hits

januar 2018

Et popgeni

Phil Collins har gjennom flere tiår bekrefta at han hører hjemme i det ypperste tetsjiktet når det gjelder popmusikanter. Både som låtskriver, sanger og trommeslager er fyren et unikum og bedre stadfestelse enn gjennom denne boksen med hans åtte solo-utgivelser er det ikke mulig å få.

Phil Collins - One of a kind.

Philip David Charles Collins runda 67 i går og kan skue tilbake på ei karriere i rocke-, pop- og tildels jazzverdenen som er helt spesiell. Helt siden han slo gjennom som trommeslager i supergruppa Genesis rundt 1970, har Phil, blant venner, Collins vært ei superstjerne og har i stadig større grad blitt det i kraft av seg sjøl.

Etter at han blei «forfremma» til vokalist i Genesis etter at Peter Gabriel takka for seg og etter at Jahn Teigen og en rekke andre hadde vært på audition uten å komme seg gjennom nåløyet, så skjønte jo en hel verden at den meget dyktige trommeslageren hadde andre kvaliteter også. Genesis-perioden varte fram til 1998, men Collins var så avgjort i stand til å stå på egne bein også. Ei strålende solokarriere var raskt i gang.

Mellom 1981 og 2010 ga han ut åtte skiver med den ene hiten større enn den andre. «Face Value», «Hello, I Must Be Going», «No Jacket Required», «...but Seriously», «Both Sides», «Dance Into The Light», «Testify» and «The Essential: Going Back» blei alle storselgere. Årsaken var at Collins viste seg gang etter gang å snekre sammen hitlåter, framføre dem med noe særegent og hele tida gjøre det med et kvalitetsstempel som lå langt foran de fleste av hans kolleger.

I 2011 meldte Collins at han la turnering på hylla, men for et par år siden ombestemte han seg heldigvis. Noe forteller meg at han neppe har slakka av på kvalitetskrava verken til seg sjøl eller sine omgivelser, men de av oss som ikke har vært så heldige å få oppleve Phil Collins i levende live så langt, kan i alle fall hygge oss med disse remastra klassikerne som fortsatt er strålende kvalitetspop/rock - tidløse er de enkelt og greit.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phil Collins

Take a Look at Me Now...

Atlantic/Rhino/Warner Music

En fin overraskelse

De fleste av oss har vel et klart bilde av hvem Åge Sten Nilsen er som artist. Med «Smooth Seas (Don´t Make Good Sailors)» gir han oss ei ny side av seg sjøl.

Velkommen til den akustiske og mjuke Åge Sten Nilsen.

Jeg må innrømme at jeg ikke så denne komme - at jeg skulle anmelde ei skive med Åge Sten Nilsen mener jeg. Etter at hans seineste fonogram dukka opp i postkassa bestemte jeg meg likevel for å utfordre meg sjøl og gi den en sjanse: kanskje hadde han noe annet å by på enn Queen-tolkninger med voldsomme utslag etter nedslaget?

Det har jeg ikke angra på. Den Åge Sten Nilsen, som har skrevet alt av både tekst og musikk her, vi møter her er nemlig en mye mer dempa og ettertenksom artist og sanger enn den jeg har bare vært sånn passe begeistra for tidligere.

Denne akustiske utgava av Nilsen, der produsent og multiinstrumentalist Freddy Holm har vært viktig i arrangementsarbeidet med flotte strykere også, har henta inspirasjon fra både roots, country, pop og rock og de ti sangene forteller oss om en artist og sanger som i tillegg til Freddie Mercury også slekter på både David Bowie og Rod Stewart - ikke det verste slektskapet det. Høydepunktet for meg er den fine duetten hans synger med Linda Kvam, «Mediterranean Sky».

Som de fleste av oss så viser Åge Sten Nilsen også at han har flere sider. Jeg synes absolutt mest om denne «nye» sida hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åge Sten Nilsen

Smooth Seas (Don´t Make Good Sailors)

Grappa/Musikkoperatørene

Flott farvel!

Da Roswell Rudd la ned trombonen for godt 21. desember i fjor, så var det slutt på en viktig del av jazzens trombonehistorie.

Roswell Rudd, nummer to fra høyre, sammen med Ken Filiano, Fay Victor og Lafayette Harris.

Roswell Rudd rakk usedvanlig mye i løpet av sine 82 år her på Tellus. Han starta som dixielandmusikant i college-åra, men i løpet av 60-tallet så oppdaga avantgardejazzen han og ikke minst vice versa. Raskt blei han oppdaga av likesinnede som Cecil Taylor, Archie Shepp, John Tchicai, Don Cherry og ikke minst Steve Lacy som Rudd samarbeida med i flere tiår. Carla Bley blei etterhvert også en nær musikalsk kjenning.

Rudd forsvant fra det store bildet i en del år, men på 2000-tallet og fram til sin bortgang var han så definitivt på plass igjen. I tillegg til å jobbe med flere amerikanske konstellasjoner, ofte uten trommeslager, så fant han også nye utfordringer med musikanter fra Mali og Benin i Afrika samt tradisjonsmusikanter fra Mongolia. For to år siden møtte vi Rudd også i en ganske så fri setting sammen med blant andre pianisten Jamie Saft.

Allsidighet og bortimot full oversikt over jazztradisjonen var en av Rudds store styrker og på det som skulle vise seg å bli hans siste innspilling, som kom ut bare et par måneder før han la ned hornet, så er det deler av jazzens standardrepertoar som står på programmet.

Det er lett å høre at Rudd stammer fra tradjazzen samtidig som han har hele historia med seg og med sin røffe og høyst personlige tone så skaper han noe helt eget med dette materialet også.

Her snakker vi blant anna om Strayhorn/Ellingtons «Something to Live For», Mingus-klassikeren «Goodbye Pork Pie Hat», «House of the Rising Sun» og kanskje en av Rudds største favoritter Thelonious Monks «Pannonica» og sammen med et band bestående av bassisten Ken Filiano, pianisten Lafayette Harris og den fine vokalisten Fay Victor, med ett klart slektskap til Betty Carter, skaper Rudd et et spennende univers av dette stoffet også.

Roswell Rudd etterlater seg ei betydelig arv og bedre måte å takke av på er vanskelig å tenke seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Roswell Rudd - Fay Victor - Lafayette Harris - Ken Filiano

Embrace

RareNoise Records/MusikkLosen

Hyllest av selveste Pastor´n

Einar «Pastor´n» Iversen er en av de store legendene i norsk jazz. Her får han en høyst betimelig hyllest fra en av sine elever, bassisten og bandlederen Tine Asmundsen.

Asmundsen & Co med en hjertefølt hyllest til helten Einar «Pastor´n» Iversen.

Foto: George Helmke

De som har et nært og inderlig forhold til norsk jazz en eller annen gang i løpet av de seineste sju tiåra, kan ikke unngått å ha stifta bekjentskap med Einar «Pastor´n» Iversen som nå har rukket å bli 87 år. Mer smakfull pianist, komponist og standardlåttolker enn prestesønnen fra Mandal finnes vel knapt og her får vi elleve eksempler på hva og hvem komponisten Iversen er.

Til tross for at «Pastor´n» er 33 år eldre enn bassisten og bandlederen Tine Asmundsen, opprinnelig far Kongsberg, har det ikke vært noen hindring for at de to har samarbeida tett siden slutten av 90-tallet. De har blant annet gjort trioinnspillinga «Seaview» sammen der også Svein «Chrico» Christiansen bidro med sitt smakfulle trommespill.

Tre av låtene fra «Seaview» er også med her, men alle fremstår i nye arrangement. All musikken er skrevet mellom 1999 og 2009 og låter nok en gang så tidløs som vel tenkelig i et herlig musikalsk landskap som befinner seg et sted der impulser fra mainstream og bebop er lett gjenkjennelige.

Tine Asmundsen er en stilsikker og kompromissløs musikant som tar vare på tradisjonen og arva etter Einar Iversen på et strålende vis. Med seg til å tolke, og arrangere, dette materialet som i stor grad hører hjemme i ballade- og mediumtempo-format, har hun sine faste samarbeidspartnere gjennom rundt 20 år, tenorsaksofonist Vidar Johansen og pianist Rune Klakegg, og de to unggutta Terje Engen på trommer og Magnus Aannestad Oseth på trompet og flygelhorn. Her finnes det absolutt ingen generasjonsmotsetninger - alle snakker det samme språket og det swinger upåklagelig fra start til mål.

Asmundsen & Co har gjort og gjør enn viktig jobb med å ta vare på denne flotte arva som Einar «Pastor´n» Iversen har skapt. Den er tidløs og egner seg altså i all evighet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Einar «Pastor´n» Iversen - en levende jazzlegende.

Asmundsen & Co

Pastor´n

Losen Records/MusikkLosen

Jenter på flyplasser!

Det danske bandet Girls in Airports er i ferd med å få sitt store internasjonale gjennombrudd. Hvorfor får vi oppleve på denne liveskiva fra tre konserter i Tyskland.

Girls in Airports er originale på mer enn en måte.

Uten at de har fått den store oppmerksomheten her hjemme enn så lenge, er kvintetten Girls in Airports - for et navn - i ferd med å legge deler av den europeiske jazzmenigheta, og vel så det, for sine føtter. Med ei svært original instrumentering bestående av saksofonistene Lars Greve, som også spiller klarinett, og hovedkomponist Martin Stender, perkusjonisten Victor Dybbroe og trommeslageren Mads Forsby og tangentisten Mathias Holm, så sørger Girls in Airports for noe de er ganske så aleine om.

