hits

mai 2015

Et knallsterkt team

Team Hegdal kommer aldri til å vinne noe korslag. Det er nemlig dette teamet altfor bra til.

Team Hegdal - et lag med mange sjatteringer.

Eirik Hegdal har vist oss ved en rekke anledninger hvilke kvaliteter han er i besittelse av - først og fremst som komponist og arrangør med Trondheim Jazz Orchestra. Saksofonisten og klarinettisten Hegdal har vi derimot fått høre for lite fra og til - dryppene som kommer fra Team Hegdal er derfor en nyttig påminnelse om hva og hvem han er i en slik liten setting også.

Allerede i 2010 kom "Vol 1" og fortalte oss at kvartetten med Gard Nilssen på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett og Ole Morten Vågan på bass, sammen med sjefen på alt- og barytonsaksofon og klarinett, var et lite kollektiv med noe helt eget å melde. Oppfølgeren, med det naturlige navnet "Vol 2", med Ola Kvernberg (fiolin) og Mathias Ståhl (vibrafon) som gjester, var en solid bekreftelse og med "Vol 3" tas det ytterligere steg.

Team Hegdal i aksjon.

Kjernekvartetten er fortsatt på plass, men for første gang har Hegdal & Co henta inn pianist - den meget lovende Trondheimsbosatte svensken Oscar Grönberg.

Siden "Vol 3" er en ganske så Thelonious Monk-inspirert ekskursjon så er det bare på sin plass med piano og Grönberg har både sin Monk og sin egen stemme inne.

Hegdals kvaliteter som komponist er ubestritte - alt her har Monk i seg, men samtidig greier Hegdal å sette sitt eget bumerke på alt han gir oss. I en slik setting som denne kvintetten får alle plass og rom til å vise seg fram og her har vi med noen av landets - og verdensdelens for den sakens skyld - aller beste solister å gjøre. De stortrives i hverandres selskap og det låter spennende og originalt fra start til mål.

Team Hegdal har gjennom alle sine tre utgivelser vist oss at de har noe eget og virilt å fare med. Det er bare å glede seg til "Vol 4" allerede nå.

Team Hegdal

Vol 3

Particular Recordings/MusikkLosen

En av de største

Bluesvokalisten Bessie Smith er glemt av de fleste. Nå kommer filmen om hennes liv og musikk med Queen Latifah i hovedrolla. Det bør vekke nye generasjoner.

Bessie Smith - med tilnavnet The Empress of the Blues.

Bessie Smith (1894 - (mora mente hun var født i 1982) -1937), er uten tvil en av de mest innflytelsesrike bluessangerne i historia. Giganter som Janis Joplin, Odetta, Billie Holiday og Bob Dylan er alle inspirert av henne og det er uomtvistelig at hun la grunnlaget for alle de som kom etter. Da bluesen slo gjennom for fullt i USA på 1920-tallet fikk hun tilbud om platekontrakt med Columbia Records og debutplata hennes solgte nærmere en million eksemplarer - et utrolig antall på den tida.

Bessie Smith forlot tida på en tragisk måte. Hun blei utsatt for ei alvorlig trafikkulykke i Clarksdale, Mississippi. Hun blei bragt til nærmeste sjukehus, men det viste seg å være et "hvitt" sjukehus. Før ambulansen rakk frem til det "svarte" sjukehuset var Smith allerede død.

Nå har akkurat filmen om hennes liv, som enkelt og greit heter "Bessie", hatt premiere og hvis HBO Films lever opp til sitt rykte så har vi mye å se fram til. Filmmusikken er det ikke mye å klage på i alle fall.

En av Smiths nåværende arvtakere, Queen Latifah (45), spiller hovedrolla i filmen. Med solid bakgrunn både som sanger, låtskriver, plateprodusent, rapper, skuespiller, talsperson og forfatter så er Queen Latifah som skapt for rolla.

Queen Latifah med ei flott bakgrunn for å spille - og synge - Bessie Smith.

Queen Latifah synger seks av de 17 sangene mens avslutningslåta, "Gimme a Pigfoot and a Bottle of Beer", er en remix der Queen Latifah "møter" keiserinna - Bessie Smith.

Ellers inneholder soundtracket en blanding av låter med historisk sus over seg med Louis Armstrong, Kid Ory, Fats Waller og Sippie Wallace og innspillinger henta fra Ma Rainey og Smiths repertoar med Vince Giordano & The Nighthawks, Carmen Twillie, Tamar-kali og jazzens kanskje største vokaltalent akkurat nå, Cécile McLorin Salvant.

Soundtracket er i alle fall strålende på alle slags vis og Queen Latifah viser seg å være i stand til å hylle Bessie Smith, som sang med et intenst og rått uttrykk, på et flott vis uten å prøve å imitere henne. Så er det bare å håpe at filmen lever opp til musikken og får fortalt den sterke og tragiske historia om Bessie Smith slik ei keiserinne bør hylles.

Diverse artister

Bessie - Music from the HBO Film

Legacy/Sony Music

Herlig å bli forført

Julie Dahle Aagård er en vokalist med ei stemme og ei utstråling av de sjeldne. Nå også på trøndersk - nordtrøndersk!

Det betyr noe når Julie Dahle Aagård synger.

Allerede i 2009 fortalte Julie Dahle Aagård alle med åpne ører hva og hvem hun var. Med debuten under eget navn, "Stompin´ Feet", viste hun oss at kongeriket hadde en soul-jazz-vokalist med kvaliteter langt utover gjennomsnittet for å si det mildt. Godordene stod fortjent nok i kø, skiva blei Spellemann-nominert, men likevel blei det altfor stille rundt henne. Det er likevel ikke slik at Dahle Aagård har stukket seg bort - hun har brukt tida på å synge blant annet i "Skal vi danse", spilt i "Piaf" og flere andre teateroller og så - viktigst av alt - så har hun blitt mor!

Nå følte hun heldigvis at tida var moden for å gi oss mer av sin musikalske verden. Dahle Aagård har sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim - hvem har ikke det av kremen av norske vokalister anno 2015 forresten? - men med "Lauvet" viser hun oss langt mer. Hun viser oss en allsidighet som formidler som forteller oss at hun har henta like mye fra vise-, singer-songwriter- og folktradisjonen som fra jazz og soul. Hun forteller oss enkelt og greit at hun har alt inne!

Sjøl om Dahle Aagård ikke er mer enn 36 år ung så forteller hun gjennom tekstene sine og måten å formidle dem på at hun allerede har et levd liv å dele med oss. For første gang i sin karriere gjør hun det på sin egen dialekt - nord-trøndersk - hun kommer fra Flatanger som blei utsatt for den fryktelige skogbrannen for et par år siden. Hun har skrevet alle tekster og all musikk og hun er enkelt og greit en historieforteller av rang.

Når hun så har fått med seg et A-lag med Bjørn og Erik Holm, Kjetil Steensnæs, Geir Sundstøl, David Wallumrød og ikke minst Anders Aarum, som også har produsert sammen med Erik Holm, på musikersida, så ligger det meste til rette for at "Lauvet" skal bli et visittkort som Jule Dahle Aagård stolt kan ta med seg gjennom livet. Samtidig vil det forføre meg og mange andre i åresvis fremover også.

Julie Dahle Aagård

Lauvet

Grappa/Musikkoperatørene

Over alle grenser

Afrikanske tradisjonsmusikere møter nordiske jazzmusikanter. Det blir det spennende musikk av.

Monoswezi gir oss varm og annerledes musikk langt utenfor boksen.

Bandnavnet Monoswezi er henta fra den første stavelsen i landene de fem musikantene kommer fra: Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. Jeg fikk ikke med meg bandets første og svært kritikerroste utgivelse, "The Village", som kom i 2013 - både CNN, Financial Times, The Independent og The Guardian skrøt bortimot hemningsløst av fusjonen mellom afrikansk tradisjonsmusikk og et jazzuttrykk fra våre breddegrader.

Nå er oppfølgeren på plass og vokalisten Hope Masike, som også spiller mbira - tommelpiano med metall"tangenter" - og som spiller ei sentral rolle gjennom hele skiva, fra Zimbabwe, er en åpenbaring med sitt transparente uttrykk. Calu Tsemane fra Mozambique synger også samt bidrar på perkusjon og gitar. Fra Norge/Sverige er saksofonisten og klarinettisten Hallvard Godal, bassisten Putte Johander og trommeslageren, perkusjonisten, munnspilleren og trøorgelmannen Erik Nylander mer enn hjertelig tilstede.

Innspillinga er gjort i Johanders studio på den bilfrie øya Koster på den svenske vestkysten og settingen stemmer - veldig.

Utgangspunktet er tradisjonsmusikk stort sett Masike har tatt med seg som de andre har omfavna med både respekt og åpne sanser. Masike synger på et språk som heter shona som jeg har en mistanke om at de færreste av oss skjønner. Det gjør ikke det aller minste for jeg er sikker på at de med åpne sanser vil skjønne stemninga og varmen i historiene uansett. Hva tekstene handler om? Leiting etter en ny kjæreste, bryllupsfeiring, en bønn om beskyttelse av familie og venner, en sang om at vi må ta vare på miljøet vårt - temaer vi kjenner fra andre deler av verden også, men som vi aldri har fått servert slik.

Masike og Tsemane har musikken og sangene i ryggmargen, mens "våre gutter" møter dem med et friskt og nysgjerrig sinn. Til sammen har det blitt et uttrykk som snakker til oss her ved Nordpolen, men som samtidig helt sikkert vil finne venner på helt andre steder på kloden også. Annerledes, varmt og vakkert.

Monoswezi

Monoswezi Yanga

Riverboat Records/World Music Network/Playground

Jazzens Premier League

Med det merkelige navnet Snarky Puppy har den schwære vennegjengen fra Sambandsstatene etterhvert tatt verden med storm.

Det er liv og røre når Snarky Puppy teller opp.

Snarky Puppy, ingen anelse hva navnet betyr forresten, er i tillegg til å være et veldig bra band og kollektiv, også et fenomen. Etter at inititativtaker Michael League satte det hele i gang i Denton, Texas i 2004, så har snøballen rulla - de første åra usedvanlig sakte, men de seineste desto mye raskere. Etter å ha forsøkt gjennom ustoppelig turnering over store deler av USA, med begrensa suksess, men med en usvikelig tro på at en dag ville det skje noe, så åpna diverse sosiale medier etterhvert opp for noe som i dag er en dundrende suksess verden rundt.

