hits

mai 2017

Hjemme hos kongen

Mange mener det Elvis Presley gjorde de siste åra av sitt liv ikke holdt samme høye standard som tidligere. Her får vi være med hjem til kongen året før han forlot tida og her finnes mange eksempler på at han fortsatt hadde det. Det helt spesielle.

Elvis i aksjon i 1976 - året disse innspillingene blei gjort.

Den 16. august 1977 var en av de største karrierene i populærmusikken over. Elvis Presley døde bare 42 år ung. Jeg er blant dem som alltid har hatt et avstandsforhold til Presley - jeg har ikke vært blodfan som så mange, men likevel beundra han på min måte. Når jeg kjenner etter har jeg egentlig blitt mer og mer begeistra med åra, og med dette tilbakeblikket på noe av det siste han gjorde - 40 år etter - står jeg frem som, OK da, fan!!

Elvis var en hjemmekjær kar som kasta seg på privatflyet sitt så fort som mulig for å komme seg til sitt kjære Graceland. Det var også mye av grunnen til at denne plata blei spilt inn akkurat der. Plateselskapet kjørte opptaksbussen inn i bakgården og oppholdsrommet ved kjøkkenet - etterhvert kalt The Jungle Room - blei gjort om til studio der Elvis i perioder av februar og oktober gjorde opptak når det passa han.

Elvis hadde nok levd et liv som hadde tæra kraftig på han på mange vis, men legene som skulle passe på han greide uansett ikke å oppfatte faresignalene. Det kan avgjort høres på stemma hans her også, men den har fortsatt den unike signaturen Elvis alltid hadde.

Det kongen serverer oss her er 16 mer eller mindre kjente låter som "Danny Boy", "Solitaire", "Moody Blue" og, ironisk nok, "The Last Farewell". Sammen med noen av sine mest kjente musikanter, som David Briggs, Norbert Putnam og James Burton, som alle har spilt Elvis-musikk med Lisa Dillan i seinere år, gir han oss klassiske tolkninger som står seg godt også 40 år seinere.

Dessuten får vi såkalte outtakes av de samme låtene med masse interessant studioprat som forteller oss om en Elvis som hadde det bra - på overflata i alle fall - et år før han forlot tida. En liten ekstra bonus er tekstheftet med en interessant artikkel om innspillingene og en del sjeldne bilder og notater.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elvis Presley

Way Down In The Jungle Room

RCA/Legacy/Sony Music

Tøft og originalt

Gitaristen og multiinstrumentalisten Stephan Meidell går sine egne, unike veier. Her får vi to flotte eksempler på det, både under eget navn og sammen med trioen Cakewalk.

Stephan Meidell låter som seg sjøl - og ingen andre.

Stephan Meidell (34), opprinnelig fra Kristiansand, men som har slått seg ned i Bergen etter studier i Amsterdam, er en gitarist pluss pluss, bandleder og visjonær som dukker opp med ujevne mellomrom og som alltid bekrefter at han har noe unikt på hjertet. Nå kommer han altså like godt i to utgaver. De er helt forskjellige, men like spennende og utfordrende.

"Metrics" blei unnfanga i løpet av tre måneders studieopphold i Berlin. Utstyrt med en synth, ei trommemaskin og en akustisk gitar - alt kobla til ei EDB-maskin - og påført headset slik at han ikke skulle forstyrre naboene, gikk han til verket i ei lita leilighet. Det var en ganske annerledes måte å jobbe på enn på hans forrige soloutflukt der bøttevis av effektmaskiner og forsterkere var på plass i et stort, tidligere fabrikklokale.

Med det "forsiktige" utgangspunktet har han skapt lydlandskap så originale, fascinerende og suggererende at han tar oss med på ei drømmereise. Smått om senn vokste det også frem et ønske om å involvere musikanter som jobber med improvisasjon, barokkmusikk, ny musikk og norsk folkemusikk. Det har ført til at hardingfelespilleren Erlend Apneseth, klarinettisten Morten Barrikmo, barokkfiolinisten Stefan Lindvall, Magda Mayas på preparert piano og Hans Knut Sveen på harpsichord, krydrer utgangspunktene til Meidell på et vis som gjør dem enda mer unike. Annerledes, flott og spennende er bare noen av måtene det er mulig å beskrive Meidells nåværende musikalske verden på.

Cakewalk med Ivar Loe Bjørnstad, Stephan Meidell og Øystein Skar er tilbake etter lang pause.

Meidell har mange flere bein å stå på. I 2012 traff jeg for første gang på trioen Cakewalk og, sjøl om de er travelt opptatt med både Hedvig Mollestad Trio og Highasakite, så har heldigvis trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og synthist Øystein Skar, fra imprometropolene Surnadal og Vinstra, og Meidell greid å finne tid til å videreføre det unike Cakewalk-universet også.

Musikken de tre har skapt sammen - dette er så absolutt låtbasert og ikke frijazz for å si det sånn - er både tung, hard og jævla tøff. De tre henter hemningsløst fra sine kilder som blant annet er rock, pop, klassisk, samtidsmusikk, jazz og impro.

Cakewalk er et band som snakker like mye til et søkende rockepublikum som til jazzfolket. Mange vil finne mye å glede seg over her - tøft er det i alle fall så det holder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stephan Meidell

Metrisk

HUBRO/Musikkoperatørene

Cakewalk

Ishihara

HUBRO/Musikkoperatørene

Mer Lo enn High

Kristoffer Lo er så mye mer enn han i Highasakite. På egen hånd er han enda mer unik - og langt unna popverdenen.

Kristoffer Lo i sin egen verden.

La det være sagt med en gang: de som tror de får mer av Highasakite-liknende musikk her, kan bare snu seg en annen vei. Dette er nemlig totalt annerledes. De som derimot har hørt Los to første soloskiver, kan bare begynne å glede seg med en gang. Lo har tatt nok en tur inn i laboratoriet og søkt og funnet noe helt spesielt sammen med Steve Albini i Electrical Audio i Chicago i løpet av en fridag på en Highasakite-turné i mai 2015.

Med lånt tuba, flugabone, Fender Bass VI og en hel del effekter, gikk de to til verket og resultatet er to totalt improviserte spor på vel 17 og knappe 19 minutter. Albini miksa det hele live til to spor og Morgan Nicolaysen mastra "herligheten" her hjemme.

Her finnes ingen tradisjonell melodikk eller rytmikk - bare store, åpne og ofte ambiente lydlandskap som fascinerer og som tar deg med inn i en transeliknende verden.

De to spora, "Glorified" og "Enough", har et ganske så forskjellig uttrykk. Det første er ganske støyprega og massivt, mens det andre er mer reflekterende og prega av blåseinstrument. Tilsammen gir de et godt bilde av hva og hvem Kristoffer Lo er og hvor han vil - i alle fall deler av han.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Lo

Anhedonia

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Søstrene sisters!

De canadiske søstrene Christine og Ingrid Jensen tilhører jazzens elitesjikt - sånn er det med den saken.

Christine og Ingrid Jensen in action.

De danskættede søstrene Jensen er født i Canada, men Ingrid (51) bor nå i USA, mens Christine (47) har blitt værende i hjemlandet, nærmere bestemt Montreal der hun jobber på McGill University. På henholdsvis trompet og diverse elektronikk, Ingrid, og på alt- og sopransaksofon, Christine, har de etablert seg langt oppe i divisjonssystemet både på hjemmebane og på vår side av fjorden. Ingrid imponerte voldsomt under Trondheim Jazzfest for noen uker siden og i august er begge tilbake i kongeriket for å undervise på storbandseminar.

Begge jobber mye med egne band og eget stoff, men på "Infinitude" har de funnet sammen og med bassisten Fraser Hollins, gitaristen Ben Monder og Ingrids ektemann, norskættede Jon Wikan på trommer, tar de oss med inn i sin spennende og unike musikalske verden. Der er det godt å være!

Sjøl om de to har samarbeida mye opp gjennom, så er dette likevel første gang de har delt ansvar for en utgivelse. De har delt relativt søsterlig på komponistansvaert, Christine har skrevet fem av låtene, Ingrid tre, Ben Monder har tatt med seg en og så har et av begges store forbilder, landsmannen Kenny Wheeler, skrevet "Old Time".

Jeg traff Ingrid Jensen under Trondheim Jazz Fest og hun legger på ingen måte skjul på sin begeistring for sine nære bånd til Norden. Det kan absolutt gjenkjennes i hennes og søsterens tilnærming til musikk også. Den er hele tida søkende, ettertenksom, på et vis langsom, men samtidig med en definert groove tilstede hele veien.

Solistisk er de to sterke og lett gjenkjennbare og de kler hverandre som - akkurat, to søstre. Ben Monder er en av Sambandsstatenes aller beste og mest originale gitarister og Hollins og Wikan er akkurat så empatiske, tilstede og riktige som vel tenkelig for denne musikken.

Ingrid, som også spiller kalimba og melodika underveis, og Christine Jensen bekrefter på alle slags vis at de hører hjemme langt der oppe og fremme med "Infinitude". De er alltid velkommen her til lands - gjerne med denne musikken og dette bandet også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingrid and Christine Jensen

Infinitude

Whirlwind Recordings/MusikkLosen

En herlig forlenger

For tre år siden forlot Carl Øyvind Apeland, Paul Hansen og Torbjørn Økland Vamp. Med blest er de tilbake med samme kvalitet som forgjengeren.

Torbjørn Økland, Paul Hansen og Carl Øyvind Apeland har gjenoppstått som blest. Det skal vi vær veldig glade for.

I musikk-Norge slo det ned som ei lita bombe da herrene Apeland, Hansen og Økland forlot moderskipet, superpopulære Vamp. Hva ville det bety for Vamp? Hva ville det bety for de tre? Nå har vi fått relativt gode svar: begge har greid seg svært godt.

Jeg aner ikke hvorfor de tre brøt ut - egentlig så bryr det meg midt i ryggen også. De sier sjøl at de ville innta en livgivende utfordrerposisjon der rammer, gjentakelser og faste strukturer ikke eksisterte. Det holder lenge for meg det.

Det Apeland på basser, tangenter og kor, Hansen, på vokal, munnspill, gitar og trommer og Økland på gitarer og andre strengeinstrumenter, trompet og kor gir oss, er visepop av meget høy kvalitet som på sett og vis følger i mange av de samme spora som de var med å prege Vamp med. Hansen både hadde og har ei umiskjennelig stemme som løfter fram enhver tekst han formidler på et særpreget vis - på Haugalandsdialekt må vite!

Thom Hell har vært med å produsere debuten til blest og som den meget gode historiefortelleren han er, så egner han seg utmerket til det. De 13 låtene, med tekster av Ingvar Hovland, Gaute M. Sortland, Inger Hagerup og Paul Hansen, er alle historiefortellere verdig og du verden så flinke blest er til å formidle budskapet både verbalt og musikalsk. Når de så har fått utmerka assistanse av langt framskredne kolleger som Marie Klåpbakken, Torstein Lofthus - han kan alt - det vil si alt, Nils Økland, Geir Sundstøl, Martin Horntveth, Grethe Svensen og Erland Dahlen, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at dette har blitt både vakkert og flott.

-Vi håper og tror at lytterne vil finne mye å glede seg over her, sier de tre. Det er jeg ganske sikker på at vil stemme. Veldig sikker faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

blest

blest

PTC Records/Musikkoperatørene

Flott og overraskende debut

Sebastian Haugen-Markussen spiller bass i det utmerkede tradjazzbandet Magnolia Jazzband. Her debuterer han under eget navn og det med et helt annet musikalsk uttrykk.

Sebastian Haugen-Markussen er klar med et moderne, vakkert og melodisk visittkort.

Jeg har møtt på bassisten Sebastian Haugen-Markussen med ujevne mellomrom de seineste åra og visste vel egentlig at det lå en modernist godt gjemt der inne. Likevel lurte jeg på om han hadde "konvertert" til tradjazzen da jeg hørte han med det utmerkete Magnolia Jazzband for ikke lenge siden. Det viste seg heldigvis at det ene ikke utelukket det andre. Debuten under eget navn forteller oss nemlig at vi også har med en strålende bassist, komponist og bandleder innen den moderne, melodiske gata å gjøre.

Haugen-Markussen (34) jobber med blant andre Guro von Germeten og Anja Skybakmoen i tillegg til Magnolia Jazzband. Det i seg sjøl vitner om en enorm bredde i hans musikalske tilnærming og med sin utdannelse fra Norges Musikkhøgskole under mesterbassist Bjørn Kjellemyr, har han åpenbart sugd til seg informasjon og musikalske impulser fra en rekke moderne kilder.

