hits

juli 2015

To frihetssøkere

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang har brukt de seineste åra til å etablere seg både innen- og utenlands som to heftige stemmer.

All Included - norsk/svensk samarbeid av ypperste merke.

Til tross for at bassist Jon Rune Strøm, fra Otterøya utenfor Namsos, og trommeslager Tollef Østvang, fra Røros, bare er 30 år unge, så har de allerede rukket å markere seg kraftig. Sjøl om ingen av de to kommer fra noen jazzmetropol akkurat, så har de etter noen års studier på jazzlinja i Trondheim funnet en unik vei som de har kommet ganske langt på.

Noen kjenner de to blant annet fra bandet Friends & Neighbors, som allerede har to utgivelser på samvittigheten - den seineste, "Hymn for a Hungry Nation", på det meget produktive og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records. Det er på det samme selskapet vi treffer de to også denne gangen, men i helt forskjellige konstellasjoner.

Kvintetten All Included er et framifrå norsk/svensk samarbeid der våre bröder i øst er representert med saksofonisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint mens trompeteren Thomas Johansson - til tross for sitt svenskklingende navn - er den tredje nordmannen.

Strøm har skrevet halvparten av de seks låtene, mens Küchen har ansvaret for resten. Uttryket til denne flotte kvintetten har henta mye fra både frijazz og fra mer straighte toneganger der mye inspirasjon er funnet på det amerikanske 60-tallet. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo i desember i fjor og forteller oss om både et kollektiv og individuelle stemmer på et høyt nivå.

Universal Indians med Joe McPhee som gjest - saker!

Noen måneder tidligere, den 14. juni, møttes trioen Universal Indians og den amerikanske saksofon- og trompetveteranen Joe McPhee, til en heftig klubbkonsert i Antwerpen i Belgia. I tillegg til Strøm og Østvang består trioen av den amerikanske saksofonisten John Dikeman, som de seineste åra har vært bosatt i Nederland. De tar oss med på en utflukt basert på fire kollektive låter og sjøl om det høres helt fritt ut, så er det mye melodikk, struktur og ei klar retning i det de fire bringer til torgs. Det er veldig interessant å høre hvordan trioen, der alle er rundt 30 år unge, "snakker" sammen med den nå 75 år unge McPhee - her er det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Jon Rune Strøm og Tollef Østvang oppleves som veldig like i tankegangen. De vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit. Det er en voldsom modenhet i måten de uttrykker seg på og hvordan de samarbeider med toppmusikantene i de to bandene. De to er veldig godt i gang og de kommer til å være med å prege moderne norsk og internasjonal jazz i mange tiår framover.

All Included

Satan in Plain Clothes

Clean Feed Records/MusikkLosen

Universal Indians w/ Joe McPhee

Skullduggery

Clean Feed Records/MusikkLosen

Doktoren leverer

Tor Einar Bekken, bedre kjent som Dr Bekken, tar mer eller mindre vare på en hel tradisjon på egen hånd.

Dr Bekken sparer seg ikke akkurat.

Dr Bekken (51), har helt siden midten av 90-tallet, vært en viktig tradisjonsforvalter av den mer eller mindre opprinnelige pianomusikken fra New Orleans. Drammenseren, som nå bor og jobber i Trondheim, har virkelig gått i dybden av dette uttrykket og om det er sammen med andre eller i solosammenheng, så forteller han oss på en kompromissløs måte at dette den dag i dag er et vitalt og tidløst uttrykk.

Dr Bekken har en solid plateproduskjon bak seg både av den tradisjonelle, fysiske typen og som her i digitalt format. Her møter vi han helt aleine med åtte låter, sju av dem egenkomponerte, og den siste, "I´ve Been Mistreated and I Don´t Like It", skrevet av Fred Longshaw for selveste Bessie Smith på 20-tallet. Alt er spilt inn den 8. mai i år og alt er langt i fra perfekt og slik skal det være.

Dr Bekken har hele tida både blues og boogie woogie i ryggmargen, men denne gangen mener jeg også å merke at doktoren henter inspirasjon fra en rekke andre, mer moderne sjangre. Uansett setter han det sammen til et brygg som er umiskjennelig hans eget.

Det er viktigere enn noen gang at det finnes sjeler som som Dr Bekken - sjeler som tar vare på og videreutvikler en kultur og en sjanger som ellers kanskje ville forsvunnet.

Dr Bekken

Silver Songs

DrB Records/iTunes, Amazon, Wimp, Spotify

From Finland with Love

Saksofonisten Jukka Perko og pianisten Iiro Rantala er to av Finlands aller beste jazzmusikanter. Sammen gir de oss flere magiske øyeblikk.

Jukka Perko og Iiro Rantala - stor duokunst.

Foto: Ioana Taut

Alt- og sopransaksofonisten Jukka Perko (47) og pianisten Iiro Rantala (45) har allerede i et par/tre tiår vært blant Finlands ledende jazzmusikanter. Også langt utenfor de tusen sjøers land har de markert seg - Perko spilte med Dizzy Gillespie 70th Anniversary Big Band allerede som 20-åring både i Europa og i USA og Rantala slo gjennom med et brak med gruppa Trio Töykeät allerede i 1988 - en trio som la store deler av verden for sine føtter fram til de la inn årene i 2006.

Begge er fantastiske instrumentalister med et melodisk tonespråk som utgangspunkt. Sjøl om begge er jazzmusikanter tvers gjennom, så har de også et solid klassisk fundament og når de nå endelig har funnet sammen - dette er nemlig deres første møte på plate - så har de fusjonert alle sine kvaliteter til et urvakkert visittkort de kan ta med seg hvor som helst og når som helst i mange tiår framover.

"It Takes Two to Tango" er både en lyrisk hyllest til kjærligheten og til hjemlandet. Mange av de finske låtene er ukjente for meg, men egner seg utmerket til jazztolkninger - også de to versjonene av Jean Sibelius´ "Finlandia" - både solopiano og duo. I tillegg får vi også servert Jacob Gades "Jealousy", Charles Aznavours "For Mama" og "Stella by Starlight".

De to fører fantastisk vakre og empatiske samtaler. De skaper musikk som har skjønnhet og kraft i seg til å snakke til publikum også langt utenfor jazzmenigheta og de bekrefter nok en gang at Jukka Perko og Iiro Rantala er musikanter som hører hjemme i det ypperste tetsjiktet.

Jukka Perko & Iiro Rantala

It Takes Two to Tango

ACT/Musikkoperatørene

Strenge herrer!

Bandet Touché! forteller oss at det gror godt bak Hot Club de Norvège også her hjemme.

Touché! gir stringswing-musikken noe nytt.

Stringswing er en kultur som har holdt seg levende og vital helt siden ikonet Django Reinhardt mer eller mindre på egen hånd etablerte den på 30-tallet. Geniet Reinhardt - her kan virkelig betegnelsen geni benyttes - utvikla en stil basert på øst-europeisk tradisjonsmusikk, sigøynermusikk og swingjazz ingen hadde hørt maken til tidligere. Reinhardt gikk bort allerede i 1953 kun 43 år ung, men spora han har satt er uutslettelige.

Her hjemme har Jon Larsen, både med den årlige Djangofestivalen og ikke minst med Hot Club de Norvège, tatt vare på og videreutvikla både sjangeren og kulturen. Derfor er det garantert mange flere enn Larsen og menigheta som synes det er stas at yngre musikanter også tar opp stafettpinnen og fører arva videre slik som bandet Touché! med gjester gjør med sitt debutalbum "Gypset".

Etter hva jeg har skjønt har Touché! eksistert siden starten på dette tiåret og når herrene har en snittalder på 26, så er det noe som ikke "rimer" her. Det er det heldigvis likevel og grunnen til at gitaristene Johan Tobias Bergstrøm og Bård Helgerud, som også synger, bassisten Fredrik Solberg og fiolinisten Håkon Aase, som også spiller med Mathias Eick i en helt annen sjanger, holder på med dette uttrykket er en åpenbar fascinasjon for og kjærlighet til denne tidløse musikken.

I all hovedsak spiller Touché! musikk de har skrevet sjøl - alle unntatt Aase komponerer. Det gjør de så avgjort med respekt for tradisjonen, men tar den også med inn i vår tid. I tillegg byr de på "Autumn in New York" der den meget lovende vokalisten Live Foyn Friis gjester og på Neil Sedakas klassiker "One Way Ticket to the Blues", er det Helgerud som tar seg av vokalen på et fortreffelig vis. Ellers er også Georg Reiss, på enten klarinett eller taragato, gjest på tre av spora.

Touché! er et flott kollektiv med gode solister og de viser oss at det er mange muligheter til å ta stringswing-tradisjonen videre og løfte den fram til stadig nye generasjoner. Django lives!

Touché!

Gypset

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Tøft og veldig annerledes

Trommeslageren Øyvind Skarbø holder på med mye morsomt. Nå har han truffet tre nye belgiske venner og det har det blitt unik musikk av.

Linus+Skarbø/Leroux gir oss musikk vi ikke ante fantes der ute.

Ut fra det store intet dukker denne musikken opp. Egentlig burde jeg vel ikke bli så veldig overraska etter å ha fått med Øyvind Skarbøs utflukter i band som 1982, Bly de Blyant og i Håkon Kornstads Tenor Battle. Her har vi nemlig med en ung herre å gjøre som ikke er nevneverdig opptatt av grenser eller sjangre, men derimot av å skape sitt eget uttrykk og utfordre både seg sjøl og oss på den andre sida.

Sammen med den belgiske duoen Linus, som består av saksofonisten, klarinettisten og synthmannen Thomas Jillings og banjoisten og gitaristen Ruben Machtelinckx, og deres landsmann Frederik Leroux, også han på banjo og gitarer, viser nok en gang trommeslager, og her også organist, Skarbø hvilken spennende og uforutsigbar musikant han er.

Utgangspunktet for møtet var at Linus blei invitert til en type residerende opphold i byen Neerpelt i hjemlandet i februar i år. I den forbindelse ønska de å møte Leroux og Skarbø og det er resultatet av det vi får være med på her.

Den høyst originale instrumenteringa inviterer til noe helt spesielt og det blir det også. Seks av de ni låtene er skrevet av Linus-gutta, mens de tre resterende er kollektivt skapt der og da. De som sitter igjen med en følelse av at dette er frijazz av det løsslupne slaget må likevel tro om igjen. Her får vi nemlig impulser fra folk, bluegrass, pop, klassisk musikk og impro som sørger for at dette møtet blir noe helt for seg sjøl. Musikken er enkel og melodisk, men samtidig kompleks; den er lettfattelig, men samtidig spennende. De fire gir oss enkelt og greit noe vi aldri har hørt før og det hadde vært veldig hyggelig å møte kvartetten i levende live også her til lands.

Når det gjelder "vår mann", Øyvind Skarbø, så bekrefter han nok en gang at han er en mann med noe helt eget på hjertet. Stranda på Sunnmøre har absolutt mer enn Grandiosaen og Are Kalvø å være stolt av!

Linus+Skarbø/Leroux

Linus+Skarbø/Leroux

elNEGOCITO Records/oyvindskarbo.com

Fantastisk hyllest!

Det er 50 år siden John Coltrane ga oss "A Love Supreme". I forbindelse med jubileet for en av jazzens virkelige høydepunkt, kommer denne flotte gjenutgivelsen - både på cd og dvd - med en av de som virkelig kan gjøre verket med verdighet - Branford Marsalis.

Branford Marsalis Quartet slik den så ut i 2003.

I 1965 lanserte John Coltrane "A Love Supreme". To år seinere gikk han ut av tida, men denne komposisjonen - og religionsfilosofiske betraktninga - viste seg allerede mens ikonet levde å være noe helt spesielt. Musikere i generasjonene som har kommet etter har vist til dels voldsom respekt for "A Love Supreme" og ikke veldig mange har tatt sjansen på å gjøre egne versjoner. Et meget flott og verdig unntak er John McLaughlin og Carlos Santanas versjon fra 1973, men de to tok kun for seg den første av de fire delene verket består av.

Med sin aller beste kvartett gjennom om en etter hvert lang karriere, gikk Branford Marsalis på scena på den berømte jazzkluben Bimhuis i Amsterdam i 2003. Joey Calderazzo på piano, Eric Revis på bass og Jeff "Tain" Watts på trommer og sjefen sjøl, på utelukkende tenorsaksofon, tok for seg hele komposisjonen og de knappe 50 minuttene er en utblåsning i stor jazzmusikk man sjelden opplever.

Marsalis hadde på ingen måte noen ambisjon om å tråkke i Coltranes fotspor - til det var/er respekten alt for stor. Han og kvartetten var derimot mer enn moden nok til å ta musikken til nye steder. Her har vi med fire giganter å gjøre og ikke minst et kollektiv som har kommet under Coltranes hud og budskap og som samtidig flytter musikken videre. Alle leverer på et skyhøyt nivå, men noen av solosekvensene til Calderazzo og Watts - og Marsalis - er på et nivå man sjelden opplever og du verden som publikum i Amsterdam gir uttrykk for det. Det er en intensitet og temperatur i disse tolkningene jeg svært sjelden har hørt maken til.

