hits

mars 2017

Noe unikt å melde

Trioen 1982 har noe minst like personlig som bandnavnet å formidle.

1982 i fri utfoldelse.

Trommeslager Øyvind Skarbø er en sunnmøring bosatt i Bergen med mer tiltakslyst og gjennomføringskraft enn de fleste. For ti år siden drev han en konsertserie for fritt improvisert musikk i Bergen som gikk under navnet Øyvind Jazzforum. I forlengelsen av en time eller to med den unike fele- og hardingfelespilleren Nils Økland, spurte Skarbø om han kunne tenke seg å gjøre en konsert sammen. Svaret var ja, men Økland ønska også ha med Sigbjørn Apeland, en trøorgel-spiller som han hadde jobba med i 20 år. Skarbø hadde ingenting mot det og det var starten på 1982s unike reise som altså fortsatt er i gang.

"Chromola" er 1982s femte CD siden 2009. To har vært som rein trio, mens to har vært med gjester: først BJ Cole og seinere med komponist Stian Omenås og en blåsekvintett.

Nå er de tilbake der det starta - som trio. I løpet av to maidager i fjor, skapte 1982- det var da Skarbø blei født - nok en gang unik musikk, Denne gangen var Sandvikens kirke i Bergen "studio" og dermed benytta Apeland anledninga til å spille kirkeorgel - på alle spora unntatt ett.

Musikken er hele tida spontant unnfanga, men likevel er det ganske så langt unna det tradisjonelle frijazzuttrykket som vel tenkelig. Musikken er nemlig ofte både melodisk og rytmisk ganske straight, men samtidig løs og søkende. Det er tydelig at de tre har jobba masse sammen siden 2007 - de har til sammen en helt egen signatur, både på grunn av det helt spesielle instrumenteringa, men også fordi alle tre besitter helt unike stemmer.

1982 har vært, er og kommer til å bli værende noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

1982

Chromola

HUBRO/Musikkoperatørene

Mange spor av liv

Musikk handler om møter. Det er samarbeidet mellom det franske kollektivet Eclectik Percussions Orchestra og den amerikanske saksofonisten Oliver Lake et strålende eksempel på.

Eclectik Percussions Orchestra og Oliver Lake tar i mot fortjent applaus.

Foto: Arnaud Martin

Et av de store privilegiene ved å skive om musikk et at det fra tid til annen dukker opp saker og ting man ikke ante noe om. Her om dagen sørga postverket i Frankrike og Norge for at en CD med det åtte manns sterke kollektivet Eclectik Percussions Orchestra - EPO - si debutskive fant veien til først postkassa, så stereoanlegget mitt. Jeg hadde aldri hørt om verken EPO eller bandets leder, perkusjonisten Guy Constant. Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at de hadde noe helt spesielt å by på, men det ante meg for så vidt bare ved å se på CD-omslaget.

Der stod det nemlig at Oliver Lake var en spesiell gjest i forbindelse med denne produksjonen og innspillinga, som er gjort live i Metz i Frankrike i juni i fjor. Lake (74) er en viktig og særegen alt- og sopransaksofonist som verden først blei oppmerksom på som en av grunnleggerne av World Saxophone Quartet. Lake er også lyriker og vi treffer han også her som resitatør av egne tekster.

EPO er et spesielt band bestående av fem perkusjonister, to treblåsere og en trombonist. I tillegg synger mange - også arrangøren Nicolas Arnoult. Den livsbejaende musikken er skrevet av enten Constant, Lake eller perkusjonisten Bakary Doumbia - i tillegg blir det hele krydra med fire improvisasjoner der Lake "møter" en av musikantene i EPO.

Spor av liv er altså tittelen på prosjektet og slik låter det også. Her møter et moderne jazzuttrykk en så varm rytmisk eksplosjon at alle mulige grenser raskt viskes ut. EPO låter sjølsagt, med si helt spesielle instrumentering, helt unikt og Lake har på ingen måte mista noe av sin egenart og stortrives tydeligvis med sine nye venner. "Traces de Vies/Traces of Life" har på alle vis vært en veldig hyggelig og varm musikalsk overraskelse.

PS Skule Oslo World Music Festival for eksempel ha behov for et tips, er det herved overbragt - vederlagsfritt.

PS 2 Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

EclectikPercussions Orchestra Invite Oliver Lake

Traces de Vies/Traces of Life

Passin´ Thru Records/groupeepo@orange.fr

La kvelden komme

Pianisten Andreas Utnem tar oss med til vidunderlig vakre og inderlige kveldsstemninger.

Andreas Utnem tar oss dit roen finnes.

Pianisten og komponisten Andreas Utnem (43) har liksom alltid vært der - i en eller annen nærhet av spennende musikalske uttrykk. Med sitt solobudskap "Night Hymns", innspilt i Tøyenkirka i Oslo der han også har sitt daglige virke som pianist, bekrefter han på et intenst, men stille og ettertenksomt vis hvilken formidler og historieforteller han er.

Utnem tar for seg 17 melodier som han enten har skrevet sjøl eller har henta fra salmeskatter i blant annet Norge, Sverige og Tyskland samt tatt tak i folkemelodier og komposisjoner av Bach, Grieg og Händel. Alt har han behandla på et intenst, nesten intimt vis og hele tida satt sitt eget, umiskjennelige bumerke på det hele.

Hva han enn møter oss med, så gjør Utnem det med respekt, følsomhet, luft, rom og ikke minst ettertenksomhet. Utnem er av typen musikant som er utstyrt med eller har tilegna seg masse teknikk, men som absolutt ikke har behov for å flagre med den i tide og utide. Han vil gi oss noe som er ekte og uforfalska og han gjør det uten opphold. Han er med andre ord en musikant som verken har noe ønske om eller behov for å imponere, men som gjør det likevel - kanskje akkurat derfor.

"Night Hymns" blei utgitt den dagen USA fikk ny president. Det var sjølsagt helt tilfeldig, men større kontrast til alt det umusikalske som har kommet derfra siden den dagen, finnes knapt. Andreas Utnem har gitt herlig, tidløst og evig påfyll. Vi trenger det mer enn noen gang nå.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Andreas Utnem

Night Hymns

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Herlig og svett

Til tross for at han er en godt voksen herre, er Allan Harris ei ny stjerne på den internasjonale vokalhimmelen. Han hører så avgjort hjemme høyt der oppe.

Du verden som det swinger og groover av Allan Harris.

60 år unge Allan Harris er oppvokst i Brooklyn og bosatt i Harlem - han har New York under huden så det holder. Har han vært profesjonell sanger og gitarist "hele livet", men det er likevel bare de seineste 20 åra han har begynt å få et navn internasjonalt. Nå har han elleve album bak seg, men for min del er "Nobody´s Gonna Love You Better" det aller første møtet. Det var på høy tid for å si det forsiktig.

Harris er født og oppvokst med musikk og her både hyller han sine røtter og skuer samtidig framover. Med sin varme baryton/tenor forteller han oss at han har ei tilnærming til musikk som ikke har så voldsomt mange grenser. Her får vi alt fra hardtsvingende straight jazz, via rhythm and blues, vakre ballader, heftig rock, følsom blues samt en dose brasilianske toneganger. Alt dette fikser Harris på et overbevisende vis - han går rett inn i tetsjiktet blant mannlige amerikanske vokalister med jazz som sitt naturlige fundament.

Sammen med den Grammy-vinnende produsenten Brian Bacchus og sin faste følgesvenn på tangenter, Pascal Le Boeuf, tar Harris for seg elleve låter der fire er Harris-originaler. Ellers serveres blant annet Steely Dan-klassikeren "Any Major Dude Will Tell You", megahiten til Spiral Staircase, "More Today than Yesterday", standardlåtene "I Remember You" og "Moody´s Mood for Love", "Doralice", som Stan Getz og João Gilberto gjorde verdensberømt, - framført på portugisisk og Jimi Hendrix´"Up from the Skies". Ballet blir avslutta med Harris´ egen nydelige ballade "Secret Moments".

Med seg har Harris et empatisk lag med Le Boeuf i spissen for gitaristen Freddie Bryant, bassisten Russell Hall og trommeslageren Shirazette Tinnin og at dette er musikanter som har spilt mye og trives sammen, tar det ikke mange takter å begripe.

Allan Harris sier om seg sjøl at han er en historieforteller, en trubadur og først og fremst en musikant. Det er ikke vanskelig å si seg enig i noe av dette.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

PS 2 4.mai spiller/synger Allan Harris på Cosmopolite i Oslo. Der er det bare å benke seg hvis man har muligheten.

