hits

juni 2017

Så uendelig vakkert

Det er mange av oss som har hatt et langvarig og inderlig forhold til Jon Eberson Group. Det står seg fortsatt sjøl om det er i et helt annerledes tapning enn da de var det hippeste av det hippe.

Hilde Marie Munroe Kjersem, Sigurd Hole og Jon Eberson - det holder ei god stund det.

Det begynner å bli noen tiår siden Jon Eberson Group lå på toppen av VG-lista i månedsvis og "alle" sang med på "Jive Talkin´". For de fleste, inkludert Eberson og Sidsel Endresen, var det en enorm overraskelse at den fusjonsmusikken de unnfanga skulle bli en slik enorm suksess. De blei popstjerner egentlig mot alle odds!

Relativt mye forteller meg at orkesterleder Eberson ikke hadde det minste mot å "frasi" seg akkurat den statusen. Han følte seg ikke akkurat hjemme i den verdenen - han ville være den han alltid hadde vært og skape det han hadde lyst til uten å måtte forholde seg til all verdens tant og fjas. Det har han gjort siden og fortsatt å lage både utfordrende, flott og ikke minst vakker musikk.

Den utgava vi møter nå, og har møtt de seineste åra - dette er trioens tredje utgivelse, av Jon Eberson Group, er ganske langt unna - veldig langt for å være eksakt - 80-tallet utgave av bandet. Med seg nå har Eberson bassisten Sigurd Hole og vokalisten Hilde Marie Munroe Kjersem. De er begge tidligere studenter av Eberson på Musikkhøgskolen, men framstår nå som så avgjort likeverdige partnere med sjefen.

Eberson har som alltid skrevet musikken mens Munroe Kjersem har tatt seg av tekstene - nå på norsk og det på sjølveste sunnmørsdialekta som klinger nydelig i hennes framføring. Med ei slik kammeraktig besetning låter dette usedvanlig nedpå, vakkert og inderlig og Ebersons flotte låter kler historieforteller Munroe Kjersems betraktninger og observasjoner om et levd, men ungt liv akkurat slik vi har blitt vant til at hans låter gjør med alle tekstforfatteres bidrag helt siden Sidsel Endresens dager.

"Bak jorda ein plass" er et vakkert og sterkt nytt kapittel i Jon Eberson Group-historia. Helt forskjellig og annerledes enn det "alle" blei kjent med, men minst like inderlig og personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Eberson Group

Bak jorda ein plass

JEG Records/Musikkoperatørene

Fyrverkeri

Hanne Tveter har dukka opp i flere musikalske påkledninger de seineste åra. Nå tar hun oss med til México - på fest!

Hanne Tveter er et fyrverkeri - intet mindre.

Hanne Tveter (42) fra Skarnes ved Kongsvinger har passert under alt for mange radarer i alt for mange år. Til tross for at hun har gitt ut fem album siden 2001, greide jeg ikke å oppdage henne før i fjor da hun ga ut ei flott jazzskive, "Footprints", med meget dyktige spanske musikanter. Der blir vi servert alt fra Wayne Shorters tittellåt til "Well You Needn´t", "Giant Steps" - intet mindre, Horace Silvers "Peace", "Afro Blue" og Evert Taubes "Byssan lull" - både på svensk og spansk!

Der viste hun oss en allsidighet og livsbejaenhet av sjeldent merke og det følges opp på et ypperlig, men helt annerledes, vis på oppfølgeren "México En Mí". Oppfølger er kanskje en litt feil betegnelse siden det Tveter har å melde her er henta fra en ganske så annen tradisjon og kultur.

Tveter har reist mye og har jeg skjønt det riktig så bodde hun i México i en periode som barn. Både kulturen, musikken og språket tok tydeligvis bolig i henne og den har hun heldigvis aldri glemt. Hun sier sjøl at hun samla sanger og musikalske ideer på reiser i landet og tok de med seg hjem til Norge og norske musikanter.

Mellom 2010 og 2017 har Tveter og et band bestående av blant andre Sverre Indris Joner på ymse tangenter og Per Einar Watle på gitarer pluss strykere, blåsere og et "riktig" komp inkludert gjestemusikere fra México også, tatt for seg 14 mer eller mindre tradisjonelle sanger som de har gitt en moderne, men respektfull drakt blant annet gjennom arrangementene til Joner.

Tveter synger, på et for meg i alle fall, perfekt spansk, og hun gjør det med en innlevelse og ekthet som er av det inderlige slaget. "México En Mí" har blitt en fest og Hanne Tveter er et fyrverkeri av en artist - det er en fin kombo det!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hanne Tveter

México En Mí

Musikkmakeriet/Musikkoperatørene

Roger "Pink Floyd" Waters leverer fortsatt

Det er ikke akkurat hver dag Roger Waters gir lyd fra seg. Det er faktisk 25 år siden hans forrige soloalbum. Derfor er det hyggelig å kunne melde at han fortsatt har det - dette helt spesielle.

Roger Waters har all grunn til å smile.

Det finnes noen, ikke mange, innen rocken som har all grunn til å bære legendebegrepet med verdighet. Roger Waters (73), et av de opprinnelige medlemmene i Pink Floyd og mannen bak "The Wall", er så avgjort blant dem.

Etter åfselig mye bråk og uvennskap rundt Pink Floyd, som sjølsagt førte til bandets oppløsning, har frontfigurene David Gilmour og Roger Waters med ujevne mellomrom gitt lyd fra seg og fortalt oss at den kreative krafta på ingen måte har tørka ut og de har bekrefta at de absolutt ikke var avhengige av hverandre. Gilmour ga oss praktboksen "Rattle that Lo-ck" for to år siden, mens Waters har holdt på helt siden 2010 med å perfeksjonere "Is This the Life We Really Want?" Han tilhører den delen av rocke- og musikk-klanen som har råd til å holde på akkurat så lenge han ønsker for at resultatet skal bli så "perfekt" som han sjøl ønsker det. Og blir det ikke bra nok, så gir han det heller ikke ut.

Dette er altså det første studioalbumet fra Waters siden "Amused to Death" i 1992. Jeg har aldri vært en die hard fan, men likevel alltid satt pris på både Pink Floyd og det både Gilmour og Waters har gjort i ettertid. Begeistringa blir ikke mindre etter "Is This the Life We Really Want?".

Sammen med produsent og arrangør, lydskaper, tangentist og gitarist Nigel Godrich har Waters, som både synger, spiller akustisk gitar og elbass, skapt et knippe låter som ikke overlater så mye tvil om hvem som skapte fundamentet for "The Wall". Han har vokst opp i et hjem med kommunistiske foreldre og er sjøl meget politisk opptatt og bevisst og det gjenspeiler seg veldige i tekstene hans - han begynner også tittel-låta med et Trump-opptak og verken der eller ellers legger Waters skjul på hvor han hører hjemme.

"Is This the Life We Really Want?" er melodiøs, sterk og tøff rockemusikk som forteller oss at Roger Waters fortsatt har mye å melde - på alle slags vis. To av låtene har vært ute tidligere i liveversjoner og under andre titler - "Lay Down Jerusalem (If I Had Been God)" har nå blitt "Déjà Vu" og "Broken Bones" het tidligere "Safe and Sound".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. Tror neppe Waters er det minste uenig i det.

Roger Waters

Is This the Life We Really Want?

Columbia Records/Sony Music

En egen verden

Vi kjenner Jim Denley fra samarbeidet med Kim Myhr og Ingar Zach i trioen MURAL. Her møter vi den unike australieren mutters aleine - på fløyte.

Jim Denley kun på fløyte denne gangen - saksofonen har han gitt ei pause.

60 år unge Jim Denley fra Australia har spilt ei sentral rolle i et veldig lite miljø. I dette eksperimentelle, sjangerutslettende miljøet derimot er han ikke noen hvemsomhelst - han er en usedvanlig viktig og søkende musikant som åpner stadig nye dører og som virker som en stor inspirator. Dette miljøet finnes over hele verden og heldigvis har både norske musikanter som Myhr og Zach og det norske selskapet SOFA MUSIC sørga for at vi får oppleve Denleys unike verden også her.

