hits

januar 2017

Vakre stemninger

Pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord har tatt med seg musikken sin fra Sørlandets kyststribe til et studio i New York. Det har ført til et vakkert møte.

Lars Jakob Rudjord tok ikke med seg orgelet til New York.

Lars Jakob Rudjord (32) er bosatt i Farsund og har havet som sin nærmeste nabo. Etter jazzstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo, har han altså bosatt seg så langt unna storbyens kjas, mas og tempo, om ikke som vel tenkelig, så ikke langt unna. Det bærer også musikken hans et herlig preg av.

På mitt første møte med Rudjord og hans musikk, "Clockwork" fra 2014, traff vi han sammen med bassisten Adrian Fiskum Myhr og cellisten Katrine Schiøtt. De ga oss en neddempa kammermusikalsk opplevelse.

Denne gangen, med piano i fokus, men med allehånde tangentinstrumenter som "fargeleggingsmedhjelpere", blir det en stemningsekskursjon Rudjord tar oss med på.

Han har tatt med seg sine musikalske utgangspunkt, som garantert hans opplevelser ved havkanten og roen fra strøket rundt Farsund har gitt han, til studiosjef Joel Hamilton i Brooklyn, New York. Det betyr at Rudjord har fått påfyll av nye og annerledes impulser enn det Farsund har kunnet by på og fusjonen det har ført til er av det vakre og personlige slaget.

Heller ikke denne gangen er Rudjord helt aleine. Katrine Schiøtt er nok en gang med på cello, Hannah Epperson krydrer med sin fiolin og produsent Hamilton spiller perkusjon på et spor mens fru Rudjord, Ingvild Koksvik, bidrar med stemme på ei låt.

Den drøye halvtimen denne utflukten varer er altså et varmt og personlig visittkort i det neddempa leiet. Det er en sann fornøyelse å bli invitert med på reisa.

Lars Jakob Rudjord

Indiepiano

Fyrlyd Records/digerdistro.no

To verdener blir en

Bluegrassvirtuosen Chris Thile og jazzgiganten Brad Mehldau høres kanskje ut som to ulike størrelser. Her forteller de oss at de har mye å tilføre hverandre - og oss.

Brad Mehldau og Chris Thile - usedvanlig originalt og vakkert.

Foto: Michael Wilson

Chris Thile (35) og Brad Mehldau (46) spilte sammen for første gang i 2011. To år seinere turnerte de som duo og seinhøstes 2015 gikk de i studio, etter to nye konserter i New York, og spilte inn skiva som vederfares oss nå. Til tross for at de altså kommer fra to vidt forskjellige musikalske utgangspunkt, så har de to vært store beundrere av hverandre i lang tid og dessuten digger de begge både Bach og Beatles.

I tillegg til å være en mandolinist i ultraklassen som blant annet var med å stifta bandet Punch Brothers, har han også jobba mye med bassisten Edgar Meyer som han vant Grammy sammen med for skiva "Bass & Mandolin". Sammen med Meyer, Yo-Yo Ma og Stuart Duncan, vant Thile faktisk to Grammy-er for "The Goat Rodeo Sessions".

Mehldau har siden 90-tallet vært en av de aller viktigste pianistene i tradisjonen etter Bill Evans og Keith Jarrett. Vi har møtt han i alt fra solotapning via duoer med Joshua Redman og operasangere som Anne Sofie von Otter og Renée Fleming og mye med hans egen trio og i flere ad hoc-konstellasjoner med andre giganter som Charlie Haden.

I løpet av tre desemberdager i 2015 tok de for seg en rekke originalkomposisjoner og coverlåter som Joni Mitchells "Marcie", Elliot Smiths "Independence Day" og ikke minst Bob Dylans "Don´t Think Twice, It´s All Right". Standardlåta "I Cover the Waterfront" får også en nydelig, ursakte tolkning. Thile er også en meget dyktig sanger og tro det eller ei så synger også Mehldau på Gillian Welch-låta "Scarlet Town" - sammen med Thile.

Vi har nesten sjølsagt med to lyttere og fargeleggere i et helt spesielt sjikt å gjøre. De to får pianoet og mandolinen til å klinge nydelig sammen og de fører samtaler på et usedvanlig elevert plan.

"Chris Thile & Brad Mehldau" byr på helt spesiell musikk både når det gjelder utførelse og skjønnhet. De to mestermusikantene har funnet hverandre og de har funnet musikken.

Chris Thile & Brad Mehldau

Chris Thile & Brad Mehldau

Nonesuch Records/Warner Music

Fra Stavanger til Nashville

Vokalisten, låtskriveren, kulturarbeideren og mye annet, Jorunn Hodne, har nok en gang fulgt hjertet sitt. Denne gangen har det tatt henne til Nashville - countrymusikkens hjemby.

Jorunn Hodne - tøft og modent fra Nashville.

Nå har det seg slik at jeg har hatt gleden av å treffe på Jorunn Hodne i en rekke sammenhenger de seineste åra. Det har vist meg et overflødighetshorn på alle mulige slags vis - med en energi og ustoppelig kreativitet som kjenner få om noen grenser.

Hodne, som sikkert fordi hun både kommer fra og ikke minst har blitt værende i den vakre byen der vest, har aldri fått stor nasjonal oppmerksomhet det være seg som skuespiller, journalist eller vokalist. Lokalt derimot er det ikke mange som ikke vet hvem denne ustoppelige sjela er. Med "My Country Side of the Story" er det all mulig grunn for at et stort publikum også langt utenfor Rogalands grenser skal få opp ørene for hva Hodne holder på med.

Hodne, som blant annet har studert jazzvokal i Stavanger, bryr seg ikke nevneverdig om sjangre. Hun har vært, er og kommer garantert til å bli værende opptatt av at musikk skal være ærlig, av høy kvalitet og at hun skal gjøre hva hun kan for å jobbe med de beste musikantene hun kan oppdrive.

Nå har hun kommet til et sted i livet og karriera der hun har funnet fram til country-delen av sjela si. Det er ikke nødvendigvis det som først og fremst blir forbundet med min musikksmak, men jeg støtter meg til Duke Ellington nok en gang: det er kun to typer musikk, god og dårlig - og det Jorunn Hodne bringer til torgs tilhører altså kategori en - avgjort!

Mye av musikken har hun skrevet aleine eller sammen med sin kjære, bassisten Eivind Hodne. Noe er henta fra andre opphavsmenn, men fellesnevneren er at det er fine låter med tekster som er lett å gå inn i og skjønne er skapt av folk med hjerte for dette. Når så Hodne har satt seg på flyet til Nashville, hun tar ikke akkurat snarveier, for å jobbe med noe av de beste gutta i klassen, så har det musikalske resultatet blitt deretter. Produksjonen har løfta fram vokalen så langt fram i lydbildet som den burde - Hodnes litt djupe, men svært personlige stemme bærer dette stoffet fram på et ypperlig vis.

Jorunn Hodne, om det er i countryland eller i et annet musikalsk landskap, fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått langt utenfor Rogalands grenser. "My Country Side of the Story" er en meget god søknad om det.

Jorunn Hodne

My Country Side of the Story

R Management/90777406

Så coolt!

Tenorsaksofonisten Jimmy Halperin tok turen direkte fra Moldejazz i fjor og samarbeid med norske musikere til Berlin og nok et heftig møte - denne gangen med svenske og danske sjelsfrender.

Jimmy Halperin og Pål Nyberg - de lange linjers venner.

De som hadde gleden av å oppleve åpningskonserten under fjorårets Moldejazz, der trompeteren Kristoffer Eikrem fikk anledning til å sette sammen sitt drømmeband med bassisten Erlend Albertsen, pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Andreas Wildhagen og ikke minst Jimmy Halperin, fikk en klar bekreftelse på at den amerikanske saksofonisten kanskje er den viktigste videreføreren av cool-tradisjonen etablert av pianisten Lennie Tristano og utvikla videre av storheter som Lee Konitz, Warne Marsh og Sal Mosca.

Det var det første møtet for den kvintettens del, men det viste seg likevel at de fem hadde kommet langt på kort tid. Når Halperin så fortsatte sin Europa-turné, så var det sammen med Pål Nyberg Trio - der den svenske gitaristen har med seg landsmannen Robert Erlandsson på bass og danske Andreas Fryland på trommer. De fire har jobba sammen siden 2014 og ga ut sin debutskive, "Snow Tiger", i 2015. Her får vi bli med dem til den kjente jazzklubben A-trane i Berlin og de har plukka ut det beste fra to julikvelder med et lyttende og oppmerksomt publikum på plass.

På repertoaret står fire Tristano-låter, to av Halperin og en hver av Ted Brown og Lee Konitz - coolgiganter alle sammen. Vi møter fire herrer - fra to forskjellige generasjoner - som tydeligvis stortrives sammen og som både kan og "er" dette uttrykket. Her får vi oppleve lange, logiske linjer og "samtaler" som er tydelige, intelligente, intrikate og ustanselig spennende å følge.

Jimmy Halperin er en kompromissløs og viktig saksofonist som er helt i spissen når det gjelder å føre cooltradijsonen videre. Det får han utmerket hjelp til fra Pål Nyberg Trio.

Jimmy Halperin with Pål Nyberg Trio

Live at A-trane - Berlin

Klangverk Recordings/klangverk.com

Herlig landkjenning

Pianisten og komponisten Maren Selvaag har tatt med seg et vakkert visittkort fra sitt New York-opphold.

Maren Selvaag viser oss skjønnhet og dybde med sin triodebut.

