hits

juli 2017

Den nye nasjonalsangen

Ikonet Carla Bley har skrevet masse fantastisk musikk og hun har også satt titler på låtene sine som bare hun kunne finne på. Her blir hun og musikken hennes hylla av to amerikanske giganter og et relativt ukjent canadisk brødrepar.

Dave Douglas og Steve Swallow omkransa av brødrene Doxas. Til sammen utgjør de Riverside - en strålende kvartett.

Bandet Riverside, med Dave Douglas på trompet, Steve Swallow på elbass og brødrene Chet og Jim Doxas på henholdsvis klarinett og saksofon og trommer, inntok Tellus i 2014 med debutalbumet under samme navn inspirert av musikken til Jimmy Giuffre. Til tross for at spesielt Douglas og Swallow er svært ettertrakta musikanter rundt om på kloden, så har de holdt Riverside ved like og nå er oppfølgeren klar, denne gangen med Carla Bley (81), kona til Swallow, som ledestjerne.

Tre av de elleve låtene er signert Bley. I tillegg til tittellåta får vi herlige versjoner av "King Korn" og "Enormous Tots" også. Douglas har signert seks av sangene, mens Swallow og Chet Doxas har bidratt med en hver. Alt er i Bleys ånd og det betyr at det er masse substans og mye humor i musikken.

De fire musikantene kommer fra tre forskjellige generasjoner der det er nesten 40 år mellom Swallow og de canadiske brødrene, mens vi finner Douglas et sted midt i mellom. Musikalsk har det absolutt ingen betydning og det er bare med på å bekrefte at jazz på dette nivået er fullstendig aldersuavhengig. De fire snakker enkelt og greit det samme språket og de stortrives tydeligvis i dette musikalske landskapet.

Douglas brøt ut fra de tradisjonelle plateselskapene for 10-12 år siden og starta Greenleaf Music for å ha full kontroll på hele næringskjeden. Det har vært en suksess og hans medhjelpere finner frem til slike som Tor de Jazz uansett hvor på kloden vi befinner oss. Når så musikken er av topp kvalitet som her, er det "enkelt" å bryte gjennom lydmuren med den og lett for meg å anbefale den. Heftig, tøff, varm og ærlig musikk kommer man langt med.

Jeg har fått tilsendt flere eksempler på musikk Douglas og Greenleaf har gitt ut og vil omtale en del av dem i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Riverside

The New National Anthem

Greenleaf Music/davedouglas.bandcamp.com

En heftig dag

Bak ordspillet av et bandnavn skjuler fire av våre beste unge jazzmenn seg.

André Roligheten, Jørgen Mathisen, Axel Skalstad og Rune Nergaard - Rune Your Day - en kvartett verdt å låne flere ører til.

Med bassist Rune Nergaard, som vi kjenner fra band som Bushman´s Revenge, Scent of Soil og Marvel Machine, i spissen, forteller Rune Your Day oss at vi har med en ny kvartett å gjøre som har det meste i seg til å kunne være med å sette sitt solide preg på både norske og utenlandske scener i tida som kommer.

Sammen med Jørgen Mathisen på tenor- og sopransaksofon og klarinett, André Roligheten på tenor- og barytonsaksofon og Axel Skalstad på trommer, tar Nergaard, med fundament i sine sju komposisjoner, oss med på spennende og tildels sprudlende ekskursjoner i landskap uten akkordinstrument - og det savnes ikke heller!

Det Rune Your Day har satt seg fore, og som de har lykkes med, er å ta utgangspunkt i et slags amerikansk jazzideal fra det moderne 60-tallet og fusjonert det på et vis med et norsk/nordisk ideal. Dette uttrykket kunne ikke vært skapt over there for å si det på den måten.

Musikken er tøff, åpen, fri, melodisk og søkende og alle fire får godt med plass til å fortelle hvem de er, men aller viktigste er likevel det kollektive og unike uttrykket til Rune Your Day. Ingen dag - eller natt - kommer til å bli ødelagt av denne musikken og dette bandet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rune Your Day

Rune Your Day

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Helt spesielt

Den finske stjernetrompeteren Verneri Pohjola hadde ikke noe nært forhold til sin far, legenden Pekka Pohjola. Musikken hans derimot respekterte han og her tolker han den for første gang.

Verneri Pohjola er en trompeter på aller øverste hylle.

Bassisten, komponisten og bandlederen Pekka Pohjola (1952-2008) er en legende i finsk musikkliv. Hans sønn trompeteren Verneri Pohjola (39) er på god vei til å oppnå stjernestatus sjøl, men her "møtes" de altså for første gang.

Sønnen legger ikke skjul at på hans forhold til faren ikke var spesielt nært eller godt. Verneri vokste opp hos mora Inkeri Pohjola etter at foreldrene blei skilt da Verneri var bare to år gammel. Pekka blei aldri noen farsfigur for Verneri, mer en slags venn som alle kjente og snakka om. Det er også en av grunnene til at Verneri har takka nei mange ganger til å spille farens musikk. Nå var han altså likevel klar, men under den klare forutsetning at han fikk gjøre det på sitt vis.

Det var Pohjolas kollega, saksofonisten Jukka Perko, som fikk overtalt Pohjola til å tolke farens musikk til en festival i hjemlandet i fjor. Faren, som var multiinstrumentalist og jobba i grenseland mellom rock og jazz med band som Wigwam og med artister som Mike Oldfield og Jukka Tolonen, skrev åpenbart mye flott musikk og med sønnens 2017-innfallsvinkel til den, har det blitt en herlig manifestasjon av både hvem faren var musikalsk og hvem sønnen er i dag.

Dette er groovy, melodisk og rytmisk sterk musikk tolka av en trompeter i toppklasse med personlig uttrykk og utstyrt med stållepper som sørger for at han kan gjøre hva som helst på hornet sitt. Jeg hadde gleden av å høre han live på Jazzfest i Trondheim i mai og blei nesten slått i bakken av hva Pohjola hadde å melde.

Når han i tillegg omgir seg med et empatisk band bestående av trommeslageren Mika Kallio, bassisten Antti Lötjönen, elpianisten Tuomo Prättälä og gitaristen Teemu Viinikainen, så inviterer Pohjola oss inn i noe av det flotteste og meste spennende jeg har hørt av finsk jazz noensinne. Dette er musikk spilt av musikanter som holder mål langt utenfor Finlands grenser - den kan og bør nytes hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Verneri Pohjola

Pekka

Edition Records/Border Music Norway

To på topp

Ståle Storløkken og Thomas Strønen er to av våre beste og mest spennende jazzmusikanter. Her viser de oss det nok en gang i sitt laboratorium Humcrush.

Ståle Storløkken og Thomas Strønen - Humcrush - i aksjon.

Jeg har tre fantastisk gode cd-minner med duoen Humcrush. Det første heter "Hornswoggle" og går helt tilbake til 2006. Så fulgte "Rest at Worlds End" to år seinere før Sidsel Endresen utvida truppen til trio i 2011 og de ga oss "Ha!". Da hadde jeg allerede gått glipp av duoens debut-cd, men nå har jeg i alle fall hekta meg på igjen når den viktige femterunden blir unnagjort.

Humcrush er altså et langvarig samarbeid mellom to kamerater fra Jazzlinja i Trondheim. Det er to herrer som har markert seg kraftig på hver sine musikalske fronter i band som Supersilent, Food, Terje Rypdal, Elephant9, Time Is a Blind Guide, Meadow og Motorpsycho. Heldigvis har de aldri satt på land Humcrush-skuta og med "Enter Humcrush" i hånda, eller rettere sagt høytalerene, skal vi takke og bukke, om ikke høyere makter, så i alle fall Storløkken og Strønen for det.

Humcrush anno 2014 og 15, det er nemlig da musikken blei spilt inn, er kanskje den hippeste utgava jeg har hørt noen gang. Det at disse to karene er i stand til å utnytte alle muligheter som byr seg, bør ikke komme som noen stor overraskelse. Vi har jo med to av våre ypperste lyttere å gjøre som samtidig er i besittelse av et uttrykksarsenal av en annen verden.

Impulsene fra rock, jazz og elektronika er fortsatt veldig tilstede, men denne gangen er den rocka sida av hjernene deres mer påkoblet enn før. De er utstyrt med kun elpiano som er kobla til et gitarboksoppsett - det låter ofte mer som gitar enn elpiano faktisk - en synth og et straight trommesett. Tilsammen låter de som Humcrush og ikke noe annet - ingen andre låter noe i nærheten av dem heller.

Humcrush og musikken deres er intet mindre enn beintøff, hip og nyskapende - det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Humcrush

Enter Humcrush

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Hvilken hyllest!

Den 17. juli 1967 - for 50 år siden - gikk ikonet John Coltrane ut av tida. Tommy Smith er på mange vis den som kan hylle mesteren på best mulig vis.

Tommy Smith med sin håndplukka kvartett til denne Coltrane-hyllesten.

John Coltrane (1926-1967) er for mange av oss den aller største jazzmusikeren - den som har betydd mest og som har fortalt oss hvor inderlig og hvor sterkt et musikalsk budskap kan virke. Han har vært mye for mange og han staka ut kursen mange ganger gjennom å forandre jazzmusikken - musikken generelt - nesten uten stopp i sitt korte liv. En av dem som har tatt opp arva etter Coltrane på best mulig måte er den skotske mestersaksofonisten Tommy Smith og med "Embodying the Light" forteller han oss klarere og tydelige enn noen gang hvor han kommer fra, hvor han er og hvor han vil med musikken sin.

Smith (50) kombinerer like godt sin egen 50-års markering med minnet om Coltranes farvel med tida. Vi har jo vært så heldige her hjemme å få møte Smith ved en en rekke anledninger de seineste åra som en del av Arild Andersens trio der Paolo Vinaccia er med og sørger for at den trioen er noe av det mest livsbejaende og heftige som besøker bygdene nå til dags. Sånn sett kommer det ikke som noen voldsom overraskelse at Smith, som blei "sendt" til Berklee i Boston allerede som 16-åring, er en tenorsaksofonist i ultraklassen - både teknisk sett og ikke minst med uttrykket sitt.

Det er vel ikke den ting Smith ikke er i stand til å formidle rent teknisk og når han så gjør det med et trøkk, en personlighet og en inderlighet av de helt sjeldne, så blir dette en bortimot voldsom opplevelse. Sammen med en relativt ny kvartett bestående av bassisten Calum Gourlay og pianisten Pete Johnstone - to helt nye bekjentskap for meg - og trommeslageren Sebastiaan de Krom, opprinnelig fra Nederland, men bosatt i England i mange år, og som vi har hørt blant annet med Jamie Cullum og Sarah McKenzie, så leverer Smith nesten 80 minutter med Coltrane-inspirert musikk fra hans 60-talls periode som vil bli satt pris på og huska lenge.

Smith & Co tolker Coltranes "Dear Lord", "Naima", "Resolution", "The Father, the Son, and the Holy Ghost", "Transition" samt "Summertime", som jo Coltrane også gjorde til sin egen, samt tre egne komposisjoner som passer utmerka inn i dette repertoaret. Her forteller Smith oss at Coltranes budskap er like relevant i dag som det var da han levde og Smith og han strålende band er på alle vis i stand til å løfte musikken inn i vår tid - nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Tommy Smith

Embodying the Light

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Sex med sjefen?

Den amerikanske forfatteren Vi Keeland har truffet leserne hjemme i New York og dalstrøka innafor så det holder. Når hun serverer en dampende kjærlighetsroman med heftige doser sex så er det vel kanskje ikke så overraskende?

Vi Keeland har skjønt hvilke knapper hun skal trykke på.

Sommeren er vel årstida for lettere saker på alle slags vis - også lesestoff. "Sjefen" av den amerikanske trebarnsmora Vi Keeland, bosatt i New York, passer sånn sett ypperlig inn.

Keeland har solgt rundt 1,5 millioner av sine fem bøker og hun har ligget på førsteplass på bestselgerlista til New York Times - det forteller det meste om hvilken streng hun har truffet i alle fall på hjemmebane.

"Sjefen" er mitt første møte med Keelands univers og jeg skjønner raskt hvorfor hun har oppnådd en slik popularitet og slike salgstall. Med sin elegante penn - hun skriver lett og medrivende - tar hun oss med inn i en historie som er lett, morsom og full av gode personbeskrivelser.

Storyen er enkel og grei: På et spesielt datevis møter våre hovedpersoner, en mann og en kvinne må vite, hverandre og noen forviklinger seinere viser det seg at herren blir kvinnens sjef. Så begynner den romantiske snøballen å rulle og raskt, veldig raskt faktisk, dukker det store dilemmaet opp: skal man/skal man ikke ha sex med sjefen?

Med flere komplikasjoner underveis blir det både det ene og det andre - og her kan jeg love at det ikke spares på godsakene for å si det slik..... - og hvordan det ender til slutt kan man egentlig bare bruke fantasien for å regne seg fram til.

Dette er enkelt og greit en romantisk kjærlighetsroman uten noen voldsom litterær dybde for å være helt ærlig, men den er godt skrevet og av typen som er vanskelig å legge fra seg. Dessuten har Keeland inkorporert et ekstra element i historia som gjør at alt ikke er så rett frem som det kunne ha vært.

Jeg må ikke lese resten av Vi Keelands samlede verker for å si det sånn - dette er forøvrig den første som er oversatt til norsk - men jeg har latt meg underholde av "Sjefen" noen sommerkvelder og det var vel meninga?

Vi Keeland

Sjefen

Kagge Forlag

Ærlighet varer lengst

Klaus Ellerhusen Holm er nok en slags ideologisk fører for kvintetten Honest John. De fire andre er også ærlige herrer.

Honest John samla til ærlige og herlige samtaler.

For tre år siden kom det ei "hemmelig" plate min vei. Det var et helt ukjent band for meg som kalte seg Honest John og som på det like ukjente selskapet Rudi Records ga ut debutskiva si, "Canarie". Musikken, av det originale og søkende slaget, falt så absolutt i smak. Nå er oppfølgeren på plass og det på det meget fremadstormende og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records som har åpna dørene sine for en rekke norske musikere og band.

Honest John, som i tillegg til Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinett består av Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og gitar-banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin og Erik Nylander på trommer og trommemaskin - sistnevnte med svensk pass, men vi regner han som norsk etterhvert! -, kommer fra band som Sheriffs of Nothingness, Cortex, Large Unit, Ballrogg og Trondheim Jazz Orchestra, og er blant våre mest spennende musikanter i ymse grenseland.

Det betyr at de tar med seg masse fra sine forskjellige utgangspunkt og mikser det her med impulser fra nederlandsk frijazz, type Misha Mengelberg og ICP, brasilianske samba- og bossarytmer og samtidsstorheter som Webern og Sciarrino. Bortsett fra en felles unnfanga melodi, har Ellerhusen Holm skrevet all musikken.

Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i august 2015 og i mai i fjor og viser oss et kollektiv som går sine helt egne, ærlige veier. Her blir det ikke kompromissa et eneste sekund og de framstår som strålende representanter på hvorfor moderne norsk jazz og impro har fått en så enorm status også i utlandet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Honest John

International Breakthrough

Clean Feed Records/ cleanfeed-records.com

Med en vri

Vokalisten og trompeteren Bria Skonberg fra Canada er på sett og vis kjerringa mot strømmen. Hun er det på et sjarmerende vis.

Bria Skonberg spiller trompet med røtter tilbake til jazzens opprinnelse.

Det er mulig det er noe spesielt i jazzvannet i Canada eller noe eget med kulturen nord for Trump. Uansett kommer det i alle fall en rekke svært talentfulle kvinnelige instrumentalister fra det store landet: Søstrene Christine og Ingrid Jensen, Jane Bunnett, Renee Rosnes og Diana Krall er bare noen eksempler på det. De siste 10 åra har et nytt navn inntatt scena og den nå New York-bosatte Bria Skonberg har gjennom flere skiveinnspillinger og turnering over hele kloden, noe som har gått meg hus forbi, vist at ei ny stemme var klar for store scener.

Med "With a Twist" har jeg endelig klart å melde meg på og den knapt 35 år unge Skonberg, med svenske røtter noen generasjoner tilbake, er så avgjort en artist som har noe på hjertet både som trompeter og vokalist.

Til tross for at hun er den yngste av disse canadiske stjernene, så er hun den som stilistisk har gått lengst tilbake i tid. Hun har tydeligvis full kontroll over jazzhistoria helt tilbake til Louis Armstrong og de andre heltene og musikken de skapte for rundt 100 år siden. Det har hun tatt med seg inn i sin egen verden og sin egen tid og hun tolker blant annet "My Baby Just Cares for Me", "Alright, Okay, You Win" og "Back in Your Own Backyard" med full respekt for der den musikken kom fra, samtidig som hun gjør den både samtidig og tidløs.