En mail hit, en mail dit fra en lydmann i Nederland, en hotelleier i Tyskland, en trommeslager i Belgia, en klassisk perkusjonist i Sveits, en trommeslager i Skottland, en bassist i Frankrike og en musikkprofessor i England, en you tube-farsott verden rundt, har vært mye av grunnen til at kollektivet som består av rundt 40 musikanter, hvorav cirka 12 står på scena til enhver tid, nå drar fulle hus hvor de enn dukker opp - og det gjør de hele tida. Grunnen til at lagoppstillinga varierer fra turné til turné er at mange av herrene er ettertrakta av artister som Erykah Badu, Marcus Miller og Justin Timberlake også.

Snarky Puppy - en vennegjeng med et vanvittig trøkk.

Snarky Puppy er et fusionband som henter like mye fra rock, funk og soul som fra jazz. Med stor sett tre blås, tre gitarister, et par tangentherrer, et par perkusjonister/trommeslagere og sjefen sjøl på bass, så er det intet mindre enn et heidundrende liveband der det ikke blir spart på noe som helst. Det er slik de gjerne vil fremstå også og derfor er det som seg hør og bør at disse to utgivelsene, som endelig er klare for Norge også, er liveinnspillinger fra henholdsvis på hjemmebane i USA og fra Utrecht i Nederland. Ikke bare får vi høre hvordan det låter live, vi får også se det - begge utgivelsene har også dvd i pakka og at dette er musikk som trigger et stort publikum er det ikke mye tvil om.

"Family Dinner Volume One" er spilt inn i Jefferson Center i Roanoke, Virginia. Der har League & Co henta inn ti av sine favorittvokalister - noen etablerte, noen på vei opp og noen fra den lokale musikkskolen som også får deler av overskuddet fra utgivelsen. Kvaliteten på vokalistene, som i stor grad stammer fra funk/soul/jazz-gata, er i stor grad skyhøy - fra Lalah Hathaway, til stjerneskuddet Shayna Steele til 11-årige Jayna Brown. Innspillingen er gjort over to dager i mars 2013.

Snarky Puppy er et band uten stoppknapp - de jobber uten stans og reiser 24/7/365 - omtrent. I oktober 2013 stod Europa på reiseruta og "We Like It Here" er spilt inn i løpet av et par dager. Først stod et par dager med øvelse på programmet - repertoaret stort sett skrevet av League var nemlig helt ferskt. Problemet var bare at trommeslager mangla, men League jobba med saken og på opptaksdagen dukka Larnell Lewis opp. Uten at han kjente materialet overhodet tok han alt på strak arm - og for en trommeslager League hadde på lur! Til dette fusionspråket er det Lewis leverer bortimot perfekt.

På "Family Dinner Volume One" er det en rekke bonusspor på dvden, mens det på "We Like It Here" er det samme programmet på cd som på dvd. Det vi får i tillegg på begge dvdene er historier og beskrivelser om bandet, musikken, låtene og turnélivet samt nerdeopptak av solier fra noen av musikantene.

Snarky Puppy er et herlig kollektiv - solistene holder absolutt et bra nivå, men det er bandet, grooven og ideen til Michael League - samt den utrolige spillegleden - som gjør denne vennegjengen til noe helt spesielt.

Snarky Puppy

Family Dinner Volume One

Ropeadope/MusikkLosen

Snarky Puppy

We Like It Here

Ropeadope/MusikkLosen

Bugge med vennefest

Det blir ofte fest når Bugge inviterer venner. Denne gangen er så avgjort ikke noe unntak.

Bugge - det skjer alltid noe spennende med og rundt han.

Det er noen det er noe ekstra ved. Man bare ser det, hører det - merker det. Da "unggutten"Jens Christian Bugge Wesseltoft satt ytterst på vingen i Idrettens Hus i Molde i 1990 sammen med stjernelaget til Jan Garbarek da det legendariske bestillingsverket "The Molde Canticle" blei urframført, var det åpenbart - sjøl om han spilte ei ganske beskjeden rolle - at her var det en musikant med visjoner og mye unikt på hjertet. Det hadde han forsåvidt mer enn antyda i mange settinger allerede, men fra da av blei det stadig mer tydelig for mange.

Noen år seinere sjøsatte Bugge sitt "The New Conception of Jazz". Der fusjonerte han en rekke impulser fra en rekke sjangre og inspirasjonskilder - grenser har aldri vært noe for Bugge. Og slik har det heldigvis fortsatt i mange forskjellige former og utgaver.

Bugge med noen av sine beste venner, Erik Truffaz, Jens Christian, Ilhan Ersahin og Joaquin "Joe" Claussell.

I 2011 inviterte Oslo Jazzfestival Bugge til å sette sammen et band som kunne forfølge egentlig alt Skiens største sønn, i alle fall siden Ibsen, hadde holdt på med fram til da. På sin utallige reiser kloden rundt hadde Bugge truffet musikanter som både utfordra og inspirerte han og noen av dem spurte han om å bli med - og alle svarte sjølsagt ja. Fra det store utland betyr det Joaquin "Joe" Claussell - en grensesprengende DJ fra New York med røtter fra Puerto Rico - som her bidrar med rytmer, diverse perkusjon og leker, effekter og programmering, den svensk/tyrkisk/amerikanske tenorsaksofoniosten Ilhan Ersahin og den franske trompeteren Erik Truffaz. Hjemmestyrkene består av Andreas Bye på trommer, Erik Holm på perkusjon og Marius Reksjø på basser samt Beady Belle og Torun Eriksen på vokal på hvert sitt spor.

Bare lagoppstillinga er nok til å fortelle oss at dette må bli en heftig miks med ingredienser fra både elektronisk musikk - Bugge spiller sjøl allehånde tangentinstrumenter må vite - clubmusikk, funk, soul og ikke minst jazz.

Musikken har fått anledning til å utvikle seg mye siden det første møtet i 2011 - når den er spilt inn både i Oslo og New York veit jeg faktisk ikke - og på mange vis er "Bugge & Friends" en naturlig forlengelse av "The New Conception of Jazz".

Bugge, som har skrevet de fleste låtene, er en melodiker av guds nåde - "Breed It" er verdt inngansgspengene aleine - og sammen skaper dette kremlaget groover og stemninger som er så vanvittig behagelig og spennende å være sammen med.

Bugge Wesseltoft

Bugge & Friends

Jazzland Recordings/Universal

Olga + Per = Sant

Olga Konkova og Per Mathisen er strålende musikanter - både hver for seg og sammen. Her kommer det to ypperlige og forskjellige bevis på begge deler.

Per Mathisen, Olga Konkova og Gary Husband - en urheftig trio.

Den russiskfødte pianisten, komponisten og bandlederen Olga Konkova har bodd så lenge i Norge at vi tar sjansen på å kalle henne norsk. Her har hun gjort mye siden ektemann Per Mathisen "overtalte" henne til å bli med til furet værbitt - alt fra å spille med Jon Christensen til Øystein Sunde. Uansett i hva slags setting vi har møtt henne, så har hun vist oss hvilken eminent musikant hun er.

Mathisen møtte Konkova (45) - eller var det motsatt? - mens de studerte sammen på Berklee i Boston på begynnelsen av 90-tallet. Siden 1994 har de vært bosatt i Norge og gitt oss en rekke prov på hvilken kapasitet de er i besittelse av.

Med "The Goldilocks Zone" - en hyggelig sone et stykke ute i verdensrommet - har Olga Konkova i mine ører gitt oss sitt aller flotteste visittkort så langt. Både med suiten og med en del enkeltstående låter, som passer ypperlig inn i helheten, viser hun seg fram som en komponist i det aller øverste sjiktet. Musikken er søkende, vakker, melodisk og inderlig og ikke minst uhyre personlig.

Når Konkova, som stort sett spiller akustisk, men smakfullt elpiano også såvidt det er, har invitert med seg sin ektemann på bass og den engelske multiinstrumentalisten Gary Husband på trommer og perkusjon - han spiller stort sett tangenter i bandet til John McLaughlin - så ligger det meste til rette for at dette skal bli et høydepunkt både i plateåret 2015 og i Olga Konkovas karriere. Makeløst vakkert og bra er det!

Ruggero Robin, Gergo Borlai og Per Mathisen - blir ikke mye mer funky enn dette.

Sjøl om Konkova og Mathisen jobber mye sammen, så finner de også tid og plass til å gi seg sjøl andre utfordringer også. Per Mathisen er, i tillegg til å være en utmerka akustisk bassist, også en superfunky elbassist som stortrives i de fleste musikalske sjangre. Jazzrock, fusion eller hva man enn ønsker å kalle det, er så avgjort en av dem og på sine turer rundt omkring i Europa har han truffet to sjelsfrender som passer perfekt til slike samtaler. Ungarske Gergo Borlai på trommer og italienske Ruggero Robin på gitar, to helt ukjente størrelser for meg, er glitrende instrumentalister som passer som hånd i hanske med låtene som Mathisen i stor grad har skrevet.

"Ospitalità Generosa" - tittelen viser til all gjestfriheten reisende musikanter møter på over alt - er drittøff og urfunky jazzrock av internasjonal toppklasse. Ferdig snakka.

Olga Konkova og Per Mathisen hører med der oppe uansett hva slags parameter som blir brukt. Det er også sant!

Olga Konkova Trio

The Goldilocks Zone

Losen Records/MusikkLosen

Per Mathisen-Ruggero Robin-Gergo Borlai

Ospitalità Generosa

Alessa Records/MusikkLosen

Vakkert fra broderfolket

Peter Asplund er en trompeter, flügelhornist og vokalist som har vært der det er som mørkest. Nå smiler livet til han og det høres i musikken hans.

Peter Asplund har svært mye å komme med.

Peter Asplund (45) er ikke av typen som er redd for å dele både ned- og oppturer med oss. I tekstene som følger cden forteller han oss at den mørke perioden heldigvis er tilbakelagt og at han nå har funnet den store kjærligheten og fått ei datter som sjølsagt lyser opp livet hver eneste dag. Sjøl om jeg har støtt på den meget dyktige trompeteren ved noen anledninger tidligere, så har jeg på ingen måte full kontroll på karriera hans. Det gjør ikke så mye akkurat nå: med "Home Safe...and Sound" forteller han oss at Peter Asplund anno 2015 er en stilsikker, trygg og ikke minst livsbejaende musikant som har mye å dele.

