hits

mai 2016

Stor hyllest av den største

Jan Johansson er intet mindre enn en bauta i svensk og internasjonalt musikkliv. Musikken hans vil leve evig og nå har en av hans inderlige arvtakere, Jan Lundgren, løfta den fram igjen på et strålende vis.

Jan Lundgren og hans håndplukkede medmusikanter under konserten i Ystad.

Det begynner å nærme seg 50 år siden legenden og unikumet Jan Johansson (1931-68) omkom i ei bilulykke på vei til en kirkekonsert. Johansson blei altså bare 37-åringen gammel, men rakk likevel å skape masse udødelig musikk. "Jazz på svenska" er den dag i dag den aller mest solgte jazzplata i Sverige og stadig nye generasjoner forelsker seg både i den og i mye av det andre Johansson skapte, blant annet sjølveste "Här kommer Pippi Långstrump".

En av de store etterkommerne etter Johansson er 50 år unge Jan Lundgren som altså bare var 2 år da Johansson gikk bort. "Alle" som har et forhold til piano, jazz og svensk folkemusikk på den andre sida av grensa, har automatisk et forhold til Jan Johansson og det han etterlot seg - Lundgren er på ingen måte noe unntak.

I forbindelse med Ystad Sweden Jazz Festival, som Lundgren har vært tungt involvert i, sist sommer, var det dags, som det vel heter på andre sida av Kjølen, for at Lundgren tok for seg sentrale deler av Johanssons arv. Det betyr svenske, russiske og ungarske folkemelodier, en Lundgren-original og sjølsagt "Här kommer Pippi Långstrump" som avslutning av festen spilt for et meget begeistra publikum i Ystad Teater - et publikum som sjølsagt kunne disse låtene utenat siden dette er barnelærdom for alle svensker med en viss respekt for seg sjøl.

Som pianist er Lundgren nesten like gjenkjennbar som Johansson, som Johanssons gode venn, kollega og medkomponist Georg Riedel skriver i omslagsheftet - Lundgren har også det spesielle. Når han så har med seg den fine bassisten Mattias Svensson og Bonfiglioli Weber String Quartet, som trakterer arrangement av Martin Berggren på et ypperlig vis, så har dette blitt nok et herlig møte med mye fantastisk musikk som er like vital og livsbejaende nå som den gang den blei unnfanga.

Jan Lundgren

The Ystad Concert - A Tribute to Jan Johansson

ACT/Musikkoperatørene

Uendelig vakkert

Med "Triangle" har Susanna gitt oss sitt vakreste og samtidig sitt mest personlige vitnesbyrd.

Susanna - stadig mer unik.

Foto: Anne Valeur/Signe Fuglesteg

Det har vært intet mindre enn usigelig spennende å følge Susanna, som til daglig også heter Wallumrød, si karriere. Hun har vært og er fullstendig uforutsigbar - man vet aldri hva som skjuler seg bak neste dør. Med sitt ellevte album, og første soloskive siden 2012, tar hun seg sjøl og oss med til steder så vakre, inderlige og personlige som vel tenkelig.

Det Susanna inviterer oss med på her er en voldsom maraton - godt og vel 20 låter som varer i nesten 70 minutter. Hun stakk like godt til hytta til Øystein Greni i Los Angeles og jobba fram både tekster og melodier, om ikke i total ensomhet, så veldig på egen hånd.

Susanna har helt fra starten av karriera si vært ei fri sjel som har gått i egne fotefar. Hun har ikke brydd seg nevneverdig om trender for å si det sånn -hun har vært og er sin egen trend. Sjøl om hun har tolka både Leonard Cohen, Joy Division og AC/DC, så har det hele tida vært med sitt eget unike bumerke på musikken.

Albumet er spilt inn både i LA og i Oslo og Susanna spiller en rekke instrumenter i tillegg til å synge bedre enn hun noen gang har gjort. Hun tar opp de store spørsmåla i livet i tekstene sine - dette er ikke noe venstrehåndsarbeid akkurat og det er fint at lyrikken hennes - for dette er lyrikk, intet mindre - finnes i tekstheftet og dermed blir lettere å følge.

Susanna har også valgt på øverste hylle når det gjelder medmusikanter på de forskjellige spora og alle de vel 20 låtene har sitt særpreg og innpakning. Som alltid henter Susanna hemningsløst fra en rekke killder: pop, rock, samtidsmusikk, impro/jazz, støy, lydcollager og gudene vet hva. Uansett blir det Susanna-musikk av det og med "Triangle" mer enn noen gang. Om noen er i tvil, så bør den feies bort nå: Susanna er en artist - i sin egen sjanger - og i verdensklasse.

Susanna

Triangle

SusannaSonata/Musikkoperatørene

På tide

Annette Gil - aldri hørt om henne? Da er vi minst to, men det er absolutt verdt å låne øre til den ganske erfarne norske vokalisten og låtskriveren.

Annette Gil har så absolutt noe å fare med.

Til tross for at Annette Gil, opprinnelig fra Måløy, men bosatt i Oslo, har rukket å bli 44 år, har jobba lenge med bandet Seven og har ei soloskive bak seg før "Comfortably Young", så har jeg altså greid å unngå å få i alle fall et bevisst forhold til henne og musikken hennes. Da kan man vel hevde at det var på høy tid og hun forteller meg raskt at hun er en artist med noe personlig og ekte på hjertet.

Vi snakker om en vokalist med ei stemme som bærer budskapet på et flott vis - et budskap med røtter i rockens 80-tall. Helt siden Seven-tida har hun samarbeida tett med multiinstrumentalisten Ole Tom Torjussen og det gjør hun fortsatt og det er åpenbart at de har en felles musikalsk visjon. De har tatt med seg det mørke, av og til tunge og seige fundamentet derfra og miksa det elegant med et hipt discobeat og laga et 2016-sound av det. Radarparet Gil og Torjussen, med hjelp av svært gode musikalske venner, har så avgjort makta å fusjonere det mørke og tildels melankolske med det lyse og optimistiske - det er absolutt musikk å bli oppstemt av, misforstå meg ikke.

Annette Gil, som har skrevet det meste av både tekst og musikk, gir oss et visittkort åpenbart skapt med hjertet. Hun har passert under alt for mange radarer til nå - "Comfotably Young" har kanskje det i seg som kan åpne nye dører sjøl om nøkkelhullene er veldig små.....

Annette Gil

Comfortably Young

House of Distillery Records/MTG/Musikkoperatørene

En liten gigant

Hva har Wayne Shorter, Sting, Jeff Beck og Petter Wettre til felles? Bortsett fra å være glitrende musikanter, minst én ting: Jason Rebello.

Jason Rebello aleine med sitt flygel - en stor opplevelse.

Fra 1998 jobba Jason Rebello. (47) med Sting mer eller mindre uten stans i seks år. Seinere fulgte en lang periode med Jeff Beck og i tillegg strøjobber med andre ganske bra artister som Chaka Khan, Peter Gabriel og Phil Collins. I 2013 fant Rebello, som hadde. Wayne Shorter som produsent av si debutskive, "A Clearer View" i 1990, ut at han ville tilbake til et mer personlig uttrykk - han ville tilbake til et reindyrka jazzuttrykk igjen.

Det førte blant annet til at vi fikk møte han sammen med vår egen saksofonist i stjerneklasse, Petter Wettre, i Molde for et par år siden. Der bekrefta Rebello, som stort sett hadde traktert en rekke elektriske tangentinstrumenter i sin rock- og fusionperiode, at han fortsatt var en akustisk jazzpianist i det aller ypperste tetsjiktet. Her med si aller første solopianoalbum forteller han oss det nok en gang.

Rebello er utstyrt med en framifrå teknikk og inviterer oss inn i en rik klangverden. Han er en melodiker og lyriker av rang, bortsett fra Beatles-klassikeren "Blackbird" er det bare originalt materiale, og som han sjøl sier: han følte at han hadde kommet til et punkt der han hadde noe å si med bare et piano. Om han har!!!

Jason Rebello er i mine ører en pianist i ypperste verdensklasse. Med "Held" kommer det endelige beviset.

Jason Rebello

Held

Edition Records/Border Music Norway

Sjefen i heimen

Er det mor eller far eller barna som er heimens overhode? I de tilfeller det finnes en katt der er det absolutt ingen tvil. Den japanske forfatteren Takashi Hiraide har skrevet en vakker liten roman som beskriver det mange av oss har erfart.

Takashi Hiraide er mann for sin katt.

Jo da. Akkurat. Mmmm. Det stemmer det. Det er jo slik det er. Slike "observasjoner" og mange andre liknende tok jeg meg i å komme med mens jeg leste den herlige romanen til Takashi Hiraide (1950-), som til daglig er professor i poetikk og kunstteori ved Tama Art University i Tokyo. Det har seg nemlig slik at undertegnede også har et nært forhold til en slik firbeint skapning, som lyder navnet Miles - når det passer han, og jeg kan istemme i at disse herrene eller damene kan være ganske så sterke premissleverandører for hvordan livet leves.

Måten Hiraide har beskrevet dette på er både troverdig, vakker og allmengyldig. På de lettleste, men likevel innholdsrike 140 sidene presenterer han oss for et ungt, hardtarbeidende ektepar som nesten ikke prater sammen lenger - muligens på grunn på av for mye arbeid, muligens fordi de ikke har noe mer å snakke om.

Så kommer naboens katt, Chibi, bokstavelig talt inn i bildet. Ekteparet, som ikke har hatt noe forhold til katter tildigere, blir etter hvert bortimot besatt/betatt av Chibi og relasjonen til den firbeinte. De begynner å snakke sammen igjen - de kommer nærmere hverandre.

Som i alles liv så skjer det mer eller mindre dramatiske ting - så også her. Hva de innebærer og hva de fører til overlates til alle som vil stifte bekjentskap med "Katten" og det bør være mange. Takase Hiraide har nemlig begått en original, vakker og tankevekkende roman flott oversatt av Ika Kaminka. Jeg har vurdert høytlesning for min svært nære firbeinte venn Miles, men føler meg ganske sikker på at han ikke vil bry seg det aller minste - eller kanskje?

Miles er mer opptatt av uteliv på tak langt over gateplan enn japansk litteratur - tror jeg da.

Takashi Hiraide

Katten

Forlaget Press

For en fest!

Det norsk/cubanske åttemannsbandet Mambo Compañeros har fått oppfylt en av sine store drømmer, nemlig å få lage musikk sammen med TrondheimSolistene. Det har det blitt en musikalsk fest av.

Mambo Compañeros sammen med TrondheimSolistene under årets Jazzfest i Trondheim. Det blei ikke spart på kruttet der heller.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det er all grunn til å invitere til fest og jubilere - det er nemlig 20 år siden Mambo Compañeros blei unnfanga. Siden den gang har bandet, som i dag består av cubanerne Luison Medína Capote på congas og vokal og Alexander Fernandez på vokal og perkusjon samt Magnus Forsberg på trommer, Morten Huuse på tangenter og kor, Kåre Kolve på saksofoner, fløyte og kor, Kjetil Sandnes på basser og kor, Morten Schrøder på trompet og flügelhorn og Bjørmar Søreng på perkusjon, gitt oss mye glede og livsbejaende musikk. Det har de tydeligvis tenkt å fortsette med og bedre bursdagspresang både til seg sjøl og til oss på den andre sida er det vanskelig å forestille seg.

Mambo Compañeros, under myndig ledelse helt siden starten av Morten Huuse og Kåre Kolve som begge står for brorparten av arrangementene også, har virkelig slått på stortromma i forbindelse med jubileet. De har plukka fram ni låter som de fleste av oss har hørt i en eller annen setting med artister som Dean Martin, Nat King Cole, Perry Como eller Caterina Valente. Det betyr udødelige sanger som "Cuando Cuando Cuando", "Mambo Italiano", "Arrivederci Roma", "Mañana", "El Manisero (The Peanut Vendor)" og "Marina" og da passer jo tittelen "Clasicos Recuerdos", på norsk klassiske minner, ypperlig.

Det swinger og groover noe vederstyggelig av Mambo Compañeros og så vidt jeg greier å oppfatte med min noe begrensa kunnskap om cubanske sjangre som salsa, mambo og rumba, så gjør de dette med respekt, grundighet, inderlighet og et stort hjerte. Når de så har benytta 20-års jubileet til å invitere med seg det elleve manns/kvinners store strykeensemblet TrondheimSolistene - regna som noe av det ypperste i faget uansett hvor på kloden man leter - så ligger det meste til rette for at dette må bli en hei dundrende musikalsk fest. Og det er akkurat det det har blitt!

Jeg var så heldig å få høre alle mann alle under Jazzfest i Trondheim for noen uker siden og kan melde om at det var vanskelig å sitte stille i stolen underveis. Dette er musikk skapt for at man skal bevege seg samtidig som den beveger deg også på mange slags plan. For alle som var på plass i Trondheim og ikke minst alle dere andre: her er bursdagspresangen som varer så lenge du ønsker og som låter like heftig om 20 år også.

Mambo Compañeros med TrondheimSolistene

Clasicos Recuerdos

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Blant stjernene

Vokalisten og låtskriveren Anette Askvik har presentert seg på et inderlig og vakkert vis med popmusikk med inspirasjon fra verdensrommet - intet mindre!

Anette Askvik har noe høyst personlig å melde.

Foto: Nadja S. Halvari

33 år unge Anette Askvik, opprinnelig fra Stavanger, men bosatt i Oslo, har til nå passert godt under radaren min. Det betyr blant annet at jeg har gått glipp av EP-en "Roses", som kom for ti år siden, og debutalbumet "Liberty" i 2011. Der jobba hun blant andre med Øystein Sevåg, Rune Arnesen, Audun Erlien og Petter Wettre - et solid a-lag som antyder hvor lista har vært lagt.

Askvik kom tilbake til Norge etter sangstudier i Australia og har i tillegg til sine egne prosjekter skrevet musikk til dokumentarer for NRK Brennpunkt.

