hits

juni 2018

Fullstendig full frihet

Når Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love er involvert, så kommer det ikke som noen bombe at rammene er vide, brede og høye. Her får vi to nye bevis på det.

Steve Swell, Paal Nilssen-Love, Jon Rune Strøm og Frode Gjerstad - saker!

Trommeslager Paal Nilssen-Love er på sett og vis eleven til altsaksofonisten Frode Gjerstad. Den norske frijazzguruen fra Stavanger tok raskt unge Nilssen-Love under sine vinger - etterhvert har de fulgt og utfylt hverandre i en rekke konstellasjoner.

Gjerstad runda 70 tidligere i med brask og barm. På Victoria i Oslo blei et lite tverrsnitt av hva og hvem Gjerstad er vist fram. Det fortalte oss om en totalt kompromissløs musikant konstant på leiting etter seg sjøl og det unike. Slik har det alltid vært, slik er det og slik kommer det alltid til å være.

Her møter vi Gjerstad sammen med Nilssen-Love og bassist Jon Rune Strøm og den amerikanske trombonisten Steve Swell som gjest. At den godeste Swell har deler av sin bakgrunn i storbandene til Buddy Rich og Lionel Hampton er ikke lett å oppdage, men at han har hatt salige Roswell Rudd som ledestjerne er en del lettere å dra kjensel på.

Vi får hilse på de fire på klubben The Bop Stop i Cleveland, Ohio der borte i Sambandsstatene den 17. september i fjor. De fire "låtene", aller med titler henta fra navnet på klubben i ymse varianter, er sjølsagt spontant unnfanga og forteller oss om et heftig, tøft og inspirerende møte på mange vis.

Av og til oppleves det ustrukturert, av og til setter love, som salige Bjørnar Andresen kalte han, en groove som tar det hele i nye retninger. Spennende og unikt fra start til mål.

Året før, eller 19. mai 2016, for å være eksakt, møttes ustoppelige - på alle vis - Nilssen-Love og den japanske gitaristen Otomo Yoshihide til mannjevning live i Moskva. Vår mann elsker utfordringer og elsker å bli utfordret og Yoshihide, med bakgrunn fra både rock og støy, er så avgjort en musikant å "bryne" seg på for Stavanger-mannen som forsatt sier i når det blir alvor.

Jeg stopper aldri å bli overraska og imponert over Paal Nilssen-Love, Norges kanskje travleste musikant. Her foreligger to ypperlige prov på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paal Nilssen-Love og Otomo Yoshihide - uten sikkerhetsnett.

Frode Gjerstad Trio + Steve Swell

Bop Stop

Clean Feed Records/MusikkLosen

Otomo Yoshihide - Paal Nilssen-Love

19th of May 2016

PNL Records/Musikkoperatørene

Endelig i mål!

Den mest omtalte, den mest solgte og kanskje den beste norske jazzplata noensinne, «Fairytales», har endelig kommet ut i «korrekt» cd-tapning.

Steve Dobrogosz og Radka Toneff - et eventyr av en musikalsk duo.

Foto: Hans Beskow

Det var klart for svært mange allerede da «Fairytales» kom ut høsten 1982 - vi hadde med en helt spesiell plateutgivelse å gjøre. Det at Radka Toneff (1952-82) forlot tida bare noen uker etterpå, har vært med på å forsterke inntrykket. Uansett har dette unike visittkortet vist seg å være tidløs musikk fra en av de aller største.

Eksemplaret jeg sitter med i hendene nå er den tredje cd-utgava jeg har med «Fairytales». Den første kom da cd-teknologien var ny i 1986. Så blei mastertapen gjenfunnet, alt blei «restaurert» etter beste evne og relansert i 2015. Man mente at den definitive versjonen endelig var på plass.

Slik var det ikke. Raskt fant noen med særdeles påskrudde ører, blant andre plateselskapet 2Ls lydmaestro Morten Lindberg, ut at det var noe gæernt med «pitchen». Årsakene var diverse tekniske viderverdigheter som Terje Mosnes på en forbilledlig måte gjør rede for i teksten i omslagsheftet.

Dette kunne ikke de som stod bak utgivelsen leve med. En omfattende prosess blei satt i gang for om mulig å rette opp det som de ikke hadde lykkes med til 2015-utgaven. Gode krefter fra inn- og utland gikk sammen og har nå makta å gjenskape det som skjedde i Grieghallen tre februarkvelder i 1982 samt en versjon av «My Funny Valentine» gjort i NRK i 1979.

Radka, hun er av dem vi har lov å være på fornavn med, låter i mine ører noe lysere her enn det jeg mener å huske fra de mange gangene jeg fikk gleden av å høre henne live. Det er mulig mitt minne spiller meg et puss når det gjelder dybden eller mørket i Radkas stemme og uttrykk, men det gjør forsåvidt ingen verdens ting.

Det som betyr noe er er den voldsomme inderligheten og kraften i det Radka hadde/har å melde. Personligheten hennes og samspillet med amerikansk/svenske Dobrogosz. «Fairytales» var, er og kommer til å forbli kunst av en dimensjon det er vanskelig å plassere. Du verden som jeg savner Radka, sjøl om hun er her på sitt vis. For å skrive om en av titlene på skiva aldri så lite: Radka will never go out of style. Aldri.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Radka Toneff - Steve Dobrogosz

Fairytales

Odin Records/Musikkoperatørene

Lys i mørket

Ut av det store intet dukker trompeteren, flygelhornisten, komponisten og bandlederen Benje Daneman opp med bandet sitt og musikken sin. En fin overraskelse.

Benje Daneman, nummer tre fra venstre, i spissen for SearchParty.

Foto: Overneath Creative Collective

Jeg har verken hørt eller hørt om den 33 år unge amerikaneren Benje Daneman tidligere. Heller ikke hans band SearchParty må vite. Da finnes det heldigvis kulturformidlere rundt om i verden, blant andre amerikanske Matt Merewitz, som forer slike som meg med musikk vi ikke ante fantes og som på det viset sørger for at man får muligheten til å utvide horisonten.

Bandet og musikken blei unnfanga i 2015 da Daneman, som er bosatt, jobber og underviser i Kalamazoo i Michigan, blei forespurt om å være såkalt artist in residence hos Spark & Echo Arts, en New York-basert kunstorganisasjon.

Sammen med pianisten Rob Clearfield, kona Ashley Daneman på vokal, trommeslageren Jon Deitemyer, elbassisten Andrew Vogt og altsaksofonisten Greg Ward, den eneste jeg har hørt og hørt om tidligere, har Daneman skapt et lite, spennende, melodisk, vakkert og personlig univers.

Fire av spora er fritt improvisert, resten er skrevet av Daneman som også er en veldig bra og uttrykksfull trompeter med en varm og rund tone i horna sine. Det samme kan så avgjort også sies om elbassist Vogt og Ward vet vi fra før er en av særdeles kapabel saksofonist.

«Light in the Darkness» er et flott, lite verk som løfter frem nye stemmer. Det har vært svært hyggelig å få hilse på Benje Daneman´s SearchParty.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benje Daneman´s SearchParty

Light in the Darkness

JCI Records/benjedaneman.com

For en klang!

Jeg bryter sammen og tilstår at korsang ikke er dagligdags i heimen. Du verden for et kick det likevel har vært når det først har skjedd.

Det Norske Jentekor under innspillinga i Ris Kirke i Oslo.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor har eksistert siden 1994 da NRK la ned sitt jentekor. Koret består av fire «avdelinger»: Rekruttgruppa, Aspirantkoret, Hovedkoret og Studiokoret - jenter fra 6 til 24 år. Alle blir leda av dirigenten Anne Karin Sundal-Ask og her får vi møte Studiokoret, de mest erfarne, i innspillinger gjort i Ris Kirke i Oslo fra 2015 til 2017. De gir oss korsang egna til at den store ro kan senke seg.

Med lydmaestro Morten Lindberg i førersetet, har Sundal-Ask og hennes langt framskredne jenter tatt for seg 15 folketoner vi alle kjenner i større eller mindre grad. Det har de gjort med en innlevelse og en klangrikdom som reint gjør en stolt av å komme fra Kongeriket.

Vi blir servert blant annet "Jeg lagde meg så sildig", "Fola, fola Blakken", "Ved Rondane", "Våren" og "Gjendines bådnlåt". Dette er sanger de fleste av oss er vokst opp med på et eller annet vis og som det er fantastisk å stifte nytt bekjentskap med.

Det gjør Det Norske Jentekor på et fantastisk herlig, klangrikt og tidløst vis som forteller oss at både denne musikken, disse visene/sangene og denne kortradisjonen er viktig for oss - nå og for all fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anne Karin Sundal-Ask får fram det vakre og sterke i koret.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor

Folketoner

2L/Musikkoperatørene

Himmelsk tøft

Emilie Nicolas slo ned som ei positiv bombe med «Like I´m a Warrior» for fire år siden. Så blei det stille. Nå er heldigvis vellyden tilbake igjen.

Emilie Nicolas har noe helt spesielt å by på.