Med de åtte komposisjonene på "Skarvesteinen" - den Oslo fødte- og oppvokste Haugen-Markussen er sterkt knytta til familerøttene i Nord-Norge, nærmere bestemt på Andøya i Vesterålen og alle låttitlene er henta derfra - forteller han oss om en fascinasjon for og kunnskap om den moderne, melodiske og vakre nordiske jazztradisjonen og han legger på ingen måte skjul på at Jan Garbarek, Arve Henriksen og Mats Eilertsen har vært lytta mye til. Når så bassgiganten og trendsetteren Charlie Haden hører med blant kildene, så mer enn aner vi hvor det bærer hen både musikalsk og uttrykksmessig.

Haugen-Markussen har alliert seg med et ungt kremlag bestående av tenorsaksofonisten Anders Lønne Grønseth, vibrafonisten Anders Kregnes Hansen - et nytt og spennende navn for meg, pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Tore Sandbakken og gitaristen - også på pedal steel - David Aleksander Sjølie. Alle stortrives i sjefens vakre musikalske verden og bidrar både som kollektiv og som solister til at dette har blitt en herlig, vakker og overraskende debut.

Det er tøft og uvanlig med en slik enorm musikalsk bredde som Sebastian Haugen-Markussen viser oss. Velkommen skal det og han være.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sebastian Haugen-Markussen

Skarvesteinen

MJB/Musikkoperatørene

Du verden så sensuelt!

Det begynner å bli ei stund siden Diana Krall var hyggepianist på Thon Hotel Oslofjord i Sandvika utenfor Oslo. Noe forteller meg at hun låter nesten likedan nå - bare bedre.

Diana Krall har både blikket og soundet.

Jeg hang ikke på barkrakkene rundt pianoet i Sandvika, men siden den gang har jeg hatt gleden av å oppleve Diana Krall (52) ved en rekke anledninger. Første gang var under Moldejazz der hun spilte på en liten klubb tre kvelder til ende med trio. Siden har det blitt idrettshaller og i oktober inntar hun like godt Oslo Spektrum. Det som er det flotte med Krall og suksessen hennes, er at den er basert på de samme, ekte idealene som den gang hun slo gjennom på begynnelsen av 90-tallet.

Platedebuten kom i 1993 med "Steppin´ Out". Der var bassisten John Clayton, Jr. og trommeslageren Jeff Hamilton viktige medspillere. Det er de også på "Turn Up the Quiet" og slik har det vært gjennom store deler av Kralls cirka 16-CD-er lange platekarriere. Hun har basert musikken sin på de samme idealene og mange av musikerne har også vært med henne på store deler av reisa. Hun har altså ikke gått for fristelsen til å bli kommers - suksessen har kommet på grunn av kvalitet og standhaftighet og ingenting er hyggeligere enn det.

Nok en gang tar hun for seg deler av standardskatten i amerikansk musikk: "Like Someone in Love", "Isn´t it Romantic", "L-O-V-E", "Moonglow" og "I´ll See You in My Dreams" har alle evighetens stempel på seg og har vært tolka tusenvis av ganger. Likevel greier Krall å gi de noe helt eget. Høydepunktene for meg er likevel de sakte, seige og usannsynlig sensuelle versjonene av "Night and Day" og ikke minst "Sway". Jeg er faktisk helt overbevist om at hun synger til meg - og bare meg!!!!!

Når hun så har med seg nevnte Clayton og Hamilton, samt bassisten Christian McBride og gitaristene Russell Malone, Marc Ribot og Anthony Wilson og trommeslageren Karriem Riggins pluss elegant arrangerte og neddempa strykere på noen av spora, så har dette blitt nok et Krall-visittkort som ikke overrasker, men som gir oss mer av det gode, gamle og uendelig vakre. Vi og verden trenger det nå.

"Turn Up the Quiet" blei også det siste samarbeidet mellom Krall og den legendariske produsenten Tommy LiPuma. LiPuma (1936-2017) var med Krall på nesten hele reisa hennes og bedre måte å ta farvel på finnes vel knapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diana Krall

Turn Up the Quiet

Verve/Universal

Vakkert fra sør

Med ujevne mellomrom dukker han opp og imponerer like mye hver gang. Vi snakker om gitaristen, komponisten og bandlederen Øyvind Nypan.

Øyvind Nypan har mye vakkert å melde.

Jeg blei først oppmerksom på Øyvind Nypan (45) i forbindelse med hans debutalbum "Elements" i 2010. Siden har han gitt oss "Republique" og "Directions" der både norske, franske og amerikanske musikanter, blant andre Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza, har bidratt. Trønderen Nypan er nå bosatt og virker som både utøvende musiker og pedagog i Kristiansand, men har tidligere vært hjemmeværende i Paris en lang periode. Det kan muligens grunnen til at Nypan har passert under radaren alt for lenge - musikalske grunner finnes definitivt ikke.

"Stereotomic" er resultatet av én dags øvelse med én påfølgende dag i studio med en live session uten overdubbing av noe slag. What you hear is what you get!

Sammen med den svenske bassisten Egil Kalman, pianisten Bernt Moen og trommeslageren Ole Mofjell, samla Nypan seg rundt åtte originalkomposisjoner av sjefen. Det har ført til ei herlig og spontan musikalsk reise der de fire lytter og hygger seg big time og skaper groovy Jazzmusikk med stor J. Nypan er tydeligvis i stand til å skrive låter som fører til stemninger og spenninger alle de involverte stortrives med å utforske.

De knappe 45 minuttene består av mange høydepunkt, men for meg er de tre balladene der jeg finner aller mest substans - "Paris", som er Nypans tidligere hjemby, får en herlig hyllest.

De fire utmerkede herrene låter som om de har spilt dette stoffet lenge. Slik er det med lyttende og dyktige jazzmusikanter. Siden det blei spilt kun én dag før innspilling, er det jo å håpe at vil bli spilt mange ganger etter utgivelsen - land og strand rundt. Det fortjener både musikken og folket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nypan

Stereotomic

Losen Records/MusikkLosen

Et nytt univers

Komponisten Ståle Kleiberg og plateselskapet 2L har invitert meg inn i et nytt univers. Det er jeg svært takknemlig for.

Ståle Kleiberg har skrevet vakker og meningsfull musikk.

For de av dere som kjenner til mine musikalske vandringer og preferanser, kommer nok denne omtalen noe overraskende. Grunnen til at den har fatta min interesse er at jeg vet at plateselskapet 2L alltid står for kvalitet - både musikalsk og ikke minst lydmessig. Antallet ganger de har vært Grammy-nominert har jeg mista tallet på - det forteller mye om hvilket nivå de befinner seg på (ikke at jeg har mista tallet, men det store antallet nominasjoner, må vite).

Nok en gang er det en lydproduksjon av en annen verden vi får gleden av. Morten Lindberg har igjen sittet ved spakene, denne gangen i Olavshallen i Trondheim og det er en klarhet og dybde i lyden som man sjelden får oppleve.

Og så er det musikken da! Ståle Kleiberg (58) har til nå bare vært et navn jeg har lest om, men ikke hørt. Det til tross for at dette er hans åttende album. Synd for meg sjølsagt - spesielt basert på hva jeg blir servert med "Mass for Modern Man".

Kleiberg har en omfattende produksjon bak seg som komponist og verk i oratorie- og operasjangeren har en fremtredende plass. "Mass for Modern Man" føyer seg inn i den rekka og det er opprinnelig et bestillingsverk fra Münchner Dommusik. De ville ha ei konsertmesse for kor, orkester og to solister. Det har de fått og Kleiberg bestemte seg raskt for at det måtte bli et verk med blikket på vår egen tid, men med klare bånd til tradisjonen.

Kleiberg ba den engelske forfatteren Jessica Gordon skrive tre tekster - tekster som alle skulle ha tap som tematikk på et eller annet vis. De handler om mennesker som har mista meningen med livet. De tre solistsatsene handler altså både om konkrete tap og tap av eksistensiell mening - i tillegg gir Kleiberg oss fem satser basert på tekstene i de faste messeleddene: ""Kyrie eleison", "Gloria", "Credo", "Sanctus" og "Agnus Dei"

Med Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Vokalensemble under ledelse av dirigenten Eivind Gullberg Jensen og solistene Mari Eriksmoen (sopran) og Johannes Weisser (baryton), blir vi servert musikk som spenner fra det tette og intime til det voldsomme og der de dynamiske virkemidlene blir brukt på et fantastisk flott vis.

Kleiberg er åpenbart en musikalsk historieforteller av rang. Han får frem dramaet, lidelsene, håpet og alle aspekter som er forbundet med tap - sjølsagt med strålende hjelp av ypperlige medhjelpere fra meget proffe trønderske kor og orkester. En annerledes, flott og sterk opplevelse for meg dette, men som Duke Ellington sa så finnes det bare to typer musikk: god og dårlig. "Mass for Modern Man" hører så avgjort med i den første kategorien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ståle Kleiberg

Mass for Modern Man

2L/Musikkoperatørene

Nesten ny stemme

Jeg så fram til å stifte bekjentskap med ei helt ny stemme - Malia. Så viste det seg at vi faktisk går tilbake helt til 2002.

Malia har mye å si på sin særegne måte.

Malia har jeg aldri hørt om før fortalte jeg meg sjøl da postmannen nok en gang hadde gjort jobben sin. Etter en djupdykk i listene og hyllene måtte jeg innrømme for meg sjøl at husken på ingen måte er slik den aldri har vært: der fant jeg nemlig Malias debutalbum fra 2002, "Yellow Daffodils". Da var det faktisk mulig å erindre at jeg syntes veldig om det jeg hørte den gangen og at jeg så fram til å følge henne videre.

Slik har det altså ikke blitt. Malia, født og delvis oppvokst i Malawi i Afrika, men etterhvert bosatt i England, har rukket å bli knappe 40 år og har gitt ut seks skiver - alle har altså gått meg hus forbi. Trist for meg sjølsagt, men nå er vi på sporet igjen og hun forteller oss med en gang at hun har utvikla seg i ei spennende og ekte retning.

Som tittelen mer enn antyder, har Malia tatt med seg sine røtter fra Malawi både melodisk og vokalt eller tekstmessig. Hun synger likevel mest på engelsk og at hennes inspirasjonskilder blant annet er Billie Holiday, Nina Simone og Sarah Vaughan er heller ikke vanskelig å skjønne, noe som spesielt er hørbart på den eneste standardlåta, "Moon River" .

Malia, som skriver mye av både tekst og melodi sjøl, har også henta mye fra sin egen samtid både når det gjelder jazz, soul, blues og pop. Sammen med utmerkede, men ukjente musikanter for meg - engelske såvidt jeg kan skjønne - skaper Malia sitt eget lille og ytterst smakfulle univers som det har vært en sann glede å få hilse på igjen. Det bør definitivt ikke gå 15 år til neste gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Malia

Malawi Blues/Njira

MPS/Naxos Norway

Tøft på kammerset

Billuca Ensemble fra Trondheim tar kammermusikk fra mange hundre år tilbake inn i vår tid på et herlig vis.

Billuca Ensemble låter like tøft som det ser ut.

Billuca Ensemble fra Trondheim har eksistert siden 2003 og kommet ut med to album før "Wildflower Tales". Likevel har de passert under radaren min, men det får jeg heldigvis mulighet til å gjøre noe med nå.

Her tar det sjumanns/kvinners sterke bandet oss med på ei musikalsk rundreise som spenner over flere hundre år, men samtidig bringer de oss helt opp til vår tid.

Utgangspunktet de meget skolerte og dyktige musikantene og sangerne har, er kammermusikk med utgangspunkt i komposisjoner av blant andre Purcell, Monteverdi, Händel, Bach, Grieg og Brahms pluss engelske folketoner samt en originalkomposisjon av gruppas gitarist, mandolinist og bassgitarist Frode Dyrli Angelsen fra Kristiansund - sjølsagt heter den "Seagull".

Gruppa består av to sangere, en fløytist, en bratsjist, en cellist og en trommeslager/perkusjonist pluss nevnte Dyrli Angelsen. De gir oss herlige og egne arrangement der de "fusjonerer" dert tradisjonelle utgangspunktet med norske vuggesanger, balkanske rytmer, bossa nova og andre herligheter.

Tilsammen har det ført til et helt eget uttrykk og det skader på ingen måte at Henning Sommerro dukker opp med si umiskjennelige surnadalsdialekt på en morsom duett om kvinnfolk heller!!!

Dette er både morsomt og sjangersprengende - inviter mer enn gjerne Billuca Ensemble inn i varmen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Billuca Ensemble

Wildflower Tales

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Den aller største

Jeg har hatt gleden av å følge Pat Metheny siden han var 19 år. Da var han på vei allerede - siden har han vært og er fortsatt den aller største gitaristen i mine øyne og ører.

Det var fotoforbud under konserten, men stemninga var strålende både under og etterpå. Her "vestfoldingen/sørlendingen" Pat Metheny, Arild Andersen og undertegnede.

