hits

juli 2018

Heftig tirsdag i Molde

The MaXx sammen med Trondheim Jazzorkester - for en heftig fest!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

The MaXx med Trondheim Jazzorkester, David Sanborn og Allison Miller Boom Tic Boom - pluss en liten dose Donny McCaslin. Greit nok for en «vanlig» tirsdag det!

El Diablo Tomas Järmyr - en trommeslager i ultraklassen som kan drive det meste fremover.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tøøøøft og tuuuungt

For mange er takk-for-prisen konserten til JazZtipendiatvinneren årets høydepunkt - i alle fall en av de konsertene det er knytta størst forventninger til. Slik også i år og du verden som de blei innfridd.

Vi snakker nemlig Norges største musikkpris med ei ramme på rundt 1 million kroner. Det betyr sjølsagt at vinnerne blir gitt helt unike muligheter til å skape og utvikle musikk, sette sammen sin drømmeutgave av Trondheim Jazzorkester - enkelt og greit en sjanse i livet som kanskje aldri kommer tilbake.

De tre svenskene i The MaXx, tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og gitarist og saksofonist Petter Kraft, har alle gjort trøndere av seg etter å ha fullført studiene på den berømte Jazzlinja i Trondheim.

Unikt brygg

Som alltid har det ført til et verk med helt unike dimensjoner. I bånn lå hele tida et tungt, av og til seigtflytende riffbasert låtmateriale med masse rock i seg. Når Järmyr, som ofte var igangsetteren og retningsforandreren, også er trommeslageren i Motorpsycho til daglig, så kom raskt assosiasjonen til at denne usedvanlige ekskursjonen var noe i gata jazz a la Motorpsycho.

Masse dynamikk

Sjøl om dette var tungt og tøft nesten hele veien, så var det samtidig masse dynamikk i uttrykket. Mye av dette var som sagt styrt av Järmyr som man skulle tro var utstyrt med et arsenal av trommer og en ditto mengde cymbaler. Det er han altså ikke, men med sin usedvanlige teknikk og energi skaper han uansett et rytmisk og dynamisk sentrum i dette verket som er sjeldent. Beintøft!

For et band

La det være slått fast med en gang: de cirka 80 minuttene vi fikk gleden av å tilbringe sammen med The MaXx og Trondheim Jazzorkester var så avgjort ikke egna for sarte sjeler. Det var tildels voldsomt og nesten brutalt, men for dem som gjerne ville la seg utfordre og ta til seg noe helt nytt, så var dette stedet og musikken å være i denne kvelden.

Når så de tre gutta hadde invitert med seg sin superutgave av TJO med solister i ultraklassen som Kjetil Møster, Mette Rasmussen - for et trøkk og for en kompromissløshet - Thomas Johansson og Anja Lauvdal samt nye bekjentskaper for meg som gitaristen Anton Toorell og ikke minst vokalisten Mia Marlen Berg, plassert i dronningstolen og med en vilje og evne til å gå steder de færreste ville turt å prøve seg på, så blei dette ei pakke der man satsa på å stole på sine følelser, som det blei sunget, og der man landa fjellstøtt og på et sted man ikke ante noe om for et år siden.

Full pakke

Når så lys og ikke minst lyd, kreert av maestro Tor Breivik - han skaper betingelser som er unike hver gang han er invitert, var på samme nivå som musikken, så var det ikke så mye mer som sto på ønskelista mi. La dette verket modne seg og bli spilt noen ganger, så kommer det til å bli stående som et av de store verkene fra JazZtipendiatvinnerne gjennom tidende.

Like etter krigen fikk moldenserne fantastisk støtte fra svenskene og Svenskebyen blei bygd for den sønderbomba byen. Nå fikk moldenserne, og alle andre, en ny form for svenskehjelp fra de tre gutta i The MaXx - kanskje ikke like viktig, men du verden for et herlig påfyll.

Tack så mytji - som det kanskje heter på svensk/trøndersk!!!!

David Sanborn kanskje ikke så god som før i verden, men Tonen er fortsatt der.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tonen med stor T

For mange av oss som har levde i stund, så har tonen i altsaksofonen til David Sanborn vært en kjær følgesvenn. Den har vært innholdsrik, vakker, sterk og personlig - og den er det fortsatt.

Vi skal være glade for at Sanborn (72) ikke fulgte rådet til legen som mente at han ikke burde spille noe blåseinstrument fordi han var rammet av polio. Det har nemlig ført til usedvanlige flotte bidrag til musikken til artister som David Bowie, Stevie Wonder, Rolling Stones og en rekke andre megastjerner.

Forrige og eneste gang vi har hatt gleden av å høre Sanborn i 6400 var i 1997 samme med bandet Legends på Romsdalsmuseet. De andre het Eric Clapton, Steve Gadd, Marcus Miller og Joe Sample - stjernelag var vel bare forbokstaven.

Ny versjon

Etter å ha hørt Sanborn i Købehavn i fjor sammen med blant andre Randy Brecker, Mike Stern og Lenny White, var ikke forventningene skyhøye til hans andre Molde-opptreden. Grunnen var at fusionselskapet fra Køben ikke passa han noe særlig lenger. Nå var det heldigvis i en annen setting han hadde tatt Europa-turen denne sommeren og det stemte mye bedre.

Ambisiøs

Sanborn har en usedvanlig ambisiøs måte å uttrykke seg på. Han beveger seg i instrumentets yttergrenser og det var ikke hver gang teknikken satt slik den gjorde i hans velmaktsdager, men stort sett var det godt innafor i den relativt akustiske utgava han presenterte oss for.

Sympatiske Sanborn takka publikum for å holde Moldejazz i live på det nivået festivalen befinner seg, noe han åpenbart syntes veldig om i disse tider der levende musikk står under press fra en rekke kanter. Han begynte også å snakke om Trump, men tok seg i det.....

Musikken bestod blant annet av flere låter skrevet av Sanborns gamle kollega Michael Brecker, Marcus Millers nydelige «Maputo» med en afrikansk vri, en gammel rolig trøckare uten trommer - «All in the Game» - og Roy Hargrove og D´ Angelos «Spanish Joint».

Sammen med et trommer/bass-team fra den aller øverste hylle med Billy Kilson og Ben Williams samt den langt framskredne trombonisten Michael Dease og tangentisten Andy Ezren, ga Sanborn oss en fin tilstandsrapport anno 2018 der han fortalte oss at tonen - den med stor T - intensiteten og personligheten fortsatt er veldig på plass.

Allison Miller´s Boom Tic Boom - herlig og forfriskende.

Foto: Tor Hammerø

Flott og annerledes

Trommeslageren og bandlederen Allison Miller besøkte Molde i fjor med kvinnebandet Woman to Woman. I år var hun tilbake med sin egen gruppe, Boom Tic Boom. Minst like tøft det.

Miller har vært en ledende trommeslager innen flere sjangre en årrekke nå. Hun har jobba med poprock artister som Ani DiFranco og Natalie Merchant og ikke minst i en rekke jazzsettinger. Noe forteller meg uansett at det er sitt eget Boom Tic Boom-band hun trives aller best. Slik hørtes - og så det - i alle fall ut på konserten i Molde.

Sammen med et originalt kremlag bestående av kornettisten Kirk Knuffke, klarinett- og bassklarinettisten Jeff Lederer, den svært spennende og altfor lite hørte pianisten Myra Melford, fiolinisten Jenny Scheinmann og bassisten Todd Sickafoose, tok Miller oss gjennom musikk fra tidligere innspillinger og nye saker som kommer på skive over nyåret.

Her blei vil bydd på alt fra klezmer, via latin til frijazz, blues og svært groovy sekvenser. Strålende solister på alle plasser og spesielt interessant var det å få høre Melford live for aller første gang - hvilken allsidig og personlig pianobegavelse.

Alle fikk sagt det de hadde på hjertet, men innenfor ganske så stramme rammer - Miller hadde lagt opp til en ganske så strukturert seanse, men med masse frihet.

