være tilstede som skal takke!

Kirsti Huke

Victoria nasjonal Jazzscene, 230218

Mer makt til Hegdal

Eirik Hegdal har både i musiker- og i jazzens indre kretser fått mye oppmerksomhet for sine enorme kvaliteter både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder. Uansett er det på høy tid at han får mye mer anerkjennelse fra et enda større publikum - her kommer det to bevis på det.

Team Hegdal med Oscar Grönberg som spesiell gjest.

Spør du gigantene Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman, så er jeg sikker på at svaret ville ha vært det samme: Eirik Hegdal tilhører det absolutte tetsjiktet innenfor flere felt, spesielt som arrangør. Han har gjort noe med musikken til både disse herrene og samtidig skrevet originalmusikk som har gjort at appetitten har blitt vekka gjennom en årrekke. Han leda Trondheim Jazzorkester mellom 2002 og 2016 og førte orkesteret videre fra høyde til høyde.

Samtidig har han leda sitt eget lille laboratorium, Team Hegdal, siden 2009. Med fra starten har Gard Nilssen på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett vært, mens Ole Morten Vågan - som tok over for Hegdal som leder av Trondheim Jazzorkester - overtok bassjobben etter Rune Nergaard i 2012. Nå er bandet, som nok en gang har med seg Oscar Grönberg som gjest på piano, tilbake med sin fjerde utgivelse siden 2010 - to år etter at de vant Spellemannprisen for «Vol 3». Hva bandets to første skiver het, deles det ikke ut premier for.

Hegdal har nok en gang skrevet alt materialet til dette kollektivet som er befolka med noen av våre aller mest uttrykksfulle og talentfulle unge musikanter. Når Hegdal sjøl sier at han har henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Mozart, Ravel, Messiaen og Wayne Shorter, så forteller det mye om hvilket originalt univers Team Hegdal inviterer oss inn i.

De fire/fem kjenner hverandre som bare sjelsfrender gjør og både kollektivt og individuelt er dette et team som hører hjemme på aller øverste hylle - også internasjonalt.

Alpaca Ensemble under uroppførelsen av «Mekatonia» i 2012.

Hegdal er en mann med usedvanlig mange jern i ilden. Ett av dem er samarbeidet med samtidsmusikkensemblet Alpaca Ensemble som går helt tilbake til 2001. Alpaca Ensemble er et kollektiv som kan variere i størrelse og besetning etter behov, men som alltid har en kjerne med Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Ved denne anledninga er også Sissel Vera Pettersen med på vokal, Stig Førde Aarskog på klarinett, bassklarinett og vokal, Ole Jørgen Melhus på trombone, Michael Francis Duch på bass, Tor Haugerud på trommer, perkusjon og klokkespill og sjølsagt Eirik Hegdal på sopran- og bassaksofon og klarinett. Hegdal har også skrevet all musikken.

«Mekatonia» var opprinnelig et utendørs musikkteater som blei urframført i Dokkparken i Trondheim i 2012. Det var et samarbeid mellom Alpaca Ensemble, Cirka Teater og Trondheim Kammermusikkfestival som skapte liv og røre og stor oppmerksomhet i Dokkparken der Trondheim Mekaniske Verksted holdt til i over 100 år fram til dørene stengte i 1983.

Den visuelle delen av oppsettinga går vi sjølsagt glipp av her, sjøl om det er mange flotte bilder av oppsettinga i coverheftet, men musikken, som er spilt inn høsten 2016, står voldsomt på egne bein også.

Hegdal viser oss nok en gang hvilken allsidig og spennende komponist han er - det virker ikke som han har noen form for grenser i sine mange måter å tilnærme seg det uttrykket han til enhver tid er på jakt etter. Musikantene, som er håndplukka må vite, kommer fra både jazz, impro og den klassiske verden og Hegdal har tydeligvis visst hvem og hvorfor han spurte akkurat dem - eller skrev for akkurat disse musikantene.

«Mekatonia» er et verk som befinner seg i en rekke forskjellige grenseland - akkurat som Eirik Hegdal. Der stortrives han åpenbart og der er det veldig lett å trives med han også. Eirik Hegdal er en voldsom kapasitet på en rekke områder - det er bare å lytte til disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Team Hegdal

Vol 4

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Alpaca Ensemble & Eirik Hegdal

Mekatonia

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Tøft fra øst

Kjenner du ikke til de finske musikantene Max Zenger, Joonas Leppänen, Tomi Nikku og Teemu Åkerblom? Ingen grunn til å fortvile - her kommer det nemlig en mulighet til å gjøre noe med det.

Maxxxtet i aksjon med et oppmerksomt publikum.

Av en eller annen grunn har vi altfor lite kontakt med det som skjer i finsk jazz her hjemme. Danske og svenske utgivelser, band og musikanter har vi større oversikt over, men kvaliteten på det som dumper ned fra de tusen sjøers land fra tid til annen, borger for at vi bør låne både ett og to ører til det som kommer derfra.

For ei lita stund siden kom det en konvolutt med tre utgivelser fra Finland. Pianisten Olli Ahvenlahti har jeg allerede omtalt - nå står kvartetten Maxxxtet for tur. Sjefen for bandet er altsaksofonisten og bassklarinettisten Max Zenger, som har skrevet alle låtene og som sjølsagt «står» bak navnet på bandet. Med seg har han trommeslageren Joonas Leppänen, trompeteren og flygelhornisten Tomi Nikku og bassisten Teemu Åkerblom. De tre sistnevnte har jeg truffet på i andre sammenhenger, men dette er mitt første møte med Zenger.

Dette er relativt unge herrer med blikket opp og frem og med denne kvartetten uten akkordinstrument involvert, så er det fritt fram et musikalsk budskap som henter mye inspirasjon fra cooljazzens skattkammer. Det serveres varm, melodisk musikk stort sett i medium tempo og interaksjonen mellom Zenger og Nikku i deres kollektive utflukter er av meget høy klasse. Fundamentet som Leppänen og Åkerblom serverer er det heller ikke noe som helst å sette fingeren på.

Coolmusikkens yppersteprester som Chet Baker, Lee Konitz, Warne Marsh og Lennie Tristano skapte dette uttrykket med lange, logiske og spennende linjer på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Slik Maxxxtet videreforedler det, så forteller de oss at det er et tidløst tonespråk. «Chapter 2», det deles ikke ut premie for å tippe hva bandets debutskive heter, med Maxxxtet er nok en bekreftelse på at nivået på finsk jazz er høyt uansett hva slags målbånd man benytter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maxxxtet

Chapter 2

Eclipse Music/maxzenger.com

Den nye vinen

Pianisten, komponisten og bandlederen Kjetil André Mulelid er en flott representant for den nye generasjonen jazzmusikere. Her møter vi han i to utgaver - helt forskjellige, men like spennende.

Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas - Kjemilie - en hudløs og inderlig duo.

Med bakgrunn i debut-cd-en «Hverdagene», som kom ut i 2016, så er det overhodet ikke overraskende at duoen Kjemilie med Kjetil André Mulelid på piano og som komponist og Emilie Vasseljen Storaas på vokal og som tekstforfatter har noe veldig spesielt å fare med. De to traff hverandre mens de studerte på jazzlinja i Trondheim - en utdanningsinstitusjon der bare de aller mest talentfulle kommer inn.

Det er altså en kjemi og empati mellom de to som er sjelden. De er begge langt framskredne lyttere og Vasseljen Storaas, jo da hun er datter av pianogiganten Vigleik Storaas, sine tekster som hun framfører på klingende trøndersk og som handler om blant annet rotløshet og det å føle seg fanget, det å søke etter det som kan sette en fri og dermed også kjenne at man vokser - livet der altså, blir fulgt, forsterka og inderliggjort av Mulelids melodier og vakre klangbehandling. Det skader heller på ingen måte at den fremadstormende og uttrykksfulle fiolinisten Håkon Aase er med og fargelegger over halvparten av låtene.

Dette er duojazz så hudløs og nær som vel tenkelig - vakkert og sterkt.

Kjetil Mulelid Trio med sjefen i sentrum, flankert av Andreas Skår Winther og Bjørn Marius Hegge.

Mulelid, som opprinnelig kommer fra den samme bygda som Tord Gustavsen, Hurdal, er nå bosatt i København. Det hindrer han på ingen måte i å samarbeide med sine «gamle» norske venner både titt og ofte. Det har blant annet ført til unnfangelsen av hans egen trio bestående av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer.

Trioen har akkurat kommet med sin debut-cd på velrennomerte Rune Grammofon der de følger i fotspora til In the Country og Espen Eriksen Trio. Det mer enn indikerer at Rune-sjef Rune Kristoffersen legger lista høyt og Kjetil Mulelid Trio, mellomnavnet er droppa muligens av internasjonale markedsføringshensyn, er langt unna å rive - veldig langt.

Alle musikantene involvert på disse to innspillingene er under 30 år, men viser tross det en modenhet og originalitet som er imponerende. Også her har Mulelid skrevet all musikken, bortsett fra en fri improvisasjon, og her hentes det hemningsløst fra salmer til frijazz og hele tida med en melodisk, nordisk tone over det hele med masse luft og frihet.

Den empatiske grunntonen vi fant hos Kjemilie, har Mulelid & Co på alle slags vis greid å videreføre til trioen sjøl om det sjølsagt låter helt annerledes. En ny trio med stort potensial er unnfanga og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjemilie

Bakkekontakt

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Kjetil Mulelid Trio

Not Nearly Enough to Buy a House

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den største

I fjor kom dokumentaren «Chasing Trane» - 50 år etter at John Coltrane la ned hornet for godt. Den har jeg ikke fått sett, men nå er i alle fall musikken til filmen her - den holder lenge den!

John Coltrane - en av jazzens aller største.

Da John Coltrane la ned horna for godt den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, stilna en av de sterkeste, vakreste og flotteste stemmene i jazzen - i all musikk spør du meg. Fra midten av 50-tallet og til det hele tok en brå slutt på grunn av leverkreft, ga Coltrane oss noe som har vært, er og kommer til å forbli stort. Han er en av dem som har vært stilskapere og som har betydd enormt mye for sine samtidige, både musikanter og publikummere over hele kloden, og slik er det fortsatt den dag i dag og slik vil det fortsette å være for all fremtid.

Coltrane ga gjennom sine mange inderlige og personlige måter å utvikle jazzen på, verden et nytt syn på så mangt. Hans alvor, hans styrke, hans voldsomme kraft og hans vidunderlige tone gjorde noe med alle som kom i hans nærhet og som fikk anledning til å «møte» han på andre vis seinere. John Coltrane er er enkelt og greit en kraft man ikke går uberørt videre fra.

Filmskaperen John Scheinfeld har laga dokumentaren «Chasing Trane» og Coltrane-viteren Ashley Khan har skrevet coverteksten her. De elleve låtene som er med i dokumentaren og som finnes på denne cd-en, er henta fra perioden 1957-1963 - i manges ører Coltranes beste periode. Ingenting er nytt, men noe er sjeldent og det er en blanding av studio- og liveinnspillinger.

For meg er det høytid hver gang hver gang Coltrane kommer med sitt budskap og disse versjonene av blant annet «A Love Supreme», «Giant Steps», «My Favorite Things», «My One and Only Love» med vokalisten Johnny Hartman og en godt og vel 16 minutter lang versjon av «Chasin´the Trane» fra Village Vanguard med kun Jimmy Garrison og Elvin Jones, er så avgjort også det. Uten unntak er alt dette håndplukka materialet fantastisk, historisk og stilskapende. Nå gleder jeg meg til å få se dokumentaren også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Coltrane

Chasing Trane - The John Coltrane Documentary

Impulse!/Universal

Går seg ikke bort

Erling Kagge har hatt god tid til å tenke gode tanker. Og nok en gang greier han både å formidle og å dele dem.

Erling Kagge tar ett skritt både av og om gangen. Ingen dum tanke det!

Om Erling Kagge har hatt god tid? Det er jeg vel egentlig litt i tvil om, men han har i alle fall benytta tida si godt. I fjor ga han oss sine tanker om stillhet i boka «Stillhet i støyens tid» og nå følger han opp med sine erfaringer rundt det å gå - både kort og langt.

Det er vel kjent at Kagge har gått langt - svært langt - og det har ført til «utflukter» til både det ene og det andre polet, ehhh jeg mener polen. Sjøl om Kagge er et utprega sosialt vesen og trives i andres selskap, så har han også et et stort og tydelig behov for ensomhet.

I sin «ensomhet» setter Kagge stor pris på å gå, det være seg korte turer til og fra kontoret, en tur i marka eller de laaaaange turene til Nord- og Sørpolen. Disse forskjellige måtene å gå på har generert mange og gode tanker og her ligger essensen i denne inspirerende, lille boka også.

Kagge, som hadde et nært og lærerikt forhold til filosofen Arne Næss, deler tanker om mangt og mye underveis her. Går vi fra eller går vi til? Hvilke muligheter åpner seg når man benytter seg av de to undersåttene de fleste er utstyrt med?

Kagge henter også eksempler fra andre som har gått eller skrevet om det å gå. Det har utvilsomt vært en kilde til gode tanker og løsninger på problemer gjennom årtusener. Kan noen oversette denne boka til engelsk og gi den til Trump? Nei, han leser ikke bøker uansett, men mange vil helt sikkert ha glede av den også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Gåing og stillhet henger sammen, skriver Kagge. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret. Så sant, så sant. Livet varer lenger når du går - å gå forlenger øyeblikkene. Det at gåing er tregt, i motsetning til alt annet som foregår i høyt tempo, gjør at det å gå er noe av det mest radikale man kan foreta seg.

Jeg er sjøl en gåer og finner mye inspirasjon i Kagges tanker. Det kan alle andre gåere, og andre som har tenkt å bli det, også gjøre.

Erling Kagge

Å gå - ett skritt av gangen

Kagge Forlag

Det er i Skien det skjer

Etter at kongeriket har fått Trondheim Jazzorkester, Bergen Big Band og Ensemble Denada, så var det sjølsagt på sin plass at østlandsområdet også fikk sitt store jazzensemble. Scheen Jazzorkester har på kort tid etablert seg i det ypperste sjiktet og her følger nok et bevis på det.

Scheen Jazzorkester med ei strålende startoppstilling.

Foto: Stian Herdal

Det er åtte år siden det som som i dag er Scheen Jazzorkester så og/eller hørte sin spede begynnelse. Bakgrunnen var at man ønsket et tilbud til profesjonelle eller semiprofesjonelle jazzmusikere i Grenlandsområdet - både når det gjaldt utøvende musikanter og slik at det kunne finnes et «sted» for komponister å få presentert musikken sin.

I løpet av disse årene har bandet vokst, ikke når det gjelder antall musikanter, men når det handler om ambisjoner og profesjonalitet, og per i dag er Scheen Jazzorkester et bortimot fulltids og profesjonelt band hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall!

I stor grad har bandets egne medlemmer og andre fra Grenlandsområdet, som Eyolf Dale, skrevet original musikk for ensemblet som her består av André Kassen, Børge-Are Halvorsen, Jon Øystein Rosland på saksofoner og fløyte, Line Bjørnør Rosland på bassklarinett, Finn Arne Dahl Hanssen og Thomas Johansson på trompeter, Benedikte Follegg Hol, Magne Rutle og Åsgeir Grong på tromboner og et «komp» bestående av Rune Klakegg på piano, synth og trekkspill, Jan Olav Renvåg på bass og Audun Kleive på trommer. Det betyr et band befolka av etablerte og langt framskredne musikanter og unge, fremadstormende instrumentalister med stort potensiale. Til sammen framstår Scheen Jazzorkester her som et stort ensemble som allerede nå befinner seg helt der oppe i internasjonal toppklasse - sånn er det med den saken.

Mye av æren skal gå til tenorsaksofonist Jon Øystein Rosland som har skrevet og arrangert musikken på «Tamanoar» - navnet på en schwær maurspiser for de som lurte. Dette er langt fra tradisjonell storbandmusikk og så er heller ikke Scheen Jazzorkester noe storband - det er et stort band. Det virker som Rosland har, som Duke Ellington, hatt akkurat disse musikanten i bakhodet da han skrev musikken og med solister som Børge-Are Halvorsen, Thomas Johansson - ikke Johansen som det står i coverteksten -, André Kassen, Rune Klakegg og ikke minst Audun Kleive på plass, så er jo det et privilegium.

Dette er spennende musikk både melodisk, harmonisk og rytmisk og Rosland har greid å sette sitt bumerke på det hele og det har på alle slags vis Scheen Jazzorkester makta også. Det er annerledes, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk for stort band og både Scheen Jazzorkester og Jon Øystein Rosland har tatt store steg i retning seg sjøl og ingen andre. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Jon Øystein Rosland

Tamanoar

Losen Records/MusikkLosen

Hipt fra et sjeldent sted

Det er liksom ikke hver dag sveitsisk jazz preger høytalerne mine, men Florian Egli har vært på besøk en gang tidligere og forventningene var derfor rimelig høye.

Florian Egli Weird Beard bringer oss nok en gang noe spesielt.

Foto: Angelika Annen

På kvartettens debutalbum på Intakt Records for to år siden, var coverteksten skrevet av en Jens Christian Bugge Wesseltoft. Det er ikke akkurat hver dag Bugge skriver slike tekster og det skulle vise seg at det var god grunn til å låne øre til det saksofonisten og klarinettisten Florian Egli (35) og hans medsammensvorne hadde kokt sammen.

Den gang, som nå, er det trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler. De fire hadde alle kommet fra klubbmusikk, men hadde sakte, men sikkert blitt inspirert av jazzens forunderlige irrganger, spesielt gjennom studier i Zürich. Det førte til at Egli skrev musikk i disse skjæringspunktene og de melodiøse, men samtidig løse utgangspunktene også med rock og punk i seg, blei videreforedla av de fire til noe som både Bugge og undertegnede syntes om.

Her har bandet tatt stafetten videre og nå har de også innført en transe/drone-liknende atmosfære som har gitt musikken mye ro og masse luft til videre refleksjon og utvikling. Det hele er på sett og vis løsere, saktere og bredere og Weird Beard har gitt seg sjøl et ekstra element å spille på.

Dette er på alle vis et sterkt kollektiv med fire flotte stemmer som både vil og evner å finne fram til noe ganske så unikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Florian Egli Weird Beard

Orientation

Intakt Records/Naxos Norway

Morsom historieforteller

Låtskriveren og formidleren Elin Furubotn har bevegd seg rundt overflata i en årrekke. Det store gjennombruddet har latt vente på seg, men det står i alle fall ikke på kvaliteten.

Elin Furubotn har mye livsvisdom å by på.

Elin Furubotn har rukket mye på sine 55 år. Hun debuterte i Melodi Grand Prix da OL gikk av stabelen på Lillehammer og hun ga ut sin første plate, av totalt sju, i 1999. Jeg har med ujevne mellomrom hatt gleden av å høre det Furubotn har kommet med, men har på ingen måter den totale oversikten. Det hun uansett forteller meg med «Ikkje gå deg vill» er at hun både er en tekstforfatter, låtsnekrer og sanger av meget høy klasse - en formidler på øverste hylle med et solid glimt i øyet.

På sin uforfalska Stavanger-dialekt synger hun egne tekster, med litt hjelp fra Gunnar Roalkvam på ei låt, og gir oss hverdagsobservasjoner og tanker som de aller fleste kan kjenne oss igjen i. Det er hele tida mye humor, men for all del også alvor i tankene til Furubotn og hun er av typen artist som man umiddelbart tror på.

Med medhjelpere som Morten Abel på gitar, bass, koring og som medprodusent, Renate Engevold på fiolin og vokal, Børge Fjordheim på trommer og koring, Magnus Rød Haugland på bass og Torbjørn Økland på mandolin, gitar og trompet, så befinner Furubotn seg i et selskap som passer hennes budskap på best mulig vis.

Det er ingen hitlåt å finne her, men ei herlig samling låter av en veldig flott historieforteller som stortrives i et personlig landskap som henter inspirasjon fra både vise-, folk- og singer/songwritertradisjonen. Elin Furubotn fortjener masse oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elin Furubotn

Ikkje gå deg vill

Grappa/Musikkoperatørene

Ingen gresk tragedie

En av de store oppsidene ved å skrive om musikk er at postmannen støtt og stadig stikker innom med musikk jeg ikke ikke ante fantes. Den greske, men New York-bosatte, bassisten og komponisten Petros Klampanis hører så avgjort med i den kategorien.

Petros Klampanis har inntatt New York med bassen sin på et flott vis.

Den 36 år unge Klampanis er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at «Chroma» er hans tredje fonogram under eget navn. Etter studier både i Athen, Amsterdam og i New York, bosatte Klampanis seg i The Big Apple for rundt 10 år siden og har blant annet jobba med Greg Osby og Sheila Jordan.

Det forteller oss en hel del om hvilken anseelse han nyter som instrumentalist og i hvilke musikalske landskap han beveger seg - i et moderne rom der sterke melodier er viktige.

Her som sjef for verket og prosjektet «Chroma», som betyr farge på gresk, har han fått økonomisk støtte fra Onassis Foundation USA og innspillinga er også gjort live i Onassis Cultural Center i New York. Den styrtrike og nå avdøde shippingmagnaten satte altså andre spor etter seg i USA enn å gifte seg med John F. Kennedys enke, Jackie Onassis.

Med et flott lag bestående av den fremragende israelske gitaristen Gilad Hekselman, hans landsmann Shai Maestro på piano, trommeslageren John Hadfield og perkusjonisten Keita Ogawa samt tre fiolinister, to bratsjister og to cellister, har Klampanis skapt musikk prega av sine inspirasjonskilder som blant annet er folkemusikk fra Hellas, Balkan og Middelhavsområdet, klassisk musikk og jazz som han har sugd til seg spesielt det siste tiåret i New York.

Det har ført til varm, inkluderende og veldig melodiøs musikk der Klampanis´ønske om å sette farger på det musikalske budskapet skinner tydelig gjennom. Dette er ikke noe soloutflukt for Petros Klampanis. Han er en av alle i ensemblet her og det er det kollektive uttrykket og budskapet som er satt i høysetet sjøl om både han, Hekselman og Maestro får masse anledning til å vise seg fram også.

Det har vært en udelt glede å få møte Petros Klampanis og musikken hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petros Klampanis

Chroma

Motéma Music/Naxos Norway

Grenseløst

Irene Tillung har skapt et eget lite univers. Ikke så reint lite heller!

Irene Tillung i sentrum for sitt strålende band.

I 2015 fikk akkordeonisten, eller trekkspilleren, Irene Tillung (40) fra Voss et arbeidsstipend fra Komponistenes vederlagsfond. Det satte den Norges Musikkhøyskole-utdanna musikeren, som har fått stadig sterkere kontakt med folkemusikk, i stand til å tenke og drømme stort.

Det førte til at de ni komposisjonene hun skrev skulle spilles inn i intet mindre enn Rainbow studio med sjølveste Jan Erik Kongshaug ved spakene og hennes nye univers skulle tolkes av ett drømmeband som Tillung håndplukka. Det førte til at Erik Sollid på hardingfele, Ragnhild Lien og Isa Caroline Holmesland på fele, Anders Hall og Lise Voldsdal på bratsj og fele og Kaja Fjellberg Pettersen fra folkemusikk- og den klassiske sfæren møtte Ellen Brekken på bass, Mathias Eick på trompet og Pål Hausken på trommer fra den improviserende verden. Til å produsere det hele spurte Tillung for sikkerhets skyld også Eick og det betyr at et fantastiske musikalsk vidsyn var på rett sted.

Tittelen på drømmebandet er Ti på taket og med det mener Tillung at det er bedre med ti musikere på taket enn en i hånda. Med disse musikantene og med dette musikalske resultatet som fasit er det ikke vanskelig å være enig med henne.

Sammen har de makta å skape et spennende og originalt univers der folkemusikken ligger i bånn, men der impulser fra alles verdener er med på å ta den videre i egne retninger. Ensemblet varierer fra låt til låt og skaper dermed helt egne stemninger hele veien. Når du tror du vet hvor dette bærer, så åpnes det nye dører og Irene Tillung, sammen med Mathias Eick, styrer skuta med sikre og frisinna hender og hoder.

Er det folkemusikk drømmebandet til Irene Tillung gir oss? Ja, det er det - også. Det er så mye annet også og jeg har veldig lite lyst å sette det i noen bås. Det er livsbejaende og herlig musikk skapt av åpne og søkende sjeler - for åpne og søkende sjeler. Flott er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Irene Tillung med Ti på taket

Hildersyn

Heilo/Musikkoperatørene

En sjelden formidler

Sveitsiske, men New York-bosatte, Sylvie Courvoisier er en sjelden pianist. Sammen med sin utmerkede trio bekrefter hun det nok en gang.

Sylvie Courvoisier, sammen med Drew Gress og Kenny Wollesen, kommer med noe helt eget.

Foto: Frank Schindelbeck

Sylvie Courvoisier (49) har, helt siden hun flytta til New York for 20 år siden, i stadig større grad markert seg som ei viktig og søkende stemme både som pianist, komponist og bandleder. Jeg har i stor grad hørt henne i kvartettformatt sammen med fiolinisten Mark Feldman, som også er hennes ektemann, og trommeslageren Gerry Hemingway og bassisten Thomas Morgan. Det betyr noen av de aller mest spennende musikantene på New York-scena.

Samtidig har Courvoisier også jobba lenge i triosammenheng med bassisten Drew Gress og trommeslagren Kenny Wollesen - to herrer som går tilbake til 1994. De to er også svært ettertrakta samarbeidspartnere for mange andre og Wollesen kjenner mange fra både Bill Frisell, Eivind Opsvik og Tom Waits. En allsidig herre kan man trygt si.

Her møter vi den empatiske trioen i ni Courvoisier-komposisjoner der hun forteller oss at hun tar totalt grep om hele jazzhistoria fra tradjazz og boogie woogie til frijazz. Alle låtene er tilegna personer som har betydd mye for henne fra sin far som satte henne i gang med tradjazz til Ornette Coleman og hennes sveitsiske pianoforbilde, Irène Schweizer, og nylig avdøde John Abercrombie og Geri Allen.

På sett og vis blir dette en original musikalsk historietime der den originale stemma til Courvoisier og til trioen hennes tar oss med til nye steder og åpner nye dører. Det er tøft og annerledes og veldig originalt og en strålende bekreftelse på at Sylvie Courvoisier er noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sylvie Courvoisier Trio

D´Agala

Intakt Records/Naxos Norway

Herlig overraskelse

Pianisten Helge Lien og dobroisten og Weissenbornisten Knut Hem er strålende musikanter hver for seg og i hver sine univers. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så møtet mellom de to komme, men det er desto hyggeligere at det skjedde.

Helge Lien og Knut Hem har skapt sitt eget lille og usedvanlig vakre univers.

Jazzpianisten Helge Lien har de seineste åra, spesielt med sin egen trio, men også sammen med Arild Andersen og i Prøysenland med Sigurd Hole, i stadig sterkere grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt unikt talent i en klangverden så vakker og uttrykksfull at det bare er å dukke ned i den og bli der værende.

Multiinstrumentalisten Knut Hem spiller på nesten alt som kommer hans vei og han gjør alt like bra om det er sammen med Øystein Sunde, i solo Weissenborn-land eller i et bluegrassunivers.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at det var et godt stykke musikalsk vei mellom disse to sine musikalske landskap. Det ville det kanskje også vært hvis vi hadde hatt med dårligere utrusta herrer å gjøre, men herrene Lien og Hem er to så åpensinnede karer som vel tenkelig og du verden som de to møter hverandre.

Med et repertoar skrevet av Hem, i stor grad, og Lien, samt ei låt av dobro- og bluegrassikonet Jerry Douglas, møter vi de to framifrå instrumentalistene i et univers der jazz og bluegrass har mye til felles. Landskapene er uten unntak vakre, luftige og ettertenksomme. De to har absolutt ikke det minste behov for å sole seg på egen hånd framfor den andre - dette er ei kollektiv reise på alle slags vis, men der det er mer enn nok rom for begge til å skinne.

«Hummingbird» er enkelt og greit en stor og vakker overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien - Knut Hem

Hummingbird

Ozella Music/MusikkLosen

Sexy rapport

Opp gjennom historia har mange såkalt seriøse forfattere følt at de bare «måtte» skrive sin erotiske roman. Nå har nok en norsk kulturpersonlighet også gjort det - anonymt......

Sarah Natasha Melbye og Arve Juritzen gir ut den sexy rapporten - de er ikke anonyme!

Om det kan kalles en trend vet jeg ikke, men «50 Shades of Grey» satte i alle fall i gang noe. Om det er grunnen til at «anonym» ønska å dele sine fantasier/litterære ambisjoner med oss, vites ikke, men uansett har vedkommende greid noe som jeg tror er sjeldent i norsk erotisk litteratur.

Det er tydelig at det er en mann (tror jeg i alle fall) med stor både litterær og intellektuell kapasitet og ditto kvaliteter som forfatter som har kasta seg ut i et hett og dampende landskap. I tillegg til et ganske så intrikat plott - det ligger faktisk en ganske spennende og gjennomtenkt historie i bånn her - så forteller forfatteren oss at han/hun har en ganske så livlig fantasi. Her blir det ikke spart på noe for å si det sånn.

«Møtet» mellom læreren Alfred Åsen og Kitty blir en type spenningsreise, samtidig som vi blir tatt med på oppgaver Kitty gir læreren som er av det heftige og svært så varierte slaget kan man trygt si.

«Kitty-rapporten 1: Lærling» er en frittstående roman, men det ligger på mange vis i korta at det kommer en oppfølger. Om den er nødvendig vet jeg ikke, men anonym - er det fortsatt så tabu å skrive en erotisk roman? - har så avgjort mye å fare med på så mange vis!

Anonym

Kitty-rapporten 1: Lærling

Juritzen Forlag

Stille intensitet

Thomas Strønen har sakte, men sikkert blitt en av våre viktigste og mest særprega stemmer både som trommeslager, bandleder og komponist.

Med sin nye utgave av Time Is a Blind Guide tar Thomas Strønen nye, sterke steg.

Foto: Dániel Vass/ECM

Thomas Strønen (45) har helt siden debuten på ECM i 2005 med «Parish», og før den tid også, fortalt oss at han har noe helt eget å melde. Det har vært mange høydepunkt, både sammen med Maria Kannegaard, Sidsel Endresen, Ståle Storløkken, John Taylor, Iain Ballamy og Tore Brunborg, men det spørs om ikke debuten med hans eget band, Time Is a Blind Guide på ECM i 2015, toppa alt.

Der fikk vi møte Strønen i alle fasetter og med oppfølgeren gjør vi det i enda større grad. Bandet, som nå har blitt nedskalert til en kvintett, har nå jobba mye sammen og det har ført til en ny trygghet med masse luft og lys i uttrykket.

Strønen har, med ett unntak, skrevet all musikken og det er altså vakkert, så melodisk, så intenst, men samtidig så ettertenksomt at det bare er å flytte inn i Strønens verden og bli der værende.

Med ei helt spesiell besetning med engelske Lucy Railton på cello, japanske, men Oslo-bosatte Ayumi Tanaka på piano, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Aase på fiolin - der Tanaka er den nye siden sist, skaper Strønen et helt unikt lydbilde - sikkert med god hjelp fra Manfred Eicher også.

Tanaka, med sin helt spesielle klangmestring, tilfører noe helt unikt og med Strønens låtfundamenter - «Wednesday» fører faktisk tankene tilbake til den legendariske Belonging-kvartetten på 70-tallet, blir «Lucus» Thomas Strønens endelige inntog i det ypperste tetsjiktet - uansett hvor på Tellus musikken skal nytes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Strønen Time Is a Blind Guide

Lucus

ECM/Naxos Norway

På vannvogna

Arve Henriksen og Terje Isungset er to av våre aller mest originale og spennende musikanter. Her hyller de vanningssystemet i Lærdal. Det måtte jo komme det!

Arve Henriksen og Terje Isungset passer inn over alt.

Trompeter, stemmekunstner og elektroniker Arve Henriksen og trommeslager og perkusjonist Terje Isungset er to sjelsfrender som har møtt hverandre ofte opp gjennom åra og uten unntak skapt noe hinsides alt annet. Sommeren 2015 møttes de i Lærdal i Sogn og Fjordane og inspirert av vanningssystemet generasjoner av lærdøler har skapt for å kunne produsere mat til familiene sine, skapte de to musikk som er egna til å gi både lærdøler og alle andre inspirasjon og påfyll.

Vanligvis er det jo slik på Vestlandet at det ikke er mangel på vann akkurat, men Lærdal er altså et unntak som med sitt spesielle klima har alt for lite regn. Det har ført til at lokalbefolkninga har blitt tvunget til å være kreative for å kunne livberge seg og det har de klart på et smart vis.

Kreative og smarte har sjølsagt også Henriksen og Isungset vært. De er faktisk det per definisjon. På disse elleve melodiske ekskursjonene, som jeg går ut fra er bortimot spontant unnfanga, tar de oss med til steder vi sjelden eller kanskje aldri har vært før med sitt arsenal av lyder som de to er helt aleine om. Henriksen har både ei trompetstemme og stemmebånd som ikke likner på noen andres og Isungset med sitt tre-, stein- og metallunivers er like unik.

Sammen fører de to samtaler på et usedvanlig elevert plan - et plan egna til ettertanke. Dette er nok et fantastisk møte med Arve Henriksen og Terje Isungset.

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er vi som skal takke!

Arve Henriksen - Terje Isungset

The Art of Irrigation

All Ice Records/all-ice.no

På an igjen

Olli Ahvenlahti er et kjent navn i finsk musikkliv, men som jazzmusiker er det nok ikke så mange som vet hvem han er.

Olli Ahvenlahti er endelig tilbake ved pianoet.

Pianist og komponist Olli Ahvenlahti (68) kom med sin forrige skive under eget navn for 31 år siden. I mellomtida har han vært en viktig skikkelse i finsk musikkliv, en slags finsk Egil Monn-Iversen som blant annet har dirigert det finske bidraget til Eurovision en rekke ganger. Jazzmusikeren Ahvenlahti derimot har ikke vært mye i rampelyset og det ønska gode venner å gjøre noe med.

Under en flytur til Berlin høsten 2016 begynte sjefen for det finske selskapet We Jazz Records, Matti Nives, og trommeslageren Jaska Lukkarinen å snakke om hvorfor Ahvenlahti, til tross for at han spilte ganske mye live, ikke hadde gitt ut musikk på så mange år. Her snakker vi handlingens menn; rett etter at de landa i Berlin slo de på tråden til Ahvenlahti og han var klar som et egg. Han hadde faktisk sittet og tenkt på å lage plate sjøl og hadde en rekke låter klare.

Lukkarinen var også raskt frempå og sa fra om at hvis det blei noe av, så var trioen hans med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen mer enn klar til å bistå. I juli i fjor gikk de fire i studio med ni Ahvenlahti-låter og det er tydelig at de fire kjente hverandre godt fra forskjellige konstellasjoner.

Det er ingen tvil om at Ahvenlahti, som bekjenner seg uten å nøle til Bill Evans- og Herbie Hancock-tradisjonen, har holdt sine pianofingre- og hode intakt alle disse åra. Han sier at jazzmusikk dreier seg om tre ting for han: melodi, harmoni og rytme. Slik låter det da også i hans vakre, fascinerende verden.

Det Ahvenlahti og hans meget solide følgesvenner gir oss er et solid bevis på hvor høy kvalitet det er på finske jazzmusikere i et bebop/hardbop-landskap. Det er ingenting fjellflyttende i dette visittkortet, men det er masse gode musikk. Det holder lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olli Ahvenlahti

Thinking, Whistling

We Jazz Records/wejazzrecords.bandcamp.com

Tar kidsa på alvor!

Her til lands er det heldigvis stadig flere musikanter som tar barn på alvor. Trioen Du og jeg og vi 2-3-4 føyer seg elegant inn i den rekka og gleder barn fra 0 til 100 med sin debutplate.

Du og jeg og vi 2-3-4 har veeeeldig mye på hjertet.

Bak det morsomme bandnavnet finner vi trioen Ellen Brekken på bass, vokal og diverse annet, Elisabeth Mørland Nesset på trommer og ymse og Julie Falkevik Tungevåg på vokal, piano, orgel pluss pluss. Den eneste jeg kjenner fra før er Brekken som spiller ei sentral rolle i Hedvig Mollestad Trio.

Etter å ha spilt en del konserter med særdeles hyggelig respons som resultat, fant de heldigvis ut at det ville være en god idé å spille det inn og med barnemusikksjef Geir Holmsen, som har flere tiår med erfaring i faget sammen med Maj Britt Andersen, har de skapt et eget univers med morsomme tekster og låter som altså barn i alle aldre kan og bør ha glede av.

De tre har også invitert med seg en rekke gjester som gitarist David Aleksander Sjølie, trombonist Kristoffer Kompen, Hedvig Mollestad, som bidrar med en heftig gitarsolo, og hele Caledonia Jazzband på ei låt. Sammen har de skrudd sammen morsomme og svært så forskjellige arrangement som ofte befinner seg i en slags jazzverden med både bossa, tradjazz, men også punk og andre herligheter i miksen.

Vokalen ligger, som alltid med Holmsen i stolen, langt fremme i miksen. Det er bra fordi trioen har masse morsomt å melde slik at både barn og voksne kan smile eller synge med. Som nevnt innledningsvis så er det veldig fint at stadig flere musikanter tar barn på alvor med musikken sin - Du og jeg og vi 2-3-4 er et nytt strålende eksempel på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du og jeg og vi 2-3-4

Krokodille i baksetet

Curling Legs/Musikkoperatørene

På høy tid!

Jeg har både hørt og lest om vokalisten og pianisten Laila Biali, men aldri hørt henne - før nå. Det var på høy tid!

Laila Biali har det meste på plass.

Laila Biali (37) kommer fra Canada, men har bodd i New York i en årrekke også. Dette er hennes sjette skive under eget navn, men såvidt jeg vet den første som har landa her hos oss.

Hun forteller oss raskt at hun både er en sanger, pianist og låtskriver med mye på hjertet og med kvalitet i alle «disipliner». Vi finner Biali i et landskap som på sett og vis slekter på hennes landsmanninner Joni Mitchell og Diana Krall, men likevel har hun masse særpreg å bringer til torgs i en musikalsk verden som henter mye både fra jazz og pop/rock.

Ni av låtene har hun skrevet sjøl, mens de tre coverlåtene, Coldplays «Yellow», Randy Newmans «I Think it´s Going to Rain Today» og David Bowies «Let´s Dance», sier en hel del om hvem hun er og hvor hun kommer fra også. Det er uten unntak svært originale og personlige tolkninger av de tre kjente låtene.

Med seg har hun et kjerneband med George Koller på bass og enten Larnell Lewis eller ektemann og medprodusent Ben Wittman på trommer og perkusjon. Ellers stikker strålende gjester som trompeter Ambrose Akinmusire, organist Sam Yahel og vokalist Lisa Fischer, som mange vil kjenne igjen fra Rolling Stones, innom på flere av spora og byr på elevert krydder.

Laila Biali har ei stor stjerne på hjemmebane og det er fullt forståelig. Hun synger veldig bra og hun snakker både til et jazz- og en type crossoverpublikum som gjør at nedslagsfeltet hennes kan bli stort - svært stort. Kan noen sørge for å få Laila Biali på ei norsk scene snarest mulig? Det vil bety garantert suksess. Inntil videre er dette musikalske visittkortet ei bra erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laila Biali

Laila Biali

ACT/Musikkoperatørene

Ny og vakker stemme

Aldri hørt om Marianne Engebretsen? Da er vi alle fall to. Sjøl om hun har vært mer enn tilstede både på NRK Uhørt og på The Voice på TV 2, så har hun altså passert under min radar - til nå.

Marianne Engebretsen har all grunn til å smile lurt.

Marianne Engebretsen fra Stavanger har rukket å bli 30 år. I løpet av disse årene har hun garantert hatt mange drømmer og med utgivelsen av sin platedebut «Redefined» er jeg sikker på at en av dem har gått i oppfyllelse.

Det Engebretsen og hennes empatiske og fine band med blant andre sine nærmeste støttespillere og medprodusenter Thomas Engebretsen og Espen Tappel gir oss, er vakker og særprega popmusikk. Engebretsen framstår både som en vokalist med noe helt spesielt og dermed spennende og som en låtskriver som virkelig har noe å melde.

Det er noe vart, noe skjørt, noe vakkert, noe drømmende over budskapet til Engebretsen. Hun, og produksjonen, gir både stemma og uttrykket akkurat så mye luft som de spør etter og dermed får også musikken og tekstene hennes tid til å ta bolig i oss som lyttere.

Marianne Engebretsen vet sikkert like godt som de aller fleste som prøver å komme gjennom det trange nåløyet som heter radiospilling og oppmerksomhet, at det er veldig vanskelig å nå gjennom. Jeg synes at alle som vil låne øre til kvalitetspop med særpreg har ei utmerka anledning her: Marianne Engebretsen har nemlig noe sjeldent ved seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Engebretsen

Redefined

Leaf Records/booking.engeb@gmail.com

I første rekke

Her hjemme er vi bortskjemt med trompetere i internasjonal toppklasse. Svenskene har kanskje ikke like mange, men de har Goran Kajfeš.

Goran Kajfeš kommer med nok et prov på at han er en musikalsk visjonær helt der oppe.

Goran Kajfeš (47) har i en årrekke nå vært blant denne verdensdelens - i alle fall - mest spennende trompetere. Vi har møtt han i en rekke konstellasjoner, ikke minst i hans eget Subtropic Arkestra som har gitt oss tre utgaver av «The Reason Why», hvor den foreløpig siste kom i fjor.

Kajfeš er en herre med flere jern i ilden og med kvartetten Tropiques sjøsatte han også bandets debut like før nyttår. På sett og vis er Tropiques en avlegger av Subtropic Arkestra, men her er det de lange linjer og ettertenksomme musikalske ideer som får råde.

Sammen med bassist Johan Berthling, trommeslager Johan Holmegard og tangentist Alexander Zethson, tar Kajfeš, som også spiller synth i tillegg til sin umiskjennelige trompet her, oss med på ei vel 50 minutter lang reise - «Enso» er ei laaaaang låt - der melodiske og rytmiske ideer får anledning til å utvikle seg i sitt eget tempo. Det betyr med andre ord ikke at det er ei låt hele veien, tvert i mot er det mange låter, men de får lov og anledning til å gli organisk og logisk over i hverandre uten at det hele noen gang trenger noen pause.

Kajfeš hevder at musikken er inspirert av minimalisme, tysk elektronika, spirituell jazz (er ikke all jazz spirituell?) og moderne dans. Det er sikkert riktig, men for meg blir dette enkelt og greit en spennende ekskursjon i en rekke grenseland som jeg ikke har noe behov for å båssette.

Goran Kajfeš bekrefter sin enorme personlighet både som komponist, bandleder og ikke minst trompeter nok en gang. Hvor og hvordan han dukker opp neste gang er fortsatt like spennende. Muligens vet han det ikke sjøl en gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Goran Kajfeš Tropiques

Enso

Headspin Recordings/ Border Music Norway

Endelig!

Saksofonisten Kåre Kolve har fått alt for lite oppmerksomhet i løpet av si karriere. Endelig er det forhåpentligvis hans tur.

Absolutt ingen grunn til å se skeptisk ut for Kåre Kolve.

Den uttrykksfulle og meget dyktige saksofonisten og det gode mennesket Kåre Kolve skulle rekke på bli godt og vel 50 år før det virkelig blei satt skikkelig pris på det han hadde å by på. For knappe to år siden blei han nemlig invitert «hjem» til Voss for å framføre tingingsverket under festivalen i den vakre bygda. Det er en av de mest høythengende anerkjennelse en norsk jazzmusiker kan få det å innta Vossevangen i palmehelga med musikken vedkommende sikkert har hatt på lur gjennom et langt liv.

Kolve stakk til Trondheim og jazzlinja allerede i 1984 og har for sikkerhets skyld blitt værende ved Nidelvens bredd. I åra som har gått siden den gang har han jobba med alt og alle fra Lava til Mezzoforte, Mambo Companeros, Sissel Kyrkjebø og Åge Aleksandersen. Kolves usedvanlige allsidighet har gjort han ettertrakta overalt som sidemann. Han har også fått tid til å lage to skiver under eget navn, «My Direction» (2009) og «Further Directions» året etter.

Kanskje er det Kolves voldsomme allsidighet som både har gjort han så ettertrakta som sidemann, men som samtidig har det gjort det vanskelig for han å få den oppmerksomheten han så avgjort fortjener? Kvaliteten både som tenor- og sopransaksofonist står det i alle fall ikke på - i mine ører er han en av våre aller sterkeste og mest distinkte stemmer.

Det får vi kanskje det aller beste provet på hittil i Kolves karriere gjennom denne liveinnspillinga fra Vossajazz den 19. mars for knappe to år siden. Sammen med et håndplukka storlag bestående av pianist Espen Berg, trompeter Mathias Eick, trommeslager Per Oddvar Johansen, bassist Anders Jormin og broder Ivar Kolve på vibrafon, tar Kolve oss gjennom «Interactions», et verk på vel en time bestående av åtte flotte låter.

For meg blir «Interactions» mer ei samling strålende komposisjoner tolka av ypperlige musikanter som har skjønt hvor Kolve vil med musikken sin på et vis som man skulle tro at de hadde vært på turné sammen i åresvis, mer enn et verk. Det gjør meg absolutt ingenting - Kolve & Co tar meg uansett med til vakre og spennende steder med sine nydelige, varme og melodiske ekskursjoner.

Tingingsverk og/eller bestillingsverk har en evne til å bli spilt i alt for liten grad etter at de har hatt sin premiere. «Interactions» har alt i seg som behøves for at det bør bli spilt igjen og igjen - så vakkert og tidløst er det nemlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kåre Kolve med kremlaget han inntok hjembygda Voss med.

Kåre Kolve

Interactions - Live at Vossajazz

Curling Legs/Musikkoperatørene

Fritt frem

Kjetil Møster har invitert med seg et stjernelag til en ekskursjon i de friere luftlag.

Saksofonist Kjetil Møster og de nye vennene hans like før energien blei sluppet løs.

Foto: Audun Humberset

Etter en USA-turné i 2014 med bandet Møster, kom Kjetil Møster i kontakt med det spennende Chicago-miljøet rundt bandene Tortoise, Isotope 217 og Natural Information Society. Det betyr et miljø med sterke bånd til både rock, funk, elektronikk, jazz og impro - univers som Møster også har vært tiltrukket av i mange år.

Året etter kom dermed møtet mellom de «to» i stand - i Møsters hjemby Bergen under Nattjazz og seinere tre dager i studio. Nå får alle som ikke var til stede - de som var til stede også sjølsagt - muligheten til å oppleve hva dette møtet førte til. Det både var og er spennende saker i de fleste grenseland.

