hits

august 2017

Velsmakende og saftig

Om eplene er røde eller grønne, er det én fellesnevner for at de skal passere kvalitetskontrollen: de skal være velsmakende og saftige. Eple Trio er fortsatt det på alle måter. Dessuten viser trommeslager Jonas Sjøvaag meg helt nye sider på egen hånd.

Eple Trio har eksistert i 13 år og blir stadig mer spennende.

Så er de tilbake - Eple Trio. Helt siden jeg møtte dem for første gang i 2004, har det vært høytidsstund hver gang de har gitt oss et nytt visittkort og nå er de her for femte gang.

Bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo har hele tida utgjort Eple Trio og det har ført kollektivet sammen på et unikt vis. Samtidig som Eple Trio, det finnes ingen stor filosofisk forklaring på hvorfor gruppa heter akkurat det, har eksistert, har de tre også bidratt sammen med Ingrid Olava, Karl Seglem, Tord Gustavsen, Jon Eberson, Mathias Eick og mange andre til å skape mye uforglemmelig musikk. Det forteller mye om hvilken allsidighet de er i besittelse av og hvilke åpne sinn de er utstyrt med.

Her dukker Eple Trio opp bedre, mer spennende, mer samspilt og mer utfordrende enn noen gang. Med et repertoar der alle tre har bidratt, får vi triomusikk på høyeste internasjonale nivå med referanser til musikk med røtter i både Arild Andersen og Jan Garbareks toneverden og til klassisk musikk - og til veldig mye mer.

Solistisk er det sjølsagt skyhøyt nivå hele veien, men for meg blir det i stadig større grad, kollektivet Eple Trio som tiltaler meg med sitt høyst personlige uttrykk.

Jonas Sjøvaag viser sider av seg sjøl jeg ikke visste om.

Jonas Sjøvaag er en usedvanlig allsidig og mangefasettert herre. I tillegg til å være en utmerket trommeslager både i Eple Trio og i bandet til Karl Seglem, så er han også en framifrå coverlager og grafisk designer. Som om ikke det er nok så er han også en langt framskreden låtskriver, tekstforfatter og arrangør i et unikt poplandskap - og sanger og resitatør!

Alt dette bringer han til torgs på "Skyer over byen". Det viser seg at Sjøvaag har drevet dette vekselbruket i en årrekke, men det har altså gått meg hus forbi.

Her gir han oss åtte låter i et landskap som henter hemningsløst fra visesjangeren, spoken word, alternativ pop, indie og med godvilje også rock.

Sjøvaag framstår som en lyriker som har tenkt gode tanker om Livet - det med stor L - fra start til mål. Han formidler tekstene sine, på norsk hele veien, på et særegent og inderlig vis.

Når han så har med seg Eple-kamerat Ulvo, Roar Nilsen på gitar og Karl-Joakim Wisløff på bass samt Mattis Myrland og Hans Martin Austestad på kor og Marianne Svenning på obo på noen av spora, så er også tonefølget i de beste hender.

Om et kinderegg kan bestå av kun to ingredienser er jeg ikke sikker på - dette egget kan uansett det. Flott og originalt på hvert sitt vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eple Trio

5

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Jonas Sjøvaag

Skyer over byen

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Endelig

Den afrikansk-amerikanske vokalisten Somi har vært på banen ei stund. Nå har heldigvis jeg fått opp ørene for henne også.

Somi henter sitt uttrykk fra begge sine kontinenter.

Den 36 år unge vokalisten og låtskriveren Somi (Kakoma) er født i USA, men har sine røtter i Uganda og Rwanda. Hun har også bodd noen år i Afrika og har så avgjort med seg både sine afrikanske og amerikanske røtter i musikken sin. Til tross for at Somi har vært tilstede på skivefronten helt siden 2003, dette er hennes sjuende visittkort, så bryter jeg altså sammen og tilstår at jeg ikke har fått med meg Somis beskjeder. Med fasit i hånd, eller i høytalerne, er det ikke tvil om at jeg har gått glipp av mye moro og interessant musikk.

Somi, som nå er bosatt i New York, gir oss en sangsyklus på "Petite Afrique" som handler om den store vest-afrikanske bosetninga i Harlem. Tekstene har hun i stor grad skrevet sjøl og på låtfronten har hun også bidratt kraftig, men også fått en del assistanse. Etter en liten intro gir hun oss en original versjon av Stings "Alien" - der "an Englishman in New York" har blitt skrevet om til "an African in New York".

Med strålende tonefølge av blant andre gitaristen Liberty Ellman, som vi hørte med Vijay Iyer i Molde i sommer, og en av de hippeste gutta i klassen på trommer om dagen, Nate Smith, trompeteren Etienne Charles og saksofonistene Jaleel Shaw og Marcus Strickland, skapes det lydlandskap med inspirasjon fra både afrikansk tradisjonsmusikk, straight jazz, pop, soul og rhythmn and blues.

Somi har blitt kalt den nye Nina Simone. Jeg skjønner hvorfor, men synes heller det er riktigere å si at hun er den nye Somi - hun har nemlig noe helt eget å bringe til bordet.

Det er en meget bevisst kvinne og artist vi har med å gjøre og med sin inderlige, sensuelle stemme tar hun oss med inn i en spennende verden med mange farger og smaker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Somi

Petite Afrique

OKeh Records/Sony Music

Endelig

Den afrikansk-amerikanske vokalisten Somi har vært på banen ei stund. Nå har heldigvis jeg fått opp ørene for henne også.

Somi henter sitt uttrykk fra begge sine kontinenter.

Den 36 år unge vokalisten og låtskriveren Somi (Kakoma) er født i USA, men har sine røtter i Uganda og Rwanda. Hun har også bodd noen år i Afrika og har så avgjort med seg både sine afrikanske og amerikanske røtter i musikken sin. Til tross for at Somi har vært tilstede på skivefronten helt siden 2003, dette er hennes sjuende visittkort, så bryter jeg altså sammen og tilstår at jeg ikke har fått med meg Somis beskjeder. Med fasit i hånd, eller i høytalerne, er det ikke tvil om at jeg har gått glipp av mye moro og interessant musikk.

Somi, som nå er bosatt i New York, gir oss en sangsyklus på "Petite Afrique" som handler om den store vest-afrikanske bosetninga i Harlem. Tekstene har hun i stor grad skrevet sjøl og på låtfronten har hun også bidratt kraftig, men også fått en del assistanse. Etter en liten intro gir hun oss en original versjon av Stings "Alien" - der "an Englishman in New York" har blitt skrevet om til "an African in New York".

Med strålende tonefølge av blant andre gitaristen Liberty Ellman, som vi hørte med Vijay Iyer i Molde i sommer, og en av de hippeste gutta i klassen på trommer om dagen, Nate Smith, trompeteren Etienne Charles og saksofonistene Jaleel Shaw og Marcus Strickland, skapes det lydlandskap med inspirasjon fra både afrikansk tradisjonsmusikk, straight jazz, pop, soul og rhythmn and blues.

Somi har blitt kalt den nye Nina Simone. Jeg skjønner hvorfor, men synes heller det er riktigere å si at hun er den nye Somi - hun har nemlig noe helt eget å bringe til bordet.

Det er en meget bevisst kvinne og artist vi har med å gjøre og med sin inderlige, sensuelle stemme tar hun oss med inn i en spennende verden med mange farger og smaker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Somi

Petite Afrique

OKeh Records/Sony Music

Historiefortelleren

Christine Sandtorv er så mye, men her forteller hun oss at hun er en visesanger og historieforteller av rang.

Christine Sandtorv har mye å melde.

Veldig mange av oss har et forhold til Christine Sandtorv (41) og hennes musikk - kanskje uten å vite det. Hun var hovedlåtskriver for den flotte trioen Ephemera og "Girls Keep Secrets in the Strangest Ways" er en av de mange herlige sangene hun har skrevet. Etter at Ephemera gikk i dvale et stykke ut på 2000-tallet, fortsatte Sandtorv som soloartist og spesielt med prosjektet Stjerneteller, der hun laget musikk for de minste, har hun markert seg særdeles fordelaktig og vunnet flere Spellemannpriser.

Med "I mellom skyer" er det nok ei ny side av Christine Sandtorv som blir vist fram. Med sin ekte og inderlige bergensdialekt gir hun oss elleve sanger i en flott og vakker visetradisjon. Her er alle effekter lagt bort - her er det budskapet, melodiene, sangene og stemma som skal råde grunnen og du verden som de gjør det.

Sandtorv har et lyst, nesten naivt uttrykk, men ektheten er så gjennomsiktig og uangripelig at det bare er å synke ned i det og bli en del av det. Hun er en moden lyriker - for det er lyrikk i tekstene hennes - med et levd liv å høste fra og hun er en historieforteller- og formidler både gjennom tekstene og melodiene og ikke minst gjennom formidlingen av dem.