Allan Harris

Nobody´s Gonna Love You Better

Love Productions Records/Naxos Norway

Det vil vise seg

Emma Hegermann heter bandet og sjøl om ikke musikken er like original som bandnavnet, så har visesjangeren fått seg ei ny og annerledes stemme.

Emma Hegermann med Cecilie Heramb som frontfigur har mye å fare med.

Det er som kjent opptil flere veier til Rom og det er også noen forunderlige stier fram til et bandnavn. Når det gjelder Emma Hegermann så var det ei 10 år gammel jente som emigrerte fra Tyskland til USA i 1857. Nå det nå bor en hund som heter Emma i Hegermannsgate, så sier det seg jo sjøl at bandet som vokalisten, gitaristen, tangentisten og felespilleren Cecilie Heramb har gitt liv, må hete Emma Hegermann - eller????

De som har fulgt godt med i norsk vise- og bluegrassverden har møtt Heramb som felespiller med både Onkel Tuka og Ila Auto. Nå har hun tatt flere skritt videre og vi møter henne som en mer enn lovende låtskriver, på norsk må vite, og dermed er heldigvis en mangeårig drøm gått i oppfyllelse: Cecilie Heramb har fått sitt eget band til å være fødselshjelper for sine egne låter.

Heramb sier sjøl at artister som J.J.Cale, Stein Torleif Bjella og Aimee Mann har vært solide inspirasjonskilder og Emma Hegermann, som også består av Øystein H. Bang på trommer, Kjetil Schjander Luhr på gitarerer og tangenter og Hans Wagner på bass, har skapt sitt eget viserockunivers ikke så langt unna disse retningsgivrne.

Cecilie Heramb er en flott låtskriver og en historieforteller som tar oss med på vakre utflukter. Med sin varme, særegne stemme, drar hun oss inn i sin verden og "Emma Hegermann" er en solid bekreftelse på at den moderne visesjangeren har fått en ny tilvekst det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Emma Hegermann

Emma Hegermann

Meteoritt/Musikkoperatørene

Evighetens perspektiv

Martin Myhre Olsen framstår i stadig større grad som en av jazzens aller mest spennende komponister og arrangører - også langt utenfor våre egne grenser.

Tett samarbeid mellom Wako og Oslo Strings.

Fra Leirsund ved Lillestrøm kommer saksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen. Man skulle vel ikke tro at Leirsund var det naturligste stedet på kloden for å fostre et stort jazztralent, men slik er det altså: 26 år unge Myhre Olsen har allerede etablert seg høyt der oppe i alle de fire nevnte disiplinene.Vi har møtt hans i en rekke settinger som blant annet Megalodon Collective, som har stukket av med høythengende priser og Spellemann-nominasjon og Trondheim Jazzorkester der han var med i "støttegruppa" til Chick Corea da mesteren fylte 75 år med bejublede konserter på sjølvaste Blue Note i fjor høst.

I tillegg har Myhre Olsen, som allerede har gjort seg ferdig med jazzlinja i Trondheim, sitt eget MMO-Ensemble, han er leder for Midtnorsk Ungdomsstorband der han skriver all musikken og han er en viktig del av kvartetten Wako som vi møtte på debutskiva "The Good Story" høsten 2015. Nå er Wako klar med oppfølgeren, "Modes for All Eternity", der de har inngått et fruktbart samarbeid med strykertrioen Oslo Strings. All musikk er komponert og arrangert av, ja akkurat: Martin Myhre Olsen.

Medmusikantene i Wako er fortsatt Simon Olderskog Albrtsen på trommer, Kjetil Andrë Mulelid på piano og færøyiske Bárður Reinert Poulsen på bass - alle med fortid fra den berømte jazzlinja i Trondheim. Har jeg skjønt det riktig så har også bratsjisten Isa Caroline Holmesland, cellisten Kaja Fjellberg Pettersen og fiolinisten Kaja Constance Rogers i Oslo Strings også sin formelle bakgrunn fra NTNU i Trondheim.

Myhre Olsen har på et usedvanlig personlig vis makta å skape musikk og forutsetninger for at alle sju skal kunne møtes på like fot i et landskap som henter hemningsløst fra både et klassisk og et improvisatorisk utgangspunkt. Dette har han altså makta å forene og alle har tydeligvis skjent hvor han vil. Trompeteren Erik Kimestad Pedersen gjør også en framifrå gjesteinnsats på ett spor. Når det referes til inspirasjonskilder som Messiaen, Stravinsky, Christian Wallumrød Ensemble og Alpaca Ensemble, så skjønner man hvor åpne rammer Myhre Olsen har gitt musikken og musikerne.

Vi hare skjønt det ei stund, men de stadig bekreftelsene gjør at det blir mer og mer åpenbart: Martin Myhre Olsen har allerede tatt steget opp i elitedivisjonen og det får å bli.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wako & Oslo Strings

Modes for All Eternity

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Nydelig strengeleik

Ralph Towner har vært jazzverdenens ledende klassiske gitarist helt siden 70-tallet. Han er det fortsatt

Ralph Towner - for en musikant.

I løpet av 70-tallet møtte vi ei helt nye stemme på gitar - akustisk klassisk gitar og 12-strenger. Navnet var Ralph Towner og amerikaneren dukka opp i en rekke spennende og originale konstellasjoner: som gjest med noe av det mest elektriske som fantes, Weather Report, sammen med Jan Garbarek på "Solstice" og "Dis" og ikke minst med det unike bandet Oregon. Hans klassiske bakgrunn var åpenbar, men han tok den med seg inn i en improvisatorisk sfære som til sammen blei noe helt for seg sjøl.

Til tross for at Towner (77) har vært her hele tida, i tillegg til at han har bodd i Roma de siste 20 åra, så har vi dessverre sett han alt for lite her oppe ved Nordpolen i det siste. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Towner fortsatt er i godt, gammelt slag - og vel så det!

Som så mange andre som vokste opp på 60-tallet, blei også Towner sterkt inspirert av Bill Evans og hans trio med Scott LaFaro og Paul Motian. Tittellåta her er henta fra Evans-albumet med samme navn og Towner sier sjøl at den har hatt stor betydning for hans musikalske liv. Først spilte også Towner den på piano, men etterhvert gikk han over til klassisk gitar som han også benytter her.

Nå har han altså ønska å skue litt tilbake, men samtidig se framover med elleve egne låter. Mutters aleine, dette er forøvrig hans sjette soloalbum siden 1973, tar han oss med på ei reise med solide klassiske impulser, samtidig som de åpne løsningene hele tida finnes. Dette uttrykket og dette soundet er det kun Ralph Towner som kan levere og han gjør det like vakkert og like sterkt som vi opplevde fra starten av 70-tallet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ralph Towner

My Foolish Heart

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

På sitt beste

Saksofonisten, bukkehornisten, komponisten og bandlederen Karl Seglem nærmer seg veteranstatus. Heldigvis har han aldri vært bedre enn nå.

Karl Seglem, sammen med Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Jonas Howden Sjøvaag, nærmer seg høyden av si karriere.

Årdalstangens store sønn, Karl Seglem, har rukket å gi ut 37 plater! I løpet av den lange og innholdsrike karriera, har Seglem vist oss at han er en usedvanlig allsidig og uttrykksfull musikant som henter like mye fra norsk tradisjonsmusikk som fra en tradisjonell improvisasjonsverden. Det har alltid vært et stort spenn i Seglems uttrykk og en av de aller mest innholdsrike og utfordrende "verdenene" vi har møtt han i, er samarbeidet med Eple Trio.

I åtte år og med fire skiver på samvittigheten, har Seglem sammen med bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Howden Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo, skapt en stadig vakrere og mer original verden. "Nordic Balm" har uansett blitt et høydepunkt blant mange. Her framstår Acoustic Quartet som akkurat det - et herlig kollektiv der alle får og tar sin rettmessige plass. Alle bidrar som komponister og musikken er uten unntak vakker, innholdsrik og meningsfull.

Karl Seglem føler seg hjemme både sammen med Terje Isungset og Håkon Høgemo, men noe forteller meg at med og i denne kvartetten har han funnet ei helt spesiell havn. Det er i alle fall ei havn det er fantastisk godt å oppholde seg i.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karl Seglem

Nordic Balm

Ozellla Music/Musikkoperatørene

Heftige refleksjoner

Kjetil Møster, Hans Magnus Ryan eller Snah, Ståle Storløkken og Thomas Strønen - nærmere supergruppe er det vanskelig å komme i moderne norsk musikk.

Reflections in Cosmo - et band det ryker av.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Tangentmann Ståle Storløkken og trommeslager Thomas Strønen har jobba sammen i duoen Humcrush i rundt 15 år. Etter hvert fikk de ideen om å utvide horisonten en hel del. Da falt det seg naturlig å spørre kraftsaksofonist Kjetil Møster og Motorpsycho-gitarist Hans Marius Ryan - kanskje minst like kjent som Snah - og Reflections in Cosmo var en realitet.

