hits

juni 2015

Den hippe Elling

Avstanden fra H.C. Andersens «Grimme Elling» til den Molde-aktuelle amerikanske stjernevokalisten Kurt Elling er betydelig. Både på hans ferske cd «Passion World» og i Molde om noen dager får vi møte en Kurt Elling som tar med seg musikk fra nesten hele verden ? på et helt unikt vis.

Kurt Elling på sitt aller beste er klar for Molde.

Ryktet hadde allerede gått ei stund da den nå 47 år gamle Elling slo gjennom med et brak på midten av 90-tallet. Fra Chicago var det på vei ei stemme som kunne løfte mannlig jazzvokal til gamle høyder. 20 år og 11 cder senere, de seks første på Blue Note og de fem seneste på Concord, er svaret åpenbart og klokkeklart: Kurt Ellings er jazzens førstestemme på herresida sjøl om han i det siste har blitt «utfordra» av en annen Moldeklar herre, Gregory Porter ? noe jeg er helt sikker på at Elling bare setter pris på.

Flere av Ellings musikalske visittkort har hatt et klart fokus i tillegg til å synge sanger han har vært tiltrukket av på et eller annet vis. Hans forrige utgivelse, «1619 Broadway ? The Brill Building Project» fra 2012, tok for seg sanger skrevet i akkurat den bygninga. Der befant, og til dels befinner seg, noen av de største låtskriverne over there som Leiber og Stoller ? «On Broadway», Cahn og Van Heusen ? «Come Fly with Me», Carole King ? «So Far Away», Bacharach og David ? «A House Is Not a Home» og Paul Simon ? «American Tune». Er vi heldige får vi kanskje høre noen av disse også på Plassen tirsdag 14. juli.

Det vi garantert får høre er materialet fra «Passion World» og Ellings «oppdrag» denne gangen er å tolke musikk og sanger fra en rekke verdenshjørner, sjangre og artister som har betydd mye for han. Med sin djupe, varme og inderlige stemme er Elling i stand til å gjøre hvilken som helst sang på kloden til sin egen, virker det som, og her kommer det 12 nye eksempler på det.

Utgangspunktet var at Elling, som både er språkmektig og er inderlig nysgjerrig på musikk hvor han enn opptrer i verden, hadde et ønske om å finne ei «lokal» låt han kunne avslutte sine konserter med. Dette utviklet seg mer og mer og til slutt vokste ønsket om å lage en cd fra «hele verden» opp.

Det har ført til at Pat Methenys «After the Door» med ny tekst av Elling, den skotske folkesangen «Loch Tay Boat Song» med storbandet Scottish National Jazz Orchestra med Moldevennen Tommy Smith som solist på tenorsaksofon, Édith Piafs klassiker «La Vie en Rose» sunget på fransk ? også med storband, Arturo Sandovals «Bonita Cuba» med sjefen sjøl på trompet, U2s «Where the Streets Have No Name», den brasilianske legenden Dorrival Caymmis «Vocé Já Foi à Bahia?» på portugisisk sammen med den amerikanske vokalisten Sara Gazarek, Johannes Brahms´ «Nicht Wandle, Mein Licht» og Björks «Who Is It» er blant sangene Kurt Elling gir en helt ny og usedvanlig personlig drakt.

Som man raskt vil skjønne er spennet og utgangspunktene her svært så forskjellige. Uansett makter Elling å gi musikken det kun han kan gi den og du verden så herlig det er å bli overraska og invitert inn i en verden vi ikke ante fantes.

Kurt Elling har vært ei ledestjerne innen den mannlige vokalkunsten i rundt 20 år. Det er absolutt ingenting som tyder på at han ikke kommer til å fortsette med det i mange tiår til. Nå gjenstår det bare å anbefale en norsk sang som kan stå på repertoaret neste gang ? han ser nemlig på denne utgava kun som «Volume 1». Hva med «Moldesangen» kanskje?

Kurt Elling

Passion World

Concord/Universal

Tida er inne

Gitaristen Stein Bull-Hansen har vært der hele tida. Likevel er han ukjent for de aller fleste. Nå er det på tide å få gjort noe med det.

Stein Bull-Hansen med kremlag og vakker musikk.

Stein Bull-Hansen er det vi kan kalle musikernes musiker. Sjøl om han har spilt med "alle" fra Øystein Sunde via Anita Skorgan til Harry Belafonte, Tony Levin og Jens Christian Bugge Wesseltoft - og andre store navn i bøtter og spann innen de fleste sjangre - så er det likevel de færreste som vet hvem han er. Endelig er det mulig å få stifte bekjentskap med den eminente gitaristen når han og gode venner nå har tatt seg på tak og gir ut hans debut-cd under eget navn. Og la det være sagt med en gang: Om du kjenner Bull-Hansen fra før eller ikke så er det mye å glede seg over her.

Vår mann er av typen som kan spørres om å bidra i nesten alle slags settinger - han har noe å komme med uansett. Sammen med bassisten Bjørn Enoksen, trommeslageren og perkusjonisten Tore Thorvaldsen Sandbakken og ikke minst den allsidige tangentvirtuosen Anders Aarum, har Bull-Hansen gitt oss en herlig og varm tilstandsrapport med store doser jazzkrydder.

Musikken er i stor grad basert på bryllupsmusikk fra mange verdenshjørner, både fra Libanon - ei låt Bull-Hansen hørte mens han var på spillejobb i landet, Merit Hemmingsons "Wedding March from Östersund", folkemelodien "Wedding March from Frosta" og Bull-Hansens egen "Wedding March from Bislet". I tillegg får vi også John Scofields nydelige "Heaven Hill" og en vakker versjon av salmen "Velt alle dine veie".

Innspillingene, gjort i løpet av et par korte dager noe som ofte er vanlig i jazzsammenheng, gir oss varm, inderlig og usedvanlig melodiøs musikk som egner seg til alle årstider og sikkert både til bryllup og begravelse.

Stein Bull-Hansen er utstyrt med en varm og flott tone i både gitaren og mandolinen sin - sistnevnte møter vi på et av spora. Hans tre medsammensvorne trives åpenbart i både hans selskap og med musikken hans. Endelig er altså Stein Bull-Hansen klar for et større publikum enn den engere krets og det på et usedvanlig smakfullt vis - akkurat som forventa.

Stein Bull-Hansen

Just Married

Look Promo/barejazz.no

Stian med flenga i Berlin!

Ingenting kan være lenger unna jazz enn trekkspill hevdes det. Her motbeviser Stian Carstensen og tre andre virtuoser den påstanden for evig og alltid.

Adam Baldych på fele og Stian Carstensen på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Trekkspillet er vel det instrumentet som har fått mest tyn i jazzkretser gjennom alle tider. Fleipen har sittet løst - vet du for eksempel hva definisjonen på en gentleman er? Jo, det er en som kan å spille trekkspill, men som ikke gjør det. Trekkspillet har med andre ord ikke hatt noen spesiell status i hippe jazzkretser opp gjennom åra.

Noen har heldigvis ikke brydd seg nevneverdig om det. Vår egen Stian Carstensen er så avgjort en av dem. Régis Gizavo fra Madagaskar på østkysten av Afrika en annen, østerrikeren Klaus Paier en tredje og franskmannen Vincent Peirani en fjerde. 13. februar var de alle samla i Berlin Philharmonie - fullt hus og stormende jubel, både for flenga, som trekkspillet ofte kalles på jazzspråket, for musikken og for de unike musikerkombinasjonene.

