hits

mars 2016

No. 1

Ryktene har gått høyt og lenge om vokalpop-trioen No. 4. Og jeg bryter sammen og bekrefter: de er så bra, morsomme og originale som ryktene vil ha det til.

No. 4 har mye å by på allerede fra første sekund. Sjefen for de morsomme historiene, Emilie Christensen til venstre, og så følger Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek.

Etter å ha møtt hverandre på Foss videregående i Oslo for maaaange år siden, har venninnene Emile Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek holdt sammen. De store ambisjonene har vel kanskje ikke vært tilstede og gruppa har forandra navn fire ganger underveis, men uansett så skjer det nå noe enkelt og greit fordi de er så bra.

På sett og vis har No. 4 vært et hobbyprosjekt, men via en reklamelåt for Widerøe for et års tid siden så kjente vel opp til flere at her var det potensiale til noe mye mer.

Christensen har skrevet dusinet fullt av strålende tekster med masse intelligent humor - mange sjømil unna platte poptekster vi blir bombardert med overalt. "Føkk lunsj" og "Jeg har aldri sett elg" er bare to eksempler på tekster - og låter - som har alt i seg til å bli klassikere. Såpass!

De tre gir oss harmonier som er sjelden i norsk - og kanskje også internasjonal - popmusikk. Det er så vakkert og deilig å høre på at det bare er å lene seg tilbake og nyte. Christensen og Mohn har også skrevet musikken mens Witek er med på å arre de ut.

På et av spora er også Mattis Herman Nyquist med på vokal og Harald Lassen bidrar med sin saksofon og ellers det instrumentale bakteppet akkurat så smakfullt og elegant det skal være med en så bra vokaltrio i front. Vokalen er heldigvis miksa akkurat så langt fremme som den bør med så mye vakker vellyd og innhold som det er verdt å få med seg.

Hos Emilies pappa, den verdensberømte trommeslageren Jon Christensen, er det ikke alltid like enkelt å finne eneren. Det skal jeg love dere det er hos hans og Ellen Horns meget talentfulle datter. Jeg er megafan allerede! Nå har No. 4 blitt husband hos Else Kåss Furuseth i "Det er lov å være blid" og enda flere vil bli oppmerksom hvor bra de er. Skal de bytte navn nok en gang bør det bli til No. 1!

No. 4

Henda i været

Arch Records/Tiger Safari AS

Spenstig, overraskende og annerledes

Den skotske forfatteren Ali Smith har skrevet en av de merkeligste romanene jeg har lest. Samtidig er "Begge deler" også en av de mest fascinerende.

Ali Smith makter på en unik og forunderlig måte å ta deg med til steder du ikke ante fantes.

Ali Smith (54) regnes for å være en av de viktigste forfatterne i Storbritannia i dag. Hun har vært finalist til Booker- og Orange-prisen og hun vant Whitbread-prisen for "The Accident" i 2005 - en roman som også er oversatt til norsk under tittelen "Levende bilder".

"Begge deler" er mitt første møte med Smith. Det tok meg kort tid å skjønne at jeg hadde med ei helt spesiell forfatterstemme å gjøre. Først blei jeg forvirra, så blei jeg pirra og ganske så raskt fascinert over en måte å fortelle en historie - eller to - på som jeg aldri har vært utsatt for tidligere.

Det høyst spesielle grepet Smith bruker her er at hun forteller to historier. Den ene omhandler veggmaleren Francesco del Cossa i Italia foregår og blir fortalt fra det århundret han/hun levde -på 1400-tallet. Den er spennende og annerledes i seg sjøl og hvordan Smith har funnet fram til historia er fascinerende nok som en enkeltstående fortelling.

Når Smith så på et usedvanlig elegant vis kobler veggmalerhistoria sammen med en engelsk familie på 2000-tallet, så blir dette til en type dobbeltroman som jeg aldri har opplevd tidligere. Smith makter å skape fobindelseslinjer som er så nøye og smart uttenkt at det bare er å stille seg i beundrerskaren.

Merete Alfsen har gjort en formidabel oversetterjobb og Ali Smith har kjapt tatt plass som en framtidig favorittforfatter. "Begge deler" likner nemlig ikke på noe annet som har vederfaret mitt sinn.

Ali Smith

Begge deler

Forlaget Oktober

Hva er det med øylufta?

Kari Harneshaug kommer fra Harøya utenfor Molde, men har ikke rukket å bli 30 år ennå. Til tross for det gir hun oss sitt tredje visittkort og at det er en låtsnekrer og vokalist av sjeldent kaliber vi har med å gjøre, tar det ikke mange runder å fastslå.

Kari Harneshaug - nok ei strålende stemme fra havgapet.

Harøya altså. Der har også søstrene Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll deler av sine røtter. Litt nærmere Molde, nærmere bestemt på Otrøya, har Eldbjørg og Steinar Raknes, Beate og Therese Lech og Åse Karin Hjelen vokst opp i større eller mindre grad. Hva er det med lufta der ute mot havgapet er jeg nesten frista til å spørre om. Uansett er det slik at alle disse har gitt og gir oss kvalitetsmusikk både på nasjonalt og tildels internasjonalt nivå. For min del er dette det første møtet med Kari Harneshaug og du verden som hun imponerer - nesten hele veien.

Personlig stil

Harneshaug, som har bodd i Trondheim siden 2007, har skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. Med seg har hun Karl Gøsta Klaseie på på gitarer og som produsent og Kyrre Laastad på trommer og masse annet og sjøl spiller hun piano, synth og fløyte i tillegg til å synge med ei personlig litt nasal stemme. Det at hun har vært og er bosatt i Trondheim betyr at hun, som de fleste oppegående i musikermiljøet i bartebyen, ikke bryr seg nevneverdig om sjangre. Pop-, rock- og jazzfolk henter ofte uhemma fra hverandre i miljøet i eller rundt jazzlinja og jeg har Harneshaug mistenkt for å ha god kontakt med det miljøet.

Rocka

Musikken er ofte litt mørk og det ligger absolutt en rocka grunntone i det hun har å melde. Heldigvis er hun miksa langt fram i lydbildet og når man har noe å melde så gjør jo ikke det det aller minste. Det hele begynner uhyre lovende med låter som "The Signs Have Been Telling Me" og "When The Days Creep Up on Us", men etterhvert holder ikke låtmaterialet samme høye klasse.

Uansett har dette møtet med Kari Harneshaug slått fast at Harald og Sonja disponerer nok en artist ute fra øyan som holder voldsomt høyt nivå. Hun er bare såvidt i gang med karriera si til tross for at dette er den viktige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Kanskje kommer det store gjennombruddet nå, kanskje må hun vente litt til. Det som er helt sikkert er at hun har noe helt spesielt i seg.

Kari Harneshaug

We Were Closer to The End

No Forevers/Musikkoperatørene

Kosmisk møte

En av de aller mest spennende pianistene i moderne jazz, Vijay Iyer, har møtt en av de store avantgarde-veteranene, trompeteren Wadada Leo Smith. Det har det blitt et unikt møte av.

Wadada Leo Smith og Vijay Iyer - et uventa, men du verden så spennende møte.

Nå er det ikke slik at dette møtet er noe førstegangstreff. Iyer (44) og Smith (74) he spilt en hel del sammen tidligere også, spesielt i Smiths Golden Quartet. Der ligger også mye av grunnen til at Iyer kaller Smith for sin helt, venn og lærer - det sier vel det meste om beundringsnivået fra "ungkalven" Iyer, som har vunnet det meste som er mulig å vinne av priser de seineste åra både som pianist og komponist. Smith, som har sin bakgrunn i det legendariske kollektivet AACM i Chicago, har bodd mesteparten av sitt voksne liv i California og det er sikkert mye av grunnen til at han ikke har fått den anerkjennelsen han har fortjent.

I kvartetten opplevde Iyer at Smith og han ofte blei en egen enhet i enheten - spontane duo-sekvenser oppstod. Det førte til at de begge følte behov for å utforske dette videre. En jobb på John Zorns klubb The Stone tidlig i 2015 bekrefta dette og ønsket om å dokumentere samarbeidet blei neste steg.

ECM-sjef Manfred Eicher hadde jobba med begge tidligere - Smith heilt tilbake til 1971 der han av alle spilte med bassisten Eicher på filmmusikken til "See the Film". Iyer har av forståelige årsaker kommet inn seinere, men har markert seg kraftig de seinere åra blant annet med trioen sin på "Break Stuff" som han besøkte Moldejazz med i fjor.

Dette møtet rammes inn av Iyers "Passage" og Smiths hyllest "Marian Anderson" - en stor sanger og borgerrettsforkjemper - mens det sju-delers hovedverket "a cosmic rhythm with each stroke" er ført i pennen av de to sammen. Verket er dedikert til den indiske kunstneren Nasreen Mohamedi. Sjøl om mye av musikken blei unnfanga i studio, så er den basert på at de to hadde studert og diskutert mye av Mohamedis arbeider.

Iyer spiller i alle hovedsak piano, men benytter også elektrisk piano og elektronikk på et uhyre smakfullt vis. Smith er en framifrå trompeter som er i stand til å utnytte hornet sitt i alle ender og kanter og med en uhyre dynamisk innfallsvinkel. Når så de to er utstyrt med større ører enn de fleste av oss, så har dette blitt et empatisk lite mesterstykke.

Dette er musikk og musikere som krever en hel del av deg som lytter. Er ikke det flott da? Til gjengjeld får du tilbake masse original og herlig ekspressiv musikk med mye substans. Kan nesten ikke bli bedre det!

Vijay Iyer/Wadada Leo Smith

a cosmic rhythm with each stroke

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Mer enn Steinar Albrigtsen

Mange vet hva de får med Steinar Albrigtsen, men plusser du på Odd foran navnet så blir nok mange overraska. Svært positivt overraska.

Odd Steinar Albrigtsen - ei ny flott gitarstemme fra nord.

Som sin mer berømte "navnebror", foreløpig i alle fall, så har også Odd Steinar Albrigtsen sine røtter i Tromsø. Etter studier både i Sverige og i Trondheim, har den 31 år unge nordlendingen nå gitt oss sin første cd under eget navn og i en relativt tradisjonell og melodisk tapning forteller han oss at han er en musikant vi kan få mye glede av og med i åra som kommer.

Alle de seks låtene er skrevet av Albrigtsen og er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo i august i fjor. Der hadde ha med seg sin faste kvartett med Trygve Waldemar Fiske på bass, Tore Sandbakken på trommer og Kasper Værnes på altsaksofon. I tillegg var også den spanske New York-baserte tenorsaksofonisten Gianni Gagliardi og pianisten Erlend Slettevoll mer enn hjertelig tilstede.

