hits

mars 2018

Musikken og livet

Pianisten Michael Bloch har fulgt opp sin fine triodebut med en enda mer personlig og vakker tilstandsrapport.

Michael Bloch sammen med Frode Berg og Anders Thorén skuer inn i framtida.

Foto: Pierluca Taranta

Michael Bloch, som nå nærmer seg midten av 40-åra, har hatt ei noe spesiell karriere. Først var han pianist, så blei han saksofonist, deretter sjukepleier - nå er han i alle fall pianist igjen. Det skal vi alle være veldig glad for.

Denne trioen, med Frode Berg på bass og Anders Thorén på trommer, så dagens lys i 2014. Året etter skiveduterte de med "First Light". Den bestod av ni Bloch-komposisjoner pluss standardlåta "Emily".

Den samme oppskrifta er fulgt her også: Bloch har skrevet alt bortsett fra "I Hear a Rhapsody". Det som i stadig større grad preger trioens uttrykk er et groove- og melodibasert fundament - bebopen har fått hvile for å si det sånn.

Bloch& Co hever sjøl at både klassisk musikk og pop er inspirasjonskilder til musikken trioen har unnfanga der de er nå. Det er det mulig å være enig i. Dette er nemlig musikk så lett, men samtidig så djup og inderlig at musikkelskere fra alle sjangre kan finne glede og varme i dette uttrykket.

Michael Bloch Trio består av utmerkede instrumentalister som over tid har funnet fram til et eget språk - et eget uttrykk. Da har de kommet langt og det er jo det livssirkelen handler om på sett og vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Bloch Trio

Circular Changes

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Sinnes vakre drømmer

Danske Sinne Eeg er en jazzvokalist som har noe i verdenstoppen å gjøre både med standardmateriale og nå også med egne sanger.

Sinne Eeg er en vokalist og formidler på svært høyt nivå.

Jeg har hatt gleden av å følge Sinne Eeg (40) noen år nå, men bedre og mer personlig enn vi møter henne på «Dreams» har jeg aldri hørt henne. Helt siden debuten i 2003 har det vært åpenbart, i begynelsen for et lite, ganske så lokalt publikum, at Eeg var i besittelse av et langt framskredent talent.

Mitt første måte var med "Don´t Be So Blue" i 2010 som blei fulgt opp av "Face the Music" i 2014. Hele tida var det ei tydelig utvikling av Eegs talent - personligheten har blitt tydeligere album for album.

Samtidig som Eeg har fortalt oss at hun har et inderlig forhold til store deler av jazzens standardstoff, har hun også i stadig større grad vokst fram som låtskriver sjøl også. Det får vi en rekke flotte eksempler på her og for meg er høydepunktene på det området åpningssporet "The Bitter End" og den sterke og meget tydelige "Aleppo".

Når så denne delen av Eeg, som synger på perfekt engelsk med en ditto diksjon, er miksa med standardlåter som "What Is Thing Called Love", "Falling in Love with Love" og "Anything Goes", så har dette blitt et visittkort fra Eeg som ytterligere etablerer henne blant de beste fra sin generasjon.

Det musikalske reisefølget Eeg har med seg, er også av typen drøm som har gått i oppfyllelse. Pianisten Jacob Christoffersen og den amerikanske gitaristen Larry Koonse har vært med henne lenge, mens trommeslageren Joey Baron og bassisten Scott Colley, henta fra den øverste amerikanske hylla, har blitt akkurat det kremlaget Eeg så/hørte for seg. Vakkert og stilriktig fra start til mål.

Sinne Eeg har vært stor i Danmark og dalstrøka rundt en god del år allerede. Nå er hun definitivt klar for større og flere scener hvor det enn skulle være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sinne Eeg

Dreams

Stunt Records/MusikkLosen

Beintøft!

Svært overraskende stakk Hegge av med Spellemannprisen for debutskiva si. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.

Hegge - bandet sitt det!

Uten at jeg sitter på denne fulle oversikten, så er det i alle fall sjelden at en debutant vinner en av de høysthengende prisene i norsk musikkliv i alle fall i jazzkategorien. Men så er Hegge en sjelden organisme også da - på så mange vis.

Bjørn Marius Hegge (30) fra Stjørdalen litt nord for Trondheim, var egentlig gitarist. Han gjorde et tappert forsøk på å komme seg inn på jazzlinja der oppe hos Rosenborg, men lykkes ikke. Da tenkte unge Hegge like godt at han kunne skifte instrument og prøve på nytt. Et år og tre måneder etter at han begynte å spille bass kom han inn - en utrolig prestasjon i seg sjøl.

Nå er han ferdig med sin formelle utdannelse og for to år siden inviterte han med seg trommeslager Håkon Mjåset Johansen, saksofonistene Jonas Kullhammar, fra Sverige, og Martin Myhre Olsen og pianist Vigleik Storaas og kollektivet Hegge var raskt et faktum.

Med sju låter alle skrevet av sjefen, servert i alle herrens tempi, tar dette kremlaget oss med på ei akustisk reise med utgangspunkt i bebopens rike og med tydelige referanser til både souljazz a la Cannonball Adderley, trøkket til Charles Mingus og originaliteten til Ornette Coleman, men alt anno i dag.

Hegge har på sett og vis gått motstrøms med dette uttrykket og akkurat derfor er det så hyggelig at det har blitt så himmelstormende bra og at de har fått en bit av den anerkjennelsen de fortjener.

Alle leverer sjølsagt på øverste hylle her og spesielt morsomt er det å høre de to saksofonistene utfyller og utfordrer hverandre - en gang til og med med fire saksofoner samtidig. Både Hegge og Bjørn Marius Hegge er organismer det skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hegge

Vi är ledsna men du får inte längre vara barn

Particular Recordings/Musikkoperatørene

Seal goes jazz

Det virker som «alle» rock/soul-vokalister før eller seinere bare må lage et jazzalbum. Nå har også Seal funnet ut at tida var inne.

Seal prøver seg på jazzens standardrepertoar.

Seal (55) har solgt mer enn 20 millioner skiver siden han slo gjennom på slutten av 80-tallet. Han er enkelt og greit ei stjerne i superklassen. Til tross for at han har fått gjøre veldig mye av det han har hatt lyst til, så hevder han sjøl at å få gjøre "Standards" er den virkelig store drømmen som har gått i oppfyllelse.

Her har nemlig Seal, som sikkert reagerer hvis noen sier Henry Olusegun Adeola Samuel til han også, fått muligheten til å gå i studio å gjøre noen av de sangene som har fulgt han gjennom hele livet og ikke i hvilke som helst studioer heller!

Turen gikk nemlig til Capitol og United-studioene i Los Angeles der både Nat "King" Cole og Frank Sinatra gjorde mange av sine klassiske innspillinger, og ikke nok med det: mange av musikantene som satt i studio med de nevnte ikonene er også med sammen med Seal!

Trommeslager Gregg Field, bassistene Kevin Axt og Chuck Berghofer, pianistene Randy Walden og Shelly Berg og gitaristen Dean Parks danner fundamentene og i tillegg kommer det sjølsagt både storband, strykere og bakgrunnsvokalister som passer som hånd i hanske til de hele tida stilsikre arrangementene til Chris Walden.

Her blir vi servert et dusin låter med "Luck Be a Lady", "Autumn Leaves", "Love for Sale", "My Funny Valentine" - alle må tydeligvis innom den før de gir seg, "Smile" - som Seal synes er verdens beste låt og "It Was a Very Good Year" i spissen.

Seal er ingen stor jazzsanger, men hans personlige stemme og uttrykk kler likevel dette materialet på et fint vis. Han sier at i stor grad så er det sangene som synger han i dette tilfellet og ikke motsatt som det er til vanlig. Verden hadde helt sikkert greid seg uten disse versjonene, men de skader på ingen måte heller - tvert i mot!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seal

Standards

Decca/Virgin/Universal Music

Over og under Broen

Broen har over tid fortalt oss at de er et sjangersprengende pop/rockeband som henter impulser fra «hele verden».

Broen - noe helt for seg sjøl på alle vis.

Broen er nok et eksempel på at den oppvoksende slekt er stadig mindre opptatt av sjangre og båser. Herlig!

Nå har det seg slik at det tok sin tid før mine og Broens veier skulle krysse hverandre. Mitt første med dem live var under Bodø Jazz Open tidligere i år og det tok kun kort tid å begripe at dette er et kollektiv med noe helt eget på hjertet og sinnet.

Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med bandets andreskive, har jeg fått bekrefta alt som blei servert fra scena i Bodø: et urenergisk band som sier de henter hemningsløst fra britpop, hip hop, syrepunk, Paul Simon, spoken word og vestafrikansk rytmikk. Skjønner?????

Innbyggerne i dette spesielle universet kommer fra generasjonen med velutdanna musikanter alle utstyrt med et vidsyn som vi ikke skal mange år tilbake for å være bombesikker på at ikke var mulig. Skotta var vanntette - var du jazzmsiker, så var du det og var du rockemusikker, så var du det. Basta! Slik er det heldigvis ikke lenger og godt er det.

Med Lars Ove Stene Fossheim på gitar med urheftige riff, energibomba Hans Hulbækmo på trommer - du verden som han driver toget framover live, Anja Lauvdal med et lydarsenal av de sjeldne i fingetuppene med sine tangenter, Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og ikke minst Marianna Sangita Angeletaki Røe som et vokalt fyrverkeri, blir Broen noe helt for seg sjøl.