«Live» er bandets femte utgivelse siden de blei unnfanga i 2009 og såvidt jeg vet bandets første henta fra veien. I løpet av en Europa-turné i april fjor, blei det gjort opptak i Hamburg, Dresden og Berlin og herrene har plukka ut det beste av det beste - vil jeg tro.

Grunnen til at det København-baserte bandet har fått så stor oppmerksomhet både på hjemmebane hos Åge Hareide og Ståle Solbakken og lenger sør i Europa, er at de på et fascinerende og unikt vis har makta å fusjonere et slags nordisk jazzuttrykk med impulser fra indie-rock og verdensmusikk.

Det har ført til at de snakker til et publikum langt utenfor jazzmenigheta også - til og med et publikum som kan være frista til å bevege legemet underveis kan finne glede og tilfredsstillelse via Girls in Airports.

Mye av musikken er ganske så meditativ og reflekterende og at dette er fem musikanter som har lært hverandre å kjenne svært godt etterhvert, er det kollektive uttrykket et godt bevis på. Girls in Airports er enkelt og greit noe ganske for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Girls in Airports

Live

Edition Records/Border Music Norway

Så blei det skapt magi!

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström sammen på ei scene for andre gang - og hvilken scene! Vi snakker Klubben i Røverstaden - gamle Club 7. For en opplevelse det var!

I bevegelse - Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström. Trioen sin det!

Foto: Tor Hammerø

For mange av oss handler musikk i stor grad om minner og forventninger. Det å komme ned i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien i Oslo, det vil si gamle Club7 og Sardines, er for de av oss som har levd ei stund nesten som å komme hjem. Her dukker det opp så mange minner om musikk og hendelser vi har opplevd - eller tror vi har opplevd - at det nesten blir overveldende.

Når så den første jazzkonserten i det nyrenoverte lokalet er med vår egen tangentmaestro og innovatør Jens Christian Bugge Wesseltoft - heretter Bugge for letthets skyld - og de svenske gigantene Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer, som mange vil huske som svært viktige ingredienser i legendariske Esbjörn Svensson Trio, eller est, så var det ikke akkurat med små forventninger vi rusla ned the new famous steps.

Trappa er altså ny, men som Bugge sa så sitter musikken og minnene i veggene her sjøl etter 29 år med gjenmurte dører. Det var derfor ganske så sikkert med en stor grad av ærefrykt at spesielt Bugge, som hadde opplevd både Miles Davis, Pat Metheny og faren sin, gitaristen Erik Wesseltoft, spille der, gikk på scena - for første gang! Bugge fikk nemlig aldri anledning til å spille der sjøl før kroken blei satt på døra.

Etter en jobb på Nattjazz i Bergen i mai i fjor, som åpenbart ga mersmak, og et par dager med øvelser i Stockholm i forkant av Oslo-jobben, var det altså klart for 90 minutter med bare nytt originalmateriale som alle tre hadde bidratt til pluss en stor overraskelse!

Det er nesten uunngåelig at ikke tankene også gikk tilbake til est-trioen, men dette nye kollektivet lever fra første, eller skal vi si andre, dag av sitt helt eget liv. De melodiske og rytmiske idealene er det nok en del slektskap i, men musikken var så frisk, original og personlig som bare slike enorme musikalske personligheter som dette kan skape.

Det musikalske landskapet var så lekende, varmt og empatisk som det er mulig å ønske seg og samtidig var det også eksperimentelt og nyskapende fra tid til annen med tøff og annerledes bruk av elektronikk fra alle de involverte. Bugge er og blir en varm klangmester som utstråler sol i uttrykket sitt, Berglund, som vi også ofte møter sammen med Ane Brun, er en komplett bassist som spesielt med sitt buespill tilfører helheten noe helt unikt og Öström er en så melodisk og lyttende virtuos bak trommene at dette ender opp som en trio av svært sjeldent kaliber.

Og overraskelsen? Jeg så flere hakeslepp da Bugge begynte å antyde «´Long As You Know You´re Living Yours» fra den legendariske Belonging-skiva til Jarrett-Garbarek-Christensen-Danielsson. Og det var den som kom! Muligens spilt for første gang her til lands siden Belonging-bandet gjorde den. Ikke fordi ingen likte den, tvert i mot, men fordi neppe noen har tørt!

Denne nye supertrioen tørte heldigvis og knytta dermed bånda fra 1974, da låta og skiva, som blei unnfanga i Oslo, og frem til 2018 på et mesterlig og magisk vis. Det de skapte denne kvelden, i den ikoniske kjelleren var akkurat det: magisk.

PS 1: Til uka går de tre i studio i Sverige - det er bare å glede seg. Bugge mener nemlig de har mye mer inne!

PS2 Jeg er geriatrisk alibi og konsulent for bookinggruppa på Klubben og introduserte bandet. Så veit dere det!

Jens Christian Bugge Wesseltoft - Dan Berglund - Magnus Öström

Klubben i Røverstaden, Oslo - 26. januar 2018

For en historieforteller!

For de som har lest Tore Renberg kommer det ikke som noen overraskelse: han er en fantastisk historieforteller med musikk til også.

Tore Renberg overrasker meg, men egentlig ikke.

Det spesielle og fascinerende coveret sier egentlig mye om hva vi får møte på Tore Renbergs andre musikalske visittkort: alle har ei historie å fortelle. Svært få har evnen til å fortelle dem bedre enn Tore Renberg.

Forfatterskapet hans har gått fra høyde til høyde, men jeg må bryte sammen å tilstå at jeg ikke har fått med meg at han også har ting å melde i musikalske landskap. «Ein dag te» er all den bekreftelse jeg og vi trenger på at Tore Renberg makter å ta med seg sin fortellerglede- og evne også inn i denne verdenen.

Det Renberg gir oss er enkelt og greit små noveller, betraktninger fra et levd liv der hans observasjonsevne og ditto evne til å formidle det videre både skriftlig og vokalt ligger laaaaangt bortenfor det vi til daglig blir servert fra populærmusikkens representanter her til lands.

Renberg synger på reinhekla stavanger-dialekt - noe annet skulle tatt seg ut. Han gir tekstene sine akkurat den lufta og det rommet de trenger for at de skal kunne ta bolig hos mottakeren og når han så omgir seg med klassemusikanter som Erlend Viken, Gjermund Silset, Olaf Olsen, Erland Dahlen, Morten Abel og Cato Thomassen - hvor blei det forresten av Geir Sundstøl?:-) - så gir de Renberg, låtene hans og stemningene hans akkurat den innpakninga de spør etter i et vise-folk terreng som er både vart og helt korrekt til novellene hans.

Det er mange høydepunkt underveis her, men egentlig er det totalen som er det største. Når det er sagt så er tittelsporet, som åpner festen og som er produsert av Odd Nordstoga, ei musikalsk fortelling som kommer til å bli værende lenge hos meg. Svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tore Renberg

Ein dag te

Grappa/Musikkoperatørene

Tidløst og grenseløst

Da den svenske trommeslageren Bengt Berger kom hjem etter en studietur til Ghana i 1977, visste han at impulsene derfra måtte inn i det musikalske uttrykket hans. Her får vi «Praise Drumming» på cd for første gang - 30 år etter at musikken så dagens lys.

En av de mange utgavene av Bitter Funeral Beer Band - her med solide indiske røtter.

Perkusjonisten og trommeslageren Bengt Berger (75) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz helt siden 60-tallet. Helt fra starten har han vært opptatt av å bryte ned grenser ved hjelp av musikken og han har utallige reiser til spesielt Ghana og India bak seg.

I 1981 fikk Berger bra med internasjonal oppmerksomhet etter at «Bitter Funeral Beer», med Don Cherry i lagoppstillinga, blei gitt ut på ECM. Vest-afrikansk musikk var fundamentet for musikken, fusjonert med improvisasjon må vite.

Fem år seinere kom oppfølgeren «Praise Drumming», på vinyl sjølsagt, og det er et album det har vært svært vanskelig å få tak i de seineste tiåra. Derfor er det bortimot en begivenhet at musikken nå er å finne på cd - 30 år etterpå.

13-manns- og kvinners bandet til turen til Oslo og Rainbow Studio og, sjøl om Don Cherry ikke var med lenger, så hadde Berger nok en gang skapt et kollektiv med masse perkusjon i bånn og masse blåsere på topp som sørger for å gi liv til Bergers komposisjoner.

Vest-afrikansk musikk, med sine fascinerende rytmer og Bergers låter, er et heftig utgangspunkt for åtte ekskursjoner. Det er tøff, moderne, tidløs og grenseløs musikk som sikkert vil være like spennende å høre igjen om 30 år også. Bengt Berger har gjort og gjør en viktig jobb.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bengt Berger & Bitter Funeral Beer Band

Praise Drumming

Dragon Records/Border Music Norway

Sterk stemme

Sigrid Moldestad er et nytt bekjentskap for meg. Det var på høy tid vi møttes!

Sigrid Moldestad har noe flott, personlig og ekte å melde.

Til tross for at Sigrid Moldestad fra Breim kommune i Sogn og Fjordane (45) fikk Spellemannprisen allerede i 2007 for folkemusikkplata «Taus» og nå har rukket å gi ut seks plater under eget navn, så har jeg altså makta å vende det døve øret til. Det er absolutt ikke gjort med overlegg - jeg tror jeg tør å påstå at tilfeldighetene har spilt meg et puss eller to.