Foto: André Løyning

28 år unge Maren Selvaag fra Lillehammer har rukket relativt mye på sine få år blant oss. Hun har sin jazzutdannelse fra Musikkhøgskolen i Oslo og hun har spilt inn standardlåter, på norsk, med vokalisten Andreas Backer blant annet. I 2013 la hun også et New York-opphold bak seg og med seg i bagasjen hjem hadde hun ei trioinnspilling med eget materiale. Det tok ei stund før den fant veien til utgivelse, men nå er den her og det er flott å tilbringe tid sammen med Selvaag og hennes musikk.

Selvaag er en melodisk og ettertenksom musikalsk lyriker. Det er ikke mye eksplosivitet over spillet hennes, men likevel er det dynamisk og ikke minst lekent. Den norske klangen skinner gjennom hele veien.

Det er mye luft i uttrykket til Selvaag. Hun er sjølsagt premissleverandøren med sine låter og sin måte å tolke dem på, men har også fått utmerket assistanse også i The Big Apple. En av jazzhovedstadens aller mest etterspurte trommeslagere i den relativt straighte gata, Eric McPherson, og vår egen NY-bassist, Eivind Opsvik, som utvandra fra Oslo i 1998, har siden bare har vært "hjemme" på ferie og på jobb. Da har han, som nå, vist at han er en usedvanlig allsidig og lyttende bassist som alltid bidrar til å løfte den musikalske settingen han blir invitert til. Det gjør han så definitivt også her. Jeg tar det nesten for gitt at de tre har fått relativt lite tid sammen, men det høres ikke slik ut.

Maren Selvaag forteller oss her at hun er en spennende pianist og komponist. Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren og håper den ikke er langt unna.

Maren Selvaag

Close to Shore

Pave the Way/Musikkoperatørene

Hippe saker!

Danske Morten Schantz har med norsk og svensk superassistanse laga fusionmusikk anno 2017 i toppklasse.

Morten Schantz er en komponist og tangentmagiker i internasjonal eliteklasse.

Morten Schantz er en 36 år gammel musikant oppvokst i Kalundborg i Danmark som vi her oppe nord for Kattegat først blei oppmerksom rundt 2005 med bandet JazzKamikaze med blant andre Anton Eger og Marius Neset. De to sistnevnte har vi hatt mye glede av de seineste åra spesielt med Nesets urheftige ensembler. Når så de to har blitt invitert med på mitt første møte med Schantz som bandleder, så blir ikke forventningene lave til hva som skal komme ut av høytalerne.

Schantz vokste opp med Weather Report, Miles Davis, Chick Corea og Herbie Hancock som noen av sine viktigste inspirasjonskilder. Det er lett å forstå og høre også på "Godspeed". Her han skrevet et dusin låter som tar med seg impulser fra alle de nevnte og løfter det elegant inn i 2017 - musikken er dog spilt inn høsten 2015 i København der alle bor - og der de tre gir musikken sitt helt spesielle særpreg.

Schantz bestyrer en tangentpark vi vel neppe har hørt maken til siden salige Joe Zawinuls storhetsdager. Han "legger" heller ikke skjul på at Zawinul er retningsgivende for han både som komponist og tangentist - det er tøft og virtuost og rytmisk, melodisk og harmonisk spennende fra start til mål.

Når han så sjølsagt helt bevist har gjenoppfriska samarbeidet med norsk-svenske Anton Eger, med fartstid i HM Kongens Garde, og i mine ører en uhyre personlig trommeslager faktisk i verdensklasse og Os´ største sønn siden Erik Just Olsen, Marius Neset - en saksofonist som virker som han ikke har noen begrensninger overhodet verken teknisk eller uttrykksmessig, så har Schantz satt sammen et lite kollektiv som i sine beste stunder er i stand til å ta moderne fusionmusikk et stykke videre.

Morten Schantz har siden JazzKamikaze holdt seg et godt stykke unna radaren min. Nå har han heldigvis meldt sin ankomst igjen og det med musikk og et kollektiv som kommer til å sette viktige spor.

Morten Schantz

Godspeed

Edition Records/Border Music Norway

Nydelig fra skoga

Tre av våre aller beste menn, alle fra Hedmark, har gått sammen for å løfte fram tradisjonsmusikk fra hjemfylket. Du verden så flott det har blitt.

Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Frode Haltli har funnet hjem - og frem.

Gjennom både "Østerdalsmusikk" og Sigurd Hole og Helge Liens "Lyden av Prøysen" har jazzmusikere vært med på å fortelle oss hvilken enorm skatt som finnes i skogfylket med grense mot Sverige. Noe forteller meg at organisasjonen Musikk i Hedmark skal ha mye av æren for å initiere mye av det som skjer på dette området og sommeren 2015 gikk den første såkalte Arkivkonserten av stabelen på Volumfestivalen i Elverum.

Pianisten Andreas Ulvo, som kommer fra Eidskog, hadde fått det ærefulle oppdraget å jobbe fram både repertoaret og sette sammen bandet. Sammen med Frode Haltli fra Våler på akkordeon og Sigurd Hole fra Rendalen på bass dukka de ned i materiale som befant seg i arkivene på Glomdalsmuseet, arrangerte det for piano, bass og akkordeon og med sin jazzbakgrunn har de tatt musikken til helt nye steder, men med en voldsom respekt for utgangspunktet.

I august i fjor gikk turen tilbake til Stai-stua på Glomdalsmuseet der musikken heldigvis har blitt gjort tilgjengelig for alle oss andre kloden rundt.

For dette er intet mindre enn verdensmusikk - i alle fall musikk som egner seg verden rundt. Herrene Ulvo, Hole og Haltli er alle mesterspellemenn på sine respektive instrumenter og med sine bakgrunner fra jazz, pop,rock, klassisk, samtidsmusikk og folkemusikk, så har de funnet sammen i et helt eget uttrykk som gir denne melodiske, vakre, fabulerende og av og til mørke musikken helt nytt liv - den har så absolutt noe både å si og gi oss også i 2017.

Andreas Ulvo - Sigurd Hole - Frode Haltli

StaiStua

NORCD/Musikkoperatørene

Gratulerer med dagen!!!!!

Smått geniale Øystein Sunde fyller 70 år i dag. Han bør hylles på alle mulige slags vis, men med "Bestefar" er det han som gir oss alle en herlig presang.

Du verden så mange smil og så mye hygge Øystein Sunde har gitt oss.

Øystein Sunde er folkeeie. Helt siden slutten av 60-tallet har han fortalt og vist oss at han er i besittelse av unike talenter både som instrumentalist og som ordsmed. Han er av de få som har skapt ord og ordtak som har gått inn i språket vårt og han er blant de få som går hjem i alle sosiale lag. Han er av den sjeldne typen artist som alle kjenner seg igjen i og det bare er slik fordi han er så forbanna ekte og liketil.

Sunde kunne sjølsagt hvilt på sine laurbær for lenge siden, men siden han ikke er eier av slikt så holder han det heldigvis gående. Med "Bestefar", som han også har rukket å bli, gir han oss nok et bevis på hvor unik han er både musikalsk og som ordsmed.

Her møter vi han i en rekke sjangre - bluegrass, boogie, bossa, stringswing, viser og gudene vet hva, men det gjør de neppe. Jeg var så heldig å være sammen med Sunde for mange år siden på en masterclass med en annen gitarstorhet, Pat Metheny. På spørsmål fra salen sa Metheny at hans beste råd var at man alltid spilte med bedre musikere enn seg sjøl. Det tok Sunde veldig til seg og, sjøl om han ikke akkurat stiller langt bak i køa sjøl, så har han her med seg storheter som Tom S. Lund, Knut Riisnæs og Stian Carstensen. Det er forresten nok en gang fantastisk å høre hvordan slike personligheter setter sitt umiskjennelige preg på musikken i løpet av ytterst få takter.

Nok en gang har Sunde snekra sammen et dusin låter og ikke minst tekster som kun han er i stand til. Han er en observatør av guds nåde og han har altså evnen til å sette ord på det som absolutt ingen - INGEN - andre. På ei av låtene er også Ingrid Bjørnov hjertelig tilstede og duetten "Pertentlig i Bentley" sparer ikke på noe.....

Min personlige favoritt - blant mange - er fortsatt "Dødsbo" som er en hysterisk forlengelse av Ravis "Dødssøt". Da gjenstår det bare å ønske Øystein Sunde lykke til videre med de neste 70. Vi trenger han minst så lenge!!!!

Øystein Sunde

Bestefar

Spinner Records/ESS Engros

Den største

Da David Bowie forlot tida for vel et år siden, satt millioner igjen i sjokk. Heldigvis etterlot han seg ei enorm arv - blant annet teateroppsetninga "Lazarus".

David Bowie - et geni, intet mindre.

Det første skuespillerne og sangerne som spilte i Broadway-oppsettinga av musikalen "Lazarus", skrevet av David Bowie og Enda Walsh, fikk vite da de kom i platestudio for å spille inn sangene den 11. januar i fjor, var at Bowie hadde forlatt tida dagen før. Det førte sjølsagt til at stemninga rundt det som skjedde i Avatar Studios blei helt spesiell. Det kan vi kjenne godt på hjemme i stua også.

Flere tiår etter at Bowie hadde gestalta figuren Thomas Newton i filmatiseringa av romanen "The Man Who Fell to Earth", tok han kontakt med produsenten Robert Fox sommeren 2013 med en idé om gjenskape figuren i ei musikaloppsetning. Etter en del frem og tilbake falt valget på forfatteren Enda Walsh. Samarbeidet blei etablert og Bowie tilbød hele sin musikalske katalog til produksjonen. Seint i 2014 blei det avgjort at New York Theatre Workshop var det naturlige og riktige ensemblet til å gjøre verdenspremieren på musikalen. I løpet av noen få minutter var alle planlagte forestillinger utsolgt og prøvene kom i gang i oktober 2015 og hadde premiere den 7. desember. Plateinnspillinga blei raskt bestemt skulle bli påbegynt den 11. januar i fjor.....