Broen er altså et univers som heldigvis ikke kan sammneliknes med noe annet. Det er tøft, det er energisk og det er annerledes. Heftige saker"

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Broen

I ♥ Art

Su Tissue/Musikkoperatørene

Tøffe saker

Det er ikke hver dag Sveits står på jazzkartet her hjemme. Trio Heinz Herbert baner vei og gjør det med noe helt eget.

Trio Heinz Herbert - ikke noe danseband akkurat.

Bandnavnet Trio Heinz Herbert høres ut som navnet på et kleint danseband, men det er det altså ikke - så langt der i fra!

Brødrene Dominic og Ramon Landolt, på henholdsvis gitar og effekter og synth, samples og piano og Mario Hänni på trommer og effekter, er alle i begynnelsen av 30-åra. De tre møttes som jazzstudenter i Luzern, men har etterhvert flytta på seg og bosatt seg i Zürich.

Helt siden det første møtet har de tre forska seg fram til et helt eget uttrykk og spesielt etter at Ramon kom hjem etter et lengre studieopphold i New York, har Kurzweil K2600-synthen fått ei stadig mer sentral rolle.

Trio Heinz Herbert har sin helt egen metode å jobbe fram musikk på. Ved en rekke anledninger har de satt av ei uke til en slags åpen workshop der andre artister og publikum har vært invitert og musikken har oppstått organisk. Rom blir skapt, impulser blir henta fram og integrert og nye musikalske univers blir unnfanga.

De unge herrene har et vell av impulser å hente fra: minimalisme, industriell musikk/støy, krautrock og ambient, jazz og impro er noe av det som finnes inne i brygget vi blir servert på denne konserten som fant sted på festivalen i Willisau i Sveits høsten 2016.

Lydlandskapet er hele tida åpent og fritt, men samtidig - eller fra tid til annen - også veldig groovy og usedvanlig funky. Dette er tre åpne og frisinnede musikanter som lytter hemningsløst på og til hverandre og som nå bruker en ombygd silo i Zürich som laboratorium!

Musikkelskere med åpne ører og sinn som føler seg mest hjemme i rock- eller jazzveredenen, vil finne mye nytt og spennende å hygge seg med på denne konserten med Trio Heinz Herbert. Et svært hyggelig møte - det mente åpenbart det enstuastiske publikummet i Willisau også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio Heinz Herbert

The Willisau Concert

Intakt Records/Naxos Norway

De beste historiene

Etter 27 år er Vamp fortsatt blant de aller beste musikalske historiefortellerne og formidlerne her til lands.

Vamp anno 2018 - bedre enn noen gang.

Det virker som om det er ingenting som biter på Vamp. Logisk sett ville tapet av profilerte vokalister bety noe nært slutten for de fleste band, men for Vamps del har en rekke bytter bare forsterka inntrykket av at Vamp er så mye større enn den enkelte.

Med "La la la" er altså studioalbum nummer elleve i boks. I tillegg har det blitt tre livealbum, to best of pluss dvder og bøker - Vamp er med andre ord blant de aller mest produktive norske band gjennom alle tider. Og det gjelder så definitivt ikke bare kvantitativt - i mine ører låter Vamp bedre enn noensinne.

I løpet av denne knappe halvtimen gir de oss ni nye låter der de har fått tekster fra Helge Torvund, Knut Ødegård, Lars Saabye Christensen, Ingvar Hovland og Arnt Birkedal - vi snakker ikke lyrikere fra B-laget akkurat. Tre av låtene er skrevet av enten Jan Toft, som er tilbake som vokalist, og sjefen sjøl, Øyvind Staveland, men de to nevnte og Odin Staveland har skrevet låtene.

Det låter som det alltid har gjort - vampsk! De har alltid hatt en egenart i uttrykket sitt og den tidløse "tonen" har de beholdt og som historiefortellere er de noe helt for seg sjøl.

Det er så godt å kjenne på at noe så ekte som Vamp og historiene deres fortsatt har livets rett og vel så det. Det er viktigere enn noen gang at slike "organismer" får anledning til å fortelle de gode og viktige historiene. Det ekte trengs mer enn noensinne!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vamp

La la la

Vitamin/Universal Music

Antihelter fra Junaiten

Kneebody er et band fra den amerikanske vestkysten som har gått sine egne veier helt siden begynnelsen på 2000-tallet.

Kneebody byr på noe originalt og ganske så uamerikansk.

Kneebody kommer fra Los Angeles og har vært og er et fusionband på helt egne premisser. Allerede på slutten av 90-tallet møttes tangentist Adam Benjamin, trompeter Shane Endsley, bassist og gitarist Kaveh Rastegar og saksofonist Ben Wendel som studenter ved Eastman School of Music. Benjamin møtte litt seinere trommeslager Nate Wood og alle flytta etterhvert til Los Angeles. Kneebody blei raskt en realitet og bandet hadde ukentlige jobber på to klubber i LA.

I 2005 kom bandets første cd og med "Anti-Hero" har det blitt 10 utgivelser til sammen, inkludert tre liveskiver.

Besetninga har, i motsetning til nesten alle andre band som har eksistert så lenge, vært konstant helt siden starten og det er det så avgjort mulig å høre også. Mer samspilt band enn Kneebody finner man ikke på bygdene nå til dags og det låter tøffere enn jeg kan huske, sjøl om jeg ikke har fått med meg alt bandet har foretatt seg.

Hvordan skal man så beskrive Kneebodys musikk? Jovisst er det fusion, men langt fra den glatte varianten som andre på den amerikanske vestkysten er kjent for. Musikken er vanskelig å båssette, heldigvis, men hvis vi sier at der er miks av sjangre som elektro-pop, punk-rock og hip-hop og jazz med improvisasjon fra langt framskredne solister, så er vi i alle fall et stykke på vei. Det er annerledes, det er tøft og det er veldig bra - holder ei stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kneebody

Anti-Hero

Motéma Music/Naxos Norway

Trioen sin det!

Maestro Arild Andersen, som Tommy Smith kaller sjefen, har sammen med Paolo Vinaccia en trio på aller øverste hylle. Her følger nok et bevis på det.

All grunn til å smile for Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia.

De som har fulgt mine skriverier ei stund, vil ikke bli det minste overraska over at jeg er begeistra over det Arild Andersen & Co bringer til bordet. Slik er det denne gangen også.

Denne trioen, med i mine ører en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, Paolo Vinaccia som befinner seg i det samme sjiktet og sjefen sjøl, med ei utstråling, en varme, en tyngde og inderlighet i uttrykket sitt han er helt aleine om på Tellus i alle fall, har i godt og vel et tiår utvikla landskapene sine til noe ingen andre band er i nærheten av.

Her møter vi dem live i Østerrike en høstdag i 2016 og, siden jeg har til gode å høre trioen ha en dårlig dag, blir det ikke overaskende veldig bra denne kvelden også - og publikum er hørbart enige med meg.

Alle seks låtene, som tar oss gjennom alt fra vakre ballader til fullt øs pøs, er ført i pennen av Andersen og flere, som "Mira" og "Inhouse" kjenner vi godt fra før. Uansett er det godt å være i disse låtenes og denne trioens selskap for her er det så mye livsbejaenhet, empati og musisering på høyt nivå at det motsatte ville være noe i nærheten av uforskammet.

Jeg har altså ikke gått lei denne organismen på noe slags vis ennå. Den voldsomme fornyelsen er ikke påtakelig, men det greier jeg meg godt uten - i dette tilfellet. Det er nemlig bare så forbanna godt å være sammen med herrene Andersen, Smith og Vinaccia og musikken de skaper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Arild Andersen

In-House Science

ECM/Naxos Norway

Det groovez kraftig!

Nede hos Margrethe i København har musikanter fra tre land funnet sammen i et groovende og hett jazzcubansk landskap.

Blanco y Negro - varmt og godt.

København har vært en kulturell smeltedigel i en årrekke. Heldigvis er det fortsatt slik. Med cubanerne Eliel Lazo på perkusjon og vokal, Abel Marcel på piano og Yasser Morejón på bass, svenske Karl-Martin Almqvist på saksofoner og danske Jonas Johansen på trommer og perkusjon, får vi et nytt og strålende eksempel på at musikk er et språk som absolutt ikke kjenner noen grenser.

Svenske Almqvist og danske Johansen har jeg støtt på i en rekke sammenhenger - begge enten er eller har vært tilknytta Danish Radio Big Band blant annet. De tre cubanerne derimot, Marcel er bosatt i Nederland mens de to andre residerer København, er helt nye bekjentskap for meg.

La oss like godt starte med de sistnevnte først. Det kommer ikke som noen overraskelse at nivået er skyhøyt på cubanske musikanter som tar sjansen på å etablere seg i Europa. De vet at konkurransen er knivskarp og at de må levere helt der oppe. Det gjør så avgjort disse tre. De har, som de fleste av sine musikalske landsmenn vi har hørt, en skolert bakgrunn der både både folkemusikk, klassisk musikk og jazz er viktige ingredienser.

I Almqvist og Johansen har de møtt skandinaviske åndsbrødre - også de på øverste hylle. Musikken, som befinner seg i det cubanske grenselandet mellom heftige og spennende rytmer og et straight jazzutrrykk, er skrevet av alle medlemmene av kvintetten. Uten unntak swinger og groover det noe vederstyggelig fra start til mål.

Noe forteller meg at Blanco y Negro er et urheftig liveband. Inntil det er mulig å få verifisert, er det så avgjort mulig å hygge seg med "Timbero" i tida som kommer.

Blanco y Negro

Timbero

Stunt Records/MusikkLosen

Hoems mesterskap

Med «Liv andre har levd» har Edvard Hoem gitt oss et nytt kapittel i sin fantastiske familiekrønike.