Emilie Nicolas fra Bærum er en av mange unge vokalister som har tatt turen innom jazzstudier før de har havna på et helt eget sted. Der Nicolas befinner seg nå er det i alle fall usedvanlig spennende å få avlegge besøk.

Veldig mange satt vel og venta på verdensherredømme for Emilie Nicolas, som også heter Kongshavn, men så enkelt er det som kjent ikke. Om hun gikk inn i indre eksil av personlige og profesjonelle årsaker, aner jeg ikke. Det jeg derimot vet med fasit i hånd, er at hun har brukt tida svært godt og tatt et nytt kjempesteg med oppfølgeren.

Her har hun skrevet alle tekster, med litt pidgeon-engelsk som jeg har henne mistenkt for å gjøre med fullt overlegg og for å ha litt moro sjøl og med alle som gjerne vil framstå som besserwissere, og all musikk. Med seg har hun det samme kjernebandet som sist med Eivind Helgerød, Anders Opdahl og Nicolay Tangen Svennæs og der alle har vært med å produsere herligheten - og hvilken produksjon! Når vi kan legge til at betydeligheter som Jarle Bernhoft, Hanne Hukkelberg, Kåre Christoffer Vestrheim, Sondre Justad og Anja Lauvdal har bidratt i større eller mindre grad, så sier det mer eller mindre alt om hvor lista er lagt.

Dette er så flott, så smakfull, så sofistikert popmusikk som vel tenkelig. Emilie Nicolas er utstyrt med noe så unikt som en personlighet i både uttrykket og stemma som gjør at ører bør åpne seg hvor som helst på kloden - det er nemlig ingen som holder på med noe i nærheten av det hun gjør.

Island har sin Björk med noe helt spesielt. Vi har Emilie Nicolas med noe helt forskjellig, men like spesielt. Fantastisk tøft og usannsynlig hipt.

PS Covertegningene er laget av unge Jon Stoesen Chocron. Så kan alle kaste seg rundt for å finne ut hvor han stammer fra i både en og to generasjoner oppover. Den kunstneriske åra mangler det i alle fall ikke på.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emilie Nicolas

Tranquille Emile

Warner Music Norway/Warner Music

Vakkert i fjellheimen

Det unge norske bandet Audun Trio tar oss med inn i en vakker og empatisk musikalsk oase.

Audun Barsten Johnsen, Magnus Sefaniassen Eide og Håkon Norby Bjørgo er tre garantister for at norsk jazz går ei lys framtid i møte.

Det virker ikke som om det er noen ende på strømmen av nye norske jazztalenter - og bra er jo det. Den 25 år unge pianisten og komponisten Audun Barsten Johnsen fra Lillehammer er foreløpig siste skudd på stammen og sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo fra Lier og trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, begge i slutten av 20-åra, har han gitt oss et debutalbum som vitner om stor modenhet og mye godt i vente.

Har jeg skjønt det rett, har disse tre unge og langt framskredne herrene møtt hverandre på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Der har de samla seg rundt et repertoar skapt av i all hovedsak Barsten Johnsen, og sammen unnfanga et tonespråk både vakkert, melodisk, søkende og personlig.

Det musikalske landskapet Audun Trio byr på, er egentlig ganske unorsk. I mi bok er det udelt positivt. Barsten Johnsen og hans medsammensvorne er nemlig skjønnhetssøkere på alle mulige slags vis, men de er det på et u-ECM-sk vis hvis du skjønner.

Der ECM-idealet ofte er luftig og dvelende, blir vi her møtt med et ganske så straight og lettflytende ideal der beatet er tydelig markert hele veien i alle slags tempi.

Repertoaret er både variert og uten unntak personlig. Det at jazzmusikk får stempelet vakker på seg, er ensbetydende med at den er motstandsløs i følge enkelte. Jeg er ikke blant dem og her finnes det mer enn nok motstand og utfordringer underveis også.

Det er vakkert både i og med «Rondane».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Trio

Rondane

Losen Records/MusikkLosen

På egen hånd

Sveitsiske Lucas Niggli er en trommeslager og perkusjonist som skaper musikk på et høyst personlig vis.

Lucas Niggli i sin helt personlige verden.

Foto: Michelle Ettlin

Lucas Niggli (50) har gjort noe de fleste perkusjonister drømmer om, men som de færreste tør å gjøre. Han har laga ei soloplate og han har alt som trengs for å kunne gjøre akkurat det. Dette er spennende og annerledes musikk fra start til mål.

Det finnes en liten, men eksklusiv gruppe perkusjonister som har laga soloskiver opp gjennom jazzhistoria: Baby Dodds var vel den første og seinere kom blant andre bopikoner som Kenny Clarke og Max Roach og seinere blei de fulgt av modernister/avantgardister som Famodou Don Moye og Andrew Cyrille.

Her hjemme har både Erland Dahlen, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love skapt strålende bidrag i liknende univers, men kanskje den første i Europa som bega seg ut på galeien var sveitseren Pierre Favre.

Hjemme på gutterommet til Niggli hang det bilde av The Beatles - og nevnte Favre! Etterhvert blei Niggli både elev av og medspiller med den store Favre og Niggli har på mange vis blitt videreføreren av kulturen Favre var mannen bak.

Niggli har vist i en rekke konstellasjoner, både med seg sjøl som leder og som sidemann på rundt 25 utgivelser på Intakt Records, at han er en særs spennende og original perkusjonist.

Gjennom disse 15 spontant unnfanga «låtene», cirka halvparten live mens resten er skapt i studioets ensomhet, forteller Niggli oss med sitt arsenal av trommer, instrumenter og objekter, at han har svært mye unikt å fortelle oss på sin første soloekskursjon noensinne.

Han er født i Kamerun og bodde der sine første sju år, han har jobba med musikanter fra de fleste verdenshjørner og han har studert og jobba med en rekke retningsgivere. Alt dette inkorporerer han på et mesterlig vis i denne kombinerte 50-års presangen til seg sjøl og til oss. Lucas Niggli gir oss groover, stemninger og melodier som kun han kan ha skapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lucas Niggli

Alchemia Garden

Intakt Records/Naxos Norway

Mer om stillheten

Begge platene til vokalisten Lena Nymark har ordet silence i tittelen. Tilfeldig? Neppe!

Lena Nymark har all mulig grunn til å ha blikket opp og frem.

Lena Nymark (37) kommer fra øya Sula utenfor Ålesund. Da er det ikke tilfeldig at man blir musikant på svært høy hylle.

Alt henger sammen med alt sa Gro Harlem Brundtland for noen tår sida. Det hadde hun så avgjort rett i og det henger sammen med hverandre at Ytre Suløens Jass-ensemble, Brazz Brothers, Nils Petter Molvær, Kåre Nymark jr. og mange flere kommer fra akkurat den samme lille øya. Derfra og fra mange av de samme kildene har helt sikkert Lena Nymark også henta mye inspirasjon og kunnskap.

Hennes første plate under eget navn kom i 2014 og het "Beautiful Silence". Den bød på et svært hyggelig musikalsk møte. Nå, som den gang, har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl. Det aller meste, med unntak av sluttsporet "Sukkerspinn av glass", er skrevet på engelsk.

Nymark beveger seg i et lett, underfundig og vakkert jazzpop-landskap som det er lett å bli fanga inn i og bli glad i. Hun synger med ei varm og inderlig stemme som antyder at hun er mye yngre enn hun virkelig er. Den er ikke stor og omfangsrik, men hun gjør likevel mye ut av uttrykket sitt.

Låtene blir noe for enstonig i lengden for meg. Noen er virkelig gode og foregår i ballade, maks medium tempo, men mange går inn i den samme tralten - de mangler enkelt og greit den store personligheten.

Sammen med utmerka tonefølge i trommeslageren Stig Harald Rennestraum, pianisten Dag-Filip Roaldsnes og bassisten Jo Fougner Skaansar, skaper Nymark, som også spiller fløyte, klarinett og bassklarinett som flott krydder, et vakkert lite univers med si andre plate. På den vanskelige tredjerunden ønsker jeg litt større variasjon i låttilfanget. Da kan dette bli riktig så storveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lena Nymark

Trapped in the Silence

New Field Music/Musikkoperatørene

Annerledes trio

Vi har etterhvert blitt bortskjemt med fantastiske trioer her i Norden. Aki Rissanen føyer seg inn i den tradisjonen.

Aki Rissanen med sin utmerkede trio.

Dette er mitt andre møte med trioen til den finske pianisten Ali Rissanen (38). Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen etablerer han seg helt der oppe på den europeiske topplista.

For to år siden kom den samme trioen med sin debut, "Amorandom", på det utmerkede engelske selskapet Edition Records. Den fikk mye oppmerksomhet Europa rundt og vant like godt Emma-prisen, Finlands svar på Spelemann, for årets beste finske jazzplate.

Nå har trioen blitt to år eldre og enda mer moden og mer personlig. Tittelen "Another North" peker klart og tydelig ut retninga: Dette er rytmisk klart definert og energisk musikk som på sett og vis skiller seg klart fra den nordiske tradisjonen vi kjenner så godt blant annet gjennom ECM.