Endelig har det blitt min tur og jeg kan slå fast med en gang at musikken til Askvik er et usedvanlig hyggelig bekjentskap. På sett og vis er det reinhekla popmusikk hun lager, men med "lyder" fra rommet velvilligst utlånt fra NASA, samt vakker og storslått instrumentering, framstår stemma hennes som ei flott lydsøyle. Heldigvis er hun mixa langt fremme i lydbildet og hun har ei stemme som bærer tydelig, klart og langt - stort sett på engelsk, men med ett norsk unntak.

Askvik er flink til å fortelle historier og til å dandere dem enten i det enkle og nære eller i det store og mektige. Det er lett å forsvinne inn i Anette Askviks verden - og bli der værende. Den store hitlåta finnes ikke her, men det er heller ikke den typen musikk Anette Askvik ønsker å formidle vil jeg tro. Det hun derimot gjør er å framstå som en flott og troverdig musiker med noe helt eget på hjertet. Det er mye viktigere det.

Anette Askvik

Multiverse

Bird Records/Phonofile/anette.askvik@gmail.com

Fikk det meste utdelt

Sangeren, pianisten, entertaineren og bandlederen Harry Connick, Jr. er avgjort en av jazzens - hvis vi kan kalle det jazz - aller største stjerner. Bra og underholdende musikk er det i alle fall.

Med the looks, med the hipness og med store doser musikalitet kommer man ganske langt!

Noen stod ganske langt fremme i køa da utdelinga av ymse talenter og kvaliteter blei delt ut. Harry Connick, Jr., sønn av statsadvokaten i New Orleans, Louisiana, var blant dem - på alle områder. Han var, tro det eller ei, elleve år da han debuterte med "11" og løpet var lagt: Connick viste fram et helt usedvanlig talent både som pianist og seinere som vokalist og nå er Connick (48) verdensstjerne, gift med supermodellen Jill Goodacre, trebarnsfar, skuespiller, Grammy-vinner en rekke ganger og millionselger med et drag på publikum som er sjeldent.

Connick har liksom alt på plass. Gjennom hele hans karriere har hans bakgrunn fra New Orleans vært tydelig og at han er både en framifrå jazzvokalist og pianist er hevet over tvil, men han har også utvida sitt spekter ganske betydelig. Det at han han solgt godt og vel 16 millioner skiver sier sitt om han har et publikum også godt utenfor jazzmenigheta.

Med "That Would Be Me" får hans publikum mer av det de har hatt glede av det seineste tiåret. Det er et album med elleve låter som han har ansvaret for sjøl og han bekrefter at han er en storyteller av meget solid kaliber. Dessuten er innpakninga prega av at han henter hemningsløst fra både soul, jazz, pop og blues og når han har med seg et toppband som omkranser hans personlige croonerstemme - det er ikke rart i det hele tatt at han blir utropt til Frank Sinatras etterfølger - så blir dette nok en seier for Harry Connick, Jr.

Det er ingenting nytt eller oppsiktsvekkende med "That Would Be Me". Det er bare ei samling vakre låter framført av en av USAs beste og mest personlige stemmer. Holder ei god stund det!

Harry Connick, Jr.

That Would Be Me

Columbia/Sony Music

Saft suse!

Tre av våre aller hippeste yngre jazzmusikanter har møtt den amerikanske organisten, og mye annet, Jamie Saft. Det har det det blitt heftig, herlig og frilynt musikk av.

Gard Nilssen, Ingebrigt Håker Flaten, Jamie Saft og Kristoffer Berre Alberts - ikke småtterier akkurat.

Ikke bare etter dette møtet med bandet Starlite Motel, men ganske ofte når jeg setter på ei ny skive eller går på en konsert, stiller jeg følgende spørsmål: når sover Gard Nilssen? Trommelsageren, komponisten og ofte igangsetteren av en rekke nye konstellasjoner er altså så ettertrakta, på grunn av sine langt framskredne kvaliteter og allsidighet, at jeg har han mistenkt for at han må førstegangshilse på sine naboer hver gang han stikker innom heimen.

Med Starlite Motel har han han tatt initiativet og skrevet mesteparten av musikken til en ny, urspennende kvartett med alt- og tenorsaksofonisten Kristoffer Berre Alberts, som Nilssen også møter i Cortex, for anledninga elbassisten Ingebrigt Håker Flaten, oppdalingen som er bosatt i Austin, Texas, men som holder sammen både Atomic og The Thing på et usedvanlig vis, og ikke minst "utlendingen" Jamie Saft på orgel, moog og lapsteel-gitar. Saft er ikke noe veldig kjent navn her hjemme, men han har samarbeida med nybrottsarbeidere som John Zorn i hans Electric Mazada og sammen med Steve Swallow i Safts band The New Standard. Det sier en hel del om på hvilket nivå han befinner seg og det tar ikke lang tid med Starlite Motel å få det bekrefta.

Nilssen stortrives i de fleste settinger, det være seg rocka saker som Bushman´s Revenge, Puma eller Susanne Sundfør, i Arild Andersens Mingus-hyllest eller mer frilynte, åpne og løse band som Cortex og Acoustic Unity. Alt dette bærer også Starlite Motel preg av. Her finnes det elementer av alt fra superheftig frijazz til urtøff progrock og Saft glir svært elegant og utfordrende inn i dette norske "vepsebolet". Saft har også ansvaret for innspillinga som er gjort i USA i desember i 2014 og lydbildet er rått og ekte - det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor John Zorn synes så veldig om Jamie Safts kvaliteter for å si det sånn.

Starlite Motel byr på musikk som rockere som vel som frisinna jazzfolk kan digge. Her blir det ikke kompromissa en tøddel og ikke spart på noe - her er det mye energi som skal ut og jeg kan love at den kommer ut!

Så gjenstår bare spørsmålet: når sover du Gard Nilssen? Går det over to timer før det kommer svar på spørsmålet så bør manngard vurderes!

Starlite Motel

Awosting Falls

Clean Feed Records/MusikkLosen

Vi snakker sterke saker!

Ida Maria forteller med sine tolkninger av ukjente spirituals at vi har med ei dame å gjøre som virkelig står for noe - noe ekte.

Ida Maria er enda sterkere uten glass.

Ida Maria (Børli Sivertsen) har det ikke akkurat vært stille rundt siden hun slo gjennom for fullt i 2008. 31-åringen fra Nesna på Helgelandskysten viste oss far starten at hun var utstyrt med et helt spesielt talent. Hun har ikke levd noe A4-liv for å si det sånn og hun har heller ikke prøvd å legge skjul på det.

Nå er hun på et sted i livet sitt som gjør at hun på sett og vis kanskje vil gjøre opp en slags status. Hun har blitt mor for første gang, hun har blitt lokalpolitiker og med "Scandalize My Name" møter vi henne på et inderligere sted enn noen gang tidligere.

I fjor sommer bidro Ida Maria med ei låt på Kirkelig Kulturverksteds plateprosjektet "Fabler om en Åpen kirke" og det skulle vise seg å bli starten på en drøm hun hadde hatt lenge: å gå tilbake til rockens vugge som mange mener er amerikanske spirituals. Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted var garantert ikke vanskelig å be (pardon the pun) og med dette albumet har Ida Maria overraska de fleste av sine tilhengere og kanskje seg sjøl også?

Ida Maria tok med seg den musikalske arkeologspaden og djupt nede i spiritualslitteraturen fant hun melodier og salmer som til og med var nye for "salmeprofessor" Hillestad og Kjetil Bjerkestrand, som spiller på alle Herrens tangenter også her, og som har bortimot like stor oversikt som Hillestad i dette universet - om ikke større. Materialet hører hjemme hos svarte amerikanere på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av det neste århundret.

Av og til snakkes det om synge om levde liv og her blir det mer korrekt enn i nesten noen annen setting. Ida Maria makter på et inderlig, rått og upolert vis å løfte fram disse livene og gjøre tekstene til noe som er enkelt å forholde seg til også i 2016. Når hun så er omgitt av maestro Bjerkestrand, trommeslager, perkusjonist, sagist og korist Erland Dahlen og allehånde strengesjef og korist Geir Sundstøl - bedre omgivelser kunne faktisk ikke Ida Maria ha ønska seg - så har disse november- og desemberdagene i Maridalen Kapell blitt til noe helt enestående som har alle forutsetninger for å bli stående støtt i den norske, og internasjonale, spiritualslitteraturen i mange tiår framover.

Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt det nærmeste forholdet til Ida Maria - før nå. Her forteller hun meg at det hun har å melde er tvers gjennom ekte og flott og det har ingen verdens betydning hvor du definerer deg i din søken etter ståsted i livet. "Scandalize My Name" duger uansett!

Ida Maria

Scandalize My Name

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Ser til Norge

Det er stor interesse for norsk jazz i utlandet, men få gjør som den belgiske pianisten Jonas Cambien: han flytta hit for åtte år siden.

Jonas Cambien Trio, med André Roligheten og Andreas Wildhagen, lar musikken snakke for seg.

Den vel 30 år unge Cambien hadde sett mot Norge etter sin klassiske utdannelse hjemme i Brüssel - han mente det ville være lettere å finne musikere og musikk å samarbeide med og om her. Noe fortalte den relativt uerfarne jazzmusikanten Cambien, som nå skriver og snakker godt norsk, at man ikke måtte kunne hele standardrepertoaret for å skape noe spennende her oppe ved Nordpolen. Rundt miljøene både i Oslo og Trondheim finner vi etter hvert flere utlendinger som åpenbart har tenkt i slike baner og det sier en hel del om åpenheten som er skapt der.

Nå har Cambien fullført sin master som utøvende jazzmusiker ved Musikkhøgskolen i Oslo og bedre "eksamensbesvarelse" enn denne trioinnspillinga kunne han ikke ha levert. Mitt første møte med Cambien kom for kort tid siden med det spennende alternative rockebandet Karokh, bestående av noen av kongerikets mest spennende og søkende unge jazzsjeler, der han trakterer synther.

Med sin egen trio, der ha har invitert med seg André Roligheten på sopran- og tenorsaksofon og bassklarinett og Andreas Wildhagen på trommer, møter vi komponisten, pianisten og bandlederen Cambien i en helt annen setting. Musikken, som Cambien med ett unntak har skrevet, er basert på enkle melodier med en klar struktur, men innenfor det enkle rammeverket er det meste lov. Roligheten og Wildhagen har i løpet av de seineste åra etablert seg som to av våre aller mest søkende, spennende - og finnende - unge musikanter i band som Albatrosh, Mopti og Large Unit, og stortrives tydeligvis i Cambiens åpne verden også.

Det vi blir utsatt for er fri jazz, men ikke frijazz i tradisjonell betydning. Den er rytmisk og melodisk interessant hele veien og de tre fører samtaler på et høyt nivå.

Jonas Cambien skal være velkommen til landet. Han har tydeligvis blitt godt "opplyst" i løpet av de åtte åra han har bodd her - nå er han avgjort i stand til å "opplyse" oss også.

Jonas Cambien Trio

A Zoology of the Future

Clean Feed Records/MusikkLosenn

Musikalsk filosofi

Med det forunderlige bandnavnet Filosofer gir fem av våre yngre, meste spennende jazzmusikanter oss noe helt for seg sjøl.

Filosofer på vandring med noe veldig personlig i bagasjen.

Foto: Liew Cheng Teng

Med ei besetning som inneholder to fioliner, Adrian Løseth Waade og Håkon Aase, og to basser, Erlend Albertsen og Christian Meaas Svendsen - førstnevnte også på tenorsaksofon, samt Bendik Baksaas på synther, samples og computer, så skal det ikke mye fantasi til for å fatte at musikken som kommer ut av Filosofer er noe helt for seg sjøl. Det vi blir invitert med på i løpet av "Landet er gitt oss" er tre spor fra tre forskjellige live-opptredener i 2015 og med som gjester på hvert sitt spor er pianisten Kjetil Jerve og vibrafonisten Rob Waring.

De som umiddelbart vil tro at dette er djupt filosofiske tanker oversatt til musikk, må faktisk tro om igjen. De fem er primært opptatt av lyd, den intuitive lyden som oppstår i dette unike landskapet med denne helt spesielle strengekvartett-instrumenteringa kobla med Baksaas´ lydverden, som vi blant annet har truffet i samarbeid med Mopti tidligere. De hevder sjøl at det ikker så mye analysering, tenkIng og fundering i bånn her, som ofte er forbundet med filosofering, men mer en rå og direkte innfallsvinkel til det å nå fram til noe høyst personlig.

De fem herrene i Filosofer går elegant inn i og ut av hverandres ideer - de utfordrer og utfyller hverandre, og oss, på et hipt og personlig vis som ikke kan sammenliknes med noen andres jeg kommer på i alle fall. Med Filosofer har vi fått nok et kollektiv som utvider spekteret i norsk - og internasjonalt - improvisert musikkliv på et uhyre spennende vis.

Filosofer

Landet er gitt oss

Nakama Records/Diger Distro

Litt vilt, ganske fritt og veldig herlig!

Alle som har støtt på Large Unit, Paal Nilssen-Loves store ensemble, vet hvilken enorm opplevelse det kan være. Her kommer en ny saftig dose. Nilssen-Love synes lite om å kaste bort tida - derfor bidrar han mer enn gjerne i den ferske trioen til Large Unit-trompeteren Thomas Johansson. Ikke mindre heftig det!

Large Unit - blir ikke mye heftigere enn det!

Foto: Håvard Gjelseth

Trommeslager, komponist og bandleder Paal Nilssen-Love blir vel kanskje bare utfordra av kollega Gard Nilssen når det gjelder bonuspoeng hos flyselskapene - de jobber uten stans hvor det enn skulle være på kloden. Energien både organisatorisk og ikke minst i musikken er intet mindre enn enorm. Bare det at Nilssen-Love i 2015 var i stand til å sette sitt Large Unit, dette 11-manns enorme bandet, på ei konsertscene et eller annet sted på Tellus godt og vel 40 ganger, er intet mindre enn enormt. Etter en strålende konsert under Oslo Jazzfestival i august i fjor, tok Large Unit like godt trikken opp til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og med "ANA" foreligger beviset på at lite nattesøvn på ingen måte går ut over kreativiteten, energien og den ustoppelige viljen til å skape noe nytt.