Sammen med en rekke mer enn dyktige musikanter fra et mer moderne ståsted enn seg sjøl, som Sullivan Fortner, Aaron Goldberg, Gil Goldstein, Steve Cardenas, Scott Colley og Matt Wilson, serverer Skonberg oss også egne låter pluss overraskelser som Leonard Cohens "Dance Me to the End of Love" og Ed Sheerans "Thinking out Loud".

Bria Skonberg flytter absolutt ingen merkesteiner, men gir oss god og tidløs jazzmusikk både som vokalist og trompeter. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bria Skonberg

With a Twist

OKeh Records/Sony Music

Verdens beste

Det er et veldig tøft navn Rasmus og vennene hans har døpt bandet sitt med. Man skal likevel ikke se bort fra at det stemmer!

Rasmus og Verdens Beste Band tar barn på alvor og det er så flott.

Det er bare å bryte sammen. Jeg tilstår at sjøl om Rasmus og Verdens Beste Band har vært blant oss i 10 år, så har jeg aldri fått med meg hva denne trioen har gitt oss. Det kan sjølsagt ha noe med å gjøre at jeg ikke er helt i målgruppa og heller ikke har noen i min umiddelbare nærhet som er det. Dette er nemlig en trio som tar de aller minste blant oss skikkelig på alvor og to av gruppas første fire skiver blei tildelt Spellemannpriser for beste barneplate. Basert på det jeg har hørt på "Banjo på badet" så er jeg ikke et sekund overraska over det. Dette er nemlig både tøft, morsomt og av meget høy kvalitet.

Den Trondheimsbaserte trioen, bestående av Rasmus Rohde, som har skrevet all musikk og tekst og som synger og spiller gitar, dommerfløyte og en del de har glemt, Erlend Smalås på bass, tuba, ku, sykkelklokke og mye annet og Kriss Stemland på dobro, gamle synther, gurgling, cowboy pluss pluss, har fått utmerka hjelp av produsent i superklassen, Kåre Vestrheim (Highasakite og Frida Ånnevik). Når han har invitert Pål Hausken (trommer), Stian Carstensen (trekkspill og fele), Erik Eilertsen (trompet), Lars Frank (klarinett), Andreas Rotevatn (trombone) og seg sjøl på piano pluss Steinerskolens jentekor og enda flere flinke barn til å kore, så er det lett å begripe at den musikalske kvaliteten er på aller høyeste nivå.

Det passer som hånd i hanske med det Rasmus & Co har brakt til torgs av tekster og musikk. Tekstene er humoristiske, alvorlige og hele tida garantert forståelige for barn fra bortimot 0 til 100. Rasmus Rohde er intet mindre enn en historieforteller på aller øverste hylle og han synger om "alt" uten blygsel slik at det ufarliggjøres og som jeg føler meg overbevist om at det gjør det lettere for voksne og barn å snakke sammen om det som kan være vanskelig og tabubelagt.

Jeg er nok fortsatt ikke i kjernegruppa for Rasmus og Verdens Beste Band, men det bryr jeg meg ikke nevneverdig om. Jeg humrer og storkoser meg sammen med dem uansett - dette er som sagt musikk for barn i alle aldre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rasmus og Verdens Beste Band

Banjo på badet

Grappa/Musikkoperatørene

En hund i lekebutikken

Phonophani, som også reagerer om han blir kalt Espen Sommer Eide, har laga en CD eller dobbelt-LP der han hygger seg på elektronika-lekerommet og tar oss med til hittil ukjente steder.

Phonophani - aka Espen Sommer Eide - har laga musikken som en hund ville gjort det.

Enten aleine eller i duoen Alog, sammen med Dag-Are Haugan, har Espen Sommer Eide dokumentert sine musikalske visjoner siden 1998. Alog vant Spellemannprisen i 2005 og blei også nominert to år seinere.

På sett og vis har Phonophani restarta karriera si med "Animal Imagination". Etter å ha vært i tenkeboksen, bestemte han seg for å lage musikk som en hund. Spesielt? Det kan man trygt si, men det er uansett fascinerende og originalt.

Alt han spiller, skrur eller slår på av instrumenter eller maskiner blir spontant "angrepet" - han sier han starta med å slå løs på tangentene sine. Det var ingen komposisjoner eller fornuft involvert - endelig laga han musikk som en hund, sier han.

Det hele blir forklart som digital primitivisme eller lydmessig Art Brut - dette er musikk eller lydinstallasjoner- eller konstruksjoner som egner seg for ører eller sanseapparat som er åpne og søkende og som beveger seg i ytterkanten av det meste. Den eneste stemma som bidrar foruten Phonophani er Mari Kvien Brunvoll som stemmeskulptør på ett spor.

Phonophani har funnet opp egne instrumenter, det er en sann original vi har med å gjøre, og han/de lager lydlandskaper ulikt alt annet som har kommet din vei - jeg garanterer.

Det er ingen lett vei inn til Phonophanis univers, men det er fascinerende å gå på søken der inne. Det er aldri kjedelig - det er derimot konstant nytt og annerledes. Vil du la deg utfordre og gi deg sjøl sjanser du aldri har fått før, er Phonophani absolutt et sted å starte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phonophani

Animal Imagination

HUBRO/Musikkoperatørene

Starten på slutten - og hvilken slutt!

Moldejazz 2017 går ubønnhørlig mot slutten og tradisjonen tro begynte det hele klokka 7 med utekonserten "Break of Day in Molde".

Bedre måte å starte dagen på enn sammen med Tore Brunborg og Steinar Raknes sliter jeg med å komme opp med.

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonist Tore Brunborg og bassist Steinar Raknes er en relativt fersk duo som allerede har vært i studio og lanserer sin debut-CD nå på seinsommeren. Det er bare å begynne gode seg allerede nå.

Det de to ga oss i det fullsatte amfiet i Reknesparken nærmer seg nemlig det som kan passe inn under betegnelsen magisk og fantastisk vakkert. Det å rusle dit fra Molde sentrum like før klokka 7 på festivalens avslutningsdag er alltid litt vemodig, men også usedvanlig stemningsfullt. Spesielt når været var så perfekt som det var denne lørdagen.

Når så Karin Krog dukka opp som den store overraskelsen så var det bortimot fullbragt.

Foto: Tor Hammerø

De to spilte i all hovedsak egne komposisjoner - den ene vakrere ene den andre. Det var musikk så lyrisk, så melodisk og så perfekt til morrastemninga som vel tenkelig. Egentlig var det vel strengt tatt de to som skapte mye av den stemninga der de kledde hverandre bortimot til perfeksjon.

Når så dronninga sjøl, Karin Krog, steg ut av bilen like ved scena helt mot slutten og sang sin legendariske "Break of Day in Molde", til musikk av Carla Bley, så var det ikke så mye mer å ønske seg av denne morrakvisten. Så flott, så vakkert og så stemningsfullt!

Mer fortjent Molderose enn til Karin Krog kan knapt tenkes.

Foto: Tor Hammerø

Et lite høydepunkt under hver festival har vært utdelinga av Molderosen. Mer verdig og riktig vinner enn årets har vel aldri blitt kåra tidligere. Sjølsagt skulle 80 år unge Karin Krog, som sang på første Moldejazz i 1961, få den hedersbevisninga og det til stormende jubel og trampeklapp. Så fortjent - og bedre start på dagen er ikke mulig å tenke seg.

Edvard Hoem, John Pål Inderberg, Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen ga oss en herlig time.

Foto: Tor Hammerø

Barytonsaksofonist John Pål Inderberg har vært et musikalsk muntrasjonsråd i flere tiår. Sammen med sine jevnaldrende - i følge han sjøl - medmusikanter Trygve Waldemar Fiske (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer), har han i vår servert ei herlig trioskive med røtter i cooltradisjonen. Det som er det flotte med Inderberg & Co ser at humoren aldri kommer i veien for det musikalske innholdet og i denne tradisjonen er han en musikant i den aller ypperste klasse.

Samarbeidet med sjølvaste Edvard Hoem var helt nytt for meg og at Hoem også hadde så mange humorgener, kom som en stor og gledelig overraskelse.

Han fortalte om at han blei klar over at han skulle bli forfatter den dagen John Coltrane døde, den 19. juli 1967, og han leste fra si strålende seineste bok, "Landet ingen har sett", om mormora si her i Molde på begynnelsen av forrige århundre. Dikt om nesten tapt kjærlighet redda av Moldefestivalen og en "remiks" av en åpningsprolog til Moldejazz for noen år siden, stod også på repertoaret. Alt lest og framført med snert og humor - Edvard Hoem passa utmerka sammen med Inderberg og trioen hans og hyggeligere måte å tilbringe en lørdagsettermiddag under Moldejazz, innendørs i alle fall, er vanskelig å komme på.

Karin Krog må være verdens yngste 80-åring.

Foto: Tor Hammerø

For ei dame!

Karin Krog var ett av trekksplastrene på den aller første jazzfestivalen i Molde i 1961. 57 år seinere er hun fortsatt det. Det er nesten ikke til å tro.

Av Tor Hammerø

Dagen starta på best mulig vis for både Molde-publikummet og Karin Krog (80). Hun sang nemlig «Break of Day in Molde» som overraskelsesgjest på arrangementet som går under akkurat det navnet hver avslutningsdag klokka 7 i Reknesparken. Der blei hun også tildelt Molderosen - det må være en av de mest fortjente utnevnelsene til den hederen gjennom alle tider.

Perfekt avslutning

Nesten 12 timer senere stod hun på scena i storstua i Bjørnsonhuset og blei hylla av et feststemt publikum. Det er smått utrolig at Krog har runda den anstendige alder av 80 - yngre 80-åring finnes enkelt og greit ikke.

Etter at hennes medmusikanter under ledelse av den meget anerkjente, dyktige og stilsikre amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton, som jeg har en mistanke om gikk i dress og slips lenge før han blei konfirmert, hadde ønska menigheta velkommen med et par låter av Eroll Garner og Jan Johansson, var det tid for dronninga av norsk jazz sin inntreden.

Krog har jo en innfallsvinkel til det å skape musikk som ikke kjenner mange grenser, men denne kvelden og konserten var via materiale som hørte hjemme i mainstreamepoken med røtter i både swing og bebop. På sett og vis er det der Krog har vokst opp og hun har alltid følt seg veldig hjemme i dette materialet.

Billie Holiday

En del av repertoaret var henta fra salige Billie Holidays repertoar: «My Man», «I Must Have that Man», «Some Other Spring», som Krog har spilt inn på plate med en annen Moldevenn, Dexter Gordon, og «Miss Brown to You». Krog tolka dette materialet på sitt eget uforlignelige vis - hun gjorde det som alltid til sitt eget.

Etter et lite kvartett-mellomspill med Olle Adolphsons nydelige melodi «Trubbel», blei det mer materiale i nesten samme gate med tenorsaksofonisten Lester Young som en liten gjennomgangsfigur, blant annet Charles Mingus´ melodi som Roland Kirk hadde satt tekst til og som var en hyllest til Young.

Ellers sang Krog såkalt vocalese, det vil si tekst til en instrumentalsolo, skrevet av Jon Hendricks til soloer spilt av Stan Getz og Lars Gullin før det hel blei avslutta med en groovy versjon av «Ain´t Nobody´s Business If I Do».

Takk til Kikkan

Etter at Krog hadde takka både festivalen og gründer Otto Chr. «Kikkan» Sættem, som var tilstede, og sine ypperlige medmusikanter fra Danmark og Sverige - strålende solistiske prestasjoner av både Backenroth og Lundgren hele veien - og som hun mente var både snille og renslige, blei festen avslutta med en vakker versjon av «God Bless the Child».

Karin Krog er ei dronning som ikke har noe å bevise, men som gjør det hver gang likevel.

Karin Krog og Scott Hamilton - en perfekt match.

Foto: Tor Hammerø

Jan Magne Førde har laga et storverk.

Foto: Tor Hammerø

Verdig og flott avslutning

Det har seg jo slik at alt flott må få en slutt. Slik var det også med Moldejazz 2017, men verdigere og mer storslått punktum enn det Jan Magne Førde og hans medmusikanter satte, er det vanskelig å ønske seg.

Av Tor Hammerø

Det har seg slik at jeg hadde privilegiet å få overvære premieren på Jan Magne Førdes «Mezzing» i Nidarosdomen under Jazzfest i mai fjor. Det blei en nærmest voldsom opplevelse og jeg brukte betegnelser som mektig og majestetisk om det jeg blei utsatt for. Jeg hevda også at det ville bli umulig å fremføre verket noe annet sted enn i nasjonaldomen. Noe av dette sår jeg fortsatt for, men noe har jeg tatt feil i.

Fortsatt mektig

Verket Førde, som mange kjenner fra en årrekke i Brazz Brothers, har skrevet, er nemlig fortsatt både mektig og majestetisk. Det jeg går tilbake på er at det faktisk er mulig å oppføre det et annet sted enn i Nidarosdomen - i alle fall i Molde Domkirke.

22. juli

Avslutninga på Moldejazz 2017 falt på den 22. juli - en dato som er spikra fast i de aller fleste nordmenns bevissthet etter det grusomme som skjedde denne datoen for 6 år siden. Den gangen var Domkirka også sentral i den umiddelbare sorgprosessen - nå fungerte «Mezzing» som en slags påminnelse om hva som aldri må skje igjen. Det var ei stemning og en høytid over det hele fra Førde kom vandrende med sin trompet gjennom kirkerommet til det hele var over, som sørga for den riktige verdigheten i en sådan stund.

Hele verden

Jan Magne Førde har gjennom Brazz Brothers-epoken, og også under eget navn, vist at han er en komponist av meget solid kaliber. Her hadde han tatt med seg mye av tankegodset som han har brukt tidligere, men bare gjort det enda mer «voldsomt» med et helt brassband pluss et stjernelag bestående av Kenneth Ekornes (perkusjon), Roger Ludvigsen (gitar), Rus Nygård-Pearson (bass) og ikke minst Henning Sommerro på orgel, piano, trekkspill og vokal.

Førde har som vanlig henta inspirasjon fra kilder som afrikansk musikk, norsk tradisjonsmusikk, jazz og gudene vet hva, som det vel heter i Domkirka, og satt det sammen til noe som er umiskjennelig Førde-musikk.

Her blei vi servert alt fra det voldsomme med Sommerro på orgelet der murene i kirka stod og dirra til det vare og følsomme der tankene fikk mulighet til å finne ro.

Lyd og lys

Lysmesteren gjorde en fin og dynamisk jobb og lydmaestro Asle Karstad gjorde nok en gang bare det hans magiske fingre og ører er i stand til: å få dette verket til å fungere nesten perfekt i et nytt rom. Moldejazz 2017 blei avslutta med låta «Endless» - et symbol på at alt flott, som for eksempel Moldejazz, også er uendelig. «Mezzing» blei ei flott avslutning på en fantastisk festival.

PS Som den gode sunnmøring Jan Magne Førde er, så mente han at publikum burde kjøpe minst to CD-er på vei ut. Siden dette tildels er improvisert musikk, så er jo muligheten avgjort der for at hver enkelt CD kan låte forskjellig, mente han.

PS 2 Nå er det bare 51 uker igjen. Det gledes allerede!

Jan Magne Førde sammen med sitt kremlag og flotte Molde Brassband.

Foto: Tor Hammerø

Gitar kan være så mangt

Hvis man setter sammen gitaristene Elliott Sharp, Mary Halvorson og Marc Ribot, så er sjansene for at resultatet blir noe for seg sjøl, relativt store.

Marc Ribot og Elliott Sharp møttes i studio.

Veteranene Elliott Sharp og Marc Ribot har jobba sammen i rundt 30 år. "Ungdommen" Mary Halvorson har av naturlige årsaker kommet inn i bildet noe seinere og har vært samarbeidspartner med Elliott de seineste ti. Nå hadde Sharp en idé om å lage ei trioskive med disse stilskaperne og innovatørene, men det skulle vise seg ikke å være så enkelt. Det endte med at Sharp og Ribot gikk i studio sammen, mens Halvorson la på sine bidrag i etterkant.

Mary Halvorson la på sin "stemme" i etterkant.

Det var den trange timeplanen til de ettertrakta gitaristene som førte til at det viste seg umulig å finne en fellesdag. Ideen var fortsatt like god til tross for det, og den noe eksperimentelle løsninga står egentlig i stil med musikken de har skapt.

De tre har alle unike stemmer på sine instrumenter og det var her mye av fundamentet lå for musikken.

Dette er uten unntak eksperimentell og søkende musikk - her finnes ikke låter eller rytmikk i tradisjonell forstand - men samtaler mellom tre originaler som alle på hvert sitt vis har tatt gitaren til nye steder.

