hits

februar 2017

Den musikalske verdensborgeren

Moldegutten Daniel Herskedal tar store steg hver gang han gir oss nye, musikalske visittkort. "The Roc" er definitivt ikke noe unntak.

Daniel Herskedal er virtuos på mange vis.

Til tross for at Herskedal ikke har rukket å bli mer enn 34 år ung, har det blitt slik at vi forventer noe ekstraordinært hver gang tubaisten, basstrompetisten (!), komponisten, arrangøren og bandlederen forteller oss hvor han er. Han viste oss det gjennom fruktbare samarbeidsprosjekt med blant andre en annen ung gigant, Marius Neset, men aller mest via sine egne vitnesbyrd. For meg blei "Slow Eastbound Train" fra 2015, som han også framførte på Moldejazz, det store gjennombruddet og med "The Roc" kommer en flott og naturlig oppfølger eller forlenger om du vil.

Nok en gang er det det meget anerkjente engelske plateselskapet Edition Records som utgir Herskedals musikk. Det mer enn antyder kvalitet og det gjør også besetninga: Pianist Eyolf Dale og perkusjonist Helge Andreas Norbakken er fortsatt med siden det saktegående toget, og denne gangen har Herskedsl invitert med seg Svante Henryson på cello og Bergmund Waal Skaslien på fiolin. De som dermed får en viss anelse om at Daniel Herskedals bandsound anno 2017 blir av det unike slaget, har faktisk helt rett.

På reise

Daniel Herskedal er en reiser og en søker på alle mulige slags vis. Det er nesten lettere å ramse opp hvor han ikke har vært rundt om på Tellus enn hvor han har vært og fellesnevneren er at han tar med seg impulser, lukter, smaker og lyder fra alle verdenshjørner inn i musikken sin.

De ti låtene på "The Roc" henter inspirasjon fra blant annet folk, jazz, klassisk og arabisk og norsk tradisjonsmusikk. Herskedal har blant annet besøkt Syria, Libanon og Palestina og har inkorporert det på et usedvanlig personlig og elegant vis. Musikken er hele tida melodisk sterk og rytmisk spennende og med et slikt stjernelag, som henter sin tyngde fra både jazz og klassisk musikk, har "The Roc" - navnet på en fugl i pan-asiatisk mytologi - blitt nok en bekreftelse på at Daniel Herskedal nærmer seg verdensherredømme på et unikt vis.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Daniel Herskedal

The Roc

Edition Records/Border Music Norway

Voksenfilmer selges

Øystein Sunde og Stian Carstensen sammen kan ikke bli noe annet enn hysterisk - også mellom stive permer.

Stian Carstensen og Øystein Sunde tar humor på alvor.

Alle som har støtt på de ekvilibristiske musikantene, og ikke minst ordsjonglørene Stian Carstensen og Øystein Sunde, vet at vi har med to av landets aller morsomste - og kjappeste - hjerner å gjøre. Om det er med fingrene eller med kjeften, så går det ofte unna i et tempo som er langt over fartsgrensa. Likevel er det ikke slik at det går fort for forthetens skyld - som oftest i alle fall - det er nemlig alltid innhold og substans i herrenes uttrykk.

Som hos alle framifrå musikanter så er også Carstensen og Sunde utstyrt med en observasjonsevne langt over gjennomsnittet. Det er jo ofte på grunn av hva de får med seg i det daglige at Kunsten oppstår og når det gjelder disse kara, er den evnen aldri hvilende. Her får vi oppleve den evnen på et annet vis enn det vi vanligvis forbinder med dem - altså verken verbalt eller musikalsk, men i bokform. Det kommer neppe som noen bombe at de har makta å ta med seg humoren mellom to permer også.

Utstyrt med kjappe reflekser og mobilkamera har de to turnerende herrene fått med seg utrolig mye på sin ferd land og strand rundt. Som Lars Saabye Christensen skriver i forordet er latteren bandets femte medlem på veien. Musikerhumoren er både spesiell og, for utenforstående, ofte krevende, men her har C+S tatt oss med Norge rundt på et vis som alle både kan humre og ha glede av. Samla på knappe 170 sider tar de oss med på ei bildereise, ofte med små kommentarer, som "avslører" mye om oss nordmenn. Her er det annonser fra ymse lokalaviser - "Bjørn skutt i ræva med hagle", veiskilt som "Dydens vei stengt for gjennomkjøring", reklameplakater som "Jokkebukse dame - 199" og "Fersk okse lever" - masse orddeling smoro og om han som skulle selge voksenfilmene sine - han skulle nemlig gifte seg.

"God sesong for leppefiskere", med undertittelen "Perledykk i folkedypet", er ei bok å bla i og humra av og til nesten uten stans. Alt er sjølsagt ikke like morsomt, men Stian Carstensen og Øystein Sunde har nok en gang truffet folkenerven. Noe forteller meg at dette bare er første bind - det finnes nemlig veldig mye mer å hente der ute og disse to observatørene kommer aldri til å gi seg.

Øystein Sunde og Stian Carstensen

God sesong for leppefiskere

Bazar Forlag

Søkerne

Det svært så spennende bandet Nakama, med noen av landets aller mest søkende og åpne musikanter, har nok en gang funnet.

Nakama er noe annet enn du har hørt før.

Foto: Jan Tore Eriksen

Nakama har helt siden starten bestått av bassist og bandleder Christian Meaas Svendsen, den Oslo-bosatte japanske pianisten Ayumi Tanaka, trommeslageren Andreas Wildhagen og fiolinisten Adrian Løseth Waade. Fra sin første cd, "Most Intimate" er den tredje, har de både individuelt og kollektivt fortalt oss at de har vært på vei til noe helt eget. De fire er i mine ører noen av de mest spennende, lekne og søkende musikantene vi har, og på et originalt vis bekrefter de det her også.

Etter bandets aller første turné i fjor, ønska Meaas Svendsen at de skulle gå direkte i studio for å få ut resultatet av det de hadde opplevd sammen. Det skulle gjøres på et helt spesielt vis. Etter to konseptalbum ville "sjefen" at alle skulle skrive små dedikasjoner til hverandre. Den dedikasjonen var tilegna, fikk ikke være med på låta. Etter at låta er presentert, kommer et solo tilsvar fra den "hyllede" som igjen blir fulgt opp av en kort kollektiv improvisasjon der musikantene også til dels bytter instrumenter!

Om dette høres ambisiøst, annerledes og utfordrende ut, er det helt korrekt antatt. Musikken er åpen, fri, melodisk, frisk og hele tida søkende. "Most Intimate" er også utstyrt med et lite eventyr av et cover der alle fire skriver om sine tanker når det gjelder intimitet. Nakama avslutter sitt liv som kvartett på et flott vis - nå er også den østerrikske stemmekunstneren Agnes Hvizdalek en del av søkeprosessen. Nakama blir ikke mindre spennende av den grunn.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Nakama

Most Intimate

Nakama Records/Tiger Safari

Lyden av gode og levende bilder

Viktoria Tolstoys to store lidenskaper, bortsett fra familien da, er musikk og film. Her kombinerer hun alle tre.

Viktoria Tolstoy har et et godt øye til film - og filmmusikk.

42 år unge Viktoria Tolstoy, datter av en svensk jazzmusiker og med den russiske forfatterlegenden Leo Tolstoi som tippoldefar, platedebuterte allerede i 1994. Først kom det to popaktige utgivelser fra den meget dyktige vokalisten før det store gjennombruddet som jazzvokalist var et faktum i 1997 med albumet "White Russian" på det meget anerkjente plateselskapet Blue Note sammen med Esbjörn Svensson Trio. Siden har Tolstoy holdt seg på toppen av vokaltrona hos söta söster, samtidig som hun i perioder også har vært på toppen av kjendislista som programleder for et realityprogram. Her hjemme har vi også møtt henne ved flere anledninger, seinest under Moldejazz i 2015 sammen med blant andre Frode Alnæs og Bjørn Alterhaug.

Reality eller ikke - det er så avgjort vokalist og en svært så uttrykksfull sådan hun er. Denne anledninga har hun benytta til å kombinere sine to store interesser-film og musikk.Tolstoy er nemlig en god del over gjennomsnittet interessert i film og her tolker hun elleve av sine favoritter - i alle fall låter som er sterkt forbundet med disse filmene.

Her får vi blant annet "Calling You" fra "Bagdad Café", "Out Here on My Own" fra "Fame", Annie Lennox´"Love Song for a Vampire" fra "Bram Stoker´s Dracula", Björks "New World" fra "Dancer in the Dark" og, som bonus, sjølsagt Charlie Chaplins "Smile" fra "Modern Times". Sammen med sin strålende trio bestående av Krister Jonsson på gitar, sin ektemann Rasmus Kihlberg på trommer og Mattias Svensson på bass, samt stjernegjestene Nils Landgren på trombone og Iiro Rantala på piano på noen av låtene, forteller Tolstoy oss at hun har et ekte og inderlig forhold til dette stoffet - hun har sjølsagt sett alle filmene også - og hun kler samtlige på et varmt vis med sin innlevelse og utstråling.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Viktoria Tolstoy

Meet Me At The Movies

ACT/Musikkoperatørene

De ustoppelige

Ytre-Suløens Jass-ensemble er intet mindre enn en institusjon og en kulturbærer av sjeldent merke. Derfor er det ekstra hyggelig å slå fast at bandet fortatt er like livskraftig som det alltid har vært.

Einar Aarø, med og på banjo, er den eneste opprinnelige fra YSJEs oppstart. De nye har erstatta de andre på et framifrå vis.

I 1973 starta det som skulle vise seg å bli et vaskekte musikalsk eventyr. På den lille øya Sula utenfor Ålesund kom musikanter fra flere generasjoner sammen for å dyrke sin store interesse - spille og hygge seg med jazzmusikk og aller helst tradisjonell jazz med røtter i New Orleans fra for rundt 100 år siden. Det var garantert ingen av de involverte som i sin villeste fantasi så, eller hørte, for seg at de skulle være i full blomst i 2017, 44 år seinere.

Fra den opprinnelige lagoppstillinga i 1973 er det bare én mann igjen - banjoist Einar Aarø. Nå har nye generasjoner tatt over med Lars Frank på klarinett og saksofon, David Gald på tuba, "semiveteranen" Morten Gunnar Larsen på piano, Sturla Hauge Nilsen på trompet, Andreas Rotevatn på trombone, Kristoffer Tolke på trommer og tamburin og ikke minst Tricia Boutté, fra New Orleans, på vokal.

Ti år før denne innspillinga blei gjort, tok nemlig YSJE turen til akkurat New Orleans for å spille inn sitt forrige gospelinspirerte album, "Oh Mahalia" - en hyllest til den aller største, Mahalia Jackson. Etter den tid har Boutté gifta og bosatt seg på Sula og blitt en viktig del av YSJE. Denne gangen har innspillinga blitt gjort live i Volsdalen kirke i Ålesund og sammen med seg hadde de det fine koret Tolvtetten fra Fosnavåg på Sunnmøre.

