hits

juli 2014

Musikk nytter

Organisasjonen Red Hot har gjennom sine musikalske prosjekt i løpet av 25 år samla inn vel 12 millioner dollar til kampen mot AIDS/HIV. Dessverre er det nødvendig å fortsette kampen og Red Hot gjør det med mer original musikk.

Ron Carter og Gary Bartz tolker Bach.

Diverse artister

Red Hot + Bach

Sony Masterworks/Sony Music

Ron Carter - en av jazzens aller største bassister.

Gary Bartz med fortid blant annet fra Miles Davis.

Tidligere har Red Hot gitt oss fantastisk musikk med utgangspunkt i Duke Ellington, Antonio Carlos Jobim, George Gershwin, Fela Kuti og Arthur Russells unike univers. Denne gangen er det altså et av musikkens andre store ikon, Johann Sebastian Bach (1685-1750), som blir denne ære til del.

Initiativtakerne Leigh Blake og John Carlin har tydeligvis både teft samtidig som de nyter stor tillit hos musikanter verden rundt og på tvers av alle sjangre. Det virker ikke som noen som blir spurt om å bidra, takker nei - og det skulle da også neste bare mangle.

Gabriel Kahane med flott bidrag.

Kronos Quartet - en av verdens ledende strykekvartetter.

Islandske amiina bekrefter at øya i vest har mye å by på.

Her har Red Hot invitert en rekke artister, fra de fleste sjangre, inkludert produsenter og DJ-er og, basert på Bachs unike fundament og musikk, så har de skapt 19 tildels fantastiske spor som vil åpne opp for Bachs univers til nye generasjoner.

Dette er ikke jazz, dette er ikke klassisk musikk, dette er ikke pop eller rock - dette er enkelt og greit musikk uten grenser skapt av uten unntak meget talentfulle artister.

Dessuten er det musikk som er nok et bevis på at musikk funker på så mange plan - forhåpentligvis vil nye millioner komme inn slik at noen av de vel 35 millionene som er ramma av AIDS/HIV kan få nytte av musikken også på det viset.

Mia Doi Todd fra underskogen av amerikanske singer-songwritere.

Chris Thile er en eksepsjonell mandolinist som blant annet spiller i Punch Brothers.

Shara Worden - vokalist og låtskriver i My Brightest Diamond.

Stemma fra sør

Egentlig er det ingen grunn til å bli overraska lenger når Bernt Moen kommer med nye pianotanker. Hyggelig er det uansett.

Bernt Moen er en usedvanlig allsidig og spennende pianist.

Bernt Moen

Solopiano vol. 3

BWM Records

Grunnen til at det ikke bør være noen stor overraskelse er at for tre år siden kom den nå 40 år unge Moen med sine to første solopianobetraktninger. Der overbeviste han umiddelbart og fortalte oss at han hadde noe helt eget på hjertet. Likevel er det slik at den Kristiansandsbosatte tangentmannen og pedagogen, som også underviser vordende jazzmusikere på konservatoriet i Agder, fortsatt spiller ei altfor beskjeden rolle i norsk jazzliv og derfor blir dette tredje volumet av hans sololiv nok en nyttig påminnelse.

Det er få om noen grenser for Bernt Moen som tangentbehandler.

Mest kjent for den store hop er Moen for sine år som tangenttraktør i det heftige bandet Shining der svart og tung metall blandes med impro på et unikt vis.

Her derimot er det den akustiske Moen vi nok en gang får hilse på og der forteller han oss om ei helt annen utgave av seg sjøl.

Sjøl om Moen byr på kjente låter som "Billie´s Bounce", "Blackbird", "Blue in Green", "Dolphin Dance", "Isotope" og "Solar", så er det i helt egne, unike versjoner som viser oss ei søkende sjel som går sine egne veier. Hans egne improsnutter passer også flott inn i helheten.

Moen er en ettertenksom og fabulerende pianist som lar ideene sine få rom og tid. Det gjør også sitt til at de får tid til å synke inn hos oss som lyttere. Nok en gang har Bernt Moen invitert oss inn i et univers som det er mer enn hyggelig å besøke.

Utgivelsen er kunne å få digitalt og finnes altså lett tilgjengelig bare et tastetrykk eller to unna.

Hardkokte egg

Fra Stavanger kommer noe av det heftigste kongeriket har å by på i grenselandet mellom rock og jazz.

EGG3 er ikke synderlig opptatt av musikalske grenser.

EGG3

The Butcher Diaries

Bekk Records/kvidar@hotmail.com

Herrene Ståle Birkeland på trommer, Inge W. Breistein på barytonsaksofon og synth og Vidar K. Schanche på gitar, har sin bakgrunn fra den spennende utdanningsinstitusjonen LIMA i fotballbyen Leeds. Derfra har mange fra det oppegående Stavanger-miljøet funnet inspirasjonskilder og i 2009 oppstod EGG3 som henter like mye fra støy og rock som fra jazz. Debuten "Butcher Red" kom for fem år siden og nå er oppfølgeren endelig klar - etter noen økonomiske viderverdigheter.

Inge W. Breistein in action.

Musikken de gir oss, som enten er skapt i fellesskap eller som Schanche har skrevet, er uten unntak hard, mørk og kompromissløs. Og tøff. På mange vis er dette rock for jazzfolk eller jazz for rockefolk. Den er upolert og rå og feilskjæra underveis har blitt bevart - slik skal det være med slik musikk.

Ståle Birkeland i tåkeheimen.

Band som Morphine, Tortoise og The Thing, og idealene de står for, har nok blitt studert underveis, men det EGG3 byr på, er så definitivt skapt av de sjøl og er ikke i nærheten av de nevnte - bortsett fra den enorme energien de byr på.

Vidar K. Schanche sparer seg ikke.

EGG3 er på alle vis et kollektiv, men i mine ører så er likevel Vidar K. Schanche, en allsidig musikant som blant annet også spiller med Morten Abel, en slags ledestjerne som ofte framstår som retningsgiver.

Uansett hva og hvordan akkurat det henger sammen: EGG3 har med "The Butcher Diaries" fortalt oss at de har mer urtøff og kompromissløs musikk på lager - hardkokt som bare det!

Swiss Open

Stemmekunstneren Andreas Schaerer og trommeslageren Lucas Niggli tar oss med på ei unik reise.

Andreas Schaerer og Lucas Niggli - to unike instrumentalister.

Det hevdes, og med rette vil jeg tro, at stemma og tromma er de "eldste" instrumentene som finnes - urinstrumentene. Derfor er det på mange måter ei enorm linje i det Andreas Schaerer og Lucas Niggli har begitt seg ut på.

Andreas Schaerer har skapt sitt eget språk og uttrykk.

Både Schaerer og Niggli har erfaring fra å jobbe med duoer i sine etterhvert omfattende karrierer. Schaerer med bassisten Bänz Oester og Niggli med kinesiske Xu Fengxia og pianisten Sylvie Courvoisier. De vet med andre ord en del om det som ofte kalles komponering på stedet. Det har de så avgjort tatt med seg til dette nye og svært spennende duomøtet som har ført til "Arcanum" - sju "låter" som er henta ut fra fire timer med fri improvisasjon. Tankene kan lett gå i retning det Sidsel Endresen holder på med, og som vi fikk en rekke strålende eksempler på under årets Moldejazz, og på mange måter er de også i slekt.

Det Schaerer og Niggli gir oss er likevel ganske så annerledes. På mange vis er det ganske mye straightere sjøl om Schaerer, som Endresen, benytter seg av sitt eget helt "uforståelige" språk. Det er stor variasjon i hvordan de åtte låtene framstår og Nigglis lyttende og "melodiske" måte å spille trommer på, følger Schaerer på et ypperlig vis. Schaerer, som også looper seg sjøl ved flere anleninger, har et voldsomt register å øse fra og inntar kjapt en av de fremste plassene blant stemmekunstnere som går sine egne, frie veier. Samtidig som det er fritt, så hører vi også at han har henta inspirasjon fra både jodling og Bobby McFerrin - Schaerer har en schwær palett å hente fra.

Lucas Niggli dukker opp i stadig nye og unike konstellasjoner.

Ut fra det sveitsiske plateselskapet Intakt Records kommer det ustoppelig ny musikk med nye konstellasjoner og for oss ofte ganske ukjente musikanter. Kvaliteten er som oftest glitrende - "Arcanum" tilhører absolutt den kategorien.

The hardest working man

Trommeslager, bandleder, "plateselskapsdirektør" og gudene vet hva - Paal Nilssen-Love - har som oftest langt over 200 reisedøgn i året. Han hviler ikke når han er hjemme heller!

Førstevalget til svært mange frijazzere kloden rundt heter Paal Nilssen-Love.

Sten Sandell & Paal Nilssen-Love

Jacana

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Paal Nilssen-Love og den svenske pianisten Sten Sandell har ei historie sammen som går helt tilbake til 1999. Da satte Sandell sammen en trio som består den dag i dag, så vidt jeg vet, og som også inkluderer bassisten Johan Berthling. Etter hvert fant Sandell og Nilssen-Love også ut at de ville utforske duoformatet sammen og her får vi være med på møtet mellom de to på jazzfestivalen på Kongsberg i fjor.

Her gir de to svært så frilynte herrene oss tre dialoger - det er mye nærmere det enn tradisjonelle låter - basert på hvem de er og hvor de kommer fra og hva de har på hjertet akkurat der og da - den 5. juli i fjor.

Sten Sandell er en av de mest ekspressive og originale pianistene i vår del av verden.

Dette uttrykket dreier seg i stor grad om lytting og empati - pluss instrumentbeherskelse. Sandell og Nilssen-Love har alle disse egenskapene i enorme mengder og denne dagen på Kongsberg var noe så voldsomt vellykka på alle vis.

Her får vi de to i fri flyt der de benytter seg av dynamiske virkemidler i stor grad - dette er til tider veldig nedpå, men også voldsomt eksplosivt. De to stortrives i hverandres selskap, unik musikk blir unnfanga og for de der ute som gjerne vil ha ei utfordring eller to så anbefales "Jacana" på det varmeste.

Vakrere blir ikke et farvel

Charlie Haden la ned bassen for godt for vel ei uke siden. Hans siste hilsen er denne duoinnspillinga med Keith Jarrett og musikk blir ikke stort mer inderlig enn dette.