Med et sound ulikt hverandre, og hvem som helst andre for den sakens skyld, gir de oss 12 "låter" mer eller mindre unnfanga spontant. Dette er impro av beste merke som jeg vet enkelte, kolleger også, vil kalle tøv og tull. Jeg er altså ikke blant dem - dette er en flott dokumentasjon av hva tre av klodens meste spennende gitarinnovatører kan skape - sammen.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elliott Sharp with Mary Halvorson and Marc Ribot

Err Guitar

Intakt Records/MusikkLosen

Årets konsert?

Konkurransen om årets konsert under Moldejazz er knallhard. Det som møtte publikum en sein fredagskveld med Vijay Iyer Sextet kommer uansett til å være med i kampen om topp-plassen.

Vijay Iyer leverte kanskje festivalens største konsert.

Foto: Tor Hammerø

Det kommer ikke som noen stor bombe at pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer, årets Artist in Residence i Molde, er en foregangsmann og innovatør på alle områder. Han hadde gjennom sine tre tidligere konserter under Moldejazz vist oss sin enorme allsidighet - sitt vidsyn for å si det slik.

For meg blei likevel møtet med hans sekstett det absolutte høydepunktet. For noen låter, for noen arrangement, for noen solister og for et trøkk.

Mark Shim, Stephan Crump, Steve Lehman og Graham Haynes - det er bandet sitt det!

Foto: Tor Hammerø

Med ei besetning bestående av Stephan Crump på bass, Graham Haynes på kornett og flügelhorn, Steve Lehman på altsaksofon, Mark Shim på tenorsaksofon og Tyshawn Sorey på trommer, tok Iyer rommet fra første takt og hadde det i sin hule hånd helt hjem. Det er en autoritet i det Iyer foretar seg som er enorm og om det er lyrikeren eller den heftige som gir seg til kjenne, så er det med samme fingeravtrykk.

Tyshawn Sorey er enkelt og greit en av verdens beste trommeslagere.

Foto: Tor Hammerø

Solistisk er det verdensklasse rund baut i dette bandet, men det Steve Lehman hadde å melde fortalte oss hvorfor mange mener han er den nye stemma på akkurat det hornet. Og så trommeslager Tyshawn Sorey da. For et kraftverk, for en oppfinnsomhet, for en musikant. Det er ikke til å undres over at mange mener Sorey er den som kan flytte grenser på dette instrumentet - han er definitivt på god vei.

Skiva med denne sekstetten, som kommer på ECM om noen uker, men som blei solgt eksklusivt i Molde, heter "Far from Over". Som han sa til publikum mot slutten: Etter at Trump blir stilt for krigsrett, har vi fortsatt mye igjen å rydde opp i. Dette bandet og denne musikken kan bidra til det.

Eve Risser White Desert Orchestra ga oss topp europeisk jazz.

Foto: Tor Hammerø

Tidligere på dagen hadde den franske pianisten, komponisten og bandlederen Eve Risser og hennes White Desert Orchestra vist oss noe av det mest interessante som skapes på den europeiske scena.

Ryktene om Rissers talent hadde gått foran henne lenge og alt stemte. Med sitt timanns/kvinnersband, viste hun frem sin egen originale musikalske visjon. Musikken er både løs, åpen, arrangert, melodisk og ofte inspirert av samtidsmusikk.

Solistene holdt høy klasse og ikke minst den eneste nordmannen i bandet, trompeteren Eivind Lønning, fortalte oss tydelig hvorfor han er så ettertrakta på den moderne, europeiske jazzscena.

Atmosphères - hvilke herlige stemninger.

Foto: Tor Hammerø

Mellom Metheny og Trondheim Jazz Orchestra rakk jeg en liten halvtime med kvartetten Atmosphères. Bak det navnet skjuler sampler Jan Bang, den armenske pianisten Tigran Hamasyan, trompeter og stemmekunstner Arve Henriksen og gitarist Eivind Aarset seg. Etter å ha hørt bandets debut-CD på ECM var jeg lei meg for at jeg ikke rakk hele konserten. Musikken både var og er noe så utrolig stemningsfull og varm og er du blant dem som søker ro og ettertanke, så er Atmosphères det perfekte reisefølge.

Hjemmeseier

Det hender, av og til i alle fall, at det er tvil om hvor poengene ville havne når det spilles her i Molde. Basert på smilene til Ola Kvernberg og Pat Metheny etter bare noen sekunder av denne konserten, var all tvil feid

The Maestro - Pat Metheny.

Foto: Thomas Rasmus Skaug/Romsdals Budstikke

Det er jo slik at mange moldensere etter hvert regner Pat Metheny, som har røtter både i Vestfold og på Sørlandet, som litt sin egen etter at han har besøkt byen en rekke ganger siden 1974 da han kom hit som totalt ukjent 19-åring. Nå er han jazzens suverene superstjerne på verdensbasis og det sier mye når han sjøl spør om å få komme tilbake til Molde for å spille med norske musikanter. Det sier mye om både kvaliteten på musikerne og tilliten han har til Moldejazz.

Gjensyn og gjenhør

Møtet med Trondheim Jazzorkester blei på sett og vis et gjensyn og gjenhør fra 2001. Da møttes «de to», og møtet frista åpenbart til gjentakelse. Nå var det et helt nytt TJO som møtte Metheny og oss. Ikke bare var orkesteret nytt, men alle låtene var også nye og arrangementene, ført i pennen av Eirik Hegdal og Ole Morten Vågan - henholdsvis forhenværende og nåværende kunstnerisk leder av orkesteret, var også helt nye - faktisk justert mer eller mindre helt frem til konsertstart. Og for noen arrangement! Hegdal, som stilte solidarisk med Metheny i stripete genser, og Vågan, hadde lagt lista skyhøyt - det var åpenbart en konsentrasjonsprøvelse for både TJO og Metheny, men sjøl om det var vanskelige saker de hadde å bryne seg på, så landa de noe så voldsomt på beina.

Dette er jo musikanter som elsker utfordringer og det skal være sikkert og visst at det fikk de, men bedre krefter til å løse flokene finnes knapt på bygdene nå til dags.

Tok feil

Musikken og logistikken var faktisk så utfordrende at Methenys fantastiske gitartekniker gjennom 30 år, Carolyn Chrzan, faktisk kom med feil gitar til starten på ei låt. Det skjer ellers aldri og det blei ikke noe problem denne gangen heller, men det sier en hel del om hvor lista blei lagt.

Musikken vi fikk høre den første timen - konserten kom i gang et kvarter for seint - var henta fra relativt ukjente Metheny-låter, men publikum fikk også herlige versjoner av både «Bright Size Life» og «80/81». Metheny varierte mellom sin favoritt hollowbody-gitar, synthgitaren og én, for meg i alle fall, ny «akustisk synthgitar» - alle med den umiskjennelige Metheny-sounden.

Solistisk holdt alle superklasse, inkludert Metheny (!), og måten Hegdal og Vågan hadde dandert det hele på, er slik at Metheny forhåpentligvis ber om å få komme tilbake igjen. Når så lydmagiker Tor Brevik leverte oss lyd på samme nivå, var det bare å juble for hjemmeseier - og mye mer enn 3 poeng.

Gi Pat Metheny nøkkel til Molde nå, ordfører Torgeir Dahl!

Pat Metheny - gitar, Magnus Broo - trompet, Hild Sofie Tafjord - horn, Øyvind Brække - trombone, Mette Rasmussen - altsax, Petter Kraft - tenorsax, Eirik Hegdal - saxofoner og arrangementer, Ola Kvernberg - fiolin, Marianne B. Lie - cello, Ole Morten Vågan - bass, Hans Hulbækmo - trommer Kirsti Huke - vokal

Anmeldelsen er basert på den første timen

Pat Metheny sammen med deler av fantastiske Trondheim Jazz Orchestra.

Foto: Thomas Rasmus Skaug/Romsdals Budstikke

På nye veier

Christian Meaas Svendsen er kjent som en av våre mest spennende unge impromusikanter. Det håper vi han fortsetter å være, men her møter vi han som singer/songwriter!

Christian Meaas Svendsen er en spennende bassist til daglig, men her møter vi han på et helt annet sted.

Christian Meaas Svendsen (29) dukka opp i den store hops bevissthet for første gang via bandet Mopti. Siden har vi møtt han blant annet på en duokonsert på Kongsberg med Arild Andersen og i en rekke improkonstellasjoner på selskapet Nakama Records.

Det kommer absolutt ikke som noen stor overraskelse at Meaas Svendsen går nye veier, men denne veien så jeg absolutt ikke komme. Det er altså en samling tekster Meaas Svendsen har skrevet og satt melodi til som nærmest går inn i singer-songwriter-tradisjonen, men som har fått et tonefølge som er ganske så utradisjonelt.

Meaas Svendsen tar for seg, på et filosofisk vis, mange av aspektene som har med kjærlighet å gjøre. Noe er tankevekkende og vakkert, mens noe blir litt naivt i mine ører.

Når han så har invitert med seg et ungt a-lag bestående av Vilde Alnæs på fiolin, Agnes Hvizdalek på vokal, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Adrian Løseth Waade på bratsj og Inga Margrete Aas på bass, så sier det seg sjøl at tonefølget blir av den alternative typen til et singer-songwriter oppsett. Flott og originalt tenkt, komponert og spilt.

Christian Meaas Svendsen, som også spiller gitar her, er ikke verdens største sanger eller tekstformidler, men han har absolutt noe ekte på hjertet som han makter å formidle. Likevel vil jeg ha han fortest mulig tilbake til bassen - slik som hans svenske kollega Torbjörn Zetterberg også gjorde etter en kort periode som visesanger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Christian Meaas Svendsen

Avin

Nakama Records/Diger Distro

Hot i varmen

Torsdagen i Molde bød på flere nye høydepunkt sjøl om den ikke helt greide å matche den fantastiske onsdagen.

Taj Mahal og Keb´Mo sørga for en hyggelig bluestime på vakre Romsdalsmuseet.

Foto: Tor Hammerø

Hot i varmen

To av den moderne bluesens største hadde forent sine krefter og talenter i forbindelse med Europa-turneen denne sommeren. Både Taj Mahal og Keb´ Mo kunne hver for seg stått aleine på enhver bluesscene verden rundt, men sammen løfta de hverandre til nesten i nærheten av bluestaket i alle fall.

Det begynner å bli noen år siden, men Moldejazz har sett i historias lys ei flott blueshistorie å lene seg på. Høydepunktene har vært mange og de som har levd ei stund glemmer aldri B.B. King, Muddy Waters, Gary Moore og Buddy Guy sine forrykende konserter på Molde Kino og Idrettens Hus.

Gjenoppstandelse

Nå har festivalen bestemt seg for å reetablere denne tradisjonen og første par ut blei legenden Taj Mahal (75), i familiære kretser kjent som Henry St. Clair Fredericks, og Keb´ Mo. Navnet Taj Mahal kom til han i en drøm og etter at han emigrerte til Los Angeles fra New York på begynnelsen av 60-tallet og starta band med tenåringen Ry Cooder, har Taj Mahal vært en av ledestjernene i samtidsbluesen.

Keb´ Mo (65), som egentlig heter Kevin Roosevelt Moore, men som fikk tilnavnet av en medmusikant, er født i Los Angeles, men bosatt i Nashville.

Hele spekteret

Festivalsjefen hadde på forhånd meldt at publikum ville bli servert ufarlig blues på Romsdalsmuseet denne fantastisk vakre torsdagen. Det hadde han helt rett i og koschliere setting for en slik utekonsert finnes vel knapt noe sted når været er som det var i Molde denne ettermiddagen og kvelden.

Herrene, som i løpet av sine 140 år tilsammen har fem Grammypriser å slå i bordet med, dekker hele blueslandskapet. Her fikk vi ingredienser fra både deltablues, countryblues, americana, cajun, gospel, soul og bluegrass og ingen av de to gigantene hadde noe behov for å overskygge den andre. De delte broderlig på vokalansvaret mens Mo viste flere eksempler på sin gitarskikkelighet, gjorde så avgjort Mahal det samme på munnspill pluss ukulele og banjo i små doser.

Fint og tett band

Med seg hadde de et ypperlig band som det groova kraftig av fra første takt. Sjølsagt tok det litt tid før det romsdalske publikummet fikk løsna på slipset eller hva de enn måtte løsne på, men etterhvert hadde Mahal og Mo et godt grep på menigheta.

Bandet, med orgel, bass, trommer, to heftige blåsere og Taj Mahals to døtre på bakrunnsvokal, var solid på plass hele veien.

Frøknene Mahal hadde bada i Moldefjorden, far syntes Norge var et nydelig land og alt var som det skulle være. Ingen lot seg provosere - det hele var fullstendig ufarlig og koselig. Kanskje slik det skulle være i idyllen på Museet. Hotte saker!

Monk´s Casino - med humor og respekt.

Foto: Tor Hammerø

I løpet av denne dagen blei det ellers innom mye, uten at jeg fikk det totale bildet av noe eller noen - bortsett fra toppmøtet mellom Enrico Rava og Tomasz Stanko.

Dagen starta med en hyllest til Thelonious Monk som var født for 100 år siden. Den tyske kvintetten Monk´s Casino, med Axel Dörner (trompet), Rudi Mahall (bassklarinett) og legenden Alexander von Schlippenbach (piano) i spissen, har i mange år satt seg fore å spille alle Monks komposisjoner på nesten kortest mulig tid.

Det gjør de fortsatt og de gjør det med humor og respekt og bekrefter på alle mulige slags vis at Monks musikk har mye å gi også i 2017, 100 år etter at ikonet blei født.

Enrico Rava og Tomasz Stanko - to av Europas største trompetere/flügelhornister.

Foto: Tor Hammerø

Det er noen år siden jeg hadde gleden av å høre både den italienske trompeteren Enrico Rava og hans polske kollega Tomasz Stanko. Det var derfor med både forventning og spenning til hvordan de ville låte nå jeg møtte dem i deres nye fellesprosjekt. Rava spilte kun flügelhorn og det danna en ypperlig kontrast til Stankos trompet.

Det er to av de mest markante modernistene i vår del av verden som nå har satt hverandre stevne og det er hyggelig å kunne melde at de er i like godt slag nå som tidligere. Sammen med et ypperlig komp med Gerald Cleaver på trommer, Dezron Douglas på bass og Giovanni Guidi på piano, tok de to oss gjennom et originalt repertoar høyst sannsynlig skrevet av de to. Musikken låt egentlig mer mainstream enn det jeg hadde forventa og balladen med kun Rava, Stanko og Guidi som ekstranummer er noe av det vakreste som har blitt spilt i Molde i år. Det sier ikke så reint lite.

Sinikka Langeland - en utrolig stemningsskaper.

Foto: Tor Hammerø

Fra Rava/Stanko gikk ferden videre i ECM-land til Molde domkirke. Der stod Sinikka Langeland i spissen for sitt flotte ensemble med Arve Henriksen (trompet), Anders Jormin (bass), Markku Ounaskari (trommer) og Trygve Seim (saksofoner) samt Trio Mediæval - den unike vokalgruppa. Der presenterte den flotte vokalisten og kantelespilleren Langeland fra Finnskogen sitt inderlige "The Magical Forest". Mystikk, tro, poesi i skjønn forening der Henriksen og Seims evne til å ta budskapet videre og der Jormins buespill nok en gang tar oss til undervakre steder, bekrefter at Langeland og hennes univers er av det unike slaget. Hun er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber.

Harald Lassen er en av våre aller mest spennende unge musikanter.

Foto: Tor Hammerø

Før dagen blei til natt fikk jeg også med meg noen låter med Harald Lassen og hans kvartett. Den unge tenoristen fra Sørlandet har både via Pixel og ikke minste Mopti, bekrefta sitt potensiale og med sitt nye band forteller han oss nok en gang at han er en av landets aller mest lovende og spennende instrumentalister, komponister og bandledere. Mitt lille innblikk ga signal om at Lassen ønsker å gå i en moderne, melodisk, men likevel søkende retning med musikken sin og i bassisten Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslageren Tore Flatjord og den belgiske pianisten Bram De Looze har han funnet et perfekt reisefølge.

Pat Metheny sammen med Jaga Jazzist - for et møte!

Foto: Tor Hammerø

Og før natta blei til dag fikk jeg også med meg en halvtime og vel så det med nok et historisk møte: Jaga Jazzist og Pat Metheny. Som Martin Horntveth sa fra mikrofonen: dette er nesten ikke til å tro! Det var det altså og etter at Metheny hørte Jaga i Molde i 2001, har han hatt et ønske om å få spille med det mangehoda trollet Jaga. Hvorfor sa du ikke fra med en gang sa samme Horntveth til en alltid like smilende Metheny med røtter fra Brunlanes i Vestfold - ikke langt fra Jagas "fødested" - og Mandal.

Kompa av et enormt lysshow spilte "de to" låter fra begges side og jeg fikk med meg blant annet Metheny-klassikeren "Last Train Home" og Jagas "Bananfluer overalt".

