hits

mai 2018

Tøffe saker

Til tross for at den engelske kvintetten Led Bib har holdt på siden 2005, så er dette mitt første møte med dem. Det frister til flere treff.

Led Bib henter fra både Zappa, Zorn og Ornette.

Led Bib byr på improvisert musikk i en rekke grenseland. Punk-jazz er bare en av merkelappene bandet har blitt beæra med, men her finnes det mye av alt.

Led Bib fikk et stort publikum, også langt utenfor jazzmenigheta, spesielt borte på fotballøya etter at de blei unnfanga i 2005. De seienste åra har bandet ligget i et slags stabilt sideleie, men når er de altså tilbake og det med et brygg de er ganske så aleine om.

For vel to år siden møttes de i trommeslageren Mark Holubs adopterte hjemby Wien og inspirasjonen og trøkket var åpenbart fortsatt til stede. Bandet består i tillegg til Holub av elbassisten Liran Donin, de to altsaksofonistene Pete Grogan og Chris Williams og tangentisten Toby McLaren. Uten unntak er dette ukjente herrer for meg, men det er tydelig at de ikke er ukjente for hverandre.

Holub er hovedkomponisten, men alle bidrar også på det området. Musikken, som varer i vel 75 minutter, har et tydelig jam-i-studio preg over seg sjøl om det er straighte låter de fem forholder seg til.

Det er på ingen måte måte overraskende at referanser som Frank Zappa, John Zorn og Ornette Coleman dukker opp. De er alle brukt som inspirasjonkilder, men samtidig har Led Bib så avgjort skapt et eget uttrykk - et tøft, heftig og sjangerfritt et som både jazzfolk og mange andre vil ha glede av. Tøft er det - beintøft fatisk til tider.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Led Bib

Umbrella Weather

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Ei ny stemme

Du skal nok ha fulgt svært godt med for å ha fått med deg vokalisten og pianisten Irmelinn Ramo. Fra nå av er det bare å følge godt med.

Irmelinn Ramo mener hvert ord og hver tone hun synger og spiller.

Irmelinn Ramo (30) kommer fra Kvinlog i Vest-Agder og har sin formelle bakgrunn fra universitetet i Agder. Der hadde hun salige Egil Kapstad som mentor i flere år og da skjønner vi hvor lista blir lagt.

Dette er altså mitt første med Ramo og hun møter meg og oss med en digital ep bestående av seks sanger. Hun er mutters aleine hele veien - hun både synger og spiller piano.

Det Ramo byr oss er standardlåtene "Beautiful Love", "Honeysuckle Rose" og "Summertime", Beatles-låta "Norwegian Wood", Norah Jones´ "Don't Know Why" og "The Moon´s a Harsh Mistress" som Radka Toneff har udødeliggjort.

Ramo har ei varm og inderlig stemme som løfter fram budskapet i låtene på et fint vis. Stemma er ikke stor eller omfangsrik, men hun er dyktig til å utnytte de innebygde kvalitetene som finnes der. Når hun så har tatt til seg mye fra det fantastiske klangidealet til Kapstad som pianist, så blir dette et varmt og personlig møte med en musikant/vokalist det skal spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Irmelinn Ramo

From the Beginning

IndigoBoom

Vakkert og vemodig

Den 14. juni er det ti år siden sjokkbeskjeden kom: Esbjörn Svensson var ikke mer. Her kommer en fantastisk påminnelse om hans storhet.

Esbjörn Svensson omringa av sine gode venner Magnus Öström og Dan Berglund.

Esbjörn Svensson Trio, eller bare e.s.t., hadde i løpet av sin eksistens oppnådd en status i grenseland mellom jazz og rock som de aller fleste jazzmusikere bare kunne drømme om. De dro publikum i tusentall på sine konserter og de pryda forsida på det amerikanske musikkmagasinet DownBeat - som de første europeere. Så, etter en dykketur sammen med sin sønn, var det hele over for Esbjörn Svensson.

e.s.t. hadde, til tross for Svenssons bortgang bare 44 år gammel, et langt og ikke minst produktivt liv. Svensson og Öström var i tillegg barndomskamerater fra Västerås. Trioen blei etablert i 1993 og ga oss ti studioinnspillinger og fire liveskiver før skjebnen ville at det musikalske og personlige eventyret var over.

Med sine inspirasjonskilder fra klassisk musikk, spesielt Béla Bartók, rock - Radiohead spesielt, pop og elektronika og sjølsagt jazz, skapte trioen et helt eget univers som snakka til et stort publikum på tvers av de fleste sjangergrenser. Musikken, interaksjonen og uttrykket var flott, utfordrende, vakkert og unikt.

Til minne om både trioen og ikke minst Svensson, har bandets selskap ACT og Berglund og Öström bestemt seg for å markere at det er ti år siden både trioen og Svensson forlot tida.

Her får vi være med på en konsert fra Barbican Centre i London den 20. mai 2005 og det som har blitt en dobbelt cd med ti låter på mellom sju og 17 minutter, viser oss e.s.t. i superslag. Her får alle tre masse rom til å vise hvem de er individuelt og ikke minst kollektivt i et repertoar som består av både relativt ukjente låter og hits som "When God Created the Coffeebreak" og fantastisk vakre "Believe, Beleft, Below".

Jovisst er dette flott og vakkert - uendelig vakkert og sterkt er det, men samtidig er det sjølsagt usedvanlig vemodig. Tankene går lett i retning hva om....Det får vi sjølsagt aldri svar på, men vi får i alle fall nok en bekreftelse på hvilken enorm kraft og personlighet som lå i og bak e.s.t. Dette er altså musikk spilt inn for 13 år siden - den låter duggfrisk og så tidløs at den kunne vært unnfanga i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Esbjörn Svensson Trio

e.s.t. Live in London

ACT/Musikkoperatørene

Fremtida er på vei!

Bak bandnavnet Hippo Act skjuler fire unge norske herrer seg med det musikalske blikket klart retta mot fremtida.

Hippo Act kommer med en kraftig bekreftelse på at fremtida er på vei.

Foto: Morten Røsbak

Både bandnavnet og tittelen på debutskiva mer enn antyder hvor vi er på vei. Her hentes det impulser fra en rekke kilder og Hippo Act er så avgjort i stand til å sette det sammen til noe eget.

Gitaristen Emil Brattested fra Nesbyen, bassisten Andreas Haga fra Grimstad, trommeslageren Steinar Mossige og tangentisten Morten Røsbak, begge fra Stavanger, har funnet hverandre i leikegrinda på Norge Musikkhøgskole.

Der har de åpenbart hatt det usedvanlig hyggelig og lærerikt. De har kasta en hel masse ingredienser opp i den musikalske gryta og ispedd en hel del personlig og musikalsk empati, så det har blitt et brygg ut av det som de både er aleine om og som de bør være stolte av.

Sjøl kaller de brygget sitt electrofuturistic acid lounge med progressive danceable beats, trippy intelligent melodies og med et metamodern sound. Skjønner????

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hele ordlyden i resepten fullt ut, men jeg får uansett med meg intensjonene til Hippo Act. De både vil og de makter å skape et hipt elektronisk lydlandskap anno vår tid og kanskje også for åra som kommer.

Hippo Act består av fire unge menn som snakker det samme språket og som gjerne vil utfordre både hverandre og seg sjøl. Rock og jazz/improvisasjon er viktige ingredienser i denne leiken. Det Hippo Act byr på er tøff og moderne musikk - dette er et band og musikanter det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS 1 Denne skiva er kun utgitt digitalt.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hippo Act

Electrofuturisky

Hippo Audio

It´s Møster-time!

Den ene dagen dukker han opp med Chick Corea, så med en frijazztrio og deretter med en ungarsk jazz-rock-punk-trio. Kjetil Møster setter tydelige spor uansett.

Dag Erik Knedal Andersen, John Edwards og Kjetil Møster tar oss med til nye steder.

Saksofonist og klarinettist Kjetil Møster (41) blei kåra til årets internasjonale jazztalent i 2006. Etter det har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl og det er en musikant med en kraft og en visjon av sjeldent kaliber vi opplever nå.

Om det er i rød treningsdrakt med Datarock, sammen med ikonet Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, med sitt eget band og med Motorpsycho-herrer, så er Møster av typen musikant som det tar hundredeler av et sekund å kjenne igjen. Han har med andre ord tilegna seg si egen stemme - kanskje den aller viktigste egenskapen for en jazzmusikant som har som ambisjon å etablere seg helt der oppe.

Her møter vi Bergens store saksofonsønn i to ganske så forskjellige settinger. Den 7. september for knappe fire år siden møttes vår mann og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og den engelske frijazzbassisten John Edwards på Café Oto i London.

Utgangspunktet var, om jeg har skjønt det rett, usedvanlig åpent og samtalene mellom de tre, som har endt opp i to låter, er av typen som forteller oss om tre musikanter med sterkt utvida lytteapparat.

Det er masse dynamikk, spenning, utfordring og initiativ i dette møtet mellom musikanter fra forskjellige generasjoner og det er nok en bekreftelse av at også på frijazzområdet er Kjetil Møster en langt framskreden utøver.

Samarbeidet mellom JÜ, som består av trommeslageren, og mye mer, András Halmos, bassgitaristen, og mye mer, Ernö Hock og gitaristen, og mye mer, Ádám Mészáros, går egentlig flere år tilbake og på bandets debutskive på RareNoiseRecords, "JÜ Meets Møster", var Møster med hele veien.

Den skiva gikk meg dessverre hus forbi, men jeg skjønner ut i fra det sporet han bidrar med på "Summa" at her må jeg gå tilbake i arkivet for å sjekke det ut.

JÜ er et drittøft band med masse energi i ryggmargen. De henter hemningsløst fra både moderne jazz, rock og punk og det kommer jo absolutt ikke som noen stor overraskelse at Møster stortrives i et slikt landskap.

Kjetil Møster blei altså kåra til det største internasjonale jazztalentet for tolv år siden. Nå er han mye bedre og mer moden - her er det to strålende eksempler på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den ungarske trioen JÜ med Kjetil Møster sparer ikke på kruttet.

Møster/Edwards/Knedal Andersen

Different Shapes/Immersion

Va Fongool/Musikkoperatørene

Dumma

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vinter hele året

Vokalisten Trude Kristin Klæboe ga ut «Vinterlys» for noen måneder siden. Den har blitt liggende i bunka og nå ville jeg finne ut om den funka om sommeren.

Trude Kristin Klæboe sørger for varm vinter - hele året.

På sett og vis blir jo dette et slags eksperiment. Sjelden eller aldri har vi opplevd mai som full sommer som nå. Ville «Vinterlys» funke nå? Eller burde den bare legges tilbake i bunka og plukkes frem igjen når mørket senker seg og snøen kommer dryssende?

Det hadde seg slik at Klæboe inviterte en rekke av sine musikalske venner hjem i stua og samla dem rundt pianoet sitt. Utgangspunktet var å hygge seg med et knippe sanger med røtter i vinter, salmer og viser av typen året-rundt.

Jo da, noen egner seg nok best i den mørke årstida som "Vise i vinterlys", "Jeg snører min sekk" og "Vintersang", men de aller fleste er så avgjort anvendbare resten av året også.

Klæboe har med vokalistvennene Christian Ingebrigtsen og Gaute Ormåsen og ikke minst utmerka instrumentalister som Per Willy Aaserud (trompet), Frøydis Grorud (saksofon), Inger Marie Aasen Bjerkerud (torader), Staffan William-Olsson (gitar), Kenneth Ekornes (trommer), Audun Ellingsen (bass) og brødrene Helge og Tarjei Nysted - sistnevnte har også produsert.

Med dette vennelaget har det blitt et koselig treff i stua i et herlig vise-jazzlandskap. Klæboe synger flott og vakkert, men litt for følete enkelte ganger for min smak. Uansett har det blitt nok et visittkort fra Trude Kristin Klæboe som bekrefter at hun har noe varmt og ekte å gi oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trude Kristin Klæboe

Vinterlys

Master Music/Musikkoperatørene

Vi må!

Belgiske Jonas Cambien har slått seg ned her hos oss fordi han synes musikkmiljøet er så spennende. Han er sjøl med på å legge lista stadig høyere.

