hits

august 2016

Stemningsfullt

Gitaristen og komponisten Jørn Skogheim har befunnet seg i vannskorpa i mange år. Her, sammen med blant andre vokalisten Djamila Skoglund-Voss og Stian Carstensen, bekrefter han nok en gang at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Jørn Skogheim er en utmerket gitarist - og mye annet.

Med ujevne mellomrom har jeg fått besøk i postkassa og CD-spilleren siden 2000 av Jørn Skogheim og hans musikk. Hver gang har jeg tenkt, og skrevet, at dette er jo bra. Så har det blitt stille igjen i en lang periode. Grunnen er jeg usikker på; det har i alle fall ikke stått på kvaliteten.

Etter at hans to seineste utgivelser har vært på Curling Legs, så har hans ferskeste visittkort, som egentlig kom ut like over nyttår, men som ikke har kommet min vei før nå, blitt gitt ut på eget selskap. Det er nok en bekreftelse på at Skogheim har mye personlig å melde både som komponist og gitarist - og multiinstrumentalist.

Med et grunnband bestående av Djamila Skoglund-Voss på vokal og Roger Williamsen på seks strengers elbass og med gjestene Stian Carstensen på lapsteel og Ian Melrose på noe som heter low whistle, på hvert sitt spor, og seg sjøl på allehånde gitarer, klarinetter og plystring, tar musikken oss med til steder som er vakre, stemningsfulle og høyst personlige. Skogheim skriver musikk med alt fra jazz, latin og world music i seg - i mine ører aller mest latinsk inspirert. Når så Skoglund-Voss med sin omfangsrike stemme, med og uten ord i sin stemmeformidling, og med hjelp av elegante pålegg, gjør låtene enda mer unike, så framstår dette som kanskje Skogheims høydepunkt så langt. Dette originale og vakre visittkortet blir avslutta med en høyst original versjon av John Coltranes mesterstykke "Giant Steps" som Skoglund-Voss har skrevet ny tekst til. Med sin originale innfallsvinkel passer den elegant inn i totalen.

Jeg har ment det tidligere og jeg mener det nå: Jørn Skogheim fortjener mye mer oppmerksomhet.

Jørn Skogheim

Uncertain Steps to Giant Steps

HarMonica/harmonicamangement.no

Ut fra intet

David Helbock sier du? Det sa jeg også, men du verden så glad jeg er for at postmannen sørga for at vi endelig møttes.

David Helbock Trio med sjefen i midta.

Siden Vienna Art Orchestra virkelig satte jazz-Østerrike på kartet på 80-tallet, etter at Joe Zawinul hadde fortalt jazzverdenen at landet fantes, har det igjen vært ganske så stille rundt jazzlivet i landet. Det kan så avgjort David Helbock gjøre noe med. 32-åringen fra den lille byen Koblach blir av flere beskrevet som en Europas mest spennende pianister, komponister og bandledere og basert på mitt første møte med Helbock, så skjønner jeg begeistringa.

Det er lett å få øre på hans klassiske bakgrunn, men han har utvikla et eget uttrykk med impulser fra en rekke kilder. Han er i besittelse av en langt framskreden teknikk som han kombinerer med ditto dynamiske virkemidler. Når han i tillegg framstår som en spennende komponist og samtidig tolker Beethoven, fire versjoner av "Star Wars"-temaet og Thad Jones´ nydelige "A Child Is Born", så betyr det at Helbock er ei, for meg i alle fall, fantastisk spennende ny stemme.

Slik ser bassukulelist Raphael Preuschl ut i aksjon.

Sammen med seg har Helbock Raphael Preuschl på bass, men ikke noen vanlig utgave akkurat. Han spiller bassukulele - intet mindre. Det låter annerledes, men gjør at trioen får en helt egen sound - tøft. Trommeslager Reinhold Schmölzer passer også utmerka inn i Helbocks musikalske visjoner.

Helbock har også mange filosofiske assosiasjoner han lar seg inspirere av, blant annet den persiske sufipoeten Hafez. Kan neste stopp være et samarbeid med vår egen "Rumi-musiker" Trygve Seim kanskje?

David Helbock Trio

Into the Mystic

ACT/Musikkoperatørene

Det stemmes!

21 vokalister under ledelse av Elin Rosseland blir til sammen Oslo 14. Vi snakker om noe av det mest innovative vokalensemblet som har gitt lyd fra seg på svært lenge.

Oslo 14 under ledelse av Elin Rosseland. Aldri har noe liknende kommet min vei!

Foto: Morten Minothi Kristiansen

Helt siden Elin Rosseland viste seg fram med band som Fair Play, Søyr og ese - sammen med Sidsel Endresen og Eldbjørg Raknes - fra midten av 80-tallet, har hun fortalt oss at hun er blant landets aller mest spennende vokalister. Det er bare så synd at så få har fått det med seg; Rosseland har liksom hele tida vært sangernes sanger, men det store publikummet der ute har aldri fått med seg hennes helt spesielle kvaliteter. For de som har fulgt godt med helt siden den gang, kommer det ikke som noen bombe at det er akkurat hun som står i spissen for et slikt vokalensemble som Oslo 14 - der det skapes spennende vokale landskap er ofte Elin Rosseland i nærheten.

Ensemblet blei starta i 2014 og bestod da av, tro det kler ei, 14 vokalister av alle kjønn. Nå har antallet blitt vel 20, men navnet på gruppa har blitt værende det opprinnelige. Alle som har levd ei stund husker nok også det spennende "storbandet" Oslo 13, som Jon Balke stod bak, og derfor var det nesten bare logisk at Oslo 14 stod på scena sammen med Jøkleba under fjorårets Oslo Jazzfestival. Der fortalte det unike vokalensemblet at de hadde noe helt eget å fare med.

Den endelige bekreftelsen kommer nå med gruppas debut-CD med den svært beskrivende, om enn ikke veldig sprudlende tittelen "Improvisasjon - Komposisjon". Innspillingene er gjort i løpet et år i Rainbow Studio hos lydmagiker Jan Erik Kongshaug og er en blanding av komposisjoner gjort av Susanna og Wenche Losnegård, som begge er med på sine låter, og reine improvisasjoner.

Løsningene er så åpne, søkende og spennende som vel tenkelig. Her er det ingen lettvinte løsninger - her blir både de som skaper musikken og vi som er så heldige å ta imot den, utfordra fra første til siste stund og slik skal det være. Rosseland har henta vokalister med solid bakgrunn, både fra Musikkhøgskolen, andre utdanningsinstitusjoner og fra utøvende konstellasjoner fra masse sjangre, og skapt et kollektiv med helt spesielle kvaliteter. Oslo 14 er tøft, annerledes - et vokalensemble helt for seg sjøl.

Oslo 14

Improvisasjon - Komposisjon

NORCD/Musikkoperatørene

Den uendelige herlige strømmen

Hvor kommer de fra alle sammen???? Det foreløpig siste skuddet på stammen når det gjelder mer enn lovende jazztrompetere her hjemme heter Torstein Lavik Larsen og leverer på første forsøk.

Torstein Lavik Larsen sammen med Hanna Paulsberg, Hans Hulbækmo og Fredrik Luhr Dietrichson - Torstein Ekspress - en heftig nykommer.

Den 27 år unge trompeteren, komponisten og bandlederen Torstein Lavik Larsen fra Oslo har, som så mange andre talentfulle musikanter, tilbragt noen år på den berømte jazzlinja i Trondheim. Uten unntak vil jeg påstå har alle som har tilbragt tid ved Nidelvens bredd, på det viset i alle fall, kommet ut derfra som spennende musikere med noe helt personlig på hjertet. Lavik Larsen er på ingen måte noe unntak.

For vel fire år siden debuterte han med bachelor-eksamenskvartetten fra jazzlinja Torstein Ekspress på festivalen i Trondheim og med ei besetning uten akkordinstrument, men med noen av landets aller mest oppegående og søkende musikanter, så var det ikke overraskende at kvartetten fikk en hel del oppmerksomhet. Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Hans Hulbækmo på trommer og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon er alle musikere som i stadige større grad har fortalt oss i en rekke konstellasjoner at de har mye å fare med. Her er de så avgjort med på å vise oss det med Lavik Larsens musikk også.

Det er en melodisk, litt melankolsk, men likevel lys klang over musikken til Lavik Larsen. Det hevdes at han/de har henta inspirasjon hele veien fra kammermusikk til pop - jeg kan ikke finne igjen så mye av det siste - men at det spenner fra det fine og lavmælte til det fengende og kule, er ikke vanskelig å være enig i.

