hits

august 2015

Bluesens sjefsgitarist

Når B.B. King nå har lagt ned gitaren for godt, er Buddy Guy den utvilsomme gitarsjefen i bluesens verden.

Buddy Guy - bluesens sjefsgitaist.

De er ikke mange igjen nå blant den elektriske bluesens opprinnelige ledestjerner. Muddy Waters var sjefen til han gikk bort i 1983 og B.B. King var den naturlige arvtakeren til han tok med seg sin kjære Lucille i grava tidligere i år. Kronprinsen hele tida har vært Buddy Guy og, sjøl om den tidligere samarbeidspartneren til Knut Reiersrud nå har nådd den anstendige alder av 79, så er han så avgjort i stand til å føre arva videre.

Med "Born to Play Guitar" gir han oss nok et bevis på sin inderlighet og ekthet som bluestolker - spesielt som gitarist, men også som vokalist. Med et solid backingband, både med og uten blåsere og strykere - som jeg ikke er mer enn akkurat begeistra for - gir han oss 14 eksempler på kjente og kjære klassikere og ferske låter - for meg i alle fall.

Guy greier seg mer enn godt nok aleine, men han har også med seg gjester som Billy Gibbons, Kim Wilson på to låter, Joss Stone på "(Baby) You Got What It Takes" - med mye godt humør og Van Morrison på en hyllest til B.B. King - "Flesh and Bone". Sterkest for meg blir likevel Guy uten stjernehjelp i ropet etter den største: "Come Back Muddy".

Buddy Guy har så avgjort got what it takes fortsatt og beviser at han er bluessjefen over aller bluessjefer anno 2015.

Buddy Guy

Born to Play Guitar

RCA Records/Silvertone Records/Sony Music

For en historieforteller!

I løpet av null komma null drar Gert Nygårdshaug meg inn i ei historie - eller to - og slipper meg ikke før han har bevist sitt mesterskap.

Gert Nygårdshaug - en mesterlig historieskaper og forteller.

Med to parallelle historier som i utgangspunktet ikke virker som de har noe med hverandre å gjøre, bortsett fra at de foregår mer eller mindre samtidig, tar Gert Nygårdshaug oss med på ei reise som er både spennende, tankevekkede, spesiell, men samtidig realistisk.

Nygårdshaug skaper to egenartede verdener her med hovedpersoner fra to helt forskjellige kulturer - en nordmann og en tyrker. Begge har sine spesielle historier og bakgrunn og begge er like troverdige. I utgangspunktet har de ingenting med hverandre å gjøre, men via tilfeldigheter og et spill, der mennesker med makt, posisjoner, penger og innflytelse styrer "verden", møtes de til slutt.

Nygårdshaug er en usedvanlig pålest forfatter som går grundig til verks i researcehen sin. Den eneste lille detaljen jeg kan "ta" han på er at en mobiltelefon ikke låter likedan i Norge som i Berlin.

Språket i "Eclipse i mai" er strålende hele veien og det er et driv i fortellinga - eller fortellingene - som gjør at det er bortimot umulig å legge den fra seg. Det er en spenningsroman, men ikke en krim - i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Samtidig tar den for seg hva som kan skje på grunn av forskjellig kulturell bakgrunn og oppvekst - ikke minst tankevekkende når vi nå ser de desperate flyktningene som kun søker et verdig liv og en framtid for seg og barna sine.

Gert Nygårdshaug har skrevet en fantastisk roman på de fleste vis. Jovisst er den spennende og på sitt vis underholdende, hvis det kan være en passende beskrivelse, men den er minst like tankevekkende og viktig sett opp mot den tida vi lever i og de verdiene vi omgir oss med.

"Eclipse i mai" er en av høstens viktigste og beste bøker - så langt.

Gert Nygårdshaug

Eclipse i mai

Juritzen forlag

I tosomhetens himmel

Cæcilie Norby og Lars Danielsson har funnet hverandre på alle mulige vis. Heldigvis har de valgt å dele det med alle oss andre også.

Cæcilie Norby og Lars Danielsson inviterer oss til å bli med på de gode samtalene.

Foto: Tor Hammerø

En danske og en svenske i Norge - bedre kan det vel nesten ikke bli i samforståelsens ånd! For de av oss som har fulgt Cæcilie Norby og Lars Danielsson, både hver for seg og sammen, så kommer det så avgjort ikke som noen overraskelse at en kveld sammen med de to blir en høytidsstund.

Vi har med to strålende musikanter å gjøre og når de så har funnet fram til et duospråk basert på empati, kjærlighet - både til hverandre og musikken - og joie de vivre eller livsglede, så blei også dette møtet foran et svært så velvillig og begeistra publikum på Victoria av de minneverdige.

De to har en på mange måter felles musikalsk oppvekst. Først blei de introdusert for klassisk musikk, så blei det pop/rock før jazzen kom til å spille ei stadig meir sentral rolle. Nå har de miksa det heile sammen i ei stor "gryde" som Norby kaller det.

Det betyr at de gir oss vakre og unike versjoner av alt fra Joni Mitchells "Both Sides Now", via David Bowies "Life on Mars", Bob Dylans "Like a Rolling Stone" til ekstranummeret - Leonard Cohens "Hallelujah" som ellers er utspilt, men ikke sammen med disse to. I tillegg fikk vi Ravelmusikk med Norbys tekst, Danielssons nydelige "Toccata", standardlåta "How High the Moon" med Norbys ikke fullt så hemmelige drøm om å være trommeslager - noe hun gjør vokalt på et unikt vis, "Girl Talk" - dedikert to all the bitches og en av mine favorittlåter, Milton Nascimentos "Ponta de Areia", tolka av Danielsson slik kun bassister i verdensklasse kan. Hans variasjon mellom cello og bass og bruk av forinnspilte underlagsstemninger er alltid gjort med den største fingerspitzgefühl.

Norby og Danielsson hadde publikum, noen hadde reist i timesvis for å oppleve duoen, med seg og i sin hule hånd fra første til siste tone. Så mange overraskelser blei vi ikke bydd på, men det gjør heller ingenting: når musikk er gjort så inderlig og empatisk som i dette møtet så holder det herfra til evigheten.

Cæcilie Norby & Lars Danielsson

Nasjonal jazzscene Victoria, Oslo

28. august 2015

For alle dere andre fra landsende til landsende, og i alle andre land for den saks skyld, er det det heller ingen grunn til å bryte sammen i krampegråt for at dere ikke var tilstede. Dette var nemlig dagen for duoens aller første skiveslipp sammen. På "Just the Two of Us" får vi servert mange av de samme låtene - og en hel del andre - men også skiva begynner og slutter på samme måte som konserten med "Both Sides Now" og "Hallelujah". Det er bare å la høsten, vinteren, våren og sommeren komme - mange ganger. "Just the Two of Us" kan og vil være med oss til sinnets forlystelse til evig tid!

Cæcilie Norby & Lars Danielsson

Just the Two of Us

ACT/Musikkoperatørene

From Klette with Love

Jon Klette og Paal Nilssen-Love er musikanter, bandledere og plateselskapsdirektører som ikke bryr seg nevneverdig om trender.

Large Unit på USA-turné tidligere i sommer.

De to sjelsfrendenes karrierer har tatt ganske så forskjellige retninger. Paal Nilssen-Love har hele verden som si leikegrind om det er med sine egne band og prosjekter, mens Jon Klette dessverre har lagt saksofonen på hylla på grunn av sjukdom. Heldigvis får vi nye eksempler på hvem de er og var som musikanter - både hver for seg og sammen.

