hits

juni 2016

Noe så inn i granskauen bra!

Jeg innrømmer det gjerne og lett: jeg har vært avstandsforelska I Highasakite lenge. Nå har vi tilbragt kvalitetstid sammen og jeg kommer ut av anmelderskapet og slår fast at dette er noe så inn i helvete bra.

Det er absolutt ingen grunn til å se verken ned eller bort for Highasakite. Vi snakker nemlig verdensklasse.

Duke Ellington sa det slik det er: det finnes bare to typer musikk, nemlig god og dårlig. Grunnen til at jazz-hertugen blir trukket inn her er at musikken Highasakite har gitt oss helt siden debuten i 2012 med "All that Floats Will Rain" og ikke minst med kjempesuksessen som oppfølgeren "Silent Treatment" førte til fra 2014 og fram til nå, nok i utgangspunktet ligger en meter eller to utafor den musikalske verdenen jeg stort sett befinner meg i. Den kvaliteten og originaliteten Highasakite bringer til torgs gjør likevel sitt til at jeg digger det de har å melde noe så inn i granskauen - jeg mener enkelt og greit at dette er musikk og et band i verdensklasse.

I jazzens veden er det ofte slik at man leiter etter særpreget - The Sound. Det tar liksom bare et ei takt eller knapt nok det å slå fast at det er Jan Garbarek, Stan Getz eller Pat Metheny som spiller. Slik er det definitivt innenfor andre sjangre også og sjøl om jeg ikke har bøttevis med referanser innen Highasakite-gata, så er det åpenbart at bandet og musikken har noe de er helt aleine om. Sjøl om dette er popmusikk av aller ypperste merke, så ser jeg ikke bort fra at bakgrunnen både vokalist og låtunnfanger Ingrid Helene Håvik, tangentbehandlerne og vokalistene Marte Eberson og Øystein Skar, gitarist, tubaist, flugabonist og vokalist Kristoffer Lo og trommeslager, perkusjonist og vokalist Trond Bersu har fra jazzens verden, har vært viktig for både evnen og ønsket om å skape sin egen sound.

Håvik er en bortimot fantastisk vokalist med en slags kald/varm måte å uttrykke seg på. Hun er heldigvis miksa så langt fram i lydbildet at det er lett å oppfatte tekstene som har substans langt bortenfor det vi er vant til fra popverdenen - hun har enkelt og greit noe, eller for å si det enda mener korrekt, mye å melde. Lydlandskapet Highasakite har skapt og fortsetter å skape er både intenst, hipt, groovete og usedvanlig tøft. Vi har med fem musikanter å gjøre som er akkurat det: usedvanlig dyktige MUSIKANTER som greier å legge vekk tilstrekkelig av egoene sine til å skape Highasakite-verdenen.

"Camp Echo" har hitlåter som "Someone Who´ll Get It" og "Golden Ticket" som går rett i øret og blir værende i hele kroppen - lenge. Ellers er skiva breddfull av strålende låter med mange lag, du verden for en (pop)komponist Håvik er! Og du verden for et band Highasakite er - jeg skjønner godt at publikum over store deler av kloden er overbegeistra for musikken og bandet. Noe annet ville vært blodig urettferdig - ferdig snakka.

Highasakite

Camp Echo

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Spennende time fra vest

Det unge bandet Significant Time greier seg sikkert utmerket på egen hånd, men det skader definitivt ikke med assistanse fra "veteranene" Hayden Powell og André Roligheten heller.

Significant Time med utmerket assistanse kan man trygt si.

Foto: Bjørn-Ante Angeletaki Roe

Spending time with you is ok synger Signe Irene Time på hyllesten til Ornette Coleman. Det er bare å returnere utsagnet: det er en sann svir å tilbringe mye tid sammen med denne unge og originale kvarretten og de to "gamle" vennene deres. Sjøl om dette er et band med unge medlemmer, så går røttene til gruppa helt tilbake til 2010. Da hørte pianist Øyvind Gjelsten Dale, sønn av den usedvanlig begavede saksofonisten Olav Dale, som gikk bort så alt for tidlig, vokalisten Signe Irene Time synge Duke Ellingtons "T.G.T.T." fra hans "Sacred Concert". Gjelsten Dale skjønte at her var det mye å bygge videre på og han mente hun var den rette i forhold til ønsket om å benytte stemma som melodiinstrument. Etter en del endringer i besetninga er den nå slik den bør være med Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer.

Studier i Stavanger er utgangspunktet for hele kvartetten og i fjor blei bandet invitert av Maijazz i "hjembyen" til å framføre nyskrevet musikk til festivalen. I den forbindelse blei også trompeteren Hayden Powell og sopran- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten invitert med på reisa - to av de aller beste og mest originale stemmene blant den nye vinen jazzmusikanter her hjemme.

Konserten blei en suksess og i fjor høst gikk de seks i studio og dermed får alle vi andre også oppleve musikken - når det enn måtte passe. Gjelsten Dale og Time, som står bak all musikken og tekstene, har henta impulser fra moderne jazz med røtter i Coleman, Mingus, Monk og Ellington blant andre, i europeisk klassisk musikk og i det de kaller utradisjonelle komposisjonsteknikker. Uansett så har det til sammen blitt en herlig og original fusjon der alle får godt med rom til å strekke ut og til å fortelle oss at de har mye å melde. For meg er Signe Irene Time den største overraskelsen. Noe av grunnen er sikkert at jeg aldri har hørt henne tildigere, men aller viktigst er det at hun, både med og uten ord, umiddelbart forteller oss at her har vi med nok en vokalist å gjøre med et enormt potensial.

Både kollektivt og individuelt er dette møtet av typen som både inspirerer og roper etter mer: hvor vil dette bandet gå videre eller hvor vil vi møte disse mer enn lovende unge musikantene neste gang? Enn så lenge greier det seg ei god stund med "Regnbueponniens significante påskesang".

Significant Time with Hayden Powell & André Roligheten

Regnbueponniens significante påskesang

Periskop/Musikkoperatørene

Det swinger i Brexit

Claire Martin og Ray Gelato er to av de beste jazzvokalistene i Europa. Nå har de slått sine putler sammen og viser oss at det kan swinge heftig der borte på øya til tross for både Brexit og tap for Island.

Det er klart for fest med Ray Gelato og Claire Martin.

Siden Claire Martin (48) og Ray Gelato (54) begge er født og oppvokst på fotballøya, så viser det seg at det er vanskelig å oppnå verdensherredømme. Det har seg nemlig slik at begge to ville hatt anseelse helt der oppe hvis de hadde hatt USA som utgangspunkt - med andre ord er det ikke kvaliteten det står på.

Såvidt jeg vet er det første gang de to vokalistene samarbeider, i alle fall på plate, og de to stemmene egner seg ypperlig til duetter i swing.bebop-gata. Ingen av de to har behov for å hevde seg i forhold til den andre. De er tydeligvis begge trygge på hvem de er og har bare ønske om å synge den andre god - som Nils Arne Eggen ville ha sagt det.

De serverer oss et repertoar med 13 låter som mange vil kjenne seg igjen i som "More than You Know", "C`est Si Bon", "The Coffee Song", "Onrnithology" og "Smack Dab in the Middle" og uten å flytte en eneste lettvegg i musikkhistoria, noe de færreste gjør forresten, så gir de oss en time med tidløs, groovy og hardtswingende jazz som "alle" lett kan like.

Gelato spiller også tenorsaksofon i en solid jump/swing-tradisjon og med en meget empatisk og solid rytmeseksjon bestående av Sebastiaan de Krom på trommer og perkusjon, David Newton på piano og Dave Whitford på bass, så har dette blitt ei musikalsk hyggestund som vil vare i åresvis.

Claire Martin - Ray Gelato

We´ve Got a World that Swings

Linn Records/Naxos Norway

Sommergavene

Det er ikke mye som er vakrere enn å gi inderlig musikk som gave til noen man setter pris på. Det kan skje på mange slags vis, men siden det nå er lenge til jul kommer det her to gode forslag som kan gjøre ventetida kortere: Brad Mehldau og Pat Metheny.

Pat Metheny sammen med Chris Potter, Antonio Sanchez - som også blir med til Kongsberg. - og Ben Williams. Et glitrende band!

Det er ikke mange dager til Pat Metheny, jazzens største stjerne anno 2016, står på scena både på Kongsberg og i Molde. Det gjør supergitaristen med to forskjellige konstellasjoner - først med en helt ny kvartett og i Molde sammen med basslegenden Ron Carter. Ustoppelige, kreative og umiskjennelige Metheny har de seineste åra reist verden rundt med en annen kvartett som han satte sammen i 2012 og som gikk under navnet Unity Band. Det har hittil ført til hundrevis av jobber kloden rundt, to skiver og Grammy-pris. Etter vel 150 jobber i 2014, der Metheny følte at bandet blei bedre for hver gang nesten, mente sjefen at dette måtte dokumenteres nok en gang før de takka av. Det blei gjort på ekte jazzvis med to dager i studio - mer enn nok tid til en dobbelt cd - og der opptakene også blei filma slik at de vil komme på DVD i nær framtid vil jeg tro.

Det vil sikkert bli stas å se Metheny i aksjon sammen med tenor- og sopransaksofonist, bassklarinettist, fløytist og gitarist Chris Potter, trommeslager og cajonist Antonio Sanchez og både akustisk og elektrisk bassist Ben Williams, men jeg kan love at det holder mer enn lenge med denne dobbelt cd-en også!

