hits

mars 2015

Nye bølger

Saksofonisten og bandlederen Karl Seglem utvider stadig horisonten - nå med den utmerkede sveitsiske pianisten Christoph Stiefel.

Karl Seglem og Christoph Stiefel med sitt nye bølgeband i Molde i fjor.

Karl Seglem, tenorsaksofonist, bukkehornist, komponist, bandleder og plateselskapsdirektør, har vært her i mange tiår allerede, men begynner heldigvis nå å få den anerkjennelsen han fortjener. Han har ustanselig gått sine egne veier, ofte sammen med Terje Isungset, og musikken hans har alltid hatt elementer av norsk folkemusikk i seg - kombinert med improvisasjon.

Med sitt nye band, som han altså leder sammen med den - på hjemmebane i alle fall - meget anerkjente pianisten og bandlederen Christoph Stiefel, har de med seg bassisten Sigurd Hole, den dansk-norske stemmekunstneren og loopsartisten Jullie Hjetland Jensen og trommeslageren og perkusjonisten Kåre Opheim.

Hjetland Jensen, som er helt nytt bekjentskap for meg, beveger seg fritt i et landskap mellom folkemusikk, elektronika og jazz, og de yngre herrene Hole og Opheim henter også inspirasjon fra en rekke kilder.

Bortsett fra de to sistnevnte så har alle bidratt på låtskriversida. Det har ført til et unikt lydunivers både melodisk, rytmisk og harmonisk. Det er bandets styrke, samtidig som det også er dets svakhet. For meg er det nemlig slik at ikke alt låtmaterialet er like sterkt - det blir til tider noe pregløst.

Når det er sagt så er "Waves" et sterkt visittkort med en rekke kraftige soloprestasjoner og ikke minst et flott kollektivt uttrykk. Karl Seglem og Christoph Stiefel kan så absolutt være på vei mot noe enda større.

Karl Seglem & Christoph Stiefel

Waves

Challenge Records/NORCD/Musikkoperatørene

En ny verdensfusjon

Felespilleren Nils Økland har laga sin helt unike musikk med sitt strålende nye band.

Sigbjørn Apeland, Mats Eilertsen, Rolf-Erik Nystrøm, Nils Økland og Håkon Mørch Stene - litt av et band.

Foto: Ellen Ane Eggen

Gjennom samarbeid med blant andre Christian Wallumrød, Løver og Tigre, deLillos, Kari Bremnes, Åsne Valland Nordli og Bjørnar Andresen, og i seinere med "rockebandet" Lumen Drones og med improbandet 1982, har Nils Økland enten på hardingfele, fiolin eller viola d´amore, vist alle med åpne ører at han er en grenseløs musikant.

Han har skrevet musikk for film, ballett og teater og i stadig større grad vist seg fram som en unik utøver med egne band også. Kanskje litt overraskende har ECM-sjef Manfred Eicher fatta voldsom interesse for vestlendingen med djupe røtter i folkemusikken, men som har skapt en fusjon mellom den og såkalt kunstmusikk og improvisasjonsmusikk - langt fra tradisjonell jazzmusikk.

Økland sier sjøl at han gjennom 30 år som profesjonell fiolinist har bevegd seg fritt mellom klassisk musikk, balkansk folkemusikk, rock, punk, jazz og impro - og ikke minst norsk folkemusikk. Alt dette har nå blitt til en usedvanlig vakker, sterk og personlig hybrid - "Kjølvatn". Poesi, inderlighet, ettertanke, energi, interaksjon - alt dette er begreper som dukker opp i forbindelse med denne musikken som får anledning til å utvikle seg sakte, og til noe så uendelig vakkert.

Sigbjørn Apeland på harmonium eller trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon og vibrafon, utgjør dette usedvanlig empatiske nye bandet til Økland og du verden for noen lykkevalg han har gjort når han har valgt akkurat disse. Det har ført til en helt unik sound - en sound som passer dette musikalske budskapet bortimot perfekt.

Det å befinne seg i kjølvannet til Nils Økland Band er en av årets store opplevelser - slått fast allerede før vi blar over til april på kalenderen.

Nils Økland Band

Kjølvatn

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Tidløst fra en mester

Legenden Pat Martino (70) har lært seg å spille gitar to ganger i sitt liv - fra bånn. Han har blitt like bra begge ganger.

Pat Martino - intet mindre enn et unikum.

Allerede som 15-åring var Pat Martino, som egentlig heter Azzara til etternavn, profesjonell musiker. Det betyr at han har spilt ei relativt betydelig rolle helt siden slutten av 50-tallet. I 1980 måtte Martino gjennomgå en alvorlig hjerneoperasjon. Den førte til at flere egenskaper blei "sletta" - blant annet den som gjaldt gitarspilling. Martino måtte enkelt og greit lære seg gitarfaget på nytt og man kan ikke være annet enn superimponert over hva han har fått til. Her kommer et nytt, men samtidig litt gammelt bevis på det.

En herlig duo - Jim Ridl og Pat Martino.

"Nexus", som er spilt inn på klubben Tin Angel i Philadelphia, er nemlig henta fra Martinos private arkiv og er spilt inn midt på 90-tallet. De har blitt liggende hjemme hos Martino til marinering og du verden så godt det smaker nå cirka 20 år etter at Martino og hans faste følgesvenn i mange år, pianisten Jim Ridl, gjorde en av sine mange duokonserter.

Ridl er mye yngre enn Martino, men spilte mye sammen med han i en 10 års periode fra 1994 i både kvartett- og duosammenhenger. I løpet av disse åtte låtene, fem av dem skrevet av herrene sjøl, får vi stifte bekjentskap med en unik duo der de to går inn og ut av hverandres tanker og linjer som om det var én hjerne som styrte det hele. Dette er musikk basert på at det skal swinge og den kommer fra et beboputgangspunkt. Harold Maberns "The Phineas Trane" - dedikert til både Phineas Newborn og John Coltrane - samt "hitlåtene" "Oleo" av Sonny Rollins og "Naima" av Coltrane, forteller oss hvor sterkt Martino og Ridl er inne i tradisjonen, men samtidig hvilket særpreg de er i stand til å sette på musikken.

"Nexus" er altså fra Martinos andre periode som gitarist og musikant. Uansett hvilke kriterier man legger til grunn så er dette strålende musisering fra en helt spesiell musikant.