Nilssen-Love har alltid vært fascinert av brasiliansk musikk - fra Luiz Gonzaga til Milton Nascimento. Vår mann fant den livsbejaende og at den burde spilles både høyt, rytmisk og intenst. Det har Nilssen-Love så avgjort tatt med seg i sine tre komposisjoner her og etter at han besøkte landet for første gang i 2013, har båndene bare blitt sterkere og to turer årlig til Brasil har stått på programmet siden. Med seg i Large Unit i denne utgava har han også de brasilianske perkusjonistene Paulinho Bicolor og Celio de Carvalho. Når de så blir satt sammen med gitaristen Ketil Gutvik, alt- og barytonsaksofonisten Klaus Holm, tubaisten Per Åke Holmlander, trompeteren Thomas Johansson, elektronikeren Tommi Keränen, altsaksofonisten og fløytisten Julie Kjær, tubaisten Børre Mølstad, bassistene Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen, trommeslageren og perkusjonisten Andreas Wildhagen, trombonisten Mats Äleklint samt far sjøl på trommer og perkusjon, så har dette blitt ei herlig, strukturert, løs, åpen og usannsynlig groovy reise. De tre låtene, som varierer fra knappe 14 til nesten 29 minutter, forteller oss at Nilssen-Love også er en framifrå komponist i tillegg til alt det andre. Large Unit har fra første stund vært en usedvanlig organisme - den er det i større grad enn noensinne nå. Du verden så tøft dette låter!

Johansson/Storesund/Nilssen-Love - enda flere heftige møter.

Ei stadig mer sentral stemme i den luftige og åpne verdenen er trompeteren og flügelhornisten Thomas Johansson. Vi møtte han først i Cortex sammen med blant andre Gard Nilssen og nå er han også en viktig del av Large Unit. Johansson er i besittelse av et unikt uttrykk, men noe forteller meg at han ikke har det minste mot Don Cherry - verken som instrumentalist eller når det gjelder musikken han skapte spesielt sammen med Ornette Coleman.

I forbindelse med hans master ved Musikkhøgskolen satte Johansson i fjor sammen en trio med Paal Nilssen-Love på trommer og sistnevntes gode kjenning fra Stavanger, bassisten Øyvind Storesund, med fortid både fra Frode Gjerstads frilynte verden og den noe mer strukturerte til Kaizers Orchestra og seinest med Cloroform.

Johansson, som Gard Nilssen kommer også han fra et spennende musikkmiljø i Skien, ønska å utforske dette noe spesielle formatet i et frijazzlandskap og du verden som de tre har fått det til å funke. Jovisst er det fritt og løst, men samtidig opplever jeg at det både er melodisk og ganske så strukturert. De tre har funnet et felles ståsted med musikken til Johansson og de snakker et felles språk sammen som det er lett å bli fascinert av.

Med disse to utgivelsene har Thomas Johansson og Paal Nilssen-Love nok en gang fortalt oss at de hører hjemme helt der oppe målt også med internasjonale ører. Vi snakker tøffe saker hele veien.

Large Unit

Ana

PNL Records/Musikkoperatørene

Johansson/Storesund/Nilssen-Love

Revolution Before Lunch

Tammtz Records//thomasjohansson.no

Stemma i førersetet

Gregory Porter kom som en mild fønvind inn i jazzens elitedivisjon for noen få år siden. Der har han blitt værende og med "Take Me to the Alley" befester han sin posisjon som jazzens førstevokalist på herresida.

Utmerkelsene og publikum har stått i kø for Gregory Porter.

Gregory Porter (44) har hatt en spesiell vei fram til jazzens topp-posisjon som vokalist. Han har ikke gått på de prestisjetunge skolene og han har ikke jobba med de "rette" folka. Han har derimot etter en oppvekst i California med aleinemor og sju søsken hygga seg med musikken samtidig som han har jobba som kokk blant annet.

Etter at han flytta til New York i 2004 forsatte han dette samvirket - kokk og vokalist og gjerne på samme sted. Ordet begynte etterhvert å spre seg - det fantes en vokalist med noe ekstra som sang på St. Nick´s Pub I Harlem en gang i uka. Likevel skulle det ta si tid før resten av verden fikk gleden av å høre den mjuke og varme barytonen til Porter - skivedebuten kom ikke før i 2010.

Fra debuten med "Water" har karrieren tatt av noe voldsomt - Porter har blitt verdensstjerne og vant like godt Grammy for beste vokaljazzalbum for "Liquid Spirit" i 2014.

Med "Take Me to the Alley" bekrefter han alt vi har hørt de seineste åra også rundt omkring i Norge. Han har sjøl skrevet de 12 låtene han serverer oss og han er en historieforteller av rang - han har et levd liv å hente fra og det er ikke vanskelig å tro på det han har å melde.

Alle melodiene befinner seg i et vakkert jazz/blues/soul/gopel-landskap og Porter har fortsatt med seg de gutta han har jobba med i Harlem, blant andre trompeteren Keyon Harrold som "spiller" Miles i den nye filmen"Miles Ahead", sjøl om han garantert kunne ha valgt på øverste hylle. Det er stort sett ukjente størrelser som kan sitt fag uten å flytte noen merkesteiner, men de gjør Gregory Porter god og da har de gjort jobben sin og vel så det.

Gregory Porter er på ingen måte noen døgnflue. Han har kommet for å bli på jazzvokaltoppen og "Take Me to the Alley" er kanskje hans beste album så langt. Hans store publikum kloden rundt kommer garantert til å bli enda større etter dette.

Gregory Porter

Take Me to the Alley

Blue Note/Universal

Nye og vakre landskap

Trioen Moksha består av to norske og en nepalsk musikant. De har funnet sammen i et kollektiv som har skapt noe helt eget og veldig spennende.

Sanksriti Shrestha, Oddrun Lilja Jonsdottir og Tore Flatjord - tilsammen blir det Moksha og det er en herlig musikalsk fusjon.

Tar jeg ikke mye feil har perkusjonisten Tore Flatjord, gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir og tablaspilleren og vokalisten Sanskriti Shrestha truffet hverandre i miljøet rundt Norges Musikkhøgskole. Det har gjennom en årrekke nå vist seg som et fantastisk sted for unike musikalske møter og Moksha er så avgjort ikke noe unntak.

Alle tre har skrevet musikk til bandet - fire av de seks usedvanlig vakre melodiene har Lilja Jonsdottir ansvaret for. Som et nydelig fundament finner vi den magiske tablasounden og vokalen til Shrestha, enten som melodiøs sang eller vokalperkusjon. Den er både vakker, inderlig, fremmed og forlokkende. Flatjord og Lilja Jonsdottir har tatt seg inn i ragaverdenen på et ekte og varmt vis - de har enkelt og greit knekt koden. Med sin jazzbakgrunn har de gått inn i de komplekse, men likevel så fascinerende rytmene og den verdenen de inviterer oss med på ekskursjon i egner seg både for ettertanke og deltakelse.

Lilja Jonsdottir og Shrestha, som begge er med Bugge Wesseltofts seineste utgave av New Conception of Jazz, er spennende, nye navn for meg. Flatjord har jeg truffet på i en rekke sammenhenger og viser oss at han er en svært så allsidig og usedvanlig dyktig perkusjonist.

Moksha gir oss nydelig og annerledes musikk som er i konstant bevegelse. Har du lyst på tur inn i en annen verden er herved invitasjonen overbrakt.

Moksha

The Beauty of an Arbitrary Moment

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Skremmende fremtid

Canadiske Emily St. John Mandel har med "Fordi overlevelse ikke er nok" skrevet en roman som setter oss sjøl i et grusomt perspektiv. Det føles som om denne post-apokalyptiske tragedien kunne ha ramma hver og en av oss - kanskje i dag, kanskje i morra.

Emily St. John Mandel - skremmende perspektiver, flott skrevet.

Vi er vel noen millioner, og kanskje vel så det, som har tenkt negative tanker når vi hører og ser nyhetsoppslag om virusspredning og pandemi. Kan dette gå virkelig galt? Kan dette være så alvorlig at verdenssamfunnet ikke makter å stoppe det? Enn så lenge har det gått relativt bra, men ebola-viruset som angrep Vest-Afrika for ikke lenge siden gjorde mange fler enn meg mer usikker enn noen gang. Har det store vi nok å stå i mot med?

"Fordi overlevelse ikke er nok", som kom ut i Canada i 2014 og har blitt berømma med en rekke utmerkelser, går rett inn i denne problematikken på et skremmende og samtidig veldig realistisk vis. Et virus, som går under navnet Georgia-influensaen, sprer seg med lynets hastighet og angriper alle og verdenssamfunnet har ingenting å svare med. I løpet av relativt kort tid slutter alt, det vil si alt, å fungere: All kommunikasjon, fly, bil, tog, internett, radio, TV, slutter å fungere, all mat- og vannforsyning opphører, elektrisiteten finnes ikke lenger. Mennesker dør i milliontall. St. John Mandel beskriver dette på et vis som skremmer - hun får meg til å tro at dette virkelig kunne ha skjedd oss - nå!

St. John Mandel har med sin fjerde roman makta å sette dette skremmende perspektivet inn i ei fortelling som er både troverdig og spennende. Sivilisasjonen bryter sammen på et vis jeg tror på, men samtidig begynner også ei ny tidsregning - år 0 etter sammenbruddet. Noen enkeltindivider og enkelte små samfunn har på forunderlig vis overlevd og skaper seg sin egen fremtid - sine egne samfunn.

Emily St. John Mandel greier med ei stor forfatterstemme å skape et troverdig persongalleri, ei skremmende, og forhåpentligvis urealistisk, historie. Likevel tror jeg på den og den anbefales på det varmeste. Om det er lys i enden av tunnelen? Uten å røpe for mye så øynes det i alle fall glimt et sted der ei stund etter år 0.

Emily St. John Mandel

Fordi overlevelse ikke er nok

Font Forlag

Herlig Moskus

Moskus er noe av det mest spennende som finnes av mindre band i Norge og kanskje langt utenfor våre grenser også. Det skader ikke at Nils Økland gjester heller.

Moskus og Nils Økland - både hver for seg og sammen er dette usedvanlig originalt og spennende.

For skøyteløpere er tredjerunden ofte den vanskeligste og der man viser om man virkelig har noe å fare med. Dit har Moskus også kommet nå. Etter "Salmesykkel", innspilt i Atlantis studio i Stockholm, og "Mestertyven", unnfanga i Risør kirke, blei "Ulv Ulv" - for noen titler forresten - tatt vare på for evigheten i løpet av tre januardager i fjor i Haugesund Billedgalleri. La det være klart med en gang: Moskus har gjennomført tredjerunden på et strålende vis.

Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trommeslager, munnharpespiller, sagoperatør, og mye annet, Hans Hulbækmo og pianist, harmoniumtraktør og synthist Anja Lauvdal har fortsatt på ei spennende og original reise som tar stadig nye retninger. I min relativt store referansebank finner jeg ikke noe som likner på lydlandskapene Moskus har skapt denne gangen heller. Noe av det har akustiske kammermusikalske overtoner, mens noe er små, forunderlige elektroniske melodier. Alt er kollektivt basert der ingen har noen slags form for tradisjonell komprolle - alle er like viktige og like avgjørende for at Moskus sitt uttrykk skal bli så unikt som det har blitt.

Når så Haugesunds store hardingfelesønn, Nils Økland, gjester på to spor, så gir det sjølsagt Moskus sitt uttrykk noe ekstra. Lyduniverset blir enda mer spennende og søkende og løfter Moskus opp til steder verken de eller noen andre har vært tidligere. Moskus har allerede fått mye oppmerksomhet langt utenfor våre grenser. Det er til å begripe og med "Ulv Ulv" i bagasjen bør nysgjerrigheten bli ytterligere pirra - dette er nemlig musikk så unik og annerledes som bare framifrå talenter kan skape.

Moskus

Ulv Ulv

HUBRO/Musikkoperatørene

Ny gitarstjerne

Israelske Gilad Hekselman, bosatt i New York, har det meste i seg til å bli en ny stjernegitarist.

Gilad Hekselman - vakker tone og personlig uttrykk.

33 år unge Gilad Hekselman har fått ei stadig større stjerne siden han bosatte seg, først for studier og seinere som utøvende/arbeidende musikant, i New York i 2004. På CV-en sin har han jobberfaring med storheter som Chris Potter, Mark Turner, John Scofield og Esperanza Spalding og det mer enn antyder hvor Hekselman befinner seg på rangstigen.

Sjøl om "Homes" er hans femte cd under eget navn, så er det mitt første møte med han som bandleder. Det er svært lett å skjønne alle godordene som har blitt han til del for mer smakfullt gitarspill i grenselandet mellom moderne 60-talls inspirert hardbop og jazz anno 2016, er det ikke lett å finne.

Mesteparten av musikken har Hekselman skrvet sjøl. I tillegg gir han oss Bud Powells klassiker "Parisian Thoroughfare", Baden Powells "Samba em Prelúdio" og Pat Methenys signaturkomposisjon "Last Train Home" - alt i høyst personlig tapning. Hekselmans valg av "coverlåter" sier også en hel del om hvor hans musikalske hjerte hører hjemme og at han er en stor tilhenger av den sterke og vakre melodien.

Når han så omgir seg med både/og eller enten/eller Jeff Ballard og Marcus Gilmore på trommer - to av Sambandsstatenes aller beste i faget - og Joe Martin på bass, så blir "Homes" et gitartrio-visittkort som hører hjemme langt oppe på lista. Gilad Hekselman er en gitarist både for nåtid og fremtid.

Gilad Hekselman

Homes

Jazz Village/Naxos Norway

Marte Eberson-året!

Marte Eberson utmerker seg i en rekke band og konstellasjoner - ikke minst i Highasakite som er plateaktuell igjen i disse dager. Når hun har et minutt eller to ledig fra suksessgruppa, så har hun mange andre jern i ilden - blant annet sitt soloprosjekt og trioen Cokko.

Cokko med Marte Eberson, Natalie Sandtorv og Ole Mofjell i fri flyt.