Det låt altså så megafett, overveldende og tøft at det nesten er umulig å beskrive og nok en gang fikk vi en bekreftelse på at Metheny, kanskje verdens største jazzstjerne anno 2017, digger norske musikere og deres måte å skape/tenke musikk på noe så vederstyggelig.

Jeg sovna med et smil rundt munnen og våkna til denne utsikten og er superklar for tredje og siste etappe på Metheny-triatlonen denne gangen: i kveld skal han møte Trondheim Jazzorkester igjen. Om det gledes!!!!!

En sunnnmøring i Køben

Du skal ha rimelig god oversikt over underskogen i norsk jazz for å kjenne til Snorre Kirk. Trommeslageren, bandlederen og komponisten fra Ålesund har nemlig tilbragt mesteparten av sitt voksne liv i Danmark.

Snorre Kirk trives bak trommene.

Det er mulig jeg kan beskyldes for å følge for dårlig med, men Snorre Kirk (36) har altså passert godt under radaren min - til nå. Trommeslageren med røtter i den vakre jugendbyen har åpenbart satt spor etter seg i sitt "nye" hjemland og med si debutskive under eget navn, "Blues Modernism" i 2012, fikk den utmerkelsen årets jazzskive i Danmark. Siden har "Europa" fulgt i 2015, også den gikk meg hus forbi, men endelig er jeg på sporet og "Drummer & Composer" forteller mye om en musikant med store kvaliteter og ditto ambisjoner.

En ikke navngitt norsk København-bosatt tubaist kan opplyse om at Kirk har vært bosatt i Kongens by i bortimot 20 år og at han ikke har full kontroll på det norske språket lenger. Det lette, svingende jazzspråket derimot behersker han til fulle og det beviser han gjennom denne suiten bestående av ni komposisjoner.

Sammen med et utmerket ensemble bestående av tenorsaksofonisten Jan Harbeck, pianisten Magnus Hjorth, altsaksofonisten og klarinettisten Klas Lindquist, bassisten Lasse Mørck, trombonisten Magnus Wiklund og kornettisten Tobias Wiklund, har Kirk, som styrer troppene med sikre hender fra kjøkkenavdelinga, skapt en en relativt tradisjonell oase med røtter i både ballroom, swing og bop.

Noe voldsomt nyskapende er det ikke i denne suiten fra Kirk. Det forteller oss derimot om en musikant med en visjon som samtidig har full kontroll på og oversikt over jazzhistoria. Dermed føyer han seg egentlig elegant inn i den danske/amerikanske jazzhistoria.

Det tok si tid før Snorre Kirks og mine veier kryssa hverandre. Når det nå har skjedd så lover å holde ørene godt åpne i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snorre Kirk

Drummer & Composer

Stunt Records/MusikkLosen

En dag for minnebøkene

Pat Metheny og Herbie Hancock som to hovedretter etter at Daniel Herskedal hadde servert en nydelig forrett. Da er det rett og slett verken behov eller plass til dessert.

En historisk trio: Pat Metheny, Gard Nilssen og Arild Andersen.

Foto: Tor Hammerø

En magisk kveld

Samtlige jazzfestivaler, på denne kloden i alle fall, ville ha sprengt banken for å få trioen med Pat Metheny, Arild Andersen og Gard Nilssen på plakaten. Moldejazz er den eneste som klarte det. Stort større fjær i hatten er det nesten umulig å få.

Pat Metheny (62) er enkelt og greit jazzens superstjerne. Han kan velge og vrake når det gjelder hvilke jobber han ønsker å gjøre og hvilke musikanter han vil spille sammen med. Denne sommeren, som egentlig er en friperiode for amerikaneren med solide norske røtter - bestefaren heter Bjorn Hansen, valgte han likevel å gjøre tre jobber - alle i Molde og alle med norske musikanter. Det er faktisk ikke til å tro!

Åpningsballet

Den første av de tre bød på et gjensyn med en av de fire store i norsk jazz fra 60-tallet, bassisten Arild Andersen. De to spilte sammen for første gang i 2001, da Metheny var Artist in Residence. På den lille scena Forum møttes de to sammen med trommeslageren Paal Nilssen-Love og de som var til stede vil aldri glemme magien som oppstod.

Nå var de to 16 år eldre, men like spillesugne, energiske, nysgjerrige og livsbejaende. Noe av grunnen var sikkert inspirasjonen de fikk fra den 34 år unge trommeslageren Gard Nilssen. Han hadde forberedt seg lenge og godt og smilet som kom frem etter to sekunder på scena fortalte alt om hvilken opplevelse han var i ferd med å få. En ny trioopplevelse for evigheten var i ferd med å bli skapt.

Sko og skjorte

Iført sine svarte «scenejoggesko» og sin umiskjennelige stripete skjorte, et varemerke for Metheny gjennom store deler av karriera hans, starta ballet med gitaristens «Soul Cowboy». Deretter fulgte noe som likna mistenkelig på en ønskekonsert med Ornette Colemans «Police People», den nydelige balladen «This Belongs to You», klassikeren «Question & Answer», en av klodens vakreste låter, «Travels», og «What Do You Want» og ekstranummeret «Song for Bilbao» fra Methenys enorme bank og ikke minst Andersens «Mira» og «Science».

Metheny benytta seg denne gangen av tre gitarer; den lyse hollowbody-gitaren som vel må sies å være hans favoritt, en bortimot akustisk gitar og gitarsynthen med en sound fra en annen verden.

Enorm variasjon

De knappe to timene bød på et enormt spenn fra de vakreste ballader til en uptempo-maktdemonstrasjon, først med Metheny og Nilssen i et ras som det kan utstedes fartsbot for, og etterpå Andersen der han bekrefter at sultnere og yngre 71-åring neppe er å oppdrive. Når han tar et skritt bakover og krummer ryggen da er det alvor på gang!

Teknisk sett er sjølsagt Metheny jeg vil påstå fullkommen - nesten i alle fall - men likevel dreide dette seg om å skape noe der og da og du verden som de gjorde det. Empatien og respekten lyste ut av de tre og vi som var de lykkelige som fikk plass visste at vi hadde vært med på nok en historisk konsert. Gard Nilssen fra Skien, som er «født og oppvokst» med «Travels» og «Question & Answer, er jeg sikker på kunne ha ofra tre Odd-poeng for denne opplevelsen og han fortalte oss på alle slags vis at han nå er en trommeslager i verdensklasse - intet mindre.

Når så David Solheim, lydmagikeren fra nord, var med på å formidle dette på et så ypperlig vis som vel tenkelig, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Jeg vet at de tre også hadde øvd inn nok en klassisk Metheny-låt, «Phase Dance», men den blei liggende på kjøl. Da er det bare å håpe på at dette ikke var en engangsforeteelse og at det skal bli mulig å oppleve den også med denne utrolige trioen.

Musikk kan være vakker, sterk og viktig. Det var den denne kvelden. Onsdag 19. juli 2017. En dato som allerede står spikra i musikk- og Moldejazz-historia.

En meget levende legende - Herbie Hancock.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Den smilende legenden

Så var han her igjen - for sjuende gang i Molde. En av jazzens aller største nålevende legender - Herbie Hancock.

Hancock (76) besøkte Molde for første gang i 1971. Da var han allerede ei stor stjerne på jazzhimmelen - eller musikkhimmelen - etter å ha debutert med Miles Davis tidlig på 60-tallet. Siden har hans stjerne skint like klart og tydelig og han har skapt sjangersprengende musikk gjennom 50 år.

Like energisk

Det er nesten et privilegium å kunne melde at Hancock er like energisk og livsbejaende i dag som han har vært hele tida. Mannen som er UNESCO-ambassadør og International Jazz Day´s store beskytter, har fortsatt den samme lysten til å skape og til å formidle musikk og ikke minst til å spre glede som han alltid har hatt.

Kom så og…

Hancock inntok Bjørnsonhusets store sal fullpakka av både folk og forventninger et kvarter over tida, men etter å ha smilt, vinka og «fortalt» oss at han var klar, var han mer enn tilgitt. Etter den løse og åpne introen, bar det rett inn i jazzfunkland - et land som Hancock meir eller mindre har vært med på å «finne opp». Det var så lekent, så smart, så livsbejaende og så funky det brygget Hancock serverte oss, at det hjertet som var uberørt av dette trenger kardiolog så snart som mulig. Her snakker vi hjemmeseier på bortebane.

Stjernelag

Hancock er blant dem her på Tellus som kan få med seg akkurat de han vil til å leke. Denne gangen betydde det trommeslager i ultraklassen når det gjelder musikk i jazzfunkland, Vinnie Colaiuta. Alle fra Frank Zappa via Sting til Chick Corea har benytta seg av Colaiutas tjenester og han passer som hånd i hanske til Hancocks univers.

Elbassist for anledninga, han spiller nesten sjølsagt også akustisk som en gud, James Genus, snakker til bassen mens han spiller og du verden som fem-strengeren hans svarer!

Gitaristen Lionel Loueke fra det lille afrikanske landet Benin, har vi opplevd i Molde tidligere med sin egen trio. Nå spiller han også sammen med Sissel Vera Pettersen som vi hørte med Espen Berg på mandag.

Loueke både synger og spiller gitar på et helt unikt vis - han synger som en slags clicksanger og han frembringer lyder og stemninger som er av en annen verden.

Sistemann, og yngstemann, Terrace Martin på altsaksofon, vocoder og vokal, er nok et bevis på at Hancock skuer stadig videre.

Martin er en av sjefene for den nye bølgen fra Los Angeles - vi snakker om mannen som har produsert og spiller på Kendrick Lamars suksessalbum «To Pimp a Butterfly». Intet mindre!

Respekt

De fem stortrivdes sammen på scena og respekten og empatien var så tydelig å se og føle. Hancock spilte i løpet av timen jeg fikk med meg både gammelt og nytt og en nydelig versjon av Coltranes klassiker «Naima» - tilegna flycrewet som hadde bragt de til Molde - kom også som en overraskelse.

Dette var altså sjuende gangen Herbie Hacock gjesta Molde - nok en gang til en enorm mottakelse og det fortjent som alltid. Det er bare å håpe at Hancock, som kom med sola og sommeren til Molde, er tilbake mange, mange ganger også i åra som kommer. Yngre 76-åring finnes ikke nemlig.

Herbie Hancock og hans stjernelag. Herlig!

All fotos: Tor Hammerø

En av Moldes store sønner, Daniel Herskedal, kom, så og vant.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Onsdagens forrett stod Daniel Herskedal for. Det hevdes jo at det er vanskelig, ja kanskje umulig å bli profet i egen by, men Herskedal kom til sine egne og han blei svært så godt tatt i mot - og det vel fortjent.

Med et repertoar i all hovedsak basert på musikken fra hans siste album, "The Roc", tok Herskedal (35) oss nesten bokstavelig talt med på ei reise over flere kontinenter. Bakgrunnen for at musikken har henta mange impulser fra både Midt-Østen og Balkan er at Herskedal har jobba en hel del i disse områdene og både melodisk og rytmisk har han makta å inkorporere elementer derfra inn komposisjonene sine på et vakkert og elegant vis.

Med et håndplukka lag, som har vært med tubaist og basstrompetist Herskedal ei stund nå, bestående av pianist Eyolf Dale, cellist John Ehde, perkusjonist Helge Andreas Norbakken og bratsjist Bergmund Skaslien, skapte de et helt eget lydlandskap med sin unike instrumentering.

Solistisk sett var det mye å glede seg over og spesielt sjefen sjøl, Dale og ikke minst Skaslien imponerte og som fargelegger er Norbakken - også kalt landsbyen med sitt spesielle perkoppsett med blant annet bilfelg i "instrumentparken", uovertruffen.

Herskedal takka publikum for at de hadde trossa det fine været og trukket innendørs. Sola skinte i enda større grad da vi kom ut!

Pat Metheny og Gard Nilssen fant hverandre noe så voldsomt.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

En varm time

Madeleine Peyroux er en en vokalist og gitarist som gir oss varme med musikken sin.

Madeleine Peyroux inviterer oss inn i en intim setting.

I oktober 2015 var Madeleine Peyroux (43) invitert til den lille engelske byen Great Milton i Oxfordshire for å by på sitt lille, intime uttrykk med sin trio bestående av Jon Herington på elektrisk gitar og vokal og Barak Mori på bass og vokal. "Åstedet" var ei mange hundre år gammel kirke, Saint Mary´s Church, med ei flott historie og ditto akustikk i veggene. Peyroux & Co var så fornøyd med alt og alle at de ville tilbake i januar i fjor for å spille inn musikken i samme kirke. Landsbybefolkninga blei invitert som gjester og både de, musikantene og vi bør så absolutt si seg/oss fornøyde.

Etter konserten fikk Peyroux et skikkelig kompliment fra en av de som hadde vært tilstede: vedkommende mente at Peyroux hadde fylt rommet med åndelig humanisme. Det førte til at albumet har blitt kalt akkurat "Secular Hymns".

Peyroux, som vi har hatt gleden av å møte i Norge ved flere anledninger, virker som om hun har funnet hjem med dette uttrykket og i dette landskapet. Tidligere har vi møtt henne som en type avlegger av Billie Holiday og også det har hun gjort med verdighet og ekthet.

Her handler det om en miks med blues, gospel, Americana og faktisk litt dub reggae satt sammen på et vis som vel bare Madeine Peyroux kunne gjort. Hun tolker alt fra Tom Waits´ "Tango Till They´re Sore", via Townes van Zandts "The Highway Kind", Allen Toussaints "Everything I Do Gonh Be Funky", Wille Dixons "If the Sea Was Whiskey" til Linton Kwesi Johnsons "More Time" og tradlåta "Trampin´" som avslutter "gudstjenesten".

Jovisst er det hymner vi blir servert, men det er verdslige sådanne i et neddempa og verdig uttrykk signert en av de beste vokalistene de har over there, Madeleine Peyroux.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Madeleine Peyroux

Secular Hymns

Impulse!/Universal

Høydepunktene i kø

Med Terje Rypdals nye band Conspiracy, en herlig konsert med stjernelaget Woman to Woman og en unik duokonsert med Vijay Iyer og Craig Taborn, blei tirsdagen som åpningsdagen under Moldejazz: strålende!

Terje Rypdal viste med all tydelighet at han stortrivdes med sitt nye band.

Foto: Bjørn Brunvoll - Romsdals Budstikke

Majesteten

I min verden er det noen få musikanter på verdensbasis som har noe majestetisk over seg i sin måte å formidle musikk på. Terje Rypdal har vært og er en av dem.

Av Tor Hammerø

Det er ti år siden Terje Rypdal, en av de fire store i norsk jazz ved siden av Arild Andersen, Jon Christensen og Jan Garbarek, var Artist in Residence på Moldejazz. I forbindelse med sjøsettinga av sitt nye band Conspiracy innleda han heldigvis markeringa av sin 70 års dag ved nok en gang å ta turen av over fjorden fra Tresfjorden til Molde. Det å møte Rypdal og hans musikk, tone og uttrykk har alltid vært forbundet med høytid for meg og slik var det heldigvis også denne gangen.

Landskapsmaleren

Norsk malerkunst hadde sine Tidemand og Gude. For meg er Terje Rypdal moderne musikks svar på disse herrene. Jeg vet ikke om noen som er i stand gjennom sin magiske, lengtende, søkende og unike tone til å skape stemninger, drømmer, tanker om fjell, fjorder, mørke bakgater, vidder som Rypdal - jeg skjønner godt at filmmakere tiltrekkes veldig av hans musikk.

Høyt

Som alltid så spilte Rypdal høyt - veldig høyt. Lydmagiker Sven Persson er med på det, men sammen skaper de et voldsomt og majestetisk lydbilde som når man blir vant til det faktisk er herlig og monumentalt. Lyden er så klar, så ren som mann alltid har blitt vant til fra de to og den er med på å ta lytteren inn i en annen sfære - den Rypdalske.

Nytt band

Med seg i sitt nye band hadde Rypdal musikanter fra tre generasjoner. Yngstemann Nikolai Hængsle Eilertsen fra jazzmetrpolen Skotselv i Buskerud kjenner mange fra rockeband som Bigbang og National Bank, men de seineste åra har han også markert seg kraftig i en tøff rocka jazzsammenheng i bandet Elephant9. Der stortrives han også sammen med Dombås store jazzsønn, organisten Ståle Storløkken - en magiker bak tangentene. Denne gangen hadde Rypdal også invitert med seg sin gamle våpendrager Pål Thowsen fra Lillestrøm på trommer. Thowsen, som debuterte i Molde som tenåring med Arild Andersen på 70-tallet, viste raskt at han fortsatt har Det - med stor D.

Smilet

Terje Rypdal, som ikke snakka fra scena, viste med blikket og smilet at han var tilbake der han trives aller best: i et musikalsk landskap der musikken var henta både fra den rocka Chasers-perioden, blanda med nydelige, drømmende ballader og nytt stoff.