Asplund er på mange måter en tradisjonalist. Han er en trompeter og flügelhornist med herlige røtter i beboptradisjonen og i tillegg viser han seg fram ved en rekke anledninger som strålende vokalist, både straight og som scatter, og det er ikke vanskelig å høre at han har et nært forhold til ikoner som Frank Sinatra og Mel Tormé.

Med seg har Asplund sitt faste band Aspiration som består av bassisten Hans Andersson og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay. For anledninga er trioen utvida med den utmerkede danske pianisten Jacob Christoffersen samt Asplunds landsmann, den eminente Magnus Lindgren, på enten tenorsaksofon, klarinett eller fløyte ved flere anledninger.

Repertoaret er kjente standardlåter henta fra The Great American Songbook som "The Song Is You", "Waltz for Debby", som Bill Evans og Monica Zetterlund gjorde udødelig, "My Way", "That Old Black Magic" og "Come Rain or Come Shine". Alt er gjort på et inderlig og respektfullt vis med Asplunds friske arrangement og at det er en gjeng som stortrives i dette landskapet skinner tydelig gjennom.

Peter Asplund & Co sprenger absolutt ikke noen grenser her. De gir oss derimot herlig og ærlig musikk levert på et høyt nivå - det holder veldig lenge det.

Peter Asplund Aspiration

Home Safe...and Sound

Prophone Records/Naxos Norway

To kloke menn

Samarbeidet mellom Ketil Bjørnstad og Ole Paus går helt tilbake til 1973. Aldri har det vært bedre enn på denne reisen de tar oss med på til Froland.

Ole Paus og Ketil Bjørnstad - livet hadde vært fattigere uten de to.

"Blues for Pyttsan Jespersens pårørende" var første etappe på den vidunderlige og unike reisa som nå har kommet fram til nok et stoppested - og må det for all del ikke bli det siste, sjøl om Ole Paus har sagt at platekarriera hans er over. Da Bjørnstad slo på tråden og foreslo det som skulle bli "Frolandia" var det heldigvis ikke nei i Paus´ munn. Det forteller det meste om relasjonen mellom de to sjelsfrendene.

De to er hver for seg, og ikke minst sammen, to av de aller største historiefortellerne kongeriket har gitt oss - uansett sjanger og epoke. De har evnen, både med musikk uten og med tekst, til å vise oss en verden vi nok visste fantes der ute, men som de løfter opp og frem som ingen andre.

Bjørnstad har skrevet både musikk og tekst denne gangen og, etter 16 år som innbygger på Vestre Sandøya ved Tvedestrand, har han følt et behov for å hylle et landskap og et folk han nok møtte både titt og ofte mens han bodde der.

Froland og bygdene deromkring i innlandet i Aust-Agder er ikke akkurat det området som får mest oppmerksomhet her til lands - i alle ikke etter at Harald Eia og Bård Tufte Johansen skifta beitemarker. Gjennom disse 17 sangene har Bjørnstad gitt liv til både området og ikke minst folket som bor der. Overraskende, vakkert og ikke minst inderlig.

Det kunne nesten ikke vært noen andre enn Ole Paus som gikk inn i dette materialet og ga det liv slik som det har fått her. Hadde jeg ikke visst at det var Bjørnstad som hadde skrevet tekstene/historiene, så hadde jeg ikke blitt veldig overraska hvis det hadde stått Paus som tekstforfatter - begge har en unik evne til å fortelle historier som griper oss.

Musikken derimot er umiskjennelig Bjørnstad. For meg har han skrevet den samme melodien, men helt forskjellig, i mange tiår. Det betyr at han har skapt sitt eget univers med uttallige stoppesteder - det ene totalt forskjellig fra det andre. Ketil Bjørnstads musikk er så høyst personlig at det tar kun et anslag å slå fast at det er han som er skaperen. Slik også her. Når de så har fått utmerka Sørlands-assistanse fra Rolf Kristensen på gitar og irsk bouzouki, Ole Kelly Kvamme på elbass, ikke minst Annbjørg Lien på nykkelharpe og hardingfele og Tom Rudi Torjussen på trommer og perkusjon, så har "innpakninga" blitt så øm og vakker som vel tenkelig.

Hva visste jeg om Froland før jeg kom dit? Det er en strofe fra en av sangene og mitt svar er absloutt ingenting. Nå har jeg blitt invitert inn i et landskap og til et folk som har mye å melde og mye å fortelle. Absolutt ingen på denne kloden kan gjøre det bedre enn Ketil Bjørnstad og Ole Paus.

Ketil Bjørnstad & Ole Paus

Frolandia

Grappa/Musikkoperatørene

Grieg anno 2015

Pianisten Dag Arnesen løfter nok en gang fram noe av det vakreste som finnes av norsk musikk.

Dag Arnesen har et djupt og inderlig forhold til både Edvard Grieg og Geirr Tveitts musikk og univers.

Dag Arnesen (65) er så avgjort blant våre aller beste og mest kreative jazzpianister. Han kommer fra en by og et land der fotball-lagene Nest-Sotra og Åsane er i ferd med å overta hegemoniet. Der kom også Edvard Grieg fra og Arnesen har hatt et inderlig forhold til Griegs musikk helt fra han begynte å ta pianotimer som guttunge. Det har blant annet ført til tre utgivelser med Arnesen og enten Terje Gewelt eller Ellen Andrea Wang på bass og Pål Thowsen på trommer under tittelen "Norwegian Song". Nå viderefører Arnesen denne tankegangen med Ole Marius Sandberg på bass og Ivar Thormodsæter på trommer og perkusjon og ikke minst med strykere usedvanlig smakefullt arrangert av Arnesen.

Denne gangen er det "Morgenstemning", "Våren", "Arietta", "Kveldsang for Blakken", "Gangar" og "Solveigs sang" som står på repertoaret fra Griegs unike univers pluss folkevisa "Håvard Hedde", Geirr Tveitts "Vårteikn" og to egne Arnesen-komposisjoner som passer ypperlig inn i dette feltet.

Arnesen behandler alt med den største respekt, men lurer likevel på om Grieg ville ha likt måten han har tatt seg friheter med de udødelige melodiene. Det er jeg overbevist om at den store ville ha gjort. Dette er nemlig så smakfullt og vakkert som vel tenkelig, samtidig som det er satt inn i ei moderne ramme, noe Grieg, som visstnok var utstyrt med et åpent sinn, ville ha likt.

Rammene er på sett og vis ganske like som vi opplevde med de tre "Norwegian Song"-utgivelsene, men strykerne utgjør en vesensforskjell. Strykere i jazzsammenheng kan i mine ører oppleves som ganske søtsuppete, men det er så avgjort ikke tilfelle her. Arnesen vet nemlig hvordan han skal kle dette vakre melodiske stoffet på best mulig vis. Når så de nye samarbeidspartnerne Sandberg og Thormodsæter er akkurat der de skal være i sin tilstedeværelse og beskjedenhet, så blir "Grieg, Tveitt & I" nok en bekreftelse på at Dag Arnesen er en mester udi dette faget. Strålende vakkert - intet mindre.

PS I en engere krets er det kjent at Arnesen også er tilhenger av et fotball-lag som spiller i røde drakter i hans hjemby. Selv om de sliter nuh, så er det likevel overraskende at Arnesen har valgt å hylle den delen av landet jeg kommer fra med tittelen "Grieg, Tveitt & I" - eller som vi sier i Molde: "Grieg, Tveitt å i". Velkommen skal han være!

Dag Arnesen

Grieg, Tveitt & I

Coco & Co/MusikkLosen

Den største av de store

Keith Jarrett er i mine ører den største nålevende musikeren. Her kommer to fantastiske bevis på det.

Keith Jarrett - hvilken unik stemme.

Den 8. mai runda Keith Jarrett 70 år. Helt siden han slo gjennom med Charles Lloyd på midten av 60-tallet, og seinere sammen med Miles Davis, var det åpenbart at det var et talent helt utenom det vanlige som hadde vist seg fram. Seinere har det gått slag i slag med hans egne band, både The American Quartet med Charlie Haden, Paul Motian og Dewey Redman og bandet som gikk under navnet Belonging-kvartetten, med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek, hans solo-karriere og de seineste tiåra med trioen bestående av Jack DeJohnette og Gary Peacock. Uansett hvor vi har møtt Jarrett så har han vist oss et melodisk, harmonisk, improvisatorisk og kompositorisk mesterskap som har ført til at han er sin generasjons største jazzmusiker i mine ører. Her hjemme var vi vært og er vi sjølsagt svært så stolte over det Belonging-kvartetten ga oss på 70-tallet fordi Christensen og Garbarek spilte så viktige roller i bandet - og det med rette. For et band - for en musikk!

I forbindelse med Jarretts 70-års dag har Jarrett og hans plateselskap siden slutten av 60-tallet, ECM, bestemt seg for å markere den med to utgivelser. "Creation" er ni "låter" fra solokonserter han gjorde i 2014 i Toronto, Tokyo, Paris og Roma. Alt er fritt improvisert, men som vanlig når det gjelder musikk som kommer fra Jarretts unike sinn, så høres det ut som om det er gjennomkomponert. Vi får være med å feire Jarrett med låter på mellom sju og ni minutter og dette er Jarrett av beste merke - det skulle neste bare mangle når sjefen har plukka ut låtene sjøl.

Som om ikke dette var nok får vi også en bursdagspresang til fra Jarrett der han viser oss hvilken eminent klassisk pianist han er. Innspillingene er gjort i 1984 og 1985 i Saarbrücken i Tyskland og i Tokyo med høykompetente symfoniorkestre. Først er det Samuels Barbers "Piano Concerto op. 38" og fra Japan Béla Bartóks "Piano Concerto No. 3". Jeg er på ingen måte noen ekspert på dette feltet, men Jarrett snakker uansett til meg på sitt høyst personlige vis. Når han så avslutter med en soloimprovisasjon i Tokyo som ekstranummer, så er dette nok et høydepunkt fra Keith Jarrett. For en klang, for en ro, for et uttrykk.

Keith Jarrett skal visstnok ikke være den enkleste å ha med å gjøre. Det slipper heldigvis de fleste av oss å bry oss med - vi kan bare nyte og flyte med i denne bursdagsfeiringa. Vi kan bare takke for presangene og gratulere med dagen til den største - Keith Jarrett.