Et av Nilssen-Loves viktigste uttrykkssteder de par siste åra har vært hans Large Unit. Husker jeg ikke feil var bandet et resultat av et initiativ fra festivalene i Trondheim og Molde og etter den suksessfulle sjøsettinga var det ingen tvil i Nilssen-Loves hode om at dette bandet både var liv laga og måtte holdes i gang sjøl om det sikkert har vært utfordrende - ikke minst på grunn av bandets størrelse og alle praktiske og økonomiske problemer det førte med seg.

Når man kjenner til Nilssen-Loves ustoppelige energi, kontaktnett og evne til å få til det han setter seg fore, så er det likevel ikke så overraskende at Large Unit har lagt store deler av både Europa, USA og Canada for sine føtter. I sommer har bandet vært på en lengre turné på den andre sida av dammen, men før de satte seg på flyet var det Europa som stod på lista og det er deler av jobben på den kjente jazzklubben Bimhuis i Amsterdam den 7. mai vi får være med på.

Med Thomas Johansson på trompet, Mats Äleklint på trombone, Julie Kjær på altsaksofon, Klaus Holm på alt- og barytonsaksofon, Per Åke Holmlander på tuba, Ketil Gutvik på gitar, Tommi Keränen på elektronikk, Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen på bass og Andreas Wildhagen og sjefen sjøl på trommer, så blir vi invitert med på ei låt som varer i knappe 25 minutter - skrevet av Nilssen-Love - som er ei dynamisk og organisk reise som bare Large Unit er i stand til å legge ut på. Det hele begynner stille og undrende før det tar av i ymse retninger for så å roe seg ned igjen mot slutten.

Large Unit er noe av det mest spennende kollektiv som finnes der ute og "Rio Fun" er nok en bekreftelse på det.

Jon Klette - en ekte jazzmann.

På grunn av sjukdom er dessverre ikke Jon Klette i stand til å spille lenger. Vi som har opplevd han i diverse konstellasjoner, spesielt med det heftige bandet Jazzmob, synes det er usedvanlig synd. Klette viste oss at han er en altsaksofonist og bandleder med en egenart og kompromissløshet av de sjeldne.

Derfor er det spesielt hyggelig at han har funnet fram opptak gjort på Herr Nilsen i Oslo cirka 2003 som bekrefter alt dette. Sammen med Nilssen-Love på trommer, Per Zanussi på elbass og Jørn Øien på ymse elektriske tangentinstrumenter, så tar Klette oss med på en utflukt som forteller oss hvilken kapasitet han var både som saksofonist, bandleder og komponist. Halvparten av de seks låtene har Klette skrevet sjøl, mens Ornette Colemans "Law Years" og "Prime Time" og "Honky Tonk" fra Miles Davis´ "Get Up With It" utgjør resten.

Dette er tidløs musikk skapt av en usedvanlig empatisk kvartett - du verden som de trives sammen! Vi har med fire musikanter å gjøre som har hele den moderne jazzhistoria inne og som er i stand til å ta den videre - veldig stas!

Jon Klette har gitt ut musikken på sitt eget selskap - på LP. Kjøper du den, og det bør du jo, så finner du også en cd som ekstrabonus. Musikken er like bra der også!

Large Unit

Rio Fun

PNL Records/Musikkoperatørene

Jon Klette

Electro Gravity

Jazzaway Records/Musikkoperatørene

Tøft og annerledes

Magnus Wiik er en gitarist og multiinstrumentalist som går sine egne og spennende veier.

Magnus Wiiks Humdinger - one of a kind.

Vi som har levd ei stund har etterhvert blitt mer og mer bortskjemt over kvaliteten, kvantiteten og allsidigheten blant den oppvoksende norske jazzslekta. Det skal med andre ord en hel del til for at undertegnede blir veldig overraska og etter at jeg møtte Magnus Soltvedt Wiik for første gang mot slutten av fjoråret med debutskiva til Open String Department, så blir jeg ikke det nå heller - bare veldig begeistra.

Med sitt arsenal av strengeinstrumenter bestående av elektrisk og akustisk gitar, pedal steel gitar, mandolin, fele og dobro pluss elektrisk piano og concertina, tar han oss med inn i landskap der han forsyner seg fritt fra all verdens amerikansk rootsmusikk det være seg country, bluegrass, jazz, rock og western. Den legendariske trommeslageren og bandlederen Buddy Rich hadde sagt da han blei spurt da han skulle legges inn på sjukehus om han var allergisk mot noe at ja det var to ting: country og western. Slik er det definitivt ikke for Magnus Soltvedt Wiiks vedkommende og han følger elegant i fotspora til blant andre Bill Frisell sjøl om det låter helt annerledes enn det gjør på Frisells "Nashville" for eksempel.

Sammen med de likesinna sjelsfrendene Audun Lunnan Hjort på trommer og Adrian Fiskum Myhr på elbass, har Magnus Wiik jobba fram dette originale uttrykket og bandet Humdinger, som redneckene bruker for å uttrykke at de har det bra, siden 2013. Soltvedt Wiik stortrives tydeligvis i trioformatet, noe han har jobba med siden 2002. Etter studier både i Trondheim, Oslo og København er det veldig mye som tyder på at han har funnet fram til kjernen i hvem han er som musikant, komponist og bandleder med Humdinger.

"From Rags to Britches" er nemlig både moro, spennende, underholdende og annerledes. Ikke så reint lite det!

Magnus Wiiks Humdinger

From Rags to Britches

Just for the Records/Musikkoperatørene

Nye stemmer

Aldri hørt om Natalia Mateo eller Cassia DeMayo? Da er vi to, men det er det absolutt ingen grunn til lenger.

Natalia Mateo har mye å fare med.

Med disse to "ferske" vokalistene - i begynnelsen av 30-åra begge vil jeg tro - får vi nok en gang gode eksempler på hvor grenseløs musikk er. Natalia Mateo er født i Polen, oppvokst i Østerrike og nå bosatt i Tyskland. DeMayo er amerikansk, men har vært bosatt i Danmark siden 2011. Felles er det at de begge er svært lovende og har ei spennende karriere foran seg.

Sjøl om Mateo har gitt ut ei skive tidligere, "You" i 2013, så er hun bortimot totalt ukjent her hjemme. Det som er åpenbart etter bare noen få gjennomhøringer er at hun har både vilje og evne til å gå sin egen vei.

Repertoaret er en unik miks av kjente låter fra flere sjangre som "The Windmills of Your Mind", "Take a Walk on the Wild Side", "I Put a Spell on You", "Strange Fruit", Lady Gagas "Paparazzi" og Tom Waits´ "Chocolate Jesus". Blander du det med spennende tolkninger av polske folkemelodier og Mateos egne låter - sunget på polsk og engelsk - så skjønner de fleste at dette er et brygg ulikt alt annet. Mateo har ei flott og inderlig stemme og sammen med en kvintett bestående av trompet, gitar, piano, bass og trommer samt to duetter med vokalisten Tobias Christl, blir dette et usedvanlig hyggelig førstemøte der jazz-, rock- og slaviske røtter forenes på et ypperlig vis.

Cassia DeMayo - nok en amerikaner bosatt i Danmark.

Cassia DeMayo kommer fra California, men har nå Aarhus som base. Hun er langt i fra den første amerikanske jazzmusikeren som har fulgt den ruta. Felles for de aller fleste av dem er at de har tatt med seg den amerikanske jazztradisjonen over dammen og DeMayo er intet unntak.

På dette lille visittkortet, de ni låtene varer i knappe 26 minutter, gir hun oss standardlåter som "So This Is Love", "I Fall in Love Too Easily", "Lady Bird" og "I Thought About You" og blander det med låter hun har skrevet sjøl, men som likevel går inn i samme gata.

