hits

april 2017

Mer av det samme

De som digger Norah Jones for det hun har gjort, blir sikkert kjempefornøyde. De som har ønska seg bitte litt utvikling, kommer til å bli skuffa.

Norah Jones holder seg på trygge trakter.

Norah Jones (38) slo gjennom med et brak i 2002. Dattera av ikonet Ravi Shankar solgte intet mindre enn 26 millioner eksemplarer av debutalbumet "Come Away with Me". Pianisten, vokalisten og komponisten Jones hadde gitt verden noe ganske så originalt med sin miks av jazz, pop, soul og countrymusikk. Når hun i tillegg hadde utseendet med seg, så skada heller ikke det i en kommersiell verden og Jones har også skapt en karriere som skuespiller.

Jones, som er født Geetali Norah Shankar i Brooklyn, vokste opp med mora i Texas. Det er absolutt der hun har henta sin musikalske inspirasjon og ikke fra sin verdensberømte musikerfar. Kirka og musikken hun blei kjent med der, har også betydd mye for Jones.

Allerede på high school blei talentet hennes oppdaga og hun vant to DownBeat-priser som beste vokalist og beste komponist som 17-18-åring. I 1999 gikk ferden til New York, Blue Notes legendariske sjef Bruce Lundvall oppdaga henne og the rest is history som det heter på ny norsk.

Fem skiver har det kommet siden debuten. De har alle solgt bra, men langt i fra på samme nivå som "Come Away with Me". For meg er årsaken åpenbar - Norah Jones har i ganske stor grad blitt stående på stedet hvil. Slik er det også med "Day Breaks".

Her møter vi henne med en rekke nye, egne låter samt Neil Youngs "Don´t Be Denied", Horace Silvers "Peace" og Duke Ellingtons "Fleurette Africaine". Tonefølget er det absolutt ikke noe å si på: trommeslager Brian Blade, bassist John Patitucci og saksofonguru Wayne Shorter er med på flere av spora og resten av medhjelperne stiller ikke langt bak i køa de heller.

Så dette låter altså bra - for all del. Det er bare det at det ikke skjer noe nytt og spennende med måten Norah Jones uttrykker seg på - jeg synes liksom jeg har hørt det før. Så for alle dere som har digga Jones siden 2002, så er det bare å forsyne seg. Her får dere mer av det samme. For meg blir det med andre litt kjedelig faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norah Jones

Day Breaks

Blue Note/Universal

På nye kloder

Lasse Marhaug, både sammen med Kim Myhr og trioen Sult, tar oss med til hittil ukjente steder.

Kim Myhr og Lasse Marhaug tar oss med til spennende steder.

Kim Myhr og Lasse Marhaug hadde kjent hverandre i mange år før de fikk oppdrag av MetaMorf kunstbiennale i Trondheim å lage bestillingsverk. Det var likevel første gang de hadde jobba sammen. Musikken, eller gjerne lydskulpturene, blei fremført i åtte kanaler i et mørkt rom. Resultatet blei så vellykka at de to bestemte seg for å videreføre prosjektet.

I løpet av 2015 og 2016 spilte de to inn en stereoversjon av stykket og nå får også alle andre med åpne sanser anledning til å bli med på ferden. For åpne sanser er en forutsetning for å få noe ut av denne ekskursjonen. Musikken, som er inspirert både av kultfilmen "On the Silver Globe" og romanen "Moon Dust", varer i knapt en halvtime og er delt i fem seksjoner. Den er så langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk som vel mulig. Ved hjelp av gitar, ymse analoge og modulære synther, oscillatorer, granulær syntese - som jeg ikke aner hva er, digital prosessering, akustiske gjenstander og studiotriksing, skaper de et univers som er spennende, unikt og originalt.

Sult - ikke akkurat A4.

Trioen Sult, som består av den amerikanske perkusjonisten Jacob Felix Heule og bassisten Guro Skumsnes Moe og gitaristen Håvard Skaset, har skapt råmaterialet til "Harpoon". Etterpå har Marhaug konstruert og produsert musikken i studio.

Marhaug har tatt med seg lydlandskapene til Sult og muligens omforma eller forsterka lydlerettene med støy og andre virkemidler slik at de vokser og/eller kollapser - ofte samtidig. Dette er også musikk - eller lydproduksjon - uten rytmikk eller tradisjonell melodi. Jeg kjenner til musikkinteresserte mennesker som vil kalle dette rør og tull, men jeg hører ikke til der.

Dette er musikk skapt av søkende musikanter som har masse spenning og originalitet i seg og de som søker djupt, vil finne noe de aldri visste eksisterte tidligere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kim Myhr/Lasse Marhaug

On the Silver Globe

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Sult/Marhaug

Harpoon

Pica Disk/ConradSound

Meditativ reise

Det er langt i fra bare bandnavnet som gjør Dans les arbres til noe helt spesielt. Musikken er også av det unike slaget.

Xavier Charles, Ivar Grydeland, Ingar Zach og Christian Wallumrød - Dans les arbres - noe helt for seg sjøl.

Gitaristen og samplisten Ivar Grydeland og perkusjonisten Ingar Zach har lekt og skapt musikk sammen siden årtusenskiftet. I 2004 kom så den franske klarinettisten Xavier Charles og tangenttraktør Christian Wallumrød til og Dans les arbres har vært en søkende og finnende enhet siden. Samarbeidet har ført til over hundre konserter på fire forskjellige kontinenter og to meget originale ECM-utgivelser, "Dans les arbres" i 2008 og "Canopee" i 2012. Nå er det klart for nummer tre og kvartetten har flytta over til norske HUBRO.

Hver for seg er de fire mer eller mindre sjangerskapende musikanter alle sammen. Det fører ikke nødvendigvis til at et kollektiv med fire slike musikanter blir unikt, men i dette tilfellet har det så absolutt blitt det. Helt fra starten har Dans les arbres søkt å skape egne uttrykk der overgangen mellom lyd og musikk har vært bortimot usynlig og de fortsetter heldigvis den samme utforskninga.

Tidligere har musikken til Dans les arbres ofte blitt kalt kontemporær improvisert kammermusikk og det har vært akustiske instrumenter involvert. Nå har det blitt noe mer elektronikk involvert, fra Grydeland og Wallumrød, og lydbildet har sjølsagt blitt noe annerledes. Likevel er estetikken til Dans les arbres den samme. Her er det åpne, vide flater som får tid og rom til å utvikle seg langsomt og det å være sammen med denne musikken oppleves ofte som en meditativ reise som det er vakkert, spennende og utfordrende å være med på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dans les arbres

Phosphorescence

HUBRO/Musikkoperatørene

Musikk for flyktninger

Det svenske bandet SE-Quartet tar både musikken og flyktningene på alvor.

SE-Quartet gir oss vakre budskap.

Musikken som den svensk-danske kvartetten SE-Quartet har skapt, har både et viktig og et godt budskap i seg. Tittellåta er nemlig tilegna alle flyktningene som har kommet hit til Norden de seineste åra. Det forteller en hel del både om inderligheten og ektheten i det de fire ønsker å formidle.

SE-Quartet, som har eksistert siden 2007, er ute med sin tredje CD - den andre som har kommet min vei. Den første jeg stifta bekjentskap med, "Days to Come", kom ut for tre år siden og bandet følger i de samme spora også denne gangen.

Som sist er all musikken original og tre av de fire skriver for gruppa. De fire er sopran- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Ehrlin, trommeslageren Antti Ojala, bassisten Martin Sundström og danske Rasmus H. Thomsen på piano og didgeridoo på ett spor. Nå skal jeg ikke påberope meg fantastiske kunnskaper om svensk jazz, men jeg kjenner ikke igjen noen av herrene fra andre konstellasjoner i alle fall. Det betyr på ingen måte at det er musikanter som har lite å fare med - heller tvert i mot.

Det de gir oss her er ti låter av det melodisk slaget. På ett av spora bidrar også sangere fra Stella Chamber Choir og hele veien opplever jeg en sakral tone i uttrykket. Musikken har hele tida en nordisk tone over seg uten at jeg vil hevde at de har "stjålet" fra noen spesielle - de har så avgjort greid å skape sin egen identitet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

SE-Quartet

Going North

Prophone Records/Naxos Norway

Du verden!

Atomic har blitt kalt verdens beste band. Det er mulig å ta noe hardt i, men du verden så bra det fortsatt låter.

Førsterekka til Atomic - holder uansett motstand.

Det var nok flere enn meg som lurte på hvordan det skulle gå da Paal Nilssen-Love kasta inn trommestikkene og takka for seg i Atomic i 2014. Denne usedvanlige femhodede mekanismen hadde fungert som noe helt spesielt siden starten på årtusenet både live og på skiver. Trompeteren Magnus Broo, bassisten Ingebrigt Håker Flaten, saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist og pianisten Håvard Wiik var heldigvis ikke i voldsom tvil: de ville fortsette denne fantastiske reisa - de måtte bare finne en ny trommeslager som både kunne føre Atomic-tradisjonen videre samtidig som han eller hun ville bringe noe helt nytt inn i stuinga.