Pat Martino with Jim Ridl

Nexus

HighNote Records/MusikkLosen

Gode nordiske råd

Den svensk-norske trommeslageren Anders Thorén har unnfanga en meget god idé - og satt den ut i praksis!

Tore Johansen, Per Orvang, Anders Ljungberg, Anders Thorén og Helge Lien har skapt ei lita perle.

Svenske Anders Thorén har bosatt seg i Oslo. Det vites ikke om det er årsaken til at han har ønska å fokusere sterkt på å kombinere nordiske artister. Uansett er det en god idé - musikanter fra disse landene har garantert mye til felles samtidig som de har en hel del unikt å bringe til bordet også - og på dette første møtet er det musikere og musikk fra Norge og Sverige som har takka ja til invitasjonen.

Harald og Sonja sendte trompeteren Tore Johansen og pianisten Helge Lien mens Carl XVI Gustaf og Silvia har bidratt med gitaristen Per Orvang og bassisten Anders Ljungberg. Thorén fungerer som en slags oppmann med røtter på begge sider av Kjølen.

Trommeslager Anders Thorén er mannen bak den nordiske ideen.

Dette er altså ikke noe band i tradisjonell forstand - sjøl om det høres sånn ut. Det er en kvintett håndplukka for anledningen av Thorén - som den første av forhåpentligvis mange i det som absolutt bør bli en serie.

Alle bortsett fra Ljungberg har bidratt med komposisjoner og, sjøl om det er solide særpreg hos alle komponistene, så har de mye til felles både melodisk og ikke minst uttrykksmessig. Det at de har møttes i legendariske Rainbow Stuio hos unikumet Jan Erik Kongshaug, gjør også sitt til at dette låter akkurat så vakkert, transparent og luftig som det skal.

Dette er uten unntak vakker og melodiøs musikk, ikke så langt fra ECM-land, spilt av toppfolk. Det er nesten ikke til å tro at dette er et studioband med liten eller ingen erfaring sammen før opptaksmaskina blei skrudd på.

Du verden som vi gleder oss til nye konstellasjoner med musikanter fra Danmark, Finland og Island også!

Nordic Circles

Winter Rainbow

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Sola står opp i vest

BenReddik er et ektefødt barn av jazzlinja i Stavanger. Nye talenter har meldt seg på.

BenReddik med noe eget på hjertet.

BenReddik er en septett bestående av unge musikanter som traff hverandre høsten 2011 da alle begynte på den tornefulle veien mot å bli profesjonelle jazzutøvere i oljehovedstaden. De kommer fra hele landet: Langesund, Firda, Ålesund, Sandefjord, Klepp, Trondheim og Oslo, noe som bekrefter at jazzen slår rot overalt. Et lite apropos i den forbindelse: jeg er imponert over kvaliteten og mengden av fremtidige jazzutøvere som utdannes i Norge, men er aldri så lite forundra over hva de skal leve av alle sammen? Er alle disse tankene tenkt av de som bør tenke dem?

Tilbake til BenRedikk. Camilla Hole og Håkon Hagen Knudsen trakterer saksofoner og bassklarinett, Marte Therese Jakobsen synger, Magnus Murphy Joelson og Johannes Fosse Solvang spiller trombone, Knut Kvifte Nesheim er trommeslageren og Morten Berger Stai har bassansvaret. Det betyr en helt spesiell bestning uten akkordinstrument der blåserne på sett og vis erstatter piano/gitar.

Materialet er totalt egenkomponert og tekstene det samme - på norsk! Mye er gjennomkomponert- og arrangert, mens noe er frittflytende.

Her er det mye talent, både individuelt og kollektivt. Mitt hovedankepunkt er låtene og tidvis arrangementene som jeg opplever som noe stive og for akademiske. "Make a mistake", som Thelonious Monk sa til Abbey Lincoln en gang, hvis du skjønner hva jeg mener.

Flere av musikantene i BenReddik - kanskje alle for den saks skyld - kommer vi helt sikkert til å høre mye fra i åra som kommer. Det gleder jeg meg til - her finnes absolutt en kime til mye spennende og originalt.

BenReddik

Gjemsel

NORCD/Musikkoperatørene

Et hipt møte

Den spennende libanesiske trompeteren Ibrahim Maalouf inviterte med seg rapperen Oxmo Puccino. Alice i Wonderland vil aldri bli den samme.

Oxmo Puccino møter Ibrahim Maalouf - det blir det unikt musikalsk resultat av.

I 2011 spurte Ile de France-festivalen om Ibrahim Maalouf kunne tenke seg å lage en musikal basert på, eller kanskje rettere sagt inspirert av, "Alice in Wonderland". Det syntes Maalouf var så interessant at han igjen spurte rapperen Oxmo Puccino om å bidra.

Resultatet blei kun en konsert der klassiske musikere, jazzmusikanter og et heftig barnekor danna rammen rundt de to ledestjernene. Konserten fikk strålende mottakelse, men som så ofte så blir slike store bestillingsverk lagt i skuffa etterpå.

I fjor møttes de to heldigvis igjen - den ene med røtter i Libanon og den andre opprinnelig fra Mali, men begge bosatt i den på alle måter strålende smeltedigelen Paris. Målet var enkelt og greit å få laga en skiveproduksjon slik at mange flere kunne få oppleve dette unike "verket" og få det dokumentert for evigheten. Med Maaloufs band pluss 30 klassiske musikere og barnekoret til Radio France, har Maalouf og Puccino fortalt oss de har skapt en heftig og moderne, multikulturell opera.

Her hjemme har vi ei stund nå trodd at alle de hippe trompeterne har kommet fra kjempers fødeland: Molvær, Jørgensen, Eick, Henriksen, Miljeteig er noen av de mest sentrale, men de finnes sør for Færder også og Ibrahim Maalouf er så avgjort et strålende bevis på det. Han er en framifrå instrumentalist og han skaper musikk med røtter fra både Midt-Østen og Europa der både verdensmusikk, jazz og rock er elementer i fusjonen.

Puccino, som har skrevet alle tekstene på fransk må vite, er et stort navn i Frankrike og hans måte å rappe på kler Maaloufs musikk veldig bra.

Når så musikken blir dandert av Maaloufs fusionband, barnekoret, det klassiske orkesteret og med Maalouf og Puccino som hovedsolister, så sier det seg sjøl at dette er noe helt "annerledes".

Jeg skjønner ikke helt bakgrunnen for "Alice in Wonderland"-linken, men egentlig så er det ikke så viktig heller. Det viktigste er at det har blitt storslått, unik og vakker musikk ut av det - og det har det definitivt blitt.