Fra innspillinga av "Jasmine" og "Last Dance" i 2007.

Keith Jarrett - Charlie Haden

Last Dance

ECM/Grappa/Musikoperatørene

Pianoikonet Keith Jarrett og basslegenden Charlie Haden har ei historie som strekker seg helt tilbake til 1967. Da spilte de inn "Life Between the Exit Signs" og siden har det blitt mange møter i forskjellige konstellasjoner - stort sett med Jarrett i førersetet. I 1976 spilte Haden inn si første soloskive, "Closeness", og der var også Jarrett en av mange duopartnere.

I mange år har de to holdt på med parallelle karrierer, men i 2007, i forbindelse med en dokumentarfilm som blei laga om Haden, fant de tilbake til hverandre igjen og Jarrett inviterte Haden hjem til seg for fire dager med opptak av standardmateriale som de begge er og var så begeistra for. Resultatet blei "Jasmine" som kom ut i 2010 og "Last Dance" som blei lansert en måned før Hadens bortgang.

Enhver cd-samling bør inneholde "Last Dance".

Som på "Jasmine" så er det standardlåter som står på programmet også her. "My Old Flame", "My Ship", "´Round Midnight", "Dance of the Infidels", "It Might as Well Be Spring", "Everything Happens to Me", "Where Can I Go Without You", "Every Time We Say Goodbye" samt "Goodbye" er låtene i rekkefølge - to av dem er alternative opptak fra versjoner som kom på "Jasmine".

Jarrett sa etter innspillingene var gjort at når de spiller sammen så er det som om to mennesker synger. Det er på alle vis mulig å skjønne hva Jarrett mener og Haden føyde til at "Keith really listens, and I listen. That´s the secret. It´s about listening". Det er det også mulig å skjønne.

To gode venner som gir oss musikk for evigheten.

Det disse gigantene gir oss er så inderlige, personlige og ekte tolkninger som vel tenkelig. Vi har med to musikanter å gjøre som har hele den moderne jazzhistoria innabords og som har vært med å skape den. Empatien dem i mellom er av en annen verden og de to trenger sjølsagt ikke å bevise noe som helst og gjør derfor det hele veien - det vil si i vel 76 minutter.

Teksten på "Every Time We Say Goodbye" fortsetter med "I Die a Little". Nå har Haden gått ut av tida, men han har likevel bare dødd litt - mye av han er fortsatt med oss gjennom all den fantastiske musikken han har gitt oss.

Sammen har Keith Jarrett og Charlie Haden gitt oss noe som vi aldri vil glemme - nok en gang.

Cuba Libre og 51 uker igjen

Moldejazz 2014 er historie og blei avslutta med strålende musikk fra Cuba og et norsk framtidshåp. Da er nedtellinga til uke 29 2015 i gang!

Alfredo Rodriguez og hans barndomsvenner fra Cuba satet et verdig punktum.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Da ikonet Quincy Jones hørte den vel 20 år gamle pianisten Alfredo Rodriguez i Montreux i 2006, så skjønte han at dette var et talent utenom det vanlige. Bedre mann til å vurdere talent enn Q finnes knapt og det skulle vise seg at han hadde helt rett.

Alfredo Rodriguez et pianotalent som kan nå svært langt.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Jones ville mer enn gjerne ta seg av karriera til Rodriguez og slikt takker man ikke nei til. Det gjorde heller ikke Michael Jackson og det gikk jo bra - ei stund i alle fall.

Rodriguez flytta til Los Angeles og USA der sjefen også bor og hittil har det blitt to skiver, "Sounds of Space" og årets "The Invasion Parade". De forteller oss om en virtuos og ekspressiv pianist som knytter sine cubanske røtter elegant sammen med den moderne jazztradisjonen.

Barndomsvennene til Alfredo Rodriguez viste seg å være strålende musikanter.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Mange har flytta eller hoppa av fra Cuba de seineste åra og vennegjengen fra musikk-konservatoriet i Havana er blant dem. Rodriguez dro altså til USA mens tenor- og sopransaksofonisten Ariel Bringuez, bassisten Reinier Elizarde, trommeslageren Michael Olivera og trompeteren Jorge Vistel satte kursen for Madrid og Spania. De fem møttes som 16-åringer i Havana og sjøl om de nå bor på forskjellige kontinent så benytter de enhver anledning til å skape musikk sammen og dyrke vennskapet.

Det tok ikke lang tid å skjønne at kjemien og empatien var noe så voldsomt på plass. De fleste låtene var komponert av Rodriguez, en tekniker i ultraklassen, men som likevel ikke brukte den til noe solo-show. Vi fikk også musikk fra andre kilder, blant annet en hinsides og annerledes versjon av "Guantanamera" - kanskje den mest kjente cubanske sangen av alle - som vi aldri kommer til å støte på igjen.

Alle fem var strålende solister i et moderne landskap der cubansk musikk møtte moderne jazz, men det var likevel det kollektive uttrykket som stod i sentrum. Tidligere har vi hørt cubanere som har imponert kraftig, men som har vært opptatt av å spille høyest, fortest og lengst - slik var det ikke her.

Alfredo Rodriguez har også det klassiske tonespråket inne og er samtidig en dynamiker av rang. Når han så både er en lyriker og en vulkan, så er det meste på plass for ei strålende framtid for 28-åringen.

Jeg fikk melding av ei venninne noen minutter etter at pianolokket var lukka, som hadde gått på konserten på anbefaling av undertegnede. Hun hadde grått sine gledestårer underveis - det forteller en hel del om hvordan Alfredo Rodriguez og hans musikk kan snakke til oss.

I fjor blei den nå 27 år gamle bassisten Trygve Waldemar Fiske fra Frei ved Kristiansund tildelt prisen som årets talent. I år kvitterte han for prisen med sin drømmekvartett.

Kvaliteten på musikken var betydelig bedre enn kvaliteten på bildet.

Foto: Tor Hammerø

Med Erik Nylander på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett og Håvard Wiik på piano, hadde Fiske samla herrer fra flere generasjoner som alle har vist gjennom en rekke konstellasjoner at de har enormt mye å fare med.

Trygve Waldemar Fiske er et uomtvistelig talent.

Låtene var skrevet av han sjøl pluss at Roligheten og Wiik også hadde bidratt. Med sin sjarmerende, litt keitete scenepersonlighet - det er ikke akkurat hver dag Fiske står slik i fokus - presenterte han musikk med røtter tilbake til både Mingus og Charlie Haden - moderne akustisk musikk med masse muligheter. Spesielt Roligheten og Wiik - et stort forbilde for Fiske fra hjembygda Frei - viste med sin oversikt og sine lange, logiske linjer at de er solister i ypperste klasse. Det er ikke ofte man får høre den Berlin-bosatte Wiik om dagen - du verden som han har utvikla seg!

Når det gjelder Trygve Waldemar Fiske så er han utstyrt med en inderlighet og en ekthet som vil føre han langt. Måten han takka for talentstipendet for var en solid bekreftelse på det.

Dett var dett fra Moldejazz 2014. Programmet har ikke vært blant de som vil bli huska så veldig lenge, sjøl om det absolutt har vært mye å glede seg over.

PS Bloggen kommer til å bli oppdatert flere ganger i uka framover også både med konsertanmeldelser og plateomtaler. I morra skriver jeg om Charlie Hadens siste skive sammen med Keith Jarrett - "Last Dance". Jeg lover et verdig farvel fra hedersmannen som la ned bassen for siste gang forrige fredag.

Bloggeren og konferansieren takker for seg - nå er det bare 51 uker igjen til neste gang!!!

Foto: Camilla Grünewald

Utklassingseier til både Brasil og Italia

Det gikk ikke bra med verken Brasil eller Italia i fotball-VM, men oppgjøret mellom italienske Stefano Bollani og brasilianske Hamilton de Holanda endte med en voldsom hjemmeseier - til begge to.

Den italienske mesterpianisten Stefano Bollani og den brasilianske virtuosen Hamilton de Holanda - bedre blir det ikke.

Foto: Camilla I. Røsbak

41 år gamle Bollani, som vi kjenner her hjemme fra samarbeid med Stian Carstensen og en glitrende konsert i Molde i fjor med hans egen trio - der han blant annet tolker Bjørn Eidsvågs "Gleda", er i mine ører en av de meste ekspressive, utadvendte og mest virtuose som finnes i dagens moderne jazz. Hamilton de Holanda, som er tre år yngre, er et relativt ukjent navn for oss her i Europa, men på hjemmebane i Brasil er han superstjerne. Hvorfor fortalte han oss raskt med sin 10-strengers bandolim - en slags storebror til mandolinen. Makan til virtuositet på et i utgangspunktet vanskelig instrument skal man leite et rimelig godt stykke etter.

Samarbeidet mellom de har vart siden i 2008 og i fjor kom deres live cd-debut på ECM som fikk voldsomme anmeldelser verden rundt. Det er både til å fatte og begripe.

Den gode timen de to ga oss i Molde som bestod av alt fra brasilianske folketoner, via originalmateriale og låter av Buarque, Jobim og Piazolla, var intet mindre enn føde for sjela - og uendelig vakkert og lekent.

De to førte samtaler, vare og sarte, heftige og temperamentsfulle, alvorlige og humoristiske, lyriske og massive - alt dette og mye mer var på plass i løpet av denne lykkepillen av en konsert og mitt store høydepunkt under årets Moldejazz.

Virtuosen Stefano Bollani - Italias framtid er lys til tross for fadesen under VM.

Foto: Camilla I. Røsbak

Magikeren Hamilton de Holanda - også Brasils framtid ser lys ut.

Foto: Camilla I. Røsbak

Gårsdagen blei innleda med den spennende kvintetten Mopti som kom, så og vant JazzIntro-prisen i Molde for to år siden. Nå har bandet tatt ytterligere steg etter debut-skiva "Logic" og de presenterte helt nytt stoff for oss sammen med DJ-en og elektronikeren Bendik Baksaas.

Mopti med heftig assistanse av Bendik Baksaas - tøft!

