hits

januar 2016

En nordmann i New York

Saksofonisten Ole Mathisen har gjort New York til sin hjemby. Musikken hans er også jazzmetropolen verdig.

Ole Mathisen Outlier Ensemble er et nytt og svært spennende band.

Tenorsaksofonisten Ole Mathisen kommer opprinnelig fra Sandefjord og er storebror til gitaristen Hans og bassisten Per Mathisen. Det er altså ingen overdrivelse å påstå at disse brødrene tilhører en usedvanlig musikalsk klan.

Hans og Per har markert seg kraftig her hjemme med Spellemannpris og plateinnspillinger en masse - de er enkelt og greit svært ettertrakta musikanter.

Ole derimot staka ut en noe annerledes kurs på karriera si. Som bassbror Per så reiste også Ole til Berklee i Boston som så mange andre jazzmusikanter med ambisjoner. Per dro hjem igjen etter endt utdanning, mens Ole har blitt værende igjen over there. I dag underviser han på Columbia University i New York i tillegg til å jobbe mye som utøvende musiker. I stadig større grad har Ole Mathisen vist oss at han har noe helt eget på hjertet og med sin nye trio kanskje i større grad enn noensinne.

Mathisen er en utmerket jazzsolist med en langt framskreden teknikk i bagasjen - en teknikk han benytter til å skape et personlig uttrykk og ikke for å imponere. Dessuten er han en spennende komponist som i stadig større grad også har bevegd seg i retning samtidsmusikk. Med denne utgivelsen møter vi Mathisen og hans ganske ferske trio i et slags grensland der jazzuttrykket blir benytta til å tolke noen av hans klassiske komposisjoner. Trommeslageren Marko Djordjevic, opprinnelig fra Serbia, og pianisten og synthbassisten Julian Waterfall Pollack passer både Mathisen og dette originale uttrykket som hånd i hanske og de er åpenbart musikanter med en stor pallett å hente fra.

"7 Seconds to Sundown" er Mathisens bidrag til å vekke oss alle i forbindelse med miljøkrisa som vi alle må forholde oss til høyst sannsynlig jo før jo heller. Den er kun tilgjengelig på en USB Flash-pinne via Mathisens hjemmeside. Jeg kan love dere at det er verdt jobben med å skaffe seg denne originale musikken fra Ole utvandrer.

Ole Mathisen Outlier Ensemble

7 Seconds to Sundown

USB Flash - olemathisen.com

Et helt spesielt møte

Aly Keïta fra Elfenbenskysten er en virtuos på balafon og sammen med sveitserne Jan Galega Brönnimann og Lucas Niggli tar han oss med til helt ukjente steder.

Lucas Niggli, Jan Galega Brönnimann og Aly Keïta - en helt spesiell trio.

Foto: Stefan Postius

En av de mange gledene og privilegiene med å skrive om musikk er at postmannen relativt hyppig bringer meg musikk jeg ikke ante fantes og som dermed gir meg uante opplevelser. "Kalo-Yele", som betyr måneskinn på bambara - språket til Keïta fra Elfenbenskysten, kommer så avgjort inn under den kategorien.

Keïta, som er et helt nytt bekjentskap for meg, er åpenbart en meget anerkjent instrumentalist over store deler av kloden - og det er lett å skjønne hvorfor. På det flotte instrumentet balafon, som er opprinnelsen til både xylofon og vibrafon, men som er laga av tre tvers gjennom viser han oss at han er en musikant med musikk fra sine hjemtrakter som sitt fundament, men som også er i stand til å improvisere.

Med seg i denne unike trioen har han nok et nytt bekjentskap for meg, Jan Galega Brönnimann, som har valgt instrumenter i utkanten av treblåserfamilien: bassklarinett, kontrabassklarinett og sopransaksofon og Lucas Niggli på trommer og perkusjon. Begge to er faktisk født i Kamerun og har vært venner siden de var 1 år!!!! Så begge er vokst opp med musikk og rytmer fra Vest-Afrika og treffer så absolutt Keïta hjemme her.

Etter at de vendte tilbake til Sveits har de begge jobba i diverse jazzsammenhenger og spesielt Niggli, med 24 utgivelser på det meget oppegående selskapet Intakt Records, har etablert seg som ei viktig stemme innen moderne europeisk jazz. Likevel er det slik at "Kalo-Yele" faktisk er den første plata Galega Brönnimann og Niggli gjør sammen og det måtte altså en balafon-virtuos fra Elebenskysten til for at det skulle skje.

Alle har bidratt som komponister og den intime, varme atmosfæren de skaper henter like mye fra afrikansk tradisjonsmusikk som fra moderne jazz. De tre snakker glitrende sammen og skaper sjølsagt lydbilder vi sjelden eller aldri har vært i nærheten av tidligere. "Kalo-Yele" tar oss med på en flott ekskursjon som fører oss til vakre og spennede steder.

Aly Keïta - Jan Galega Brönnimann - Lucas Niggli

Kalo-Yele

Intakt Records/MusikkLosen

Ny og flott stemme

Med Dina Billington har vi fått en ny vokalist - og veldig mye mer - som det skal bli veldig morsomt å følge i åra som kommer.

Dina Billington imponerer med debuten sin.

30 år tok det før Dina Billington, født og oppvokst på Ski og i Fredrikstad og nå bosatt i Halden, skulle vise seg fram som vokalist, tekstforfatter, komponist og illustratør-tegner for et større publikum i alle fall. La det være klart med en gang: Dina Billington har brukt tida svært godt.

Billington, med ei sterk, klar og følsom stemme, falt i jazzgryta allerede som tenåring. I mange år dreide det seg stort sett om standardlåter, men etterhvert gikk hun litt lei. Da beslutta hun å lage sitt eget stoff og basert på "Hun som drømmer" så har det vært en svært så korrekt avgjørelse. Her møter hun oss med 11 låter der hun har skrevet all tekst og musikk - og alt på norsk - tekstene altså!

Hun sier til slutt i mi favorittlåt "Tilbake" at "jeg er tilbake i mitt liv" og slik virker det gjennom hele dette visittkortet. Billington er en utmerket historieforteller og hun har fått tips og råd underveis fra forfatteren Håvard Rem når det gjelder tekstene. Mange av tekstene er som små noveller og ligger et godt stykke over gjennomsnittet når det gjelder populærmusikktekster for å si det slik.

Når hun så har med seg et meget empatisk lag til å tolke de vakre melodiene som har både jazz, viser og kabaretmusikk i seg, så er veldig mye på plass. Det betyr hennes foretrukne Ove A. Billington på tangenter, Jens Fossum på bass og Hermund Nygård på trommer og ikke minst banjo. Når så den canadiske topptrompeteren Kevin Dean også krydrer det hele på nydelig vis pluss litt ekstra krydder på noen av låtene også, så har dette blitt en pangstart på karriera for Dina Billington.

I tillegg til å være en veldig lovende musikant, så er Billington også bildekunstner og hun har både tegna coveret og illustrert hver enkelt låt.

Det hele er unnfanga i det meget ettertrakta Athletic Studio i Halden med sjef Kai Andersen ved spakene og i produsentstolen - dermed er også lyden slik den skal være og Billington er heldigvis miksa langt frem i lydbildet.

Dina Billington ønskes herved velkommen og 2016 har fått nok en flott start på året.

Dina Billington

Hun som drømmer

Naken records/barejazz.no

Åpne grenser

Stemmekunstneren Andreas Backer og perkusjonisten Raymond Strid tar oss med over alle grenser.

Andreas Backer og Raymond Strid her hver for seg, men musikken er de definitivt sammen om.

Til tross for at Andreas Backer, født og oppvokst i Oslo, men med et lengre opphold i Sverige bak seg, bare har kommet til begynnelsen av 30-åra, så har han likevel rukket å markere seg kraftig - på et sjeldent vis.

Backer begynte sin løpebane som trompeter, men i begynnelsen av 20-åra bestemte han seg for å skifte til stemma som sitt hovedinstrument.

Jeg har utelukkende truffet på Backer som stemmeskulptør. I en rekke konstellasjoner - helt fra solo - har han utforska en rekke tenkelige og utenkelige steder stemma kan gå. Nå har han truffet en ny lekekamerat og da blir det automatisk nye stoppesteder både for stemma og musikken.

Et par septemberdager i 2014 gikk Backer og den ustoppelige - i de åpnere luftlag - svenske perkusjonisten Raymond Strid i studio i Heby i Sverige. Jeg er relativt overbevist om at rammene var vide og mulighetene uendelige. Slik jeg opplever musikken var ingenting planlagt - her er det absolutt ikke snakk om låter, melodikk eller rytmikk i tradisjonell forstand.

Vi har med to unike musikanter å gjøre som lytter ustanselig til og på hverandre og benytter sine instrumenter på de utroligste vis til å skape lydlandskap ingen av oss har vært i nærheten av tidligere.