Albrigtsen er utstyrt med en varm og svært så titalende tone i gitaren sin - en tone som kler den like så varme og melodiske musikken med solide røtter i den amerikanske 60-tallsjazzen samt en dose eller to med latinsk krydder også.

Odd Steinar Albrigtsen kommer verken til å sjokkere eller til å revolusjonere noe som helst med "Mode". Det han gjør sammen med likesinna og like dyktige medmusikanter fra samme generasjon er likevel en herlig påminnelse om at det hele tida kommer nytt påfyll av nye musikanter med enormt potensiale og kvaliteter som vil glede musikkelskere nå og i mange tiår framover.

Odd Steinar Albrigtsen

Mode

Recorda Records/Musikkoperatørene

Flott og sterkt

Pianisten og komponisten Andreas Loven ga oss en lykkepille av en debut i fjor med "Nangijala". Oppfølgeren "District Six" blir en strålende bekreftelse på at Loven har kommet for å bli og at han har mye mer å melde.

Andreas Loven i Cape Town - hans andre hjemby.

Historia til 34 år unge Andreas Loven er ikke blant de vanligste i jazzverdenen. Etter at han var ferdig utdanna sivilingeniør i Trondheim, hørte han Tord Gustavsen på Canal Street-festivalen i Arendal. Da skjønte han raskt at det var musiker han skulle bli - ikke ingeniør. Loven hadde spilt og tatt pianotimer fra han var liten, så fundamentet lå på lur. De fleste vi møter på nå om dagen i jazz-Norge har ei solid musikkutdanning i ryggen. Loven derimot slo opp på Gule Sider, fant frem til Gustavsen, spurte om det var mulig å få noen privattimer og vips var det hele i gang.

Seinere gikk turen til Sør-Afrika med kone og barn. Der stod musikkstudier og surfing på programmet og nå foreligger altså prov nummer to på at vi har med en framifrå og unik musikant å gjøre.

Der "Nangijala" stort sett var en intim, vakker duoreise med Loven og saksofonisten Buddy Wells, så har "District Six" blitt en like vakker kvartetthyllest til det multikulturelle området District Six i Cape Town som myndighetene bestemte skulle jevnes med jorda for 50 år siden. Jeg har vært så heldig å få besøke smeltedigelen Cape Town ved et par anledninger og det Loven gir oss av sine opplevelser og følelser her er det veldig lett å slutte seg til.

Sammen med trommeslageren Clement Benny, bassisten Romy Brauteseth - hun MÅ jo ha norske aner med et slikt etternavn - og nok en gang tenorsaksofonisten Buddy Wells, har Loven laga en vakker, inderlig og usedvanlig melodisk hyllest til District Six som betydde så mye for så mange i kampen for et et varmt og rettferdig Sør-Afrika.

Musikken er spilt inn i Cape Town i fjor sommer, men Loven har også spilt den live her i Norge med norske musikanter - med suksess. Det forteller at musikken vi får nyte her er grenseløs på alle vis. Andreas Loven har kommet med et herlig brak i løpet av vel et år. Fortsetter det slik, og det er absolutt ingenting som ikke tyder på det, har vi med ei svært spennende karriere å gjøre som vi kan følge i mange tiår framover.

Andreas Loven

District Six

Losen Records/MusikkLosen

Europamesteren

Den tyske pianisten Joachim Kühn har vært blant denne verdensdelens ledende jazzmusikanter de seineste 50 åra. Med sin nye trio forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.

Eric Schaefer, Chris Jennings og Joachim Kühn - trio i toppklasse.

Helt siden den nå 72 år unge Joachim Kühn hoppa av fra det tidligere Øst-Tyskland i 1966, har han vært en sentral bidragsyter innen moderne jazz her i Europa. Han har bevegd seg ubesværa fra frijazz til mer melodiske uttrykk og vi har møtt han som Ornette Colemans høyre hånd fra 1996 til 2000 og i en usedvanlig heftig trio med den sveitsiske trommeslageren Daniel Humair og den franske bassisten Jean-François Jenny-Clark i bortimot 30 år. Med sin nye trio, med den canadiske-Paris bosatte bassisten Chris Jennings og tyske Eric Schaefer på trommer, viser Kühn oss at sulten og kapasiteten fortsatt er intakt.

Det skinner tydelig gjennom at Kühn har en klassisk pianobakgrunn. Jazz var vel ikke akkurat det myndighetene i DDR satte aller høyest. Teknikken hans er formidabel - nesten slik at den kan bli litt anmassende fra tid til annen. Likevel er det slik at gjennom dette originale repertoaret, og inspirasjonen fra hans mye yngre medmusikanter, viser Kühn at han fortsatt er i stand til stake ut nye kurser.

Det hele begynner med Colemans tittellåt - en liten intro for solopiano tilegna Coleman som akkurat hadde gått bort da innspillinga blei gjort i fjor sommer. Deretter følger overraskende to Doors-låter, "The End" og "Riders on the Storm", reggae-dub-låta "Sleep on it" fra den franske gruppa Stand High Patrol, Gershwins klassiker "Summertime", det polske ikonet Krzysztof Komedas "Sleep Safe and Warm" og "Kattorna", Gil Evans´ "Blues for Pablo", samt en rekke egne komposisjoner.

Dette er triojazz med et voldsomt spenn, mye dynamikk og mye virtuositet. Joachim Kühn har vært der siden midten på 60-tallet og er her fortsatt i fullt monn.

Joachim Kühn New Trio

Beauty & Truth

ACT/Musikkoperatørene

Herlig samisk fusjon

Joik er det nærmeste vi kommer rap i "vår" kulturtradisjon. Gruppa Čuollogeađgi har på et høyst eget vis greid å sette det samiske stammespråket inn i en moderne setting der både rap, rock, verdensmusikk og jazz er viktige ingredienser.

Čuollogeađgi er ei herlig blanding av musikanter med ditto musikk.Čuollogeađgi, som er navnet på en offerstein på sommerbeitelandet til dikteren Inga Ravna Eira, tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere - og flott er det. Med utgangspunkt i diktene til Inga Ravna Eira, på samisk sjølsagt, men oversatt til engelsk i omslagsheftet, tar hun både lokale, nasjonale og internasjonale myndigheter fatt når det gjelder måten de/vi tar vare på jorda vår. Vi snakker om de store spørsmåla med andre ord og spørsmål som kanskje deler av den samiske befolkninga har vært flinkere til å adressere en mange andre.

Čuollogeađgi fra en konsert i Karasjok nå i påska.Eira leser sjøl dikta sine mens joikeren Sara Marielle Gaup Beaskas, som vi har møtt i inderlig samarbeid med Steinar Raknes i duoen Skáidi, tar stemningene videre på en måte som forteller oss at både Mari Boine og Inga Juuso har fått en verdig arvtaker.Fløytisten, elektronikeren og ikke minst komponisten Patrick Shaw Iversen - han har skrevet all musikken her - har evna å lage musikk anno 2016 der han ikke nekter seg noe som helst når det gjelder å hente inspirasjon. Det er beintøft og hipt målt med de fleste mål - electronica, jazz, rock, joik, en herlig annerledes fusjon med andre ord som musikkelskere med åpne sanser bør omfavne.

I tillegg til Shaw Iversen bidrar også gitaristen Klemet Anders Buljo og trommeslageren Karl Oluf Wennerberg, som blant annet har jobba mye med a-ha, til å skape de varme, sterke, fascinerende og ofte suggererende stemningene.

Čuollogeađgi gir oss noe nytt og noe som utfordrer oss på et godt vis.

ČuollogeađgiThe Silhouette StoneDavvi Girji/davvi.no

Grenseløse Bjørnstad

For Ketil Bjørnstad finnes det visstnok ingen grenser. Det skal vi være veldig glad for. Her får han hjelp fra storheter som Tora Augestad og Håkon Kornstad og ikke minst Nidarosdomens Oratoriekor til å fremføre hans enorme oratorium "Sanger om tilhørighet".

Ketil Bjørnstad skuer mot steder vi andre ikke visste fantes.I 2014 bestilte Olavsfestdagene verket "Sanger om tilhørighet" av Ketil Bjørnstad. Det blei framført den 26. juli i det Herrens år i Nidarosdomen og nå får endelig vi andre som ikke var tilstede den gangen, muligheten til å oppleve herligheten og inderligheten. Det er nemlig konsertopptaket som nå er gjort tilgjengelig for allmuen. Vi trenger sjølsagt ingen flere bekreftelser på at Ketil Bjørnstad er noe helt for seg sjøl, men likevel kommer det nok et håndfast og hørbart prov på det.15 år etter at Bjørnstad skreiv "Himmelrand - Tusenårsoratoriet" sammen med lyrikeren Stein Mehren, har han like godt tatt på seg oppgava med å skrive både tekst og musikk. Er det noen jeg vet om som kunne være i stand til noe så voldsomt så måtte det sjølsagt være Bjørnstad, men når han tilfeldigvis var opptatt med en å skrive en roman på 7-800 sider inkludert en uhorvelig masse research samtidig som han jobba med en 8-10 andre prosjekter, så kunne det kanskje bli i meste laget? På ingen måte!

Hva er tilhørighet? Hvordan påvirkes vi av naturen, av samfunnet, av menneskene vi omgår? Hvilke tanker gjør vi oss om fortiden og hvilke håp og drømmer har vi for fremtiden? Det er slike og mange andre store spørsmål Bjørnstad stiller og som det kloke og gode mennesket han er så har han ikke bare mange spørsmål - han har også mange svar.

Bjørnstad, Håkon Kornstad og Anja Lechener sammen med Nidarosdomens Oratoriekor. Herlig og mektig! Med et håndplukka superlag bestående av Tora Augestad på vokal, Håkon Kornstad på vokal, tenorsaksofon, fløyte og elektronikk, Anja Lechner på cello og Birger Mistereggen på perkusjon samt Nidarosdomens Oratoriekor under ledelse av Petra Bjørkhaug, blir vi tatt med på ei reise som er egna til så mange ettertanker som jeg sjelden har blitt konfrontert med i løpet av en musikkopplevelse.Augestad og Kornstad foredrar de norske tekstene på et framifrå vis og ligger så langt frem i lydbildet at alle nyansene kommer tydelig frem - her er det ikke noe å gjemme seg bak. Bjørnstad, ikke minst det ofte dramatiske cellospillet til Lechner, det tøffe og personlige saksofonuttrykket til Kornstad og det lyttende perkusjonstilstedeværet til Mistereggen, pluss det herlige koret, gjør "Sanger om tilhørighet" til noe helt spesielt og storslagent.""Stans meg med kjærtegn når jeg går feil" skriver Bjørnstad og synger Kornstad. Noe vi kanskje kan ta med oss alle sammen.