Foto: Camilla Grünewald

Trompeter Kristoffer Eikrem, sopran- og tenorsaksfonist Harald Lassen, gitarist David Aleksander Sjølie, bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen er både hver for seg og kollektivt noe av det ypperste kongeriket har å by på innefor moderne improvisert musikk. Med Mopti, som jeg på mange måter opplever som dette tiårets svar på 80-tallets supergruppe Masqualero med Andersen, Balke, Brunborg, Christensen og Molvær, så skaper de stadig nye landskap og sjøl om musikken til tider er løs, så er den også kraftig strukturert. På det heftigste gir Mopti oss en en egen type avantfunk de er heilt aleine om. Assosierte Bendik Baksaas gir bandet, og oss, en ytterligere dimensjon og sjøl om Mopti kan være krevende og utfordrende, så er det et band med masse potensial og med mye substans til den som gidder å ta utfordringa.

Gårsdagens hovedkonsert stod den amerikanske trommeslageren Terri Lyne Carrington for med sitt Mosaic-prosjekt.

Terri Lyne Carrington - ei lysende stjerne både som trommeslager og orkesterleder.

Foto: Andreas Jørgensen

Med et stjernelag bestående av Tia Fuller på altsaksofon, Ingrid Jensen på trompet og Rachel Z, som vi kjenner her hjemme fra samarbeidet med Bendik Hofseth i Steps Ahead, på tangenter, Josh Hari på basser, Matt Stevens på gitar og ikke minst Lizz Wright på vokal, ga Carrington & Co oss akkurat det vi kunne forvente, men heller ikke noe mer.

Lizz Wright, Tia Fuller og Ingrid Jensen ga oss det vi kunne forvente.

Foto: Andreas Jørgensen

Repertoaret bestod av ei blanding av låter henta fra Nick Drake, Beatles, standardlåter og gospel - alt i arrangement av Carrington - og sjølsagt var det bra, men det lille ekstra mangla likevel. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette er proffe amerikanere på tur og Lizz Wright er en av mine absolutte favorittvokalister innenfor dette feltet, og hun ga meg nok en gang aller mest med sin ro, autoritet og utstråling, men det er dette med det nesten udefinerbare som altså ikke var der. Hyggelig, men stort sett fort glemt.

Da er vi like godt i gang med den siste dagen på årets Moldejazz. For mange av oss starta den med herlig solooppgang rundt 6.30 og en tur opp i vakre Reknespraken der Karl Seglem med sju av sine nærmeste venner ga oss en bortimot perfekt start på lørdagen. Break of Day in Molde!

Karl Seglem og noen av hans beste venner ga oss en bortimot perfekt start på lørdagen.

Foto: Andreas Jørgensen

Wangsgutane og full fest

Torsdagen i Molde ga oss en lykkepille av en konsert med stortalentet Ellen Andrea Wang og hennes glimrende trio, en heidundrendes avslutning med det amerikanske "partybandet" Snarky Puppy - og MFK-seier!

Jeg har hørt mye om og av Ellen Andra Wang på skive, men møtet i Molde i går kveld var det første med den 27 år gamle prestedattera fra Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, i levende live. Hun platedebuterte forresten sammen med den svært jazzinteresserte faren i hans band, Pastor Wang Quintet, i 2007.

For muligens å holde oss i pastorens gate: Møtet med Ellen Andrea Wang og hennes musikk blei en åpenbaring - intet mindre. Sammen med toppassistanse fra Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på tangenter, tok hun oss gjennom en time med musikk vi fikk høre som de aller første. Den er nylig spilt inn og kommer på skive til høsten, men for et publikum var vi så priviligerte at vi var de første som blei utsatt for den.

Om det er som bassist, vokalist, komponist, tekstforfatter, bandleder eller scenepersonlighet, så framstår Ellen Andrea Wang med en naturlig autoritet. Hun er i tillegg herlig ujålete og vet hvordan hun skal kommunisere med publikum mellom låtene - hun bør hyres inn som kursleder for kolleger med en gang!

Musikken de tre ga oss er uten unntak svært utadvendt om det er i balldetapning eller heftige saker. De tre kommer fra generasjoner og miljøer som ikke bryr seg synderlig om sjangre og her hentes det uhemma fra verdener som har både med jazz, fusion og rock å gjøre - til sammen blir det musikk bare disse tre kunne ha skapt.

Det groover heftig av basspillet hennes og hun har ei vakker og personlig stemme, den usedvanlig allsidige Dahlen har skapt en egen klangverden faktisk med sine bjeller og cymbaler og Ulvo er en tangentvirtuos som har henta fra maestro Joe Zawinul blant andre, men aller mest skapt sin egen oase og sitt eget uttrykk.

Låta "Air", som handla om alle slags former for rytmer, tilegna Wang til nylig avdøde Charlie Haden. Flott gjort og samtidig forteller det oss en hel del om hvor hun sjøl kommer fra.

De tre kommer opprinnelig fra Søndre Land, Eidskog og Ulefoss, ikke akkurat verdens største jazzmetropoler. Det forteller oss at uansett hvor røttene befinner seg, så er mulighetene for å nå langt i jazzverdenen store. Denne trioen, denne musikken og Ellen Andrea Wang kan nå nesten så langt de sjøl bare vil.

Vakre "Holding on to You" avslutta de denne minneverdige konserten med. Vi er garantert mange som kommer til å holde fast ved Ellen Andrea Wang i åra som kommer også.

Ei annerledes stemme

Den tsjekkiske filonisten og sangeren Iva Bittova, nå stort sette bosatt i USA, kom som et friskt og originalt pust med sin solo-debut på ECM for vel et år siden. Til Molde kom hun for første gang til Norge med sitt band Eviyan bestående av den klassiske gitaristen Gyan Riley og klarinettisten Evan Ziporyn. Spesiell gjest på denne turneen var den indiske tablamesteren Sandeep Das.

Bittova er et fyrverkeri som mikser fri improvisasjon med østeuropiske folketoner, klassisk musikk, klezmer og jazz og setter det sammen til et originalt brygg. Bandet var akkurat riktig for dette uttrykket, sjøl om ikke Riley og Ziporyn hadde det store sæpreget. Sandeep Das derimot viste seg fram som den tablamesteren han er ved et par anledninger og Bittova bekrefta inntrykket vi fikk med debuten hennes - ei annerledes og spennende stemme.

Full fest med Snarky Puppy

Det amerikanske 9-mannsbandet, hvis jeg telte riktig, Snarky Puppy, har det gått gjetord om ei stund nå. Bandet blei unnfanga i collegemiljøet i Denton, Texas for 10 år siden av bassisten, komponisten og frontfiguren Michael League. Han er der fortsatt og det er mange av de andre som var med fra starten også. Tre blåsere, gitar, to trommer/perk, to/tre keyboards og flere på vokal er fundamentet for det som blei rundt 90 minutter med a good times was had by all. Snarky Puppy byr på uhemma og livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz, via funk, rhythm and blues, soul - you name it og de gjør det med en friskhet og spilleglede som smitter fra første takt.

Heftige låter, tøffe arrangement, gnistrende solister og sangere - det er ikke til å undres over at bandet vant en Grammy for musikken sin i fjor.

Som en ekstra liten "presang" så satt også supertrompeter Ingrid Jensen fra Canada, som skal spille konsert i Molde i dag, inn på et par låter. Hun kjente gutta godt fra før og syntes tydelig dette var like stas som den overbegeistra og fullsatte salen. Spesielt mye bedre måte avslutte Moldenatta på etter en solid MFK-seier også var nesten ikke mulig.

Nå fortsetter jakata på sola og mer flott musikk. Livet er herlig dere!

Dagens utmerkede fotografer har vært Andreas Jørgensen, Emil Marøy og Camilla I. Røsbak.

Jazz kan være jævla morsomt!

Jon Larsen - med norsk stjernelag og to legendariske Zappa-musikanter - fortalte oss at jazz og humor funker som f! Ellers viste onsdagen i Molde at den sovende giganten til Sidsel Endresen, Merriwinkle, fortsatt har mye å melde og trompeteren Sjur Miljeteig tok endelig det store steget - med bravur.

Jon Larsen, mest kjent som ideologisk fører for Hot Club de Norvège, har en rekke andre kvaliteter også. Han er en fremragende maler i tradisjonen etter Salvador Dali, han er en ihuga Frank Zappa-fan og han er en stor, men "rar" humorist. Den siste kvaliteten trådte fram for vel et år siden da han skrev eventyret om Willie Nickerson, en ung herre som var villig til å gå gjennom ild og vann for å bli jazzbassist.

I dette eventyret får vi høre om det blå pinnsvinet Willie, det fryktelige jazzpolitiet, den psykopatiske spåkvinnen Maya, en ond festivaldirektør, Otis Stoink Balle, sultne sigøynere, en platedirektør med ekstrem allergi overfor ordet royalties, en naken danserinne på Karl Johan og straffelovens lite anvendte paragraf 2001: forbudet mot å blande musikk og humor og jazzklubben «Den vridde sik». Vi får også vite hva det vil si å reke, hvordan man spiller bass og betydningen av å ha bart. Og mye, mye mer!!!

Mannen som leser, resiterer og er den sentrale skikkelsen på alle slags vis er skuespilleren Terje Strømdahl - i mine øyne en av kongerikets aller morsomste menn og en gudebenåda forteller. Han har publikum i sin hule hånd fra start til mål og viser nok en gang hvilken enorm kapasitet han er.

Når musikken, som er helt annerledes enn på skiva, blei til i øvingsperioden og er skapt av mesterbassist Arild Andersen, trommeslager i superklassen Håkon Mjåset Johansen, den langt framskredne vibrafonisten Rob Waring, de to Zappa-gutta Arthur Barrow (elbass og gitar) og Tommy Mars (tangenter), pluss Larsen sjøl på gitar, er av det herlige, moderne, groovy og lett tilgjengelige slaget, så blei dette ei "forestilling" vi vil huske lenge.

Det å bli invitert inn i det utrolige universet til Larsen ? et sted mellom Zappa, Django, Dali, rock, jazz og litteratur ? er intet mindre enn en utrolig morsom og annerledes opplevelse. skreiv jeg da skiva kom. Jeg gjentar det gjerne og slår fast at jazz og humor hører sammen - gjort av de rette folka.

SIDSEL ENDRESEN ETAPPE TO

Årets Artist in Residence, Sidsel Endresen, starta festen med sin akustiske sekstett på mandag. I går fortsatte ballet med trioen Merriwinkle som opprinnelig har ei historie som går helt tilbake til 2002. Da møttes sjefen og elektronikeren/gitaristen/effektmakeren Helge Sten og tangentinnovatør Christian Wallumrød for første gang. Skive blei laga og jobbene kom tett, men i 2006 var det slutt. Nå benytta heldigvis Endresen anledninga til å se om det fortsatt var liv i den gamle skrotten. Og om det var!