Edvard Arnt Hoem har gitt oss nok et mesterverk.

Edvard Hoem har med denne romanen (kanskje) fullført si fantastiske litterære og personlige reise på leiting etter seg sjøl - og så mye mer. Reisa starta med "Slåttekar i himmelen" i 2014 som blei fulgt av "Bror din på prærien" året etter og "Land ingen har sett" i 2016.

Denne gangen tar Hoem oss med til livet på nybrottslandet i Canada der slekta hans, med Eilert Knudtson og familien hans i spissen, bygger og slit seg opp i ganske så tunge tider over there. Vi får også bli med Eilert hjem til Molde, Hoem og Norge når han setter sin fot på norsk jord for første gang på 34 år

Hoems mesterskap ligger i at han samtidig som han på et flott vis forteller sin egen familiekrønike, også beskriver samfunnsutviklinga på begge sider av dammen. Vi blir veldig godt kjent med en rekke av hans slektninger på begge sider av Atlanterhavet og det må ligge en fantastisk research til grunn for disse portrettene.

Hoem har også besøkt områdene og etterkommerne en rekke ganger og intervjuet mange relevante personer og besøkt institusjoner som spiller ei viktig rolle i reisa frem mot vår tid. Det aller meste er basert på fakta, men noen steder har Hoem lagt sammen to og fire der faktagrunnlaget ikke har vært tilstrekkelig. Også det har han gjort med finfølelse og det glir naturlig inn i helheten.

Vi får bli med Eilert på nok ei reise tilbake til gamlelandet før det innholdsrike livet hans ebber ut. På det tidspunktet er Edvard Arnt, som han heter, fortsatt en liten gutt og han blir en naturlig del av historia fra ei epoke han har klare minner fra.

På mange vis er dette et livshjul eller sirkel som nå er slutta. Det har vært en sann fryd å få være med Hoem på reisa og, sjøl om han på sett og vis er i mål, så er det mulig å skrive fortsettelsen fram til vår egen tid også. Jeg hadde i tilfelle vært svært lett å be.

PS Siden jeg er født og oppvokst omtrent akkurat der Hoems slekt bodde i Molde, så får denne krøniken også en ekstra dimensjon for meg siden jeg kjenner igjen både steder og ikke minst personer.

Edvard Hoem

Liv andre har levd

Forlaget Oktober

Vakre Nordfjord

I den norsk/skotske tradisjonsmusikkgruppa Boreas og i det store og unike jazzbandet FriEnsemblet har jeg truffet på felespilleren Britt Pernille Frøholm.

Britt Pernille Frøholm - fela ho let so vent!

Det har fortalt meg at den 39 år unge felemesteren fra Nordfjord er både en uhyre dyktig, men også svært så allsidig musikant. Nå dukker hun opp på egen hånd og understreker ytterligere alt jeg har tenkt om henne.

Britt Pernille Frøholm tar oss med hjem til sitt Nordfjord. Der er det noe som sier meg at det må være vakkert. Årsaken er egentlig såre enkel: Frøholms tolkninger av 15 slåtter fra områdene rundt den flotte fjorden, og det betyr musikk med store variasjoner fra innerst til ytterst i fjorden, er alle så vakre, sterke, inderlige og personlige, at sjøl en amatør udi folkemusikkfaget lett lar seg rive med og begeistre.

Nok en gang lener jeg meg på Duke Ellingtons postulat om at det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. Her blir vi invitert inn i landskap som hører hjemme i kategori én og Frøholm har evnen til å få oss til å sitte ytterst på stolkanten - hun har evnen til å trollbinde lytteren og få oss til å innse/høre at denne musikken er både vakker, sterk og viktig å ta vare på.

Britt Pernille Frøholm spiller både tradisjonell fele og hardingfele her. Hun gjør begge deler like bra - som med alt annet jeg har hørt henne. Jeg kjenner jeg må til Nordfjord en gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Britt Pernille Frøholm

Nordfjord

Mere Records/Musikkoperatørene

Tonen!

Det å være mottaker av ny musikk med Mathias Eick, er nesten ensbetydende med en skjønnhetsgaranti.

Mathias Eick og trompeten - hvilken kombinasjon!

Foto: Colin Eick

Bare jeg hører navnet Mathias Eick nevnt, så tenker jeg på den vidunderlige tonen han har vært eier av siden jeg hørte han for første gang.

Mathias Eick er til tross for "bare" 38 år her på Tellus, allerede en svært erfaren musikant. Årsaken er at han har vært musiker helt siden før han hadde lært seg den lille gangetabellen. Slik er det når man er født og oppvokst i et godt over gjennomsnittet musikalsk hjem i jazzmetropolen Hof i Vestfold.

Nå er Eick klar med sin fjerde soloskive på det meget velrennomerte tyske selskapet ECM - selskapet som har husa "alle" fra Andersen, Garbarek og Rypdal til Keith Jarrett. Det mer enn antyder hvilken anseelse Eick nyter og det er meget velfortjent.

Eick er en melodiker og estetiker av rang. Han søker, og finner, det vakre uten at det blir søtt av den grunn. Titlene forteller oss hvor opptatt Eick er av familie, mennesker, steder og årstider - alt dette er grunnlaget for de nydelige låtene og stemningene han og bandet hans nok en gang har skapt.

Når han så har med seg elbassist Audun Erlien, trommeduoen Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken, pianist Andreas Ulvo og fiolinist Håkon Aase, så betyr det at Eick nok en gang har valgt på øverste hylle blant ypperlige og empatiske musikanter. Jeg lar meg spesielt begeistre av det nye stjerneskuddet Håkon Aase - hvilken uttrykksfull fiolinist!

Om det er med den vidunderlige trompettonen eller med stemma - som han kler musikken ordløst med ved flere anledninger - så fortsetter Mathias Eick bare si herlige reise mot seg sjøl og sitt uhyre personlige uttrykk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathias Eick

Ravensburg

ECM/Naxos Norway

Over alle grenser

Musikken felemannen Nils Økland skaper fører til Spellemannpris. Det er til å forstå - og vel så det.

Nils Økland Band - en helt egen organisme.

Du verden så beroligende. Du verden så vakkert. Det var mine to første reaksjoner etter at Nils Økland Bands "Lysning" hadde inntatt heimen. Nils Økland, med sine tre forskjellige feler som skaper helt forskjellige stemninger på de ni spora som sjefen har skapt grunnlaget for, men som bandet har vært med å utvikle til det de har blitt, beveger seg i musikalske landskap han er helt aleine om. Han har enkelt og greit skapt sin egen sjanger.

Økland har befunnet seg i verdener med utgangspunkt i alt fra rock, folkemusikk, barokkmusikk, fri improvisasjon og jazz. Dette har han tatt med seg videre i sin stadige søken etter sitt eget uttrykk og om han har funnet det!

I mine ører er det folkemusikken og jazzen som er de mest fremtredende kildene her. Det er en søken, en åpenhet, en ekthet og en skjørhet i dette uttrykket og denne musikken som gjør at man blir sittende ytterst på stolen - redd for å gå glipp av den minste detalj. Her er nemlig alt like viktig - alt er biter av en musikalsk vev så unik og personlig som vel tenkelig.

Økland har med seg akkurat det samme bandet som på "Kjølvatn" som kom på ECM i 2014. Det vil si Sigbjørn Apeland på harmonium - også kjent som trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar. Her snakker vi øverste hylle fra forskjellige sjangre og de fem kan hverandre og intensjonene til musikken så godt at "Lysning" har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nils Økland Band

Lysning

HUBRO/Musikkoperatørene

Fine reiser

Det er ikke bare Herrens veier som er uransakelige. Et eksempel er trommeslageren Giampaolo Scatozza. Her spiller en vokalist fra Grimstad ei sentral rolle.

Giampaolo Scatozza er en melodisk trommeslager.

46 år unge Giampaolo Scatozza fra Italia er en verdensborger på sett og vis. Det er nok ikke umulig at det er bakgrunnen for platetittelen "Travels".

Dette med uransakelighet trenger en liten forklaring. Det har seg nemlig slik at i Roma befinner det seg en vokalist som heter Nina Pedersen. Hun kommer opprinnelig fra vakre Grimstad, men har nå vært bosatt i den evige stad i mange år. Der har hun etablert seg som jazzvokalist på høyt nivå. De seinere åra det kommet ut to plater med Pedersen på norske selskap, men innspilt i Italia og med italienske musikere. På hennes siste, "Eyes Wide Open" som så dagens lys på på Losen Records i fjor, het trommeslageren Giampaolo Scatozza.

Like etter at Pedersens skive var omtalt, mottak jeg en henvendelse fra Scatozza om jeg kunne tenke meg å høre på/skrive om hans egen musikk. Postvesenet i Canada, der Scatozza nå er bosatt, og i Norge gjorde jobben sin og her er omtalen.

Scatozza, som også har bodd flere år i London og jobba både med jazz, Paul Young og Tom Jones, har skrevet all musikken på "Travels". Den er uten unntak svært melodisk og "lett" å like. Det er en straight jazzfeeling hele veien, men både funk og fusion er tydelige inspirasjonskilder. Flygelhornisten Giovanni Di Cosimo er den mest sentrale solisten og med sin vakre og mjuke tone passer han perfekt inn. Den engelske altsaksofonisten og modernisten Trevor Watts er også på plass, men i ei litt annen rolle enn det vi er vant til. På ei av låtene er også Nina Pedersen gjest med en tekst hun har skrevet sjøl, "Walk the Line".