Allison Miller må gjerne gjøre det til en vane å komme tilbake til Molde - ofte!

Donny McCaslin sammen med blant andre Jeff Taylor.

I Bowies fotspor

Kvelden blei avslutta sammen med tenorsaksofonisten Donny McCaslin, David Bowies høyere hånd mot slutten av ikonets liv. Jeg fikk bare med meg de siste låtene av McCaslins nye og originale musikk i nye grenseland mellom rock og jazz - absolutt i Bowies ånd - og skal derfor nøye meg med å si at hans nye musikk og nye band med Jason Lindner på tangenter, Jonathan Moran på elbass, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på trommer, både er fascinerende, sjangersprengde og tøft så det holder.

Gutta boys

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk har hylla både Elvis og jula tidligere. Nå står gospelboka for tur.

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk - gutta sine det.

Telemarks - i alle fall tre av dem - store sønner har funnet både hverandre og nå: gospelskatten.

Hvordan de tre fant fram til hverandre, aner jeg ikke. Det var vel kanskje ikke så merkelig med den geografiske nærheten de har og at de sikkert av den grunn har kjent hverandre i en årrekke.

Uansett hvordan eller hvorfor så kler de hverandre fra hvert sitt musikalske utgangspunkt på en herlig måte. Det opplevde vi både gjennom Elvis-skiva og jule-utflukten og, etter å ha spilt titalls og sikkert vel så det med konserter, så var nok veien til gospelland også ganske kort.

Her gir de oss dusinet fullt med låter vi i stor grad kjenner ganske så godt: «A Thing Called Love» og «You´ll Never Walk Alone» er to av de mest kjente og herrene, enten hver for seg eller kollektivt, gir sammen med et knippe utmerkede medmusikanter og korister alle sangene nytt og ekte liv.

Jeg likte juleplata godt og synes minst like godt om gospelplata - sjøl om jeg ikke bekjenner meg til noe som helst. Det er jeg ikke helt sikker på om de tre herrene gjør heller.....

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Flaata - Ackles - Busk

A Thing Called Love: The Gospel Album

Grappa/Musikkoperatørene

Jo takk, bare bra!

Maria Schneider fikk en lapp da hun begynte på barneskolen i Windom, Minnesota. Der stod det: hvordan har du det?

Maria Schneider leder Ensemble Denada med autoritet og innlevelse. Her med Moldes egen Hayden Powell som solist.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Jeg tar sjansen på at jeg kan svare for et stort flertall av den bortimot fullsatte Bjørnsonsalen etter åpningskonserten hun ga oss sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Og svaret er jo takk, bare bra!!!

For heftigere, mer original og mer personlig storbandkonsert har jeg knapt nok opplevd. Schneider (57), fra den lille «skandinaviske» byen Windom i Minnesota, har fem Grammy-priser på CVen og blei i forrige uke tildelt den største utmerkelsen en amerikansk musiker kan få - fra National Endowment for the Arts blei hun nemlig utnevnt til Jazz Master - hadde tatt med seg et knippe låter fra store deler av si karriere og for en komponist og arrangør vi har med å gjøre.

Sør-Afrika 2014

Moldejazz hadde tenkt på å hente Schneider til byen i flere år, men uten suksess. I 2014 blei det sådd et frø i og med at norske Ensemble Denada jobba med henne i Sør-Afrika. Beundringa var tydeligvis gjensidig og etter møter i New York for et par år siden blei avtalen om 2018 spikra.

Det norske bandet er i mine ører et band i verdensklasse per 2018, noe også Schneider - som altså kan velge og vrake mellom alle storband på Tellus i alle fall - ga tydelig uttrykk for: I love this band.

Maria Schneider hadde all grunn til å smile. Det hadde vi også.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Autoritet

Det er en autoritet i måten Schneider «behandler» bandet på, sammen med en klangverden som er hennes egen og som jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av. Jovisst har hun lært av den beste; hun var Gil Evans´ assistent de siste åra han levde og hun har tatt med arven videre inn til sin egen verden.

Måten Schneider løfter og tar ned bandet på gjennom sin levende måte å lede på, var en sann nytelse å oppleve. Spesielt i saksofonrekka var det mye dobling av instrumenter, noe som ga bandet en helt spesiell klang.

Når det finnes solister i bandet som Shannon Mowday, Atle Nymo, Nils Jansen, Marius Haltli, Kristoffer Kompen, Børge-Are Halvorsen, Irene Tillung, Moldes egen Hayden Powell og ikke minst Olga Konkova og Jens Thoresen - for noen lyrikere - som alle sjølsagt tok musikken til nye steder, så blei dette et møte av typen uforglemmelig.

PROMOTIONmed annonselenker

Gant-salget du må få med deg

Bowie

Som en liten ekstra prikk over i-en, som om det var nødvendig, fikk vi urframføring av Schneiders samarbeid med David Bowie. Hun fortalte at den første samtalen mellom henne og superstjerna skjedde per mobil på en buss til Boston og hun nesten ropte til sin ukjente sidemann etter at hun hadde lagt på: That was David Bowie!!!!

Samarbeidet førte til låta «Sue (Or in a Season of Crime)». I Molde for konsert på tirsdag var også Bowies samarbeidspartner på ikonets siste plate, «Blackstar», saksofonisten Donny McCaslin. Sammen med sin vokalist Jeff Taylor steppa de inn som gjester på låta og du verden for en presang det blei! Mørkt, sterkt, vakkert og noe så veldig i David Bowies ånd med Maria Schneiders klo herlig tilstede.

Vi blei tatt med til Schneiders Midtvesten, vi blei tatt med på fuglesafari, vi blei enkelt og greit tatt med inn i en unik verden med verdens kanskje største storbandkomponist- og arrangør de seineste åra: Maria Schneider. Når så lyd, lys og video også var i ultraklassen, så var det ikke mer å ønske seg.

Du må gi terningkast sju fikk jeg streng beskjed om av ei venninne etter konserten. Det er dessverre ikke mer enn seks prikker på terningen min - men den sekseren er schwær!

I morra er det fuglekikking med Schneider på Moldefjorden. Det er bare å melde seg - det kommer garantert også til å bli en stor opplevelse - både for mennesker og fugler!

Hudson

På grunn av deadline for Romsdals Budstikke, blei opplevelsen med supergruppa Hudson, bestående av nyanmeldt bassist Scott Colley, trommegigant - og vokalist - Jack DeJohnette, tangentist John Medeski og gitarhelt - og vokalist - John Scofield, noe avkorta dessverre.

Herrene, alle bosatt i Hudson Valley nord for New York, kom sammen for noen år siden og samla seg rundt et repertoar de er vokst opp med som Jimi Hendrix´ «Castles Made of Sand», Dylans «A Hard Rain´s A-Gonna Fall», Joni Mitchells «Woodstock» samt en del originalmateriale.

John Medeski, Scott Colley, Jack DeJohnette og John Scofield - Hudson. What a band!

Foto: Tor Hammerø

Det jeg fikk med meg, spesielt «Woodstock», fortalte oss om fire toppmusikanter som fortsatt har det noe så voldsomt og som synes det er like spennende og inspirerende nå som da de satte i gang for mange tiår siden.

Her er Hudsons egen setliste. Rop ut hvis du har lyst på originalen.

Foto: Tor Hammerø

Hudson blir karakterisert som noe av det mest attraktive jazzband på veien om dagen. Det er det mulig å skjønne

Nydelige stemninger

Moldes store trompetsønn Kristoffer Eikrem og lydskulptøren Bendik Baksaas har tatt samarbeidet sitt til nye høyder.

Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem har skapt egne grenseland.

Foto: Jan Tore Eriksen

Det begynner å bli noen år siden de to møttes for første gang. Det skjedde i forbindelse med en jobb de hadde sammen under Oslo Jazzfestival i 2014 der bandet Eikrem var/er en del av, Mopti, møtte Baksaas til en musikalsk ekskursjon. Moptis akustiske verden møtte Baksaas´ elektroniske univers, de to verdenene utfordra hverandre med ganske så løse utgangspunkt og resultatene blei både en vellykka konsert og ei påfølgende skive, «Bits & Pieces».

