hits

februar 2018

Jazz på svenska

Noen mener kanskje Jan Johansson bør ha enerett på akkurat jazz på svenska-begrepet. Slik er det vel ikke og Bo Sundström, han fra Bo Kaspers Orkester dere vet, gjør så absolutt ikke skam på dette legendariske begrepet. Dessuten kan han definitivt regnes som en etterkommer av Johansson.

Bo Sundström har kommet enda nærmere jazzen enn sammen med Bo Kaspers Orkester.

Bo Sundström (56), sjefen og frontfiguren i Bo Kaspers Orkester, er forundra over at han er i live. Ikke helt bokstavelig da, men han sier sjøl at han ikke fatter at han overlevde sine første 50 år her på Tellus. Årsak: han hadde ikke hørt en eneste tone av John Coltranes klassiske skive «Ballads» innspilt i 1963. Noe forteller meg at Sundström har hørt mye på den siden den gang - veeeeldig mye. Det er det forresten usedvanlig mange gode grunner til.

Den åpenbaringen førte til at Sundström, som jo har fortalt oss om klare jazzrøtter i Bo Kaspers også, begynte å fordype seg grundig i jazzens standardskatt med røtter i 50- og 60-tallet. Han skjønte raskt at det var mulig og vel så det å synge disse tekstene på svensk - de måtte måtte bare gjendiktes først!

Som tenkt, så gjort og Sundström har skrevet nydelige oversettelser eller kanskje bedre gjendiktninger av fantastiske låter som «I Love You», «The Way You Look Tonight», «Once Upon a Summertime», «My Foolish Heart» som har blitt til tittellåta «Mitt dumma jag», «Darn That Dream», «You Don´t Know What Love Is» og «I Can´t Give You Anything But Love». Dessuten har han tatt med en annen favoritt også, Tom Waits, og oversatt hans «All the World Is Green». På toppen av kransekaka finner vi to klassikere som allerede var oversatt på best mulig vis til svensk: Beppe Wolgers «Monicas vals» som Monica Zetterlund udødeliggjorde sammen med Bill Evans pluss Lisa Nilssons nydelige tekst til Lars Gullins «Danny´s Dream». For et knippe!!!!

Når så Sundström har alliert seg med Jonas Kullhammar som produsent, inntatt legendariske Atlantis Studio i Stockholm, fått med seg kompisene Jonne Bentlöv på trompet, Björn Jansson på saksofon og klarinett og Robert Östlund på gitar fra Bo Kaspers samt et så stilriktig komp som vel tenkelig med Ulf «Morfar» Engström på bass, Daniel Fredriksson på trommer og Vladan Wirant på piano, så kunne dette nesten ikke gå gæernt. Det har det da heller ikke gjort.

Bo Sundström har med sin ekte og personlige stemme og uttrykk og sin voldsomme respekt for dette stoffet, gjort ti strålende versjoner av en viktig del av standardskatten. Jazz på svenska har fått et nytt kapittel og du verden så glad vi skal være for at Bo Sundström overlevde Coltranes «Ballads».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bo Sundström

Mitt dumma jag

Columbia/Mr RADAR/Sony Music

Historiefortelleren

Når man kommer fra det samme strøket som Alf Prøysen, så har man både mye å slekte på og strekke seg etter. Hvis man vil fortelle historier vel å merke. Det både vil og kan Frida Ånnevik - på et vis som ville gjort n´Alf stolt.

Frida Ånnevik er intet mindre enn en unik historieforteller.

Frida Ånnevik (33) har vært med oss i snart ti år nå. Fra hun ga oss sitt første visittkort i 2010 har det vært åpenbart at hun har vært i besittelse av et historiefortellertalent av uhyre sjelden kvalitet. Når hun samtidig skriver låter av samme klasse og har ei stemme som løfter budskapet så vakkert og personlig fram som det hun gjør, så blei det tidlig klart at Frida Ånnevik skulle bli værende en viktig budbringer i lang, lang tid.

I 2016 ga hun oss «Her bor» som blei fulgt av «Flyge fra» bare et år etterpå. For et par dager siden blei det klart at Ånnevik blei tildelt Spellemannpris for tredje gang for den seineste - «Her bor» fikk samme utmerkelse året før. I forlengelsen av debatten og reaksjonene som har kommet etter at Astrid S blei tildelt Årets Spellemann-pris, har det såvidt jeg har fått med meg vært enstemmighet rundt Ånneviks tildeling - her er det ikke mye tvil om at det er kvalitet som blir satt pris på.

De to skivene blei spilt inn samtidig. Underveis skjønte Ånnevik at det faktisk var to skiver hun var i ferd med å begå. De blei altså utgitt med et års mellomrom og for oss som har litt tungt for det, kom den heldigvis som dobbeltalbum også.

Ånnevik er som sagt en historieforteller av rang. Tematisk handler «Her bor» om å høre til, mens «Flyge fra» i stor grad dreier seg om å føle seg annerledes eller utafor. Begge deler makter Ånnevik å sette fantastisk flotte ord på - ord som får meg til å lytte, til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av den minste nyanse - de er det nemlig mange av.

Når hun så har med seg et superlag med Kåre Chr. Vestrheim i produsentstolen samt et band bestående av Pål Hausken på trommer og perkusjon, Andreas Løwe på tangenter, Jo Berger Myhre på basser og Haldor Røyne på gitarer, som tilsammen skaper landskap i et vise/pop-landskap med enkelte jazzovertoner - hun avslutter faktisk festen med sin egen oversettelse av jazzklassikeren «You Must Believe in Spring» - «Du må tru på vår» -, så er denne doble dosen med Ånnevik-poesi av typen som går inn i klassikerkategorien for der å bli værende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frida Ånnevik

Her bor - Flyge fra

Grappa/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

De aller færreste her hjemme har nok hørt om den finske trioen 3TM. Gir du deg sjøl en sjanse, kan jeg love deg noe ganske så unikt og spennende.

3TM ser ut som vanlig trio, men har noe helt eget å by på.

Det er bare å rekke hånda i været hvis du har bra oversikt over 3TM leda av trommeslageren Teppo Mäkynen og med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen som likeverdige partnere. Ingen av mine hender gikk i alle fall i været. Kannaste og Lötjönen har jeg hatt gledet av å møte i noen band de seineste åra, men både når det gjelder 3TM og Mäkynen så er det aller første gang.

Det sier nok noe om at vi kan og vet for lite om det som skjer i finsk jazz - dette er nemlig noen av de aller mest spennende, unge finske jazzmusikerne og de har så absolutt mye originalt å bringe til torgs.

Her har denne trioen skapt seg sitt eget lille univers relativt langt unna en tradisjonell jazztrio. For det første finnes det ikke noe akkordinstrument her og for det andre har Mäkynen inkorporert samples og lyder som mer enn krydder til det totale lydlandskapet. Det har altså ført oss til et sted mellom akustisk jazz og ganske så abstrakt elektronika der etablerte skillelinjer når det gjelder sjangre blir viska bort på et spennende vis.

Mäkynen, Kannaste og Lötjönen har mye å melde hver for seg, men i mine ører er det det kollektive uttrykket som er det mest spennende og originale med «Form». Som om ikke det er nok så viser også Teppo Mäkynen seg fram som en framifrå kunstfotograf og cd-en blir fulgt av et hefte med ti av hans fotografier. Spennende - det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

3TM

Form

We Jazz Records/office@wejazz.fi

En ny verden

Duoen Yügen, bestående av Marthe Lea og Håkon Aase, har fått reisefølge av Mats Eilertsen. De gir oss noe helt spesielt.

Yügen og Mats Eilertsen inviterer oss med på en herlig ekskursjon.

Saksofonisten, og her også vokalisten, gitaristen og perkusjonisten, Marthe Lea, og fiolinisten, og her også harmoniumisten, kanteleisten og perkusjonisten, Håkon Aase, har, til tross for at de bare er godt og vel 25 år, markert seg kraftig i norsk jazzliv allerede. Vi har blant annet støtt på dem sammen med storheter som Thomas Strønen, Mathias Eick, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Ole Morten Vågan og Jarle Vespestad, men de to, som møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole, har her skapt et eget lite univers med røtter mange steder.

Lea fra Stavanger og Aase fra Seljord i Telemark har søkt og funnet i så forskjellige kilder som folkemusikk fra India og Tibet, afrikanske toneganger, europeisk kunstmusikk - Ligeti og jazz/impro. Dette har de skrudd sammen til noe som låter helt unikt må vite og når de så har invitert med seg Mats Eilertsen som en ekstra stemme, så blir dette et møte ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Marthe Lea og Håkon Aase er to representanter for den oppvoksende slekt som benytter enhver anledning til å vise at de har noe spesielt å fare med og at de nekter å gå opptråkkede stier. Dette er vakker, original, kontemplativ musikk egna for ettertanke og sjelefred. Jeg synes det er vanskelig å kreve så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Yügen

Yügen

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

For en mann!

Svært få musikanter har imponert meg mer både som musikant og som menneske enn Tom Harrell.

Det låter fantastisk vakkert av Tom Harrells flygelhorn - og trompet.

Tom Harrell (71) har gitt ut 32 skiver under eget navn siden 1976. I tillegg har han bidratt på en rekke utgivelser som sidemann med blant andre Bill Evans, Charlie Haden og Lee Konitz. Dessuten har han leda en rekke band - fra kvartett til storband - opp gjennom karriera si. Han har også turnert en hel del verden rundt de seineste fire tiåra. Alt dette har han gjort med en tung schizofrenidiagnose som har ført til tung medisinering.

Sjukdommen og medisineringa har prega Harrell på det viset at han har en subbende gange og når han ikke spiller, men er på scena, så står han rett opp og ned uten noen tydelige emosjoner eller bevegelser. Når han spiller derimot er han voldsomt tilstede og leverer et trompet/flygelhornspill som er så vakkert, utadvendt og personlig at man ikke skulle tro det var den samme personen det dreide seg om.

De seineste åra og på de seineste utgivelsene har Harrell i stor grad jobba sammen med med minst en blåser til, men nå ønska å uttrykke seg seg aleine med sin trompet/flygelhorn - som han har multitracka ved flere anledninger her.

