hits

februar 2016

Fra det store intet

Har du aldri hørt om jazzrockbandet Jazzmine og sjefen Tore Bø før? Da er vi i alle fall to, men det anbefales absolutt å bruke tid sammen med musikken deres.

Jazzmine har akkurat gjort unna kirketjenesten og spilt inn sitt debutalbum.

Til tross for at Tore Bø er vaktmester for Ris menighet i Oslo og at "Play" er spilt inn i Holmenkollen kapell, så er det ikke så mye annet som minner om religiøse overtoner her. Vel var det et jazzrockband for noen tiår siden, Koinonia, med blant andre Alex Acuna og Abraham Laboriel på laget som fronta sin kristne overbevisning, men det ser eller hører vi ikke spor av her.

Sjøl om bandleder, elbassist og komponist Bø er en godt voksen mann, så har han altså makta å passere under min radar. Med dette bandet, disse ni låtene - som har fått navnene "Act 1-9" - og dette gjennomførte uttrykket, forteller Bø oss at han har hatt mye på lur - lenge.

Han har vokst opp i et jazzhjem med en far som var som var jazzmusiker og det er tydelig at den gode og varme melodien har spilt ei viktig rolle for Bø - slik låter det i alle fall av Jazzmine.

Med seg har Bø musikanter fra Frankrike, Romania, Tyskland og Ungarn samt den meget lovende saksofonisten Magnus Bakken som sjøl har cd-debutert under eget navn for ikke lenge siden.

Bandet har eksistert siden høsten 2014 og er å finne på klubber i Oslo-området - alle musikantene er bosatt i hovedstaden. I fjor stod Jazzmine også på scena på festivalene både i Kongsberg og i Molde.

Musikken til Bø og Jazzmine er ganske unorsk på mange vis. Vi snakker reinhekla, funky jazzrock og hvis noen spør om det har likhetstegn med band som Spyro Gyra og Yellowjackets, så vil ikke jeg nekte.

Besetninga er i tillegg til Bøs elbass og Bakkens saksofon og EWI, vibrafon, gitar, tangenter og trommer og det er utvilsomt velskolerte musikanter vi har med å gjøre. Det går så absolutt an å hygge seg med musikken til Jazzmine, men av og til havner jeg der at jeg begynner å kjede meg litt. Det blir litt for lite motstand i uttrykket - jeg føler jeg har hørt dette før, sjøl om jeg altså ikke har det.

Uansett skal Tore Bø og Jazzmine ha all mulig slags klapp på skuldera for at de gir oss varm og hyggelig jazzrock - nesten rett fra døpefonten.

Jazzmine

The Play

TerjeB Production/terjeb.no

Herlig å være svensk - i Bergen

Den svenske viseangeren og låtskriveren Robert Vennström har møtt den virtuose trekkspilleren Heine Bugge fra Molde - i Bergen. Fellesnevneren er legendariske Nils Ferlin.

Heine Bugge og Robert Vennström i vakker samklang.

Msnge av oss kjenner Heine Bugge som en stor musikalsk humorist som Kleine Heine sammen med Polka-Bjørn Tomren. Nå møter vi 31-åringen, som også var en meget lovende back på Molde-lag helt opp til seniornivå, i en helt ny setting. Ikke overraskende overbeviser Bugge også voldsomt i et visejazzlandskap der trekkspillet får spille ei framtredende rolle.

Det hevdes med et smil rundt munnen at definisjonen på en gentleman er en som kan å spille trekkspill, men som ikke gjør det. For å si det på en annen måte så har trekkspillet vært instrumentet "musikk-forståsegpåere" har elska å mobbe. Når vi her hjemme de seineste åra har fått opp trekkspillere som Stian Carstensen, Heine Bugge og unge Daniela Reyes Holmsen, så har det blitt litt stillere med trekkspill-vitsinga.

Her forteller Heine Bugge oss kanskje bedre enn noen gang hvilken virtuos musikant han er og du verden som det swinger av han. Bugge er enkelt og greit en strålende jazzmusikant også.

Det forteller han oss i samarbeid med den svenske visesangeren, gitaristen og komponisten Robert Vennström som også har gjort bergenser av seg. Med 16 av den folkekjære svenske poeten Nils Ferlin (1898-1961) sine tildels melankolske, men samtidig også morsomme tekster - som Vennström har satt musikk til, noe Cornelis Vreeswijk ikke fikk lov til av Ferlins kone - tar de to oss med på en herlig drøy halvtime der tekstene får leve godt på toppen av Bugge og Vennströms tonefølge.

Ferlin har skrevet poesi som førte til at han solgte over 300.000 diktsamlinger. Det er poesi som lever den dag i dag - og for mange nye generasjoner også, den er tidløs. Robert Vennström har ei stemme som passer ypperlig til dette landskapet og i Heine Bugge har han funnet det best tenkelige reisefølget.

Heine Bugge er en gentleman som både kan å spille trekkspill og som gjør det - heldigvis!!

Vennström & Bugge

Till Berlin (med Nils Ferlin)

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Hipt og ganske glatt

Mindi Abair er en altsaksofonist og vokalist fra det radiovennlige USA som snakker til mange, men ikke så veldig til meg.

Mindi Abair med sin medvokalist og gitarist Randy Jacobs.

Mindi Abair (46) har i flere tiår allerede vist et stadig voksende publikum at hun har et solid grep om det som amerikanerne kaller adult contemporary music, smooth jazz eller instrumental pop. Det er stor sett hjemme i Sambandsstatene hun har slått veldig gjennom - på de rette radiostasjonene er hun stooor. Her hjemme har det aldri vært noe stort publikum for denne typen musikk og jeg skjønner forsåvidt det.

Her møter vi Mindi Abair og hennes band Boneshakers live på klubben Jazz Alley i Seattle og jeg må innrømme først som sist at dette ikke er min favorittmusikk.

Smooth jazz er akkurat det som uttrykket hevder - glatt og motstandsløs musikk. Når den er spilt inn og produsert i studio så skjer det vanligvis altfor lite for min smak, men når sant skal sies så er det faktisk mye mer trøkk og vitalitet i det når det skjer live.

Abair har i sitt Boneshakers et band der alle synger i tillegg til å spille gitar, keyboards, bass og trommer pluss Sweet Pea Atkinson som "bare" synger. I løpet av de fire februardagene i Seattle gjorde de låter hun stort sett har skrevet sjøl eller sammen med noen av de andre i bandet eller sammen med en av hennes store forbilder, orgelikonet Booker T. Jones. Som en liten ekstra "presang" til folket gjør hun også en versjon av "Summertime" som i alle fall ikke salige George Gershwin hadde hørt for seg og James Browns "Cold Sweat".

Det er masse soul, rhythm and blues, pop, jazzrock, fusion og blues i musikken hennes og publikum i salen hadde det tydeligvis storveis.

Både Abair og hennes medsammensvorne er sjølsagt dyktige musikanter. Likevel er ikke dette noe som går veldig hjem hos meg - det blir for forutsigbart og for glatt enkelt og greit. Som musikk der drinkene er fruktige og schwære og på store festivalscener som Kirketorget i Kongsberg eller Alexandraparken i Molde kan den helt sikkert funke utmerket likevel - også for meg kanskje?

Mindi Abair and the Boneshakers

Live in Seattle

Heads Up International

En av de mest ettertrakta

Eivind Aarset er en av Europas aller mest etterspurte gitarister. Grunnen er åpenbar: han er utstyrt med ei helt spesiell stemme. Her kommer det to nye eksempler på det.

Eivind Aarset med den grå gitaren og den unike sounden.

For de som har fulgt norsk musikk de seineste tiåra så har Eivind Aarset spilt ei veldig sentral, men samtidig beskjeden rolle. Det er ikke overraskende: Aarset er ikke akkurat typen som roper høyest for å si det slik. Musikalsk derimot har Aarset, som for det internasjonale publikummet fikk sin stemme først godt eksponert i forbindelse med Nils Petter Molværs gjennombruddsskive "Khmer", vist seg fram i stadig større grad og det med en originalitet og en vilje og evne til å fargelegge enhver setting han blir invitert med i som ikke kan sammenliknes med noen andres. Internasjonalt spiller Aarset viktige roller over store deler av kloden og her får vi hilse på han med to ganske så forskjellige uttrykk.

Aarset på vingen, Benita i midten og sammen med resten av Ethics.

I fem år den algerisk-franske bassisten Michel Benita dyrka sitt band Ethics. Med den franske trommeslageren Philippe Garcia, den sveitsiske flügelhornisten Matthieu Michel, den japanske kotospilleren Mieko Miyazaki og vår mann på gitar og elektronikk - ei besetning som har vært uforandra fra første dag - har Benita skapt et lyrisk og melodisk univers som jeg ikke har hørt maken til hos noen andre.

Benita henter inspirasjon fra både jazz, pop, folk - vi får faktisk også en norsk melodi, "Lykken", komponert av Eyvind Alnæs for snart 100 år siden, som Benita fant på ei flyplass-sjappe!!!! Morsomt! Miyazaki bringer også en japansk-inspirert låt inn i landskapet og er med på å gjøre "River Silver" til noe helt spesielt. Og som alltid: Aarset krydrer musikken på sitt uforliknelige vis med lyder og soundscapes som ingen andre er i nærheten av.