Om de lette veldig lenge, er jeg faktisk i tvil om. Hans Hulbækmo hadde, til tross for at han kommer fra en annen og yngre generasjon enn de fire gründerne, allerede fortalt et ganske så stort publikum at her hadde Østerdalen frambragt et rytmisk og fargeleggende talent langt utenom det vanlige. Fra dag én gikk han inn i "samfunnet" Atomic og tilførte en hel masse ny energi - noe som nesten virka utenkelig med Nilssen-Loves trommespill friskt i minne. Jeg tror faktisk at det var smart for alle involverte at det kom et slikt bytte - et slikt energipåfyll - etter 14 år. Det at det kom på trommekrakken var kanskje tilfeldig, men det funka uansett strålende.

Her får vi være med på to utgaver av 2016-Atomic. Studioinnspillinga er gjort i Wien i april og består av tre Ljungkvist- og tre Wiik-låter - som vanlig. Det er fritt, det er åpent, det er strukturert, det er energisk, det er søkende, det er i et landskap der jazz og samtidsmusikk flyter over i hverandre bare slik Atomic er i stand til å gjøre det. Moderne, tøft og fullstendig tidløst.

To måneder tidligere var herrene på turné i Japan og vi blir servert to sett fra klubben Pit-Inn i Tokyo fra den 4. februar. Noen av de samme låtene som blei spilt inn i Wien er med - i tillegg er det mange andre. Live har jo Atomic vært, ja akkurat i verdensklasse, helt siden starten og de har tydeligvis ingen planer om å forlate pallen med det første.

Det er altså en interaksjon og empati i det de fem foretar seg som hører hjemme der bare de fremste møtes. Atomic har vært blant mine favorittband helt siden starten og de er det fortsatt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Atomic

Six Easy Pieces

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Fyrrig fra nord og sør

Vokalisten og skuespilleren Nina Bendiksen viser oss at hun har flotte og temperamentsfulle latinske gener som ikke kjenner noen grenser.

Matias Balado, Nina Bendiksen og Torbjørn Sandvik utgjør sammen Trio Nevado.

Nok en gang viser Odd Gjelsnes i MusikkLosen at han har et musikalsk vidsyn langt utover det vanlige. Det hersker ingen tvil om at det er improvisert musikk som er hans foretrukne uttrykk, men jeg har han sterkt mistenkt for å støtte seg til salige Duke Ellingtons mantra også: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig.

Her følger nok et eksempel på hva Gjelsnes kaller god musikk og han får min fulle støtte. Trio Nevado med Nina Bendiksen på vokal og Matias Balado fra Uruguay og Torbjørn Sandvik på gitarer har samla seg rundt en tone-og vokalskatt fra dalstrøka og breddene rundt Rio de la Plata - altså området ved Argentina og Uruguay.

De tre har funnet fram til et uttrykk og et repertoar med "kjente" låter med røtter i tango, milonga, tangovals og zamba - som ikke må forveksles med samba.

Bendiksen ga ut sin første plate allerede i 2011 med mer eller mindre det samme musikalske utgangspunktet, men der tekstene var oversatt til nord-norsk av Ragnar Olsen. Den gangen blei innspillinga gjort i Buenos Aires. Nå har hun altså snudd på flisa og synger på spansk og innspillinga er gjort Elverhøy kirke i Tromsø.

Denne musikken er ikke den jeg har nærmest forhold til, men jeg lar meg begeistra av ektheten, inderligheten og styrken i både stemma til Bendiksen og i gitarspillet og arrangementene til Balado og Sandvik. Her finnes det ingen grenser - ekte eller imaginære - her har de tre funnet hverandre på tvers av alt.

"Absurdo" er enkelt og greit flott og sterk musikk for alle med varme og brennende hjerter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio Nevado

Absurdo

Losen Records/MusikkLosen

Stille, lyst og uendelig vakkert

Alle har hørt Dominic Miller sjøl om de ikke er klar over det. Han har nemlig vært Stings gitarist i nærmere 30 år. Nå har han vært i Oslo og spilt inn sin ECM-debut og du verden så vakkert det låter.

Dominic Miller nesten aleine med sin gitar - det holder lenge det.

Argentinsk-fødte Dominic Miller (57) har bodd store deler av livet sitt i USA og England. Nå er han bosatt i Frankrike, men siden han har jobba med Sting siden 1990 så har han sjølsagt hatt hele verden som leikegrind. Han har også jobba med blant andre Phil Collins, World Party og King Swamp. Siden 1995 har han også gitt ut fem soloalbum i tillegg til "Shapes" fra 2003 der han tolka Bach, Beethoven, Elgar og Albinoni. Miller har et voldsomt bredt musikalsk nedslagsfelt og etter at han kom i prat med ECM-sjef Manfred Eicher og ymta frampå om at han kunne tenke seg å lage musikk på ECM i et slags grenseland mellom to av hans favorittinnspillinger på selskapet med mestergitaristene Egberto Gismonti - "Solo" - og Pat Metheny - "Offramp", begynte snøballen å rulle.

Ideene om besetning var mange, men det lyktes aldri å få kabalene til å gå opp - lista blei ikke akkurat lagt lavt når det gjaldt hvilke medmusikanter som stod på ønskelista. Da dukka nok en idé opp hos Miller: han ønska å lage ei enkel og klar innspilling som sin debut på det meget anerkjente selskapet - så og si helt aleine med sin gitar. Heldigvis syntes Eicher det var en farbar vei og i mars 2016 inntok Miller Rainbow Studio hos Jan Erik Kongshaug med ei bunke egenkomponerte låter og en akustisk gitar.

Dominic Miller, som også har vært med å skrive "Shape of My Heart" med Sting, er en melodiker av en annen verden. Her har han skrevet ti låter som alle hører hjemme i en sfære som er så inderlig at det gjør godt å høre på. Når han så tar med seg Stings "Fields of Gold" som en ekstra presang til oss, så er det bare å takke - mye, ofte og lenge.

Miller har henta inspirasjon de fleste steder på kloden - han har jo bodd nesten overalt - og sjangermessig krysser han også de fleste grenser: rock, jazz, klassisk og latinsk musikk er det så avgjort mulig å finne spor av her.

På tre av spora bidrar Millers god venn Miles Bould på perkusjon mens trommesettet blir henta fram ved én anledning. Nydelig fargelegging hele veien under mottoet less is more vil jeg tro.

Det har alltid vært en opplevelse å møte Dominic Miller sammen med Gordon Mathew Sumner, men nærmere Miller enn på "Silent Light" har jeg aldri kommet. Du verden så vakkert og inderlig det er å tilbringe tid i hans selskap og med hans inderlige gitarspill og musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Dominic Miller

Silent Light

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Heftigere og heftigere og heftigere!

Det hevdes at alle gode ting er tre. For Krokofants del stemmer det, sjøl om jeg synes del en og to var veldig bra også.

Krokofant har all grunn til å se lyst på livet.

Det var åpenbart allerede i 2014 da Krokofant debuterte at her var det bortimot uante mengder med både oppfinnsomhet og energi tilstede. Bekreftelsen kom året etter og med deres tredje visittkort får vi beskjed om at her er det fortsatt mye å øse av.

Historia om unnfangelsen av Krokofant er at Kongsberggutta Tom Hasslan (gitar) og Axel Skalstad (trommer) traff hverandre i en gitarbutikk i hjembyen og det ene førte til det andre og bandet var i gang som duo. I 2012 møtte de saksofonisten Jørgen Mathisen og da det blei snakk om debutskive, inviterte duoen like godt Mathisen med seg og siden har Krokofant vært trio - og herlig er det.

La det være klart med engang: musikken, trøkket og uttrykket er mye mer spennende enn titlene på skivene deres....Den er melodisk og rytmisk interessant hele veien og rocketrøkket har de på mange vis tatt med seg fra inspirasjonskilder som John McLaughlin og Terje Rypdal. Når så Mathisen har utvida "repertoaret" med synth, så blir det totale lydbildet aldri så lite forandra fra tidligere.

Nå må det ikke forstås dithen at Krokofant er noe tradisjonelt rockeband - langt i fra. Vi har nemlig med tre meget dyktige improvisatører å gjøre og de legger ikke skjul på at de har henta impulser fra utadvendte og frilynte herrer som Peter Brötzmann og John Zorn. Likevel er det bandsoundet som er Krokofants aller største styrke - jeg kjenner ikke til noe eller noen som låter slik som de og i mi bok er det et enormt pluss.

Her er det bare å glede seg til fortsettelsen og jeg lurer allerede fælt på hva den neste skiva skal hete!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Krokofant

Krokofant III

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Overraskende fritt

En av Junaitens mest spennende saksofonister har lekt seg med to "nye" norske stemmer i den frie jazzens ymse grenseland.