Repertoaret er en blanding av gammelt og nytt, men alt skrevet av Harrell og tilpassa kvartettformatet. Det er uten unntak varm, melodisk, utadvendt og positiv akustisk jazz, med litt elpiano, med røtter i bopmusikk. Harrell får den beste assistansen tenkelig fra Adam Cruz på trommer, Danny Grissett på piano og Ugonna Okegwo på bass - alle har jobba med Harrell i en årrekke - til å befeste sin posisjon som en av nåtidens aller beste trompetere, komponister og bandledere innen denne sjangeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Harrell

Moving Picture

HighNote Records/MusikkLosen

Kirstis festaften

Endelig fikk Kirsti Huke den anerkjennelsen hun har fortjent - lenge. Tildelinga av Radka Toneffs Minnepris blei markert med Huke i tre utgaver - alle like flotte.

Kirsti Hukes første etappe sammen med Vigleik Storaas, Ole Morten Vågan og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

40 år unge Kirsti Huke fra Melhus ved Trondheim har vært der i mange år allerede. For hennes medmusikanter og for de som virkelig har anerkjent kvalitet, har Huke vært ei stjerne lenge, men det store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Det har jeg faktisk ingen forklaring på: Kirsti Huke har nemlig vært og er fortsatt en av mine favorittvokalister. Og du verden så fortjent det er at hun nå blei tildelt Radka Toneffs Minnepris!

Når det først skulle markeres, så er det vel ingen som er bedre på å rangere det enn Jan Ole Otnæs og Victoria Nasjonal Jazzcene. De hadde lagt opp til en helaften der Huke kunne få vist fram store deler av sitt enorme talent og for en kveld det blei.

Det hele begynte med Hukes kvartett bestående av Erik Nylander på trommer, Vigleik Storaas på piano og Ole Morten Vågan på bass. Gjester underveis var John Pål Inderberg (barytonsaksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Gard Nilssen (trommer). Her møtte vi Huke i et landskap der standardstoff som «Old Country» møtte Hukes eget stoff i en jazz/singer-songwritertradisjon. Med Hukes klokkeklare og personlige stemme, med herlig diksjon og engelskuttale, blei dette en perfekt start på jubelkvelden.

Scent of Soil - tingingsverket til Vossajazz - med Rune Nergaard, Gard Nilssen, Tore Brunborg og Even Helte Hermansen.

Foto: Tor Hammerø

Bestillingsverket, eller tingingsverket som det heter på Vossajazz, fra 2010 - «Scent of Soil» - var neste stopp. Med Bushman´s Revenge-bandet - Even Helte Hermansen på gitar, Rune Nergaard på elbass og Gard Nilssen på trommer - som «komp» og Tore Brunborg med sin guddommelige tenorsaksofontone som komponist, var neste stopp. Jeg har bare hørt verket på plate og har flere ganger tenkt at dette må ut til folket. Bekreftelsen kom på Victoria: det var altså så vakkert og forførende i en verden som henter fra både pop og jazz som jeg kunne huske fra skiva - bare enda bedre live, må vite.

«Popbandet» med Ola Kvernberg og Erik Nylander.

Foto: Tor Hammerø

Festen blei avslutta med «popbandet» Kirsti, Ola & Erik - Kvernberg og Nylander. De tre har stått frem og kommet ut av skapet: de synes om mye og mangt i popens og rockens verden og har gitt sine favorittlåter flotte og høyst personlige tolkninger i flere år nå. Vi fikk servert Lou Reeds «For All Tomorrows Parties», Tom Waits´ «Lonely», ABBAs «The Day Before You Came» og Kenny Rogers´ «Ruby, Don´t Take Your Love to Town» før det hele var over med Huke på inderlig vokal og med si lille harpe som en flott del av lydbildet - som Tor «Torsken» Breivik ratta på et framifrå vis fra start til mål.

Kirsti Huke er en vokalist som fortjener all mulig form for oppmerksomhet. Radka Toneffs Minnepris er noe så voldsomt fortjent og bedre måte å takke for prisen på, er nesten ikke mulig å tenke seg. Dessuten er det vi som var så heldige å være tilstede som skal takke!

Kirsti Huke

Victoria nasjonal Jazzscene, 230218

Mer makt til Hegdal

Eirik Hegdal har både i musiker- og i jazzens indre kretser fått mye oppmerksomhet for sine enorme kvaliteter både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder. Uansett er det på høy tid at han får mye mer anerkjennelse fra et enda større publikum - her kommer det to bevis på det.

Team Hegdal med Oscar Grönberg som spesiell gjest.

Spør du gigantene Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman, så er jeg sikker på at svaret ville ha vært det samme: Eirik Hegdal tilhører det absolutte tetsjiktet innenfor flere felt, spesielt som arrangør. Han har gjort noe med musikken til både disse herrene og samtidig skrevet originalmusikk som har gjort at appetitten har blitt vekka gjennom en årrekke. Han leda Trondheim Jazzorkester mellom 2002 og 2016 og førte orkesteret videre fra høyde til høyde.

Samtidig har han leda sitt eget lille laboratorium, Team Hegdal, siden 2009. Med fra starten har Gard Nilssen på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett vært, mens Ole Morten Vågan - som tok over for Hegdal som leder av Trondheim Jazzorkester - overtok bassjobben etter Rune Nergaard i 2012. Nå er bandet, som nok en gang har med seg Oscar Grönberg som gjest på piano, tilbake med sin fjerde utgivelse siden 2010 - to år etter at de vant Spellemannprisen for «Vol 3». Hva bandets to første skiver het, deles det ikke ut premier for.

Hegdal har nok en gang skrevet alt materialet til dette kollektivet som er befolka med noen av våre aller mest uttrykksfulle og talentfulle unge musikanter. Når Hegdal sjøl sier at han har henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Mozart, Ravel, Messiaen og Wayne Shorter, så forteller det mye om hvilket originalt univers Team Hegdal inviterer oss inn i.

De fire/fem kjenner hverandre som bare sjelsfrender gjør og både kollektivt og individuelt er dette et team som hører hjemme på aller øverste hylle - også internasjonalt.

Alpaca Ensemble under uroppførelsen av «Mekatonia» i 2012.

Hegdal er en mann med usedvanlig mange jern i ilden. Ett av dem er samarbeidet med samtidsmusikkensemblet Alpaca Ensemble som går helt tilbake til 2001. Alpaca Ensemble er et kollektiv som kan variere i størrelse og besetning etter behov, men som alltid har en kjerne med Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Ved denne anledninga er også Sissel Vera Pettersen med på vokal, Stig Førde Aarskog på klarinett, bassklarinett og vokal, Ole Jørgen Melhus på trombone, Michael Francis Duch på bass, Tor Haugerud på trommer, perkusjon og klokkespill og sjølsagt Eirik Hegdal på sopran- og bassaksofon og klarinett. Hegdal har også skrevet all musikken.

«Mekatonia» var opprinnelig et utendørs musikkteater som blei urframført i Dokkparken i Trondheim i 2012. Det var et samarbeid mellom Alpaca Ensemble, Cirka Teater og Trondheim Kammermusikkfestival som skapte liv og røre og stor oppmerksomhet i Dokkparken der Trondheim Mekaniske Verksted holdt til i over 100 år fram til dørene stengte i 1983.

Den visuelle delen av oppsettinga går vi sjølsagt glipp av her, sjøl om det er mange flotte bilder av oppsettinga i coverheftet, men musikken, som er spilt inn høsten 2016, står voldsomt på egne bein også.

Hegdal viser oss nok en gang hvilken allsidig og spennende komponist han er - det virker ikke som han har noen form for grenser i sine mange måter å tilnærme seg det uttrykket han til enhver tid er på jakt etter. Musikantene, som er håndplukka må vite, kommer fra både jazz, impro og den klassiske verden og Hegdal har tydeligvis visst hvem og hvorfor han spurte akkurat dem - eller skrev for akkurat disse musikantene.

«Mekatonia» er et verk som befinner seg i en rekke forskjellige grenseland - akkurat som Eirik Hegdal. Der stortrives han åpenbart og der er det veldig lett å trives med han også. Eirik Hegdal er en voldsom kapasitet på en rekke områder - det er bare å lytte til disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Team Hegdal

Vol 4

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Alpaca Ensemble & Eirik Hegdal

Mekatonia

Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Tøft fra øst

Kjenner du ikke til de finske musikantene Max Zenger, Joonas Leppänen, Tomi Nikku og Teemu Åkerblom? Ingen grunn til å fortvile - her kommer det nemlig en mulighet til å gjøre noe med det.

Maxxxtet i aksjon med et oppmerksomt publikum.

Av en eller annen grunn har vi altfor lite kontakt med det som skjer i finsk jazz her hjemme. Danske og svenske utgivelser, band og musikanter har vi større oversikt over, men kvaliteten på det som dumper ned fra de tusen sjøers land fra tid til annen, borger for at vi bør låne både ett og to ører til det som kommer derfra.

For ei lita stund siden kom det en konvolutt med tre utgivelser fra Finland. Pianisten Olli Ahvenlahti har jeg allerede omtalt - nå står kvartetten Maxxxtet for tur. Sjefen for bandet er altsaksofonisten og bassklarinettisten Max Zenger, som har skrevet alle låtene og som sjølsagt «står» bak navnet på bandet. Med seg har han trommeslageren Joonas Leppänen, trompeteren og flygelhornisten Tomi Nikku og bassisten Teemu Åkerblom. De tre sistnevnte har jeg truffet på i andre sammenhenger, men dette er mitt første møte med Zenger.

Dette er relativt unge herrer med blikket opp og frem og med denne kvartetten uten akkordinstrument involvert, så er det fritt fram et musikalsk budskap som henter mye inspirasjon fra cooljazzens skattkammer. Det serveres varm, melodisk musikk stort sett i medium tempo og interaksjonen mellom Zenger og Nikku i deres kollektive utflukter er av meget høy klasse. Fundamentet som Leppänen og Åkerblom serverer er det heller ikke noe som helst å sette fingeren på.

Coolmusikkens yppersteprester som Chet Baker, Lee Konitz, Warne Marsh og Lennie Tristano skapte dette uttrykket med lange, logiske og spennende linjer på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Slik Maxxxtet videreforedler det, så forteller de oss at det er et tidløst tonespråk. «Chapter 2», det deles ikke ut premie for å tippe hva bandets debutskive heter, med Maxxxtet er nok en bekreftelse på at nivået på finsk jazz er høyt uansett hva slags målbånd man benytter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maxxxtet

Chapter 2

Eclipse Music/maxzenger.com

Den nye vinen

Pianisten, komponisten og bandlederen Kjetil André Mulelid er en flott representant for den nye generasjonen jazzmusikere. Her møter vi han i to utgaver - helt forskjellige, men like spennende.

Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas - Kjemilie - en hudløs og inderlig duo.

Med bakgrunn i debut-cd-en «Hverdagene», som kom ut i 2016, så er det overhodet ikke overraskende at duoen Kjemilie med Kjetil André Mulelid på piano og som komponist og Emilie Vasseljen Storaas på vokal og som tekstforfatter har noe veldig spesielt å fare med. De to traff hverandre mens de studerte på jazzlinja i Trondheim - en utdanningsinstitusjon der bare de aller mest talentfulle kommer inn.

Det er altså en kjemi og empati mellom de to som er sjelden. De er begge langt framskredne lyttere og Vasseljen Storaas, jo da hun er datter av pianogiganten Vigleik Storaas, sine tekster som hun framfører på klingende trøndersk og som handler om blant annet rotløshet og det å føle seg fanget, det å søke etter det som kan sette en fri og dermed også kjenne at man vokser - livet der altså, blir fulgt, forsterka og inderliggjort av Mulelids melodier og vakre klangbehandling. Det skader heller på ingen måte at den fremadstormende og uttrykksfulle fiolinisten Håkon Aase er med og fargelegger over halvparten av låtene.

Dette er duojazz så hudløs og nær som vel tenkelig - vakkert og sterkt.

Kjetil Mulelid Trio med sjefen i sentrum, flankert av Andreas Skår Winther og Bjørn Marius Hegge.

Mulelid, som opprinnelig kommer fra den samme bygda som Tord Gustavsen, Hurdal, er nå bosatt i København. Det hindrer han på ingen måte i å samarbeide med sine «gamle» norske venner både titt og ofte. Det har blant annet ført til unnfangelsen av hans egen trio bestående av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer.

Trioen har akkurat kommet med sin debut-cd på velrennomerte Rune Grammofon der de følger i fotspora til In the Country og Espen Eriksen Trio. Det mer enn indikerer at Rune-sjef Rune Kristoffersen legger lista høyt og Kjetil Mulelid Trio, mellomnavnet er droppa muligens av internasjonale markedsføringshensyn, er langt unna å rive - veldig langt.

Alle musikantene involvert på disse to innspillingene er under 30 år, men viser tross det en modenhet og originalitet som er imponerende. Også her har Mulelid skrevet all musikken, bortsett fra en fri improvisasjon, og her hentes det hemningsløst fra salmer til frijazz og hele tida med en melodisk, nordisk tone over det hele med masse luft og frihet.

Den empatiske grunntonen vi fant hos Kjemilie, har Mulelid & Co på alle slags vis greid å videreføre til trioen sjøl om det sjølsagt låter helt annerledes. En ny trio med stort potensial er unnfanga og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjemilie

Bakkekontakt

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Kjetil Mulelid Trio

Not Nearly Enough to Buy a House

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den største

I fjor kom dokumentaren «Chasing Trane» - 50 år etter at John Coltrane la ned hornet for godt. Den har jeg ikke fått sett, men nå er i alle fall musikken til filmen her - den holder lenge den!

John Coltrane - en av jazzens aller største.

Da John Coltrane la ned horna for godt den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, stilna en av de sterkeste, vakreste og flotteste stemmene i jazzen - i all musikk spør du meg. Fra midten av 50-tallet og til det hele tok en brå slutt på grunn av leverkreft, ga Coltrane oss noe som har vært, er og kommer til å forbli stort. Han er en av dem som har vært stilskapere og som har betydd enormt mye for sine samtidige, både musikanter og publikummere over hele kloden, og slik er det fortsatt den dag i dag og slik vil det fortsette å være for all fremtid.

Coltrane ga gjennom sine mange inderlige og personlige måter å utvikle jazzen på, verden et nytt syn på så mangt. Hans alvor, hans styrke, hans voldsomme kraft og hans vidunderlige tone gjorde noe med alle som kom i hans nærhet og som fikk anledning til å «møte» han på andre vis seinere. John Coltrane er er enkelt og greit en kraft man ikke går uberørt videre fra.

Filmskaperen John Scheinfeld har laga dokumentaren «Chasing Trane» og Coltrane-viteren Ashley Khan har skrevet coverteksten her. De elleve låtene som er med i dokumentaren og som finnes på denne cd-en, er henta fra perioden 1957-1963 - i manges ører Coltranes beste periode. Ingenting er nytt, men noe er sjeldent og det er en blanding av studio- og liveinnspillinger.

For meg er det høytid hver gang hver gang Coltrane kommer med sitt budskap og disse versjonene av blant annet «A Love Supreme», «Giant Steps», «My Favorite Things», «My One and Only Love» med vokalisten Johnny Hartman og en godt og vel 16 minutter lang versjon av «Chasin´the Trane» fra Village Vanguard med kun Jimmy Garrison og Elvin Jones, er så avgjort også det. Uten unntak er alt dette håndplukka materialet fantastisk, historisk og stilskapende. Nå gleder jeg meg til å få se dokumentaren også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Coltrane

Chasing Trane - The John Coltrane Documentary

Impulse!/Universal

Går seg ikke bort

Erling Kagge har hatt god tid til å tenke gode tanker. Og nok en gang greier han både å formidle og å dele dem.

Erling Kagge tar ett skritt både av og om gangen. Ingen dum tanke det!

Om Erling Kagge har hatt god tid? Det er jeg vel egentlig litt i tvil om, men han har i alle fall benytta tida si godt. I fjor ga han oss sine tanker om stillhet i boka «Stillhet i støyens tid» og nå følger han opp med sine erfaringer rundt det å gå - både kort og langt.

Det er vel kjent at Kagge har gått langt - svært langt - og det har ført til «utflukter» til både det ene og det andre polet, ehhh jeg mener polen. Sjøl om Kagge er et utprega sosialt vesen og trives i andres selskap, så har han også et et stort og tydelig behov for ensomhet.

I sin «ensomhet» setter Kagge stor pris på å gå, det være seg korte turer til og fra kontoret, en tur i marka eller de laaaaange turene til Nord- og Sørpolen. Disse forskjellige måtene å gå på har generert mange og gode tanker og her ligger essensen i denne inspirerende, lille boka også.

Kagge, som hadde et nært og lærerikt forhold til filosofen Arne Næss, deler tanker om mangt og mye underveis her. Går vi fra eller går vi til? Hvilke muligheter åpner seg når man benytter seg av de to undersåttene de fleste er utstyrt med?

Kagge henter også eksempler fra andre som har gått eller skrevet om det å gå. Det har utvilsomt vært en kilde til gode tanker og løsninger på problemer gjennom årtusener. Kan noen oversette denne boka til engelsk og gi den til Trump? Nei, han leser ikke bøker uansett, men mange vil helt sikkert ha glede av den også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Gåing og stillhet henger sammen, skriver Kagge. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret. Så sant, så sant. Livet varer lenger når du går - å gå forlenger øyeblikkene. Det at gåing er tregt, i motsetning til alt annet som foregår i høyt tempo, gjør at det å gå er noe av det mest radikale man kan foreta seg.

Jeg er sjøl en gåer og finner mye inspirasjon i Kagges tanker. Det kan alle andre gåere, og andre som har tenkt å bli det, også gjøre.

Erling Kagge

Å gå - ett skritt av gangen

Kagge Forlag

Det er i Skien det skjer

Etter at kongeriket har fått Trondheim Jazzorkester, Bergen Big Band og Ensemble Denada, så var det sjølsagt på sin plass at østlandsområdet også fikk sitt store jazzensemble. Scheen Jazzorkester har på kort tid etablert seg i det ypperste sjiktet og her følger nok et bevis på det.

Scheen Jazzorkester med ei strålende startoppstilling.

Foto: Stian Herdal

Det er åtte år siden det som som i dag er Scheen Jazzorkester så og/eller hørte sin spede begynnelse. Bakgrunnen var at man ønsket et tilbud til profesjonelle eller semiprofesjonelle jazzmusikere i Grenlandsområdet - både når det gjaldt utøvende musikanter og slik at det kunne finnes et «sted» for komponister å få presentert musikken sin.

I løpet av disse årene har bandet vokst, ikke når det gjelder antall musikanter, men når det handler om ambisjoner og profesjonalitet, og per i dag er Scheen Jazzorkester et bortimot fulltids og profesjonelt band hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall!

I stor grad har bandets egne medlemmer og andre fra Grenlandsområdet, som Eyolf Dale, skrevet original musikk for ensemblet som her består av André Kassen, Børge-Are Halvorsen, Jon Øystein Rosland på saksofoner og fløyte, Line Bjørnør Rosland på bassklarinett, Finn Arne Dahl Hanssen og Thomas Johansson på trompeter, Benedikte Follegg Hol, Magne Rutle og Åsgeir Grong på tromboner og et «komp» bestående av Rune Klakegg på piano, synth og trekkspill, Jan Olav Renvåg på bass og Audun Kleive på trommer. Det betyr et band befolka av etablerte og langt framskredne musikanter og unge, fremadstormende instrumentalister med stort potensiale. Til sammen framstår Scheen Jazzorkester her som et stort ensemble som allerede nå befinner seg helt der oppe i internasjonal toppklasse - sånn er det med den saken.

Mye av æren skal gå til tenorsaksofonist Jon Øystein Rosland som har skrevet og arrangert musikken på «Tamanoar» - navnet på en schwær maurspiser for de som lurte. Dette er langt fra tradisjonell storbandmusikk og så er heller ikke Scheen Jazzorkester noe storband - det er et stort band. Det virker som Rosland har, som Duke Ellington, hatt akkurat disse musikanten i bakhodet da han skrev musikken og med solister som Børge-Are Halvorsen, Thomas Johansson - ikke Johansen som det står i coverteksten -, André Kassen, Rune Klakegg og ikke minst Audun Kleive på plass, så er jo det et privilegium.

Dette er spennende musikk både melodisk, harmonisk og rytmisk og Rosland har greid å sette sitt bumerke på det hele og det har på alle slags vis Scheen Jazzorkester makta også. Det er annerledes, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk for stort band og både Scheen Jazzorkester og Jon Øystein Rosland har tatt store steg i retning seg sjøl og ingen andre. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Jon Øystein Rosland

Tamanoar

Losen Records/MusikkLosen

Hipt fra et sjeldent sted

Det er liksom ikke hver dag sveitsisk jazz preger høytalerne mine, men Florian Egli har vært på besøk en gang tidligere og forventningene var derfor rimelig høye.