Nå er i alle fall ørene mine og resten av sanseapparatet klart og det tar meg ikke lang tid å fastslå at jeg må ha gått glipp mye hygge og spennende og inderlig musikk der Sigrid Moldestad har oppholdt seg.

Felespiller, vokalist, låtskriver og tekstforfatter Moldestad - unntaka er en springer fra Sunnmøre og ei gjendiktning av ei Sandy Denny-låt - tar oss med inn i et levd liv der det har vært tenkt mange og gode tanker. Mange av disse tankene har hun makta å lage sterke og flotte historier av og hun formidler dem på et framifrå vis som det vel heter i Gloppen der hun er født.

Sammen med et empatisk kremlag bestående av Sigbjørn Apeland på ymse tangenter, Anders Bitustøyl på bass, Anders Hall på bratsj og fele, Roald Kaldestad på gitar og andre saker med strenger, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Anders Røine på munnharpe, langeleik og gitar og Jørgen Sandvik på gitarer og andre strengeinstrumenter og orgel - pluss at de fleste korer, tar Moldestad oss med inn i et univers der hun absolutt ikke har glemt sin folkemusikkbakgrunn, men dere rocke- og visetradisjonen spiller ei minst like stor rolle.

Sigrid Moldestad har skrevet en rekke strålende låter med tekster i samme klasse - når en tekst begynner med «Det er tid for analyse av eit håplaust svermeri» så skjønner vi raskt hvor lista er lagt - og når hun så synger med ei flott og personlig stemme, heldigvis langt fremme i lydbildet, så er det ikke så mye mer å spørre om.

Det tok altså si tid før våre veier krysset hverandre. Jeg tar på meg all skyld for det - jeg lover å ha ørene på vidt gap i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigrid Moldestad

Vere her

Grappa/Musikkoperatørene

Slik er det ja!

Preservation Hall Jazz Band - hvis det er noe eller noen i jazzen med et historisk sus over seg så må det være dette bandet!

Preservation Hall Jazz Band er fortsatt i strålende slag etter å ha vært i aksjon i 55 år.

Jeg har aldri vært i New Orleans, men har skjønt av de som har akkurat det at et opphold der uten å ha besøkt det hellige jazzstedet Preservation Hall, er bortimot en unnlatelsessynd. Vår egen New Orleans-profet, på så mange vis, Carl Petter Opsahl, bodde der borte i vel ett år og forteller med ærefrykt i stemma om at han var på Preservation Hall flere ganger i uka.

Det er altså stedet der den tradisjonelle jazzen blir holdt i hevd. Nærmere røttene er det nesten umulig å komme. Siden 1963 har stadig nye generasjoner av New Orleans-musikanter bekledd rollene i det etterhvert legendariske bandet - et band tubaisten Allan Jaffe stifta.

I dag er det sønnen til Jaffe, bassisten, tubaisten og perkusjonisten Ben Jaffe, som er sjef for bandet - et band som nå består av sju medlemmer fra 20-30 åra til tenorsaksofonisten og klarinettisten Charlie Gabriel på 84.

Jaffe, Gabriel og trommeslageren og perkusjonisten Walter Harris, trombonisten Ronell Johnson, trompeterne Stephen Lands og Branden Lewis, tenorsaksofonisten og perkusjonisten Clint Maedgen og pianisten, elpianisten og organisten Kyle Roussel, forteller oss med all ønskelig tydelighet at de fortsatt tar det på fullt alvor å ta vare på New Orleans-tradisjonen som de seineste åra nye millioner kloden rundt har fått stifte bekjentskap med gjennom tv-serien «Treme».

Det betyr på ingen måte at de begrenser seg til å spille tradjazz som kun hører hjemme i 1920- eller 30-åra. Med «So it Is» forteller de oss at de vil formidle hele New Orleans-tradisjonen og her er de mer moderne og funky enn noen gang.

Soul, funk, second line, blues og andre herligheter er blanda sammen til en musikalsk New Orleans-gumbo som det groover noe infernalsk av og som det lukter svette av og som det er usedvanlig vanskelig å sitte stille til - som om det var noe mål i seg sjøl.

Preservation Hall Jazz Band forteller oss at de både er flinke til å ta vare på tradisjonen samtidig som de viderefører den. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Preservation Hall Jazz Band

So it Is

Legacy/Sony Music

Inderlige historier

Ola Buan Øien er et nytt bekjentskap for meg, men med Rune Arnesen, Morten Huuse, Mattis Kleppen og Geir Sundstøl som reisefølge, er jeg ikke vanskelig å be.

Ola Buan Øien på plass i studio.

Det er ikke bare medmusikantene som er årsaken til at interessen blei vekka i forbindelse med denne utgivelsen til Ola Buan Øien. Han gir nemlig ut musikken sin på det Trondheimsbaserte selskapet Øra Fonogram og det er ensbetydende med kvalitet, sjøl om det vanligvis er musikk av andre sjangre enn det Buan Øien serverer oss.

Med innspill fra blant andre Levi Henriksen, Aslag Haugen, Martin Hagfors og Daniel Lanois som tekstforfattere og komponister, viser den 41 år unge trønderen seg fram som soloartist for andre gang på cd. Han har gjort seg bemerka som gitarist i countryrock-bandet Too Far Gone i rundt 20 år. Det har ført til ti album og masse konsertvirksomhet. Etterhvert har altså lysten til å stå på egne bein med egne stemmebånd vokst fram hus Buan Øien, som i tillegg til å være utøvende musiker også er utdanna cand.philol med hovedfag i musikk og han er ansatt ved Høgskolen i det som vel nå heter Trøndelag.

Buan Øien synger på uforfalska trønderdialekt og han er en bra historieforteller der både de evige temaene som kjærlighet og forhold står på menyen. Han forteller oss også at han har et engasjert forhold overfor de som til daglig ikke får så mye oppmerksomhet, men som definitivt fortjener det.

Musikalsk befinner vi oss fortsatt i et slags countryrock-landskap og de som tror at Buan Øien slekter på Åge Aleksandersen og DDE, har faktisk et poeng. Han er ikke der oppe verken som tekstforfatter eller vokalist foreløpig, av og til låter det også litt surt av vokalen, men inderligheten og ektheten og evnen til å formidle er så definitivt på plass.

Og reisefølget? Ikke overraskende er det i de aller beste hender som alltid når trommesjef Rune Arnesen, Stranger-tangentist Morten Huuse, elbasskløpper Mattis Kleppen og Norges mest brukte multiinstrumentalist, Geir Sundstøl er på plass.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ola Buan Øien

Slak line

Øya FonogramMusikkoperatørene

Unikt fra fotballøya

Dette er mitt første møte med noen av de mest spennende, unge musikantene fra øya der vest. Noe tyder på at jeg har gått glipp av mye interessant musikk på veien.

Alexander Hawkins, Elaine Mitchener, Neil Charles og Stephen Davis holder på med noe helt eget.

Jeg har altså verken hørt eller kjenner til noen av disse musikantene fra før. Hadde de kommet lenger unna fra, les New York, hadde både jeg og et større publikum garantert blitt eksponert for dem tidligere - slik er det bare, dessverre.

Etter å ha lest teksten i omslagsheftet, liner notes på ny norsk, forfatta av den meget anerkjente jazzskribenten Brian Morton, så skjønner jeg at Alexander Hawkins (36) allerede i lengre tid har vært ei viktig stemme i det moderne, engelske jazzlandskapet. Gjennom dette møtet med den kollektive kvartettens debutskive «UpRoot» er det mulig å begripe.

Hawkins har skrevet storparten av komposisjonene, men bidrag fra særegne stemmer som Jeanne Lee og Archie Shepp mer enn antyder hvor vi er på vei. Det de bringer til torgs er fri, åpen og søkende musikk, men likevel ofte med et melodisk fundament.

Hawkins er en retningsgivende pianist og Elaine Mitchener er en stemmekunstner som ofte med tekst, men også uten, henter fra et stort spenn av impulser - fra opera til friform. Mitchener er også en såkalt movement artist som driver med fysisk teater og performance kunst, sjøl om det ikke kommer fram via en cd, men det forteller en hel del om innfallsvinkelene hennes til det å være en kreativ kunstner. En slags engelsk variant og forlengelse av Lisa Dillan og Sidsel Endresen hvis man kan høre for seg det! Bassisten Neil Charles og trommeslageren og perkusjonisten Stephen Davis er så langt fra tradisjonelle kompmusikanter som man kan tenke seg; de er en organisk del av det hele.

Her snakker vi ikke tekster av A4-format akkurat; på Shepps «Blasé» resiterer Mitchener blant annet «you shot your sperm into me», og hele «UpRoot» er også et godt stykke utenfor allfarvei. Det er det som gjør dette møtet med Alexander Hawkins - Elaine Mitchener til en helt spesiell opplevelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alexander Hawkins - Elaine Mitchener Quartet

UpRoot

Intakt Records/Naxos Norway

Varm hygge fra vest

Hvis man ikke kommer fra Stavanger-området, så skal man ha fulgt svært godt med for å ha fått med seg Gisle Myklebust og hans musikk. Nå kommer en ny mulighet for å gjøre noe med det.

Gisle Myklebust Quartet i full vigør.

Det blir ganske så feil å kalle de fire i denne kvartetten for glade amatører, men noe forteller meg at de har drevet på helt andre ting enn musikk også for å tjene til smør på brødet - hvis de bruker smør da og hvis de spiser brød. Når det er sagt så er kvartetten, som har eksistert siden 1995, et så samspilt og empatisk kollektiv at de lett kan mistenkes for å være proffe.