Dette er fortsatt musikk som blir unnfanga der og da - totalt fritt improvisert - men det var så åpenbart at den musikalske kjemien og empatien som en gang hadde vært der, fortsatt var til stede fra første sekund. Endresen, med sitt eget underfundige og unike språk, utstrålte med en gang at "jeg er hjemme og du verden så hyggelig det er å få besøk av disse to kara". Sten er en lydskaper og effektmaker av en annen verden og Wallumrød stopper ikke å overraske med hva han får ut av et preparert piano og ymse elektroniske dippedutter.

De tre førte en timeslang samtale, nok en gang ypperlig formidla av lydsjef Asle Karstad, som det var et privilegium å bli invitert med på. I dag møter Endresen gitarvirtuosen Stian Westerhus - det blir nok en helt annen, men like spennende skål.

ENDELIG MILJETEIG

Trompeteren Sjur Miljeteig har vært en sentral skikkelse i jazzmiljøet i mange år. I år tok han endelig det viktige steget og stod fram med sin egen musikk og ga oss sin debut-cd "It´s Funny How Things Happen at Particular Times". Det blei akkurat så interessant og bra som vi kunne forvente og i går kveld fikk vi også oppleve musikken i levende live.

Sammen med Highasakite-tangentistene Marte Eberson og Øystein Skar, trommeslager Per Oddvar Johansen og gitarist Olav Torget, tok Miljeteig oss med på ei vakker og personlig reise som innlemma han i en stolt norsk trompet-tradisjon med blant andre Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Per Jørgensen som døråpnere. Miljeteig har skrevet musikk i et grenseland der en herlig blanding av sakteflytende låter, groover og innovativ bruk av elektronikk gjør det hele unikt og djupt personlig. Bruken av video/bilder som bakteppe var absolutt med på å gi det hele ei vakker stemning.

Onsdagen er over - vi er halvveis. Nå venter sola, MFKs heroiske kamp mot Europa League-fotball mot slovenske ND Gorica og mye mer strålende musikk. Alt dette lover jeg å komme tilbake til i morra - hvis teknikken står oss bi.....Layouten blir det så som så med til de tekniske problemene er løst. Håper på overbærenhet med det....

Lo as a Kite

Kristoffer Lo har benytta det siste året godt.

Foto: Emil Marøy

 

 

Kristoffer Lo ga oss et bestillingsverk som kommer til å bli huska - lenge.

Det siste året har Kristoffer Lo vært med å legge verden for sine føtter med det spennende bandet Highasakite. I tillegg har han skrevet musikken til årets bestillingsverk som årets JazZtipendiat 2013. Det har med andre ord vært et meget begivenhetsrikt år for den sjangeroverskridende Lo, noe også det glitrende verket bar preg av.

Sammen med vokalistene Ingrid Helene Håvik, frontfiguren i Highasakite, og Kari Eskild Havenstrøm, Eirik Hegdal, den store overraskelsen Mette Rasmussen og Andre Roligheten på saksofoner, Erik Johannessen på trombone, Ola Kvernberg på fiolin, Eivind Lønning på trompet, Gard Nilssen på trommer, Petter Vågan på gitar, Tor Breivik på lyd, Pekka Stokke på lys og Lo sjøl på tuba, flugabone og gitar, blei dette ei reise i Los eget grenseløse land der rock- og jazzelementene blei forent på et høyst personlig vis.

Verket var en tildels massiv opplevelse der musikk, lyd og lys fungerte glitrende på alle vis - dette var gjennomarbeida og et flott eksempel på hva som kan vokse fram gjennom et samarbeid mellom arrangører og sponsorer. Hadde det noe på Moldejazz å gjøre? Noe så definitivt, men både Øya og Roskilde hadde også vært ei naturlig scene for Kristoffer Lo og Trondheim Jazz Orkester.Dette er nemlig jazz for rockefolket og vice versa. 

 

Drømmefargeren

Det er ikke mulig å glemme et møte med Tom Harrell.

Foto: Emil Marøy

 

Et møte med den unike trompeteren og flügelhornisten Tom Harrell er av typen man aldri glemmer.

Tom Harrell (68) har slitt med schizofreni store deler av sitt voksne liv. Tung medisinering for å holde sjukdommen i sjakk har ført til at vi som hadde vårt første møte med han blir imponert av alt ved denne mannen.

Etter han kom subbende inn på på scena i Bjørnsonhuset med horna og notene under armen og sakte, men sikkert fikk gjort seg klar, så ga han og hans ganske ferske sekstett oss en gave av en konsert. Harrell er veldig til stede når han spiller, ellers har han blikket festa i gulvet og bruker tydeligvis alle sine krefter på det som skal skje videre.

Harrells nydelige trompet- og ikke minst flügelhorntone har prega band leda av blant andre Stan Kenton, Phil Woods og Horace Silver. Det betyr viktige deler av den moderne, akustiske og melodiske jazztradisjonen. Også som bandleder, komponist og arrangør er fortsatt Tom Harrell der. Han jobba også med pianoikonet Bill Evans på slutten av hans karriere og i mine ører er det mye av Evans´ lyrikk og logikk i spillet hans - Harrell byr også på lange, flotte og logiske linjer i uttrykket sitt.

Musikken vi fikk presentert var henta fra albumet "Colors of a Dream" antar jeg. Harrell snakker nemlig overhodet ikke bortsett fra å introdusere bandet helt til slutt, noe som sikkert er en kraftanstrengelse i seg sjøl. Uansett så var det vakker og unik musikk i veldig personlige arrangement og når så Harrell har valgt ei instrumentering med Johnathan Blake på trommer, Wayne Escoffery på tenorsaksofon, Jaleel Shaw på altsaksofon og Ugonna Okegwo og Esperanza Spalding på bass - sistnevnte også på vokal på en del av låtene - så sier det seg sjøl at lydbildet blir både originalt og personlig.

Superstjerna Esperanza Spalding spilte ei strålende bakrolle med Tom Harrell.

Foto: Emil Marøy

 

Samtlige av hans medmusikanter holder skyhøyt nivå sjøl om de bar preg av at de fleste hadde blitt matforgifta dagen før i Romania. Bare det at superstjerna Esperanza Spalding har valgt å spille ei sidekvinnerolle i Harrells band, forteller en hel del om hvilken status han har i musikerkretser og det er ikke vanskelig å skjønne etter det sterke møtet i Bjørnsonhuset. En av de vakreste låtene var forresten i et arrangement med kun Harrell og to basser. Sjeldent kan man trygt og uendelig inderlig.

Tom Harrell kom til sine egne og de tok vel i mot han. Ingen som var der vil noensinne glemme han heller.

Det stemmes!

Det hevdes at stemma er det viktigste instrumentet av alle. Åpningsdagen på Moldejazz ga oss strålende eksempler på det med Kristin Asbjørnsen, Sidsel Endresen og Ladysmith Black Mombazo.

Kristin Asbjørnsen og den sør-afrikanske vokalgruppa Ladysmith Black Mambazo stod for en sterk og vakker åpningskonsert.
Foto: Andreas Jørgensen

Kristin Asbjørnsen, som har bergtatt mange langt utenfor vår egen skjærgård med sin rå, personlige og varme stemme, møtte det unike sør-afrikanske 9-mannsbandet Ladysmith Black Mambazo for første gang i 2010. Da turnerte de i herrenes hjemland og til dels til steder der publikummet sjelden eller aldri hadde opplevd en konsert før.
Det var sikkert mye av grunnen til at den musikalske kjemien og empatien var noe så voldsomt på plass fra første strofe under åpningskonserten i Molde.

Kristin Asbjørnsen har et uttrykk hun er helt aleine om.
Foto: Andreas Jørgensen

Noe gjorde Asbjørnsen sammen med sitt stjerneband bestående av Rune Arnesen på trommer, (trommeslager) Anders Engen på piano, gitar - også solist!!! og ymse, Monica Ifejilika på vokal, Gjermund Silset på basser og Olav Torget på gitarer, noe gjorde hun sammen med LBM, ei gruppe som har eksistert i 54 år, og noe gjorde LBM aleine.
Uansett hva og hvordan innpakninga var, så blei det en livsbejaende bekreftelse på hva musikk kan gjøre med mennesker og folkeslag som har gått gjennom tøffe epoker og livssituasjoner.

Asbjørnsen sang mye fra sitt gospelrepertoar som hun har henta fra sin mentor Ruth Reese, gjort på et unikt vis som viser at dette duger og vel så det i 2014 også, mens LMB viste oss både vokale og fysiske eksesser - sjelden har vel ei gruppe "trent" så mye i løpet av en konsert - med et repertoar som blant annet var henta fra deres Nelson Mandela-hyllest til Fredsprisutdelinga i Oslo, "Long Walk to Freedom", og fra deres samarbeid med Paul Simon fikk vi en nydelig versjon av "Homeless".

Fra hver sin ende av vår kjære klode viste Kristin Asbjørnsen og Ladysmith Black Mambazo oss at musikk snakker til oss og med oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Årets Artist in Residence på Moldejazz, Sidsel Endresen, starta si maratonuke med å ta oss med på en unik ekskursjon.
Foto: Camilla Grünewald

Heile uka til ende skal Sidsel Endresen vise oss sin helt egen måte å bruke stemma på. Det er nesten så langt fra det Asbjørnsen og Ladysmith Black Mambazo holder på med som vel tenkelig, og samtidig det som gjør både stemma og improvisasjonskunsten så utrolig spennende.
Sidsel Endresen har i mange år nå vært der at hun vil utforske og skape helt nye landskap og gjøre det med et "språk" som er hennes - og bare hennes. Det gjør hun på en måte som gjør at vi sitter helt ytterst på stolen for å få med oss alle detaljene og alle de mulige og umulige innfallsvinklene hennes i dette åpne, søkende, luftige og frie uttrykket. Sammen med et ungt spennende lag bestående av Vilde Sandve Alnæs på fiolin, Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på tenorsaksofon - de to siste fra den unike duoen Streifenjunko, Christian Wallumrød på piano og harmonium og Inga Margrethe Aas på bass - og ikke minst lydmann i ultraklassen Asle Karstad - så tok Endresen oss med på vel en times utflukt som vi aldri får oppleve igjen. Dette var der og da og i dette "demokratiske" bandet dreide det seg om å lytte og bidra uten noen oppdagbare rammer i det hele tatt. Jeg skulle gjerne hatt enda litt mer av "sjefen", men det kommer garantert utover i uka. Det vi fikk var som alltid spennende og originalt, men kanskje en smule for langt/lenge. Det er bare å glede seg til resten av uka med Artist in Residence - Sidsel Endresen.