Denley, som i all hovedsak spiller saksofon, har spilt fløyte siden han var 12 år - i 1969. Det skulle likevel ta nærmere 50 år før han skred til verket og laga sin første solo fløyte-utgivelse. Årsaken er sikkert at han har hatt et et ambivalent hat/kjærlighets-forhold til instrumentet.

Det han gir oss på "Cut Air" er to musikalske reiser på vel 19 minutter hver seg. Han har henta inspirasjon fra musikalske og instrumentelle-fløytetradisjoner fra store deler av verden, men mye fra sine "nærområder" Papua New Guinea og Salomonøyene. Denleys hovedfokus har på ingen måte vært å skape noe verdensmusikkpotpurri - han har ønska å skape unik musikk basert på magien i lydene som fløyta er i stand til å frembringe.

Med sin helt personlige innfallsvinkel til det å skape musikk - her er det ikke låter eller melodier i tradisjonell forstand, men stemninger - tar Denley oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere. Det er vakkert, det er skjørt, det er unikt, det er søkende og det er mye mer også. SOFA MUSIC skal ha all mulig slags ære for at denne musikken kommer ut her til lands og Jim Denley skal ha enda mer ære for å ha skapt den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jim Denley

Cut Air

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Så flott å høre fra Lien igjen

Helge Lien trives i alle typer settinger. Likevel har jeg en sterk mistanke om at trioformatet er der han kjenner seg aller mest hjemme. Slik høres det i alle fall ut nok en gang.

Per Oddvar Johansen, Helge Lien og Frode Berg - det er trioen sin det.

Foto: CF Wesenberg

Alle gode ting er som kjent ni og siden "Guzuguzu" er det niende triovisittkortet til Helge Lien Trio, er det ikke det minste overraskende at dette har blitt et høydepunkt i både Liens og trioens historie. Fra starten har Lien (42), opprinnelig fra Moelv ved Hamar, hatt med seg Frode Berg på bass. Trommekrakken var okkupert på forbilledlig vis av Knut Aalefjær på de sju første utgivelsene, mens Per Oddvar Johansen har overtatt stafettpinnen de seineste åra og sjølsagt sørga for at standarden med stikker og visper har holdt seg på minst det samme høye nivået.

Lien, som har skrevet all musikken også på "Guzuguzu", har alltid vært en musikalsk lyriker og romantiker i mine ører. Det er utelukkende positivt vurdert herfra og han har også utvikla et klangunivers som flytter han opp blant de mest spennende jazzpianistene alle fall i vår del av verden. Det er en ro, en oversikt, en refleksjon over det han ønsker å formidle som er av det svært sjeldne slaget og det å bli invitert inn i Liens sfære er en så behagelig og berikende opplevelse at alle med behov for sjelefred - og ikke minst alle andre - bør unne seg en tur dit.

Lien har turnert mye i Japan og spilt inn store deler av musikken sin på et japansk selskap, DIW, og titlene på låtene her er også henta fra det japanske språket. De er heldigvis oversatt til engelsk og "Moving Slowly", "Smiling", "Raining Quietly" og "Inside", sier mye om hvilke stemninger Lien har ønska å løfte fram.

Denne trioen er på alle slags vis et kollektiv. Her føres det eleverte samtaler mellom tre likeverdige samtalepartnere der alle tre også får tilstrekkelig med rom til å uttrykke seg personlig. Musikken henter også inspirasjon fra norsk folkemusikk ved enkelte anledninger og hele tida er uttrykket melodisk spennende og rytmisk utfordrende. Dette er triojazz på høyde med det aller beste i utlandet - og vel så det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien Trio

Guzuguzu

Ozella Music/MusikkLosen

Topptrio

Spørsmål: Hva får du hvis du setter Mads Vinding, Enrico Pieranunzi og Alex Riel på ei scene? Svar: Triojazz i verdensklasse.

Mads Vinding har tatt den danske bassarven videre.

For 20 år siden tok den danske bassisten Mads Vinding (68) initiativet til et musikalsk møte der to danske toppmusikanter skulle møte den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi (67). De gikk i studio og ga oss den utmerkede skiva "The Kingdom - Where Nobody Dies". Samtidig spilte de på Copenhagen Jazzhouse og der var heldigvis opptaksutstyret også på plass sammen med et entusiastisk publikum. Av årsaker som ligger et lite stykke bortenfor min fatteevne, har opptakene blitt liggende i et eller annet arkiv siden 1997, men nå er de endelig blant oss og siden dette er tidløs musikk så har den tålt marineringa usedvanlig godt.

Enrico Pieranunzi er enkelt og greit en pianist i det ypperste tetsjiktet.

Vinding visste sjølsagt hva han gjorde da han tok kontakt med Pieranunzi og Alex Riel (76). Han visste hva og hvem han fikk og med et repertoar bestående av standardlåter som "Yesterdays", "Jitterbug Waitz" - hvilken intro!!!!, "My Funny Valentine" og "My Foolish Heart", samt et par mer ukjente og Pieranunzis "A Nameless Date", blir vi invitert med på en hyggestund på ekte jazzklubb den 11. november 1997.

Her er det så mye musikalitet, intelligens, humor, varme og empati samla at det det bare kan gå én vei - og det gjør det da også!

Alex Riel har gitt oss trommespill fra aller øverste hylle siden tidlig på 60-tallet.

Spørsmålet stilles, og med rette fra tid til annen, om det er noe poeng å spille disse "utspilte" låtene nok en gang? Mitt svar er tja, men i dette tilfellet et ubetinga ja. Disse herrene er sjølsagt i stand til å gi dette materialet noe helt nytt - også denne gangen. Det at det har gått 20 år siden konserten gjør absolutt ingen verdens ting - dette er heller det ultimate beviset på at denne musikken traktert og dandert av slike musikanter overhodet ikke har noen best før dato.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Enrico Pieranunzi - Mads Vinding - Alex Riel

Yesterdays

Stunt Records/MusikkLosen

For en fest

Ganske mye unik musikk ville aldri ha oppstått hadde det ikke vært for utfordringene og prisene som de store jazzfestivalene står bak sammen med tunge sponsorer. Det vi fikk oppleve med Trondheim Jazzorkester og duoen Skrap i Molde i fjor er så avgjort av det slaget.

Trondheim Jazzorkester og Skrap under uroppføringa i Molde i fjor sommer.

Jeg var blant de utvalgte som fikk muligheten til å oppleve sjøsettinga av "Antropocen" under Moldejazz i fjor sommer. Fellesnevneren for alle bestillingsverkene som den utvalgte artisten får anledning til å skape sammen med Trondheim Jazzorkester hvert år, er at de alltid er forbundet med spenning. I løpet av det året som har gått har nemlig, som i dette tilfellet Skrap, fått muligheten til å realisere drømmer og ambisjoner og publikum får være med på den siste etappa av reisa. Jeg har vært så heldig at jeg har fått oppleve alle disse bestillingsverkene under Moldejazz, men må innrømme at jeg aldri hadde vært så spent som før denne premiera.

Skrap, det vil si Anja Lauvdal på piano og synther og Heida K. J. Mobeck på tuba og elektronikk, hadde jeg møtt tidligere. De hadde fortalt meg at de var en duo som søkte på steder aldri noen hadde vært før. Det ga meg et hint om at "Antropocen" også ville bli noe helt for seg sjøl og da lagoppstillinga til Trondheim Jazzorkester dukka opp, blei ikke forventningene til det akkurat skrudd ned.

Med Marianna Sangita Angeletaki Røe og Rohey Taalah på vokal, Adrian Løseth Waade på fiolin, Mette Rasmussen på altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Peder Simonsen på tuba og elektronikk, Lasse Marhaug på platespiller og elektronikk, Ida Løvli Hidle på trekkspill, Julie Rokseth på harpe, Lars Ove Fossheim og Christian Skår Winther på gitarer, Eivind Helgerød og Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon og Kyrre Laastad på effekter og lyddesign - aldri har et band med ei liknende instrumentering kommet på banen - og med "innleide" stemmer på boks med Hege Schøyen, Emilie Nicolas, Jenny Hval, Susanna og Kjartan Fløgstad, så bare MÅTTE dette bli noe helt for seg sjøl.