La det være klart med en gang: her blir det ikke spart på noe som helst. Her er det så store mengder kreativitet, energi og musikalitet som er samla at det nesten renner over.

Tre av de sju låtene, som er spilt inn i Øra Studio i Trondheim i 2014, er skrevet av Strønen. Resten er unnfanga kollektivt. Musikken reflekterer hele veien de fires forskjellige musikalske utgangspunkt. Det vil si at de henter uhemma fra 60-tallets frijazz, fra støyuttrykk, fra rock av den kompromissløse typen og sikkert fra andre kilder også.

De som får tankene til å gå tilbake til bandet Last Exit og musikken som kom ut av kollektivet med Peter Brötzmann og Bill Laswell i spissen, er så avgjort inne på noe. Likevel er det sjølsagt slik at Reflections in Cosmo er noe helt eget i sitt rockjazz-landskap. Vi har jo med fire av våre mest oppegående og egenrådige musikanter å gjøre og, sjøl om de lar seg inspirere, så går de definitivt opp sine egne stier.

De som vil oppleve rockeren Snah som et mulig fremmedelement blant disse høyprofilerte improvisatørene, kan ta det helt med ro. Han passer strålende inn med sitt beintøffe riffspråk og herrene Møster - på både baryton-, sopran- og tenorsaksofon -, Storløkken og Strønen, er så grenseløse i sin musikkanskuelse at de møter Snah og hans univers på et spennende vis.

Reflections in Cosmo, med sitt unike språk, egner seg like godt for et rockepublikum som for et jazzpublikum. Musikken egner seg enkelt og greit for et publikum med åpne og store ører!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Reflections in Cosmo

Reflections in Cosmo

RareNoiseRecords/MusikkLosen

På plass

Den svenske pianisten og komponisten Jan Lundgren har tydeligvis kontroll på det meste i jazzhistoria. Her følger nok et bevis på det.

Morten Lund, Jan Lundgren, Dan Berglund og Jukka Perko - minner kraftig om et kremlag.

51 år unge Jan Lundgren har vært i spissen av svensk jazz i en årrekke allerede. Han blei raskt oppdaga av storheter som Arne Domnérus, Bernt Rosengren og Putte Wickman, han har vunnet Gyllene Skivan , blitt kåra til årets jazzmusiker, arrangerer festival i Ystad og laget flere hyllestskiver til mange av de store amerikanske låtskriverne.

Gjennom alt dette, og mere til, har Lundgren vist oss han besitter noe bortimot en totaloversikt over den moderne, akustiske jazztradisjonen. Samtidig har han også fortalt oss at han har et nært forhold til spesielt svensk, men også nordisk tradisjonsmusikk.

For fire år siden, på en festival i Milano, fikk Lundgren anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av en svenske, Dan Berglund på bass, en danske, Morten Lund på trommer, og en finne, Jukka Perko på alt- og sopransaksofon. Da melder jo spørsmålet seg med en gang: hva galt har Harald og Sonjas menn og kvinner gjort som ikke har blitt invitert med i dette nordiske rådet? Spøk tilside - Lundgren har funnet fram til et stjernelag og et par år etter møtet i Italia, gikk turen videre til et studio i Berlin.

Nå får endelig alle vi andre også delta på festen. De ti Lundgren-låtene, pluss Per Ödbergs "Tväredet", er ei reise i et melodisk og rytmisk spennende landskap der alle fire tydeligvis stortrives - både med musikken og med hverandre. Alle får plass til å bidra som solister - dette er på ingen måte Lundgren pluss komp, men en likestilt enhet som evner å løfte fram Jan Lundgrens musikk på et ypperlig vis. Enkelt og greit vakkert og djupt personlig.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Jan Lundgren

Potsdamer Platz

ACT/Musikkoperatørene

Cuba+Norge=Sant

Den norske gitaristen og komponisten Gunnar Andreas Berg møtte den cubanske vokalisten Beatriz Márquez og vakker musikk oppstod. Veldig vakker.

Beatriz Márquez er intet mindre enn en legende på Cuba.

I 2008 tok den eminente, men alt for lite hørte gitaristen Gunnar Andreas Berg turen til Cuba for å skape musikk sammen med ensemblet Yorube Andabo. Siden musikk handler om møter, så var det kanskje ikke så overraskende at Berg møtte flere med de samme tilbøyeligheter som han sjøl. En av de han traff var den svært meritterte, hjemme på øya i alle fall, vokalisten Beatriz Márquez. De to skjønte raskt at de snakka samme "språk" og ideen om å gjøre noe sammen en gang i framtida blei født der og da.

Åra gikk, men ideen blei stadig bedre og kontakten blei opprettholdt. Márquez, som er født i 1952, har en voldsom standing på Cuba. Hun var vunnet masse priser og føler seg hjemme både i et jazz-uttrykk og i sjangre som har sine røtter på Cuba. Hun har gitt ut bøttevis av skiver under eget navn og det tar ikke mange takter å slå fast at vi har med en vokalist å gjøre med ei varm og omfangsrik stemme med masse autoritet.

Gunnar Andreas Berg har skrevet nydelig musikk til den cubanske lyrikken.

Gunnar Andreas Berg, med solid fartstid fra både Åge Aleksandersen, Ole Edvard Antonsen og Palle Mikkelborg, og med en tøff og uttrykksfull tone i gitaren som fra tid til annen kan minne om Carlos Santana, har skrevet elleve låter til dikt av den cubanske nasjonalskalden Nicolás Guillén. Det tar ikke lang tid før man skjønner at Berg har et voldsomt grep om det afro-cubanske tonespråket. Låtene er usedvanlig varme og retningssterke og kler Márquez´ stemme veldig bra.

Innspillinga er gjort både i Havana, med lokale stjernemusikanter, og på Orkanger, Norges svar på Havana kanskje før nypotetene blir tatt opp, og jeg er ikke reint lite imponert over hvor tett Gunnar Andreas Berg har kommet på dette latinske tonespråket.

Dette møtet har kommet høyst overraskende på meg. Beatriz Márquez er også et helt nytt bekjentskap, men kvalitetene til Berg er jeg for så vidt ikke overraska over. Det har han fortalt oss tydelig om mange ganger tidligere, men I dette universet kommer det likevel som en varm og hyggelig gledesspreder.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Beatriz Márquez

Palma Sola

Bergland Productions/Muskkoperatørene

Tøffe saker

Saksofonisten Erik Løkra har i alt for stor grad passert under min radar. Med sin debut under eget navn forteller han meg at det bør det bli en slutt på.

Erik Løkra, nummer to fra høyre, med sin Volunteer Quartet, serverer oss en spennende og original debut.

Erik Løkra Volunteer Quartet har idealer som John Coltrane, Sonny Rollins, Joe Henderson, Stan Getz, Joe Lovano, Mark Turner og Chris Potter - gigantiske tenorsaksofonister alle sammen - og en Miles Davis. Det betyr at kvartetten, som har eksistert siden 2013, både har henta inspirasjon fra viktige deler av den moderne jazzhistoria og at de har knytta "kontakter" med tre av nåtidens meste spennende saksofonister - Lovano, Potter og Turner.

Det betyr med andre ord at Løkra har skua bakover, samtidig som han og hans gode musikalske venner har satt blikket framover også. Løkra har skrevet all musikken og arrangementene er kommet fram i tett samarbeid med de andre. Låtene er tildels skrevet gjennom mange år, blant annet da Lillehammer-gutten Løkra gikk på Norges Musikkhøgskole, mens noen er ganske ferske. Her får vi blant høre impulser fra arabisk musikk, amerikansk jazz og det skinner også gjennom hvor de fire kommer fra.

Med seg som frivillige har Løkra, som har en flott og sterk tone i tenoren sin, sjelsfrendene Fredrik Gundersen på bass, Audun Lunnan Hjort på trommer og Magnus Wiik på gitar og pedal steel, som sjølsagt gir sounden og uttrykket noe helt spesielt når den blir dratt frem.

Løkra & Co gir oss varm, personlig og melodisk jazzmusikk som det har vært svært hyggelig å stifte bekjentskap med. Erik Løkra har inntatt radaren min - og er der for å bli.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Erik Løkra Volunteer Quartet

Steady Bear

Just for the Records/Musikkoperatørene

Ny stemme

Ashleigh Smith er ei ny stemme som mikser jazz, funk, soul og andre herligheter på et vakkert vis.

Ashleigh Smith kan avgjort være en vokalist for mange tiår framover.