Innspillinga har også vært tilgjengelig tidligere, men i forbindelse med 50-års markeringa fant heldigvis noen kloke sjeler ut at det ville være på sin plass å gjøre den tilgjengelig igjen. Pakka inneholder både en cd og en dvd med strålende bildeproduksjon samt masse intervjuer med blant andre Coltrane-tolkere som Michael Brecker, David Sánchez og Miguel Zenón. Det aller flotteste og viktigste her er likevel intervjuet med Alice Coltrane, som forteller om hvordan verket ble til - Coltrane "låste" seg inne på arbeidsværelset sitt i dagesvis til han var helt ferdig.

Ingen eller ingenting kan kan måle seg med originalen, men måten Branford Marsalis Quartet hyller Coltrane og "A Love Supreme" på her er likevel mesterlig.

Branford Marsalis Quartet

A Love Supreme - Live in Amsterdam

Marsalis Music/OKeh Records/Sony Music

Frem fra glemselen

Chico Freeman var på vei til å bli en av verdens ledende tenorsaksofonister. Så forsvant han. Nå har han dukka opp igjen - i Sveits.

Chico Freeman og hans sveitsiske bassist Heiri Känzig.

Foto: Marcel Meier

Helt siden Chico Freeman (66) først viste seg fram i Europa med blant andre Jack DeJohnette og Elvin Jones, var det åpenbart at her hadde man med et stort talent å gjøre. Freeman, sønn av Chicago-legenden Von Freeman, fulgte i sin fars fotspor og valgte tenorsaksofonen som sitt hovedinstrument. Med sin kraftfulle og robuste tone med røtter i både bebop og frijazz, tok han opp arven etter både sin far, John Coltrane og etterhvert også Joe Henderson. Potensialet var det ikke noe feil med, men likevel "forsvant" Freeman fra det store rampelyset og har først nå de seinere åra dukka opp igjen. Her sammen med den sveitsiske bassisten Heiri Känzig forteller han oss at både kraften, vitaliteten og visjonene fortsatt er til stede.

Freeman og Känzig møttes mer eller mindre tilfeldig for to år siden da Freeman trengte vikar i kvartetten sin. De skjønte raskt at de hadde noe sammen som måtte videreføres. Känzig, bosatt i Wien og med ei fortid i blant annet Vienna Art Orchestra, er et nytt bekjentskap for meg, men viser seg å være en meget allsidig herre med en stor og varm tone og med en ro i spillet sitt som tyder på at han er typen som ikke har det minste å bevise og dermed gjør det på en avslappa måte.

Repertoaret, som uten unntak er basert på vakre og melodiske låter de to har skrevet, samt Bobby Timmons´ klassiker "Dat Dere" og John Coltranes "After the Rain", egner seg til ettertanke og at den store ro skal senke seg. De to har mye å melde både hver for seg og ikke minst i dialogene de fører og for en som hadde store opplevelser med Chico Freeman for noen år siden, er det spesielt hyggelig å høre at han er med oss med uforminska kraft fortsatt.

Chico Freeman - Heiri Känzig

The Arrival

Intakt Records/MusikkLosen

Groovy fra sør

Øyvind Nypan er en gitarist som har vært der lenge, men som har fått alt for lite oppmerksomhet. Her kommer et nytt bevis på det.

Nypan Trio - tøffe saker.

43 år unge Øyvind Nypan kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bosatt seg i Kristiansand og underviser ved universitet i Agder. Nesten sjølsagt er det gitar- og ensemblespill som står på kjøreplanen. Til Kristiansand dro han også for å starte sin egen utdannelse før turen gikk til København og seinere Paris der han var bosatt og spilte i flere år. Tidligere har vi fått soloskivene "Elements" og "Republique" med både norske og fremmedlandske musikanter som den franske bassgiganten Pierre Boussaguet og Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza. Nå er det det klassiske orgeltrioformatet som har trigga Nypan og også der framstår han som en meget habil komponist, bandleder og gitarist.

I 2011 møttes Nypan og de to Trondheimsmusikantene Daniel Buner Formo (orgel) og Truls Rønning (trommer) til det som skulle være en engangsgig. Det viste seg at de tre syntes det var så moro å jobbe sammen at de har fortsatt og fortsatt og fortsatt. Med "Directions" foreligger beviset på at det har vært en korrekt avgjørelse.

Nypan har skrevet fem av de sju låtene mens Buner Formo har ansvaret for de to resterende. Utgangspunktet for musikken ligger på mange vis i tradisjonen orgelgiganter som Jimmy Smith og Brother Jack McDuff og gitarister som George Benson skapte. Samtidig har de ambisjoner og evner til å flytte musikken inn i 2015. Musikken er hele tida usedvanlig melodisk og vakker og har både mye straight jazz og soul i seg.

Nypan Trio er bare med på å understreke hvor mye talent som befinner seg rundt om i kongeriket - nesten uten at noen vet om det. "Directions" gir oss knappe 40 minutter med herlig og groovy musikk presentert av en trio som holder meget høy klasse.

PS "Directions" er ikke å finne i tradisjonelle distribusjonskanaler. iTunes derimot er tingen og sender du en mail til onypan@gmail.com så kan du ikke se bort fra at han kan hjelpe deg også.

Nypan Trio

Directions

Nypan Music/iTunes

En skjult juvel

Lage Lund heter en av Norges aller beste jazzmusikere. Her hjemme er det alt for få som kjenner til han.

Lage Lund er en gitarist i verdensklasse.

Etter at han han var ferdig med videregående hjemme i Skien satte Lage Lund (36) seg på flyet til USA og studier på Berklee i Boston. Siden den gang har han aldri sett seg tilbake og han har vært bosatt og jobba med Boston og New York som base ever since. Prisene og stipendene har stått i kø - først Fullbright og deretter The Thelonious Monk Competition - kanskje den mest ettertrakta jazzprisen over there - i 2005. Det å kalle Lage Lund en av de mest ettertrakta gitaristene i New York er absolutt ikke å ta for hardt i. I alt for liten grad stikker han innom gamlelandet, men gjør heldigvis et unntak under Oslo Jazzfestival om noen uker. I mellomtida og i månedene og åra som kommer så er det mulig å hygge seg med hans første trioskive - "Idlewild".

Sammen med en av jazzens aller tøffeste trommeslagere, Bill Stewart, og den glitrende bassisten Ben Street, tilbragte Lund den 6. november i fjor i Systems Two Recording Studios i Brooklyn, New York - der Lund også er bosatt. Det er på det viset innspillingene til det nederlandske selskapet Criss Cross Jazz foregår - en dag i studio får holde. Og med "Idlewild" som "bevis" er det vanskelig å argumentere mot - dette er nemlig triojazz på øverste hylle.

Stewart og Street har jobba med Lund i åresvis og har også medvirka på blant annet hans kvartettskiver "Unlikely Stories" og "Foolhardy" der pianistene Edward Simon og Aaron Parks også spilt sentrale roller.

Nå hadde altså ønsket om å fronte en trio vokst fram og når Lund har Jim Hall som et av sine store forbilder er ikke det så overraskende. Repertoaret er en blanding av standardlåter som "Come Rain or Come Shine", "So in Love" og "Just One of Those Things", Bobby Hutchersons "Isn´t This My Sound Around Me?" og Joe Chambers´ "Mirrors" samt Lund-komposisjoner som både åpner og avslutter ballet.

Med sin varme og runde tone i gitaren gir Lund og hans medsammensvorne disse låtene, som enten er første- eller andre take, en ekthet og inderlighet som bare musikanter med store ferdigheter og ditto empati kan frembringe. Det tar ikke mange takter før man skjønner at disse tre har spilt mye sammen - her er det snakk om telepatiske evner. Stewart er en uendelig kilde av oppfinnsomhet uten å brøyte seg fram og Street er et fundament som alle gjerne ville hatt med seg i krigen. Lage Lund har vært, er og kommer til å bli værende en av de store innen et moderne tilnærma straight uttrykk med røtter i bebop og 60-tallet. "Idlewild" er nok et strålende eksempel på det.

PS Selskapet Criss Cross Jazz har for tiden ingen distribusjon i Norge. Det betyr at man må anstrenge seg litt ekstra for å få tak i denne og andre utgivelser derfra. Det er verdt det!

Lage Lund

Idlewild

Criss Cross Jazz

Sønnen til Sinatra?

Hva Frank Sinatra bedrev mens han besøkte England, vet jeg lite om. Musikalske gener har han i alle fall lagt igjen og Joe Stilgoe har blitt tildelt mange av dem.

Joe Stilgoe spiller piano og synger som en - Sinatra.

Jeg bryter gjerne sammen i krampegråt og innrømmer at jeg aldri verken har hørt eller har hørt om Joe Stilgoe før. Etter et raskt søk på edb-en fant jeg ut at den 36 år unge engelskmannen faktisk har gitt ut tre plater før denne og at han er stort navn på fotballøya. Det er det lett å begripe etter at bare noen få runder med "New Songs for Old Souls".

Stilgoe er på mange vis en gammel sjel i en ung kropp. Han skriver det aller meste av både tekst og musikk sjøl og han spiller piano og synger og alt er i en tradisjon fra 50-tallet som legender som Frank Sinatra, Sammy Davis Jr. og Dean Martin etablerte. Stilgoe har med seg en kjernekvartett, masse ekstra musikanter og fullt storband på tre av spora.

Stilgoe er utstyrt med ei flott stemme som egner seg perfekt til dette uttrykket og har et grep om denne sjangeren som bare noen få kan påberope seg. Duetten han gjør med Liane Carroll, "I Just Wasn´t Made for These Times", forteller oss at han, og de for den sakens skyld, egner seg for de store scener - også musikalscener.

Til tross for at Joe Stilgoe bare er 36 år, så oppleves det som om han er født noen tiår for seint. Når det er sagt så egner denne musikken seg utmerket også i 2015 og Joe Stilgoe er en framifrå forlenger der borte på øya for folk som Georgie Fame.

Joe Stilgoe

New Songs for Old Souls

Linn Records/Naxos Norway

Takk for musikken og klangen av livet

Det flotte mennesket, gentlemannen og den unike pianisten John Taylor gikk bort på fredag 72 år gammel. Med det har en klang og ei stemme stilna, men heldigvis lever mye av hans genialitet videre.

John Taylor - 1942 - 2015. Ei helt spesiell stemme har stilna.

I mai møtte jeg John Taylor for siste gang - under Maijazz i Stavanger der han spilte med Marilyn Mazur. Jeg var så heldig å få tilbringe flere timer sammen med han under fire øyne og ører der han delte av sin livsvisdom og sine utallige historier fra et rikt og spennende liv. Vi har møtt han mye her hjemme både sammen med Jan Garbarek, Jon Christensen og Arild Andersen og de seineste åra i trioen Meadow sammen med Tore Brunborg og Thomas Strønen. Uansett setting så satte Taylor sitt helt spesielle bumerke på musikken og når disse ordene skrives så lytter jeg til hans fantastiske soloinnspilling "Songs and Variations" fra 2005 - året etter at han spilte en uforglemmelig solokonsert i Molde.

John Taylor døde etter et massivt hjerteattak der han elsket å være. Han skulle til å opptre på en festival i Frankrike da hjertet ikke ville mer.

En av de tinga vi snakka om i Stavanger vet jeg Taylor ikke ville ha noe i mot om jeg delte: Tell Jan I´d like to make some more music with him. I´m ready.

Slik skulle det ikke bli, men det John Taylor gjorde både med Garbarek og andre finnes der for alltid.

I stor respekt for en varm og inderlig sjel - takk for følget.

Her følger min anmeldelse av "Songs and Variations" fra 2005.

Songs and Variations

De som var tilstede på Forum en varm sommerkveld under fjorårets Moldejazz for å høre på den engelske pianisten John Taylor, vet at de har veldig mye å glede seg til på denne soloutgivelsen. I mange tiår har den usedvanlig hyggelige gentlemannen i mine ører vært blant den aller ypperste jazzpianoeliten, men fordi han kommer fra fotballøya og ikke fra den andre sida av dammen så har han aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent.

Uansett hvilken setting vi har truffet på den 62 år gamle John Taylor, så har han satt sitt umiskjennelige preg på det som har skjedd musikalsk. På 70-tallet var han mye å høre med landsmenn som John Surman, Alan Skidmore og Ronnie Scott og i trioen Azimuth, som han dannet sammen med Kenny Wheeler og sin daværende kone, vokalisten Norma Winstone. På 80-tallet fikk vi høre Taylor stadig mer her hjemme sammen med Arild Andersen - "A Molde Concert" - og Jan Garbarek, som han spilte fast med i noen år.

De seinere åra har vi fått hilse musikalsk på Taylor stort sett i triosammenheng, med bl.a. Joey Baron og Peter Erskine på trommer og Palle Danielsson og Marc Johnson på bass. Som alle pianister som beveger seg i slike landskap, har også Taylor henta mye inspirasjon fra Bill Evans noe som kjennes igjen i hans klangideal og i hans rytmiske dristighet. I triosammenheng har han, som Evans, gitt sine medmusikanter høyst utvidede fullmakter.