Sammen med Møster treffer vi bassisten Joshua Abrams, trommeslageren John Herndon og gitaristen Jeff Parker. De har kollektivt unnfanga fem låter - frijazz javel, men med helt klare og strukturerte ideer som fundament. Dessuten er rockeaspektet også klart på plass - alle fire har tatt med seg impulser fra hele sin palett og ut fra det skapt noe helt eget.

Musikken er fri og åpen, men samtidig stort sett melodisk på sitt helt eget vis. Det er fire herrer med lytteegenskaper langt utenom det vanlige vi har med å gjøre og dermed utvikler de melodiske og rytmiske fundamentene seg organisk og på et spennende vis. Interessant og annerledes i et overraskende møte mellom usedvanlige musikanter fra begge sider av dammen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Møster - Jeff Parker - Joshua Abrams - John Herndon

Ran Do

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Rohey på vei

Rohey er underveis til steder som er vanskelig å sette navn på. Potensialet er enormt og kvaliteten likeså.

Rohey avslutta Bodø Jazz Open på et formidabelt vis.

Foto: Tor Hammerø

Det er liksom ingen overraskelse lenger at Rohey, bestående av tangentist og låtskriver Ivan Blomqvist från Sverige, men heldigvis bosatt i Nårje, elbassist Kristina B. Jacobsen fra Bodø - på hjemmebane der altså, Henrik Lødøen fra Brattvåg på Sunnmøre på trommer og Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo, på vokal, gjør strålende konserter.

Egentlig lenge før bandets debutskive «A Million Things» kom i fjor mer enn ante vi som hadde hatt gleden av å oppleve bandet live, at her lå det skjult en skatt som kunne nå uante høyder. Med sin personlige miks av funk, soul, r&b, jazz og gudene vet hva fortalte de oss de hadde all mulig grunn til å ha store ambisjoner.

Nå, etter masse jobber og mye erfaring i både inn- og utland, er Rohey klar for det neste steget. Konserten i Bodø ga oss flere eksempler på materialet til oppfølgerskiva som jeg skjønte ikke er så langt unna og det er mer av det samme egentlig - og takk for det.

I Rohey Taalah har kongeriket nå en vokalist med en personlighet, et trøkk, en energi og en utstråling som er intet mindre enn sjelden og som scener langt utenfor Harald og Sonjas grenser kommer til å juble over i tida og åra som kommer. Hun har alt og hun fremstår som ydmyk og med en livsbejaenhet og sult som kan ta henne, bandet og musikken langt.

Når Rohey så er befolka med tre likesinnede herrer med store talenter og som tydeligvis stortrives sammen, så er mulighetene for at Rohey kan ta nye enorme steg så avgjort til stede. Resten er egentlig opp til dem sjøl, samt store porsjoner flaks må vite. Potensialet er det ikke noe feil med i alle fall. Tøft!

Tøff tango!

Sverre Indris Joner sammen med Tango for 3, Henning Kraggerud og KORK tar tangoen til nye høyder.

Sverre Indris Joner, Tango For 3, Henning Kraggerud og KORK er intet mindre enn ei kruttsterk pakke.

Hvis noen går rundt og tror at Sverre Indris Joner holder på med Hovedøen Social Club og ikke noe annet, så er dette en utmerket mulighet til å få gjort noe med den villfarelsen. Med «Con Cierto Toque de Tango», som betyr med et visst snev av tango, forteller han oss om sin voldsomme allsidighet og sin evne til å sette også tangomusikken inn i en større sammenheng.

I perioden 19. til 22. januar for to år siden gikk nok en liten, eller kanskje stor, drøm i oppfyllelse for multitalentet Joner som har en nesten leksikal oversikt over alt som finnes av latinsk musikk. Han hadde nemlig fått i oppdrag både å skrive og arrangere musikk for kvartetten med det logiske navnet Tango for 3, fiolinsolist Henning Kraggerud og sjølveste KORK, og i løpet av denne januarhelga blei altså drømmen en realitet og nå kan alle vi andre også få ta del i den.

Både som komponist, arrangør og pianist framstår Joner som en voldsom autoritet innenfor dette feltet. Jeg skal ile til å innrømme at dette ikke er det musikkuttrykket jeg kan mest om, men for mitt sanseapparat låter og klinger det så tangosk og så respektfullt overfor tradisjonen som vel mulig, samtidig som Joner har satt sitt eget bumerke på sluttresultatet.

Det har han sjølsagt fått utmerket hjelp til fra blant andre bandoneonist Per Arne Glorvigen, fiolinistene Odd Hannisdal og Henning Kraggerud og ikke minst uslåelige og allsidige KORK til å lose i mål.

Et visst snev av tango er altså den norske oversettelsen av tittelen. For meg er det mye mer enn et snev - det er tango i mange former og utgaver og med Sverre Indris Joners umiskjennelige klo over det hele. Flott, sterkt og originalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sverre Indris Joner & Tango For 3 - Henning Kraggerud - The Norwegian Radio Orchestra

Con Cierto Toque de Tango

Lawo Classics/Musikkoperatørene

A Whiter Shade of Niska og Broen

En svært innholdsrik fredag på Bodø Jazz Open inneholdt alt fra Bodil Niska med England Brooks, Broen og Nypan Trio til Procol Harum. Noe for de fleste smaker vil jeg mene.

Marianna S. A. Røe i Broen - der skjer det mye!

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Broen er et fyrverkeri live.

Foto: Tor Hammerø

Broen har blitt hypa kraftig i det siste - og det med veldig god grunn. Den timen de delte med publikum i Bodø var mitt første møte med bandet og jeg var egentlig forberedt på at musikken kunne gå i alle mulige retninger. Det gitarist Lars Ove Fossheim, trommeslager Hans Hulbækmo - for et oppkomme, for en motor!, synthsjef Anja Lauvdal, tubaist Heida Karine Jóhannesdottir Mobeck og vokalist Marianna S. A. Røe ga oss i en herlig blanding r&b, rap, jazz, impro, psykedelia, dub, elektronikk, støy - og sikkert mye annet - er altså popmusikk anno 2018, så hip at de fleste sikkert ikke vil få den med seg. Samtidig er den så tøff, moderne, unik, spennende og original at den bør ha et stort potensial både her hjemme og ikke minst internasjonalt hos musikkelskere som vil bli utfordra og som vil utvide horisonten sin. Beintøft - enkelt og greit!

Bodil Niska sammen med et nydelig lag med dyktige musikanter og England Brooks på vokal som gjest.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open og Tor Hammerø

I den helt andre enden av jazzskalaen fant vi litt tidligere på kvelden tenorsaksofonist Bodil Niska sammen med Magne Arnesen på piano, Hans Backenroth på bass og Roger Johansen på trommer. I et herlig standardlandskap med alt fra «Danny Boy» til «Sometime Ago» - alt enten i ballade- eller maks medium tempo - ga Niska oss sine tolkninger av dette tidløse materialet som man bare kunne lene seg tilbake å kose seg med.

Niska gir seg ikke ut for å være noe annet enn den hun er - en saksofonist i Ben Webster-skolen med en stor og varm tone med masse luft og vibrato som gjør det hun elsker så godt hun kan - og det holder mer enn lenge det! Når hun så fikk besøk på slutten av sin god venn England Brooks, bosatt i Bodø, som blant annet sang «On a Clear Day» og Gregory Porters «Water under Bridges» i en vakker duett med Arnesen, så fikk den fullsatte salen akkurat det de hadde kommet for: En herlig rundreise i jazzens tidløse repertoar fremført på et inderlig vis av et dyktig og empatisk lag.

Procol Harum - still going strong etter vel 50 år. «Stemma» helt venstre.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Procol Harum, det legendariske bandet som blei oppkalt etter katten til manageren for godt og vel 50 år siden, hadde samla fullt hus i Bodø storstue, Stormen. Stemma - Gary Brooker - er den eneste gjenværende fra starten, men du verden som han holder det hele i gang fortsatt. Han låter slik han alltid har gjort med sin ru, litt slitne og høyst personlige røst og de nye medlemmene holder også bra standard.

Procol Harum anno 2018 bød på godt og vel to timer med «greatest hits», og det har vært en del av dem, men jeg har likevel en mistanke om at stordelen av publikum var kommet av en eneste grunn: «A Whiter Shade of Pale». Det er en den mest spilte låta i Storbritannia etter andre verdenskrig - vi snakker ikonisk, ikke mindre. Den kom - helt til slutt, må vite.

Sjøl om jeg ikke har noe voldsomt sterkt forhold til Procol Harum, så var det likevel en stor opplevelse å få høre giganthiten i levende live - sjøl om ventetida blei i lengste laget for meg.

Nypan Trio spilte Bodøfolket inn i natta.

Foto: Tor Hammerø

Den lange kvelden blei ekstra lang for dem som fylte det fine restauranthuset Hundholmen Brygghus til ut i de bittesmå timer. Der spilte to band i to etasjer om hverandre til avisbudene sikkert var i gang med dagens jobb.

Det settet jeg fikk med med meg med Nypan Trio, bestående av Daniel Buner Formo på orgel, Truls Rønning på trommer og sjefen sjøl Øyvind Nypan på gitar, bekrefta at her har landet en orgeljazztrio som holder meget høyt nivå med sitt originalskrevne materiale. Det groover og det swinger akkurat slik sånn musikk skal låte og da var det lett å ta kvelden på opptur.

Nok en Costello

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Julian Costello har så vidt jeg vet ingenting med Elvis å gjøre. Det er like greit: Julian Costello står fjellstøtt på egne bein.

Julian Costello, nummer to fra venstre, har all grunn til å være hoppende glad sammen med sin kvartett.

Når postmenn, og/eller kvinner, gjør jobben sin på begge sider av Nordsjøen, så kan det ofte føre noe godt med seg. I dette tilfellet har de sørga for at jeg har fått stifte bekjentskap med den 52 år unge engelskmannen Julian Costello og hans musikk for første gang. Det har vært en udelt positiv opplevelse.

Sammen med den russiske bassisten Yuri Goloubev, den polske gitaristen, både elektrisk og klassisk, Maciek Pysz og den engelske trommeslageren og perkusjonisten Adam Teixeira, inviterer Costello, som spiller både tenor- og sopransaksofon, oss inn i en deilig, melodisk og rytmisk verden som han har skapt fundamentet for gjennom 13 egne komposisjoner.

Costello er en saksofonist som har latt seg inspirere av vår egen Jan Garbarek tidlig i hans karriere og, som Garbarek, så skaper han musikk med sterk identitet sjøl. Det er en varme og nærhet i budskapet til Costello og hans empatiske følgesmenn som det er lett å bli glad i og la seg fascinere av.

Dette er åpenbart en kvartett som liker hverandre godt og som har spilt mye sammen. Låtene henter sin inspirasjon fra en rekke kilder, men en type ECM-klang kombinert med et lett latinsk islett hører så avgjort med og sørger for musikalsk varme hele veien. Når så Julian Costello er en saksofonist med en fin og personlig tone i horna sine, så betyr det at «Transitions» definitivt er verdt å bruke tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Julian Costello Quartet

Transitions

33 Jazz Records/info@33jazz.com

Legenden slo til

Billy Cobham - bare det å smake på navnet lukter musikkhistorie. For mange blei det også både et godt gjensyn og gjenhør med musikken de vokste opp med. Torsdagen under Bodø Jazz Open bød også på det grenseløse bandet Ánnásuolo og den spennende oppvoksende slekt med Juno - med fire jenter og en gutt i bandet!

Trommeikonet Billy Cobham (73) er intet mindre enn en levende legende. Etter at han var med Miles Davis, Mahavishnu Orchestra og skapte egen musikk, blant annet med det legendariske albumet «Spectrum», blei han sett på som en innovatør med sitt enorme trommeoppsett med to basstrommer. Han blir også kåra til verdens raskeste trommeslager! På oppdrag fra festivalen blei jeg spurt om å intervjue Cobham live foran publikum - en særdeles hyggelig opplevelse som man kan se på hjemmesida til Bodø Jazz Open eller på Facebook-side mi.

Når det er sagt så må jeg ile til å innrømme at jeg aldri har vært superfan av trommespillet til Cobham. Imponert ja, men sjelden berørt. Det blei jeg heller ikke denne gangen. Sammen med et empatisk lag med franskmennene Jean-Marie Ecay på gitar og Camélia Ben Naceur på tangenter, det chilenske elbassfantomet Christian Galvez og engelske Junior Gill på perkusjon, tok Cobham, iført skjorte med nasjonalfargene til sitt hjemland Panama og med sitt varemerke pannebåndet, oss med på ei rundreise i det meste av det han har holdt på med fra rundt 1970 og frem til i dag.

For meg har Cobhams musikk alltid vært ganske så forutsigbar og det er den dag i dag også. Både melodisk og rytmisk er han og bandet hans sjølsagt veldig på plass med sitt fusion- eller jazzrock-uttrykk, men musikken tar meg altså ikke med til spennende steder. Uansett var et stort å få høre Billy Cobham i levende live - faktisk for første gang.

Billy Cobham ga folket akkurat det de kunne forvente - en rundreise i hans musikalske historie.

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Med sin høyst personlige miks av jazz, pop, elektronika og ikke minst samisk musikk, herlig dekorert av live video/stillsbilder på stor skjerm bak bandet, makta Ánnásuolo å gjenskape, og vel så det, stemningene de ga oss da bandets debutskive kom for et års tid siden. Tangentisten Eirik Fjelde, trommeslageren Jakop Janssønn, vokalisten Marianne Pentha og elbassisten Svein Schultz, er det perfekte reisefølge for komponist, gitarist og bandleder John-Kåre Hansen.

Med tekster av Nils-Aslak Valkeapää, flott framført av Pentha som ikke er noen improvisator, men straight tekstformidler, danderte den empatiske kvartetten de melodiske utgangspunktene til Hansen på et fint vis og skapte nydelige, vakre og vare stemninger.

Ánnásuolo tok oss med til steder de færreste av oss har vært på før.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Kvelden blei avslutta sammen med kvintetten Juno. De er alle andreårs studenter ved jazzlinja i Trondheim og det er veldig hyggelig å se at kjønnsbalansen, i alle fall i dette tilfellet, er snudd fullstendig på hodet også i jazzens verden.

Med Georgia Wartel Collins fra Sverige på bass, Thea Ellingsen Grant, fra Gvarv i Telemark, og Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes på vokal, Mona Krogstad fra Trondheim på tenorsaksofon og Ingvald Vassbø fra Egersund på trommer, tok Juno oss inn i en verden der de miksa jazz, pop, hip hop, impro, humor og seriøsitet på et flott vis i kun eget materiale.

I en slik akustisk og tørr setting er det lite å gjemme seg bak og det trenger da heller ikke Ellingsen Grant og Dahl Ødegård som har stemmer som klinger fint sammen og som ofte fullfører hverandres setninger på et inderlig vis.

Og de som lurer på hvordan det kan gå når ambassadøren på Cuba byr på fri bar, bør lytte til Juno ved første og beste anledning.

For ordens skyld: Jeg er invitert til festivalen av Bodø Jazz Open. Så er det sagt.

Juno, fra jazzlinja i Trondheim, fortalte oss at framtida er i de beste struper og hender.

Foto: Tor Hammerø

La biene suse

Komponisten Bjørn Bolstad Skjelbred, vokalgruppa Nordic Voices og trompeter Nils Petter Molvær har skapt et verk bortenfor det meste.

Et strålende samarbeid mellom Bjørn Bolstad Skjelbred, Nordic Voices og Nils Petter Molvær kan gjøre en forskjell.

Jeg blir på ingen måte overraska over at den sjangersprengende trompetsjef Nils Petter Molvær dukker opp i unike og spennende konstellasjoner. Hans gjesteinnsats på «The Bee Madrigals» føyer seg dermed elegant inn i rekka over musikalske møter han har vært med på å løfte.

Utgangspunktet her er samtidskomponisten Bjørn Bolstad Skjelbreds verk over seks satser for vokalsekstetten Nordic Voices. Bolstad Skjelbred har tatt tak i en tematikk som kanskje er relativt ukjent for de fleste av oss - i alle fall for meg, nemlig at deler av bierasen kan være uttryddingstrua. Gjennom tekstene her blir vi bevisstgjort dette faktumet - nok et eksempel på hva den menneskeskapte miljøforsøplinga kan føre til og hvilke konsekvenser det kan få.

Nordic Voices er et meget anerkjent norsk vokalensemble med hele verden som scene og de er åpenbart klare til å utfordre både seg sjøl og oss i et landskap der både talekor og tradisjonell korsang benyttes.

Molvær er med på å åpne ballet der avslutningssatsen også blir åpningssatsen. Hans umiskjennelige trompettone skaper som alltid ekstra oppmerksomhet rundt ethvert musikalsk budskap - han er enkelt og greit ei stemme som gjør noe med deg.

Med «The Bee Madrigals» har Bjørn Bolstad Skjelbred åpna opp nye dører. Han gjør det på et spennende og personlig vis og Nordic Voices og Nils Petter Molvær er flotte budbærere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjørn Bolstad Skjelbred - Nordic Voices - Nils Petter Molvær

The Bee Madrigals

Aurora/Musikkoperatørene

Hipt i blåsten

Med Nils Petter Molvær, Blood Sweat & Tears og The Real Thing på programmet blei Bodø Jazz Open så definitivt blåst i gang.

Jeg har hatt gleden av å følge Nils Petter Molværs karriere nesten helt fra han spilte i Limbandet helt tilbake i det forrige årtusenet. Det har vært en udelt glede og spennende reise gjennom Masqualero, Jon Eberson, Chipahua og masse annet til han virkelig stod på egne bein med «Khmer» i 1997. Da etablerte Molvær seg så definitivt med et eget uttrykk og siden har han vært retningsgivende i større eller mindre grad med et totalt sjangerfritt og molværsk tonelandskap.

Det er til å begripe at Molvær har fått et stort navn også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det Molvær har formidla og formidler nå er nemlig så unikt, så personlig og så døråpnende for alle med store ører og ditto sanseapparat, at det er en sann og spennende fryd å være med han på reisa. Folk langt utenfor jazzmenigheta, og spesielt rockefolket, finner mye utfordrende i Molværs musikk anno 2018.

Når så lydmann Johnny Skalleberg makta å videreformidle dette universet på et strålende vis, og med et lysfølge som var akkurat det musikken ba om, så er trommeslager Erland Dahlen, bassist Jo Berger Myhre og strengealtmuligmann Geir Sundstøl på en prikk det trompeter og visjonær Nils Petter Molvær, og vi, kan ønske oss. Det er et trøkk, en retning og et mål i musikken til Nils Petter Molvær han er helt aleine om.

I dag venter to utsolgte hus på Ronnie Scott´s i London. De der borte på fotballøya har mye å glede seg til.

Sjelden har jeg hørt Nils Petter Molvær tøffere - og jeg har hørt han mye!

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Legendariske Blood Sweat & Tears åpna onsdagsfesten i Bodø. Sjøl om det som reiser rundt som BST i 2018 mannskapsmessig ikke har noe med originalbandet å gjøre, så gjorde de ni på scena absolutt ikke skam på opphavet.

Her blir det ikke gjort noe forsøk på å gjøre noe nytt - det skal låte så nært opp til originalen som vel mulig og det fiksa de stort sett. Vokalist Bo Bice er absolutt ingen David Clayton Thomas, men han gjorde godt fra seg uansett. Slik kunne vi vel fortsatt om de åtte andre også, men de er utmerkede musikanter som tar vare på arva på et fint vis.

Blåserekka er liksom sentrum i BST og det lått så tett, fint og heftig som det må låte for at det skal være BST. Kompet likeså og trommeoppvisninga til Dylan Elise imponerte på alle slags vis.

Vi fikk alt fra «Go Down Gambling», via «Lucretia MacEvil», «Hi-De-Ho», «And When I Die», «I Love You More Than You´ll Ever Know», «God Bless the Child» til «Spinning Wheel» og det godt voksne publikummet var såre fornøyd. De ville ha ønskekonsert og det fikk de.

Blood Sweat & Tears ga folket det folket ville ha - full ønskekonsert.

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

The Real Thing gir seg ikke - heldigvis!

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Kvelden blei avslutta sammen med bandet som aldri går av scena i tørr smoking, The Real Thing. De har gitt jernet siden 1992 med noen års pause etter at Sigurd Køhn gikk bort under tsunamien i 2004. Nå er de veldig i gang igjen og ute med sin tiende cd, «Oh No! Not....The Real Thing...Again!».

Med den Oslo-bosatte engelskmannen Dave Edge på tenorsaksofon og fløyte, den allestedsnærværende og meget dyktige trommeslageren Hermund Nygård og de gode gamle Paul «Palle» Wagnberg på orgel og Staffan William-Olsson på gitar i startoppstillinga, er The Real Thing akkurat så bra som de nesten alltid har vært.

Det swinger og det groover på et ekte og kompromissløst vis og de som gikk ut i Bodø-natta uten et smil rundt munnen, bør snarest oppsøke hjelp.

Vinden slo meg midt i fleisen da jeg forlot The Real Thing på baren Dama Di. Det gjorde likevel ingenting. Jeg hadde nemlig fått mer enn nok påfyll i løpet av kvelden til å stå han av.

Bodø Jazz Open, onsdag 31. januar 2018

Et popgeni

Phil Collins har gjennom flere tiår bekrefta at han hører hjemme i det ypperste tetsjiktet når det gjelder popmusikanter. Både som låtskriver, sanger og trommeslager er fyren et unikum og bedre stadfestelse enn gjennom denne boksen med hans åtte solo-utgivelser er det ikke mulig å få.

Phil Collins - One of a kind.

Philip David Charles Collins runda 67 i går og kan skue tilbake på ei karriere i rocke-, pop- og tildels jazzverdenen som er helt spesiell. Helt siden han slo gjennom som trommeslager i supergruppa Genesis rundt 1970, har Phil, blant venner, Collins vært ei superstjerne og har i stadig større grad blitt det i kraft av seg sjøl.

Etter at han blei «forfremma» til vokalist i Genesis etter at Peter Gabriel takka for seg og etter at Jahn Teigen og en rekke andre hadde vært på audition uten å komme seg gjennom nåløyet, så skjønte jo en hel verden at den meget dyktige trommeslageren hadde andre kvaliteter også. Genesis-perioden varte fram til 1998, men Collins var så avgjort i stand til å stå på egne bein også. Ei strålende solokarriere var raskt i gang.

Mellom 1981 og 2010 ga han ut åtte skiver med den ene hiten større enn den andre. «Face Value», «Hello, I Must Be Going», «No Jacket Required», «...but Seriously», «Both Sides», «Dance Into The Light», «Testify» and «The Essential: Going Back» blei alle storselgere. Årsaken var at Collins viste seg gang etter gang å snekre sammen hitlåter, framføre dem med noe særegent og hele tida gjøre det med et kvalitetsstempel som lå langt foran de fleste av hans kolleger.

I 2011 meldte Collins at han la turnering på hylla, men for et par år siden ombestemte han seg heldigvis. Noe forteller meg at han neppe har slakka av på kvalitetskrava verken til seg sjøl eller sine omgivelser, men de av oss som ikke har vært så heldige å få oppleve Phil Collins i levende live så langt, kan i alle fall hygge oss med disse remastra klassikerne som fortsatt er strålende kvalitetspop/rock - tidløse er de enkelt og greit.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phil Collins

Take a Look at Me Now...

Atlantic/Rhino/Warner Music

En fin overraskelse

De fleste av oss har vel et klart bilde av hvem Åge Sten Nilsen er som artist. Med «Smooth Seas (Don´t Make Good Sailors)» gir han oss ei ny side av seg sjøl.

Velkommen til den akustiske og mjuke Åge Sten Nilsen.

Jeg må innrømme at jeg ikke så denne komme - at jeg skulle anmelde ei skive med Åge Sten Nilsen mener jeg. Etter at hans seineste fonogram dukka opp i postkassa bestemte jeg meg likevel for å utfordre meg sjøl og gi den en sjanse: kanskje hadde han noe annet å by på enn Queen-tolkninger med voldsomme utslag etter nedslaget?

Det har jeg ikke angra på. Den Åge Sten Nilsen, som har skrevet alt av både tekst og musikk her, vi møter her er nemlig en mye mer dempa og ettertenksom artist og sanger enn den jeg har bare vært sånn passe begeistra for tidligere.

Denne akustiske utgava av Nilsen, der produsent og multiinstrumentalist Freddy Holm har vært viktig i arrangementsarbeidet med flotte strykere også, har henta inspirasjon fra både roots, country, pop og rock og de ti sangene forteller oss om en artist og sanger som i tillegg til Freddie Mercury også slekter på både David Bowie og Rod Stewart - ikke det verste slektskapet det. Høydepunktet for meg er den fine duetten hans synger med Linda Kvam, «Mediterranean Sky».

Som de fleste av oss så viser Åge Sten Nilsen også at han har flere sider. Jeg synes absolutt mest om denne «nye» sida hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åge Sten Nilsen

Smooth Seas (Don´t Make Good Sailors)

Grappa/Musikkoperatørene

Flott farvel!

Da Roswell Rudd la ned trombonen for godt 21. desember i fjor, så var det slutt på en viktig del av jazzens trombonehistorie.

Roswell Rudd, nummer to fra høyre, sammen med Ken Filiano, Fay Victor og Lafayette Harris.

Roswell Rudd rakk usedvanlig mye i løpet av sine 82 år her på Tellus. Han starta som dixielandmusikant i college-åra, men i løpet av 60-tallet så oppdaga avantgardejazzen han og ikke minst vice versa. Raskt blei han oppdaga av likesinnede som Cecil Taylor, Archie Shepp, John Tchicai, Don Cherry og ikke minst Steve Lacy som Rudd samarbeida med i flere tiår. Carla Bley blei etterhvert også en nær musikalsk kjenning.

Rudd forsvant fra det store bildet i en del år, men på 2000-tallet og fram til sin bortgang var han så definitivt på plass igjen. I tillegg til å jobbe med flere amerikanske konstellasjoner, ofte uten trommeslager, så fant han også nye utfordringer med musikanter fra Mali og Benin i Afrika samt tradisjonsmusikanter fra Mongolia. For to år siden møtte vi Rudd også i en ganske så fri setting sammen med blant andre pianisten Jamie Saft.

Allsidighet og bortimot full oversikt over jazztradisjonen var en av Rudds store styrker og på det som skulle vise seg å bli hans siste innspilling, som kom ut bare et par måneder før han la ned hornet, så er det deler av jazzens standardrepertoar som står på programmet.

Det er lett å høre at Rudd stammer fra tradjazzen samtidig som han har hele historia med seg og med sin røffe og høyst personlige tone så skaper han noe helt eget med dette materialet også.

Her snakker vi blant anna om Strayhorn/Ellingtons «Something to Live For», Mingus-klassikeren «Goodbye Pork Pie Hat», «House of the Rising Sun» og kanskje en av Rudds største favoritter Thelonious Monks «Pannonica» og sammen med et band bestående av bassisten Ken Filiano, pianisten Lafayette Harris og den fine vokalisten Fay Victor, med ett klart slektskap til Betty Carter, skaper Rudd et et spennende univers av dette stoffet også.

Roswell Rudd etterlater seg ei betydelig arv og bedre måte å takke av på er vanskelig å tenke seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Roswell Rudd - Fay Victor - Lafayette Harris - Ken Filiano

Embrace

RareNoise Records/MusikkLosen

Hyllest av selveste Pastor´n

Einar «Pastor´n» Iversen er en av de store legendene i norsk jazz. Her får han en høyst betimelig hyllest fra en av sine elever, bassisten og bandlederen Tine Asmundsen.

Asmundsen & Co med en hjertefølt hyllest til helten Einar «Pastor´n» Iversen.

Foto: George Helmke

De som har et nært og inderlig forhold til norsk jazz en eller annen gang i løpet av de seineste sju tiåra, kan ikke unngått å ha stifta bekjentskap med Einar «Pastor´n» Iversen som nå har rukket å bli 87 år. Mer smakfull pianist, komponist og standardlåttolker enn prestesønnen fra Mandal finnes vel knapt og her får vi elleve eksempler på hva og hvem komponisten Iversen er.

Til tross for at «Pastor´n» er 33 år eldre enn bassisten og bandlederen Tine Asmundsen, opprinnelig far Kongsberg, har det ikke vært noen hindring for at de to har samarbeida tett siden slutten av 90-tallet. De har blant annet gjort trioinnspillinga «Seaview» sammen der også Svein «Chrico» Christiansen bidro med sitt smakfulle trommespill.

Tre av låtene fra «Seaview» er også med her, men alle fremstår i nye arrangement. All musikken er skrevet mellom 1999 og 2009 og låter nok en gang så tidløs som vel tenkelig i et herlig musikalsk landskap som befinner seg et sted der impulser fra mainstream og bebop er lett gjenkjennelige.

Tine Asmundsen er en stilsikker og kompromissløs musikant som tar vare på tradisjonen og arva etter Einar Iversen på et strålende vis. Med seg til å tolke, og arrangere, dette materialet som i stor grad hører hjemme i ballade- og mediumtempo-format, har hun sine faste samarbeidspartnere gjennom rundt 20 år, tenorsaksofonist Vidar Johansen og pianist Rune Klakegg, og de to unggutta Terje Engen på trommer og Magnus Aannestad Oseth på trompet og flygelhorn. Her finnes det absolutt ingen generasjonsmotsetninger - alle snakker det samme språket og det swinger upåklagelig fra start til mål.

Asmundsen & Co har gjort og gjør enn viktig jobb med å ta vare på denne flotte arva som Einar «Pastor´n» Iversen har skapt. Den er tidløs og egner seg altså i all evighet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Einar «Pastor´n» Iversen - en levende jazzlegende.

Asmundsen & Co

Pastor´n

Losen Records/MusikkLosen

Jenter på flyplasser!

Det danske bandet Girls in Airports er i ferd med å få sitt store internasjonale gjennombrudd. Hvorfor får vi oppleve på denne liveskiva fra tre konserter i Tyskland.

Girls in Airports er originale på mer enn en måte.

Uten at de har fått den store oppmerksomheten her hjemme enn så lenge, er kvintetten Girls in Airports - for et navn - i ferd med å legge deler av den europeiske jazzmenigheta, og vel så det, for sine føtter. Med ei svært original instrumentering bestående av saksofonistene Lars Greve, som også spiller klarinett, og hovedkomponist Martin Stender, perkusjonisten Victor Dybbroe og trommeslageren Mads Forsby og tangentisten Mathias Holm, så sørger Girls in Airports for noe de er ganske så aleine om.

«Live» er bandets femte utgivelse siden de blei unnfanga i 2009 og såvidt jeg vet bandets første henta fra veien. I løpet av en Europa-turné i april fjor, blei det gjort opptak i Hamburg, Dresden og Berlin og herrene har plukka ut det beste av det beste - vil jeg tro.

Grunnen til at det København-baserte bandet har fått så stor oppmerksomhet både på hjemmebane hos Åge Hareide og Ståle Solbakken og lenger sør i Europa, er at de på et fascinerende og unikt vis har makta å fusjonere et slags nordisk jazzuttrykk med impulser fra indie-rock og verdensmusikk.

Det har ført til at de snakker til et publikum langt utenfor jazzmenigheta også - til og med et publikum som kan være frista til å bevege legemet underveis kan finne glede og tilfredsstillelse via Girls in Airports.

Mye av musikken er ganske så meditativ og reflekterende og at dette er fem musikanter som har lært hverandre å kjenne svært godt etterhvert, er det kollektive uttrykket et godt bevis på. Girls in Airports er enkelt og greit noe ganske for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Girls in Airports

Live

Edition Records/Border Music Norway

Så blei det skapt magi!

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström sammen på ei scene for andre gang - og hvilken scene! Vi snakker Klubben i Røverstaden - gamle Club 7. For en opplevelse det var!

I bevegelse - Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström. Trioen sin det!

Foto: Tor Hammerø

For mange av oss handler musikk i stor grad om minner og forventninger. Det å komme ned i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien i Oslo, det vil si gamle Club7 og Sardines, er for de av oss som har levd ei stund nesten som å komme hjem. Her dukker det opp så mange minner om musikk og hendelser vi har opplevd - eller tror vi har opplevd - at det nesten blir overveldende.

Når så den første jazzkonserten i det nyrenoverte lokalet er med vår egen tangentmaestro og innovatør Jens Christian Bugge Wesseltoft - heretter Bugge for letthets skyld - og de svenske gigantene Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer, som mange vil huske som svært viktige ingredienser i legendariske Esbjörn Svensson Trio, eller est, så var det ikke akkurat med små forventninger vi rusla ned the new famous steps.

Trappa er altså ny, men som Bugge sa så sitter musikken og minnene i veggene her sjøl etter 29 år med gjenmurte dører. Det var derfor ganske så sikkert med en stor grad av ærefrykt at spesielt Bugge, som hadde opplevd både Miles Davis, Pat Metheny og faren sin, gitaristen Erik Wesseltoft, spille der, gikk på scena - for første gang! Bugge fikk nemlig aldri anledning til å spille der sjøl før kroken blei satt på døra.

Etter en jobb på Nattjazz i Bergen i mai i fjor, som åpenbart ga mersmak, og et par dager med øvelser i Stockholm i forkant av Oslo-jobben, var det altså klart for 90 minutter med bare nytt originalmateriale som alle tre hadde bidratt til pluss en stor overraskelse!

Det er nesten uunngåelig at ikke tankene også gikk tilbake til est-trioen, men dette nye kollektivet lever fra første, eller skal vi si andre, dag av sitt helt eget liv. De melodiske og rytmiske idealene er det nok en del slektskap i, men musikken var så frisk, original og personlig som bare slike enorme musikalske personligheter som dette kan skape.

Det musikalske landskapet var så lekende, varmt og empatisk som det er mulig å ønske seg og samtidig var det også eksperimentelt og nyskapende fra tid til annen med tøff og annerledes bruk av elektronikk fra alle de involverte. Bugge er og blir en varm klangmester som utstråler sol i uttrykket sitt, Berglund, som vi også ofte møter sammen med Ane Brun, er en komplett bassist som spesielt med sitt buespill tilfører helheten noe helt unikt og Öström er en så melodisk og lyttende virtuos bak trommene at dette ender opp som en trio av svært sjeldent kaliber.

Og overraskelsen? Jeg så flere hakeslepp da Bugge begynte å antyde «´Long As You Know You´re Living Yours» fra den legendariske Belonging-skiva til Jarrett-Garbarek-Christensen-Danielsson. Og det var den som kom! Muligens spilt for første gang her til lands siden Belonging-bandet gjorde den. Ikke fordi ingen likte den, tvert i mot, men fordi neppe noen har tørt!

Denne nye supertrioen tørte heldigvis og knytta dermed bånda fra 1974, da låta og skiva, som blei unnfanga i Oslo, og frem til 2018 på et mesterlig og magisk vis. Det de skapte denne kvelden, i den ikoniske kjelleren var akkurat det: magisk.

PS 1: Til uka går de tre i studio i Sverige - det er bare å glede seg. Bugge mener nemlig de har mye mer inne!

PS2 Jeg er geriatrisk alibi og konsulent for bookinggruppa på Klubben og introduserte bandet. Så veit dere det!

Jens Christian Bugge Wesseltoft - Dan Berglund - Magnus Öström

Klubben i Røverstaden, Oslo - 26. januar 2018

For en historieforteller!

For de som har lest Tore Renberg kommer det ikke som noen overraskelse: han er en fantastisk historieforteller med musikk til også.

Tore Renberg overrasker meg, men egentlig ikke.

Det spesielle og fascinerende coveret sier egentlig mye om hva vi får møte på Tore Renbergs andre musikalske visittkort: alle har ei historie å fortelle. Svært få har evnen til å fortelle dem bedre enn Tore Renberg.

Forfatterskapet hans har gått fra høyde til høyde, men jeg må bryte sammen å tilstå at jeg ikke har fått med meg at han også har ting å melde i musikalske landskap. «Ein dag te» er all den bekreftelse jeg og vi trenger på at Tore Renberg makter å ta med seg sin fortellerglede- og evne også inn i denne verdenen.

Det Renberg gir oss er enkelt og greit små noveller, betraktninger fra et levd liv der hans observasjonsevne og ditto evne til å formidle det videre både skriftlig og vokalt ligger laaaaangt bortenfor det vi til daglig blir servert fra populærmusikkens representanter her til lands.

Renberg synger på reinhekla stavanger-dialekt - noe annet skulle tatt seg ut. Han gir tekstene sine akkurat den lufta og det rommet de trenger for at de skal kunne ta bolig hos mottakeren og når han så omgir seg med klassemusikanter som Erlend Viken, Gjermund Silset, Olaf Olsen, Erland Dahlen, Morten Abel og Cato Thomassen - hvor blei det forresten av Geir Sundstøl?:-) - så gir de Renberg, låtene hans og stemningene hans akkurat den innpakninga de spør etter i et vise-folk terreng som er både vart og helt korrekt til novellene hans.

Det er mange høydepunkt underveis her, men egentlig er det totalen som er det største. Når det er sagt så er tittelsporet, som åpner festen og som er produsert av Odd Nordstoga, ei musikalsk fortelling som kommer til å bli værende lenge hos meg. Svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tore Renberg

Ein dag te

Grappa/Musikkoperatørene

Tidløst og grenseløst

Da den svenske trommeslageren Bengt Berger kom hjem etter en studietur til Ghana i 1977, visste han at impulsene derfra måtte inn i det musikalske uttrykket hans. Her får vi «Praise Drumming» på cd for første gang - 30 år etter at musikken så dagens lys.

En av de mange utgavene av Bitter Funeral Beer Band - her med solide indiske røtter.

Perkusjonisten og trommeslageren Bengt Berger (75) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz helt siden 60-tallet. Helt fra starten har han vært opptatt av å bryte ned grenser ved hjelp av musikken og han har utallige reiser til spesielt Ghana og India bak seg.

I 1981 fikk Berger bra med internasjonal oppmerksomhet etter at «Bitter Funeral Beer», med Don Cherry i lagoppstillinga, blei gitt ut på ECM. Vest-afrikansk musikk var fundamentet for musikken, fusjonert med improvisasjon må vite.

Fem år seinere kom oppfølgeren «Praise Drumming», på vinyl sjølsagt, og det er et album det har vært svært vanskelig å få tak i de seineste tiåra. Derfor er det bortimot en begivenhet at musikken nå er å finne på cd - 30 år etterpå.

13-manns- og kvinners bandet til turen til Oslo og Rainbow Studio og, sjøl om Don Cherry ikke var med lenger, så hadde Berger nok en gang skapt et kollektiv med masse perkusjon i bånn og masse blåsere på topp som sørger for å gi liv til Bergers komposisjoner.

Vest-afrikansk musikk, med sine fascinerende rytmer og Bergers låter, er et heftig utgangspunkt for åtte ekskursjoner. Det er tøff, moderne, tidløs og grenseløs musikk som sikkert vil være like spennende å høre igjen om 30 år også. Bengt Berger har gjort og gjør en viktig jobb.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bengt Berger & Bitter Funeral Beer Band

Praise Drumming

Dragon Records/Border Music Norway

Sterk stemme

Sigrid Moldestad er et nytt bekjentskap for meg. Det var på høy tid vi møttes!

Sigrid Moldestad har noe flott, personlig og ekte å melde.

Til tross for at Sigrid Moldestad fra Breim kommune i Sogn og Fjordane (45) fikk Spellemannprisen allerede i 2007 for folkemusikkplata «Taus» og nå har rukket å gi ut seks plater under eget navn, så har jeg altså makta å vende det døve øret til. Det er absolutt ikke gjort med overlegg - jeg tror jeg tør å påstå at tilfeldighetene har spilt meg et puss eller to.

Nå er i alle fall ørene mine og resten av sanseapparatet klart og det tar meg ikke lang tid å fastslå at jeg må ha gått glipp mye hygge og spennende og inderlig musikk der Sigrid Moldestad har oppholdt seg.

Felespiller, vokalist, låtskriver og tekstforfatter Moldestad - unntaka er en springer fra Sunnmøre og ei gjendiktning av ei Sandy Denny-låt - tar oss med inn i et levd liv der det har vært tenkt mange og gode tanker. Mange av disse tankene har hun makta å lage sterke og flotte historier av og hun formidler dem på et framifrå vis som det vel heter i Gloppen der hun er født.

Sammen med et empatisk kremlag bestående av Sigbjørn Apeland på ymse tangenter, Anders Bitustøyl på bass, Anders Hall på bratsj og fele, Roald Kaldestad på gitar og andre saker med strenger, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Anders Røine på munnharpe, langeleik og gitar og Jørgen Sandvik på gitarer og andre strengeinstrumenter og orgel - pluss at de fleste korer, tar Moldestad oss med inn i et univers der hun absolutt ikke har glemt sin folkemusikkbakgrunn, men dere rocke- og visetradisjonen spiller ei minst like stor rolle.

Sigrid Moldestad har skrevet en rekke strålende låter med tekster i samme klasse - når en tekst begynner med «Det er tid for analyse av eit håplaust svermeri» så skjønner vi raskt hvor lista er lagt - og når hun så synger med ei flott og personlig stemme, heldigvis langt fremme i lydbildet, så er det ikke så mye mer å spørre om.

Det tok altså si tid før våre veier krysset hverandre. Jeg tar på meg all skyld for det - jeg lover å ha ørene på vidt gap i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigrid Moldestad

Vere her

Grappa/Musikkoperatørene

Slik er det ja!

Preservation Hall Jazz Band - hvis det er noe eller noen i jazzen med et historisk sus over seg så må det være dette bandet!

Preservation Hall Jazz Band er fortsatt i strålende slag etter å ha vært i aksjon i 55 år.

Jeg har aldri vært i New Orleans, men har skjønt av de som har akkurat det at et opphold der uten å ha besøkt det hellige jazzstedet Preservation Hall, er bortimot en unnlatelsessynd. Vår egen New Orleans-profet, på så mange vis, Carl Petter Opsahl, bodde der borte i vel ett år og forteller med ærefrykt i stemma om at han var på Preservation Hall flere ganger i uka.

Det er altså stedet der den tradisjonelle jazzen blir holdt i hevd. Nærmere røttene er det nesten umulig å komme. Siden 1963 har stadig nye generasjoner av New Orleans-musikanter bekledd rollene i det etterhvert legendariske bandet - et band tubaisten Allan Jaffe stifta.

I dag er det sønnen til Jaffe, bassisten, tubaisten og perkusjonisten Ben Jaffe, som er sjef for bandet - et band som nå består av sju medlemmer fra 20-30 åra til tenorsaksofonisten og klarinettisten Charlie Gabriel på 84.

Jaffe, Gabriel og trommeslageren og perkusjonisten Walter Harris, trombonisten Ronell Johnson, trompeterne Stephen Lands og Branden Lewis, tenorsaksofonisten og perkusjonisten Clint Maedgen og pianisten, elpianisten og organisten Kyle Roussel, forteller oss med all ønskelig tydelighet at de fortsatt tar det på fullt alvor å ta vare på New Orleans-tradisjonen som de seineste åra nye millioner kloden rundt har fått stifte bekjentskap med gjennom tv-serien «Treme».

Det betyr på ingen måte at de begrenser seg til å spille tradjazz som kun hører hjemme i 1920- eller 30-åra. Med «So it Is» forteller de oss at de vil formidle hele New Orleans-tradisjonen og her er de mer moderne og funky enn noen gang.

Soul, funk, second line, blues og andre herligheter er blanda sammen til en musikalsk New Orleans-gumbo som det groover noe infernalsk av og som det lukter svette av og som det er usedvanlig vanskelig å sitte stille til - som om det var noe mål i seg sjøl.

Preservation Hall Jazz Band forteller oss at de både er flinke til å ta vare på tradisjonen samtidig som de viderefører den. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Preservation Hall Jazz Band

So it Is

Legacy/Sony Music

Inderlige historier

Ola Buan Øien er et nytt bekjentskap for meg, men med Rune Arnesen, Morten Huuse, Mattis Kleppen og Geir Sundstøl som reisefølge, er jeg ikke vanskelig å be.

Ola Buan Øien på plass i studio.

Det er ikke bare medmusikantene som er årsaken til at interessen blei vekka i forbindelse med denne utgivelsen til Ola Buan Øien. Han gir nemlig ut musikken sin på det Trondheimsbaserte selskapet Øra Fonogram og det er ensbetydende med kvalitet, sjøl om det vanligvis er musikk av andre sjangre enn det Buan Øien serverer oss.

Med innspill fra blant andre Levi Henriksen, Aslag Haugen, Martin Hagfors og Daniel Lanois som tekstforfattere og komponister, viser den 41 år unge trønderen seg fram som soloartist for andre gang på cd. Han har gjort seg bemerka som gitarist i countryrock-bandet Too Far Gone i rundt 20 år. Det har ført til ti album og masse konsertvirksomhet. Etterhvert har altså lysten til å stå på egne bein med egne stemmebånd vokst fram hus Buan Øien, som i tillegg til å være utøvende musiker også er utdanna cand.philol med hovedfag i musikk og han er ansatt ved Høgskolen i det som vel nå heter Trøndelag.

Buan Øien synger på uforfalska trønderdialekt og han er en bra historieforteller der både de evige temaene som kjærlighet og forhold står på menyen. Han forteller oss også at han har et engasjert forhold overfor de som til daglig ikke får så mye oppmerksomhet, men som definitivt fortjener det.

Musikalsk befinner vi oss fortsatt i et slags countryrock-landskap og de som tror at Buan Øien slekter på Åge Aleksandersen og DDE, har faktisk et poeng. Han er ikke der oppe verken som tekstforfatter eller vokalist foreløpig, av og til låter det også litt surt av vokalen, men inderligheten og ektheten og evnen til å formidle er så definitivt på plass.

Og reisefølget? Ikke overraskende er det i de aller beste hender som alltid når trommesjef Rune Arnesen, Stranger-tangentist Morten Huuse, elbasskløpper Mattis Kleppen og Norges mest brukte multiinstrumentalist, Geir Sundstøl er på plass.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ola Buan Øien

Slak line

Øya FonogramMusikkoperatørene

Unikt fra fotballøya

Dette er mitt første møte med noen av de mest spennende, unge musikantene fra øya der vest. Noe tyder på at jeg har gått glipp av mye interessant musikk på veien.

Alexander Hawkins, Elaine Mitchener, Neil Charles og Stephen Davis holder på med noe helt eget.

Jeg har altså verken hørt eller kjenner til noen av disse musikantene fra før. Hadde de kommet lenger unna fra, les New York, hadde både jeg og et større publikum garantert blitt eksponert for dem tidligere - slik er det bare, dessverre.