I 2012 blei Ashleigh Smith, opprinnelig fra Georgia, men bosatt i Dallas, Texas, nummer to i den prestisjetunge Sarah Vaughan International Jazz Vocal Competition. To år seinere vant den fortsatt knapt 30 år unge Smith den samme konkurransen der høyt kvalifiserte vokalister fra hele verden "sloss" om seieren. Med dommere som Nnenna Freelon og Christian McBride er det ikke mye tvil om at lista blei lagt høyt.

En av premiene var platekontrakt med storselskapet Concord og i fjor høst var det klart for debut. "Sunkissed" forteller oss om en usedvanlig smakfull og flott vokalist som fortsatt er på vei til noe eget, men som allerede har mye på hjertet på et varmt og personlig vis.

Smith sier sjøl at hun er sterkt influert av alle fra Ella Fitzgerald via Stevie Wonder til Prince - og det er absolutt mulig å høre. Gjennom samarbeidet med "gamle" kjente fra Dallas - hun ønska ikke å jobbe med stjernenavn på debuten sin, men med folk hun kjente godt og var trygg på, har hun gitt oss et tverrsnitt av hvem hun er.

Med en rekke egne låter samt Betales-låta "Blackbird" og Hall & Oates-klassikeren "Sarah Smile" fra 1975, forteller Smith oss at vi her får vi stifte bekjentskap med ei ny stemme som absolutt kan være viktig og flott i mange år fremover i et landskap prega av både jazz, soul, funk - og mye annet.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ashleigh Smith

Sunkissed

Concord Jazz/Border Music Norway

En gammel drøm

Noen tar vare på kulturarva og du verden så glade vi skal være for det. Det betyr at vi har fått et vinyl-gjenhør med det legendariske bandet The Dream - vi snakker Tom Karlsen, Christian Reim, Terje Rypdal og Hans-Marius Stormoen.

Hans-Marius Stormoen, Terje Rypdal, Tom Karlsen og Christian Reim utgjorde The Dream - intet mindre enn et legendarisk band.

Legendarisk-begrepet blir sikkert brukt alt for ofte i musikk-sammenheng. I forbindelse med denne utgivelsen, dette bandet og denne musikken hersker det likevel ingen tvil om at det hører hjemme. Det som skjedde i, med og rundt dette bandet i 1967/68 har så avgjort satt sine uutslettelige spor i tiåra som har kommet etter.

Trommeslager og vokalist Tom Karlsen (1947-99), organist og vokalist Christian Reim, gitarist og vokalist Terje Rypdal og bassist Hans-Marius Stormoen (1943-2006) kom alle fra etablerte og populære band som Sapphires, Public Enemies og Vanguards og da The Dream blei en realitet, var det Norges første supergruppe som så dagens lys. Dagens lys og dagens lys, fru Blom - det var vel helst mørkt, dunkel belysning og seint når The Dream møtte folket!

De fire hadde alle et ønske om å ta musikken videre til nye steder og fri-rock, psychedelia og Jimi Hendrix var klare inspirasjonskilder for hva som skulle bli "Get Dreamy", innspilt og produsert av en annen legende, Svein Erik Børja, i Stockholm i juli 1967. Bandet hadde ambisjoner om verdensherredømme og Stormoen var tydelig på at om ikke verden var erobra i løpet av et års tid, så ville bandet legge ned. Det skjedde også - nedlegginga altså - først slutta Stormoen, så Karlsen og seinere gikk Rypdal videre med "Bleak House", men det er ei annen historie. Om jeg ikke har misforstått, kommer også den innspillinga ut på nytt på samme selskap som nå har gitt ut "Get Dreamy" remastre fra originaltapen.

Det er vel å ta hardt i å påstå at alle vokalprestasjonene her hører hjemme i verdenstoppen, men det musikalske uttrykket, låtene og de solistiske utfluktene til Reim og ikke minst Rypdal, er av typen som har lagt grunnlaget for det som har skjedd i norsk, og til dels internasjonal, musikk seinere. Den svenske, med sterke norske aner, gitaristen Reine Fiske, som er en ihuga Rypdal-tilhenger, har skrevet en innsiktsfull covertekst og satt hele innspillinga inn i en korrekt historisk kontekst.

Jeg har vært så heldig å få følge store deler av Rypdals karriere. The Dream-epoken, som var over allerede i 1969 etter at Jon Christensen og Jan Garbarek hadde vært med mot slutten, var en viktig del av starten på denne meget innholdsrike og spennende karriera og det er intet mindre enn stor stas å gjenoppleve både bandet, uttrykket og ikke minst det heftige gitarspillet til Rypdal nok en gang.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Dream

Get Dreamy

Round 2/Big Dipper/Jansen Plateproduksjon/Musikkoperatørene

Full fest

Den svenske superkvintetten Oddjob benytta anledninga da muligheten bød seg: de ville hylle sitt store forbilde Weather Report med ei egen plate.

Oddjob leker seg med Weather Report-musikk.

I forbindelse med plateselskapet Amigos 50 års-jubileum, blei kvintetten Oddjob spurt om de kunne tenke seg å gi ut en EP. Oddjob hadde nemlig sluppet sine tre første skiver hos Amigo - inkludert Grammis-vinneren "Oddjob" som bandet debuterte med for rundt 20 år siden.

Herrene Peter Forss (bass), Per "Ruskträsk" Johansson, som ikke må forveksles med saksofonisten Per "Texas" Johansson, på på altsaksofon, bassklarinett, altfløyte og elektrifisert saksofon, Goran Kajfeš på trompet og elektrifisert trompet, Daniel Karlsson på tangenter og den nye trommeslageren og perkusjonisten Lars Skoglund, var på ingen måte vanskelige å be. I lengre tid hadde de nemlig fundert på om de skulle tolke og hylle sine store forbilder fra det forrige århundret - det ikoniske fusionbandet Weather Report.

Det Wayne Shorter og Joe Zawinul, med god hjelp av blant andre trommeslageren Peter Erskine og ikke minst elbasslegenden Jaco Pastorius, skapte mellom 1970 og 1986, er i stor grad historisk. De skapte noe helt nytt i flere musikalske grenseland - de åpna opp jazzen for helt nye ører, ikke minst strømma et stort rockepublikum til.

Mange har hver sine perioder med Weather Report som de største, men jeg tror ganske mange holder en knapp på perioden mellom 1974 og 1978. Da ga de oss albumene "Mysterious Traveller", "Tale Spinnin´", "Black Market", "Heavy Weather" og "Mr. Gone". For en produktivitet og for en kvalitet! Det er også fra denne perioden Oddjob har henta sine fem spor som er å finne både digitalt og på en 10" vinyl. Vi snakker " Badia", "Herandu", "River People", "Three Clowns" og "Scarlet Woman" - og du verden for noen minner som dukker opp!!!

Oddjob, som både er et strålende kollektiv og som har solister i toppklasse, med Johansson og Kajfeš som naturlige frontfigurer, tar arva fra Weather Report og flytter den inn i vår tid. Musikken forteller oss i Oddjobs ånd at den har enormt med relevans og livskraft fortsatt og garantert også i mange tiår fremover - egentlig så lenge det finnes type Oddjob blant oss.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Oddjob

Oddjob Plays Weather Report

Headspin Recordings/headspinrecordings.com

Nye dører åpnes

Det kommer ikke som noen bombe at Audun Kleive er en trommeslager i verdensklasse. Mer overraskende er det nok at han forteller oss at han er en komponist og arrangør på usedvanlig høyt nivå også.

Audun Kleive i sentrum for Scheen Jazzorkester - på alle slags vis.

I langt over halvparten av sine 55 år her på Tellus har trommeslager Audun Kleive vist oss sine enorme kvaliteter som instrumentalist. Om det har vært med Terje Rypdal, Jøkleba, Charles Lloyd eller Nils Petter Molvær, så har Kleive, som er bror av organist Iver Kleive, satt sitt umiskjennelige bumerke på musikken.

Etter flere tiår i hovedstaden, flytta Kleive tilbake til hjembyen Skien og seinere til Gjøvik. I forbindelse med etableringa av regionorkesteret Scheen Jazzorkester blei Kleive et naturlig valg og kreativt kraftsentrum fra trommekrakken. Det har vært sterkt medvirkende til at SJO nesten på rekordtid har etablert seg helt oppe i toppen sammen med Tronsheim Jazzorkester og Denada blant større ensembler her til lands.

I 2013 fikk Kleive i oppdrag å skrive et verk med full konsertlengde for SJO. Kleive skred til verket med masse ideer for det 13 manns/kvinners store ensemblet og verket, som opprinnelig bestod av ni satser og varte i 85 minutter, har i CD-versjonen blitt halvert. Svært mye tyder på at det er kremen av kremen som har blitt bevart.