Bandet er like vitalt og sprudlende som det alltid har vært, men med litt mer moderne impulser inkludert enn før. Det gjenspeiles også i repertoaret som henter låter fra både Cannonball Adderley, Andrea Crouch og Wynton Marsalis, men fortsatt også med tradisjonelle gospellåter og tittellåta av Tricias onkel, John Boutté, og Aarøs hyllest til sin avdøde livsledsager, "Dirge for Christian".

Ytre Suløens Jass-ensemble har vært med meg i 44 år - jeg håper inderlig det blir 44 til, men jeg har mine tvil......

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ytre-Suløens Jass-ensemble

Eternal Now

Herman Records/Musikkoperatørene

Hoffleverandøren

Pianisten Jan Gunnar Hoff imponerer i alle mulige slags settinger. Her gjør han det helt aleine - den ultimate utfordringa.

I Jan Gunnar Hoffs klangverden er det godt å være.

Jan Gunnar Hoff (58) har vært en sentral pianist, komponist og bandleder helt siden slutten av 70-tallet. Sjøl om han i stor grad har forblitt trofast mot sitt kjære Bodø, har den svært så initiativrike Hoff makta å markere seg både nasjonalt og tildels internasjonalt. Årsaken er åpenbar og ganske så enkel: han er usedvanlig bra på det han gjør om det er sammen med Maria João, Marilyn Mazur, Pat Metheny eller Mike Stern eller med nasjonale storheter som Arve Henriksen og Audun Kleive. Eller som her mutters aleine i Sofienberg kirke i Oslo i august i fjor.

Dette er Hoffs tredje soloalbum på det meget velrennomerte selskapet 2L som blir nominert til Grammy i USA nesten hvert år for Morten Lindbergs utmerkede lydproduksjon. Det må han gjerne bli nok en gang for "Stories" - dette låter nemlig så fantastisk varmt, åpent og rikt at det knapt er mulig å skape bedre pianolyd.

Det fortjener Jan Gunnar Hoff. Med et repertoar som i all hovedsak inneholder hans egne komposisjoner, samt "Värmlandsvisan", "God Only Knows" - en av verdens flotteste melodier, og den vakre og kjente og opprinnelig tyske låta "Answer Me", skaper Hoff en klangverden full av temperament, dynamikk, harmoni og melodisk mesterskap.

"Stories" er akkurat det - historier fortalt på et eget og unikt vis. Jan Gunnar Hoff er en allsidig og svært så uttrykksfull pianist og gir oss nok en inderlig bekreftelse med "Stories" - som kommer både som vanlig cd og Blu-ray.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Jan Gunnar Hoff

Stories

2L/Musikkoperatørene

Old Neil

Neil Young har alltid vært blant mine rockefavoritter. Det er han fortsatt mot slutten av karriera si.

Neil Young sparer seg ikke akkurat.

Neil Young (71) kunne sjølsagt hvilt på laurbærene for lenge siden, men canadieren, som har vært der siden slutten av 60-tallet, er tydeligvis ikke bygd slik. "Peace Trail" er hans soloskive nummer 37!

Den karakteristiske og lyse, lett nasale stemma er fortsatt der og viljen og engasjementet er åpenbart uendelig. Så er det dette med kvaliteten da.

Neil Young har i løpet av nesten 50 år skrevet enormt mange udødelige sanger. Sjøl om han her fortsatt engasjerer seg og tar opp viktige dagsaktuelle temaer - det er ingen tvil om hvor Young står og hva han mener det være seg om politikk, politivold eller miljøvern - så er det ingen av låtene som når opp til klassikerstandard - dessverre. Det virker som det er litt sammenraska nesten og det er jo ikke slik vi vil huske denne legenden.

Låtene er spilt inn stort sett på et eller to take og Young omgir seg med bassisten Paul Bushnell og trommelegenden Jim Keltner, men heller ikke de greier å løfte dette ganske så slappe låtmaterialet.

Neil Young kommer alltid til å være en av mine store favoritter, men "Peace Trail" kommer ikke til å være en av mine favorittskiver.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Neil Young

Peace Trail

Reprise/Warmer Music

Alt henger sammen med alt

Eirik Husby Sæther er en ung krimforfatter som er godt i gang med forfatterkarriere si. Han veit hva han skriver om - han er nemlig polti.

Eirik Husby Sæther - fotballspiller. poltimann og mer enn lovende krimforfatter.

I løpet av sine 32 år her på planeten Tellus har Eirik Husby Sæther rukket en hel del. Han har blant annet studert kriminologi, blitt uteksaminert fra Politihøyskolen og gjort hva han har kunnet for å bli en topp fotballspiller. Nå jobber han på Krimvakta i hjembyen og med "Det blå barnet" gir han oss allerede sin fjerde kriminalroman.

For meg, sjøl om jeg har kommentert mye fotball og lest en hel del krim, er dette mitt første møte med Husby Sæther. Jeg slår fast med en gang at jeg gjerne vil møte i alle fall forfatteren igjen.

Med sin gjennomgangsfigur, politietterforskeren Mikael Wulf, blir vi i løpet av de lettleste, men intense 250 sidene både tatt med 100 år tilbake i tid og frem til nesten februar 2017. Det gjør Husby Sæther på et elegant vis der han knytter familie- og generasjonsbånd på et troverdig vis.

Som vel Gro Harlem Brundtland sa en gang så henger alt sammen med alt. Slik er det også for Mikael Wulfs del. I forlengelsen av at hans mor blir lagt inn på aldershjem på grunn av Alzheimers, oppdager den oppmerksomme sønnen og etterforskeren at alt ikke er som det skal være på hjemmet. Så begynner nøstinga ved "hjelp" av en boler og tidvis narkoman bror, hans tilkommende som også er polti og den erfarne etterforsker Haraldsen - som fortsatt er ung til sinns.

Husby Sæther makter altså å trekke linjene tilbake til arbeiderstrøket ved Akerselva for rundt 100 år siden og til i dag slik at jeg tror på han. Det er spennende nesten hele veien - litt for mange unødvendige detaljer gjør at jeg blir litt utålmodig av og til - men det er absolutt et driv både i språket til Husby Sæther og i fortellinga som gjør at han plasserer seg høyt oppe i divisjonssystemet - som krimforfatter i alle fall. Når det gjelder som fotballspiller er jeg altså blank......

Eirik Husby Sæther

Det blå barnet

Cappelen Damm

Vakkert til og fra røttene

Ole Jørm Myklebust er en strålende jazztrompeter. Dessuten er han en framifrå visesanger og her får vi møte begge to i en hyllest til røttene hans.

Ole Jørn Myklebust har all grunn til å smile.

Uansett hvor Ole Jørn Myklebust dukker opp, så er han en garantist for kvalitet. Slik er det med den saken. Det veit alle som har opplevd han enten med sin egen jazztrio eller med Mari Boine eller Jonas Fjeld. Myklebust gjør enkelt og greit noe inderlig med musikken - alltid.

Likevel er det nok slik at den store hop ikke kjenner spesielt godt til visesangeren Myklebust. Jeg er blant dem, men med mitt inntrykk av han som musikant så ville det ha overraska meg kraftig om nivået også på det området var i nærheten av pari, for å si det sånn.

Oslo-bosatte Myklebust, med mange år bak seg som Tromsø-boer også, kommer opprinnelig fra den lille bygda Eidsdal på Sunnmøre. Det er han tydeligvis stolt av og det er på grunn av disse røttene vi møter han som visesanger også.

For noen år siden blei Myklebust spurt av arrangørene av festivalen "Eidsdalsrøre" om han kunne lage en konsert med musikk til den lokale poeten og gårdbrukeren Arne O. Storås (1908-2002) sine dikt. Myklebust var ikke vanskelig å be - han hadde oppdaga Storås´ univers for 15 år siden og faktisk skrevet musikk ti noen av dikta hans allerede den gang. Av ymse årsaker hadde musikken og dikta blitt liggende i ei skuff helt til henvendelsen kom.

Respekt for og kjærlighet til naturen og hvordan menneskene hadde det og opplevde det "nye livet" etter krigen i ei lita bygd som Eidsdal, var noe av det Storås makta å beskrive på sitt vakre og ettertenksomme vis og som Myklebust løfter videre på en ekte, inderlig og djupt personlig måte. Med si flotte, djupe og mørke stemme forteller han historier som får oss til å lytte, og med tonefølge av sin egen trompet og xaphoon (!!!!), Tore Bruvoll på gitar, banjo, trøorgel og kor og Svein Schultz på bass og to glitrende duetter med vokalistene Matilde Tafjord Rødhammer og Silje Mari Westerås, har "Gløymde fotefar" blitt et musikalsk og personlig visittkort som mange langt utenfor Eidsdal kan få mye glede av.

Ole Jørn Myklebust har skrevet 13 vakre melodier til flott lyrikk med både lokalt og universelt innhold. Når han så synger så inderlig og sterkt som han gjør, så er det bare å heise flagget.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ole Jørn Myklebust

Gløymde fotefar - Viser frå Eidsdal

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

La det swinge!

Django Reinhardts musikk lever - nå med en ny norsk duo.

Fiolinisten Sebastian Gruchot og gitaristen Michael Smith Krumins løfter frem Djangos unike verden.

Etter at Jon Larsen satte sammen Hot Club de Norvège og tok initiativet til Django-festivalen, så har stringswingmusikken stått sterkt her til lands - og langt utenfor jubilanten Haralds grenser også for den sakens skyld. I kjølvannet av dette har det dukket opp stadig mer Django-musikk i nye konstellasjoner og veldig ofte har den kommet fra musikanter som "stammer" fra andre sjangre.

Slik er det også med duoen Gruchot/Krumins. Både gitaristen Michael Smith Krumins, fra Moss, men som har endt opp i Oslo via Kristiansand og fiolinisten Sebastian Gruchot, opprinnelig fra Polen, men bosatt i Kristiansand, har sin musikalske bakgrunn fra sjangre ganske langt unna stringswing. Både verdensmusikk, progrock og metal finnes i ryggmargen til begge musikantene, men i voksen alder har de begge også oppdaga og videreført Django Reinhardts unike budskap.

Smith Krumins mista, som geniet Reinhardt, en finger i ei ulykke. Han holdt da på å legge gitaren på hylla, men inspirasjonen fra Reinhardt fikk han heldigvis til å skifte meining. Han og Gruchot, som Reinhardt fant fiolinisten Stéphane Grappelli, fant hverandre for flere år siden og her får vi status anno februar 2014 - det er da den er spilt inn.

Her gir de oss elleve låter som "Coquette", "Lady Be Good", "Out of Nowhere" og "I´ve Found a New Baby". Begge er meget langt framskredne instrumentalister og det er en utmerket kjemi mellom dem. De er tradisjonstro, som man skal være med dette uttrykket, men greier likevel å gi musikken mye av seg sjøl. La det swinge!

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Gruchot/Krumins

Inspired

MSK Records/michael@krumins.no

Sjeldent og originalt

Belgisk jazzmusikk forbindes stort sett med Philip Catherine og Toots Thielemans. Saksofonisten, bandlederen og komponisten Nicolas Kummert bør føyes til den lista med en eneste gang.

Nicolas Kummert med blikket opp og frem.