Foto: Audun Braastad

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått oppleve Pat Metheny (62). Fellesnevneren er uansett at det har vært høydepunkt på høydepunkt helt siden 1974 i Molde kino da den beskjedne og totalt ukjente Patrick Bruce Metheny, fra den lille byen Lee´s Summit i Midtvesten, men med sterke røtter til både Vestfold og Mandalsområdet, stod i bakgrunnen i Gary Burton Quintet med sin 12-strenger. Konserten i den fullsatte storsalen i Oslo konserthus i går kveld var på ingen måte noe unntak.

Etter at han under lydprøva fikk hilse på både Arild Andersen, Eirik Hegdal i Trondheim Jazzorkester og hele Jaga Jazzist - Metheny skal spille med alle sammen i Molde i sommer!!!!! - inntok han på sitt usedvanlig sjarmerende og ungdommelige vis scena aleine med sin 42-strengers pikassogitar som han får til å låte som et helt orkester. Magien var etablert umiddelbart.

Sammen med sin utmerkede kvartett, Metheny kan sjølsagt velge og vrake i medmusikanter, bestående av Linda May Han Oh fra Malaysia på basser, Antonio Sanches fra Mexico på trommer - han hadde vel neppe kommet inn i USA nå..... og Gwilym Simcock fra Wales på tangenter, så tok Metheny oss med på ei rundreise i si karriere som varte i godt og vel to timer. Det var ikke et sekund for langt!

Her er sjefens egen setliste som han lurte på om han kunne få klargjøre for meg.......Denne finnes i ett eksemplar - tror jeg tar vare på det jeg!

Om det var med sin signaturgitar, den seks strengers Ibanezen, med sin Roland synth-gitar eller med sin ymse akustiske gitarer, som hans trofaste gitartekniker gjennom mange tiår, Carolyn Chrzan, leverer akkurat når de skal leveres og de er ferdig stemt kan jeg love, så blei dette faktisk en av de heftigste Metheny-opplevelsene gjennom alle tider.

Som det fremgår av "setlista" - han plukker fra rundt 50 låter hele tida og det ganske så spontant - så blei vi servert alt fra det nyeste til klassikere som "James", "Better Days Ahead", "Farmers Trust", "Phase Dance", "Question and Answer", "This Is Not America" - fra Methenys samarbeid med David Bowie - og "Bilbao". Herregud for en komponist han er - også!

Her fra en tidligere konsert med det samme bandet. Bortsett fra skogen så det meste likt ut!!

Vi fikk møte sjefen i alt fra solo via duetter med alle de tre andre til fullt band sjølsagt. Med en energi, kreativitet, livsbejaenhet og en personlig sound mange har prøvd å kopiere, men som ingen har lykkes med, hadde Metheny med sitt dynamiske, melodiske, sterke, og vakre uttrykk publikum i sin hule hånd hele veien.

Det var så ekte, det var så flott, det var så Pat Metheny at jeg nesten mista stemma....men intervju blei det likevel. Om jeg skal være tilstede i Molde i sommer? Jeg kan faktisk ikke skjønne hva som skal være i stand til å stoppe meg!

Pat Metheny

Oslo konserthus, 20. mai

På begge sider

Nok en gang viser den New York-bosatte bassisten, komponisten og bandlederen Eivind Opsvik at han holder skyhøy standard på alle områder.

Fornøyd stjernelag etter innspillinga i Sear Sound i New York

Eivind Opsvik (43) stakk over fjorden fra Oslo til New York for rundt 20 år siden og har blitt værende over there. Han har blitt en sentral brikke i det spennende musikalske miljøet som har mye av sitt utspring i Brooklyn. Vi møter han ofte som sidemann med flere trendsettere, men aller best tror jeg Opsvik trives som leder for eget band og med sin egen musikk.

I 2003 begynte han med sine Overseas-ekskursjoner. Navnet kan jo tyde på at Opsvik skuer til begge sider av fjorden musikalsk og slik låter det da også.

"Overseas V" forteller oss at dette er den femte utgava av Overseas-prosjektet. Nok en gang har han med seg kremen av Brooklyn-gjengen med saksofonisten Tony Malaby, tangentisten Jacob Sacks, gitaristen Brandon Seabrook og trommeslageren Kenny Wollesen. Dette er uten unntak meget ettertrakta herrer og Wollesen har for eksempel stått på lønningslista til både Tom Waits, Bill Frisell, Norah Jones og John Zorn. Likevel er det altså slik at de prioriterer det å spille med Opsvik høyt og med musikken til "Overseas V" i høytalerne, skjønner jeg det veldig godt.

Eivind Opsvik er også en framifrå buefører.

Musikken til Opsvik er original på alle slags vis, men han henter inspirasjon fra både Terje Rypdal og annen ECM-jazz, Duke Ellington, post-punk med referanser til både Joy Division, New Order, B-52s og Talking Heads samt den moderne søkende, moderne jazzgenerasjonen med røtter i Brooklyn og New York. Han mikser rock og jazz til et eget uttrykk og dessuten har han også henta inspirasjon fra sin lille datter - både musikalsk og til låttitler!

Opsvik har hatt disse musikantene i tankene når han har skrevet musikken og de stortrives åpenbart i dette musikalske terrenget. Alle får absolutt plass til å melde, men Opsvik har ønska det hele stramt og ingen låter er over seks minutter. I tillegg til live i studio-innspilt musikk, har Opsvik også gått inn i sitt eget "laboratorium" i ettertid og blant annet lagt på litt synth bass - ytterst forsiktig, men virkningsfullt.

Fra tid til annen har Eivind Opsvik tatt med seg Overseas-prosjektet til Europa og Norge. Det burde være en obligatorisk øvelse hver gang et nytt visittkort foreligger - definitivt denne gangen, for "Overseas V" er kanskje den aller tøffeste utflukten så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eivind Opsvik

Overseas V

Loyal Label/MusikkLosen

En mild gigant

Chris Potter har vært der helt siden han var tenåring. Han er her fortsatt, bedre og mer uttrykksfull enn noensinne.

For et trøkk det er i Chris Potter!

Det er ikke alltid flaksen er på min side. I forrige uke var jeg på festivaler i både Stavanger og Trondheim og det var også Chris Potter, men våre reiseruter klaffa så dårlig at jeg ikke fikk hørt han verken det ene eller andre stedet. Da er det en grei trøst å kunne dykke ned i hans ferske album på ECM og skryten som blei han til del på Norgesturen skjønner jeg til fulle.

Chris Potter (46) blei sett på som et enormt talent allerede som tenåring. Han blei oppdaga av beboplegenden Red Rodney i sin lille hjemby Columbia i South Carolina og turen gikk raskt til New York. Der blei han "plukka opp" av storheter som Paul Motian, Jim Hall, Joe Lovano, Dave Holland og Pat Metheny - "alle" ville ha med seg Potter av forståelige årsaker.

Samtidig har han også stått veldig på egne bein og, i tillegg til bidrag på over 150 CD-er, har han gitt oss vel 15 under eget navn også. Fra 2013 har han vært på ECM og "The Dreamer Is the Dream" er hans tredje på storselskapet.

Sammen med sin faste, ganske ferske kvartett med Marcus Gilmore på trommer - barnebarnet til trommelegenden Roy Haynes forresten, Joe Martin på bass og cubanske David Virelles på piano og celeste, møter vi Potter på saksofoner, klarinetter, fløyte, ilimba og som sampler.

Jeg har vært superfan helt siden jeg hørte Potter for første gang. I mine ører er han på sett og vis forlengeren til Michael Brecker uten at han på noe som helst slags vis er noen kopist. Potter som tenorsaksofonist, først og fremst, har noe helt eget på hjertet og med en teknikk, personlighet og følsomhet av de sjeldne, gir han oss her kanskje sin beste skive noensinne.

Noe av grunnen kan sikkert være at Potter og ECM-sjef Manfred Eicher har funnet hverandre. Eicher ser åpninger i skogen som Potter ikke ser, i følge sjefen, komponisten, bandlederen og multiinstrumentalisten, og sluttresultatet bærer i alle fall preg av at de har kommet veldig nær noe helt spesielt.

"The Dreamer Is the Dream", en herlig tittel forresten, er en rytmisk og melodisk fest med noen av New Yorks aller beste musikanter anno 2017. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chris Potter

The Dreamer Is the Dream

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Folk fra Bærum

Det er vel nesten naturstridig, men fra Bærum kommer tre unge "spillemenn" og tar livet av enda flere forestillinger.

Vrang byr på mye hygge.

Naturstridig? Når vi veit at legenden, idealisten og inspiratoren Hallvard Kvåle, opprinnelig fra Voss, bodde sin siste 40 år i Bærumsbygda, så er ikke forklaringa så langt unna likevel. Han satte i gang et ungdomsprosjekt under navnet Bærum Spelemannslag og, som Knut Reiersrud skriver i omslagsheftet, så finnes det ikke morsommere navn i bandverdenen noe sted. Det går liksom ikke i hop, Bærum og Spelemannslag, bare smak på det, men det gjør det likevel og det på grunn av Hallvard Kvåle.

Kvåle greide å frambringe dugandes felespillere fra usedvanlig urbane strøk og mange har nådd opp i A-klassen som Reiersrud forteller meg at det heter på kappleiksspråket. Valkyrien er et framifrå eksempel på hva som kom ut av det urbane spelemannslaget.

Jon Hjellum Brodal, Tuva Færden og Maja Gravermoen Toresen er alle i slutten av 20-åra og er det ferskeste eksemplet på hva dette livgivende arbeidet har ført til. For 10 år siden tok Kvåle de unge felespillerne med på tur til Island. Han foreslo at de tre kunne ha et innslag på en konsert der vest. Resultatet var at trioen Vrang blei født og etter ei spennende musikalsk reise, får vi nå være med på trioens debutalbum.

Som de sjøl sier så har de forska, knadd og elta sine musikalske uttrykk til en helhet - en helhet de har all grunn til å være fornøyd med. De har tatt med seg elementer fra folkemusikk både øst, vest og nord i verden og utstyrt med feler, hardingfeler, lyre, mandolin, litt perkusjon samt at alle synger på noen av spora, så har de skapt folkemusikk full av tradisjon samtidig som de har åpna den opp for ei ny tid.

Produsent Tellef Kvifte har vært med å skape et helhetlig og vakkert lydbilde og på noen av spora har de også fått assistanse av Jens Linell på perkusjon og Anders Löfberg på cello. Vrang er så definitivt på god vei mot noe helt eget og det skal bli veldig spennende å høre hvor de er hen ved neste korsvei.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vrang

Sæter Soul

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Stemningsfullt

Tangentisten Kjetil Husebø går stadig nye veier for å skape originale og vakre stemninger.

Kjetil Husebø i stemningsmodus.

Foto: Rein Borgen

Fra tid til annen avlegger tangentbehandler Kjetil Husebø oss musikalske visitter. Hver gang er de spennende og annerledes enn den forrige. Slik er det også med "Piano Transformed", hans fjerde album med piano i sentrum for det hele.

Denne gangen møter vi Husebø (42) som pianist og komponist, men samtidig som live elektroniker og live sampler. Han makter hele veien, det vil si på ni spor, å kombinere de tre "instrumentene" slik at de spiller sammen på et forunderlig spennende vis.

De elektroniske hjelpemidlene bruker pianolyden både som lydkilde og som kontroller i sanntid, det betyr at samplingen skjer enten samtidig som han spiller på flygelet eller at enkelte fraser blir tatt opp og transformert videre. Høres det komplisert ut? Muligens på papiret eller på edben, men i høytalerne gir det fornuft og det er både givende og spennende å følge Husebøs unike måte å skape musikk på.

Det som skjer er at Husebø gjennom sine duppeditter prosesserer og transformerer pianolyden til nye lydlige og rytmiske landskap. Han mener sjøl at musikken befinner seg et sted mellom jazz, samtidsmusikk, ambient og klassisk. Det er godt mulig det - det aller viktigste er at musikken er unik og gir oss nye opplevelser. Det gjør den hele tida.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Husebø

Piano Transformed

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

Hvilken jakt!

Dagens Næringsliv-journalistene Eskil Engdal og Kjetil Sæter har skrevet en dokumentarroman som gjør at man nesten blir sittende med åpen munn fra første til siste side.

Kjetil Sæter og Eskil Engdal lar seg ikke stoppe - heldigvis.

Eskil Engdal og Kjetil Sæter har gjennom flere år vist oss at de tilhører landets elitedivisjon som journalister. De har gang på gang, som oftest i Dagens Næringslivs spalter, avslørt og fortalt oss den ene historia mer utrolig enn den andre. Veldig ofte har de fulgt penga - der ligger det ofte noe begravd som verken tåler dagens lys eller som synes om dette lyset. Der har disse to gjort en framifrå jobb, ofte i en verden vi nesten ikke ante fantes.