Ibrahim Maalouf - Oxmo Puccino

Au pays d´Alice

Mi´ster Productions/Naxos Norway

Nok et Molde-mesterskap

Tubaisten, komponisten og bandlederen Daniel Herskedal fra Molde holder like høyt nivå som fotball-laget fra 6400 - minst!

Daniel Herskedal har allerede lagt store deler av verden for sine føtter.

Det er vel ingen hemmelighet lenger at talentene står i kø i Molde uansett hva de driver med - for eksempel når det gjelder fotball og jazz. For de som har fulgt godt med kom det ikke som noen bombe at Daniel Herskedal virkelig hadde mye å fare med da han debuterte under eget navn sammen med Marius Neset for fire år siden med "Neck of the Woods". Seinere har han tatt ytterligere megasteg enten på egen hånd eller sammen med storheter som Django Bates, Jason Moran, Marius Neset og Trondheim Jazzorkester.

Nå er han endelig klar med nok et visittkort under eget navn og "Slow Eastbound Train" har blitt en herlig bekreftelse på at Herskedal er et supertalent både som komponist, arrangør og ikke minst som instrumentalist.

Bortsett fra ei "låt" av Modest Petrovich Mussorgsky, har Herskedal skrevet og arrangert alt sjøl. Det han tar oss med på er nesten bokstavelig talt ei reise og Herskedal henter impulser fra en rekke kilder - særlig er det påtakelig at han er inspirert av østeuropeiske toneganger. Det er en voldsom dynamikk i både arrangementene og i måten å uttrykke seg på og det er nesten uten unntak vakre og sterke melodier han tar oss med inn i. Når han så har invitert med seg den glitrende pianisten Eyolf Dale og innovative perkusjonisten Helge Andreas Norbakken i tillegg til Trondheimssolistene, så sier det seg sjøl at det blir skapt lydlandskap her ulikt alt annet som har vederfaret de flestes mottakerapparat noen gang. I tillegg til sitt unike og virtuose tubaspill, møter vi også Herskedal på det sjeldne instrumentet basstrompet underveis her.

Forrige gang var det altså sammen med en annen ung gigant, Marius Neset, vi møtte Herskedal. De er begge nå på vei mot stjernene - den store forskjellen på de to er at MFK-tilhenger Herskedal gleder seg mer til fotballsesongen enn Brann-fantast Neset.

Uansett kan de begge - og alle andre - glede seg hemningsløst over "Slow Eastbound Train".

PS De som gjerne vil få med "Slow Eastbound Train" i levende live får muligheten under årets Moldejazz - vi snakker garantert hjemmeseier til Herskedal!

Daniel Herskedal

Slow Eastbound Train

Edition Records/border.se

Det beste av det beste

Beady Belle, med Beate S. Lech i spissen, har ei strålende karriere bak seg. Her får vi alle høydepunktene.

Beate S. Lech - en vokalist i ultraklssen.

Bandet, organismen, den musikalske familien - kall det hva du vil - Beady Belle har eksistert siden 1999. I løpet av disse åra de gitt ut seks strålende skiver og spilt konserter i 146 byer i 27 land. Det betyr at Beady Belle med Beate S. Lech som den ubestridte frontfiguren, men med Erik Holm (trommer pluss pluss) og Marius Reksjø (basser pluss pluss) som meget sentrale ingredienser helt fra starten, har lagt store deler av den oppegående musikkverdenen for sine føtter.

Helt fra starten har Beady Belle laga musikk som konsekvent ikke har passa i noen bestemt bås og slik er det heldigvis ennå. I front har hele tida Beate Slettevoll Lechs litt mørke, distinkte, mystiske og sensuelle stemme stått. Hun har også skrevet alle tekster og veldig mye av musikken også, mens arrangementene har blitt utarbeida av alle i samarbeid - og det har blitt et brygg med alt fra jazz, via funk og soul til reggae og electronica. Og sikkert mange andre ingredienser også!

Marius Reksjø og Erik Holm er alltid sentrale støttespillere for Beate S. Lech.

Med denne trippel-utgivelsen får vi både et tilbakeblikk og en tilstandsrapport. De to første skivene er, hvis jeg har skjønt det riktig, tilhengernes egne favoritter henta fra alle utgivelsene siden tidlig på 2000-tallet. De tre nevnte er sjølsagt hjertelig tilstede hele veien, men eksperthjelp fra storheter som Jens Christian Bugge Wesseltoft, David Wallumrød, Jørn Øien, Anders Engen, Geir Sundstøl og Jørgen Munkeby og mange, mange andre - samt duetter med verdensstjernene India.Arie og Jamie Cullum - gjør ikke denne samlinga dårligere, for å si det sånn.

Den tredje cden er henta fra Beady Belles konsert under Oslo Jazzfestival i august 2013 og har aldri vært utgitt tidligere. Den forteller oss hvilket glitrende liveband Beady Belle også er - her er det sjølsagt mulighet for å strekke ut på en helt annen måte enn i de mye mer kalkulerte studioinnspillingene.

Som nevnt har Beady Belle ei strålende karriere bak seg. Veldig mye taler for at de har ei flott karriere foran seg også. Dette er nemlig en et band/en organisme/en musikalsk familie som har vært i konstant utvikling siden starten i det forrige årtusenet og når de er befolka med så glitrende musikanter overalt så er det abolutt ingen grunn til at utviklinga ikke skal fortsette.

Beady Belle

Songs from a Decade - The Best of Beady Belle

Jazzland Recordings/Universal Music

Forza Italia!

Trompet og trekkspill, eller bandoneon - kan det bli vakker musikk av det? I de rette hender så!

Paolo Fresu og Daniele di Bonaventura - et himmelsk møte.

For noen år siden serverte den strålende trompeteren og flügelhornisten Paolo Fresu og bandoneonisten Daniele di Bonaventura oss "Mistico Mediterraneo" sammen med den korsikanske vokalgruppa A Filetta. Tittelen antyder nok hvor musikken henta sin inspirasjon fra, men beklageligvis greide den å passere under radaren min.

Jeg er veldig glad for at det ikke har skjedde med "In maggiore" for å si det på den måten!

Daniele di Bonaventura og Paolo Fresu - sjelsfrender.