37 år gamle Nicolas Kummert er et nytt bekjentskap for meg. Det til tross for at han allerede har etablert seg på meget høyt nivå på hjemmebane og ellers i mellom-Europa. Helt siden han var i slutten av tenåra har Kummert vært opptatt av afrikansk musikk etter et to måneders langt opphold i Senegal - et opphold som har influert musikken hans hele tida siden. Han fikk tidlig anledning til å spille med afrikanske storheter som Manu Dibango og Keziah Jones og han har spilt i en rekke afrikanske land i løpet av karriera si.

Samtidig har et moderne jazzuttrykk vært en meget sentral del av Kummerts musikalske liv. Og her kan vi også finne årsaken til tittelen på denne utgivelsen med hans nye band - "La Diversité" - allsidighet. Her makter han gjennom sine komposisjoner og sitt utmerkede band å fusjonere en rekke impulser til noe som han og bandet er aleine om.

Kummert med sin utmerkede kvartett med blant andre Lionel Loueke.

Med sitt ferske band med den Paris-bosatte canadiske trommeslageren Karl Jannuska og den belgiske bassisten Nicolas Thys og forsterka med den etterhvert verdensberømte gitaristen Lionel Loueke, fra Benin, men bosatt i New York og med fartstid fra blant andre Herbie Hancock og Wayne Shorter, så har Kummert, med en sterk og tydelig saksofonsignatur, skapt sitt eget lille musikalske univers.

På seks av de 14 låtene spiller Kummert og Loueke duo og du verden som de to har truffet hverandre. Mesteparten av stoffet er komponert av Kummert, men både Erik Satie og nylig avdøde Leonard Cohen er representert - sistnevnte med to "afrikanske" versjoner av "Hallelujah" han ville ha likt noe voldsomt er jeg ganske så sikker på.

Nicolas Kummert er en melodiker og søker av originalitet og allsidighet som allerede her har fortalt oss at han er en musikant som hører hjemme helt der oppe. Hva han vil komme med og hvor han vil gjøre det i åra som kommer, skal bli uhyre spennende å følge med på.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Nicolas Kummert

La Diversité

Edition Records/Border Music Norway

Spennende samarbeid

Den italienske bassisten, komponisten og pedagogen Roberto Bonati har skrevet musikk for Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Det har blitt både tøft og spennende.

Roberto Bonati leder Bjergsted Jazz Ensemble til "seier".

Det blir naturligvis ofte snakka om Oslo og Trondheim når det gjelder jazzutdannelse her til lands. Det er for så vidt ikke overraskende siden kvaliteten på musikerne som har kommet ut derfra ofte har vært skyhøy. Likevel skal vi absolutt være oppmerksom på at det finnes andre steder rundt om i landet med meget høy kompetanse når det gjelder det samme - for eksempel Stavanger. Der har saksofonisten Tor Yttredal vært sjef i en årrekke nå og et av hans hjertebarn har vært Bjergsted Jazz Ensemble. Yttredal, som "stammer" fra jazzlinja i Trondheim og som har spilt i Trondheim Jazz Orchestra sjøl, har vært musikalsk leder for BJE siden 2013 og mye av tankegodset har så avgjort henta mye fra Trondheim og TJO.

Som storebror TJO så har etter hvert også BJE blitt et prosjektbasert ensemble der man henter musikere fra en pool som bør egne seg til det planlagte prosjektet. Slik har det blitt i dette tilfellet også og BJE består for anledninga av 19 stykker. Med unntak av den "voksne" trombonisten Øyvind Brække, er de aller fleste i sjiktet unge og lovende og de har tydeligvis tatt utfordringa fra Roberto Bonati på strak arm.

Roberto Bonati er en interessant komponist og arrangør.

Yttredal og Roberto Bonati (57), som jobber med jazzutdanning i Parma, har truffet hverandre i forbindelse med tidligere prosjekter og fant raskt ut at den umiddelbare kjemien burde videreføres på et eller annet vis. Yttredal tenkte da på BJE som har eksistert som et samarbeid mellom Universitetet i Stavanger og Maijazz siden 2004 og som har samarbeida med så forskjellige størrelser som Rolf Lislevand og John Scofield.

Den italienske komponisten, som også dirigerer BJE her, men ikke spiller sjøl, har skrevet et meget ambisiøst og spennende verk som henter mye både fra både storbandtradisjonen, europeisk kunstmusikk, samtidsmusikk og ikke minst har Bonati latt seg inspirere av tekstene i "Den eldre Edda" og titlene er henta fra "Voluspå". Musikken kan til tider virke noe tung og verket, som er på nesten 70 minutter, kan oppleves som vel langt, men dynamikken i både komposisjonene og i det utmerkede ensemblets tolkning, er veldig bra og gjør sitt til at man hele tida blir sittende helt ytterst på krakken for å få med seg alle detaljene.

En rekke solister får sjansen og uten unntak leveres det på høyt nivå, men vokalisten og stemmekunstneren Signe Irene Stangborli Time er den som framstår med de aller mest originale bidragene.

Verket blei sjøsatt i mars 2015 og spilt inn i Stavanger i august samme år. Det er et utmerka eksempel på hvordan samarbeid bør etableres og på at jazz og musikk ikke kjenner noen grenser.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Roberto Bonati - Bjergsted Jazz Ensemble

Nor Sea, nor Land, nor Salty Waves

ParmaFrontiere/parmafrontiere.it

Scener fra et ekte skap

Aslak Hartberg, eller her bare ASLAK, er en usedvanlig allsidig og dyktig musikant. Her setter han ord på og synger om "opplevelser" de fleste av oss har vært i nærheten av en eller annen gang i livene våre.

ASLAK har noe viktig å melde.

I løpet av sine 41 år har rapperen, sangeren, bassisten, komponisten og låtskriveren Aslak Hartberg været innom en rekke baser og vist at han fikser alt bedre enn de aller fleste. Den store hop kjenner han best som Alis i Klovner i kamp, men allerede som tenåring fortalte han den indre krets at han var en mer enn lovende jazzbassist, noe han blant annet viste oss sammen med talentspotteren framfor noen, Jon Arild Eberson.

De seineste åra har vi truffet han i et svært så fruktbart samarbeid med skuespilleren Torbjørn Harr i bandet Harr & Hartberg der tekster av Lars Saabye Christensen og musikk forbundet med Chet Baker har stått sentralt.

Men ASLAK har på Ingen måte glemt rapperen, sangeren og låtskriveren i seg heller - og takk for det. Med "Gift" gir han oss seks "noveller" om samliv, brudd, håp og alt dertil hørende som forteller oss at han er historieforteller som nesten ikke har sin make i norsk populærmusikk. Når han så skriver låter som går rett inn i hjernebarken for der å bli værende, og omgir seg med stjernemusikanter som Bendik Hofseth, Sjur Miljeteig og Jens Christian Bugge Wesseltoft, som aldri gjør noe uten at de setter sitt enorme bumerke på musikken, og synger en vanvittig flott og sterk duett med sin skolekamerat fra videregående, Bertine Zetlitz, så har "Gift" blitt en en enorm og flott bekreftelse på at ASLAK er en artist helt i enhver toppklasse her hjemme. Samtidig er det nok en beskjed om at Aslak Hartberg, uansett hvor han dukker opp, fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått.

"Gift" er kun å finne digitalt.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

ASLAK

Gift

Bjølsen Lyd

Et siste farvel

Den 7. november i fjor var reisa til Leonard Cohen over. Ei fantastisk karriere som strakk seg over 60 år, blei avslutta ei legende verdig.

Leonard Norman Cohen (1934-2016) - et ikon.

Leonard Cohen var en klok mann - en veldig klok mann. Helt siden hans første diktsamling kom i 1956, fortalte og lærte han millioner om ekte tanker, følelser og visjoner. De som var så heldige å oppleve han i levende live, og jeg var heldigvis en av dem, blei berørt på et vis som vil være med oss for alltid. Så spesiell, så sjelden, så stor var Cohen.

Om han var så klok at han viste eksakt når han kom til å forlate tida, betviles vel. Uansett så skjønte den godt og vel 80-årige Cohen, som alle andre som har kommet dit i livet, at han var på oppløpssida.

Tekstene på hans siste studioalbum, det blei 14 av dem totalt, tyder så avgjort på det også. De har alle den samme tyngden og inderligheten som på nesten alt Cohen ga oss. Her handler det i stor grad om Gud, døden og humor - og sjølsagt hele tida med Cohens umiskjennelige måte å formidle dem på.

På "You Want It Darker", som blei produsert av sønnen Adam og gitt ut bare et par uker før klokka klang for siste gang, forteller Cohen oss at "I´m ready my Lord". Han sier også i "Leaving The Table" at "There is no One Left to Blame - I´m Out of the Game". det er mange slike bilder underveis her - så det er ingen tvil om at Cohen tar farvel med "You Want It Darker".

De ni låtene holder alle høy Cohen-klasse, men har kanskje en enda mørkere tone over seg enn i hans tidligere produksjon. Hvordan det enn er, så er dette et fantastisk punktum på ei fantastisk karriere for en like fantastisk musikant og personlighet.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Leonard Cohen

You Want It Darker

Columbia/Sony Music

På hjemvei

Edvard Hoems tredje og neste siste bind i hans store slektskrønike er intet mindre enn stor litteratur. For meg er det også nesten som å bli med på ei personlig reise.

Edvard Hoem tar oss med på ei fantastisk reise.

Hva er hjem? Hvor er hjem? Det er nok spørsmål de aller fleste av oss har stilt seg. De færreste har likevel bestemt seg for å skrive en krønike som Edvard Hoem har gjort. Det vil si at nå har bind tre blitt gitt oss og at det avsluttende "kapitlet" er rett rundt hjørnet.

Jeg har verken fått med meg "Slåttekar i himmelen" eller "Bror din på prærien" - de to første bindene i serien. Sjøl om jeg kjenner et klart behov for å oppsøke begge, så står så absolutt "Land ingen har sett" solid på egne bein.

Hoem har satt seg fore å gå tilbake i sin egen slekt - tilbake til slutten av 1800-tallet. Han har gjort en strålende researchjobb og sjøl om han har benytta sin dikteriske frihet, så er så mye som mulig basert på korrekte historiske hendelser.

Familien Hoem, som stammer fra Knut Hansen Nesje og slekta hans med røtter fra både Molde og nabokommunen Fræna, opplevde som "alle" andre rundt det forrige århundreskiftet både fattigdom og mangel på tro i forhold til om fattige Norge var det riktige landet å stifte familie og skape seg ei framtid.

Deler av slekta til Hoem utvandra til USA og Canada og vi får bli med på reisa. Vi blir kjent med og glad i det fantastiske persongalleriet som består av ekte mennesker - på godt og ondt. Noen blir sjølsagt værende igjen her hjemme og for meg, som kommer fra det samme området som Hoems slekt, så blir det sterkt og nært når han skriver om sin bestefar som dreiv fiske sammen med min bestefar på båten "Forsøg". Dette og alt annet beskriver Hoem på et vis som gjør at du "er" der hele veien.