John Hegre, Nils Are Drønen og Jon Irabagon - den så jeg ikke komme.

Jon Irabagon (37) har i stadig større grad det siste tiåret etablert seg som en av moderne jazzens aller mest ekspressive og spennende saksofonister. Både med egne band og ikke minst med kvartetten Mostly Other People Do The Killing har han etablert ei helt egen stemme. Vi har hatt gleden av å høre Irabagon ved flere anledninger her hjemme, men for min del i alle fall, utelukkende med amerikanske musikanter.

Derfor er det ekstra interessant og definitivt annerledes når Irabagon nå dukker opp sammen med to norske musikanter: trommeslageren Nils Are Drønen og gitaristen John Hegre. For meg er de to musikanter som har oppholdt seg i min periferi, men de som kjenner godt til prosjekter som Jazzkammer/Jazkamer, The Last Hurrah!! og andre frilynte Bergensbaserte saker, har sjølsagt ikke unngått å støte på Drønen og Hegre de siste 20 åra.

Etter at Irabagon møtte The Last Hurrah!!-grunnleggeren HP Gundersen i New York i 2010, oppstod det et nært musikalsk vennskap og Irabagon har derfor besøkt Bergen ved en rekke anledninger siden. Slik kom også samarbeidet med Drønen og Hegre i stand.

Det vi får være med på her er to totalt frie ekskursjoner gjort live i henholdsvis Berlin i 2013 og i Fukuoka i Japan for to år siden. Det er en energi, en søkertrang og en evne og vilje til å utfordre hverandre tilstede på disse to utfluktene som gjør at dette blir unik frijazz i en totalt ny og overraskende konstellasjon.

Her blir det definitivt ikke spart på noe - det blir satsa fra timeteren uten sikkerhetsnett og det frister med flere utflukter sammen med denne trioen.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Irabagon, John Hegre & Nils Are Drønen

Axis

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Spennende stemme

For et par år siden møtte jeg stemma til polsk/østerriksk/tyske Natalia Mateo for første gang. "Heart of Darkness" frista absolutt til et nytt treff og oppfølgeren skuffer på ingen måte.

Natalia Mateo har noe spesielt på hjertet.

34 år unge er født i Polen med det mer polskklingende etternavnet Kowalczyk, men flytta etterhvert til Østerrike hvor hun vokste opp. De seinere åra har hun vært bosatt i den musikalske smeltedigelen Berlin. Hun har tatt med seg impulser fra alle faser av livet sitt til der hun har landa nå og det betyr at hun er influert av den mørke slaviske balladetradisjonen, amerikanske singer-songwritere som Joni Mitchell og Amy MacDonald og fra mer samtidig pop- og rockmusikk.

Det betyr at Mateo allerede har skapt et høyst personlig uttrykk som ofte framstår som ganske mørkt, men langt i fra dystert. Det er en konstant spenning i foredraget hennes og hun tør å framstå som sårbar - hennes musikk er som et møte mellom øst og vest og Mateo synger på både polsk, tysk og engelsk.

Her får vi polske folkemelodier og Krzysztof Komedas legendariske musikk til filmen "Rosemary´s Baby" i den ene enden og en usedvanlig personlig tolkning av Dolly Partons "I Will Always Love You" i den andre.

Mateo har med seg sitt faste band med gitaristen Dany Ahmad, bassisten Christopher Bolte, pianisten Simon Grote og trommeslageren Fabian Ristau og får utmerket støtte fra saksofonisten Sebastian Gille ved flere anledninger. Det er åpenbart at dette er et band som har jobba mye sammen og som har utvikla et helt eget sound og uttrykk. Sterkt og personlig er det fra start til mål.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Natalia Mateo

De Profundis

ACT/Musikkoperatørene

Avantsert og unikt

Trioen Avantgong likner ikke på noe som har kommet min vei tidligere. Det skjer ikke hver dag!

Perkusjonistene Jakop Janssønn og Helge Andreas Norbakken og tangentmaestro Jørn Øien tar oss med til ukjente steder.

Jeg slutter aldri å undre meg over både kvaliteten, kvantiteten og allsidigheten innen norsk jazz. Av og til slår det meg at nå kan det vel ikke være noe nytt rundt neste sving, men sjølsagt er det det - hele tida! Trioen Avantgong, med trommeslager og elektroniker Jakop Janssønn, trommeslager Helge Andreas Norbakken og tangentist Jørn Øien er nok et eksempel på akkurat det.

Janssønn tilhører den nye vinen, mens Norbakken, som har kommet til som det tredje hjul på vogna etterhvert, og Øien er blant de unge veteranene å regne allerede. Når det gjelder de to siste, har de gjennom en rekke konstellasjoner med allehånde stilretninger og uttrykk vist oss hvilke enorme kapasiteter de er i besittelse av - det være seg i straighte jazzuttrykk, funky souljazz-ekskursjoner eller ymse typer verdensmusikk. Janssønn er altså et relativt ubeskrevet blad for meg, sjøl om jeg har møtt han sammen med både vokalisten Eline Hellerud Åsbakk og i bandet Papirfly, men det tar ikke lang tid å fatte at han holder det samme høye, kreative og nyskapende nivået som de to "gamlingene".

Det Avantgong gir oss er relativt fritt improvisert musikk med røtter i både allehånde folkemusikk, elektronika, støy og impro. Her er det å lytte og respondere det aller viktigste, og med de kvalitetene de tre er utstyrt med går det slik det kan gå med slike folk involvert - strålende!

Øien har lytta mye og ofte på legenden Joe Zawinul vil jeg tro. Han har tatt med seg masse impulser derfra, men så avgjort skapt sin egen lydverden også. Når så de to perkusjonistene, som definitivt er likeverdige "skulptører" med Øien, også har enormt med egne ideer å bidra med, så blir Avantgong nye helt nytt, unikt og spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Avantgong

Avantgong

Camo/digerdistro.no

Ekte saker

Den svenske pianisten Alf Häggkvist har kommet seint, men veldig godt.

Alf Häggkvist har all grunn til å smile. Vi også.

Det er bare vel to år siden jeg støtte på Alf Häggkvist for første gang. Da ga han oss trioskiva "Fog" og fortalte umiddelbart at det både var synd og skam at våre veier ikke hadde kryssa hverandre tidligere. Det at det endelig blei et møte skal Odd Gjelsnes og hans Losen Records ha mye, eller rettere sagt alt, av æren for. Gjelsnes er nemlig utstyrt med store, åpne og søkende ører og hadde funnet frem til Häggkvist og så heldigvis ingen grunn til ikke å gi ut hans musikk.

Alf Häggkvist kommer fra Nord-Sverige, men har vært bosatt i Stockholm i lengre tid. Der har han jobba med en rekke av en broderfolkets mer navngjetne musikanter samt flere fra Utlandet også. Det viste seg raskt at den godt voksne Häggkvist hadde mye å fare med på egen hånd også og nå er det altså klart for møte nummer to - kun med Häggkvist og hans flygel.

I september i fjor var Häggkvist i studio i Stockholm - nærmere bestemt i Rissnekyrkan. Det var en duoinnspilling som stod på programmet, men lediggang er jo som kjent roten til alt ondt. Ventetida måtte brukes fornuftig og Häggkvist satte like godt i gang å spille inn en del solomateriale.

Det har ført til knappe 44 minutter med ei herlig blanding av standardlåter, "Stella by Starlight", "There Is No Greater Love", "Autumn Leaves" og tittellåta "Blue Serge" av Mercer Ellington, to egenkomposisjoner og to frie utflukter. Häggkvist har ingen problemer med å vedkjenne seg innflytelse fra giganter som Bill Evans, Keith Jarrett og John Taylor og på de spontant unnfanga låtene synes jeg også å merke at Paul Bley har spilt ei rolle i Häggkvists liv.

Det er en ro, en modenhet og en klangrikdom i uttrykket til Alf Häggkvist som gjør at det er herlig å tilbringe tid sammen med han og musikken hans. Han kommer fra bebopens tonespråk, men har samtidig fått med seg det meste som har skjedd siden. Til sammen har det blitt ærlig og personlig pianojazz.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alf Häggkvist

Blue Serge

Losen Records/MusikkLosen

Nytt og heftig

De som kjenner til den portugisiske trioen Alförjs har jeg en mistanke om er i mindretall her nord i alle fall. De som vil sjekke ut noe helt for seg sjøl har derimot muligheten her og nå.

Alförjs byr på tøffe saker.

Først noen ord om det portugisiske selskapet Clean Feed Records som står bak denne utgivelsen: det er enkelt og greit et av de mest spennende og interessante selskapene som finnes rundt om på kloden i dag. Pedro Costa heter sjefen, som for sikkerhets skyld er gift med ei norsk jente, men det er neppe årsaken til at han har valgt å gi ut mye musikk med norske musikanter. Med musikken som bevis er det så avgjort kvaliteten som er avgjørende. Costa kaster sitt nett vidt og bredt og han gir ut musikk med en "intensitet" - altså mengde - som ingen andre selskap jeg kjenner til og kvaliteten er som oftest svært høy.