Konserten, tekstene og musikken traff meg som et sleggeslag og har dukka opp igjen med ujevne mellomrom i året som har gått. Det hevdes ofte at musikk er sjangerutslettende eller sjangeroverskridende - når det gjelder "Antropocen" så er det ikke slik. Her snakker vi nemlig om en helt egen og ny sjanger. Jeg var spent på om musikken og budskapet ville virke like sterkt når det kom på besøk i heimen, men det har det altså gjort.

Sjølsagt har de to henta inspirasjon fra en rekke kilder for å skape sitt eget univers. Her finner man rap, hip hop, impro, pop, rock, jazz, samtidsmusikk og sikkert mye, mye annet i miksen også - til sammen altså noe helt, helt eget.

Mange av de flotteste, flinkeste og mest spennende unge norske musikantene er henta inn til denne festen. De har gitt et liv til ideene til Lauvdal og Mobeck, både musikalsk, vokalt og verbalt, som de to neppe i sin villeste fantasi hadde sett eller hørt for seg.

Musikken fra Molde har altså kommet ut i vinyl, men kun i 150 eksemplarer!!! Her er det bare å skynde seg for utsolgtlappen kommer opp. Ikke fordi dette sikkert kommer til å bli det samleobjekt, men fordi det er superoriginal musikk med et sterkt budskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim Jazzorkester + Skrap

Antropocen

Forlaget Fanfare/Diger Distro

Trio på tvers

Sammen med de to svenske musikantene Martin Küchen og Raymond Strid har vår egen Per Zanussi skapt noe spesielt - nok en gang.

Raymond Strid, Per Zanussi og Martin Küchen i fri flukt.

Band kommer og går. En del konstellasjoner er bare tilstede for en "sesong" eller for ei skive. Noen eksisterer heldigvis mye lenger enn som så - Trespass Trio er av det slaget. Martin Küchen på baryton-, alt- og sopraninosaksofon, Raymond Strid på trommer og perkusjon og Per Zanussi på bass ga ut den første av sine fire skiver som Trespass Trio allerede i 2007 og har med andre ord eksistert i mer enn ti år - nesten en begivenhet i seg sjøl.

Küchen og Strid er for veteraner å regne i det svenske jazzmiljøet - i alle fall den delen av det med dragning mot et moderne og ofte fritt uttrykk. Zanussi (40), opprinnelig fra Stavanger, men bosatt i Oslo, blei vi først oppmerksom på rundt midten av 90-tallet da bandet Wibutee oppstod som et resultat av møter på jazzlinja i Trondheim. Seinere har vi fått oppleve han i band som Zanussi 5, Zanussi 13, MZN3, Jazzmob, Crimetime Orchestra og med Wibutee-kamerat Håkon Kornstad. Zanussi er en grenseløs musikant og nylig har han også tatt doktorgrad i improvisasjon og komposisjon.

Heldigvis er Trespass Trio en setting de tre stadig vender tilbake til. Denne innspillings er gjort på Biermanngården i Oslo i november 2015 og består av seks låter - en av dem i to versjoner. Dette er altså ikke noe tradisjonelt frijazzalbum, men bortsett fra ei låt er alt basert på komponert materiale.

Dette er varm, søkende og vakker musikk - alt ytterst personlig - der tre strålende musikanter som åpenbart synes veldig om hverandre, spiller om, ved, rundt og til hverandre på et vis bare empatiske musikanter kan. Da er det bare å håpe at Trespass Trio forsetter i minst ti år til!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig

Trespass Trio

The Spirit of Pitești

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Den nye stjerna?

Ambrose Akinmusire kan lett være den nye store amerikanske trompetstjerna. Denne liveinnspillinga fra legendariske Village Vanguard er nok en bekreftelse på det.

Ambrose Akimusire har mye originalt og sterkt på hjertet.

Ambrose Akinmusire (35) er født og oppvokst i Oakland i California. Der blei han tidlig oppdaga av Steve Coleman og tatt med i hans Five Elements band. Talentet var tydelig og enormt og etter studier både på hjemmebane og på Manhattan School of Music, blei stadig fler oppmerksom på Akinmusire. Han vant både The Thelonious Monk International Jazz Competition og Carmine Caruso International Jazz Trumpet Solo Competition i løpet av et år og flytta tilbake til New York og begynte å jobbe med unge storheter som Vijay Iyer, Aaron Parks, Esperanza Spalding og Jason Moran.

Gjennom samarbeidet med Moran fikk også den daværende Blue Note-sjefen Bruce Lundvall både ørene og øynene opp for Akinmusire. Han debuterte på det prestisjetunge selskapet i 2011 og allerede nå har han rukket å gi oss fire eksempler på sin unikhet på Blue Note. Akinmusire bidro også på et spor på Kendrick Lamars suksessalbum "To Pimp a Butterfly".

To av hans medmusikanter i bandet hans nå har vært med helt siden debuten. Det er trommeslageren Justin Brown og bassisten Harish Raghavan. Sam Harris har overtatt pianokrakken etter Gerald Clayton.

På denne dobbelt cd-en har Akinmusire skrevet all musikken og vi får servert 16 komposisjoner i noe som i alle fall oppleves som to sett - slik det ofte er på Village Vanguard. Da må man som publikummer gå ut etter det første settet eller kjøpe ny billett til det andre, men her slipper vi det!

Akinmusire har ei original stemme både som komponist og trompeter. Han har åpenbart henta mye fra sin "første" lærer Steve Coleman, men han har tatt det videre inn i et søkende, åpent, luftig, fritt, men samtidig melodisk landskap.

De fire, som alle får godt med plass til å fortelle hvem de er, stortrives tydeligvis i hverandres selskap og de fører interessante og meningsfulle samtaler basert på enormt med kunnskap, store ører og mye ydmykhet.

Ambrose Akinmusire veit når han skal "snakke" og han veit også når han skal tie. Han har så avgjort kommet til et spennende sted allerede og skal bli usedvanlig interessant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ambrose Akinmusire

A Rift in Decorum - Live at The Village Vanguard

Blue Note/Universal

Ny og spennende stemme

Aldri hørt om Marja Mortensson tidligere? Da er vi minst to, men jeg kan love alle at vi kommer til å høre mye til henne i åra som kommer.

Marja Mortensson har noe inderlig på hjertet.

Marja Mortensson er 22 år ung og kommer fra Engerdal i Hedmark. Hun er stolt av sine sør-samiske røtter og hennes singer/songwriter egenskaper, som er av det formidable slaget, har sine klare røtter i den sør- og umesamiske joiketradisjonen. Her om dagen blei hun tildelt Engerdal kommunes kulturpris - vi snakker om ei ung kvinne som har kommet langt på kort tid og som har fått velfortjent anerkjennelse for sin musikk og sine evner til å løfte fram en viktig tradisjon.

Med en av de viktigste og mest sentrale musikantene i grenselandene mellom samisk tradisjonsmusikk, jazz og kall det gjerne pop, Frode Fjellheim, i produsentstolen og på tangenter, har Mortensson fått akkurat den retningshjelpa hun sikkert har trengt i forbindelse med sitt debutalbum.

Med sin særegne og litt "naive" stemmeprakt, forteller formidleren Marja Mortensson oss med en eneste gang at hun har dette helt spesielle som gjør at hun skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer. Når hun og Fjellheim har invitert med seg et stjernelag bestående av blant andre Snorre Bjerck på trommer og perkusjon og Daniel Herskedal på tuba og basstrompet, så har reisefølget blitt akkurat så empatisk og "riktig" som mulig.

Mari Boine har på mange måter lagt lista for samiske artister. Den er lagt høyt, men Marja Mortensson forteller oss ved aller første anledning at hun har både evner og ambisjoner til å nå helt dit opp. Vi har enkelt og greit fått ei ny stemme som vil være med å prege dette uttrykket og dette musikalske landskapet i mange, mange år fremover.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson

Aerehgïjre - Early Spring

Vuelie/Musikkoperatørene

Sjæfen

Det er noen mennesker man bare vet er i rommet fra det sekundet de inntar det. John Pål Inderberg er av det slaget.

Håkon Mjåset Johansen, John Pål Inderberg og Trygve Waldemar Fiske - det er trioen sin det.

