hits

januar 2015

I is og glass

Terje Isungset er en av de mest originale og spennende musikantene jeg vet om. Her møter vi han både på is- og glassinstrumenter.

Terje Isungset har skapt seg et eget isunivers.

Helt siden slutten av 80-tallet har Terje Isungset (50), fra musikkmetropolen Geilo, fortalt oss at han har noe helt spesielt på hjertet. I utallige konstellasjoner, hovedsakelig som perkusjonist, men utstyrt med bukkehorn, munnharpe, tre, stein og, de seinere åra, også med is og glass, har Isungset vist oss en musikalsk verden med elementer ingen andre har vært i nærheten av. Han har skapt musikk med og av naturen på et så ekte og unikt vis at bumerket hans etterhvert er kjent over hele kloden.

Med is fra Antarktis, Arktis, Grønland, Canada, Sverige og Norge har Isungset i løpet av de fire siste åra spilt inn denne musikken der isen har hørt hjemme - og helt ned i minus 38 grader.

Sammen med Mats Edén på viola d´ámore, Arve Henriksen på trompet og stemme, Svante Henrysson på iscello, Anders Jormin på bass, Lena Nymark på stemme og Reidar Skår på tangenter og elektronikk har Isungset, som spiller ishorn, isperkusjon, isofon, knust is, istrommer og som synger, skapt en sonisk verden som tittelen "Meditations" passer utmerka til. Medmusikantene er ikke med på alle spor, men er godt "spredd" utover de 10 fabuleringene. I tillegg får vi også stifte bekjentskap med vokalopptak av inuitter fra Canada. Det er ei stemning over den bortimot hypnotiske musikken til Terje Isungset som han er helt aleine om.

Sammen med Arve Henriksen tar Terje Isungset oss med til en unik glassverden.

I 2011 blei Isungset invitert til Tallinn, hovedstaden i Estland som var europeisk kulturhovedstad den gangen, for å spille en helt spesiell konsert med sin sjelsfrende Arve Henriksen.

Estiske glasskunstnere hadde laga en rekke instrumenter utelukkende av glass til de to og vi får være med på de konsertene i Tallinn der lydartisten Asle Karstad fikk formidla magien på et inderlig vis.

Musikken som de to unnfanga sammen er nok en gang meditativ, fabulerende og usigelig vakker. Glassinstrumentene låter, unnskyld uttrykket, glassklare og de estiske kunstnere skal ha all slags ære.

Nok en gang har Terje Isungset fortalt oss at han er blant Tellus´ aller mest originale og uttrykksfulle musikanter. Noe forteller meg at han kommer til å fortsette med det ei god stund til.

Terje Isungset

Meditations

All Ice Records/icemusic.no

World of Glass

Terje Isungset & Arve Henriksen

All Ice Records/icemusic.no

Dansk dynamitt

Ibrahim Electric er en trio som ikke sparer på noe som helst og som snakker til musikkelskere langt utenfor jazzmenigheta.

Humor spiller en ikke uvesentlig rolle i musikken til Ibrahim Electric.

Gitaristen Niclas Knudsen, trommeslageren Stefan Pasborg og organisten Jeppe Tuxen - det vil si Ibrahim Electric - har i løpet av de vel 10 siste åra lagt publikum i rundt 25 land på fire kontinenter for sine føtter - fra Shanghai til Vancouver, fra Monte Carlo til Moskva og fra Varanger til Casablanca!

Trioens totalt sjangersprengende musikk med ingredienser fra jazz, funk, surf, afrobeat, 50-talls rock ´n´ roll, soul, blues, disco - er det noe vi har glemt nå?, har bergtatt publikum over alt på Tellus. Når vi i tillegg kan melde at bandet er besjela med en energi, et trøkk, en virtuositet og en spilleglede av de sjeldne, så skal det ikke så stor fantasi til for å fatte at dette er ei musikalsk kruttpakke av de sjeldne.

Live er Ibrahim Electric noe helt for seg sjøl, men også via høytalerne i heimen tar det virkelig fyr. En skulle kanskje tro at noe av piffen begynte å gå ut av ballongen etter vel 10 år, men basert på de ni låtene på "Rumours from Outer Space" så er det ingenting som tyder på det.

Dette er så livsbejaende som vel tenkelig og er du utsyrt med et åpent sanseapparat så er denne utgava av den danske dynamitten absolutt å anbefale. Ingen andre enn Ibrahim Electric låter som Ibrahim Electric - og det låter sgu fett - eller noe i den dur og moll.

Ibrahim Electric

Rumours from Outer Space

ILK Music/DME

For et mestermøte!

Arild Andersen, Philip Catherine og Ulf Wakenius - bedre garantister for stor musikk er det vanskelig å finne.

Wakenius, Andersen og Catherine kom, spilte og vant!

Ildsjelene bak Djangofestivalen i Oslo sørga for fullt hus og stormende jubel - for 36. år på rad! Det skal superentusiasten Jon Larsen i Hot Club de Norvège, som åpna årets ball, ha mye av æren for, men mange kom nok for å sjekke ut den unike trioen med verdensmusikantene Arild Andersen på bass og belgiske Philip Catherine, som hadde hørt Django Reinhardt spille da han var 3 år - Catherine altså - og svenske Ulf Wakenius på gitar. Musikken varma kraftig denne kalde vinterkvelden.