Det hele begynner med en kort versjon av Ricky Nelsons klassiker "Hello Mary Lou (Goodbye Heart)" før vi får 18 av Bowies aller mest kjente låter som "This Is Not America" - som er mer aktuell enn noen gang, "Changes", "Where Are We Now?", "Absolute Beginners", "Life on Mars?", "All The Young Dudes" og "Heroes". Alle arrangementene er skrevet av Henry Hey - sikkert godkjent av Bowie sjøl vil jeg tro - og de blir sunget av skuespillerne/sangerne som alle holder godt nivå, men sjølsagt ikke der oppe som Bowie har gjort låtene tidligere. Uansett er det en opplevelse å få musikken servert slik også. Men det kommer mer......

Fra teateroppsetninga "Lazarus" i New York.

På CD nummer to, som varer i vel 18 minutter, får vi nemlig fire av de siste låtene Bowie spilte inn sjøl! "Lazarus" , der han forteller oss at han er i himmelen, kjenner vi fra "Blackstar" som kom ut dager før han gikk bort. I tillegg får vi Bowies eneste innspillinger av låtene "No Plan", "Killing a Little Time" og "When I Met You" med Blackstar-bandet med saksofonisten Donny McCaslin i spissen. Det er intet mindre enn tre nye juveler vi blir bydd på.

David Bowie var, er og kommer til å forbli et musikalsk geni og han viste det helt til siste slutt. David Bowie lever!

PS "Lazarus" spilles nå i London.

David Bowie

Lazarus

Columbia/Sony Music

Budbringeren

Bedre budbringer enn Solveig Slettahjell er bortimot umulig å finne når man skal formidle et budskap med dybde i.

Solveig Slettahjell - så inderlig, så varmt, så ekte.

Med tekster av Gunvor Hofmo, Jon Fosse, Arnold Eidslott og Arnfinn Haram, melodier av Øivind Varkøy, tonefølge av Kjetil Bjerkestrand, Helge Norbakken, Eivind Aarset og Vertavo kvartetten - arrangert av Bjerkestrand -, møter vi Solveig Slettahjell en ny type setting. Det kommer ikke som noen stor overraskelse akkurat at Slettahjell egner seg ypperlig i et slikt landskap også.

Utgangspunktet for dette spennende prosjektet er altså tekster som refererer til nådegaver som visdom, kunnskap, tungetale og profetisk tale. Komponist Varkøy, som er professor i musikkpedagogikk på Norges Musikkhøgskole, mener at Paulus, som omtalte disse nådegavene, må ha glemt nådegaven poetisk tale. Varkøy mener den hører hjemme blant de tidligere nevnte og her kommer altså sannhetsbeviset for det! Paulus må skjerpe seg der oppe med andre ord!

Slettahjell er en tekstformidler av sjelden kvalitet og her får vi altså høre henne tolke tekster på norsk - både bokmål og nynorsk. Hun bærer fram tekstene på et vis som jeg ikke vet om noen andre som kan gjøre - her er det heldigvis ikke mulig å gå glipp av en eneste stavelse eller pust og deler av æren for det skal produsent Erik Hillestad ha.

Når så arrangementene til Kjetil Bjerkestrand for Vertavo kvartetten og fargeleggeregenskapene til samme mann på ymse tangentinstrumenter, Norbakken på perkusjon og Aarset på sin grå gitar, er av verdensklasse, så blir de musikalske omgivelsene Slettahjell blir omgitt av så vakre og så empatiske som vel tenkelige.

Ikke alle melodiene er like minneverdige, men når det stiger en varme opp fra det skjulte, som Slettahjell synger i Hofmos dikt "Gud gjemmer", så holder det mer enn lenge. "Poetisk tale" er et lite smykke en musikkopplevelse og Solveig Slettahjell bekrefter nok en gang hvilken fantastisk formidler hun er.

Solveig Slettahjell

Poetisk tale

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Nord møter sør

Tre norske toppmusikere møter to sør-afrikanske giganter. Det blir det herlig og frisk musikk av.

Torstein Lofthus, Morten Halle og Edvard Askeland har møtt Andre Petersen og Feya Faku og de fem tar oss med på ei herlig reise.

I 2004 var det store norske orkesteret Søyr i Sør-Afrika. Tre av herrene i det legendariske bandet var bassisten Edvard Askeland, saksofonisten og fløytisten Morten Halle og trommeslageren Torstein Lofthus. Der møtte de den meget lovende pianisten Andre Petersen og kjemien var umiddelbar. Et par år seinere var kvartetten Halles Komet en realitet og i 2007 kom bandets første CD, "Halles Komet", så dagens lys.

Den var et flott bevis på at musikalske impulser fra områdene rundt Nordpolen og Sørpolen så avgjort hadde funnet et flott skjæringspunkt. Nå er ikke Morten Halle den som løper ned dørstokkene i platestudio i tide og utide og det har altså tatt nærmere ti år før oppfølgeren blei unnfanga.

Musikken til "The Storm Inside" blei spilt inn i Rainbow Studio hos magiker Jan Erik Kongshaug i mai 2015 og bandet består av akkurat de samme musikantene som i 2007 pluss trompeteren og flügelhornisten Feya Faku med fortid blant annet i bandene til Abdullah Ibrahim - kanskje den aller viktigste stemma i sør-afrikansk jazz.

Her har både Halle, Petersen, Faku og Askeland bidratt på låtskriversida og det er ikke vanskelig å høre hvilke låter som stammer fra den nordlige og sørlige delen av jordkloden. De fem har møttes rundt en herlig smeltedigel av musikalske retter og musikantene, der det er 24 år mellom den yngste og eldste, stortrives tydeligvis sammen.

"The Storm Inside" er en herlig stuing av musikk med røtter fra helt forskjellige "ender" av kloden. I Halles Komet har de funnet et hjem - et vakkert og flott hjem.

Halles Komet

The Storm Inside

Curling Legs/Musikkoperatørene

Mot alle odds

Trompeteren, komponisten og bandlederen Tom Harrell har i mange tiår slitt med psykiske lidelser. Han er et premieeksempel på at det går an å levere musikk i verdensklasse til tross for det.

Tom Harrell er en av mine absolutt trompetfavoritter.

Helt siden han var i tenårene har Tom Harrell, som runda 70 sist sommer, hatt diagnosen paranoid schizofreni. Det betyr blant annet at han hører stemmer hele tiden - bortsett fra når han spiller. I godt over 50 år har Harrell vært tungt medisinert, noe som blant annet gir seg utslag i en subbende gange og at han ikke kommuniserer i noen særlig grad når han ikke spiller. Heldigvis er de fleste plagene som blåst bort når han setter instrumentet til leppene og helt siden 1976 har han gitt ut plater under eget navn. I tillegg har han blant annet spilt i storbandene til Stan Kenton og Woody Herman og han var også med på en av legenden Bill Evans´ siste innspillinger, "We Wil Meet Again".

Harrell har vunnet en rekke kritiker- og leseravstemninger og, sjøl om han har bidratt mye på andres plater, så trives han åpenbart best med sine egne band og med sin egen musikk. "Something Gold, Something Blue" er så avgjort av den typen. Sammen med et helt nytt band med et spesielt valg i frontrekka, nemlig trompeteren Ambrose Akinmusire, pluss gitaristen Charles Altura, trommeslageren Jonathan Blake og bassisten Ugonna Okegwo, spiller Harrell som vanlig både trompet og flügelhorn. På ett av spora gjester også Omer Avital på oud.

Harrell tar bandet og oss med til sin intrikate, men samtidig melodiske verden - en verden full av varme og stadig nye utfordringer. Alt bortsett fra en nydelig versjon av "Body and Soul" er skrevet av Harrell og han har satt sammen et "perfekt" band til å gi denne musikken liv.

Jeg har hatt gleden av å oppleve Harrell noen ganger. Han slutter aldri å imponerte meg og nok en bekreftelse kommer her med "Something Gold, Something Blue".

Tom Harrell

Something Gold, Something Blue

HighNote Records/MusikkLosen

Lys i mørket

Trioen The Dark er nok et glitrende eksempel på hva jazzlinja i Trondheim har vært med å skape. Musikanter fra to sider av kloden har funnet hverandre i et beintøft uttrykk.

Ole Mofjell, Aksel Jensen og Daniel Rorke - The Dark.

Hele ånden bak jazzlinja i Trondheim har fra starten av vært slik at alle de vordende musikantene som har sluppet inn gjennom dørene der, har blitt oppfordra til å finne sin egen vei. Her har ingen lærere eller filosofier pålagt studentene noe som helst. Det har ført til at en rekke spennende og søkende musikanter har kommet ut derfra - innen de fleste stilretninger.

The Dark, som består av bassisten Aksel Jensen, trommeslageren Ole Mofjell og den australske tenor- og sopransaksofonisten Daniel Rorke, er nok et ypperlig eksempel på dette. De har funnet hverandre i et landskap som henter hemningsløst fra frijazz i ymse tempi, såkalt nordisk jazz og musikk med elementer fra down town-scena i New York med ledestjerner som John Zorn.