J. Peter Schwalm er også svært fornøyd med å ha fått med seg Aarset på laget.

Tyske J. Peter Schwalm starta å jobbe tett med Brian Eno i 1998. Gitaristen, pianisten, elektronikeren, trommeslageren og gudene vet hva har skapt masse unik musikk med og for en rekke andre og her hjemme har vi blitt stadig mer kjent med han gjennom hans mange bidrag under Punkt-festivalen i Kristiansand.

Der har han nok blitt kjent med Aarset også - en annen fast Punkt-gjest. Her har Schwalm skapt et slags instrumentalt tonedikt som har både Kraftwerk, live-remixfilosofien, ambient, en slags impro og Miles´ Bitches Brew-tenking som noe av fundamentet.

Når han så har med seg blant andre bassisten Tim Harries, trommeslageren Martin France, for anledningen organisten Michael Wollny og ikke minst Kolbotn/Oslo/Drøbaks store sønn, Eivind Aarset - noen av Europas store personligheter på sine respektive intrumenter, så har det ført til et unikt og svært personlig visittkort fra 45 år unge J. Peter Schwalm.

Og fellesnevneren for begge disse utfluktene er altså Eivind Aarset - en av moderne musikks mest spennende instrumentalister. Sånn er det med den saken.

Michel Benita Ethics

River Silver

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

J. Peter Schwalm

The Beauty of Disaster

RareNoise Records/MusikkLosen

Sagt så vakkert

Når Tord Gustavsen gir oss et nytt visittkort, så er det vanligvis en begivenhet. "What Was Said" har faktisk blitt en helt spesiell sådan.

Jarle Vespestad, Simin Tander og Tord Gustavsen sammen på en nydelig ekskursjon.

Etter seks fantastisk suksessrike trio- og kvartettskiver på ECM, hundrevis av konserter på de fleste kontinenter og et neddempa og vakkert uttrykk han har helt aleine om, har nå Tord Gustavsen gitt oss ei ny side av seg sjøl.

Sammen med den afghansk-tyske vokalisten Simin Tander og hans sjelsfrende siden starten på 2000-tallet, trommeslager Jarle Vespestad, har Gustavsen skapt musikk så inderlig og unik at det hjertet som er uberørt av dette trenger tung profesjonell hjelp.

Tord Gustavsen i nærkontakt med både musikken og pianoet.

De tre har tatt for seg en rekke norske salmer/hymner og fått oversatt tekstene til det afghanske språket pashto. Dette har sjølsagt vært ei stor utfordring både tekstmessig og musikalsk, men du verden for ei utrolig vakker løsning de tre har funnet fram til. Dessuten gir de oss også sufi-poesi i engelsk gjendiktning satt til originalmusikk av Gustavsen. Som alltid er det musikalske uttrykket til Gustavsen preget av minimalisme - av og til er det så skjørt at jeg nesten er redd for at det det hele skal falle sammen, men jeg vet jo av erfaring at det ikke kommer til å skje - og usedvanlig vakre melodier.

For første gang benytter også Gustavsen elektronikk og synthbass, men han gjør det sjølsagt med den samme finfølelse som han har forført en stor musikkverden med allerede med sitt flygel.

Simin Tander er et nytt bekjentskap for meg, men det tar ikke lang tid å skjønne hvorfor Gustavsen har ønska å samarbeide med henne. De to - og på alle slags måter også Jarle Vespestad, en av improvisert musikks mest allsidige, følsomme og mest virtuose perkusjonister - har funnet hverandre i et nytt, inderlig og usedvanlig vakkert musikalsk landskap. Det er bare å takke og nyte - ofte og lenge.

Tord Gustavsen

What Was Said

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Du store verden!

Michael Formanek har i en årrekke vært en musikernes musiker. Nå viser han oss hvilken enorm komponist og bandleder han er med sitt schwære band.

Michael Formanek Ensemble Kollosus - lever opp til navnet.

Michael Formanek har nådd den anstendige alder av 57. Helt siden han viste seg fram med Tony Williams´ Lifetime som 18-åring, har jazzpolitiet, men ikke det store publikum, skjønt at man hadde med et helt spesielt talent å gjøre. Formanek har jobba med giganter som Stan Getz, Joe Henderson, Freddie Hubbard og Lee Konitz, men har også bevegd seg en hel del utenfor den slagne landevei. Hans to første soloskiver på ECM, "The Rub and Spare Change" og "Small Places", fikk begge noe så sjeldent som toppkarakter i det amerikanske jazzmagasinet DownBeat. Begge var i kvartettformat med Tim Berne, Gerald Cleaver og Craig Taborn - nå tar Formanek oss med på en helt annen utflukt med et 18 manns superband bestående av noen av New Yorks aller mest meritterte musikanter.

Formanek har alltid vært tiltrukket av storbanduttrykket, men når han først skulle skrive og arrangere musikk for et slikt ensemble så ønska han å gjøre det på sitt eget, 21. århundre, vis.

I tillegg til tittellåta har Formanek skrevet en ni-delers suite, "Exoskeleton", og sjelden eller aldri har vi vel opplevd så frisk og moderne storbandmusikk tidligere. Det Formanek har tatt med seg fra salige Duke Ellington sin måte å tenke storband på, er at Formanek også har skrevet spesielt for de musikantene han har med seg og som han kjente kvalitetene godt til.

Her har Formanek henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Messiaens orgelverk til jazzikoner som Charles Mingus, Sun Ra, Anthony Braxton og Henry Threadgill. Musikken er både strukturert og groovende og til tider helt fri - for så å gli over i det herlig melodiske igjen. Det er en helhet og en dynamikk i musikken og bandet som jeg nesten tror man må til New York for å finne.

Når han så har fått velge på øverste hylle og har med seg Tim Berne, Oscar Noriega og Chris Speed i sakserekka, Ralph Alessi, Dave Ballou og Kirk Knuffke i trompet/kornett-rekka, trombonister som Alan Ferber og Ben Gerstein og et femmanns/kvinnerskomp med blant andre Kris Davis (piano) og Mary Halvorson (gitar) og det hele dirigert av basskollega Mark Helias slik at Formanek kunne konsentrere seg 100% om å spille bass, så skal det ikke så stor fantasi til for å skjønne at dette både er dritbra og et godt stykke utafor boksen.

Michael Formanek fortalte oss veldig tydelig med sine kvartettskiver på ECM at han er en spesiell og sjelden musikalsk søker. Med "The Distance" tar han ytterligere steg. Dette er strålende - intet mindre og tipset om et samarbeid med Trondheim Jazz Orchestra er herved overlevert fullstendig vederlagsfritt.

Michael Formanek Ensemble Kolossus

The Distance

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Over alle hav

Boreas er en kvartett der fire svært langt framskredne folkemusikkjenter fra Norge og Skotland har satt hverandre stevne og laga musikk de er helt aleine om.

Boreas lager musikk basert på tradisjon, men tar den inn i vår tid.

En av de store gledene ved å skrive om musikk er at postmannen ganske ofte leverer fra seg musikk jeg nesten ikke ante fantes. Gruppa Boreas og musikken deres hører med i den kategorien for min del - noe jeg sikkert burde skamme meg over. Uansett, slik er det nå en gang og nå skal jeg prøve å gjøre det godt igjen!

Britt Pernille Frøholm fra Hornindal på hardingfele og Irene Tillung fra Voss på trekkspill har altså møtt Rachel Newton, som spiller skotsk harpe, elharpe og synger, og Lori Watson som trakterer fele og som også synger. Jeg bryter sammen og inrømmer at det er en hel del jeg ikke vet om både denne folkemusikktradisjonen og disse musikantene, men jeg har i alle fall lest og hørt meg litt opp og har skjønt at det er meget anerkjente musikere, på begge sider av Nordsjøen, vi har med å gjøre.

Her har de fire dykka ned i både norsk og skotsk tradisjonsmusikk og har ved hjelp av nye og eksperimentelle former for musikk, men hele tida med folkemusikken i ryggmargen, skapt sitt eget veldig spennende uttrykk.

De fire "snakker" sammen som jazzmusikere gjør og her er det absolutt ingen språkproblemer for å si det sånn. De to skotske jentene synger også nydelig og det er ekstra fascinerende når de synger på ei dialekt som vi vanlig dødelige ikke skjønner det kvekk av, men likevel skjønner stemninga i.

Møtet med Boreas har vært av de veldig hyggelige og ikke minst stemningsfulle. Det skader heller ikke at de har vært med på å utvide min horisont en smule om enn ikke et helt brød.

Boreas

Ahoy Hoy

ISLE/islemusicscotland.com

Vakker klang på kammeret

Trompeteren, komponisten og bandlederen Stian Omenås er tilbake med superbandet sitt og nok et kapittel med Klangkammer.

Mats Eilertsen, Stian Omenås, Rob Waring og Erik Nylander - vi snakker bra band.

For fire år siden ga den nå 35 år gamle Stian Omenås oss "Klangkammer 1". Det var en klar og tydelig beskjed om at sunnmøringen hadde noe helt spesielt på lur. 1-tallet fortalte oss også at han hadde mer på lager og nå, fire år seinere, så er del 2 klar for sjøsetting og det er nok en bekreftelse på at Omenås vil noe helt eget.