Kleive har tatt utgangspunkt i trommesettet og har forsøkt å skape musikk basert på hva som skjer inne i instrumentet. Med hjelp av to armer og to bein - i Kleives tilfelle virker det ofte mye mer - er ikke det så reint lite. Musikken er uten stans rytmisk og melodisk spennende og arrene likeså. Trommene er spilt inn på en original måte: først ganske enkelt sammen med bandet for så å plukke det bort, spille det inn på nytt med musikken i ørene og dermed utnytte muligheten til å ta større sjanser

Bandet består av utmerkede solister som Guttorm Guttormsen og André Kasen på saksofoner, Magne Rutle på trombone, Rune Klakegg på piano og Sondre Stordalen på gitar. Det aller viktigste er likevel ensemblesoundet SJO har vært i stand å frembringe rundt musikken og arrene til Audun Kleive. Det bekrefter at alt rundt "PoliturPassiarer" holder et usedvanlig høyt nivå. Det skulle altså ta sin tid før Audun Kleive kom ut av skapet og stod fram som komponist og arrangør - det har så absolutt vært verdt ventetida.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Audun Kleive

PoliturPassiarer

Losen Records/MusikkLosen

Willie den store

Willie Nelson er intet mindre enn en liten gigant. I denne hyllesten til en annen countrystorhet, Ray Price, kommer nok en bekreftelse på det.

Willie Nelson - noe så voldsomt sin egen stemme.

Willie Nelson har nådd den meget anstendige alder av 83 år og det uten å ha bedrevet fysiske fostring eller levd helt etter boka hele tida - kanskje tvert i mot. Det han derimot har gjort er å gi oss masse fantastisk musikk gjennom mange tiår og, sjøl om han har flørta både med jazz, blues og andre herligheter, så er det ikke mye tvil om hvor stordelen av hjertet hans hører hjemme: det er i countrymusikken. Uansett så er det slik Duke Ellington sa det en gang: det finnes kun to typer musikk - god og dårlig. Hvor enn Willie Nelson velger å avlegge oss en musikalsk visitt, så hører han hjemme i kategorien god musikk.

Det snakkes mye om å ha sin egen stemme i musikken og når det gjelder Willie Nelson så tar det bare noen hundredeler av et sekund å slå fast at det er Sjefen som er på ferde og slik er det sjølsagt også denne gangen.

Hva slags forhold Nelson hadde til Ray Price (1926-2013), vet jeg ikke, men det er veldig mye som tyder på at det var både nært og godt. Her tolker Nelson et dusin av de mest kjente Price-låtene og sjøl om jeg ikke er noen stor Price-kjenner, så er det åpenbart flere av låtene hans jeg har hørt tidligere med både Price og ander artister - ikke minst klassikeren "Night Life".

Her gjør sjølsagt Nelson alt på sitt eget vis og med sin umiskjennelige røst så setter han sit tydelige bumerke på alle låtene. Nelson forteller oss også om sine sine blues- og jazzimpulser underveis, blant annet gjennom en strålende saksofonsolo av Jim Horn og glitrende munnspilltraktering av Steinar Raknes- kameraten Mickey Raphael.

Willie Nelson har vært, er og kommer til å bli værende en ener så lenge han lever - og mye lenger enn det.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Willie Nelson

For the Good Times - A Tribute to Ray Price

Legacy/Sony Music

I en helt egen verden

Bak bandnavnet Muddersten skjuler det seg en eksperimentell trio som har skapt et helt eget univers.

Muddersten tar oss med til steder langt bortenfor der de fleste av oss har vært.

Bak det originale navnet Muddersten, og det like originale budskapet, skjuler den svenske perkusjonisten Henrik Olssson, som her trakterer objekter, friksjon og kontaktmikrofoner - intet mindre, Martin Taxt, som spiller på mikrotonal tuba og elektronikk og Håvard Volden på gitar og tape-loop seg. De tre spilte sammen for første gang i 2015, og året etter var de på turné i Russland og musikken her er spilt inn like etter at turneen var over.

Her er det svært lite som minner om tradisjonell rytmikk eller melodikk - de tre forsker i lydlandskap som ingen andre har vært i nærheten av tidligere. Det betyr at uttrykket har henta like mye inspirasjon fra samtidsmusikk som fra frijazz og måten de tre møtes på, sørger for at ekskursjonene blir grenseløse, personlige, spennende og totalt umulig å sammenlikne med noe annet som har vederfaret i alle fall mitt sinn.

"Karpatklokke" er en musikalsk utflukt som krever mye av både utøverne og mottakerne. Her lyttes det og responderer det på et helt spesielt vis og er du utstyrt med et åpent sinn og er mottakelig for musikk et godt stykke utenfor allfarvei, så har Muddersten absolutt noe å tilby deg.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Muddersten

Karapatklokke

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Mye musikalsk brunkrem

Jon Secada er en meget ettertrakta latinovokalist - både på Cuba og i USA. Her hyller han kanskje den aller største - Beny Moré.

Jon Secada spiller på så mye rart - synge kan han også.

Jon Secada (54) er født i Havana på Cuba og oppvokst i Fllorida, USA. Der blei han raskt en sentral musikalsk figur i det latinske miljøet og siden debuten i 1992 har han solgt 20 millioner album og vunnet to Grammy-statuetter. Han har også skrevet låter for andre størrelser som Gloria Estefan, Jennifer Lopez og Ricky Martin. I tillegg har jeg han også mistenkt for å ha tilbragt litt tid i solstudio og kanskje også litt tannbleiking. Han om det, men synge det kan han.

Her benytter Secada anledninga til å hylle den vokalisten som mange kjennere mener er den største som har kommet fra Cuba gjennom alle tider: Beny Moré (1919-63). Han er intet mindre enn legende på øya og de lærde strides fortsatt om hvordan han forlot tida: mange hevder det var Castro-regimet som tok livet av han fordi han var for fritt-talende, mens andre hevder han døde av skrumplever på grunn av langt framskreden alkoholbruk.

Uansett var han en usedvanlig vokalist som beherska alle cubanske sjangre som bolero, son montuno, mambo og guaracha. Her tar Secada for seg en rekke av Morés store hits og med hjelp av det glitrende storbandet til Charlie Sepulveda så groover det akkurat slik det skal av denne musikken.

De som har hygga seg mye her hjemme med Mambo Compañeros og Hovedøen Social Club, har mye å se fram til her også. Festen blir avslutta med en "duett" med Secada og Beny Moré i "Como Fue" og de har så avgjort funnet hverandre.

Her blir forsåvidt ingen overraska på noen som helst måte - vi blir bare servert cubansk musikk på heftig, om enn ganske glatt, vis. Det holder et godt stykke det.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Jon Secada

....to Beny Moré with Love

BMG/Warner Music

Svorsk samklang

For et år siden møtte vi den svenske visesangeren Robert Vennström og trekkspilleren Heine Bugge på deres første reise. Det var i et vakkert Nils Ferlin-landskap. Nå har de utvida horisonten betraktelig, men det er fortsatt like bra.

Kjemien mellom Heine Bugge og Robert Vennström er av det ekte slaget.

Det var intet mindre enn en stor og hyggelig overraskelse da Ferlin-skiva til Vennström og Bugge dukka opp. Av alle steder på jord hadde de to møttes i landet Bergen og det tok ikke mange gjennomspillinger å begripe at de hadde møtt hverandre på alle slags vis. Vennström var et totalt nytt bekjentskap for meg, mens Bugge hadde tatt turen fra lovende back på Molde til et herlig, totalt originalt og usedvanlig morsomt samarbeid med Polka Bjørn og allerede var godt etablert i flere musikalske landskap.

Vennström & Bugge har på ingen måte ligget på latsida siden de slapp debuten "Till Bergen (med Nils Ferlin)" i fjor og "Till det eviga" blei spilt inn i løpet av to agustdager i fjor - i Bergen, må vite. Denne gangen har Vennström & Bugge tatt for et større spekter av tekstforfattere - 13 i tallet - og med ett unntak er aller svenske. Norge er representert med Claus Frimann som levde fra 1746 til 1829. I tillegg har Vennström også skrevet en sang sjøl - både tekst og melodi, pluss at han har skrevet nye melodier til alle de andre tekstene også.

Robert Vennström er en strålende tekstformidler og løfter fram alle disse "gamle" tekstene på et vis som gjør at de har noe å si oss den dag i dag og i mange år framover. Når han også er en dyktig gitarist og har fått med seg usedvanlig allsidige og fingerrappe Heine Bugge på en viseekskursjon med solide jazzovertoner, så har dette blitt en vakker bekreftelse på at dette samarbeidet har en flott framtid for seg. Det skader heller ikke på noen måte at bassist Ole Amund Gjersvik har tatt med seg den store fela til festen. Flott, varmt, vakkert og inderlig har dette møtet blitt.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Vennström&Bugge

Till det eviga

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Stor på alle vis

Joey DeFrancesco blei oppdaga av Miles Davis som tenåring. Nå er organisten stor på alle mulige vis.