Høsten 2015 skrev de to en sak i DN som fikk stor oppmerksomhet og som blei en av avisens mest leste saker det året. Den dreide seg om Sea Shepherds jakt på piratfiskebåten Thunder og de to journalistenes jakt på skipets eier i den spanske regionen Galicia. Saken, og jakten, utvikla seg videre og heldigvis har de to på ingen måte sluppet taket og de de gir oss her er ei fortelling så dramatisk, så riktig - virker det som - og så utrolig at det nesten ikke er til å tro. Den er nok et eksempel på at virkeligheten overgår fantasien. Den er også nok et eksempel på at grådighet og jakten på penger og makt ikke kjenner noen grenser.

Thunder mens den fortsatt blei jakta på.

Saken handler om organisert og kriminell rovfiske etter såkalt tannfisk i Sørishavet. Dette er big business og det er ikke uten grunn dette kalles jakten på det hvite gullet. Fortjenestepotensialet er enormt - vi snakke om milliarder - og mange har tjent seg søkkrike på denne kriminelle virksomheten.

Miljøorganisasjonen med det tvilsomme ryktet, Sea Shepherd, hadde vært i hælene på flere av båtene i lengre tid. Spesielt den unge svenske skipperen Peter Hammarstedt ombord på Bob Barker hadde bestemt seg for at dette skulle lykkes og Thunder, bygd i Ulsteinvik på Sunnmøre, var etterhvert det store målet. Thunder blei funnet, Hammarstedt & Co la seg etter og "plaga" Thunder i flere måneder før det hele fikk en dramatisk slutt utenfor Afrikas vestkyst.

Jeg lar det stå slik, for jeg oppfordrer alle å lese "Jakten på Thunder". Det er en dramatisk dokumentar med mange av kriminalromanens kvaliteter ved seg også. Engdal og Sæter har reist mye og langt for å følge spora og eventuelt få de mest sentrale personene i tale. Det har de ofte lykkes med - de har nemlig ikke gitt seg slik det er med de beste journalistene. Så har de da også fått fram ei dramatisk, stygg og realistisk historie - ei historie som overgår det meste av det man kan forestille seg.

Eskil Engdal og Kjetil Sæter

Jakten på Thunder

Vigmostad og Bjørke

Velkommen til Birdland!

Pianisten Richie Beirach og fiolinisten Gregor Huebner har satt hverandre stevne på sjølvaste Birdland i New York. Det forplikter og de leverer.

Richie Beirach og Gregor Huebner feirer både det ene og det andre sammen.

Den amerikanske pianisten Richie Beirach og den tyske fiolinisten Gregor Huebner har mye til felles. De har blant spilt sammen i 20 år og den 23. mai fyller de også år - Beirach blir 70 mens den New York-bosatte tyskeren blir 50. Alt dette markerer de med å gi oss et livealbum fra den berømte jazzklubben Birdland midt på Manhattan - den fjerde de har gjort sammen siden 2000.

De tre første har vært hyllester av klassiske storheter: Bartók, Federico Mompou og Monteverdi. Det sier jo en hel del om hvilke fellesnevnere de to har: de henter begge solid med inspirasjon og kunnskap fra både den europeiske klassiske tradisjonen samt fra jazzens postbop-uttrykk.

Det bærer også dette møtet på Birdland klart uttrykk for. I løpet av de knapt 78 minuttene blir vi servert et repertoar med alt fra standardlåta "You Don´t Know What Love Is", til en felleskomposisjon som er en hyllest til Bartók, Bachs "Siciliana" og to originallåter til før festen blir avslutta med en heftig versjon av Coltranes "Transition".

Når bandet ellers består av Randy Brecker på trompet, Billy Hart på trommer og George Mraz på bass, så skal det ikke mye til for den oppvakte å skjønne at alle forutsetninger er tilstede for at dette har blitt et møte i ganske sjeldne musikalske grenseland som har det meste i seg for å lykkes.

Huebner er den minst kjente, men forteller meg raskt at han er en modernistisk jazzfiolinist av meget solid kaliber. Beirach, med fartstid både fra Stan Getz og Chet Baker og ikke minst med Dave Liebman i en årrekke, er en meget underkjent pianist i mine ører. Han er alt for lite hørt og brukt og han imponerer med sin allsidighet og unike tilnærmingsmåte hver gang han hilser på.

Denne innspillinga er gjort i løpet av to kvelder i slutten av august 2012. Den har altså ligget til marinering i nesten fem år. Den har den tålt på alle mulige slags vis - dette er nemlig totalt tidløs musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Richie Beirach & Gregor Huebner

Live at Birdland New York

ACT/Musikkoperatørene

Dronninga i 80

Her til lands fyller én konge og to dronninger 80 i år. I dag er det Karin Krog som runder og denne fantastiske samlinga bekrefter hvilken gigant vi har hatt og fortsatt har blant oss.

Dronning Karin - en av de største gjennom alle tider.

I rundt 60 år har Karin Krog vært en usedvanlig sentral skikkelse i norsk og internasjonal jazz. Når hun nå i dag runder 80, noe som nesten er utrolig basert på hennes tilstedeværelse, kreativitet og voldsomme energi, så er det med ærefrykt vi gratulerer med dagen og kan fortelle at mer spektakulær og flott samling med hennes musikk ikke kunne være mulig å ønske seg.

Karin Krog har vært en svært så produktiv musikant helte siden hun platedebuterte under eget navn i 1964. Underveis har hun også vært klok og sikra seg rettighetene til sin egne innspillinger og hun starta sitt eget plateselskap, Meantime Records, for flere år siden der hun har fortsatt å gi ut både eldre produksjoner og nye innspillinger.

Med denne samlinga, som faktisk er den fjerde og i mine ører den beste og mest omfattende, får vi møte hele Krog. De seks CD-ene, som er satt sammen av Krog sjøl, hennes datter Tine Bergh og hennes partner på alle slags vis, John Surman, består tematisk og musikalsk av nesten alt Krog har bedrevet. Noe er utelatt av forskjellige grunner, blant annet musikk fra "Joy" sammen med blant andre Arild Andersen og Jan Garbarek, men det er mer enn nok å hygge seg med her uansett.

De seks platene her henter musikk fra hennes mange duosamarbeid, ei skive med blues, ei med storband - med mitt høydepunkt underveis, nemlig en tidligere uutgitt vokalduett med trompeteren Clark Terry der Krog får bortimot latterkrampe underveis, eksperimentelle saker, en med blanding av det meste og til slutt ei skive med standardlåter og nogo attåt.

Karin Krogs enorme diskografi og ditto bredde forteller oss hvilken fantastisk betydning hun har hatt og fortsatt har for alle som har kommet etter henne. Boksen er også utstyrt med masse flotte historiske bilder, en pedagogisk og innsiktsfull tekst av den engelske journalisten Duncan Heining og små kommentarer fra Krog sjøl til hvert enkelt kutt.

Jeg gratulerer med dagen og stiller meg i rekka av nesegruse beundrere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Krog

The Many Faces of Karin Krog Recordings 1967-2017

Meantime Records/Odin/Musikkoperatørene

Ikke over Bekken

Man trenger absolutt ikke gå over Dr Bekken etter musikk. Er man i hans nærhet får man alt man trenger faktisk.

Dr Bekken i aksjon under Jazzfest i Trondheim i går.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Dene helga hadde jeg gleden av å tilbringe en hyggelig time sammen med Tor E. Bekken, bedre kjent som Dr Bekken. Da hadde han utmerket selskap av den framifrå vokalisten Rohey Taalah. Sjøl om det var stappfullt på den intime puben Antikvariatet i Trondheim, så må det likevel innrømmes at de aller fleste ikke var der. De aller, aller fleste faktisk.

Det finnes botemiddel mot slikt også og Dr Bekken gir oss ikke mindre enn to i samme slangen. Den første er er av typen solopiano og er gjort live på en annen bar i Trondheim, nemlig Bar Moskus den 4. oktober i fjor. Med et mer enn entusiastisk publikum benka rundt pianoet, ga Bekken publikum tilstede, og nå oss, ei herlig rundreise i den opprinnelige jazzens verden. 53-åringen med røtter både i Drammen og på Finnskogen og i Trondheim, henter hemningsløst fra både blues, jazz, boogiewoogie, stride og hva det måtte være av og sørger for et herlig rytmisk driv i låter enten henta fra det tradisjonelle repertoaret eller skrevet av han sjøl.

Doktoren har forska i dette materialet og denne tradisjonen i flere tiår nå og har et solid og autentisk grep om det hele. Det er likevel ikke bare piano som er hans instrument. På "Field Recordings" gir han oss seks låter spilt på en liten gitar som kalles guitalele. Stemninga er sjølsagt en annen enn på Bar Moskus, men inderligheten og ektheten i Dr Bekkens beskjed er akkurat den samme.

Dr Bekken er en sjelden og viktig blomst i den norske musikalske floraen. Han må dyrkes og tas vare på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dr Bekken

Lie at Bar Moskus

Blue Mood/Grappa/Musikkoperatørene

Dr Bekken

Field Recordings 1-6

Dr B Records

Rohey er klar

Jazzfest i Trondheim går mot slutten og lørdagen blei en vokalhyllest med mange farger. Det blei også nok en bekreftelse på at Rohey Taalah er klar for hva som helst - hvor som helst.

Rohey Taalah er et vokaltalent av de helt sjeldne.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jeg har truffet på Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo i en rekke sammenhenger i det siste. Med bandet Rohey, sammen med Trondheim Jazzorkester og Skrap og nå på Jazzfest med pianisten Dr Bekken i en intim klubbsetting. Taalah er fortsatt bare 23 år, men med jazzlinjeutdannelsen fra Trondheim i boks, så ser framtida lys ut for henne. Svært lyst faktisk. Vi snakker om å være etablert i superklassen uansett hvilken målbånd vi bruker og den lille timen på svette Antikvariatet blei nok en stadfestelse av det.

Taalah er utstyrt med en stemmeprakt jeg ikke har opplevd her til lands i alle fall tidligere. Det er en dynamikk og et trøkk i uttrykket hennes som er sjelden og når hun da også besitter en diksjon, en perfekt engelskuttale og en scenesjarm som ikke kan læres noe sted, så ligger veien på mange vis åpen for henne.

Med et repertoar bestående av standardmateriale som "At Last", "But Not for Me" - der vi også fikk møte scatteren (sjølsagt så fikser hun det også) Rohey, gospellåta "Just a Closer Walk with Thee" og "Hit the Road Jack" -med allsang, må vite - hadde Rohey og Dr Bekken, en ypperlig og stilsikker pianist i dette landskapet, stålgrep om det begeistra publikummet.

Rohey Taalah er klar for den store verden - intet mindre.

Dr Bekken er en stilsikker og livsbejaende pianist.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Stor stemning og vel så det hos Dr Bekken og Rohey Taalah.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

En flott hyllest av Tre små kineseres musikk.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jazzfest har heldigvis valgt å følge opp tradisjonen med å hylle og tolke noen av trøndermusikkens største sett gjennom jazzøyer. Tidligere har både Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Knutsen og Ludvigsen blitt den ære til del - i år var det klart for noe av musikkskatten til Tre små kinesere.

Musikerekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve var tildelt det ærefulle vervet med å plukke ut låter, skrive arrangement og sette sammen NTNU Jazzensemble denne gangen og de fire saksofonistene, fire vokalistene, to trommeslagerne, bassist, gitarist, pianist/fløytist, trompeter og munnspiller - alle iført hatt, må vite - løste oppgaven på et framifrå vis.

Her var det skjemt og alvor i et fint samspill og den tidløse tematikken i mange av tekstene blei fint løfta fram i både tango og latinsk, cubansk innpakning - og mye annet. Noen ganger, spesielt til å begynne med, var musikken litt for "arrangert", men det løste seg opp etterhvert og de "vordende" jazzmusikantene viste oss nok en gang at det finnes masse talent rett rundt hjørnet.

For mange er Tre små kinesere lyden av 90-tallet, "Hjertemedisin" var låta som bragte ekteparet Buner Formo og Skjerve sammen faktisk, men slik den framstod i denne tapninga har den så absolutt mye å gi oss i 2017 også.

Ekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve hadde arrangert deler av kinesernes sangskatt.

Fotos: Arne Hauge/Jazzfest

Lill Lindfors har fortsatt og for alltid it-faktoren.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Jazzfest 2017 blei for vår del avslutta i selskap med Lill Lindfors. Jeg står gjerne frem og forteller om avstandsforelskelse siden jeg var i tenårene omtrent - sånn, så var det gjort. Lindfors hadde dette helt spesielle ekstra når det gjaldt utstråling den gang - og hun har det fortsatt.

Lindfors (77) bærer alderen på aller beste vis. Stemma, formidlingsevnen, musikaliteten og utstrålingen er noe så voldsomt på plass om det var i jazzlåter som "Don´t Get Around Much Anymore" - på svensk om hvordan jazzen tok bolig i henne, og "Teach Me Tonight" - også på svensk, eller udødelige sanger av Cornelis Vreeswijk, Olle Adolphson eller Evert Taube. Hun eide rommet fra hun inntok scena til hun vinka farvel med "Musik ska byggas utav glädje" och "Du är den ende".