Foto: Thomas Mordal

Cokko spiller moderne, alternativ musikk med fokus på improvisasjon og kollektiv komposisjon. Det er høyoktan jazzpop med tonnevis av energi og personlighet. Dette hevder de sjøl og etter å ha tilbragt noen dager sammen med dem, så finner jeg ingen grunn til å bestride påstanden. Det betyr igjen at dette uttrykket befinner seg et godt stykke unna både Marte Ebersons soloprosjekt "Mad Boy" og Norges kanskje hippeste pop-rock band i disse tider, Highasakite.

Eberson, som her spiller ymse synther, møtte vokalisten og elektronikeren Natalie Sandtorv på jazzlinja ved Griegakademiet i Bergen og de spilte sammen i en rekke band. Etter ei stund kom også trommeslageren og perkusjonisten Ole Mofjell, rett fra jazzlinja i Trondheim, inn i bildet og Cokko blei en realitet.

Alle tre, med jazzbakgrunn altså, tilhører en en svært så oppegående og søkende generasjon som ikke er nevneverdig opptatt av sjangre og båser - Ebersons tre utgivelser bare så langt i år forteller det meste om det. Hele spekteret fra pop til støy er på plass og musikken til Cokko inneholder det meste. Lekenhet og kompromissløshet hevder de også er sentrale elementer i unnfangelsen av denne unike musikken og jeg har full forståelse for de påstandene også.

Cokko har på alle slags vis klart å etablere et helt eget lydlandskap der sarte, inderlige låter blandes fryktløst med løse ekskursjoner skapt i det felles laboratoriet som Cokko er.

Denne trioen er tydeligvis et empatiprosjekt der alle tre spiller ei like viktig rolle. Det er morsomt, annerledes, spennende og utfordrende og Natalie Sandtorv forteller oss også at hun er nok et nytt vokalnavn det skal bli svært interessant å følge. Og vil du vite hvem musikanten Marte Eberosn er, så må du minst sjekke ut "Mad Boy", Highasakite og Cokko.

Cokko

The Dance Upon My Grave

Playdate Records/Phonofile

Du verden så det varmer!

Steinar Aadnekvam kommer fra Bergen, men har vært bosatt i Stockholm i en årrekke. Musikken hans er enda mer internasjonal.

Steinar Aadnekvam og hans Freedoms Trio - sola skinner gjennom musikken også.

Foto: Odd Gjelsnes

Med cden "Freedoms Tree" i fjor viste endelig Steinar Aadnekvam seg fram for oss nordmenn. De fleste av sine til nå 32 år har han tilbragt i utlendighet - mange hevder jo også at Bergen er et eget land - og slik er det fortsatt, men via Losen Records og nå oppfølgeren "Freedoms Trio" har han fortalt oss hvilken hemmelig skatt som har ligget på lur.

Mye av sin tid de seineste åra har den akustiske gitaristen, med en teknikk i ultraklassen, tilbragt i Brasil. Det høres også tydelig i musikken han skriver og spiller. Etter at han returnerte til Sverige fra Brasil og hadde begynt å jobbe med trommeslageren Deodato Siquir, opprinnelig fra Mosambik, men bosatt i Sverige i en årrekke også han, møtte han også elbassisten Rubem Farias, fra São Paulo i Brasil, tilfeldigvis på besøk i Sverige. Gjennom felles venner møtte de tre hverandre og siden 2014 har de spilt sammen. Det er ingen overdrivelse å hevde at det har vært et lykketreff.

Farias har etterhvert tilbragt stadig mer tid i Sverige også og trioen har fått jobba sammen i stadig større grad og i november i fjor gikk turen til Spania for innspilling av "Freedoms Trio". Det er stort sett Farias og Aadnekvam som har skrevet den melodisk sterke og rytmisk spennende musikken og det er en varme og en groove i den som forteller oss at de tre utstråler musikalsk empati på høyt nivå. Vi har med tre utadvendte og livsbejaende herrer å gjøre som trives med musikken og hverandre på et vis som sprer seg til oss lyttere fra første gjennomspilling.

Det tok si tid før vi her hjemme fikk ørene opp for Steinar Aadnekvam. Nå er det bare å åpne dem på vidt gap - "Freedoms Trio" er nemlig mat for både ørene og resten av mottakerapparatet.

Steinar Aadnekvam

Freedoms Trio

Losen Records/MusikkLosen

En av de mest originale

Carla Bley runda 80 for noen dager siden. I rundt 55 av disse åra hun vært en av jazzens store originaler og forteller oss her at den skapende krafta fortsatt er til stede i fullt monn.

Andy Sheppard, Carla Bley og Steve Swallow har staka ut en ny kurs.

Det har seg slik at jeg har vært blodfan av Carla Bley siden midten av 70-tallet - fra tida jeg blei jazzmoden. Jeg var også heldig å få møte henne første gang hun kom til Molde og fikk til og med være hennes "reiseleder" de dagene hun og hennes strålende band var på besøk i Norges vakreste by. Siden har jeg fulgt musikken hennes tett og hun har aldri slutta å overraske meg, heller ikke denne gangen.

Sammen med den engelske sopran- og tenorsaksofonisten Andy Sheppard og sin følgesvenn, på alle vis, elbassist-guru Steve Swallow, har hun gjennom 20 år utvikla et triosamarbeid med seg sjøl utelukkende på piano, som ikke låter som noe annet band på Tellus. Bley har alltid sett på seg sjøl som 99% komponist og 1% pianist og noe rett har hun i det. Likevel er det slik at gjennom dette samarbeidet har hun tatt store steg som pianist - i storbandet sitt kunne hun i mye større grad "gjemme" seg.

For andre gang i sin karriere har Bley latt seg produsere og sjølsagt er det Manfred Eicher som har hatt en finger med i spillet. Første gang var med "Trios" i 2013 og det gikk tydeligvis så bra at de ville forsøke det samme med oppfølgeren. Hovedkomposisjonen, som er en tredelt sak, handler om en musikalsk beskrivelse av en venns kamp for å komme tilbake etter rusavhengighet. Musikken uttrykker både sørg, håp og glede og alt dette er "spilt" så ekte og høyst personlig at kun Carla Bley kunne ha unnfanga musikken. Avslutningssporet er et bestillingsverk til London Jazz Festival, og ved hjelp av Felix Mendelssohn, har Bley skrevet en bryllupspresang til Andy Sheppard og frue. Typisk Bley og veldig originalt.

Med denne instrumenteringa og disse toppmusikantene som reisefølge så er dette nok et kapittel i Bleys musikalske liv som vil bli huska lenge. Carla Bley har aldri lagt skjul på at hun har hatt Thelonious Monk, Erik Satie og Miles Davis som ledestjerner. Det er fortsatt mulig å høre, men Carla Bley har også vært inspirator og ledestjerne for mange - færre blir det ikke etter denne 80-års markeringa.

Carla Bley/Andy Sheppard/Steve Swallow

Andando el Tiempo

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Det er mulig å forstå Mick Jagger

Helt siden 1989 har Jagger og Rolling Stones hatt med seg den utrolige vokalisten Lisa Fischer på sine turneer. Duettene hun har gjort med Jagger har ofte vært et høydepunkt. Hun står også svært så solid på egne bein - det viste de to timene på Cosmopolite som blei intet mindre enn et fyrverkeri av en konsert.

Lisa Fischer - førr ei dame, for en utstråling, for en vokalist!

Foto: Tore Sætre - setre.net

Vi er nok noen titalls millioner mennesker på kloden som har hørt Lisa Fischer uten å vite om det. 27 år som fast backing vocal for verdens mest populære rockeband har sørga for det, men Fischer har altså aldri hatt det store behovet for å stå lengst fremme på scena sjøl. Gudene skal vite at hun har det som trengs for å stå der og det har vi jo også hørt når Jagger har henta henne fram for å gjøre et par duetter på bortimot alle konsertene Stones har gjort de siste 27 åra. Filmen "20 Feet from Stardom", som jeg ikke har sett, skal visstnok vise et fint bilde om hvem Lisa Fischer er.

Tror ikke det er noen overdrivelse å påstå at Lisa Fischer og Mick Jagger har hatt et nært samarbeid.

Sjelden eller aldri har jeg opplevd en artist som eide salen og publikum så voldsomt som Fischer gjorde fra hun gløtta inn forbi sceneteppet. Det var sikkert litt koketteri det da hun sa hun trodde det ville være fem publikummere i salen - den var fullsatt - men måten hun sa det på og måten hun gjorde alt derfra og ut var en klink vinner som de ville sagt på Bjerkebanen.

Lisa Fischer har en stemmeprakt som spenner over minst sju oktaver - kødda - for det er umulig, men det virka uansett sånn. Hun har fullstendig kontroll fra det høyeste til det laveste i registeret og bruker denne utrolige gaven til å skape sterk og vakker musikk - ikke til å imponere. Når hun så topper det med en utstråling og scenesjarm det er umulig å lære på noen skole og et band som er midt i blinken samtidig som det består av utmerkede instrumentalister, så var forutsetningene for full fest på alle vis tilstede.

Lisa Fischer storkoste seg blant publikum og publikum storkoste seg med henne.

Foto: Tore Sætre - setre.net

Lisa Fischer er en sjangerutslettende artist og vokalist som har alt fra blues, gospel, soul, rock, rhythm and blues og jazz innabords og som turnerer alt på et personlig vis. Hun ga oss eksempler på låter fra sitt eget repertoar fra begynnelsen av 90-tallet som "How Can I Ease the Pain", via en Amy Grant-låt, Led Zeppelins "Rock ´n Roll", Peggy Lee-klassikeren "Fever", Robert Palmers "Addicted to Love" og sjølsagt kom det ei Stones-låt også: en herlig og original versjon av "Jumpin´ Jack Flash" arrangert av hennes utmerkede musikalske leder JC Maillard med et slags midtøstensk preg over seg.

Lisa Fischer med et for anledninga perfekt band.

Foto: Tore Sætre - setre.net

Bandet, bestående av JC Maillard på gitarer, keyboards og hans egenkonstruerte SazBass - et instrument med tydelige røtter i tyrkisk musikk -, bassisten Aidan Carroll på både akustisk og elektrisk bass og trommeslageren Thierry Arpino, var intet mindre enn perfekt for Fischer og henne uttrykk. Her har vi også med tre sjangerutslettende musikanter å gjøre og de hadde det enkelt og greit grådig gøy på scena og fikk også tid og rom til å vise oss hvem de var på egen hånd. Framifrå!

Noen artister tror du på fra første sekund. Lisa Fischer er en slik type artist. Hun inkluderer deg og hun inkluderer seg. Du verden for en opplevelse - enkelt og greit. Og som sagt: det er mulig å skjønne hvorfor Mick Jagger ikke drar på tur uten Lisa Fischer!

Lisa Fischer & Grand Baton

Cosmopolite, Oslo - 12. mai

Ny og ekte stemme

Du skal ha fulgt ekstra godt med i timen for å ha oppdaga den japanske pianisten Megumi Yonezawa. Postmannen har bragt henne fra New York til postkassa mi og det er et udelt positivt møte.

Megumi Yonezawa har noe personlig å melde.

Det har seg altså slik at i New York så bor og jobber det jazzmusikere fra hele verden - inkludert Namsos. Derfra kommer nemlig gitaristen Jostein Gulbrandsen og han jobber med mange på den mest spennende jazzscena i verden, blant andre den japanske pianisten Megumi Yonezawa. Gulbrandsen sendte meg ei melding med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli mottaker av Yonezawas debutalbum og siden jeg kommer fra et pent møblert hjem, så takka jeg sjølsagt ja til det. Her om dagen dukka skiva opp inkludert flott presseskriv og håndskrevet kort i rosa konvolutt fra Yonezawa. Det førte raskt til at "The Result of the Colors" raskt tok turen mot toppen av bunka.

Etter oppvekst i Hokkaido hvor hun hun begynte å studere klassisk piano fra hun var 6 år, tok Yonezawa etterhvert turen over dammen og til studier ved Berklee i Boston. Etter fullførte studier både som utøvende musiker og som komponist, gikk turen videre til New York der hun etter anbefaling av Jason Moran blei fast pianist for saksofonisten Greg Osby og er med på hans cd "Public" på Blue Note fra 2004. Slik det er med de fleste frilansmusikanter i The Big Apple så har Yonezawa spilt med "alle", men nå var tida heldigvis inne for hennes debut under eget navn.

"A Result of the Colors" blei spilt inne allerede i 2012 og trioen består av to av metropolens aller mest ettertrakta bass/trommer-kombinasjoner, bassisten John Hébert og trommeslageren Eric McPherson. Med et repertoar bestående av kun Yonezawa-komposisjoner, bortsett fra standardlåta "For Heaven´s Sake", forteller Yonezawa og trioen oss at hun har henta mye fra sin klassiske bakgrunn samtidig som ledestjerner som Bill Evans og Keith Jarrett aldri er langt borte.

I stort sett ballade- og medium tempo utøver de tre klassisk triojazz på høyt nivå der de forteller oss at de trives i hverandres selskap og aldri går i veien for hverandre - tvert i mot spiller de hverandre gode som fotballtrener og jazzelsker Nils Arne Eggen ville ha sagt.

"A Result of the Colors" har vært et herlig møte med Megumi Yonezawa Trio. Det store problemet når det gjelder å nå gjennom til et stort publikum er at det finnes så forbanna mange bra pianotrioer på kloden. Når det er sagt så hører så absolutt Megumi Yonezawa Trio hjemme langt oppe på tabellen til Nils Arne Eggen.

Megumi Yonezawa Trio

A Result of the Colors

Fresh Sound New Talent/MusikkLosen

Tøft og annerledes

Blant de mange ting i livet jeg har gått glipp av er et møte med det sjangerfrie norske bandet Karokh. Nå er jeg glad for at jeg slipper å leve i uvisshet lenger.

Karokh - med blikket opp og frem mot noe eget.