Dette er altså en så samspilt enhet som vel mulig etter at de har "bodd" sammen i nærmere tre år. Nesten all musikken er som vanlig skrevet av sjefen sjøl og er i stor grad ny og spesialkomponert for akkurat denne gjengen. Unntaka er en duoversjon med Potter av Charlie Parkers legendariske "Cherokee" pluss en solo-medley der Metheny spiller en del av sine hits. Ellers blir vi servert urhippe utflukter som både er rocka som duetten med Sanchez på avslutningssporet "Go Get It" og musikk i mer Pat Metheny Group-gate. det som uansett slår meg er at Unity Band slik det framstår her, kanskje ved reisas slutt, er minst like samspilt, tøft og unikt som PMG var på sitt beste.

Med sitt arsenal av gitarer forteller Metheny oss, sjøl om det ikke er nødvendig akkurat, at han er minst like bra, utadvendt, unik og spillesugen som da jag møtte 61-åringen som 19-åring i Molde for første gang. Om jeg gleder meg til å høre han på Kongsberg og i Molde? Vil mene det ja.

Jeff Ballard, Brad Mehldau og Larry Grenadier - trio i ultraklassen.

Brad Mehldau har det siste tiåret og vel så det tatt over jazzpianotrona etter Keith Jarrett. Helt siden Mehldau (45) viste seg fram for første gang på midten av 90-tallet med "Introducing Brad Mehldau" var det åpenbart at det akustiske pianoet hadde fått ei ny stemme som ville markere seg kraftig i åra som skulle komme. Slik har det også blitt og, sjøl om Mehldau har samarbeida med mangt og mange, blant andre Metheny, så er det i trioformatet han i all hovedsak har vist oss sitt mesterskap.

Mehldau synes visstnok ikke noe særlig om å bli sammenlikna med salige Bill Evans, men det er nesten uunngåelig ikke å nevne Evans når man blir invitert inn i Mehldaus klangverden. Den er altså så elegant, så smakfull og så ettertenksom at det bare er å søke tilflukt der - hans mesterskap der er likevel djupt personlig. Mehldaus måte å operere med begge hender bortimot uavhengig av hverandre er også av en annen verden.

Når han bak den usedvanlig oppfinnsomme tittelen "Blues and Ballads" serverer standardlåter som "Since I Fell for You", "These Foolish Things" og "Cheryl" sammen med Lennon og McCartneys ""And I Love Her" og "My Valentine", noe innspilt i 2012 og noe i 2014, så er det mye av det samme vi har opplevd i Mehldaus verden tidligere, men fortsatt med nytt særpreg.

Jeff Ballard på trommer og Larry Grenadier på bass har vært sjelevenner med Mehldau i åresvis og de tre snakker akkurat det samme språket - de forstår hverandre, de utfordrer hverandre og de sørger for at musikken aldri blir likegyldig.

Både Pat Metheny og Brad Mehldau er garantister for at musikk blir unik, vakker og personlig - her kommer det to nye bevis.

Pat Metheny

The Unity Sessions

Nonesuch Records/Warner Music

Brad Mehldau Trio

Blues and Ballads

Nonesuch Records/Warner Music

Fritt fram

Parrhésie betyr fryktløs tale - det betyr at man tør å si sannheten sjøl om omkostningene kan være store. Dette frihetssøkende like kollektivet tør på mange slags vis.

Nusch Werchowska, Kristin Norderval og Ida Heidel - noe helt for seg sjøl.

Kombinasjonen stemme/lap top med live prosessering, ymse fløyter/perkusjon og piano - både innvending og utvendig - er liksom ikke noen dagligdags affære - verken ute eller hjemme som Kong Olav ville ha sagt det. Nå tar norsk-amerikanske Kristin Norderval, norske Ida Heidel og franske Nusch Werschowska ansvaret for at dette avsindige misforholdet blitt gjort noe med.

Med ustoppelige Odd Gjelsnes i Losen Records som vert og hans studio i Spania som base, møttes de tre i september i fjor og med tekster av Dina von Zweck, eller ingenting, som fundament laga de tre ekskursjoner ingen av oss har vært med på tidligere - og som vi heller aldri får bli med på igjen.

Norderval kaller disse utfluktene for spontane felleskomposisjoner og det er ikke vanskelig å følge henne på det. Her er det impulser i minst like stor grad fra samtidsmusikk og opera - Norderval er sjøl en høyt utdanna sopran - som fra impro og det betyr igjen at sluttresultatet blir milevis unna det vi vanligvis forbinder med frijazz.

Musikken er åpen og søkende hele veien og det er tre svært lyttende musikanter som finner veier sammen - veier som er uoppgåtte tidligere. Musikken er hele tida fascinerende, men det er likevel ikke alt som snakker til meg - noe blir for kjølig og innadvendt, men når den snakker så er det i spennende grenseland de er helt aleine om.

Odd Gjelsnes skal nok en gang ha mye ære for at han tør å gi ut utfordrende musikk. Om et år kommer del to av denne trioen - da i en mer elektrisk versjon. Det er bare å vente i spenning til da og hygge seg med "Parrhésie" i mellomtida.

Kristin Norderval

Parrhésie

Losen Records/MusikkLosen

Fra Jømna til Rio

Tom S. Lund falt i den musikalske Brasil-gryta som ung. Der har han heldigvis blitt værende.

Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal gir oss musikk som smaker av sommer og som egner seg for resten av året også.

Gitaristen, muntrasjonsrådet, bandlederen og den ustoppelige entusiasten når det gjelder arven etter Antonio Carlos Jobim & Co, Tom Steinar Lund - mitt navn er ødelagt, som han har fått sagt noen ganger med sitt sedvanlige varme smil, kommer fra den lille bygda Jømna ved Elverum. Der heter en sentral del av bygda Prærien og spesielt mye lenger unna Ipanema, Copacabana, Rio og brasiliansk musikk tror jeg det er vanskelig å komme. Likevel har Lund i store deler av livet vært mer tiltrukket av det som har skjedd musikalsk på den andre siden av kloden enn i og rundt de mørke skogene. Det er mulig å ha forståelse for det.

Lund har i flere tiår spredd både mye glede og store doser varm og herlig musikk med brasilianske røtter med bandene Trio de Janeiro og Desafinado. Det gjør han så avgjort fortsatt spesielt med Trio de Janeiro, men heldigvis er det andre som også vil benytte seg av Lunds tjenester og kvaliteter.

I 2010 blei han invitert til Stavanger av sjefen for jazzutdanninga i oljebyen, saksofonisten og fløytisten Tor Yttredal, og der skulle han også få møte den meget begavede vokalisten Eva Bjerga Haugen. Det sa seg sjøl i hvilket landskap de skulle bevege seg i, men alle var innstilt på å styre unna de vanligste låtene som "Girl from Ipanema" og "One Note Samba". Det finnes nemlig en voldsom underskog av fantastiske låter der sør som de fleste av oss aldri har hørt tidligere, men Lund har heldigvis en oversikt som er sjelden.

Møtet mellom de tre blei så vellykka at Maijazz inviterte de til å gjøre en konsert året etter og NRKs eminente tekniker Per Ravnaas satt heldigvis ved spakene og nå får også vi være med på konserten.

Publikum den gangen og vi nå, og for evigheten, blir servert et dusin nydelige låter av storheter som Ivan Lins, Toninho Horta og Chico Buarque. Lunds gitarspill er så autentisk og "riktig"at det som alltid er en fryd å være i hans selskap. Det samme gjelder på alle vis Bjerga Haugen som, på portugisisk må vite, gjør en inderlig og strålende innsats med sin varme og lyse stemme. Intet mindre enn en liten sensasjon - dette er nemlig mitt første møte med henne. Tor Yttredal fargelegger også med sine ymse instrumenter akkurat slik det skal gjøres - og akkurat på rett sted hele veien.

Blir det ikke varmt og inderlig nok i løpet av sommeren så er det bare å fylle på med Amigo Tom - musikk for alle årstider faktisk.

Amigo Tom

Ao vivo

Balder/Musikkoperatørene

På søken

Den franske fiolinisten Dominique Pifarély har helt siden 80-tallet vist oss at han er en musikant som både leter og finner noe nytt.

Dominique Pifarély, nummer tre fra venstre, sammen med sin empatiske kvartett.

Foto: Jean-Baptiste Millot

Til tross for at snart 60 år gamle Pifarély har vært sentral i fransk jazz helt siden 80-tallet, har han aldri fått noe gjennombrudd her nord. Årsaken er vanskelig å fastslå, men Pifarélys kompromissløse måte å skape musikk på kan nok være medvirkende. Fra starten av var det straight jazz som stod på kjøreplana, men etterhvert var det mer progressive toneganger sammen med blant andre Mike Westbrook og Vienna Art Orchestra som tok over. Fra midten av 80-tallet har også den grensesprengende klarinettisten Louis Sclavis vært en nær samarbeidspartner og de har gjort flere innspillinger for ECM. Vi har også møtt han på duo med pianisten François Couturier, den italienske pianisten Stefano Battaglia og seinest i fjor med soloutgivelsen "Time Before and Time After".

Her møter vi Pifarély med åtte egne komposisjoner der det skrevne og det improviserte ofte er vanskelig å skille fra hverandre - noe som gjør det ekstra spennende å bli med på reisa. Det er hevet over tvil at Pifarély har mye klassisk inspirasjon i seg og han blander det med et moderne, av og til kontemplativt, men ofte også melodisk og rytmisk utadvendt, lydlandskap. Med seg har han to musikanter han har jobba med gjennom mange år, bassisten Bruno Chevillon og trommeslageren François Merville, samt et relativt nytt bekjentskap også for Pifarély, pianisten Antonin Rayon.

De fire passer utmerket sammen i dette søkende og personlige landskapet Pifarély har skissert for dem. Dessuten viser de oss at de alle er solister som gir oss noe de færreste av oss har fått servert før. Dominique Pifarély fortjener mye mer oppmerksomhet her oppe ved Nordpolen også - dette er et utmerket sted å begynne.