Saksofonist, verbaljazzer og mye mer, John Pål Inderberg (66), har en naturlig autoritet uten på noen måte å være autoritær. Han er bare av typen som setter sitt preg på både omgivelsene og ikke minst musikken han til en hver tid ønsker å formidle. Slik har det vært i flere tiår, slik er det fortsatt og slik kommer det til å være helt til han legger ned horna - om mange tiår forhåpentligvis.

Det heter seg at man bør være forsiktig med for nær kontakt mellom lærer og elever. Det er helt sikkert en god leveregel, men heldigvis finnes det unntak og denne trioen er et fantastisk eksempel på det. Det hadde seg nemlig slik at Inderberg, som her kun spiller barytonsaksofon - hans desidert foretrukne instrument de seineste åra, hadde både bassist Trygve Waldemar Fiske, fra Frei utenfor Kristiansund, og trommeslager Håkon Mjåset Johansen, fra Trondheim, som elever ved jazzlinja i Trondheim. Der så og hørte han garantert talentet til begge de to, men det tok likevel mange år før lærer og elever slo sine putler sammen til denne utmerkede trioen.

Her møter vi de tre endelig i herlig og livgivende utforskning av et repertoar bestående av musikalske utgangspunkt både med røtter i norsk tradisjonsmusikk, Lars Gullins unike toneverden, standardlåter og ikke minst fra en av Inderbergs "føringsoffiserer", Lee Konitz.

Dette er tidløs, flott, personlig og stemningsfull Jazz med stor J med mange og stilsikre forbindelseslinjer til cooljazzen. Inderberg er en musikant av verdensklasse innen denne sjangeren og med perfekt reisefølge i Fiske og Mjåset Johansen, tar han oss med på ei reise som gjerne må vare lenge og lenger enn lengst for min del.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Pål Inderberg Trio

Linjedalsleiken

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Bowies mann

Saksofonisten Donny McCaslin fikk æren og gleden av å være med på David Bowies siste runde. Her følger McCaslins hyllest av Bowie.

Donny McCaslin og David Bowie under innspillinga av Blackstar.

Etter å ha hørt Donny McCaslin (50) og bandet hans på den bitte lille jazzklubben 55 Bar i Greenwich Village, inviterte David Bowie McCaslin til å være med på singelen "Sue (Or in a Season of Crime)" i 2014. Bowie likte tydeligvis veldig godt det han hørte og i forbindelse med "Blackstar", var McCaslin og hele bandet med fra start til mål. Det blei jo både et fantastisk vitnesbyrd om at Bowie var på høyden helt til slutt, samtidig som det blei et både sterkt og trist farvel med ikonet Bowie.

For de mange millioner Bowie-tilhengere rundt om på kloden kom bortgangen som et sjokk - for McCaslin kom det sikkert ikke like overraksnde, sjøl om Bowie var svært privat og holdt sin helsetilstand skjult for de aller fleste.

Jeg hadde gleden av å møte McCaslin ved et par anledninger i fjor sommer da han spilte med Steps både på Kongsberg og i Molde. Han var tydelig stolt over å ha fått muligheten til å være med mesteren på oppløpssida og fått anledning til å prege musikken hans i så stor grad som han fikk. Likevel var han sjølsagt mest opptatt av sin egen musikk og her får vi altså anledning til å stifte enda nærmere bekjentskap med den.

Sammen med trommeslager Mark Guiliana, elbassist Tim Lefebvre og tangentist Jason Lindner, samt ei gjesteliste bestående av David Binney på synther og vokal - han har også produsert -, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på gitar, vist McCaslin oss hvorfor både Bowie og så mange andre har blitt så begeistra for han og uttrykket hans.

Med et repertoar bestående av blant annet to Bowie-låter, "A Small Plot of Land" og "Warszawa", men aller mest eget materiale, tar McCaslin & Co oss med på ei elektroakustisk reise med spor av rock og ikke minst moderne, melodisk og rytmisk spennende jazz som han er helt aleine om. Donny McCaslin er også utstyrt med en teknikk og en unik saksofontone som gjør at han inntar en posisjon høyt der oppe.

McCaslin sier at "Beyond Now" er dedikert David Bowie og alle som elsket han. Det er lett å høre og Donny McCaslin etablerer seg også på egen hånd i det internasjonale tetsjiktet med dette visittkortet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Donny McCaslin er en saksofonist i verdensklasse.

Donny McCaslin

Beyond Now

Motéma Music/Naxos Norway

Herlig møte

Mezzosopranen Marianne Beate Kielland og pianisten Jan Gunnar Hoff byr på et sjeldent og ikke minst herlig møte.

Jan Gunnar Hoff og Marianne Beate Kielland - en vakker og sjelden kombinasjon.

Musikk består i stor grad av møter - noen åpenbare og forutsigbare, andre mer overraskende og spennende. Etter at den anerkjente mezzosopranen Marianne Beate Kielland (41) og den ettertrakta jazzpianisten Jan Gunnar Hoff (58) hadde jobba sammen ved et par anledninger i 2014 og året etter, vokste ideen fram om å lage et program sammen - der musikk fra begges verdener kunne finne en møteplass.

Som sagt, så gjort og de to gikk til verket med å finne stoff som kunne passe, samt skrive nytt stoff også. Forfattere som Blake og Hamsun blei "kontakta" og Hoff skreiv ny musikk til disse gigantenes tekster og i tillegg plussa de på klassikere som Halvdan Sivertsens "Nordaførr Vårvisa" og Elias Blix´ "Barndomsminne". Med noen av Hoffs egne "klassikere", som han også har skrevet tekster til, var programmet fullstendig - og veldig bra og variert.

Etter en turné på våren fjor, gikk de to i "studio" i Stamsund kirke i Lofoten et par julidager og det er det vi får nyte fruktene av her. Vi får vi møte to sterke, uttrykksfulle og klare stemmer som åpenbart har truffet hverandre på tvers av sjangre og hva det skulle være og tar oss med på herlige, originale og spennende ekskursjoner.

Om det er jazz eller klassisk eller litt av hvert vi får oppleve på "Terra Nova" er jeg ikke sikker på - jeg er heller ikke så veldig opptatt av det. Det jeg er veldig glad for er at jeg får oppleve god og annerledes musikk servert av to fremragende musikanter - det holder lenge det.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Beate Kielland - Jan Gunnar Hoff

Terra Nova

LAWO Classics/Musikkoperatørene

La den store ro senke seg

Hvis det er noen der ute som trenger hjelp til å finne freden, så er hjelpa på vei: Svein Olav Herstad Trio og deres "The Ballad Book".

Håkon Mjåset Johansen, Magne Thormodsæter og Svein Olav Herstad - fredsskapere.

Jeg har vært fan lenge. Faktisk helt siden trioen bestående av Svein Olav Herstad på piano, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass ga oss "Inventio" for over ti år siden. Seinere fulgte "Live in Cape Town" i 2010 og nå er altså trioen, som har holdt sammen så lenge uten mannskapsforandringer, på plass igjen med sin tredje og aller beste utgivelse så langt.

Mye av årsaken er sjølsagt at dette kollektivet har holdt sammen og utvikla seg gjennom en rekke turneer verden rundt. De har funnet fram til sitt eget språk - sitt eget uttrykk. Og slik det framstår her så er det så uendelig vakkert og hele tida søkende.

På vinylen får vi seks spor. To er skrevet av Herstad, ett av Thormodsæter og i tillegg blir vi servert Joe Sample og Will Jernnings´ "One Day I´ll Fly Away", brødrene Gershwins "How Long Has This Been Going On" og Hoagy Carmichaels "Skylark". På cd-en, som følger med på kjøpet, er det to bonusspor, blant annet Gilbert O´Sullivans "Alone Again".

Dette er så nedpå, vakkert, inderlig og gjennomsiktig som vel tenkelig. Denne trioen består av ypperlige musikanter som vil hverandre vel og det bærer også det musikalske sluttproduktet preg av. Senker ikke freden seg etter noen runder med "The Ballad Book", tror jeg profesjonell hjelp er det eneste som duger.