Den eneste avtalen de to «universene» gjorde på forhånd var at Eikrem og Baksaas skulle gjøre et duostrekk under konserten. Dette blei så vellykka at de to herrene bestemte seg for å videreutvikle samarbeidet. Strekket de spilte på konserten, «This Is Nothing Personal», har også blitt med på denne skiva og står seg godt i denne samlinga som nå består av 20 spor.

Hva slags musikk er det så trompeter Eikrem og field recorder - han benytter opptak gjort ute i den virkelige verden og manipulerer dem på sitt personlige og finurlige vis - og ymse annet Baksaas gir oss? Jeg ser at det kan kalles minimalistisk og cinematisk ambient-musikk. Det er faktisk mulig å begripe for det er mange bilder i disse sakteflytende stemningene og låtene.

Eikrem har tidligere vist oss at han liker og er langt framskreden når det gjelder melodisk musikk med lange, logiske linjer. Det fortsetter han med her også med sin vakre og luftige trompettone og han og Baksaas har utvikla et musikalsk språk de er aleine om. Musikken snakker både til folk med jazztilknytning og til andre med forkjærlighet for elektronika blant annet.

Musikken, som varer i vel 80 minutter, er vakker, personlig, spennende og annerledes. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Eikrem - Bendik Baksaas

Duets

Mutual Intentions

Musikken er kun utgitt digitalt og på dobbelt kassett!!!!

Noe ganske nytt

Aldri hørt om den nederlandske saksofonisten, arrangøren og orkesterlderen Marike van Dijk? Da er vi to, men hun er vel verdt å sjekke ut.

Saksofonisten Marike van Dijk er også en arrangør av solid klasse.

Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk er at postmannen dukker opp med helt ukjent påfyll fra tid til annen. Fra Nederland, via USA, har 36 år unge Marike van Dijk funnet veien og det har blitt et hyggelig og annerledes møte.

van Dijk har tilbragt de seineste åra vekselvis i Amsterdam og i New York. Det er åpenbart at hun har henta inspirasjon fra begge sider av Atlanterhavet og her møter vi henne i to forskjellige settinger - eller kanskje ikke?

Det er arrangøren van Dijk som er den sentrale her og på mange vis får jeg tanker som går i retning Maria Schneider - årets Artist in Residence i Molde.

Hun samarbeider med to vokalister for å sette musikken deres inn i en spennende sammenheng. Først ut er amerikanske Jeff Taylor, som også skal til Molde sammen med Donny McCaslin - som også skal spille med Schneider. Alt henger altså sammen med alt som Gro sa det. Musikken er arrangert for blåsere, strykere og komp og befinner seg i et landskap som henter like mye fra rock som fra jazz.

Slik er det også med med del to der van Dijk har flytta seg til Europa og omfavner musikken til den fransk/walisiske vokalisten Katell Keineg. Vi befinner oss i liknende musikalske landskap, men singer/songwriter Keineg låter helt annerledes enn Taylor og gir det hele et annet særpreg.

Marike van Dijk er et nytt navn for meg som byr på noe eget. Jeg gleder meg til å høre henne i større grad som saksofonist også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marike van Dijk

The Stereography Project Feat. Jeff Taylor and Katell Keineg

Herr Records/membran.net

Djevelsk bra

Djevelens rytter er Jan Ove Ekebergs andre roman om Harald Hardråde. Alle gode ting er som kjent to.

Jan Ove Ekeberg både skriver godt og har en herlig historieforståelse.

«Krigens læregutt» kom for to år siden og tok publikum, meg inkludert, med storm. Så er det dette med å følge opp en suksess da. La det være klart med en gang: «Djevelens rytter» er enda bedre.

Ekebergs mesterskap ligger i at han makter å ta oss tilbake cirka 1000 år, gi persongalleriet sitt kjøtt og blod slik at vi mener vi kjenner dem om de er nordmenn, svensker, russere, vendere, khazarer eller væringer. Noen er historiske personer, andre er oppdiktede og Ekeberg er flink til å sette det historisk korrekte sammen med det han nødvendigvis må ha skapt sjøl.

Dette er underholdningslitteratur på sitt aller beste. Samtidig tar Ekeberg oss med på en historietime som vi alle har godt av. Slik budde dei der a la vel år 1000 og du verden så spennende det er å dykke ned i en tidsalder de fleste av oss kan lite om og som vi blir oppdatert på her, samtidig som det er ei historie så spennende som en krimroman.

Ekeberg har gått djupt ned i materien og til å begynne har jeg visse problemer med å plassere alle der de hører hjemme - det blir enkelt og greit litt for mange å holde styr på for ei enkelt sjel. Etterhvert går det seg elegant til og jeg stortrives med å være med på ekskursjon med både Harald Hardråde og Jan Ove Ekeberg.

Jeg har både lært mye samtidig som jeg har blitt underholdt i godt og vel 300 svært så velskrevne sider. Jeg krever faktisk ikke så mye mer.

PS For ordens skyld: Jeg har vært kollega med Ekeberg i TV 2 i nærmere 20 år.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongene - Djevelens rytter

Gyldendal

Mye mer enn kaptein for Sabeltann

Det er etterhvert mange generasjoner som har et forhold til Terje Formoe - i alle fall til hans livsverk Kaptein Sabeltann. Han er så mye, mye mer.

Terje Formoe har noe eget å melde.

Det de aller fleste ikke vet, er at Formoe er en visesnekrer og sanger og formidler av meget høy byrd. Vi fikk en bekreftelse på det i fjor med «Hjemvendt» og her kommer nok et dusin sanger som reetablerer Formoe høyt oppe på viselista her til lands.

Den innerste krets av musikkinteresserte her til lands har «alltid» visst at Formoe har hatt mye å melde et godt stykke utenfor sitt fantasiunivers med Sabeltann. Der har han også spilt ei bakrolle som artist/sanger, men heldigvis har ønsket om og behovet for å melde om det ekte livet vokst fram igjen.

Jeg blei vel egentlig ikke overraska da han «dukka opp» igjen for et år siden - jeg mener jeg ante hva som fantes der. Derfor har forventningene vært på plass til oppfølgeren også og nok en gang følger Formoe opp med sanger og historier vi alle, som har smakt på livet, kan kjenne oss igjen i.

Formoe skriver om Livet nok en gang - om kjærlighet, sorg, tap, forhold som gikk åt skogen samt et skråblikk på vår digitale tidsalder og han formidler tankene sine på et inderlig vis som får oss til å lytte.

Når han så har alliert seg med produsent Alf Emil Eik og flinke musikanter, så har «Minnebrikker» blitt nok en bekreftelse på at Terje Formoe hører hjemme i det ypperste sjiktet av våre viseformidlere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Minnebrikker

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene

In a Køben State of Mind

Det har alltid vært noe med Køben. Noe som har dratt oss dit. Noe stort. En smak av den store verden liksom. Det at det arrangeres en helt spesiell jazzfestival der skader heller ikke.

For andre året har Copenhagen Jazz Festival blitt den foretrukne start på sommerfestivalene for min del. Fjoråret blei et herlig møte som på alle slags vis frista til gjentakelse og årets treff, som var festivalens 40 års jubileum, blei på ingen måte noen skuffelse. København er enkelt og greit en opplevelse i seg sjøl og sjøl om man bare får med seg en brøkdel av de 1300 konsertene som preger hele byen, så var de dryppene vi fikk med oss nok til - sammen med Køben i seg sjøl - at vi har booka inn begynnelsen av juli neste år også i hjernebarken.

Den danske mastodontfestivalen er ganske så forskjellig fra jazzfestivaler slik vi kjenner dem her hjemme som Kongsberg og Molde. Her er det festival over alt og en rekke småarrangører som gjør det meste sjøl under en stor paraply som heter Copenhagen Jazz Festival. De aller fleste konsertene er gratisarrangementer og det er som de fleste allerede har skjønt mer enn nok å velge i for de fleste smaker.