Rissanen har skrevet all musikken bortsett fra ei låt av landsmannen Jarmo Savolainen, en felleslåt med trioen og en kjent György Ligeti-komposisjon. Det mer enn antyder at Rissanen har henta mye inspirasjon fra Bill Evans, men intensiteten og trøkket i spillet hans kommer fra andre kilder.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre som har vokst betydelig siden "Amorandom". De gir oss heftig triojazz i ei litt annerledes tapning enn det er vi vant til her nord og det er intet mindre enn herlig og befriende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Rissanen

Another North

Edition Records/Border Music

Oppskrift på suksess, suppe og god sommer

I Engelsviken utenfor Fredrikstad møtte Tre om Taube ved fem av dem oss på et så livsbejaende, humoristisk og musikalsk vis at sommeren har fått akkurat den vitaminpillen den trengte.

Stråhattene har på ingen måte gjort sitt!

Foto: Tor Hammerø

Skal det ingen ta dette eventyret i Engelsviken ved Fredrikstad? For 21. gang er nemlig Tre om Taube etterhvert med Nissa Nyberget som musikalsk føringsoffiser for Lars Klevstrand, Hege K. og Rino Johannessen og Hermund Nygård, samla på det intime loftet over den fantastiske fiskerestauranten ved fjordkanten. Nå har jeg langt i fra opplevd alle utgavene av Taube-hyllesten, som er ny hvert år, men årets utgave, som har fått tittelen «I en vik man hör musik!», kan lett vise seg å være den aller beste. Det er godt mulig jeg både har sagt og skrevet det tidligere også, men i tilfelle så mener jeg det - hver gang!

Empati

De fem tar oss med i et univers vi tror vi kjenner. På sett og vis så gjør vi også det, men Evert Taube, som var førstereisgutt fra Fredrikstad av alle steder, med hans enorme univers rommer så enormt mye som også er ukjent for de fleste av oss. Det har Nyberget med nennsom hånd plukka fram for å sette sammen til en helhet og med de nye låtene i årets repertoar så har det til nå blitt servert 116 Taube-viser der ved fjordkanten. Og fortsatt er det 80-90 Taube-viser som ikke har blitt spilt, så det er heldigvis fortsatt mye å glede seg til!

I Vika

Det denne utgava makter i enda større grad enn tidligere er å koble den lokale tilknytninga sammen med den store og globale. Det skal både Taube og Nyberget ha all ære av. De 20 sangene, framført på et mer enn propert svensk i følge min hossittende fasit, supergitaristen Jojje Wadenius, ga oss alt vi måtte ønske av stor musikalitet, godt humør, hjertevarme og enkelt og greit livsbejaenhet.

Det meste av det Taube ga oss, og mange generasjoner før oss og helt sikkert også etter oss, fordi dette er nemlig tidløse viser og livsvisdom, går i dur, men det finnes også noe i moll og en av dem blei et av høydepunktene denne kvelden: Lars Klevstrands tolkning av «Balladen om briggen «Blue Bird» av Hull» blir ikke glemt av noen av dem som var på premieren på svært lang tid.

For en trupp

Nyberget binder som vanlig det hele sammen på et vis som virker improvisert, men som garantert er godt planlagt. Der får han også utmerka hjelp av medordspillmester Klevstrand og Engelsvikas dronning, Hege Klevås Johannessen. Hun og Klevstrand kler hverandre perfekt og med sin utstråling eier de salen fra første til siste strofe.

Og så er det baktruppen da med bassist Rino Johannessen og trommeslager, banjoist og fiolinist Hermund Nygård. Vi snakker heavybassisten i Dream Police og jazztrommeslager i toppklasse som spiller Michael Brecker-hyllest i Sør-Afrika i neste uke! Hvor komfortable de er med stråhatter og andre herligheter er jeg ikke sikker på, men de bærer det i alle fall med verdighet og utsøkt musikalitet.

En lykkepille

De vel to timene, inkludert pause, fyker unna som en veritabel lykkepille som bør skrives ut på blå resept. Her var det som sagt en del nytt, noe vi trodde vi hadde hørt før og sikre vinnere som «Flickan i Havana» - det swingte gitt!!! - og «Fritiof och Carmencita» og før de fem fikk slippe fikk vi sjølsagt også servert «Så lenge skutan kann gå».

Sommeren er meldt - den er her faktisk! De vel 3000 som allerede har sikra seg en stol, benk eller noe liknende har mye å glede seg til - nok en gang!

Flyg ut mina visor, sa Evert Taube. Her får han framifrå hjelp til det av fem av våre beste.

PS Oppskrifta på den berømte fiskesuppa blir også servert.....

Hege Klevås Johannessen og Lars Klevstrand passer perfekt sammen.

Foto: Tor Hammerø

Det er blues også i Taube!

Foto: Tor Hammerø

Til røttene

Bassisten Ingebrigt Håker Flaten har flere ganger æret sine røtter på Oppdal. Nå gjør han det igjen - kanskje fordi han bor i Austin, Texas?

Ingebrigt Håker Flaten, Gunvor Fagerhaug Gustavsen og Andreas Bjørkås under innspillinga i Oppdal Kirke. Foto: Per Ole Aalberg

Nærast er du når du er borte, heter det jo. Jeg vet ikke om det er slik Ingebrigt Håker Flaten (46) også føler det, men denne hyllesten av røttene i fjellbygda Oppdal oppleves i alle fall enda sterkere siden han er bosatt over there.

For ti år siden ga kraftbassisten fra skibygda oss "Elise". Sammen med Håkon Kornstad tolka han tradisjonsmusikk med røtter i hjembygda. Tre år seinere blei den fulgt opp med "Med mitt hjerte alltid vanker 1", spilt inn live under Oslo Jazzfestival og med sjølvaste Jon Christensen som tredjemann på laget.

Nå har jeg broren til Ingebrigt, presten Ivar Flaten, mistenkt for å ha tatt initiativet til nok en oppfølger. Med seks salmer/folkesanger som utgangspunkt og med melodier med djupe og ekte røtter fra Oppdal, har Håker Flaten sammen med den fine vokalisten Gunvor Fagerhaug Gustavsen og fiolinisten Andreas Bjørkås inntatt Oppdal Kirke og gitt stoffet et respektfullt, men samtidig åpent og søkende tonespråk som både forteller oss at de vil ta vare på denne viktige tradisjonen og samtidig flytte den inn i vår tid.

Det har den framifrå bassisten gjort med å ta med seg materialet fra konserten "hjem" til Austin der trommeslageren Daniel Dufour, saksofonistene Sterling Steffen og Joe McPhee og gitaristene Jonathan F. Horne og Bob Hoffnar (pedal steel), har gitt sangene nye farger og nytt liv.

Musikken og tekstene er vakre og sterke og har mye å si oss uansett hva vi tror på - eller ikke tror på. Brødrene Håker Flaten skal ha all mulig slags ære for gaven.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingebrigt Håker Flaten´s Village Songs

Den signede dag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Noe viktig på gang

Trommeslageren og komponisten Bobby Previte har aldri fått noe gjennombrudd her hjemme. Det er det på tide å gjøre noe med.

Bobby Previte har noe viktig å melde.

Med «Rhapsody» gir Bobby Previte (66) oss del to av sin «Terminals»-trilogi. Og for et verk han gir oss og for et band han gjør det med.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor Previte ikke har fått noe stort navn her hjemme. Over there har han markert seg kraftig både innen impro, rock-relaterte settinger og jazz og han har, i tillegg til å jobbe med mange egne prosjekter og band, også spilt med retningsgivere som John Zorn, Wayne Horvitz og Elliott Sharp.

I 2015 blei han tildelt en stor musikkpris, noe som førte til at han fikk muligheten til å skrive både tekst, for første gang, og musikk til "Rhapsody". Det har blitt del to av Prevites store prosjekt som handler om å reise eller om å flytte på seg. Den første etappa, "Terminals Part 1: Departures", kom ut i 2014.

"Rhapsody" regnes som Prevites mest ambisiøse prosjekt til nå. Tekstene dreier seg i stor grad om immigrasjon/migrasjon; Hvordan oppleves det å være i transit? Adskilt fra sitt opprinnelige hjem, men fortsatt ikke fremme ved en ny destinasjon? Usikker og ufri? Tro på befordringsmidlet som skal ta en til det nye målet? Tro på ukjente mennesker? Alt dette og mer til går rett inn i det som skjer overalt rundt oss - akkurat nå.

Med et spennende og annerledes band med Nels Cline på akustiske (!) gitarer, John Medeski på piano, Zeena Parkins på harpe, den unge og meget lovende østerrikske altsaksofonisten Fabian Rucker og strålende Jen Shyu på vokal, er hu - en type kinesisk fiolin og piano - et helakustisk band og sound med andre ord, tar Previte oss med på ei musikalsk og bortimot politisk reise som har elementer av alt fra rock til jazz. Tøft, annerledes og spennende og da er det bare å glede seg til siste del av trilogien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bobby Previte

Rhapsody

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Flotte historier

Den svenske, men Bergen-bosatte, visesangeren og gitaristen Robert Vennström gir oss sitt tredje visittkort sammen med trekkspiller Heine Bugge fra Molde.