Det trengs vel ingen ytterligere bekreftelse på at dette er spesiell, unik og annerledes musikk. Jeg synes det er veldig stas at slike herrer som Backer og Strid finnes - og at de tør å kaste seg ut på 70000 favners djup.

Andreas Backer & Raymond Strid

Voice & Percussion

Creative Sources Recordings/subradar.no

De strengeste gutta!

Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty - det blir faktisk ikke mye heftigere enn det når 14 strenger samles.

Biréli Lagrène, Stanley Clarke og Jean-Luc Ponty - absolutt ingen grunn til surmuling nei.

Hvis musikkelskere kloden rundt skulle sette sammen et drømmeband bestående av bassist, gitarist og fiolinist, så skal man ikke se bort fra at Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville komme svært høyt opp på den lista - kanskje toppe den også. Etter at Ponty kom på ideen om å matche de tre gigantene i forbindelse med en konsert i Paris i 2012, foreligger beviset her med "D-Stringz" og la det være sagt med en gang: det er bare å bøye støvet i hatten.

Clarke og Ponty går tilbake til 70-tallet og jazzrockens fødsel med sine viktige bidrag til supergruppene Return to Forever og Mahavishnu Orchestra, mens Lagrène tilhører en noe yngre generasjon med utgangspunkt i Django Reinhardts stringswing-tradisjon.

Alle tre er intet mindre enn fantastiske instrumentalister - teknisk sett er det vel nesten ingenting de ikke kan formidle på horna sine. Derfra til at det skal bli stor musikk av det når de kommer sammen, er det likevel et godt stykke vei. Clarke vet mye om dette med sterke egoer som kommer sammen. Da Return to Forever prøvde å ta opp tråden igjen for noen år siden, tok det kun kort tid før det skar seg mellom gitarist Al DiMeola og resten. Det var enkelt og greit ikke nok plass til alle under den samme paraplyen. Det problemet er ikke tilstedeværende her.

Innspillinga som er gjort i Brüssel i august 2014 er bortimot egofri for å si det på den måten. Alle er der for å lage best mulig musikk sammen - ikke for å spille fortest mulig!

Alle bidrar med egne låter og i tillegg gir de oss den vakre standardlåta "Too Young to Go Steady", Reinhardts klassiker "Nuages", John Coltranes "Blue Train" og Joe Zawinuls nydelige "Mercy, Mercy, Mercy".

Herrene har ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida med vanvittig samspill og musikkforståelse og du verden som det swinger i alle slags tempi.

Noe forteller meg at et livemøte med Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville vært noe som ville blitt husket ei stund. I mellomtida er det veldig mye å glede seg over på denne studioinnspillinga også.

PS Om noen lurte så blir alt spilt akustisk - noe annet skulle tatt seg ut!

Stanley Clarke - Biréli Lagrène - Jean-Luc Ponty

D-Stringz

Impulse!/Universal

En urheftig Bjørn

Vokalisten, gitaristen og låtskriveren Bjørn Klakegg er en underlig skrue. Det fører nok en gang til at han lager strålende musikk.

Bjørn Klakegg med Needlepoint - et meget hårete band.

Snart 58 år unge Bjørn Klakegg er en Petter Smart som lager sine egne forunderlige instrument. Han har gjennom hele sin karriere også laga unik og vakker musikk - med bandet Needlepoint kanskje i større grad enn noensinne.

Når han helt siden cd-debuten i 2010 med "The Woods Are Not What They Seem" og med oppfølgeren "Outside the Screen" to år seinere, har omgitt seg med kremlaget Nikolai Hængsle Eilertsen, hovedsakelig på elbass, Olaf Olsen på trommer - begge med bakgrunn fra Bigbang og tangentmaestro David Wallumrød, kanskje kongerikets mest ettertrakta uansett sjanger på sine horn, så er det lett å begripe at Klakegg har alle forutsetninger til å gå nesten hvor han vil musikalsk. Og det gjør han da også.

I mine ører er "Aimless Mary" ei strålende rockeplate der Klakegg både som gitarist og vokalist forteller oss at han er en historieforteller det er vel verdt å bruke mye tid sammen med.

I tillegg legger sjølsagt ikke jazzmusikeren Klakegg skjul på hvor han kommer fra og imrovisasjonselementet spiller også her ei viktig rolle - noe de tre andre også er mer enn komfortable med.

På sitt herlige og personlige vis swinger og groover det kraftig av Needlepoint hele veien. Det er åpenbart å høre at her har vi med fire herrer å gjøre som stortrives i hverandres selskap.

Bjørn Klakegg er ikke verdens største vokalist, men han formidler budskapet sitt på et vis som gjør at vi blir dratt med på ferden fra første runde og mer enn gjerne blir med på mange flere runder. Needlepoint er et band med en musikalsk beskjed som fortjener å bli hørt og opplevd av mange!

PS Bjørns storebror, den eminente pianisten Rune Klakegg, skal forresten ha all mulig slags ære for de morsomme og hippe illustrasjonene på coveret.

Needlepoint

Aimless Mary

bjk music/Musikkoperatørene

Hvilket par!

Det er ingen overdrivelse å hevde at møtet mellom Scott Hamilton og Karin Krog er av den sjeldne typen. Det er en underdrivelse faktisk!

Karin Krog og Scott Hamilton - a match made on earth!

Den amerikanske, men Italia-bosatte, tenorsaksofonisten Scott Hamilton har gjennom hele si karriere tatt for seg arva etter Lester Young og andre som mer eller mindre innstifta swingtradisjonen på saksofon. Han har hele tida vært tro mot dette idealet og er det på alle vis fortsatt. Han har gjennom flere titalls skiveinnspillinger spilt nesten det som er av standardlåter - han nesten er dette materialet. Og derfor passer han også perfekt sammen med vår egen vokaldronning Karin Krog når hun velger å gå tilbake til dette stoffet som har vært med henne helt fra hun slo gjennom på slutten av 50-tallet.

Sammen med en empatisk og meget stilsikker trio bestående av Hans Backenroth på bass, Kristian Leth på trommer og Jan Lundgren på piano - to svensker og en danske - tar de to oss med på ei reise som blant annet byr på "The Best Things in Life Are Free", "I Must Have that Man" og "What a Little Moonlight Can Do". "Sometimes I´m Happy" blir gjort med nyskreven tekst til Slam Stewarts basskor på ei Lester Young-innspilling, inderlig og tøft gjenskapt av Backenroth også, og et par kvartettlåter: "Will You Still Be Mine" - som Miles Davis gjorde på slutten av 50-tallet og den nydelige balladen "We´ll Be Together Again".

Karin Krog synger bedre enn noen gang. Scott Hamilton spiller bedre enn noen gang. Sjøl om det ikke blir brutt noen ny musikalsk mark, så blir det skapt 52 minutter med vakker musikk. Det holder lenge det.

Scott Hamilton - Karin Krog

The Best Things in Life

Stunt Records/MusikkLosen

For et fyrverkeri!

Arturo O´Farrill har tatt med seg sitt Afro Latin Jazz Orchestra fra New York "hjem" til Havana og Cuba og møtt lokale toppmusikanter. Det har det blitt fest av.

Arturo O´Farrill & The Afro Latin Jazz Orchestra - heftigere blir det knapt.

Etter at pianisten, komponisten og orkesterlederen Arturo O´Farrill hadde spilt på jazzfestivalen i Havana i 2013, fant han og produsenten for O´Farrills The Afro Latin Jazz Orchestra ut at de ville prøve å få spilt inn det New York-baserte orkesterets neste skive i akkurat Havana. De ville følge i fotspora til Dizzy Gillespie og Chano Pozo fra 1947 og en tradisjon som Arturos far, legenden Chico O´Farrill, var en viktig del av.

Det å innta Cuba og Havana med et amerikansk jazzband var ingen enkel affære siden forholdet mellom de to landene fortsatt var på frysepunktet, men etter intens jobbing lykkes de likevel. Hele følget på 58 personer inntok Havana i desember 2014 og mens de gjorde de siste forberdelsene til å gå i studio - O´Farrill hadde også invitert med seg en rekke cubanske toppmusikanter og komponister - så fortalte president Obama verden at nå skulle relasjonene mellom de to landene normaliseres. Det førte til ei helt spesiell stemning i studio må vite og "Cuba: The Conversation Continues" er på mange vis et symbol på den nye tida.

Denne dobbelt cden med godt og vel 90 minutter med livsbejaende musikk på øverste hylle, gir oss et tverrsnitt over hva afrolatinsk storbandmusikk kan være anno 2016. Her finnes det spor av Afrika, New Orleans, bebop og mange aspekter ved cubansk musikk blant annet og Arturo O´Farrill har satt sammen et enormt storband fra begge land og med solister som Rudresh Mahantappa på altsaksofon, så har dette blitt en fest av de sjeldne. Viva Cuba! Viva Arturo O´Farrill! Viva The Afro Latin Jazz Orchestra!