Som i Molde i fjor får vi på "Songs And Variations" møte John Taylor mutters aleine. Musikken er spilt inn henholdsvis i Italia og i Tyskland i 2004 og i år. Alle de 11 låtene er skrevet av sjefen og flere av dem låter som om de kunne gå rett inn i standardskatten. Om det er måten Taylor behandler sine egne låter på eller om det er kvaliteten på komposisjonene som gjør at opplevelsen blir slik vet jeg ikke, men totaliteten i det John Taylor serverer oss er i alle fall av en slik kvalitet at dette oser kvalitet tvers gjennom.

Musikken er søkende, vakker, tildels melankolsk og hele tida på vei til et nytt sted. John Taylor er en melodiker av aller ypperste klasse og en klangmester som hører hjemme blant de største pianoimprovisatørene. "Songs And Variations" er et mesterstykke og sprer masse varme akkurat i det høsten har tenkt å feste grepet.

John Taylor i aksjon, plater han har spilt inn sammen med Arild Andersen og Jan Garbarek og trioen Meadow med Tore Brunborg og Thomas Strønen.

En bauta lekte og lo

Bjørn Alterhaug er en bauta innen norsk jazz. Verdens yngste 70-åring serverte oss bestillingsverket "Tiden leker og ler" som ble urframført under Trondheim Jazzfest i fjor og som har tålt tidens tann på beste vis.

Bjørn Alterhaug, Viktoria Tolstoy og Frode Alnæs - godt humør og stor musikk. God blanding det!

Foto: Trym Schade Warloe

Det er mulig at 9-mannsbandet, hovedsakelig fra Trondheim, Alterhaug hadde med seg var i spesielt godt humør etter det som skjedde på Aker stadion noen minutter før de gikk på scena. Hva som enn var grunnen er for så vidt uvesentlig - årets utsolgte avslutningskonsert på Teateret Vårt på Plassen ble en lykkepille fra start til mål.

Tolstoy den yngre

Festen ble starta av en engere krets av ensemblet bestående av Frode Alnæs på gitar, Håkon Mjåset Johansen på trommer og sjefen sjøl på bass samt den utmerkede svenskeimporten Viktoria Tolstoy på vokal. Etter hvert kom også Vigleik Storaas på piano med og de tolka "Peace" av Horace Silver, "South" av Tolstoys pianist Jacob Karlzon og Paul Simons "Have a Good Time". Smila satt løst fra første takt, noe Alterhaug skal ha mye av "skylda" for med sin avvæpnende verbale kontakt med publikum, samt at vi hadde med strålende musikanter å gjøre som åpenbart syntes det var moro å møtes igjen.

Viktoria Tolstoy, som er oldebarn av den store forfatter Leo Tolstoj, er en glitrende formidler med en sceneutstråling som holder herfra til Stureplan i Stockholm og vel så det og kjemien var av typen perfekt.

Tiden leker og ler

Til bestillingsverket, som er et samarbeidsprosjekt mellom festivalene i Trondheim og Molde, ble kvintetten forsterka av blokkfløytisten Tore Aaen Aune, altsaksofonisten Martin Myhre Olsen, bassklarinettisten Knut Lauritzen, som faktisk også spilte på den aller første Moldejazz i 1961, og cellisten Øyvind Fjørtoft Engen.

Alterhaug hadde latt seg inspirere av lyrikk skrevet av så forskjellige forfattere som Harald Sverdrup og Heraklit! Musikken, hele tida av det usedvanlig melodiske og vakre slaget, varierte voldsomt i temperatur og farge og starta opp med en heftig blues der det nok en gang var stas å få høre jazzmusikeren Frode Alnæs. Om noen skulle være i tvil så er han glitrende også på det området og han ga verket ekstra trøkk ved flere anledninger. Han resiterte også en tekst på nordmørsk som Tolstoy sang på svensk etterpå - virkningsfullt! Solistisk var det prestasjoner på topp nivå rund baut, men det var ekstra hyggelig å høre unge Myhre Olsen - et stort nytt saksofontalent har så avgjort meldt seg.

Herlig avrunding

Verket ble runda av med den udødelige balladen "God Bless the Child" der Alterhaug og Tolstoy førte en dialog som vil bli huska - lenge. Som ekstranummer fikk vi "When Lights Are Low" og enda mer latter før menigheta gikk oppløfta ut i sommerkvelden - eller var det det?

Bjørn Alterhaug er en flott kar, musiker og komponist - det høres i musikken hans.

Bjørn Alterhaug - for en mann og for et band.

Foto: Trym Schade Warloe

Melissa Aldana Trio - ekte vare.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Gjetordene har mer enn gått om Melissa Aldana. Den 25 år unge chilenske tenorsaksofonisten har tatt jazzverdenen med storm etter at hun slo seg ned i USA. Spesielt etter at hun, som Joshua Redman noen år før henne, vant The Thelonious Monk Saxophone Competition har ørene blitt sperra opp kloden rundt og et fullsatt Storyville var lutter øre og vel så det under Aldanas første Moldebesøk.

Sammen med bassisten, og sambygdingen fra Chile, Pablo Menares og den tyske, men også New York-bosatte, trommeslageren Jochen Reuckert, viste Aldana oss at hun har store deler av den moderne jazzhistoria inne.

Med sin høyst personlige tone og lange, intrikate linjer viste hun oss blant annet sin fascinasjon for Sonny Rollins - som muligens også er inspirasjonen til at hun benytter dette pianoløse formatet. Menares og Reuckert passa hennes uttrykk perfekt og de ga oss snaut 90 minutters kompromissløs, urforfalska og ekte jazzmusikk som avslutning på en festival som høyst sannsynlig vil bli et veiskille for Moldejazz og der jazz - og kun jazz - vil bli viktigere enn noen gang i åra som kommer. Vi sees om 51 uker!

Melissa Aldana - ei stemme for nåtida og framtida.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Verdens beste

I følge DownBeat, verdens ledende jazzmagasin, er Vijay Iyer både årets beste jazzartist og leder av verdens beste jazzgruppe. Det skulle han gi oss prov på her i Molde.

En fornøyd Vijay Iyer etter konserten i Molde.

Foto: Tor Hammerø

Det er kritikere fra hele verden som en gang i året stemmer på sine favoritter i en rekke kategorier. Og i august-utgava av amerikanske DownBeat, som allerede er på gata, så er det 43 år gamle Iyer som pryder forsida etter å ha vunnet to av de gjeveste kategoriene.

For de som har fulgt godt med i internasjonal jazz de siste 10 åra var dette om ikke forventa, så i alle fall ikke noen bombe. Allerede da Iyer besøkte Molde for første gang for åtte år siden sammen med altsaksofonisten Rudresh Mahantappa - begge amerikanere med indiske røtter forøvrig - så var det åpenbart at ei stor karriere var rett rundt hjørnet. Mahantappa vant forøvrig kategorien for årets beste plate med sin "Bird Calls".

Årsaken til Iyers popularitet er en hans originalitet både som pianist, komponist og bandleder. Han byr oss ei intellektuell utfordring, noe som ikke betyr at musikken er utilgjengelig, men den er krevende. Musikken er søkende og ideene flyter sakte inn og ut av hverandre. Iyer er fullstendig avhengig av empatiske medmusikanter og bassist Stephan Crump og trommeslager Marcus Gilmore, forøvrig barnebarn av trommelegenden Roy Haynes som fortsatt er still going strong også etter at han har runda 90, har jobba med Iyer lenge og denne trioen fungerer mer eller mindre på et telepatisk nivå.

Iyer valgte ikke å snakke med publikum før de nærmet seg slutten av konserten med begrunnelsen at musikken snakka bedre enn ord og etter å ha tilbragt en og en halv time sammen med de tre, har jeg full forståelse for det.

Vijay Iyer er en teknisk bortimot fullkommen pianist som likevel ikke briljerer eller flasher sin teknikk. Crump er på mange måter limet i trioen og Gilmore, med et originalt oppsett med ett cymbal og to hi-hater, er en fantastisk trommeslager som går i sin farfars fotspor, men som har flytta musikken inn i vår tid også.

Iyer henter mye inspirasjon fra moderne klassisk musikk, mens den indiske innflytelsen ikke er så gjenkjennbar i denne trioen. Det som er gjenkjennbart er Vijay Iyers unike bumerke og vi skjønner jazzkritikerne fra de fleste verdenshjørner: Vijay Iyer og hans trio er verdensklasse.

Ikke bare gull til Mats Northug

Noen av oss er opptatt av både musikk og sport. Noen gjør noe med det - ikke minst Artist in Residence Mats Gustafsson.

Noe av det første Mats Gustafsson tenkte på da han fikk forespørselen om å bli årets festivalartist, var å lage en hyllest til et av sine aller største sportsidol - Petter Northug. Årsaken var todelt: Gustafsson mener dypt og inderlig at Northug er den aller største og at måten han oppnår sine suksesser på er imponerende. Den andre årsaken er at svenske Gustafsson synes at måten Northug erter svensker på er usedvanlig stor humor!

Ikke akkurat A4

De som har møtt på Gustafsson og hans musikk enten denne uka i Molde eller tidligere, vil skjønne at dette ikke kom til å bli en hyllest av typen A4 - altså helt i Northugs ånd. Denne timen - delt i fire til ære for hvert av gullene Northug tok under VM i Falun sist vinter - var en musikalsk reise eller mer performance som aldri verken kan eller vil bli gjentatt. Det var noe så voldsomt der og da - slik Northugs opptredener/konkurranser også er det.

Lydspor fra virkeligheten

Med lydspor fra både TV 2, SVT og NRK fra gull-løpene til Mosvikas aller største sønn og referater fra kommentatorene lest/resitert av vokalistene Sofia Jernberg og Stine Janvind Motland, dramatiserte Gustafsson ved hjelp av et uhyre spesielt ensemble bestående av den franske sekkepipespilleren og trompeteren Erwan Keravec, perkusjonisten Raymond Strid, Frode Haltli på akkordeon, Dieb 13 på platespillere og Leif Elggren som Leif Elggren - det vil blant annet si diverse blikkbokser og to barbermaskiner - en stemt og en ustemt!, disse fire gull-løpene.

Ja, vi elsker

Bakveggen var dekorert med Northug-bilder da han gikk i mål på de fire løpene og "Ja, vi elsker" ble tolka på måter som den aldri har blitt tolka på før og neppe senere heller - sekkepipe og trekkspill. Skjønner? Det var en dramaturgisk oppbygging til målgang og medaljene ble båret frem til premiebordet av seremonimestrene Elggren og Janvind Motland, men for mitt mottakerapparat ble det hele ganske likt for de fire gullene.

Inderlig

Dette var på alle måter en dyp og inderlig hyllest til Petter Northug og hans kunst, særhet og individualisme fremført av saksofonist Gustafsson, som besitter mange av de samme kvalitetene på sitt felt, og med mye humor.

Positiv galskap og masse kreativitet preger både Petter Northug og Mats Gustafsson og det var som det skulle være da det hele ble avslutta med bare den tunge pusten etter en opptreden av Northug/Gustafsson og hans Tribute Unit der alt blir tatt ut.

Petter Northug Tribute Unit inkludert medaljeutdeling!

Foto: Petter W. Sele og Trym Schade Warloe

Og så kom den store nedturen med avlysninga av D´Angelo-konserten. Men i dag håpes det likevel på en pangavslutning og at sola kommer og hilser på - kanskje......

Årets høydepunkt!

Det er ingen selvfølge at et møte mellom to storheter fører til noe ekstra. Møtet mellom den fabelaktige trioen The Bad Plus og verdens kanskje beste tenorsaksofonist, Joshua Redman, gjorde imidlertid det. Det førte til magi. Dessuten viste Gregory Porter oss at verden har fått ei ny vokalstjerne.

The Bad Plus Joshua Redman - mesterlig!

Foto: Anders Kristoffer Stokke

Ideen til dette møtet går tilbake til 2011. Da spurte herrene i The Bad Plus, bassist Reid Anderson, pianist Ethan Iverson og trommeslager Dave King, om Joshua Redman kunne være gjest med dem under ei ukes engasjement på den legendariske jazzklubben Blue Note i New York. Redman takka ja, men utgangspunktet fra alle fire var at det skulle bli med det. Suksessen var imidlertid så formidabel at de raskt begynte å undersøke muligheten til å videreføre herligheten og etter et solid logistisk puslespill gikk de i studio i fjor, ga ut den strålende cden "The Bad Plus Joshua Redman" for et par måneder siden og la ut på en større USA/Europa-turné denne sommeren. Vi skal prise oss svært lykkelig for at Molde greide å få de på programmet.

Kollektivt

Her er det ingen stjerner eller rettere sagt: her er det bare stjerner. Dette samarbeidet er på alle vis tufta på at alle står på like fot og alle fire har bidratt i like stor grad på låtskriversida. Alt er usedvanlig melodisk, intrikat, men samtidig lettfattelig. Det er rytmisk spennende og med en interaksjon de fire mellom få om noen på jazzkloden er i stand til å matche i dag. De fire viser en oversikt og en ydmykhet overfor hverandre og musikken som er sjelden og de vever seg inn og ut av hverandres linjer og ideer som er rent ut sagt mesterlig.