Florian Egli Weird Beard bringer oss nok en gang noe spesielt.

Foto: Angelika Annen

På kvartettens debutalbum på Intakt Records for to år siden, var coverteksten skrevet av en Jens Christian Bugge Wesseltoft. Det er ikke akkurat hver dag Bugge skriver slike tekster og det skulle vise seg at det var god grunn til å låne øre til det saksofonisten og klarinettisten Florian Egli (35) og hans medsammensvorne hadde kokt sammen.

Den gang, som nå, er det trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler. De fire hadde alle kommet fra klubbmusikk, men hadde sakte, men sikkert blitt inspirert av jazzens forunderlige irrganger, spesielt gjennom studier i Zürich. Det førte til at Egli skrev musikk i disse skjæringspunktene og de melodiøse, men samtidig løse utgangspunktene også med rock og punk i seg, blei videreforedla av de fire til noe som både Bugge og undertegnede syntes om.

Her har bandet tatt stafetten videre og nå har de også innført en transe/drone-liknende atmosfære som har gitt musikken mye ro og masse luft til videre refleksjon og utvikling. Det hele er på sett og vis løsere, saktere og bredere og Weird Beard har gitt seg sjøl et ekstra element å spille på.

Dette er på alle vis et sterkt kollektiv med fire flotte stemmer som både vil og evner å finne fram til noe ganske så unikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Florian Egli Weird Beard

Orientation

Intakt Records/Naxos Norway

Morsom historieforteller

Låtskriveren og formidleren Elin Furubotn har bevegd seg rundt overflata i en årrekke. Det store gjennombruddet har latt vente på seg, men det står i alle fall ikke på kvaliteten.

Elin Furubotn har mye livsvisdom å by på.

Elin Furubotn har rukket mye på sine 55 år. Hun debuterte i Melodi Grand Prix da OL gikk av stabelen på Lillehammer og hun ga ut sin første plate, av totalt sju, i 1999. Jeg har med ujevne mellomrom hatt gleden av å høre det Furubotn har kommet med, men har på ingen måter den totale oversikten. Det hun uansett forteller meg med «Ikkje gå deg vill» er at hun både er en tekstforfatter, låtsnekrer og sanger av meget høy klasse - en formidler på øverste hylle med et solid glimt i øyet.

På sin uforfalska Stavanger-dialekt synger hun egne tekster, med litt hjelp fra Gunnar Roalkvam på ei låt, og gir oss hverdagsobservasjoner og tanker som de aller fleste kan kjenne oss igjen i. Det er hele tida mye humor, men for all del også alvor i tankene til Furubotn og hun er av typen artist som man umiddelbart tror på.

Med medhjelpere som Morten Abel på gitar, bass, koring og som medprodusent, Renate Engevold på fiolin og vokal, Børge Fjordheim på trommer og koring, Magnus Rød Haugland på bass og Torbjørn Økland på mandolin, gitar og trompet, så befinner Furubotn seg i et selskap som passer hennes budskap på best mulig vis.

Det er ingen hitlåt å finne her, men ei herlig samling låter av en veldig flott historieforteller som stortrives i et personlig landskap som henter inspirasjon fra både vise-, folk- og singer/songwritertradisjonen. Elin Furubotn fortjener masse oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elin Furubotn

Ikkje gå deg vill

Grappa/Musikkoperatørene

Ingen gresk tragedie

En av de store oppsidene ved å skrive om musikk er at postmannen støtt og stadig stikker innom med musikk jeg ikke ikke ante fantes. Den greske, men New York-bosatte, bassisten og komponisten Petros Klampanis hører så avgjort med i den kategorien.

Petros Klampanis har inntatt New York med bassen sin på et flott vis.

Den 36 år unge Klampanis er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at «Chroma» er hans tredje fonogram under eget navn. Etter studier både i Athen, Amsterdam og i New York, bosatte Klampanis seg i The Big Apple for rundt 10 år siden og har blant annet jobba med Greg Osby og Sheila Jordan.

Det forteller oss en hel del om hvilken anseelse han nyter som instrumentalist og i hvilke musikalske landskap han beveger seg - i et moderne rom der sterke melodier er viktige.

Her som sjef for verket og prosjektet «Chroma», som betyr farge på gresk, har han fått økonomisk støtte fra Onassis Foundation USA og innspillinga er også gjort live i Onassis Cultural Center i New York. Den styrtrike og nå avdøde shippingmagnaten satte altså andre spor etter seg i USA enn å gifte seg med John F. Kennedys enke, Jackie Onassis.

Med et flott lag bestående av den fremragende israelske gitaristen Gilad Hekselman, hans landsmann Shai Maestro på piano, trommeslageren John Hadfield og perkusjonisten Keita Ogawa samt tre fiolinister, to bratsjister og to cellister, har Klampanis skapt musikk prega av sine inspirasjonskilder som blant annet er folkemusikk fra Hellas, Balkan og Middelhavsområdet, klassisk musikk og jazz som han har sugd til seg spesielt det siste tiåret i New York.

Det har ført til varm, inkluderende og veldig melodiøs musikk der Klampanis´ønske om å sette farger på det musikalske budskapet skinner tydelig gjennom. Dette er ikke noe soloutflukt for Petros Klampanis. Han er en av alle i ensemblet her og det er det kollektive uttrykket og budskapet som er satt i høysetet sjøl om både han, Hekselman og Maestro får masse anledning til å vise seg fram også.

Det har vært en udelt glede å få møte Petros Klampanis og musikken hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petros Klampanis

Chroma

Motéma Music/Naxos Norway

Grenseløst

Irene Tillung har skapt et eget lite univers. Ikke så reint lite heller!

Irene Tillung i sentrum for sitt strålende band.

I 2015 fikk akkordeonisten, eller trekkspilleren, Irene Tillung (40) fra Voss et arbeidsstipend fra Komponistenes vederlagsfond. Det satte den Norges Musikkhøyskole-utdanna musikeren, som har fått stadig sterkere kontakt med folkemusikk, i stand til å tenke og drømme stort.

Det førte til at de ni komposisjonene hun skrev skulle spilles inn i intet mindre enn Rainbow studio med sjølveste Jan Erik Kongshaug ved spakene og hennes nye univers skulle tolkes av ett drømmeband som Tillung håndplukka. Det førte til at Erik Sollid på hardingfele, Ragnhild Lien og Isa Caroline Holmesland på fele, Anders Hall og Lise Voldsdal på bratsj og fele og Kaja Fjellberg Pettersen fra folkemusikk- og den klassiske sfæren møtte Ellen Brekken på bass, Mathias Eick på trompet og Pål Hausken på trommer fra den improviserende verden. Til å produsere det hele spurte Tillung for sikkerhets skyld også Eick og det betyr at et fantastiske musikalsk vidsyn var på rett sted.

Tittelen på drømmebandet er Ti på taket og med det mener Tillung at det er bedre med ti musikere på taket enn en i hånda. Med disse musikantene og med dette musikalske resultatet som fasit er det ikke vanskelig å være enig med henne.

Sammen har de makta å skape et spennende og originalt univers der folkemusikken ligger i bånn, men der impulser fra alles verdener er med på å ta den videre i egne retninger. Ensemblet varierer fra låt til låt og skaper dermed helt egne stemninger hele veien. Når du tror du vet hvor dette bærer, så åpnes det nye dører og Irene Tillung, sammen med Mathias Eick, styrer skuta med sikre og frisinna hender og hoder.

Er det folkemusikk drømmebandet til Irene Tillung gir oss? Ja, det er det - også. Det er så mye annet også og jeg har veldig lite lyst å sette det i noen bås. Det er livsbejaende og herlig musikk skapt av åpne og søkende sjeler - for åpne og søkende sjeler. Flott er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Irene Tillung med Ti på taket

Hildersyn

Heilo/Musikkoperatørene

En sjelden formidler

Sveitsiske, men New York-bosatte, Sylvie Courvoisier er en sjelden pianist. Sammen med sin utmerkede trio bekrefter hun det nok en gang.

Sylvie Courvoisier, sammen med Drew Gress og Kenny Wollesen, kommer med noe helt eget.

Foto: Frank Schindelbeck

Sylvie Courvoisier (49) har, helt siden hun flytta til New York for 20 år siden, i stadig større grad markert seg som ei viktig og søkende stemme både som pianist, komponist og bandleder. Jeg har i stor grad hørt henne i kvartettformatt sammen med fiolinisten Mark Feldman, som også er hennes ektemann, og trommeslageren Gerry Hemingway og bassisten Thomas Morgan. Det betyr noen av de aller mest spennende musikantene på New York-scena.

Samtidig har Courvoisier også jobba lenge i triosammenheng med bassisten Drew Gress og trommeslagren Kenny Wollesen - to herrer som går tilbake til 1994. De to er også svært ettertrakta samarbeidspartnere for mange andre og Wollesen kjenner mange fra både Bill Frisell, Eivind Opsvik og Tom Waits. En allsidig herre kan man trygt si.

Her møter vi den empatiske trioen i ni Courvoisier-komposisjoner der hun forteller oss at hun tar totalt grep om hele jazzhistoria fra tradjazz og boogie woogie til frijazz. Alle låtene er tilegna personer som har betydd mye for henne fra sin far som satte henne i gang med tradjazz til Ornette Coleman og hennes sveitsiske pianoforbilde, Irène Schweizer, og nylig avdøde John Abercrombie og Geri Allen.

På sett og vis blir dette en original musikalsk historietime der den originale stemma til Courvoisier og til trioen hennes tar oss med til nye steder og åpner nye dører. Det er tøft og annerledes og veldig originalt og en strålende bekreftelse på at Sylvie Courvoisier er noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sylvie Courvoisier Trio

D´Agala

Intakt Records/Naxos Norway

Herlig overraskelse

Pianisten Helge Lien og dobroisten og Weissenbornisten Knut Hem er strålende musikanter hver for seg og i hver sine univers. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så møtet mellom de to komme, men det er desto hyggeligere at det skjedde.

Helge Lien og Knut Hem har skapt sitt eget lille og usedvanlig vakre univers.

Jazzpianisten Helge Lien har de seineste åra, spesielt med sin egen trio, men også sammen med Arild Andersen og i Prøysenland med Sigurd Hole, i stadig sterkere grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt unikt talent i en klangverden så vakker og uttrykksfull at det bare er å dukke ned i den og bli der værende.