Sjølsagt hadde Lindfors med seg et utmerka band også: Hans Backenroth på bass, Claes Crona på piano, Jesper Kviberg på trommer og Mats Norrefalk på vokal og gitar holder hvor som helst og når som helst og passa Lindforskan som hånd i hanske.

Med Lill Lindfors som punktum måtte vi dessverre forlate Trondheim før avslutningsdagen, men det hyggelige er jo et det bare er et år til neste gang. Det gledes allerede!

Lindfors hadde sjølsagt med seg et glitrende band.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Fritt og originalt

Samarbeid over landegrensene er ikke uvanlig i jazzen. Likevel er det ikke hver dag litauiske og norske musikanter setter hverandre stevne.

Arnas Mikalkėnas , Liudas Mockūnas og Håkon Berre drar ut på spennende reiser.

I 2014 satte den litauiske saksofonisten og klarinettisten Liudas Mockūnas sammen en ny trio. Den bestod av landsmannen Arnas Mikalkėnas på piano og norske, men Danmark-bosatte, Håkon Berre på trommer. Vår mann har samarbeida med Mockūnas i flere konstellasjoner tidligere, blant annet i en frijazztrio med den danske bassisten Peter Friis Nielsen.

Her møter vi en trio som turnerte sammen et par uker i diverse land høsten 2014 og som også spilte på Vilnius Jazz Festival i Litauen. Den konserten blei tatt opp av litauisk radio og det er den vi får være med på her.

Den godt vel 52 minutter lange seansen består av materiale skrevet av de to som spilte på hjemmebane og kan gjerne karakteriseres som moderne kammerjazz som har henta inspirasjon fra både samtidsmusikk og frijazz. Den har relativt åpne og løse rammer som fører til musikalske samtaler med tre likeverdige partnere.

De tre, med et lite unntak for trønderen Berre som har bodd i Danmark i 15 år, er ukjente størrelser for meg. De forteller meg raskt at de både har mye på hjertet og mye originalt å fare med i grenseland som er dere egne. Dette har ført til et nytt, originalt og spennende møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Liudas Mockūnas - Arnas Mikalkėnas - Håkon Berre

Plunged

Barefoot Records/MusikkLosen

Han er et geni!

Etter onsdagens konsert i Stavanger lurte jeg på om Jacob Collier var et geni. Etter Trondheimskonserten er all tvil feid til side: Jacob Collier er et musikalsk geni. Punktum.

Jacob Collier kom, så, sang, spilte og vant.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det sitter langt inne. Veldig langt inne. Det i fullt alvor å kalle noen for et geni. Jeg tror faktisk ikke jeg har gjort det tidligere om en levende person i alle fall. Jeg ser vel ikke helt bort fra at det blir siste gang heller, men nå er det altså gjort - Jacob Collier, multiinstrumentalist, komponist, konseptutvikler, tolker av andres materiale på et helt unikt vis, entertainer og vokalist - og mye, mye mer - beveger seg på et helt eget nivå og framstår som en skapende kunstner langt bortenfor etablerte grenser.

Jeg hadde gleden av å høre Collier for første gang på MaiJazz i Stavanger for tre dager siden. Som så mange andre millioner kloden rundt hadde YouTube vært kilden så langt. Spørsmålet jeg stilte meg var om dette var mulig å gjøre live. Svaret var så voldsomt ja og etter å ha intervjua 22-åringen tidligere på dagen, skjønte jeg en hel del om hvordan han gjorde det han gjør også.

Han behandler og spiller på tangentinstrumenter, basser, gitarer, trommer og perkusjonsinstrumenter som han aldri skulle gjort noe annet - det har han vel nesten ikke gjort heller - og han synger som en gud, med liten g, med en stemmeprakt som strekker seg over flere oktaver. Han tolker Stevie Wonder, Burt Bacharach og Beach Boys på et helt spesielt vis. Hans egne låter holder også høy standard og hans avslutning med Beatles-klassikeren "Blackbird" var egna til å få tårene frem.

Med sin utrolige loopingteknikk - hans styrer alt sjøl Arild Andersen - og et audiovisuelt show som også er av typen hinsidig, tok Jacob Collier meg nok en gang med til nye steder. Den svært så sympatiske energibunten på 22 år fra London kan og vil garantert ta oss med til helt nye steder neste gang også - genier gjør som oftest det.

Jacob Collier eget musikalsk overflødighetshorn. Jeg fikk også gleden av å intervjue den meget reflekterte unge mannen. Stas var det!

Alle fotos: Arne Hauge/Jazzfest

Den canadiske topptrompeteren Ingrid Jensen, med sterke danske røtter, har i løpet av de par siste tiåra lagt verden for sine føtter med sitt sterke og personlige trompetspill. Fra tid til annen takker hun ja til å spille med lokale storband rundt om på kloden og Trondheim og Kjellerbandet var heldigvis ikke noe unntak.

Det "unge" bandet med musikanter som var maks i første halvdel av 20-åra hadde øvd på Jensens materiale i lang tid før hun sjøl dukka opp noen dager før konserten og virkelig viste vei. Materialet var enten skrevet av henne sjøl, søstera Christine Jensen eller landsmanninnen Joni Mitchell og bød på tildels store utfordringer som bandet leda av Sturla Hauge Nilsen takla på et imponerende vis.

Jensen er en solist i den aller ypperste trompetklassen og når hun i tillegg viser med all ønskelig tydelighet at hun digger å spille med de unge amatørene/studentene, blei dette en storbandkonsert både publikum og de unge og håpefulle på scena vil huske lenge.

Den canadiske stjernetrompeteren Ingrid Jensen stortrivdes sammen med Kjellerbandet.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Fredag på Jazzfest blei sunget og spilt i gang av Live & The Jazz Cats. Det vil si Live Foyn Friis på vokal, Trygve Waldemar Fiske på bass, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Tore Sandbakken på trommer og Thomas Torstrup på tangenter. Det vil igjen si musikanter på rundt 30 som har det meste av både livet og karriera igjen.

Derfor er det kanskje overraskende, men ikke mindre gledelig å kunne melde at de tar seg av arva og standardskatten på et herlig og usminka vis. Her fikk vi både "Our Love Is Here to Stay", "We´ll Be Together Again", "The Way You Look Tonight", "Honeysuckle Rose", "The Lady Is a Tramp" og Foyn Friis´egen "Mermaid" - en sjarmerende beretning om en illusjon som forsvant, på duo sammen med Fiske.

Alle fem synes åpenbart at det var trivelig å befinne seg i dette standardlandskapet - det gjorde vi som kunne lene oss tilbake og nyte også.

Den unge vokalisten Live Foyn Friis har gått tilbake og hylla jazzhistoria på et sjarmerende vis.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Hvilket møte!

Yo-Yo Ma, Chris Thile og Edgar Meyer. Vi snakker mesternes mestre og Bach ville vært stolt av resultatet.

Yo-Yo Ma, Chris Thile og Edgar Meyer - du verden for et treff.

For veldig mange er det nok ganske overraskende at gigantene Yo-Yo Ma på cello, Chris Thile på mandolin og Edgar Meyer på bass har funnet sammen. Overraskende også at akkurat disse instrumentene klinger sammen. I disse seks hendene kan jeg love at det gjør de noe så voldsomt.

Ma har tidligere fortalt oss blant annet gjennom samarbeid med Chick Corea at han har et usedvanlig åpent musikalsk sinn. Når det er sagt er det fortsatt ingen tvil om at han først og fremst er en uvanlig dyktig klassisk utøver.

Både Thile, sist påtruffet i duo med pianistesset Brad Mehldau, og Meyer, blant annet sammen med Alison Krauss, har ved gjentatte tilfeller fortalt oss om sin vanvittige allsidighet. Mange vil kanskje først og fremst forbinde dem med bluegrass, men de kan altså alt - absolutt alt.

De tre har truffet hverandre ved flere anledninger, også som flere forskjellige duoer, og alltid har de havna ned på sin store felles favoritt: Johann Sebastian Bach.

Som sagt, så gjort og her foreligger resultatet. 17 "låter" fra mesterens hånd traktert på et helt nytt, men sjølsagt gjennomført respektfullt vis. Den uvanlige konstellasjonen klinger nydelig sammen - sjølsagt har det relativt mye å gjøre med hvem som trakterer dem.

Bach har jeg alltid hatt et avstandsforhold til, men denne reisa har definitvt bragt meg og gamle Bach enda nærmere sammen. Strålende musikk - strålende musisering!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yo-Yo Ma/Chris Thile/Edgar Meyer

Bach Trios

Nonesuch Records/Warner Music

Festen er i gang

Løpet er nesten halvgått, men for min del starta det i går: Jazzfest i Trondheim er tydeligvis i minst like god form som byens andre stolthet, Rosenberg eller hva de heter.

Sarah McKenzie - i et tidløst landskap.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Festivaler dreier seg ofte om valg: hva rekker man og hva må man velge bort. Et luksusproblem definitivt - et "problem" det er mulig å leve med for å si det sånn.

For undertegnedes del endte det opp med en australsk/finsk åpning av festivalen og det er det absolutt ingen grunn til å angre på.

Sarah McKenzie, som runder 30 i år, kommer opprinnelig fra Australia, men er bosatt London. Hun er på god vei til å etablere seg høyt oppe på jazzhimmelen i mer eller mindre den samme gata som Diana Krall.

Etter å ha blitt oppdaga på den italienske Umbriafestivalen, gikk turen til USA og studier ved Berklee. Det har allerede blitt fire album fra McKenzies hånd - den seineste, "Paris in the Rain", på det ikoniske selskapet Impulse! der blant andre John Coltrane leverte mange mesterverk.

McKenzie, med en utmerket og empatisk trio bestående av gitaristen Jo Caleb - på sjustrenger -, bassisten Geoff Gascoyne og trommeslageren Sebastiaan de Krom, med lang fartstid sammen med Jamie Cullum blant annet, tok oss gjennom et repertoar bestående av en blanding av standardlåter og egne komposisjoner.

Det er etterhvert mange som befinner seg i dette musikalske landskapet - et landskap som Diana Krall mer eller mindre reetablerte for noen år siden. Med både et sobert pianospill og ei flott stemme, passer McKenzie ypperlig inn her hun også. Når hun synger "I´m Old Fashioned" så er det på sett og vis noe sjølbeskrivende i det - hun er en ung kvinne i et "gammelt", men samtidig tidløst jazzspråk.

Her fikk vi "Moon River", "Just the Way You Look Tonight" og Betty Carters "Tight" samt flere originallåter og McKenzie viste oss en rekke prov på sitt langt framskredne talent, men uten å ta store sjanser på noe som helst slags vis. Den som imponerte aller mest var Sebastiaan de Krom - et dynamisk og musikalsk trommespill av aller høyeste klasse.

Sarah McKenzie er så avgjort på vei, men ikke helt der oppe ennå. Dronninga i dette uttrykket heter så avgjort fortsatt Diana Krall, men prinsessetittelen kler Sarah McKenzie fint den.

Publikum storkoste seg sammen med Sarah McKenzie og hennes utmerkede trio.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Verneri Pohjola har mye å slekte på og gjør det med glans.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Trompeteren, komponisten og bandlederen Verneri Pohjola (39) har lenge vært sett på som Finlands kanskje aller største jazzhåp. Møtet i Trondheim var mitt første livetreff med Pohjola og bekrefta på alle vis hvorfor forventningene er så store til han. Han har gitt ut skiver som leder både på tyske ACT og på det engelske Edition Records - kvalitetsselskap begge to.

Det var vel egentlig ikke så mye tvil om hvilken vei det skulle går med Verneri Pohjola. Han kommer fra en særdeles musikalsk familie og faren Pekka Pohjola (1952-2008) er en legende i finsk musikkliv.

Sønnen har likevel stått solid på egne bein, men nå har han endelig tatt mot til seg og tolka noe av farens musikk som snart kommer ut på plate. Med en trompettone som er helt særegen og utstyrt med noe som må likne på stållepper, fikk vi eksempler på både farens musikk og ikke minst Verneris eget repertoar. Jeg opplevde musikken som unik, men med en særegen finsk, litt mørk undertone i seg. Tankene gikk tilbake til Edward Vesala og hans univers, men Pohjola og hans utmerkede medsammensvorne Mika Kallio på trommer, Antti Lötjönen på bass og Aki Rissanen på piano har tatt det langt videre og bragt det inn i 2017 på et besnærende vis.

Dette var intet mindre enn et flott og originalt møte med en trompeter og en kvartett som både har tradisjonen med seg samtidig som de er veldig i vår tid og med blikket klart festa på framtida.