Karokh ga ut sin debutskive med den oppfinnsomme tittelen "Karokh" på det amerikanske selskapet Loyal Label for to år siden. Den gikk meg altså elegant hus forbi og med oppfølgeren på heavy rotasjon og deltakerlista i bandet foran meg, skjønte jeg raskt at det var både synd og skam. Med Jonas Cambien på synther, Jan Martin Gismervik på trommer, Jan K. Hovland på synther, Thomas Husmo Litleskare på trompet, Magnus Skavhaug Nergaard på bass, Ina Sagstuen på vokal og Christian Winther på gitar, så møter vi noen av musikk-Norges aller meste spennende musikanter uansett sjanger og sammen har de altså skapt noe som låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei.

Medlemmene i Karokh er del av en generasjon - rundt 30 - som ikke er særlig opptatt av sjangere eller musikalske båser. De fleste er improvisatorer på høyt nivå, Gismervik, Skavhaug Nergaard og Winther er blant annet Monkey Plot som vant den høythengende Jazzintro-prisen i 2014, og alle tar med seg til bordet det de har tilegna seg av kunnskap, erfaring og impulser fra nesten alle slags musikalske himmelretninger.

Det betyr at Karokh med den særegne stemma til Ina Sagstuen i front skaper et landskap så langt unna trad pop/rock som vel tenkelig, men jeg vil kalle det innovativ rock med klare jazzimpulser på toppen. Tekstene, som er skrevet av Sagstuen og Winther, er brå og bråkete - en moderne type beatpoesi kan man kanskje kalle det og med tildels fengende låter som både utfordrer og går rett i ryggmargen, tar Karokh oss med til hittil ukjente steder.

Karokh oppleves absolutt ikke som noe sideprosjekt, men som noe ektement og søkende for å finne et musikalsk ståsted de er helt aleine om. De har de klart på herlig og spennende vis. Jeg lover å følge bedre med i timen neste gang - Karokh fortjener det noe så voldsomt.

Karokh

Needlepoint, Thread and Nail Polish

No Forevers/Musikkoperatørene

Endelig mer Cloroform!

Trioen Cloroform er en sjelden blomst i musikkfloraen - på tvers av alle sjangere og grenser. Etter mange års sjølpålagt pause er de endelig tilbake og godt er det.

Cloroform - heftige og tøffere enn noensinne.

Cloroform har vært et av mine favorittband helt siden vi møttes for første gang i 1998. Siden har trioen gitt oss sju tildels glitrende visittkort fram til 2007. Etter det gikk trommeslager Børge Fjordheim, tangentsjef John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund - alle synger også - inn i et slags indre eksil Og det var nok mange som frykta at de aldri kom til å nå overflata igjen. Heldigvis har de tatt til vettet og gitt oss nok en dose av sitt alltid like originale brygg.

"Grrr", som finnes på vinyl og digitalt, er mer av det samme, men samtidig helt forskjellig. De tre som har vært med helt siden Cloroform blei født i i 1997, har musikalske referanser så breie og gode at det sier det meste om hvilke kvaliteter de er i besittelse av. Kaada har jobba med kraftvokalist Mike Patton, Storesund har spilt i Kaizers Orchestra og Fjordheim har spilt med både Kylie Minogue og Sivert Høyem - Stavangers frijazzguru Frode Gjerstad har også vært en viktig inspirasjonskilde og arbeidsgiver. Når de så tar med seg litt både herfra og derfra til dette musikalske smorgasbordet, så antyder det hvor vi skal også denne gangen. Jazz, rock og elektronika er blanda på et vis kun Cloroform i sine oransje kjeledresser er i stand til å skape og de gjør det på sedvanlig heftig og groovy vis. Syrejazzrock blei det kalt før i verden og det er en like grei betegnelse denne gangen også. Musikken er så livsbejaende og tøff at folk sjøl i godt voksen alder har problemer med å sitte stille.

Under Maijazz i hjembyen Stavanger i forrige uke blei Cloroform tildelt den høythengende Mølsterprisen. Det betyr i tillegg til heder og ære blant annet at Cloroform skal spille under neste års Maijazz og det betyr igjen at herrene ikke får anledning til ei ny ni års pause. Det er svært gode nyheter.

Cloroform

Grrr

Minimum Recordings/Tiger Safari AS/Rillbar

En musikalsk solhilsen

Svenske Lars Danielsson, danske Morten Lund og norske Marius Neset høres ut som ei supergruppe. Slik låter det nesten også.

Morten Lund, Lars Danielsson og Marius Neset - ei god fortelling om dansken, svensken og nordmannen.

Til tross for at både Lars Danielsson, Morten Lund og Marius Neset bor i København, så møttes de for første gang som trio den 3. april 2014 i et studio i deres felles hjemby. Det som skjedde der får vi også endelig være med på.

Danielsson og Lund kjente hverandre godt fra samarbeid blant annet i gruppene til Cæcilie Norby og Ulf Wakenius, mens Neset, som er en del yngre enn de to førstnevnte, var den "nye" i trioen. Med fasit i hånd skulle man uansett tro at de tre hadde skapt musikk sammen lenge - veldig lenge.

Alle kom til bordet med egne låter og i tillegg avslutta de festen med Don Grolnicks "The Cost Of Living". Danielsson sier i coverteksten at de kunne merke flyten fra første take av åpningssporet og det er også taket som starter ballet. Resultatet har blitt ei melodisk, groovy reise med tre sterke musikalske personligheter med hver sin unike stemme. Alle har tydeligvis vært interessert i å skape noe sammen - her dreier det seg ikke om å sette egoer i førersetet, men alle får likevel mer enn nok plass til å vise oss hvem de er.

Det er mange høydepunkt her, men Nesets "Salme" snakker voldsomt til min norske sjel og styrken og kraften i hans uttrykk er av et helt spesielt kaliber. "Sun Blowing" var altså trioens første møte. Her er det bare for arrangører å kaste seg på telefonen eller EDB-en - bedre dansken-, svensken- og nordmannen-historie finnes faktisk ikke.

Danielsson Neset Lund

Sun Blowing

ACT/Musikkoperatørene

Tøffe nordiske toner

Den engelske BBC-journalisten Fiona Talkington har fått i oppdrag av det meget oppegående engelske Edition Records å kurerer selskapets katalog med henblikk på labelens nordiske satsing. Det har det blitt blitt mye tøff norsk musikk av.

Fiona Talkington kan mer om norsk og nordisk musikk enn de fleste.

Fiona Talkington har i en årrekke vært en viktig stemme for å fremme og høyne bevissthetsnivået blant sine lyttere når det gjelder norsk musikk. Hun har med andre ord vært en viktig døråpner spesielt borte på fotballøya for en rekke norske og nordiske artister. Hun er fortsatt lidenskapelig opptatt av det spesielle uttrykket hun mener kommer her fra området rundt Nordpolen og etter hvert har også mange fått opp ørene for det som skjer her - blant andre Dave Stapleton i Edition Records.

Pianisten, bandlederen og komponisten Stapleton stifta Edition Records i 2008 og sakte, men sikkert har det vokst fram som et av de viktigste, mest retningsgivende og kvalitetsbevisste selskapene i Europa. Spesielt hyggelig for oss er det jo da at Stapleton & Co har lagt stor vekt på musikk og musikere fra våre trakter.

I de 12 spora Talkington har valgt ut, og gitt sin begrunnelse for i omslagsheftet, finner vi Terje Evensen og Nils Petter Molvær med bandet Spin Marvel, Marius Neset med sitt internasjonale band, Daniel Herskedal fra hans debut-cd på Edition, Mats Eilertsen i den finske pianisten Alexi Tuomarilas trio, Per Oddvar Johansen fra hans strålende debut-skive "Let´s Dance" - omtalt her i går, Eyolf Dale fra hans første på selskapet som ennå ikke har kommet ut og som virker veldig lovende basert på kuttet vi får høre, Neset som bidragsyter på sjefen Stapeltons eget spor og hele samlinga blir avslutta med et duospor fra Neset og Herskedal. I tillegg gir Talkington oss finske Oddarrang, den heftige trioen Phronesis, den finske trompeteren Verneri Pohjola og den finsk/belgiske kvartetten Drifter.

Fiona Talkington har gjort og gjør en strålende innsats for norsk og nordisk jazz. Denne samlinga er meget god og variert og er med på å sementere inntrykket både når det gjelder kvalitet og bredde. Både Talkington og Edition Records skal ha all mulig slags ære for jobben de gjør.

Diverse artister

Northern Edition

Edition Records/Border Music Norway

Heile livet for dæ!

Jazzfest i Trondheim går mot slutten og jazz dreier seg jo ofte om å være forberedt på det uventede. Likevel må jeg innrømme at jeg aldri hadde sett for meg et knippe NTNU-studenter under ledelse av Kjetil Møster skulle ta for seg deler av Terje Tysland-repertoaret, med "Heile livet for dæ" i spissen, med far sjøl i salen!

Terje Tysland og Kjetil Møster sammen med NTNU-studentene etter endt dyst. Lænt va de! Rålænt faktisk!

Foto: Arne Hauge

Superlørdagen blei nok omtrent akkurat slik festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk & Co hadde sett for seg. Hvis man ser bort fra hotellstreiken som førte til uforutsette utfordringer der en rekke konserter måtte flyttes - blant annet måtte Bernhoft flyttes til Olavshallen der publikum måtte sitte - uten at det så ut til å legge nevneverdig demper på hyggen. Bernhoft, nok en gang med Hedvig Mollestad Thomassen ved sin side på gitar og vokal, var i storslag og presenterte stolt mye fra sin nye skive den tida jeg var tilstede.

Bernhoft og hans ikke helt uefne band storkoste seg.

Foto: Knut Rogstad

Tidløse Kausland

Lørdagen begynte på best mulig vis med besøk fra Vestfold. Gitaristen Halvard Kausland hadde tatt turen sammen med pianisten Magne Arnesen og møtte det musikalske muntrasjonsrådet John Pål Inderberg på barytonsaksofon og de Trondheimsbaserte unggutta Celio Barros fra Brasil på bass og Frederik Villmow fra Tyskland på trommer. Her blei vi servert tidløse standardlåter i best mulig innpakning - akkurat slik dette stoffet fortjener det.

Halvard Kausland og John Pål Inderberg i et inderlig møte - både i farger og i svart/hvitt.

Foto: Arne Hauge

No går det på ræva

Jazzfest har etterhvert opparbeida en tradisjon der NTNU-studentene tar for seg musikken til en eller annen musikalsk trønderlegende. I år var det Terje Tysland som var tildelt den ære og far sjøl måtte innom baren på vei inn i salen for å samle mot. Han var, som alle oss andre, fullstendig uforberedt på hva som skulle møte oss - og godt var det!

Toppsaksofonisten og den tidligere NTNU-studenten Kjetil Møster hadde arrangert et knippe av Tyslands låter for masse saksofonister, to sangere, to gitarister, to trommeslagere, to bassister og tangenter og du verden så moro det var!

Møster hadde på alle vis behandla Tyslands musikk med respekt. Han hadde gitt den alt fra frijazzdrakt til mer funky utsmykninger og lagt til rette for mye humor også og med "No går det på ræva" og "Heile livet for dæ" var det nesten fullbragt - med en svært så begeistra og beæra Tysland med et smil som nesten gikk rundt. Neste stopp må vel være Terje Tysland som tolker Kjetil Møsters musikk. Der skal i alle fall jeg være!!!

Kjetil Møster og hele NTNU-bandet med en flott hyllest av Terje Tyslands musikk.

Foto: Arne Hauge

Nesets mesterskap

Jeg var så heldig å oppleve saksofonisten Marius Neset med sin strålende kvintett og med cellisten Svante Henryson som gjest tidligere i uka på Maijazz i Stavanger. Jeg visste hva som var i vente med andre ord - og det var det!

Marius Neset er teknisk sett en bortimot fullkommen saksofonist - han har absolutt ingen begrensninger på instrumentet sitt virker det som. Nå har han kommet dit i livet sitt og karriera si at teknikken likevel ikke betyr så mye - det er hva han kan gjøre med den musikalsk som betyr noe. Sammen med trommeslager Anton Eger, bassist Frans Petter Eldh, vibrafonist og marimbaspiller Jim Hart, pianist Ivo Neame og ikke minst den ekstra, flotte stemma til Henryson, slo Neset nok en gang fast at han er mannen for framtida samtidig som han er her nå. Dette var nok en gang en svært inspirert kveld for Neset - det kan nok ha sammenheng med at Brann akkurat hadde vunnet!

Marius Neset, Svante Henryson og fullt band - vi snakker saker!

Foto: Arne Hauge

Amerikafareren

På vei til sengs fikk jeg heldigvis med meg et par låter med den New York-bosatte Sandefjords-saksofonisten Ole Mathisen i et heftig møte med Espen Berg Trio. I den lille baren der kvartetten møttes for første gang - slik hørtes det ikke ut - var det så fullt at jeg blei henvist til gangen. Uansett var det tilstrekkelig til å slå fast at Ole Mathisen er utstyrt med ei helt spesiell stemme og uttrykk. Hans enorme teknikk benytter han til å spytte ut toner på et vis jeg ikke kjenner til noen andre som gjør og de nyutnevnte NTNU-ambassadørene i Espen Berg Trio hadde tilegna seg Mathisens komposisjoner på kortest mulig tid slik store jazzmusikanter gjør det. En perfekt måte å bli sendt hjem fra Jazzfest på - en festival som har funnet sin form og som Trondheim stortrives med og vice versa.

I dag går jeg glipp av hyllesten av legenden Asmund Bjørken - 70 år som artist og like sprek og åndsfrisk - og urframføringa av Ola Kvernbergs "Steamdome" som heldigvis blir videreført i Molde til sommeren.

Takk for no Trondheim - æ kjæm tebake!!!!!!

Ole Mathisen, Espen Berg og alle mann alle i fullt driv.

Foto: Arne Hauge

En vakker lykkepille

Når "trommeslageren" - han er jo så mye mer - Per Oddvar Johansen endelig solodebuterer, så gjør han det med et så vakkert og overraskende visittkort som vel mulig.

Per Oddvar Johansen - en musikalsk forfører.

Per Oddvar Johansen rakk å bli 48 år før han debuterte under eget navn. Basert på hva han har gitt oss, burde flere vente noen år med å fortelle oss hva de eventuelt har på hjertet. Her har nemlig den erfarne, allsidige, gjennom musikalske og alltid like ærlige trommeslageren - og her også fiolinisten, vibrafonisten, gitaristen, vokalperkusjonisten og elektronikeren - gitt oss noe så vakkert, flott og inderlig som bare et levd liv kan føre til.

