hits

august 2014

En italiensk overraskelse

Fra det store intet dukker den italienske trioen Chat Noir opp. Inspirasjonslista inneholder bare norske navn - da må det vel nesten bli bra? Det har det i aller høyeste grad.

Chat Noir - en stor og positiv overraskelse.

Fra tid til annen så er det postmannen som sørger for at hverdagen tar ei annerledes retning. Trioen Chat Noir hadde jeg nemlih aldri hørt om, men via det engelske plateselskapet Rare Noise Records sørga altså postmannen for at kontakten er oppretta og den kommer til å bli opprettholdt også. Musikken på "Elec3Cities" er nemlig både bra og original.

Når det hevdes at bandet, som så dagens lys allerede i 2002 og som nå gir ut sin femte cd, følger i fotsporene til Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, Arve Henriksen, Jan Bang, Erik Honoré og band som Jaga Jazzist og Supersilent - andre artister blir faktisk ikke nevnt - så er det mulig å ane i hvilken retning dette bærer.

Trioen, som består av Michele Cavallari på tangenter og effekter, Giuliano Ferrari på trommer og effekter og Luca Fogagnolo på basser, gitar og effekter, starta ut som en tradisjonell pianojazz-trio. Nå låter det ikke mye tradisjonelt lenger og denne debuten på RareNoise, som er spilt inn i Boston, Berlin og Roma - derav tittelen, tar oss med inn elektroniske, vakre og melodiske lydlandskap som viser oss trioen som en homogen enhet i mye støre grad enn som solister med komp. Jovisst er det improvisasjon involvert her, men i stor grad er det organiske ideer som både er planlagt og som utvikler seg.

Referansene er der altså, men bare som inspirasjonskilder. Esbjörn Svensson Trio og The Bad Plus kan også nevnes, men i all hovedsak låter Chat Noir som seg sjøl - totalt originalt og vakkert. Høsten kan bare komme - Chat Noir vil gjøre den kortere.

Chat Noir

Elec3Cities

Rare Noise Records/MusikkLosen

Du verden for en verden

Egentlig har jeg slutta å la meg overraske av hva Stian Carstensen bringer til torgs, men heldigvis blei jeg det nok en gang. Og jeg er ganske sikker på at jeg blir det neste gang også!

Stian Carstensen - Norges beste og morsomste musikant?

Foto: Francesco Saggio

I fjor fikk multiinstrumentalisten Stian Carstensen oppdrag å skrive det prestisjetunge tingingsverket til Vossajazz. "Flipp" blei resultatet og heldigvis hadde Nasjonal Jazzscene på Victoria skjønt at verket hadde potensial langt utover å bli værende en engangsgreie og hadde satt det på programmet som åpningskonsert for høstsemesteret på Victoria på Karl Johan. Bedre start kunne de - og vi - enkelt og greit ikke fått.

Samspillet med Ola Kvernberg var intet mindre enn magisk.

Foto: Francesco Saggio

Carstensen, som behersker det meste som kan gi fornuftig lyd, har gjennom alt han har foretatt seg siden han etablerte Farmers Market i 1991, fortalt oss han er i besittelse av et musikalsk sinn og en musikalitet et stykke over gjennomsnittet. Det bekrefta han nok en gang med "Flipp" denne kvelden. Det er et verk som i løpet av en god time tar oss med til en rekke stoppesteder i musikkhistoria og også reint geografisk. I løpet av den første låta var bandet, eller musikken, innom både rock, folk og barokk - og ingen kan spille "trekkspillsynth" som Carstensen - ingen!

Jarle Vespestad og Finn Guttormsen har jobba med Carstensen i 23 år - det høres.

Foto: Francesco Saggio

I løpet av konserten spilte Carstensen både trekkspill, gitar, banjo, lapsteel, fløyte og tromme. Det var vel det han fikk med seg i bilen fra Eidsvoll - hjemme finnes det garantert en rekke andre instrumenter også som han helt sikkert mestrer. Uansett viste han oss sitt mesterskap på alt han rakk over i løpet av "Flipp". Her holdt jeg faktisk på å glemme at han sjølsagt hadde stålkontroll som vokalist med et indisk uttrykk også - jeg vil høre han sammen med Trilok Gurtu så fort som mulig!!! Denne Eidsvoll-mannen har faktisk ingen grenser.

Mats Rondin, Sidsel Walstad og Atle Sponberg - perfekte medspillere og fargeleggere.

Foto: Francesco Saggio

"Flipp" er et heftig verk med masse humor. Det henter inspirasjon fra en rekke verdenshjørner og epoker innen musikken og Carstensen setter det sammen til et brygg kun han - og absolutt ingen andre - kunne ha unnfanga. Med et band bestående av Torbjørn Dyrud på allehånde tangentinstrumenter og vokal, Finn Guttormsen og Jarle Vespestad, som har vært Carstensens våpendragere siden langt inn i det forrige årtusenet, på elbass og trommer, fiolinistene Ola Kvernberg og Atle Sponberg, cellisten Mats Rondin og harpisten Sidsel Walstad - det kan ikke være så gæernt å komme til himmelen likevel som Carstensen sa - så serverte han og de oss lydlandskap, overraskelser og musikalske ekskursjoner som vil bli huska lenge.

Torbjørn Dyrud - miksen mellom spinett og falsettsang - det blir ikke mer macho enn det.

Foto: Francesco Saggio

Duellen mellom banjospillende Carstensen og Kvernberg, Mahavishnu-gitar-inspirerte utflukter og taktarter de færreste har hørt om - gjerne i 7- og 11-deler - er bare noen av høydepunktene fra denne herlige åpningskvelden på Victoria. Når så Carstensen er en humorist av en annen verden - mye musikalitet i humoren også må vite - og festen blei avslutta med James Bond-tributten "Licence to Grill" etter at publikum underveis hadde blitt oppfordra til å ta seg en tur i baren for å kvalitetssikre musikken og gjerne komme med spørsmål hvis det var noe vi lurte på. Spørsmåla uteblei, men svara kom på løpende bånd - og de vil bli huska lenge!

Hele bandet i full fyr.

Foto: Daniela Reyes Holmsen - langt unna!

Stian Carstensen - "Flipp"

Nasjonal jazzscene Victoria, Oslo

Fredag 29. august

Fri og heftig flyt

I fjor sommer fikk noen få oppelve den japanske legenda Akira Sakata for første gang i Norge sammen med to ungfoler fra Norge og Sverige. Nå kan alle andre få bli med på reisa også.

Paal Nilssen-Love, Akira Sakata og Johan Berthling - unik kjemi på første forsøk.