Ketil BjørnstadSanger om tilhørighetGrappa/Musikkoperatørene

Ny spennende stemme

Vi er to hvis du heller aldri har hørt om den portugisiske gitaristen André Fernandes. Jeg vet derimot nå at han så absolutt er verdt å bruke tid sammen med.

André Fernandes - gitarist med mye originalt på hjertet.

André Fernandes skulle rekke å bli 40 år før våre veier krysset hverandre. Det er helt åpenbart synd, for siden begynnelsen av 2000-tallet har Fernandes spilt med "nesten" alt og alle og helt sikkert vist de som har hatt fornøyelsen av å høre han at han er i besittelse av ei unik stemme. Bare det at han er fast medlem av Lee Konitz New Nonet og har vært hyra inn av Maria Joâo, Jeff Ballard og David Binney sier det meste.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Fernandes debuterer her på et internasjonalt selskap under eget navn og det gjør han med bravur. Med en tone og et uttrykk som har henta litt fra både Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel, har han skapt noe som er bare hans. Låtene hans er melodiske, sterke og med en sterk framdrift i seg. Det er også mulig å høre at han kommer fra sydlige, fyrrige strøk.

Bandet er også av den utmerkede typen med to spanjoler, trommeslageren Iago Fernandez og den fremragende, men alt for lite hørte her hos oss alt- og sopransaksofonisten og fløytisten Perico Sambeat, argentineren og hans "bror" Demian Cabaud på bass og den strålende finske pianisten Alexi Tuomarila, som vi kjenner fra bandet til Mats Eilertsen blant annet. Et internasjonalt band av meget høy klasse både solistisk og kollektivt. I tillegg dukker det opp gjester på perkusjon, bassklarinett, tenorsaksofon og trompet/flügelhorn på noen av spora.

"Dream Keeper" har vært en nyttig påminnelse om at det finnes musikanter og musikk ikke langt unna vår egen stuedør som fortjener mye mer oppmerksomhet enn de har fått til nå. André Fernandes har tatt plass blant mine favorittgitarister allerede.

André Fernandes

Dream Keeper

Edition Records/border.se

Hvilken historieforteller!

Erroll Garner var en av jazzens aller mest originale pianister. Nå får vi endelig hans legendariske "Concert by the Sea" i komplett utgave over 60 år etter at den blei spilt inn. Om den har tålt tidas tann? Noe så voldsomt!

Erroll Garner - mesternes mester om det var noen.

Erroll Garner (1923-77) var utvilsomt en av jazzens aller største pianister. Den ufaglærte Garner, som ikke kunne lese noter en gang, hadde en teknikk som gjorde han i stand til ubesværa å bevege seg fra den mest eksplosive fortissimo til den mest delikate pianissimo - uansett tempo, toneart, repertoar, ragtime til stride via boogie til bop - Erroll Garner fiksa absolutt alt på sitt høyst personlige vis. Likevel er det slik at etter at han gikk ut av tida så har oppmerksomheten rundt han og musikken hans ikke stått i stil med hva og hvem han var og hva han leverte. Mye av årsaken kan nok helt sikkert være at han og hans livslange manager, Martha Glaser, lå i en evig konflikt med de store og mektige plateselskapene.

Nå har heldigvis de som forvalter Garners rettigheter og Columbia/Legacy blitt enige om at det er på høy tid å samle et av mesterens høydepunkt på et vis som aldri har vært gjort før. Den 19. september 1955 inntok Garner pianokrakken på Sunset Center i Carmel, California - der jazzentusiasten Clint Eastwood seinere blei borgermester - og foran et entusiastisk publikum ga Garner dem tre sett av uvanlig kvalitet - også målt med hans egne krav. Året etter kom den redigerte utgava ut under tittelen "Concert by the Sea" og den solgte i et enormt antall sett med jazzøyne.

Nå, 60 år seinere, får vi alt Garner spilte denne kvelden. Det vil si 22 låter - dobbelt så mange som var med på den opprinnelige LP-en. Her kommer alt i kronologisk rekkefølge slik det skjedde denne fantastiske kvelden. Det får vi over to cder pluss at den tredje er den opprinnelige fra 1956.

Garner trengte jo egentlig aldri bass og trommer - han var et lite orkester i seg sjøl - men her har han med seg den utmerkede trommeslageren Denzil DeCosta Best, på hans eneste innspilling med Garner, og bassisten Eddie Calhoun som var med Garner i 11 år. Hovedsakelig er det et knippe standardlåter, som Garner kamuflerer mesterlig i sine introer, som blir dandert på et vis ingen verken før eller seinere har kunnet matche. Det er så mye blues og så mye feeling i Garners måte å gjøre dette på mens han grynter seg på sedvanlig vis gjennom musikken at det er lett å skjønne hvorfor publikum både i Carmel og verden rundt etterpå ga seg ende over.

På slutten av cd nummer tre får vi også et nesten 15 minutters og sjeldent intervju med den vanligvis så fåmælte Garner og de to andre i trioen. Jazzveteranene Dan Morgenstern og Robin Kelley og pianisten Geri Allen har skrevet hver sin innsiktsfulle artikkel i coverheftet og er med på å gjøre dette til det praktverket det skulle bli og har blitt over Erroll Garner og hans musikk.

Erik Garner

Concert by the Sea

Columbia/Legacy/Sony Music

Knut den store

Pianisten, komponisten og orkesterlederen Knut Kristiansen har vært en sentral skikkelse i Bergens og norsk musikkliv i mange tiår. Sammen med Bergen Big Band og hans nyskrevne "Kuria Suite", med djupe røtter i afrikansk musikk, får vi møte nok ei side av Knut den store.

Knut Kristiansen og Bergen Big Band i et herlig og spennende møte.

Om noen dager runder Knut Kristiansen, kanskje like godt kjent som KK, 70 år. Bedre måte å markere jubileet på enn denne storbandhyllesten til musikken KK opplevde i møtet med Kuria-kulturen i Kenya i 1990, er vel knapt mulig å ønske seg.

KK har hele sin karriere vært spesielt opptatt av Thelonious Monks univers og afrikansk-inspirert jazz. Det har blant annet ført til de spennende konstellasjonene Gambian-Norwegian Friendship Orchestra og Son Mu som herja norske scener på 80-tallet. På slutten av 2000-tallet jobba KK også med den vest-afrikanske sangeren, kora-spilleren og komponisten Mory Kanté.

I 2011 spurte Bergen Big Band om KK ville skrive et verk for bandet. Han var ikke vanskelig å be og tenkte umiddelbart på musikken og kulturen han hadde opplevd da han jobba med den i et prosjekt for å ta vare på det unike Kuria-uttrykket.

Til Vossajazz i 2012 var verket premiereklart og det utmerkede storbandet, utvida med den framifrå danske perkusjonisten Lars Storck som også har djupe afrikanske røtter, tok Voss med storm.

KK hadde tatt utgangspunkt i en rekke melodier han hadde tatt med seg fra Kenya og benytta Duke Ellington, som har vært med KK siden han var ung, sin tenkemåte når det gjelder å arrangere den for storband.

I januar i fjor gikk BBB og KK i studio og i løpet av tre dager var det hele i boks. Med solister som saksofonistene Jan Kåre Hystad, Tor Yttredal og Kjetil Møster, trompeteren Are Ovesen og et sjumanns komp med gitarist Ole Thomsen, bassist Magne Thormodsæter, vibrafonist Ivar Kolve, perkusjonistene/trommeslagerne Frank Jakobsen og Ivar Thormodsæter, pluss KK og Lars Storck, så har dette blitt både ensemblemessig og solistisk et storverk.

Både melodisk og (poly)rytmisk er dette annerledes enn det som har vederfaret sanseapparatet mitt tildigere. BBB har på alle slags vis skjønt intensjonene til KK og gjort "Kuria Suite" til en milepæl både i den norske norske og sikkert også internasjonale storbandlitteraturen.

Vi gratulerer Knut Kristiansen med dagen både på den ene og den andre måten og det at han var har valgt å tilegne dette storverket til salige Olav Dale som nå kanskje spiller i det ultimate storbandet der oppe, forteller mye om både KK og Olav Dale som stod bak mye av det BBB hadde gjort før han gikk bort i 2014. Han hadde smilt sitt aller største smil hadde han hørt hvor heftig dette har blitt.

Knut Kristiansen7Bergen Big Band

Kuria Suite

Grappa/Musikkoperatørene

God quiz-påske!

Anne Gaathaug og Lars Hojem Kvam vet hva de holder på med: de har laget hver sin meget gode quiz-bok. Påska kan bare komme i hus og hytte.

Anne Gaathaug har tro på sin egen quiz-bok. Noe annet skulle for så vidt tatt seg ut.Det å være forlagssjef i Kagge Forlag må være en usedvanlig hyggelig og behagelig jobb. Bare spør forlagssjef Anne Gaathaug. De selger nemlig kvalitetsbøker i bøtter og spann. Det går altså så greit at forlagssjefen i egen høye person kan sitte med beina på bordet og lage quizbøker - som sjølsagt blir gitt ut på hennes eget forlag. Og ikke hvilken som helst quizbok heller: "Den aller beste Quizboka" har hun og forlaget ubeskjedent valgt å kalle boka.Gaathaug veit så absolutt hva hun holder på med. Hun er nemlig sjef for en månedlig quiz på Litterraturhuset i Oslo og har egen quizspalte i Klassekampen. Innimellom stikker hun også innom og tar seg av jobben som forlagssjef hos Kagge.....Om det er den aller beste quizboka skal jeg ikke mene noe som helst om, men Gaathaug har i alle fall satt sammen 1000 spørsmål med vekt på film, bøker, musikk, underholdning, politikk, historie og samfunn med stor variasjon i vanskelighetsgrad slik at hele familien absolutt kan finne noe å bryne seg på. Oppsettet er veldig lett og greit å finne ut av: ti spørsmål per side og med alle svara på neste side. Og finner ikke Anne Gaathaug på noe å fordrive tida med i sjefsjobben hos Kagge så kommer det forhåpentligvis en oppfølger til neste påske også. Hva i all verden skal den hete????