Musikken, som blei spilt inn i Oslo høsten 2015, er delvis kollektivt unnfanga eller komponert av Jensen eller Rorke. Sjøl om mye av dette er fritt og åpent, så er det tre solide melodikere som har funnet hverandre. De søker og finner sammen og de er alle tre utstyrt med store ører. Rorke har garantert hørt mye på sein Coltrane og Albert Ayler og noe forteller meg at Jensen og Mofjell også har fått med seg sin dose av Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love. Uansett er dette bare flotte inspirasjonskilder - The Dark har funnet sin egen vei - det er så avgjort lys i mørket.

The Dark

The Dark

Just for the Records/Musikkoperatørene

En helt egen verden

Den eksperimentelle og spennende kvartetten Spunk har eksistert siden 1995. Her får vi bli med på 20 års jubileet og nå er det bare å håpe på 20 nye år.

Spunk - ulikt alt annet på denne planeten i alle fall.

Om trompeteren Kristin Andersen, cellisten Lene Grenager, stemmekunstneren Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og hornisten Hild Sofie Tafjord så for seg at Spunk skulle bli en 20-åring da de satte i gang på midten av 90-tallet, tviler jeg vel egentlig på. Det har de heldigvis blitt og årsaken er vel ganske åpenbar. Spunk har aldri stått stille, de har vært tro mot sine idealer og de har vært totalt kompromissløse. La det være klart med en gang: de som innbiller seg at Spunk består av fire instrumentalister, tar feil - alle bidrar med masse annet også, spesielt mye elektronikk av ymse slag.

Her får vi være med på jubileumskonserten på Victoria, Nasjonal jazzscene den 2. desember for vel et år siden. Den bestod av to sett og varte i nesten 80 minutter. Vi blir servert hele festen og det er en enorm bekreftelse på at Spunk er et like unikt kollektiv som det alltid har vært.

Alt er sjølsagt fritt improvisert og de fire henter hemningsløst fra alle sine kilder det være seg samtidsmusikk, friimpro, jazz - og sikkert mye annet også. Her lekes og utfordres det med et enormt antall kjente og ukjente lyder og det fører til samtaler på kryss og tvers der lytteegenskapene til de fire og til oss som mottakere blir satt på prøve. Musikken er på ingen måte lettvint og enkel å ta til seg og hvorfor i alle verdens dage skal den være det når alt annet skal være så forbanna enkelt og greit og motstandsløst?

Spunk går sine helt egne veier - som de alltid har gjort. Det har helt sikkert ført til at de fire hele tida føler at Spunk er ei utfordring og at de greier å utvikle både seg sjøl og bandet. Det opplever i alle fall jeg at de gjør og jeg gleder meg til de neste 20 - minst!

Spunk

Still Eating Ginger Bread for Breakfast

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Alle liker Donald....Duck altså!

Disney-filmer har alltid vært omgitt av masse tøff musikk. Her hyller toppartister dette udødelige stoffet.

Jamie Cullum, Melody Gardot og Gregory Porter er noen av dem som hyller Disney-musikken.

De som har lagt øret godt til har ikke unngått å få med seg at Walt Disney var en stor jazztilhenger. Han var svært påpasselig med at de beste jazzkomponistene skreiv musikken til filmer som "Cinderellla", "Lady og landstrykeren" og "Jungelboka". Nå har produsent Jay Newland alliert seg med bandleder og arrangør Rob Mounsey og funnet tida moden for å sette denne musikken inn i en ny setting.

Det har de gjort ved å invitere Jamie Cullum til å synge "Everybody Wants to Be a Cat", Melody Gardot gjør "He´s a Tramp", Stacey Kent viser fram sin store språkoversikt med en fransk versjon av "Bibbidi Bobbidi Boo", mens Gregory Porter tolker "When You Wish Upon a Star" som bare han kan. Dattera til Dee Dee Bridgewater viser oss at hun er datter av sin mor med en sensuell versjon av "Why Don´t You Do Right".

Vi får også en hel del "nye" navn, for min del i alle fall, som vokalisten og pianisten Raphael Gualazzi, Hugh Coltman, Anne Sila, Laika og Nikii Yanofsky som synger "Someday My Prince Will Come" fra "Snøhvit og de sju dvergene" på fransk. Dessuten er det veldig flott å høre noe av det siste den glitrende trompeteren Lew Soloff fikk gjøre før han forlot tida - like nydelig og/eller heftig som alltid.

Walt Disney digga tydeligvis jazz og jazzfolket hadde heller ikke noe mot Disney. Her får vi et dusin hardtsvingende og fine eksempler på det.

Diverse artister

Jazz Loves Disney

Verve/Universal Music

En djevelsk god historieforteller

Det er lett å skjønne hvorfor Tom Egeland har solgt over 1.5 millioner bøker siden Bjørn Beltø blei født. "Djevelmasken" er så bra at det kommer til å bli mange, mange flere.

Tom Egeland - hvilken historieforteller!

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt så i alle fall i lett hulking: "Djevelmasken" er mitt første med Tom Egelands helt Bjørn Beltø. Så er det sagt og bruk det gjerne mot meg!! Når innrømmelsen først er sjøsatt, så kommer det en til med en gang: Bjørn Beltø og Tom Egeland har på noen få dager rast inn på toppen av mi favorittliste i krimverdenen.

"Djevelmasken" er Egeland og Beltøs sjette bok sammen siden "Sirkelens ende" så dagens lys i 2001. Siden "Den 13. disippel" kom ut i 2014, har Egeland skrevet to barne- og ungdomsbøker så han skal på ingen måte beskyldes for å ha fått skrivesperre. I tillegg må han ha lagt ned et enormt researcharbeid før han begynte å skrive på "Djevelmasken".

Jeg har nemlig sjelden eller aldri vært med på ei slik reise verken i en krimroman eller i en skjønnlitterær utflukt. Egeland har på et forbilledlig vis satt sammen tre historier, eller tre mord om du vil, som hører hjemme i 1708, 1963 og i 2015. Om det går an at de henger sammen på noe slags vis? Jeg kan love at Beltø og Egeland har funnet ut av det på et usedvanlig intelligent og spennende vis.

Egeland er en usedvanlig kunnskapsrik, språkmektig og ikke minst språksikker forfatter som har et driv i denne fortellinga som er bortimot unik. Dessuten har han skapt et persongalleri som jeg neppe tror noen krimroman verken nord eller sør for Kattegat har vært i nærheten av tidligere. Jeg er på ingen måte i stand til å kontrollere Egelands enorme kunnskaper når det gjelder religion og historie - sjøl om jeg har et gammelt grunnfag i sistnevnte fag - men etter å ha vært kollega med han i flere år, har jeg på ingen måte noen grunn til å betvile hans etterrettelighet. Når han så via arkeolog Bjørn Beltø skaper stor krim som holder deg - eller i alle fall meg - på spenninsgbenken helt til siste side, så er det bare å glede seg til neste runde.

PS Jeg kommer ikke til å "skulke" noen Beltø-bøker i åra som kommer. Løfte!

Tom Egeland

Djevelmasken

Aschehoug

Her grooves det!

Kvintetten BeHop henter inspirasjon fra en rekke musikalske kilder. I sum har brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, også kjent fra partybandet Red Hot, skapt et tøft, heftig og ikke minst groovy band med masse trøkk.

BeHop - avslappa her, men fullt trøkk når horna kommer på plass.

De som har hatt gleden av å oppleve 11-mannsbandet Red Hot, med The Voice-vinneren Knut Marius Djupvik i spissen, har sjølsagt også fått med seg den heftige blåseseksjonen som løfter bandet uansett vær og vind. I den spiller brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, på henholdsvis trompet og trombone, ei viktig rolle og den rolla viderefører de på et tøft vis også i BeHop.

Siden 2012 har bandet vært i aksjon og de har gjort rundt 50 liveopptredener sammen med blant andre storheter som Jan Bang og Maruis Neset. I kompet finner vi trommeslageren Jens Tobias Nyland, elbassisten Torbjørn Tveit og tangentoperatøren JC Vesttun - og alle trakterer elektronikk i tillegg. Har jeg skjønt det rett har alle fem viktige deler av sine røtter ved jazzutdanninga i Kristiansand og at de er en samspilt gjeng tar det ikke lang tid å avsløre. Dette er så definitivt et Band med stor B og med spor fra hip-hop, house, drum´n´bass og ikke minst funk og jazz, så leverer BeHop med sitt debutalbum et groovy og tøft visittkort som forteller at de har noe å fare med som er sjeldent i den norske bandfloraen. På ett spor gjester også vokalistene Emilie Bjørnstad og Sarah Evelyn og saksofonist Magnus Bakken trøkker også kraftig til ved ett tilfelle.

Brødrene Fiksdal fra Tomra ved Molde har skrevet nesten all musikken og det kommer ikke så mye heftigere og mer groovy musikk fra bygdene nå til dags. Solistisk holdes det også høyt nivå, men det er hele tida Bandet som står i fokus. Tøffe saker!

BeHop

Neo

LUPI Records

Vakkert fra Island

Vi vet jo at det kommer mye flott fra den lille øya i vest. Siste skudd på stammen er en herlig dose triojazz.

Agnar Már Magnússon har blikket festa på noe vakkert og meningsfullt.

Jeg slutter aldri å bli imponert over hva som skjer på øya der det bor cirka 330.000 innbyggere. Det kommer bøttevis av topp internasjonale fotball- og håndsballspillere derfra. Så florerer det med musikanter innenfor en rekke sjangere. Når så postvesenet på øya også fungerer bra og det dukker opp ei fersk innspilling med den dyktige pianisten Agnar Már Magnússon, så er det klart for stor hygge.

Magnússon er en 42 år gammel pianist med studier i Nederland og lange opphold i New York bak seg. Der laga han blant annet ei trioskive med toppgutta Bill Stewart og Ben Street. Det forteller en hel del om i hvilket jazzikalsk landskap han befinner seg - et relativt straight, moderne akustisk sådant.