Akira Sakata er en 69 år gammel marinbiolog som heldigvis skjønte at det var mer utsvevende saker han skulle holde på med. Det blei heftig jazz med stor tilbøylighet til frie landskap og han har blant anna samarbeida med Bill Laswell og Miles Davis-gitaristen Pete Cosey.

Akira Sakata - en japansk frijazzlegende.

Den svenske bassisten Johan Berthling og vår egen supertrommeslager Paal Nilssen-Love, som kjenner hverandre godt fra Sten Sandell Trio, fikk kontakt med Sakata etter å ha jobba en hel del i Japan og i fjor var det endelig klart for "debut" her i steinrøysa. Det skjedde under Moldejazz og like etter gikk de i studio i Stockholm og resultatet er nå å finne på det østerrikske selskapet Trost Records.

Johan Berthling - en svensk frihetssøker.

De fire spora, som tilsammen varer i godt og vel 40 minutter, er med et unntak unnfanga der og da av de tre. Den siste "låta" står Sakata ansvarlig for og dette har blitt ei herlig og variert frijazzreise. Sakata spiller både altsaksofon og klarinett og på den eine låta møter vi en stemmekunstner som vi aldri har hørt maken til - tøft, spennende, med masse humor og sjølsagt totalt uforutsigbart.

Paal Nilssen-Love - den på alle måter ustoppelige.

I begynnelsen av oktober skal trioen på turné i Japan og, basert på det vi fikk høre i Molde og det som møter oss her, så har publikum mye å glede seg til.

Trioen gir oss frijazz med masse dynamikk, mye humor og et uttrykk kun de er i stand til å bringe til torgs. Tøft!

Sakata/Berthling/Nilssen-Love

Arashi

Trost Records/trost.at

Blå hyllest

Kåre Grøttum har på mange vis spilt doldisens rolle i norsk musikkliv. Her blir han hyllet av mange storheter som han har betydd mye for.

Kåre Grøttum - komponist, pianist og NRK-mann.

Foto: Nina Matheson

Kåre Grøttum har liksom vært der hele tida og i forbindelse med at han nå har runda 80, så passer det utmerket å skue bakover og samtidig sette deler av hans musikk inn i nye rammer.

Grøttum har gjort mye. Han har vunnet Grand Prix som komponist, han har skrevet musikk for strykekvartetter og større orkestre, han har spilt piano med og for mange og han har vært programskaper i NRK i godt og vel 20 år. Her får vi på sett og vis oppleve et tverrsnitt av hvem han er som komponist og sjøl om han har beveget seg over de fleste sjangergrenser så er det nok ikke mye tvil om at det er jazzen som har stått hans hjerte nærmest.

Ingrid Bjørnov åpner ballet.

Her får vi høre Ingrid Bjørnov spille sin første ragtime solo, vi får møte crooneren Kåre Conradi, Grøttums kollega i NRK i mange, Erling Wicklund på flugabone sammen med Tom Steinar Lund på gitar og Sture Janson på bass i en sval bossa og tøffe beboptoner med Roy Nikolaisen på trompet og Knut Riisnæs på tenorsaksofon sammen med blant andre Olga Konkova på piano og Hermund Nygård på trommer - alt dette forteller mye om allsidigheten til komponist Grøttum.

Kåre Conradi synger gjerne jazz - med overbevisning.

I tillegg møter vi munnspillvirtuosene Sigmund Groven og Tommy Reilly, vokalisten Åse Karin Hjelen med blant andre gitaristen Staffan William-Olsson og en vakker avslutning med Konkova i en ettertenksom og vakker nocturne.

Alt vi blir servert her blir gjort med hjertet av flotte artister som helt tydelig setter stor pris på jubilanten og veteranen Kåre Grøttum.

Diverse artister

Nyanser i blått

Grappa/Musikkoperatørene

En sterk chilener

25 år gamle Melissa Aldana forteller oss klart og tydelig at hun er et av de største saksofontalentene som har dukka opp på svært lang tid.

Et av de største saksofontalentene i verden i dag - chilenske Melissa Aldana.

Melissa Aldana var 6 år ung da hun begynte å spille saksofon hjemme i Santiago i Chile. Egentlig var ikke det noen stor bombe - både faren og bestefaren var begge meget anerkjente saksofonister i det chilenske jazzmiljøet og unge frøken insisterte også på å få "timer" hos pappa slik som mange andre som var innom heimen. Det hele begynte med altsaksofon, men etter at hun hørte Sonny Rollins var vien kort til tenoren. Den arva hun like godt av bestefar og det er den hun spiller på den dag i dag.

Melissa Aldana har akkurat fått vite at hun har vunnet The Thelonious Monk Competition.

På begynnelsen av 2000-tallet besøkte Chick Corea Chile og "freidige" Melissa tok kontakt med Coreas pianist Danilo Perez. Han skjønte raskt at her var det snakk om et unikt talent og veien var kort til USA og Boston der Aldana kunne velge mellom utdanningsinstitusjonene Berklee og New England. Det endte med Berklee og Aldana har hatt giganter som George Coleman, George Garzone og Joe Lovano som mentorer og lærere - det kan høres. Etter at hun var ferdig på Berklee gikk turen til New York der hun fortsatt er bosatt og spiller jevnlig på alle de prestisjetunge klubbene.

Det aller største høydepunktet kom i fjor da hun som 24-åring blei den første kvinnelige instrumentalisten som noensinne vant en av de aller høysthengende prisene i jazzens verden - The Thelonious Monk Saxophone Competition. I tillegg til mye heder og ære og 25000 dollar i cash, så fører også prisen til platekontrakt med Concord Jazz - et tungt selskap med distribusjon over hele kloden og det er den vi får gleden av å hygge oss med fra nå av og i åresvis framover.

Melissa Aldana & Crash Trio - på vei mot stjernene.

Aldana har allerede laga to skiver under get navn, men på små selskaper som ikke har nådd stor oppmerksomhet. Det vil det garantert skje noe med nå. Sammen med sin faste trio med den cubanske trommeslageren Francisco Mela og den chilenske bassisten Pablo Menares - begge bosatt i New York - gikk hun i studio og i løpet av to dager var 10 låter i boks - fire skrevet av Aldana, to hver av de to andre pluss standardlåta "You´re My Everything" og Monks "Ask Me Now" i solotapning.

Vi møter en ung, men likevel uhyre voksen musikant med hele den moderne jazzhistoria innabords. Hun er på svært god vei til å utvikle sin helt egen sound og hun har med seg et band som er så empatisk, godt og samspilt at det er en fryd å bli med på reisa om det er i rein akustisk jazztapning eller i toneganger med klare latinske overtoner.

25 år ung har Melissa Aldana nådd svært langt på kort tid. Hun er i besittelse av et unikt talent og det skal bli svært spennende å følge henne i tiåra som kommer - hun kommer garantert til å sitte i førersetet.