Keith Jarrett

Creation

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Keith Jarrett

Barber/Bartók/Jarrett

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

På fest med Dee Dee

Tidligere har jazzdiva nummer 1, Dee Dee Bridgewater, hyllet både Ella Fitzgerald og Billie Holiday. Nå er det den livsbejaende kulturen i New Orleans som står for tur. Molde-publikummet har veldig mye å glede seg til om et par måneder.

Dee Dee Bridgewater foran The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Irvin Mayfield - vi snakker full fart.

De som har vært så heldige å oppleve vokalbomba Dee Dee Bridgewater (64) i levende live, vet hvilken minneverdig opplevelse det er. Vi snakker nemlig om en så total kontroll over instrumentet sitt, stemma, som vel tenkelig. Samtidig blir vi omfavna av en personlighet med en utstråling et par lysår foran gjennomsnittet. Det har ført til at Bridgewater, i tillegg til sine jazzprestasjoner, også har fått mye og fortjent oppmerksomhet for sine skuespillerprestasjoner både i Paris og på Broadway.

Nå er det altså jazzens vugge, New Orleans, som står for tur og det tar ikke lang tid å skjønne at Bridgewater har et dypt og ekte forhold til denne musikalske og kulturelle smeltedigelen også. Uansett hvilken setting vi har møtt henne i, det være seg sammen med vår egen Jens Christian Bugge Wesseltoft i ganske åpne farvann til mer tradisjonelle landskap i hyllester til blant andre Fitzgerald, Holiday og Horace Silver, så makter Bridgewater å sette sitt eget bumerke på musikken. Slik er det så avgjort denne gangen også.

Sammen med en av New Orleans´ ledende musikanter i dag, trompeteren, vokalisten og bandlederen Irvin Mayfield og hans store New Orleans Jazz Orchestra, har Bridgewater gitt seg i kast med viktige og sentrale deler av New Orleans-skatten. Man trenger ikke være med i de innerste jazzsirkler for å ha et forhold til låter som "What a Wonderful World", "Saint James Infirmary", Hoagy Carmichaels "New Orleans", "Treme Song/Do Whatcha Wanna" fra den kjente TV-serien og "Do you Know What it Means" - mange av dem er nesten barnelærdom for millioner kloden rundt.

Bridgewater og Mayfield gir disse, og resten av låtene også for den saks skyld, noe nytt og helt personlig. De har flytta musikken ut av den tradisjonelle tilnærmingsmåten, men fortsatt å gjøre den tidløs, moderne og usedvanlig varm, melodiøs og ikke minst sjarmerende.

Dee Dee Bridgewater og Irvin Mayfield - god stemning.

Bridgewater er i besittelse av en stemmeprakt og total jazzkunnskap som få om noen andre. Hun synger og tolker tekst ganske så rett frem hvis det passer og hun scatter som bare Ella Fitzgerald kunne det når det er på sin plass. Dessuten flørter hun med sine medmusikanter, med musikken og med oss nesten uten stans, men uten at det blir kleint. Duetten hun gjør med New Orleans-veteranen Dr. John på legendariske "Big Chief" skader heller ikke for å si det sånn.

Når så Mayfield har satt sammen et storband i toppklasse med musikanter som kan alle fasetter av New Orleans-musikk, så er det ikke så mye mer å spørre om. Dette er så varm og livsbejaende musikk som vel mulig og som også egner seg for musikkelskere langt utenfor jazzmenigheten.

Tirsdag 14. juli er Dee Dee Bridgewater sammen med Irvin Mayfield & The New Orleans Jazz Orchestra på plass i Molde. Be there, som det heter i New Orleans.

PS Et lite tips til arrangørene av street paraden under festivalen. Her kan det være forsterkninger å hente et par dager!

Dee Dee Bridgewater/Irvin Mayfield & The New Orleans Jazz Orchestra

Dee Dee´s Feathers

OKeh Records/Sony Music

Over alle verdens hav

Hva kan skje når musikere fra Sverige og Australia møtes? Søt musikk kan sjølsagt oppstå.

Unge musikere fra Australia og Sverige har funnet hverandre på unikt vis.

Med bandet Svelia har det skjedd på flere plan. Den australske vokalisten Casey Moir har vært bosatt i Sverige siden 2007 og noe forteller meg at det nok har en del med Johan Moir, bassisten og ektemannen, å gjøre. Sammen med trompeteren Reuben Lewis, trommeslageren Aidan Lowe og pianisten og trekkspilleren Luke Sweeting, alle fra Australia, men Lowe bosatt i smeltedigelen Berlin, har de laga musikk som forteller oss at det skjer mye spennende like utenfor stuedøra vår - uten at vi aner det.

Nå har Odd Gjelsnes og hans Losen Records tatt ansvar og gitt ut bandets debutalbum uten at de har noen slags forbindelse med Norge. Det er modig og tøft gjort - noe forteller meg at det ikke har vært fortjenestepotensialet som har vært utslagsgivende her.

Kollektivet Svelia gir oss musikk som ikke er av den enkleste og, i første omgang, mest tilgjengelige. Jovisst er den låtbasert, vakre og søkende låter også, men ofte tar de fem oss med på frie og åpne ekskursjoner som krever vår fulle konsentrasjon. Gir vi Svelia og musikken det, så er det mye unikt i det de fem byr på.

Casey Moir vant Young Nordic Jazz Comet-prisen i 2013 og det er absolutt mulig å skjønne etter dette møtet. Hun er en spennende og annerledes vokalist som er på vei til å skape sitt eget unike uttrykk i en rekke grenseland. Hennes fire "medspillere" tilhører en liknende tradisjon. Svelia har noe eget å melde.

Svelia

Transitions

Losen Records/MusikkLosen

Mesterkrim

Linda - som i Lindadrapet er mitt første møte med dritsekken Evert Bäckström. Jeg vet jeg er seint ute, men uansett tid og sted er dette krim av øverste klasse. Tidløst er det også.

Leif GW Persson er krimforfatter av sjeldent kaliber.

Leif GW Persson (70) er en gigant innen svensk og internasjonal krimlitteratur. De fleste av oss har nok fått med oss litt, noe eller mye av eller med han enten som samfunnsdebattant eller forfatter. For min del er svaret noe, men dette er faktisk den første boka jeg har lest av han.

Grunnnen til at "Linda - som i Lindadrapet", som blei lansert i 2005, har kommet ut på norsk igjen nå er at Schibsted har overtatt alle Persson-rettighetene i Norge. For at serien om politikommisær Bäckström skulle bli komplett, blei denne debuten med Bäckström gitt ut nok en gang.

For slike som meg har det vært intet mindre enn en åpenbaring. Møtet med den gjennomførte dritsekken Evert Bäckström - han har faktisk ingen sympatiske trekk - har ført meg inn i et forfatterskap jeg garantert kommer til å avlegge mange besøk i åra som kommer.

Persson skriver godt og lett - de knapt 600 sidene fyker avgårde - men aller viktigst er det at han kan faget. Da snakker vi både politifaget og forfatterfaget. Vi blir presentert for drapet på politiaspirant Linda allerede i det første kapittelet og Bäckström fra Rikskriminalen i Stockholm tar turen til den lille byen Växjö sammen med noen av sine eksperter i faget - oppklaring av mord. I utgangspunktet skal Bäckström samarbeide med det lokale politikorpset, men å kalle det samarbeid er vel å dra strikken svært langt.

Persson legger ut mange tråder og holder leseren "forvirra" lenge. Det aller meste vi blir presentert for er relevant for storyen, men noen kapitler og betraktninger kunne med fordel vært redigert bort/ned.

Persson kan politijobben, han kan media og hvordan de virker i slike saker og han kan å skrive. Når han så har makta å skru sammen et plot som er troverdig og spennende, så krever ikke jeg så mye mer. Dette er den første i serien om Bäckström, som nå har kommet opp i tosifra antall bøker. Det spørs om ikke jeg må kaste meg over resten også.

PS Det gjør forresten ingen verdens ting at storyen er 10 år gammel - den holder som ei kule i 2015 også, sikkert i 2025 også.

Leif GW Persson

Linda - som i Lindadrapet

Schibsted

Harr og Hartberg er jazz

Jazzfest er over for denne gang - Harr & Hartberg sørga for at det skjedde på best mulig vis. De fikk god hjelp av Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester og urtøffe Mats Morgan Band fra Sverige også.

Harr & Hartberg - noe av det tøffeste møte mellom jazz og lyrikk kongeriket har opplevd.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Trondheim kan være stolt av sin lille, intime jazzfestival.

Thorbjørn Harr er jazz.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

De som har vært så heldige å få tilbringe tid sammen med skiva "Døden er dårlig gjort" med Thorbjørn Harr og Aslak Hartberg, ante nok hva de kunne få møte. Likevel var det en mer enn hyggelig overraskelse at møtet mellom Lars Saabye Christensens unike og kloke univers, en av våre beste skuespillere, Thorbjørn Harr, og noen av våre beste jazzmusikere, skulle bli en så flott liveopplevelse. Det blei det på alle slags vis - alle skal ha delt ære for det - men jazzmusikeren Thorbjør Harr var den som virkelig løfta det opp til det som kan bli en klassiker i møtet mellom norske tekster og jazz.

Det at jeg berømmer Harr spesielt er ikke til forkleinelse for noen av de andre involverte - tvert imot. Jeg vet hva bassist og komponist Aslak Hartberg, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompeter Sjur Miljeteig, saksofonist Trygve Seim og pianist Jørn Øien er og står for - og det var de og gjorde de til gagns. De stortrivdes åpenbart i denne settingen. Det jeg ikke visste var hvordan Harr ville gjøre det i en slik sammenheng. Det viste seg veldig raskt at han ikke bare var stolt av å henge med disse jazzgutta - han er en av dem. Harr fraserer som en instrumentalist, han henger der det passer, han er akkurat passe frempå der det er riktig - han inngår enkelt og greit som en del av bandet. Når så tekstene til Saabye Christensen som alltid er kloke og tankevekkende, musikken til Hartberg passer perfekt og herrene er velkledde som 50-talls hipstere, så var dette et høydepunkt på Jazzfest som resten av landet fortjener å få besøk av.