Hvor musikken eller musikantene kommer fra, er ikke så viktig for Costa. Det viktigste er at den har noe å melde, men han har nok neppe noe mot at den kommer fra sitt eget hjemland heller. Trioen Alförjs er et utmerket eksempel på det.

Trioen består av bassisten Bernardo Álvares, Mestre André på tenorsaksofon, elektronikk, perkusjon og mbira - begge bruker også stemma uten jeg vil kalle det sang - og trommeslageren og perkusjonisten Raphael Soares. Alle totalt ukjente for meg, men den knappe halvtimen dette andre albumet til trioen består av, forteller oss at det skjer noe helt eget også sørvest i Europa når det gjelder ny og moderne jazzmusikk.

Inspirasjonskilder som musikken til Baka-pygmeer, krautrockbandet Can, John Coltrane og kollektivet Hawkwind nevner de sjøl og da er det ikke vanskelig å fatte at her er det musikanter som er på leiting etter noe eget. Når de så legger til at anskuelser er ritualistisk, neo-primitivistisk og retrofuturistisk - spør ikke meg hva alt dette betyr - så er det bare å legge sammen at de som ute etter musikk med noe helt eget, kan begynne å leite her.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Alförjs

Demons 1

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Fakta fan

Vi har alle benytta påska på hvert vårt vis - jeg har lest boka om 3740 morsomme og tildels høyst overraskende fakta.

Stephen Fry har leda programmet QI på BBC der de har gravd opp minst 3740 forbausende fakta.

"Fakta er for tanken det mat er for kroppen", skrev Edmund Burke en gang mellom 1729 og 1797. Det er fakta - i 1797 tok nemlig Burke kvelden. Etter å tilbrakt ganske mange timer med fakta de siste dagene, det ene mer forunderlig og utrolig enn det andre, er det hevet over tvil at Burke har rett.

Bakgrunnen for denne boka, som er basert på tre bøker på engelsk, er altså den meget populære TV-serien QI der legenden Stephen Fry presenterte det ene faktum mer oppsiktsvekkende enn det andre og skapte strålende infotainment av det.

Nå skal det med en gang slås fast at de engelske titlene på moderbøkene, "Facts to Blow Your Socks Off", "Facts to Make Your Jaw Drop" og "Facts to Knock You Sideways", slår den norske tittelen ned i støvlene, men oversettelsene holder uansett godt mål.

Researchherrene John Lloyd, John Mitchinson og James Harkin - som har lagt det meste til rette for Stephen Fry - har gjort en formidabel jobb og samla 3740 fakta fra alle verdens hjørner og fremstiller den på en enkel og lettfattelig måte. Noen er for "engelske" og burde vært luka ut av den norske redaksjonen.

Her kunne det sjølsagt vært nevnt eksempler i bøttevis, men jeg nøyer meg med noen og overlater resten til faktasøkende og quizglade mennesker:

Visste du at en appelsin er et bær, men at et jordbær ikke er det? Da tipper jeg at du blir overraska over at Vatikanstaten har den høyeste kriminalraten i verden også og at den lengste bakrusen i medisinsk litteratur varte i fire uker! Den tilhørte en 37 år gammel mann fra Glasgow!!!!! Og slik går det unna: Oscar Hammerstein 2. er den eneste Oscar som noensinne har vunnet en Oscar. De prøver seg også med at Kong Olav gjerne benytta seg av offentlige transportmiddel. Vi her på berget veit bakgrunnen for det og veit samtidig at det er en sannhet med visse modifikasjoner.

Uansett har dette blitt ei underholdende og lærerik bok som absolutt anbefales og vi avslutter like godt med at Einsteins siste ord ble sagt på tysk til en sykepleier som ikke snakket tysk og som dermed er tapt for alltid. Einsteins siste ord altså!

John Lloyd, John Mitchinson & James Harkin

3740 forbausende fakta

Font Forlag

Til ettertanke

Microtub er et band som spiller musikk som ikke kan sammenliknes med noe eller noen. Vi snakker nemlig om tre tubaister og ikke noe mer!

Microtub, Martin Taxt, Robin Hayward og Peder Simonsen, har noe helt eget å melde.

Til tross for at "Bite of the Orange" er Microtubs tredje utgivelse, er dette mitt første møte med trioen. Her følger lagoppstillinga som har vært lik helt fra starten: Engelske Robin Hayward på mikrotonal F-tuba og nordmennene Peder Simonsen og Martin Taxt på mikrotonale C-tubaer. Spesielt? Definitivt! Spennende? Avgjort!

"Bite of the Orange" består av tre låter på tilsammen knappe 26 minutter. To er skrevet av Hayward mens den tredje er kollektivt unnfanga. Microtub hevder sjøl at de er verdens første mikrotonale tubaensemble. Det skulle ikke forundre meg - det er liksom ikke hver dag noen finner på noe slikt!

Musikken er sakteflytende, insisterende og ustanselig fascinerende. Den er av typen som tar bolig i deg umiddelbart, biter seg fast og blir der værende. Den er slik at du ikke verken kan eller bør finne på noe annet mens den er på besøk hos deg, eller du er på besøk hos den - "Bite of the Orange" er altomfattende og sørger for at man kan forsvinne inn i den og bli en del av tankeprosessen til de som skaper den eller aller helst til din egen.

Microtub byr på noe helt spesielt og svært fascinerende. Skal du gi deg sjøl eller noen du bryr deg om en meditativ musikalsk presang er "Bite of the Orange" absolutt å anbefale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Micortub

Bite of the Orange

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Ingen grunn til panikk

Hva får man hvis man setter sammen en trio bestående av en portugisisk trommeslager, en norsk gitarist og en slovensk saksofonist? Svaret er et uroriginalt band med ditto musikk.

Velkro likner ikke på noe eller noen andre.

For vel to år siden møtte jeg vel Velkro for første gang. Det var på debuten "Don´t Wait for the Revolution" på det meget oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records. Som den gang består bandet av trommeslager og perkusjonist Luis Candeias fra Portugal, gitarist, bassist, perkusjonist og elektroniker Stephan Meidell fra Kristiansand, men med base i Bergen og saksofonist og elektroniker Boštjan Simon fra Slovenia. Det låt tøft og annerledes den gang og slik låter det fortsatt.

Herrene sier sjøl at de har tatt steg både fremover og innover med "Too Lazy to Panic". I løpet av studiosessionen i Lisboa fikk gruppesounden mulighet til å bli både mer intens og gi den mer substans - bandet fikk ut det de hadde jobba med og jobba frem med ujevne mellomrom siden debuten. Tre av låtene er unnfanga kollektivt, mens Meidell har skrevet tre og Simon to. Uansett hvem som står for låtene, har de alle ei felles retning - Velkro er på alle måter et band.

Uttrykket Velkro har jobba frem befinner seg absolutt i et jazzlandskap, men rock, eksperimentell elektronisk musikk og dronete støy er også impulser det er lett å finne spor av. Det er ei herlig, søkende stemning over musikken til Velkro - her er det åpenbart tre søkende musikanter som har funnet hverandre og som trives med å gå opp nye veier sammen. Det har nok en gang vært en udelt fornøyelse å bli med på enda en utflukt med Velkro.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Velkro

Too Lazy to Panic

Clean Feed Records/MusikkLosen

Kurt goes pop

Kurt Rosenwinkel er utvilsomt en av jazzverdenens aller mest spennende gitarister. Her tar han en solid avstikker og vi møter han i et slags brasiliansk pop-rock landskap.

Kurt Rosenwinkel både med gitar og mikrofon.

Knut Rosenwinkel (46) fra Philadelphia gjorde som så mange andre talentfulle og ambisiøse jazzmusikanter. De tok turen til Berklee i Boston for å studere, men før han hadde fullført studiene gjorde han som sin "forgjenger" Pat Metheny og blei med i bandet til sin lærer, Gary Burton. Seinere har Rosenwinkel vær en viktig bidragsyter i bandene til blant andre Joe Henderson, Paul Motian og Brian Blade. Han har fortsatt som sidemann til en viss grad seinere også, men det er som bandleder vi stadig oftere har opplevd han. Det er fullt forståelig også - Rosenwinkel er nemlig en av de viktigste stemmene i moderne jazz - i følge Eric Clapton er han et geni. Når Clapton snakker om gitarister er det all grunn til å lytte.

De seineste åra har Rosenwinkel vært bosatt i Berlin der han underviser ved Hochschule für Musik Hanns Eisler. Han har likevel langt i fra lagt den skapende karriera på hylla og endelig har han også fått realisert en drøm han har båret på rundt ti år. Det har seg nemlig slik at Rosenwinkel alltid har vært fascinert av både brasiliansk musikk, pop og rock og med "Caipi" har han fått forent alt dette.