Dominique Pifarély Quartet

Tracé Provisoire

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Det stopper aldri

Strømmen av mer enn lovende unge norske jazzmusikanter virker som den er ustoppelig. Trompeteren, komponisten og bandlederen Simen Kiil Halvorsen er nok et bevis på det.

Simen Kiil Halvorsen etablerer seg med sin debut høyt dere oppe.

Etter å ha vært ganske tett på norsk jazz de seineste tiåra, så burde det vel ikke overraske meg noe særlig: uansett blir jeg like begeistra hver gang jeg møter på ei ny, frisk stemme. 25 år unge Simen Kiil Halvorsen, opprinnelig fra Stavanger, men bosatt og studerende på Musikkhøgskolen i Oslo, har alt i seg til å gå inn i trompeteliten både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

For jazzmiljøet i Stavanger kommer det nok ikke som noen bombe at Kiil Halvorsen har noe eget på hjertet. Allerede fra tenåra viste han seg fram på hjemmebane og i fjor mottok han den høythengende Mølsterprisen under Maijazz. Det førte til at han "måtte" tilbake i år med et takk-for-prisen-prosjekt og denne sekstetten, disse låtene og arrangementene er resultatet og det er intet mindre enn veldig bra.

Kiil Halvorsen har valgt på veldig høy hylle når han satte sammen dette bandet: Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Hans Hulbækmo og Raymond Lavik på trommer og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon har tilsammen bakgrunn fra miljøene både i Oslo, Stavanger og Trondheim og Kiil Halvorsen visste tydeligvis hva og hvem han var ute etter.

Det hevdes at den unge sjefen har henta inspirasjon fra kilder som John Coltrane, Chet Baker, Grieg, Stravinskij samt moderne nordiske jazzretninger. Mye av dette er lett å få øre på, men det betyr i sum at musikken til Kiil Halvorsen er høyst personlig og ikke minst tiltalende.

Mye av tonegangene er helt nedpå og veldig reflekterende, men besetninga med blant annet to trommeslagere inviterer også til lydlandskap i heftigere luftlag - hele tida rytmisk og melodisk oppfinnsomt. Solistisk viser alle seks, med bakgrunn i band som Atomic, Moskus og Trondheim Jazzorkester, at de holder et skyhøyt nivå med en modenhet langt utover alderen de har nådd.

Simen Kiil Halvorsen forteller klart og tydelig at han er på vei til noe ytterst spennende og originalt - han er der allerede forresten.

Simen Kiil Halvorsen

Scripted Conversations

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Beintøffe saker

Bak det noe spesielle bandnavnet Aiming for Enrike finner vi to unge norske herrer på trommer og gitar som beveger seg fritt i alle typer grenseland: rock, jazz, funk, punk - you name it. Det gjør de på et høyst originalt og spennende vis.

Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen skaper musikk det ryker av.

Foto: Marius Mada Dale

Fra Halden og Rjukan kommer det sikkert mye godt, men at jeg skulle støte på en urheftig duo bestående av Tobias Ørnes Andersen på trommer og Simen Følstad Nilsen på gitar fra de to musikkmetropolene, kom likevel som en stor overraskelse. Det som på alle vis er avdekka etter at jeg har tilbragt kvalitetstid sammen med dette sjangersprengende lille kollektivet er at de byr på beintøff musikk i så mange grenseland som vel tenkelig.

Begge gutta, som fortsatt har et stykke vei å gå før de runder 30, er ukjente størrelser for meg. Jeg har faktisk ikke hørt om noen av dem tidligere, men har etter hvert skjønt at Ørnes Andersen nå også bekler trommekrakken i et anna heftig kollektiv, sjølveste Shining. Det er ikke til å bli overraska over etter møtet med Aiming for Enrike - det er et trøkk og en tilstedeværelse i trommespillet til Ørnes Andersen som absolutt slekter på hans forgjenger i Shining, Torstein Lofthus. Det sier ikke reint lite for å si det på den måten.

Simen Følstad Nilsen har mange av de samme kvalitetene i uttrykket sitt og kjemien mellom de to er allerede langt framskreden.

Hva er det så de har å by på? Begge tilhører en generasjon og et miljø der båser og sjangre er svært lite viktig å forholde seg til. Det betyr at de henter hemningsløst fra rock, impro, jazz, punk og gudene vet hva og setter det sammen til noe de er ganske så aleine om.

De har allerede spilt på Nattjazz i Bergen i vår og om ikke lenge står Øya for tur og til New York som support for Jaga Jazzist. Det forteller sitt tydelige språk om at dette er musikk jazzfolk som digger rock liker og det samme for rockefolk som synes jazz er spennende. Aiming for Enrike - også bandnavnet er av den unike sorten - kom til meg fra det store intet og har virkelig rensa opp i øregangene. Heftig!

Aiming for Enrike

Segway Nation

Name Music/Musiikkoperatørene

Urheftig strengeleik

Spanske Gerardo Núñez og svenske Ulf Wakenius har satt hverandre stevne. Stort mye strengere blir det ikke.

Gerardo Núñez og. Ulf Wakenius - vi snakker to av klodens aller dyktigste gitarister.

Foto: Siggi Loch

Festivalarrangører og plateselskapssjefer har ofte veeeeeldig gode ideer til nye konstellasjoner. Som oftest synes ikke musikantene sjøl all verden om disse ideene - det er ikke fra musikantene de kommer. Noen ganger stemmer det derimot på alle slags vis. Et godt eksempel er da sjefen for det tyske plateselskapet ACT fant ut at et møte mellom trioen In The Country, Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell kunne ha noe magisk i seg. Det hadde - og har - det på alle mulige vis. Siggi Loch, som sjefen heter, har hatt flere slike ideer og her kommer en til som har dette magiske ved seg.

ACT og Loch har en mer eller mindre årlig konsertserie i Berlin under navnet "Jazz at Berlin Philharmonic" og i 2014 mente Loch at det var på sin plass å finne ut hva som ville skje hvis flamenco nuevo-mesteren Gerardo Núñez møtte den svenske jazzmestergitaristen Ulf Wakenius. Publikum i Berlin var begeistra og det skjønner vi godt etter at konserten kom ut på cd i fjor under navnet "Jazzpaña Live". Alle involverte syntes det var en fin tanke å følge opp Berlin-konserten og ikke lenger etterpå inviterte Núñez Wakenius til Madrid for omkamp - sjøl om det ikke var noen taper eller vinner i den første "kampen".

Med Núñez´ faste band bestående av Cancun på flamenco sang, Cepillo på perkusjon og Carmen Cortés og Isabel Núñez på klapping og tilrop - det blir ikke flamenco uten det - som empatisk reisefølge, får vi nok et møte med to gitarmestre fra hver sin verden. Vi snakker her utelukkende om akustiske gitarer og de to virtuosene "snakker" med hverandre som om de ikke har gjort noe annet. Utgangspunktene er som oftest låter av Núñez - Wakenius har skrevet en og en annen er unnfanga felles - og sjøl om det er mye drama og temperament i musikken, så er de to også veldig i stand til å ta´n helt ned.

Sjøl om de to kommer fra hver sin musikalske plattform, så har de så mye felles i bagasjen at "Logos" har blitt noe helt spesielt. Gitarfantaster kloden rundt får garantert vann i munnen etter bare noen sekunder. For alle oss andre er dette også veldig stas med masse påfyll av inderlig og dramatisk musikk servert av mestrene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius. Olé!

Gerardo Núñez &. Ulf Wakenius

Logos

ACT/Musikkoperatørene

Framtida er her

Midtnorsk Ungdomsstorband sammen med vokalensemblet Young Voices forteller oss at det er absolutt ingen fare på ferde for etterveksten i norsk jazz.

Blant medlemmene i Midtnorsk Ungdomsstorband og Young Voices befinner det mange framtidige stjerner på jazzhimmelen. Garantert!

Foto: Aleksander Lindås

Midtnorsk Ungdomsstorband (MUST) og Young Voices (YV) er to ensembler som Midtnorsk Jazzsenter har etablert for å fremme unge, fra 16 til 20 år, jazztalenter fra regionen under ledelse av toppinstruktører. Etter at Kristoffer Lo, som sikkert blei for opptatt med Highasakite, overlot roret til Martin Myhre Olsen, sjøl bare 25 år, i 2014, har ensemblene tatt nye skritt og med "Plays the Music of Martin Myhre Olsen" gir de oss sin første cd-utgivelse. La det være klokkeklart med en gang: hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg trodd at det i stor grad var proffe, voksne musikanter vi hadde med å gjøre.

Myhre Olsen, saksofonist fra Leirsund ved Lillestrøm, er et av de største talentene som har kommet ut av den etterhvert så mye omtalte jazzlinja i Trondheim. Han har sjøl vist seg fram i en rekke konstellasjoner og debuterte under eget navn med, eller rettere sagt med MMO-Ensemble, for kort tid siden med "Lonely Creatures" - en strålende debut. Her har han skrevet musikk for ensemblet og gjort det på Duke Ellington-måten: han kjenner godt til styrkene og personlighetene i bandet og har skrevet musikken spesifikt for hver enkelt. Dessuten er musikken tilpassa tekster av Emily Dickinson og Al Purdy.

Storbandet består av to vokalister, en trompeter, tre saksofonister, piano, vibrafon, gitar, bass og trommer og de unge stemmene er er fire jenter og en gutt under ledelse av Ingrid Lode.

Det hevdes at stikkordene for dette prosjektet er energi, pågangsmot, lekne figurer og former, sårbar mystikk og fokus på det spontane og uhøytidelige. Det er absolutt mulig å kjenne igjen alt dette og mere til på denne herlige ekskursjonen spilt inn i løpet av én dag i desember i fjor. Musikken og arrangementene til Myhre Olsen er uten unntak usedvanlig melodiske og vakre. Det groover noe voldsomt av de unge guttene og jentene - hyggelig at det stadig kommer opp flere jenter forresten - og de er allerede utstyrt med dynamiske kvaliteter som man vanligvis er mye eldre for å mestre.