De to fantastiske instrumentalistene har greid å lage en lydverden ulikt alt annet med denne ikke akkurat opplagte kombinasjonen - trompet/flügelhorn og bandoneon - "trekkspillet" som blant andre de argentinske ikonene Astor Piazolla og Dino Saluzzi har satt på kartet.

Utgangspunktet er originalskrevne ballader, spontant unnfanga "låter", et Puccini-tema fra "La Boheme", liturgisk og sakral musikk, to sanger av henholdsvis den chilenske legenden Victor Jara og singer-songwriteren Jaime Roos fra Uruguay, en av den brasilianske stjerna Chico Buarque samt en melodi av komponisten Ernesto de Curtis fra Napoli.

Som man lett vil skjønne er dette en usedvanlig flott sammensatt bukett og med større innlevelse, inderlighet og virtuositet er det vanskelig å få den dandert.

Fresu og di Bonaventura snakker så lett og elegant sammen som vel tenkelig og stemmene deres er som skapt for hverandre.

Det er mye sårhet, lengsel, men ikke minst skjønnhet i uttrykket til Paolo Fresu og Daniele di Bonaventura. De har enkelt og greit gitt oss et av årets vakreste musikalske budskap så langt. Nydelig - enkelt og greit!

PS Kan noen sørge for å få de to på ei norsk scene så raskt som mulig?

Paolo Fresu - Daniele di Bonaventura

In maggiore

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Norsk stjerne på himmelen i Danmark

Birgitte Soojin fra Nøtterøy dro til Danmark for å studere teologi. Vi som er mer opptatt av musikk er glad for at jazzen vant.

Birgitte Soojin - har noe ekte å komme med.

Danskene har vært ganske frekke opp gjennom åra. Mer eller mindre samtidig tok de fra oss Ludvig Holberg og Peter Wessel Tordenskiold og gjorde hva de kunne for å gjøre dem danske. Nå begynner det å bli noen hundre år siden, men de gir seg tydeligvis ikke. Nå har de, foreløpig i alle fall, prøvd å gjøre det samme med Birgitte Soojin. Hun bli født for 32 år siden i Sør-Korea, men blei adoptert og har vokst på Nøtterøy. For knappe 10 år siden satte hun kursen for Kongens by og teologistudier og la det være klart med en gang - dette har vært fullstendig frivillig og absolutt ikke noe overgrep fra danskene.

Langt under radaren for oss her blant fjeldaperne har Soojin sakte, men sikkert skaffa seg et godt navn blant våre venner der sør og for fire år siden var det åpenbart for alle med et godt mottakerapparat at ei ny vokalstjerne var på vei da han hun debuterte med "Hi-Lo". Standardlåter med røtter både i swing - og bop-tradisjonen stod på repertoaret og med en stilsikkerhet og stemmekontroll som er sjelden, mer enn meldte hun seg på i den skandinaviske vokaltoppen med en gang.

Med de to nye utgivelsene, på eget selskap, tar hun ytterligere steg og viser oss at hun har mye stående i banken. Grunnen til at hun ikke har gitt ut disse skivene som dobbelt-cd er ganske åpenbar: de viser oss nemlig to ganske så forskjellige sider av hennes talent.

På "Swing Low" møter vi henne i et gospel/folkemusikk-utgangspunkt der hun sammen med basslegenden Hugo Rasmussen tolker låter som "Swing Low, Sweet Chariot", "Wade in the Water" og "Sometimes I Feel a Motherless Child" samt "Solveigs sang" og "Jag vet en dejlig rosa". Soojin viser oss at hun har et solid og inderlig grep på dette stoffet - også. Kanskje ikke så overraskende når vi vet om hennes bakgrunn fra teologistudier og for oss her hjemme er det jo morsomt at hun blant annet har invitert med seg bassklarinettist og gateprest Carl Petter Opsahl som en av gjestene.

Den store overraskelsen her kommer med den andre utgivelsen, "Put the Blame on Me". Hennes usedvanlig distinkte, litt mørke stemme tolker her et knippe låter alle forbundet med Elvis - vi snakker Elvis Presley! Alt fra tittellåta via "Treat Me Nice", "Kiss Me Quick" og "Are You Lonesome Tonight". Sammen med trombonisten Steen Nikolaj Hansen, bassisten Ida Hvis og trommeslageren Frands Rifbjerg, gir Soojin oss usedvanlig personlige, sterke og nedstrippa versjoner av dette klassiske materialet og forteller oss, som Lisa Dillan også har gjort tidligere, at det egner seg for jazztolkninger.

Birgitte Soojin er en vokalist og teksttolker med et voldsomt potensial - et potensial som allerede i stor grad har slått i full blomst. Vi unner så absolutt danskene en bit av henne, men vi vil ikke at hun glemmer oss. Hun er altfor norsk og altfor bra til det.

Birgitte Soojin

Swing Low

Highlow Records/highlowrecords@birgittesoojin.com

Birgitte Soojin

Put the Blame on Me

Highlow Records/highlowrecords@birgittesoojin.com

Mer av det samme

Alle de som liker Silje Nergaard får en ny gottepose med "Chain of Days".

Silje Nergaard gir sitt publikum akkurat det de vil ha.

Jeg har vært så heldig å få være med på store deler av reisa til Silje Nergaard. Ingen som var til stede da tenåringen fra Hamar inntok nattjamen under Moldejazz sammen med deler av bandet til salige Jaco Pastorius, var i tvil om at vi hadde med unikt talent å gjøre.

Gjennom ei etterhvert svært så innholdsrik og flott karriere, har Nergaard bekrefta antakelsen og mer enn det. Silje Nergaard er i besittelse av en unik estetikk og med "Chain of Days" viser hun oss igjen at hun har noe helt eget å fare med.

Mitt problem med Silje Nergaards uttrykk er at det blir for forutsigbart. Det er så pent og vakkert at det nesten blir for pent og vakkert hvis du skjønner. Kan det brukes mot henne da? Egentlig ikke og hennes store publikum nesten kloden rundt vil sikkert juble uhemma. Misforstå meg ikke - jeg er også tildels begeistra, men jeg er samtidig av typen som gjerne vil bli overraska og det blir jeg ikke denne gangen. Nergaard kjører stort i den samme gata som hun har gjort ei stund nå og hennes sofistikerte poputtrykk vil garantert gå hjem hos dem som har digga henne lenge allerede.

