hits

april 2016

Ingen over ingen ved siden

Maja S.K. Ratkje er en artist som har et helt unikt uttrykk. Her gir hun oss flere eksempler på det - både som komponist og sammen med gruppa Poing.

Maja S.K. Ratkje har noe helt spesielt å fare med.

Med disse to utgivelsene forteller Maja Solveig Kjelstrup Ratkje at hun er i besittelse av en allsidighet og et musikalsk vidsyn som knapt noen andre her til lands. Hun er liksom mer eller mindre alt i ett - et musikalsk kinderegg som ikke kan sammenliknes med noe annet egg. Først treffer vi på den kompromissløse og unike komponisten Ratkje. Hun har etterhvert et stort navn verden rundt som samtidskomponist og hennes bortimot sjangerutslettende musikkanskuelse vokser flott og tydelig fram på "Crepuscular Hour". Verket fikk sin premiere på Ultimafestivalen i Oslo i 2010 og blei seinere satt opp i Huddersfield i England to år seinere.

Det er den siste oppsettinga vi får være med på både som cd og som dvd der engelske Kathy Hinde har gjort en framifrå produsentjobb når det gjelder det filmatiske. Hun har makta å skape den samme sterke, mørke og tildels melankolske stemninga som komposisjonen til Ratkje ber om.

Sammen med lokale kor, som synger mange hundre år gamle tekster fra The Nag Hammadi Library og som blei funnet først i 1945, dirigert av James Weeks og en rekke - bortimot like sjangerfrie som Ratkje - musikanter som Lasse Marhaug, Hild Sofie Tafjord, Stian Westerhus og Nils Henrik Asheim, skaper unik, sterk og vakker musikk i skumringstimen - og slik er også hele "bandet" og scena lyssatt i Town Hall i Huddersfield.

Det er all grunn til å lytte når Ratkje og Poing setter hverandre stevne.

Maja S. K. Ratkje er også så mye mer enn en strålende samtidskomponist. Samarbeidet med den aldri stillestående samtidsmusikktrioen POING og Ratkje har vært i gang helt siden 1999 da hun skrev trioens første bestillingsverk. POING, som hele tida har bestått av akkordeonisten Frode Haltli, saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og bassisten Håkon Thelin, er utstyrt med like store og åpne ører som Ratkje og at de har mye å "snakke" sammen om, hersker det ikke mye tvil om.

Her får vi være med de fire på noe som både er ustyrtelig morsomt og egna til ettertanke. Det har seg nemlig slik at "kvartetten" i vel ti år har spilt natt til 1. mai-konserter i inn- og utland og her får vi den strålende vokalisten Ratkje synge alt fra Lennons "Working Class Hero" via Åge Aleksandersens "Fremmed fugl" via Lillebjørn og Rudolf Nilsen-viser til Tom Waits via 14 sekunder med "Føkk døkk" og flere Brecht og Weill-sanger.

Det anbefales på det varmeste å dykke ned i Maja S.K. Ratkjes vidunderlige, unike og mangefasetterte verden. Kjenner du ikke til den fra før, så er disse to stasjonene veldig flotte steder å starte.

Maja S.K. Ratkje

Crepuscular Hour

Rune Grammfon/Musikkoperatørene

POING & Maja S.K. Ratkje

Kapital & Moral

Grappa/Musikkoperatørene

Vakre stemninger

Piano- og vokalduoen Kjemilie tar oss med til vakre og inderlige steder med sin visejazz med trønderske tekster.

Kjemilie - det vil si Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas - tar oss med på en personlig utflukt.

Duoen Kjemilie gir oss med "Hverdagene" noe helt spesielt. Kjetil André Mulelid har skrevet all musikken og Emilie Vasseljen Storaas, som er datter av den glitrende pianisten Vigleik Storaas og som sikkert har fått en god musikalsk oppvekst, har skrevet tekstene og framfører dem på et uforfalska trøndersk.

Storaas forteller oss at hun har gode evner som historieforteller både gjennom tekstene sine og måten hun tolker materialet på. Når så Mulelid følger henne på et vakkert vis og hjelper til med å løfte frem historiene gjennom sitt visejazz-språk i en herlig klangverden, så blir dette møtet av det gode slaget.

"Hverdagene" og Kjemilie er en skjør organisme. Musikken og uttrykket er usedvanlig gjennomsiktig, men med tryggheten i seg sjøl og til hverandre så lander de to trygt gjennom hele reisa.

Kjemilie

Hverdagene

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Grenseløst

Det er vel ingen bombe at jazz er en grenseløs uttrykksform. Her får vi to nye eksempler på det med meget dyktige franske og ungarske musikanter de færreste av oss her nord har hørt om før.

Ozone Acoustyle Quartet med franske Christophe Monniot i spissen.

Det har sine klare fordeler, hvis man er interessert i musikk vel å merke, å drive på med musikkanmelderi. Et åpenbart plass er man ofte blir fora med musikk og utgivelser man knapt ante fantes. Egentlig kan man ofte stryke knapt også. Disse to utgivelsene fra BMC Records, som er en forkortelse for Budapest Music Centre, kommer avgjort inn under den kategorien. Jeg har nemlig verken hørt om selskapet eller disse musikantene tidligere. Det tar uansett kun kort tid å slå fast at vi snakker om høy kvalitet - tildels meget høy faktisk.

Først ut er den franske multisaksofonisten Christophe Monniot og kvartetten hans Ozone Acoustyle Quartet. Helt siden 2006 har han samarbeida med den ungarske, men Paris-bosatte, pianisten Emil Spányi i duoen Ozone. I 2010 blei duoen utvida til trioen med den svenske trommeslageren Joe Quitzke, også han bosatt i Paris, og nå har de altså blitt til kvartett også med den ungarske bassisten Mátyás Szandai - tror det eller ei, også han bosatt i smeltedigelen Paris. På høsten 2014 tok de turen til Budapest og vi får være med på ei liveinnspilling fra Opus Jazz Club i den ungarske hovedstaden. Bortsett fra flotte versjoner av "Amazing Grace" og "Greensleeves" og ei låt av Spányi, så har Monniot skrevet all musikken her.

Vi snakker om moderne, heftig, melodisk jazz med åpning til frie ekskursjoner som alle er i stand til å benytte seg av på bets mulig vis. Publikum på klubben i Budapest storkoste seg tydeligvis og det er all grunn til å gi Ozone Acoustyle Quartet oppmerksomhet - dette er nemlig godsaker.

Péter Rozsnyói Trio - en vakker hilsen fra et sjeldent jazzland.

Budbringeren ga seg ikke med én cd eller ett band heller. Péter Rozsnyói Trio dukka også opp og sammen med sjefen på piano så finner vi trommeslageren Zoltán Csörsz og bassisten György Orbán. Musikken er tilegna trioens opprinnelige trommeslager András Mohay som da han gikk bort tok med seg musikken slik Rozsnyói opplevde det. Csörsz ga han imidlertid håpet og troa tilbake og med "Pain of an Angel" som håndfast bevis er det ikke noen tvil om at musikken er i live.

Vi blir servert vakker, melodiøs triojazz med solide røtter i 60-tallet. All musikken resiterer av Rozsnyói og er spilt inn over to dager i august i fjor. Det er tre meget solide musikanter med langt framskreden empati både musikalsk og personlig som møtes og det er direkte herlig å befinne seg i herrenes selskap.

Nåløyet er usedvanlig trangt for å nå gjennom i den sylskarpe konkurransen og jeg er langt i fra sikker på om noen av disse gruppene gjør det, men det har altså ingenting med den musikalske kvaliteten å gjøre. Odd Gjelsnes og MusikkLosen skal ha all ære for å ta dette inn til Norge, men jeg er nok redd at det blir som å sloss mot vindmøller i dette tilfellet.

Ozone Acoustyle Quartet

Organisten Food

BMC/MusikkLosen

Péter Rozsnyói Trio

Pain of an Angel

BMC/MusikkLosen

Culturen er i de beste hender

Det stooore bandet Skadedyr består av noen av kongerikets aller beste og mest lovende musikanter. Det beviser de så til de grader med sin andre cd "Culturen".

Skadedyr - dusinet fullt med noen av landets heftigste unge musikanter.

Foto: Magnus Skavhaug Nergaard

Jeg bryter sammen i krampegråt og tilstår: Skadedyrs debutalbum "Kongekrabbe", som kom for vel to år siden, gikk meg hus forbi. Jeg har heller ikke vært på plattformen når mulighetene har vært der for å høre Skadedyr-toget i levende live, som ryktene vil ha det til er litt av en opplevelse. Men med oppfølgeren "Culturen" blir jeg heldigvis gitt muligheten til å hekte meg på og jeg skjønner raskt at jeg har gått glipp av mye unik, spennende og morsom musikk med dette dusinet-fullt-bandet.

Bandet blei unnfanga av Anja Lauvdal (tangenter) og Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba) og på "Kongekrabbe" stod de to bak alt låtmaterialet, men her bidrar flere av de ansatte med komposisjoner: gitarist Lars Ove Fossheim og trommeslager Hans Hulbækmo har skrevet to hver mens mødrene også har ansvaret for to. Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trekkspiller Ida Løvli Hidle, steel-gitarist Marius Klovning, trompeter Torstein Lavik Larsen, trombonist Henrik Munkeby Nørstebø, vokalist Ina Sagstuen, trommeslager Øystein Aarnes Vik og fiolinist Adrian Løseth Waade er alle med og sørger for at Skadedyr låter uforskamma friskt og ikke som noen som helst annet band - på Tellus i alle fall.