Melissa Aldana & Crash Trio

Melissa Aldana & Crash Trio

Concord Jazz/Naxos Norway

Dobbel dose

Hva skulle supertrommeslageren Manu Katché ha gjort uten norsk hjelp? Han gjør det i alle fall veldig bra med assistanse fra noen av våre aller beste folk.

En av de mest etterspurte trommeslagerne på kloden - Manu Katché.

Helt siden den nå 55 år gamle franskmannen med røtter fra Elfenbenskysten slo gjennom internasjonalt på slutten av 80-tallet, så har Manu Katché vært en av de aller mest ettertrakta trommeslagerne uansett sjanger - på Tellus i alle fall. Pop- og rock storheter som Peter Gabriel, Sting og Dire Straits sto lengst fremme i køa, men da vår egen superstjerne Jan Garbarek slo på tråden var det likevel ikke tvil - Katché rydde plass i kalenderen. Første gang et stort norsk publikum fikk høre han sammen med Garbarek var under urframføringa av "The Molde Canticle" i 1990 - som seinere har gått sin seiersgang på cden "I Took Up the Runes".

Seinere har Katché spilt mye med Garbarek, men de seinere åra har han konsentrert seg i stadig større grad om sitt eget band og sin egen musikk - og nordmenn har vært involvert hele tida. På "Live in Concert", spilt inn på den berømte jazzklubben New Morning i Paris den 16. juni i år, er det italieneren Luca Aquino, som nylig tok over for Nils Petter Molvær, på trompet, vår egen Tore Brunborg, som har vært med Katché i åresvis, på sopran- og tenorsaksofon og engelskmannen Jim Watson på piano og orgel, som utgjør kvartetten sammen med sjefen.

Katché har akkurat avslutta forholdet til ECM og Manfred Eicher og kommer med liveutgivelsen på et annet tysk selskap, ACT. Det gjør han foran et vilt begeistra hjemmepublikum som får servert ti originalkomposisjoner av Katché. Alle er ikke like minneverdige, men alle er usedvanlig melodiske og vakre og alle får plass til å vise seg fram og Katché forteller oss at han fortsatt både som kompmann og som solist er noe av det aller tøffeste som finnes i denne gata.

Manu Katché sammen med Nils Petter Molvær, Jim Watson og Tore Brunborg.

Foto: Gildas Boclé/ECM Records

Peter Gabriel er ikke i tvil om hvem han foretrekker på trommestolen.

Uvisst av hvilken grunn, men mer eller mindre samtidig så avslutter altså ECM sitt forhold til Katché med ei samleskive der musikken er henta fra hans fire utgivelser på selskapet mellom 2004 og 2012 - "Neighbourhood", "Playground", "Third Round" og "Manu Katché".

Musikken er som den alltid har vært - melodisk, vakker og ofte "sangbar" - og "vi" er representert med Jan Garbarek, Mathias Eick, Trygve Seim, Tore Brunborg, Jacob Young og Nils Petter Molvær. Toppmusikanter fra andre deler av Europa som den polske trompeteren Tomasz Stanko, den walisiske elbassistsen Pino Palladino og den engelske pianisten Jason Rebello, er også hjertelig tilstede og sørger for at kvaliteten på håndverket er av toppklasse hele tida.

"Touchstone for Manu" er en bekreftelse på at Katché er en fantastisk musikant som tiltrekker seg de beste, men som komponist er han ikke i samme klasse. Vakker og pent hele veien, men den store dybden oppdages sjelden.

Manu Katché er en av de aller hippeste trommeslagerne uansett hvilken sjanger vi snakker om og det at han til stadighet inviterer med seg norske musikanter, tar vi som et solid bevis på at også han synes våre gutter har han noe helt spesielt å melde.

Manu Katché

Live in Concert

ACT/Musikkoperatørene

Manu Katché

Touchstone for Manu

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Unikt stemmemøte

Jenny Hval og Susanna er hver for seg to av våre våre mest uttrykksfulle vokalister. Sammen blir det ofte magisk.

Susanna og Jenny Hval - et magisk møte.

I forbindelse med Ladyfest på Henie Onstad Kunstsenter i 2009 fikk Jenny Hval og Susanna (Wallumrød) i oppdrag å lage et bestillingsverk. Sammen skreiv de "Meshes of Voice" - både tekst og musikk - og dessverre har vi måttet vente helt til nå for å få være med på reisa i enten cd- eller digital form. De to har nemlig skapt et verk som krysser de fleste grenser og som tar oss med til steder vi knapt visste fantes.

Susanna og Jenny Hval har skapt sitt eget rike.

Sammen med nok en stemmekunstner, Anita Kaasbøll, og bassisten Jo Berger Myhre, som begge bidrar med masse effekter, trommer og støy - vakker støy, tro det eller ei! -, befolker også de to hovedpersonene en rekke instrumenter, effekter og lager støy som passer perfekt hele veien.

De to har skrevet tekster som er korte, inn til beinet og som har et tydelig, men likevel tolkbart innhold det være seg om begjær, frykt, melk som renner nedover beina eller mytiske skikkelser - og mye annet. Som man vil skjønne er dette ikke likt noe annet som har kommet verken fra Hval eller Susanna, sjøl om det er linjer til hvor de kommer fra sjølsagt.

Jenny Hval og Susanna er utsyrt med og har utvikla helt unike stemmer som kanskje overraskende for mange klinger nydelig sammen. Vi har med to formidlere å gjøre som har noe veldig bestemt og unikt på agendaen hver gang vi møter de og dette verket har tidløsheten over seg. Det er melodisk, vakkert, søkende og sjangersprengende. David Solheim har laga nydelig lyd, Helge Sten har miksa og mastra og Arne Bendik Sjur har laga coverkunsten - vakkert og gjennomført på alle vis. Det holder ei god stund det!

Jenny Hval & Susanna

Meshes of Voice

SusannaSonata/Musikkoperatørene

En heftig italiener

Pianisten Stefano Bollani stod for et av de største høydepunktene under årets Moldejazz sammen med brasilianeren Hamilton de Holanda. Her kommer nok en bekreftelse på hvilken enorm musikant han er - sammen med nok en stjernegjeng.

Stefano Bollani i midten ellers fra venstre Morten Lund, Bill Frisell, Jesper Bodilsen og Mark Turner.