Andreas Wildhagen, Jonas Cambien og André Roligheten tar oss med til nye steder.

For to år siden møtte vi trioen til pianisten og komponisten Cambien for første gang på det portugisiske selskapet Clean Feed Records. Han har heldigvis fortsatt med seg sopran- og tenorsaksofonist, bassklarinettist og fløytist André Roligheten og trommeslager, perkusjonist og trompetist (!) Andreas Wildhagen på ferden videre.

I alle settinger jeg har hatt gleden av å støte på Cambien, også på duo med bassisten Adrian Myhr på Clean Feed, så har han uten stans overraska meg med å gå i nye, egne retninger.

Cambien er åpenbart en musikant og komponist som har røtter i en rekke leire. Samtidsmusikk er tydelig en viktig inspirasjonskilde, men det er også frijazz og, tro det eller ei, popmusikk - dog ikke av den typen mange av oss synes det går mange og førti av på dusinet.

Sammen med de langt framskredne improvisatørene Roligheten og Wildhagen, og trompeteren Torstein Lavik Larsen på to av de tolv spora, har Cambien skapt sitt eget univers som er egna for å overraske, utfordre og dermed sette mottakerapparatet i aksjon på et nytt vis - ingenting er mer spennende enn det.

Vi skal være glade for at Jonas Cambien har slått rot her. Både vi og han har åpenbart fått mye igjen for det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jonas Cambien Trio

We Must Mustn´t We

Clean Feed Records/MusikkLosen

De fire store

Både i norsk jazz og litteratur har det vært snakk om de fire store. Nå finnes en ny kvartett som kler betegnelsen.

Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Lars Saabye Christensen - for et møte!

Foto: Tor Hammerø

Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal. Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen. Legendariske kvartetter for å si det slik. Nå kan vi tilføye Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anneli Drecker og Sven Persson i et grenseland med røtter både i musikk og litteratur.

Ja da, jeg vet det er store ord å ta i bruk: de fire store. Likevel er det slik at etter å ha tilbragt mange timer med musikken på noe så gammeldags som en vakker cd, å ha opplevd et herlig "bad" med Bjørnstad og Saabye Christensen forbilledlig leda av Anne Grosvold og så en konsert med de to samt Anneli Drecker, alt formidla av lydmaestro Sven Person på best mulig vis, så tar jeg orda i bruk uten å rødme.

En av mine favorittforfattere uansett sjanger og uansett hvor det måtte være på Tellus, Lars Saabye Christensen, har altså skrevet 13 dikt fra sine utallige opplevelser med/i/om hotellrom kloden rundt. Disse har han etter hvert overlatt til, i denne sammenheng komponisten og pianisten, Ketil Bjørnstad. Han har så invitert sin "gamle" musikalske sjelsfrende Anneli Drecker til å formidle tekstene, som Saabye Christensen for første gang har skrevet på engelsk.

Vi blir tatt med til blant annet Mayflower i New York, The Grand i Krakow, Kempinski i Berlin, Astor Crowne i New Orleans, Duxton i Melbourne, L´Hôtel i Paris og Schloss Elmau i Tyskland og med Saabye Christensens umiskjennelige signatur, preget av ettertanke, masse humor - tro det eller ei - og et språklig mesterskap han viderefører også på engelsk, er utgangspunktene de aller beste for duoen Bjørnstad/Drecker.

På plata er det "bare" de to, men på Røverstaden - gamle Club 7 og Sardines - var Saabye Christensen hjertelig tilstede også med resitering av dikt på norsk - noen oversettelser av det Drecker sang samt noen andre, og for en opplevelse denne nye trioen pluss Person ga oss!

Det sier sitt at Manfred Eicher, ECMs ideologiske fører på alle mulige vis, har valgt å gi ut "A Suite of Poems". Eicher er ikke kjent som noen stor vokalelsker, men han har tydeligvis blitt begeistra for Dreckers særegne stemme - alle fire her er utstyrt med sin egen signatur - som formidler disse flotte tekstene på et ganske så straight vis. Her er det ikke mye vokalimprovisasjon, men måten Drecker formidler historiene på er så flott og så personlig og gjort med en stemme som er så hennes at det ikke trengs heller.

Bjørnstad har skrevet låter som kler tekstene bortimot til perfeksjon. Sjølsagt låter det Bjørnstad og hvorfor skal det ikke det? Han viser for eksempel med sitt lett stride-antydende pianospill på New Orleans-låta og noen Chopin-referanser på Krakow-låta at han har fulgt Saabye Christensen veldig på ekskursjonene.

Kveld etter kveld satt han alene i minibaren, I will write you from tomorrow, jeg er i de nest beste hender, tar du inn på hotell i din egen by, så er det ikke bra - langt i fra bra, hvor lenge kan jeg ikke bli og vi er mer enn elskere nå - vi er hverandres tid, er bare noen av tankene Saabye Christensen har satt i gang hos alle dem som valgte å lytte denne kvelden og som kan gjøre det med plata verden rundt i åra som kommer.

Når han så har fått den aller beste assistanse fra Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Sven Persson til å løfte dem videre, så er det ikke så mye mer å spørre om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Drecker, Persson, Saabye Christensen og Bjørnstad - de fire store.

Foto: Tor Hammerø

Ketil Bjørnstad

A Suite of Poems

ECM/Naxos Norway

1968 - året sitt det!

De som har levd ei stund har en spesiell fornemmelse av og om 1968. Her får vi ypperlig hjelp til å finne ut hva som stemmer og hva som bare er innbilning.

Joar Hoel Larsen og Eva Bratholm tar oss med til den viktige 50 års-jubilanten.

Det er vel få om noen år som er så myteomspunnet som 50-åringen 1968. Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen var «der» og her setter de det hele i perspektiv.

Var 1968 så viktig for ettertida som mytene eller ryktene vil ha det til? I forhold til 1967 og 1969 for eksempel? Jeg velger å tro at 1968 var et større veiskille enn noe annet år i etterkrigstida, da bortsett fra 1989 da Muren falt og en ganske så ny verdensorden oppstod.

Dette faktum synes jeg Bratholm og Hoel Larsen på et velskrevet og innsiktsfullt vis har greid å anskueliggjøre. De har løfta frem 17 forskjellige hendelser fra dette helt spesielle året som har vist seg å få mindre eller større betydning for både kortere eller lengre perioder - noen med bortimot evighetens perspektiv ved seg.

Vietnam-krigen, som raste på sitt verste, hadde garantert større betydning enn at Jackie Kennedy gifta seg med Aristoteles Onassis, men begge deler var "viktige" på sitt vis og når Biafra-katastrofen og Beatles´ "The White Album" på sett og vis danner ytterpunkter i denne fortellinga om dette året, så makter forfatterne å ramme disse viktige 365 dagene inn på et ekte og grundig, men samtidig lettfattelig vis.

Vi får neppe mye nytt i denne boka, men for min del er det mange aha-opplevelser underveis som gjør at mange brikker faller på plass. Jo da, 1968 har betydd mye for mange og Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen har gjort en fin jobb med å bekrefte det gjennom vel 300 sider.

Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen

1968 - Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann

Font Forlag

Over mange grenser

De tre herrene bak Thiefs kommer fra begge sider av Atlanterhavet. Med assistanse av en rekke vokalister tar de for seg viktige spørsmål i vår tid.

Thiefs har noe viktig å melde uansett hvor man er bosatt.

Trommeslageren David Frazier, Jr. og bassisten Keith Witty har sammen med den franske saksofonisten Christophe Panzani invitert fem franske og amerikanske vokalister og rappere til å ta for seg viktige spørsmål på begge sider av havet - og hvor som helst ellers.

De to førstnevnte er bosatt i New York, mens Panzani har Paris som sin base. Det forhindrer dem på ingen måte når det gjelder å skape et unikt musikalsk uttrykk - kanskje heller tvert imot.

Jeg kjenner verken bandet eller de tre hovedmennene fra før. Det fører til at nysgjerrigheten faktisk blir ekstra pirra og når det hevdes, og det med rette, at musikken til Thiefs henter hemningsløst fra både fri- og relativt straight jazz, hip-hop, electronica, dance og musique concrète, så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at Thiefs univers er ganske så unikt.

Sammen med vokalister/rappere som Mike Ladd, som vi opplevde med Vijay Iyer i Molde i fjor, Guillermo E. Brown og Gaël Faye - samt to til - får vi tekster på både engelsk og fransk som i stor grad handler om innvandring, om det å være en fremmed, om det å leve i frykt.

Uttrykket er tøft, moderne, spenstig og annerledes. I tillegg til vokalistene er også tangentisten Aaron Parks med på laget og de tre "sjefene" trakterer i tillegg til horna sine også elektronikk.

Møtet med Thiefs har på alle vis blitt et annerledes treff og de formidler noe som er egna til ettertanke. De har noe å melde som er viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thiefs

Graft (La greffe)

Jazz&People/thiefs.bandcamp.com

Uendelig inderlig

Med ujevne mellomrom gir Jan Gunnar Hoff oss stadig vakre påfyll med noe høyst personlig ved seg.

Jan Gunnar Hoff sammen med Anders Jormin og Audun Kleive i flotte Sofienberg kirke i Oslo.

Foto: Morten Lindberg

Når tangentist, bandleder og komponist Jan Gunnar Hoff har invitert med seg svenskenes superbassist Anders Jormin og trommeslager extraordinaire Audun Kleive, så ligger relativt mye til rette for at det kommer til å bli et musikalsk møte på høyt nivå. Det har det da også blitt.

Bodøs store jazzsønn Jan Gunnar Hoff er en initiativtaker på øverste hylle. Han har ideene og han har evnen til å få satt dem ut i livet. Det er absolutt ingen dårlig kombinasjon!

Når så Hoff og lydmaestro Morten Lindberg, som har x antall Grammy-nominasjoner på cv-en sin, har funnet hverandre, så får det meste også en ekstra dimensjon. Som så mange ganger før har Lindberg ønska å benytte Sofienberg kirke i Oslo som studio og lyden av det store kirkerommet blir nesten som et ekstra medlem av ensemblet.

Hoff er en lyriker, estetiker og melodiker av høy byrd og når både han og hans to medsammensvorne makter å kombinere disse elementene, som de på alle slags vis gjør her, så blir "Polarity" noe av det sterkeste og flotteste han har gitt oss så langt - det sier ikke lite.

Hoff har skrevet all musikken og sier at den er inspirert av konkrete opplevelser og sinnsstemninger. I omslagsheftet er han spesifikk på hva det betyr for hver enkelt låt og det gir lytteopplevelsen enda mer mening.

Jormin og Kleive - god bedring med prolapsen forresten - er to store lyttere og medspillere med sine helt spesielle stemmer. De kler klangverdenen til Hoff på et framifrå vis og sørger for en ro og inderlighet som er sjelden uansett hvor på kloden man leter.

"Polarity" har blitt Jan Gunnar Hoffs mesterstykke - så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Hoff Ensemble

Polarity

2L/Musikkoperatørene

Gitarhelten!

Jeff Beck er definitivt en av de største gitarheltene. Her får vi bli med han på fest!

Jeff Beck har vært gitarhelt i over 50 år!

10. august 2016 samla Jeff Beck (73) noen av sine beste musikalske venner for å feire sine 50 første år som artist. Det blir det fest av!

Nå får heldigvis alle vi som ikke hadde anledning til å stikke innom Hollywood Bowl denne augustkvelden, sjansen til å oppleve den likevel. På denne dobbelt cden med 21 spor blir vi nemlig tatt med på ei herlig rundreise i Becks mangslungne historie - fra hvor han kommer til hvor han er i dag.

Med sin helt særegne spillestil og tone, har Beck påvirka flere generasjoner gitarister kloden rundt. Han har vært og er en rocker, men det har alltid vært mye blues i Beck og etter hvert har også jazzen spilt ei viktig rolle i hans uttrykk.

Alt dette, fra flere Yardbirds-låter til det nyeste Beck har gjort fra albumet "Loud Hailer", blir servert på hans umiskjennelige vis med hans faste band, med blant andre den tidligere Prince-bassisten Rhonda Smith, på plass.