Hva låter det som da? Si det du - de tolv har nemlig henta uhemma fra alle sine inspirasjonskilder og det er ikke få. Musikken er til tider usedvanlig vakker og melodisk, noen ganger helt åpen, søkende og fri - og så er den alt midt imellom. Og med den instrumenteringa og med de kvalitetene denne "nye" generasjonen er i besittelse av, så sier det seg nesten sjøl at dette må bli helt spesielt og da er det heller ikke overraskende at den eneste teksten som har blitt funnet verdig er skrevet av Ivar Aasen - noe annet skulle nesten tatt seg ut.

De involverte hører også hjemme med artister og i band som Broen, Jenny Hval, Susanna, Moskus, Snøskred, Trondheim Jazzorkester, Skrap og Hullyboo, men at de synes Skadedyr likevel er et spesielt morsomt band å leike seg i skinner tydelig gjennom. Skadedyr - hippere bandnavn finnes vel knapt - føyer seg elegant inn i rekka av norske band og musikanter som går sine helt egne veier. Lett å få en slik mastodont av et band på veien og ut i verden er det sikkert ikke, men verden fortjener virkelig å få oppleve dette unike bandet med sin særegne og herlige musikk.

PS Første livemulighet nå er Kongsberg Jazzfestival den 7. juli og etterpå tar de to mødrene, som også utgjør Skrap, med seg cirka halvparten i Trondheim Jazzorkester til Moldejazz der de er årets JazZtipendiater og skal takke for tilliten med et rykende ferskt bestillingsverk.

Skadedyr

Culturen

HUBRO/Musikkoperatørene

Herlige tolkninger

Tortusa, som er et av artistnavnene til ambientartisten John Derek Bishop, har tatt for seg en rekke samples fra Eivind Aarsets katalog. Det har det blitt nydelig musikk og herlige stemninger av.

Tortusa, eller John Derek Bishop, med en rekke av sine "instrumenter".

John Derek Bishop, alias Tortusa, er en godt og vel 30 år ung norsk-amerikaner fra Stavanger. Han er et nytt bekjentskap for meg, men med sin unike innfallsvinkel til å skape musikk har han gjort et solid inntrykk med en gang. Tortusa er en elektronikamusiker og komponist som går både til jazzkilden og til klassisk- og elektronisk samtidsmusikk for å finne inspirasjon til å lage det som er hans eget univers.

Det er på ingen måter tradisjonelle instrumenter Tortusa benytter for å skape sin egen verden, men derimot gamle båndmaskiner, modulære synther, samplere og masse annet. Når han så i tillegg benytter seg av feltopptak som han bearbeider med hjelp av sine "maskiner", så makter han på et finurlig og inderlig vis å lage låter og lydkollasjer som er alt fra melodiske til vemodige, sfæriske, ettertenksomme og hele tida djupt personlige.

Bedre utgangspunkt til å skape et slikt univers enn deler av Eivind Aarsets musikk, finnes knapt. Helt siden begynnelsen av 90-tallet, og i stadig større grad, har han med hjelp av sin grå gitar og sine maskiner skapt musikk som er så personlig, sterk, varm og søkende at det alltid er en like stor opplevelse å forsvinne inn i den. På to av låtene her er han faktisk også med og setter som alltid sitt personlige bumerke på musikken.

Dette er et tøft, annerledes og moderne musikalsk statement fra en musikant med spennende visjoner. I tillegg er Tortusa, eller kanskje John Derek Bishop, en glitrende fotograf også som han viser oss med et bildehefte som følger med cden der han har redigert sine naturbilder digitalt.

Under Maijazz i Stavanger om ei ukes tid står Tortusa og Eivind Aarset på samme scene - i utgangspunktet hver for seg, men jeg vil ikke bli overraska om deres veier krysses også som de har gjort her på et herlig vis.

Det er til å begripe at mange vil bruke Eivind Aarsets musikk til å skape noe videre.

Tortusa

I Know This Place - The Eivind Aarset Collages

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Snarky Puppy på jobb og fritid

Snarky Puppy er vel kanskje verdens travleste "jazzband" om dagen. Når de en sjelden gang ikke står på ei scene et eller annet sted på kloden, så lager de like godt solo-innspillinger. Lediggang er jo rota til alt ondt som kjent!

Snarky Puppy sammen med gode venner - god stemning!

Det bortimot utrolige bandet Snarky Puppy er intet mindre enn en nesten utrolig organisme. Siden den spede starten i Denton, Texas, i 2004 har de gått den harde og lange veien før snøballen virkelig begynte å rulle i 2010. Nå er den så stor at Snarky Puppy så absolutt kan påberope seg verdensherredømme. Kollektivet på rundt 40 musikanter, nå med base for de flestes vedkommende i Brooklyn, New York, spiller for tusener hvor det enn måtte være uten stans - vanligvis er det rundt 10 på scena til enhver tid.

En mann er med uten stans og det er vel kanskje den største musikalske energibunten på Tellus nå, bandleder, er komponist og elbassist Michael League. Hva han, og for så vidt de andre, går på aner jeg ikke, men de leverer altså så mye musikk med så mye substans at det er nesten utrolig. I det disse ordene blir satt sammen er for eksempel Snarky Puppy klar med en ny cd - noe annet skulle tatt seg ut!

For tre år siden ga de oss "Family Dinner - Volume 1" og fra den vant de en Grammy for Lallah Hathaways versjon av Brenda Russel-sangen "Something". Ideen bak prosjektet oppstod etter nattlige jammer i New York der de møtte en rekke av sine favorittvokalister. Hvorfor ikke lage en cd med mange av dem? Som sagt så gjort og suksessen var et faktum - også på det området.

Med "Family Dinner - Volume 2" har det tatt ideen et steg videre. I løpet av ei uke rundt Mardi Gras i New Orleans i fjor inviterte de en rekke vokalister og denne gangen også instrumentalister til en live happening der League & Co hadde arrangert musikken deres for sammenkomsten. Det førte igjen til at musikere fra hele verden som folkemusikkgruppa Väsen fra Sverige, legenden Salif Keïta fra Mali, Susana Baca fra Peru, ikonet David Crosby, ferskere storheter som Becca Stevens, Chris Turner, Jacob Collier, gitaristen Chris Hunter, saksofonisten Jeff Coffin og New Orleans-storheter som Terence Blanchard og Ivan Neville, møttes i en rekke konstellasjoner som oppstod der og da og som skapte stor musikk foran publikum i Esplanade Studios i New Orleans. Her var det i stor grad snakk om ett take og som en ekstra bonus på denne utgava får vi også fem ekstra spor med video fra innspillinga.

Her får vi musikk i grenseland mellom jazz, funk, rock, tradisjonsmusikk fra nesten hele verden og jeg vet ikke hva, gjort med en så enorm dose empati og glede over å skape noe sammen, som er vanskelig å sette ord på. Opplev det sjøl og se en hel del lysere på livet!

Bill Laurance en av de opprinnelige stifterne av Snarky Puppy - ute på nesten egen hånd!

Lediggang er som kjent rota til alt ondt. Det har en av Snarky Puppys tangentherrer, og en av grunnleggerne av bandet, Bill Laurance tatt til etterretning. Når de har en av sine sjeldne fridager, har han benytta anledninga til å samle to av de andre fra bandet, sjefsideolog League på alle mulige slags basser og trommeslager, perkusjonist og organist Robert "Sput" Searight, samt den legendariske New Orleans-perkusjonisten Weedie Braimah, til ei bortimot straight jazzinnspilling, men samtidig med mye funk i seg. All musikken er skrevet av Laurance og inneholder nesten sjølsagt mye av den samme energien som Snarky Puppy byr på, sjøl om dette er i et mer neddempa kvartettformat uten blås og gitarer.

Bill Laurance får her anledning til å stå fram som solist i en helt annen grad enn med Snarky Puppy og viser oss at han både er en solist og komponist av meget solid klasse.

Her er det bare å velge på øverste hylle eller kanskje benytte seg av Ole Brumms leveregel: Ja takk - begge deler. Tror ikke noen vil angre uansett valg.

Snarky Puppy

Family Dinner Volume Two

GroundUP Music/Decca/Universal Music

Bill Laurance

Aftersun

GroundUP Music/Decca/Universal Music

Funky på veien!

Bassisten Per Mathisen, sammen med sin funky trio, tar oss med på konserter og plateinnspilling og lar oss få være med på turné på DVD-en som gir oss et herlig innblikk i livet i kulissene.

Ruggero Robin, Gergo Borlai og Per Mathisen - en urheftig trio fra tre forskjellige land.

Den meget allsidige og dyktige bassisten Per Mathisen har mange jern i ilden - slik må det være for en frilansmusikant. De seineste åra har han blant annet stått i spissen for en trio med to fremragende, men ganske så ukjente musikere for oss her nord, den ungarske trommeslageren Gergo Borlai og den italienske gitaristen Ruggero Robin. I fjor ga de oss sin cd-debut, "Ospitalità Generosa", og med den klar beskjed om at vi hadde med en funky fusiontrio av meget høy byrd å gjøre.