I høst kommer en rekke gitarkolleger fra inn- og utland med en hyllest av Rypdal. Det sier ganske mye om hvilken anseelse Rypdal nyter over hele kloden. Heldige er vi som har han rett over fjorden - bare en fergetur unna. Ser vi over fjorden nære vi kommer ut av konsertlokalet i Bjørnsonhuset så ser vi de majestetiske fjella. Dit trekker majesteten seg tilbake så raskt siste tone er spilt for denne gang.

Anmeldelsen er basert på konsertens første 65 minutter

Craig Taborn og Vijay Iyer utfordra både seg sjøl og hverandre.

Foto: Tor Hammerø

Tirsdagen starta for min del med et sjeldent møte mellom to av samtidsjazzens mest ettertrakta og spennende pianister, Artist in Residence Vijay Iyer og Craig Taborn. Begge er for hver seg usedvanlig uttrykksfulle tangentbehandlere, men med hvert sitt store Steinway-flygel, blei dette sjølsagt noe helt annet.

Konserten de to bød på var av det helt åpne og frie slaget - som ei slags akustisk utgave av Supersilent. Jeg tror neppe noe som helst var avtalt på forhånd - her gikk de til verket i trygg forvissning om at deres kunnskaper, intuisjon og respekt for hverandre ville føre dem og oss til uante steder. Og du verden som det gjorde det.

De to førte eleverte samtaler i bortimot 90 minutter og den første "praten" varte i rundt tre kvarter. De to er utstyrt med voldsomme referansebanker og enorme ører - dette er musikanter som er langt framskredne i kunsten å lytte.

Det er spenninger og dynamikk i disse konversasjonene der vi blir tatt med fra det mest nedpå til crescendoer a la Cecil Taylor ganger to som jeg aldri har opplevd tidligere i en slik setting. Det har sjølsagt sammenheng med herrenes personlige stemmer, enorme teknikk og evne til å kommunisere.

Vijay Iyer og Craig Taborn spilte til det ikke var mer musikk igjen. Samtalene hadde kommet til en naturlig slutt slik det gjør mellom gode venner.

Iyer og Taborn bytta flygel underveis.

Foto: Tor Hammerø

Woman to Woman - et superlag som leverte.

Foto: Tor Hammerø

Kvelden blei avslutta sammen med et sjukvinners superband som hadde all grunn til å være slitne, men som ikke var det. Etter tre ukers Europa-turné og lang reise fra Nice til Molde der de landa én time før konsertstart, kunne man kanskje tro at det var en gjeng som var klar for å komme seg hjem vi møtte. Det var derimot en gjeng som var så spillesugne og så glade i hverandre, i musikken - og oss - at den fullsatte salen møtte dem på samme måte.

Septetten med Melissa Aldana fra Chile på tenorsaksofon, Anat Cohen fra Israel på klarinett, Ingrid Jensen fra Canada på trompet, Allison Miller fra USA på trommer, bandets musikalske leder Renee Rosnes fra Canada - med far fra Hareid på Sunnmøre!!! - på piano, Cécile McLorin Salvant fra Frankrike/USA på vokal og Noriko Ueda fra Japan på bass - alle bosatt i eller rundt New York - kunne man kanskje frykte var av typen sammensatt av eller annen agent som ville tjene lette penger, var så absolutt ikke det.

Med et knippe standardlåter som "Never Will I Marry", "The Peacocks", Yesterdays" og "So Easy to Love" i bagasjen, arrangert spesielt for septetten, blei dette enkelt og greit en fest. Empatien på scena - det er så mye kjærlighet blant oss sa en tydelig rørt Cohen for å takke de andre for turneen - smitta over på det begeistra publikummet.

Alle er solister i toppklasse og viste det gjennom hele konserten. Mine personlige favoritter var Rosnes, McLorin Salvant, Jensen, nei forresten alle sammen. Både individuelt og kollektivt var dette nemlig en hyllest av og til hverandre, musikken og oss som man bare måtte bli varm om hjertet av.

En herlig slutt på en stor dag i Molde. I dag venter Herbie Hancock, som var ovebegeistra publikummer på Woman to Woman, Pat Metheny som har øvd med Arild Andersen, Gard Nilssen og Jaga Jazzist i flere dager og er klar som blekk. Hvor skal dette ende????

Renee Rosnes & Co takka for seg. Det er vi som skal takke.

Foto: Tor Hammerø

Musikken flyter

En danske bosatt i Oslo har tatt med seg to landsmenn og laget spennende triomusikk.

Balvig/Bülow/Christensen - tre unge dansker med mye på hjertet.

Nå er jeg for så vidt usikker på hvem som har tatt med seg hvem her, men det er ikke så viktig heller. Det viktige er at pianisten Christian Balvig (25), trommeslager Frederik Bülow og bassist Adrian Christensen til sammen har skapt musikk som har verdi i seg - og det har de gjort.

Med et knippe på elleve låter, der komponistansvaret er demokratisk fordelt på alle tre, har de unge danskene som alle er helt ubeskrevne blad for meg, skapt lyrisk, melodisk og vakker triojazz med mye personlighet i seg.

Både som instrumentalister, komponister og som kollektiv har trioen allerede mye å fare med og helt åpenbart potensial til mye spennende musikk i åra som kommer. Assosiasjonen med vann er absolutt på sin plass - denne musikken flyter, av og til sakte, av og til raskere, videre med en dynamikk i seg nesten som ei elv.

Det nordiske soundet, gutta har absolutt hørt på ei ECM-innspilling eller to i sitt liv, er definitivt tilstede, men samtidig har de makta å skape noe som er deres eget. Balvig - Bülow - Christensen er en trio med lyttende unge karer med ei spennende tid foran seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Balvig - Frederik Bülow - Adrian Christensen

Associated with Water

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Bergtatt

Espen Berg takka for den store - den største jazzprisen i Norge hevdes det - på et strålende vis, Natalie Sandtorv viste oss hvorfor hun fortjente talentprisen og Vijay Iyer la lista skyhøyt for Artist in Residence-uka si. Moldejazz er veldig i gang!

Espen Berg og Trondheim Jazzorkester nådde svært langt med sitt bestillingsverk "Maetrix".

Foto: Tor Hammerø

Når man står på mottagersida av Norges største musikerpris uansett sjanger, JazZtipendiat til en verdi på rundt 1 million, så har jeg forståelse for at komponist, pianist og bandleder Espen Berg følte presset. Med fasit i hånd kan han ta verden med ro ei stund - "Maetrix" er et verk for evigheten.

Hamar-gutten Espen Berg (34) har i løpet av de seineste åra i stadig større grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt spesielt talent. Både i hans egen trio og sammen med Marius Neset i forbindelse med hans store bestillingsverk i Molde, har Berg stått fram med sin unike stemme. I Nesets kompliserte verden og ved urfremførelsen av "Maetrix" gikk Berg til verket uten noter - nok en indikasjon på hvem han er og hva han er laga av.

Med ei 13 manns- og kvinnersutgave av Trondheim Jazzorkester - veldig hyggelig og flott at stadig flere jenter tar sin naturlige plass både der og i andre jazzsammenhenger - hadde Berg skrevet et verk som var av typen krevende ikke minst for musikantene på scena. Her var det en del taktarter som ikke var blant de enkleste for å si det slik.

"Maetrix" er musikk skapt av en klok og søkende mann for ditto utvalgte musikanter og ment for et publikum med åpne ører og andre sanser. Det er et verk bestående av vakker og melodisk musikk med masse forskjellige farger som vokalisten Kirsti Huke, fiolinisten Ola Kvernberg, cellisten Marianne B. Lie, saksofonistene Eirik Hegdal, Hanna Paulsberg og Sissel Vera Pettersen, trompeterne Hayden Powell og Hildegunn Øiseth, tubaisten Daniel Herskedal, vibrafonisten Mattias Ståhl, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslagerne Hans Hulbækmo og Tomas Järmyr og lydmaestro Tor Breivik, danderte på best mulig vis.

Berg er en systematiker som nesten på matematisk vis tar seg fram dit han vil med musikken sin. Det er et enormt spenn og masse dynamikk i verket og han setter opp møter mellom for eksempel Eirik Hegdal og Mattias Ståhl og seg sjøl og Ståhl som blei minneverdige. Det blei så avgjort den voldsomme trommesoloen til svenske Järmyr også, som er neste års JazZtipendiat sammen med sine Trondheimsbosatte landsmenn Oscar Grönberg og Petter Kraft - du verden for en maktdemonstrasjon.

Avslutningslåta het "Climbing" og det var akkurat det Espen Berg og TJO gjorde: de klatra høyt - svært høyt - med "Maetrix" og de nådde sitt Mount Everest eller Trolltindene, som de kunne skue til fra Molde, på et formidabelt og imponerende vis.

Vijay Iyer la lista høyt for sin Artist in Residence-uke i Molde.

Foto: Tor Hammerø

Kruttsterk start

Har krigsveteraners situasjon noe på en åpningskonsert på Moldejazz å gjøre? Noe så voldsomt når det gjøres med en autoritet som det Artist in Residence Vijay Iyer er i besittelse av.

Pianist, komponist og ikke minst visjonær Vijay Iyer har de seineste åra fått en voldsom oppmerksomhet og anerkjennelse kloden rundt både blant publikum og kritikere. Grunnen eller grunnene er åpenbare: han har noe helt eget å melde og han gjør det på et unikt vis.

Langt og fruktbart samarbeid

Iyer har samarbeida på tre-fire store prosjekt med DJ Mike Ladd de seineste 15 åra. Noe forteller meg at ingen av dem er viktigere og sterkere enn dette. Moldejazz hadde kontakta lederen for de norske krigsveteranene, Thor Lysenstøen, som overtok introduksjonen for festivalsjef Hans-Olav Solli. Det gjorde han på et fint, informativt og faktisk humoristisk vis som satte oss i den rette stemninga for hva som skulle komme.

Iyer og Ladd i spissen for et timanns- og kvinnersband tok oss gjennom en verden som vi altfor ofte og for lett glemmer. En verden som dreier seg om krig, konflikt og mye annet - ikke minst kjærlighet.

Musikalsk hadde Iyer, som sjøl spilte ei ganske beskjeden, men viktig rolle som fargelegger og i liten grad som solist, henta mye fra både jazz, impro, rap/hip hop og rock og satt det samme til noe helt spesielt.

Post 9/11-generasjonen

Veteraner med bakgrunn fra både Afghanistan og Irak stod på scena med sine vitnesbyrd som de framførte sjøl - usedvanlig sterkt og tankevekkende. Som Ladd sa/sang: Before I went to Iraq I died. Vi skjønte hva han og de andre hadde tenkt og opplevd. Maurice Decaul hadde vært midt oppe i helvetet - det kunne vi føle og kjenne og forhåpentligvis ta med oss videre når vi ser TV-bildene flakse forbi.

Beskrivende musikk

Vijay Iyer hadde skrevet musikk som passe utmerket til budskapet. Han hadde med seg spennende modernister som gitaristen Liberty Ellmann og cellisten Okkyung Lee, den glitrende trommeslageren Kassa Overall, flotte vokalister og «elektrikere» og i sentrum for det hele, sterke og ikke minst klare DJ Mike Ladd som deklamerte I have not one son to fight in their wars. Blandinga av rap, jazz, opera, hip hop var av det helt unike slaget - musikk kun Vijay Iyer kunne ha laga.

Lista lagt høyt

Med denne åpningskonserten har Vijay Iyer lagt lista skyhøyt for hva vi kan forvente oss av de fire som skal komme. En liten svipptur til London midt inne i uka skal han også rekke over, men noe forteller meg at en av jazzens og samtidsmusikkens viktigste stemmer kommer til å fikse det helt greit.

DJ Mike Ladd og deler av Vijay Iyers Holding it Down: The Veterans´ Dreams-prosjekt.

Foto: Tor Hammerø

Natalie Sandtorv er en svært så uttrykksfull vokalist.

Foto: Tor Hammerø

Årets Jazztalent 2016 blei den København-bosatte Ålesundsjenta Natalie Sandtorv (28). Som Berg, så hadde Sandtorv også hatt et år på seg til å forberede musikken og konserten hun skulle presentere på denne takk-for-prisen-seansen. Den tida har hun benytta godt.

Sandtorv har søkt inspirasjon i å skrive for dem som er holdt nede - for dem som har en lang og tung vei å gå. Konserten bar overskriften "Freedom Nation" og etter å ha vært i denne nasjonen i en time så er jeg trygg på at dit vil jeg gjerne flytte hvis muligheten byr seg.

Med et håndplukka band bestående av to tangentister, elbass, trommer og saksofon/klarinetter med musikanter fra Norge, Danmark og USA, tok den utadvendte og livsbejaende vokalisten Sandtorv oss med på ei musikalsk reise som inneholdt alt fra impro til rock og indie i alle sjatteringer - i alle fall mange.

Natalie Sandtorv bekrefta at hun er en usedvanlig uttrykksfull vokalist med ei spennende nåtid og framtid foran seg. Musikken var tøff og spennende, men trenger nok noe innstramming her og der, og heldige var vi som fikk være med Natalie Sandtorv største dag i livet - inkludert hennes bryllupsdag - i følge henne sjøl.

Moldejazz 2017 er noe så voldsomt i gang med kanskje det sterkeste og mest lovende jazzprogrammet noen festival noen gang har hatt her til lands.

Heldige var vi som fikk være med på Natalie Sandtorvs største dag.

Foto: Tor Hammerø

Hvilken introduksjon!

Ikke hørt om romfartsteoretikeren Billy Meier? Ikke bandet Billy Meier heller? Da er vi to, men nå kan jeg i alle fall anbefale sistnevnte.

Billy Meier tar fart mot Tellus og outer space - med hjelm!

Trommeslageren Ivar Myrset Asheim traff vi på her om dagen i Trond Kallevåg Hansen Trio. Her dukker han opp igjen - det forteller at unge jazzmusikanter, eldre også for den sakens skyld, både må og vil ha flere bein å stå på. Dessuten bekrefter det hvilken enorm allsidighet mange jazzmusikanter er utstyrt med.

Myrset Asheim traff på fløytisten og synthisten Henriette Hvidsten Eilertsen, fiolinisten Hans Kjorstad, bassisten Martin Morland og gitaristen Sander Eriksen Nordahl på Musikkhøgskolen i 2013. Vi snakker altså nok en gang om den oppvoksende slekt og det tar ikke mange runder i CD-spilleren med "Introducing...Billy Meier" med gruppa med det originale navnet, og ditto musikalsk verdensanskuelse, å skjønne at vi har med store og spennende talenter å gjøre.

Med den sveitsiske ufo-teoretikeren og originalen Eduard Albert "Billy" Meier som "ideologisk ledestjerne", tar kvintetten oss med på ei romreise som henter inspirasjon og elementer fra de fleste av sine kilder som jazz, pop, impro og folkemusikk. Dette har de kollektivt satt sammen til et spennende og originalt brygg spilt inn i Athletic Sound i Halden i løpet av én aprildag i fjor. Samples av stemma til Billy Meier og "opptak" han har gjort av ufoer blir vi også bydd på.

Billy Meier serverer oss åpen og luftig, men også straight og lettfattelig musikk ulikt det meste fra både vår egen klode og andre sfærer. I tillegg bekrefter de også at tilflyten på original musikk og nye spennende musikanter er i den skjønneste orden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Billy Meier

Introducing...Billy Meier

Just for the Records/Musikkoperatørene

En engelskkvinne i New York

Vokalisten Barb Jungr er en uhyre allsidig artist. Nå har hun tatt turen til New York for å samarbeide med jazzmusikere.

Barb Jungr føler seg hjemme i de fleste sjangre.

Barb Jungr (63) har spilt ei viktig og relativt sentral rolle i engelsk musikkliv helt siden midten av 70-tallet. Med en oppvekst med tsjekkiske og tyske foreldre i England, følte hun seg hjemme i både populærmusikk, teater, cabaret og jazz. Aller størst suksess har hun kanskje hatt med materiale basert på franske chansons samt tolkninger av Bob Dylan-stoff. Hun har ofte gjort radikale tolkninger av andres materiale og det fortsetter hun tildels med her.

Jungr, som er bosatt i London, har gitt ut rundt 20 soloskiver og enda flere i samarbeid med en rekke andre artister. For et par år siden fikk hun en plutselig innskytelse: hun ønska å lage ei skive i New York med amerikanske jazzmusikere. For å gjøre ei lang historie noe kortere, så blei Kurt Ellings pianist gjennom en årrekke, Laurence Hobgood, foreslått. De møttes ved flere anledninger, kjemien stemte og de begynte å skrive materiale samme med sikte på denne utgivelsen.

Med utmerket assistanse fra en annen engelskmann bosatt i NY, bassisten Michael Olatuja, og perkusjonisten Wilson Torres, inviterer Jungr og Hobgood oss med på ei musikalsk rundreise som omfatter musikk av Rodgers og Hammerstein, Bob Dylan, Leonard Cohen, Stephen Sondheim og Leonard Bernstein, Joni Mitchell, Peter Gabriel og David Bowie samt tre egne låter, blant annet en hyllest til Nina Simone, "Hymn to Nina".