Etter å ha lest teksten i omslagsheftet, liner notes på ny norsk, forfatta av den meget anerkjente jazzskribenten Brian Morton, så skjønner jeg at Alexander Hawkins (36) allerede i lengre tid har vært ei viktig stemme i det moderne, engelske jazzlandskapet. Gjennom dette møtet med den kollektive kvartettens debutskive «UpRoot» er det mulig å begripe.

Hawkins har skrevet storparten av komposisjonene, men bidrag fra særegne stemmer som Jeanne Lee og Archie Shepp mer enn antyder hvor vi er på vei. Det de bringer til torgs er fri, åpen og søkende musikk, men likevel ofte med et melodisk fundament.

Hawkins er en retningsgivende pianist og Elaine Mitchener er en stemmekunstner som ofte med tekst, men også uten, henter fra et stort spenn av impulser - fra opera til friform. Mitchener er også en såkalt movement artist som driver med fysisk teater og performance kunst, sjøl om det ikke kommer fram via en cd, men det forteller en hel del om innfallsvinkelene hennes til det å være en kreativ kunstner. En slags engelsk variant og forlengelse av Lisa Dillan og Sidsel Endresen hvis man kan høre for seg det! Bassisten Neil Charles og trommeslageren og perkusjonisten Stephen Davis er så langt fra tradisjonelle kompmusikanter som man kan tenke seg; de er en organisk del av det hele.

Her snakker vi ikke tekster av A4-format akkurat; på Shepps «Blasé» resiterer Mitchener blant annet «you shot your sperm into me», og hele «UpRoot» er også et godt stykke utenfor allfarvei. Det er det som gjør dette møtet med Alexander Hawkins - Elaine Mitchener til en helt spesiell opplevelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alexander Hawkins - Elaine Mitchener Quartet

UpRoot

Intakt Records/Naxos Norway

Varm hygge fra vest

Hvis man ikke kommer fra Stavanger-området, så skal man ha fulgt svært godt med for å ha fått med seg Gisle Myklebust og hans musikk. Nå kommer en ny mulighet for å gjøre noe med det.

Gisle Myklebust Quartet i full vigør.

Det blir ganske så feil å kalle de fire i denne kvartetten for glade amatører, men noe forteller meg at de har drevet på helt andre ting enn musikk også for å tjene til smør på brødet - hvis de bruker smør da og hvis de spiser brød. Når det er sagt så er kvartetten, som har eksistert siden 1995, et så samspilt og empatisk kollektiv at de lett kan mistenkes for å være proffe.

«What´s Up» er bandets tredje cd og fortsatt har Gisle Myklebust (53), som spiller tenor- og sopransaksofon, med seg Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på piano og Karsten Tillerli på trommer. Alle er som nevnt mer enn kompetente sjøl om vi ikke snakker akkurat verdensformat, men bandet låter uansett flott i et musikalsk landskap de åpenbart stortrives i.

Bortsett fra ei låt hver av Hinderaker og Tillerli, så har Myklebust skrevet all musikken. Tidligere gikk det mye i standardlåter, men etterhvert har ønsket om og kapasiteten til å skrive materialet sjøl vokst fram og også på låtsida finnes det mye å glede seg over spesielt i medium- og balladetempo.

Myklebust & Co kommer tydeligvis bra bebopskolen og den har de fortsatt med seg i ryggraden. I tillegg har de tilført elementer fra den «nordiske skolen» og spor fra souljazzen er også mulig å få øre på.

Gisle Myklebust Quartet gir oss ærlig og uforfalska musikk som det er umulig å mistrives med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gisle Myklebust Quartet

What´s Up

GMQ3/gisle.myklebust@gmail.com

Blant de hippeste

Ikke hørt om Cameron Graves sier du? Når det kan meldes at han hører til i miljøet rundt og med Kamasi Washington, som også bidrar her, så er det vel flere som nikker gjenkjennende.

Cameron Graves er så avgjort med i den hippe ligaen.

Tangentisten Cameron Graves har vært en travel herre helt siden begynnelsen av 2000-tallet. Til tross for det har han ikke blitt noe stort navn på denne sida av Atlanterhavet i alle fall og hovedårsaken er nok at han har bodd og jobba i Los Angeles og ikke i New York. Etter at han blei en viktig ingrediens i den hippe West Coast Get Down-bevegelsen der blant andre Kendrick Lamar og Kamasi Washington har spilt sentrale roller, har Graves fått mer og mer oppmerksomhet og her møter vi han med hans solodebut.

Med ei besetning som blant annet inneholder Ronald Bruner, Jr. på trommer, Stephen «Thundercat» Bruner på elbass og Kamasi Washington på tenorsaksofon, så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne i hvilken retning dette bærer. All musikken, og vi snakker om nesten 80 minutter, er skrevet av Graves og er spilt inn i løpet av 11 timer.

Graves har bakgrunn i alt fra klassisk musikk til hip hop, death metal og ikke minst jazz. Dette har han skrudd sammen til et tøft, heftig og moderne landskap som garantert snakker til mye av det samme publikummet som Washington. Graves, som kun spiller akustisk her, er en fremragende instrumentalist. Kanskje «imponerer» han litt for mye, men at han har mye å fare med både som allsidig komponist, bandleder og pianist er hevet over tvil. For mine ører og mitt sanseapparat er dette faktisk hippere enn det Kamasi Washington bringer til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cameron Graves

Planetary Prince

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Tidløst og originalt

Pianisten Olga Konkova og gitaristen Jens Thoresen ga oss julesanger på sitt eget vis for vel et år siden. Nå tar de partnerskapet sitt videre til nye høyder.

Jens Thoresen og Olga Konkova har all mulig grunn til å smile.

Foto: Arne Glørstad

Russiske Olga Konkova har, etter at hun slo seg ned i Norge i 1994, i stadig større grad vist oss hvilken strålende og uttrykksfull pianist hun er. Det har hun gjort i alt fra solotapning til det store bandet Denada. Om det var i Denada hun traff på gitaristen Jens Thoresen vites ikke, men der utgjør de i alle fall en viktig del av kollektivet både ensemblemessig og solistisk.

De originale kammerversjonene av julesanger vi fikk servert på «December Songs» mer enn antyda at det lå veldig mye spennende på lur i dette samarbeidet. Her kommer det første, men forhåpentligvis ikke siste beviset på at det stemte.

Det de to har gjort her er å ta for seg ti kjente låter, eller rettere sagt ni fordi en kommer i to versjoner, og gjort dem fullstendig til sine egne. Robin og Kerns «In Love in Vain» har blitt til «Futile Sentiments», JJ Johnsons «Lament» heter her «Lamento», Miles Davis´»Blue in Green» har blitt værende akkurat det, Kenny Dorhams «Blue Bossa» har blitt til «Bossa Verde», «All the Things You Are» er døpt om til «The Things We Could Have Been», de to versjonene av Coltranes klassiker «Giant Steps» heter her «Minor Tweakz» og «Slow Walk», «Someday My Prince Will Come» har blitt til «One Day!», Jobims «The Girl from Ipanema» heter «Tristissimo» og George Harrisons «Here Comes the Sun» heter enkelt og greit «Sol».

Thoresen åpner ballet aleine med «Futile Sentiments» mens Konkova avslutter likedan med «Sol» - ellers er dette duoekskursjoner og samtaler av det aller mest smakfulle, lyttende og empatiske slaget. Dette er musikk skapt av musikanter med store talenter både når gjelder å behandle sine respektive instrumenter samt å få skapt noe meningsfullt og nytt ut av noe som allerede finnes - bedre musikalsk gjenbruk kan knapt tenkes.

«Old Songs» er altså del to av samarbeidet mellom Olga Konkova og Jens Thoresen. Det er altså plass til veldig mange fler i åra som kommer - det de bedriver er nemlig kammeraktig duojazz i verdensklasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olga Konkova - Jens Thoresen

Old Songs

Losen Records/MusikkLosen

Ingen skuffelse!

Den tyske kvintetten Die Enttäuschung, som betyr skuffelse, leverer som ei kule nok enn gang.

Die Enttäuschung er befolka av noen av Tysklands aller mest fremtredende musikanter.

De som har hatt gleden av blant annet å følge bandet Monk´s Casino - som spiller alle komposisjonene til Thelonious Monk i løpet av én konsert - og Die Enttäuschung, som er befolka av mange av de samme musikantene, vet at det er kvalitet på gang når «ny» musikk kommer til overflata.

Herrene har helt siden begynnelsen av 90-tallet stått i spissen for moderne, akustisk og tildels eksperimentell jazz i Tysklands og kanskje Europas største kulturelle smeltedigel, Berlin.

Die Enttäuschung har jeg hatt gleden av å følge både live og gjennom to tidligere skiveutgivelser, «Die Enttäuschung» fra 2009 og «Vier Halbe» fra 2012, og da med den samme kvartettbesetninga. Nå er trompeter Axel Dörner, bassklarinett- og klarinettist Rudi Mahall og bassist Jan Roder fortsatt tilstede mens trommekrakken er overtatt av veteranen Michael Griener pluss at kvartetten har blitt utvida til kvintett med trombonisten Christof Thewes.

Det betyr at det låter annerledes av «Skuffelsen» enn tidligere. Frontrekka med tre stemmer er «fullere» enn med bare Dörner og Mahall og med Griener har de fått ny energi og nye ideer fra rytmeavdelinga.

Det som er «likt» fra tidligere møter er de sprudlende og originale låtene som alle bortsett fra Thewes har skrevet og de totalt originale soliststemmene som har vært med på å sette preg på moderne europeisk jazz i flere tiår nå.

Die Enttäuschung byr nok en gang på kompromissløs, tøff og sprudlende jazzmusikk som er fullstendig tidløs. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Die Enttäuschung

Lavaman

Intakt Records/Naxos Norway

Vakre stemninger

Mens den stille, vakre snøen laver ned, strømmer like stille og like vakre stemninger ut av høytalerne fra Anders Rogg.

Anders Rogg sørger for flott start på dagen - eller slutt på den. Sikkert midt på dagen også.

Svært mange av oss forbinder Anders Rogg med Tramteateret - det vil si intelligent musikalsk humor med snert og ofte i et heftig tempo. Tramteateret er historie for lenge siden og Rogg tilegner denne plata til Arne Garvang, Billy Johansson og Anne Nyutstumo, tre av kollegene fra gruppa som nå har gått ut av tida.

«Nattasanger», og sikkert også «Lyden av lys» og «Videre» fra 2001 og 2005 som er de to første soloskivene til Rogg, viser oss ei helt annen side av pianisten og komponisten Rogg. Jeg har ikke hørt de to første vitnesbyrdene, men basert på «Nattasanger» så er Rogg en stemningsskaper av stort format. Han tar oss enkelt og greit med til steder det er godt å være.

Utgangsgpunktet for «Nattasanger» var å lage musikk til livets begynnelse, men etterhvert utvikla den seg til å bli musikk om begynnelsen i sin alminnelighet.

Musikken, som Rogg med tre unntak har skrevet, er spilt inn i løpet av et år fra desember 2015. Unntakene er folkemelodien «Sulla meg litt» der Birgitte Grimstad synger, den amerikanske tradlåta «Rock-a-bye Baby» der Thea Stabell synger og den armenske folkesangeren «Natta» der Trygve Seim spiller tenorsaksofon og Armen Stepanian trakterer duduk og der Rogg ikke spiller.

Bortsett fra på låta «Ro» der Carl Petter Opsahl spiller bassklarinett sammen med en vokalkvartett, så spiller Rogg på alle låtene i alt fra solotapning til diverse besetninger og på enten flygel, elpiano, klokkespill, trøorgel, synth, trekkspill, melodisk eller styggepiano!!!!!

Han har i tillegg til de nevnte med seg blant andre saksofonist Håkon Kornstad, fiolinist og bratsjist Frode Larsen og cellist Audun Sandvik og på mange forskjellige vis skaper Rogg & Co så vare og flotte stemninger som vi vel kan ønske oss.

Hvor i de ymse musikalske landskap finner vi Rogg og hans uttrykk? Nesten umulig å si med få ord. Han henter hemningsløst fra folkemusikk, religiøse folketoner, klassisk musikk, jazz og gudene vet hva og setter det sammen til et brygg som er både vakkert, ærlig, søkende, inderlig og givende. Natta kan komme nå og det er bare å glede seg til den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Rogg

Nattasanger

Grappa/Musikkoperatørene

Verdens beste sanger

De fleste av oss har vel sine favoritter og her finnes det sjølsagt ingen fasit. For meg befinner Ella Fitzgerald seg uansett helt der oppe.

Ella Fitzgerald på besøk i vår del av verden.

I fjor var det 100 år siden Ella Fitzgerald blei født. Det blei markert på mange måter gjennom 2017 og helt på slutten av året kom også denne fantastiske liveinnspillinga fra 1956, som har ligget godt gjemt i Verves arkiver i over 60 år, som ei herlig avslutning på jubileet. Den kom ikke min vei før over nyttår, men jeg kan love alle at bedre måte å feire Ellas 101-års jubileum finnes knapt.

Ella Fitzgerald (1917-96) hadde akkurat avslutta sin periode på Decca. Den varte fra 1935 og i 20 år. Da fant impresario, manager og plateselskapsdirektør Norman Granz, som også introduserer Ella her på klubben Zardi´s i Los Angeles, et smutthull i kontrakta hennes, fikk henne ut av Decca- og popgrepet de hadde festa på henne, oppretta et nytt selskap, Verve, og resten er som det sies historie.

Ella Fitzgerald ville jo synge jazz og gjennom hennes engasjement i konsertserien Jazz at the Philharmonic kloden rundt, med noen av de største instrumentalistene jazzen hadde frembrakt, viste så tydelig som vel tenkelig at der hadde hun noe å gjøre.

Etter at Verve blei hennes «hjem» og hennes legendariske Songbook-innspillinger blei sjøsatt, fikk Ellas karriere en ny boost som skulle vare livet ut. Mens hun holdt på med innspillingene av dette materialet, stakk hun altså rundt hjørnet ved enkelte anledninger både for å hygge seg sjøl og sitt stadig voksende publikum. Rundt hjørnet i dette tilfellet betydde klubben Zardi´s midt i LA og med sin trio bestående av pianisten Don Abney, bassisten Vernon Alley og trommeslageren Frankie Capp tar hun oss med på to sett 2. februar 1956.

Ella er i superform og strålende humør og flørter med publikum fra start til mål. Repertoaret, som består av 21 låter, har «alt» fra «Tenderly» via «How High the Moon» og «A-Tisket, A-Tasket» til «My Heart Belongs to Daddy». Her viser hun at hun fikser alle slags tempi like godt og husker hun ikke teksten, så lager hun en ny underveis slik bare hun kunne. Publikum kommer med ønsker hele veien og de får stort sett sine ønsker oppfylt også!

Den tekniske kvaliteten er framifrå når vi vet at opptaka er gjort for over 60 år siden. Ella scatter - hun var den aller beste til det også, hun synger, hun swinger, hun underholder - hun hadde enkelt og greit alt.

Ella Fitzgerald blei sjølsagt feira kraftig i fjor. For meg er hun en sanger, musikant og stilskaper som bør feires hvert eneste år.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ella Fitzgerald

Ella at Zardi´s

Verve/Universal

Vakkert og unikt

radio.string.quartet fra Østerrike er en strykekvartett som skaper musikk på et helt eget vis. Med Jens Christian Bugge Wesseltoft involvert som co-produsent blir det enda mer unikt.

radio.string.quartet krysser musikalske grenser som ingen andre.

Når en strykekvartett, som nesten sjølsagt har sitt utgangspunkt i klassisk musikk, gjennom plateinnspillinger med musikken til Mahavishnu Orchestra og Joe Zawinul mer enn antyder at de har referanserammer som går langt utenfor de tradisjonelle for en slik kvartett, så er det med stor spenning vi møter dem igjen med Jens Christian Bugge Wesseltoft både som utgiver og medprodusent.

radio.string.quartet, som ikke har relasjon til noen radiostasjon, består av den «nye» cellisten Sophie Abraham, fiolinistene Igmar Jenner og Bernie Mallinger og bratsjisten Cynthia Liao. I tillegg til å behandle sine respektive instrumenter på aller beste vis, så synger alle sammen også.

Når de, sikkert med et smil på lur, ikke kaller musikken sin for CrossoverJazzClassicPopFusionRockNewmusicElectronic, så er det likevel lett å begripe at denne kvartetten er i gang med noe eget. De hjelper oss heller på vei gjennom å nevne noen referanser de har lytta mye på de seineste åra: Schuberts pianosonater, Nine Inch Nails, Jun Miyake, Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen, Korngold Piano Quartet, est, Arvo Pärt, Sam Amidon og Feist.

Denne gangen er det bare musikk skrevet av de fire vi blir servert. I all hovedsak er den spilt inn i garasjestudioet til Igmar Jenner. Vanligvis er dette en liveinnspillende-i-studio kvartett, men her har de benytta en mer produsert innfallsvinkel der de også synger på noen låter og har sampla sine egne instrumenter - en slags pop-måte å produsere på. Der har de garantert fått verdifull av Bugge som også spiller piano og synth på et spor pluss at hans samarbeidspartner Henrik Schwarz bidrar med sitt elektronikkarsenal på et annet.

Til sammen har det ført til et spennende, annerledes og veldig utfordrende visittkort fra radio.string.quartet som må være blant klodens mest originale og tøffeste strykekvartetter - med noko attåt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

radio.string.quartet

In Between Silence

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En nordmann i New York

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Vinnie Sperrazza er et nytt navn for meg, men når Eivind Opsvik er med på laget vet jeg at det er spennende saker på vei.

Vinnie Sperrazza er et nytt og særdeles spennende bekjentskap.

Bassisten Eivind Opsvik, som stakk over fjorden til New York rundt 2000 - altså lenge før Trump gjerne ville ha over flere nordmenn, har etablert seg i det usedvanlig oppegående og søkende Brooklyn-miljøet. Der har han også starta sitt eget plateselskap, Loyal Label, og det er der denne musikken med Vinnie Sperrazza Apocryphal har funnet sitt naturlige hjem.

I 2014 kom bandets debutalbum, Apocryphal, og med seg da, som nå, hadde Sperrazza Opsvik, gitaristen Brandon Seabrook og altsaksofonisten Loren Stillman - alle viktige ingredienser i det blomstrende Brooklyn-miljøet som mange mener har tatt over hegemoniet fra Manhattan i jazzens hovedstad.

Her har Sperrazza skrevet sju låter som spenner over et vidt spekter av inspirasjonskilder. Den første låta heter «Sun Ra» og trenger ingen videre forklaring og seinere hører vi impulser fra Squarepusher, lydsporet til David Lynch sin Eraserhead, Monty Python’s Terry Gilliam, victoriansk litteratur og mange besøk i Brooklyn Public Library sin historieavdeling - i følge Sperrazza sjøl. Musikkens postrock uttrykk, improvisasjon sjølsagt og bruk av elektronikk peker til sammen i ei spennende samtidsretning - ei retning Vinnie Sperrazza Apocryphal er mutters aleine om.

Veldig mye av det ovenstående er henta fra selskapets egen beskrivelse av bandet og musikken og jeg er faktisk helt enig i det de hevder. Vinnie Sperrazza står i spissen for noe som låter totalt annerledes og bekrefter at han og Brooklynmiljøet han hører hjemme i ligger svært langt fremme i løypa når det gjelder å bringe ny og utfordrende musikk til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vinnie Sperrazza Apocryphal i aksjon.

Vinnie Sperrazza Apocryphal

Hide Ye Idols

Loyal Label/vinniesperrazzaapocryphal.bandcamp.com

Fra Roma med sang

Det er på ingen måte bare Thor Hushovd som har hatt Grimstad som utgangspunkt og som har gjort karriere i Italia og dalstrøka rundt. Nina Pedersen er et utmerka eksempel på det.

Nina Pedersen har vært en skjult skatt altfor lenge.

Nina Pedersen har vært bosatt i Roma siden 1990 og har sikkert fulgt oppfordringa om å gjøre som romerne - når hun er i Roma. I tillegg har hun gjort som vokalister med noe på hjertet ofte gjør, nemlig å gi oss et musikalsk visittkort med internasjonalt snitt. Så bra er hun nemlig.

Pedersen hadde allerede gitt ut ei plate da vi her hjemme fikk møte henne for første gang i 2014. Da ga hun oss «So Far So Good» på Hilde Louise Asbjørnsens selskap Sweet Morning Music. Stort sett alt av tekst og musikk var skrevet av Pedersen, i tillegg til «You Must Believe in Spring» og en Jobim-låt. Hun fortalte oss at hun var en historieforteller av solid klasse, en melodiker av rang og utstyrt med ei varm, lys/mørk og intim stemme. Alt dette viderefører hun på et strålende vis på «Eyes Wide Open».

Med sju egne låter pluss ei skrevet av ingen ringere enn radarparet Karin Krog og John Surman - Krog har dessuten skrevet noen hyggelige ord i omslaget som jeg slutter meg fullt ut til - bekrefter altså Pedersen at hun er en formidler på svært høy hylle der hun forteller sine historier med god tid i en usedvanlig empatisk og varm setting.

Pedersen synger på engelsk og gjør det med perfekt uttale og fin diksjon og hun trives aller best i medium/ballade/bossa-landskap. Med seg har hun en utmerka trio med ukjente folk for oss her nord, men som absolutt bør nevnes likevel: Marco Loddo på bass, Pierpaolo Principato på tangenter og Giampaolo Scatozza på trommer og live elektronikk. Gjestene, på to spor hver, Aldo Bassi på trompet og Paolo Innarella på saksofon er absolutt med og sørger for ekstra krydder.

Nina Pedersen har altså holdt seg «skjult» der nede blant Forum Romanum i neste 30 år. Det er på høy tid hun får mer oppmerksomhet både her hjemme og i resten av verden - hun har nemlig mye å fare med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nina Pedersen

Eyes Wide Open

Losen Records/MusikkLosen

Back to the 80´s

Tramteateret hadde en stor hit med den låta. Ketil Bjørnstad hadde så avgjort også et nært forhold til dette tiåret og hans tredje runde i det voldsdomme prosjektet å skrive seg gjennom sitt liv, har blitt nok en bekreftelse på et enormt forfatterskap både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet.

Ketil Bjørnstad i en stilstudie fra det spennende 80-tallet.

I løpet av de siste tre åra har de heldigste av oss hatt gleden av å bli med på Ketil Bjørnstads ambisiøse reise fra tidenes morgen - for hans del - fra 60-tallet (inkludert litt av 50-tallet) og foreløpig til slutten på 80-tallet. Det har tatt sin tid å komme gjennom årets roman, både fordi den som de andre også er omfattende og klokker inn på knappe 800 sider og fordi en rekke av Bjørnstads kolleger har funnet ut de også skulle gi ut ganske så omfangsrike romaner denne høsten. Når det er sagt, eller skrevet, så lever denne beskrivelsen av et særdeles spennende, viktig og hendelsesrik tiår også inn i det nye året og med oss i åresvis fremover.

Det er det med dette enorme Bjørnstad-prosjektet, som nå altså er halvveis, at det blir med oss både i nåtid og i fremtid fordi det i tillegg til å være flott litteratur, også er ei «forelesning» i vår egen tids historie som er en nyttig påminnelse for oss som var til stede og som samtidig kan være ei «lærebok» i historie for stadig nye generasjoner.

Researchen som Bjørnstad, og sikkert mange medhjelpere, har gjort og husken hans er intet mindre enn imponerende. Vi blir minna om store og små hendelser som satte spor i de fleste av oss og så tar Bjørnstad oss nok en gang med inn i sin private sfære - uten å bli for privat.

Likevel overrasker han ganske kraftig når han flesker til mot litteraturkritikerne Cathrine Krøger og Ane Farsethås og musikkanmelder Ståle Wikshåland. Dette «svaret» har nok ligget til marinering noen år og noe forteller meg at Bjørnstad har lengta etter å få lufta ut.

På det nasjonale og personlige planet var Treholt-saka den aller viktigste for Bjørnstad på 80-tallet. Han engasjerte seg voldsomt for den i noens øyne forhåndsdømte Treholt - han la enkelt og greit hodet på blokka, noe som kanskje til og med gikk ut over karriera hans både som forfatter og musiker. Hans engasjement er strålende beskrevet og får garantert flere enn meg til å tenke seg om nok en gang.

Så ebber 80-tallet ut med Murens og kommunismens fall i hele Øst-Europa og med det ender sjølsagt også Bjørnstads 80-tall. Mer dramatisk og mer spennende avslutning kunne verken vi eller Bjørnstad ønske oss og det borger for et 90-tall vi skal få stifte bekjentskap med mot slutten av året. Det er bare å glede seg - Bjørnstad er nemlig fortsatt i storform.

PS Så er det en av mine kjepphester da. Navn skal skrives riktig - punktum. Med det store apparatet Aschehoug har til sin disposisjon bør vi forlange at slikt skjer og trøsten er at det er bedre denne gangen enn tidligere. Uansett: Sjefen i Jugoslavia het Tito og ikke Titov, Ullevaal stadion skrives slik og ikke Ullevål som sjukehuset, Lech Walesas kone heter Danuta og ikke Damita, Lars Jacob Krogh var heller aldri NRKs USA-korrespondent, Olof Palmes sønn heter Mårten og ikke Morten og nylig avdøde statsminister Odvar Nordli het det og ikke Oddvar Norli. Navnepolitiet lover å pusse brillene til «Nittitallet» kommer - jeg gleder meg allerede.

Ketil Bjørnstad

Åttitallet - Verden som var min

Aschehoug

Legenden

Ahmad Jamal. Bare smak på navnet - det låter musikk hele veien.

Ahmad Jamal - det blir ikke så mye mer smakfullt.

Pianisten Ahmad Jamal (87), døpt Frederick Russell Jones, men etter at han konverterte til islam i 1950, bytta han navn og har så avgjort blitt mer kjent som Ahmad Jamal. I godt og vel seks tiår har Jamal hatt en helt spesiell posisjon i jazzmenigheta - en posisjon han sørga for å gi seg sjøl ved utgivelsen av plata «Live at the Pershing: But Not For Me» i 1957 sammen med bassisten Israel Crosby og trommeslageren Vernel Fournier. Der viste Jamal for første gang fram sitt høyst personlige uttrykk - et uttrykk han har vært trofast mot siden.

Jamal er oppvokst i bebopskolen, men valgte å ta´n ned i et mer cool-liknende, melodisk og lettfattelig landskap. Det førte til at mange mente at det han drev på med nærma seg cocktail-piano eller lettbeint underholdningsmusikk. Jeg mener det er veldig feil og denne innspillinga, gjort i juli 2016, er et godt bevis på det.

Med sin kvartett bestående av den tidligere Weather Report-perkusjonisten Manolo Badrena, bassisten James Cammack og trommeslageren Herlin Riley, tar Jamal oss på ei herlig, sval og usedvanlig melodisk og personlig reise med unike og neddempa versjoner av kjente låter som «Sometimes I Feel Like a Motherless Child» og «Autumn Leaves», pluss en rekke egne komposisjoner, inkludert to versjoner av hyllesten til en by som garantert kommer høyt opp på lista til Jamal, «Marseille». Her har han også skrevet en verbal hyllest, som på den ene versjonen blir resiterert/rappet av Abd al Mailk og på den andre sunget av Mina Agossi.

Musikken er gjennomført smakfull og varm - ingenting er «farlig» her. Det gjør godt fra tid til annen og ingen andre enn Ahmad Jamal kan dette «språket» bedre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ahmad Jamal

Marseille

Jazzbook Records/Jazz Village/Naxos Norway

I vind og skygge

Fra Rogaland dukker det opp en trio ut av det store intet - for min del. Lyng gir oss to bevis på at de har masse deilig musikk i grenseland mellom vise, pop og jazz å dele med oss.

Lyng har mye unikt og flott på hjertet.

Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk, er at det dukker opp overraskelser fra de underligste dalstrøk både titt og ofte. Nå betyr ikke det at jeg mener at Stavanger er et underlig sted - heller tvert i mot. De siste par åra har det nemlig kommet mye musikk over fjellet med røtter i masse forskjellige sjangre og fellesnevneren er at kvaliteten er gjennomført høy.

Det at kvaliteten er høy er ikke ensbetydende med at «folket» får høre det som kommer ut - nesten tvert i mot. Det at man kommer fra steder utenfor Oslo betyr at oppmerksomheten hos både radio, TV og nasjonal presse er vanskeligere å oppnå og Lyng kommer dessverre inn under den kategorien.

Lyng består av Gerhard Ersdal på gitar og tangenter, Astrid Espe på bass, koring og torader og Rigmor Jønsson på vokal. De har funnet sammen i et vakkert, neddempa og usedvanlig melodisk og lyrisk uttrykk der i all hovedsak Jønssons tekster, både på norsk og plettfritt engelsk og fransk, og Ersdals melodier og arrangement, tar oss med inn i et landskap som henter hemningsløst fra visetradisjonen samt pop, blues og jazz og sikkert en hel del annet også.

Jønssons vakre og lyse stemme ligger hele tida langt fremme i lydbildet og det tåler den på alle måter og Ersdal og Espe kler henne på et empatisk og stillfarende vis. Den franske folkevisa «Au Clair de la Lune» er unntaket - et hederlig sådan - ellers får vi 29 unike viser med Lyng - en fin trio som fortjener oppmerksomhet langt utenfor Stavanger og tilliggende herligheter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lyng

Dragevind

JøyeMegMusikk/rogalyd.no

Lyng

Skyggen min

JøyeMegMusikk/rogalyd.no

Umulig dans

Fra Spania, via New York, kommer Marta Sánchez og gir oss original og spennende akustisk jazz anno i dag.

Marta Sánchez og hennes kvintett har gjort seg godt kjent på gatene i New York.

I 2011 satte den klassisk skolerte Marta Sánchez kursen for New York og siden har hun blitt der værende. Jazzen kom snikende etterhvert og siden slutten av 90-tallet har Brad Mehldau vært en viktig inspirasjonskilde. Det forteller oss en hel del om hvilken retning musikken hennes er på vei, men det skal raskt legges til at Sánchez har noe helt eget å by på.

Det hevdes jo at New York, nærmere bestemt Brooklyn for Sánchez´ del, er verdens største smeltedigel for nesten hva som helst. Kvintetten til spanske Sánchez er vel kanskje noe av det aller beste bevis på det. Med seg har hun Daniel Dor fra Israel på trommer, Roman Filiu fra Cuba på altsaksofon, Rick Rosato fra Canada på bass og Jerome Sabbagh fra Frankrike på tenorsaksofon - nærmere et musikalsk mini-FN er det vel vanskelig å komme.

Sánchez, som er en utmerket solist med et distinkt anslag og som samtidig er utstyrt med stor dynamisk dømmekraft, har skrevet all musikken her til dette som er hennes tredje cd under eget navn, men som er mitt første møte med hennes univers.

Sánchez benytter seg av referanser fra både jazzens, rockens og den klassiske musikkens verden og setter det sammen til noe som hun har satt sitt eget bumerke på, ofte med spesielle taktarter. Hennes medsammensvorne, som også er nye bekjentskaper for meg, holder alle meget høy standard som solister, samtidig som de er svært så solidariske og empatiske i forhold til Sánchez´ budskap.

«Danza Imposible» har blitt et meget hyggelig møte med ei helt ny stemme - Marta Sánchez.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marta Sánchez Quintet

Danza Imposible

Fresh Sound New Talent/martasanchezquintet.bandcamp.com

Noko for seg sjøl

Alle som har hatt gleden av å oppleve Erlend Apneseth Trio enten live eller på plate, vet at musikken som kommer ut derfra er noe for seg sjøl. Slik er det også med oppfølgeren til debuten «Det andre rommet» - «Åra».

Erlend Apneseth Trio midt i naturen de sikkert føler seg hjemme i.

Hardingfelespilleren Erlend Apneseth (27) fra Jølster i Sogn og Fjordane er utdanna ved Ole Bull-akademiet på Voss og er nå bosatt i Ål i Hallingdal. Det mer enn antyder et nært slektskap med noe som er rotekte norsk. Det fikk vi også et herlig bevis på gjennom trioens debut og med bestillingsverket til Førde-festivalen, «Nattsongar», som begge har kommet ut siden 2016.

Da «Det andre rommet» blei unnfanga var trioen ganske fersk og hadde lite live-erfaring å slå i bordet med. De usedvanlig søkende og improviserende musikantene Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Stephan Meidell, her på akustisk barytongitar, live sampling og elektronikk - to utmerkede representanter for det oppegående Bergensmiljøet, var med første gangen og er fortsatt hjertelig tilstede. Nå har de mye mer ballast i ryggsekken, de har spilt mye live siden debuten og de har funnet fram til enda mer original og spennende musikk.

Med all erfaring og kunnskap om og kjennskap til hverandre, gikk de denne gangen til verket med en del skisser og melodisk materiale som de lekte seg med i dagene før opptak. De tok opp alle øvelsene og hørte gjennom alt for å sile ut det som fungerte og det som ikke funka.

Det har ført til knappe 40 minutter med 10 låter der impulser fra alt fra folkemusikk til samtidsmusikk, via impro og jazz har smelta sammen til noe helt eget. Hardingfela står hele tida sentralt og plutselig får vi også besøk av lyrikeren Erlend O. Nødtvedt som med sitt eget dikt «Lysne» tar det hele i ei ny retning på et spor.

Erlend Apneseth og hans trio var noe helt spesielt da de så dagens lys for et par år siden. De er fortsatt det og enda mer spennende og enda modnere nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Apneseth Trio

Åra

HUBRO/Musikkoperatørene

Vakkert og personlig

Engelske Django Bates har vært en av mine favorittpianister i en årrekke. Endelig får vi møte hans utmerkede trio også.

Django Bates´ Belovèd med Peter Bruun på trommer og Petter Eldh på bass under Oslo Jazzfestival.

De som har hatt ørene og andre sanser åpne for spennende jazz med utgangspunkt i fotballøya i vest, har vært oppmerksom på Django Bates (57) helt siden siden begynnelsen av 80-tallet. Med det store bandet Loose Tubes og de mindre Human Chain og den utmerkede kvartetten First House, markerte Bates seg raskt som en unik komponist og pianist, noe vi seinere også fikk oppleve i Sidsel Endresens band på hennes to ECM-utgivelser.

Bates, som vi sist møtte i en hyllest av Beatles-klassikeren «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» arrangert for storband, har i tillegg til ei flott karriere som utøvende musiker, også en langt framskreden CV som pedagog. I 2005 begynte han å undervise ved København prestisjetunge Rytmisk Musikkonservatorium og etter noen dagers vandring i gangene hørte han to «stemmer» i et øvingsrom som fikk han til å revurdere sin beslutning om aldri å sette i gang en tradisjonell trio med bass, piano og trommer. Bates mente det var mer enn nok av dem i jazzhistoria allerede. De to «stemmene» tilhørte den danske trommeslageren Peter Bruun (38) og den svenske bassisten Petter Eldh (34).

Heldigvis gjorde de to unggutta og studentene så stort inntrykk at trioen raskt blei en realitet - først på et fritt øvingsnivå, seinere for å gjøre egne versjoner av Charlie Parkers musikk for nå å dokumetere musikk stort sett ført i pennen av Bates. Det er to unntak her også, nemlig Parkers «Passport» og «This World» av Bates´ gamle samarbeidspartner, saksofonisten Iain Ballamy.

Det vi får oppleve med denne usedvanlig samspilte og empatiske trioen, er triojazz på sett og vis i tradisjonen etter Bill Evans: alle de tre instrumentene spiller ei like viktig rolle, men her framstår tre fantastiske lyttere og instrumentalister likevel som noe helt eget.

Tittelen «The Study of Touch» sier mye om hva slags musikalsk landskap vi beveger oss inn i her. Dette er ei melodisk reise så fintfølende, så klangrik og så uttrykksfull at den raskt beveger seg opp mot triotoppen på mi private liste. Det at den er spilt inn hos maestro Kongshaug i Rainbow i Oslo skader heller ikke og i Peter Bruun har det dukka opp en fargelegger som kanskje kan være Jon Christensens verdige arvtaker en dag. Herlig på alle vis er dette trio-visittkortet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Django Bates´ Belovèd

The Study of Touch

ECM/Naxos Norway

Et annerledes møte

Jan Bang og Audun Kleive er to av våre mest innovative og spennende musikanter. Her møter vi dem sammen.

Audun Kleive og Jan Bang - herlige og originale møter.

Siden Jan Bang og Erik Honoré etablerte den grensesprengende Punktfestivalen i Kristiansand i 2005, har det ført til mye, annerledes og spennende musikk. Herrene har vært eksepsjonelt flinke til å programmere og skape konstellasjoner få om noen hadde drømt om. Ikke minst har de, om ikke skapt, så i alle fall tatt live remix-sjangeren til et helt nytt nivå. Her får vi stifte bekjentskap med noen av remixene Bang og Kleive har gjort sammen på Punktfestivalen - både i Kristiansand og Praha, der det har dukka opp en avlegger.

Vi får være med på fire remxier gjort live som alltid og utgangspunktene er konserter gjort av artistene Eténèsh Wassié & Mathieu Sourisseau, Raster Notons Atom TM og Clarinet Factory & Floex - ingen av dem størrelser jeg har noe kunnskap om. Det betyr at jeg ikke har den minste anelse om hvordan «originalen» låt, så min vurdering blir utelukkende basert på hva Bang og Kleive har skapt.

Det er mer enn nok for meg. Grunnen er at de to har skapt fire flotte, unike og ikke minst imponerende stykker musikk i et lydlandskap ingen andre, på denne jord i alle fall, er i stand til å skape.

Perkusjonsforbildet Kleive er jo også en langt framskreden elektroniker, mens knotteskruer Bang er en lytter og en improvisator som hele tida sørger for at musikken og tankene beveger seg videre. Musikken er melodisk, søkende, spennende og hele tida annerledes - dette kunnne bare Jan Bang og Audun Kleive skapt.

Denne utgivelsen finnes kun på vinyl og digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Kleive & Jan Bang

The Periphery of a Building

Gråtone/Musikkoperatørene

Jazz mot nazisme

For nesten ti år siden blei den amerikanske trommeslageren og bandlederen Mike Reed og bandet hans «fanget» av en nazimob i den tsjekkiske byen Prerov. Her kommer Reeds historie og bandets musikalske tanker.

Mike Reed i spissen for sitt band People, Places & Things.

På vei fra spillejobb i Tsjekkia til Krakow i Polen, blei Mike Reed, tenorsaksofonisten Tim Haldeman, bassisten Jason Roebke og altsaksofonisten Greg Ward - til sammen People, Places & Things - simpelthen lurt til å gå av toget på feil stasjon. Det skulle vise seg å være i Prerov og byen viste seg å være på bristepunktet på grunn av en stor samling av nynazister. Kvartetten til Reed, med to afroamerikanere og to hvite, blei raskt sentrum for stor «interesse» fra nynazistene og bandet frykta raskt for livene sine. Etter mange viderverdigheter, som Reed forteller sterkt om i omslaget til cden - slikt er vanskelig med strømming gitt, kom de seg unna, men opplevelsen har sjølsagt satt seg fast og blitt med de fire for resten av livet. Historia fikk enorm oppmerksomhet verden rundt - nå bør musikken til Reed og bandet hans få like stort gjennomslag, men jeg tviler aldri så lite.

Reed og kvartetten hans som kommer fra Chicago, og muligens derfor ikke har fått samme oppmerksomhet som et New York-ensemble ville ha fått, framstår som et supertøft band med solide røtter i den akustiske 60-talls arva fra Sambandsstatene, men satt inn i et musikalsk utrykk anno vår tid. Reed (43) er også et relativt ferskt medlem av musikerkollektivet AACM og musikken hans har så definitivt røtter i den tradisjonen også.

Marvin Tate, som resiterer sterke tekster med klare politiske over- og undertoner på noen av spora, kornettisten Ben Lamar Gay og bassklarinettisten Jason Stein, er også gjester og forteller oss veldig tydelig at det finnes mye strålende talent i Chicago som kommer oss for øre altfor sjelden.

Reed sier at «the music is a companion to my dream-like reflection on the ultimate contradiction of being and being other». Jeg har uansett fått en ny favoritt i Reed og hans musikk om han er seg sjøl eller ikke. Dette er tøft og flott på alle slags vis og historia er en nyttig påminnelse om at vi ikke må glemme verken vår nære eller litt fjernere fortid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Mike Reed

Flest & Bone

482 Music/mikereed1.bandcamp.com

Til ettertanke

Knut Bjørnar Asphol er en usedvanlig allsidig musikant. Her møter vi han i det ettertenksomme hjørnet.

Knut Bjørnar Asphol sammen med noen av sine beste venner.

Den ene dagen treffer vi Asphol i en øs pøs Toten-soulsetting sammen med Stjernekampvinner Knut Anders Sørum. Seinere får han Spellemannpris for beste barneplate sammen med kona og de to sønnene sine med Superbarnas «Hipp Hurra».

Knut Bjørnar Asphol stopper på ingen måte der. Med «The Awakening» gir han oss nemlig sin sjette solo-cd siden han debuterte med «Organic Ocean» i 2008. Med seg underveis på sine musikalske ekskursjoner har han fått kremmusikere som Jan Bang, Stian Carstensen, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær. Nå har han derimot strippa startoppstillinga nesten inntil beinet.

Her dreier det seg i stor grad om Asphol - og kun Asphol. Han har komponert og produsert musikken og han spiller alle instrumenter som er involvert her - det vil si gitarer, tangenter, maskiner, computere og gudene vet hva. Asphol har tydeligvis veldig god kontroll på hva studioet han er utstyrt med hjemme kan levere. Med alle ideene på plass kun i sitt eget hode, har han skapt ambient og atmosfærisk musikk som noen ganger beveger seg, men som andre ganger står nesten stille.

Jeg får underveis bilder som tar meg med til yogatimer eller meditasjon - altså musikk som beveger seg lite og som beveger meg lite. Den oppleves på et vis som søvndyssende - egna til at den store ro skal senke seg. Det er for så vidt ikke noe feil med det, det er bare det at slike new age-liknende uttrykk ikke appellerer noe særlig til meg.

På noen av spora har Asphol med seg vokalistene Frida Amundsen og Petter Skippervold - som resiterer to dikt. Det er så avgjort med på å få bevegelse i musikken og Asphol viser oss ved flere anledninger at han både er en meget god gitarist og en melodiker av rang. Det er så avgjort når han beveger seg dit at jeg trives best med Knut Bjørnar Asphol og hans oppvåkning.

De som er ute etter ei stille og meditativ musikalsk reise, kan definitivt hyre på her. De som vil ha en ny dose av den heftige og rocka Knut Bjørnar Asphol skal leite helt andre steder.

Knut Bjørnar Asphol

The Awakening

Labels&Gentlemen/Musikkoperatørene

Vinden blåser fra vest

Den amerikanske gitaristen Scott DuBois tilhører den meget spennende underskogen i moderne amerikansk jazz. Her følger nok et eksempel på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Scott DuBois er en meget original komponist og gitarist.

Mitt første møte med Scott DuBois (39) var for to år siden da han ga oss «Winther Light». Det tok ikke lang tid å skjønne at vi hadde med en musikant å gjøre som hadde noe uamerikansk å fare med. To år seinere kommer altså oppfølgeren som en solid manifestasjon på at DuBois har fortsatt utviklinga fram mot seg sjøl.

Som sist har han med seg et ypperlig kollektiv med den meget etterspurte bassisten Thomas Morgan, den danske trommeslageren Kresten Osgood og den tyske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Gebhard Ullmann.

Med «Autumn Wind» har komponisten DuBois gått bakover i kronologien fra vinter til høst og gjennom de 13 komposisjonene beskriver han sine opplevelser fra september til desember. Ideen fikk han på en tysk togstasjon etter en turné med bandet sitt: han ville bruke tre kvartetter til å skape en samtale mellom samtidsmusikk og moderne jazzlåter og improvisasjon.

Det førte til at han gikk i studio i København med jazzkvartetten sin først i februar i fjor og deretter med en strykekvartett og en blåsekvartett i New York i april. Det har ført til en organisk og unik musikalsk reise gjennom høstmånedene med stor bruk av dynamikk der forskjellige moderne uttrykk møtes og der vi får høre fire meget langt framskredne jazzmusikanter som tydeligvis har et nært og ekte forhold til hverandre etter å ha jobba mye sammen. Det at to kommer fra USA og to fra Europa har definitivt hatt sitt å si for det endelige uttrykket.

Scott DuBois framstår som en original, spennende og inderlig komponist, bandleder og ikke minste gitarist. Han fortjener mye mer oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scott DuBois

Autumn Wind

ACT/Musikkoperatørene

Fri flukt

Randi Tytingvåg har gjennom flere år og en rekke plateutgivelser vist oss at hun har noe unikt å fare med både som vokalist og låtskriver. Her gjør hun det kanskje i større grad enn noensinne.

Randi Tytingvåg Trio samla rundt en mikrofon.

Randi Tytingvåg (39) fra Stavanger har vist oss gjennom konserter i inn- og utland og fem tidligere skiver at hun er i besittelse av en allsidighet og en stemmeprakt som gjør at hun skiller seg ut fra «alle» andre. Hun har også stått mye på teaterscena etter at hun vendte hjem etter jazzstudier i England rundt 2000.

Vi som har vært så heldige å få følge Tytingvåg gjennom hele hennes platekarriere har skjønt at hun henter inspirasjon fra en rekke kilder som til sammen blir tytingvågsk. Sammen med sin relativt ferske trio er dette tydeligere enn noensinne.

Med gitaristene, vokalistene, og en masse annet, Dag S. Vagle og Erlend E. Aasland som følgesvenner, tolker Tytingvåg et dusin egenkomponerte låter med tekster hun har skrevet sjøl. Det er stort sett så nedpå og så inderlig som vel tenkelig og vi nesten føler at de tre er samla rundt en enkelt mikrofon for å få den rette stemninga.

Jazz, blues, roots, folk og country er gjenkjennbare kilder til dette brygget og når så Knut Reiersrud og Nils Økland dukker opp som gjester på noen av spora, så er det enkelt å legge sammen at «Roots & Wings» må bli et kvalitetsprodukt. Aldri har Randi Tytingvåg vært mer Randi Tytingvåg enn nå - det sier ikke så reint lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Randi Tytingvåg Trio

Roots & Wings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Beintøff start på året!

Den italienske vokalisten Lorenzo Esposito Fornasari, med kunstnernavnet LEF, har samla et superlag med norske musikanter og den amerikanske bassgiganten Bill Laswell til et prosjekt som både rocke- og jazzfolket kan glede seg til.

LEF med et lag i ultrasuperklassen.

Jeg må bryte sammen og tilstå at Lorenzo Esposito Fornasari (40) er et nytt bekjentskap for meg, til tross for at han har jobba med mangt og mange innen moderne, sjangersprengende musikk i grenseland mellom rock og jazz. I bandet Berserk jobba han blant annet med Eivind Aarset og de ga ut sin debutalbum i 2013.