Sommeren 2014 var herrene både på turné rundt om i Mellom-Europa og på vei til å gjøre første del av den nevnte innspillinga - også det i Østerrike. Med seg på ferden hadde de Nicola Robin, som jeg ikke ser bort fra er Ruggeros sønn, med videokamera og vi får være med på (nesten) alt. Vi møter først Mathisen som kommer løpende rett fra "flyet" til en konsert i en låve, men her har vi med rutinerte og svært dyktige musikanter å gjøre som sørger for at det låter framifrå bare noen minutter seinere. Publikum er storbegeistra, kvaliteten på lyd og bilde er god - god stemning med andre ord.

Slik fortsetter det hele fra bading, roing og bilkjøring til neste utendørskonsert fortsatt i Østerrike og så til plateinnspilling. Vi får et godt innblikk i hvordan musikken blir til og hvordan kjemien de tre mellom fører til at det låter så bra som det låter. Borlai, som snart er ute på USA-turné med gitarhelt Steve Vai, og Robin er begge klassemusikanter og Mathisen vet vi jo kan leke med de aller beste uten å stille bak i køa.

Gjennom "Live In Action" får vi et godt og hyggelig innblikk i hvordan det funky livet på veien er. Moro det!

Per Mathisen - Gergo Borlai - Ruggero Robin

Live in Action

Alessa Records/MusikkLosen

Verden står i fare!

Den danske suksessforfatteren Jussi Adler-Olsen har solgt 13 millioner eksemplarer av sine spenningsromaner. Gjennom nyutgivelsen av den ti år gamle "Washingtondekretet" forteller han oss hvorfor han har et slikt grep på sine lesere og hvor nær stupet vi kan være - eller er det bare i teorien?

Jussi Adler-Olsen spenner opp et dystert lerret egna til ettertanke i den omfattende thrilleren "Washingtondekretet".

Det er sjølsagt overhodet ikke tilfeldig at "Washingtondekretet" kommer ut igjen akkurat nå. Bakteppet er nemlig at vi, som nå, er i innspurten av en amerikansk valgkamp. Vi får inderlig ikke håpe at den pågående valgkampen, sjøl om den har minst et element som vi vel ikke skjønner helt konsekvensen av, ikke havner der Adler-Olsen tar oss med i sin thriller.

Gjennom den ca 650 sider lange spenningsmetta historia forteller Adler-Olsen oss at han er en historieforteller av rang. Han makter å sette opp et lerret som inneholder storpolitikk, intriger og en "avlysning" av demokratiet som de fleste av oss ikke ser for oss ville ha vært mulig - i alle fall ikke i USA. Eller?

Her er alle fra den nyvalgte presidenten til hele hierarkiet i Det hvite hus involvert og etterhvert får presidentens ekstreme politikk konsekvenser for den vanlige amerikaner også - alle blir ramma og det amerikanske samfunnet får anstrøk av totalitære samfunn andre steder i verden vi ikke trodde kunne "ramme" USA. Eller?

Etterhvert som Adler-Olsen utvikler storyen kan ingen føle seg trygge og til å begynne med sitter jeg med en følelse av at dette er så langt ute at i virkelighetens verden kunne dette aldri skjedd. Nå er jo ikke det noen nødvendighet for at en thriller skal bli vellykka, men i min verden hjelper det fælt. Men når Adler-Olsen, som har drevet usedvanlig solid research i forbindelse med romanen, setter leseren inn i hvilke muligheter spesielt FEMA - Federal Emergency Management Agency, i praksis en slags skyggeregjering - har til å overstyre både presidenten, regjeringa og byråkratiet, så begynner jeg å fryse litt på ryggen: dette er kanskje ikke urealistisk i det hele tatt og det gir oss perspektiver og tanker vi kanskje ikke har lyst å tenke helt ut.

Min innvending er at Adler-Olsen drar historia for langt ut - han kunne med fordel ha komprimert den et par hundre sider ned uten at det hadde skada i det hel tatt. Når det er sagt så greier han å holde på meg fra start til mål og det er herlig framdrift hele veien og han skaper et troverdig persongalleri

Jussi Adler-Olsen er mest kjent her hjemme for serien "Avdeling Q", som "Washingtondekretet" ikke er en del av. Sjøl om den er ti år gammel så er den altså like aktuell og spennende i 2016 som den sikkert var i 2006 også.

Jussi Adler-Olsen

Washingtondekretet

Aschehoug

Den store ro

Mikhail Alperin har bodd så lenge i Norge at vi nesten regner han som norsk. Likevel har han på ingen måte glemt hvor han kommer fra og dette nydelige samarbeidet med blant andre Oslo Kammerkor og noen fantastiske bulgarske stemmer bekrefter det.

Mikhail Alperin, Oslo Kammerkor og Bulgarian Vocal Family etter urframføringa i Ris kirke i Oslo.

Etter en fantastisk konsert på Vossajazz kom Mikhail Alperin til Oslo i 1993 og blei raskt en stor ressurs rundt Norges musikkhøgskole der han fortsatt er professor. Ukrainsk/moldovisk/russiske Alperin bragte ei helt ny stemme inn i vårt univers her i vest og hans måte å fusjonere folkemusikk, klassisk musikk og improvisasjon på har vært til stor inspirasjon over store deler av kloden siden den gang.

For noen år siden blei Alperin alvorlig kreftsjuk og mista for en periode taleevnen. Under behandlinga på Radiumhospitalet møtte han Gud, som han forklarer det, og "Prayers and Meditations" omtaler han som et rekviem for sitt eget ego.

Her får vi være med på premieren framført i Ris kirke i Oslo i april i fjor og det er en mektig opplevelse - uansett om man har et forhold til Gud eller ikke. Nok en gang har Alperin makta å ta med seg elementer fra den ettertenksomme og det som vi ofte opplever som mørke kulturen fra sine opprinnelige hjemland og gi dem videre til oss her i vest også slik at vi kan bli tatt med inn i hans undrende univers.

Sammen med Oslo kammerkor, et kor som alltid er åpen for nye utfordringer, under ledelse av Håkon Daniel Nystedt, fire fantastiske bulgarske kvinnestemmer, sangeren Sergey Starostin, trekkspilleren og sangeren Evelina Petrova-Alperin og perkusjonisten Bjørn Løken, samt Alperin på tangenter, har "Prayers and Meditations" blitt et så sterkt, vakkert og mangefasettert rekviem at det det kan gjelde mange andre egoer enn Alperins.

Dette er et budskap så annerledes og så inderlig at du skal være utstyrt med et kaldt hjerte for ikke å bli berørt av det - med eller uten gudstro.

Mikhail Alperin sørger for et vakkert og sterkt budskap.

Mikhail Alperin

Prayers and Meditations

JARO/MusikkLosen

Den nye favorittstemma

Når Tony Bennett sier at Allan Harris er hans favorittsanger, så er det all grunn til å sperre opp ørene.

Det oser musikalitet og scenesjarm av Allan Harris.

Av en eller bortimot uforståelig årsak har den nå 60 år unge vokalisten, gitaristen, låtskriveren og bandlederen Allan Harris greid å passere under de aller flestes radar her hjemme. Det altså til tross for at Harris, født i Brooklyn og bosatt i Harlem - mer New York blir det vel knapt, helt siden 90-tallet i stadig større grad har etablert seg spesielt på hjemmebane som den store crooner-arvtakeren. En som kan det aller meste om akkurat dette faget er jo legenden Tony Bennett, nok en New Yorker, og når han melder at Harris er hans favorittsanger så forteller det faktisk en hel del om på hvilket nivå han befinner seg.

Dette er også mitt første møte med Harris som er i besittelse av ei varm og uttrykksfull stemme et aller annet sted midt mellom tenor og bariton. Han er så avgjort en historieforteller av rang og uansett om det er eget materiale, som latinlåta "Miami", han tolker eller standardlåter som "My Funny Valentine", "You Make Me Feel So Young" og "I Got The Blues (Lester Leaps In)", som Eddie Jefferson laga en nydelig vokalversjon av eller høyst personlige versjoner av poplåter som Elton Johns "Take Me to the Pilot", Kenny Rankins "Catfish" og John Mayers "Daughters", med en herlig ekstra dose soul og med Harris på akustisk gitar, så framstår Harris som en stor personlighet med mye varme, ei herlig stemme og både vilje og evne til å ta crooner-stafettpinnen etter Nat "King" Cole, Tony Bennett og Frank Sinatra videre.

Med seg her han et korrekt og empatisk lag med Leon Boykins på bass, Jake Goldbas på trommer, Pascal Le Boeuf på piano og orgel - herlig orgelkomp på "My Funny Valentine" -, Yotam Silberstein på gitar og Samuel Torres på perkusjon, men "stjerna" her er så utvilsomt Allan Harris - ei stemme det har vært en stor glede endelig å få stifte bekjentskap med.

PS På lørdag kommer Allan Harris for aller første gang til Norge og Cosmoplite i Oslo er stedet å være for alle som har muligheten til det. Det blir garantert en stor opplevelse. Be there!!!