Sammen med en empatisk trio, der spesielt gitarist Alex Olesen får vist at han har noe eget på lager, forteller Cassia DeMayo oss at hun er en vokalist og storyteller som det skal spennende å følge i åra som kommer.

Natalia Mateo

Heart of Darkness

ACT/Musikkoperatørene

Cassia DeMayo

Heart, We Will Forget Him

Gateway Music/barejazz.no

Minst like tøff som toget

Hippere og tøffere kollektiv enn Elephant9 skal du ganske langt ut på landet for å finne. Når så den svenske gitaristen Reine Fiske blir invitert med som gjest så blir det nesten urhipt.

Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle Eilertsen, Ståle Storløkken og Reine Fiske - du verden!

Fra det første livemøtet og debut cden "Dodovoodoo" i 2008 var det egentlig ikke så mye tvil: Elephant9 var en sjangerfri trio som kunne åpne nye dører og som kunne snakke til et publikum langt utenfor både jazz- og rockemenigheta. Med Nikolai Hængsle Eilertsen, som i tillegg til å traktere elbass her også spiller akustisk gitar og perkusjon, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på orgel, elpiano og en hel rekke akustiske og elektriske tangentinstrumenter, har Elephant9 siden den gang bare fortsatt å utvide horisonten og lager i dag musikk som de er helt aleine om - det gjorde de forsåvidt i 2008 også, men altså i stadig større grad. Man kan trygt si at herrene har satt Skotselv, Øystese og Dombås - vi snakker musikkmetropoler av rang her - på kartet så det holder!

De fem låtene varer i godt og vel 76 minutter, den lengste i godt over 20, og det sier det meste om at musikken, som er spilt inn i Kungsten Studio i Sverige, får all mulig tid til å utvikle seg i det tempoet den ber om sjøl. To av låtene er skrevet av Storløkken, to er kollektivt unnfanga og det betyr at gjestegitaristen Reine Fiske - som ofte og gjerne er det - også er med på unnfangelsen. Den femte er en fantastisk versjon av "You Are the Sunshine of My Life" og jeg tipper det er mange som "wondrer" om det stemmer, men lytt godt så hører man at Storløkken er innom det verdensberømte temaet mange ganger i en slags "Bitches Brew"-versjon anno 2015. Drittøft og en versjon Steveland Morris garantert vil digge fælt hvis den noen gang kommer hans vei.

Reine Fiske, med bakgrunn fra svenske kultband som Dungen og The Amazing, men med norske røtter han også, gir Elephant9 en ny dimensjon - ei klar ekstra stemme - hver gang han plugger inn. Han passer enkelt og greit perfekt inn i dette kollektivet.

Elephant9 er et liveband av en annen verden, men også hjemme i stua eller hvor musikk kan spilles høyt, så egner de seg også på et framifrå vis. Vi har med fire svært langt framskredne individualister å gjøre som egner seg veldig i dette organiske kollektivet. Mye tøffere enn dette blir det faktisk ikke.

PS Om noen dager står Elephant9 på scena på Rockefeller sammen med ingen ringere enn Terje Rypdal. Ikke kom å si at du ikke blei advart!

Elephant9 with Reine Fiske

Silver Mountain

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Tilbakeblikk med dronninga

Karin Krog har hatt ei fantastisk karriere - helt fra slutten av 50-tallet og frem til i dag. Her får vi høydepunkter fra 1963 til 1999 i en flott amerikansk antologi.

Karin Krog fra perioden denne antologien omhandler.

Det er bare noen dager siden vi fikk gleden av å oppleve dronninga av europeisk vokaljazz i full blomst under Oslo Jazzfestival. 78 år ung møtte hun nok en gang de amerikanske gigantene Steve Kuhn og Steve Swallow som hun spilte inn "We Could Be Flying" med i 1974. Den gangen var det Jon Christensen på trommer - nå hadde "ungkalven" Joey Baron tatt over. I løpet av den strålende konserten fikk vi all mulig bekreftelse på at Krog & Co fortsatt er noe så voldsomt på plass og kjemien som var der i 1974, er der i 2015 også.

I løpet av denne antologien, som amerikanske Pat Thomas skal ha all mulig slags ære for å ha tatt initiativet til, får vi vel 80 minutter med høydepunkter fra ei fantastisk karriere. Vi får eksempler på hennes mest eksperimetelle ekskursjoner og bruk av elektronikk til å manipulere stemma med, via samarbeidet med Kuhn/Swallow/Christensen, eksempler på hennes møter med en av jazzhistoriens aller største saksofonister, Dexter Gordon, en glitrende versjon av Herbie Hancocks "Maiden Voyage" med Arild Andersen, pianisten Terje Bjørklund, trommeslageren Svein Christiansen og Jan Garbarek, "Break of Day in Molde" basert på Carla Bleys "Ida Lupino", musikk skapt av Krog og den svenske organisten Nils Lindberg til John Coltranes tekst "A Love Supreme", Krog som tolker av "poplåter" som "Ode to Billy Joe" og Joni Mitchells "All I Want", samarbeid med store europeiske frijazzere som den tyske pianisten Joachim Kühn og den svenske trombonisten Eje Thelin og ikke minst det uendelige og vidunderlige samarbeidet med den på alle måter tilstedeværende John Surman.

Når så dette er satt inn i en flott kontekst med et forbilledlig intervju med Krog gjort av Terje Mosnes, så er dette ei samling eller en antologi som både for de som kjenner Krog, og for de som ikke har noe nært forhold til henne fra før, for eksempel i USA, som vil plassere henne på vokaltoppen for all fremtid.

Karin Krog har vært og er en døråpner og en foregangskvinne som aldri slutter å utfordre seg sjøl eller oss andre. Den dagen hun ikke greier å stå på scena lenger sier hun, så kan hun jo sitte der å synge. For et forbilde - for ei dame!

Karin Krog

Don´t Just Sing

Light In The Attic Records/Border Music Norway

En av de aller beste

Innsatsen til Antonio Sanchez hos Pat Metheny de siste åra har løfta han frem som en av verdens beste trommeslagere. Her bekrfter han det med eget band og egen musikk.

Antonio Sanchez, lengst til høyre, sammen med sitt band Migration.

Mexicanske Antonio Sanchez (43) har bodd i New York siden 1999. Han har spilt med Pat Metheny siden 2002 og han har vunnet tre Grammy-priser. Om det er med Metheny, andre storheter eller med seg sjøl som leder, så framstår nå Sanchez med en autoritet, kreativitet og originalitet som gjør at han hører hjemme helt i toppsjiktet. Sist møtte vi han på dobbelt cden "Three Times Three" der han leda giganter som Brad Mehldau, John Scofield og Joe Lovano i tre forskjellige trioer.

Nå har han tatt nok et steg både som komponist og bandleder. Han har hatt som ambisjon å skrive et verk som en roman - ikke som en rekke noveller med enkeltlåter. Han har ønska å skape tenkte linjer der motiver, følelser, ideer og melodier flyter, møtes og går inn i hverandre - som meridianer gjør.

I veldig stor grad har han og bandet Migration makta akkurat det. De fem sangene, som får utvikle seg og vare så lenge det er substans der og det betyr i inntil 21 minutter, har et melodisk og emosjonelt særpreg som er helt spesielt.

Sammen med kjernetroppen med Seamus Blake på tenorsaksofon og det elektriske blåseinstrumentet EWI, Matt Brewer på akustisk og elektrisk bass og John Escreet på akustisk og elektrisk piano, sørger Sanchez for at ideer, spenninger og empati får utvikle seg på et vakkert vis. Sanchez´ kone, Thana Alexa, på vokal, både med og uten ord, og gitaristen Adam Rogers, er begge med og gir det hele ekstra krydder ved enkelte anledninger.