Asja Valcic på cello og Klaus Paier på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

ACT-sjefen Siggi Loch har mange og gode ideer. Når han så i tillegg har en bra evne til å få satt dem ut i livet, så fører det ofte til meget bra resultat. En av disse ideene er at han ville videreføre Jazz at the Philharmonic-tanken til salige Norman Granz der en rekke toppmusikanter blei satt sammen og sendt ut på turné.

Dette er altså den fjerde "Jazz at Berlin Philharmonic"-utgivelsen ACT og nummer to var i sin helhet befolka med nordmenn: In The Country, Solveig Slettahjell, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Knut Reiersrud.

Denne gangen er det altså trekkspillet som blir satt i fokus. Klaus Paier, som har klassisk bakgrunn, åpner ballet sammen med cellisten Asja Valcic. Så overtar Régis Gizavo, som har lært seg kunsten på barene i Madagaskar, sammen med den vietnamesisk/franske gitaristen Nguyên Lê, før vår mann Stian Carstensen først spiller solo den norske folkemelodien "Horgalåten" før han går videre med en vanvittig versjon av Ola Kvernbergs "Oriental Hoedown" med den polske fiolionvirtuosen Adam Baldych - som Carstensen aldri hadde truffet før. Den siste duoen er helfransk med Peirani og sopransaksofonisten Emile Parisien - sampilt og virtuost.

Til slutt er alle på scena samla i Astor Piazzollas legendariske "Libertango".

Om noen skulle være i tvil om trekkespillet hadde noe i jazzens verden å gjøre, så er det bare å sjekke ut denne festen i Berlin. Gentlemen er faktisk folk som kan å spille trekkspill og som gjør det!

Nguyên Lê på gitar og Régis Gizavo på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Emile Parisien på sopransaksofon og Vincent Peirani på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Hele gjengen - for en fest!

Foto: ACT/Ioana Taut

Diverse artister

Jazz at Berlin Philharmonic - Accordion Night

ACT/Musikkoperatørene

En av de aller beste

Joey Calderazzo har spilt ei sentral, men alt for beskjeden rolle i amerikansk og internasjonal jazz. Han er nemlig en av de flinkeste pianistene som finnes.

Joey Calderazzo fortjener mye mer oppmerksomhet.

To av den moderne jazzens aller største saksofonister, Michael Brecker og Branford Marsalis, har en hel del til felles - den musikalske smakssansen blant annet. Det førte til at begge sikra seg tjenestene til den utmerkede tangenttraktøren Joey Calderazzo (50) fra han var ganske så ung. Vår mann spilte med Brecker helt til han gikk bort i 2007 og han spiller fortsatt med Marsalis. Det er ikke vanskelig å skjønne valget til de to gigantene.

Joey Calderazzo er utstyrt med en teknikk jazzverdenen knapt har sett eller hørt maken til. Tidligere gikk det ofte unna i et vanvittig tempo, men nå er modenheten der at han bruker teknikken kun til å uttrykke sine musikalske tanker. Nå er de dynamiske virkemidlene i førersetet og mye foregår i medium- og balladetempo.

Calderazzo er også en klangmester og vet å bruke rom og luft til å understreke budskapet sitt. Han er ofte å treffe på i solosammenheng, i kvartett med Marsalis eller med sin egen trio. Her får vi ei lita blanding, men i all hovedsak er det en utmerket trio med Adam Cruz på trommer og Orlando le Fleming på bass som tar oss gjennom ei samling originalkomposisjoner pluss standardlåtene "Stars Fell on Alabama" og "My Foolish Heart". Branford Marsalis gjester med sin tenorsaksofon på ei av originallåtene.

Det er så varmt, vakkert, gjennomtenkt, men samtidig spontant det Joey Calderazzo har å gi oss at det er bare er å innlemme han blant de store med en gang. Personligheten er der, originaliteten er der - nå må han bare komme seg ut av skyggen til sine store bandledere.

Joey Calderazzo

Going Home

Sunnyside Communications/MusikkLosen

Dagene er her!

For 18. år på rad slår Lars Klevstrand, Nissa Nyberget & Co til med sin duggfriske Taubefest i Engelsviken utenfor Fredrikstad. Noe forteller meg at årets utgave kommer til å havne høyt på pallen.

Udødelige Evert Taube er verdt et glass - eller ti!

Foto: Tor Hammerø

Mitt sammenlikningsgrunnlag er ikke all verden - jeg har bare fått med meg de seks siste utgavene av disse Taube-hyllestene i vakre Engelsviken som for mange er selve startskuddet på sommeren. Med det som forbehold tar jeg likevel sjansen på å utrope "Happy Days Are Here Again!" til noe av det aller beste som er servert publiken ved vannkanten - og du verden som de tok i mot Hege K. Johannessen, Rino Johannessen, Lars Klevstrand, Nissa Nyberget og Hermund Nygård.

Evert Taube (1890-1976) var en produktiv livsnyter som har satt spor etter seg hos stadig nye generasjoner både hjemme i Sverige, men så avgjort også i Norge. Vi snakker om hundrevis av viser skrevet mellom 1919 og 1971, noe som har ført til at Nyberget & Co har vært i stand til å fornye seg fra år til år og gi sitt hengivne publikum stadig nye viser, men det betyr ikke at enkelte "nødvendigheter" med stort allsangpotensiale er utelukka.

Nissa Nyberget, Hege K. Johannessen og Lars Klevstrand spiller tre av fem hovedroller.

Foto: Tor Hammerø

Hver ny forestilling har sitt tema og årets hyggestund på rundt to timer inkludert pause kledde tittelen "Happy Days Are Here Again!" strålende. 21 sanger med alt fra folkeeie som "Änglamark", "Så skimrande var aldrig havet" og "Så länge skutan kan gå" til, for meg i alle fall, helt ukjente låter, blei satt sammen på et så dynamisk, varmt og inderlig vis at det hjertet som forlot forestillinga uberørt, bør sjekkes raskest mulig.

Maestro Nyberget tar seg til dels store friheter arrangementsmessig. I mine ører løfter det det tidløse budskapet elegant inn i 2015 slik at de som har vokst opp med sin Taube ikke blir skremt, men samtidig slik at stadig nye generasjoner kan finne noe spennende og evig her.

Låtene blei elegant verbalt knytta sammen av de tre frontfigurene. Ikke alt satt som spikra på premieren, men med den erfaringa, den tryggheten og det viddet de tre er i besittelse av, så blei det hele veien løst til allmen latter. Det sier seg sjøl hvem "stjernene" er her og de trer kler hverandre utmerket. Når det er sagt så er de så heldige å være belemra med et stjernekomp med Rino Johannessen på bass og Hermund Nygård på trommer og de to fikk kveldens heftigste applaus for sine solier. Fullt fortjent - det også!

Er du blant dem som trenger en dose påfyll denne sommeren og befinner deg i overkommelig avstand fra Engelsviken ved Fredrikstad, så er anbefalinga herved servert - helt gratis. Tilbring en kveld sammen med denne kvintetten og Evert Taube - jeg lover at du smiler litt ekstra ei god stund etterpå. De gode dagene er så avgjort tilbake i Engelsviken!