Multiinstrumentalisten Knut Hem spiller på nesten alt som kommer hans vei og han gjør alt like bra om det er sammen med Øystein Sunde, i solo Weissenborn-land eller i et bluegrassunivers.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at det var et godt stykke musikalsk vei mellom disse to sine musikalske landskap. Det ville det kanskje også vært hvis vi hadde hatt med dårligere utrusta herrer å gjøre, men herrene Lien og Hem er to så åpensinnede karer som vel tenkelig og du verden som de to møter hverandre.

Med et repertoar skrevet av Hem, i stor grad, og Lien, samt ei låt av dobro- og bluegrassikonet Jerry Douglas, møter vi de to framifrå instrumentalistene i et univers der jazz og bluegrass har mye til felles. Landskapene er uten unntak vakre, luftige og ettertenksomme. De to har absolutt ikke det minste behov for å sole seg på egen hånd framfor den andre - dette er ei kollektiv reise på alle slags vis, men der det er mer enn nok rom for begge til å skinne.

«Hummingbird» er enkelt og greit en stor og vakker overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien - Knut Hem

Hummingbird

Ozella Music/MusikkLosen

Sexy rapport

Opp gjennom historia har mange såkalt seriøse forfattere følt at de bare «måtte» skrive sin erotiske roman. Nå har nok en norsk kulturpersonlighet også gjort det - anonymt......

Sarah Natasha Melbye og Arve Juritzen gir ut den sexy rapporten - de er ikke anonyme!

Om det kan kalles en trend vet jeg ikke, men «50 Shades of Grey» satte i alle fall i gang noe. Om det er grunnen til at «anonym» ønska å dele sine fantasier/litterære ambisjoner med oss, vites ikke, men uansett har vedkommende greid noe som jeg tror er sjeldent i norsk erotisk litteratur.

Det er tydelig at det er en mann (tror jeg i alle fall) med stor både litterær og intellektuell kapasitet og ditto kvaliteter som forfatter som har kasta seg ut i et hett og dampende landskap. I tillegg til et ganske så intrikat plott - det ligger faktisk en ganske spennende og gjennomtenkt historie i bånn her - så forteller forfatteren oss at han/hun har en ganske så livlig fantasi. Her blir det ikke spart på noe for å si det sånn.

«Møtet» mellom læreren Alfred Åsen og Kitty blir en type spenningsreise, samtidig som vi blir tatt med på oppgaver Kitty gir læreren som er av det heftige og svært så varierte slaget kan man trygt si.

«Kitty-rapporten 1: Lærling» er en frittstående roman, men det ligger på mange vis i korta at det kommer en oppfølger. Om den er nødvendig vet jeg ikke, men anonym - er det fortsatt så tabu å skrive en erotisk roman? - har så avgjort mye å fare med på så mange vis!

Anonym

Kitty-rapporten 1: Lærling

Juritzen Forlag

Stille intensitet

Thomas Strønen har sakte, men sikkert blitt en av våre viktigste og mest særprega stemmer både som trommeslager, bandleder og komponist.

Med sin nye utgave av Time Is a Blind Guide tar Thomas Strønen nye, sterke steg.

Foto: Dániel Vass/ECM

Thomas Strønen (45) har helt siden debuten på ECM i 2005 med «Parish», og før den tid også, fortalt oss at han har noe helt eget å melde. Det har vært mange høydepunkt, både sammen med Maria Kannegaard, Sidsel Endresen, Ståle Storløkken, John Taylor, Iain Ballamy og Tore Brunborg, men det spørs om ikke debuten med hans eget band, Time Is a Blind Guide på ECM i 2015, toppa alt.

Der fikk vi møte Strønen i alle fasetter og med oppfølgeren gjør vi det i enda større grad. Bandet, som nå har blitt nedskalert til en kvintett, har nå jobba mye sammen og det har ført til en ny trygghet med masse luft og lys i uttrykket.

Strønen har, med ett unntak, skrevet all musikken og det er altså vakkert, så melodisk, så intenst, men samtidig så ettertenksomt at det bare er å flytte inn i Strønens verden og bli der værende.

Med ei helt spesiell besetning med engelske Lucy Railton på cello, japanske, men Oslo-bosatte Ayumi Tanaka på piano, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Aase på fiolin - der Tanaka er den nye siden sist, skaper Strønen et helt unikt lydbilde - sikkert med god hjelp fra Manfred Eicher også.

Tanaka, med sin helt spesielle klangmestring, tilfører noe helt unikt og med Strønens låtfundamenter - «Wednesday» fører faktisk tankene tilbake til den legendariske Belonging-kvartetten på 70-tallet, blir «Lucus» Thomas Strønens endelige inntog i det ypperste tetsjiktet - uansett hvor på Tellus musikken skal nytes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Strønen Time Is a Blind Guide

Lucus

ECM/Naxos Norway

På vannvogna

Arve Henriksen og Terje Isungset er to av våre aller mest originale og spennende musikanter. Her hyller de vanningssystemet i Lærdal. Det måtte jo komme det!

Arve Henriksen og Terje Isungset passer inn over alt.

Trompeter, stemmekunstner og elektroniker Arve Henriksen og trommeslager og perkusjonist Terje Isungset er to sjelsfrender som har møtt hverandre ofte opp gjennom åra og uten unntak skapt noe hinsides alt annet. Sommeren 2015 møttes de i Lærdal i Sogn og Fjordane og inspirert av vanningssystemet generasjoner av lærdøler har skapt for å kunne produsere mat til familiene sine, skapte de to musikk som er egna til å gi både lærdøler og alle andre inspirasjon og påfyll.

Vanligvis er det jo slik på Vestlandet at det ikke er mangel på vann akkurat, men Lærdal er altså et unntak som med sitt spesielle klima har alt for lite regn. Det har ført til at lokalbefolkninga har blitt tvunget til å være kreative for å kunne livberge seg og det har de klart på et smart vis.

Kreative og smarte har sjølsagt også Henriksen og Isungset vært. De er faktisk det per definisjon. På disse elleve melodiske ekskursjonene, som jeg går ut fra er bortimot spontant unnfanga, tar de oss med til steder vi sjelden eller kanskje aldri har vært før med sitt arsenal av lyder som de to er helt aleine om. Henriksen har både ei trompetstemme og stemmebånd som ikke likner på noen andres og Isungset med sitt tre-, stein- og metallunivers er like unik.

Sammen fører de to samtaler på et usedvanlig elevert plan - et plan egna til ettertanke. Dette er nok et fantastisk møte med Arve Henriksen og Terje Isungset.

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er vi som skal takke!

Arve Henriksen - Terje Isungset

The Art of Irrigation

All Ice Records/all-ice.no

På an igjen

Olli Ahvenlahti er et kjent navn i finsk musikkliv, men som jazzmusiker er det nok ikke så mange som vet hvem han er.

Olli Ahvenlahti er endelig tilbake ved pianoet.

Pianist og komponist Olli Ahvenlahti (68) kom med sin forrige skive under eget navn for 31 år siden. I mellomtida har han vært en viktig skikkelse i finsk musikkliv, en slags finsk Egil Monn-Iversen som blant annet har dirigert det finske bidraget til Eurovision en rekke ganger. Jazzmusikeren Ahvenlahti derimot har ikke vært mye i rampelyset og det ønska gode venner å gjøre noe med.

Under en flytur til Berlin høsten 2016 begynte sjefen for det finske selskapet We Jazz Records, Matti Nives, og trommeslageren Jaska Lukkarinen å snakke om hvorfor Ahvenlahti, til tross for at han spilte ganske mye live, ikke hadde gitt ut musikk på så mange år. Her snakker vi handlingens menn; rett etter at de landa i Berlin slo de på tråden til Ahvenlahti og han var klar som et egg. Han hadde faktisk sittet og tenkt på å lage plate sjøl og hadde en rekke låter klare.

Lukkarinen var også raskt frempå og sa fra om at hvis det blei noe av, så var trioen hans med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen mer enn klar til å bistå. I juli i fjor gikk de fire i studio med ni Ahvenlahti-låter og det er tydelig at de fire kjente hverandre godt fra forskjellige konstellasjoner.

Det er ingen tvil om at Ahvenlahti, som bekjenner seg uten å nøle til Bill Evans- og Herbie Hancock-tradisjonen, har holdt sine pianofingre- og hode intakt alle disse åra. Han sier at jazzmusikk dreier seg om tre ting for han: melodi, harmoni og rytme. Slik låter det da også i hans vakre, fascinerende verden.

Det Ahvenlahti og hans meget solide følgesvenner gir oss er et solid bevis på hvor høy kvalitet det er på finske jazzmusikere i et bebop/hardbop-landskap. Det er ingenting fjellflyttende i dette visittkortet, men det er masse gode musikk. Det holder lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olli Ahvenlahti

Thinking, Whistling

We Jazz Records/wejazzrecords.bandcamp.com

Tar kidsa på alvor!

Her til lands er det heldigvis stadig flere musikanter som tar barn på alvor. Trioen Du og jeg og vi 2-3-4 føyer seg elegant inn i den rekka og gleder barn fra 0 til 100 med sin debutplate.

Du og jeg og vi 2-3-4 har veeeeldig mye på hjertet.

Bak det morsomme bandnavnet finner vi trioen Ellen Brekken på bass, vokal og diverse annet, Elisabeth Mørland Nesset på trommer og ymse og Julie Falkevik Tungevåg på vokal, piano, orgel pluss pluss. Den eneste jeg kjenner fra før er Brekken som spiller ei sentral rolle i Hedvig Mollestad Trio.

Etter å ha spilt en del konserter med særdeles hyggelig respons som resultat, fant de heldigvis ut at det ville være en god idé å spille det inn og med barnemusikksjef Geir Holmsen, som har flere tiår med erfaring i faget sammen med Maj Britt Andersen, har de skapt et eget univers med morsomme tekster og låter som altså barn i alle aldre kan og bør ha glede av.

De tre har også invitert med seg en rekke gjester som gitarist David Aleksander Sjølie, trombonist Kristoffer Kompen, Hedvig Mollestad, som bidrar med en heftig gitarsolo, og hele Caledonia Jazzband på ei låt. Sammen har de skrudd sammen morsomme og svært så forskjellige arrangement som ofte befinner seg i en slags jazzverden med både bossa, tradjazz, men også punk og andre herligheter i miksen.

