hits

juli 2016

En av de hippeste

Trommeslageren Jim Black har vært der helt siden begynnelsen av 90-tallet. Av en aller annen årsak har han aldri fått det store gjennombruddet og det er merksnodig: Black er nemlig i mine ører en av de aller hippeste trommeslagerne som finnes.

Elias Stemeseder, Thomas Morgan og Jim Black - en herlig trio

Foto: Roberto Cifarelli

Jim Black (48) har vært en viktig brikke for bandledere som Tim Berne og Dave Douglas - altså sentrale representanter for den innovative, moderne jazzen som kommer ut fra USA. Sjøl har han leda det meget oppegående bandet AlasNoAxis og uansett hvor han har dukka opp, så har Black fortalt oss at han har sin egen, kompromissløse måte å spille trommer og tenke musikk på.

Sommeren 2008 spilte Black i Wien, og forelska seg i et Bösendorfer-piano han oppdaga i garderoben. Seinere på sin turné i Østerrike møtte han tenåringen Elias Stemeseder i Salzburg og innså at han hadde støtt på en pianospilllende ungdom som var så musikalsk at han ikke kunne overse han. Black ga han en bunke med original musikk og han spilte den som om han hadde skrevet den sjøl etter å ha sett på den i ti minutter. Mer eller mindre samtidig hadde Black spilt med bassisten Thomas Morgan i en fri setting og kjemien mellom de to var også av det umiddelbare slaget. Veien fram til en ny trio var med andre ganske kort.

"The Constant" er faktisk trioens tredje utgivelse. Inspirert av Paul Bleys "Footloose" fra 1963 begynte Black å skrive ny musikk og i 2012 kom "Somatic" og to år seinere "Actuality". Dette er imidlertid mitt første møte med de tre.

Black sier han liker sanger og det er lett å høre både i låtene hans og i spillet til både han og trioen. Stemeseder (25) er bortimot en sensasjon med et modent, friskt og personlig uttrykk som passer Morgan, som er en av de mest ettertrakta bassistene over there om dagen, og Black bortimot perfekt. Black har absolutt ikke noe ønske om å dominere lydbildet eller bandet, men inngår som en naturlig del av kollektivet som trives i landskap som både er åpne, frie og svært så melodiske.

Bortsett fra "Bill", skrevet av Jerome Kern i 1927 og som Morgan hadde spilt med Paul Motian, er all musikken skrevet av Black. Det har blitt et overraskende og flott visittkort fra en "ukjent" trio som fortjener mye oppmerksomhet i tida som kommer både for "The Constant" og forhåpentligvis også i levende live.

Jim Black Trio

The Constant

Intakt Records/MusikkLosen

Stadig heftigere

Det norsk/svenske kremlaget IPA har skifta navn til I.P.A. Ellers er musikken like spennende og minst like heftig.

I.P.A. med Atle Nymo, Mattias Ståhl, Håkon Mjåset Johansen, Magnus Broo og ordfører Ingebrigt Håker Flaten.

Starten på det som nå er kvintetten I.P.A. går minst ti år tilbake. I 2007 kom bandets første skive, "Complete Communion", med deres tolkning av Don Cherry-skiva med samme navn fra 1966. Den gangen handla det om en trio med herrene Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Atle Nymo (tenorsaksofon) i hvert sitt førersete. Året etter kom Håker Flatens Atomic-kollega, den svenske trompeteren Magnus Broo, med i bandet og de ga oss to nye skiver i 2009 og 2011. Da bandet var klar med skive nummer fire i 2014, var de blitt kvintett med en landsmann av Broo, vibrafonisten Mattias Ståhl som den nye stemma. Slik framstår også bandet nå med sin første utgivelse på det amerikanske kredselskapet Cuneiform Records, som også utgir et annet norsk band, nemlig Pixel.

Sjøl om det nå er kun originalkomposisjoner som står på menyen, med Nymo som den viktigste bidragsyteren, så prøver ikke I.P.A. på noen måte å legge skjul på arva etter Don Cherry og Ornette Coleman. Musikken er både åpen og fri, men samtidig melodisk, på sitt vis, og strukturert, på sitt vis. Dette er et kollektiv som har utvikla sin enorme identitet over tid og når vi har med fem av denne verdensdelens mest særprega solister å gjøre - sjøl om de ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener - så deles det ikke ut så store premier for å kunne legge sammen at dette er stas og vel så det.

Dette er akustisk jazz anno 2016 med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta framover mot tidløsheten. I.P.A. har altså skifta navn (!), men tankegodset er like godt og spennende som da jeg møtte dem som trio første gangen i 2007. Dessuten er det nok en bekreftelse på at Atle Nymo, uten forkleinelse for noen av de andre, er en altfor underkjent saksofonist - vi snakker nemlig om en solist som hører hjemme helt der oppe.

I.P.A.

I Just Did Say Something

Cuneiform Records/barejazz.no

Noe eget på hjertet

Komponisten og stemmekunstneren Maja S.K. Ratkje har ført og fører ei kompromissløs linje som gjør henne til en av de mest spennende i et grenseland der samtidsmusikk møter improvisasjonskunst. Her kommer det to nye strålende eksempler på det.

Maja S.K. Ratkje med blikket i retning noe helt eget.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (42) studerte komposisjon på Norges musikkhøgskole fra 1995 til 2000. Der la hun grunnlaget for det som har blitt ei strålende karriere med stor oppmerksomhet langt utenfor våre egne grenser. Ratkje har hele tida også vært utøvende musiker med stemma som hovedinstrument, men der hun også har brukt elektronikk, theremin og fiolin i tillegg.

Ratkje har i stor grad fronta egne verk som utøver rundt om på Tellus, det være seg som soloartist, i ymse samarbeidsprosjekt med bandet Poing, den nederlandske stemmeakrobaten Jaap Blonk, elektronikeren Lasse Marhaug eller med improkvartetten SPUNK.

Et annet sted Ratkje føler seg mer enn hjemme er sammen med de to samtidsensemblene Cikada og Oslo Sinfonietta, begge under ledelse av Christian Eggen. Her får vi møte henne i "samspill" med begge, men hver for seg.

Ratkje har komponert begge verkene som varer i henholdsvis godt og vel 20 og 23 minutter. Det første, "And Sing While Thou on Pressed Flowers Dost Sleep", sammen med Cikada, og "Concerto for Voice" med Oslo Sinfonietta. I det første verket er Ratkjes lyder spilt inn på tape og lydfilene blir spilt av mens ensemblet spiller det noterte verket. Det andre verket derimot er vesensforskjellig siden Ratkje bidrar live som improviserende stemmekunstner sammen med ensemblet.

Begge verkene, som er innspilt i Operaens prøvesal og tatt opp av den langt framskredne Morten Lindberg med et 20-talls Grammy-nominasjoner bak seg, er fascinerende, men på hvert sitt vis. Instrumenteringa er sjølsagt forskjellig og Ratkje har skrevet med det i bakhodet, noe hun forklarer på en pedagogisk måte i omslagsheftet.

Dette er musikk i grenseland mellom samtidsmusikk og impro og vil garantert oppleves som vanskelig tilgjengelig av mange. Det er den nok også, tildels i alle fall, men for de som åpner sansene og lar seg utfordre så er det så mye spennende rundt hver sving her at det er en sann fryd å flyte med.

Maja S.K. Ratkje er av typen kunstner jeg beundrer voldsomt på grunn av sin originalitet og kompromissløshet. Hun vet hvor hun vil, hun vet hvordan hun skal komme dit og det er ingenting som skal stoppe henne på veien.

PS Innspiilinga består av en Blu-ray og en SACD - jeg har benytta den siste varianten og det låter strålende. Dessuten får vi ei fin innføring rundt lydprosessen av Morten Lindberg i omslagsheftet.

Maja S.K. Ratkje

And Sing...

2L/Musikkoperatørene

Til Napoli - med norsk hjelp

Hva har Jan Bang, Arve Henriksen og Audun Kleive med Napoli å gjøre? Ikke godt å si, men den italienske mesterpianisten Stefano Bollani har i alle fall invitert med seg nordmennene for å hylle favorittbyen sin.

Stefano Bollani er en usedvanlig uttrykksfull pianist.

Stefano Bollani (43) debutert i profesjonell sammenheng allerede som 15-åring. Han er med andre ord blant de få som har levd opp til barnestjerneberømmelsen og blitt værende i det øverste sjiktet også som voksen. Vi har støtt på Bollani i en rekke settinger de seineste åra, blant annet i trompetlegenden Enrico Ravas band i flere år og på en rekke ECM-innspillinger. For et par år siden møtte vi han også på Moldejazz sammen med den brasilianske mandolimvirtuosen Hamilton de Holanda og med Bollanis egen trio, med danskene Jesper Bodilsen og Morten Lund, har vi hørt han spille en nydelig versjon av Bjørn Eidsvågs "Gleda"!

Denne gangen møter vi Bollani i en "rar" setting. Det har seg nemlig slik, at sjøl om Bollani kommer fra Milano, så er han svært så begeistra for Napoli. Han simpelthen elsker å rusle rundt i den sør-italienske storbyen for å suge inn den spesielle atmosfæren. Som storbyer flest byr også Napoli på mye og mangt og med "Napoli Trip" har Bollani forsøkt å gjenskape musikalsk de forskjellige stemningene han finner på sine runder i byen.

Det betyr alt fra folkemusikkaktige solopiano-utflukter med "´O Sole Mio", via funky bluesaktige låter med de italienske musikerne Daniele Sepe (tenorsaksofon) og Nico Gori (klarinett) og den franske trommevirtuosen Manu Katché og med Bollani på elpiano, vi får til og med møte Bollani som vokalist for første gang og til slutt sammen med nevnte de Holanda. Bollani har også ønska å vise oss det mer moderne og hippe Napoli og det er der våre gutter kommer inn i bildet. Ikke bare Jan Bang (samples og programmering), Arve Henriksen (trompet) og Audun Kleive (trommer), men også Ole Andreas Undhjem Hagelia på live sampling og Bjørn Charles Dreyer på gitar - på ei låt med en sample av Morten Qvenild-musikk! Det blir det nesten sjølsagt tøff og annerledes musikk av og så sier det en hel del om standingen og anerkjennelsen norsk musikk nyter der ute.

Stefano Bollani har tatt oss med på ei høyst personlig og annerledes reise til den italienske millionbyen Napoli som åpenbart har forført han for godt. Jeg har også skjønt at dit må jeg tilbake en dag - Bollani har overbevist meg.

Stefano Bollani

Napoli Trip

Decca/Universal Music

Takk og farvel

Mighty Sam McClain skulle ha spilt på Oslo Jazzfestival med Knut Reiersrud i august i fjor. Bare et par måneder tidligere ville ikke hjertet mer. Her får vi hans siste innspilling.

Mighty Sam McClain - ei helt spesiell stemme.

Mighty Sam McClain (1943-2015) var en unik artist som aldri kompromissa og som sikkert av den grunn aldri blei noen superstjerne. Han ga ut skiver helt siden midten av 80-tallet og har hele tida vært en musikernes musiker. Bluesallviter Knut Reiersrud hadde sjølsagt full kontroll på McClains liv og levned og siden 2010 ga McClain ut tre skiver på Kirkelig Kulturverksted enten med den iranske folkesangeren Mahsa Vahdat og/eller Knut Reiersrud. Samarbeidet var altså i full blomst da McClain blei ramma av et slag og døde et par måneder seinere.

Stemma og uttrykket hans hadde/har både gospel, blues og soul i seg. Denne siste innspillinga han fikk gjort viser oss en McClain i storform sammen med sitt faste band leda av hans høyre hånd og medprodusent Pat Herlehy på gitar, tangenter, bass, saksofoner og en hel del annet. Ellers består bandet av bassist, trommeslager, to organister og tre blåsere. Låtene har McClain og Herlehy med ett unntak skrevet og vi befinner oss hele tida i et funky og groovy landskap med med røtter som nevnt i både blues, rhythm and blues, soul, gospel og funk.

Mighty Sam McClain var en ekte, inderlig og ærlig sjel og musikant og hans siste melding til oss er nok en bekreftelse på det. Vi kan bare takke og ta til oss det Kirkelig Kulturverksted har tatt ansvaret for å videreformidle til oss. Rest In peace Mighty Sam McClain.

Mighty Sam McClain

Time and Change

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Stadig tøffere

Trioen Bly de Blyant under ledelse av trommeslageren Øyvind Skarbø har laga sin tredje og tøffeste utgivelse med en heftig gjest på lur i tillegg til trioen.

Shahzad Ismaily, Øyvind Skarbø, Hilmar Jensson og Ches Smith - ikke akkurat noen A4-gjeng.

Med "ABC" og "Hindsight Bias" etablerte Bly de Blyant seg som et spennende og annerledes kollektiv i moderne norsk - og internasjonal - jazz. Med seg hadde og har Skarbø den Brooklyn-baserte multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily - med fartstid blant andre fra Marc Ribot, Will Oldham og John Zorn - på bass, moog og shaker og den islandske gitaristen Hilmar Jensson og for anledninga Ches Smith på vibrafon, congas og trommer.

Omstendighetene ville det slik at alle var i Bergen under Nattjazz i fjor - Ismaily og Smith i Marc Ribots band Ceramic Dog og Jensson i samarbeid med Arve Henriksen - og initiativrike Skarbø fikk samla bandet og Smith til en herlig (eller hellig?) dag i St. Jakobs kirke. På repertoaret stod to kollektivt unnfanga låter, en av Jensson og fem av Skarbø.

På sett og vis er dette den mest "strukturerte" Bly de Blyant-innspillinga til nå. Tidligere har det vært mer skisser de tre har gått i studio med. Skarbø hadde Smiths vibrafon veldig i bakhodet da han skrev låtene sine og den ECM-aktuelle Smith får også godt med lydrom og plass til å vise oss hvorfor han av mange blir utropt til en av de mest spennende unge utøverne på New York-scena nå.

Musikken er hele tida utforskende og søkende. Noen ganger er den rocka, med hippe rytmiske variasjoner, mens den noen ganger er innoverretta og kontemplativ.

Hele tida har den uansett Bly de Blyant-bumerket på seg. Det har fra starten av vært et helt umiskjennelig særpreg på dette bandet og det er det så avgjort fortsatt sjøl om Ches Smith er invitert inn i varmen. Han har helt åpenbart gått inn i bandet på bandets premisser og blitt en integrert del av det hele. Tøft - rettere sagt beintøft er det.

Bly de Blyant

The Third Bly de Blyant Album

HUBRO/Musikkoperatørene

Ekte vare

Politimannen Eirik Jensen både har vært og er i hardt vær. Få om noen har vel bedre forutsetninger enn han for å skrive en troverdig spenningsroman og han har lykkes med å lage god krim av det også.