Her har LEF, som har skrevet all musikk og alle tekster, debutert under eget navn også med et meget ambisiøst multimediaproisjekt som har fått tittelen «Hypersomniac». Sammen med landsmannen Pier Luigi Rocca har han skrevet ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et sentralt aspekt og lydsporet til denne fortellinga er det altså det dreier seg om her. De som vil se fortellinga kan gå inn hypersomniacproject.com.

Innspillinga er gjort i Velvet Recording Studio i Oslo og det er egentlig ikke så overraskende når vi ser på lagoppstillinga: Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) på trommer, Nils Petter Molvær på trompet, Ståle Storløkken (Supersilent, Elephant9 og Terje Rypdal) på orgel og andre tangenter og Eivind Aarset på gitar - her snakker vi de upperste av de upperste som Borgulfsen ville ha sagt det - pluss sjølvaste Bill Laswell (Motörhead, Herbie Hancock og Iggy Pop) på elbass og britiske Rebecca Sneddon (Free Nelson Mandoomjazz) på saksofon.

Musikken LEF har skrevet som en viktig del av dette prosjektet henter minst like mye fra beintung rock som fra improvisasjonsmusikk. Sammen med disse utmerkede og usedvanlig åpensinnede musikantene kan han føle seg fri til å ta budskapet sitt akkurat dit han vil - han vet han kan føle seg trygg på at her kommer det personlige bidrag som gjør det hele unikt - og det blir det!

LEF synger på engelsk og han synger rått og tøft og dette er musikk og et uttrykk som snakker i minst like stor grad til rockefolket som til jazzfolket. Det får publikum her til lands muligheten til å høre på Røverstaden (ex-Club7) den 20. april for første gang i Norge i alle fall - og kanskje også verdenspremiere - inntil da anbefales skiva på det sterkeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

LEF

Hypersomniac

RareNoise Records/MusikkLosen

Ut av året med fullt trøkk!!

Knut Anders Sørum har bergtatt folket på et imponerende vis - med inderlighet, skikkelighet og enorme mengder musikalitet. Her møter vi han der han trives aller best - sammen med sitt trofaste og stadig voksende publikum.

Knut Anders Sørum kom til sine egne og de tok vel i mot han.

Det snakkes ofte om annus horribilis - at det meste har gått til helvete. For Knut Anders Sørum har nok de to seineste åra vært akkurat det motsatte. Etter å ha levd lenge i musikkens tjeneste, og fått et godt navn og rykte i både musiker- og bransjekretser, så tok det virkelig av med seier i NRKs Stjernekamp høsten 2016. Siden har pila bare fortsatt å peke oppover, publikum har tatt han til seg i stadig større grad og han har gjør det han elsker for fulle hus.

Det er nok mye han elsker i musikkens verden, men et uttrykk med masse soul og gospel i seg er ganske så nært kjerna i Knut Anders Sørums univers. Når han så legger si inderlige og usminka stemme på toppen av det hele - på totensk må vite - så blir det nesten automatisk fest når Sørum inntar ei hvilken som helst scene.

Med «Live» inviterer han noe så voldsomt til fest. Bandet hans med Knut Bjørnar Asphol på gitar og Iver Olav Erstad på tangenter i spsissen for en tett og superempatisk gjeng med tre korister for anledninga, tar oss med på tur gjennom signingsferden etter Stjernekamp der produsent Asphol og Sørum har plukka det beste av det beste fra en rekke konserter. Mesteparten er henta fra Kongsberg Jazzfestival og i tillegg til coverversjoner av Prøysens «Jørgen hattemaker» og «Visa om løgna» og OnklPs «Glir forbi», så er det Sørums egne låter og tekster som tar oss med til ei herlig avslutning på 2017.

Knut Anders Sørum er så gjennomført ekte i alt han foretar seg og det groover noe så inn i helvete av både stemma, uttrykket, låtene og bandet hans. Spesielt heftigere måte å si takk for i år på er ikke mulig å ønske seg!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Anders Sørum

Live

Drabant Music/Musikkoperatørene

Fritt for Coltrane

Tre frihetssøkende herrer, med Ståle Liavik Solberg som «vår» mann, møttes i New York og lot det virkelig stå til.

Ståle Liavik Solberg fra Hamar, tyske Pascal Niggenkemper og amerikanske Joe McPhee møttes uten grenser.

Den 38 år unge trommeslageren Ståle Liavik Solberg har i store deler av dette århundret markert seg mer og mer i den ypperste eliten der såkalt frijazz bedrives - det være seg både her hjemme og i Utlandet. Vi har møtt han i en rekke konstellasjoner og han har også, sammen med med Paal Nilssen-Love, stått i spissen for Blow Out-serien i Oslo der musikk man ellers sjelden får høre, har kommet til overflaten.

Liavik Solberg er åpenbart en initiativtaker som får ting til å skje rundt seg. Dette livemøtet i Brooklyn i New York for to år siden kom i stand takket være Liavik Solberg. Han inviterte med seg legenden Joe McPhee (78) på tenorsaksofon og lommetrompet og Pascal Niggenkemper (39) på bass og utgangspunktet for denne ekskursjonen er tre helt åpne samtaler mellom kloke og lyttende musikanter med helt egne stemmer de tar med til «bordet».

De tre «låtene», som varer i henholdsvis ni, ti og 23 minutter, er alle kollektivt unnfanga. Tittelen på låt nummer to, «A Supreme Love (For John Coltrane», sier en hel del om hvor tanken bak denne musikken og dette uttrykket kommer fra. Det hersker altså ingen tvil om at det fundamentet Coltrane skapte på slutten av sitt liv, har blitt implementert og tatt videre av disse tre.

Dette møtet er altså åpent, fritt og hele tida søkende og samtalene er ustoppelig interessante - slik det blir når folk og musikanter med noe unikt på hjertet møtes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe McPhhe - Pascal Niggenkemper - Ståle Liavik Solberg

Imaginary Numbers

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Grenseløst

Jens Christian Bugge Wesseltofts selskap Jazzland kaster sitt nett stadig videre. Denne gangen har sør-afrikanske, men Norge-bosatte Bafana Nhlapo blitt løfta fram og vi blir bare rikere og rikere.

Bafana Nhlapo har noe helt eget å dele med oss.

Jazzland har vært, er og kommer til å bli værende et viktig plateselskap både her på hjemmebane og etterhvert også godt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det kommer på ingen måte til å avta etter at Bugge og hans nære medarbeider Sten Nilsen nå har utvida virksomheten med underbruket Jazzland World.

Det betyr som navnet mer enn antyder at Jazzland har et ønske om å presentere musikk som har henta sitt utgangspunkt fra en rekke steder på kloden - gjerne kombinerte med impulser her hjemmefra også.

Sør-afrikanske Bafana Nhlapo, opprinnelig fra Soweto ved Johannesburg, har funnet kjærligheten i Norge og har bodd her i flere år nå. Han har skrevet all musikken her og både som vokalist og perkusjonist forteller han om et særpreg som det er veldig hyggelige å stifte bekjentskap med.

Han synger litt på engelsk, men i all hovedsak på sitt morsmål IsiZulu, og hans falsettstemme er av det inderlige slaget. Zulumusikken ligger i bånn for alle låtene, men det er så avgjort mulig å høre spor av både afro, funk, jazz og rock også.

Når så Nhlapos landsmanninne Shannon Mowday, den fine saksofonisten vi kjenner fra Denada Ensemble - også hun bosatt i Norge, Øyvind Brække og Bugge Wesseltoft, har skrevet tøffe arrangement for et slags street brassband, så er Nhlapos musikk og uttrykk innramma på et herlig vis med ei blåserekke bestående Mowday, Brække, trompeter Morten Stang Koppang og tubaist Lars Andreas Haug. Vokalist Sisi Sumbundu og trommeslager Uriel Seri er så avgjort med å skape det flotte og livsbejaende lydbildet også.

Bafana Nhlapo er et helt nytt bekjentskap for meg - et svært hyggelig sådan og Jazzland-herrene skal ha all mulig slags ære for å utvide virksomhetene med Jazzland World.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bafana Nhlapo

Ngikhumbule khaya

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En fin overraskelse

Nok en gang har postmenn, eller kvinner, slått til - både i Italia og i Norge. Det har gitt meg en flott musikalsk julegave.

Mauro Sigura, helt til høyre, med sin empatiske kvartett.

Det er vel ikke akkurat noen nyhet at musikk er et internasjonalt og grensesprengende språk egna til å skape møter og forståelse mellom mennesker. Noen er så heldige at vi blir servert stadig nye møter på et sølvfat og jeg er blant dem. For ikke lenge siden dumpa dette høyst spesielle kvartett-visittkortet fra den italienske oud-spilleren Mauro Sigura ned i postkassa. Her var det vært mye original og livgivende musikk å glede seg over.

Sammen med en empatisk trio bestående av trommeslageren Alessandro Cau, bassisten Tancredi Emmi og og pianisten og elektronikeren Gianfranco Fedele - helt ukjente - for meg, men høykompetente herrer, og med vokalistene Marta Loddo og Rosie Wiederkehr som gjester på noen av låtene, tar Sigura oss med på en melodisk ekskursjon med røtter i bortimot alt som finnes av musikk og kulturer i og rundt Middelhavet og fusjonerer det på et unikt vis med moderne jazz.

Sigura, som er en virtuos på sitt lutt-liknende instrument, tar oss inn i en for de fleste av oss sjelden og fascinerende verden. Kvartetten og musikken har fått stor oppmerksomhet i sør-Europa, spesielt i Italia sjølsagt, og for alle med åpne og nysgjerrige sanser i vår del av verden anbefales den også på den varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mauro Sigura Quartet

The Colour Identity

S´ard-Egea/thecolouridentity@gmail.com

På vei til topps

Bassist, vokalist og bandleder Ellen Andrea Wang er på vei inn i det ypperste sjiktet - uansett sjanger.

Ellen Andrea Wang er stadig på vei.

Ellen Andrea Wang (31) fra jazzmetropolen Fall i Søndre Land, ikke så langt fra Gjøvik, er fortsatt den eneste som har vært solist med Østre Toten Storband og spilt med Sting i Paris i løpet av ei uke! Det sier en hel del både om hvor ettertrakta og hvor allsidig hun er.

Wang har i tillegg til sin egen karriere, også spilt mye med etablerte verdensstjerner som Manu Katché og Marilyn Mazur. Det er sjølsagt også med å bekrefte hvor langt hun har kommet siden oppveksten ikke langt fra Mjøsa og neste etappe på Musikkhøgskolen med Bjørn Kjellemyr som basslærer.

På egen hånd har Wang også gjort seg solid bemerka med bandet Pixel og under eget navn debuterte hun i 2014 med «Diving». Nå er det det klart med oppfølgeren «Blank Out» som tematisk handler om at vi har lyst til å fjerne eller slette det som er vanskelig - ikke kaste oss over det og ta ansvar. Hun har fått utmerka hjelp til tekstene fra Martin Hagfors, mens musikken har hun ansvaret for aleine.

Når hun så fortsatt har så bra tonefølge som vel tenkelig i trommeslager og perkusjonist Erland Dahlen og allehånde tangentist Andreas Ulvo, så har Wang skapt et lydlandskap som kler henne og tekstene på aller beste vis og der hennes vokal blir løfta akkurat så langt fram i lydbildet som både uttrykket hennes og tekstene fortjener.

Er det jazz eller er det pop Ellen Andrea Wang byr på denne gangen? I mine ører beveger hun seg i retning et poputtrykk med «Blank Out», men som salige Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig og det Ellen Andrea Wang gir oss her hører så avgjort hjemme i kategori én.

Med sitt store, jeg vil nesten si enorme talent, både som låtskriver og vokalist/bassist, er det sjølsagt veldig spennende å høre hvor Ellen Andrea Wang dukker opp neste gang. Det blir garantert i et kvalitetslandskap et eller annet sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andrea Wang

Blank Out

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En av de aller hippeste

Donald Fagen, den gjenlevende halvparten av Steely Dan, er så avgjort en av de mest særpregede musikantene som finnes i rock-, pop-, soul-, funk-, jazzland. Her får vi «alt» han har gjort på egen hånd pluss litt ekstra som aldri har vært ute før.

Donald Fagen i kjent positur med Steely Dan.

I løpet av januar runder Donald Fagen 70. Om det er grunnen til at han og plateselskapet hans ønsker å gi de mange hundretusener/millioner av fans kloden rundt en julepresang eller omvendt bursdagspresang vites ikke, men uansett er det bare å takke og bukke.

Fagen og hans sjelefrende i Steely Dan, Walter Becker, som gikk bort tidligere i år, hadde jo en fantastisk produksjon med sitt sjangersprengende og trendsettende band. Fansen venta ofte i åndeløs spenning på bandets neste skive - det tok alltid laaaaang tid. Bandet, som blei unnfanga i 1971, oppnådde en voldsom popularitet - til tross for at de tok seg lange pauser - og blei berømt for mange ting, men den sofistikerte sounden og de fantastiske melodiene var to av årsakene.

Mens bandet tok seg solide pauser, jobba både Becker og Fagen med egne prosjekter. For Fagens del førte det blant annet til fire soloskiver: «The Nightfly» fra 1982, «Kamakiriad» fra 1993, «Morph the Cat» (2006) og «Sunken Condons» - hans foreløpig siste fra 2012. I mine ører låter det nesten like hipt og flott som Steely Dans legendariske skiver og her får vi dem alle samla!

Ikke nok med det. Blodfansen har nok i stor grad de fire Fagen-utgivelsene fra før, men som en ekstra bonus i denne «kjipe juleutgivelsen» har selskapet og Fagen funnet frem til ti enten svært sjeldne eller tidligere uutgitte låter. Noe er demoer, noe er henta fra TV-produksjoner, ei låt fra en danseoppsetting, mens noe er filmmusikk - alt holder høy Fagen-standard. Ekstra morsomt for oss nordmenn er at «vår egen» Georg Wadenius - en av vår tids store gitarister innen de fleste moderne sjangre - spiller både på de originale utgivelsene og på et av de «hemmelige» spora.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Donald Fagen

Cheap Xmas: Donald Fagen Complete

Rhino/Warner Bros./Warner Music

Helt forskjellig

Midsunds store datter, en av dem i alle fall, Eldbjørg Raknes, er ikke i stand til å gjenta seg sjøl. Så flott og spennende det er!

Nils-Olav Johansen, Eldbjørg Raknes og Kirsti Huke - ut mot havet!

Det begynner å bli noen år siden Eldbjørg Raknes (47) var en nysgjerrig, ung frivillig på Moldejazz nå. Nysgjerrig er hun så definitivt fortsatt og etter å ha blitt tildelt både Kardemommestipendet, Radka Toneffs Minnepris og norsk jazz´ høyeste utmerkelse, Buddyprisen, så beviser hun det nok en gang med en av sine aller beste og mest originale visittkort - «Again!».

Raknes, som har bodd og jobba i og rundt det spennende miljøet rundt Jazzlinja i Trondheim det meste av sitt voksne liv, har en voldsom produksjon bak seg. Hele 28 CD-er har hun gitt oss under eget navn og alle har vært ulike hverandre - Eldbjørg Raknes har på mange vis nekta å stå stille.

Med «Again!» får vi for andre gang en statusrapport fra Raknes der hun har skrevet alle tekster og all musikk sjøl. Det meste foregår på engelsk, med unntak av ur-romsdalske «Kaedåværlik?» - en morsom musikalsk ordleik. Med flott reisefølge i Kirsti Huke og Nils-Olav Johansen, begge utmerkede og ikke minst særpregede vokalister, som også trakterer elektronikk og live sampling - som Raknes også gjør - blir det skapt lydlandskaper som er ulikt alt annet som har kommet min vei. Johansens usedvanlig smakfulle gitarspill løfter også «Again!» opp til noe unikt.

Både Raknes og de to vennene og kollegene fra Jazzlinja i Trondheim har helt spesielle stemmer som kler hverandre på et utmerket vis - ofte trestemt. Gjennom det tekstlige og musikalske universet til Raknes, spilt inn henholdsvis live på Midsund Marina i september og i Ocean Sound Recordings på Giske, blir vi presentert for et tidvist melodiøst og vakkert og tidvist eksperimentelt og søkende univers. Det er hele tida veldig raknesk og aldri likegyldig. Tittelen på avslutningssporet er «Do You Have Something Nice to Tell Me?». Eldbjørg Raknes har i alle fall veldig mye hyggelig å fortelle oss - også denne gangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eldbjørg Raknes

Again!

MYrecordings/Musikkoperatørene

Viktig beskjed

Fløytisten og bandlederen Nicole Mitchell har sammen med poeten Haki Madhubuti gitt oss en viktig - svært viktig - påminnelse mot slutten av det første Trump-året.

Nicole Mitchell og Haki Madhubuti har noe svært viktig på hjertet.

Sjelden har vel mitt lille PS på slutten av mine anmelder passa bedre enn ved denne anledninga. Den visjonære og originale fløytisten, komponisten og bandlederen Nicole Mitchell (50) har vært en sentral skikkelse, først i Chicago, og seinere nasjonalt og internasjonalt og med «Liberation Narratives» tar hun kanskje det viktigste steget i si karriere.

Noe av det første hun gjorde etter at hun kom til Chicago i 1990 var å oppsøke bokhandelen, og mye mer, til forfatteren Haki Madhubuti (75). Hun følte at hun hadde mye å hente fra Madhubuti og miljøet rundt han. Det endte med at hun jobba for han i en årrekke og nå er det på sett og vis klart for en slags pay back time.

Mitchell var artist in residence ved Logan Art Center på University of Chicago i 2016 og et av hennes prosjekt var å utvikle og fremføre «Liberation Narratives». I få ord var det å sette musikk til Haki Madhubutis lyrikk - lest av han sjøl.

Haki Madhubuti er et fullstendig nytt navn for meg, men det er lett å skjønne, etter å ha hørt hans lyrikk her, at han er i sentral stemme i det radikale, intellektuelle miljøet i Chicago og kanskje USA også.

Madhubuti er svart og stolt av det og det er også sentralt i lyrikken hans. Innspillinga er i stor grad gjort live høsten 2016 etter at Trump vant valget over there og med det som bakteppe er dette en sterk og svært viktig melding fra både Madhubuti og Mitchell. Han legger ikke et sekund skjul på hva og hvor hans afro-amerikanske søstre og brødre står i kampen som er tydeligere og viktigere enn noen gang.

Nicole Mitchell har skrevet musikk som kler lyrikken til Madhubuti perfekt. Den er vakker, melodisk, sterk og ofte svært bluesprega og sammen med sitt Black Earth Ensemble bestående av Jovia Armstrong på perkusjon, Renee Baker og Zara Zaharieva på fioliner, Harrison Bankhead på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Tomeka Reid på cello, Ugochi på vokal og Pharez Whitted på trompet, pluss Mitchell på fløyte og Madhubuti godt miksa langt fremme i lydbildet slik at det er lett å få med alt han har å melde og det er ikke reint lite, blir «Liberation Narratives» en svært viktig påminnelse om ved hvilket veiskille vi og verden står akkurat nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nicole Mitchell and Haki Madhubuti

Liberation Narratives

TWP/Black Earth Music/nicolemitchell.bandcamp.com

Lett og vakkert

Andreas Dreier tar med seg sin mjuktswingende trio og gir oss vakker og melodiøs jazzmusikk - så tidløs musikk som overhodet mulig.

Adam Pache, Bjørn Vidar Solli og Andreas Dreier sørger for at jula swinges inn - resten av året også.

For tre år siden ga Andreas Dreier oss et unorsk lite visittkort under navnet «Poinciana». Oppskrifta og inspirasjonen var henta fra den legendariske trioen til Ahmad Jamal rundt 1960. Den bestod av sjefen på piano, Israel Crosby på bass og Vernel Fournier på trommer og bød på lys og lettfattelig swingmusikk med røtter i bebop og med klare linjer til klassisk musikk også.

Denne stilreferansen og dette uttrykket har ikke vært mye å høre her på berget - uvisst av hvilken grunn. Derfor er det ekstra hyggelig at danske, men Norge-bosatte Andreas Dreier har tatt opp stafettpinnen og ført den videre. Oppfølgeren er spilt inn av alle steder i Konfirmantsalen i Vålerenga kirke i Oslo for vel et år siden og med eksakt samme mannskap som sist, australske, men Roma-bosatte Adam Pache på trommer og vår egen Bjørn Vidar Solli, med lange New York- og USA-opphold bak seg, på gitar, så får vi ei stilsikker, varm og inderlig reise i Jamal-land, men altså med gitar i stedet for piano og det gjør definitivt ingen verdens ting - heller tvert i mot.

Med et lett gjenkjennelig repertoar bestående av alt fra «I´ll Remember April» til «Moonlight in Vermont» og «Moon River» til to Jamal-låter, «Ahmad´s Blues» og «Raincheck» - i to versjoner for sikkerhets skyld - blir vi servert en godtepose av empatiske musikanter som både har skjønt hverandre og dette vakre og inderlige uttrykket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Dreier Trio

But Not for Me

Losen Records/MusikkLosen

Originalt på alle vis

Den trommeløse engelsk-danske trioen Malija gir oss kreativ kammerjazz av meget høy kvalitet.

Malija har blikket retta samme vei.

Malija består av saksofonisten Mark Locheart, bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble. Det er herrer med fartstid i band som Polar Bear, Loose Tubes, Phronesis og hos bandledere som Bobby Wellins og Tom Rainey. Det mer enn antyder hvilket nivå de befinner seg på og med oppfølgeren til trioens debut «The Day I Had Everything» for to år siden, som gikk meg hus forbi, forteller de oss at de hører hjemme i moderne, akustisk jazz sin Premier League.

De tre musikantene har skrevet musikken hver for seg og jeg har ingen problemer med å lene meg på den meget oppegående danske bassisten Jasper Høibys beskrivelse av musikken: den er rar, enkel, komplisert, fri, tight, flytende, stygg, vakker og den kommer fra hjertet.

Dette er med andre ord kammerjazz i en slags tradisjon etter Jimmy Giuffres trio sammen med Paul Bley og Steve Swallow fra 60-tallet, men så avgjort flytta inn i et 2017-landskap.

«Instinct» er et meget passende navn på denne skiva og denne musikken. De tre er nemlig usedvanlig lyttende musikanter som reagerer instinktivt på hva de andre foretar seg nesten før det blir spilt - de bare vet hva som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Malija

Instinct

Edition Records/Border Music

Vi har Kari

De e kje kvær dag ho kjæm me ny plate ho Kari Bremnes, men når ho gjør det så har ho mykje å melle - velldi mykje!

Kari Bremnes - endelig tilbake.

Det får være nok med dialektbruk herfra - også på det området er nemlig Kari Bremnes (61) en mester. Et annet område hun også mestrer bedre enn de fleste er å sette ord på lengsel og en lengsel har jeg kjent på når det gjelder å få kjenne på hvor hun er - det er fem år siden «Og så kom resten av livet», hennes forrige visittkort.

Hvorfor hun bruker så lang tid veit jeg ikke - jeg holder muligheten åpen, som hun skriver og synger, for at hun sjølsagt trenger god tid for å komme inn til kjernen nok enn gang. Det er nemlig igjen slik at en av de flotteste og viktigste historiefortellerne i norsk musikkliv, i norsk kulturliv, igjen forteller oss noe som er viktig, som er sterkt, som er varmt, som er godt og som er egna til ettertanke og det gjøres som kjent ikke i en håndvending.

Kari Bremnes er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber og du verden så godt det er å ta bolig i fortellingene hennes, uttrykket hennes og måten hun er helt aleine om å formidle dem på. Hun inviterer oss inn, lar oss bli en del av historia og sørger også for at vi kanskje blir aldri så lite klokere.

Omgitt av et strålende band med Hallgrim Bratberg og Børge Petersen-Øverleir på gitarer, Børre Flyen på trommer, Petter Waldemar Nohr Unstad på bass og i særdeleshet Bengt E. Hanssen på tangenter, vokal, programmering og ikke minst som smakfull produsent, skaper Bremnes et herlig melodisk landskap der «innpakninga» hele tida løfter fram historia og vokalen, som sjølsagt og heldigvis ligger langt fremme i lydbildet.

Om det er som tradisjonell vokalist eller som rapper - du verden så troverdig hun gjør det også - så bekrefter Kari Bremnes igjen at hun er en enestående artist og formidler som har noe helt spesielt å melde. Her er det mange eksempler på det; hyllesten til den palestinske vokalisten Rim Banna er min favoritt foreløpig, men konkurransen er beinhard. Nå håper jeg bare det ikke tar fem år til neste gang Kari Bremnes vil berike oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Bremnes

Det vi har

Månestein/Musikkoperatørene

Hvilken trilogi!

Den svenske vokalisten, bandlederen og komponisten Lina Nyberg la ut på ei svært så ambisiøs reise i 2014. Hun ville skape en trilogi om intet mindre enn verden. Nå er hun i mål og du verden (....) for en kunstnerisk seier hun kan bokføre.

Lina Nyberg er i mål med sitt enorme prosjekt.

Jeg har fulgt Lina Nyberg (47) sin karriere med ujevne mellomrom siden hun debuterte på duo med Esbjörn Svensson i 1990. Det har hele tida vært en sann fryd. Det har vært flere høydepunkter underveis, men i mine ører hersker det ingen tvil om at hennes trilogi, som starta med «The Sirenades» i 2014 og som blei fulgt av «Aerials» i fjor og som blir avslutta med «Terrestrial» nå, er hennes foreløpige mesterverk.

Musikken hun har skapt underveis har blitt framført av alt fra storband, via strykekvartett og denne gangen med symfoniorkester. Dessuten har hennes strålende kvartett bestående av Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar vært meget tilstede hele veien.

Tematisk handler tekstene til Nyberg om intet mindre enn livet på jorda og jordas liv med oss. De store spørsmåla med andre ord, men Nyberg makter å løfte det opp slik at vi blir nødt til å tenke sjæl som Trond-Viggo Torgersen sa det for noen år siden.

Alle utgivelsene i trilogien er dobbelt-CD-er og denne gangen åpner festen sammen med NorrlandOperaen Symphony Orchestra under ledelse av Anna-Maria Helsing. De har bestilt verket «Terrestrial» av Nyberg og innspillinga er gjort live i Umeå i mai. Bortsett fra en tekst skrevet av den indiske forfatteren Arundhati Roy, har Nyberg ansvaret for alt av både tekst, musikk og arrangementer, inkludert et symfonisk dikt over tre satser. Imponerende, flott og sterkt hele veien.

Del to er også spilt inn i mai, men i den andre enden av Sverige, live med publikum i Göteborg. Her råder Nyberg grunnen aleine sammen med kvartetten sin. I tillegg til masse eget materiale gir også Nyberg oss klassikeren «Lazy Afternoon» og to brasilianske sanger av henholdsvis João Gilberto og Baden Powell/Vinicius de Moraes pluss en annerledes versjon av låta med Roy-teksten vi også fikk med symfoniorkesteret.

Lina Nyberg har utvikla et helt eget uttrykk og med sin klokkeklare diksjon er hun en tekstformidler av meget solid kaliber. Nå hun så er en poet, komponist, arrangør, visjonær og bandleder i toppklasse, så plasserer det Lina Nyberg helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lina Nyberg

Terrestrial

Hoob Records/MusikkLosen

Veldig mye tøffere enn toget

Motorpsycho, med ny fyrbøter, fremstår som tøffere og heftigere enn noen gang.

Motorpsycho er en tøffere og mer original organisme enn kanskje noen gang.

Jeg bryter øyeblikkelig sammen og tilstår at jeg ikke har fulgt Motorpsycho i tykt og tynt gjennom alle år. Jeg har egentlig bare meldt meg skikkelig på de seineste åra og virkelig fått opp ørene for at dette er et band med noe helt spesielt å melde etter «The Death Defying Unicorn» der de samarbeida tett med Ståle Storløkken og der Ola Kvernberg, Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra også spilte sentrale roller.

Det begynner å bli fem år siden og sjøl om jeg ikke har venta like spent som blodfansen kloden rundt, så har jeg definitivt sett fram til «The Tower». Bandet, og spesielt gitarist, tangentist og vokalist Hans Magnus «Snah» Ryan, har fortalt oss ved flere anledninger at de befinner seg i en rekke spennende grenseland. Ikke minst sammen med improviserende herrer som Kjetil Møster, Ståle Storløkken og Thomas Strønen i bandet Reflections in Cosmo, har han fortalt oss tydelig at han er en søkende og finnende musikant langt forbi rockebagen også.

Likevel er det vel ikke noen grunn til å legge skjul på at den største delen av hjertet fortsatt banker heftigst når han og barndomskamerat Bent Sæther, på bass, tangenter og vokal, kommer sammen og fyrer opp Motorpsycho igjen med mer eller mindre jevne mellomrom. Sammen med den nye trommeslageren Tomas Järmyr, svenske som har gjort trønder av seg etter at Jazzlinja blei et naturlig stoppested for han også, har de to grunnleggerne tatt turen til Los Angeles og Joshua Tree og laga et rockealbum som kommer til å bli stående som en bauta i musikkhistoria - i alle fall hørt med norske ører. Jeg er også sikker på at «The Tower» kommer til å få et stort internasjonalt nedslagsfelt......trur eg.

Musikken, som Ryan og Sæther har skrevet enten hver for seg eller sammen, er tøff, riffbasert, ganske så lys og hele tida usedvanlig melodisk. Likevel sørger spesielt Järmyr, som vi har møtt i tøffe jazzsammenhenger i det siste blant annet i Espen Bergs store bestillingsverk under Moldejazz i sommer der han leverte enn solo det fortsatt snakkes om, for at det er et trøkk i det Motorpsycho leverer nå som de vel aldri har vært i nærheten av tidligere. Noe så inn i helvete heftig er det fra tid til annen!

Det tok altså sin tid før jeg blei en Motorpsycho-tilhenger av de store. Nå har jeg nok meldte meg på for godt - tøffere rockemusikk er jeg faktisk ikke sikker på hvor det er mulig å finne på bygdene nå til dags.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Motorpsycho

The Tower

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Uten mat og drikke duger jula ikke

Både som inspirasjon til hva som som skal nytes og som presang til kjente og kjære er mat- og drikkebøker noe av det som settes mest pris på til jul. Her kommer en rekke strålende tips på fallrepet.

Even Ramsvik har laga like flott bok som han lager nydelig mat.

Det heter vel at man skal spare det beste til slutt, men her lurer jeg på om det hele er snudd på hodet. En av kongerikets aller mest spennende kokker, Even Ramsvik fra Sjøholt på Sunnmøre som mange kjenner fra den nå nedlagte restauranten Ylajali, har begått sin første matbok og for ei bok til både inspirasjon og nytelse det har blitt!

På vel 400 sider løfter han frem norsk mat på et vis som vel neppe har skjedd tidligere. Ramsvik går i dybden, men ikke på et vis som gjør det umulig eller vanskelig for vanlig dødelige å kaste seg over oppskriftene hans. Han har delt det hele inn i retter som passer for de fire årstidene og alle oppskriftene er beregna på fire porsjoner.

Ramsvik har ønska å se bakover, slå fast hvor norsk mat er nå og hvor den kan gå videre. Det er rett og slett spennende å være med han på denne matreisa og når så Tommy Andresen har tatt bilder som er like bra som ideen og teksten, så har «Ny norsk mat» blitt en sikker vinner.

Karla Siverts har gått bort, men minnet hennes hedres på aller beste vis.

Den flotteste og sterkeste matboka denne høsten er uansett «Karlas kjøkken». Karla Siverts, som forlot tida i fjor bare 29 år ung, var en innovativ og inspirerende kokk som blant annet var sentral i å etablere restauranten Smalhans i Oslo. Der rydda de menyen hver ettermiddag mellom 16 og 18 slik at «alle» kunne få enkle og gode retter til en overkommelig penge gjennom hele uka.

Her har 11 av hennes beste venner og kolleger, det vil si noen av de mest spennende matmenneskene i kongeriket, gått sammen om å videreføre noen av Siverts´ hverdagsretter. I tillegg er Karlas sauseskole for første gang samla i bokform. Ole Martin Alfsens resteskole har også funnet sin naturlige plass her. Når så Mette Møller og Veslemøy Vråskår har tatt like fristende bilder som matsoppskriftene ber om, så er det ikke så mye å lure på.

Dette har blitt en annerledes, flott og ikke minst viktig matbok dere alle inntektene går til KokkeKarlas legat. Jeg er sikker på at «Karlas kjøkken» er veldig i Karla Siverts´ ånd.

Kirsten Winge kan vilt fra a til å.

Svært mange nordmenn har et nært og inderlig forhold til viltkjøtt. Få om noen vet mer om dette «fenomenet» enn Kirsten Winge, som er både biolog og kokk. Winge har også solid bakgrunn som forfatter av mange bøker med utgangspunkt i naturens spiskammers.

Med «Perfekt viltkjøtt» tar hun for seg alle sider ved viltet: slakting, partering, frysing, lagring, tips og råd og ikke minst oppskrifter. Boka er informativ, inspirerende og ikke minst lærerik og bildene Arne Nohr, sjøl småbruker og jeger, har tatt, bidrar til å gjøre dette til noe i nærheten av en liten viltbibel.

Lise Finckenhagen med fristelser fra hele verden.

Streetfood er en av de hippeste trendene i matveien kloden rundt om dagen. Poenget er ofte at ting kan gjøres enklere, billigere og mer tilgjengelig enn på vanlige, tradisjonelle restauranter.

Lise Finckenhagen har sjølsagt fått med seg dette og i forbindelse med «Lises gatekjøkken» har hun besøkt tre verdensdeler - Asia, Europa og Sør-Amerika - og tatt med seg inspirasjon, lukter og smaker og satt det sammen på sitt eget vis.

Sammen med fotograf Sara Johannessen sørger Finckenhagen for at at vi blir frista til å prøve, til å smake og til å utfordre oss sjøl på retter som virker som de er relativt enkle å mekke og som i mange tilfeller vil gi oss ganske så nye matopplevelser.

Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsen - god mat og godt humør.

En av høstens store TV-suksesser har vært Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsens kulinariske jordomseiling «Truls à la Hellstrøm» på TV 2. Det har vært både underholdende og lærerikt - infotainment på sitt beste. Måten de to karakterene treffer hverandre på, eller ikke treffer hverandre, er helt strålende. Vi har blitt kjent med de to, med nye kulturer og med mattradisjoner som er relativt ukjente for oss.

Sjølsagt måtte det bli bok av disse ekskursjonene og vi blir med til Japan, Paris, Lofoten, Barcelona, Mexico, Napoli, Lyon og Bresse og til det berømte landet Rogaland. Alle oppskriftene, som er ei fin blanding av tradisjonelle og nyskapende, er beregna på fire personer. Humoren, som prega tv-programmene, har de også i stor grad greid å overføre til boka og fotograf Anita Rennan har så definitivt greid å ta pulsen på både herrene og maten. Alle som har fulgt programmene og som er frista til å prøve noe av det de har sett, finner alt de trenger mellom disse to permene.

Morten Schakenda kan både bake og lage mat.

Den andre sunnmøringen som er representert i dette stjernefeltet er Morten Schakenda fra Gjerdsvika. For de fleste av oss er han kjent som bakeren fra Lom, men han har i tillegg en mat- og kjøkkenbakgrunn som er både bred og imponerende - både på Michelinrestauranter og andre steder.

Gjennom «Smaker det er verdt å ta vare på» får vi være med på ei reise gjennom Schakendas matliv som er både spennende og annerledes. I ei usminka bok uten mye layoutmessig fiksfakseri, tar Schakenda oss med tilbake til oppveksten på Sunnmøre, via «underveis» på kokkeskole og i læretida til til kokkeåra som kjøkkensjef på restauranter både med og uten Michelin-stjerner til der han er i dag - i Lom - der vi får være med hjem på kjøkkenet hans der han tilbringer en del tid når han ikke er i bakeriet.

Vi får bli med på alt fra kjøttkaker til kveita han vant gull med i kokke-OL til røde danske pølser som han lærte seg å bli glad hos sine danske besteforeldre og helstekt and som er Schakendas høydepunkt både på jul- og nyttårsaften. Og ta det helt med ro: bakeren fra Lom har ikke glemt hvor han er i dag og både danske wienerbrød med eplemarmelade, kanelsnurrer og ølbrød er med på festen!

Thorvald og Jens mekker sild og løser verdensproblemene.

De små - og storpolitiske frokostene hjemme hos Thorvald Stoltenberg er bortimot verdensberømte - i alle fall i Norge. Det som følger hakk i hæl er juletradisjonen i familien: nemlig at de er så glad i sild og ikke minst det å tilberede og treffes rundt den. Far og sønn Jens møtes, uansett hvor streng agendaen er, for å videreføre tradisjonen som fru og mor Karin også var en viktig del av.

Nå har denne flotte juletradisjonen også funnet veien mellom to permer og, der Thorvald forteller at han er grovarbeideren og at Jens har sansen for detaljene, blir vi servert 48 oppskrifter, med røtter både i Norge og andre land - alle beregna på fire porsjoner og der det blir antyda hvor vanskelig/lett det er å tilberede retten og hvor lang tid det tar.

Boka er også utstyrt med sildas reise i et historisk perspektiv og sjølsagt er Stoltenbergfamiliens sildesalat, som Karin hadde æren for, også med her. Som Thorvald sier: Jeg er for nordisk samarbeid på alle områder. Fra sikkerhetspolitikk til sild!

«Sild med Thorvald Stoltenberg» har blitt ei god, fristende, annerledes og velsmakende matbok.

Gitte & Filip elsker å lage mat - det kjennes.

Oslo-bosatte Gitte Witt og Filip Loebbert blei kjærester og skjønte raskt at mat var en stor og viktig fellesinteresse. Maaaange timer blei tilbragt på kjøkkenet og veien til en egen matblogg var ikke lang for det unge paret.

Nå har også bloggen blitt bok for å si det på den måten og parets kjærlighet til mat, hverandre og til gode - store som små - øyeblikk skinner tydelig gjennom.

De to tar oss med til mat som egner seg gjennom store deler av døgnet: Frokost og bakverk, salater, brød og supper, pasta, pizza, kjøtt og fisk, aftens, snacks og tilbehør pluss desserter, kaker og annet søtt er overskriftene. De legger absolutt ikke skjul på at de er veldig begeistra for det italienske kjøkkenet, mens metropoler som København og New York har også vært klare inspirasjonskilder underveis.

Gitte Witt er skuespiller, mens Filip Loebbert er fotograf. Det forteller oss at det er flere veier til Rom - de elsker jo kjøkkenet der nede - og det de gir oss med boka si er servert og dandert med store porsjoner kjærlighet.

René Zografos og Niels Christian Geelmuyden vet mye om naturlig mat.

Kjærlighet til naturlig, ren og ekte mat står åpenbart i sentrum for Niels Christian Geelmuyden og René Zografos. Boka «Sunnheten på bordet» opplever jeg ikke som noe alternativ til alle andre matbøker, heller som et supplement. Mer energi og bedre helse med naturlig mat er en undertittel for boka og jeg tror ikke det kan være tvil om at herrene har et poeng eller to der.

De som er redd for at dette har blitt en slags pekefinger med mye fy fy, kan ta det helt med ro. Vi får derimot Geelmuydens forklaring på hvorfor maten de løfter frem er bra for oss - og for Tellus. Det har vi absolutt ikke ondt av.

Matblogger og fotograf René Zografos står bak rettene og oppskriftene og her står det både indrefilet og søtsaker på menyen samt masse gode salater, supper og ditto drikkevarer. Dette kan vi bare ha godt av - på alle slags vis.

Niru Kumra skaper magi på det indiske kjøkkenet.

Niru Kumra kom til Norge som åtteåring og har jobba med indisk mat i store deler av sitt liv. Det skal alle som er glade i mat fra andre himmelstrøk enn vårt eget være veldig glad for. Det indiske kjøkkenet var på sett og vis det vi først fikk et nært forhold til etter at vi åpna ganen for det spennende som kom til landet med innvandrere som har gitt oss så mye på alle slags vis.

På et pedagogisk og inderlig vis tar Kumra oss med inn på det indiske kjøkkenet og presenterer oss for fingermat og småretter, hovedretter, tilbehør, desserter og drikke.

Kumra forteller oss hvilke krydder vi MÅ ha og hvilke vi bør ha og hun forteller oss ved gjennomgangene av alle de spennende rettene at det absolutt er mulig også for Ola Dunk å lage gode indiske måltider basert på råvarer som det nå er mulig å finne veldig mange steder rundt om i Norge.

Bildene tatt av Josefin Linder er med på å skape ei varm og god stemning og Nira Kumra har så definitivt greid å få frem magien i det indiske kjøkkenet.

Sara Døscher har reist verden rundt og lært det «meste» om vin.

Til all denne gode maten skal det jo sjølsagt serveres like god drikke. Øl og aquavit er en selvfølgelighet for mange i disse dager, men vin følger oss gjennom hele året både til små og store begivenheter.

Sommelieren, forfatteren og vinentusiasten Sara Døscher (35) har brukt store deler av sitt voksne liv til å sette seg grundig inn i vinens vidunderlige liv og levned. Hun har lange opphold bak seg både i Frankrike, Sør-Afrika og Brasil for å lære om alle aspekter ved disse nydelige dråpene, men nå er hun heldigvis tilbake i Norge og «Med vin til folket» tar hun oss med på ei dannelsesreise i vinens verden som er både lærerik og spennende.

Dette er ikke ei bok som forteller oss hvilken årgang fra hvilket distrikt som er best. Det er derimot ei bok som tar for seg de 15 viktigste druene fra alle vinkroker på kloden som en introduksjon til vinens vei frem til glasset. Det har blitt en flott jukselapp som Døscher kaller det: her får vi vite litt om alt. Det du trenger og vel så det for å si det på en annen måte.

Det er veldig mye morsomt og interessant i boka. Et av høydepunktene for meg har vært Døschers 25 magiske mat- og vinkombinasjoner - så avgjort egna for utsjekking de aller fleste av dem. Hør bare her: champagne og fårikål, amarone og vellagret parmesan og søt madeira og karamelliserte valnøtter - mmmmmmmmm. Det finnes altså 22 andre forslag også.

Dette er ei bok laga med kjærlighet og innsikt. Det er bare å dykke ned og la seg inspirere.

Denne boka og Døschers anbefalinger og ideer kan garantert passe sammen med alle matbøkene jeg har omtalt også.

Ha ei flott mat- og vinjul alle sammen!

Even Ramsvik

Ny norsk mat

Forlaget Press

Karlas kjøkken

Hverdagsmat på menyen

Forlaget Press

Kirsten Winge og Arne Nohr (foto)

Perfekt viltkjøtt

Vigmostad & Bjørke

Lise Finckenhagen

Lises gatekjøkken

Font Forlag

Eyvind Hellstrøm - Truls Svendsen

Truls à la Hellstrøm

Kagge Forlag

Morten Schakenda

Smaker det er verdt å ta vare på

Aschehoug

Thorvald Stoltenberg

Sild med Thorvald Stoltenberg

Juritzen Forlag

Gitte Witt - Filip Loebbert

Mat for små, store øyeblikk

Gyldendal

Niels Christian Geelmuyden - René Zografos

Sunnheten på bordet

Cappelen Damm

Niru Kumra

Masalamagic

Cappelen Damm

Sara Døscher

Vin til folket

Gyldendal

Den nye Miles?

Trompeteren Keyon Harrold spilte ei sentral rolle i filmen om Miles Davis, «Miles Ahead». Kanskje er han en av dem som kan ta stafettpinnen videre?

Keyon Harrold har veldig mye spennende å by på.

Keyon Harrold var trompeteren som spilte musikken som skuespilleren Don Cheadle mima i forbindelse med den nesten-biografiske filmen om Miles Davis, «Miles Ahead», som inntok kinoer og andre skjermer i fjor. Filmen fikk bare sånn medium mottakelse, men musikken som Harrold hadde ansvaret for fikk en Grammy. Hovedrolleinnehaver Cheadle, som har skrevet liner notes her, forteller om en pressekonferanse i forbindelse med filmen der han han mente at Harrold ikke bare var en musiker, han var også en magiker. Harrold hørte hva som blei sagt og som den strålende improvisatoren han er, kom han umiddelbart opp med fusjonen av de to beskrivelsene: Mugician - som altså har blitt tittelen på denne skiva - hans andre som sjef.

Keyon Harrold (37), fra St. Louis, Missouri - ikke langt fra der Miles vokste opp i East St. Louis, Illinois - forteller oss med sin tøffe, varme og tradisjonsrike tone i trompeten, at han kan sin Miles og resten av jazzhistoria også.

Her tar den politisk- og samfunnsbevisste Harrold oss med gjennom hele den moderne amerikanske musikkhistoria med ingredienser av jazz, hip-hop, blues, rock, reggae og rap. De vokale bidraga med alt fra moras sterke beskjed på telefonsvareren, til skremmende og autentiske nyhetsopplesninger fra dagens USA til sangere/rappere som Josh David Barrett, Andrea Pizziconi, Pharoahe Monch, Bilal og Big K.R.I.T. og glitrende instrumentalister som trommeslager Chris Dave, saksofonist Marcus Strickland og bassist Pino Palladino - og mange, mange flere - sørger Keyon Harrold for at «The Mugician» har blitt et viktig visittkort som forteller oss om en bevisst, kritisk og særdeles tøff musikant og retningsgiver anno 2017 - og garantert for flere tiår fremover.

Keyon Harrold er allerede ei viktig stemme - både som musikant og som meningsytrer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Keyon Harrold

The Mugician

Legacy Recordings/Sony Music

Den vakre kjærligheten

Det norske koret Ensemble 96 har blitt nominert to ganger til amerikansk Grammy. Det er absolutt ingen grunn til at de ikke skal vinne på det tredje forsøket med urvakre «So Is My Love».

Ensemble 96 priser kjærligheten på et inderlig vis.

Jeg liker å kaste meg ut på 70000 favners djup som det heter i den delen av kongeriket jeg kommer fra. Det å vurdere kormusikk hører så avgjort med til en slik øvelse for min del. Jeg befinner meg med andre ord et godt stykke utenfor komfortsonen, men dette møtet med Ensemble 96 - som blei etablert i, tro det eller ei, 1996 - føyer seg uansett inn i kategorien store opplevelser - uansett sjanger.

Ensemble 96 er et Oslo-basert kor som består av 24 stemmer og som er leda av Nina T. Karlsen. Det sier vel det meste om koret at både for «Immortal Nystedt» i 2005 og «Kind» i 2010, blei de nominert til Grammy både for beste korprestasjon og for beste surround-lyd. Det sier forsåvidt en hel del om 2L-ideolog og lydmaestro Morten Lindberg også.