«What´s Up» er bandets tredje cd og fortsatt har Gisle Myklebust (53), som spiller tenor- og sopransaksofon, med seg Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på piano og Karsten Tillerli på trommer. Alle er som nevnt mer enn kompetente sjøl om vi ikke snakker akkurat verdensformat, men bandet låter uansett flott i et musikalsk landskap de åpenbart stortrives i.

Bortsett fra ei låt hver av Hinderaker og Tillerli, så har Myklebust skrevet all musikken. Tidligere gikk det mye i standardlåter, men etterhvert har ønsket om og kapasiteten til å skrive materialet sjøl vokst fram og også på låtsida finnes det mye å glede seg over spesielt i medium- og balladetempo.

Myklebust & Co kommer tydeligvis bra bebopskolen og den har de fortsatt med seg i ryggraden. I tillegg har de tilført elementer fra den «nordiske skolen» og spor fra souljazzen er også mulig å få øre på.

Gisle Myklebust Quartet gir oss ærlig og uforfalska musikk som det er umulig å mistrives med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gisle Myklebust Quartet

What´s Up

GMQ3/gisle.myklebust@gmail.com

Blant de hippeste

Ikke hørt om Cameron Graves sier du? Når det kan meldes at han hører til i miljøet rundt og med Kamasi Washington, som også bidrar her, så er det vel flere som nikker gjenkjennende.

Cameron Graves er så avgjort med i den hippe ligaen.

Tangentisten Cameron Graves har vært en travel herre helt siden begynnelsen av 2000-tallet. Til tross for det har han ikke blitt noe stort navn på denne sida av Atlanterhavet i alle fall og hovedårsaken er nok at han har bodd og jobba i Los Angeles og ikke i New York. Etter at han blei en viktig ingrediens i den hippe West Coast Get Down-bevegelsen der blant andre Kendrick Lamar og Kamasi Washington har spilt sentrale roller, har Graves fått mer og mer oppmerksomhet og her møter vi han med hans solodebut.

Med ei besetning som blant annet inneholder Ronald Bruner, Jr. på trommer, Stephen «Thundercat» Bruner på elbass og Kamasi Washington på tenorsaksofon, så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne i hvilken retning dette bærer. All musikken, og vi snakker om nesten 80 minutter, er skrevet av Graves og er spilt inn i løpet av 11 timer.

Graves har bakgrunn i alt fra klassisk musikk til hip hop, death metal og ikke minst jazz. Dette har han skrudd sammen til et tøft, heftig og moderne landskap som garantert snakker til mye av det samme publikummet som Washington. Graves, som kun spiller akustisk her, er en fremragende instrumentalist. Kanskje «imponerer» han litt for mye, men at han har mye å fare med både som allsidig komponist, bandleder og pianist er hevet over tvil. For mine ører og mitt sanseapparat er dette faktisk hippere enn det Kamasi Washington bringer til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cameron Graves

Planetary Prince

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Tidløst og originalt

Pianisten Olga Konkova og gitaristen Jens Thoresen ga oss julesanger på sitt eget vis for vel et år siden. Nå tar de partnerskapet sitt videre til nye høyder.

Jens Thoresen og Olga Konkova har all mulig grunn til å smile.

Foto: Arne Glørstad

Russiske Olga Konkova har, etter at hun slo seg ned i Norge i 1994, i stadig større grad vist oss hvilken strålende og uttrykksfull pianist hun er. Det har hun gjort i alt fra solotapning til det store bandet Denada. Om det var i Denada hun traff på gitaristen Jens Thoresen vites ikke, men der utgjør de i alle fall en viktig del av kollektivet både ensemblemessig og solistisk.

De originale kammerversjonene av julesanger vi fikk servert på «December Songs» mer enn antyda at det lå veldig mye spennende på lur i dette samarbeidet. Her kommer det første, men forhåpentligvis ikke siste beviset på at det stemte.

Det de to har gjort her er å ta for seg ti kjente låter, eller rettere sagt ni fordi en kommer i to versjoner, og gjort dem fullstendig til sine egne. Robin og Kerns «In Love in Vain» har blitt til «Futile Sentiments», JJ Johnsons «Lament» heter her «Lamento», Miles Davis´»Blue in Green» har blitt værende akkurat det, Kenny Dorhams «Blue Bossa» har blitt til «Bossa Verde», «All the Things You Are» er døpt om til «The Things We Could Have Been», de to versjonene av Coltranes klassiker «Giant Steps» heter her «Minor Tweakz» og «Slow Walk», «Someday My Prince Will Come» har blitt til «One Day!», Jobims «The Girl from Ipanema» heter «Tristissimo» og George Harrisons «Here Comes the Sun» heter enkelt og greit «Sol».

Thoresen åpner ballet aleine med «Futile Sentiments» mens Konkova avslutter likedan med «Sol» - ellers er dette duoekskursjoner og samtaler av det aller mest smakfulle, lyttende og empatiske slaget. Dette er musikk skapt av musikanter med store talenter både når gjelder å behandle sine respektive instrumenter samt å få skapt noe meningsfullt og nytt ut av noe som allerede finnes - bedre musikalsk gjenbruk kan knapt tenkes.

«Old Songs» er altså del to av samarbeidet mellom Olga Konkova og Jens Thoresen. Det er altså plass til veldig mange fler i åra som kommer - det de bedriver er nemlig kammeraktig duojazz i verdensklasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olga Konkova - Jens Thoresen

Old Songs

Losen Records/MusikkLosen

Ingen skuffelse!

Den tyske kvintetten Die Enttäuschung, som betyr skuffelse, leverer som ei kule nok enn gang.

Die Enttäuschung er befolka av noen av Tysklands aller mest fremtredende musikanter.

De som har hatt gleden av blant annet å følge bandet Monk´s Casino - som spiller alle komposisjonene til Thelonious Monk i løpet av én konsert - og Die Enttäuschung, som er befolka av mange av de samme musikantene, vet at det er kvalitet på gang når «ny» musikk kommer til overflata.

Herrene har helt siden begynnelsen av 90-tallet stått i spissen for moderne, akustisk og tildels eksperimentell jazz i Tysklands og kanskje Europas største kulturelle smeltedigel, Berlin.

Die Enttäuschung har jeg hatt gleden av å følge både live og gjennom to tidligere skiveutgivelser, «Die Enttäuschung» fra 2009 og «Vier Halbe» fra 2012, og da med den samme kvartettbesetninga. Nå er trompeter Axel Dörner, bassklarinett- og klarinettist Rudi Mahall og bassist Jan Roder fortsatt tilstede mens trommekrakken er overtatt av veteranen Michael Griener pluss at kvartetten har blitt utvida til kvintett med trombonisten Christof Thewes.

Det betyr at det låter annerledes av «Skuffelsen» enn tidligere. Frontrekka med tre stemmer er «fullere» enn med bare Dörner og Mahall og med Griener har de fått ny energi og nye ideer fra rytmeavdelinga.

Det som er «likt» fra tidligere møter er de sprudlende og originale låtene som alle bortsett fra Thewes har skrevet og de totalt originale soliststemmene som har vært med på å sette preg på moderne europeisk jazz i flere tiår nå.

Die Enttäuschung byr nok en gang på kompromissløs, tøff og sprudlende jazzmusikk som er fullstendig tidløs. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Die Enttäuschung

Lavaman

Intakt Records/Naxos Norway

Vakre stemninger

Mens den stille, vakre snøen laver ned, strømmer like stille og like vakre stemninger ut av høytalerne fra Anders Rogg.

Anders Rogg sørger for flott start på dagen - eller slutt på den. Sikkert midt på dagen også.

Svært mange av oss forbinder Anders Rogg med Tramteateret - det vil si intelligent musikalsk humor med snert og ofte i et heftig tempo. Tramteateret er historie for lenge siden og Rogg tilegner denne plata til Arne Garvang, Billy Johansson og Anne Nyutstumo, tre av kollegene fra gruppa som nå har gått ut av tida.

«Nattasanger», og sikkert også «Lyden av lys» og «Videre» fra 2001 og 2005 som er de to første soloskivene til Rogg, viser oss ei helt annen side av pianisten og komponisten Rogg. Jeg har ikke hørt de to første vitnesbyrdene, men basert på «Nattasanger» så er Rogg en stemningsskaper av stort format. Han tar oss enkelt og greit med til steder det er godt å være.

Utgangsgpunktet for «Nattasanger» var å lage musikk til livets begynnelse, men etterhvert utvikla den seg til å bli musikk om begynnelsen i sin alminnelighet.

Musikken, som Rogg med tre unntak har skrevet, er spilt inn i løpet av et år fra desember 2015. Unntakene er folkemelodien «Sulla meg litt» der Birgitte Grimstad synger, den amerikanske tradlåta «Rock-a-bye Baby» der Thea Stabell synger og den armenske folkesangeren «Natta» der Trygve Seim spiller tenorsaksofon og Armen Stepanian trakterer duduk og der Rogg ikke spiller.

Bortsett fra på låta «Ro» der Carl Petter Opsahl spiller bassklarinett sammen med en vokalkvartett, så spiller Rogg på alle låtene i alt fra solotapning til diverse besetninger og på enten flygel, elpiano, klokkespill, trøorgel, synth, trekkspill, melodisk eller styggepiano!!!!!