Thomas Winje Øijord og Eirik Jensen har lykkes med å lage god og realistisk krim sett fra innsida.

Denne kriminalromanen er nesten skapt ut av en surrealistisk situasjon. Historia rundt den meget profilerte og utradisjonelle politimannen Eirik Jensen tør være godt kjent og på sett og vis sier Jensen at han har brukt skriveprosessen og romanen som terapi. Uten at jeg har tenkt å ta stilling i saka Jensen fortsatt er midt oppe i, så er det mulig å ha forståelse for akkurat det.

"Attentatet" er en fascinerende og spennende krimroman. Den har elementer av det meste vi mer enn aner florerer i en rekke kriminelle miljøer: dop, prostitusjon, våpensalg, menneskesalg og tilliggende herligheter. Alt dette hører sammen på et eller annet vis og kriminaliteten kjenner som kjent heller ingen grenser - inkludert landegrenser.

Med sin enorme erfaring så veit Eirik Jensen veldig godt hva han snakker om. Det gjør at beskrivelsene av disse miljøene og det de foretar seg blir troverdige - jeg mer enn aner at alt dette kunne ha skjedd rett utenfor stuedøra mi når som helst. Det gjør det for så vidt også - hele historia utspiller seg i Oslo-området.

Det er driv i fortellinga som Jensen har ført i pennen sammen med forfatteren og fotografen Thomas Winje Øijord, som også skrev sjølbiografien til Jensen, "På innsiden", sammen med hovedpersonen i 2015. Det betyr at de veit hvordan de kan/skal/bør samarbeide og for meg fungerer det bra - jeg er faktisk usikker på hvor den ene starter og den andre slutter. Jeg regner likevel med at det er Jensen som skriver den tunge politifaglige delen og noen ganger kan det kanskje oppfattes slik at det blir et forsvarsskrift for han sjøl: Politihelten her, Sjur Holt, går sine egne veier og mener han må holde ting for seg sjøl - også overfor sine overordnede - hvis han skal ha muligheten til å pleie sine kilder og komme til bunns i saken. Ikke ulikt Jensens egne metoder det der hvis jeg har skjønt det riktig.

Persongalleriet er godt komponert og fortellinga er ikke mer "blodig" enn den må være for å være realistisk. Dessuten har den alle kvaliteter som skal til for at det er nesten umulig å legge den bort før den er ferdiglest - en god indikasjon på at Jensen/Winje Øijord har skrevet en krimroman vel verdt å bruke seinsommeren - eller når det måtte være - på.

Eirik Jensen - Thomas Winje Øijord

Attentatet

Kagge Forlag

Arva blir videreført

Den strålende bassisten og vokalisten Richard Bona fra Kamerun har lagt verden for sine føtter med mangt og mange. Her viser han oss arva og forbindelsen mellom afrikansk og cubansk musikk på et herlig sett.

Richard Bona er smakfull både som vokalist og bassist.

Richard Bona var et vidunderbarn hjemme I Kamerun. Allerede før han nådde tenårene kunne han spille en rekke instrumenter og spilte med voksne musikanter. Etter at han fikk høre Jaco Pastorius som 13-åring skifta han fra gitar til bass og "der" har han blitt værende siden. Rundreisa til Bona (48) gikk først til Tyskland for studier, så til Paris før han slo seg ned i New York i 1995. Bona har stått på lønningslista til både Pat Metheny, Joe Zawinul og Mike Stern og heftigere bekreftelse på at vi har med en musikant øverst på lista å gjøre, er det ikke mulig å få.

Bona har, i tillegg til å være en særdeles ettertrakta sidemann, også gitt ut flere soloskiver og turnert mye med egne band. Med sitt seineste prosjekt, "Heritage", har han ønska å vise oss de viktige forbindelseslinjene mellom vest-Afrika og Cuba og han har fusjonert seg sjøl med Mandekan Cubano, en kvintett med høykompetente musikanter med røtter på Cuba. Instrumenteringa er piano, to perkusjonister, trombone og trompet mens Bona spiller bass, gitar, sitar, perkusjon, tangenter i tillegg til å synge med sin helt særegne stemme.

Det går ikke fram av platecoveret om Bona har skrevet musikken og tekstene, men jeg sitter med en følelse av at det har han gjort. Uansett virker det hele svært personlig og Bona og vennene hans har makta å skape en fusjon med røtter på begge sider av havet. Dette er rytmisk og melodisk svært sterk musikk og med virtuosen Bona, både som instrumentalist og vokalist, i spissen blir dette både ei vakker og viktig plate som sier en hel del om hvordan både folk og musikk har vandra.

Har du ikke hatt gleden av å å oppleve Richard Bona tidligere, er dette et utmerka sted å starte. Han er nemlig intet mindre enn en unik musikant.

Richard Bona

Heritage

Qwest Records/Naxos Norge

Siste tone er spilt og den var vakker

Ola Kvernberg - for en musikant, for en energi, for et overflødighetshorn. Avslutninga i Domkirka blei akkurat så flott og inderlig som man kunne ønske seg. Tidligere på dagen hadde Morten Qvenild og Eyolf Dale fortalt alle med sanseapparatene inntakt at framtida for norsk jazz - og Moldejazz - er i de tryggeste hender.

Ola Kvernberg - ingen over, ingen ved siden.

Foto: Tor Hammerø

Mye kan sies om Ola Kvernberg. Hvis det er positivt, så stemmer det - slik er det med den saken. Han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en livsbejaenhet som er sjelden.

Hans magiske uke som Artist In Residence blei runda av med trioen Kirsti, Ola & Erik - det vil si vokalisten og harpisten Kirsti Huke og trommeslageren Erik Nylander i tillegg til Kvernberg - på et inderlig vis i Domkirka med ei rundreise med utgangspunkt i deres favoritt pop- og rockelåter fra oppveksten. Det er sjølsagt bortimot overflødig å nevne at alt blei gjort på trioens helt unike vis.

Lou Reed og Velvet Undergrounds "All Tommorow Parties", Nick Drakes "River Man", Nina Simones "Wild Is the Wind", ABBAs "The Day Before You Came", Kenny Rogers´ "Don´t Take Your Love to Town", Stevie Wonders "I Just Called" og Nick Caves "Into My Arms" var noe av det menigheta blei servert og hele tida på et kontemplativt, verdig og nedpå vis. Kvernberg på feler og mandolin ga oss nye prov på sin allsidighet og enorme musikalitet, Erik Nylander er en fargelegger av den sjeldne typen og så Kirsti Huke da! Jeg har tidligere bare hatt et avstandsforhold til henne, men nå har jeg både hilst på henne og fått oppleve henne på svært nært hold. Hun er intet mindre enn en strålende vokalist som denne kvelden/natta gjorde det morsomste hun vet om - å synge med denne trioen. Det var mulig å merke på alle slags vis - nydelig, personlig og med en trygghet og sikkerhet i seg sjøl som vitner om storhet.

Når så Morten Qvenild på det massive kirkeorgelet uanmeldt bidro til å lage en versjon av Beach Boys-klassikeren "God Only Knows" som aldri vil bli glemt, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Ola Kvernberg meinte det var på tide å slutte - det var jo godt over midtnatt - fordi folk skulle jo på jobb som han sa. For ei uke, for en mann, for en musikk, for noen opplevelser. Takk til Ola Kvernberg - verdens beste fræning!!!

Kirsti Huke - en vokalist som hører hjemme helt der oppe.

Foto: Tor Hammerø

Kirsti, Ola & Erik - nok et bevis på Ola Kvernbergs enorme allsidighet.

Foto: Tor Hammerø

Tor "Torsken" Breivik har gjort en strålende jobb som lydmann for Ola Kvernberg heile uka. I tillegg tok han på seg strøjobb for Morten Qvenild på avslutningsdagen også - en dag som varte i cirka 20 timer for Breivik!

Foto: Tor Hammerø

The Mad Professor - Morten Qvenild - i arbeid.

Foto: Tor Hammerø

Morten Qvenild både avslutta og starta dagen for mitt vedkommende. Starten var med med hans musikalske laboratorieprosjekt "HyPer(sonal) Piano" som jeg var så heldig å oppleve sjøsettinga av på Kongsberg for et år siden. Siden den gang har han spilt prosjektet et titalls ganger og det har utvikla seg på mange vis sjøl om utgangspunktet og låtene er mer eller mindre det samme.

Han fortalte publikum at han og EDB-en ikke var helt enige fra starten, men at han fikk gjenoppretta vennskapet i løpet av den første låta. Jeg hørte ikke noe til dette i det hele tatt. Jeg hørte derimot nok et bevis på at vi hadde med en av de mest spennende musikantene både dette kongeriket og Tellus har å by på om dagen.

Qvenilds unike innfallsvinkel til å skape musikk i grenseland mellom elektronika, impro, pop, rock og jazz er ikke i nærheten av noe annet mitt sanseapparat har opplevd i alle fall og nok en gang tok Qvenild - som etter en lang fjelltur i Moldeheia nå påstår at han har fått seg ny favorittby...... - meg med til steder jeg aldri har vært på tidligere. Herlig som Qvenilds gamle lærer Jon Arild Eberson ville ha sagt!

Eyolf Dale med sitt "Wolf Valley"-ensemble. Strålende!

Foto: Tor Hammerø

Avslutningsdagen stod i norske musikeres tegn og var en flott manifestasjon på bredden og kvaliteten på norsk jazz. For vel en måned siden hadde jeg gleden av å anmelde Eyolf Dales ferske cd "Wolf Valley" og tillot meg å mene at det likna mistenkelig på et mesterverk.

Nå fikk Dale anledning til å vise oss om det faktisk stemte også i levende live. Med et håndplukka superlag med Kristoffer Kompen på trombone, Gard Nilssen på trommer - som påstå at han skulle sove litt når det blei mørkt, Hayden Powell på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin, Per Zanussi på bass samt Dale på piano, fikk vi all den bekreftelse vi kunne ønske oss. For en gjeng har jeg skrevet i notatene mine - og jeg mener det fortsatt.

Dale har skrevet vakre låter, omgitt av nydelige arrangement som framstår som et helhetlig verk i et melodisk, tidløst grenseland som har enormt mye i seg. Når så solistene uten unntak ga musikken ekstra farger og masse empati, så blei dette bekreftelsen på at Eyolf Dale og "Wolf Valley" er en musikant og komponist og musikk for både nåtid og fremtid jeg trodde ville komme. Herlig - nok en gang!

Med det runder Tor de Jazz av Moldejazz for denne gang. 2016 har vært en av de beste årgangene på svært lang tid. Sola skinner på alle slags vis i Molde - bortsett fra der det spilles fotball akkurat nå, men det ordner seg - og nedtellinga til uke 29 i 2017 er allerede i gang!

Festivalsjef Hans-Olav Solli har all mulig grunn til å slappe av med god samvittighet nå. 2016 har har vært en suksess for Moldejazz både musikalsk og økonomisk. Nå er det bare 51 uker til neste gang!

Foto: Tor Hammerø

Damene styrer

Torsdagen på Moldejazz stod om mulig enda mer i damenes tegn enn onsdagen. Mari Kvien Brunvoll sammen med Building Instrument og ikke minst unikumet Marilyn Mazur og hennes 11-kvinners Shamania-prosjekt overbeviste voldsomt. Django Bates sammen med Lalaland - fire herrer av meget høy byrd - sørga også for ei høytidsstund. Og festivalens siste dag er allerede godt i gang med en nydelig Break of Day in Molde-konsert med bror og søster Ola og Jorunn Marie Kvernberg.

Mari Kvien Brunvoll - ei helt unik stemme.

Foto: Tor Hammerø

Va bare så bra som det va

Mari Kvien Brunvoll synger en hel på Molde-dialekt i trioen Building Instrument. Det gjør musikken og uttrykket om mulig enda mer unikt og inderlig.

Av Tor Hammerø

Mari Kvien Brunvoll har aldri sett noen grunn til å legge skjul på hvor hun kommer fra og det er da heller ikke. Hun er såvidt jeg har fått med meg den eneste som har entra scena under årets festival med medbragt ananasbrus - det vitner om tilhørighet det!

Kurt Schwitters og Molde

Musikken vi fikk oppleve i den flotte lille salen i den nye museumsbygninga har så avgjort også lokal tilknytning. I stor grad var den henta fra bestillingsverket som Building Instrument uroppførte under fjorårets Ultima-festival i Oslo i forbindelse med åpninga av et permanent Kurt Schwitters-rom ved Henie Onstad Kunstsenter. Tyske Schwitters levde i eksil etter at Hitler kom til makta og i perioder bodde han på Hjertøya.

Unik trio

Musikken kom også ut på cd for noen måneder siden under tittelen "Kem som kan å leve". Den er intet mindre enn strålende, men som alltid - nesten i alle fall - så blir det noe ekstra med å oppleve musikk i levende live.

Sammen med Øyvind Hegg-Lunde fra Lærdal på trommer og perkusjon og Åsmund Weltzien fra Horten på synther og elektronikk, så utgjør Kvien Brunvoll på vokal, zither, elektronikk, perkusjon og ymse, et så originalt og velfungerende lite samfunn som vel ønskelig i en rekke grenseland. Om dette er pop, improvisert musikk, elektronika - og mye annet - har jeg egentlig ikke noe godt svar på, men det er overhodet ikke viktig. Det som er viktig er at de tre har makta å skape spennende lydlandskap som de er heilt aleine om og som gjør at jeg sitter ytterst på stolkanten for å få med meg så mange detaljer som mulig.

Så mye

Musikken er ofte sfærisk, ujålete, men sofistikert, sakral, stille, støyete, svevende, drømmende - den er så mye. Som Kvien Brunvoll synger i en av tekstene: "De e bare sånn de e" - som jeg har tillatt meg å gjøre litt om i tittelen.

Jeg har etterhvert fått oppleve Mari Kvien Brunvoll i flere sammenhenger, blant annet solo, sammen med gitaristen Stein Urheim og det store jazzensemblet Denada. Uansett hvor det skjer så dukker hun opp med sin egen helt umiskjennelige stemme - også med Building Instrument.

Building Instrument, med bamseklem fra storesøster Ane og sammen med både søster og mor Inger Johanne.

Alle foto: Tor Hammerø

Perkusjonisten, komponisten og bandlederen Marilyn Mazur er intet mindre enn et unikum. Dansken, som først markerte seg i Molde i i 1985 da Miles Davis vinket henne opp på scena i Idrettens Hus, har seinere spilt med alle fra Davis via Wayne Shorter til "alle" våre egne storheter som Jan Garbarek, Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft.

I 2008 var hun Artist In Residence i Molde og når hun nå kom tilbake var det med sitt stoooore Shamania-prosjekt med 10 musikanter og den norske danseren Tine Erica Aspaas. Tre av bandmedlemmene er også norske: Sissel Vera Pettersen på saksofon og vokal, Ellen Andrea Wang på bass og Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn.