De 400 sidene fyker unna på rekordtid fordi man vil være med og finne ut hvordan det går med hele slekta. Hoem beskriver epoken med en fantastisk penn og innsikt og uten å røpe for mye så kommer en av Canada-førerne hjem til Molde etter over 30 år borte. Han kommer neppe hjem for å bli, men det må vi vente til neste og siste bind for å få det endelige svaret på. Uansett er Molde en by man aldri blir ferdig med - den er med deg hvor du enn er. Jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder det i alle fall.

Edvard Hoem

Land ingen har sett

Forlaget Oktober

Heftige hvite italienere

Pianisten Andrea Rea er ikke noe stort navn hjemme. Etter debuten på Losen Records er det å håpe at jazzfolket også her nord får opp ørene for en skikkelig jazzlyriker.

Pianisten Andrea Rea omgitt av trommeslageren Marcello Di Leonardo og bassisten Daniele Sorrentino.

Foto: Stefano Salvatori

Han har jeg jo hørt før tenkte jeg da navnet Andrea Rea dukka opp. Det skulle raskt vise seg at det var hans noe eldre navnebror Danilo Rea jeg hadde et sted langt borte på harddisken - også han en langt framskreden italiensk pianist.

Andrea Rea derimot er en pianist født i Napoli som ennå ikke har rukket å komme halvveis i 30-åra, men som likevel har sørga for å gi sitt publikum tre skiver under eget navn. Odd Gjelsnes i Losen Records er en herre med vidåpne ører som "lukter" god og personlig musikk uansett hvor den kommer fra og, til tross for at Rea er et ukjent navn her oppe i steinrøysa, tok han likevel sjansen og har nå gitt oss Reas tredje visittkort.

Sammen med den noe eldre Marcello Di Leonardo på trommer og Daniele Sorrentino på bass, av 80-årgang, har Rea spilt en rekke konserter i trioformatet og han var nå kommet dit at han ønska ei retning på musikken som ville passe denne trioen spesielt. Det har han fått utmerket hjelp fra de to andre til å greie.

På sett og vis kan man si at dette er klassisk, lyrisk og melodisk triojazz i tradisjonen etter Bill Evans. Med et repertoar bestående av fire originalkomposisjoner, en kjent italiensk sang pluss personlige arrangement av Wayne Shorters "Speak No Evil" og Ivan Lins´"Rio de Maio", så tar de tre oss uansett med på ei vakker, personlig og inderlig reise.

Andrea Rea Trio er enkelt og greit et flott og meget godt nytt bekjentskap.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Andrea Rea Trio

Impasse

Losen Records/MusikkLosen

Hederlige motiv

Motif har vært og er fortsatt et av de meste spennende bandene som finnes i norsk jazz - og vel så det.

Atle Nymo, Ole Morten Vågan, Eivind Lønning, Håvard Wiik og Håkon Mjåset Johansen - Motif - det er bandet sitt det.

Foto: Andrea Gjestvang

Motif, under ledelse av bassist og komponist Ole Morten Vågan, cd-debuterte allerede i 2004. Helt fra starten har også trommeslager Håkon Mjåset Johansen og tenorsaksofonist Atle Nymo vært med. Underveis har Eivind Lønning tatt over trompetkrakken etter Mathias Eick og Håvard Wiik har erstatta islandske David Thor Jonsson i pianorolla. Det betyr at Motif hele veien har bestått av noen av de mest talentfulle og ekspressive unge musikantene kongeriket har frembrakt etter årtusenskiftet.

Fem skiveutgivselser, inkludert trippel-cd-en "Facienda", har kommet min vei med jevne mellomrom siden starten og Motif har hele tida vist seg som et søkende og kompromissløst kollektiv der Vågan i stor grad har vært premissleverandør. Nå møter vi Motif for andre gang på det portugisiske selskapet Clean Feed og her tar de nok en gang nye steg.

Musikken blei spilt inn både i 2013 og 2015 i Berlin der Håvard Wiik har slått seg ned. Da skal det ikke utelukkes at Wiik har vært sentral i å bringe inn tyske Michael Thieke i bandet og den nye klarinettstemma har så absolutt vært med å gi Motif en ny dimensjon.

Vågan, som nå også har tatt over som musikalsk leder av TrondheimJazz Orchestra, bekrefter nok en gang gjennom de sju komposisjonene han har fora Motif med at han er en av denne verdensdelens aller mest personlige komponister i den moderne gata. Musikken er melodisk, men samtidig åpen og fri - her er det gitt frie tømmer fordi Vågan veit hvilke kapasiteter han har med å gjøre.

Motif er på alle måter et band - et band som har fått muligheten til å utvikle seg over tid og med ei fast komponisthånd som stadig gir kollektivet nye utfordringer. Motif er fortsatt noe av det mest spennende som har kommet ut av den "nye" generasjonen norske jazzmusikanter.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Michael Thieke har gitt Motif en ny dimensjon.

Motif

My Head Is Listening

Clean Feed Records/MusikkLosen

Steintøft!

Med meget god assistanse av blant andre Eirik Hegdal har svenske Martin Küchen skapt fantastisk tøff og spennende musikk med sitt lille store band Angles 9.

Angles 9 - her blir det ikke spart på noe.

Den 50 år unge alt- og tenorsaksofonisten Martin Küchen har samarbeida mye med norske musikanter de seineste åra. Han har blant annet bidratt til kollektivet Trondheim Jazz Orchestra, men han har helt siden 2007 også prioritert sitt stadig større band som begynte som Angles 6. Fire skiver har det blitt med vinklene, som har vært ni i tallet siden 2012.

Dette er mitt første møte med bandet som i mine ører har et solid slektskap til både Trondheim Jazz Orchestra og Charlie Hadens Liberation Music Orchestra. Küchen har invitert med seg mange av sine favoritter fra det spennende, moderne miljøet i Sverige. Se bare her: Johan Berthling (bass), Magnus Broo (trompet), Goran Kajfeš (trompet), Mattias Ståhl (vibrafon), Andreas Werliin (trommer), Alexander Zethson (piano) og Mats Äleklint (trombone). Når vi så plusser på vår egen Eirik Hegdal på barytonsaksofon, så sier det seg sjøl at de mannskapsmessige forutsetningene er noe så voldsomt tilstede for at Angels 9 skal bli et kollektiv som bør bli huska både lenge og vel.

Küchen har skrevet viril og livsbejaende musikk som henter både fra de tidligere nevnte og andre inspirasjonskilder som Carla Bley, Charles Mingus og store doser balkansk partymusikk! Küchen har garantert hatt de de individuelle stemmene solid i bakhodet når han har skapt musikken og du verden for noen utblåsninger vi får være med på. Hvordan dette bandet låter live, uten sikkerhetsbelte, kan man nesten bare drømme om - det er mer enn heftig nok i en studiosetting også.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records viser nok en gang at de både når det gjelder kvantitet - de gir ut CD-er like kjapt som de fleste spiser brødskiver - og kvalitet, ligger helt i det internasjonale tetsjiktet. Angles 9 er et band helt der oppe med toppfolk over hele linja.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Angles 9

Disappeared Behind the Sun

Clean Feed Records/MusikkLosen

Endelig!

Det er langt i fra alltid det er en begivenhet når en CD blir utgitt. Når Knut Riisnæs gjør det, så er det akkurat det.

Tom Olstad, Knut Riisnæs, Anders Aarum og Jens Fossum - vi snakker saker!

For det jazzinteresserte Norge har det alltid vært slik at man har gått rundt og lurt på om ikke saksofonisten Knut Riisnæs (71) snart skulle komme med noe nytt. Sjøl om han har vært helt i tetsjiktet her hjemme siden begynnelsen av 70-tallet, så har han på ingen måte løpt ned studiodørstokkene i tide og utide. Heller tvert i mot: den personlig beskjedne Riisnæs har med sin sterkt utvikla kritiske sans, ikke minst overfor sitt eget spill, vært svært tilbakeholden med å gi ut sin egen musikk og ikke minst har han vært forsiktig med å skrive egen musikk - alle andre gjorde det så mye bedre......

Etter å ha jobba med alt og alle - innen alle sjangre her hjemme - og med storheter som Arild Andersen, Jon Christensen, Palle Danielsson og John Scofield - som blei tildelt to Grammy-priser i natt - så har Riisnæs endelig takka ja til å lage et sjeldent visittkort under eget navn igjen.

Vi møter en saksofonist med røtter i beboputtrykket med et trøkk, oppfinnsomhet, originalitet og en enorm musikalitet som har prega han helt siden han viste seg fram for første gang. De åtte spora er delvis standardlåter, "She Was Too Good to Me" og "Crazy She Calls Me", en Mulgrew Miller- og en Dag Arnesen-låt, tre av av Anders Aarum og tror det eller ei: en originalkomposisjon av Knut Riisnæs. Vi finner alle slags stemninger fra de vakreste ballader til heftige tempolåter og to av låtene er også spilt inn live på Herr Nilsen i Oslo.

Når så Riisnæs omgir seg med bassist Jens Fossum, trommeslager Tom Olstad og pianist Anders Aarum - fra to forskjellige generasjoner, men med et veldig felles mål - så er Riisnæs så "hjemme" som han vel kan komme.

Siden Knut Riisnæs har valgt å spille andres musikk i stor grad, og har holdt seg i et slags beboplandskap,så har han aldri oppnådd den samme populariteten og statusen som for eksempel sin samtidige Jan Garbarek. Det er et faktum, men det som også er et faktum er at Knut Riisnæs uansett er en saksofonist i verdensklasse - her foreligger heldigvis nok et bevis.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Knut Riisnæs Quartet

2nd Thoughts

Losen Records/MusikkLosen

Det stemmes!

I 2010 hadde plateselskapet TMC kjempesuksess med samleplata "Jazz & The City". Her kommer oppfølgeren - også med norske bidrag og nesten bare vokaljazz.

Helle Brunvoll og Gunhild Nyborg i godt selskap med Tony Bennett og Sarah Vaughan.

Den første samlinga inneholdt 63 spor, fordelt over tre CD-er, med noen av de aller største navna i jazzens vokalhistorie. Med en hyggelig utsalgspris blei det en storselger sett med jazzøyne og passerte 30.000. Det er på mange vis forståelig: der fikk et vokaljazzelskende publikum - og andre - "alt" samla på et sted. Ingenting for den devota samler med andre ord, men for de som vil ha litt av alt var det en fin snarvei.

Nå har altså TMC dukka ned i arkivene igjen og satt sammen en litt annerledes samling bestående av to CD-er og 34 låter. Den store forskjellen er at CD nummer en består utelukkende av nordiske artister. Harald og Sonja er representert med Helle Brunvoll og Gunhild Nyborg med to låter hver. Ikke våre mest sentrale vokalister, men når ei slik samling har med rettigheter å gjøre, så blir det slik. Når det er sagt så gjør både Brunvoll og Nyborg en meget hederlig innsats og er absolutt vel verdt mye mer oppmerksomhet enn de har fått. Fra Norden kommer også Christina Gustavsson, Ira Kaspi, Sofia Pettersson, Anna Lundqvist, Isabella Lundgren, Rigmor Gustavsson, Rebecka Larsdotter, Lagaylia Frasier, Jeanette Lindström, Zelma, Carin Lundin og Vivian Buczek/Peter Asplund. Mye svensk der altså, men det kan vi jo leve med når kvaliteten er god. Litt standardstoff, litt originalmateriale og alt holder seg i den i svært så melodiøse gata.