Minus? Veldig få og små, men det hadde ikke skada med en ekstra runde med korrekturlesing på omslagsteksten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Olav Herstad Trio

The Ballad Book

Curling Legs/Musikkoperatørene

Alltid en begivenhet

Det å møte på mestergitarist Bill Frisell er en feststund - alltid. Ekstra spesielt er det når nye konstellasjoner dukker opp.

Bill Frisell og Thomas Morgan - en ny, fantastisk duo.

Helt siden jeg hadde gleden av å være flue på veggen da Bill Frisell (66) dukka opp i Molde sammen med Arild Andersen, Alphonse Mouzon og John Taylor som totalt ukjent gitarist på begynnelsen av 80-tallet, har han gitt meg usedvanlig mye glede og enormt med overraskelser. Han har vært, han er og han kommer til å bli værende en innovatør - han har stadig åpna nye dører.

Frisell har samarbeida med flere norske musikanter - ikke minst Andersen og Jan Garbarek og han bidro også i et spennende festivalprosjekt med Jan Erik Vold på Kongsberg for noen år siden. Ellers har musikere fra alle sjangre rundt om på kloden stått i kø for å jobbe med Frisell - fra Elvis Costello og Jerry Douglas til Paul Motian.

Bill Frisell har aldri stivna - han har stadig ønska å utfordre seg sjøl og han har hele tida laga nye konstellasjoner som uten stans har vært spennende. Denne duoen med bassisten Thomas Morgan, som "alle" vil spille med om dagen, er såvidt jeg vet ganske fersk. De fører samtaler på et usedvanlig høyt nivå der ingen har noe behov for å imponere, men kun skape og se hvor de havner hen. Dette møtet er fra den legendariske jazzklubben Village Vanguard i New York i mars i fjor og her er det alt fra Motian- og Lee Konitz-låter, via countrysanger til James Bond-låta "Goldfinger" samt eget materiale.

Det tar som vanlig et hundredel av et sekund å høre at det er Bill Frisell som er på ferde - ingen låter noe i nærheten av han - og Thomas Morgan er nok en perfekt samtalepartner for en av den moderne musikkens aller mest originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Bill Frisell/Thomas Morgan

Smal Town

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Spennende på bygda

Agnes Lovise Matre er et nytt krimforfatternavn for meg. Hun har så avgjort kommet for å bli.

Agnes Lovise Matre drar meg inn i tragedien og slipper meg aldri.

Kampen om krimoppmerksomheten er stor, nesten voldsom, her til lands. Det er med andre ord vanskelig å bryte gjennom lydmuren - spesielt for relativt ferske forfattere. Matre har skrevet to romaner tidligere, men begge har gått meg hus forbi. Nå er jeg glad for at jeg har makta å hoppe på toget - Matre har nemlig et svært godt fortellertalent.

Hun tar oss med til Hardangerfjorden - nærmere bestemt til bygda Øystese. Der forsvinner 6-åringen Anders en søndags formiddag og en av de siste som møter han er lensmannen. Det tar et døgn før han blir meldt savna og det er storesøstera hans som ringer til lensmannskontoret.

Store styrker blir satt inn i leitinga - også fra Kripos og Bergen. Lensmannen, som er en av de nærmeste naboene til Anders og den lille familien hans, skjønner stadig mer - eller mindre. Det har seg nemlig slik at i små bygder så "kjenner" alle hverandre, mer eller mindre i alle fall, og ryktene går fortere enn noe annet.

Det er et driv i fortellinga til Matre som gjør at det blir vanskelig å legge den fra seg. Matre, som er lærer til daglig, er også utstyrt med et godt språk og hun har skapt et persongalleri som er troverdig, men samtidig forvirrende, som et godt krimscript bør ha.

Anders blir funnet til slutt, men i hvilken forfatning og hvordan overlater jeg sjølsagt til hver enkelt å finne ut.

Agnes Lovise Matre har i alle fall makta å skape et spennende krimdrama fra lille Øystese som langt flere enn bygdas store sønner Nils Gunnar Lie og Torstein Lofthus vil ha glede av i sommer.

Agnes Lovise Matre

Skinnet bedrar

Gyldendal

Fremtida er her

Live Foyn Friis har vært med oss noen år og noen skiver allerede. Nå tar hun ytterligere steg mot noe stort.

Live Foyn Friis har blikket retta mot noe veldig spennende.

Foto: Solveig Bakken/Linnea Syversen

Live Foyn Friis (31) fra Asker har ført en omflakkende studenttilværelse. Hun har lært seg faget både i Tromsø, i Sverige og ikke minst i Danmark. Og faget hennes består både i være en framifrå vokalist, en låtskriver som har mye på hjertet og i tillegg er hun en bandleder som vet hvor hun vil. Sin unge alder til tross har hun allerede tre skiver på samvittigheten og med dette samarbeidet med Aarhus Jazz Orchestra tar hun nok et steg som forteller oss at vi har med stort talent å gjøre som er i ferd med å slå ut i full blomst.

Nå har hun "tatt til fornuften" og flytta hjem til Harald og Sonja etter mange år i Danmark, men med hyppige avstikkere til København. Før hun sa takk for seg i Aarhus arrangerte Musikhuset i hennes danske hjemby en flott konsert med henne der hun fikk et meget godt storband i ryggen pluss en strykekvartett også på noen av låtene.

Foyn Friis har skrevet alle låtene og alle tekstene - noe på norsk og mye på engelsk. Storbandarrene er det dansker tydeligvis med stor kompetanse udi faget som står for. Låtene til Foyn Friis henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg jazz eller pop og det er hele tida en nordisk tone over budskapet hennes. Hennes særegne, av og til litt naive foredrag er av det fascinerende slaget som forteller oss om en vokalist som har skapt sitt eget uttrykk allerede.

Live Foyn Friis har fått stor anerkjennelse i Danmark og vant både "The New Jazz Star" og "The Young Jazz Composer" under danskenes Grammy-utdeling for noen år siden. Nå er det på høy tid at hun får den samme oppmerksomheten her hjemme også - dette visittkortet er en meget tydelig beskjed om det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Live Foyn Friis

With Aarhus Jazz Orchestra

DME/Curling Legs/Musikkoperatørene

Superlaget

Mats Eilertsen, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young med Mike Mainieri som gjest - hva mer kan man ønske seg?

Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Jacob Young, Mike Mainieri og Mats Eilertsen - det kalles gjerne et kremlag.

Foto: Carl Størmer

I april i fjor, i legendariske Rainbow Studios i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene, møttes like godt bassisten Mats Eilertsen, saksofonisten Bendik Hofseth, trommeslageren Paolo Vinaccia og gitaristen Jacob Young. Som om ikke det var nok var nok en legende, den amerikanske vibrafonisten Mike Mainieri, på besøk og bidro på tre av de seks låtene.

Dette er det som med rette kan kalles et superlag fra tre forskjellige generasjoner. Mainieri, med fartstid fra ikoner som Benny Goodman og Billie Holiday samt sitt eget fusionlag Steps Ahead, har rukket å bli 78 år mens herrene Hofseth og Vinacca befinner seg rundt 60-streken. Eilertsen og Young er bare for skårunger å regne, men alder har overhodet ingen betydning i dette tilfellet. De fem snakker nemlig det samme språket og stortrives i hverandres selskap - de utfordrer og utfordres og til sammen har de skapt musikk som vil bli stående.

Eilertsen, Hofseth og Young har alle bragt to låter til bordet. Alle er melodisk vakre, åpne og med masse plass, rom og luft til meningsfulle ekskursjoner. Her er det ingen som har behov for å imponere de andre - og derfor gjør de det hele tida i et usedvanlig samspill der kollektivet løfter fram hver enkelt. Fra start til mål er dette så intenst nedpå at det er bare å lene seg tilbake og flyte med.

Spør meg ikke om årsaken, men det "The Maze" kommer bare til å bli trykket opp i 300 eksemplarer med utsøkt vinyl samt CD som ekstra bonus. Det betyr at det er bare å komme seg til butikken raskest mulig - dette kommer nemlig til å bli et samleobjekt. Du verden så glad jeg er for at jeg allerede er den lykkelige eier av ett av disse eksemplarene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth, Jacob Young, Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia with Mike Mainieri

The Maze

Oslo Session Recordings Vol. 1/oslosessionrecordings.com/barejazz.no

Ei ny stjerne

Nå er det på tide at vi her oppe ved Polarsirkelen også gjør det samme som resten av "verden" - får opp ørene for den strålende sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah.