Den ukjente trønderen

Sissel Vera Pettersen fra Ekne i Levanger har gjort København til sin hjemby. Musikken hun skaper er også klar for en større verden.

Sissel Vera Pettersen er sammen med Joachim Badenhorst og Mikkel Ploug det unike kollektivet Equilibrium.

I musikerkretser er Sisel Vera Pettersen (38) absolutt ikke ukjent, så sånn sett er kanskje tittelen litt misvisende. Men siden hun har vært bosatt i København siden 2000, etter at at hun hadde lagt jazzlinja i Trondheim bak seg, så har ikke oppmerksomheten rundt vokalisten og saksofonisten vært slik den burde her hjemme - vi har nemlig med ei helt unik stemme å gjøre.

Equilibrium er nå ute med sin tredje cd på det canadiske selskapet Songlines. Den første kom i 2009 og det bare understreker at samarbeidet er tett, langvarig, empatisk og helt spesielt. Den belgiske klarinettisten og bassklarinettisten Joachim Badenhorst og den danske gitaristen, både akustisk og elektrisk, Mikkel Ploug, skaper sammen med Pettersen, som her bidrar med stemme, live elektronikk og sopransaksofon, et helt unikt univers.

Dette er på alle vis et likeverdig kollektiv der alle bidrar som komponister og der alle er solister på like fot.

Musikken er søkende, åpen, fri og annerledes. Jovisst er det elementer fra kammerjazz, ambient, folk og frijazz her, men til sammen blir det enkelt og greit Equilibriums eget univers. Her snakker vi både om å bli utfordra og å utfordres - det vi blir invitert med på er en stille, men likevel intens ekskursjon.

Her hjemme har vi heldigvis møtt Sissel Vera Pettersen i samarbeid både med Trondheim Jazz Orchestra og Trondheim Voices ved flere anledninger. Uansett så tåler vi flere møter i flere settinger og Equilibrium er noe av det mest spennende som finnes der ute i dette landskapet.

Equilibrium

Liquid Light

Songlines Recordings/MusikkLosen

Finvær på gang

Kevin Dean tar værforbehold med sin nyankomne "Weather Permitting". Det er det absolutt ingen grunn til - her er det finvær fra start til mål for amerikaneren/canadieren som vi mer enn gjerne regner (sic....) for litt norsk.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Kevin Dean er klar uansett - med god musikk.

Foto: Torill Kove

Godt og vel 60 år unge Kevin Dean kjenner vi godt her hjemme både fordi han har bodd her noen år og jobba mye med norske musikanter. I 1997 ga han ut "Over at Ola´s" sammen med Bjørn Alterhaug, Dag Arnesen, Ole Jacob Hansen - aka Ola og Knut Riisnæs. Året etter kom det nok ei skive, "Venous Lake", på det norske selskapet Gemini Records, men da med "utenlandske" musikanter, gitaristen Louis Stewart og bassisten Neil Swainson. Når han i tillegg er gift godt norsk med Oscarvinner Torill Kove - i tillegg til å spille som en gud, så regner vi han gjerne som litt norsk. Nå har han sendt oss et musikalsk visittkort fra sin hjemby Montreal, der han er professor ved McGill University, og det er nok en bekreftelse på at Dean er en komponist og musikant av aller ypperste klasse.

Kevin Dean er en trompeter i verdensklasse.

Foto: CF-Wesenberg

Med en klassisk bopkvintett bestående av Dave Laing på trommer, Janis Steprans på saksofoner, Alec Walkington på bass - hvilket navn for en bassist! og André White på piano, tar Dean, født og oppvokst på gård i Iowa, USA, oss med på ei rundreise bestående av 10 flotte og svært så "allsidige" originalkomposisjoner.

To av låtene er inspirert av bopgiganter som har betydd mye for Kevin Dean, nemlig saksofonisten Benny Golson og pianisten Barry Harris. Det forteller oss mye om hvilket landskap vi befinner oss i. Her skapes det mange fine stemninger og spenninger, som oftest i medium tempo. Deans medmusikanter, som er totalt ukjente for meg, holder alle meget høy standard og spesielt Steprans, med solide røtter i Golson- og Dexter Gordon-tradisjonen, kler Dean utmerket.

"Weather Permitting" er et uhyre stilsikkert, varmt og flott visittkort fra "norske" Kevin Dean.

Måtte Torill Kove få mange flere priser og utmerkelser også her hjemme - her om dagen blei hun tildelt den høythengende Anders Jahres kulturpris - og ta med seg ektemann og trompeter i toppklasse når hun stikker innom. Vi vil høre mye mer av Kevin Dean.

Kevin Dean Quintet

Weather Permitting

Addo Records/MusikkLosen

Som far så sønn

Kyle Eastwood er sønn av Clintern og har gått i fotspora til opphavet. Det betyr ikke at han har blitt skuespiller, men jazzmusiker. Faren er nemlig lidenskapelig opptatt av jazz også.

Kyle Eastwood har vokst opp med jazz og film.

Kyle Eastwood (47) satte i gang med filmstudier, men skjønte raskt at jazz og bass var hans greie. Uansett var han sterkt påvirka av opphavet - film og jazz har gått hånd i hånd for Clint Eastwood også. Med "Time Pieces", hans sjuende cd under eget navn, i høytalerne, er det lett å hevde at det var et korrekt valg.

Eastwood er født og oppvokst med straight jazz med røtter i bebop og souljazz. Dette fundamentet har han tatt med seg videre i livet og dette gjenspeiles så absolutt på "Time Pieces" også. To låter fra "oppveksten" er også med her, Horace Silvers "Blowin´ the Blues Away" og Herbie Hancocks "Dolphin Dance", og det groovy souljazzuttrykket disse representerer er også en viktig ingrediens på originalkomposisjonene til Eastwood og resten av bandet.

Sjefen spiller både båndløs og vanlig elektrisk bass, men aller mest akustisk, og omgir seg med et empatisk og bra band bestående av relativt ukjente, men høykompetente herrer: Brandon Allen på tenor- og sopransaksofon, Quentin Collins på trompet og flügelhorn, Andrew McCormack på piano og Ernesto Simpson på trommer.

Musikken er uten unntak hardstwingende og groovy, alle får plass til å vise seg fram og Eastwood krever ikke noe mer rom enn de andre.

Vi får også høre jazztolkninger av filmmusikk Eastwood har skrevet - et vakkert bevis på at film og jazz hører godt sammen med slik kompetent styring.

Kyle Eastwood har vært på banen en del år nå, men uten å slå gjennom for fullt. Med "Time Pieces" bør enda flere dører åpne seg - dette er nemlig jazzklubbmusikk av meget høy klasse.

Kyle Eastwood

Time Pieces

Jazz Village/Naxos Norway

Verden neste stopp

First we take Trondheim, then we take Manhattan. Om det er mottoet til The Fjords tviler jeg vel på, men bandet skal i alle fall lanseres på verdensbasis og her finnes det kvaliteter som kan sørge for en ny norsk popsensasjon.

The Fjords in action. I framtida kan scenene bli mye større.