Kveldens "snakker", Reid Anderson, fleipa med The Bad Plus´ skandinaviske bakgrunn, de kommer alle fra norske Minnesota, og at en av låtene faktisk hadde med deres "Scandinavian angst" å gjøre!

Mye kan og bør sies om de fires individuelle ferdigheter. Alle leverte nemlig på mesternivå gjennom hele konserten, men jeg vil likevel trekke frem kanskje den minst profilerte av de fire: trommeslager Dave King. Mer melodisk, lydhør og "spillende" trommeslager tror jeg knapt finnes på denne kloden i alle fall. Fabelaktig! Og så Moldevennen Joshua Redman da. Dette var hans sjette besøk siden 2004, inkludert ett år som Artist in Residence. Han benytta kun tenorsaksofon i denne settingen og bekrefta med sin inderlighet, ydmykhet og sin originalitet at det i mine ører i alle fall er verdens beste og mest uttrykksfulle tenorist vi fikk være sammen med.

Konferansieren sa under introduksjonen at dette møtet nesten ikke kunne gå galt. Det hadde han helt rett i. Det ble intet mindre enn magisk og vil bli stående i Moldejazz-historia som en av de store konsertene av typen hvor var du da The Bad Plus møtte Joshua Redman. Heldige var vi som var der!

Reid Anderson, Ethan Iverson og Dave King i The Bad Plus møtte Joshua Redman til et magisk treff.

Foto: Trym Schade Warloe

Jazzens nye mannlige vokalstjerne heter Gregory Porter. Det tok han ikke mange minutter å fortelle oss det og han benytta sin tildelte time til å bekrefte det.

Knut Borge har ved gjentatte tilfeller forfekta at man må gi ungdommen brennevin før idretten tar dem. For sikkerhets skyld: med sitt sedvanlige smil i øyekroken. Når det gjelder Gregory Porter (41) så var det nesten motsatt. Han var på vei til å etablere seg på høyt nivå i amerikansk fotball før en skade gjorde det umulig å fortsette. Det førte heldigvis til at musikken, jazzen og vi som publikum fikk låne Gregory Porter på Romsdalsmuseet denne torsdagskvelden og du verden for en sanger og scenepersonlighet vi hadde på besøk.

Den lange veien

Det betyr at Porter ikke var noen musikalsk barnestjerne på noe vis. Ikke før i 2011 slo han gjennom med debutskiva "Water" og siden har jobbene stått i kø på stadig større scener verden rundt. Siden har vi fått "Be Good" og "Liquid Spirit". Han begynte seiersgangen på Museet med "Painted on Canvas" fra "Be Good" og det var åpenbart fra første takt at han var kommet til sine egne og de tok godt i mot han.

Porter makta faktisk kunststykket å skape tilnærma jazzklubbstemning i amfiet foran scena der folk stort sett var innhylla i plastikk - imponerende i seg sjøl. Spesielt "On My Way to Harlem" gikk rett hjem hos jazzfolket og jeg tror faktisk Robert Plant-fansen også digga den særdeles utadvendte og jordnære Porter.

Hele to ganger var pianist Chip Crawford innom "Norwegian Wood" - også på Harlem-låta som handla om livet i jazzbydelen samt at den også var innom salige Marvin Gaye og hans "What´s Going On". Gregory Porter er enkelt og greit en stor historieforteller og han får folk til å lytte - noe som vanligvis ikke er så lett for en oppvarmer. Han fikk oss til og med til å tro at regnet vi har opplevd de seineste dagene egentlig er her for å vaske bort alle eventuelle problemer!

Styrke og power

Med sin kraftige barytonstemme og sjeldne utstråling, og med den spesielle capsen han alltid bruker etter en operasjon i hodet, så viste han oss nok en gang at han ikke er typen som tar av til tross for suksessen han har opplevd de seineste åra. Han har fortsatt med seg bandet han jobba med på små klubber før noen ante hvem han var og både pianist Crawford, trommeslager Emanuel Harrold, bassist Jahmal Nichols og altsaksofonist og fløytist Yousuke Sato, fikk rom og plass til å vise at de dugde og vel så det. Perfekt lyd gjennom hele settet var nok et pluss.

A good vibe

-It´s a good vibe here, sa Porter. Det er mulig han sier det over alt, men han er altså av typen vi tror på. Når han så sammen med pianist Crawford greide mesterstykket å gjøre en duo ballade av vakre "Wolfcry" for et stort utepublikum, så var det den endelige bekreftelsen på at Gregory Porter er en storstjerne allerede - og det kommer ikke til å stoppe her. Høydepunktene stod i kø etterhvert: "Hey Laura" og "Musical Genocide", der både Monk, Coltrane, Moody og James Brown ble nevnt, som to av de største. Gregory Porter viste oss hele sitt voldsomme spekter fra de sarteste og vakreste ballader til fullt trøkk med allsangpotensial. Han fiksa alt og avslutta med å ønske oss peace and love.

Ønsket sendes herved tilbake og vi får håpe at Gregory Porter kommer tilbake til Molde mange ganger.

En framifrå torsdag på Moldejazz med andre ord som blei avslutta med en time sammen med hysterisk dyktige og heftige Soul Rebels fra New Orleans.

Gregory Porter er jazzens nye mannlige vokalstjerne.

Foto: Arne Strømme

Made in Molde

Med en av verdens viktigste og beste trommeslagere i spissen for sitt drømmeband, The Things møte med James Blood Ulmer og en unik opplevelse med pianisten Kris Davis, blei onsdagen nok et høydepunkt i Molde.

Muhal Richard Abrams, Larry Gray, Jack DeJohnette og Roscoe Mitchell - Made in Molde.

Foto: Camilla Ivarjord Røsbak/fireflate.no

En av verdens mest trendsettende trommeslagere de siste 50 åra, Jack DeJohnette, fortalte oss hvorfor han blir regna som en av de viktigste og beste den dag i dag.

Jack DeJohnette (72) har spilt med alt og alle - og alle har ønska hans tjenester. Siden han slo gjennom på midten av 60-tallet med Charles Lloyd, har blant andre Miles Davis og Keith Jarrett, de siste 30 åra, vært sentrale samarbeidspartnere. Her hjemme har giganter som Jan Garbarek og Terje Rypdal også hatt gleden av DeJohnettes eksepsjonelle kvaliteter.

I 2013 runda DeJohnette 70 og jazzfestivalen i hans fødeby Chicago ville selvsagt hylle han på et verdig vis. Det gjorde de ved å invitere han til å sette sammen et drømmeband. DeJohnette bestemte seg for å skue bakover samtidig som han så framover. Han ville gjerne møte nok en gang musikanter som hadde betydd mye for han i oppveksten i Chicago og som den dag i dag var sterke og spennende stemmer. Pianisten Muhal Richard Abrams (84) var mannen som stod for unnfangelsen av det kreative musikalske kraftverket AACM - Association for the Advancement og Creative Musicians - og som DeJohnette spilte med allerede for over 50 år siden. Den "unge" bassisten og cellisten Larry Gray har vært en viktig figur i Chicago i mange år og Roscoe Mitchell (74), alt-, sopran- og sopraninosaksofonist med lang fartstid fra det legendariske Art Ensemble of Chicago, ble DeJohnettes valg sammen med altsaksofonisten Henry Threadgill.

Sistnevnte var ikke med til Molde, men du verden som de andre var det. Musikken var fra start løs, men notert og DeJohnette brukte både mikrofon sammen med trommesettet og etterhvert også elektroniske trommer i originalt samspill med det akustiske settet. Alle utstrålte en voldsom autoritet i en musikalsk reise som egentlig tok oss fra Chicago på midten av 60-tallet og fram til i dag. Mye av denne musikken er på sett og vis grunnlaget for moderne jazz slik vi kjenner den i dag og spesielt Abrams´ utrolige vitalitet og originalitet, alderen også tatt i betraktning, og DeJohnettes unike stemme, ikke minst hans cymbalspill, innfridde alle mine forventninger. Det var en særdeles flott historietime vi fikk være med på og når så Made in Chicago - herved omdøpt til Made in Molde - avslutta med en herlig blues, så var det slik det slik det skulle være. Vi var tilbake der det starta, men skua samtidig framover.

The Thing - Paal Nilssen-Love, Mats Gustafsson og Ingebrigt Håker Flaten - møtte sin store helt James Blood Ulmer.

Foto: Kjetil Valstadsve/fireflate.no

Mats Gustafssons andre etappe som Artist in Residence i Molde blei unnagjort sammen med et av hans viktigste band de siste 16 åra, The Thing, og et av bandets aller største forbilder og inspirasjonskilder, gitaristen og vokalisten James Blood Ulmer.

The Thing med våre egne storheter innenfor dette frie uttrykket midt mellom rock og frijazz, Ingebrigt Håker Flaten på både akustisk og elektrisk bass og Paal Nilssen-Love på trommer, samt Gustafsson på tenor- og barytonsaksofon, har vært et banebrytende band i dette åpne, frie og usedvanlig energiske uttrykket. Det er åpenbart at de har henta mye fra Ulmers verden underveis og denne konserten bød på Ulmers musikk som The Thing hang seg på.

Blues ligger på et vis i bånn for alt Ulmer holder på med samt at han også har henta mye fra sin tidligere samarbeidspartner Ornette Colemans harmolodiske filosofi. På ei av låtene sang også Ulmer, men de som kan fortelle meg hva den teksten handla om, skal på premie - hans diksjon og uttale er ikke akkurat den enkleste å få med seg.

Som Gustafsson sa så var The Thing svært beæra over å få møte James Blood Ulmer. Gustafsson var bokstavelig talt på tærne fra første tone og Håker Flaten og Nilssen-Love er også energileverandører av en annen verden.

Jack DeJohnette sa tidligere på dagen at musikk er liv, musikk er energi. Det var det veldig mye av her.

Kris Davis - ei ny, spennende pianostemme.

Foto: Arne Strømme

Den 35 år unge pianisten Kris Davis, opprinnelig fra Canada, men bosatt i New York siden 2001, var det knytta store forventninger til. Hun skulle egentlig ha vært i Molde for to år siden, men på grunn av barnefødsel blei konserten den gang avlyst. Nå hadde hun med seg sin lille sønn og et spennende og helt unikt pianouttrykk.

For mange år siden bestemte den klassisk utdanna Davis seg for å slutte å spille på akkorder - kun utvikle linjer i musikken sin. Hun begynte konserten med et bearbeida piano og med sitt perkussive anslag utvikla hun sine ideer over tid. Davis er en klangmester og ga oss drømmende og fabulerende musikk med mye rom, tid og luft. Musikken er rytmisk og melodisk spennende og hun er i besittelse av et helt unikt uttrykk - jeg har ikke hørt noen som spiller piano slik som henne.

En herlig Jazzdag med stor J i Molde og kanskje kommer sola også???? I alle fall er både Robert Plant, The Bad Plus Joshua Redman og Gregory Porter på plass og klar for innsats i dag - uansett vær- og føreforhold!

Dee Dee, Kurt, Silje og Marius, Nils Petter og Sly & Robbie!

Noen av verdens aller beste jazzvokalister var samla i Molde i går. Dessuten viste Marius Neset oss at han hører til der oppe også og samarbeidet mellom Nils Petter Molvær og legendene Sly & Robbie er enkelt og greit historisk.

Kurt Elling i storslag hadde grep fra første sekund.

Foto: Trym Schade Warloe

Ellings vidunderlige verden

Kurt Elling er en av verdens beste mannlige jazzvokalister. Slik er det med den saken og du verden som han beviste det i løpet av denne kveldsøkta på Plassen.

De som har fulgt Kurt Elling (47) og hans karriere siden han slo gjennom med "Close Your Eyes" i 1995, lar seg ikke overraske så mye lenger. De lar seg derimot imponere. Jeg er en av dem og jeg har vært med han helt siden gjennombruddet for 20 år siden.

For første gang stod mannen med den dype og inderlige barytonstemma på ei scene i Molde og det tok han akkurat 3,4 sekunder før han hadde den fullsatte salen i sin hule hånd. I tillegg til å være en framifrå sanger, så er han også en særdeles utadvendt og sjarmerende entertainer som vet eksakt hvordan han skal opprette kontakten med sitt publikum - og beholde den.

Bli med på tur

Festen starta like godt med "Come Fly with Me" og menigheta var absolutt ikke vanskelig å be. Senere fulgte mye materiale fra hans ferske cd "Passion World", blant annet U2s "The Street With No Name" i en tolkning som jeg er sikker på at Bono ville vært veldig stolt over. På den nye plata har Elling funnet sanger fra store deler av verden, han har vært på konstant turné de siste 20 åra som han sa, og en av de aller vakreste er den skotske folkemelodien "Loch Tay Boat Song". Stort vakrere og mer inderlig blir ikke en sang om tapt kjærlighet framført. Ellers tok Elling oss med til Cuba, på spansk må vite, og han serverte oss også sin egen tekst til Jaco Pastorius´ legendariske "Three Views of a Secret". Med en strålende kvintett, der spesielt gitaristen John McLean og pianisten og organisten Gary Versace viste frem kvaliteter langt der framme - hippere orgelspill har ikke vært levert på gullsmed Svein Strandes orgel på svært lenge enn på Pastorius-låta - hadde Elling akkurat et så empatisk reisefølge som vel ønskelig.