Prosjektet så dagens lys under København-festivalen i fjor og fortjener lang levetid. Musikken, som tar med seg materiale helt fra 80-tallet og til nyskrevet stoff, framstår som et helhetlig verk som er sterkt, dynamisk, rytmisk, melodisk og feminint på et sterkt vis. Jeg kan nesten ikke se for meg en mannlig bandleder som for eksempel bruker dans på en liknende måte. Bandet har både fremragende solister samtidig som det framstår som et usedvanlig heftig kollektiv. Og Marilyn Mazur er fortsatt en av klodens aller mest uttrykksfulle perkusjonister - sånn er det bare.

Marilyn Mazurs Shamania - herlig, vamt og sterkt.

Fotos: Tor Hammerø

Django Bates - ha alltid noe eget å melde.

Foto: Tor Hammerø

Lalaland, bestående av noen av våre sterkeste stemmer i Håkon Mjåset Johansen på trommer og stemme, Per Jørgensen på trompet, vokal og allehånde ymse og Ole Morten Vågan på bass, fikk tankene av forskjellige årsaker til å gå i retning en forlengelse av den unike trioen Jøkleba der Jørgensen også spiller ei viktig rolle. Årsaken er at også i denne trioen dreier det seg om musikk som befinner seg i skjæringspunktet spontan komposisjon og fri improvisasjon, men med enkelte stemninger og groover på sett og vis medbrakt fra tidligere møter.

Når de denne gangen hadde fått med seg Englands kanskje mest sentrale improvisator, Django Bates, på piano og tenorhorn - og vokal visstnok for aller første gang!!! - så lå veldig mye til rette for stor og spontan hygge. Og det blei det da også!

Her snakker vi kommunikasjon på høyt nivå - de fire "snakka" sammen som bare store improvisatorer kan. Spesielt kontakten mellom Bates og Jørgensen var en opplevelse. Mye var åpent og fritt, men noe var ytterst melodisk og Jørgensen fikk også salen til å nynne unisont med med lukka munn. Jørgensen mintes også 22. juli med sin egen klagemur - et verdig øyeblikk.

Dette møtet opplevdes som en slags stream of consciousness-seanse der den ene Ideen tok den andre og ofte blei fullført hos andre enn der den oppstod. Bare musikanter av dette kaliberet kan kaste seg ut på slike djup og være relativt trygge på at de kommer ned på beina.

Per Jørgensen, Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen - til sammen er de Lalaland - et flott land.

Fotos: Tor Hammerø

Break Of Day på festivalens avslutningsdag er en herlig tradisjon i Reknesparken - spesielt når regnet holder seg unna som klokka 7 i dag. Artist in Residence Ola Kvernberg hadde invitert med søstera si, Jorunn Marie Kvernberg, som sjøl er en meget velmerittert fiolinist i folkemusikktradisjonen.

De sjarmerte oss gjennom en god time med musikk med mange røtter i det deres bestafar, Peter L. Rypdal, hadde skapt av tradisjosnmusikk. Vi snakker om musikk og musikanter som har det meste inne og Ola Kvernberg slutter ikke å imponere. Denne uka har vist at han kan "alt" og hjemme hos familien Kvernberg må det ha vært mye hygge i oppveksten basert på både musikken og smila som blei servert fra scena.

For en start på slutten av festivalen 2016 - nå gjenstår bare sjarmøretappe for Ola Kvernberg i Domkirka klokka midnatt. Det gledes!

PS Jeg benytter også anledninga til å skryte Tor Breivik, Ola Kvernbergs lydmann gjennom hele maratonen, opp i skyene. Han har levert fra første til siste takt! Vi snakker perfekt lydarbeid - intet mindre.

Damenes aften

Med Joss Stone, Esperanza Spalding, Ane Brun og Mette Henriette på programmet var torsdagen redda - og vel så det. Wadada Leo Smith og Ola Kvernberg skuffa heller ikke. Når så Molde lå bada i sol hele dagen var det ikke veldig mye å klage på. Lite faktisk!

Joss Stone - en perfekt artist for Romsdalsmuseet.

Foto: Tor Hammerø

Med sjel, trøkk og utstråling

Om utescena på Museet kanskje ikke var den optimale arenaen for Esperanza Spalding, så var det så avgjort det for Joss Stone. Rett dame på rett sted til rett tid!

Det er uhyre sjelden jeg har opplevd gjennom alle åra med konserter på Museet - fortsatt utrolig nok bada i sol - at en artist bare har eid "salen" fra første takt. Joss Stone (29) gjorde det og mista aldri grepet.

Fra hun var 14, og deltok og gjorde furore på "Star for a Night" på BBC, så har soulkursen vært staka ut. Aretha Frannklin og Dusty Springfield har vært og er store inspirasjonskilder, men Stone har så definitivt staka ut sin egen retning basert på dette fundamentet.

Tight band

Med et supertight band bestående av keyboards, gitar, bass, trommer og to koredamer i ryggen, viste Stone oss bredden i sitt uttrykk og ikke minst hvilken strålende vokalist hun er og hvilken publikumstekke hun har. Hun elsker det hun gjør og det virka så avgjort som det var gjensidig.

Blant publikum

Jovisst er soul basisen i det Stone ønsker å formidle, men hun har mye reggae, rock og jazz i ryggmargen også. Der Spalding kan virke en anelse pretensiøs, så er Stone en kvinne av og med folket. Allsang er jo et vanlig triks, men turen hun tok ut blant publikum på gressbakken var både ekte og sørga for ytterligere kontakt - om det skulle trenges. Hun er også i stand til å improvisere repertoaret sitt - det var helt tydelig at hun følte seg frem på publikum når hun valgte neste låt. Det førte til at det blei låter med alt fra et urheftig trøkk ned til duo med bare vokal og akustisk gitar.

Takk til hundene hennes

Pappa Richard var også med til Molde, hadde bursdag og fikk sjølsagt en av de heftigste og inderligste bursdgassangene til nå. Når Stone mot slutten sang "I´ve Got a Right to Be Wrong", så er det ikke mulig å være uenig i det. Denne kvelden gjorde hun uansett ikke mye galt - dette var bortimot en perfekt opptreden som passet Museet ypperlig.

Det skal visstnok stå i Stones kontrakt at hvis noe skjer med hundene hennes hjemme i England, så kan hun avlyse konserten og dra hjem sporenstreks. Vi kan bare takke hundene for at de holdt seg friske denne nydelige torsdagskvelden.

Joss Stone avslutta med å kaste en masse solsikker til publikum. Hun mente hver en solsikke og publikum kjente det og merka det.

Esperanza Spalding har lagt jazzen på ventehylla. Nå møtte vi en noe uferdig soul/funk-artist.

Foto: Tor Hammerø

Esperanza og Emilys dannelsesreise

De som trodde de hadde kommet til Romsdalsmuseet for å høre jazzmusikeren Esperanza Spalding, hadde nok gått feil. Den nye utgava av president Obamas favorittartist er mye mer funky enn det vi har vært vant til tidligere.

Etter å ha vunnet Grammy i konkurranse med Justin Bieber og alle de andre popyndlingene som beste nye artist for noen år siden, blei det nok for stjerneskuddet fra Portland, Oregon. Hun forlot New York og reiste hjem for å finne fram til hvor hun ville gå videre. Det brukte hun et par år på og den Esperanza Spalding vi møtte på skiva "Emily´s D+Evolution" nå i mars, var også den Esperanza - unnskyld Emily - vi fikk møte på Romsdalsmuseet.

Historieforteller

Spalding, som altså nå vil at vi skal møte henne via hennes mellomnavn Emily, framstår nå som en historieforteller og hele konserten var en slags performance med tre sangere/"medskuespillere" og gitaristen Matthew Stevens og trommeslageren Karriem Riggins som vi tidligere har møtt med så forskjellige artister som Ray Brown og Diana Krall - og som hip hop-produsent.

Funky

Emily/Esperanza stod fram som en posør som via et funky uttrykk med masse soul i bånn henta inspirasjon fra artister som Prince, Janelle Monáe og faktisk også Joni Mitchell. Hun er tydelig på vei til et nytt sted i sitt uttrykk, men foreløpig framstår det som litt uferdig - litt på vei. Det er ingen av låtene, som inngikk i en helhet, som har noe i nærheten av hitpotensial og det opplevde nok det noe passive publikummet også som ellers storkoste seg i solsteiken.

Jazz?

Spalding var iført krone fra start til mål og hun er utvilsomt ei prinsesse i den moderne amerikanske musikkfloraen. Om vi har sett det siste av jazzmusikeren Esperanza Spalding er kanskje svaret ja basert på hva vi fikk høre på Museet, men noe forteller meg likevel at dette bare er en avstikker og at vi får høre og se henne med den akustiske bassen igjen både med egne band og sammen med giganter som Joe Lovano også i åra som kommer.

Samtidig er den avstikkeren hun har lagt ut på, og den historia Spalding fortalte oss i kveld, både spennende og framtidsretta med potensiale til å bli noe stort. Enn så lenge er hun bare et stykke på vei på den stien.

Mette Henriette - et inderlig og skjørt møte.

Foto: Tor Hammerø

Mette Henriette, som også heter Martedatter Rølvåg, slo gjennom med et stille brak med sin debut-cd "Mette Henriette" på ECM på høsten i fjor. Den 25 år unge trønderen hadde tilfeldigvis møtt ECM-sjef Manfred Eicher på en konsert på Cosmopolite for noen år siden, snøballen begynte på rulle og en dobbelt-cd blei det første resultatet. Den har fått strålende mottakelse, Mette Henriette har spilt en rekke konserter på begge sider av Atlanterhavet og i går stod hun, som var frivillig og artistansvarlig for Cecil Taylor i Molde i 2009, på scena med sin trio pluss fiolinisten Håkon Aase.

Trioen består av svenske Johan Lindvall på piano og Katrine Schiøtt på cello og Mette Henriette på tenorsaksofon. Hun inntok scena aleine foran sceneteppet med en enslig sidespot som følge og satte stemninga umiddelbart. Hun skaper musikk så stille intenst, så sart, så skjørt, så full av lengsel, så modent, så sårt, så personlig - nesten privat, at det bare er å synke ned i den og la inderligheten ta bolig. Lindvall, Schiøtt og Aase kom sakte, men sikkert inn i Mette Henriettes verden og på hvert sitt empatiske vis var de med på å skape dette unike, stille universet.

Dette var mitt første møte live med Mette Henriette. Hun var allerede noe helt eget å melde med sin nydelige klangverden og jeg gleder med til å høre hvor hun lander i åra som kommer.

Wadada Leo Smith - endelig på besøk til Molde og Norge.

Foto: Tor Hammerø

Trompeteren, komponisten og bandlederen Wadada Leo Smith (74) er både en visjonær og en kompromissløs artist. Med sin Golden Quartet, bestående av Pheeroan ak-Laff på trommer, Anthony Davis på piano og John Lindberg på bass, besøkte han Molde og Norge for første gang. Det blei en solid manifestasjon av hva og hvem Smith er.

Musikken hans er på samme tid fri, strengt komponert og utfordrende - både for publikum og musikerne. Smith styrer nemlig troppene sine med bestemt hånd og forteller med tegn og kroppsspråk når og hvor de skal og hvor sterkt eller svakt han ønsker at de skal bidra. Alle fire er spennende solister og ak-Laff, som besøkte Molde forrige gang for 35 år siden, var en strålende våpendrager for Smith med sitt utadvendte og ekspressive spill. Videosamspillet, som Jessy Gilbert hadde ansvaret for, med illustrasjoner blant annet av Malcolm X sammen med det som skjedde på scena, fortalte oss om det sterke politiske engasjementet i Smiths musikk.

Moldejazz skal ha all mulig slags ære for at de har henta over Wadada Leo Smith, med sin Miles-liknende, men samtidig unike tone i trompeten, ens ærend for denne konserten. Det er enkelt og greit noe av eksistensberettigelsen til en festival som Moldejazz og som gjør den til det den er. Det var også veldig hyggelig og sterkt faktisk å høre på Smiths beskrivelse av hans første innflyging til Molde med de majestetiske snøkledde fjella som komp. Han kommer aldri til å glemme det - og vi kommer ikke til å glemme han og hans musikk heller.

Ola Kvernberg, Mat Maneri, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten - vi snakker fri flyt!

Foto: Tor Hammerø

Dagen blei avslutta i selskap med evighetsmaskina Ola Kvernberg som hadde invitert over fra Junaiten bratsjisten Mat Maneri og satt sammen en kvartett for anledninga med våre to store frijazzere Ingebrigt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer.

Det skulle føre med seg en times tid med totalt kompromissløs frijazz der fire par ører lytta intenst til hverandre, utfordra hverandre -og oss - og satte seg og musikken i retninger de knapt ante fantes.

De fire hadde aldri møtt hverandre før, men kjemien og empatien var tydeligvis på plass. Det de serverte var tøft, annerledes, skittent og sikkert vanskelig tilgjengelig for mange. Det understreka uansett hvilken enorm bredde det er i Ola Kvernbergs tilnærming til musikk - han kan frijazz også!

I dag står det bluegrass på programmet for Kvernberg sammen med Stian Carstensen og Ole Morten Vågan. Det viser oss nok ei side ved dette unikumet av en musikant og før det hele er slutt blir det folkemusikk og "popmusikk" også. Bring it on!

Før det skal vi minnes 22. juli for fem år siden her i Molde. En dag og en hendelse vi aldri har lov å glemme.

Me tek ein te!!!!!

Ola Kvernberg og Joshua Redman har gitt oss årets konsert under Moldejazz - så langt! Branford Marsalis med Kurt Elling leverte også strålende og framtida er sikra gjennom vinnerne av årets unge jazzmusikere Megalodon Collective. Og sola skinner i Molde!!!!

Ola Kvernberg og Joshua Redman - et stort møte!

Foto: Tor Hammerø

Artist in Residence Ola Kvernberg er halvveis i sin maratonuke og viser stadig nye eksempler på sin enorme bredde og musikalitet. Duokonserten med kameraten blei det foreløpige høydepunktet.

Det er nå 20 år siden Kvernberg (36) stod på gata under Moldejazz med blikket opp og frem, med bollekinn og sammen med kameraten sin fra Fræna spilte fele så jazzerne stoppa opp og putta penger i felekassa. Ti år seinere var han en del av Trondheim Jazzorkester som spilte sammen med Artist In Residence den gangen, Joshua Redman. Nå er rollene snudd på hodet - det var altså Redman som var gjest hos Kvernberg.