Ryktene har gått ei stund: jazz- og improgitaristen Petter Vågan, lillebror til bassist Ole Morten som snart skal på veien med Joshua Redman, hadde ei ukjent side for de fleste. Med debuten til popbandet The Fjords foreligger bekreftelsen og hvilken bekreftelse!

Jeg skal ile til å innrømme at min referansebakgrunn på elevert popmusikk ikke er den breieste, men som Duke Ellington sa: det er bare to typer musikk - god og dårlig. Her snakker vi definitivt om den første kategorien. Petter Vågan er både en komponist, tekstforfatter, gitarist og ikke minst sanger som har noe helt eget på hjertet. Musikk er lys/mørk/drømmende og uten unntak svært vakker. Vi befinner oss i en type electropop-landskap som har alt i seg til å kunne snakke med et stort publikum hvor enn det skulle være og det har tydeligvis plateselskap og bakmenn tro på også - The Fjords skal nemlig lanseres kloden rundt. Med den enorme suksessen "slektningene" i Highasakite har oppnådd, burde det absolutt være muligheter for The Fjords også - noe forteller meg at de vil snakke til mer eller mindre det samme publikummet.

Når vi snakker om "slektninger" så har det bakgrunn i at The Fjords også består av musikanter med jazzbakgrunn. Tangentmannen Oscar Grönberg, trommeslageren Kim Christer Hylland og bassisten Bárður Reinert Poulsen - i alle fall først- og sistnevnte er strålende jazzmusikanter og i tillegg er også fiolinvirtuos Ola Kvernberg med på et spor. Det forteller oss at det er stadig flere som visker ut sjangergrensene og hyggelig er det.

"Silhouettes" er intet mindre enn et strålende debutalbum fra The Fjords og her er det faktisk låter med stort hitpotensiale også som "All In".

Vertex sammen med de tyske gjestene Axel Dörner og Andrea Neumann.

Hvilket spenn Petter Vågan har i sin musikkanskuelse, får vi en perfekt oversikt over gjennom samarbeidet improduoen Vertex har med de tyske improgigantene Axel Dörner og Andrea Neumann.

Vertex har eksistert siden 2007 og består av Tor Haugerud på trommer og signal generator og Vågan på gitarer og elektronikk. Duoen slapp sin første cd i 2010 - "Shapes & Phases" - og har turnert over store deler av kloden. Vi snakker om totalt improvisert musikk - unnfanga der og da og mye lenger unna The Fjords er det faktisk ikke mulig å komme.

Haugerud møtte Vertex sine tyske sjelsfrender under et lengre studieopphold i Berlin noe som blant annet førte til to lengre turneer i Europa og Skandinavia.

På en av disse turneene, høsten 2012, gikk turen innom Emanuel Vigeland Mausoleet i Oslo og det er derfra denne innspillinga er henta. Rommet har en helt spesiell akustikk med en etterklang på over 20 sekunder og Vertex og Dörner på trompet og elektronikk og Neumann på alt hva man kan foreta seg på innsiden av et piano og elektronikk, tar oss med på ei reise ingen av oss har vært med på tidligere.

Her er det absolutt ikke låter i tradisjonell forstand, men strukturer som får anledning til å utvikle seg sakte i samarbeid med rommet og fire usedvanlig lyttende og leikende musikanter.

Med disse to visittkortene viser Petter Vågan oss to helt forskjellige og to svært så spennende sider av seg sjøl. The Fjords har nok kanskje et litt større kommersielt potensiale enn Vertex/Dörner/Neumann for å si det forsiktig, men noe sier meg at begge måter å uttrykke seg på er like viktige for allsidige Petter Vågan.

The Fjords

Silhouettes

Impeller Recordings/Musikkoperatørene

Vertex/Dörner/Neumann

sustain ability

Gigafon Records/Musikkoperatørene

Frelseren kommer

Om noen få uker kommer frelseren til kongeriket for å gjøre tre konserter, blant annet på Moldejazz. Det er i alle fall frelseren store deler av hans enorme tilhengerskare verden rundt ser på han som ? D´Angelo. Hans første plate på 14 år ? «Black Messiah» er ikke akkurat med på å dempe forventningene.

D´Angelo er klar for kongeriket.

Michael Eugene Archer, som det står i passet hans, har rukket å bli 41 år. Prestesønnen fra Richmond, Virginia slo gjennom med et brak i 1995 da han debutert med «Brown Sugar» som både fikk strålende mottakelse hos musikkpolitiet og solgte vel to millioner eksemplarer. Sammen med artister som Erykah Badu, Lauryn Hill og Angie Stone ble han sett på som videreføreren av tradisjonen etter James Brown, Prince og Stevie Wonder. Musikken henta inspirasjon fra både soul, funk, jazz, rhythm and blues og pop, men allerede fra «Brown Sugar» hadde D´Angelo noe helt eget å fare med.

Voodoo

Oppfølgeren var det selvsagt stilt store forventninger til og «Voodoo», som ble sluppet i 2000, gikk rett inn på førsteplass på hitlistene i hjemlandet. Singelen derfra, «Untitled (How Does It Feel)», gikk til topps på R&B-listene og D´Angelo vant like godt Grammy for beste mannlige R&B-vokal. Det samme gjorde «Voodoo» i klassen R&B-album.

Den kontroversielle videoen til «Untitled (How Does It Feel)» førte til at D´Angelo ble et sexsymbol verden rundt ? en status han på ingen måte følte seg komfortabel med. Om det var grunnen til at han gikk i indre eksil vet jeg ikke, men han fikk i alle fall store personlige problemer og har også slitt med alkoholisme. Åra gikk og hans store fanskare lurte på om han overhodet kom tilbake. Det gjorde han heldigvis og det kanskje sterkere enn noen gang.

«Black Messiah»

Hele 14 år tok det før D´Angelo var klar med den vanskelige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Tittelen «Black Messiah» kan selvsagt høres ut som om D´Angelo er veldig høy på seg sjøl, men han understreker i coverteksten at tittelen verken dreier seg om religion eller han sjøl. Tittelen handler om oss alle sier han ? vi bør alle strebe mot å være en «Black Messiah». Den politisk svært så oppegående D´Angelo sier at dette handler om alle afroamerikanerne som tok til gatene i den lille byen Ferguson etter at en ungdom hadde blitt skutt av politiet, det handler om de som kjente på urettferdigheten i Egypt og bevegelsen Occupy Wall Street. Oss alle med andre ord.

Dette opprøret setter D´Angelo ord på og med et funk-, soul- og rhythm and blues-groove kun han er i stand til å skape, blir dette ei herlig reise. Multiinstrumentalisten D´Angelo synger med en slags falsett som han er helt alene om og, sjøl om det ikke er flust av potensielle hitlåter her, så er dette moderne, tøff og så hot musikk anno 2015 som vel tenkelig. Bandet hans, med giganter som Pino Palladino på bass, enten Ahmir «Questlove» Thompson, James Gadson eller Chris Dave på trommer og Roy Hargrove på trompet, sørger for at musikken låter så skakk og så funky som mulig.

D´Angelo er kjent for sceneshow som inneholder alt fra sakte gospelaktige sekvenser, via kjempetøffe, svette jampartier i tillegg til at det går unna i vanvittige tempi med noen av de mest funky musikantene det er mulig å oppdrive over there. Dessuten er han en meget kondisjonssterk herre og han gir seg ikke før det har gått noen timer. Noe forteller meg at man bør være på Romsdalsmuseet fredag den 17. juli. It´s party time!