Allan Harris

Black Bar Jukebox

Membran/Must Have Jazz/Naxos Norway

Du verden så tøft!

Torsion Beat, med blant andre den eleverte jazzpianisten Espen Eriksen og gitaristen Erlend Mokkelbost fra punkebandet JR Ewing, har laga musikk som folk som digga Bitches Brew vil like. Det hadde vel ikke mange trodd!

Torsion Beat - det er bandet sitt det!

Noen band, noen konstellasjoner og noe musikk har liksom ligget i lufta ei stund før den når oss. Den kan sjølsagt bli strålende og overraskende uansett. Andre «møter» kommer nesten som julekvelden på kjerringa – både sammensetninga av bandet, musikken og resultatet. Torsion Beat tilhører så avgjort den siste kategorien.

Kameratene Eriksen og Mokkelbost kommer nemlig fra to vidt forskjellige verdener – Eriksen fra sin egen melodiske jazztrio og som pedagog både på universitet og Musikkhøgskolen i Oslo. Mokkelbost derimot har aldri vært i nærheten av en gitartime i sitt liv, men har punken fra JR Ewing og popgenet fra det Spellemannvinnende popbandet Montée i ryggmargen. Likevel fant kameratene ut for fem år siden at de ville lage band sammen – muligens over et par brune. Ideen skulle uansett vise seg å være meget god den!

Til å begynne med møttes de til månedlige klubbkvelder på Soria Moria i Oslo. Omstendighetene førte til at «bandet» måtte ta seg ei lengre pause, men nå er de heldigvis tilbake med et kruttsterkt debutalbum som forteller oss at grenser er til for å brytes ned.

Med seg har de elbassist nummer én for de aller fleste her til lands, Audun Erlien, tromepter, vokalist, synthmann og elektroniker Gunnar Halle og bandkompisen til Mokkelbost fra Montée, trommeslageren Marius Simonsen.

På «Denh», som oppleves som mer eller mindre unnfanga der og da i studio, men med noen klare rammer, finner vi spor av jazzrock, funk, krautrock, afrobeat og psykedelia – og sikkert mye annen snadder – men til sammen har det blitt, ja akkurat Torsion Beat. Musikken er utgitt på LP og digitalt – der med et ekstra bonusspor – er så groovete, funky, svett, skitten og djupt personlig at tankene altså raskt går i retning «Bitches Brew» - intet mindre. Anno 2016 må vite.

PS En åpenbar Miles-referanse finnes i låta "In a Certain Way". Miles skapte mesterverket "In a Silent Way" sammen med Joe Zawinul på slutten av 60-tallet.

Torsion Beat

Denh

Your Favourite Music/MusikkLosen

Fullt trøkk

Bak bandnavnet Ninjabeat skjuler en rekke unge norske musikanter seg, men ikke bare det. Man trenger faktisk ikke lang tid for å finne ut at Ninjabeat byr på heftig og groovy musikk med både jazz, fusion, pop, rock og soul i ryggmargen.

Ninjabeat - unge, friske herrer med blikket opp og frem og med heftig og rocka jazz i bagasjen.

"The Waiting Game" er debutalbumet til det nimanns sterke bandet Ninjabeat. Det betyr på ingen måte at det er første gang disse relativt unge og usedvanlig velskolerte herrene inntar platestudio. Det siste året har jeg blant annet hatt gleden av å omtale skiver med både saksofonisten Magnus Bakken og gitaristen Svein Rikard Mathisen - to særdeles lovende musikanter fra dalstroka innafor og resten av Ninjabeat stiller i samme klasse.

Det er Bakken som har skrevet all musikken - to av låtene i samarbeid med elbassist Bo Berg. Dette er musikk som er ganske så sjelden her til lands - sikkert mye på grunn av at det som gikk under navnet fusion på slutten av det forrige årtusenet blei mer eller mindre forhatt i de hippe kretsene. Årsaken var nok at mange oppfatta fusion som glatt og som et forsøk på å tjene lette penger - den var ikke ekte nok og hadde ikke tilstrekkelig med substans.

Ofte var dette både rett og riktig, men i de rette hender og med de rette musikantene involvert var fusionmusikk så heftig og så personlig som vel tenkelig - i mine ører i alle fall. Miles Davis og The Brecker Brothers - uten sammenlikning forøvrig - er to eksempler på fusion av aller beste merke.

Det er litt i samme gata vi finner Ninjabeat også. Her er det ikke vanskelig å finne eneren får å si det på den måten. Med solide elementer av både jazz, pop, rock og soul blir dette ei herlig stuing med lettfattelig musikk, sjøl om den kan være ganske så kompleks, i alt fra salige ballader til heftige og svette uptemposaker. Sammen med de tre nevnte finne vi Pål Gunnar Fiksdal på trompet, Bjørn Einar Hanstveit på perkusjon, Ture Janson på gitar, Knut Løchsen og Kristian Wentzel på tangenter og Ole Morten Sommer på trommer - høykompetent tvers gjennom.

Det er vel ingen bombe å hevde at både som saksofonist og komponist så har Magnus Bakken henta mye fra salige Michael Brecker og bandet han hadde sammen med broren Randy. Det betyr at det både er trøkk og intensitet, gode solistprestasjoner og usedvanlig presist ensemblespill i bånn for det som har blitt Ninjabeats debut. Noe forteller meg at dette kan være urheftig live - også i heimen groover det kraftig fra start til slutt. Ninjabeat ser bakover og samtidig fremover med musikken sin og den er egna til å skape munterhet i sinnet. Holder lenge det!

Ninjabeat

The Waiting Game

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Et høyst personlig farvel

Den originale japanske pianisten Masabumi Kikuchi forlot tida i fjor. Det er en flott hyllest fra ECM å få møte han i en solokonsert i Tokyo fra 2012.

Masabumi Kikuchi - ei vakker og original stemme.

De som har fulgt spesielt godt med i moderne amerikansk jazz har fått med seg stemma til Masabumi Kikuchi (1939-2015). Sjøl om han i stor grad holdt seg tilbaketrukket til loftet sitt i New York siden han flytta dit på 70-tallet, så var han å høre med ujevne mellomrom både med trommeslageren Paul Motian, som var som en slags beskytter for Kikuchi, og med sin egen trio Tethered Moon, der Motian også var på plass sammen med bassisten Gary Peacock. For noen år siden kom hans eneste studioalbum for ECM, "Sunrise", med bassisten Thomas Morgan og sjølsagt Motian. Pianisten i The Bad Plus, Ethan Iverson, var en stor tilhenger av Kikuchis originale pianostil og var en av ganske få som kjente han relativt godt. Han mente det bare var et tidsspørsmål før Kikuchi gikk bort etter at Motian la ned trommestikkene for godt - og slik blei det.

Kikuchi var visstnok en spesiell person og han sa en gang til Iverson: "I´ve offended everybody and I´m completely broke. It´s very interesting to be an artist." Spesiell var han også som pianist - noe han viser gjennom denne konserten fra Tokyo i oktober 2012. Ni av de elleve spora kalles bare "Tokyo Part I - IX" og oppleves som inderlige, vakre og sakte fabuleringer kanskje unnfanga der og da. På flygelet hans i New York stod det en lapp - en påminnelse: "Play slower, I sound better when I play slower". Nå har jeg aldri hørt Kikuchi spille fort, men basert på det han gjorde på sin aller siste solokonsert så stemmer det. I tillegg spiller han også den nydelige tittellåta av brasilianske Luiz Bonfá og Antônio Maria og sin egen komposisjon "Little Abi" - tilegna hans datter og innspilt først på trio med Elvin Jones og Gene Perla.

Masabumi Kikuchi var en spesiell musikant som gjorde det han følte han måtte. Publikum i den opprinnelige hjembyen Tokyo tok vel i mot han denne oktoberdagen i 2012 og det er det all grunn til rundt om ellers på kloden også. Ei vakker og inderlig stemme tar på denne måten et flott farvel.

Masabumi Kikochi

Black Orpheus

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

En finne i Oslo

Sting besøkte New York. Juhani Silvola har slått seg ned i Oslo. Det skal vi være glade for.

Juhani Silvola har noe spennende å dele med oss.

Jeg bryter med en gang sammen og tilstår at jeg ikke kan mye og vet mye om den finske gitaristen, som også spiller en rekke andre instrumenter, og produsenten Juhani Silvola. Det at trompeteren og bandlederen Hayden Powell har ønska å gi ut debutskiva hans samtidig som Silvola var med og co-produserte Highasakites supersuksess "All that Floats Will Rain", var imidlertid mer enn nok til at jeg ville sjekke ut hva han hadde på hjertet og det var det verdt på mange slags vis.

Silvola, som spiller det meste underveis her: i tillegg til gitarer, trakterer han synther, elektronikk og perkusjon, inviterer oss inn i en verden med elementer av folkemusikk, improvisasjon, rock og pop. Black metal og hip hop er også sjangre Silvola har vokst opp med og som det finnes spor av underveis. Det betyr at "Strange Flowers" har blitt en spennende miks der det optimistiske møter det pessimistiske - Silvola er finsk som nevnt - og sammen med kona Sarah-Jane Summers på fele og bratsj og broren Timo Silvola på trommer, har det blitt et lydbilde ut av musikken som jeg aldri har opplevd tidligere.