Sandtorv skriver om Livet, det med stor L, og når hun har levd og opplevd så mye som hun har gjort gjennom vel 40 år, så er livsendringer på så mange plan sentralt - det å være mor, oppturer og nedturer av ymse slag, de små, men viktige øyeblikkene, mennesker som plutselig ikke er der lenger, kjærligheten som forandrer seg og så mye mer. Dette "forteller" hun om på et vis som gjør at vi lytter intenst og når hun gjør det med assistanse av fine låter - ikke alle like minneverdige, det skal sies - løfta fram av bassisten og gitaristen Anders Bitustøyl, gitaristen og mandolinisten Thomas T. Dahl og saksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster - vi snakker a-lag - så har det blitt et visevisittkort av det veldig fine og inderlige slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christine Sandtorv

I mellom skyer

Ifemmera Records/Musikkoperatørene

Vakkert fra broderfolket

Den svenske pianisten og komponisten Mattias Nilsson er et helt nytt bekjentskap for meg. På sin første skive som leder forteller han oss umiddelbart at han har mye vakkert på hjertet i forlengelsen av Jan Johansson-tradisjonen.

Mattias Nilsson føyer seg inn i rekka av solopianister som sprer mye varme.

Tor de Jazz blir lagt lagt merke til langt utenfor Harald og Sonjas grenser og det er jo hyggelig. Det fører blant annet til postmannen stikker innom med musikk fra ymse land med jevne mellomrom og lite er mer spennende enn når totalt ukjente navn og ditto musikk dukker opp.

36 år gamle/unge Mattias Nilsson, med base i Malmö, hører hjemme i den kategorien og når han tar sjansen på å begi seg ut på en soloekskursjon med sin debut, så vet man umiddelbart at det er en modig musikant vi har med å gjøre.

Nilsson har all grunn til å være modig. Resultatet etter to dager i Rosenbergsalen på musikkakademiet i Malmö i januar i fjor, så egentlig dagens lys og en del høytalere allerede for et år siden. Den har altså ikke kommet min vei før nå, men det gjør forsåvidt ingenting heller - dette er nemlig tidløs musikk.

Nilsson er en lyriker og romantiker og med et repertoar bestående av svenske folkeviser - det hele begynner for sikkerhets skyld med "Folk Melody from Västmanland" eller relativt mye bedre kjent som "Du gamla, du fria" - og blir fulgt av Thore Swaneruds legendariske "Södermalm" og Wilhelm Peterson-Bergers "At Frösö Church" for så å bli avslutta med Oscar Ahnfelts "Day by Day" eller "Blott en dag". Når så det er krydra med tre egne låter samt en coverversjon av "Gentle on My Mind", som Glen Campbell, Dean Martin og Elvis Presley gjorde verdensberømt, så betyr det et utgangspunkt for vakker pianomusikk som burde rekke ei god stund.

Og det gjør det da også. Nilsson er en melodiker med god tid som tar oss med inn i en klangverden som er både vakker og utfordrende. Jovisst har han lært mye av legenden Jan Johansson og han lener seg også mye på de samme idealene, men Mattias Nilsson har så avgjort bevegd seg inn i vårt årtusen også. Han makter på et personlig vis å fusjonere tradisjon med sin egen tid og "Dreams of Belonging" er både veldig bra samtidig som den mer enn antyder at det er mye vakkert i vente fra Mattias Nilsson.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mattias Nilsson

Dreams of Belonging

MNCD/mattiasnilsson.com

Den levende legenden

Sammen med Tresteg-Jakob, også kjent som som Jakob P. Rypdal, er Terje Rypdal Tresfjordens største sønn. På verdensbasis er det likevel ikke tvil om hvem som har det største navnet av de to og i forbindelse med den unike gitaristens 70 års dag, blir han hylla av gitariststorheter fra begge sider av Atlanterhavet.

Noen av de som bidro til denne strålende Rypdal-hyllesten. Hvem er hvem?

Foto: Tom Skjeklesæther

Initiativet til denne strålende hyllesten kom fra den eksperimenterende amerikanske gitaristen Henry Kaiser som har vært Rypdal-disippel siden 70-tallet. Hans ønske var å samle «barn av Rypdal», som han kaller det, til en bursdagspresang til deres felles helt og du verden som har makta det.

Når hele bursdagsselskapet starter med en av jazzverdenens aller største gitarister, Bill Frisell, i en soloversjon av «Ørnen», her er det utelukkende Rypdal-komposisjoner som blir tolka, så forteller det det aller meste om hvor lista blir lagt her.

Frisell har spilt inn sin hyllest hjemme i USA og det har også Nels Cline og David Torn gjort, mens Jim O´Rourke har gått i studio i sin adopterte hjemby Tokyo. Ellers satte de andre hverandre stevne i det langt framskredne Athletic Studio i Halden mellom 21. og 26. august i fjor.

Herfra får vi høre hva og hvordan Rypdal har influert både norske og utenlandske plekterførere. På noen av låtene er hele seks gitarister involvert, med hver sine unike uttrykk. Da kan det jo være morsomt i heimen å prøve og finne ut hvem som er hvem! Tøft og veldig bra er uansett - hele veien.

Her er det gitarister som har fulgt med på absolutt alt Rypdal har gjort, som svenske Reine Fiske (med solide norske røtter) fra bandet Dungen, og Kaiser - med unntak av at sistnevnte ikke visste om Rypdals tidlige pop/rock-karriere. I den andre enden finner vi unge Hedvig Mollestad Thomassen (med røtter i Molde - tvers over fjorden for Tresfjorden) og de har henta materiale fra hele Rypdals karriere.

Det eneste gitarunntaket her er Rypdals nære samarbeidspartner siden slutten av 90-tallet og den dag i dag, tangentmaestro Ståle Storløkken fra Dombås, som aleine tolker tre låter - to av dem tidligere aldri utgitt.

Det finnes to versjoner av denne hyllesten. Den ene er en cd-utgave på rundt 75 minutter med ni låter, mens det i tillegg blir gitt ut ei eksklusiv vinylpakke i få eksemplar som inneholder to ekstra spor på nesten 40 minutter. Som ekstra bonus har Rolling Stone-redaktør David Fricke skrevet en innsiktsfull covertekst om og rundt en musikant han aldri har fått muligheten til å høre live, men som han har vært stor tilhenger av i mange tiår.

Vi er mange som har vært Terje Rypdal-tilhenger lenge, lenge. Heldige er vi som har han i vår nærhet og som blir minna på hans storhet i levende live med jevne mellomrom. Når mellomrommene blir for lange er denne hyllesten et flott påfyll.

Vi stiller oss i gratulantenes rekker og ønsker til lykke med de første 70. Måtte ørnen sveve i mange tiår til!

Ørnen i fri flukt under helgas jubileumskonserter i Oslo.

Foto: Tor Hammerø

Diverse artister

Sky Music: A Tribute to Terje Rypdal

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

6391 Verden

Terje Rypdal har flytta tilbake til sine røtter i 6391 Tresfjord. Det høres kanskje lite ut, men det er det ikke. Det er en fantastisk bit av verden og Rypdal er så avgjort en viktig bit av verden også med sin unike musikk.

Når ørnen løfter gitaren da er det alvor!

Foto: Tor Hammerø

Terje Rypdal har brukt helga i Oslo på et usedvanlig flott og fornuftig vis. Han har tatt oss med til stoppesteder i sin karriere som har betydd og betyr mye for mange og han bekrefta at han er på et nytt sted som kan være utgangspunktet for en rekke nye ekskursjoner. Det er sjølsagt spennende når det er få musikanter, komponister og visjonærer som kan spenne opp lerret så store, så åpne og så inviterende til tolkning som hans.

Ståle Storløkken i stadig bevegelse - Storløkken er garantert i stand til å flytte fjell.

Foto: Tor Hammerø

Del to 70-års markeringa, perfekt iscenesatt av Jan Ole Otnæs og Nasjonal Jazzscene, var med Rypdals nye band Conspiracy - et band som blei sjøsatt under årets Moldejazz. I tillegg til tangentmaestro Ståle Storløkken, som har vært Rypdals nærmeste musikalske samarbeidspartner siden rundt 2000, er bassist Nikolai Hængsle Eilertsen, kjent fra både Bigbang, National Bank og Band of Gold, og Pål Thowsen på trommer, de medskyldige til denne konspirasjonen og nok en gang har Rypdal plukka rett fra tre forskjellige generasjoner faktisk.

Når Rypdal, med sitt majestetiske og unike uttrykk, kommer med tommel opp etter første låt til de andre gutta, så er det en bekreftelse på at musikken er på vei dit han vil ha den - til hans helt spesielle rike der drømmer, fantasier og inspirasjon skapes.