Giampaolo Scatozza er et hyggelig bekjentskap. Her blir det ikke flytta en eneste merkestein, men så trengs det heller ikke hver gang. "Travels" er varm og "ufarlig" og spilt av dyktige musikanter.

Giampaolo Scatozza

Travels

Cultural Bridge/culturalbridgelabel.com

Hole in Two

Sigurd Hole er en allsidig og usedvanlig uttrykksfull bassist og musiker. Her får vi to bevis på det.

Sigurd Hole, Karl Seglem og Jonas Sjøvaag har alle grunn til å smile.

Trommeslager Jonas Sjøvaag, tenorsaksofonist, bukkehornist og litt til Karl Seglem og bassist Sigurd Hole, har kjent hverandre i en årrekke. De har spilt mye sammen, blant annet i Seglems kvartett med Andreas Ulvo på piano.

Her møtes de i et totalt improvisert landskap - langt unna den melodiske verdenen de utforsker i Seglems univers. Det vi møter her er frijazz basert på mye respekt og store ører. Her blir det lyttet, holdt igjen og bidratt akkurat når situasjonen ber om det.

Det betyr musikk som bølger organisk mot oss - musikk med masse dynamikk i seg og som henter sin inspirasjon fra både det nordiske landskapet og den amerikanske ekspressive frijazzen. Et flott og annerledes møte med tre spennende musikanter.

Sigurd Hole har mye flott på hjertet.

Sigurd Hole er en musikant med mange jern i ilden, blant annet også i Jon Eberson Group og Tord Gustavsen Trio og Quartet. Grunnen til at han dukker opp "overalt" er sjølsagt at han er svært så allsidig og veldig bra.

I tillegg til alt det nevnte har han også gitt seg i kast med den ultimate utfordringa for en bassist, nemlig å lage ei soloskive.

Hole tok med seg bassen sin til Ytre Rendal kirke i Hedmark sommeren 2016. Det er stedet der den Oslo-bosatte Hole er født og oppvokst og i trekirka fra 1751 fant han tydeligvis både ro og inspirasjon.

Han deler tolv improviserte "låter" med oss. Mye kommer helt spontant, noe baserer seg på ideer han hadde unnfanga på forhånd. Dessuten spiller han med og reagerer på innspill fra naturen som torden, fugler som synger eller mjukt og varmt sommerregn.

Spesielt buespillet til Hole, det kommer ikke som noen bombe at han har hatt Bjørn Kjellemyr som lærer på Norge Musikkhøgskole, er svært så uttrykksfullt og personlig. Det er en ro og en tilstedeværelse i det Sigurd Hole foretar seg som er sjelden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Sjøvaag, Karl Seglem, Sigurd Hole

West Wind Drift

NORCD/Shipwreckords/Musikkoperatørene

Sigurd Hole

Elvesang

Elvesang/Musikkoperatørene

Du verden!

Det er mange år siden jeg har hørt fra Kristin Asbjørnsen nå og etter første tone merket jeg hvor sterkt jeg har savna hennes stemme og inderlige uttrykk.

Kristin Asbjørnsen er endelig tilbake.

Foto: Tor Hammerø

Det handler om å ta seg tid. La ting få utvikle seg organisk og i sitt riktige tempo. Det er nok det Kristin Asbjørnsen har gjort de seineste åra og med konserten på Klubben i Røverstaden som «bevis», så er det vanskelig å være uenig. Ventetida fra hennes forrige visittkort har vært lang, men nå er den altså over og Kristin Asbjørnsen låter bedre, ektere og mer inderlig enn noen gang. Det sier ikke så reint lite.

Asbjørnsens fascinasjon for vestafrikansk musikk går langt tilbake. Tilfeldighetene ville faktisk at vi skulle støte på hverandre i Sør-Afrika for mange år siden - da var hun på vei til nok en studietur til vest-Afrika.

Med sitt ferske album, «Traces of You», som var fundamentet for musikken på denne konserten, tar hun oss nok en gang med tilbake dit. Sammen med sin mangeårige samarbeidspartner, den intet mindre enn fantastiske gitaristen Olav Torget - som også tar seg av bassbehovet på sin gitar, har Asbjørnsen videreutvikla sitt personlige tonespråk til steder verken hun eller vi har vært på tidligere. Trioen har blitt komplett med den gambiske koraspilleren Suntou Susso og når så lydsjef Asle Karstad lager lyd slik bare han kan, så blei dette en musikalsk fest av de virkelig sjeldne som publikum i den legendariske kjelleren åpenbart satte pris på.

Asbjørnsen, med sin helt personlige ru og rå stemme, formidler tekst og følelser på et vis hun er aleine om. I hennes verden, der vest-afrikansk musikk møter improvisasjon og andre herligheter, var det nok en gang herlig å befinne seg. La det ikke bli like langt opphold til neste gang!

Kristin Asbjørnsen omringa av perfekte samarbeidspartnere, Olav Torget og Suntou Susso.

Foto: Tor Hammerø

Kristin Asbjørnsen

Klubben i Røverstaden, Oslo, 16.03.18

Gammelt i ny drakt

Den tysk-engelske kvartetten Echoes of Swing er en sjelden skapning i jazzens hage.

Echoes of Swing på turné med noe uvanlig fremkomstmiddel.

Trompeteren, kornettisten , flygelhornisten og vokalisten Colin T. Dawson, altsaksofonisten Chris Hopkins, pianisten og celestaisten Bernd Lhotzky og trommeslageren Oliver Mewes har etterhvert 20 års fartstid sammen.

Helt fra starten har de hatt en klar musikalsk filosofi: de har tatt for seg musikk med røtter i jazzens barndom, hatt full respekt for utgangspunktet, men samtidig transportert den stadig nærnmere vår egen tid.

Slik har det vært og slik er det fortsatt. Med den noe merksnodige besetninga, uten bass, tar de for seg kjenet låter som "Volare, Nat Adderleys "Old Country", "Where or When" og Coleman Hawkins´ "Disorder at the Border" samt en rekke originallåter i samme stil, har kvartetten makta å skape et hyggelig, ufarlig, men stilsikkert uttrykk som altså skuer både bakover og frem i alle fall til en type 50-talls språk.

Her blir det ikke brutt en eneste grense - Echoes of Swing er kun ute for å skape musikalsk hygge på et ærlig vis og det makter de.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Echoes of Swing

Travelin´

ACT/Musikkoperatørene

Grenseløst

Den belgiske pianisten Jonas Cambien og den norske bassisten Adrian Myhr har funnet fram til noe de er helt aleine om.

Jonas Cambien og Adrian Myhr i et ettertenksomt øyeblikk - som musikken de skaper.

Foto: Jenny Berger Myhre

Møtet mellom disse to unge herrene, begge i første halvdel av 30-åra, har funnet sted i Norge av den gode grunn at Cambien ville hit for å studere. I løpet av de ti åra han nå har bodd, studert og jobba her, har han dukka opp i stadig nye og like spennende konstellasjoner.

Mitt første møte med Cambien var med hans "norske" trio med André Roligheten og Andreas Wildhagen - "A Zoology of the Future" også den på det meget oppegående og kompromissløse portugisiske selskapet Clean Feed Records i 2016.

Nå er trommer og saksofoner/bassklarinett erstatta med bass og Adrian Myhr. Som Cambien har også Myhr gjennom flere grenseløse settinger vist seg som en søkende og "frittalende" musikant. Det tar heller ikke lang tid å skjønne at de to har mye å snakke om!

De gir oss ti personlige samtaler på langt under 40 minutter. Det betyr at her er det ikke mye langhalm. De to møtes i et landskap der samtidsmusikk møter frijazz og der to usedvanlig lyttende instrumentalistene utfyller og utfordrer hverandre på et fokusert vis.

Begge to er utstyrt med personlige stemmer - stemmer som kler hverandre godt. Cambien bruker mye preparert piano og mot buepsillet til Myhr og bassen, som har en flott tone det "lukter" tre av, egner det seg veldig bra.

"Simiskina", som etterhvert har blitt navnet på duoen også, fører spennende samtaler det er mulig å få en hel del ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien - Adrian Myhr

Simiskina

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Unike møter

Den unge danske trommeslageren Daniel Sommer fører eleverte samtaler med ni av sine gode musikalske venner.

Daniel Sommer både søker og finner sammen med gode venner.

Til tross for at Daniel Sommer ikke har rukket å bli mer enn 30 år, så har han spilt trommer i 25 allerede. Han kommer fra et musikalsk hjem i Aarhus, men har nå gjort København til sin base.

Om det er der eller i Aarhus han har møtt og begynt å spille med vår egen meget lovende vokalist Live Foyn Friis vites ikke, men uansett så forteller det oss at Sommer befinner seg på et høyt nivå.

Med «Duets» tar han oss med langt bortenfor standardlåt- og skjønnsangverdenen til Foyn Friis. Sammen med ni av sine andre gode musikalske venner tar Sommer oss nemlig med på ekskursjoner så personlige, så forskjellige, så åpne og så frie som vel tenkelig.

Sommer har invitert med seg noen kjente - for meg - og noen helt nye bekjentskaper. Den finske pianisten Artturi Rönkä, den danske bassisten Frederik Sakham Lomborg, den finske saksofonisten Mikko Innanen, hans landsmann Seppo Kantonen på elektronikk og piano, den spanske saksofonisten Cesar Joaniquet, den franske gitaristen Marc Ducret, to finner til, pianisten Kari Ikonen og saksofonisten Johannes Sarjasto og den amerikansk/danske pianisten Butch Lacy, har blitt invitert til samtale og alle har hatt mye inderlig på hjertet.