Jungr er en bra sanger med ei uttrykksfull stemme, men noen stor jazzvokalist er hun ikke. Likevel er dette nok et trivelig møte med Jungr og hennes utmerkede NY-band der Hobgood igjen viser hvilken eminent tangentist han er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Barb Jungr

Shelter from the Storm

Linn Records/Naxos Norway

Nye og spennende stemmer

Det ser heldigvis ikke ut til at det skal ta slutt med påfyll av nye og lovende jazzstemmer i kongeriket. Trond Kallevåg Hansen og to av hans gode venner er tre gode indikasjoner på det.

Trond Kallevåg Hansen Trio kommer vi til å få mye glede av i åra som kommer.

Jeg slutter aldri å la meg imponere av både kvantiteten og ikke minst kvaliteten når det gjelder etterveksten i norsk jazz. Den eneste grunnen til bekymring er om det er jobb til alle disse store talentene. Gitaristen Trond Kallevåg Hansen fra Haugesund, trommeslager Ivar Myrset Asheim fra Stavanger og bassist Alexander Hoholm fra Furnes ved Hamar melder seg umiddelbart på i "konkurransen" om beinet de nærmeste tiåra og baserte på hva de leverer på trioens debut, "Se Meg En Annen Dag", har de alt på plass for å kunne greie seg mer enn godt.

Vi snakker om tre herrer som befinner seg under 30 års-streken og som har lagt bak seg flere år med formell jazzutdanning flere steder i landet. Med et musikalsk utgangspunkt i Kallevåg Hansens låter, viser de en enorm modenhet til tross for sine relativt få år på Tellus.

Kallevåg Hansen har tydeligvis gode minner fra sin oppvekst i Haugesund. Det er nemlig derfra han har henta både referanser og inspirasjon. Det har ført til et sett med lyriske låter som de tre trives utmerket i og med.

Det er lett å la tankene gå i retning gitarister som danske Jakob Bro og Bill Frisell. Bro har også vært Kallevåg Hansens lærer under hans studieopphold i København. Tonespråket til denne trioen henter impulser fra både americana, viseverdenen og moderne melodisk jazz og sjøl om de har latt seg inspirere både herfra og derfra, så er de allerede på god vei til å skapte sitt eget uttrykk.

Framtida er i de beste hender - allerede nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trond Kallevåg Hansen Trio

Se Meg En Annen Dag

Just for the Records/Musikkoperatørene

Magikeren

Trompeteren Arve Henriksen er ikke i stand til å være noen andre enn seg sjøl. Det er så hinsides flott at det holder herfra til evigheten.

Arve Henriksen er i besittelse av ei helt egen stemme.

Arve Henriksen (49) fra Stryn, men nå bosatt i Göteborg, har i stadig større grad utvikla sin egen stemme, sitt eget språk. Det har derfor vært både spennende og interessant å følge hans karriere som blant annet omfatter ni soloinnspillinger - åtte på Rune Grammofon og en på ECM. Helt fra det første møtet på 90-tallet og fram til nå har det vært ei tydelig linje i Henriksens tonespråk og gjennom "Towards Language" forteller han oss at der han er nå, sammen med likesinnede sjelsfrender, er et fruktbart og kreativt sted å være.

Jeg vet ikke om noen som skaper slike utrolig vakre, originale og ettertenksomme stemninger som Arve Henriksen gjennom sin musikk og sin vidunderlige trompettone. Det er altså en slik søken, lengsel og varme i uttrykket som det er umulig ikke å bli berørt av. Når Henriksen har invitert med seg sine gamle våpendragere Jan Bang og Erik Honoré på sampling, programmering og synther og Eivind Aarset på gitarer og elektronikk samt Anna Maria Friman fra Trio Mediæval på vokal på avslutningssporet, så er alle ingredienser på plass for at stor musikk - faktisk kunst - kan bli skapt.

All musikken er mer eller mindre spontant unnfanga, men har henta inspirasjon fra både Aarset, Manuel de Falla og tradisjonell kvensk folkemusikk. I laboratoriet til disse herrene har det blitt stemninger og lydlandskap ut av det som er unike, søkende, dvelende og usedvanlig vakre og stemningsfulle.

Arve Henriksen er i mine ører, og i resten av mitt sanseapparat også, en mestermusikant. "Towards Language" er nok en bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Arve Henriksen

Towards Language

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Årets sommerkrim

Amerikanske Karen Dionne er et nytt navn for meg, men hennes thriller "Myrkongens datter" har alt i seg til å bli sommerkrimmen for mange fler enn meg.

Karen Dionne har skrevet en spennende og annerledes krim.

"Myrkongens datter", eller "The Marsh King´s Daughter" som er originalens tittel - ikke March som det står i boka, er Karen Dionnes (64) tredje roman. Det er også hennes definitive gjennombrudd både i USA og internasjonalt - boka er solgt til 20 land så langt. Det er ikke til å forundres over; Dionne har nemlig skrevet en lettlest, men original og intelligent thriller som er veldig vanskelig å legge fra seg før den er ferdig lest.

På mange vis er dette en utradisjonell krimroman. Vi vet helt fra starten hvem og hva dette dreier seg som og vi aner også hvordan det vil gå, men veien dit er likevel spennende og uoppgått.

Vi får møte en liten "familie" der far er både kidnapper og voldtektsmann. Dionne tar oss med inn i et helt spesielt liv som hun beskriver med stor innsikt. Som man vil skjønne så må dette livet få sin ende, men veien dit er ikke enkel og det er der Dionnes mesterskap ligger.

Dette er ikke typen krimroman der drapene står i kø og der blodet flyter. Den er mye mer sofistikert enn som så og måten Dionne hopper mellom fortid og nåtid på, er av den usedvanlig elegante sorten.

Karen Dionne har skapt et troverdig persongalleri og unnfanget en historie både til forlystelse - litt merkelig betegnelse å bruke kanskje - og til ettertanke. Hun har enkelt og greit skrevet en thriller som anbefales som sommerlektyre for alle elskere av god krimlitteratur.

Karen Dionne

Myrkongens datter

Juritzen forlag

En legende leverer

Art Ensemble of Chicago-legenden Roscoe Mitchell har skapt et helt spesielt musikalsk univers med hjelp av fire forskjellige trioer i ymse konstellasjoner.

Roscoe Mitchell er intet mindre enn en levende legende.

Multisaksofonisten, og utøver på alle mulige slags andre instrumenter også, Roscoe Mitchell (76) var med i Art Ensemble of Chicago fra starten i 1966 til bandet blei lagt ned i 2006. Nå er restene oppe og går igjen, med Mitchell og Don Moye som de eneste av de originale, og de gjesta Kongsberg for noen dager siden.

Organisasjonen AACM, Association for the Advancement of Creative Musicians, med Art Ensemble of Chicago som spydspiss, var helt sentrale i "bevegelsen" i den musikalske verdenen som oppstod i det hovedsakelig afro-amerikanske miljøet med utgangspunkt i Chicago. Det har også vært viktig som inspirasjonskilde for kreativ musikk med røtter i frijazz rundt om på kloden.

I forbindelse med 50 års markeringa av AACM, fikk Mitchell muligheten til å skape noe helt nytt, men med solide røtter tilbake til alt som har blitt skapt gjennom dette halve hundreåret.

Den første trioen består av to kolleger av Mitchell fra Mills College der han har jobba i mange år: saksofonisten, pluss pluss, James Fei og perkusjonisten William Winant. Den går tilbake til 2011.

Trio nummer to inneholder trompeter Hugh Ragin og trombonist, pianist og trommeslager Tyshawn Sorey - en trio som oppstod etter at en venn av Mitchell hadde introdusert han for Sorey.

Den tredje trioen blei unnfanga i forbindelse med en jobb Mitchell gjorde på Café Oto i London. Han blei kontrakta av trommeslageren Kikanju Baku - kjemien var umiddelbar og Mitchell ville lage et nytt band med pianisten Craig Taborn.

Den fjerde konstellasjonen inneholder musikanter Mitchell har jobba med siden midten av 70-tallet, bassisten Jaribu Shahid og trommeslageren Tani Tabbal.

I september 2015, som en del av 50 års feiringa av AACM, blei Mitchell invitert til Museum of Contemporary Art Chicago med alle disse fire trioene, som også dukka opp i nye varianter underveis, og det er denne konserten vi får være med på her i løpet av denne dobbelt cd-en.

All musikken, eller alle grunnlagene, er skapt av Mitchell, men her får alle full frihet til å ta den dit de vil - med yppersteprest Mitchell i førersetet. Dette er sjølsagt åpen og fri musikk, der musikantene også får spille på Art Ensemble of Chicagos perkusjonsarsenal, totalt original og ulikt det aller meste man har hørt tidligere.

Roscoe Mitchell, som også er kunstmaler - vi får se et fargerikt eksempel på det i omslagsheftet, har vært, er og kommer for alltid til å være en original og en stilskaper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Roscoe Mitchell

Bells for the South Side

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Med sjel

Bernt Brinck-Johnsen er nok ikke verdens beste tenorsaksofonist, men få spiller med så mye sjel som han.

Bernt Brinck-Johnsen for anledninga utstyrt med tenorsaksofon.

Bernt Brinck-Johnsen markerer sin første 70 år med en sjelden plateutgivelse og det på et instrument de fleste av oss ikke kjenner han så godt på. Veteranen fra Oslo/Tønsberg er nemlig barytonsaksofonist for de fleste av oss, men etter som jeg har skjønt så har det i stadig større grad blitt mer og mer tenorsaksofon de seineste åra.

Brinck-Johnsen er intet mindre enn en legende i norsk jazzliv - en legende som dessverre alt for få kjenner til nå. I miljøene rundt Club 7 og Jazz Alive var Brinck-Johnsen en sentral herre både som musiker, klubbdriver og historieforteller. De seinere åra har han oppholdt seg og spilt mye i Spania - spesielt når det har vært på det kaldeste her nord.

Heldigvis tar han seg turer hjem til "kulden" med jevne mellomrom og i februar møtte han gode musikervenner i Stavanger og det resulterte i denne sjeldne utgivelsen fra Roman - som han blir kalt av kjente.

Sammen med Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på piano og Karsten Tillerli på trommer, tar Brinck-Johnsen oss med på ei rundreise i souljazzen og standardskattens verden. Dette er herrer som er vel bevandra i dette universet og som trives der og med hverandre.

Her blir vi servert alt fra "Look for the Silver Lining" via "Autumn Leaves" og "Georgia on My Mind" til "Things Ain´t What They Used to Be" - stort sett i ballade- eller medium tempo som seg hør og bør for voksne, reflekterte herrer.

Her kommer det ikke en eneste overraskelse, kun en liten time med god musikk spilt av gode historiefortellere. For alle der ute med sans for slikt holder det lenge det.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brinck Johnsen

Soul Jazz

Roman Records/barejazz.no

Vulkanen NEger

De ser så forbannet skikkelige ut gutta i JazzKamikaze. Som kjent så bedrar skinnet.

JazzKamikaze - et band i konstant bevegelse.

Foto: Tor Hammerø

Aldri hørt om vulkanen NEger før? Egentlig ikke så merkelig. Den hadde nemlig sitt første utbrudd under Copenhagen Jazz Festival. Saksofonist Marius Neset fra Os ved Bergen og trommeslager Anton Eger, med røtter i Oslo, hadde nemlig en duosekvens midt i JazzKamikaze sin konsert som var så heftig at den trua med å sprenge de fleste grenser - og trommehinner. Mer intens og heftig musikalsk eksplosjon har jeg enkelt og greit ikke vært med på - siden John Zorn for noen tiår siden. Neset og Eger har spilt sammen siden de begynte på studier i København for godt og vel ti år siden - de kan hverandre ut og inn. De gjør også resten av bandet: Kristor Brødsgaard på bass, Daniel Heløy Davidsen, født og delvis oppvokst i Bodø, på gitar og vokal og Morten Schantz på tangenter og vokal. De har spilt sammen i tolv år og benytta anledninga til å gi ut si femte skive i forbindelse med denne konserten.

Marius Neset som rockegitarist! Nytt for de fleste vil jeg tro.

Foto: Tor Hammerø

Marius Neset var svært ivrig før konserten på å fortelle meg at det JazzKamikaze hadde å by på, ikke var jazz. Han hadde forsåvidt rett, men også feil. De byr nemlig på musikk som slår en rett i mellomgulvet fra første sekund. Det er så monumentalt, så tøft, så høyt, så rocka, så jazza - hvis det er noe som heter det - at JazzKamikaze nesten er en egen kategori.

Marius Neset med saksofon - mer kjent rolle.

Foto: Tor Hammerø

Det er sjølsagt mye jazz i folk som Eger og Neset - det er uunngåelig. Dessuten har vi med noen av denne verdensdelsens aller heftigste musikanter - teknisk er de to bortimot fullkomne, hvis det er mulig, på sine instrumenter. De tre andre holder også skyhøy standard og i Daniel Heløy Davidsen har Bodø og Norge en skjult skatt.

JazzKamikaze ga oss ei tøff, høylytt utblåsning i nærheten av smertegrensa volummessig. Vi snakker tøff, beintøffe saker og en ny vulkan - NEger.

Copenhagen Jazz Festival

6. - 17. juli

En flott Oslo-hyllest

Bjølsen Valsemølle er en institusjon i hovedstaden - også musikalsk.

Bjølsen Valsemølle - klar for innsats.

Bjølsen Valsemølle, under ideologisk og musikalsk ledelse av Trond Ingebretsen siden 1975, har vært, er og kommer til å bli værende en representant for hovedstaden som Oslo-folk, og alle andre, bør være stolt av og låne øre og hjerte til.

Ingebretsen er verken verdens største vokalist, gitarist eller munnspiller, men han har en egen evne til å sette ord på livet og på menneskene som bor i byen som de aller fleste av oss har et forhold til.

Her har Ingebretsen, sammen med tangentist Endre Christiansen, trommeslager Even Finsrud, gitarist Leif Ottersen og bassist Lars Aas-Hansen inntatt Herr Nilsen midt i Oslo sentrum, og sammen med et entusiastisk publikum som kan "alle" sangene, skaper de øyeblikk som er ekte og viktige for mange.

På sett og vis er det en ønskekonsert vi blir invitert med på: "Over elva", "Vaterlands bru", "Soria Moria" og "Vålerenga kjerke" står sjølsagt på programmet og Ingebretsen bekrefter med all ønskelig tydelighet at han er en hverdagspoet og Oslo-poet for alle tider.

Bjølsen Valsemølle har eksistert i over 40 år - det er bare å håpe på 40 til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjølsen Valsemølle

Da taket til slutt forsvant

Grappa/Musikkoperatørene

Himmelen på jorda

Møtet med Thomas Blachman, Carsten Dahl, Lennart Ginman, Fredrik Lundin og Palle Mikkelborg i vidunderlige DR Koncerthuset blei av typen man aldri - ALDRI - glemmer.

Langt der nede, men likevel veldig nær - et band og en musikk for evigheten.

Foto: Tor Hammerø

Med det fantastiske DR Koncerthuset som ramme var forventningene store til konserten med det danske superholdet, som ikke blir ledet av Åge Hareide eller Ståle Solbakken, men av fem giganter som satte hverandre stevne for første gang som kvintett hvis jeg har skjønt det riktig.

Trommeslager Thomas Blachman og den finsk/danske bassisten Lennart Ginman fikk jeg høre live for første gang, mens Carsten Dahl, Fredrik Lundin og ikonet Palle Mikkelborg bød alle på gjensyn og ikke minst gjenhør.

For meg blir det automatisk høytid når den musikalske posøren Palle Mikkelborg (76), alltid med sitt hvite silkeskjerf, inntar et rom og ei scene. Slik blei det så avgjort denne gangen også.

Tankene går alltid til Miles Davis og hans arv når Mikkelborg skaper musikk. Han legger ikke skjul på inspirasjonskilden, men har definitivt sitt eget uttrykk - sin egen stemme. Der Miles var Prince of Darkness så er Mikkelborg fjor meg Prince of Air - det er altså et rom, en luftighet, en sfære rundt tonen til Mikkelborg som er magisk - intet mindre.

Med et repertoar som henta blant annet "Nature Boy", "Angel Eyes", "Someday My Prince Will Come" og "It Ain´t Neccesarily So" fra standarsskatten i tillegg til eget stoff og frie ekskursjoner, gikk tankene mer enn en gang til estetikken Miles Davis skapte med sin andre 60-talls kvintett med Ron Carter, Herbie Hancock, Wayne Shorter og Tony Williams der Mikkelborg "oppsøker" sine medmusikanter for å føre intime samtaler.