D´Angelo & The Vanguard

Black Messiah

RCA/Sony Music

Her går det unna!

Trommeslageren Gard Nilssen er en bortimot utømmelig krukke av energi og kreativitet. Her er han endelig sjef for eget band også.

André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen skaper noe så voldsomt liv i leiren.

Gard Nilssen runder den anstendige alder av 32 år om noen dager. Sin relativt unge alder til tross har en av Skiens største sønner - og de er det mange av i kultur- og ikke minst jazzverdenen - siden Henrik Ibsen, har Nilssen markert seg voldsomt både innen- og utenlands og i et enormt antall band og sjangre. Om det er i elevert pop/rock-sammenheng med Susanne Sundfør, urtøffe Bushman´s Revenge eller i melodiske landskap med Mathias Eick eller i åpnere settinger som Cortex og sPacemoNkey, så er Gard Nilssen hjertelig tilstede - og gjerne på samme kveld hvis det er mulig!

Noe forteller meg at Nilssen med sitt alvorlige aktivitetsnivå må være en av SAS´ aller beste kunder - vi snakker nærmere 250 reisedager i året kloden rundt. Basert på kvaliteten Nilssen leverer uansett hvor og i hva slags konstellasjon han dukker opp, så blir det neppe færre dager i åra som kommer heller.

Ei god stund fremover hadde det vært hyggelig om mange av disse dagene hadde gått med til hans relativt ferske trio Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og nok en ung Skiensgigant, André Roligheten, på saksofoner, har Nilssen laga et statement som forteller oss om både en musikant og et kollektiv som har fullt grep om den moderne jazzhistoria samtidig som de tar den med seg inn i 2015.

For noen dager siden forlot ikonet Ornette Coleman tida og sjøl om "Firehouse" blei spilt inn for et år siden, så oppleves det på sett og vis som en hyllest til akkurat Coleman. Som i hans banebrytende kvartett med Ed Blackwell, Don Cherry og Charlie Haden, så finnes det heller ikke her noe akkordinstrument. Det gjør det hele åpnere og løsere og betyr mer ansvar for de tre - noe de løser på et framifrå vis. Alle tre bidrar med låter pluss at en er unnfanga i fellesskap.

Det er et vanvittig trøkk og energi, en enorm vilje og en solid retning i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi har nemlig med tre av de mest uttrykksfulle unge jazzmusikantene i vår del av verden å gjøre - hvor som helst i verden for den sakens skyld.

Gard Nilssen´s Acoustic Unity

Firehouse

Clean Feed Records/MusikkLosen

Inderlige samtaler

Third Reel er en sveitsisk-italiensk trio med noe helt eget å melde.

Third Reel gir oss musikk knapt noen har hørt før.

Third Reels debut på ECM, "Third Reel" fra 2013, gikk meg dessverre hus forbi. En hel del forteller meg at jeg bør gå tilbake i bunken for å sjekke den ut - oppfølgeren "Many More Days" er nemlig en liten lykkepille for de som trenger påfyll av stemninger og musikk som egner seg til refleksjon og ettertanke.

Third Reel består av den italienske trommeslageren og pianisten - uvant kombinasjon kan man trygt si - Emanuele Maniscalco, som også tilbringer mye tid i både Danmark og Sverige, og sveitserne Nicolas Masson på tenor- og sopransaksofon og klarinett og Roberto Pianca på gitar. En ganske så spesiell instrumentering og nesten sjølsagt blir det musikalske resultatet deretter.

De tre herrene, som leder bandet kollektivt og som har skrevet all musikken, men hver for seg, har åpenbart de samme vakre, lyriske idealene. Her ligger også evige ECM-idealer som luft og rom helt oppe i dagen og heldigvis er det ingen her som frykter verken stillhet eller tid og rom til betraktninger.

De tre musikantene er utmerkede instrumentalister som har kommet godt forbi stadiet der de må imponere for å skape stor musikk. De fører derimot inderlige samtaler det er mulig å få noe ut av og som det er hyggelig og godt å bli invitert med inn i.

Third Reel

Many More Days

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Vakkert og stillferdig

Karl Ivar Refseth er norsk god som noen, men er likevel nesten ukjent her hjemme. Det kan det skje noe med nå.

Karl Ivar Refseth Trio har noe inderlig å melde.

Vibrafonisten, komponisten og bandlederen Karl Ivar Refseth (37) har, etter at han blei uteksaminert ved Norge Musikkhøgskole i 2005, vært bosatt i Berlin. Det er sjølsagt mye av grunnen til at vi har hørt lite - alt for lite - fra Refseth, som opprinnelig kommer fra Brøttum ved Lillehammer.

Når han nå har tatt turen hjem, musikken er spilt inn i henholdsvis Brøttum og Veldre kirke for to år siden, så er det på høy tid og når han og trioen hans også gir oss en liten time med inderlig og vakker kammerjazz, så er det bare å ønske hjertelig velkommen.

Karl Ivar Refseth har tatt med seg vibrafonen til Berlin.

Refseth er opprinnelig utdanna som klassisk slagverker, men skjønte raskt at han ønska å jobbe med improvisert musikk også. Når han i tillegg ville bo i utlandet, så var valget Berlin ikke så spesielt vanskelig siden en av verdens beste vibrafonister, David Friedman, bodde og underviste der. Slagverk blei bytta ut med vibrafon og her framstår Refseth som en sterk og uttrykksfull musikant på det relativt sjeldne instrumentet.

Sammen med bassisten Matthias Pichler og altsaksofonisten Christian Weidner, som også spiller det armenske nasjonalinstrumentet duduk, tar Refseth oss med på ei varm og empatisk reise med musikk som har bakgrunn i et personlig tap som ramma han noen måneder før den blei spilt inn.

De tre utmerkede instrumentalistene snakker veldig godt sammen og de lar de 10 komposisjonene få vokse seg sterke. Her er det ingen som har behov for å fremheve seg sjøl på bekostning av de andre - her er det budskapet, musikken, samtalen og empatien som står i sentrum.

Med "Praying" har Karl Ivar Refseth gitt oss et visittkort som avslører at det finnes en skjult norsk musikkskatt gjemt i Berlin. Han må mer enn gjerne avlegge oss her i gamlelandet mange beøsk etter hvert.

Karl Ivar Refseth Trio

Praying

Traumton Records/barejazz.no

What a lady!

Hilde Louise Asbjørnsen er ei dame med stil og utstråling på alle slags vis. Her kommer det nok et strålende bevis.

Hilde Louise Asbjørnsen - vi snakker hot!

Hilde Louise Asbjørnsen er av typen som ser ut som om hun har grep om det meste. Om hun står på teaterscena i store roller, om hun inntar komikerrolla sammen med Lene Kongsvik Johansen eller om hun fronter sitt eget band med egne tekster og egen musikk, så er det en artist med noe helt eget vi har med å gjøre.

Jeg er ikke helt sikker på hvilket nummer i rekka "Don´t Stay For Breakfast" er i Hilde Louises diskografi. I hylla mi står det åtte fra før og jeg har blitt overraska og begeistra nesten i like stor grad hver gang det har kommet påfyll. "Don´t Stay For Breakfast" er så avgjort ikke noe unntak.