Han har i tillegg til de nevnte med seg blant andre saksofonist Håkon Kornstad, fiolinist og bratsjist Frode Larsen og cellist Audun Sandvik og på mange forskjellige vis skaper Rogg & Co så vare og flotte stemninger som vi vel kan ønske oss.

Hvor i de ymse musikalske landskap finner vi Rogg og hans uttrykk? Nesten umulig å si med få ord. Han henter hemningsløst fra folkemusikk, religiøse folketoner, klassisk musikk, jazz og gudene vet hva og setter det sammen til et brygg som er både vakkert, ærlig, søkende, inderlig og givende. Natta kan komme nå og det er bare å glede seg til den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Rogg

Nattasanger

Grappa/Musikkoperatørene

Verdens beste sanger

De fleste av oss har vel sine favoritter og her finnes det sjølsagt ingen fasit. For meg befinner Ella Fitzgerald seg uansett helt der oppe.

Ella Fitzgerald på besøk i vår del av verden.

I fjor var det 100 år siden Ella Fitzgerald blei født. Det blei markert på mange måter gjennom 2017 og helt på slutten av året kom også denne fantastiske liveinnspillinga fra 1956, som har ligget godt gjemt i Verves arkiver i over 60 år, som ei herlig avslutning på jubileet. Den kom ikke min vei før over nyttår, men jeg kan love alle at bedre måte å feire Ellas 101-års jubileum finnes knapt.

Ella Fitzgerald (1917-96) hadde akkurat avslutta sin periode på Decca. Den varte fra 1935 og i 20 år. Da fant impresario, manager og plateselskapsdirektør Norman Granz, som også introduserer Ella her på klubben Zardi´s i Los Angeles, et smutthull i kontrakta hennes, fikk henne ut av Decca- og popgrepet de hadde festa på henne, oppretta et nytt selskap, Verve, og resten er som det sies historie.

Ella Fitzgerald ville jo synge jazz og gjennom hennes engasjement i konsertserien Jazz at the Philharmonic kloden rundt, med noen av de største instrumentalistene jazzen hadde frembrakt, viste så tydelig som vel tenkelig at der hadde hun noe å gjøre.

Etter at Verve blei hennes «hjem» og hennes legendariske Songbook-innspillinger blei sjøsatt, fikk Ellas karriere en ny boost som skulle vare livet ut. Mens hun holdt på med innspillingene av dette materialet, stakk hun altså rundt hjørnet ved enkelte anledninger både for å hygge seg sjøl og sitt stadig voksende publikum. Rundt hjørnet i dette tilfellet betydde klubben Zardi´s midt i LA og med sin trio bestående av pianisten Don Abney, bassisten Vernon Alley og trommeslageren Frankie Capp tar hun oss med på to sett 2. februar 1956.

Ella er i superform og strålende humør og flørter med publikum fra start til mål. Repertoaret, som består av 21 låter, har «alt» fra «Tenderly» via «How High the Moon» og «A-Tisket, A-Tasket» til «My Heart Belongs to Daddy». Her viser hun at hun fikser alle slags tempi like godt og husker hun ikke teksten, så lager hun en ny underveis slik bare hun kunne. Publikum kommer med ønsker hele veien og de får stort sett sine ønsker oppfylt også!

Den tekniske kvaliteten er framifrå når vi vet at opptaka er gjort for over 60 år siden. Ella scatter - hun var den aller beste til det også, hun synger, hun swinger, hun underholder - hun hadde enkelt og greit alt.

Ella Fitzgerald blei sjølsagt feira kraftig i fjor. For meg er hun en sanger, musikant og stilskaper som bør feires hvert eneste år.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ella Fitzgerald

Ella at Zardi´s

Verve/Universal

Vakkert og unikt

radio.string.quartet fra Østerrike er en strykekvartett som skaper musikk på et helt eget vis. Med Jens Christian Bugge Wesseltoft involvert som co-produsent blir det enda mer unikt.

radio.string.quartet krysser musikalske grenser som ingen andre.

Når en strykekvartett, som nesten sjølsagt har sitt utgangspunkt i klassisk musikk, gjennom plateinnspillinger med musikken til Mahavishnu Orchestra og Joe Zawinul mer enn antyder at de har referanserammer som går langt utenfor de tradisjonelle for en slik kvartett, så er det med stor spenning vi møter dem igjen med Jens Christian Bugge Wesseltoft både som utgiver og medprodusent.

radio.string.quartet, som ikke har relasjon til noen radiostasjon, består av den «nye» cellisten Sophie Abraham, fiolinistene Igmar Jenner og Bernie Mallinger og bratsjisten Cynthia Liao. I tillegg til å behandle sine respektive instrumenter på aller beste vis, så synger alle sammen også.

Når de, sikkert med et smil på lur, ikke kaller musikken sin for CrossoverJazzClassicPopFusionRockNewmusicElectronic, så er det likevel lett å begripe at denne kvartetten er i gang med noe eget. De hjelper oss heller på vei gjennom å nevne noen referanser de har lytta mye på de seineste åra: Schuberts pianosonater, Nine Inch Nails, Jun Miyake, Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen, Korngold Piano Quartet, est, Arvo Pärt, Sam Amidon og Feist.

Denne gangen er det bare musikk skrevet av de fire vi blir servert. I all hovedsak er den spilt inn i garasjestudioet til Igmar Jenner. Vanligvis er dette en liveinnspillende-i-studio kvartett, men her har de benytta en mer produsert innfallsvinkel der de også synger på noen låter og har sampla sine egne instrumenter - en slags pop-måte å produsere på. Der har de garantert fått verdifull av Bugge som også spiller piano og synth på et spor pluss at hans samarbeidspartner Henrik Schwarz bidrar med sitt elektronikkarsenal på et annet.

Til sammen har det ført til et spennende, annerledes og veldig utfordrende visittkort fra radio.string.quartet som må være blant klodens mest originale og tøffeste strykekvartetter - med noko attåt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

radio.string.quartet

In Between Silence

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En nordmann i New York

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Vinnie Sperrazza er et nytt navn for meg, men når Eivind Opsvik er med på laget vet jeg at det er spennende saker på vei.

Vinnie Sperrazza er et nytt og særdeles spennende bekjentskap.

Bassisten Eivind Opsvik, som stakk over fjorden til New York rundt 2000 - altså lenge før Trump gjerne ville ha over flere nordmenn, har etablert seg i det usedvanlig oppegående og søkende Brooklyn-miljøet. Der har han også starta sitt eget plateselskap, Loyal Label, og det er der denne musikken med Vinnie Sperrazza Apocryphal har funnet sitt naturlige hjem.

I 2014 kom bandets debutalbum, Apocryphal, og med seg da, som nå, hadde Sperrazza Opsvik, gitaristen Brandon Seabrook og altsaksofonisten Loren Stillman - alle viktige ingredienser i det blomstrende Brooklyn-miljøet som mange mener har tatt over hegemoniet fra Manhattan i jazzens hovedstad.

Her har Sperrazza skrevet sju låter som spenner over et vidt spekter av inspirasjonskilder. Den første låta heter «Sun Ra» og trenger ingen videre forklaring og seinere hører vi impulser fra Squarepusher, lydsporet til David Lynch sin Eraserhead, Monty Python’s Terry Gilliam, victoriansk litteratur og mange besøk i Brooklyn Public Library sin historieavdeling - i følge Sperrazza sjøl. Musikkens postrock uttrykk, improvisasjon sjølsagt og bruk av elektronikk peker til sammen i ei spennende samtidsretning - ei retning Vinnie Sperrazza Apocryphal er mutters aleine om.

Veldig mye av det ovenstående er henta fra selskapets egen beskrivelse av bandet og musikken og jeg er faktisk helt enig i det de hevder. Vinnie Sperrazza står i spissen for noe som låter totalt annerledes og bekrefter at han og Brooklynmiljøet han hører hjemme i ligger svært langt fremme i løypa når det gjelder å bringe ny og utfordrende musikk til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vinnie Sperrazza Apocryphal i aksjon.

Vinnie Sperrazza Apocryphal

Hide Ye Idols

Loyal Label/vinniesperrazzaapocryphal.bandcamp.com

Fra Roma med sang

Det er på ingen måte bare Thor Hushovd som har hatt Grimstad som utgangspunkt og som har gjort karriere i Italia og dalstrøka rundt. Nina Pedersen er et utmerka eksempel på det.

Nina Pedersen har vært en skjult skatt altfor lenge.

Nina Pedersen har vært bosatt i Roma siden 1990 og har sikkert fulgt oppfordringa om å gjøre som romerne - når hun er i Roma. I tillegg har hun gjort som vokalister med noe på hjertet ofte gjør, nemlig å gi oss et musikalsk visittkort med internasjonalt snitt. Så bra er hun nemlig.

Pedersen hadde allerede gitt ut ei plate da vi her hjemme fikk møte henne for første gang i 2014. Da ga hun oss «So Far So Good» på Hilde Louise Asbjørnsens selskap Sweet Morning Music. Stort sett alt av tekst og musikk var skrevet av Pedersen, i tillegg til «You Must Believe in Spring» og en Jobim-låt. Hun fortalte oss at hun var en historieforteller av solid klasse, en melodiker av rang og utstyrt med ei varm, lys/mørk og intim stemme. Alt dette viderefører hun på et strålende vis på «Eyes Wide Open».

Med sju egne låter pluss ei skrevet av ingen ringere enn radarparet Karin Krog og John Surman - Krog har dessuten skrevet noen hyggelige ord i omslaget som jeg slutter meg fullt ut til - bekrefter altså Pedersen at hun er en formidler på svært høy hylle der hun forteller sine historier med god tid i en usedvanlig empatisk og varm setting.