Festen åpna med de to gitaristene, med voldsom respekt for hverandre, i standardlåta "Old Folks" og Catherines "Dance for Victor" - dedikert til pianisten Victor Feldman. Catherine og Wakenius har hvert sitt unike uttrykk og helt spesielle sound, men du verden som de kler hverandre. Ingen av de to har noe som helst å bevise og gjør det derfor hele tida - her dreier det seg om empati og et musikalsk overflødighetshorn av de sjeldne.

Det blei det ikke mindre av etter at Arild Andersen inntok scena og viste fram sin enorme varme og tilstedeværelse i "Some Other Time" - en av de vakreste låtene jeg vet om. Trioen fullførte løpet med Dexter Gordons "Fried Bananas", "Estate", som Catherine hadde lært av Chet Baker på midten av 80-tallet da begge spilte på Jan Erik Volds legendariske "Blåmann, Blåmann" og klassikeren "Autumn Leaves".

Jeg har ikke de tre mistenkt for å ha øvd for mye sammen før de gikk på scena. Det trengs ikke heller - de er og kan denne musikken ut og inn - den sitter i ryggmargen, i fingertuppene og i sjela til hver enkelt. Slikt blei det stor og varm musikk av.

De hippeste kattene

Ole Henrik Giørtz og Lars Saabye Christensen har mye til felles - ikke minst katter!!!

Lars Saabye Christensen og Ole Henrik Giørtz har endelig funnet tilbake til hverandre.

Foto: Knut Koppang

Samarbeidet mellom pianist og komponist Ole Henrik Giørtz og en av vår tids aller største forfattere, Lars Saabye Christensen, går helt tilbake til slutten av 90-tallet. Da så prosjektet "Skrapjern og silke" dagens lys både på cd og ikke minst på en minneverdig konsert under Moldejazz. Sikkert av mange årsaker har samarbeidet ligget brakk noen år og "Det kromatiske minnet" forteller oss at det var på høy tid at det blei tatt opp igjen.

Mange av tekstene handler om katt - dette usedvanlige vesenet som mange av oss har et nært og sterkt forhold til. Disse tekstene er henta fra diktsamlinga "Mann for sin katt" som kom ut i 2000 og som jeg har plukka fram med glede flere ganger og lest høyt for huskatten Miles. "Katt er jazz" har Saabye Christensen skrevet i en hilsen i samlinga og du verden så rett han har. Med sin forunderlige humor og evne til å betrakte disse fantastiske vesenene, vet jeg ikke om noen andre som er i nærheten av Saabye Christensen til å "hylle" katten. Han er sjøl med og resiterer noen av diktene og i tillegg bidrar Kristin Kajander, Heidi Gjermundsen Broch, Karen Rosenberg Olsen, Elin Rosseland og the one and only Terje Strømdahl på vokal.

Husets katt, selveste Miles, setter pris på både boka med kattedikt og "Det kromatiske minnet".

I tillegg er også en del av tekstene og musikken henta fra "Den blå kofferten", et bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 2008, samt en suite skrevet i 1995 og dedikert til Maj Sønstevold.

Ole Henrik Giørtz viser sitt mangfold og sitt store talent via "Det kromatiske minnet" - et talent som vi alt for sjeldent får møte. De forskjellige låtene får helt forskjellig innpakning fra solo cello til "fullt band". Uten unntak viser Giørtz oss at han vet hvordan Saabye Christensens lyrikk skal løftes fram og "Det kromatiske minnet" har blitt et vakkert og sterkt visittkort som både to- og firbeinte vil få mye glede av. Miles er fan allerede!

Giørtz + Saabye Christensen

Det kromatiske minnet

Grappa/Musikkoperatørene

De magiske tre

Piano, bass og trommer - på mange vis grunnfjellet i jazzen. Her får vi mange eksempler på det - også norske.

Helge Lien Trio - et kollektiv verden allerede har oppdaga.

Helt siden 50-tallet har "pianotrioen" med sjefer som Oscar Peterson, Bill Evans og Keith Jarrett satt nye standarder for dette formatet. Nye generasjoner har kommet til og vist at dette uttrykket har uante muligheter og denne samlinga på det tyske selskapet Ozella Music er nok en bekreftelse på det.

Undertittelen "Ballads & Lullabies" sier det meste om hva slags stemninger vi blir bydd på her. Vår egen Helge Lien Trio, med Frode Berg på bass og enten Per Oddvar Johansen eller Knut Aalefjær på trommer, spiller ei sentral rolle med fire bidrag - ett solopiano faktisk - og, siden alle har vært utgitt før, så kommer det sjølsagt ikke som noen overraskelse at pianolyrikeren fra Moelv er en sjølskreven skikkelse når det gjelder å definere triouttrykket anno 2015.

Eivind Austad - et nytt, spennende navn.

Den store overraskelsen hørt med norske ører er pianisten Eivind Austad, som snart er klar med sin debut på Ozella Music. For meg er han et helt nytt navn, men basert på hans tolkning av David Bowie-klassikeren "Life on Mars", sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, så har vi mye å glede oss til i nær framtid. Spennende og annerledes.

Tyske Stefan Aeby Trio forteller oss at det er mye på lur der sør også.

"Utlandet" er absolutt godt representert og med trioer som er bortimot ukjente for oss her hjemme. Tyskerne Edgar Knecht og Stefan Aeby og finske Kari Ikonen tilhører alle den nye generasjonen pianolyrikere med noe personlig på hjertet og alt vi blir servert er uten unntak usedvanlig vakkert.