Magnússon har flytta hjem til Island for lenge siden, men med si fjerde trioskive forsetter han i samme tradisjon som tidligere. I løpet av to dager i fjor sommer spilte trioen inn ni låter alle skrevet av Magnússon og vi blir invitert inn i et lyrisk, vakkert og ettertenksomt landskap der alle tre får tid og rom til å "uttale" seg.

Sammen med seg har Magnússon trommeslageren Scott McLemore, amerikaner bosatt på Island, og bassisten Valdimar Kolbeinn Sigurjónsson eller kontrabassi som det heter der vest. De har utvikla et fint triospråk og har sendt oss her i øst nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og vakkert på Island.

Agnar Már Magnússon

Svif

Dimma/dimma.is

Bakvendt rettvendt

Orter Eparg er en trio med noen av kongerikets aller mest spennende unge jazzmusikanter. Det høres!

Kjetil Jerve, Dan Peter Sundland og Andreas Wildhagen - Orter Eparg - med noe spesielt på hjertet.

Orter Eparg høres relativt uforståelig ut. Snur vi på det så blir det Retro Grape - noe mer begripelig kanskje, men bare kanskje! Musikken derimot er mer enn begripelig og med Kjetil Jerve på piano, Dan Peter Sundland på elbass og Andreas Wildhagen på trommer, så er ikke det det aller minste overraskende. De tre kameratene, som fortsatt er unge herrer, har lekt sammen siden 2008 og det er lett å skjønne at empatien og lekelysten fortsatt er på plass i fullt monn.

De tre er "resultatet" av de utmerkede jazzutdanninsginstitusjonene i Oslo og Trondheim og forteller oss både her og i en rekke andre konstellasjoner at de har store deler av den moderne jazzhistoria inne. Dessuten har de også levert en rekke bevis på at de har masse originalt å by på.

Her er det den Berlin-bosatte trønderen Sundland som på sett og vis er premissleverandøren. Han har komponert all musikken og viser at han er en komponist med et stort spenn i sin tilnærmingsmåte til å skrive musikk. Noe er nesten funky, noe er rytmisk spennende og noe er åpent. Noe forteller meg at Sundland har hørt en time eller to på Steve Swallows elbass-spill og sammen med den ustoppelig oppfinnsomme Jerve, som blant annet spilte åpningskonserten under Moldejazz i fjor sammen med Kristoffer Eikrem og amerikanske Jimmy Halperin, og den stadig kreative og allsidige Wildhagen, som mange har møtt sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit, så har han skapt et lekent lite kollektiv. På to av låtene bidrar også Liz Kosack som en ekstra fargelegger med sin synth.

Orter Eparg venta altså i nesten ti år før de platedebuterte. De har benytta tid godt - svært godt.

Orter Eparg

Orter Eparg

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Skarp og morsom swing

Den svenske kvartetten Swing Tarturo byr på mye morsomt, seriøst og originalt.

Swing Tarturo - ungt og morsomt.

Møtet med kvartetten Swing Tarturo har vært en stor og positiv overraskelse på alle slags vis. Bandet blei etablert i 2009 i Gøteborg og består av fire fortsatt unge mennesker som man egentlig ikke skulle tro hadde et forhold til swingmusikken med sin opprinnelse på 1920-tallet. Slik er det altså og alle fire, som opprinnelig er oppvokst som modernister, har tydeligvis et både nært og godt forhold til uttrykket og har samtidig tatt det med inn i vår tid. De har også etterhvert laga mye original musikk og skrevet egne tekster båe på svensk og engelsk - både med solid engasjement, humor og ikke minst så tar de solid stilling til aktuelle temaer.

I åpningslåta "Ôppna gränser" lyder første verset slik: "Vem är svensk, vem är hemsk, vem er norsk, vem är torsk - Vem är fri - UTOPI -Vad är gräns -Konvalescens" og det hersker ikke mye tvil om hva tekstforfatter, låtskriver og vokalist Julia Stokes mener. Her blir det tatt stilling og tolkningen av Billie Holiday-klassikeren "Strange Fruit" føyer seg inn i den samme sterke rekka. Herlig og flott! Musikken er full av humor og tempo, men samtidig ettertenksom og nedpå der det passer.

Kristoffer Alehed på trombone og som tapdanser, Johan Bengtsson på bass og Anton Stokes på gitar kler Julia Stokes, som også trakterer noe som kalles trombonini, bortimot perfekt. De fire får også assistanse på noen spor av pianist og trommeslager, men i all hovedsak er det altså en høyst spesiell kvartett-instrumentering vi får gleden av å hilse på.

"Operation Vision" er en høyst overraskende, men samtidig gledelig, sprudlende og oppegående statusrapport fra nabofolket. Swing Tarturo forteller oss med all ønskelig tydelighet at swingspråket fortsatt har noe å fortelle oss i det nye årtusenet.

Swing Tarturo

Operation Vision

Kakafon Records/Naxos Norway

Koder knekkes

Carl Størmer er en ustoppelig initiativtaker og musikant som får ting til å skje. Her følger nok et herlig eksempel på det.

Carl Størmer i sentrum for nok ei utgave av JazzCode.

For det store norske jazzpublikummet er nok Carl Størmer mest kjent som en av grunnleggerne og den første trommeslageren til det bortimot legendariske orgeljazzbandet The Real Thing. De seineste åra har han, i tillegg til å være en meget ettertrakta foredragsholder for næringslivet, laga et stadig tilbakevendende band - med ny besetning fra gang til gang - under navnet Jazzcode. Bandet, musikken og foredragsbiten har han også på en meget elegant måte greid å åpne nye dører med - både for seg sjøl og for sine oppdragsgivere det være seg i næringslivet eller i det offentlige. Carl Størmer har enkelt og greit vist med sine unike talenter at musikk og ikke minst jazz kan spille ei spennende og ny rolle.

For min del er "Always Different" den fjerde utgava av Jazzcode jeg har hatt gleden av å få besøk av. Denne gangen består bandet av perkusjonisten Sidiki Camara, saksofonisten Bendik Hofseth, vibrafonisten Mike Mainieri, bassisten Bruno Råberg - Mats Eilertsen på ett spor - og pianisten Jørn Øien. Uansett hvilken målestandard man benytter seg av så betyr det at Størmer nok en gang har samla et a-lag - både på papiret og i høytalerne.

All musikken er skrevet av Bendik Hofseth, med assistanse av Reidar Skår på ei låt, og for alle de som har savna Hofseths musikk de seineste åra, så kan jeg love at at den usedvanlig melodiske, vakre åra fortsatt er tilstede i rikt monn. Den helt spesielle tenortonen er så definitivt også på plass og hans "perfekte" samarbeid med Steps Ahead-sjefen Mike Mainieri funker her også.

Jazzcode skaper nok en gang jazzmusikk for både jazzelskere og for andre som ikke visste de likte jazz. Carl Størmer er en herlig annerledes "pedagog" og musikant som makter å løfte musikken og bandet fram til helt nye steder og et nytt publikum.

Jazzcode

Always Different

Jazzcode/Musikkoperatørene

Et eget univers

Uansett hvor man treffer på Terje Isungset så inviterer han deg inn i en verden som er noe så voldsomt hans egen. Her treffer vi han både sammen med Sissel Vera Pettersen og med trioen Groupa.

Sissel Vera Pettersen og Terje Isungset åpner en herlig oase for oss.

Terje Isungset har gjennom flere tiår skapt og utvikla sitt musikalske univers der naturen og naturelementer som stein, metall, is og tre har spilt viktige roller. Med disse hjelpemidlene til rådighet har han laga sitt eget uttrykk - sitt eget perkusjonistiske språk. Isungset er av typen musikant det tar kun et tidels sekund å gjenkjenne - han har ei helt egen stemme.

Her får vi være med til Lærdal i Sogn i desember 2014 og det aller første musikalske møtet mellom Isungset, som her spiller trommer, perkusjon, munnharpe og bukkehorn, og Sissel Vera Pettersen som synger, spiller fløyte og styrer live elektronikk. Det er det første treffet som duo vel og merke - de hadde jobba sammen i større konstellasjoner tidligere og skjønt at de måtte utforske den oasen som kunne ligge der i duoformatet.

Bortsett fra en Isungset-komposisjon og ei tolkning av "Deilig er jorden", så er de åtte andre låtene kollektivt unnfanga der og da. Pettersen, som de fleste sikkert kjenner som en strålende saksofonist, har som Isungset noe helt eget å melde med sitt vokaluttrykk. Det har hun blant annet også fortalt oss gjennom bidragene til Trondheim Voices, men i denne duosettingen kommer det enda tydeligere frem.

Det ligger mye folkemusikk i fundamentet som Isungset og Pettersen bygger videre på. De utformer lydlandskap og stemninger som er nye - også for de to da de oppstod! De fører samtaler som er meningsfulle og spennende og de utfordrer både seg sjøl og oss lyttere uten stans. "Oase" er navnet på dette møtet og det har det også blitt - en musikalsk oase.

Groupa gir oss folkemusikk på sitt vis.

Groupa er et band som opprinnelig blei etablert allerede i 1980 av den svenske felespilleren Mats Edén. Siden den gang har den nåværende trioen gått gjennom en rekke mannskapsendringer. Vokalistene Sofia Karlsson og Lena Willemark og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken har blant annet vært innom. Edén er fortsatt i førersetet og denne gangen spiller han viola d´amore og hardingfele. I denne utgava er er fløytisten Jonas Simonson og Terje Isungset noe så voldsomt og hjertelig tilstede - sistnevnte på trommer, perkusjon og munnharpe.