Heine Bugge og Robert Vennström vet hvordan ei historie skal formidles.

«Till Bergen» fra 2015 og «Till det eviga» fra året etter fortalte oss om et herlig og unikt samarbeid mellom de to. Den vanskelige tredjerunden, «Till egna barn och andras ungar», følger opp på samme høye nivå.

Det første møtet mellom de to bestod av Nils Ferlin-sanger. Oppfølgeren derimot var utelukkende Vennström-sanger og slik er det nesten her også. Bra er det fordi Vennström har veldig mye å melde og det på et humoristisk vis.

De som har hatt gleden av å høre Heine Bugge, eller Kleine Heine, sammen med Tomrefjordens aller største jodler og strupesanger Polkabjørn eller Bjørn Tomren, vet at mer korrekt tonefølge i en humoristisk, åpen, melodisk og sjangerfri setting finnes knapt.

Her inviterer de oss med inn i 15 sanger av Vennström, der én melodi er skrevet av Bugge og én av Finn Ludt, og Vennström bekrefter at han er en historieforteller av rang. Han kommer ut av den stolte svenske visetradisjonen og at han har brukt en time eller to sammen med Cornelis Vreeswijk, vil ikke forundre meg.

Her er masse kloke tanker om hverdagssituasjoner de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og både den svenske nasjonalidretten bandy - hvor er ballen? - og fotball nå i disse VM-tider med svensk fremgang (enn så lenge i alle fall), er humoristisk "tolka" i "Fotbollsvals".

Vennström og Bugge kler hverandre på et herlig og empatisk vis og bassist Ole Amund Gjersvik bidrar til å gjøre dette til et herlig nytt visittkort fra Vennström og Bugge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vennström & Bugge

Till egna barn og andras ungar

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Spørsmåla og svara

Kurt Elling er en strålende vokalist og her møter vi han i en ganske ny setting også.

Kurt Elling både har og er ei sterk stemme.

På «The Questions» tolker Kurt Elling en rekke kjente låter. I tillegg har han skrevet nye tekster til flere av dem.

Helt siden slutten av 90-tallet har Kurt Elling (50) vært ei sentral stemme innen vokaljazzen. Det har ikke vært en sjanger der talentene har stått i kø akkurat og Elling fra Chicago var på alle vis en kjærkommen tilvekst.

Elling har fulgt i fortspora til de største innen dette uttrykket og «The Questions» er da også dedisert til Jon Hendricks, kanskje den viktigste mannlige jazzvokalisten av dem alle, som gikk bort i fjor høst.

For et par år siden var Elling i Molde sammen med Branford Marsalis Quartet. Mange var nok overraska over det samarbeidet, men det skulle vise seg å være både spennende og fruktbart. Her kommer det en forlenger av dette møtet med Marsalis både som medprodusent og som solist.

Det hele begynner overraskende nok med Dylans klassiker «A Hard Rain´s A-Gonna Fall» og blir blant annet fulgt opp med Paul Simons «American Tune», Peter Gabriels «Washing of the Water», Jaco Pastorius´ låt som har blitt døpt om til «A Secret in Three Views» etter at Elling har skrevet tekst, en del originallåter og standardlåta «Skylark» som avslutning.

Elling har altså skrevet tekster til en del av materialet og sjøl om man kanskje skulle tro at det er et lite rocketrøkk over det hele med dette materialet, så er det ikke slik. Elling og Marsalis, med særdeles god hjelp fra tangentistene Stu Mindeman og Joey Calderazzo, gitaristen John McLean, bassisten Clark Sommers, trompeteren og flygelhornisten Marquis Hill og trommeslageren Jeff «Tain» Watts, har skapt et melodisk, tøft og moderne jazzlandskap ut av dette hele veien.

Med sin djupe, mørke og særegne stemme bekrefter Elling at han er en av jazzverdenens store stemmer anno 2018. Noe revolusjonerende nytt er det ikke å hente eller finne, men masse god og flott musikk får vi si oss fornøyd med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Elling

The Questions

OKeh Records/Sony Music

Ei stjerne er tent

Martin Myhre Olsen - det er bare å merke seg navnet med en gang. Det har blant andre Chick Corea gjort.

MMO-Ensemble under innspillinga av musikken på Victoria.

Fra jazzmetropolen Leirsund ved Lillestrøm kommer et av det største talentene norsk jazz har fostra de seineste tiåra: alt- og sopransaksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen.

27 år unge Myhre Olsen har tatt voldsomme steg på kort tid og her kommer det to nye eksempler på hans unike evner både på det ene og det andre området.

Det er allerede nesten fire år siden MMO-Ensembles debutskive, «Lonely Creatures», blei spilt inn. Det var åpenbart fra første lytt at her hadde vi med et unikt talent å gjøre og i åra etterpå har det skjedd mye som har bekrefta det.

Her tar Myhre Olsen oss med til Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo i januar der hans største verk til dato, «Any Day Now», blei urframført. Sammen med et superlag av unge musikanter med bakgrunn fra både jazzlinja i Trondheim, der Myhre Olsen også har gått, og Musikkhøgskolen i Oslo, gir han oss et høyst personlig visittkort med fundament i tekster av James Baldwin, Joseph Conrad og e.e. cummings.

Komposisjonene er inspirert av jazz, impro, samtidsmusikk og folkemusikk - alt dette har Myhre Olsen skrudd sammen til et verk ingen andre kunne ha unnfanga og som forteller oss om ei søkende sjel med masse kunnskap, empati og originalitet i sin tilnærmingsmåte til det å skape musikk.

Når han så har invitert med seg André Roligheten på bassklarinett og tenor- og barytonsaksofon, Siril Malmedal Hauge på vokal, Erik Kimestad Pedersen på trompet, Øyvind Brække på trombone, Karl Bjorå på gitar, Ayumi Tanaka på piano, Adrian Løseth Waade og Håkon Aase på fioliner, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Christian Meaas Svendsen på bass og vokal og Simon Olderskog Albertsen på trommer og vibrafon, så sier det seg nesten sjøl at ei så original instrumentering med disse kvalitetene, er i stand til å ta Myhre Olsens musikk til helt spesielle steder.

Musikken er åpen, løs, strukturert, melodisk og fri - den er Martin Myhre Olsensk. Det er et solid kvalitetsstempel det!

Martin Myhre Olsen har en rekke andre jern i ilden også. For to år siden kom Midtnorsk ungdomsstorband og Young Voices med plata «Plays the Music of Martin Myhre Olsen». Dette storbandet består av talenter på mellom 16 og 20 år og vi snakker om talenter vi kommer til å høre mye om i åra som kommer.

Siden den forrige skiva har bandet fått nye innbyggere og Myhre Olsen har skrevet ny musikk - noe også flere av bandets egne medlemmer har gjort.

Hele bandet er pusha til å være solister som en slags læringsprosess og her får vi en rekke eksempler på at vi har mange å glede oss til allerede nå, men i særdeleshet i åra som kommer. «New Beginnings» er tøff, moderne og heftig storbandmusikk anno 2018 og sjølsagt er Martin Myhre Olsen en stor inspirasjon også for disse ungdommene.

I juli har Myhre Olsen blitt invitert av sjølveste Chick Corea til å være solist med ikonet på en konsert i Praha. Det sier mye om hvor langt han har kommet allerede som 27-åring. Det hører vi også på disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stolte innbyggere i Midtnorsk ungdomsstorband med den ferske cd-en i hendene.

MMO-Ensemble

Any Day Now

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Midtnorsk ungdomsstorband

New Beginnings

MNJ/MusikkLosen

Over grenser

Den polske altsaksofonisten Maciej Obara er på vei mot noe originalt - med svært god norsk hjelp.

Dominik Wania og Maciej Obara sammen med våre fremste menn, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen. Det må nesten bli bra det!

Foto: Urszula Tarasiewicz

For noen år siden tok London Jazz Festival initiativ til et prosjekt som gikk under navnet Take Five: Europe. Målet var å koble ti av de mest interessante, unge utøverne og komponistene i fem europeiske land - to fra henholdsvis Frankrike, Nederland, Norge, Polen og Storbritannia. Prosjektet blei en suksess og ut av det vokste det spennende avleggere. Her møter vi kanskje den aller mest spennende.

I 2012 inviterte Obara med seg en annen landmann enn den som var med på prosjektet, pianisten Dominik Wania, og våre to utsendte, trommeslageren Gard Nilssen og bassisten Ole Morten Vågan. Vi som har fulgt de to sistnevnte godt og vel det siste tiåret er ikke overraska over at Obara, Chick Corea, eller hvem det enn måtte være, ønsker å ha akkurat de to med seg. Deres kreative evner, allsidighet, dyktighet og tydelige personligheter hører nemlig hjemme på aller øverste internasjonale nivå.