Silje from Hammmar

På Silje Nergaards siste cd, "Chain of Days", er Elling med og synger på Nergaards vakre "The Dance Floor". Til tross for det har de aldri møtt hverandre før - innspillingen av vokalen er gjort hver for seg. Noe bedre sted å møtes enn akkurat her i Molde finnes vel knapt og kjemien var umiddelbar.

Silje ble introdusert som kind of local - from Hammmar. Det kjøper vi lett og når de de i tillegg gjorde fyrrige "Bahia" - på portugisisk - så var det akkurat den desserten vi ønska oss.

Hyllest til Sinatra

Elling avslutta festen med en hyllest til den store - Frank Sinatra. Ol´Blue Eyes ville ha runda 100 år i år og Elling viste med sin tolkning av "All the Way" at han er en verdig arvtaker. Publikum fikk også en saksofonsolo - vokalt - fra Kurt Elling som et flott farvel på hans første besøk i Molde.

Publikum vil ha mer - mye mer - og Kurt Elling er velkommen tilbake mange ganger - "All the Way".

Dee Dee Bridgewater og Irvin Mayfield inviterte til fest og fest blei det.

Foto: Petter W. Sele

Hører Kurt Elling til på toppen blant mannlige vokalister, så er definitivt Dee Dee Bridgewater der hos det sterke kjønn. Sammen med The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av trompeteren Irvin Mayfield, som vil huske fra TV-serien "Treme", inntok divaen - og det med positivt fortegn - et fullsatt og begeistra Bjørnsonhuset og tok oss med på en rundreise i musikken med utgangspunkt i jazzens fødeby.

Bridgewater (65), som blei introdusert av Mayfield som den vakreste, beste og mest sexy kvinnen på kloden, er en entertainer og sanger av enorm klasse. Grammy- og Tony-prisene har stått i kø - fullt forståelig. Etter en litt ruskete åpning med storbandet på egen hånd, så overtok Bridgewater stafettpinnen og om det var Mahalia Jackson-hyllest med "Come Sunday", Mardi Gras-hilsen med "Big Chief", "St. James´ Infirmary Blues" eller "What a Wonderful World", så viste Bridgewater nok en gang hvilken utrolig sanger og personlighet med utstråling i ultraklassen hun er. Stor musikk med stor underholdningsverdi - punktum.

Marius Neset - saksofonist i verdensklasse.

Foto: Arne Strømme

Marius Neset (30) viste seg virkelig fram for et større publikum da han som jazzstipendiat lanserte sitt store verk "Lion" i Molde for tre år siden. Den gangen var det i samarbeid med Trondheim Jazzorkester. Nå har tenor- og sopransaksofonisten fra Os utenfor Bergen, som har vært bosatt i København siden han gikk ut av videregående, tatt nye steg og framstår i mine ører som en av verdens aller mest lovende saksofonister. Teknisk sett virker det ikke som om Neset er utstyrt med en eneste begrensning og modenheten i både spillet og uttrykket utvikles stadig.

Denne gangen var det musikk fra hans relativt ferske cd "Pinball", der både musikken er unnfanga og innspillinga gjort like sør for Molde, som stod på programmet. Neset skriver ikke akkurat enkle låter, men de er likevel livsbejaende og lettfattelige - spennende både rytmisk og melodisk. Det er nesten urettferdig å sammenlikne Neset med Michael Brecker, men han har faktisk det meste den salige og virtuose Brecker hadde - og etter hvert faktisk litt til. Når han så omgir seg med et superempatisk band med "norske" Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass og engelskmennene Jim Hart på vibrafon og marimba og Ivo Neame på piano, så lå alt til rette for at det kunne føres dype og inderlige samtaler slik det gjøres mellom gode venner.

Mot slutten tok Neset oss med på en soloekskursjon der han ved hjelp av enkelte bokser gjorde salen om til en katedral og der han evnet å fylle rommet helt alene - slik bare de aller største kan.

Sly Dunbar, Robbie Shakespeare og Nils Petter Molvær - toppmøte.

Foto: Petter W. Sele

Nils Petter Molværs møte med de jamaicanske legendene Sly Dunbar og Robbie Shakespeare fikk jeg høre altfor lite av til å kunne mene noe meningsfullt. Der anbefaler jeg den utmerkete festivalavisa fireflate.no - den holder nemlig nattåpent også.

Som om ikke dette var nok på en heftig tirsdag, så vant Molde for sikkerhets skyld 5-0 Puynik fra Armenia i Champions League-kvalik. Dette kan bare gå en vei - oppover!!!!!

Strålende åpningsdag

Fire! Orchestra, Espen Reinertsen & Trondheim Jazzorkester og Tigran Hamasyan - Armenias største stjerne - sørga for en bortimot perfekt åpning av Moldejazz 2015. Det trengtes!

Fire! Orchestra - hvilken pangstart!

Etter et mildt sagt turbulent 2014, er det å håpe at Moldejazz er tilbake på sporet. Med åpningsdagen som pekepinne så tyder mye på det.

Festen starta tradisjonen tro med at Artist in Residence kom ut av startgropa. I år er det den svenske multisaksofonisten, bandlederen, komponisten og energibomba Mats Gustafsson. I løpt av uka skal han gjøre fem ganske så forskjellige konserter med ny besetning hver gang og starten kunne nesten ikke vært bedre. Med sitt store Fire! Orchestra ga han oss tro på kreativiteten, vitaliteten, musikken - selve livet.

Gustafsson er jo i sjel og sinn en frijazzer av guds nåde, men med Fire! Orchestra ga han oss en mer strukturert - i perioder i alle fall - versjon av seg sjøl og sin visjon. Med vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin i sentrale posisjoner og et toppa lag av svenske, danske og en norsk - Hild Sofie Tafjord på horn - blåsere og rytmeseksjon, blei dette en utflukt så rocka, så punka, så fri og så søkende og finnende, at bedre øreskylling kunne man nesten ikke ønske seg som åpning på festivalen. Når så lyd og lys spilte på samme lag - fremragende på alle vis - så fortalte Mats Gustafsson & Co oss at vi har ei framifrå uka foran oss i hans selskap.

"Ritual" både starta og avslutta konserten og på mange vis var det noe rituelt over hele seansen - en slags rituell ofring til galskapen.

Espen Reinertsen - vakkert, annerledes og personlig.

Tenorsaksofonist, vokalist og komponist Espen Reinertsen ga i løpet av takk for Jazzstipendiat prisen-konserten pop et helt nytt ansikt.

Et av høydepunkta i løpet av festivaluka har tradisjonelt blitt sjøsatt allerede på festivalens åpningsdag. Vinneren av den store prisen som festivalen deler ut sammen med Midtnorsk Jazzsenter og Sparebank 1 SMN, har som vanlig brukt store deler av året som har gått siden tildelinga til å komponere, arrangere, fundere, sette sammen sitt Trondheim Jazzorkester og øve frem mot akkurat denne store dagen.

36 år gamle Espen Reinertsen, opprinnelig fra Gran på Hadeland, men bosatt i Oslo etter studier på jazzlinja i Trondheim, hadde tatt utgangspunkt i musikken som var grunnlaget for hans originale "popplate" "Forgaflingspop" - et navn han laga etter å ha hørt om forgaflingspunkt på radioen - og som kom for et par år siden.

Med et kremlag bestående av musikanter Reinertsen har jobba tildels mye med som sin sjelsfrende Eivind Lønning på trompet og Eirik Hegdal på saksofoner, Erik Nylander på trommer, Ole Morten Vågan på bass og Christian Wallumrød på ymse tangenter, og en del nyere bekjentskaper som Sofia Jernberg på vokal og Hild Sofie Tafjord på horn - begge de sistnevnte særdeles travle på åpningsdagen i Molde der de kom løpende fra konserten med Mats Gustafssons Fire! Orchestra - tok Reinertsen oss med på en vidunderlig vakker, rar og spennende ekskursjon.

Reinertsen hadde utvikla en app som musikantene brukte som "dirigent" - spør meg ikke hvordan den eller det funker - men det gjorde det i alle fall. Musikken begynte åpen og sakteflytende og glei elegant ned på ei stemning som Vågan tok videre. Musikken opplevdes som intens, men samtidig stille hvis du skjønner med et så stort orkester - to trommeslagere/perkusjonister som til sammen hadde et cymbal til rådighet forteller litt om det. I løpet av timen verket varte var det heller ingen lange saksofonsoloer - det var langt unna Dexter Gordon for å si det slik.

Både Jernberg, svenske som synger vakkert norsk, og Reinertsen sang mot slutten på låter som har potensiale i seg til å bli hitlåter i kultmiljøer - som den oppvakte vil skjønne så er Reinertsens verden et godt stykke unna den tradisjonelle popverdenen.

"Forgaflingspop" hadde elementer av samtidsmusikk, jazz og pop i seg. Vi ble enkelt og greit invitert med på en utflukt så unik og spennende som kun et menneske, på denne kloden i alle fall, kunne skapt - Espen Reinertsen. Når han så var omgitt av et empatisk stjernelag - de beste i sin prisklasse som bassist Vågan uttrykte det - ble dette en takkekonsert som vil bli huska lenge og som mange bør få anledning til å oppleve enten live eller på plate etter hvert.

Denne musikken hadde ikke oppstått hadde det ikke vært for Moldejazz. Som det ble sagt under åpningsseremonien: ta vare på Moldejazz. Og ikke minst unike talenter som Espen Reinertsen. Vi ville vært usedvanlig mye fattigere uten begge to.

Tigran Hamasyan - et fyrverkeri.

Den armenske pianisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Tigran Hamasyan (27) har det gått store ord om i mange år allerede. Han har blant annet jobba mye med den svenske mesterbassisten Lars Danielsson, men når har Hamasyans solokarriere tatt av i en slik grad at det er kun den det dreier seg om. Det skjønner vi etter vårt første møte med han her i Molde.

Sammen med sin trio bestående av den sveitsiske trommeslageren Arthur Hnatek og den iransk-amerikanske elbassisten Sam Minaie, ga Hamasyan oss ei avslutning på kvelden som kommer til å sitte i ei stund.

Med sitt kraftfulle, til dels voldsomme anslag tok han oss med inn i en verden med klare og tydelige spor fra sitt hjemland Armenia og strøka rundt der. Rytmisk markant, melodisk vakkert og med noen taktarter og taktskifter de færreste av oss har hørt om før, tok Hamasyan - eller Tigran som han ofte kaller seg - publikum med storm.

Mye av musikken gikk unna i heftige tempi, men av og til tok heldigvis Tigran det hele ned slik at det hele fikk et flott dynamisk, nesten drømmende og fabulerende preg.

Med sine 27 år er Tigran Hamasyan bare såvidt i gang med karriera si. Den kommer til å bli både flott og spennende og han kommer til å spille på de store scenene rundt om i verden. Noe forteller meg at vi skal være glade for at vi fikk være til stede på debuten hans som bandleder her i Norge.

Moldefesten er så avgjort i gang - nå kan det bare gå oppover!

Bare plusser med Redman

Hver for seg er trioen The Bad Plus og Joshua Redman noe av det beste som har kommet ut av amerikansk jazz de siste tiåra. Til sammen er det ofte magisk.

Ethan Iverson, Joshua Redman, Reid Anderson og Dave King - blir ikke mye bedre enn det.

The Bad Plus, som består av bassisten Reid Anderson, pianisten Ethan Iverson og trommeslageren Dave King, har helt siden unnfangelsen på slutten av 90-tallet fortalt jazzmenigheta at de har hatt noe helt eget på hjertet. Trioen, med røtter i det norskeste Minnesota, har i tillegg også gjort seg bemerka langt utenfor den innerste jazzkrets. The Bad Plus har nemlig benytta seg av impulser fra pop, rock, folk, blues og klassisk og har med det framstått som en grensesprengende enhet. Allerede første gang trioen besøkte Molde, i 2003, var publikum over seg av begeistring på den lille scena Forum. Bandet var den gangen relativt ukjent, men har siden fått et stadig større publikum kloden rundt med sin unike sound og sin spesielle innfallsvinkel til det å skape spennende musikk.

Joshua Redman (46) tilhører mer eller mindre samme generasjon som Bad Plus-gutta. Han slo gjennom litt tidligere på 90-tallet og gjesta Molde for første gang året etter The Bad Plus - i 2004. Nå troner han på verdenstoppen som tenorsaksofonist og når de står sammen på Teateret Vårt på Plassen på torsdag, så er det femte gang Redman er på plass under Moldejazz.

Det er fire år siden The Bad Plus inviterte med seg Redman for første gang. Da var det snakk om å spille ei uke sammen på den legendariske jazzklubben Blue Note i New York og ferdig med det. Begge hadde så stramme timeplaner at noe annet egentlig var utelukka. Nå viste det seg likevel at kjemien stemte noe så voldsomt både personlig og musikalsk at alle fire gjerne ville se om det var mulig å gjøre noe mer senere. Og her foreligger resultatet: "The Bad Plus Joshua Redman" - det morsomme ordspillet var vel heller ikke til å unngå. Innspillinga ble gjort i fjor og den er lansert nå i forbindelse med kvartettens intense turnering som starta i juni på hjemmebane i USA og som har forflytta seg til Europa i hele juli. Moldepublikummet skal prise seg lykkelig for at turneen også innbefatter Molde - dette er nemlig ikke noe annet enn strålende.