Store deler av opptakene er gjort av Roar Nilsen, mens Helge Sten har mastra og Jens Jørgen Carelius Krogsveen har laga coveret - flinke folk overalt med andre ord. Det er så avgjort Juhani Silvola også - "Strange Flowers" fortjener et godt publikum på tvers av alle slags musikksjangre.

Juhani Silvola

Strange Flowers

Periskop/Musikkoperatørene

Det er bare en Jon Balke

Uansett i hvilken setting man støter på Jon Balke så er det alltid en unik opplevelse. Soloinnspillinga "Warp" er absolutt ikke noe unntak.

En stor musikant og hans flygel - Jon Balke.

Jeg har hatt privilegiet å få følge Jon Balkes karriere helt fra han viste seg fram for et større publikum i Arild Andersens band allerede som tenåring. Det bassmaestroen skjønte den gangen, har etterhvert gått opp for flere av oss andre også: Jon Balke har hele veien vært utstyrt med et helt spesielt talent. Helt siden midten av 70-tallet har den kompromissløse Balke gått sine egne veier og dukka opp der han - og ingen andre - har funnet ut at det har vært riktig. Det har ustanselig vært på musikalsk sett overraskende steder og det betyr at det hele tida har vært like spennende å åpne enhver ny forundringspakke fra Balke. Slik er det også denne gangen - altså overraskende, men samtidig ikke overraskende - hvis du skjønner!

Her gir Balke oss 16 låter/fabuleringer som varer fra under et minutt til vel fem minutter. Balke forteller oss at hans referanserammer er mange og vidtfavnende. Sjølsagt er han en stor improvisator og hans klangrike er et nydelig sted å vandre inn i. Hans perkusJonistiske fascinasjon er også lett å få øre på og hans tiltrekning mot både mot et samtidsmusikalsk uttrykk og musikk fra strøka rundt Middelhavet er også hørbare. Dessuten har han denne gangen på et neddempa og elegant vis benytta seg av field recordings - i studiosamarbeid med Audun Kleive - og stemmene til Wenche Losnegaard og Mattis Myrland er også beskjedent, men virkningsfullt tilstede på noen av spora. Balkes datter, Ellinor Myskja Balke, resiterer også en flyplassannonsering i tre varianter som lydkulisse på et spor.

Som den oppvakte vil skjønne føyer "Warp" seg elegant inn i rekka av unike Jon Balke-innspillinger. For å si det på enn annen måte: Jon Balke er ute av stand til å uttrykke seg kjedelig eller uinteressant - det ligger enkelt og greit ikke for han.

Jon Balke

Warp

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Tøffe saker!

Den tyske trommeslageren og bandlederen Eric Schaefer og bandet hans The Shredz har med "Bliss" laga musikk som alle som har et forhold til Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltofts univers vil digge.

Eric Schaefer, nummer tre fra venstre, sammen med The Shredz. Hippe saker!

Eric Schaefer markerer det å gå inn i 40-åra med både å skue bakover og ikke minst se framover. En av Tyskland og Mellom-Europas mest ettertrakta trommeslagere - vi møtte han seinest i legenden Joachim Kühns nye trio - satte sammen kvartetten The Shredz i forbindelse med markeringa for at det var 200 år siden selveste Richard Wagner var født. I 2013 ga Schaefer oss "Who´s Afraid of Richard W.?" og man skjønte raskt at også som bandleder hadde han mye å fare med.

Bassisten John Eckhardt og tangentmannen Volker Meitz var med også den gangen, mens trompeteren John-Dennis Renken er ny i forbindelse med "Bliss". Alle fire er uansett rette herrer på rett sted til rett musikk og dette er heftige og tøffe toneganger som peker framover.

Schaefer, som har skrevet fire av de åtte låtene mens resten er kollektivt unnfanga, har henta inspirasjon fra 60/70-tallets fusionjazz, fra 90-tallets jazz dub og dagens klubbmusikk. Ambient og krautrock finnes det også tydelige spor av. På mange måter er det nesten slik at han har løfta arven fra Miles Davis´ "Bitches Brew" inn i vår tid og her er referansene mange og tydelige til våre egne døråpnere på området, Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Ofte er musikken usedvanlig melodisk og groovete, mens den andre ganger er mer kontemplativ og sakteflytende.

Av en eller annen grunn hører vi alt for sjelden tysk jazz her hjemme. Et besøk av Eric Schaefer + The Shredz på en av våre festivaler ville garantert blitt både en øreåpener og en suksess. Sjekk ut "Bliss" og bli overbevist.

Eric Schaefer + The Shredz

Bliss

ACT/Musikkoperatørene

Heftig maskin!

Bak Rønnings Jazzmaskin skjuler en kvartett seg som har mye kompromissløs akustisk jazz på hjertet.

Rønnings Jazzmaskin i fri utfoldelse.

Trommeslager og bandleder Truls Rønning, både fra Trondheim og den berømte jazzlinja i den samme byen, har etter hvert et solid navn og rykte som medspiller for mer kjente musikanter som John Pål Inderberg, Ola Kvernberg og Lage Lund. For fem år siden bestemte han seg for ikke bare å være sidemann lenger og starta Rønnings Jazzmaskin som opprinnelig var et hyllestband til trommelegenden Elvin Jones og hans Jazzmachine. Ganske raskt begynte bandet å utvikle seg og få sin egen sound, noe som hang sammen med at medlemmene begynte å skrive eget stoff for kvartetten.

Sammen med to svenske musikanter som også har studert og bodd i Trondheim, bassisten Egil Kalman og tenorsaksofonisten Petter Kraft, og alt-og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen - også han med bakgrunn fra jazzlinja, har Rønning skapt et kollektiv som tar med seg røttene til den amerikanske 60-tallsjazzen, det moderne nordiske uttrykket og en dæsj fra frijazzen også, til noe som de er aleine om.

Alle de ni låtene er skrevet av herrene i bandet - bortsett fra Rønning faktisk - og innspillinga er gjort på gamlemåten der alle er i det samme rommet og spiller uten headset. Mer live i studio blir det ikke og på det viset blir musikken også så ekte og uforfalska som mulig.

Alle fire er meget personlige solister, men det aller viktigste underveis her er likevel det kollektive uttrykket og ektheten i det de har å formidle. Rønnings Jazzmaskin er ei heftig maskin - og ei herlig maskin også!

Rønnings Jazzmaskin

Jazzmaskin!

Losen Records/MusikkLosen

Tøft fra Italia, Molde og Bergen!

Trekkspilleren Heine Bugge er nok mest kjent for sine jodleutflukter med Polkabjørn. Han kan så mye mer og her møter vi han sammen med den italienske gitaristen Ugo Santangelo. Det swinger kraftig!

Ugo Santangelo og Heine Bugge med gode venner.

Alle som har satt sin fot i republikken Bergen veit at der skjer det mye rart - veldig mye rart. Blant annet har den italienske gitaristen Ugo Santangelo, den australske klarinettisten og bassklarinettisten Michael Barnes, den engelske trommeslageren og perkusjonisten Craig Farr og Moldes store trekkspillsønn Heine Bugge slått seg ned der. Heldigvis har de truffet hverandre også og sjøl om "A Portrait of the Sun", som blei spilt inn i 2012, har gått under de flestes radar, så er den vel verdt å låne øre til den dag i dag.

Her har Santangelo, som fremstår som en meget allsidig og utadvendt gitarist, skrevet all musikken og han sverger til et livsbejaende og tøft jazzuttrykk med røtter i Middelhavsområdets fyrrighet. De ni låtene spenner over et stort lerett med masse dynamikk og Barnes og Farr passer utmerket i dette musikalske landskapet.

I dette bassløse samfunnet får de andre ha meg unnskyldt for at Heine Bugge får litt ekstra oppmerksomhet. Han forteller oss nemlig her at det utskjelte trekkspillet absolutt har noe i jazzen å gjøre og Bugge framstår som en langt framskreden improvisator med ei helt egen stemme. Det swinger og groover som det skal gjøre av en moldenser med andre ord - og det med trekkspill hendene!

"A Portrait of the Sun" er et funky album med mye vakker, tøff og uttrykksfull musikk i seg. Bandet eksisterer dessverre ikke lenger som kvartett, men Barnes, Bugge og Santangelo kjører videre som trioen Paco. Derfor er det å bare å sjekke ut "A Portrait of the Sun" for alle som har blitt nysgjerrige nå - det er det nemlig all mulig grunn til.

Santangelo

A Portrait of the Sun

JTJ/ugosantangelo.com

Den hippeste trioen?

Den engelsk-skandinaviske gruppa Phronesis har vært blant mine favoritt-trioer i en årrekke. Begeistringa har ikke blitt mindre etter cd nummer seks, "Parallax".

Ivo Neame, Jasper Høiby og Anton Eger utgjør Phronesis. Her går det unna!

Bak det noe kryptiske bandnavnet Phronesis, gresk for en type visdom eller intelligens, finner vi norsk-svenske Anton Eger på trommer, danske Jasper Høiby på bass og engelske Ivo Neame på piano. Bandet blei satt sammen av Høiby allerede i 2005 etter at han flytta til London for å studere ved Royal Academy of Music hvor han møtte Neame. Høiby kjente Eger fra København hvor han studerte og Høibys valg av medsammensvorne kan man ikke si noe annet om enn at har vært bortimot perfekt.