Dette er kvartettens debut for ECM. Tidligere har det kommet to skiver på et polsk selskap som har vært relativt hemmelige her hjemme. Det er åpenbart at de fire har jobba sammen over tid og de lyriske, av og til litt mørke utgangspunktene til Obara fungerer som utskytingsramper for det som Obara kaller komponering i sann tid.

Alt er skrevet av den ettertenksomme, men samtidig eksplosive Obara bortsett fra tittellåta. Den er komponert av den polske legenden Krzysztof Komeda og det er i forlengelsen av tonespråket Komeda, Tomasz Stanko & Co unnfanga på 60-tallet at vi også finner Obaras musikk og uttrykk.

Dette er vakker, sterk, melodisk og uhyre personlig jazzmusikk skapt av fire fremragende unge musikanter fra to spennende jazzland - Polen og Norge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maciej Obara Quartet

Unloved

ECM/Naxos Norway

Så herlig!

Høstskiva til No. 4 har blitt liggende - altfor lenge. Trøsten er at den egner seg utmerket som sommermusikk også. Når som helst egentlig.

No. 4 ved tre av dem - de nye historiefortellerne.

Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek har virkelig funnet fram til noe helt eget. På sitt varme, inderlige og unike vis framstår de som historiefortellere for en ny generasjon. Det de Lillos har vært i flere tiår, kan plutselig No. 4 vise seg å bli i tiåra som kommer. De er det forsvåvidt allerede.

Vennegruppa No. 4 har eksistert siden 2007. Har jeg skjønt det riktig så var meininga at det skulle være akkurat det - ei vennegruppe. I og for seg så er det sikkert fortsatt det, men heldigvis - og kanskje tilfeldigvis - så har alle vi andre fått anledning til å bli med i den utvida vennekretsen også. Nå drar de tre, pluss pluss, fulle hus over alt og det er faktisk lett å forstå.

Den indre krets og litt til mer enn ante hva som var på gang før debutskiva "Henda i været" så dagens lys for to år siden. Historiene Emilie Christensen - ja da, hun er datter av Jon Christensen og Ellen Horn - hadde unnfanga og formidla med sin vakre, mjuke og personlige stemme, var av typen som mange av oss, uansett generasjon, kunne kjenne oss igjen i og som vi definitivt kunne trives med.

Nå er altså oppfølgeren på plass. Suksessen live har tyda på at det langt i fra var noe blaff med "Henda i været" og etter å ha tilbrakt mange timer med kvalitetstid i "Hva nå" sitt selskap, så er det en sann svir å fastslå at No. 4 er på god vei til å etablere seg som ei gruppe med historiefortellere som har i alt i seg til å bli med oss i mange tiår fremover.

Christensen skriver historier om oppvekst, gryende kjærlighet, om familien, om Oslo og om så mye mer - om Livet, det store - hvis du skjønner? Uansett er det fortsatt flotte "noveller" som det er herlig å falle ned i og la seg drive med av. Når hun fortsatt formidler dem på sitt inderlige vis omkransa av medlåtskriver Mohn og Witek, samt en rekke flotte gjestemusikanter, så har "Hva nå" blitt et visittkort som forteller oss at No. 4 gjerne kan være lyden av visepop-Norge de nærmeste tiåra. Så vanvittig bra og tidløst er det nemlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

No. 4

Hva nå

Arch Records/Diger Distro

Han derre historiefortelleren

Noen, eller riktigere svært få, har evnen til å skape og fortelle historier som fanger deg og som gjør at de tar bolig i deg. Jo Nesbø er så avgjort en av dem - uansett format. Nå gjør han det med Di Derre igjen - for første gang på 20 år.

Di Derre anno 2018 med nye låter anno 2018.

Historia bak vennebandet Di Derre tør være godt kjent. Ingen kjente verken bandet eller Nesbø da de maste seg til jobber på begynnelsen av 90-tallet. Så tok det av - både på den ene og den andre måten. Fra 1993 og i løpet av de neste fem åra kom det fire skiver med låter som etterhvert har blitt folkeeie - det er ikke tilfeldig at det er solgt over 5000 billetter på Romsdalsmuseet under Moldejazz om en måneds tid.

Opptatt

Nesbø har visstnok vært aldri så lite opptatt på andre hold siden 90-tallet. Han kunne sjølsagt tatt en Lillebjørn og levd godt på schlägerne fra 90-tallet og latt det være med det, men nå er heldigvis ikke Nesbø slik skrudd sammen. Om disse elleve låtene som «Høyenhall» - et sted i Oslo nord-øst - har kommet plutselig eller om det er ideer, skisser og låter som har vokst fram over tid, vet jeg ikke. Det er egentlig ikke så viktig heller. Det viktige er at de holder den samme skyhøye historiefortellerkvaliteten som Jo Nesbø har blitt kjent for både som forfatter og låtskriver.

Noveller

Jeg vet ikke om noen i norsk populærmusikk som skriver og formidler så godt på norsk som Nesbø anno 2018. Her kommer det sjølsagt ikke historier fra oppveksten lenger, men fra en voksen og moden herre som forteller om et levd liv. Molde-linken er ikke så tydelig heller, men den retrospektive «Tid hvor ble du av» er det langt i fra umulig at det er 6400 Nesbø har hatt i bakhodet.

Ellers dreier det seg om Livet - dette store vi alle kjenner på godt og ondt. Vi kjenner igjen forhold som ikke blei noe av og forhold som sprakk - Nesbø greier å sette ord på det vi alle har kjent på. Minner han har tatt med seg og som dukker opp igjen hos godt voksne, er også en viktig ingrediens i disse musikalske novellene.

Bandet

Di Derre låter bedre i 2018 enn noen gang før. Unni Wilhelmsen har tilført mye både som gitarist og vokalist - likevel savnes den helt gjennomsnittlige gitaristen, som han sjøl kalte seg, Knut Nesbø like mye nå som den gang han forlot tida.

Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.

Jeg fikk huset, du fikk en annen.

Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret....men det går fint når jeg ligger helt stille.

Dette er tre av mange linjer som bare Jo Nesbø kunne ha skrevet og som sier mye om på hva slags nivå han og «Høyenhall» befinner seg.

Og så er det dette med de stemte s-ene da. Jeg aner ikke hvor han har dem fra, men fra Nøisomhedsveien 9 øst i Molde er det i alle fall ikke.

Di Derre

Høyenhall

Vitamin/Universal Music

Ekte saker

Veteransaksofonisten Houston Person er på alle slags vis still going strong som det heter der han kommer fra.

Voksne Houston Person er fortsatt i kjempeslag.

Houston Person (83) tilhører bokstavelig talt den gamle skolen. Her møter vi han for et år siden med et fint band og med et repertoar som henter fra både blues, soul og jazz - dette er en musikant som vet hva det vil si å swinge!

Person har vært aktiv på platefronten helt siden 60-tallet. Det har blitt mer enn 75 skiver som bandleder og vi har møtt han sammen med vokalisten Etta Jones, på duo med RonCarter, andre vokalister som Lena Horne, Lou Rawls og Janis Siegel og pianister som Cedar Walton og Bill Charlap.

Person har vært trofast mot mainsteam/bebopskolen hele tida og det er i disse grenselandene vi finner han denne gangen også. Han har heller ikke lagt skjul på at han har hatt et nært og evig forhold til blues og souljazz og alt dette får plass på "Rain or Shine".

Med sin store og varme tone i tenoren tolker Person her kjente og kjære låter som "Come Rain or Come Shine", "Everything Must Change" og "Danny Boy". Dette mikses elegant med mer eller mindre kjente rhythm and blues-låter som "I Wonder Where Our Love Has Gone" og "Our Day Wil Come" - låter som går helt tilbake til 40-tallet, men som har dette tidløse over seg.

Vincent Ector på trommer, Lafayette Harris på piano, Rodney Jones på gitar, Matthew Parrish på bass og Warren Vaché på kornett er et utmerka og empatisk reisefølge for Person - stort sett i medium- eller balladetempo. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse - bare flott, vakker og tidløs jazzmusikk. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Houston Person

Rain or Shine

HighNote Records/MusikkLosen

Gode omstendigheter

Av og til er det en hel del heldige omstendigheter som skal til for at det skapes god musikk - som med denne herlige trioen.

Tim Thornton, Anders Thorén og Kjetil Jerve har funnet hverandre.

Pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Anders Thorén og bassisten Tim Thornton hadde én øvelse og én spillejobb bak seg før de gikk i studio. I dette tilfellet skulle det vise seg å være mer enn nok.

Hvem sin idé denne trioen var, vet jeg ikke. Ikke er det så veldig viktig heller, men god var den uansett. Dette låter nemlig både spennende og fett og sier en hel del om hvordan jazzmusikk fungerer når de rette musikantene møtes.

