hits

april 2018

Spennende samtaler

Den japanske pianisten Aki Takase og den amerikanske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten David Murray har funnet hverandre igjen etter over 20 års opphold.

Aki Takase og David Murray har mye å fortelle oss - og hverandre.

Musikk for meg er ofte sammenliknbart med samtaler. Takase (70 ) og Murray (63) fant tonen på alle vis for nesten 25 år siden da de spilte inn «Blue Monk». Når har de plukka opp igjen tråden som om om det var i går og «Cherry - Sakura» har blitt nok en samtale av høy byrd.

De to kommer fra forskjellige tradisjoner - Takase med sin japanske bakgrunn og så frijazzbevegelsen i Europa. Hun har bodd i Berlin i mange tiår og er gift med en annen pianist i avantgardismens elitedivisjon, Alexander von Schlippenbach. Murray hører hjemme i den amerikanske tradisjonen med både modernisme og masse blues i seg.

Til troass for dette så har altså de to funnet det nyttig og spennende å utfordre hverandre - eller kanskje akkurat derfor. Denne gangen møttes de på halvveien, i Zürich i Sveits. Murray er nå nemlig bosatt i Portugal. Repertoaret er også bortimot 50/50 - de har skrevet halvparten hver pluss at de tolker forbildet Thelonious Monks "Let´s Cool One".

De to fører uten unntak meningsfulle og originale samtaler basert på sine enorme referanser. Det er ikke vanskelig å høre at Murray, som også var en del av World Saxophone Quartet, har en sterk tilknytning til alt og alle fra Ben Webster og Coleman Hawkins til Albert Ayler og John Coltrane, mens Takase bidrar med alt fra sin japanske oppvekst til Monk og enda friere toneganger.

Til sammen har det blitt et nytt, flott og tidløst møte med to strålende og originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Takase - David Murray

Cherry - Sakura

Intakt Records/Naxos Norway

Paal for President!

Det var Pat Metheny som spontant utbrøt akkurat det etter at de hadde spilt sammen i Molde på begynnelsen av årtusenet. Utsagnet står seg den dag i dag.

Extra Large Unit - for et ensemble!

Trommeslager og bandleder Paal Nilssen-Love har de seineste par tiåra vært blant the hardest working men in the business. Både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet har han vært helt i front og med sitt Large Unit - og vel så det - har han greid nesten det umulige.

Paal Nilsen-Love (43), født i Molde og oppvokst i Stavanger, har helt siden hans jazzlinjeperiode i Trondheim starta i 1994, fortalt "alle" med ører rundt om på Tellus at han er en musikant med noe helt spesielt på repertoaret.

Helt siden han debuterte med norsk frijazz´ gudfar, Frode Gjerstad, har pila bare pekt en vei - mot totalt verdensherredømme. Nilssen-Love har samarbeida med "alle" innenfor den frilynte jazzen og har hatt hele verden som arbeidsplass.

Ofte har det vært ganske små konstellasjoner Nilssen-Love har dukka opp i, men for fem år siden blei Large Unit unnfanga - først som et ellevemannsband som seinere har blitt utvida til 13. Seks skiver har det blitt med bandet pluss turnering på de aller fleste kontinenter. Med Nilssen-Loves bortimot ustoppelige energi er tydeligvis det umulige mulig. Det er faktisk nesten naturstridig å få en slik mastodont opp å stå - musikalsk sett er det vel ikke så vanskelig med de rette folka på plass, men reint logistisk må det jo være et reint helvete.

De siste månedene har Nilssen-Love, som sjølsagt driver sitt eget plateselskap med alt det innebærer, for sikkerhets skyld gitt ut to skiver med bandet. Det er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner: den ene er med Extra Large Unit som i tillegg til de åtte - som Large Unit var for anledninga - er utvida med ei gruppe musikanter fra Norge Musikkhøgskole med 20 musikere fra både den klassiske, samtidsmusikalske og jazzikalske verden som kalles Intuitive People.

Nilssen-Love hadde fått i oppdrag av Ny Musikk å skrive musikk for noe som tok form underveis - Extra Large Unit. Det endte med et unikt verk framført på Sentralen i Oslo i mai i fjor og det er det vi får være med å nyte her.

De som aner at "More Fun, Please!" har blitt noe helt for seg sjøl, har faktisk helt rett. Det hele begynner med 18 sekunders stillhet før en av trombonistene tar tak. Nilssen-Love satte det hele i gang, men det var opp til hver enkelt hvem som ville begynne! Derfra og ut er denne vel 33 minutter lang ekskursjonen der mange grupperinger i bandet jobber med og "mot" hverandre et slags møte i alle musikkens grenseland - et møte bare Paal Nilssen-Love kunne ha unnfanga. PNL har skrevet utmerka liner notes som forteller om veien fram til sjøsettinga og anbefales nesten like mye som musikken. Ingen andre på denne jord kunne ha skapt dette.

I november kom "Fluku" med 13-manns bandet. Også her er musikken skrevet av PNL og innspilt live på Victoria Nasjonal Jazzscene i april for to år siden. De fire spora oppleves som både frie, men samtidig så funky at det er bare å holde seg fast. Kremen av nordiske frilynte musikanter befolker som vanlig Large Unit og synes åpenbart at dette er noe av det aller morsomste de kan være med på - slik låter det i alle fall. Nok en gang: Paal Nilssen-Love for President!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Large Unit - bandet sitt det!

Extra Large Unit

More Fun, Please!

PNL Records/Musikkoperatørene

Large Unit

Fluku

PNL Records/Musikkoperatørene

Hipt fra fotballøya

Tangentisten Andrew McCormack har dukka opp i flere sammenhenger, men med «Graviton» møter jeg han for første gang som leder på egen hånd.

Andrew McCormack har all grunn til å smile.

Både i bassisten Kyle Eastwoods band og på duo med med saksofonisten Jason Yarde har Andrew McCormack vist at han har mye å fare med. Enda tydeligere blir det med egen musikk og eget band.

40 år unge McCormack har lenge vært ei stigende stjerne på den britiske jazzhimmelen. I stor grad har han spilt ei "assistenrolle" for bandledere som Eastwood og Jamie Cullum, men her viser han meg i alle fall korta sine for første gang.

McCormack har skrevet all musikken, mens vokalisten ESKA står for tekstene. Med et meget oppegående band med vår "egen" Anton Eger - født i Norge og en viktig del av blant annet Marius Nesets band - på trommer, den mye omtalte tenorsaksofonisten og klarinett- og bassklarinettisten Shabaka Hutchings og elbassist Robin Mullarkey, pluss Noemi Nuti på harpe og Ralph Wyld på vibrafon på noen av spora, forteller McCormack oss at han både er en komponist og tangentist som hører hjemme i de øvre luftlag.

Det hevdes at musikken til McCormack hører hjemme et sted mellom Steve Reich og Tigran Hamasyan. Det er mulig det - for meg greier McCormack å vise at han har et særpreg som understreker at han befinner seg i en egen spennende og melodisk sfære.

Av en eller annen grunn hører vi altfor lite her hjemme av det som skjer i britisk jazz. Andrew McCormack er nok et bevis på at det både er interessant og holder høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig..

Andrew McCormack

Graviton

Jazz Village/Naxos Norway

Hvilken tur!

Den norske trommeslageren Espen Aalberg har tatt med seg et spennende lag til Bali. Det har det blitt saker av.

Jonas Kullhammar, Susana Santos Silva, Torbjörn Zetterberg og Espen Aalberg har skapt noe helt eget.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Av en eller annen merksnodig årsak har jeg gått glipp av de tre første kjellerseansene denne gjengen har servert. Noe forteller meg at jeg kan ha blitt et fattigere menneske - i alle fall basert på hva de har skapt på denne Bali-utflukten.

De fleste reiser fra vår del av verden til Bali for å feriere. Det er det for så vidt mulig at Aalberg, saksofonist og fløytist Jonas Kullhammar og bassist Torbjörn Zetterberg og, for anledninga, trompeter Susana Santos Silva også gjorde. Uansett så gjorde de noe mer: de skapte fantastisk flott musikk med sine vanlige instrumenter i tillegg til at alle også spiller gamelan - tradisjonelle instrumenter fra Bali og dalstrøka rundt.

Aalberg har skrevet all musikken bortsett fra ei låt som er en tradisjonell javanesisk folkemelodi. Det vi blir servert er musikk i tradisjonen etter Coltrane med et driv og trøkk som man forventer med disse framifrå musikantene involvert. Låta fra Java har en mer søkende karakter og er med å gjøre denne ekskursjonen, bokstavelig talt, til noe helt spesielt. Spesielt spennende er det også å høre portugisiske Santos Silva, nå bosatt i Stockholm, ofte i en ganske så straight setting - og du verden som hun glir inn i denne "familien" også.

Her har vi med tre ledende skandinaviske musikanter å gjøre med et utsøkt tilskudd på toppen. Det har det blitt usedvanlig flott og unik musikk ut av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aalberg/Kullhammar/Zetterberg/Santos Silva

Basement Sessions Vol. 4 (The Bali Tapes)

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Tre giganter

Saksofonist Joe Lovano og trompeter Dave Douglas er to av klodens aller mest spennende instrumentalister. Sammen skaper de ofte magi.

Joe Lovano og Dave Douglas omkranser resten av Sound Prints.

Med bandet Sound Prints har Lovano og Douglas de seineste åra hylla både sitt forbilde Wayne Shorter og den moderne akustiske musikken generelt. Det er da også grunnen til at det står tre giganter i overskrifta her: Wayne Shorter har nemlig helt siden før unnfangelsen av Sound Prints - et ordspill på Shorters klassiker "Footprints" - vært et viktig element i bandets musikk.