Her tar den "svenske" trioen tradisjonen fra Jan Johansson videre. Svensk folkemusikk ligger til grunn for ekskursjonene herrene tar oss med på og det er tre musikanter som hele tida både vil og kan sette sitt helt personlige stempel på et musikalsk uttrykk som både har folkemusikk og impro med i bagasjen.

Nok en gang er det tre høyst personlige stemmer som setter sitt preg på Groupa, men Isungset med sin bjørkeskog er kanskje det mest særprega bumerket. Slik er det alltid når Terje Isungset møter opp - noe helt eget.

Terje Isungset & Sissel Vera Pettersen

Oase

All Ice Records/all-ice.no

Groupa

Kind of Folk Vol. 1 Sweden

All Ice Records/all-ice.no

Unikt samarbeid

Fire meget spennende musikanter fra Frankrike, Italia og USA lager musikk de er helt aleine om.

Guidi, Petrella, Cleaver og Sclavis har skapt et bassfritt samfunn.

Pianisten Giovanni Guidi og trombonisten Gianluca Petrella tilhører så avgjort det som kalles gullalderen italiensk jazz. For et større, internasjonalt publikum blei de først kjent som medlemmer av "sjefen" for italiensk jazz, Enrico Rava, sitt band. De trivdes åpenbart så godt sammen at de fortsatte som duo.

Når så ECM-ideolog Manfred Eicher, med en usedvanlig nese for hva som kan bli unik musikk, mente at et samarbeid mellom de to og den amerikanske trommeslageren Gerald Cleaver - de tre hadde spilt sammen tidligere - og den franske klarinettisten og bassklarinettisten Louis Sclavis, ville være en god idé, så var veien til studio i Sveits i februar for knappe to år siden kort. Sclavis hadde aldri spilt med de tre tidligere, men siden både han og Cleaver åpenbart er blant Eichers favoritter med en rekke ECM-innspillinger på CV-en, så "hørte" sjølsagt Eicher, som blir kalt bandets femte medlem, hva slags potensiale som lå på lur her.

Musikken er i stor grad skrevet av bandets medlemmer. Unntaka er Carla Bleys udødelige tittellåt, som Johs. Bergh og Karin Krog skrev teksten til "Break of Day in Molde" på, og en sang av den italienske singer/songwriteren Amodei.

I dette bassløse og åpne landskapet skapes det melodiske, spennende og ustanselig utfordrende tolkninger av musikk som er ganske så fersk for alle involverte. Eicher har nok en gang hatt helt rett: disse fire har evnen til å kommunisere på et helt spesielt plan. Det kommer jo ikke som noen bombe at det er solister i ultraklassen vi snakker om, men det trenger jo ikke å bety at "bandet" funker. Det gjør det altså og "Ida Lupino" er nok en bekreftelse på både disse musikantenes og Manfred Eichers mesterskap.

Giovanni Guidi - Gianluca Petrella - Louis Sclavis - Gerald Cleaver

Ida Lupino

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Brobyggerne

Bak bandnavnet og prosjektet Bridges skjuler noen av våre aller beste unge jazzmusikere seg. Sammen med dem finner vi også en av USAs mest lovende saksofonister.

Seamus Blake og Hayden Powell - et strålende møte.

Den svenske trommeslageren Anders Thorén har mer eller mindre gjort nordmann av seg. Det skal vi i alle fall være glade for. Dette transatlantiske samarbeidet er kanskje det aller mest spennende så langt.

Sammen med et norsk praktlag med Espen Berg på piano, mannen som til sommeren får æren av å være festivalkomponist på Moldejazz, trompeteren Hayden Powell og bassist Ole Morten Vågan, har Thorén satt sammen et fundament som den britisk/amerikanske tenorsaksofonisten Seamus Blake tydeligvis stortrives i.

Intensjonen har vært å bygge broer mellom den norske/europeiske tradisjonen "våre" fire herrer kommer fra og den amerikanske Blake er en utmerket representant for. Alle unntatt Vågan har bidratt som komponist og fra sitt opprinnelige hjemland har Thorén tatt med seg "Dear Old Stockholm". Tre av "låtene" er frie improvisasjoner unnfanga i studio.

De fem har i løpet av to dager hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio i fjor vinter funnet sammen til et musikalsk landskap som det studioet kjenner godt fra før. ECM-innspillinger en masse er jo gjort der og både bandet Bridges og musikken de har skapt har masse slektskap til ECM-tradisjonen.

Musikken er varm, søkende, melodisk og i stor grad unik. Solistisk holder alle skyhøyt nivå og kjemien stemmer etter bare noen korte møter. Dette er et band og en musikk som "roper" etter å bli spilt live - her er det bare for festivalarrangører å kjenne sin besøkelsestid!

Bridges with Seamus Blake

Bridges with Seamus Blake

AMP Music and Records/Musikkoperatørene

Stille og vakkert

Trioen Kaldestad gir oss vakker og personlig musikk i flere grenseland.

Gyrid Nordal Kaldestad omringa av Are Lothe Kolbeinsen og Anne Hytta.

Jeg vet jeg er privilegert. Støtt og stadig fyller nemlig postmannen postkassa mi med musikk skapt av artister jeg knapt har hørt om før. Det betyr igjen at jeg får anledning til å utvide horisonten på et vis jeg ellers aldri ville fått anledning til. Kaldestad er ei gruppe som kommer inn under en kategorien og det har vært et udelt positivt møte.

Kaldestad består av komponist, tekstforfatter, vokalist, harmoniumist og perkusjonist Gyrid Nordal Kaldestad, Anne Hytta på hardingfele og Are Lothe Kolbeinsen på gitar. Det skal ikke voldsomt med fantasi til for å begripe at Kaldestad nesten nødvendigvis låter ganske så unikt.

På sitt stille og ofte melankolske vis skaper Kaldestad et univers der de henter fra en rekke kilder, men mest framtredende er folkemusikken og visetradisjonen. Tekstene til Nordal Kaldetsad er ofte små historier der både det enkle og nære og det store og vanskelige finner plass og det er godt å ta seg en tur inn i dette vakre og ettertenksomme universet.

Hytta og Lothe Kolbeinsen kler tekstene sammen med Nordal Kaldestad på et vakkert og intimt vis. Lothe Kolbeinsen kjenner jeg fra jazzbandet Parallax og han tar så avgjort med seg impulser fra jazzverdenen inn til Kaldestad.

"Stille, stille" har blitt en vakker liten åpenbaring gitt oss av tre meget dyktige musikanter som vil gi oss noe ekte og inderlig. Det har de så avgjort makta.

Kaldestad

Stille, stille

Atterklang/Musikkoperatørene

Hvilken allianse!

Historisk sett har ikke forholdet mellom Frankrike og Tyskland alltid vært det beste. Musikalsk sett gjør i alle fall Émile Parisien og Joachim Kühn sitt for at relasjonene skal være de aller hjerteligste.

Ikke noe å si på interaksjonen mellom Joachim Kühn og Emile Parisien.

Den 34 år unge franske tenor- og sopransaksofonisten Émile Parisien blir av hjemlandets storavis Le Monde kalt den største nye tingen som har skjedd i europeisk jazz på lang tid. Det kan garantert diskuteres, men at Parisien hører hjemme på et meget høyt nivå er det absolutt ingen tvil om. Han er en spennende modernist som har med seg store deler av jazzhistoria i spillet sitt, i tillegg til at han også viderefører deler av fransk tradisjonsmusikk i låtene og bandet sitt.

Parisien har allerede opparbeida seg et stort navn i hjemlandet og strøka rundt, men foreløpig har det vært altfor stille om han her oppe ved Nordpolen. Det bør oppmerksomme festivalarrangører gjøre noe med snarest mulig. En mulighet kan være å invitere han og kvintetten hans som debuterte på Marciac-festivalen i 2015. Den består av stort sett jevngamle herrer: Manu Codjia på gitar, Mário Costa fra Portugal på trommer, Simon Tailleu på bass og så veteranen Joachim Kühn (72) på piano. Samarbeidet med den tyske mesterpianisten, med ei fortid blant annet sammen med Ornette Coleman og Archie Shepp på CV-en, er definitivt ikke belemra med generasjonsmotsetninger.

Det hele begynte med fullstendig blanke ark i 2015. Nå har kvintetten jobba fram et repertoar bestående i stor grad av låter skrevet av Parisien og Kühn og på noen av spora dukker det også opp to andre storheter innen fransk jazz, akkordionisten Vincent Peirani og bassklarinettisten Michel Portal.

Alle møttes i studio i Frankrike i tre dager i mai i fjor og "Sfumato" har blitt en strålende manifestasjon av hvilken kjemi som har oppstått mellom de unge herrene og den tyske pianogiganten. Dette er original, løs, søkende, åpen, men samtidig melodiøs og aldri likegyldig jazzmusikk av høyeste klasse. Om Le Mondes påstand holder stikk vet jeg som sagt ikke, men så langt unna er det i alle fall ikke.

Emile Parisien Quintet with Joachim Kühn

Sfumato

ACT/Musikkoperatørene

En ny favoritt

2017 er såvidt i gang og jeg har fått meg en ny favoritt: Lise Hvoslef! Sperr opp ørene folkens - her snakker vi vokalist breddfull av smak og kvalitet.

Lise Hvoslef fortjener masse oppmerksomhet.