Sarah McKenzie og Verneri Pohjola Quartet ga oss en kontrastfylt og herlig start på Jazzfest 2017.

Trommeslager Mika Kallio, bassist Antti Lötjönen og pianist Aki Rissanen - meget oppegående støttespillere for Pohjola.

Alle fotos: Marina Kovrigina/Jazzfest

Bare én hel Halvdan

Man skulle kanskje tro det begynte å bli tomt i brønnen etter 17 soloalbum. Den gang heldigvis ei - "Ennu ikke landa" er noe av det absolutt beste Halvdan Sivertsen har gitt oss.

Halvdan Sivertsen er en av de beste historiefortellerne i moderne norsk musikk.

Jeg bryter gjerne sammen og tilstår: jeg har vært Halvdan Sivertsen-fan helt siden langt inn i det forrige årtusenet. På et ekte og inderlig vis har han makta å blande humor og skjemt med alvor og seriøsitet. Han er enkelt og greit en historieforteller av guds nåde og han snakker til både høy og lav på et ujålete vis. Han har aldri vært redd for å si fra - han velger side og det er alltid den svake som får Sivertsens støtte og oppmerksomhet.

Denne gangen har det tatt fem år siden forrige møte med den spesielle stemma. Noen har sikkert stilt seg spørsmålet om skrivesperra hadde ramma han som så mange av hans kolleger. Slik har det heldigvis ikke vært.

Sannheten er at Sivertsen har vært så mye på veien at han ikke har hatt tid til å sette seg ned i skrivestua. Nå meldte både tida og behovet seg for å skue utover Vestfjorden og der blei det, som han synger i en av sangene, tenkt nye tanka.

Sangene kom nesten av seg sjøl i følge opphavsmannen og de elleve vi får møte her holder nesten alle vanlig superhøy Halvdan-standard. Han tar som alltid opp temaer som vi alle kan kjenne oss igjen i - han får oss til å tenke oss om en gang til. Religion, politikk, kjærlighet, ansvar for egne handlinger og likegyldighet er noen av temaene vi blir konfrontert med - og aldri på den "lette" måten.

Det er tungt, men samtidig lett å fatte og begripe - som alltid med Sivertsen. Når han så omkranser alt med fine melodier og et helakustisk band- og lydbilde som kler sangene perfekt, så skal vi være veldig glade for at Halvdan Sivertsen ennu ikke har landa og forhåpentligvis ikke gjør det på lang,lang tid.

Som han sier til slutt: "Hold mæ nu min elskede, så lar vi dagen fær".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Halvdan Sivertsen

Ennu ikke landa

Nordaførr/Musikkoperatørene

Et geni blant oss?

Ryktet og YouTube-klippene har mer enn antyda at Jacob Collier er i besittelse av noe helt spesielt. Hans første konsert i Norge bekrefta at betegnelsen geni vaker i vannskorpa.

Jacob Collier - et geni? Se ikke bort fra det.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

MaiJazz i Stavanger kan muligens skryte på seg at de var de aller første som fikk Jacob Collier (22) på ei norsk scene. I løpet av kun kort tid kan han nemlig bli ei superstjerne i en type sjanger som ikke finnes - han er nemlig utstyrt med "alt".

Denne onsdagskvelden kom han til kongeriket etter en sju ukers USA-turné, med to Grammy-priser i kofferten fra debutalbumet som kom i fjor høst og med uttalelser fra giganter som Stevie Wonder og Quincy Jones som det vel er verdt å lytte til, var ikke forventningene akkurat lave. I veldig stor grad blei de innfridd.

Scena i den flotte Zetlitz-salen i Stavanger konserthus var om ikke full av instrumenter så i alle fall godt "befolka". Hvordan Collier skulle behandle dem og skape musikk av det var det nok flere enn meg som lurte på. Den lille energibunten kom ruslende inn uten noen introduksjon og oppførte seg akkurat så ydmykt som man ville tro var bortimot umulig for en 22-åring som har fått all verdens skryt allerede.

Med ei borg rundt seg med trommer, perkusjon, tangentinstrumenter, elbass, bass, gitar samt mikrofon som videreformidla ei stemme med et omfang bestående av et ukjent antall oktaver, bergtok han den bortimot fullsatte Zetlitz-salen fra første strofe av "Don´t You Worry ´Bout a Thing". Med et audiovisuelt show jeg aldri verken har sett eller har hørt maken til, hylla han helter som Stevie Wonder, Burt Bacharach, Beach Boys og George og Ira Gershwin.

Collier er en strålende instrumentalist på alle horna sine og med hjelp av en fantastisk looping-teknikk styrt av en magiker ute i salen, er han et one man band verden neppe har sett eller har hørt maken til tidligere. Videoshowet, som også kjøres live, er også intet mindre enn imponerende og om det er funk, ballader, pop- eller jazzovertoner i musikken, som han tildels også har skrevet sjøl, så er Jacob Collier et musikalsk unikum verden vil ha glede av i mange tiår fremover.

Geni? Et voldsomt ord å ta i bruk sjølsagt, men jeg noe forteller meg at det stemmer i dette tilfellet. Måten han avslutta festen med "Danny Boy" på var nok en bekreftelse på det.

Jacob Collier - et helt spesielt musikalsk talent.

Fotos: Øyvind Hagen/MaiJazz

En av Sandefjords store saksofonsønner, det er etterhvert mange av dem, Petter Wettre, presenterte et nytt kapittel av sin musikalske bok med noen av sine favorittmusikanter. Danske Daniel Franck på bass, engelske Jason Rebello på piano og tyske Dejan Terzic på trommer er musikere Wettre har truffet på ulike stadier av karriera si og han mer enn ante at denne konstellasjonen skulle bli stas. Det hadde han helt rett i.

Med et repertoar bestående av låter skrevet av henholdsvis Rebello, som nå heller spiller med Wettre enn med Jeff Beck og Sting, og sjefen sjøl, blei vi gitt en herlig dose akustisk, moderne jazz med stor J. Her blir det ikke skula til hva som kan bli kommersiell suksess - her dreier det seg om å formidle noe man virkelig tror på og det gjorde denne utmerkede kvartetten på et flott vis.

Petter Wettre International Quartet - Jazz med stor J.

Foto: Terje Mosnes

Jan Lundgren med en inderlig hyllest til sin store helt Jan Johansson.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Etter mange år i tenkeboksen, tok til slutt pianist Jan Lundgren mot til seg: han ville hylle sin store helt helt Jan Johansson. Det var en tanke som hadde modna seg - det er sjølsagt vanskelig å gå til verket med en musikk som har betydd så mye for så mange. Lundgren ville gjøre det på sitt eget vis må vite og fant ut at strykekvartett sammen med bass og piano kunne tilføre den udødelige musikken noe nytt og eget.

Med den meget dyktige bassisten Mattias Svensson og en framifrå strykekvartett ga Lundgren oss et tverrsnitt av Johanssons musikk. Jazz på både svensk, russisk og ungarsk - samt en egen komposisjon, "Lycklig resa" - blei tolka på et inderlig vis som fortalte oss dette er musikk av det tidløse slaget spesielt når den blir tolka av slike musikanter.

Da takker Tor de Jazz for seg fra MaiJazz i år - neste stopp er Jazzfest i Trondheim med nye, daglige rapporter. Mer hygge kan påregnes.

Flott musikk og flotte stemninger.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

En ny komet!

Duoen Haley´s Comet utvida med Ole Morten Vågan tar oss på med flotte musikalske ekskursjoner.

Magnus Wiik, Ole Morten Vågan og Meade Richter gir oss sjelden musikk.

En liten utendørs jamsession utenfor Buckley´s i Oslo kan føre til så mangt - heldigvis. I august 2015 satt nemlig den unge strengevirtuosen Magnus Wiik og noen venner og hygga seg der. Inn fra venstre kom en for dem totalt ukjent herre med fela si og lurte på om han kunne få være med. Svaret var ja, hakesleppene blei mange og stemninga var av det gode slaget. Det skulle nemlig vise seg at felespilleren var amerikaneren Meade Richter - en felespiller med et stort navn i amerikanske bluegrasskretser som blant annet hadde vunnet felekonkurransen tre år på rad i Fiddlers Grove i North Carolina - da fikk han ikke lov å delta mer!

Wiik, som har bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim og band som Julie & The New Favorites og Open String Department, skjønte at denne jammen måtte få følger og heldigvis var Richter med på notene. Wiik ville sjekke ut banjo- og feleformatet, en kjent konstellasjon innen bluegrassuttrykket, og etter at de hadde spilt en del sammen samme høsten, booka Wiik like godt studio.

Resultatet var ikke overvettes bra og blei visstnok kasta på sjøen. Etter å ha tilbrakt nye timer på øvingsrommet med låter i stor grad forbundet med den amerikanske bluegrass-felelegenden Ed Haley, og en del egenskrevne slåtter, var det klart for et nytt studioforsøk. Denne gangen blei sjølvaste sjefsbassist Ole Morten Vågan, med Gammalgrass-erfaring sammen med Stian Carstensen og Ola Kvernberg i bagasjen, invitert til å bidra på noen av spora.

Resultatet har åpenbart blitt av en annen kvalitet enn på det første forsøket. Dette swinger og groover noe vederstyggelig og at det er tre herrer med ekte fot for dette uttrykket, er det absolutt ingen tvil om. Dette er sjelden og livsbejaende musikk og spesielt morsomt er det jo at en ung nordmann som Magnus Wiik har kasta seg over dette uramerikanske språket. Jiha!!!!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Haley´s Comet

Done Gone

Just for the Records/Musikkoperatørene

Gurl power

Hanna Paulsberg er en musikant som vokser for hver gang jeg hører henne. Med bandet Gurls viste hun nok ei side av seg sjøl.

Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang i Gurls. Veldig annerledes og bra.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Dag to av årets MaiJazz bød også på flere oppturer og en del "ny" musikk. Jeg hygga meg egentlig fra start til mål, men høydepunktet blei mitt første møte med gruppa Gurls bestående av sjefen Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, vokal og rap (!), Rohey Taalah på vokal og Ellen Andrea Wang på bass og vokal. Trioen var for anledninga også forsterka med Henrik Lødøen på trommer.

Bandet har eksistert siden 2013, først med Emilie Nicolas Kongshavn på vokal. Vi kan vel si det slik at Paulsberg ikke akkurat inviterer vokalister fra det lavere sjikt!!!! Nå er det altså min nye vokalfavoritt Rohey Taalah som har overtatt og du verden for en utstråling, for en it-faktor hun er utstyrt med.

Det gjelder forsåvidt for hele Gurls-bandet og Paulsberg, som for den store flokk er kjent som saksofonist med sitt eget band Concept eller i en rekke utgaver av Trondheim Jazzorkester med et solid slektskap til Stan Getz i tonen, forteller oss med musikken til Gurls at hun har mye mer å fare med også.

Her er det humor, musikalitet, empati, dynamikk, techno (!), rap, sjølironi, pop, soul, jazz, tekster på norsk og engelsk med snert og med tre av landets aller beste unge musikanter med ditto utstråling, blei dette en hyggestund av de sjeldne.

Når ballet blei avslutta med at åtte unge jenter til, både vokalister og instrumentalister, inntok scena blei Gurl power forsterka på nok et ypperlig vis. Det er med andre ord bare rett og rimelig at Hanna Paulsberg er årets postergurl for MaiJazz.

Gurl power x 11

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Al Di Meola er en åpenbart en gitarist langt forbi de fleste.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz

Den utsolgte konserten med Al D Meola Trio blei også mitt første møte live med den sagnomsuste gitaristen som slo gjennom som "guttunge" med Return to forever. Ryktet har fortalt at Di Meola ikke er den enkleste å ha med å gjøre, en gjenforening av RTF blei blant annet svært kortvarig, men med sin internasjonale trio bestående av italienske Fausto Beccalossi på trekkspill og ungarske Peter Kaszas på trommer, ga amerikanske Di Meola oss et svært så sympatisk inntrykk.

De to settene inneholdt musikk fra store deler av Di Meolas karriere samt musikk henta blant annet fra Astor Piazzolla og Beatles. Med sin akustiske gitar og sobre bruk av effekter, sitt latinske temperament og sin nesten usannsynlige teknikk, er det nesten umulig ikke å bli imponert over Al Di Meola. Noen vil kanskje oppleve en konsert med Di Meola som en idrettsprestasjon - raskest i vesten hvis du skjønner. Litt slik blei det kanskje for meg også, men i stor grad blei det uansett en flott opplevelse med masse temperament, enorm musikalitet og et gitarspill han er helt aleine om. Når så spesielt Beccalossi utfylte og utfordra sjefen på et personlig vis, så framstod hele trioen som et band med noe eget å melde.