Utgangspunktene er helt åpne, men det skapes raskt atmosfærer der det åpnes for unike improvisasjoner og Sommer tilføyer noe nytt fra sin store palett hele tida.

Dette er musikk skapt av særdeles lyttende musikanter med masse personlig og musikalsk empati på plass. Daniel Sommer forteller oss at han er en trommeslager vi bør følge nøye i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Sommer

Duets

Saino Records/danielsommer.dk

På en egen planet

Taxgorkhan? Aldri hørt verken navnet eller musikken tidligere og hadde det ikke vært for Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug så hadde det ikke skjedd nå heller.

Taxgorkhan alias Jørund Hannevold tar oss med til noe helt eget.

Det har seg ofte slik at det er en hel del tilfeldigheter involvert når det gjelder blant annet hva slags musikk man kommer over i en verden der tilbudene er så mange og så vanskelige å finne frem i. Hadde det for eksempel ikke vært slik at Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug, som står bak det ferske selskapet O. Gudmundsen Minde og som jeg digger kreativiteten og smakssansen til, hadde gitt ut musikken til enmannsbandet Taxgorkhan, så er sannsynligheten for at musikken kanskje aldri hadde blitt gitt ut og at den ikke hadde kommet meg for øre, ganske stor faktisk.

Derfor er det veldig hyggelig å slå fast at begge deler har skjedd og møtet med Taxgorkhan, alias den vel 30 år unge Jørund Hannevold - bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin, har vært både spennende, fascinerende og annerledes.

Utstyrt med et arsenal av synther, basser, gitarer, rytme-egg, munnharpe og gudene vet hva, har Taxgorkhan hygga seg med det som finnes av muligheter i et moderne studio. Det har ført til personlige lydlandskap i en rekke grenseland med referanser til både ambient, eksperimentell rock, new age og sikkert en hel del andre herligheter også.

Taxgorkhan skaper masse luft i det melodiøse og personlige uttrykket sitt sjøl om det er mange lydkilder involvert store deler av tida. Det er musikk egna til å bevege seg til eller etter for de som har slike tilbøyeligheter, men den passer så avgjort til refleksjon i godstolen med lukkede øyne også.

Taxgorkhan skal ha all mulig kred for å ha skapt universene sine og Mørch Finborud og Marhaug for å ha fått dem opp til overflata.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Taxgorkhan

Plateau

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Taxgorkhan

Leaves in a Stream

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Nytt fra NY

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg har aldri hørt om Michael Dessen før. Dette møtet med musikken og trioen hans har uansett ført til utvida nysgjerrighet.

Michael Dessen Trio på klubb i Brooklyn, New York.

Michael Dessen er en 50 år ung amerikanske trombonist, computerist, komponist og bandleder som neppe kommer til å bli verdensstjerne noen gang. Grunnen er at han åpenbart er en type musiker som ikke har som ambisjon å kompromisse på noe slags vis. Han har latt seg inspirere både her og ellers i sitt musikerliv av sin tidligere lærer, saksofonisten og verdensmusikeren Yusef Lateef (1920-2013), og det betyr at grenser er til for å brytes.

Med sin trio bestående av bassisten Christopher Tordini og trommeslageren Dan Weiss, to svært så sentrale musikanter i det ustoppelige Brooklyn-miljøet, har Dessen holdt på i en årrekke og stadig utforska nye landskap. Bandet er altså uten akkordinstrument, men Dessen utvider paletten med sin computerbruk, noe som sjølsagt bidrar til at lydlandskapet tar uante retninger.

Verket «Somewhere in the Upstream» består av åtte deler spilt inn bortimot uten stans. De som tror de vil få en slags avart av Lateefs musikk her, må tro om igjen: det er mer filosofien og den grenseløse tenkinga til Lateef Dessen har tatt med seg.

Hva som er komponert og hva som er improvisert her er vanskelig å vite - ikke er det så viktig heller. Jovisst groover det og det er også straighte låter underveis, men i utgangspunktet er dette frie ekskursjoner basert på tre eleverte herrer som kjenner hverandre svært godt og som derfor leser hverandre som åpne bøker og som kan utfylle og utfordre hverandre hele veien.

Michael Dessen Trio består av tre fremragende instrumentalister som gir oss original og utfordrende musikk. Noe for dere der ute med åpne ører og åpne sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Dessen Trio

Somewhere in the Upstream

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

En flott kveld!

For oss som synes seriestart og 5-0 seier er en helt grei søndag, skal det jo mye til for å toppe det. Jacob Young, sammen med Mathias Eick, Mats Eilertsen, Siril Malmedal Hauge, Bendik Hofseth og Paolo Vinaccia greide det likevel.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young - en inderlig duo med et stort vokaltalent.

Foto: Tore Sætre

I løpet av de siste åra har det dukka opp en ny spennende skapning på plateselskapsfronten her hjemme: Oslo Session Recordings. Gitaristen Jacob Young og to kamerater står bak tiltaket og foreløpig har det kommet tre utgivelser på etikken. I utgangspunktet skulle man kanskje tro det var i minste laget for å arrangere en såkalt label night, men de knappe to timene på Cosmopolite fortalte oss at det var det ikke.

Det hele begynte med en lei melding fra Young. Den amerikanske legenden Mike Mainieri, vibrafonist i de hippeste sfærer, hadde ikke rukket flyet over dammen: passet hans hadde gått ut på dato. På kort varsel steppa Mathias Eick inn og gjorde verken skam på seg sjøl eller noen andre - tvert i mot.

Kvelden blei innleda med et herlig møte mellom Young og det nye, veldig spennende tilskuddet til vokalstammen her hjemme, Siril Malmedal Hauge. De to har akkurat gitt ut «Last Things» og den jazzlinjeutdanna sunnmøringen på 25 framstår med en modenhet og trygghet som skulle tilsi ei mye lenger fartstid enn det hun har. Med en naturlig, men forsiktig vibrato, klokkeklar diksjon og strålende engelskuttale, tolka hun alt fra «Skylark» til Jimi Hnedrix´ «Little Wing» samt originalmateriale med en trygghet og inderlighet som fortalte oss at vi hadde med en vokalist å gjøre som kommer til å markere seg kraftig både her hjemme og utenlands i åra som kommer.

Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth og Jacob Young - ikke så mye å utsette på lagoppstillinga her.

Foto: Tore Sætre

Mot slutten av duosettet kom også Mats Eilertsen (bass), Bendik Hofseth (tenorsaksofon) og Paolo Vinaccia (trommer) ruslende inn og omskapte duoen til kvintett. Smilet til Malmedal Hauge fortalte oss at hun mente at hun hadde kommet til jazzhimmelen. Derfra og ut kom det materiale fra de andre skivene på selskapet, «The Maze» og «Rathkes gate 12».

Vi snakker varme, melodiske låter uten for mye motstand, men med mer enn nok utfordringer til de på scena. Ikke alle låtene er like spennende, men autoriteten og smakssansen til Vinaccia, tonen og dybden i uttrykket til Hofseth og den varme og ekte tonen fra bassen til Eilertsen, en tone som slekter på sjølvaste Charlie Haden, gjorde dette, sammen med Youngs personlige gitarspill, til en flott manifestasjon av hva Oslo Session Recordings har holdt på med så langt.

Mathias Eick steppa inn på kort varsel og leverte med bravur.

Foto: Tore Sætre

En av det siste tiårets mest markante jazzstemmer her hjemme er trompeteren Mathias Eick fra jazzmetropolen Hof i Vestfold. Etter Mainieris forfall tok han utfordringa på strak arm og Eick, med sitt utadvendte, inderlige og tøffe trompetspill, heva som alltid de musikalske settingene han er involvert i.

Jacob Young & Co leverte på høy hylle og det skal bli mer enn morsomt å følge utgivelsene på selskapet i åra som kommer.

Oslo Session Recordings Label Night

Cosmopolite, Oslo, 11.3.18

Glad frijazz

Gladjazz var et litt utskjelt begrep for noen år siden. Det hadde svært lite med frijazz å gjøre. Nå har to unge brødre fra Kleive utenfor Molde, og noen av de beste musikalske vennene deres, tenkt å gjøre noe med det.

Bear Brother i fri flyt.

De seineste åra har det nesten vært umulig ikke å støte på brødrene Isach og Lauritz Lyster Skeidsvoll under Moldejazz. De har vært med i Jazzlogen i en årrekke og de har vist seg fram med egne band. Talentet og entusiasmen har vært åpenbar - Kleive dreier seg nå om mye mer enn Brødrene Midthaug og noen blad Asphol!

Nå har gutta blitt unge menn og begge er studenter på henholdsvis Griegakademiet i Bergen og på Norge Musikkhøgskole i Oslo. Jazzinteressen har de fått inn med morsmelka, eller kanskje rettere sagt far, trompeteren og storbandlederen Leiv Skeidsvoll, og de har åpenbart vært i rivende utvikling fra tradjazzen som vel var den første inspirasjonskilden.

Sammen med medstudentene Håkon Norby Bjørgo på bass og Martin Mellem på trommer, begge fra Lier ved Drammen og Erling Skorpen fra Ålesund - som brødrene Skeidsvoll møtte allerede i Jazzlogesammenheng under Moldejazz for mange år siden - på trompet, har Skeidsvoll-gutta skapt et et spennende univers i flere av jazzens grenseland. Pianist Isach har skrevet brorparten av materialet og de inviterer oss inn til en musikalsk og melodisk kjerne som byr på masse energi og melodisk frijazz med spor av legenden Albert Ayler som kombinerte gospelbakgrunnen sin med ønsket om frihet både musikalsk og menneskelig for sine afroamerikanske brødre og søstre.