Lavik Larsen, som også spiller i band som Skadedyr og Operasjon Hegge, har i alt for stor grad greid å passere under min radar. Det har det heldigvis blitt en slutt på nå og med "Reiseliv" etablerer han seg umiddelbart høyt der oppe blant de mange glitrende trompeterene kongeriket har frambragt de seinere åra og det sier ikke så reint lite.

Torstein Ekspress

Reiseliv

Just for the Records/Musikkoperatørene

En ny stor danske

Vi har opp gjennom åra blitt bortskjemt med fantastiske danske jazzbassister. Jasper Høiby er mer enn klar for å ta stafettpinnen videre.

Jasper Høiby er allerede en mesterbassist og komponist.

Vi har de siste åra hørt Jasper Høiby en hel del også her til lands med trioen Phronesis sammen med norsk-svenske Anton Eger på trommer og den engelske pianisten Ivo Neame. Det er ingen overdrivelse å hevde at de tre, både individuelt og kollektivt, har imponert voldsomt.

Nå har Høiby (39), som flytta til London for studier i 2000, men som nå har returnert til København, funnet tidspunktet riktig for å utforske nye og litt større landskap. Med en kvintett bestående av de engelske musikantene Will Barry på piano, Corrie Dick på trommer, Laura Jurd på trompet og flügelhorn og Mark Lockheart på saksofoner, tar Høiby oss med på ei reise der han benytter anledninga til å skrive for to melodiinstrumenter på best mulig vis. Han har ønska å skrive musikk, det vil si 10 låter, som egner seg for å lytte til fra start til mål og med de melodiske, rytmiske, dynamiske og harmoniske virkemidlene han har til disposisjon, så lykkes han veldig med det.

Han har med seg et empatisk band med strålende solister - alle ukjent for meg - og spesielt den 25 år unge trompeteren Laura Jurd, som har Arve Henriksen som sitt store forbilde, imponerer voldsomt. Jasper Høiby, både som bassist, komponist og bandleder, tar nye og store steg med "Fellow Creatures". Den danske basstradisjonen er med andre ord i de aller beste hender.

Jasper Høiby

Fellow Creatures

Edition Records/Border Music Norway

Her går e unna!

Bak det beskjedne bandnavnet The Bluegrass Playboys skjuler fire av landets beste instrumentalister seg. De inviterer like godt til fest.

Knut Hem, Øystein Fosshagen, Terje Kinn og Olaf "Knerten" Kamfjord serverer oss herlig bluegrasshygge.

Foto: Ian Cook

Det er ikke sikkert navnet The Bluegrass Playboys ringer så forferdelig mange bjeller rundt om i de tusen hjem, men når det kan fortelles at bak "dekknavnet" finner vi fiolinist, mandolinist, gitarist og vokalist Øystein Fosshagen, dobroist Knut Hem, bassist og vokalist Olaf "Knerten" Kamfjord og ikke minst hovedvokalist og banjoist Terje Kinn, så skjønner vel de innvidde at her snakker vi alvor.

For veldig mange blir nok navna satt i forbindelse med bandet til Øystein Sunde, Meget i sløyd, men både hver for seg og kollektivt har disse herrene mye å fare med. Veldig mye!

Det kommer neppe som noen stor overraskelse at bluegrass er et uttrykk som musikanter i Sundes nærhet har et forhold til, noe jo sjefen har vokst opp med siden Christiania Fusel & Blaagress på 60-tallet.

Her blir vi servert moderne bluegrass med solide røtter til der den kom fra og Kinn har skrevet det meste - alt med tekst - mens Hem bidrar med to instrumentallåter. Når vi så har med fire herrer med langt framskredne strengetalenter å gjøre og som tydeligvis stortrives sammen, så kan dette egentlig bare gå en vei - mot bluegrasshimmelen.

Kinn synger tøft og alle spiller så det gnistrer - spesielt er jeg svak for multiinstrumentalist Hems dobrospil, den fyren kan alt. Og "Come Together"-introen til Knerten Kamfjord på "Perfect Waves" er nesten verdt inngangspengene aleine.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha den store kunnskapen om bluegrass, men uansett kommer "Fast Forward" inn under kategorien som Duke Ellington kalte "Good music" - det finnes jo bare to typer musikk.

The Bluegrass Playboys

Fast Forward

Grammofon/Musikkoperatørene

Det drepes i Fredrikstad

Det er ikke bare på fotballbanen det begynner å se lysere ut i Fredrikstad nå. Byens store krimforfatter Jan-Erik Fjell er også i kjempeform.

Jan-Erik Fjell leverer og er ladda som bara det.

Jeg må bryte sammen å tilstå: dette er mitt første møte med Jan-Erik Fjell. Jeg har fått med meg alle godordene som har kommet han til gode og forventningene var deretter da deler av sommeren blei brukt til å lese hans femte krimroman på seks år. Deler av sommeren er å ta hardt i - "Lykkejegeren" gokk fort unna; det er nemlig et driv i både språket til Fjell og i oppbygginga av historia som gjør at den er svært vanskelig å legge bort lenge om gangen i alle fall.

Nok en gang er det Fjells helt, den ikke akkurat A4-sammensatte politietterforskeren Anton Brekke, som blir involvert i en sak som har verdensmetropolene Fredrikstad og Las Vegas som sentrale lokasjoner. Det er noe av det første som imponerer med Fjells måte å bygge storyen, nemlig hvordan han på et etterhvert elegant vis makter å komme på og skru sammen de to historien til en. På et tidspunkt virker det nesten umulig, men sammenhengen er sjølsagt der og etter mange forviklinger kommer også løsninga på drapene for en dag.

Fjell har skapt et troverdig, men annerledes plot og persongalleri. Han bruker sin lokalkunnskap på et herlig vis og trekker oss ikke inn i unødvendige blodige scener for å skape spenning - det holder lenge med det som kan skje rett rundt hjørnet for deg. Og han makter noe av det viktigste for meg når det gjelder krimlitteratur: når du tror du har funnet løsninga, så er det alltid en ny u-sving i vente.

FFK ser ut til å sikre plassen i OBOS-ligaen - akkurat nå i alle fall. Jan-Erik Fjell derimot er solid plassert i den aller øverste divisjonen og basert på "Lykkejegeren" så er det for å bli der værende.

Jan-Erik Fjell

Lykkejegeren

Juritzen Forlag

Nydelig univers

Torun Eriksen har nok en gang utvida sitt unike univers. Der er det både vakkert og spennende å oppholde seg.

Torun Eriksen har noe så enormt inderlig å melde.

Foto: Ketil Hardy

Det var nesten en liten sensasjon da Torun Eriksen (39) debuterte med "Glittercard" i 2003. Med bakgrunn fra gospelmiljøet fant "sambygding" fra Skien, Jens Christian Bugge Wesseltoft, fram til den flotte stemma og med "Grand White Silk" gir Bugges selskap, Jazzland, ut den femte tilstandsrapporten fra Eriksen.

Sammen med sin faste følgesvenn gjennom store deler av sin karriere, bassist, gitarist, programmør, lydskulptør og medprodusent Kjetil Dalland, har Eriksen, som har skrevet tekst og musikk - også med en del assistanse fra Dalland - laga sitt mest spennende og originale visittkort.

Når det gjelder tekstene så er Eriksen en sjelden historieforteller. Hun tar oss med inn i livet sitt - hun er personlig uten å blir for privat. Hun skriver nesten lyrikk som små noveller og vi snakker sjelden vare. Musikken er også høyst personlig der hun tar med seg elementer fra soul, funk, gospel og jazz og sikkert mye annet også og setter det sammen til noe som er hennes eget helt personlige uttrykk.

Dalland, sammen med Andreas Bye på trommer og David Wallumrød på allehånde tangentinstrumenter, skaper så flotte, hippe og originale lydlandskaper for Eriksen at jeg ikke finner noe å sammenlikne det med og det er nesten det beste komplimenten jeg kan gi.

Når så Torun Eriksen nok en gang viser oss at hun er utstyrt med ei så varm, inderlig og personlig stemme som vel tenkelig, så har "Grand White Silk" blitt intet mindre enn en begivenhet. Jeg kunne nevnt flere enkeltlåter, OK da "Compromise" og "I´ve Been Thinking (About Getting Older)", men det er likevel helheten som gjør dette til Torun Eriksens flotteste og viktigste beskjed til nå. Nå bør verden lytte i enda større grad enn tidligere - så bra er nemlig dette.

Torun Eriksen

Grand White Silk

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Historiske øyeblikk

Supergruppa Weather Reporter i hittil ukjente opptak fra gullperioden 1978 til 1981. Tøffere blir det nesten ikke og med Peter Erskines kommentarer til hvert enkelt spor på denne fire cders-samlinga så er dette julekvelden og vel så det for millioner av Weather Reporter-tilhengere.