Nergaard skriver fortsatt musikken mens Mike McGurk skriver tekstene og de to har så avgjort truffet hverandre. Dessuten gir hun oss også sin tolkning av a-ha-klassikeren "Hunting High and Low" samt "Morgenstemning" skrevet av Kristin A. Sandberg. Når hun så har med seg de flinkeste gutta i klassen i gitaristene Håvard Bendiksen og Hallgrim Bratberg, trommeslager og ikke minst produsent Anders Engen og bassist Audun Erlien pluss kremgjester som Arve Henriksen (trompet og vokal) og Bendik Hofseth (saksofon), tangentherrene Helge Lien og David Wallumrød og en flott duett med den amerikanske jazzvokalstjerna Kurt Elling, så sier det seg sjøl at det finnes mye å hygge seg med i denne gotteposen.

Jeg er fortsatt veldig glad i Silje Nergaard og hennes musikalske uttrykk. Samtidig kjenner jeg på at jeg vil at hun skal ta større sjanser med musikken sin. Jeg er bombesikker på at det finnes så mye mer å hente bare Silje Nergaard vil utfordre både seg sjøl og oss i enda større grad.

Silje Nergaard

Chain of Days

OKeh Records/Sony Music

Den cooleste tyskeren

Trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner ligger svært godt an i løypa når den cooleste tyskeren skål kåres.

Man kan nesten se at det swinger av Wolfgang Haffner.

Den snart 50 år unge Haffner er en av de aller største stjernene i tysk jazz. Han har bidratt på over 400 plateinnspillinger og han har jobba med "alle" inkludert Michael Brecker, Pat Metheny og Chaka Khan. Det sier en hel del om allsidigheten til Haffner.

I tillegg til å være en meget ettertrakta sidemann, har Haffner også ved en rekke anledninger vist at han kan være "sjef" også med solid autoritet både i sitt eget spill og i måten å lede band på.

På "Kind of Cool" tar han oss med tilbake til den amerikanske sangskatten og ikke minst med solid inspirasjon fra cool-skolen. Låter som "So What", "Autumn Leaves", "Summertime", "My Funny Valentine", "I Fall in Love too Easily" og "Django", sammen med tre Haffner-komposisjoner, er flotte utgangspunkt for ikke revolusjonerende, så i alle fall personlige og gode versjoner.

For at tolkninger av slikt materiale, som er spilt og gjort noen tusen ganger tidligere, skal bli spennende, er man fullstendig avhengig av at mannskapet har noe spesielt å komme til bords med.

Haffner har invitert med seg svenskene Dan Berglund (Esbjörn Svensson Trio, Bugge Wesseltoft) på bass og Jan Lundgren på piano, sin egen landsmann Christopher Dell på vibrafon, den jugoslaviske trompetveteranen Dusko Goykovich på trompet og finske Jukka Perko på altsaksofon. Dette er både ei original og spennende lagoppstilling og på toppen av dette bidrar også blant andre Nils Landgren på trombone og ei helt ny og veldig bra stemme for meg, tyske Max Mutzke, på vokal.

Wolfgang Haffner dominerer på ingen måte denne innspillinga med "plagsomme" trommesoloer. Med sin naturlige autoritet og evne til å swinge, leder han likevel på best mulig måte.

Dette er mer enn coolt nok for meg.

Wolfgang Haffner

Kind of Cool

ACT/Musikkoperatørene

Mingus Andersen på tv!!!

Det er bare å flagge folkens - kulturkanalen NRK skal sende en jazzkonsert. Ikke hvilken som helst heller - vi snakker nemlig om Arild Andersens Mingus-hyllest under Oslo Jazzfestival i fjor.

Et superlag hyller mesteren Charles Mingus.

I fjor var det 50 år siden den legandariske Aula-konserten med Charles Mingus gikk av stabelen. Der var blant andre den 18 år gamle Arild Andersen til stede med vannkjemmet hår og tynt slips må vite - regner jeg i alle fall med.

Noen geniale sjeler fant ut at det ville være en god idé å hylle Mingus med en markering under fjorårets festival og fo en konsert det blei!

Andersen hadde satt sammen et superlag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon og konserten blei av typen uforglemmelig.

I morra klokka 21.10 på NRK 2 er det mulig å opplve konserten igjen. Råd: Gå ikke glipp av denne historiske hendelsen.

Fest i Huntsville

Trioen Huntsville fortsetter å lage musikk de er helt aleine om.

Herrene Grydeland, Zach og Kluften fortsetter å gå helt egne veier.

Huntsville er sikkert både det ene og det andre - blant annet minst to byer i USA. For oss musikkinteresserte derimot har det siden 2006 vært kun én ting - nemlig en uroriginal trio som har laga ditto musikk. Ivar Grydeland på gitarer og tilliggende herligheter, Tonny Kluften på bass og Ingar Zach på allehånde perkusjonsinstrumenter, har fra starten utgjort denne helt spesielle organismen. Uansett hvilket stoppested du hopper på når det gjelder Huntsville, så har du blitt konfrontert med musikk du aldri har hatt gleden av å ha blitt utfordra av før. Slik er det definitivt med "Pond" også.

Helt siden starten har det musikalske uttrykket hatt sitt utgangspunkt i kollektiv improvisasjon. Likevel har det vært langt unna det både Peter Brötzmann, Frode Gjerstad og Evan Parker har møtt oss med. Rock, elektronisk musikk, americana inkludert bluegrass er bare noen av ingrediensene Huntsville har bakt inn i sitt unike bakverk og nå låter det tøffere og mer Huntsville enn noen gang.

Musikken har blitt til i løpet av ei uke i studio sammen med tekniker Johnny Skalleberg og vi blir servert fire sakteflytende, lange låter som får tid, rom og luft til å utvikle seg - saaaakte.

Huntsville er altså i større grad enn noensinne en musikalsk smeltedigel der ting skjer hele tida, men noe så voldsomt på de tre herrenes - og ingen andres (med unntak av Skalleberg da) - sine premisser. I denne dammen er det veldig hyggelig og spennende å oppholde seg.

Huntsville

Pond

Hubro/Musikkoperatørene

Det snør blod

Dette er nok min første bokomtale. Også for tida som kommer blir det i stor grad kun anmeldelser av bøker forfatta av folk fra mitt eget borettslag. Eller kanskje ikke? Kanskje jeg bløffer? Som han fra A-oppgangen - Jo Nesbø.

Jo Nesbø tidlig i karriera. Nøisomhedsveiens største sønn med heftigst utringing.