På særdeles demokratisk vis har alle bidratt med tre låter hver. Alle har sitt unike særpreg som komponister også, men et fellestrekk er at alt er usedvanlig melodisk og intrikat og spennende rytmisk. Her er det om å gjøre å ha tunga beint i munnen og skulle Eger noen gang trenge vikar, så vet jeg ikke om noen andre enn Jarle Vespestad, fantomet fra Farmers Market, som kunne "erstatta" han.

Sjøl om musikken er intrikat og egenarta - jeg synes Phronesis er den mest spennende trioen siden Esbjörn Svensson Trio herja for rundt et tiår siden - så er den lett å henge med på og bli engasjert av likevel. Det er et driv og en intensitet i denne musikken som er sjelden og det samspillet Phronesis har utvikla gjennom hundrevis av jobber kloden rundt er oppsiktsvekkende bra. Det er verdensklasse over Phronesis og ekstra morsomt er det da at vi også har en liten norsk flik der - Anton Eger er nemlig født i Oslo og har også vært trommeslager i Garden!

Phronesis

Parallax

Edition Records/border.se

De beste går først

Jeff Buckley blei bare 30 år. Han rakk mye på si kort tilmålte tid - her kommer et vakkert soloalbum med mange coverlåter.

Jeff Buckley gir oss fortsatt mye vakker musikk.

Jeff Buckley (1966-97) var på veldig god vei til å bli superstjerne da han drukna den dagen bandet hans skulle møtes i Memphis for å spille inn "My Sweetheart the Drunk". Ei karriere som kunne ha ført nesten hvor som helst tok brått slutt - akkurat som hans far Tim Buckley som bare blei 28. Jeff Buckley hadde allerede vist verden sin allsidighet og sine unike evner. Mest kjent for et stort publikum i dag er han kanskje for sin udødelige versjon av Leonard Cohens "Hallelujah" - det er på sett og vis den alle andre versjoner ofte blir målt opp mot.

Etter hans død har mora, Mary Guibert, tatt på seg ei slags produsentrolle i forbindelse med alt materialet som har blitt liggende igjen etter sønnen. Det har blant annet ført til flere livealbum, en live-DVD og annet materiale. Heldigvis finnes det enda mer musikk med en av de mange som forlot oss så altfor tidlig og "You and I" er en herlig seanse med demoer gjort i 1993.

Mora skriver i omslagsheftet at Jeff var på høyden av sine cafe days da disse innspillingene blei gjort. Det betyr at han hadde et enormt repertoar med ei blanding av eget stoff og coverlåter og det er en slik miks vi blir servert her også - der Buckley faktisk også snakker litt mellom enkelte av låtene som ei forklaring på hvorfor han gjør akkurat den låta.

Vi møter han helt aleine med si stemme, som spente over fire oktaver, og sin gitar og vi blir servert alt fra Dylans "Just Like a Woman", Sly & The Family Stones "Everyday People", Gerry and The Pacemakers "Don´t Let the Sun Catch You Crying", Led Zeppelins "Night Flight" og The Smiths-låtene "The Boy with the Thorn in His Side" og "I Know it´s Over". Mora hevder Jeff henta inspirasjon fra blues-legenden Robert Johnson, via Broadway til pop, jazz og rock - og alt som finnes mellom!

"You and I" er nok en bekreftelse på at Jeff Buckley var en storhet allerede mens han levde. Han er det fortsatt - dette er nemlig like bra i 2016 som det var i 1993.

Jeff Buckley

You and I

Columbia/Legacy/Sony Music

Nok en Holiday-hyllest

Mange har ønska å hylle legenden Billie Holiday i forbindelse med 100 års dagen for hennes fødsel. Sonia Loinsworth, med røtter både i Norge og på Trinidad, er en av dem.

Sonia Loinsworth en av mange med et sterkt forhold til Lady Day.

Sonia Loinsworth er et nytt bekjentskap for meg. Til tross for at hun starta si karriere i Oslo på 80-tallet med jazz, soul og funk på repertoaret, og seinere har drevet med modal musikk, norske folketoner, egne komposisjoner til buddhistisk mantra, overtonesang og indiske vokalresitasjoner, så er denne hyllesten altså mitt første møte med henne.

Her har hun møtt den fine pianisten Oscar Jansen, med base på Sørlandet og som vi tidligere har truffet sammen med vokalisten Inger Marie Gundersen, og sammen gir de oss elleve sanger alle forbundet med uforliknelige Billie Holiday, blant andre "God Bless The Child", "Angel Eyes", "The Very Thought of You" og "Summertime". Mange har forsøkt med noe liknende kloden rundt og har lykkes i større eller mindre grad.

Jeg har ingen problemer med å anerkjenne Loinsworths inderlighet og ærlige intensjoner, men for meg fungerer ikke tolkningene hennes hele veien. Det er absolutt ingen tvil om at Loinsworth har ei flott stemme og ditto musikalitet, men her prøver hun å gjøre alt hun har drevet på med gjennom sitt musikalske liv på en gang - jamfør det jeg har nevnt ovenfor. For meg blir det til tider for mye tonemessig brodering og ikke egna til å løfte fram det ekte som var og er Billie Holidays beskjed. Det er synd for, som sagt, så har Sonia Loinsworth ei flott stemme som jeg gjerne hører mer til, men da med litt mindre "garnityr" enn denne gangen.

Kom gjerne tilbake med mer Sonia Loinsworth, men du synger fint nok til ikke å bruke hele smykkeskrinet samtidig.

Sonia Loinsworth

A Tribute to Billie Holiday

Sonica Music/Musikkoperatørene

Varmt fra det kalde nord

Det norske folk blei kjent med amerikanske England Brooks fra Bodø da hun sjarmerte oss bortimot i senk på The Voice på TV 2. Med sin cd-debut forteller hun oss om sine herlige jazzrøtter.

England Brooks er en ekte tolker av jazzens standardskatt.

De står i kø noen og 20-åringene om dagen for å gi ut det de har på hjertet på plate. Ofte er det ikke noe galt i det, men ikke reint sjelden er det åpenbart at de hadde hatt godt av å vente noen år til livet hadde hatt mer å fortelle dem. England Brooks Ellingsen, det siste etternavnet sier vel noe om hvorfor hun har flytta permanent fra Los Angeles til Bodø for vel 10 år siden, har rukket å bli nesten 60. Det høres og vi får møte en vokalist, en musikant og et menneske med et levd liv å vise til.

Jeg kjenner ikke veldig mye til hennes liv før jeg også møtte henne i The Voice. Jeg vet at hun sang i kor som 4-åring med Bing Crosby på "White Christmas" - større blir det vel ikke over there. Basert på hva vi får høre på hennes debut så er det likevel ikke tvil om at hun har pleid sitt forhold til den amerikanske sangskatten godt både før hun flytta til Bodø og definitivt etterpå.

Sammen med et utmerka band bestående av Magne Arnesen fra Vestfold på piano og ellers musikanter fra nord, John-Kåre Hansen på gitar som også har vært med og produsert herligheta, Roger Johansen på trommer og Dag Erik Pedersen på bass, tar Brooks oss med på ei reise med ni kjente standardlåter som "On a Clear Day", "The Nearness Of You", "My Romance" og "All The Things You Are". Både ballader og låter med heftigere tempi i seg har hun hun ful kontroll på og det swinger av henne uansett. To morsomme høydepunkt, hennes egne "Never In a Million Years" og hennes hyllest til sitt nye hjemland, "Northern Norway", forteller oss også at Brooks har et godt låtskrivergen i seg.

Seint, men godt er det noe som heter og England Brooks passer så absolutt inn i den kategorien. Endelig er hun å finne på den norske jazzscena - nå er det bare å håpe at så mange som mulig får anledning til å oppleve henne, ikke bare i hennes nye hjemby Bodø, men fra landsende til landsende. Så bra er hun nemlig!

England Brooks

My Mother´s Eyes

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Verdt å sjekke ut

Den sveitsiske saksofonisten, komponisten og bandlederen Florian Egli er det nok ikke mange som kjenner til her på berget - bortsett fra Jens Christian Bugge Wesseltoft! Det han gir oss med sitt band Weird Beard forteller oss at han er verdt å lytte til - og vel så det.

Florian Egli, nummer to fra venstre, sammen med Weird Beard. Ikke mye skjegg å skimte, men mye god musikk.

Når Skiens største siden Henrik Ibsen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, snakker så er det på sin plass å lytte. Såvidt jeg vet er det første gang Bugge skriver en slags innledning på coveret til andre artister - i alle fall til artister som ikke holder til på hans eget selskap. Det har han altså gjort på debuten til Florian Egli Weird Beard. Han skriver om den 33 år unge sveitseren og hans musikk at han er svært begeistra for de fires musikalske ideer og inspirasjonskilder som de har evna å sette sammen til noe friskt og nyskapende. Hardcore og progrock gitar, noe som likner på programmerte trommer miksa med "mountain-echoed" saksofon og djup, fri-inspirert elbass-spill, sier Bugge og fortsetter å skryte av den unge, sveitsiske jazzscena som vi veit altfor lite om her nord.