De rette denne gangen er altså Jerve fra Ålesund som i løpet av sine knappe 30 år allerede har markert seg kraftig spesielt i en cooltradisjon med Lennie Tristano som den store inspiratoren vil jeg tro. For to år siden møtte jeg Jerve for første gang live med den amerikanske coolsaksofonisten Jimmy Halperin og trompeteren Kristoffer Eikrem, seinere har jeg har hørt han med Baker Hansen - Chet Baker på norsk - og på hans "New York Improvisations" med Halperin og bassisten Drew Gress.

For hver gang jeg hører Jerve, blir jeg mer og mer overbevist om at her har vi med ei fremtidig pianostjerne å gjøre - her forteller han oss at han har tatt nye steg i en annen type setting. Sammen med svenske Thorén, bosatt i Oslo, og engelske Thornton, tar Jerve oss med inn i en lyrisk, melodisk og vakker verden basert på tre Jerve-låter, to av Thornton, en av Bill Evans, en av Allan Holdsworth (!), Cole Porters "Everything I Love" samt en kollektiv komposisjon.

Jerves klangideal stammer så avgjort fra en av komponistene her - Bill Evans. Han har teknikk og bokstavelig talt fingerspitzgefühl til å bevege seg inn i dette vakre landskapet og han er åpenbart en komponist å legge merke til også. Thornton er et helt nytt navn for meg, men viser med sin store og varme tone at han hører hjemme helt der oppe. Dessuten har han skrevet ei låt, "Passengers", som er noe av det vakreste jeg har hørt på svært lenge. Thorén, som jeg mistenker har mer enn én finger med i unnfangelsen av denne trioen, passer flott inn også i denne settingen.

"Circumstances" er et strålende eksempel på hva tre flotte jazzmusikanter kan få ut av noen få timer sammen. Herlig og ikke minst vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Jerve/Tim Thornton/Anders Thorén

Circumstances

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Noe helt for seg sjøl

Saksofonisten Dave Liebman har ei veldig stor stjerne - spesielt hos medmusikanter. Her møter vi han i en helt ny setting.

Tatsuya Nakatani, Dave Liebman og Adam Rudolph har skapt unik musikk.

Dave Liebman (71) blei for alvor kjent da Miles Davis innlemma han i bandet sitt på begynnelsen av 70-tallet. Seinere har han fortsatt å vise oss hvilken original musikant han har vært og fortsatt er.

Liebman har hele tida vært en kompromissløs musikant. I ei årrekke la han også bort tenorsaksofonen og konsentrerte seg utelukkende om sopranen. Det var der han hørte stemma si og hadde noe å melde, følte han. Nå har funnet fram igjen tenoren og han har så avgjort noe å fortelle oss med det hornet også. På denne innspillinga og i dette spesielle møtet får vi høre Liebman på ymse fløyter, elpiano, recorder og piri - et koreansk tradisjonsinstrument.

Liebman hadde spilt med både Nakatani og Rudolph tidligere, men aldri sammen. De to sistnevnte hadde også skapt musikk sammen - de tre hadde altså møtt hverandre i en rekke konstellasjoner, men aldri som trio. Da denne muligheten for å gjøre ei innspilling dukka opp, var det Rudolphs forslag å invitere japanske Nakatani til bords og Liebman var velvilligheten sjøl.

Både Nakatani og Rudolph er trommeslagere/perkusjonister som bringer med seg elementer fra stort sett hele verden. De er musikanter som sokner i større grad til verdensmusikk-sjangeren enn til jazzen, men hvor går egentlig grensa?

De tre gikk i studio uten ei eneste låt på blokka eller uten noen form for avtaler. Det som skjedde mellom empatiske og lyttende venner, skulle bli helt avgjørende.

Det har ført til 13 "låter" på mellom tre og fem minutter. Jovisst er det fritt og løst, men det er både melodisk og rytmisk spennende og langt unna frijazz slik de fleste forbinder med begrepet.

"The Unknowable" er et møte mellom tre frisinnede og åpne musikalske sjeler som gir oss musikk vi ikke ante fantes. Godt for både kropp, sjel og sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Liebman - Tatsuya Nakatani - Adam Rudolph

The Unknowable

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vidunderlig vakkert

Den unge gitaristen Jo David Meyer Lysne har invitert med seg den erfarne bassisten Mats Eilertsen. Det har det blitt nydelig musikk av.

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen har all grunn til å smile.

Den ser ikke ut til å ha noen ende denne strømmen av nye jazztalenter her til lands og hyggelig er det. Eilertsen (43) begynner jo å nærme seg veteranstadiet mens den 24 år gamle bergenseren Meyer Lysne så vidt er i gang med noe som tyder på kan bli ei strålende karriere.

Samla rundt Meyer Lysnes akustiske gitarer, med både seks og tolv strenger, og Eilertsens store fele - i tillegg til at begge benytter ymse effekter på en ytterst smakfull måte, tar de to for seg elleve låter som enten er skrevet av Meyer Lysne eller begge i samarbeid.

For mitt sanseapparat er det veldig mye natur i musikken. Den er vakker, den er dvelende, den er melodisk, den er luftig og den er hele tida søkende. Det er absolutt ingen tvil om at de to har "funnet" hverandre til tross for en viss aldersforskjell - denne drøye halvtimen er så tidløs og så sjangersprengende at de aller fleste grenser viskes ut.

Sjøl om musikken på "Meander" låter noe helt for seg sjøl, så tar jeg meg i å tenke på den guddommelige duoen Charlie Haden og Pat Metheny ga verden rundt årtusenskiftet. Det er nemlig mye av den samme empatien og måten å utfordre og leike med hverandre som gjennomsyrer dette møtet også.

Dette er mitt aller første møte med Jo David Meyer Lysne. Han forteller oss umiddelbart at han har mye både personlig og vakkert på hjertet og at det skal bli veldig spennende å følge han i åra som kommer. Mats Eilertsen er allerede en bauta og bekrefter nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen

Meander

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Den funky sjefen

Helt siden han dukka opp med Miles Davis på begynnelsen av 80-tallet har Marcus Miller vært den mest groovy av de groovy. Det er han fortsatt.

Marcus Miller gir oss akkurat det vi forventer.

Vi veit sånn cirka hva vi får hver gang Marcus Miller (58) melder seg til tjeneste. Det er urheftig musikk i grenseland mellom soul, funk, rhythm and blues, jazz og gudene vet hva. Slik er det så avgjort også denne gangen.

Det var nok en gang en viss Miles Davis som sørga for at et stort publikum blei oppmerksom på ei ny og viktig stemme: elbassist i superklasse og multiinstrumentalist Marcus Miller. Nevøen til Miles´ tidligere pianist Wynton Kelly var svært viktig for sjefens comeback på 80-tallet og plata "Tutu" både produserte han og skrev mye av musikken til.

Totalt i si karriere har Miller bidratt på rundt 1500 innspillinger i alle typer sjangre - han er enkelt og greit Musikant med stor M og vet hvilke knapper som skal trykkes på for at musikken beveger seg og beveger oss.

Etter at Miller var utsatt for ei stygg bilulykke på turné i Europa for noen år siden, er han heldigvis tilbake for fullt nå - både på veien og i studio.

Her tar han oss med på en musikalsk utflukt i samme gate som vi har opplevd tidligere med masse gjester og et smorgasbord, som amerikanerne jo kaller det, av retter med alle ingredienser Miller har blitt kjent for.

Vokalisten Selah Sue, Trombone Shorty, Jonathan Butler, sønnen Julian som er hip hoper og Take 6 er noen av gjestene. Dessuten omgir sjølsagt Miller seg med superkompetente herrer i bandet sitt og elbasspillet er som alltid av den klassen vi har blitt bortskjemt med. Det tar liksom et hundredels sekund å gjenkjenne Miller - noe som kjennetegner de aller største.

De som tror og håper de vil få oppleve noe nytt og revolusjonerende med Marcus Miller, må dessverre lete helt andre steder. De som vil ha mer av det de har blitt så begeistra for, har derimot kommet til rett sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marcus Miller

Laid Black

Blue Note/Universal Music

Takk for praten!

For tre år siden inviterte Vigleik Storaas og Tor Yttredal oss til å bli en del av samtalene sine. Nå gjør de det heldigvis en gang til.

Tor Yttredal og Vigleik Storaas fører svært eleverte samtaler.

«Chamber» kalte de sitt første og inderlige møte. Nå heter det «Space in Between» og tittelen passer like godt nå som den gang.

Når en bergenser og en stordabu møtes på jazzlinja i Trodndheim, så ligger det vel i korta at de bare må alliere seg. Det skal vi i alle fall takke for at pianist Vigleik Storaas og sopran- og tenorsaksofonist Tor Yttredal gjorde.

Til tross for at Yttredal har bosatt seg i Stavanger og Storaas har blitt bofast ved Nidelven, så har de to holdt god kontakt i åra etter de gjorde seg ferdig på skolebenken.

Begge er 55 år unge og har pådratt seg mye livserfaring, kunnskap og empati. Ingen av dem har behov for å fremheve seg på bekostning av den andre - her er det de gode og meningsfulle samtalene mellom likeverdige venner som gjelder.