CD nummer to består av artister fra øverste hylle fra den andre sida av dammen. Nina Simone, Nat King Cole Trio, Ella Fitzgerald, Tony Bennett, Duke Ellington Orchestra, Peggy Lee, Billie Holiday, Sarah Vaughan, Julie London, Nancy Wilson og Doris Day er noen av artistene og i tillegg er den svenske legenden Alice Babs henta inn på "Amerika-laget"med to spor.

Denne delen består nesten sjølsagt av utelukkende standardlåter og for tilhengere av god musikk, langt utenfor jazzmenigheta også, er det mye å glede seg over her må vite.

Denne samlinga er altså en grei snarvei for de som vil ha litt av alt. Den ekte samleren må nok leite helt andre steder.

PS Desduten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Diverse artister

Jazz& The City, Volume 2

TMC/Naxos Norway

Ny stemme

Sarah McKenzie er et nytt bekjentskap for meg. Den australske vokalisten og pianisten føyer seg elegant inn i The American Songbook-tradisjonen - og litt til.

Sarah McKenzie befinner seg ikke så langt unna Diana Krall - på alle vis.

Sarah McKenzie nærmer seg 30 med stormskritt, men har vært overbevist i mer enn halvparten av sitt relativt korte liv om at det var jazzmusikant hun skulle bli. Den musikkinteresserte faren hennes skjønte at unge Sarah hadde et spesielt talent og sørga for at hun tidlig fikk en god, moderne pianolærer - en lærer som skjønte det samme og som presenterte henne for jazz.

Fra da av har det bare gått én vei - rett mot stjernene. Turen gikk til USA, Boston og studier ved Berklee ikke lenge etter at hun hadde runda 20 og etter at hun avslutta sin bachelor der, har hun nå slått seg ned i London og Paris og hun har hele verden som si leikegrind.

Til tross for at "Paris in the Rain" er McKenzies fjerde CD, har hun dessverre passert under min radar. Basert på repertoaret både fra de tidligere innspillingene, og "Paris in the Rain", så har hun ei sterk tiltrekning mot det kjente og tidløse amerikanske standardrepertoaret, samt at hun plusser på med litt Joni Mitchell og skriver en hel del sjøl - fem av de 13 låtene her er eget stoff.

De som kan "høre" for seg at Sarah McKenzie befinner seg i et slags Diana Krall-landskap, har absolutt helt rett. Likevel, om det er "Tea for Two", "Little Girl Blue", "When in Rome" eller "Triste", makter McKenzie absolutt å gi materialet sin egen vri gjennom sin egne helt personlige kvaliteter både som vokalist, pianist og arrangør.

Innspillinga er gjort i New York i fjor sommer og hun har fått helt perfekt assistanse fra supergutta Gregory Hutchinson (trommer) og Reuben Rogers (bass), samt blant andre Ralph Moore og Scott Robinson på saksofon, Romero Lubambo og Mark Whitfield på gitar og Warren Wolf på vibrafon.

Sarah McKenzie har det absolutt det som trengs for å bli ei stor stjerne innen det mer tradisjonelle jazzlandskapet. Forvent ingen store overraskelser her, men masse god og tidløs musikk - holder ei stund det.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Sarah McKenzie

Paris in the Rain

Impulse!/Universal Music

På vei mot noe stort

Ine Hoem viser oss med sitt nye album ""Moonbird" at hun virkelig er i ferd med å fortelle verden at hun har noe helt unikt å fare med.

Ine Hoem mot det virkelige gjennombruddet.

Ine Hoem (31), med solide røtter fra Fræna, har i nærmere ti år vist oss at hun har vært på vei til et helt eget musikalsk uttrykk. Om det har vært med bandet PELbO, i samarbeid med bassisten Jo Skaansar på "Den blåaste natt" - med tekster av sin far Edvard Hoem eller på egen hånd med soloprosjekter, så har det hele tida vært ei solid utvikling i Hoems stemme og uttrykk.

Med "Moonbird" kan det godt være at Hoem tar det endelige steget - nå er det nemlig et solid internasjonalt snitt over hva og hvem hun er.

Singelen "This Year" viste med sine vel to millioner steams at Hoem er i ferd med å få et stort publikum der ute. Med et album som "Moonbird", som bare blir utgitt digitalt på diverse strømmetjenester, kommer hun til å bekrefte inntrykket mange allerede har - Ine Hoem er nå en artist som har alt som skal til for å innta de store scenene.

Hoem har turnert med den svenske superstjerna Veronica Maggio i det siste - neste gang kan det være omvendt. Med låter, tekster, en produksjon av Ane Brun-samarbeidspartner Tobias Fröberg og utmerka assistanse av de svenske toppmusikantene Lars Skoglund og Robert Elovsson, har nemlig Hoem laga en sofistikert pop-produksjon som oser kvalitet på alle vis.

Ine Hoem har ei stemme, som heldigvis er løfta langt frem i produksjonen og lydbildet, som er klokkeklar og personlig. Når hun så er en historieforteller av klasse - hun har tydeligvis lært mye av sin dikterfar Edvard - så er "Moonbird" steget vi og mange med oss har venta på siden "Angerville" kom for et par år siden.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ine Hoem

Moonbird

Starbox Recordings

Hedersmannen

Arve Tellefsen hadde gått hjem da arrangørene ville gi han årets hederspris under Spellemannutdelinga. Det gjør han ikke til noen mindre hedersmann.

Arve Tellefsen - vi snakker spellemann og hedersmann.

I forbindelse med Arve Tellefsens 80-års dag like før jul, ville hans plateselskap Grappa også være med å hedre en av de aller største kulturpersonlighetene her til lands i vår tid. Hele "landet" deltok jo i feiringa av´n Arve - mer folkekjær artist på tvers av generasjoner og sjangre er vel nesten ikke mulig å oppdrive.

Grappa, i samarbeid med Tellefsen sjøl, har dukka ned i arkivene og funnet fram til 18 Tellefsen-innspillinger der vi får gjenhør med det jubilanten kaller perler, men som mange andre kaller svisker. Innspillingene er gjort på 80-og 90-tallet og med et par unntak, tror jeg, har alle vært ute før.

Tellefsen har gjennom hele sin karriere vist seg å være en uhøytidlig, men samtidig usedvanlig seriøs musikant som har henta inspirasjon fra en rekke kilder - bare kildene har vært forbundet med kvalitet. Her møter vi blant andre fire viktige samarbeidspartnere fra ulike deler av hans karriere - partnere som har bydd på helt forskjellige typer input: tangentmaestro Kjetil Bjerkestrand, saksofongigant Jan Garbarek, Trondheim Symfoniorkester og pianist Kaare Ørnung.

Klangidealet har vært viktig for Tellefsen gjennom hele hans musikalske liv og om det er "It Ain´t Necessarily So", "Summertime", "Cavatine", "Pan", "Tango Jalousie" eller "Liebesfreud", så frambringer han denne magiske klangen hver eneste gang.

Det blei mye heder og ære på Arve Tellefsen både før og etter nyttår. Det er absolutt ingen grunn til at det skal stoppe nå - la hyllesten fortsette i 80 år til.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Arve Tellefsen

Limelight

Grappa/Musikkoperatørene

En hyggelig overraskelse

Aldri hørt om franskmannen Raphaël Imbert? Da er vi to, men nå kan jeg anbefale et besøk i et upretensiøst blues-jazzland.

Raphaël Imbert & Co sørger for topp stemning.

Raphaël Imbert er en 42 år gammel saksofonist som regner både Albert Ayler, John Coltrane og Johann Sebastian Bach som sin store inspirasjonskilder. Det er det så avgjort mulig å høre i saksofonspillet hans, men den musikalske retninga han og vennene hans tar her er likevel en helt annen. Sammen med et håndplukka lag av både franske og amerikanske blues- og jazzmusikanter blir vi tatt med til The Deep South - New Orleans og dalstrøka innafor - et område med musikksjangre Imbert har studert nøye og over lang tid.

Raphaël Imbert har mye å spille på.

Mellom 2011 og 2013 fikk Imbert studiestøtte til å reise rundt i Louisianna for å studere alle slags sjangere som har sitt opphav i og rundt dette området. Ønske om å lage en eller flere plater i forlengelsen av denne studien, som gikk under navnet IMPROTECH og som også finnes som skriftlig avhandling, vokste etter hvert fram og her foreligger altså Act 1.

Imbert har invitert med seg sitt eget franske band og en rekke framtredende amerikanske tradisjonsmusikanter som Big Ron Hunter og Alabama Slim.

I en rekke forskjellige konstellasjoner får vi musikk med solide røtter til all mulig slags musikk fra New Orleans-området som cajun, blues, jazz og hva det nå enn måtte være. Musikken er enten skrevet av Imbert, henta fra kjente og kjære kilder eller skrevet av noen av gjestene. Dessuten skal de involverte ha all mulig slags ære for et strålende CD-hefte inkludert både bilder og tekst - slikt finnes ikke i den digitale verden akkurat.

Det har ført til en time med en utilslørt og ekte hyllest til både musikken, kulturen og sjela til den kreolske delen av Sambandstatene. Det er viktigere enn noen gang å løfte den fram nå.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Raphaël Imbert & Co

Music Is My Home, Act 1

Jazz Village/Naxos Norway

Gjør noe med musikken

Sangeren Unni Løvlid er en folkemusiker som utvider grensene.

Unni Løvlid tar folkemusikken videre.

Ikke bare gjør Unni Løvlid (40) fra Hornindal i Sogn og Fjordane noe med musikken. Hun sørger også for at musikken gjør noe med oss som får gleden av å ta imot den. Det betyr at folkemusikksangeren med sin femte CD-utgivelse har oppnådd veldig mye.

Man skulle vel egentlig se for seg at veien fra Hornindal til Japan var ganske lang. Det er den jo sjølsagt også, men måten Løvlid & Co har makta å finne tangeringspunkt og nye spor mellom den norske folkemusikken og et japansk tradisjonsuttrykk, forteller oss at det kanskje ikke er så langt likevel.

Løvlid har vært fascinert av japonismen, som kom til Norge på slutten av 1800-tallet, lenge. Når hun så fikk muligheten til å dra til Japan for vel et år siden, sammen med bassisten Håkon Thelin, for å samarbeide med japanske musikere, så tok hun med seg masse norsk folkemusikk i bagasjen.

Kjente sanger som "Jeg lagde meg så silde", "Den fyrste tanken" og "Jeg går i tusind tanker" og mer ukjente materiale, samt et Jon Fosse-dikt som får tonefølge av det eldste kjente norske flerstemte musikkstykket, er bare noen av utgangspunktene for disse herlige ekskursjonene - unnfanga ved foten av Fujifjellet.