Som så ofte tidligere har Ensemble 96 kommisjonert originalskrevet materiale - i stor grad av norske komponister. Tidligere har både Jon Balke og Ketil Bjørnstad blitt invitert til å skrive musikk for koret. Nå er det Martin Ødegaard, som visstnok ikke har noe med Real Madrid å gjøre, Torbjørn Dyrud og Frank Havrøy som er de norske bidragsyterne, mens Jean-Yves Daniel-Lesur og Karlheinz Stockhausen representerer «utlandet». Tekstene de har tatt utgangspunkt i er ofte henta fra bibeltekster, spesielt Høysangen, samt Paul Verlaine, Henrik Wergeland, Arthur Rimbaud og William Blake.

Koret spør retorisk om korlitteraturen kan gi oss nye perspektiver på kjærligheten. Om den kan fortelle oss om hvordan vi ser dem vi elsker? Om den kan vise oss nyanser vi ikke har sett tidligere? De svarer sjøl: de tror det. Og basert på mange runder sammen med «So Is My Love» så er jeg mer enn tilbøyelig til å være enig med dem!

Dette er nemlig så vakkert, så storslått, så inderlig at det hjertet som ikke blir berørt av dette vil ha store problemer med å bli berørt av noe som helst. Felespiller Mari Skeie Ljones krydrer med sitt folkemusikkaktige bumerke flere av spora og Nina T. Karlsen får frem dybden, dynamikken og særpreget til Ensemble 96 på et framifrå vis.

Er det noen der ute som er ute etter musikk som kan få den store ro til å senke seg i dagene som kommer - og seinere også for den sakens skyld - så er Ensemble 96 og «So Is My Love» definitivt et sted å gå til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ensemble 96

So Is My Love

2L/Musikkoperatørene

Nytt og spennende

Aldri hørt om Danny Janklow? Slapp av - da er vi alle fall to om akkurat det.

Danny Janklow fra California har mye på hjertet allerede.

Jeg har tidligere skrytt uhemma av ymse postbud. Det er altså de som i siste instans stadig sørger for at jeg får tilgang på nye artistar og ny musikk fra diverse plasser på kloden. Slik har nå den 28 år unge altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Danny Janklows debut under eget navn funnet veien til denne sida av Atlanterhavet. Det er det all mulig grunn til å takke for.

Danny Janklow er en musikant som har det aller meste av jazzhistoria inne allerede. Det er ikke vanskelig å høre at han er påvirka av sounden fra den amerikanske vestkysten hvor han har vokst opp og er bosatt, det vil si musikanter som Lee Konitz, Paul Desmond og Gerry Mulligan, samtidig som han har funkgenet fra Maceo Parker og David Sanborn i seg. I tillegg har Janklow tatt opp i seg alle de store som Johnny Hodges, Charlie Parker, Cannonball Adderley, Sonny Stitt, Eric Dolphy og Kenny Garrett. Når vi kan plusse på at han har tette forbindelseslinjer til den hippe LA-scena av i dag med Kamasi Washington og Kendrick Lamar i spissen, så har Danny Janklow hele pakka på plass.

Musikken, som han i stor grad har skrevet sjøl, med et flott unntak for Radioheads «Creep», er er både groovy og funky med klare røtter til den amerikanske 60-talls hardbop-skolen. Med strålende pianoassistanse fra John Beasley og Eric Reed, Pat Metheny-bassist Ben Williams og Jonathan Pinson (Washington, Herbie Hancock, Wayne Shorter) på trommer, i tillegg til et par unge, lovende vokalister og andre instrumentalister som krydrer, så har Janklow, med sin slepne og varme alttone, skapt et debutalbum i den ånda han hadde med seg til studio: den skulle bli prega av av hans personlige historier fulle av håp, glede, kjærlighet og optimisme.

Danny Janklow er en musikant vi garantert vil får høre mye til i åra som kommer. Nok en gang stor takk til postmannen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danny Janklow

Elevation

Outside In Music/dannyjanklow.bandcamp.com

Jula swinges inn

Jula blir ikke den samme uten at nye julikalske visittkort blir trykka opp. 2017 er ikke noe unntak og her kommer sju ganske så forskjellige «vitnesbyrd». Noe for enhver smak loves - for både store og små. Og som en ekstra bonus kommer det en «etteranmeldt» også - røysta Kim Rysstad!

Vidar Busk, Paal Flaata og Stephen Ackles - en Elvis-tro gjeng.

Jula swinges like godt inn med Telemarks tre store Elvis-sønner, Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk - som også reagerer på å bli tiltalt som The Fab 3. De siste åra har de reist land og strand rundt og hylla The King of Rock. To skiver har det også blitt.

De som kan sin Elvis vet at det er så mye mer enn bare «Jailhouse Rock» - han var blant annet en fremragende julesangtolker og det har sjølsagt ikke gått The Fab 3 hus forbi.

Sammen med et kremlag de har vært/er på juleturné med gir de oss blant andre schlägere som «Santa Claus Is Back in Town», «Santa Bring My Baby Back to Me» og «Merry Christmas Baby». Stort sett dukker de tre opp hver for seg på hver sine spor, men alle gjør det like stilsikkert og så i Elvis´ånd som vel tenkelig.

Hekla Stålstrenga løfter fram en flott nordnorsk juletradisjon.

Når overskuddsfenomenet Hekla Stålstrenga begynner sin nordnorske julehilsen med Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» - en av de aller vakreste og inderligste julesangene jeg vet om -, så er det starten på ei juleplate som vil bli boende i husan i mange tiår fremover.

Med et repertoar i stor grad henta fra de nordligste landsdelene, tar den livsbejaende kvintetten med den flotte stemma til Anne Nymo Trulsen i spissen oss med på ei herlig julereise som i tillegg til Halvdan Sivertsens «Josefs julevise», Ragnar Olsens «Velkommen inn» også byr på «Det lyser i stille grender», «Stille natt» og en nydelig oversettelse gjort av Roy-Frode Løvland av Robbie Robertsons «Christmas Must Be Tonight» - «Julekvelden». Det er sjølsagt bortimot umulig å sette så forskjellige «julekort» opp mot hverandre, men «Velkommen inn» kommer i alle fall til å bli spilt mye her i heimen.

Hovedøen Social Club slynger jula inn på et groovy karibisk vis.

Hovedøen Social Club, med Sverre Indris Joner som ideologisk og musikalsk leder, har en fantastisk evne: de skuffer aldri. Om det er norske hits eller annet som blir dandert på dette cubanske tonespråket, så skjer det med en ekthet og originalitet som de er helt aleine om.

Her byr dette fyrverkeriet av en musikalsk organisme på et dusin julelåter med blant annet «Bjelleklang», «Santa Baby», «Romjulsdrøm», «Snømannen Kalle» og «Vinter og sne» der Sergio Gonzalez´ usedvanlig sjarmerende norskuttale er hjertelig tilstede sammen med vokalgjester henta fra øverst på treet: Silya Nymoen, Alexandra Joner, Helge Sunde som Crispy Christmas Duck!!!!, Trond-Viggo Torgersen og vokalgruppa Pitsj. Gangen rundt juletreet kan bli noe annerledes med «Slynger julen inn» som komp!

Kvedarkvintetten tar vare på tradisjonene og tar de samtidig videre.

I ungdomshuset på Torpo i Hallingdalen tror jeg det har vært hyggelig å være - spesielt på tredje juledag. På juletrefesten der har ungdommene sunget både kjent og mindre kjente julesanger fra dalen i alle år. Kvedarkvintetten, bestående av søstrene Helga, Margit og Sina Myhr og Silje og Tonje Risdal Liahagen, har sunget sammen fra den yngste var tre og den eldste ni år, er et nytt bekjentskap for meg, men den flerstemte a capellagruppa, med enkelte innslag av lyre, langeleik og hardingfele, bergtar meg fra første runde i spilleren.

Det skader heller ikke at gjestene Fredrik Luhr Dietrichson (bass), Hans Hulbækmo (trommer og perkusjon) og Geir Sundstøl (det meste med strenger på) gjester på seks av de tolv spora - heller ikke at Frida Ånnevik har produsert og fått fram ektheten fra Hallingdalen i de stort sett ukjente sangene, samtidig som hun har flytta både Kvedarkvintetten og sangene inn i et større og veldig vakkert univers.

Terje Baugerød og Ola Asdahl Rokkones skaper stemning med en original duobesetning.

Mangfoldet skal det i alle fall ikke stå på når det gjelder juleutgivelser. I februar gikk kantoren i Ris kirke i Oslo, Terje Baugerød, inn på arbeidsplassen sin sammen med tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones fra Tromsø. Resultatet har blitt et flott julekort for orgel og saksofon der de to, og instrumentene deres, viser oss at de kler hverandre på et framifrå vis.

Det schwære orgelet i det store rommet kan lett bli en voldsom opplevelse, men Baugerød vet hvordan han skal benytte seg av de dynamiske virkemidlene han har til sin disposisjon. Dermed blir dette et organisk og tett møte der de to gir oss blant annet kjente låter som «Det kimer nå til julefest», «I denne søte juletid», «O helga natt» og «Det hev ei rose sprunge» pluss Odd Nordstogas «Jul i svingen/Opp gledest alle». De tar vare på juletradisjonen samtidig som spesielt Asdahl Rokkones med sine jazzferdigheter åpner det hele opp på et vakkert vis.

Thomas Torstrup og Heidi Skjerve søker og finner stillheten og roen.

Vokalisten Heidi Skjerve fra Rennebu og pianisten/organisten Thomas Torstrup fra Stavanger har begge viktige deler av sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Det gikk ikke der samtidig, men har åpenbart funnet fram til en felles kjerne likevel. En veldig vakker, ekte og inderlig sådan.

Det de to har unnfanga i Nærbø kirke i Sandnes er så inntil beinet, så uforfalska og så usminka som dette budskapet aller helst bør være. Ni mer eller mindre kjente julesanger med blant andre «Her kommer dine arme små», «Et barn er født i Betlehem» og «Det hev ei rose sprunge», blir tolka av to improviserende musikanter der Skjerves vakre, reine og tydelige stemme blir fulgt på et empatisk og lyttende vis av Torstrup. Uendelig vakkert og usedvanlig troverdig.

Som det står skrevet i omslagsheftet: Med ønske om ei stille stund i ei støyande tid og fred i ei uroleg verd. Slik musikk med slike musikanter kan føre til det - god jul!

Superbarna har allerede sikra seg Spellemannpris.

Superbarna kar eksistert helt siden 2008 og har gitt ut en rekke plater, inkludert ei juleplate også. Det store gjennombruddet kom likevel først i år da de blei tildelt den prestisjetunge Spellemannprisen for årets beste barneplate, «Hipp Hurra». Det sier alt om at familien Asphol tar både barn og musikk for barn på alvor og det følger de varmt og empatisk opp med «Adventstid».

Med sønnene Benjamin og Tobias fortsatt som viktige og flotte stemmer i Superbarna, som består av 13 barn i alderen 4 til 15 år, har ekteparet Knut Bjørnar og Tone Lise Asphol skrevet vakre og lettfattelige julesanger. Flere av dem har absolutt potensiale til å gå inn i julesanglitteraturen og bli der værende - kanskje spesielt tittelsporet «Adventstid» der Anita Skorgan er gjestesolist med sin uhyre personlige og inderlige stemme.

I tillegg til egne sanger, får vi også fine versjoner av både «Jeg så mamma kysse nissen» og «Vi tenner våre lykter» i nye arrangement må vite. To av sangene er også på engelsk.

Familien Asphol og Superbarna har evnen til å skape god stemning og masse varme med musikken og tekstene sine. «Adventstid» har blitt et julekort som kan plukkes frem og sendes ut igjen år etter år.

Kim Rysstad er velsigna med ei røyst som er sjeldent vakker.

Vokalisten og kvederen Kim Rysstad fra Setesdal er velsigna med ei fantastisk uttrykksfull, lys og varm stemme. Han har fått gleden og æren - det går helt sikkert begge veier - av å samarbeide med London Philharmonic Orchestra på sin julehyllest «Når snøen laver ned».

Om det er på norsk, svensk eller engelsk så kommer Rysstad gjennom med sitt vakre budskap på kjente sanger som «Stille natt», «White Christmas» og «Det hev ei rose sprunge» eller svenske schlägere som Oscar Danielsons nydelige «Besvärjelse» i duett med Jenny Nilsson og Rickard Nilssons «Det va då» eller ganske så ukjente sanger.

Rysstad er en framifrå formidler og «kompet» - Peter Nordahl har arrangert og dirigerer - kunne vel neppe vært bedre. Dette er så avgjort ei juleplate som kan sørge for at freden senker seg.

PS Denne plata finnes kun digitalt.

Flaata - Ackles - Busk

I Wish Every Day Could Be Like Christmas!

Grappa/Musikkoperatørene

Hekla Stålstrenga

Velkommen inn

Ta:lik/Musikkoperatørene

Hovedøen Social Club

Slynger julen inn

Indris Pro/Musikkoperatørene

Kvedarkvintetten

Julesong

Heilo/Musikkoperatørene

Ola Asdahl Rokkones - Terje Baugerød

I denne søte juletid

TerjeB Production/barejazz.no

Heidi Skjerve & Thomas Torstrup

Still

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Superbarna

Adventstid

Labels&Gentlemen/Barneselskapet/Musikkoperatørene

Kim Rysstad og London Philharmonic Orchestra

Snøen laver ned

X5 Music Group/finnes kun digitalt

Svensk på norsk

Det grenseløse norske plateselskapet SOFA setter ingen grenser for seg sjøl og sine utgivelser. Til og med svensker inviterer de til bords og her får vi møte den unike saksofonisten, og mye annet, Martin Küchen - mutters aleine.

Martin Küchen med en av sine mange saksofoner.

Den godt og vel 50 år unge svenske multisaksofonisten Martin Küchen har vi møtt her hjemme i band som Angles 9 og Trespass Trio og i samarbeid med blant andre Eirik Hegdal. Han har fra første livstegn fortalt oss at han er en totalt kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier.

Med denne soloutgivelsen gjør Küchen det i enda større grad enn noensinne. Utstyrt med alt-, tenor- og barytonsaksofon, iPod, elektronisk tambura, diverse feltinnspillinger og litt «hjelp» fra Purcell, Busoni og Bach, så har Küchen inntatt krypten i Lunds Domkyrka - et rom med ei historie helt tilbake til 1121.

Med utgangspunkt i historiske hendelser, lager Küchen lydskulpturer og lydlandskap egna til ettertanke i en turbulent verden. Dette er musikk bortenfor det meste, men som er egna til interaksjon og som provoserer på et vis som forteller at Küchens budskap er viktig - viktigere enn noen gang.

Dette er budskap som krever mye av deg som lytter. Bidrar du med ditt, kan du få spennende tanker og ideer tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Küchen

Lieber Heiland, laß uns sterben

SOFA/Musikkoperatørene

Mot slutten for den største

John McLaughlin er i manges ører en av de aller største gitaristene gjennom alle tider. Nå har han meldt at han i alle fall trapper kraftig ned - det gjør han heldigvis mens han er på topp.

Det er vi som skal takke - John McLaughlin & the 4th Dimension.

John McLaughlin (75) har helt siden slutten av 60-tallet hatt en bortimot ikonisk posisjon i både jazz- og musikkverdenen generelt. Etter at han satte kursen over fjorden fra England til USA, Miles Davis og Tony Williams, tok det kun kort tid før «alle» skjønte at gitarismen hadde fått en ny retningsgiver.

Siden har det vært slik; McLaughlins eminente smakssans, utrolige teknikk og høyst personlige tone - hans utstråling i alle mulige sammenhenger fra et akustisk samarbeid med Paco de Lucia og Al Di Meola, hans duosamarbeid med Carlos Santana, hans fusjon med med rock, jazz og indisk musikk i Shakti og de seineste åra i hans egne fusionband 4th Dimension.

Tidligere i år meldte McLaughlin at turneen han akkurat har avslutta i USA, kom til å bli hans siste på den sida av Atlanterhavet i alle fall. Helsa er ikke det den en gang var - McLaughlin føler at han ikke er i stand til å gjøre det han vil på lange turneer i alle fall. For oss på denne sida av dammen er det fortsatt håp - McLaughlin er bosatt i Monaco så da er ikke reisebelastninga så stor heller.

Basert på det han og 4th Dimension gjorde på den legendariske klubben Ronnie Scott´s i London i mars i år, så er det ikke mye - ingenting faktisk - å utsette på McLaughlins evner på alle mulige vis. Her er han tilbake på klubben der det hele mer eller mindre starta før turen gikk over til USA og Miles og at McLaughlin føler at han har kommet til sine egne, hersker det liten tvil om.

Sammen med den indiske trommeslageren og «rapperen» Ranjit Barot, den engelske tangentisten og trommeslageren Gary Husband - som vi har hørt en del her hjemme med flinkisen Per Mathisen i det siste - og elbassisten Etienne Mbappé fra Kamerun - et stabilt band gjennom mange år - tar McLaughlin oss med på ei etnisk fusionreise med både mye rock og jazz i seg.

Ingen kan spille fort som McLaughlin, men hele tida med substans - han har sjølsagt ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida. Han tar´n også helt ned og stortrives også i de mer luftige og åpne landskapene.

Ingen er flinkere en John McLaughlin - så får folk kalle han og det han gir oss hva de vil. Jeg kaller det stor, god og tidløs musikk servert av en av de aller største. Måtte han fortsette så lenge helsa, hodet og fingrene holder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John McLaughlin & the 4th Dimension

Live@Ronnie Scott´s

Abstract Logix/MusikkLosen

Tar tradisjonen videre

Liv Ulvik er en sanger som på et personlig vis tar tradisjons- og folkemusikken videre til egne steder.

Liv Ulvik går sine egne veier.

Første gang jeg hørte Liv Ulvik var i den særprega vokaltrioen Eplemøya Songlag. Det begynner å bli noen år siden og derfor var det ekstra hyggelig å stifte bekjentskap med Ulvik sin solo-debut.

Med «INN VADE» bekrefter Ulvik at hun er en artist som har evnen til å skape sitt eget lille univers basert på folke- og tradisjonsmusikk. Både tekster, som hun har hatt liggende i skrivebordsskuffa ei god stund og som i stor grad handler om innvadering av forskjellig slag, og musikk står Ulvik for sjøl. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun både har stor kunnskap om og respekt for norsk tradisjonsmusikk. Med den ballasten tar hun flotte og spenstige steg i retning noe helt eget med «INN VADE».

Med ei besetning der Ida Aubert Bang på harpe og Kristine Solberg på cello tar seg av den tradisjonelle/klassiske biten og perkusjonisten Terje Engen og trombonisten Kristoffer Kompen sørger for en type jazztilnærming, skaper Ulvik med sine komposisjoner, tekster og ikke minst sin klare, lyse og reine stemme, stemninger som er sjeldne, vakre og høyst personlige.

Med «INN VADE» tar Liv Ulvik et viktig og stort steg i retning seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Liv Ulvik

INN VADE

Atterklang/Musikkoperatørene

Gammel dansk

Den danske trioen 65 1/2 hadde definitivt Bill Evans Trio som sine idealer. Her møter vi de unge danskene i historiske opptak fra 1966 og 67.

65 1/2 i aksjon - unge, men modne herrer.

Bill Evans ga verden noe helt nytt med sin trio på begynnelsen av 60-tallet. Sammen med bassist Scott LaFaro og trommeslager Paul Motian blei det servert en type kollektiv kammerjazz der alle instrumentene spilte ei like viktig rolle. Bill Evans blei en inspirator for mange verden rundt - her hjemme blei stafettpinnen ført elegant videre av pianisten og elegantieren Egil Kapstad.

I Danmark slo også Bill Evans´musikk og tankegods ned og i forlengelsen av Bill Evans skive «Trio 64», der Gary Peacock hadde erstatta avdøde LaFaro, så avleggeren Trio 65 1/2 dagens lys med tre meget lovende, unge danske musikanter.

Disse innspillingene er gjort i henholdsvis 1966 og året etter og da var pianisten Kenneth Knudsen 20, bassisten Ib Lund Nielsen 25 og trommeslageren Ole Streenberg 20. De oppnådde stor popularitet i hjemlandet og det er ikke vanskelig å skjønne - dette er nemlig elevert kammerjazz av meget høy standard.

Knudsen, som vi blant annet kjenner her hjemme fra en strålende trio med Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen - deres versjon av «Imagine» er av typen uforglemmelig - har skjønt og tatt opp i seg hva og hvor Evans ville med musikken sin og sammen med Lund Nielsen og Streenberg, som begge er ukjente størrelser for meg, danderer de både originalkomposisjoner og standardlåter som «Stella By Starlight», «There Will Never Be Another You», «Naima» og «Santa Claus Is Coming to Town» på et flott og personlig vis - i Bill Evans´ånd.

Denne musikken er altså 50 år «gammel», men den er på alle vis tidløs og har mye å gi oss også i 2017 - og sikkert også i 2067!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio 65 1/2

66 67

Storyville Records/MusikkLosen

Fint møte

Den italienske vokalisten Marilena Paradisi og den amerikanske pianisten Kirk Lightsey har satt hverandre stevne - på norsk «mark».

Marilena Paradisi og Kirk Lightsey har funnet tonen.

Sjøl om den italienske vokalisten Marilena Paradisi har ei karriere som strekker seg tilbake til begynnelsen av 90-tallet, så er dette mitt aller første møte med henne. Det kan man trygt si er på høy tid. Pianisten Kirk Lightsey (80) derimot har jeg hatt gleden av å høre/møte i forbindelse med Dexter Gordons amerikanske «gjennoppstandelse» på begynnelsen av 80-tallet og han fortalte alle med mottakerapparatet i orden at vi hadde med en pianist i den moderne, melodiske gata å gjøre som hørte - og fortsatt hører - hjemme i ultraklassen.

Hvordan Odd Gjelsnes, sjefen for norske Losen Records, har kommet over denne utmerkede duoen vites ikke, men han skal uansett ha all mulig ære for at vi får gleden av å bli med dem på denne intime utflukten.

Med unntak av avslutningslåta «Fresh Air», som Paradisi har skrevet teksten til og Lightsey har tonsatt og der han også spiller fløyte, så består repertoaret blant annet av Charles Mingus´ «Portrait», den nydelige standardlåta «Some Other Time», Wal Waldrons «Soul Eyes», Ron Carters «Little Waltz» og tittellåta som Wayne Shorter har skrevet melodien til.

Det de to gjør er å føre eleverte samtaler basert på en langt framskreden musikalitet, lytteevne og empati. De to har ikke noe behov for å imponere noen, men gjør det likevel med sitt personlige uttrykk. Paradisi har ei flott og varm stemme og Lightsey en rikdom og dynamikk i uttrykket som han er ganske så aleine om.

«Some Place Called Where» har blitt et lite smykke av ei plate som passer ypperlig å ta frem når kveldene blir mørke, kalde og lange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilena Paradisi - Kirk Lightsey

Some Place Called Where

Losen Records/MusikkLosen

Julaften for deadheadene

Mickey Hart var trommeslager i Grateful Dead i to perioder. Her forteller han oss at fortsatt har dette spesielle.

Mickey Hart er midt i 70-åra, men meget i slag.

Mickey Hart (74) blei, sammen med den andre Grateful Dead-trommeslageren, Bill Kreutzmann, kalt the rhythm devils. Både under og etter legendariske Grateful Deads eksistens, fra 1965 til frontfiguren Jeremy Garcia gikk bort i 1995, har Hart vært i full gang med å «forske» i all verdens musikk og med si første soloskive siden «Superorganism» i 2013, kommer det nok en beskjed om at han fortsatt har veldig mye originalt å by på.

Denne skiva er «oppkalt» etter Harts database RAMU - (random access musical universe), som han etterhvert har utvikla til et slags instrument. Her har han samla lyder, stemmer, instrumenter og gudene vet hva siden 80-tallet og med denne utgivelsen serverer han oss et tverrsnitt av sin musikalske verden anno 2017.

Grateful Dead var så definitivt et psykedelisk rockeband, men de henta uhemma inspirasjon fra både rock, folkemusikk, bluegrass, blues, country og jazz. Slik er det også med Harts unike musikalske univers. Her er det ingen grenser - her er det ingen hemninger.

Når vi kan melde at han har invitert med seg tablasjefen Zakir Hussain, bassisten Oteil Burbridge, talkingdrum-maestroen Sikiru Adepoju, congamesteren Giovanni Hidalgo, saksofonguru Charles Lloyd og vokalistene Avey Tare fra Animal Collective og Tarriona «Tank» Ball fra New Orleans-bandet Tank and the Bangas, og satt dem og mange andre sammen med en rekke fieldopptak, blant annet av en «rappende» auksjonarius, så er det ikke vanskelig å begripe at «RAMU» hare blitt noe helt eget.

Dette er tøff rockemusikk med jazzovertoner, med impulser fra en rekke kilder kloden rundt og med mye annet krydder også. «RAMU» er nok en beskjed om at Mickey Hart er en spennende og unik musikant og konseptualist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mickey Hart

RAMU

Verve Forecast/Univeral

Den viktigste stemma

Pust er en vokalsekstett som på et inderlig og originalt vis forteller oss at den menneskelige stemma er den aller viktigste.

Pust ute i naturen der stemma hører hjemme.

Vokalsekstetten Pust har eksistert i godt og vel 10 år. Besetninga, som i dag består av sopranene Anne Hilde Grøv og Camilla Susann Haug, alten Elisabeth Anvik, tenoren Jostein Hasselgård, barytonen Håvard Gravdal og bassen Mads Iversen, har i stor grad vært stabil hele veien og det høres - Pust er ei a capella-gruppe som klinger noe så voldsomt sammen, slik bare et empatisk kollektiv som har eksistert i mange år kan.

«Huggu over vatn» er gruppas femte cd. Det er ei nydelig stemning over det de gir oss fra start til mål og de seks stemmene danderes på forskjellig vis fra låt til låt. Det har de garantert fått hjelp til også av den finske produsenten Jussi Chydenius - lederen for den finske vokalgruppa Rajaton.

Her får vi alt fra egetskrevet materiale, via folketoner til flotte og unike covervesjoner av blant annet Sigur Rós´ «Fljótavik» til Jan Garbareks udødelige og underskjønne «Molde Canticle». De fleste står fram som solister med sine helt personlige stemmer og i tillegg krydres det hele med enkelte og virkningsfulle besøk av tubaisten Lars Andreas Haug, fiolinisten Gjermund Larsen og perkusjonisten Knut Aalefjær.

Pust har funnet fram til noe helt eget i en rekke musikalske grenseland. Det er vakkert, det er unikt, det er sterkt - det er en bekreftelse på at den menneskelige stemma er den aller sterkeste stemma av dem alle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pust

Huggu over vatn

Grappa/Musikkoperatørene

Ny stjerne?

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas er et relativt ubeskrevet blad her hjemme. Han kan raskt bli ei ny, viktig stemme.

Chet Doxas med et vanvittig trøkk.

Musikanter som har jobba med Carla Bley, Dave Douglas og Steve Swallow vekker umiddelbart min interesse. Den canadiske, men New York-bosatte saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas (37) hører hjemme i den ligaen og med sitt solo-visittkort «Rich in Symbols» bekrefter han hvorfor han er så ettertrakta.

Sammen med sin bror, trommeslageren Jim Doxas, etablerte Chet seg tidlig på den canadiske scena. Der fikk stadig flere fra den andre sida av grensa til Sambandsstatene også ørene opp for han og i stadig større grad forteller han oss nå at han er i ferd med å etablere seg med noe helt eget.

Doxas er i tillegg til å være en utmerket musiker også svært interessert i bildekunst. Det er utgangspunktet for musikken her. Det er blant andre kunstnere som Fab 5 Freddy og Robert Mapplethorpe som har inspirert Doxas og live er bildene til de to og flere andre «med» på konsertene som et fysisk bakteppe.

Med en strålende kvartett med herrer som ligger i den øverste delen av vannskorpa i den moderne New York-familien, trommeslager Eric Doob, bassist Zach Lober og gitarist Matthew Stevens - ikke blant de mest kjente, men meget langt framskredne, og gjester som trompeter Dave Douglas, pianist John Escreet og ikke minst synthesist Liam O´Neil, skaper Doxas, som i tilegg til saksofon også trakterer synther, musikk som henter hemningsløst fra kilder som rock, jazz, impro og filmatiske landskap.

Til sammen har det blitt tøff, original og suggererende musikk - slik låter spennende bilder - som plasserer Chet Doxas langt oppe på lista allerede nå. Han er så avgjort en musikant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chet Doxas, nummer to fra høyre, med sin høyst oppegående kvartett.

Chet Doxas

Rich in Symbols

Ropeadope/chetdoxas.bandcamp.com

Legenden Espen

Trommeslager, komponist, bandleder og hedersmann Espen Rud har vært med siden 60-tallet. Her forteller han oss at han er like bra, nysgjerrig og livsbejaende som noen gang.

Espen Rud gir seg ikke og takk for det.

Espen Rud fyller 70 rett over nyttår. Det er en alder da mange pleier mange å trappe ned, men heldigvis er det ikke noe som tyder på at Rud - intet mindre enn en bauta i norsk jazzliv - hører med i den gruppa. Det er det da heller absolutt ingen grunn til. Med sin fjerde utgivelse på Curling Legs siden 2011 bekrefter han med all ønskelig tydelighet, kreativitet og musikalitet at han har veldig mye å melde fortsatt.

Jeg er så heldig at jeg har fått være med gjennom store deler av Ruds karriere - helt siden den legendariske frijazzgruppa Svein Finnerud Trio, via samarbeid med Dexter Gordon og Karin Krog til å være en av Radka Toneffs betrodde våpendragere. I tillegg har Rud spilt hundrevis av skolekonserter og leda en rekke egne band.

I tillegg til å være en usedvanlig «melodisk» trommeslager, har Rud også vist oss gjennom ei lang og innholdsrik karriere at han er noe så sjeldent som en framifrå komponist med ei lyrisk og melodisk åre som det er lett å like - med en gang og hele tida.

«Carla. The Fish» er en videreføring av disse idealene og bortsett fra en herlig og original versjon av «Steinrøysa neri bakken», har Rud skrevet all musikken. Tittellåta henter så definitivt noe fra en annen melodiker av solid merke, Carla Bley, og resten av låtene og arrangementene til Rud holder også til i samme klasse.

I mine ører har Rud vært en slags Art Blakey her hjemme - han har henta inn en rekke strålende talenter til sine band og det fortsetter han med her også. Når bandet består av Frode Nymo på sopran- og altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Jo Fougner Skaansar på bass, Erlend Slettevoll på piano, Rob Waring på vibrafon og Adrian Løseth Waade på fiolin - med Atle Nymo på bassklarinett på ett spor -, så snakker vi kremen innen moderne, ung norsk jazz og det betyr i samme åndedrag internasjonalt høyt nivå.

Noen av disse musikantene har spilt med Rud i en årrekke, mens Paulsberg og Løseth Waade - to megatalenter - er førstreis og med på å løfte «Carla. The Fish» til noe som er vakkert og minneverdig. Som Ruds karriere i et nøtteskall med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Rud

Carla. The Fish

Curling Legs/Musikkoperatørene

Telemarkskrimdraget

For noen uker siden skrev jeg om Skiensjazzdraget. Nå skal Merete Junker ha æren av egenhendig å ha etablert Telemarkskrimdraget med «Vannmannen».

Merete Junker ved Porsgrunnselva som spiller ei sentral rolle i «Vannmannen».

Det er bare å bryte sammen å tilstå: de aller fleste ting på jord har gått meg hus forbi. Slik vil det nok være i åra som kommer også. Merete Junkers forfatterskap, som fra 2008 til 2014 består av fire krimbøker, hører hjemme i den kategorien. Nå har jeg heldigvis fått hekta meg på og med «Vannmannen» introduserer hun like godt en ny helt, politietterforskeren Eline Torp, som akkurat har flytta hjem til Porsgrunn fra hovedstaden med mann og hund.

Porsgrunn og elva som renner gjennom byen, som de krangler om i Skien og Porsgrunn hva heter, er viktige ingredienser i denne flotte, spennende og godt researcha krimmen. Kanskje spiller den ei litt for sentral rolle: leserne fra området kjenner seg sjølsagt godt igjen og synes det er stas med alle detaljene, for oss andre blir det av og til forvirrende.

Merete Junker (58) er journalist og har levd av språket i store deler av sitt liv. Før i verden var det slik at det nesten var ensbetydende med at man beherska språket og det finesser - slik er det, i stor grad i alle fall, ikke lenger. Junker tilhører den gamle skolen som gjør det og det er et driv og en flyt i fortellinga som imponerer fra start til mål.

Torp og hennes kolleger på kammeret blir involvert i noe som raskt viser seg å være et dobbeltdrap der begge likene har havna i elva - i hver sin handlevogn fra KIWI. En småby som Porsgrunn inneholder mangt og mye, på godt og ondt, og sakte, men sikkert blir stadig flere hemmeligheter avslørt.

Alt er realistisk og plausibelt og Junker makter på et elegant vis å koble to historier sammen til én - her har det vært gjort et godt stykke tankearbeid under utarbeidelsen av plottet. Persongalleriet er også veldig godt og Junker makter også å legge ut snubletråder som gjør at spenninga holder seg helt til slutt.

Merete Junker har ikke noen bloddryppende måte å skrive krim på. Det trengs da heller ikke - hun makter på et personlig vis å skape fortetta spenning uten det og i Merete Junker har så avgjort krim-Norge fått ei flott stemme. Jeg lover ikke å skulke noen bøker i åra som kommer.

Merete Junker

Vannmannen

Gyldendal

Spennende historier

Pianisten, komponisten og bandlederen Gerald Clayton hører så avgjort med til framtida i amerikansk jazz.

Gerald Clayton spiller mer enn i løse lufta.

Det er mulig Gerald Clayton (33) hadde et valg, men som sønn av bassist John Clayton og med saksofonist, fløytist og medbandleder i Clayton Brothers, Jeff Clayton, som onkel, så kom det ikke akkurat som noen bombe at det blei jazzmusikant av Gerald også. Både som sidemann sammen med blant andre Diana Krall, Michael Bubblé, Charles Lloyd og Ambrose Akinmusire, har Clayton vist oss at han er en usedvanlig allsidig og spennende pianist. Med sitt fjerde visittkort under eget navn, bekrefter han også at han har noe eget å komme med også som komponist.

Clayton, som har skrevet og arrangert all musikken her, inviterer oss inn i et akustisk, moderne hardbop-landskap med solide røtter tilbake til 60-tallet. Med ei to saksofon-frontrekke bestående av Logan Richardson og Ben Wendel, forsterka av Dayna Stephens på ett spor, og med Justin Brown på trommer og Joe Sanders på bass - toppen av den unge New York-kremen med andre ord - pluss perkusjonistene Henry Cole og Gabriel Lugo på flere av spora og med resitatørene/vokalisten Aja Monet, Carl Hancock Rux og Sachal Vasandani som originalt krydder, byr Clayton på ei annerledes, melodisk og utfordrende reise.

Solistisk holder «Tributary Tales» sjølsagt høy standard, men det er likevel det kollektive uttrykket som ofte er det mest tiltrekkende og originale. Gerald Clayton forteller oss med det at han er ei original stemme som lett kan være med å prege amerikansk jazz i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gerald Clayton

Tributary Tales

Motéma Music/Naxos Norway

Varmt fra nord

Med sin kvartett Northern Concept bringer gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen oss musikalsk varme i vinterkulda - for noen av oss.

Northern Concept gir oss vakker og melodiøs jazz.

For fire år siden kom «Days» med bandet Northern Concept min vei. Sjefen het John-Kåre Hansen (39), spilte gitar og skreiv musikken, og kom fra Alta, men var og er bosatt i Bodø. Den fortalte meg om et talent vi lenger sørpå har gått glipp av i all for stor grad. Derfor er det hyggelig å kunne melde at «January Insomnia» er en kjærkommen bekreftelse på at Hansen har makta å utvikle talentet sitt både som instrumentalist og som komponist.

Sjøl sier Hansen at låtene hans og musikken han ønsker å formidle handler om det arktiske: vinter, snø, mørketid og vår. Det er godt mulig det, men den uhyre melodiøse og groovete musikken bærer også bud om lys, varme, håp og masse smil.

Sammen med bassist Roger Arntzen, mest kjent fra In The Country, og pianist Eivind Valnes, som begge var med på «Days», og den ferske trommeslageren Arild Johnsen, tar Hansen og Northern Concept oss med ei herlig reise som er både varm, givende og personlig. Det er vel ikke akkurat noen grunn til å stikke under en stol at Hansen har hørt på både Pat Metheny og John Scofield. Det skal han ikke skamme seg over - Hansen og Northern Concept har nemlig makta å sette sitt eget bumerke på musikken likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS2 For noen av oss - henspeiler på at forfattaren sjølv befinner seg i Thailand for øyeblikket.....

Northern Concept

January Insomnia

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Vakker overraskelse

Ut i fra det store intet dukker det fra tid til annen opp en overraskelse i posten. Når den er av det uhyre vakre slaget, som i dette tilfellet, så gjør det absolutt ingen verdens ting.

Hvilket fantastisk samarbeid mellom Thomas Fonnesbæk og Justin Kauflin.

Foto: Birgitte Soffner Design

Musikkens veier er uransakelige. Den har heldigvis ført til at den danske bassisten og komponisten Thomas Fonnesbæk (40) og den amerikanske pianisten Justin Kauflin (31) har truffet hverandre - og du verden som de har truffet hverandre.

Kauflin, som mista synet som 11-åring, har det vært snakka om ei god stund allerede. Hans unike vennskap med den salige legenden Clark Terry har det til og med blitt film om og når Quincy Jones har forbarma seg over karriera hans, så er det noe som tyder på at det er noe spesielt på lur. Det er da også.

Fonnesbæk, som vi kjenner her hjemme blant annet i samarbeid med Helge Lien Trio, har allerede etablert seg i den stolte danske basstradisjonen etter Niels-Henning Ørsted Pedersen. Vi snakker om en instrumentalist med en stor og varm tone - i tillegg er Fonnesbæk en virtuos melodiker i rett nedadstigende linje fra NHØP.

De to, som begge «lider» av synestesi - det betyr at de for eksempel kan kjenne smaken av toner eller føle farger - derav tittelen, møttes for første gang våren 2015 på Jazzhouse Montmartre i København. Kjemien var på plass med en gang og både likhetene og ulikhetene i deres kultur- og musikktilnærming, var en stor inspirasjon for å videreføre samarbeidet. Denne innspillinga blei gjort i Gøteborg i løpet av to junidager i sommer.

Fonnesbæk, som har jobba i duo både med den danske vokalisten Sinne Eeg og den italienske pianisten Enrico Pieranunzi, kler dette formatet noe så voldsomt. Hans miks med både å være en strålende solist og samtidig være en usedvanlig lyttende følgesvenn, passer dette formatet som hånd i hanske.

Kauflin, med en teknikk i ultraklassen, har de samme lytteegenskapene som Fonnesbæk, er en melodiker av sjelden støpning, og når de så har gått sammen om å tolke Cole Porters «It´s All Right with Me», Lennon og McCartneys overnydelige og for sjeldent hørte «For No One», Oscar Petersons «Nigerian Marketplace» i tillegg til sju originalkomposisjoner på et helt eget vis, så har dette blitt et synestetisk møte som er egna til å skape ro i sjela og varme i hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Fonnesbæk & Justin Kauflin

Synesthesia

Storyville Records/MusikkLosen

Lar seg ikke stoppe!

Ola Kvernbergs nye storverk «Steamdome» blei sjøsatt under Jazzfest og Moldejazz i fjor - i hans to «hjembyer» Trondheim og Molde. Nå får alle kloden rundt muligheten til å skjønne hvor langt Kvernberg har kommet i sitt musikalske liv.

Ola Kvernberg i spissen for Steamdome - vi snakker bandet sitt!

Det begynner etterhvert å bli ei stund siden Frænas store musikksønn stod i Storgata under Moldejazz sammen med en kamerat og fikk folk til å stoppe opp. Her var det noe....

Det er ikke fullt ut så lenge siden en beskjeden unggutt stod på scena i Idrettens Hus sammen med Philip Catherine og Niels-Henning Ørsted Pedersen uten å bli tatt helt på alvor av de store.

Det skulle de ha gjort, for det Ola Kvernberg har gjort siden forteller oss om et megatalent med en allsidig tilnærming til det å skape minneverdig musikk som er sjelden - svært sjelden.

De av oss som har vært så heldig å få følge Kvernbergs utvikling, har sett, og ikke minst hørt, en formidabel progresjon. Helt fra stringswing-starten, via mer moderne uttrykk, «popmusikk» sammen med Kjersti Huke og Erik Nylander til fantastiske samarbeid ikke minst med Joshua Redman - den duoen MÅ ut i verden - og Kvernbergs egne prosjekter som «Liarbird» og «The Mechanical Fair», har gutten med fela og den karakteristiske sleiken - har den noe med Fræna å gjøre forresten? - vist oss at han er en musikant, komponist og, jeg vil også driste meg til å si, visjonær med kvaliteter i verdensklasse.

De som fikk med seg liveversjonene av «Steamdome», har garantert venta lenge på å få en versjon de kan hygge seg med i heimen - i tillegg til minnene. Har Kvernberg & Co makta å overføre magien fra scene til fonogram? I den grad det er mulig, så mener jeg han/de har greid det.

I dette perkusjonsdrevne energisamfunnet - vi snakker om tre av kongerikets aller heftigste unge trommeslagere med Børge Fjordheim, Hans Hulbækmo og Erik Nylander - samtidig!!! - som «Steamdome» er, får Kvernberg utløp for nok ei side av seg sjøl: den rocka, groovete, heftige, tøffe, svette og livsbejaende - det er han forsåvidt i alle andre sammenhenger også - der han forteller oss at hans musikk kan snakke til mange også langt utenfor jazzmenigheta.

Med Øyvind Blomstrøm, Nikolai Hængsle Eilertsen og Daniel Buner Formo som groovearbeidere, har Kvernberg funnet fram til helt riktig mannskap. Du verden så tøft det låter!

Det Kvernberg gir oss med denne ofte voldsomme utblåsninga, er en maktdemonstrasjon - nesten som et tog eller trailer som er umulig å stoppe. Kvernberg henter mer enn noen gang før inspirasjon fra et kreativt rockemiljø - han «bor» jo rett i nærheten av Motorpsycho blant annet. Det er en type energi i «Steamdome» som jeg tror Kvernberg aldri har vært i nærheten av før - ikke denne typen energi i alle fall. Lydbildet er stoooort, nesten brutalt fra tid til annen.

Hva med fiolinisten Kvernberg? Sjølsagt er han tilstede som bare det, men med den strålende «veggen» av lyd han har rundt seg hele tida, så blir han ikke så fremtredende som han ofte er. Her blir han mer en del av det totale bandet og det føler han seg åpenbart mer enn tilfreds med. Han er langt forbi det punktet i karriera og livet sitt der han har noe å bevise - nå gjør han det likevel og som den naturligste del av livet og musikken.

Mer makt - mye mer makt - til Ola Kvernberg!

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Ola Kvernberg

Steamdome

Grappa/Musikkoperatørene

Brobyggeren

Jon Balke er ei flott, søkende og samlende sjel. Med sin andre utgave av Siwan-prosjektet gir han oss nok en gang påfyll av noe viktig - veldig viktig. Og ikke bare musikalsk.

Jon Balke med sitt unike Siwan-prosjekt.

Foto: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World

Siwan-prosjektet til Jon Balke er enkelt og greit noe svært viktig - både musikalsk, emosjonelt og intellektuelt. Det hele starta for ti år siden og førte til bandets første skive to år seinere - «Amina Alaoui». Siden har Balke fortsatt «korstoget» med Andalusia - Spanias sørligste provins - som utgangspunkt, en smeltedigel og et møtested for kulturer, tanker, religioner, folkeslag, musikk - for mennesker.

Det er opp til flere saker som er spesielle med denne ECM-produksjonen. For det første er Jon Balke produsent - Manfred Eicher har ikke hatt en finger med i spillet - og dessuten har Balke skrevet en innsiktsfull covertekst som forteller oss om hans tanker og ambisjoner i forbindelse med Siwan-prosjektet.

Han setter prosjektet og musikken inn i en geopolitisk situasjon som er mer truende enn noe Balkes (62) og min generasjon kanskje har opplevd noen gang. Dere er i en slik situasjon og i en slik tidsalder verden og menneskeheten trenger at folk møtes - ikke splittes og settes opp mot hverandre som han nederst i alle mine anmeldelser benytter alle anledninger til - seinest Britain First-sitatene - til å gjøre.

Nok en gang har Jon Georg Balke, den fantastiske og kompromissløse pianisten og komponisten, satt sammen et band fra de forskjelligste deler av verden: vår egen, unikumet Helge Norbakken på perkusjon, den fantastiske vokalisten Mona Boutchebak fra Algerie, men bosatt i Frankrike, pluss Derya Turkan fra Tyrkia på feleliknende kemence og Pedram Khavar Zamini fra Iran på «tromma» tumbak og ikke minst Barokksolistene - her skal alle nevnes: lederen Bjarte Eike, Alison Luthmers og Øivind Nussle på fioliner, Milos Valent, Per Buhre og Torbjörn (feilskrevet hos ECM!!!!) Köhl på bratsj og Judith Maria Blomsterberg og Mime Brinkmann på cello og Johannes Lundberg på bass - for et ensemble - tilsammen har dette blitt et univers som er intet mindre enn magisk.

Balke har skrevet og arrangert musikk til tekster fra ofte den muntlige tradisjonen som sjølsagt overlevde inkvisisjonen som ellers ødela «alt» skriftlig materiale kulturene i Andalusia hadde skapt. Det er musikk som oppleves som henta ut fra en andalusisk tradisjonskultur, sjøl om jeg ikke kjenner mye til den, og som han har gitt ei ny og spennende innpakning med musikanter som har så mye musikk, så mye kultur, så store åpne sinn på plass at de kan åpne den videre opp for alle som vil lytte, lære og oppleve.

Balke skriver at det ikke er noe rom eller tid nå for en deling mellom dem og oss. Vi er dem og de er oss, sier han - kloke ord til klok, varm og viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS 2 Napoli heter Naples på engelsk Jon Georg:-)

Jon Balke ser, leter og finner.

Jon Balke Siwan

Nahnou Houm

ECM/Naxos Norway

Grønn u-sving

For flere av oss tar livet uventede retninger. Anders Lillebo skulle bli jazzpianist, men plutselig blei det irsk tradisjonsmusikk som tok over.

Anders Lillebo bytta ut pianoet med trekkspillet.