-Du har det lille som skal til, du har meg. Jeg har det store som skal til, jeg har deg, heter det i en av tekstene. På Jazzfest hadde vi det aller største - vi hadde dem!

Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester tok oss med på en flott utflukt.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Øverst i Østerdalen, nærmest bestemt Tolga, finnes det unik familie, nemlig Hulbækmo og Jacobsen. Nå er vel forsåvidt alle familier unike, men det mor Tone Hulbækmo og far Hans-Fredrik Jacobsen har frembragt gjennom seg sjøl og sine sønner Alf og Hans Hulbækmo, kan definitivt ingen andre familier bringe til torgs. Begge sønnene er utmerkede jazzmusikanter - Alf går på jazzlinja i Trondheim og har piano som hovedinstrument - mens Hans allerede er en langt framskreden trommeslager blant annet i et av klodens heftigste ensembler, Atomic.

I heimen på Tolga - eller heter det i Tolga ???? - har det nok stort sett dreid seg om musikk så langt tilbake som vel tenkelig. De stortrives tydeligvis sammen - noe de greide å få smitta over på publikum på Dokkhuset også.

Ekskursjonen de tok oss med på hadde røtter i store deler av verden og ved hjelp av et et titalls instrumenter fra berimbau, via sag til harpe, fløyte, saksofoner, trøorgel, trommer og sang - og mye humor - fortalte de oss om musikkglede og hva slike møter kan gi oss av livsglede og inspirasjon.

Mats Öberg og Morgan Ågren tok oss ut av Jazzfest 2015 med et smell.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Jazzfest 2015 blei avslutta med hardtslående hjelp fra broderfolket i øst. Den unike tangentmannen Mats Öberg er av typen som kan alt - det være seg fra det myke, neddempa i samarbeid med saksofonisten Jonas Knutsson via full kontroll på repertoaret til Stevie Wonder og Frank Zappa til heavybandet han har med barndomsvennen Morgan Ågren på trommer - vi snakker mange trommer!!!

Det handler om kompromissløs musikk som henter like mye fra rockens tøffhet og energi som fra jazzens verden. Öberg er en unik musikant med et arsenal av lyder, ideer og mye humor i musikken sin og publikum - som nok i like stor grad kom fra rockefolket som fra noe annet sted, storkoste seg med øreproppene sine.

Jazzfest 2015 er historie. Ernst Wiggo Sandbakk og hans mange medhjelpere skal ha all slags ære for å ha laga en fin og intim festival som ser ut til å ha funnet sin form.

Stemma fra vest

Randi Tytingvåg er en vokalist med et særpreg som kan ta henne langt - svært langt.

Randi Tytingvåg er klar for den store verden.

Randi Tytingvåg (37) har gjennom sine fire tidligere utgivelser fortalt oss at hun både er en meget allsidig og talentfull vokalist. Med et nytt band og et ganske så overraskende låtvalg så bekrefter hun alt dette, samtidig som hun høyst sannsynlig utvider publikummet sitt en hel del.

Sammen med gitaristene Dag S. Vagle og Erlend Aasland har Randi Tytingvåg laga et vakkert visittkort.

Sammen med gitaristene Dag S. Vagle og Erlend Aasland, som også synger, spiller banjo, cavaquinho og piano, gir Tytingvåg oss et vakkert visittkort basert på egne låter samt coverlåter som "Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestelt", "Let it Be Me", "Que Sera Sera", "Both Sides Now", "What a Wonderful World", "Don´t Fence Me In", "You Can Never Hold Back Spring" og "Hard Times". Her skinner forsåvidt jazzrøttene til Tytingvåg gjennom, men når hun henter låter fra insprirasjonskilder som Tom Waits, Joni Mitchell og Gillian Welch, så sier det også at folk, pop, country og visetradisjonen er viktig og naturlig for henne.

Vagle og Aasland, helt nye størrelser for meg, passer dette uttrykket perfekt og de tre klinger enkelt og greit perfekt sammen.

Randi Tytingvåg er utstyrt med ei vakker, sterk, varm og personlig stemme. Hun synger engelsk med perfekt uttale og tydelig diksjon og kommer gjennom med budskapet sitt hele tida. Hun har et godt og trofast publikum både her hjemme og utenlands i flere år - noe forteller meg at det ikke kommer til å bli noe mindre etter at "Three" kommer gjennom eteren i store deler av verden.

Randi Tytingvåg

Three

Emotion/ACT/Musikkoperatørene

Bergtatt

Espen Berg - bare merk dere navnet. Harald og Sonja har nemlig fått seg en ny kjempepianist. Før og etter blei det funk i lange baner med Level 42 og Candy Dulfer.

Espen Berg - det er bare tidsspørsmål før den store verden får ørene opp for talentet hans.

Trondheim viste seg fra si beste side - sjøl om Rosenborg vant....

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Espen Berg (31) opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Trondheim der han nesten sjølsagt har gått på jazlinja, viser oss nå tydeligere enn noen gang at han er utstyrt med et talent i megaklassen. Etter å ha møtt han som sidemann i flere sammenhenger, blant annet sammen med Marius Neset på hans store bestillingsverk i Molde for noen år siden, og i solosammenheng på cd, var konserten på Jazzfest første gang jeg opplevde han som leder. Og la det være sagt med en gang: denne konserten satte spor som jeg er ganske sikker på vil bli værende der i lang, lang tid.

Espen Berg Trio - verden venter.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Berg har forsåvidt vært der ei god stund nå, men av årsaker som overgår min ringe forstand så har han ikke fått i nærheten av den oppmerksomheten han fortjener. Finnes det noen form for rettferdighet på dette området i jazzens verden, så er det kanskje med relativt ferske Espen Berg Trio at gjennombruddet skal komme.

I fjor satte Berg sammen trioen med medsammensvorne fra jazzlinja i Trondheim, trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, og den timen de ga et entusiastisk publikum på Dokkhuset, jazzens storstue i Trondheim, fortalte oss her er det kvalitet og originalitet i store doser.

Berg har skrevet all musikken, som kommer ut på skive i Japan i nær framtid og etterhvert også her hjemme, og han henter inspirasjon fra både den melodiske amerikanske tradisjonen og fra folkemusikk fra våre breddegrader. Musikken og bandet er utadvendt og det er åpenbart at dette er en uhyre sampilt enhet. Berg er både en lyriker og en klangmester og, samtidig som han har tilegna seg en fantastisk tohåndsteknikk, så kommer aldri den formidable teknikken i veien for det han har å melde. Det er også et voldsomt temperament i uttrykket til Berg - litt som Chick Corea - og det skjer mye, kanskje litt for mye noen ganger, i løpet av de ganske kortene versjonene vi blei servert.

Rytmisk er musikken spennende hele veien, Olderskog Albertsen skal ha mye av æren for det, og musikken får anledning til å utvikle seg organisk og ikke minst dynamisk. Det melodiske står hele tida i sentrum. Sjøl om den av og til framstår fri og løs, så er det hele tida en struktur der som også henter elementer fra souljazz, gospel - antydende funky så det holder. Når så musikken, kommunikasjonen musikantene mellom og praten fra scena har elegant humor i seg - og Berg viser oss i ekstranummeret hvilken eminent solopianist han også er - så var denne konserten et absolutt høydepunkt under Jazzfest. Espen Berg er klar for hvilken scene det skulle være - hvor som helst. Hører du Manfred Eicher?

Mark King og blåserekka holder Level 42 i gang fortsatt.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Kvelden blei innleda med en solid nostalgitrip - down memory lane. Jeg har aldri opplevd det engelske funkpopbandet Level 42 i levende live, men som de fleste andre musikkinteresserte som har levd noen år, så er det ikke mulig å ha unngått musikken en eller gang.

Level 42 har solgt imponerende 30 millioner skiver - stort sett på 80-tallet. Hitlåter som "Something About You" og "Lessons in Love" var en viktig del av dette og det begeistra og noe tilårskommne publikummet fikk begge to og mere til.

Level 42 og Mark King på bassgitar og vokal er fortsatt funky så det renner, og sofistikerte jazzharmonier og feit blåserekke gjør at de hadde noe på Jazzfest å gjøre. Her var det glitrende jakker og lysshow på trommestikkene - alt som skulle til, men heller ikke mer, for å si det sånn. Grei og helt kompetent underholdning.

Candy Dulfer er funky så det holder.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Lørdagskvelden på Jazzfest blei avslutta i samme gata som den starta - den stod i funkens tegn. Den nederlandske altsaksofonisten og vokalisten Candy Dulfer (45) har vært en ledende funkmusikant i flere tiår allerede - det er lenge siden Prince oppdaga henne. Født og oppvokst med saksofon, hennes far Hans Dulfer var en ledende saksofonist i hjemlandet, var kursen staka ut tidlig

Funk har det vært fra starten og er det på alle vis fortsatt. Sammen med et høykompetent band og vokalisten Ricardo Burgrust ga hun publikum det de hadde kommet for - sjøl om det aldri tok helt av for sindige trøndere. Det til tross for at Dulfer også tok turen ned i salen - det førte imidlertid til heftig mobilknipsing fra den mannlige delen av publikum.

Som med Level 42, så blei Candy Dulfer Band også helt grei underholdning på lørdagskvelden. Musikalsk er den allerede glemt.

Verken Jazzfest eller jeg gir oss - siste rapport fra Stiftsstaden kommer i morra formiddag og det står mye spennende på programmet på avslutningsdagen.

En franskmann i New York

Pianisten Romain Collin er et ukjent navn her hjemme. Det bør det raskt bli slutt på.

Romain Collin har mye eget å fare med.

Det er absolutt ingen grunn til å fortvile eller føle noen form for mindreverdighetskompleks hvis du aldri har hørt om Romain Collin. Vi sitter nemlig i akkurat samme bås. 35-åringen som satt kursen mot det forjettede land og studier både på Berklee og på Thelonious Monk Institute of Jazz for over 10 år siden, har blitt værende over there og er nå på god vei til å skape seg ei spennende karriere med smeltedigelen New York som utgangspunkt.

Collin har turnert internasjonalt med både Herbie Hancock og Wayne Shorter og delt scene med folk som Terence Blanchard, Jimmy Heath og Marcus Miller. Det forteller en hel del om nivået han befinner seg på og hvilken anerkjennelse han nyter. Han jobber også som sidemann for andre stoheter som Mike Stern, John McLaughlin, Christian McBride og Lauryn Hill og han har skrevet filmmusikk.