Repertoaret er dels nytt, dels henta fra Chasers-boka og med den alltid tilstedeværende evnen til Rypdal til å skape dynamikk: etter at han og bandet hans har tatt oss med til en voldsom topp, så forbarmer de seg over oss med den vareste, varmeste og mest inderlige balladen som er balsam for sjela.

Pål Thowsen og Nikolai Hængsle Eilertsen er empatiske våpendragere.

Foto: Tor Hammerø

Hængsle Eilertsen og Thowsen, som begge gjorde en utmerket innsats, får ha meg unnskyldt, men samarbeidet mellom Rypdal og Storløkken er av typen som ligger et stykke utenfor det meste. Det er altså en kommunikasjon, forståelse, empati og musikalitet - det er bare å fylle på hva man enn måtte ønske - mellom de to som befinner seg på et annet plan.

Storløkken utfyller ørnens helt personlige sound med sitt arsenal av tangentinstrumenter og lyder og stemninger som gjør at de to aleine kan fortelle historier som er så sterke, spennende, voldsomme, eruptive, vare - alt!

Det hevdes at hvis noe er sterkt nok så kan det flytte fjell. Det Rypdal og Storløkkken har sammen er av det slaget og hvis de som har ansvar for slikt oppe i Romsdalen, ikke langt fra 6391 Tresfjord, for å få fjellet Mannen til å gi seg over så folk kan få fred, så er det bare å kontakte herrene. De har sagt seg villige til å bidra og jeg er sikker på at Mannen vil overgi seg etter noen få, små minutter hvis Rypdal og Storløkken får snakka til fjellet.

Conspiracy er nok et nytt flott steg i en voksen manns karriere og Terje Rypdal bekrefta, på et behagelig lydnivå, for et utsolgt og begeistra Victoria at han er noe så voldsomt på plass og med blikket opp og frem fortsatt. Nok en gang - gratulerer med de første 70. Måtte det bli mange tiår til med vingeslag for ørnen!!!!

Terje Rypdal Conspiracy

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

Lørdag 26. august 2017

I de beste fotspor

Du verden som Esbjörn Svensson og hans trio est savnes. Stort bedre måte å gå videre på enn sammen med Tingvall Trio er nesten ikke mulig.

Martin Tingvall i sentrum for sin sin herlige trio.

Den 43 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Martin Tingvall kommer fra Tomelilla sør i Sverige. Der må det være vakkert og det må være et harmonisk å stede å vokse opp hvis musikken hans avspeiler noe av hvor han kommer fra - og det tror jeg den gjør. Nå er Tingvall bosatt i Hamburg og det er der han har hatt base for sin trio siden 2003.

Sju skiver har det blitt med TT så langt og det har ført til konserter i over 30 land og til priser som årets ensemble og årets live act i Tyskland. Gullplater har det blitt flere av, trioen har toppa salgslistene for jazzplater og faktisk bevega seg et stykke oppover poplistene også. "Cirklar" kommer definitivt ikke til å skade populariteten det aller minste.

Sammen med den cubanske bassisten Omar Rodriguez Calvo og den tyske trommeslageren Jürgen Spiegel - som Tingvall er alle bosatt i Hamburg - har Martin Tingvall skapt en trio, eller rettere kanskje en organisme, som er en enhet, som vet hvor veien går og som på alle slags vis evner å gå den veien sammen.

Dette er musikk så vakker, så melodisk, så dynamisk at det vil være nesten umulig å stille seg likegyldig til den uansett hvor man kommer fra i det musikalske landskapet. Det swinger, det groover, det koker, det maner til ettertanke - det er musikk som har det meste i seg.

Anbefales? Veldig - eller mycket som det kanskje heter i Tomelilla.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tingvall Trio

Cirklar

Skip Records/MusikkLosen

Ørnen flyr

Det er helt stille når Terje Rypdal inntar scena på Victoria. Det er som om publikum vet at de skal være med på noe helt spesielt. Ikke overraskende - det er jo selveste kongeørnen som har kommet for å avlegge oss et besøk.

Det er bare en - Terje Rypdal.

Foto: Tor Hammerø

Denne uka runda Terje Rypdal 70. På mange vis har han gjennom 50 av dem vært lydsporet for svært mange av oss. Helt siden "Bleak House" invaderte en nysgjerrig tenårings sinn har det vært slik for min del - og slik er det den dag i dag. Denne helga står i Rypdals tegn på hans favorittscene i hovedstaden, Nasjonal Jazzscene Victoria, og et utsolgt hus tok i mot han som han kom til sine egne og det gjorde han jo også.

Sjelsfrendene Terje Rypdal og Palle Mikkelborg - et eget univers.

Foto: Tor Hammerø

Det hele starta med en laaaang stille tone fra tangentmagiker Ståle Storløkken, Dombås´desidert største sønn for meg i alle fall, - som en slags invitasjon til en stille andakt der far, kongeørnen, bare sitter og vurderer det hele på motsatt side av scena. Stemninga er satt for det som skal vise å bli en Rypdalkonsert for historiebøkene.

Palle Mikkelborg og Ståle Storløkken - for et treff.

Foto: Tor Hammerø

Når Palle Mikkelborgs himmelske trompettone inntar rommet uten at den danske giganten er på scena, så er det liksom en ytterligere bekreftelse på den musikalske magien han og Rypdal har skapt sammen gjennom flere tiår. Mikkelborg, jazzens største posør og han har lov å være det, skrider sakte inn som alltid kledd i svart med sitt hvite silkeskjerf og med trompeten pekende mot himmelen eller jorda eller direkte mot en av medmusikantene. Vi snakker kommunikasjon og formidlingskunst på et nivå som hører hjemme der ørner flyr.

Pål Thowsen og Palle Mikkelborg går mange år og mye musikk tilbake.

Foto: Tor Hammerø

Pål Thowsen er kanskje den trommeslageren som har fulgt Rypdals løpebane lengst og etter en del år med både Audun Kleive og Paolo Vinaccia, er Thowsen nå tilbake i Rypdals nye band som skal spille i kveld, lørdag. Her glei han elegant inn i store deler av Rypdals musikk med røtter tildels langt tilbake i tid - fra både Chasers- og Skywards-periodene. Og så er det Ståle Storløkken da - makaløst! Tangentmannen fra veikrysset der man sjølsagt velger å kjøre vestover, har vært med Rypdal gjennom hele 2000-tallet og gjennom sine evner som musikalsk fargelegger - Mikkelborg gikk bort og bukket djupt for Storløkken ved en anledning, fullt forståelig - så kler han de store flatene Rypdal byr på på et fantastisk vis.

Lydmaestro Sven Persson kan Terje Rypdals musikk og uttrykk bedre enn noen og ingen kan presentere den som han.

Foto: Tor Hammerø

Og så Terje Rypdal da. Med sine lange syngende toner og med sin sound - INGEN låter som Terje Rypdal - som tok bolig i meg for noen tiår siden og som kommer til å bli værende der for alltid, så bergtok han menigheta med sin hvite Stratocaster med et repertoar bestående av alt fra de heftigste rocka låtene han har blitt kjent for til de vareste, vakreste balladene med så mye luft over seg og rundt seg som kun en ørn fra Tresfjorden kunne ha unnfanga.

Av og til virker det som han hugger toner ut av stein, av og til som om han kjeler dem fram fra et mjukt leie oppe i lia. Uansett så er det magisk og dette blei en av de aller mest magiske Rypdal-opplevelsene på svært lenge. Ørnen flyr majestetisk videre.

Og her er setlista fra en svært så sikker kilde.

Terje Rypdal - Palle Mikkelborg - Ståle Storløkken - Pål Thowsen

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

25. august 2017

Musikalsk nordlys

Harpisten Ellen Bødtker har sammen med noen av våre mest sjangersprengende musikanter laga et stemningsfullt musikalsk bilde av nordlyset.

Ellen Bødtker har skapt musikk ulikt alt annet.

For to år siden ga Ellen Bødtker oss "Sommeren der ute" sammen med Jan Erik Vold og med Arve Henriksen og Eirik Raude som viktige bidragsytere. Det fortalte oss om et åpent musikalsk sinn som ustoppelig tydeligvis var på søken. Nå har hun som eneansvarlig tatt nok et nytt steg og bekrefter det vi ante: Bødtker er en musikant som vil ut, som vil videre.

Bødtker har åpenbart vært og er tiltrukket av det nordiske landskapet og nordlyset. Hun sier at når hun lukker øynene så kan hun høre lyden av det i sin sjel. Når hun da er en utmerket musikant utstyrt med harpe, både akustisk og elektrisk, som instrument, så er mulighetene absolutt tilstede for å uttrykke det hun ser inne i seg.

Når hun i tillegg har funnet Sigbjørn Obstfelders poesi, som Bjørn Floberg formidler på sitt sterke vis, og har invitert med seg de sjangersprengende musikantene Fredrik Møller Ellingsen på samples og elektronikk, Arve Henriksen på trompet, Erik Honoré på synther og elektronikk og Eirik Raude på slagverk, så er det garantister for at vi blir invitert inn i musikalske, sfæriske landskap ingen av oss har vært i tidligere.