"The Magic & The Mystery of the Piano Trio" er en passende tittel på denne samlinga med låter som i stor grad har vært ute før - tre av de 13 spora er ikke utgitt tidligere - og er en god understrekelse på hva denne usedvanlige kombinasjonen av instrumenter i de rette hender og med de rette sinn har å gi oss.

Diverse artister

The Magic & The Mystery of the Piano Trio: Ballads & Lullabies

Ozella Music/Musikkoperatørene

Stjernemøte

Tony Bennett og Lady Gaga - to generasjoner og to verdener, men for et møte!

Et uventa og svært musikalsk møte.

I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at Anthony Dominick Benedetto og Stefani Joanne Angelina Germanotta har så mye tilfelles, men de har de så definitivt. Det er nesten på dagen 60 års aldersforskjell på Bennett (88) og Gaga (28), men med sin amerikansk-italienske bakgrunn fra New York så viser det seg også at de har jazzgenet felles. Mange stjerner innen pop og klassisk - operasanger Kiri Te Kanawa er det verste eksemplet - har forsøkt seg på jazzutflukter, men når det gjelder Lady Gaga så har hun den amerikanske sangskatten noe så seriøst under huden.

Lady og landstrykeren kler hverandre.

Når det gjelder legenden Tony Bennett så har all verdens popstjerner stått i kø for å synge duett med han, noe som er dokumentert på flere strålende skiver.

Nå er det altså frøken Gaga sin tur og de ni duettene forteller oss at dette er et møte melom sjelsfrender på tvers av alder og trender. I tillegg til låter som "Anything Goes", "Cheek To Cheek", "Nature Boy", "But Beautiful" og "It Don´t Mean a Thing (If It Ain´t Got That Swing"), så gjør de to også hver sin sololåt: Bennett med "Sophisticated Lady" og Gaga med "Lush Life".

De to har med seg sin "egne" toppmusikanter og i tillegg dukker solister som den avdøde fløytisten Paul Horn og stjernesaksofonisten Joe Lovano, også han med italienske røtter, opp og gir det hele ekstra krydder.

Tony Bennett er av typen som legger lista høyt når det gjelder hvem han "gidder" å bruke tida si sammen med. Lady Gaga passerer med god margin - "Cheek to Cheek" har blitt et duoalbum som kommer til å leve i tiår framover. Slik er det med tidløs musikk og tidløse musikanter.

Tony Bennett & Lady Gaga

Cheek to Cheek

Streamline Records/Columbia/Interscope/Universal Music

På den øde øya

Hans Mathisen er en strålende gitarist som skriver flott musikk. Nå er det på høy tid han får den anerkjennelsen han fortjener.

Hans Mathisen - en av gutta.

Hans Mathisen (47) fra Sandefjord kommer fra en skikkelig musikerfamilie og brødrene Nils, Ole og Per har også merkert seg tildels kraftig og fordelaktig både ute og hjemme. For 10 år siden kom gitaristen, komponisten og bandlederen med sitt debutalbum, "Quiet Songs", som like godt stakk av med Spellemannprisen på første forsøk. Siden har det vært altfor stille rundt Mathisen, men med "The Island" har han laga skiva som absolutt er egna for å være den ene du må kan ha med deg til den mye omtalte øde øya og overleve lenge og vel.

Sjøl om det ikke står noe sted på coveret, så går jeg ut fra at Mathisen har skrevet all den usedvanlig vakre og melodiøse musikken sjøl. Det har tidligere blitt hevda at han har henta mye inspirasjon fra gigantene Pat Metheny og Wes Montgomery. Det tror jeg absolutt ikke Mathisen har det minste problem med å vedkjenne seg og på "The Island" er det spesielt Metheny-innflytelsen som skinner gjennom.

Sammen med et kremlag bestående av trompeteren Eckhard Baur, trommeslageren Per Oddvar Johansen, broder Par Mathisen på bass, den engelske superpianisten Jason Rebello (Wayne Shorter, Sting, Jeff Beck og mange fler) og sambygdingen Petter Wettre på saksofon, har Mathisen laga et personlig og uttrykksfullt visittkort som bør etablere han på øverste hylle både her og både der - dette holder nemlig svært høy internasjonal standard.

Hans Mathisen har skapt seg en varm, mjuk og inderlig tone i gitaren sin ikke så langt unna Methenys, men likevel høyst personlig gjenkjennbar. Når han så skriver strålende vakker musikk i alt fra ballade til heftige tempi og omgir seg med empatiske toppmusikanter, så fører det til at "The Island" både kan bli med til den øde øya og til alle andre steder på kloden.

Hans Mathisen

The Island

Curling Legs/Musikkoperatørene

Åpne landskap

Frode Gjerstad er blant de ærligste og minst kompromissløse musikantene jeg vet om. Her gir han oss tre bevis på det.

Du kødder ikke med Frode Gjerstad.

Multisaksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad har rukket å nå den anstendige alder av 66. De siste rundt 40 av de åra har han holdt på med sitt frijazzkorstog og den Stavangerbaserte kongen av åpne uttrykk her til lands, tar stadig nye steg.

Bare det å følge med på Gjerstads voldsome strøm av cd-utgivelser krever nesten sin mann på heltid, men de som tar oppgava på alvor får også mye igjen for det.