Verken jazzpiano eller irsk tradisjonsmusikk ligger vel ikke akkurat i korta hvis du er vokst opp i Drevsjø i Hedmark. For Anders Lillebo (30) skulle det likevel vise seg å være veien han skulle begi seg ut på og med «Departure» får vi hans første musikalske visittkort - fra Irland.

Jazzstudier ved Universitet i Agder var første etappe på veien for Lillebo, men en tur til en folkemusikkfestival i Irland «ødela» alle planer. Han blei enkelt og greit bergtatt av den irske tradisjonsmusikken, flytta dit bort et par år for å lære av kremen av musikanter i byen Galway blant annet, plukka fram trekkspillet - karriera hadde enkelt og greit tatt ei ny retning.

Nå er Lillebo tilbake i Norge og er bosatt i Oslo, men den livsbejaende irske musikken har tatt bolig i han for alltid - det tror jeg det hersker liten tvil om. Slik høres det i alle fall ut på denne herlige statusrapporten spilt inn i Irland med en rekke av læremestrene til Lillebo på plass. For meg er pianisten og produsenten Jack Talty, gitaristen og bouzouki-spilleren Caoimhín O Fearghail, perkusjonisten Tommy Hayes og klarinettisten/bassklarinettisten Matthew Berrill ukjente størrelser, men det tar kun kort tid for å skjønne at vi snakker om herrer av svært høy byrd. I tillegg har Lillebo også invitert med seg svenske Esbjörn Hazelius på fele og cittern på to spor - det skader heller ikke.

Lillebo tar for seg elleve folkemelodier bestående av jiggs, hornpipes, reels, hop jigs og fling samt to egne komposisjoner - en vals og en polska. Han spiller også piano og orgel på et par spor og viser oss at han definitivt ikke har glemt sin jazzbakgrunn heller. Anders Lillebo har absolutt skapt sitt eget lille univers basert på den irske tradisjonsmusikken - ganske langt fra Drevsjø, men veldig flott og tøft.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Lillebo

Departure

Just for the Records/Musikkoperatørene

For et døgn!

Døgnet suksessforfatteren Dan Brown tar oss med på i Bilbao, Barcelona og Madrid og dalstrøka innafor, er noe av det mest forrykende leseopplevelse jeg har vært med på på svært lang tid.

Dan Brown har en sjelden evne til å trollbinde leseren.

Jeg begynner like godt med en innrømmelse: «Opprinnelse» er den første boka jeg har lest av Dan Brown. Det er jo synd - i alle fall for meg, basert på hva «Opprinnelse» har gitt meg. Jeg har med andre ord ingen problemer med å fatte hvorfor Dan Brown (53) har blitt en av verdens mest populære og mest leste forfattere siden han virkelig slo gjennom med «Da Vinci-koden» i 2003. Siden har han gitt oss «Det tapte symbol» og «Inferno» - «Opprinnelse» er altså den fjerde romanen med Robert Langdon, professor i symbologi og religiøs ikonologi ved Harvard, i hovedrolla.

I løpet av de knappe 500 sidene, som fyker unna med så lite søvn involvert som vel tenkelig, tar Brown - som heldigvis prioriterte litteratur fremfor musikk - oss med på ei filosofisk/religiøs-krimreise som vel har det meste. Fremtidsforskeren Edmond Kirsch, som er en tidligere stjernestudent av Langdon, skal legge frem oppsiktsvekkende funn som han er overbevist om vil forandre - alt!!! Spesielt blir alle former for religion mer enn skeptiske - de vet de kommer til å bli utfordra og de er livredde for hva det kan føre til.

Det går ikke bra med Kirsch, men det kommer ikke overraskende på forskeren. Det er egentlig da spenninga og historia, som involverer mange også helt til topps i det spanske monarkiet, virkelig tar fyr. Langdon, og kronprinsens forlovede som har samarbeida tett med Kirsch, begir seg ut på et farefullt døgn med fiender de ikke aner hvem er i hælene hele tiden. De har som ambisjon å fullføre vennen Kirsch sitt prosjekt og om de makter det er vi som lesere faktisk spent på nesten helt til siste side.

Dan Brown har foretatt en research på alle plan som det er bare er å gi seg ende over for. Nok en gang utfordrer han religiøse sannheter og han kommer garantert ikke til å bli mer populær i de kretser etter «Opprinnelse». For lesere av god, spennende og original krimlitteratur derimot vil han nok en gang høste fortjent jubel.

PS Jeg kommer ikke til å skulke noen Dan Brown-bøker i åra som kommer!

Dan Brown

Opprinnelse

Bazar Forlag/Cappelen Damm

Flott vri

Dave Douglas har i en årrekke vært en av de mest spennende trompeterne og bandlederne over there. Her møter vi han i en helt ny og annerledes setting.

Dave Douglas, med caps, The Westerlies og Anwar Marshall med trommestikkene.

Dave Douglas (54) har helt siden årtusenskiftet vært en retningsgiver i moderne amerikansk jazz. Han har samarbeida med alle fra John Zorn og Ravi Coltrane til Joe Lovano og han har gitt ut over 40 skiver under eget navn. Siden 2005 har han også drevet sitt eget plateselskap, Greenleaf Music, som har stått på utsida av alle de store kommersielle selskapene og som har gjort det bra både med Douglas sine egne utgivelser og en rekke andre artisters også.

En av de mest interessante aspektene ved Douglas´ kunst er at han ustanselig dukker opp med nye konstellasjoner og henter inspirasjon fra en rekke kilder, blant annet fra Balkan. Denne gangen møter vi han nok en gang i en totalt ny setting - en setting jeg i alle fall ikke så komme.

Sammen med en brasskvartett, opprinnelig fra Seattle, men nå bosatt i New York, bestående av trompeterne Zubin Hensler og Riley Mulherkar og trombonistene Andy Clausen og Willem de Koch, og trommeslageren Anwar Marshall, har Douglas nødvendigvis skapt et totalt originalt lydlandskap basert på tolv nyskrevne Douglas-komposisjoner.

Douglas har skrevet denne musikken etter at han hadde truffet de fem andre herrene. Den er med andre ord spesialkomponert og arrangert for denne besetninga og er inspirert av den amerikanske maleren Stuart Davis, en maler som er sterkt inspirert av jazz. En eksplosjon av lyse og klare farger mener Douglas og det er det mulig å være enig i.

Musikken er melodisk og rytmisk spennende og egenarta og The Westerlies er åpenbart en kvartett som både har en jazz- og en brasstradisjon innabords. Trommeslager Marshall er et helt nytt bekjentskap for meg, men tydeligvis en høyst lyttende og melodisk perkusjonist som passer utmerket i en slik setting.

Med «Little Giant Still Life» har Dave Douglas nok en gang fortalt oss hvilken stor solist, komponist, arrangør og bandleder han er. En mann som går sine egne veier - nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Douglas

Little Giant Still Life

Greenleaf Music/greenleafmusic.com

Familien sin det!

På Tolga i Østerdalen har Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen oppfostra sønnene Alf og Hans Hulbækmo. Nå blir vi invitert på fest hjemme i stua til alle fire.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester - ikke akkurat noen A4-familie.

Vokalisten, harpisten, og mye mer, Tone Hulbækmo og fløytisten, toraderspilleren, saksofonisten, og mye annet, Hans Fredrik Jacobsen, har vært sentrale musikanter i norsk tradisjonsmusikk i mange tiår. Med utgangspunkt i Tolga har de tatt for seg deler av tradisjonsskatten, satt sitt eget bumerke på den og tatt den videre. De har likevel hatt tid til en hel del andre saker også - blant annet har de skapt barna Alf og Hans. Begge er usedvanlig talentfulle musikanter som har lagt jazzlinja i Trondheim bak seg og er veldig i gang med egne karrierer. Eldstemann Hans, som i tillegg til å spille trommer også trakterer munnharpe og sag, har markert seg kraftig som en av landets aller beste trommiser uansett sjanger, noe han har fortalt oss i bandene Broen og Atomic og i Trondheim Jazzorkester sammen med Pat Metheny i Molde i sommer. Alf, som har piano som hovedinstrument, spiller også munnspill og altsaksofon og er på full vei også han.

Hjemme hos familien Hulbækmo/Jacobsen har jeg et visst inntrykk av at det svært sjelden er kjedelig når de fire samles. Med et arsenal av instrumenter og impulser henta fra folkemusikk, middelaldermusikk, jazz, impro, blues og afrikansk musikk, kommer de sikkert ofte sammen i stua - der denne skiva også er spilt inn - og har det luggomt, hvis det heter det på Tolga.

«På snei» tyder i alle fall på det. Her finnes det ikke akkurat musikalske generasjonskonflikter; det er heller slik at de to generasjonene henter fra hverandre, lytter til hverandre og skaper musikk i en rekke skjæringspunkt. Livgivende, morsomme og totalt unike er landskapene de fire har skapt.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester

På snei

Ta:lik/Musikkoperatørene

Norsk rundt Middelhavet

Arrangøren og dirigenten Geir Lysne er en viktig medspiller når det gjelder å løfte frem flott musikk fra Italia - live i Berlin!

Plateselskapssjef Siggi Loch, pianist Stefano Bollani og arrangør og dirigent Geir Lysne - en bra kombo.

Sjefen for det tyske plateselskapet ACT, veteranen Siggi Loch, er en herre med mange ideer og han evner ofte å få satt dem ut i livet også. For noen år siden ønska han å få frem lyden av Europa gjennom en konsertserie i ærverdige Philharmonie Berlin - en serie som også skulle tas opp, utgis og dermed sørge for at publikum ellers rundt om i verden fikk glede av musikken. Så langt har det ført til 17 konserter og dette er den åttende som har kommet ut på skive.

Tidligere har vi blant annet fått gleden av «Celtic Roots» og ikke minst «Norwegian Woods» med Solveig Slettahjell, Knuts Reiersrud, Jens Christian Bugge Wesseltoft og In The Country - Mathias Eick var også med på konserten, men blei av kontraktsmessige årsaker strøket fra opptaket....!

Nå er det altså italiensk musikk som står på repertoaret og på konserten, som gikk av stabelen den 12. juni i år, hadde Loch invitert den glitrende trioen til den italienske storpianisten Stefano Bollani, den franske akkordeonisten Vincent Peirani og et håndplukka lag fra Berliner Philharmoniker som spiller arrangement skrevet av vår egen Geir Lysne som også dirigerer hele festen.

Med i trioen til Bollani er som alltid danskene Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer - to herrer som både matcher og utfordrer sjefen på et solid vis. Når så repertoaret er musikk skrevet av klassiske giganter som Claudio Monteverdi, Giacomo Puccini, Gioachino Rossini og filmmusikkstorhetene Nino Rota og Ennio Morricone, og intet mindre enn fantastisk og humoristisk arrangert av Lysne, så har dette blitt et musikalsk smorgasbord av de sjeldne der fantastisk flinke - ikke flinkiser som en facebook-debatt har fått til overflata igjen i det siste - folk skaper nye, friske og herlige versjoner av musikk fra blant annet «Barberen i Sevilla» og «The Good, The Bad and The Ugly» i grenseland de sjelden eller aldri har oppholdt seg i tidligere.

Bollani og Peirani er som alltid fantastiske, dynamiske og livgivende solister, men minst like stort inntrykk gjør Lysnes arrangement som løfter materialet på et varmt, annerledes og ikke minst humoristisk vis. Mer makt til Geir Lysne (52) som til daglig leder et av Europas beste storband, NDR Bigband i Tyskland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Mediterraneo - Jazz at Berlin Philharmonic VIII

ACT/Musikkoperatørene

Klokkene ringer

Odd avslutter en skuffende sesong i dag, men Erland Dahlen gjør så absolutt sitt for å holde Telemarks ære i hevd.

Erland Dahlen fullstendig på egne hender.

Om du veit det eller ikke, så har du garantert hørt Erland Dahlen spille trommer - både mye og ofte. Han har nemlig med sin usedvanlige dyktighet, kreativitet og allsidighet bidratt på mer enn 300 plateinnspillinger og han har spilt med «alle» fra Sissel Kyrkjebø via Madrugada til Ellen Andrea Wang, Geir Sundstøl og Nils Petter Molvær. Han er relativt uinteressert i hva slags sjanger musikken han spiller befinner seg i; så lenge det er god musikk er Erland Dahlen relativt lett å be.

I tillegg til å bli spurt av store deler av norsk musikkbransje om å løfte musikalske settinger, så har Dahlen siden 2012 også jobba en hel del med egne prosjekter. Det har nå ført til tre soloskiver - og da mener jeg soloskiver. Dahlen er nemlig mutters aleine som musikant også på «Clocks», men det er bare å tro om igjen for de av dere som tror at dette er ei bortimot 40 minutter lang trommereise. Det er nemlig veldig, veldig langt unna det.

De seks låtene, for her snakker vi om skikkelig flotte komposisjoner, oppleves som bilder - en film uten bilder, men med musikk som skaper bilder i hodet for de som åpner opp alle sansene. Ved hjelp av trommer fra 30-tallet, cymbells, blossom bells, hand bells, musikalsk sag, xylophone, log drum, gongs, marbles on metal plates, kniver og gafler, elektronikk, trommemaskiner, dronebokser, vokal, mellotron, tangenter, gitarer og diverse annet - puh - skaper den ustoppelig nytenkende, oppfinnsomme og usedvanlig musikalske Dahlen så mange bilder og lydlandskap man bare kan tenke seg.

«Clocks» er tøft, det er nyskapende og det er Erland Dahlen - ingen andre kunne gjort noe i nærheten av dette. Siden Odd har skuffa kapitalt i år, så tar altså Ulefoss´store sønn ansvar og sørger for at Telemark opplever et bra 2017 likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erland Dahlen

Clocks

HUBRO/Musikkoperatørene

Tungt og tøft!

Den italienske superbassisten Lorenzo Feliciati følger i heftige fotspor - etter blant andre King Crimson og Allan Holdsworth - og med assistanse fra riktige hold.

Lorenzo Feliciati har veldig mye å fare med - på mange vis.

Jeg kjenner ikke veldig godt til Lorenzo Feliciati fra før, men blant annet gjennom møtet med bandet Naked Truth, der «vår» egen Roy Powell blant annet medvirker, har det vært enkelt å skjønne at vi har med en elbassist i toppklasse å gjøre.

Nå er han på plass igjen, gjennom det meget oppegående engelske selskapet RareNoiseRecords, og her bekrefter han at han ikke bare er en bassist med masse å melde, men han er også en komponist og arrangør - samt gitarist og tangentist - av meget solid kaliber.

Musikken han serverer oss på «Elevator Man» er svært langt fra heismusikk. Her er det stort sett et trøkk som minner om et par av Feliciatis progrockhelter som King Crimson og Allan Holdsworth. Når han så har invitert med seg trommeslagere fra akkurat den verdenen, King Crimsons Pat Mastelotto og Holdsworths følgesvenn Chad Wackerman, så er det lett å begripe i hva slags retning dette bærer. Ellers omgir Feliciati seg med forskjellig besetning på alle spor, og italienske toppmusikere blir supplert med den svenske tunggitaristen Mattias IA Eklundh, den Oslo-bosatte engelskmannen Powell og den glitrende trompeteren Cuong Vu.

Musikken er tøff og tung, men samtidig med masse dynamikk i seg som viser at Feliciati har mange strenger å spille på. Dette er sjefens sjuende skive under eget navn. Heldigvis har han tatt seg tid fra sine mange studiojobber på hjemmebane for å vise oss at har noe tøft og meningsfullt på hjertet. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lorenzo Feliciati

Elevator Man

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Alene sammen

Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers og den finske gitaristen Juhani Silvola er sammen på alle slags vis. Her har de derimot begått hver si soloskive - og vi skal være veldig glade for at de har valgt å slå seg ned i Norge.

Sarah-Jane Summers - stemningsfullt bilde - stemningsfull musikk.

Jeg har hatt gleden av å møte musikken til Summers og Silvola ved tidligere anledninger, men da har de vært sammen om å skape den. Nå er det altså det som mange ser på som den ultimate utfordringa som står for tur: solo.

Summers, med et langt framskredent teknisk repertoar å hente fra, har med sin tilnærmingsmåte som henter inspirasjon fra både folkemusikk, impro, jazz og sikkert en rekke andre kilder, kreert tolv melodier med røtter i tradisjonen som finnes i slektskapet mellom skotsk og norsk kultur og språk.

Summers forteller oss i coveret at titlene, med navn som «Tirl», «Aitran» og «Unbrak», har sterke forbindelseslinjer over Nordsjøen og med sin unike, melankolske, vakre, søkende, klagende og kompromissløse måte å tolke musikken på, tar hun oss med til steder ingen av oss har vært før.

Juhani Silvola med litt av sin gitarpark.

Juhani Silvola, med sine preparerte og ikke-preparerte akustiske gitarer, tar oss med på ei tilsvarende spennende og annerledes reise. Han har skrevet all musikken sjøl og han er minst like kompromissløs som sin bedre halvdel. De åtte låtene, der to av dem kalles «Meditation», er alle musikalske ekskursjoner som forteller oss om ei original og søkende sjel som både kan og vil åpne opp nye dører.

Musikken er melodisk, ofte repetitiv, suggererende og hele tida fascinerende. Silvola er i stand til å skape lyder, atmosfærer og personlighet i instrumentene og musikken som han er helt alene om. Om dette er folk, jazz, impro eller hva det enn måtte kalles, er jeg svært lite opptatt av.

Det er enkelt og greit flott musikk - det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

VIRR

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Juhani Silvola

Imaginary Archives Vol. 1: Ritual Music From Nameless Civilisations

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Forbudt og tillatt

Bak det noe spesielle bandnavnet Der Verboten finner man fire av Frankrike og Sveits´ mest fryktløse improvisatører. Vi møter dem på konsert i Mulhouse i Frankrike.

Hos Der Verboten er alt tillatt.

Der Verboten er den tredje versjonen av et band som de to franskmennene Frantz Loriot (bratsj) og Cédric Piromalli (piano) unnfanga og som opprinnelig het Treffpunkt. Den finske saksofonisten Mikko Innanen har vært en del av prosjektet og den forrige versjonen var kalt Kaijo - japansk for møtested.

Med de to sveitserne Antoine Chessex (tenorsaksofon) og Christian Wolfarth (perkusjon) involvert, er musikken helt annerledes enn tidligere og derfor har også bandnavnet blitt forandra. Så enkelt, men samtidig så......

«Låta» publikum i Mulhouse, og vi, får stifte bekjentskap med, har fått navnet «Der Dritte Treffpunkt» og varer i godt og vel 41 minutter. Publikum i salen er hørbart begeistra og takker med langvarig applaus. Det er mulig å skjønne, men slik musikk er for meg alltid mer tilgjengelig i levende live enn på hjemmehøytalerne. Da får jeg med meg stemninga, luktene, synsinntrykkene, kommunikasjonen - den totale opplevelsen - på et annet vis.

Når det er sagt så er det så absolutt mye å glede seg over i heimen - eller ved poolen også....Dette er så åpen og fri musikk som vel tenkelig. Den blir til underveis og den er helt avhengig av hva de fire til enhver tid spiller inn - bokstavelig talt. Her snakker vi i mye større grad om lydskulpturer og lydlandskap enn om melodier i tradisjonell forstand. Dette er altså musikk som hadde egna seg i like stor grad på Ultima-festivalen som på en jazzfestival hvis du skjønner.

Alle fire har mye særegent å melde og til sammen fører Der Verboten en samtale vi aldri har hørt maken til tidligere. Her er alt tillatt - ingenting er forbudt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Der Verboten

Der Verboten

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Eksotisk og særegent

Den iranske musikeren Javid Afsari Rad har vært bosatt i Norge i en årrekke. Det skal vi være glade for - det har det nemlig kommet mye flott musikk ut av.

Javid Afsari Rad, nummer tre fra venstre, sammen med sitt unike ensemble.

Javid Afsari Rad (52) har vært en sentrale skikkelse i det spennende musikklandskapet som har vokst frem etter at vi har blitt rikere av tilflytting til Norge fra en rekke verdenshjørner. Rad, som har bodd i steinrøysa siden 1986, har vist seg frem i en rekke sammenhenger som blant annet Rumi Ensemble og ComboNations og her leder han for første gang i skivesammenheng et band under eget navn.

Siden hovedfokuset denne gangen er på instrumentalmusikk, og tekstene til den persiske poeten Rumi er fraværende, fant Rad det naturlig med et navnebytte, noe som virker helt på sin plass.

Denne gangen har nemlig Rad kombinert tradisjonell persisk musikk med inspirasjon fra India, fra Arabia og med barokkmusikk. Det har ført til en fusjon som låter annerledes, livgivende, spennende og interessant.

Musikken passer utmerket på det «åpne» selskapet til Jens Christian Bugge Wesseltoft og Rad, som spiller santur - et tradisjonelt strengeinstrument spilt med køller - og synger, har samla et ensemble bestående av glitrende musikanter som enten er født og oppvokst her eller som har kommet hit og berika oss: Harpreet Bansal og Minna Eline Fors på fiolin, Tove Margrethe Erikstad på cello, Bendik Foss på bratsj, Habib Meftah på perkusjon, Vida Afsari Rad på vokal og Reza Samani på tombak og daf.

«Lalehzar», som er navnet på det som var ei kjent kultur- og nattelivsgate i Teheran med teatre, kinoer, restauranter og barer fra 1930-tallet og fram til prestestyret overtok i 1979, har blitt en vakker, sterk, litt melankolsk og sjelden musikalsk hilsen til alle med åpne og mottakelige sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Javid Afsari Rad Ensemble

Lalehzar

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Setter nye spor

Lars Saabye Christensen setter alltid avtrykk med sitt forfatterskap. Sjelden har de vært tydeligere enn gjennom første del av den nye trilogien som har fått det riktige navnet «Byens spor».

Lars Saabye Christensen er en historieforteller på aller øverste hylle..

Foto: Magnus Stivi

For meg har det seg slik at jeg vet, uten at det står i anførselstegn en gang, at det er en Begivenhet når enkelte musikere og forfattere kommer med nye visittkort til oss. De er ikke så veldig mange, men Lars Saabye Christensen er så avgjort en av dem. Om det er slik at jeg har bestemt for at det er bra det som kommer? For så vidt ikke, men med Saabye Christensen og noen få andre så har jeg aldri - ALDRI - blitt skuffa, og slik forholder det seg denne gangen også.

Saabye Christensen har aldri lagt skjul på sitt nære forhold til Oslo og spesielt Fagerborg-området, i og rundt NRK på Marienlyst, Frognerparken og Majorstua for de som ikke er lommekjent. Der har han vokst opp. Det er også i all hovedsak den geografiske settinga for «Byens spor» som tidsmessig er lagt til de første etterkrigsårene. Der plasserer han familier, enslige, skole, forretninger og alt som hører hjemme i et slikt miljø.

Det som er det spesielle nok en gang med Saabye Christensen er at han evner å gi både byen, måten han beskriver tilblivelsen av Rådhuset på er et av flere eksempler på det, og menneskene et liv som vi kan assosiere oss med og føle et slektskap til. Vi trenger på ingen måtte å komme derfra eller være kjent der - Saabye Christensen gjør dette mye større enn som så.

Ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, med sønnen Jesper, er romanens gjennomgangsfigurer. Vi blir kjent med dem, vi føler med dem - jeg vet ikke om noen som kan gi persongalleriet sitt så ekte kjøtt og blod som Saabye Christensen. Vi får også bli med på en liten del av gjenoppbygginga av Norge etter krigen og her er det nok en gang gjort så fantastisk research at romanen også blir en flott historietime.

Det skjer mye, både hverdagslig og dramatisk, med Ewald og Maj og mange av de andre personene vi får møte. Sjøl om alt har sin slutt her, så venter jeg allerede på hvordan det går videre med dem som har mulighet til å bli med videre. Heldigvis har Saabye Christensen fortalt oss at det kommer to bind til som garantert vil nærme seg vår egen tid - til en viss grad i alle fall.

Jeg har sikkert sagt og skrevet det før, men skjemmes eventuelt ikke for å gjenta meg sjøl: «Byens spor» er noe av det beste Lars Saabye Christensen har skrevet. Det betyr at det er litteratur som vil gå inn i norgeshistoria.

Lars Saabye Christensen

Byens spor

Cappelen Damm

Spennende og veldig annerledes

I spissen for et kremlag har den tyske saksofonisten og den amerikanske gitaristen David Fiucsynski skapt noe helt for seg sjøl.

Matt Garrison, Jack DeJohnette, Philipp Gerschlauer, Giorgi Mikadze og David Fiuczynski - tøffe herrer med tøff musikk.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kjente til verken den tyske altsaksofonisten Philipp Gerschlauer (31) eller den georgiske tangentisten Giorgi Mikadze, som nå er bosatt i New York, før denne skiva blei med på tur. Når de to omgir seg med trommeikonet Jack DeJohnette, den høyst interessante gitaristen David Fiuczynski og elbassisten Matt Garrison, sønn av Coltrane-bassisten Jimmy Garrison, så var jeg uansett ikke vanskelig å be.

I utgangspunktet er dette Gerschlauer og Fiuczynski sitt prosjekt - førstemann har skrevet åtte av de tolv låtene og amerikansk/tyske Fiuczynski resten. De to «tyskerne» har så definitivt funnet sammen på en utflukt med mikrotonal jazz eller neue expressionistische musik som undertittelen lyder. De to har ikke bare musikalske idealer i disse baner, også når det gjelder malerkunst er de sterkt influert av ekspresjonismen.

Musikalsk har det ført til et helt spesielt uttrykk med unike stemminger og et lydlandskap som henter både fra samtidsmusikk, moderne jazz, impro og rock. Alle fem er utstyrt med personlige stemmer og store ører - jeg vet ikke om noen som låter noe i nærheten av DeJohnette og Fiuczynski - og sammen med de nye og høyst interessante stemmene til Gerschlauer og Mikadze, blir dette en miks av de sjeldne.

Noen mener at det meste er «oppfunnet» når det gjelder musikk. «Mikrojazz» er et motsvar - Philipp Gerschlauer og David Fiuczynski med gode venner har absolutt begitt seg ut på noe helt eget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philipp Gerschlauer - David Fiuczynski - Jack DeJohnette - Matt Garrison - Giorgi Mikadze

Mikrojazz

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Paret sitt

Greta Aagre og Erik Honoré har funnet hverandre på alle slags vis. Du verden for et møte vi har blitt vitne til.

Erik Honoré og Greta Aagre - du verden så inderlig, du verden så vakkert.

I 2012 fikk jeg for første gang oppleve det musikalske samarbeidet mellom vokalisten Greta Aagre og samplisten og synthesisten Erik Hoinoré gjennom utgivelsen «Year of the Bullet». Det blei en stor og flott overraskelse. Paret Aagre og Honoré har laga fire visittkort før «Tuesday Gods», men for min del er dette altså kun det andre treffet.

Denne gangen er jeg ikke like overraska, men jeg er minst like begeistra. Med Aagres varme, inderlige og gjennomsiktige stemme, som fra tid til annen kan minne litt om Rebekka Bakkens, men som for all del har noe helt unikt ved seg, blir vi tatt med inn i en verden som Honoré har komponert og skrevet tekstene til. Sjøl om det har vært turbulente tider på mange nivåer for verden rundt oss, så framstår musikken og landskapene som forhåpningsfulle og søkende og med Honorés helt spesielle evner til å skape musikk ut av lyd og med spesiell assistanse fra gitarist Bjørn Charles Dreyer og gjestespill fra saksofonist André Kassen og trompeter Nils Petter Molvær, har dette blitt nok en bekreftelse på at singer/songwriter/impro/sampling-verdenen til Greta Aagre og Erik Honoré hører hjemme på aller øverste hylle - dette er nemlig så vakkert, så sterkt og så personlig at alle bør ta seg en tur dit.

Erik Honoré har, helt siden starten i 2005 vært ledestjerna for den kreative tanken Punkt-festivalen i Kristiansand, sammen med kollega Jan Bang. Sampling og live remixing har vært sentrale elementer i det særpreget Punkt har stått for og her på soloskiva «Unrest» er det musikk i de baner vi blir invitert inn til.

Her har Honoré tatt med seg vokale og instrumentale samplinger fra Punkt-happeninger i Kristiansand, Molde og Praha, bearbeida de videre i laboratoriet sitt og med flotte og fullstendig unike bidrag fra Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Arve Henriksen, Streifenjunko - det vil si Espen Reinertsen og Eivind Lønning, Sheriffs of Nothingness - Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe, Ingar Zach, Jan Bang og Erland Dahlen, har Honoré videreført sine originale tanker om hvordan musikk kan berøre. På avslutningssporet «The Park» framstår Erik Honoré også som en veldig bra, faktisk ganske så tradisjonell vokalist.

Her har vi altså fått to flotte bekreftelser på hva og hvem Erik Honoré er - ikke minst sammen med Greta Aagre. Det er bare å dykke ned i universet - man blir rikere av å oppholde seg der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Greta Aagre & Erik Honoré

Tuesday Gods

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Erik Honoré

Unrest

HUBRO/Musikkoperatørene

Ingen over ingen ved siden

Om Aretha Franklin gjør alvor av å trekke seg tilbake, så kan det ikke gjøres på noe bedre vis enn dette.

Aretha Franklin - du verden!

I forbindelse med at Aretha Franklin, The Queen of Soul, runda 75 tidligere i år og at det var 50 år siden hun signa for Atlantic, fant både plateselskapet og de engelske arrangørene Nick Patrick og Don Reedman ut at det var på sin plass å hylle dronninga. Det har de gjort og det på et vanvittig flott vis. også.

For noen år siden gjorde disse to herrene noe liknende med Elvis Presley sin musikk. Reseptene var og er som følger: De tar for seg, i dette tilfellet 14, klassiske låter med Franklin sine originalinnspillinger og krydrer dem med nyskrevne arr for The Royal Philharmonic Orchestra og nye korister også med Patti Austin i spissen.

Det betyr at vi får servert blant annet «Think», «I Say a Little Prayer», «A Natural Woman», «Let it Be», «People Get Ready», «Son of a Preacher Man» for så å avslutte ballet med «Respect». Vi snakker altså ei bunke med klassikere med dronninga i superform fra for ei stund siden og de nye arrangementene til Patrick og Reedman kler Franklins fantastiske og store uttrykk på et utmerka vis.

Aretha Franklin har altså hevda at hun har sagt farvel til turnélivet - hun har forresten alltid sterkt mislikt å fly. Kanskje er det en smart avgjørelse, hva vet jeg? Her får vi i alle fall høre henne på det aller beste og da er det ingen som er i nærheten av uttrykket og trøkket hennes. Respect!!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aretha Franklin with The Royal Philharmonic Orchestra

A Brand New Me

Atlantic/Warner Music

Maskefall

Hvis han er like flink til å legge gulv som til å skrive låter og synge dem, så er Mats Petrus Dahlberg en jævel på å legge gulv.

Mats Petrus Dahlberg har ingen grunn til å skjule seg lenger.

Musikkens veier er uransakelige - noen mer enn andre. Mats Petrus Dahlberg (52) sin vei har nok vært ganske så forskjellig fra de fleste andres, men etter oppvekst i den lille bygda Fränsta i Sverige, svensk mester på vannski som 14-åring, skinnjakkedesigner for Harley Davidson i USA, dørvakt på en av New Yorks hippe nattklubber, vert i Chippendales, så blei han gulvlegger i Oslo - noe han har vært de seineste 20 åra. Samtidig har han blitt en strålende visesnekrer og sanger!

Jeg vil tippe at jeg er langt i fra den eneste som ikke har hørt om Dahlberg - på begge sider av Kjølen. Når han så først melder seg på, det skal dog sies at han debuterte med «Skrot och Korn» i 2005 og gjorde en duett med Mari Boine i 2009, «Ballade om Fritz Moen», så har han nok passert under de flestes radar. Det bør alle med kvalitetsfilteret på plass gjøre noe med så snart som mulig.

Her gir sangeren, låtskriveren og komponisten Dahlberg oss ti bevis på at han er en historieforteller med veldig mye på lager. Han snakker ut fra et levd liv og han gjør det på et inderlig ekte vis som gjør at det er verdt å låne både hjerte og hode til han. Han befinner seg i et visepop-landskap der tekstene får lov til å leve lengst fremme i lydbildet og der har de så avgjort noe å gjøre.

Med seg på skiva, som er spilt inn i Oslo, har han et langt framskredent lag med blant andre Børge Petersen-Øverleir på gitar, Frode Østang-Mangen på tangenter, Peter Asplund på trompet og ikke minst Svein Schultz på bass og som fremragende produsent. Det har ført til et tonalt reisefølge som holder på alle slags vis.

Da er det bare å slå fast at det å få møte Mats Petrus Dahlberg har vært hyggelig på alle mulige vis. Måtte han gjerne fortsette å legge gulv, men han må definitivt ikke slutte å fortelle oss ekte og gode historier på sitt eget vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mats Petrus Dahlberg

Bakom masken

Cracker Factory Music/mats@floordesign.no

Sterk og ny stemme

Aldri hørt om den engelske pianisten og komponisten Nikki Yeoh før? Da er vi i tilfelle nesten to, men det er på høy tid hun får mye oppmerksomhet.

Nikki Yeoh er både en strålende komponist og pianist.

Bortsett fra et tøft møte sammen med saksofonisten Denys Baptiste på hans debut på Edition Records, så er dette første gang jeg får gleden av tilbringe tid sammen med Nikki Yeoh (44) - med engelsk mor og kinesisk/malayisk far og oppvokst på fotballøya. For sikkerhets skyld er det også som solopianist - altså uten noe som helst å skjule seg bak. Det har hun så definitivt heller ingen grunn til.

Yeoh har jobba med storheter på øya som Neneh Cherry og Courtney Pine og det mer enn antyder mye om Yeohs allsidighet. Her presenterer hun oss for åtte låter på til sammen bortimot 45 minutter. Når Yeoh forteller oss at giganter som John Cage, Sergej Rachmaninov og Hermeto Pascoal har betydd mye for henne, så skjønner vi raskt at hun begir seg ut på musikalske farvann som er høyst personlige.

I tillegg til de tre henter Yeoh også fordomsfritt fra kilder som jazz, soul, verdensmusikk og gospel og, med et anslag som fra tid til annen faktisk kan minne om sjølvaste McCoy Tyner - vi snakker kraftfullt pianospill her med andre ord, men med dynamikk innebygd på et ekte vis - så framstår hun som ei solostemme som det skal bli veldig interessant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nikki Yeoh

Solo Gemini

Infinitum Records/propermusic.com

Katten lever!

Sammen med to glitrende jazzmusikanter tar Åselill Sæthre for seg et knippe av Chat Noirs legendariske repertoar og forteller oss at dette materialet er tidløst.

Åselill Sæthre gjør en viktig jobb med et udødelig materiale.

Åselill Sæthre (33) fra Siljan i Telemark er en sanger, tekstforfatter og komponist av det spesielle slaget. For to år siden fikk hun nemlig Statens kunstnerstipends diversestipend for nyutdannede kunstnere. Bakgrunnen var at hun skulle kunne arbeide videre med å formidle den norske kulturskatten i kabaret- og revymusikken. Vi kan vel lett slå fast at det er det ikke så mange som jobber med!

Sæthre har altså satt seg fore å gå inn i dette stoffet som mange, i alle fall de godt oppe i åra, har et nært og godt forhold til. For yngre generasjoner derimot, er nok dette helt ukjent stoff. Derfor er det så flott at Sæthre tar tak i det og løfter det fram igjen - på sitt vis.

Sammen med sin kjære, den framifrå pianisten Eyolf Dale, og saksofonisten André Kassen, har hun stupt ned i låter som «Å blei det av deg?», «Sorte Øyne», «Livet og lykken», «Ei hel ei, ei halv ei», «Det hender så mangt på Hovedøen», «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?» og «Norge i rødt, hvitt og blått» og gitt dem ei helt ny innpakning, men med full respekt for de tidløse utgangspunktene.

Sæthre har jobba med dette materialet i sine masterstudier og snakka med mange som har førstehånds kjennskap til stoffet som Kari Svendsen og Andreas Diesen. Hun har så avgjort kommet under huden på stoffet, gjort det til sitt eget og tatt det videre. Dette møtet i visejazzland er både viktig og flott.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åselill Sæthre

Sanger for katten

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

For en fest!

Cosmopolite feirer 25 års jubileum og Miloud Guiderk blir tildelt Kulturrådets Ærespris - bedre måte å feire det på enn med Arild Andersen Trio med Makoto Ozone som gjest er nesten ikke mulig å tenke seg.

Makoto Ozone, Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia - pur magi.

Alle foto: Tore Sætre

Arild Andersen Trio, med sjefen på bass, skotske Tommy Smith på tenorsaksofon og den japanske fløyta shakuhachi og Paolo Vinaccia på trommer, har vært et av mine absolutte favorittband i en årrekke. Trioen har aldri slutta å utvikle seg - den har hele tida blitt tilført ny energi gjennom den helt spesielle kjemien som finnes mellom de tre.

Dessverre har Vinaccia vært gjennom en tøff sjukdomsperiode, noe som har ført til at han ikke har vært i stand til å spille med trioen på ei stund. Nå var han på plass igjen, med ny frisyre, ny livskraft og med musikalske bidrag bare han kan gi musikken, resten av bandet og oss. I løpet av en USA-turné i fjor møtte de den japanske mesterpianisten Makoto Ozone, som Smith kjente godt fra samarbeid med Gary Burton på 80-tallet, de spilte sammen én gang og «visste» med en gang at dette måtte gjentas.

Til tross for at Ozone denne måneden er Artist in Residence med ingen ringere enn New York Philharmonic, han er en like strålende klassisk pianist som jazzutøver, så hadde han lagt inn to fridager så han kunne komme til Oslo for å gjøre denne konserten. Jeg skjønner godt at han ville, jeg skjønner godt at alle ville - for et møte dette blei!

Med et repertoar bestående i stor grad av Andersen-komposjoner, men med enkelte låter av Smith - ikke minst hans nyskrevne «Paolo» - pluss Pat Methenys «This Belongs to You», som Andersen lærte av sjefen sjøl i Molde i sommer, og ei nydelig avslutning med Keith Jarretts «In Your Quiet Place», som Jon Christensen satt og nikka gjenkjennende til, blei dette en konsert for minnebøkene - ferdig snakka.

Klangmesteren og den teknisk briljante Ozone glei så elegant inn i denne etablerte trioen at man skulle tro de hadde spilt sammen i åresvis. Smith, som i mine ører er en av verdens mest uttrykksfulle saksofonister i dag, er utstyrt med en kraft i begge ender av skalaen som skjærer gjennom akkurat når det passer - hele tida. Arild Andersen er en av de mest livsbejaende musikantene jeg vet om - han utstråler at det å stå på scena sammen med noen av sine beste venner er noe av det flotteste han veit, om det er breibent i låter med full fyr eller nedpå i «Mira» der han benytter sin unike loopteknikk til fulle. Og så er det Paolo Vinaccia da! Etter en beintøff kamp mot kreften, fortalte han oss alle hvilken fighter han er - denne konserten måtte og ville han spille og du verden som gjorde det. For en gnist, for en lytter, for en musikalsk maler. Bedre medisin enn det han ga - og fikk - i løpet av disse to timene, er ikke mulig å få på blå resept - garantert.

Cosmopolite-sjefen Miloud Guiderk fikk sin velfortjente ærespris og han og vi fikk den beste presangen vi kunne tenke oss. En magisk opplevelse - intet mindre. Måtte mange andre få muligheten til å oppleve denne kvartetten en eller annen gang i framtida. Hører du Arild!!!!

Arild Andersen - Maestro.

Paolo Vinaccia og Tommy Smith - endelig sammen igjen.

Makoto Ozone - mesterpianisten.

Det er vi som skal takke.

Arild Andersen Trio med Makoto Ozone

Cosmopolite, Oslo, 15. november 2017

London calling!

Gitaristen Rob Luft er et nytt navn fra den vitale London-scena. Han har mye tøft på lager.

Rob Luft har kommet svært langt allerede med sin debut.

Ikke minst gjennom det glitrende engelske plateselskapet Edition Records, har vi de seineste åra fått stadig mye bedre innsikt i at det skjer veldig mye spennende på den unge jazzscena der borte på fotballøya. Det ferskeste eksemplet er den 23 år unge gitaristen og komponisten Rob Luft fra London.

Dette er Lufts debutalbum under eget navn. Han har fram til nå ikke sett på seg sjøl som noen stor komponist - han har prioritert å spille rundt på Londons klubbscener i stedet for å sitte hjemme og skrive musikk.

Noe har han uansett fått laga og det forteller oss om en melodisk sprudlende og utadvendt komponist og gitarist der det er mulig å finne spor i alt fra afrikansk highlife, via rock til mye moderne, hardtswingende jazz.

Det at Luft har vunnet den høythengende Kenny Wheeler-prisen og blitt nummer to i Montreux Jazz Guitar Competition i fjor, sier en hel del om hvor stor anseelse han nyter både på hjemmebane og internasjonalt allerede. Når han så omgir seg med store deler av kremen på den yngre engelske scena som Corrie Dick på trommer, Tom McCredie på bass, Joe Webb på orgel, piano og harmonium og Joe Wright på tenorsaksofon, så har «Riser» blitt et tett og fint banduttrykk også.

Rob Luft er i besittelse av ei vakker, inderlig og sterk stemme allerede nå. Det skal bli veldig spennende å følge han videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rob Luft

Riser

Edition Records/Border Music Norway

Og nå sport!

Høsten og førjula er tida for så mangt - ikke minst sportsbøker. Her følger et knippe - alle av høy kvalitet og ikke minst veldig forskjellige i både tematikk og fremstilling.

Det går nesten ikke en dag uten at et eller annet oppslag slår mot en angående John Arne Riise. Sånn var det mens hans karriere var i full blomst og sånn har det nesten vært etter at skoa har blitt tatt av også. Vil vi egentlig vite mer om Riise og hans gjøren og laden? Mjaa, jeg er svært usikker må jeg innrømme.

Så blir jeg trigga likevel - ikke nødvendigvis av Riise, men faktisk av forfatteren i minst like stor grad. Jens M. Johansson har i en årrekke framstått som en meget dyktig og original journalist i Dagens Næringsliv og etterhvert også som en framifrå forfatter. Hva kunne han få ut av John Arne Riise? Med den strålende tittelen «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise» har han skrevet Riises versjon av sitt liv og levnet på en usminka og interessant måte der ingenting blir gjemt bort. Avtalen har åpenbart vært tydelig: skal historia fortelles, så skal hele historia fortelles, men det er Riises versjon vi hele tida får.

Johansson skriver knakende godt - han gjenforteller godt uten å legge til eller trekke fra noe som helst - og sjølsagt måtte punktum settes et sted. Etter at boka gikk i trykken har det sjølsagt skjedd mye - krangel med eksen om barn, besøk og bidrag og ny agentkarriere - og noe forteller meg at det kommer til å skje mer også.

Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil vite mer, men vil man ha et subjektivt, usminka og godt skrevet innblikk i ei unik karriere og et spesielt liv, er dette en sportsbiografi av det svært gode slaget.

Jens M. Johansson

Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise

Pilar

Humor er en viktig del av de fleste miljø. Presse-, sport- og musikkmiljøene, som jeg kjenner spesielt godt, er så avgjort ikke noe unntak.

Presseveteranene Finn H. Andreassen og Arne Hole, med fartstid fra blant annet NRK, TV 2 og Aftenposten, har slått sine putler sammen og laget boka «Det reporteren ikke fortalte». Spesielt Hole har et beviselig godt grep om historier og humoristiske feil begått i spaltene eller på lufta, som han fortsatt forlyster oss med hver lørdag i Aftenposten under headingen «Hole in One».

Her har de to, ved hjelp av en rekke kolleger fra pressemiljøet, samla hundrevis av historier fra både sporten- og andre deler av medieverdenen.

Noen er veldig morsomme og samtidig til ettertanke, som da Mjøndalens gambiske spiss Saihou Sarr, løp bort til sin trener Ivar Hoff etter å ha blitt skjelt av sistnevnte og kom med de bevingede ord: «Ivar, alle kan ha en hvit dag, vet du».

Og fra Fotballforbundets legendariske sjef Nicolai Johansen, som hadde et spesielt forhold til demokrati, står sitatene i kø:

-Denne saken er for viktig til å legges frem for styret

-Jeg liker å være alene når jeg trekker cupen

-Cupen trekker jeg til det passer

-Det er lettere å trekke cupen i radio enn på TV

Og som han sa på fotballtinget: Dere kan bestemme hva dere vil, men det blir som jeg ønsker!

For folk i mediene er det veldig mye å hygge seg med og humre til her, men jeg er ikke like sikker på om publikum som ikke har noe nært forhold til miljøet vil ha like stort utbytte av den.

Finn H. Andreassen - Arne Hole

Det reporteren ikke fortalte

Kolofon

Noen av de pennene jeg setter aller mest pris på i kongeriket, hører hjemme i Dagens Næringsliv. Jens M. Johansson er allerede omtalt her - Eskil Engdal, som hater å skrive, er en annen som befinner seg i det aller, aller øverste sjiktet. På pallen hører så avgjort også Lars Backe Madsen hjemme - både som journalist og forfatter.

Med «Gullracet», med undertittelen «Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn», kommer han med nok en bekreftelse på det. På knappe 500 sider beskriver han alt og alle i og rundt den norske nasjonalidretten - en av dem i alle fall - så veldokumentert, så innsiktsfullt og så spennende faktisk at det nærmer seg en spenningsroman, men her virker det som om alt er så gjennomsjekka at fakta ikke har blitt bestridt en eneste gang såvidt jeg har fått med meg.

Backe Madsens «fortelling» tar utgangspunkt i OL i 1988 i Calgary hvorfra våre utøvere kom hjem uten en eneste gullmedalje - det hadde aldri skjedd før når det gjelder vinterleker. På veien fram til der vi er i dag har det dukka opp masse medaljer, konkurser, søksmål, doping og et selvmord - og veldig mye mer. Alt, inkludert den store TV 2-skandalen Gerhard Helskog stod bak der store deler av den norske langrennstroppen på Lillehammer i 1994 blei beskyldt for å ha bestilt dopingmidler, har Backe Madsen henta fram igjen og satt inn i en sammenheng som gjør dette både spennende, interessant og nesten som en åpenbaring både for de som kan mye om dette fra før og for alle andre sjølsagt.

Journalisten og forfatteren Lars Backer Madsen har satt hverandre stevne her og «Gullracet» har blitt et fantastisk møte.

Lars Backe Madsen

Gullracet

Gyldendal

Thor Gotaas har gjennom bøker som «Femmila», «Birken» og «Mitt liv som middels langrennsløper» fortalt oss at han er «professor» i langrenn - bortoverski. De som har vært så heldige å oppleve oppslagsverket, folkeminnegranskeren, forfatteren og foredragsholderen Gotaas i levende live, glemmer det neppe - han er enkelt og greit et overflødighetshorn.