Anne GaathaugDen aller beste QuizbokaKagge ForlagDagbla´-journalist, ja da det er noen igjen der fortsatt, Lars Hojem Kvam er også en erfaren quizman. Han er ansvarlig for avisas quizspalte og har tidligere gitt ut "Den store feriequizboka". Han har med "Gyldendals store familiequiz" gått breiere til verks enn Gaathaug. Hojem Kvam, og ikke minst forlaget, lover oss nemlig 2000 helt nye spørsmål. Hvordan de i all verden kan påstå og faktisk verifisere at alle disse spørsmåla aldri har vært stilt før, er sjølsagt bare tull. Verken de eller noen andre kommer til å finne opp hjulet på nytt - sånn er det med den saken.

Når det er sagt så har absolutt Hojem Kvam laga ei bra quizbok med alle de 200 (!) vanligste kategoriene, samt kuriosa som Ti typer is og Fornøyelsesparker.

Også i denne boka varierer vanskelighetsgraden kraftig slik at den absolutt forsvarer å kalles ei familiequiz-bok. Også her er oppdelinga slik at det er ti spørsmål per side og så følger svara på den påfølgende sida - enkelt og greit.

Både Anne Gaathaug og Lars Hojem Kvam hor bidratt til at påska kan bli svært så lystelig i hus og hytte. Gaathaugs bok er hardcover og har nok dermed lengre levetid enn Hojem Kvams, men i stor grad er jo dette ferskvare så derfor betyr det kanskje ikke all verden. Uansett: god quizpåske!!!

Lars Hojem Kvam byr på noe for alle.

Lars Hojem KvamGyldendals store familiequizGyldendal

Vakre stemninger

Nesten i det stille har Knut Bjørnar Asphol, opprinnelig fra Kleive utenfor Molde, skapt seg et vakkert musikalsk univers. Hans fjerde cd under eget navn, "Tabloid Red", tar oss med videre inn i nydelige landskap.

Knut Bjørnar Asphol med med mye original og vakker musikk.

Asphol har i løpet av sine 42 år rukket å skaffe seg noe av det viktigste som finnes for en musikant - sin egen stemme. Han har jobba med mangt og mange, blant annet filmmusikk og produsent for Grand Prix-vinner Alexander Rybak, men i stadig større grad de seineste åra har han også løfta fram sitt eget stoff og sin egne visjoner.

Fjerde runde

Gitaristen og komponisten debuterte under eget navn i 2008 med musikk laga til dokumentarfilmen "Tikopia". Seinere har cdene "Mnemonic" og "Wilderness Exit", med blant andre Stian Carstensen, Arve Henriksen, Helge Lien og Nils Petter Molvær som bidragsytere, sett dagens lys. Med "Tabloid Red" tar han oss videre med inn i sin atmosfæriske og ambiente verden. Med assistanse fra de svært så innovative herrene bak Punkt-festivalen i Kristiansand - en festival som har fått mye og velfortjent oppmerksomhet kloden rundt - Jan Bang og Erik Honoré, som henholdsvis produsent og ansvarlig for miksen, skaper Asphol helt spesielle og vakre lydlandskap. Sammen skaper de stemninger som i stor grad glir sakte opp mot deg og sanseapparatet ditt. Du blir invitert inn til steder som gjør at det er mulig å forsvinne fra en stresshverdag en stakket stund og bli værende i de gode varme stemningene.

Litt alene

Asphol møter oss helt alene på to av spora med enten elektrisk eller akustisk gitar og ellers får han utmerket tonefølge fra både den norsk-indiske fiolinisten Harpreet Bansal, saksofonisten André Kassen og trommeslageren Torstein Lofthus. Dessuten bidrar nesten sjølsagt også Bang og Honoré med med mye flott og atmosfærisk fra sine lydarsenal.

Knut Bjørnar Asphol har ikke brutt gjennom lydmuren foreløpig og skapt seg et stort navn. Det tror jeg ikke han makter med "Tabloid Red" heller til tross for at det er et vakkert og usedvanlig personlig visittkort han byr oss.

Knut Bjørnar Asphol

Tabloid Red

India Records

Franske følelser

Til tross for at franske Cyrille Aimée ikke har rukket å bli mer enn 31, så har hun makta kunststykket å slå gjennom i selveste Sambandsstatene. Det har hun gjort med et herlig, nasalt uttrykk med røtter helt tilbake til Django Reinhardts univers.

Cyrille Aimée har tatt store deler av Europa og USA med storm.

For to år siden møtte Cyrille Aimée verden med "It's a Good Day" og dører og scener over hele verden åpna seg. Helt siden hun stakk av ut gjennom soveromsvinduet som jentunge i hjembyen i Frankrike for å høre på Django-musikk, så har løpet vært lagt: hun skulle bli jazzmusiker og vokalist.

Med en utstråling og sjarm av de sjeldne og med en ekthet i foredraget som veldig få kan matche, har Cyrille Aimée - som er hennes fornavn - vist seg fram med et ganske sjeldent repertoar. Hun har på ingen måte forlatt Django-tradisjonen - den ligger i bånn for alt hun gjør - og hun gjør 'gamle" låter som "There's a Lull in My Life", "Three Little Words" og "Let's Get Lost" som bevis på det. Samtidig beveger hun seg også mot mer moderne, melodiske uttrykk også

Cyrille Aimée synger både på engelsk, fransk og spansk og gjør det med en glede og ekthet som skinner gjennom hele veien. Med seg har hun fortsatt gitaristene Adrien Moignard og Michael Valeanu, bassisten Sam Anning og trommeslageren Rajiv Jayaweera og hun synger også en herlig duett med Matt Simons på sin egen låt "Each Day".

"Let´s Get Lost" er nok en bekreftelse på at Cyrille Aimée er en ny og spennende type vokalist som tar med seg tradisjonen inn i vår egen tid. Så vanvittig spennende er det ikke, men veldig fint på alle vis og det holder lenge det.

Cyrille Aimée

Let´s Get Lost

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Synne i vintersol

På en inderlig konsert med Tord Gustavsen i Operaen under Oslo Jazzfestival for et par år siden møtte jeg vokalisten Synne Sanden for første gang. Det fortalte meg at jeg hadde gått glipp av mye. Nå har vi blitt "perlevenner".

Synne Sanden kler seg bokstavelig talt naken for oss. Det kler henne.

Synne Sanden, 26 år ung fra Treungen i Telemark, har vært med ei god stund allerede uten at det store gjennombruddet har kommet. Det er både synd og skam - hun er nemlig alt for bra til ikke å få mye mer oppmerksomhet enn det hun har fått. Det er kun en grunn til at artister som Thomas Dybdahl, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Jarle Bernhoft, Tord Gustavsen, Moddi og Mathias Eick har hatt og har med den framifrå låtsnekreren og vokalisten å gjøre: det oser nemlig kvalitet av alt hun foretar seg.

"In Between Sparks" er Sandens tredje skive under eget navn. De to første har altså gått meg, og dessverre mange andre, hus forbi, men nå er det altså slutt på dette tullet - Synne Sanden skal sjekkes ut hver gang hun kommer med noe nytt fra nå av. Jeg lover!

Alle tekstene, som i stor grad dreier seg om forelskelse på et eller annet vis, men som er herlig fri for klisjeer, er skrevet av Sanden. Låtene står hun også bak, men der har hun fått en del assistanse fra sine ypperlige bandmedlemmer, ikke minst synthmann, bassist og produsent Lars Fremmerlid, gitarist Henrik Schmidt, trommeslager Bendik Hovik Kjeldsberg og ikke minst medvokalist Julie Kleive - du verden som de to stemmene utfyller hverandre!!! - gjør alle en ypperlig innsats.

Sanden og Kleive, som har onkler som heter Audun og Iver og en pappa som reagerer når det blir sagt Torfinn, mangler ikke musikalsk ballast, varierer det lyse og det mørke i vokaluttrykket på en ypperlig måte og gir oss et sjeldent lydbilde med sine stemmer.

Musikken Synne Sanden gir oss er en slags svært så melodisk elektropop med klare spor av en jazzpåvirkning som både har vært og er der. Hun framstår anno 2016 som en svært moden artist med mye å melde. Jeg har endelig meldt meg på og jeg kommer til å bli værende.

"In Between Sparks" er utgitt på LP og digitalt.

Synne Sanden

In Between Sparks

Vilje/Phonofile/Spotify/iTunes/Tidal

Da kan helga komme!

Aldri hørt om duoen Ontz, det vil si Bjarne Gustavsen og Mai Elise Solberg, sier du? Da er vi minst to, men den gode nyheten er at det ikke er for seint.

Ontz med firbeint moralsk støtte - spennende saker.Mai Elise Solberg har i en årrekke bevegd seg i nærheten av radaren min. Hun har studert jazz på Norges Musikkhøgskole og den midt i 30-år unge jenta fra Ytre Enebakk har sunget med med en rekke kjente navn som for eksempel Jarle Bernhoft. I stor grad har hun holdt på med sin egne prosjekt også og duoen Ontz, der hun i tillegg til å synge uendelig vakkert også spiller trommer, perkusjon, marimba og en rekke andre instrumenter pluss programmerer i tillegg, sammen med Bjarne Gustavsens arsenal av tangentinstrumenter, skaper en helhet som man skulle tro det var ganske mange andre involvert for å skape.

Godt råd for helga og påska: Sjekk ut duoen Ontz og stemma til Mai Elise Solberg.Ontz kaller seg sjøl en eksperimentell popduo og de har gitt ut både en full-lengder og en EP siden 2010. Jeg finner ingen grunn til å protestere på deres egen beskrivelse av seg sjøl, men det er ikke så vanskelig å begripe at de har henta mye inspirasjon fra ymse jazzuttrykk også.Solberg synger på åpningssporet "Simple" at "should´ve kept it simple". Det gjør de på ingen måte sjøl om musikken absolutt er lett tilgjengelig.Ontz har funnet fram til et eget uttrykk som fortjener stor oppmerksomhet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Solberg er heldigvis miksa langt fram i lydbildet og med sin perfekte engelskuttale og diksjon er det slik det skal være. Dessuten gjør det heller ikke noe at tekstene ligger et godt stykke over gjennomsnittlige poptekster i kvalitet.Det tok altså si tid før mine og Mai Elise Solberg og Ontz sine veier skulle krysses, men når det først skjedde, så er det bare å bryte sammen å melde at det var en sann fornøyelse. La helga og påska komme!!!PS "Overgrowth" finnes digitalt og som LP.

OntzOvergrowth

Vilje/ontzmusic@gmail.com/Phonofile/Big Dipper

Obamas favotitt

Hvis du har venta på en heftig jazzoppfølger fra Esperanza Spalding, så er det bare å glemme det. Her dreier det seg nemlig om musikk i grenseland mellom soul, funk og andre groovy herligheter.