I 2012 møtte Gjerstad, ved den anledninga utstyrt med både straight- og bassklarinett og bass-saksofon, den nesten like ustoppelige amerikanske cellisten Fred Lonberg-Holm - nylig omtalt her sammen med en annen nordmann, Ståle Liavik Solberg, med duoen Party Knüllers. Det har ført til ni samtaler der to samsnakka og åpne musikanter utfordrer hverandre. Det er masse dynamikk i uttrykket og veldig ofte går assosiasjonene til abstrakt billedkunst der farger og "eksplosjoner" står i kø.

Fred Lonberg-Holms cello dukker opp over alt.

Under Maijazz i Stavanger for knapt to år siden, var jeg tilstede på duokonserten med Gjerstad og den sør-afrikanske trommelegenden Louis Moholo. Her får jeg muligheten til å gjenoppleve seansen som foregikk på Galleri Sult - derav navnet på skiva og de tre "låtene".

Her spiller Gjerstad altsaksofon og klarinetter og det er samtaler i likhet med de han førte med Lonberg-Holm året før, men med helt annen tekstur og temperatur på grunn av at det er trommer som er "motspilleren".

Moholo er en av frijazzens store trommeslagere der han med sine store ører hele tida får løfta fram sin afrikanske opprinnelse.

Konserten gikk altså av stabelen i et galleri og nok en gang blei det malt sterke, varige og personlige bilder av to sjelsfrender.

Louis Moholo er en av de viktigste stemmene fra Sør-Afrika.

Trioen TiPPLE, med den amerikanske trommeslageren, vibrafonisten, marimbaspilleren og perkusjonisten Kevin Norton og gitaristen David Watson, opprinnelig fra New Zealand, men bosatt og virkende i New York siden slutten av 80-tallet, kom med sin debut for to-tre år siden.

Musikken her er spilt inn i USA i 2013 og låter sjølsagt helt forskjellig fra de førtsnevnte med denne besetninga. Her møter Gjerstad musikanter som har spilt mye med så forskjellige musikanter som Milt Hinton, Anthony Braxton og John Zorn. Vi snakker altså et voldsomt spenn i referanser, men her er den frie flyt som får styre og Gjerstad, med sin altsaksofon og klarinetter, passer nok en gang ypperlig inn i et søkende landskap som skaper musikk som aldri har vært spilt før og som aldri kommer til å bli spilt igjen.

TiPPLE sukrer ikke pillen akkurat.

Frode Gjerstad - Fred Lonberg-Holm

Life on Sandpaper

FMR Records/frodegjerstad.com

Louis Moholo - Frode Gjerstad

Sult

FMR Records/frodegjerstad.com

TiPPLE

No Sugar on Anything

Circulasione Totale/frodegjerstad.com

Lisa er tilbake

Lisa "Vem vet" Ekdahl er tilbake - bedre enn noen gang. Og nå vet vi hvem hun er.

Lisa Ekdahl har fortsatt noe eget å fare med.

Da er det over 20 år siden den nå 43 år unge Lisa Ekdahl slo gjennom med et brak med "Vem vet". Den usedvanlig personlige musikken fra den unge jenta solgte til firedobbel platina og sørga for at hun fikk tre Grammypriser.

Ekdahl, som hadde sin oppvekst i standardjazzen blant annet med to skiver sammen med Peter Nordahl Trio, har forsåvidt vært her hele tida, men har tatt seg gode pauser og med "Look to Your Own Heart" er det fem år siden forrige skiveutgivelse.

Ekdahls umiskjennelige stemme og uttrykk er fortsatt veldig tilstede. Denne gangen er det kun engelske tekster som står på menyen og de 10 låtene, i et landskap som nok en gang gir oss Ekdahl et sted mellom visepop og jazz, er akkurat så inderlige, personlige og vakre som vi har blitt vant til.

Gitarist og multiinstrumentalist Mathias Blomdahl har produsert og gir Ekdahl den mjuke innpakninga som passer hennes lett barnlige måte å uttrykke seg på. Ellers er tonefølget av det aller beste og Per "Texas" Johansson med sine saksofoner, klarinetter og fløyter gir musikken akkurat den litt jazzaktige touchen den fortjener.

Lisa Ekdahls store tilhengerskare har venta lenge på noe nytt. De som har sett for seg en helt ny Ekdahl, vil bli skuffa. De som har lengta etter mer av det samme, kan derimot glede seg voldsomt.

Lisa Ekdahl

Listen to Your Own Heart

Lisa Ekdahl AB/Jive Epic/Sony Music

Norsk verdensstjerne

Pianisten Morten Gunnar Larsen er ei verdensstjerne i sin sjanger. Her treffer vi han aleine i ei kreolsk stuing av meget høy kvalitet.

Morten Gunnar Larsen tar vare på en utrydningstrua sjanger.

Morten Gunnar Larsen tilhører den fantastiske 55-årgangen. De aller fleste jazzmusikere fødte i Norge på den tida fulgte nesten automatisk i fortspora til Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal - retningsgivere som hadde satt et nytt uttrykk på kartet også internasjonalt. Morten Gunnar Larsen derimot valgte ei helt annen retning. Med solid teoretisk utdannelse fra Norges musikkhøgskole platedebuterte han allerede i 1975 og ragtime, stridepiano og tidlig jazz har fra før den tid og uavbrutt fram til i dag vært Larsens "verden".