Både som trommeslager, komponist og bandleder er Antonio Sanchez en herre som allerede sitter i førersetet og som kommer til å være der fremme i mange tiår til.

Antonio Sanchez & Migration

The Meridian Suite

CAM JAZZ/MusikkLosen

Et fantastisk farvel

Mighty Sam McClain forlot tida i juni. Noe av det aller siste han rakk var å spille inn "Tears of the World" sammen med Knut Reiersrud. Det har blitt et flott og verdig farvel.

Knut Reiersrud og Mighty Sam McClain - sjelsfrender av det sjeldne slaget.

Foto: Marianne Lystrup

Dette releasen skulle skje på en helt annen måte enn dette. I forbindelse med Oslo Jazzfestival skulle Mighty Sam McClain komme til hovestaden for å spille låtene fra "Tears of the World" sammen med Knut Reiersrud og superbandet hans. I april fikk han slag og den 15. juni var det slutt - Mighty Sam McClain blei 72 år.

Heldigvis var det tredje samarbeidsprosjektet mellom Reiersrud og McClain allerede i boks. I 2009 med den iranske sangeren Mahsa Vahdat der Reiersrud var arrangør og "One Drop Is Plenty" fra 2011 var de to første og McClain var fortsatt i storform da "Tears of the World" blei spilt inn.

Repertoaret er ei solid blanding av nyskrevet originalmateriale av Reiersrud og Jeff Wasserman og "hemmeligheter" fra McClains lange karriere. På toppen av det hele får vi en utrolig morsom versjon av Doris Days klassiker "Que Sera Sera" der begge synger.

Mighty Sam McClain var en soulsanger av guds nåde. Han var i slekt med vokalister som Solomon Burke, Bobby Bland og Percy Sledge, men han hadde noe helt eget - noe som var så inderlig og ekte at den som er uberørt av budskapet hans faktisk bør vurdere å søke profesjonell hjelp.

Når så Reiersrud, som stort sett overlater all vokal til McClain, og som trakterer gitar, munnspill og piano på sedvanlig, men likevel relativt beskjedent vis, har med seg a-laget sitt, så er reisefølget av det det aller upperste. Andreas Bye på trommer, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass, Bjørn Holm på gitar, Martin Horntveth på perkusjon, Håkon Kornstad på saksofoner og fløyte og David Wallumrød på tangenter - det blir ikke så mye bedre enn det uansett på hvilken side av Atlanterhavet man befinner seg. Alle kunne vært nevnt særskilt, men jeg nøyer meg med saksofonkoret til Kornstad på tittelsporet - du verden! - og den ustoppelige grooven til Wallumrød albumet gjennom - du verden 2!

Det oppleves likevel nesten som om Reiersrud ante hva som skulle komme til å skje og ønska at McClain skulle få skinne så mye som mulig og du verden som han gjør det.

På "Too Proud" synger McClain nesten profetisk "too proud and then I´m gone". Slik skulle det altså gå, men du verden for en avskjed han har tatt med oss alle med "Tears of the World". Knut Reiersrud & Co skal ha all mulig ære for sine fantastiske bidrag underveis og for å ha løfta fram Mighty Sam McClain mot slutten av hans liv og karriere. "Tears of the World" kommer til å bli stående som et minnesmerke over en av soulhistoriens store, men alt for underkjente vokalister. Mighty Sam McClain lever!

Knut Reiersrud and Mighty Sam McClain

Tears of the World

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Bergen fra Fredrikstad

Hanna von Bergen vil mange kjenne igjen fra The Voice på TV 2 tidligere i år. Her bekrefter hun at har mye eget å fare med i mange slags grenseland.

Hanna von Bergen kompromisser ikke - heldigvis.

Hanna von Bergen, 28-åring fra Fredrikstad, er ikke noen A4-person på noe som helst slags vis. Allerede som 19-åring pakka hun sekken med det afrikanske instrumentet mbira som reisefølge og da sier det seg jo nesten sjøl at reisemålet måtte bli Skottland! Reisa fram til at "Slightly out of Key" nå har sett dagens lys, har tatt von Bergen til mange forunderlige stoppesteder og det preger både musikken og tekstene hennes.

Med ei instrumentering bestående av bass, perkusjon, klarinett, cello og fiolin som innpakning til von Bergens varme, luftige og lett knirkende stemme med klare jazzimpulser i seg, gir hun oss her et innblikk i en forunderlig, spennende og original verden.

Hun forteller oss morsomme og unike historier om et allerede levd liv til tross for at hun ikke har så mange år på baken. Hun skriver også fine låter som kler tekstene og de som vil tenke Ane Brun når de hører Hanna von Bergen, er absolutt inne på noe.

"Slightly out of Key" har vært et hyggelig første møte med Hanna von Bergen. Hun er langt fra ferdig som artist ennå og det håper jeg forsåvidt hun aldri blir heller. Det som likevel er helt sikkert er at hun har kommet godt i gang med noe hun er helt aleine om.

Hanna von Bergen

Slightly Out of Key

vonbergen1/hannavonbergen.com

Store norske

Karin Krog og Arild Andersen har vært bærebjelker i norsk jazz i mange tiår. Det er de så absolutt fortsatt.

Karin Krog sammen med tre andre giganter - Steve Kuhn, Steve Swallow og Joey Barron.

Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival

Karin Krog går tilbake helt til 60-tallet med pianisten Steve Kuhn. Den tidligere ektemannen til Monica Zetterlund bodde en del år i Sverige og han og Krog har holdt kontskten hele tida etter det. I fjor kom cden "Break of Day", innspilt i New York og endelig stod de på ei scene sammen i Norge igjen.

Veteranene og gigantene Kuhn og Steve Swallow, på sin særegne akustiske, hollowbody bassgitar, og den "unge" giganten Joey Barron - kanskje jazzens aller mest allsidige trommeslager, gjorde et strålende triosett med "music we have devoted our lives to" - egne og standardlåter i personlig og usedvanlig elegant tapning. Mer smakfullt kan det nesten ikke gjøres.

Krog, med Dave Frishbergs "Where You At?", Carla Bleys - Swallows kone forresten - "Ida Lupino" som Krog har udødeligjort som "Break of Day in Molde" og "We Could Be Flying" - som hun og Kuhn spilte inn allerede i 1974, fortalte oss at kjemien fortsatt var noe så voldsomt til stede. Møtet blei avslutta med "Every Time We Say Goodbye" - en vakker hyllest til trompeteren Lew Soloff som gikk bort for noen måneder siden og som var med på innspillinga "Break of Day".

Et par unødvendige minus: Barron blei introdusert som Barton og bartenderen ville sette ut glass i baren under den stilleste balladen. Unødvendig.

Maestro Arild Andersen med Tommy Smith og Helge Lien - stor stas.

Foto: Helena Bosdal/Oslo Jazzfestival

Festivalen blei avslutta bortimot på best mulig vis: Arild Andersen Trio utvida med pianisten Helge Lien. Det betyr en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, og vårt eget unikum Paolo Vinaccia på trommer.

Det er altså en livsbejaenhet - joie de vivre - over det Andersen gjør musikalsk som absolutt ikke tyder på at herren får honnørbillett på bussen! Smilet, gnisten, den nesten barnlige spillegleden smittet over på både scene og sal.

Mye av stoffet var skrevet av Anderen og henta fra store deler av hans karriere. I tillegg ga de oss Keith Jarretts nydelige "In Your Own Quiet Way" og avdslutta med Burt Bacharachs klassiker "Alfie" med en tenorsolo så inderlig at det nesten gjorde vondt, men bare nesten - det gjorde faktisk bare godt.