"Jeg ser" er annerledes, personlig, mystisk og vakkert. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Bødtker

Jeg ser

ESB Records/Musikkoperatørene

En glemt legende

For de aller fleste musikkinteresserte er ikke Wild Bill Davison et navn en gang. Derfor er det ekstra gledelig at den utmerkede kornettisten, alkoholikeren og kvinnebedåreren blir løfta fram igjen.

Wild Bill Davison tilbragte fem produktive år i Danmark.

William Edward, bedre kjent som Wild Bill på grunn av tung drikking og en voldsom kvinneappetitt, Davison (1906-89), var en sentral og kjent skikkelse i det tradisjonelle jazzmiljøet i New York fra 40-tallet og helt fram til han la ned kornetten for godt. Spesielt godt kjent blei han gjennom samarbeidet med Eddie Condon helt fra han slo gjennom til slutten av 60-tallet.

Davison var utstyrt med en strålende teknikk og stållepper og fiksa alt fra tradjazz til musikken som prega swingepoken, men fikk likevel ikke den samme statusen som for eksempel Louis Armstrong og Roy Eldridge. Hvorfor er ikke så lett å svare på - han var jo en utmerka instrumentalist - men hans livsførsel hjalp han vel ikke akkurat.

Davison var en reisende spillemann - han dro dit det var jobb å finne. Som for så mange amerikanske jazzmusikere blei Danmark et ynda reisemål også for han og han bodde der på store deler av 70-tallet. Denne flotte dokumentasjonen på hvem Wild Bill Davison var er også i stor grad henta fra denne perioden og det danske selskapet Storyville Records skal ha all mulig ære for jobben de har gjort med "boksen" og med å løfte fram denne stort sett glemte skatten.

Fire CD-er, tre av dem fra Danmark i perioden 1973-78 med selskap av kremen av danske musikanter i swinggata som Ole "Fessor" Lindgreen og hans Fessor´s Big City Band og gjengen rundt Papa Bue´s Viking Jazzband samt en cd med utmerket "strykekomp" og en med Eddie Condons band fra 1952, er kjernen i denne bekreftelsen på at Wild Bill Davison faktisk var en av de store innenfor dette uttrykket. I tillegg får vi også en DVD med Eddie Condons band fra 1962 - i farger!!!! - der vi i løpet av 24 minutter blir servert det ypperste av amerikansk swingjazz fra denne epoken.

Wild Bill Davison er som sagt stort sett glemt i dag. Denne dokumentasjonen er derfor en unik bekreftelse på at i han hadde verden en musikant og kornettist i det aller øverste sjiktet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.

Wild Bill Davison

The Danish Sessions, 1973-1978

Storyville Records/MusikkLosen

Musikalske gullfunn

Kvintetten Ljom, med røtter fra Snåsa i Nord-Trøndelag, har for andre gang funnet skatter som de har foredla på et inderlig vis.

Ljom er heldigvis stadig på vei.

For tre år siden kom det en hyggelig overraskelse inn over dørstokken og inn i høytalerne. Det var debutskiva til Ljom, "Seterkauk", der de hadde tatt for seg musikk fra Snåsa og satt sitt eget bumerke på den, men med full respekt for tradisjonen. Siden har vokalist Kjersti Kveli gitt ut soloskive og fått Spellemann-nominasjon for den i viseklassen. Når er Ljom tilbake og det er fortsatt toneskatten fra Snåsa som står sentralt.

Kvelis vakre og inderlige stemme står fortsatt sentralt i lydbildet og i budskapet til Ljom. Det er bra på alle mulige måter. Ellers er fortsatt Nils Andersson på både elektrisk og akustisk gitar og andre strengeinstrumenter, Anne Marte Eggen på akustisk og elektrisk bass og Sivert Skavlan på klarinett, fløyte og ymse annet med, mens svenske nummer to, Per W. Ohls, er nykommer på trekkspill, trøorgel, piano og litt til. Alle korer og alle bidrar på perkusjon og alle har en finger med i spillet når det gjelder arrangementene.

Tekstene og musikken har de henta fra tre lokale diktere og spellemenn fra Snåsa, Gunnar Dæli, Lina Jørstad og Reidar Sandnesmo - født i hvert sitt århundre fra 1700 til 1900-tallet. Musikken har kommet med dikta i noen tilfeller, men de fleste melodiene er skrevet av Ljom-folket.

Kjærlighet og natur, formidla fra forskjellige ståsteder og århundrer, er sentrale temaer på "Stundom" og Ljom og Kveli er historieformidlere på høyt nivå. Visesang, folkemusikk og jazz er viktige ingredienser i dette åpne, luftige og vakre tonelandskapet og Ljom viser oss med oppfølgeren til "Seterkauk" at de fortsatt har noe spesielt å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ljom

Stundom

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Giganten

Charles Lloyd er blant de aller største nålevende jazzmusikantene. Her kommer et strålende bevis på det fra to konserter i fjor.

Charles Lloyd med sitt "unge" stjernelag.

I tillegg til veldig mye annet har Charles Lloyd nå rukket å bli 79 år. Som bandleder blei "verden" først oppmerksom på han på siste halvdel av 60-tallet da han med sin kvartett med en Keith Jarrett på piano og Jack DeJohnette på trommer og Cecil McBee på bass inntok de store scenene - også på rockefestivaler. Skivene solgte i voldsomme antall og Lloyd fikk en status knapt noen annen jazzmusiker hadde fått kjenne på. Etter noen år på "toppen" blei det for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake til skogene og havet ved Big Sur i California med tankene sine.

Der holdt han seg borte fra musikken i mange år helt til den franske pianisten Michael Petrucciani oppsøkte han i 1982 og fikk han overbevist om at han måtte komme tilbake - at han var sterkt savna og at han fortsatt hadde mye å melde. Fra slutten av 80-tallet og fram til for noen få år siden var han en sentral del av ECM-stallen, men Blue Note-sjef Don Was henta han over i 2015 til "Wild Man Dance"-utgivelsen og i fjor kom "I Long to See You" med blant andre Bill Frisell og Greg Leisz på steelgitar og med Norah Jones og Willie Nelson som gjestevokalister.

Med "Passin´Thru" får vi altså den tredje utgivelsen på like mange år og at det er en livskraftig og stadig søkende Lloyd vi fortsatt har med å gjøre er hevet over tvil. Ti år etter at Lloyd hyra "unggutta" Eric Harland (trommer), Jason Moran (piano) og Reuben Rogers (bass), er det fortsatt et fantastisk og spennende kollektiv som elsker å spille sammen og som "angriper" hver eneste konsert som om det er den første - eller siste. Åpningssporet her, klassikeren "Dream Weaver", på nesten 18 minutter, er spilt inn i Montreux i Sveits i juni fjor, mens resten - utelukkende Lloyd-komposjoner - er henta fra en konsert en måned seinere i Santa Fe, New Mexico, USA.

Lloyd på tenorsaksofon og fløyte høres ut som seg sjøl og ingen andre fra første tone og i dette melodiske, moderne landskapet med impulser fra både straight jazz, folk, country, gospel og verdensmusikk, er det som alltid en sann fornøyelse å høre hvordan en nå svært moden mann, med et usedvanlig empatisk tonefølge i noen av de aller beste gutta, fortsatt forteller oss at han vil videre sjøl om han baserer budskapet sitt på tildels gamle låter. Det er bare å håpe at Lloyd forsetter å gi ut plater hvert år så lenge det er pust i han.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charles Lloyd New Quartet

Passin´Thru

Blue Note/Universal

Flott og grenseløst

Treblåseren, komponisten, storbandlederen og søkeren Mathilde Grooss Viddal er en sjelden og viktig blomst i den norske musikkfloraen.

FriEnsemnlet med Naïssam Jalal som gjest på fløyte.

Mathilde Grooss Viddal (48) har vært og er en standhaftig sjel som ikke har den minste tanke om å gi seg. Helt siden 2004 har hun holdt det schwære FriEnsemblet, som ved denne anledninga består av tolv musikanter pluss den fransk-syriske fløytisten Naïssam Jalal som spesiell gjest, i gang. Mellom 2006 og 2014 har hun/de gitt ut fire skiver og med "Out of Silence", tittelen inspirert av Nobel-talen til Malala Yousafzai, har hun skapt et verk som bør vekke oppmerksomhet langt utenfor våre grenser.

Grooss Viddal hørte Naïssam på programmet "Jungeltelegrafen" på NRK, tok sporenstreks kontakt og de møttes i Paris i 2015. Denne andre gangen de traff hverandre var på Nasjonal Jazzscene Victoria med et repertoar bestående av komposisjoner begge hadde begått.