Om de spilte Kvernbergs hyllest til Arvo Pärt, Coltranes klassiker "Giant Steps", Oscar Pettifords "Blues in the Closet", originalmateriale fra begge to, "Sweet Georgia Brown" - etter et kort styremøte på scena, "Vocalise" av Sergei Rachmaninoff eller ekstranummeret - som sjølsagt blei introdusert på frænisk: "Me tek ein te!" - "Music for a Found Harmonium", så var dette møtet en manifestasjon av musikalitet, empati og spille- og livsglede som man sjelden opplever. Svært sjelden!

Etter at Kvernberg hadde spilt av seg nervøsiteten i løpet av åpningslåta, så viste han og verdensstjerna Redman at denne konserten var alt annet enn rutine. Her fikk vi musikk som vitna om inspirasjon og empati - vi snakker om to musikanter og mennesker som har møtt hverandre på alle vis og som vil hverandre - og oss - vel. Jeg har hørt Redman en rekke ganger og i masse konstellasjoner, men jeg har aldri hørt han så inspirert og han fikk alle de svara han kunne ønske seg fra Kvernberg - og vice versa.

Ola Kvernberg er en fiolinist i verdensklasse - ferdig snakka. Når han så er utstyrt med en sjarm som tilsvarer det, så er det ikke så mye mer å be om. Denne duoen, som hadde sin verdensdebut i Molde, bør sendes rundt hvor som helst og når som helst. Jeg synes de skal ta mange og ikke bare ein te!!!

Det er vi som skal takke!

Foto: Tor Hammerø

Branford Marsalis - en av de beste saksofonistene over there.

Foto: Tor Hammerø

En viktig del av det store jazzdynastiet Marsalis, tenor- og sopransaksofonisten Branford, i spissen for sin mangeårige kvartett med pianisten Joey Calderazzo, trommeslageren Justin Faulkner og bassisten Eric Revis, gikk rett i strupen på publikum i Molde og viste hvordan et BAND som har spilt sammen i åresvis skal låte.

Her var alt på plass - de ga oss akustisk, melodisk og heftig musikk med fundament i den amerikanske 60-talls musikken. Vi veit etterhvert hva Marsalis står for og blir kanskje ikke spesielt utfordra eller overraska lenger, men det spesielt Calderazzo - en av mine absolutte pianofavoritter med et dynamisk spenn og en innlevelse få kan matche - og det unge stjerneskuddet Justin Faulkner - jeg skjønner godt hvorfor mange har trukket fram Tony Williams når Faulkner har vist fram sitt talent - ga oss, var av det livgivende slaget.

Møtet mellom kvartetten og vokalisten Kurt Elling var både godt og overraskende - jeg hadde ikke sett det komme før programmet for Moldejazz blei offentliggjort. Elling, med sin mørke, djupe stemme, er ikke bare en sanger, han er også en musikant. Om han sang med tekst, scatter eller improviserer relativt fritt, så glei han elegant inn i miksen med Marsalis-kvartetten. En solid manifestasjon på noe av det beste innen "straight" amerikansk jazz.

Kurt Elling glei elegant inn i Marsalis-kvartetten.

Foto: Tor Hammerø

Stolte prisvinnere - og med rette - Megalodon Collective.

Foto: Camilla Slaatun Brauer

Megalodon Collective består av saksofonistene Martin Myhre Olsen fra Lillestrøm, Kalle Nyberg fra Lund i Sverige, Petter Kraft fra Malmö, Karl Haugland Bjorå (gitar) fra Evje, Aaron Mandelmann (bass) fra Simrishamn i Sverige og to sunnmøringer på trommer, Henrik Lødøen fra Brattvåg og Andreas Skår Winther fra Ålesund. De har møtt hverandre i det usedvanlig inspirerende og kreative miljøet rundt jazzlinja i Trondheim. De har blitt Spellemannprisnominert for debutskiva si og nå har de altså vunnet prisen som årets unge jazzmusikere i knivskarp konkurranse med kremen av den oppvoksende jazzslekt.

Takk-for-prisen konserten fortalte oss at juryen har gjort en god jobb. Det originale materialet, den originale besetninga og de uten unntak spennende solistene og det heftige kollektivet fortalte oss at her har vi med sju herrer å gjøre som allerede har mye og som vil komme mye lenger både med dette bandet i forlengelsen av prisen og sikkert også i andre band og prosjekter.

Megalodon Collective byr på tette ensemblepartier, frie utflukter og mange og overraskende u-svinger. Gratulerer med den høythengende prisen - dette kan være starten på noe stort både for bandet og for hver enkelt!

Og nå skinner sola i Molde og Esperanza Spalding, Joss Stone og Ane Brun venter - og livet smiler!

Megalodon Collective i fri flyt.

Foto: Remi Aure Reksten/Moldejazz

Supertirsdagen!

Pat Metheny, Chick Corea, Ron Carter, Skrap med Trondheim Jazzorkester - stort mye mer er det ikke mulig å forlange av en "vanlig" tirsdag spør du meg!

Gitaristen Pat Metheny (61) og bassisten Ron Carter (79) er to av jazzens virkelige ikoner. For første gang i stod de på ei scene sammen i Norge og siden dette ganske ferske samarbeidet heller aldri har vært utgitt på skive, så var det aller første gang for de fleste av oss.

De som var tilstede da Metheny møtte salige Charlie Haden til et fantastisk duotreff i 2001 i Molde, kommer aldri til å glemme det. Denne konserten, med Methenys familie på plass for første gang i Molde, kan godt komme til å havne i den samme kategorien. Det var det så utvilsomt for alle i den fullsatte Bjørnsonsalen og tydeligvis også for Metheny: han hadde nemlig lagt igjen den sedvanlige stripete t-skjorta og tatt på seg dressjakke til ære for bassens største - på alle vis - gentleman, Ron Carter, som fikk sitt store gjennombrudd på 60-tallet i Miles Davis´ legendariske kvintett.

Konserten var duoens avslutning på en cirka 14 dagers Europa-turné og at det var et samarbeid fundamentert på respekt og empati. - og enorme doser musikalitet - var det ikke vanskelig å begripe.

De 90 minuttene, uten snakkeavbrudd, men med mange smil, starta med den brasilianske klassikeren "Manha de Carnaval", fortsatte med standardlåta "All the Things You Are" og blei blant annet fulgt av Carters "Eighty One" og Methenys "James" - tilegna James Taylor.

Carter, for anledninga på Christian McBrides bass, er vel kanskje jazzens timemester på instrumentet, men framstod nå også som en ytterst smakfull solist. Hans solospot med "You Are My Sunshine" som gikk over i en cellosuite av Bach var intet mindre enn rein nytelse.

Når det gjelder Metheny, som denne gangen nøyde seg med tre gitarer, om det er med fingerspill eller med plekter, så er det ikke så mye nytt å melde. Mesteren, med norske røtter så det holder fra både Larvik- og Mandal-traktene, er i mine ører en bortimot fullkommen musikant med en teknikk, innlevelse, sult og empati i det han foretar seg som er like tilstede nå som da jeg hørte han første gang som 19-åring i Molde i 1974. Et magisk møte med to giganter - intet mindre..

Nå reiser Metheny og familie på bilferie rundt om i Norge ei ukes tid. Ser du et bustehode som lurer på noe, så hjelp han. Han har så voldsomt fortjent det.

Det herser ikke tvil om at Pat Metheny og Ron Carter trives sammen.

Foto: Tor Hammerø

Både Christian McBride og et fullsatt Bjørnsonhus var begeistra for Chick Coreas tangenttraktering.

Foto: Tor Hammerø

Denne supertirsdagen i Molde blei starta med et kremlag satt sammen til ære for Chick Coreas 75- års dag. Vi snakker om en av jazzens aller største nålevende musikanter og når han så hadde invitert med seg alt- og sopransaksofonisten Kenny Garrett, trommeslageren Marcus Gilmore - barnebarn av Coreas tidligere samarbeidspartner Roy Haynes, bassisten Christian McBride og trompeteren Wallace Roney, så snakker vi om om noe av det heiteste som er mulig å samles på samme scene nå til dags.

Pianoguru Corea, har altså en slik oversikt og teknikk at han kan tillate seg hva som helst. Han framstår like leken nå som da Stan Getz og deretter Miles Davis oppdaga han på 60-tallet. Når det da er kobla med en idérikdom av en annen verden, så blei dette møtet med Corea nok en høytidsstund. Det samme kan sies om McBride - hans soloversjon av "Sophisticated Lady", både med og uten bue, blir ikke glemt på ei stund.

Likevel blei ikke dette noen konsert for minneboka for meg. Blåserne leverte det man kunne forvente og ikke noe annet og når det var slik at det hele blei tatt på sparket - Corea bestemte seg der og da for hva som skulle være neste låt har jeg en mistanke om - så blei det litt for løst og "spontant" for meg. Med et slikt stjernelag kunne lista blitt lagt en god del høyere og ingen ville hatt problemer med å gå over - kanskje med unntak av Roney som har blitt en kraftig kar med åra.

Uansett så er det bare å gratulere Chick Corea med den store dagen og i høst får han besøk av Trondheim Jazz Orcehstra til feiring i New York. Der kommer ikke arrangør Erlend Skomsvoll til å legge lista lavt - garantert!

Chick Corea og gode venner feira pianoikonet sin 75 års dag.

Alle foto: Tor Hammerø

Skrap sammen med deler av Trondheim Jazzorkester. Framifrå og makaløst!

Foto: Tor Hammerø

Midt mellom de to stjernekonsertene sjøsatte duoen Skrap, som består av tangenttraktør Anja Lauvdal fra Flekkefjord og Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba, og deres versjon av Trondheim Jazzorkester, sitt stooooore bestillingsverk som JazZtipendiat, "Antropocen".

Det blei intet mindre enn en voldsom og total opplevelse for de fleste sanser. De to hadde latt de tusen ideer blomstre i året som har gått og både musikk, tekst, lyd og lys gikk opp i en større enhet - intet mindre!! Musikken var fri, den var funky, den var utfordrende, den var tilgjengelig og det 16 manns/kvinners ensemblet hadde funnet veien sammen med lyd-, lys- og sceneografifolket på et sjeldent og spennende vis.

Alle kunne vært nevnt spesielt, men saksofonist Mette Rasmussen - hvilket trøkk og energi, fiolinist Adrian Løseth Waade - hvilket talent, saksofonist Hanna Paulsberg - på et nytt vis og vokalist Rohey Taalah - som med et trøkk og en inderlighet slo meg i bakken, kan alle stå som skinnende stjerner for helheten.

Lauvdal og Mobeck skal ha all mulig slags ære for det de har skapt sammen med TJO. Dette verket må ut og opp og frem i åra som kommer. Makaløst!!!!

For en tirsdag - og nå venter Ola Kvernberg og Joshua Redman, Steps Ahead, Branford Marsalis og Kurt Elling. Et hardt liv gitt, men noen må ofre seg. Jeg melder meg frivillig!!!

La oss le nevrosene bort

Gitaristen og komponisten Frode Barth møtte poeten Trond Bjertnes på en bussholdeplass for rundt 30 år siden. Det har ført til mye - blant annet den spesielle skiva "La oss le".

Frode Barth og Trond Bjertnes - med musikken, lyrikken og smilet på lur.

Trond Bjertnes lider av Aspergers syndrom - en type autisme. Noe forteller meg at hans møte med den åpensinnede Frode Barth har vært viktig for hans "terapi" og allerede på 90-tallet ga de ut to skiver sammen. De har dessverre gått meg hus forbi, basert på hva jeg blir møtt med på "La oss le".

Her har Bjertnes skrevet 53 dikt eller små snutter, som varer fra noen små sekunder til noen minutter, som har alvor, innsikt og humor i seg. Han leser dem sjøl - både på norsk og engelsk.

Barth er en meget god lytter og har enten skrevet fine låter til Bjertnes sine dikt eller improvisert musikken fritt fram sammen med storheter som Tore Brunborg på saksofon, Jon Christensen og Per Oddvar Johansen på trommer, Mats Eilertsen på bass og Frode Haltli på trekkspill.

Jan Erik Vold sammen med blant andre Chet Baker og Jan Garbarek har lagt lista skyhøyt for hvor den bør ligge når det gjelder fusjonen mellom jazz og lyrikk. Frode Barth og Trond Bjertnes følger svært godt opp - her er det både mye spennende musikk og mye alvorlig og humoristisk livsvisdom.

Frode Barth & Trond Bjertnes

La oss le

MTG Music/Musikkoperatørene

For en start!!!!

Tre forrykende og helt forskjellige konserter med Ola Kvernberg, årets Artist In Residence, Lizz Wright og Kristoffer Eikrem og Jimmy Halperin har forhåpentligvis satt standarden for årets Moldejazz. Bedre start er nesten ikke mulig å ønske seg.

Ola Kvernberg svært så godt i gang med Artist in Residence-uka si under Moldejazz.

Foto: Tor Hammerø

Det begynner å bli noen år siden en smålubben guttepjokk fra Fræna et par-tre mil fra Molde sto på fortauet under Moldejazz og spilte fele sammen med kameraten sin. Han fikk oppmerksomhet allerede den gang og sikkert ei krone eller to i felekassa også. Nå har han tatt så mange steg siden den gang at han faktisk tilhører den ypperste eliten i faget sitt. Ola Kvernberg er i mine ører ei verdensstjerne og den aller første bekreftelsen - av i alle fall seks denne uka - kom på åpningskonserten av hans maratonuke med den ultimate versjonen av hans bestillingsverk "Mechanical Fair" som blei uroppført under Kongsbergfestivalen i 2012. I 2014 kom albumversjonen av det som i utgangspunktet var skrevet for kvartett, men til denne versjonen var det ikke spart på noe som helst.

Med sin fortsatt gutteaktige sjarm og usminka og breie Fræna-dialekt hadde Kvernberg og hans superlag med gitaristene Even Helte Hermansen og Petter Vågan, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslageren Erik Nylander, tangenttraktøren Anja Lauvdal, Kirsti Huke på vokal og blåserne Eirik Hegdal og Kristoffer Lo og ikke minst TrondheimSolistene - et kammerorkester som også hører hjemme i verdenstoppen, publikum i den fullsatte og begeistra Bjørnsonsalen i sine hule hender fra første takt.

Verket inneholder veldig mye av det Kvernberg har utvikla seg til å bli. Her er det mer enn spor av samtidsmusikk, nasjonalromantikk, bluegrass, jazz og impro - Ola Kvernberg "er" dette og mye mer til. Vi blei servert alt fra det voldsomme og store med fullt ensemble til en nydelig duett med Kvernberg og Lauvdal i fokus, fra "skittent" gitarspill fra Helte Hermansen, fra arabisk-liknende sopranspill fra Hegdal og til fantastiske strykearrangement. Når så det hele blei innramma av en herlig lys- og lydproduksjon med Pekka Stokke blant andre blant spakene, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Ola Kvernberg lurte på om det var litt pretensiøst da han fortalte menigheta at de hadde spilt første akt. Noe mindre pretensiøst enn Ola Kvernberg kan jeg faktisk ikke tenke meg - her snakker vi ekte og uforfalska vare med en av jazzens aller mest spennende fiolinister. Ferdig snakka! For en musikk, for et band, for en fræning!!!