Noe forteller meg at musikken til de to skivene blei spilt inn samtidig i Udine i Italia. På den første var det originallåter pluss et par standardlåter som sto på programmet - her er det ni komposisjoner skrevet så broderlig som mulig av de to.

Hele veien er det vakre og sterke samtaler mellom to melodikere og klangsøkere av rang vi får ta del i. Jeg føler meg ganske trygg på at ingen av dem blir spesielt fornærma hvis jeg hevder at inspirasjon fra giganter som Bill Evans og Wayne Shorter er viktige ingredienser i deres musikkanskuelse og for å si det sånn: det kunne ha vært mye verre enn det!

"Space in Between" har blitt en flott og tidløs oppfølger til "Chamber". Herlig og vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vigleik Storaas & Tor Yttredal

Space in Between

Inner Ear/Musikkoperatørene

Fritt frem fra veteraner

Engelskmennene Evan Parker, Barry Guy og Paul Lytton har holdt sammen siden 1980. De har fortsatt mye unikt på hjertet.

Barry Guy, Paul Lytton og Evan Parker - voksne herrer som fortsatt har det.

Veldig mange kom opp i frijazzbevegelsen gjennom trommeslageren John Stevens borte på fotballøya. To av dem var bassisten Barry Guy og tenor- og sopransaksofonisten Evan Parker. Allerede i 1967 møttes Parker og trommeslageren Paul Lytton og de spilte sammen i flere konstellasjoner, blant annet i Barry Guys London Jazz Composers Orchestra. 13 år seinere oppsto trioen Parker - Guy - Lytton og her møter vi dem i en klubbopptreden på Vortex i London for knappe to år siden.

Det er med andre ord solide veteraner vi har med å gjøre. Herrene er mellom 71 og 74 år nå og har vært med på hele reisa til den europeiske frijazzen. De har aldri kompromissa på noe som helst og det virker det heldigvis ikke som om de har tenkt å gjøre i fremtida heller.

Den 14. juli 2016 inntok de klubben Vortex og de fire «låtene» som varer fra knappe tolv minutter til vel 24, forteller oss om tre svært langt framskredne og grensesprengende musikanter med vidåpne ører.

Dette er totalt fri musikk der garantert ingenting er avtalt på forhånd - det som skjer det skjer basert på de utallige initiativene som kommer fra de tre.

Her er det sjølsagt ikke noen tradisjonell melodikk eller rytmikk - dette er «låter» mer som abstrakte malerier der assosiasjonene strømmer på uten stans. Musikken er tilegna David Mossman, mannen som satte i gang Vortex og som har gjort det mulig for disse tre og mange andre å skape kompromissløs og spennende musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Evan Parker - Barry Guy - Paul Lytton

Music for David Mossman - Live at Vortex London

Intakt Records/Naxos Norway

Tøff og original brass

Nok en gang blir jeg fascinert av musikk som kommer ut fra selskapet 2L. Denne gangen er det musikk for et eksklusivt og strålende brassensemble.

Bjørn Morten Christophersen klar med arrangementene.

Foto: Morten Lindberg

Den norske komponisten og arrangøren Bjørn Morten Christophersen (42), som også underviser i begge deler på Universitetet i Oslo, har de siste 15 åra skrevet brasstykker i ymse stilarter. Nå dukka anledninga opp til å lage en helhet ut av det og du verden så originalt og vakkert det har blitt.

Jeg bryter nok en gang sammen og tilstår at mye av musikken som kommer ut på 2L ligger et stykke utenfor komfortsonen min. Samtidig er det en viktig inspirasjon - her handler det om å utfordre seg sjøl og sanseapparatet som til daglig er innstilt på ganske andre frekvenser.

Christophersen har skrevet 14 "låter" som varer fra under et minutt til knappe 14. Hans inspirasjon til å sette sammen denne collagen, er i stor grad hans nære forhold Jonas Haltlia - en relasjon så går tilbake helt til 2003. Haltia har her også alliert seg med to andre trompetere fra Oslo Filharmonien, Brynjar Kolbergsrud og Axel Sjöstedt, samt hornisten Jan-Olav Martinsen, trombonisten Thorbjørn Lønmo og tubaisten Frode Amundsen - alle fra Filharmonien. De dukker oppe i ymse konstellasjoner underveis - fellesnevneren er at det låter flott, originalt og spennende fra start til mål.

Christophersen henter hemningsløst fra en rekke kilder: klassisk og samtidsmusikk er sjølsagt hovedingrediensene og ut av dette har han skapt landskap som er hans egne og som han har framifrå assistanse til å levendegjøre.

Når så Morten Lindberg nok en gang benytter sitt mesterskap til å lage lyd av en annen verden, denne gangen i Jar kirke i Bærum, så er det ikke noen grunn til å holde seg utenfor dette flotte, sterke og originale universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo Philharmonic Brass gjør en strålende jobb.

Foto: Morten Lindberg

Bjørn Morten Christophersen - Oslo Philharmonic Brass

Woven Brass

2L/Musikkoperatørene

En av de nesten glemte

Det er dessverre ikke mange jazzinteresserte som reagerer når navnet Charnett Moffett blir nevnt. Dumt - han er nemlig en bassist i ultraklassen.

Charnett Moffett er en bassist helt der oppe - på begge horna.

Charnett Moffett (50) slo gjennom med et lite brak på 80-tallet da han jobba sammen med brødrene Branford og Wynton Marsalis. Siden har han dukka opp her og der med ujevne mellomrom, men aldri fått den oppmerksomheten han virkelig fortjener. Her møter vi han i ymse konstellasjoner både fra studio og i levende live.

Moffett stammer fra en uhyre musikalsk familie. Hans far, Charles Moffett, spilte trommer med blant andre Ornette Coleman, Sonny Rollins og Archie Shepp. Sønnen har også spilt inn plater med Ornette og brødrene hans, trommeslager Cody og trompeter Mondre, er også veletablerte størrelser.

Moffett er både en akustisk og elektrisk bassist med tilnærma null tekniske begrensninger - han kan gjøre bortimot hva som helst på horna sine. Det får vi mange eksempler på her i en utgivelse som har kommet til for å markere at det er 30 år siden hans første plateinnspilling var en realitet.

Mitt forrige møte med Moffett som leder, må jeg helt tilbake til 1991 for å finne. På «Nettwork» spilte han blant annet med salige Kenny Kirkland som også produserte.

Her møter vi Moffett først fra studioinnspillinger i 2014 med trommeslager Mike Clark og gitarist Stanley Jordan. Året etter går han live med tangentist Cyrus Chestnut og trommeslager Victor Lewis og i en annen konstellasjon med Jordan, legenden Pharoah Sanders på tenorsaksofon og Jeff «Tain» Watts på trommer og til slutt fra en festivaljobb i Sveits med Chestnut, Jordan og Watts.

Hele tida beveger Moffett seg fra et landskap der det funky og fusionaktige er kombinert med det mer tradisjonelle og standardtro og du verden for en bassist vi har med å gjøre. På mange vis er han forlenger til Jaco Pastorius som fretless elbassist og med den store fela har han hele den moderne tradisjonen inne.

Etter dette nye møtet med Charnett Moffett er det vanskelig å skjønne hvorfor han ikke hører hjemme på aller øverste hylle i bassklassen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charnett Moffett

Music from Our Soul

Motéma/Naxos Norway

Wiik Style

Pianisten, komponisten og bandlederen Håvard Wiik er i mine ører en musikant i verdensklasse. Her kommer det nok et prov på det.

Håvard Wiik med Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen - trioen sin det!

Håvard Wiik (43) har i en årrekke fortalt og vist oss at han har noe helt eget å fare med på alle områder. Om det har vært i kruttsterke Atomic, i Motif, i sin egen trio, på duo med Håkon Kornstad eller i ymse konstellasjoner med fremmedlandske musikanter av høy byrd, ofte Ken Vandermark, så har Wiik fra Frei ved Kristiansund, nå bosatt i Berlin, kompromissløst hele tida vist oss at han har vært på vei i retning seg sjøl.

Ei av låtene, han har forresten skrevet alle åtte her, heter "Tudor Style". For meg er det slik at alt på denne skiva også er Wiik Style - hans klangverden låter bare som han sjøl og etter at å ha hatt gleden av å følge han i rundt 20 år, så er det fortsatt en sann fryd å slå fast at han er tro mot seg sjøl og i stadig utvikling.

Wiik er ikke typen musikant som gjør det enkelt verken for seg sjøl eller for oss på mottakersida. Han gir både seg sjøl og oss solide utfordringer, men med den teknikken og den formidlingsevnen han er i besittelse av, så blir det hele tida spennende og unikt å følge han på veien.