Seinere blei det konserter på Bø Jazzklubb og på Kampenjazz i Oslo og dette visittkortet er henta fra alle disse konsertene. Her møter arabisk musikk jazz fra Norge anno vår tid og det har blitt en livsbejaende, frisk og herlig fusjon mellom musikalske kulturer der Grooss Viddal & Co har funnet tangeringspunkter og inspirasjon på tvers av avstanden - en eventuell avstand som de gjør sitt beste for å viske ut. Når det er sagt så får særpreget lov til å eksistere og musikantene vet hvordan de skal finne møtestedene - hele veien.

Med et lag bestående av altsaksofonisten Dag Stiberg, trompeterne Per Willy Aaserud og Eivind Lønning, trombonisten Øyvind Brække, fiolinisten Britt Pernille Frøholm, elektronikeren og pianisten Tellef Kvifte, vibrafonisten og trommeslageren Knut Kvifte Nesheim, trommeslageren Siv Øyunn Kjenstad og bassisten Ellen Brekken samt perkusjonistene Safaa Al-Saadi og Sattar Al-Saadi og den eminente og sjangerkryssende fløytisten Naïssam Jalal, har Mathilde Grooss Viddal skapt et verk som bør åpne ører og andre sanser i mange deler av verden. Kloden trenger slik musikk og slike budskap nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathilde Grooss Viddal er en musikant med en klar og tydelig visjon.

Mathilde Grooss Viddal/FriEnsemblet ft. Naïssam Jalal

Out of Silence

Giraffa Records/MusikkLosen

Fra den store smeltedigelen

Berlin blir av mange kunstnere regna som det viktigste møtestedet. Bandet Projekt Schwedt er et godt eksempel på at det kan være riktig.

Projekt Schwedt har noe originalt på hjertet.

Tor de Jazz goes international - he he! Det har seg nemlig slik at i stadig større grad så kommer det skiver og henvendelser fra det store Utlandet og etter at jeg omtalte Eric Schaefer + The Shredz, så tok tangentisten i bandet, Volker Meitz, kontakt. Han ville gjerne sende meg sin egen musikk og det var sjølsagt ikke nei i min munn.

Meitz er en viktig musikant i det unge, spennende og sjangerfrie Berlin-miljøet der en hel del norske musikanter også har bosatt seg, blant andre Karl Ivar Refseth og Håvard Wiik.

Projekt Schwedt kom i stand på initiativ fra Meitz etter at han inviterte likesinnede til en session på Cafe Niesen i Berlin. Alle involverte skjønte umiddelbart at det de hadde vært med på hadde potensial til noe mer og etter en tur i studio høsten 2015, var det åpenbart at her fantes det mer enn nok materiale til å lage en dokumentasjon av det.

Meitz satte i gang med effektpålegg og kreativ miksing og med utgangspunktet elbassisten Fabian Kalbitzer, altsaksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Kathrin Lemke - som siden har forlatt tida, trombonisten og sousafonisten Jason Liebert og trommeslageren og perkusjonisten Bernd Oezsevim hadde skapt sammen med tangentsjef Meitz, har det blitt til et spennende og originalt visittkort som forteller oss mye om smeltedigelen Berlin.

Det er låter og stemninger som henter hemningsløst fra fra frijazz via Miles´70-talls estetikk til mer rocka uttrykk. Det er åpent og løst for så å bli nesten straight og funky - her skiftes det fra den ene grooven og stemningen til den neste lenge før man går lei.

Projekt Schwedt og Volker Meitz har mye å melde og gjør det på et høyst personlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Projekt Schwedt

Kreuzblendentraum

WismART/nrwvertrieb.de

Pangavslutning

Brazz Brothers med universalgeniet James Morrison og Rebekka Bakken med toppa startoppstilling - en ypperlig måte å avslutte Oslo Jazzfestival på.

James Morrison kan alt, spiller alt - og gjør det humor.

Alle foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Etter 33 timer i flygemaskina var australske James Morrison klar som blekk for nok et møte med sine norske sjelsfrender i The Brazz Brothers. Hvis jetlag oppfører seg slik vil jeg ha det hver dag, for mer velopplagt, spillesugen og suveren spillemann er det ikke mulig å finne på bygdene nå til dags.

James Morrison er intet mindre enn et universalgeni som kan spille alt som blir satt foran han. Tar jeg ikke mye feil har han spilt inn storbandskive der han trakterer alle instrumentene og alle stemmene!!!!!

Denne kvelden var det trompet, flygelhorn, trombone, tenorhorn (?) og piano som stod på programmet - såvidt jeg husker. Bortsett fra trompeten, var alle instrumentene på lån, men det gjorde ikke Morrison det aller minste.

Med det livsbejaende Brazz Brothers, med brødrene Helge (trombone og vokal) og Jan Magne Førde (trompet og flygelhorn), Runar (horn) og Stein Erik Tafjord (tuba), Kenneth Ekornes (trommer og perkusjon) og Kåre Nymark jr (trompet), som bød på et hjertelig gjensyn etter flere års pause for min del, tok Morrison oss gjennom et tverrsnitt av sitt musikalske liv med alt fra "St. James Infirmary" via "You Are My Sunshine" og nydelige "Danny Boy" til en av mine favorittlåter gjennom alle tider, Joe Zawinuls urgroovy "Mercy, Mercy, Mercy".

Når Morrison i tillegg til å være en instrumentalist av Guds nåde - han fikser høydetrompet som få andre og han spiller så inderlig og nedpå som vel tenkelig når det passer seg - også har en scenepersonlighet som sørger for at han har publikum i sine hule hånd fra første sekund, så blei dette en hyggestund av de sjeldne.

Med et Brazz Brothers i toppslag og en musikant av ypperste kaliber som James Morrison som gjest, kunne ikke avslutningsdagen på festivalen kommet bedre i gang faktisk. Da gjenstod det bare for Morrison å fly 33 timer tilbake til sitt kjære Australia.

The Brazz Brothers og James Morrison - en perfekt match.

Kenneth Ekornes - et orkester i seg sjøl.

Rebekka Bakken - et musikalsk fyrverkeri.

Alle foto: Matija Pužar /Oslo Jazzfestival

Rebekka Bakken kommer aleine på scena, setter seg ved pianoet og synger Tom Waits´"Time". Fra da av og i godt og vel 90 minutter eier hun rommet og gir publikum et varmt, personlig og alt for sjeldent møte med en artist vi her på hjemmebane kjenner alt for lite til.

Bakken stakk til New York for mange år siden for å leve ut drømmen. Det har hun så definitivt gjort, men etter flere stopp rundt om i Europa, så er hun heldigvis tilbake i kongeriket nå.

Bakken, som er besjela med ei særegen og høyst personlig stemme, masse humor og sjølironi, skriver flotte låter om både hverdagslige og viktige temaer. I sin musikalske verden, som henter uhemma fra pop, rock, kabaret, kveding, folkemusikk, salmer, jazz og gudene vet hva, ga hun oss ei slags "forestilling" som gikk rett hjem og med rødvinsglasset i sin nærhet - herlig med en artist som dropper vannflaska (!) - storkoste hun seg i like stor grad som publikum virka det som.

Med et stjernelag med Rune Arnesen på trommer, Børge Petersen-Øverleir på gitar og vokal og Jonny Sjo på elbass, som alle fikk plass til å fortelle oss hvilke strålende instrumentalister de er, bekrefta Bakken at vi har en vokalist, låtskriver og formidler blant oss som fortjener mye mer oppmerksomhet her hjemme enn hun har fått.

Med flotte festivaler både i Bodø, Stavanger, Trondheim, København, Molde og Oslo bak meg, er det bare å se fram til 2018 og ny festivalsesong. Det gledes allerede!!!!!

Bakken med sitt superlag med Jonny Sjo, Rune Arnesen og Børge Petersen-Øverleir.

Spennende fra de tusen sjøer

Det norske plateselskapet AMP kaster sitt nett der det finnes kvalitetsmusikk. Nå har de fått flott fangst i Finland.

Joonas Leppänen Alder Ego - spennende fra Finland.

AMP Music & Records, med base i Oslo, har sørga for at mye "ung" kvalitetsmusikk har sett dagens lys - både norsk og etterhvert også fra dalstrøka rundt. Det fortsetter de heldigvis med og her presenterer de en finsk kvartett med helt ferske navn for min del.

Sjefen for Joonas Leppänen Alder Ego er, ikke overraskende, trommeslageren og komponisten Joonas Leppänen. 33-åringen fra Jyväskylä har studert i Berlin i en årrekke, men er nå tilbake i Finland med en rekke impulser fra det store Utland.

Vel hjemme har han satt sammen en kvartett med tre andre likesinnede og jevnaldrende, svært lovende musikanter. Tomi Nikku spiller trompet og flygelhorn, Jarno Tikka trakterer tenorsaksofon og Teemu Åkerblom sørger for deler av fundamentet med sin bass. På to av spora får de også besøk av Harri Kuusijärvi på trekkspill.