Jeg kunne nevnt navn på mange av de allerede mer enn lovende solistene her, men synes det er like greit å slå fast at her finnes det mange vi kommer til å høre svært mye fra i åra som kommer. Det som er uomtvistelig er at Martin Myhre Olsen og Ingrid Lode har makta å skape "et band" av unge særdeles lovende musikanter og gitt de meget utfordrende og herlig musikk å bryne seg på.

Midtnorsk Ungdomsstorband & Young Voices

Plays the Music of Martin Myhre Olsen

MNJ Records/MusikkLosen

Ei ny side av en original

Fra mitt første møte med gitaristen og lydlandskapsmaleren Stian Westerhus har jeg vært fascinert. Nå mer enn noen gang.

Stian Westerhus går det ikke 13 av på dusinet - ikke 12 heller.

Stian Westerhus (37) er bondesønn fra den lille bygda Jådåren ved Steinkjer i Nord-Trøndelag. Det var liksom ikke åpenbart at han skulle bli en av Europas mest interessante og spennende gitarister i diverse grenseland, men det har han altså allerede blitt. Han har turnert verden rundt, han har vunnet Spellemannpris og han har jobba med blant andre Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Jaga Jazzist og Trondheim Jazz Orchestra. Han har vært og han er en fullstendig kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier og det gjør han så definitivt på denne soloutgivelsen også.

Med sin gitar, sin stemme og sin trommemaskin til fri disposisjon tar Westerhus oss med til steder de færreste av oss noen gang har vært før. Her er det solide impulser fra impro, støy og rock - og sikkert mye annet også - som Westerhus setter sammen til et helt nytt brygg. Jeg har aldri opplevd vokalisten Westerhus så tydelig og så sentral tidligere og kanskje derfor er også rockebakgrunnen viktigere enn tidligere. Det utadvendte blander han også på et elegant vis med det melankolske.

Stian Westerhus´ mesterskap for min del er hans sound - uttrykket han har skapt seg siden mitt første møte med han med powertrioen Puma. Den har han fortsatt å videreutvikle til noe som er umiskjennelig Stian Westerhus og med de seks ganske så forskjellige låtene på "Amputation" så kommer han til å snakke til et stadig større og mangefasettert publikum rundt om på kloden. Det er svært fortjent for en ev de viktigste og meste spennende, nye stemmene som har kommet ut av kongeriket de seineste åra.

Stian Westerhus

Amputation

House of Mythology/bordermusic.no

Likner mistenkelig på et mesterverk

Til tross for at pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dale kun er 31 år, så har han allerede markert seg kraftig i jazzverdenen både hjemme og ute. Med "Wolf Valley" forteller han oss at han er klar for å ta nye, store steg.

Med sitt nye superlag er Eyolf Dale, nummer fire fra venstre, klar for verden. Verden bør være klar for Dale også.

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen

"Wolf Valley" er Dales femte album siden vi først blei oppmerksom på han i 2008. Vi har møtt han i alt fra solopiano, via den unike duoen Albatrosh med saksofonisten André Roligheten, til større konstellasjoner blant annet med Trondheim Jazz Orchestra. Overalt har Dale framstått som en musikant med noe helt eget på hjertet.

Med "Wolf Valley" forteller han oss at han er en komponist som evner å ta med seg impulser fra alle sine kilder, det være seg klassisk, impro eller stor-band jazz, og sette det sammen til noe som heter Eyolf Dale-musikk. Musikken er uten unntak melodisk, dynamisk, ettertenksom, rytmisk spennende og hele tida utfordrende både for de som spiller den og oss som har gleden av å lytte til og oppleve den.

Når så Dale, som framstår nok en gang som en glitrende solist som glir sømløst inn og ut av solo- og ensemblepartier, har med seg et superlag av stort sett jevnaldrende musikanter, så er alle forutsetninger til steder for at "Wolf Valley" skal bli akkurat som tittelen mer enn antyder: noe som har ordet mesterverk i seg..

Hør bare her: Kristoffer Kompen på trombone, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass - da snakker vi at Dale har valgt på aller øverste hylle og både som oktett og solistisk er dette framifrå.

Innspillinga er gjort i utmerkede Athletic Sound i Halden, coveret er smakfullt og lurer du på hvor tittelen "Wolf Valley" kommer fra så er navnet til opphavsmannen et sted å leite etter løsninga. Om noen uker står dette superlaget med denne usedvanlig vakre musikken på scena under Moldejazz - jeg er veldig glad jeg skal dit!

Eyolf Dale

Wolf Valley

Edition Records/Bordermusic.no

Historisk spennende

Jan Ove Ekeberg fortsetter å gå tilbake i tida. Med "Den siste vikingkongen - Krigens læregutt" tar han oss med tilbake til 1000-tallet og Olav den Hellige og hans halvbror Harald Hardråde. Med de to i sentrale roller har Ekeberg skapt en glitrende og historisk spenningsroman.

Jan Ove Ekeberg skaper stor spenningslitteratur med vikingtida som bakteppe.

Når man kommer fra verdensmetropolen Lillestrøm, så ligger det i sakens natur at man må finne seg en fritidssyssel. Ekeberg skjønte tidlig at lediggang kunne føre mye rart med seg og i tillegg til journalistjobben, i TV 2 de seineste åra, tok han derfor forfatterpennen fatt. Mellom 2011 og 2013 ga han oss trilogien "I sverdets tid" og i 2014 kom kriminalromanen "Den barmhjertige terroristen". Tre barnebøker og flere biografier har det også blitt og og med årets roman bekrefter Ekeberg at han behersker denne sjangeren med historiske spenningsromaner på et glitrende vis.

Jeg var så heldig at jeg hadde Edvard Bull som foreleser da jeg studerte historie. Det førte til at faget historie både blei spennende, interessant, morsomt, lærerikt og nyttig for resten av livet. La det være klart med en gang: Alt dette får også Ekeberg til med sin roman.

Det har hendt at Jan Ove Ekeberg har kommet lovlig seint til sine egne sendinger, noe blant andre Oddvar Stenstrøm har hatt stor glede av.

Med sin elegante og lette språkføring viser han oss inn i en epoke rundt slaget på Stiklestad i 1030 og et slag som skulle vise seg å få enorm betydning for Norge. Han beskriver hovedpersonene, samt en rekke andre mer eller mindre sentrale skikkelser, på et levende og empatisk vis. Samtidig er det åpenbart at Ekeberg har drevet research en toppjournalist verdig - jeg tipper faghistorikere skal djupt ned i materien for å finne noe å ta Ekeberg på.

Det aller mest fascinerende her er likevel den levende historia Ekeberg har skapt - hvor det vi vet stemmer slutter og hvor Ekebergs fantasi tar over, er ikke godt å vite, men viktig er det heller ikke. Det som er viktig for oss lesere er at han har makta å skape ei spennende reise som samtidig er lærerik og fra start til mål opplever jeg denne ferden nesten som en krimroman - det er spennende hele veien.

Jan Ove Ekeberg har har gitt oss en roman som roper på en oppfølger. Nå synes jeg Ekeberg kan ta sluttpakke i TV 2 og skrive på heltid. Økonominyhetene kan mange ta seg av - denne litteratursjangeren derimot er Jan Ove Ekeberg bortimot aleine om. Det er en ordre!

For ordens skyld: jeg kjenner Jan Ove Ekeberg godt etter å ha jobba sammen med han i TV 2 i bortimot 20 år. Til tross for det mener jeg alt jeg har skrevet.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongen - Krigens læregutt

Gyldendal

Han Tykje e raus

I mine ører er Terje Nilsen en av kongerikets aller største hverdagspoeter med en snert i stemma og en underfundig humor og samtidig et alvor i tekstene som forteller oss om et levd liv. Med "Nye låta" gir han oss nok et bevis på det. Som Nilsen sjøl sier: "Han Tykje va raus da det gikk som det gikk".

Terje Nilsen er endelig blant oss igjen. Det blir vi rikere av.

Det har blitt sagt så mange ganger, men det blir ikke mindre sant av den grunn:: Terje Nilsen (64) fra Bodø er en av musikk-Norges største hemmeligheter. For oss som har fulgt han i flere tiår gjør det jo ingenting, men for alle andre er det enkelt og greit jævla synd. Det som er leit for oss som er blodfans fra før er at voksne Nilsen, han har faktisk aldri vært voksnere, har tatt seg alt for lange pauser mellom hver gang han har avlagt oss besøk.

Som han også sjøl sier så har han nå lagt både alkoholen og kuken på hylla. Det første tror jeg er avgjørende for at han nå har gitt oss sitt flotteste visittkort noensinne. Han viser oss gjennom de 11 låtene hvilken fantastisk historieforteller han er. Han observerer, funderer, tar seg tid og kommer ut på den andre sida med så mye humoristisk og samtidig alvorlig livsvisdom at man kan bli værende i Nilsens univers i times- og dagesvis og stadig få nye a-ha opplevelser.

Med sin mørke og djupe stemme er Nilsen en formidler av rang, med en inderlighet og ekthet i måten å formidle historier på som alle har mye å lære av. Det er enkelt og greit umulig ikke å tro på Terje Nilsen og sjøl om det er alvor til stede i budskapet hele veien, så er aldri smilet langt unna. Ingen andre enn Terje Nilsen kan skrive følgende linjer:

"Æ har aldri vært gift, men æ har vært skilt en god del ganga" og "Må alt vær nytt og coolt og hipt fra sykla te salata? Æ mein jakken min e eldre enn no´n av husan her i gata" fra min favorittlåt "Gammelungkar" der han duetterer med Bjørn Sundquist. På to andre låta bidrar også Åge Aleksandersen og Helge Jordal slik bare de kan. Med et kremlag bestående av Steinar Krokstad, Terje Nohr Olsen, Gunnar Pedersen og Kyrre Sætran er tonefølget også i de beste hender og føtter.