Det at bassist Mats Eilertsen, trommeslager Erik Nylander og vibrafonist Rob Waring ville være med den da relativt uerfarne Omenås sa også en hel del om potensialet, og når de nå fortsatt er mer enn hjertelig tilstede, så bare understreker det hvilken tro de har både på Omenås og hans musikalske visjoner.

Stian Omenås har all grunn til å smile.

Nå, som forrige gang, har Omenås lagt forholda til rette for at de fire skal komme sammen i et kammermusikalsk univers basert på hans 14 korte, tydelige og åpne komposisjoner.

Omenås har med seg tre av Harald og Sonjas aller beste lyttere og derfor blir uttrykket også både uforutsigbart og lekent.

Omenås hevder at det musikalske utgangspunktet gir både luft, konsentrasjon og fokus på detaljer og det er ikke vanskelig å være enig i det. Noen ganger er musikken i et bortimot jazzaktig landskap med straight beat, mens det andre ganger nærmer seg et samtidsmusikalsk uttrykk. Uansett så føler de fire seg svært så hjemme og de stortrives åpenbart i disse uutforska områdene.

Stian Omenås har brukt de fire åra siden "Klangkammer 1" svært godt og utvikla seg sjøl og musikken sin på et spennende vis. Det er bare å håpe at det ikke tar fire nye år før "Klangkammer 3" ser dagens lys.

Stian Omenås

Klangkammer 2

NORCD/Musikkoperatørene

Country and jazzern

Finske Kalle Kalima er et helt nytt navn for meg. Han forteller oss raskt at her er det bare å sperre opp ørene.

Kalle Kalima er et nytt spennende gitarnavn.

Kalle Kalima (42) hadde en gitarlærer i sine fødeby Helsingfors som hadde en forkjærlighet for countrymusikk. Den inspirasjonen har aldri forlatt Kalima og, sjøl om han har blitt en meget langt framskreden jazzmusikant, så har altså lysten til å utforske countrymusikken med en jazzinnfallsvinkel aldri forlatt Kalima.

Etter studier ved Sibelius-akademiet i hjembyen gikk ferden til videre studier i Berlin og der har han også bosatt seg. Han har jobba med mange slags uttrykk opp gjennom sin karriere, mye frijazz, og han har blant andre jobba med storheter som Juhani Aaltonen og Tomasz Stanko. Han spiller også med den finske popkultstjerna Jimi Tenor, så allsidigheten til Kalima er det absolutt ingenting å si noe på.

På mitt første med Kalima har han altså laga musikk som trommelegenden Buddy Rich ikke ville likt. Han sa nemlig en gang skulle legges inn på sjukehus at han var allergisk mot to ting: country og western!

Her har Kalima tatt for seg musikk som er kjent for mange gjennom en rekke legendariske westernfilmer fra 50-tallet og framover. Den legendariske russisk/amerikanske komponisten Dimitri Tiomkin står for mange av låtene som "Ballad of the Alamo", "High Noon", "The High and the Mighty" og "The Green Leaves of Summer". Når så dette blant annet blir krydra med "Ghost Riders in the Sky", "El Paso", "Hallelujah" og "South of the Border" pluss finske "svisker" av blant andre Jean Sibelius, så er dette et sjeldent og spennende utgansgpunkt.

Kalima har en tøff og annerledes tone i gitaren sin med spor av både countrygitarister og John Scofield. Når han så har med seg den tyske trommeslageren Max Andrzejewski og den amerikanske bssisten Greg Cohen, med fartstid både hos Ornette Coleman og John Zorn, så har han det rette reisefølget til å skape et deilig, vakkert og usedvanlig melodisk visittkort med røtter både i country og jazz.

Det er altså mulig at Buddy Rich ikke ville ha digga dette. Det bryr ikke jeg meg noe særlig om - dette har nemlig blitt et herlig møte med Kalle Kalima. Det finnes bare to typer sa Duke Ellington: god og dårlig. "High Noon" hører hjemme i kategorien god musikk.

Kalle Kalima

High Noon

ACT/Musikkoperatørene

Den ustoppelige

Paal Nilssen-Love er noe av det mest kreative, energiske og kompromissløse som finnes i jazzens verden. Her kommer det to nye eksempler på det.

Marhaug, Yagi, Nilssen-Love og McPhee deler et fortjent glass.

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har energibomba Paal Nilssen-Love (41) vist oss her hjemme, og etterhvert publikum over resten av verden også, at han har noe helt eget og noe usedvanlig livgivende å gi oss.

Jeg har for lengst mista oversikten over hvor mange konstellasjoner jeg har møtt Nilssen-Love i, men felles for alle er at han bringer sitt umiskjennelige bumerke med sin ustoppelige energi til torgs. Disse to innspillingene fra Japan er på ingen måte noe unntak.

Det har ikke stått på tilbud og muligheter for Nilssen-Love til å spille mer straight- og låtbasert jazz, vi som var til stede da Pat Metheny utropte Paal til presidentkandidat etter en jobb de gjorde sammen med Arild Andersen i Molde, glemmer ikke det. Likevel har han hele tida følt at det er innafor det frie landskapet han har hørt hjemme og med disse to nye "bevisene" er det vanskelig å være uenig med han.

Paal Nilssen-Love, Michiyo Yagi, Lasse Marhaug og Joe McPhee - vi snakker åpne grenser!

Japan har i mange år vært et viktig "marked" for frijazz. Publikum har vært på plass i mange tiår og en rekke uttrykksfulle japanske musikanter har også bidratt til å utvikle improspråket. På disse to innspillingene, begge gjort i Tokyo henholdsvis i 2011 og 2013, møtes japanske Michiyo Yagi, på det fantastiske japanske strengeinstrumentet koto - både 17 og 21 strengers -, den unike elektronikeren Lasse Marhaug og Nilssen-Love på begge cdene og med den amerikanske pockettrompeteren og alt- og tenorsaksofonisten Joe McPhee, hjertelig tilstede på "Soul Stream".

Alle de ti "låtene" er kollektivt unnfanga der og da. Vi snakker om tre/fire musikanter med schwære ører som tydeligvis trives både i slike landskap og med hverandre. Det er masse dynamikk i uttrykket og det er like spennende for de involverte som for oss hvor musikken tar veien. Jeg støtter Pat Metheny: Paal Nilssen-Love for president!

PS I tillegg skal Lasse Marhaug ha masse ære for to fine covere.

Michiyo Yagi/Paal Nilssen-Love/Lasse Marhaug

Angular Mass

PNL Records/Musikkoperatørene

Michiyo Yagi/Joe McPhee/Paal Nilssen-Love/Lasse Marhaug

Soul Stream

PNL Records/Musikkoperatørene

Vakkert fra det vakreste stedet

Pianisten, komponisten og bandlederen Arne Torvik fra Molde stakk til øya Sekken for å gjøre ferdig musikken til sin debut-cd - "Northwestern Sounds". Det gjorde han veldig rett i.

Arne Torvik har blikket retta opp og fram - og mot det vakre.

Arne Torvik (34), fra Skåla/Molde/Sekken, har spilt ei sentral rolle i Moldes jazzliv de seineste åra. Etter studier både i Bergen og Trondheim, har turen gått hjem igjen og musikken - som tittelen mer enn antyder - er prega av det.

Etter at Torvik blei tildelt Møre og Romsdal Fylkeskommunes kunstnerstipend i 2013, satte han fart på å få sin egen musikk opp til overflata. Under Moldejazz året etter så den dagens lys for første gang og resultatet og responsen blei så bra at jobben med å gjøre musikken klar for plate blei satt i gang. Og Torvik fant da ut at å emigrere til Sekken var måten å gjøre det på!

Jeg skal ikke påstå at jeg "hører" Nordvestlandet spesielt i musikken til Torvik. Det jeg imidlertid hører er både vakker, søkende og til tider dramatisk musikk og det er jo på mange måter det jeg forbinder med Nordvestlandet - så kanskje jeg hører det likevel! Torvik er en låtsnekrer av meget høy klasse og de fleste låtene her glir lett inn i øregangene allerede ved første gjennomlytt, sjøl om de på ingen måte er lettvinte. Det hevdes at musikken blant annet har et slags hiphop-fundament, noe jeg ikke opplever som fremtredende. Det som imidlertid er helt åpenbart er det melodiske og det nesten popinspirerte - dette er musikk også for musikkelskere langt utenfor jazzmenigheta.

Med seg har Torvik, som spiller både piano og ymse andre tangentinstrumenter, et herlig lag og spesielt hyggelig er det at to av de andre også stammer fra Molde og viser hvilken stor betydning inspirasjonen fra festival og Storyville Jazz Club har. Både gitarist Espen Jørgensen Bjarnar og trompeter Kristoffer Eikrem viser seg her fram fra ei ny side for meg - vakrere, mer stemningsfullt og mer melodisk har jeg aldri hørt noen av dem tidligere. Trommeslager Tomas Järmyr, altsaksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Dan Peter Sundland er alle studiekamerater av Torvik og er så definitivt med på å gjøre denne musikalske reisa til Nordvestlandet til en herlig opplevelse.

Arne Torvik har lagt lista høyt og på et vakkert sted. Det gjør at forventningene til det som skal skje i åra som kommer blir skrudd ytterligere opp. Enn så lenge er det bare å hygge seg ofte og lenge med "Northwestern Sounds".