Foto: Marie Aubert

37-åringen fra Lørenskog har passert solid under min radar sjøl om jeg registrerte at hun var med i det spennende kollektivet til Elin Rosseland, Oslo 14. Hun har tydeligvis vært "der" i mange år blant annet med jazzstudier på Norge Musikkhøgskole, men altså venta til nå med å fortelle oss hvem hun egentlig er som låtskriver og vokalist.

Alt hun bringer oss her er skrevet av Hvoslef sjøl. Det betyr ni låter som viser at hun er en bredt orientert låtskriver som henter hemningsløst av alt fra jazz, via singer/songwriter-tradisjonen til mer pop-orienterte uttrykk. Hun lar seg tydelig inspirere av foregansgkvinner som Betty Carter - har jeg skjønt, Joni Mitchell og Radka Toneff, men allerede nå fremstår Lise Hvoslef med noe helt eget.

Låtene befinner seg i et medium/ballade-landskap og skal jeg påpeke en "svakhet" så må det være et at jeg savner et litt større spenn i låttilfanget. Det kommer sikkert neste gang - leave them hungry er det jo noe som heter.

Produksjonen har løfta frem den vakre og lyse stemma hennes slik at tekstene og budskapet i hennes observerende hverdagsfilosofi er lett å ble en deltaker i. Når hun så omgir seg med et ungt a-lag med Lars Andreas Aspesæter, ny pianist i Beat for Beat, på tangenter, vokal og som utmerka arrangør, Ellen Brekken (Hedvig Mollestad Trio) på bass, Tore Faltjord (Baker Hansen, Mongrel) på trommer og David Aleksander Sjølie (Mopti, Ine Hoem. Anja Eline Skybakmoen) på gitar og som produsent, så har dette blitt så sømløst og elegant som vel mulig. Flere gjester på kor, cello og ikke minst Jonas Kilmork Vemøy (Pixel) med vakkert trompetspill ved flere anledninger, er også med på å løfte fram denne debuten til noe som kommer til å bli plukka frem ofte og gjerne i tida som kommer.

Lise Hvoslef venta altså mye lenger enn de aller fleste før hun stod fram med eget stoff og et eget visittkort. Det tror jeg mange har mye å lære av - Lise Hvoslef er i alle fall både en moden og spennende artist noe hun forteller oss på et varmt og inderlig vis med "Just Being Part".

Lise Hvoislef

Just Being Part

Lise Hvoslef Records/lisehvoslef.no

Ny stemme

Vokalisten og låtskriveren Ingrid Halle har "gjemt" seg i Danmark i en årrekke. På sin debut forteller hun oss at hun har benytta tida godt.

Ingrid Halle har mye eget å melde.

Du skal nok ha fulgt ekstremt godt med for å ha registrert vokalisten Ingrid Halles musikalske eksistens. Den knapt 30 år gamle Skiensjenta har nemlig tilbragt de seineste åtte åra i Danmark. Der har hun studert musikk og er fortsatt bosatt i Aalborg. Sine norske røtter har hun heldigvis ikke glemt og de er veldig tydelige på hennes debut-CD der hun utelukkende synger på norsk.

Med sin klare, lyse og personlige stemme tar Halle oss med inn i sin egen verden. Hun har skrevet all tekst og musikk og hun tar oss med til landskap som henter inspirasjon fra både folkemusikk, singer/songwriter-tradisjonen og fra jazz. Hun skriver om og formidler de nære opplevelser og følelser og hun er av typen artist som jeg tror på. Det er ekte med andre ord.

Halle har også fått strålende arrangørhjelp fra bassisten Kenneth Dahl Knudsen og bandet, som består av en pianotrio pluss en stryketrio og en blåser, kommer for sikkerhets skyld fra Australia, Israel, Spania, Frankrike og Tyskland - samt Danmark og Norge da. Pianospillet til franske Gauthier Toux er forresten av det framifrå slaget.

Ingrid Halle har begitt seg ut på ei lang reise som bør ha mye spennende for seg. Hun vet hvor hun vil og hun vet tydeligvis hvordan hun skal komme dit. Hun lager vakker musikk og hun synger flott - det holder lenge det.

Ingrid Halle

Minnene

Gateway Music/ingridhalle.com

Wisting skuer bakover

William Wisting har med utmerket hjelp av Jørn Lier Horst blitt en av våre store krimhelter. Her følger bok nummer elleve i serien om politimannen og både Wisting og Lier Horst holder samme høye standard som vi har blitt vant til.

Jørn Lier Horst er både oppfinnsom og bra.

Jørn Lier Horst (46) har siden 2004 skrevet seg inn i tetsjiktet blant norske krimforfattere. Det sier ikke reint lite for der er nivået særdeles høyt. Den tidligere politimannen har hele tida brukt sin fagkunnskap på rett vis og gjort alle sine historier med den "enkle" og troverdige William Wisting til historier som det har vært lett å flytte inn i og bli værende i til siste slutt.

Slik er det også denne gangen sjøl om det er ei litt annerledes fortelling Lier Horst tar oss med på nå. Det hele starter i nåtid der den erfarne Wisting tar i mot ferske politistudenter på kammeret i Larvik. Raskt forflytter vi oss likevel 33 år tilbake i tid og møter den ferske politimannen Wisting gi seg i kast med noen av sine første utfordringer på det samme kammeret.

De knappe 220 sidene fyker unna på rekordtid. Det er nemlig etterhvert et driv i både språket og historiene til Lier Horst som gjør at de er vanskelig å legge fra seg. Historia strekker seg helt tilbake til 1925, men Lier Horst makter på et finurlig vis å flytte den fram til for 33 år siden - og helt fram til der den starta med de ferske studentene.

På et smart og oppfinnsomt vis makter Lier Horst å koble sammen to historier som det er vanskelig å se noen forbindelse mellom i utgangspunktet. Det har helt sikkert med hans bakgrunn som politimann å gjøre - en politimann glemmer aldri en uoppklart sak som vi har hørt Asbjørn Hansen si i "Åsted Norge" på TV 2 om Trude Espås-saken fra Geiranger.

Jørn Lier Horst gir oss nok en bekreftelse på at han er en historieforteller av rang. Snart er Wisting-dusinet fullt - jeg gleder meg allerede.

Jørn Lier Horst

Når det mørkner

Gyldendal

Det er bare en Newman

Alle generasjoner har sine store låtskrivere. For meg heter en av de aller største Randy Newman - faktisk uansett generasjon. Her får vi han aleine med si stemme og sitt piano i innspillinger gjort mellom 2003 og 2010 - knapt 60 av hans store låter.

Randy Newman - for noen år siden.

Før het de George og Ira Gershwin, Rodgers, Hammerstein og Hart, Jerome Kern, Cole Porter, Harold Arlen og Irving Berlin. Så kom det en ny generasjon der Paul Simon, Bob Dylan, Lennon og McCartney og Joni Mitchell satte skapet på plass. Og så Randy Newman da. Sammenlikna med mange av de andre på lista her har likevel Newman spilt ei altfor beskjeden rolle. I mine ører er han nemlig på samme nivå som mange av de nevnte, men han har aldri oppnådd noe i nærheten av den samme populariteten. Hvorfor ikke? Gudene må vite, kvaliteten på låtene og tekstene hans står det i alle fall ikke på.

Newman har nå nådd en anstendig alder av 73 år. Allerede på midten av 60-tallet begynte den klassisk utdanna pianisten å skrive musikk for andre artister som Judy Collins og Alan Price. Etter å ha blitt forsøkt overtalt en rekke ganger ga han til slutt etter - han begynte å spille inn sine egne låter i 1968. Sjøl om han fikk assistanse av storheter som Ry Cooder, Eagles, Toto, Dire Straits og Jim Keltner så lot fortsatt det store publikum seg ikke overbevise - Newman blei aldri noen stor stjerne.

I musikerkretser, blant intellektuelle og hipstere derimot har Randy Newman alltid vært ei stjerne. Hans strålende tekster - morsomme, sarkastiske, kritiske, innsiktsfulle - nesten som små noveller, er intet mindre enn tidløse og usedvanlig personlige. Når han så hele tida har skrevet melodier som kler tekstene perfekt og som dermed løfter dem frem, så har det ført til at han har laga et stort antall evige sanger.

Når så Newman er utstyrt med ei høyst personlig og herlig stemme, så er det bare å glede seg over det vi blir servert her. "Louisiana 1927", "I Think It´s Going to Rain Today", "In Germany Before the War", "Short People", "You Can Leave Your Hat On" og "Simon Smith and the Amazing Dancing Bear" er bare noen av høydepunktene.

For meg er Randy Newman intet mindre enn en gigant og jeg synes faktisk aller best om han helt aleine. Denne samlinga er et smykke - ei fantastisk samling av noe av det beste en av de beste noensinne har gjort.

Randy Newman

The Randy Newman Songbook

Nonesuch Records/Warner Music

Fantastisk møte

Vokalensemblet Trondheim Voices og perkusjonskvartetten Batagraf har skapt musikk som er både vakker, sterk og ikke minst totalt unik.

Trondheim Voices og Batagraf på full fart fremover.

Hvem sin idé dette var opprinnelig vet jeg ikke, men Midtnorsk jazzsenter ga i alle fall Jon Balke i oppdrag å skrive et verk for Trondheim Voices i 2011. Det skulle altså vise seg å bli noe helt spesielt. Verket "On Anodyne" blei urframført under Moldejazz den 23. juli 2011 - dagen etter en av de største tragediene som har ramma landet. Det blei gjort på et verdig, inderlig og usedvanlig sterkt vis og nå får alle som ikke fikk oppleve det på den nest mørkeste dagen - og de som fikk oppleve det i Molde også - muligheten i en helt annen setting og du verden som musikken lever både i dag og garantert vil gjøre det i åra som kommer.