Når så Beck har invitert gjester Billy F. Gibbons fra ZZ Top, blueslegenden Buddy Guy, jazzrockhelten Jan Hammer, bluesvokalisten Beth Hart og Aerosmiths Steven Tyler, så lå det meste til rette for en skikkelig festkveld og det har det da også blitt.

Her dukker det ikke opp mange musikalske overraskelser, men derimot mye hygge. Det er sånn det skal være og dessuten er det sjølsagt nok en manifestasjon av hva og hvem Jeff Beck har vært og ikke minst er: en gitarist i aller ypperste superklasse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeff Beck

Live at The Hollywood Bowl

Rhino/Warner Music

Festen har ingen ende

Samarbeidet mellom Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester har akkurat unnagjort tre fantastiske konserter. Her får vi oppleve dem live fra 2010.

Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester anno 2010.

Foto: Arne B. Rostad

Det ser heldigvis ikke ut som den har noen slutt denne eventyrhistoria som starta i 2000 under Moldejazz. Som oftest blir det med ett møte, eller i beste fall noen få, mellom ei fremmedlandsk stjerne og våre egne, men i dette tilfellet har det tydeligvis et bortimot evighetens perspektiv over seg. Så heldige vi er som får være med og oppleve det!

Jeg er blant de aller heldigste som har fått muligheten til å være med fra den spede begynnelse til to av de tre konsertene som akkurat er unnagjort. Det var stort den første julidagen i Molde og det var fantastisk å høre og se den utviklinga som har foregått siden den gang.

Veldig mye av æra skal gå til Erlend Skomsvoll som siden dag én har tatt for seg Coreas musikk på et unikt vis og ikke bare arrangert den, men som Corea sier: skrevet den om. Han har gitt seg sjøl, de forskjellige utgavene av TJO og mesteren sjøl stadig nye utfordringer og uten stans vært viktig i det å ta musikken videre.

Her får vi være med på turné i Norge og Sverige høsten 2010 pluss et spor fra en konsert i 2001 i Oslo Konserthus. To av låtene er også komponert av Skomsvoll samt at vi vi får bli med på en dadaistisk og hysterisk improvisasjon mellom Corea og John Pål Inderberg.

Både repertoaret og orkesteret er ganske så forskjellig fra årets utgave. Her dreier veldig mye seg om Coreas "Children´s Songs", pluss tittellåta sjølsagt og et utdrag av "Concierto de Aranjuez" - feilskrevet på omslaget - men som alltid er det originalt og spennende å følge de involverte på reisa som er akkurat som sist, men helt forskjellig, som Jan Garbarek sa om sin nye musikk for noen år siden.

Det kollektive er sjølsagt veldig sentralt hele veien her - nok en gang kudos til ustoppelige og kreative Skomsvoll - og sterke solistprestasjoner fra Tor Yttredal, Tore Johansen, Sissel Vera Pettersen, Atle Nymo, Mathias Eick og, tro det eller ei, Chick Corea, legger liksom ikke noen demper på stemninga.

Møtet mellom en av jazzens aller største, Armando Anthony Corea (76), Trondheim Jazz Orchestra og Erlend Skomsvoll, har vært, er og kommer forhåpentligvis til å bli værende et eventyr i mange år fremover. Dette er en strålende dokumentasjon av en bit av reisa.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea with Trondheim Jazz Orchestra & Erlend Skomsvoll

What Game Shall We Play Today

MNJ Records/MusikkLosen

Saft, Ayler og mye mer

Soulversjon av Albert Aylers musikk og americana-utflukt av sjeldent kaliber - begge deler med Jamie Saft i nøkkelroller. All grunn til å heise flagget!

Shakers n´ Bakers - tøft band med tøff musikk.

Multiinstrumentalisten Jamie Saft gjør noe med enhver musikalsk setting han er en del av. I Starlite Motel jobber han med de norske herrene Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen - her møter vi han altså i to helt forskjellige amerikanske konstellasjoner.

Den amerikanske tenorsaksofonisten og fløytisten Jeff Lederer (56) er et relativt ukjent navn her hjemme. Desto hyggeligere er det å få stifte bekjentskap med han og hans band Shakers n´ Bakers som er ute med sitt tredje visittkort. Sammen med vokalistene Mary LaRose og Miles Griffith, bassisten Chris Lightcap, trommeslageren Allison Miller og tangentisten Jamie Saft, pluss gjester som trompeteren Steven Bernstein og kornettisten Kirk Knuffke, tar Lederer oss med til musikalske landskap de aller færreste av oss har besøkt tidligere.

Der noen kanskje har fått med seg Lederers bidrag, kan være i Matt Wilsons band og Wilson er også gjest på to av spora her. Det vi får høre er Albert Aylers (1936-70) musikk fra skiva "New Grass". Det var musikk han hadde skapt sammen med sin partner Mary Maria Parks og som var svært langt unna Aylers frijazzutflukter som "alle" kjenner han fra. Plata kom ut to år før han blei funnet drukna i East River i New York. Han sa sjøl at denne musikken representerte en helt annen dimensjon i hans liv og det er det liten tvil om.

Ayler var en sterkt religiøs person og her kommer det masse bekreftelse på det både gjennom tekstene og budskapet i musikken. Lederer & Co har viderebrakt dette stoffet med masse gospel, spirituals, soul og rhythm and blues i seg på et inderlig og flott vis og miksa det med tradisjonelle låter fra dette uttrykket som "Deep River", "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen" og "Swing Low Sweet Chariot", og satt det sammen til et tøft og groovete jazzuttrykk tolka av topp solister og uttrykksfulle vokalister. Tøft, annerledes og ekte.

Saft viser nok en gang hvilken smakfull og original tangenttraktør han er også i dette uttrykket, men når vi møter han sammen med gitaristen Bill Brovold - han må vel ha norske aner! - så er det uten tangenter. Saft spiller nemlig også dobro og lap steel-gitar på et framifrå vis og med naboen sin, de to bor nemlig like ved hverandre i Hudson på landet utenfor New York, blir vi invitert inn i et helt annet landskap igjen.

Her dreier det seg nemlig om egenkomponert musikk i et utprega americana-land med både bluegrass, country og jazz i seg. Det virker som om de to bare har satt hverandre stevne på trammen like ved skogkanten og latt stemninga ta dem dit den ville. Det har blitt til vakre og ettertenksomme steder og mens disse linjene skrives så kvitrer småfuglene utenfor skrivestua. Det virker det nesten som de gjorde da Brovold og Saft møttes også. Nok en gang veldig annerledes og vakkert. Og hvor Jamie Saft dukker opp neste gang er det sjølsagt umulig å vite - heldigvis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bill Brovold og Jamie Saft i skogkanten med sine strenger.

Shakers n´ Bakers

Heart Love

Little (i) Music/shakersnbakers.bandcamp.com

Bill Brovold & Jamie Saft

Serenity Knolls

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Herlig fra Vågå!

Spillemannen Vegar Vårdal er tydeligvis en kar som får ideene sine til å blomstre. Bli med på ei musikalsk reise til Vågå!

Slik ser det ut når «heile» Vågå samles.

Tanker og ideer er én ting. Det å få satt dem ut i praksis noe helt annet. Vegar Vårdal har lykkes med det og tatt med seg ei heil bygd!

Starten på dette prosjektet var at det skulle skapes et bestillingsverk til Landskappleiken i Vågå i 2016. Resultatet blei forestillinga "Ikkje ver blug, kyss meg!" Resultatet blei på alle måter så stort at nå får heldigvis mange flere enn de som var til stede i Vågå også muligheten til å oppleve det.

Vårdal baserte det heile på lokal tradisjon med tradisjonelle låter, nye låter og nye arrangement. Som fundament er et høykompetent band med Vegard Moshagen, Kenneth Ekornes, Åsmund Reistad, Aasmund Nordstoga og Vårdal sjøl i aksjon stort sett hel veien.

Det som er aller mest fascinerende med denne flotte musikalske utflukten, er at Vårdal på et flott vis har inkorporert bortimot det og de som kan krype og gå i bygda til å bidra. Det betyr blant andre Vågå Spelemannslag, Damer i D-dur, Juniorlaget, Skultbakkalaget, Sprell og Viser og vers pluss en rekke ekstra solister som Camilla Granlien, Tone Jorunn Tveito og Torun Elise Kveen på vokal.

Folkemusikken ligger i bånn for det aller meste her, men både vise- og jazzimpulser er også å finne. Det viser oss et livskraftig miljø som Vegar Vårdal har løfta frem på et herlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vegar Vårdal er tydeligvis en handlingens mann.

Vegar Vårdal

Ikkje ver blug, kyss meg!

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

September hele året

En portugiser, en engelskmann og en fra Hokksund sørger for utrolig vakre og flotte musikalske stemninger.

Helge Andreas Norbakken, Mário Laginha og Julian Argüelles - fantastiske samtalepartnere.

Pianisten Mário Laginha, sopran- og tenorsaksofonisten Julian Argüelles og trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken utgjør en trio som i sitt bassløse samfunn skaper noe helt eget - og usedvanlig vakkert.

De som har fulgt godt med i timen har fått med seg at mye av grunnen til den portugisiske vokalisten Maria Joaos popularitet, kan tilskrives pianisten Mário Laginha. I det samarbeidet har han vist oss usedvanlige lytteevner og et empatisk og lyrisk pianospill av toppklasse.

Disse kvalitetene har han også tatt med seg til denne trioen der Julian Argüelles og Helge Andreas Norbakken kler Laginha og musikken hans, han har skrevet åtte av de ti låtene mens Argüelles står for de to siste, på et vakkert og personlig vis. Når så Argüelles og Norbakken holder akkurat det samme skyhøye nivået som Laginha, så er dette dømt til å lykkes.

Musiken er spilt inn sommeren 2014, men har et tidløst stempel på seg. Her snakker vi både om modenhet og felles visjoner i en melodisk-lyrisk åre som det bare er å lene seg tilbake å nyte i fulle drag.

Her handler det om kommunikasjon i ultraklassen og de tre fører samtaler som det er en sann fryd å få ta del i. "Setembro" betyr den niende måneden i året. Dette er likevel musikk som kan og bør nytes året gjennom. Så vakker er den nemlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laginha/Argüelles/Norbakken

Setembro

Edition Records/Border Music Norway

Grenseløst

Musikk er et grenseløst og fredsskapende språk - spesielt når Kirsten Bråten Berg er involvert.

Noen av de 52 bidragsyterne til dette unike prosjektet.

Da Arild Andersen sjøsatte sine legendariske skiver «Arv» og «Sagn», blei et større publikum også utenfor folkemusikken oppmerksom på Kirsten Bråten Berg og hennes fantastiske stemme og formidlingsevne. Her møter vi henne nok en gang - i to forskjellige settinger. Det er minst like flott og like sterkt nå som den gang.

Sammen med sine "sambygdinger" Sigurd Brokke, Gunnar Stubseid og Hallvard T. Bjørgum, ville Bråten Berg prøve å finne ut hvordan musikanter, stemmer og instrumenter fra andre land og verdensdeler ville påvirke tradisjonsmusikken med røtter i Setesdalen. I utgangspunktet var dette et forskningsprosjekt ved Universitet i Agder og lite eller ingenting ante initiativtakerne om hvordan dette ville ende.

Video- og lydinnspillinger fra norske folkemusikanter blei sendt rundt i verden. Målet var å få musikalske tilbakemeldinger fra instrumentalister og sangere fra Sverige, Irland, Armenia, Romania, Syria, Palestina, Jordan, Libanon, India, Indonesia, Kambodsja, Thailand, Nepal, Iran, Kina, Mongolia og Tibet og med fantastisk bistand når det gjelder arrangering fra Bjørn Ole Rasch og Ingolv Haaland, så har dette blitt intet mindre enn ei fantastisk reise der vi opplever sterkere enn jeg nesten kan huske at musikk er grenseløst og brobyggende.