Larsen har vunnet Spellemannpris, Buddypris, blitt kåra til Årets jazzmusiker og vunnet OBIE-pris i USA for beste Off-Broadway-oppsetning og blant virkelige kjennere av dette bortimot opprinnelige jazzuttrykket, så er Larsen regna for å være blant de aller ypperste som finnes.

Sist vi hadde gleden av Larsens eminente tangentbehandling var på duoutgivelsen "In a Rag Bag" sammen med Karin Krog. Nå møter vi han mutters aleine med et kreolsk repertaor som absolutt har tilknytningspunkter til alt det andre Larsen har beskjeftiga seg med. Vi snakker om musikk som utvandrere fra Spania, Portugal og Frankrike tok med seg til disse landenes nye kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. Musikken blei en miks mellom europeernes folke- og populærmusikk i møte med slavenes kultur. Ut av dette oppstod blant annet tango, danza, danzon og beguine - forskjellige uttrykk fra land til land.

Her har Larsens hovedfokus vært musikken til den brasilianske pianisten og komponisten Ernesto Nazareth (1863-1934) som sies å ha vært den som forente den klassiske musikkens univers med gatas rytmer og danser. I tillegg tar også Larsen for seg musikk av komponistene Louis Moreau Gottschalk, nuevo-tango-kongen Astor Piazzolla, Hal Isbitz, David T. Roberts, Ignacio Cervantes, Ernesto Lecuona og Lionel Belasco.

Jeg går ut fra at Larsens tolkninger i stor grad er tro mot den skrevne musikken - at det med andre ord ikke er så mye improvisasjon her. Det har forsåvidt ikke så stor betydning. Larsen makter uansett å gi denne livsbejaende, vakre, melodiske og, for oss i alle fall, sjeldne musikken, et fantastisk og autentisk liv.

Morten Gunnar Larsen viser oss nok en gang at han er en ener i faget og en historieforteller av verdensklasse.

Morten Gunnar Larsen

Creole Connections

LAWO Classics/Musikkoperatørene

På vei

Olav G. Kallhovd har fått med sin kvartett bestående av noen av Danmark og Norges beste musikere og laga et pent visittkort.

Olav G. Kallhovd sammen med Nils Bo Davidsen, Lisbeth Diers og Hildegunn Øiseth.

Pianisten, komponisten og pedagogen Olav G. Kallhovd kommer opprinnelig fra Arendal, men har vært en sentral brikke i Musikk i Nord-Trøndelag siden 1993. I 2005 og 2007 kom han først med ei trioskive og så med musikk for et større ensemble. Likevel har han greid å passere under den store radaren i nasjonal sammenheng. Nå gir han oss en ny mulighet og Kallhovd er så absolutt en musikant som har mye personlig og vakkert på hjertet.

Sammen med de danske toppmusikantene Nils Bo Davidsen på bass og Lisbeth Diers på trommer og perkusjon samt Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn - alle synger også på avslutningssporet - gir de fire oss seks Kallhovd-komposisjoner, pluss en av Diers og Øiseth, som uten unntak er vakre, melodiske og egnet for ettertanke.

Kallhovd er en bra pianist med en touch av Jarrett og Gustavsens estetikk over seg, sjøl om han ikke er i besittelse av den samme teknikken. Sammen med de tre empatiske medmusikantene, som absolutt ikke har noe behov for å tilrane seg for mye rampelys, har "Synosia" blitt ei vakker lita perle som forteller oss at musikk av høy byrd kan komme fra langt utenfor Oslo 3.

Kallhovd Øiseth Diers Davidsen

Synosia

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Fri Frith

Den engelske gitaristen Fred Frith er blant de mest grensesprengende innen faget. Her kommer to utmerkede eksempler på det.

Med Fred Frith involvert er ikke en gitar bare en gitar lenger.

Lotte Anker er danskenes frijazzapostel.

Fred Frith er en etterhvert 65 år ung innovatør som helt siden 70-tallet, i grensesprengende rockegrupper som Henry Cow og Art Bears, har vært en kompromissløs musikant. Frith la ganske raskt fotballøya bak seg og satte kursen for USA og nye utfordringer og, i tillegg til å bidra i en rekke musikalske konstellasjoner, så jobber han også som professor ved Mills College i Oakland, California.

Denne doble dosen med Frith åpner med et av mange møter han har hatt med dronninga av dansk frijazz, saksofonisten Lotte Anker. De to hadde spilt sammen under Copenhagen Jazz Festival sommeren 2010 og benytta samtidig anledninga til å sette av noen timer i studio.

De gir oss åtte musikalske landskapsmalerier som uten unntak er unnfanga der og da - slik de nesten alltid er når Anker og Frith er involvert. Her skapes det spenninger, teksturer og samtaler som ingen andre på kloden kunne ha skapt. Lydarsenalet de to - spesielt Frith - har tilgang til er intet mindre enn voldsomt og unikt og de to forteller oss at de er utstyrt med en kjemi og empati som har ført til enda mer styggvakker musikk.

Barry Guy og Fred Frith - brothers in arms.

Bassisten Barry Guy og Frith kommer fra den samme øya og jobba sammen såvidt det var for rundt 40 år siden - uten at Guy kan huske det! For Frith blei det en inspirerende opplevelse og noe han hadde ønska å gjenta. I 2007 dukka muligheten opp - i Guys nye hjemland Sveits - og her foreligger resultatet. Lydlandskapene blir helt annerledes enn i møtet mellom Anker og Frith, men det musikkfilosofiske utgangspunktet er mye det samme: det som skjer det skjer.