Al Di Meola Trio - heftige saker.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz

Kvelden blei avslutta med et koselig møte mellom studentbandet ved universitet i Stavanger, Very Early, som hadde blitt plukka ut til å få møte sin musikalske helt, trompeteren Tore Johansen. Dette er en strålende idé fra gudene vet hvem sin side og en åpenbar inspirasjonskilde for de unge og fremadstormende.

Repertoaret denne kvelden bestod stort sett av Bill Evans-låter eller musikk sterkt inspirert av mesteren. Johansen gikk elegant inn i bandet uten å dominere på noe slags vis, men sammen med tenorsaksofonist Erlend Furuset Jenssen - et spennende talent - leverte han sjølsagt de modneste korene.

Bakom skyene skinner alltid sola - vi er klar for dag tre av MaiJazz 2017 blant annet med sensasjonen Jacob Collier. Det gledes!

Very Early med sin helt Tore Johansen.

Foto: Ieva Kvaselytè/MaiJazz

New York sisu

For svært mange unge jazzmusikere er New York drømmen. Olli Hirvonen har realisert den og han har definitivt noe der å gjøre.

Olli Hirvonen kan gjerne begynne å smile.

Til tross for at gitaristen, komponisten og bandlederen Olli Hirvonen bare er 27 år, har han allerede gjort seg sterkt bemerka. Hirvonen tok turen over fjorden for seks år siden for å studere ved prestisjetunge Manhattan School of Music og siden har han blitt værende i The Big Apple. Hirvonen hevder sjøl at han har ønska å bosette seg og jobbe i New York helt siden han begynte å ta jazz alvorlig. Konkurransen er hardere der enn noe annet sted på kloden, men med Hirvonens talent på alle områder har han alle forutsetninger for å make it there.

På mange vis har han fulgt i løypa etter vår egen Lage Lund som forlot steinrøysa like etter videregående og siden blitt dere værende - med suksess. Hirvonen befinner seg i samme klasse og vant allerede i 2011 prisen som årets artist under Porifestivalen og en liknende utmerkelse kom også hans vei fra Finlandia Foundation National i 2014/15. Hans debutplate, "Detachment", kom også til verden i 2014.

I fjor vant vår mann The Socar Montreux Jazz Electric Guitar competition og jurysjef, en viss John McLaughlin, hevda følgende: "He´s great! He´s a big talent. He has a natural talent". Med en slik "CV" er det sjølsagt all mulig grunn til å slå opp ørene.

Hirvonen er en meget langt framskreden tekniker med masse musikalitet og personlighet på plass. Det er lett å høre at han kommer fra rock og metall og han har hatt med seg det energiske derfra. Hans finske bakgrunn er det absolutt mulig å få øre på også, men aller mest er det et heftig amerikansk jazzuttrykk med røtter i både det elektriske og akustiske som preger Hirvonens musikk mest.

Innspillinga er gjort i New York og han har med seg musikanter han har truffet via studier eller ute på jobb som trommeslageren Nathan Ellman-Bell, bassisten Marty Kenney og pianisten - både akustisk og elektrisk - Luke Marantz. Frontrekka bekles av to meget uttrykksfulle og erfarne herrer: trompeteren Adam O´Farrill og tenorsaksofonisten Walter Smith III. Tilsammen blir det en heftig og hardtsvingende sekstett.

Olli Hirvonen er et helt nytt bekjentskap for meg. Han har alt i seg til å bli værende i hetluften i mange tiår framover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olli Hirvonen

New Helsinki

Edition Records/Border Music Norway

Tilbake og fremover

Åpningsdagen på årets MaiJazz i Stavanger blei av det herlige slaget der vi både så bakover og samtidig skua fremover med hjelp av Bendik og musikken til salige Eivin One Pedersen.

Bendik med Paolo Vinaccia (delvis skjult), Audun Erlien, Knut Reiersrud og Reidar Skår - deler av kremlaget.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz

Det sies og skrives mye om Christer Falck. Mi erfaring er at det aller meste er feil, men med litt hjelp fra han sjøl da....Det aller flotteste med "riksklysa" er at han er en idealist, en igangsetter og en gjennomfører av helt unikt format. Hadde det ikke vært for Falck, hadde ikke Bendik-bandet anno 1991 stått på scena igjen i fjor i forbindelse med 25-års jubileet til den smått legendariske skiva "IX". Så enkelt og greit er det. Da hadde de heller ikke stått på scena under åpningsdagen av MaiJazz 2017. Det hadde vært synd det!

Dette var nemlig tredje gang jeg fikk høre bandet etter gjenoppstandelsen. Først på "premierekonserten" på Kongsberg i fjor sommer, som mest var en nostalgisk trio på mange vis, og seinere på Rockefeller i Oslo - en meget bra utgave av bandet med blant andre Tony Levin som spesiell gjest.

Den tredje og beste utgava av bandet kom i Stavanger denne vakre maidagen. I en bortimot fullsatt Zetlitz-sal i det flotte Konserthuset, satte først Eivind Aarset stemninga på sitt unike vis aleine med hjelp av sitt høyst personlige gitarunivers. Når så Audun Erlien (bass), Knut Reiersrud (gitar), Øystein Sevåg og Reidar Skår (tangenter) og Paolo Vinaccia (trommer) - nærmere kommer man ikke ei supergruppe her til lands - alle var i praktslag, og bandet satt bedre enn tidligere, så blei dette ei herlig stund med musikken fra "IX".

Bendik er nå så mye tryggere i denne situasjonen enn for knapt et år siden at det skinner gjennom fra første sekund. Det hele er mer organisk og dynamisk enn de forrige gangene og musikken holder fortsatt som ei kule i 2017. Tryggheten og lekenheten blei ekstra tydelig da Frode Alnæs overraskende blei invitert med på en gitarbattle med Reiersrud på "Passacaglia" - herlig!!!!

25-års jubileet har nå gått over til 26-års jubileum. For min del må det gjerne fortsette uten utløpsdato - dette er nemlig tidløs musikk med noen av de beste av de beste!!

Eivind Aarset, Paolo Vinaccia, Øystein Sevåg og overraskelsesgjesten Frode Alnæs sørga for full fest på åpningsdagen.

Foto: Johnny Prøis og Øyvind Hagen/Maijazz

Mange har lenge hatt et ønske om at AHA-bandet, som etter en del komplikasjoner skifta navn til Extended Noise, skulle gjenoppstå - i alle fall at musikken til bandets komponist og tangentist Eivin One Pedersen (1956-2012) skulle få en mulighet til å skinne igjen. Under Oslo Jazzfestival skjedde det og heldigvis grep One Pedersens hjemby Stavanger begjærlig muligheten til å få musikken hjem igjen også.

Med Frode Alnæs (gitar), Carl Morten Iversen (bass) og Audun Kleive (trommer) fra den opprinnelige besetninga og med trekkspillvirtuos Frode Haltli som "vikar", blei det et inderlig gjenhør med musikken som har ligget der i underbevisstheten i flere tiår, men som jeg ikke har hørt siden det forrige årtusenet.

For meg var, og er, Eivin One Pedersen en av kongerikets aller beste, mest morsomme og mest oppfinnsomme komponister. Musikken hans er annerledes, den er krevende, den er full av humor og den er spennende - du veit aldri hvilken retning den tar eller i hvilket tempo den dukker opp rundt neste sving.

De fire på scena stortrivdes tydeligvis både med hverandre og musikken - det samme gjorde den begeistra menigheta som enten fikk et gjenhør med One Pedersens univers eller som møtte den for første gang.

Det er vel ikke nødvendig å nevne disse fire herrenes kvaliteter - vi snakker toppklasse hele veien og når det gjelder musikken til Eivin One Pedersen hører den også hjemme der.

Da kan bare resten av MaiJazz uka komme - i dag har jeg plukka ut Al DiMeola og jentetrioen Gurls. Og så skinner sola!!!!

Deler av bandet som het AHA - aller først!!! Frode Haltli, Carl Morten Iversen, Audun Kleive og Frode Alnæs.

Foto: Ieva Kvaselyte Bearbeidelse: Anders Thorén

Røtter og vidsyn

Felespilleren Erlend Viken har både tradisjonen inne samtidig som han går nye og egne veier.

Erlend Viken Trio med noe eget på hjertet

Felespilleren Erlend Viken vakte stor oppmerksomhet med debutalbumet sitt "Frie tøyler" for tre år siden. Til tross for det gikk både skiva og musikken hans meg hus forbi. Nå har endelig våre veier krysset hverandre og det har vært en udelt glede å stifte bekjentskap med både Viken, bandet og musikken hans.

Erlend Viken (32) fra Oppdal er åpenbart en musikant med åpne musikalske sanser. Det tar ikke lang å skjønne at han har store deler av folkemusikktradisjonen innabords og både på vanlig fele og Hardingfele er han en svært så uttrykksfull instrumentalist. Når han så tar for seg et repertoar bestående av tradisjonsstoff fra både Norge, Sverige og Sambandsstatene og blander det med en rekke egenkomponerte låter, blir dette et helt eget brygg. Alf Cranners legendariske tonesetting av Henrik Ibsens dikt "Borte", sunget av Viken & Co, er bare med på å understreke egenarten til denne innspillinga.

Når så Viken omgir seg med ei høyst original besetning med Marius Graff, som vi kjenner fra stringswing, Marit Larsen og Lillebjørn Nilsen, på både akustisk og elektrisk gitar og banjo og svenske Leo Svensson Sander, med fartstid fra både Ane Brun og Lena Willemark, på cello og med trommeslager Øyvind Skarbø - 1982 og Håkon Kornstad Tenor Battle - som gjest på tre spor, så er det lett å begripe at dette må bli noe helt for seg sjøl.

Jovisst er folkemusikken utgangspunktet for musikken til Erlend Viken Trio, men de nekter seg på ingen måte impulser fra rock og improvisasjonsmusikk heller. Til sammen har det blitt noe ganske annerledes, spennende og fornøyelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Viken Trio

Nykomlingen

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

I nye grenseland

Bandet Ánnásuolo gir oss vakker musikk i skjæringspunkt og landskap vi sjeldent støter på.

Ánnásuolo tar oss med til flotte steder.

De seineste åra har det skjedd en hel del i grenselandet mellom jazz og samisk musikk og hyggelig er det. Frode Fjellhiem, Inga Jusso og Steinar Raknes og seinere Raknes sammen med Sara Marielle Gaup Beaska er bare noen gode eksempler på det.

Det spørs om ikke Mari Boine har vært en stor inspirasjonskilde for mangt og mye av det som har skjedd på dette området og Ánnásuolo, som har henta navnet sitt fra ei perle på Finnmarkskysten, er neppe noe unntak. Bak det hele står gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen som har skrevet all musikken. Han har makta å skape vakre og flotte stemninger med røtter i både samisk musikk, pop, jazz og elektroniske uttrykk.

Utgangspunktet har vært en rekke tekster av den samiske forfatteren Nils-Aslak Valkeapää. Jeg har litt problemer med å henge med på innholdet i tekstene hele veien - jeg bryter sammen og tilstår det, men måten vokalisten Marianne Pentha formidler dem på gjør at jeg begriper innholdet likevel.

Når så Hansen, som har en varm og inderlig tone i gitaren sin, har samla et kremband med Eirik Fjelde på tangenter, Jakop Janssønn på trommer og Svein Schultz på bass, så har møtet i disse grenselandene blitt både hyggelig og varmt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ánnásuolo

Ánnásuolo

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Grooovy

Soulbandet St. Paul & The Broken Bones fra Birmingham, Alabama byr på noe nytt og eget innen sjangeren southern soul.

Paul Janeway i front for St. Paul & The Broken Bones.

Det er ikke lett - helt umulig faktisk - å få med seg alt som skjer av spennende musikalske saker i Oslo sjøl om jeg bor her. Tidligere i år spilte for eksempel St. Paul & The Broken Bones på Cosmopolite og det gikk meg elegant hus forbi. Kanskje ikke så rart faktisk - jeg hadde nemlig aldri hørt om bandet.

Derfor er det jo hyggelig at plateselskapet og postmannen hjelper meg ut av dette mørket! Jeg har også lest meg opp og skjønt at dette er det andre albumet til bandet som blei starta for fem år siden i sørstaten Alabama. Det består av den særegne vokalisten Paul Janeway, et tett komp, ei bra blåserekke og, på denne innspillinga, med assistanse av både kor og strykere.

Det St. Paul & The Broken Bones serverer oss er særegen soul med røtter i akkurat sørstatene. Skiva er spilt inn Nashville og, uten forkleinelse for noen, så låter dette hvitt. Det betyr bare at det er en annen type groove og trøkk i uttrykket til Janeway & Co enn om det hadde vært et band befolka av afroamerikanere - ikke bedre, ikke dårligere, bare annerledes.