Helge Lien gled elegant inn i denne etablerte trioen og fortalte oss at han er en pianist på aller øverste nivå allerede.

Ingen gjør stopp, start, spenning og forløsning i musikken sin som Arild Andersen - måtte han fortsette med det i 70 år til!

Alexander de store

Dee Alexander er en amerikansk vokalist mange vil sette stor pris på og Joey Alexander er en 12-åring fra Bali som kanskje kan bli jazzens neste superstjerne.

Joey Alexander er i besittelse av et svært sjeldent talent.

Barnestjerner dukker opp innenfor de fleste områder av livet fra tid til annen. Mange blir værende akkurat det og de forsvinner fra rampelyset når de blir voksne - de har ikke vært i stand til å videreutvikle talentet sitt og modenheten har ikke stått i stil med de tekniske ferdighetene.

Som 11-åring gikk Joey Alexander i studio og laga "My Favorite Things" på tre dager. Nå har han blitt hele 12, og jazzinteresserte fra Bali via New York til Havøysund og Sandefjord og hvor det enn måtte være, har med rette fått ørene opp for talentet som jeg føler meg overbevist om kommer til å ta de stega som trengs både som pianist og menneske som trengs.

Reint teknisk som pianist kan jeg forsåvidt ikke skjønne at det er så voldsomt mange steg som må tas - Joey Alexander er allerede usedvanlig langt framskreden. Det at han begynner denne innspillinga med en vel 10 minutters versjon av John Coltranes svært krevende mesterstykke "Giant Steps" ikke bare antyder, men bekrefter at det Alexander har å komme med er langt forbi karakteristikken lovende - det er smått genialt faktisk. Sammen med Brad Mehldau-bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Ulysses Owens, Jr., som spiller på knapt halvparten av låtene, gir Alexander oss en versjon som kommer til å bli referert til mange ganger i jazzhistoria i åra som kommer. Det setter jeg faktisk en cognac på og vi snakker ikke Eau de Vie akkurat!

"Lush Life", "It Might As Well Be Spring" og "Over the Rainbow" samt Monk-låtene "´Round Midnight" og "I Mean You" og Dizzy Gillespies "Tour de Force" pluss en egenkomponert blues, står på repertoaret og det er enkelt og greit så imponerende det Joey Alexander gir oss både når det gjelder teknikk, musikalitet og modenhet at det bare er å gi seg nesten ende over. Du verden så morsomt det skal bli å følge denne guttungen i tiåra som kommer.

Dee Alexander er ei stemme med mye på lager.

Dee Alexander kommer fra Chicago og er ikke i slekt med Joey. Det de har til felles er derimot en godt utvikla musikalitet og Dee er en utmerka vokalist som, muligens på grunn av at hun ikke har New York som base, ikke har fått den store oppmerksomheten som hun virkelig fortjener.

Kjærligheten til musikk og jazz fikk hun inn med morsmelka og gjennom moras store platesamling og lidenskap for jazz. Med "Songs My Mother Loves" er det på tide å betale tilbake og Dee har plukka 10 låter både mor og datter har et sterkt forhold til. Det betyr sanger som "Now Or Never", den fantastisk sterke "Guess Who I Saw Today", "Perdido" i to versjoner, "Nature Boy", "What a Difference a Day Makes" og "Softly as in a Morning Sunrise".

Sammen med et utmerka komp med lokale storheter og gjester som saksofonistene Ari Brown og Oliver Lake som fargeleggere, forteller Dee Alexander oss med sin sterke stemme og sitt inderlige foredrag at hun har alt i seg for å innta de store jazzscenene når det enn måtte være. Hun er klar!

Det å hete Alexander til etternavn er tydeligvis ikke noe minus hvis man vil til topps i jazzverdenen. Det har allerede saksofonisten Eric Alexander vist oss. Her kommer Dee og Joey Alexander og forsterker "påstanden" noe så vederstyggelig!

Joey Alexander

My Favorite Things

Motéma Music/Naxos Norway

Dee Alexander

Songs My Mother Loves

PAO Records/Naxos Norway

Innendørs øyhopping

Den strålende gitaristen Hans Mathisen ga oss på slutten av fjoråret det vakre albumet "The Island". Det var like hyggelig å få være med på levende øyhopping under Oslo Jazzfestival.

Hans Mathisen med et strålende band og med frontfigurer som Petter Wettre og Jason Rebello så kan det nesten ikke gå galt.

Foto: Charlotte Amdam/Oslo Jazzfestival

Hans Mathisen har av årsaker som ligger et stykke bortenfor min fatteevne fått alt for lite anerkjennelse og oppmerksomhet for sin musikk og sitt gitarspill. Jovisst har han Spellemannpris og fått mye flott omtale, men likevel har han spilt ei alt for beskjeden rolle i norsk jazz. Finnes det noen form for rettferdighet, men det gjør det vel neppe, så bør musikken han har laga til "The Island" og bandet han framfører det med, åpne en hel del dører både nord og sør for Kattegat.

Sammen med broder Per Mathisen på bass, Hermund Nygård, som har overtatt trommestolen etter Per Oddvar Johansen som spiller på skiva, engelske Jason Rebello på piano, Petter Wettre på tenor- og sopransaksofon og trompeteren Eckhard Baur på cirka halvparten av låtene, tok Mathisen oss med på øyhopping av det usedvanlig varme, empatiske, melodiøse, luftige og åpne slaget. Verken som komponist og ikke minst som gitarist legger Mathisen skjul på at han synes relativt godt om Pat Metheny - sounden til Mathisen på hans gitarsynth ligger veldig nært opp til forbildet.

I tillegg til stoff fra "The Island" fikk vi også låter fra tidligere skiver, blant annet hyllesten av pianisten Richie Beirach - "Beirach" - der Mathisen innrømma å ha rappa en rytmisk idé fra inspiratoren. Til slutt serverte de også en hyllest til salige Ornette Coleman - "Blues for Ornette".

Mathisen er en meget dyktig solist og du verden som det samme kan sies om Rebello, Sting og Jeff Becks pianist gjennom mange år, og Wettre. I begge er det en kraft, oppfinnsomhet og kreativitet kobla med langt framskreden teknikk som gjør at de bekle hvilken som helst scene med hvem som helst når som helst. Innendørs øyhopping sammen med slike folk og slik musikk anbefales.

Svein Erik Martinsen Ånestad som utmerka frontfigur for Prima Vista Social Club.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Kvelden blei innleda med et avkorta sett med Prima Vista Social Club - årsaken var at de kom litt seint i gang fordi trommeslager Torstein Ellingsen kom løpende fra en annen jobb. I front for dette a good time was had by all-bandet finner vi gitaristen og vokalisten Svein Erik Martinsen Ånestad. Her er det snakk om musikk sterkt inspirert av jump and jive-tradisjonen som blei etablert av spesielt Louis Jordan og Louis Prima for mange tiår siden - en tidløs tradisjon som absolutt har livets rett den dag i dag. Sammen med trompeter Erik Eilertsen, brødrene Håvard og Jens Fossum på tenorsaksofon og bass og Kristoffer Kompen på trombone, sørga Martinsen Ånestad for at smilet og humøret var på plass fra første tone - og blei der værende. Ray Charles og T-Bone Walker var også blant låtskriverne som blei tolka den halvtimen jeg fikk med meg. Alt er relativt strengt arrangert med korte kor - her er det ikke mange låter som krysser 5 minutters streken.

Prima Vista Social Club er befolka av et meget godt kollektiv med flotte solister. Stemninga var høy etter bare noen få låter og svært lite tyder på at den fikk noen dupp utover kvelden heller.

For ei dame!

Den amerikanske vokalisten Sheila Jordan er intet mindre enn en et ikon. Sammen med ypperlige norske sjelsfrender viste hun oss det igjen.

Og Paolo Vinnacia tok oss inn i natta på et sterkt og ytterst personlig vis.

Sheila Jordan - one of kind!

Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival

Ivar Antonsen, Bjørn Alterhaug og Espen Rud - et perfekt komp for Sheila Jordan.

Foto: Tina Pammer/Oslo Jazzfestival

Sheila Jordan er 86 år ung - og jeg mener ung. Hvilken utstråling og livsgnist vokalisten som har vært helt siden unnfangelsen av bebop-perioden på slutten av 40-tallet, viste oss denne ettermiddagen på Victoria har vi alle svært mye å lære av.

Sammen med noen av sine beste norske venner, anført av bassist Bjørn Alterhaug og med Ivar Antonsen på piano og Espen Rud på trommer, tok Jordan oss gjennom store deler av den moderne jazzhistoria - ei historie hun er en viktig del av sjøl.

Hun er en tekstfomidler av verdensklasse - hun er enkelt og greit en historieforteller det er fantastisk å være i selskap med. Dessuten er hun en scatter av guds nåde sjøl om synger/fleiper med det i en saaaakte versjon av "Lady Be Good" der hele teksten dreier seg om at ingen kan scatte som Ella Fitzgerald.

Hun tok også med på låter hun spilte inn på begynnelsen av 60-tallet, via Abbey Lincolns sterke "Bird Alone" til Kenny Dorhams "Fair Weather" - som Jordan hadde hørt hjemme hos den norske jazzlegenden Randi Hultin, og en hyllest til Radka Toneff - "The Moon´s a Harsh Mistress" - som Radka gjorde en udødelig versjon av.

Mot slutten "sang" hun også opp Karin Krog og de gjorde en herlig versjon av "I´ve Got Rhythm" - og det er ingen overdrivelse!

Jordan chantet også på indiansk vis - hun har indianerblod i årene - og ga oss "Look for the Silver Lining", om å følge drømmen sin i en sterk versjon som avskjed.

Empatien mellom de fire på scena er nesten som ei lærebok i faget - sjelden oppleves det så sterkt at følelsene er så ekte. Spesielt relasjonen mellom Alterhaug og Jordan, som i duovesjonen av "Dat Dere", kan ikke læres noe sted.

Sheila Jordan sa at hun ikke hadde vært i live hadde det ikke vært for jazzen. Vi kan bare håpe vi og jazzen får leve lenge med henne fortsatt.

Paolo Vinaccia med et sterkt budskap.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Eivind Aarset - en mesterlig fargelegger.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Det norske solistkor - et strålende reisefølge.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

"Dommedag - i følge Paulus" hadde Paolo Vinaccia kalt bestillingsverket sitt som han framførte i en fullsatt Oslo Domkirke sammen med Eivind Aarset på gitar, Det norske solistkor, David Solheim på lyd og Tord Knutsen som lysdesigner.

Vinaccia, en av mine favoritt-trommeslagere på denne kloden i alle fall, har vært gjennom tøffe perioder i livet sitt. Det bar også dette verket preg av. Hans sterke bruk av videostrekk med "vitnesbyrd" fra kreftpasienter og med seg sjøl, der han fortalte oss hvem han var og hva han var stolt av og ikke stolt av i livet sitt, satte ei sterk ramme rundt opplevelsen.

I perioder blei musikken litt for stillestående. Den greide ikke helt å understreke historiene hele veien, men når det fungerte både med Vinaccia og Aarset - to fantastiske musikalske fargeleggere - og koret, så var det noe voldsomt, ekte og monumentalt over det hele.

Paolo Vinaccia sa mot slutten på storskjerm med sin malmfulle røst at han hadde både forsøkt og levd. Det skal gudene vite at han har gjort og han har gjort det på et fantastisk vis også - ofte. Som de fleste andre skrøpelige mennesker vi alle er.

Supertirsdag

Med Jøkleba, Eliane Elias og Jason Moran på plakaten skal det mye til om jazzfolket ikke fant noe som passa sin smak denne tirsdagen.

Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke - Jøkleba - med hjelp av Oslo 14 ga oss noe helt nytt og uventa.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Oslo Jazzfestival er godt i gang med pangstart med Herbie Hancock og Gregory Porter. Etter er en litt treg start er Tor de Jazz på plass også!

Jøkleba med Jon Balke på tangenter, Per Jørgensen på trompet, perkusjon, stemme, fløyter og gudene vet hva og Audun Kleive på trommer er noe av det mest ikoniske som finnes i moderne norsk jazz. Etter ei lang pause fant de heldigvis ut at de hadde mer på lager for et par år siden. Når så noen kom opp med den strålende ideen at Jøkleba kunne være den rette stemma til å hylle det usedvanlige sterke verket "A Love Supreme" og dets skaper John Coltrane, 50 år etter at verket så dagens lys, så sa det seg sjøl at dette ikke kom til å bli noen A4-hyllest.

Det hele begynte med Jørgensen og ei fotballdommerfløyte. Han satte retninga på det hele og dette blei Jøklebas unike hyllest av ei sjel og et budskap i mye større grad en av kun "A Love Supreme". Det hele blei spilt helt tørt, noe som egna seg ypperlig i den flotte Aulaen og ingen skaper musikk så organisk og dynamisk som Jøkleba.

I store deler av det som likna i stor grad på en performance, var også Elin Rosselands vokalensemble Oslo 14, som bestod av 18 stemmer (!), en sterk og integrert del. De kom inn i rommet bakfra og lyden av de unike stemmene omfavna oss både bakfra, over oss og rundt oss. Spennende og annerledes og en kreativ utnyttelse av rommet.

Balke og Kleive tilgir meg forhåpentligvis, for meg blei nemlig Per Jørgensens interaksjon med Oslo 14 og med alt og alle rundt seg konsertens høydepunkt. Han vandret rundt i salen med sin fløyte og sin stemme og han har en egen evne til å skape stemninger som han er helt aleine om med sin musikalske tungetale.

Hyllesten blei avslutta med en salme fra Granvin som også var en hyllest til en annen saksofonist som har gått bort, nemlig Olav Dale. Vakkert, sterkt og stemningsfullt og kanskje satt Dale og Coltrane sammen der oppe og nøt det hele sammen med oss.

Eliane Elias med Marc Johnson på bass og Rafael Barata på trommer og Rubens de La Corte på gitar - varmt og sensuelt.

Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival

Heldigvis er det kort vei mellom scenene under Oslo Jazzfestival. Noen minutter etter at Jøkleba & Co hadde blitt trampeklappa ut av Aulaen, satt den brasiliansk/amerikanske pianisten Eliane Elias klar foran et fullsatt Chat Noir. Sammen med to andre brasilianere, trommeslageren Rafael Barata og gitaristen Rubens de La Corte, og bassist og ektemann Marc Johnson, tok Elias oss med på en stemningsfull, varm og sensuell ekskursjon i stor grad basert på musikk henta fra hennes opprinnelige hjemland. Hennes ferske cd, "Made in Brazil", tar for seg musikk henta fra en rekke epoker av denne fyrrige musikken og Elias & Co ga oss alt fra den aller første bossa nova-låta skrevet av radarparet Jobim og de Moraes, via Gilberto Gil til Dorival Caymmi samt hennes egne låter.

Festen blei avslutta med "Desafinado" i en urheftig versjon der alle, bortsett fra gitaristen som spilte ei beskjeden komprolle hele veien, fikk strekke ut og du verden for en bassist og trommeslager fruen har med seg.