Sidsel Endresen og Sekstetten - flott start som Artist in Resdence.
Foto: Camilla Grünewald

Kvelden for vår del blei avslutta med det flotte svenske bandet Swedish Azz. Der har trommeslageren Erik Carlsson, barytonsaksofonisten Mats Gustafsson - jazzverdenens mest energiske utøver er min påstand, tubaisten Per-Åke Holmlander, vibrafonisten Kjell Nordeson og den østerrikske elektronikeren Dieb 13, funnet sammen i ønsket om å sette store deler av den svenske jazzskatten fra blant andre Jan Johansson, Börje Fredriksson, Lars Werner og Sune Spångberg inn i sin egen ramme.
Med stror respekt for det som blei skapt av de nevnte, tar de fem seg store friheter og med spesielt Gustafssons utrolige ekspresivitet, så blir musikken elegant og ofte brutalt bragt inn i 2014.

Mats Gustafsson i Swedish Azz sparer seg sjelden.
Foto: Daniel Johannesen

Dette var noe av det som skjedde den første dagen på Moldejazz 2014. Mye folk og god stemning på alle konsertene vi rakk over og til slutt kom også regnet. Nå har jeg tenkt meg ut i verden for å gjøre noe med det.
PS Det blir sjølsagt nye rapporter fra Molde hver dag utover uka - regn eller sol!

Ny flott stemme

Du skal ha fulgt svært godt med hvis du kjenner godt til vokalisten Gjertrud Lunde. Med base i Køln viser hun seg nå skikkelig fram for første gang.

Gjertrud Lunde fra Bergen, Jørpeland og Larvik, men nå bosatt i Køln imponerer med sin debut.

Gjertrud Lunde
Hjemklang
Ozella Music/MusikkLosen

Etter å ha studert i Stavanger, der hun vant flere priser, konkurranser og stipendier, men likevel passerte godt under den nasjonale radaren, stakk Lunde til Haag i Nederland for videre studier i klassisk sang og såkalt tidlig musikk. Deretter har turen gått til Køln og Tyskland der hun og ektemannen Florian Zenker, en utmerket gitarist, har skapt fundamentet for denne spennende og originale debuten.

"Hjemklang" beskrives som en stemningsfull reise i en tidløs blanding av jazz, klassisk og verdensmusikk. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Lunde har ei inderlig stemme og et personlig uttrykk som lett tar oss med til steder vi nesten ikke visste fantes og med sin sammensatte bakgrunn fra tidlig musikk, via klassisk og verdensmusikk til jazz, så blir dette noe helt eget.

Noe av musikken er basert på norsk folkemusikk, Antonin Dvorak er en av komponistene mens Lunde har skrevet mye sjøl. Tekstene er henta fra en rekke kilder og tilsammen blir det som man kan skjønne et unikt brygg.

Lunde er ikke bare allsidig når det gjelder fundament for sin musikk. Hun synger også både på norsk, engelsk, fransk og portugisisk og det virker "korrekt" hver gang.

I tillegg til Zenker så har hun også med seg den strålende pianisten Wolfert Brederode fra Nederland, som vi kjenner fra flere ECM-innspillinger blant annet med Susanne Abbuehl og Mats Eilertsen, og den polsk-russiske trommeslageren og perkusjonisten Bodek Janke - et meget hyggelig nytt bekjentskap også det. Bandet er altså bassløst, men det funker veldig bra uansett og når Lunde byr oss ingen ringere enn Arve Henriksen som krydder med sin one of a kind trompetstemme på flere av spora, så er det akkurat det lille ekstra som gjør "Hjemklang" til en av årets aller største og hyggeligste overraskelser.

Det er en ekthet og inderlighet over det Gjertrud Lunde har på hjertet som er sjelden. Vi ønsker henne sjølsagt lykke til videre i Køln og Tyskland, men hun er samtidig hjertelig velkommen til Norge når det enn måtte være. Her har vi nemlig med en ukjent skatt å gjøre - intet mindre.

Tor Hammerø

Hvilken karriere!

Da Alice Babs forlot tida i februar var det slutten på en av de mest bemerkelsesverdige karrierene i europeisk jazz - og musikk generelt.

Alice Babs blei hele 90 år og slo gjennom allerede i 1940.

Alice Babs
What a Joy
Prophone Records/Naxos Norway

Alice Babs, født Hildur Alice Nilson i 1924, var en av de største vokalistene i moderne populærmusikk helt siden hun inntok radioapparatene og grammofonene i 1940 med "Swing It, Magistern".

Da hun "viste" seg fram for første gang med "Swing It, Magistern" gikk det sjølsagt ikke upåakta hen. Mange var begeistra fra første lytt for den nye swingmusikken, men den blei også kalt negermusikk og 16 år unge Alice fikk også ymse ikke veldig positive karakteristikker slengt etter seg i avisene. Hun blei faktisk skyteskive og et eksempel på "ungdomens forfall" - omtrent som når punken kom til gards! Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før både Medel-Svensson og publikum langt utenfor Sveriges grenser innså Alice Babs´ storhet og etter samarbeid med Expressens Elitorkester på jazzfestival i Paris i 1949, med de danske drenge Svend Asmussen og Ulrik Neumann i Swe-Danes og ikke minst med Duke Ellington, så fikk Alice Babs etter hvert et verdensnavn. Det er ikke til å undres over heller: hun var nemlig utstyrt med en stemmeprakt av de sjeldne, med en unik rekkevidde, og dessuten så swingte det noe grasat av hennes jazzfraseringer.

Her får vi en flott hyllest av hva og hvem Alice Babs var. På denne dobbelt cden er den første forbeholdt 40-tallet og starter med "Swing It, Magistern" sjølsagt. De 20 låtene er alle på under fire minutter, men uansett blir det tid til litt "jazz" og hennes tidsriktige swing-tonefølge sørger for at unge Alice framstår som en mer enn lovende swingsangerinne. "Jag har en liten Radiola" - en hyllest til en nyervervet radio - og "Killen Är Crazy" er blant mine favoritter.

Opplysningene om når innspillingene er gjort og hvem som spiller med henne er ikke bare mangelfulle, de er fullstendig fraværende. Likevel er ikke så stor tvil om at cd nummer to stammer fra en mye seinere epoke i Alice Babs´ karriere. Bare det at hun tolker "Yesterday" og "Close to You" samt "God Bless the Child" og kjente Ellington-låter, denne gangen på engelsk, sier oss alt om det. I tillegg så møter vi henne i et mye mer moderne tonespråk, som hun også passer perfekt inn i, med en rekke strålende, men altså "anonyme" solister.

Alice Babs var er en det forrige århundrets aller fremste vokalister. Her får vi glitrende eksempler på det fra forskjellige epoker av hennes liv. Alice Babs lever!

Tor Hammerø

Song For Charlie

Charlie Haden har lagt ned bassen for aller siste gang. Nå er det minnene som må ta over og de er det mange av - gode, sterke og helt unike. Charlie Haden blei 76 år gammel.

Slik vil vi minnes Charlie Haden - med et fantastisk og usedvanlig personlig uttrykk.

Jeg tillater meg å bli personlig når jeg skriver disse minneordene. Jeg hadde nemlig æren og gleden av å komme tett inn på Charlie Haden ved en rekke anledninger og gjennom mange år. Og han var av den type menneske man aldri glemte etter å ha møtt han.

Old and New Dreams Band med fra venstre Don Cherry, Charlie Haden, Dewey Redman og Ed Blackwell.

Mitt første møte med Haden går tilbake til 80-tallet da det legendariske bandet Old and New Dreams Band besøkte Moldejazz. Jeg fikk i oppdrag å ta meg av bandet og det viste seg i stor grad å ta seg av Haden. Han var en krevende, men samtidig usedvanlig spennende personlighet og vi førte alt fra svært interessante samtaler om politikk og miljøvern til norske damer, som han syntes var spesielt vakre. "Hey Tor, do you know her? Can you introduce me?" er et spørsmål jeg har fått mer enn en gang. Etter at han kom tilbake fra et tungt narkotikamisbruk, som han overhodet ikke la skjul på, blei han bortimot treningsnarkoman og jeg har hatt gleden av å trene med han på Molde stadion der han forberedte seg til nye maratonløp.

Det kommer garantert til å bli skrevet bøker om Charlie Haden, hans musikk, hans liv og hans brennende engasjement både politisk og når det gjelder miljøspørsmål.
Mye av dette kom fram gjennom samarbeidet med Carla Bley og i Liberation Music Orchestra. "Song For Che" blei ei låt som man ikke kunne gå upåvirka videre i livet etter og Haden, som blant annet blei arrestert på vei av scena etter en konsert i Portugal der han sa hva han mente om landets daværende diktatur, lot aldri flammen brenne ned - engasjementet for de undertrykte uansett hvor og hvordan var der alltid.

"Alle" ønska å spille med Haden og ingen gikk upåvirka fra et møte med han enten personlig eller musikalsk. Jeg kommer aldri til å glemme da den norske basslegenden Bjørn Alterhaug blei med Charlie - jeg vet han ville sagt ja til at jeg bruker fornavnet hans - hjem til leiligheta til foreldrene mine der vi satt i flere timer og snakka om og lytta til musikk - blant annet Radka Toneffs "Fairytales". Jeg vet at Bjørn heller aldri vil glemme den ettermiddagen.

Keith Jarrett, nå for kort tid siden kom deres andre duoalbum som ironisk nok heter "Last Dance", Pat Metheny - det er umulig å glemme deres "Beyond The Missouri Sky" og vår egen Jan Garbarek som sammen med den brasilianske gitaristen Egberto Gismonti utgjorde den fantastiske Magico-trioen, er bare noen av høydepunkta i en helt unik musikalsk karriere.

Charlie etterlater seg sin kone Ruth Cameron, sine trillingdøtre som alle er musikanter og sønnen Josh, som mange vil kjenne igjen fra det originale rockebandet Spain.