De tolv stevene blir tatt med til steder de aldri har vært på tidligere - hele tida med full respekt for hvor de kom fra opprinnelig. Sjelden har et musikalsk uttrykk vært opplevd som så spennende som her og med Kirsten Bråten Bergs fantastiske stemme som et slags samlingspunkt, er dette musikk som bør sendes ut i verden og brukes som fredsmekler.

Om trioen Ugagns "Vengjeslag" kom samtidig er en tilfeldighet eller ikke, vet jeg ikke. Uansett så er det en forlenging av den samme tradisjonen med Sigrid Bjørgulvsdotter Berg, datter av Kirsten Bråten Berg, på vokal, Bård Bjørke på gitar, elbass og tangenter og Erik Sollid på feler, mandolin, gitar og vokal. Når så mor sjøl gjester med sin umiskjennelige stemme på to spor, så er forbindelseslinjene så flotte og så tydelige som vel ønskelig.

Også her blir tradisjonen fra Setesdal behandla med den største respekt, men tydelige spor av jazz, flamenco og viser gjør at "Vengjeslag" får et annet og mer "moderne" uttrykk. Bidragene fra Magnus Larsen på bass og Christian Svensson på perkusjon er også med på å understreker det.

Dette har med andre ord blitt to flotte, men til dels forskjellige måter å løfte fram og levendegjøre en viktig tradisjon.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ugagn tar tradisjonsmusikken videre.

Ferd

Music without Borders

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Ugagn

Vengjeslag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Mye mer enn klokker

Noe forteller meg at de fleste forbinder Sveits mye mer med klokker enn jazz. Christoph Irniger kan kanskje gjøre noe med det.

Christoph Irniger Trio i full aksjon.

Som nevnt tidligere gir postmannnen meg mye flott musikk jeg ikke ante fantes. Christoph Irniger Trio, med sjefen på tenorsaksofon, Raffaele Bossard på bass og Ziv Ravitz på trommer tilhører den kategorien.

Ikke nok med det, men denne skiva har blitt liggende til marinering i platehylla ganske lenge før den kom til overflata. Det var på høy tid at det skjedde.

Irniger (38) representerer det nye og interessante som skjer i sveitsisk jazz. For oss her oppe ved Nordpolen er det langt fra hver dag vi får anledning til å sjekke ut det som kommer derfra - egentlig uvisst av hvilken grunn. Kvaliteten står det i alle fall ikke på, noe det sveitsiske selskapet Intakt Records har dokumentert ved en rekke anledninger.

Irniger tilbringer deler av året i New York og i tillegg til å jobbe en hel del der, så har han også studert med storheter som Dave Liebman og Mark Turner. Det antyder hvor i det musikalske landskapet Irniger er å finne også.

Sammen med sin landsmann Bossard og den israelske trommeslageren Ravitz, som er bosatt i New York, har Irniger, som har skrevet alle låtene bortsett fra to Bossard-komposisjoner, skapt et moderne, luftig og melodisk landskap med låter som har den fine egenskapen at de setter seg fast umiddelbart.

Det at dette er akkordfritt samfunn fører til at det betydelig mer rom til alle de involverte. Disse mulighetene griper alle tre begjærlig og gir oss noe personlig, vakkert, men samtidig utfordrende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christoph Irniger Trio

Octopus

Intakt Records/Naxos Norway

Kvinneseier

Med Hanna Paulsberg og Solveig Slettahjell på startstreken under Jazzfest i Trondheim, endte lørdagen med en soleklar kvinneseier.

Hanna Paulsberg - vi snakker ekte saker.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det er jo på ingen måte noen stor overraskelse at kvinnene i stadig større grad har kommet inn på det som i mange tiår har vært guttas enemerker her til lands, i dette tilfellet som instrumentalister i jazzen.

Lørdagen blei dratt i gang av tenorsaksofonist Hanna Paulsberg, som imponerte voldsomt tidligere i uka i samarbeid med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, i et program som på sett og vis slekta i stor grad på en av hennes store inspirasjonskilder - Dexter Gordon.

Truls Rønning, Bjørn Alterhaug og Hanna Paulsberg ga oss en flott Dexter Gordon-hyllest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Sammen med superveteran Bjørn Alterhaug på bass, Magne Arnesen på piano og Truls Rønning på trommer, tok hun oss med på ei rundreise i salige Dexters verden, i alle slags tempi, som fortalte oss at også i dette universet er Hanna Paulsberg på god vei til å bli en autoritet.

Hun fortalte oss at fra sine første saksofontimer med beboper Jørn Winnæss, så var det Dexter som gjaldt. Det var helt åpenbart at Paulsberg har kommet godt under huden på dette uttrykket og, til tross for svært lite øvetid med bandet, så låt det fint også kollektivt. «Green Dolphin Street», den vakre balladen «Cry Me a River», «Darn that Dream» og «I Hear Music», i et heftig tempo, var blant standardlåtene som blei tolka på et vis som gjør at ei lita omskriving av Dexters ordspråk er på sin plass: Have No Fear, Hanna Is Here.

Solveigs sang

Jazzfest 2018 blei for min del avslutta med en dobbelkonsert i Vår Frue kirke. Først ut var den flotte duoen Gunnar Andreas Berg på gitarer og Henning Sommerro på trekkspill og ikke minst kirkeorgel.

De ga oss musikken fra ei skive de fleste nok har glemt eller ikke fått med seg, «Two We Go» fra 2009. Mesteparten av det sakte materialet hadde de to skrevet sjøl, med hederlige unntak som ei irsk låt og Beatles-sangen «She´s Leaving Home»

De to stemmene klang nydelig sammen og med de tos fantastiske kontroll på dynamikk og dermed voldsomheten, kontrollerte de det herlige kirkerommet på et mesterlig vis. Vakkert og sterkt var det - sjekk ut skiva hvis du kan!

Solveig Slettahjell og Pål Hausken - duoen sin det.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Festen blei avslutta med Solveig Slettahjell som med sitt pianospill, og ikke minst med sin stemme, eide rommet fra første takt. Hvis noen lurer på hvordan det er å ha publikum i sin hule hånd fra start til mål, så burde man ha vært til stede denne timen sammen med Slettahjell.

Hun framførte, delvis sammen med den langt framskredne trommeslageren Pål Hausken - Rennesøys største sønn -, materialet fra sin nylig utgitte liveskive.

Det betyr i tillegg til hennes egne sanger, tolkninger av kjente sanger som Randy Newmans «I Think it´s Gonna Rain Today», Tom Waits´ klassiker «Gonna Take it with Me» og «Is My Living in Vain» som The Clark Sisters gjorde til en hit.

Med sitt voldsomme spenn i uttrykket, ekthet og inderlighet - Slettahjell er en historieforteller av Guds nåde - så bekrefta hun nok en gang at hun hører hjemme der oppe blant stjernene - også internasjonalt.

Med Henning Sommerro og Gunnar Andreas Berg sørga Solveig Slettahjell for ei nydelig avslutning på vår Jazzfest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så festen i kirka blei avslutta med at Berg og Sommerro blei innlemma i Leonard Cohens «Come Healing» og ikke minst i Sommerros «Blå salme», så var det bare å rusle salig ut natta og kjenne på at Jazzfest 2018 blei akkurat så vellykka som en kunne håpe på.

Van the Man Goes Jazz

I midten av juli er han på plass i Molde for sin eneste konsert her til lands i år: Van Morrison. Ventetida har han brukt til å lage ny musikk med jazzovertoner sammen med organisten og trompeteren Joey DeFrancesco.

Van Morrison i godt lag med Joey DeFrancesco.

George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison har rukket å bli 72 år. I rundt 50 av dem har han vært superstjerne - uten at han har hatt det minste lyst til det. Da han skulle opptre på Vossajazz for noen tiår siden, gikk han for sikkerhets skyld av toget på stasjonen før Voss - han tok ikke sjansen på at han skulle bli mottatt av en hylende folkemengde! Nå tror jeg de sindige vossingene hadde latt den bortimot folkesky nordiren få spasere uforstyrra fra stasjonen til hotellet, men det forteller likevel en del om hva slags karakter Van the Man er.

Rockeren og rhythm and blues-sangeren, med sterke impulser fra både folkemusikk og jazz, har likevel blitt nærmest folkeeie rundt om på kloden med ei liste med hitlåter så langt som et godt år. Stadig nye generasjoner har strømma til hans udødelige repertoar og på Romsdalsmuseet den 18. juli kommer nok dette materialet til å stå i sentrum nok en gang.

Med den ferske plata «You´re Driving Me Crazy» tar derimot Morrison en liten avstikker - dette er nemlig ei tilnærma jazzplate med blues- og rhythm and blues-overtoner. Sammen med den tidligere Miles Davis-organisten, og trompeteren, Joey DeFrancesco og hans utmerkede band, legger altså Morrison ut på ei musikalsk kjærlighetsreise - jazz er nemlig noe som står the Man sitt hjerte svært nært.

Blant de 15 låtene får vi standardlåter som «Miss Otis Regrets», «Travellin´ Light» og tittellåta pluss «Everyday I Have the Blues». Hoveddelen av materialet er likevel henta fra sjefens egen solide låtkonto og det er åpenbart mye jazz også i det. «Close Enough for Jazz», hans sjølbiografiske «Goldfish Bowl» og «Have I Told You Lately» er blant mange høydepunkter og det var tydeligvis topp stemning i studio - aldri har jeg hørt Van Morrison le så åpenhjertig og så mye som denne gangen og alt er åpenbart gjort live i studio.

Sjøl om det nok er med et helt annet band og et ganske annet repertoar vi får møte han om et par måneder, så er det i alle fall mye som tyder på at det er en Van Morrison i godt humør som er på vei. Her swinger det så det holder!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Van Morrison and Joey DeFrancesco

You´re Driving Me Crazy

Exile/Legacy/Sony Music

Drømmen i oppfyllelse

Arild Andersen er blant de priviligerte musikanter som har fått anledning til å gjøre mye av det han har drømt om. I Vår Frue kirke i Trondheim skjedde det igjen.

Arild Andersen gikk Pete Townshend en høy gang.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Store jazzmusikanter kloden rundt har stått i kø for å få spille med Andersen. Slik har det vært i flere tiår og slik er det den dag i dag.

For noen år siden uttalte Andersen i et intervju at en av hans store drømmer var å få spille med TrondheimSolistene. Kanskje et overraskende ønske for mange, men uansett blei ideen plukka opp av Jazzfest og Ernst Wiggo Sandbakk og nå var det klart for drømmenes teater i den vakre kirka i Trondheim.

Arild Andersen med drømmebandet sitt, TrondheimSolistene.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Trompeter, komponist og arrangør Tore Johansen hadde fått i oppgave å arrangere deler av Andersens enorme skatt for det strålende ensemblet - ei oppgave han hadde løst på best mulig måte.

Vi blei blant annet servert «Hyperborean», «Laurdag» og «Gardsjenta» fra «Sagn», «Baké» - det første ordet sønnen i huset og mannen som har gitt backbeatet et ansikt, Jacob Schøyen Andersen, uttalte -, «Mira» og «A Song I Used to Play», og at det var en Andersen som var kommet til sitt musikalske drømmeland, var åpenbart på så mange vis.

«Innpakninga» Johansen hadde lagt til rette for at de tolv strykerne i TrondheimSolistene kunne gi Andersen, var den aller beste. Johansen hadde på ingen måte skrevet om musikken slik Skomsvoll gjør med Coreas skatt, han hadde «kun» skrevet den ut for ensemblet han hadde fått «tildelt». Det var mer enn nok det.

Solist Andersen var omgitt av varme og virtuositet av ensemblet der blant andre bratsjist Bergmund Skaslien spilte ei sentral rolle. Denne settingen ga Andersens musikk ei helt ny ramme - ei ramme som løfta fram Andersens varme, store og vakre tone på et nytt vis. En herlig og hellig stund i Vår Frue kirke.

Den nye store

Cécile McLorin Salvant (28) fortalte oss klart og tydelig under MaiJazz for et par dager siden at hun har alt i seg til å bli den nye store vokaljazzdronninga. Hun har hele jazzhistoria inne, hun har en stemmeprakt av de sjeldne, hun har en formidlingsevne langt utenom det vanlige og hun har en modenhet som langt overgår hennes alder.