Jeg kan styre meg for vokalisten Elias, men hun synger med varme, sjel og sensualitet og hun hadde publikum med seg fra start til mål. Pianisten Elias er full av både teknikk, temperament og inderlighet og stunden vi fikk med henne, bandet hennes og musikken hennes, var nok en bekreftelse på at brasilansk musikk og jazz hører sammen og gir oss godt påfyll av smil og varme.

Jason Moran både med og uten Fats Waller-maske.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Jason Moran er en av verden beste og mest spennende musikanter og pianister i mine ører. Uka han hadde i Molde som Artist in Residence for et par år siden, var en solid anskueliggjøring av det. Moran har full oversikt over jazzhistoria og tar den med seg på et originalt vis inn i vår samtid.

Denne tirsdagen blei tilbrakt sammen med Moran og hans "Fats Waller Dance Party" der han gjør akkurat det - tar med seg Wallers musikk og uttrykk fra 30-tallet og gir det en 2015-innpakning som snakker til et helt nytt publikum. Med sin faste elbassist fra bandet Bandwagon, Tarus Mateen, vokalisten Lisa E. Harris - som jeg ikke var veldig begeistra for, trommeslageren Charles Haynes og trompeteren og vokalisten Leron Thomas, tok han oss gjennom "Honeysuckle Rose", "Ain´t Misbehavin´" og "Two Sleepy People" - som jeg ikke vet om har noe med Waller å gjøre - på et groovy og heftig vis der alt var gjort med respekt, men samtidig med visjoner. Dansegulvet var rydda og opp til flere lot seg friste til elevert dansemoro. Jason Moran fortalte oss nok en gang at han har blikket retta opp og frem og at han er en av jazzverdenens mest spennende aktører.

Julaften kom tidlig i år

En praktboks med nesten fire timer med musikk menneskeheten aldri har hørt før. Alt Miles Davis spilte på Newport-festivalen mellom 1955 og 1975. God jul!

Miles Davis i praktslag.

Det er jo en aldri så liten overdrivelse å påstå at menneskeheten ikke har hørt denne musikken da. De som var så heldige å være til stede på Newportfestivalen mellom 1955 og 1975 er unntaket, men nå får endelig alle vi andre på Tellus oppleve dette - og mye er av typen magisk.

Denne fantastiske samlinga er egentlig møtet mellom to legendariske institusjoner - jazzfestivalen i Newport utenfor New York, alle festivalers mor som blei etablert av George Wein i 1954, og Miles Davis (1926-1991), i manges øyne og ører jazzens aller største ikon.

Den aller første festivalen var altså ikke Miles med på, men da han traff Wein på "byen" før 1955-utgava mente han at "You can´t have a festival without me". Denne og mange andre historier er med i Miles-viter Ashley Kahns strålende tekst til heftet som er med i denne samlinga der den nå 89 år gamle Wein, som fortsatt arrangerer Newportfestivalen, sjølsagt er en fantastisk kilde til informasjon. Heftet er også fullt av sjeldne og helt nye bilder fra hele denne perioden.

Miles på Newport-festivalen med ett av sine beste band med Wayne Shorter, Ron Carter og Tony Williams. Herbie Hancock er garantert i nærheten også.

Festivalene Miles besøkte Newport var 1955, 1958, 1966, 1967, 1969, 1971, 1973 og 1975. Noe er en sannhet med visse modifikasjoner: Wein tok nemlig med seg festivalen til Europa ved enkelte anledninger og innspillingene fra 1971 og 1973 er henta fra henholdsvis Dietikon i Sveits og fra Berlin.

Noe av musikken har vært tilgjengelig tidligere, blant annet fra 1958 og 1969. Uansett er dette et gullfunn av de svært sjeldne - helt fra det Wein-sammensatte bandet i 1955 med Gerry Mulligan og Zoot Sims på saksofoner og et "komp" med Percy Heath og Connie Kay fra Modern Jazz Quartet og Thelonious Monk, Miles hadde ikke noe fast band på denne tida.

Newport hadde stor betydning for Miles. Rett etter denne konserten fikk han nemlig kontrakt med Columbia og det som skjedde de neste 30 åra er intet mindre enn historie.

Historie er også mye av det vi får være med på her. Det hevdes at Miles forandra jazzhistoria fem ganger og denne Newport-reisa er en fin bekreftelse. Her møter vi han fra bebopversjonen i 1955, til den modale utgava i 1958 med blant andre John Coltrane og Bill Evans, den nye store kvintetten, med Ron Carter, Herbie Hancock, Wayne Shorter og Tony Williams, i 1966 og 67 og så over til de mer rockinfluerte og elektriske utgavene fra 1969 og fram til 1975 med blant andre Chick Corea, Keith Jarrett, Al Foster, Jack DeJohnette, Gary Bartz og Dave Liebman.

Lydkvaliteten er stort sett fantastisk hele veien, inkludert 1955 - her har noen gjort en framifrå teknikerjobb med å rense opp lyden. Musikalsk er det også øyeblikk her som er av typen uforglemmelige, spesielt fra 1955 og 1966/67 - også 1958 forsåvidt, men den konserten har vært ute på plate før.

Her i heimen har det vært høytid helt siden postmannen avleverte gullet og både heimens firbeinte, som sjølsagt heter Miles, og jeg har kost oss noe vederstyggelig. I tillegg til å snakke musikkhistorie så er jo julepresangproblemene løst for mange. Miles lives!

Miles Davis

At Newport 1955-1975

The Bootleg Series, Vol.4

Columbia/Legacy/Sony Music

To av framtida

Harald Lassen og Christian Meaas Svendsen er to av dem som kommer til å dominere norsk jazz i tiråra som kommer. Duplex er et godt eksempel på det.

Harald Lassen og Christian Meaas Svendsen har noe helt eget på hjertet.

Det er et stort privilegium å få anledning til å dykke ned i så mye musikk som en musikkskriver gjør. Det fører til at horisonten blir utvida - at man får stadig påfyll fra en rekke forskjellige kilder. Det fører også til at man blir plaga med dårlig samvittighet fra tid til annen fordi det er fysisk umulig å rekke over alt postmannen fyller kassa med. En del blir liggende for alltid uten at det blir lytta på eller anmeldt. Noe blir liggende, men kommer til slutt opp til overflata. Duplex sin utgivelse "Én", som blei utgitt i mditen av april, tilhører den siste kategorien - heldigvis.

Duplex har eksistert siden 2010. Saksofonist, og her også vokalist og pianist, Harald Lassen, og bassist og vokalist Christian Meaas Svendsen, møttes på Musikkhøyskolen og kjemien var til stede fra første dag. Den prisbelønte kvintetten Mopti, der begge er med, var oppe og gikk umiddelbart og Duplex fulgte ikke så lenge etter.

Dette er duoens tredje utgivelse og jeg må bryte sammen og tilstå at begge de første gikk meg hus forbi av årsaker jeg allerede har nevnt.

Jeg skjønner raskt at jeg må ha gått glipp av mye hygge og mye spennende og original musikk. De to går ofte opp i en større enhet, og det er absolutt mulig å skjønne begrunnelsen til tittelen, og det de gir oss i løpet av disse knappe 40 minuttene er ni låter de har skrevet sånn cirka halvparten av hver. De forteller oss at de er strålende improvisatorer med egne stemmer, men de mer enn antyder at de også er fascinert av popmusikk. Låtene glir elegant over i hverandre og danner en helhet som er herlig å bli tatt med på. Emilie Lidsheim på fiolin og Sverre Kyvik Bauge på cello er gjester underveis og er med å understreke det vakre og originale budskapet.