Samtidig etterlater han seg ei personlig og musikalsk historie som bli stående i historia for all ettertid. Charlie Haden var one of a kind - nå får udødelige låter som "Silence" og "Song For Che" bare en helt annen betydning.

Charlie Haden - jeg kan introdusere deg når som helst til hvem som helst. Keep swingin´ and burnin´. Takk skal du ha min venn.

Tor Hammerø

Albatrosh, Ljom og Karen Mantler - noe for de fleste smaker!

Albatrosh gjorde en strålende innsats sammen med Trondheim Jazz Orchestra i Molde i fjor. Nå finnes konserten på cd også. Det gjør også Karen Mantler - dattera til Carla Bley - og det originale bandet Ljom.

Det er ikke vanskelig å se at Karen Mantler er datter av sin mor - Carla Bley.

Karen Mantler, som har rukket å bli 48 år, er bokstavelig talt født og oppvokst i musikkbransjen. Med Carla Bley som mor, Michael Mantler som far og Steve Swallow som stefar, så var nok løpet lagt i relativt ung alder.
Jeg møtte henne første gang i Molde som lita jente som var med mamma og pappa på turné. Neste gang var hun sjøl på scena sammen med andre musikerbarn, som sønnene til Charles Mingus og David Sanborn, i et slags "ungt stjerneband" som var langt i fra det.
Seinere har hun kommet med flere soloutgivelser på foreldrenes selskap - blant andre "Get the Flu" og "Farewell", men nå har det gått nesten 20 år siden vi hørte fra henne på egen hånd.
Når hun gir lyd fra seg igjen er det på den samme naive, nesten barnlige måte som sist og nok en gang er det lett å høre at hun har arva mye fra sin mor.
Her får vi høre om snøstormer, vulkaner, advokater og ubetalte regninger - Karen Mantler forteller oss enkelt og greit at det ikke er så lett i musikkverdenen, men hun gjør det med ironi og en god porsjon humor.
I tillegg til å synge og spille piano så spiller hun også munnspill og hun har med seg Kato Hideki, fra Death Ambient og John Zorn, på bass og Doug Wieselman, fra Anthony and the Johnsons, Lounge Lizards og Kamikaze Ground Crew, på gitar og bassklarinett. Det er dermed ikke vanskelig å regne ut at det blir et originalt lydbilde ut av dette.
Karen Mantler har så absolutt noe på hjertet og hun er flink å fortelle historier. Musikalsk er det ikke all verdens spennende og låtene er ganske så kjedelige og like. Er du tiltrukket av hva som kan gå galt, men på et humoristisk vis, så har Karen Mantler absolutt noe å bidra med.

Trondheim Jazz Orchestra & Albatrosh
Tree House
MNJ Records/MusikkLosen

Duoen Albatrosh, med Eyolf Dale på piano og André Roligheten på tenorsaksofon, vant Moldejazz´ sin store pris i 2012. I tillegg til mye heder og ære førte det til at bestillingsverk skulle skrives og framføres under fjorårets festival sammen med Trondheim Jazz Orchestra.
Tidligere var det ofte slik at bestilingsverk blei lagt i skuffa etter urframførelsen fordi det var for stort og kostbart, men her får vi heldigvis gjenoppleve det som skjedde i Molde den 15. juli i fjor. Såvidt jeg kan skjønne får vi hele konserten med oss på denne innspillinga og det låter faktisk enda bedre enn det gjorde under uroppføringa. Årsaken er sjølsagt at her får vi være sammen med musikken mange ganger og oppleve dybden og inderligheten i de tos komposisjoner og arrangementer på et annet vis.

Albatrosh og Trondheim Jazz Orchestra bekrefter at de har laget et bestillingsverk som bør leve lenge.

TJO, som for anledninga består av Morten Barrikmo på klarinetter, Mats Eilertsen på bass, Lene Grenager på cello, Tor Haugerud på trommer og perkusjon, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett, Erik Johannessen på trombone, Ola Kvernberg på feler, Kristoffer Lo på tuba, Eivind Lønning på trompet, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal, Hayden Powell på trompet og Hild Sofie Tafjord på horn, viser nok en gang hvilken fantastisk pool av toppmusikanter de kan plukke fra og hvor bra det alltid låter.
Dale og Roligheten visste sjølsagt akkurat hvilke musikanter de var ute etter da de skrev musikken og i mine ører stemmer det perfekt på alle plasser. De sju låtene som utgjør verket varer i vel 51 minutter og, som Gro Harlem Brundtland sa, alt henger sammen med alt.
De to har skrevet original, melodisk og søkende musikk som gjør at vi som lyttere skjerper oss - dette krever nemlig sin lytter, men så er det også mye å få igjen i den andre enden.
Albatrosh har vist seg som en unik duo i mange år allerede. Her forteller barndomskameratene fra Skien oss at de har musikk for større bestninger i seg også og det er å håpe at verket kommer ut til publukum i både inn- og utland. Kvaliteten både på musikken, låtene og arrangementene, kollektivet og solistene er strålende - "Tree House" inntar raskt plass blant de bestillingsverkene som vil leve lenge.

Ljom
Seterkauk
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Noe av det aller morsomste med å ha det privilegiet det er å få skrive om musikk, er det å bli utsatt for overraskelser. Det gruppa Ljom fra Snåsa i Nord-Trøndelag byr på, tilhører avgjort den kategorien.

Ljom fra Snåsa gir oss noe vi ikke ante noe om.
Foto: Barbro Formo, Namdalsavisa

Nils Andersson på gitarer, Anne Marte Eggen på bass, Tor Morten Kjøsnes på pianog synth, Kjersti Kveli på kauking, vokal og gitar og Sivert Skavlan på klarinett, cello og kor, utgjør et usedvanlig spennende kollektiv som har tatt for seg tradisjonsmusikken i hjembygda Snåsa og gjort den til sin egen. Ikke bare det: de har tilført den farger og noe helt personlig som gjør at den snakker veldig til oss også i 2014.

Kauking er et mer eller mindre lokalt ord for å kalle på eller å synge og det gjør Kjersti Kveli ppå et usedvanlig vakkert og personlig vis. Sammen med de fire andre tilhører hun en generasjon som heldigvis har et ønske om å ta vare på tradisjonen - dette er musikk og til dels tekster de har funnet som går svært langt tilbake i tid - og koble det med et tonespråk de sjøl har et naturlig forhold til. Når de så bruker tidløse og fabulrende jazzimpulser også, så blir dette et brygg som nærmer seg tidløst.

Jovisst har denne musikken og dette budskapet sine røtter fra seterlivet i Nord-Trøndelag, men måten Ljom rammer det inn på fører til at et urbant publikum absolutt kan få mye glede ut av den også. Ikke bare glede, men en solid og hyggelig overraskelse også.

Da er det bare noen dager igjen så er årets Moldejazz i gang. I landets vakreste by der Norges beste fotballag hører hjemme, blir det garantert mye hygge ei heil uke til ende og vi lover å komme med daglige rapporter fra tirsdagen. For å gjøre ventetida levelig kommer det flere cd-anmeldelser allerede på mandag.

PS Takk for mange hyggelige tilbakemeldinger på bloggen. Det inspirerer - veldig. Rop gjerne ut hvis det er noe - både pluss og minus. Ha ei strålende jazzuke og fortsatt god sommer!

Andersen, Eberson og Wonder - årets kinderegg!

Når det har seg slik at Arild Andersen, Jon Eberson og Stevie Wonder er tre av mine favorittartister - uansett sjanger - så lå alt til rette for en avslutningsfest av de sjeldne på årets Kongsbergfestival. Det blei det da også!

Stevie Wonder i storslag, men dette bildet er ikke henta fra Kongsberg-konserten, på grunn av svært strenge fotoregler.

Det er like greit å ta dette i kronologisk rekkefølge. Jubelfestivalen med godt over 30.000 solgte billetter blei innleda med Arild Andersens drømmeband. Superbassist Andersen har fulgt festivalen gjennom de fleste av dens 50 år og spilte her blant annet med ikonet Sonny Rollins for 43 år siden. Som den gang het pianisten Bobo Stenson og når så Andersen hadde fått plukke på øverste hylle og invitert med seg trommeslager Billy Hart og tenorsaksofonist Bendik Hofseth, så lå det meste til rette for jubileumskonsert i superklassen. Når så det nye tenorfantomet Joshua Redman kom til som ekstra gjest de siste låtene, var det liksom bare pynten som gjorde festen bortimot fullkommen.

Arild Andersens drømmeband med Bobo Stenson på piano, Bendik Hofseth og Joshua Redman på tenorsaksofoner og Billy Hart på trommer. Bildet er tatt med mobilkamera av en amatør.
Foto: Tor Hammerø

Repertoaret bestod av kun Andersen-materiale, men når vi har med en av denne verdensdelens mest markante komponister å gjøre, så gjør ikke det så plagsomt mye. Mange hadde nok hørt dette stoffet tidligere, men altså ikke i en slik tapning. Både låtvalget og måten de fire/fem tolka det på viste oss mestere som har hele den moderne jazztradisjonen inne og som samtidig er i stand til å løfte musikken videre.
Her fikk vi alt fra inderlige ballader som "Mira" til et helvetes øs i "The Fox" og chase-seansen med Hofseth og Redman - to saksofonister som kommer fra helt forskjellige tradisjoner, men som utfylte hverandre strålende - blei et av mange høydepunkt.
På alle slags vis blei konserten en herlig presang fra Arild Andersens drømmeband til Kongsberg og oss og fra Kongsberg til Andersen og oss. Vi takker og bukker!

Bare for å understreke hvilken perfekt deg dette blei, så gikk ferden via et strålende måltid med gode venner til det fullsatte Kirketorget - 10.000 mennesker - der Steveland Morris, også kjent som Stevie Wonder, gikk på scena bare noen få små minutter etter vår ankomst. Alt var liksom perfekt tima denne lørdagen.

How Sweet It Is (To Be Loved by You)
(Marvin Gaye cover)
Master Blaster (Jammin')
Higher Ground
Maybe Your Baby
You and I
Overjoyed
Ebony and Ivory
Don't You Worry 'bout a Thing
Living for the City
Part-Time Lover
Signed, Sealed, Delivered I'm Yours
Sir Duke
I Wish
You Are the Sunshine of My Life
My Cherie Amour
I Just Called to Say I Love You
Superstition
Her ser dere setlista til en av den moderne populærmusikkens aller største genier. Vi snakker om en ønskekonsert av de sjeldne og når den nå 64 år unge Wonder var i intet mindre enn i superslag, lyden var bortimot perfekt, det 15-manns bandet var storslagent, været var som det skulle være, køene ikke var plagsomme, det låt fett også langt bak - ja da var det ikke liksom ikke så mye å klage på kan man si.