Ballader stod sentralt der musikken fikk rom til å utvikle seg til nye steder som det gjør i slikt inspirert selskap, men temposkiftene og eksplosjonene kom også - dette er allerede et BAND med stor B der det er ingen, men fem stjerner.

Solistisk fikk alle sine rom til å fortelle oss hvem og hva de er - alle på topp internasjonalt nivå - og når empatien og kjemien er så på plass som i dette tilfellet, så blei det kollektive språket av typen episk og usedvanlig minneverdig.

Carsten Dahl sa at de ønska å være på jakt etter "det evige øjeblik" med musikken - det makta de på alle vis.

Før de fem avslutta med en blues i F (!) hviska Palle Mikkelborg inn i mikrofonen på trompeten: "Tak (det heter det på dansk, så da så) for en fantastisk aften". Det blei det og det er vi som var så heldige å få være tilstede som skal takke. Dette var en konsert for minnebøkene.

Mikkelborg og Dahl taler sammen på sitt unike vis.

Foto: Tor Hammerø

Det er vi som skal takke.

Foto: Tor Hammerø

Her har jeg fått en rekke bilder fra den historiske konserten som er MYE bedre enn mine. Tak!

Foto: Oskar Salvatore Væring Lundin

DR Koncerthuset - hvilken sal, hvilken ramme for opplevelser av de sjeldne.

Foto: Tor Hammerø

Svein Rikard Mathisen representerte både Brumunddal og Norge på et ypperlig vis.

Foto: Tor Hammerø

Norske stemmer er heldigvis også representert under Copenhagen Jazz Festival. Gitaristen, komponisten og bandlederen Svein Rikard Mathisen (31) har studert både i Kristiansand og i København - og han snakka både norsk og dansk under konserten - fortalte oss med sin debut-CD på Curling Legs i 2015 at han hadde mye originalt på hjertet.

Derfor var det hyggelig å treffe han på hans andre hjemmebane sammen med hans kvartett bestående av Andreas Fryland på trommer, Søren Gemmer på piano og Paul Hinz på bass. De ga oss en flott time med med nytt stoff som kommer på plate til høsten og vi fikk hilse på fire sultne, søkende og meget oppegående unge musikanter i starten på si musikalske karriere.

Musikken, ofte inspirert av Jo Nesbøs "Snømannen" både musikalsk og når det gjelder titler, er melodisk, tøff, dynamisk og med et empatisk kollektiv til å traktere den, blei det en time som skapte forventninger til det som skal komme til høsten. Svein Rikard Mathisen er en gitarist både for nåtid og ikke minst for framtida.

Mathisen i front for sin Somebody´s Quartet.

Foto: Tor Hammerø

Funky nok

Nils Landgren er utvilsomt en av de mest funky musikantene i vår del av verden. Så mye nytt har han likevel ikke å melde.

Nils Landgren Funk Unit - ingen tvil om hvor eneren er.

I 25 år har Nils Landgren (61) holdt sitt Funk Unit i gang. Det har ført til et dusin skiveutgivelser og en enorm popularitet rundt om i store deler av verden. Med sin blanding av funk, soul, rhythm and blues, jazz og andre tilliggende herligheter har Landgren snakka til et publikum langt utenfor jazzmenigheta - kanskje aller mest utenfor faktisk.

Nå består bandet, i tillegg til Landgren på sin røde trombone og vokal, av Petter Bergander på tangenter, Robert Ikiz på trommer, Andy Pfeiler på gitar og vokal, Magnum Coltrane Price på bass, vokal og tangenter og Jonas Wall på saksofoner. I tillegg er gjestelista av den solide sorten: Ray Parker Jr. på gitar og vokal og Randy Brecker og Tim Hagans på trompeter.

Låtvalget består stort sett av originalstoff, men det er også funnet plass til Allen Toussaints "Just a Kiss Away", Herbie Hacock & Cos "Stars in Your Eyes" og Marvin Gayes "Rockin´After Midnight".

Jeg har hatt gleden av Funk Unit i mange, mange år og vil garantert ha det i framtida også. Likevel er det slik at jeg ikke finner så mye nytt å glede meg over her. Same shit, same wrapping hvis du skjønner hva jeg mener.

Det betyr nok at alle som har et nært og godt forhold til Nils Landgren Funk Unit og funk i sin alminnelighet, vil synes veldig om denne utgava bandet og musikken også.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nils Landgren Funk Unit

Unbreakable

ACT/Musikkoperatørene

Nye favoritter i Køben

Mange nordmenn har reist til København for hyggens skyld opp gjennom åra. Når man så får seg minst to nye favoritter på turen så er jo veldig mye i boks allerede.

Copenhagen Jazz Festival er et voldsomt arrangement. Hvor man enn snur og vender seg i den utrolig fascinerende og vennlige storbyen, er det jazz i godt og vel ei uke - ute som inne. Mange av arrangementene, også med relativt store navn, er gratis. Vi snakker bortimot 1300 konserter og her lider man valgets kvaler hele tida - det er sjølsagt bare mulig å få med seg en brøkdel av herligheta og når avstandene tildels er veldig store, så går en god del tid med til å forflytte seg også.

For min del begynte søndagsfesten utendørs på vakre Sølyst hele ute ved havet i et område der bare de mest bemidlede har råd til å bosette seg. Sola hadde bestemt seg for å spille på lag og det førte til både østers og champagne - for noen......

Jeg nøyde meg med to jampregede sett med stjernelag innen fusionmusikken - jazz som egna seg utmerket for både settingen og publikummet.

Med Mike Stern tilbake i storform, etter at han skada armene sine stygt i ei ulykke, i spissen for Randy Brecker på trompet, det nye stjerneskuddet på seks strengers elbass, Teymur Phell fra Aserbajdsjan, og Return to Forever-trommeslager Lenny White, blei det akkurat et slikt møte publikum på gressplena hadde ønska seg.

Med sin umiskjennelige gitartone på plass igjen, samt sitt usedvanlig vinnende vesen, tok Stern & Co oss gjennom et hyggelig jazzrock-sett med noe av hans stoff og noe av Breckers før det hele blei avslutta med Jimi Hendrix´"Red House" med Stern på vokal! Folket fikk akkurat det de hadde ønska seg, alt var totalt ufarlig, hyggelig og uten en eneste musikalsk overraskelse. Sola skinte om kapp med musikken.

Slik fortsatte det også i andre sett med altsaksofonlegenden David Sanborn og en av klodens hippeste trommeslagere, Dave Weckl, sammen med det danske brødreparet Niels Lan Doky og Chris Minh Doky på piano og bass. Sanborn har gitt meg masse glede opp gjennom åra med sitt personlige uttrykk og tone i grenseland mellom blues, funk og jazz. Det gjør han forsåvidt fortsatt, men trøkket i spillet hans er ikke det samme som i hans storhetstider. Sanborn har vært plaga med seinskader etter å ha blitt ramma av polio som barn og det kan være noe av grunnen til at han ikke er helt der han var for et par tiår siden, men for all del: det er fortsatt bare én David Sanborn og folket stortrivdes i hans selskap også denne gangen.

Mike Stern, Randy Brecker, Teymur Phell, Lenny White, David Sanborn, Niels Lan Doky og Dave Weckl sørga for hygge i solskinnet på vakre Sølyst i København.

Foto: Tor Hammerø

Trinelise Væring er en historieforteller av rang - uansett sjanger.

Foto: Tor Hammerø

Etter et par taxaturer (ja, det heter taxa) gjennom store deler av Dronningens by, var det klart for mitt første livemøte med den danske vokalisten, låtskriveren og bandlederen Trinelise Væring. Jeg kjenner henne i all hovedsak som jazzsanger, men her møtte hun oss med nytt materiale og nytt band i et poplandskap med enkelte jazzelementer. Som Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk - god og dårlig. Dette var avgjort innafor kategori nummer én.

Med sitt åttemans/kvinners band - hyggelig at halvparten var kvinner - fortalte Væring oss at hun er en engasjert og reflektert observatør og historieforteller. Det skal innrømmes at mine danskkunnskaper - hun sang stort sett på dansk - og oppfattelsesevne ikke strakk til for å få med meg på langt nær alt, men likevel nok til å fatte at her har vi med en artist å gjøre som har noe viktig å melde. Værings saksofonspillende ektemann, Fredrik Lundin, er definitivt en av Danmarks ledende saksofonister og fløytister og fortalte det klart og tydelig med sine strålende solobidrag.

Kvelden blei avslutta på et fullstappa Jazzhouse der den amerikanske trommeslageren og bandlederen Mark Guiliana og hans kvartett spilte for andre og siste dag. For et band, for en musikk, for en slutt på denne søndagen!

Ryktene, og mer enn det, har gått ei stund rundt Guiliana og hans kvaliteter, men dette var første gang jeg fikk anledning til å oppleve han live. Etter hans solide bidrag på David Bowies siste skive, "Blackstar", har mange fler blitt oppmerksom på Guiliana og hans musikk og det lyttende og oppmerksomme publikummet på Jazzhouse visste virkelig å sette pris på det de hadde å bringe til torgs.

Mesteparten av musikken var henta fra bandets to seineste CD-er pluss en nydelig versjon av Bowies "Where Are We Now?". Det pianokoret den unge cubansk/amerikanske pianisten Fabian Almazan serverte oss der, er av typen som går inn i minneboka - intet mindre. Oversikt, dynamikk, luft, innlevelse, teknikk, følelser - det hadde alt!!

Slik svar det også med det avsluttende trommekoret til Guiliana - som på ingen måte dominerte bandet med soloer ellers. Han har bare en voldsom tilstedeværelse i alt han foretar seg - en musikalitet som jeg nesten ikke har hørt hos trommeslagere siden salige Billy Higgins.

Bassist Chris Morissey og tenorsaksofonist Jason Rigby skal heller ikke glemmes - dette vare et nemlig et BAND, men de aller mest minneverdige øyeblikkene stod altså Almazan og Guiliana for.

Jeg har fått meg to nye favoritter i løpet av søndagskvelden i København - i dag venter mye og mangt nytt, blant annet Palle Mikkelborg. Nye rapporter loves fra den strålende byen og festivalen.

Mark Guiliana Quartet - for et band og for noen musikanter!

Foto: Tor Hammerø

Copenhagen Jazz Festival

7. - 16. juli

Tøffe saker

Bassisten, komponisten og bandlederen Terje Gewelt har endelig dukka opp igjen. Det var på høy tid.

Både med elbass og den store fela har Terje Gewelt mye på hjertet.

Foto: Johs. Bøe

Terje Gewelt (57) har liksom vært her hele tida, men likevel fått altfor lite oppmerksomhet. Etter studier på Berklee i Boston på 80-tallet, der han tok timer med ikoner som Dave Holland og Jaco Pastorius, vendte han hjem igjen og har blant annet jobba med storheter som Billy Cobham, Tommy Smith, Misha Alperin og Santana-trommeslageren Michael Shrieve.

Her hjemme har han jobba mye med blant andre Karin Krog og John Surman, Petter Wettre og Dag Arnesen, han har bidratt på et hundretalls skiver inkludert et dusin under eget navn. Likevel har det vært stille fra Gewelt for lenge nå og det er godt å høre at han fortsatt leverer på det samme høye nivået vi har blitt vant til.

Sammen med trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen, som også i for stor grad får passere under for mange radarer, Bjørn Klakegg på akustiske og elektriske gitarer og Erlend Slettevoll på piano og ymse andre tangenter, gir Gewelt oss ti låter som forteller oss om en allsidighet og en oversikt som er sjelden og herlig.

Vi snakker om fire framifrå musikanter som åpenbart stortrives i hverandres selskap og som anretter Gewelts låter, Evensen og Klakegg har bidratt på to av dem, slik vi har blitt bortskjemt med med norske jazzmusikanter: på et meget høyt nivå.

Låtene er i all hovedsak melodisk sterke, rytmisk spennende og tildels funky. Noe er mer åpent, fritt og søkende, men hele tida setter Gewelt & Co sitt umiskjennelige bumerke på det hele. "Wow and Flutter" har blitt et flott nytt visittkort fra Terje Gewelt.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Gewelt

Wow and Flutter

Resonant Music/Musikkoperatørene

Kongen av Danmark

Siden jobben som kongen av Danmark for tida er ubesatt, vet jeg ikke om noen som egner seg bedre enn legenden Anders Koppel akkurat nå.

De av oss som har levd ei stund fikk allerede på 70-tallet et sterkt forhold til Anders Koppel gjennom det fantastiske bandet Savage Rose. Også i Norge oppnådde de stjernestatus, sjøl om det ikke sjølsagt ikke kan sammenliknes med oppmerksomheten på hjemmebane. Nå kom saksofonsønn Benjamin Koppel på den gode, jeg vil si nesten si strålende, idé om å hylle sin far i forbindelse med hans 70-års dag - som er den 17. juli. Og for en fest det blei! Fire timer og vel så det der det både blei skua bakover, gjort opp status for hvor "gudfar" Koppel er i dag før det blei sett inn i framtida også. Som Ivar Hoff sa: den beste presang man kan gi en god venn er ei god pasning. Slik er det på fotballbanen, her var det på samme måten: den beste presang Benjamin Koppel kunne gi sin far var en flott konsert og du verden for en nydelig konsert det blei!

Når mannen som har skrevet musikken til åtte balletter, mer enn 150 filmer, 50 teateroppsetninger og tre musikaler, i tillegg til alt han har gjort på scena sjøl, så er det sjølsagt ei nesten umulig oppgave å finne ut hva man skal lande på når "livet" skal vises fram. Med en rekke stjernelag der både venner, kolleger og ikke minst familie - hvilken enormt musikalsk familie vi snakker om! - blei det hele delt i tre avdelinger der organist Anders og saksofonist Benjamin spilte viktige roller hele veien.

Savage Rose

Det hele starta med et ferskt og nytt blikk på musikken til bandet som starta det hele for 50 år siden, Savage Rose. To av de opprinnelige medlemmene, trommeikonet Alex Riel og gitaristen Nils Tuxen, var fortsatt hjertelig tilstede og sammen med en rekke gjestevokalister der hele familien Koppel var svært godt representert - pluss dansere også de fra familien i stor grad - blei dette walking down memory lane, men satt inn i 2017-modus. Det svært så begeistra fullsatte Betty Nansen Teatret - mange hadde garantert vært med i alle 50 åra - fikk en start på kvelden som var bortimot perfekt.

Bazaar

I rundt 40 år har Koppel jobba med Bazaar - altså mer eller mindre parallelt med Savage Rose. Det var et band med et helt annet uttrykk der impulser fra spesielt Midtøsten var sentrale. De etablerte verdensmusikk lenge før begrepet var "oppfunnet" og med de opprinnelige medlemmene Mehmet Ozan på gitar og Flemming Quist Møller på perkusjon samt en rekke fantastiske gjester på både trommer, tablas, oud og saz, blei det både et gjenhør og en stadfestelse på at dette er musikk som er viktigere enn noen gang - slik verden ser ut anno 2017.

Fremtiden

Hvor mange representanter for den usedvanlig musikalske familien Koppel som var på scena i løpet av kvelden, har jeg ikke tall på. Uansett må det være en av denne klodens i alle fall mest musikalske familier og avslutninga fortalte oss at her blir det så definitivt sett fremover også. Med DJ Noize, den hippe rapperen Per Vers som fristylet som en jazzmusiker og Anders Koppels barnebarn på vokal, blei det en livsbejaende avslutning på en strålende hyllest som varte i over fire timer - uten at det blei kjedelig et eneste sekund.

Som det heter i Danmark: til lykke Anders Koppel - også med de neste halvfjers!!!!!

En liten bildestemning tatt med mobil på relativt lang avstand.

Foto: Tor Hammerø

Copenhagen Jazz Festival

7. - 16. juli

Endelig tilbake

Det er vel 20 år siden Torhild Ostad slapp sitt første og hittil eneste album, "Blomar i moll". Nå er hun blant oss igjen - med et inderlig samarbeid med den danske mesterpianisten Carsten Dahl. Han har også fler spennende jern i ilden.

Carsten Dahl og Torhild Ostad under plateinnspillinga i Rainbow Studio.

Helt fra det lokale publikummet hørte henne for aller første gang, for manges del var det med Storyville Storband i Molde på tidlig 90-tall, var det åpenbart at det var noe helt spesielt med stemma til Torhild Ostad (48). På et jazzkurs på samme tid, sa hennes vokalinstruktør Sidsel Endresen at det var mye folkemusikk i uttrykket hennes. Derfra var veien kort til folkemusikkstudier i Rauland i Telemark med blant andre Sondre Bratland som lærer. "Blomar i moll", ei vakker samling folketoner, kom ut på Kirkelig Kulturverksted i 1996 og bekrefta hennes store og personlige talent til strålende mottakelse hos både publikum og musikkpolitiet.