Arturo O´Farrill & The Afro Latin Jazz Orchestra

Cuba: The Conversation Continues

Motéma/Naxos Norway

Tøffere enn toget

Bassist og ikke minst vokalist Steinar Raknes framstår som kongerikets svar på Bruce Springsteen - kanskje i større grad enn noensinne. Aller mest framstår han likevel som seg sjøl og det holder mer enn lenge det.

Steinar Raknes - vi snakker tøffe saker.

Det er ikke slik at Raknes (40) på noe som helst slags vis likner på Springsteen, men begge henter inspirasjon fra de samme kildene: pop, rock, country, blues og folk. For mange som kun har hørt jazzbassisten fra Otrøya med et energinivå av de sjeldne og som har delt scene med "alle" inkludert Michael Brecker og Chick Corea, så kommer nok denne utgava av bassisten og vokalisten som en stor overraskelse. Det gjør det definitivt ikke for de som fikk med seg hans solodebut under Moldejazz i 2010 og hans forrige soloskive "Stillhouse" for fire år siden. Raknes er så mye mer enn en strålende jazzbassist i fotefara til Charles Mingus og med "Down South" kommer nok en bekreftelse.

Fra den andre sida

Det første halvåret av 2015 tilbrakte Raknes i Argentina sammen med familien sin. Kona Alexandra Archetti Stølen, også hun med solide røtter på Otrøya, er halvt argentinsk og de fant ut at de ville komme nærmere sine røtter og at barna også skulle få kjenne på hvor de kom fra. Som tenkt så gjort, men Raknes hadde på ingen måte tenkt å legge igjen bassen og stemmebånda i Norge. I løpet av halvåret der nede jobba han frem materialet og versjonene av andres låter som har blitt til "Down South" og sammen med de argentinske klassemusikantene Tiki Cantero på trommer og perkusjon og Patricio Hermosilla på akustiske gitarer har han laga nok et visittkort som vil bli stående - lenge!

Mye eget stoff

Raknes har skrevet åtte av de tolv låtene og tekstene - alle på engelsk. Det resterende er henta fra John Prine - "Angel from Montgomery", Stephen Fosters "Hard Times", Olney, Lanois og Harris´ "Deeper Well" og Guns´n Roses-hiten "Sweet Child of Mine" slik den aldri har blitt tolka før - jeg lover!

Steinar Raknes overraska voldsomt da han stod på scena under Moldejazz aleine med bassen og en sangmikrofon i 2010, han imponerte kraftig da han ga oss "Stillhouse" i 2012 og han bekrefter at han er en artist i internasjonal toppklasse med "Down South" - også i en sjanger langt utenfor jazzen.

Steinar Raknes

Down South

Reckless Records/Musikkopertatørene

Så flott!

Vokalisten Helle Brunvoll og gitaristen Halvard Kausland utgjør en duo med mye varme i hjertene.

Helle Brunvoll og Halvard Kausland - empati på alle vis.

Det kommer mye bra fra Horten - trur eg. Det jeg i alle fall vet er at både Helle Brunvoll, Halvard Kausland og Marinemusikken kommer derfra og når de så slår sine putler sammen på del tre av trilogien til radarparet Brunvoll og Kausland, så kan det nesten bare gå én vei.

Tidligere har Brunvoll og Kausland gitt oss "In Our House" og "Your Song" - to glitrende prov på langt framskreden musikalitet og musisering. Nok en gang gir de to oss av sitt overskuddshorn - all musikk og alle tekster er skrevet av Brunvoll og Kausland. Noen ganger tar jeg meg likevel i å lure på om det er ei standardlåt jeg hører - det sier noe om kvaliteten på låtmaterialet.

Brunvoll synger som vanlig, både på engelsk og ei låt faktisk på fransk, så varmt, inderlig og nedpå som vi har blitt vant til de seineste åra. Hvor hun har vært hen som vokalist tidligere kan vi bare lure på - godt er det i alle fall at hun endelig får noe av den oppmerksomheten hun fortjener.

Når det gjelder Halvard Kausland har det i musiker- og andre indre kretser aldri vært noen hemmelighet at i han har det i flere årtier befunnet seg kanskje kongerikets aller mest smakfulle og stilsikre melodiske gitarist med røtter i bebopstilen. Han har ikke akkurat stått ytterst på scenekanten og ropt her er jeg, men latt gitaren snakke forsiktig for seg. Det gjør han fortsatt, men du verden med hvilken varme og autoritet.

Når så radarparet har henta inn Håvard Fossum, Lars Erik Gudim, Hans Mathisen og Erik Eilertsen til å arrangere herligheten for The Royal Norwegian Navy Band - eller Marinemusikken på godt norsk - og når også tenorsaksofonist Fossum, pianist Magne Arnesen, trompeter Eilertsen, bassist Hans Backenroth og altsaksofonist Jørn Winnæs alle gjør flotte solistinnsatser, så har dette blitt nok et herlig møte med Helle Brunvoll og Halvard Kausland.

PS Det eneste jeg har å utsette på produksjonen er at ingen av musikantene i Marinemusikken er nevnt med navn på coveret. Det hadde de absolutt fortjent og plassen står det heller ikke på. Vi får håpe på nytt opplag og nye sjanser til det neste gang!

PS 2 Dessuten skal billedkunstner Helle Brunvoll også ha all ære nok en gang for et stilig coverbilde.

Helle Brunvoll & Halvard Kausland

Latitude

Lunde Records/Naxos Norway

En kreativ villblomst

I mine ører er altsaksofonisten Tim Berne en av den amerikanske jazzens mest spennende stemmer. Her kommer nok et bevis på det.

Tim Berne, Matt Mitchell, Ryan Ferreira, Ches Smith og Oscar Noriega - et unikt kollektiv.

Fra den store bunka med skiver som aldri blei omtalt i fjor, er det både rett og rimelig at musikken og bandet til altsaksofonist Tim Berne (61) kommer til overflata sjøl om vi skriver 2016. Dette er nemlig musikk som ikke går ut på dato og Berne bekrefter nok en gang at han har noe helt eget, og relativt uamerikansk, på hjertet.

Dette er Bernes tredje skive på ECM med dette bandet: "Snakeoil" kom i 2012 og "Shadow Man" året etter. Begge fikk strålende mottakelse sjøl om, eller kanskje akkurat derfor, ingen av dem hadde noe stort kommersielt potensial.

Berne ga ut si første skive allerede i 1979 og det har blitt bortimot 50 under eget navn. Til tross for det har Berne aldri blitt noen "stjerne". Grunnen er nok at det aldri har stått høyt på lista til Berne og at han heller aldri har kompromissa en tøddel med musikken sin. Slik er det fortsatt.

Snakeoil var fra starten en kvartett med Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, perkusjon og timpani. De er alle fortsatt meget tilstede, men nå er bandet utvida med et helt nytt navn for meg, den akustiske og elektriske gitaristen Ryan Ferreira. Han presenterer seg raskt som ei spennende og annerledes røyst og gjør sitt til at Snakeoil låter ganske annerledes denne gangen.

Berne har skrevet låter som varer i alt fra knappe to minutter til godt og vel 18. Musikken er melodisk og strukturert - ofte i alle fall, men samtidig fri og kollektiv og hele tida dynamisk. Det at Snakeoil fortsatt er et bassløst samfunn gjør sitt til at soundet er helt eget og at de involverte har spesielle oppgaver. Tim Berne kommer ikke til å bli noen superstjerne etter denne utgivelsen heller sjøl om han lager musikk så original og så spennende som bare han kan.

Tim Berne´s Snakeoil

You´ve Been Watching Me

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Et unikum

Det å tilbringe tid sammen med Morten Gunnar Larsen og hans musikk er som alltid en helt spesiell opplevelse.

Morten Gunnar Larsen - one of a kind som det heter på ny norsk.

Morten Gunnar Larsen (60) har, helt siden jeg hørte han for førte gang på midten av 70-tallet, holdt fast på sin musikalske overbevisning. For den virtuose pianisten er det uttrykket fra jazzens barndom, stride og ragtime, som har gjullet, som gjelder og som kommer til å gjelde. Sjøl om dette uttrykket er ganske perifert i min verden, så digger jeg vilt og uhemmet Larsens genuine interesse, standhaftighet og vilje og evne til både å ta vare på og videreutvikle dette språket.

Denne gangen inviterer han oss med på solokonsert i Sorgenfri kirke nær København en sommerdag i 2012. Den meget lyttende og begeistra kirkelyden fikk være med på en god times rundreise i den tidlige jazzens historie og Larsen og plateselskapsdirektør Trygve Hernæs skal ha all mulig slags ære for at vi andre nå også får anledning til å delta.

Larsen gir oss versjoner av låter komponert av de store innen faget som Scott Joplin, Ferdinad "Jelly Roll" Morton, James P. Johnson og Eubie Blake. Dessuten gir han oss stride-ragversjoner av komposisjoner skrevet av både Chopin og Grieg, "Anitra: Stans!" (!!!), samt låter av, for meg i alle fall, ganske ukjente størrelser.