Joe Zawinul, Wayne Shorter, Jaco Pastorius og Peter Erskine - Weather Report - for et band, for en musikk!

Weather Report (1970-86) både var og er favorittgruppa til mange musikkelskere - nesten uansett sjanger. Bandet hadde mange høydepunkt, men for meg er i alle fall perioden disse opptakene er henta fra, 1978 til 1981, med grunnleggerne Wayne Shorter og Joe Zawinul og Peter Erskine og Jaco Pastorius, samt perkusjonisten Bobby Thomas, Jr. i deler av perioden, det største av det største.

Shorter og Zawinul går tilbake til slutten av 50-tallet da de spilte sammen i bandet til Maynard Ferguson. På 60-tallet var de viktige ingredienser i den nyskapende musikken til Miles Davis og det blei også utskytingsrampen til Weather Report. Bandet var gjennom en rekke utskiftninger på bass og trommer, men jeg tror det er relativt stor enighet om at perioden på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, med bassgeniet Jaco Pastorius i sin aller beste form og med Peter Erskine som ei ny vitamininnsprøytning på trommer, var værmeldingas høydepunkt.

Her har Zawinuls sønn, Tony Zawinul, og Peter Erskine samarbeida om å samle liveopptak fra disse fire årene. Dette er med andre ord musikk og versjoner som aldri har blitt hørt før og, sjøl om de ikke var ment for utgivelse, så holder de meget høy standard lydmessig - hvis ikke hadde alle involverte sagt nei til at det kom ut. Opptakene er gjort av Erskine sjøl, bandets lydmann Briian Risner, radiostasjoner og "publikum" som har tatt vare på gullet.

Her snakker vi altså om nesten fem timer med fantastisk musikk der vi får ei unik anledning til å følge utviklinga til et av verdens aller tøffeste band og det er bare en versjon av alle de 27 låtene - vi snakker "Birdland", "Black Market", "Three Views of a Secret", "Teen Town", "A Remark You Made", "Rockin´ in Rhythm" og solo- og duonumre med alle fire. Opptakene er gjort i Japan, Australia, Europa og USA og her er det overhodet ikke snakk om overdubbing eller noen annen form for "reparasjon".

Erskines betraktninger rundt alle spora er usedvanlig interessant lesning fra en reflektert storhet. Når så musikken er så frisk og tidløs som vel tenkelig fra noen av jazzens aller største personligheter og et av musikkens aller hippeste band, så er det ikke noe som helst mer man kan forlange. For en fest!!

Weather Report

The Legendary Live Tapes: 1978 - 1981

Columbia/Legacy/Sony Music

Uendelig vakre sanger

Møtet mellom Trygve Seims komposisjoner og Tora Augestads stemme er av typen magisk. Intet mindre.

Frode Haltli, Tora Augestad, Trygve Seim og Svante Henrysson - et unikt ensemble.

Foto: Knut Bry

Det har seg sånn at jeg har hatt gleden av å følge komponisten, bandlederen og saksofonisten Trygve Seims karriere helt siden tidlig 90-tall. Han har hele tida vært i utvikling - han har søkt og funnet sin egen stemme på alle områder. Han har med andre ord vært en en usedvanlig spennende musiker å følge. Det stedet han tar oss med til nå er det mest personlige, vakre og utfordrende gjennom hele hans karriere - det sier altså ikke så reint lite.

Musikken er skrevet til poesi skapt av tenkeren og den religiøse lederen Jelaluddin Rumi (1207-1273), født i Afghanistan og som endte sine dager i Anatolia, en del av dagens Tyrkia. Det var sangeren Anne-Lise Berntsen som satte Seim i gang med lyrikken som amerikaneren Coleman Barks har oversatt og Seim har gått i dybden på alle slags vis - han har til og med avlagt Rumis krypt i byen Konya et besøk.

Prosessen fram til dette, som ligner mistenkelig på et mesterverk, starta i 2003 og har vært innom mange stoppesteder på veien. Seim har skrevet musikk til disse inderlige diktene i åresvis og han har også søkt lenge for å finne fram til det "riktige" bandet. Med mezzo-sopranen Tora Augestad, akkordeonisten Frode Haltli og cellisten Svante Henryson har han så avgjort funnet det perfekte bandet til det unike musikalske landskapet han har villet åpne for oss.

Vi har med en blanding av ensemblemusikanter og improvisatorer som er sjelden og instrumenteringa er også fullstendig unik. Når så Augestads underskjønne stemme kler tekstene og de andre instrumentene bortimot til perfeksjon, så er det ikke så veldig mye mer å spørre om.

Seims komposisjoner er så sterke og vakre at de som blir sittende igjen uberørt etter dette møtet, bør søke profesjonell hjelp. Avslutningssporet, "There Is Some Kiss We Want", er av typen Jan Garbarek kunne ha gjort en hel del for å ha skrevet. Skjønner du? Trygve Seim er der oppe nå.

Trygve Seim

Rumi Songs

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Flotte stemmeavtrykk

Hanne Tveter har vært i nærheten av overflaten i mange år nå, men med "My Footprints" kan gjennombruddet komme for vokalisten.

Hanne Tveter har mye å by på.

Jeg har hørt om godt og vel 40 år unge Hanne Tveter lenge - uten å ha hørt henne. Med "My Footprints" som håndfast bevis er det bare å slå fast at det var på høy tid. Tveter har bakgrunn fra både klassisk musikk, jazz, pop, rock, flamenco og brasiliansk musikk - vi snakker med andre ord om en usedvanlig allsidig vokalist og de 12 låtene hun bringer til torgs her er en ytterligere bekreftelse på det.

Med sin varme og uttrykksfulle stemme tar hun for seg låter som Wayne Shorters "Footprints", Thelonious Monks "Well You Needn´t", Coltrane-svennestykket "Giant Steps", "Love for Sale", "Summertime", Horace Silvers "Peace" og Mongo Santamarias "Afro Blue". Når hun så blander det med Evert Taubes "Bysan Lull" - faktisk både på spansk og svensk - og enda to "spanske" låter, så forteller Tveter oss at hun har mange strenger å spille på.

Tveter er også utstyrt med stor dynamikk i uttrykket sitt og når hun så har fått med seg et spansk kremlag med topp jazzmusikere - skiva er spilt inn i Madrid der Tveter tydeligvis trives svært så godt - så har "My Footprints" blitt et så flott visittkort at det endelige gjennombruddet for Hanne Tveter som jazzvokalist bør være rett rundt hjørnet.

Hanne Tveter

My Footprints

Musikkmakeriet/Musikkoperatørene

Frem fra glemselen

Et av den moderne jazzens største ikoner, Don Cherry, er fortsatt med oss - med musikken sin.

Don Cherry og John Tchicai sammen med et sveitsisk kremlag.

Helt siden trompeteren Don Cherry, stort sett på såkalt lommetrompet, snudde opp ned på de fleste forestillinger om hvordan jazz skulle låte på slutten av 50-tallet sammen med Ornette Coleman, så har ikke "verden" blitt den samme. Først var det på den amerikanske vestkysten de la grunnlaget, før de dro videre til New York og deretter la resten av verden for sine føtter - på et vis i alle fall.

Cherry (1936-1995) var en verdensborger og bodde deler av livet sitt i Sverige også. Her hjemme fikk vi møte han flere ganger og han gjorde også ei liveskive med gruppa Tamma fra en Moldefestival. Sammen med den danske altsaksofonisten John Tchicai (1936-2012), med røtter fra Kongo, var Cherry en av de viktigste premissleverandørene for den frie jazzen med røtter både i Afrika og i India - Cherry var en verdensmusikant lenge før begrepet blei født.

I 1980 blei Cherry og Tchicai invitert til Willisau-festivalen for å møte trommeslageren Pierre Favre, bassisten Léon Francioli (1946-2016) og pianisten Irène Schweizer. Konserten, som varte cirka en time, blei tatt opp og har hele tida vært i festivalsjef Niklaus Troxlers eie. For noen år siden fikk Schweizer høre for første gang det hun var med på og hun insisterte på at musikken måtte ut til allmuen. Hun mente den var så frisk, så original og så tidløs som vel tenkelig, og det er ikke vanskelig å være enig i det.

Jovisst er musikken fri, men den er tildels også både rytmisk og melodisk sterk. Den danske gitaristen Pierre Dørge har vært med å gå gjennom opptakene og har "identifisert" mange låter som er "med".

Don Cherry og John Tchicai, sammen med dette sveitsiske stjernelaget, forteller oss at de har mye å fare med også med musikk skapt i 1980.