Både bassen og gitaren blir utnytta på høyst personlige vis og samtalene blir deretter. Dette er heller ikke musikk som er låtbasert i tradisjonell forstand - her er det store lerett som blir spent opp og der mange farger blir benytta.

Barry Guy og Fred Frith venta lenge med gjenforeninga. Det var kanskje grunnen til at de hadde ekstra mye på hjertet.

Lotte Anker - Fred Frith

Edge of the Light

Intakt Records/MusikkLosen

Fred Frith - Barry Guy

Backscatter Bright Blue

Intakt Records/MusikkLosen

Partysex

Har sex og frijazz noe med hverandre å gjøre? Vet ikke, men navnet på denne frilynte duoen kan tyde på det!

Fred Lonberg-Holm og Ståle Liavik Solberg kaster seg ut på solide dyp.

Den amerikanske cellisten Fred Lonberg-Holm dukker opp i usedvanlig mange frijazzrelaterte konstellasjoner. Årsaken er sjølsagt at han har mye originalt på lager.

Et av bandene vi har møtt han i med norske relasjoner er kvartetten VCDC med treblåseren Frode Gjerstad, stemmekunstneren Stine Janvin Motland og trommeslageren Ståle Liavik Solberg - alle med røtter i frijazzhovedstaden Stavanger.

Derfra har også duoen Party Knüllers - for et navn!!! - med Liavik Solberg oppstått.

"Gold" er herrenes andre cd - "Party Knüllers" kom for et års tid siden - men den første som har kommet min vei. Liavik Solberg, som er en av ildsjelene bak konsertserien Blow Out! i Oslo, sørga for at det blei gjort opptak på Café Mir i Oslo i desember 2013 og de to "låtene" som møtte folket der, er nå tilgjengelig for den frilynte allmuen verden rundt.

Lonberg-Holms cellosound, med heftig bruk av elektronikk, likner nesten på en beintøff elektrisk gitar. Samtidig kan ha ta´n helt ned og låte som - akkurat - en cello.

På de to låtene, med de selvfølgelige titlene "Mein Mädchen Mag Um Party Die Ganze Zeit" og "Ich Liebe Gefunden Auf In Zwei Richtungen", møter han en trommeslager og perkusjonist med et like fritt sinn og vilje og evne til å skape motstand, samtaler og utvikling.

Jovisst er dette krevende, utfordrende og langt i fra vakkert og lett å komme under huden på hele tida. Det er uansett spennende, unikt og kompromissløst og forteller oss om to musikanter som både kan og vil gå egne veier.

Party Knüllers har også gitt ut nok ei skive, men kun på vinyl. Sammen med den analoge synthmannen Jim Baker dukker "Four Images of Wank" opp, men siden jeg befinner på den andre sida av kloden uten platespiller, så har jeg ikke fått hørt den.

Om frijazz og sex har noe med hverandre å gjøre? Tror jeg lar det spørsmålet - og ikke minst svaret - bli opp til hver enkelt.

Party Knüllers

Gold

Hispid Recordings/Subradar.no

Party Knüllers Meets Jim Baker

Four Images of Wank

Hispid Recordings/Subradar.no

En inderlig norsk-afrikaner

Aldri hørt om Andreas Loven? Da er vi i tilfelle to, men gjør som jeg og lytt til erfarne fjellfolk: her er ei ny stemme med mye vakkert på hjertet.

Buddy Wells og Andreas Loven fører flotte samtaler.

Foto: Nicolai Bauer

Historia om 33 åringen fra Oslo er både god, spennende og nesten utrolig. Etter å ha fullført sivilingeniørstudier i Trondheim og gjort klar dressen for straight jobb i den virkelige verden, så var han på konsert med Tord Gustavsen Trio. Underveis i den konserten skjønte han at det var musikk han skulle drive med - ikke dressrelaterte saker. Likevel tok det noen uker før han sa opp jobben, søkte opp Gustavsen på Gule sider og ba om - og fikk - pianotimer og samtaler om både dette og hint.

Nå var ikke Andreas Loven noen nykommer til pianoet - han hadde spilt siden han var 6 år, men det var altså først i 2005, som 23-åring, han innså "alvoret". Derfra gikk turen etterhvert til, av alle steder, Sør-Afrika og jazzstudier. Grunnen var hovedsakelig at Loven også er en ihuga surfer og han og kona fant ut at det var det optimale stedet for å kombinere de to lidenskapene.

Loven og Wells i aksjon i Sør-Afrika.

Av mer eller mindre forståelige årsaker har derfor Andreas Loven passert godt under radaren her hjemme, men med debutalbumet "Nangijala" forteller han oss at han har tatt med seg mye av seg sjøl og norske musikalske impulser til Sør-Afrika og mye av Afrika tilbake til oss.

Loven er en stor lyriker og har så definitivt lært mye av Gustavsen, men han har samtidig skapt seg sitt eget uttrykk. Bortsett fra Bent Fabricius Bjerres "Flåklypa" - et originalt valg kan man trygt si - så har Loven skrevet all musikken og her er det mye inderlighet, søken, personlighet og vakker kulturell miks.