Vi har mye å takke han Tykje for! Men la nå ikke pausa bli så lang til du hilser på oss igjen da Terje Nilsen!!!! Avtale?????

Terje Nilsen

Nye låta

Grammofon/Musikkoperatørene

Ny og inderlig stemme

Røtter i Ålesund, oppvokst i de svenske skogene og med solid fartstid fra både Los Angeles og New York, er Rebecka Larsdotter så avgjort ei ny stemme å lytte til.

Rebecka Larsdotter er et usedvanlig hyggelig bekjentskap.

34 år unge Rebecka Larsdotter skal du ha svært gode antenner for å ha fått med deg. Den norsk/svenske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren har gitt ut ei skive før "Whirlwind", men såvidt jeg vet har den aldri nådd norske strender. En som har antenner er sjefen for Losen Records, Odd Gjelsnes, som sikkert blir nedrent av demotaper fra de fleste hjørner av kloden. En del av hans jobb blir derfor å plukke ut gullet fra gråsteinene og Rebecka Larsdotter vil jeg nesten tro har vært blant hans lettere valg: vi har nemlig med en artist å gjøre som har noe eget å melde.

Etter oppvekst i de svenske skoger og musikkstudier i Örebro og Malnö, gikk turen først til Los Angeles i 2008 og etter et par år til New York som har vært hennes hjemby siden. Der har hun dyrket sitt lidenskapelige forhold til både å synge, spille piano, skrive låter og samtidig har hun livnært seg som både vokal- og pianolærer. Uansett er jeg ganske sikker på at det er det hun foretar seg på "Whirlwind" som er det hun synes aller mest om: spille og synge egne og andres låter sammen med noen av New Yorks aller beste musikanter.

I tillegg til Horace Silvers nydelige "Peace" og standardlåtene "Like Someone in Love" og "My Shining Hour", så har Larsdotter skrevet det aller meste av både tekster og musikk. En av tekstene er på svensk - resten på engelsk og med sin varme, inderlige stemme forteller Larsdotter oss at hun er en historieforteller vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Det musikalske utgangspunktet er akustisk, varm og melodisk jazz med røtter tilbake til både 60-tallet og med spor også fra artister som Rickie Lee Jones og Joni Mitchell. Når hun så har fått med seg toppmusikanter som pianistene Shai Maestro og Aaron Parks, saksofonisten Dayna Sstephens, gitaristen Oz Noy, bassisten Ben Street og trommeslagerne Ari Hoening og Nate Wood, så skjønner de som har fulgt en smule med på amerikansk jazz de seineste åra at tonefølget er i de beste hender.

Rebecka Larsdotter flytter ikke noen merkesteiner med "Whirlwind", men det er da heller ikke nødvendig. Hun gir oss derimot et vakkert og personlig møte med ei ny stemme. Hun "truer" også med å flytte til Ålesund i nær framtid - familien hennes bor der. Hun skal være velkommen.

Rebecka Larsdotter

Whirlwind

Losen Records/MusikkLosen

Miles anno 2016

Robert Glasper er en av de viktigste nye stemmene i moderne amerikansk musikk. Her har han tatt for seg ledestjerna Miles Davis, satt biter av hans musikk inn i en ny setting og invitert med seg en rekke gjester, blant andre Erykah Badu, John Scofield og Stevie Wonder.

Robert Glasper og Miles Davis - sammen og hver for seg.

Pianisten, arrangøren, komponisten og bandlederen Robert Glasper (38) fra Texas har siden begynnelsen av årtusenet i stadig større grad vist oss at han, på tvers av de fleste sjangre i moderne amerikanske musikk, er en viktig retningsgiver. Han kan være en ganske så straight triopianist når han ønsker det, men med "Black Radio" i 2012 vant han en Grammy for beste R&B-album. Om det er jazz, hip hop, soul, R&B eller såkalt neo soul, så kjenner Glasper seg hjemme samtidig som han har vært med å videreutvikle mange av disse sjangrene.

Glasper har, som de fleste andre med godt musikalsk gangsyn, et nært og godt forhold til Miles Davis (1926-1991) og hans musikk. Bakgrunnen for denne skiva og denne hyllesten er jeg faktisk ikke sikker på - kan det det kanskje være at det er 90 år siden sjefen blei født? - men Glasper var tydeligvis ikke vanskelig å be, men han ville ikke lage noen tradisjonell spille-låtene-til-Miles skive med masse trompet. Glasper ønska å sette det hele inn i 2016 og han ville heller ikke spille noe særlig sjøl - han ville hente inn artister han sjøl satte pris på og som han trodde ville tilføre Miles-verdenen noe nytt. I stor grad har han lykkes med det.

Glasper har ofte her plukka at biter av låter og brukt det som utgangspunkt og noen ganger er det "bare" den uforliknelige stemma til Miles som er inspirasjonskilden. Glasper har hatt fri tilgang til Sonys enorme Miles-arkiv og benytta det på et unikt vis.

Med seg her har han mer eller mindre kjente navn fra flere sjangre: Bilal, Illa J, Erykah Badu, Phonte, Hiatus Kaiyote, Laura Mvula, KING, Georgia Anne Muldrow, John Scofield, Ledisi og Stevie Wonder. Hver på sitt vis har de tatt utgangspunkt i Miles´ musikalske verden og laga ny musikk av det. Det er absolutt ikke sikkert at den konservative delen av jazzmenigheta vil juble for det de blir utsatt for, men for nye generasjoner som har et ønske om å finne ut hvor Miles Davis kom fra og hvem han var musikalsk, så er "Everything´s Beautiful" absolutt et sted å begynne. Miles ville ha digga dette - you know what I mean?

Miles Davis & Robert Glasper

Everything´s Beautiful

Columbia/Blue Note/Legacy/Sony Music

Legenden Arild Andersen

Arild Anderen er av den ustoppelige sorten - og takk for det! Her viser han fram en helt fersk trio og som det aller meste Andersen tar borti, så er dette også gull.

Arild Andersen omgitt av Helge Lien og Gard Nilssen - en ny topptrio er unnfanga.

For tre år siden bestemte de tyske jazzmagasinet Jazz thing seg for å hylle noen av de europeiske jazzmusikantene som har markert seg mest fordelaktig gjennom flere tiår og som har gjort seg fortjent til en tilnærma legendestatus. Det har så langt ført til brei redaksjonell omtale i magasinet, en konsert i Tyskland og en cd henta fra konserten. Vår egen basshelt Arild Andersen har på alle vis oppfylt "kravene" og den 15. april sto han på scena i Gütersloh foran et begeistra publikum.

Andersen har ved flere anledninger vist oss at han kan stå mutters aleine på scena og trollbinde sitt publikum. Ved denne anledninga, der vi kan høre en tydelig stolt Andersen takke for hederen mellom låtene, har han imidlertid invitert med seg to unge og en hel del mer enn lovende kolleger, pianisten Helge Lien og trommeslageren Gard Nilssen. Begge har jobba med Andersen tidligere - Lien som fjerdemann i Andersens faste trio og Nilssen i sjefens Mingus-prosjekt - men såvidt jeg vet er dette første gang de møtes som trio. Det skulle man på ingen måte tro!

Andersen har vært en foregangsmann på så mangt - ikke minst når det gjelder å ta med seg unge musikanter som har vært i stand til å utfordre han. Jon Balke og Pål Thowsen hadde ikke runda 20 da de blei løfta fram på 70-tallet og Tore Brunborg og Nils Petter Molvær var ikke mye eldre da de blei en viktig del av Masqualero på 80-tallet. Lien og Nilssen er en del eldre enn de nevnte, men tankegangen til Andersen er likevel den samme: han vil ha motstand og utfordringer og mye yngre 70-åring enn Arild Andersen finnes vel knapt.

De tre gir oss seks mer eller mindre kjente Andersen-låter i alt fra de vakreste og inderligste ballader som "The Day" og "Dreamhorse" til den kanskje mest groovy og funky Andersen-låta gjennom alle tider, "Outhouse" fra 70-tallet - ei låt som er like hip i dag som den gang. Andersen med sin usedvanlig personlige sound og sin utadvendthet i måten å uttrykke seg på og Lien og Nilssen med sitt trøkk, sin virtuositet og sine nye ideer, er med å gjøre dette til en festkveld av de sjeldne. Helt til slutt blir Andersen intervjua live fra scena og de som vil ha mer av det kan møte opp på Kongsberg om noen uker - det skal jeg sørge for:-)

"The Rose Window" er nok en bekreftelse på hvilken enorm standing Arild Andersen har også utenfor våre egne grenser. Det er også en bekreftelse på hvilken enorm musikant han er på alle slags vis. Vi snakker legende - ferdig snakka.

Arild Andersen

The Rose Window

Intuition/MusikkLosen

I drømmeland

Multiinstrumentalistene Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik har hver for seg - og sammen - tatt oss med til vakre og ettertenksomme steder.

Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere.

"MRST" er en av de mest spesielle, men samtidig fascinerende utgivelsene som har kommet min vei den siste tida. Gitaristen, synthoperatøren, elektronikeren, pianisten - og en hel del annet - blant annet naturopptakeren, Kristian Skaarbrevik, har laga de fire første spora. kun på et av dem har han fått hjelp - på vokal.

Bjørn Thevik, i utgangspunktet bassist, har laga tre låter og gjør alt aleine. Det gjør han på moog, modulær synth og også han med naturoppatak som enn viktig ingrediens. Sånn sett har de to altså ingenting med hverandre å gjøre, men det har de likevel og det hører absolutt hjemme at dette har blitt én utgivelse - de to og deres musikk utfyller hverandre på et utfordrende og interessant vis.