Joey DeFrancesco og bandet hans The People sørger for godt humør.

Joey DeFrancesco har rukket å bli 45 år. Egentlig skulle vi tro han var mye mer - han har vært omtalt "alltid". Årsaken kan nok helt sikkert være at han begynte å spile orgel som 4-åring, spilte Jimmy Smith-sanger året etter og spilte i band med Philly Joe Jones og Hank Mobley som 10-åring. Årsaken til den relativt tidligere starten kan man vel hevde, er at både bestefar Joseph og faren "Papa" John DeFrancesco begge var jazzmusikere - sistnevnte en meget habil organist - og som definitivt ikke la noe i veien for at unge Joey skulle følge i fotspora deres.

Takentet var både åpenbart og voldsomt og som 16-åring skreiv han kontrakt med Columbia Records. Året etter kom debutskiva "All of Me" og Miles Davis plukka han umiddelbart opp både for å bli med i bandet hans på en fem ukers Europa-turné og for å bidra på albumet "Amandla". DeFrancesco blei også så inspirert av Miles at han begynte å spille trompet og det er ikke vanskelig å høre hvem som er forbildet på det hornet for å si det sånn.

Siden har italienskættede DeFrancesco spilt verden rundt stort sett med egne band en rekke ganger, han har gitt ut over 30 album under eget navn og han har spist veldig mye italiensk mat!

Her møter vi han med bandet hans, The People, bestående av trommeslager Jason Brown, tenor- og sopransaksofonist Troy Roberts og gitarist Dan Wilson. Dette er ikke veldig velkjente navn, men uansett er det høykompetente herrer som passer DeFrancescos budskap på et ypperlig vis både kollektivt og solistisk. Det er blant annet noen unis-passasjer her som det nesten holder på å ta fyr av.

Gudfar Quincy Jones, som forresten blir introdusert her som en musikant som har blitt nominert til Grammy 79 ganger som komponist, produsent, artist, filmprodusent, arrangør, dirigent, instrumentalist, tv-produsent, plateselskapssjef, magasingrunnlegger, multimedia-entreprenør og humanist, sier om DeFrancesco at han utvilsomt er den største organisten siden Jimmy Smith. Han legger til at han ikke kjenner til noen andre som har gitt ut over 30 skiver og som låter "ny" hver gang. Mye av grunnen er sjølsagt at DeFrancesco i tillegg til orgelet også benytter andre tangentinstrumenter og trompet og det fører til en totalt original sound.

Musikken her er en blanding av jazz og blues - stort sett egne komposisjoner, men også "innhenta" stoff om "Imagine", "Lift Every Voice and Sing" og Sam Cookes "A Change Is Gonna Come".

Dette swinger og groover noe vederstyggelig sjølsagt og i følge Jones har det med å gjøre at Joey DeFrancesco er et flott menneske også. Det er der alt starter, i følge Q - og han veit hva han snakker om når det gjelder musikk. Joey De Francesco har et hjerte som matcher talentet og da blir det nok en gang heftig og svett musikk av det.

PS I begynnelsen av april blir det mulig å høre denne musikken med dette bandet på Nasjonal Jazzscene i Oslo. Vær der hvis du kan!

PS 2 Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joey DeFrancesco + The People

Project Freedom

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Tradisjonelt og livsfriskt

Magnolla Jazzband har vært i aksjon i 45 år og visittkort nummer 16 forteller oss at de fortsatt er like viktige og livsfriske som noen gang.

Det er absolutt grunn til å smile for herrene i Magnolia Jazzband.

Magnolia Jazzband fra Oslo er kanskje den viktigste bevareren av musikk med røtter i New Orleans-tradisjonen her til lands. Helt siden bandet så lyset for første gang i 1972, har idealene vært de samme og de har aldri veket langt unna på veien fram til i dag. Mye av grunnen har helt sikkert vært at besetninga har vært veldig stabil. Anders Bjørnstad (trompet), Torstein Ellingsen (trommer), Børre Frydenlund (banjo, gitar og vokal), Håkon Gjesvik (piano), Gunnar Gotaas (trombone) og Georg Reiss (klarinett og altsaksofon) har alle vært med lenge, mens skårungen Sebastian Haugen-Markussen (bass) overtok for Per Hobbel i 2011.

Nok en gang viser Magnolia oss solid stilkunnskap og evne til å formidle dette materialet som har sin opprinnelse helt tilbake til 1912!!!! De tøyser ikke med materialet, men tar det sjølsagt på blodig alvor - her er ikke løsneser og andre morsomheter involvert. Både kollektivet og solistene viser oss at dette er musikk meget vel verdt å ta vare på og Magnolia gjør det også på linje med det beste fra utlandet - og vel så det.

Frydenlund og Gotaas er også representert med hver sin originallåt skrevet på 80-tallet og hadde jeg ikke visst det, hadde jeg trodd at det var låter henta fra New Orleans-repertoaret fra 1920/30-tallet.

Magnolia Jazzband overrasker ikke på noen som helst måte - de bare bekrefter at de er et band som tar den tradisjonelle New Orleans-musikken på alvor og de gjør det med kvalitet og inderlighet. Det er bare å glede seg til de neste 45 åra.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Magnolia Jazzband

Old Fashioned Love

MJB/Musikkoperatørene

Skotsk invasjon

Tommy Smith, som vi kjenner godt her hjemme via samarbeidet med Arild Andersen, er på alle vis stjerna i skotsk jazz. Her får vi to nye bevis på det.

Tommy Smith som sjef for sitt eget Tommy Smith Youth Jazz Orchestra.

Mye har vært sagt og skrevet om Tommy Smith (49) - og det med rette. Allerede som tenåring blei hans enorme talent oppdaga hjemme i Edinburgh i Skotland og som 16-åring vant han stipend som førte han til Berklee i Boston. Der danna han han bandet Forward Motion med blant andre vår egen Terje Gewelt på bass. Smith blei raskt også en del av legenden Gary Burtons univers over there. Smith, som spiller både tenor- og sopransaksofon, kunne garantert skapt seg ei stor karriere med USA som base, men han ønska å returnere til Skotland. Der nyter Smith nå en enorm status, også det med rette: i mine ører er han nemlig blant verdens aller beste saksofonister. I tillegg er han også en framifrå pedagog, komponist, arrangør og orkesterleder og her møter vi han i to slike settinger.

I mai 2011 inviterte Smith saksofonkollega Bill Evans, best kjent fra 80-talls bandet til Miles Davis, til å være solist med Scottish National Jazz Orchestra. Anledninga var framføring av det sju satsers storverket "Beauty & the Beast" - komponert og orkestrert av Tommy Smith. Innspillinga, gjort foran et begeistra publikum Dundee og miksa og mastra hos Jan Erik Kongshaug i Oslo, forteller oss både om et meget bra storband, en heftig solist og en komponist/arrangør i verdensklasse. Verket er originalt, virilt og usedvanlig hardtswingende - dette er moderne storbandmusikk av meget høy klasse.

Bill Evans er en perfekt solist med Scottish National Jazz Orchetsra.

Scottish National Jazz Orchestra er et storband på aller øverste hylle.

Smith er tydeligvis en storbandmann på sin hals og han leder også Tommy Smith Youth Jazz Orchestra. Med "Effervescence" forteller de oss klart og tydelig at etterveksten i skotsk jazz er det absolutt ikke noe galt med. Her blir vi servert ni mer eller mindre kjente standardlåter, som "The Way You Look Tonight", "Blues March", "Nefertiti" og Chick Coreas "Bud Powell", stort sett arrangert av Smith.

Bandet låter som ei kule og her finnes det solisttalenter som vi garantert vil få mye glede av i åra som kommer. Dessuten er Tommy Smitt Youth Jazz Orchestra nok et bevis på at Tommy Smith er ei ledestjerne også på dette området.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Bill Evans - Scottish National Jazz Orchestra

Beauty & The Beast

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Tommy Smith Youth Jazz Orchestra

Effervescence

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Helt der oppe

Dag Arnesen er så mye mer enn en ihuga Brann-supporter. Han er nemlig en pianist helt i tetsjiktet - uansett hva slags målestandard man benytter.

Ivar Thormodsæter, Dag Arnesen og Ole Marius Sandberg - vi snakker trio av svært høy byrd.