Esperanza Spalding har fjerna afroen og forandra musikken sin.

Bassisten og vokalisten Esperanza Spalding blei av mange sett på som jazzens redningsdame da hun slo gjennom for rundt ti år siden. Uansett hva hun tok i enten med akustisk eller elektrisk bass og en mikrofon i nærheten så blei det suksess. Hun snøyt til og med Justin Bieber for en Grammy - herlig! Hun inntok jazzscener verden rundt enten som sjef for egne band eller sammen med giganter som Joe Lovano. Det skada heller ikke på oppmerksomheten at en viss Obama utnevnte henne til sin favorittartist. For et par år siden blei det imidlertid nok for den nå 31 år unge Spalding og hun trakk seg tilbake til røttene sine i Portland i Oregon. Nå er hun heldigvis tilbake med både ny frisyre og ny musikk.

For noen uker siden slapp Moldejazz sitt program for en av sine utekonserter. Sammen med med Ane Brun og Joss Stone, så var Esperanza Spalding det store trekkplasteret. Det var fortsatt ei god stund før postmannen stakk innom med "Emily´s D+Evolution" og jeg må innrømme at jeg egentlig lurte på hva frøken Spalding skulle gjøre på Romsdalsmuseet med sitt relativt straighte jazzuttrykk. Nå har det vist seg at festivalsjef Solli & Co nok har visst mer enn meg i sakens anledning for musikken Spalding har med seg etter den to års pausa passer så absolutt på det som forhåpentligvis blir en solfylt ettermiddag og kveld.

Det Spalding gir oss her har nemlig solide røtter i musikk skapt av artister som Prince, Janelle Monae og faktisk også Joni Mitchell. Hun synger beintøft og har fortsatt jazzimpulser med seg også, sjøl om de er meget mindre synlige og hørbare nå enn noen gang tidligere. Mange dyktige medspillere er sjølsagt med, spesielt trommeslageren Karriem Riggins og gitaristen Matthew Stevens, og gjør dette til et helt nytt kapittel i Esperanza Spaldings musikalske liv. Noe forteller meg meg at det kan bli full funkfest i Molde i uke 29!

Esperanza Spalding

Emily´s D+Evolution

Concord Records/Universal Music

Endelig tilbake

Anne-Marie Giørtz har alltid vært der, men har aldri fått det store gjennombruddet. Grunnen har i alle fall ikke vært mangel på kvalitet og her kommer endelig et nytt bevis på det.

Anne-Marie Giørtz med både bildeler og herlig musikk.

Vokalisten og bandlederen Anne-Marie Giørtz har hovedsakelig gjennom bandene Ab und Zu og Trio de Janeiro vist oss at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei original stemme. Det har hun gjort gjennom flere tiår, men så er det nesten slik at hun forsvinner litt mellom slagene. Med "Capital Punishment for Cars" - det må jo være den optimale julepresangen fra Miljøpartiet De Grønne - er hun endelig tilbake etter seks års "pause" siden hun ga oss "På egne vegne".

Bedre tonefølge enn det Eivind Aarset og Peter Baden byr på, kan faktisk ikke Anne-Marie Giørtz ønske seg.

Det er en glede å kunne melde at det er en lettgjenkjennelig Anne-Marie Giørtz vi møter denne gangen også. Med sin særpregede, lyse, lett nasale og inderlige stemme tolker hun nok en gang tekster stort sett av den engelske poeten Fran Landesman som blant andre også Sidsel Endresen og Radka Toneff satte stor pris på. Når hun så enten sjøl, eller med utmerket assistanse fra sin gamle bandleder Guttorm Guttormsen eller sin aller nærmeste medarbeider på alle slags vis, Eivind Aarset, har skrevet låtene, så blir dette ei melodisk, sart og varm reise med tydelige både pop- og jazzspor som det er herlig å få være med på.

Trommeslager Peter Baden og gitarist Eivind Aarset - begge spiller og trakterer alt mulig annet også - er det beste reisefølge Giørtz kunne få med seg. De skaper stemninger og den type atmosfære som både Giørtz og tekstene passer utmerket for. Hvordan det går med bilene som skal få dødsstraff bryr jeg meg egentlig ikke så veldig om. Jeg er mye mer opptatt av at musikken til Anne-Marie Giørtz kommer ut til mange og at det ikke går seks år til neste gang hun gir lyd fra seg.

Anne-Marie Giørtz

Capital Punishment for Cars

Grappa/Musikkoperatørene

Kinderegget Marte

Om det er med det glitrende suksessbandet Highasakite eller sammen med pappa Ebers i Eberson Funk Ensemble, så har Marte Eberson fortalt oss at hun er et sjeldent og allsidig talent. Med sin solodebut viser hun nok ei herlig side av seg sjøl.

Marte Eberson - i et nytt og spennende synthpoplandskap. Hun gjør det strålende også.

Om det lå i korta vet jeg ikke, men med gitarlegenden Jon Eberson som far så var det vel ikke usannsynlig i alle fall at unge Marte blei opptatt av musikk. Eberpappa har helt siden han viste seg fram for første gang på 70-tallet vist seg å være en sjangerkryssende musikant der pop, rock, funk, straight jazz og frijazz har stått på repertoaret og Marte ser heldigvis til å følge i noen av de samme fotspora.

Både i Highasakite og i Funkensemblet har Marte vist at hun har en oversikt og tilnærmingsmåte til musikken som gjør at vi legger lista høyere og høyere. Hva vi kunne forvente av hennes debut var jeg usikker på bortsett fra at jeg visste det ville bety kvalitet - høy kvalitet.

Sammen med co-produsent, bassist og gitarist Roar Nilsen har Eberson laga et et uhyre melodiøst, utadvendt og hipt synthpop-visittkort der hun viser seg fram som vokalist i større grad enn tidligere. Heldigvis har de valgt å mikse henne langt frem i lydbildet og med et utsøkt "komp" bestående av Nilsen og trommeslager Mats Mæland Jensen, kommer Eberson tydelig fram med sitt budskap. På ei av låtene er også hennes medstudent fra Bergen, The Voice-vinner Martin Halla, hjertelig tilstede med si unike stemme.

Marte Eberson forteller oss her nok en gang at hun er utstyrt med et usedvanlig og mangefasettert talent. Skal hun ikke velge snart da sier du? Jeg får håpe at hun ikke gjør det, men at hun fortsetter å utfordre sjangre og musikk med sitt åpne sinn og sin usedvanlige musikalitet. For å sitere henne sjøl: Reach for it!!!!

Marte Eberson

Mad Boy

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Et av de nye store håpene

Det har gått gjetord om trommeslageren og bandlederen Jaimeo Brown i flere år nå. Her bekrefter han hvorfor det er helt på sin plass.

Jaimeo Brown tilhører kategorien som har spilt med "alle". Det vil si blant andre Stevie Wonder, Carlos Santana, Wynton Marsalis og Kenny Garrett. Han debuterte i større sammenheng med vibrafonlegenden Bobby Hutcherson som 19-åring og da han viste seg fram under eget navn for første gang for tre år siden med "Transcendence" så mente det velrennomerte jazzmagasinet DownBeat at vi hadde med en av de beste debutene noensinne å gjøre. Man kan vel trygt si at det har ført til at ørene bør være ekstra skjerpa i forbindelse med oppfølgeren "Work Songs" og det er det all mulig grunn til.

38 år unge Brown har her tatt på seg ei stor oppgave. Han har nemlig satt seg fore å løfte fram musikk med røtter tilbake til gruvearbeiderne, fengselsfuglene og bomullsplukkerne for rundt 100 år siden, samt musikk fra samme opprinnelse i både Japan og Hindustan som viser at forbindelseslinjene er tydelige over flere kontinenter.

Med inspirasjon fra hip-hop produsenter som J Dilla, Dr. Dre og DJ Premier, har Brown og gitarist og co-produsent Chris Sholar løfta fram dette sterke uttrykket til folk som brukte musikken til å motivere seg til å møte nok en hard dag og ei framtid uten håp, til noe man så absolutt kan relatere seg til i 2016 også. Med hjelp av saksofonister som JD Allen og Jaleel Shaw og gjestevokalister som Lester Chambers, Falu, Marisha Rodriguez, dattera Cadence Brown og Gee´s Bend Quilters, blir "Work Songs" til et usedvanlig sterkt og unikt budskap som mange vil synes om, men kanskje ikke The Donald?

Musikalsk er det flott og uhyre personlig og i tillegg er det et politisk budskap i det Jaimeo Brown formidler som få tør å ta sjansen på om dagen - i alle fall over there. Jaimeo Brown skal ha all mulig slags ære for "Work Songs" - han er virkelig et av de nye store håpene i den amerikanske jazzen.

Jaimeo Brown Transcendence

Work Songs

Motéma Music/Naxos Norway

Fra folk til jazzfolk

Erlend Apneseth har rykte på seg for å være en av landets aller beste hardingfelespillere. Nå har han, som Nils Økland, tatt med seg folkemusikken over i den improviserte verden.

Erlend Apneseth sammen med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde - annerledes!

Erlend Apneseth (25) fra Jølster i Sogn og Fjordane har, sin unge alder til tross, allerede markert seg kraftig i folkemusikk-kretser som en elitespillemann. Samtidig har han vist at han er utstyrt med et åpent sinn som også har ført han til åpnere og mer "ustrukturerte" landskap. Det første beviset på det kom i 2013 med cden "Blikkspor". Der bidro blant andre de Bergensbaserte jazzmusikerne Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronikk og Apneseth hadde lyst til å videreføre dette samarbeidet og "Det andre rommet" har blitt det spennende resultatet.

Den store inspirasjonen har Apneseth funnet ved å gå djupt ned og inn i intsrumentet sitt - hardingfela. Der har han funnet nye lyder og mye annet som kan skape nye stemninger og assosiasjoner. Når han så skjønte at Hegg-Lunde og Meidell var like søkende og utadvendte fra sitt ståsted, så var veien heldigvis kort til unnfangelsen av trioen.

Materialet er enten skrevet av Apneseth eller er improvisert fram i studio - vi snakker om tre meget dyktige improvisatører fra to helt forskjellige ståsteder. På ei av låtene får vi også et utdrag fra mesterspillemannen Sigurd Eldegard som trioen tar videre.

På sett og vis har Nils Økland åpna dører for denne typen samarbeid. Erlend Apneseth tar det videre på sitt helt egne vis og forteller oss at vi har nok en spillemann som både kan og vil gå helt egne og nye veier.