For ti år siden jobba Douglas og Lovano sammen i det spennende kollektivet SF Jazz Collective. Den sesongen var det Wayne Shorters musikk som blei tolka av noen av USAs fremste musikanter og Duglas og Lovano skjønte raskt at de måtte videre langs de samme musikalske linjene etter at de forlot kollektivet basert i San Francisco.

Det førte til unnfangelsen av Sound Prints der de fra starten rundt 2010 hadde med seg trommeslager Joey Baron og pianist Lawrence Fields. James Genus trakterte bassen til å begynne med, men blei raskt erstatta av Linda May Han Oh og slik framstår også Sound Prints den dag i dag.

Bandet har gitt oss ei live skive tidligere, men "Scandal" er bandets første visittkort fra studio.

Her er fortsatt sporene til Shorter veldig tydelige, men Douglas og Lovano står sjølsagt fram med sine egne, usedvanlig personlige stemmer. To av låtene er skrevet av "far", "Fee Fi Fo Fum" og "JuJu", men arrangert av de to sjefene her, mens resten er originalmateriale ført i pennen av henholdsvis Douglas og Lovano.

Dette er et band og musikanter som har en fot solid planta i tradisjonen og en annen på god vei inn i framtida. Med et framifrå "komp" med akkurat de samme intensjonene, har dette blitt ei akustisk reise som det er sann fryd å bli invitert med på. Noen forteller meg at mitt ps også har noe med tittelen "Scandal" å gjøre.....

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe Lovano & Dave Douglas Sound Prints

Scandal

Greenleaf Music/soundprints.bandcamp.com

Tradisjonsbærerne

Kvederen Øyunn Groven Myhren og fidleren Anne Hytta er tilsammen Sogesong. De tar vare på en vakker tradisjon på et inderlig vis.

Anne Hytta og Øyunn Groven Myhren - Sogesong - tar vare på en viktig tradisjon.

Åtte ballader fra Telemark og dalstroka innafor er en viktig del av kulturen vår som de fleste av oss ikke kjenner til. Derfor er det så flott at Sogesong løfter denne tradisjonen fram igjen.

Kvederen Groven Myhren, som også spiller lyre, og fidleren Hytta, som spiller allehånde feleliknende instrumenter med røtter langt tilbake i norsk tradisjon og kultur, har funnet sammen i et landskap som forteller mye om hvor vi kommer fra.

Med et repertoar bestående av åtte ballader med røtter i Telemark, blir vi tatt med på ei herlig reise. Her blir vi servert ridderballader, eventyrballader, skjemteballader og et par gjenferdballader og tekstene forteller oss mye om "verden" slik den var og som samtidig har vært med på å forme oss.

De to har grepet fatt i et materiale som i stor grad har vært glemt og gjemt bort og det er både flott og viktig at de to med sin enorme folkemusikalske kompetanse og kvaliteter gir dette stoffet ny drakt og nytt liv.

Tekstene finnes på både norsk og engelsk i omslagsheftet og sørger for at vi kan komme enda nærmere fortida når. Dette er både spennende, original og ikke minst viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sogesong

Så vilde fara dei lindarord

Heilo/Musikkoperatørene

An Englishman in Norway

Midt blant oss befinner en av verdens beste saksofonister seg. John Surman har bodd i Norge de seineste åtte åra.

Rob Waring og Nelson Ayres kler John Surman og hans musikk perfekt.

I mange tiår har John Surman (73) vært en av mine store saksofonfavoritter. Han er en glitrende og unik barytonsaksofonist, men likevel er det med sopranen jeg har blitt mest begeistra for han. Sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter er han den sopransaksofonisten som har den mest personlige tonen på instrumentet hvor som helst på kloden - for meg.

Surman, som er samboer med Karin Krog, har på mange slags vis blitt svært "norsk" de seineste åra. Han har til og med blitt ihuga Stabæk-supporter og er til stede på både hjemme- og bortekamper!!!!

Helt siden 60-tallet har Surman vært en viktig brikke i engelsk og internasjoalt jazzliv. Han spilte mye med blant andre John McLaughlin før hans Miles Davis-periode og han blei tildig en del av ECM-stallen til Manfred Eicher. På det "store" tyske selskapwet har han gitt oss mange bevis på sin storhet i en rekke formater.

De seinere åra har han blitt stadig mer opptatt av brasiliansk musikk og har besøkt landet ved en rekke anledninger. Der har han stifta bekjentskap med pianisten Nelson Ayres - en gigant i Brasil. Han var en av tre pianister som spilte på Airto Moreiras legendariske "Free" i 1972 - de to andre var Chick Corea og Keith Jarrett. Hans merittliste er langt som et godt år sjøl om han ikke er noen storhet her hjemme.

Surman fant ut at de to ville kunne skape spennende univers sammen, men underveis i komponeringsarbeidet hørte han ei stemme til. Den mjuke lyden av marimba vokste fram og tankene gikk raskt i retning amerikanskfødte, men Oslo-bosatte Rob Waring. Han er en musikant som har sterke bånd til samtidsmusikk, men som samtidig er en utmerka improvisator - midt i blinken for hva Surman hørte for seg.

I fjor sommer gikk de i studio i Oslo og de usynlige musikalske trådene mellom engelskmannen, brasilianeren og amerikaneren som nesten har blitt nordmann har blitt mange og usannsynlig vakre.

De gir oss musikk med både brasilianske og europeiske røtter og vever det sammen til noe ganske så unikt. Surman, som også spiller bassklarinett underveis i tillegg til sine to saksofoner, Ayres ved flygelet og Waring, på enten marimba eller vibrafon, skaper et lydunivers så unikt og så vakkert at langt flere enn Stabæk-tilhengerne rundt om i Bærum bør være stolte. Dette er nemlig musikk i den ypperste verdensklasse skapt av musikanter på øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Surman

Invisible Threads

ECM/Naxos Norway

For en fest!

Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan markerte sitt 10 års jubileum med et superlag som møttes for første gang siden 2006.

Joshua Redman i spissen for et norsk superlag.

Foto: Tor Hammerø

Med Arild Andersen, Per Oddvar Johansen, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft samla for første gang på tolv år, så var suksessen i forbindelse med jubileumsmarkeringa nesten sikra for første tone var spilt.

Sjefen for Nasjonal Jazzscene de seineste åra, Jan Ole Otnæs, var Molde Jazz-generalen som satte sammen dette kremlaget for tolv år siden. Nå har han makta det nok en gang - og suksessen var like heftig som sist.

Etter rundt 1700 konserter og cirka 200.000 besøkende de ti åra Victoria har eksistert som jazzscene, var det så avgjort på sin plass med ei heftig markering. Lista blei lagt høyt da programmeringa blei satt i gang og bedre start enn med denne kvartetten er vanskelig både å ønske seg og få.

Tenorsaksofonist Joshua Redman er ei så ydmyk verdensstjerne som vel tenkelig og han har flere ganger uttrykt stor glede over å få spille med norske musikere - musikere han har stor respekt for og som han opplever tilfører noe hans landsmenn fra Sambandsstatene ikke så ofte er i stand til.

Med et repertoar, i stor grad helt nytt for denne kvartetten, ført i pennen av alle fire, blei vi tatt med på ei empatisk rundreise med impulser fra både amerikansk og europeisk jazz - og norsk folkemusikk: festen blei nemlig avslutta med den vidunderlig vakre "Gardsjenta" eller "Snåle jenta mi" fra Andersens "Sagn".

Kvartetten låt som om den ikke hadde gjort noe annet en å ha spilt sammen mer eller mindre uavbrutt de seineste tolv åra. Alle fikk tilstrekkelig med plass til å fortelle hvem de er anno 2018 og kollektivet satt som et skudd hele veien.

Her var det snakk om en respekt, en spilleglede og en gjensynsglede som er sjelden å oppleve. For en fest - for ei feiring!

PS Vi som var på plass for tolv år siden i Molde satt nok og venta på en "reprise" av Belonging-kvartettens "Spiral Dance". Den fikk vi ikke - kanskje jeg må ta turen i kveld igjen for å høre om den dukker opp.....

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Per Oddvar Johansen - bedre «komp» finnes ikke på bygdene nå til dags.

Foto: Tor Hammerø

Arild Andersen - for en bassist, for en utstråling!

Foto: Tor Hammerø

Allsidig og original

Komponisten og pianisten Helge Iberg har noe ganske så spesielt å fare med - uansett sjanger.

Helge Iberg har ei spesiell stemme både som pianist og ikke minst komponist.

Helge Iberg (64) har gjennom hele si karriere vist oss unike innfallsvinkler til det meste. På grunn av helseproblemer har han dessverre vært borte fra rampelyset i perioder, men nå er han heldigvis tilbake og det med to helt forskjellige, men på hvert sitt vis like fascinerende visittkort.

De ivrigste blant oss har fått med seg Helge Ibergs samarbeid med så forskjellige artister som Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Anne-Lise Berntsen, Per Vollestad og Odd Børretzen opp gjennom åra. Likevel har han fått alt for like oppmerksomhet og årsakene kan helt sikkert være mange.

Noe av grunnen kan nok skyldes at Iberg på grunn av sjukdom har vært forhindra fra å spille offentlig i lange perioder. En annen årsak er helt sikkert at Iberg har vært en kompromissløs musikant og komponist som aldri har lefla med kommersen. Han har nemlig vært bånn ærlig mot seg sjøl og sine idealer. Det er han heldigvis fortsatt.

Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Bendik Hofseth på saksofoner og vokal, Elin Rosseland på vokal og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, forteller jazzmusikeren Iberg oss at han så langt i fra har sagt sitt siste. Som på soloskiva "Standards and Vanguards" fra 2009 fortsetter Iberg her å "omskape" og benytte kjente standardlåter til noe helt eget. Han har på ingen måte satt seg fore å tolke standardskatten i tradisjonell forstand - han bruker den til en utskytingsramp for helt unike ekskursjoner. Hans medsamemnsvorne her har noe så alvorlig skjønt hans intensjoner og bidrar til å gjøre disse utfluktene til noe helt spesielt. Annerledes, spennende og veldig i den ånden vi har opplevd Helge Iberg før om åra.

Som ikke det var nok, så har altså Iberg også gitt oss "Life Music" som er et herlig bevis på hvilken komponistkapasitet han er også udi den klassiske/samtidsmusikalske verdenen. Noe av musikken er spilt allerede i 2007 - musikk for solofiolin og kammerorkester - med Atle Sponberg som solist med Det Norske Kammerorkester som medspillere.

Hovedverket er fra 2016 og er skrevet for Hans Christian Bræin på klarinett, Geir Inge Lotsberg på fiolin, Øystein Birkeland på cello, Ingfrid Breie Nyhus på piano og Johanne Byhring på marimba.

Jeg bryter raskt sammen og tilstår at det ikke er i denne verdenen jeg har mine sterkeste referanserammer, men uansett lar jeg meg fascinere av uttrykket og spenningen i musikken. Det er en type dynamikk i det Iberg vil formidle som gjør at man blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av noe som helst.

Helge Iberg har nok en gang fortalt oss at han er svært spennende musikant og komponist - i de fleste grenseland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Iberg´s Jazz-Kammer

A Musical Offering

Odin Records/Musikkoperatørene

Helge Iberg

Life Music

Pro Musica/Musikkoperatørene

Drømmelandet

Den danske pianisten Thomas Clausen og den brasilianske fløytisten og saksofonisten Carlos Malta har funnet sitt musikalske drømmeland.

Carlos Malta og Thomas Clausen har mye å snakke om.

Det er ingen bombe akkurat at musikk er et grenseløst språk. Møtet mellom Clausen og Malta er likevel en herlig bekreftelse på at det stemmer.

Det kommer heller ikke som noen stor overraskelse at den 68 år unge Clausen, som har jobba mye med giganter som Niels-Henning Ørsted Pedersen, Palle Mikkelborg og Gary Burton søker mot brasilianske musikere og musikken som har kommet ut av landet deres. Helt siden midten av 90-tallet har nemlig Clausen i stadig nye settinger jobba med musikere fra Brasil.

For to år siden "fant" Clausen og den eminente fløytisten og saksofonisten Carlos Malta hverandre. De jobba en hel del som duo og i fjor gikk de i studio for å lage "Dreamland" med komposisjoner av begge to pluss en herlig versjon av sjølveste "Tiger Rag".

Mye er fortsatt på duo, men på henholdsvis fem og fire av de tolv låtene er også den brasilianske bassisten Romulo Duarte og den svenske trommeslageren Niclas Campagnol invitert inn i varmen.

Clausen og Malta - hvilken enorm fløytist han er - kler hverandre bortimot perfekt. De to bringer elementer fra sine to kulturer til bords og dette har blitt et herlig møte der jazz møter samba og med impulser fra blant annet klassisk musikk, har dette blitt et kammermusikalsk møte av ypperste kvalitet.

Campagnol og Duarte tilfører masse groove og trøkk på de spora der de bidrar og sørger for at "Dreamland" har blitt et herlig musikalsk måltid med masse ingredienser og mye fint krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carlos Malta - Thomas Clausen

Dreamland

Stunt Records/MusikkLosen

Vakkert om slutten

Vokalisten, tekstforfatteren og låtskriveren Thea K. Eriksen har gjort seg fine og sterke tanker om døden.

Thea K. Eriksen gjør det vanskelige på et fint og vakkert vis.

Døden er et tema de aller fleste av oss skyver så langt fra oss som vel tenkelig. Thea K. Eriksen (40) fra Lillehammer tør der andre tier og setter ekte og inderlige ord på døden. Når hun så formidler det på et varmt og personlig vis med fine låter til, så har det blitt et flott visittkort fra ei ny stemme for meg.

Jeg har aldri verken hørt om eller hørt Thea K. Eriksen tidligere. Dette er derfor nok et eksempel på at rundt omkring i kongeriket så finnes det mange skjulte skatter.

Eriksen har åpenbart et kristent utganpunkt og har blant annet jobba som kateket. Det er muligens derfor hennes engasjement og kunnskap om dette ofte bortgjemte og tabubelagte temaet er så stort og ekte.

Hun har skrevet alt av tekster og melodier og framfører dem med ei vakker nordlandsdialekt som heldigvis er plassert langt fremme i lydbildet. Det gjør ingenting når man har noe å melde. Hele veien befinner vi oss i et melodiøst og lettfattelig visepoplandskap med enkelte jazzovertoner - et landskap som kler både Eriksen, tekstene og tematikken på et ypperlig vis.

Eriksen, helt sikkert med god hjelp av tangentist, arrangør og produsent Morten Reppesgård, har makta å kle dette budskapet i et ganske så lyst og ikke minst åpent og varmt landskap. Mats Eilertsens varme basstone, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer og Kristin Sevaldsen på saksofon og kor sørger for utmerka reisefølge hele veien.

Thea K. Eriksen formidler noe viktig og mye til ettertanke med sitt requiem. Velkommen skal hun og musikken hennes være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thea K. Eriksen

Himmelfestivalen - Et requiem

Hysj Records/thea.k.eriksen@gmail.com

Tøft og tungt

Bak Hypersomniac skjuler en italiensk vokalist og låtskriver og et norsk superlag seg. Det blei saker det!

Hypersomniac - et prosjekt med et superlag med noen av våre beste menn uansett sjanger.

Når fedrelandet sender ut trommeslager Torstein Lofthus, trompeter Nils Petter Molvær, tangentist Ståle Storløkken og gitarist Eivind Aarset, er det ikke så mye som tyder på at ting kan gå gæernt. Det gjorde det ikke heller ikke. Sammen med den australske elbassisten Colin Edwin (Porcupine Tree) og sjefen for det hele, den italienske vokalisten og låstkriveren Lorenzo Esposito Fornasari - LEF - skapte de et univers i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien som nå heter Røverstaden, men som før het Club 7 og Sardine´s, som vil bli huska ei god stund.

Det kom egentlig ikke som noen bombe at LEFs prosjekt "Hypersomniac", egentlig et multimediaprosjekt, skulle være så bra. Jeg har nemlig hørt og skrevet om skiva som blei sluppet rundt nyttår. Der spilte Bill Laswell elbass og Kenneth Kapstad trommer, men "erstatterne" senka ikke nivået akkurat.

LEF er en meget bra vokalist som har skapt ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et tenkt scenario - et musikalsk 1984 på et vis. Den musikalske innpakninga henter like mye fra beintøff rock som fra improvisert musikk/jazz, men det er likevel en helhet over det hele som gjør "Hypersomniac" som til noe helt spesielt.

Og når Molvær og Aarset møtes så oppstår det som alltid magi. De to har en forståelse langt utenfor det som kan læres - de bare har det. For noen landskap de kan male sammen! Spesielt i de rolige, atmosfæriske passasjene er de så unike og mesterlige at de nok en gang satte spor for svært langt tid framover.

Når så The Mad Professor, aka Ståle Storløkken, glir så elegant og kreativt inn i dette universet, så blir det ekstra dimensjoner gang på gang. Og så Torstein Lofthus da! Karen fra Øystese er enkelt og greit en trommeslager i ultraklassen uansett hva slags setting han blir plassert i - han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en tilstedeværelse som er sjelden. Colin Edwin spilte ei ganske så beskjeden, men likevel viktig rolle og LEF leda denne supergjengen på et flott vis.

Kjelleren i Munkedamsvien har mye å skrive på skrytelista si. "Hypersomniac" bør komme langt opp den lista.

Hypersomniac

Klubben i Røverstaden

Fredag 20. april 2018

Alle foto: Tor Hammerø

First we take Oslo....

Tyske Michael Wollny er en av den moderne jazzens mest spennende pianister. Her følger to glitrende eksempler på det.

Michael Wollny omgitt av Eric Schaefer og Christian Weber utgjør tilsammen en formidabel trio.

Michael Wollny Trio i samarbeid med blant andre Det Norske Blåseensemble under ledelse av Geir Lysne, gir oss «triojazz» med nogo attåt som er både spennende og annerledes.

Wollny (39) har helt siden årtusenskiftet fortalt de som har villet høre at han er en virtuos pianist i en rekke grenseland som kjenner få om noen grenser. I tillegg til å være en særdeles ettertrakta utøvende musikant, er Wollny også professor i Leipzig.

Trioformatet har åpenbart vært Wollnys foretrukne format gjennom det meste av hans karriere og med trommeslager Eric Schaefer og bassist Christian Weber har han funnet fram til to sjelsfrender som både vil den samme veien og som har blitt enige om hvordan den skal forseres.