Arne Torvik

Northwestern Sounds

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Tøft fra den andre sida

Harris Eisenstadt er en canadisk trommeslager, komponist og bandleder med base i det hippeste Brooklyn. Slik låter det da også.

Harris Eisenstadt - street smart og vel så det.

Harris Eisenstadt (40) er en av den moderne, stadig søkende jazzens viktigste trommeslagere i jazzens hovedstad, New York. Lista over hvem han har jobba med er langt som et godt år og inneholder blant annet navn som Wadada Leo Smith, Nate Wooley og Myra Melford. Likevel er det som leder for egne ensembler han har utmerka seg aller mest - ikke minst bandet Canada Day som han kommer til Oslo med i slutten av april. I tillegg har den Toronto-fødte og oppvokste Eisenstadt flere bein og flere band å stå på.

Dagen før innspillinga live på Stone i New York: Jeb Bishop, Jason Roebke, Harris Eisenstadt og Tony Malaby i fullt driv.

I september i fjor spurte John Zorn Eisenstadt om han kunne tenke seg å vise fram flere sider av seg sjøl på Zorns klubb Stone på Manhattan. Vår mann takka sjølsagt ja til tilbudet og ett av de første bandene han tenkte på var en trio han satta sammen for nesten ti år siden da han flytta fra Los Angeles til New York. Den bestod av trombonisten Jeb Bishop og bassisten Jason Roebke. Planen var å utvide det hele til kvartett, men det lykkes ikke å skaffe tilstrekkelig med jobber til at det var liv laga.

I forbindelse med Zorns tilbud åpna døra seg og tenorsaksofonist Tony Malaby, som hele tida var tiltenkt rolla som fjerdemann, var det sjølsagte valget.

Det betyr at fire svært langt framskredne modernister/avantgardister har satt hverandre stevne over åtte Eisenstadt-komposisjoner. Etter en del øvelse og to sett på Stone, gikk kvartetten i studio dagen derpå og det låter da også så friskt og ferskt som vel tenkelig. Jovisst er det struktur på materialet, men det er samtidig store åpne flater som de fire kan strekke ut på både individuelt og kollektivt - og her er det lyttere av høy byrd vi har med å gjøre.

De fire herrene her tilhører en generasjon eller i alle fall et miljø som ikke har noe stort behov for å vise sine omgivelser hvor de flinke de er. De er derimot ute etter å skape noe sammen og det har de greid på et ypperlig vis her med "Old Growth Forest".

Harris Eisenstadt

Old Growth Forest

Clean Feed Records/MusikkLosen

Musikk som livredder

Få om noen vet som Jon Harald Gjesdal at musikk kan hjelpe mennesket å komme tilbake til livet.

Jon Harald Gjesdal har fått orden både på pianoet og livet.

Det hevdes, og med rette, at vi alle har ei historie. Jon Harald Gjesdal har det i større grad enn de aller fleste. I 1992 blei han en del av ei religiøs sekt i Tyskland. Den opplevelsen skulle vise seg nesten å koste han livet. I 2000 kom han seg ut av sekta - fullstendig traumatisert. Han trengte mange år for å komme tilbake til livet, men sakte kom han seg tilbake på beina - han lærte seg både og elske og tilgi igjen, som han sjøl sier.

En del av hverdagen i det tyske klosteret gikk ut på at Gjesdal måtte kutte alle bånd til familie og venner og han måtte også slutte å spille piano, noe han hadde gjort siden han var ung gutt. Rundt 20 år etter at han blei en del av sekta begynte han å spille musikk igjen og han begynte også å komponere. Som han sier: musikken hadde aldri forlatt han og den var med på å bringe han tilbake til livet.

I oktober i fjor inntok Gjesdal flygelet i Aas kirke på Bøverbru ikke langt fra Gjøvik. Med seg i bagasjen hadde han ni komposisjoner egna til å skape ro og ettertanke ikke bare hos Gjesdal, men også hos alle de som vil tilbringe tid med han og musikken hans. Gjesdal er en melodiker av rang og det er en rik klangverden han inviterer oss inn i. Det er små, korte melodier han serverer oss - to til tre minutter - og det er en verden der både Chopin og Elton John høyst sannsynlig har spilt ei rolle.

Det er flott at musikken har vært med å bringe Jon Harald Gjesdal tilbake til livet. Og med "Still Playing" greier Gjesdal så avgjort å gi liv til musikken.

Jon Harald Gjesdal

Still Playing

Jon Harald Gjesdal Records/jonharald.com

Endelig!!!!!!!

Det har tatt si tid før jeg har fått tilbragt kvalitetstid med en av fjorårets store popnavn - Bror Forsgren. Musikken holder også nå og i lang tid framover.

Bror Forsgren - hinsides bra!

Foto: Nathalie Wik Lystad

Jeg fikk streng beskjed fra flere: du MÅ sjekke ut Marcus "Bror" Forsgrens debutalbum "Narcissus". Som den høflige herren jeg er, så gjør jeg sjølsagt som jeg får beskjed om. Og det er bare å takke: "Narcissus" er nemlig det mesterverket Forsgren sa han skulle lage.

Ja da, jeg vet - skiva kom ut i september i fjor. Likevel er det noen ganger slik at det er på sin plass å skue litt bakover for å se framover: "Narcissus" kommer nemlig til å være med oss i mange år framover.

Jeg har bare hatt et perifert forhold til Forsgren tidligere. Jeg har hørt noe av det han gjorde med Lionheart Brothers, men aldri gått i dybden. Jeg har også fått med meg at 34-åringen, opprinnelig fra Klæbu ved Trondheim, har spilt gitar i Jaga Jazzist de siste åra. Likevel var det ikke noe av dette som fortalte meg at "Narcissus" var på gang. Vi snakker nemlig for viderekomne - intet mindre.

Med bakgrunn i sin gudstro og sitt eget liv med blant annet samslivsbrudd, så har Forsgren skrevet tekster som er verdt å lytte til og ta lærdom av. Når han så synger som en - unnskyld - gud, så er det en sann fryd å være i Bror Forsgrens selskap. Av og til minner det vokale lydbildet meg faktisk om Beach Boys - av og til ikke - og hele tida om Bror Forsgren.

Likevel er det låtene og ikke minst de voldsomme arrangementene som bergtar meg aller mest. Forsgren har ikke kompromissa et eneste sekund og det er voldsomme landskap han inviterer oss inn i. Med hjelp av Jaga-kollega Erik Johannessen har Forsgren skrevet arr så sterke og "store" at det er noe historisk over det hele. Når han så har fått med seg halve Jaga, Marte Eberson og hele TrondheimSolistene til å gi dem liv, så har det blitt så bra som det nesten måtte bli.

Bror Forsgren har brukt langt tid på å skape dette unike "verket" - som nesten måtte hete "Narcissus". Det har han - og ikke minst vi - på alle måter fått godt betalt for. Og jeg kan bare takke og bukke til de som mente jeg MÅTTE sjekke ut "Narcissus" - jeg hadde vært et fattigere menneske uten denne opplevelsen.

Bror Forsgren

Narcissus

Jansen plateproduksjon/Musikkoperatørene

Nok en gitarhelt er tilbake

Bill Frisell har vært, er og kommer til å bli værende en av klodens aller mest originale gitarister. Her følger nok et bevis på det.

Bill Frisell på hjemmebane med noen av sine kjære gitarer og sin like kjære hund.

Bill Frisell (64) blei vi først oppmerksom på her hjemme da Arild Andersen tok han med seg i "drømmebandet" sitt til "Molde Concert" i 1981. "Drømmeband" i hermetegn fordi heller ikke Andersen visste hvem Frisell var da: orkesterlederen tok ikke sjansen på den engelske fantomgitaristen Allan Holdsworth siden det viste seg at han ikke kunne lese noter og øvetida var svært begrensa. Da foreslo ECM-sjef Manfred Eicher Bill Frisell som han hadde møtt i forbindelse med en Eberhard Weber-innspilling.

Som sagt så gjort og resultatet fra den legendariske Molde-konserten, som også finnes på ECM, fortalte både Andersen og alle oss andre at ei ny gitarstjerne var vist fram for oss. Seinere har Frisell gått fra høydepunkt til høydepunkt, blant annet sammen med Jan Garbarek og Paul Motian, men aller mest som leder for egne band.

Bill Frisell har helt fra starten vist seg som en usedvanlig allsidig og sjangerfri musikant. Jovisst er han en strålende jazzmusikant med en ytterst personlig sound i gitarene sine, men han har også fortalt oss at han har et nært og godt forhold til alt amerikansk - ikke minst country som han har vist oss blant annet på det strålende albumet "Nashville". Han har også gjort sine egne tolkninger av noe av det beste som finnes av amerikansk rock på "Have a Little Faith" og skrevet unik musikk til stumfilmene til Buster Keaton. Med "When You Wish Upon a Star" møter vi nok ei side av innovatøren Bill Frisell.

Frisell forteller oss at han er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film og tv-serier og har vært det hele sitt liv. Det har hatt en enorm påvirkning på hva og hvem han er som musiker og her er det virkelig payback time som det heter på ny norsk.

Sammen med Charlie Hadens datter, Petra Haden, på vokal, Eyvind Kang på bratsj, Thomas Morgan på bass og Rudy Royston på trommer, tar Frisell, med noen av både sine akustiske og elektriske gitarer, oss med på en eksursjon gjennom viktige deler av sitt liv.