La oss begynne med tekstene: Hilde Louise forteller historier med hode og hale, inderlige og ekte og egna til ettertanke - vi snakker lyrikk, og hun gjør det på et meget elevert engelsk. Hva så med låtene? Hun skriver fine melodier i en slags swing/bebop-tradisjon - låter som kler tekstene utmerket sjøl om ikke alle er like sterke og minneverdige.

Og hvordan fremfører hun så dette? Som nevnt er Hilde Louise, som bare bruker fornavnet sitt i denne forbindelse, en artist i superklassen og hvorfor det internasjonale gjennombruddet ikke har kommet, forundrer meg storligen. Hun har nemlig alt som trenges - det unike, utstrålinga, the looks - hele pakka med andre ord. For å si det slik: hadde hun bodd i New York hadde Broadway og de hippe jazzklubbene åpna dørene for lenge siden. Så bra er det altså og når hun så omgir seg med et urempatisk band bestående av Jens Fossum (bass), Svein Erik Martinsen (gitar), sjakkspilleren Hermund Nygård, her på trommer, ei blåserekke med Jørgen Gjerde (trombone), Kåre Nymark jr (trompet) og Atle Nymo (saksofoner) og ikke minst Anders Aarum på tangenter og som arrangør og produsent, så er innpakninga i de aller beste hender.

"Don´t Stay For Breakfast" er et visittkort anno 2015 som forteller oss at Hilde Louise Asbjørnsen er en artist i verdensklasse. Ferdig snakka og bli ikke overraska om du hører om noen som gjerne vil bli værende til frokost også!

PS Pushwagner er ansvarlig for coveret. Skader ikke det heller!

Hilde Louise Orchestra

Don´t Stay For Breakfast

Grappa/Musikkoperatørene

En av de beste

Terri Lyne Carrington er en av jazzens aller hippeste trommeslagere. Her kommer det glitrende eksempler på det fra flere deler av hennes karriere.

Terri Lyne Carrington - tøffere enn toget.

Terri Lyne Carrington runder 50 litt seinere i år. I rundt 40 av dem har vi først hørt om og seinere hørt en rekke eksempler på hvilken usedvanlig spennende og dyktig trommeslager - og til dels også vokalist - hun er. For de som ikke har fått med seg alle etappene i hennes karriere kommer det her ei oppsummering på noe av det hun har gjort - i alle fall på det tyske selskapet ACT.

Carrington var med andre ord ei barnestjerne og spilte med Clark Terry som 10-åring. Født og oppvokst i en musikerfamilie i Boston var veien kort til Berklee og alle gigantene som jobba og studerte der. Fra ung alder blei Jack DeJohnette hennes mentor og etterhvert har hun jobba med "alle" inkludert Stan Getz og Wayne Shorter. Mitt første møte med Carrington var med akkurat Getz da legenden gjorde sin siste jobb i Molde like før han gikk bort på begynnelsen av 90-tallet. I stadig større grad har Carrington leda sine egne prosjekt og da vokalstjernene Angélique Kidjo, Dianne Reeves og Lizz Wright stod på scena sammen i Molde for et par år siden, så var det Carrington som leda det hele fra trommekrakken.

"The ACT Years" er henta fra tre album utgitt i henholdsvis 2002 og 2004. "Jazz Is a Spirit" er hennes debut på selskapet og er et funky, men stort sett akustisk visittkort med giganter som Herbie Hancock og trompeteren Wallace Roney som strålende bidragytere.

I 2002 kom også den fransk/vietnamesiske gitaristen Nguyên Lês hyllest til Jimi Hendrix - "Celebrating Jimi Hendrix". Der får vi møte den rocka Carrington i låter som "Manic Depression" - med fantastisk afrikansk vokal av Aïda Khann, "Voodoo Child", "Purple Haze" og "If 6 Was 9". Beintøft og rocka så det holder!

Carringtons andre soloutgivelse på ACT kom i 2004 og heter "Structure". Der har hun med seg et lekent og litt overraskende lag med den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip, den litt på sida-altsaksofonisten Greg Osby og gitaristen Adam Rogers. Her får vi møte en litt mer søkende og eksperimenterende Carrington. Samtidig viser hun oss også sin allsidighet når hun synger Joni Mitchells "Ethiopia" på det samme albumet. Og hvem synger "Purple Haze"? Riktig gjetta!

Terri Lyne Carrington er en både allsidig og fantastisk trommeslager. Dessuten er hun en mer enn kapabel vokalist og bandleder i toppklasse. Mer makt til Terri Lyne Carrington!

Terri Lyne Carrington

The ACT Years

ACT/Musikkoperatørene

En fyrrig Eggum

Jan Eggum er av typen artist som aldri hviler og som aldri slutter å overraske. Nå har han tatt turen til Brasil - det høres!

Jan Eggum er ustoppelig - heldigvis.

Jeg er så glad for at artister som Jan Eggum (63) finnes. Det er nemlig en garanti for at kvalitetslista ligger høyt og for at kommende generasjoner har noe å strekke seg etter. Slik har det forsåvidt vært i mange tiår allerede og heldigvis er det slik fortsatt.

Eggum er ikke bare en kvalitetsgarantist. I forbindelse med at han runda 60 ga han oss for sikkerhets skyld 60 nye låter og husker jeg ikke feil så spilte han også 60 konserter i samme slengen. De som trodde det var en del av en nedtrappingsplan tok derimot kraftig feil. Og takk for det.

I tillegg til å være en låtskriver av guds nåde og en tekstforfatter som kan fortelle historier som ingen andre, så er Eggum en søkende sjel som veldig gjerne gir seg sjøl utfordringer. Vi har møtt han med den legendariske popgruppa Saft fra Bergen, med Bergen Filharmoniske Selskap, jazzrockbandet Cutting Edge og sammen med tre likesinnede gitarkamerater. Nå har han gitt seg sjøl nok ei utfordring og la det være klart med en gang - Eggum og musikken hans stortrives i akkurat Rio de Janeiro.

Eggum sier sjøl at dette er ei plate han gjerne kunne ha gjort for mange, mange år siden. Han mener at både hans gitarspill, hans tette akkorder og hans til tider bossa-aktige rytmikk egentlig har bedt om et slikt samarbeid lenge og det er bare å si seg hjertens enig. Som sagt og tenkt så gjort og i fjor høst var alt klart. Musikerne til legenden Gilberto Gil takka ja til jobben og da var det bare å kaste seg på flyet med gitar og 12 nye låter i bagasjen.

Eggum og stjernelaget fant tonen (sic) med en gang og vakrere og varmere musikalsk innpakning er det nesten ikke mulig å finne. Som ekstra krydder har også Bergens topp-pianist Dag Arnesen, koristen Tine Taule og en ypperlig strykekvartett bidratt på vakkert vis.

Jan Eggum skriver som alltid tekster som snakker til oss, med oss og om oss. De får oss til å tenke oss om en gang til - en god egenskap kan man trygt si. Med reisefølget fra Rio har dette blitt nok et høydepunkt i Eggums karriere - og de er det mange av.

Jan Eggum

Rio

Grappa/Musikkoperatørene

Annerledes krim

"Sannheten om livet og døden" er mitt første møte med den engelske krimforfatteren Belinda Bauer. Hun skriver på et originalt og annerledes vis.