Kvernberg sammen med med deler av sitt store ensemble som ga "Mechanical Fair" nytt liv.

Foto: Tor Hammerø

Lizz Wright har egentlig det aller meste. Hun synger som en gud, hun har utstråling som ei prinsesse og hun ser ut som en million dollar. Da er det meste på plass da.

Etter at Wright (36) først besøkte Moldejazz i 2011 sammen med Angelique Kidjo og Dianne Reeves med et prosjekt de kalte "Sing the Truth" og så kom tilbake for to år siden sammen med trommeslageren Terri Lyne Carrington, så var det ikke veldig overraskende at et fullsatt Teateret Vårt hadde store forventninger til Wright på egen hånd også. Vi snakker nemlig om en av de mest spennende stemmene i nesten alle slags grenseland - på denne kloden i alle fall.

Wright kommer fra baptistkirka i de amerikanske sørstatene og hun har med seg både gospel, soul, funk, blues, rhythm and blues og ikke minst jazz i uttrykket sitt.

Utstråling

Når hun så tar rommet med sin personlighet, verdighet og utstråling på et vis som er intet mindre enn sjeldent, så blei hennes avslutning på denne Europa-turneen akkurat så bra som vi kunne tørre å håpe på. Hun overraska nok mange med å sette det hele i gang med Neil Youngs klassiker "Old Man", men Wright er av typen som suger til seg gode låter uansett hvor de kommer fra og gjør dem til sine egne. Det gjorde hun så avgjort med popklassikere som "The First Time Ever I Saw Your Face" og Bee Gees-hiten "To Love Somebody" også.

Sammen med utmerket kvartett der tangenttraktøren, på piano og orgel, Dave Cook og gitaristen Martin Kolarides, virkelig utmerka seg, ga Wright oss også gospelmateriale, "Walk with Me Lord", i en urfunky versjon og en hel del materiale fra hennes seineste album "Freedom and Surrender" og fra det som skal komme til neste år produsert av Joe Hendry, blant annet "Stop" som Madonna har gjort berømt, men i helt annen utgave kan jeg love.

En stor glede

Lizz Wright fortalte oss at agenten hennes mente hun snakka for lite mellom låtene. Hun ba om unnskyldning for det, men håpte det var ok at hun sang mer i stedet. Jeg kan love på vegne av den fullsatte salen at det er helt ok - og vel så det. Lizz Wright har etablert seg i verdenstoppen uansett sjanger og det fikk vi nok et bevis på med en ro, en trygghet i seg sjøl, ei mørk, varm stemme og en utstråling man ikke lærer noe sted. Enten har man den, eller så har man den ikke. Lizz Wright har den - også.

Lizz Wright - for ei stemme, for en tilstedeværelse.

Foto: Tor Hammerø

I fjor vant Molde-gutten Kristoffer Eikrem Shells talentstipend. Det skulle åpne for muligheten til at Eikrem kunne få realisert sin drøm om å få spille med en av sine aller største favoritter, den amerikanske tenorsaksofonisten Jimmy Halperin. Eikrem, som hadde blitt introdusert for coolmusikken av sin lærer Torgrim Sollid på Norge Musikkhøgskole, hadde faktisk sendt fanbrev til Lennie Tristano- og Warne Marsh-etterkommeren Halperin, og til alles hell var svaret ja fra den andre sida av Atlanterhavet etter at Halperin hadde fått høre duoskiva Eikrem hadde gjort sammen med den framifrå pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund. Etter en intens øveperiode i Oslo og påfølgende plateinnspilling i Halden, var det klart for takk-for-prisen-konsert i Molde og du verden som de fem kunne snakke sammen.

I tillegg til de nevnte var kvintetten fullstendig med Erlend Albertsen fra Stjørdal på bass og Andreas Wildhagen fra Oslo på trommer. Vi snakker de laaaaange linjers logiske, men svært ofte svært så intrikate musikk. Den er krevende med sin indre, men ikke nødvendigvis umiddelbare melodikk for både utøvere og publikum, men med noen få unntak følte jeg at Eikrem, Halperin & Co hadde kommet under huden på musikken skrevet av de to og Jerve. Jeg kunne merke Kristoffer Eikrem pusta letta ut ved enkelte anledninger - dette var nemlig ikke småtterier og musikk Eikrem hadde brukt månedsvis på å gjøre seg klar for. Dessuten var musikken til Halperin saker som aldri hadde vært spilt på trompet tidligere!

Nå står både plate og Japan-turné på planen for denne kvintetten og når den svært så "påleste" innen faget coolmusikk, Torgrim Sollid, var over seg av begeistring, så ser heller ikke jeg noen grunn til noe annet. Kristoffer Eikrem hadde lagt lista høyt og gikk over med glans.

Da er vi i gang med Moldejazz 2016. I dag venter Chick Corea, Pat Metheny, Ron Carter og bestillingsverket til Skrap og Trondheim jazz Orkester. Hvor skal dette ende???? Sola er også meldt!

Kristoffer Eikrem sammen med sin helt Jimmy Halperin og med bassisten Erlend Albertsen i bakgrunnen.

Foto: Tor Hammerø

Endelig

Det tok sin tid - bandet blei stifta i 2008, men først nå har Terje Halmrast og Monalia gitt oss sitt første visittkort.

Monalia skuer framover.

Det kommer sikkert som en overraskelse på mange at jeg omtaler musikk som har sine røtter i 60-tallets popmusikk og den britiske undegrunnsscena fra 80-og 90-tallet. Jeg også for den sakens skyld, men jeg blei altså så sjarmert av at mannen bak bandet Monalia, Terje Halmrast, tok seg bryet med å pakke inn EP-en, ta turen til postkontoret og sette på mange kroner i porto for at den skulle nå mine ører, at noen ord var det minste jeg kunne by på i retur.

Halmrast, fra Rjukan, men bosatt i Oslo, har med bandet sitt laga en EP bestående av fire låter. Tematisk dreier det seg i stor grad om lengsel og om å få et friminutt fra det hverdagslige. Gitar, bass, trommer og ymse tangenter kler vokalen til Halmrast på et bra vis, men sjøl om låtene er fine, så er de ikke så veldig minneverdige dessverre.

Siden skiva blei spilt inn har Halmrast bytta ut hele bandet. Noe forteller meg at Monalia absolutt kan funke bra live og Halmrast har så absolutt noe å fare med. Dessuten skal han ha all mulig slags ære for aldri å gi slipp på drømmen. Jeg heier på alle som har det genet i seg.

Monalia

Waited All Too Long

Ghost Town Records/Musikkoperatørene

Starten på det største

Weather Report er kanskje det hippeste jazzbandet ever. Her kommer en av grunnleggerne med sin nåtidstolkning av det grensesprengende bandet og musikken.

Miroslav Vitous var sammen med Wayne Shorter og Joe Zawinul i den første utgava av Weather Report.

Den nå 68 år gamle tidligere tsjekkiske toppsvømmeren Miroslav Vitous var med å stifte Weather Report i 1970 sammen med Wayne Shorter og Joe Zawinul. Det skulle vise seg å bli et av de aller største banda i jazzverdenen og et band som eksisterte helt fram til 1986. For Vitous sin del så varte eventyret bare fram til 1974 og han har siden ikke lagt skjul på at forholdet, spesielt til Zawinul, ikke var av typen dra på ferie sammen.

Vitous, som både er en bassist og en komponist i ultraklassen, har siden den gang spilt med en rekke andre storheter blant andre vår egen Jan Garbarek. Han har i tillegg til jazz også jobba en hel del med samtidsmusikk og bodd både i USA og i Europa etter at han hoppa av fra det den gang kommuniststyrte Tsjekkoslovakia.

I 2010 og 2011 følte han behov for å gjenoppfriske sin del av Weather Repoert-historia. Sammen med sopran- og tenorsaksofonistene Roberto Bonisolo, med røtter både i Canada og Italia, og Gary Campbell, trommeslagerne Gerald Cleaver og Nasheet Waits og den tyrkiske tangenttraktøren Aydin Esen - en blanding av amerikanske og europeiske musikanter altså - har Vitous skapt et kollektiv som gjør noe nytt og ganske annerledes med deler av Weather Report-skatten.

Om det er "Birdland", "Scarlet Woman", "Pinocchio" eller en rekke Vitous-komposijoner vi blir servert, så gir Vitous & Co oss en langt friere, mer søkende og mindre "kommersiell" opplevelse enn det moderbandet gjorde. Det Vitous sier meg er at denne musikken har mange muligheter i de riktige hender og hoder og de seks herrene som er samla her er så avgjort riktige.

Miroslav Vitous

Music of Weather Report

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Et herlig møte

Etter å ha hørt Magnus Wiik i diverse konstellasjoner, blant annet i bluegrassbandet Open String Department, blir jeg nesten ikke overraska over hvor neste møte dukker opp. Sammen med den norsk-canadiske hardingfelespilleren Laura Ellestad hilser den unge, sjangerfrie strengemesteren Wiik oss i et tradisjonsrikt landskap fra begge sider av Atlanterhavet.

Ellestad Wiik Duo mellom slåttene.

Vel 30 år unge Magnus Wiik har, som så mange andre, gått sine helt egne veier etter å ha tilbragt noen år på jazzlinja i Trondheim. Han trakterer de fleste instrumenter med strenger på, det være seg gitar, banjo og dobro og vi har møtt han i band som Open String Department og Julie and The New Favorites. Han har alle steder vist seg som en framifrå improvisator og samtidig har han vist oss at han er tiltrukket av spesielt amerikansk tradisjonsmusikk i ymse varianter.

Med duoen sammen med Laura Ellestad møter vi Wiik i nok en spennende og annerledes setting. Felespilleren Ellestad blei så fascinert av norsk folkemusikk at hun satte seg på flyet fra Canada i 2008 og flytta til Valdres for å lære hardingfela bedre å kjenne. Det vil jeg tro at hun er mutters aleine om!!!! Wiik har dratt motsatt vei og har vært på rundt ti studieturer til både Irland og USA for å bli bedre kjent med folkemusikken på den andre sida av havet.

Nå har Ellestad og Wiik funnet hverandre på alle slags vis og med "On the Water" tar de oss med på ei herlig og personlig rundreise basert på ni norske slåtter, fire amerikanske, to irske og en fransk-kanadisk. Her har de makta å fusjonere tradisjonsmusikken med Wiiks åpenhet slik at vi ser både bakover og skuer framover. De to synger også på ett av de amerikanske spora.

Magnus Wiik overrasker ikke lenger med å dukke opp i nye og annerledes settinger - det motsatte ville nok vært mer overraskende. Sammen med sin utkårede tar han oss med til nye steder - nok en herlig opplevelse.

Ellestad Wiik Duo

On the Water

Just for the Records/Musikkoperatørene

Du store verden

Kvartetten Nutopia tar oss med på ei musikalsk reise nesten uten grenser.

Nutopia åpner opp nye musikalske dører.

Jeg er priviligert og jeg vet det. Det har seg nemlig slik at postmannen støtt og stadig dukker opp med forundringspakker med musikk jeg ikke ante fantes og som sørger for at horisonten blir utvida både titt og både ofte. Bandet Nutopia og musikken de har å bringe til torgs tilhører den kategorien.

Den polske, men Oslo-bosatte fiolinisten Sebastian Gruchot, gitaristen, bouzouki-traktøren og mandolinisten Michael Smith Krumins fra Vennesla/Kristiansand, perkusjonisten Arild Nyborg fra Gol og trønderen og bassisten Audun Ramo utgjør den livsbejaende kvartetten som har eksistert siden 2008. Bandet ga ut sin debut-cd i 2013, "Zabibu", men har altså makta å passere godt under radaren min.

Nutopia trives garantert godt under verdensmusikkparaplyen. Den er som kjent stor og kan inneholde det meste og det gjør også musikken til Nutopia. Stringswing med Django Reinhardt som føringsoffiser, afrikanske rytmer - Gruchot og Krumins har vært i Tanzania på studietur - og tydelige arabiske spor er noe av det mest framtredende i miksen Nutopia høyst sannsynlig er ganske så aleine om. Bandet har skrevet all musikken sjøl og forteller oss at de både individuelt og kollektivt har et nært og godt forhold til alle disse kildene - og flere til.

Det swinger og groover av Nutopia i alle verdens musikalske grenseland. De har skapt sitt eget lille univers og dit har det vært udelt hyggelig å bli invitert på besøk.

Nutopia

Antares

Karmakosmetix Music/Musikkoperatørene

Vakkert og annerledes

Den finske mestersaksofonisten Jukka Perko har satt sammen en annerledes trio med én akustisk og én elektrisk gitarist. Det har det blitt helt egne musikalske landskap av.

Jukka Perko med sine to fargerike strengevenner.

Den 48 år unge finske alt- og sopransaksofonisten Jukka Perko begynte å jobbe med legenden Dizzy Gillespie i god tid før han runda 20. Det sier vel det aller meste om hvilke kvaliteter Perko har vært i besittelse av helt fra tenårene. Siden den gang har han jobba med en rekke storheter både i og utenfor hjemlandet og han har også stått i spissen for mange band sjøl. Forrige gang jeg fikk gleden av Perkos musikk var på duo sammen med et annet stjerneskudd fra de tusen sjøers land, pianisten Iiro Rantala - "It Takes Two to Tango". Det var i fjor, men nå har Perko bestemt seg for å vise oss sin unike trio som har fått navnet Avara.

Sammen med den elektriske gitaristen Jarmo Saari og Teemu Viinikainen på den akustiske seksstrengeren, tar Perko oss med inn i landskap få om noen av oss har opplevd tidligere. Tidligere innrømmer Perko at fokuset kanskje har vært i for stor grad på tempo og teknikk - nå har han kommet dit i livet og musikken at dybde og mening spiller en mye viktigere rolle. Det betyr at om det er originalstoff, som alle tre står bak, eller klassikere som Eric Claptons "Tears In Heaven", Peter Gabriels "Don´t Give Up" eller Gabriel Faurés "Pavane", så er det vakre, nedpå og inderlige tolkninger hele veien.

Sounden av disse tre instrumentene sammen er vel neppe det de fleste har sittet og ventet på. Når det er sagt så iler jeg til med å slå fast at både tanken og gjennomføringa av den er av det framifrå slaget og Jukka Perko bekrefter nok en gang at han er en musikant som befinner seg langt der framme.