Det betyr "To Kill a Mockingbird", "You Only Live Twice", "Psycho", "The Shadow of Your Smile", "Bonanza" (!!!!!!), "Once Upon a Time in the West", "When You Wish Upon a Star", "Tales from the Far Side" - Frisell er en personlig venn av Gary Larson, "Moon River", "The Godfather", "The Bad and the Beautiful" og "Happy Trails".

Det er både mye country og mye jazz i disse Frisell-tolkningene - altså mer av det vi har hørt før, men med et helt nytt utgangspunkt. Og så er det sjølsagt slik at Bill Frisell aldri gjentar seg sjøl. Slik er det med de største.

Bill Frisell

When You Wish Upon a Star

OKeh Records/Sony Music

Dette vil vi ha meer av

Det annerledes rockebandet Meer fra Hamar har mye godt og originalt på hjertet.

Meer på god vei til noe veldig spennende.

Det heter seg at man er på Hamar med slakt, men det åtte manns/kvinners bandet Meer forteller oss at man kan komme fra Hamar med noe som er mer livgivende enn som så. De har enkelt og greit gitt meg en overraskende lykkepille av et musikalsk visittkort basert på orkestral pop, en dose klassisk musikk og ikke så reint lite progrock. Jeg vil heller ikke bli spesielt overraska om det skulle vise seg at det finnes spor av jazzinspirasjon hos flere av de involverte.

Meer starta ut som en duo i 2008 og har stadig utvikla seg fram til det som med gruppas debut-cd framstår som et helstøpt høykvalitetsbevis på at det skjer mye spennende også utenfor de store byene.

Bandets medlemmer skriver all musikken og alle tekstene sjøl - med litt hjelp av en William Shakespeare. Med ei besetning på åtte, med søsknene Johanne Margrethe og Knut Kippersund Nesdal på vokal - de gir uttrykket et flott spenn med sine "utfyllende" stemmer, Ole Gjøstøl på tangenter, Eivind Strømstad på gitarer, Morten Strypet på bassgitar, Mats Lillehaug på trommer og ikke minst Åsa Ree på fiolin og Ingvild Nordstoga Eide på bratsj som er en viktig igrediens når det gjelder å gi Meer sitt særpreg.

Både bandet Meer og skiva med samme navn er gode bevis på popmusikk av meget solid kvalitet. Her er vi milevis unna lettbeint pop av døgnfluetypen og er det noen form for rettferdighet innen denne businessen så får Meer mye oppmerksomhet i tida som kommer. Det fortjener de!

Meer

Meer

strømstans/meerband.com

Fra Stord til Rio

Gitaristen Per Olav Kobberstad viser oss at man ikke må være oppvokst på Copacabana for å spille vakker brasiliansk musikk.

Per Olav Kobberstad - en annerledes gitarist.

Aldri hørt om Per Olav Kobbertad før sier du? Jeg tror ikke du skal føle deg veldig utafor av den grunn. De aller fleste av oss har neppe noen voldsom kunnskap om eller kjennskap til 26-åringen fra Stord. Nå har heldigvis hans debut-cd kommet min vei og jeg kan absolutt anbefale mange andre å komme i kontakt med Kobberstad og hans musikk også.

Etter studier rundt omkring i Norge, blant annet på universitet i Agder, Kristiansand, satte Kobberstad kursen for kilden til sin store musikkinteresse - Brasil.

Med sin spesiallagede åttestrengers akustiske gitar, like mange egne komposisjoner samt en original versjon av den norske folkemelodien "Storeguten", har Kobberstad samla et et heftig lag av musikanter stort sett fra Brasil, men også et par fra Sverige og USA i studio i nærheten av Rio i 2014.

Bass, trommer, perkusjon, saksofon, elektrisk gitar, trekkspill og pandeiro er instrumenteringa som kler den varme, melodiske og nesten sjølsagt rytmisk spennende musikken til Kobberstad.

Det er et godt stykke fra Antonio Carlos Jobim og hans kollegers verden til Kobberstads univers. Han er sjølsagt et "barn" av sin tid og har flytta musikken inn i vår tid samtidig som han så absolutt har tatt vare den stolte tradisjonen fra bossafolket også.

Per Olav Kobberstad har tatt sjansen og levd ut drømmen. Han gjør det på et flott og inderlig vis også og han fortjener mye mer oppmerkosmhet enn han har fått så langt.

Per Olav Kobberstad

Os Rios, As Ligações

POK Records/pokobberstad.com

Gitarsjefen slår til igjen

John Scofield har de siste 40 åra vært helt der oppe blant jazzens aller største gitarister. Med "Past Present" bekrefter han at han fortsatt hører hjemme akkurat der.

John Scofield - så inderlig, så ærlig.

Helt siden jazzverdenen begynte å bli oppmerksom på John Scofield på slutten av 70-tallet, og ikke minst etter det store gjennombruddet med Miles Davis på midten av 80- tallet - ingen som var tilstede kommer til å glemme midnattskonserten i Molde i 85 - har Scofield besatt en meget sentral posisjon på jazzgitartrona. Han har vist seg fram i en rekke utgaver, blant annet med et souljazzutrrykk, inspirasjon fra det funky New Orleans, rocka jazz med bandet Überjam og sammen med Medeski, Martin and Wood, sammen med våre egne storheter Jon Christensen og Knut Riisnæs og ikke minst i et ganske straight, men soulfyllt jazzuttrykk sammen med Joe Lovano, Bill Stewart og nå avdøde Dennis Irwin. På begynnelsen av 2000-tallet dukka kameraten fra studietida på Berklee, Joe Lovano, opp igjen i stjernekvartetten ScoLoHoFo - også med Dave Holland og Al Foster.

A-laget: Joe Lovano, John Scofield, Bill Stewart og Larry Grenadier.

Den meget allsidige Scofield, med en gitarsound det tar akkurat et nanosekund å gjenkjenne, visste at samarbeidet med Lovano og Stewart måtte friskes opp igjen. Med bassist Irwin borte, blei Larry Grenadier, som Scofield hadde jobba med i flere andre sammenhenger, et naturlig nytt valg.

Med ni nye Scofield-låter i bagen, og alle pedaler lagt igjen hjemme, satte kvartetten av tre dager til øving og innspilling - mer enn nok for en slik gjeng med empatikere og verdensklasse både individuelt og kollektivt.

"Past Present" er på alle vis en typisk Scofield-utgivelse med usedvanlig melodiske låter i bånn og med et slags souljazzuttrykk han er helt aleine om. Bedre reisefølge enn Grenadier, Lovano og Stewart er det ikke mulig å be om til en slik utflukt og sjøl om vi ikke blir overraska et eneste sekund underveis her, så blir jeg like fullt akkurat så begeistra som jeg nesten alltid blir med et nytt visittkort fra John Scofield.

John Scofield

Past Present

Impulse!/Universal

Gi barna jazz før idretten tar dem

Vossajazz har i alle år tatt onga på alvor - nå også på plate!

Alle de store jazzfestivalene her til lands har sitt unike særpreg. Vossajazz, som alltid går av stabelen i palmehelga i fantastiske omgivelser, har hatt sitt tingingsverk som det går gjetord om langt utenfor kongerikets grenser. Ikke nok med det - helt siden 2000 har festivalen vist på et framifrå vis at de har tatt barn og unge på alvor. Badnajazz har blitt et begrep nesten på linje med tingingsverket og tallet på barn og unge som har fått en en flott musikalsk start på livet gjennom dette tiltaket er enormt.

Det var vel Knut Borge som på sitt herlige vis skapte uttrykket gi onga jazz får idretten tar dem. På Voss er det ikke enten eller, men både og som gjelder. Idrettstilbudet i den vakre bygda er enormt og stjernene som har kommet derfra sier det meste om det.

Også når det gjelder musikk og ikke minst jazz, så har bygda fostra storheter i et omfang som skulle tilsi at vi har med en storby å gjøre. Sjølsagt har Vossajazz spilt ei svært viktig rolle når det gjelder inspirasjon og rekruttering. Badnajazzen har vært og er innfallsvinkelen for mange og på denne cden får vi høre og være med på ferden som mange har hatt veldig mye glede av.

Musikalsk er fundamentet melodier og sanger - ballader, slåttestev, bånsuller, barnesanger, religiøse folketoner og stølslokker - som proffe musikanter som Håkon Kornstad og Kåre Opheim har tatt for seg og invitert med seg barnekor til å lage helt nye versjoner av. Det har det blitt svært mye hygge av - spesielt for de involverte og slekt og familie sjølsagt, men også for oss andre.

Mange skal ha mye ære for at Badnajazz har blitt til og blitt tatt vare på og videreført. Noe forteller meg likevel at kvederen Berit Opheim Versto har spilt ei helt avgjørende og viktig rolle og basert på det vi har fått være med på her, så er det å håpe for både unge og gamle at Badnajazzen får gode vesktvilkår også i åra som kommer.

Diverse artister

Eg e liten eg, men eg vaoga meg

Vossa Jazz Records/Musikkoperatørene

Stille fyr fra Fire!

Fire! fortsetter å fortelle oss at de er noe av det hippeste som finnes i grenselandet mellom frijazz, psykedelisk rock og støy. Nå gjør de det på et helt nytt vis.