Lommedalens store sønn tilhøreren generasjonen som gikk på jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 90-tallet og som førte til mye flott og original musikk sammen med blant andre Trygve Seim, The Source og Christian Wallumrød. Siden har Johansen stått høyt på ønskelista til Solveig Slettahjell, Håvard Wiik og Trondheim Jazz Orchestra og han har jobba med giganter som Arild Andersen, Dave Holland, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft.

Nå står han fjellstøtt på egne bein og i Sjur Miljeteigs studio i de svenske skoger har han altså begått "Let´s Dance" - en meget alternativ og vakker danseoppfordring. Han har ønska å skape et fundament basert på musikk med et ikke bestemt tempo som skulle være lyrisk og ha åpne lydrammer som han sammen med pianist Helge Lien og saksofonist og trompeter - med saksofonmunnstykke!!! - Torben Snekkestad, skulle fylle. Og du verden som de tre har levd opp til Johansens intensjoner.

Jeg har hørt Per Oddvar Johansen mye og ofte opp gjennom åra - han har blant annet vunnet seks Spellamnnpriser. Jeg har likevel aldri hørt han slik som på denne debuten. I all hovedsak er nemlig låtene hans så vakre, så inderlige og så sterke at Per Oddvar Johansen i mine ører med ett framstår som noe helt annet enn det jeg har opplevd han som tidligere. Han har blitt en komponist, retningsgiver og multiinstrumentalist som med et helt spesielt tonefølge og instrumentering åpner opp en ny verden.

Helge Lien og Torben Snekkestad, nordmannen som er bosatt i Danmark og som er alt for sjeldent hørt hjemme i Norge, er det perfekte og mest empatiske reisefølget Per Oddvar Johansen kunne ha valgt. Inntil en arrangør eller festival i min nærhet sørger for å få denne trioen og denne musikken på ei scene nær meg, vil "Let´s Dance" bli spilt både titt og både ofte i heimen. Den egner seg nemlig til både ettertanke og sinnets forlystelse.

Per Oddvar Johansen

Let´s Dance

Edition Records/Border Music Norway

Majestetisk og magisk

Det er store ord i denne tittelen. Og ganske sjeldent brukt av meg i alle fall når det gjelder musikk. Det Jan Magne Førde og hans medspillere ga oss denne kvelden i fantastiske Nidarosdomen fortjener begge - og mere til.

Jan Magne Førde midt i det som må være høydepunktet i hans karriere.

Foto: Knut Rogstad

Fredagen på Jazzfest i Trondheim gikk over til natt hånd i hånd med en sjelden konsertopplevelse. Jan Magne Førde, trompeter og ikke minst flügelhornist, komponist og sentral i Brazz Bros gjennom mange tiår, "betalte" tilbake for sitt sjølpålagte eksil i Trondheim siden 1980 gjennom å gi menigheta i Nidarosdomen bestillingsverket "Mezzing".

Med ei håndplukka besetning fra øverste hylle med Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, Roger Ludvigsen på gitar, Rus Nygård-Pearson på bass og sjølvaste Henning Sommerro på piano, trekkspill, plystring og ikke minst det voldsomme Steinmeyerorgelet i Domen samt Ila Brassband, tok Førde oss med på ei reise i sitt musikalske liv så tilpassa det makaløse rommet i nasjonalkatedralen at det nok vil bli bortimot umulig å framføre det noe annet sted - i alle fall på det viset vi heldige som var kallet fikk det servert fredag 6. mai i det herrens år 2016.

Førde tok i bruk hele rommet og satte umiddelbart stemninga ved å vandre sakte opp mot scena gjennom midtgangen med trompeten som musikalsk premissleverandør. Der venta først kjernegruppa og etterhvert kom også Ila Brassband, vandrende - ikke ilende, til fra sine bidrag levert fra rundt om i rommet.

Som alltid var Førdes musikk en fusjon av norsk folkemusikk, toneganger fra ymse steder på kloden han har latt seg inspirere av, elektronikk, funk og jazz. Mye var nytt, alt var kortreist og unnfanga i Trondheim og sjølsagt så fikk vi også "hitlåta" "Bruremarsj" som tusener har blitt kjent med gjennom Brazz Bros. Som Jan Garbarek en gang sa om musikken sin: det er akkurat den samme som før, men helt forskjellig. Slik var det også denne kvelden: spora tilbake gjennom Førdes karriere var lett å få øre på, men samtidig var det nyskapt.

Førdes inderlige flügelhornoli - det er hans instrument i mine ører -, Ekornes´ fantastiske invitasjon inn i hans musikalske jungel, Ludvigsens usedvanlige uttrykksfulle gitarspill som mange har blitt kjent med gjennom Mari Boines band blant annet og den Trondheimsbosatte engelskmannen Nygård-Pearsons overraskende bass-bidrag var blant konsertens høydepunkt, men det voldsomme møtet mellom Sommerros orgelutblåsning og Ila Brassband, der Nidarosdomen var bokstavelig talt rysta i sine grunnvoller, og jeg var redd for at noe kunne skje med nasjonalhelligdommen, satte spor i sjela som skal bli vanskelig å viske ut. Ikke at det er ønskelig heller og når tårene rant hos flere i mine omgivelser, så forteller det mye om hvilken enorm opplevelse det var.

Hvordan er det så mulig å formidle noe så voldsomt i et slikt unik rom? Svaret er sjølsagt veldig vanskelig og utfordrende - og veldig spennende. Uten lydmagikeren Asle Karstad ville det nok ikke vært mulig i det hele tatt - for en fantastisk jobb han gjorde nok en gang. Mannen er enkelt og greit et unikum og jeg skjønner godt hvorfor kineserne flere ganger i året henter han over for å lære opp lydfolk der borte. Bedre læremester får de altså ikke - sånn er det med den saken: Asle Karstad er en stor kunstner!

Jan Magne Førdes "Mezzing" er en opplevelse som aldri vil bli glemt av oss som var til stede og jeg kan bare takke for gaven.

Henning Sommerro - maestroen som nesten rev ned Nidarosdomen.

Foto: Knut Rogstad

Kenneth Ekornes inviterte oss med på tur i sin musikalske jungel.

Foto: Knut Rogstad

Ekornes, Førde, deler av Ila Brassband og Roger Ludvigsen - et himmelsk møte i Nidarosdomen.

Foto: Knut Rogstad

En inderlig duo

Ralph Towners helt spesielle gitarsound har vært med meg helt siden slutten av 70-tallet. Først med hans signaturband Oregon og siden sammen med vår egen musikalske nasjonalhelligdom Jan Garbarek. Nå er det veeeldig mange år siden jeg har hørt den unike gitaristen, som utelukkende spiller akustisk gitar - denne gangen sekstrenger, både tradisjonell og barytongitar, men det tok nanosekunder før gjenhøret med den helt spesielle sounden var der igjen. Herlig!

Sammen med den meget allsidige og uttrykksfulle italienske trompeteren og ikke minst flügelhornisten Paolo Fresu, som vi har møtt her til lands mange ganger sammen med blant andre John Pål Inderberg, tok Towner (76) oss med inn i en usedvanlig klangverden. Herrene har jobba sammen i rundt 20 år og det høres i deres bortimot telepatiske kommunikasjon. I 2010 ga de oss det vakre visittkortet "Chiaroscuro" på ECM og de henta låter, de fleste skrevet av Towner, både derfra og fra hele deres "samliv". Det eneste unntaket var Miles Davis/Bill Evans-klassikeren "Blue In Green" i en nydelig og annerledes versjon.

Konserten blei avslutta med "Sacred Place" - det var nesten slik det opplevdes å være til stede også.

Ralph Towner og Paolo Fresu - en nydelig klangverden.

Foto: Arne Hauge

Ralph Towner - en helt eget univers.

Foto: Arne Hauge

Paolo Fresu - vakker stemme fra Italia.

Foto: Arne Hauge

Strenge unge herrer

For de som fikk med seg debuten til trioen Open String Department for godt og vel et år siden, "Fringe Music", var det ikke noen stor overraskelse at her blei det servert annerledes bluegrassmusikk med solide doser jazz i brygget. I forbindelse med bandets konsert under Jazzfest fikk gruppas multiinstrumentalist og hovedkomponist, banjoist, dobrospiller, mandolinist og steelgitarist - og mye, mye mer - Magnus Soltvedt Wiik, utdelt Geir Digernes minnepris for 2015 i samarbeid med Sparebank 1 SMN, og at den er fortjent fortalte han oss tydelig gjennom det settet jeg fikk med meg.

Sammen med gitarist Espen Jørgensen Bjarnar og bassist Aksel Jensen - alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim - ga Soltvedt Wiik oss ei reise i en type improvisasjonsbasert strengelek de nok er helt aleine om. Her er det bluegrass uten vokal, men derimot med bass-soloer og ymse annet som ikke tilhører det tradisjonelle faget og det er herlig å høre unge karer som går sine egne, spennende veier også innafor dette helt spesielle og sjeldne uttrykket innen jazz i alle fall.

En flott fredag under Jazzfest med andre ord og nå må jeg en tur ut for å se om Nidarosdomen står. Ellers kan det bli dyrt for Jan Magne Førde, Henning Sommerro og festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk!

Open String Department - en annerledes og spennende bluegrass/jazz-opplevelse.

Foto: Arne Hauge

Magnus Soltvedt Wiik blir tildelt Geir Digerns´ minnepris i samarbeid med Sparebank 1 SMN.

Foto: Arne Hauge

Vakkert fra de tusen sjøer

Finsk jazz hører vi dessverre alt for lite av i Norge. Nesten hver gang det skjer så oppdager vi i alle fall at kvaliteten er skyhøy. Den unge pianisten Aki Rissanen og hans trio er på ingen måte noe unntak.

Aki Rissanen, til venstre, og hans venner leverer triojazz av svært høy kvalitet.

Aki Rissanen er en 36 år ung finsk pianist som har gitt ut sju album tidligere, men som med "Amorandom" viser seg fram under eget navn for første gang på den internasjonale scena. Det var så avgjort på høy tid. Til tross for at han har spilt med den ledende finske trompeteren Verneri Pohjola i cirka 15 år og har jobba mye med storheter som Dave Liebman, så er dette likevel mitt første møte med Rissanen og det har vært en sann fryd.

Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen, ytterligere to unge, ukjente herrer for meg, som av meget forståelige årsaker er av de mest ettertrakta på de finske jazzscenene, har Rissanen skapt en helt egen liten verden basert på sine egne komposisjoner. Musikken var i utgangspunktet skrevet for en animasjonsfilm for noen år siden, men har utvikla seg til å stå veldig på egne bein. De som vil påstå at musikken har ingredienser fra vestlig, klassisk impresjonisme og en lyrisk nordisk tone i seg, har etter min mening virkelig skjønt det og de som samtidig hevder at musikken både er personlig, vakker og varm får også mi stemme.

Aki Rissanen har endelig kommet fram til meg - og han og musikken hans har så avgjort nykommer for å bli.

Aki Rissanen

Amorandom

Edition Records/Border Music Norway

For et superlag

Etter to fantastisk hyggelige dager på Maijazz i Stavanger, står Jazzfest og Trondheim for tur og bedre måte å starte på enn å få tilbringe nesten to timer sammen med Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country, finnes knapt.

In The Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud - det kommer ikke så mye bedre fra bygdene nå til dags.

Foto: Arne Hauge

Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med disse storhetene i norsk musikk i mange år, så kommer det ikke som noen bombe at denne konstellasjonen leverer gull. Tvert i mot - alt annet ville vært overraskende. Dessuten har jeg som mange andre hatt gleden av "kvintettens" skive "Trail Of Souls" og var relativt godt forberedt på hva som ville møte det overfylte Dokkhuset - kjernen i trøndernes store Jazzfest.

-Jeg spiller det samme hele tiden jeg, sa Knut Reiersrud i en prat/intervju jeg hadde med han, Morten Qvenild og Solveig Slettahjell etter konserten. Akkurat det samme, men helt forskjellig vil jeg legge til. Det er liksom slik når Reiersrud er til stede så er det han som gjør musikken til sin - eller er det omvendt? Uansett er det en opplevelse hver eneste gang å få være med på reisa Reiersrud inviterer til og som Solveig Slettahjell spontant utbrøt underveis: Æ bli så gæli gla når du spælle Knut! Slik er det for mange av oss skal du vite Solveig - også denne herlige ettermiddagen.

Dette unike samarbeidet, som kanskje i utgangspunktet høres litt merkelig ut, var initiert av den tyske plateselskapsdirektøren Siggi Loch. Denne ideen må være en av hans bedre og bandets unike fusjon av jazz, blues, rock, gospel, salmer, etnisk musikk og gudene vet hva er så flott, så personlig og så inderlig at det bare er å la seg flyte med.

In The Country, med bassist Roger Arntzen, trommeslager Pål Hausken og tangentoperatør, laboratoriebestyrer og motstandsyter Morten Qvenild, er det perfekte fundamentet for disse ekskursjonene. Knut Reiersrud er - ja han er enkelt og greit Knut Reiersrud med sine gitarer, sitt munnspill og sin personlighet både musikalsk og på alle vis. Makaløst! Og så Solveig Slettahjell da - på hjemmebane og på uforfalska trøndersk. Det er altså en tyngde, kraft og ekthet i det hun formidler som gjør henne til en formidler i det ypperste sjiktet - hun både tar og fyller rommet med sin musikalske tilstedeværelse.

Det er tydelig at de fem stortrives sammen - de digger hverandre rett og slett. Det gjorde publikum på Jazzfest også - noe så vederstyggelig det!

Knut Reiersrud er enkelt og greit.....Knut Reiersrud. Egen klasse - egen kategori!

Foto: Arne Hauge

Solveig Slettahjell - snakk om å ta rommet!