Det er jo langt fra slik at det er noen automatikk i at summen av to stjerner blir ei megastjerne, men i dette tilfelle har det så definitivt blitt slik. De som har opplevd Redman med "lokale" musikere Trondheim Jazz Orchestra og Ola Kvernberg, vet at det er en meget ydmyk verdensstjerne vi har med å gjøre - han vil kun være en en del av et spennende hele. Slik framstår han også sammen med The Bad Plus.

Alle de fire involverte har bidradd med nytt materiale samt at vi får to nye arrangement av The Bad Plus-"hitene" "Dirty Blonde" og "Silence Is the Question". Kvartetten framstår som om de aldri har gjort noe annet enn å spille sammen tidligere og vi blir servert et dynamisk og melodisk smorgasbord, som det heter på amerikansk, som minner merkelig om en klassiker. Vi har med fire toppmusikanter å gjøre som ikke trenger å bevise noe som helst og som derfor gjør det hele tida - med lave skuldre.

"Pensjonert" festivallege Kjetil Ytre-Arne hørte The Bad Plus Joshua Redman i USA for en måneds tid siden. Han mente han ikke hadde opplevd noe liknende siden Jan Garbareks "Molde Canticle" i 1990. Forventningene blir ikke akkurat lave av slikt.

The Bad Plus Joshua Redman

The Bad Plus Joshua Redman

Nonesuch Records/Warner Music

Kriminelt bra

Jeg bryter sammen og tilstår: "Blindgang" er mitt første møte med Jørn Lier Horst og hans krimhelt William Wisting. Det blir definitivt ikke det siste.

Jørn Lier Horst skriver lett, godt, intelligent og spennende.

Jeg både kjenner til Horst Liers profesjonelle og litterære karriere, men av ingen gode årsaker har det altså ikke blitt til at jeg har fulgt politietterforsker William Wisting på hans vandring gjennom ni romaner siden debuten med "Nøkkelvitnet" i 2004.

Derfor blir det litt slik at jeg setter meg ned med "Blindgang" for å sjekke om hypen rundt Jørn Lier Horst holder mål. Som allerede sagt - det gjør den. Et mål for meg når jeg skal vurdere en krimroman og historie er om jeg bare "må" lese den i bortimot et strekk. Slik var det med "Blindgang" - storyen føk unna på bare noen få dager og Lier Horst holdt meg fanget fra første side.

Den meget erfarne politimannen Lier Horst kan faget til fingerspissene og det er lett å skjønne underveis her - alt er gjort med en fagmanns kunnskap og nesten alt, spesielt persongalleriet, er usedvanlig troverdig. Det eneste lille jeg har å sette fingeren på er et par sekvenser der noen vitner, blant annet ei gammel dame, husker alt off the top of her head om ting som man neppe vil legge merke til en gang, over et halvt etterpå.

Lier Horst skriver knakende godt og har et lett og godt språk. Personene er som sagt troverdige og da blir også historien det. Han introduserer nye elementer, detaljer, personer, snubletråder akkurat der de de bør komme. Han toner ned voldsaspektet ganske kraftig i forhold til flere av sine kolleger og storyen er lagt til hans eget nærområde i Larvik og Stavern med en viktig avstikker til en by litt lenger sør også. Dette har vært et udelt hyggelig og spennende møte med Jørn Lier Horst og det spørs om jeg ikke må rygge sakte inn i politigarasjen i Larvik for å oppsøke William Wisting og hans tidligere bravader etter hvert. For å si det sånn: jeg har full forståelse for at Jørn Lier Horst har fått alle de utmerkelser han har blitt tildelt og flere kommer det sikkert til å bli.

PS Akkuarat mens jeg leste "Blindgang" blei en av de store sakene Lier Horst jobba med i sitt liv som politietterforsker - den såkalte "Kristinsaken" - forhåpentligvis oppklart. Lier Horst setter nok enda større pris på det enn at "Blindgang" blir godt mottatt.

Jørn Lier Horst

Blindgang

Gyldendal

Hvilken etterfølger!

Steinar Raknes etablerte et unikt samarbeid med joikeren Inga Juuso med duoen Skáidi. Etter at Juuso gikk bort i fjor tok unge Sara Marielle Gaup over. Det har hun gjort med verdighet og inderlighet.

Sara Marielle Gaup og Steinar Raknes er til sammen Arvvas.

Steinar Raknes har evnen til å overraske som de fleste store jazzmusikere. I et par tiår har han i stadig større grad imponert som jazzmusiker både innaskjærs og sammen med giganter som Michael Brecker og Chick Corea. Likevel kom det nok som et "sjokk" på de fleste da han stod fram som sanger kun sammen med sitt eget bass-spill i prosjektet "Stillhouse". Der stod et repertoar i stor grad prega av americana på programmet - Raknes viste oss at han hadde en solid bredde i sin musikktilnærming.

Samarbeidet med Inga Juuso i duoen Skáidi var bare med på å utvide paletten. Den fantastiske joikeren Juuso, som forlot tida i fjor, var åpen for Raknes´ tilnærmingsmåte til den tradisjonelle joiken og Raknes vice versa. I forbindelse med Juusos sjukdom steppa Sara Marielle Gaup, som med sine godt og vel 30 år tilhører en helt annen generasjon enn Juuso, inn og kjemien med Raknes var åpenbart på plass med en gang.

Duoen Arvvas var dermed unnfanga, men har av forskjellige årsaker tatt ei helt annen retning enn Skáidi. Gaup kommer fra en rocka bakgrunn samtidig som hun har den tradisjonelle joiken i ryggmargen. I mange år har hun jobba med det populære samiske bandet Adjágas og med Raknes´ fascinasjon for americana, så har de med Arvvas kombinert det hele på et unikt vis.

De fleste låtene er en kombinasjon av joik og Raknes´ låter og begge synger/joiker på henholdsvis samisk og engelsk - også som duett. Bortsett fra at Aleksander Kostopoulos bidrar på trommer og perkusjon på noen av spora, er dette et reint duosamarbeid mellom Gaup og Raknes.

Med sin rå/ru stemme i Bruce Springsteen-land fortsetter Raknes å ta oss med til nye steder og det får han så absolutt hjelp til av Gaup som er flink til å flytte grensene for joikens bruksområde.

Arvvas hadde slipp av "Remembrance", som er tilegna Inga Juuso, på den samiske Riddu Riddu-festivalen. Musikken egna seg garantert der - det vil den også gjøre på rockeklubber, jazzklubber og der verdensmusikk står på plakaten. Tøft, annerledes - grensesprengede er budskapet til Arvvas.

Arvvas

Remembrance

DAT/Musikkoperatørene

Hippere blir ikke Finland

For et bandnavn og for en musikk noen av kongerikets aller meste kreative herrer gir oss med "Rainy Omen".

Tøft band, tøff musikk, tøft bilde.

Foto: Andreas Ulvo

Jeg er neppe den eneste som ikke har hørt om Finland - bandet altså. Bak det spesielle bandnavnet skjuler imidlertid gitarist Ivar Grydeland, trommeslager Pål Hausken, bassist Jo Berger Myhre og tangentist Morten Qvenild seg og da begynner nok aha-faktoren å stige hos relativt mange. Vi har med andre ord med fire av Harald og Sonjas, eller kanskje heller Håkon og Mette Marits, beste og mest allsidige menn og musikanter å gjøre - uansett sjanger.

Finland har eksistert siden 2010 og har vært et overskuddsprosjekt for alle de involverte - vi snakker om folk som har mer enn nok å gjøre med band og artister som Huntsville, Ida Jenshus, In The Country, Susanna & The Magical Orchestra, Splashgirl og Nils Petter Molvær.

Her møter vi de fire i et ganske så nytt og annerledes landskap. Vi snakker om tøff, utadvendt, rocka, lekende og spennende musikk med impulser fra cinematisk instrumentalmusikk, americana, post-, prog-, støy- og frihetsrock - mye av dette aner jeg ikke hva er, men det høres riktig ut uansett. Improvisasjonselementet er sjølsagt veldig til stede hele veien, men alt i alt framstår likevel Finland som et hipt rockeband. De av dere som kjenner til alle eller noen av inspirasjonskildene tror kanskje dere aner hvordan dette låter, men da må jeg nok skuffe dere: Finland låter ikke som noe annet band jeg har hørt i alle fall.

Her om dagen var jeg så heldig at jeg fikk oppleve Morten Qvenilds premiere på hans soloprosjekt under jazzfestivalen på Kongsberg. Finnes det noen rettferdighet i den musikalske verdenen, men det gjør det neppe, så kan det føre til at Qvenild kommer til å bekle mange av de store musikkscenene i verden i åra som kommer. Det håper jeg vil skje, men samtidig håper jeg at overskuddet til å fortsette å leke seg med hyggebandet Finland, både for Qvenild og de andres del, ikke forsvinner. Bandet, musikken og leken vi får oppleve på "Rainy Omen" er nemlig alt for viktig og hip til det.

Finland

Rainy Omen

Hubro/Grappa/Musikkoperatørene

Hele verden som lekeplass

Stephan Micus er en tysk multiinstrumentalist som finner inspirasjon over alt.

Stephan Micus spiller på alt som kommer hans vei.

Stephan Micus er en 62 år gammel herre fra Stuttgart som helt siden midten av 70-tallet i stadig større grad har skapt sit eget univers. Bortimot 25 plater har det blitt siden debuten med "Archaic Concerts" i 1976 og Micus har hele tida vært tro mot sin søken etter nye og ekte uttrykk. De siste tiåra har han bodd på Mallorca, men jeg kan love at han har holdt seg et godt stykke unna charterparadiset Magaluf. Micus har derimot brukt Mallorca som base for utallige ekskursjoner kloden rundt. Japan, India og store deler av Sør-Amerika er bare noen av destinasjonene Micus har besøkt for å lære mer om kulturer og musikk og ikke minst i tillegg skaffe seg nye instrumenter slik at han kunne være i stand til å utvide palletten sin.

I tillegg til å synge så spiller han her ni forskjellige instrumenter, både strenge-, blåse- og perkusjonsinstrumenter. To av dem, henholdsvis fra Botswana og Marokko, er helt nye for Micus. Som alltid har han brukt instrumentene for å skrive/lage musikken og sette den inn i den kulturelle/etniske ramma de hører hjemme.

Stephan Micus har spilt inn musikken i sitt eget studio på Mallorca mellom 2012 og 2014 og som alltid er han helt alene - der flere instrumenter er involvert så har han sjølsagt benytta seg av muligheten til å legge på nye spor.

Stephan Micus har alltid vært en fremmed fugl som har holdt på med noe helt unikt. Slik er det fortsatt og han er fortsatt en musikalsk nomade som er i stand til å gi oss vakker og spennende musikk med røtter fra store deler av verden.

Stephan Micus

Nomad Songs

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Ny overraskelse

Eyes of a Blue Dog er et spennende og annerledes samarbeid med relativt ukjente musikanter. For alle som vil ha mer i samme gata som Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør er redninga nær.

Rory Simmons, Elisabeth Nygård og Terje Evensen er tilsammen Eyes of a Blue Dog.

Trioen Eyes of a Blue Dog og musikken de har skapt de siste fem-seks åra har gått meg hus forbi. Basert på bandets andre visittkort, "Hamartia", er det både synd og skam - for meg.

Bandet består av trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen, som jeg har oppdaga gjennom det engelske bandet Spin Marvel der blant andre Nils Petter Molvær gjorde en utmerka gjesteopptreden på gruppas siste skive, vokalisten Elisabeth Nygård, fra Trondheim etter en lengre opphold i England der hun studerte jazz i Leeds og trompeteren og elektronikeren Rory Simmons, med fortid blant annet hos Jamie Cullum og Katie Melua og ikke minst med sitt eget prosjekt Fringe Magnetic.

"Hamartia" er spilt inn på forskjellige steder og de tre har vel neppe vært i studio samtidig. Det gjør i våre dager, og med denne typen musikk, ingen verdens ting - her suser filer gjennom lufta helt til alle involverte er fornøyde. Ambient dreamtronica, alt pop og electronica og spor av jazz er merkelapper som Eyes of a Blue Dog neppe vil fraskrive seg - tilsammen har det blitt et uttrykk i en type landskap der stadig flere improvisasjonamusikanter beveger seg og trives.

Nygård har skrevet alle tekstene og mye av musikken og med sin intime vokal løfter hun det hele fram på et inderlig vis med meget god hjelp av Evensen og Simmons. På et av spora, "Before the Night Ends", får hun vakker hjelp av vokalisten i bandet Guillemot, Fyfe Dangerfield, til et av skivas høydepunkt.

Musikken er uten unntak vakker, suggererende, melodiøs, original og stemningsfull og Eyes of a Blue Dog fortjener et stort publikum. De som digger Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør har mye å glede seg til.