Hva slags musikk er det så de to har skapt? Si det - de henter i alle fall inspirasjon fra en rekke kilder som for eksempel jazz, impro, samtidsmusikk og rytmisk elektronisk musikk og skaper lydlandskap de er helt aleine om og som beveger seg og oss på et unikt vis.

På meg funker begges musikk som en slags drømmeinvitasjon der den åpner for en rekke assosiasjoner og annerledes vinklinger enn de jeg er vant til.

Både Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik er åpne og søkende sjeler med mye på hjertet. Her får de ut mye av det og det er ustoppelig spennende å være med på ekskursjonene deres.

Kristian Skaarbrevik - Bjørn Thevik

MRST

Atterklang/Musikkoperatørene

Flinkt, men glatt

Den amerikanske trompeteren Dominick Farinacci er et nytt navn i mi bok. Han har mye å fare med, men må det gjøres med ei slik innpakning da?

Jeg ønsker meg mer fra Dominick Farinacci neste gang.

33 år unge Dominick Farinacci kommer fra Cleveland i Ohio. Det gjør også produsent i superklassen Tommy LiPuma. Det er 46 år mellom dem i alder, men hvis du er ute etter å selge skiver så er så avgjort LiPuma en å alliere seg med uansett. Mannen har stått bak 35 gull- eller platinum utgivelser, 33 Grammy-nominasjoner og 3 Grammy-priser med artister som Barbra Streisand, Miles Davis, George Benson og Diana Krall - han veit hva han holder på med.

Farinacci har blitt oppdaga av andre trompetstorheter som Wynton Marsalis for lenge siden. Det er absolutt ingen tvil om hans kvaliteter som instrumentalist og han er i besittelse av en mjuk og varm tone i hornet sitt. Men likevel....

LiPuma, og sikkert også Farinacci, har plukka fram låter av artister som Tom Waits, The Gypsy Kings, Horace Silver og Dianne Reeves - samt noen originalkomposisjoner - og pakka det inn så motstandsløst og kjedelig som vel tenkelig. Er det mulig med hjelp fra folk som Steve Gadd, Larry Goldings, Christian McBride og Jacob Collier kan du spørre og svaret er altså ja.

Jeg møter gjerne Dominick Farinacci igjen - han er utvilsomt en trompeter med masse potensial. Da ønsker jeg å møte en Farinacci som ønsker å melde noe med substans - han har det helt sikkert på lager et sted.

Dominick Farinacci

Short Stories

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Vakker livsvisdom fra vest

Når man hører navnene Nymark og Molvær, så tenker man ofte i jazzsamenheng på de strålende trompeterne Kåre og Nils Petter. Denne gangen er det Lena og Jens Arne det handler om og det holder mer enn lenge det!

Lena Nymark og Jens Arne Molvær sliter ikke med generasjonsmotsetninger akkurat.

Foto: Aslak Molvær

Jeg skammer meg ikke for det, men nok en gang må jeg nevne øya Sula når navnene Molvær og Nymark er involvert. Siden Sula, like utenfor Ålesund, må være den mest musikalske øya i kongeriket, så faller det nemlig både naturlig og riktig. Med "Utrøna", som betyr sjøbris eller solgangsbris på sunnmørsk, har den utmerkede vokalisten Lena Nymark (35) - faren hennes er søskenbarnet til Kåre - og Sulas Gandalf, som Lena kaller han, Jens Arne Molvær (75) på klarinett og tenorsaksofon - far til Nils Petter, gitt oss en herlig tilstandsrapport fra øya med kjente låter fra store deler av jazzhistoria med tekster på norsk - ofte oversatt og gjendikta av far Molvær.

Nymark, som har studert på Norges Musikkhøgskole og jobba med folk som Hanne Hukkelberg og Terje Isungset og som ga oss den flotte debutskiva "Beautiful Silence" for to år siden, har flytta tilbake til Sula og heldigvis fått i gang et fruktbart samarbeid med mannen som har betydd enormt mye for veldig mange både på Sula og i resten av landet, spesielt gjennom sitt engasjement i og bidrag til Ytre Suløens Jass Ensemble.

Her har de samla seg rundt et repertoar med låter som "Smile", "Waltz for Debby", "Autumn Leaves", "Somewhere over the Rainbow" og "What Are You Doing the Rest of Your Life?", men med tekster utelukkende på norsk. Nymark synger vakkert og ekte på sunnmørsk/nynorsk og får empatisk og flott tonefølge av Molvær og den argentinsk/norske trommeslageren Carlos Alberici, pianisten Askjell Molvær - lillebroren til Jens Arne - og bassisten Lars Martin Vik.

"Utrøna" er en herlig og flott bekreftelse på både hvem og hva Lena Nymark, Jens Arne Molvær og Norges viktigste musikkøy, Sula, er. Her er det mye livsvisdom med referanser både til sjø, fjell, fjord, vind, barndom, eldring og kjærlighet - sjølve livet altså.

Lena Nymark - Jens Arne Molvær

Utrøna

New Field Music/Musikkoperatørene

For en fest!

De som har vært utsatt for Fire! Orchestra, glemmer det aldri. Mange har blitt avhengige av denne unike musikalske organismen og jeg bryter sammen og tilstår: jeg er en av dem. Mer enn noen gang faktisk.

Fire! Orchestra i et stille øyeblikk. De finnes, men de er ikke i flertall.

I 2009 dukka det opp en trio jeg aldri hadde hørt maken til tidligere, nemlig svenske Fire! Bassisten Johan Berthling, saksofonisten Mats Gustafsson og trommeslageren Andreas Werliin hadde funnet sammen til noe verden ikke hadde opplevd tidligere. De tok med seg impulser fra hvor det enn var i den musikalske floraen og miksa det med en solid porsjon impro og som vanlig hadde Rune Kristoffersen i Rune Grammofon øre for nok en nyskapning og har nå gitt ut den svenske trioen ved fem anledninger.

Når Mats Gustafsson er involvert så finnes det vanligvis ikke så mange grenser. Umeås store sønn lar seg heldigvis sjelden stoppe og da ideen dukka opp rundt 2012 om å lage et stooooooort Fire!, så Gustafsson & Co høyst sannsynlig bar mulighetene og ikke problemene. De kontakta nærmere 30 av sine "nærmeste" musikalske venner og noe forteller meg at de aller, aller fleste takka ja - de ville være med på galskapen!

Etter en del jobber ga Fire! Orchestra oss live-innspillinga "Exit" i 2013. Året etter kom "Enter" og nå, etter at vi fikk "She Sleeps, She Sleeps" med trioen tidligere i år, er det altså klart for Fire! Orchestras kanskje heftigste og mest funky utblåsning til nå: "Ritual".

Vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin tar for seg tekster av lyrikeren Erik Lindegren og musikken, som er komponert av triomedlemmene og Wallentin, er en blanding av urfunky, fri, søkende toneganger og så sjangerutslettende som vel tenkelig, men samtidig basert på improfundamentet som hele tida har ligget i ryggmargen til de tre.

Fortsatt består bandet av kremen av svenske musikanter fra en rekke utspring og band som trombonisten Mats Äleklint, tubaisten Per Åke Holmlander, saksofonistene Anna Högberg, Per "Texas" Johansson og Jonas Kullhammar - pluss danskene Lotte Anker og Mette Rasmussen - tangentisten Martin Hederos. Harald og Sonja har sendt hornisten Hild Sofie Tafjord som sin representant.

Savnes det funky trøkk i uante mengder og det gjort på et unikt vis, så anbefales Fire! Orchestra mer enn noen gang. Urtøft - intet mindre!

Fire!Orchestra

Ritual

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Med stor J

Jazz med større J enn det Bill Charlap Trio serverer er nesten ikke mulig å finne på bygdene nå til dags.

Med Manhattan som kulisse serverer Bill Charlap Trio så hardtswingende og groovy bebopbasert jazz som vel tenkelig.

I fjor høst kom ikonet Tony Bennett med "The Silver Lining - The Music of Jerome Kern" i svært tett samarbeid med pianisten Bill Charlap. Noe forteller meg at den solgte i noe som likner på millionopplag og det fullt fortjent. Nå kommer Charlap med "oppfølgeren" "Notes from New York", men denne gangen uten Bennett, men med sine faste og langvarige triomedlemmer Kenny og Peter Washington på trommer og bass. Den kommer ikke til å selge i nærheten av fjorårets utflukt med Bennett, til tross for at kvaliteten er like høy.

Årsaken til at salget ikke vil bli det samme er jo åpenbar - her er ikke Bennett til stede. Ei instrumentalskive uten et vokalikon snakker ikke til så mange - slik er det bare. Når det er sagt så får vi her vite så tydelig som mulig hvorfor Bennett spurte akkurat Charlap, og herrene Washington også for den sakens skyld, om å bli med på fjorårets Kern-hyllest.

Vi snakker nemlig om en av klodens aller mest smakfulle pianister med base i The Great American Songbook. Det har Charlap (49), som forøvrig er gift med en annen pianist i samme klasse, Renee Rosnes, fortalt oss med en rekke trioinnspillinger tidligere. Det er altså så inderlig, ekte og - nok en gang og i mangel av et bedre ord - smakfullt det Charlap foretar seg sammen med sine musikalske siamesiske tvillinger, mistrene Washington som ikke er i slekt, at det bare er å nyte fra ende til annen.

Charlap skal være en av i de jazzverdenen som har størst oversikt over den amerikanske sangskatten - han kan visstnok det som er av låter - og her gir han oss ni mer eller mindre kjente melodier som "I´ll Remember April", "A Sleepin´Bee", Thad Jones´ "Little Rascal on a Rock" samt en nydelig og akk så saaaaakte soloversjon av "On the Sunny Side of the Street".