Belinda Bauer er noe av det beste fotballøya har å by på i krimverdenen.

Utmerkelsene og godordene har stått i kø for Belinda Bauer som debuterte i godt moden alder for fem år siden med "Blacklands". Siden har det kommet ei bok i året og med "Sannheten om livet og døden" forteller hun oss "nykommere" at hun er en strålende historieforteller.

Hun bygger opp storyen - i alle fall denne gangen - på et vis som gjør at de som er ute etter å sitte ytterst på stolsetet til siste side før den/de skyldige blir avslørt, blir skuffet.

Etter en litt omstendelig start kommer drapene på rekke og rad. Bauer beskriver med innsikt og svært god menneskekunnskap hva, hvorfor og hvordan det skjer og settingen med den lille engelske landsbyen i Devon gjør at det ikke er så mange mistenkte.

Det er også her Bauer benytter grepet med å fortelle oss hvem morderen er sånn cirka halvveis i boka. Alle andre derimot, skjønner ikke hvem det er og vi blir som lesere sittende å lure på hvem som løser dette først - greier politiet å finne ut av mysteriet eller blir det flere drap før vi kommer i mål?

Når Bauer har valgt å gjøre det på denne måten så er det løst det på et godt vis. Jeg er likevel slik skapt at jeg gjerne vil delta hele veien og "konkurrere" med forfatteren om å finne fram til den skyldige. Den gleden får jeg ikke her og det blir storyens, eller oppbyggingens, svakhet.

PS En av våre store krimforfattere, Tor Edvin Dahl, har oversatt på et glitrende vis, men fotball har han ikke greie på. Da hadde han ikke skrevet "Deretter slo han på annen halvdel av England mot San Marino" - sjøl om det heter second half på fotballøya.

Belinda Bauer

Sannheten om livet og døden

Cappelen Damm

A-laget

Tore Johansen har fått ja fra alle førstevalga sine. Det har det blitt usedvanlig vakker musikk av.

Tore Johansen leverer både kvalitet og kvantitet.

Foto: Erik Burås/Studio B13

Inspirert av bilder skapt av kunstneren Jannik Abel etter ei reise han var på i India for noen år siden, unnfanga 37 år unge Tore Johansen musikken til det som har blitt hans 15. plate på like mange år. Den overordna tanken bak både bildene og musikken er omsorgen for kloden vi bor på - eller kanskje mangelen på akkurat omsorg. Til tross for jeg ikke kan finne noe direkte likhetstegn mellom musikken og bildene, noe som ikke er noe poeng i seg sjøl heller, er dette nok en gang inderlig og ektefølt musikk fra Norlands trompet. Da er det heller ingen overraskelse at han har fått med seg kremen av norske samt en engelsk stjernemusikant til å forvalte den. Alle fem har tydeligvis oppdaga inderligheten i budskpet til Johansen.

Gard Nilssen, Tore Johansen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Andy Sheppard og Arild Andersen - holder ei stund det.

Hva sies om følgende lagoppstilling: Arild Andersen (bass), Gard Nilssen (trommer), Andy Sheppard (tenorsaksofon) og Jens Christian Bugge Wesseltoft (piano) i tillegg til sjefen sjøl på trompet? Noe forteller meg at Johansen kun har tatt fire telefoner for å få dette laget på plass - her må det nemlig være snakk om førstevalg på alle plasser. Slik er det på papiret og du verden som de leverer i studio også.

Johansen skriver vakker og usedvanlig empatisk og melodisk musikk som en slags hilsen til moder jord - som et slags ønske om at den er meget vel verd å ta vare på. Når Johansen så har med seg et stjernelag som overhodet ikke har noe som helst å bevise og derfor ikke tar mer plass enn det som passer seg, så blir "Earth Stills" en vakker påminnelse om at vi bare har ei jord.

Tore Johansen

Earth Stills

Inner Ear/Musikkoperatørene

Gardot som aldri før

Melody Gardot er både uamerikansk og amerikansk på samme tid. Det viktigste er at hun har noe å melde - og det har hun.

Melody Gardot er det nok en gang interessant å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Melody Gardot har vært med på mye og opplevd mye til tross for at hun fortsatt bare er 30 år ung. Hun var utsatt for en alvorlig bilulykke som 19-åring, noe som har preget og fortsatt preger henne. Mens hun var i rekonvalesens skrev hun musikken som hun debuterte med i 2006 og som førte til et brakgjennombrudd da den blei relansert på Verve to år seinere. Verden hadde fått ei ny stemme i ei gate gått opp av blant andre Norah Jones og Madeleine Peyroux. Til tross for de fysiske plagene etter ulykka, hun må alltid bruke mørke briller og stokk, har Gardot vært usedvanlig produktiv og kvalitetssikker. Med "Currency of Man" tar hun nok et steg.

I perioder har Gardot bodd i Los Angeles og tekstene her er henta fra møter og opplevelser hun har hatt med mennesker på skyggesida både der og andre steder. Gardot er et sosialt bevisst vesen som løfter fram temaer som rasisme og annen sosial urettferdighet på et ekte vis.

Musikalsk har Gardot denne gangen bevegd seg et stykke i retning soul, funk, pop og rock, men uten å ta avstand fra sin lett jazza bakgrunn. Eliten av vestkystmusikanter som Vinnie Colaiuta, Dean Parks og Larry Goldings, samt heftige blåsere, gjør dette til et tøft og annerledes uttrykk som kler tekstene godt. Det skal garantert produsent Larry Klein, eks Joni Mitchell på alle slags vis, og som også har produsert Thomas Dybdahl, ha all mulig slags ære for.

Melody Gardot er en artist og ikke minst et menneske i stadig utvikling. Innpakninga er nok ganske så amerikansk, men jeg tror på henne på et vis jeg ikke alltid gjør med artister fra den sida av fjorden. Ekte vare med andre ord.

Melody Gardot

Currency of Man

Decca/Universal

Stadig på jakt

Jaga Jazzist - eller bare Jaga - er et band, et kollektiv, et unikum, ja faktisk et fenomen. Etter 20 år i aksjon er de hippere og sultnere enn noen gang.

Jaga - blant venner og de er det mange av: Lars Horntveth (på huk foran) og resten av Jaga Jazzist, fra venstre Martin Horntveth, Even Ormestad, Andreas Mjøs, Marcus Forsgren, Erik Johannessen, Line Horntveth og Øystein Moen. FOTO: ANTHONY P. HUUS

Jaga, de kalles sjelden noe annet, er altså vennegjengen fra Tønsberg som sakte, men sikkert siden 1994 har skapt et univers som stadig utvider seg. Den like unike klubben Blå ved Akerselva, med Martin Aleksander Korsvik Revheim i spissen som ideologisk fører, var på sett og vis en slags fødselshjelper, men du verden som Jaga i ymse utgaver har vært i stand til å føre seg sjøl videre.

Jeg er ikke blant dem som har vært der fra første stund og vært ihuga fan hele veien. Jaga har kommet til underveis for min del og vokst og vokst og....