Sammen med Kaizan Harago på shakuhachi - en type fløyte - og Remi Miura på sho - en type gong - har Løvlid, som synger usannsynlig vakkert i tradisjonen mange kjenner fra Kirsten Bråten Berg, og Thelin skapt et ganske så nytt musikalsk univers. De som trodde norsk folkemusikk var noe som var opplest og vedtatt får med "Hymn" anledning til å oppleve at det faktisk ikke er tilfelle.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Unni Løvlid

Hymn

Heilo/Musikkoperatørne

Stillhet til ettertanke

Erling Kagge er i stand til å bryte gjennom støymuren med sin kloke bok om stillhet

Erling Kagge sørger for at vi bør tenke oss om, men gjør vi det?????

Det er kanskje noe dobbelt i denne overskriften - stillhet og ettertanke er ikke det to like størrelser da? Det burde det så avgjort være, men det er altså ikke alltid man kommer så langt.

Erling Kagge, som har begitt seg ut på ekskursjoner heftigere, høyere, lavere og lengre enn de fleste egentlig kan forestille oss, har hatt anledning til å reflektere over dette med stillhet i større grad enn brorparten også. Han har alltid vært opptatt av filosofi også - han var blant annet en nær venn av filosofen Arne Næss - og de to "fenomenene" hører så definitivt sammen på mange vis.

Kagge stiller tre spørsmål: Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?

I løpet av de rundt 130 lettleste, men ikke lette, sidene gir han oss sine 33 svar på spørsmålene.

Jeg må innrømme at jeg kjenner meg svært godt igjen i situasjonsbeskrivelsene til Kagge. Jeg er blant dem som "sliter" hvis det blir for stille i og rundt meg lenge - kanskje ikke så veldig lenge en gang. Mye av grunnen er alt vi omgir oss med - eller blir omgitt av og som vi blir så forbanna avhengige av. Vi oppsøker sjølsagt alt dette "frivillig", men markedskreftene hjelper oss godt på vei uten at vi vet det.

Kagge har, ved hjelp av en rekke kilder, funnet gode svar på hvordan vi kan komme til stillheten og hvordan den kan komme til oss. Han gir oss også hjelp til hvordan vi kan bli værende der og dermed få bedre kontakt med oss sjøl.

Jeg kjenner jeg blir nesten forbanna på meg sjøl når jeg leser tankene til Kagge. Hvorfor har jeg blitt så avhengig av støy/lyd? Vil jeg ut av dette "fengselet" eller er jeg fanga for godt?

Uansett har Erling Kagge makta å sette i gang en tankeprosess som kanskje, men jeg understreker kanskje, vil føre til noe sunt.

Erling Kagge

Stillhet i støyens tid

Kagge Forlag

Vellykka operasjon

Bak Operasjon Hegge skjuler fem av de ferskeste stortalentene fra jazzlinja i Trondheim seg. Med egne låter og masse originalitet etablerer banden seg umiddelbart høyt der oppe.

Operasjon Hegge i ustanselig bevegelse.

De skal ha fulgt spesielt godt med de som befinner seg utenfor jazzmiljøet i Trondheim, hvis de har god og stor kunnskap om bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge. Fra må av er det imidlertid ingen grunn til å unnskylde seg lenger. Hegge, opprinnelig fra Stjørdal, har nemlig gitt oss et debutalbum som forteller oss at han har mye å fare med på alle områder.

Hegge har, som alle de andre I kvintetten, bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Der blir alle som kommer gjennom nåløyet oppfordra til å følge sin egen musikalske visjon - ingen blir pålagt å søke mot en eller annen spesifikk sjanger.

For Hegges del har det betydd et moderne, akustisk ideal der den sterke melodien står i fokus. Det betyr igjen at vi får alt fra vakre ballader til låter i de varmere luftlag i heftige tempi. Som om ikke det er nok så lukter Operasjon Hegge også på friere uttrykk innimellom.

Simon Olderskog Albertsen (trommer), Petter Kraft (tenorsaksofon), Torstein Lavik Larsen (trompet) og Martin Myhre Olsen (alt- og sopransaksofon), med så allsidig bakgrunn som Magalodon Collective, Rønnings Jazzmaskin, Wako, Trondheim Jazz Orchestra, Skadedyr, Torstein Ekspress og Espen Berg Trio, gir de sju låtene Hegge har skrevet og de fire som Kraft har ansvaret for, liv og innhold som forteller oss at de både kollektivt og individuelt befinner seg på et spennende og kraftfullt sted i sine musikalske liv og karrierer.

Operasjon Hegge er et akkordfritt ensemble med masse rom til individuelle ekskursjoner. Det er en fryd å oppleve disse musikantene nå og det blir garantert spennende å høre dem videre i tiåra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Operasjon Hegge

Midt på natta

Particular Recordings Collective/MusikkLosen

Et eksotisk møte

Den vietnamesisk/franske gitaristen Nguyên Lê er inspirert av både Jimi Hendrix og musikk fra sine foreldres hjemland. Her kombinerer han det på et unikt vis.

Ngô Hồng Quang og Nguyên Lê gir oss musikk og opplevelser vi aldri har fått før.

Den 58 år unge gitaristen Nguyên Lê har helt siden begynnelsen av 90-tallet vært helt i fronten av europeisk jazz. Med sitt ganske så rocka uttrykk har han vært avgjørende for å skape en fusjon mellom rock og jazz. Samtidig har han vært veldig tro mot sitt vietnamesiske opphav og han har laga en rekke skiver med musikk med røtter derfra og sammen med musikanter fra landet med røtter i folkemusikken.

I forbindelse med plateselskapet ACT, som Lê har Vært knytta til nesten hele tida, sitt 25-års jubileum fant Lê og ACT-grunnlegger og produsent Siggi Loch ut at det var på sin plass å oppsummere og gå videre på dette sporet.

Sammen med den unge, virtuose tradisjonsmusiikanten Ngô Hồng Quang, som både synger, spiller vietnamesisk fele, munnharpe og et par andre instrumenter, har Lê skrevet ny musikk og ikke brukt eksisterende musikk denne gangen. På det viset har de makta å skape en ny og spennende fusjon mellom det vestlige, som Lê sjølsagt også kommer fra, og det tradisjonelle som Ngô Hồng Quang bringer med seg.

I tillegg hadde Lê og Loch et ønske om å utvide grensene ytterligere og gjennom å invitere med seg tidligere samarbeidspartnere som blant andre italienske Paolo Fresu på trompet og flügelhorn, japanske Mieko Miyazaki på koto og indiske Prabhu Edouard på tablas og diverse, så har dette blitt en unik musikalsk stuing - bokstavelig talt fullstendig grenseløs.

Denne musikken er sterk, vakker og unik - den kan ikke sammenliknes med noe som har kommet min vei tidligere i alle fall.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Nguyên Lê & Ngô Hồng Quang

Hà Nội Duo

ACT/Musikkoperatørene

Full fest

Ja da, jeg veit det ikke var Earth Wind & Fire som stod på scena da Bodø Jazz Open blei avslutta natt til søndag. Slektskapet var uansett mer enn sterkt nok til at det blei full fyr i teltet.

Bodø Jazz Open vet å sette sammen et program som snakker til de fleste - sjøl om jazzfoten ikke er av de mest finstemte. Bandet som går under navnet Al McKay Allstars - Earth, Wind & Fire Experience - av juridiske årsaker stort sett - er et 13 manns urheftig coverband bestående av meget dyktige musikanter, som tjener sine velfortjente slanter på å forlyste folk kloden rundt med låter "alle" kjenner fra et av verdens mest populære soul/funk/RNB-band. Den eneste av de 13 som var med i originalutgava er gitaristen, låtskriveren og produsenten Al McKay.

Uansett ga de et feststemt publikum - flere med glitrende slengbukser - akkurat det de var kommet for: et godt og vel to timers forrykende show med alle de store hitene fra den gang: "September", "Boogie Wonderland", "After the Love Has Gone", "Got to Get You Into My Life" og "Saturday Nite" for å nevne noen.

Tre vokalister, blåserekke med fire samstemte herrer og et heftig komp sørga for akkurat det folket ville ha - full fest og god stemning.

Live Maria Roggen, Tone Åse og Ylajali - en ganske så annerledes korkonsert.

Nesten alle foto: Henrik Dvergsdal

Avslutningskvelden starta så avgjort i den andre enden - i Bodø Domkirke. Det lokale koret Ylajali - bestående av 16 kvinner - hadde invitert med seg Live Maria Roggen og Tone Åse, to av våre mest spennende stemmer og pedagoger, for at de kunne få leke seg med stort sett sitt eget repertoar som består av alt fra salmer via folketoner til mer nesten poprelatert materiale.

Ved hjelp av looper, annen nennsom bruk av elektronikk, talekor, kor i koret - hvis du skjønner, call and response og sikkert mye annet øvd inn på rekordtid, ga det søkende koret og de to ledestjernene oss en spennende og annerledes koropplevelse som utfordra både på scena og oss i kirkebenkene.

Torun Eriksen med Jørn Øien, Kjetil Dalland og Andreas Bye - like stas hver gang.

Jeg har hatt gleden av å høre Torun Eriksen for ikke mange måneder siden. Nok et møte med det topptrimmede bandet bestående av Andreas Bye (trommer), Kjetil Dalland (elbass) og Jørn Øien (tangenter) skada likevel ikke. Torun Eriksen & Co er nemlig av typen som hele tida gir materialet sitt nytt innhold - sjøl om det er stort sett de samme sangene. Eriksens stemme og formidling er så veldig av den ekte og inderlige sorten som det er umulig å stille seg likegyldig til - derfor blei også dette Bodø-møtet av den hyggelige sorten.

Med sola fortsatt hengende vakkert skinnende over Børvasstindan takker Tor de Jazz for seg for denne gang - både bloggen og forfatteren kommer mer enn gjerne tilbake.

Foto: Fofatteren sjølv fra rom 1013

Vakkert møte

Det ligger alltid i korta når Arve Henriksen er involvert - det blir et originalt og vakkert møte av det. Møtet med lyrikeren Kjartan Hatløy er intet unntak.

Arve Henriksen maler vakre bilder rundt Kjartan Hatløys dikt.

I mine ører er trompeteren, elektronikeren og stemmekunstneren Arve Henriksen en av de flotteste musikalske malerne jeg vet om. Stryningen har opp gjennom åra skapt sin egen helt personlige stemme og uansett hvilken setting han dukker opp i, så tar det bare et brøkdel av et sekund å slå fast at det er Arve Henriksen som er på ferde.

Henriksen er også en ustanselig søker - han søker hele tida ny inspirasjon og nye utfordringer. Møtet med lyrikeren Kjartan Hatløy fra Hyllestad i Sogn og Fjordane føyer seg dermed naturlig inn i Henriksens søken, sjøl om det kommer overraskende - i alle fall på meg.

Hatløy er et nytt navn for meg til tross for han debuterte allerede i 1996 og har et dusin diktsamlinger på CVen. Det sier definitivt mest om meg og min kunnskap om lyrikk, for dette treffet, der Hatløy sjøl les 20 av sine dikt, er av typen som frister meg til å finne ut mer om hans verden.