Bortsett fra noen av tekstene, har Rosenwinkel skrevet alt av både musikk og tekst på disse elleve låtene. Han spiller også de fleste instrumentene og han synger. Han er kanskje ikke min favorittsanger på kloden, men han synger helt OK og at dette er musikk og et uttrykk han har kommet under huden på, hersker det ingen tvil om. Rosenwinkel har også fått utmerket brasiliansk assistanse fra blant andre vokalistene Amanda Brecker, jo da hun er datter av Randy Brecker og Eliane Elias, og Pedro Martins. Når så sjølveste Slowhand, Eric Clapton, bidrar på ei låt og tenorsaksofonist Mark Turner gjør det samme på flere spor, så er det ikke så mye å utsette på tonefølget akkurat.

Har Kurt Rosenwinkel flagga ut og forlatt jazzen? Langt i fra - vi får så avgjort stifte bekjentskap med hans umiskjennelige gitarspill her også, men samtidig viser han altså fram ei hittil ukjent side av seg sjøl. Flott og ikke minst overraskende er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Kurt Rosenwinkel

Caipi

Heartcore Records/Razdaz Records/Warner Music

Noe for seg sjøl

Bandet Ballrogg har i løpet av sine rundt ti år gått gjennom flere faser. Med sin fjerde skive avslutter de nok et spennende kapittel.

Klaus Ellerhusen Holm, Ivar Grydeland og Roger Arntzen takker av på et flott vis.

Foto: Jørn Stenersen

Ballrogg begynte som duo med bassisten Roger Arntzen og klarinettisten og saksofonisten Klaus Ellerhusen Holm. Bandets to første skiver, "Ballrogg" og "Insomnia", fra 2008 og 2010 var med den besetninga. De musikalske idealene fra Jimmy Giufree og Eric Dolphy var svært sentrale i den perioden. Fra 2011 kom gitaristen, banjoisten og en hel del annet, Ivar Grydeland, med og med sin alternative country and western-måte å tenke musikk på, tok Ballrogg ei ny retning på albumene "Cabin Music" og nå med "Abaft the Beam". Fri kammermusikk med americana-impulser er en måte å forsøke å beskrive musikken på, men dekkende er det på ingen måte - Ballrogg er enkelt og greit......Ballrogg.

Grydeland har nå forlatt Ballrogg og blitt erstatta av en annen svært langt framskreden strengeutforsker, svenske David Stackenäs. Dette blir med andre ord en slags avskjedspresang fra Ballrogg med Grydeland og det er hyggelig å kunne melde at de seiler inn i solnedgangen med flagget til topps.

Musikken er spilt inn i The Green Room hos Morten Qvenild på Nesodden i 2014 og 2015 og er skrevet av Ellerhusen Holm. De knappe 40 minuttene byr på eleverte samtaler der de tre aldri spiller solist/komprolla - de glir sømløst inn og ut av hverandres linjer og ideer. Dette er tre musikanter som kjenner hverandre svært godt og som har ei felles retning når det gjelder å uttrykke seg.

Musikken er krevende, både for de involverte og for oss som lyttere, men de som er villig til å investere får mangedobbelt igjen. Musikken er vakker, den er søkende - den er enkelt og greit unik.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ballrogg

Abaft the Beam

Clean Feed Records/MusikkLosen

Nydelig reise

Den svenske pianisten Martin Hederos dukker opp i en rekke settinger. Her møter vi han mutters aleine med sitt flygel og du verden så vakkert det låter.

Martin Hederos tar oss med til svært vakre steder.

Først møtte vi han i suksessbandet Soundtrack of Our Lives. Seinere har han spilt ei noe tilbaketrukket, men likevel svært sentral rolle sammen artister som Ane Brun, Nina Persson og Nina Ramsby. I bandet Tonbruket har også Martin Hederos (44) vært en meget viktig bidragsyter.

Det er sjølsagt en helt spesiell grunn til at mange vil ha med seg en herre som Martin Hederos. For alt jeg vet kan han for eksempel være en usedvanlig hyggelig kar, men aller viktigst er det sjølsagt at han er en forbanna bra musikant som har evnen til å lytte og dermed spille de andre gode enda bedre. Hvordan det ville ende når han tok det store steget for å fortelle oss hvem han er som solomusikant, var likevel av det spennende slaget.

Hederos har enkelt og greit bevegd seg til et helt annet landskap enn de vi har påtruffet han i fram til nå - i alle fall jeg. Eter å ha tilbragt mange timer sammen med denne drøye halvtimen med Hederos-komposisjoner, er det med stor glede jeg kan melde at også i en slik ytterst gjennomsiktig setting der det ikke finnes noe å gjemme seg bak, så er det fantastisk hyggelig å bli med på denne ekskursjonen sammen med en ytterst personlig komponist og pianist.

Vi møter en musikant med tid og luft i uttrykket sitt - med sin melodiøse tilnærming og rike klangverden inviterer han til refleksjon og til inderlighet. Det er både jazz, pop og folketoner i låtene og uttrykket til Hederos, men han legger ikke ut på de lange og omfattende utfluktene - elleve låter på vel 30 minutter sier alt om det.

Hvis noen får en idé om at Ketil Bjørnstad kan være en musikalsk slektning for Martin Hederos, så er det noe i det. Men bare noe - Martin Hederos från Karlstad er noe så voldsomt noe på egne hender.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Martin Hederos

Piano Solos

Sally Wiola Music/Playground

Paal den ustoppelige

Trommeslager, bandleder, plateselskapsdirektør, innovatør og gudene vet hva, Paal Nilssen-Love, er noe av det nærmeste vi kommer en musikalsk evighetsmaskin. Her kommer det to nye bevis på det.

Paal Nilssen-Love og Frode Gjerstad gir seg heldigvis ikke.

For anledninga alt- og bass-saksofonist og klarinett- og bassklarinettist Frode Gjerstad (69) og trommeslager Paal Nilssen-Love (42) , går cirka 42 år tilbake. Det vil si omtrent siden Nilssen-Love var født. Han var nemlig mer eller mindre født inn i et spennende jazzmiljø i Stavanger og der var allerede Gjerstad en fanebærer. Det har han vært siden og Nilssen-Love har i stadig større grad vokst seg inn i ei ledende rolle på verdensbasis når det gjelder et åpent og frilynt uttrykk. Han reiser mer eller mindre uten stans kloden rundt og er ettertrakta i "alle" slags settinger. Når han stikker innom kongeriket og Stavanger, skjer det ofte at han og Gjerstad fortsetter å utforske de åpne landskapene og den 12. september i fjor skjedde det igjen.

Denne gangen ønska de å hylle en felles venn som gikk bort for fem år siden, pianisten og trekkspilleren Eivin One Pedersen. Det musikalske budskapet er som det alltid har vært, men jeg opplever det som mer ettertenksomt enn ved mange tidligere møter mellom de to. Låtene, som sjølsagt er fritt unnfanga der og da, er av det korte slaget - bortsett fra ei låt på ni minutter er alle andre fra vel to til litt over seks. De to snakker som de gamle kjenningene de er og nok en gang er samtalene spennende og unike og som alltid vel verdt å låne øre til.

Pan-Scan Ensemble er noe nær en frijazz-supergruppe.

Er det en mann som har mange musikalske baller i lufta samtidig, og som ikke har problem med å ta dem ned, så er det Paal Nilssen-Love. Tre måneder etter innspillinga med Gjerstad, inntok han og Pan-Scan Ensemble Mir i Oslo. Anledninga var konsertserien Blow Out og for et lag han og medtrommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg hadde satt sammen!

Lotte Anker, Anna Högberg og Julie Kjær trakterte saksofoner og fløyte og Thomas Johansson, Goran Kajfeš og Emil Strandberg stilte med hver sin trompet og Sten Sandell hadde ansvaret for pianoet. Stort nærmere et skandinavisk superlag udi frijazzens verden kommer man knapt og de to låtene, på henholdsvis tolv og 33 minutter, forteller oss at her er ni musikanter med enorm respekt for hverandre og musikken samla til en kollektiv ekskursjon av det sjeldne slaget.

Her er det ingen som har behov for å stjele rampelyset fremfor noen andre eller for musikken - her er det det totale uttrykket som står i fokus og med kreative og dynamiske hjelpemidler av helt spesiell karakter, leverer Pan-Scan Ensemble frijazz av typen sjelden. Urtøft - intet mindre!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Frode Gjerstad & Paal Nilssen-Love

Nearby Faraway

PNL Records/Musikkoperatørene

Pan-Scan Ensemble

Air and Light and Time and Space

PNL Records/Hispid Recordings/Musikkoperatørene

Vi snakker klasse!

Den dansk/svensk/norsk/engelske-trioen Phronesis hører hjemme i verdenstoppen. Samarbeidet med et av klodens bedre storband rokker ikke ved det.

Ivo Neame, Anton Eger og Jasper Høiby - Phronesis - trio i ultraklassen.