Brødrene Per, Knut og Jo vokste altså opp i A-oppgangen. Jeg 50 meter lenger bort i C-oppgangen. Det tok ikke lang tid før vi som var aldri så lite eldre la merke til Knut og Jo - Per og jeg var like gamle - men det var ikke på grunn av litterære kvaliteter. Det var på grunn av det som har med bildet å gjøre - fotball. Der viste nemlig de jevngamle Nesbø-gutta at de hadde solide kvaliteter. Ikke minst Jo. Han hadde et finterepertoar på svært høyt nivå og dessuten var han en målscorer av rang. Det førte til at han som junior vant både Norway Cup og NM med Molde og blei toppscorer i begge turneringene. Bløff? Ikke godt å si...

Seinere har det blitt mye bløffing og juging på Jo - han har faktisk blitt både norgesmester og bortimot verdensmester i faget. Og vi elsker det!

Med "Blod på snø" kommer det nye finter og jeg har som vanlig forbanna meg på at jeg skal avsløre greia før vi er i mål. Nok en gang må jeg bite i det sure eplet - A-oppgangen vant igjen.

Med den nye hovedpersonen Olav Johansen forteller Nesbø oss at dyslektikere kan bli hva som helst. Det er forsåvidt ikke Nesbo, som han kalles over store deler av Tellus, som har fortalt oss at du kan bli statsminister i Norge sjøl om du er dsyletikre, men her introduserer han en leiemorder som sliter med ordblindhet - også det går helt strålende.

Harry Hole har fått en fanskare verden rundt som er bortimot utrolig. Om en leiemorder kan få det samme, gjenstår å se, men måten Nesbø framstiller han på, sørger for at han får min sympati i alle fall.

"Blod på snø" er ganske så forskjellig fra HH-verdenen. Den er ganske tynn, 168 sider, og man leser den på noen få timer. Den er mye mer "underholdende" enn Harrys ofte mørke verden, men ikke noe mindre spennende av den grunn. Som alltid med Nesbøs juging så er det umulig å legge også denne fra seg. Og om Olav Johansen kommer tilbake? Si det - som med Harry så er alle muligheter åpne.

Jo Nesbø var fintesterk fra han fikk på seg den stolte blå drakta for første gang. Det repertoaret har han bare utvida og utvida. Dessuten er han språklig sterk og fargerik og nok en gang har han gjort hjemmeleksa med solid research sjøl om det ikke trengs så mye her som i den schwære og detaljerte Harry-verdenen.

Nok en gang bekrefter Nesbø at han nekter å stivne. Han fornyer seg stadig og jeg slår fast at han er blokkas - det vil altså si Nøisomhedsveien 9 - beste forfatter. Det er avgjort ikke bløff.

Jo Nesbø

Blod på snø

Aschehoug

Hvilken Bro!

Først ga danskene oss krimserien "Broen". Nå gir de oss Bro også - gitaristen Jakob Bro med vår egen verdenstrommeslager Jon Christensen svært så hjertelig til stede.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Jon Christensen - pur klasse!

Jakob Bro er en relativt ung herre, han blir 37 i april, men til tross for det har han oppnådd mer enn de fleste makter i løpet av et helt livsløp. Han var en viktig del av legenden Paul Motians Electric Bebop Band og han har også spilt ei viktig rolle i det polske ikonet Tomasz Stankos band. Bro har også gitt ut 11 skiver under eget navn med medspillere som Lee Konitz, Bill Frisell, Paul Bley og Mark Turner. Han har vunnet priser i hjemlandet i hopetall og han er allerede medlem av dansk jazz´ "Hall of Fame".

Som man vil skjønne så er det ikke akkurat noen hvem som helst vi har med å gjøre og når han da har invitert med seg selveste Jon Christensen, jazzens kanskje største perkusjonsfargelegger, og den nye amerikanske bassgiganten Thomas Morgan, så er forutsetningene til stede for en vakker og unik reise.

Jakob Bro - en gitarist med visjoner.

Bro har skrevet all musikken. Den er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo hos lydmaestro Jan Erik Kongshaug høsten 2013. Den er vakker, åpen, løs, søkende, melodisk, transparent og hele tida ytterst personlig. Bro er utstyrt med en usedvanlig flott og sterk tone i gitaren sin og han er en musikant som evner å skape rom og luft i uttrykket sitt. Og du verden så korrekte og empatiske medspillere han har med seg i Christensen og Morgan - her har vi med lyttere og fargeleggere av en annen verden å gjøre.

Nå har Danmark altså gitt oss både Broen og Bro - hva blir det neste? Det blir uansett vanskelig å toppe disse to.

Jakob Bro

Gefion

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Annie Lennox goes jazz?

Annie Lennox er en artist som har det aller meste. Med "Nostalgia" plusser hun på aldri så lite jazz til cven sin også.

Annie Lennox er en komplett artist.

Det finnes etter hvert et stort antall vokalister innenfor de fleste sjangre som av en eller grunn vil fortelle verden at de har et jazzgen også. De fleste er bare sånn midt på treet, mens noen - som Lady Gaga i samarbeid med Tony Bennett, viser oss at de virkelig har et ekte jazzhjerte og har noe å melde på dette området også. I den andre enden finner vi mange, blant andre en av operaverdenens store stemmer - new zealandske Kiri Te Kanawa - som med "Kiri Sidetracks", fortalte alle med et snev av jazzfeeling at dette skulle hun aldri ha gitt seg ut på.

Denne gangen er det altså nok et ikon, Annie Lennox, som gir seg i kast med et dusin standardlåter. Det er sanger som er sunget av "alle" og det er sjølsagt lett eller nesten uunngåelig ikke å komme med sammenlikninger.

Lennox har et nært forhold til alle disse låtene fra sin egen musikalske oppvekst. Her får vi "Georgia On My Mind", "Summertime", "I Cover the Waterfront", "Strange Fruit", som få har tatt sjansen på etter Billie Holidays endelige tolkning, "God Bless the Child", "The Nearness of You" og "Mood Indigo". Jeg må innrømme at skepsisen var stor - kommer det nok et magaplask i forsøket på å skaffe seg kred?

Nå blei det heldigvis slik at Annie Lennox, som jeg har stor respekt for som artist, egentlig ikke har prøvd å vise seg frem som jazzvokalist. Hun har tatt for seg disse klassiske låtene og synger dem ganske så straight - nesten som hun vil si at jeg vet hva jeg kan og jeg vet hva jeg ikke kan. Skiva er spilt inn i London med dyktige engelske jazzmusikanter, men med unntak av på "Mood Indigo" så er det få muligheter til å vise hva de kan solistisk.