Erlend Apneseth Trio

Det andre rommet

HUBRO/Musikkoperatørene

Den nye basskongen?

Christian Meaas Svendsen kan godt vise seg å bli den nye basskongen her på bjerget. Her forteller han oss det både som en del av en ypperlig trio og helt på egen hånd.

Ayumi Tanaka omringa av Christian Meaas Svendsen og Per Oddvar Johansen.

I 2011 tok den japanske pianisten, komponisten og bandlederen Ayumi Tanaka (30) konsekvensen av sin fascinasjon for norsk jazz - hun satt seg på flyet fra langt der borte og begynte på studier ved Norges Musikkhøgskole med blant andre Misha Alperin og Ivar Antonsen som lærere. Her har hun heldigvis blitt værende og for tre år siden spilte hun for første gang offentlig med sin norske trio. Det vil si, da som nå, meget rutinerte, allsidige og ustoppelig kreative Per Oddvar Johansen på trommer og og svært så lovende Christian Meaas Svendsen på bass.

Tre år etter den første spillejobben foreligger trioens debutcd og at det er en trio med masse empati, store ører og vilje og evne til å sette det kollektive uttrykket foran individuelle "behov", er ikke vanskelig å høre.

Tanaka har tatt med seg inspirasjon fra sine røtter i Japan og satt det sammen med en ganske løs og fri estetikk og klangverden vår del av verden ofte blir forbundet med.

Samtidig som musikken er både åpen og søkende, så er den også melodisk og usedvanlig tiltalende og ikke minst personlig. Ayumi Tanaka har lagt ut på en ferd det skal bli veldig hyggelig å følge.

Christian Meaas Svendsen bjuder på.

En viktig bidragsyter i tioen er altså Meaas Svendsen. Den 28 år gamle Kongsberg-gutten har allerede markert seg kraftig på den norske jazzhimmelen blant annet med bandene Duplex og Mopti og de som opplevde duokonserten hans på Kongsberg i fjor med legenden Arild Andersen, skjønte raskt at en framtidig arvtaker stod sammen med mesteren.

Her har Meaas Svendsen skapt et landskap der bassen spiller på lag med kroppen og vice versa - om du skjønner.......De fire låtene er delvis skrevne og delvis fritt improviserte. Uansett så forteller Meaas Svendsen oss hvilket nært forhold han har til instrumentet sitt og han makter å uttrykke noe helt eget ved hjelp av det.

Hans trompetkollega i Mopti, Kristoffer Eikrem, har ved flere anledninger vist hvilken eminent fotograf han også er og både på coveret og ikke minst i heftet som følger cden, så har han tatt oss med på ei fotografisk reise sammen med Meaas Svendsen og bassen hans som er både sterk og fotografisk glitrende.

Det å påstå at Christian Meaas Svendsen byr på seg sjøl, er på alle slags vis korrekt. På sine 28 år har han kommet svært langt i å skape seg et eget språk - hva de neste tiåra kommer til å by på vil bare vi som er så heldige å få følge han få vite.

Ayumi Tanaka Trio

Memento

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Christian Meaas Svendsen

Forms & Poses

Nakama Records/contact@nakamarecords.no

Et herlig laboratorium

Den sveitsiske pianisten, komponisten og bandlederen Nik Bärtsch er i besittelse av ei helt egen stemme. Her møter vi han for første gang med det akustiske bandet Mobile.

Nik Bärtsch, til venstre, sammen med kvartetten Mobile.

Den 44 år unge Nik Bärtsch er i svært manges ører en av Europas aller mest spennende musikanter. Han er å møte i tre forskjellige settinger: enten som solopianist, med det store zen-funk-bandet Ronin eller med den akustiske kvartetten Mobile - som jeg møter for første gang.

Ikke nok med at vi får møte den originale kvartetten, med de to trommeslagerne Kaspar Rast og Nicolas Stocker og bass- og kontrabassklarinettisten Sha, som i litt forskjellige utgaver har eksistert siden 1997, men her er også Extended - det vil si en godt integrert strykekvintett - med.

Bärtsch, som har skrevet all musikken her også, henter på et unikt vis fritt fra funk, moderne klassisk musikk og og rituell japansk musikk. For å si det sånn: det er ikke hver dag vi blir utsatt for en slik miks!!!!!

Nik Bärtsch har skapt et unikt lydlandskap - et landskap jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Det er nedpå og intimt det ene øyeblikket for så ta full fyr det neste - slik livet ofte er. Nik Bärtsch er en musikant vel verdt å sjekke ut - om det er med Mobile, Ronin eller mutters aleine.

Nik Bärtsch´s Mobile

Continuum

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

En åpenbaring

Endelig var det min tur. Jeg har nemlig hørt om Jessica Sligter i mange år, men aldri har våre veier krysset hverandre - grundig i alle fall. Jeg har tydeligvis gått glipp av mye spennende og original musikk.

Jessica Sligter har noe helt eget å fare med.

Vokalisten, gitaristen, pianisten og låtskriveren Jessica Sligter kommer fra Utrecht i Nederland. Likevel er det slik at hun har bodd nesten ti av sine 33 år her oppe ved Polarsirkelen. Hun har altså gjort det som nederlandske skøyteløpere gjorde før i verden - de dro til Norge for å finpusse formen.

Sligter fant et miljø her i Norge i skjæringspunktet mellom alternativ popmusikk og grenseløs jazzmusikk som tiltalte henne i den grad at hun flytta hit, har blitt værende og som har ført til at hun har skapt mye flott musikk - i alle fall basert på "A Sense of Growth".

Her møter vi henne med sju låter som oser av søkertrang og en evne til å finne nye innfallsvinkler som er oppsiktsvekkende. Åpningsfiguren på den første låta er veldig lik Coltranes legendariske start på "A Love Supreme", men der slutter også alle mine forsøk på å sammenlikne Sligter med noen eller noe.

Innspillinga er stort sett gjort i Seattle med den anerkjente produsenten Randall Dunn og med bidrag fra folk som saksofonisten Skerik og bratsjisten og bassisten Eyvind Kang, med fartstid fra både Bill Frisell og John Zorn, som også står bak strykearrangementene.

Sligter tar oss med til et landskap som henter like like mye fra pop og rock som fra jazz. Hun har tidligere samarbeida en hel del med Susanna og Jenny Hval, som også synger på et par av spora her, og da skjønner man vel i hvilken grenseløs retning musikken til Jessica Sligter også går.

Det er en spenning, en annerledeshet og en originalitet i både låtene og vokaluttrykket til Jessica Sligter som gjør at dette møtet har vært en spennende åpenbaring. Musikken er til tider mørk, hele tida søkende og spennende - og tiltalende.

Skøyteløpere som Ard Schenk og Cees Verkerk blei mottatt med åpne armer her i Norge - det bør så absolutt landsmanninnen Jessica Sligter bli også.

Jessica Sligter

A Sense of Growth

HUBRO/Musikkoperatørene

Nytt og spennende kapittel

De som tror at de kjenner musikanten og vokalisten Eldbjørg Raknes gjør kanskje det. Likevel vil de få en stor og hyggelig overraskelse gjennom "Possibly In Time".

Eldbjørg Raknes går stadig nye veier.

Eldbjørg Raknes (46), født og oppvokst i Midsund, men bosatt og jobbende ut fra Trondheim i flere tiår nå, er blant dem som heldigvis er nesten umulig å båssette. Hun har ustanselig fulgt sin egen vei - en vei hun har vært helt aleine om. Det har blant annet ført til at hun har vunnet norsk jazz´ aller største utmerkelse, Buddy, og hun har blitt tildelt Radka Toneffs minnepris. Det forteller det aller meste om hvordan hun har blitt verdsatt av både jazz-Norge og medmusikanter.

Gjennombruddet?

Det Store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Veldig mye av grunnen er sjølsagt at Raknes, storesøster til bassist og vokalist Steinar for de som lurte, har vært fullstendig kompromissløs i sin tilnærming til musikk hele tida. Veldig mye av det hun har delt med oss gjennom sine 27 album, ni av dem på hennes eget selskap MYrecordings, har vært ganske så fri musikk som ikke nødvendigvis har snakka til den store hvite flokk. Det har heldigvis ikke Raknes brydd seg det minste om: det er der hun har vært og det har vært der hun har følt at hun har hatt noe viktig å melde. Med "Possibly in Time" er muligheten for at Raknes snakker til et mye større publikum tilstede sjøl om hun på ingen måte kompromisser nå heller.

Debut som forfatter

Her møter vi nemlig Raknes i en setting som har både pop, bossa, støy, jazz og Erik Satie i seg - intet mindre!!!! Musikken er ofte så vakker og sart at tårene presser på - Raknes har nemlig også for første gang skrevet sangtekster og vi snakker tekster som går inn til beinet og som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Ikke overraskende har da også Sidsel Endresen vært tekstkonsulent underveis.

Når så Raknes, som i tillegg til å synge også bedriver live sampling, opererer diverse elektronikk, spiller elpiano og perkusjon, har med seg et unikt kremlag bestående sin duopartner Oscar Grönberg på elpiano og synth, Kirsti Huke på både vokal og live sampling, elektronikk og perkusjon og Nils-Olav Johansen på seksstrengers bass, vokal, live sampling og elektronikk, så skal det ikke store fantasien til for å skjønne at dette vakre og tiltalende lydlandskapet er annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatene.

Stort steg

Denne urframføringa gjort live på Dokkhuset i Trondheim i november i fjor, er et stort og viktig steg for Eldbjørg Raknes. Den viser oss nok ei ny side av denne høyst spesielle stemma - den mest spennende og viktigste jeg har hørt fra henne noensinne. En strålende måte å markere kvinnedagen på!

Eldbjørg Raknes

Possibly in Time

MYrecordings/Musikkoperatørene

Vakrere blir det ikke

For andre gang får vi møte Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren - et unikt kammerlag. Du verden så vakkert.

Jan Lundgren, Richard Galiano og Paolo Fresu - et herlig møte.

I 2007 så "Mare Nostrum", som betyr vårt hav på latin og som var romernes navn på Middelhavet, dagens lys. Italienske Paolo Fresu på trompet og flügelhorn, franske Richard Galliano på trekkspill og svenske Jan Lundgren på piano stod bak den nydelige musikken og den sjeldne besetninga/instrumenteringa. Etter langt over hundre konserter verden rundt er nå endelig oppfølgeren klar og musikken er like vakker og like sterk nå som den gang.