Morten Gunnar Larsen kan dette uttrykket, han er det på sett og vis. Med min begrensa kunskap om sjangerne så låter det sånn det skal låte og vel så det og Larsen utvider spekteret på sitt inderlige vis. Det er ikke alltid han er like sikker rytmisk, men det skriver jeg på kontoen for liveinsspilling og han har sjølsagt ikke gått inn og gjort noe med det i ettertid.

Morten Gunnar Larsen er et renesanssemenneske på aller øverste hylle når det gjelder denne musikkformen - hvis det går an å si det på den måten. Jeg gjør det uansett og plasserer nok en gang Morten Gunnar Larsen høyt der oppe.

Morten Gunnar Larsen

Sorgenfri

Herman Records/Musikkoperatørene

Mesterverket

Det meste har vært sagt og krevet om Radka Toneff og Steve Dobrogosz´ udødelige "Fairytales". Jeg skriver likevel gjerne litt til om denne spesielle nyutgivelsen.

Radka Toneff er med oss for alltid uansett.

Jeg tilhører en generasjon som fikk oppleve Radka - for oss het hun bare det - Toneff i alle hennes utgaver og med all hennes styrke og sårbarhet. Jeg fikk oppleve henne på nært hold og har noen av mine sterkeste musikalske minner med akkurat henne og hennes musikalske budskap. Jeg husker akkurat hvor jeg var den oktoberkvelden i 1982 da jeg fikk vite at Radka hadde gått ut av tida. Jeg husker at jeg blei sint og jeg husker at jeg blei inderlig lei meg. "Fairytales" blei spilt den kvelden og jeg lette etter svar. Jeg fant ingen. Den har blitt spilt tusenvis av ganger siden også og Radka - og Steve Dobrogosz - har gitt meg noe som alltid vil være med meg.

Steve Dobrogosz - rett mann på rett plass.

"Fairytales" er Norges mest solgte jazzalbum gjennom alle tider og blei kåra til Norges beste album av 100 musikanter - uansett sjanger - i Morgenbladets avstemning i 2011. Den har vel, som noen allerede har skjønt, vært der oppe på mi liste også.

Nå har mange gode krefter gått sammen for å gjenutgi mesterverket basert på den originale mastertapen. Det har ikke vært noen enkel prosess, men mange har nekta å gi seg før de var i mål og det skal vi takke og bukke noe vederstyggelig for. "Fairytales" slik den framstår her låter nemlig så bortimot perfekt - ja, jeg har hørt innvendingene mot at den ikke er helt pitch perfect, men jeg lever svært godt med det jeg har fått servert - som vel tenkelig for mitt øre. På sikt kan det muligens komme nok en forbedra versjon, men enn så lenge holder denne altså lenge for meg.

Arild Andersen har spilt ei sentral rolle nok en gang og Terje Mosnes har skrevet en forbilledlig covertekst - det er så fint med folk som kan det de holder på med for å si det slik.

"My Funny Valentine" blei spilt inn i NRK i 1979 mens resten blei foreviga i Grieghallen i Bergen i februar 1982. Lydmessig er dette også et mesterstykke - mer enn noen gang nå.

Aller mest er det likevel Radkas - Radka Toneffs - mesterverk som hun sjøl fikk oppleve lansert og mer enn godt mottatt høsten 1982.

Radka lever!

Radka Toneff - Steve Dobrogosz

Fairytales

Odin Records/Musikkoperatørene

Hipt og glatt

Den tyske gitaristen og vokalisten Torsten Goods snakker nok minst like mye til et hipt pop-publikum som til ihuga jazzfolk.

Torsten Goods er styla opp på alle vis.

Torsten Goods (35) har vært sett på som et stjerneskudd i tysk popjazz helt siden han slo gjennom rundt årtusenskiftet under navnet Torsten Gutknecht. Under et to års opphold i New York litt seinere, hang han mye sammen og spilte med legenden Les Paul. Han mente at Gutknecht ikke var noe navn å slå gjennom med og foreslo Goods og siden har det blitt slik.

Les Paul har åpenbart vært et stort forbilde for Goods, men det har så avgjort Wes Montgomery, Biréli Lagrène og ikke minst George Benson også vært. På vokalsida er det ikke bare Benson som kan skimtes - Freddie Mercury og Stevie Wonder finnes det også spor av.

Goods er et stort navn hjemme i Tyskland og forrige gang jeg støtte på han hadde han blant andre de svenske vokalistene Ida Sand og Viktoria Tolstoy med seg på "Love Comes to Town".

Denne gangen er det spirituals, blues og roots musikk som er utgangspunktet for "Thank You Baby!". Dette er musikk Goods har hatt med seg fra barndommen med sin irske mor som elska slik musikk og sin far som var bluesmusikant. Det betyr at vi blir servert klassikere som Nat Adderleys "Work Song", Oscar Brown, Jr.s "Brother, Where Are You", Marvin Gaye-klassikeren "How Sweet it Is", "Kyrie", "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen", Ray Charles´ "Hallelujah, I Love Her So" og "Everything Must Change". Instrumentallåter som Mongo Santamarias udødelige "Afro Blue" samt noen Goods-låter er også på plass.

Med et empatisk og meget dyktig lag bestående av tangentmannen Roberto Di Gioia, trommeslageren Wolfgang Haffner og elbassisten Tim Lefebvre - som vi sist støtte på på Bowies avskjedsalbum - tar Goods oss sømløst gjennom denne godteposen.

Alt er fint og pent, men det blir likevel ganske så kjønnsløst i mine ører. Goods spiller bra og synger fint, men heller ikke mer hvis du skjønner. Her blir det ikke tatt en eneste sjanse - her oppleves det som det er om å gjøre å gå hjem hos flest mulig. Jeg tviler ikke et sekund på at Torsten Goods har det i seg det som trengs for å skape god og spennende musikk. Vi får håpe han tar det frem neste gang - denne gangen blir det kun behagelig og intetsigende bakgrunnsmusikk.

Torsten Goods

Thank You Baby!

ACT/Musikkoperatørene

Noe helt eget

Anders Lønne Grønseth har i flere år allerede fortalt oss at han har noe spesielt å fare med. Det fortsetter han heldigvis med.

Anders Lønne Grønseth - på vei mot gjennombruddet?

Til tross for at Anders Lønne Grønseth fortsatt bare er 36 år, så har han rukket over mye siden vi hørte han første gang tidlig på 2000-tallet. I en årrekke spilte han ei sentral rolle i den originale kvartetten Sphinx - der han jobba sammen med kolleger han møtte under musikkstudier i Leeds - og seinere har han dukka opp i alt fra duosettinger til store ensembler.

Som original orkesterleder og komponist var det først og fremst med "Mini Macro Ensemble" i 2008 at Lønne Grønseth viste seg fram. Den gangen spilte en strykekvartett ei sentral rolle - denne gangen er bestninga og musikken helt annerledes.

Med ei herlig blanding av jazzmusikanter og musikere med klassisk bakgrunn, har Lønne Grønseth skapt et verk som henter inspirasjon fra både jazz, samtidsmusikk og også litt indisk klassisk musikk. Morten Barrikmo på sopran-, bass- og kontrabassklarinett, Andreas Bratlie på tabla og perkusjon, Audun Ellingsen på bass, Sigrun Eng på cello, Hanne Rekdal på konsert-, alt- og bassfløyte og basun, Martin Taxt på tuba og Anders Aarum på akustisk- og elektrisk piano pluss sjefen sjøl på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, sørger for en høyst unik instrumentering og ditto lydlandskap.

Noen ganger er det en tradisjonell form for groove i uttrykket, noen ganger er det en mye mer kontemplativ og søkende form Lønne Grønseth leter etter - og finner. Uansett hvor han vil så forteller Anders Lønne Grønseth oss at han er en komponist og musikant med noe høyst spesielt på lager.

Anders Lønne Grønseth

Mini Macro Ensemble 2nd Edt Vol1

Pling Music/Musikkoperatørene

Bowie lever!

For de mange titalls millioner mennesker kloden rundt som har hatt et nært forhold til David Bowie, har de seineste dagene vært en blanding av ekstatisk glede og et enormt sjokk. Først kom det lenge etterlengta albumet ★ - som skal uttales Blackstar - på Bowies 69 års fredag den 8. januar. Så kom sjokket om at ikonet hadde gått bort på søndag etter.

David Bowie - leverer og lever!

David Bowie (1947-2016) regisserte det meste i sitt liv og sin karriere. I nærmere 50 år var han en trendsetter og, som Miles Davis når det gjaldt jazz, så forandra Bowie pop- og rockhistoria en rekke ganger. I 1967 viste han seg fram for verden for første gang med "David Bowie" og nå tar han farvel med sitt 27. studioalbum. Det har ligget i korta ei stund at det skulle komme - en singel mer enn antyda at det skulle komme mer - men som så ofte tidligere så holdt Bowie korta tett til brystet lenge.