Dette har vært et udelt hyggelig møte med det det nye bekjentskapet St. Paul & The Broken Bones. Noe forteller meg at det er mye hygge rundt denne musikken live, men også i heimen - både i ballademodus og i mer tempossaker - er det masse groove å hente.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

St. Paul & The Broken Bones

Sea of Noise

Records Label, LLC/Sony Music

Framtida er her

Megalodon Collective har vært, er og kommer til å bli værende noe av det tøffeste som finnes av ung, moderne jazz.

Megalodon Collective i herlig driv. For et band!

Foto: Thor Egil Leirtrø

Med utgangspunkt som Leirsund ved Lillestrøm, Lund, Malmö og Simrishamn i Sverige, Evje ved Kristiansand og Brattvåg og Ålesund på Sunnmøre, ligger det kanskje ikke i korta at det skal bli et kollektiv ut av det som er noe av det mest spennende og sprudlende som har dukka opp i nordisk jazz det siste tiåret. Nå er det altså slik at det er et faktum og jazzlinja i Trondheim, der alle har blitt rista sammen, skal ha mye av æra for det.

I 2015 blei vi for alvor oppmerksom på dette sjuhodede trollet. Da kom debutalbumet "Megalodon" og jeg slo fast at både bandet og enkeltmedlemmene lett kunne komme til å sette sitt preg på norsk jazz i tiåra som lå på lur. Tida siden 2015 har bare bekrefta dette og i fjor vant Megalodon Collective den meget ettertrakta Jazzintro-prisen. En av "premiene" var muligheten til å spille inn nok ei skive og her foreligger den.

Med oppfølgeren "Animals" har MC tatt turen over til Jens Christian Bugge Wesseltofts selskap Jazzland Recordings. Det er nok et kvalitetsstempel - der gis det ut kun kvalitetsmusikk og musikk som peker fremover. "Animals" passer ypperlig inn uansett hvilke krav som settes til musikken.

Trollet, som består av trommeslagerne Henrik Lødøen og Andreas Skår Winther, saksofonistene Martin Myhre Olsen, Karl Hjalmar Nyberg og Petter Kraft, gitaristen Karl Bjorå og bassisten Aaron Mandelmann, gir oss musikk skrevet av alle bortsett fra Skår Winther. Det betyr at vi blir bydd hele spekteret fra det stille og reflekterende, via det utadvendte og lettoppfattelige til det urheftige. Solistisk holder alle skyhøyt nivå allerede og kollektivet låter noe så inni granskauen tøft, empatisk og tett. Dette er sju herrer som drar lasset veldig sammen og låter som Megalodon Colective - og ikke noe annet.

Megalodon Collective var bra i 2015, de var glitrende i Molde i fjor og nå låter det framifrå. Hvor skal dette ende? Verdensherredømme?

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Megalodon Collective

Animals

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Moro i dyreparken

Pet Zoo er en fersk norsk kvartett som stortrives uten gjerder som finnes til vanlig i dyreparken.

André Roligheten, Stian Larsen, Tomas Järmyr og Adrian Fiskum Myhr - Pet Zoo - her snakker vi grenseløs musikk.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Det er vel ingen bombe at det spirer og gror noe voldsomt innen de fleste stilretninger i norsk jazz. Hele spekteret fra tradjazz til frie utflukter flommer over av kvalitetsmusikere og ditto band. Den løseste sjangeren av dem alle har fått en herlig ny representant og vi får være med på ei liveinnspilling fra konsertserien Pøkk i Trondheim høsten 2015.

Pet Zoo, det vil si den svenske, men Norge-bosatte trommeslageren Tomas Järmyr som nå har tatt over krakken og stikkene i Motorpsycho, gitaristen Stian Larsen, bassisten Adrian Fiskum Myhr og saksofonisten André Roligheten, som vi kjenner blant annet fra duoen Albatrosh, er alle i begynnelsen av 30-åra. Til tross for relativt få år på planeten Tellus, har de så avgjort fått med seg mye av frijazztradisjonen som har vokst fram her i Europa siden 60-tallet.

De sier sjøl at de har hatt et ønske om å kombinere energien fra frijazzen med tålmodigheten fra dronemusikken. Det betyr at de tar seg god tid med å utvikle ideene sine. Det fordrer igjen en langt framskreden evne til å lytte og det er all fire utstyrt med i rikt monn.

Noe forteller meg at dette var de eneste forutsetningene før de fire slapp fortøyningene denne septemberkvelden i Trondheim. Resultatet har blitt to "samtaler" på henholdsvis vel 28 og en på vel fem minutter - samtaler det har vært en udelt fornøyelse å bli invitert med i som lytter. Pet Zoo har så avgjort makta å rive ned gjerdene i dyrehagen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Pet Zoo

Pøkk

Va Fongool/Musikkoperatørene

En hemmelig og spennende kvinne

De danske forfatterne Anna Ekberg - forklaring følger - har unnfanga en krimdebutroman det er nesten umulig å legge fra seg. Slik er det jo med de beste krimromanene.

Jacob Weinreich og Anders Rønnow Klarlund - alias Anna Ekberg - har skrevet seg opp i tetsjiktet med sin krimdebut.

Antallet krimromaner fra inn- og utland som kommer ut hvert eneste år er intet mindre enn enormt og jeg stiller meg spørsmålet både titt og ofte: hvor kommer alle disse djevelske ideene fra? Svaret kommer sjølsagt aldri, men det viktigste er at romanene kommer og at de helst holder høy kvalitet må vite.

Anna Ekberg er et nytt navn for meg og for de fleste andre. Dette er nemlig "damens" krimdebut og av en eller annen grunn er det psevdonymet til herrene Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich. De legger på ingen måte skjul på at de er Anna Ekberg og hva som da er grunnen til at de "skjuler" seg bak psevdonymet, se det går et lite stykke over min fatteevne.

Nå er det jo relativt mye som ligger over den fatteevnen og i denne sammenhengen er det hyggelig å kunne melde at Anna Ekberg har skapt et plott som er så smart og innfløkt, men samtidig realistisk at jeg blir værende i universet deres helt til løsninga på gåta, eller rettere sagt gåtene, foreligger.

Vi blir tatt med til et samtidsdrama i Danmark med røtter langt tilbake i tid, men som det hele tida er lett å følge. Persongalleriet er godt og troverdig og her blir penger - nesten alt koker ned til penger uansett ser det ut til - kunst, sex, samliv og mord knyttet sammen på et ekte vis.

Det er et driv over språket og fortellinga til Anna Ekberg som forteller oss at "hun" er en meget erfaren og dyktig forfatter med masse erfaring. De 400 sidene fyker unna i løpet av kort tid - det er som sagt vanskelig å legge bort "Den hemmelige kvinnen" og for meg er det slik at jeg gleder meg stort til oppfølgeren som jeg skjønner allerede er ute på dansk. Kom så med den - også på norsk!!

Anna Ekberg

Den hemmelige kvinnen

Bazar

Tøffe saker!

Her om dagen hadde kongeriket besøk av den spennende kvartetten Amok Amor. Her kommer redninga for alle oss som ikke var på plass.

Peter Evans, Wanja Slavin, Petter Eldh og Christian Lillinger - Amor Amok - noe av det mest sprudlende på lang tid.

For meg er svenske Petter Eldh, som blant annet har jobba mye med Gard Nilssen i hans Acoustic Unity, og amerikanske Peter Evans, trompeteren i Mostly Other People Do The Killing, de kjente navna i Amok Amor. Det mer enn antyder hvor kvalitetslista blir lagt her. Når så de to tyskerene, Christian Lillinger på trommer og Wanja Slavin på saksofon, befinner seg på samme nivå, så framstår Amok Amor som et originalt kollektivt på internasjonalt toppnivå.

Såvidt jeg har skjønt så er dette bandets andre cd, spilt inn i Berlin for et år siden. Der er også alle bortsett fra Evans bosatt og resultatet bekrefter ryktet om at den tyske hovedstaden er en smeltedigel av de sjeldne.

Alle fire har bidratt som komponister og uten akkordinstrument gis det rom for ekskursjoner som er så åpne, luftige, rytmisk utfordrende og melodisk spennende at man blir sittende ytterst på stolen gjennom hele reisa.

Vi har med fire strålende solister å gjøre som hele tida setter det kollektive uttrykket i sentrum. Her er det ingen leder, men samtidig fire ledere. Musikken er kompleks, men samtidig ytterst tilgjengelig og hele tida totalt annerledes. Her er det masse energi som hele tida blir leda i retning en konstant flyt.

Som den respekterte jazzjournalisten Kevin Whitehead skriver i omslagshefteteksten: "Yeah, they´re all great, but this music is about how they come together, showing creative tradition some crazy love: amour run amok". Amen!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Amok Amor

We Know Not What We Do

Intakt Records/MusikLosen

Bruk refleks!

Den serbiske trekkspilleren og komponisten Jovan Pavlovic har bodd mer enn halve livet sitt i Norge. Han har heldigvis ikke glemt hvor han kommer fra og her tar han oss med på ei herlig reise til sine opprinnelige hjemtrakter.

Jovan Pavlovic Trio - med godt humør og stor musikalitet.

Jovan Pavlovic (41) var knapt 20 år da han forlot sine krigsherjede hjemtrakter og satte kursen for Norge. det førte til studier i Trondheim og samarbeid med en rekke av våre fremste musikanter innen både verdensmusikk, rock og jazz. Pavlovic har blitt så trønder faktisk at han blei valgt til fylkeskunstner i Sør-Trøndelag i 2010!

Sjøl om Pavlovic er en usedvanlig anvendelig musikant, har han spesialisert seg på folke- og romanimusikk fra Blakan. Det er også i slike landskap vi finner han her på sin debut sammen med sin egen utmerkede trio og Nordlands profesjonelle kammermusikkgruppe, MiNensemble. Pavlovic har skrevet seks av de sju låtene og skrevet alle arrangementene.

Hvor røttene til denne musikken befinner seg, er det ikke mye tvil om. Hele tida er det det virile, livsbejaende, melodisk og rytmisk sprudlende uttrykket som møter oss og når virtuosen Pavlovic omgir seg med strålende tromme- og bassistanse fra henholdsvis Helge Andreas Norbakken og Gjermund Silset og et empatisk kammerensemble forsterka med André Roligheten på klarinetter, så er det lett å skjønne begeistringa blant publikum både i Mosjøen, Mo i Rana og på Hamarøy der innspillingene er henta fra.

I musikken og uttrykket til Pavlovic møtes verdensmusikk og jazz på et elegant og personlig vis. Vi skal være veldig glad for at vi har slike musikanter her til lands som hjelper oss å bryte ned stadig flere grenser. Bruk refleks - både når det er lyst og mørkt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jovan Pavlovic Trio feat. MiNensemble

Refleks

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Fingeravtrykket

Agnes Hvizdalek fra Østerrike har gjort nordmann av seg. Det skal vi være veldig fornøyd med.

Agnes Hvizdalek går helt egne veier.

Foto: Lisi Charwat

De kommer fra store deler av verden for å studere jazz og improvisasjon i Norge. Det forteller en hel del om ryktet og kvaliteten på både norske utdanningsinstitusjoner og det som blir skapt av unik musikk her til lands. 30 år unge Agnes Hvizdalek har altså tilbrakt de siste åtte åra her blant oss og mitt første møte med henne forteller oss om en artist som både tør og kan gå egne - fullstendig egne veier.

Vi møter en forsker som vil utfordre den menneskelige stemma og ta den til steder den aldri har vært før. Hvilke muligheter finnes og hva er jeg i stand til å gjøre med det jeg har fått utdelt og utvikla?

Jeg vet ikke om Hvizdalek kom til Norge på grunn av Sidsel Endresen eller om hun har studert med vår ener når det gjelder å gå nye veier angående stemmebruk. Uansett så virker det som om Hvizdalek har mange av de samme idealene når det gjelder å gå egne veier og definitivt ikke kompromisse på noe som helst slags vis.

De godt og vel 47 minuttene hun tar oss med på er en slags kulminasjon av hva Hvizdalek har holdt på når det gjelder eksperimentell musikk og forskning i de lydlige mulighetene den menneskelige stemma - i alle fall hennes egen - har. Sommeren 2016 befant hun seg i São Paulo i Brasil og det er der denne innspillinga er gjort. I bunnen av ei 60 meter høy pipe på en gammel fabrikk stod hun og den helt spesielle akustikken, sammen med bystøy og andre bakgrunnslyder som radio og helikoptre som flyr over, har ført til ei lydreise ingen har opplevd tidligere.

Her får vi alt fra intim pust og enkle klikk til kraftfulle overtoner og mye annet tilhørende som gjør det vokale uttrykket til Agnes Hvizdalek, som nå også har blitt femte hjul på vogna i bandet Nakama, til noe helt spesielt. Dette er så langt unna tradisjonell rytmikk og melodikk som vel tenkelig - Agnes Hvizdalek har ønske om å utfordre både seg sjøl og oss på et helt annet vis. Det har hun lykkes med på alle mulige måter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Agnes Hvizdalek

Index

Nakama Records/digerdistro.no