På vei ut ga festivalen oss like godt et fyrverkeri som fortalte oss at jubileumsfestivalen var på vei over i i historien på et spektakulært vis, men vi hadde heldigvis nok en dessert igjen - Jon Ebersons Funk Ensemble.
Sammen med datter Marte Eberson, med popstjernestatus i Asia med Highasakite, på tangenter, Sigurd Hole på elbass, Kim-Erik Pedersen på altsaksofon samt et elektrisk blåseinstrument, Pål Thowsen på trommer og med selveste Paolo Vinaccia som gjest på perkusjon, så ga gitarhelt Eberson oss nok et prov på hvilken gigant han er både som komponist, bandleder og gitarist.
Funk Ensemblet er et superhipt band med musikk som groover noe vederstyggelig og hadde Steveland Morris eller Judkins, som han egentlig heter, tatt turen de få hundre metrene fra Kirketorget, så hadde han garantert digga det kraftig. Vi snakker nemlig funkmusikk i verdensklasse og en pakka utendørsscene på Christians Kjeller satte tydelig pris på avslutninga av det som må være det nærmeste Kongsberg kan komme en superfestival.
Hvilket jubileum - vi kan bare gratulere og takke og glede oss til de neste 50! Når disse linjene skrives på søndagsmorran så pøser det ned - også værgudene så i nåde til Kongsberg disse festivaldagene og venta med å åpne slusene til det hele var over!

Tor Hammerø

Jon Ebersons Funk Ensemble satte et strålende punktum for en topp festival. Bildet er nok en gang tatt av en amatør med mobilkamera.
Foto: Tor Hammerø

Både Brasil, Tyskland og ikke minst Holland vant!

I fotball-VM blei Brasil og Tyskland de store seierherrene i går. På Kongsberg var det Dave Holland som gikk videre - nok en gang. England fikk også sin revenasje med Jamie Cullum.

Dave Holland og Kevin Eubanks kom seint, spilte og vant.
Foto: Jonas Adolfsen@kongsbergjazz

En av den moderne jazzens aller mest sentrale musikanter, bassisten, bandlederen og komponisten Dave Holland, har i godt over 40 år vært en heftig premissleverandør. Langt i fra alt tyda på at det skulle bli slik.

Født og oppvokst i byen med den fantastiske fotballklubben Wolverhampton midt i industri-England, så lå det ikke akkurat i korta at Holland skulle bli en grensesprengende jazzmusiker av verdensformat. Dyktighet og en hel del flaks første heldigvis til at han fikk sjansen og du verden som han har grepet den.
På slutten av 60-tallet hørte tilfeldigvis Miles Davis den lovende bassisten på Ronnie Scott´s i London og noen uker seiener sendte han bud etter han: Kom deg til New York så raskt som mulig. Det førte blant annet til medvirkning på de udødelige albumene "Bitches Brew" og "In a Silent Way" og mye jobbing med Miles Davis´ første elektriske band. Resten er, som man ofte sier, historie.

Dave Holland Prism med Craig Taborn på piano, Holland på bass, Kevin Eubanks på gitar og Eric Harland på trommer. Heftig!
Foto: Jonas Adolfsen@kongsbergjazz

Til Kongsberg kom han denne gangen med sitt nye band Prism - aldri så lite forsinka på grunn av flytrøbbel fra Paris. Til dette stjernelaget hadde han endelig fått med seg gitaristen Kevin Eubanks igjen. De to samarbeida mye for noen tiår siden, men Eubanks valgte å bli musikalsk leder for et stjerneprogrammene på amerikansk tv, The Jay Leno Show, og flytta til vestkysten og trakk seg ut av aktiv jazzaktivitet på høyt nivå.

Nå er programmet historie og lommeboka til Eubanks forhåpentligvis så feit at han kan gjøre det han garantert har aller mest lyst til, nemlig å spille jazz. Det er en stor glede å kunne melde at han på ingen måte hadde glemt gamle kunster under capsen!
Både Holland, Eubanks og det nye pianoløftet Craig Taborn hadde skrevet låter for bandet og vi fikk være med på tolkninger som varte opp i mot 25 minutter.
Sjøl om dette er heftig og groovy jazzmusikk med stor J, så er det ingen tvil om at rockimpulsene er veldig tilstede i både låtskrivinga og i måten Prism skaper sine landskap og mye av grunnen til det er utvilsomt Kevin Eubanks og hans intense måte å spille gitar på. Han har mye å ta igjen etter årevis i tv-studio! Når så en av jazzens aller mest allsidige og beste trommeslagere, Eric Harland, er en viktig del av kollektivet, så framstår Prism som nok et glitrende eksempel på Dave Hollands visjoner og skaperkraft. Heia Wolverhampton!!!!

Lille store Jamie Cullum hadde grep om både mikrofon, piano og publikum.
Foto:@kongsbergjazz

En bortimot sikker vinner på de fleste store scener rundt om i verden er den lille engelske giganten Jamie Cullum. Med sin miks av pop, rock og ikke minst store doser jazz samt hans usedvanlige scenepersonlighet, så har han nesten nakketak på publikum fra første tone. Slik var det også på Kongsberg. Vi fikk ikke med oss hele konserten, men både "Love for Sale", "Blackbird" og hans egen sjølironiske "When I Get Famous" fortalte oss om en musikant og en entertainer av sjeldent kaliber som alltid gir av seg sjøl i store doser. Det som er flott å observere fra et jazzståsted er at han absolutt ikke har glemt hvor han kommer fra - han er så absolutt en jazzmann!

Jamie Cullum sparer ikke på noe når han ser ei scene og et villig publikum.
Foto:@kongsbergjazz

Cullum er jo en underholder av sjeldent merke også og visste hvordan han skulle "snakke" til et norsk publikum.
Det er vel ingen hemmelighet at han er gift med forfatteren Roald Dahls barnebarn, modellen Sophie Dahl, noe som førte til følgende melding fra ektemann Cullum som ikke rager mer en ca 1.60 over bakken: "We have all loved Norwegian girls. I even married one! I´ve spent a lot of time looking up (fruen er 1.77). That´s my favourite position!"
Dessuten fortalte han om sin kraftige fascinasjon for norsk jazz som han spiller mye av på sitt faste radioprogram for BBC. Ikke rart vi liker en slik mann.

Jamie Cullum hadde et solid grep om sitt store publikum med sitt meget dyktige sjumannsband.
Foto: @kongsbergjazz

I tillegg fikk vi med oss en herlig halvtime med Jan Gunnar Hoff som sammen med trompeter og vokalist Arve Henriksen, bassist Anders Jormin og trommeslager Audun Kleive bekrefta at den nydelige musikken på skiva "Fly North"

også fungerer perfekt i levende live. Nydelig - intet mindre!

I dag står Arild Andersens drømmeband, Jon Ebersons Funkensemble og en Stevie Wonder på programmet. Det bør være mulig å komme seg gjennom denne avslutningsdagen på jubileumsfestivalen også. Om jeg lykkes er det mulig å finne ut på denne bloggen i morra formiddag.

Tor Hammerø

Fra Corea til Trondheim

Homo ludens betyr fritt oversatt det lekende mennesket. Bedre eksempel på det enn det 73 år unge pianogeniet Chick Corea finnes knapt.

Chick Corea godt fornøyd med de to konsertene i løpte av få timer på Kongsberg.?Foto: Irene Lislien@kongsbergjazz

Etter å ha samarbeida i vel 40 år, virka det som om Corea og superbassist Stanley Clarke synes det er like morsomt å spille sammen som den aller første gangen. Det vi fikk være med på i vakre og fullsatte Kongsberg kirke var en reise gjennom de tos musikalske liv sammen og for et liv det har vært. ?Dette var den første konserten på en lengre Europa-turné og mer cool innfallsvinkel til en konsert skal man lete lenge etter. Her var lite eller ingenting avtalt på forhånd bortsette fra at de ville ta oss med ei rundreise i hva de har holdt på med.

Corea og Clarke - hyggeligere og bedre kan det knapt gjøres.?Foto: Tor Hammerø - Tor de Jazz

Jeg kan love dere at de knappe to timene med disse mestrene var usedvanlig mye mer fokusert og skarpe enn det jeg greide å fange med mitt mobilkamera, men siden det var fotoforbud i kirka, så får vi leve med det.?Ballet starta med "Some Time Ago" fra den aller første Return to Forever-skiva og etter hvert fulgte blant annet "La Fiesta", "Romantic Warrior", Clarkes vakre hyllest til sin kone "La Cancion de Sofia" - hvilken soloprestasjon!, Bill Evans´ "Waltz for Debby" før evigvakre "Spain" avslutta festen.

Den store mannen Stanley Clarke med den store fela. Stor musikk blei det også.?Foto: @kongsbergjazz

Låtene varte alle i rundt i 15 minutter, men de virka mye kortere. Grunnen er nok at de to hadde så mye musikalsk, og verbalt for den saks skyld mellom låtene, på hjertet at tida fløy. Vi snakker om to musikanter i den ypperste verdensklasse og med så mye empati for både hverandre, for oss som hadde inntatt plassene og ikke minst for musikken, at absolutt ingen som fikk den ære å være blant de utvalgte i kirka noensinne kommer til å glemme denne musikalske messa.

Chick Corea og Stanley Clarke - nå også i skarp utgave. Vakrere og varmere blir sjelden musikk.?Foto: @kongsbergjazz

Etter et par timers pause, var det lekende mennesket Chick Corea klar for konsert nummer to for kvelden - og det bare noen timer etter ankomst fra USA, men uten det minste tegn på jetlag.?Trommeslager Håkon Mjåset Johansen blie tildelt Kongsberg-festivalens store musikerpris i fjor og i statuttene står det at prisvinneren skal takke med en konsert det påfølgende året. Trondheims store trommesønn er ingen bandleder i tradisjonell forstand, men takka sjølsagt ja og valgte en original måte å sette sammen sitt takkeband på.