Youn Sun Nah er en vokalist i verdensklasse.

Youn Sun Nah (47) er superstjerne hjemme i Sør-Korea og i sitt nye hjemland Frankrike, og dalstrøka rundt der, har hun også etterhvert fått et stort navn. På hennes tre forrige utgivelser, "Same Girl", "Lento" og "Voyage", der hun blant annet har samarbeida med den svenske toppgitaristen Ulf Wakenius, har hun virkelig vist oss hvilket enormt talent hun er i besittelse av. I løpet av 500 konserter rundt om i Europa og med et platesalg på flere hundre tusen har hun virkelig etablert seg og med "She Moves On" er hun klar for et nytt steg.

Med perfekt engelskuttale og ditto diksjon, tar hun for seg både eget materiale og låter som Lou Reeds "Teach the Gifted Children", Paul Simons "She Moves On" og Joni Mitchells "The Dawntreader" pluss "Black Is the Color of My True Love´s Hair" og "Fools Rush In". Dette er tildels originalt og spennende materiale som Nah gjør til sett eget i et musikalsk landskap der hun henter inspirasjon fra både soul, folk, chansons, blues og ikke minst jazz.

Nah har gjort en viktig vri denne gangen med å ta turen over dammen til New York der innspillinga blei gjort i desember i fjor med Jamie Saft, som blant annet Gard Nilssen har samarbeida med, på tangenter og som produsent og med andre spennende NY-musikanter, som Brad Jones på bass, Dan Rieser på trommer og Marc Ribot på gitar på flere av spora.

Til sammen har det blitt et nytt flott møte med en av jazzens mest interessante og varmeste stemmer anno 2017 - Youn Sun Nah. Få henne hit opp snarest mulig dere har som mulighet til det - i mellomtida er det så absolutt mulig å hygge seg med "She Moves On".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Youn Sun Nah

She Moves On

ACT/Musikkoperatørene

Vakre sanger

Med "Nattsongar" bekrefter Erlend Apneseth hvilken strålende og sjangersprengende musikant han er.

Erlend Apneseth sin musikk egner seg både når det er mørkt og lyst.

Til tross for at hardingfelespilleren Erlend Apneseth fra Svidalen i Sogn og Fjordane ikke er mer enn 26 år, har han allerede fortalt oss at han er i besittelse av en insstrumentbeherskelse, musikalitet og sjangeroverskridende musikkanskuelse som er sjelden. Med sitt tredje visittkort tar han nok et steg videre og i mine ører er "Nattsongar" hans aller beste album så langt - det sier ikke lite.

Bakgrunnen for "Nattsongar" er at Apneseth fikk i oppdrag å skrive bestillingsverk til Førdefestivalen i fjor. Det er en festival Apneseth har et spesielt nært og godt forhold til - han er på sett og vis oppvokst med festivalen og sier sjøl at den har vært avgjørende for at han har blitt musikant.

Han har skrevet ei samling på ni melodier som henter inspirasjon fra en rekke kilder. Norsk folkemusikk er sjølsagt en viktig ingrediens, men Apneseth viser oss også at han har fått impulser fra en rekke himmelstrøk. Jazz er også en kilde det blir søkt fra, blant annet i låta "Django Viken".

Når Apneseth så har satt sammen sitt drømmelag med musikanter fra flere hold - Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og sag, svenske Erik Rydvall på nyckelharpa, Stein Urheim på gitar, bozouki, sampling og elektronikk og Ole Morten Vågan på bass - så har han fått med seg et perfekt reisefølge som åpner og strekker i utgangspunktene Apneseth har gitt dem.

"Nattsongar" er et verk som er spilt inn i studio i januar i år, unntatt tittelsporet som er henta fra konserten under Førdefestivalen i fjor sommer. Det er musikk så flott, inspirerende, åpen og sjangerfri som man bare kan ønske seg og Erlend Apneseth bekrefter for tredje gang at han er en musikant både for nuet og ikke minst for fremtida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Apneseth

Nattsongar

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Flotte skulpturer

Det norske selskapet SOFA MUSIC åpner stadig nye dører - dører vi faktisk ikke ante fantes. Denne gangen er det den canadiske bassklarinettisten Philippe Lauzier som er døråpneren.

Philippe Lauzier har noe helt eget å melde.

Når det står å lese at Philippe Lauzier (39) har jobba med musikalske originaler som franske Xavier Charles, som vi kjenner fra Dans les Arbres, australske Jim Denley og vår egen Kim Myhr, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at vi kommer til å bli tatt med på utflukter som er av det sjeldne slaget. Slik har det så avgjort også blitt.

Dette er Lauziers andre soloutflukt. Jeg har verken hørt den første eller noe annet av det Lauzier har bragt til torgs tidligere i sin karriere. Når SOFA er involvert, mer enn aner jeg likevel at det som blir servert er noe helt for seg sjøl. Så også denne gangen.

Lauzier begynte sin musikalske løpebane som saksofonist, men har etter hvert konsentrert seg mer og mer om bassklarinetten. Her får vi oppleve ei vakker, spennende og personlig utgave av instrumentet som Eric Dolphy mer eller mindre på egen hånd satte på kartet.

Det Lauzier, som er mutters aleine hele veien, gjør her er å multitracke seg sjøl x antall ganger og dermed skape masse overtoner og det som kalles subtile mikropolyfonier......I løpet av de fire låtene som varer fra vel fem til vel 15 minutter, skaper Lauzier stemninger og landskap som er personlige, vakre, søkende og hele tida fascinerende.

De som kanskje aner at dette ikke er noe i nærheten av bakgrunnsmusikk har helt rett. Dette er musikk skapt av og for mennesker som krever noe av seg sjøl både som leverandører og mottakere. Det ligger mye vakkert og originalt og venter for de som har åpne sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philippe Lauzier

A Pond in My Living Room

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Fri flyt

Samarbeidet i sørlige deler av EU ser ut til å virke perfekt. Denne gangen gjelder det franske og portugisiske musikanter.

Chamber 4 - noe diffust, men likevel i klar retning.

Jeg har skrytt av postvesenet tidligere og gjør det gjerne igjen - nå også posten langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Støtt og stadig dukker det nemlig opp nye leveranser fra det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records - veldig ofte med norske musikanter faktisk. Kvantiteten fra selskapet er voldsom, men heldigvis så står kvaliteten i stil med mengden.

Slik er det også denne gangen. Her får jeg, og de fleste andre her nord vil jeg tro, treffe på relativt eller helt ukjente musikanter. De franske brødrene Théo og Valentin Ceccaldi på henholdsvis fiolin og cello og portugiserne Marcelo dos Reis på akustisk og preparert gitar - alle tre gir også lyd fra seg via sine stemmebånd - og trompeteren Luis Vicente møtes her for andre gang, hvis jeg har skjønt det rett, og det skjedde på Le Soirées Tricot Festival i Paris den 28. april i fjor.

De fire møtes i et fullstendig åpent og luftig rom i lysets by, som Paris ofte kalles, der kreativ jazz og fri improvisasjon løftes opp til et eget nivå - et nivå der kammermusikk anno vårt eget århundre hører hjemme. De tre "låtene", på henholdsvis 16, 19 og 14 minutter, blei unnfanga der og da uten at noen avtaler var gjort, uten at noe var skrevet - altså fullstendig fritt frem.

Det kan sjølsagt ende i det fullkomne kaos og i en verden der intet fungerer. Med disse fire langt framskredne og spennende musikantene, med ører og lytteegenskaper av typen voldsom, har det blitt ekskursjoner til landskap som de aller færreste av oss har opplevd tidligere og der det ofte er veldig givende å oppholde seg. Instrumenteringa er også av typen sjelden og Chamber 4 låter derfor kun som seg sjøl.

Dette har med andre ord vært nok et interessant og givende musikalsk møte - både Chamber 4, Clean Feed Records og posten skal ha all mulig slags takk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chamber 4

City of Light

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

På reise

Det norske plateselskapet SOFA MUSIC går andre veier - den reisa den spanske lydskulptøren Miguel Angel Tolosa tar oss med på er av det unike slaget.