Det som kanskje skulle bli en vanlig cd-utgivelse har blitt to og det av helt forståelige årsaker. "Oslo" har blitt til gjennom et samarbeid som har vart gjennom år med Det Norske Blåseensemble, bestående av 24 toppmusikanter med hjemmebane i Halden og i eksistens siden 1734. Vår store arrangør og bandleder for store ensembler mest i Tyskland, men også her hjemme, Geir Lysne, hadde ideen om denne fusjonen og Wollny skjønte raskt at et improviserende "band" som DNBE og trioen hadde mye å "snakke om".

DNBE bidrar på tre av de 13 spora og er med på å skape et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, klassisk musikk og såkalt samtidsmusikk. Musikken er spilt inn hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og det hele låter deretter. Det skjedde i løpet av tre septemberdager i fjor og deretter satte trioen kursen for Wartburg i hjemlandet.

Der gikk trioen på scena for en livekonsert med nesten helt nytt repertoar og med besøk av den framifrå franske sopransaksofonisten Emile Parisien på noen av låtene. Det forteller mye om allsidigheten og bredden til Wollny & Co. Vi snakker om en pianotrio i det aller øverste internasjonale sjiktet med masse dynamikk, empati og ikke minst personlighet i seg. Nå må det norske publikumet snart få ørene opp for Michael Wollny også - av en eller annen uforståelig grunn har det skjedd i altfor liten grunn så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Wollny Trio

Oslo

ACT/Musikkoperatørene

Michael Wollny Trio

Wartburg

ACT/Musikkoperatørene

Vakre monstre

Gitaristen Svein Rikard Mathisen fortalte oss med sin debut i 2015 at han hadde mye spennende på gang. Her kommer det en herlig bekreftelse på det.

Svein Rikard Mathisen har stadig mer å fare med.

Det ligger vel ikke i korta akkurat at man skal bli jazzmusiker når man vokser opp i Brumunddalen nord for Hamar. Svein Rikard Mathisen forteller oss uansett at for han har det vært det naturligste valget på jord.

For ganske mange i den norske jazzfamilien kom debuten til Mathisen, "Copenhagen Diaries", som en stor overraskelse i 2015. Med studietid i Kristiansand og København hadde han passert under mange radarer. Det hyggelige var at overraskelsen var svært så positiv: Mathisen hadde allerede på debuten funnet fram til noe særegent - noe som får en herlig bekreftelse med oppfølgeren.

Sjøl om Mathisen nå har forlatt dronningens by og bosatt seg i Bergen, så fortsetter han å samarbeide med musikanter han stifta nært og empatisk bekjentskap med der nede hos danene i et band de kaller Somebody´s Quartet. Med fra debuten er trommeslager Andreas Fryland, bassist Paul Hinz og pianist William Larsson som her deler tangentene med Søren Gemmer. Som spesiell gjest får vi også høre den norske trompeteren Erik Kimestad Pedersen på to spor.

Som sist så har Mathisen skrevet all musikken mens den er arrangert i fellesskap. Bandet og musikken har utvikla seg siden sist, men idealene er fortsatt de samme: dette er moderne, melodisk jazz med røtter både i amerikansk og europeiske/nordiske toneganger. Det er aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn, men likevel er det åpenhet og luft i de musikalske samtalene som får lov å ta sine egne veier.

Mathisen er utstyrt med en varm og personlig tone i gitaren og de medsammensvorne holder alle samme høye kvalitet som sjefen. Det var svært hyggelig å møte Mathisens musikk for tre år siden - det er minst like hyggelig å tilbringe tid med oppfølgeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Rikard Mathisen

Monsters

Curling Legs/Musikkoperatørene

Sjelden vare

Jeg bryter sammen og tilstår: min kunnskap om slovensk jazz står en hel del tilbake å ønske. Igor Lumpert har sørga for at nysgjerrigheten er vekka i alle fall.

Igor Lumpert & Innertextures i aksjon på Lumperts opprinnelige hjemmebane i Ljubljana i Slovenia.

Den slovenske tenorsaksofonisten Igor Lumpert (42) blei oppdaga av amerikanske musikanter for nesten 20 år siden. Etter det har han gjort New York til sin nye base.

Den legendariske bassisten Reggie Workman både så og hørte Lumperts talent på slutten av 90-tallet. Det førte til at han fikk stipend til New School i New York i 2000 og siden har han blitt værende i The Big Apple. Han har studert med storheter som Chico Hamilton og Billy Harper og jobba med blant andre John Abercrombie og Sonny Simmons.

Dette er Lumperts tredje utgivelse med bandet Innertextures, men nå har han forlatt trioformatet og utvida det til kvartett - og vel så det. Med seg har han trommeslageren Kenny Grohowski, bassisten Chris Tordini og altsaksfonisten Greg Ward - to av dem tidligere medstudenter på New School. Gjester på noen av spora er bassklarinettisten John Ellis og trompeteren Jonathan Finlayson.

Det betyr mye av kremen av unge, spennende og kompromissløse musikanter fra Brooklyn-miljøet - der er også musikken spilt inn. Utgangspunktet er musikk utelukkende skrevet av Lumpert. Den har røtter i alt fra hardbop, via funk til slovensk folkemusikk. Til sammen har det blitt et uttrykk som har noe helt eget i seg.

Lumpert er også en solist med noe unikt på hjertet og med en spesiell tone i hornet sitt. Han og resten av bandet har funnet fram til en empatisk kjerne det er veldig hyggelig og spennende å tilbringe tid sammen med. Døra er åpna for slovensk jazz - jeg gleder meg allerede til påfyll fra både Igor Lumpert og andre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Igor Lumpert & Innertextures

Eleven

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Som det groover!

Beady Belle nærmer seg 20 års jubileum med stormskritt. Det gjør hun/de i trygg forvissning om at det låter hippere enn noen gang.

Beady Belle - bedre og mer groovy enn noen gang.

Beady Belle, som har vært fronta av Beate S. Lech helt fra starten, har nå gått over til å bli hennes soloprosjekt. Det funka som ei kule som en type kollektiv og det funker minst like bra på det nye viset.

Med "Home" fortalte Beady Belle oss i 2000 at fedrelandet hadde fått et ei ny stemme/et nytt band som hadde skapt et landskap der soul, jazz, pop, r'n'b og andre herligheter hadde funnet sammen på et usedvanlig smakfullt vis. Slik har det fortsatt med de fem neste visittkortene fram til 2013.

For to år siden tok produsent og plateselskapsdirektør Jens Christian Bugge Wesseltoft et nytt initiativ sammen med Beady Belle. De satte seg på flygemaskina med retning New York og spilte inn "On My Own" sammen med et kremlag bestående av Gregory Hutchinson, Joshua Redman og Reuben Rogers - og Jens Christian på tangenter må vite. Det var vel for så vidt ingen som tvilte, men Beady Belle viste alle at hun så avgjort var i stand til å stå på egne bein.

Nå har det gått to nye år og Beady Belle fortsetter sitt soloprosjekt på aller beste vis. Nå har hun i tillegg til å skrive alt sjøl både av tekst og musikk også produsert herligheta. Med seg denne gangen har hun et hjemlig herrelag av høy byrd bestående av Marius Reksjø, ikke ukjent for Beady Belle på noe som helst slags vis, på elbass, Bjørn Sæther, et helt nytt bekjentskap for meg, på trommer og David Wallumrød på tangenter og mye annet. Dessuten har hun fått utmerka assistanse av den fremmedlandske vokaltrioen LaSharVu - mer ekte bakgrunnsvokal finnes ikke på bygdene nå til dags. Bjørn Charles Dreyer på elektrisk sitar og Martin Windstad på perkusjon bidrar også med herlig krydder.

Beady Belle skriver og ikke minst synger musikk så sjelfull og så groovy at jeg ikke har det minste problem med å plassere henne helt der oppe i et internasjonalt toppsjikt. Hør på "Out of Orbit" så skjønner du hvorfor blant andre den engelske superstjerna Jamie Cullum er gigafan av Beady Belle. Jeg er imponert over at Beady Belle gang etter gang greier å legge lista stadig høyere - akkurat nå kjenner jeg på at "Dedication" faktisk er det beste hun har gjort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Beady Belle

Dedication

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Heilt fantastisk

Det har vært sagt og skrevet før, men sjelden stemmer det så bra som på denne helt spesielle Ane Brun-konserten: hun kom til sine egne og de tok vel i mot henne. Det er en ekthet og inderlighet i det Moldejenta foretar seg også med andres materiale som gjør at hun eier rommet fra det sekundet skoene klakker over scenegulvet i enorme, men likevel nesten intime Oslo Spektrum, til hun takker for seg nesten to timer seinere.

Den blå timen - Ane Brun i egne, men samtidig andres landskap.

Foto: Tor Hammerø

Helt siden Ane Brun spilte på gata i Barcelona, aleine med sin gitar, og egentlig helt siden gymnastida på jenterommet i Kringstadbukta, har hun hatt et nært og godt forhold til andres musikk og spilt dem - det som på ny norsk kalles coverlåter. For de aller fleste av oss har vi blitt kjent med henne gjennom hennes eget låtunivers og via det har hun fortalt oss gang etter gang at hun har mye - veldig mye - å melde og fortelle oss.

Denne kjærligheten

For ei stund siden blei Ane, som mange av oss, fanga av den store kjærligheten. Til tross for at forholdet sprakk, så fullførte hun heldigvis prosjektet hun var i gang med: å sette sammen ei samling kjærlighetssanger som i stor grad har fulgt henne fra ungdomstida i Molde. Det førte til den glitrende dokumentasjonen med skiva «Leave Me Breathless» i fjor høst og endelig skulle et norsk publikum også få høre henne på dette sidesporet.

Første og siste gang?