Pedersen synger på engelsk og gjør det med perfekt uttale og fin diksjon og hun trives aller best i medium/ballade/bossa-landskap. Med seg har hun en utmerka trio med ukjente folk for oss her nord, men som absolutt bør nevnes likevel: Marco Loddo på bass, Pierpaolo Principato på tangenter og Giampaolo Scatozza på trommer og live elektronikk. Gjestene, på to spor hver, Aldo Bassi på trompet og Paolo Innarella på saksofon er absolutt med og sørger for ekstra krydder.

Nina Pedersen har altså holdt seg «skjult» der nede blant Forum Romanum i neste 30 år. Det er på høy tid hun får mer oppmerksomhet både her hjemme og i resten av verden - hun har nemlig mye å fare med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nina Pedersen

Eyes Wide Open

Losen Records/MusikkLosen

Back to the 80´s

Tramteateret hadde en stor hit med den låta. Ketil Bjørnstad hadde så avgjort også et nært forhold til dette tiåret og hans tredje runde i det voldsdomme prosjektet å skrive seg gjennom sitt liv, har blitt nok en bekreftelse på et enormt forfatterskap både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet.

Ketil Bjørnstad i en stilstudie fra det spennende 80-tallet.

I løpet av de siste tre åra har de heldigste av oss hatt gleden av å bli med på Ketil Bjørnstads ambisiøse reise fra tidenes morgen - for hans del - fra 60-tallet (inkludert litt av 50-tallet) og foreløpig til slutten på 80-tallet. Det har tatt sin tid å komme gjennom årets roman, både fordi den som de andre også er omfattende og klokker inn på knappe 800 sider og fordi en rekke av Bjørnstads kolleger har funnet ut de også skulle gi ut ganske så omfangsrike romaner denne høsten. Når det er sagt, eller skrevet, så lever denne beskrivelsen av et særdeles spennende, viktig og hendelsesrik tiår også inn i det nye året og med oss i åresvis fremover.

Det er det med dette enorme Bjørnstad-prosjektet, som nå altså er halvveis, at det blir med oss både i nåtid og i fremtid fordi det i tillegg til å være flott litteratur, også er ei «forelesning» i vår egen tids historie som er en nyttig påminnelse for oss som var til stede og som samtidig kan være ei «lærebok» i historie for stadig nye generasjoner.

Researchen som Bjørnstad, og sikkert mange medhjelpere, har gjort og husken hans er intet mindre enn imponerende. Vi blir minna om store og små hendelser som satte spor i de fleste av oss og så tar Bjørnstad oss nok en gang med inn i sin private sfære - uten å bli for privat.

Likevel overrasker han ganske kraftig når han flesker til mot litteraturkritikerne Cathrine Krøger og Ane Farsethås og musikkanmelder Ståle Wikshåland. Dette «svaret» har nok ligget til marinering noen år og noe forteller meg at Bjørnstad har lengta etter å få lufta ut.

På det nasjonale og personlige planet var Treholt-saka den aller viktigste for Bjørnstad på 80-tallet. Han engasjerte seg voldsomt for den i noens øyne forhåndsdømte Treholt - han la enkelt og greit hodet på blokka, noe som kanskje til og med gikk ut over karriera hans både som forfatter og musiker. Hans engasjement er strålende beskrevet og får garantert flere enn meg til å tenke seg om nok en gang.

Så ebber 80-tallet ut med Murens og kommunismens fall i hele Øst-Europa og med det ender sjølsagt også Bjørnstads 80-tall. Mer dramatisk og mer spennende avslutning kunne verken vi eller Bjørnstad ønske oss og det borger for et 90-tall vi skal få stifte bekjentskap med mot slutten av året. Det er bare å glede seg - Bjørnstad er nemlig fortsatt i storform.

PS Så er det en av mine kjepphester da. Navn skal skrives riktig - punktum. Med det store apparatet Aschehoug har til sin disposisjon bør vi forlange at slikt skjer og trøsten er at det er bedre denne gangen enn tidligere. Uansett: Sjefen i Jugoslavia het Tito og ikke Titov, Ullevaal stadion skrives slik og ikke Ullevål som sjukehuset, Lech Walesas kone heter Danuta og ikke Damita, Lars Jacob Krogh var heller aldri NRKs USA-korrespondent, Olof Palmes sønn heter Mårten og ikke Morten og nylig avdøde statsminister Odvar Nordli het det og ikke Oddvar Norli. Navnepolitiet lover å pusse brillene til «Nittitallet» kommer - jeg gleder meg allerede.

Ketil Bjørnstad

Åttitallet - Verden som var min

Aschehoug

Legenden

Ahmad Jamal. Bare smak på navnet - det låter musikk hele veien.

Ahmad Jamal - det blir ikke så mye mer smakfullt.

Pianisten Ahmad Jamal (87), døpt Frederick Russell Jones, men etter at han konverterte til islam i 1950, bytta han navn og har så avgjort blitt mer kjent som Ahmad Jamal. I godt og vel seks tiår har Jamal hatt en helt spesiell posisjon i jazzmenigheta - en posisjon han sørga for å gi seg sjøl ved utgivelsen av plata «Live at the Pershing: But Not For Me» i 1957 sammen med bassisten Israel Crosby og trommeslageren Vernel Fournier. Der viste Jamal for første gang fram sitt høyst personlige uttrykk - et uttrykk han har vært trofast mot siden.

Jamal er oppvokst i bebopskolen, men valgte å ta´n ned i et mer cool-liknende, melodisk og lettfattelig landskap. Det førte til at mange mente at det han drev på med nærma seg cocktail-piano eller lettbeint underholdningsmusikk. Jeg mener det er veldig feil og denne innspillinga, gjort i juli 2016, er et godt bevis på det.

Med sin kvartett bestående av den tidligere Weather Report-perkusjonisten Manolo Badrena, bassisten James Cammack og trommeslageren Herlin Riley, tar Jamal oss på ei herlig, sval og usedvanlig melodisk og personlig reise med unike og neddempa versjoner av kjente låter som «Sometimes I Feel Like a Motherless Child» og «Autumn Leaves», pluss en rekke egne komposisjoner, inkludert to versjoner av hyllesten til en by som garantert kommer høyt opp på lista til Jamal, «Marseille». Her har han også skrevet en verbal hyllest, som på den ene versjonen blir resiterert/rappet av Abd al Mailk og på den andre sunget av Mina Agossi.

Musikken er gjennomført smakfull og varm - ingenting er «farlig» her. Det gjør godt fra tid til annen og ingen andre enn Ahmad Jamal kan dette «språket» bedre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ahmad Jamal

Marseille

Jazzbook Records/Jazz Village/Naxos Norway

I vind og skygge

Fra Rogaland dukker det opp en trio ut av det store intet - for min del. Lyng gir oss to bevis på at de har masse deilig musikk i grenseland mellom vise, pop og jazz å dele med oss.

Lyng har mye unikt og flott på hjertet.

Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk, er at det dukker opp overraskelser fra de underligste dalstrøk både titt og ofte. Nå betyr ikke det at jeg mener at Stavanger er et underlig sted - heller tvert i mot. De siste par åra har det nemlig kommet mye musikk over fjellet med røtter i masse forskjellige sjangre og fellesnevneren er at kvaliteten er gjennomført høy.

Det at kvaliteten er høy er ikke ensbetydende med at «folket» får høre det som kommer ut - nesten tvert i mot. Det at man kommer fra steder utenfor Oslo betyr at oppmerksomheten hos både radio, TV og nasjonal presse er vanskeligere å oppnå og Lyng kommer dessverre inn under den kategorien.

Lyng består av Gerhard Ersdal på gitar og tangenter, Astrid Espe på bass, koring og torader og Rigmor Jønsson på vokal. De har funnet sammen i et vakkert, neddempa og usedvanlig melodisk og lyrisk uttrykk der i all hovedsak Jønssons tekster, både på norsk og plettfritt engelsk og fransk, og Ersdals melodier og arrangement, tar oss med inn i et landskap som henter hemningsløst fra visetradisjonen samt pop, blues og jazz og sikkert en hel del annet også.

Jønssons vakre og lyse stemme ligger hele tida langt fremme i lydbildet og det tåler den på alle måter og Ersdal og Espe kler henne på et empatisk og stillfarende vis. Den franske folkevisa «Au Clair de la Lune» er unntaket - et hederlig sådan - ellers får vi 29 unike viser med Lyng - en fin trio som fortjener oppmerksomhet langt utenfor Stavanger og tilliggende herligheter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lyng

Dragevind

JøyeMegMusikk/rogalyd.no

Lyng

Skyggen min

JøyeMegMusikk/rogalyd.no

Umulig dans

Fra Spania, via New York, kommer Marta Sánchez og gir oss original og spennende akustisk jazz anno i dag.

Marta Sánchez og hennes kvintett har gjort seg godt kjent på gatene i New York.

I 2011 satte den klassisk skolerte Marta Sánchez kursen for New York og siden har hun blitt der værende. Jazzen kom snikende etterhvert og siden slutten av 90-tallet har Brad Mehldau vært en viktig inspirasjonskilde. Det forteller oss en hel del om hvilken retning musikken hennes er på vei, men det skal raskt legges til at Sánchez har noe helt eget å by på.