Don Cherry - John Tchicai - Irène Schweizer - Léon Francioli - Pierre Favre

Musical Monsters

Intakt Records/MusikkLosen

To troll

Duoen Isglem, som siden 1987 har bestått av Terje Isungset og Karl Seglem, forteller oss med sin femte tilstandsrapport at de fortsatt er like trollete som de alltid har vært.

Karl Seglem og Terje Isungset nekter seg fortsatt ingenting.

En av de 12 låtene på "5te" heter "To troll". Det kan så avgjort være en en hedersbetegnelse på Terje Isungset og Karl Seglem og musikken de fortsetter å skape. Helt siden de unnfanga duoen for nesten 30 år siden så har stadig nye og frie musikalske landskap blitt bretta ut for oss - det vil si tusenvis av barn og unge som har møtt Isglem på skolekonserter og voksne som har støtt på de to på klubber og konserter.

Isungset med trommer, perkusjon, bukkehorn og stemme og Seglem med tenorsaksofon, bukkehorn, det kjente instrumentet antilopehorn og stemme, gjør på denne innspillinga, gjort i Lærdal i 2012, egentlig bare mer av det de har gjort hele tida: skape musikk der og da ut i fra hvor de er og fra hva de kan og har lært.

Som helt siden første innspilling i 1991 er dette musikk så original og djupt personlig som vel tenkelig. Isungset sitt arsenal med instrumenter henta fra naturen, både av stein og tre, låter som alltid bare slik Isungset kan få det til å låte. Som alltid spiller det utmerket sammen med Seglems musikalske visjoner - det være seg fra det stilleste stille til det heftigste støyende. De snakker til naturen, de snakker med naturen - de er naturen.

Isglem har vært, er og kommer for alltid til å være en musikalsk organisme ulikt alt annet - bare likt seg sjøl. Det er herlig å dra på utflukt med Isglem for "5te" gang.

Isglem

5te

NORCD/Musikkoperatørene

Tre på pallen

Bassist i særklasse Per Mathisen har invitert med seg ustoppelige Frode Alnæs og den cubanske mestertrommeslageren Giraldo Piloto. Dert har det blitt fest av!

Per Mathisen inviterer til fest - og fest har det blitt!

Per Mathisen (46), en sentral del av den uhyre musikalske Mathisen-familien fra Sandefjord, er utstyrt med mye forskjellig. Det som renner meg først i hu er en en langt framskreden musikalitet, en teknisk briljans både på akustisk og elektrisk bass og en ustoppelig evne til å skape overraskende musikalske settinger med musikanter fra steder vi ikke ante mye om. "Sounds of 3" er nok en bekreftelse på alt dette - og mye mer.

Mathisen og gitarsjef Frode Alnæs går tilbake helt til jazzlinja i Trondheim et godt stykke inne på det forrige årtusenet. Hvor og når Mathisen har møtt den spektakulære cubanske trommeslageren Giraldo Pinto, som blant styrer det verdenskjente bandet Klimax, vet jeg ikke, men det tar ikke mange runder i spilleren før jeg skjønner at de to - og Alnæs også for all del - har blitt sjelevenner og snakker det samme musikalske språket.

Mathisen har skrevet stort sett all musikken bortsett fra Gabriel Faures udødelige "Pavane". Alt har blitt skapt i musikalske landskap som henter hemningsløst fra rock, blues, funk, latin, freebag og ikke minst jazz. Improvisasjonselementet er sjølsagt svært framtredende og det å skape musikalske samtaler med herlige konklusjoner, faller de tre usedvanlig lett og naturlig det være seg i heftige toneganger eller i vakre ballader.

Musikken er tøff, heftig, varm, groovete og inderlig - det er lett å høre at dette er musikk skapt med hjertet. Per Mathisen har skapt et band og musikk som bør åpne nye dører rundt om på kloden.

All grunn til god stemning!

Foto: Freddy Augdal Wike

Per Mathisen

Sounds of 3

Losen Records/MusikkLosen

Snakker til meg

Debuten til vokalisten og pianisten Kandace Springs begynner med "Talk to Me" og i stor grad så snakker hun til meg.

Kandace Springs kommer gjennom på mange vis.

27 år unge Springs kommer fra Nashville, men countrybakgrunnen er ikke påtrengende for det. Her har vi nemlig med en singer/songwriter som henter like mye fra Billie Holiday og Ella Fitzgerald som fra Joni Mitchell og Lauryn Hill og som setter det sammen til et pop-jazz visittkort som tilhengere av både Melody Gardot og Norah Jones ville digge.

Springs, med en far som sjøl er sessionmusikant i Nashville, blei oppdaga av Prince og henta til Minneapolis slik at ikonet sjøl kunne få høre hva og hvem hun virkelig var. Det er lett å skjønne hvorfor Prince blei begeistra for å si det sånn.

Til hennes Blue Note-debut har sjefen Don Was henta inn Larry Klein, med produsenterfaring fra både Mitchell, Herbie Hancock og "alle" andre, og han har gitt Springs med sin luftige altstemme masse frihet til å kunne fortelle oss hvem hun er anno 2016. De har plukka ut et repertoar med alt fra kjente poplåter som Wars "The World Is a Ghetto" og jazzstandardlåta "Soul Eyes" av Mal Waldron, og en rekke egne Springs-låter. Springs får luft, tid og rom til å gi oss den beskjeden hun har på hjertet og når hun så har med seg folk som Klein, gitarist Dean Parks, trommeslager Vinnie Colaiuta og trompeter Terence Blanchard, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at det musikalske følget er i de beste hender.

Kandace Springs sprenger ikke ei eneste grense her, men hun forteller oss at hun har masse vakker musikk på lager og at hun kommer til å være med oss i tiårsvis fremover.

Kandace Springs

Soul Eyes

Blue Note/Universal

Grenseløst fra nord

Trombonisten, komponisten og bandlederen Øystein Blix fra Tromsø møter oss med musikk og et budskap I mange grenseland.

Øystein Blix er ei original sjel.

Øystein Blix er en musikant som dukker opp med alt for sjeldne mellomrom. På Losen Records har vi møtt han ved to anledninger - blant annet sammen med Nils-Olav Johansen og Audun Kleive på "It"s OK to Play".

"Conditions" er et bestillingsverk til Nordlys-festivalen i hjembyen Tromsø i 2013 som endelig har fått sin studioversjon også - innspilt i Kysten Studio og Kroken Kirke I Trosmø.

Librettoen er en kommentator til kampen italienske kunstnere og kulturinstitusjoner kjemper mot myndighetene - en kamp Blix kjenner på nært hold siden han har jobba en hel del der.

Mimas mannskor under ledelse av Ursa Lah tar seg av det vokale, mens trommeslageren og elektronikeren Aleksander Kostopolous og gitaristen og elektronikeren Kristian Svalestad Olstad er Blix´ medsammensvorne som instrumentalister.

Verket, som varer I 37 minutter, henter inspirasjon fra de aller fleste grenseland: jazz, samtidsmusikk, rock og funk er elementer som faktisk egner seg ypperlig sammen. Jeg skjønner ikke bæret av hva som blir sunget, men jeg aner hva Blix vil likevel og med denne musikalske innpakininga fungerer det bra uansett.

Øystein Blix viser oss nok en gang at han har noe eget på gang. Det er det aller viktigste.

Øystein Blix

Condtions

Losen Records/MusikkLosen

På egne sterke bein

Jeg har aldri vært i tvil, men det er likevel flott å få den endelige bekreftelsen: Live Maria Roggen er en musikalsk historieforteller i verdensklasse.

Live Maria Roggen har veldig mye å melde.

Live Maria Roggen (46) har liksom vært der/her i flere tiår allerede. Spesielt med Come Shine har hun markert seg som en annerledes vokalist som har tatt med seg tradisjonen for så å gå sine egne veier. Likevel har hun aldri fått det store gjennombruddet som hun i mine ører har fortjent. Med dette bestillingsverket til Vossajazz i 2015, "Apokaluptein" - som betyr avdekking, bør så avgjort dører og ører åpne seg for denne unike stemma både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Roggen har skrevet det aller meste av musikk og all tekst og viser seg som en usedvanlig allsidig komponist som henter inspirasjon fra en rekke musikalske kilder: jazz, rock, singer/songwriter-tradisjonen - Joni Mitchell ville ha kjent seg igjen her - og setter det sammen til et musikalsk hele som er usedvanlig spennende og originalt. Tekstene hennes tar for seg de store spørsmåla om klima, folkevandringer, grådighet og kjærlighet. Hun gir seg ikke ut for å ha alle svara - hun løfter spørsmåla frem og får oss til å tenke. Det kalles kunst det og når hun så har en diksjon og inderlighet i stemma som får oss til å Lytte, så når hun langt.