To You

Mitt første stopp var rett rundt hjørne for hotellet der vi blei tatt godt vare på. Det er forresten alltid konserter rett rundt hjørnet under denne festivalen sjøl om det er en millionby vi snakker om. Ved den flotte og særdeles danske restauranten Puk - hvilket lunt leverposteismørbrød de byr på......- fikk vi stifte bekjentskap med musikken på et legendarisk dansk album som feirer 50 års-jubileum i år: Carsten Meinerts «To You».

Albumet er ukjent for meg, men visstnok et klenodium i Danmark. Bandet bestod av kompet fra skiva med bassisten Henrik Dhyrbye, pianisten Ole Matthiessen og trommeslageren Ole Streenberg pluss «ungkalven» Jesper Løvdal på tenorsaksofon. Det sterkt Coltrane/Sanders-inspirerte musikalske landskapet fikk stor oppmerksomhet den gang for 50 år siden og har så avgjort noe å si oss også nå i 2018. En hyggelig overraskelse var det også at Meinert sjøl dukka opp som gjest med sin sopransaksofon på noen av låtene. Han har nok vært i bedre musikalsk slag tidligere i sitt liv, men uansett var det hyggelig å få hilse på han og når Løvdal tok seg av de solistiske oppgavene på ypperlig vis, så var det likevel i de beste hender.

Kongemøte

Den første kvelden blei tilbragt i royalt tenorsaksofonselskap på klubben/butikken JazzCup - Købens svar på Bare Jazz. Den svenske mesteren Bernt Rosengren (80) og vår egen gigant Knut Riisnæs (72) satte hverandre stevne med et nordisk komp i samme klasse: svenske Hans Backenroth på bass, danske Ben Besiakov på piano og en av Hunndalens aller største sønner, Tom Olstad, på trommer.

Vi snakker fem herrer som ER bebopmusikken og dens avleggere legemliggjort. Her var det ikke satt opp noen settliste - det var heller ikke nødvendig. Disse gutta kan nemlig cirka tusen låter tilsammen og kan hele tida plukka fram det eller den de føler for uten at de skal leiter i tjukke notebunker før man setter i gang; tempo og toneart holder lenge.

Rosengren har vært bedre til beins før i verden, men når han setter saksofonen til leppene så er det fortsatt en sånn styrke, kraft og identitet i det han formidler som gjør at jeg nok en gang slår fast at Rosengren hører hjemme i den ypperste verdenselite når det gjelder dette uttrykket.

Riisnæs låter helt annerledes, men like personlig og hører hjemme i samme liga som Rosengren og de kler hverandre perfekt. Måten de tolka Sonny Rollins-klassikeren «Oleo» på - der straighten blei spilt en kvarttone «feil» - var bare et mange høydepunkt og med et empatisk superkomp i ryggen, så var to timer i slikt selskap strålende påfyll for både kropp og sjel.

Danmarks stolthet

De som tror at det kun er Åge Hareide og Ståle Solbakken av norsk avstamning som har tatt over store danske stoltheter, tar faktisk feil. Birger Carlsen har nemlig sittet i sjefsstolen for Danish Radio Big Band siden 2013 og i år feirer bandet festivalens 40 år med storkonsert. Markeringa kom i form av en heidundrende konsert utendørs på Islands Brygge - de eneste timene regnet meldte sin ankomst i Køben de dagene jeg var der.

Til tross for VM-semifinale og regn, så tok en fulltallig og svært så velvillig storbandmenighet i mot DRBB og de hadde stor grunn til å kose seg i bortimot to timer. Bandet, under ledelse av Nikolai Bøgelund, tok oss gjennom en rekke låter og arrangement som bandet har vært gjennom disse 40 åra. Kollektivet, med norske Erik Eilertsen på trompet og Annette Saxe på trombone, låter så tett, samspilt, emaptisk og groovy som vel tenkelig.

Bandet har en rekke egne solister av meget solid kaliber, men hadde i tillegg for anledninga invitert med seg en rekke gjester. Saksofonister som Jerry Bergonzi og Scott Robinson, pianisten Christian Sands, munnspilleren Mathias Heise - for et supertalent i tradisjonen etter Toots Thielemans - og vokalisten Sinne Eeg var med på å løfte dette til en konsert verdig et verdensband som DRBB - og en slik festival.

Litt norsk også

Tor de Jazz både starta og avslutta sin siste dag på festivalen med konserter med norske innslag. Først starta det hele med et altfor kort innhopp på en garantert hyggelig og intim konsert med vokalisten Birgitte Soojin. Soojin, opprinnelig fra Nøtterøy, har gjort danske av seg etter å ha lagt teologistudiene på hylla og gitt seg jazzen i vold for fullt. Det er i alle fall jeg veldig glad for, og til tross for alt jeg måtte stikke for fort for å rekke neste konsert, så fortalte hun meg nok en gang at hun er en vokalist i standardtradisjonen som vi skal få mye glede av i tiåra som kommer. Sammen med den svenske pianisten Calle Brickman og bassisten Thomas Vang har Soojin et hyggelig lite ensemble som egner seg for stor og intim hygge når som helst og hvor som helst.

Grunnen til at jeg måtte stikke, var en av mange konsertkollisjoner - noe som er helt umulig med 1300 konserter på ti dager.

Jazz Clash - en presentasjon av store deler av jazzens historie - var et møte mellom tre av Danmarks store jazznavn, Benjamin Koppel på altsaksofon, Cæcilie Norby på vokal og selveste Alex Riel på trommer og det amerikanske triumviratet Ralph Alessi på trompet, Uri Caine på piano og Johannes Weidenmueller på bass, samt to dansere og resitatør som bandt det hele sammen, fortalte oss på et flott og originalt vis hva jazzen hadde «utretta» disse 100 årene.

Danserne tilførte ikke noe spesielt for meg, men Norby og unikumet Riel (77), lik hip, smilende og uttrykksfull som noensinne, viste oss at de holder verdensklasse i et repertoar bestående av spennende arrangement av stort sett standardlåter.

Alessi og Caine, som jeg hørte for første gang live, imponerte også kraftig med personlige bidrag og Koppel, som jeg har mistenkt for å være mannen bak det hele, fortjener så avgjort mye mer oppmerksomhet også her hjemme.

Etter å ha fått med meg ekstraomgangene der Kroatia slo England på bar på Fredriksberg, var siste stopp på reisa et heftig møte med Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og tenor- og sopransaksofonist André Roligheten, tok trommeslager extraordinaire innen alle slags uttrykk, Skiens store sønn Gard Nilssen, oss med på ei heftig reise basert på låter skrevet av alle tre.

Det er altså en intensitet, en personlighet og vilje og evne til å skape noe sammen, av tre strålende individualister, som fører denne trioen opp på høy internasjonal hylle. Svært høy faktisk.

Dett var dett for i år, men vi lover å være tilbake neste år for mer hygge, mer strålende musikk og flere lune leverposteismørbrød.

Datter av sin mor

De fleste kvinner er vel akkurat det. Når mora heter Dee Dee Bridgewater så betyr det likevel noe spesielt i jazzsammenheng.

China Moses har arva mye etter si mor Dee Dee Bridgewater.

China Moses (40) hadde kanskje ikke så stort valg med et slikt opphav. Med mor som en av vår tids aller største jazzvokalister og entertainere, så var i alle fall sannsynligheten for at det skulle ende der det har endt relativt stor. I alle fall når man er utstyrt med et meget anstendig talent sjøl også.

Moses har så definitivt spilt andrefiolin i forhold til sin mor. Årsaken er forsåvidt åpenbar: sjøl om hun er dyktig både som vokalist og som entertainer, så når hun ikke mora til anklene en gang.

Det opplevde jeg på den første skiva jeg hørte med henne, «Crazy Blues», for seks år siden og bekreftelsen kommer med «Nightintales».

På elleve låter skrevet av Moses sammen med Anthony Marshall, alle i et blues-, standard- og Tin Pan Alley-landskap, framstår hun som en dyktig og helt ok artist med solide røtter i den amerikanske jazztradisjonen - til tross for at hun har bodd store deler av livet i Frankrike - men som likevel ikke har det som skal til for å ta steget opp på øverste hylle.

Med seg har hun en sympatisk trio med ukjente herrer for meg samt diverse gjester og «Nightintales» egner seg sikkert utmerka i en svett klubbsetting, men China Moses evner fortsatt ikke å ta det store steget altså.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

China Moses

Nightintales

MPS/Edel/Naxos Norway

Unike landskap

Bak bandnavnet Morild skjuler det seg en helt spesiell duo - fra Horten. De gir oss helt spesiell musikk også.

Dag Einar Eilertsen og Marius Noss Gundersen i litt andre landskap.

Dag Einar Eilertsen spiller alttrombone og Marius Noss Gundersen trakterer klassisk gitar. De som innbiller seg at det fører til ganske så unike musikalske landskap har helt rett.

Det er ikke vanskelig å høre at Eilertsen og Noss Gundersen har spilt mye sammen - i mange år. De to, i utgangspunktet, umake instrumentene får de to til å klinge usedvanlig vakkert sammen, noe kun langt framskreden musikalitet og stor kunnskap om hverandre og de muligheter og begrensninger som er tilstede i en slik konstellasjon byr på.

Noss Gundersen har skrevet sju og Eilertsen fire låter der ymse aspekter ved den nordiske naturen har vært utgangspunktet. Alt er vakkert må vite med slike tanker i bakhodet og de skaper flotte linjer, klanger og stemninger i sitt særdeles melodiske univers som det er herlig å dykke ned i og bli værende i.

Er det klassisk musikk? Er det jazz? Svaret er ja takk begge deler og spesielt Eilertsen er en framifrå improvisator, mens Noss Gundersen er en ditto premissleverandør.

Musikken er unik og duoen likeså. Det er svært så hyggelig å tilbringe tid sammen med både musikken og Morild.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Morild

Nordic Landscapes

Gvito Records/Musikkoperatørene

Som det swinger!

Pianisten Hank Jones hadde to lillebrødre som oppnådde verdensberømmelse: Elvin og Thad Jones. For mange er likevel Hank den største.

Hank Jones - en av jazzens aller største pianister.

Vi kan vel trygt si at familien Jones, som vokste opp i Pontiac, Michigan, var av den musikalske sorten. Mer elegant, musikalsk og smakfull storebror enn Hank er ikke mulig å finne, noe de vel 1000 innspillingene han bidro på sier alt om. Her får vi møte han på ei liveinnspilling som aldri har vært utgitt tidligere og som er så tidløs at den kunne ha vært spilt inn i morra.

Hank Jones (1918-2010) spilte med «alle» og «alle» ville spille med han. Årsakene er mange og åpenbare. Mer stilsikker og elegant pianist, kompmusikant og solist med full oversikt over alt fra swingperioden til bebopepoken som blei unnfanga etter andre verdenskrig, og som han var en del av, var nemlig ikke mulig å oppdrive. Når han i tillegg visstnok var en usedvanlig hyggelig fella, så var det mest på plass.

Nå har det har seg slik at når disse linjene forfattes, så befinner jeg meg på Copenhagen Jazzfestival - i dronningens by med andre ord. Der er det intet mindre enn hyggelig å oppholde seg og det har også en rekke amerikanske jazzmusikanter ment opp gjennom årene.

Hank Jones var en av dem og et av mange besøk han avla byen fant sted i 1983 - nærmere bestemt den 6. juni. Det får vi altså være med på her og så hyggelig det må ha vært på legendariske Jazzhus Slukefter denne kvelden.

Sammen med sin landsmann Shelly Manne (1920-84) på trommer og den danske toppbassisten Mads Vinding (1948-) gir Jones oss ei rundreise i jazzens standardskatt, i alle slags tempi, som har alt man måtte ønske seg av skjønnhet, spontanitet, melodiøsitet, samspill og empati.

Hank Jones, og de to andre for den sakens skyld, er denne musikken og dette uttrykket og vi skal alle være glade for at vi slipper inn på Slukefter - 35 år etterpå. Dette er nemlig tidløs musikk og er garantert like hip i 2053 også - om 35 år.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Hank Jones

In Copenhagen - Live at Jazzhus Slukefter 1983

Storyville Records/MusikkLosen

Vakkert og overraskende

Oddgeir Berg Trio. Et helt nytt navn for meg - og helt ny musikk. Slikt som gjør det herlig å være mottaker og opplever.

Oddgeir Berg omringa av Klaus Robert Blomvik og Karl-Joakim Wisløff - og god musikk.

Foto: CF Wesenberg

Det virker altså som om strømmen av ny tilflyt når det gjelder norsk jazz ikke har noen ende. Gjerne for meg - når kvalitet er så god som den viser seg å være også her.

Jeg mener jeg har rimelig godt grep om det som skjer og hvem som er involvert i norsk jazz. Likevel kom pianisten og tangentisten Oddgeir Berg altså ut av det store intet for min del. Hans medsammensvorne, trommeslager Klaus Robert Blomvik og bassist Karl-Joakim Wisløff, har jeg derimot støtt på i flere eleverte sammenhenger. Det gjorde sitt til at forventningene absolutt var tilstede - et godt stykke oppe på skalalen.

Her har de møttes rundt et knippe låter, skrevet av Berg. som blei spilt inn våren for to år siden. Plata blir gitt ut på det tyske selskapet Ozella Music, som også gir ut den svensk/cubansk/tyske-trioen Tingvall Trio. Den har oppnådd stor suksess spesielt nedover i Europa med sin melodiske og vakre triojazz, og det vil ikke forundre meg om musikken på «Before Dawn» vil snakke til mange av de samme menneskene.

Det hevdes at inspirasjonskilder er stilskapere som Herbie Hancock, Keith Jarrett og Horace Silver og fra vår side av dammen, Esbjörn Svensson Trio.

Mye av dette er mulig å begripe, men Berg & Co har så avgjort makta å skape sitt eget vakre, lille univers med klare folkemusikalske overtoner også fra tid til annen.

Alle tre får stor plass underveis og trives åpenbart utmerket sammen. Det er også veldig lett å trives sammen med Oddgeir Berg Trio og musikken deres.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oddgeir Berg Trio

Before Dawn

Ozella Music/MusikkLosen

Tøff ECM-funk

Det er vel ikke akkurat funk stjerneselskapet ECM blir forbundet med, men det sveitsiske Nik Bärtsch´s Ronin gir oss er akkurat det. På sitt hippe vis.

Nik Bärtsch´s Ronin - usedvanlig tøffe saker.

Pianisten Nik Bärtsch (46) har holdt laboratoriet Ronin i gang helt siden 2001. ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga originaliteten raskt og siden 2007 har vi fått stadig nye tilstandsrapporter fra klokkelandet. Det ene hippere enn det andre.

Det er nå seks år siden Ronin ga oss det siste livstegnet på cd - dette er det femte på ECM og det åttende totalt. For to år siden kom det et «mellomspill» med bandet Mobile - en helakustisk variant av Ronin. Uansett hvor Bärtsch & Co dukker opp så er det med noe helt eget på kjøreplana.

Årsaka til at Ronin har fått hvile såpass lenge er at Bärtsch har bygd om bandet litt og samtidig ønska å benytte de ukentlige offentlige «øvelsene» på en klubb i Zürich til å utvikle tanken, musikken og konseptet.

Ronin har gått fra å være kvintett til å bli kvartett - perkusjonisten Andi Pupato er borte. Dessuten er elbassist Thomy Jordi ny. Ellers er trommeslager Kaspar Rast og altsaksofonist og bassklarinettist Sha fortsatt svært hjertelig tilstede sammen med sjefen på hovedsakelig piano, men også ymse andre tangenter.

Zen-funk med impulser fra både rituell japansk musikk, moderne klassisk musikk og ikke minst funk er ingredienser som stadig finnes i Ronins nærhet. Her får vi relativt lange, sakteflytende og, akkurat, funky låter som ofte er basert på eldre, originale melodier som har blitt videreutvikla og gitt ny drakt.

«Awase» er japansk og betyr å bevege seg sammen. Det gjør Nik Bärtsch´s Ronin på et tøffere og hippere vis enn noensinne med «Awase».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nik Bärtsch´s Ronin

Awase

ECM/Naxos Norway

Stemma for fremtida

Siril Malmedal Hauge - det er bare å merke seg navnet med en gang. Hun kommer nemlig til å bli værende ei viktig stemme i norsk jazz i mange tiår fremover.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young - en herlig duo.

Foto: Tore Sætre

De dukker opp med ujevne mellomrom. Stemmene som du bare veit vil være med deg og oss og sette preg på musikken vi skal glede oss over og med for så langt frem vi bare kan skue. Siril Malmedal Hauge (25) fra Langevåg på Sunnmøre er ei slik stemme. Her møter vi henne i to duosammenhenger: med gitaristen Jacob Young og med pianisten Alf Hulbækmo.

Malmedal Hauge kommer altså fra øya der "alle" blir musikanter på høyt nivå: Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Kåre Nymark jr, Lena Nymark og Ytre Suløens Jass-ensemble er noen av de ypperlige eksemplene på hva og hvem denne unike øya har frembrakt.

Etter å ha fullført utdannelsen på Jazzlinja i Trondheim, har Malmedal Hauge satt kursen for hovedstaden og stadig nye samarbeidsprosjekter. Vi har møtt henne både i Martin Myhre Olsens MMO-ensemble og i det jazza Prøysen-prosjektet "Lillebror", men jeg har en følelse av at via disse to duoene så får vi høre i stadig større grad hvem hun er anno 2018.

Gitarist Jacob Young, med duoerfaring med sjølvaste Karin Krog fra før på "Where Flamingos Fly", hørte Malmedal Hauge og foreslo raskt at de skulle utforske dette intime formatet. Som sagt så gjort og med originallåter av Young og Bendik Hofseth, Beatles-låta "I Will", Jimi Hendrix-klassikeren "Little Wing" og standardlåter som "Skylark", "So in Love" og "Ballad of the Sad Young Men" - ikke så mange som våga seg på den etter Radka Toneffs endelige versjon - så møter vi en moden, sterk og følsom vokalist og formidler med ei personlig stemme som hilser oss med en overbevisning og trygghet i det hun vil fortelle oss som antyder at hun har mye mer livserfaring enn hun virkelig har.

Gitarspillet til Young kler henne perfekt og han lar henne skinne akkurat som hun skal. Dessuten bidrar Young også med sine stemmebånd - han kan faktisk synge også!

På "Last Things" synger Malmedal Hauge utelukkende på engelsk. For to år siden kom også ei annen duoskive på markedet - "Jeg går og drømmer" - sammen med en annen Jazzlinje-musikant, pianisten Alf Hulbækmo. Den har passert under alle mine radarer til nå, men heldigvis er dette misforholdet nå retta opp i.

Her synger Malmedal Hauge på norsk - på sulisk faktisk - og det er dikt av Nils Yttri, pluss ett hver av de to hovedrolleinnhaverne og "Jeg gikk en tur på stien", som er basisen for låtene Hulbækmo har skrevet.

De to kler hverandre på et nydelig og nedstemt vis i denne melodiske, vakre, skjøre og luftige utflukten og gir oss nok en bekreftelse på at fremtida er her og i de beste hender/stemmer.

Siril Malmedal Hauge - ikke kom å si at du ikke blei advart!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alf Hulbækmo og Siril Malmedal Hauge - gode venner fra Jazzlinja i Trondheim.

Siril Malmedal Hauge - Jacob Young

Last Things

Oslo Session Recordings/Musikkoperatørene

Siril & Alf

Jeg går og drømmer

Athletic Records/lydmuren.no

Fra Cuba med sjel

Pianisten Aruán Ortiz viser oss nå at han er i ferd med å unnfange noe helt eget.

Aruán Ortiz med Brad Jones og Chad Taylor - en unik trio.

Foto: Michelle Ettlin

Aruán Ortiz (44) fra Cuba, men bosatt i New York, har ved flere anledninger, blant annet sammen med den norske vokalisten Grete Skarpeid, fortalt oss at han er på vei mot det ypperste tetsjiktet i jazzverdenen. Denne liveskiva er kanskje den beste bekreftelsen så langt.

Ortiz har jobba med «alle» - Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney og Esperanza Spalding er bare en håndfull av dem som har benytta seg av pianovirtuosens tjenester. Likevel trives han kanskje aller best med egen musikk, egne band ellers helt aleine. Både på trio og solo har han stått frem de seineste åra og det er hevet over tvil at det er ei helt spesiell pianostemme vi har med å gjøre.

Trio ser kanskje ut til å være hans foretrukne format og på denne konserten i Zürich i Sveits den 26. november 2016, får vi hilse på en helt ny trio som avslutta en to ukers turné med en strålende hilsen til publikum i salen - og til oss.

Sammen med bassist Brad Jones og trommeslager og mbira-spiller Chad Taylor, som blant har jobba mye med både Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik, tar Ortiz oss med på ei rundreise som inneholder en 34 minutters «gjennomgang» av to komposisjoner han skrev for lenge siden og som de finner stadig nye innfallsvinkler til, en bassimprovisasjon, en Chopin-etyde, en Ornette Coleman-låt samt standardlåta «Alone Together» som etterrett.

Ortiz hadde et nært personlig og musikalsk forhold til legenden Muhal Richard Abrams (1930-2017). Hans tankegods og musikalske innfallsvinkler er helt tydelig en del av Ortiz´ måte å tenke på også, men han inkorporerer også sjølsagt sine cubanske røtter. Det har ført til et ganske så unikt og dermed personlig triospråk der Ortiz sitt virtuose, rytmisk komplekse, men hele tida melodiøse uttrykk er en sann fryd å dukke ned i. Det er mulig å skjønne den varme applausen fra det sveitsiske publikummet godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aruán Ortiz Trio

Live in Zürich

Intakt Records/Naxos Norway

Full funkfest

Mer funky «oppvarmer» til Van Morrison enn Stanley Clarke Band er det vanskelig å forestille seg. Superbassisten er nemlig på plass i Molde om noen dager.

Stanley Clarke sammen med Quincy Jones og tangentgutta i Montreux for noen dager siden.

Stanley Clarke (67) er ikke blant dem som renner ned dørene på Moldejazz. Det er nemlig 46 år siden forrige gang Clarke inntok 6400 - da som 21-årig supertalent i Chick Coreas legendariske band Return to Forever. Siden den gang har han lagt musikkverdenen for sine føtter både som straight akustisk jazzbassist og som superfunky elbassist.

Både som sjef, som svært ettertrakta sidemann og som produsent har Clarke vært på toppen av lista helt siden han besøkte Molde i 1972. I perioder har han forsvunnet fra scena som utøvende musikant og tilbragt tida i studio som film- og tv-komponist og produsent. Heldigvis har det utadvendte genet til Clarke alltid vært så sterkt at han har hatt lyst å komme ut til sitt store publikum igjen med ujevne mellomrom og nå står endelig Molde på reiseruta igjen!

Det Clarke har lyst å formidle til oss nå er nok en livsbejaende utgave av seg sjøl. Den straighte jazzbassisten får nok i stor grad hvile - her er det funksjefen med elbassen som får styre i alle fall basert på «The Message». Sammen med de to unge og genierklærte tangentvirtuosene Beka Gochiashvili, opprinnelig fra Georgia, og Cameron Graves, en av grunnleggerne av West Coast Get Down-«bevegelsen» rundt Kendrick Lamar og Kamasi Washington, og trommeslageren Mike Mitchell, som blir erstatta av Shariq Tucker på turneen, tar Clarke oss nemlig med på en funkutflukt som garantert vil få fart publikum på Museet.

På skiva har Clarke invitert med seg en rekke gjester, både blåsere, vokalister og rappere. Det sier en hel del om at han at han er av typen tidløs musikant som mer enn gjerne snakker til stadig nye generasjoner musikkelskere. Det er så absolutt mest funk og tildels pop på årets visittkort fra giganten, bokstavelig talt, Stanley Clarke. Likevel gir han oss også en straight triojazzlåt og Bachs «Cello Suite 1» - preludiumet - på solobass slik bare han kan trylle det fram.

De mange som har sikra seg billett til dobbeltkonserten med Clarke og Van Morrison, har garantert mye å glede seg til. «The Message» forteller oss i alle fall om en Stanley Clarke i storform.

The Stanley Clarke Band

The Message

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Velkommen til gjesteværelset

Ut av det store intet - for min del - dukker Augur Ensemble opp. Kvintetten har beboere fra Norge, Sveits og Sverige og har noe unikt å melde.

Augur Ensemble gir oss grenseløs kammerjazz.

Foto: Ramòn Giger

Med Eirik Dørsdal fra Norge på trompet, Anni Elif Egecioglu på cello og vokal og Jon Fält fra Sverige på trommer og Kaspar von Grünigen på bass og Fabian M. Mueller fra Sveits på piano, så gir Augur Ensemble oss original kammerjazz med mye personlighet i seg.

Til tross for at Augur Ensemble, som sveitserne von Grünigen og Mueller tok initiativet til, har eksistert siden 2011, så er dette mitt første møte med kvintetten. De har gitt ut ei skive tidligere, "The Daily Unknown" i 2013, der også den norske trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde var en del av truppen.

Bedre seint enn aldri er jo et godt, gammelt uttrykk og nå har endelig våre veier krysset hverandre. Med ei ganske så spesiell instrumentering, der Egecioglu sin cello og stemme setter en ekstra spiss på uttrykket, møter Augur Ensemble oss med et kammermusikalsk uttrykk der komposisjonene til alle, bortsett fra den framifrå trommeslageren Jon Fält, tar oss med til et univers der komposisjoner, arrangement og improvisasjon spiller like viktige roller.

De fem kler hverandre og musikken på et herlig vis og for oss her hjemme er det spesielt hyggelig å høre at vi har nok ei flott trompetstemme blant oss i 34 år unge Eirik Dørsdal fra Risør.

Ekskursjonen som "Gästezimmer" tar oss med på, er av den relativt stille, ettertenksomme, melodiske, søkende og luftige typen der alle får tid og rom til å komme med det de har på hjertet. Det er vakker og original musikk som man skal og bør ta seg tid til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Augur Ensemble

Gästezimmer

NORCD/Musikkoperatørene

Det grooooves for seine kvelder

Det tyske plateselskapet ACT har satt sammen ei samling med groovy låter for seine kvelder og heite dansegulv - med god norsk hjelp.

Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud er noen av de norske grooooverne.

ACT har en svært så sammensatt katalog med jazz i bånn, men med masse soul, blues og funk på plass også. For to år siden ga de ut ei samling med låter godt egna for avslapping - nå er det heitere omgivelser som blir prioritert. Her grooooves det - kanskje spesielt mynta på eleverte dansegulv, men det går så absolutt an å nyte musikken med en kald en skuende utover sommerhimmelen også.

Jeg er faktisk så heldig at jeg kan skue over fjorden i Oslo nesten helt hjem til Solveig Slettahjell og hun er en av dem som bidrar her sammen med Knut Reiersrud og In the Country med «Holy Joe». Et av høydepunktene faktisk.

Beste Reiersrud er også representert med ei låt til: salige Mighty Sam McClain med si flotte, store og sterke stemme sammen med et norsk kremlag bestående av Bjørn Holm, David Wallumrød og Nikolai Hængsle Eilertsen gjør «I Wish I Had a Girl Like You» som bare han og de kunne det.

Ellers dukker groovemester Bernard Purdie opp sammen med WDR Big Band på souljazzklassikeren «Moanin´", Torsten Goods og Ida Sand i duett på U2-låta «When Love Comes to Town», mer svensk med Viktoria Tolstoy, Nils Landgren og Magnus Lindgren, den sør-koreanske vokalstjerna Youn Sun Nah gjør Paul Simons «She Moves On» med Marc Ribot og Muriel Zoe gir oss Steely Dans «Rikki Don´t Lose that Number», mens partyet blir avslutta med Randy Breckers versjon av Lee Morgans klassiker «The Sidewinder» og Pete Yorks «Groovin´ for Basie».

Egentlig er dette bare ei bra spilleliste som ACT har satt sammen for de av oss som ikke orker å lage slike lister sjøl. Her finnes det absolutt ikke noe nytt, men hyggefaktoren er likevel stor. Ut i det blå havner vi uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Fahrt ins Blaue II

ACT/Musikkoperatørene

Endelig Karins tur

Karin Okkenhaug har vært en tro koretjener for en rekke store norske artister i en årrekke. Nå får hun stå lengst fremme. Det var på høy tid.

Karin Okkenhaug har mye flott på hjertet.

Det skulle altså ta rundt 40 år før Karin Okkenhaug fikk sjansen til virkelig å fortelle oss hvem hun var både som låtskriver og vokalist. Veldig mange i bransjen, blant andre Jarle Bernhoft, Dance with a Stranger, Lisa Nilsson, Maria Mena og Knut Anders Sørum har visst det lenge - de og mange flere har nemlig benytta Okkenhaugs utsøkte stemmekvaliteter i koresammenheng en rekke ganger.

Det finnes sikkert mange historier om bakmennesker i musikkbransjen som hadde håpet å få sjansen sjøl. Noen ganger har de lykkes også, men som oftest har de blitt værende der bak. Heldigvis skjønte Christer Falck & Co at i tilfellet Karin Okkenhaug at her måtte noe gjøres.

Okkenhaug satt på en herlig haug med låter og tekster hun hadde skrevet sjøl og når ingen ringere enn Anders Engen tok på seg produsentansvaret, så lå mye til rette for at dette skulle bli noe litt utenom det vanlige.

Okkenhaug har ei varm og tiltalende stemme og hun er en flink historieforteller med sine norske tekster. Dette er personlig og ekte popmusikk i en type singer/songwriter-tradisjon der både soul, funk og jazz er ingredienser som blir putta opp i stuinga.

Når Engen og Falck har henta inn størrelser som Audun Erlien, Bendik Hofseth, Mathias Eick og Knut Anders Sørum, som synger duett på ei låt, så sier det seg nesten sjøl at tonefølget er av den utmerka sorten.

Denne skiva, som er nydelig innramma av vakre bilder tatt av Ellen Lande Gossner, kom ut i vinter, men har blitt liggende til marinering hos meg ei stund. Jeg kan forsikre alle at den er like vakker og passer like utmerket nå når sommeren virkelig er her. Egentlig er jeg ganske sikker på at den egner seg året rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Okkenhaug

Se det du ser

C+C Records/Musikkoperatørene

Sheppard med svært god norsk hjelp

Engelskmannen Andy Sheppard er en av klodens ledende saksofonsiter. Det beviser han dobbelt opp - med mange nordmenn involvert.

Andy Sheppard sammen med Michel Benita, Eivind Aarset og Sebastian Rochford - for et band!

Andy Sheppard (61) har gjennom samarbeid med blant andre Gil Evans, Carla Bley og George Russell fortalt oss at han hører hjemme helt der oppe sammen med de aller mest uttrykksfulle nålevende tenor- og sopransaksofonistene - uansett hvor på kloden. Både med sin egen kvartett og og som gjest med Espen Eriksen Trio bekrefter han det - på aller vakreste vis.

Under eget navn har Sheppard vært ECM-artist i en tiårs tid. Samarbeidet med den franske bassisten Michel Benita går derimot helt tilbake til 80-tallet, mens den skotske trommeslageren Sebastian Rochford, som har gått fra verdens heftigste hårmanke til nada, oppdaga jazzens hemmeligheter hjemme i Aberdeen mange år seinere og det på en konsert med akkurat Sheppard. Vår egen lydmaler par excellence Eivind Aarset på gitar og ymse EDB-maskiner - absolutt ingen likner på hans uttrykk uansett hvor man leter på denne kloden i alle fall - har jobba med Sheppard til og fra i ti år, men har vært fast medlem av kvartetten siden den forrige utgivelsen, «Surrounded by Sea», kom ut i 2014.