Helt siden midten av 70-tallet har Dag Arnesen vært med å prege norsk jazzliv. Både som pianist, komponist og bandleder har han vært der oppe og det som har vært aller mest spennende med den nå 66 år unge Dag Syver Arnesen er at man sjelden eller aldri har visst hvor han skulle dukke opp i det jazzikalske landskapet. For et større publikum slo Arnesen gjennom med bandet Ny Bris der han hadde skrevet all musikken og seinere viste samarbeid med giganter som Carla Bley og Joe Henderson at Arnsesen hadde noe å gjøre på aller øverste hylle.

Etter en del år i Oslo, satte Arnesen snuten tilbake til sin egentlige hovedstad - Bergen. Det betyr, sjøl om bergensere tror noe annet, at det ikke er like lett å få den samme oppmerksomheten lenger. For Arnesens del har det heldigvis ikke vært noe stort problem. Både innenlands- og utenlands har han fått mye velfortjent skryt for sitt Norwegian Song-prosjekt der han har tolka både folkemelodier og Edvard Grieg-sanger på sitt høyst personlige vis med sin trio.

Nå har Arnesen tatt turen tilbake en annen del av sin musikalske arv. Her møter vi komponisten, lyrikeren og melodikeren Arnesen i fri utfoldelse i Pentagonrommet i Rekstensamlingene i Bergen - et rom utstyrt med et framifrå Steinway-flygel. Arnesen har skrevet seks av de elleve låtene og i tillegg får vi folkemelodien "Bonden i brylupsgarden", standardlåtene "What Is This Thing Called Love" og "In Your Own Sweet Way", Elvis-låta "Love Me Tender" i en nydelig versjon og Finn Ludts klassiker "Lille måltrost".

Sammen med et perfekt reisefølge i Ole Marius Sandberg på bass og Ivar Thormodsæter på bass, tar Arnesen oss med på ei trioreise så inderlig, personlig, melodisk, lyrisk og varm at det bare er de heftigste superlativene som dekker det hele.

Dag Arnesen sier fra hver gang han kommer med et nytt visittkort at han hører hjemme helt der oppe. Det gjør han så definitivt med "Pentagon Tapes" også.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Dag Arnesen Trio

Pentagon Tapes

Losen Records/MusikkLosen

I galskapens tidsalder

Den amerikanske vokalisten José James har blitt spådd ei stor framtid. Med sitt budskap om kjærlighet i galskapens tidsalder kan han muligens ta et nytt steg i den retning.

José James blir av mange sett på som ei ny vokalstjerne i et sjangerfritt landskap.

José James har rukket å bli 39 år. Siden han debuterte med "The Dreamer" i 2008, har "verden" i stadig større grad blitt oppmerksom på vokalisten som kommer fra Prince´hjemby Minneapolis. Det tror jeg har mye å si for hvem James er musikalsk også - som sin store "mentor" så henter også James hemningsløst fra en rekke kilder. Her er det like mye soul, funk, rhythmn and blues, jazz og hip hop-impulser som det fantes hos Prince og James, som også spiller gitar og synger som Prince gjorde, vil definitivt ikke kalles jazzsanger sjøl om han ofte havner i den kategorien.

Det store gjennombruddet kom i 2010 med "For All We Know" og prisene for årets vokaljazzalbum stod nesten ikø. i 2012 blei James signa av Blue Note. Tre album har det blitt på Blue Note siden den gang der det seineste er det klart mest jazzaktige: "Yesterday I Had the Blues: The Music of Billie Holiday" med assistanse fra Eric Harland, Jason Moran og John Patitucci.

Med "Love in a Time of Madness" tar James en ny u-sving: her er det pop-, soul-, funk og rhythm and blues-James vi fåri stifte bekjentskap med igjen. Her er mye programmert og James får hjelp fra mangt og mye og ballet blir avslutta med en duett med en tidligere favoritt som har vært ganske så fraværende de seineste åra, Oleta Adams - den vakre balladen "I´m Yours" har så avgjort hitpotensial.

José James, som kommer til Oslo om ikke lenge, har så avgjort noe helt eget å fare med med sin varme, empatiske stemme. Om det er nok til å ta det stoooore steget, er jeg likevel i tvil om.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

José James

Love in a Time of Madness

Blue Note/Universal Music

New York-magi

Det skjer veldig mye rundt bassisten Per Mathisen. Nå har det skjedd i New York og det med strålende tonefølge.

Per Mathisen, Utsi Zimring og David Kikoski - vi snakker heftige saker.

Foto: Nikola Zimring

Sandefjords store bass-sønn Per Mathisen legger stadig nye territorier for sine føtter. For et par år siden møtte han den israelske trommeslageren Utsi Zimring i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio for CD-innspillinga "Landing" med det israelske fusionbandet Niogi. Kjemien mellom Mathisen og Zimring var åpenbart av det sjeldne slaget både på det menneskelige og musikalske planet.

De to begynte raskt å snakke sammen om hva og hvordan de skulle utvikle sine relasjoner og etter flere konserter sammen rundt om i Europa og i Israel, begynte de å planlegge innspillinga av denne cd-en - musikken som de begge hadde skrevet, men hver for seg, var klar for sjøsetting.

Begge hadde svært sterke bånd til New York, så det var ikke noen vanskelig avgjørelse å komme ned på hvor skiva skulle spilles inn. Spørsmålet om hvilken tangentmann de ønska å invitere med seg var heller ikke veldig tidkrevende: begge to mener nemlig at David Kikoski er en av de aller hippeste gutta i klassen. Kikoski takka mer enn gjerne ja og 20. og 21. januar i fjor var Systems Two i Brooklyn åstedet for en meny bestående av fire låter hver av Mathisen og Zimring.

Her snakker vi funky jazzmusikk med et herlig driv fra start til mål. Det er bortimot umulig å skjønne at dette er en trio mer eller mindre skapt der og da i studio, men med slike kapasiteter involvert så er det ikke så merkelig likevel. Her er det tydeligvis snakk om både kjemi, empati og musikalsk lekenhet på et høyt nivå og dette grooooooover noe infernalsk hele veien.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Per Mathisen & Utsi Zimring with David Kikoski

New York City Magic

Alessa Records/sounddesign-austria.at

Det grooves

Saksofonisten Kristin Sevaldsen fra Lillehammer forteller oss med sin fjerde soloskive at hun er en musikant som vet hvor hun vil.

Kristin Sevaldsen byr på mye vakker musikk.

Er man ikke bosatt i en av de store byene, er muligheten til å bryte gjennom lydmuren med musikken sin relativt liten. Sjølsagt finnes det unntak som Jan Gunnar Hoff, men det er uansett vanskelig.

Kristin Sevaldsen er heldigvis av typen som ikke gir seg av den grunn. Siden 2007 har hun altså gitt ut fire skiver og etter tre i ganske rask rekkefølge, hadde hun ingen konkrete planer om nummer fire. TNT-gitaristen og studiodriver Ronni Le Tekrø ville det annerledes og inviterte Sevaldsen til studioet sitt for å gjøre ei innspilling med musikanter han gjerne ville høre henne med.

Med en slik invitasjon var Sevaldsen uansett ikke vanskelig å be og hun gikk raskt i gang med låtskriving. Rett over nyttår 2016 var det meste klart og sammen med et kjerneband med legenden Sveinung Hovensjø på elbass, Martin Hystad på trommer, Lars André Kvistum på tangenter og Staffan William-Olsson på gitar, skred sopran- og tenorsaksofonist Sevaldsen til verket. I tillegg har også le Tekrø bidratt med elektronikk på noen spor og Ingvild Andersgaard synger vakkert på "Tired Bird Lullaby".

Musikken henter sin inspirasjon fra jazz, ambient, pop, Nordic noir og sikkert en hel del annet. Kristin Sevaldsen lager vakker musikk det groover av, sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin Sevaldsen

Wiser

d´Label Records/MusikkLosen

For en musikant!

Den svenske, men også litt norske, gitargiganten Georg "Jojje" Wadenius har runda 70. Det har Norrbotten Big Band markert med en praktutgivelse - med Wadenius som hovedsolist. Det er bare rett og rimelig.

Georg "Jojje" Wadenius med en livsbejaenhet av de sjeldne.

Helt siden seint 60-tall har Georg "Jojje" Wadenius vært der med sin helt spesielle gitarsignatur. Uansett hvilken rolle han har bekledd, det være seg med musikk for barn, i band som Made in Sweden, med Pugh Rogefeldt, i USA med Blood, Sweat & Tears, Aretha Franklin, Luther Vandross, Steely Dan eller i TV-programmet Saturday Night Live, har Wadenius satt sitt helt spesielle bumerke på musikken. Han er en totalt sjangerfri musikant som befinner seg vel omtrent hvor som helst både som tidligere bassist, sanger og ikke minst som urgroovy gitarist. Kjærligheten har vært så god med både han og oss at han har vært bosatt i Norge i en årrekke nå, men fortsatt er det svenskene som benytter seg mest av hans fantastiske talent.