Det er bare å underskrive på det Bugge har opplevd. Florian Egli har skrevet all musikken og har, sammen med trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler, laga et et lite univers de er helt aleine om. Egli, som stort sett spiller altsaksofon, har en vidtfavnende visjon der han henter hemningsløst fra en rekke kilder. Jovisst er det jazz og improvisasjon som ligger i bånn her, men både rock, punk og støy er viktige elementer underveis.

"Everything Moves" er en meget passende tittel på denne Intakt-debuten. Dette er musikk som er i stadig bevegelse og studioteknikeren David Odlum har også spilt ei sentral rolle som gjør at Weird Beard visstnok høres vesensforskjellig ut på cd og på scena.

Dette har vært et tøft og annerledes møte med et band, musikanter og en musikk som jeg aldri har støtt på tidligere. Det forteller oss at like utenfor stuedøra vår befinner det seg musikk som det absolutt er verdt å bruke tid på - bare vi får greie på at den finnes.

Florian Egli Weird Beard

Everything Moves

Intakt Records/MuskkLosen

Stjernemøte i samtidsland

Når Kim Myhr får anledning til å invitere med seg Jenny Hval og det alltid like tilpasningsdyktige Trondheim Jazz Orchestra, så ligger meste til rette for at det vil bli skapt unik musikk av usedvanlig høy kvalitet. Det har da også skjedd.

Jenny Hval og Kim Myhr - to usedvanlige stemmer.

Foto: Andreas Ulvo

Til Ultimafestivalen i 2012 fikk den unike gitaristen og komponisten Kim Myhr muligheten til å framføre verket "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper". Anledninga førte til at han for andre gang inviterte med seg Trondheim Jazz Orchestra - første gang var til bestillingsverket "Stems and Cages" sammen med Sidsel Endresen under Moldejazz i 2009. Mange av musikantene i TJO er de samme som i 2009, men vokalisten er en annen - Jenny Hval. Det Endresen og Hval blant annet har til felles er at de er helt spesielle stemmer, men de har ganske så forskjellige uttrykk og det er sjølsagt mye av grunnen til at denne utgava blir helt forskjellig, men like spennende.

Jenny Hval er et ganske nytt bekjentskap for meg. Jeg har hørt bruddstykker av hva og hvem hun er tidligere, men dette møtet har nesten blitt en liten åpenbaring. Der Endresen ER improvisasjon, så er det et sted Hval har kommet til underveis fra et eksperimentelt rock-utgangspunkt som mange oppdaga gjennom "bandet" Rockettothesky. Her har hun laget tekster og melodier til Myhrs skisser og musikk. Visjonen var Myhrs, mens Hval opplevde det som en stor ære å få jobbe med og lære av så fantastiske medmusikanter. Noe forteller meg at den æren og respekten går begge veier.

Kim Myhr og Jenny Hval omkransa av Trondheim Jazz Orchestra - et strålende møte.

Foto: André Løyning

Hval har tatt med seg mye av pop/rock-estetikken inn i dette improviserte samtidslandskapet. Myhrs vidunderlige musikalske verden er noe så for seg sjøl at det heldigvis er nesten umulig å sammenlikne den med noe som helst annet. Når han så har med seg Rhodri Davies på harpe, Jim Denley på fløyter og saksofon, Michael Duch på bass, Klaus Holm på klarinett, Tor Haugerud på trommer, Eivind Lønning på trompet, Morten Olsen på perkusjon, Espen Reinertsen på saksofon, Kari Rønnekleiv på bratsj, Martin Taxt på tuba og Christian Wallumrød på piano og harmonium, samt seg sjøl på 12-strengers akustisk gitar og vokal på et spor, så sier det sjøl at dette musikalske kollektivet er noe helt unikt - og det har også innspillinga gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio på seinsommeren 2014 blitt.

Kim Myhr er en kompromissløs musikalsk søker som her har fått med seg en på mange måter likesinna utfordrer i Jenny Hval. De kommer fra hvert sitt ståsted, men har åpenbart veldig mye å snakke om og "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper" - som henspeiler på hvordan de to mener Bob Dylan høres ut nå i moden alder - har blitt så unike og spennende musikalske samtaler som vel tenkelig.

Trondheim Jazz Orchestra/Kim Myhr/Jenny Hval

In the End His Voice Will Be the Sound of Paper

Hubro/Musikkoperatørene

Godt Bakerverk

Den originale kvintetten Baker Hansen forsetter suksessen fra 2014 da de ga oss sine gjendiktninger av Chet Baker på norsk. Nå er det flere herlige standardlåter med utgangspunkt i Chet Bakers verden som blir servert på nynorsk og ikke ny norsk som til daglig.

Baker Hansen med nok ei herlig nynorsk tapning av standardlåter.

Det er bare to år siden siden bassist Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslager Tore Flatjord, pianist Kjetil Jerve, trompeter Thomas Husmo Litleskare og ikke minst vokalist og oversetter Sigurd Rotvik Tunestveit, under det kollektive navnet Baker Hansen, ga oss den overraskende debuten "Chet på norsk - Ei som deg". Overraskende enkelt og greit fordi jeg i alle fall ikke så lyrikken til standardlåtene Chet Baker stort sett omga seg med skulle oversettes og synges på Ål-dialekt. Vi snakker Ål i Hallingdalen der Rotvik Tunestveit kommer fra og der dialekta ligger nært opptil nynorsk. Uansett var det en udelt hyggelig og vakker overraskelse.

Her har de fem tatt for seg åtte nye Baker-klassikere, blant andre "I´m Old Fashioned" som har blitt til. "Gamle daga", "You´d Be So Nice to Come Home to" som har blitt "Koma heim", "My. Funny Valentine" som har blitt "Min ven", "They All Laughed" heter på ålisk "Nansen og e" og til slutt heter "My Ideal" "Skapt for meg". Rotvik Tunestveit skal ha all mulig slags ære for både oversetter- og vokaljobben og det er veldig bra at han ikke prøver å etterlikne Baker på noe vis vokalt - bare når det gjelder stemningene han og resten av gjengen makter å skape. Det at både Rotvik Tunestveit og resten av bandet er tungt inspirert av legenden og hans univers ligger jo i sakens natur, men de har både ønska og evna å finne sin egen innfallsvinkel og godt er det.

Da debuten kom i 2014 var som sagt overraskelsen stor. Det er den ikke nå lenger. Likevel er det både hyggelig, varmt og empatisk å få besøk av Baker Hansen og Chet Bakers univers nok en gang.

Baker Hansen

Gamle daga

NORCD/Musikkoperatørene

Vakrere blir det knapt

Charles Lloyd er en av de siste store gjenlevende jazzpersonlighetene fra 60-talls generasjonen. Her møter vi han med et nytt toppband og med Norah Jones og Willie Nelson som gjester.

Charles Lloyd gir seg heldigvis ikke og han har fortsatt mye å melde.

Legenden Charles Lloyd har rukket å nå den meget anstendige alder av 78. Det hindrer ikke den unike tenorsaksofonisten og fløytisten fortsatt å skape ny og spennende musikk i stadig nye konstellasjoner. Jeg husker jeg skrev om "Mirror" som kom ut på ECM i 2010 at det kanskje var den aller beste utgivelsen til Lloyd og da sammenlikner jeg med skiver fra gjennombruddet i 1966 som "Dream Weaver" og "Forest Flower" der han sammen med Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Cecil McBee oppnådde noe som likna på popstjernestatus.

Etterhvert blei denne statusen og tilnærma heltedyrkelsen for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake fra offentligheten og til sitt indre eksil i Big Sur i Calofornia. Der blei han værende i bortimot total ensomhet i flere år, mediterende og uten noe ønske om å komme tilbake til rampelyset og musikken. Så dukka den franske pianisten Michel Petrucciani opp på dørstokken i Big Sur i 1982 og etter at han hadde hørt den lille, store Petrucciani spille så visste han at han måtte fine fram hornet igjen. Siden har Lloyd reetablert seg som en av verdens ledende saksofonister nok en gang og med "I Long to See You" har han nesten overgått seg sjøl.

Med det nye bandet som han kaller The Marvels har han invitert med seg supergitarist Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steel-gitarist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers og soundet de fem skaper er altså så inderlig, så vakkert og så unikt at det ikke er lett å finne ord.

Når så Lloyd har fått tilsvarende inderlig besøk i studio av Willie Nelson til å tolke "Last Night I Had the Strangest Dream" - som vi her hjemme kjenner som " I natt jag drömde" med og av Cornelis Vreeswijk - og Norah Jones i "You Are So Beautful" som Joe Cocker gjorde en storhit av, så er det ikke så mye mer å ønske seg. Repertoaret ellers består av Bob Dylans "Masters Of War", fire Lloyd-låter, blant andre "Sombrero Sam" fra 1966 pluss fire folkemelodier, blant andre "Shenandoah" og "Abide with Me". Om det ikke blir søtsuppete? Aldri i nærheten en gang og det er nesten en fornærmelse å stille spørsmålet i et slikt selskap.

Charles Lloyd har aldri lefia med ektheten og inderligheten og han ser heller ingen grunn til å begynne med det nå i godt moden alder. "I Long to See You" forteller oss at Charles Lloyd fortsatt er i toppslag og at "alle" står i kø for å jobbe med han. Vi kan bare takke og nyte.