En av låtene er kollektivt unnfanga, mens resten er Leppänen-komposisjoner. Uten akkordinstrument blir det masse rom og luft både kollektivt og til hver enkelt å vise seg frem i og Alder Ego makter på et fint vis å sette farge på de bildene Leppänen har sett for seg når han har skrevet musikken.

Uttrykket er melodisk, litt melankolsk, søkende - litt finsk, må vite - og hele tida personlig. De fire har søkt etter et eget lydbilde og funnet det og AMP skal ha kreditt for at de åpner opp ørene våre for musikk som eller ville hatt vanskelig å finne vei hit til oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joonas Leppänen Alder Ego

Joonas Leppänen Alder Ego

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Try This at Home

Michael Brecker laga ei skive som heter "Don´t Try This at Home". Heldigvis fulgte ikke Petter Wettre det rådet og hans hyllest av sitt store forbilde vil bli huska lenge. Svært lenge.

Petter Wettre med sitt stjernelag - Michael Brecker passa på i bakgrunnen.

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Petter Wettre har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin store beundring for Michael Brecker som forlot tida for ti år siden, bare 57 år gammel. Med sin unike innfallsvinkel til å skape musikk og sin ytterst personlige måte å spille saksofon på, influerte Brecker tusenvis av musikanter og begeistra millioner av musikkelskere. Jeg var i New York på en stor jazzhappening den dagen Brecker ikke makta kampen mot kreften lenger og kan bekrefte at det var en helt spesiell stemning i den store jazzfamilien den dagen.

Oslo Jazzfestival syntes heldigvis at Wettres idé om en hyllest i forbindelse med at det var ti år siden den viktige stemma stilna, var god. Wettre har drevet livslang "forskning" i Breckers liv og levned og i løpet av denne kvelden fikk han på alle vis ut essensen i Breckers budskap og musikk, samtidig som han viste oss hvilken stor musikalsk personlighet han er i seg sjøl.

Med et håndplukka lag med den svenske bassisten Daniel Franck, Hermund Nygård på trommer, Hans Mathisen på gitar og Jørn Øien på tangenter, tok Wettre oss gjennom et tverrsnitt av Breckers musikalske univers. Det er altså musikk så tøff, så intens og så personlig at ingen annen kunne ha unnfanga den og jeg tror ikke det er mange andre enn Petter Wettre som kunne ha videreformidla den heller - i alle fall ikke slik.

Wetttre & Co var særdeles godt "pålest" og at dette var en høytidsstund for de på scena - og oss i salen - var lett å merke. Wettre hadde tatt på seg finskoa og alle hadde pønta seg, ikke minst Nygård som ikke kasta vesten en gang! Apropos Nygård - for en vanvittig bra trommeslager han er; for et trøkk, for en intensitet, for en ekthet!

Det samme kan på mange vis sies om de andre også - dette var et perfekt lag for denne strålende hyllesten og med høydepunkter som "Itsbynne Reel", med overraskende fiolingjest, Kathrine Hvinden Hals, den nydelige balladen "When Can I Kiss You Again?", som Brecker spilte på sin siste skive, og Pat Methenys "Song for Bilbao", blei dette intet mindre enn en minneverdig opplevelse.

For de som tror på slikt, så kikka nok Michael Brecker ned fra skya si og smilte og takka Petter Wettre for hyllesten og kanskje sa han "I´m glad you tried this at home". Vi som var så heldige å være der var i alle fall det.

Hermund Nygård - for en trommeslager, for en musikant!

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

De møttes igjen Michael Brecker og Petter Wettre.

Foto: Tor Hammerø

Før vi kom så langt blei kvelden innleda med Ola Kvernbergs Steamdome. Det er altså et band og en musikk så voldsom og så tøff at den utvider de flestes oppfatning av hva og hvem Ola Kvernberg er som musikant radikalt. Musikken er rocka, groovete og intens på et annet vis enn det vi har hørt fra Kvernberg tidligere og med to trommeslagere og en perkusjonist, to gitarer av og til - Kvernberg er en av dem - elbass og orgel og Tor Breivik på lyd og en lysmester i samme klasse, så blei dette en fin introduksjon for meg av Sentralen som konsertlokale. Tøft - drittøft som det vel heter på Moaskiftet, Kvernbergs hjemtrakter.

Steamdome fra Moldejazz i fjor.

Mellom disse to utblåsningene fikk jeg også med meg nok et møte med trioen Gurls. Det var stor stas da jeg hører dem på Maijazz i Stavanger og det var enda stasere nå.

Hanna Paulsberg, tenorsaksofonist i stjerneklassen, har sammen med vokalist Rohey Taalah og bassist Ellen Andrea Wang, laga ei musikalsk "forestilling" så morsom, så sjølironisk, så musikalsk original og så bra at det bare er å heise flagget.

Det handler en del om Paulsbergs "jakt" på den rette og for bandets og musikkens skyld, så "håper" jeg at hun aldri finner han! Da vil jo tilsiget av ideer til tekster tørke inn og det vil jeg ikke. Når det er sagt så unner jeg Paulsberg alt godt: hun viser med dette bandet og denne musikken en allsidighet mange nok ikke visste om og omringa av Taalah - for en grooooooovy vokalist - og Wang - ei stjerne i seg sjøl, og trommeslager Henrik Lødøen, som sjølsagt var plukka ut på audition og ikke bare av musikalske kriterier, så fortalte Gurls oss at kongeriket nok en gang er berika av noe helt nytt.

Gurls fra Maijazz i Stavanger.

Foto: Tor Hammerø

Oslo Jazzfestival

Fredag 18. august

Sentralen og Nasjonal Jazzscene Victoria

Klar til å overta

Leo Sidran er en singer/songwriter mer enn klar for å ta over stafettpinnen etter legender som Bob Dorough og Dave Frishberg. Og så gjør han alt sjøl!

Leo Sidran har veldig mye å melde og på et særdeles musikalsk vis.

Sjøl om 40 år unge Leo Sidran, sønn av jazzmusikeren Ben Sidran, har vært i aksjon siden tidlig på 90-tallet, så er dette mitt første møte med han. Han har gitt ut en rekke skiver under eget navn, med duoen Joy and the Boy og med sin far. "Mucho Leo" er hans fjerde soloskive og, sjøl om den har ligget til marinering i heimen ei stund, så holder den mål både nå og i lang framtid.

Gjennom de ti låtene, der Sidran nesten sjølsagt har skrevet alt av både tekst og musikk, får vi møte en singer/songwriter som umiddelbart forteller oss at han er en historieforteller av rang. Han tar for seg de store temaene - de som handler om Livet - og han er tydeligvis et menneske som både har levd og lært. Her snakkes det, eller rettere sagt, skrives og synges om et levd liv.

Sidran er ikke bare en bra sanger, som han har miksa seg sjøl tilstrekkelig langt frem i lydbildet, men han er også en framifrå multiinstrumentalist som spiller alle instrumenter sjøl her, det være seg trommer, hans opprinnelige instrument, bass, gitar og tangenter.

Dette er musikk i singer/songwriter-tradisjonen med impulser fra både folk, rock, pop og en dose jazz. Leo Sidran har passert under min radar alt for lenge - det forteller han med all ønskelig tydelighet med "Mucho Leo".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Leo Sidran

Mucho Leo

Bonsaï Music/Nardis Records/Naxos Norway

Fra Norge til Sør-Afrika

Eyolf Dales Wolf Valley og Torun Eriksen omkransa Halles Komet på flott vis under torsdagen på Oslo Jazzfestival.

Eyolf Dale Wolf Valley - nesten hele i alle fall.

Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

De tre konsertene jeg fikk med meg av torsdagens Oslo Jazzfestival viste et lite tverrsnitt av hva som skjer i norsk jazz og dalstrøka innafor. Det hele begynte med et herlig gjenhør av pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt. Fjoråret ga oss både ei flott debutskive med bandet og en ditto konsert under Moldejazz.

Nok en gang hadde han med seg sitt superlag bestående av Kristoffer Kompen (trombone), Gard Nilssen (trommer), Hayden Powell (trompet), André Roligheten (tenorsaksofon, klarinett), Rob Waring (vibrafon), Adrian Løseth Waade (fiolin) og Per Zanussi (bass) og repertoaret var en blanding av materiale fra skiva pluss en hel del nytt.

Dale har skrevet nydelige arrangement for ei spesiell besetning og dette var nok en bekreftelse på at det Dale & Co holder på med er moderne, melodisk jazzmusikk på internasjonalt meget høyt nivå. Musikken er frisk, spennende og annerledes sjøl om den har med seg impulser fra en rekke kilder. Det er bortimot unødvendig å si at solistisk var det øverste hylle som var representert tvers gjennom, jeg velger likevel å gi en ekstra liten imaginær blomst til Adrian Løseth Waade som vokser kraftig for hver gang jeg hører han. Og så er det temposkiftene til Gard Nilssen da - makaløst!