Lars Horntveth, en av tre søsken i bandet, har vært og er på mange vis hovedkomponist, produsent og bandleder for galskapen - for det er bortimot uforståelig og irrasjonelt at dette store bandet fortsatt er i live. Grunnen er at gjengen synes at dette har vært og er viktig og at de derfor har prioritert Jaga fremfor mye annet som garantert hadde hjulpet betydelig mer på bankkontoen. Vi som mottakere skal være veldig glade for det.

Denne gangen har L. Horntveth tatt med seg et mobilt studio til Los Angeles, der han har oppholdt seg mye de siste par åra, og spilt inn all musikken sjøl. Etter hvert kom de andre "på besøk" og erstatta sjefens utgangspunkt med sine egne personlige stemmer. Praktisk når alle er opptatt på mange hold som for eksempel Susanne Sundfør, a-ha, Todd Terje og Jonas Alaska. Ikke minst så slapp de lange øvelser og masse krangling :-)

Musikken låter som alltid Jaga - den kan ikke sammenliknes med noe annet. Ere jazz, ere pop, ere rock? Ja, nei og mye annet. Horntveth har skapt et lydlandskap som er så inviterende og innsmigrende og ikke minst spennende og annerledes at bedre bekreftelse på at Jaga så absolutt fortsatt er på jakt, er ikke mulig å finne.

Jaga Jazzist

Starfire

Ninja Tunes/Playground

Loasakite

Det stilles store forventninger til jazzstipendiatene som hvert år får en unik mulighet til å skape musikk som skal urframføres med Trondheim Jazz Orchestra under Moldejazz. I fjor var det Kristoffer Lo som var den priviligerte. Han skuffa verken i Molde eller når verket «Savages» nå lanseres digitalt og på vinyl.

Trondheim Jazz Orchestra med Kristoffer Lo i sentrum - for et lag!

Da vinneren av stipendet, som har en verdi på rundt 650.000 kroner, ble offentliggjort i 2013, var det nok mange i jazzmenigheta som lurte på hvem i alle verdens dager Kristoffer Lo var. For de fleste hadde han bevegd seg et stykke utenfor jazzboksen til tross for at han hadde sin bakgrunn fra den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim. For de yngre og de med åpne sinn var Lo derimot et kjent navn: tubaisten, gitaristen, vokalisten, låtskriveren og tekstforfatteren har i løpet av de seineste åra blant annet vært en viktig ingrediens i landets kanskje mest ettertrakta popband Highasakite. Han tilhører enkelt og greit generasjonen som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre og båser og det bærer så avgjort «Savages» også preg av.

For 30 år unge Lo, opprinnelig fra Vestby utenfor Oslo, men bosatt i Trondheim også etter at studiene ble avslutta, har 2014 blitt et år han neppe vil glemme. Først tok Highasakite av noe så voldsomt. Ikke bare her hjemme, men over store deler av kloden og bandet har vært på en mer eller mindre uendelig turné. Samtidig har Lo jobba mye med å lage musikken og sette sammen bandet som skulle lage «Savages». Her har det vært om å gjøre å finne tid der den ikke fantes og blant annet på turnébussen med Highasakite i USA har noe av musikken blitt til.

Lo og Trondheim Jazz Orchestra i aksjon i Molde i fjor sommer.

Lo fant raskt ut at sjøl om han ville benytte seg av noen av kongerikets aller mest lovende unge jazzmusikanter, så skulle ikke «Savages» bli noe som likna på tradisjonell jazz overhodet. Musikken, som er spilt inn på Victoria ? Nasjonal Jazzscene i Oslo på høstparten i fjor, har elementer fra alt denne usedvanlig frisinna og talentfulle musikanten og komponisten kommer fra og er ? det være seg rock, frijazz, pop og hva det enn måtte være. Frihet i måten å tilnærme seg musikk på er en viktig bestanddel i Los musikkanskuelse og energien han makter å få ut i musikken ved hjelp av sine medmusikanter er så voldsom og så tøff at det er sjelden man opplever noe liknende.

Når han har spurt og fått ja fra alle sine favorittmusikanter, det vil si vokalistene Ingrid Helene Håvik, frontfiguren i Highasakite, og Kari Eskild Havenstrøm, gitarist Petter Vågan, fiolinist Ola Kvernberg, saksofonistene og klarinettistene Eirik Hegdal, André Roligheten og Mette Rasmussen, trompeteren Eivind Lønning, trombonisten Erik Johannessen og trommeslageren Gard Nilssen, så lå det meste til rette for at «Savages» skulle bli akkurat slik Kristoffer Lo ønska seg det. Det har blitt mørkt og høyt, stille og vakkert ? mye av det livet inneholder. Der befinner Kristoffer Lo seg og du verden så flott det er å få være med han på reisa.

PS Musikken blir utgitt digitalt og på vinyl, ikke på cd.

Trondheim Jazz Orchestra & Kristoffer Lo

Savages

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Sommeren er meldt!

Når Hovedøen Social Club leverer oss en ny reseptfri dose musikk så er det bare åpne for nok en lang og herlig sommer.

Hovedøen Social Club - ingen over, ingen ved siden.

Ukjent for de fleste av oss, inntil nå i alle fall, så finnes det altså en øystat som lyder navnet Norbania. Staten blei oppdaga ved en tilfeldighet og finnes i det kjente polar-karibiske beltet og har utrolig nok eksistert i i over 80 år! Styreformen beskrives som opplyst overvelde og styres av sekserbanden Hovedøen Social Club. Samfunnet er basert på prinsippene fred, frihet og alt gratis og endelig er de klare med nok et kapittel til sin unike grunnlov - "Salsa til folket!"

Allerede i 2008 fikk vi hilse på Hovedøen Social Club for første gang. De slo gjennom med et solid og livsbejaende smell med "iQue viva Noruega!" allerede i 2008 og fulgte opp med "iAy Caramba!" året etter.

Med Sverre Indris Joner som ideologisk fører, pianist, arrangør og bandleder - og sikkert mye mer - og Sergio Gonzalez på umiskjennelig vokal, der hans usedvanlige sjarmerende, men noe haltende norsk, tok de for seg kjente og kjære norske klassikere som "La meg være ung", "Jeg vil ha en blå ballong" og "Hun er forelska i lærer´n" på et nydelig, sprudlende og heftig cubansk vis.

Heldigvis eksisterer dette unike samfunnet fortsatt og med "Salsa til folket!" gir de oss mer av det samme - og mere til. Indris Joner har denne gangen tatt for seg alt fra "Tanta til Beate" via "Splitter pine", "Rompa mi" og "Kjærlighetsvisa" til intet mindre enn "Holmenkollmarsjen" og laga versjoner av dem som vi vel ikke trodde skulle være mulig å frambringe.

Oppskrifta er i utgangspunktet den samme med Gonzalez i front på vokal og med en fyrrig sekstett med masse perkusjon. Denne gangen har Indris Joner også skrevet arrangementene for masse blås og strykere - det låter som storband eller strykeorkester når det passer seg - og det gjør det ofte. Rapperen Don Martin er også hjertelig tilstede på Lillebjørn Nilsens "Bysommer" - tøft!

Nok en gang gir Hovedøen Social Club oss en dose musikk med smil og varme som gjør at reseptbruken her til lands absolutt kan reduseres betydelig denne sommeren. "Salsa til folket!" er den beste medisinen man kan tenke seg faktisk.

Hovedøen Social Club

Salsa til folket!

Grappa/Musikkoperatørene