I Molde og på Storyville

Ingenting ante verken Bowie, saksofonisten Donny McCaslin eller publikum på Storyville en høstdag i oktober for vel tre år siden om at akkurat McCaslin skulle spille ei veldig sentral rolle i forbindelse med Bowies siste utgivelse. Den meget lovende amerikanske saksofonisten har nemlig spilt ei relativt beskjeden rolle rundt om på klubber både hjemme og her i Europa, men Bowie hadde som alltid ideer på gang og denne gangen skulle det vise seg at McCaslin etterhvert blei djupt involvert.

Bowie hadde samarbeida med jazzmusikanter også tidligere. Mange vil huske hans nydelige "This Is Not America" sammen med Pat Metheny og for ikke lenge siden jobba han også med storbandlederen Maria Schneider. Overfor Schneider antyda Bowie at han på sitt neste album ville lage musikk som ikke var rock and roll og han lurte på om hun hadde musikanter å foreslo for han. Det endte med at han dukka opp på opp den lille, usedvanlige sjarmerende klubben 55 Bar i Greenwich Village, New York - der Bowie også bodde de seineste åra og der han døde - sikra seg en stol, satt gjennom et sett uten å ta kontakt eller gi seg til kjenne - akkurat som han kunne være noe sted på kloden inkognito - og stakk da det blei pause. Et par uker seinere kom det en epost til McCaslin og hele det strålende bandet hans md Mark Guiliana på trommer, Tim Lefebvre på elbass, Jason Lindner på tangenter og Donny McCaslin på saksofoner, blei invitert med på denne fantastiske siste reisa sammen med en av den moderne musikkhistorias viktigste stemmer. I tillegg blei også den glitrende jazzgitaristen Ben Monder involvert. En heftig jazzkvintett med andre ord, men det er likevel ikke noen jazzskive Bowie tar farvel med.

I´m in Heaven

Jeg har aldri vært noen Bowie-nerd. Som mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert har jeg sjølsagt fulgt han og hans musikk ganske tett og vært veldig begeistra for mye av det han har gjort. Det er mulig det er de helt spesielle omstendighetene som gjør det, men for meg er ★ kanskje det aller beste, mest originale og sterkeste David Bowie noen gang fikk gjort.

Mange skrev på fredag da skiva kom at de hadde problemer med en del av tekstene. Med geniets bortgang er det lettere å skjønne det hele: David Bowie tok regi ikke bare på sitt liv, men også på sin død. Han hadde visst i 18 måneder at han led av kreft, men i følge hans nære venn og produsent - også for ★- Tony Visconti, så hadde han tro på at det skulle gå rette veien nesten helt til det siste.

Det er mange tekstlinjer her som er mulig å tolke ut i fra Bowies bortgang - at det var en avskjed fra sjefen til oss alle. "Look up here, I´m in Heaven" og "I´ve Got Scars that Can´t Be Seen" synger han på "Lazarus" og på tittellåta synger han "Something Happened on The Day He Died". Når han som alltid har laget låter som tildels vil bli stående som påler i musikkhistoria, så slår jeg gjerne fast at David Bowie gikk ut av tida slik han var der i nesten 50 år - på et genialt vis.

Han lever

Rundt om i David Bowies adopterte hjemby New York står det skrevet på en rekke murvegger: Miles Lives og Bird Lives! Det henspeiler på den legendariske statusen jazzikonene Miles Davis og Charlie Parker fortsatt har - og kommer til å ha i generasjoner framover. Om ikke lenge er jeg sikker på at det også vil stå David Lives også på noen av de samme veggene. David Bowie kommer garantert til å få en tilsvarende status. Han og hans musikk er nemlig udødelig. Han var ei stjerne, han er ei stjerne og derfor er det riktig at han valgte å forlate tida med ★. Bowie lever!

David Bowie

ISO/Columbia/Sony Music

Gud så vakkert!

Saksofonisten og fløytisten Frøydis Grorud og organisten og pianisten Ulf Nilsen tolker salmer som til og med ateister kan drømme seg bort i.

Ulf Nilsen og Frøydis Grorud lager himmelsk musikk på jorda.

Det er lett å la seg begeistre av Frøydis Groruds bidrag på mange musikalske stoppesteder. Hun er nemlig utstyrt med en varme og inderlighet i horna sine som man skal ha et kaldt og ufølsomt hjerte for ikke å la seg røre av.

Hun har snakka til det norske folk i åresvis på fredagskvelden i TV-suksessen Beat for Beat, men der er det bare et glimt i ny og ne vi har fått fra Groruds saksofoner og fløyter. På hennes etterhvert ganske så omfattende platetilstedeværelse derimot, er det mye lettere å få et skikkelig innblikk i og forhold til hva og hvem hun er som musikant.

Her møter hun oss med 12 mer eller mindre kjente salmer og med et så utsøkt og korrekt tonefølge som vel tenkelig i Ulf Nilsen, som både er en framifrå kirkeorganist og meget dyktig jazzpianist, så er det en sann fryd å bli med på denne nydelige reisa - uansett trosretning eller religiøst ståsted.

Duke Ellington uttalte en gang at det bare fantes to typer musikk: god og dårlig. "Psalmfulness" kommer så avgjort inn under den første kategorien og duoen Grorud og Nilsen inviterer oss inn i stemninger så vare og skjøre som vel tenkelig for deretter å trøkke til så det garantert vibrerte kraftig i vinduene i Bragernes kirke i Drammen under innspillingene.

Jeg trives i de aller fleste settinger Frøydis Grorud beveger seg i, men det spørs om hun ikke føler seg ekstra hjemme med et slikt repertoar og i et slikt rom og i et slikt selskap som Ulf Nilsen byr på. Det høres i alle fall slik ut. Nydelig, vakkert og inderlig er det!

Frøydis Grorud & Ulf Nilsen

Psalmfulness

Mudi/Musikkoperatørene

En herlig overraskelse

Den tyske pianisten, komponisten og bandlederen Anke Helfrich er et fullstendig nytt bekjentskap for meg. Jeg er veldig glad ventetida er over.

Anke Helfrich har mye å komme med.

Foto: Wibke Helfrich

Til tross for at jeg følger rimelig godt med i internasjonal jazz, så har altså den etterhvert ganske så erfarne Anke Helfrich (49) passert under min personlige radar. Hun har spilt med og laga plater med storheter som Johnny Griffin, Mark Turner og Roy Hargrove og det mer enn antyder hvor Helfrich befinner seg hen i det musikalske landskapet også her på sin fjerde cd under eget navn.

Med seg har hun sin faste trio med Jonas Burgwinkel på trommer og Martin Wind på bass mens hun sjøl spiller piano, elektrisk piano og harmonium. Ardie Walser resiterer dikt på åpningssporet, mens den underkjente amerikanske trompeteren og flügelhornisten Tim Hagans er hjertelig tilstede på store deler av innspillinga.

Bortsett fra Herbie Hancocks "Chan´s Song" og Thelonious Monks "Think of One", har Helfrich skrevet all musikken samt at noe er kollektivt unnfanga. Vi snakker moderne, melodisk jazz med frie rammer og Helfrich har ønska å dedikere musikken til musikanter og personligheter som har betydd mye for henne som Nelson Mandela og Martin Luther King. Spesielt den 12 minutter lange "The Prize", tilegna King, er et høydepunkt som forteller oss om Helfrich sin unike måte å tenke på. Kings berømte tale, den med "I Have a Dream"-du vet, er fundamentet for låta og Helfrich spiller unisont med Kings tale. Veldig virkningsfullt og sterkt.

Det tok si tid før Anke Helfrich kom min vei - eller motsatt. "Dedication" forteller meg at jeg har gått glipp av mye flott musikk og jeg lover å holde ørene åpne i åra som kommer. Oversikten over hvor hun har spilt forteller oss at hun har hatt bortimot hele verden som scene - bortsett fra Norge. Kan noen sørge for å få en orden på det snarest mulig?

Anke Helfrich Trio Featuring Tim Hagans

Dedication

ENJA/MusikkLosen

Deilig er jorden

André Bjerke var en av våre aller største lyrikere. Nå har Kåre Grøttum satt musikk til en rekke dikt og fått med seg et kremlag til å tolke både ord og musikk.

André Bjerke - en av de aller største lyrikerne våre.

André Bjerke (1918-1985) var en av våre aller største lyrikere. Til tross for det er det lett for at lyrikk og lyrikere går i glemmeboka - eller ikke kommer frem til nye generasjoner i det hele tatt. Det er en av grunnene til at komponisten Kåre Grøttum skal ha ære for at han løfter fram dette, for de aller fleste, ukjente materialet.

Grøttum har hele tida hatt som ambisjon at musikken skulle spille ei "underordna" rolle - her skulle tekstene stå i sentrum og ikke bli overdøva av låtene. Det har han også lykkes med. Og det er heller ingen førstereis vi har med å gjøre: Grøttum har nemlig satt musikk til Bjerkes dikt for mange tiår siden mens dikteren var i live og det var delvis Bjerkes mer enn godkjent-stempel som gjorde at Grøttum fortsatte sitt prosjekt.