Men kan han noe annet enn alt om bortoverski? Det var han i tvil om sjøl også, men etter å ha vært tilstede under lanseringa av denne boka der han, sammen med Roger Ruud, Viggo Sandvik og Bjørn Wirkola, ga publikum en uforglemmelig time med historier og anekdoter, er det ikke mye tvil om at han kan mye om hoppski også.

I «Før og etter Wirkola», med undertittelen «Norsk hoppsport fra 1940 til 1990», forteller han historia til nok en nasjonalidrett og han gjør det med en innsikt, et skråblikk og en fortellerglede som gjør at dette umiddelbart har blitt et standardverk for alle som er glad i hoppsporten. Her finnes alt som trengs av historiske fakta, et vell av morsomme historier, et flott bildemateriale - enkelt og greit ei bok for både nåtid og fremtid for både hoppelskere og mange andre med sansen for idrett, kultur og humor!

Thor Gotaas

Før og etter Wirkola

Gyldendal

Uansett hvor stort vi synes langrenn og hoppsport er her til lands, så er det sjølsagt liten tvil om at de er miniputter i sammenlikning med fotball - verdens største og mest populære idrett. Det har vært skrevet og det kommer til å bli skrevet stadig nye bøker om de grønne matters sjakk som fotball også har blitt kalt.

Engelskmannen Keir Radnedge, født i 1948, har jobba med fotball i rundt 50 år og har skrevet 33 bøker om verdens vakreste idrett. Han har også vært redaktør for magasinet World Soccer. Med en tittel somn «Alt om fotball» legges lista sjølsagt høyt, men denne norske oversettelsen på bortimot 300 sider har faktisk det meste.

Boka, som er strålende illustrert med et unikt bildemateriale og statistikk, inneholder godt og innsiktsfullt skrevet materiale om alt fra spillets historie, de store mesterskapene både for lands- og klubblag, biografier om de største profilene og de største klubbene - og mye mer.

«Alt om fotball» er ikke typen bok man leser fra perm til perm nødvendigvis, men som er et ypperlig oppslagsverk både nå og i åra som kommer. Og mangler du quizspørsmål, så er definitivt det problemet nå!

Med disse seks sportsbøkene er høsten, vinteren og ikke minst jula redda på så mange vis.

Keir Radnedge

Alt om fotball

Gyldendal

Sportsboken så dagens lys for første gang i 1953 i regi av Schibsted forlag. For svært mange har den blitt et samleobjekt på linje med Hvem Hva Hvor - året er liksom ikke i mål før de to bøkene har inntatt heimen.

Nok en gang har VGs Egil Svendsby, sammen med sin kollegaer Tore Ulabrand Johansen, Ole Kristian Strøm og Knut Espen Svegaarden, tatt for seg «alt» som har skjedd i norsk og delvis internasjonal idrett på et godt og innsiktsfullt vis og, illustrert slik bare VG-folk kan det, har det nok en gang blitt Sportsboken slik vi ihuga vil ha den med en resultatservice av det formidable slaget. Karsten Warholm of Sykkel-VM i Bergen har sjølsagt fått godt med spalteplass.

Problemet til Sportsboken i vår tidsalder er at det er ei bok som har avslutta redaksjonen 17. september har på mange vis vanskelig for å konkurrere i vår digitale tidsalder - alt av fakta ligger jo bare et tastetrykk unna, men så spørs det da om de som er ihuga er mange nok til at Sportsboken også har livets rett også i åra som kommer. Kvaliteten står det i alle fall ikke på i 2017 heller.

Sportsboken 2017

Vigmostad & Bjørke

NB Jeg har ikke rukket å lese bøkene fra perm til perm, men har etter beste evne prøvd å sette meg inn i det vesentligste likevel.

Vakkert og personlig

I det snøen laver stille ned ute, spiller pianisten Christian Grøvlen Bach så vakkert og inderlig at roen senker seg inne også.

Christian Grøvlen har spilt inn sine Bach-tolkninger i Sofienberg kirke i Oslo.

Hver gang det dukker opp ei innspilling fra det framifrå selskapet 2L, så grugleder jeg meg. Jeg gleder meg fordi jeg «vet» at kvaliteten, på alle mulige vis, på det Morten Lindberg i 2L leverer fra seg alltid er på øverste hylle. Og så gruer jeg meg litt fordi jeg også vet at mye av det 2L produserer ligger et stykke utenfor min komfortsone.

Slik er det også med den 27 år unge Bergenspianisten Christian Grøvlens debut-cd. Han har jeg aldri hørt om tidligere, men Johann Sebastian Bach (1685-1750) har faktisk kommet min vei - i alle fall store deler av musikken til geniet - med ujevne mellomrom opp gjennom livet.

Grøvlen, som har studier bak seg både i Oslo, Wien og København, har her kasta seg over Bachs «Chromatic Fantasia and Fugue in D minor», «Sinfonias», «French Suite No. 3» og «Partita No. 5» med et stort ønske om å oppleve Bachs verden «innenfra», både emosjonelt og klanglig.

Som når Jan Erik Kongshaug er involvert, så er det likedan med Morten Lindberg: lyden, klangen og personligheten til musikerne blir løfta fram på et unikt vis. I løpet av disse knappe 78 minuttene fra Sofienberg kirke i Oslo, blir vi servert tidløs og genial musikk av en livsbejaende, søkende og teknisk langt framskreden pianist som garantert vil nå langt i åra som kommer.

Nå gruer jeg meg ikke lenger - nå bare gleder jeg meg sammen med Christian Grøvlen på innsida i hans Bach-verden.

NB Denne innspillinga foreligger kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Grøvlen

Bach - Inside Polyphony

2L/Musikkoperatørene

Fra ukjent hold

Den unike engelske bassisten Barry Guy har gjort sveitser av seg og her møter vi han sammen med to spennende nye landsmenn.

Lucas Niggli, Barry Guy og Jürg Wickihalder gjør ting på sitt vis.

Foto: Michelle Ettlin

Via det meget oppegående sveitsiske plateselskapet Intakt Records har jeg fått stifte bekjentskap med den 44 år gamle alt-, sopran- og tenorsaksofonisten Jürg Wickihalder ved to tidligere anledninger. Først var det i en kvartettsetting med to blås, bass og trommer og den andre i en duo med pianisten Chris Wiesendanger. Nå er det i nok en ny konstellasjon: med bassisten Barry Guy og trommeslageren Lucas Niggli.

Wickihalder, som har skrevet sju av de ni låtene, fortalte meg allerede ved de to første møtene at han er en saksofonist vel verdt å låne både ett og to ører til. Det er bortimot ti år siden de forrige møtene og her bekrefter han at han har fortsatt utviklinga fram mot noe svært særprega.

De som mener de kan finne spor etter salige Steve Lacy her, er absolutt inne på noe. Lacy bodde vel i deler av sitt liv i Sveits og det er fullt forståelig at unge musikanter henta mye fra den originale sopransaksofonisten. Likevel har Wickihalder tatt inspirasjonen med seg til sitt eget sted.

Sammen med Guy, som jeg knapt har hørt i en så tilnærma straight setting før, og Niggli, tar Wickihalder oss med på ei melodisk, men samtidig åpen og fri reise der alle tre får mer enn nok rom og plass til å vise hvem de er både individuelt og kollektivt. Her føres det samtaler på høyt nivå og det er lyttere av det langt framskredne slaget vi får hilse på. «Beyond» er tøff, annerledes og kompromissløs musikk skapt av tre musikanter vi altfor sjeldent får anledning til å høre her hjemme. Her er i alle fall en mulighet nysgjerrige sjeler bør benytte seg av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jürg Wickihalder - Barry Guy - Lucas Niggli

Beyond

Intakt Records/Naxos Norway

Herrelag!

Paolo Vinaccia, Jacob Young og Bendik Hofseth - kan det gå gæernt? Neppe, og i alle fall ikke her.

Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young - holder ei god stund det.

Saksofonist Bendik Hofseth, trommeslager Paolo Vinaccia og gitarist, og banjoist, Jacob Young er gode venner. Det er lett å høre på denne originale trioinnspillinga. Det er jo ikke hver dag en slik bassløs trio dukker opp, i farten er det vel bare Paul Motians trio med Bill Frisell og Joe Lovano som «likner», men det er bare i besetning.

Det «våre» gutter har skapt er nemlig basert på deres unike vennskap, både musikalsk og personlig, og musikken har også blitt deretter. Etter en tilfeldig jobb for noen år siden, blei ideen om å gjøre noe mer ut av det unnfanga. For to år siden gikk de i studio med tre låter skrevet av Hofseth og tre av Young pluss at ei låt «komponert» der og da av alle tre.

Det har ført til et vakkert, nesten kammeraktig møte der tre langt framskredne musikanter, som ikke har noe som helst å bevise, møter opp med svært så nedsenkede skuldre og med kun et formål: å skape vakker og meningsfull musikk sammen.

Det har de tre stemmene på alle slags vis makta, Young ofte på akustisk gitar forteller hvilket leie vi befinner oss i, og de tre tar i bruk alle de dynamiske virkemidlene de har til sin disposisjon og det er ikke få.

Felleslåta heter «The Man, The Myth & The Legend». Det får være opp til hver enkelt å bestemme hvem som er hvem av de tre - musikken derimot er mye enklere å finne ut av og ikke minst hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia - Jacob Young - Bendik Hofseth

Rathkes gate 12:21:58

Oslo Session Recordings/oslosessionrecordings.com/bigdipper.no/barejazz.no

Gutta boys!

Mike Stern og Dave Weckl er fortsatt to av de hippeste gutta i klassen når det gjelder utadvendt jazz med mye rock i seg.

Mike Stern og Dave Weckl - vi snakker brødre i ånden.

Foto: Tore Sætre

Jeg har hatt gleden av å følge Mike Sterns karriere helt siden midten av 80-tallet da han inntok Idrettens Hus i Molde sammen med ikoniske Jaco Pastorius. Gjennom ei etterhvert lang karriere både i Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis har Stern (64) stått fram som en av den moderne gitarismens mest særprega utøvere og slik er det fortsatt den dag i dag.

I store deler av si karriere har han også delt scene med en annen av jazzrockens mest sentrale herrer, trommeslageren Dave Weckl (57). Er det slik at Stern har sin egen stemme, så har så avgjort Weckl det også og de to funker fortsatt utmerket sammen - vi snakker musikalske brødre på alle slags vis.

Sounden i gitaren til Stern har vært den samme åpne, varme og inviterende hele tida. Slik er det også med Weckl - det tar liksom et hundredel å skjønne at det er han som er i gang. Det er han som er oppe der sammen med Vinnie Colaiuta og gudfar Steve Gadd og man kan ikke annet enn la seg imponere, sjøl om han ikke alltid berører meg av den grunn. Det gjør faktisk Stern i større grad - han utstråler fortsatt en spilleglede og en livsbejaenhet som er sjelden, kanskje fordi han er tilbake og gjør det han elsker aller mest etter ei stygg ulykke for et par år siden der han brakk begge hendene.

Med seg hadde de elbassisten Tom Kennedy og tenorsaksofonisten Bob Malach som jeg hørte for første gang live. Kennedy er intet mindre enn et groovemonster, mens Malach framstår som den beskjedne lillebroren til Michael Brecker - veldig bra, men et stykke bak «storebror».

Stern-Weckl Group kom til sine egne og de blei tatt svært godt i mot. Repertoaret inneholdt alt fra urheftige opptempolåter til elegante ballader med Stern på ordløs vokal a la Richard Bona. Når så det heile blei avslutta med Weckls «The Chicken» og Jimi Hendrix´ «Red House», igjen med Stern på vokal, pluss nok ei låt før publikum ga seg, så var det helt greit å begi seg ut i den kalde novembernatta. Det var ikke så kaldt der ute likevel liksom.

Mike Stern er heldigvis frisk og rask igjen.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern - Dave Weckl Group - det er fusionbandet sitt det.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern låter slik han alltid har gjort og ser ut som han alltid har gjort - bare litt eldre.....

Foto: Tore Sætre

Bob Malach - en beskjeden slektning av Michael Brecker.

Foto: Tore Sætre

Tom Kennedy - «BI-professoren» som er en fryktelig elbassist.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern - Dave Weckl Group

Cosmopolite, Oslo - 11. november, 2017

Publikum: 500

Ekte Silje

Etter litt vandring og leiting har Silje Nergaard funnet frem til der hun hører hjemme.

Silje Nergaard er på et sted i livet og i musikken som passer henne utmerket.

Jeg har hatt gleden av å følge Silje Nergaards karriere helt siden hun var tenåring. Det har vært ei spennende, men noe ujevn reise for å si det slik. Med det mener jeg at for meg har det vært langt fra alt jeg har vært like begeistra for - spesielt i den perioden hun ønska å gå lengst mulig mot et poputtrykk. Ikke det at jeg har noe mot popmusikk, men jeg fant ikke den ekte Silje Nergaard der.

De seinere åra og med de seineste skivene hennes synes jeg hun i stadig større grad har kommet nærmere hjem og med «For You a Thousand Times» så er Nergaard der hun skal være - i et landskap med elementer av soul, funk, pop, r´n´b og jazz og sikkert mye annet også, men her er det tydelige Nergaard-bumerket til stede og det merkes at hun trives.

I for stor grad har det vært for mye Brelett over musikken til Nergaard for min smak, hvis du skjønner. Her har Audun Erlien fått, og tatt, produsentansvaret og han skal ha mye av æren for å styre Nergaard rett vei. Han har på ingen måte tatt bort særpreget til Silje - han har forsterka det og gjort det sammen med et kremlag bestående av blant andre Andreas Ulvo, Wetle Holte, Håkon Aase, Mathias Eick, Ståle Storløkken, Håkon Kornstad, Sidiki Camara og seg sjøl må vite. Det jeg føler han har gjort er å strippe staffasjen; når er det inn til beinet, smakfullt og der Siljes stemme eller uttrykk av og til har vært noe maniert, er det nå så ekte og lite påtatt som det skal være.

Nok en gang har låtskriver Silje samarbeida med den Bømlo-bosatte engelskmannen Mike McGurk som tekstforfatter. De har utvilsomt funnet hverandre og McGurk er en historieforteller som Nergaard igjen greier å løfte fram på et uhyre melodiøst og varmt vis.

De som forventer de store utfordringene, må nok en gang søke helt andre steder. De som derimot vil ha en solid og god dose Silje Nergaard på sitt beste og mest ekte, trenger ikke leite videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silje Nergaard

For You a Thousand Times

OKeh Records/Sony Music

Flere Thing Helseth

Musikk byr veldig ofte på overraskelser - noen mer overraskende enn andre. Denne er av det slaget. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke så ei pop-plate med den eminente klassiske trompeteren Tine Thing Helseth komme. Som låtskriver og vokalist!

Tine Thing Helseth har flere talenter enn vi ante.

Da jazztrompeter Mathias Eick fikk henvendelse om han ville produsere ny plate med trompetkollega Tine Thing Helseth (30), så han for seg at det var ei klassisk plate det var snakk om. Neida, Tine Thing Helseth hadde noe helt annet på hjertet: hun hadde nemlig skrevet et par poplåter og hun ville gjerne synge sjøl. Eick, i likhet med de flest av oss vil jeg tro, hadde absolutt ingen anelse om at Thing Helseth hadde noe slikt på lur!

Etter å ha slått gjennom med et brak som et klassisk trompettalent i internasjonal toppklasse som tenåring og jobba mer eller mindre kontinuerlig i en tiårs periode, fikk Thing Helseth mer enn nok. Hun møtte enkelt og greit veggen.

For å komme seg videre begynte Thing Helseth å skrive seg ut av problemene. Eick ba henne skrive mer og plutselig hadde hun materiale til et helt album med egenkomponert materiale. Alle tekstene her, på engelsk, handler om det samme temaet - de samme følelsene, fargene, tankene, beskrivelsene som hun sier. Likevel har ikke dette blitt enstonig på noe slags vis - Thing Helseth har nemlig skrevet låter til tekstene som gir dem ni forskjellige univers og Eick har gjennom sin utmerkede smakssans tilsatt krydder som gjør «Never Going Back» til et popalbum mange bør gå inn i ofte - og bli der værende.

Når så Thing Helseth omgir seg med et a-lag bestående av Eick - både han og sjefen spiller litt trompet må vite - samt at Eick også synger, spiller mellotron, orgel og elpiano, Gunnar Flagstad på piano, Aksel Jensen på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Jarle G. Storløkken på gitarer pluss at Jan Martin Smørdal har skrevet nydelige strykearr for Oslo Strings, så har det blitt et sofistikert og flott poplandskap Thing Helseth flytter inn i.

Kan hun synge da? Noe forteller meg at Tine Thing Helseth er utstyrt med en så sterk kritisk sans at hadde hun eller noen i hennes nærhet vært i tvil om det, så hadde ikke dette blitt noe av. I forbindelse med skiva har hun også fått vokaltrening av Martin Hagfors og hun kommer gjennom på et overbevisende og sterkt vis.

Det er garantert mye god helse og god terapi i god musikk. Tine Thing Helseth har gitt oss akkurat det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tine Thing Helseth

Never Going Back

Grappa/Musikkoperatørene

Den svenske giganten

Bernt Rosengren har vært, er og kommer til å forbli en av denne verdensdelens aller største saksofonister.

Bernt Rosengren Quartet i sitt rette element - på jazzklubb.

På julaften runder tenorsaksofonisten Bernt Rosengren 80. Helt siden slutten av 50-tallet har han vært en viktig del av både svensk og europeisk jazzliv - det det vil si i rundt 60 år. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Rosengren fortsatt er i storform sammen med kvartetten han har jobba med de seineste 15 åra.

Rosengren kommer fra bebopskolen som blei unnfanga på 40-tallet. Derfra har han tatt med seg hele arven og utvikla den videre gjennom uttrykket som vokste fram først i USA i tiåra som fulgte og som ofte gikk under betegnelsen hardbop. Den tradisjonen har Rosengren vært tro mot siden og han framstår nå som en av de aller største nålevende med dette uttrykket.

Sammen med sine utmerkede landsmenn Hans Backenroth på bass, Stefan Gustafson på piano og Bengt Stark på trommer, tar Rosengren oss med på en rundtur i biter av repertoaret han kan bedre enn de fleste. Han er av typen som sjelden glemmer ei låt han har hørt eller spilt og det fører til at her får vi servert 13 låter fra ukjente «If I´m Lucky» via to Horace Parlan-låter til kjente melodier som «Solar», «Tenderly» og «The Things We Did Last Summer». Det meste foregår i ballade- eller mediumtempo og det er altså en ekthet og troverdighet i det Rosengren & Co foretar seg som er sjelden i våre dager. På to av låtene hviler Rosengren - trioen får virkelig vist seg frem på Freddie Hubbards «Up Jumped Spring» mens Backenroth briljerer med tøft og stilsikkert buespill på Paul Chambers´ «Tale of the Fingers».

«Songs» er et ekte og uforfalska vitnesbyrd om hvem Bernt Rosengren har vært og fortsatt er - en av de aller største på sitt felt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bernt Rosengren Quartet

Songs

pb7/MusikkLosen

Historiefortelleren!

Tom Egeland er i mine øyne en historieforteller av det aller ypperste slaget. Det sjuende møtet med hans spesielle helt Bjørn Beltø er nok en bekreftelse.

Tom Egeland skaper spenning på et helt eget vis.

Historieforteller er noe av det gjeveste betegnelse jeg kan tenke meg uansett kunstuttrykk. Om det dreier seg om billedkunst, musikk eller litteratur - eller journalistikk for den sakens skyld - så blir jeg alltid tiltrukket av de beste historiefortellerne. Tom Egeland hører hjemme i Champions League-sjiktet som historieforteller.

Egeland er blant de forfatterne som jeg alltid ser frem mot å lese og jeg «vet» at det kommer til å bli en stor opplevelse. Forutinntatt med positivt fortegn? Mulig det, men i løpet av hans etterhvert store produksjon så har han ikke makta å skuffe meg en eneste gang og det skjer heller ikke denne gangen.

Med sin enestående evne til å researche både religiøse og historiske fakta, tar Egeland og Beltø oss med på ei enestående, spennende, sannsynlig/usannsynlig, lærerik og fengende reise som er vanskelig å legge fra seg.

Beltø blir hyra til å finne «De dødes bok». Det er ei bok som «alle» har vært på leiting etter i et par tusen år og kanskje enda lenger. Både kommersielle og religiøse interesser er sjølsagt svært nysgjerrige på denne jakta og arkeolog Beltø blir trigga som aldri før.

Jovisst er «Lasaruseffekten» en kriminalroman, men her det ikke slik at drapene kommer på rekke og rad - heller tvert i mot. Egeland inviterer leseren inn i en sfære der hva som er sant og hva som er dikt og forbanna løgn er vanskelig å finne ut av - heldigvis. Etter at punktum er satt for Beltøs leiting etter den sagnomsuste boka som kanskje kan forandre vårt syn på livet etter livet, gir Egeland oss mulighet til å få vite hva som er sant og vice versa. Det er sjølsagt opp til enhver å lese akkurat det - jeg har ikke ønska det fordi jeg fortsatt ønsker å befinne meg i den sfæren der jeg fortsatt vil lure på det.

Egeland er nemlig en mester til å gjøre det sannsynlige usannsynlig og vice versa og denne gangen har han makta det i større grad enn noensinne - slik det er med de store historiefortellerne.

PS Jeg har vært kollega med Tom Egeland i TV 2 i en årrekke.

Tom Egeland

Lasaruseffekten

Aschehoug

Urtopisk

Strengekunstneren Stein Urheim har gjennom flere skiver og samarbeid med Mari Kvien Brunvoll vist oss et unikt talent. Gjennom bestillingsverket «Utopian Tales» tar han nok et nytt megasteg.

Stein Urheim skuer både vidt og bredt.

Helt siden Stein Urheim (38) plate-debuterte med «Three Sets of Music» i 2009 og fikk Vossajazz-prisen året etter, har han fortalt alle med åpne ører og andre mottakelige sanser at han er en musikant med noe helt spesielt på hjertet. Han har jobba med Gabriel Fliflet og han har bidratt på The Last Hurrahs debut-skive. Thea Hjelmeland og Erlend Apneseth er andre originale musikanter fra Vestlandet bergenseren Urheim har jobba med, men aller mest har han fått fortalt oss hvem han er sammen med sin studiekamerat fra Grieg-akademiet, Mari Kvien Brunvoll. Tre skiver har de skapt som duo - den ene mer spennende og original enn den andre.

I fjor fikk Urheim i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Vossajazz og det er i stor grad det vi får gleden av å hygge oss med her på «Utopian Tales». Utgangspunktene er definitivt derfra, men deler av materialet har Urheim bearbeida videre samt plussa på noen soloekskursjoner i tillegg.

Med sitt håndplukka kremlag, The Natural Cosmolodic Orchestra, med Mari Kvien Brunvoll på vokal, sampling og elektronikk, Per Jørgensen på trompet og vokal, Kjetil Møster på saksofon, bassklarinett og elektronikk, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Jørgen Træen på synth og effekter, Ole Morten Vågan på bass samt seg sjøl på gitarer, vokal, tamboura, tanbur, bass, sampling og elektronikk, så har Urheim skapt et musikk i et landskap han og de er helt aleine om.

Mikrotonalitet er en inspirasjonskilde for Urheim, men misforstå ikke: dette er ikke vanskelig tilgjengelig musikk, heller tvertimot. Her er det elementer fra americana spesielt gjennom Urheims tøffe slidegitar-spill, ambiente akustisk landskap blir vi også tatt med til og blues, funk og moderne jazz hører så avgjort med i gumboen også. Alt i alt noe helt eget med andre ord og du verden så vakkert, stemningsfullt og søkende det låter. Stein Urheim tar seg med «Utopian Tales» umiddelbart inn i tetsjiktet blant norske og europeiske musikanter som ønsker å skape noe unikt basert på inspirasjon fra en rekke kilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Natural Cosmolodic Orchestra.

Stein Urheim

Utopian Tales

HUBRO/Musikkoperatørene

Full fest

Tro det eller ei, men det er altså 25 år siden Miloud - alle har lov å være på fornavn med han - starta Cosmopolite. Det markeres i disse dager med en heidundrende fest i både Miloud og Cosmopolites ånd.

Parti Austin hyller Ella Fitzgerald.

Fusionsjefene Mike Stern og Dave Weckl setter hverandre stevne.

Det cubanske fyrverkeriet Alfred Rodriguez kommer med sin trio.

Arild Andersen med Paolo Vinaccia og Tommy Smith er nok i seg sjøl.

Men med den japanske pianogiganten kan det bli noe helt spesielt.

Nok en fusionhelt, Simon Phillips, stikker også innom.

José James er en av de nye vokalstjernene over there.

I løpet av ei ukes tid kommer alle disse artistene, og flere andre også, til å innta scena på Soria Moria i Oslo. De som ønsker seg noe mer i musikkgodteposen må nesten være så bortskjemt at de ikke bør tildeles stemmerett.

Dette blir garantert en fest i Milouds ånd og ganske mye forteller meg at denne uka kommer til å gå over i historia som en Cosmopolite-festival som vil bli huska. Be there!

Ikke veldig barnslig

Den utmerkede danske saksofonisten Christina Dahl gir oss beintøff akustisk jazzmusikk som er veldig langt fra barnslig.

Christina Dahl har et helt spesielt uttrykk.

Sjøl om det ikke er veldig langt til Danmark, så har jeg ikke hørt Christina Dahl (52) siden hennes «Heartbeats» i 2003. Det tar ikke lang tid å skjønne at jeg har gått glipp av mye i løpet av disse årene basert på hvor Dahl befinner seg i 2017. Hennes seineste tilstandsrapport forteller oss nemlig at her har vi med en særdeles spennende og original saksofonist, komponist og bandleder å gjøre.

Det eneste som er barnslig, eller barnlig, med dette visittkortet er tittelen og illustrasjonene som Dahls datter Philippa Cathrine Dahl har ansvaret for. Dattera er forøvrig et felles barn med hennes tidligere ektemann, pianisten Carsten Dahl.

Med sin meget empatiske kvartett bestående av gitaristen Niclas Knudsen, som vi kjenner fra trioen Ibrahim Electric, den relativt unge trommeslageren Esben Laub von Lillienskjold og en av basslandet Danmarks store helter i kjølvannet av Niels-Henning Ørsted Pedersen, Jesper Lundgaard på både akustisk og elektrisk firestrenger, skaper Dahl et musikalsk landskap med elementer fra en rekke kilder.

Dahl, som besitter en sterk og tydelig tone i hornet, er utvilsomt en melodiker med betydelig kapasitet. Musikken utvikler seg organisk - her er det ikke snakk om solist med komp akkurat - her er det fire lyttere av sjeldent merke som setter hverandre stevne. Noen ganger er musikken åpen og fri, mens andre ganger er den rytmisk sterk og groovete. Tilsammen blir det et landskap som Christina Dahl Quartet er ganske aleine om.

Det tok alt for lang tid før bekjentskapet med Christina Dahl blei gjennopfriska - jeg garanterer at jeg ikke skal la sjansene går fra meg i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christina Dahl Quartet

Childish

Storyville Records/MusikkLosen

Et spennende menneske

Vokalist, komponist, lyriker, synthesist - og egentlig saksofonist - Espen Reinertsen er som oss alle et helt spesielt menneske. Her viser han oss det i et underlig og vakkert popunivers.

Espen Reinertsen har noe helt spesielt å melde.

Espen Reinertsen (38) fra Gran på Hadeland har helt siden et større publikum blei oppmerksom på han via studiene på jazzlinja i Trondheim, fortalt oss at han befinner seg så langt unna den musikalske a-4 tenkinga som vel mulig. Vi har støtt på han i enn rekke sammenhenger som duoen Streifenjunko med hans sjelsfrende Eivind Lønning på trompet, i Christian Wallumrød Ensemble, sammen med Sidsel Endresen og i Trondheim Jazzorkester - alltid like søkende og unik.

Om det er på sida av eller i nært slektskap med hans utforskende jazzkarriere er jeg ikke helt sikker på, men de seineste åra har Reinertsen i en slags hemmelighet også jobba med ei alternativ popkarriere. I 2013 slapp han ei «hemmelig» skive under navnet «Forgaflingspop» og et par år seinere videreforedla han dette prosjektet med Trondheim Jazzorkester som JazZtipendiat under Moldejazz. Begge deler av det unike og spennende slaget for å si det mildt.

Nå har Reinertsen tatt nok et nytt, uhyre personlig steg på den samme veien. Med «Nattsyntese» gir han oss åtte låter med med titler som «Betenkningstid med trommesolo», «Gjensyn med enkelte rim», «Alene med arvestoffet» og «Sammen mot deltasøvnen» der han har skrevet all musikk og alle tekster, på norsk må vite, og synger på et herlig, inderlig, annerledes og unikt vis.

Sammen med sine blodsbrødre Eivind Lønning på trompet, elektronikk og kirke orgel - og litt til - og Erik Nylander på trommer og diverse annet samt Martin Taxt på tuba på to spor, har Reinertsen skapt et landskap som er ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Dette er ikke popmusikk som kommer til å rase til topps på hitlister eller andre popularitetsbarometre, men det er pop som har alle mulige slags kvaliteter i seg til å leve svært lenge i landet. Espen Reinertsen forteller oss nok en gang hvilken usedvanlig original og spennende sjel han er - uansett sjanger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Reinertsen

Nattsyntese

SusannaSonata/Musikkoperatørene

Å flenga ho let!

Trekkspillet har fått mye tyn opp gjennom åra fra jazzfolk. Sveitseren Hans Hassler er blant dem som kan gjøre noe med det.

Hans Hassler har noe helt eget å fare med.

Foto: Francesca Pfeffer

Mange har sikkert hørt definisjonen på en gentleman: en som kan spille trekkspill, men som ikke gjør det! Sjølsagt er det mye fleip i det utsagnet, men hos jazzfolket har det sittet langt inne å godta «flenga» som et fullverdig medlem av instrumentfamilien. De seinere åra har Stian Carstensen virkelig gjort noe med det her hjemme og nå er Daniela Reyes Holmsen på god vei som etterkommer.

Andre steder på kloden, og kanskje spesielt utenfor jazzmenigheta, har trekkspillet en helt annen status - heldigvis. I Mellom-Europa og Sør-Amerika har instrumentet nesten status som nasjonalinstrument i flere land og jeg tror neppe Hans Hassler (72) har fått mye pes i Sveits for sin omgang med trekkspillet. Det er da heller ingen grunn til.

Via det sveitsiske selskapet Intakt Records har jeg hatt gleden av å følge Hassler det seineste tiåret. Først gjennom soloinnspillinga «Sehr Schnee - Sehr Wald, sehr» i 2008 og deretter med «Hassler» i 2013 - ei kvartettskive med bassklarinett, klarinett og perkusjon. De som får en anelse om at dette låter sært har forsåvidt litt rett, men når Hassler nå nok en gang melder seg med et solo-visittkort, så bekrefter han uansett at han er en musikant med noe helt eget på agendaen.

Etter å ha lagt trekkspillet på hylla ei stund - piano og klarinett blei foretrukket - og dixieland- og folkemusikk stod på repertoaret, så «møtte» Hassler den danske trekkspillinnovatøren Mogens Ellegaard på begynnelsen av 80-tallet. Hassler skjønte da at instrumentet kunne brukes på en annen måte enn det han hadde trodd tidligere og fra da av har han aldri sett seg tilbake.

Her gir han oss en ny påminnelse om det og den knappe timen med de 15 Hassler-komposisjonene er ei spennende reise i et impro/samtidsmusikk-landskap de færreste har besøkt tidligere vil jeg tro. Det er djupt personlig, det er virtuost og det er utfordrende. Denne hilsenen fra Hans Hassler er også nok en påminnelse om at trekkspillet absolutt ikke fortjener noe mer tyn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Hassler

Wie die Zeit Hinter Mir Her

Intakt Records/Naxos Norge

Fest setebeltene!

Fra det store intet dukker bandet The Tronosonic Experience opp og gir oss beintøff instrumental rock med solide jazzelementer.

The Tronosonic Experience har absolutt ingen grunn til å se så alvorlig på framtida.

Med Ole Jørgen Bardal fra Verdal på saksofoner, Ivar Loe Bjørnstad fra Surnadal på trommer, Øyvind Nypan fra Trondheim på gitarer og Per Harald Ottesen fra Valen ved Husnes i Kvinnherad på bass, så melder The Tronosonic Experience seg på som noe av det tøffeste i grenselandet mellom beintøff rock og løssluppen impro på lang, lang tid.

Det er vel på ta vel hardt i å påstå at disse herrene, bortsett fra Nypan, kommer fra steder der jazzen har hatt sterke og gode vekstvilkår. Derfor er debutalbumet til The Tronosonic Experience en solid og flott påminnelse om at det kommer talenter og musikk fra de «underligste» steder.

Denne kvartetten er ganske så fersk, men de fire har kjent hverandre lenge og spilt i andre sammenhenger. Tre av de fire har også studert sammen på Musikkonservatoriet i Kristiansand.

Nå var altså tida moden for et nytt møte og med musikk i all hovedsak skrevet av Ottesen og arrangert i fellesskap, tok de turen ut til havgapet på Giske på Sunnmøre og Ocean Sound Recordings like før jul i fjor. De som husker band som engelske Colosseum, King Crimson og andre i samme gate, vil finne svært mye å glede seg over her.

De sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er i stor grad tøffe melodiøse tempolåter med et voldsomt trøkk i seg, men de fire viser også at de er i stand til å ta´n ned - nesten i alle fall.

Jeg kjenner Loe Bjørnstad fra Hedvig Mollestad Trio og Nypan fra flere soloprosjekter tidligere, mens Bardal og Ottesen er nye og hyggelige bekjentskaper. Tilsammen har de skapt noe tøft og ganske så unorsk med The Tronosonic Experience - velkommen skal de være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Tronosonic Experience

The Tronosonic Experience

Losen Records/MusikkLosen

Arvtakeren

Det kommer aldri noen ny Nat «King» Cole, men det kommer neppe noen som er bedre i stand til å føre arva videre enn Gregory Porter heller.

Gregory Porter har utstråling på de fleste vis.

Det tok si tid før Gregory Porter (45) slo gjennom både på hjemmebane i Junaiten og på den internasjonale scena, men etter at han «breaka» med «Water» i 2010, så har det vært snakk om verdensherredømme - intet mindre. Porter har vunnet det som er å vinne av leser- og kritikeravtemninger kloden rundt og det er mer eller mindre enstemmig vedtatt at vi har med verdens beste mannlige jazzvokalist å gjøre.

Før 2010 spilte Porter på små klubber og stort sett for døra - slik er det ikke lenger. Nå fyller han de store salene kloden rundt og han snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Årsakene er nok mange og sammensatte, men hans varme og store stemme kobla med et repertoar «alle» kan drømme seg bort med, er garantert noen av de viktigste.

Når Porter nå har bestemt seg for å hylle legenden og ikonet Nat «King» Cole (1919-1965), så vil det garantert ikke få noen negative konsekvenser for verken Coles minne eller for Porters status nå eller i åra som kommer. Cole var først en pianist av solid klasse, men etterhvert var det jo vokalisten Cole som la verden for sine føtter. Det er med andre ord ikke småtterier Porter gir seg i kast med, men i mine ører mestrer han oppgava på et ypperlig vis og det er fordi han gjør det på sin måte.

Hadde Porter forsøkt å gjøre «Mona Lisa», «Miss Otis Regrets», «Sweet Lorraine», «The Christmas Song» og elleve andre klassikere forbundet med Cole slik sjefen gjorde det, så ville det gått gæernt. Ingen kan nemlig gjøre Nat «King» Cole bedre enn Nat «King» Cole.

Med et a-lag - vanligvis bruker Porter å omgi seg med sitt faste band som han har jobba med helt siden tida før gjennombruddet - bestående av Ulysses Owens på trommer, Reuben Rogers på bass og Christian Sands på piano pluss Terence Blanchard på trompet på to spor, samt London Studio Orchestra arrangert og dirigert av Vince Mendoza og en gjeng av Los Angeles´ beste studiomusikere i tillegg, har dette blitt en flott og varm hyllest i beste Gregory Porter-ånd. Her kommer det forsåvidt ikke en eneste overraskelse eller noe som vil ryste allmuen, men det er ikke med dette materialet eller med denne hyllesten det skal skje heller.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gregory Porter

Nat «King» Cole & Me

Blue Note/Universal

Musikken er frisk!

Trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino hadde tenkt å sykle fra Italia til Norge i forbindelse med at denne plata skulle slippes. Sjukdom satte en stopper for det, men musikken er det absolutt ikke noe galt med.

Luca Aquino hadde fått på seg sykkelskjorta, men så satte sjukdom en stopper for det ambisiøse prosjektet.

Foto: Andrea Boccalini

Luca Aquino (43) er en musikant og visjonær som går sine egne veier. Jovisst, har vi opplevd han sammen med blant andre Tore Brunborg i en ganske tradisjonell sammenheng i Manu Katchés band, men i stor grad har Aquino holdt på med egne prosjekter som har vært av det originale og spennende slaget.

Mitt første møte med Aquino var på Losen Records-utgivelsen «The Skopje Connection Meets Ernst Reijseger» i 2011 - noe helt for seg sjøl. I fjor fikk jeg tilsendt «Petra» med Aquino og Jordan National Orchestra - et prosjekt UNESCO stod bak og som var innspilt i og rundt den historiske byen Petra i Jordan. Nok en gang noe helt spesielt.

Dette prosjektet, som altså er utgitt på det norske selskapet Losen Records, er også et samarbeidsprosjekt med UNESCO. Meininga var at Aquino skulle sykle 3600 kilometer i løpet av 45 dager fra sin hjemby Benevento til Oslo og spille konsert hver kveld underveis! Prosjektet skulle sette lys på den framvoksende ekstremismen og radikaliseringa vi opplever rundt oss. Aquino og musikken skulle altså ende opp til plateslipp under Oslo Jazzfestival. Slik skulle det ikke gå dessverre.

Like før avgang blei nemlig Aquino ramma av en sjukdom som lamma deler av ansiktet hans og som gjorde at han ikke var i stand til å spille overhodet. De som har greie på slikt tror at aircondition kan være årsak til lidelsen, men det er i alle fall håp om at det hele skal gå seg til.

Musikken var skapt og plata var sjølsagt spilt inn allerede, i april i år, og nok en gang er det en original og unik utgave av Aquino vi får møte. Både på sin trompet og sitt flygelhorn er han utstyrt med en nydelig, varm og uttrykksfull tone og med en smakfull effektbruk i tillegg skaper han lydlandskap annerledes enn alt annet. Aquino har skrevet sju av de ni låtene, legenden Charles Aznavour én og Aquino partner her, den utmerkede trekkspilleren Carmine Ioanna én. I tillegg til de to, bidrar også perkusjonisten Giampiero Franco på to spor.

Dette er vakker, melodiøs og rytmisk spennende musikk og møtet mellom trompet/flygelhorn og trekkspill er av slaget man ikke treffer på hver dag - kan man vel trygt si. Musikken lever i beste velgående - nå er det bare å håpe at Luca Aquino blir frisk igjen slik at vi kan få oppleve både han og musikken i levende live også - gjerne etter en lengre sykkeltur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Luca Aquino

Aqustico Vol 2

Losen Records/MusikkLosen

Ungt og tøft fra øst

Kuba Więcek er et nytt navn for meg, men det tar kun kort tid å skjønne hvorfor den unge polakken blir sett på som et talent av de sjeldne.

Kuba Więcek Trio forteller oss at det skjer spennende saker i polsk jazz.

I Polen finnes det en rik og stolt jazzkultur. Krzysztof Komeda, Zbigniew Namyslowski, Michal Urbaniak og Tomasz Stanko er navn som helt siden 60-åra har etablert Polen helt i det øverste sjiktet når det gjelder moderne, utfordrende jazz. De seinere åra har det kommet nye generasjoner med blant andre pianisten Marcin Wasilewski, fiolinisten Adam Baldych og pianisten Leszek Mozdzer og samarbeidspartnerne til Gard Nilssen og Ole Morten Vågan i Obara International, altsaksofonisten Maciej Obara og pianisten Dominik Wania. Den 23 år unge alt- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Kuba Więcek representerer nok en ny generasjon og det gjør han på et fremragende vis.

«Another Raindrop» er Więceks debut-cd under eget navn. Etter studier både i hjemlandet, i New York og ikke minst i København, er han nå tilbake med Warszawa som base, men med utstrakt reisevirksomhet over store deler av kloden. Det er til å skjønne - Więcek har nemlig et potensial til å nå akkurat dit han vil, som Ole Gunnar Solskjær ville ha sagt det om de mest talentfulle spillerne sine.

Więcek har studert med storheter som Lee Konitz, Steve Lehman og David Binney og, sjøl om han mener han har henta inspirasjon fra stilskapere som John Coltrane, Charlie Parker, Brian Eno, Tom Waits, Flying Lotus og Kanye West, så er det lett å fatte at han har tatt med seg både dette og hint fra sine læremestre i New York.

Denne innspillinga er nummer 78 i rekka av «Polish jazz» der bare de mest talentfulle har sluppet gjennom nåløyet opp gjennom åra. Więcek har skapt et akkordløst melodisk, harmonisk og rytmisk landskap som er på svært god vei mot noe helt eget basert både på toneganger fra hans hjemland, fra amerikansk og europeisk jazz og fra folkemusikk - på «Dream About that Green Hill» «hører» jeg faktisk spor av norske folketoner også.

Więcek er allerede utstyrt med en høyst personlig og varm tone i horna sine og med seg har han to usedvanlige empatiske, dyktige og lyttende herrer i Michał Barański på bass og Łukasz Żyta på trommer - ytterlige to ekemspler på hvilken høy standard det er på polske jazzmusikanter.

Kuba Więcek er utvilsomt et sjeldent talent. Han er fortsatt på vei - noe annet skulle tatt seg ut, men han har altså kommet langt allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kuba Więcek Trio

Another Raindrop

Warner Music Poland/warnermusic.pl

Mer fri flyt

Den unge norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg omgir seg med tre erfarne engelske frihetssøkere. Det har det blitt noe helt eget ut av.

Will it Float? - holder seg veldig flytende.

For vel to år siden fikk allmuen gleden av å oppleve kollektivet Russell/Beresford/Edwards/Liavik Solberg med kvartettens debut-cd «Will it Float?» Bandet hadde oppstått etter at trommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg (38), opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Oslo, hadde jobba på duo med den engelske improlegenden, gitaristen John Russell.

De fant ut at de ville utvide basaren og da var det ikke vanskelig å finne fram til to andre legender i det engelske frijazzmiljøet, pianisten, elektronikeren og «ting»-operatøren Steve Beresford og bassisten John Edwards. Resultatet blei blant anna liveinnspillinga «Will it Float?» som blei unnfanga høsten 2013. Den blei åpenbart så vellykka at de fire tok albumtittelen og døpte om bandet til Will it Float? og nå har endelig ei ny liveskive sett dagens lys.

Åstedet denne gangen var London og den 31. juli i fjor var datoen. Tankegangen var akkurat den samme som sist: her skulle det føres spennende og unike samtaler basert på hva og hvem de fire er og hvor de kommer fra. Vi blir bydd to «låter», «The Shorter» og «The Sorter», som varer i vel 40 minutter og her befinner vi oss så langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk som vel tenkelig. Så da er de som er avhengig av slikt behørig advart!

De som er utstyrt med åpne sanser og med en hang til å utvide horisonten har derimot mye å glede seg til nok en gang. Liavik Solberg glir elegant inn i «praten» med disse engelske veteranene og vi har dermed med fire herrer å gjøre som er totalt kompromissløs i forhold til det å fremme budskapet sitt. Denne musikken er vakker, den er stygg, den er rar, den er spennende, den er annerledes - og den er mye mer. Den flyter så avgjort videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Will it Float?

The Sorter

Va Fongool/Musikkoperatørene

Den hippeste av de hippe

Da Alphonse Mouzon la ned trommestikkene for godt i fjor, var det musikkhistoriens kanskje hippeste trommeslager som takka for seg. På denne nyutgivelsen av hans album fra 1977, «In Search of a Dream», kommer alle mulige slags bekreftelser på det.

Hip var bare forbokstaven til Alphonse Mouzon.

De som var tilstede på Idrettens Hus under Moldejazz i 1981 da Arild Andersen fikk sjøsette sitt drømmeband, ville aldri glemme den kvelden. Andersen hadde invitert med seg den da ukjente gitaristen Bill Frisell, trommeslageren Alphonse Mouzon fra det opprinnelige Weather Report og den engelske mesterpianisten John Taylor. Konserten kom seinere ut som «Molde Concert» på ECM. Det var mye å minnes - det aller meste faktisk - fra den konserten, blant annet har det vel neppe vært levert hippere trommespill i noen idrettshall her til lands verken før eller seinere.

Før det omtalte møtet i Molde hadde Mouzon et tiår tidligere vært med å starte opp det legendariske bandet Weather Report med Wayne Shorter, Miroslav Vitous og Joe Zawinul. Etter et par år fortsatte Shorter og Zawinul med andre medsammensvorne mens Mouzon etterhvert etablerte sitt eget band med Vitous på både elektrisk og akustisk bass, Mahavishnu-tangentisten Stu Goldberg og den unge saksofonisten Bob Malach, som feilaktig både på den originale utgivelsen og på denne remastra utgava blir kalt Bob Malik:-)

I 1977 var de på turné i Europa og i forbindelse med turneen og den påfølgende skiveinnspillinga blei de forsterka med to av Europas ledende unge musikanter, den belgiske gitaristen Philip Catherine og den tyske tangentvirtuosen Joachim Kühn.

Plata blei spilt inn blant annet på Mouzon 29 års dag og her får vi også med oss bursdagssang til sjefen! Ellers er det låter av både Catherine, Kühn og Vitous, men i all hovedsak av Mouzon og hele veien får vi vite hva jazzrock var for noe på slutten av 70-tallet. Her møter vi et band i krysningspunktet mellom Weather Report, Return to Forever og Mahavishnu Orchestra og mellom rock og jazz generelt - her får vi oppleve både trøkket og lekenheten fra begge sjangre og vi får høre hvilke fantastiske instrumentalister alle var på den tida.

Skiva er remastra etter alle kunstens regler, men teknikerne har bestemt seg for at soundet skal låte mye som i 1977 - ikke bli «modernisert» til et 2017-lydbilde. En riktig avgjørelse spør du meg, men det gjør du vel ikke?