Vestlendingen Hatløy har åpenbart, som de aller fleste vestlendinger, et sterkt forhold til fjorden, havet, vannet. Det er derfra vi kommer vi som stammer derfra og det er uunngåelig at vi ikke er en del av det. Hatløy har satt bedre ord på dette forholdet enn de aller fleste og hans måte å lese sine egne dikt på, forteller oss hvor ekte og inderlig dette forholdet er.

Når så Henriksen på sin uforlignelige måte enten med sin trompet, stemme, samples eller elektronikk løfter dikta og formidlinga av dem opp til et nytt sted, så er det bare å legge seg bakover, lukke øynene og flytte inn i musikken og dikta.

På noen av spora bidrar også hardingfelespiller Erlend Apneseth og fru Anna Marie Friman og sønnene Max og Filip Friman-Henriksen med sine stemmer.

Arve Henriksen har nok en gang fortalt oss at han er en musikant og formidler på et helt spesielt nivå.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Kjartan Hatløy - Arve Henriksen

Eg gjekk ned til denne fjorden

ArveMusic/barejazz.no

En herlig fredag!

Med Jan Akkerman, Maria Haukaas Mittet og Marit Sandvik serverte Bodø Jazz Open folket det de kunne ønske seg og vel så det på en skarve fredagskveld.

Jan Akkerman, Maria Haukaas Mittet og Marit Sandvik serverte høydepunkt på tett som hagl.

Alle foto: Henrik Dvergsdal

La oss like greit begynne der kvelden starta: den Tromsø-bosatte vokalisten og låtskriveren Marit Sandvik har i en årrekke vist seg å være både en initiativrik og dyktig musikant som får ting til å skje. Jeg har helt til nå bare fått anledning til å beundre Sandviks evner gjennom hjemmehøytalerne og med fasit i hånd hersker det ikke mye tvil om at jeg har gått glipp av en hel del.

I 2014 jobba hun tilfeldigvis med den italienske trommeslageren Maurizio Picchiò - den musikalske kjemien var umiddelbar og året etter var skiva "Travel" en realitet. Nå har flere gode krefter sørga for at det italienske kremlaget som er håndplukka av Picchiò også har kommet seg på turné i Norge og konserten i Bodø blei et fint bevis på hvilket grensesprengende språk jazz er.

I et landskap der varm, hardtswingende musikk med solide røtter i bopens verden, har Sandvik i stor grad skrevet både tekst og musikk, men har også fått god "hjelp" av folk som Jørn Øien og Tom Harrell. Hun synger flott og empatisk om temaer som betyr noe for henne - og for mange av oss - og hun fraserer og uttrykker seg i stor grad som en instrumentalist og det swinger av henne i alle slags tempi.

Trompeter og flügelhornist Fabrizio Bosso, tenor- og sopransaksofonist Maurizio Giammarco, bassist Raffaelo Pareti og pianist Eivind Valnes var alle kloke valg som reisefølge og Marit Sandvik viste oss på alle slags vis at popyndling og datter Dagny har veldig mye å slekte på.

Fire hvite italienere og to hvite nordlendinger - en herlig fusjon.

Bodø Big Band er intet mindre enn en institusjon etter å ha gitt byens befolkning mye glede i løpet av 40 år med kontinuerlig liv. Nåværende musikalsk leder Roger Johansen er åpenbart en mann for å ta det meget dyktige amatørstorbandet et steg videre, noe konserten med gjestevokalist Maria Haukaas Mittet var et ypperlig bevis på.

Haukaas Mittet har i en rekke sammenhenger vist oss sin voldsomme allsidighet og det overraska på ingen måte at hun både har en scenepersonlighet og stemme til å fronte et storband. Med et repertoar som spente over alt fra favoritten Natalie Cole, via fader Nat "King" Cole, til nasjonalskatten Terje Nilsens "Jorda" - "på Aker Brygge sitt et silkeslips og skryt mens jorda blør" - Haukaas Mittets Grand Prix-vinner "Hold On Be Strong", hennes egen låt "Mellom oss", Randy Crawford/Crusaders´ storhit "Street Life", før det hele blei avslutta med Lars Bremnes´ nydelige "Å kunne æ skrive".

Storbandet låt tett og fint og var ypperlig leda av Roger Johansen og Maria Haukaas Mittet skinte og storkoste seg. Det gjorde så avgjort publikum også.

Maria Haukaas Mittet med Bodø Big Band - en perfekt match.

Jan Akkerman (70), er som Øystein Sunde sier det, akkurat ferdig med 60-sonen. Etter tre-fire timers øvelse med sin faste trommeslager Marijn van den Berg, festivalsjef Jan Gunnar Hoff på tangenter og Per Mathisen på elbass, var han klar for sin andre konsert under Bodø Jazz Open - og denne gangen med strømgitar - et instrument jeg tror han føler seg aller mest hjemme med.

Foran en fullpakka og fortsatt andektig storsal på Scandic Havet var det Focus-repertoaret - hva ellers? - som stod på programmet. Akkerman har vært en av de store gitarheltene helt siden 70-tallet og det er hyggelig å kunne melde at han fortsatt har det.

Med låter som "Focus 2", "Focus 3", "Eruption", "Question and Answer" og ikke minst "Sylvia", låt de fire etterhvert som et band som hadde spilt sammen lenge og det var flere som måtte frem med lommetørkleet underveis - det var nok mange gamle minner som blei vekka til live.

Da gjenstår bare sjarmøretappen av Bodø Jazz Open og verken Torun Eriksen eller Earth Wind & Fire Experience kommer til å legge noen demper på noen som helst. Dessuten skinner sola over Børvasstindan - livet leker!

Jan Akkerman har det fortsatt - godt å høre.

En helt egen verden

Ayumi Tanaka, Johan Lindvall og Christian Wallumrød er tre av "våre" aller mest søkende pianister. Her møter vi dem sammen med hvert sitt flygel.

Lindvall, Tanaka og Wallumrød leter etter noe helt eget.

Japanske Ayumi Tanaka og svenske Johan Lindvall har begge flytta til Norge for å utvikle seg som musikanter og fordi de har vært tiltrukket av det som har skjedd i norsk musikkliv generelt og improvisert musikk spesielt de seineste åra. En av de største inspirasjonskildene deres vil ikke overraske meg om heter Christian Wallumrød. Her setter de altså hverandre stevne i en usedvanlig sjelden setting - tre flygeler og intet annet.

Christian Wallumrød har vi lært å kjenne helt siden Airamero på 90-tallet som en sjelden begavelse som hele tida har søkt langs egne spor. Han har aldri latt seg båssette og hver gang man åpner et nytt kapittel i boka hans, så veit man at det er forskjellig fra det forrige.

Når det gjelder Tanaka og Lindvall så har de begge i løpet av kort tid markert seg kraftig i flere settinger med høyst personlige vitnesbyrd. Tanaka ofte sammen med Christian Meaas Svendsen og det meget originale og spennende miljøet rundt Nakama Records. Lindvall har imponert med sin egen signatur i sitt eget band Torg og sammen med saksofonstjerneskuddet Mette Henriette.

Her har de altså satt seg fore å skape et eget samfunn med musikk skapt for og av tre flygeler, tre hjerner og seks hender. Dette er tre musikanter som er i stand til å komponere musikk på stedet og i nuet og tre av de sju "låtene" er unnfanga på det viset. De fire andre er skrevet av Lindvall.

De tre har ønska å utforske pianoets grenser ved hjelp av sine forskjellige erfaringer blant annet ved å stemme flygelene på spesielle måter og ved å benytte de dynamiske mulighetene til det fulle. Andre virkemidler er også tatt i bruk, men som når man skal omtale en kriminalroman så bør mye overlates til lytteren.

Det som i alle fall kan avsløres er at alt som skjer i løpet av de de rundt 35 minuttene er totalt originalt og langt bortenfor det meste man har hørt av pianomusikk tidligere. Det er åpent, løst, kontemplativt og egna til mye ettertanke.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Tanaka Lindvall Wallumrød

3 Pianos

Nakama Records/digerdistro.no

Legenden i Focus

Bare navnet Jan Akkerman nevnes, så er det tusener av gitarnerder verden over som får vann i munnen. Nå er den blide nederlenderen i Bodø og han har absolutt ikke glemt gamle kunster. Dessuten fikk jeg en hyggelig overraskelse servert - av Christel Alsos.

Jan Akkerman - vi snakker legende!

Alle foto: Henrik Dvergsdal

Bodø Jazz Open er halvveis og Jan Gunnar Hoff & Co har makta å sette sammen et program som tiltaler både jazzfolket og de som befinner seg i ytterkanten reint smaksmessig, men som liker god musikk.

Gårsdagens starta med Jan Akkerman (70) - både i solotapning på sin akustiske gitar og i samspill med Odd-Arne Jacobsen. Med all respekt for Jacobsen, så dreide dette seg om Akkerman som gjennom sine bidrag til den nederlandske supergruppa Focus på begynnelsen av 70-tallet, etablerte seg helt i toppen blant verdens strømgitarister.

Tilfeldighetene førte til kontakt mellom Akkerman og Jacobsen for rundt 35 år siden, men så vidt jeg vet var denne konserten den første de har gjort i Norge noensinne. De "møttes" gjennom standardlåta "Nature Boy" for mange år siden og den spilte de nok en gang i Bodø.

Rytmisk og teknisk er Akkerman fortsatt helt der oppe og han briljerer også med et fingerspill få gjør han etter - i dag er det Focus-musikk som står på programmet med strømgitar og heftig norsk/nederlandsk komp. Det gledes!

Jan Akkerman sammen med sin gode venn Odd-Arne Jacobsen.

Christel Alsos - kom til sine egne og de tok vel i mot henne.

Christel Alsos er en låtskriver og vokalist som jeg bare hørt med ujevne mellomrom opp gjennom åra. Det skal jeg definitivt slutte med - med ujevne mellomrom altså. Fra nå av det skal det bli ofte. Alsos, fra Fauske ikke langt fra Bodø, starta like godt turneen på hjemmebane og flokken hennes tok veldig godt mot henne - noe annet skulle også tatt seg ut.

Med sin stille intensitet i et repertoar bestående av flotte låter henta fra store deler av hennes karriere, men med hovedvekt på materiale fra sin ferske CD, samla hun folket til bortimot andakt og hennes oppfordring om ikke å ta de store avgjørelsene om natta, blei ganske så sikkert fulgt - i alle fall ei stund.

Det er en nydelig atmosfære i hennes kvaliettspop med indie- og americanarøtter og når hun så omgir seg et a-lag bestående av Jonas Cambien på tangenter, Ivar Grydeland på gitarer, Erik Holm på trommer og Karl-Joakim Wisløff på bass - stort sett jazzfolk altså - og lydmaestro Geir Østensjø bak spakene, så låt det hele nydelig med Alsos´vakre og sterke stemme i et naturlig sentrum av lydbildet. Om jeg har fått meg en ny favoritt? Noe kan tyde på det gitt.

Christel Alsos med sitt strålende band.

En av nyskaperne

Den amerikanske pianisten og komponisten Craig Taborn er avgjort en av de viktigste nye stemmene over there.

Craig Taborn har noe helt eget å fare med.