Med seg har han den meget langt framskredne sør-afrikanske tenor- og sopransaksofonisten Buddy Wells - en musikant med et stort navn på hjemmebane og det er til å fatte.

De to har så til de grader truffet hverandre og her føres det vakre, gode og underfundige samtaler egnet til å skape glede, undring og til å bli klokere av. På to av spora er også vokalisten Spha Mdlalose med og gir musikken ytterligere krydder.

"Nangijala" er spilt inn i Cape Town i fjor sommer. Den egner seg der sør, den egner seg i nord og den egner seg i Thailand der disse linjene er forfatta. Den egner seg garantert ellers rundt om på kloden også.

Andreas Loven foretok et modig valg. Basert på "Nangijala" var det et helt korrekt valg også.

Andreas Loven

Nangijala

Losen Records/MusikkLosen

En av de hippeste gutta

Sangeren og pianisten Ben Sidran har aldri fått noe stort navn her hjemme. Det er det på tide å få gjort noe med.

Ben Sidran er en storyteller av rang.

Ben Sidran har i løpet av sine vel 71 år på Tellus rukket å lage rundt 35 skiver under eget navn. Dessuten har han jobba med alt fra studiekameratene Steve Miller og Boz Scaggs til å være sessionmusikant for blant andre Rolling Stones og Eric Clapton. Det skjedde i forlengelsen av Sidrans studietid i Brighton i England. Seinere har også andre storheter som Mose Allison, Van Morrison, Diana Ross og Rickie Lee Jones slått på tråden for å benytte seg av Sidrans tjenester både som tangentmann og vokalist.

Sidran har blitt karakterisert som en eksistensiell jazzrapper som elegant benytter humor i sine tekster der han observerer og kommenterer både dette og hint. Slik er det også på "Blue Camus" der Sidran har skrevet det meste av tekst og musikk sammen med sine medmusikanter, bassisten Billy og organisten Ricky Peterson og sønnen Leo Sidran på trommer.

Tekstene er inspirert av store forfattere som Albert Camus, George Orwell og Federico Garcia Lorca og sier mye om på hvilket nivå Sidran befinner seg.

Musikken er groovete og har impulser i seg fra både rhythm and blues, jazz, soul og rock og ett av spora er spilt inn live i Paris der også Bob Rockwell, bosatt mange år i Danmark, bidar på tenorsaksofon.

Ben Sidran har veldig mye å fare med og følger elegant opp i en tradisjon som Mose Allison, Bob Dorough og Dave Frishberg etablerte der hip musikk kombinert med hippe tekster og ditto humor blir føyd elegant sammen. Dette er sløyt som det het i de hippe kretsene for noen tiår siden.

Ben Sidran

Blue Camus

Bonsaï Music/Naxos Norway

Dronninga

Det er ingen over eller ingen ved siden. Vi snakker om Karin Krog.

Karin Krog er vokaldronninga vår.

Helt siden slutten av 50-tallet har hun vært der - i toppsjiktet blant Europas jazzvokalister. Når hun nå, 77 år ung, nok en gang forteller oss at hun fortsatt er på toppen så er det ingen overraskelse, men en usedvanlig hyggelig bekreftelse.

Karin Krog har gjort "alt" innen improvisert musikk. Det vil si at hun har bevegd seg i ytterkantene av jazz-uttrykket med trad-, ragtime- og swingmusikk i den ene enden og helt ytterst i den frie, eksperimentelle enden med personlig bruk av elektronikk på den andre sida. Det har alltid vært like spennende å møte henne og slik er det også i hennes nye treff med hennes gode venn gjennom nesten 50 år, den amerikanske pianisten Steve Kuhn.

Krog og Kuhn traff hverandre på slutten av 60-tallet da han var bosatt i Stockholm og både jobba og var gift med den svenske vokaldronninga, salige Monica Zetterlund. Siden har de to holdt kontakten og jobba sammen med ujevne mellomrom.

I forbindelse med en jobb Krog blei hyra til i den norske sjømannskirka i New York høsten 2013, var Kuhn et opplagt tonefølgevalg og heldigvis var han enig i det.

Steve Kuhn - en strålende pianist og en god venn av Karin Krog siden 60-tallet.

Krog og Kuhn fant heldigvis også ut at det ville være en utmerket mulighet til å lage ei ny skive når de først møttes igjen. Studio blei booka, repertoar blei avtalt og i tillegg blei også to gjester invitert: Tenorsaksofonisten Eric Alexander gjør en strålende innsats på tre spor, mens trompeteren Lew Soloff, som dukka opp som publikummer i sjømannskirka, gjør det samme på tre andre låter.

Kjente standardlåter som "I´m Old Fashioned", "The Folks Who Live on the Hill", "How Do You Keep the Music Playing", "The Way You Look Tonight" og "Everytime We Say Goodbye", sammen med Krogs egne tekster til Carla Bleys "Ida Lupino", den legendariske "Break of Day in Molde", og hennes hyllest til John Coltrane, "Trane", til Tadd Damerons melodi, danner ryggraden i dette herlige møtet mellom de to storhetene Karin Krog og Steve Kuhn. Her er det snakk om musikalsk kjemi og empati på et plan som ikke kan læres på noen skole - enten er den der eller så er den ikke der. De to snakker det samme språket og skjønner hvor den andre vil intuitivt.