Cécile McLorin Salvant er den nye vokaljazzdronninga.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det inntrykket blei noe så voldsomt bekrefta i Trondheim. McLorin Salvant overraska veldig positivt med å fornye bortimot halvparten av repertoaret fra Stavanger - det sier noe om både oversikten og allsidigheten hennes.

Her er det ikke snakk om noe utspjåka scenehow - McLorin Salvant bare inntar scena og eier rommet fra første tone med sin naturlige autoritet og utstråling. Hun trenger ikke gjøre noe annet heller.

McLorin Salvant med sin empatiske trio.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Hennes framifrå og empatiske trio med Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, som inkorporerte Griegs «I Dovregubbens Hall» uten å vite at han var norsk i ei av låtene, er det perfekte reisefølget for McLorin Salvant som avslutta ballet med en a cappella versjon av en amerikansk folkemelodi fra 1800-tallet pluss «Let´s Face the Music and Dance». Det viste både bredden, allsidigheten, virtuositeten og potensialet til den nye dronninga av vokaljazz Cécile McLorin Salvant.

The Real Thing kjører stil på alle vis.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Før og etter Andersen og McLorin Salvant fikk jeg jeg også noen smakebiter av to av de lengstlevende bandene i norsk jazz - The Real Thing og Atomic. På hvert sitt vis snakker vi om to av de hippeste bandene inne hver sin sjanger både innenfor og utenfor Harald og Sonjas grenser. Vi snakker saker!

Atomic i samme klasse som alltid - helt der oppe.

Foto: Egil Trøa/Jazzfest

Ute skinner sola og Trondheim viser seg fra sin vakreste side og lørdagens Jazzfest er rett rundt hjørnet.

Vakre og sterke toneganger

Pianisten Tina Margareta Nilssen tolker Grieg, Signe Lund og Beethoven. Litt utenfor min komfortsone, men jeg digger det!

Tina Margareta Nilssen imponerer med sine tolkninger.

Det er herlig å kjenne på at jeg stadig oppdager at jeg liker uttrykk som jeg sjelden har brukt mye tid sammen med. Denne knappe timen sammen med Tina Margareta Nilssen er nok en bekreftelse på det.

Nilssen, som er (40) oppvokst i Trondheim, men bosatt i Oslo, er et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha lest meg litt opp skjønner jeg at hun har tre innspillinger bak seg tidligere, men at dette er hennes første for solopiano. Når den så er gjort i Sofienberg kirke i Oslo med Morten Lindbergs ekspertise når det gjelder lydopptak og på hans kvalitetsselskap 2L, så er mange forutsetninger på plass for at dette bør holde mål på alle slags. Nåløyet for å slippe gjennom på 2L er ikke stort, for å si det sånn.

Nilssen har valgt et repertoar med Griegs sonate nummer 1 og Beethovens sonate nummer 23 i tillegg til den totalt ukjente norske komponisten Signe Lunds «Cinq Morceaux, Op. 34». Lund, som forlot tida i 1950, havna på feil side under krigen og har sikkert mye av den grunn blitt både gjemt og glemt.

Nilssen viser en styrke og et musikalsk temperament i sine tolkninger som får frem de store følelsene musikken roper etter. Hun er også veldig flink til å benytte dynamiske virkemidler slik at nyansene, som det er mange av, får anledning til å komme til overflata.

«Appassionata» er sterk, vakker og flott musikk tolka av en pianist som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tina Margareta Nilssen

Appassionata

2L/Musikkoperatørene

Forent Corea

Det skulle mye til å overgå Chick Corea og Trondheim Jazz Orkesters MaiJazz-konsert fra onsdag. De gjorde det likevel. For en turnéslutt på et magisk samarbeid!

Erlend Skomsvoll og Chick Corea skapte nok en gang magi sammen med Trondheim Jazzorkester.

Foto: Arne Hauge

Nok et kapittel på eventyret som begynte i 2000, i følge arrangør og orkesterleder Erlend Skomsvoll, blei avslutta der det mer eller hadde sin spede begynnelse - i Trondheim. MoldeJazz fikk den geniale ideen å spørre Skomsvoll om å arrangere deler av skatten til jazzikonet Corea for TJO til festivalen i 2000. Resten er, som det ofte sies og her med rette, historie.

For en pianist, for et band, for en opplevelse.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jeg må innrømme at jeg hadde visse bange anelser etter Stavanger-konserten. Hva nytt kan skje? Hva nytt kan skrives? Men som Jan Garbarek sa før jubileumskonserten sin i Molde i 1990: det kommer til låte som før, bare helt annerledes. Og slik blei det her også!

Repertoaret var med noen små, og et viktig, unntak relativt likt det som møtte publikum i Stavanger. Fra en bananspisende Skomsvoll, for anledninga iført sko som forsvant kjapt så det meste av konserten blei leda barbeint, inntok mektige Olavshallen i spissen for TJO, var liksom stemninga satt - dette kunne faktisk bare gå en vei. Og det gjorde det - noe så vederstyggelig.

Fra en svært så fordekt versjon av klassikeren «Spain» - Skomsvoll arrangerer ikke mine låter sier Corea, han skriver dem om - til festen blei avslutta to timer seinere med en annen klassiker, «Armando´s Rhumba» - absolutt ikke fordekt, blei dette en manifestasjon av hvilken gigant Chick Corea (76) er og hvilket skyhøyt nivå TJO befinner seg på.

«What Game Shall We Play Today» - nok en klassiker - kan stå som et glitrende eksempel på hva dette samarbeid dreier seg om: det handler om lek og musisering mellom likeverdige partnere sjøl om Corea åpenbart er den store stjerna. Han opptrer eller oppfører seg ikke slik; han bare er det gjennom sin naturlige autoritet og sjenerøsitet.

Høydepunkter? De stod nok en gang i kø: Hanna Paulsbergs nydelige kor på «What Game Shall We Play Today», Martin Myhre Olsens kanonoppbygging i «Matrix» og Kjetil Møsters videreføring til de stoooore høyder etterpå og nok en gang Eivind Lønning og Sissel Vera Pettersen kommunikasjon med Corea. Magiske øyeblikk videreformidla på samme nivå av lydmaestro David Solheim!

Regner med at John Pål Inderberg var fornøyd med pianokompet.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så John Pål Indeberg, som var med i førsteutgava i 2000, rusla inn på scena med sin barytonsaksofon og sin hinsides morsomme stuntpoesi - her snakker vi verbaljazz av Corea-klasse - og spilte et herlig kor på Coreas «Bud Powell» etter først en hysterisk morsom og fullstendig spontan piano/dikt-seanse med Corea, så var det meste fullbragt.

Denne konserten blei en heidundrendes markering av Jazzfests 30 års jubileum og en ditto bekreftelse på hvor flott møtet har vært, er og kommer til å bli værende mellom et av de mest lekende menneske jeg vet om, Chick Corea, og Trondheim Jazzorkester.

PS Nå er trombonist Øyvind Brække og altsaksofonist Martin Myhre Olsen invitert av Corea til å være solister med han i Praha i sommer. Det sier mye om hvilken anseelse de og TJO nyter i de høyere luftlag nå!

Svale Siri

Siri Beate Gellein i aksjon med sitt «gamle band».

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

I forbindelse med jubileet inviterte festivalen også et av bandene som stod på scena under den første festivalen tilbake. Siris Svaleband med Siri Beate Gellein på vokal med Bjørn Alterhaug og Celio Barros, brasilianer bosatt i Haltdalen ved Røros, på basser, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Carl Haakon Waadeland på trommer, fortalte oss den korte stunda vi rakk å få med oss at både de og vi synes det var herlig med et gjenhør.

Med låter som «Don´t Explain», «Love for Sale» og «Too Young to Go Steady», alt i originale arrangement, viste disse veteranene at de fortsatt har masse å melde og når det så er gjort med humor og livsbejaenhet, så var lista lagt - høyt - for min del for Jazzfest 2018

Siris Svaleband glede både gamle og nye venner.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

En ekte gitarhelt

Ingen andre instrumenter har så mange helter som gitaren. Steve Vai er så avgjort en av dem.

Steve Vai har vært gitarhelt i snart 40 år.

Steve Vai (57) debuterte med Frank Zappa allerede som 18-åring og har egentlig vært gitarhelt helt siden den gang. Her feirer han 25 års jubileum for «Passion and Warfare»-skiva si, som er remastra og som har fått med seg fire bonusspor, og gjør det med å gi oss ei ekstra skive med tidligere uutgitte låter.

Nå har det seg slik at denne markeringa av "Passion & Warfare" har blitt liggende til marinering ei stund hos meg, men siden veldig mye av den musikken som utgjør "Modern Primitive" stammer fra tidlig 80-tall, så får det stå sin prøve.

Mitt forhold til Vai er verken det sterkeste eller mest langvarige. Likevel har vi "møttes" med ujevne mellomrom opp gjennom åra og jeg skjønner godt hvorfor han har blitt innlemma i gitarhelt-klubben.

Vai har vært, er og kommer garantert til å bli værende en hardrocker som blant er kjent for sin shredding-teknikk. Samtidig har Vai vist oss, blant annet i gitarkollektivet G3, at han har kvaliteter som gjør at han passer inn i et heftig jazzfusion- og funkterreng også.

I forbindelse med denne markeringa har Vai gått tilbake til arkivene og kanskje kasettene sine fra 80-tallet og funnet fram til låter som bare delvis var ferdige. Mange av kompene er beholdt og så har Vai lagt på seg sjøl på toppen av det.

Uansett forteller det oss at han har sittet på materiale som holder den dag i dag og som bekrefter at Vai i mange tiår hra holdt skyhøy standard. Steve Vai er enkelt og greit en gitarist i toppklasse - en gitarhelt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steve Vai

Modern Primitive/Passion & Warfare 25th Anniversary Edition

Eric/Legacy/Sony Music

Starten på noe stort

Rymden - det er bare å lære seg navnet med en gang. Det er nemlig navnet på den nye trioen til Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på noe stort - igjen.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

MaiJazz 2018 i Stavanger er historie og bedre måte å sette punktum på enn med denne trioen er egentlig vanskelig å tenke seg. Etter en håndfull jobber og en tur i platestudio - skiva kommer på nyåret - så er de i gang så smått. Fra nyttår av kan denne trioen virkelig ta fyr - verdensherredømme er langt i fra en utenkelig tanke.

Det er sjølsagt spesielt for Berglund og Öström å sette i gang med en ny trio etter den tragiske bortgangen til kameraten Esbjörn Svensson. est, som trioen ofte blei kalt, hadde faktisk sørga for et uttrykk med noe helt unikt som førte til noe som likna kraftig på verdensherredømme.

Nå virker det som om den nødvendige avstanden er etablert og sammen med Bugge er de i full gang med å skape et nytt og særdeles spennende univers. De tre har kjent hverandre siden Jesu fødsel, som Bugge formulerte det, og de har et utgangspunkt med felles referanserammer som gjør at potensialet er intet mindre enn enormt.

Alle har skrevet musikk til bandet og det er et melodisk, vakkert, suggererende og stort sett akustisk uttrykk med nennsom bruk av effekter fra alle tre som er fundamentet for denne musikalske ekskursjonen.

Det er åpenbart at det er tre langt framskredne sjelsfrender som har funnet sammen her. Deres solistiske kvaliteter har det aldri vært noen tvil om, men måten de møtes på, uttrykker seg kollektivt og kommer gjennom til publikum på, er noe som de aller færreste er i besittelse av.

Rymden er her for å bli - publikum rundt om på kloden har svært mye å glede seg til.

Rymden - det er bare å merke seg navnet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Athana langt fra pausemusikk

Jeg fikk også lagt inn en god halvtime med Athana - bandet og musikken til Stavangers egen gitarist i de øverste divisjoner, Alf Terje Hana. Han hadde med seg to strålende gjester fra fotballøya, tangentisten og trommeslageren Gary Husband og perkusjonisten Jody Linscott pluss elektronikeren Torgeir Nes, bassisten Øyvind Grong og gjestene Astrid Kloster på vokal og Tor Yttredal på blås.