Med et repertoar bestående av originalstoff ført i pennen av alle tre, svenske folkemelodier samt Erik Saties "Grossienne No.1" og Monteverdis "Si dolce è il tormento", tar de tre fantastiske instrumentalistene fra tre forskjellige ståsteder oss med på ei så vakker, inderlig og sterk kammerjazzikalsk reise som vel tenkelig.

Her er det tre usedvanlig sterke solister som møtes, men ingen av dem har behov for å heve seg sjøl på bekostning av noen andre - her dreier det seg å gi oss et så vakkert og unikt musikalsk budskap som mulig - og det gjør de.

Av og til er det slik at musikk går inn til hjerterota, tar bolig og lar følelsene til oss på den andre sida bli solid utfordra. Det har skjedd denne gangen og vi kan bare be om at det ikke går like mange år til "Mare Nostrum III" kommer til oss.

Paolo Fresu - Richard Galliano - Jan Lundgren

Mare Nostrum II

ACT/Musikkoperatørene

Verdens beste?

Danish Radio Big Band er utvilsomt blant klodens beste storband. Det skader heller ikke at den utmerkede trompeteren og flügelhornisten Gerard Presencer er komponist, arrangør, solist og leder.

Gerard Presencer er både en altfor lite hørt og strålende trompeter og flügelhornist.Den 43 år unge engelskmannen Gerard Presencer har i musikerkretser vært sett på som en av Europas aller beste trompetere i et par tiår allerede. Nå er det likevel slik at hvis man kommer fra fotballøya, og ikke Manhattan, så er det vanskelig å bryte gjennom lydmuren og etablere seg i verdenstoppen. Med Presencers møte med det eminente storbandet fra København så forteller uansett både han og DRBB at vi snakker om aller øverste hylle.

Danish Radio Big Band tilhører fortsatt verdenseliten.Presencer slo gjennom allerede som 18-åring da han spilte soloen på Us3s versjon av "Cantaloupe Island" - en av 90-tallets store jazzhits. Seinere har han jobba mye med jazzutgava av Charlie Watts fra Rolling Stones og for noen år siden flytta han like godt til Kongens by for å spille i Danish Radio Big Band - utvilsomt et av klodens beste storband som tidligere blant annet har vært leda av Bob Brookmeyer og Thad Jones. Her har Presencer arrangert både egne låter og blant andre Beatles-låta "Eleanor Rigby" og Wayne Shorter-klassikeren "Footprints". I løpet av sine mange reiser rundt om på kloden har han plukket opp groover som har blitt til låter og med sine utmerkede danske venner til å tilberede rettene, så har dette blitt et storbanddokument som vil bli huska - lenge.Danske og svenske solister som Karl-Martin Almqvist, Henrik Gunde, Vincent Nilsson, Peter Fuglsang og Hans Ulrik pluss gjestene Adam Rapa på leadtrompet og cubanske Eliel Lazo på perkusjon sammen med mange glitrende bidrag fra Presencer, sørger for at dette både ensemblemessig og solistisk har blitt ei høytidsstund. Tenk om noen kunne fått satt dette bandet på danskebåten i retning Norge - enn så lenge er det bare å kose seg med "Groove Travels".

Gerard Presencer - Danish Radio Big BandGroove Travels

Edition Records/border.se

Ta her va kjækt asså folkens!

Alle som har vært en tur i Kristiansund eller på konsert med unikumet Frode Alnæs kan nesten ikke ha unngått å få med seg det erke-kristiansundske uttrykket ta her e kjækt asså folkens. Det kan på alle vis brukes om Alnæs´ første instrumentalplate også.

Frode Alnæs med instrumentalskive - det var på tide.

Noen av oss har hatt gleden av å følge Frode Alnæs (57) si karriere siden begynnelsen av 80-tallet. Det energibunten, humørsprederen, den strålende låtskriveren, den helt ok vokalisten og ikke minst den fantastiske gitaristen har vist oss hele veien er en uuttømmelig kilde å øse fra. Med Dance With a Stranger, som gjorde han til folkeeie, fortalte han oss om sitt usedvanlige popgen som han har hatt med seg helt siden han blei Kinks-fan i oppveksten.

Allsidige Frode

Men det er langt i fra bare der den usedvanlig allsidige Frode - han er en av dem, om vi kjenner han eller ikke, vi har "lov" å være på fornavn med - synes det er hyggelig og spennende å oppholde seg. Han er utdanna ved jazzlinja i Trondheim sammen med andre storheter som saksofonisten Tore Brunborg og trompeteren Nils Petter Molvær og har vært en del av det legendariske bandet Masqualero sammen med Arild Andersen og Jon Christensen og de to nevnte studiekameratene. Jazz og improvisasjon har enkelt og greit vært en viktig del av Frode og han har aldri lagt skjul på at Tresfjordens store sønn, Terje Rypdal, har vært en stor inspirasjonskilde.

Kanestrøm

Med "Kanestrøm" har endelig Frode realisert nok en av drømmene sine. Han pleier å trekke seg tilbake til landstedet sitt på Kanestrøm på Nordmøre så ofte det er mulig i en travel musikerhverdag. Der har han funnet roen og overskuddet til å skrive de 14 låtene som nok en gang bekrefter hvilken eminent låtskriver, melodiker og gitarist han er. Her finnes alt fra fullt øs og hyggelig galskap i "Hakkespett" til helt nedpå saker nesten i "Vitae Lux"- klassen - Frodes vakreste komposisjon i mine ører - som "Kveldssalme" og tittellåta "Kanestrøm".

Frode bruker hele sin uttrykspalett og hele sitt utstyrsarsenal når det gjelder gitarer - akustiske og elektriske med både 6- og 12 strenger. Når han så har med seg en kremgjeng med blant andre Rune Arnesen på trommer, Kjetil Bjerkestrand på tangenter og programmering, Olga Konkova på piano, Per Mathisen og Sondre Meisfjord på bass og Helge Norbakken på perkusjon, så er forutsetningene de aller beste for at dette skal bli nok et viktig kapittel i Frodes smått fantastiske karriere.

Musikken hjelper

Det lå ikke nødvendigvis i korta at Frode skulle bli bortimot en folkehelt. Da han mista håret som 12-åring var det nok flere enn foreldrene som lurte på hva det skulle komme til å bety. Men Frode hadde allerede da gitaren og musikken og hva det har betydd kan vel knapt måles. Med "Kanestrøm" inviterer han oss med inn i sitt eget drømmerike og du verden så deilig det er å oppholde seg der. Kjækt - intet mindre!

Frode Alnæs

Kanestrøm

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

En hyggelig overraskelse

Det er neppe så veldig mange utenfor Haugesund/Stavanger-området som kjenner til vokalisten Benedikte Kyvik. Det bør det bli en forandring på.

Benedikte Kyvik gjester oss med musikk i et vakkert popjazzlandskap.

Etter musikkstudier på universitetet i Oslo gikk turen tilbake til hjemtraktene rundt Haugesund og Stavanger for Benedikte Kyvik. Der har hun sunget med mangt og mye, men som kjent så er det ikke lett å bryte gjennom på nasjonal basis med base langt fra Oslo.

Det har Kyvik tatt konsekvensen av og flytta til Oslo i forbindelse med lanseringa av sin cd-debut. Muligheten er nok noe større siden markedet er større rundt hovedstaden, men likevel er det så mange om beinet at det ikke deles ut noen garanti for noe som helst.

Når det er sagt så har Kyvik gitt oss en debut som forteller oss om at det er modent og solid talent vi har med å gjøre. Mye av stoffet har hun skrevet sjøl og ellers har hun henta materiale fra kjente rockestørrelser som Katy Perry og REM. Med en sjangerutslettende tilnærming - Kyvik har tydeligvis et like nært forhold til soul, pop, folk og jazz - får vi et visittkort her som er vanskelig å sette i bås, men det er da heller ikke noe mål i seg sjøl.

Franskmannen og multiinstrumentalisten Stéphane Détrez har produsert, spiller de fleste instrumenter og har skrevet alle de originale komposisjonene. Han har en klar visjon med hvor han vil med låtene og han har "funnet" Kyviks stemme på et fint vis. Kyvik synger på et personlig og varmt vis, men med et uttrykk som kan bli noe affektert fra tid til annen.

Benedikte Kyvik har begitt seg ut på ei spennende og sikkert ensom reise. Talentet er så absolutt til stede - så spørs det bare om flaksen og tilfeldighetene er på hennes side.

Benedikte Kyvik

On a String

BEK/benediktekyvik.com

Stemma fra øst

Vi er så heldige å ha mange spennende og dyktige vokalister her hjemme. Det bør ikke hindre oss i å utvide horisonten og rett der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia finnes Lina Nyberg - ei fantastisk stemme, intet mindre.

Lina Nyberg med mye originalt på lager.

Jeg har forsåvidt kjent til Lina Nyberg (46) i mange år, men den store åpenbaringen fikk jeg likevel først for to år siden da hun ga oss dobbelt-albumet "The Sirenades". Der møtte vi henne både sammen med Norbotten Big Band, i en ganske så strengt notert verden, og sammen med sin egen kvartett som er det bandet hun har jobba med lengst i si karriere. Da det dobbeltalbumet så dagens lys, så visste Nyberg samtidig at det ville være det første i en "trilogi" og med "Aerials" får vi del to.

Nyberg debuterte med duoskiva "Close" sammen med geniale Esbjörn Svensson som gikk bort så altfor tidlig. Siden har det tilsammen blitt 17 skiver under eget navn, men av en aller annen uforståelig årsak har hun likevel aldri slått skikkelig gjennom her til lands, noe både klubb- og festivalarrangører bør ta sin del av ansvaret for.

Med "Aerials" forteller hun oss nok en gang at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei stemme av de helt sjeldne både som vokalist, bandleder, komponist og arrangør. Hun ville etter den strengt arrangerte storbandutflukten vise seg fram i et mye åpnere landskap denne gangen og den første skiva, "Space", er stort sett standardlåter i et meget åpne tapninger. Grunnen til at hun kan ta slike sjanser er sjølsagt at hun har med seg sine faste følgesvenner Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar - sistnevnte har hun forøvrig jobba med i duosammenheng i vel ti år også.

Aldri har "Fly Me to the Moon", "Bye Bye Blackbird" og "Skylark" vært gjort på et slikt vis: av og til er det så skjørt at man nesten venter på at det hele skal falle sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. Nyberg er både modig samtidig som hun vet at hun er utstyrt med et instrument som hun kan ta nesten hvor som helst og som holder lytteren fast helt ytterst på stolsetet fra start til mål.