Vokalen ligger, som alltid med Holmsen i stolen, langt fremme i miksen. Det er bra fordi trioen har masse morsomt å melde slik at både barn og voksne kan smile eller synge med. Som nevnt innledningsvis så er det veldig fint at stadig flere musikanter tar barn på alvor med musikken sin - Du og jeg og vi 2-3-4 er et nytt strålende eksempel på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du og jeg og vi 2-3-4

Krokodille i baksetet

Curling Legs/Musikkoperatørene

På høy tid!

Jeg har både hørt og lest om vokalisten og pianisten Laila Biali, men aldri hørt henne - før nå. Det var på høy tid!

Laila Biali har det meste på plass.

Laila Biali (37) kommer fra Canada, men har bodd i New York i en årrekke også. Dette er hennes sjette skive under eget navn, men såvidt jeg vet den første som har landa her hos oss.

Hun forteller oss raskt at hun både er en sanger, pianist og låtskriver med mye på hjertet og med kvalitet i alle «disipliner». Vi finner Biali i et landskap som på sett og vis slekter på hennes landsmanninner Joni Mitchell og Diana Krall, men likevel har hun masse særpreg å bringer til torgs i en musikalsk verden som henter mye både fra jazz og pop/rock.

Ni av låtene har hun skrevet sjøl, mens de tre coverlåtene, Coldplays «Yellow», Randy Newmans «I Think it´s Going to Rain Today» og David Bowies «Let´s Dance», sier en hel del om hvem hun er og hvor hun kommer fra også. Det er uten unntak svært originale og personlige tolkninger av de tre kjente låtene.

Med seg har hun et kjerneband med George Koller på bass og enten Larnell Lewis eller ektemann og medprodusent Ben Wittman på trommer og perkusjon. Ellers stikker strålende gjester som trompeter Ambrose Akinmusire, organist Sam Yahel og vokalist Lisa Fischer, som mange vil kjenne igjen fra Rolling Stones, innom på flere av spora og byr på elevert krydder.

Laila Biali har ei stor stjerne på hjemmebane og det er fullt forståelig. Hun synger veldig bra og hun snakker både til et jazz- og en type crossoverpublikum som gjør at nedslagsfeltet hennes kan bli stort - svært stort. Kan noen sørge for å få Laila Biali på ei norsk scene snarest mulig? Det vil bety garantert suksess. Inntil videre er dette musikalske visittkortet ei bra erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laila Biali

Laila Biali

ACT/Musikkoperatørene

Ny og vakker stemme

Aldri hørt om Marianne Engebretsen? Da er vi alle fall to. Sjøl om hun har vært mer enn tilstede både på NRK Uhørt og på The Voice på TV 2, så har hun altså passert under min radar - til nå.

Marianne Engebretsen har all grunn til å smile lurt.

Marianne Engebretsen fra Stavanger har rukket å bli 30 år. I løpet av disse årene har hun garantert hatt mange drømmer og med utgivelsen av sin platedebut «Redefined» er jeg sikker på at en av dem har gått i oppfyllelse.

Det Engebretsen og hennes empatiske og fine band med blant andre sine nærmeste støttespillere og medprodusenter Thomas Engebretsen og Espen Tappel gir oss, er vakker og særprega popmusikk. Engebretsen framstår både som en vokalist med noe helt spesielt og dermed spennende og som en låtskriver som virkelig har noe å melde.

Det er noe vart, noe skjørt, noe vakkert, noe drømmende over budskapet til Engebretsen. Hun, og produksjonen, gir både stemma og uttrykket akkurat så mye luft som de spør etter og dermed får også musikken og tekstene hennes tid til å ta bolig i oss som lyttere.

Marianne Engebretsen vet sikkert like godt som de aller fleste som prøver å komme gjennom det trange nåløyet som heter radiospilling og oppmerksomhet, at det er veldig vanskelig å nå gjennom. Jeg synes at alle som vil låne øre til kvalitetspop med særpreg har ei utmerka anledning her: Marianne Engebretsen har nemlig noe sjeldent ved seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Engebretsen

Redefined

Leaf Records/booking.engeb@gmail.com

I første rekke

Her hjemme er vi bortskjemt med trompetere i internasjonal toppklasse. Svenskene har kanskje ikke like mange, men de har Goran Kajfeš.

Goran Kajfeš kommer med nok et prov på at han er en musikalsk visjonær helt der oppe.

Goran Kajfeš (47) har i en årrekke nå vært blant denne verdensdelens - i alle fall - mest spennende trompetere. Vi har møtt han i en rekke konstellasjoner, ikke minst i hans eget Subtropic Arkestra som har gitt oss tre utgaver av «The Reason Why», hvor den foreløpig siste kom i fjor.

Kajfeš er en herre med flere jern i ilden og med kvartetten Tropiques sjøsatte han også bandets debut like før nyttår. På sett og vis er Tropiques en avlegger av Subtropic Arkestra, men her er det de lange linjer og ettertenksomme musikalske ideer som får råde.

Sammen med bassist Johan Berthling, trommeslager Johan Holmegard og tangentist Alexander Zethson, tar Kajfeš, som også spiller synth i tillegg til sin umiskjennelige trompet her, oss med på ei vel 50 minutter lang reise - «Enso» er ei laaaaang låt - der melodiske og rytmiske ideer får anledning til å utvikle seg i sitt eget tempo. Det betyr med andre ord ikke at det er ei låt hele veien, tvert i mot er det mange låter, men de får lov og anledning til å gli organisk og logisk over i hverandre uten at det hele noen gang trenger noen pause.

Kajfeš hevder at musikken er inspirert av minimalisme, tysk elektronika, spirituell jazz (er ikke all jazz spirituell?) og moderne dans. Det er sikkert riktig, men for meg blir dette enkelt og greit en spennende ekskursjon i en rekke grenseland som jeg ikke har noe behov for å båssette.

Goran Kajfeš bekrefter sin enorme personlighet både som komponist, bandleder og ikke minst trompeter nok en gang. Hvor og hvordan han dukker opp neste gang er fortsatt like spennende. Muligens vet han det ikke sjøl en gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Goran Kajfeš Tropiques

Enso

Headspin Recordings/ Border Music Norway

Endelig!

Saksofonisten Kåre Kolve har fått alt for lite oppmerksomhet i løpet av si karriere. Endelig er det forhåpentligvis hans tur.

Absolutt ingen grunn til å se skeptisk ut for Kåre Kolve.

Den uttrykksfulle og meget dyktige saksofonisten og det gode mennesket Kåre Kolve skulle rekke på bli godt og vel 50 år før det virkelig blei satt skikkelig pris på det han hadde å by på. For knappe to år siden blei han nemlig invitert «hjem» til Voss for å framføre tingingsverket under festivalen i den vakre bygda. Det er en av de mest høythengende anerkjennelse en norsk jazzmusiker kan få det å innta Vossevangen i palmehelga med musikken vedkommende sikkert har hatt på lur gjennom et langt liv.

Kolve stakk til Trondheim og jazzlinja allerede i 1984 og har for sikkerhets skyld blitt værende ved Nidelvens bredd. I åra som har gått siden den gang har han jobba med alt og alle fra Lava til Mezzoforte, Mambo Companeros, Sissel Kyrkjebø og Åge Aleksandersen. Kolves usedvanlige allsidighet har gjort han ettertrakta overalt som sidemann. Han har også fått tid til å lage to skiver under eget navn, «My Direction» (2009) og «Further Directions» året etter.

Kanskje er det Kolves voldsomme allsidighet som både har gjort han så ettertrakta som sidemann, men som samtidig har det gjort det vanskelig for han å få den oppmerksomheten han så avgjort fortjener? Kvaliteten både som tenor- og sopransaksofonist står det i alle fall ikke på - i mine ører er han en av våre aller sterkeste og mest distinkte stemmer.

Det får vi kanskje det aller beste provet på hittil i Kolves karriere gjennom denne liveinnspillinga fra Vossajazz den 19. mars for knappe to år siden. Sammen med et håndplukka storlag bestående av pianist Espen Berg, trompeter Mathias Eick, trommeslager Per Oddvar Johansen, bassist Anders Jormin og broder Ivar Kolve på vibrafon, tar Kolve oss gjennom «Interactions», et verk på vel en time bestående av åtte flotte låter.

For meg blir «Interactions» mer ei samling strålende komposisjoner tolka av ypperlige musikanter som har skjønt hvor Kolve vil med musikken sin på et vis som man skulle tro at de hadde vært på turné sammen i åresvis, mer enn et verk. Det gjør meg absolutt ingenting - Kolve & Co tar meg uansett med til vakre og spennende steder med sine nydelige, varme og melodiske ekskursjoner.

Tingingsverk og/eller bestillingsverk har en evne til å bli spilt i alt for liten grad etter at de har hatt sin premiere. «Interactions» har alt i seg som behøves for at det bør bli spilt igjen og igjen - så vakkert og tidløst er det nemlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kåre Kolve med kremlaget han inntok hjembygda Voss med.

Kåre Kolve

Interactions - Live at Vossajazz

Curling Legs/Musikkoperatørene

Fritt frem

Kjetil Møster har invitert med seg et stjernelag til en ekskursjon i de friere luftlag.

Saksofonist Kjetil Møster og de nye vennene hans like før energien blei sluppet løs.

Foto: Audun Humberset

Etter en USA-turné i 2014 med bandet Møster, kom Kjetil Møster i kontakt med det spennende Chicago-miljøet rundt bandene Tortoise, Isotope 217 og Natural Information Society. Det betyr et miljø med sterke bånd til både rock, funk, elektronikk, jazz og impro - univers som Møster også har vært tiltrukket av i mange år.

Året etter kom dermed møtet mellom de «to» i stand - i Møsters hjemby Bergen under Nattjazz og seinere tre dager i studio. Nå får alle som ikke var til stede - de som var til stede også sjølsagt - muligheten til å oppleve hva dette møtet førte til. Det både var og er spennende saker i de fleste grenseland.

Sammen med Møster treffer vi bassisten Joshua Abrams, trommeslageren John Herndon og gitaristen Jeff Parker. De har kollektivt unnfanga fem låter - frijazz javel, men med helt klare og strukturerte ideer som fundament. Dessuten er rockeaspektet også klart på plass - alle fire har tatt med seg impulser fra hele sin palett og ut fra det skapt noe helt eget.