Flotte låter er kombinert med både individuell og kollektiv improvisasjon og stooore doser ungdommelig energi. De fem har kommet langt på vei allerede, sjøl om de «kun» befinner seg et sted mellom 21 og 27 år, og bekrefter både individuelt og som band at her er det mye å glede seg over nå og glede seg til i åra som kommer.

Bear Brother

Bear Brother

Creative Sources Recordings/creativesourcesrec.com

For en gjeng!

En trio bestående av den italienske trompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu, den franske trekkspilleren og munnspilleren Richard Galliano og den svenske pianisten Jan Lundgren ga oss akkurat det vi trodde vi skulle få: et herlig påfyll av både skjønnhet, inderlighet og musikalske samtaler på et skyhøyt nivå.

Jan Lundgren, Richard Galliano og Paolo Fresu - hvilken trio!

Foto: Tor Hammerø

Allerede i 2007 kom den første overraskelsen i posten: «Mare Nostrum» med herrene Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren. Tre storheter hver for seg, men jeg så definitivt ikke for meg at de skulle møtes som trio med denne helt spesielle besetninga. Oppfølgeren lot vente på seg og kom ikke før i 2016, men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Det låt både originalt og vakkert i 2007 og trioen og musikken hadde på ingen måte tapt seg ni år seinere.

Nå var det endelig klart for mitt første møte live med denne trioen og det blei nok en opptur. Stort sett møtte de det meget velvillige og sterkt lyttende publikummet på Cosmopolite som trio, men også som duoer og litt solo og vakrere reise er det sjeldent man blitt tatt med på.

For meg hører Fresu hjemme helt der oppe blant Europas aller største trompetere, og ikke minst flygelhornister, sammen med Palle Mikkelborg og Nils Petter Molvær. Alle har hvert sitt uttrykk - Fresu er en lyriker av Guds nåde med en luftighet og varme i det han formidler som er intet mindre enn sjelden. Galliano er mannen som tar trekkspillet til nye høyder - de som mener det ikke har noe å gjøre i jazzsammenheng burde låses inne i et rom med Gallianos musikk noen døgn. Han spiller også munnspill, eller rettere sagt accordina, på et vis som gjør at savnet etter Toots Thielemans er til å leve med. Og Jan Lundgren er en klangmester som gir oss nesten hele jazzhistoria i løpet av ei eneste låt.

«Mare Nostrum», vårt hav på norsk, var det romerske navnet på Middelhavet. Mye av musikken, i alle hovedsak skrevet av de tre, men hver for seg, har henta sine varme stemninger fra strøka rundet dette havet og det er bare å la seg senke ned i det imaginære havet og bli der værende.

Folkemusikk fra Sverige er også en inspirasjonskilde og alle tre stortrives hvor enn på den musikalske kloden de befinner seg. Mare Nostrum-trioen bedriver jazzikalsk kammerjazz på aller øverste hylle og når det hele blei avrunda - før de ga oss flere ekstranummer - med Claudio Monteverdis «Si dolce è il tormento» fra 1644 i 2018-drakt, så gjorde det ingenting å gå ut i denne kalde kveldslufta. Vakkert var det - uendelig vakkert.

Fresu, Galliano, Lundgren

Cosmopolite, Oslo, 10.3.18

Jentene tar makta

Ingrid Laubrock er en svært så spennende saksofonist, komponist og bandleder som også har tatt New York med storm. Ikke nok med det: i bandet sitt har hun også med seg to andre ledende kvinnelige instrumentalister.

Ingrid Laubrock, nummer to fra høyre, med sitt Anti-House.

Tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock (47), som opprinnelig kommer fra en liten by i Tyskland, har hatt en bemerkelsesverdig rute frem til en viktig posisjon i toppen av moderne jazz. Som sulten tenåring gikk turen først til Berlin, deretter til London før hun runda 20. Der jobba hun overalt inkludert på T-banestasjoner for å få endene til å møtes.

Laubrock hadde et klart mål for øyet og tok etterhvert timer hos saksofonister som Jean Toussaint og Dave Liebman og begynte sakte, men sikkert å etablere seg i spennende konstellasjoner i den engelske hovedstaden der hun blei værende i bortimot 20 år.

Som for så mange andre var likevel New York det endelige målet og for rundt ti år siden tok hun sjansen og satte kursen for New York og kanskje den aller mest spennende og innovative delen av byen, sett med jazzøyne, Brooklyn.

Der blei Laubrock tatt i mot med åpne armer og nysgjerrighet. Musikalsk har hun havna i en rekke konstellasjoner - alle forbundet med kompromissløshet - blant annet sammen med Anthony Braxton.

Jeg har alltid vært tiltrukket av hennes egne band og, sjøl om denne utgivelsen har blitt liggende til marinering og på vent alt for lenge, så er Anti-House, som hun etablerte nesten med en gang hun kom til NY, kanskje den aller mest spennende settingen til Laubrock.

Når det gjelder besetninga så synes jeg det er veldig hyggelig at tre av de fem er kvinner og det tre av de aller mest innovative instrumentalistene over there overhodet. Den canadiske pianisten Kris Davis og gitaristen Mary Halvorson danner sammen med Laubrock ei frontrekke som både snakker sammen og hver for seg på et unikt vis. De får også meget lydhør assistanse av bassisten John Hébert og trommeslageren Tom Rainey, Laubrocks ektemann forøvrig, og Oscar Noriega som gjest på klarinett på to av de åtte spora.

Musikalsk er landskapet Anti-House og Laubrocks komposisjoner inviterer til et sted mellom frijazz, samtidsmusikk, strukturerte passasjer, spennende melodier og åpne og herlige samtaler mellom fem lyttende og likeverdige musikanter fra øverste hylle. «Roulette of the Cradle» har tålt marineringa svært godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingrid Laubrock Anti-House

Roulette of the Cradle

Intakt Records/Naxos Norway

Endelig tilbake

For noen er det en begivenhet hver gang Bendik Hofseth har noe nytt å melde. Jeg hører så definitivt med blant dem.

Bendik Hofseth med både stemmebånd og saksofon.

Det er ikke akkurat hver dag Bendik Hofseth inntar platestudio. Han venter enkelt og greit til han har noe å melde, han tar seg tid - han veit hvordan han vil ha det og han slipper det ikke fra seg før han er fornøyd og vel så det. Slik har det vært siden han begynte å lage musikk og gi det ut under eget navn for snart 30 år siden og slik er det heldigvis den dag i dag.

«Atonement» føyer seg nemlig elegant inn i rekka som nok et storverk fra Hofseth. Mange har slitt med å båssette Hofseth sjangermessig opp gjennom åra og slik fortsetter det - også det heldigvis. Helt siden Columbia/Sony skulle gjøre superstjerne av Bendik over there for noen tiår siden, har Hofseth bevegd seg i musikalske grenseland som har vært hans egne - og kun hans. Slik fortsetter det også med «Atonement». Hofseth er slik skrudd sammen, tror jeg, at han ikke er i stand til å kompromisse sjøl om han hadde bedt seg sjøl om det!

For å si det enkelt så er både pop og jazz involvert nok en gang. Hofseth har ingen ambisjon om å gjøre det enkelt verken for seg sjøl eller for oss - han og hans omgivelser i studio og vi her hjemme blir alle utfordra. Dette er med andre ord sjølsagt ikke lettvint musikk på noe som helst slags vis, men de som ønsker musikk med flere lag og bunner, finner masse og mye nytt hver gang man trykker på startknappen.

Vokalisten Hofseth er ikke verden største - det er det forresten ikke så mange som er - men han er utstyrt med en egenart i uttrykket sitt som matcher budskapet hans bortimot perfekt. Saksofonisten Hofseth er, sammen med Tore Brunborg, den verdige forlengeren til Jan Garbarek og til sammen er formidleren Bendik Hofseth noe helt for seg sjøl.

Tekstene hans er rein poesi og så langt fra den tanketomme «poplyrikken» vi blir pådytta overalt som vel tenkelig. Det betyr nok at dette universet ikke kommer til å gå hjem hos alle - dette er et uttrykk for de som legger lista rimelig høyt. Tematikken dreier seg om alt fra det å reise seg, forsoning, det å miste noen, sorg, muligheter, tap av identitet - skjønner du?

Når Hofseth omgir seg med bassist Mats Eilertsen, pianist Helge Iberg, gitarist Eivind Aarset og ikke minst trommeslager og co-produsent Paolo Vinaccia samt en rekke gjester - inkludert en nydelig duett med Anneli Drecker - så blir dette så sterkt, egenarta, lyrisk, vakkert, Bendiksk som vel tenkelig. Her snakker vi ikke hitlåter, her snakker vi om ett musikalsk testament som blir stående og levende i mange år fremover. Så spørs det bare om Christer Falck skal arrangere «Atonement»-gjenforening i 2043. Den som lever får se - musikken kommer i alle fall til å leve da også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth

Atonement

C+C Records/Musikkoperatørene

Historisk Wilco!

Wilco har vært, er og kommer til å bli værende et rockeband i ultraklassen. Til tross for det har Jeff Tweedy & Co aldri blitt superstjerner. Her får vi et tilbakeblikk på hvordan hele starta på midten av 90-tallet - med masse godbiter på lur.

Wilco anno 1995 - anno «A.M.»