Med seg har hun et håndplukka stjernelag med Lene Grenager på cello, islandske Hilmar Jensson på gitar, Audun Kleive på trommer, Eivind Lønning på trompet og Sondre Meisfjord på bass og vokal og tilsammen har de laga et visittkort som Live Maria Roggen har lov å se på som et mesterstykke og en milepæl i si musikalske karriere så langt. Det er bare å åpne alle grenser - Live Maria Roggen er mer enn klar.

Live Maria Roggen

Apokaluptein

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Bli med til New York!

I ei samling av 19 plater og med 173 låter kommer du ikke nærmere jazzkilden i New York på 1950- og 60-tallet.

Miles Davis er sjølsagt representert på denne samlinga.

Jeg får ofte spørsmål fra folk som gjerne vil ha ei innføring i jazzens irrganger om hvor de skal begynne. Kan jeg sette opp ei liste for dem? Det har jeg også gjort noen ganger og forhåpentligvis hjulpet noen på vei. Med denne samlinga i hånd og hus, og til en uforskamma overkommelig pris også, så trenger jeg ikke det lenger. De som vil sette seg inn i jazz med røtter i The Big Apple bra bebop- og hardbop-perioden finner nemlig alt de trenger og vel så det her.

De 10 cdene består av, med et unntak, musikk fra to album med forskjellige artister. Her er det plukka på øverste hylle og ikke skjønner jeg helt hvordan rettighetsspørsmålene er løst, men det må man nesten gå ut i fra at de er.

Festen begynner med klarinettisten/saksofonisten Jimmy Hamilton og saksofonisten Stanley Turrentine og blir fulgt med to andre meget dyktige, men underkjente saksofonister, Gene Ammons og Hank Mobley. Bare Ammons´ versjon av "Answer Me My Love" er verdt inngangspengene aleine!

Gene Ammons - en av de nesten glemte gigantene.

Jeg har langt i fra kommet meg gjennom all musikken her, hver cd er på bortimot 80 minutter, men jeg lover å komme tilbake hvis førsteinntrykket får seg skrammer utover høsten og vinteren. Her er det som man vil skjønne musikk som vil vare evig og som ikke trengs å fortæres i løpet av ei servering.

I tillegg til de nevnte får vi innspillinger med Miles Davis, Milt Jackson, Cannonball Adderley, Grant Green, Thelonious Monk, Johnny Griffin, Lee Konitz, trompetere Tony Fruscella - opp med hånda de som husker han, Charles Mingus, Eric Dolphy, Hank Mobley/Al Cohn/John Coltrane og Zoot Sims - sammen!!!!!!, Eddie Lockjaw Davis, Sonny Rollins, Charlie Rouse og Roland Kirk. Skjønner????

Lydkvaliteten er pussa opp og holder meget god standard og kvaliteten på musikk er, nesten unødvendig å nevne, av aller ypperste merke i de fleste tilfeller.

Her er det bare å sette i gang å kose seg - i timesvis. Her det musikk både for nybegynnere og for viderekomne. "New York Jazz" er enkelt og greit ei tidløs samling klassisk jazzmusikk.

Diverse artister

New York Jazz

Documents/Naxos Norway

Med grønnmalt benk i Rio

Jømnas aller største sønn, Tom S. Lund, har i flere tiår løfta fram et varmt og empatisk brasiliansk tonespråk for oss forfrosne her oppe ved Nordpolen. Nå gjør han det igjen, med masse strålende hjelp, og med Otto Nielsens tidløse sanger som utgangspunkt. OL-gull i Rio er endelig sikra!

Sammen med Kenneth Ekornes, Kirsti Huke, Sveinung Hovensjø - og mange andre - tar Tom S. Lund oss med på en herlig tur til Rio.

I dag starter OL for fullt for min del - her skal det kommenteres bryting. Bedre måte å starte det hele på enn i selskap med Tom S. Lund og hans brasilianisering av salige Otto Nielsens udødelige skatt, finnes knapt. Mange av oss har blitt kjent med Lund gjennom hans grupper Desafinado og ikke minst Trio de Janeiro og det livsbejaende tonespråket har skapt mye glede og varme opp gjennom åra.

Nå har han altså tatt for seg toneskatten til Otto Nielsen som generasjoner har hatt et nært forhold til. Ved hjelp av Lund & Co er det å håpe at den oppvoksende slekt også får stifte bekjentskap både med de underfundige, morsomme og intelligente tekstene og vakre melodiene.

Med ei kjernegruppe bestående av perkusjonist og trommeslager Kenneth Ekornes, elbassist Sveinung Hovensjø, vokalist Kirsti Huke og strengemester Andreas Aase, samt ei framifrå gjesterekke bestående av Bye & Rønning, Øystein Dolmen, Hans Rotmo, Viggo Sandvik og Henning Sommerro, skaper Lund ei stemning så vakker og inderlig at smilet blir lurt frem nesten uten stans. Nielsens musikalske verden egner seg ypperlig til "oversettelsen" Lund står for.

Høydepunkta står i kø underveis, men Hukes "Hainnhoinn. i båinn" og Sandviks ""Lille Jensen drar til Mandalay" er begge av den uforglemmelige sorten - som mye av det andre. OL er i gang for alvor - med eller uten en grønnmalt benk - i Rio!!!!

Tom S. Lund

En grønnmalt benk - i Rio?

Grappa/Musikkoperatørene

Heftig strengeleik

En svenske bosatt i Roma med sologitarskive utgitt på norsk selskap. Jeg så ikke den komme, men uansett er det flott musikk og det er det viktigste!

Mats Hedberg har mange strenger å spille på.

Det er sikkert mange årsaker til at Mats Hedberg (53) og hans musikk har gått meg hus forbi så langt. Den aller viktigste er kanskje at han har vært bosatt i Italia siden 1993. Av merksnodige årsaker har hams fjerde solo-cd kommet ut på det norske selskapet Ghost Town og dermed er veien til norske høytalere betydelig kortere og godt er det.

Hedberg sier, sjøl om inspirasjonen til å gjøre ting aleine kom fra jazzgitarist par excellence Joe Pass´ "Virtuoso", at han ikke ser på seg sjøl som jazzgitarist. Det har han nok helt rett i, men det betyr absolutt ingenting: han gir oss musikk som krysser grenser og holder seg godt innafor kategorien som Duke Ellington kalte god musikk. I følge hertugen var det jo bare to typer musikk - god og dårlig.

Hedberg spiller både akustiske og elektriske gitarer og benytter seg også av loopmaskiner og andre effekter uten på noen måte å overdrive. Han er en teknisk langt framskreden gitarist, men benytter sine tekniske kunnskaper til å skape musikk - ikke til å briljere. Musikken er i all hovedsak skrvet av Hedberg, men han har også søkt assistanse hos en J.S. Bach og John Carpenter. Hedberg trives med odde taktarter og skaper masse musikalsk spenning med det. Her er det henta inspirasjon fra klassisk musikk, folkemusikk, rock, jazz og gudene vet hva. Mats Hedberg har satt det sammen til noe som er hans eget og det er en sann fornøyelse å bli tatt med inn i denne spennende musikalske verdenen.

Mats Hedberg

True Temperament

Ghost Town/Musikkoperatørene

Stjernemøte på tvers

Jack DeJohnette er av mange regna som verdens ledende jazztrommeslager. Her møter han Ravi Coltrane og Matthew Garrison, sønnene til to av de andre største gjennom alle tider.

Ravi Coltrane, Jack DeJohnette og Matthew Garrison - et helt spesielt møte.

Dette møtet er det veldig mye spesielt ved. Tenor-, sopran og sopraninosaksofonist Ravi Coltrane var bare to år gammel da han mista sin far, den ikoniske saksofonisten John Coltrane. I hans legendariske kvartett på begynnelsen av 60-tallet spilte Jimmy Garrison bass og han døde i 1976 før hans sønn Matthew hadde rukket å bli seks år gammel. Til tross for at de var svært unge da fedrene la ned horna, så har de likevel blitt tilstrekkelig inspirert til å plukke opp de samme instrumentene som sitt opphav, sjøl om Garrison har valgt elbass i motsetning til faren som foretrakk den store akustiske fela.

Jack DeJohnette, som gjennom sine bidrag til Miles Davis, Bill Evans, Keith Jarrett, Jan Garbarek og Terje Rypdal og mange, mange andre, har siden 60-tallet vært en av verdens ledende trommeslagere. Han har kjent de to siden de var guttunger. DeJohnettes er Garrisons gudfar mens trommelegenden kjenner Coltrane som en sønn. Opp gjennom åra har de snakka om å gjøre noe sammen og endelig har de funnet anledninga og musikken til å gjøre det.

De har spilt sammen live i en periode allerede og nå følte de tre, som opplever seg som familie på alle slags vis, at tida var inne for å dokumentere samarbeidet. La det være klart med en gang: det var en korrekt avgjørelse!

DeJohnette spiller i tillegg til trommer også piano og elektronisk perkusjon,mens Garrison også trakterer elektronikk, men akkordinstrument er det altså sparsommelig med. Repertoaret, som begynner med John Coltranes sterke "Alabama" - helt spesielt å høre sønnen spille den og høre slektskapet med faren, blir komplett med Miles Davis/Bill Evans´ udødelige "Blue in Green", høyst overraskende Earth, Wind & Fires "Serpentine Fire" samt fem originallåter.

De tre har en personlig og musikalsk kjemi som er sjelden. Det kommer ikke akkurat som noen stor overraskelse at de er store instrumentalister, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det sitter som kollektiv. Det gjør det så voldsomt i dette tilfellet - dette har blitt et stjernemøte på tvers av generasjoner.

Jack DeJohnette/Ravi Coltrane/Matthew Garrison

In Movement

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Elva er kryssa

Bassist, bandleder og komponist Mats Eilertsen har kryssa Rubicon - og mange andre elver - for godt med det dette fantastiske bestillingsverket til Vossajazz for vel to år siden. Nå får endelig resten av verden også anledning til å bli med på kryssinga.

Mats Eilertsen i sentrum for stjernelaget han kryssa Rubicon med.

Foto: André Løyning

Ofte er det slik at bestillingsverk, eller tingingsverk som det heter på Voss, blir spilt under uroppføringa og aldri igjen. Årsaken er at slike verk er så stort lagt opp og så ressurskrevende at det blir praktisk og økonomisk vanskelig å få det på veien. Når det gjelder "Rubicon" så gikk gjetorda raskt: dette måtte for Guds skyld ikke legges bort - "alle" andre måtte få oppleve det også.

For vel et år siden dro heldigvis bandet på turné og i samme slengen tok de også turen innom Jan Erik Kongshaug og Manfred Eicher i Rainbow Studio og nå er det altså klart for "alle" andre. For meg er dette mitt første møte med "Rubicon" og jeg bryter gjerne sammen og tilstår at dette er noe av det vakreste av musikk som har kommet i nærhetene av mitt sanseapparat på svært lenge.

Musikken Eilertsen har skrevet, med litt hjelp av noen av noen av hans medmusikanter, er så inderlig, så klangrik, så vakker, så melodisk, så søkende, så uttrykksfull og så personlig som vel tenkelig. Når så gitarist Thomas T. Dahl, den nederlandske pianisten Harmen Fraanje, saksofonistene og klarinettistene Eirik Hegdal og Trygve Seim, den finske trommeslageren Olavi Louhivuori og den amerikansk-norske vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring, på alle slags vis har skjønt hvor Eilertsen vil med musikken og er med og gir den liv, mening og innhold fra første til siste takt så er "Rubicon" på god vei til å få evig liv og forhåpentligvis klassiker-status.

Mats Eilertsen (41) har vært med oss i snart 20 år som en stadig viktigere musikant og retningsgiver i en rekke konstellasjoner. Likevel venter jeg på det Store gjennombruddet - på verdensbasis. Det bør komme nå - "Rubicon" har alt som skal til for at de fleste elver kan krysses.

Mats Eilertsen

Rubicon

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sterkt fra skoga

Sinikka Langeland har lenge vist oss at hun har noe helt spesielt på hjertet. Her gjør hun det kanskje i sterkere grad enn noensinne med stjernehjelp fra noen av våre aller beste.

Sinikka Langeland med sitt håndplukka stjernelag.

Foto: Dag Alveng

Sinikka Langeland (55) fra Grue på Finnskogen har i flere tiår vært en viktig og retningsgivende musikant med et tradisjonsrikt musikalsk fundament som ståsted. Hun har gått djupt inn i et musikalsk landskap, nesten bokstavelig talt, som har røtter i Finland, Russland, ja faktisk også Japan, og som har strukket seg til Finnskogen. Med sitt mesterskap på det finske nasjonalinstrumentet kantele, samt hennes unike runesang og kveding, har Langeland åpna ørene for dette vakre, sterke, men på sett og vis fremmede tonespråket for tusener verden rundt - mye med hjelp av ECM og Manfred Eicher som har gitt ut Langelands musikk de seineste åra.

På Finnskogutstillingen i 2012 blei Langelands bestillingsverk "Sammas - Himmelsøyle" urframført og litt seinere gjentatt på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. Nå får alle vi andre kloden rundt også anledning til å bli med på denne unike reisa der Langeland har skrevet all musikk og all tekst basert på fortellinger som har levd i flere hundre år - historier fra skoga må vite. Langeland har greid å bevare det ekte og inderlige fra det opprinnelige i uttrykket samtidig som hun har makta å flytte det inn i vår tid også.

Mye av årsaken til at resultatet har blitt så vakkert, inderlig og ikke minst tidløst, skal hennes håndplukka superlag ha mye av æren for. Arve Henriksen på trompet, svenske Anders Jormin på bass, finske Markku Ounaskari på trommer og Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon samt vokalensemblet Trio Mediaeval med Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim. De har alle skjønt Langelands intensjoner med dette verket og lagt sjela si i å ta det dit og enda videre.

Sinikka Langeland har nok en gang skapt musikk hun er helt aleine om. Hun tar oss med til inderlige steder de aller færreste av oss har vært og jeg lover at det er steder det er herlig å oppholde seg på.

Sinikka Langeland

The Magical Forest

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Superbruk - med Ane Bruns hjelp

Den svenske supergruppa Tonbruket er viktige deler av Ane Bruns band. Her betaler hun litt tilbake ved å bidra på to av spora på gruppas fjerde cd - "Forevergreens".

Tonbruket har all grunn til å smile.

I 2008 møttes bassisten Dan Berglund, som da var svært opptatt med Esbjörn Svensson Trio - eller est -, og multiinstrumentalisten og produsenten Johan Lindstöm. De fant raskt ut at de hadde musikk på lur sammen. Etter at skriveprosessen var godt i gang blei også tangentmannen og fiolinisten Martin Hederos og trommeslageren Andreas Werliin invitert med i det gode selskap. Vi snakker med andre ord om fire av Sveriges aller mest ettertrakta musikanter - uansett sjanger. Bandet, som først blei kalt Dan Berglund´s Tonbruket, sine tre første skriver har alle fått strålende mottakelse både innen- og utenlands og vunnet både Grammy- og Jazzkattenpriser hos broderfolket - stort høyere kommer man ikke på jazzlista hos Carl XVI Gustaf og Silvia.

Ane Brun, Tonbruket og litt til.

Etter blant annet å ha benytta Athletic Sound i Halden til å skape sitt unike lydbilde, gikk turen denne gangen til Hamburg for et knapt år siden. Bandet framstår nå i større grad enn noensinne som et kollektiv. Dan Berglund er nå en del av det hele i stedet for å være en frontfigur og Johan Lindström, tangentmann og gitarist, er bandets hovedkomponist sjøl om alle bidrar også på det området.

Ane Brun setter det hele i gang med en monolog på spansk - sikkert lært i hennes tid som gatemusikant i Barcelona - og setter en helt spesiell stemning fra start. Siden følger et titalls låter som henter inspirasjon fra de fleste sjangre, det være seg jazz, rock, impro, folk og electronica - Tonbruket setter det hele sammen til et brygg ingen andre er i nærheten av.

I tillegg til Ane Brun, som også synger ordløst på et spor til, bidrar også Martin Holm på tenorsaksofon, Anna Högberg på barytonsaksofon og Per "Texas" Johansson på bassklarinett på noen av spora - alt er med å skape et unikt lydbilde.

Ane Brun har bragt med seg Tonbruket til Norge ved flere anledninger. Nå er det på høy tid at de blir invitert på egen hånd også - dette er nemlig et band med en musikk som holder skyhøy standard.

Tonbruket

Forevergreens

ACT/Musikkoperatørene

Fra en egen verden

Kvartetten Circadia, med Kim Myhr som norsk representant, tar oss med til steder de færreste har vært før.

Circadia, med Kim Myhr lengst til høyre, har funnet helt egne veier.

Trommeslageren og perkusjonisten Tony Buck fra det australske kultbandet The Necks, det norsk/svenske gitarparet Kim Myhr og David Stackenäs og den canadisk/svenske bassisten Joe Williamson, har med Circadia laga et eget lite univers.

Innspillinga er gjort på Fylkingen i Stockholm for vel to år siden og musikken har definitivt tålt tidens tann svært så godt. Det har seg nemlig slik at dette bandet, som plateselskapet kaller et psych-impro-folk kollektiv, en ny sjanger for meg i alle fall, skaper musikk de er helt aleine om og som derfor også blir tidløs.

De to "låtene" - dette er spontant unnfanga musikk - er på henholdsvis vel 19 og vel 14 minutter. De akustiske gitarene spiller ei frontrolle sjøl om alt er kollektivt gjort, og de fire er enige om at den på mange måter minimalistiske og ofte stille musikken skal få utvikle seg saaaakte. Ved første ørekast kan det kanskje virke som det skjer lite underveis, men det er så feil som vel tenkelig. Her skjer det nemlig mye for alle som vil LYTTE og det har jo aldri skada.

Kim Myhr har alltid vært en kompromissløs musikant og er det heldigvis fortsatt. Han har funnet fram til sitt helt egne og personlige uttrykk og sammen med sjelsfrendene Buck, Stackenäs og Williamson har han kommet "hjem" på alle slags vis.

Circadia

Advances and Delays

SOFA Music/Musikkoperatørene

Først tar vi Brooklyn

Cortex er en svært heftig og original norsk kvartett som nå har vist seg fram i New York - med glans!

Thomas Johansson, Kristoffer Alberts, Gard Nilssen og Ola Høyer - Cortex - vi snakker saker!

Cortex, det vil si Kristoffer Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og Gard Nilssen på trommer, egen frilynt kvartett som begynner å nærme seg 10 års-jubileum. Etter to tildels strålende studioskiver samt et livealbum spilt inn på Nasjonal Jazzscene i Oslo, så tar de nok et nytt steg med denne liveinnspillinga gjort i Brooklyn, New York i fjor.

Cortex har med sitt kompromissløse uttrykk, der Johansson er ei tydelig ledestjerne som bandets leder og komponist, aldri lagt skjul på sin fascinasjon for den musikalske verden som blei åpna opp av Don Cherry og Ornette Coleman. Instrumenteringa, uten akkordinstrument, er også lik, men Johansson & Co har så avgjort staka ut sin egen kurs med grunnlaget de har tatt med seg fra det amerikanske 60-tallet. Her møter vi bandet på klubb i Brooklyn og de tre låtene fra Johansson perfekte utskytingsramper for ekskursjonene vi, og de som var tilstede, blir tatt med på.

Kvartetten er uhyre samspilt og at det er snakk om musikalsk og personlig empati her bør det ikke herske tvil om. Solistisk er det også skyhøyt nivå og både Alberts og Johansson og ikke minst allestedsnærværende Nilssen - de to sistnevnte fra norsk jazz´ utklekkingsby nummer en, Skien, forresten - forteller oss at de hører hjemme i jazzens toppdivisjon - uansett hva de blir målt mot.

Det Cortex nok en gang serverer oss er fri, åpen, men samtidig melodisk sterk og usedvanlig intens, kollektiv og groovy musikk med tidløshetens stempel på seg. Vi snakker heftige saker!

Cortex

Live in New York

Clean Feed Records/MusikkLosen

Engelsk ener

Den engelske saksofonisten Tim Garland slo gjennom med et brak da han blei en del av Chick Coreas verden. Nå er han tilbake på fotballøya og det har blitt stillere rundt han. "One" forteller oss uansett hvorfor Corea blei så begeistra.

Tim Garland - engelsk saksofonist svært langt oppe på lista.

Tenor- og sopransaksofonist, samt litt tangenter og perkusjon, komponist og bandleder Tim Garland nærmer seg 50 med stormskritt. Han benytter anledninga til å skue bakover mot sine mange inspirasjonskilder for å ta oss med inn i nåtid og framtid. Med "One" i ørene, og resten av kroppen, er det lett å slå fast at det er både synd og skam at vi her hjemme har gitt denne framifrå musikanten så lite oppmerksomhet som vi har gjort. Vi snakker nemlig om en instrumentalist på aller øverste hylle.

Garland sier sjøl at han brukt elementer fra sin tidlige jazzrockverden, minner fra saksofonister fra begge sider av Atlanterhavet, keltisk folkemusikk, latinske og spanske rytmer fra Corea samt en rekke rytmiske ideer gitt han av blant andre Bill Bruford.

Sammen med den for meg totalt ukjente gitaristen Ant Law, på fire forskjellige elektriske og akustiske gitarer, og Garlands samarbeidspartnere i en årrekke, tangentmaestro Jason Rebello, på både akustiske og elektriske brett pluss orgel, og trommeslager og perkusjonist Asaf Sirkis, tar Garland oss med på ei heftig og herlig musikalsk rundreise som groover noe vederstyggelig. På noen av spora er også perkusjonisten Hossam Ramzy med på hovedsakelig egyptisk perkusjon og på den eneste låta med vokal, "Pity the Poor Arms Dealer" også skrevet av Garland, møter vi den meget uttrykksfulle vokalisten Dionne Bennett.

"One" forteller oss at rett over fjorden har vi med en musikant i verdensklasse å gjøre som festivalarrangører, eller andre, bare kan skrive opp på lista si med en eneste gang. Tim Garland er nemlig akkurat det - en ener!

Tim Garland

One

Edition Records/Border Music Norway

Den største

For meg vil Radka Toneff alltid være den største. I løpet av sin korte tid sammen med oss ga hun meg uendelig mye. Denne nyutgivelsen fra en konsert i Hamburg er nok en bekreftelse på det.

Radka Toneff - alt hun gjorde har tidløshetstempel på seg.

Det er nesten nok å se på coverbildet til denne utgivelsen. For en styrke, for en autoritet, for en ekthet. Slik var Radka Toneff (1952-82), eller bare Radka som vi har "lov" å kalle henne, og alt dette og mere til kommer uten stans ut gjennom musikken hennes. Nå får nye generasjoner muligheten til å stifte bekjentskap med ikonet som bare blei 30 år.

Radka falt i jazzgryta på begynnelsen av 70-tallet da hun først møtte brødrene Erik og Jon Balke. Det førte raskt til at hennes unike talent blei oppdaga av stadig flere, blant andre Arild Andersen, Jon Arild Eberson og Espen Rud. Populariteten var nærmest voldsom både innenlands og utaskjærs og hennes første plater, "Winter Poem" og "It Don´t Come Easy", var intet mindre enn store og retningsgivende for generasjoner av sangere som har kommet etter henne. "Fairytales", den smått legendariske duoinnspillinga med pianisten Steve Dobrogosz, kom ut nesten samtidig som Radka gikk bort og i 1993 kom dette opptaket gjort på jazzklubben Onkel Pö i Hamburg den 10. mars 1981.

Årsaken til at opptaket, som blei gjort av den tyske radiokanalen NDR, kom ut var at alle rundt Radka mente det var et fint "bilde" av henne - den meget sjølkritiske Radka mente da hun fikk høre opptaket dagen etter at dette var bra! - og at hennes store publikum burde få ha henne med som liveartist også. Sammen med Arild Andersen (bass), den Sverige-bosatte amerikaneren Steve Dobrogosz (piano) og danske Alex Riel på trommer - Radkas siste band - tok hun oss med på 11 låter som viste bredden i hvem hun var.

Standardlåta "Spring Can Really Hang You Up the Most", Ornette Colemans "Lonely Woman", Phoebe Snows "Never Letting Go", Bob Dylans "Just Like a Woman", tekster av Nikki Giovanni som Andersen skrev musikk til, bulgarsk folkemusikk og Patti Austins "Havana Candy" er noe av det vi blir bydd på og sammen med den usedvanlige empatiske trioen, så hadde Radka åpenbart en stor kveld i Hamburg.

We love you, hører vi en publikummer rope etter ekstranummeret "We´ll Be Together". Vi er mange som kan istemme akkurat det. Radka vil alltid være der - hun har tatt bolig for bli.

Radka Toneff

Live in Hamburg

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Hippere blir det knapt!

Da Masqualero med Arild Andersen, Jon Balke, Tore Brunborg, Jon Christensen og Nils Petter Molvær så dagens lys i 1982, var vi mange som opplevde noe som likna på et musikalsk jordskjelv. Her kommer debutskiva i remastra utgava og det låter like hipt i 2016 også.

Tore Brunborg, Jon Balke, Nils Petter Molvær, Arild Andersen og Jon Christensen med Gustav Vigeland-figur som ryggdekning - du verden!!

Foto: Terje Mosnes

Veteranene og to av ledestjernene i norsk jazz, Arild Andersen og Jon Christensen, har gjennom hele si karriere funnet fram til og løfta fram stadig nye talenter. Allerede på midten av 70-tallet hadde Andersen innlemma den gang 19 år unge Jon Balke i bandet sitt og da muligheten dukka opp for å utvide en påtenkt trio, så foreslo Christensen at de skulle invitere med seg de vel 20 år unge "oppkomlingene" Tore Brunborg, på tenor- og sopransaksofon, og trompeteren Nils Petter Molvær - radarparet som akkurat hadde inntatt hovedstaden etter studier på og rundt jazzlinja i Trondheim.

Tregenerasjonsbandet blei altså en sensasjon fra starten av. Bandet har gått og går fortsatt under forskjellige navn, men debutskiva og bandet, som oftest i alle fall, gikk under navnet på låta som Wayne Shorter hadde unnfanga og som åpner ballet her: Masqualero. Og for ei åpning det var - og er!!! Kvintetten og ikke minst blåserne stormer ut av startblokkene som om det er deres aller siste sjanse til å melde noe her på kloden. Jeg blei slått i bakken den gangen og jeg blir det nå også!

Denne remastra utgava inneholder de samme bonusspora som cd-utgava fra 1996 - ikke noe nytt altså, men for alle som aldri fikk oppleve bandet live eller på plate så må dette nesten skrives på åpenbaringskontoen.

Terje Mosnes har skrevet en flott coverheftetekst som forteller hele historia bak bandet og skiva og, bortsett fra et par trykkfeil og at Andersen er utelatt i bandlista og at fotograf Annelise Jackbos navn fortsatt er feilskrevet, så er dette en praktutgivelse med "ny lyd" tatt hånd om av Andersen og maestro Jan Erik Kongshaug.

Masqualero stod for noe av det aller tøffeste og framtidsretta som blei skapt av moderne, melodisk og kompromissløs jazz på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Her får vi være med på starten nok en gang - det kom tre skiver til på ECM seinere - og det er nok en gang en bekreftelse på at Masqualero var det hippeste som fantes/finnes.

Masqualero

Masqualero

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Det er bare en Van

Her får vi være med på tre konserter sommeren 1973 - samla på tre cder og en DVD - og la det ikke være noen tvil: Van Morrison var like bra for 43 år siden som han er i dag!

Van Morrison anno 1973 - for en artist!

I 1974 kom live LP-en "It´s Too Late to Stop Now" fra Van The Man. Av mange blir den regna som noe av det beste som har kommet ut av livealbum. Det sier ikke så reint lite - Van Morrison har egenhendig gjort flere av typen strålende og alle som har opplevd han på scena vet jo hva han kan levere. Det han presterer er nesten alltid musikk av høyeste kvalitet - sceneshow ligger liksom ikke for han.

Det vi blir servert her er musikk fra de tre konsertene, to i USA og en i England, som 1974-utgivelsen også var henta fra. All musikken her er ute for første gang og vi snakker absolutt ikke om det som blei til overs den gangen - her snakker vi prima vare gjennom nesten alle de 45 spora. Noen blir spilt på flere av konsertene, men de fleste finnes bare i en tapning.

Morrison stiller med et 11-manns og kvinners band med masse stryk og blåsere - The Caledonia Soul Orchestra - og allerede den gangen hadde han jo et arsenal av tidløse og udødelige låter på repertoaret: "Brown Eyed Girl"; "Gloria", "Cyprus Avenue" og "I Just Want to Make Love to You" bare for å nevne en håndfull og det er altså så mye soul og ekthet i måten hans å tolke tekst og musikk på som gjør at den smålubne og som oftest tilsynelatende småsure nordiren var stor da, har vært det hele tida og er det fortsatt.

Som en ekstra bonus får vi også en 50 minutters DVD fra London-konserten og det er intet mindre enn herlig å se Van Morrison i aksjon - faktisk med et lite smil også helt til slutt. Han brøler "It´s Too Late to Stop Now" like før han går av scena og heldigvis har han fortsatt i 43 år til og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg - heldigvis.

Van Morrison

...It´s Too Late to Stop Now...Volumes II, III, IV & DVD

Exile/Legacy/Sony Music

Halvt norsk

Saksofonkvartetten Rollin´ Phones er nærmest en institusjon i Sverige. Da er det jo hyggelig å kunne melde at to av de fire er norske.

Ingen grunn til å betvile at Rollin´ Phones har det moro når de treffes.

Rollin´ Phones markerer sitt 30-års jubileum med et tilbakeblikk og en tilstandsrapport som forteller oss om et kollektiv som har funnet sin helt egen vei. Kvartetten har spilt ei viktig rolle i svensk musikkliv nesten siden de så dagens lys med sitt omfattende kammermusikkrepertoar. For mange saksofonister spesielt innen klassisk musikk har de blitt både forbilder og døråpnere og de har turnert over store deler av kloden - i alle fall på fire kontinenter. Ofte har det vært bandets eget stoff som har stått på kjøreplana, men de har også vært solister med kor, blåseorkestere og symfoniorkestere.

Vi snakker altså om en kvartett me den enorm bredde i sin musikkanskuelse og jazz har også vært - og er - en viktig ingrediens. Det blir på sett og vis ekstra understreka når den meget langt framskredne saksofonisten Jonas Knutsson både gjester som solist og er produsent. Alle arrangement er skrevet av storbandlederen Mikael Råberg og perkusjonisten Rafael Sida Huizar og trommeslageren Jesper Kviberg er også hjertelig tilstede på noen av spora.

I sentrum står utvilsomt likevel de fire saksofonistene sjøl: Barytonsaksofonisten Neta Norén har vært med fra starten, nederlandske Edith Bakker på tenorsaksofon kom med i 2010 og norske Tove Nylund på sopransaksofon og Kristin Uglar på altsaksofon kom med i henholdsvis 1994 og 1991.

Her har de samla seg rundt et repertoar som jeg antar forteller en hel del om hvem Rollin´ Phones er. "Att angöra en brygga" går helt tilbake til gruppas barndom og i tillegg får vi blant annet en "West Side Story"-medley, udødeligheter fra den svenske folkemusikktradisjonen som "Gånglek från Älvdalen" og "Visa från Utanmyra", "Wave" er en av to Jobim-låter, "Porgy and Bess"-medley, "Over the Rainbow" og Thelonious Monk-klassikeren "´Round Midnight".

Kvartetten klinger vakkert kollektivt og det er åpenbart at de har holdt lenge sammen og trives i hverandres selskap. Rollin´ Phones er et spesielt ensemble, unikt på mange vis, og vi stiller oss i rekka av gratulanter og ønsker lykke til med de neste 30.

Rollin´ Phones

Dedicated

Grappa/Musikkoperatørene

Fri flyt!

I fjor sommer oppstod det en frittflytende kvartett med blant andre nordmennene Håkon Berre og Christian Meaas Svendsen. Her får vi være med på jomfruturen.

Fire usedvanlig frilynte musikanter møttes på Blow Out i Oslo - og utblåsning har det blitt!

Bakgrunnen for kvartetten som består av den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva, den franske pianisten Christine Wodrascka og trommeslageren Håkon Berre og bassisten Christian Meaas Svendsen, var det som var meninga skulle være en engangskonsert på Blow Out-festivalen i Oslo for et år siden. Det hele skulle vise seg å bli så vellykka at det blei bestemt der og da at samarbeidet måtte fortsette.

Årsaken til den avgjørelsen får vi være med på nå - de 36 minuttene livecden inneholder, er altså konserten fra Oslo. De fire kommer fra fire forskjellige miljøer, men har tydeligvis absolutt ingen problemer med å "snakke" sammen. De to "låtene" er så spontant unnfanga som vel mulig og er dermed fullstendig avhengig av at det er lyttende musikanter vi har med å gjøre. Det er så definitivt tilfelle her og når de fire også er ustoppelig kreative, uten å kreve for stort rom som går ut over de andre eller totalen, så er det lett å skjønne hvorfor de fire var så begeistra både for hverandre og for musikken som blei resultatet.

Santos Silva, som nå har bosatt seg i Stockholm, spilte duokonsert i Molde for vel ei uke siden, Wodrascka er et helt nytt bekjentskap, Berre er en trønder som har studert og jobba i Danmark i flere år og Meaas Svendsen begynner etterhvert å bli en etablert bassist i en rekke konstellasjoner her hjemme.

Det de skapte denne augustkvelden på MIR Lufthavna er så åpent, fritt, personlig og kollektivt som vel tenkelig. De dynamiske virkemidlene blir tatt i bruk for det de er verdt, noe som er helt avgjørende for at et slikt uttrykk skal funke for meg. Lakmustesten når det gjelder frijazz er om jeg blir frista til gjenhør, enten på skive eller live, og det blir jeg så avgjort med "Rasengan!".

Santos Silva - Wodrascka - Meaas Svendsen - Berre

Rasengan!

Barefoot Records/MusikkLosen