Halles Komet feirer 10 års jubileum og vel så det.

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

For godt og vel ti år siden traff Edvard Askeland (bass), Morten Halle (saksofoner og fløyte) og Torstein Lofthus (trommer) på pianisten Andre Petersen da de turnerte med det legendariske bandet Søyr i Sør-Afrika. Det har ført til et varmt, godt og langvarig vennskap både menneskelig og musikalsk. Det har ført til flere turneer og to skiver og i forbindelse med konserten på Herr Nilsen var også trompeteren og flügelhornisten Feya Faku invitert med fra den andre sida av jordkloden.

Den eneste setninga Petersen har lært seg på norsk er "Lukke døra etter deg", men musikalsk har både han og alle de andre involverte lært mye av hverandre.

Bortsett fra en vakker duoversjon av Billy Strayhorn-låta "Daydream" var alt materialet skrevet av herrene i bandet. Vi snakker melodisk, moderne jazzmusikk med tydelige spor av afrikanske impulser. De som for eksempel har et nært forhold til musikken til Abdullah Ibrahim, fant mye å glede seg over i løpet av denne timen også.

Blant høydepunktene trekker jeg gjerne frem duellen mellom Lofthus og Petersen og den "motrytmiske" soloen til Lofthus til slutt forteller alt om hvilken perkusjonist han er - uansett sjanger.

Halles Komet ga oss en varm og herlig time på intime og fullsatte Herr Nilsen.

En festivalsjef må slappe av noen ganger også - her representert ved Edvard Askeland.

Foto: Tor Hammerø

Torun Eriksen har alltid mye på hjertet.

Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

Kvelden blei avslutta med en time av konserten med Torun Eriksen og hennes utmerkede band bestående av Andreas Bye (trommer), Kjetil Dalland (elbass, gitar) og Jørn Øien (tangenter) samt gjest Ole Jørn Myklebust (trompet). Det kan enkelt og greit ikke gå gæernt - Torun Eriksen & Co er nemlig så talentfulle at det er umulig. Konserten, som forresten var døvetolka, blei likevel som en liten reprisetime av de seineste konsertene jeg har hørt med bandet - bortsett fra den unike stemma til Myklebust da.

Den nye låta, som vi fikk servert på duo med Eriksen og Dalland, tyda uansett på at mye nytt er på gang og jeg gleder meg allerede til hvor jeg skal få møte Torun Eriksen neste gang. Hun har overraska meg mange ganger før og gjør det sikkert igjen.

Ole Jørn Myklebust gjorde en strålende gjesteopptreden med Torun Eriksen.

Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

I en egen verden

Den norske bassisten og elektronikeren Jo Berger Myhre og den islandske tangentisten og trommeslageren Ólafur Björn Ólafsson tar oss med til steder vi aldri har vært før.

Jo Berger Myhre og Ólafur Björn Ólafsson funderer på hva de har skapt.

Jo Berger Myhre fra Sandefjord kjenner vi fra bandet Splashgirl og ikke minst fra samarbeid med Susanna og som fast medlem av bandet til Nils Petter Molvær de seineste åra. Ólafur Björn Ólafsson er et nytt bekjentskap for meg, men med fartstid fra band og artister som Sigur Rós og Jonsi, så mer enn antyder det at han er en musikant vel verdt å låne øre til.

Her har de to truffet hverandre så til de grader i et Ólafssons studio i et nedlagt lagerlokale i utkanten av Reykjavik. I løpet av noen vårdager i fjor kom de sammen rundt masse instrumenter og noen gammeldagse opptaksmaskiner. Der gikk de til verket for å skape noe helt eget som har fått betegnelsen ambient-gotiske improvisasjoner....Jeg er langt fra sikker på om jeg vet hva det betyr, men jeg er sikker på at det er fascinerende og suggererende musikk. En av de fire låtene er komponert, resten er unnfanga underveis.

Det de to har makta å skape er stemninger blant annet basert på naturen ved havet rundt studioet - det er goldt, det er varmt, det er vilt, det er flott, det er søkende, det er luftig. Dette er to musikanter som lar seg utfordre, som lytter og som videreformidler det som kommer opp på et unikt og kreativt vis.

Lytteren blir anbefalt å høre musikken på vinyl i riktig rekklefølge - side A før side B. Siden jeg kun har blitt utstyrt med en cd uten noen form for informasjon - jeg vet ikke navnet på låtene en gang - så kan jeg ikke annet enn tro på det som predikes. Uansett så låter det magisk og helt spesielt på den lille runde også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo Berger Myhre & Ólafur Björn Ólafsson

The Third Script

HUBRO/Musikkoperatørene

Kriminelt bra!

Sjøl om vi fortsatt skriver august, så kan det godt være at årets beste krimroman har sett dagens lys. Og ja, jeg har lest Jo Nesbøs "Tørst". Vi snakker om Aslak Nores "Ulvefellen".

Aslak Nore har skrevet en krimroman med stort internasjonalt potensial.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Aslak Nore (39) er i stand til å skrive god litteratur. Både som journalist og forfatter har han tidligere bevist at han holder et meget høyt nivå, men for meg blir likevel "Ulvefellen" hans endelig steg opp i eliten.

Nore er med "Ulvefellen" helt der oppe i tetsjiktet blant norske krimforfattere og det er jo ensbetydende med ei plassering helt der oppe også internasjonalt. Dessuten er utgangspunktet og tematikken i "Ulvefellen" av typen som gjør at historia Nore forteller også kan - og bør - gå rett hjem hvor som helst på Tellus i alle fall.

Nore har gjort research på linje med det beste fra bygdene nå til dags for å heve historia opp dit den har landa. Vi blir tatt med tilbake til krigsårene 1941 til 1944 og den dramatiske historia utspiller seg hovedsakelig i Tyskland, men også Norge, Sverige og England er involvert. Agenter, dobbeltagenter, nazister, jøssinger og desertører spiller alle viktige roller og Nore har makta å gi hele persongalleriet en enorm troverdighet. Ikke bare blir vi invitert inn i ei spennende og dramatisk historie som er troverdig fra ende til annen, vi blir også tatt med på en historietime egna til lærdom som vel er like viktig nå, om ikke viktigere, enn noensinne siden 1945.

Nore greier å dra oss med gjennom historia slik at vi lurer på om dette er ei fortelling fra virkeligheten. Han gjør det med en temperatur, et driv i språket og en sans for detaljer som er sjelden og som forteller mye om hvilket forarbeid som ligger bak romanen.

Nore overdriver ikke bruken av virkemidler eller blodige drapsscener mer enn nødvendig - det var slik det foregikk har han greid å overbevise meg om.

Aslak Nore har inntatt en plass på pallen med "Ulvefellen" - både ute og hjemme.

Aslak Nore

Ulvefellen

Aschehoug

Vakkert og originalt

Endless Field er en spennende amerikansk duo som har invitert høyprofilerte gjester som Ingrid Jensen og Donny McCaslin.

Ike Sturm og Jesse Lewis - Endless Field - trives i naturen og naturen trives med dem.

Jeg er så privilegert at jeg får tilsendt musikk fra ymse himmelstrøk, blant annet fra Sambandsstatene. Mye av det har jeg aldri hørt før og heller ikke hørt om musikantene. Duoen Endless Field hører med i den kategorien. Det er herrene Jesse Lewis som trakterer diverse akustiske og elektriske gitarer og synger og Ike Sturm som spiller akustiske og elektriske basser, synger og spiller elpiano. Etter å ha blitt fascinert av musikken deres, har jeg lest meg opp på hva og hvem de to er og jeg fant til og med ut de hadde spilt i Norge i slutten av mai - av alle steder på Eidsvoll og på Modum!!!!!

Etter å ha jobba sammen mer enn ti år i New York, fant de ut at de ville skape et lite kollektiv sammen. De hadde jobba med mangt og mye før Endless Field så dagens lys og flere av dem er med som gjester på noen spor her, blant andre den strålende pianisten Fabian Almazan, den Oslo-aktuelle Ingrid Jensen på trompet og Donny McCaslin, tenorsaksofonisten som samarbeida med David Bowie på hans siste skive, "Black Star".

Endless Field og musikken de har skapt er sterkt inspirert av naturen de tydeligvis er spesielt tiltrukket og benytter seg mye av. De har makta å skape en egen sound med finger-style linjer, improvisasjon og ambiente teksturer. Folkmusikk ligger også hjertene deres nær og tilsammen har det altså blitt noe helt eget. Uttrykket er åpent, luftig, vakkert og på alle måter forlokkende og når så spesielt Jensen og McCaslin setter sine helt spesielle bumerker på toppen av det hele, så blir det ekstra herlig å forsvinne i dette nye universet.