Med "Press Enter", som er hans tredje album som leder, debuterer han på et større, internasjonalt selskap. Vi merker raskt at han har en personlig sound - han er klar for den store verden.

Bortsett fra to låter, en av dem er Monks superklassiker "´Round Midnight", har Collin skrevet all musikken. Det er moderne, melodisk og groovy triojazz der Collin i tillegg til å spille piano også står for lyddesign og programmering. Med seg har han bassisten Luques Curtis, opprinnelig fra Puerto Rico, og en av de mest groovy, unge trommeslagerne på den amerikanske scena, Kendrick Scott. I tillegg dukker en rekke gjester opp på flere av spora, blant andre perkusjonisten Mino Cinelu og pianisten Jean-Michel Pilc - som plystrer!!!!!!

Collin er en eksellent melodiker og tekniker som samtidig har et stort følelsesmessig repertoar å spille på. Her om dagen hadde jeg gleden av å høre en annen fransk pianovituos, Grégory Privat, sammen med Lars Danielsson under MaiJazz i Stavanger. Nå kommer det altså en til - like bra, men ganske annerledes.

Sting lykkes jo med å være engelskmann i New York - kanskje det er Collin som skal følge opp med å være franskmannen som følger i Stings fortspor?

PS Den arrangøren her hjemme som sørger for å få både Collin og Privat på ei norsk scene, kan virkelig gjøre et scoop. Herved er dere advart....

Romain Collin

Press Enter

ACT/Musikkoperatørene

Den magiske tonen

Nok en gang har jeg fått oppleve den - den magiske tonen til Jan Garbarek. Når den så blei omringa av Kåre Kolves flotte bestillingsverk og den urheftige engelske trioen Troyka, så blei mitt første møte med Trondheims Jazzfest av det særdeles hyggelige slaget.

Tonen og musikken til Jan Garbarek er fortsatt magisk.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Jazzfest har sine røtter helt tilbake til slutten av 70-tallet.

Etter en litt trøblete start, har Trondheim Jazzfestival vært i konitinuerlig drift siden 1994. Det skulle nesten bare mangle for en by som av mange blitt blir sett på som kongerikets jazzhovedstad. Mye av årsaken er sjølsagt den berømte jazzlinja ved NTNU, som har eksistert siden 1979, og som har frembragt noen av de beste jazzmusikerne ikke bare her til lands, men også langt utenfor våre egne grenser. Jazzlinja og dens musikanter - både forhenværende og nåværende - er fortsatt med på å prege Jazzfest.

Jan Garbarek Group låter fra tid til annen ganske forutsigbart.

Foto: Knut Rogstad/Jazzfest 2015

Noe forteller meg at inspirasjonen til den mye omtalte jazzlinja kommer fra det som skjedde rundt de fire store i norsk jazz på 60-tallet. Da snakker vi om Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal - ikke minst Garbarek som den i dag i dag er ledestjerna i norsk jazz på mange vis. Terje Bjørklund, som var sentral i opprettelsen av jazzlinja, spilte blant annet med Garbarek på 60-tallet og tok garantert med seg impulser derfra til jazzlinja.

Med et slikt bakteppe var det nok en gang svært hyggelig å kunne møte Jan Garbarek, som alt for sjelden spiller på norsk jord. Etter ei Nobelforelesning som introduksjon av May-Britt Moser, åpenbart en Garbarek-fan i ultraklassen, møtte TONEN bortenfor alle toner oss. For min del har den vært med meg siden begynnelsen av 70-tallet og jeg må ærlig innrømme at den snakker like sterkt følelsesmessig til meg nå som den gang. Det er en styrke, varme og personlighet i den Tonen som ikke kan sammenliknes med noen annen.

Moser fortalte - Garbarek sa som vanlig ikke et eneste ord under konserten - at denne dagen var helst spesiell for Garbarek. Det var nemlig på dagen 70 år siden hans far hadde sluppet ut av tysk fangenskap. Nå skal ikke jeg påstå at det var mulig å "høre" i spillet hans, men hans måte å fortelle historier med sin musikk er uansett unik. Jeg vet ikke om noen som kan bygge en musikalsk fortelling som Jan Garbarek og når han gjør det med mye norsk folkemusikk i fundamentet og perkusjonist Trilok Gurtu tilsetter sine doser med indisk krydder, så omfavnes på et vis hele verden.

Garbarek spilte mye sopran i løpet av denne konserten. Tonen er der uansett om det er sopran eller tenor det dreier seg om og repertoaret i konserten, som varte i vel to timer, bestod av mye musikk jeg ikke hadde hørt før samt "hitlåter" som har levd noen tiår allerede - om som vil fortsette å leve.

Med seg, i tillegg til perkusjonsunikumet Gurtu, hadde Garbarek sitt vanlige band med den tyske tangentherren Rainer Brüninghaus og den portugisiske elbassisten Yuri Daniel. Jeg er ikke begeistra for tangenttrakteringa til Brüninghaus. Han er rytmisk uspennende og tildels svært forutsigbar i sine soli. Jeg vet at han skal bygge det hele opp til et voldsomt crescendo eller to - og det gjør han - og det gir meg ingenting. Når han så setter seg bak flygelet med ryggen til salen når han ikke spiller, så "snakker" han ikke noe mer til meg. Sånn er det bare.

Den store beholdninga for meg er far sjøl - Jan Garbarek. Mannen, musikken, spillet - TONEN - er intet mindre enn makeløs og unik. En Nobel-musikant - intet mindre.

Kåre Kolve er et av de gode menneskene fra Voss - det høres.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Kåre Kolve (50) er et ekte barn av jazzlinja i Trondheim der han gikk fra 1984 til 1987. Som sin tenor- og sopransaksofonspillende kollega Tore Brunborg - også han med bakgrunn fra jazzlinja - så er Kolve blant de gode menneskene fra Voss.

I motsetning til Brunborg og mange av de andre fra jazzlinja, så har Kolve blitt værende i Trondheim og det var på høy tid at han fikk anledning til å skrive og framføre sitt første bestillingsverk - eller tingingsverk som det vel heter på vossisk. "Interactions", som han hadde valgt å kalle verket, kommer til å bli stående som noe Kolve skal være stolt over resten av sitt liv.

Han hadde laga et sett med låter som blei til en vakker helhet - fra det meditative til det eksplosive. Noen ganger var det en slags ECM-lyrikk over det, mens andre ganger var det en direkthet som snakka til oss umiddelbart.

Når han så hadde fått sammen drømmebandet sitt med megatalentet Espen Berg på piano, Mathias Eick på trompet, Per Oddvar Johansen på trommer, Anders Jormin på bass og vetlebror Ivar Kolve på vibrafon, så hadde han funnet fram til den perfekte "befolkninga" for at musikken skulle bli interaktiv, vakker, sterk og ikke minst personlig.

Kåre Kolve er et godt menneske. Det skinner tydelig gjennom i både musikken og spillet hans. Må noen sørge for at "Interactions" både kommer ut på plate og ut på veien - denne musikken og dette bandet er alt for viktig og for bra til å bli lagt i en skuff etter en gangs spilling.

Kåre Kolve hadde samla drømmebandet sitt.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Den første kvelden for min del blei avslutta sammen med den engelske trioen Troyka. Siden Garbarek spilte et relativt langt sett, så blei det et avkorta med trommeslageren Joshua Blackmore, keyboardisten Kit Downes og gitaristen Chris Montague, men langt nok til å skjønne at her hadde vi med et kollektiv å gjøre som hadde noe eget å fare med. Som min sidekvinne Sidsel Endresen korrekt karakteriserte bandet: Det er sofistikert kontemporært samtidig som det er funky - meget godt oppsummert, spør du meg.

Det er et vanvittig trøkk i musikken som henter med seg inspirasjon fra de fleste kilder innen moderne rock og jazz. Musikk som ungdommen lika detta, som en tidligere kollega ville ha sagt.

Et godt tips: følg godt med på hva Kit Downws foretar seg i åra som kommer - der kan det skje veldig mye spennende.

Min første dag på Jazzfest eller Trondheim Jazzfestival blei av det slaget som ga mersmak - og jeg lover nye rapporter også de neste dagene.

Troyka - blant det hippeste fra fotballøya.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Atomic med ny utblåsning

Atomic er blant klodens beste liveband. Nå har Paal Nilssen-Love forlatt trommekrakken. Kan det fungere likevel? Noe så voldsomt!

Fredrik Ljungkvist, Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik, Magnus Broo og skårungen Hans Hulbækmo - ny, flott utgave av Atomic.

Atomic fortalte oss allerede fra unnfangelsen i 2000 at vi hadde med en organisme å gjøre som hadde noe helt eget å fare med - som ville til steder ingen hadde vært tidligere. Gjennom godt og vel 10 skiveutgivelser og turnering kloden rundt en rekke ganger, har det kommet stadig bekreftelser på at det fortsatt er slik. Men Atomic var liksom Magnus Broo (trompet), Ingebrigt Håker Flaten (bass), Fredrik Ljungkvist (saksofoner og klarinett), Paal Nilssen-Love (trommer) og Håvard Wiik (piano). Det kunne liksom ikke være noen andre - eller kunne det det? Nå har vi fått svaret og det er et klart og tydelig ja.

Paal Nilssen-Love, en av verdens mest uttrykksfulle, energiske og travleste trommeslagere, valgte å si takk for seg etter bortimot 15 år. Bandet med den sanseløse energien skulle altså finne en erstatter for energibomba fra Stavanger. Leitinga og utfordringa kan ikke ha vært enkel, men sjølsagt fant de han til slutt på jazzmetropolen Tolga i Østerdalen - vi snakker om Hans Hulbækmo som var 11 år da Atomic-skuta la fra land.

Ljungkvist og Wiik som står for låtene, som så ofte før, og det tar ikke mange sekundene å slå fast at dette er Atomic i superslag, men på en litt annen måte enn før. Landskapene bandet befinner seg i, et unikt sted med røtter i både det frie og det strukturerte, er nok det samme, men Hulbækmo er sin helt egen personlighet oppi dette og gir bandet og musikken andre farger enn det Nilssen-Love gjorde. For meg har han blitt en flott ny vitamininsprøytning - sjøl om Nilssen-Love alltid vil bli savna. Jeg tror enkelt og greit at alle involverte hadde godt av dette byttet.