Jukka Perko Avara

Invisible Man

ACT/Musikkoperatørene

Flotte historier

Hva er det med Ål og Hallingdalen? Først kom Hellbillies, så kom Stein Torleif Bjella og nå kommer sannelig også Svarteper.

Svarteper byr på herlige historier.

Det er rart med det, men det ene følger ofte det andre og så kommer gjerne det tredje også! Jeg må innrømme at jeg har relativt begrensa kunnskap om miljøet på Ål, men noe sier meg at det må være både spennende og kreativt. Jeg kjenner heller overhodet ikke til verken bandet Svarteper eller mannen bak både tekster og låter - og vokalist og gitarist og mye annet - Herman Kvelprud. Når det er sagt så tar det ikke lang tid å bli begeistra.

Som sine mer kjente sambygdinger i Hellbillies og Bjella, så viser Kvelprud oss i løpet av kun kort tid at han er en historieforteller av rang. Han skriver på sett og vis små noveller og jeg opplever at han tar med seg sine egne erfaringer inn i historiene som sjølsagt blir formidla på halling. Musikken er mer rocka enn det sambygdingene byr på, men har også med seg elementer av både folk - Tuva Syvertsen gjester forresten på vokal - og hylende saksofon.

Kvelprud er en urban halling, noe som kommer tydelig fram i tekstene hans. Jeg har han mistenkt for å gi hylende fan i at han synger litt surt fra tid til annen. Ofte er det faktisk sjarmerende og det er mesteparten av "Svevestøv" også. Ål asså!!!!!

Svarteper

Svevestøv

Heilo/Musikkoperatørene

Vakkert fra sør

Liv Stoveland har blitt et kjent nevn for mange etter sin deltakelse i NRK-programmet Anno. Hun fortjener mye mer anerkjennelse for sin vakre og inderlige musikk og stemme.

Liv Stoveland på vei på mot noe personlig og varmt.

For seks år siden kom det en hyggelig overraskelse inn i heimen - vokalisten Liv Stoveland cd-debuterte med "Close Your Eyes" og fortalte oss at Sørlandet hadde en hemmelig skatt. Forhåpentligvis har Stoveland vært aktiv og gitt sørlendingene i alle fall musikk fra sitt overflødighetshorn - på nasjonalt plan blei det dessverre stille fra henne ganske raskt etterpå. Den 51 år unge Stoveland har solide sangstudier bak seg både fra Agder musikkonservatorium og fra Norges musikkhøgskole og i tillegg til å være utøvende musiker så jobber hun også som sangpedagog. Hun har så avgjort minst et jazzgen i kroppen, men klassisk barokkmusikk ligger også hennes hjerte nær.

Nå syntes heldigvis Stoveland at det var på høy tid å gi lyd fra seg igjen. Jeg kan forsåvidt ikke være mer enig. Hun har nemlig en hel del på hjertet og hun formidler tankene og musikken sin på et inderlig og vakkert vis - modent og reflektert. Repertoaret forteller en hel del om bredden i Stovelands musikkanskuelse. Her er det nemlig ei flott blanding av låter der den lokale lyrikeren Arne Birketveit har levert tekstene og der gitaristen Espen Larsen har skrevet musikken og kjente låter fra både jazz- og popverdenen som "Skylark", "Solitary Moon", "Calling You", Ron Carters "Little Waltz" og Neil Youngs "Don´t Let It Bring You Down". Og har du aldri så lite tålmodighet mot slutten så dukker også "Lille Lilli-Ann fra Lillesand", som Nora Brockstedt spilte inn i 1960, uanmeldt opp - morsomt og sjarmerende.

Sammen med nevnte Larsen, som neppe har noe spesielt i mot Pat Metheny basert på riffet på åpningslåta, har Stoveland med seg et svært så empatisk band med Ole Kristian Kvamme på bass, Arild Nyborg på trommer, Rasmus Solem på piano og bakgrunnsvokal og Per Willy Aaserud på trompet. Bortsett fra Aaserud er alle bosatt på Sørlandet og forteller oss at det finnes masse kvalitet også utenfor storbyene. De gir Stoveland et varmt, neddempa og inderlig tonefølge hele veien - et tonefølge som passer stemma hennes bortimot perfekt.

Liv Stoveland har mye personlig å melde og gjør det med ei vakker og innsmigrende stemme som forteller oss om et levd liv. Både makrellen og musikken har kommet til Grimstad og Sørlandet i år også!

Liv Stoveland

Solitary Moon

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Nytt stjerneskudd?

Marquis Hill er på "alles" lepper over there. Er han den nye Miles Davis?

Marquis Hill kan være på vei mot noe stort.

29 år unge Marquis Hill fra Chicago slo gjennom for fullt da han vant Thelonious Monk-konkurransen i 2014 da trompet var instrumentet det blei konkurrert i. Da hadde han allerede markert seg kraftig i hjembyen og gitt ut tre skiver under eget navn, men den store oppmerksomheten hadde likevel uteblitt. En del av premien var platekontrakt med Concord Records og det betyr igjen at både musikken og navnet til Marquis Hill får et verdensomspennende publikum.

Med sitt band Blacktet som består av altsaksofonisten Christopher McBride, vibrafonisten Justin Thomas, bassisten Joshua Ramos og trommeslageren Makaya McCraven, samt diverse gjester på vokal, trombone, perkusjon og resitasjon - bandet blir blant annet presentert muntlig som på ei scene fra start av.... - viser Hill oss hvorfor han stakk av med førstepremien, men likevel mangler den store originaliteten foreløpig.

Bebop er fundamentet til Hills musikkanskuelse og han blander egne låter med standarder som "My Foolish Heart", "Maiden Voyage" og "Straight No Chaser". Dessuten er han en del av hip-hop-kulturen også og det skinner også gjennom.

Hill er en strålende instrumentalist med en vakker tone og et herlig uttrykk, men enn så lenge finner jeg altså ikke den store personligheten i det han har å melde. Når det er sagt så kan man ikke se bort fra at dette er starten på ei stor karriere - Marquis Hill vil garantert bli å høre i mange tiår framover.

Marquis Hill

The Way We Play

Concord Records/border.no

Festen er over

Alarmen gikk og både Bendik Hofseth og publikum avslutta årets Kongsberg-festival brått, men usedvanlig godt. Tidligere på kvelden hadde Angelinga Jordan, Melody Gardot og ikke minst Steve Coleman vært med å sørge for for en flott avslutningsdag.

Bendik Hofseth med kremen av norske musikanter med "IX" live for første gang.

Foto: Tor Hammerø

25 år på ettertid sørga superentusiast Christer Falck for at en av hans aller største helter, Bendik Hofseth, stod på scena for aller første gang med en liverversjon av skiva "IX". Det skjedde med det kremlaget som spilte på skiva: Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset. Bedre gjeng er det nesten ikke mulig å sette sammen og alle ga musikken den sjela og det livet den fortjente. For oss som var fans den gangen og som har vært det siden, blei denne natta en nyttig bekreftelse på at Bendik, både som vokalist, saksofonist og komponist, hører hjemme langt der framme. Planen var for første gang å spille alt fra albumet live og det lyktes noe så voldsomt - nesten....

Bare ekstranummeret "End Is Beginning" gjenstod da brannalarmen gikk og alle måtte rømme det nye Musikkteateret, men da vi hadde vi i alle fall fått servert både "Night Train", "Riverside" og "A Little Parade" og alle de andre strålende låtene fra det STOOORE albumet som så dagens lys for 25 år siden. Både musikken, Bendik Hofseth og de aller beste vennene hans holder samme klasse den dag i dag. Heldigvis har bandets åttende medlem, Christer Falck, sørga for at musikken med masse tilliggende herligheter nå finnes i en praktboks - sørg for at den kommer i hus for den blir utsolgt!

Angelina Jordan og Melody Gardot - to stemmer med noe eget på lager.

Foto: Tor Hammerø

Kvelden blei ønska velkommen av to vokalister. Jeg har aldri hørt Angelina Jordan live og må innrømme en viss skepsis. Det 10-årige unikumet viste oss likevel raskt at hun har et talent av sjeldent kaliber og sammen med Anders Aarum, Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen tok hun Melody Gardot-publikummet med storm med sine fire oppvarmingslåter. Hun er altså i besittelse av en stemmeprakt, kontroll og melodisk og rytmisk oversikt som skulle vært forbudt for en 10-åring. Herlig, intet mindre, og det skal bli usedvanlig spennende å følge dette helt spesielle talentet i åra som kommer.

Konserten store stjerne, den amerikanske vokalisten, gitaristen og pianisten Melody Gardot, overraska den fullsatte salen med et utadvendt sett med stort sett egne låter, men også en Chet Baker-hyllest - "You Don´t Know What Love Is" - og brasiliansk musikk, der hun hoppa og spratt rundt på et vis som fikk meg til å lure på hennes "story" som pleietrengende pasient avhengig av stokk og solbriller.

Forhåpentligvis er det slik at hun bare har blitt mye bedre de seineste åra og hennes show med en blanding av soul, gospel, rhythmn and blues og jazz, gikk hjem så det suste. For meg blei det litt for planlagt og koreografert, men at Melody Gardot har noe eget å fare med hersker det absolutt ingen tvil om.

Steve Coleman - en kompromissløs visjonær.

Avslutningsdagen på Kongsberg blei også mitt første livemøte med stilskaperen, komponisten, bandlederen og altsaksofonisten Steve Coleman. Hans vis å utvikle små rytmiske og melodiske ideer på, som han unnfanga i M-Base kollektivet for noen tiår siden, var usedvanlig fascinerende og de to første "låtene" varte bortimot en time. Sammen med de utmerkede disiplene Jonathan Finlayson på trompet, Miles Okazaki på gitar, Sean Rickman på trommer og Anthony Tidd på elbass, skapte Coleman en atmosfære basert på at alle ideer som kom opp kunne og skulle spilles tomme før man gikk videre. Når så konserten blei avslutta med en Charlie Parker-cover, som pekte både bakover og fremover, så var dette en strålende bekreftelse på at den kompromissløse Steve Coleman er en av den moderne jazzens viktigste stemmer.

Så var Kongsberg-festivalen med publikumsrekord på alle vis over. Den har gitt meg en rekke strålende musikalske opplevelser og gode møter. Så får diskusjonen komme om det er i dette folkefestlandskapet med Vassendgutane i den aller ytterste kanten festivalen vil befinne seg også i åra som kommer. Den diskusjonen er viktig og riktig. Takk for i år - nå er det bare 51 uker igjen!

En herlig maskerade

Den norske virtuosen på ymse barokkinstrumenter, Rolf Lislevand, avlegger oss nok et herlig beøsk. Aleine med sin barokkgitar og slektningen theorbo gir han oss et inderlig blikk tilbake til det musikalske 1600-tallet og hvor gitaren kom fra.

Rolf Lislevand er en virtuos som forteller inderlige historier med sine "gamle" instrumenter.

Rolf Lislevand er vel blant de ytterst få her til lands som kan skrive luttenist i sjølangivelsen sin. Nå er jeg ikke sikker på om han skatter til Norge - Lislevand har nemlig vært bosatt i Italia siden 1987. Årsaken til det er nok at han er svært så sentral i barokkmusikk-miljøet både som utøver og som pedagog og det miljøet er nok definitivt større der sør enn her oppe ved Nordpolen. Heldigvis har blant mange andre ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga Lislevands storhet og her får vi være med på et sjeldent møte med musikk skrevet av Francesco Corbetta og hans elev Robert de Visée som levde på 16- og 1700-tallet og var hoffkomponister og luttenister for solkongen, Louis XIV.

Lislevand er en åpen og søkende musikalsk sjel. Forrige gang jeg støtte på han var sammen med Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Her er han altså helt aleine og det er mer enn nok det. Lislevand er en mester på "gitarene" sine og, sjøl om dette er gammel musikk, så løfter han det på et vis inn til oss på 2000-tallet med sin tidløse måte å tolke denne vakre og for oss sjeldne musikken på.

Lislevand har skrevet en lang og informativ tekst i omslagsheftet der han setter komponistene og musikken inn i sin rette konstekst. Den blir på et vis lettere å forstå, men den tengs absolutt ikke. Rolf Lislevands maskeradeverden står mer enn solid nok på egne bein.

Rolf Lislevand

La Mascarade

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

Framtida er her

Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang er et talent utenom det vanlige. Det er bare å spørre Sting og alle som var tilstede på hennes takk-for-prisen-konsert på Kongsberg. Dessuten viste Steps Ahead oss at det er masse livskraft igjen i bandet etter 40 år i live!

Med bestillingskonserten "Songs from Land" bekrefta Ellen Andrea Wang at hun er et helt spesielt talent.

Foto: Gunnar Brekke

29 år unge Ellen Andrea Wang har nådd svært langt sin unge alder til tross. Hun er blant annet garantert den eneste musikanten, på Tellus i alle fall, som har spilt med Sting og Østre Toten Storband i løpet av den samme uka og hun har etablert seg solid langt utenfor Harald og Sonjas grenser i trommesjef Manu Katchés band.

Det var derfor bare på sin plass at hun allerede i fjor blei tildelt festivalens store musikerpris - en pris som forplikter en konsert påfølgende år. Wang hadde benytta anledninga til å gå tilbake til røttene sine og tok utgangspunkt i musikk fra Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, der hun har vokst opp. Det betyr relativt enkle melodier og med tekster som omhandler alt fra religiøs lengsel til mat!

Med sin faste trio bestående av Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på ymse elektriske tangentinstrumenter som fundament, hadde Wang invitert med seg veteranen Jon Balke på piano - hvilken autoritet, tilstedeværelse og retningsgiver - og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon.

Med "Songs from Land" har Wang både tatt vare på og utvikla musikk som er viktig for henne. Hun har løfta den inn i et moderne lydlandskap der alle fem fikk være med å prege det hele hver på sitt uhyre personlige vis. Wang både synger og spiller på et jordnært, men samtidig "internasjonalt" vis som vil føre henne til store scener kloden rundt - jeg lover. Musikken var hele tida usedvanlig melodisk og rytmisk "lett", men både Balke, Dahlen, Paulsberg og Ulvo ga den farger og med herlig bruk av dynamiske virkemidler var det hele tida masse spenning til stede som blant annet i den strålende "duellen" mellom Balke og Ulvo.

En dag må jeg til Land og Ellen Andrea Wang er garantert på vei til flere land for herligere musikk kommer det ikke mye av fra bygdene nå til dags.

Med Jon Balke, Hanna Paulsberg, Erland Dahlen og Andreas Ulvo på laget var Ellen Andrea Wang trygg - og vel så det.

Foto: Gunnar Brekke

Steps Ahead anno 2016 består av Eliane Elias, Mike Mainieri, Marc Johnson, Billy Kilson og for anledninga Bendik Hofseth.