Kåre Conradi, Lars Klevstrand og Wenche Medbøe gir nytt liv til Bjerkes lyrikk.

Med sangerne/resitatørene Kåre Conradi, Åse Karin Hjelen, Lars Klevstrand og Wenche Medbøe og med Jens Fossum på bass, Sigmund Groven på munnspill, Tom S. Lund på gitar, Jan Thoresen på saksofon og klarinett og Ivar Anton Waagaard på piano, har Bjerkes forunderlige, morsomme, betraktende og også fra tid til annen triste univers fått nytt liv. Vi skal være svært så glade for at noen tar ansvar og viderefører denne viktige åren.

André Bjerke

På jorden et sted - Musikk av Kåre Grøttum

Losen Records/MusikkLosen

Til nye høyder

Trompeteren Hildegunn Øiseth har vært her i mange år. Aldri i større grad enn nå!

Espen Berg, Mats Eilertsen, Per Oddvar Johansen og Hildegunn Øiseth - holder ei god stund det!

Foto: Odd Gjelsnes

Med "Stillness" (2011) og "Valencia" (2013) sa den erfarne trompeteren, flügelhornisten og bukkehornspilleren Hildegunn Øiseth (49) fra om at hun fortjente en plass sentralt på trompetsolisthimmelen både hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også. Med "Time Is Coming" kommer det en voldsom bekreftelse på dette - Hildegunn Øiseth har aldri vært bedre og det er nå meget høy internasjonal klasse over henne både som instrumentalist, komponist og bandleder.

Sammen med stjernelaget Espen Berg på piano, Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, inviterer Øiseth oss med på ei lyrisk, melodisk, vakker og inderlig reise. Alle har bidratt som komponister og, sjøl om det er hennes navn som preger omslaget, så er dette en kollektiv affære på alle slags vis - så langt fra solist-med-komp tanken som vel tenkelig.

Øiseth har sjølsagt slektskap til storheter som Arve Henriksen, Per Jørgensen og Nils Petter Molvær, men aller mest er hun seg sjøl - hun er enkelt og greit i besittelse av sin egen, unike stemme. Med denne kvartetten og denne musikken er hun klar til å innta scener hvor det enn skulle være på kloden - dette er nydelig musikk med universell appell langt utenfor jazzmenigheta også.

Hildegunn Øiseth

Time Is Coming

Losen Records/MusikkLosen

En av de mest spennende stemmene

Den libanesisk-franske trompeteren, komponisten og bandlederen Ibrahim Maalouf byr på helt egne historier.

Ibrahim Maalouf ser inn i framtida.

Ibrahim Maalouf (35) er født i Libanon i en familie der de fleste var artister på et eller annet vis. Faren er også en langt framskreden trompeter. Da sønnen i huset var fire år raste borgerkrigen i hjemlandet og familien Maalouf satte kursen for Paris der de har blitt værende.

Unge Ibrahim fulgte tidlig i farens fotspor og han har en solid klassisk musikkutdannelse å se tilbake på. Han har også vunnet en rekke prestisjetunge priser rundt om i verden som klassisk trompeter.

Unge Maalouf lånte også øre til mye annen musikk som fantes i smeltedigelen Paris. Det betyr at han tidlig blei opptatt av både jazz og rock, men han glemte likevel aldri hvor han kom fra. Impulser fra Libanon og andre arabiske toneganger har hele tida vært med i musiken hans.

På "Red and Black Light", på det gjenoppståtte legendariske selskapet Impulse! der blant annet mange av Coltranes mesterverk blei utgitt, får vi møte en Ibrahim Maalouf som fortsatt har med seg alt dette. Med et helfransk band bestående av gitaristen François Delporte, trommeslageren Stéphane Galland og tangentisten Eric Legnini - uten bass med andre ord - inviterer Maalouf oss inn i lydlandskap med et urheftig trøkk - mye henta fra rocken - men med et låtmateriale som blir litt enstonig.

Herrene er framifrå representanter for sine instrumenter, men solistisk er det bare en mann som skiller seg ut: Ibrahim Maalouf. Med sin glitrende og vakre tone og sine klare impulser fra Midt-Østen gir han musikken noe helt eget.

Det er lett å skjønne hvorfor Ibrahim Maalouf snakker til et publikum på tvers av sjangre som rock, jazz og verdensmusikk. Han befinner seg nemlig i alle og stortrives med det.

Ibrahim Maalouf

Red and Black Light

Impulse!/Universal

Et sjeldent møte

Ellen Bødtkers harpe og Jan Erik Volds unike måte å formidle sine dikt på sammen med Arve Henriksens vakre trompet, er ikke akkurat hverdagskost.

Ellen Bødtker og Jan Erik Vold flankert av Arve Henriksen og Eirik Raude.

For vel to år siden var harpisten Ellen Bødtker og lyrikeren, stemmekunstneren og unikumet Jan Erik Vold på turné sammen i Japan. Da oppdaga Bødtker slektskapet mellom Volds haikudikt og harpas asiatiske klangverden. Dermed var frøet til et videre samarbeid sådd og med "Sommeren der ute" har det nådd et nytt nivå.

Volds helt spesielle univers og ikke minst måte å formidle sine dikt på, har vært med meg siden gymnasdagene. Det er et alvor, en grundighet, godt tenkte tanker bak og ofte en humor i både tekstene og formidlinga som Jan Erik Vold er fullstendig aleine om. Det har Ellen Bødtker greid å gripe tak i - hun har også skrevet de fleste melodiene her. Dessuten har hun helt rett: stemma til Vold og harpa kler hverandre perfekt.

Noen låter er instrumentale og det gjør godt med enkelte hvileskjær underveis. Spesielt når de to har invitert med seg selveste Arve Henriksen på trompet - også han ofte med en japansk teint i hornet sitt og perkusjonisten og elektronikeren Eirik Raude.

Jan Erik Kongshaug har sjølsagt på sin uforliknelige måte makta å lage en bortimot perfekt lydverden av dette spesielle møtet. Tekstene er alle på norsk, men Vold har sjøl oversatt dem til engelsk og de finnes på begge språk i tekstheftet.

De som aner at dette har blitt et spesielt møte, har helt rett. Det er vakkert, det er unikt og det er nok et bevis på at Jan Erik Volds univers gjør godt for både sjel og sinn.

Ellen Bødtker - Jan Erik Vold

Sommeren der ute

Losen Records/MusikkLosen

For en opplevelse!

Jeg er utmatta, imponert, begeistra og glad. Jeg har nemlig akkurat opplevd noe jeg aldri kommer til å glemme - Johan Harstads mesterstykke "Max, Mischa & Tetoffensiven".

Johan Harstad - hvil deg nå. Ei lita stund i alle fall.

La meg slå fast først som sist: Johan Harstads voldsomme epos på nesten 1100 sider er en av de beste bøkene jeg har lest. Den er av typen som drar deg inn fra side 1 og som avgjort ikke har noen som helst plan om å slippe deg før du har kommet til side 1083.

Jeg har hørt mye om Harstad, men "Max, Mischa & Tetoffensiven" er den første boka jeg har lest av han. Jeg skjønner jeg har gått glipp av en hel del.

Det han tar oss med på her er en type oppvekstroman der vi får bli med en familie fra Stavanger som, på grunn av farens yrke som pilot, emigrerer til USA da Max er 13 år.

Fra før avreise USA følger vi hele familien, i større eller mindre grad, med en detaljrikdom og en språksikkerhet jeg kanskje aldri har opplevd maken til. Noen longører blir det i løpet av de mange sidene, men de er forsvinnende få og er tilgitt for lenge siden.

Sjelden eller aldri har jeg opplevd et så levende persongalleri. Jeg tror på hver eneste person underveis og jeg tror på historie deres. Hvordan Harstad har "kommet på" mange av historiene, for de er det mange av, er nesten helt utrolig og jeg er djupt imponert over komposisjonen og hvordan han har makta å knytte alt sammen til et fantastisk hele.

Det er hele tida en solid framdrift i fortellinga og nye elementer kommer akkurat når de "må". Det er spenning, drama og hverdag elegant fletta sammen og personene, som man rekker å bli fascinert av alle som en, kommer til å være med meg i lang tid fraomver.

I mi bok har Johan Harstad allerede etablert seg som en av de store norske forfatterne i nyere tid. Jeg kommer garantert ikke til å gå glipp av noen av hans framtidige romaner.

PS Jeg har brukt store deler av min lesetid denne høsten og vinteren til å lese tre mursteiner av noen norske romaner unnfanga av Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen og nå Johan Harstad. Det angrer jeg så definitivt ikke på og anmeldelser av alle tre er å finne her på bloggen. Et fellestrekk med alle tre - og med meg for den saks skyld - er at alle er svært opptatt av jazz. Tilfeldig? Neppe! Det swinger i alle fall kraftig av alle tre.

Johan Harstad

Max, Mischa & Tetoffensiven

Gyldendal

Åpne landskap

Trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø er en modig og frisinna musikant. Her møter vi han mutters aleine.