Og så er det Alphonse Mouzon (1948-2016) da - den raskeste mannen bak et trommesett noensinne kanskje. Tusenvis av trommeslagere har lært av han opp gjennom åra og grunnen til det hører vi tydelig her. Jovisst går det unna slik at man blir imponert, men det groover også noe vanvittig og Mouzon viser også ved flere anledninger at han er i stand til å ta´n helt ned - han er en spillende trommeslager når han vil det. Alphonse Mouzon var virkelig en av de store, både iført Adidas-dress i Molde sammen med maestro Arild Andersen og sammen med dette superbandet fra for 40 år siden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alphonse Mouzon

In Search of a Dream

MPS/Naxos Norge

Tøffere enn toget

Den norske trioen Bogue Chitto tar oss med på ei gitarbasert reise som ikke likner på noe annet.

Bogue Chitto under årets Moldejazz.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Når gitaristen Marius Klovning fra Voss, bassisten Mattis Kleppen fra Bø i Telemark og trommeslageren Are Rosseland fra Hemsedal setter hverandre stevne, først under navnet Rosseklovnkleppen og nå som Bogue Chitto, kan det skje mye spennende musikalsk sett i alle fall. Klovning skriver det aller meste av materialet og han henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg folkemusikk fra både USA, Afrika og hjemmefra. Og ikke minst jazz - for meg åpenbarer Klovning seg som et norsk svar på Bill Frisell, men samtidig helt forskjellig.

Alle tre strammer fra det usedvanlig kreative miljøet som har oppstått på, ved og rundt Jazzlinja i Trondheim. Der har Erling Aksdal og de andre i ledelsen åpna opp for at studentene skal få anledning til å finne fram til seg sjøl uten at det legges spesielle krav til noe som helst. Den muligheten har herrene i Bogue Chitto så definitivt benytta seg av og de har skapt et tonespråk som de er bortimot helt aleine om.

«Red´s Lounge» er både livgivende og livsbejaende musikk som sørger for at sinnet får et løft i høstmørket - og sikkert på andre tider av året også. Når gitarhelter som Ry Cooder, Ali Farka Touré og Knut Reiersrud står på referanselista så skjønner vi i hva slags landskap Bogue Chitto befinner seg - nesten i alle fall, fordi det de har skapt er så definitivt noe veldig på egne premisser. På to av låtene hjelper også gitaristen Haldor Røyne til.

Dette er tøft, morsomt og nok et eksempel på at det skjer noe så voldsomt mye spennende og grenseløst i norsk «jazz» - eller hva man nå enn ønsker å kalle det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bogue Chitto

Red´s Lounge

Just for the Records/Musikkoperatørene

Åpner nye dører

Bak bandnavnet Borderlands Trio skjuler tre av den moderne New York-jazzens mest interessante musikanter seg.

Stephan Crump, Kris Davis og Eric McPherson - Borderlands Trio - vi snakker noe ganske spesielt.

Mange kjenner bassisten Stephan Crump fra Vijay Iyer Trio, pianisten Kris Davis fra en rekke egne prosjekter i alt fra solo til større grupper og trommeslageren Eric McPherson blant annet fra samarbeid med Andrew Hill og Fred Hersch. De er enkelt og greit tre av de mest ettertrakta musikantene på sine instrumenter over there på den moderne, søkende scena.

For et par år siden fant de tre sammen i Borderlands Trio og etter bare et håndfull jobber skjønte de at kjemien og viljen til å gå den samme veien var tilstede i voldsom grad.

Her får vi være med på trioens debut-cd spilt inn i desember i fjor i New York. Repertoaret bestående av seks låter, som varer fra vel to til godt og vel 26 minutter, basert på kollektive ideer. Som Crump sier: i denne gruppa så skjer absolutt alt i nuet - fullstendig improvisert. Han kan overhodet ikke se for seg å skrive noe for bandet, da det ville føre til at de ville oppleve å bli påført håndjern!

Det betyr altså at dette er fri, åpen musikk der den ene ideen tar den andre. Blant annet bidrar Davis med en rekke alternative metoder å benytte pianoet på - innvendig som utvendig - og det trigget tydelig mye hos Crump og McPherson. Om det er frijazz? Mja, det er jo det, men samtidig er det både melodisk og rytmisk spennende og interessant å følge. Borderlands Trio har noe spesielt å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Boderlands Trio

Asteroidea

Intakt Records/Naxos Norge

Hvilken reise!

Med «Rigels øyne» har Roy Jacobsens Ingrid kommet mange steg videre på sin reise. Jeg var fra meg av begeistring etter den forrige turen, «Hvitt hav», og forventningene har blitt innfridd og vel så det nok en gang.

Roy Jacobsen er en historieforteller på det aller høyeste nivået.

Både når det gjelder musikk og litteratur så er det noen kunstnere jeg alltid ser fram til å møte. To av dem kommer fra Årvoll i Oslo - like ved Bjerkebanen - og heter Jan Garbarek og Roy Jacobsen. Nå kommer de nesten sammen.

Roy Jacobsen (62) tilhører en litt yngre generasjon enn Garbarek (70). Det betyr at Jacobsen kan «hente» fra Garbareks «oppvekst» og det gjør han da også på et svært elegant og flott vis. Det er uansett et lite sidespor, som jeg skal komme tilbake til.

«Rigels øyne» er altså tredje bind i serien om Ingrid Barrøy. «De usynlige» og «Hvitt hav» er forgjengerne - jeg har bare lest den siste av de to - og, sjøl om det er en fordel, så er det absolutt ikke noen forutsetning å ha lest de to første for å ha en stor opplevelse med «Rigels øyne».

Vi er nok en gang tilbake på Helgelandskysten og etter at «Hvitt hav» handla om livet til Ingrid, og mange andre, på slutten av andre verdenskrig, så handler «Rigels øyne» om det første fredsåret. Og la det være klart med en gang: gjennom Jacobsens innsikt, penn, kunnskap og store historiefortellerevner så er det like spennende å følge Ingrid & Co også etter at freden har kommet til Barrøy, Helgeland og resten av Norge.

Jacobsen lar oss få bli med på Ingrids leiting etter sin store kjærlighet, russiske Alexander som hun har fått dattera Kaja med. Ingrid - og Kaja - følger alle sannsynlige og usannsynlige spor etter Alexander og Jacobsen gjør det med et så livgivende språk og en så naturtro beskrivelse at vi som lesere blir en del av leitinga.

De to ender til slutt opp på ei flyktningeleir på Mysen i Østfold der bitene etterhvert (kanskje) faller på plass for Ingrid. Der får hun også møte på Czeslaw og Kari Garbarek som er viktige for at puslespillet til Ingrid blir, i alle fall nesten, fullstendig.

De to gigantene i norsk og internasjonalt kulturliv, som altså kommer fra Årvoll, kjenner ikke hverandre - har jeg fra svært godt informert hold, men Jacobsen har behandla familien Garbareks historie på et varmt og flott vis.

Uansett er «Rigels øyne» nok en bekreftelse på at Årvoll har frembragt to av landets aller største historiefortellere gjennom alle tider.

Roy Jacobsen

Rigels øyne

Cappelen Damm

Tøft og personlig

Natalie Sandtorv overbeviste voldsomt under årets Moldejazz da hun sjøsatte sin «Freedom Nation». Her kommer bekreftelsen på hvor tøff og original musikk hun har skapt og hvor tøff og unik vokalist hun er.

Natalie Sandtorv er en vokalist og låtskriver som kan nå langt - svært langt.

Et av de beste bevisene på det er Ålesundsjenta Hedvig Mollestad Thomassen, med solide Molderøtter må det tillegges, som etter å ha fått utmerkelsen i 2009, har etablert ei karriere både innen- og utenlands på svært så høyt nivå. I fjor fikk nok en Ålesundsartist, 29 år unge Natalie Sandtorv, den samme utmerkelsen. Det førte til at hun fikk muligheten til å skrive musikk til årets Moldejazz og sette sammen et drømmeband til å framføre det.

Vi som var så heldige å få være tilstede på konserten under festivalens åpningsdag visste underveis og ikke minst etterpå at vi hadde vært med på noe spesielt. Nå får vi muligheten til neste å gjenoppleve det hele - og alle andre får også sjansen til å besøke Sandtorvs spennende univers. I løpet av ei uke i februar i det ettertrakta Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre, og med litt ekstra i Trondheim like før festivalen, blei musikken spilt inn.

Nerven fra liveopplevelsen er vanskelig, ja bortimot umulig, å gjenskape, men bortsett fra det forteller Natalie Sandtorv oss nok en gang at hun er utstyrt med en talent og en visjon som kan ta henne så langt hun bare vil som Solskjær sier om talentfulle fotballspillere. Med Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Eirik Havnes på gitarer, Mathias Holm Jørgensen på tangenter og effekter og Ole Mofjell på trommer pluss Tor Haugerud på ekstra trommer på et spor, tar Sandtorv oss med tilbake til landskap med ingredienser fra rock, indie, impro, jazz og gudene vet hva - til sammen har det i alle fall blitt så sandtorvsk som vel tenkelig.

Tekstmessig har hun henta inspirasjon fra dem som er holdt nede og som har lengst vei å gå - fint tenkt og gjort og viktigere enn noen gang virker det som. Det universet Natalie Sandtorv inviterer oss alle inn i er stort, spennende, unikt og sjangersprengende. Det er absolutt ingen umulighet at Natalie Sandtorv vil nå like langt og kanskje lenger enn sin sambying Hedvig Mollestad Thomassen. Hva gjør ikke moldenserne for ålesunderne?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Natalie Sandtorv

Freedom Nation

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

Altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Tim Berne er en helt spesiell musikalsk sjel. Denne amerikaneren er på sett og vis så uamerikansk som vel tenkelig.

Tim Berne´s Snakeoil er en spennende organisme.

Foto: Nuno Martins

Tim Berne (63) har gjennom hele si karriere vært en søkende og totalt kompromissløs musikant. Om det har vært i samarbeid med folk som Bill Frisell, John Zorn, Joey Baron, Django Bates, Ethan Iverson eller Craig Taborn eller med sine egne band, så har Berne hatt dette helt spesielle ved seg som har gjort han til en musikant man har lytta til med spesiell interesse.

Med «Incidentals» serverer Berne oss sin fjerde utgave av sitt band Snakeoil på ECM. For de som fikk med seg den forrige, «You´ve Been Watching Me» i 2015, så kan «Incidentals» oppfattes som en slags forlengelse. Her oppleves nemlig Snakeoil som kvintett for andre gang.

Helt siden starten med «Snakeoil» i 2012 har bandet bestått av Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, timpani og perkusjon. Ved forrige korsvei var også gitaristen Ryan Ferreira blitt en del av det utvida bandet og han er fortsatt med her. I tillegg bidrar også produsent David Torn på gitar ved et par anledninger.

Berne er en særegen komponist som beveger seg langt utenom låt-solo-låt-formatet. Han har tatt med seg mye inspirasjon fra AACM-estetikken som han var sterkt påvirka av fra starten av sitt musikalske liv rundt 1980. Julius Hemphill har også vært en viktig inspirasjonskilde.

Berne skriver åpne og lange komposisjoner som får stadig nye elementer tilført underveis. Denne gangen varer låtene fra vel sju til vel 26 minutter og den tradisjonelle solistrolla er, om ikke utviska, så i alle fall utfordra, der alle bidragene til alle fem glir nesten friksjonsfritt over i hverandre. Av og til er det nesten fritt, mens det i andre passasjerer er spennende melodisk og rytmisk veldig interessant.

Dette er amerikansk musikk og kultur så langt unna Trumps verden som vel tenkelig. Bare det gjør at den bør gis mye og positiv oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tim Berne´s Snakeoil

Incidentals

ECM/Naxos Norge

Så fine og gode tanker!

Det slår meg hvor privilegert jeg er, men sikkert alt for sjelden. Det at jeg blir «fora» med musikk med de fleste sjatteringer av artister jeg aldri har hørt om er et av mine store privilegium. Vokalisten og saksofonisten Kjetil Flatland hører hjemme i den kategorien og jeg har umiddelbart fått meg en ny favoritt.

Kjetil Flatland har mye å melde og gjør det på et vakkert og inderlig vis.

Kjetil Flatland (30) kommer fra tjukkaste Telemark og det høres. Han synger på den herlige dialekta som vi har blitt vant til gjennom møter med blant andre brødrene Nordstoga og Ingebjørg Bratland, sjøl om det er forskjeller og nyanser også - Flatland kommer fra Seljord med de særegenheter det fører med seg. All musikk og alle tekster er skrevet av Flatland, stort sett på hyttetur der den store ro har senka seg, og han forteller oss med en eneste gang at han, som de andre jeg har nevnt her, er en historieforteller av rang.

Etter at Flatland avslutta jazzstudier på Musikkhøgskolen i Oslo i 2010, har han undervist i musikk på folkehøgskolen i hjembygda Seljord. Der har han sikkert gjort en framifrå jobb, men det betyr at slike som meg i alle fall ikke har fått gleden av å oppleve hans åpenbare talent. For to år siden ga han (noen av) oss debutalbumet «Ein song til deg», men det har altså gått meg hus forbi.

Nå er det heldigvis min tur også å få hilse på Flatland og hans musikalske univers. Han skriver om relasjoner, nære, gode og viktige, han tar opp de store spørsmåla på et inderlig og troverdig vis og han forteller oss hvor viktig naturen er for hans livsanskuelse. Når han så formidler dette med en varm og flott tenor/baryton, så er det en sann fryd å tilbringe tid med Flatland og i hans verden.

Når han toppen på av dette skriver flotte poplåter med klare impulser fra både folkemusikk og jazz, låter som i stor grad fester seg etter et par runder i spilleren, og har med seg klassemusikere som Ivar Loe Bjørnstad (trommer), Ellen Brekken (bass), Helge Wahl Flatland (tangenter), Vegard Ringsby Hasselgård (gitar) og Erlend Viken (fele) og sjøl spiller saksofon med en like inderlig tone som han synger, så er det bare å ønske velkommen til ei ny flott stemme på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Flatland

Hyttetankar

Grappa/Musikkoperatørene

En god gammel dansk

Pianisten, gitaristen og vokalisten Troels Jensen er intet mindre enn en legende i dansk musikkliv. Her presenterer bluesfaderen der sør sitt band The Healers og nok en vokalist, Miriam Mandipira, som alle har beriket danskene i en årrekke nå.

Troels Jensen, The Healers og Miriam Mandipira skaper god og blå stemning.

«I´m a bluesman to the bone» synger Jensen, som passerte 70 i fjor, på åpningssporet. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med han og bandet hans - for første gang for min del - hersker det absolutt ingen tvil om det. Helt siden 60-tallet har Jensen, som blei «befalt» av den legendariske blues- og gospelsangeren og gitaristen Sister Rosetta Tharpe, oppholdet seg i dette landskapet og det er så åpenbart som vel mulig at Jensen og bluesen hører sammen.

Jensen har jobba med storheter innen sjangeren som Sunnyland Slim og Mickey Baker. Jensen har i flere tiår turnert rundt om i Europa med sitt Delta Blues Band og nå har han også greid å realisere sin store drøm, nemlig å etablere et stort band med rytmeseksjon - The Healers, blåsere - The Blues Horns og korister - The Belles of Joy. På toppen av dette har han også fått med seg den strålende vokalisten Miriam Mandipira, opprinnelig fra Zimbabwe, men som etter et lengre opphold i Sør-Afrika, har tilbragt de seineste ti åra i Danmark.

Her blir vi servert en del kjente låter som Willie Nelsons «Night Life», Buddy Johnsons «Since I Fell for You», Ben Peters´ «I Need Somebody Bad» samt en rekke originallåter skrevet av både Jensen og Mandipira.

Om det er noe i det at bluesen og jazzen har sine røtter i Afrika, så er Mandipira et godt argument for det. Hun er utstyrt med ei varm, stor og uttrykksfull stemme som henter både fra Billie Holiday, Etta James og Aretha Franklin. Hun passer ypperlig inn i materialet og bandet til Jensen og vice versa.

«My Love» gir oss uforfalska blues med solide ingredienser soul og jazz i gumbogryta. Det blir ikke flytta en eneste musikalsk merkestein her, men det blir derimot servert god og ekte musikk av flinke folk. Det holder mer enn lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Troels Jensen & The Healers feat. Miriam Mandipira

My Love

Storyville Records/MusikkLosen

Ekte vare

På sett og vis så har vel Steinar Albrigtsen alltid vært der - i bluesheimen. Her bekrefter han det nok en gang - med nyskrevet materiale der han hyller sine store blueshelter.

Steinar Albrigtsen stortrives i bluesland.

Steinar Albrigtsen (60) har vært og er en sentral skikkelse i norsk musikkliv. Oppstarten på platebutikk i Tromsø og møter med sentrale musikkfolk på «byen», blant annet blueslegenden John Hammond, Jr. på musikkstedet Prelaten, har vært helt avgjørende for hvilken retning Albrigtsens liv og karriere har tatt.

Med «White Man Sings the Blues» har det blitt en slags payback time og det av det hyggelige og svært så personlige slaget. Sammen med sin kjære, Monika Nordli, og bortimot uunngåelige Tom Pacheco, har Albrigtsen skrevet både låter og tekster til Big Bill Broonzy, Junior Wells, Jimmie Rodgers, Joe Turner, Leon Redbone og B.B. King - alle giganter som har betydd mye for Albrigtsen på så mange vis. I tillegg er det ei coverlåt her - Merle Haggards «White Man Singin´the Blues». Countrylegenden Haggard var også en herre som betydde mye for Albrigtsen.

Sammen med et lag med Ernst Nikolaisen (gitar, piano), Richard Gjems (munnspill), Ole Torgeir Kopsland (strenger), Andy Nesblom og Jørun Bøgeberg (bass), Rune Arnesen (trommer og perkusjon) samt diverse bidrag fra Terje Tysland, Jens Petter Antonsen, Reidar Larsen og ikke minst fru Monika, har Albrigtsen med sine gitarer og ikke minst sin umiskjennelige stemme skapt et flott, sterkt, inderlig og ikke minst ekte bluesunivers.

I mine ører er Steinar Albrigtsen en historieforteller av sjeldent kaliber - uansett hva slags ører man måler det med, nasjonale eller internasjonale. Her møter vi han i et landskap han stortrives i - her er han noe så voldsomt på hjemmebane. Når det så er lagt mye sjel og arbeid i både den blå - hva ellers? - vinylen og omslaget som er laga som ei avis, så har «White Man Sings the Blues» blitt et vakkert og sterkt visittkort på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Albrigtsen

White Man Songs the Blues

Grammofon/Musikkoperatørene

Helt der oppe

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har nå etablert seg helt der oppe. På toppen altså.

Marius Neset er både en visjonær og en unik instrumentalist.

Marius Neset (32) satte kursen mot København fra Os ved Bergen og musikkstudier rett etter videregående. Han har blitt værende i Dronningens by siden, men har nå store deler av verden som arbeidsfelt. Siden han runda 20 har han med jevne mellomrom gitt oss statusrapporter per cd på hvor han har befunnet seg i utviklinga si og med sitt sjette visittkort under eget navn, «Circle of Chimes», forteller han oss at nye steg er tatt. Steg mot noe som antyder verdensherredømme - intet mindre.

Som saksofonist har Neset tilegna seg en teknikk som ikke kan sammenliknes med noen andres. Han er i stand til å uttrykke hva han enn måtte ønske på instrumentene sine - det er umulig ikke å bli bortimot slått i bakken av det Neset melder hver gang han sier fra og slik er det også denne gangen.

Som komponist legger han også lista skyhøyt. Det er noe så inn i helvete intrikate saker han serverer oss, seg sjøl og sine medmusikanter, men samtidig er det rytmisk, melodisk og harmonisk så spennende at det bare er å sette seg ytterst på stolkanten, bite seg fast og håpe på det beste. Dessuten synes jeg Neset har blitt stadig flinkere til å benytte seg av de dynamiske virkemidlene som finnes til hans disposisjon - der han tidligere har pøst på nesten uten å puste, tar han seg nå i stadig større grad tid til det.

Til et landskap som heter inspirasjon fra jazz, folkemusikk og klassisk musikk, satt sammen til noe som er umiskjennelig Marius Neset, har han med sitt faste band bestående den utrolige norsk-svenske trommeslageren Anton Eger, den svenske bassisten Petter Eldh og engelskmennene Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano samt gjestene Andreas Brantelid på cello, Lionel Loueke på gitar og vokal og søster Ingrid Neset på ymse fløyter.

«Circle of Chimes» har blitt en strålende tilstandsrapport fra en våre store og en av dem som kan være med å sette standarden for det som skal komme i de neste tiåra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marius Neset

Circle of Chimes

ACT/Musikkoperatørene

Brødre i ånden

Adam Bałdych har gjennom tre skiver de siste åra mer enn antyda at han er på vei mot jazzens stjernehimmel. Denne lørdagen på Victoria kom bekreftelsen.

Adam Bałdych er intet mindre enn en virtuos med et personlig uttrykk.

Foto: Tor Hammerø

Ikke bare er han snarlik Zlatan Ibrahimovic både i utseende og frisyre - Adam Bałdych (31) har også dette helt spesielle som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Han er utstyrt med den musikalske it-faktoren, slik som Zlatan er det på og rundt fotballbanen. Dette smått magiske.

For noen år siden fant Bałdych ut, etter å ha hørt på Helge Liens triomusikk, at han ville møte den norske pianisten og bandet hans for å finne ut hva som ville skje i skjæringspunktet mellom hans eget og Liens uttrykk. Det har så langt ført til to skiver, «Bridges» fra 2015 og den ferske «Brothers». Mitt første møte med Bałdych var forresten en herlig duoinnspilling med en annen pianist, Yaron Herman - «The New Tradition».

Nå var de altså tilbake i Oslo der det hele starta for tre år siden og tittelen «Brothers» passer strålende på samarbeidet mellom disse herrene. Vi fikk møte fem sjelsfrender der Frode Berg (bass), Tore Brunborg (tenorsaksofon), Per Oddvar Johansen (trommer) og Helge Lien både kledde og utfordra Bałdych sitt slaviske, litt mørke, men hele tida stemningsfulle uttrykk på et inderlig og personlig vis.

Musikken, som Bałdych hadde skrevet, er både romantisk og lyrisk, den er reflekterende og utadvendt og med utmerka støtte i Berg og Johansen og med strålende solistiske bidrag fra Brunborg - jeg simpelthen elsker tonen i hornet hans - og Lien, som nå er en lyriker i nær slekt med både Bill Evans og Keith Jarrett, så blei dette en opplevelse for mange lange høstkvelder fremover.

Adam Bałdych følger en stolt polsk jazzfiolintradisjon der Zbigniew Seifert og Michał Urbaniak la lista svært høyt. Han gjør ikke skam på den overhodet - han kan med tida legge den stadig høyere.

Helge Lien, Adam Bałdych, Frode Berg, Tore Brunborg og Per Oddvar Johansen - et kremlag rett og slett.

Foto: Tor Hammerø

Tore Brunborg - når som helst!

Foto: Tor Hammerø

Adam Bałdych/Helge Lien Trio/Tore Brunborg

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo

21. oktober

Under skyene

Her får vi den andre utgava av Anders Thorén og hans Nordic Circles-prosjekt der relativt unge norske musikere møter erfarne og langt framskredne nordiske stjerner.

Lars Jansson, Siril Malmedal Hauge, Jesper Bodilsen, Magnus Bakken og Jacob Young med Anders Thorén foran - Nordic Circles.

For to år siden kom første del av Nordic Circles-prosjektet. Den gang inviterte Thorén trompeter Tore Johansen og pianist Helge Lien til et møte med svenskene Anders Ljungberg (bass) og Per Orvang (gitar) - et vellykket sådant.

Her følger han opp med en sammenkomst med danskenes nye stjernebassist Jesper Bodilsen og den svenske mesterpianisten Lars Jansson i samrøre med den unge tenorsaksofonisten Magnus Bakken, gitaristen Jacob Young og den unge og lovende vokalisten Siril Malmedal Hauge på noen av spora.

Repertoaret består av fire Jansson-låter, tre fra Bodilsens hånd, en fri-improvisasjon samt Olle Adolphsons «Om natten» som Malmedal Hauge synger på nynorsk.

Her snakker vi varm og melodisk jazz tolka av dyktige folk, men for meg framstår det likevel som om det er første gang de møtes - og det er det sikkert også. Det store løftet kommer aldri - der musikken blir tatt med til overraskende steder. Det betyr på ingen måte at dette er dårlig på noe vis - langt der i fra. Musikken og tolkningene klarer enkelt og greit ikke å lage minneverdige øyeblikk hos meg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nordic Circles

Under the Clouds

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

På øverste hylle

Den amerikansk-vietnamesiske trompeteren Cuong Vu kan velge blant gitarister helt der oppe. Forrige gang var det Pat Metheny og nå er det Bill Frisell.

Cuong Vu er utstyrt med en unik tone.

Allerede i 2005 jobba Cuong Vu (48) for første gang på skive, «It´s Mostly Residual», sammen med sin daværende sambying Bill Frisell. Begge var bosatt i Seattle og har på alle vis holdt kontakten siden, sjøl om de har jobba med mye og mangt annet. Frisells karriere tør være kjent for de fleste jazzinteresserte, mens Vu har spilt ei mer beskjeden rolle. Til tross for det har han vært fast med i Pat Methenys band i en årrekke og bidratt på flere av sjefens skiver. I fjor var det Metheny som bidro på Vus Nonesuch-utgivelse «Cuong Vu Trio Meets Pat Metheny».

Det er ikke spesielt merkelig i det hele tatt at de langt framskredne gitaristene og mange andre vil samarbeide med Vu. Han har nemlig utvikla et spennende og personlig uttrykk som henter mye fra 60-talls uttrykket med Don Cherry som en slags ledestjerne, samtidig som han har makta å flytte det inn i samtida på et personlig vis.

Frisell har nå flytta tilbake til New York, men før det skjedde blei Vu spurt av University of Washington i Seattle om de kunne gjøre noe sammen. Det er disse konsertene vi får være med på her. Frisell var ikke vanskelig å be, men han hadde et spesielt ønske: han ville at de skulle tolke musikk av komponisten Michael Gibbs.

Det syntes heldigvis Vu var en god idé. Gibbs (80) er født i Zimbabwe, studerte på Berklee på 60-tallet, jobba mye med Gary Burton og har stort sett vært bosatt på fotballøya etter studiene. Han er intet mindre enn en strålende komponist og ikke minst arrangør, som likevel har fått altfor lite oppmerksomhet.

Her tar Vu og Frisell, sammen med Vus faste triomedspillere Luke Bergman på elbass og Ted Poor på trommer, for seg fem Gibbs-komposisjoner - med Gibbs på plass i salen - på et løst vis. Låtenes flotte melodier er så avgjort tatt vare på, men spesielt Frisell og Vu tar seg friheter som både vi, og sikkert også Gibbs, setter stor pris på. Frisells americana-stemme skinner sjølsagt gjennom hele veien - det er hans bumerke - og han og Vu kler hverandre på et framifrå vis. Noe forteller meg at Michael Gibbs satte pris på denne hyllesten - det burde han i alle fall. Den er nemlig både hjertevarm og veldig bra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cuong Vu 4-Tet

Ballet - The Music of Michael Gibbs

RareNoiseRecords/MusikkLosen

La høsten komme!

De som vil gjenoppleve minner med Tore Brunborg og Steinar Raknes fra Reknesparken under Moldejazz en tidlig lørdags morgen eller fra toppen av Rørsethornet over Midsund tidligere i år, får nå anledning til det. Alle andre også for den sakens skyld.

Absolutt ingen grunn til å se så alvorlige ut gutter!

Da Voss sin store sønn, tenor-og sopransaksofonisten Tore Brunborg, skulle sette sammen et nytt band i forbindelse med bestillingsverket «Ym» til Vossajazz i 2013, falt bassvalget på Midsunds store sønn, Steinar Raknes. Siden har de to hatt fast følge og blant annet på Brunborgs flotte kvartettutgivelse på det tyske storselskaper ACT, «Slow Snow» fra 2015, er Raknes mer enn hjertelig tilstede.

De to fant også ut at de ville utforske en enda mindre konstellasjon, nemlig duoformatet. Brunborg benytter seg her kun av tenorsaksofonen og gjennom komposisjoner de enten har unnfanga sammen eller hver for seg, for så å avslutte med den argentinske legenden Ariel Ramirez´ underskjønne «Alfonsina y el Mar», tar de oss med til så vakre, personlige og inderlige steder som vel tenkelig.

Både Brunborg og Raknes er utstyrt med helt unike stemmer - stemmer som klinger nydelig sammen. De to er lyttere av voldsomt kaliber og det fører til samtaler på et vanvittig høyt nivå mellom to av våre aller mest uttrykksfulle jazzmusikanter.

Er det jazz? Så avgjort, men dette er musikk for alle med et stort hjerte for MUSIKK som uttrykker noe stort og viktig - langt forbi uviktige sjangergrenser. Tore Brunborg, som er en liten generasjon eldre enn Raknes, har allerede etablert seg langt der fremme - det har også Raknes gjort de seineste åra. Sammen har de funnet fram til et språk og et landskap de er aleine om og som mange burde få anledning til å oppleve.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tore Brunborg & Steinar Raknes

Backcountry

Reckless Records/Musikkoperatørene

Skiensjazzdraget

Hva er det med vannet eller lufta i Grenland? Jeg aner ikke, men den frembringer i alle fall jazzmusikanter på et usedvanlig høyt nivå. Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er tre glitrende eksempler på det.

Kristoffer Berre Alberts, Thomas Johansson, Ola Høyer og Gard Nilssen - Cortex - for et band.

Det er ikke småtterier som har fulgt i fotsporene til grenledninger som Guttorm Guttormsen, Rune Klakegg, Audun Kleive og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Eyolf Dale, Torun Eriksen, Lage Lund og Bjørn Vidar Solli er bare noen av mange som har etablert seg på toppnivå både innaskjærs og utaskjærs. Da har jeg på ingen måte glemt Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten - disse tre utgivelsene på det meget oppegående og innovative portugisiske selskapet Clean Feed handler nemlig i stor grad om disse tre.

Kvartetten Cortex har eksistert i ti år og bestått av saksofonisten Kristoffer Berre Alberts, bassisten Ola Høyer, trompeteren Thomas Johansson og trommeslageren Gard Nilssen hele tida. «Avant-Garde Party Music» - for en tittel!!!! - er bandets femte utgivelse og med et knippe Johansson-komposisjoner på menyen, forteller Cortex oss at der et mer samspilt, tøft og empatisk band enn noensinne.

Cortex har akkurat lagt bak seg en ti-dagers USA-turné. Det er nemlig et band som har vært i stadig utvikling, sjøl om de har holdt fast ved sine idealer og sine fundament hele veien, og som har fått et stadig større nedslagsfelt og publikum.

Bandet og musikantene er utstyrt med en utømmelig mengde energi og vilje til å drive det melodiske utgangspunktet til Johansson videre til steder musikken aldri har vært før. Ornette Coleman har garantert vært en viktig inspirasjonskilde, men Cortex har hele tida og i stadig større grad stått på sitt eget fundament. Beintøft og heftig er det!

André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen - Acoustic Unity - tøffere blir det knapt.

Trommeslageren Paal Nilssen-Love lå definitivt i teten når det gjaldt antall spillejobber og reisedøgn blant norske musikanter noen år. Nå har jeg en mistanke om at Gard Nilssen, som av fullt forståelige årsaker er en særdeles ettertrakta perkusjonist hos alle fra Pat Metheny til Susanne Sundfør og dalstrøka utafor, har overtatt tetposisjonen. Denne uka tror jeg USA, Tyrkia og Halden står på reiseruta!!! Det er ikke til å undres over: Nilssen er nemlig så forbanna bra på alt han involverer seg i og så kjenner han ingen grenser, sjangre er ikke noe ord som brukes i Nilssens vokabular.

For noen år siden ville han sjekke ut hvor musikken ville ta veien med hans egne låter som utgangspunkt. Han inviterte med seg den svenske bassisten Petter Eldh og sin sambying André Roligheten på tenor- og sopransaksofon til en studiosession, kjemien stemte og trioens debut-cd «Firehouse» blei resultatet.

Alle tre var begeistra for samarbeidet som var basert på åpne rammer der notelesing ikke sto i høysetet for å si det slik. Siden debuten har trioen, som har mange av de samme idealene som Cortex, men som likevel låter helt forskjellig, spilt en rekke jobber og blitt en en stadig tettere enhet. I fjor sommer gjorde de en rekke festivaljobber rundt om i Europa, og basert på det vi får høre på denne trippel cd-en, var det stor begeistring både på North Sea-festivalen i Rotterdam, i Ljubljana og i Oslo. I Ljubljana blei trioen utvida til kvartett med Atomics Fredrik Ljungkvist som gjest på tenorsaksofon og klarinett og i Oslo blei de faktisk fem med Cortex´ Kristoffer Berre Alberts på alt-, tenor- og barytonsaksofon og Jørgen Mathisen på tenorsaksofon og klarinett.

Som Jan Garbarek sa for noen år siden da han blei spurt om hvordan han trodde hans nye musikk ville låte: akkurat som før, men helt forskjellig. Slik låter også Gard Nilssen´s Acoustic Unity. Noen av de samme låtene går igjen, men med de forskjellige besetningene så tar musikken stadig nye og spennende veier.

Uansett så er musikken tøff, kompromissløs, energisk og forteller oss at også som bandleder har Gard Nilssen mye å fare med - ikke veldig overraskende det heller.

André Roligheten - en saksofonist i det aller øverste sjiktet.

André Roligheten (32) blei vi først kjent med på nasjonalt nivå gjennom duoen Albatrosh. Sammen med barndomskameraten Eyolf Dale på piano skapte han et lite musikalsk univers ulikt alt annet, de vant de den høythengende Jazzintro-konkurransen, de vant JazZtipendiat-prisen og dermed storkonsert med Trondheim Jazzorkester og de turnerte masse i både inn- og utland.

Roligheten viste gjennom dette bandet og en rekke andre konstellasjoner, blant annet Team Hegdal, at han har han en helt egen tone i det han foretar seg og med bandet Roligheten og denne debutskiva viser han det kanskje tydeligere enn noen gang både som instrumentalist, komponist og bandleder.

Med en kvartett bestående av Erik Nylander opp trommer og perkusjon, Jon Rune Strøm på bass og Adrian Løseth Waade på fiolin - som stadig når nye høyder med sitt flotte sjangerutslettende spill, samt seg sjøl på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, tar Roligheten oss med til landskap som med denne spesielle instrumenteringa låter spennende og ganske så unikt.

Roligheten har skrevet alle låtene, blant andre «Bratsberg Boogie» og «Telemark Tango», bortsett fra avslutningslåta «Kathleen Gray» av Ornette Coleman. Den forteller også en hel del om hvilke idealer som ligger til grunn for Rolighetens ekskursjoner - de er tøffe, originale, med stor respekt for tradisjonen, men med blikket festa solid mot framtida.

Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er alle viktige retningsgivere i norsk og internasjonal jazz allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cortex

Avant-Garde Party Music

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Gard Nilssen´s Acoustic Unity

Live in Europe

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Roligheten

Homegrown

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Ønskeliste

Den norske kvartetten Ape Club har passert under radaren min - til nå. Det er det absolutt ingen grunn til.

Julius Lind, Øyvind Brække, Erik Nylander og Kasper Værnes - en heftig gjeng.

Sjøl om Ape Club har eksistert siden 2009 og kom med sin sjøltitulerte debut-cd for fire år siden, så er dette altså mitt aller første møte med bandet. Bortsett fra bassisten og bandlederen Julius Lind, så har jeg stifta mye bekjentskap med både trombonist Øyvind Brække, trommeslager Erik Nylander og saksofonist Kasper Værnes i en rekke andre sammenhenger som The Source, Trondheim Jazzorkester, Ola Kvernberg og Large Unit. Derfor kommer det ikke akkurat som noen bombe at også Ape Club har masse originalt å fare med.

Som det går fram av instrumenteringa så er det altså et akkordfritt univers vi beveger oss inn i. Da er det lett å la tankene gå i retning Ornette Colemans verden og jeg er ganske så sikker på at Ape Club har henta mye derfra og fra andre føringsoffiserer som befant seg i skjæringspunktet mellom bebop og mer løsere uttrykk.

Ape Club er et band som trives med gode og sterke melodier og Brække og Værnes kler hverandre svært godt. Solistisk vet vi jo fra før at de holder meget solid klasse og Lind og Nylander er et meget bra fundament for det som skjer i front. Sjøl om Ape Club består av meget dyktige individualister - Lind synger også på avslutningssporet - så er det kollektivet som gir meg det største kicket: de vet hvor de vil og de staker ut kursen sammen på et spennende vis. Det tok altså sin tid før våre veier skulle krysse hverandre. Det var virkelig på høy tid!

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ape Club

What You Wish For

Recorda Records/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

Den svenske trioen Viva Black har invitert med seg søstrene Gretli & Heidi, som er glasskunstnere/musikere, og det har ført til noe helt utenom det vanlige.

Viva Black med Gretli & Heidi på ymse glass - spennende!

Viva Black, det vil si bassisten Filip Augustson, trommeslageren Christopher Cantillo og fiolinisten Eva Lindal, har gitt ut to skiver tidligere, «Viva Black» i 2015 og «Minsta gemensamma nämnaren» i fjor. De har gått meg hus forbi, men heldigvis har noen forbarmet seg over meg slik at jeg får bli med på tredjerunden. Basert på det jeg får høre og oppleve her, har jeg gått glipp av mye spennende og original musikk med de foregående utgivelsene.

Augustson, som er en slags ideologisk fører for Viva Black, hørte søstrene Catharina Backman og Carin Blom, aka Gretli & Heidi, for ei stund tilbake. Han blei umiddelbart fascinert av musikken og lydlandskapene de to skapte med sine glass. Han bare visste at han MÅTTE finne en anledning til å samarbeide med de to som spiller på alt fra glass til glassharpe, flasker, skåler, tallerkener - i tillegg til å jodle etter at de har vært på jodlekurs i de sveitsiske alper!

Som sagt, så gjort og høsten 2015 møttes de to gruppene til konsert i en reaktorhall i Stockholm. Augustson, Gretli & Heidi og Peter Danemo hadde skrevet musikken og resultatet blei akkurat så annerledes og unikt som man kunne forestille seg det.

Her møtes nemlig fem musikanter, søstrene har forresten spilt sammen i 25 år, med usedvanlig åpne sinn i et musikalsk landskap som henter inspirasjon hemningsløst fra kilder som impro, jazz, folkemusikk, samtidsmusikk og sikkert mye annet også. De utfordrer seg sjøl, de utfordrer oss og de sørger for at vi får utvida horisonten vår. Det gjør godt det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viva Black feat. Gretli & Heidi

Mal Sirine

Kopasetic Productions/MusikkLosen

Sterkt og vakkert

Ballen ruller ikke helt veien i Fredrikstad om dagen, men når en av byens store sønner, Magnus Grønneberg, hyller en annen, Egil Hovland, så er det så avgjort håp - uansett.

Magnus Grønneberg løfter fram en sjelden sangskatt.

Det er vel ikke så mange som så denne skiva og disse tolkningene komme: Rockeren Magnus Grønneberg (50) blei altså utfordra av Borg Bispedømmeråd til å «ta for seg» sin gamle dirigent i Glemmen kirkes barnekor, Egil Hovland (1924-2013), sine salmer og gi dem ny drakt slik at et nytt publikum skulle få anledning til å møte denne vakre musikken. Med visjonene til Kirkelig Kulturverksteds ideologiske leder Erik Hillestad som døråpner, har det blitt ei reise for både troende, ikke-troende og alle andre.

Når sjølvaste Knut Reiersrud blir hyra på som arrangør, så ligger det i korta at også denne musikken vil finne sine egne, uransakelige veier som det vel heter i de kretser. Reiersrud bidrar med noen av sine gitarer og sitt munnspill og ellers er et a-lag bestående av Bjørn Holm på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Torjus Vierli på tangenter et helt perfekt reisefølge. Reiersrud & Co har skapt ei tidsriktig ramme med masse blått i seg, men hele tida med en voldsom respekt for Hovlands melodiske utgangspunkt.

Grønneberg hadde sjøl sunget «Måne og sol» i barnekoret med Hovland som dirigent. Her gjør han den som duett sammen med sin datter Hanna-Maria Grønneberg - nydelig og ikke minst inderlig. Ellers er alle salmene som Hovland har satt melodi til nye for Grønneberg, men om det er på norsk eller svensk så gir han materialet en tyngde, skikkelighet, personlighet og ærlighet som skinner gjennom hele veien.

Møtet mellom melodiskatten til Norges fremste kirkemusiker i moderne tid og en av rocke-Norges tydeligste stemmer har gitt oss - uansett hvor vi står eller sitter i trosspørsmål - et herlig påfyll i høstmørket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Magnus Grønneberg

Tårnhøye bølger

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

The one and only

Michael McDonald er en vokalist man enten elsker eller hater. Jeg hører definitivt ikke hjemme i kategori to.

Michael McDonald er en legende - intet mindre.

Helt siden 70-tallet har Michael McDonald (65) vært en svært så særprega og populær vokalist - i enkelte kretser. Han har fått en rekke tilnavn opp gjennom karriera si, The King of Blue-Eyed Soul og Cottonmouth er et par av dem, men for oss som har digga han helt siden Steely Dan- og ikke minst Doobie Brothers-tida, så har kvalitet og personlighet vært fellesnevnere på alt Michael McDonald har foretatt seg. Det er det fortsatt.

Med ujevne mellomrom, dette er hans ellevte soloalbum og første siden 2008, dukker denne høyst personlige stemma opp og det tar sånn cirka et hundredel å avgjøre at det er Cottonmouth som er på besøk igjen. Tilnavnet har han forresten fått fordi det er noen som mener det er vanskelig å skjønne hva han synger!

Nok en gang er det sofistikert musikk med spor av både pop, rock, soul, funk, jazz, fusion, rhythm and blues og sikkert mye mer som preger McDonalds univers. Her er det elleve låter, stort sett skrevet av far sjøl både når det gjelder tekst og musikk, i en sedvanlig blanding av ballader som er av det forførende slaget og tempolåter som groover ut av ville helvete.

Når McDonald som alltid har med seg a-lags folk som Robben Ford og Michael Landau (gitar), Marcus Miller (elbass), Larry Goldings (orgel) og Branford Marsalis og Tom Scott (saksofoner), så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender.

De som har digga Michael McDonald opp gjennom åra, kan bare heise flagget - her er det mer av det samme som han har gitt oss tidligere. De som ikke har likt han tidligere kan bare styre unna denne gangen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael McDonald

Wide Open

BMG/Warner Music

I dur og moll

Det hevdes at dur betyr smil og glede og at moll er ensbetydende med tungsinn og mørke. Oslo String Quartet forteller oss at det ikke trenger å være slik.

Oslo String Quartet inviterer til Beethoven- og Schubertfest.

Foto: Morten Lindberg

Nok en gang tar jeg sjansen og beveger meg ut på tynn is. Ludvig van Beethovens (1770-1827) strykekvartett no. 11 i F-moll opus 95, også kjent som «Quartetto Serioso», og Frans Schuberts (1797-1828) kvartett no.15 i G-dur D887 opus 161, er ikke akkurat hverdagsmat for min del. Det er musikk jeg garantert har hørt før og også gledet meg over, men som jeg aldri har gått djupt inn i. Heldigvis har Oslo String Quartet og plateselskapet 2L gitt meg en ny sjanse og det er bare å takke og bukke.

2L har gjennom mange år med kvalitetsproduksjoner, og en hel rekke Grammy-nominasjoner, lagt lista skyhøyt for hvordan - i stor grad - klassisk musikk, men etterhvert også litt jazz, skal presenteres og skal låte. Denne gangen har Morten Lindberg tatt med seg Oslo String Quartet til Jar kirke like utenfor Oslo og nok en gang låter det helt fantastisk.

Oslo String Quartet, bestående av Geir Inge Lotsberg på fiolin, Are Sandbakken på bratsj og Øystein Solstad på cello helt siden kvartetten blei oppfunnet i 1991, og med Liv Hilde Klokk på fiolin siden 2007, har gjennom et langt og spennende liv etablert seg høyt der oppe i det internasjonale tetsjiktet blant strykekvartetter. Her kommer det nok en herlig bekreftelse på det.

Beethoven skal ikke ha vært i sitt aller beste lune da dette verket blei skapt og det tok da også seks år før allmuen fikk høre det. Gjennom Sonstads usedvanlig informative tekst i omslagsheftet blir vi tatt med inn i musikken på et flott vis - i alle fall for en amatør i denne verdenen som meg. Vi skjønner hvordan både komponistene (kanskje) og Oslo String Quartet har tenkt og det gir meg en større innsikt i og glede av opplevelsen. Gjennom denne tolkninga blir vi tatt med gjennom masse sinnsstemninger og slik er det også med Schuberts verk. De varierer altså mellom dur og moll og «Minor Major» er kanskje en ypperlig anledning til å ta en runde med seg sjøl om dur og moll stemmer med det vi har lært om lyst og mørkt. For meg blir det enkelt og greit en manifestasjon av både Beethoven og Schuberts storhet og udødelighet og at i Oslo String Quartet har vi med et «band» i toppklasse å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo String Quartet

Minor Major

2L/Musikkoperatørene

For en fest!

Dette er siste runde i «The Reason Why»-trilogien til Goran Kajfeš. For oss som har greid å unngå de to første rundene, så kommer dette uansett som en fantastisk hovedrett - eller dessert.

Goran Kajfeš Subtropic Arkestra - for et band, for en musikk.

Trompeteren, bandlederen og komponisten Goran Kajfeš (47) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz- og musikkliv de seineste 20 åra. Han har spilt med alt og alle innen både jazz, rock og andre herligheter - Stina Nordenstam, Kent, Fläskkvartetten, Neneh Cherry, Robyn, Lester Bowie, Monica Zetterlund og The Thing XL er bare et knippe av Kajfeš stoppesteder underveis. Det forteller det aller meste om hans allsidighet, men hovedgrunnen til at «alle» ville ha en bit av han er jo at han er så forbanna bra. Det er også grunnen til at han vant Nordic Music Prize i 2011 i «konkurranse» med artister som Björk, Lykke Li og Ane Brun.

Der vi i størst grad har truffet på han i jazzsammenheng her hjemme er nok i bandene Oddjob, Nacka Forum og Fire! Orchestra. Der har vi møtt han i forskjellige typer musikalske landskap, men hele tida sammen med kremen av svenske jazzmusikere fra hans generasjon. Slik er det også i hans Subtropic Arkestra som denne gangen henter inspirasjon fra alt fra den etiopiske tangentisten Hailu Mergia, via den franske elektronikeren Bernard Fevre til den alternative popstemma Panda Bear - og helt sikkert mye mer.

Med et band bestående av ei saksofonrekke av (her er det bare å holde seg fast) Per «Ruskträsk» Johansson, Jonas Kullhammar og Pe