Foto: Tor Hammerø

For 40 år siden satte den nå 78 år unge vibrafonisten Mike Mainieri i gang Steps Ahead - et fusionband som skulle vise seg å bli et av verdens mest retningsgivende innen sjangeren. Mainieri er fortsatt i førersetet og bandet består nå av pianisten Eliane Elias, med hennes ektemann Marc Johnson på bass, Billy Kilson på trommer og Donny McCaslin - kjent som svært viktig bidragsyter til David Bowies avskjedsalbum "Blackstar" tidligere i år - på tenorsaksofon. Når så tdligere medlem av familien, Bendik Hofseth, satt inn mot slutten av konserten, var garantert Steps-fansen mer enn fornøyd.

Med tusener på Kygo-konsert bare noen meter unna, var publikumsframmøtet skuffende på Steps Ahead-konserten. Det var leit fordi dette absolutt var ei utgave av både bandet og musikken som holdt meget solid klasse. Veteranene visste vi hva stod for, likevel plukka både Elias, Mainieri og ikke minst den tidligere Bill Evans-bassisten Johnson fram noe ekstra. "Nykommerne" Kilson og McCaslin er solister på høyeste nivå og at både David Bowie og mange andre har hørt noe helt spesielt i McCaslin er ikke overraskende - her snakker vi om en tenorist som vil prege moderne jazz i tiår framover.

Jeg har hørt Steps Ahead og store deler av musikken mange ganger tidligere. Likevel lar jeg meg begeistre og spesielt morsomt var det jo å høre vår egen Bendik Hofseth på gamle trakter. Vi snakker om en kar med it-faktoren - du verden for en sound det er i hornet til Bendik! Til alle som gikk glipp av Steps Ahead denne gangen - muligheten byr seg igjen i Molde om knappe to uker. Be there!

Heftig møte mellom Donny McCaslin og Bendik Hofseth.

Foto: Tor Hammerø

Gode kammmmerater!

Martin Hagfors og Erik Johannessen - og alle kammmmeratene deres - tar barn på alvor og har nok en gang laga musikk for barn som egner seg for alle fra 1 til 100 - minst.

Fullt både på scena og i salen når Meg og kammeraten min øser av overflødighetshornet sitt.

Det er ikke bare mulig, det er faktisk høyst sannsynlig, at jeg befinner meg et stykke utafor kjernegruppa som Meg og kammeraten min sikter seg inn på. Det bryr jeg meg egentlig ikke så mye om - jeg føler meg velkommen i musikken uansett. Mye av årsaken er helt sikkert at Martin Hagfors, med solid bakgrunn fra band som HGH, Home Groan og som bidragsyter til artister som Weld, Motorpsycho, National Bank og Bobby Bare, helt siden unnfangelsen av Meg og kammeraten min har insistert på at musikk til barn også skal ha samme kvalitet som for et eldre publikum. Det at trombonist og arrangør Erik Johannessen, med bakgrunn fra blant annet Jaga Jazzist og Trondheim Jazz Orchestra, er hovedkammeraten til Hagfors sier det meste om hvor kvalitetslista blir lagt.

Bandet denne gangen består av blant andre brødrene Maarud og brødrene Horntveth, Mathias Eick, Knut Reiersrud og Tuva Syvertsen og Det Norske Jentekors aspirantkor - vi snakker med andre ord om A-laget. Når så Hagfors skriver både låter og tekster som er fengende, rocka og morsomme og lette å hekte seg på tekstmessig for "alle", så har både "Gjenta-jenta" og bandet i seg sjøl alle forutsetninger til å gå hjem - noe de tydeligvis gjør også der de drar fulle barnehus landet rundt.

Maj Britt Andersen og Geir Holmsen var mer eller mindre de første - i moderne tider i alle fall - som tok musikk for barn på alvor. De har tydeligvis inspirert nye generasjoner og det Martin Hagfors og Erik Johannessen gjør med kammeratgjengen sin er intet mindre enn veldig bra. Det skader heller ikke med egen kriblekursbok som er med i godteposen.

Meg og kammeraten min

Gjenta-jenta

Barneselskapet/Musikkoperatørene

Nikosing i kirka

Maestro Arild Andersen med Ensemble Denada, Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country og Skadedyr - tre ganske så forskjellige artister/grupper som på dag to av Kongsberg-festivalen fortalte oss alt om allsidigheten, bredden og kvaliteten på norsk jazz. Framifrå - intet mindre.

Det var liksom helt riktig at Trail of Souls-prosjektet med Solveig Slettahjell på vokal, Knut Reiersrud på gitar og munnspill og In The Country - Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer og Morten Qvenild på tangenter - møtte en fulltallig og begeistra menighet i kirka. Det var som om musikken hadde kommet hjem. Ideen til dette møtet mellom de "tre" hver på sitt vis unike artistene, kom fra den tyske plateprodusenten Siggi Loch og må være en av de beste han har kommet på.

Reiersrud, en unik musikant på alle mulige måter, er et oppkomme av kunnskap om musikken de har satt sammen - det være seg blues, gospel, rhythm and blues, rock, jazz - og repertoaret speiler alle og hver enkelt på inderlige vis. Om det er Peter Gabriels "Mercy Street", "Trouble in Mind", "Sometimes I Feel Like a Motherless Child" - inderligere duotolkning enn det Qvenild og Slettahjell ga oss er ikke mulig å forestille seg - eller "Nobody´s Fault but Mine" eller sanger av mer ukjent opphav, makta de fem på et majestetisk vis å fylle rommet fra start til mål med - en vidunderlig varm og sterk opplevelse.

Solveig Slettahjejll - jeg tror på hvert ord hun synger - mer eller mindre utbrøt underveis at hun nikoste seg. Det var tydelig å merke også og varmen de blei møtt av fortalte nok de fem på scena at det så avgjort var gjensidig.

Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country med nok en praktkonsert - denne gangen i nydelige Kongsberg kirke.

Fotos: Tommy Johansen

Egentlig nekter jeg å tro at Arild Andersen har rukket å bli 70 år. Han er altfor opptatt og stadig skapende til det og samtidig utstråler han alltid en gutteaktig sjarm og energi i det han foretar seg på scena - og utenfor for den saks skyld. Andersens sjelsfrende i trioen med Paolo Vinnacia, den skotske saksofonisten Tommy Smith, kaller AA konsekvent for maestro - det er både flott og på sin plass. Det stemmer nemlig!

Derfor var det også en meget god idé av folka i og rundt det 13 manns/kvinners Ensemble Denada å spørre Andersen om de kunne ta for seg deler av hans musikk, rearrangere den og spille den med han som solist. Da Andersen sjølsagt takka ja i et ellers så travelt program, han har akkurat kommet hjem fra en rekke jobber i Canada og USA med trioen, så visste han neppe hva han takka ja til. Arrangørene Øyvind Brække, Shannon Mowday, Erlend Skomsvoll og Helge Sunde hadde nemlig skrevet arr som var både utfordrende og spennende og Andersen måtte mer eller mindre lære sin egen musikk på nytt!!! Men som både han og Denada hadde gjort hjemmeleksa si - både når det gjaldt "gammelt" stoff og den nye suita "Arindra". Mange kunne vært nevnt - Denada består nemlig av utmerkede solister hel veien, men kjemien og samspillet mellom Andersen, trommeslager Håkon Mjåset Johansen og elbassist Per Mathisen var uansett et høydepunkt for meg. Denne hyllesten av en av de største innen norsk jazz gjennom alle tider var nok en bekreftelse på at Tommy Smith har helt rett: Arild Andersen er en maestro!

Arild Andersen med Ensemble Denada - strålende på alle slags vis.

Foto: Tor Hammerø

Ikke så reint lite stolt over å få introdusere sjølveste Arild Andersen.

Dagen starta i andre enden og begynte med et herlig møte med Skadedyr - dusinet fullt med noen av de aller mest lovende, unge norske jazzmusikantene som finnes. Det sier egentlig ganske mye fordi det både er mange der ute og kvaliteten er skyhøy. Har jeg skjønt det riktig var utgangspunktet for bandet en eksamenskonsert tubaist Heida Karine Johannesdottir Mobeck og tangentist Anja Lauvdal skulle holde i 2011. De samla noen av sine beste venner for å skape unik musikk sammen basert på deres egne ideer. Dette var mitt første livemøte med bandet og, til tross for at jeg har hørt dem på plate, så var det en stor og usedvanlig positiv overraskelse.

Lauvdal og de andre komponistene tar for seg hemningsløst av alt de har hørt og lært i løpet av sine relativt korte liv og det er ikke lite. Skadedyr framstår som en sjanger i seg sjøl - jeg har i alle fall store problemer med å finne referanser å sammenlikne denne høyst spesielle organismen med og det er en udelt kompliment. Mange kunne vært nevnt som solister - for meg framstod nok en gang trommeslager og presentatør med en underfundig humor, Hans Hulbækmo, og fiolinist Adrian Løseth Waade som akkurat det de er - topp solister.

Disse tre høyst forskjellige "bandene" ga oss høydepunkt på høydepunkt og fortalte oss hvilken klasse det er på norsk jazz - vi snakker verdensklasse. Så er det sagt - ferdig snakka!

Skadedyr - noe av det aller beste av det beste som har kommet ut av den nye generasjonen norske jazzmusikere.

Foto: Erik Lande

Den nye hippe stemma

Laura Mvula er 30 år ung, kommer fra Birmingham i England og er på full fart mot stjernene som en av de aller mest lovende vokalistene jeg har hørt på år og dag.

Laura Mvula - en ny favorittvokalist i en rekke grenseland.

Med foreldre fra Jamaica og St. Kitts og født og oppvokst i England er Laura Mvula et ektefødt barn av den nye tida. Når så oppveksten har vært tilbragt i en av de største smeltediglene på fotballøya, Birmingham, så har forutsetningen vært tilstede for at Mvula kunne få en spennende musikalsk karriere.

Mvula har røtter i alt fra soul via gospel til rhythm and blues til jazz og allerede på debutalbumet "Sing to the Moon" i 2013 blei verden oppmerksom på ei helt ny og spennende stemme. Siden debuten har hun spilt over store deler av kloden og har blant annet samarbeida med Snarky Puppy - en match made in heaven som det heter der borte.

Jeg har bare hørt enkelte eksempler tidligere på hva og hvem Mvula er og hva hun har å fare med. Med "The Dreaming Room" har vi "møtt" hverandre på et vis som gjør at dette blir et varig forhold - sett fra mitt ståsted i alle fall.

Hun tar med seg alle sine inspirasjonskilder til sin personlige smeltedigel og lager her et vakkert fyrverkeri av et album der hun skriver stort sett alt sjøl. Hun er en musikalsk historieforteller av rang og omgir seg med musikanter og produsenter som har skjønt hvor hun vil og så får vi håpe at sceneskrekken, som visstnok skal være langt framskreden, avtar smått om senn og at vi får henne på ei norsk scene så raskt som mulig. Laura Mvula har nemlig å masse fare med.

Laura Mvula

The Dreaming Room

RCA/Sony Music

Den største stjerna innfridde

Kongsberg-festivalen er godt i gang og bedre start enn det jazzens største superstjerne, Pat Metheny, ga oss er ikke mulig å be om. Når så Hanna Paulsberg sørga for en herlig oppfølger var åpningsdagen mer enn i boks.

Med Gwilym Simcock, Linda Oh og Antonio Sanchez ga Pat Metheny oss en fantastisk opplevelse.

Foto: Tor Hammerø

Jeg bryter lett sammen og tilstår at jeg har vært superfan av Patrick Bruce Davidson Metheny helt siden jeg hørte han som 19-åring i Molde i 1974. Vi snakker superfan - intet mindre. Det er godt mulig at denne anmeldelsen bærer preg av det, men det får stå sin prøve. Med sin ferske kvartett ga han oss nemlig nok en gang en fantastisk opplevelse - han avslutta Europa-turneen på et nivå han i mine ører er helt aleine om.

Aleine med sin enorme 42-strengers Pikasso-gitar inntok Metheny den flotte og fullsatte salen i det nye Kongsberg Musikkteater og satte stemninga med "Make Peace". Metheny, med solide norske røtter fra Brunlanes i Vestfold blant annet, hadde denne sesongen nok en gang ønska å utfordre seg sjøl med å sette sammen et nytt band etter å ha jobba med sin Unity Group de siste åra. Det førte til at Metheny, som alltid sjekker ut det som skjer rundt omkring på kloden når det gjelder nye, lovende stemmer, hadde invitert med seg bassisten Linda Oh fra Malaysia og pianisten Gwilym Simcocok fra Wales - begge i første halvdel av 30-åra samt sin sjelsfrende og faste trommeslager de siste tiåra, Antonio Sanchez fra Mexico.

Patrick Bruce Davidson Metheny og en gitar - det holder lenge det også.

Foto: Tor Hammerø

Med et repertoar som framgår av den neste korrekte setlista som finnes under her, så ga Metheny oss ei herlig blanding av gammelt og nytt. Hollowbody-seksstrengeren, som jeg antar er en av Methenys aller beste venner, var den som var mest i bruk underveis, men både hans synthgitar og et par akustiske gitarer fra parken backstage på knapt 20 gitarer, var involvert i å gi oss den umiskjennelige Metheny-sounden. Tusenvis av gitarister kloden rundt har prøvd seg, men ingen har eller kommer til å komme i nærheten av The Metheny Sound - etterkommeren etter Hans Tjøstolvsen Gusland, Metheny altså, ikke sounden!

Metheny er tydeligvis like sulten nå som han var den gangen i 1974 og når han tar med seg nye, unge stemmer som utfordrer han - alle fikk vist seg fram også i duetter med sjefen - så blei dette akkurat ei slik turnéavslutning man kunne drømme om.

Metheny skriver fortsatt så melodisk vakre låter som han alltid har gjort, men når "James", " Midwestern Nights Dream", "Phase Dance", "Are You Going with Me" og "This Is Not America" inntok rommet, så må jeg innrømme at de fortsatt har en spesiell plass nær hjertet. Noe så fantastisk vakkert og djupt personlig. Om jeg var og er begeistra for Pat Methenys musikk? Mja, vil mene det. Om jeg gleder meg til han kommer til Molde om et par uker sammen med basslegenden Ron Carter? Tja, vil vel svare ja på det også - den turneen starer i Belgia i dag. Velkommen skal han være nok en gang og etterpå reiser han på bilferie med familien i Norge - her han har viktige deler av røttene sine.

Nesten korrekt setliste i forbindelse med turnéavslutninga.

Ja da, jeg er fan - Metheny til venstre forresten.

Når så lydlegenden David Oakes nok en gang laga kremlyd, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Foto: Tor Hammerø

Hanna Paulsberg med Oscar Grönberg, Trygve Waldemar Fiske og Hans Hulbækmo - en herlig kvartett.