Bedre tradisjonell og tidløs triojazz enn det det vi blir servert på "Notes from New York" er ikke mulig å ønske seg - sånn er det med den saken.

Bill Charlap Trio

Notes from New York

Impulse!/Universal

Bastarder er bra!

Mongrel betyr bastard eller blandingsrase og med det i bakhodet er det lett å påstå at Mongrel er å foretrekke. Denne bastardmusikken er nemlig av det ypperlige slaget.

Mongrel med Ayumi Tanaka, Stian Andreas Egeland Andersen, Thomas Husmo Litleskare og Tore Flatjord er en kvartett med mye originalt på lager.

Høsten 2014 kom debuten til kvartetten Mongrel, "Taskenspill". I mine ører etablerte både kollektivet og alle fire individuelt seg som noe og noen av de mest spennende unge musikantene kongeriket hadde frambrakt på lang tid. Det var derfor med store forventninger jeg ga meg i kast med oppfølgeren, "Thick as Thieves", innspilt i Losens eget studio i Spania i fjor høst. La det være klart med en gang: alle forventninger og vel så det har blitt innfridd.

Som sist består Mongrel av bassist Stian Andreas Egeland Andersen - fra Stavanger, trommeslager Tore Flatjord - fra Nannestad og trompeter Thomas Husmo Litleskare - fra Trondheim. Svenske Johan Lindvall har overlatt pianokrakken til japanske Ayumi Tanaka, men fellesnevneren er uansett for alles del Norges Musikkhøgskole i Oslo.

Åtte av de ni låtene er skrevet av enten Egeland Andersen eller Husmo Litleskare, mens den siste er kollektivt unnfanga. Hele veien makter Mongrel å kombinere sine inspirasjonskilder fra det moderne, akustiske landskapet helt fra det amerikanske 60-tallet via et slags søkende nordisk-ECMsk klangbilde sammen med noe de er helt aleine om.

Det er en ro og vilje til å finne fram til noe sammen her som er unik. Her blir egoene lagt til side, samtidig som alle får vist seg fram, på et vis som forteller oss om en modenhet av sjeldent kaliber. Ro og oversikt kombinert med masse kollektiv energi er ofte en suveren oppskrift og den følger Mongrel fra start til mål. Mye kunne vært sagt om hver enkelt her - alle er strålende solister allerede - men først og fremst er det kollektivet Mongrel som tiltaler meg også denne gangen.

Mongrel

Thick as Thieves

Losen Records/MusikkLosen

Vakker lengsel

Nå er det på høy tid at mange får opp ørene for Ingvild Koksvik. Grunnen er enkelt og greit at hun synger så uendelig vakkert og ikke minst uhyre personlig.

Ingvild Koksvik - lytt og nyt.

Jeg har stifta bekjentskap med Ingvild Koksvik tidligere - da med duoen Orvilsk! Der sang hun tekster av Ernst Orvil sammen med tangentektemannen Lars Jakob Rudjord. Det tok kun kort tid å oppfatte at hun hadde ei stemme det var lett å bli forført av. Det er nå hele seks år siden og det er godt, svært godt faktisk, å få gjenoppfriska møtet Koksvik og med "Og sangen kom fra havet" bekrefter hun på alle vis førsteinntrykket. Her har hun skrevet alle tekstene sjøl og nesten alle melodiene også - Rudjord har bidratt på tre av dem.

Koksvik er bosatt på Lista - det vil si så langt sør du kommer i landet. Det betyr igjen at hun, til tross for at hun egentlig kommer fra Lørenskog, har et nært og sterkt forhold til havet, slik alle som enten er oppvokst eller bor der har. Som hun synger: "Jeg kommer ikke herfra, men jeg er hjemme nå".

Havet byr på så mye: lengsel, styrke, savn, kjærlighet, håp, drømmer. Alt dette og mere til har Koksvik greid å beskrive i tekstene sine og hun formidler dem på et vakkert og usedvanlig personlig vis. Hun har ei lys, inderlig og sterk stemme som bærer veldig godt.

Innspillinga er gjort så langt borte fra den bløde kyststribe som vel tenkelig - i New York. Koksvik har nemlig blitt "oppdaga" og hennes agent over there henta henne over dammen for at hun kunne få gjøre denne innspillinga med nye musikanter og ny inspirasjon. Rudjord spiller fortsatt ei sentral rolle, men produsent og trommeslager Joel Hamilton (Elvis Cotello, Black Keys, Tom Waits) har også henta inn et kremlag av NY-musikanter som gitaristen Marc Ribot, også han med Tom Waits- og masse alternativ jazzbakgrunn, til å kle de vakre, nesten sfæriske melodiene til Koksvik.

Det er godt å dukke ned i Ingvild Koksviks nesten drømmeaktige verden. Hun har historier å fortelle og hun har evnen til å fortelle dem - inderlig og sterkt. Når så tekstene er omfavna av dette vakre pop/vise/jazz-landskapet i tillegg så har Ingvild Koksvik tatt seg inn i mitt sanseapparat for å bli der værende vil jeg håpe.

Ingvild Koksvik

Og sangen kom fra havet

Fyrlyd Records/digerdistro.no

Sommertoner fra Junaiten

Når tangentsjef Jeff Lorber byr opp til fest så veit vi stort sett hva vi får. Også denne gangen får vi mer av det samme og de som liker vestkystfusion har nok en gang mye å glede seg til.

Jeff Lorber med blant andre Jimmy Haslip på elbass er like funky som han alltid har vært.

Jeff Lorber er en utmerka tangentmann, komponist og bandleder som aldri har slått skikkelig gjennom her hjemme. Årsaken er garantert ikke hans kvaliteter på de nevnte områdene - de holder nemlig mer enn lenge nok. Grunnen er nok mer at sjangeren Lorber har sverga til gjennom mange år aldri har blitt "godtatt" i de musikkpolitisk riktige kretsene. Det vil ikke skje denne gangen heller, men de som digger denne formen for fusion vil garantert juble - nok en gang!

Mange opplever musikken til Lorber som glatt. Jeg gjør ikke det, men jeg opplever den heller ikke som særlig utfordrende. Han er tilhenger av den gode melodien og det er lett å bli med på ferden - låtene sitter i bakhodet etter første gjennomlytt for å si det sånn. Det er også mange som kaller slik musikk for instrumental pop, men jeg mener det er jazzkvaliterer i det som blir servert som går langt forbi Kenny G og hans likemenn.

Lorber har med seg den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip som et urheftig fundament og ellers bidrar solister som gitaristen Robben Ford, saksofonisten Bob Mintzer og trommeslageren Vinnie Colaiuta -vi snakker på øverste hylle med andre ord.

Sola og sommertemperaturer har begynt å melde seg. Musikken til Jeff Lorber Fusion egner seg egentlig ypperlig i slikt vær. Den varmer ekstra faktisk.

Jeff Lorber Fusion

Step It Up

Heads Up

Tungt og tøft

De kommer fra hele landet og nå er det jazzstudenter fra Oslo og Stavanger som viser seg fram med jazzprogbandet Mothman.

Mothman sparer ikke på kruttet.

Den ene dagen er det band med utgangspunkt i jazzutdanninga i Kristiansand, den neste er det Oslo eller Trondheim. Nå er det altså Stavanger og jazzlinja ved universitetet der, og Oslo, som viser oss hva de har "skapt". Kvartetten Mothman, som har eksistert helt siden 2010 og som har turnert mye både her hjemme og utenlands, består av bassgitaristen Alexander Hoholm, elpianisten og synthoperatøren Tarjei Lienig, gitaristen Mads Røksund og trommeslageren og perkusjonisten Martin Ulvin og de kommer opprinnelig fra jazzmetropoler som Granvin og Furnes, men Stavanger har altså ført dem sammen til et kollektiv som absolutt har noe eget å melde.

Mothman kaller seg sjøl et jazzprogband og musikken deres forsvarer så absolutt en slik betegnelse. De åtte låtene er kollektivt unnfanga og forteller oss om en gjeng som har henta inspirasjon fra en rekke kilder: rock, impro, straight jazz, støy er noen av kildene som renner meg i hu i møte med musikken. Ofte låter det tøft, hardt, kompromissløst, men likevel melodisk, og de unge herrene viser også at de er svært samspilte og evner å ta i bruk dynamiske virkemidler slik at musikken ikke blir enstonig.

Mothman består av enkeltmusikere med mye på hjertet og som samtidig er et kollektiv med felles retning. Dette har vært mitt første møte med alle sammen, såvidt jeg kan huske, men jeg gleder meg allerede til flere - både med Mothman og sikkert i en rekke andre konstellasjoner også.

Mothman

Mothman

Ulv, Ulv Records/barejazz.no/tigernet.no

Arvtakeren

Mange med meg har nok stilt seg spørsmålet om det finnes en arvtaker etter Jimi Hendrix og Terje Rypdal noe sted? Nå er svaret klart, nesten i alle fall, og det er vel kanskje noe overraskende at det er ei jente med bestefar som var frisør i Myrabakken i Molde som skulle føre stafettpinnen videre. Hedvig Mollestad er mer enn klar!

Rød kjole, høye hæler og et helvetes trøkk - Hedvig Mollestad Trio.

Festen begynte på sett og vis i 2009. Da fikk nemlig den da 27 år unge gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen, datter av den strålende flügelhornisten Lars Martin Thomassen født og oppvokst i Molde, et stipend på 50000 kroner fra SpareBank1 SMN som årets jazztalent under Moldejazz. En mildt sjokkert Hedvig Mollestad, som hun bruker som artistnavn, måtte ta seg en tur i Tafjordfjella får å finne ut hvordan pengene skulle brukes og hvordan hun skulle framstå året etter da takk-for-prisen-konserten skulle gå av stabelen i Molde. Ingen som var til stede på lille, intime Forum den gangen i 2010 kommer til å glemme det.