Duplex byr oss stemninger og en inderlighet som er sjelden og kun deres. Harald Lassen og Christian Meaas Svendsen har, sin unge alder til tross, allerede etablert seg som viktige stemmer både her hjemme og utaskjærs og i tiåra som kommer så kommer de til å bli stadig viktigere. Duplex er en flott og viktig enhet.

NB Duplex blir å høre under Oslo Jazz Festival i neste uke.

Duplex

Én

NORCD/Musikkoperatørene

Sommeren er ikke over

Ut fra det store intet for de aller fleste kommer trompeteren Erik Thormod Halvorsen og forteller oss at den musikalske sommeren kommer til å vare lenge - svært lenge.

Erik Thormod Halvorsen blåser bort både skyer og paraplyer.

Foto: Ronny Østnes

De siste tiåra har det vært sagt og skrevet mye om den såkalte unge norske jazzen. Fra de forskjellige utdanningsinstitusjonene har det kommet den ene stjerna etter den andre. Kvaliteten har vært og er skyhøy og mange har etablert seg på svært høyt nivå også internasjonalt.

Det er sjølsagt usedvanlig hyggelig. Ikke noe mindre hyggelig er det at godt voksne Erik Thormod Halvorsen (64) tar med seg noen av sine beste musikalske venner, noen av sine egne låter, noen standardlåter og trompeten og flügelhornet sitt og "debuterer" med en liten time med varm og usedvanlig tiltalende musikk med utgangspunkt i et rotekte bebopspråk.

Halvorsen er utdanna ved Handelshøyskolen og har jobba i DNB i åresvis. Det betyr at han har hatt musikken som hobby, men han har vært en svært så ivrig hobbymusikant med mange tiår i Sandvika Storband og Spellemannpris med Oslo Groove Company som noen av høydepunkta.

Nå har han endelig bestemt seg for å samle noen av sine beste venner til debut under eget navn og det er intet mindre enn usedvanlig hyggelig. Sammen med saksofonisten og fløytisten Rune A. Nicolaysen, pianisten Freddy Hoel Nilsen, gitaistene Frode Kjekstad, Knut Mikalsen og ikke minst den irske giganten Louis Stewart, bassistene Andreas Dreier og Sture Janson, trommeslagerne Erik Jøkling og Lars Erik Norum samt barytonsaksofonist Johan Bergli og trombonist Harald Halvorsen på noen spor, serverer kapellmester Halvorsen oss musikk spilt med hjertet.

Standardlåter som "Lover for Sale", i et morsomt arrangement, og "East of the Sun" er musikk som Halvorsen og hans medsammensvorne har vokst opp med og har i ryggmargen. I samme gata er også originallåtene som både Halvorsen, Hoel Nilsen og Nicolaysen har bidratt med.

Alt vi blir servert på "Uppercase" er varmt og empatisk og stilsikkert. Verken Halvorsen eller de fleste andre her kommer til å vinne leseravstemninger som klodens hippeste solister, men de har alle mer enn nok å fare med til å sørge for at sommeren kommer til å bli solid forlenga - og at den kommer igjen i mange år framover.

Erik Thormod Halvorsen

Uppercase

Losen Records/MusikkLosen

Den mest funky av de funky

David Sanborn har vært den mest groovy saksofonisten i musikkverdenen noen tiår. Han er det fortsatt.

Det er mye smil og varme i musikken til David Sanborn.

Helt siden han slo gjennom med Paul Butterfield Bluesband, og spilte på legendariske Woodstock i 1969, så har altsaksofonist David Sanborn (70) hatt en posisjon i musikkverdenen som nesten er unik. Hans usedvanlig sjelfylte, varme og groovy tone har bidratt til at både Stevie Wonder, David Bowie og Rolling Stones har sikra seg hans tjenester opp gjennom åra. Her snakker vi bare om toppen av isfjellet - "alle" har stått i køa og hvor enn Sanborn har dukka opp, så har han bidratt med noe helt eget som har løfta hva og hvem det nå enn har vært.

Det er likevel langt i fra bare i rock- og popsettinger Sanborn har bidratt - legenden Gil Evans hadde han også med i sitt store band og, sjøl om Sanborn er skeptisk til det sjøl, så er han også en meget habil improvisator og jazzmusikant.

Med "Time and the River" kommer han med nok et bevis på hva og hvem han er - ei helt unik stemme det tar bare et hundredels sekund å slå fast hvem det er. Nok en gang er det i et souljazz/instrumentalpop-landskap vi finner Sanborn og hans musikk. På to av låtene har vår mann med seg vokalister, blant annet Randy Crawford på klassikeren "The Windmills of Your Mind" og ellers er det usedvanlig vakre og melodiske saker som et komp med den tidligere Yellowjackets-trommeslageren Marcus Baylor og Marcus Miller på elbass sørger for at det groover av på et vis som få om noen kan matche.

David Sanborn flytter absolutt ingen merkesteiner med "Time and the River". Han gir oss derimot varm og groovy musikk som han har gjort gjennom flere tiår. Holder ei god stund det!

David Sanborn

Time and the River

OKeh Records/Sony Music

Heftig strengeleik

David Torn er en av de tøffeste gitaristene jeg vet om. Endelig er han tilbake!

David Torn - like spennende som alltid.

Det er vel kanskje ikke så mye David Bowie, Jan Garbarek og Lou Reed har felles, men de har i alle fall hatt gleden av å samarbeide med David Torn (62) alle sammen. Det sier forsåvidt en hel del om hva slags kvalitetsstempel den undervurderte amerikanske gitaristen har i musikerkretser og den anerkjennelsen vil ikke bli mindre etter at hans første ECM-utgivelse siden "Prezens" i 2007 nå endelig har sett dagens lys.

Torn har oppholdt seg i en rekke musikalske grenseland og har også stått på lønningslista til folk som kd lang, John Legend og Tori Amos. Med sitt Everyman Band, som bestod av både Lou Reeds band og de engelske fusionheltene Bill Bruford og Mark Isham samt bassikonet Tony Levin, markerte Torn seg kraftig på 80-tallet. Det var også midt på dette tiåret han jobba med Garbarek og blant annet spilte på den fantastiske skiva "It´s OK to Listen to the Gray Voice". Det er Torn som spiller originalen på noe av det vakreste som finnes av musikk i min verden: "Mission: To Be Where I Am".

Etter hvert har det blitt stillere fra Torn av flere årsaker. Han har jobba mye som filmkomponist og dessuten har han vært mye sjuk. Han har vært gjennom en heftig periode med kreft og store operasjoner, noe som har ført til at han har blitt veldig følsom overfor værforandringer - derfor tittelen "only sky".

Her møter vi Torn helt alene i hans univers. Han leide en stor konsertsal i Troy, New York i februar i fjor og tok med seg sin gitar, sin elektriske oud, masse stash og en rekke musikalsk ideer og lot tapen rulle. Seinere satt han seg ned og plukka ut de beste ideene, eller låtene, og gir oss her godt og vel 76 minutter med frirock, frijazz, verdensmusikk og lydlandskap som ingen andre kunne ha skapt. På mange vis er Torn den amerikanske slektningen til Terje Rypdal og Stian Westerhus, men det låter sjølsagt helt annerledes. Torn er, som de to, også i besittelse av sin helt egen sound - en sound med veldig mange farger og fasetter som han får bruk for underveis her.

David Torn er tilbake og tar oss med på ei unik og spennende reise der stadig nye hemmeligheter blir avdekka for hver gang man blir med på ekskursjonen.

David Torn

only sky

ECM/Grappa/Musikkoperatørene