Foto: Paolo Soriani/ECM Records

41 år gamle Bollani var på sett og vis et vidunderbarn og blei kåra til den beste jazzmusikeren i Italia allerede som 27-åring. Da hadde han vært medlem av legenden Enrico Ravas band et par år og resten av verden blei oppmerksom på han gjennom flere ECM-utgivelser. Seinere har han samarbeida med andre giganter som Pat Metheny, Martial Solal, Lee Konitz, Phil Woods og Gato Barbieri og vi har møtt han som leder PÅ ECM både i solotapning og i trio med danskene Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer der han blant annet har spilt inn en nydelig versjon av Bjørn Eidsvågs vakre låt "Gleda". Den var det nok ikke så mange som så komme!!! I Molde for noen få år siden så møtte vi han også i en heftig duoseanse med en annen gigant - vår egen trekkspillvirtuos Stian Carstensen.

Stefano Bollani - en stor pianist med masse humor i uttrykket sitt.

I forbindelse med triojobber i New York i fjor fant kloke hoder ut at ei innspilling med trioen pluss gitarist par excellence Bill Frisell og en av jazzverdenens aller mest spennende og personlige tenorsaksofonister, den fortsatt alt for underkjente Mark Turner, var på sin plass. Trioen hadde aldri møtt Frisell før dette skjedde og Lund hadde aldri spilt med Turner, men som Bollani sier så er det det han liker med jazz - man går inn i situasjonen og ser hva som skjer. Og du verden som det skjedde!

Godt og vel 75 minutter med original Bollani-musikk i alt fra duo, via trio og kvartett til fullt band står på menyen og det er lys, åpen, melodisk, varm og svært tilgjengelig musikk vi blir servert av de fem som tydeligvis hadde mange tangeringspunkter. Veldig mange av Bollanis låter er melodier som nesten roper etter tekster, men for all del - de greier seg godt uten. Her får vi alt fra en herlig og livsbejaende calypso, via ettertenksomme ballader, humor og melankoli, afrikanske impulser og latinsk lyrikk til en hyllest til swing-ikonet Teddy Wilson.

På sett og vis er "Joy in Spite of Everything" hav jazz dreier seg om. Man setter sammen kreative sjeler som kanskje aldri har møtt hverandre før, men man mer enn aner at her ligger forutsetningene til rette for at magi kan oppstå. Denne gangen skjedde det flere ganger - ECM-sjef Manfred Eicher har så avgjort nese for slikt.

Stefano Bollani

Joy in Spite of Everything

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Du verden!

Musikk blir ikke vakrere og mer personlig enn dette.

Det er både lyse og mørke stemninger i musikken til Arve Henriksen.

Det har seg slik at jeg har vært en stor Arve Henriksen-tilhenger i mange år. Hvor enn Stryns store sønn har dukka opp de seineste åra, så har han gjort det med noe helt eget. Henriksen er i besittelse ei unik stemme - det være seg på trompet eller som vokalist. Når han nå har laga kanskje si beste plate med musikk han har fått "låne" av sine helt spesielle medmusikanter, så sier det seg sjøl at dette er et dokument som vil bli stående - leeeenge.

Ingen andre låter som Arve Henriksen.

Arve Henriksen, som her spiller trompet og piano, har i mange år tenkt på å lage musikk med strykekvartett. Den rette settinga dukka aldri opp, men i forbindelse med en bestillingsturné var både bassist Mats Eilertsen, cellist Svante Henryson og fiolinistene Gjermund Larsen og Nils Økland på plass. Nå er de svært sentrale stemmer på "The Nature of Connections" sammen med trommeslager Audun Kleive.

Her har Henriksen fått hjelp av alle medmusikantene som komponister - pluss en av Supersilent-kamerat Ståle Storløkken også. Det har ført til musikk som befinner seg i grenselanda mellom kammermusikk, nordisk folkemusikk, samtidsmusikk og jazz - noe så usigelig vakkert, personlig og ulikt alt annet som har vederfaret sanseapparatet tidligere. Når så det hele har blitt skapt hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, så låter det også bortimot perfekt.

Her har toppmusikanter fra folk, jazz og impro funnet sammen på et helt nytt og unikt vis og Arve Henriksen forteller oss tydeligere enn noen gang at han er en grenseløs retningsgiver. Du verden så vakkert!

Arve Henriksen

The Nature of Connections

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

På egne veier

Cortex er en kvartett med noen av våre meste spennende unge jazzmusikanter som nok en gang viser oss at de overhodet ikke har tenkt å kompromisse.

Cortex live - som på skiva.

Cortex, som har eksistert siden 2007 og fortsatt består av Kristoffer Alberts på saksofoner, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på kornett og Gard Nilssen på trommer, gir oss her si første live-skive etter studioalbumene "Resection" og "Göteborg".

Johansson har skrevet all musikken slik som på de to første skivene. Det er nemlig ei klar linje i det Cortex har foretatt seg helt fra starten og til og med "Live!". Kvartetten har sine røtter tilbake til 60- og 70-tallet med en klar referanse til det Ornette Coleman og Don Cherry holdt på med i førstnevntes pianoløse kvartett. Seinere har John Zorn og Dave Douglas forlenga denne tradisjonen og nå har Cortex flytta den enda videre inn i vår egen "tidsregning". Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i september i fjor og det låter dritfett.

Jovisst har musikken flere elementer fra frijazz i seg, men dette er likevel et høyst melodisk og rytmisk definert uttrykk og de fire, som har sin formelle utdannelse fra Trondheim og Stavanger, er skjønt enige om hvor de vil og hvordan de skal komme seg dit.

Unge, staute menn som veit hvor de vil.

Solistisk holder de alle sammen skyhøye mål, men på sett og vis er det det kollektive uttrykket som gjør Cortex til et av de mest interessante bandene på denne norske jazzhimmelen om dagen. Med utgivelse det portugisiske selskapet Clean Feed Records, som har distribusjon over hele verden, kan forhåpentligvis mange nye ører også blir oppmerksomme på Cortex. Det fortjener de!

Cortex

"Live!"

Clean Feed Records/MusikkLosen

Så hørte vi fra Lien igjen

Her var det ikke mange gjøker som sa ko ko, men en av de mest personlige pianotrioene som finnes i vår del av verden.

Helge Lien er en pianist og komponist i det ypperste sjiktet.

Foto: Matija Puzar

Oslo Jazzfestival

Helge Lien Trio

Nasjonal Jazzscene, Victoria

Torsdag 14. august

Sammen med Per Oddvar Johansen og Frode Berg overbeviste Helge Lien nok en gang.

Foto: Matija Puzar

Med sin faste bassist gjennom hele trioperioden, Frode Berg, og den relativt ferske trommeslageren - i dette bandet vel å merke - Per Oddvar Johansen, så tok Helge Lien oss med på en elegant ekskursjon gjennom deler av repertoaret som har vokst fram gjennom de seineste skivene, "Hell Troll", "Natsukashi" og den ferske " Badgers and Other Beings". Lien fortalte den lydhøre og fullsatte salen at de var spillesugne og det skinte tydelig gjennom.

Helge Lien blir stadig mer uttrykksfull og trygg på hvem han er.

Foto: Matija Puzar

Med et originalt oppsett der Lien sitter med ryggen til Johansen gir trioen oss musikk som melodisk vakker og så dynamisk tolka, at man sitter - eller står - ytterst på kanten for å få med seg alle detaljer og nyanser. De fører samtaler det er mulig å henge med på og som det er herlig å få innblikk i.

Frode Berg er på mange vis fundamentet i trioen.

Foto: Matija Puzar

Helge Lien er en lyriker og en historieforteller av rang og når han så har teknikk og innlevelse til å gi oss musikken på et originalt vis, så var det en opplevelse å bli med på turen også denne gangen.

Per Oddvar Johansen imponerer med sin stille tilstedeværelse det være seg på trommer eller sag!

Foto: Matija Puzar

Per Oddvar Johansen har med sin tilstedeværelse på et ikke brautende, men usedvanlig smakfullt vis, tilført trioen noe nytt. Avslutninga der han spiller på sag med bue, var den perfekte måten å sende det begeistrede publikummet ut i seinsommerkvelden på.

Helge Lien Trio fortalte oss nok en gang at de hører hjemme der oppe. Vakkert og personlig!

En nordmann i Italia

Nina Jori Pedersen pakka sekken og slo seg ned i Italia i 1990. Nå gir ut sin andre cd på norsk selskap og det har blitt et varmt møte med den "nye" stemma.

Nina Pedersen har vært en skjult skatt for oss altfor lenge.

Hvis du ikke kommer fra Grimstad, hvor Nina Pedersen er født og oppvokst, så skal du ha fulgt svært godt med for i det hele tatt ha visst om hvem Nina Pedersen er og hva hun har drevet med.

Nå har hun heldigvis bestemt seg for å fortelle oss her oppe i steinrøysa at hun og musikken hennes finnes. Bedre og mer passende selskap å gjøre det på enn hos det gode mennesket fra Sykkylven, Hilde Louise Asbjørnsen, finnes knapt - Pedersen gir oss nemlig musikk i mye av den samme gata som Asbjørnsen - melodisk, varm og med personlighet.

Etter å ha drevet med musikk her hjemme, gikk altså ferden til Italia for nesten 25 år siden. Der har han studert videre - andre steder også for den saks skyld med storheter som Sheila Jordan, Mark Murphy og Karin Krog - og jobba med kor og egne band. For noen år siden ga hun ut "Songs From the Top of the World" kun i Italia. Etter som jeg har skjønt så viste hun frem sine norske røtter der.

Nå er låtskriveren og jazzvokalisten vi får hilse på og det er et udelt hyggelig møte. Mange av låtene og tekstene har hun skrevet sjøl - på engelsk - og handler mye om hennes eget liv og opplevelser i Italia og i tillegg får vi Bergman/Legrands klassiker "You Must Believe in Spring", som vi fikk oppleve med komponisten i Operaen på mandag, Moraes og Jobims "Por Toda a Minha Vida" på portugisisk og Beskow og Tegnérs "Grodans sång" på svensk.

På sett og vis forteller Pedersen oss hvor hun befinner seg i livet akkurat nå og det gjør hun på et vakkert og personlig og på et svært så melodisk vis. Det får hun utmerket assistanse til å gjøre av sin faste trio med Marco Loddo på bass, Alessandro Marzi på trommer og perkusjon og Pierpaolo Principato på piano. Som elegant krydder Luca Aquino, som vi har truffet her hjemme flere ganger blant annet med Manu Katché, på trompet og flügelhorn, Nicola Stilo, som samarbeida mye med Chet Baker, på fløyte og gitar og Alessandro Tedesco på trombone.

Dette har blitt et godt, varmt og overraskende møte med en moden og trygg vokalist som vet hvem hun er og hvor hun vil. Arrivederci!

PS I forbindelse med cd-utgivelsen har Pedersen tatt turen hjem til Norge og sammen med sin italienske trio og den meget lovende trompeteren Erik Kimestad Pedersen fra Mandal blir hun blant annet å høre på Herr Nilsen i Oslo på mandag. Det er en anledning man ikke bør la gå fra seg hvis man har sjansen.

Nina Pedersen

So Far So Good

Sweet Morning Music/Musikkoperatørene

Charles Arild Mingus Andersen

Bedre måte å markere den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964 på, enn å "gjenskape" den med et identisk norsk superlag under ledelse av Arild Andersen, er faktisk ikke mulig - skulle det vise seg.

Arild Andersen med sin supersekstett anno 2014. Bedre og mer tidsriktig blir det knapt.

Foto: Francesco Brumlemann Saggio

Mange skal ha mye skryt for både ideen og unnfangelsen til konserten med Arild Andersen Sextet. Aller mest til orkestelederen, verdens mest lekne "voksne" bassist, og hans håndplukkede lag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon. For et lag!!! Wettre hadde skrevet arrangementene noe så veldig i Mingus´ ånd og det fungerte noe så vederstyggelig.

Konserten med Charles Mingus Sextet i Aulaen i 1964 er intet mindre enn myteomspunnet. "Alle" var der, inkludert unge Andersen - eller mener i alle fall at de var der og det hele begynte med at legenden Mingus ikke fikk feste for bassen sin i det harde gulvet - og slik starta også konserten denne gangen.

Slik så det ut i 1964. Fra venstre Jaki Byard, Clifford Jordan, Charles Mingus, Dannie Richmond, Eric Dolphy og Johnny Coles.

Bandet var satt opp eksakt likedan på scena som for 50 år siden, stolene var der sjøl om de ikke hadde greid å få finne de originale og herrene hadde pønta seg - Andersen i hvit skjorte og slips - det tror jeg aldri jeg har sett før!

I motsetning til for 50 år siden, så spilte dagens band flere og kortere låter. Det hele begynte med, som den gang, "So Long Eric", og blei fulgt av "Orange Was the Color of Her Dress then Blue Silk", "Better Git it in Your Soul", "Fables of Faubus", "Haitian Fight Song", "All the Things You Could Be Now if Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother" - for en tittel!!!, "Goodbye Porkpie Hat" og Duke Ellingtons "Take the A-train".

Med full respekt for Mingus og musikken fra den gang, tok Andersen og Wettre den med inn i 2014 og viste oss at den var minst like relevant i dag. De umerkelige temposkiftene underveis i låtene, den elegante overgangen fra visper til stikker, korene fra alle blåserne og Bugge Wesseltoft - den mannen kan faktisk alt - chase/duellen mellom Ellerhusen Holm og Wettre mot slutten på bassklarinett og tenor og ikke minst Andersens enorme tilstedeværelse. Det ikke bare virker som, jeg er overbevist om at han synes alt er like morsomt den dag i dag som det var i 1964 og det er så tydelig i alt han foretar seg. "Unggutta" synes åpenbart det samme og de digger så voldsomt å spille med mesteren. Dette var enkelt og greit stas fra ende til annen - den blues- og gospelpregede musikken til Charles Mingus lever i beste velgående slik den blir tolka av dette superlaget.