Wilco har vært i gang helt siden 1994 etter at de oppstod fra ruinene etter bandet Uncle Tupelo. Om det var for sterke personligheter som ikke fikk det helt til der vet jeg ikke, men Jay Farrar og Jeff Tweedy satt i alle fall gang på nytt hver for seg og Tweedy har vært ledestjerna i Wilco i 24 år nå og er det fortsatt. Bandet og musikken har hatt en stor tilhengerskare hele veien, men superstjerner har de altså aldri blitt og noe forteller meg at det er de svært så fornøyde med.

21. april står Nels Cline på scena på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo med sitt jazzband The Nels Cline Four. Cline har vært med i Wilco helt siden 2004, men jazzmusikeren Cline er sjølsagt også veldig i gang og samtidig sier det en hel del om allsidigheten til Wilco - her er det få musikalske grenser.

Det vi får gleden av å være med på her derimot er altså starten på bandet i perioden 1995 til 1996 - en svært så produktiv periode kan man trygt si.

Først ut er bandets første skive, «A.M.», fra 1995. Her har Tweedy videreført countryrock-uttrykket som prega Uncle Tupelo og her blir vi servert hele skiva pluss åtte tidligere uutgitte outtakes samt interessante liner notes av bandets bassist, den gang og nå, John Stirratt.

Allerede året etter hadde Tweedy, og Wilco, tatt mange nye og store steg. Med «Being There» framstod Wilco mye mer som et rockeband med impulser fra power pop, psykedelia og soul og både publikum og presse likte det de hørte. I denne de luxe-utgava av «Being There», som består av fem CD-er, får vi både originalutgava av skiva, 15 tidligere uutgitte demoer, outtakes og aldri utgitte sanger, pluss materiale fra to konserter i november 1996 der både repertoaret fra «Being There» pluss en hel del annet blir spilt.

Wilco var strålende for godt og vel 20 år siden og de er det den dag i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wilco anno 1996 - anno «Being There».

Wilco

A.M.

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Wilco

Being There

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Fra vinden

Musikk fra vindharpa til Sverre Larssen på Jæren hører med til det som kan kalles ikoniske sjeldenheter. Solid «arkeologisk» arbeid har bragt den til overflata - heldigvis.

Forretningsmannen Sverre Larssen fikk en sprø idé - og satte den ut i livet.

Alle de verden rundt som har fått et nært og inderlig forhold til Jan Garbareks «Dis», som kom ut i 1977, fikk stifte bekjentskap med vindharpa som Sverre Larssen hadde konstruert på Sele på Jæren. Der blåser det «alltid» og etter at forretningsmannen Larssen, som også sang i Stavanger-kvartetten og via en tekst der hadde hørt om vindharpe, blei så fascinert at han på begynnelsen av 70-talentsatsingen satte i gang å konstruere et slikt instrument.

«Instrumentet» har tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Som med en elektrisk gitar, så forsterkes lyden ved at Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden blei deretter tatt opp direkte på bånd. Ikke bare Garbarek, men også Kjell Bækkelund, Ketil Bjørnstad, Liv Dommersnes og Åse-Marie Nesse benytta seg av den unike lydverdenen vindharpa skapte.

Nå har idealistene og musikkarkeologene Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug gravd djupt og funnet frem til opptak Larssen gjorde med det unike instrumentet sitt som vel bare noen ytterst få har hørt før. Med titlene «Nordavinden I», «Nordavinden II» og «Sønnavinden» er det åpenbart hvor lyden har kommet fra og den er både fascinerende, suggererende og sjølsagt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatet. Av og til kan kan det minne om ei kirkeklokke eller et orgel, men de lange droneaktige tonene er noe så helt for seg sjøl likevel.

I tillegg til musikken har arkeologene også funnet fram til et par radio- og TVinnslag der Larssen forteller om oppfinnelsen sin og bakgrunnen for den - veldig spennende og en viktig del av et bortimot glemt kapittel i norsk musikkhistorie. All ære til Sverre Larssen - og Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sverre Larssen

Wind Harp Recordings 1976-1977

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

What a lady!

Joan Baez har vært, er og kommer til å bli værende en av de største visesangerene gjennom alle tider.

Joan Baez er fortsatt i strålende slag.

I 1960 ga Joan Baez (77) ut si første skive. Siden den gang har hun vært en av de aller sterkeste, tydeligste og modigste stemmene i det som i vid forstand kan kalles visesjangeren. Hun har vært der hele tida og hun har aldri kompromissa med noe som helst. Hun har engasjert seg politisk både nasjonalt og internasjonalt - hun dro til Chile da Allende tilrana seg makta - og hun har til og med blitt nevnt i forbindelse med Nobelprisen.

Det som er ekstra hyggelig er at Baez fortsatt er like kreativ og unik som hun alltid har vært. Hun kunne sjølsagt levd på gamle meritter hjemme i New York, men heldigvis forsetter hun både å turnere og lage ny musikk og nye skiver. Nå hevder hun at dette er hennes siste studioinnspilling - det er cirka 10 år siden forrige utgivelse - og det er hyggelig å kunne melde at Baez, mutters aleine og produsert av Joe Henry, er nesten like bra som hun alltid har vært.

Hun gir oss blant annet sine unike versjoner av Tom Waits´ «Whistle Down the Wind» og «Last Leaf», Joe Henrys «Civil War» og Mary Chapin Carpenters «The Things That We Are Made Of», men for meg er høydepunktet Zoe Mulfords «The President Sang Amazing Grace». Saker, men det er det forsåvidt hele veien.

For to år siden runda Baez 75 og bursdagskonserten hennes har blitt liggende i bunka mi alt for lenge. Nå, i forbindelse med hennes nye skive og besøk i kongeriket, var det på tide å plukke fram dobbelt cd-en pluss DVD av hele konserten.

Stedet er Beacon Theater i hennes hjemby New York og med et meget velmenende og feststemt publikum, har hun invitert med seg gjester som Jackson Browne, Mary Chapin Carpenter, David Crosby, Emmylou Harris, Richard Thompson, chilenske Nano Stern, Mavis Staples og Paul Simon. Hvis noen tror det blei en festkveld, så har de helt rett. Denne januarkvelden i 2016 er Joan Baez på sitt aller beste og vi får en ønskekonsert av de sjeldne.

Da er det bare å håpe at Joan Baez ikke holder sitt løfte - vi vil ha mer musikk med og av henne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joan Baez

Whistle Down the Wind

Proper Records/Border Music

Joan Baez

75th Birthday Celebration

Razor & Tie/Border Music

En skjult liten skatt

Camilla Susann Haug er en singer/songwriter - på norsk - som fortjener mye oppmerksomhet.

Camilla Susann Haug har mye flott på hjertet.

Det er over ti år siden jeg «møtte» Camilla Susann Haug for første gang. Da ga hun oss «Noen ganger blått» på Kirkelig Kulturverksted og stemma og uttrykket hennes har vært med meg siden. Siden den gang har hun dukka opp både med Lars Andreas Haug Band og vokalensemblet Pust, men det er først nå hun melder seg til tjeneste med sin andre solo-cd. Det var på høy tid for å si det pent!

Camilla Susann Haug (43) framstår nå som en moden tekstforfatter, komponist og ikke minst vokalist - hun synger på uforfalska Mo-dialekt til tross for at hun nå bor ved Arendal - og hun har mye å melde; hun er enkelt og greit en langt framskreden historieforteller. Det hun formidler er ektefølte hverdagsfortellinger som både du og jeg ofte kan kjenne oss igjen i - hun henter fra et levd liv og ofte minner hun om sin mednordlending Kari Bremnes. Det er ment som et solid kompliment.

På ei av låtene gjør hun en strålende duett med Pål Moddi Knutsen - nok ei sterk stemme fra nord - og ellers har hun med seg ei fantastisk rekke med jazzmusikanter. Bare saksofontonen til Tore Brunborg er verdt inngangspengene aleine, men når andre storheter som Gunnar Halle, Atle Nymo, Espen Berg, Georg Buljo, som også har produsert, og Torben Snekkestad også bidrar, så blir dette så fylt av empatisk vellyd som vel tenkelig. Tøft munnspill av Mathias Heise er så avgjort med og krydrer det hele.

Låtene er fine og lett å krype inn i, tekstene er meningsfulle og ekte - Camilla Susann Haug sei det som det e som hun synger på låta som heter akkurat det, som Buljo har vært med å unnfange, og «Tusentrinnstrappa» har blitt akkurat så bra og så meningsfull som vi kunne ane da debuten så dagens lys for over ti år siden.

Finnes det rettferdighet i musikkens verden, men det er det jo lite som tyder på dessverre, så bør Camilla Susann Haug få mye oppmerksomhet for og med dette visittkortet. Dette er nemlig kvalitetspop med solide jazzovertoner som holder herfra og veldig langt frem i tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Camilla Susann Haug

Tusentrinnstrappa

Echofisk/Musikkoperatørene

Fra et reflekterende sinn

Eyolf Dale er av typen pianist, komponist og bandleder som aldri skuffer. Det gjør han på ingen måte denne gangen heller.

Eyolf Dale er usedvanlig uttrykksfull uansett i hvilken setting han befinner seg i.

Hver gang Eyolf Dale (32/33) har noe nytt å melde, så spennes forventningens bue ganske så heftig. Grunnen er at om det har vært i solo-, duo med André Roligheten i Albatrosh eller med hans «Wolf Valley»-band, som slapp sin debut sommeren 2016, så har en av de aller fremste representantene for Grenlandsbølga vist en smakssans, en originalitet og en kompromissløshet som gjør at vi vet at det aldri kommer en likegyldig tone derfra.