Craig Taborn (46) fra Minneapolis har i stadig større grad stått fram som en av dem som er i stand til å tilføre amerikansk jazz noe nytt. Med "Daylight Ghosts" gir han oss sitt sjuende album under eget navn og det tredje for ECM. På sett og vis er dette det straighteste hittil, men Taborn kompromisser ikke på noen måte av den grunn.

Med et helt nytt band, for meg i alle fall, med The Bad Plus-trommeslageren Dave King, også han fra Minneapolis, som også spiller elektronisk perkusjon, akustisk- og elbassisten Chris Lightcap, som vi blant annet har hørt med Matt Wilsons band her hjemme og tenorsaksofonist og klarinettist Chris Speed, gir Taborn, som også trakterer elektronikk i tillegg til piano, oss åtte originalkomposisjoner og ei låt av ex Art Ensemble of Chicago-medlem Roscoe Mitchell.

Musikken er hele tida søkende, varm, melodisk og dynamisk spennende. Taborn er en moderne klangmester ved flygelet som vet å gi både seg sjøl, musikken og oss som lytter masse rom. Når han så har med seg lyttere som befinner seg på samme nivå som han sjøl, så blir dette en utflukt som det er en sann fryd å være med på.

Til sommeren får vi høre Taborn i duotapning med en annen av USAs store nye pianostjerner, Vijay Iyer, under Moldejazz der sistnevnte er Artist in Residence. Det blir garantert spennende. I mellomtida er det mer enn nok å hygge seg med på "Daylight Ghosts".

Craig Taborn

Dagligstue Ghosts

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Surrealistisk cruise

Den svenske forfatteren og journalisten Mats Strandberg tar oss med på et cruise mellom Stockholm og Åbo som aldri vil bli glemt - av de som kom hjem igjen.

Mats Strandberg elsker skrekk - det merkes.

Dette er mitt aller første møte med Mats Strandberg (40). Det er også et av mine sjeldne dykk inn i fantasysjangeren og la det være klart med en gang: det er ikke min favorittsjanger.

Når det er sagt så fyker de 600 sidene med "Fergen" unna på rekordtid. Det skal sjølsagt Strandberg ha all mulig slags ære for - han skriver godt og lett og han bringer leseren inn i historia på et elegant vis.

Det hele foregår altså i det lukkede rom - det er ikke noe sted å rømme fra ombord på "finskebåten" mellom Stockholm og Åbo. Strandberg presenterer oss raskt for et ganske stort persongalleri - faktisk så stort at det fra tid til annen kan være vanskelig å holde styr på alle sammen. For meg blir det en svakhet ved historia: det er for mange personer og for mange detaljer som blir bragt inn som egentlig ikke trengs for at storyen skal leve og utvikle seg.

Det hele begynner som en stille og rolig tur med en fullsatt båt - med alt og alle det fører med seg. Det er, for å gjøre det hele lettere for norske lesere, absolutt ikke ulikt danskebåten. Så skjer det ting i en rasende fart og sjøl om det er godt skrevet, så har jeg store problemer med å henge med.

Det kan godt hende at dette er mitt problem, men jeg sliter altså med sjangeren der realismen og voldsomheter i det som skjer ikke er tilstede. Jeg tror altså ikke at utenverdenen ikke blir oppmerksom på at et helt"samfunn", som en slik cruisebåt er, blir satt ut av spill i mange timer. Når det er bortimot er forutsetningen for at det skjer det som skjer ombord - og vi snakker ikke om et skarve drap eller to - og når andre forutsetninger også ligger et stykke utenfor mine realismegrenser, så er enkelt og greit ikke "Fergen" - og sjangeren - noe for meg.

Mats Strandberg

Fergen

Juritzen forlag

Eggum, Andersen og Reiersrud sørget for fest

Et av pianist Jan Gunnar Hoffs store hjertebarn er festivalen Bodø Jazz Open. Basert på åpningsdagen på en sjuende festivalen har den allerede funnet sin rettmessige plass.

Alle bilder: Henrik Dvergsdal

Det hevdes at hvert eneste veikryss i dette landet har sin egen festival. Så forbanna langt unna sannheten er det heller ikke. Alle har definitivt ikke livets rett, noe de også har funnet ut smått om senn. Bodø Jazz Open derimot virker som har funnet sin plass både repertoarmessig og tidsmessig. Folket har akkurat fått rista av seg jula, men det er likevel langt fram til sommer og sol - og Bodø/Glimt har rykka ned! Da gjør det godt med litt ekstra påfyll av livgivende musikk både innafor og like utenfor jazzsjangeren.

Det hele begynte med en dobbeltkonsert der først Jan Eggum på sin umiskjennelige måte tok oss gjennom et knippe av sine mest kjente - og noen ukjente - låter. Under mottoet av dur er du kommet til moll skal du bli lovte han publikum i den godt besatte Stormen kulturhus at her skulle det ikke bli mye gøy.

Så feil kan man/Eggum altså ta. Latteren eller rettere sagt humringa satt løst gjennom hele timen - Eggum vet med sin sjølironiske/sjølutleverende småprat akkurat hvilke knapper han skal trykke på og med "dårlige" ordspill som en gang var jeg LP, men nå er jeg singel, bandt han sammen alt fra "En konge stor", "Kor e alle helter hen?", "Ryktet forteller", "En natt forbi" til ei låt fra sin ferske Rio-utflukt- og innspilling.

Eggum var for kjip til å fly inn sitt Rio-band, som faktisk er legenden Gilberto Gils band, men avslutta derimot sammen med det strålende "storbandet" Denada i en forrykende versjon av "Heksedans". Du verden som Eggums musikk også kler slike settinger.

Denada hadde på ingen måte tatt turen til Bodø kun for å"kompe" Eggum på den ene låta. Publikum skulle nemlig få muligheten til å oppleve en gjenoppstandelse av det som skjedde på Kongsberg sist sommer der Denada hadde hyra inn en rekke arrangører til å ta for seg en del av den enorme skatten Arild Andersen har skapt - med Andersen sjøl som solist.

Den gang og nå fikk vi et tverrsnitt av hva Andersen har skrevet i løpet av sine rundt 50 år på scena og du verden for en produksjon han har gitt oss. I tillegg til mye gammelt og godt fikk vi også servert den nye suiten "Arinada". Bandet var nesten det samme som på Kongsberg, men vikarene Torstein Lofthus på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon gjorde ikke bandet eller musikken noe dårligere for å si det slik.

Arild Andersen har kommet dit i livet at han nå reiser med honnørbillett på både trikk og buss, men hans livsbejaenhet og energi skulle tyde på at han var noen tiår yngre. Du verden for en utstråling! Etter en lengre turné i Japan har han såvidt vært hjemme og laga middag noen dager før han kasta seg på flyet til Bodø.

Arild Andersen kler Denada, Denada kler Andersen og begge kler musikken på et utmerket vis.

Trail of Souls måtte dessverre kaste inn håndkleet på grunn av Solveig Slettahjells langvarige og plagsomme lungebetennelse. Det var sjølsagt en skuffelse for mange, men erstatninga kunne nesten ikke vært bedre. Tjue prosent av bandet, det vil si Knut Reiersrud, tok jobben på egen hånd og er det én musikant her til lands som kan holde et publikum i sine hule hånd med sitt knippe strengeinstrumenter, munnspill og stemme, så er det Knut Reiersrud.

Folkemusikk, blues, jazz og gudene vet fra hvor og fra hvilke sjangre Reiersrud henter musikken fra. Uansett så skaper han noe han er fullstendig aleine om, på denne kloden i alle fall, og han gjør det med en ekthet og inderlighet som det er umulig ikke å bli berørt av.

Åpningskvelden blei avslutta med Tromsøbandet The Band Called Oh. Unggutta med bakgrunn fra musikk-konservatoriet i Tromsø har skapt sin egen soul/funk-sjanger med masse sjarm og de gir oss tekster som forteller oss at de har tenkt gjennom både det ene og det andre av viktighet.

Når så Knut Reiersrud satt inn med dem på slutten, så fikk publikum akkurat den avslutninga på åpningskvelden av Bodø Jazz Open de kunne ønske seg.

Fortsatt er det tre dager igjen med masse høydepunkt - jeg lover daglig oppdatering på Tor de Jazz!

Tro på det vakre

Gine Gaustad Anderssen synger om å tro på skjønnheten og kjærligheten - både på nynorsk og på engelsk. Det er viktigere enn noen gang om noen skulle være i tvil om det.

Gine Gaustad Anderssen synger slik at det er umulig ikke å tro på henne.

I 2009 fikk jeg sikkert mange gode opplevelser, men én sitter spesielt godt spikra: duoen Yours Truly med vokalisten Gine Gaustad Anderssen og pianisten Ove Alexander Billington. Det tok ikke mange runder i CD-spilleren før jeg skjønte at kongeriket hadde fått en ny vokalist på et meget høyt nivå. Nå har det altså gått rundt sju år siden den gang - hun forhaster seg ikke akkurat Gaustad Anderssen - og endelig er det klart for hennes debutalbum under eget navn.

36-åringen fra Tennfjord på Sunnmøre, men her må det legges till at hun er født i Molde, har sin formelle bakgrunn fra både Trondheim og ikke minst Göteborg der hun studerte under Anders Jormin. Etter som jeg har skjønt har Gaustad Anderssen nå flytta tilbake fra Sverige til Tennfjord - ei lita bygd ikke langt fra Ålesund. Tittelen "Heim" kunne sånn sett ikke ha passet bedre. Musikken hennes derimot er det ikke noe lite over - den er stor, varm og usedvanlig inderlig.

Det aller meste av både tekst og musikk har Gaustad Anderssen skrevet sjøl. Hun sier/synger at hun tror på både skjønnhet og kjærlighet, floskler i manges ører kanskje, men med den åpenbare ektheten Gaustad Anderssen viser, så er det ikke det. Hun tar også et uvanlig grep og blander nynorsk og engelsk i samme tekst - og det funker svært så bra. Gaustad Anderssen er også småbarnsmor og det bærer også de personlige tekstene preg av.

Gaustad Anderssen er en svært sterk historieforteller. Det eneste hun ikke har gjort sjøl er ei låt av Astor Piazzolla og "I dine skap" av Kari Bremnes. Tekstene får akkurat så mye luft og rom som de trenger og med hennes prikkfrie diksjon er det en sann fryd å bli en del av dem. Når hun så har alliert seg med et norsk/svensk a-lag med Carl Emil Svensson på gitar, Fredrik Nilsson eller Johannes Lundberg på bass, Hermund Nygård eller Martin Öhman på trommer, Thomas Gustafsson - Sveriges svar på John Surman - på saksofon og sjølvaste Arve Henriksen på trompet på ett spor, så har hun sikra seg et tonefølge som er nesten perfekt i forhold til både stemma og intensjonene hennes.

Gine Gaustad Anderssen har latt oss vente både vel og lenge. Når hun først inviterer oss inn i sitt singer/songwriter/jazz-landskap så har det vært verdt ventetida på alle mulige vis. Må det for all del ikke ta ta like lang tid til neste gang.

Gine Gaustad Anderssen

Heim

Losen Records/MusikkLosen