Annie Lennox er en artist med integritet så det holder. Det har hun vist oss mange ganger og gjør det igjen. Jazz blei det ikke mye av, men en bekreftelse på at hun har et stort hjerte for disse låtene og dette uttrykket. Min respekt for Annie Lennox har ikke blitt mindre av den grunn.

Annie Lennox

Nostalgia

Island/Blue Note/Universal

Strengevakkert

Vokalisten, lyrikeren og kompnisten Live Foyn Friis har tatt nok et megasteg i retning seg sjøl.

Live Foyn Friis er på et usedvanlig vakkert og flott sted.

Live Foyn Friis har rukket mye allerede til tross for at hun ikke har makta å runde 30 ennå. Født og oppvokst i Asker, men har etter studier i Tromsø, Stockholm og Århus, valgt å bli værende i Danmark. Med de evnene og det talentet hun er utstyrt med, så har det liten eller ingen betydning hvor hun er bosatt - hun kommer til å slå kraftig gjennom på den internasjonale musikkhimmelen uansett.

"With Strings" er hennes tredje cd - først kom "Joy Visible" med Foyn Trio! og i fjor serverte hun oss "Running Heart" under eget navn. Det er med det samme bandet, men pluss strykekvartett, vi får møte henne denne gangen også.

Live Foyn Friis ser oss djupt inn i sjela.

Kjernetroppene består av gitaristen Alex Jönsson, bassisten Jens Mikkel - begge korer også - og trommeslageren Andreas Skamby og strykekvartetten er av det tradisjonelle slaget med to fioliner, bratsj og cello.

All musikk og alle tekster er skrevet av Foyn Friis. Både på det området og ikke minst som formidler så forteller hun oss at hun har et potensial som kan ta henne hvor som helst. Hun har henta inspirasjon fra over alt og satt det sammen til noe som er hennes unike uttrykk. Jeg hører både Chet Baker og Joni Mitchell i henne, men aller mest hører jeg bare bokstavelig talt ei stemme som musikkelskere og estetikere verden over vil si at dette er jo Live Foyn Friis.

Hun skriver nydelige låter, alle ikke like minneverdige riktig nok, og har samtidig en poetisk kraft i seg som gjør at man sitter ytterst på stolkanten for å få med seg hva hun har å melde. Når så bandet og strykekvartetten er utrolig godt sammenvevd, så forlanger jeg ikke så mye mer. Hva slags bås skal så dette plasseres i? For min skyld absolutt ingen - kategorien god musikk holder mer enn lenge for meg. Opptakene er gjort live i Århus for knappe to år siden og heldige er vi som får være med på denne lykkereisa fra nå av.

Live Foyn Friis er klar for den store verden - sånn er det bare.

Live Foyn Friis

With Strings

Curling Legs/Musikkoperatørene

Unike omstendigheter

Den unge norske trioen Monkey Plot er noe av det mest spennende som finnes i improverdenen. Her kommer nok en dokumentasjon.

Monkey Plot - klar for det meste.

Monkey Plot, som består av trommeslageren Jan Martin Gismervik fra Karmøy, bassisten Magnus Skavhaug Nergaard fra Lier og gitaristen Christian Winther fra Ålesund, fant hverandre på Musikkhøgskolen for fem år siden. De har holdt sammen siden 2009 og har så avgjort funnet fram til et helt unikt tonespråk.

Monkey Plot starta opp som en elektrisk gitar-trio i Jimi Hendrix-tradisjonen med klare frijazzelementer på plass. Etter hvert har de tre kutta ut strømmen og framstår i dag som en akustisk trio som går sine helt egne veier.

Presseskrivet kaller musikken for musikk for små rom. De mener det er mer passende enn det kanskje pretensiøse begrepet kammermusikk. Gjerne for meg.

Det de uansett gir oss gjennom disse 12 skissene/låtene er inderlige samtaler der interaksjonen mellom de tre er kjernen for at "samtalene" gir mening og flyter medstrøms, men absolutt ikke uten mothaker.

Lydlandskapet er totalt originalt - jeg verken kan eller vil sammenlikne det med noe annet. Det er stillfarende, men intenst, det er søkende og finnende og det er mulig at det stemmer at gitarist Winther er mer inspirert av rockerne Neil Young og Nick Drake enn frijazzguruen Derek Bailey. Det er ikke så viktig for meg - det som gjelder er at dette funker og at det er originalt og spennende.

I fjor vant Monkey Plot den meget prestisjetunge Jazzintro-konkurransen og følger dermed i fotspora til Urban Connection, In The Country og Albatrosh. Prisen har vært med å åpne mange dører for de nevnte og andre vinnere. Med dette visittkortet i hånda og i spilleren er muligheten for at Monkey Plot kan få de samme mulighetene så absolutt til stede - dette er nemlig uroriginalt og spennende.

Monkey Plot

Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne

Hubro/Musikkoperatørene

Blir nesten religiøs

Det å bli invitert på kirkekonsert i USA er noe helt spesielt. Ikke minst når det er legendariske The Staple Singers som står for "allsangen".

The Staple Singers - nærmere himmelen kommer ikke en ateist.

Ikke bare er det legendariske Ths Staple Singers, som eksisterte i forskjellige utgaver mellom 1948 og 1994, vi får møte. Vi skrur nemlig klokka tilbake til 1965 da sangkvartetten bestod av pater familias Roebuck "Pops" Staples, som også spilte gitar, og hans barn Mavis, Pervis og Yvonne. Vi snakker om året da rasemotsetningene var på sitt sterkeste i USA - bare en knapp måned før denne konserten fant sted den 9. april i New Nazareth Church i Chicago, gikk borgerrettsmarsjen fra Selma i Alabama til delstatshovedstaden Montgomery - en marsj som endte i tragedie og der mange fredelige demonstranter mista livet.

"Freedom Highway" har vært gitt ut tidligere og er regna som en klassiker i gospel-, rhythm & blues-, soul-, blues-, funk- og popkretser. Nå kommer den altså ut igjen 50 år etter at den blei spilt inn og dessverre er budskapet, i det som The Staple Singers kalte "message music", like aktuelt nå som den gangen. Rasismen og hatet virker som det er like sterkt nå, både i USA og andre steder i verden. Politidrap på fargede er fortsatt en del av hverdagen.