Med oppfølgeren til «Wolf Valley» har Dale nok en gang gitt oss et personlig vitnesbyrd der han har gått inn i seg sjøl, sett for seg bilder og deretter skrevet nydelig og urpersonlig musikk i en travel arbeidsperiode - musikk som blei en slags motsats til travelheten han ellers opplevde. På sett og vis blei komposisjonene og arbeidet med dem og arrangementene en slags rekreasjon for Dale. Det intime og personlige han satt for seg sjøl og jobba med, har han tatt med seg til noen av sine beste musikalske venner - de samme som på «Wolf Valley» - og de kjenner hverandre enda bedre nå etter mye jobbing sammen både her hjemme og utenlands.

Oktetten, bestående av Kristoffer Kompen på trombone og eufonium, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet og flygelhorn, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass, er sjølsagt håndplukka på øverste hylle av Dale og jeg skjønner godt at han ikke har sett noen grunn til å gjøre skifter fra «Wolf Valley»-bandet. Solistisk holder sjølsagt alle sammen skyhøyt nivå og kollektivet låter det stadig mer empatisk og tettere.

Eyolf Dale har laga ti låter som varer i vel 50 minutter og som tar oss med inn i en melodisk sfære der det er udelt godt å være og der man samtidig blir utfordra på et inderlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eyolf Dale

Return to Mind

Edition Records/Border Music

Varmt og hipt!

Møtet mellom Jan Gunnar Hoff, Audun Kleive, Per Mathisen og Mike Stern denne lørdagskvelden på Victoria var av typen som vil bli huska lenge - svært lenge!

Hoff, Mathisen, Stern og Kleive - vi snakker saker!

Foto: Tor Hammerø

Den amerikanske supergitaristen Mike Stern har jeg hatt gleden av å oppleve sammen med både Miles Davis og Jaco Pastorius. Det var tydelig hvorfor de to ikonene ønska å ha med seg den tidligere Blood, Sweat & Tears-musikanten: han hadde ei voldsom utstråling og en helst spesiell og vakker tone i gitaren sin. Han hadde skapt seg uttrykk der han hadde henta masse inspirasjon fra både blues, rock og jazz.

Det var på 80-tallet og det er veldig hyggelig å kunne melde at Stern (65) er like sulten, utadvendt og personlig i sin tilnærmingsmåte den dag i dag. Det som gjør det ekstra imponerende at han er der han er nå, er at han for et par år siden brakk begge hendene i en ulykke og det var lenge usikkert om han kunne spille gitar igjen. Legekunstnere og hans egne stålvilje har fått han tilbake, men vi ser underveis at han må hjelpe seg sjøl med venstrehånda for å få festa plekteret i høyrehånda. Likevel er Stern den som roper one more når de fleste tror det er slutt etter to ekstranummer!

Samarbeidet med tangentist Jan Gunnar Hoff, trommeslager Audun Kleive og bassist Per Mathisen, går over ti år tilbake. Denne lørdagen avslutta de en norgesturné som har blitt møtt med jubel overalt og det er fire herrer som utstråler både empati, spilleglede og langt framskredne kvaliteter både individuelt og kollektivt som møtte et fullsatt Victoria befolka av et svært så vennlig innstilt publikum som fikk det de hadde kommet for og vel så det.

Repertoaret bestod av låter av Hoff og Stern i et tøft, moderne og ganske så tidløst fusionlandskap der flinkismislikerne ville ha rista på hodet og ikke skjønt bæret. De var definitivt ikke tungt representert i salen, men de som ønska seg nok et kapittel av dette samarbeidet med alt fra de vareste og vakreste ballader til det heftige og rocka - Stern avslutta like godt med Jimi Hendrix´ «Red House» med seg sjøl som mer enn akseptabel vokalist også - fikk en særdeles hyggelig lørdagskveld.

Høydepunktene sto i kø: Samspillet mellom Hoff og Stern, det groovete basspillet til Mathisen, beatet til Kleive og ikke minst duetten mellom Kleive og Stern - og alle de flotte låtene og den legendariske gitarsounden til Mike Stern. I dag og i morra er de i studio i Oslo for plateinnspilling - det er bare å glede seg!

Stilstudier og takk for festen fra Mathisen, Stern, Hoff og Kleive.

Foto: Francesco Saggio

Hoff - Kleive - Mathisen - Stern

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo, 3.3.18

Tilbake til nå

Fra Hamar-området har det dukka opp en stor og hyggelig overraskelse i form av vokalisten Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet.

Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet låter slik de ser ut: stilig og med røtter noen år tilbake.

Camilla Tømta (42) trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er en tekstforfatter, sanger og formidler som det er verdt å bruke en hel del tid sammen med. Med sitt Low-Fly Quintet, bestående av Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer, Uri Sala på bass og Siri Snortheim på cello - alle med røtter ikke så langt fra Hamar, sjøl om Sala opprinnelig kommer fra Barcelona, tar hun oss med på ei morsom og innholdsrik reise med musikalske røtter nesten helt tilbake til jazzens opprinnelse.

Tømta, med både norske og amerikanske røtter, har en svært så allsidig musikalsk bakgrunn. Gospel, blues og pop er en del av hennes musikalske DNA, men jazz har åpenbart vært en svært sentral kilde lenge. Det er lett å høre både i foredraget og uttrykket hennes og ikke minst i hennes måte å skrive låter og tekster på.

I tillegg til en rekke originallåter, byr Tømta & Co på standardlåter som Fats Wallers «Black and Blue», «But Beautiful», «After You´ve Gone» og «Black Coffee». Det mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet og Tømta er en stilsikker formidler med jazzen fra 30- og 40-tallet solid innabords.

Det Low-Fly Quintet, med si ganske så originale besetning, serverer oss er noe uvanlig i den norske jazzfloraen. Geirr Lystrup har skrevet et flott dikt til og om Tømta i omslagsheftet og varmen han beskriver henne med, greier hun absolutt å formidle sammen med både melankoli og lyse og mørke stemninger. Det var på høy tid, men nå kan endelig Hamar forbindes med noe annet enn et stupetårn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Low-Fly Quintet

Stop for a While

Losen Records/MusikkLosen

Saft i frasparkene

De forrige møtene med den amerikanske tangentisten Jamie Saft har vært med enten våre egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i Starlite Motel eller med Iggy Pop, Steve Swallow og Bobby Previte. Nå treffer vi han i en helt ny, men like spennende setting.

Jamie Saft har et talent som pianist på størrelse med skjeggets lengde.

Jamie Saft (46) har vært og er en svært så ettertrakta tangentist i amerikansk og internasjonal jazz. Han har utgitt ca 25 skiver under eget navn og mange flere som sidemann. «Solo a Genova», innspilt live i Teatro Carlo Felice i Genova, Italia den 3. mars i fjor, er likevel Safts aller første soloalbum og du verden for en beskjed han gir oss.

Saft, som er mest kjent som en stor og nyskapende modernist, har heller aldri lagt skjul på sin hengivenhet overfor Bob Dylan og hans tonespråk og her kommer to Dylan-låter, dandert på et helt personlig vis: «Po´Boy» og «Restless Farewell». Det er ikke bare Dylan Saft har vokst opp med og her gir han oss herlige versjoner av mer eller mindre legendariske låter skrevet av Curtis Mayfield, John Coltranes «Naima», ZZ Top, Stevie Wonder, Joni Mitchell, Charles Ives samt Miles Davis og Bill Evans´ «Blue in Green».

Som man vil skjønne så har Saft henta inspirasjon fra en rekke svært så forskjellige kilder og han setter hele tida sitt eget umiskjennelige bumerke på tolkningene. Alt er gjort svært så melodisk og i full respekt for utgangspunktene og Jamie Saft forteller oss enkelt og greit at han er, i tillegg til alt annet, også en solopianist på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft

Solo a Genova

RareNoise Records/MusikkLosen

Bjøro i 50!

Bjøro Håland er en institusjon i norsk musikkliv - intet mindre. Han har stått på scena i 50 år og markerer det med både ny skive og lang turné.

Bjøro Håland - ingen over, ingen ved siden.

Det kommer nok som en aldri så liten overraskelse for de fleste at jeg skriver om Bjøro Håland. Countrymusikk er nok ikke det som ligger mitt hjerte nærmest, men som så ofte før så støtter jeg meg på Duke Ellingtons postulat: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. 74 år unge Bjøro Håland med 23 album og over 4 millioner solgte hører hjemme i den første kategorien.

Når han her i forbindelse med 50 års jubileet har alliert seg med et kremlag som jeg har en mistanke om at produsent Bjørn Ole Rasch har hatt mer enn en finger med i spillet for å sette sammen, så har «Tracks» blitt nesten som en ønskekonsert. Med gitaristene GT Ugland og Rolf Kristensen, pianisten Frode Mangen, munnspilleren Charlie Blackwater, bassisten Per Elias Drabløs og trommeslageren Per Hillestad - storheter innen en rekke sjangre - pluss et herlig knippe korister, flyter Hålands varme baryton som fløte over det hele med en ekthet og inderlighet som bare en sanger med et stort hjerte for denne musikken og dette uttrykket kan formidle.

Håland gir oss et dusin låter som har betydd mye for han opp gjennom åra som «Wichita Lineman», «Green Green Grass of Home», «Rosa Rio», Kris Kristoffersons «Why Me Lord» og Mark Knopflers «Are We in Trouble Now» og det er absolutt ingen tvil om at dette er et visittkort fra en veteran som fortsatt har det - it som det heter på hans andre morsmål.

Det er bare å gratulere Håland med de 50 første på scena og ønske hjertelig til lykke med mange, mange flere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjøro Håland

Tracks

Grappa/Musikkoperatørene