Fire! - sakte, men fortsatt like intenst.

Fire!, med Johan Berthling på bass, Mats Gustafsson på diverse saksofoner og Andreas Werliin på trommer og lap steel gitar, kom sammen i 2009 og har siden satt en standard for denne typen uttrykk på verdensbasis. De har også samarbeida med andre storheter med mer eller mindre like idealer som Jim O´Rourke og Oren Ambarchi. Gustafsson samla også 30 av sine nærmeste venner for å lage gigantutgava Fire! Orchestra, som nå har blitt 18, for noen år siden.

Her er de tilbake til kjerneutgava, men med den australske gitaristen Ambarchi og cellisten Leo Svensson på noen av de totalt fire spora.

Som med alt Gustafsson bedriver, så er også denne utgava av Fire! en intens affære. På trioens femte album har de likevel benytta seg av en litt annen innfallsvinkel enn den vi har blitt vant til. Etter tida med Fire! Orchestra følte de tre et behov få ta´n litt ned og de fire låtene de serverer oss er så nært Fire! kommer balladeuttrykket.

Den kollektivt unnfanga musikken er fortsatt rå, direkte, intens og brutalt vakker. De tre kjenner hverandre særdeles godt og det skinner gjennom i måten samtalene blir ført på - fullstendig fritt for behov om plass i sola for seg sjøl; her er det det kollektive uttrykket og bandet som står noe så vanvittig i fokus.

Fire! tar´n ned på sitt vis med "She Sleeps, She Sleeps", men samtidig opprettholder de intensiteten og unikheten bandet hele tida har hatt. Fire! Er fortsatt de tøffeste gutta i klassen.

Fire!

She Sleeps, She Sleeps

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Ei ny stemme

Aldri hørt om Jon Regen før sier du? Da er vi to i alle fall. Er musikk i gata til Jamie Cullum og Billy Joel noe for deg, så er det bare å stifte bekjentskap med en gang.

Jon Regen både synger og spiller piano som man blir i godt humør av.

Jon Regen er en 45 år gammel mer eller mindre sjøllært pianist og sanger som har vært der siden rundt 2000, men uten å få det store gjennombruddet. Noe av årsaken kan nok være at i store deler av si karriere har Regen kompa folk som Kyle Eastwood og vokallegenden Jimmy Scott. Nå er det kanskje hans egen tur. "Stop Time" er nemlig et hyggelig og varmt visittkort.

Regen, som har skrevet all musikk og alle tekster sjøl, er i bunn og grunn en jazzmann. Samtidig har han tydeligvis et nært og ekte forhold til singer-songwriter-tradisjonen. Det betyr at de som aner at det finnes spor etter artister som Harry Connick, Jr., Jamie Cullum og Billy Joel har helt rett.

Regen har med seg bassisten Davey Faragher og trommeslageren Pete Thomas - også ukjente, men høykompetente herrer.

Regen er en historieforteller og med si varme, lett nasale og uttrykksfulle stemme er han et meget hyggelig bekjentskap.

Jon Regen

Stop Time

Motéma Music/Naxos Norway

Orda lever

Anja Eline Skybakmoen og Anders Lønne Grønseth løfter frem Haldis Moren Vesaas´ lyrikk på et vakkert vis.

Anja Eline Skybakmoen - ei vakker røyst.

Det er nesten som man blir varm om hjertet når unge musikanter som vokalisten Anja Eline Skybakmoen og komponisten og treblåseren Anders Lønne Grønseth skuer tilbake og finner ut at de vil gå ned i den tidløse og evige lyrikken til Haldis Moren Vesaas (1907-1995).

Det betyr at de har gått ned i en skatt så vakker, så klok og så full av livsvisdom at det er mye å hente for stadig nye generasjoner.

Skybakmoen har vi møtt i en rekke settinger allerede, men her med den lyse, klare stemma si tolker hun disse sterke nynorsktekstene slik jeg aldri hørt henne tidligere i alle fall. Flott, sterkt og nydelig.

Anders Lønne Grønseth viser oss nok ei side av seg sjøl.

Lønne Grønseth stopper på ingen måte å overraske han heller. Her har han tonsatt ti av dikta til Moren Vesaas og han gjør det nok en gang på et unikt vis. Han henter hemningsløst fra både et jazzutgangspunkt og et viseståsted og blander det elegant med kammermusikalsk krydder. Ensemblet består av dyktige jazzfolk som pianist Anders Aarum og eminente strykere som avgjort har skjønt hva Lønne Grønseth har ønska seg.

Haldis Moren Vesaas er en av de viktigste lyrikerne vi noengang har hatt.

Moren Vesaas og hennes lyrikk kommer aldri til å bli glemt. Likevel er det veldig viktig at nye generasjoner som Skybakmoen og Lønne Grønseth representerer, tar tak i orda og klokskapen hennes og videreformidler det til både unge og gamle.

Grøn/Sky

Ord frå ein annan skog

Pling Music/Musikkoperatørene

Grenseløse Marie

Hilde Marie Kjersem har blitt Marie Munroe og musikken har også utvikla og forandra seg.

Marie Munroe - grenseløs og spennende.

Det er vel 10 år siden Ålesundsjenta Hilde Marie Kjersem dukka opp via universitetet til Jon Eberson og fortalte oss omgående at her hadde kongeriket fått en ny vokalist med noe helt eget å melde. Eberson har en egen evne til mye rart, men det å finne nye vokalstemmer der er han i særklasse. Tre skiver blei det på lærer og elev sammen - så langt - jeg håper nemlig på mye mer.

Nå er det ikke Hilde Marie Kjersem, men Marie Munroe det handler om. Det er kanskje like greit at Kjersem har tatt seg et kunstnernavn - dette er musikk som ligger et godt stykke bortenfor det jazzinspirerte uttrykket hun debuterte med sammen med Eberson. Dette er enkelt og greit reinhekla og sofistikert synthpop og det kler også Marie Munroe utmerket. Bare så det er klart med en gang: Munroe-navnet har absolutt ingenting med Marilyn Monroe, med røtter i Haugesund å gjøre. Munroe har Marie henta fra farfaren som var konditor i Ålesund!!!

"Under My Skin" har blitt til i nært kompaniskap med Roar Nilsen som MM åpenbart deler det meste med. MM skriver tekster der hun tør å bruke sitt eget liv som nær referanse sjøl om det nødvendigvis ikke bare er solskinnshistorier hun har på lager. Hun skriver også låter som er både fengende og originale, men alle blir ikke limt fast i hjernebarken med en gang likevel. Arrangementene og produksjonen er gjennomført elegante og MM er heldigvis miksa herlig - som Eberson ville sagt det - langt fremme i lydbildet.

Om det er jazzinfluert musikk eller rein pop, så synger Marie Munroe det på et usedvanlig vakkert og personlig vis. Nå om dagen synger hun duett med Sivert Høyem - sikkert flott det også. Men uansett hva du gjør i åra som kommer: ikke glem Ebers!!!!

Marie Munroe

Under My Skin

Warner Music/Warner Music

Et sjeldent liv

Johannes S. Andersen, bedre kjent som Gulosten, levde et liv som ingen andre. Heldigvis får stadig nye generasjoner stifte bekjentskap med kjeltringen, motstandsmannen og kongevennen gjennom denne biografien.

Johannes S. Andersen - Gulosten - hadde et nært og godt forhold til Kong Haakon.

Flere hundre tusen nordmenn fikk møte Johannes S. Andersen (1898-1970) - alias Gulosten - i Fredrik Horn Akselsens dokumentar "Gulosten - gangsteren som ble kongens venn" da den blei vist på NRK for et års tid siden. Heldigvis var folka i Juritzen forlag blant dem og de var raskt frempå og spurte dokumentarskaperen om han kunne tenke seg å lage bok om denne spesielle mannen med den utrolige historia. Han takka ja og sammen med journalisten Tormod Halleraker har han laga en biografi over en mann som satte spor etter seg på så mange slags vis. Det betyr at enda flere får anledning til å lære mannen og historia å kjenne og bra er det.

Gulosten hadde en trang oppvekst for å si det mildt, i Oslo og på to skolehjem - Bastøy og Toftes Gave. Veien til utstrakt kriminalitet var kort og oppholda i diverse fengsel blei både mange og lange. Gulosten - et tilnavn han fikk på et av skolehjemmene - blei på sett og vis den første kjendiskjeltringen i Norge og han fikk mye avisomtale.

Gulosten gjorde en viktig jobb som motstandsmann.

Forfatterne greier på et flott vis å fortelle oss hvorfor Gulosten blei som han blei og hvor "viktig" andre verdenskrig skulle bli for han. Etter han hadde lagt ei "stor" karriere som spritsmugler bak seg - der han hadde en god del kontakt med tyskere - så skulle krigen vise at Gulosten hadde menneskelige kvaliteter som sikkert ikke mange tiltrodde han. Han gjorde en viktig innsats for Norge, men han blei også drapsmann - flere ganger både under og etter krigen.

I løpet av sin tid i England fikk han også etterhvert nær konatkt med Kong Haakon - en kontakt som skulle vare livet ut.