Charles Lloyd & The Marvels

I Long to See You

Blue Note/Universal

Stadig større grunn til å smile

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Hanna Paulsberg har helt siden jeg hørte henne første gang vokst og vokst på alle vis. Med "Eastern Smiles" tar hun enda flere steg mot noe helt eget.

Sammen med Hans Hulbækmo, Trygve Waldemar Fiske og Oscar Grönberg har Hanna Paulsberg et konsept som er hennes - og kun hennes.

Foto: Johannes Selvaag

Med "Eastern Smiles" gir 28 år unge Hanna Paulsberg oss si tredje skive med bandet sitt, Concept. I utgangspunktet skulle det være et band hun skulle ta eksamen med på jazzlinja i Trondheim i 2010, men resultat blei altså så laudabelt at bandet er i gang den dag i dag og det låter bedre enn noen gang.

Når så det legendariske plateselskapet Odin, som levde og blomstra veldig mellom 1981 og 1993, skulle gjenoppstå så kan jeg nesten ikke se/høre for meg et bedre og mer passende band til gjenfødelsen. Hanna Paulsberg, med sin solide forankring i jazztradisjonen samtidig som hun har blikket retta godt opp og frem musikalsk, innehar nemlig alle de kvaliteter Odin bør forbindes med .

Rundt 100 jobber i inn- og utland har ført til tenorsaksofonist Paulsberg sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, pianist Oscar Grönberg og trommeslager Hans Hulbækmo, har blitt en så samspilt, lekende, søkende og empatisk enhet at de skinner gjennom høytalerne.

De seks komposisjonene, innspilt i Athletic Sound i Halden i løpet av et par novemberdager i fjor er alle unnfanga av sjefen - en svært så demokratisk sjef. De viser at både som komponist og som solist er Paulsberg i rivende utvikling - musikken er samtidig både melodisk og varm og ikke minst fri, men likevel langt unna frijazz.

De fire musikantene som utgjør Hanna Paulsberg Concept er fire av kongerikets - ja da jeg vet at Grönberg egentlig er svensk - aller mest lovende jazzmusikanter. Det bekrefter de både kollektivt og som solister underveis her. Det har vært veldig spennende og interessant å følge både bandets og Hanna Paulsbergs utvikling siden 2010. Det aller meste sier meg at det fortsatt skal bli like interessant de neste tiåra.

Hanna Paulsberg Concept

Eastern Smiles

Odin/Grappa/Musikkoperatørene

Loasakite - igjen!

Highasakite er et av landets aller mest populære band og har lagt store deler av verden for sine føtter. Til tross for det har flere av bandmedlemmene, blant andre Marte Eberson, flere andre jern i ilden. Kristoffer Lo har heller ingen ambisjon om å ligge på latsida.

Kristoffer Lo har usedvanlig mange spennende bein å strå på.

Foto: André Løyning

Kristoffer Lo har ved en rekke anledninger vist oss at han er en usedvanlig allsidig og ustoppelig musikant med en tilnærmingsmåte til musikk som ikke kjenner noen grenser. Det er noe som heldigvis preger mange fra de oppvoksende generasjoner - de er sjangerfrie og utstyrt med åpne sinn. Det gjør at vi som lyttere/publikummere ikke vet hva som venter rundt neste sving - kanskje ikke de sjøl heller?

Inni mellom jobber kloden rundt med Highasakite, ny skive på gang, Spellemann-nominasjon for bestillingsverket "Savages" sammen med Trondheim Jazzorkester, så har Lo tatt med seg tubaen, flugabonen og alle effektmaskinene sine til Ryvingen fyr utenfor Mandal - Norges sørligste fyr.

Med stormen piskende på utsida av den vel 20 meter høye stålkonstruksjonen - noe Lo garantert har tatt med seg iunnfangelsen av "The Black Meat" - har han skapt musikk på sett og vis så langt unna Highasakite som vel mulig. Dette musikalske "kjøttstykket" - som invaderer deg på en både besnærende og truende måte - består av tre deler som byr på stemninger og vekker assosiasjoner som ingen andre enn Kristoffer Lo kunne ha skapt.

Musikken er tung, seig, dvelende - den gir både seg sjøl og oss tid til å komme videre - og den forteller oss hvilket unikt musikalsk og personlig vesen unge Lo er. "The Black Meat" er nok en bekreftelse på at Kristoffer Lo har noe høyst personlig å melde og hva som kommer rundt neste sving er jeg enda mer spent på. Kanskje han også?

Kristoffer Lo

The Black Meat

Name Music & Publishing/Musikkoperatørene

Elevert voksenlek!

Chick Corea er verdens kanskje mest lekne pianist. Béla Fleck er verdens kanskje mest lekne banjoist. Når de så møtes foran et begeistra publikum så blir det musikalsk lek ut av det jeg nesten ikke kan huske å ha hørt maken til.

Så moro hadde Béla Fleck og Chick Corea det. Like moro er det å få oppleve dem i heimen også!

For rundt ti år siden fant Chick Corea og Béla Fleck ut at de ville gjøre noe sammen. Egentlig var det Corea som fant det ut - banjomester Fleck som stort sett bevegde seg i bluegrassens yttergrenser hadde vært en Corea-beundrer i en årrekke, men hadde ingen tro på at han hadde noe sammen med den store jazzmusikeren å gjøre. Han mente han ikke hadde tilstrekkelig harmoniske oversikt, men da svarte Corea at det skulle han ikke tenke på. Bare gjør det du pleier å gjøre, så skal jeg sørge for at det funker, mente Corea som feirer sin 75-års dag i Molde om noen måneder. Som sagt så gjort og i 2007 ga de ut "The Enchantment" som fortalte publikum verden rundt at Fleck ikke hadde noen grunn til å bekymre seg.

Etter 55 konserter verden rundt de seineste åra, der alle blei tatt opp, fant herrene nå ut at de ville gi ut en dobbelt live-cd med det beste av det beste. Etter at de hadde lytta gjennom absolutt alt de hadde gjort sammen, falt de ned på cirka 20 låter med det meste innabords.

Her får vi en blanding av musikalsk ekvilibrisme, et mesterskap på de to instrumentene som det vel ikke finnes maken til, et samspill av en annen verden og så mye musikalsk humor - også verbalt av og til - som det nesten ikke er mulig å ønske seg. Hvis idrettsuttrykket å spille hverandre gode skal brukes i musikkesammenheng noen gang, så er det akkurat i dette festlaget.

Musikken er delvis skrevet av Corea, delvis av Fleck - også en bluegrass-låt faktisk og Corea fikser sjølsagt det også - og vi får noen av hitlåtene til far, "Armando´s Rhumba" avslutter ballet, pluss en obskur klassisk låt også som det blir et herlig resultat av.

Chick Corea og Béla Fleck har skapt en duo som har laga fest verden rundt. Nå er de klar til å komme hjem til deg også - det er bare å åpne dørene og ørene. Dette er stas!

Chick Corea & Béla Fleck

Two

Stretch Records/Concord Jazz

På nye stier

Tone Hulbækmo har hatt si egen stemme både som vokalist og som harpist helt siden vi fikk stifte bekjentskap med henne på begynnelsen av 80-tallet. Nå viser hun oss det i større grad enn noensinne.

Tone Hulbækmo med den unike harpa si.

Det aller viktigste for en musikant er å finne sin egen vei med sin egen stemme. For Tone Hulbækmo har det vært like naturlig som å nyte naturen - og være en del av den. Helt siden hun viste seg fram for et større publikum for første gang med "Kåmmå no" i 1983 har hun vært en foregangskvinne når det gjelder å ta folkemusikken inn i vår tid samtidig som hun har hatt voldsom respekt for hvor den kommer fra.

Når hun nå hilser oss med "Stifinner" så har hun funnet fram til en tittel som passer utmerket både på musikken og henne sjøl. På denne dobelt-cden så sier hun at hun ønsker å presentere oss for en personlig musikalsk verden som både er moderne og tidløs og med elementer fra folkemusikk, middelalder og blues - intet mindre. Dessuten inkluderer hun elementer av rap (!), "syngesnakking", spoken word og deklamasjon - musikken er delvis instrumental og delvis med vokal - og de som sitter igjen med en følelse av at hun nok en gang har makta å skape noe som er hennes helt eget uttrykk, har helt rett i det.

I sentrum står stemma hennes og ikke minst den norske harpa som hun mer eller mindre egenhendig har tatt vare på og løfta fram. Når hun så omgir seg med så utmerkede og allsidige musikanter som ektemann Hans Fredrik Jacobsen på gitar, fløyter og en masse annet, sønnene Alf og Hans Hulbækmo på tangenter, munnspill, trommer, munnharpe og sag, Ellen Brekken på bass, Heida Johannesdottir Mobeck på tuba og Rob Waring på marimba, så er det ikke veldig vanskelig å legge sammen at "Stifinner" - med tekster av blant andre Alf Prøysen, Ove Røsbak, Halldis Moren Vesaas og Hans Børli - har blitt et flott, ekte, allsidig og varmt visittkort nok en gang fra Tone Hulbækmo.

Tone Hulbækmo

Stifinner

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene