hits

juli 2018

Tøft fra Italia via Norge

Du skal ha fulgt ekstremt godt med for å kjenne til det italienske CMC Ensemble. Det har heldigvis Odd Gjelsnes gjort.

CMC Ensemble, med Michel Godard som nummer to fra venstre, gir oss original og tøff musikk fra mange ståsteder.

Gjelsnes er en idealist som blant annet driver det meget oppegående plateselskapet Losen Records. Derfra serverer han kvalitetsmusikk i hovedsak fra Norge, men også fra andre land. I dette tilfellet er det et ungt italiensk band med den store franske tubaisten og serpentisten Michel Godard som dukker opp - og takk for det.

Gjelsnes holder heldigvis ørene oppe for oss andre. Det førte blant annet til at han serverte oss ei flott skive med italienske Dino Massa Quartet i fjor. Der spilte blant andre sopransaksofonisten Nicola Pisani. Det er en herre som i tillegg til å være en utmerka instrumentalist også er pedagog og han har vært sjef for jazzutdanninga i byen Cosenza i en årrekke.

Der har han satt sammen CMC Ensemble, et band med strålende studenter med flott komp, fine blåsere og en vokalist, Erica Gagliardi, som vi gjerne og ganske sikkert vil få høre mye fra i åra som kommer. Bandet vant en stor konkurranse, som virker som en italiensk variant av norske JazzIntro, der grupper fra en rekke konservatorier var involvert.

En del av premien var, også som i Norge, ei plateinnspilling og med seg fikk de den franske tubagiganten Michel Godard, som også spiller serpent - et "gammelt" blåseinstrument.

Med fasit i hånd er det lett å forstå den italienske juryen. Dette er nemlig et band med solister og musikk på et svært høyt nivå. Musikken er skrevet av Pisani, Godard og flere av bandets medlemmer og henter uhemma fra en melodisk, moderne jazztradisjon, toneganger fra Middelhavsstrøkene og klassisk musikk - med masse rom for utmerkede solister og ditto ensemblepartier.

Odd Gjelsnes skal ha all ære for sin musikalske nese og sin vilje og evne til å gi oss viktig musikk vi ikke ante fantes. CME Ensemble er et utmerka eksempel på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

CMC Ensemble featuring Michel Godard

Contra Puncta

Losen Records/MusikkLosen

Groooveren Gadd igjen!

Steve Gadd er for svært mange verdens hippeste og mest grooovete trommeslager. Her kommer det to nye eksempler på at det nok stemmer.

Steve Gadd i sentrum for sitt eget band - Steve Gadd Band.

Steve Gadd har rukket å bli 73 år. Han har rukket ganske mye annet også - blant annet å danne skole for flere generasjoner trommeslagere innen en rekke sjangere. Her dukker han opp i to ganske så forskjellige konstellasjoner - uansett like hip.

Jazz har hele tida ligget i bånn for Steve Gadds trommespill og musikkforståelse. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, har han vært den mest ettertrakta trommisen på Tellus innen alle musikksjangre. Ingen har har sittet i så mange platestudioer som Gadd og ingen andre har stått øverst på ønskelista til Paul McCartney, Paul Simon , James Taylor og Eric Clapton. Mannen kan alt og det groover uansett så vederstyggelig av spillet hans at han står øverst på alle lister - alltid. De som har sett videoen med Gadd sammen med to andre trommestorheter, Vinnie Colaiuta og Dave Weckl, skjønner hva jeg snakker om: de to sistnevnte gjør begge en fabelaktig innsats, men det er likevel liksom aldri tvil om hvem som er sjefen.

I tillegg til alle sidemannjobbene og studioengasjementene, så har Gadd mer eller mindre hele tida hatt et eget band gående. Enten har han kalt det Gadd Gang eller, som her, Steve Gadd Band.

Med fire sjelsfrender i trompeteren og flygelhornisten Walt Fowler, tangentisten og vokalisten - på ett spor - Kevin Hays, elbassisten Jimmy Johnson og gitaristen Michael Landau, pluss gjesteopptredener fra sønnen Duke Gadd på gitar og perkusjon på noen spor, blir vi invitert med på ei ufarlig, melodiøs og sjølsagt særdeles groovy reise med låter alle de involverte har skrevet pluss et par av Larry Goldings og Allan Holdsworth.

Hva groove er for noe? Vanskelig å beskrive, men lytt på Steve Gadd - enten skjønner du det eller så skjønner du det ikke. Slik er det med den saken.

«Alle» har vært ute etter å få med seg Gadd på veien. De fleste som har spurt har nok fått nei av enten praktiske eller musikalske årsaker, men danskene Michael Blicher på saksofon og Dan Hemmer på orgel fikk ja. Årasaken var helt sikkert at de begge er svært dyktige musikanter samt at de byr på groooovy musikk.

I februar 2016 la de ut på tur og vi får være med på liveopptak gjort blant annet i London, Odense og Kiel. Det aller meste av musikken er skrevet av Blicher og her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn.

Orgelsoundet til Hemmer passer utmerket til trommespillet til Gadd - hva gjør forresten ikke det? - og både publikum og de på scena storkoste seg tydeligvis. Tøft, hipt og.....groooovy.

Steve Gadd er uansett hva man måler det med en av trommehistoriens aller største - sånn er det bare med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gadd sammen med to hardtswingende dansker, Dan Hemmer og Michael Blicher.

Steve Gadd Band

Steve Gadd Band

BFM Jazz/Border Music

Blicher Hemmer Gadd

Omara

C-Nut Records/Border Music

Gode tanker

Jon Harald, som heter Gjesdal til etternavn, har gått en lengre vei enn de fleste for å komme frem til musikken inne i seg.

Jon Harald har funnet noe i musikken som er viktig.

Etter å ha blitt hjernevaska av ei religiøs sekt i Tyskland, holdt Jon Harald på å miste både forstanden og livet. Heldigvis fant han en vei ut og han fant også veien inn i musikken. Her gir han oss sitt andre solopiano-visittkort. Også det er egna til ettertanke og ro.

Mange har nok fått med seg den smått utrolige livshistoria til Jon Harald, som har valgt å droppe etternavnet i forbindelse med denne innspillinga. Den er på mange vis ei historie til skrekk og advarsel for alle som er i gang med en flørt med en eller annen form for karismatisk bevegelse.

Hvordan man enn snur og vender på det så er det i alle fall mulig å se på Jon Haralds historie slik at det alltid er en sjanse til å komme seg ut og komme seg videre. Han er åpenbart en søker på alle mulige slags vis og han har garantert funnet noe som er mer verdifullt gjennom musikken enn der han søkte tidligere.

Jon Harald er en melodiker og en estetiker som gjerne vil formidle noe enkelt og noe vakkert. Han er ikke noen teknisk verdensmester ved pianoet - det er det forsåvidt mange nok som er - men han er en uttrykksfull pianist som har funnet fram til kjernen i seg sjøl og til det melodisk vakre han ønsker og makter å formidle.

Han har skrevet ti låter som kan bli noe like i formen og når det gjelder tempi og temperament, men som hele tida har dette ekte og personlige i seg.

«Sky Is the Limit» er musikk som egner seg til ettertanke, ro, meditasjon og til det som er ekte. Jon Harald har og er ei viktig stemme for mange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Harald

Sky Is the Limit

Jon Harald Gjesdal Records/jonharald.com

Fransk og hot

Den franske vokalisten Cyrille Aimée har fortalt oss om sitt potensiale noen år nå. Med denne liveskiva er det lett å skjønne at vi snakker om et fyrverkeri.

Cyrille Aimée er garantert et fyrverkeri i levende live.

Det er på ingen måte lett for «utlendinger» å slå gjennom i jazzens hjemland, USA. Cyrille Aimée (33) er et av få unntak som beviser at det går an og stjernestatusen har bare vokst siden debuten på et stort selskap med «It´s a Good Day» kom i 2014. Seinere fulgte hun godt opp med «Let´s Get Lost» for to år siden, men dette er likevel en annen type stadfestelse siden det er Aimées «livedebut».

Musikken er spilt inn i løpet av en kveld på jazzklubben med det franske navnet Le Poisson Rouge i New York den den 16. august i fjor. Det var et farvel til bandet hun hadde jobba med i flere år og gjort flere hundre konserter med over hele kloden. Det skulle være en fest for både bandet og for hennes trofaste fanskare og det har det da også blitt.

Sammen med gitaristene Adrien Moignard (akustisk) og Michael Valeanu (elektrisk), trommeslageren Dani Danor og bassisten Dylan Shamat, tar Aimée oss med på ei rundreise i sitt musikalske repertoar som forteller oss om en usedvanlig utadvendt, hot og ikke minst allsidig vokalist.

Aimée er vokst opp med stringswingmusikk og stakk av hjemmefra som lita jente for å få synge med Django-band i hjembyen. Den musikken har fortsatt en sentral plass i hennes hjerte, men sammen med sitt utmerkete band har hun satt et stempel på det som har flytta musikken mot vår tid også.

I tillegg har Aimée full oversikt over bebop-uttrykket, Thelonious Monks «Well, You Needn´t» er et godt eksempel og hun scatter som få, pluss at hun tolker både Stephen Sondheim og Michael Jackson-låter på et herlig jazzvis.

Cyrille Aimée er åpenbart en liveartist som går veldig hjem hos sitt publikum. På sitt sjarmerende engelsk, med en liten fransk aksent både når hun synger og når hun sjarmerer publikum mellom låtene, bekrefter hun at hun kommer til å være i den ganske tradisjonelle og hardtswingende vokaljazzens tetsjikt noen tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cyrille Aimée

Live

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Årets bok?

Dette er mitt første møte med den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson. Og hvilket møte det har vist seg å være!

Jón Kalman Stefánsson - jeg har fått meg en ny favorittforfatter.

Dette er åpenbart et forfatterskap som fortjener stor oppmerksomhet og da er det vel like greit å begynne med starten. «Sommerlys, og så kommer natten» kom ut på morsmålet i 2005 og er Stefánssons debutroman. Av en eller flere merksnodige årsaker har den ikke blitt oversatt til norsk før må. Her kan vi så avgjort slå fast at det var på høy tid.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall lett rødmende og tilstår at jeg altså heller ikke har oppdaga det som skal være hans største verk, trilogien «Himmelrike og helvete», «Englenes sorg» og «Menneskets hjerte», som er historiske romaner med fundament i fiskeriene på Island rundt det forrige århundreskiftet. Basert på hans debutroman så har jeg mye å glede meg til.

I «Sommerlys, og så kommer natten» tar Stefánsson (54) oss med til et lite univers et stykke utenfor Reykjavik. Det hele foregår i en småby med rundt 500 innbyggere, og områdene utenfor, og kan leses både som en helhetlig roman eller som ei novellesamling med åtte nesten frittstående elementer.

Med et språk så rikt, så sterkt og så uhyre personlig som jeg sjelden har opplevd, så inviterer Stefánsson leseren inn i et møte med mennesker, en kultur, et liv og måter å leve på som både er spennende og annerledes for de aller fleste av oss.

Det er et driv i fortellingene som hans språklige mesterskap løfter frem, og som oversetter Tone Myklebost skal han stor ære for å ha ikledd en vakker norsk språkdrakt, og som gjør dette til et møte som aldri kommer til å bli glemt. Vi blir kjent med mennesker, karakterer, skjebner og drømmer som uten stans fascinerer.

Det er ikke til å undres over at Stefánsson har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpis fire ganger. Det som forundrer er at han aldri har vunnet den. Jeg har uansett fått meg en ny favorittforfatter.

Jón Kalman Stefánsson

Sommerlys, og så kommer natten

Forlaget Press

Dobbel Thomas

Dobbel Axel hører hjemme et annet sted enn i improvisert musikk. Her er Thomas Johansson på god vei til å etablere begrepet Dobbel Thomas i jazzen.

Jon Rune Strøm Quintet i full blomst.

Trompeteren Thomas Johansson (35) fra Skien har gjennom en rekke konstellasjoner de seineste åra etablert seg på ei svært høyt plassert hylle - også internasjonalt. Her får vi møte han i to ganske så forskjellige settinger og du verden for noen bekreftelser vi får.

Skien Jazzorkester, Large Unit og ikke minst kvartetten Cortex er tre band der talentet og originaliteten til Thomas Johansson har fått anledning til å blomstre noe voldsomt. For meg er møtet med Jon Rune Strøm Quintet og «Fragments» det første med denne gruppa. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i mars i fjor og bassist, komponist og bandleder Strøm har, i tillegg til Johansson, med seg André Roligheten, også han fra Skien, på tenorsaksofon, nok en bassist i Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen.

Man skal ikke ha tilbragt veldig mye tid sammen med frilynt, yngre norsk jazz for å ane at dette nesten må være en konstellasjon med usedvanlig mye originalt og framtidsretta på hjertet. Strøm & Co har hele den moderne jazzhistoria innabords, man kan på ingen måte se bort fra at Ornette Coleman har vært en stor inspirasjon, og makter på sitt unike vis, både individuelt og kollektivt, å ta musikken inn i vår tid også.

Bortsett fra åpningssporet, «Bånsull etter moren», har Strøm skrevet all musikken og i landskap der det melodiske møter det frie, er det usedvanlig herlig å oppholde seg.

Thomas Johansson har svært mye å melde.

Thomas Johansson har også tatt steget helt ut og laga ei solo trompetskive. Den finnes på vinyl og digitalt og er spilt inn i hjembyen på Spriten Kunsthall i november 2016. På enten trompet eller flygelhorn serverer Johansson oss ti låter han har skrevet sjøl.

Er det mulig å holde på oppmerksomheten med kun et blåseinstrument slik Johansson gjør det her? Noe så definitivt! Med sin tekniske briljans, sin allsidighet og sine mange tilnærmingsmåter, så bokstavelig talt spruter Johansson ut ideer og løsninger. Han bekrefter til fulle sitt voldsomme potensial og forteller oss at i han har kongeriket fått en topp internasjonal trompeter - igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Rune Strøm Quintet

Fragments

Clean Feed Records/MusikkLosen

Thomas Johansson

Home Alone

Tammtz Records/thomasjohansson.no

Tøft og originalt

Det sveitsiske bandet Sonar er et nytt bekjentskap for meg. Når den amerikanske toppgitaristen David Torn er med, så vekkes nysgjerrigheten kraftig.

David Torn sammen med Sonar - det har det blitt tøff musikk av.

Sonar, bestående av gitaristene Stephan Thelen og Bernhard Wagner, elbassisten Christian Kuntner og trommeslageren Manuel Pasquinelli, har eksistert siden 2010 og gitt ut tre skiver før «Vortex». Her har de invitert med seg David Torn, som blant annet har jobba med Jan Garbarek, kd lang og David Bowie, i utgangspunktet som produsent, men det endte med at han spiller på alle spora også.

Sonar er åpenbart et band med en tydelig retning og en helt spesiell måte å skape sitt univers på. Det er mye rock i det minimalistiske uttrykket og gitaristene har en helt egen måte å stemme horna sine på. Det betyr at Sonar låter ulikt alt annet som har kommet min vei.

Når så David Torn (65), en av de mest originale gitarstemmene i moderne musikk, har fått frie tøyler som produsent og gitarist, og i tillegg slipper seg løs med live looping og annen manipulering, så blir de seks ganske lang låtene på «Vortex» en ganske så spesiell og annerledes musikalsk utflukt.

På sett og vis er dette sakteflytende og minimalistisk musikk, men det skjer en hel del her hele tiden og spesielt setter Torn sitt umiskjennelige bumerke på musikken som Stephan Thelen stort sett har skrevet. «Vortex» og Sonar med David Torn er intet mindre enn en stor og hyggelig overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sonar with David Torn

Vortex

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Tøff melding!

Det er nesten naturstridig, men lille Stjørdalen har altså på kort tid produsert to bassister av meget høy klasse. Her bekrefter Erlend Olderskog Albertsen det.

Erlend Olderskog Albertsen, nummer tre fra venstre, i spissen for nok et ungt kremlag.

For noen måneder siden vant Bjørn Marius Hegge Spellemannprisen med sin debutskive. Som Erlend Olderskog Albertsen så kommer han også fra Stjørdalen.

Det som har skjedd i norsk jazz siden de fire store, det vil si Andersen. Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista for rundt 50 år siden, kan gjerne sammenliknes med det svenske tennismiraklet. Først kom Björn Borg og inntok verdenstoppen, så kom mange andre. Slik har det vært i norsk jazz også og nivået på et sensasjonelt høyt antall musikanter har vært og er skyhøyt.

Bassist, komponist og bandleder Erlend Olderskog Albertsen (30) har studert både på jazzlinja i Trondheim og på Musikkhøgskolen i Oslo. Han spiller i band som Filosofer og Akmee og han debuterer under eget navn med «RødssalG nEEn GlassdøR» - del tittelen på midta så skjønner du hvor dette bærer hen.

Sammen med sine samtidige Nils Andreas Granseth på trombone - et nytt og spennende navn for meg som også var med Maria Schneider i Molde, Kjetil Jerve på piano, Martin Myhre Olsen på altsaksofon, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Andreas Mannila Wildhagen på trommer, tar Olderskog Albertsen oss med inn i et spennende og usedvanlig univers - et uhyre personlig sådan.

Landskapene vi blir invitert inn i er både sammensatte og vidtfavnende. Noe av musikken er ganske så straight, mens andre deler er åpne og frie og alle de involverte har skjønt hvor Olderskog Albertsen vil. Om det spriker i alle retninger? På ingen måte - de to «verdenene» utfyller hverandre på et eksemplarisk vis og når så bandet er befolka med solister i det ypperste sjiktet - Myhre Olsen blei for sikkerhets skyld henta til Praha av en Chick Corea her om dagen - så har dette blitt en flott bekfreftelse på at bassismen både i Stjørdalen og Norge fortsatt befinner seg på et meget høyt nivå.

PS Dessuten håper jeg Trump blir avsatt så raskt som mulig.

Erlend Olderskog Albertsen

RødssalG nEEn GlassdøR

Dugnad rec/dugnadrec.bandcamp.com

Et viktig budskap

Trompeter og Grammy-vinner Terence Blanchard har som mange reagert på våpengalskapen i USA. Han har også gjort noe med det.

Terence Blanchard i sentrum for sitt unge og hippe band The E-Collective.

Veldig mange er opprørt over det som skjer rundt de mange skytetragediene i USA. Heldigvis er det noen som gjør mer enn bare å mene noe - Terence Blanchard er en av dem.

Blanchard (56) har, helt siden han tok over for en annen New Orleans- trompeter - Wynton Marsalis - i Art Blakey´s Jazz Messengers på begynnelsen av 80-tallet, vært blant de ledende trompeterne på kloden. Lenge har han operert i en straight akustisk setting, men de seinere åra har han også skua inn i et landskap der både funk, hip hop, rhythm and blues og rock har vært blant ingrediensene.

Etter de mange, tiltagende og grusomme skytetragediene rundt om i USA, bestemte Blanchard seg for å prøve og gjøre sitt for å skape en ytterligere opinion mot galskapen. Han bestemte seg for å reise rundt til noen av stedene der de verste tragediene hadde utspilt seg for på den måten å komme i «dialog» med de som var mest prega av grusomhetene.

Det betyr at all musikken her er spilt inn live i enten Cleveland, Dallas eller St. Paul og sammen med et band bestående av mye yngre musikanter enn han sjøl - Fabian Almazan på tangenter, Charles Altura på gitar, David Ginyard, Jr. på elbass og Oscar Seaton på trommer - så tar Blanchard oss med inn i et moderne og hipt landskap som folk også langt utenfor jazzmenigheta kan tillate seg å like.

Dr. Cornel West, en kjent amerikansk filosof, bidrar også med å resitere et par tekster som sier mye om hvordan vi kan og bør være som mennesker og de lange spora - det lengste på vel 17 minutter - er absolutt egna til ettertanke sjøl om de ikke er propagandistiske på noe som helst vis.

Vi snakker bare om funky og tøff musikk på tvers av en rekke sjangere. Også her framstår sjølsagt Blanchard som en glitrende trompeter. Hipt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. Noe forteller meg at Blanchard er relativt enig i det.

Terence Blanchard Featuring The E-Collective

Live

Blue Note/Universal Music

Takk for i år!

Moldejazz 2018 gikk ut av historia på samme vis som festivalen har oppført seg hele uka: eksemplarisk!

Maria Schneider leder TrondheimSolistene med Eir Inderhaug som sangsolist.

Foto: Thor Egil Leirtrø

aria Maria Maria

I´ve Just Met a Girl Named Maria heter det i Leonard Bernsteins berømte «West Side Story»-sang. Som avslutning på festivalen fikk vi møte nok en del av musikken til årets Artist in Residence, Maria Schneider. For en fantastisk måte å ta farvel med henne og hennes musikk på i Molde domkirke.

Maria Schneider (57) har vært en annerledes og svært spennende «husartist» under årets Moldefestival. Annerledes fordi hun ikke er utøvende musiker sjøl, men «kun» komponist, arrangør og orkesterleder. Det har aldri skjedd før i rekka av såkalte «husartister» og dermed blei måten hun blei presentert på forskjellig fra tidligere års artister som vi har møtt i en rekke konstellasjoner som utøvende musikanter.

Ensemble Denada

På åpningsdagen møtte vi Schneider i ei fantastisk jazzdrakt sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Der viste hun seg fram som komponist, arrangør og orkesterleder i arva etter sin mentor Gil Evans. Seinere i uka har vi støtt på henne som fuglekikker, i en interessant åpen samtale med publikum tilstede og som gjestedirigent for et lydhørt ungdomsstorband.

Den klassiske Schneider

Festivalen blei bortimot avslutta i natt i det vi fikk møte Schneider i sin klassiske drakt der hun sammen med de fantastiske TrondheimSolistene, blåsere fra Ensemble Denada og Luftforsvarets musikkorps, pianist Olga Konkova og bassist Per Mathisen og ikke minst sangsolist Eir Inderhaug, framførte de to verkene «Carlos Drummond de Andrade Stories» og «Winter Morning Walks», basert på dikt av den amerikanske poeten Ted Kooser. Det første verket hadde tatt utgangspunkt i lyrikk av den brasilianske dikteren med samme navn.

Et herlig samarbeid mellom Eir Inderhaug og Maria Schneider.

Foto: Thor Egil Leirtrø

De to verkene, fantastisk formidla i kirka av lydmaestro Asle Karstad, fortalte oss om bredden i musikktilnærminga og allsidigheten til Schneider. Vi visste hvilken gigant hun er i jazzsammenheng, men for de fleste av oss var det nok en overraskelse hvilken storhet hun også er som klassisk komponist og dirigent.

Schneider leda TrondheimSolistene med en tydelig autoritet og de lystra hennes minste vink slik bare et ensemble av deres kaliber er i stand til.

Hun resiterte også alle de ni diktene av Kooser som hun hadde tonsatt for å sette «menigheta» inn i stemninga og det var så avgjort med å bidra til at vi kom under huden på både musikken og tekstene. Inderhaug, med sin enorme utstråling og stemmeprakt, løfta poesien til steder Schneider og alle vi som hadde privilegiet å være tilstede bare kunne drømme om.

Denne konserten i domkirka var en bortimot perfekt avslutning på Schneiders residens under Moldejazz. Det var også en strålende avslutning på ei uke som bekrefter Moldejazz sin status som landets beste jazzfestival eller som Maria Schneider har uttalt både underveis og i kirka:

«Moldejazz is the best jazzfestival in the world». Den dama snakker aldri tull. Hun snakker heller ikke over seg!

Sorry brødre - det blei Vold og Andersen

Det er 50 år siden Jan Erik Vold og Arild Andersen var på Moldejazz samtidig for første gang. Da spilte de ikke sammen, men det gjorde de heldigvis nå.

Jan Erik Vold og Arild Andersen - vi snakker øverste hylle. Aller øverste.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Det snakkes ofte om legender både innen musikk og litteratur. Det er ikke alltid de som omtales egentlig passer til betegnelsen, men når det gjelder Jan Erik Vold og Arild Andersen så er legende-betegnelsen noe så voldsomt på plass.

Langvarig samarbeid

De to har kjent hverandre siden 60-tallet og samarbeida blant annet på det ikoniske albumet «Briskeby Blues» der Jan Garbarek Quartet var tonefølget. Sjøl om det har vært stor suksess hver gang de har gjenfunnet tonen, så har det skjedd relativt sjelden. Derfor var det ekstra hyggelig å stifte nytt bekjentskap med de to i et repertoar der de både hadde henta frem gamle schlägere og satt det sammen med ganske nytt materiale.

Rosevinner

Arild Andersen har gjesta Moldejazz 44 ganger og blei tildelt Molderosa tidligere i uka. Vold har ikke vært her så ofte, sjøl om han på alle slags vis er verbaljazzeren her til lands. Etter å ha gitt oss fantastisk lyrikk med snert, humor, samfunnskritikk og ironi, samtidig som han har oversatt en rekke utenlandske poeter til norsk, kom han i dag til en mer enn fullsatt sal i Teateret Vårt - en sal med masse forventninger som alle blei innfridd.

Den times lange seansen med sjelsfrendene Vold og Andersen begynte med klassikeren «Tang» fra «Briskeby Blues». Tonen var satt og publikum storkoste seg fra første stavelse/tone. Etterhvert fikk vi både oversatt lyrikk, strålende eksempler på hans bitende samfunnskritikk i dikt om sju år gamle Nathan født og oppvokst på Stord som skulle bli deportert fra Norge, hans humor når han fortalte om Therese Johaug som hadde smurt seg bort og stadig tilbakevendende Billie Holiday i «Strange Fruit».

Looperen fra Notre Dame

Bedre reisefølge for Vold enn Arild Andersen med sin syngende og varme tone, er vel faktisk ikke mulig å tenke seg. Han hadde skrevet en hel del ny musikk for anledninga, men vi fikk også stifte bekjentskap med hans legendariske «Gardsjenta» som var reisefølget for «Loffen» - kanskje Volds mest kjente dikt.

Andersens bruk av loopmaskin er alltid effektfull og uten unntak brukt akkurat der den skal brukes. På det viset utvider han seg sjøl til et lite orkester, men hele tida med den største fintfølelse. De to kledde hverandre slik bare to bestevenner som har mye felles i banken kan kle hverandre.

Som Vold deklamerte fra klassikeren «Funny»: Sorry brødre det ble meg - Jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan.

Vi legger til for egen regning: vi er ikke sorry for at det blei Jan Erik Vold og Arild Andersen.

Di derre kom, så og vant

Sjelden eller aldri har forventningene vært større foran en «lokal» storkonsert. Di derre kom til sine egne i Molde og blei tatt svært godt i mot.

Di derre inviterte på fest og fest blei det til gagns!

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Full fest

Ola Kvernberg og sola hadde varma opp de rundt 5500 og man kunne nesten høre det på summinga at nå skulle det bli party party med rimelig høy allsangfaktor. Her følger en gjennomgang av alle låtene som blei spilt.

14 kvinner - Popstjerne-entré fra Jo N - han kom til sine egne og de tok vel i mot han. -Vi har gleda oss - på romsdalsk. Jo vill hylle kveldens sjef som er? Seremonimester Espen «Sledgehammer» Stenhammer!!!! Allsang fra alle kvinnene blei bejubla. Snakk om sette standarden fra første takt. Jo mente det skulle være sangkonkurranse mellom publikum og Di derre og lurte på hvem som kom til å vinne. Terning: 4 - vi må jo ha noe å gå på!!

Hvor er min kvinne - Terning 4: Jo: Det er noe spesielt med å komme hjem til Molde og høre en fræning (skal ikke ha vært Ola Kvernberg) rope: I ælske de Jo!!! Ikke låta med aller størst allsangfaktor, men noen tusen var nok med likevel. I alle fall når det ordløse partiet der alle kan hekte seg på med en gang bli sunget. Jo vet hvilke knapper som skal trykkes på!

Sjelden har det kokt som det gjorde denne fredagskvelden på Romsdalsmuseet.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Lykkelig - Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av - i alle fall et par stykker av fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.

Erik Vea Terning 5 Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt mye etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget - de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri blei det samme

Lykkelig - Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av - i alle fall et par stykker fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.

Erik Vea Terning 5: Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt langt etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget - de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri det samme etter at onsdagsløperen la opp - før Jo vekte han til live igjen. Erik Vea gikk garantert rundetidene ned i kveld. Jo slo til med Kleive-dialekt - spæsielt har aldri vært uttalt så bredt - publikum tok over og sang refrenget aleine. Her får folket det de vil ha gitt! Noe annet skulle tatt seg ut!

Jakka mi Terning: 4 De første gjestene: The Horny Horns bedre kjent som Red Hot ved tre av dem. Bakersønn Larsen, født og oppvokst like ved Roseby, med gloheit bassolo og trompetsolo fra stålleppa Magnus Malmedal Vågen. Sjefen, Espen Stenhammer, får også anledning til å skinne med kveldens trommesolo i sin sedvanlige gulldress. Publikum reagerer på Jos minste vink - full allklapp når de får beskjed. Frøken Wilhelmsen nailer slutten!

Jo Nesbø og Unni Wilhelmsen var blant de mange som fant hverandre denne kvelden.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Det går fint - Terning: 4 Ny låt med Stenhammer på gitar. Nok en gang mer nedpå enn de gamle hitene. Litt allsang også denne «ukjente» hiten - i følge Jo er det bare ingen som veit det ennå - at der en hit altså. Men også allsnakk blant allmuen.

Håp - Terning: 5 Nærmest en ballade hittil, nesten en powerballade etterhvert - fra 2006. Fra samleplate med gamle sanger, men denne var henta fra Nesbøs soloalbum. Veldig fint budskap som Unni W var med på å løfte.

75 Terning: 5 Jo forteller at han tar jobben for den faste vokalisten på denne låta - Daniel Berg Hestad. Lars J med herlig banjointro. Observerte et par, tre stykker som ikke sang. Jo prøver seg på vokale allsangfinter - ingen eller alle biter på.

Huset på Nes - Terning: 6 Hyllest til de avdøde gutta fra Di derres oppstart, Sverre Beyer og Knut Nesbø. Sjølvaste gitarsjef Knut Reiersrud gjester med sin lilla hatt og grønne gitar - og for en gitarsolo!!!!!!! Denne låta blei også spilt i begravelsen til Knut i 2013. I kveld sitter Knut I Bakrommet der oppe og skulle gjerne vært med. Vi var mange som hilste til Sverre og Knut disse minuttene. Dette er kanskje Jos aller fineste og sterkeste låt.

Rumba med Gunn Terning: 5 Publikum tar over med en gang - en, to tre har aldri vært sunget heftigere og høyere noen gang, noe sted. Banjo-Lars slår til igjen. Det er så fett å være her i Molde sier Jo - tror han mener det! Masse mikrofoner ut mot publikum - trengs egentlig ikke.

Jenter Terning: 5 Ola Kvernberg er gjest - han mener låta er en springar. Lingedalens store sønn Magnus Larsen jr, som var med i Leikarringen akkurat her på Museet, viste allmuen hvordan et hallingkast skulle utføres med velvillig hjelp av Unni med stanga. Ola svingte det sjølsagt kraftig av og allmuen sang ikke bare refrenget, men også versene. Begynte kanskje å bli noen slitne matadorer etter hvert der ute også......

Faren til Ivar (alle) Terning: 5 Her er alle gjestene med: Knut, Ola og Red Hot-blåsen. Alle liggende på scena - med fotklapp!!! Prøver å ta publikum ned - lykkes bare så där!!! Går mot finale nå med ny allsang-rekord. Alle instrumenter blir lagt bort - her er det bare allsang. Det bukkes, men ingen tror vel i fullt alvor at det er over.

Ekstra

90-metersbakken (Unni) Terning: 5Alle går av, men publikum gir seg sjølsagt ikke. De er tilbake og Jo byr på en ny presang: Det er Unni som skal synge - hun er aleine på scena. Og som hun synger! Bakersønn Larsen fra Kneipen på strykebass. Annerledes og flott!

Ikke stopp Terning: 4 Fra den nye skiva. Skikkelig opp-tempo-låt som ikke har noen allsangfaktor foreløpig - kommer nok etter hvert på den også. Tøft med full blåserekke.

Børs Café - Terning: 5 Beklager at det kommer ei låt 3/4-takt - valsetakt. Synes det er flott et romsdalinger tar på hverandre midt på dagen! En av de stor hitene, sjøl om den er både melankolsk og ettertenksom. 5000, stort sett romsdalinger, svaier samtidig - rørende og bortimot vakkert. Lars Jones og Halvor Holter på munnspill - tøft!!! Stor vokalinnsats av bakeren.....Enda bedre av Unni W.

2 fulle menn Terning: 6 Folket vil åpenbart ha MFK-sangen «Her kommer Molde», men den kommer nok ikke. Det gjør Jokke Nilsens legendariske «To fulle menn» som var en av de første låtene Di derre spilte. Etter vel to timer er det nok snart slutt på årets store party party. Skal vi sees igjen? Ja kommer det fra 5000 - Jo svarer med jeg ringer deg!!!!

Steintøft fra Moaskiftet

Det har kommet mye tøft fra Fræna opp gjennom åra, men at en kar fra området rundt Moaskiftet skulle innta den store utescena på Romsdalsmuseet under Moldejazz med noe av det tøffeste og mest sjangersprengende av musikk på denne sida av det meste, det hadde gitt skyhøye odds for kun kort tid siden. Ola Kvernberg gjorde akkurat det foran et publikum som storkoste seg i sola.

Med sitt superlag bestående av trommeslagerne/perkusjonistene Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Winstad, elbassist Nikolai Hængsle Eilertsen, organist Daniel Buner Formo og gitarist Øyvind Blomstrøm, kom Kvernberg og musikken ut gjennom ei røyksky et heavy rockeband verdig.

Ola Kvernberg og hans Steamdome sørga for hetetokter på Museet.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

For Ola, som har tilbragt utallige timer på Museet i sine formative år både som musikant og menneske, var det å få stå på scena her sjøl, en drøm som virkelig gikk i oppfyllelse.

Blant låtene var en hyllest til hans adopterte hjemby Trondheim og Svartlamoen - «Black Lemon» - og den var på mange vis representativ for det aller meste som blei servert publikum på dette vorspielet. Her snakker vi egentlig instrumental rockemusikk med store doser improvisasjon innebygd og Kvernberg spilte også mye på ymse tangenter og var heller ikke fjern for å bruke stemma.

«Steamdome» er på alle vis et con amore-prosjekt - det ligger i tjukke lag utenpå alle involverte at dette synes de er usedvanlig morsomt. Det er åpenbart både i måter det uttrykker seg på, fungerer sammen som kollektiv og gjennom alle smila som blei delt fra scena.

Når musikkjinj (litt i tvil om den siste j-en) - som det vel heter der Ola kommer fra rundt Moaskiftet i Fræna en liten time fra Molde - blir så suverent formidla av lydmaestro Tor Breivik, så var denne timen bortimot den beste måte å sette folk i stemning for det de fleste nok hadde kommet for, Di derre med gjester - blant andre Ola Kvernberg!

Det er lite stykke tid og en enorm mengde med musikk som er unnagjort siden Kvernberg stod i Storgata som guttunge under en festival for vel 20 år siden og fikk noen velfortjente kroner i plastkoppen. Nå er toget «Steamdome» noe så veldig i gang og lar seg neppe stoppe av noe som helst. Hvilken stasjon det vil ankomme neste gang aner vi heldigvis ingenting om - kanskje ikke Ola Kvernberg heller. Tut tut!!!!

To vinnere - på hvert sitt vis

Cross Currents Trio, med Dave Holland, Zakir Hussain og Chris Potter, og Ingebjørg Bratland sørga for en stor og variert torsdagskveld på Moldejazz.

Cross Currents Trio - for et band!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

En enorm opplevelse

Det å møte på amerikanske såkalte supergrupper, kan være så ymse. Cross Currents Trio er ei slik gruppe, men tok livet av alle mulige fordommer.

Zakir Hussain - for en tablaist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Bassist Dave Holland, tablaist Zakir Hussain og tenor- og sopransaksofonist Chris Potter er hver for seg noen av de mest uttrykksfulle musikantene som finnes på sine respektive instrumenter. Det trenger som kjent ikke å bety at det blir stor musikk ut av det når slike mestere møtes. For noen er det nemlig slik at egoene blir for store - de kolliderer enkelt og greit. Det skjedde på ingen måte denne Molde-kvelden. Det blei derimot en opplevelse for evigheten - intet mindre.

Dave Holland - for en bassist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Med et repertoar satt sammen av låter de alle hadde skrevet, blei vi invitert inn i et musikalsk landskap så empatisk, virtuost, og så rytmisk og melodisk spennende som nesten vel tenkelig.

Chris Potter - for en saksofonist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det at jazz royalty, som Hussain kalte Holland, og Potter hadde funnet sammen igjen, var for så vidt ingen overraskelse. De har ved flere anledninger i flere band vist oss at de har noe helt spesielt å melde sammen. Det at tablamesteren over alle, Zakir Hussain, som vi først blei kjent med gjennom John McLaughlins Shakti, skulle bli en del av et nytt kollektiv med de to, var nok en overraskelse for mange. Det skulle i alle fall vise seg å bli et lykketreff av de sjeldne.

Her det snakk om å utfylle og utfordre hverandre på et inderlig og herlig hele veien. Egoene står aldri i veien for det kollektive sjøl om alle får anledning til å skinne - og du verden som de skinte alle tre!

Hussain, som skapte mote både med spillet sitt og sveisen sin (!), rundt Shakti-tida, hadde blant annet skrevet ei hyllest-låt til sin gamle sjef John McLaughlin som blei et av mange høydepunkt. Hussain er intet mindre enn en trollmann ved, rundt og på sine tablas. Holland er en musikalsk virtuos som spiller bass som får det til å virke så lett - det er det garantert ikke - og Potter med sin enorme teknikk, tar arven etter Michael Brecker videre på sitt eget vis.

De tre stortrives tydeligvis sammen. Det var nesten som om dette var det første møtet, noe det ikke var. Det var bare et sjeldent møte - for evigheten.

Den nye røysta

De seineste åra har det blitt mer og mer klart at arva etter Kirsten Bråten Berg og Sondre Bratland er i de beste hender. Hun heter Ingebjørg Bratland.

Ingebjørg Bratland - for en historieforteller!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det er en sterk og flott tradisjon under Moldejazz at det er blir presentert kirkekonserter som vil bli huska. Jeg føler meg ganske sikker på at denne stunda med nok ei stor og personlig stemme fra Telemark, nærmere bestemt Vinje, Ingebjørg Bratland (28) kommer til å føye seg inn i den rekka. Som sine læremestre, som jeg nesten tar for gitt at Bråten Berg og Sondre Bratland er, så starta Ingebjørg Bratland med kveding i ung alder - som 5-åring for sikkerhets skyld. Denne folkemusikkinnflytelsen bærer hun fortsatt med seg i uttrykket sitt på et inderlig og ekte vis.

Gjennom sine fire plateinnspillinger på fem år, med voldsom respons både på strømming og i fysisk platesalg, har Bratland med si urvakre røyst skapt sitt eget lett melankolske popunivers, men hele tida med klare røtter til sin oppvekst i folkemusikkland og fortsatt på sin uforfalska og nydelige Vinje-dialekt.

Endelig Molde

Etter masse turnering, stod Molde på reiseruta for aller første gang. Publikum kjente åpenbart sin besøkelsestid og tok på alle vis vel i mot henne og hennes empatiske band bestående av bass, piano/tangenter, gitar og trommer. De var der for at Bratland skulle skinne - og det gjorde hun.

Repertoaret, som Bratland hadde satt sammen fra store deler av sin produksjon, hadde hovedvekt på hennes seineste plate, «Hjarteskjell». Det er en melankolsk, litt sår og litt sart overtone i uttrykket til Bratland som det gjør det godt å forsvinne inn i, reflektere til og drømme seg bort i. Med sanger som kjærlighet, avstand, nærhet, savn, ensomhet og ekthet - også i coverlåter av Leonard Cohen, «Songen om Bernadette», Bob Dylans «You Make Me Feel My Love» som har blitt til «Fordi eg elskar deg» i Bjarte Hjelmelands oversettelse og Joachim Thåströms «Over sundet», som blei servert som avskjedspresang, fortalte Bratland oss at hun allerede er en artist med noe viktig og evig på hjertet.

Trygg og ekte

Det skal bli spennende å følge Bratlands videre ferd mot sitt eget univers. Hun er allerede en historieforteller av klasse og live binder hun det hele sammen på et sjarmerende vis med humor og sjølopplevde erfaringer. Det er ei frisk fjelluft i røysta til Ingebjørg Bratland som ikke kunne ha kommet fra noe annet sted enn Vinje. Det var godt å rusle ut i den vakre Moldenatta med denne presangen av en Ingebjørg Bratland-konsert som følge.

En sånn passe Van the Man

Van Morrison (72) er en av de artistene på denne kloden som har gitt meg mest glede gjennom sin store katalog og sitt helt særegne uttrykk. Denne kvelden på et småkaldt og regntruende Romsdalsmuseum i Molde er ikke blant dem jeg vil huske veldig lenge.

Van Morrison er fortsatt desidert best som vokalist.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Mange generasjoner musikkelskere har funnet mye å glede seg over gjennom den fantastiske katalogen Van Morrison har skapt. Slik vil det garantert fortsette å være - han har nemlig skrevet musikk som har tidløshetens stempel på seg. Derfor gleda helt sikkert de vel 4000 seg veldig til den sky nord-iren skulle varme dem. Dessverre hadde de fleste sikkert grunn til å være skuffa denne onsdagskvelden. Vi fikk nemlig hilse på en ganske så uinspirert Van the Man som aldri fikk løfta publikum i noen særlig grad - bortsett fra helt mot slutten.

Ingen entertainer

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at legenden ikke er noen entertainer. Her blei det ikke sagt et et ord utover det aller nødvendigste og det blei sjølsagt heller aldri smilt. De som husker tilbake til konserten hans på samme scene i 1996, da han også gjesta Bob Dylan dagen før, minnes en noe redusert Morrison som likevel leverte med et godt band med Georgie Fame i spissen.

Nå fikk vi møte en Morrison som spilte alt for mye saksofon, noe han aldri har gjort veldig bra. Til å begynne med sang han surt også, men det kom seg etterhvert. Når han så omga seg med et band med ikke noe mer enn kompetente musikanter åpenbart med mye jazzbakgrunn, men som heller ikke lot seg inspirere til store høyder, så blei denne småsure kvelden akkurat det.

På jazzklubb

Som vanlig på de Van Morrison-konsertene jeg har vært, så kjørte han gjennom låtene sine så og si uten stans mellom sangene. Jo da, han serverte oss sjølsagt storslåtte sanger som «Moondance» og «Days Like This» og en cover av Bo Diddleys «I Can Tell», men det tok liksom aldri av og det var mulig å merke på publikum. Heldigvis gikk det et lite sukk gjennom publikum da «Brown Eyed Girl» kom - det var som om det var derfor de hadde kommet. Det var likevel ikke nok til at dette blei en minneverdig Van Morrison-konsert, men den tok seg i alle fall opp mot slutten. På en intim jazzklubb, som han pleier å spille ganske ofte, hadde dette settet egna seg bedre enn på den store utescena en sur onsdagskveld.

Og som ekstra: sjølsagt kom «Gloria» - det hjalp også!

Van Morrison – vokal/altsaksofon, Paul Moore – bass, Paul Moran – keyboards/trompet, David Keary – gitar, Teena Morcombe – trommer/perkusjon/keyboards.

Pluss fiolinist og korist

Stanley Clarke kan fortsatt tillate seg å gjøre hva som helst med sine basser.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Det skulle ta 46 år

Stanley Clarke var et bortimot ukjent stjerneskudd da han besøkte Molde forrige gang - i 1972. Nå var han tilbake som en av jazzens og funkens superstjerner og ga oss nesten det vi kunne vente oss fra en med en slik status.

Clarke har benytta ventetida siden han spilte med Chick Corea og Return to Forever i 1972 godt. Både som bassist, komponist, arrangør og produsent innen de fleste sjangere har Clarke inntatt en solid posisjon. I mange år forsvant han nesten fra livescena og «bosatte» seg i platestudio, men nå har heldigvis lysta kommet tilbake for å møte publikum i større grad.

Funky shit

De som kom for å høre jazzbassisten Stanley Clarke (67), blei nok skuffa. Tror egentlig ikke mange som kom av den grunn heller - her var det funkmesteren som ga slaphandstilen et nytt ansikt som viste seg fram.

Med seg hadde han en helt ny generasjon musikanter fra prøvede steder på kloden: Georgia, Afghanistan og Bronx! Gutta var alle i 20-åra og tangentist Cameron Graves, som kommer fra West Coast Get Down-«bevegelsen» i Los Angeles med blant andre Kamasi Washington og Kendrick Lamar i stallen, har like sterke røtter i hip hop som i jazz og funk.

Verdensmusikk a la Clarke

Giganten Clarke, som behandler den store fela som en liten baby, ga publikum en liten time som fin oppvarming til det som skal komme med Van Morrison, og med den afghanske tablavirtuosen Salar Nader som ekstra krydder, blei det også en mer verdensmusikkaktig klang over det hele.

Trommeslager Shariq fikk vist seg solid frem, mens tangentgutta blei i stor grad fargeleggere.

De som forventa grensesprengende saker fra Clarke denne gangen, fikk ikke det. De som håpte på en funkoppvarming hadde mye mer å glede seg over og til slutt hylla han også ikonet John Coltrane som gikk bort i går for 51 år siden.

Da er det bare å håpe at det ikke tar 46 år til neste gang Stanley Clarke legger turen innom Molde. Da vil hans tilfelle være 113 år.....

The Stanley Clarke Band

Stanley Clarke - kontrabass og elektrisk bass

Beka Gochiashvili - piano, keyboards

Cameron Graves - keyboards  

Salar Nader - tablas

Shariq Tucker - trommer

Heftig tirsdag i Molde

The MaXx sammen med Trondheim Jazzorkester - for en heftig fest!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

The MaXx med Trondheim Jazzorkester, David Sanborn og Allison Miller Boom Tic Boom - pluss en liten dose Donny McCaslin. Greit nok for en «vanlig» tirsdag det!

El Diablo Tomas Järmyr - en trommeslager i ultraklassen som kan drive det meste fremover.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tøøøøft og tuuuungt

For mange er takk-for-prisen konserten til JazZtipendiatvinneren årets høydepunkt - i alle fall en av de konsertene det er knytta størst forventninger til. Slik også i år og du verden som de blei innfridd.

Vi snakker nemlig Norges største musikkpris med ei ramme på rundt 1 million kroner. Det betyr sjølsagt at vinnerne blir gitt helt unike muligheter til å skape og utvikle musikk, sette sammen sin drømmeutgave av Trondheim Jazzorkester - enkelt og greit en sjanse i livet som kanskje aldri kommer tilbake.

De tre svenskene i The MaXx, tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og gitarist og saksofonist Petter Kraft, har alle gjort trøndere av seg etter å ha fullført studiene på den berømte Jazzlinja i Trondheim.

Unikt brygg

Som alltid har det ført til et verk med helt unike dimensjoner. I bånn lå hele tida et tungt, av og til seigtflytende riffbasert låtmateriale med masse rock i seg. Når Järmyr, som ofte var igangsetteren og retningsforandreren, også er trommeslageren i Motorpsycho til daglig, så kom raskt assosiasjonen til at denne usedvanlige ekskursjonen var noe i gata jazz a la Motorpsycho.

Masse dynamikk

Sjøl om dette var tungt og tøft nesten hele veien, så var det samtidig masse dynamikk i uttrykket. Mye av dette var som sagt styrt av Järmyr som man skulle tro var utstyrt med et arsenal av trommer og en ditto mengde cymbaler. Det er han altså ikke, men med sin usedvanlige teknikk og energi skaper han uansett et rytmisk og dynamisk sentrum i dette verket som er sjeldent. Beintøft!

For et band

La det være slått fast med en gang: de cirka 80 minuttene vi fikk gleden av å tilbringe sammen med The MaXx og Trondheim Jazzorkester var så avgjort ikke egna for sarte sjeler. Det var tildels voldsomt og nesten brutalt, men for dem som gjerne ville la seg utfordre og ta til seg noe helt nytt, så var dette stedet og musikken å være i denne kvelden.

Når så de tre gutta hadde invitert med seg sin superutgave av TJO med solister i ultraklassen som Kjetil Møster, Mette Rasmussen - for et trøkk og for en kompromissløshet - Thomas Johansson og Anja Lauvdal samt nye bekjentskaper for meg som gitaristen Anton Toorell og ikke minst vokalisten Mia Marlen Berg, plassert i dronningstolen og med en vilje og evne til å gå steder de færreste ville turt å prøve seg på, så blei dette ei pakke der man satsa på å stole på sine følelser, som det blei sunget, og der man landa fjellstøtt og på et sted man ikke ante noe om for et år siden.

Full pakke

Når så lys og ikke minst lyd, kreert av maestro Tor Breivik - han skaper betingelser som er unike hver gang han er invitert, var på samme nivå som musikken, så var det ikke så mye mer som sto på ønskelista mi. La dette verket modne seg og bli spilt noen ganger, så kommer det til å bli stående som et av de store verkene fra JazZtipendiatvinnerne gjennom tidende.

Like etter krigen fikk moldenserne fantastisk støtte fra svenskene og Svenskebyen blei bygd for den sønderbomba byen. Nå fikk moldenserne, og alle andre, en ny form for svenskehjelp fra de tre gutta i The MaXx - kanskje ikke like viktig, men du verden for et herlig påfyll.

Tack så mytji - som det kanskje heter på svensk/trøndersk!!!!

David Sanborn kanskje ikke så god som før i verden, men Tonen er fortsatt der.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tonen med stor T

For mange av oss som har levde i stund, så har tonen i altsaksofonen til David Sanborn vært en kjær følgesvenn. Den har vært innholdsrik, vakker, sterk og personlig - og den er det fortsatt.

Vi skal være glade for at Sanborn (72) ikke fulgte rådet til legen som mente at han ikke burde spille noe blåseinstrument fordi han var rammet av polio. Det har nemlig ført til usedvanlige flotte bidrag til musikken til artister som David Bowie, Stevie Wonder, Rolling Stones og en rekke andre megastjerner.

Forrige og eneste gang vi har hatt gleden av å høre Sanborn i 6400 var i 1997 samme med bandet Legends på Romsdalsmuseet. De andre het Eric Clapton, Steve Gadd, Marcus Miller og Joe Sample - stjernelag var vel bare forbokstaven.

Ny versjon

Etter å ha hørt Sanborn i Købehavn i fjor sammen med blant andre Randy Brecker, Mike Stern og Lenny White, var ikke forventningene skyhøye til hans andre Molde-opptreden. Grunnen var at fusionselskapet fra Køben ikke passa han noe særlig lenger. Nå var det heldigvis i en annen setting han hadde tatt Europa-turen denne sommeren og det stemte mye bedre.

Ambisiøs

Sanborn har en usedvanlig ambisiøs måte å uttrykke seg på. Han beveger seg i instrumentets yttergrenser og det var ikke hver gang teknikken satt slik den gjorde i hans velmaktsdager, men stort sett var det godt innafor i den relativt akustiske utgava han presenterte oss for.

Sympatiske Sanborn takka publikum for å holde Moldejazz i live på det nivået festivalen befinner seg, noe han åpenbart syntes veldig om i disse tider der levende musikk står under press fra en rekke kanter. Han begynte også å snakke om Trump, men tok seg i det.....

Musikken bestod blant annet av flere låter skrevet av Sanborns gamle kollega Michael Brecker, Marcus Millers nydelige «Maputo» med en afrikansk vri, en gammel rolig trøckare uten trommer - «All in the Game» - og Roy Hargrove og D´ Angelos «Spanish Joint».

Sammen med et trommer/bass-team fra den aller øverste hylle med Billy Kilson og Ben Williams samt den langt framskredne trombonisten Michael Dease og tangentisten Andy Ezren, ga Sanborn oss en fin tilstandsrapport anno 2018 der han fortalte oss at tonen - den med stor T - intensiteten og personligheten fortsatt er veldig på plass.

Allison Miller´s Boom Tic Boom - herlig og forfriskende.

Foto: Tor Hammerø

Flott og annerledes

Trommeslageren og bandlederen Allison Miller besøkte Molde i fjor med kvinnebandet Woman to Woman. I år var hun tilbake med sin egen gruppe, Boom Tic Boom. Minst like tøft det.

Miller har vært en ledende trommeslager innen flere sjangre en årrekke nå. Hun har jobba med poprock artister som Ani DiFranco og Natalie Merchant og ikke minst i en rekke jazzsettinger. Noe forteller meg uansett at det er sitt eget Boom Tic Boom-band hun trives aller best. Slik hørtes - og så det - i alle fall ut på konserten i Molde.

Sammen med et originalt kremlag bestående av kornettisten Kirk Knuffke, klarinett- og bassklarinettisten Jeff Lederer, den svært spennende og altfor lite hørte pianisten Myra Melford, fiolinisten Jenny Scheinmann og bassisten Todd Sickafoose, tok Miller oss gjennom musikk fra tidligere innspillinger og nye saker som kommer på skive over nyåret.

Her blei vil bydd på alt fra klezmer, via latin til frijazz, blues og svært groovy sekvenser. Strålende solister på alle plasser og spesielt interessant var det å få høre Melford live for aller første gang - hvilken allsidig og personlig pianobegavelse.

Alle fikk sagt det de hadde på hjertet, men innenfor ganske så stramme rammer - Miller hadde lagt opp til en ganske så strukturert seanse, men med masse frihet.

Allison Miller må gjerne gjøre det til en vane å komme tilbake til Molde - ofte!

Donny McCaslin sammen med blant andre Jeff Taylor.

I Bowies fotspor

Kvelden blei avslutta sammen med tenorsaksofonisten Donny McCaslin, David Bowies høyere hånd mot slutten av ikonets liv. Jeg fikk bare med meg de siste låtene av McCaslins nye og originale musikk i nye grenseland mellom rock og jazz - absolutt i Bowies ånd - og skal derfor nøye meg med å si at hans nye musikk og nye band med Jason Lindner på tangenter, Jonathan Moran på elbass, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på trommer, både er fascinerende, sjangersprengde og tøft så det holder.

Gutta boys

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk har hylla både Elvis og jula tidligere. Nå står gospelboka for tur.

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk - gutta sine det.

Telemarks - i alle fall tre av dem - store sønner har funnet både hverandre og nå: gospelskatten.

Hvordan de tre fant fram til hverandre, aner jeg ikke. Det var vel kanskje ikke så merkelig med den geografiske nærheten de har og at de sikkert av den grunn har kjent hverandre i en årrekke.

Uansett hvordan eller hvorfor så kler de hverandre fra hvert sitt musikalske utgangspunkt på en herlig måte. Det opplevde vi både gjennom Elvis-skiva og jule-utflukten og, etter å ha spilt titalls og sikkert vel så det med konserter, så var nok veien til gospelland også ganske kort.

Her gir de oss dusinet fullt med låter vi i stor grad kjenner ganske så godt: «A Thing Called Love» og «You´ll Never Walk Alone» er to av de mest kjente og herrene, enten hver for seg eller kollektivt, gir sammen med et knippe utmerkede medmusikanter og korister alle sangene nytt og ekte liv.

Jeg likte juleplata godt og synes minst like godt om gospelplata - sjøl om jeg ikke bekjenner meg til noe som helst. Det er jeg ikke helt sikker på om de tre herrene gjør heller.....

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Flaata - Ackles - Busk

A Thing Called Love: The Gospel Album

Grappa/Musikkoperatørene

Jo takk, bare bra!

Maria Schneider fikk en lapp da hun begynte på barneskolen i Windom, Minnesota. Der stod det: hvordan har du det?

Maria Schneider leder Ensemble Denada med autoritet og innlevelse. Her med Moldes egen Hayden Powell som solist.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Jeg tar sjansen på at jeg kan svare for et stort flertall av den bortimot fullsatte Bjørnsonsalen etter åpningskonserten hun ga oss sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Og svaret er jo takk, bare bra!!!

For heftigere, mer original og mer personlig storbandkonsert har jeg knapt nok opplevd. Schneider (57), fra den lille «skandinaviske» byen Windom i Minnesota, har fem Grammy-priser på CVen og blei i forrige uke tildelt den største utmerkelsen en amerikansk musiker kan få - fra National Endowment for the Arts blei hun nemlig utnevnt til Jazz Master - hadde tatt med seg et knippe låter fra store deler av si karriere og for en komponist og arrangør vi har med å gjøre.

Sør-Afrika 2014

Moldejazz hadde tenkt på å hente Schneider til byen i flere år, men uten suksess. I 2014 blei det sådd et frø i og med at norske Ensemble Denada jobba med henne i Sør-Afrika. Beundringa var tydeligvis gjensidig og etter møter i New York for et par år siden blei avtalen om 2018 spikra.

Det norske bandet er i mine ører et band i verdensklasse per 2018, noe også Schneider - som altså kan velge og vrake mellom alle storband på Tellus i alle fall - ga tydelig uttrykk for: I love this band.

Maria Schneider hadde all grunn til å smile. Det hadde vi også.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Autoritet

Det er en autoritet i måten Schneider «behandler» bandet på, sammen med en klangverden som er hennes egen og som jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av. Jovisst har hun lært av den beste; hun var Gil Evans´ assistent de siste åra han levde og hun har tatt med arven videre inn til sin egen verden.

Måten Schneider løfter og tar ned bandet på gjennom sin levende måte å lede på, var en sann nytelse å oppleve. Spesielt i saksofonrekka var det mye dobling av instrumenter, noe som ga bandet en helt spesiell klang.

Når det finnes solister i bandet som Shannon Mowday, Atle Nymo, Nils Jansen, Marius Haltli, Kristoffer Kompen, Børge-Are Halvorsen, Irene Tillung, Moldes egen Hayden Powell og ikke minst Olga Konkova og Jens Thoresen - for noen lyrikere - som alle sjølsagt tok musikken til nye steder, så blei dette et møte av typen uforglemmelig.

PROMOTIONmed annonselenker

Gant-salget du må få med deg

Bowie

Som en liten ekstra prikk over i-en, som om det var nødvendig, fikk vi urframføring av Schneiders samarbeid med David Bowie. Hun fortalte at den første samtalen mellom henne og superstjerna skjedde per mobil på en buss til Boston og hun nesten ropte til sin ukjente sidemann etter at hun hadde lagt på: That was David Bowie!!!!

Samarbeidet førte til låta «Sue (Or in a Season of Crime)». I Molde for konsert på tirsdag var også Bowies samarbeidspartner på ikonets siste plate, «Blackstar», saksofonisten Donny McCaslin. Sammen med sin vokalist Jeff Taylor steppa de inn som gjester på låta og du verden for en presang det blei! Mørkt, sterkt, vakkert og noe så veldig i David Bowies ånd med Maria Schneiders klo herlig tilstede.

Vi blei tatt med til Schneiders Midtvesten, vi blei tatt med på fuglesafari, vi blei enkelt og greit tatt med inn i en unik verden med verdens kanskje største storbandkomponist- og arrangør de seineste åra: Maria Schneider. Når så lyd, lys og video også var i ultraklassen, så var det ikke mer å ønske seg.

Du må gi terningkast sju fikk jeg streng beskjed om av ei venninne etter konserten. Det er dessverre ikke mer enn seks prikker på terningen min - men den sekseren er schwær!

I morra er det fuglekikking med Schneider på Moldefjorden. Det er bare å melde seg - det kommer garantert også til å bli en stor opplevelse - både for mennesker og fugler!

Hudson

På grunn av deadline for Romsdals Budstikke, blei opplevelsen med supergruppa Hudson, bestående av nyanmeldt bassist Scott Colley, trommegigant - og vokalist - Jack DeJohnette, tangentist John Medeski og gitarhelt - og vokalist - John Scofield, noe avkorta dessverre.

Herrene, alle bosatt i Hudson Valley nord for New York, kom sammen for noen år siden og samla seg rundt et repertoar de er vokst opp med som Jimi Hendrix´ «Castles Made of Sand», Dylans «A Hard Rain´s A-Gonna Fall», Joni Mitchells «Woodstock» samt en del originalmateriale.

John Medeski, Scott Colley, Jack DeJohnette og John Scofield - Hudson. What a band!

Foto: Tor Hammerø

Det jeg fikk med meg, spesielt «Woodstock», fortalte oss om fire toppmusikanter som fortsatt har det noe så voldsomt og som synes det er like spennende og inspirerende nå som da de satte i gang for mange tiår siden.

Her er Hudsons egen setliste. Rop ut hvis du har lyst på originalen.

Foto: Tor Hammerø

Hudson blir karakterisert som noe av det mest attraktive jazzband på veien om dagen. Det er det mulig å skjønne

Nydelige stemninger

Moldes store trompetsønn Kristoffer Eikrem og lydskulptøren Bendik Baksaas har tatt samarbeidet sitt til nye høyder.

Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem har skapt egne grenseland.

Foto: Jan Tore Eriksen

Det begynner å bli noen år siden de to møttes for første gang. Det skjedde i forbindelse med en jobb de hadde sammen under Oslo Jazzfestival i 2014 der bandet Eikrem var/er en del av, Mopti, møtte Baksaas til en musikalsk ekskursjon. Moptis akustiske verden møtte Baksaas´ elektroniske univers, de to verdenene utfordra hverandre med ganske så løse utgangspunkt og resultatene blei både en vellykka konsert og ei påfølgende skive, «Bits & Pieces».

Den eneste avtalen de to «universene» gjorde på forhånd var at Eikrem og Baksaas skulle gjøre et duostrekk under konserten. Dette blei så vellykka at de to herrene bestemte seg for å videreutvikle samarbeidet. Strekket de spilte på konserten, «This Is Nothing Personal», har også blitt med på denne skiva og står seg godt i denne samlinga som nå består av 20 spor.

Hva slags musikk er det så trompeter Eikrem og field recorder - han benytter opptak gjort ute i den virkelige verden og manipulerer dem på sitt personlige og finurlige vis - og ymse annet Baksaas gir oss? Jeg ser at det kan kalles minimalistisk og cinematisk ambient-musikk. Det er faktisk mulig å begripe for det er mange bilder i disse sakteflytende stemningene og låtene.

Eikrem har tidligere vist oss at han liker og er langt framskreden når det gjelder melodisk musikk med lange, logiske linjer. Det fortsetter han med her også med sin vakre og luftige trompettone og han og Baksaas har utvikla et musikalsk språk de er aleine om. Musikken snakker både til folk med jazztilknytning og til andre med forkjærlighet for elektronika blant annet.

Musikken, som varer i vel 80 minutter, er vakker, personlig, spennende og annerledes. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Eikrem - Bendik Baksaas

Duets

Mutual Intentions

Musikken er kun utgitt digitalt og på dobbelt kassett!!!!

Noe ganske nytt

Aldri hørt om den nederlandske saksofonisten, arrangøren og orkesterlderen Marike van Dijk? Da er vi to, men hun er vel verdt å sjekke ut.

Saksofonisten Marike van Dijk er også en arrangør av solid klasse.

Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk er at postmannen dukker opp med helt ukjent påfyll fra tid til annen. Fra Nederland, via USA, har 36 år unge Marike van Dijk funnet veien og det har blitt et hyggelig og annerledes møte.

van Dijk har tilbragt de seineste åra vekselvis i Amsterdam og i New York. Det er åpenbart at hun har henta inspirasjon fra begge sider av Atlanterhavet og her møter vi henne i to forskjellige settinger - eller kanskje ikke?

Det er arrangøren van Dijk som er den sentrale her og på mange vis får jeg tanker som går i retning Maria Schneider - årets Artist in Residence i Molde.

Hun samarbeider med to vokalister for å sette musikken deres inn i en spennende sammenheng. Først ut er amerikanske Jeff Taylor, som også skal til Molde sammen med Donny McCaslin - som også skal spille med Schneider. Alt henger altså sammen med alt som Gro sa det. Musikken er arrangert for blåsere, strykere og komp og befinner seg i et landskap som henter like mye fra rock som fra jazz.

Slik er det også med med del to der van Dijk har flytta seg til Europa og omfavner musikken til den fransk/walisiske vokalisten Katell Keineg. Vi befinner oss i liknende musikalske landskap, men singer/songwriter Keineg låter helt annerledes enn Taylor og gir det hele et annet særpreg.

Marike van Dijk er et nytt navn for meg som byr på noe eget. Jeg gleder meg til å høre henne i større grad som saksofonist også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marike van Dijk

The Stereography Project Feat. Jeff Taylor and Katell Keineg

Herr Records/membran.net

Djevelsk bra

Djevelens rytter er Jan Ove Ekebergs andre roman om Harald Hardråde. Alle gode ting er som kjent to.

Jan Ove Ekeberg både skriver godt og har en herlig historieforståelse.

«Krigens læregutt» kom for to år siden og tok publikum, meg inkludert, med storm. Så er det dette med å følge opp en suksess da. La det være klart med en gang: «Djevelens rytter» er enda bedre.

Ekebergs mesterskap ligger i at han makter å ta oss tilbake cirka 1000 år, gi persongalleriet sitt kjøtt og blod slik at vi mener vi kjenner dem om de er nordmenn, svensker, russere, vendere, khazarer eller væringer. Noen er historiske personer, andre er oppdiktede og Ekeberg er flink til å sette det historisk korrekte sammen med det han nødvendigvis må ha skapt sjøl.

Dette er underholdningslitteratur på sitt aller beste. Samtidig tar Ekeberg oss med på en historietime som vi alle har godt av. Slik budde dei der a la vel år 1000 og du verden så spennende det er å dykke ned i en tidsalder de fleste av oss kan lite om og som vi blir oppdatert på her, samtidig som det er ei historie så spennende som en krimroman.

Ekeberg har gått djupt ned i materien og til å begynne har jeg visse problemer med å plassere alle der de hører hjemme - det blir enkelt og greit litt for mange å holde styr på for ei enkelt sjel. Etterhvert går det seg elegant til og jeg stortrives med å være med på ekskursjon med både Harald Hardråde og Jan Ove Ekeberg.

Jeg har både lært mye samtidig som jeg har blitt underholdt i godt og vel 300 svært så velskrevne sider. Jeg krever faktisk ikke så mye mer.

PS For ordens skyld: Jeg har vært kollega med Ekeberg i TV 2 i nærmere 20 år.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongene - Djevelens rytter

Gyldendal

Mye mer enn kaptein for Sabeltann

Det er etterhvert mange generasjoner som har et forhold til Terje Formoe - i alle fall til hans livsverk Kaptein Sabeltann. Han er så mye, mye mer.

Terje Formoe har noe eget å melde.

Det de aller fleste ikke vet, er at Formoe er en visesnekrer og sanger og formidler av meget høy byrd. Vi fikk en bekreftelse på det i fjor med «Hjemvendt» og her kommer nok et dusin sanger som reetablerer Formoe høyt oppe på viselista her til lands.

Den innerste krets av musikkinteresserte her til lands har «alltid» visst at Formoe har hatt mye å melde et godt stykke utenfor sitt fantasiunivers med Sabeltann. Der har han også spilt ei bakrolle som artist/sanger, men heldigvis har ønsket om og behovet for å melde om det ekte livet vokst fram igjen.

Jeg blei vel egentlig ikke overraska da han «dukka opp» igjen for et år siden - jeg mener jeg ante hva som fantes der. Derfor har forventningene vært på plass til oppfølgeren også og nok en gang følger Formoe opp med sanger og historier vi alle, som har smakt på livet, kan kjenne oss igjen i.

Formoe skriver om Livet nok en gang - om kjærlighet, sorg, tap, forhold som gikk åt skogen samt et skråblikk på vår digitale tidsalder og han formidler tankene sine på et inderlig vis som får oss til å lytte.

Når han så har alliert seg med produsent Alf Emil Eik og flinke musikanter, så har «Minnebrikker» blitt nok en bekreftelse på at Terje Formoe hører hjemme i det ypperste sjiktet av våre viseformidlere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Minnebrikker

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene

In a Køben State of Mind

Det har alltid vært noe med Køben. Noe som har dratt oss dit. Noe stort. En smak av den store verden liksom. Det at det arrangeres en helt spesiell jazzfestival der skader heller ikke.

For andre året har Copenhagen Jazz Festival blitt den foretrukne start på sommerfestivalene for min del. Fjoråret blei et herlig møte som på alle slags vis frista til gjentakelse og årets treff, som var festivalens 40 års jubileum, blei på ingen måte noen skuffelse. København er enkelt og greit en opplevelse i seg sjøl og sjøl om man bare får med seg en brøkdel av de 1300 konsertene som preger hele byen, så var de dryppene vi fikk med oss nok til - sammen med Køben i seg sjøl - at vi har booka inn begynnelsen av juli neste år også i hjernebarken.

Den danske mastodontfestivalen er ganske så forskjellig fra jazzfestivaler slik vi kjenner dem her hjemme som Kongsberg og Molde. Her er det festival over alt og en rekke småarrangører som gjør det meste sjøl under en stor paraply som heter Copenhagen Jazz Festival. De aller fleste konsertene er gratisarrangementer og det er som de fleste allerede har skjønt mer enn nok å velge i for de fleste smaker.

To You

Mitt første stopp var rett rundt hjørne for hotellet der vi blei tatt godt vare på. Det er forresten alltid konserter rett rundt hjørnet under denne festivalen sjøl om det er en millionby vi snakker om. Ved den flotte og særdeles danske restauranten Puk - hvilket lunt leverposteismørbrød de byr på......- fikk vi stifte bekjentskap med musikken på et legendarisk dansk album som feirer 50 års-jubileum i år: Carsten Meinerts «To You».

Albumet er ukjent for meg, men visstnok et klenodium i Danmark. Bandet bestod av kompet fra skiva med bassisten Henrik Dhyrbye, pianisten Ole Matthiessen og trommeslageren Ole Streenberg pluss «ungkalven» Jesper Løvdal på tenorsaksofon. Det sterkt Coltrane/Sanders-inspirerte musikalske landskapet fikk stor oppmerksomhet den gang for 50 år siden og har så avgjort noe å si oss også nå i 2018. En hyggelig overraskelse var det også at Meinert sjøl dukka opp som gjest med sin sopransaksofon på noen av låtene. Han har nok vært i bedre musikalsk slag tidligere i sitt liv, men uansett var det hyggelig å få hilse på han og når Løvdal tok seg av de solistiske oppgavene på ypperlig vis, så var det likevel i de beste hender.

Kongemøte

Den første kvelden blei tilbragt i royalt tenorsaksofonselskap på klubben/butikken JazzCup - Købens svar på Bare Jazz. Den svenske mesteren Bernt Rosengren (80) og vår egen gigant Knut Riisnæs (72) satte hverandre stevne med et nordisk komp i samme klasse: svenske Hans Backenroth på bass, danske Ben Besiakov på piano og en av Hunndalens aller største sønner, Tom Olstad, på trommer.

Vi snakker fem herrer som ER bebopmusikken og dens avleggere legemliggjort. Her var det ikke satt opp noen settliste - det var heller ikke nødvendig. Disse gutta kan nemlig cirka tusen låter tilsammen og kan hele tida plukka fram det eller den de føler for uten at de skal leiter i tjukke notebunker før man setter i gang; tempo og toneart holder lenge.

Rosengren har vært bedre til beins før i verden, men når han setter saksofonen til leppene så er det fortsatt en sånn styrke, kraft og identitet i det han formidler som gjør at jeg nok en gang slår fast at Rosengren hører hjemme i den ypperste verdenselite når det gjelder dette uttrykket.

Riisnæs låter helt annerledes, men like personlig og hører hjemme i samme liga som Rosengren og de kler hverandre perfekt. Måten de tolka Sonny Rollins-klassikeren «Oleo» på - der straighten blei spilt en kvarttone «feil» - var bare et mange høydepunkt og med et empatisk superkomp i ryggen, så var to timer i slikt selskap strålende påfyll for både kropp og sjel.

Danmarks stolthet

De som tror at det kun er Åge Hareide og Ståle Solbakken av norsk avstamning som har tatt over store danske stoltheter, tar faktisk feil. Birger Carlsen har nemlig sittet i sjefsstolen for Danish Radio Big Band siden 2013 og i år feirer bandet festivalens 40 år med storkonsert. Markeringa kom i form av en heidundrende konsert utendørs på Islands Brygge - de eneste timene regnet meldte sin ankomst i Køben de dagene jeg var der.

Til tross for VM-semifinale og regn, så tok en fulltallig og svært så velvillig storbandmenighet i mot DRBB og de hadde stor grunn til å kose seg i bortimot to timer. Bandet, under ledelse av Nikolai Bøgelund, tok oss gjennom en rekke låter og arrangement som bandet har vært gjennom disse 40 åra. Kollektivet, med norske Erik Eilertsen på trompet og Annette Saxe på trombone, låter så tett, samspilt, emaptisk og groovy som vel tenkelig.

Bandet har en rekke egne solister av meget solid kaliber, men hadde i tillegg for anledninga invitert med seg en rekke gjester. Saksofonister som Jerry Bergonzi og Scott Robinson, pianisten Christian Sands, munnspilleren Mathias Heise - for et supertalent i tradisjonen etter Toots Thielemans - og vokalisten Sinne Eeg var med på å løfte dette til en konsert verdig et verdensband som DRBB - og en slik festival.

Litt norsk også

Tor de Jazz både starta og avslutta sin siste dag på festivalen med konserter med norske innslag. Først starta det hele med et altfor kort innhopp på en garantert hyggelig og intim konsert med vokalisten Birgitte Soojin. Soojin, opprinnelig fra Nøtterøy, har gjort danske av seg etter å ha lagt teologistudiene på hylla og gitt seg jazzen i vold for fullt. Det er i alle fall jeg veldig glad for, og til tross for alt jeg måtte stikke for fort for å rekke neste konsert, så fortalte hun meg nok en gang at hun er en vokalist i standardtradisjonen som vi skal få mye glede av i tiåra som kommer. Sammen med den svenske pianisten Calle Brickman og bassisten Thomas Vang har Soojin et hyggelig lite ensemble som egner seg for stor og intim hygge når som helst og hvor som helst.

Grunnen til at jeg måtte stikke, var en av mange konsertkollisjoner - noe som er helt umulig med 1300 konserter på ti dager.

Jazz Clash - en presentasjon av store deler av jazzens historie - var et møte mellom tre av Danmarks store jazznavn, Benjamin Koppel på altsaksofon, Cæcilie Norby på vokal og selveste Alex Riel på trommer og det amerikanske triumviratet Ralph Alessi på trompet, Uri Caine på piano og Johannes Weidenmueller på bass, samt to dansere og resitatør som bandt det hele sammen, fortalte oss på et flott og originalt vis hva jazzen hadde «utretta» disse 100 årene.

Danserne tilførte ikke noe spesielt for meg, men Norby og unikumet Riel (77), lik hip, smilende og uttrykksfull som noensinne, viste oss at de holder verdensklasse i et repertoar bestående av spennende arrangement av stort sett standardlåter.

Alessi og Caine, som jeg hørte for første gang live, imponerte også kraftig med personlige bidrag og Koppel, som jeg har mistenkt for å være mannen bak det hele, fortjener så avgjort mye mer oppmerksomhet også her hjemme.

Etter å ha fått med meg ekstraomgangene der Kroatia slo England på bar på Fredriksberg, var siste stopp på reisa et heftig møte med Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og tenor- og sopransaksofonist André Roligheten, tok trommeslager extraordinaire innen alle slags uttrykk, Skiens store sønn Gard Nilssen, oss med på ei heftig reise basert på låter skrevet av alle tre.

Det er altså en intensitet, en personlighet og vilje og evne til å skape noe sammen, av tre strålende individualister, som fører denne trioen opp på høy internasjonal hylle. Svært høy faktisk.

Dett var dett for i år, men vi lover å være tilbake neste år for mer hygge, mer strålende musikk og flere lune leverposteismørbrød.

Datter av sin mor

De fleste kvinner er vel akkurat det. Når mora heter Dee Dee Bridgewater så betyr det likevel noe spesielt i jazzsammenheng.

China Moses har arva mye etter si mor Dee Dee Bridgewater.

China Moses (40) hadde kanskje ikke så stort valg med et slikt opphav. Med mor som en av vår tids aller største jazzvokalister og entertainere, så var i alle fall sannsynligheten for at det skulle ende der det har endt relativt stor. I alle fall når man er utstyrt med et meget anstendig talent sjøl også.

Moses har så definitivt spilt andrefiolin i forhold til sin mor. Årsaken er forsåvidt åpenbar: sjøl om hun er dyktig både som vokalist og som entertainer, så når hun ikke mora til anklene en gang.

Det opplevde jeg på den første skiva jeg hørte med henne, «Crazy Blues», for seks år siden og bekreftelsen kommer med «Nightintales».

På elleve låter skrevet av Moses sammen med Anthony Marshall, alle i et blues-, standard- og Tin Pan Alley-landskap, framstår hun som en dyktig og helt ok artist med solide røtter i den amerikanske jazztradisjonen - til tross for at hun har bodd store deler av livet i Frankrike - men som likevel ikke har det som skal til for å ta steget opp på øverste hylle.

Med seg har hun en sympatisk trio med ukjente herrer for meg samt diverse gjester og «Nightintales» egner seg sikkert utmerka i en svett klubbsetting, men China Moses evner fortsatt ikke å ta det store steget altså.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

China Moses

Nightintales

MPS/Edel/Naxos Norway

Unike landskap

Bak bandnavnet Morild skjuler det seg en helt spesiell duo - fra Horten. De gir oss helt spesiell musikk også.

Dag Einar Eilertsen og Marius Noss Gundersen i litt andre landskap.

Dag Einar Eilertsen spiller alttrombone og Marius Noss Gundersen trakterer klassisk gitar. De som innbiller seg at det fører til ganske så unike musikalske landskap har helt rett.

Det er ikke vanskelig å høre at Eilertsen og Noss Gundersen har spilt mye sammen - i mange år. De to, i utgangspunktet, umake instrumentene får de to til å klinge usedvanlig vakkert sammen, noe kun langt framskreden musikalitet og stor kunnskap om hverandre og de muligheter og begrensninger som er tilstede i en slik konstellasjon byr på.

Noss Gundersen har skrevet sju og Eilertsen fire låter der ymse aspekter ved den nordiske naturen har vært utgangspunktet. Alt er vakkert må vite med slike tanker i bakhodet og de skaper flotte linjer, klanger og stemninger i sitt særdeles melodiske univers som det er herlig å dykke ned i og bli værende i.

Er det klassisk musikk? Er det jazz? Svaret er ja takk begge deler og spesielt Eilertsen er en framifrå improvisator, mens Noss Gundersen er en ditto premissleverandør.

Musikken er unik og duoen likeså. Det er svært så hyggelig å tilbringe tid sammen med både musikken og Morild.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Morild

Nordic Landscapes

Gvito Records/Musikkoperatørene

Som det swinger!

Pianisten Hank Jones hadde to lillebrødre som oppnådde verdensberømmelse: Elvin og Thad Jones. For mange er likevel Hank den største.

Hank Jones - en av jazzens aller største pianister.

Vi kan vel trygt si at familien Jones, som vokste opp i Pontiac, Michigan, var av den musikalske sorten. Mer elegant, musikalsk og smakfull storebror enn Hank er ikke mulig å finne, noe de vel 1000 innspillingene han bidro på sier alt om. Her får vi møte han på ei liveinnspilling som aldri har vært utgitt tidligere og som er så tidløs at den kunne ha vært spilt inn i morra.

Hank Jones (1918-2010) spilte med «alle» og «alle» ville spille med han. Årsakene er mange og åpenbare. Mer stilsikker og elegant pianist, kompmusikant og solist med full oversikt over alt fra swingperioden til bebopepoken som blei unnfanga etter andre verdenskrig, og som han var en del av, var nemlig ikke mulig å oppdrive. Når han i tillegg visstnok var en usedvanlig hyggelig fella, så var det mest på plass.

Nå har det har seg slik at når disse linjene forfattes, så befinner jeg meg på Copenhagen Jazzfestival - i dronningens by med andre ord. Der er det intet mindre enn hyggelig å oppholde seg og det har også en rekke amerikanske jazzmusikanter ment opp gjennom årene.

Hank Jones var en av dem og et av mange besøk han avla byen fant sted i 1983 - nærmere bestemt den 6. juni. Det får vi altså være med på her og så hyggelig det må ha vært på legendariske Jazzhus Slukefter denne kvelden.

Sammen med sin landsmann Shelly Manne (1920-84) på trommer og den danske toppbassisten Mads Vinding (1948-) gir Jones oss ei rundreise i jazzens standardskatt, i alle slags tempi, som har alt man måtte ønske seg av skjønnhet, spontanitet, melodiøsitet, samspill og empati.

Hank Jones, og de to andre for den sakens skyld, er denne musikken og dette uttrykket og vi skal alle være glade for at vi slipper inn på Slukefter - 35 år etterpå. Dette er nemlig tidløs musikk og er garantert like hip i 2053 også - om 35 år.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Hank Jones

In Copenhagen - Live at Jazzhus Slukefter 1983

Storyville Records/MusikkLosen

Vakkert og overraskende

Oddgeir Berg Trio. Et helt nytt navn for meg - og helt ny musikk. Slikt som gjør det herlig å være mottaker og opplever.

Oddgeir Berg omringa av Klaus Robert Blomvik og Karl-Joakim Wisløff - og god musikk.

Foto: CF Wesenberg

Det virker altså som om strømmen av ny tilflyt når det gjelder norsk jazz ikke har noen ende. Gjerne for meg - når kvalitet er så god som den viser seg å være også her.

Jeg mener jeg har rimelig godt grep om det som skjer og hvem som er involvert i norsk jazz. Likevel kom pianisten og tangentisten Oddgeir Berg altså ut av det store intet for min del. Hans medsammensvorne, trommeslager Klaus Robert Blomvik og bassist Karl-Joakim Wisløff, har jeg derimot støtt på i flere eleverte sammenhenger. Det gjorde sitt til at forventningene absolutt var tilstede - et godt stykke oppe på skalalen.

Her har de møttes rundt et knippe låter, skrevet av Berg. som blei spilt inn våren for to år siden. Plata blir gitt ut på det tyske selskapet Ozella Music, som også gir ut den svensk/cubansk/tyske-trioen Tingvall Trio. Den har oppnådd stor suksess spesielt nedover i Europa med sin melodiske og vakre triojazz, og det vil ikke forundre meg om musikken på «Before Dawn» vil snakke til mange av de samme menneskene.

Det hevdes at inspirasjonskilder er stilskapere som Herbie Hancock, Keith Jarrett og Horace Silver og fra vår side av dammen, Esbjörn Svensson Trio.

Mye av dette er mulig å begripe, men Berg & Co har så avgjort makta å skape sitt eget vakre, lille univers med klare folkemusikalske overtoner også fra tid til annen.

Alle tre får stor plass underveis og trives åpenbart utmerket sammen. Det er også veldig lett å trives sammen med Oddgeir Berg Trio og musikken deres.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oddgeir Berg Trio

Before Dawn

Ozella Music/MusikkLosen

Tøff ECM-funk

Det er vel ikke akkurat funk stjerneselskapet ECM blir forbundet med, men det sveitsiske Nik Bärtsch´s Ronin gir oss er akkurat det. På sitt hippe vis.

Nik Bärtsch´s Ronin - usedvanlig tøffe saker.

Pianisten Nik Bärtsch (46) har holdt laboratoriet Ronin i gang helt siden 2001. ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga originaliteten raskt og siden 2007 har vi fått stadig nye tilstandsrapporter fra klokkelandet. Det ene hippere enn det andre.

Det er nå seks år siden Ronin ga oss det siste livstegnet på cd - dette er det femte på ECM og det åttende totalt. For to år siden kom det et «mellomspill» med bandet Mobile - en helakustisk variant av Ronin. Uansett hvor Bärtsch & Co dukker opp så er det med noe helt eget på kjøreplana.

Årsaka til at Ronin har fått hvile såpass lenge er at Bärtsch har bygd om bandet litt og samtidig ønska å benytte de ukentlige offentlige «øvelsene» på en klubb i Zürich til å utvikle tanken, musikken og konseptet.

Ronin har gått fra å være kvintett til å bli kvartett - perkusjonisten Andi Pupato er borte. Dessuten er elbassist Thomy Jordi ny. Ellers er trommeslager Kaspar Rast og altsaksofonist og bassklarinettist Sha fortsatt svært hjertelig tilstede sammen med sjefen på hovedsakelig piano, men også ymse andre tangenter.

Zen-funk med impulser fra både rituell japansk musikk, moderne klassisk musikk og ikke minst funk er ingredienser som stadig finnes i Ronins nærhet. Her får vi relativt lange, sakteflytende og, akkurat, funky låter som ofte er basert på eldre, originale melodier som har blitt videreutvikla og gitt ny drakt.

«Awase» er japansk og betyr å bevege seg sammen. Det gjør Nik Bärtsch´s Ronin på et tøffere og hippere vis enn noensinne med «Awase».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nik Bärtsch´s Ronin

Awase

ECM/Naxos Norway

Stemma for fremtida

Siril Malmedal Hauge - det er bare å merke seg navnet med en gang. Hun kommer nemlig til å bli værende ei viktig stemme i norsk jazz i mange tiår fremover.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young - en herlig duo.

Foto: Tore Sætre

De dukker opp med ujevne mellomrom. Stemmene som du bare veit vil være med deg og oss og sette preg på musikken vi skal glede oss over og med for så langt frem vi bare kan skue. Siril Malmedal Hauge (25) fra Langevåg på Sunnmøre er ei slik stemme. Her møter vi henne i to duosammenhenger: med gitaristen Jacob Young og med pianisten Alf Hulbækmo.

Malmedal Hauge kommer altså fra øya der "alle" blir musikanter på høyt nivå: Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Kåre Nymark jr, Lena Nymark og Ytre Suløens Jass-ensemble er noen av de ypperlige eksemplene på hva og hvem denne unike øya har frembrakt.

Etter å ha fullført utdannelsen på Jazzlinja i Trondheim, har Malmedal Hauge satt kursen for hovedstaden og stadig nye samarbeidsprosjekter. Vi har møtt henne både i Martin Myhre Olsens MMO-ensemble og i det jazza Prøysen-prosjektet "Lillebror", men jeg har en følelse av at via disse to duoene så får vi høre i stadig større grad hvem hun er anno 2018.

Gitarist Jacob Young, med duoerfaring med sjølvaste Karin Krog fra før på "Where Flamingos Fly", hørte Malmedal Hauge og foreslo raskt at de skulle utforske dette intime formatet. Som sagt så gjort og med originallåter av Young og Bendik Hofseth, Beatles-låta "I Will", Jimi Hendrix-klassikeren "Little Wing" og standardlåter som "Skylark", "So in Love" og "Ballad of the Sad Young Men" - ikke så mange som våga seg på den etter Radka Toneffs endelige versjon - så møter vi en moden, sterk og følsom vokalist og formidler med ei personlig stemme som hilser oss med en overbevisning og trygghet i det hun vil fortelle oss som antyder at hun har mye mer livserfaring enn hun virkelig har.

Gitarspillet til Young kler henne perfekt og han lar henne skinne akkurat som hun skal. Dessuten bidrar Young også med sine stemmebånd - han kan faktisk synge også!

På "Last Things" synger Malmedal Hauge utelukkende på engelsk. For to år siden kom også ei annen duoskive på markedet - "Jeg går og drømmer" - sammen med en annen Jazzlinje-musikant, pianisten Alf Hulbækmo. Den har passert under alle mine radarer til nå, men heldigvis er dette misforholdet nå retta opp i.

Her synger Malmedal Hauge på norsk - på sulisk faktisk - og det er dikt av Nils Yttri, pluss ett hver av de to hovedrolleinnhaverne og "Jeg gikk en tur på stien", som er basisen for låtene Hulbækmo har skrevet.

De to kler hverandre på et nydelig og nedstemt vis i denne melodiske, vakre, skjøre og luftige utflukten og gir oss nok en bekreftelse på at fremtida er her og i de beste hender/stemmer.

Siril Malmedal Hauge - ikke kom å si at du ikke blei advart!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alf Hulbækmo og Siril Malmedal Hauge - gode venner fra Jazzlinja i Trondheim.

Siril Malmedal Hauge - Jacob Young

Last Things

Oslo Session Recordings/Musikkoperatørene

Siril & Alf

Jeg går og drømmer

Athletic Records/lydmuren.no

Fra Cuba med sjel

Pianisten Aruán Ortiz viser oss nå at han er i ferd med å unnfange noe helt eget.

Aruán Ortiz med Brad Jones og Chad Taylor - en unik trio.

Foto: Michelle Ettlin

Aruán Ortiz (44) fra Cuba, men bosatt i New York, har ved flere anledninger, blant annet sammen med den norske vokalisten Grete Skarpeid, fortalt oss at han er på vei mot det ypperste tetsjiktet i jazzverdenen. Denne liveskiva er kanskje den beste bekreftelsen så langt.

Ortiz har jobba med «alle» - Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney og Esperanza Spalding er bare en håndfull av dem som har benytta seg av pianovirtuosens tjenester. Likevel trives han kanskje aller best med egen musikk, egne band ellers helt aleine. Både på trio og solo har han stått frem de seineste åra og det er hevet over tvil at det er ei helt spesiell pianostemme vi har med å gjøre.

Trio ser kanskje ut til å være hans foretrukne format og på denne konserten i Zürich i Sveits den 26. november 2016, får vi hilse på en helt ny trio som avslutta en to ukers turné med en strålende hilsen til publikum i salen - og til oss.

Sammen med bassist Brad Jones og trommeslager og mbira-spiller Chad Taylor, som blant har jobba mye med både Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik, tar Ortiz oss med på ei rundreise som inneholder en 34 minutters «gjennomgang» av to komposisjoner han skrev for lenge siden og som de finner stadig nye innfallsvinkler til, en bassimprovisasjon, en Chopin-etyde, en Ornette Coleman-låt samt standardlåta «Alone Together» som etterrett.

Ortiz hadde et nært personlig og musikalsk forhold til legenden Muhal Richard Abrams (1930-2017). Hans tankegods og musikalske innfallsvinkler er helt tydelig en del av Ortiz´ måte å tenke på også, men han inkorporerer også sjølsagt sine cubanske røtter. Det har ført til et ganske så unikt og dermed personlig triospråk der Ortiz sitt virtuose, rytmisk komplekse, men hele tida melodiøse uttrykk er en sann fryd å dukke ned i. Det er mulig å skjønne den varme applausen fra det sveitsiske publikummet godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aruán Ortiz Trio

Live in Zürich

Intakt Records/Naxos Norway

Full funkfest

Mer funky «oppvarmer» til Van Morrison enn Stanley Clarke Band er det vanskelig å forestille seg. Superbassisten er nemlig på plass i Molde om noen dager.

Stanley Clarke sammen med Quincy Jones og tangentgutta i Montreux for noen dager siden.

Stanley Clarke (67) er ikke blant dem som renner ned dørene på Moldejazz. Det er nemlig 46 år siden forrige gang Clarke inntok 6400 - da som 21-årig supertalent i Chick Coreas legendariske band Return to Forever. Siden den gang har han lagt musikkverdenen for sine føtter både som straight akustisk jazzbassist og som superfunky elbassist.

Både som sjef, som svært ettertrakta sidemann og som produsent har Clarke vært på toppen av lista helt siden han besøkte Molde i 1972. I perioder har han forsvunnet fra scena som utøvende musikant og tilbragt tida i studio som film- og tv-komponist og produsent. Heldigvis har det utadvendte genet til Clarke alltid vært så sterkt at han har hatt lyst å komme ut til sitt store publikum igjen med ujevne mellomrom og nå står endelig Molde på reiseruta igjen!

Det Clarke har lyst å formidle til oss nå er nok en livsbejaende utgave av seg sjøl. Den straighte jazzbassisten får nok i stor grad hvile - her er det funksjefen med elbassen som får styre i alle fall basert på «The Message». Sammen med de to unge og genierklærte tangentvirtuosene Beka Gochiashvili, opprinnelig fra Georgia, og Cameron Graves, en av grunnleggerne av West Coast Get Down-«bevegelsen» rundt Kendrick Lamar og Kamasi Washington, og trommeslageren Mike Mitchell, som blir erstatta av Shariq Tucker på turneen, tar Clarke oss nemlig med på en funkutflukt som garantert vil få fart publikum på Museet.

På skiva har Clarke invitert med seg en rekke gjester, både blåsere, vokalister og rappere. Det sier en hel del om at han at han er av typen tidløs musikant som mer enn gjerne snakker til stadig nye generasjoner musikkelskere. Det er så absolutt mest funk og tildels pop på årets visittkort fra giganten, bokstavelig talt, Stanley Clarke. Likevel gir han oss også en straight triojazzlåt og Bachs «Cello Suite 1» - preludiumet - på solobass slik bare han kan trylle det fram.

De mange som har sikra seg billett til dobbeltkonserten med Clarke og Van Morrison, har garantert mye å glede seg til. «The Message» forteller oss i alle fall om en Stanley Clarke i storform.

The Stanley Clarke Band

The Message

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Velkommen til gjesteværelset

Ut av det store intet - for min del - dukker Augur Ensemble opp. Kvintetten har beboere fra Norge, Sveits og Sverige og har noe unikt å melde.

Augur Ensemble gir oss grenseløs kammerjazz.

Foto: Ramòn Giger

Med Eirik Dørsdal fra Norge på trompet, Anni Elif Egecioglu på cello og vokal og Jon Fält fra Sverige på trommer og Kaspar von Grünigen på bass og Fabian M. Mueller fra Sveits på piano, så gir Augur Ensemble oss original kammerjazz med mye personlighet i seg.

Til tross for at Augur Ensemble, som sveitserne von Grünigen og Mueller tok initiativet til, har eksistert siden 2011, så er dette mitt første møte med kvintetten. De har gitt ut ei skive tidligere, "The Daily Unknown" i 2013, der også den norske trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde var en del av truppen.

Bedre seint enn aldri er jo et godt, gammelt uttrykk og nå har endelig våre veier krysset hverandre. Med ei ganske så spesiell instrumentering, der Egecioglu sin cello og stemme setter en ekstra spiss på uttrykket, møter Augur Ensemble oss med et kammermusikalsk uttrykk der komposisjonene til alle, bortsett fra den framifrå trommeslageren Jon Fält, tar oss med til et univers der komposisjoner, arrangement og improvisasjon spiller like viktige roller.

De fem kler hverandre og musikken på et herlig vis og for oss her hjemme er det spesielt hyggelig å høre at vi har nok ei flott trompetstemme blant oss i 34 år unge Eirik Dørsdal fra Risør.

Ekskursjonen som "Gästezimmer" tar oss med på, er av den relativt stille, ettertenksomme, melodiske, søkende og luftige typen der alle får tid og rom til å komme med det de har på hjertet. Det er vakker og original musikk som man skal og bør ta seg tid til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Augur Ensemble

Gästezimmer

NORCD/Musikkoperatørene

Det grooooves for seine kvelder

Det tyske plateselskapet ACT har satt sammen ei samling med groovy låter for seine kvelder og heite dansegulv - med god norsk hjelp.

Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud er noen av de norske grooooverne.

ACT har en svært så sammensatt katalog med jazz i bånn, men med masse soul, blues og funk på plass også. For to år siden ga de ut ei samling med låter godt egna for avslapping - nå er det heitere omgivelser som blir prioritert. Her grooooves det - kanskje spesielt mynta på eleverte dansegulv, men det går så absolutt an å nyte musikken med en kald en skuende utover sommerhimmelen også.

Jeg er faktisk så heldig at jeg kan skue over fjorden i Oslo nesten helt hjem til Solveig Slettahjell og hun er en av dem som bidrar her sammen med Knut Reiersrud og In the Country med «Holy Joe». Et av høydepunktene faktisk.

Beste Reiersrud er også representert med ei låt til: salige Mighty Sam McClain med si flotte, store og sterke stemme sammen med et norsk kremlag bestående av Bjørn Holm, David Wallumrød og Nikolai Hængsle Eilertsen gjør «I Wish I Had a Girl Like You» som bare han og de kunne det.

Ellers dukker groovemester Bernard Purdie opp sammen med WDR Big Band på souljazzklassikeren «Moanin´", Torsten Goods og Ida Sand i duett på U2-låta «When Love Comes to Town», mer svensk med Viktoria Tolstoy, Nils Landgren og Magnus Lindgren, den sør-koreanske vokalstjerna Youn Sun Nah gjør Paul Simons «She Moves On» med Marc Ribot og Muriel Zoe gir oss Steely Dans «Rikki Don´t Lose that Number», mens partyet blir avslutta med Randy Breckers versjon av Lee Morgans klassiker «The Sidewinder» og Pete Yorks «Groovin´ for Basie».

Egentlig er dette bare ei bra spilleliste som ACT har satt sammen for de av oss som ikke orker å lage slike lister sjøl. Her finnes det absolutt ikke noe nytt, men hyggefaktoren er likevel stor. Ut i det blå havner vi uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Fahrt ins Blaue II

ACT/Musikkoperatørene

Endelig Karins tur

Karin Okkenhaug har vært en tro koretjener for en rekke store norske artister i en årrekke. Nå får hun stå lengst fremme. Det var på høy tid.

Karin Okkenhaug har mye flott på hjertet.

Det skulle altså ta rundt 40 år før Karin Okkenhaug fikk sjansen til virkelig å fortelle oss hvem hun var både som låtskriver og vokalist. Veldig mange i bransjen, blant andre Jarle Bernhoft, Dance with a Stranger, Lisa Nilsson, Maria Mena og Knut Anders Sørum har visst det lenge - de og mange flere har nemlig benytta Okkenhaugs utsøkte stemmekvaliteter i koresammenheng en rekke ganger.

Det finnes sikkert mange historier om bakmennesker i musikkbransjen som hadde håpet å få sjansen sjøl. Noen ganger har de lykkes også, men som oftest har de blitt værende der bak. Heldigvis skjønte Christer Falck & Co at i tilfellet Karin Okkenhaug at her måtte noe gjøres.

Okkenhaug satt på en herlig haug med låter og tekster hun hadde skrevet sjøl og når ingen ringere enn Anders Engen tok på seg produsentansvaret, så lå mye til rette for at dette skulle bli noe litt utenom det vanlige.

Okkenhaug har ei varm og tiltalende stemme og hun er en flink historieforteller med sine norske tekster. Dette er personlig og ekte popmusikk i en type singer/songwriter-tradisjon der både soul, funk og jazz er ingredienser som blir putta opp i stuinga.

Når Engen og Falck har henta inn størrelser som Audun Erlien, Bendik Hofseth, Mathias Eick og Knut Anders Sørum, som synger duett på ei låt, så sier det seg nesten sjøl at tonefølget er av den utmerka sorten.

Denne skiva, som er nydelig innramma av vakre bilder tatt av Ellen Lande Gossner, kom ut i vinter, men har blitt liggende til marinering hos meg ei stund. Jeg kan forsikre alle at den er like vakker og passer like utmerket nå når sommeren virkelig er her. Egentlig er jeg ganske sikker på at den egner seg året rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Okkenhaug

Se det du ser

C+C Records/Musikkoperatørene

Sheppard med svært god norsk hjelp

Engelskmannen Andy Sheppard er en av klodens ledende saksofonsiter. Det beviser han dobbelt opp - med mange nordmenn involvert.

Andy Sheppard sammen med Michel Benita, Eivind Aarset og Sebastian Rochford - for et band!

Andy Sheppard (61) har gjennom samarbeid med blant andre Gil Evans, Carla Bley og George Russell fortalt oss at han hører hjemme helt der oppe sammen med de aller mest uttrykksfulle nålevende tenor- og sopransaksofonistene - uansett hvor på kloden. Både med sin egen kvartett og og som gjest med Espen Eriksen Trio bekrefter han det - på aller vakreste vis.

Under eget navn har Sheppard vært ECM-artist i en tiårs tid. Samarbeidet med den franske bassisten Michel Benita går derimot helt tilbake til 80-tallet, mens den skotske trommeslageren Sebastian Rochford, som har gått fra verdens heftigste hårmanke til nada, oppdaga jazzens hemmeligheter hjemme i Aberdeen mange år seinere og det på en konsert med akkurat Sheppard. Vår egen lydmaler par excellence Eivind Aarset på gitar og ymse EDB-maskiner - absolutt ingen likner på hans uttrykk uansett hvor man leter på denne kloden i alle fall - har jobba med Sheppard til og fra i ti år, men har vært fast medlem av kvartetten siden den forrige utgivelsen, «Surrounded by Sea», kom ut i 2014.

Her tar denne særdeles samspilte kvartetten oss med på ei så vakker og søkende reise som nesten vel tenkelig. Det er så mye luft, skjønnhet og tanke i dette uttrykket, der all musikk er skrevet av sjefen bortsett fra tittellåta som brasilianske Renato Teixeira har unnfanga, at det mottakerapparatet som blir værende igjen uberørt etter noen runder med «Romaria», anbefales profesjonell hjelp. Her føres det empatiske samtaler mellom fire likeverdige partnere som det er enn sann fryd å få være deltaker til.

Sheppard har heldigvis tid til andre samarbeidsprosjekter også. Carla Bley, som dessverre måtte avlyse Europa-turneen sin i sommer, er han en fast del av trioen til. I 2016 møtte han også vår egen Espen Eriksen Trio i London og kjemien var på plass umiddelbart. Sheppard sier at han visste fra første gang han hørte pianist Eriksen, trommeslager Andreas Bye og bassist Lars Tormod Jenset at han ville passe perfekt inn i trioens musikalske landskap.

Den følelsen var garantert gjensidig og nå har Eriksen skrevet åtte vakre, luftige og usedvanlig melodiske låter som også har et tydelig slektskap til musikken Sheppard skriver for sitt eget band.

Trioen, som har eksistert siden 2007, er like samspilt som Sheppards band og du verden som den engelske gjesten både passer inn og løfter dette møtet.

Eriksen er en lyriker i ultraklassen og det er fullt forståelig at publikum i 16 land på fire kontinenter gjerne vil ha nye besøk av dem. Om det er med Andy Sheppard som gjest vil de også en ekstra dimensjon til denne flotte musikken - det er det i alle fall mulig å få gjennom denne skiva. Anbefales veldig - begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andy Sheppard som gjest med Espen Eriksen, Andreas Bye og Lars Tormod Jenset - for et møte!

Andy Sheppard Quartet

Romaria

ECM Records/Naxos Norway

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard

Perfectly Unhappy

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Løgn og forbannet dikt?

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg er ingen diktleser. Likevel har jeg nikost meg med dikstsamlingene til Ambjørnsen, Stalsberg og Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen hører hjemme helt der oppe uansett hva han driver med.

Innrømmelse nummer to følger: jeg har blitt frista til å lese disse samlingene mye mer på grunn av hvem som har skrevet dem enn fordi det er diktsamlinger. Uansett motivasjon så har dette tildels vært en stor opplevelse.

Lars Saabye Christensen har vært blant av mine absolutte favorittforfattere i mange tiår - helt siden "Beatles" så dagens lys i 1984. Jeg har lest det meste han har gitt oss siden den gang - inkludert diktsamlingen "Mann for sin katt" og alt kommer inn i sjiktet veldig bra og oppover.

Her har han tatt for seg en av de han ofte løfter frem: de glemte heltene. Egentlig var vel ikke Jimmy Nicol noen helt - han var "bare" vikartrommeslager i Beatles i 13 dager fordi Ringo Starr måtte operere bort mandlene. Ingen hadde hørt om han før disse 13 dagene og ingen har hørt om han siden. Pete Best, den første Beatles-trommeslageren, er jo rene verdensberømtheten i forhold.

Den bortimot ikoniske Dagbladet-fotografen Johan Brun, han som blitza Hjallis i 1952, tok bilder av det som skjedde på og rundt en av konsertene - den i København den 4. juni 1964. De har seinere blitt liggende i en skuff, men av en eller annen merksnodig årsak dukka de opp igjen. Møtet mellom disse bildene og Saabye Christensens små, inderlige, ektefølte og stramme dikt, der Jimmy Nicol får et liv, er intet mindre enn ei fantastisk reise.

Lars Saabye Christensen har en unik evne til å se mennesker og til å løfte dem opp og frem og "En blues for Jimmy Nicol" har blitt nok et smykke av en hilsen fra en av de aller største til en av de glemte - som egentlig aldri blei huska.

Saabye Christensen og Tom Stalsberg, også han med en helt spesiell og morsom penn som mange har blitt kjent med gjennom Dagbladet, har samarbeida mye med Buicken-prosjektet. Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Stalsberg er å finne sammen med de store - i tillegg til å være en usedvanlig trivelig fyr, så er han en historieforteller av rang.

Stalsberg og Ambjørnsen, som jeg kjenner gjennom Elling-universet og i liten grad fra poesiens verden - jeg er som sagt ingen diktleser, har reist landet rundt med sin poesi. Her gir de oss ei flott samling der diktene blir "framført" av Elling og Alfons Jørgensen.

De skuer tilbake på liv som har vært, på liv som ikke blei - drømmer om ei eventuell framtid driter de stort sett i. Det gjør de med helt personlige stemmer og med masse humor. Min intellektuelle kapasitet strekker ikke til hele veien, det er altså ikke alt jeg skjønner, men det er vel kanskje like greit? Jeg koser meg uansett masse med denne samlinga også og anbefaler begge som utmerket sommerlektyre på et svaberg eller innendørs hvis det er alternativet.

Ingvar Asbjørnsen og Tom Stalsberg har begge helt spesielle stemmer.

Johan Brun er enkelt og greit en legendarisk fotograf.

Lars Saabye Christensen - Johan Brun

En blues for Jimmy Nicol

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg

Leilighetsdikt for hjemløse

Cappelen Damm

Paolos storverk

Paolo Vinaccia har gjort mangt og mye for å løfte musikken til andre artister. Endelig var det klart for hans egen musikk og beskjed også.

Paolo Vinaccia på hjemmebane.

Paolo - han er en av de vi har lov å være på fornavn med - er som de fleste av oss noe helt for seg sjøl. Paolo er det i større grad enn de fleste.

Det er ingen hemmelighet at Paolo Vinaccia (64) har slitt med helseproblemer i mange år nå. På Ullevål sjukehus kalles han bare for mirakelmannen og han har åpenbart en egen evne til å lure kreftsjukdommen. Akkurat som han har en egen evne til å skape noe unikt for andre musikanter, for oss og for seg sjøl.

Den 12. august 2015 fikk Paolo muligheten av Oslo Jazzfestival til å framføre sitt eget storverk, "Dommedag ifølge Paulus", et verk han hadde jobba med lenge sammen med Audun Aschim Steffensen. Ideen, scriptet og konseptet var Paolos, men fantastisk gode krefter som Eivind Aarset på gitar, Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen, som også spiller orgel, Erlend Mikael Sæverud på multimedia og video, Tord Knudsen på lys og David Solheim på live lyd, førte til at opplevelsen for oss som hadde gleden av å være tilstede i Oslo Domkirke, var intet mindre enn voldsom.

Paolo hadde tatt utgangspunkt i sitt eget liv og møter han hadde blitt en del av gjennom sin sjukdomshistorie. På video får vi møte sterke vitnesbyrd fra en rekke mennesker som er/var ramma av kreft og hvilke tanker de hadde gjort seg. Dette hadde Paolo ramma inn med musikk, lys og videoeffekter på et vis man aldri vil glemme. Et lite minus var at et videoklipp med kvinners situasjon under IS også var en del av det hele. For meg blei det malplassert - Paolo skulle ha reindyrka ideen sin 100%.

Det å sette opp dette enorme verket er sjølsagt et enormt løft på mange vis. Derfor er det fantastisk flott at ustoppelige Christer Falck nå har gitt ut konserten både på cd og dvd. Opplevelsen nå nesten tre år seinere er minst like sterk - og det er sterkt å tenke på at vi fortsatt har Paolo med oss. Sterkere enn noen gang! Forza Paolo!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia

Dommedag ifølge Paulus

C+C Records/Musikkoperatørene