PS "Hamartia" er forløpig bare å finne på diverse strømmetjenester.

Eyes of a Blue Dog

Hamartia

Inderlig annerledes

Phaedra gir oss popmusikk på et helt eget og vakkert vis.

Ingvild Langgård er Phaedra - med god hjelp av mange andre.

Skal jeg være ærlig, og det skal jeg jo, så ligger nok musikken til Phaedra et lite stykke utenfor den musikalske verdenen jeg til daglig omgir meg med. Når jeg likevel bruker tid sammen med musikken til Phaedra er det mye på grunn av at jeg er fascinert av det meste som kommer ut på Rune Grammofon - og det tok kun ei gjennomspilling å slå fast at "Blackwinged Night" ikke var noe unntak.

Phaedra er i stor grad Ingvild Langgård som både synger og komponerer. Hun er utdanna fra Kunstakademiet i Oslo og lager prosjekter innen lyd, video og installasjon og sammen med Ingri Fiksdal og Signe Becker har hun laga danseforestillingene "Orchard Ballads" og "Night Tripper".

Her dreier det seg om det andre albumet til Phaedra på Rune Grammofon - "The Sea" kom i 2011. Det er definitivt Langgårds egen unike verden vi blir invitert inn i og at hun og Phaedra blir hyra til både Øya, Moldejazz og Oslo Jazzfestival forteller en hel del om hvilket spekter hun spenner over.

Internasjonal musikkpresse overgikk hverandre i bruken av godord rundt "The Sea" og det ville forundre meg om de ikke finner fram de største superlativene også denne gangen. Phaedra skriver atmosfærisk, søkende og storslått musikk med spor av artister som Nick Cave og Kate Bush. Tematikken i tekstene hennes dreier seg om tiden, fallende stjerner, tilblivelse og kollaps - intet mindre faktisk........Med sin vakre stemme og musikk som ber om og får masse luft, så har "Blackwinged Night" blitt en tilstandsrapport som forteller oss at både Ingvild Langgård og Phaedra har potensial til å innta scener over den store, vide verden. I tillegg til Phaedras faste musikanter, Jørn Egseth på synther, basser og elektronikk, Ane Marthe Sørlien Holen på melodisk perkusjon og trommer og Gunnhild Mathea Olaussen på fiolin, så er det denne gangen også med to klassiske treblåsere og to fiolinister. Det har det blitt et utrolig vakkert og unikt lydlandskap ut av. Ingvild Langgård, som har produsert herligheten sjøl, er likevel alfa og omega her og hun egner seg perfekt i dette vakre og unike lydlandskapet.

Phaedra

Blackwinged Night

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Ingen tok det piano

Lawrence Fields, Morten Qvenild og Håvard Wiik spiller piano på helt forskjellig vis. Fellesnevneren er at det låter strålende uansett og de tre var så avgjort med på å sette et verdig punktum for årets Kongsberg-festival.

Morten Qvenild - verdensscenene venter!

Foto: Heidi Gustafson

(Kongsberg): Vi begynner like godt med Kongsbergs store pianosønn - nå er det definitivt flere av dem - men akkurat nå dreier det seg om Morten Qvenild og noe forteller meg at det kan det gjøre i åresvis fremover. Det å få anledning til å være med på premieren av hans soloprosjekt "HyPer(sonal) Piano" kan lett vise seg å være av typen hvor var du da....du skjønner? Vi som var så heldige å være der fikk være med på en utflukt av de helt sjeldne der Qvenild sjøsatte et prosjekt han hadde jobba med i rundt tre år.

Det var en sonisk reise der han viste oss sin unike måte å behandle et piano på. Gjennom et stipendarbeid på Musikkhøgskolen har Qvenild forska seg fram til et helt nytt og innovativt lydbilde. Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Qvenild, som har en unik oversikt over allehånde elektriske muligheter, har greid å koble sammen alt han har tilegna seg opp gjennom åra til en sonisk palett basert på et utall impulser. Når han så er en komponist av en annen verden, skriver fine tekster og synger tøft, så er det lett å skjønne at dette blei en opplevelse av de sjeldne.

Noen av låtene har skikkelig hitpotensial - hele "forestillinga" forresten - hvis den blir stramma litt inn her og der. Noen av groovene eller låtene fikk tankene til å gå tilbake til Keith Jarretts legendariske "Köln Concert" på 70-tallet - så hippe groover har jeg nemlig ikke hørt siden den gang. Det slo meg faktisk at hadde Jarrett vært 30-40 år yngre enn han er nå, så ville han ha laga så hip musikk som Qvenild har laga her.

Når Morten Qvenild krummer ryggen og har hodelykta der den skal være, så vet vi at han mener alvor. Han har kvaliteter som grenser til det geniale og denne ekskursjonen kan lett gi Morten Qvenild verdensherredømme. Såpass!

Joe Lovano med Joey Baron, Linda Oh og Lawrence Fields. Jazz med stor J.

Foto: Ron Jansen

Big J

Faren til Joe Lovano, Tony Lovano, var også en meget habil saksofonist og gikk under tilnavnet Big T både på grunn av tonen og sin fysikk. Det er absolutt ingen grunn til at sønnen ikke bør overta hedersbetegnelsen - herved kalles han Big J. Det Joe Lovano ga oss med sin Classic Quartet var jazz med stor J. Han bekrefta at han har hele den moderne jazzhistoria inne via sine egne låter, med solid beboptilknytning og hyllesten av nylig avdøde Ornette Coleman med to av hans låter - blant annet "Sleep Talking".

Med sin store flotte og varme tone, skjønner man raskt at Joe Lovano ikke kødder - han mener alvor fra første tone og det er aldri noen lett utflukt han begir seg ut på. Når han i tillegg omgir seg med en topp trio bestående av en klodens beste trommeslagere, Joey Baron, den utmerkede pianisten Lawrence Fields og den stadig mer brukte bassisten Linda Oh, så var dette en topp konsert for publikum som ønska seg straight jazz. Big J og hans Classic Quartet leverte slik man kan og bør forvente av toppfolk på tur.

Side A med Håvard Wiik, Ken Vandermark og Chad Taylor. Perfekt avslutning på å¨rets Kongsberg-festival.

Foto: Ron Jansen

Side A

Årets Kongsbergfestival blei for min del av slutta med trioen Side A. Det betyr at jeg fikk mitt første møte med trommeslageren Chad Taylor. Ryktet hadde løpt foran han i flere år og han bekrefta kjapt at han hører hjemme blant eliten av moderne trommeslagere. Barytonsaksofonist og klarinettist - for anledninga - Ken Vandermark har vært banebrytende i et par tiår allerede i et unikt grenseland mellom postbop og frijazz og vår egen Berlin-bosatte topp-pianist i samme gate, Håvard Wiik, likeså.

Alle bidro med komposisjoner i et spennende grenseland der utgangspunktene åpna for utflukter kun denne trioen og disse herrene kunne tatt oss med på. Kompromissløst, åpent, strukturert, fritt - en slags elevert og avansert kammerjazz var en herlig måte å avslutte en flott Kongsbergfestival på.

Nå er det bare å begynne nedtellinga til neste år - 51 uker igjen....

Bassismen lever

Mange ismer har heldigvis nærma seg historiens skraphaug. Arild Andersen og Christian Meaas Svendsen fortalte oss at bassismen heldigvis lever i beste velgående. Sammen med Mari Kvien Brunvoll tatt omringa av Ensemble Denada og Brad Mehldau Trio leverte de to toppbassistene noen av de store høydepunkta denne fredagen.

Arild Andersen og Christian Meaas Svendsen - stor basshygge.

Foto: Irene Lislien

(Kongsberg): Snart 70 år unge Arild Andersen og 27 år gamle Christian Meaas Svendsen, en av Kongsbergs store musikksønner, har sikkert en hel del til felles. Det som er åpenbart for alle oss som var til stede på dette vidunderlige møtet mellom de to, er at deres felles kjærlighet til den store fela er djup og inderlig - og garantert evig.

De to møttes for knapt to år siden for første gang og heldigvis fant festivalen ut at dette samarbeidet måtte videreføres. Ei smekkfull Smeltehytta, som virkelig levde opp til navnet sitt denne heite ettermiddagen, fikk være med på et møte med to storheter - en som har vist oss det helt siden han slo gjennom på 60-tallet og en som er helt i startgropa på karriera si. De to hadde mye å "snakke" om og stortrivdes tydeligvis i hverandres selskap - og vi med dem. Her var det ikke snakk om generasjonsmotsetninger for å si det sånn!

Det er så flott å se og oppleve at Andersen synes det å spille med Meaas Svendsen, og skape meningsfull og varm musikk, er like moro i dag som for 10, 20, 30 eller 40 år siden. Det ligger så tydelig utenpå han der han omfavner musikken, oss og sin unge venn med et stort smil fra start til mål. Når det gjelder Meaas Svendsen, en ung gigant på god vei til nye topper, så hadde han lagt bort respekten i garderoba og utfordra både seg sjøl, Andersen og oss på et herlig vis. Hans bueteknikk, med tre buer samtidig, hadde heller ikke en måpende Andersen opplevd tidligere.

Repertoaret bestod av låter de begge hadde skrevet, folkemusikk fra Jemen, en hyllest til Ornette Coleman og Paul Simon - "Lonely Woman" og "Jonah", Meaas Svendsen også på vokal i den amerikanske folkemelodien "Working on a Building" - kanskje like greit at Andersen ikke sang forresten? - og en herlig duett der begge spilte hver sin Bach-sonate - samtidig!

De to spilte, smilte og kommuniserte til Andersen var svett på knærne og ga oss tro på at bassismen vil leve evig. Herlig!

Ensemble Denada - for et band!

Foto: Kongsberg Jazzfestival

Mari Kvien Brunvoll med Ensemble Denada - et herlig møte.

Foto: Kongsberg Jazzfestival

Stort band og stor vokalist

Sammen med Trondheim Jazz Orchestra er så definitivt Ensemble Denada toppen av det som finnes her hjemme av store band - på alle slags vis. Det betyr i samme slengen at de befinner seg på et meget høyt internasjonalt nivå. Mange skal ha mye av æren for det, men bandleder, åndelig fører, komponist, arrangør og trombonist i toppklasse Helge Sunde beviser gang på gang at det kommer mye mer enn en Flo eller ti fra fagre Stryn.

For noen måneder siden blei legenden Eberhard Weber hylla hjemme i Tyskland. Der stilte de opp "alle" sammen: Gary Burton, Jan Garbarek, Pat Metheny sammen med et av Tysklands aller beste storband. Leder for det hele: Helge Sunde. Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse han nyter der ute og når vi nå fikk høre hans låter, hans arrangement og "hans" band, så er det ikke vanskelig å skjønne begeistringa. Han skriver usedvanlige krevende arrangement som likevel går "enkelt" hjem. De er utfordrende for både scene og sal, men på ingen måte utilgjengelige - det er uten unntak beintøff og melodiøs musikk om det er folkemelodier eller egne låter som ligger til grunn. Med et superkomp bestående av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Olga Konkova på piano og Jens Thoresen på gitar og rekker med kremen av norske ensemblemusikanter og solister, befesta Ensemble Denada sin posisjon - et stort band på alle vis.

Del to med Mari Kvien Brunvoll på vokal, elektronikk og ymse duppeditter, var bare med på å forsterke inntrykket. Jaga Jazzist-gutta Lars Horntveth og Erik Johannessen og Helge Sunde hadde arrangert noen av Kvien Brunvolls herlige sanger for bandet og at det var gjensidig begeistring var ikke vanskelig å få med seg. Lillesøstera til Ane Brun synger og lager låter fullt på høyde med resten av slekta og at det er slektskap også musikalsk, skinner tydelig gjennom. Hva Inger Johanne og Knut Anker Brunvoll hadde i frokostblandinga ved vannkanten like vest for Molde vet jeg ikke, men noe usedvanlig godt og utviklende må det ha vært. Kan noen forresten sørge for et musikalsk møte mellom søstrene jo før jo heller? Det hadde vært spennende det!

Mari Kvien Brunvoll storkoste seg åpenbart over å få spille/synge med så flotte musikanter som hun sa og på spørsmålet hun stilte i en av sangene sine: "The answers of my life is hard to find" vil jeg tro hun fikk flere gode svar i løpet av denne konserten på Kongsberg. Dette møtet må mange få oppleve.

Brad Mehldau med Larry Grenadier og Jeff Ballard - en ok dag på jobben.

En dag på jobben

Da samarbeidet mellom Keith Jarrett, Gary Peacock og Jack DeJohnette opphørte for vel et års tid siden, stod pianotrio-trona ledig. Mange vil nok mene at Brad Mehldau Trio sto klar og vel så det til å overta. Jeg var blant dem og hadde store forventninger til avslutninga av fredagskvelden i Kongsberg Kino. Den blei bra - noe annet skulle tatt seg ut - men magien var likevel ikke til stede.