Foto: Arne Hauge

Eilertsen på hjemmebane

Bassisten, komponisten og bandlederen Mats Eilertsen er bosatt på Eidsvoll, men er født og oppvokst på Angeltrøa i Trondheim - mer hjemmebane enn Jazzfest kan det nesten ikke bli og derfor var han nok mer enn begeistra da han fikk forespørselen om han ville skrive bestillingsverk til akkurat denne festivalen.

Med sin trio gjennom mange år med den nederlandske pianisten Harmen Fraanje og trommeslager Thomas Strønen som fundament, og den unike vokaltrioen Trio Mediæval - med røtter i middelaldermusikk, norsk folkemusikk og samtidsmusikk - og som nå består av Linn Andrea Fuglseth, Anna Maria Friman Henriksen og Berit Opheim, ga Eilertsen oss en opplevelse som vil bli sittende i lenge.

"Memorabilia", utmerka formidla som alltid når lydmaestro Asle Karstad har ansvaret, er et verk som beveger seg sakte og som gir både de på scena og de i salen rom til å reflektere. Tekstene, både på latin og norsk, egna seg perfekt til musikken Eilertsen hadde skrevet og som trioen skapte. Av og til kunne jeg føle på litt lite framdrift, men den klangverdenen de to trioene bød på var hele tida så hinsides vakker at det blir pirk i den store sammenhengen.

Mats Eilertsen med sin store, tunge, vakre og mørke tone i bassen har tatt et nytt stort steg som komponist og "Memorabilia" kommer til å leve lenge og mange bør få muligheten til å oppleve herligheten og inderligheten.

Mats Eilertsen - Angeltrøas største sønn? Fantastisk bassist og komponist i alle fall!

Foto: Arne Hauge

Mats Eilertsen Trio og Trio Mediæval - hvilket herlig møte.

Foto: Arne Hauge

Trio Mediæval - hvilke stemmer, hvilket uttrykk.

Foto: Arne Hauge

Fantastisk bursdagsfest

Det fyrrige og herlige åttemannsbandet Mambo Compañeros feira like godt sitt 20 års-jubileum med både cd-slipp og samarbeid med selveste TrondheimSolistene. Festen toppa seg med et bursdagsselskap på Jazzfest der stemninga var både høy og god fra første til siste stund - noe annet skulle tatt seg ut.

Bandet, under ledelse av tangentoperatør Morten Huuse og saksofonist og fløytist Kåre Kolve, har vært en gledesspreder fra dag én og du verden som de var det denne kvelden også.

Fronta blant annet av cubanerne Alexander Fernandez og Luison Medína på vokal og congas tok Mambo Compañeros oss gjennom store deler av det de har holdt på gjennom disse 20 åra av salsa, cha cha, merengue og hva de nå heter alle de cubanske rytmene. Hoveddelen av programmet var likevel stoffet fra den helt ferske skiva der de har fått den store drømmen oppfylt, nemlig å få spille med strykere. Og det er ikke hvilke som helst strykere vi snakker om heller: TrondheimSolistene er vel kanskje blant verdensdelens ypperste i sin sjanger og samarbeidet mellom de to gruppene - delt av en nødvendig, men gjennomsiktig plastvegg - var av typen stort og som jeg er sikker på at begge vil huske - også alle de som fylte salen forresten.

Som det blei sagt på Sørlandet før i verden: her er det forbud mot samleie siden det kan føre til dans. De ivrigste i salen denne kvelden, og tar jeg ikke feil så var de cubanere, greide ikke holde seg unna - dans altså - og musikken egner seg så absolutt for de som synes om slike utskeielser. Moro var det lell og det er bare å ønske Mambo Compañeros lykke til med de neste 20. Blir det fyrrigere og heftigere nå så.....

En framifrå måte å avslutte min første dag på Jazzfest 2016 på.

Mambo Compañeros og TrondheimSolistene - et himmelsk møte på jorda.

Foto: Arne Hauge

Om den fyrrige og heftige musikken førte til noe mer enn dans vites ikke....

Foto: Arne Hauge

Vi ønsker herrene lykke til med de neste 20 - med eller uten rulaTor.

Foto: Arne Hauge

Musikk som skaper varme

Nok en ny pianotrio har sett dagens lys og mitt første møte med pianisten og bandlederen Eivind Austad har blitt av det varme slaget.

Eivind Austad omringa av Håkon Mjåset Johansen og Magne Thormodsæter - en herlig trio.

Ny og ny fru Blom - trioen har vært i aksjon i mange år den, men av en eller flere merksnodige årsaker så har den ikke nådd ut til et større publikum - før forhåpentligvis nå. Bergenseren Austad har vært en sentral skikkelse i byens jazzliv helt siden midten av 90-tallet og, bortsett fra et bortimot obligatorisk opphold på den berømte jazzlinja i Trondheim, så har han vært bosatt der det finnes sju fjell og et passe dårlig fotballag. Nå underviser han ved Grieg-akademiet i Bergen og ikke minst har han endelig fått anledning til å dokumentere hva og hvem han er som pianist og bandleder.

Det tyske selskapet Ozella Music har gitt ut trioens debutalbum og det betyr at muligheten for distribusjon og oppmerksomhet langt utenfor våre grenser er til stede - og det fortjener både Austad og trioen.

Seks av de åtte låtene har Austad skrevet og det er jazz med et tydelig amerikansk preg med spor av både Bill Evans og Keith Jarrett i seg vi blir servert. I tillegg får vi inderlige tolkninger av standardlåta "All Of You" og David Bowies ikoniske "Life on Mars" - innspilt lenge før han gikk bort, så det finnes absolutt ikke noe spekulativt i det.

Når han så har med seg Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass så er det meste på plass for at det skal bli klassisk triojazz av beste merke ut av det. Dette er herrer som tydeligvis kjenner hverandre ut og inn og som stortrives i hverandres selskap og som aldri går i veien for hverandre, men tvert i mot åpner de dørene som kan åpnes for at de andre og kollektivet skal skinne.

Eivind Austad har henta inspirasjon fra gospel og rhythm and blues også og makter å skape sitt eget uttrykk på den måten. "Moving" er en varm og inderlig opplevelse. Her blir for så vidt ingen merkesteiner flytta, men det blir skapt ekte og varm musikk. Det er mer enn nok det.

Eivind Austad Trio

Moving

Ozella Music/MusikkLosen

Neset cupfavoritt

Marius Neset er Brann-supporter på sin hals. Nå har det seg slik at hans kjære klubb ikke kom seg særlig langt i årets norgesmesterskap, men basert på det Neset leverte denne onsdagskvelden på Maijazz kan han derimot gå hele veien. Jeg kan faktisk ikke skjønne hvem eller hva som kan stoppe Marius Neset nå.

Marius Neset - 31-åringen fra Os utenfor Bergen er en saksofonist i verdensklasse. Sånn er det med den saken.

Foto: Johnny Prøis - Maijazz 2016

Vi fikk møte Neset med sin ypperlige kvintett forsterka med cellisten Svante Henrysson på bandets første konsert på denne turneen. Vi snakker om et band som sitter som spikra og som åpenbart har spilt svært mye sammen. Noe annet ville for så vidt vært helt utenkelig: Nesets musikk er nemlig så intrikat og utfordrende, samtidig som den er tiltalende og umiddelbar, at det ville vært nesten komplett umulig for bortimot hvem som helst å gå rett inn i den.

Neset satte stemninga ved å bygge det hele opp fra duo til sakte, men sikkert fullt band - og hvilket band! Anton Eger på trommer er noe av det mest lyttende og musikalske/melodiske jeg kan tenke meg på instrumentet. Han er født i Norge og sjøl om han ikke bor her så bør vi absolutt regne han som norsk! Svenske Frans Petter Eldh er en kraftbassist som markerer seg først og fremst som en empatisk og lojal bandmusikant, men hans soloparti mot slutten fortalte oss hvilke enorme solistiske kvaliteter han besitter også.

De to engelskmennene i bandet, vibrafonisten og marimbaspilleren Jim Hart og pianisten Ivo Neame, hører også hjemme i hvilket som helst toppsjikt og passer Nesets musikk og uttrykk så framifrå som vel tenkelig. Når så gjesten Henrysson, som vi blant annet kjenner fra duosamarbeid med Ketil Bjørnstad, tilfører det hele ei helt ny og vakker stemme, så blei denne kvelden på Stavangeren nok en bekreftelse på at Marius Neset og hans musikk hører hjemme helt i verdenstoppen faktisk.

Som saksofonist har Neset allerede det aller meste. Teknisk sett er han bortimot fullkommen - det virker som om det ikke er noe han ikke kan uttrykke gjennom horna sine. Når han så fyller det med inderlighet og sterke emosjoner gjennom sine kompliserte strukturer, vakre melodier og rytmiske spennende løsninger, så blei dette nok et bevis på at Marius Neset er klar for hvilken som helst scene hvor som helst på kloden. Vi snakker nemlig om en musikant med muligheter til å nå så langt som vel tenkelig her. Mesterlig!

PS Når han så inviterte opp sin søster, fløytisten Ingrid Neset, som er bosatt i Stavanger og spiller i symfoniorkesteret, så fortalte også hun oss gjennom de utrolige unislinjene de spilte at det langt i fra bare er Marius som er utstyrt med unike kvaliteter der i familien. En herlig overraskelse.

Neset i tett meningsutveksling med Anton Eger og Jim Hart.

Foto: Johnny Prøis - Maijazz 2016

Anton Eger - for en trommespiller. Og han er norsk - nesten!

Foto: Johnny Prøis - Maijazz 2016

Svante Henrysson - nok en gang en berikelse.

Foto: Johnny Prøis - Maijazz 2016

Ingrid Neset - en herlig overraskelse og for en fløytist!

Foto: Johnny Prøis - Maijazz 2016

Herlige Anneli Drecker

Jeg skrev at Anneli Drecker har en av de flotteste stemmene og at hun laget strålende musikk etter at hun ga oss skiva "Rocks & Straws" i fjor. Det ser jeg ingen grunn til å gå bort fra etter å ha opplevd henne på et begeistra Folken denne onsdagskvelden. Her serverte hun oss musikk fra store deler av sin karriere - både nytt og gammelt. Sammen med et ypperlig band der spesielt Rune Arnesen på trommer - hvilken groovemester - og Eivind Aarset på gitar, hvilken fargelegger, sørga for at lydlandskapet rundt den flotta stemma var akkurat der det skulle være. Når så selveste Sven Persson var ansvarlig for det store og åpne lydbildet - høyt var det også må vite - så låt dette så mektig som man kunne ønske seg.

Om det er etnisk musikk med maorikor fra New Zealand, "disco", en cover av David Sylvians "Black Water", Arvid Hanssen-lyrikk på engelsk, en feskarblues på duo med Aarset eller hva det skulle være, så tar Drecker den ganske langt ut og leker med stoffet slik en autoritet som hun kan gjøre det. Om det er jazz hun gir oss? På ingen måte. Om det er god musikk? På alle slags vis!

Anneli Drecker - ei fantastisk stemme med et unikt budskap.

Foto: Joakim Hagen Abrahami - Maijazz 2016

Jane Kelly, Eivind Aarset og Rune Arnesen skjemte seg på ingen måte ut sammen med Anneli Drecker.

Foto: Joakim Hagen Abrahami - Maijazz 2016

Anneli Drecker og hennes ikke helt gufne band.

Foto: Joakim Hagen - Maijazz 2016

Den nye stemma?

Onsdagskvelden i Stavanger blei åpna med Norgesdebuten til José James, av mange utropt til den nye, store mannlige jazzvokalisten. Det er hevet over tvil at James har mye å fare med, men enn så lenge så spriker det litt for mye i for mange retninger for meg.

38-åringen fra Prince sin hjemby Minneapolis entra scena på en så cool og tilbakelent måte som vel tenkelig og med et repertoar med alt fra hip hop, via beat boxing til jazz og pop, så mer enn antyda han hvorfor de store orda har blitt henta fram.

Bill Withers´ klassiker "Ain´t No Sunshine" satte stemninga og James, som ikke vil kalle seg jazzsanger, hadde publikum i sin hule hånd derfra og ut. Med en trio med relativt ukjente musikanter, tangenter, elbass/vokal og trommer, blei vi tatt med til de fleste stoppestedene til moderne svart musikk og det nye stoffet vi blei servert mer enn antyda at James er på vei mot et rhythm and blues/soul-uttrykk i tida som kommer.

De som hadde kommet for å høre musikk fra hans ferske Billie Holiday-hyllest, blei nok skuffa sjøl om han ga oss en moderne versjon av "Nature Boy" mot slutten. Uansett fortalte José James oss at vi har mye i vente, men hvor vi kommer til å finne han i åra som kommer er likevel ikke godt å vite.

PS De fleste band og musikanter har vanligvis med seg egne lydfolk på veien. Det hadde verken Neset eller James, men måten Dag Olaf Aastebøl løste lydjobben på i begge tilfeller, på svært kort varsel og lite prøvetid, fortjener store bunker med skryt. Strålende levert!

Med det er mitt alt for korte opphold i hyggelige Stavanger med ditto Maijazz over for denne gang. Jeg er allerede på plass i Trondheim for å være med på like koselige Jazzfest her ved Nidelvens bredd og jeg lover daglige rapporter helt til søndag.

José James - er han den nye mannlige jazzstemma? Mmmmm, tja - ikke helt sikker.

Foto: Joakim Hagen Abrahami - Maijazz 2016

Unionen er på plass

Tradjazzfolket gir seg ikke: de vil at den norsk/svenske unionen skal gjenoppstå og med Union Rhythm Kings leverer de gode argumenter.

Union Rhythm Kings holder tradisjonen ved like på et svært godt vis.

I 2008 så Union Rhythm Kings dagens lys. For mange var det sikkert en overraskende bandkonstellasjon: seks musikanter, fra to generasjoner og fra to land gikk sammen for å føre den opprinnelige jazztradisjonen fra 1910-tallet og et par tiår framover videre. Harald og Sonja var representert med Lars Frank på klarinett, alt- og tenorsaksofon, Kristoffer Kompen på trombone og Morten Gunnar Larsen på piano mens Carl XVI Gustaf og Silvia sendte ut Bent Persson på kornett og trompet, Frans Sjöström på intet mindre enn bass-saksofon og Jacob Ullberger på banjo og gitar.