Hvis jeg så for meg ei pustepause sammen med Athana, så tok jeg grundig feil. Her var det nemlig fullt trøkk med tøff og original musikk i et grenseland mellom rock og jazz - bortsett fra den inderlige hyllesten til Allan Holdsworth som avslutta det heile. Alf Terje Hana har definitivt fått alt for lite oppmerksomhet på nasjonalt nivå - det fortjener han nemlig.

Athana bør komme seg langt utenfor Stavangers grenser.

Fot: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Jazz med stor J

Grunnen til at det blei en avkorta seanse med Athana var at det var umulig å rive seg løs fra konserten med Cécile McLorin Salvant - jazzzens kanskje vordende jazzvokaldronning. Til tross for at hun fortsatt bare er 28 år ung, så føles det nesten som vi har hørt om henne leeeenge allerede. Hun slo gjennom som 20-åring og har etablert seg på aller øverste hylle og både Grammy-pris og DownBeat-avstemninger med førsteplasser som resultatet, har blitt henne til del.

McLorin Salvant ga oss en konsert med Jazz med stor J. Hun har noe så solid kontroll på hele jazzhistoria fra Jelly Roll Morton og fram til i dag pluss Beatles, opera a la Weill og filmmusikk fra «Funny Girl».

Hun er en historieforteller av rang og med en scenetrygghet som er sjelden uten å sette nesen i sky på noen måte. Når hun så har en trio av aller beste merke på plass leda av Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, så blei dette en strålende manifestasjon på at Cécile McLorin Savant godt kan være vokaljazzens fanebærer i mange tiår fremover.

MaiJazz 2018 er historie - vi kommer gjerne tilbake til vakre Stavanger i mai 2019 også.

Cécile McLorin Salvant kan gjerne bli den neste vokaljazzdronninga.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Vakker strengeleik

Fra Kristiansand har det kommet mye vakkert. Bandet URO føyer seg elegant inn i den rekka.

URO har mye vakkert og originalt å by på.

Kvaliteten på unge musikanter som kommer ut av de mange utdanninsgstedene her til lands slutter aldri å imponere meg. Kvintetten URO, som møttes i Kristiansand, holder også meget høy klasse både kollektivt og individuelt.

Blant det som imponerer meg aller mest er bredden i uttrykkene som møter oss. Alt fra tradjazz til frijazz, via pop og rock, klassisk/samtidsmusikk til ymse etniske uttrykk - ofte fusjonert.

URO, med musikk som heldigvis er umulig å båssette, hører hjemme her. Med gitaristene Anders Brønstad og Marius Igland, både akustiske og elektriske, sammen med Kristofer Spangen på dobro og gitar og med Kristoffer Tokle på trommer og perkusjon og Torbjørn Tveit på bass, blir vi invitert inn i et landskap som henter hemningsløst fra americana og norske kilder.

Det er vakkert, det er melodisk, det er varmt og det er musikk med lengsel og kjærlighet i seg. Det er åpenbart mye musikalsk og personlig empati ute og går i URO og om dette er rock, pop, folk, jazz, americana eller hva det nå er, spiller absolutt ingen rolle. Det er musikk - god musikk og den sprer varme. Holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

URO

Or

Losen Records/MusikkLosen

Fryd og fred med Corea

Det er nå 17 år siden noen med visjoner i Moldejazz fikk etablert det første møtet mellom superstjerna Chick Corea og Trondheim Jazzorkester. Det har ført mye godt med seg - veldig mye godt!

En tydelig fornøyd Chick Corea. Han var ikke aleine om det.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Det har sjølsagt mye med ørene som hører og sanseapparatet ellers hvordan man opplever en konsert, men møtet mellom mesteren og TJO under MaiJazz er kanskje mitt høydepunkt med dette unike universet. Sjølsagt var det noe spesielt med den aller første gangen i Molde - forventningene og spenninga var helt spesiell den gangen. Nå tar vi de og det kanskje for gitt - det at Chick Corea turnerer med norske musikere var jo noe som var helt uoppnåelig før denne kontakten blei etablert.

Da som i 2000 så er det Erlend Skomsvoll som er mesterhjernen bak det hele. Han har fått plukke fritt i Coreas enorme låtskatt og har skrevet arrangement som nesten gjør låtene ugjenkjennelige - med positivt fortegn - og som gjør at de blir utfordringer også for mesteren sjøl.

Siden starten har det blitt flere turneer i Europa, Japan og USA, to skiver og gjesteopptreden på Coreas 75 års dag på Blue Note i New York for et par år siden. Nå har han blitt snart to år eldre, men sprekere, friskere og mer leken «pensjonist» må det være veldig vanskelig å oppdrive uansett hvor man leter.

Festen i Stavanger starta med lett forkledd versjon av «Spain» leda av barbeinte Skomsvoll - Mr. Cool!!! Du verden som han har funnet fram til dybden i Coreas univers og samtidig satt sitt eget bumerke på musikken. Fram til nok en klassiker, «Armando´s Rhumba», var med på å avrunde denne magiske kvelden, blei vi tatt med på ei rundreise med blant annet «Duende», deler av «Children´s Songs» og «What Game Shall We Play Today».

Orkesteret som her består av trompeterne Eivind Lønning og Hildegunn Øiseth, trombonisten Øyvind Brække, saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen og Sissel Vera Pettersen - sistnevnte veldig på vokal også, samt Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og David Solheim på lyd, er intet mindre enn et perfekt lag til å tolke Corea og Skomsvolls intensjoner.

Solistisk tar Corea sjølsagt mye plass, men det har han så definitivt gjort seg fortjent til også. Mer leken, kreativ, sprudlende, teknisk briljant, utadvendt og «en av gutta» enn Chick Corea finnes neppe og når han får kjørt seg av Vågan og Mjåset Johansen, så digger han det åpenlyst.

Alle i TJO fikk også anledning til på vise seg fram og de gjorde det uten unntak. Mine helt spesielle verbale blomster denne gangen går til Lønning og Pettersen - praktfulle og personlige trompetsoli fra førstnevnte og Pettersens vokale battle med Corea går enkelt og greit inn i minneboka. Det gjør sånn sett hele konserten og i morra får jeg høre dem igjen - på Jazzfest i Trondheim. Tror jeg gleder meg......

Erlend Skomsvoll leder Chick Corea og Trondheim Jazzorkester med myndige hender - barbeint.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Fra Bowie til MaiJazz

Corea og TJO var faktisk så spillesugne at jeg aldri rakk konsertstarten til Donny McCaslin. Den 51 år unge amerikanske saksofonisten som har fått en enorm boost etter at han og bandet hans var sterkt medvirkende på David Bowies siste plate, Blackstar, framstår nå som enn av de mest spennende saksofonistene over there i et landskap som henter like mye fra rockens trøkk som fra jazzzens verden. Halve Bowie-bandet var med her, sammen med McCaslin også tangentist Jason Lindner og da undertegnede ankom konserten viste Lindner oss at han er en av de få der borte som har tatt opp arva etter Joe Zawinul. Lindner beveger seg i et eget landskap der elektronika, støy og usedvanlig melodiske elementer syes sammen. Det at han kommer med si neste skive på Jens Christian Bugge Wesseltoft - som var til stede i salen - sitt selskap Jazzland, er det lett å begripe etter denne seansen.

McCaslin, med masse klang på sakslyden og utstrakt bruk av elektronikk, sleit litt med sin «private» saksmikrofon, men sammen med trommeslager Zach Danziger og elbassist Jonathan Maroon skapte han uansett et flott, men høyyyyt univers der mange sikkert nikka gjenkjennende da Bowies «Lasaruz» respektfullt blei sendt ut til oss.

Nå går MaiJazz inn på oppløpssida og sola skinner fortsatt!!!

Donny McCaslin - full av energi og originalitet.

Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz

Viktig melding

Bassklarinettisten, komponisten og sosialarbeideren Todd Marcus fra Baltimore har laga ei av årets viktigste skiver.

Todd Marcus har noe viktig på hjertet.

Todd Marcus er et helt nytt bekjentskap for meg, men gjennom flinke folk på den andre sida av Atlanterhavet har jeg fått anledning til å bli kjent med musikken hans og hans sosiale engasjement.

I tillegg til å være en fremragende bassklarinettist, komponist og bandleder, er nemlig Marcus svært engasjert som sosialarbeider i en del av byen som har hatt mer enn nok å stri med for å si det mildt. Det var blant annet i Sandtown-Winchester-området Freddie Gray blei drept av politiet i 2015, noe som førte til sterke reaksjoner over hele USA og store deler av verden.

Her har Marcus skrevet musikk som forteller oss om dette området av "verden" - musikk basert på et tøft og melodisk hardbopspråk. I tillegg får vi en rekke lydspor - field recordings - der mennesker som bor og virker i dette området forteller oss om verden som den er og hva som er gjort og hva som gjøres for at den skal bli bedre.

Saksofonisten Gary Bartz, som blant annet jobba med Miles, kommer fra dette området av Baltimore og er blant dem som har skrevet innsiktsfulle liner notes både om musikken og om dette området av byen.

Med seg har Marcus et knippe av byens aller beste jazzmusikanter: Paul Bollenback på gitar, George Colligan på piano, Kris Funn på bass, Eric Kennedy på trommer og vokal og Warren Wolf på vibrafon og trommer - flere av dem også kjente både nasjonalt og internasjonalt og som alle leverer på meget høyt nivå.

Med dette visittkortet gir Todd Marcus oss både flott og sterk musikk og ikke minst en skikkelig wake up call.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Todd Marcus

On These Streets

Stricker Street Records/toddmarcusjazz.com

Herlig gjenhør

Et herlig gjenhør

Det er flere tiår siden jeg hørte Ralph Towner sist - enten med Oregon eller med John Abercrombie og Jan Garbarek. Han har definitivt tålt tidas tann på et flott vis.

Ralph Towner - for en gitarist - for en musikant.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Da verden først blei oppmerksom på Ralph Towner, enten med seks- eller 12 strengers klassisk gitar, så skjønte man raskt at det var ei helt spesiell stemme som hadde ankommet. Towner (78) hadde klassisk utdannelse og kombinerte sin bakgrunn fra den verdenen med sin fascinasjon for improvisert musikk og jazz på et særegent vis.

Det var med det unike kollektivet Oregon at Towner, som har bodd i Roma siden begynnelsen på 90-tallet, at han først fortalte at han var i besittelse dette spesielle. Seinere fulgte blant annet den legendariske «Solstice»-skiva med Jon Christensen, Garbarek og Eberhard Weber og det omtalte samarbeidet med gitarkollega Abercrombie og Garbarek.

Towner har vært gjest på MaiJazz ved en rekke anledninger og han var en naturlig musikant å invitere i forbindelse med 30 års jubileet. La det være klart med en gang: de som tror at fingerferdighetene og musikaliteten blir forringa sjøl om man har nådd en mer enn anstendig alder, må i dette tilfellet i alle fall tror om igjen. Ralph Towner er fortsatte en mester i sitt eget landskap.

Tore Johansen hadde fått i oppdrag å arrangere et knippe av Towner låter for Bjergsted Jazzensemble - byens eget ensemble med utspring i jazzutdanninga ved universitetet. Bandet var forsterka med veteraner som Johansen, saksofonist Tor Yttredal og bassist Per Zanussi og «behandla» de strålende, empatiske og neddempa arrangementene til Johansen akkurat slik låtene til Towner ba om.

Towner, i all hovedsak på gitar, men også på piano på et par låter, bekrefta inntrykket fra det forrige årtusen at han er en unik komponist og ikke minst gitarist i et usedvanlig melodisk landskap som henter sin inspirasjon fra kilder fra klassisk musikk, diverse etniske utgangspunkt, jazz og sikkert mye mer.

Ingen, på Tellus i alle fall, låter som Ralph Towner og gjenhøret blei akkurat så vakkert som det var mulig å ønske seg.

Cloroform - et helt eget univers.

Foto: Jarle Strønstad/MaiJazz

Velsmakende Cloroform

Ferden gikk fra Towner & Co videre til et helt annet musikalsk univers - til Cloroforms hjemkomst til MaiJazz etter debuten her for nesten 20 år siden. Trommeslager Børge Fjordheim, tangentist John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund - i tillegg synger alle sammen og Storesund plystrer også! - har vært og er en usedvanlig sjelden blomst i den musikalske floraen både her hjemme og internasjonalt.