Kontakten med Kongen førte blant annet til at Majesteten stilte opp som personlig økonomisk garantist for Gulosten da han skulle etablere sin snekkerbedrift i Horten og Gulosten besøkte også Kongen på Slottet en rekke ganger. Det spekuleres også kraftig i om det var Kongen som sørga for at Gulosten blei "benåda" for et dobbeltdrap på to tyske krigsfanger - et drap Gulosten beviselig var mannen bak etter at freden var et faktum. Fram til Gulosten gikk bort i 1970 levde han et relativt lovlydig liv - med et par feilskjær.

For de aller fleste av oss er historia om dette spesielle mennesket ukjent fram til dokumentaren og denne biografien dukka opp. Herrene Halleraker og Horn Akselsen skal ha all mulig slags ære for å ha gjort et meget solid stykke arbeid med å løfte fram en på sett og vis viktig del av vår nære historie og Juritzen forlag for at de tar sjansen på å gi ut slike ganske smale, men viktige biografier.

Gulosten - Kjeltring, motstandsmann og kongevenn

Tormod Halleraker og Fredrik Horn Akselsen

Juritzen forlag

Verdens yngste 80-åring

Gary Peacock er en av verdens mest uttrykksfulle og personlige bassister. Det bekrefter han nok en gang med en ny, strålende trio.

Gary Peacock, Joey Baron og Marc Copland - en ny topptrio.

Foto: Eliott Peacock

I forbindelse med at bassisten, komponisten og bandlederen Gary Peacock runda 80 i fjor, ga ECM ut "Now This" med sjefens nye trio. Jeg fikk dessverre ikke anledning til å gratulere Peacock med dagen, men gjør det nå i stedet: Denne musikken og denne mannen går nemlig aldri ut på dato.

Innspillinga er gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow studio i Oslo i juli 2014 og sammen med en av verdens aller beste og mest allsidige trommeslagere, Joey Baron, og den alt for underkjente pianisten Marc Copland, har Peacock nok en gang vist oss at han er en usedvanlig musikant og bandleder.

Pianister er sjølsagt veldig opptatt av bassister og når Paul Bley, Bill Evans og Keith Jarrett alle har gått for Peacock, så sier det det aller meste. Peacock er en en lyttende melodiker av helt sjelden klasse - han har aldri vært av typen som har ønska å briljere med sin teknikk. Han har, som Bill Evans, ønske om at alle instrumentene i trioen skal "spille" ei ilke viktig rolle og med Baron og Copland som de to andre, så fungerer det helt etter intensjonen.

Repertoaret er ei blanding av gamle Peacock-hits, nye låter fra sjefen, låter også av de to andre samt bassidol Scott LaFaros "Gloria´s Step". Dette er enkelt og greit så tidløs, personlig og flott jazzmusikk som man kan ønske seg og herved er 80-års gratulasjonen overbragt - seint, men svært godt meint.

Gary Peacock Trio

Now This

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Varmt og inderlig

Benedicte Torget kler seg naken og ønsker oss velkommen til et sted veldig nært henne. Vi kan bare takke for tilliten.

Alene med sin stemme og sitt flygel ønsker Benedicte Torget oss velkommen inn.

Vokalisten Benedicte Torget har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom siden hun debuterte i 2008 med "After a Day of Rain". For to år siden ga hun oss sine tolkninger av Karin Boyes lyrikk sammen med pianisten Øystein Sevåg og med elegant bruk av strykere. Nå er hun endelig tilbake og denne gangen er det kun Torget med sin vidunderlige stemme med eget pianofølge.

Nok en gang - og i større grad enn noensinne - tar hun oss med til steder som er hennes helt egne. Alle melodiene og mange av tekstene har hun skrevet sjøl og tillegg har hun fått "hjelp" av poeter som William Blake som takka for seg allerede i 1827.

Det Torget makter her på sitt inderlige vis er å komme inne under huden på tekstene og greie å formidle ei historie hele tida. Hun har noe å melde og hun greier det på et vis som får tankene til å gå tilbake til ingen andre enn Radka Toneff.

Torget henter inspirasjon fra det meste - inkludert country, singer-songwriter-tradisjonen og jazz. Hun gir hele tida både tekst og melodi luft og rom - det er plass til å puste her. Torget er ingen stor pianist sett med jazzøyne eller hørt med jazzører, men hennes enkle nedlegg og melodiske låter passer tekstene godt. Min eneste innvending er at låtene kan bli noe for like eller for enstonige - det er ikke alle som har satt seg like godt fast hos meg for å si det slik.

Benedicte Torget har en ekthet og inderlighet ved seg og ved måten å formidle på som gjør at man blir sittende ytterst på stolen for å få med seg alle de små detaljene. Det er tegnet på en Artist med stor A det.

Benedicte Torget

Like a Seed Let it Fall

Present Recordings/Musikkoperatørene

For et par!

Karin Krog og John Surman tilhører tetsjiktet for meg - både hver for seg og sammen.

John Surman og Karin Krog - garantister for unik musikk.

Her om dagen blei Karin Krog innlemma i Rockheims Hall of Fame - sammen med Svein Finjarn og Motorpsycho. Det sier en hel del om hvilken anseelse Karin nyter også langt utenfor jazzmenigheta. Det skulle forsåvidt bare mangle: vi har med en musikant å gjøre som i snart 60 år har staka ut ny kurs både for seg sjøl og for generasjoner av artister og sangere som har fulgt i fotspora hennes.

I fjor kom det ut en antologi med hennes musikk i USA som markerte seg solid på listene til det legendariske magasinet Rolling Stone og like før jul fikk vi også et herlig eksempel på hennes store kjærlighet til standardjazz i samarbeid med den utmerkede amerikanske saksofonisten Scott Hamilton - "The Best Things in Life".

Men Karin Krog er så mye og til tross for at hun har rukket - hvordan har hun forresten rukket det? - å bli 78 år, så er hun minst like aktiv som i sine tidligere seks tiår som artist. Høsten 2014 stod hun på scena i Henie Onstad Kunstsenter sammen med sin livsledsager og en av verdens beste og mest særpregede saksofonister, Stabæk-supporteren John Surman, med hans sønn Ben - en av klodens mest ettertrakta lydmenn - på lyd og elektronikk.

Her tar Krog og the Surmans oss med på ei personlig og spennende reise så langt fra standardverdenen som vel tenkelig. Den forteller oss hvor enorm tilnærminga til musikk og til det å skape annerledes rom er hos disse to. Det er kontemplativ og søkende musikk, der alle tekster og all musikk er skrevet av de to, i lydlandskap som er unike med mye elegant elektronikkbruk rundt de to fantastiske stemmene til Krog og Surman. De er to av de på denne kloden det tar meg kun nanosekunder å kjenne igjen - tonen i både baryton- og sopransaksofonen til Surman har heldigvis ingen greid å etterlikne foreløpig.

Det var aldri meninga at denne konserten skulle bli plate, men heldigvis tok Ben Surman med seg opptaksutstyret. Det har ført til en strålende start på nok et nytt jazzår - ikke overraskende at det kommer fra Karin Krog og John Surman.

Karin Krog & John Surman

Infinite Paths

Meantime Records/Musikkoperatørene

To helter

John Lennon laget fantastisk musikk. Iiro Rantala er en strålende pianist. Til sammen blir det minneverdig.

Iiro Rantala tolker John Lennon som ingen andre.

Iiro Rantala er en 46 år gammel pianist, komponist og bandleder som først "sjokkerte" store deler av jazzmenigheta kloden rundt med Trio Töykeät fra slutten av 80-tallet og fram til de avslutte reisa i 2006. Seinere har han fortsatt å imponere i en rekke konstellasjoner - vi snakker om en stor melodiker og en usedvanlig uttrykksfull instrumentalist.

Født og oppvokst i Helsingfors i et sykkelverksted som foreldrene drev, befant Rantala seg langt unna de finere lag og det var vel ikke så veldig mye som antyda at det var en langt framskreden pianist Iiro skulle bli. Så feil skulle man altså ta. Han har faktisk blitt en pianist i verdensklasse og nok en gang imponerer og overrasker han: her tolker han nemlig et dusin av John Lennons tildels klassiske melodier.

Rantala stifta bekjentskap med Lennons musikk lenge før jazzen tok han. Allerede på ungdomsskolen sang han "Happy Xmas" med skolekoret ved juleavslutninga og unge Iiro var allerede solgt. Det var ærligheten og ektheten i John Lennons måte å skrive melodier på som forførte Rantala og disse kvalitetene har han så avgjort greid å videreføre med denne hyllesten.

Her tar han for seg blant andre "Norwegian Wood", sjølsagt "Working Class Hero", "Woman", "Imagine", "Help". "Happ Xmas, War Is Over" og "All You Need Is Love" på et så inderlig, vakkert og personlig vis at det hjertet som er uberørt etter dette møtet trenger hjelp fra høykompetent hold - raskt.

En gal mann ville ikke at John Lennon skulle få være sammen med oss i mer enn 40 år. På den korte tida skapte han likevel uendelig mye udødelig og tidløs musikk og Iiro Rantala tar den videre til helt nye steder også. Kan noen sørge for at herr Rantala kommer til Norge og spiller denne musikken for oss så snart som mulig? Please, please me!!!!!

Iiro Rantala

My Working Class Hero

ACT/Musikkoperatørene

Den beste historietimen

Jan Guillou er meget godt i gang med sitt aller største litterære prosjekt. Med "Blå stjerne" er bind fem i havn og bedre historieundervisning er det vanskelig å ønske seg.