Trioen Phronesis, leda av danske Jasper Høiby og med svensk-norske Anton Eger på trommer og engelske Ivo Neame på piano, har i løpet av de siste ti åra med stadig større tydelighet fortalt verden at de hører hjemme på pallen når det gjelder originale pianotrioer. Med sin individuelle og kollektive virtuositet og originalitet har de bergtatt publikum både i Europa, Marokko, Brasil, Australia og Nord-Amerika.

Phronesis har utstrålt en energi og en kraft som har gitt trioen en særstilling og den bortimot telepatiske kommunikasjonen de tre etterhvert har utvikla, finnes det knapt maken til hvor man enn leiter i den akustiske jazzverdenen. Både Høiby og Neame holder enormt høyt nivå, men jeg tillater meg likevel å nevne norskfødte, han har til og med spilt trommer i HM Kongens Garde et år, men svenskoppvokste Anton Eger spesielt. Vi har møtt han i en rekke sammenhenger de seineste åra, blant annet sammen med Marius Neset, og mer teknisk ekvilibristisk, men samtidig musikalsk trommeslager tror jeg ikke finnes på Tellus i alle fall.

Phronesis omringa av Frankfurt Radio Big Band.

Foto: Dave Stapleton

I forbindelse med trioens tiårsjubileum, ønska bandet å gjøre noe spesielt. Etter seks "straighte" trioalbum, gikk veien videre til bandets mest ambisiøse satsing. De tok kontakt med en av sin store inspiratorer, saksofonisten, arrangøren og dirigenten Julian Argüelles, med spørsmål om han kunne tenke seg å arre ti låter fra bandets katalog. Argüelles var ikke vanskelig å be og i september i fjor inntok Phronesis og Argüelles Frankfurt am Main der Frankfurt Big Band, eller hr-Bigband, venta.

Nevnte storband, med norske Christian Jaksjø på trombone og som basstrompetsolist på et spor, er et av Europas ledende storband og de har tydeligvis skjønt intensjonen til både Phronesis og Argüelles. Alt låter som om storbandet har spilt dette stoffet "alltid" og herrene Eger, Høiby og Neame føler seg tydeligvis hjemme og vel så det i denne settingen.

"The Behemoth" er nok en bekreftelse på at Phronesis, som om det skulle trenges, er et kollektiv helt der oppe. Jeg har allerede begynt å glede meg til til de de ti neste årene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phronesis

The Behemoth

Edition Records/Border Music Norway

Ny favoritt!

Marthe Wang! Det er bare å merke seg navnet med en gang. I Marthe Wang har kongeriket fått en ny sanger, formidler og historieforteller av ypperste kvalitet.

Det er bare å åpne øynene, ørene og alle andre sanser for Marthe Wang.

Jeg er usedvanlig priviligert og jeg vet det. Det har seg nemlig slik at uten at jeg trenger å gjøre noe som helst, bortsett fra å skrive noen anmeldelser da, så kommer det masse flott musikk uforvarende til postkassa mi. Det kommer faktisk så mye at en hel del blir liggende - egentlig for lenge. Når det likevel er slik at noe helt spesielt åpenbarer seg når det først kommer opp til overflata, så er det en helt spesiell lykkefølelse. Møtet med Marthe Wang er av den typen.

Nå har det seg slik at jeg har en favoritt som heter Wang allerede - Ellen Andrea Wang. En smule research har avslørt at Marthe og Ellen Andrea er søskenbarn og sistnevnte, med fartstid fra sin egen utmerkede trio, bandet Pixel og supertrommeslager Manu Katché blant andre, dukker også opp som gjest med sin kontrabass på et av spora her. Jeg har også skjønt at familien Wang, med de to søskenbarnas fedre i spissen, er av det usedvanlig musikalske slaget. Det tar også bare minutter å avdekke at Bergensoppvokste Marthe, hun synger også på dette landets uforfalska og umiskjennelige dialekt, er i besittelse av ei helt spesielt stemme og ditto formidlingsevne.

Bortsett fra avslutningslåta "Stay", er alt på norsk - eller bergensk da! Wang har skrevet veldig mye av både tekster og musikk sjøl, men har også fått en del assistanse av Trygve Skaug på tekstsida. Uansett så forteller hun oss at hun er utstyrt med en observasjonsevne av de sjeldne og at hun evner å fortelle historiene sine på et personlig vis som får meg til å sitte ytterst på stolen for å få med meg alle detaljene og nyansene.

Sammen med produsent og gitarist Markus Lillehaug Johnsen og et ypperlig og empatisk lag med blant andre pianist Frode Østang Maangen og trompeter Jonas Kilmork Vemøy, som også spiller sammen med kusine Ellen Andrea i Pixel, serverer Wang musikken i et pop/rock-landskap med jazzovertoner. Heldigvis er vokalen miksa langt frem i lydbildet - der fortjener den å befinne seg.

Marthe Wang har studert på jazzlinja på Musikkhøgskolen i Oslo og har fått med seg mye derfra. Hun har tydeligvis fått med seg mye fra hele sitt 26 årige liv - hun fremstår i alle fall med en livsvisdom i sin formidling som er en sann fryd å bli kjent med. Jeg har fått meg en ny Wang-favoritt og det er mer enn god nok plass til begge to!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marthe Waang

Ut og se noe annet

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Lyst fra Sverige

I en tid der både våre svenske venner og alle andre trenger påfyll av lys og håp, kommer vokalisten Vivian Buczek og trompeteren Peter Asplund med akkurat det vi trenger.

Vivian Buczek og Peter Asplund har noe vakkert og melodiøst å formidle.

Musikk kan være viktig på så mange vis. Den kan brukes som terapi, den kan brukes som rein forlystelse, den kan brukes som sorgbehandler - og mye annet. I disse tunge dager for oss alle etter det som skjedde i Stockholm, kan absolutt musikken til Vivian Buczek og Peter Asplund, med utmerket assistanse av veteranen Claes Cronas trio, med sjefen på piano og Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer, brukes til hva det enn måtte være.

Vivian Buczek er en 38 år ung vokalist fra Malmö med polske røtter. Hun har tydeligvis stålkontroll på det meste innen den moderne, melodiske jazztradisjonen - hun er en melodiker, en tekstformidler og en scatter av meget høy kvalitet. Det swinger av henne - enkelt og greit. Trompeter, flügelhornist - og vokalist og scatter av samme kvalitet som Buczek - Peter Asplund, passer Buczek som hånd i hanske.

De fem gir oss en god time med musikk der de både reflekterer over hvor de kommer fra, hvor de er og hvor de er på vei. Det betyr musikk skrevet av Asplund og med tekster av Jim Leopardo - blant annet en flott hyllest av Claes Crona, "ukjente" låter av Fred Hersch og Bob Dorough og standardlåter som "It´s You or No One", "The Lady Is a Tramp" og "Just One of Those Things" og en hyggelig og varm overraskelse med João Boscos "Coisa Feita" - på portugisisk!

Vivian Buczek og Peter Asplund, med en varm og personlig tone i horna sine, gir oss musikk egna til både trøst og forlystelse. Det er vanskelig å forlange noe mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vivian Buczek & Peter Asplund

Songs of Our Lives

Crown Jevels/claescrona.com

Jazz med stor J

Det norske plateselskapet AMP har nese for kvalitetsmusikk. Her serverer de oss musikk og ikke minst musikere vi sjelden hører.

Denne utmerkede kvartetten går ikke i forskjellige retninger sjøl om bildet kanskje tyder på det.

Hva får man hvis man setter sammen en kvartett bestående av en italiensk bassist bosatt i New York, en italiensk pianist bosatt i Italia, en australsk trommeslager bosatt i Italia og en amerikansk trompeter/flügelhornist med italienske røtter bosatt i New York? Generelt er det ikke så lett å si, men i dette tilfellet har vi fått et strålende og tidløst jazzalbum med meget dyktige, men relativt ukjente musikanter for oss her oppe ved Nordpolen.

De fire har, til tross for stor avstand geografisk - Bari, New York og Roma, turnert mye sammen. Årsaken til at de har jobba mye sammen er åpenbar - her er det enormt med musikalsk empati ute og går og idealene, med akustisk musikk med røtter i et hardbop-uttrykk fra 60-tallet, er tydeligvis felles for alle fire.

Bassist Paolo Benedettini har studert med sjølvaste Ron Carter, trompeter og flügelhornist Joe Magnarelli har jobba tett med storheter som Harry Connick, Jr., Ray Barretto, Mulgrew Miller og i storbandene Carnegie Hall Orchestra og Lincoln Center Orchestra, mens unge Bruno Montrone framstår som en mer enn lovende pianist både som kompmann og solist. Trommeslager Adam Pache kjenner vi her hjemme fra samarbeid med blant Erlend Slettevoll og Bjørn Vidar Solli.