Som en liten ekstra bonus så bare "måtte" John Surman hekte seg på med sin barytonsaksofon da han hørte blues-shouteren Jimmy Witherspoons "Time´s Getting Tougher than Tough" - det gjør ingenting det heller!

Karin Krog er enkelt og greit en av de største sangformidlerne og tolkerne der ute - "Break of Day" er nok et bevis på det.

Karin Krog & Steve Kuhn

Break of Day

Meantime Records/Musikkoperatørene

Prøysen, Fosse - og Lien!

Helge Lien er en av våre beste og mest allsidige pianister og komponister. Her "møter" han to av våre største lyrikere - Alf Prøysen og Jon Fosse.

Lyden av Prøysen - ei historisk oppsetning.

Foto: Musikk i Hedmark

Vi har akkurat lagt bak oss det store Prøysen-året. Vår nasjonalskald ville ha runda 100 år i fjor og blei behørig markert store deler av året. Det skulle da også bare mangle. Av ymse årsaker rakk ikke jeg å omtale "Lyden av Prøysen" før 2014 takka for seg, men egentlig gjør ikke det noen verdens ting - for mange av oss er det nemlig Prøysen-år hvert eneste år.

Helge Lien og bassist Sigurd Hole, begge fra Hedmark og sistnevnte med´n sjølveste Alf som grandonkel, fikk i oppdrag av stiftelsen Musikk i Hedmark å skrive bestillingsverket "Lyden av Prøysen" og de var neppe vanskelige å be. Det førte til at de skrev ny instrumentalmusikk, nye melodier til Prøysen-tekster og nye arrangementer til eksisterende melodier - 15 sanger i alt.

Vi får være med på urframføringa i Hamar kulturhus i august i fjor og å påstå at de kom til sine egne og blei tatt godt i mot, er ingen overdrivelse. Sammen med et kremlag med vokalistene Kim André Rysstad, Jørn Simen Øverli og Frida Ånnevik, gitaristen Hallgrim Bratberg, bassklarinettisten Håvard Lund, perkusjonisten Birger Mistereggen, saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm, slagverkeren Knut Aalefjær og en strykekvartett bestående av Ida Kristine Hansen, Bjarne Magnus Jensen, Anders Nilsson og Audun Sandvik, har Hole og Lien skapt ei ramme som gir tildels udødelige Prøysen-låter nytt liv.

Vi blir servert alt fra "Å, den som var en løvetann" og "Kjæm du i kveld" til "Steinrøysa neri bakken", "Visa om løgna" og "Du ska få en dag i mårå". Uansett om det er svært kjente viser eller mer perifere har Hole og Lien greid å løfte fram det usagte - det som sier så mye, det som gjør Prøysen så stor, tidløs og udødelig. De sier sjøl at de prøver å uttrykke en tanke som streifer sinnet, en morsom assosiasjon eller en dyp fortvilelse. Og du verden som de har greid det!

Dette er så storslagent som vel tenkelig, men likevel så nedpå som Prøysens univers alltid ber om. Publikum i Hamar kulturhus var tydelig begeistra og det hadde de all grunn til. Dette er nemlig en hyllest til den største som vil bli stående i nye 100 år.

Helge Lien, Anne Marit Jacobsen og Ruth Wilhelmine Meyer går inn i Jon Fosses verden.

Foto: CF Wesenberg

Hver gang sangeren Ruth Wilhelmine Meyer leser Jon Fosse, kanskje den største norske forfatteren og lyrikeren hvor som helst i verden nå, så får hun små, nye glimt av innsikt. Det førte etterhvert til ønsket om å lage musikk av/med/til noen av hans dikt. Sammen med skuespilleren Anne Marit Jacobsen og pianisten og komponisten Helge Lien, har stemmekunstneren Meyer laga "Stein til stein" - en flott og annerledes hyllest av og til Jon Fosse.

Alle de tre kunstnerne er sidestillt - noen ganger er det resitatøren som ligger lengst fremme, andre ganger pianisten og andre ganger igjen sangeren. Uansett så har de som mål å løfte fram de spesielle, djupe og underlige tankene til Fosse - og av og til kan det hende at også noen andre enn Meyer får små glimt av innsikt....

Jon Fosses verden er ikke den enkleste å ta seg inn i - har jeg skjønt. Anne Marit Jacobsen, Helge Lien og Ruth Wilhelmine Meyer gjør en flott og inderlig jobb med å åpne den opp og ta oss med inn i den.

Alf Prøysens lyrikk vil aldri gå av moten.

Alf Prøysen (1914-1970), født Alf Olafsen, på Rudshøgda i Ringsaker blei allerede i sin egen levetid en nasjonalskald og et levende ikon. Han var på alle vis folkets mann og hans tidløse viser og lyrikk har evighetens stempel på seg.

Jon Fosse er kanskje på vei til å få samme status som Henrik Ibsen i den store verden.

Jon Fosse (1959) er født i Haugesund og bor nå i Statens æresbolig Grotten ved Slottet i Oslo. Fosse nyter stor respekt og beundring både som skuespillforfatter, lyriker og romanforfatter og blir ofte nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. I musikalske sammenhenger har han tidligere jobba mye sammen med saksofonisten Karl Seglem.

Helge Lien - Sigurd Hole

Lyden av Prøysen

Grappa/Musikkoperatørene

Jon Fosse - Anne Marit Jacobsen - Helge Lien - Ruth Wilhelmine Meyer

Stein til stein

Grappa/Musikkoperatørene