Jan Guillou leverer fortsatt på øverste hylle.

Jan Guillou har skrevet mer enn 40 bøker siden han sjøsatte sitt etterhvert fantastiske forfatterskap i 1971. Det spørs om noe av det kan måle seg med hans nåværende prosjekt, nemlig å skrive og beskrive 1900-tallets historie. Jeg skal ta noen voldsomme forbehold, jeg har nemlig verken lest alt Guillou har skrevet tidligere og jeg har heller ikke lest de fire første i hans pågående maratonprosjekt. Uansett: basert på "Blå stjerne" så er dette en litterær maktdemonstrasjon.

I sin søken etter å beskrive det forrige århundre har Guillou nå kommet fram til andre verdenskrig - den aller styggeste og blodigste delen av dette århundret. Guillou har bedrevet usedvanlig god research, noe en forventer fra den kanten. I sin beskrivelse av motstandskampen på begge sider av den norsk-svenske grensa, gjør han det så livaktig at jeg innbiller meg at alt han skriver om, persongalleriet han gir liv til og spionorganisasjonene og fluktrutene vi blir tatt med på, må virkelig ha skjedd i de grusomme årene.

Jeg er så heldig å ha fått studere historie med selveste Edvard Bull som foreleser. Han kunne sin krigshistorie kan man trygt si - han var faktisk en del av den. Det har så avgjort satt sine spor. Det kommer også "Blå stjerne" til å gjøre. Jan Guillou har nemlig makta på en spennende og innsiktsfull måte å fortelle en viktig del av vår samtidshistorie - forhåpentligvis også til nye generasjoner. Den historia er faktisk viktigere enn noen gang nå med folk på flukt slik vi nordmenn var det for ikke altfor lenge siden. Det er en del av historia som ikke passer en del mennesker i dag.

PS Jeg skulle gjerne sett at noen hadde lest en ekstra runde med korrektur. Da hadde man lett unngått formuleringer som på etterhånd, enrom og hvilke mål han hadde skutt - i fotball. Undødvendig slurv kalles slikt, men er kun pirk i den store sammenhengen.

Jan Guillou

Blå stjerne

Vigmostad & Bjørke

Det hippeste fra Sverige

Time Is a Mountain er en trio bestående av noen av Sveriges aller tøffeste og mest kreative musikanter. Slik låter det da også.

Time Is a Mountain - absolutt ingen grunn til å kjøre med lukkede øyne - eller ører.

Beskjedent i overliggerhylla fra i fjor høst har det ligget et pappcover med det spesielle navnet på bandet, Time Is a Mountain, og med tittelen "II". Noe mer var det ikke å finne av opplysninger. Et raskt lite sjekk avslørte imidlertid at bak dette befant følgende tre herrer seg: bassisten Johan Berthling, tangentmannen Tomas Hallonsten og trommeslageren Andreas Werliin. Det var forsåvidt mer enn nok til å vekke interessen - her har vi nemlig med tre av de mest spennende musikantene Carl XVI Gustaf og Silvia har å by på - uansett sjanger. Dessuten er ingen av de tre plagsomt opptatt av sjangre heller - her forteller cven om alt fra Fire! Orchestra til Ane Brun og en hel masse mellom der.

For tre år siden ga trioen, som er Hallonstens baby opprinnelig, ut sin første cd. Den har gått meg hus forbi, så dette er mitt første møte med bandet - sjøl om jeg har hatt mye glede av de tre hver for seg tidligere.

Og la det være klart med en gang: denne popaktige instrumentalmusikken med masse jazzelementer har vært noe nær en åpenbaring. Den er altså så vakker, så unik og så djupt personlig som vel tenkelig og de skaper en lydverden jeg aldri har vært invitert inn i tidligere.

For mange år siden hadde jeg store opplevelser med den inderlige danske trioen med Kenneth Knudsen, Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Time Is a Mountain låter helt annerledes, men på et vis har de flytta de samme idealene inn i vår tid med sine forutsetninger og sine redskaper og ideer.

Time Is a Mountain har vært en stor overraskelse, men burde kanskje ikke ha vært det når jeg først oppdaga hvem som stod bak. Sitter det en festivalarrangør bak skjermen akkurat nå, så er det bare å kaste seg over mobilen. Vi snakker nemlig en sikker vinner!

Time Is a Mountain

II

Repeat Until Death/Playground

Spenn setebeltene

Partybandet Red Hot er etter 10 år sammen endelig klar med si første studioinnspilling. Om de har makta overgangen fra liveband til platestudio? Overraskende bra.

Fullt hus, fullt trøkk = Red Hot

Sjøl om Red Hot etter hvert har blitt et meget heftig 11-manns band, så er det ikke mye tvil om at The Voice-vinner Knut Marius Djupvik er frontfigur på alle slags vis. Og om det skulle være noen tvil om det. Djupvik har både stemme og uttrykk til å fronte både denne typen band og denne typen musikk.

Alle sjangre

Det Red Hot-soundet publikum, det være seg i Alexandra-parken under jazzfestivalen eller under fullsatte Bjørnsonhuset-julesamlinger, har blitt vant til er en herlig miks av soul, funk, rock, jazz og ikke minst rhythm and blues. Det er også der de befinner seg nå med egetskrevet materiale. Stort sett er det låter med fullt trøkk og varemerket til Red Hot i tillegg til Djupvik: den heftige blåserekka. Arrangementene er uten unntak fine og kler musikken og Red Hot perfekt. Og sjøl om det er heftigheten, svetten og testosteronen som preger Red Hot fortsatt, så er det også en del dynamikk i låtene her slik at det er mulig å puste ut mellom slagene.

Heftig vokal

Denne typen musikk og uttrykk er fullstendig avhengig av en vokalist med et solid trøkk i stemma og presentasjonen. Hele Norges - etter at han vant "The Voice" - Knut Marius Djupvik har så avgjort det som trengs i saken anledning. Jeg er fan av Djupvik og digger inderligheten hans - han er av typen du tror på når han formidler noe. Sjøl om tekstene ikke nødvendigvis kommer til å bli nominert til Nobels Litteraturpris, så greier Djupvik hele tida å fortelle ei historie og heldigvis er hans miksa langt fremme i lydbildet. Likevel ønsker jeg meg mer dynamikk i måten hans å tolke en tekst på: her blir det ofte litt for mye å gå ut i 120 og aldri trykke på bremsepedalen, hvis du skjønner. Live fungerer det bedre enn i en studiosetting - der må man og skal man ha med seg publikum fra første takt.

Sikker vinner

For de mange die hard-Red Hot tilhengerne der ute, vil helt sikkert "Social Medicine" bli en højdare med sikker plass både på vorspiel, nachspiel og i andre sammenhenger. De får akkurat det de har blitt så begeistra for i 10 år nå, men for meg er og blir Red Hot først og fremst et usedvanlig flott liveband. Når det er sagt så har jeg absolutt kost meg kraftig helt aleine også med "Social Medicine". Det er bare å ønske lykke til med de neste 10 åra også - her kommer det ikke til å bli spart på noe.

Knut Marius Djupvik sparer seg ikke akkurat.

Red Hot

Social Medicine

Red Hot Records

Tøffe saker!

Bandet Naked Truth, med "norske" Roy Powell på laget, leverer originale og knalltøffe saker.

Naked Truth med Roy Powell nummer tre fra venstre leverer godsaker.

Naked Truth forteller oss med sin tredje cd at vi har med en usedvanlig hip kvartett å gjøre som fusjonerer jazzrock med røtter i Miles Davis´ "Bitches Brew"-periode og tøff progrock.

De to første skivene kom i 2011 og året etter. Den første med Pat Metheny-trompeteren Cuong Vu og deretter med Graham Haynes på elektrisk kornett. En liten periode mellom de to var også Nils Petter Molvær innom.

Helt fra starten har Naked Truth bestått av den italienske elbassisten Lorenzo Feliciati, King Crimson-trommeslageren Pat Mastelotto og "vår egen" Roy Powell på allehånde tangenter. Manchester-fødte Powell har nå bodd så lenge og jobba så mye med norske musikanter at vi nesten kan kalle han norsk.

Graham Haynes, sønn av trommelegenden Roy Haynes forøvrig, har henta mye både fra Miles´unike tilnærming og fra en annen innovatør, Steve Coleman, som Haynes har samarbeida mye med.

Materialet til "Avian Thug", unnfanga av bandet i felleskap, kom til etter en turné på høsten 2013. Bandet gikk rett i studio etter turneen og det høres at det er et samspilt ensemble vi har med å gjøre. Det at innavatøren Bill Laswell har bidratt som co-produsent har så absolutt vært med å bidra til det tøffe og røffe lydbildet.

Det er mye rock i musikken, det er mye jazz der og det er faktisk en del impro også, men på et Laswellsk vis. Vi har med et usedvanlig tight og empatisk band å gjøre og vi har også med fire meget uttrykksfulle solister å gjøre. Her hjemme tar vi kanskje Roy Powell for gitt etter hvert, men i mine ører har han ikke fått den anerkjennelsen han fortjener. Sammen med Naked Truth viser han oss nok en gang hvilken enorm kapasitet han er i besittelse av. Få bandet på ei norsk scene snarest mulig!

Naked Truth

Avian Thug

RareNoise Records/MusikkLosen