Med Magnarelli som den tydeligste solisten underveis her med sin flotte trompet- og flügelhorntone, blir dette ei reise i alt fra vakre ballader til mer heftige tempi. Vi får tre av Magnarellis låter, inkludert hyllesten til Miller - "Mulgrew the Great", samt Bill Evans´ sjeldent spilte "Show-Type Tune", "Nica´s Tempo" av Gigi Gryce, Frank Fosters "Simone" og standardlåta "Come Rain or Come Shine".

Vi blir servert tidløs, ekte og inderlig Jazz med stor J fra start til mål her. Her kommer det sånn sett ingen overraskelser - bare veldig bra jazzmusikk som det swinger og groover av. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Benedettini - Bruno Montrone - Adam Pache Featuring Joe Magnarelli

Near and How

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

En av de store

Aldri hørt Robert Randolph spille pedal steel gitar eller synge? Da har du mye hygge til gode - svært mye!

Det groooover noe vederstyggelig av Robert Randolph, bandet og gjestene hans.

Knapt 40-år unge Robert Randolph vokste mer eller mindre opp i kirka hjemme i Orange, New Jersey. Faren var prest og unge Robert fikk med seg masse musikalsk inspirasjon fra kirka der han spilte fra han var en liten pjokk. Etter hvert fikk han også ørene opp for musikk som blei spilt langt utenfor kirkeveggene og fra rundt 2000 har Randolph, ofte sammen med store deler av slekta, gitt oss flere bevis på at han er en mestermusikant i ymse grenseland.

Med sin unike sound på den relativt sjeldne pedal steel-gitaren har Randolph gjesta flere andre musikanter også, men jeg har virkelig fått ørene opp for han på skivene "Unclassified" og "Lickety Split" med The Family Band. På sistnevnte skive var det Trombone Shorty og Carlos Santana som var gjester - her er det vokalistene Anthony Hamilton og Darius Rucker og Snarky Puppy-organisten og vokalisten Cory Henry som stikker innom og det mer enn antyder i hvilke musikalske landskap vi befinner oss.

De tolv låtene, som Randolph i stor grad har hatt en finger eller to med å gjøre i tilblivelsen av også, hører alle hjemme i et slags soul/funk-landskap med spor av gospel, rock og jazz. Det er et trøkk og en heftighet i uttrykket til Randolph som få om noen matcher og gitarspillet hans er av typen virtuost for å si det mildt.

Om du er ute etter god musikk til påske - og resten av året - nesten uansett sjanger, anbefales "Got Soul" på det varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Robert Randolph & The Family Band

Got Soul

Dare Records/Sony Masterworks/Sony Music

Slukker tørsten - igjen

Harry Holes, og Jo Nesbøs, tilhengerskare venter alltid i spenning på neste gang Harry våkner. Vil han være i samme form som sist? La det være klart med en gang: både Harry og Jo er fortsatt i kampform.

I Jo Nesbøs fantasiverden er det alltid like spennende å oppholde seg.

Jeg blir ikke overraska - jeg forventer nemlig at Nesbø og hans gode venn Harry leverer hver eneste gang. Likevel er jeg spent. Greier han å følge opp seg sjøl? Med "Tørst" er nummer elleve med Harry Hole i hovedrolla i boks og nivået er like høyt som alltid.

Jeg er blant dem som har latt meg imponere av finterepertoaret til Nesbø. Også denne gangen tar det bare noen få kapitler før jeg undres på om det er han eller hun som ligger dårlig an - Nesbø er en mester i å la leseren lure på hva som egentlig skjer. Det fører nok en gang til at det blir veeeeldig vanskelig å legge fra seg "Tørst".

Utgangspunktet for "Tørst" er datingmetoden Tinder der søkende sjeler leiter etter hverandre. Ikke alle har like hederlige motiv kan man trygt si. Dette utvikler og utbroderer Nesbø slik bare han kan og han bringer oss inn i djevelskapen fra første side - her blir ikke tida kasta bort på noen måte.

Vampyrisme er en viktig ingrediens i "Tørst" - det avslører vel egentlig allerede tittelen. Gjennom sitt gode språk som driver fortellinga framover på et framifrå vis, blir det likevel ikke mer blodig enn det må være - jeg opplever at Nesbø har roa ned grusomhetene en hel del fra da han var på sitt "verste".

Drapene kommer tett og Harry nærmer seg sakte, men sikkert på sitt uforlignelige vis. Der Nesbø alltid har vært best, er han det fortsatt: det er ikke mange sider igjen av den vel 500 sider lange romanen før vi skjønner hvordan det hele henger sammen. Det er opp til flere mulige drapsmenn igjen helt til slutt og jeg vet ikke om noen andre enn Nesbø som klarer å kamuflere løsninga på det viset, men med med Harry H på laget så løser det seg jo.

Og lurer du på hvordan det står til med Harry forresten? Han sliter må vite big time, men biter likevel godt fra seg og når han får restituert seg er han forhåpentligvis tilbake som tolvte mann. Han trengs fortsatt.

Jeg har tidligere hevda at Jo Nesbø er Nøisomhedsveiens klart beste forfatter. Nå strekker jeg meg faktisk til å mene at ingen i hele Molde øst kan måle seg med han. Såpass!

Jo Nesbø

Tørst

Aschehoug

Virtuose utflukter

Setter man sammen Ole Edvard Antonsen og Wolfgang Plagge er oddsen rimelig bra for at resultatet blir spenstig. Det har det da også blitt - på alle slags vis.

Wolfgang Plagge og Ole Edvard Antonsen i Sofienberg kirke. Englene hygga seg da.

Jeg må innrømme at jeg beveger meg på relativt tynn is her. Edvard Griegs "Holberg-Suite", Kosaku Yamadas "Songs", Dmitry Shostakovich´ "Three Fantastic Dances", Geirr Tveitts "Hardingtonar" og Carl Nielsens "Humoreske-Bagateller" er nemlig ikke dagligdags kost for meg. Derfor lener jeg meg mer eller mindre elegant på Duke Ellingtons utsagn at det finnes kun to typer musikk - god og dårlig. Denne reisa sammen med den virtuose pianisten Wolfgang Plagge og ditto trompeter Ole Edvard Antonsen tilhører så avgjort kategori nummer en.

Herrene har jobba sammen i en årrekke hvis jeg har skjønt det riktig - slik låter det i alle fall. En av de store utfordringene de har hatt er at det finnes en relativt liten katalog med musikk skrevet for denne spesielle besetninga. Det har ført til at gutta har tatt for seg deler av sin favorittmusikk og arrangert, transkribert og parafrasert den slik at den skulle egne seg for klaver og trompet. Det de ikke har "tøysa" med er toneartene - de har blitt beholdt slik komponistene har ment at de skulle være.

Når de så har fått assistanse av lydguru og produsent Morten Lindberg og hans selskap 2L, har innspillingene fra Sofienberg og Jar kirker i 2012 og 2013 blitt akkurat så virtuose, spennende, humoristiske og personlige som det er mulig å håpe, men ikke nødvendigvis forvente av slike enere.

Antonsen og Plagge har reist verden rundt med dette repertoaret og det er ikke til å forundres over at de har begeistra publikum hvor de enn har kommet. Det gjør de nok en gang med denne innspillinga - dette er musikk spilt for alle med øre og andre sanser for god musikk uansett hvor man måtte høre hjemme i musikkverdenen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ole Edvard Antonsen - Wolfgang Plagge

Furatus

2L/Musikkoperatørene

En vitaminpille

Det blir lysere og lysere dag for dag nå. Med Hilde Heftes stille drømmer som følgesvenn kan mørket holde seg borte hele tida.

Inderlige Hilde Hefte er nesten aleine, men ikke ensom. Egil Kapstad er ikke langt unna.

For de fleste av oss kom vokalisten Hilde Hefte som et svært friskt og uventa pust da hun debuterte med "Round Chet´s Midnight" i 1999. Siden har det kommet fem nye skiver, blant annet med musikk av Bill Evans, der Hefte har fortalt oss på et svært så smakfullt vis at hun har et solid grep om jazzhistoria og samtidig har makta å sette sitt eget solide preg på musikken.

Hefte, som etter flere år i Oslo, for lengst har satt kursen tilbake til sin hjemby Kristiansand og tatt med seg sin ektemann, den framifrå pianisten Egil Kapstad, har med "Quiet Dreams" i mine ører gitt oss sitt aller mest personlige og inderlige visittkort noensinne. Det sier ikke så reint lite.

Bortsett fra en Abbey Lincoln-låt, "Throw It Away", og Kapstads "Liten stemning", en solopianofabulering som var en bursdagspresang til kona, har Hefte skrevet all musikk og alle tekster med et lite unntak for en familiekomposisjon, "Nu til hvile går" - en nydelig god natta-sang.

Kapstad bidrar også på to andre spor, mens sønnen Simen Hefte Endresen spiller perkusjon på ei låt. Ellers tar Hefte seg av alt annet - både når det gjelder det vokale og alle andre instrumenter. Det betyr både akustisk og elektrisk piano, mange typer perkusjon og en hel del annet. Fellesnevneren er hele tida at Hefte skaper unike og varierte stemninger som kler tekstene og budskapet hennes på et herlig vis.

Hefte benytter seg også av overdubbing på en smakfull og neddempa måte og gjennom denne forsiktige og inderlige ekskursjonen bekrefter hun at hun er en personlighet med en kapasitet som fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hilde Hefte

Quiet Dreams

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Åpne landskap

Helt siden sin tid i kultbandet Henry Cow har gitaristen Fred Frith vært noe helt for seg sjøl. Det er han fortsatt - nå sammen med den sveitsiske saksofonisten og bassklarinettisten Hans Koch.

Hans Koch og Fred Frith under innspillinga i Sveits i fjor.

Det er bare én ting som er sikkert når Fred Frith (68) melder seg til tjeneste - musikken blir garantert forskjellig fra sist han møtte opp. Siden han la lista med avantrockgruppene Henry Cow og Art Bears på 70-tallet, har Frith ufortrødent fortsatt sin vandring langs egne stier: han har aldri latt seg sette i bås og han har vært og er utstyrt med en ustoppelig nysgjerrighet som gjør det like spennende hver gang å åpne de musikalske pakkene han gir oss.

Frith har samarbeida med andre storheter som Robert Wyatt, Brian Eno, John Zorn og Bill Laswell og det eneste alle prosjektene har felles, slik jeg opplever det i alle fall, er at absolutt intet er avtalt på forhånd.

Frith, som vi har møtt både på Kongsberg- og Molde-festivalene, er professor ved Mills College i California, er stadig på reisefot og sjøl om han har gjort amerikaner av seg, er han mye i Europa på jobb. I april i fjor var han i Basel i Sveits og møtte sopran- og tenorsaksofonisten, bassklarinettiisten og spytteren (!) Hans Koch. Frith spilte, som vanlig, i tillegg til gitar på små ting (!) etter prinsippet man tager hva man haver eller finner.

De to sjelsfrendene har laga sju "låter" langt bortenfor all melodikk og rytmikk. Her er det bare å glemme alle konvensjoner og åpne alle sanser og sluser og la seg rive med. Dette er uroriginal musikk skapt av musikanter som ikke nekter seg noenting - de vil søke, finne og utfordre både seg sjøl og oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Fred Frith - Hans Koch

You Are Here

Intakt Records/MusikkLosen

Tøff sisu

Det kommer mye god musikk fra Finland - nå også på norsk plateselskap.

Gutta i OK:KO kan gjerne være ryggraden i fremtiden til finsk jazz.

Kvartetten OK:KO har ikke eksistert lenger enn siden 2015. Når vi kan fortelle at bandleder, trommeslager og komponist Okko Saastamoinen fortsatt kun er 22 år, så er ikke det merkelig. På den korte tida han har tilbrakt på Tellus, har han likevel makta en hel del og mitt første møte med Saastamoinen bekrefter umiddelbart at vi har med et spesielt talent å gjøre.

Saastamoinen har sine røtter i den finske folkemusikken, men etter at han begynte å studere ved det meget vel ansette Sibelius-akademiet, blei jazz en stadig viktigere del av uttrykket til Saastamoinen. For å finne fram til et fundament for å "fortelle" hvem han er, inviterte Saastamoinen med seg tre andre unge, særdeles lovende musikanter: pianisten Toomas Keski-Säntti, bassisten Mikael Saastamoinen og saksofonisten Jarno Tikka.

De som rekker opp handa rundt om i kongeriket og påstår at de kjenner godt til disse fire, har jeg faktisk mistenkt for å lyve. Om de ikke er debutanter, er det ikke langt unna, men de har allerede rukket å vinne Young Nordic Jazz Comets-konkurransen der de også sikra seg publikumsprisen. I fjor høst blei de også nominert til We Jazz Rising Star-utmerkelsen i Helsingfors.

Årsaken til oppmerksomheten er at OK:KO bringer til torgs frisk og original jazzmusikk anno 2016/17 med solide røtter tilbake til det "akustiske 60- og 70-tallet". Dette er på alle vis et band som tar for seg Saastamoinens fem låter med en gnist og virtuositet som forteller oss at finsk jazz´ sin framtid er i de tryggeste hender. Det er moderne, det er melodisk, det er livsbejaende, det er kompromissløst - det er enkelt og greit tøff og heftig jazzmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

OK:KO

Land E.

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Vakre stemninger

I Kristiansand finnes det en gitarist som heter Christer Fredriksen. Han skaper vakker musikk - veldig vakker musikk.

Livet blir lysere av å lytte til Christer Fredriksen.

Når man er bosatt litt utenfor de "store" byene, er det ofte vanskelig å bryte gjennom lydmuren. Det er vanskelig å bli hørt, enkelt og greit, i den store hauen av musikk som strømmer (sic) mot oss fra nesten hvor som helst. Det er dumt både for Christer Fredriksen (44) og ikke minst for dem av oss som synes om vakker, spennende og original musikk. Her kommer i alle fall ei utilslørt anbefaling av Fredriksens tredje CD-utgivelse og den første med gitaristen mutters aleine.

De som har fulgt godt med de seineste åra, har fått med seg Fredriksens åpenbare talent gjennom utgivelsene "Urban Country" og "Trademark". Det er bandinnspillinger med henholdsvis Bendik Hofseth og den spanske stjernesaksofonisten Perico Sambeat som gjester. Når Fredriksen nå har strippa det musikalske uttrykket helt ned til sin egen gitar, med aldri så lite perkusjon samples og litt tangentassistanse fra Kenneth Silden på et par spor, så betyr det at vi har kommet svært nær den musikalske sjela til Fredriksen.

I løpet av tre junidager i fjor tok Fredriksen med seg et knippe vakre låter, og ikke minst stemninger, i studio i hjembyen. Han visste tydeligvis eksakt hvor han ville og skulle: alt blei spilt inn på første take og uten noen form form for overdubbing etterpå.

Ved hjelp av ei loopmaskin og tre forskjellige forsterkere, og ikke minst sin gitar, har Fredriksen skapt en hel rekke forskjellige herlige, melodiske og rytmiske landskap. Det er masse rom og luft i Fredriksens uttrykk og han henter hemningsløst fra en rekke sjangre som jazz, rock, country og gudene vet hva.

Fredriksen sier sjøl at han uttrykker mye bedre med toner enn med ord hva han vil si, og til meg forteller han i alle fall en rekke spennende historier gjennom "Vit".

Christer Fredriksen forteller meg tydeligere enn noen gang at han er i besittelse av ei spennende og original stemme - ei stemme som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christer Fredriksen

Vit

Losen Records/MusikkLosen

En musikalsk romreise

Riktigere komponist enn greske Vangelis til å ta oss med på en musikalsk romferd finnes vel neppe.

Vangelis i sitt musikalske laboratorium.

Jeg bryter umiddelbart sammen og tilstår at min kunnskap om Evangelos Odysseas Papathanassiou (74), som av relativt forståelige årsaker har benytta seg av kunstnernavnet Vangelis, er relativt begrensa. Jeg har jo skjønt at han, sammen med Jean Michel Jarre og Mike Oldfield, har vært blant ledestjernene innen elektronisk musikk og at han har vært og vel også er blant klodens viktigste filmmusikk-skapere. Soundtracket til blant andre Oscar-vinneren "Chariots of Fire", "1492: Conquest of Paradise" og "Blade Runner" er blant høydepunktene. Dessuten skrev han hymnen til fotball-VM i 2002. Siden 1972 har han også gitt ut flere titalls skiver med sine voldsomme arrangementer der synther, kor og orkester ofte har spilt viktige roller.

Nå avlegger han oss en ny visitt og det er ikke mindre storslått enn tidligere! Bakgrunnen for "Rosetta", som Vangelis har komponert, arrangert, produsert og spilt, var et møte med den nederlandske astronauten André Kuiipers i 2012. Før det hadde allerede Vangelis skrevet musikk til ære for NASA: "Mythodea - Music for the NASA Mission: 2001 Mars Odyssey". Det burde altså ikke komme som noen som helst overraskelse at Vangelis var godt over gjennomsnittet fascinert av det som finnes et stykke der ute.

Møtet med Kuipers førte til at den europeiske romfartsorganisasjonen ESA blei interessert i et samarbeid og for å gjøre ei lang historie kort, blei Vangelis spurt om han ville lage musikk til "ekspedisjonen" Rosetta som kom i mål i september i fjor.

Vangelis er av typen komponist som har evnen til å bergta en. Her tar han oss med ut til steder bokstavelig talt de aller færreste av har vært og neppe kommer til å komme heller. Han tar oss med på ei enorm drømmereise der han benytter alle virkemidlene i boka. Det er sfærisk, det er melodisk, det er voluminøst - det er Vangelis´ sin fantastiske musikalske visjon av hvordan verden der ute kan oppleves.

Vangelis tar oss enkelt og greit med på ei meditasjonsreise vi alle kan ha godt av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Vangelis

Rosetta

Decca/Universal Music