Denne konserten var en festivalidé. Må den bare ikke bli det - dette var alt for bra til å bli lagt i skuffen etter denne enorme konserten. Dette blir nemlig en ny konsert i kategorien "hvor var du da...". Få bandet ut på veien, verden rundt, på klubber og festivaler. Både de, musikken, Mingus og publikum som ikke har hørt dem fortjener det.

Bassen glei på det glatte gulvet denne gangen også...

Sjefen, Mathias Eick, Petter Wettre og Jens Christian Bugge Wesseltoft - og Klaus Ellerhusen Holm og Gard Nilssen - leverte en konsert som vil bli huska - i 50 nye år.

Le Grand Tord og Michel den store

Åpninga av årets Oslo Jazzfestival stod så avgjort i pianistenes tegn. Vår egen verdensstjerne Tord Gustavsen og den franske legenden Michel Legrand sørga for at det var i de beste hender - på hvert sitt unike vis.

Det er en inderlig over uttrykket til Tord Gustavsen som er sjelden.

Foto: Egil Austrheim

Tord Gustavsen har gjennom det siste tiåret etablert seg på den internasjonale scena som en pianist, komponist og bandleder som har noe helt eget å melde.

Med sin faste kvartett bestående av Tore Brunborg på tenorsaksofon, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, gir han oss musikk så personlig, vakker og ettertenksom som vel mulig. Med utgangspunkt i bandets ferskeste cd, "Extended Circle" fra tidligere i år, "filosoferte" de fire pluss gjesten Svante Henryson på cello - og seinere elbass (!), rundt små, inderlige temaer som ofte har røtter i både folkemusikk og salmer, men som definitivt har Gustavsens eget bumerke på seg. Både den perfekte lyden og den vakre lyssettinga i Operaen var med på å understreke det totalt unike i Gustavsens univers.

Tord Gustavsen ga oss ei ny vokalstjerne - Synne Sanden.

Foto: Egil Austrheim

Tord Gustavsens nære forhold til vokalister og tekst, har ført til samarbeid i superklassen med blant andre Kristin Asbjørnsen, Solveig Slettahjell, Silje Nergaard og Susanna Wallumrød. Denne kvelden ga han oss en rekke strålende eksempler på hva møtene hans med ei ny stemme, Synne Sanden, har ført til.

Sammen med et utvida band med Arve Henriksen på trompeter og Audun Kleive på trommer, satte Gustavsen Sanden inn ei ramme som nærmest måtte være som en drøm for den ferske vokalisten. Jeg har aldri hørt henne tidligere, men hun tok den enorme scena i Operaen som om hun aldri hadde gjort annet tidligere. Hun er i besittelse av ei varm, personlig og skjør stemme som bærer tekstene på et perfekt vis og bedre innpakning kunne hun faktisk ikke få.

Et strålende møte med både Synne Sanden, Tord Gustavsen og hans utvidede band. Operaen var som bygd for denne musikken og dette inderlige uttrykket.

Michel Legrand - ei levende legende.

Det skulle ta vel 82 år før den farnske komponisten, pianisten og legenden Michel Legrand satt sine føtter på norsk jord. Når han først gjorde det, så blei det gjort på et vis som vil bli huska lenge.

Vi snakker om en mann som har skrevet musikk som har stukket av med seks Oscar-priser, som "alle" har ønska å samarbeide med både som pianist og komponist - han har noe helt eget å fare med.

Denne kvelden ga han oss en rundreise i sin musikalske verden og begynte det hele med en blues han hadde skrevet og spilt sammen med Ray Charles på slutten av hans karriere.

Sammen med sin bassist Pierre Boussaguet og trommeslageren Francois Laizeau tok han oss gjennom reine ønskekonserten og det er lett å bli imponert over en 82 år ung herre som er i besittelse av en usedvanlig lett teknikk og en fingerferdighet som svært mange yngre pianister ville ha slitt med.

Michel Legrand var en av Miles Davis´ komponist-favoritter.

Vi fikk musikk fra "Paraplyene i Cherbourg", "The Young Ladies of Rochefort", samarbeidet med Miles Davis med filmen "Dingo" og andre filmudødeligheter som "Summer of ´42".

Våre egne vokaldronninger Karin Krog og Solveig Slettahjell tilførte Legrands tidløse melodier noe eget.

Når så Karin Krog og Solveig Slettahjell, Legrand sleit litt med uttalen der gitt, gjorde framifrå innsats på noen av Legrands aller mest kjente låter som "Watch What Happens", "I Will Wait for You", "The Windmills of Your Mind" og "What Are You Doing the Rest of Your Life", etter en svært kort øvelse, så var det flere enn Michel Legrand som hadde grunn til å være imponert.

To store konserter med to helt forskjellige pianister åpna årets Oslo Jazzfestival. En bortimot perfekt start spør du meg, men det gjør du vel ikke?

PS Michel Legrand hadde lagt ned fotoforbud under konserten, så derfor er det bilder fra tidligere anledninger som finnes her.

I kveld er det Arild Andersens hyllest til Mingus-konserten i Aulaen for 50 år siden som står på programmet. Anmeldelse følger i kveld eller morra tidlig - uten forforbud!

Vi snakker klasse!

Samarbeidet mellom den engelske saksofongiganten, komponisten og arrangøren John Surman og Bergen Big Band har nådd nye høyder.

John Surman sammen med Bergen Big Band - bedre blir det knapt.

Foto: Øystein Fykse

Samarbeidet mellom Surman, som vi nesten regner som "norsk" etter at han har vært bosatt her i mange år nå, og Bergen Big Band, går bortimot 20 år tilbake.

I 2005 ga samarbeidet oss det håndfaste og nydelige cd-beviset "Seagull" med Karin Krog i ei sentral rolle. I forbindelse med en konsert i Parma i Italia høsten 2011, blei samarbeidet gjenoppfriska og "Another Sky" blei resulatet.

Bergen Big Band - et storband i internasjonal toppklasse.

Foto: Øystein Fykse

Etter at Surman fikk forespørselen, bestemte han seg for å skrive musikk som ikke bare var "designa" for han sjøl som solist, men som også skulle by på solistiske utfordringer for flere av bandets egne utmerkede musikanter.

Surman har delvis skrevet ny musikk, men også henta fram låter han har hatt liggende på lur. Han har også invitert med seg sin gode venn og kollega John Warren både som medarrangør og coprodusent og siden Surman visste at Warren hadde skrevet et arr på Thelonious Monks nydelige ballade "Ruby My Dear", så blei også den en del av repertoaret.