Etter mye hygge og mange spillejobber er sekstetten endelig tilbake med oppfølgeren til "A Hot Reunion". Åtte år tok det, men det har vært verdt ventetida. Besetninga er den samme, intensjonene er de samme og viljen og evnen er til stede i fullt monn.

Her blir det overhodet ikke kompromissa med noe som helst - her er det den opprinnelige jazzen i sin opprinnelige form som skal formidles og bedre kollektiv til å gjøre det enn dette finnes vel knapt.

Alle har dette uttrykket noe så veldig innabords, men jeg tillater meg likevel å bli ekstra imponert over Kristoffer Kompen som nok en gang viser oss at han har solid kunnskap om de fleste av jazzens stilretninger - tradisjonell jazz eller mye mer moderne uttrykk, Kompen har full oversikt.

Det er stadig mer sjelden at denne musikken når ut og frem. Derfor er det ekstra hyggelig og viktig at band som Union Rhythm Kings og sjefen for Herman Records, Trygve Hernæs, tar grep og sørger for at tradisjonen og musikken blir tatt vare på og får gode levevilkår.

Union Rhythm Kings

Second Reunion

Herman Records/Musikkoperatørene

Tøffere enn toget

Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.

Eivind Aarset - det blir faktisk ikke mye tøffere!

Vi begynner like godt i feil ende - der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres - hvor du enn leiter.

Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap - makeløst formidla av lydmaestro David Solheim - som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it - det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".

Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.

Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da - tøffere blir det faktisk ikke.

Eivind Aarset Band - saker!

Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen - trio av meget høy byrd.

Foto: Tor Hammerø

Inderlig triojazz

Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet - noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.

Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå - det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" - Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.

Manu Katché - trommeslager i verdensklasse.

Foto: Øyvind Hagen

Med norsk hjelp

Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester - nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.

Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist - mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.

Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra - her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.

Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?

De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.

Manu Katché Group - med solid norsk ekspertise.

Foto: Øyvind Hagen

Ellen Andrea Wang - bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.

Foto: Øyvind Hagen

Willie Nelson synger Gershwin!

Willie Nelson er et ikon og det er ikke overraskende at han synger Gershwin-klassikere. Han gjør det sjølsagt på sitt herlige vis - og det skader ikke med hjelp av Cyndi Lauper og Sheryl Crow heller!

Willie Nelson - one of a kind!

Willie Nelson (83) er countrysanger. Det er det absolutt ingen tvil om. I bånn er han likevel en sjangerfri musikant som tydeligvis tiltrekkes av musikk - god musikk. Han viste blant annet gjennom samarbeidet med Wynton Marsalis på "Two Men with the Blues" i 2008 at han hadde et stort hjerte for både blues og jazz også og den skiva er nok mye av grunnen til at det ikke er noen bombe at denne Gershwin-hyllesten også ser dagens lys.

Her serverer Nelson, som både synger på sitt umiskjennelige vis og spiller Trigger - navnet på den herpa gitaren hans -, elleve udødelige George og Ira Gershwin-låter som "But Not for Me", "Someone to Watch over Me", "It ain´t Necessarily So", "I Got Rhythm", "They Can´t Take that Away from Me" og "Summertime" mens Cyndi Lauper synger duett med far på "Let´s Call The Thing Off" og Sheryl Crow gjør det samme på "Embraceable You". Alt er gjort på ekte Willie Nelson-vis uten noen dikkedarer - enkelt, greit og rett frem, men med stempelet som forteller oss at absolutt ingen andre kunne ha gjort det på dette viset.

Når han så har med seg et empatisk lag med egne musikanter som Mickey Raphael på munnspill, som samarbeider mye med vår egen Steinar Raknes om dagen, og strålende jazzmusikere som Jay Bellerose på trommer, Dean Parks på gitar og Matt Rollings på tangenter, så er tonefølget akkurat der det skal være.

"Summertime - Willie Nelson Sings Gershwin" føk rett til topps på jazzlistene til Billboard da den kom ut i USA i slutten av februar og kom også høyt på alle andre lister. Det forteller en hel del om at Willie Nelson er elska og akseptert i de fleste leire og det skulle også bare mangle. Det er bare én Willie Nelson - sånn er det med den saken.

PS I love you Willie, sier Cyndi Lauper midt i duetten deres. Hun er på langt nær aleine om det!

Willie Nelson

Summertime - Willie Nelson Sings Gershwin

Legacy/Sony Music

Ei ny ledestjerne?

Saksofonist, komponist og bandleder Martin Myhre Olsen har det meste i seg til å bli en sentral skikkelse i norsk jazzliv i mange tiår framover.

Martin Myhre Olsen har all grunn til å smile.

Leirsund ved Lillestrøm er nok ikke verdens jazzmetropol, men den 25 år unge Martin Myhre Olsen kommer derfra og noe forteller meg at han kommer til å sette både seg sjøl og hjemstedet sitt på kartet ganske så kjapt. Etter noen på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim, og samarbeid med Trondheim Jazzorkester, Bjørn Alterhaug og det Spellemann-nominerte bandet Megalodon Collective, så debuterer endelig Myhre Olsen som bandleder og det er med et meget ambisiøst verk han møter oss.

Sammen med et håndplukka lag med erfarne og ferske musikanter der alle har ei fortid eller nåtid på jazzlinja, det vil si Simom Olderskog Albertsen på trommer, Oscar Grönberg på piano, Kari Eskild Havenstrøm på vokal, Eirik Hegdal på barytonsaksofon, Bjørn Marius Hegge på bass, Viljar Dyvik Sellevold på gitar og effekter og Adrian Løseth Waade på fiolin samt Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon, så har sjefen skapt et univers han er helt aleine om. Dette er så personlig, inderlig og gjennomført at det er en glede å fastslå at et helt spesielt talent, her spesielt som komponist og arrangør, har vist seg fram for et større publikum for første gang.

Myhre Olsen mista sin bestefar, som han hadde et svært nært forhold til, mens han jobba med "Lonely Creatures". Det første til at verket blei mye mer enn et prosjekt - det blei også ei kjærlighetserklæring til et personlig og djupt vennskap og du verden som det skinner gjennom. Verket har blitt akkurat det - et verk som henger sammen fra ende til annen og ikke enkeltstående låter. Referanser som Wayne Shorter, kammerjazz, fri-improvisasjon og strengt arrangerte passasjer glir elegant over i hverandre og alle de involverte bidrar på svært så høyt nivå.

Martin Myhre Olsen - bare notér navnet med en eneste gang. Han har allerede mye å melde og i åra som kommer er jeg sikker på at det vil komme mye spennende fra Leirsunds store sønn både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder.

PS Neste gang er jeg ganske trygg på at Myhre Olsen også sørger for at tittelen på skiva blir korrekt skrevet også:-)

MMO-Ensemble

Lonely Creatures

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Virkeligheten er skummel nok

Ninni Schulman er en 43 år gammel svensk journalist som med "Vår egen lille hemmelighet" forteller oss at søsterfolket har fått fram ei ny krimstemme det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Ninni Schulman forteller oss at virkeligheten er mer enn skremmende nok.

"Vår egen lille hemmelighet" er Ninni Schulmans fjerde bok i den såkalte Hagfors-serien etter at hun debuterte med "Jenta med snø i håret" i 2011. Journalisten, med bakgrunn fra blant annet Se & Hör og Expressen, fikk raskt en solid leserskare på hjemmebane, men dette er likevel mitt første møte med henne.

Hun henter garantert mye fra sin egen profesjonelle og personlige bakgrunn og journalisten Magdalena Hansson, som bor og jobber i Schulmans barndomstrakter i Värmland, spiller ei sentral rolle i hverdagsdramaet vi blir dratt inn i. Schulman skaper ei historie som kunne skjedd hvor som helst og når som helst - vi kunne alle blitt involvert i noe slikt. Det betyr at det er lett å assosiere seg med både historia og personene Schulman har skapt.

Hun greier på et troverdig vis å legge ut snubletråder samtidig som hennes "drap" ikke er unødvendig blodige eller overdrevne i voldsbruken - de er som de er i den mørke hverdagen. Hun skriver korte og greie setninger som er delt opp i ditto korte kapitler som gjør det hele svært lesevennlig.

"Vår egen lille hemmelighet" er en lettlest og spennende kriminalroman som ikke flytter noen grenser innen sjangeren, men som forteller oss at Ninni Schulman er ei stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet

Cappelen Damm

Et eget univers

Oppfølgeren til debutalbumet til trioen Building Instrument, der Moldejenta Mari Kvien Brunvoll spiller ei sentral rolle, har jeg venta på i to år - siden debuten kom. Forventningene har med andre ord vært store og det er en fryd å kunne melde at de blir innfridd.

Building Instrument - i med- og motlys.

Den Bergensbaserte trioen hadde skaffa seg en solid tilhengerskare lenge før den sjøltitulerte "Building Instrument" så dagens lys. Årsakene til det var sikkert mange, men bandets vilje og evne til å krysse grenser mellom improvisert musikk, elektronika, pop og dermed skape helt unike, ofte drømmeliknende lydlandskap var helt sikkert en viktig faktor.

Kurt Schwitters og Hjertøya

De som opplevde lykkelige og inderlige øyeblikk sammen med musikken til "Building Instrument" - for et bandnavn forresten! - vil garantert få påfyll med "Kem som kan å leve" også. Lytteren får det samme, men i enda større grad: lydlandskapet de tre har skapt her er enda større og mer innholdsrikt og var det mulig å drømme seg bort første gangen, så står drømmeinvitasjonene i kø nå.

Musikken har blitt til over en toårsperiode og blei skrevet som et bestillingsverk til Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo. Bakteppet var at senteret skulle åpne et permanent Kurt Schwitters-rom og verket blei framført som en del av Ultima-festivalen - nok et bevis på hvor grenseløst uttrykket til Building Instrument er.

Den tyske multikunstneren Schwitters rømte hjemlandet sitt da Hitler tok over styringa og bodde i en periode i eksil på Hjertøya i Moldefjorden og hans innflytelse er tildels direkte gjenkjennbar her. Kvien Brunvolls vokal uten tekst eller med et oppdikta språk - noen ganger er tekstene dog klare og tydelige for dem som vil lytte og da på umiskjennelig Moldedialekt! - er noe Schwitters "fant opp" med sine lyd-dikt. Hans evne til å skape et unikt uttrykk på tvers av en rekke kunstuttrykk er også noe Building Instrument har tatt med seg.

En egen verden

Building Instrument, som i tillegg til Kvien Brunvoll på vokal, live sampling og effekter, perkusjon, kazoo og zither, består av Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Åsmund Weltzien på synther og elektronikk, forsetter med å utvide sitt egenskapte univers. Jeg vet ikke om noe band eller noen artist - på denne kloden i alle fall - som låter noe i nærheten av Building Instrument. Alle de tre skal ha æren for det, men for mitt sanseapparat er det Mari Kvien Brunvoll som er den viktigste premissleverandøren.

Det er mulig å høre at hun har ei søster som heter Ane, akkurat som det er mulig med Ane å høre at hun har ei søster som heter Mari og jeg gir ikke slipp på min ikke fullt så hemmelige drøm: en dag vil jeg oppleve de to sammen på ei scene. Høre dåkker søstrene sisters!

Building Instrument

Kem som kan å leve

HUBRO/Musikkoperatørene

Miles til slutt og for alltid

Etter et 30 år langt "ekteskap" med Columbia Records, overraska Miles Davis den musikkinteresserte verden nok en gang da han signerte for Warner Bros. i 1986 - fem år før før han gikk ut av tida. I denne boksen får vi alt han rakk før det var slutt og det vil si åtte tildels fantastiske album.

Miles Davis på coveret av sin Warner Bros.-debut "Tutu". Blir ikke mye hippere enn dette!

Nå har det seg slik at de fleste av oss har våre musikalske helter - noen som har betydd og fortsatt betyr noe helt spesielt. For min del har Miles Davis (1926-91) alltid spilt ei helt spesiell rolle og de to gangene jeg fikk anledning til å oppleve han i levende live, på den legendariske midnattsmessa i Molde i 1984 og samme sted året etter, sitter som spikra. Vi snakker om ikonet som forandra musikkhistoria fem ganger og som hadde en helt spesiell standing fra slutten av 40-tallet fram til han la ned hornet for godt i september 1991, en standing han for så vidt har den dag i dag.

I denne utmerkede boksen finner vi "Tutu", "Music from Siesta" - filmmusikk, "Amandla", "Dingo" - mer filmmusikk der Miles - han er en av de få vi har lov å være på fornavn med - også spilte ei rolle, "Doo-Bop", "Miles and Quincy Live at Montreux", "Live Around The World" og "Live at Nice Festival" der "Doo-Bop" var den siste han var involvert i mens han levde, men ikke rakk å fullføre. De etterfølgende er liveinnspillinger som har kommet ut etter hans død.

Her finnes det ikke nye, tidligere uutgitte opptak - bare det vi har fått tidligere for første gang samla på dette viset. Det holder mer enn lenge det for her er det så mye gull at det bare er å å lene seg tilbake å nyte - i timesvis!!!!!

Vi snakker her om den siste elektriske perioden til Miles som var alt fra urfunky til så nedpå og sart som vel tenkelig med blant annet "Time After Time", men vi får også være med på hans historiske siste møte med Quincy Jones i Montreux noen måneder før det var over og der han spilte akustisk musikk fra tidlig i sin karriere - noe veldig få trodde de ville få oppleve igjen.

Jazzhistorikeren og Miles-eksperten Ashley Kahn har skrevet en forbilledlig coverheftetekst med en ypperlig omtale av hver plate og alle cdene kommer med originalcover.

Alle Miles´ epoker er store for meg - den siste en av de aller viktigste fordi jeg fikk være med på litt av den. De som er ute etter å komme inn i avslutninga på en av de største moderne musikk-karrierene har her fått ei gavepakke av de helt sjeldne.

Som det står på murveggene rundt omkring i New York: Miles Lives!!!!

Miles Davis

The Last Word - The Warner Bros. Years

Warner Bros./Warner Music