Når han så har invitert med seg sine gode "gamle" venner Håkon Mjåset Johansen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, blant annet fra Motif-bandet, så har han han faktisk det beste og mest empatiske reisefølget tenkelig på plass. Vi snakker lyttere, solister og kollektivister av internasjonal toppklasse og de kler Wiik og musikken og intensjonene på strålende vis. Vals eller ikke vals - det driter jeg i:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Håvard Wiik Trio

This Is Not a Waltz

Moserobie Records/MusikkLosen

Flott stemme

For fem år siden støtte jeg på den sveitsiske vokalisten Sarah Buechi for første gang. Her er hun tilbake - enda mer moden og enda bedre.

Sveitsiske Sarah Buechi er en vokalist, låtskriver og komponist det er vel verdt å bruke tid sammen med.

Det er liksom ikke hver dag vi har gleden av å stifte bekjentskap med sveitsisk jazz. Gjennom selskapet Intakt Records, med base i Zürich, har muligheten heldigvis dukka opp og Saran Buechi (36) er et eksempel på at kvaliteten er meget god.

Til tross for at Buechi er "kun" i midten av 30-åra, har hun vært bosatt, studert og jobba både i India, USA og i Afrika. Deretter har hun hatt stopp både i Irland, i London og studert i København, men nå er hun tilbake i Zürich og jobber med den samme trioen vi har møtt henne med tidligere: pianisten Stefan Aeby, trommeslageren Lionel Friedli og bassisten André Pousaz. Denne gangen har hun også skrevet nydelige arrangement for en stryketrio bestående av Estelle Beiner på fiolin, Isabelle Gottraux på bratsj og Sara Oswald på cello.

Her har hun skrevet alt av både tekster og musikk og hun framfører dem på et prikkfritt engelsk - i tillegg til en sveitsisk folkemelodi sunget på sveitsertysk, vil jeg tro.

Buechi er en historieforteller av rang og en melodiker av høy byrd også. Det er et vakkert landskap hun inviterer oss inn i og hun synger med en inderlighet og overbevisning som er få forunt.

Buechi er en lyriker både som tekstforfatter og som vokalist og det har vært en sann fryd å møte henne og musikken hennes igjen - i en enda mer moden utgave.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Buechi sammen med sine utmerkede medsammensvorne.

Foto: Lisa & Remo Ubezio

Sarah Buechi

Contradiction of Happiness

Intakt Records/Naxos Norway

En stor historieforteller

Svein Tang Wa er intet mindre enn ei legende - i Rogaland. Det er på høy tid at resten av landet også åpner ørene for denne musikalske fortelleren

Svein Tang Wa har noe å melde og gjør det med snert.

Svein Tang Wa (72) er ikke det første og sikkert ikke det siste eksempelet på at er vanskelig å nå gjennom på nasjonalt plan hvis man synger på dialekt og hører hjemme et godt stykke utenfor hovedstaden.

I tillegg til å ha skrevet låter for band som Stavangerensemblet, Vamp og Leif og kompisane, har Tang Wa - han har kinesisk bestefar - gitt oss sju album under eget navn fra 1980 og fram til nå.

Jeg må innrømme at min kjennskap til Tang Was univers ikke er av den totale sorten. Jeg har hørt noen musikalske livstegn fra han med ujevne mellomrom og har alltid vært fascinert av det jeg har hørt. Nå, med hans sjuende plate og første på ti år, er det på høy tid å gjøre noe med det.

Sammen med storheter i det rogalandske musikklivet som tangentist Reidar Larsen, strengemester Arne Skage, trekkspiller Johan Egdetveit, trommeslagere Stein Inge Brækhus og bassistene Øystein Eldøy og Tor Mathisrud og korister som Britt-Synnøve Johansen og Randi Tytingvåg, gir låtskriver, tekstforfatter og vokalist Tang Wa oss 15 nye låter som bekrefter at vi har så mye mer enn en lokal storhet blant oss.

Tang Wa, i et viselandskap med både pop-, folk- og jazzimpulser i seg, forteller oss nemlig med all ønskelig tydelighet at han er en historieforteller av sjelden kapasitet. Han skriver og framfører fortellinger om både kjærlighet og andre av livets herligheter som vi alle kan kjenne oss igjen i på et vis som bare kunstnere med særpreg kan levere. Det er mye humor i tekstene til Tang Wa - bare gled dere til avslutningssporet "Eg sko ha hatt ein hit", men det er mye av det slaget før man kommer dit - men samtidig mye alvor unnfanga av en herre med en fantastisk observasjonsevne.

Det har tatt tid si tid før mitt første skikkelige møte med Svein Tang Was univers blei en realitet. Det var så avgjort på høy tid og jeg unner mange, også langt utenfor Rogalands grenser, gleden av å oppdaga hans unike stemme - på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Tang Wa

Perler fra Svein

Balder/Musikkoperatørene

For stille stunder

Den danske gitaristen Jakob Bro har tatt med seg tre fantastiske sjelsfrender og laga musikk deretter.

Jakob Bro sammen med Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan - for et lag!

Foto: Colin Eick

Når du har med deg trommelegende Jon Christensen, trompeter og flygelhornist i ultraklasse Palle Mikkelborg og bassisten «alle» vil ha med seg nå, Thomas Morgan, så ligger veldig mye til rette for at dette kan gå veien. Det har det da også gjort - noe så voldsomt!

For mange av oss blei musikk gjort av og med Paul Motian og Tomasz Stanko det første møtet med Jakob Bro (40). Talentet og det høyst personlige uttrykket var åpenbart fra første tone og slik har det bare fortsatt å utvikle seg. Det oppdaga raskt også ECM-ideolog og produsent Manfred Eicher og her møter Bro oss med sin tredje ECM-utgivelse under eget navn.

Den første, "Gefion" fra 2015, var på trio med Christensen og Morgan og oppfølgeren, "Streams" året etter, med Joey Baron på trommekrakken samt allestedsnærværende Morgan. Nå har altså Bro utvida besetninga til kvartett - det skader på ingen måte med en av de vakreste trompet/flygelhorn-tonene på jord, Palle Mikkelborg (77), og han inviterte også tilbake vår egen trommefargelegger par excellence, Jon Christensen (75).

Med amerikanske Thomas Morgan (36), som vi også kjenner fra duosamarbeid med Bill Frisell, møtes altså to generasjoner her. Det byr så definitivt ikke på noen som helst musikalske konflikter, heller tvert i mot. Modenheten, roen og lytte- og fargeleggeregenskapene til Mikkelborg og ikke minst Christensen, er med på å løfte det musikalske budskapet til Bro, som har fått litt assistanse av Mikkelborg på låtskriversida, til de store høyder.

Musikken er løs, åpen, luftig, melodisk, søkende, finnende og alltid på vei. Den er vakker, personlig og inkluderende og Jakob Bro framstår nå som en av de aller viktigste moderne jazzgitaristene her på Tellus. Og når det gjelder Jon Christensen, som nå spiller trommer på et helt annet vis enn han gjorde for noen tiår siden, men likevel like personlig og flott, så er det vanskelig å finne nye superlativer. For meg er han han enkelt og greit i en klasse for seg sjøl - han er en musikkens kunstmaler i ultraklassen. Sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jakob Bro

Returnings

ECM/Naxos Norway

Sakte nytelse

Alle som har hatt gleden av å oppleve musikken til gitaristen Kim Myhr, vet at han ikke forhaster seg akkurat. Det gjør så vanvittig godt!

Kim Myhr skaper usedvanlig vakker og sakteflytende musikk.

Det meste i våre omgivelser skal gå unna i et helvetes tempo - uansett hva det er. Kim Myhr og musikken han forsetter å skape er motsatsen til dette og det er så vidunderlig vakkert å ta turen inn i universet hans.

Jeg har hatt gleden av å bli tatt med inn i Myhrs unike verden ved flere anledninger. Bestillingsverket han serverte under Moldejazz for noen år siden sammen med Trondheim Jazzorkester blir aldri glemt og er eksemplet på Myhrs musikk med stort orkester. Seinere har det blitt stadig mindre utgaver - helt ned til Myhr aleine med ymse strengeinstrumenter.

Her møter vi Myhr med både elektrisk og akustisk gitar og allehånde smakfull elektronikk, sammen med perkusjonistene Tony Buck, kjent fra det originale bandet The Necks, Hans Hulbækmo fra Atomic, Broen, Skadedyr og gudene vet hva og Ingar Zach fra Hunstville og Dans les Arbres. Vi snakker om å hente assistanse på øverste hylle her!

Det er vel bare Hulbækmo som har vært i studio sammen med Myhr - Buck sine bidrag er spilt inn i Berlin, mens Zach har lagt på sitt i sin adopterte hjemby Madrid.

Hadde det ikke vært oppgitt i omslagsheftet, hadde det ikke vært mulig å oppdage at pålegga hadde skjedd uavhengig av resten. Dette er nemlig musikanter med så mye fingerspitzfølelse, lytteevne, kreativitet og empati at de kan "lure" hvem som helst.

Det Myhr har skapt som utgangspunkt er to sakteflytende flater som får tid og anledning til å utvikle seg organisk, stille, vakkert og på et vis jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av i sin musikktilnærming.

Dette er enkelt og greit musikk vi trenger mye mer av - hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kim Myhr

You | me

HUBRO/Musikkoperatørene