Balke tok utgangspunkt I et dikt av den amerikanske poeten Yusef Komunyakaa - et dikt Balke tilfeldigvis hadde funnet på nettet. Balkes musikalske visjon var å "gjenopprette" møtet mellom de opprinnelige instrumentene: stemma og tromma. I Molde bestod Trondheim Voices, i mine ører det mest spennende og innovative vokalensemblet i Norge, av ni kvinnestemmer, men av praktiske årsaker så har de blitt nedskalert til seks nå: Siri Gjære, Anita Kaasbøll, Sissel Vera Pettersen, Live Maria Roggen, Torunn Sævik og Tone Åse. Alle har røtter fra det ustoppelig kreative miljøet rundt NTNU i Trondheim og med lyddesigner Asle Karstad som en del av "bandet" etterhvert, så tar de den kollektive vokalkunsten til helt nye steder.

Jon Balke, som alltid har vært tiltrukket av perkusjon og afrikansk musikk og som reagerte på tilnavnet perkusJon før i verden i alle fall, satte sammen Batagraf med Snorre Bjerck, Helge Norbakken og Ingar Zach og seg sjøl på allehånde perkusjonsinstrumenter - og ingenting annet - allerede i 2005.

Komunyakaas lyrikk har klare spor til afrikansk rytmikk og Balkes ønske om at dette skulle bli et møte i en halvsirkel der mennesker synger og spiller - ikke vanskeligere enn det - basert på afrikansk woloff-tradisjon og TVs leik med stemmes uendelige muligheter, har blitt akkurat det: et upretensiøst møte der de "to gruppene" snakker sammen på et vis jeg aldri har hørt maken til i alle fall.

Her er det ingen som har behov for å stikke sin egen person eller sin egen stemme fram - her dreier det seg om å skape en helhet der samtalen og møtet er det viktigste. De tre delene, som varer fra vel ni til knappe 19 minutter, framstår som en totalitet - et verk - i stedet for enkeltstående låter.

Det var vakkert, tankevekkende og uforglemmelig da denne musikken blei urframført i 2011. Det er det på alle måter fortsatt. "On Anodyne" er tidløs musikk skapt av noen av våre flotteste stemmer - uansett instrument.

Trondheim Voices & Batagraf

On Anodyne

Grappa/Musikkoperatørene

Mjuk landing

Bassisten Per Mathisen er en av kongerikets aller mest aktive musikanter - spesielt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Niogi og Per Mathisen med bassen etter festivaljobb utendørs i Tsjekkia.

Per Mathisen er så avgjort en av våre aller beste bassister - det være seg på den store akustiske fela eller på elbass. Han er en framifrå teknikker og han kan "brukes" i alle typer setninger fra Dance with a Stranger, via straight standardjazz og moderne akustiske konstellasjoner med Olga Konkova og det store ensemblet Denada til funky ekskursjoner blant annet sammen med Haakon Graf og Erik Smith.

Mange vil sjølsagt benytte seg av Mathisens tjenester og usedvanlig groovy bass-spill og den israelske trioen Niogi er på ingen måte noe unntak. Saksofonisten Omri Abramov og tangentoperatøren Guy Shkolnik har jobba sammen om musikken til Niogi siden 2012 og sammen med trommeslageren Utsi Zimring, som Mathisen har jobba med i andre sammenhenger også, har de skapt musikk som passer flott inn i fusionboksen.

Niogi tok turen til Oslo og lydmagiker Jan Erik Kongshaug og hans Rainbow Studio i februar 2015 for å gjøre denne innspillinga. Det er jo langt i fra bare ECM og Manfred Eicher som benytter hans ekspertise. For mange år siden satte også det amerikansle fusionbandet Yellowjackets seg på flyet for å se hva som kunne komme ut av magien til Kongshaug og det er i noenlunde den samme gata vi finner Niogis musikk også.

Niogi skaper vakker, lettflytende musikk med elementer fra mange kilder og der de er dyktige til å kombinere elektriske og akustiske instrumenter. Det er lett å la seg fascinere av de vakre landskapene Niogi tar oss med til, men alle låtene er ikke alltid like spennende. Uansett er dette et hyggelig og smakfullt møte mellom det israelske bandet Niogi og vår egen Per Mathisen.

Niogi

Landing

Alessa Records/niogi.com

Den ekte historiefortelleren

Jan Guillou har vært, er og kommer sannsynligvis til å forbli en mesterlig historieforteller som driter i å kompromisse. Det har fått konsekvenser, men det lever han fint med - viker det som.

Jan Guillou deler mye av sitt 50-tall med oss - det er bare å glede seg til 60-tallet.

Siden jeg leste "Blå stjerne" i fjor - Jan Guillous femte bok i serien der han har satt seg fore å beskrive 1900-tallets historie - har jeg gleda meg til neste "kapittel". Den usedvanlige produktive Guillou, og her handler produktivitet både om kvalitet og kvantitet, kommer nesten sjølsagt med den neste boka i dette voldsomme prosjektet året derpå og "Ekte amerikanske jeans" er historia til Eric Lauritzen - i stor grad alias Jan Guillou - om hans 50-tall.

Guillou, med både franske og norske røtter - Tyssebotn på Vestlandet blir også besøkt her, skriver egentlig mer eller mindre sin egen historie fra dette tiåret. Vi får bli med Eric Lauritzen og hans familie, som kommer fra det solide borgerskapet i Stockholm, på opp- og nedturer. Det vil blant annet si en tøff skilsmisse som fører til at den sosiale statusen endrer seg i perioder. Guillou er en mester til å beskrive både tidsånden og personene han/Eric omgås.

Det aller meste som blir beskrevet her er fakta - sett fra Guillou i alle fall - og i mine øyne er det en styrke for fortellinga. Opp gjennom åra har det jo vært litt "debatt" også innad i familien Guillou om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Det førte blant annet til brudd mellom Guillou og hans mor - et brudd som aldri blei reparert før hun forlot tida. Det sier vel en hel del om hvor kompromissløs Jan Guillou har vært og sikkert fortsatt er. For oss som leser han er det strålende sjøl om det altså har vært beintøft for familien.

Som Ketil Bjørnstad i hans store verk om sitt eget liv, så tar også Guillou også for seg år for år. Han setter også inn store nasjonale og internasjonale hendelser og gjør det på et elegant vis som gjør at det passer inn i Eric Lauritzens liv. Guillou har også benytta seg av et litterært grep som "sier" at boka er skrevet på slutten av 60-tallet, men at den har blitt liggende i skuffa til nå. Slik er det jo sjølsagt ikke, men det funker likevel fint.

I min omtale av "Blå stjerne" så nevnte jeg små skjønnhetsfeil i oversettelsen. Jeg må dessverre gjøre det samme denne gangen også. Det er greit at oversetteren overhodet ikke skjønner eller er inne i sportsterminologien, men da er det i alle fall på sin plass å konsultere noen som er det. Det blir for dumt nå det står at Vest-Tyskland hadde spilt 1-0, når Guillou mener at de hadde scora 1-0 målet og når første omgang blir omtalt som første halvdel. Den svenske fotball-legenden Kurre Hamrin blir kalt Kurr Hamrin. En annen svensk legende, bokseren Ingemar Johansson, spilte heller ikke noen VM-kamp mot Floyd Patterson - han boksa den!!!! Slurv kalles sånt og det passer ikke Jan Guillou og hans forfatterskap.

Jeg gleda meg altså til "Ekte amerikanske jeans" og forventningene har nok en gang blitt innfridd. Om et lite år er jeg sikker på at Jan Guillou er tilbake med 60-tallet - sammen med Eric Lauritzen. Der gledes!

Jan Guillou

Ekte amerikanske jeans

Forlaget Vigmostad & Bjørke

Spennende start på året fra fotballøya

Mye av oppmerksomheten når det gjelder England disse dagene, dreier seg om fotball. Gruppa Mosaic sørger imidlertid for at jazzfolket så avgjort får sitt derfra ved inngangen til 2017 også.

Mosaic - seks musikanter som gir oss noe av det mest spennende musikalsk sett fra øya i vest.

Det er morsomt og i ånden til Tor de Jazz å presentere musikk som de færreste av oss har kunnskap om på årets første dag. Mosaic hører så avgjort til i den kategorien. Årsaken til bandet overhodet finnes på CD er at bandets leder og komponist, vibrafonisten Ralph Wyld, vant den meget prestisjetunge Kenny Wheeler Jazz Price i 2015. Veien til CD-utgivelse på det svært fine engelske selskapet Edition Records, der blant andre Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Marius Neset også finnes, var dermed kort og den forteller oss klart hvorfor Wyld og hans musikk blir satt så stor pris på bokstavlig talt.

Wyld tilhører en ny generasjon engelske jazzmusikanter. Han har helt tydelig blitt inspirert av den store trompeter/flügelhornist og komponist Kenny Wheeler og hans melodiske åre. Med sin melodiske, rytmisk spennende og ytterst personlige komposisjoner tar Mosaic, som består av cellisten Cecilia Bignall, trommeslageren og perkusjonisten Scott Chapman, trompeter og flügelhornist James Copus, bassist Misha Mullov-Abbado og klarinettist og bassklarinettist Sam Rapley i tillegg til sjefen, oss med til musikalske destinasjoner som er helt nye med ei høyst original instrumentering altså.

"Subterranea" er et modent og personlig visittkort som henter inspirasjon fra giganter som Wheeler, Gil Evans og Dave Holland. Ralph Wyld og hans band Mosaic viser at det spirer og gror noe voldsomt også i engelsk jazz.

Mosaic

Subterranea

Edition Records/Border Music Norway