Noe, eller ganske mye, forteller meg at Cloroform ikke kunne ha fungert hvis en av de tre hadde forsvunnet fra startoppstillinga. Jeg tror heller ikke at trioen hadde vært som den er hvis de tre hadde tatt av seg de orange kjeledressene de alltid har pynta seg med - det er liksom Cloroform det.

Cloroform er et band som alltid har bevegd seg i sitt eget univers der store kontraster er en viktig del av budskapet. Syrepopjazz er en betegnelse som har vært knytta til bandet - gjerne for meg, men humoren og ironien - når er den der og når er den borte? - og det punka vokale uttrykket kombinert med sfæriske og eksplosive seanser, gjør heldigvis fortsatt Cloroform bortimot umulig å båssette - heldigvis.

Cloroform - bandet og universet - er noe man enten digger eller ikke. Jeg digga veldig mye av det.

Cory Henry kom, så og vant ganske sikkert.

Foto: VladimiR/MaiJazz

Nesten natta

Før natta senka seg over festivalbyen, hadde jeg som ambisjon å få med meg en dose av soul-funken til Cory Henry også. Håndkleet blei dessverre kasta inn kjapt, men jeg fikk med meg akkurat nok i fullstappa Folken til å skjønne at Henry ga folket akkurat det de var kommet for - full pupp!

Og nå er Chick Corea, Trondheim Jazzorkester og sola på plass i Stavanger!

Tøft og originalt

Den unge norske sekstetten Molecules er et nytt bekjentskap for meg, men når Erlend Skomsvoll dukker opp som gjest vekkes nysgjerrigheten for alvor.

Erlend Skomsvoll og Karoline Wallace har så avgjort truffet hverandre.

Foto: Petter Asbjørnsen

Molecules kommer fra det spennende jazzmiljøet som har oppstått rundt Grieg-akademiet i Bergen. I spissen finner vi vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Karoline Wallace og det tar ikke mange runder med «Louder than You» for å skjønne at her har kongeriket nok et vokaltalent som hører hjemme langt der oppe på lista.

Wallace, som opprinnelig kommer fra Bærum, skriver spennende og melodiøs musikk med masse rom for ekskursjoner både for henne og hennes medsammensvorne ut i de friere åpnere luftlag. Tekstene, uten unntak på engelsk, formidler hun på et vakkert vis veldig ofte som en instrumentalist. Hun kler bandet og bandet kler henne.

Med seg har hun Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Tancred Heyerdahl Husø på trompet, Mathias Marstrander på gitar og, den eneste jeg kjenner fra før, Øyvind Skarbø på trommer. Og så Come Shine- og tidligere Trondheim Jazz Orchestra-sjef Erlend Skomsvoll som gjest på piano og orgel. Han har også bidratt med sin ekspertise på skrive- og arrangementsida på noen av spora.

Det Wallace og Molecules gir oss er original, annerledes og personlig musikk anno vår egen tid og med klare vyer for åra som kommer. Dette er en vokalist med et talent det skal bli veldig spennende å følge den nærmeste tida - her ligger det garantert mye unikt på lur.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Molecules er et band bestående av unge og svært håpefulle musikanter.

Molecules & Erlend Skomsvoll

Louder than You

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

For en gjenforening!

Under åpninga av den første MaiJazz i Stavanger i 1989 stod blant andre en kvartett med Frode Alnæs, Arild Andersen, Audun Kleive og Tommy Smith på programmet. I år er jubileumstid og klart for gjenforening. Det var som om de hadde spilt uten stans siden 1989.

Bandet sitt det!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Dessverre måtte trommeslager Audun Kleive kaste inn håndkleet på grunn av en lite samarbeidsvillig rygg, men bedre erstatter i den prisklassen enn Thomas Strønen var ikke mulig å ønske seg - både for oss i salen og for de tre opprinnelige bandmedlemmene.

Det kom så avgjort ikke som noen bombe at denne kvartetten funka utmerket også i 2018. Bassmaestro Andersen og en av verdens heftigste tenorsaksofonister i mine ører, skotske Tommy Smith, har jobba mer eller mindre kontinuerlig sammen siden den gang og «kan» hverandre ut og inn. Slik låter de da også - også i denne sammenhengen. Andersen med sitt smittende, varme og «smilende» spill og Smith med et trøkk, en tilstedeværelse og en styrke i uttrykket sitt som kan blåse hva som helst av veien. Heftigere saksofonspill har ikke Alnæs - bokstavelig talt - hatt i ryggen noen gang!

Gitarist Frode Alnæs mener innerst inne at han er en rocker. Det er han jo for så vidt, men fra tid til annen - blant annet fra start til mål denne kvelden - viser han med sitt utadvendte og livsbejaende spill og uttrykk at han er en jazzmusiker av høy byrd også. Vi vil ha mer av dette Frode - hører du???

Thomas Strønen, som altså steppa inn på kort varsel, er en av de mest mest musikalske og melodiske trommeslagerne jeg vet om. Det er sjelden jeg har hørt han i en slik type setting der det rytmiske er såpass definert og han fiksa det på aller mest smakfulle vis må vite.

Repertoaret bestå av låter skrevet av Alnæs, blant annet en nydelig ballade nesten i «Vitae Lux»-klassen, Andersen - med et hyggelig gjenhør med «Commander Schmuck´s Earflap Hat» fra «A Molde Concert» i 1982 - og «Seterjenta» fra «Sagn» og Smith med ei låt inspirert fra et besøk i Jemen.

Alt låt som det skulle med fire slike mestermusikere sjøl om ikke alt var 100% presist, men hva gjør vel det? Jeg gleder meg allerede til gjenhøret i 2048!!!!!

Maestro Arild Andersen.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Vi vil ha mer jazz Frode!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Tommy Smith - for en saksofonist, for en musikant!

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Thomas Strønen hadde all grunn til å smile.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Det er vi som skal takke!

Foto: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz

Hvilken energi!

Antonio Sanchez er en av klodens hippeste trommeslagere. Han er også mye mer enn det.

Antonio Sanchez sammen med Vince Mendoza og med WDR Big Band i ryggen.

Spesielt gjennom samarbeidet med Pat Metheny har meksikanske Antonio Sánchez (46) fortalt oss hvilken eminent og allsidig trommeslager han er. Via soloskivene «New Life», «Three Times Three», «The Meridianen Suite» og «Bad Hombre» har han også plussa på at han er en framifrå komponist. Med «Channels of Energy» tar han nok et steg.

Da Sanchez antyda overfor sitt italienske plateselskap CAM JAZZ at han var klar for ei ny utfordring, var de ikke vanskelig å be. Sanchez kunne nemlig tenke seg å utforske deler av sine komposijoner med et storband i ryggen.

Veien var svært kort til å be superarrangør Vince Mendoza, som rusler rundt i Stavanger om dagen etter å ha leda byens symfoniorkester sammen med Gregory Porter under MaiJazz, om å ta for seg åtte av hans komposisjoner. Det har han gjort med sin unike penn og tilnærmingsmåte - vi snakker om en arrangør som har hele tradisjonen inne og som har løfta Sanchez-låtene til nye høyder og bedre bekreftelse på at de egner seg i storbandsammenheng er vel ikke mulig å få.

Stort bedre storband enn det tyske WDR Big Band fra Köln, et av mange fulltids radio/TV-storband i Tyskland, er det heller ikke mulig å oppdrive. Mendoza leder det med sin naturlige autoritet og bandets utmerkede, men for meg ukjente solister gir Sanchez´ musikk ytterligere krydder.

Og så er det trommeslageren Antonio Sanchez da. Han er blant de få i faget som har "alt" - teknikk, musikalitet, groooove-egenskaper av en annen verden og det egner seg åpenbart i alt fra solotapning til storband. "Channels of Energy" er nok et mesterstykke fra Antonio Sanchez - og Vince Mendoza og WDR Big Band.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her ser vi noe av energien Antonio Sanchez er i stand til å formidle.

Antonio Sanchez

Channels of Energy

CAM JAZZ/MusikkLosen

En ny generasjon

Kollektivet Nakama, med noen av den oppvoksende generasjons mest spennende stemmer, forteller oss nok en gang at det skjer unike saker på den norske improscena.

Nakama har noe å fortelle oss.

Bassist Christian Meaas Svendsen, pianist Ayumi Tanaka, trommeslager Andreas Wildhagen og fiolinist Adrian Løseth Waade - nå også forsterka med stemmekunstner Agnes Hvizdalek - bekrefter at Nakama er et musikalsk laboratorium vel verdt å bruke tid sammen med - kvalitetstid.

Nakama er både et band, et plateselskap og jeg vil også påstå en filosofi. Med utgangspunkt i at de hevder det eksisterer fem historiske generasjoner som lever side om side og som ved å framvise dårlige manerer og mangel på respekt, til sammen blir den verste genrasjonen noensinne i menneskets historie. Høytflyvende? Jo, for all del, men uansett egna til ettertanke.

De seks titlene på denne fritt improviserte musikken er oppkalt etter de nevnte generasjonene og for meg oppleves de som unike lydspor til tanker de fem musikante har gjort seg og som vi som lyttere provoseres til å gjøre også.

"Worst Generation" er på alle vis ei kollektiv reise der fem uredde, kompromissløse og særs kreative stemmer møtes og tar oss med til steder vi ikke fantes. Det er umulig å forlate Nakamas univers uberørt - det er ikke så mange som kan si det om musikken sin.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nakama

Worst Generation

Nakama Records/Diger Distro

Hippeste gutta i by´n

På begynnelsen av 90-tallet satte saksofonisten Bill Evans sammen bandet Petite Blonde med noen av de hippeste gutta som var mulig å oppdrive. Nå er noen av de samme i gang igjen - og det er fortsatt like hipt.

Ulf Wakenius, Bill Evans, Dennis Chambers og Gary Grainger - Petite Blonde II - saker!

Med på laget allerede i 1992 var supertrommeslager Dennis Chambers. Siden den gang har både elbassist Victor Bailey og gitarist Chuck Loeb gått bort. Tangentist Mitch Forman er ikke med lenger, men erstatterne er det ikke det minste å klage på: elbassist Gary Grainger, som vi først møtte sammen med John Scofield og deretter vår egen Haakon Graf, samt svenskenes supergitarist Ulf Wakenius. Petite Blonde II var så avgjort oppe å sto igjen og hadde tatt med seg det beste fra 90-tallet og tilført uttrykket en del nytt krydder anno 2018.

Bill Evans, for et navn for en jazzmusiker, var saksofonisten Miles Davis ønska å ha med seg da han kom tilbake på begynnelsen av 80-tallet etter flere år i indre eksil. Det sier det meste om hvilke kvaliteter Evans´ var og er i besittelse av. Han har hele jazzhistoria inne, men trives tydeligvis aller best i den funky fusiongata - og fortsatt med pannebånd.

Med det hippeste Baltimore-kompet med Chambers og Grainger - man kan trygt si at sistnevnte ga slaphandteknikken et nytt ansikt - i ryggen og med Wakenius, som beviser nok en gang at han med sine seks strenger kan «alt», så blei denne utgava av Petite Blonde noe av det nærmeste vi kan komme ei supergruppe innen fusionfaget.

Evans, som også spiller litt piano - hvordan kan han la være med et slikt navn? - er en særs uttrykksfull tenor- og sopransaksofonist med særpreg, men som har henta mye fra Michael Brecker. Han hadde henta fram igjen deler av repertoaret fra gamle dager som «Let the Juice Loose» og «Hobo» og satt det sammen med nytt materiale både skrevet av han sjøl og Wakenius. Vi fikk også et par prov på at Evans er en mer enn gjennomsnittlig sanger blant annet i klassikeren «Ain´t No Sunshine» og når så Wakenius, som alltid med caps, viser fram sin allsidighet og sitt mesterskap langt bortenfor den verdenen han kanskje er mest for gjennom samarbeidet med salige Oscar Peterson, så var dette fusionmat i gourmetklassen.