Bergen Big Band framstår som et ensemble av topp internasjonal klasse og det kan nesten høres hvordan Surman har inspirert vestlendingene. Kanskje han kan gjøre en jobb med Brann også? Solister som saksofonistene Olav Dale, brødrene Jan Kåre og Ole Jakob Hystad og Zoltan Vincze, trompeterne Are Ovesen og Martin Winter og Dag Arnesen på piano og Ole Thomsen på gitar, holder klasse målt med hva som helst i hvilket som helst storband og at de stortrives med den vakre, originale, krevende og meoldiske musikken til Surman, skinner tydelig gjennom.

John Surman er en topp internasjonal musikant med ei helt egen stemme i saksofonene sine - spesielt på sopran så tar det en hundredel av et sekund å høre et at det er verdens beste saksofonspillende Stabæk-supporter som nok en gang har noe unikt å melde.

"Another Sky" har blitt kanskje det beste storband-visittkortet laga i Norge gjennom alle tider - så bra er det nemlig.

John Surman/Bergen Big Band

Another Sky

Grappa/Musikkoperatørene

Tøffe saker!

InterStatic forteller oss nok en gang at de har alt som trengs for å lage jazz for rockere og rock for jazzfolket.

InterStatic i aksjon - vi snakker heftige saker.

I 2010 gikk herrene Roy Powell (orgel), engelskmann bosatt i Norge i mange år, Jarle Vespestad (trommer) og Jacob Young (gitar) i studio og laga albumet "Anthem" under det velklingende navnet Young Powell Vespestad.

To år seinere hadde de skifta navn til InterStatic og ga ut sitt andre album under samme navn.

Med "Arise" er de tilbake på den vanskelige tredjerunden - bedre og heftigere enn noen gang.

Jacob Young, Roy Powell og Jarle Vespestad utenfor "stamstedet" Sound of Mu i Oslo.

I slutten av august i fjor var de tilbake i Pettersens Kolonial Lydstudios på Hønefoss med et knippe nye låter - de aller fleste skrevet av Powell, men med noen bidrag fra Young.

De tre herrene er blant Harald og Sonjas, også Powell har bodd her så lenge nå at vi regner han som norsk, aller lengst framskredne jazzmusikanter og musikken er så avgjort prega av det. Likevel er det slik at både rock og psychedelia også setter sine solide bumerker på musikken. Heller ikke disse musikantene er spesielt opptatt av musikalske båser og her får de så avgjort rom for sin rocka tilbøyligheter.

Musikken er melodisk, groovete og på mange måter tidløs. Det låter så absolutt 2014 av InterStatic, men det er likevel mulig å høre forbindelseslinjene tilbake til både Tony Williams´ Lifetime og Terje Rypdals Chasers.

Send InterStatic ut på veien - gjerne på rockeklubber. Jeg tipper de vil ha like stor glede av musikken som jazzfolket.

InterStatic

Arise

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Den tøffeste trioen

Tingvall Trio, under ledelse av svenske Martin Tingvall, er i mine ører noe av det heftigste, tøffeste og mest sprudlende som finnes innenfor det klassiske jazzpianotrio-formatet.

Tingvall Trio, fra venstre Rodriguez Calvo, Tingvall og Spiegel, er klar for verdensherredømme.

Tingvall Trio, som består av sjefen og komponisten Martin Tingvall fra Sverige, Omar Rodriguez Calvo fra Cuba på bass og Jürgen Spiegel fra Tyskland på trommer og perkusjon, har de seineste 10 år etablert seg som en av Europas aller mest spennende trioer.

Hamburg har vært basen hele tida, men allerede har over 20 land stått på turnélista. Det kommer til å bli enda flere etter at garantert nye publikummere verden rundt vil få ørene opp for trioen som gir oss livsbejaende og original musikk som musikkelskere også langt utenfor jazzmenigheta vil få mye glede av.

I løpet av det tiåret bandet har eksistert, så har de vunnet bøttevis med tyske priser, solgt masse av alle sine hittil fire studioskiver og sin ene liveskive og fått anmeldelser som man nesten kan rødme av hvor det enn måtte være - El Pais i Spania, Die Zeit og Der Spiegel i Tyskland og La Stampa i Italia bare for å nevne noen.

"Beat" er trioens første studioskive på tre år og det låter like sultent og lekent som noen gang. Melodier som setter seg i øret med en gang, fantastisk ensemblespill og ditto solistprestasjoner.

Når Martin Tingvall sier at han henter inspirasjon over hele fjøla fra McCoy Tyner til Black Sabbath, så skjønner man kanskje lettere tilfanget. Dette er på alle måter jazz, men både rock, etnisk musikk og klassiske impulser er lett gjenkjennbare.

Noen vil kanskje trekke linjene til legendariske Esbjörn Svensson Trio og det er absolutt mulig å finne forbindelseslinjer her. Likevel er dette unik og original musikk.

Tingvall Trio har altså lagt storte deler av jazzverdenen for sine føtter. Nå er det på høy tid at de får den anerkjennelsen de fortjener her hjemme også. Dette er nemlig glitrende - intet mindre.

Tingvall Trio

Beat

Skip Records/MusikkLosen

Fredssamtaler

Den polske filolinisten Adam Baldych og den israelske pianisten Yaron Herman fører samtaler som lederne i blant annet Hermans hjemland burde lære av.

Baldych har vært vidunderbarn - nå slår han ut i full blomst.

Den 28 år unge Adam Baldych debuterte på det tyske storselskapet ACT for to år siden med "Imaginary Room" sammen med blant andre bassisten Lars Danielsson og vår egen nye supersaksofonist Marius Neset. Gjetordene, prisene og de heftige anmeldelsene stod i kø Europa rundt. Det samme gjelder også for den Paris-bosatte Herman som debuterte under eget navn på ACT med "Alter Ego".

Yaron Herman er en sann lyriker ved pianoet.

Om det er produsent Sigfried Loch som har ført de to sammen vet jeg ikke, men det er i alle fall hans idé å lage Duo Art-serien som allerede har ført til mye vakker og unik musikk på ACT. Slik har det så definitivt blitt ved denne anleninga også.

Yaron Herman og Adam Baldych - et sjeldent musikalsk møte.

Det de to gir oss er musikk stort sett komponert og arrangert av Baldych, men musikk av de polske jazzgigantene Krysztof Komeda og Zbigniew Seifert og den klassiske komponisten Hildegard von Bingen pluss et hemmelig (!) spor av Frederic Chopin, passer også utmerka inn.

De to har et musikalsk uttrykk som passer perfekt sammen og det er en dynamikk i samtalene deres som er unik. Det er både temperament og fred og ro i det de formidler som er sjelden.