Atomic har gjennom mange år hatt en solid status rundt om på kloden. Med "Lucidity" bekrefter de at de fortsatt fortjener den. Bandet har fått en solid revitalisering og framstår like sultent og spennende som noensinne.

Atomic

Lucidity

Jazzland Recordings/Universal

Holland endelig verdensmester?

Nederland, ofte kalt Holland, har aldri greid å bli verdensmester i fotball. Bare nesten. Nå spørs det om ikke Dave Holland ordner opp med det på jazzfronten.

Dave Holland - bassist, komponist og bandleder i ultraklassen.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Tre finaler har det blitt på Nederland, eller Holland, men altså aldri noen VM-seier. Dave Holland Prism derimot er både i finalen uansett turnering og med det de viste oss i Stavanger er de også blant klodens heftigste jazzkollektiv for å si det slik. Her vil det aldri bli spilt noen finale, men det trengs heller ikke.

Dave Holland Prism - for et band!

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Med et band bestående av gitarist Kevin Eubanks, trommeslager Eric Harland og pianist/elpianist Craig Taborn, har den elegante engelskmannen Dave Holland, opprinnelig fra Wolverhampton, satt sammen nok et toppband.

Helt siden han tok turen over til USA fra fotballøya på slutten av 60-tallet for å bli Miles Davis´ bassist, har Holland vært en del av bassismens elitedivisjon. Slik er det fortsatt og jeg lurer faktisk på om Prism er et av de beste bandene Holland har hatt gjennom hele sin lange karriere.

Det blei ikke sagt mye fra scena, men smilene fortalte oss at også de fire hadde det storveis. Den eneste låta som blei introdusert var ekstranummeret "Breathe" av Harland, men jeg har mer enn en mistanke om at mesteparten er skrevet av far sjøl. De cirka 10 låtene gikk nesten i ett uten avbrudd og vi fikk oppleve en organisme som levde noe så voldsomt hele veien. Til tider er låtene nesten rocka og de fire stortrives også i et slikt landskap. Deretter følger hele spekteret av uttrykk og både kollektivt og individuelt -Taborn leverte et hinsides elpianokor der Harland skapte rytmiske spenninger, Eubanks fortalte oss hvor godt det var å få slippe energien løs etter mange år som TV-stjerne hos Jay Leno og Holland er intet mindre enn bautaen som holder det hele sammen og sender Prism ut i diverse retninger. Storveis - intet mindre. Holland har så avgjort vunnet - uansett hvilken tittel det er.

Karin Krog - dronningen tolket Billie Holiday.

Torsdagskvelden under årets MaiJazz blei innleda med en hyllest til Billie Holiday, som ville ha fyllt 100 år i april om hun hadde fått leve. Slik Lady Day levde livet sitt, var det nok ingen fare for det. Hun blei bare 44 år og døde i 1959. Bedre lag til å hylle jazzens kanskje største vokalikon enn svenske Jan Lundgren Trio med sjefen på piano, landsmann Hans Backenroth på bass og danske Kristian Leth på trommer som fundament og med den amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton og vår egen vokaldronning, Karin Krog, finnes knapt.

Scott Hamilton - midt i tradisjonen.

Etter en liten halvtime med kvartett, var det klart for Karin Krog. Hele veien var det utelukkende låter forbundet med Billie Holiday som stod på repertoaret - både kjente og ukjente. Til og med Krog sang ei låt for første gang denne kvelden - "Foolin´ Myself". Vi blei servert alt fra Holidays tidligste sanger som "Easy Livin´" via mange av hennes mannehistorier - "My Man" til kjærlighetslåter som "You Don´t Know What Love Is", "Lover Man" og "What a Little Moonlight Can Do". "Some Other Spring", som Krog også har gjort på plate med Dexter Gordon, var et av mange høydepunkt. Kvelden blei avslutta med et bevis på Holidays egenrådighet i "Ain´t Nobody´s Business What I Do" pluss legendariske "God Bless the Child" og "Fine and Mellow" som ekstranummer.

Det virker så urettferdig lett og ekte når slike giganter tar for seg dette klassiske materialet. Det er det sjølsagt ikke - lett altså, men med den historia og den ballasten de sitter på, så blir det slik.

Vi fikk være med på en strålende hyllest til "jubilanten" Billie Holiday - intet mindre.

Ibrahim Electric tok oss inn i natta.

Foto: Joakim Hagen Abrahami/MaiJazz 2015

Gitarist Niclas Knudsen, trommeslager Stefan Pasborg og organist Jesper Tuxen utgjør til sammen noe av det heftigste Danmark har å by på - Ibrahim Electric. Trioen er ei energibombe av et band - her blir det ikke spart på noe som helst - og vår lille svipptur innom Folken fortalte oss at danskene på alle vis hadde tenkt å løfte forsamlinga inn i natta. Tøff, groovy musikk ute et eneste hvileskjær.

Georg Riedel, Hans Backenroth og Bjørn Alterhaug - bassismen lever!

Foto: Tor Hammerø

Noe av det aller hyggeligste ved en festival som MaiJazz er at man treffer mennesker og musikanter også utenom scena. Før natta tok undertegnede traff vi tre av Nordens aller største bassister gjennom alle tider - Bjørn Alterhaug, Hans Backenroth og ikke minst 81 år unge Georg Riedel - mannen bak Pippi Langstrømpe-klassikeren og mye, mye annet - til et hyggelig møte.

Flott måte å avslutte en meget vellykka MaiJazz for min del - nå går turen til Trondheim og Jazzfest og nye rapporter derfra kommer gjennom hele helga.

Party Party!!!!

Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.

Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Party på MaiJazz i Stavanger.

Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube "oppdaga" det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger "hele verden" for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.

Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.

Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015

I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og "rev ned" klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.

Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det - uunngåelig - svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.

Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.

Marilyn Mazur Celestial Circle - en vakker musikalsk organisme.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.

Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.

Marilyn Mazur - one of a kind.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.

For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.

Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.

Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn - her var alle på like fot.

Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv - vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.

Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person - slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på "Lush Life" og "The Lady Is a Tramp", så var det helt greit å trekke seg tilbake - med et smil om munnen.

Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.

Foto: Tor Hammerø

Vårens vakreste eventyr?

For jazz- og musikkelskere generelt kommer garantert Maijazz i Stavanger høyt på lista over herlige vårtegn. Når så det hele dras i gang med Come Shine med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold som gjester, Lars Danielsson Group og en ukjent, men svært lovende hjemvendt vokalist, så tyder det meste på full blomstring også i år.

Live Maria Roggen og Come Shine sammen med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold sørga for en stor åpningsdag på årets Maijazz i Stavanger.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Maijazz i Stavanger er i gang for 27. gang.

Det hele skulle for en beskjeden moldenser begynne så strålende allerede dagen før åpninga av festivalen. Molde FK skulle bare ta turen til Stavanger og hente tre poeng mot Viking. Derfra og ut skulle det bare bli høydepunkt på høydepunkt. Not! I alle fall når det gjelder første del av planen. Mine utvalgte på Viking stadion gikk på en real smell, men basert på det som skjedde dagen derpå i løpet av åpningsdagens tre konserter, så ser det ikke ut til å legge noen demper på verken stemninga eller musikken under Maijazz. Det ville forsåvidt overraska meg også.

Lars Danelsson sammen med John Parricelli.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Mathias Eick - verdensklasse, ferdig snakka.

Foto: Johnny Prøis/Majazz 2015

La oss like godt ta det hele i kronologisk rekkefølge: Den fem dagers lange festivalen åpna med den svenske bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson Group.

Jeg oppfatta første låta, Joni Mitchells klassiker "Both Sides Now", som en hyllest til den norskættede opphavskvinnen som nå kjemper for livet på et sjukehus i USA. Bedre og vakrere stemningssetter for en glitrende åpningskonsert er det faktisk ikke mulig å ønske seg - Danielsson helt aleine med sin bass og en av de vakreste låtene jeg vet om. Vidunderlig vakkert og du verden så inderlig.

Deretter inntok et stjernelag med vår egen Mathias Eick på trompet, den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat og Danielssons landsmann, Magnus Öström på trommer, scena.

Stor sett basert på Danielssons "Libretto"-utgivelser ga de et forventingsfullt publikum i det flotte konsertlokalet Stavangeren, et tidligere bedehus må vite, en pangstart på festivalen.

Homo ludens

Danielssons musikk befinner seg i mange spennende grenseland - det være seg jazz, klassisk eller folkemusikk. Med sitt transparente uttrykk kommer han nært på sitt publikum. Sammen med fire totalt forskjellige personligheter, der Parricelli og Privat var nye og svært hyggelige bekjentskaper, har Danielsson skapt et kollektiv man ikke glemmer på ei stund. Spesielt Grégory Privat var en pianoåpenbarelse som vi garantert kommer til å få mye glede av i åra som kommer. For et temperament, for en dynamikk, for en melodiker!

Det var også veldig hyggelig å høre Magnus Öström igjen. Etter at sjokket og sorgen over vennen og kollegaen Esbjörn Svenssons tragiske bortgang har kommet litt på avstand, er han heldigvis tilbake igjen og det groover like heftig av han som i ests storhetstid. Og så Mathias Eick da - han er intet mindre enn en trompeter i verdensklasse og viser med sin ydmyke tilstedeværelse og personlighet at han løfter alle musikalske settinger han er en del av. En monumental festivalstart av lekende musikanter - homo ludens.

Grégory Privat - intet mindre enn en pianoåpenbaring.

Den hjemvendte datter

Åpningsdagens største overraskelse stod vokalisten Hildegunn Gjedrem for. Etter å ha levd jazzdrømmen i USA i 13 år, har hun nå vendt tilbake til hjemlige trakter - det vil si Stavanger-området.

Samme med et fint band bestående av studenter fra jazzlinja i Stavanger, ga hun oss flotte prov på et særegent talent. Gjedrem hadde arrangert og tolka standardlåter som "Body and Soul" og ""What´ll I Do" på et høyst personlig og originalt vis og sammen med hennes egne låter - i et slags pop/jazz-grenseland - blei dette et fint møte med ei ny stemme - ny for meg i alle fall.