Siden jeg hadde gleden av å være konferansier på konserten, samtidig som jeg faktisk introduserte foreldrene for hverandre noen tiår tidligere, så må jeg innrømme at jeg var ekstra spent da, har vært det siden og er det fortsatt når Hedvig Mollestad Trio har noe nytt å melde - og det har hun og de hele tida.

Trioen, som heile tida har bestått av sjefen på gitar, Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på både akustisk og elektrisk bass, har til nå gitt oss tre album på velmeritterte Rune Grammofon og høsta tildels voldsomme kritikker verden rundt. Iført sin kledelige røde kjole og høye hæler, så var det ikke, og er det kanskje fortsatt ikke, urheftig og tøff musikk med solide røtter i heavy rock og ditto jazz man kunne forvente seg fra jenta oppvokst i Ålesund, men det er altså hva de hadde å by på og fortsatt byr på.

Med sitt fjerde - og femte - visittkort gir de oss henholdsvis ei skive med et helt nytt materiale skrevet av alle tre og ei liveskive med "gamle hits" spilt inn på Oslo-klubbene Buckley´s og John Dee med et begeistra publikum hjertelig tilstede. Musikken er like tøff, melodisk, heftig, riffbasert, dynamisk - det finnes faktisk ballader her også - og personlig som den har vært helt siden 2010 og trioen er i stadig utvikling og mer samspilt enn noen gang. Dessuten er Hedvig Mollestad en bedre og mer spennende solist enn jeg noensinne har hørt henne og at journalistveteranen Richard Williams fra engelske Melody Maker har takka ja til å skrive liner notes, sier også en hel del om hvilken anseelse Hedvig Mollestad Trio nyter etterhvert rundt om på kloden.

Under årets Moldejazz år vi møte trioen med fjorårets Artist In Residence, Mats Gustafsson, som spesiell gjest. Bedre oppvarming enn disse to skivene er ikke mulig å få. Tøft og herlig og det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltene allerede!

Hedvig Mollestad Trio

Black Stabat Mater

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Hedvig Mollestad Trio

Evil in Oslo

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

When in Vestfold, do as the....

Med sin tredje krim om og med privatdetektiv Olivia Henriksen, sørger Lene Lauritsen Kjølner nok en gang for at spenningssommeren er redda for både vestfoldinger og mange andre.

Lene Lauritsen Kjølner holder spenninga ved like.

Livet har gjort det slik med meg at mye av denne romanen har blitt lest i Vestfold. Det passer for så vidt utmerket siden hele historia til Lene Lauritsen Kjølner er lagt til dette lille fylket der sommeren helst skulle vart hele året.

Dette er mitt første møte med Lauritsen Kjølner og hennes heltinne Olivia Henriksen - en tidligere diplomatfrue som nå står på egne bein og altså har blitt privatdetektiv. "Dakota rød" er den tredje boka om og med Olivia H i sentrum for det hele og Lauritsen Kjølner har tydeligvis funnet en nerve og har solgt rundt 50000 av de to første bøkene.

Lauritsen Kjølners tilhengere får nok mer av den samme sommerlette medisinen her. Plottet er for så vidt ganske enkelt og lettfattelig - den ikke veldig ansette byggmester Bergersen blir fungert drept ombord i et veteranfly som har vært på en liten chartertur fullt av andre kolleger som alle mer eller mindre har et mulig motiv. Noen stoler ikke på at politiet i Tønsberg er rette adresse for å oppklare mordet og da kommer sjølsagt Olivia Henriksen inn i bildet. Det er vel heller ingen bombe hvem som til slutt går seirende ut av akkurat den "kampen".

Dette er altså ingen blodig krim som blir "krydra" med den ene mer utspekulerte drapsmetoden etter den andre. Det er en lett, velskrevet historie som egner seg utmerket for ymse svaberg utover sommeren og som holder leseren fanget nesten helt til slutt. Sommeren kan bare komme til Vestfold og alle andre fylker: Olivia Henriksen er klar!

Lene Lauritsen Kjølner

Dakota rød

Vigmostad & Bjørke

Eksotisk og spennende

Det er ikke hver dag vi blir møtt av en duo med gitar og klarinett som instrumenter. Så er ikke ECM-sjef Manfred Eicher noen A4-produsent heller.

Mona Matbou Riahi og Golfam Khayam gir oss musikk vi ikke visste fantes.

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk er at postmannen dukker opp med musikk man ikke visste fantes og som får mottaksapparatet til å skjerpe seg kraftig. Naqsh Duo, bestående av gitaristen Golfam Khayam og klarinettisten Mona Matbou Riahi, begge født i Teheran i Iran, tilhører avgjort den kategorien. Nok en gang beviser ECMs ideologiske leder Manfred Eicher at han leiter og finner der andre overhodet ikke søker og de som velger å tilbringe tid sammen med Naqsh Duo, kommer garantert til å få en annerledes opplevelse.

Vi har med to fantastiske instrumentalister å gjøre - meget skolerte for å si det mildt. De har gått tilbake og studert sitt hjemlands rike musikalske tradisjoner og laga ni egne komposisjoner ut av det der ornamenteringer, stemninger, mikrotonale landskap, spesielle rytmiske konstruksjoner og improvisasjon går sammen på et vis jeg aldri har opplevd før i alle fall.

Helle veien fører de dialoger så åpne, unike og inderlige at du blir sittende ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Stemningene kan ofte virke litt mørke, men de er hele tida søkende og uendelig vakre. Nok en gang har Eicher funnet gull på steder de færreste av oss ikke ante noe om musikken til. Anbefales veldig til de som gjerne vil åpne nye dører og oppleve noe unikt.

Naqsh Duo

Narrante

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Varm sommerjazz

Det er jo en viss logikk i det at en herlig dose varm visejazz kommer fra Sørlandet. Love Exit Orchestra med vokalisten Sheila Simmenes i spissen er så greie at de sørger for det.

Love Exit Orchestra gir oss varm og god visejazz.

Hvor vi enn snur og vender oss i vårt langstrakte land så dukker det opp nye band og nye artister de fleste av oss aldri har hørt om før. Jazzutdanning på universitetsnivå har dukka opp som paddehatter - nordligst i Tromsø og lengst sør i Kristiansand. Det har resultert i nye muligheter for mange og Love Exit Orchestra er et flott eksempel på hva det kan føre til.

Utgangspunktet var at vokalisten Sheila Simmenes mer eller mindre tilfeldig møtte den svenske bassisten Fredrik Sahlander. Kjemien og empatien var på plass med en gang og snøballen begynte å rulle og med trompeteren Tore Bråthen, pianisten Oscar Jansen og trommeslageren Jens Tobias Nyland ombord, er Love Exit Orchestra ei fullrigga skute som har mye god musikk og musikalsk varme å by på.

Vi snakker om usedvanlig melodisk visejazz med røtter tilbake til 50-tallet, men absolutt med spor av både pop og soul fra våre dager. All musikk og alle tekster, en på norsk og resten på engelsk, er unnfanga av bandets medlemmer og Simmenes, med et varmt og inderlig uttrykk, avslører raskt at hun både har røtter i pop, soul, reggae og jazz - hun scatter også på et vis som forteller oss at hun har lytta til salige Ella Fitzgerald, men samtidig er avstanden til for eksempel Lisa Ekdahl ikke så veldig stor.

Det er varme i lufta og det er varme i musikken til Love Exit Orchestra, sjeldent varmt trompetspill fra Tore Bråthen bør absolutt legges merke til - den musikalske makrellen fra Sørlandet har kommet og det er bare å glede seg noen måneder framover. Noe forteller meg forresten at denne musikken vil virke resten av året også.

Love Exit Orchestra

Darling

SHE Music/shemusic.no

Høyst personlig

Cellisten og komponisten Lene Grenager har skrevet musikk for en annen cellist, Marianne B. Lie. Resultatet er intet mindre enn flott, spennende og djupt personlig.

Marianne B. Lie har både vilje og evne til å skape noe unikt.

Lene Grenager og Marianne Baudouin Lie har samarbeida siden. 2002. Hver for seg har de vist oss at de har vært sjangersprengende musikanter som vi har støtt på både sammen med den unike kvartetten Spunk, i Trondheim Jazzorkester og i Alpaca Ensemble, blant annet sammen med Eirik Hegdal.

Med "Khipukamayuk", som er en betegnelse i inkaspråket på en som kan løse opp knuter, tar de samarbeidet et steg videre. Her har Lene Grenager skrevet to verk spesielt for Lie mens det tredje, "Tryllesangen", blei bestilt av Rikskonsertene i 2002 og er et verk Lie har spilt mye siden. To av verkene blir spilt sammen med Trondheim Sifonietta - et ypperlig kammerensemble med samtidsmusikk som sitt spesiale. Det tredje verket, "Prelude, Sarabande, Gig", består av tre satser og er en solokonsert for cello som Grenager beskriver som et søsterverk til Bachs femte solosuite for cello.

Det er tydelig at Grenager og Lie har truffet hverandre noe voldsomt musikalsk.De er begge sterkt tiltrukket av et samtidsmusikalske uttrykk og de skammer seg heller ikke over å utforske bruk av elektronikk og muligens også improvisasjon - hva vet jeg?

Det jeg i alle fall vet er at både musikken Grenager har skrevet og tolkningene Lie gjør - eller knutene han finner løsninger på - er både uttrykksfulle, dynamiske, melodiske, fascinerende og ytterst personlige. Dette er ikke musikk jeg støter på til daglig, men som jeg synes er veldig utfordrende og inderlig.

Marianne B. Lie

Khipukamayuk

Øra Fonogram/Musikkoperatørene