For de aller fleste av oss er dette det første møtet mellom Baldych og Herman. Det er bare å glede seg til nye, fredfulle og spennende møter.

Baldych & Herman

The New Tradition

ACT/Musikkoperatørene

Ærlige herrer

Bak bandnavnet Honest John skjuler noen av kongerikets aller mest spennende improvisatorer seg. Musikken de gir oss er også av det unike slaget.

Honest John i aksjon på Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan i Oslo.

Med altsaksofonisten og klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm i spissen, både som komponist og retningsgiver, og med Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin og Erik Nylander på trommer, så er Honest John noe helt nytt og originalt i den etterhvert enorme norske jazzfloraen.

Når Ellerhusen Holm & Co forteller oss at de henter insprirasjon fra nederlandsk frijazz, brasiliansk jazz og samba og komponister som Webern og den italienske samtidskomponisten Salvatore Sciarrino, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at det Honest John byr på, ikke låter som noe som helst annet som har vederfaret sanseapparatene. Og du verden så godt det gjør!

Klaus Ellerhusen Holm er den ideologiske føreren i Honest John.

Lydbildet med denne originale instrumenteringa, blant annet med banjo og fiolin, blir sjølsagt også av den spennende og annerledes sorten. Den er med på å understreke Ellerhusen Holms originale ideer og med de likesinnede og søkende medmusikantene, så tar de oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært på før.

Musikken er en miks av åpne og løse strukturer og ganske så streite melodiske løsninger med nesten vakre (!) låter. Både solistisk og kollektivt holder Honest John et meget høyt nivå og er med på sementere oppfatninga av at det skjer mye unikt her hjemme og det på et nivå som tåler sammenlikning med hva som helst hvor som helst.

"Canarie" er gitt ut på det italienske selskapet Rudi Records og det er morsomt å se at Honest John i august-utgava av det verdenskjente jazzmagasinet DownBeat også får meget hederlig omtale.

Ærlig og unik musikk skapt og framført av topp musikanter fortjener mye oppmerksomhet - slik er det med den saken.

Honest John

Canarie

Rudi Records/border.se

Først tar vi Berlin

Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell, Bugge Wesseltoft og In The Country gjør det litt annerledes enn Leonard Cohen. De har nemlig lagt Berlin for sine føtter først.

Solveig Slettahjell - hvilken kraft, hvilken overbevisning!

Foto: Dieter Strothmann

Diverse artister

Jazz at Berlin Philharmonic II - Norwegian Woods

ACT/Musikkoperatørene

Fra 1944 til 1983 gjorde musikkgründeren Jazz at the Philharmonic til et begrep. Både i USA og etterhvert også i Europa ga han et jazzhungrig publikum det ypperste av jazzmusikk. Han satte sammen de beste solistene med toppkomp og sendte de ut på turneer i konsertsaler der publikum sjelden eller aldri hadde opplevde slik musikk tidligere. Berlin stod ofte på reiseruta og nå har den tyske produsenten og mannen bak plateselskapet ACT, Sigfried Loch, tatt opp igjen ideen og ingenting er morsommere enn at at norsk stjernemusikere står for den andre etappa i det som forhåpentligvis blir en lang stafett.

Morten Qvenild en pianist og med et band i verdensklasse.

Foto: Dieter Strothmann

Første stopp på denne på denne utgava i legendariske Berliner Philharmonie, stod pianistene Iiro Rantala, Michael Wollny og Leszek Mozdzer for. Den har gått meg hus forbi, men hvis den er i nærheten av det vi, og et fullsatt hus i den tyske hovedstaden, får og fikk være med på, så er det strålende.

Superlaget samla i Berlin - også med Mathias Eick...

Foto: Dieter Strothmann

Første gang de seks, som jo var sju, stod sammen på ei scene var den 10. mars i år i Kulturkirka Jakob i Oslo. Dagen etter var Berlin stoppestedet og Sigfried Loch, som egentlig ikke hadde tenkt å ta opp konserten, ante at dette kunne bli stort og i løpet av et døgn var alt nødvendig utstyr skaffa. Han skal ha all verdens takk for sin teft og sin snarrådighet.

Jens Christian Bugge Wesseltoft - vi snakker mesterklasse.

Dette er musikere som kjenner hverandre godt og som har mange tangeringspunkter sjøl om de kommer fra litt forskjellige generasjoner. Noen har spilt sammen i diverse grupper, blant annet har Qvenild og Slettahjell en spesiell relasjon, men som en enhet var dette første gangen. Det er nesten ikke til å tro, men med det vi vet om disse seks (sju) så overrasker det likevel ikke.

Knut Reiersrud - en grenseløs musikant.

Foto: Dieter Strothmann

Materialet henter de fra sine respektive skatter og det betyr blant annet religiøse folketoner, originalmateriale, overraskelsen "Chicken Feathers" av Steve Kuhn, "Have a Little Faith in Me" av John Hiatt, "Take it With Me" av Kathleen Brennan og Tom Waits - hvilke tolkninger av Solveig Slettahjell - jeg har aldri hørt henne sterkere og mer overbevisende. Slettahjell er intet mindre enn en formidler i superklassen og du verden som hun kan benytte seg av dynamiske virkemidler. Når skal den store verden endelig få ørene skikkelig opp for henne? Kanskje nå? Det har hu i alle fall fortjent og det tyske publikummet er tydeligvis overbevist.

Pål Hausken - trommeslager i et av denne verdensdelens hippeste band.

Foto: Dieter Strothmann

Alle her er "stjerner" i seg sjøl, men er heldigvis av typen som ikke trenger å vise det på bekostning av noen andre. De kler hvrandre og musikken perfekt og viser resten av verden at her på berget finnes noen av de beste og mest uttrykksfulle musikantene på kloden. Så bra og inderlig er nemlig dette. Jeg kunne skrevet spaltekilometer om både Bugge, Reiersrud, Qvenild, Slettahjell og In The Country, men synes ikke det er nødvendig. De låter alle så bar som alltid og stortrives tydeligvis i denne unike settingen.

Roger Arntzen - fundamentet i In The Country og for dette superlaget.

Foto: Dieter Strothmann

Med til historia hører det at trompeter i superklassen, Mathias Eick, også var med på denne happeningen. Nå har det seg slik at Eick er tilnytta et annet tyske selskap, ECM, og de ønska ikke at Eick skulle bidra til denne utgivelsen. Det har ført til alle hans bidrag er redigert bort. Synd for oss - for alle egentlig.

Uansett har dette blitt en utgivelse som vil bli stående til evig tid som et svært viktig visittkort for norsk musikk i verdensklasse. Først tok de altså Berlin. Blir Manhattan neste da?