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonist og bandleder Hanna Paulsberg har holdt sitt Concept sammen i godt og vel seks år og ga oss en herlig avslutning på åpningsdagen. Med hennes ferske cd "Eastern Smiles" friskt i minne, var det på ingen måte overraskende at Paulsberg, sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, pianist Oscar Grönberg og trommeslager Hans Hulbækmo, ga oss en kollektiv opplevelse på svært høyt nivå.

Paulsberg har utvikla seg kraftig og i ei stadig mer personlig retning. Hun har store deler av jazzhistoria innebygd i sitt tenorspill, men låter nå mer moderne og friere enn da jeg møtte henne første gang - herlig! Mye av grunnen ligger nok sikkert i det utmerkede "miljøet" hun omgir seg med - bedre og mer empatisk trio finnes ikke på bygdene nå til dags.

Repertoaret var henta både fra "Eastern Smiles" samt at mye var nyskrevet og blei servert for første gang denne kvelden. Det ga både bandet og oss i den begeistra salen en perfekt avslutning på åpningsdagen av årets Kongsberg-festival. Nå kan det bare gå én vei - oppover!!!!

Ufattelig vakkert

Pianisten, komponisten, sidemannen og bandlederen Andreas Ulvo har vært med oss siden et lite stykke ut på 2000-tallet. Uansett hvor så har han imponert voldsomt - likevel aldri slik som her.

Andreas Ulvo har blikket retta mot noe vakkert og personlig.

Til tross for at Andreas Ulvo kun har rukket å bli 32 år, så har han gjort og oppnådd svært mye på den korte tida. Han har gjort ei soloskive, "Light and Loneliness" i 2011, han har sine egne band Eple Trio og Ulvo Ensemble og han har eller jobber fortsatt med Frøy Aagre, Karl Seglem, Bernhodt, Mathias Eick og Ellen Andrea Wang. Det at han jobber med "alle" er ikke til å forundres over: Andreas Ulvo er nemlig en av de aller mest allsidige og breieste musikantene kongeriket har frambrakt de seineste åra. Og ikke minst dyktigste og mest uttrykksfulle.Nå tar han oss med til et sted der de færreste kanskje visste at han også oppholdt seg, nemlig i den klassiske verden. Også det gjør han på et meget personlig vis.

Andreas Ulvo aleine med et flygel betyr uante muligheter.

Ulvo har alltid hatt et sterkt forhold til klassisk musikk, men falt likevel i jazzgryta - han var tiltrukket av det umiddelbare og friheten improvisert musikk bød på. For noen år siden hørte Ulvo ei innspilling med den rumenske pianisten Dinu Lipatti (1917-50) - ei innspilling som nok en gang fortalte Ulvo at klassisk musikk kunne tolkes på et høyst personlig vis. Det førte til at ønsket om å tolke noen av hans favorittmelodier udi den klassiske skatten vokste fram og i løpet av to høstdager på Kvinnemuseet på Kongsvinger i 2014 blei det hele en realitet. Sammen med den eminente lydmannen Ingar Hunskaar sørga Ulvo for at musikk av Satie, Händel, Mozart, Sæverud, Orff, Mompou og Rodrigo blei gjort bare slik Andreas Ulvo kan gjøre det. Sjøl om han er tro mot melodien, så hviler ikke den improvisatoriske delen av hjernen til Ulvo denne gangen heller, noe som fører til unike og usedvanlig inderlige tolkninger.I tillegg til flygelet benytter Ulvo også her elpiano, clavinet, synth og harmonium og på noen av tolkningene virker det også som om pianoet er "programmert" - effektfullt er det i alle fall.

Ulvo bryter også opp tolkningene med fem små improvisasjoner, Frida Ånnevik bidrar vokalt på et spor og som en ekstra bonus byr Ulvo også på sin egen tittellåt - en nydelig ballade i popland der han også viser oss at han er en framifrå sanger. Andreas Ulvo har her skapt musikk som er egna til å synke ned i og la tankene flyte med i. Det er godt og det gjør godt å være i denne musikken.

PS Denne innspillinga finnes digitalt og på LP. Ulvo har bare trykt opp 100 eksemplarer av den, så her gjelder det å være tidlig ute. Noe forteller meg at dette fort kan bli et samlerobjekt.Herved er advarselen sendt ut.

Andreas Ulvo

Unchangeable Seasons

SoundCanBeSeen/Musikkoperatørene

Et uventa møte

Logopeden Grete Skarpeid kom i snakk med den cubanske pianisten Aruán Ortiz under Vosajazz for vel to år siden. Det stod vel neppe skrevet i stjernene at det skulle bli plate med de to innspilt i New York av den grunn.

Aruán Ortiz og Grete Skarpeid i tett samarbeid.

Jeg har opp gjennom årene fått med meg en del fascinerende historier om hvordan ymse skiver har blitt til. Jeg lurer likevel på om den med den knapt 60 år unge musikkterapeuten, logopeden og kordirigenten fra Voss, Grete Skarpeid, og den vel 40 år unge pianisten Aruán Ortiz, som besøkte Voss med klarinettisten Don Byron, er blant dem som kommer høyt opp på lista.

De to kom altså i prat og det kom raskt fram at Skarpeid også var mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk og at hun sang sjøl. Ortiz fikk høre noe av det Skarpeid hadde gjort på iPhonen hennes, han likte det, han oppfordra henne til å gå videre og skrive mer musikk og noen måneder seinere var drømmen hennes i ferd med å gå i oppfyllelse: hun var i New York klar til å spille inn sin debutplate sammen med en håndplukka gjeng og med Ortiz i spissen.

Skarpeid har skrevet det meste av materialet sjøl. Det skinner raskt gjennom at hun har henta impulser fra både jazz, singer-songwriter-tradisjonen og folkemusikk og satt det sammen til noe som er umiskjennelig hennes eget. Jeg liker henne aller best når hun ikke presser stemma si for mye - når hun er nedpå og på sitt mest reflekterende. Det som kanskje er mest overraskende er at Skarpeid også er funky når hun ønsker det, samtidig som hun også gir den kjente svenske visa "Jag vet en dejlig rosa" nytt liv.

Ortiz har arrangert musikken og sammen med et høykompetent lag fra New York, stort sett med latinske røtter, har Skarpeid fått et reisefølge av drømmetypen. Grete Skarpeid er på ingen måte noen tradisjonell jazzvokalist. Hun er derimot en meget habil historieformidler som plutselig har kommet fram til et delmål som et høyst tilfeldig møte på Voss var med å utløse. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

Grete Skarpeid

My Songs

Neuklang/MusikkLosen

Historisk sus

Den amerikanske bassisten og cellisten Oscar Pettiford og den svenske pianisten Jan Johansson var giganter på hvert sitt hold. Rundt 1960 møttes de - og det sammen med Stan Getz.

Jan Johansson, Oscar Pettiford, Stan Getz og trommeslageren Joe Harris i København.

Av forskjellige årsaker blei de svenske og danske jazzmiljøene viktige også internasjonalt etter andre verdenskrig. Svenskene hadde et blomstrende miljø mye på grunn av at de ikke var en del av krigen og danskene tiltrakk seg en rekke store amerikanske musikanter fordi åpenheten og respekten hos danskene var enorm for jazz og jazzmusikanter.

En av dem som slo seg ned i København var den banebrytende bassisten og cellisten Oscar Pettiford. Etter å ha vært på turné i Europa med blant andre Duke Ellington, fant Pettiford ut at København var stedet. Han var på plass i 1959 da det etterhvert legendariske jazzhuset Montmartre så dagens lys. Åpningsbandet var fronta av tenorgiganten Stan Getz og med seg hadde han i tillegg til Pettiford en annen amerikaner som hadde slått seg ned her nord, trommeslageren Joe Harris, og pianisten Jan Johansson som hadde tatt turen over Øresund.

Vi får være med på tre låter sammen med denne utmerkede kvartetten, blant andre "I Remember Clifford", men aller først på denne utmerkede samlinga fra 1959 og 1960 er det fem låter på trio eller kvartett der Pettiford spiler vekselvis bass og cello. Innspillinger med Louis Hjulmand på vibrafon, samt solo-Johansson der han spiller korte versjoner av blant andre "Ack Värmland, du sköna" og "Emigrantvisan" er også med på å gi denne utgivelsen et solid historisk sus.

Dette er tidløs jazzmusikk på svært høyt nivå og det er bare å glede seg over at disse opptaka har blitt tatt godt vare på. Både Jan Johansson og Oscar Pettiford, som gikk bort høsten 1960, blei kun 37 år. Johansson omkom i ei bilulykke mens Pettiford høyst sannsynlig gikk bort på grunn av ettervirkningene etter polio. I løpet av den korte tida de var blant oss skapte de mye tidløs musikk og her får vi nye eksempler på deres storhet.

Oscar Pettiford & Jan Johansson

In Denmark 1959-1960

Stunt Records/MusikkLosen

De store linjene

Kvartetten Nakama under overoppsyn av bassisten og komponisten Christian Meaas Svendsen går sine helt egne veier. Spennende og totalt annerledes.

Nakama - noe helt for seg sjøl.

Foto: Kristoffer Eikrem

Nakama, som viste seg fram for et større publikum for første gang med "Before the Storm" for et års tid siden, velger ikke lette løsninger verken for seg sjøl eller for oss på den andre sida. Med debuten var det stillheten i sine forskjellige avskygninger som var utgangspunktet. Denne gangen har Meaas Svendsen & Co tatt tak i form - et sted mellom komposisjon og fri flyt - i ymse varianter. Det har ført til ei reise ulikt det meste som har vederfaret de flestes sinn og det er jo det som gjør improvisert musikk så forbanna spennende og utfordrende.

Nok en gang sammen med den japanske pianisten Ayumi Tanaka, bosatt iNorge, trommeslageren Andreas Wildhagen og fiolinisten Adrian Løseth Waade, har Meaas Svendsen satt seg fore å skape musikk - jeg vil faktisk bruke det pretensiøse ordet kunst - som har henta impulser fra samtidsmusikk, impro og andre tilliggende herligheter som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Meaas Svendsen har skrevet ei "bruksanvisning", som jeg bare skjønner litt av, men som får tankene til å gå i retning Anthony Braxton og hans måte å filosofere rundt musikk, men det mer enn antyder at vi har med en ung visjonær å gjøre som både evner og ønsker å gå egne veier.

For å få til det er han helt avhengig av empatiske og liketenkende musikanter og det har han så avgjort funnet i Tanaka, Wildhagen og Løseth Waade. Dessuten er "Grand Line" et så gjennomført uttrykk med cover, bilder og layout som vel tenkelig - super kvalitet hele veien. Nakama prøver ikke å innbille verken seg sjøl eller oss at det finnes noen lett vei inn til "Grand Line", men de som bruker en del av seg sjøl til å komme inn dit vil få mye tilbake.

Nakama

Grand Line

Nakama Records/tigernet.no

Norsk standard

Stemmekunstneren Andreas Backer har jeg tidligere kun møtt på i et fritt jazzlandskap. Nå har han kastet seg ut i standardjazzen - og det på norsk!

Andreas Backer, nummer to fra vemstre, og Maren Selvaag har kasta seg ut i et utfordrende landskap.

La det være klart med en gang: Andreas Backer har sammen med pianist og medarrangør Maren Selvaag bevegd seg ut i et farlig farvann. Det først og fremst fordi dette udødelige materialet har vært gjort tusenvis av ganger av de aller største i jazzhistoria noe som igjen betyr at lista ligger høyt - veldig høyt. Det å begi seg ut i dette farvannet med norske tekster, oversatt av Per Axel Prydz, er intet mindre enn en modig øvelse og i mine ører fungerer det bare sånn passelig.

Repertoaret består av 11 mer enn kjente låter som "Men nydelig/But Beautiful", "Ung og freidig/Young and Foolish", "Inn i mitt liv/I´ve Got You under My Skin", "Alt er mulig for deg/It Could Happen to You" og "Min gylne time/My Shining Hour". Alt dette er låter som er kjente utgangspunkt for at det skal swinge og det gjerne noe infernalsk. Backer, som jeg kjenner som en meget spennende improutøver, har ikke det som sin sterkeste side. Det blir kanskje aller tydeligst i de to spora der Heidi Skjerve duetterer med Backer: Skjerve er som kjent en melodiltolker av rang og rytmisk tydelig mer spennende enn Backer.

Med seg har de et fint lag med Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinetter, Per Oddvar Johansen på trommer og Adrian Fiskum Myhr på bass. Alle seks har gått til verket med respekt for dette udødelige materialet og det er spennende å høre det med norsk språkdrakt sjøl om ikke alle oversettelsene fungerer helt for meg. Maren Selvaag viser seg fram med en flott klangrikdom og tålmodig og ettertenksomt spill og Andreas Backer har så avgjort noe eget å fare med, men jeg foretrekker han altså som frijazzer.

Ung og Freidig

Min gylne time

AHB Music/MusikkLosen

En av de aller aller største

Paul Simon har vært, er og kommer til å forbli en av mine aller største favoritter - uansett sjanger. Det er en sann glede å kunne melde at han fortsatt leverer fra øverste hylle.

Paul Simon likner mistenkelig på et geni.

Paul Simon har, i tillegg til alt annet han har drevet på med, rukket å bli 74 år. Helt siden midten av 60-tallet har han vært en av populærmusikkens aller viktigste komponister, tekstforfattere og utøvere og med "Stranger to Stranger", hans første visittkort på fem år, slår han fast at han fortsatt er det.

Paul Frederic Simon skriver sjøl at musikken til skiva, bestående av to instrumentallåter med sjefen på gitar og ni tildels glitrende nye Simon-låter med de vanlige underfundige og intelligente tekstene som viser fram den unike historiefortelleren, blei til i en periode der skrivesperra var påtrengende og hard å ha med å gjøre. Så satte ei gitarlinje det hele i gang, fulgt av inspirasjon fra den spesielle komponisten Harry Partch sin verden - vi snakker om en mann som hørte 43 toner i en oktav, i kontrast til de 12 vi normale, på en god dag, hører i en europeisk skala. Deretter blei også mange impulser fra flamencomusikk pluss fra den italienske elektronika/dance-artisten Clap! Clap! en del av det nye universet. Altså akkurat slik Simon har henta impulser fra store deler av kloden gjennom hele karriera si.

Som alltid viser geniet - jeg står for den betegnelsen når det gjelder Simon - hvilken fantastisk låtsnekrer han er og hans måte å skrive "noveller" på og hans evne til å formidle dem, er fortsatt av en egen verden.

Du verden så godt det er å ha Paul Simon her med sin umiskjennelige stemme på en dag som denne - og alle andre dager.

Paul Simon

Stranger to Stranger

Concord Records/Universal Music