Det hevdes jo at New York, nærmere bestemt Brooklyn for Sánchez´ del, er verdens største smeltedigel for nesten hva som helst. Kvintetten til spanske Sánchez er vel kanskje noe av det aller beste bevis på det. Med seg har hun Daniel Dor fra Israel på trommer, Roman Filiu fra Cuba på altsaksofon, Rick Rosato fra Canada på bass og Jerome Sabbagh fra Frankrike på tenorsaksofon - nærmere et musikalsk mini-FN er det vel vanskelig å komme.

Sánchez, som er en utmerket solist med et distinkt anslag og som samtidig er utstyrt med stor dynamisk dømmekraft, har skrevet all musikken her til dette som er hennes tredje cd under eget navn, men som er mitt første møte med hennes univers.

Sánchez benytter seg av referanser fra både jazzens, rockens og den klassiske musikkens verden og setter det sammen til noe som hun har satt sitt eget bumerke på, ofte med spesielle taktarter. Hennes medsammensvorne, som også er nye bekjentskaper for meg, holder alle meget høy standard som solister, samtidig som de er svært så solidariske og empatiske i forhold til Sánchez´ budskap.

«Danza Imposible» har blitt et meget hyggelig møte med ei helt ny stemme - Marta Sánchez.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marta Sánchez Quintet

Danza Imposible

Fresh Sound New Talent/martasanchezquintet.bandcamp.com

Noko for seg sjøl

Alle som har hatt gleden av å oppleve Erlend Apneseth Trio enten live eller på plate, vet at musikken som kommer ut derfra er noe for seg sjøl. Slik er det også med oppfølgeren til debuten «Det andre rommet» - «Åra».

Erlend Apneseth Trio midt i naturen de sikkert føler seg hjemme i.

Hardingfelespilleren Erlend Apneseth (27) fra Jølster i Sogn og Fjordane er utdanna ved Ole Bull-akademiet på Voss og er nå bosatt i Ål i Hallingdal. Det mer enn antyder et nært slektskap med noe som er rotekte norsk. Det fikk vi også et herlig bevis på gjennom trioens debut og med bestillingsverket til Førde-festivalen, «Nattsongar», som begge har kommet ut siden 2016.

Da «Det andre rommet» blei unnfanga var trioen ganske fersk og hadde lite live-erfaring å slå i bordet med. De usedvanlig søkende og improviserende musikantene Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Stephan Meidell, her på akustisk barytongitar, live sampling og elektronikk - to utmerkede representanter for det oppegående Bergensmiljøet, var med første gangen og er fortsatt hjertelig tilstede. Nå har de mye mer ballast i ryggsekken, de har spilt mye live siden debuten og de har funnet fram til enda mer original og spennende musikk.

Med all erfaring og kunnskap om og kjennskap til hverandre, gikk de denne gangen til verket med en del skisser og melodisk materiale som de lekte seg med i dagene før opptak. De tok opp alle øvelsene og hørte gjennom alt for å sile ut det som fungerte og det som ikke funka.

Det har ført til knappe 40 minutter med 10 låter der impulser fra alt fra folkemusikk til samtidsmusikk, via impro og jazz har smelta sammen til noe helt eget. Hardingfela står hele tida sentralt og plutselig får vi også besøk av lyrikeren Erlend O. Nødtvedt som med sitt eget dikt «Lysne» tar det hele i ei ny retning på et spor.

Erlend Apneseth og hans trio var noe helt spesielt da de så dagens lys for et par år siden. De er fortsatt det og enda mer spennende og enda modnere nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Apneseth Trio

Åra

HUBRO/Musikkoperatørene

Vakkert og personlig

Engelske Django Bates har vært en av mine favorittpianister i en årrekke. Endelig får vi møte hans utmerkede trio også.

Django Bates´ Belovèd med Peter Bruun på trommer og Petter Eldh på bass under Oslo Jazzfestival.

De som har hatt ørene og andre sanser åpne for spennende jazz med utgangspunkt i fotballøya i vest, har vært oppmerksom på Django Bates (57) helt siden siden begynnelsen av 80-tallet. Med det store bandet Loose Tubes og de mindre Human Chain og den utmerkede kvartetten First House, markerte Bates seg raskt som en unik komponist og pianist, noe vi seinere også fikk oppleve i Sidsel Endresens band på hennes to ECM-utgivelser.

Bates, som vi sist møtte i en hyllest av Beatles-klassikeren «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» arrangert for storband, har i tillegg til ei flott karriere som utøvende musiker, også en langt framskreden CV som pedagog. I 2005 begynte han å undervise ved København prestisjetunge Rytmisk Musikkonservatorium og etter noen dagers vandring i gangene hørte han to «stemmer» i et øvingsrom som fikk han til å revurdere sin beslutning om aldri å sette i gang en tradisjonell trio med bass, piano og trommer. Bates mente det var mer enn nok av dem i jazzhistoria allerede. De to «stemmene» tilhørte den danske trommeslageren Peter Bruun (38) og den svenske bassisten Petter Eldh (34).

Heldigvis gjorde de to unggutta og studentene så stort inntrykk at trioen raskt blei en realitet - først på et fritt øvingsnivå, seinere for å gjøre egne versjoner av Charlie Parkers musikk for nå å dokumetere musikk stort sett ført i pennen av Bates. Det er to unntak her også, nemlig Parkers «Passport» og «This World» av Bates´ gamle samarbeidspartner, saksofonisten Iain Ballamy.

Det vi får oppleve med denne usedvanlig samspilte og empatiske trioen, er triojazz på sett og vis i tradisjonen etter Bill Evans: alle de tre instrumentene spiller ei like viktig rolle, men her framstår tre fantastiske lyttere og instrumentalister likevel som noe helt eget.

Tittelen «The Study of Touch» sier mye om hva slags musikalsk landskap vi beveger oss inn i her. Dette er ei melodisk reise så fintfølende, så klangrik og så uttrykksfull at den raskt beveger seg opp mot triotoppen på mi private liste. Det at den er spilt inn hos maestro Kongshaug i Rainbow i Oslo skader heller ikke og i Peter Bruun har det dukka opp en fargelegger som kanskje kan være Jon Christensens verdige arvtaker en dag. Herlig på alle vis er dette trio-visittkortet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Django Bates´ Belovèd

The Study of Touch

ECM/Naxos Norway

Et annerledes møte

Jan Bang og Audun Kleive er to av våre mest innovative og spennende musikanter. Her møter vi dem sammen.

Audun Kleive og Jan Bang - herlige og originale møter.

Siden Jan Bang og Erik Honoré etablerte den grensesprengende Punktfestivalen i Kristiansand i 2005, har det ført til mye, annerledes og spennende musikk. Herrene har vært eksepsjonelt flinke til å programmere og skape konstellasjoner få om noen hadde drømt om. Ikke minst har de, om ikke skapt, så i alle fall tatt live remix-sjangeren til et helt nytt nivå. Her får vi stifte bekjentskap med noen av remixene Bang og Kleive har gjort sammen på Punktfestivalen - både i Kristiansand og Praha, der det har dukka opp en avlegger.

Vi får være med på fire remxier gjort live som alltid og utgangspunktene er konserter gjort av artistene Eténèsh Wassié & Mathieu Sourisseau, Raster Notons Atom TM og Clarinet Factory & Floex - ingen av dem størrelser jeg har noe kunnskap om. Det betyr at jeg ikke har den minste anelse om hvordan «originalen» låt, så min vurdering blir utelukkende basert på hva Bang og Kleive har skapt.

Det er mer enn nok for meg. Grunnen er at de to har skapt fire flotte, unike og ikke minst imponerende stykker musikk i et lydlandskap ingen andre, på denne jord i alle fall, er i stand til å skape.

Perkusjonsforbildet Kleive er jo også en langt framskreden elektroniker, mens knotteskruer Bang er en lytter og en improvisator som hele tida sørger for at musikken og tankene beveger seg videre. Musikken er melodisk, søkende, spennende og hele tida annerledes - dette kunnne bare Jan Bang og Audun Kleive skapt.

Denne utgivelsen finnes kun på vinyl og digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Kleive & Jan Bang

The Periphery of a Building

Gråtone/Musikkoperatørene

Jazz mot nazisme

For nesten ti år siden blei den amerikanske trommeslageren og bandlederen Mike Reed og bandet hans «fanget» av en nazimob i den tsjekkiske byen Prerov. Her kommer Reeds historie og bandets musikalske tanker.

Mike Reed i spissen for sitt band People, Places & Things.

På vei fra spillejobb i Tsjekkia til Krakow i Polen, blei Mike Reed, tenorsaksofonisten Tim Haldeman, bassisten Jason Roebke og altsaksofonisten Greg Ward - til sammen People, Places & Things - simpelthen lurt til å gå av toget på feil stasjon. Det skulle vise seg å være i Prerov og byen viste seg å være på bristepunktet på grunn av en stor samling av nynazister. Kvartetten til Reed, med to afroamerikanere og to hvite, blei raskt sentrum for stor «interesse» fra nynazistene og bandet frykta raskt for livene sine. Etter mange viderverdigheter, som Reed forteller sterkt om i omslaget til cden - slikt er vanskelig med strømming gitt, kom de seg unna, men opplevelsen har sjølsagt satt seg fast og blitt med de fire for resten av livet. Historia fikk enorm oppmerksomhet verden rundt - nå bør musikken til Reed og bandet hans få like stort gjennomslag, men jeg tviler aldri så lite.