Musikken er fri og åpen, men samtidig stort sett melodisk på sitt helt eget vis. Det er fire herrer med lytteegenskaper langt utenom det vanlige vi har med å gjøre og dermed utvikler de melodiske og rytmiske fundamentene seg organisk og på et spennende vis. Interessant og annerledes i et overraskende møte mellom usedvanlige musikanter fra begge sider av dammen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Møster - Jeff Parker - Joshua Abrams - John Herndon

Ran Do

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Rohey på vei

Rohey er underveis til steder som er vanskelig å sette navn på. Potensialet er enormt og kvaliteten likeså.

Rohey avslutta Bodø Jazz Open på et formidabelt vis.

Foto: Tor Hammerø

Det er liksom ingen overraskelse lenger at Rohey, bestående av tangentist og låtskriver Ivan Blomqvist från Sverige, men heldigvis bosatt i Nårje, elbassist Kristina B. Jacobsen fra Bodø - på hjemmebane der altså, Henrik Lødøen fra Brattvåg på Sunnmøre på trommer og Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo, på vokal, gjør strålende konserter.

Egentlig lenge før bandets debutskive «A Million Things» kom i fjor mer enn ante vi som hadde hatt gleden av å oppleve bandet live, at her lå det skjult en skatt som kunne nå uante høyder. Med sin personlige miks av funk, soul, r&b, jazz og gudene vet hva fortalte de oss de hadde all mulig grunn til å ha store ambisjoner.

Nå, etter masse jobber og mye erfaring i både inn- og utland, er Rohey klar for det neste steget. Konserten i Bodø ga oss flere eksempler på materialet til oppfølgerskiva som jeg skjønte ikke er så langt unna og det er mer av det samme egentlig - og takk for det.

I Rohey Taalah har kongeriket nå en vokalist med en personlighet, et trøkk, en energi og en utstråling som er intet mindre enn sjelden og som scener langt utenfor Harald og Sonjas grenser kommer til å juble over i tida og åra som kommer. Hun har alt og hun fremstår som ydmyk og med en livsbejaenhet og sult som kan ta henne, bandet og musikken langt.

Når Rohey så er befolka med tre likesinnede herrer med store talenter og som tydeligvis stortrives sammen, så er mulighetene for at Rohey kan ta nye enorme steg så avgjort til stede. Resten er egentlig opp til dem sjøl, samt store porsjoner flaks må vite. Potensialet er det ikke noe feil med i alle fall. Tøft!

Tøff tango!

Sverre Indris Joner sammen med Tango for 3, Henning Kraggerud og KORK tar tangoen til nye høyder.

Sverre Indris Joner, Tango For 3, Henning Kraggerud og KORK er intet mindre enn ei kruttsterk pakke.

Hvis noen går rundt og tror at Sverre Indris Joner holder på med Hovedøen Social Club og ikke noe annet, så er dette en utmerket mulighet til å få gjort noe med den villfarelsen. Med «Con Cierto Toque de Tango», som betyr med et visst snev av tango, forteller han oss om sin voldsomme allsidighet og sin evne til å sette også tangomusikken inn i en større sammenheng.

I perioden 19. til 22. januar for to år siden gikk nok en liten, eller kanskje stor, drøm i oppfyllelse for multitalentet Joner som har en nesten leksikal oversikt over alt som finnes av latinsk musikk. Han hadde nemlig fått i oppdrag både å skrive og arrangere musikk for kvartetten med det logiske navnet Tango for 3, fiolinsolist Henning Kraggerud og sjølveste KORK, og i løpet av denne januarhelga blei altså drømmen en realitet og nå kan alle vi andre også få ta del i den.

Både som komponist, arrangør og pianist framstår Joner som en voldsom autoritet innenfor dette feltet. Jeg skal ile til å innrømme at dette ikke er det musikkuttrykket jeg kan mest om, men for mitt sanseapparat låter og klinger det så tangosk og så respektfullt overfor tradisjonen som vel mulig, samtidig som Joner har satt sitt eget bumerke på sluttresultatet.

Det har han sjølsagt fått utmerket hjelp til fra blant andre bandoneonist Per Arne Glorvigen, fiolinistene Odd Hannisdal og Henning Kraggerud og ikke minst uslåelige og allsidige KORK til å lose i mål.

Et visst snev av tango er altså den norske oversettelsen av tittelen. For meg er det mye mer enn et snev - det er tango i mange former og utgaver og med Sverre Indris Joners umiskjennelige klo over det hele. Flott, sterkt og originalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sverre Indris Joner & Tango For 3 - Henning Kraggerud - The Norwegian Radio Orchestra

Con Cierto Toque de Tango

Lawo Classics/Musikkoperatørene

A Whiter Shade of Niska og Broen

En svært innholdsrik fredag på Bodø Jazz Open inneholdt alt fra Bodil Niska med England Brooks, Broen og Nypan Trio til Procol Harum. Noe for de fleste smaker vil jeg mene.

Marianna S. A. Røe i Broen - der skjer det mye!

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Broen er et fyrverkeri live.

Foto: Tor Hammerø

Broen har blitt hypa kraftig i det siste - og det med veldig god grunn. Den timen de delte med publikum i Bodø var mitt første møte med bandet og jeg var egentlig forberedt på at musikken kunne gå i alle mulige retninger. Det gitarist Lars Ove Fossheim, trommeslager Hans Hulbækmo - for et oppkomme, for en motor!, synthsjef Anja Lauvdal, tubaist Heida Karine Jóhannesdottir Mobeck og vokalist Marianna S. A. Røe ga oss i en herlig blanding r&b, rap, jazz, impro, psykedelia, dub, elektronikk, støy - og sikkert mye annet - er altså popmusikk anno 2018, så hip at de fleste sikkert ikke vil få den med seg. Samtidig er den så tøff, moderne, unik, spennende og original at den bør ha et stort potensial både her hjemme og ikke minst internasjonalt hos musikkelskere som vil bli utfordra og som vil utvide horisonten sin. Beintøft - enkelt og greit!

Bodil Niska sammen med et nydelig lag med dyktige musikanter og England Brooks på vokal som gjest.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open og Tor Hammerø

I den helt andre enden av jazzskalaen fant vi litt tidligere på kvelden tenorsaksofonist Bodil Niska sammen med Magne Arnesen på piano, Hans Backenroth på bass og Roger Johansen på trommer. I et herlig standardlandskap med alt fra «Danny Boy» til «Sometime Ago» - alt enten i ballade- eller maks medium tempo - ga Niska oss sine tolkninger av dette tidløse materialet som man bare kunne lene seg tilbake å kose seg med.

Niska gir seg ikke ut for å være noe annet enn den hun er - en saksofonist i Ben Webster-skolen med en stor og varm tone med masse luft og vibrato som gjør det hun elsker så godt hun kan - og det holder mer enn lenge det! Når hun så fikk besøk på slutten av sin god venn England Brooks, bosatt i Bodø, som blant annet sang «On a Clear Day» og Gregory Porters «Water under Bridges» i en vakker duett med Arnesen, så fikk den fullsatte salen akkurat det de hadde kommet for: En herlig rundreise i jazzens tidløse repertoar fremført på et inderlig vis av et dyktig og empatisk lag.

Procol Harum - still going strong etter vel 50 år. «Stemma» helt venstre.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Procol Harum, det legendariske bandet som blei oppkalt etter katten til manageren for godt og vel 50 år siden, hadde samla fullt hus i Bodø storstue, Stormen. Stemma - Gary Brooker - er den eneste gjenværende fra starten, men du verden som han holder det hele i gang fortsatt. Han låter slik han alltid har gjort med sin ru, litt slitne og høyst personlige røst og de nye medlemmene holder også bra standard.

Procol Harum anno 2018 bød på godt og vel to timer med «greatest hits», og det har vært en del av dem, men jeg har likevel en mistanke om at stordelen av publikum var kommet av en eneste grunn: «A Whiter Shade of Pale». Det er en den mest spilte låta i Storbritannia etter andre verdenskrig - vi snakker ikonisk, ikke mindre. Den kom - helt til slutt, må vite.

Sjøl om jeg ikke har noe voldsomt sterkt forhold til Procol Harum, så var det likevel en stor opplevelse å få høre giganthiten i levende live - sjøl om ventetida blei i lengste laget for meg.

Nypan Trio spilte Bodøfolket inn i natta.

Foto: Tor Hammerø

Den lange kvelden blei ekstra lang for dem som fylte det fine restauranthuset Hundholmen Brygghus til ut i de bittesmå timer. Der spilte to band i to etasjer om hverandre til avisbudene sikkert var i gang med dagens jobb.

Det settet jeg fikk med med meg med Nypan Trio, bestående av Daniel Buner Formo på orgel, Truls Rønning på trommer og sjefen sjøl Øyvind Nypan på gitar, bekrefta at her har landet en orgeljazztrio som holder meget høyt nivå med sitt originalskrevne materiale. Det groover og det swinger akkurat slik sånn musikk skal låte og da var det lett å ta kvelden på opptur.

Nok en Costello

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Julian Costello har så vidt jeg vet ingenting med Elvis å gjøre. Det er like greit: Julian Costello står fjellstøtt på egne bein.

Julian Costello, nummer to fra venstre, har all grunn til å være hoppende glad sammen med sin kvartett.

Når postmenn, og/eller kvinner, gjør jobben sin på begge sider av Nordsjøen, så kan det ofte føre noe godt med seg. I dette tilfellet har de sørga for at jeg har fått stifte bekjentskap med den 52 år unge engelskmannen Julian Costello og hans musikk for første gang. Det har vært en udelt positiv opplevelse.

Sammen med den russiske bassisten Yuri Goloubev, den polske gitaristen, både elektrisk og klassisk, Maciek Pysz og den engelske trommeslageren og perkusjonisten Adam Teixeira, inviterer Costello, som spiller både tenor- og sopransaksofon, oss inn i en deilig, melodisk og rytmisk verden som han har skapt fundamentet for gjennom 13 egne komposisjoner.

Costello er en saksofonist som har latt seg inspirere av vår egen Jan Garbarek tidlig i hans karriere og, som Garbarek, så skaper han musikk med sterk identitet sjøl. Det er en varme og nærhet i budskapet til Costello og hans empatiske følgesmenn som det er lett å bli glad i og la seg fascinere av.