Norrbotten Big Band hyller Wadenius slik en sånn musikant skal hylles.

I forlengelsen av Wadenius´ 70-års dag i 2015 inviterte Norrbotten Big Band, under ledelse av den utmerkede saksofonisten Joakim Milder, åtte komponister til å skrive storbandmusikk til en konsert som skulle hylle den store musikanten og det inderlige og empatiske mennesket Georg Wadenius - Jojje blant venner og vel så det. Den 5. og 7. mars i fjor blei musikk av Peter Daanemo, Maggi Olin, Anne Mette Iversen, Helge Albin, vår egen Geir Lysne, Milder, Johan Lindström og Monica Dominique, framført i Kulturens hus i Luleå - på hjemmebanen til Norrbotten Big Band.

Vi møter et profesjonelt storband av meget høy kvalitet og med de utmerkede låtene, som på hvert sitt vis løfter fram Wadenius - som om det skulle være nødvendig, samla på en dobbelt-CD, tar de oss med på en feststund av de sjeldne. De åtte komponistene har sjølsagt hver sin personlige signatur og de skriver alle sammen en liten tekst i coverheftet om hvordan de har tenkt - fellesnevneren er at det swinger noe infernalsk. Bandet har også en rekke meget dyktige solister, men det er far sjøl - Jojje Wadenius - som får anledning til å skinne her og du verden som han gjør det. For et varmt og empatisk gitarspill vi får være med på her! Festen blir avslutta med Wadenius´ egen "Snakes in a Hole" der han også synger.

De som fortsatt ikke har oppdaga hvilken enorm kapasitet vi har her midt blant oss, får en ny anledning til å finne ut av det her. Georg "Jojje" Wadenius er en av de virkelig store!

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Norrbotten Big Band Featuring Georg "Jojje" Wadenius

Jojje Wadenius (70)

Prophone/Naxos Norway

Over mange grenser

Med utgangspunkt i Kongsberg, Åndalsnes og Tsjekkia har trioen KIAP kommet sammen og skapt noe de er helt aleine om.

KIAP med Magnus Sefaniassen Eide, Michal Wróblweski og Magnus Jønnum Grimnes staker ut sin egen kurs.

Med såpass vidt forskjellige geografiske utgangspunkt, blei Musikkhøgskolen i Oslo årsaken til at trommeslager Magnus Sefaniassen Eide fra jazzmetropolen Åndalsnes, gitarist Magnus Jønnum Grimnes fra festivalbyen Kongsberg og altsaksofonist Michael Wróblewski, fant sammen på alle slags vis. Alle er bosatt i hovedstaden og en av flere fellesnevnere er altså det bassløse samfunnet KIAP - som betyr stønne, vræle eller noe i den dur på et fremmedlandsk språk.

Her får vi være med på KIAPs debut-CD, nummer to er allerede spilt inn, og både bandet og musikken er nok et eksempel på at høyskole/universitetsinstitusjonene her er til lands er smeltedigler og utklekkingssteder for musikere, band og et kreativt mangfold som er bortimot unikt.

Det KIAP, med tre sjangerfrie og usedvanlig søkende og dyktige unge herrer, gir oss, er høyenergisk musikk med røtter i både jazz, rock, metal og med klare spor til filosofien til en stilskaper som John Zorn. Jønnum Grimnes og Wróblewski har skrevet alle låtene hver for seg, med ett unntak og da har de samarbeida om åpningslåta "Vitamins".

Og vitamininnsprøyting har så definitivt KIAP - både bandet og skiva blitt. Intensiteten, energien, lytteevnen, musikaliteten og empatien er hørbar hele veien og når ti låter blir servert på vel en halvtime, så skjønner man raskt at her blir ikke mye tid skusla bort på tant og fjas.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

KIAP

KIAP

Hevhetia/kiaptrio.com

Herlige reiser og møter

Livet består av tilfeldigheter og noen er viktigere enn andre. Møtet mellom vokalisten Marit Sandvik fra Tromsø og trommeslageren Maurizio Picchiò fra Foligno i Italia er av det viktige og vakre slaget.

Maurizio Picchiò og Marit Sandvik ved Polarsirkelen.

Sommeren 2014 inviterte saksofonisten Helge Sveen Marit Sandvik og hennes gitarspillende mann Øystein Norvoll til et musikalsk møte i Spoleto i Italia. Trommeslager for anledninga var Maurizio Picchiò. Kjemien var umiddelbart både tilstede og sterk og snøballen begynte å rulle - sjøl om det var varmt! Ideen om et skiveprosjekt basert på Sandviks musikk blei født mer eller mindre der og da.

Noen få måneder seinere tok Sandvik med seg en bunke musikk og pianisten Eivind Valnes og satte seg på flyet til Roma der Picchiò hadde samla et kremlag bestående av Fabrizio Bosso på trompet, Maurizio Giammarco på tenorsaksofon og Raffaelo Pareti på bass - meget velmeritterte musikanter som likevel er ganske så ukjente her hjemme, men som holder skyhøy standard.

Hele bandet på Norgesturné på nyåret.

Med seg i bagasjen hadde Harstad-fødte, men Tromsø-bosatte Sandvik (60) ei bunke med flotte låter - hun har skrevet det aller meste av både tekster og melodier og enkelte av arrangementene, men med litt assistanse fra herrer som Tom Harrell og Jørn Øien. For å si det sånn: de to sistnevnte befinner seg i utmerket selskap her.

Hadde Sandvik, med masse varme og en herlig og unik signatur på stemma si, bodd lenger sør i landet eller nærmere en jazzmetropol, hadde hun garantert hatt et større navn enn hun har. Slik er det med den saken, men det uansett å håpe etter at "Travel" har kommet ut både her hjemme og i Italia, at Marit Sandvik får mye mer oppmerksomhet enn det som har kommet hennes vei så langt. Norgesturneen bandet la ut på på nyåret var en solid bekreftelse på at hun har veldig mye å fare med.

Hennes fine, småfilosoferende tekster og vakre melodier, med et fundament i musikk fra 60-tallet og USA, blir dandert i alle slags tempi og Sandvik, og hennes nye venner, fikser det på et framifrå vis. Hun scatter også på en måte som forteller oss at hun har kontroll på det meste av jazzhistoria. Reiser og påfølgende møter fører ofte gode ting med seg - "Travel" er et strålende eksempel på det.

Fra heimen i Tromsø er datter Dagny kanskje på vei mot det store popgjennombruddet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Mor Marit fortjener også et skikkelig gjennombrudd.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Marit Sandvik - Maurizio Picchiò

Travel

Alfa Music/MusikkLosen

Fra Berlin til Oslo

Den tyske pianisten Julia Hülsmann tok i september i fjor med seg trioen sin til Oslo. Det blei det vakker musikk av.

Julia Hülsmann i front for en flott trio.

Foto: Arne Reimer

Berlin er en de største kulturelle smeltediglene på kloden. Der er det bosatt musikanter og kunstnere fra hele verden og der skjer det ustanselig mye spennende. En av dem som har flytta dit er den knapt 50 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Julia Hülsmann. Når så et av verdens beste platestudioer, med sjefen Jan Erik Kongshaug i samme klasse, befinner seg i Oslo og de to "enhetene" møtes, så er relativt mange forutsetninger tilstede for at musikken kommer til å låte bra. Det gjør den da også.

Hülsmann, som blant annet har samarbeida med vår egen Rebekka Bakken, vender stadig tilbake til trioformatet - dette er hennes tredje trioskive på ECM. Med seg har hun nok en gang Heinrich Köbberling på trommer og Marc Muellbauer på bass - usedvanlig empatiske herrer som sammen med Hülsmann utgjør en meget samspilt trio.

Hülsmann og Köbberling har skrevet mesteparten av materialet til "Sooner and Later" - unntakene er en melodi de "fant" på turné i Kirgisistan samt Radioheads "All I Need" ("alle" jazzband må tydeligvis spille Radiohead om dagen). Det meste utspiller seg i medium tempo og Hülsmann viser oss hele veien at hun er en pianolyriker av høy byrd.

På mange måter svever Bill Evans og hans trioestetikk over Julia Hülsmann Trio også. Med det mener jeg at alle i trioen framstår som likeverdige - her har ingen noen tradisjonell komprolle. "Sooner and Later" har blitt nok en bekreftelse på at Julia Hülsmann Trio hører hjemme i formatets elitedivisjon.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Julia Hülsmann Trio

Soner and Later

ECM/Grappa/Musikkoperatørene