Og kompet da! Grainger har ikke vært så mye å høre på denne sida av dammen de seineste åra, men bortsett fra Marcus Miller er det vel ikke noen som groover som han den dag i dag. Så var det unikumet Dennis Chambers. Han har vært svært sjuk de seineste åra og jeg må innrømme at jeg var spent på om han fortsatt hadde snerten og trøkket han blei kjent for gjennom samarbeid med blant andre Scofield og Santana. Etter en grei start på ballet der det nesten virka som han varma opp, dro han til noe så vederstyggelig mot slutten og fortalte oss at han fortsatt hadde alt på plass - det er faktisk bare én Dennis Chambers på Tellus og mer funky trommespill er faktisk ikke å oppdrive noe sted. Måten han snur det rytmiske på underveis i en solo er han fortsatt helt aleine om.

Petite Blonde II er et fusionband i ypperste verdensklasse. Sånn er det med den saken.

Dennis Chambers - sjefen over de fleste sjefer.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II i full aksjon på Victoria.

Foto: Pål Bodin

Petite Blonde II

Victoria Nasjonal Jazzscene, 4. mai 2018

Deilig å være dansk i Danmark

Da har jeg fått meg en ny storbandfavoritt i løpet av kort tid. Med to ferske skiver forteller Kathrine Windfeld oss at hun er utstyrt med et enormt talent.

Masse energi og godt humør har aldri skada og det har tydeligvis Kathrine Windfeld en del av.

Kathrine Windfeld (34) er altså noe så sjeldent som en ung, kvinnelig storbandarrangør, komponist, pianist og leder. Når hun så er det på et svært så høyt nivå så er det ingenting som er hyggeligere enn det. Det er slike rollemodeller jazzen trenger mange av.

Det er definitivt min feil, men Kathrine Windfeld har altså greid å passere under min radar fram til nå. Jeg lover at fra i dag av skal jeg ikke la en eneste mulighet går fra meg for å få med hva Windfeld bedriver. Det hun har servert på disse to skivene har nemlig vekka appetitten noe så voldsomt.

Om det er årets Artist in Residence i Molde, Maria Schneider, som har satt Windfeld på sporet vet jeg ikke, men Schneider har i alle fall vist alle med åpne sanser at kvinner har alt som trengs for å nå helt til topps i kunsten å skrive og arrangere for store ensembler. Og hvorfor i all verden skulle de ikke kunne gjøre det også????

Her møter vi Windfeld i to forskjellige settinger. Den ferskeste, "Black Swan", har tatt tak i låtene og arrangementene til saksofonisten Thomas Agergaard - en semi-veteran i dansk jazz. Agergaard har jobba med de fleste der sør og har en friere tilnærmingsmåte enn Windfeld til det å skrive og arrangere. Han jobba blant annet en hel del med ikonet John Tchicai og det bærer også hans musikk anno 2018 preg av. Han er selv også solist underveis. Det er hele veien tøff, moderne og åpen storbandmusikk med et solid særpreg.

"Latency" viser hele paletten til Windfeld: Komponist, arrangør, pianist og storbandleder. Hun har enkelt og greit hele pakka på plass og med et storband med musikanter fra Danmark, Sverige, Polen samt norske Magnus Oseth på trompet, så er dette det flotteste storbandvisittkortet som har kommet min vei på lang, lang tid.

Kathrine Windfeld har åpenbart etablert seg på øverste hylle i Danmark allerede. Det er fullt forståelig - nå er det på høy tid at dørene åpnes på vidt gap både her hjemme og ellers på kloden også. Så bra er nemlig Kathrine Windfeld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kathrine Windfeld Big Band Plays Thomas Agergaard

Black Swan

Storyville Records/MusikkLosen

Kathrine Windfeld Big Band

Latency

Stunt Records/MusikkLosen

Vakkert og forutsigbart

Stacey Kent har sakte, men sikkert bygd ei karriere og oppnådd en status som en av de store nålevende vokalistene. Hun har på ingen måte gått den tradisjonelle veien.

Stacey Kent ga fansen det fansen ville ha.

Foto: Urszula Tarasiewicz

Et bortimot fullsatt Cosmopolite i Oslo tok i mot Kent (50) nesten som en hjemvendt datter. Publikum visste tydeligvis hva de gikk til - og det fikk de også.

Amerikanske Kent har egentlig gått motsatt vei av de aller fleste. Hun flytta til Europa for å studere og har for sikkerhets skyld blitt værende borte på fotballøya. Mye av årsaken er nok hennes ektemann og musikalske leder, saksofonisten og fløytisten Jim Tomlinson. Sammen framstår de som et musikalsk par som passer hverandre utmerket.

Allsidig

Kent, som ikke har noen stor stemme, men den er inderlig, varm og personlig, er en usedvanlig allsidig vokalist og formidler. Hun behersker i tillegg til sitt morsmål også fransk og portugisisk på et framifrå vis og repertoaret hentes både fra Jobims uendelig skatt, som «Dindi», og chanson-tradisjonen representert med Jaques Brels «If You Go Away». Standardstoff med Rodgers og Harts « I Wish I Were in Love Again» og originalmateriale med blant annet Tomlinson og Nobelprisvinner Kazuo Ishiguros «The Bullet Train» passa også fint i miksen.

Fint band

Med Jeremy Brown på bass, Graham Harvey på både akustiske og elektriske tangenter og Josh Morrison på trommer i tillegg til sterkt Stan Getz-influerte Jim Tomlinson, hadde Kent et meget bra og empatisk band i ryggen. Dyktige solister alle sammen og helt perfekt til Kents uttrykk.

Stacey Kent ga den begeistra forsamlinga det de kom for. Jeg har heller ikke så mye å klage på sjøl om jeg synes det hele blei litt forutsigbart og enstonig. I mine ører blei det ikke tatt en eneste musikalsk sjanse underveis, men det var vel heller ikke her man skulle forvente det? A good time was had by all som det heter der borte på øya i vest.

Stacey Kent

Cosmopolite, Oslo

Torsdag 3. mai 2018

Stacey Kent med sitt empatiske og dyktige band.

Foto: Urszula Tarasiewiecz

Soloppgang

Sjøl om Kristoffer Kompen har valgt å kalle den nye skiva si for «Sundown», så er det en musikalsk soloppgang vi får være med på.

Kristoffer Kompen har overtatt trombonetrona her hjemme.

Kristoffer Kompen (33) har det siste tiåret inntatt trombonetrona her hjemme og det med klar margin. Han har stått fram som en langt framskreden komponist og solist uansett sjanger. Her kommer det nok enn bekreftelse med hans tredje plate med eget materiale.

Jazzfolket blei først oppmerksom på Kompens kvaliteter i tradjazzsammenheng med Jazzin´ Babies. Der tror jeg han trives fortsatt, men han har så avgjort utvida horisonten kraftig i løpet av de seinere åra også.

Det har vært en udelt glede å møte Kompen blant annet i Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt og i Prima Vista Social Club. Både der og ikke minst i hans egne band i forbindelse med hans to første skiver, "Short Stories of Happiness" i 2011 og "Agdergata 1" to år seinere, har vært flotte bekreftelser på en musikant i stadig utvikling.

Kompen har utvikla en stor, rund og varm tone i hornet sitt og gjennom de sju egne låtene pluss brasilianske Guingas ""Chorado", inviterer han oss inn i et flott, melodisk, varmt og tidløst landskap.

Når han så har med seg pianist Eyolf Dale, trommeslager Pål Hausken og bassist Jo Skaansar, så er reisefølget i de aller beste hender både kollektivt og solistisk.

Kristoffer Kompen har altså inntatt trombonetrona og det er absolutt ingenting som tyder på at han har tenkt å gi den fra seg med det aller første.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Kompen

Sundown

Kompis Records/Musikkoperatørene

Så mye mer enn ABBA

Benny Andersson - bare smak på navnet. Få om noen har skrevet så mye flott popmusikk som han. Her tolker han deler av skatten sin med kun sitt piano.

Benny Bror Göran Andersson har noe som ikke kan læres noe sted.

Her om dagen blei nyheten sluppet: ABBA hadde vært i studio og var klar for å gi oss ny musikk. Før den blir oss til del, er det en sann nytelse å tilbringe kvalitetstid sammen med Benny Andersson og hans klaver.

I løpet av sine 71 år har Benny Andersson vært, såvidt jeg kan skjønne, ei jordnær superstjerne i rundt 50 av dem. Han slo gjennom med Hep Stars på 60-tallet, men verdensherredømme venta han med til ABBA var en realitet på 70-tallet. Den delen av historia tør være godt kjent, men Benny Anderssons musikalske univers er så mye mer.

Herr Andersson, som hevder han ikke kan noter, har blant annet skrevet musikalene "Chess" og "Kristina från Duvemåla". Dessuten har han med ujevne mellomrom gått tilbake sine opprinnelige folkemusikkrøtter og jobba med Orsa Spelmän og på sommerstid har han ofte spilt dansemusikk med gode venner i Benny Andersson Orkester. Dessuten elsker han Bach!

Alt dette og mer til serverer han oss i denne godteposen som varer i nesten 77 minutter. Andersson er ingen pianovirtuos i klasse med Chick Corea og Keith Jarrett. Han har aldri gitt seg ut for å være det heller og det er nok der styrken hans som pianist ligger.

Han tar for seg 21 av sine låter som spenner over store deler av hans karriere. Sjølsagt har både ABBA og Chess-musikken en sentral plass, men rundt halvparten kommer fra andre kilder. Dette forteller oss alt om bredden i Anderssons musikktilvirkning og den lyriske, smakfulle pianisten han er løfter livsverket hans frem på et nytt og inderlig sett. Vakkert, flott og djupt personlig på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benny Andersson

Piano

Deutsche Grammofon/Universal Music

Fin rundreise

Duoen Gard Nergaard og Michael Krumins skuer både bakover og fremover med musikken sin. Krumins dukker for sikkerhets skyld opp på nok en herlig ekskursjon.

Gard Nergaard og Michael Krumins har mye morsomt på hjertet.

Duoen Nergaard/Krumins og kvartetten Nutopia gir oss tradisjonsmusikk med mye attåt. Det flotte er at de både tar vare på ei viktig kulturarv samtidig som de ser framover.

Det å pusle med musikkskriverier fører mye godt med seg. Stadig nye besøk fra postmannen med påfyll av godsaker jeg ikke ante fantes, er så avgjort en av dem. Fiolinisten, mandolinisten og plystreren Gard Nergaard og gitaristen Michael Krumins sørger med "pakka" "Å legge på svøm" for slikt påfyll.

Dette er nemlig ei skikkelig pakke. Hoveddelen er nesten 40 minutter med musikk som henter sine røtter både fra Nergaards hjembygd Mandalen på Sørlandet og fra hans mange reiser rundt om i verden. Han og Krumins står på sett og vis med en fot i tradisjonen og med en i vår tid - morgendagens folkemusikk er det kanskje vi ser konturene av her.

Når så "Å legge på svøm" er omkransa av ei fin bok med Nergaards historier til hver komposisjon flott illustrert av Lena Trydal, så har dette blitt så mye mer enn cd-opplevelse.

Den eminente gitaristen Krumins gir seg på ingen måte med det. Sammen med firspannet Nutopia, som jeg "møtte" for første gang med "Antares" for et par år siden, tar han oss med til ymse musikalske steder rundt om på kloden. Nutopia består av fiolinisten og bratsjisten Sebastian Gruchot, perkusjonisten Arild Nyborg og bassisten Audun Ramo og tittelen "Nomad" forteller oss at dette er grenseløs musikk på mange vis.

Her finnes elementer av sigøynerjazz, afrikanske rytmer og masse arabisk og indisk krydder. Nutopia har eksistert i ti år og det er lett å høre at det er et samspilt kollektiv vi har med å gjøre.

Da gjenstår det egentlig bare å takke postmannen og ikke minst musikantene for herlig påfyll.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nutopia tar oss med til sjeldent besøkte steder.

Gard Nergaard/Michael Krumins

Å legge på svøm

MSK Records/michael@krumins.no

Nutopia

Nomad

Karmakosmetix Music/michael@krumins.no