Reed og kvartetten hans som kommer fra Chicago, og muligens derfor ikke har fått samme oppmerksomhet som et New York-ensemble ville ha fått, framstår som et supertøft band med solide røtter i den akustiske 60-talls arva fra Sambandsstatene, men satt inn i et musikalsk utrykk anno vår tid. Reed (43) er også et relativt ferskt medlem av musikerkollektivet AACM og musikken hans har så definitivt røtter i den tradisjonen også.

Marvin Tate, som resiterer sterke tekster med klare politiske over- og undertoner på noen av spora, kornettisten Ben Lamar Gay og bassklarinettisten Jason Stein, er også gjester og forteller oss veldig tydelig at det finnes mye strålende talent i Chicago som kommer oss for øre altfor sjelden.

Reed sier at «the music is a companion to my dream-like reflection on the ultimate contradiction of being and being other». Jeg har uansett fått en ny favoritt i Reed og hans musikk om han er seg sjøl eller ikke. Dette er tøft og flott på alle slags vis og historia er en nyttig påminnelse om at vi ikke må glemme verken vår nære eller litt fjernere fortid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Mike Reed

Flest & Bone

482 Music/mikereed1.bandcamp.com

Til ettertanke

Knut Bjørnar Asphol er en usedvanlig allsidig musikant. Her møter vi han i det ettertenksomme hjørnet.

Knut Bjørnar Asphol sammen med noen av sine beste venner.

Den ene dagen treffer vi Asphol i en øs pøs Toten-soulsetting sammen med Stjernekampvinner Knut Anders Sørum. Seinere får han Spellemannpris for beste barneplate sammen med kona og de to sønnene sine med Superbarnas «Hipp Hurra».

Knut Bjørnar Asphol stopper på ingen måte der. Med «The Awakening» gir han oss nemlig sin sjette solo-cd siden han debuterte med «Organic Ocean» i 2008. Med seg underveis på sine musikalske ekskursjoner har han fått kremmusikere som Jan Bang, Stian Carstensen, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær. Nå har han derimot strippa startoppstillinga nesten inntil beinet.

Her dreier det seg i stor grad om Asphol - og kun Asphol. Han har komponert og produsert musikken og han spiller alle instrumenter som er involvert her - det vil si gitarer, tangenter, maskiner, computere og gudene vet hva. Asphol har tydeligvis veldig god kontroll på hva studioet han er utstyrt med hjemme kan levere. Med alle ideene på plass kun i sitt eget hode, har han skapt ambient og atmosfærisk musikk som noen ganger beveger seg, men som andre ganger står nesten stille.

Jeg får underveis bilder som tar meg med til yogatimer eller meditasjon - altså musikk som beveger seg lite og som beveger meg lite. Den oppleves på et vis som søvndyssende - egna til at den store ro skal senke seg. Det er for så vidt ikke noe feil med det, det er bare det at slike new age-liknende uttrykk ikke appellerer noe særlig til meg.

På noen av spora har Asphol med seg vokalistene Frida Amundsen og Petter Skippervold - som resiterer to dikt. Det er så avgjort med på å få bevegelse i musikken og Asphol viser oss ved flere anledninger at han både er en meget god gitarist og en melodiker av rang. Det er så avgjort når han beveger seg dit at jeg trives best med Knut Bjørnar Asphol og hans oppvåkning.

De som er ute etter ei stille og meditativ musikalsk reise, kan definitivt hyre på her. De som vil ha en ny dose av den heftige og rocka Knut Bjørnar Asphol skal leite helt andre steder.

Knut Bjørnar Asphol

The Awakening

Labels&Gentlemen/Musikkoperatørene

Vinden blåser fra vest

Den amerikanske gitaristen Scott DuBois tilhører den meget spennende underskogen i moderne amerikansk jazz. Her følger nok et eksempel på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Scott DuBois er en meget original komponist og gitarist.

Mitt første møte med Scott DuBois (39) var for to år siden da han ga oss «Winther Light». Det tok ikke lang tid å skjønne at vi hadde med en musikant å gjøre som hadde noe uamerikansk å fare med. To år seinere kommer altså oppfølgeren som en solid manifestasjon på at DuBois har fortsatt utviklinga fram mot seg sjøl.

Som sist har han med seg et ypperlig kollektiv med den meget etterspurte bassisten Thomas Morgan, den danske trommeslageren Kresten Osgood og den tyske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Gebhard Ullmann.

Med «Autumn Wind» har komponisten DuBois gått bakover i kronologien fra vinter til høst og gjennom de 13 komposisjonene beskriver han sine opplevelser fra september til desember. Ideen fikk han på en tysk togstasjon etter en turné med bandet sitt: han ville bruke tre kvartetter til å skape en samtale mellom samtidsmusikk og moderne jazzlåter og improvisasjon.

Det førte til at han gikk i studio i København med jazzkvartetten sin først i februar i fjor og deretter med en strykekvartett og en blåsekvartett i New York i april. Det har ført til en organisk og unik musikalsk reise gjennom høstmånedene med stor bruk av dynamikk der forskjellige moderne uttrykk møtes og der vi får høre fire meget langt framskredne jazzmusikanter som tydeligvis har et nært og ekte forhold til hverandre etter å ha jobba mye sammen. Det at to kommer fra USA og to fra Europa har definitivt hatt sitt å si for det endelige uttrykket.

Scott DuBois framstår som en original, spennende og inderlig komponist, bandleder og ikke minste gitarist. Han fortjener mye mer oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scott DuBois

Autumn Wind

ACT/Musikkoperatørene

Fri flukt

Randi Tytingvåg har gjennom flere år og en rekke plateutgivelser vist oss at hun har noe unikt å fare med både som vokalist og låtskriver. Her gjør hun det kanskje i større grad enn noensinne.

Randi Tytingvåg Trio samla rundt en mikrofon.

Randi Tytingvåg (39) fra Stavanger har vist oss gjennom konserter i inn- og utland og fem tidligere skiver at hun er i besittelse av en allsidighet og en stemmeprakt som gjør at hun skiller seg ut fra «alle» andre. Hun har også stått mye på teaterscena etter at hun vendte hjem etter jazzstudier i England rundt 2000.

Vi som har vært så heldige å få følge Tytingvåg gjennom hele hennes platekarriere har skjønt at hun henter inspirasjon fra en rekke kilder som til sammen blir tytingvågsk. Sammen med sin relativt ferske trio er dette tydeligere enn noensinne.

Med gitaristene, vokalistene, og en masse annet, Dag S. Vagle og Erlend E. Aasland som følgesvenner, tolker Tytingvåg et dusin egenkomponerte låter med tekster hun har skrevet sjøl. Det er stort sett så nedpå og så inderlig som vel tenkelig og vi nesten føler at de tre er samla rundt en enkelt mikrofon for å få den rette stemninga.

Jazz, blues, roots, folk og country er gjenkjennbare kilder til dette brygget og når så Knut Reiersrud og Nils Økland dukker opp som gjester på noen av spora, så er det enkelt å legge sammen at «Roots & Wings» må bli et kvalitetsprodukt. Aldri har Randi Tytingvåg vært mer Randi Tytingvåg enn nå - det sier ikke så reint lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Randi Tytingvåg Trio

Roots & Wings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Beintøff start på året!

Den italienske vokalisten Lorenzo Esposito Fornasari, med kunstnernavnet LEF, har samla et superlag med norske musikanter og den amerikanske bassgiganten Bill Laswell til et prosjekt som både rocke- og jazzfolket kan glede seg til.

LEF med et lag i ultrasuperklassen.

Jeg må bryte sammen og tilstå at Lorenzo Esposito Fornasari (40) er et nytt bekjentskap for meg, til tross for at han har jobba med mangt og mange innen moderne, sjangersprengende musikk i grenseland mellom rock og jazz. I bandet Berserk jobba han blant annet med Eivind Aarset og de ga ut sin debutalbum i 2013.

Her har LEF, som har skrevet all musikk og alle tekster, debutert under eget navn også med et meget ambisiøst multimediaproisjekt som har fått tittelen «Hypersomniac». Sammen med landsmannen Pier Luigi Rocca har han skrevet ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et sentralt aspekt og lydsporet til denne fortellinga er det altså det dreier seg om her. De som vil se fortellinga kan gå inn hypersomniacproject.com.

Innspillinga er gjort i Velvet Recording Studio i Oslo og det er egentlig ikke så overraskende når vi ser på lagoppstillinga: Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) på trommer, Nils Petter Molvær på trompet, Ståle Storløkken (Supersilent, Elephant9 og Terje Rypdal) på orgel og andre tangenter og Eivind Aarset på gitar - her snakker vi de upperste av de upperste som Borgulfsen ville ha sagt det - pluss sjølvaste Bill Laswell (Motörhead, Herbie Hancock og Iggy Pop) på elbass og britiske Rebecca Sneddon (Free Nelson Mandoomjazz) på saksofon.

Musikken LEF har skrevet som en viktig del av dette prosjektet henter minst like mye fra beintung rock som fra improvisasjonsmusikk. Sammen med disse utmerkede og usedvanlig åpensinnede musikantene kan han føle seg fri til å ta budskapet sitt akkurat dit han vil - han vet han kan føle seg trygg på at her kommer det personlige bidrag som gjør det hele unikt - og det blir det!

LEF synger på engelsk og han synger rått og tøft og dette er musikk og et uttrykk som snakker i minst like stor grad til rockefolket som til jazzfolket. Det får publikum her til lands muligheten til å høre på Røverstaden (ex-Club7) den 20. april for første gang i Norge i alle fall - og kanskje også verdenspremiere - inntil da anbefales skiva på det sterkeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

LEF

Hypersomniac

RareNoise Records/MusikkLosen