Stille lenge

Av mange årsaker har det vært stille fra Ostad alt for lenge. Hun har ikke prioritert egen karriere og livet har, som for så mange, også gått i bølgedaler. Nå er hun endelig klar igjen og det er med stor glede jeg kan melde om en klar og tydelig Torhild Ostad som er bedre enn noen gang.

Krevd mot

Sammen med Carsten Dahl (49), som vi kjenner i Norge etter flere festivalopptredener og samarbeid med blant andre Arild Andersen, gikk Ostad i studio ved tre anledninger i fjor. Vi snakker ikke om hvilket som helst studio heller, men verdensberømte Rainbow Studios i Oslo med lydmagiker Jan Erik Kongshaug ved spakene. Noe forteller meg også at det har krevd ikke så reint lite mot fra "uerfarne" Ostad å ta kontakt med en så etablert og stor musikant som Dahl.

Flotte møter

Med ei bunke nye sanger og ferske tekster, mye basert på et levd liv der det ikke blir lagt skjul på nedturene, tradisjonsmateriale, religiøse folketoner og kveldssalmer, pluss enkelte frie improvisasjoner fra Dahl som knytter det hele sammen, blir vi tatt med inn i en verden så personlig, ærlig og gjennomsiktig som vel tenkelig.

Ostad og Dahl har møtt hverandre på alle slags vis og de har skjønt hverandre - vi snakker sjelsfrender, intet mindre. Du verden så godt det skal bli å møte dem i Molde domkirke under jazzfestivalen. Inntil da - og etterpå - er "Jeg roper til deg" et utmerket reisefølge.

For seg sjøl

Den 26. mai i fjor inntok Dahl The Village Studio i sin hjemby København for å spille inn en solo piano skive. Slik skulle det ikke bli. I studioet stod det nemlig et cembalo og det endte med at Dahl i løpet av tre timer hadde skapt musikk som har blitt til 13 spontant komponerte låter og improvisasjoner på et sjeldent brukt instrument.

Dahl, som både er en pianist, komponist og bandleder i europeisk toppklasse, er også en fremragende kunstmaler med en rekke separatutstillinger bak seg. Slik har det nesten blitt her også. De 13 "låtene" er nesten som landskapsmalerier som befinner seg i landskap som henter minst like mye fra klassisk, romantisk barokkmusikk som fra jazz. Det kler både Dahl og instrumentet på et ypperlig vis.

Carsten Dahl forteller med disse to utgivelsene hvilken allsidig og oppfinnsom musikant han er. Hvor han dukker opp neste gang vet vel ingen - heller ikke han sjøl kanskje?

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Torhild Ostad - Carsten Dahl

Jeg roper til deg

NORCD/Musikkoperatørene

Carsten Dahl

The Jester

Exlibris Musik/MusikkLosen

Noe for seg sjøl

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records sørger for stadig tilflyt av nye og spennende konstellasjoner. Mat Maneri, Evan Parker og Lucian Ban er intet unntak.

Lucian Ban, Evan Parker og Mat Maneri låter annerledes enn alt annet på denne kloden i alle fall.

Den amerikanske bratsjisten Mat Maneri, som vi møtte sammen med Ola Kvernberg, Ingebrigt Håker Flaten og Paul Nilssen-Love på Moldejazz i fjor, stiller det evige spørsmålet om hvor musikken begynner i sin korte covertekst til denne originale plata. Hans svar er at musikken starter før musikken. Som improvisator, skriver han, så settes hele verden i bevegelse når den første tonen spilles. Hvor kommer den musikalske intimiteten fra spør han retorisk videre. Er det fra improvisasjon? Er det kammermusikk? Er det jazz? Maneris svar er at musikken på "Sounding Tears", erfaringa, empatien og den felles historia de tre bringer til torgs, er deres svar.

Sammen med Maneri møter vi den engelske saksofonisten Evan Parker og den rumenske, men USA-bosatte, pianisten Lucian Ban. Bratsj, saksofon og piano.....Jeg har vært borti en del instrumentkombinasjoner i løpet av min levetid, men jeg er ganske sikker på at det er første gang en slik "organisme" har kommet min vei.

Innspillinga er gjort i USA i 2014 og har på alle slags vis tålt de knappe tre åra den har ligget til marinering. Noe av musikken er unnfanga der og da - mesteparten vil jeg tro - mens noe er basert på gitte komposisjoner. Uansett så er det samtaler mellom tre likeverdige partnere som tydeligvis har mye å snakke om.

Musikken er nesten hele tida nedpå og reflekterende - nesten skjør. Spesielt med min erfaring med Parker er dette litt overraskende - dette er en mye mer neddempa Parker enn jeg kan huske å ha møtt tidligere.

"Sounding Tears" byr på musikk i grenseland mellom kammermusikk og impro og egner seg til refleksjon. Det er en helt ny verden vi blir invitert inn i - en verden det er spennende å oppholde seg i.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mat Maneri Evan Parker Lucian Ban

Sounding Tears

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Grenseløst

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat har tatt turen til Maridalen kirke og forteller med sitt helt spesielle talent at musikk er grensesprengende.

Marjan Vahdat er en vokalist med noe unikt på hjertet.

Marjan Vahdat kan ikke opptre i sitt hjemland. Siden prestestyret tok over i 1979 har det vært forbudt for kvinnelige vokalister å synge for menn i Iran. Det har ført til at både Marjan og søstera Mahsa Vahdat, som har produsert denne plata sammen med Erik Hillestad, har søkt utenlands for å uttrykke seg og både i Europa, USA, Australia, Nord-Afrika og i flere land i Midtøsten har søstrene fått stor og velfortjent oppmerksomhet.

Erik Hillestad, ideologisk fører i Kirkelig Kulturverksted, har opp gjennom årene vist en fantastisk evne til å finne fram til talenter rundt om på kloden som har noe spesielt å melde. Marjan Vahdat, med sin sterke og ikke minst uttrykksfulle stemme, hører definitivt hjemme i den kategorien.

Jeg var dessverre ikke blant dem som fikk med meg hennes debut på KK i 2013, "Blue Fields". Det er lett å skjønne at jeg virkelig har gått glipp av noe utenfor allfarvei. Her har hun, sammen med Ahmad Al Khatib fra Palestina på oud, Ertan Tekin fra Tyrkia på duduk, iranske Ali Rahimi på perkusjon og vår egen Gjermund Silset på bass, tatt utgangspunkt i dikt fra persisk folketradisjon og fra iranske samtidspoeter. Musikken er delvis henta fra folketoner og dels skrevet av Vahdat og andre for hennes samtid.

Kjærlighet og håp - håp som ofte eksisterer mot alle odds - er gjennomgangstemaer i tekstene som blir sunget på persisk, men som er oversatt til engelsk i omslagsheftet.

Marjan Vahdat forteller oss, med sin helt spesielle stemme, at musikk med musikanter fra en rekke land - som også ComboNations - er både grenseløs og dermed grensesprengende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marjan Vahdat

Serene Hope

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Djupt og inderlig

Uansett hva han driver med klarinettisten og presten Carl Petter Opsahl så er det ekte. Her kommer nok et bevis på det.

Carl Petter Opsahl har noe ekte å melde.

Carl Petter Opsahl (53) har fulgt hjertet med hva han enn har foretatt seg gjennom livet. For 30 år siden hoppa han av teologistudier, som han seinere har fullført, og flytta til New Orleans. Han hadde en musikalsk drøm som bare måtte realiseres. Da hadde han allerede spilt flere år i Caledonia Jazzband i Oslo - et band som var tungt inspirert av den tradisjonelle musikken fra jazzens fødeby.

Seinere har det blitt flere plater med Caledonia og tre soloalbum fra Opsahl. Nå er det klart for det fjerde og Opsahl, sammen med sin gode venn fra Caledonias barndom, pianisten Håkon Gjesvik, fortsetter utforskninga av den opprinnelige jazzskatten.

Opsahl KAN New Orleans-musikken og kulturen og bedre reisefølge enn Gjesvik kan han knapt få. Her tar han oss gjennom låter som har vært med han gjennom godt og vel 30 år som "On the Sunny Side of the Street", "A Fool Such as I", "Some of These Days" og "Just a Closer Walk with Thee" og med sitt inderlige klarinettspill - også litt bassklarinett - makter han å finne nye innfallsvinkler til dette "utspilte" materialet. To originallåter og salmen "Velt alle dine veie" passer også flott inn i sammenhengen.

På fire av sangene har Opsahl også fått strålende hjelp fra den norsk-danske vokalisten Birgitte Soojin, bassisten Ida Hvid og trombonisten og tubaisten Jacob Munck Mortensen. Det gir "Listener´s Blues" enda flere farger på paletten.

Musikken er spilt inn i Tøyenkirka i Oslo der Opsahl har hatt sitt virke i mange år. Akustikken der er av det framifrå slaget og er med på å sørge for at dette blir en hyllest til New Orleans som er av det inderlige og ekte slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carl Petter Opsahl

Listener´s Blues

Caledonia Jazz Records/Musikkoperatørene

Kong Prince

Plateselskapet påstår at dette er den optimale utgaven av "Purple Rain" for Prince-samlere - og andre. Det kan de ha helt rett i.

Prince and the Revolution fra midten av 80-tallet.

21. april i fjor gikk store deler av den musikkinteresserte verden inn i en slags sjokktilstand. Prince Rogers Nelson hadde gått bort bare 57 år gammel. Det hevdes jo ofte at det er de beste som går først og Prince var så avgjort i det sjiktet - han var i mine ører og øyne et musikalsk geni. Jeg hadde gleden av å oppleve han live én gang - det er en opplevelse som blir sittende spikra for alltid.

De lærde vil sikkert strides lenge og ofte om hva som var Prince sin beste periode og hans beste musikk. Jeg skal ikke påberope meg noe i nærheten av Christer Falcks enorme kunnskaper i sakens anledning, men må innrømme at det var antydning til høytidsstund i heimen da postmannen dukka opp med denne praktutgava av "Purple Rain".

Vi går tilbake til første halvdel av 80-tallet og Prince, med sin utømmelige kreativitet og ditto energi, var utvilsomt inne i en av sine alle største epoker. Han hadde akkurat gått fra å være stor stjerne til å bli superstjerne og han fylte stadioner rundt om med rundt 75000 tilskuere. De kunne "alle" låtene hans og de sang med og reagerte på hans minste vink.

Det får vi et fantastisk eksempel på her for med i denne samlinga er en konsert fra Syracuse, NY, den 30. mars 1985. Det er en tikamera-produksjon og teamet rundt Prince lå like langt fremme som sjefen på scena. Vi får enkelt og greit være med på en konsertproduksjon som holder mål også i 2017. Konserten varer i over to timer og blir avslutta med en 20 minutters versjon av ikoniske "Purple Rain" med en gitarsolo for historiebøkene. Prince viser oss hvilken enorm musiker, sanger, komponist, entertainer og scenepersonlighet han var. Fantastisk!

Ellers består samlinga av tre CD-er: en remastra versjon av originalinnpsillinga som Prince sjøl har hatt overoppsyn med, en CD med sjeldenheter eller aldri utgitte sanger og en CD med singler og b-sider. Når så lydsjef Susan Rogers, som er ansvarlig for det meste som skjedde på Paisley Park disse åra, forteller sin historie om hvordan det var å jobbe med unikumet, pluss at medlemmene i Revolution går gjennom hver enkelt låt og hvordan de blei til, så har dette blitt akkurat det plateselskapet prøver å fortelle oss: den ultimate "Purple Rain"-opplevelsen.

PS Skal spilles høyt:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Prince and the Revolution

Purple Rain

Warner Bros./NPG/Warner Music

Herlig combo

Ideen om å samle musikere fra store deler av verden - alle bosatt i Oslo - til ett band, har vært av det ypperlige slaget.

ComboNations - her snakker vi musikk over alle grenser.

Den iranske multiinstrumentalisten Javid Afsari Rad, som her spiller santur, tok initiativet til å samle et a-lag av musikanter til det som har blitt ComboNations. Med seg fikk han Harpreet Bansal på fiolin, Solo Cissokho på kora, Diom de Kossa på perkusjon, Jai Shankar på tablas og Aissa Tobi på sintir og rabab. Til sammen har de bakgrunn fra India, Elfenbenskysten, Senegal og Marokko. Kortest reisevei har likevel bassist Adrian Fiskum Myhr hatt, men fellesnevneren er altså at alle er bosatt i Oslo.

Ideen, og resultatet, forteller oss at hovedstaden vår har blitt en fantastisk smeltedigel der mennesker fra hele verden har kommet og bidratt til at Oslo har blitt en multikulturell by der vi har muligheten til å lære mye av hverandre og der vi som er født og oppvokst her kan få impulser som kan gjøre oss til klokere og mer vidsynte individer.

Det de sju musikantene, som sjølsagt kommer fra helt forskjellige kulturer, gir oss, er nesten bokstavelig talt grenseløs musikk. Utgangspunktene til dette livsbejaende varme koldtbordet er folkemusikk fra en rekke verdenshjørner og de som hører spor av jazz, ørkenblues, norsk folkemusikk og ragas, har helt rett. Til sammen har det blitt noe helt unikt - ComboNations har blitt en viktig tilvekst til norsk og internasjonalt musikkliv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

ComboNations

Dunya

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Heftige saker

Astrosaur er en trio som definitivt ikke sparer på noe som helst. Vi snakker beintøffe saker i en rekke grenseland.

Astrosaur, fra venstre Steinar Glas, Eirik Kråkenes og Jonatan Eikum, har funnet fram til noe eget.

Foto: Sara Angelica Spilling

Kvaliteten og mangfoldet i moderne norsk musikk er enorm. Jeg slutter enkelt og greit ikke å la meg imponere og hyggelig er jo det. Til tross for at jeg mener at jeg jeg holder meg rimelig godt oppdatert, så skjer det både støtt og stadig at det dukker opp nye band, nye musikanter og ny musikk jeg ikke hadde den minste anelse om og denne utgivelsen kommer inn under den kategorien. Bortsett fra trommeslager Jonatan Eikum, som jeg har hørt med vokalisten Sandra Borøy for et års tid siden, så begynner jeg med blanke ark hele veien her.

Trioen har nå tilhold i Oslo, men alle har sin formelle bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand. Der går det rykter om at det er høyt under taket og Astrosaur er en bekreftelse på det. I bånn for det hele føler jeg at det ligger en improvisatorisk kjerne - alle tre har garantert et godt og nært forhold til jazzmusikk.

I løpet av de fem låtene forteller de tre oss at de har et nært forhold også til progrock og stonerrock - har jeg lest meg til uten at det sier meg så mye - og fusjonert med solide doser jazzrock, blir det tøffe, heftige og personlige saker som Astrosaur er ganske så aleine om.

Trommeslager Jonatan Eikum fra Oslo, elbassist Steinar Glas fra Kristiansund og gitarist Eirik Kråkenes fra Bærum, alle i midten av 20-åra, har tydeligvis funnet sammen i et univers der det ikke spares på noe som helst. Her er det masse energi, mye vilje og like mye evne til å skape tøff musikk. Det har de så avgjort greid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Astrosaur

Fade In//Space Out

Bad Vibes/pal@badvibes.no

Livet leker

Den unge britiske bassisten og komponisten Misha Mullov-Abbado kommer med nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og livsbejaende borte på balløya.

Misha Mullov-Abbado er bare 26 år, men har allerede mye å melde.

Jeg har opplevd Misha Mullov-Abbado (26) i sidemannrolle, men hans første skive under eget navn, som kom for to år siden, gikk meg hus forbi. Debuten, "New Ansonia" med blant andre vidunderbarnet Jacob Collier, fikk strålende mottakelse rundt om og forventningene til oppfølgeren har vært deretter.

Det tar ikke mange runder med Mullov-Abbado - navnet har han etter den berømte, men nå avdøde italienske dirigenten Claudio Abbado og den russiske fiolinisten Viktoria Mullova - for å skjønne at bandlederen og ikke minst komponisten Mullov-Abbado har noe eget på hjertet.

Sjefen er spesielt opptatt av tog og reiser og det gjenspeiler seg i musikken og noen av låttitlene også. Her er vi innom inspirasjon fra både Midt-Østen, Brasil og Øst-Europa i tillegg til nesten straight swing med kollektiv inspirasjon a la New Orleans samt en dose funk.

Med et usedvanlig empatisk og samspilt band, bestående av Scott Chapman på trommer, James Davison på trompet og flügelhorn, Liam Dunachie på både akustiske og elektriske tangenter, Matthew Herd på altsaksofon, Elad Neeman på perkusjon og Sam Rapley på tenorsaksofon og klarinett, som har jobba med denne musikken i to år før de gikk i studio, skaper Mullov-Abbado en leken og allsidig gumbo det både er mulig å bli imponert av - og glad i og av.

Misha Mullov-Abbado er både en bassist, bandleder og komponist meget vel verdt å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Misha Mullov-Abbado

Cross-Platform Interchange

Edition Records/Border Music Norway