Etter tre fulle hus på ærverdige Dramaten i Bruns adopterte hjemby Stockholm, stod altså Oslos storstue for tur denne lørdagskvelden. Skal vi tro Brun, og det skal vi jo, så var dette høyst sannsynlig siste gang hun tok med seg disse sangene til ei scene og de knappe 4000 som fylte Spektrum kan takke seg sjøl for at de benytta anledninga. Dette blei nemlig en minneverdig kveld på alle slags vis.

Publikum var nok forberedt på at dette blei en kveld uten en eneste Brun-låt, men vokalkvartetten Iris, som både varma opp og bidro på noen låter med Brun også, sørga for at heller ikke det skjedde. De gjorde fire Ane-låter og det å høre fire svensker synge «Du gråter så store tåra» på uforfalska Molde-dialekt var nesten verdt turen aleine!

Klinedans

Sammen med en empatisk strykekvartett og de fantastiske følgesvennene Martin Hederos (Soundtrack of Our Lives, Tonbruket, Ulf Lundell) på tangenter og fiolin og Johan Lindström på pedal steel og vanlig gitar, tok Brun oss gjennom hele «Leave Me Breathless»-skiva og mere til. Stemninga blei satt med to Bob Dylan-sanger, «Make You Feel My Love» og «Girl from the North Country», og Brun framstod fra første takt så trygg og sikker at man nesten skulle tro at hele seansen foregikk hjemme på kjøkkenkrakken.

Brun fortalte oss at det neppe blei de store danseutskeielsene i løpet av denne konserten, men kunne likevel ikke se bort fra at det kunne ende opp med en og annen klinedans eller tryckare, som det heter der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia. Det gjorde det garantert - enten i løpet av konserten eller kanskje etterpå....

Her stod de nemlig i kø: med Anes umiskjennelige s-er, et av hennes herlige bumerker, fikk vi alt fra Elvis Presleys «Always on My Mind» via Foreigners «I Want to Know What Love Is» til Sades «By Your Side» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». Alt gjort på et uhyre personlig vis med ditto arrangement av blant andre Hederos og Lindström.

Spesielt sterkt blei det da «Show Me Heaven» blei innleda med opptak fra Anes mobil av vakker fuglesang på hennes kjære Harøya - ei øy full av minner og hvis det er mulig så er jeg sikker på at pappa Knut Anker, som forlot tida for noen år siden, satt der opp på skya si og smilte ned til sin kjære Ane.

Et annet høydepunkt var hennes hyllest til sin gamle spansklærer på Molde gymnas, Americo Araya, som inspirerte henne til å lære språk og som blei heidra med «Alfonsina y el Mar» - på spansk må vite.

Med glitterjakke

Brun bød på nesten et ekstra sett som ekstranummer, iført ny glitrejakke, og der fikk vi låter som ikke er med skiva som a-has «Hunting High and Low» - da venta jeg bare på at Morten Harket skulle komme ruslende inn for å synge duett -, Beyonces «Halo» og da Cyndi Laupers «True Colors» ebba ut, stod det ikke mer igjen på ønskelista.

Lys, lyd, utstrålinga, ektheten, inderligheten, tryggheten, personligheten - hele pakka var på plass denne flotte lørdagskvelden i «intime» Oslo Spektrum. Denne konserten og opplevelsen kan lett gå over i kategorien hvor var du da Ane Brun spilte coverkonserten sin. Så flott og minneverdig var det nemlig. Som Ane Brun sa om både publikum og hele konserten: Detta e heilt fantastisk. Det synes vi også!

Oslo Spektrum, Oslo, 14. april

Publikum: 3800

Det swinger ved Rondane

Stringswingkvartetten Hot Club de Norvège er intet mindre enn en institusjon i norsk musikkliv. Dessuten er de bedre enn noen gang.

Hot Club de Norvège, med og uten gjester, leverer fortsatt stringswing på toppnivå.

Helt siden slutten av 70-tallet har Hot Club de Norvège spredd masse glede og mye heftig musikk fra landsende til landsende. Det gjør de heldigvis fortsatt og med «Stardust» forteller de oss at spillegleden og kvaliteten er av topp internasjonal klasse også i 2018.

Hot Club de Norvège, med Jon Larsen som ideologisk fører og sjefsgitarist, ga de fleste av oss noe helt nytt da de innlemma oss i Django Reinhardts superheftige musikalske verden med ei herlig blanding av rommusikk og swing. Noen trodde kanskje dette var ei døgnflue, men det har vist seg på alle slags vis at det var det ikke. De som noen gang har vært i nærheten av Jon Larsen mer enn et tiendels sekund, har skjønt at det faktisk ikke var noe alternativ.

Larsen er, i tillegg til å være en framifrå og stilsikker gitarist, et ustoppelig rivjern som i tillegg til bandet også har etablert Django-festivalen og dermed løfta fram stringswing for massene på nok et vis. Dessuten er han en meget dyktig kunstmaler i Salvador Dali-tradisjonen og som ikke det var nok så forsker han på det som skjer et stykke bortenfor de nærmeste sfærer: han har funnet stjernestøv og sjølsagt måtte denne skiva oppkalles etter det.

Bandet blei unnfanga i 1979 og i løpet av disse årene har de inntatt en posisjon som et av de ledende ensemblene i denne sjangeren på verdensbasis.

Nå består kvartetten i tillegg til Larsen av Finn Hauge på fiolin, munnspill og sag, den nye gitaristen Stian Vågen Nilsen og Svein Aarbostad, som har vært med fra starten, på bass. Med som gjester denne gangen er Satyricon-gitaristen Gildas Le Pape på fire spor og den nederlandske vokalisten Eva Scholten på ett kutt.

Med et repertoar med alt fra "On the Sunny Side of the Street" via Griegs "Ved Rondane" og Zappas "Blessed Relief" til flere standardlåter og originallåter av både Vågen Nilsen og Larsen, tar Hot Club oss med på ei herlig og livsbejaende reise som det swinger og groover av som bare de kan. Her sitter de musikalske smilene løst for å si det slik.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hot Club de Norvège

Stardust

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Fritt frem

Tre av den moderne New York-jazzens fremste stemmer har møtt hverandre og lar det stå til - med suksess.

Stephan Crump, Cory Smythe og Ingrid Laubrock - åpen og søkende ny trio.

Den tyske tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock har vært bosatt i New York, nærmere bestemt Brooklyn, rundt ti år. Der har hun blitt stadig mer sentral i mye av det spennende som skjer i skjæringspunktet mellom impro, frijazz og moderne, komponert musikk.

Laubrock hadde hatt ørene på stilk og ant at et samarbeid med bassisten Stephan Crump, som blant annet jobber mye med Vijay Iyer, og pianisten Cory Smythe, en viktig del i trommeslageren Tyshawn Soreys univers, kunne føre til noe.

Laubrock "innkalte" til et treff uten at noe var forutbestemt og kjemien stemte fra første pling. Alle var like begeistra og "øvelse" nummer to blei like godt denne plateinnspillinga. De elleve "låtene" er alle spontant unnfanga og uten trommer framstår de som noe som kanskje kan kalles akustisk kammerfrijazz.

Her har vi med tre lyttere i ultraklassen å gjøre. Smythe, som jeg ikke kjenner fra før, kommer fra samtidsmusikk og bringer helt nye elementer inn her, mens Crump oppleves som den straighteste av de tre - Laubrock er den som står for utblåsningene - bokstavelig talt. Til sammen har de altså skapt noe eget - nok et fint eksempel på at Brooklyn kanskje er den mest interessante bydelen i jazzverdenen nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stephan Crump - Ingrid Laubrock - Cory Smythe

Planktonic Finales

Intakt Records/Naxos Norway

Baby!

Bak bandnavnet Propan skjuler to av landets aller mest spennende improstemmer seg: Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen.

Propan, det vi si Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen, kompromisser ikke akkurat.

Ut fra de mange utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands kommer det til stadighet ut nye stortalenter. Noe forteller meg at Abrahamsen Garner og Sagstuen har hatt sjølvaste Sidsel Endresen som sin læremester.

Har jeg skjønt det riktig så har både Abrahamsen Garner, opprinnelig fra Trondheim, og Sagstuen, med røtter på Gjøvik, Norges Musikkhøgskole og miljøet rundt NMH mye å takke for at de har kommet dit de har kommet. Når jeg har tilbragt tid sammen med duoens debutskive så er det nesten umulig å tenke seg dette universet uten at tankene går i retning "mor" og fyrtårn i denne verdenen, Sidsel Endresen.

Duoen har vært i aksjon helt siden 2012 og prosessen med å skape musikken på denne skiva har vært i gang siden 2014. Sju timer med råmateriale har blitt trimma ned til vel en halvtime. Målet har vært å skape et eget sound på hvert av de 13 spora og allsidigheten til de to stemmekunstnerne, som også styrer hvert sitt arsenal av elektronikk, har definitivt ført til at de har makta det.

Sjøl om materialet oppleves som fritt improvisert, så har det unektelig foregått mye tankearbeid på forhånd. De sier sjøl at de har ønska å bringe inn pop-elementer i både produseringa og miksinga av skiva - det har jeg vanskelig for å finne igjen, men så savner jeg det heller ikke.

Dette er er tøft, spennende og annerledes skapt og utført av to stemmer som vil utfordre både hverandre og oss. Dette er Propans baby med et unikt univers av lyder og stemninger som de heldigvis har ønska å dele med oss. Jeg gleder meg allerede til neste baby!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Propan

Baby

Va Fongool/Musikkoperatørene

Unikt samarbeid

Laurie Anderson sammen med Kronos Quartet lå nesten i korta, men dette er likevel første gang de to «gigantene» samarbeider.