Her tar denne særdeles samspilte kvartetten oss med på ei så vakker og søkende reise som nesten vel tenkelig. Det er så mye luft, skjønnhet og tanke i dette uttrykket, der all musikk er skrevet av sjefen bortsett fra tittellåta som brasilianske Renato Teixeira har unnfanga, at det mottakerapparatet som blir værende igjen uberørt etter noen runder med «Romaria», anbefales profesjonell hjelp. Her føres det empatiske samtaler mellom fire likeverdige partnere som det er enn sann fryd å få være deltaker til.

Sheppard har heldigvis tid til andre samarbeidsprosjekter også. Carla Bley, som dessverre måtte avlyse Europa-turneen sin i sommer, er han en fast del av trioen til. I 2016 møtte han også vår egen Espen Eriksen Trio i London og kjemien var på plass umiddelbart. Sheppard sier at han visste fra første gang han hørte pianist Eriksen, trommeslager Andreas Bye og bassist Lars Tormod Jenset at han ville passe perfekt inn i trioens musikalske landskap.

Den følelsen var garantert gjensidig og nå har Eriksen skrevet åtte vakre, luftige og usedvanlig melodiske låter som også har et tydelig slektskap til musikken Sheppard skriver for sitt eget band.

Trioen, som har eksistert siden 2007, er like samspilt som Sheppards band og du verden som den engelske gjesten både passer inn og løfter dette møtet.

Eriksen er en lyriker i ultraklassen og det er fullt forståelig at publikum i 16 land på fire kontinenter gjerne vil ha nye besøk av dem. Om det er med Andy Sheppard som gjest vil de også en ekstra dimensjon til denne flotte musikken - det er det i alle fall mulig å få gjennom denne skiva. Anbefales veldig - begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andy Sheppard som gjest med Espen Eriksen, Andreas Bye og Lars Tormod Jenset - for et møte!

Andy Sheppard Quartet

Romaria

ECM Records/Naxos Norway

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard

Perfectly Unhappy

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Løgn og forbannet dikt?

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg er ingen diktleser. Likevel har jeg nikost meg med dikstsamlingene til Ambjørnsen, Stalsberg og Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen hører hjemme helt der oppe uansett hva han driver med.

Innrømmelse nummer to følger: jeg har blitt frista til å lese disse samlingene mye mer på grunn av hvem som har skrevet dem enn fordi det er diktsamlinger. Uansett motivasjon så har dette tildels vært en stor opplevelse.

Lars Saabye Christensen har vært blant av mine absolutte favorittforfattere i mange tiår - helt siden "Beatles" så dagens lys i 1984. Jeg har lest det meste han har gitt oss siden den gang - inkludert diktsamlingen "Mann for sin katt" og alt kommer inn i sjiktet veldig bra og oppover.

Her har han tatt for seg en av de han ofte løfter frem: de glemte heltene. Egentlig var vel ikke Jimmy Nicol noen helt - han var "bare" vikartrommeslager i Beatles i 13 dager fordi Ringo Starr måtte operere bort mandlene. Ingen hadde hørt om han før disse 13 dagene og ingen har hørt om han siden. Pete Best, den første Beatles-trommeslageren, er jo rene verdensberømtheten i forhold.

Den bortimot ikoniske Dagbladet-fotografen Johan Brun, han som blitza Hjallis i 1952, tok bilder av det som skjedde på og rundt en av konsertene - den i København den 4. juni 1964. De har seinere blitt liggende i en skuff, men av en eller annen merksnodig årsak dukka de opp igjen. Møtet mellom disse bildene og Saabye Christensens små, inderlige, ektefølte og stramme dikt, der Jimmy Nicol får et liv, er intet mindre enn ei fantastisk reise.

Lars Saabye Christensen har en unik evne til å se mennesker og til å løfte dem opp og frem og "En blues for Jimmy Nicol" har blitt nok et smykke av en hilsen fra en av de aller største til en av de glemte - som egentlig aldri blei huska.

Saabye Christensen og Tom Stalsberg, også han med en helt spesiell og morsom penn som mange har blitt kjent med gjennom Dagbladet, har samarbeida mye med Buicken-prosjektet. Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Stalsberg er å finne sammen med de store - i tillegg til å være en usedvanlig trivelig fyr, så er han en historieforteller av rang.

Stalsberg og Ambjørnsen, som jeg kjenner gjennom Elling-universet og i liten grad fra poesiens verden - jeg er som sagt ingen diktleser, har reist landet rundt med sin poesi. Her gir de oss ei flott samling der diktene blir "framført" av Elling og Alfons Jørgensen.

De skuer tilbake på liv som har vært, på liv som ikke blei - drømmer om ei eventuell framtid driter de stort sett i. Det gjør de med helt personlige stemmer og med masse humor. Min intellektuelle kapasitet strekker ikke til hele veien, det er altså ikke alt jeg skjønner, men det er vel kanskje like greit? Jeg koser meg uansett masse med denne samlinga også og anbefaler begge som utmerket sommerlektyre på et svaberg eller innendørs hvis det er alternativet.

Ingvar Asbjørnsen og Tom Stalsberg har begge helt spesielle stemmer.

Johan Brun er enkelt og greit en legendarisk fotograf.

Lars Saabye Christensen - Johan Brun

En blues for Jimmy Nicol

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg

Leilighetsdikt for hjemløse

Cappelen Damm

Paolos storverk

Paolo Vinaccia har gjort mangt og mye for å løfte musikken til andre artister. Endelig var det klart for hans egen musikk og beskjed også.

Paolo Vinaccia på hjemmebane.

Paolo - han er en av de vi har lov å være på fornavn med - er som de fleste av oss noe helt for seg sjøl. Paolo er det i større grad enn de fleste.

Det er ingen hemmelighet at Paolo Vinaccia (64) har slitt med helseproblemer i mange år nå. På Ullevål sjukehus kalles han bare for mirakelmannen og han har åpenbart en egen evne til å lure kreftsjukdommen. Akkurat som han har en egen evne til å skape noe unikt for andre musikanter, for oss og for seg sjøl.

Den 12. august 2015 fikk Paolo muligheten av Oslo Jazzfestival til å framføre sitt eget storverk, "Dommedag ifølge Paulus", et verk han hadde jobba med lenge sammen med Audun Aschim Steffensen. Ideen, scriptet og konseptet var Paolos, men fantastisk gode krefter som Eivind Aarset på gitar, Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen, som også spiller orgel, Erlend Mikael Sæverud på multimedia og video, Tord Knudsen på lys og David Solheim på live lyd, førte til at opplevelsen for oss som hadde gleden av å være tilstede i Oslo Domkirke, var intet mindre enn voldsom.

Paolo hadde tatt utgangspunkt i sitt eget liv og møter han hadde blitt en del av gjennom sin sjukdomshistorie. På video får vi møte sterke vitnesbyrd fra en rekke mennesker som er/var ramma av kreft og hvilke tanker de hadde gjort seg. Dette hadde Paolo ramma inn med musikk, lys og videoeffekter på et vis man aldri vil glemme. Et lite minus var at et videoklipp med kvinners situasjon under IS også var en del av det hele. For meg blei det malplassert - Paolo skulle ha reindyrka ideen sin 100%.

Det å sette opp dette enorme verket er sjølsagt et enormt løft på mange vis. Derfor er det fantastisk flott at ustoppelige Christer Falck nå har gitt ut konserten både på cd og dvd. Opplevelsen nå nesten tre år seinere er minst like sterk - og det er sterkt å tenke på at vi fortsatt har Paolo med oss. Sterkere enn noen gang! Forza Paolo!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia

Dommedag ifølge Paulus

C+C Records/Musikkoperatørene