Miguel Angel Tolosa har skapt et eget univers.

En av SOFA-gründerne, Ingar Zach, har bosatt seg i Madrid. Der har han støtt på et helt nytt og utfordrende miljø og for noen år siden blei vi introdusert for Zach i samarbeid Miguel Angel Tolosa på skivene "Loner" og "Offwall". Nå har SOFA invitert Tolosa til å vise seg fram på egen hånd og vi får bli med på musikk skapt mellom 2012 og 2016 - alt komponert, innspilt, mixa og mastra av Tolosa i Stockholm, Düsseldorf, Bonn og Madrid.

De ti "låtene" er i mine ører musikalske landskapsmalerier der Tolosa tar oss med til steder vi aldri har besøkt tidligere. Det er langsomme, funderende, originale og spennende utflukter vi blir tatt med på. Det er ekskursjoner som Tolosa har skapt med sitt arsenal av maskiner, effekter, EDB-maskiner og gudene vet hva - tradisjonelle instrumenter er i alle fall ikke involvert.

SOFA har gjennom hele sin historie vist oss at de både har evnen, motet og viljen til å gå egne veier. Miguel Angel Tolosas "Ephimeral" er nok et strålende bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miguel Angel Tolosa

Ephimeral

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

En engelskmann i Oslo

Engelske David Arthur Skinner har berika norsk jazzliv i en årrekke allerede. Det fortsetter han med når han nå tolker sin egen musikk.

David Arthur Skinner er en solopianist det swinger kraftig av.

Foto: Thomas Johannessen

David Arthur Skinner (37) fra idylliske Isle of Wight har vært bosatt i Norge siden 2005. Derfor synes jeg absolutt vi kan kalle han litt norsk også - så bra er han nemlig. Første gang vi fikk anledning til å stifte bekjentskap med Skinner var med bandet Sphinx der en rekke unge norske musikanter som studerte i Leeds fikk med seg medstudent Skinner. De norske flytta etterhvert hjem igjen og heldigvis blei Skinner med på lasset.

Skinner har vist seg fram ved en rekke anledninger og på flere innspillinger siden han slo seg ned her i steinrøysa. Vi har blant annet møtt han på to soloinnspillinger tidligere der det har vært mye standardstoff som har stått på repertoaret, men også flere Skinner-komposisjoner. Denne gangen har han tatt nok et skritt videre og, som tittelen forteller oss, så er det bare hans eget stoff som preger denne skiva.

Her bringer han ti originallåter til torgs som alle har et bortimot klassisk og tidløst jazzpreg ved seg. Her er det spor av rag, blues, swing, bop og andre herligheter - alt sammen unnfanga på et vis som gjør at det er spennende både for Skinner og sikkert også andre å tolke dette stoffet. Det er et kvalitetsstempel som blir ganske få komponister til del.

David Arthur Skinner er åpenbart av typen musikant som har med seg hele jazzhistoria når han skal uttrykke seg. De er etterhvert en utryddningstrua rase og skal tas godt vare på.

Gordon Sumner fra Newcastle valgte seg altså New York - vi skal være veldig glad for at David Arthur Skinner fra Isle Of Wight valgte Oslo og Norge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Arthur Skinner

Skinner Plays Skinner

Losen Records/MusikkLosen

Stemma fra øst

Pianisten og visjonæren Tigran Hamasyan skaper noe unikt om det er sammen med norske sjelsfrender eller mutters aleine.

Tigran Hamasyan er utstyrt med ei helt spesiell stemme.

Den armenske pianisten Tigran Hamasyan (29) har satt sitt eget unike stempel på uttrykket sitt. På ECM-utgivelsen "Atmosphères", sammen med Jan Bang, Arve Henriksen og Eivind Aarset, har Hamasyan skapt det som ECM-sjef Manfred Eicher skal ha uttalt er en av de aller beste utgivelsene i det berømte selskapets historie. Det sier ikke reint lite!

I løpet av sin relativt korte karriere har Hamasyan, som nå er bosatt i USA, i flere forskjellige konstellasjoner vist oss at han har noe helt unikt på lager. Med "An Ancient Observer" kommer det nok en bekreftelse på det.

Hamasyan er helt aleine underveis her, men i tillegg til å spille piano, møter han oss også som stemmeformidler, på ymse synther, på elpiano samt med en rekke lydeffekter på toppen.

Hamasyan står bak alle komposisjonene og har sjøl produsert herligheten. Det aller meste er spilt inn i Frankrike - et spor er unnfanga på hjemmebane i Armenia. De ti melodiene henter mye inspirasjon fra Hamasyans røtter i Armenia. Det er en helt egen tone i musikken - både melodisk og rytmisk er det noe helt spesielt som jeg ikke vet om noen andre enn Tigran Hamasyan som kan trylle fram.

Teknisk sett er Hamasyan usedvanlig langt framskreden, men det er likevel uttrykket - klangen - som gjør aller sterkest inntrykk. Jeg er stadig like spent på hva som kommer fra Tigran Hamasyan hver gang jeg "møter" han. Her er det improvisatoren og folkemusikktolkeren med klassiske røtter som hilser på og du verden så spennende det er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tigran Hamasyan

An Ancient Observer

Nonesuch Records/Warner Music

På hjemmebane

Terje Formoe har oppnådd en nesten usannsynlig suksess med kapteinen på Sørlandet. Nå møter han oss nok en gang som den han egentlig er musikalsk.

Terje Formoe er en historieforteller vi har savna lenge.

Terje Formoe (67) har liksom alltid vært der. Han debuterte på platefronten allerede i 1975 og fortalte oss raskt at han var en visesanger med mye på hjertet. Læreren Formoe viste også at han hadde et nært og godt forhold til barn og i forlengelsen av sin jobb som markeds- og underholdningssjef ved Kristiansand Dyrepark fra 1984, blei Kaptein Sabeltann unnfanga og resten er, som det sies, historie.

"Alle" har et forhold til Kaptein Sabeltann, men det som skjedde i dette voldsomme sirkuset var at visesangeren og artisten Terje Formoe i stor grad forsvant. Nå er han heldigvis tilbake og den kreative kraften er fortsatt tilstede.

"Hjemvendt" sier på så mange vis at Formoe her har vendt tilbake til sine musikalske røtter. Det har han gjort i sin fødeby Fredrikstad der han har fått utmerket produsentstøtte av mannen som styrer FMV studio, Kyrre Fritzner.

Gjennom de ni låtene forteller Formoe at han har en historieforteller boende i seg som hører hjemme blant de aller beste i kongeriket. Låtene handler om det store Livet - det med stor L - som vi alle får støte på i forskjellige avskygninger. Formoe skriver, forteller og synger historier vi alle kan kjenne oss igjen i.

Når han så skriver låter i et slags vise-, pop- og rocklandskap der blant andre Bruce Springsteen er blant inspirasjonskildene, med bidrag fra blant andre gitarist i superklassen Børge Petersen-Øverleir, så har dette blitt et gjenhør med Terje Formoe som frister til mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Hjemvendt

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene

Toppklasse

Den finske pianisten Alexi Tuomarila, med god norsk hjelp, bekrefter at han hører hjemme i det aller ypperste sjiktet.

Alexi Tuomarila tar trioen sin til vakre, personlige steder.

Den finske pianisten, komponisten og bandlederen Alexi Tuomarila (43) har i løpet av det seineste tiåret markert seg i stadig større grad som en av Europas mest spennende unge jazzmusikanter. Sjøl om han også har jobba en hel del med den polske trompetlegenden Tomasz Stanko, så er det som oftest i trioformat og sammen med vår egen bass-sjef Mats Eilertsen og sin egen landsmann, Olavi Louhivuori på trommer, at vi har fått hilse på Tuomarila. Slik var det på det norske selskapet Jazzaway Records med "Constellations" i 2006 og på "Seven Hills" på engelske Edition Records i 2013.

Trioen har fortsatt å utvikle seg og her møter vi den igjen med ei innspilling gjort på hjemmebane i Järvenpää i desember i fjor - sjøl om det står på coveret at den er gjort i desember i år:-) Repertoaret består denne gangen av fem Tuomarila-komposisjoner, to av Louhivuori, en av Eilertsen samt en nydelig versjon av Bob Dylans "The Times They Are a-Changin´" - en høyst betimelig kommentar til det som skjer i Dylans hjemland for tida.