Laurie Anderson og Kronos Quartet - grenseløse både hver for seg og sammen.

Laurie Anderson (70) og strykekvartetten Kronos Quartet har hver for seg flytta opptil flere grenser. Sammen har de ikke overraskende makta å skape unik musikk.

Musikeren, komponisten, filmregisøren og avantgarde-artisten Anderson har stått i spissen for en rekke spennende og sjangersprengende prosjekter med New York som base helt siden 70-tallet. Hun har vært en ustoppelig kraft når det gjelder å vise at kompromissløs kunst er viktig i en stadig mer kommersiell verden. Når det gjelder Kronos Quartet kan egentlig mye av det samme sies.

"Landfall", som består av rundt 30 "deler", blei skrevet av Anderson hjemme i New York under en de verste uværene The Big Apple har opplevd. Det meste er uten vokal, men små "fortellinger" dukker opp med ujevne mellomrom og gir hele verket en ekstra dimensjon.

Samtidsmusikk, klassisk musikk, rock, pop, jazz og andre herligheter veves sømløst sammen og det høres godt at de "to" har vært ute og spilt dette akustisk/elektriske verket en rekke ganger før de gikk i studio.

Det er en stille intensitet, en spenning og en framdrift i musikken Laurie Anderson og Kronos Quartet, det vil si Hank Dutt (bratsj), David Harrington og John Sherba (fiolin) og Sunny Yang (cello), skaper som er intet mindre enn unik. Det er flott, det er tøft og det er annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laurie Anderson & Kronos Quartet

Landfall

Nonesuch Records/Warner Music

Nesbøs klassiker

Jo Nesbø har skjemt oss bort med stor kriminallitteratur noen tiår nå. Med «Macbeth» tar han et nytt steg - mot seg sjøl.

Jo Nesbø har scora nok en gang.

Jo Nesbø elsker utfordringer. Han kunne sjølsagt bare kjørt videre på Harry Hole-sporet og «sikker» suksess, men da forespørselen kom om å bli med i et eksklusivt selskap som skulle «dikte» videre på Shakespeares univers, så fikk han ikke til å si nei. Det skal vi være veldig glad for.

Min kunnskap om Shakespeare står så avgjort noe tilbake å ønske. Nesbø har også innrømmet at heller ikke han var noen kløpper, men fyren som har gjort research til sitt mesterskap, har så definitivt satt seg godt inn i "Macbeth" i alle fall.

Makt, begjær og maktbegjær var sentrale elementer i Shakespeares "Macbeth" og disse elementene har Nesbø tatt med seg og flytta inn i et miljø i en industriby et eller annet sted - Skottland/England kanskje? - der korrupsjon, kriminalitet og dop er en del av hverdagen.

Dette har gått helt til topps i politihierarkiet og dagens Macbeth er på ingen måte noe bedre enn andre. "Alle" vil ti topps og det bygges allianser på kryss og tvers for å nå målet.

Nesbø viser her at han presterer på skyhøyt nivå også i en slags gitt setting. Han skaper et helt nytt univers og med sitt sedvanlige språklige driv, sitt mesterlige researcharbeid og sin evne til å skape spenning og legge ut snubletråder, så har "Macbeth" blitt Nesbøs klassiker på sett og vis.

Hvem er helter og hvem er skurker? Ja, det lures det mye på underveis og det er der Nesbø blant annet har etablert seg i en egen divisjon. Det er ikke til å undres over at Jo Nesbø sammen med et håndplukka lag fra verdenstoppen innen ymse litterære sjangre blei spurt om å "videreføre" Shakespeare.

En liten ekstra personlig betraktning til slutt: det er veldig stas at Nøisomhedgata har blitt en del av verdenslitteraturen - endelig!!!!

Jo Nesbø

Macbeth

Aschehoug

Ekte saker

Harald Bergersen og Roy Hellvin er blant bopveteranene her til lands. Sammen med tre gode og likesinna venner sender de oss en flott hilsen fra bebopland.

Bop 69 klar for aksjon i bebopens tjeneste.

Svært mange av jazzens storheter fra 40-tallet og fram til i dag har vært veldig påvirka av bebop-språket som blei utvikla like etter krigen. Her hjemme var så definitivt saksofonist Bergersen og pianist Hellvin blant dem. Her kommer et herlig bevis på at bebopen fortsatt lever i beste velgående hos disse herrene og noen av deres gode venner.

På slutten av 60-tallet var Bergersen, som her spiller alt- og tenorsaksofon og Hellvin, viktige ingredienser i trompeteren Bernt Steens kvintett. Både Steen og de andre i kvintetten, bassist Erik Amundsen og trommeslager Svein Erik "Atom-Jørgen" Gaardvik, spiller nå i det evige storbandet, men Bergersen og Hellvin er heldigvis still going strong og vel så det.

På seinsommeren i fjor fylte Bergersen 80 og bedre måte å feire jubileet på enn å samle fem sjelsfrender med bebopen solid i ryggmargen, var nesten ikke mulig. Stig Adolfsen på bass, Geir Hauger på trompet og Christian Lund på trommer kler både de to superveteranene og musikken på et herlig vis.

Her dreier det seg om "Groovin´ High", "Scrapple from the Apple", "Dat Dere" og "Salt Peanuts" og tilliggende herligheter i alle slags tempi og sjøl om det ikke er verdensklasse vi snakker om, så er dette så inderlig og ærlig at det holder i lange baner. Slik skal ekte bebop spilles!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bop 69

80 Super Action

Park Grammofon/Musikkoperatørene

Grenser krysses

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og den tyske pianisten Frank Woeste har funnet hverandre i et uhyre spennende grenseland.

Ryan Keberle og Frank Woeste omkranser Vincent Coutois og Jeff Ballard - og Maurice Ravel.

For de som har fulgt ekstra godt med i musikkhistoria, kommer det neppe som noen stor overraskelse at den klassiske komponistgiganten Maurice Ravel har inspirert jazzmusikere. Her kommer det uansett et nytt og svært godt ekemspel på det.

Ryan Keberle og Frank Woeste måtte hverandre i 2015. Da var begge invitert av trompetsjef Dave Douglas til ei plateinnspilling og New York-baserte Keberle og tyske, men Paris-bosatte Woeste skjønte raskt at de hadde mye til felles musikalsk.

Begge hadde en djup jazzbakgrunn felles, men også klassisk musikk og mer pop-relaterte sjangre var skjæringspunkt for de to. Derfra var ikke veien lang til å møtes i et landskap sterkt inspirert av den franske komponisten Maurice Ravel og spesielt hans suite for solo piano, "Le Tombeau de Couperin".

Keberle og Woeste har skrevet all musikken, hver for seg, bortsett fra to kollektive improvisasjoner. Det er på ingen måte vanskelig å skjønne hvor de kommer fra musikalsk - Ravel er klart hørbar og han var også en av de første klassikerne som anerkjente jazzen allerede i 1928.

Alle "satsene" er med i de tos komposisjoner og trommeslageren Jeff Ballard, kjent fra blant annet Bred Mehldau Trio og som Woeste bosatt i Paris, og cellisten Vincent Courtois, har på alle slags vis skjønt de to ledernes intensjoner.

Dette er vakker, melodisk jazzmusikk anno 2018 med klare røtter tilbake til Ravels musikk. Den viser at forbindelseslinjene er tydelige og åpenbare i så dyktige musikanters hender og hjerner. Et originalt og spennende bidrag til litteraturene rett og slett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ryan Keberle - Frank Woeste

Reverso - Suite Ravel

Red Phonoart/ryankeberle.bandcamp.com

Det mørke året

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård - tilsammen 1816 - inviterer oss inn et mørkt, men likevel varmt popunivers med tydelige jazzovertoner.

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård - til sammen 1816 - gir oss noe vi trenger.

Foto: Ole Marius Fossen

Det begynner å bli mange etterhvert med jazzbakgrunn som med stort hell har ønska å utforske mer popaktige landskap. 1816 - oppkalt etter året det aldri blei sommer - har så avgjort lykkes i sitt første forsøk.

Bassiten Audun Ellingsen og vokalisten Wenche Losnegård har sammen skapt landskap jeg har vanskelig for å sammenlikne med noen andre. I mi bok er det et stort kompliment. De har med andre ord søkt og funnet fram til noe eget - en egenskap de ganske så sikkert har tatt med seg fra jazzen.

Bortsett fra en tekst skrevet av Inger Hagerup, her oversatt til engelsk, har duoen skrevet alt av både tekster og musikk. Med sitt lett nasale, flotte og transparente uttrykk viser Losnegård at hun er en tekstformidler som hører hjemme helt der oppe.

Ellingsen har sammen med Losnegård har skapt noe som kan kalles usedvanlig melodiøs, vakker og unik akustisk kammerpop. Med sine medsammensvorne Erik Nylander på trommer og perkusjon og Gregor Ridell, som blant annet har spilt med Radiohead, på cello har de utforma noe som er både spennende og personlig. I tillegg dukker det også opp gjester på de helt riktige stedene som vokalistene Mattis Myrland og Hans Martin Austestad og saksofonistene Rolf-Erik Nystrøm og Anders Lønne Grønseth.

Det er kanskje et litt mørkt budskap i musikken til 1816, men samtidig er det så mye varme og skjønnhet i den at det balanseres på et ypperlig vis. Det er i alle fall en flott opplevelse i være sammen med 1816.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

1816

1816

1816/Musikkoperatørene

Hvilken hyllest!