Henrik Munkeby Nørstebø kompromisser ikke akkurat.

Det var en stående vits for ei stund siden at verdens største optimist var en en frilans frijazztrombonist bosatt i Nord-Norge uten epost eller mobiltelefon. 29 år unge Henrik Munkeby Nørstebø fra Trondheim passer ganske godt til en hel del av dette - "Melting Into Foreground" er hans andre solocd etter at "Solo" kom ut på det portugisiske selskapet Creative Sources i 2011. Bare det å begi seg ut på slike utflukter krever mot og en usvikelig tro på det man holder på med og det har Munkeby Nørstebø all mulig grunn til. Han har nemlig noe helt eget å fare med.

Sammen med en annen forsker i minimalismens verden, saksofonist Espen Reinertsen som produsent, inntok de to et kapell i Majorstuen kirke i Oslo og to vidt forskjellige "låter" og lydlandskap blei resultatet. Den første er godt og vel 17 minutter med solo trombone, mens den andre er vel 16 minutter med halvklarinett kreativt fusjonert med elektronikk.

Munkeby Nørstebø utnytter alle mulighetene instrumentet hans gir han - fra det stilleste stille til kraftutbrudd og støy. Han vil gi seg sjøl og oss spennende utfordringer - og gjør det hele veien. Han sier han leter etter en indre energi i alt han foretar seg og det greier han å formidle hele veien på denne unike ekskursjonen.

Henrik Munkeby Nørstebø er ei søkende og kompromissløs sjel med en tydelig musikalsk visjon. Han er på god vei og "Melting Into Foreground" er en flott tilstandsrapport.

Henrik Munkeby Nørstebø

Melting Into Foreground

SOFA/Musikkoperatørene

Tøft fra broderfolket

Kvintetten Oddjob er et av Sveriges mest populære jazzband. Her følger de opp en god svensk tradisjon med å fusjonere folkemusikk med jazz - med suksess.

Oddjob - et av Sveriges hippeste jazzband.

I 2002 kom Oddjob med sin første cd og da, som nå, består bandet av bassisten Peter Forss, saksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Per "Ruskträsk" Johansson, trompeteren og synthmannen Goran Kajfeš, pianisten og organisten Daniel Karlsson og trommeslageren Janne Robertson - fem av broderfolkets aller mest uttrykksfulle og brukte jazzmusikanter - som dukker opp i alle mulige slags sjangre utenom Oddjob også.

I 1965 fikk blant andre Jan Johansson, Georg Riedel og Bengt-Arne Wallin i oppdrag å skape ny musikk ut i fra svensk folkemusikk. Vi vet alle hvordan det endte - "Jazz på svenska". Nå, 50 år seinere, har Oddjob fått tilgang noen av de samme arkivene og nok en gang har det kommet unik musikk ut av det.

Herrene har tatt utgangpunkt i sju tradisjonelle folkemelodier, inkorporert originale lokker tilbake fra 50-tallet på noen og skrevet og arrangert ny musikk rundt dem.

Det har ført til at denne utmerkede kvintetten har makta å føre denne tradisjonen inn i ei moderne og spennede ramme. Vi snakker om et kollektiv som kan hverandre ut og inn og som vil og evner å gå i samme retning. Dessuten er Oddjob befolka av solister av ypperste klasse.

Om "Folk" har potensiale til å nå den klassikerstatusen "Jazz på svenska" har nådd, er vel kanskje tvilsomt, men at det er en strålende manifestasjon av forbindelseslinjene mellom tradisjonsmusikk og jazzmusikk anno 2015/16 er det absolutt ingen tvil om.

Oddjob

Folk

Caprice Records/Naxos Norge

Vakkert fra skogene

Vokalisten Heidi Skjerve og et knippe toppmusikanter gir oss inderlig musikk som kjem frå himlar og djupt frå jorda. Intet mindre.

John Pål Inderberg, Vigleik Storaas, Heidi Skjerve og Trygve Waldemar Fiske - et kremlag.

For de som fikk med seg "Vegen åt deg" for tre år siden, så kommer ikke "Jazz frå skogom" som noen stor overraskelse. Heidi Skjerve sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, barytonsaksofonist og vokalist John Pål Inderberg og pianist Vigleik Storaas har nemlig fulgt elegant i fotspora de sjøl etablerte og gir oss mer vakker, inderlig og ekte musikk med røtter i tradisjonsmusikk fra Midt-Norge og med tekster av Astrid Krog Halse og Kristofer Uppdal.

Heidi Skjerve har i tillegg til mye annet rukket å bli 36 år. I løpet av tida etter at vokalisten fra Rennebu sør for Trondheim gikk ut fra jazzlinja i sin nåværende hjemby, har hun gitt oss to cder med relativt straight jazzmusikk og de seineste åra mer og mer musikk med røtter i folkemusikken fusjonert med et spennende, akustisk jazzuttrykk i en type kammerform.

Skjerve synger på norsk i ymse former, men jeg føler meg overbevist om at folk med åpne sanser hvor som helst på kloden vil oppfatte stemninga og budskapet både i tekstene og ikke minst musikken. Jeg frykter heller ikke for at verken kinesere eller sør-afrikanere vil ha problemer med å oppfatte Inderbergs vokale akrobatikk.

Sjøl om "Jazz frå skogom" er et høyst personlig visittkort, så er det absolutt mulig å trekke forbindelseslinjer til Jan Johanssons legendariske "Jazz på svenska" og hans andre utflukter i disse grenselandene. Heidi Skjerve og hennes utmerkede medmusikanter bekrefter at de har noe unikt og svært vakkert å melde.

Heidi Skjerve

Jazz frå skogom

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Ikke til mitt hjerte

Guri Schanke er en artist jeg har respekt for, men likevel kommer hun ikke hjem hos meg med sitt visepopjazz-visittkort.

Guri Schanke når ikke fram til meg.

Jeg tviler ikke et sekund på Guri Schankes intensjoner når hun nå platedebuterer. Til tross for at hun har vunnet Grand Prix her hjemme, så er det likevel ikke som sanger jeg først og fremst ser henne for meg, men mer som musikal- og teaterartist. Med "Ut av mitt hjerte" som soundtrack så tror jeg dessverre ikke Schanke har den store framtida som sanger heller.

Det Schanke gir oss med denne debuten er en neddempa reise i landskap hun trives i. Det betyr nyskrevne låter av blant andre Jan Eggum og Hanne Sørvaag og klassikere av Finn Kalvik, Marius Müller og Anne Grete Preuss samt ei låt av Radka Toneff med tekst av Kari Iveland - Toneff var Schankes sanglærer en periode og har vært en stor inspirasjonskilde.

Tonefølget med blant andre Hans og Per Mathisen på gitar og bass er akkurat der det skal være, men det hjelper ikke meg - Guri Schanke når ikke inn med budskapet sitt - dessverre.

Guri Schanke

Ut av mitt hjerte

Grappa/Musikkoperatørene

Helt gresk

Det ser eksotisk ut bare ved å lese navnet på bandet. Og det låter like eksotisk også. Og vakkert.

Sokratis Sinopoulos Quartet - med noe helt eget på hjertet.

Sokratis Sinopoulos er en vel 40 år gammel gresk musiker som vet å ta vare på en viktig tradisjon samtidig som han ønsker og evner å skape noe nytt. De som har fulgt godt med har fått med seg navnet hans og lyden av han i tidligere ECM-produksjoner både sammen med Eleni Karaindrou og Charles Lloyd. Og lyden av Sinopoulos er helt spesiell: han spiller på det greske tradisjonsinstrumentet lyre, et ganske lite strengeinstrument han setter på låret og spiller med bue. Dette er et instrument som går tusener av år tilbake og Sinopoulos har spilt det siden han var 14 år.

Sokratis Sinopoulos - mannen med lyra.

Musikken, som Sinopoulos har skrevet sjøl med ett lite unntak, har røtter både på Balkan og fra mer østlige himmelstrøk og fra Hellas sjølsagt. Den er vakker, kontemplativ, sentimental og søkende. Den er egna til å la den store ro senke seg og den er nydelig til å flyte med i.

Bandet, som har eksistert siden 2011, med Sinopoulos´sjelsfrende Yann Keerim på piano og med fin og diskret støtte fra Dimitris Emmanouil på trommer og Dimitris Tsekouras på bass, kler budskapet og lydidealet til både lyra og Sinopoulos på et inderlig vis. "Eight Winds" er en vakker lykkepille å møte resten av 2016 med.

Sokratis Sinopoulos Quartet

Eight Winds

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Aldri har vi hørt slikt fra Lien

De som tror Annbjørg Lien er hardingfelespiller og kun det, bør komme seg ut av den villfarelsen snarest mulig. Her møter vi en sjangerknusende felespiller som synger nydelig også.

Annbjørg Lien nærmer seg popen med folkemusikken i ryggraden.

I 2012 laga Annbjørg Lien (44) bestillingsverk til Nordsjøfestivalen i Farsund. Med "Drifting Like a Bird" får alle vi andre også muligheten til å oppleve det jeg vil tro var en suksess også i levende live.