I løpet av sine år i New York hadde hun også jobba mye med det urheftige kultbandet Snarky Puppy og faktisk delt hus med sjefen Michael League i mange år i Brooklyn. Siden Snarky Puppy skal spille med Stavanger Symfoniorkester i kveld og allerede var i byen, var de sikkert lette å be. Fem av gutta inntok etterhvert scena, inkludert You Tube-helten Robert "Sput" Searight på trommer, og at det var gode venner vi hadde med å gjøre, skinte tydelig gjennom. Det varme og emaptiske gjensynet blei krona med nok en versjon av Leonard Cohens "Halleluja" - med kun Gjedrem og League på elbass. Denne versjonen var så avgjort innafor i motsetning til svært mange. Hildegunn Gjedrem - en flott overraskelse.

Hildegunn Gjedrem - en meget hyggelig overraskelse.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Knut Reiersrud - et unikum uansett instrument.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Pangavslutning

Starta det hele med et smell sammen med Lars Danielsson & Co, så blei ikke avslutninga noe dårligere - bare annerledes.

Heldigvis fant befolkninga i Come Shine ut, etter flere års pause, at de hadde mer på lager - mye mer. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist Erlend Skomsvoll har vært, og er, et av de mest originale og lekende bandene hvor vi enn skuer og lytter. Oppskrifta har hele tida - det vil si siden 1998 - vært å spille gamle sanger på nytt. Det vil si å gi et klassisk låtmateriale ny drakt og for å si det slik: Duke Ellingtons "In a Sentimental Mood" har aldri - ALDRI - vært der den var sammen med Come Shine, Knut Reiersrud og Jan Erik Vold.

I det flotte lokalte Stavangeren, med perfekt lyssetting og topp lyd ratta av Svein Graff, blei dette nesten som ei slags forestilling. Reiersrud kom inn etterhvert og løfta, som han alltid gjør med enhver setting han er en del av om det er på gitar, munnspill eller oud, festen til nok et nivå. Når så stemma til Jan Erik Vold kommer ut fra ingensteds og han inntar rommet som bare han kan - om det er skøyter, deportasjon av barn født i Norge eller Sigbjørn Obstfelder, så lytter og forhåpentligvis lærer man aldri så lite.

Solistisk holder Come Shine-innbyggerne skyhøyt nivå - høydepunktene for meg denne kvelden blei Mjåset Johansens "rocka" utblåsning og Skomsvolls hippe "In a Sentimental Mood"-ekskursjon. Når så Roggen er en så utadvendt, personlig og alltid like søkende vokalist, så framstår Come Shine anno 2015, som kanskje mer spennende enn noen gang.

Om det er Johnny Cash´ "The Man Comes Around" eller "tittellåta" "Come Rain Or Come Shine", så er Come Shine noe helt for seg sjøl.

Stavanger er allerede tilgitt etter Moldetapet på mandag - nå kan det bare gå en vei!

Jan Erik Vold - man lytter når far taler.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Ensomme og sterke sanger

Kurt Weill laga sanger som er like viktige den i dag som da de blei unnfanga. Det har stadig nye generasjoner oppdaga.

Kurt Weill Ensemble tar vare på en viktig tradisjon.

Cellisten Sigrun Eng og vokalisten Hilde Leite Gaupås har i mer enn ti år jobba med sanger fra Kurt Weills (1900-1950) univers. Leite Gaupås (43) sier at dette er musikk som har fulgt henne helt siden studetiden og, som for så mange av oss, så er det musikk vi aldri blir ferdig med.

Det er nesten 100 år siden mesteparten av disse sangene blei skrevet, stort sett i et Berlin som var midt mellom to grusomme kriger. Det preget sjølsagt den radikale jøden Kurt Weill. Som oftest samarbeida han med lyrikeren Bertolt Brecht og temaer som forelskelse, kjærlighetssorg og singlelivets ensomhet er gjennomgående. De var viktige den gangen og de er minst like viktige nå.

Det tar ikke lang tid å skjønne at Eng og Leite Gaupås har levd lenge med denne musikken og dette uttrykket. Leite Gaupås synger overbevisende både på tysk og engelsk. De viser oss hvor tidløs Kurt Weills verden er og når de så, når de endelig bestemte seg for å dele musikken på cd med oss for første gang, har invitert med seg Morten Michelsen på bassklarinett og Andreas Utnem på trøorgel, så stemmer det noe så voldsomt.

Kurt Weills univers er på alle måter tidløst. Mange av låtene har også blitt standardlåter i jazzeverdenen, blant andre "September Song" og "Lost in the Stars" - hvem kan glemme Radka Toneffs versjon? - som han skrev etter at han hadde slått seg ned i New York etter at at det blei umulig for han å leve i nazi-Tyskland.

Alt dette - og mer til - gir Kurt Weill Ensemble oss med djup innlevelse og inderlighet. Dette er musikk og sanger som aldri går ut på dato - aldri.

Kurt Weill Ensemble

Lonely Songs

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Billie Holiday i 100

I år er det 100 år siden ikonet Billie Holiday blei født. Det blir heldigvis markert på mange flotte vis - både med henne sjøl og andre som hyller henne.

Billie Holiday - intet mindre enn et ikon.

7. april 1915 blei Eleanora Fagan født. Etter hvert blei hun noe bedre kjent som Billie Holiday. Talentspeideren John Hammond oppdaga henne i Harlem som 18-åring og, til tross for at de første møtene mellom Holiday og Hammonds svoger Benny Goodman ikke blei noen suksess, så skulle det ikke ta lang tid før verden hadde oppdaga ei ny vokalstjerne. Kjært barn har som kjent mange navn og Lady Day og Lady in Satin, som tragisk gikk bort etter et hardt liv allerede i 1959, 44 år gammel, er enkelt og greit anerkjent blant mange som den største jazzvokalist gjennom alle tider.

I forbindelse med jubileet har selskapet som sitter på det meste av rettighetene til musikken hennes, Sony Music, gitt ut en hyllest som gir oss 20 av hennes milepæler. Perioden de er henta fra, 1935 til 1944, er av de fleste kjennere sett på som den beste og viktigste i hennes utrolige karriere og her får vi alt fra "What a Little Moonlight Can Do", via "These Foolish Things", "Summertime", "Mean to Me", "I Can´t Get Started" til "God Bless the Child" og "Strange Fruit" - alt i originalopptak.

Når hun så får tonefølge fra sjelsfrender som Teddy Wilson (piano), Lester Young og Ben Webster (tenorsaksofon), Buck Clayton (trompet) og Freddie Green (gitar), så veit de innvidde at dette er gull fra ende til annen. Holiday sa sjøl at hun ikke opplevde seg sjøl som sanger - hun følte at hun spilte et instrument. "What comes out is what I feel", sa hun. Slik var det mens hun levde, slik er det i dag og slik vil det være for all fremtid.

Cassandra Wilson vet hvordan hun skal løfte Holiday videre til nye generasjoner.

"Alle" vokalister står i en slags takknemlighetsgjeld til Billie Holiday - uansett sjanger eller alder. Alle som vil at en tekst skal bety noe, kan eller bør ha henta fra Lady Day.

En av våre tiders aller største jazzsangerinner, Cassandra Wilson, har sagt det gjennom hele sin karriere - uten å si det. Wilson, med den mørke, unike stemma og uante mengder med blues i uttrykket, er i mine ører på mange vis Holidays naturlige forlenger inn i vårt årtusen.

Når Wilson bestemte seg for å gjøre en hyllest i forbindelse med 100 års-jubileet, så valgte hun sjølsagt ikke å lage noe tradisjonelt coveralbum. Hun gikk tvert i mot en helt ny vei - i Holidays ånd - og spurte produsent Nick Launay, med bakgrunn fra Nick Cave & The Bad Seeds og Yeah Yeah Yeahs blant andre, om å bidra med sin helt spesielle magi. Launay syntes heldigvis det var en god idé og tok med seg musikere fra begge de nevnte banda, altså langt utenfor den tradisjonelle jazzgata, og sørga for at mange av de mest kjente Holiday-låtene har fått en helt unik, vakker og mørk 2015-tapning. Et par Wilson-musikanter, gitaristen Kevin Breit og pianisten Jon Cowherd, er også med og du verden så spennende det er å høre dette materialet gjort med friske ører og tanker.

Alt materialet er Holiday-klassikere bortsett fra avslutningslåta "Last Song (For Lester)" som Wilson har skrevet. Holiday og hennes sjelsfrende Lester Young fikk aldri snakka ut etter en krangel og Holiday fikk heller ikke lov å synge i begravelsen hans - noe som var et stort slag for henne. Noen bedre til å uttrykke disse følelsene anno 2015 enn Wilson, finnes ikke.

I begynnelsen av juli synger Cassandra Wilson denne hyllesten til Billie Holiday i vakre Kongsberg kirke. Det er bare å sikre seg billett fortest mulig.

Rebecca Ferguson hyller Holiday på et tradisjonelt vis.

28 år unge Rebecca Ferguson fra Liverpool er et ganske nytt navn for meg. Borte på fotballøya derimot er hun intet mindre enn en kjendis etter at hun blei nummer to i X-Factor i 2010. Det har ført til at hun allerede har gitt ut tre skiver og solgt en hel del av dem til og med.

Det er hevet over tvil at Ferguson, med røtter fra Jamaica, har ei flott stemme med linjer tilbake til soul, rhythm and blues og funk. Men ideen om å hylle Billie Holiday var likevel ikke den beste. Ferguson blei satt på flyet til Los Angeles og omgitt av de flinkeste arrangørene, musikantene og produsentene i LA gikk til hun verket.

Ferguson, som har et uttrykk mye mer i gata til Aretha Franklin enn Billie Holiday, gjør alt fra "Don´t Explain", "God Bless the Child" til "Willow Weep for Me" med masse strykere og stort band. Dessuten gjør hun hippe versjoner av "Get Happy" og "My Man" som ligger milesvis fra budskapet til Holiday.

Rebecca Ferguson, eller de som omgir henne, har ikke vært i nærheten av å se dybden i hva og hvem Billie Holiday var dessverre.

Billie Holidays budskap og musikk lever i beste velgående. Hennes egne versjoner er sjølsagt udødelige mens noen, som Cassandra Wilson, er i stand til å ta musikken videre.

Billie Holiday lives som det heter over there.

Billie Holiday

The Centennial Collection

Columbia Records/Legacy Recordings/Sony Music

Cassandra Wilson

Coming Forth by Day

Ojah Media Group/Legacy Recordings/Sony Music

Rebecca Ferguson

Lady Sings the Blues

Syco Music/RCA/Sony Music