Multiinstrumentalisten Gary Husband har spilt i John McLaughlins band i en årrekke. Nå hyller han sjefen sin - som pianist.

Gary Husband ved flygelet og med fanklubben i ryggen med John McLaughlin nærmest.

Noen kan det «meste» - 57 år unge Gary Husband er blant dem på musikkens arena. Om det er som trommeslager eller tangentist, hvilken sjelden kombinasjon, så holder han skyhøyt nivå. Her er det pianisten Husband som forteller oss hvor høyt han beundrer sjefen sin, gitargeniet John McLaughlin.

Allerede som 13-åring blei Husband introdusert for McLaughlins unike univers - han hørte Mahavishnu Orchestras "Inner Mounting Flame" - og verden blei aldri den samme etterpå. Husband gikk raskt tilbake i McLaughlins diskografi og sjekka ut alt han hadde gjort med blant andre John Surman, Tony Williams Lifteime, Miles Davis og enda eldre ting med hans landsmenn Gordon Beck, Jack Bruce og Sandy Brown.

Husband kunne med andre ord sin McLaughlin og var nok svært lett å be da forespørselen kom i 2004 om å bli med i forbildets band. Husband var usedvanlig fascinert over McLaughlins intense, radikale, virtuose og ofte dramatiske musikk og har siden vært en viktig bestanddel i The 4th Dimension - gitarguruens faste band.

Nå har McLaughlin (76) begynt å trappe ned - han gjorde blant annet en avskjedsturné i USA før jul - men han sier han vil fortsette å gjøre enkelte konserter rundt om i Europa. Da vil nok sikkert Husband være med - både på tangenter og som trommeslager.

Her derimot er det kun pianisten, med litt egenhjelp på perkusjon og stemme, som tolker deler av sjefens musikk. Noe har også Husband skrevet sjøl og versjonene hans av McLaughlins musikk er så langt fra coverversjoner som vel tenkelig. Noen er faktisk så unike og nyskapende at McLaughlin hadde problemer med å kjenne dem igjen!

Skiva blei spilt inn allerede i 2005, men kun utgitt i USA i et svært begrensa opplag. Derfor er det ekstra hyggelig at Husbands originale, høyst personlige og virtuose pianomusikk sterkt inspirert av John McLaughlin, har blitt hans debut på det utmerkede engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske musikere har funnet sitt "hjem".

De som forventer noe fusion/jazzrock-aktig ut av musikken til McLaughlin, må nok tenke litt annerledes. Dette er nemlig så Husbandsk og originalt som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gary Husband

A Meeting of Spirits

Edition Records/Border Music

En egen klang

Vokalisten og stemmekunstneren Ruth Wilhelmine Meyer går ikke akkurat opptråkkede stier - og flott er det.

Ruth Wilhelmine Meyer er i besittelse av ei unik stemme.

Meyer stifta jeg først bekjentskap med i den særegne trioen AKKU. Med det og den i bakhodet, er det ikke overraskende at hennes solodebut under eget navn, tror jeg i alle fall, også er av det unike slaget.

Meyer er åpenbart mer enn gjennomsnittet opptatt av kloden rundt oss og hvordan vi tar vare på/ikke tar vare på den. Det uttrykker hun både vokalt og gjennom teksten i omslagsheftet. Med sin unike stemme, som strekker seg over cirka fem oktaver, og med et repertoar som spenner over mangt og mye, framstår hun som en improviserende artist med noe viktig å melde.

Låtvalget henter sin inspirasjon fra en rekke kilder: impro, folkemusikk, samtidsmusikk er noen av kildene og Meyer har skrevet mye av musikken. Ellers gir hun nytt liv til melodier Agnes Buen Garnås, Olav H. hauge/Jan Garbarek og Edvard Grieg har skapt eller funnet.

Sammen med et flott ensemble som kler henne og musikken på et ypperlig vis; Lars Andreas Haug på tuba, Terje Isungset på perkusjon og den polske saksofonisten Grzech Piotrowski samt sønnen Zakarias Nikolai Meyer Øverli på strupesang på ei låt, blir vi tatt med til steder de færreste av oss har vært noensinne - både med og uten tekst.

NRK er i ferd med å lansere en ny programserie der programleder Line Elvsåshagen skal redde kloden. Hun og Ruth Wilhelmine Meyer bør absolutt snakke sammen - de kan ha mye å tilføre hverandre. Om det løpet er kjørt, så står musikken til Meyer noe veldig på egne bein.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ruth Wilhelmine Meyer

Klangbiotoper

Ozella Music/MusikkLosen

Nye eventyr

Den danske saksofonisten, komponisten og bandlederen Fredrik Lundin gir oss ti flotte, spennende og originale musikalske historier.

Fredrik Lundin er en saksofonist, komponist og tenker vi bør tilbringe mye tid sammen med.

Fredrik Lundin, som fyller 55 i dag, har vært der i mange år, men «5 Go Adventuring Again» er likevel mitt første møte med han som leder på egen hånd. Det er på høy tid!

Helt siden begynnelsen av 80-tallet har Lundin, som jeg ved flere anledninger har hørt sammen med hans kone Trinelise Væring i bandet Offpiste Gurus, vært ei viktig stemme på jazzscenen i København og i Danmark. Han har også samarbeida en hel del med norske musikanter som Jon Balke, Per Jørgensen, Lars Andreas Haug og Audun Kleive. Det mer enn antyder i hva slags musikalske landskap det er naturlig å leite etter Lundin.

I tillegg til å være utøvende saksofonist og fløytist, har Lundin blant annet jobba med musikk for teaterforestillinger. Det har jeg full forståelse for etter å ha tilbragt tid sammen med hans musikk til denne innspillinga. Lundin er nemlig en komponist som evner å fortelle historier med sine komposisjoner og i tillegg har han også skrevet små tekster til hver enkelt låt - tekster som avgjort er med på å sette oss inn i den stemninga som Lundin er ute etter.

Når han så omgir seg med et uhyre empatisk band bestående av Tomasz Dabrowski på trompet, Petter Hängsel på trombone og synth, Joel Illerhag på en sjøllaga bass som kalles bazantar og som har 26 resonansstrenger, Jesper Løvdal på kontrabassklarinett og Anders Provis på trommer og perkusjon - relativt ukjente størrelser her hjemme, men uhyre kompetente, så har dette blitt eventyr fortalt av ypperlige fortellerstemmer.

Musikken befinner seg et sted mellom jazz, funk, samtidsmusikk og sikkert mye, mye mer. Den er enkelt og greit lundinsk - det holder veldig lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fredrik Lundin

5 Go Adventuring Again

Stunt Records/MusikkLosen

Molvær goes jah-man

Nils Petter Molvær er en grenseløs musikant. Sammen med dub og reggae-legendene Sly & Robbie får vi nok et bevis på det.

Nils Petter Molvær og Sly & Robbie - gutta sine det!

Helt fra Masqualero-perioden med Arild Andersen, Jon Balke, Tore Brunborg og Jon Christensen på 80-tallet, var det åpenbart at Nils Petter Molvær hadde noe helt spesielt å fare med. Slik fortsetter det heldigvis den dag i dag.

Fra Molvær begynte å gå opp sine egne stier med Khmer på midten av 90-tallet, har det vært like interessant hver gang å følge med på hvor han skulle dukke opp i det musikalske landskapet. Noe lå nesten i korta, mens andre ekskursjoner var totalt overraskende.

Møtet med de jamacaikanske dub- og reggae-legendene Sly & Robbie, med etternavnene Dunbar og Shakespeare, tilhører definitivt kategori nummer to.

Trommeslager Sly og bassist Robbie kom opp sammen med reggaeikonet Peter Tosh og har seinere samarbeida med "alle" fra Bob Dylan, Rolling Stones, Britney Spears og Herbie Hancock - for å nevne et tverrsnitt.

For noen år siden traff de to altså på Sulas store trompetsønn og, sammen med uunnværlige Eivind Aarset som gitarmaler og den finske elektronikeren Vladislav Delay - som også reagerer hvis han blir tiltalt med Sasu Ripatti - , så har de turnert over store deler av kloden med sitt unike brygg.

I forbindelse med "Nordub", som er produsert av Jan Bang, tilbragte de fem tre dager i studio i Oslo høsten 2016. Alle låtene er mer eller mindre kollektivt unnfanga og med det groovy fundamentet som kun Sly & Robbie kan skape her på Tellus, så har Molvær, Aarset og Delay skapt stemninger, groover, landskap og atmosfærer som er så tøffe og unike som vel mulig.

Nils Petter Molvær fortsetter på sin uendelige reise mot noe unikt og nok en gang er det både flott, spennende og utfordrende å være med han og de fire andre som kler hverandre på et overraskende, men flott vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sly & Robbie Meet Nils Petter Molvær

Nordub

OKeh/Sony Music

De største legendene

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang - vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre - ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene - og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Kahn illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt - ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent - et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music

De største legendene

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang - vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre - ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene - og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Khan illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt - ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent - et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music

Større og større

Gitaristen, komponisten og arrangøren Hans Mathisen tar stadig nye, store steg. Her møter vi han i to forskjellige settinger

Hans Mathisen imponerer på så mange områder.

Hans Mathisen (50) har aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Med disse to visittkortene kommer det nye bekreftelser på hva og hvem han er og det er ikke småtterier.