Med denne utgivelsen av "Freedom Highway" får vi for første gang være med på hele seansen/konserten/gudstjenesten. Det er det nærmeste jeg har vært en musikalsk baptistisk sammenkomst noen gang og, sjøl om jeg kaller meg ateist, så skjønner jeg at dette er en stor opplevelse både for troende og andre.

Med fullt band, blant annet med den strålende gitaristen Phil Upchurch på elbass, så synger familien Staples alt fra "When the Saints Go Marching In" via "We Shall Overcome" og "Precious Lord, Take My Hand" til "Samson and Delilah" og "He´s All Right". Her er alt med fra bønn, gode historier, deltakelse og kommentarer, til mye latter, fra menigheta og kollekt!

Dette er så langt fra en gudstjeneste klokka 11 en søndag i ei norsk kirke man kan forestille seg. Han der oppe er nok den samme, men hvordan han blir hylla og tilbedt kan ikke sammenliknes.

The Staple Singers anno 1965 var noe helt for seg sjøl - det er de med 2015-ører også.

The Staple Singers

Freedom Highway Complete

Epic/Legacy/Sony Music

Rett midtvest

Vi har visst det lenge, men nå bør resten av verden få opp ørene også - Mathias Eick er en trompeter i ypperste verdensklasse.

Mathias Eick - for ei stemme!

De fleste barnestjerner forblir akkurat det - barnestjerner. Svært få tar steget videre og etablerer seg i den "voskne" sfæren. Mathias Eick er så avgjort et unntak i så henseende.

Allerede før han hadde rukket opp i tenårene hadde mange her til lands hørt om trompettalentet fra bygda Hem i Vestfold. Tettstedet, som hadde 648 innbyggere for et par år siden, har ikke bare fostra den nå 35 år gamle Mathias, men også storesøsknene Johannes og Trude, som spiller henholdsvis bass og valthorn. Vi kan med andre ord slå fast at familien Eick er utstyrt med musikalske gener et godt stykke over gjennomsnittet. Når det gjaldt den gemene hop så fikk de virkelig opp ørene for Mathias i forbindelse med Talentiaden på NRK - talentet var åpenbart for alle med justerte ører og mottakerapparat.

Det er som trompeter de aller fleste kjenner Eick, men talentet hans strekker seg mye lenger enn som så. I kultbandet Jaga Jazzist, og i andre konstellasjoner, trakterte han også piano, bass, gitar og vibrafon, men det er ingen tvil om at det er trompet som er hovedinstrumentet og aldri har han spilt så uttrykksfullt som her på "Midwest".

Eick skuer utover sitt kjære Vestfold - resten av verden neste stopp.

Foto: Colin Eick

De seineste åra har Eick reist mye både med eget band og sammen med blant andre Manu Katché. Det var på en av de mange reisene musikken på "Midwest" blei unnfanga. Under en tøff turné over there, meldte hjemlengselen seg. Da de kom til midtvesten, med et landskap og en ro som kunne minne mye om strøka rundt Hem, så følte han seg plutselig hjemme. Det har det blitt vidunderlig vakker musikk av.

Det er i disse områdene tusener av nordmenn slo seg ned for noen generasjoner siden og det er fra disse områdene for eksempel Charlie Haden og Pat Metheny, barnebarnet til Bjørn Hansen fra Mandal, henta inspirasjon til noe av den vakreste musikken som har verderfaret oss mennesker, nemlig " Beyond the Missouri Sky".

Eick stiller ikke langt bak i køa. De åtte låtene, som har titler som "Midwest", "Hem", "Dakota" og "Fargo", har alle en miks i seg som har henta inspirasjon fra både norsk folkemusikk og amerikansk jazz. Når han så har håndplukka et ensemble med en mer rytmisk utadvendt Jon Balke enn på år og dag på piano, Mats Eilertsen med den store varme tonen i bassen sin, den sjangerutslettende folkemusikanten Gjermund Larsen på fiolin og urforliknelige Helge Norbakken på perkusjon, så har "Midwest" blitt et så melodisk, varmt, søkende og personlig vitnesbyrd som vel tenkelig.

PS Hvis det er mulig å komme med et aldri så lite og ikke minst beskjedent ønske, så lover jeg å sitte på første rad uansett hvor det skjer: Hva med et møte mellom Mathias Eick og Pat Metheny? Bare så det er nevnt liksom.

Mathias Eick

Midwest

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Tøft fra oven

SkyDive Trio er en usedvanlig tøff organisme der to av våre beste menn har fått utmerka finsk hjelp.

SkyDive Trio har noe eget å fare med.

I 2011 kom bassisten Mats Eilertsen med den utmerkede skiva "SkyDive". Kvintetten bestod av Tore Brunborg på saksofoner og pianisten Alexi Tuomarila i tillegg til gitaristen Thomas T. Dahl og trommeslageren Olavi Louhivuori.

Nå har Dahl tatt over styringa og "kun" Eilertsen og Louhivuori er igjen. Jeg kan love dere at det ikke er bare bare! Thomas T. Dahl studerte ved jazzlinja i Trondheim, som Eilertsen, og har vist seg mer enn fordelaktig frem i band som Krøyt, BMX og Dingobats. Likevel er han blant dem som har makta å passere under den berømte radaren i alt for stor grad - noe det bør bli en orden på etter at "Sun Moee" har sett dagens lys. Her snakker vi nemlig om et band med en musikk og en gitarist som holder meget høy internasjonal klasse.

Dahl og Eilertsen har skrevet tre låter hver, Louhivuori en og i tillegg får vi en herlig versjon av Portishead-låta "Sour Times". Alt er varmt, melodisk, søkende, personlig og noe så uendelig vakkert.

Eilertsen med sin store og varme basstone og Louhivuori med sitt lette og særdeles lyttende trommespill, kler Dahls diverse gitaruttrykk på best mulig vis og SkyDive Trio bør fortest mulig bli et fast innslag både på nasjonale og internasjonale scener.

Hvordan Thomas T. Dahl har greid å unngå den store oppmerksomheten, eller rettere hvordan vi alle har greid å unngå å gi han den oppmerksomheten til nå, er en gåte det er lite å gjøre noe med. Det er derimot mulig å gjøre noe med det fra nå av - "Sun Moee" har nemlig det i seg som trengs for å bli en klassiker.

SkyDive Trio

Sun Moee

Hubro/Musikkoperatørene