Etter å ha studert, bodd og jobba i både Paris og Brüssel i mange år, har Tuomarila nå flytta tilbake til Helsingfors. Han føler på sett og vis at han har landa og slik oppleves også musikken og det intime samarbeidet med Eilertsen og Louhivuori - du verden som dette låter som et band og tankene flyter lett til hvordan Bill Evans etablerte trioformatet som noe helt annet enn piano pluss komp.

Teknisk sett er Tuomarila en meget langt framskreden musikant, men det er likevel hans helt personlige uttrykk som er mest framtredende. Dynamisk er han både som komponist og som solist usedvanlig uttrykksfull og Eilertsen og Louhivuori er i samme klasse - toppklasse.

"Kingdom" er nok et eksempel på Alexi Tuomarilas mesterskap og det er ei trioinnspilling helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alexi Tuomarila

Kingdom

Edition Records/Border Music Norway

Den nye generasjonen

Noen av oss har hatt kampropet til Isfjorden som en favoritt i mange år. Uten at vi skal gå nærmere inn på det her, så har Isfjorden gitt oss en ny favoritt med gitaristen, vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Stian Unhjem.

Ísa - har grunn til å være godt fornøyde.

Foto: Tore Sætre

I forbindelse med sin første eksamen på Norges Musikkhøgskole i 2015, satte Unhjem (25) sammen bandet Ísa - oppkalt etter elva på hjemstedet Isfjorden. Når han så har med seg jevngamle Magnus Sefaniassen (feilskrevet på cd-omslaget - ikke bra) Eide fra storbyen Åndalsnes på trommer og "utlendingen" Magnus Falkenberg fra Nesodden på bass, så har Ísa blitt et band med solide romsdalske røtter - både mannskapsmessig og tekstmessig.

I forbindelse med sin avsluttende eksamen ved Musikkhøgskolen nå i vår, har Unhjem videreutvikla både bandet og musikken fra oppstarten i 2015. Han har skrevet alt av både tekst og musikk sjøl og han legger på ingen måte skjul på hvor han kommer fra. Alt er skrevet og blir sunget på uforfalska romsdalsdialekt og det handler i stor grad om steder som har betydd noe for Unhjem.

Stemma til Unhjem går gjennom "maskiner" som gjør at man skjerper seg ytterligere for å få med seg budskapet hans. Gitaristen Unhjem legger heller ikke skjul på at artister som Bill Frisell, Hedvig Mollestad - også med romsdalske røtter og islandske Sigur Rós, har betydd mye og det musikalske landskapet vi finner Ísa i er en herlig miks av indiepop og jazz med rocka overtoner.

Sefaniassen Eide har vi hørt ved flere anledninger i hovedstadens jazzliv i det siste. Han er et utvilsomt talent å regne med i åra som kommer og Stian Unhjem forteller ved aller første møte at han også er en musikant som har mye på lager og som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Denne utgivelsen er å finne digitalt og selges også som CD hvis man tar kontakt.

Ísa

Våren, om lenge

Årets beste oppskrift

"My Recipe" heter en av låtene på debutskiva til kanonbandet Rohey. Dette kan enkelt og greit være oppskrifta på noen som kan bli stort - schwært kan det bli.

Det var kaldt på Sunnmøre da Rohey spilte inn skiva. Musikken er derimot så varm og heit som vel tenkelig.

Det kommer neppe som noen bombe at både kvaliteten og kvantiteten på unge norske musikanter, kanskje spesielt de som kommer ut av jazzlinja i Trondheim, holder skyhøyt nivå. Likevel var det noe helt eget å møte på musikken til bandet Rohey og ikke minst stemma til vokalisten Rohey Taalah (23). Etter at hun stod foran speilet hjemme på Lindeberg med hårsbørsten som mikrofon og hadde hørt Aretha Franklin og Stevie Wonder på radioen, så var turen først kort til musikklinja på Manglerud, Toneheim og jazzlinja i Trondheim. Talentet var åpenbart og voldsomt.

Ved Nidelvens bredd traff hun mange likesinnede, blant annet den svenske tangentisten Ivan Blomqvist, bassisten Kristian B. Jacobsen fra Bodø og trommeslageren Henrik Lødøen fra Brattvåg på Sunnmøre. Til sammen har de skapt et band som er sjokkerende bra og originalt.

Blomqvist har skrevet all musikk og alle tekster. Musikken befinner seg i et slags neo-soul landskap med røtter tilbake til det som Erykah Badu etablerte for rundt 20 år siden. Med Blomqvists strålende utgangspunkt - 12 fine og helt forskjellige låter - har de fire likevel staka ut sin helt egen kurs med melodiske og rytmiske vrier, som gjør at du hele tida følger spent med og lurer på hva som skjer rundt neste sving.

Rohey er befolka med fire strålende musikanter som allerede holder meget høyt internasjonalt nivå. Likevel må jeg nok en gang framsnakke Rohey Taalah. For et vokaltalent! I tillegg til å synge usedvanlig vakkert og sterkt, så er hun altså så naturlig uttrykksfull - noe som ikke er mulig å lære noe sted - at hvis ikke resten av verden skjønner det, så er det ikke bare Paris-avtalen som har et problem.

Rohey har kommet for å bli - både bandet og ikke minst Rohey Taalah.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo er et vokaltalent langt utenom det vanlige.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Rohey

A Million Things

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Fortsatt forelska!

Jeg brøt sammen og tilsto for to år siden da Anneli Drecker ga oss "Rocks & Straws" at jeg var forelska - i stemma og uttrykket hennes, må vite. Det er jeg fortsatt etter at oppfølgeren "Revelation for Personal Use" har landa.

Anneli Drecker - førr ei dame, for ei stemme, for et uttrykk!

Jeg har for så vidt alltid vært fascinert av Anneli Dreckers måte å synge på, måte å formidle et budskap på. Jeg sperra ørene ekstra opp rundt samarbeidet hun hadde med Jon Balke og Ketil Bjørnstad og da "Rocks & Straws" kom i 2015 og jeg fikk anledning til å høre henne live i Stavanger i fjor under MaiJazz, var forholdet mellom oss avklart - det hadde fått evighetens perspektiv over seg.

Etter en lang turnéperiode, fant Drecker ei "ny" diktsamling bakerst i et gammelt skap - nok ei samling skrevet av den nord-norske poetgiganten Arvid Hanssen. Det var også hans tekster som var grunnlaget for "Rocks & Straws" og nok en gang fant Drecker inspirasjon som førte til masse ny musikk kom på løpende bånd.

Forrige gang var det Hanssens beskrivelser av menneskets møte med naturen som var utgangspunktet, mens det denne gangen er mer indre landskap som er det sentrale i tekstene. Nok en gang har en annen poet, Roy-Frode Løvland som kommer fra og bor på Hanssens hjemplass Dyrøy, oversatt diktene til engelsk på et ypperlig vis.

Drecker er en stemningsskaper av voldsomme dimensjoner. Hun makter å ta oss med både ned og opp på et unikt vis og når hun samtidig er en melodiker av rang, så er forutsetningene nok en gang på plass for ei herlig musikalsk reise. Stemma hennes er heldigvis miksa akkurat så langt fram i lydbildet som den bør være når den har en slik unik karakter. Drecker har vært stipendiat ved Universitetet i Tromsø de seineste tre åra og har forska på tradisjonelle stemmeteknikker. Gjennom møter med mentorer fra så ulike steder som Tuva, Iran og Kautokeino har Drecker tilegna seg kunnskap som har gjort uttrykket hennes stadig mer personlig og universelt.

Når så arrangør Sindre Hotvedt, du verden som det låter av de 20 strykerne, og hennes faste stjernemusikanter som Rune Arnesen, Kjetil Dalland, Wetle Holte og magikeren Eivind Aarset, nok en gang er med å skape hennes sterke og personlige univers, så er det bare å heise flagge igjen. Forelskelsen sitter i!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anneli Drecker

Revelation for Personal Use

Rune Grammofon/Musikkoperatørene