Mellom 2010 og 2015 blei Mathien bedt om å komponere og arrangere musikk til Sandefjords kirke musikkfestival av en visjonær og modig kar som heter Svein Rustad. Temaene var de fem stadier i et menneskes liv både fysisk og som religiøs tanke: vår, sommer, høst og vinter samt evigheten.

De som bor i den vakre Vestfold-byen hadde garantert stor glede av musikken, men som så ofte med slike bestillingsverk så blir de oppført bare der og da.

Noen skjønte heldigvis at det ikke burde skje i dette tilfellet og sammen med Andreas Bye på trommer og broder Per Mathisen på bass og selveste KORK under ledelse av nok en selveste, Christian Eggen, så inntok de Store Studio to maidager for knappe to år siden og det hele har blitt en strålende manifestasjon av hvilken enorm kapasitet Hans Mathisen er både som komponist, arrangør og gitarist.

Det er ingen stor hemmelighet at Mathisen er en glimrende jazzmusiker, men jeg må innrømme at det nesten var et lite (positivt) sjokk å få høre hvilken kapasitet han er i besittelse av som komponist og arrangør i grenseland mellom jazz, klassisk musikk med fuge- og 12-tone-teknikker og 1400-talls polyfonisk musikk. Alt dette har Hans Mathisen fusjonert på et herlig, vakkert og inderlig vis som forteller oss at han kan "alt".

Som om ikke dette skulle være nok, så dukker Mathisen også opp i en kvintett som går under navnet Swenor Project. Det består nok en gang av broder Per på bass og svenskene Peter Bylin på trommer, Mats Byström på tangenter og ikke minst Robert Nordmark på tenorsaksofon.

Noe forteller meg at Nordmark er en slags bandleder/initiativtaker for dette prosjektet - han har i alle fall skrevet fem av de åtte låtene, mens bass-Per har bidratt med to og Byström med en.

Her blir vi servert uforfalska fusionmusikk med solid trøkk fra første til siste takt - her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det slik. Vi blir møtt av fem meget dyktige musikanter som tydeligvis stortrives i hverandres selskap.

Dette er ikke musikk som byr på de store overraskelsene, men for de mange der ute som trives med jazz ned solide doser rock, soul og funk i seg, så er det mye å glede seg over på "The Stockholm Sessions".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Mathisen

Orchestral Works

Curling Legs/Musikkoperatørene

Swenor Project

The Stockholm Sessions

Imogena/Border Music

Vitale veteraner

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman er tre av de store veteranene i amerikansk jazz. Her kommer to bevis på at de fortsatt har mye å melde.

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman - for en trio!

Med Trio 3 og Oliver Lake Organ Quartet forteller disse spydspissene i moderne amerikansk jazz at de på ingen måte har tenkt å kompromisse mot slutten av sine karrierer.

Alle tre er pluss minus 80 og har vært sentrale skikkelser udi jazzens avantgardisme siden 60-tallet. De har spilt med og alle har spilt med dem, inkludert John Coltrane, Lou Reed, World Saxophone Quartet og Cecil Taylor. Til sammen er herrene i besittelse av vel 130 års jazzerfaring og som Trio 3 har de eksitert siden 90-tallet.

Likevel er "Visiting Texture" bandets første studioalbum som trio siden 2006 - i mellomtida har de jobba mye som kvartett både live og i studio med pianister - og ikke hvem som helst: Geri Allen, Irène Schweizer, Vijay Iyer og Jason Moran.

Her er de altså tilbake i urformatet og i komposisjoner fra alle tre, en kollektiv improvisasjon og "coverlåta" "A Girl Named Rainbow" av Ornette Coleman, forteller de oss nok en gang hvilke unike stemmer de har både individuelt og kollektivt.

Sjølsagt er dette løst og åpent, men hele tida med en indre struktur som mer enn antyder at hver eneste tone er viktig. Dette har blitt nok et herlig møte med veteranene.

I den tjukke bunka på venteværelset har Oliver Lakes skive, "What I Heard", med hans orgelkvartett blitt liggende til langmarinering. Det har den så avgjort ikke tatt skade av og her viser Lake ei helt annen side av sitt musikalske jeg.

Lake har nemlig, i tillegg til sitt forhold til avantgardismen, også hatt en fascinasjon for orgelsounden, spesielt den Larry Young skapte på 60- og 70-tallet. Sammen med et fint lag med betydelig yngre musikere enn han sjøl, Chris Beck på trommer, Jared Gold på orgel og Freddie Hendrix på trompet, har han skapt et småfunky/groovy landskap som er like originalt som alt annet han har holdt på med, men likevel helt annerledes.

All musikken er skrevet av Lake (75) og med hans umiskjennelige altsaksofontone i front blir materialet, som opprinnelig var skrevet for poeter, nesten sjølsagt ulikt alt annet man har hørt av sjangeren orgeljazz - det blir alltid det når Oliver Lake er involvert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oliver Lake Organ Quartet - groover på sitt eget vis.

Trio 3

Visiting Texture

Intakt Records/Naxos Norway

Oliver Lake Organ Quartet

What I Heard

Passin´ Thru Records/MusikkLosen

Universalgeniet

Er det mulig? Når man er utstyrt med et talent som Håkon Kornstad sitt så er det det. Hans miks av jazz og opera er intet annet enn unik.

Håkon Kornstad med KORK i ryggen - det kunne ikke gå gæernt det!

Foto: NRK

Håkon Kornstad (40) fortalte oss for rundt 20 år siden at han var et jazzikalsk supertalent med sitt saksofonspill. Så, like overraskende for han som for oss, oppdaga han at det lå en operasanger på lur der også. Hvordan han har fusjonert de to er pur magi.

De av oss som har vært så heldige å få oppleve "Tenor Battle" enten i heimen eller live, vet hvilken vidunderlig opplevelse og overraskelse dette "møtet" har ført til. Håkon Kornstad har på ingen måte lagt jazzmusikeren på hylla - han har bare latt han møte opersangenen. I dette møtet med sjølvaste KORK har Kornstad og gode medhjelpere tatt det hele til et nytt nivå.

Jeg var så heldig å få være tilstede i NRKs legendariske Store studio i mars i fjor da Kornstad spilte den første av sine to konserter sammen med KORK, leda på best mulig vis av Christian Eggen. Det var en stor opplevelse - ferdig snakka.

Her får jeg - og heldigvis alle andre - muligheten til å gjenoppleve dette mestermøtet. Med sitt stjerneband bestående av Sigbjørn Apeland på harmonium (trøorgel), Lars Henrik Johansen på piano, celesta og harpsichord, Øyvind Skarbø på trommer og Per Zanussi på bass, musikk skrevet av Tosti, Grieg, Bizet, Verdi og Kornstad og arrangert av enten sjefen sjøl eller hans betrodde menn - det hadde han også all grunn til - Kjetil Bjerkestrand og Erlend Skomsvoll, blir vi nok en gang tatt med på ei reise så musikalsk, så varm, så unik og så virtuos som vel tenkelig. Ikke bare sangeren og saksofonisten Kornstad imponerer - han plystrer også som en gud!

De som er ute etter en unik musikalsk opplevelse trenger ikke lete videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kornstad + KORK

Live

Grappa/Musikkoperatørene

For en gitarist!

Gitaristen Russell Malone har spilt med «alle» av en eneste grunn: han er så forbanna bra og så vanvittig allsidig.

Russell Malone er en av de mest smakfulle gitaristene i den straighte jazzgata her på kloden i alle fall.

Jimmy Smith, Harry Connick, Jr., Diana Krall, Ron Carter, Roy Hargrove, Benny Green og Dianne Reeves er bare noen av dem som har benytta seg av Russell Malone (54) sine usedvanlige kvaliteter. Her treffer vi han som sjef for sin egen kvartett og han trenger så avgjort ikke noen andre å lene seg på.

Helt siden verden blei oppmerksom på Malone på begynnelsen av 90-tallet, har det liksom ikke vært noen tvil. Med sin varme tone i forlengelsen av Wes Montgomery og sin uovertrufne melodiske sans - her er det ikke mye frijazz for å si det sånn - etablerte han seg raskt som Gitaristen med stor G som "alle" ville omgi seg med. Han tilførte nemlig enhver setting han blei invitert inn i noe spesielt og de som var så heldig å få tilbringe noen kvelder sammen med Diana Krall og han i Alexandrakjelleren under Moldejazz, før hun blei superstjerne, kommer aldri til å glemme det.

Sjøl om Malone har vært en travel og ettertrakta sidemann, så har han hatt tid til å dyrke si egen karriere også. Siden 1992 har det til dags dato blitt elleve album under eget navn også. Her møter vi han med hans kvartett for andre gang på to år og med "Time for the Dancers" kommer det nok en bekreftelse på at Malone hører hjemme helt der oppe.

Pianisten Rick Germanson, trommeslageren Willie Jones III og bassisten Luke Sellick - bortsett fra Jones ukjente størrelser for meg - har jobba med Malone over lengre tid nå og det er en kvartett som "hører" sammen på alle slags vis.

I et repertoar bestående av låter Malone har et nært forhold til skrevet av Sir Roland Hanna, Peggy Lee, Bobby Hutcherson og, sikkert overraskende for mange, José Feliciano og Billy Joel - en nydelig soloversjon av hans "And So it Goes", samt fire originallåter som går helt tilbake ungdomsåra, tar Russell Malone oss med på ei herlig, varm, stilsikker og hardtswingende reise med røtter i bebop og souljazz. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse - bare en liten time med ektefølt, glimrende fremført og tidløs jazzmusikk. Det holder svært lenge det i et slikt selskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Russell Malone

Time for the Dancers

HighNote Records/MusikkLosen