Lien har lenge vært en sentral skikkelse i det utvidede folkemusikkkmiljøet. Med si hardingfele, nøkkelharpe og tilliggende herligheter har hun ikke brydd seg nevneverdig om sjangergrenser og med "Drifting Like a Bird" bekrefter hun sin grenseløse musikktilnærming i større grad enn noensinne.

Tematikken til verket er havet og folks dragning mot det. Det handler om å være underveis og det handler om å lengte hjem igjen. Det handler om dem som kom hjem og dem som ikke gjorde det.

Bortsett fra en tekst av Niels Chr. Geelmuyden og regla "Elle Melle", har Lien skrevet all tekst og musikk. Sjølsagt ligger nær sagt alle typer folkemusikk fra ymse sider av Nordsjøen som et solid fundament hele veien, men Lien har også nærma seg et personlig poputtrykk denne gangen som er usedvanlig vakkert og tiltalende.

Med seg har hun to glitrende vokalister, irske Cathy Jordan, og Tori Wrånes, som begge trakterer ymse andre instrumenter også, Anders Löfberg på cello og bass, Roger Tallroth på allehånde strengeinstrumenter, allestedsnærværende Rune Arnesen på trommer og perkusjon, Ytre Randesund Shanty Choir, sønnen Nicolai Lien Rasch på kornett på et spor og samboer og produsent Bjørn Ole Rasch på tangenter. Det betyr et håndplukka kremlag og slik låter det også.

Annbjørg Lien forteller oss flotte og sterke historier, både musikalsk og vokalt, med "Drifting Like a Bird". Hun forteller oss også at hun i stadig større grad er en sjangerutslettende musikant som garantert vil fortsette å overraske oss. Jeg gleder meg allerede til neste stopp.

Annbjørg Lien

Drifting Like a Bird

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Jazz for rockere - og omvendt

Trioen Krokofant gir oss beintøff musikk i en rekke grenseland.

Krokofant - tøft live, tøft i heimen.

Jeg må bare bryte sammen og tilstå: jeg har verken fått med meg Krokofant - tøft navn på et band forresten - live eller den første skiva til trioen som kom i 2014. Det tar meg kun kort tid sammen med "Krokofant II" å slå fast at jeg må ha gått glipp av mye heftig hygge for å si det sånn.

De to Kongsberg-gutta, gitarist Tom Hasslan (32) og trommeslager Axel Skalstad (22), traff hverandre i en gitarbutikk i festivalbyen for mange år siden og fant kjapt ut at de ville utforske musikk sammen. Det gjorde de ei god stund i relativt frie former som duo før de fikk med seg den etablerte og meget uttrykksfulle saksofonisten Jørgen Mathisen (31) i 2012. Fra da av har pila bare pekt en vei - opp.

Låtene her, som stort sett er unnfanga av Hasslan og bearbeida videre av bandet, har hele tida et urheftig og rocka fundament. Det er altså et trøkk i musikken til Krokofant som er sjeldent, her hjemme får jeg assosiasjoner til band som Elephant9 og Bushman´s Revenge og det betyr internasjonalt høyt nivå, og de tre legger ikke skjul på at de har henta inspirasjon fra band som King Crimson, Mahavishnu Orchestra og Terje Rypdals Chasers - helter fra 70-tallet og framover. Når så dette blir fusjonert med den frie estetikken til Peter Brötzman og likesinnede, så er det lett å legge sammen at dette ikke akkurat er taffelmusikk man serverer første gang svigermor blir invitert hjem på middag.

Herrene Hasslan, Mathisen og Skalstad - usedvanlig modent og autoritativt trommespill fra en 22-åring må jeg si - er hver for seg og ikke minst kollektivt meget dyktige musikanter og Krokofant framstår som et band med full kontroll over proghistoria samtidig som de har blikket solid retta framover. Jeg lover å følge godt med i tida som kommer - her blir det ikke noe skulking nei!

Krokofant

Krokofant II

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

I triotoppen

Den tyske pianisten Michael Wollny tilhører det ypperste sjiktet. Det er det på tide vi får opp ørene for her hjemme også.

Michael Wollny er en pianist i verdensklasse.

Til tross for at han kun er 37 år gammel, så har pianisten, komponisten og bandlederen Michael Wollny allerede inntatt trona som Tysklands ledende jazzmusiker - i følge svært mange. Det hevdes av enkelte at han er det største som har skjedd i tysk jazz siden den grensesprengende trombonisten Albert Mangelsdorff. Til tross for det har Wollny aldri fått noe stort publikum her hjemme. "Nachtfahrten" og eventuelt norske festivalarrangører kan definitivt gjøre noe med det.

Wollny henter inspirasjon fra både jazz, klassisk musikk og kreative rockemusikere som Björk. Dessuten er han svært opptatt både av film og bildekunst. Alt dette tar han med seg også her og inviterer oss med på ei kontemplativ, melodisk og følsom reise - langt fra det som har fått betegnelsen tysk maskinjazz.

Med seg har han trommeslageren Eric Schaefer og bassisten Christian Weber - to herrer som har skjønt veldig hvor Wollny vil med musikken sin.

Musikken er i stor grad sjølskrevet, men vi får også unike tolkninger av musikk fra både "Twin Peaks" og "Psycho". Den er uansett en bekreftelse på at Michael Wollny er en pianist og musikant med et voldsomt og originalt potensial.

Michael Wollny

Nachtfahrten

ACT/Musikkoperatørene

Stemma fra nord

Fra det høye nord og ut fra det store intet kommer Eline Hellerud Åsbakk og gir oss en vakker vokal- og jazzopplevelse.

Eline Hellerud Åsbakk er ei ny, spennende stemme.

25 år unge Eline Hellerud Åsbakk fra Tromsø trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er ei ny stemme som har mye å fortelle oss og som kommer til å være med oss i mange tiår framover.

Etter studier først hjemme i Tromsø og seinere i Aarhus, har Hellerud Åsbakk utvikla et språk som henter mye fra både den nordiske, litt melankolske jazztradisjonen og den nordnorske visetradisjonen.

Hellerud Åsbakk har skrevet alle låtene og alle tekstene, bortsett fra litt hjelp fra Benjamin Mørk på en av de sju låtene, og på sin klingende og uforfalska nordnorske dialekt - ikke hver dag vi får servert i jazzsammenheng - viser hun oss at hun er en spennende historieforteller.

Med utmerket hjelp av "sambygdingene" Odd Steinar Albrigtsen på gitar, Eirik Fjelde på tangenter - både akustiske og elektriske -, Jakop Janssønn på trommer og Christo Stangness på bass, så utmeisles det et luftig og fint lydlandskap som kler stemma og tekstene hennes fint.

Eline Hellerud Åsbakk er et åpenbart talent som har lært mye, men som sjølsagt fortsatt har mye å lære - noe annet skulle tatt seg ut. Låtmaterialet kan bli noe enstonig i lengden og der er det en hel del å hente, men uansett har dette vært et svært hyggelig førstemøte med Eline Hellerud Åsbakk - ei stemme vi skal få mye glede av i åra som kommer.

Eline Hellerud Åsbakk

Utenfor

Turn Left/Musikkoperatørene

Flott start på det nye året

Den norske trioen Splashgirl har alltid hatt noe eget på hjertet. Med sin femte cd, "Hibernation", i større grad enn noensinne.

Splashgirl går sine egne veier.

Foto: Jenny Berger Myhre

Anna hvert år siden 2007 har Splashgirl, som helt siden starten har bestått av trommeslager Andreas Lønmo Knudsrød, tangentoperatør Andreas Stensland Løwe og bassist Jo Berger Myhre, gitt oss nye tilstandsrapporter. De fire siste har kommet via det meget oppegående selskapet HUBRO - den første i 2009 var også HUBROs debut.

Som på forrige runde, "Field Day Rituals", så er det Randall Dunn, med produsentbakgrunn fra metal doom-giganter som Sunn O))) og Earth, som styrer spakene - og vel så det.

Innspillinga, som er gjort av alle steder på jord i Hafnarfjördur på Island for et år siden, har blitt gjort slik at Dunn har fått være med å utvikle musikken i større grad enn vanlig for en produsent.

Det har ført til at "Hibernation" har blitt et flott og sterkt doom jazz-dokument - hvis det er noe som heter det. Det er mørkt, det er tungt, men det er langt i fra traurig. Det er musikk det er herlig å dykke ned i og la seg flyte sakte med.

De tre herrene snakker usedvanlig godt sammen etter mange års "samtaler" og gjesten, amerikanske Skerik på baryton- og tenorsaksofon og elektronikk, har så avgjort skjønt hvor musikken skal.

Det Splashgirl gir oss med "Hibernation" er meget unorsk, med smakfull bruk av elektronikk og synther, og uvanlig for våre ører, men desto mer spennende og originalt. En herlig måte å starte det nye året på.

Splashgirl

Hibernation

HUBRO/Musikkoperatørene