Brad Mehldau er utstyrt med en tohåndsteknikk som kanskje ingen andre på denne kloden i alle fall. Det er både imponerende og spennende, men fra tid til annen så ødelegger venstrehånda hans for både bass og trommer - den åpner ikke opp romma som finnes der. Trommeslager Jeff Ballard og bassist Larry Grenadier er der og gjør dette til et flott triouttrykk, men heller ikke de fikk anledning eller greide å løfte musikken - stort sett originallåter av Mehldau, men med standardlåter som "It´s Allright with Me" og Sidney Bechets "Si tu vois ma mere" som flott krydder - til noe mer enn en vanlig dag på jobben. Da skal det legge til at en vanlig dag på jobben for Brad Mehldau Trio faktisk er en god dag.

Nok en gang skinner sola på Kongsberg og avslutningsdagen venter!

Gutta tok over

Etter en strålende åpningsdag på Kongsberg med flotte kvinner i sentrum, var det guttas tur dagen derpå. Og det svake kjønn leverte så det holdt med Mathias Eick, Cortex og Monkey Plot som tre viktige ingredienser.

Mathias Eick og Håkon Aase - usedvanlig vakkert.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

(Kongsberg): Vi begynner like godt med slutten: bedre måte å ta kvelden på enn å tilbringe den sammen med fjorårets prisvinner på Kongsberg, Mathias Eick, finnes knapt. Til tross for at vi har hørt om Eick siden tidenes morgen, så er han fortsatt bare 36 år ung. Han har vært et stjerneskudd siden han kunne snakke reint og han var frivillig her på Kongsberg lenge før han hadde lov å sykle med to på.

Også i jazzen har det til alle tider funnes stjerneskudd, men svært få har greid å ta steget videre. Mathias Eick er så avgjort blant dem som beviser at det er mulig også i voksen alder å fortsette utviklinga. Både som sidemann i utallige konstellasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, har Eick, som også behersker en rekke andre instrumenter enn trompet, vist at han har noe helt eget på hjertet med sin varme og personlige tone.

Likevel er det som soloartist med de tre visittkorta på ECM at Eick virkelig har stått frem som en trompeter, komponist og bandleder med kvaliteter som kan føre han nesten hvor som helst i tiåra som kommer.

Takkekonserten på Kongsberg var en ny og utvida versjon av hans vakre "Midwest"-skive som kom for noen måneder siden. I tillegg til kjernebandet med Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin, så var besetninga for anledninga utvida med en utmerket strykekvartett - glitrende arrangert av Erik Johannessen og Eick - og den nye røysta fra en fjellovergang i Telemark, Ingebjørg Bratland.

Musikken er en vakker beskrivelse av landskap Eick opplevde på turné i - akkurat - midtvesten i Sambandsstatene. Disse landskapene minte Eick om hjemtraktene i nordre Vestfold og en av låtene heter også "Hem" - stedet der Eick er født og oppvokst - et sted uten skilt. Alle som kommer dit vet hvem de skal på besøk til uansett, som han sjøl sa.

Musikken er varm, inderlig, melodisk - til tider kanskje noe motstandsløs - men perfekt til å synke ned i og bli tatt med på tur i. Mathias Eick er enkelt og greit en gudebenåda trompeter med ei herlig utstråling på scena - det er usedvanlig lett å trives i hans og ikke minst musikken hans sitt selskap.

Monkey Plot med Jan Martin Gismervik, Magnus Skavhaug Nergaard og Christian Winther - stille og fri flyt.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Det vakre Galleri Åkern i et av Kongsbergs eldste hus vil jeg tro, har opp gjennom åra bydd på en rekke unike små drypp med musikk og musikanter vi knapt har hørt om. Monkey Plot har vi så avgjort hørt om, spesielt etter at de vant den gjeve "Årets unge jazzutøvere"-prisen i fjor. Jan Martin Gismervik på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Winther på akustisk gitar byr oss stille frijazz som flyter sakte fremover. De skaper vakre, underlige og helt egne lydbilder. Her er det ingen solister i tradisjonell forstand - her er alle solister og de lytter seg fram til hvem som til enhver tid skal ta føringa som det heter i sykkelsporten.

Her dreier det seg om å søke, lytte, kommunisere - det kan Monkey Plot bedre enn de fleste. Til og med hanen i hagen på utsida skjønte det og ga lyd fra seg på akkurat korrekt tidspunkt.

Cortex med Kristoffer Berre Alberts, Ola Høyer og Thomas Johansson.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Og ikke minst Gard Nilssen - vi snakker verdensklasse!

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Ettermiddagsøkta blei tilbrakt sammen med Cortex - en kvartett med en beskjed, et uttrykk og ikke minst en energi man skal leite ei stund etter. Kristoffer Berre Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og ustoppelige Gard Nilssen på trommer har tatt til seg Ornette Colemans ånd på et vis jeg sjelden eller aldri har hørt maken til tidligere. Det betyr på ingen måte noen kopiering, men en måte å tenke på når det gjelder musikk som salige Ornette etablerte og som Cortex-gutta viderefører på et utmerket vis.

Musikken Cortex gir oss er en kraftkrevende øvelse - her blir det ikke spart på noe. De fire har tydeligvis jobba sammen over lengre tid og det er et band med masse empati som hele tida vet hvor de har hverandre. De er trygge på seg sjøl og på hverandre og alle er solister som kan måle seg med hvem som helst hvor som helst.

Et lite ekstra ord om Gard Nilssen. Her har kongeriket fått seg en trommeslager som er i verdensklasse nesten uansett sjanger. Dagen før spilte han i New York med et internasjonalt band og i dag spiller han på Roskilde med Susanne Sundfør - alt garantert med den samme energien og oppfinnsomheten. Det eneste laget han ikke har spilt seg inn på foreløpig er Odd - favorittlaget fra Skien. Vi får håpe han ikke blir oppdaga av Dag Eilev Fagermo - Nilssen og vi fortjener det.

Og nå er sola på vei opp igjen på Kongsberg!

Damenes aften

Det var utvilsomt damene som hadde rangen på åpningsdagen av årets Kongsbergjazz. Når vi måtte velge bort Silje Nergaard for å få med oss Live Maria Roggen og Hilde Louise Asbjørnsen sier det en hel del om hvor lista var lagt.

Hilde Louise Orchestra er nesten som en tilstand - et eget lite samfunn.

Foto: Irene Lislien/Kongsberg Jazzfestival

Vi begynner like godt med avslutninga på åpningsdagen - Hilde Louise Orchestra. Fru Asbjørnsen er etter hvert blant de kongeriket er på fornavn med, noe hun har tatt konsekvensen av i bandnavnet.

Med stoff hovedsakelig fra den ferske skiva "Don´t Stay for Breakfast" inntok Sykkylvens aller største datter scena i Grandkjelleren, festa grepet om publikum umiddelbart og beholdt det til bortimot midnatt - til det hele var over.

Hilde Louise er en artist som har det meste: hun skriver strålende, reflekterende og morsomme tekser, hun komponerer låter i et landskap som henter fra uhemma fra jazz, cabaret, New Orleans, Tom Waits og gudene vet hvor, hun synger som en - ja, akkurat - gud, hun er i besittelse av en scenepersonlighet som få kan matche og det betyr at utstrålinga er av slaget naturlig - den kan ikke læres på noen skole akkurat. Hun er en historieforteller av beste slag og nok en gang var det en sann fryd å være med henne på reisa.

Når hun så har valgt på øverste hylle og har med seg et empatisk band av typen som tør å ta´n ned - musikken blir så åpen, luftig og invitrende på den måten - så er dette bortimot perfekt for uttrykket Hilde Louise er på jakt etter. Jens Fossum på bass, Svein Erik Martinsen på gitar, Hermund Nygård på trommer og ikke minst arrangør og pianist Anders Aarum - den mannen er en magiker når det gjelder å gi musikk den rette innpakninga. Når så Hilde Louise også hadde funnet en annen sunnmøring rekende i gatene på Kongsberg, trompeteren Kåre Nymark jr, så fikk vi også litt ekstra herlig krydder på et par av låtene.

Her fikk servert alt fra de store, viktige temaene som valg av riktige sko - finner ikke kvinnen de riktige er det som kjent ikke noe poeng å gå ut - til oppfordringa om å forlate fruens selskap før frokost. Når så det heile blei avrunda med en herlig versjon av Kari Diesens udødelige "Hovedøen" - her viste Hilde Louise fram sangeren, cabaretartisten og skuespilleren - var det bare å gå smilende til sengs og glede seg til frokost - uten hennes selskap.

Kongsberg-festivalen er godt i gang på vei mot 100 år, men er fortsatt ung og sprek.

Come Shine med venner åpna festivalen på best mulig vis.

Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival

Den 51. festivalen på Kongsberg blei musikalsk åpna noen timer tidligere av den revitaliserte kvartetten Come Shine som heldigvis skjønte at de hadde masse uoppdaga musikk i seg etter mange års pause. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist, arrangør og en slags åndelig leder Erlend Skomsvoll har, helt siden de fant hverandre på jazzlinja i Trondheim før årtusenskiftet, tatt for seg og laga "ny musikk" av kjente og kjære standardlåter.

Denne gangen begynte for sikkerhets skyld Come Shine med Otis Reddings legendariske "Sittin´on the Dock of the Bay" - han smilte nok skjevt der oppe på skya si Mr. Redding - en slik versjon hadde han aldri - ALDRI - hørt blant de tusener som har kommet opp gjennom åra.

Come Shine holder mer enn lenge på egen hånd - dette er et band i europeisk toppklasse både ensemblemessig og solistisk. Når så uttrykket og repertoaret er så originalt som det er, så trenger de ingen hjelp for å si det sånn. Hvilke andre jazzband gjør Johnny Cash´ "The Man Comes Around" for eksempel? Drittøft!

Når det er sagt skader det på ingen måte med unikumet Knut Reiersrud på gitar og munnspill og bortimot ikonet Jan Erik Vold som setter toerne på skøytebanen - Jo Nesbø er på ingen måte alene der med sin Erik Vea-hyllest - og lille Nathan, født og oppvokst på Stord, som myndighetene ville kaste ut av landet, inn i en sammenheng som gjør at den selv den kaldeste av oss blir tvunget til å tenke seg om nok en gang - hvis de er i stand til det. Vold og hans bidrag er blitt en så integrert del av Come Shines verden at det er en fryd. For anledninga var gjestelista ytterligere utvida med Kongsbergs egen Eirik Tovsrud Knutsen på orgel og Knut Aalefjær på perkusjon. Storslått og praktfullt - en glitrende start på festivalen.

Når deLillos hadde med seg samtidsjazztrioen Poing og sjefen sang om sin jazzonkel da var det meste på stell.

Foto: Kongsberg Jazzfestival

På vei mellom disse to praktfulle konsertene fikk vi også med oss en smakebit av samarbeidet mellom deLillos og Poing med Frode Haltli, Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin. Et overraskende møte for de aller fleste vil jeg tro, men det funka som bare det og når Lars Lillo-Stenberg for sikkerhets skyld sang om sin jazza onkel, så var det jo et snev av jazz også med et av Norges tøffeste pop/rockeband.

Sola skinner på Kongsberg, folket strømmer på og livet leker. Herfra kan det bare gå en vei - oppover!

Full jazzfest

Det tyske plateselakpet ACT så dagens lys i 1992 med en pangsuksess - "Jazzpaña". 25 år seinere kommer liveutgava med supergitaristene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius i spissen. Det er fortsatt svært mye luft i ballongen.

Gerardo Núñez og Ulf Wakenius - full fyr i teltet.

Gerardo Núñez er vel den naturlige arvtakeren etter salige Paco de Lucia som verdens heftigste flamencogitarist. Svenske Ulf Wakenius, med blant annet lang fartstid som Oscar Petersons plekterfører, stiller også i tetsjiktet, men da i den mer tradisjonelle jazzgata. Ingen av de to er med på debutskiva fra 1992, men Núñez var på plass til oppfølgeren i 2000 og kom også med soloskive i 2004, "Andando el Tiempo". Jazzstorheter som Michael Brecker og Paolo Fresu er hjertelig tilstede ved disse anledningene. Begge visittkorta forteller oss at det er et nært slektskap mellom det tradisjonelle spanske uttrykket og jazz og denne liveseansen er på alle vis med på å understreke det.

Hele gjengen samla - de har all grunn til å se fornøyd ut.

De to virtuosene er på ingen måte aleine disse to dagene - i oktober i fjor i Berlin og i januar i år i Dortmund. Den spanske pianogiganten Chano Dominguez og den cubanske elfenbensplukkeren Ramón Valle og hans trio samt saksofonisten Christof Lauer og perkusjonisten Cepillo er alle med å lage dette til en fest av de sjeldne.

De som får en anelse om at dette ikke er så langt unna deler av Chick Coreas verden, har helt rett. Det er et temperament og et liv i dette uttrykket som man knapt finner noe annet sted. Om det er Núñez´ originallåter som tolkes eller Gil Evans´ "Blues for Pablo" - den eineste låta som er helt nedpå, eller den store cubanske komponisten Ernesto Lecuonas "Siboney", så tar disse fanatstiske musikantene, med helt forskjellige utgangspunkt, og lager en unik fusjon av det hele. Olé!!!

Gerardo Núñez - Ulf Wakenius

Jazzpaña Live

ACT/Musikkoperatørene