Dette er åpenbart en kvartett som liker hverandre godt og som har spilt mye sammen. Låtene henter sin inspirasjon fra en rekke kilder, men en type ECM-klang kombinert med et lett latinsk islett hører så avgjort med og sørger for musikalsk varme hele veien. Når så Julian Costello er en saksofonist med en fin og personlig tone i horna sine, så betyr det at «Transitions» definitivt er verdt å bruke tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Julian Costello Quartet

Transitions

33 Jazz Records/info@33jazz.com

Legenden slo til

Billy Cobham - bare det å smake på navnet lukter musikkhistorie. For mange blei det også både et godt gjensyn og gjenhør med musikken de vokste opp med. Torsdagen under Bodø Jazz Open bød også på det grenseløse bandet Ánnásuolo og den spennende oppvoksende slekt med Juno - med fire jenter og en gutt i bandet!

Trommeikonet Billy Cobham (73) er intet mindre enn en levende legende. Etter at han var med Miles Davis, Mahavishnu Orchestra og skapte egen musikk, blant annet med det legendariske albumet «Spectrum», blei han sett på som en innovatør med sitt enorme trommeoppsett med to basstrommer. Han blir også kåra til verdens raskeste trommeslager! På oppdrag fra festivalen blei jeg spurt om å intervjue Cobham live foran publikum - en særdeles hyggelig opplevelse som man kan se på hjemmesida til Bodø Jazz Open eller på Facebook-side mi.

Når det er sagt så må jeg ile til å innrømme at jeg aldri har vært superfan av trommespillet til Cobham. Imponert ja, men sjelden berørt. Det blei jeg heller ikke denne gangen. Sammen med et empatisk lag med franskmennene Jean-Marie Ecay på gitar og Camélia Ben Naceur på tangenter, det chilenske elbassfantomet Christian Galvez og engelske Junior Gill på perkusjon, tok Cobham, iført skjorte med nasjonalfargene til sitt hjemland Panama og med sitt varemerke pannebåndet, oss med på ei rundreise i det meste av det han har holdt på med fra rundt 1970 og frem til i dag.

For meg har Cobhams musikk alltid vært ganske så forutsigbar og det er den dag i dag også. Både melodisk og rytmisk er han og bandet hans sjølsagt veldig på plass med sitt fusion- eller jazzrock-uttrykk, men musikken tar meg altså ikke med til spennende steder. Uansett var et stort å få høre Billy Cobham i levende live - faktisk for første gang.

Billy Cobham ga folket akkurat det de kunne forvente - en rundreise i hans musikalske historie.

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Med sin høyst personlige miks av jazz, pop, elektronika og ikke minst samisk musikk, herlig dekorert av live video/stillsbilder på stor skjerm bak bandet, makta Ánnásuolo å gjenskape, og vel så det, stemningene de ga oss da bandets debutskive kom for et års tid siden. Tangentisten Eirik Fjelde, trommeslageren Jakop Janssønn, vokalisten Marianne Pentha og elbassisten Svein Schultz, er det perfekte reisefølge for komponist, gitarist og bandleder John-Kåre Hansen.

Med tekster av Nils-Aslak Valkeapää, flott framført av Pentha som ikke er noen improvisator, men straight tekstformidler, danderte den empatiske kvartetten de melodiske utgangspunktene til Hansen på et fint vis og skapte nydelige, vakre og vare stemninger.

Ánnásuolo tok oss med til steder de færreste av oss har vært på før.

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Kvelden blei avslutta sammen med kvintetten Juno. De er alle andreårs studenter ved jazzlinja i Trondheim og det er veldig hyggelig å se at kjønnsbalansen, i alle fall i dette tilfellet, er snudd fullstendig på hodet også i jazzens verden.

Med Georgia Wartel Collins fra Sverige på bass, Thea Ellingsen Grant, fra Gvarv i Telemark, og Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes på vokal, Mona Krogstad fra Trondheim på tenorsaksofon og Ingvald Vassbø fra Egersund på trommer, tok Juno oss inn i en verden der de miksa jazz, pop, hip hop, impro, humor og seriøsitet på et flott vis i kun eget materiale.

I en slik akustisk og tørr setting er det lite å gjemme seg bak og det trenger da heller ikke Ellingsen Grant og Dahl Ødegård som har stemmer som klinger fint sammen og som ofte fullfører hverandres setninger på et inderlig vis.

Og de som lurer på hvordan det kan gå når ambassadøren på Cuba byr på fri bar, bør lytte til Juno ved første og beste anledning.

For ordens skyld: Jeg er invitert til festivalen av Bodø Jazz Open. Så er det sagt.

Juno, fra jazzlinja i Trondheim, fortalte oss at framtida er i de beste struper og hender.

Foto: Tor Hammerø

La biene suse

Komponisten Bjørn Bolstad Skjelbred, vokalgruppa Nordic Voices og trompeter Nils Petter Molvær har skapt et verk bortenfor det meste.

Et strålende samarbeid mellom Bjørn Bolstad Skjelbred, Nordic Voices og Nils Petter Molvær kan gjøre en forskjell.

Jeg blir på ingen måte overraska over at den sjangersprengende trompetsjef Nils Petter Molvær dukker opp i unike og spennende konstellasjoner. Hans gjesteinnsats på «The Bee Madrigals» føyer seg dermed elegant inn i rekka over musikalske møter han har vært med på å løfte.

Utgangspunktet her er samtidskomponisten Bjørn Bolstad Skjelbreds verk over seks satser for vokalsekstetten Nordic Voices. Bolstad Skjelbred har tatt tak i en tematikk som kanskje er relativt ukjent for de fleste av oss - i alle fall for meg, nemlig at deler av bierasen kan være uttryddingstrua. Gjennom tekstene her blir vi bevisstgjort dette faktumet - nok et eksempel på hva den menneskeskapte miljøforsøplinga kan føre til og hvilke konsekvenser det kan få.

Nordic Voices er et meget anerkjent norsk vokalensemble med hele verden som scene og de er åpenbart klare til å utfordre både seg sjøl og oss i et landskap der både talekor og tradisjonell korsang benyttes.

Molvær er med på å åpne ballet der avslutningssatsen også blir åpningssatsen. Hans umiskjennelige trompettone skaper som alltid ekstra oppmerksomhet rundt ethvert musikalsk budskap - han er enkelt og greit ei stemme som gjør noe med deg.

Med «The Bee Madrigals» har Bjørn Bolstad Skjelbred åpna opp nye dører. Han gjør det på et spennende og personlig vis og Nordic Voices og Nils Petter Molvær er flotte budbærere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjørn Bolstad Skjelbred - Nordic Voices - Nils Petter Molvær

The Bee Madrigals

Aurora/Musikkoperatørene

Hipt i blåsten

Med Nils Petter Molvær, Blood Sweat & Tears og The Real Thing på programmet blei Bodø Jazz Open så definitivt blåst i gang.

Jeg har hatt gleden av å følge Nils Petter Molværs karriere nesten helt fra han spilte i Limbandet helt tilbake i det forrige årtusenet. Det har vært en udelt glede og spennende reise gjennom Masqualero, Jon Eberson, Chipahua og masse annet til han virkelig stod på egne bein med «Khmer» i 1997. Da etablerte Molvær seg så definitivt med et eget uttrykk og siden har han vært retningsgivende i større eller mindre grad med et totalt sjangerfritt og molværsk tonelandskap.

Det er til å begripe at Molvær har fått et stort navn også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det Molvær har formidla og formidler nå er nemlig så unikt, så personlig og så døråpnende for alle med store ører og ditto sanseapparat, at det er en sann og spennende fryd å være med han på reisa. Folk langt utenfor jazzmenigheta, og spesielt rockefolket, finner mye utfordrende i Molværs musikk anno 2018.

Når så lydmann Johnny Skalleberg makta å videreformidle dette universet på et strålende vis, og med et lysfølge som var akkurat det musikken ba om, så er trommeslager Erland Dahlen, bassist Jo Berger Myhre og strengealtmuligmann Geir Sundstøl på en prikk det trompeter og visjonær Nils Petter Molvær, og vi, kan ønske oss. Det er et trøkk, en retning og et mål i musikken til Nils Petter Molvær han er helt aleine om.

I dag venter to utsolgte hus på Ronnie Scott´s i London. De der borte på fotballøya har mye å glede seg til.

Sjelden har jeg hørt Nils Petter Molvær tøffere - og jeg har hørt han mye!

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

Legendariske Blood Sweat & Tears åpna onsdagsfesten i Bodø. Sjøl om det som reiser rundt som BST i 2018 mannskapsmessig ikke har noe med originalbandet å gjøre, så gjorde de ni på scena absolutt ikke skam på opphavet.

Her blir det ikke gjort noe forsøk på å gjøre noe nytt - det skal låte så nært opp til originalen som vel mulig og det fiksa de stort sett. Vokalist Bo Bice er absolutt ingen David Clayton Thomas, men han gjorde godt fra seg uansett. Slik kunne vi vel fortsatt om de åtte andre også, men de er utmerkede musikanter som tar vare på arva på et fint vis.

Blåserekka er liksom sentrum i BST og det lått så tett, fint og heftig som det må låte for at det skal være BST. Kompet likeså og trommeoppvisninga til Dylan Elise imponerte på alle slags vis.

Vi fikk alt fra «Go Down Gambling», via «Lucretia MacEvil», «Hi-De-Ho», «And When I Die», «I Love You More Than You´ll Ever Know», «God Bless the Child» til «Spinning Wheel» og det godt voksne publikummet var såre fornøyd. De ville ha ønskekonsert og det fikk de.

Blood Sweat & Tears ga folket det folket ville ha - full ønskekonsert.

Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open

The Real Thing gir seg ikke - heldigvis!

Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open

Kvelden blei avslutta sammen med bandet som aldri går av scena i tørr smoking, The Real Thing. De har gitt jernet siden 1992 med noen års pause etter at Sigurd Køhn gikk bort under tsunamien i 2004. Nå er de veldig i gang igjen og ute med sin tiende cd, «Oh No! Not....The Real Thing...Again!».

Med den Oslo-bosatte engelskmannen Dave Edge på tenorsaksofon og fløyte, den allestedsnærværende og meget dyktige trommeslageren Hermund Nygård og de gode gamle Paul «Palle» Wagnberg på orgel og Staffan William-Olsson på gitar i startoppstillinga, er The Real Thing akkurat så bra som de nesten alltid har vært.

Det swinger og det groover på et ekte og kompromissløst vis og de som gikk ut i Bodø-natta uten et smil rundt munnen, bør snarest oppsøke hjelp.

Vinden slo meg midt i fleisen da jeg forlot The Real Thing på baren Dama Di. Det gjorde likevel ingenting. Jeg hadde nemlig fått mer enn nok påfyll i løpet av kvelden til å stå han av.

Bodø Jazz Open, onsdag 31. januar 2018