Luft, rom, bevegelse og fugler har vært blant Nybergs inspirasjonskilder i forbindelse med denne utgivelsen. I den forbindelse hadde hun også ønske om å skue tilbake for å skue fremover. For over 20 år siden spilte hun nemlig inn skiva "So Many Stars" der hun også skrev arrangement for strykekvartett. Nå har hun ønska å vise fram den delen av seg igjen og til låtene på "Birds" har hun "forfatta" nydelige arrangement for Vindla String Quartet. Arrene og kvartetten kler denne utgava av Nyberg på et annerledes og høyst personlig vis.

"Aerials" er nok en bekreftelse på at Lina Nyberg er en vokalist, komponist, arrangør og bandleder i den aller ypperste toppklasse. Mens vi venter på del tre i denne trilogien bør norske arrangører sørge for å få henne hit snarest mulig. Hører dere??????

Lina Nyberg

Aerials

Hoob Records/MusikkLosen

Den lysere Høyem

Sivert Høyem har vært kjent for å være den mørke vokalisten. Det er han fortsatt, men likevel lysere enn noen gang.

Sivert Høyem - usedvanlig uttrykksfull.

Helt siden Magrugada blei folkeeie rundt årtusentskiftet, har jeg hatt en solid fascinasjon for uttrykket og inderligheten til Sivert Høyem. Han var bandets sjølsagte frontfigur, uten han tydeligvis følte noe behov for det - han var bare en helt naturlig autoritet i kraft av hva han hadde å melde og hvordan han meldte det.

Etter at Madrugada la inn årene i 2008, etter at gitarist Robert Burås hadde gått bort året før, har Høyem fortsatt sin solokarriere og "Lioness" er hans sjette album under eget navn. For meg er hans "beskjed" sterkere og tydeligere enn noen gang, om enn noe forskjellig. Det skulle vel forsåvidt bare mangle: Høyem har blitt eldre, utvikla seg som menneske og musikant og det gir seg uttrykk i musikken og tekstene hans.

Sivert Høyem er absolutt en låtskriver av meget høy klasse, sjøl om det ikke er alle låtene denne gangen som er like minneverdige. Når det er sagt så er det slik at nesten alle sangene vokser på meg for hver gang jeg hører dem.

Jeg er ganske sikker på at jeg har hørt at Høyem er en Chet Baker-tilhenger. Det kan ikke høres i måten han uttrykker seg på, men at han har henta noe av inderligheten fra salige Baker skal man ikke se bort fra. Som med Baker så er Høyem (40) en sanger jeg tror på - slik er det med den saken.

Høyem har skrevet all musikk og alle tekster, med et lite unntak fra litt teksthjelp fra gitarist Christer Knutsen på ei låt. Han gjør også en formidabel jobb sammen med trommeslager Børge Fjordheim og bassist Øystein Frantzvåg. Jan Martin Smørdal skal også ha all mulig slags ære for vakre strykearrangement. Og hvis noen hadde trodd jeg hadde glemt Marie Munroes (også kjent som Hilde Marie Kjersem) strålende innsats på duetten "My Thieving Heart", så tar de faktisk feil. Strålende!

Sivert Høyem har vært, er og, tar jeg ikke mye feil, kommer til å være ei helt spesiell stemme der kvalitetsmusikk - nesten uansett sjanger - blir skapt. "Lioness" er nok et høydepunkt i ei flott karriere av en stor formidler.

Sivert Høyem

Lioness

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

Og fela ho let

Felespilleren Nils Økland er en grenseløs musikant. Her møter vi han i en helt ny setting - med belgiske venner.

Nils Økland sammen med sine frilynte begiske venner.

Hardingfelespilleren Nils Økland har de seineste åra vist verden at han har en tilnærming til musikk som er bortimot grenseløs. Utgangspunktet hans er folkemusikken, men etterhvert som han har blitt tiltrukket av improuttrykket, så har han makta å inkorporere folkemusikken dit på et ganske så unikt vis. Det har han vist oss blant annet på ECM-innspillingene "Monograph", "Hommage à Ole Bull" og "Kjølvatn".

Økland har også blitt en ettertrakta gjest og medspiller på andre musikanters prosjekter. I Belgia sitter det for eksempel en 30 år ung strengeleker som her spiller akustisk barytongitar og banjo, Ruben Machtelinckx - enkelt skal det ikke være, som tidigere har samarbeida med en annnen norsk musikant, nemlig trommeslageren Øyvind Skarbø. Da som nå så er det duoen Linus, som i tillegg til Machtelinckx består av saksofonisten og klarinettisten Thomas Jillings, som har invitert Økland og nok en belgier, euphoniumisten Niels Van Heertum, til elevert hygge og i løpet av en februardag i fjor var "Felt Like Old Folk" i boks.

Her snakker vi om fire samstemte musikanter som med de løseste av utgangspunkt fører vakre samtaler som de ikke aner hvor vil ende, men som det er spennende å følge fra start til mål. På sett og vis er det melodisk og nesten "vakker" impro vi blir servert og det med en instrumentering som er sjelden for å si det forsiktig. Og nok en gang spiller Nils Økland ei sentral og personlig rolle for å ta musikken til ukjente steder.

I posten fra Belgia sendte Machtelinckx også to andre skiver som forteller oss om herrens store allsidighet hans unge alder til tross. Med en kvartett bestående av Joachim Badenhorst på saksofon og klarinett, islandske Hilmar Jensson på gitar og Nathan Wouters på bass, har Machtelinckx i både 2012 og 2014 skrevet nydelig kammeraktig musikk for de fire. Uttrykket er hele tida gjennomført nedpå og kontemplativt, med noen få "utbrudd" som gjør at det hele får en flott dynamikk over seg.

Møtet med Ruben Machtelinckx og hans to "band" har vært både en nytelse og en spennende opplevelse. Og fela til Nils Økland er som alltid retningsgivende og unik. Herlig musikk!

Linus + Økland/Van Heertum

Felt Like Old Folk

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Jensson/Badenhorst/Wouters

Faerge

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Badenhorst/Jensson/Wouters

Flock

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

En av de aller største

Kenny Barron er en av jazzens aller største nålevende pianister. Det er det altfor få som har fått med seg.

Kiyoshi Kitagawa, Jonathan Blake og Kenny Barron - det er trioen sin det!

72 år unge Kenny Barron har siden han viste seg fram sammen med Dizzy Gillespie som 19-åring, fortalt alle med store ører og ellers oppegående sanseapparat at mer smakfull pianist i bebopgata finnes knapt. Når så giganter som Stan Getz, Freddie Hubbard og Yusef Lateef har stått langt fremme i køa for å sikre seg Barrons tjenester så sier det det meste om hvor han befinner seg på rangstigen.

Barron stortrives i de fleste settinger og bandstørrelser med sitt høyst smakfulle anslag og med en harmonisk oversikt som han er bortimot aleine om. Likevel er det vel kanskje slik at trioformatet har vært hans favorittlandskap. Først sammen med bassisten Ray Drummond og trommeslageren Ben Riley og alle som valfarta til New York på 80- og 90-tallet "måtte" innom den legendariske klubben Bradley´s for å høre Barron på trio. De siste godt og vel 10 åra har Barron spilt verden rundt med trioen vi møter her, trommeslageren Johnathan Blake og den japansk-amerikanske bassisten Kiyoshi Kitagawa.

Her serverer de tre oss sju originalkomposijoner av Barron, to relativt ukjente Monk-låter, "Shuffle Boil" og "Light Blue", som Barron spiller solo, og avslutter det hele med "Nightfall" av en annen av Barrons nære samarbeidspartnere, salige Charlie Haden.

De to julidagene i fjor i Avatar Studios i New York var så avgjort av det inspirerte slaget. Vi møter en noe så inn i granskauen samspilt trio med en ledestjerne på piano som knapt har sin make i dagens jazz. Likevel er det altså slik at for det store publikum så har Barron fortsatt ikke "slått gjennom". Jeg har en følelse av at han lever svært godt med det, men for alle dem der ute som ikke har kommet inn i Kenny Barrons vidunderlige verden så er det jo ikke så reint lite synd da. Med "Book of Intuition" gir han alle nok en nydelig og djupt personlig mulighet.

Kenny Barron Trio

Book of Intuition

Impulse!/Universal Music

Aldri lært så mye

Jeg har lest min første bok av årets Nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj. Det har vært tungt, mørkt og fantastisk lærerikt.

Svetlana Aleksijevitsj - en usedvanlig viktig stemme.

Jeg bryter sammen og tilstår at sjansen for at jeg skulle lese Svetlana Aleksijevitsj var relativt liten - helt til hun i fjor høst blei tildelt verdens kanskje mest høythengende litterraturpris, Nobelprisen. Det sier en del om meg og det sier en del om prisens gjennomslagskraft.

Nå har jeg brukt tre intense uker på å lese "Slutten for det røde mennesket" og jeg har ingen problemer med å følge Svenska Akademien og dens avgjørelse. For ei stemme Svetlana Aleksijevitsj er og har! Denne boka, som kom ut først i hjemlandet Hviterussland i 2013, er totalt forskjellig fra nesten alt annet jeg har lest i mitt liv. Aleksijevitsj makter nemlig på et forbilledlig vis å skrive et lands - først Sovjetunionens, så Russlands samt Hviterusslands også - historie sett fra den vanlige manns og kvinnes ståsted.

Svenska Akademien sa i sin begrunnelse at Aleksijevitsj (67) fikk prisen "för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid". Basert på denne dokumentarromanen er det absolutt ikke vanskelig å være enig i den avgjørelsen.

Aleksijevitsj har gitt ei stemme til de mange millioner stemmeløse som har levd gjennom kommunismens tidsalder i Sovjetunionen, via den korte og optimistiske overgangen til kapitalismen og Russland og de første åra av vulgærkapitalismen som dette mektige landet har gått gjennom.

De vitnesbyrdene hun bringer til torgs er altså så rystende og hjerteskjærende som vel tenkelig. Det fantastiske grepet hun har tatt med å intervjue hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker, for så å fortelle deres historier og sette dem inn i en sammenheng som gjør at vi skjønner dagens Russland ganske så mye bedre, har jeg aldri opplevd maken til tidligere.

Dette er på ingen måte lystig lesning, men det er usedvanlig nyttig og lærerik lesning. Svetlana Aleksijevitsj har tatt oss med på en meget utfordrende og tildels smertefull historietime - en historietime som gjør det mye lettere å skjønne dagens Russland og ikke minst dagens russere mye bedre.

Verden har en lang vei å gå, men heldigvis har vi slike uredde stemmer som Svetlana Aleksijevitsj´som hjelper oss videre.

Svetlana Aleksijevitsj

Slutten for det røde mennesket

Kagge Forlag