Chick Corea og Håkon Mjåset Johansen - sjelsfrender fra forskjellige generasjoner.?Foto: Irene Lislien@kongsbergjazz

Mjåset Johansens ønske for konserten var enkelt og greit å spæll litt. Hvordan gjør man så det? Jo, man inviterer sine mest travle venner slik at det blir lite eller ingen tid til øving - rett på med andre ord. Når så disse vennene er Chick Corea - utvilsomt en av verdens beste pianister med et usedvanlig varmt og vinnende vesen - bassisten Ingebrigt Håker Flaten fra Oppdal, men bosatt i Austin, Texas og den svenske tenorsaksofonstjerna Jonas Kullhammar, så måtte det nesten gå bra og det gjorde det da også. ?Steve Swallows "Eiderdown", via Coltrane-låter både på mobiltelefon (!) og live og "La Fiesta" som dessert var noe av det vi fikk til nattmat av denne i utgangspunktet once in a lifetime-kvartetten som møttes for første gang bak scena. Søt musikk oppstod er en klsijé, men her passer den uansett.?

Ingebrigt Håker Flaten, Jonas Kullhammar og Håkon Mjåset Johansen serverte musikalsk hygge til nattmat.?Foto: @kongsbergjazz

I dags spiller Chick Corea i Danmark og Håkon Mjåset Johansen er på plass for konserter i Sør-Afrika. Heldige er de som får oppleve disse to usedvanlige musikantene i andre land også. Vi fikk mer enn vi hadde fortjent på Kongsberg i går.??Tor Hammerø

Festen er i gang!

Det er ikke hvert år man feirer 50 års jubileum på Kongsberg Jazzfestival. Derfor blir det markert kraftig allerede fra åpningsdagen med et voldsomt spenn fra Christian Wallumrød til Frode Alnæs - ispedd Mari Boine, Åge Aleksandersen og Jonas Fjeld.

Christian Wallumrød

Foto: Stein Hofve@kongsbergjazz

En av Kongsbergs aller største musikksønner, Christian Wallumrød, hadde blitt tildelt æren av å åpne ballet med et bestillingsverk. Mer musikalsk familie er det nesten ikke mulig å oppdrive, trommeslager Fredrik og stemmekunstner Susanna er søsken og tangentmannen David er nevø av Christian, og retninga den 43 år gamle "veteranen" i klanen har valgt helt siden han dukka opp for et større publikum i Airamero på 90-tallet, har vært original og usedvanlig spennende å følge.
Som så mange andre framtredende norske improviserende musikanter så har også Wallumrød sin formelle bakgrunn fra den etterhvert så berømte jazzlinja i Trondheim. Der har mange fått impulser til å gå sine egne veier og sammen med en helt ny utgave av Trondheim Jazzorkester ga Wallumrød oss nok en ny kurs med det timelange verket sitt.
Musikken tok utgangpunkt i en vakker, melodisk og rytmisk figur som Wallumrød etablerte gjennom mange repetisjoner med små variasjoner på piano. Det satte en usedvanlig intens, dempa og meditativ stemning. Publikum fikk raskt opplevelsen av at Wallumrød ville gi oss saaaakte musikk som skulle få til å utvikle seg og synke inn - og slik blei det - nesten.

Med et unikt kremlag bestående av Lars Ove Fossheim og Ivar Grydeland på gitarer, Anja Lauvdal på tangenter, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Heida K.J. Mobeck på tuba, bror Fredrik og Siv Øyunn Kjenstad på trommer, Michael Duch på bass og ikke minst Tor Breivik på lyd og Kyrer Heldal Karlsen på lys, så tok Wallumrød oss etterhvert på ei reise som førte oss fra den himmelske freds plass til mer heftige lydlandskap der mange fikk plass til å uttrykke mest kollektivt for her var det lite av tradisjonelle soli.
Christian Wallumrød og Trondheim Jazz Orkester spente ut et stort lerret og brukte de fleste farger for å skape et vakkert og storslagent bilde. Ei vakker og unik åpning av årets jubileumsfestival.

Christian Wallumrød og Trondheim Jazz Orkester

Foto: Stein Hofve@kongsbergjazz

Frode Alnæs

Foto: Mats Even Omberg@kongsbergjazz

Etter litt elevert hygge med Hot Club de Norvège, Mari Boine og Åge Aleksandersen, blei kvelden avslutta med en meget opplagt Frode Alnæs og hans triovenner Rune Arnesen på trommer og Per Mathisen på bass. -Men ere jazz spurte Arnesen før de satte i gang på den hyggelige utescena på Christians kjeller. I mine ører er svaret ja og Alnæs er en sterkt undervurdert improvisator. Det viste han allerede på åpningslåta som var den eneste coverlåta underveis og som vare henta fra Dave Hollands låtskatt med den legendariske trioen Gateway med John Abercrombie på gitar. Etterhvert ga den upretensiøse Alnæs oss smakebiter fra store deler av sitt heftige repertoar, og med den beste assistanse tenkelig fra Arnesen og Mathisen - her snakker vi virtuoser uansett sjanger, så blei dette en perfekt avslutning på åpningsdagen av årets Kongsberg-festival.
For vår del tok vi natt med en av de vakreste låtene i den moderne norske toneskatten, Alnæs´ egen "Vitae Lux". Det var liksom ikke grunn til å be om så mye mer da.

Tor Hammerø

Frode Alnæs Trio

Foto: Mats Even Omberg@kongsbergjazz

Den nyeste vinen

Stadig nye og spennende norske jazzutøvere tar ansvar for sin egen framtid. Her møter vi tre ferske band på eget og nesten like ferskt plateselskap.

Mye og mangt har vært sagt og skrevet om jazzlinja i Trondheim. Og det med rette. Siden linja så dagens lys i 1979, så har den hatt en fantastisk betydning for utviklinga av norsk jazz og norske jazzmusikere. Internasjonalt har utdanningsinstitusjonen også vakt betydelig oppmerksomhet og navn som Tore Brunborg, Nils Petter Molvær, Erlend Skomsvoll, Frode Alnæs, Maria Kannegaard, Ola Kvernberg, Kristin Asbjørnsen har alle mye av sine fundament fra jazzlinja og Trondheim. Det aller morsomste nå er at det kommer stadig nye generasjoner og de tidligere nevnte har "fortalt" dem hvor lista skal ligge - høyt!
De tre cdene som blir omtalt her kommer alle fra band som har oppstått i området rundt det fallerte fotballaget Rosenborg og alle er trioer, men ganske så forskjellige.

Caffeine Patrol
Nosejob
Just For The Records/Musikkoperatørene

Caffeine Patrol består av bassisten Fredrik Gundersen fra Lambertseter i Oslo, trommeslageren Martin Sandvik fra Bømlo og ikke minst gitaristen Gudmund Bolstad Skjær fra Lærdal. Sistnevnte har skrevet all musikken og den blei spilt inn i hans hjembygd for vel to år siden. Den har tålt tidas tann svært godt og det er unik musikk med impulser fra en rekke kilder vi møter.

Hva låter så Caffeine Patrol som? Sjøl bruker de referanser som Marc Ribot, Bill Frisell, Lars Håvard Haugen, John Paul Jones, Tortoise og Jim Keltner - som man vil skjønne så er det åpne sanser og fritt fram her. Dette er så avgjort like mye rockebasert som jazzinfluert, men det er heldigvis der vi ofte finner unge musikere av i dag - de er sjangerutslettende og de trives i alle slags grenseland. Som alle som kommer ut av jazzlinja så er de dyktige instrumentalister og her finnes det potensiale til å ta mange, nye og originale steg.

Caffeine Patrol

Null
Null
Just For The Records/Musikkoperatørene

Med Aksel Jensen fra Skjetten på bass, Stian Lundberg fra Trondheim på trommer og Viktor Wilhelmsen fra Kistrand i Finnmark på gitar tar bandet Null oss med på ei reise som som først ser bakover før den ser framover.

Ikonene Miles Davis og Jimi Hendrix snakka en del om å lage musikk sammen, men det rakk de aldri før Hendrix forlot oss. Hvordan det hadde blitt kan vi bare drømme om - og det har også gutta i Null gjort. Musikken, som de har skapt kollektivt, er en herlig fusjon mellom jazz og rock, men likevel så langt unna det negativt lada fusionbegrepet som vel mulig.

Null låter tøft, rått og ekte - som en slags improvisert rockemusikk. Dette er åpenbart et sterkt kollektiv med masse empati og med en musikalsk stå på-vilje som tyter ut av høytalerne. Hipt - Null har tatt fortida med til framtida!

Null

The Sticks
The Sticks
Just For The Records/Musikkoperatørene

Nok en trio, The Sticks, men nå med piano og ikke gitar, avslutter dette første møtet med det mer enn lovende selskapet Just For The Records. Svenske Oscar Grönberg har også studert på jazzlinja og er en meget ekspressiv og original pianist. Nok en gang treffer vi på Skjettens store bass-sønn, Aksel Jensen, denne gangen på den store akustiske utgava og bak trommene, en av denne verdensdelens hippeste trommeslagere, Håkon Mjåset Johansen. Hvis du ikke stoler på meg når det gjelder vurderinga av Mjåset Johansen, så er det bare å spørre Chick Corea. På torsdag er giganten faktisk gjest i bandet til Mjåset Johansen på Kongsberg og Corea er ikke blant dem som er i beit for tilbud for å si det sånn.

Musikken her er unnfanga av de tre i felleskap og har et voldsomt spenn i seg. Vi får alt fra det lyriske og vare, via det heftige og rytmisk spennende til det åpne og frie. De tre snakker alle språka flytende og har skapt både en trio og en musikk de er aleine om samtidig som de har et solid grep på hele den moderne jazztradisjonen.

The Sticks

Just For The Records har med disse tre utgivelsene med all ønskelig tydelighet fortalt oss at det spirer og gror noe vederstyggelig fortsatt i norsk jazz. Det var vi forsåvidt ikke i tvil om, men det skader absolutt ikke med slike bekreftelser heller.

Tor Hammerø

PS I morra starter Kongsberg-festivalen og her på bloggen blir det daglige oppdateringer fra jubileumsfestivalen som virkelig slår på stortromma i forbindelse med 50 års feiringa. Tusen takk for mange og hyggelige tilbakemeldinger forresten i forbindelse med sjøsettinga av bloggen - det inspirerer!