Endless Field gir ut musikken sin på det spesielle selskapet Biophilia Records og det sier det det meste om hva og hvem de er og hvor bevisste de er. Dette selskapet gitt nemlig ut cd-cover på resirkulerbar papp, men uten cd! Her finnes det kun en kode som man kan laste ned og høre musikken så mye man vil og i den kvaliteten man ønsker.

Både musikken og tanken bak hele produksjonen er altså flott - nå kan altså alle, ikke bare folk på Eidsvoll og Modum, få oppleve dette flotte universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Endless Field

Endless Field

Biophilia Records/endlessfield.bandcamp.com

En herlig miks

Tom Harrell, Dagfinn Nordbø og Tonbruket. Tre helt forskjellige uttrykk - like bra på hvert sitt vis.

Tom Harrell, Ugonna Okegwo, Mark Turner og Adam Cruz - en meget bra kvartett.

Foto: Tor Hammerø

Tirsdagen under Oslo Jazzfestival blei nesten som å forsyne seg fra et koldtbord - et varmt sådant. Det heile starta med den glitrende amerikanske trompeteren og flügelhornisten Tom Harrell og hans band Trip.

Harrell har slitt med en alvorlig psykisk lidelse i flere tiår og har vært og er tungt medisinert. Det er tydelig å se når han inntar scena og når han står bortimot uten noen form for bevegelse når han ikke spiller. Når han spiller, derimot, er det som han er i en annen verden.

Med sitt utmerkede band Trip, bestående av Adam Cruz på trommer, Ugonna Okegwo på bass og Mark Turner på tenorsaksofon, tar Harrell med sin inderlige, vakre og varme tone og sitt helt spesielle uttrykk, oss med på ei kammermusikalsk jazzreise uten noe fjas og tull. Her er det musikken som snakker - ikke noe eller noen andre.

Vi har med fire strålende solister å gjøre og akkordinstrumentet savnes ikke et eneste sekund. Turner, en av USAs mest interessante saksofonister de seineste åra, har mye av ideverdenen til coolideologen Warne Marsh i seg og kler Harrell perfekt. Bedre reisefølge enn Cruz, hvilken musikalsk trommeslager, og Okegwo er heller ikke mulig å oppdrive. En perfekt start på tirsdagskvelden.

Vigleik og Gaute Storaas og Dagfinn Nordbø - en egen sjanger.

Foto: Tor Hammerø

Neste stopp blei aldri så lite mer utadvendt kan man trygt si. Satirikeren og humoristen Dagfinn Nordbø har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin jazztilhørighet og avhengighet og sammen med brødrene Gaute på bass og Vigleik Storaas på piano - et perfekt tonefølge, hadde han laga ei godt og vel times lang forestilling de hadde kalt "Sier det som det var".

Nordbø er en av de morsomste, skarpeste, mest observante, sjølironiske og tøffeste pennene og stemmene jeg vet om, og denne settingen passer han bortimot perfekt. I løpet av minutter, nei forresten sekunder, hadde han publikum i sine hule hender med sine underfundige og skape betraktninger til både sinnets forlystelse og ikke minst til ettertanke.

Her blei introdusert for alt fra en monogam fugleart på Borneo, Nordbøs tro på Coltrane og ikke noe annet, hans tilbakeblikk på sin ikke spesielt vellykka ungdomsskoletid, grekerne som var født gamle, Judas - hvis onkel gjorde det bra i myrrabransjen - og som har vært bad guy i flere tusen år, på guttetur med Tor Jonsson , "renessansemennesket" Petter Pilgaard, alt om Luther på fem minutter, om det å være levemann, en alternativ salme som utrolig nok blei refusert i et slags "Kristen-Grand Prix" - "Stol på Satan - han er best i storm og blest".

Jeg stoler på Dagfinn Nordbø - han er best både i storm og blest - og garantert til fest!

Tonbruket - noe av det beste broderfolket har å by på.

Maratonkvelden blei avslutta med en time sammen med det svenske superlaget Tonbruket. Vi snakker forresten om stort sett de samme musikantene som Ane Brun har satt sammen som sitt band og hun har definitivt valgt på øverste hylle. Med Dan Berglund på bass, Martin Hederos på tangenter og fele, Johan Lindström på gitarer og Andreas Werliin på trommer blei vi presentert for et helt unikt lydbilde med Hederos´utrolige lydarsenal og Lindströms pedal steel-gitar som viktige premissleverandører.

Dette er musikanter som kommer fra alle typer bakgrunn og de tar med seg ingredienser fra rock, folk, prog, jazz og gudene vet hva til noe som har blitt unikt Tonbruket. En perfekt avslutning på en flott kveld. Ute regna, men det gjorde ingenting!

Oslo Jazzfestival

Nasjonal Jazzscene Victoria og Chat Noir

15. august 2017

Uendelig vakkert

Det er ikke hver dag jeg kaster meg ut i den klassiske musikkens utrolige verden. Når det først skjer, så er det for sikkerhets skyld med dobbel dose.

Tor Espen Aspaas og Ragnhild Hemsing - en nydelig klangverden.

Jeg er enig med Duke Ellington: det finnes bare to typer musikk - god og dårlig. Sjøl om min hovedpreferanse er jazz og improvisert musikk, så får jeg i stadig større grad sans for alt annet også - bare det er bra!

Det norske plateselskapet 2L er intet mindre enn en garantist for god musikk - uansett sjanger. Når det så dukker opp to innspillinger fra 2L, så er jeg altså ikke veldig vanskelig å be.

Fiolinisten Ragnhild Hemsing og pianisten Tor Espen Aspaas har jobba sammen siden 2010 i forbindelse med Hemsings debut-cd, "Yr". Nå var tida inne for nok et kapittel og med verker av de nordiske gigantene Edvard Grieg, Carl Nielsen og Jean Sibelius, tar de oss med inn i en inderlig, vakker og sterk klangverden.

De to kler hverandre på alle mulige slags vis og de frambringer rikdommen i denne toneskatten slik at de som sitter igjen uberørt etter dette møtet bør søke profesjonell hjelp.

For de av oss som ikke er så bevandra innen denne musikalske sfæren, så er den informative coverteksten til flott hjelp også.

Gunnar Flagstad og Bård Monsen fører nydelige musikalske samtaler.

Pianisten Gunnar Flagstad og fiolinisten Bård Monsen møttes, som Hemsing og Aspaas, også i Sofienberg kirke i Oslo der lydguruen Morten Lindberg nok en gang hadde stålkontroll.

Her er det verker av Fartein Valen, Igor Stravinsky og Witold Lutoslawski som står på programmet og på sett og vis blir det en slags forlengelse av musikken til de nordiske gigantene. Samarbeidet mellom Flagstad og Monsen går tilbake helt til 1999 og at det er to musikanter som kjenner hverandre og "kan" hverandre på alle slags vis, er det liten tvil om.

Det er store ører involvert her og dynamikken i uttrykket er formidabelt og nok en gang blir man berørt av samtalene som blir ført av disse framifrå musikantene.

I tillegg til den tradisjonelle cd-skiva så er som alltid 2L-utgivelsene utstyrt med en Blu-ray disc og en helt spesiell cd-boks - her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Morten Lindberg vet hva han holder på med og han gjør det på aller øverste nivå - det er derfor han blir Grammy-nominert gang etter gang også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ragnhild Hemsing & Tor Espen Aspaas

Northern Timbre

2L/Musikkoperatørene

Bård Monsen - Gunnar Flagstad

Interactions

2L/Musikkoperatørene

Ambisiøst og flott

Trompeteren og komponisten Ingrid Jensen kommer fra Canada, men kler på alle slags vis å være i Norge.

Ingrid Jensen med sin "norske" ektemann Jon Wikan på trommer.

Foto: Nuno Pissara/Oslo Jazzfestival

Ingrid Jensen, fra British Columbia i Canada, men med solide danske røtter, har det siste tiåret i stadig større grad markert seg som en av de aller mest oppegående og kreative trompeterne her på Tellus. Om det er med egne band, i kollektiv som supergruppa Woman to Woman som vi hørte i Molde eller med storband, så viser Jensen alltid at hun har noe spesielt å melde med sin mjuke og varme tone som til tider kan minne om hennes landsmann, Kenny Wheeler.

Hans Mathisen og Mats Eilertsen gjorde på ingen måte skam på kongeriket.

Foto: Nuno Pissara/Oslo Jazzfestival

Denne gangen skulle vi for første gang her i Norge, tror jeg, få høre Jensen sammen med sin søster, saksofonisten Christine Jensen. På grunn av dødsfall i nær familie måtte Christine dra tilbake til Canada der hun fortsatt er bosatt. Leit på mange vis sjølsagt, men med utmerka reisefølge i Mats Eilertsen på bass, Hans Mathisen på gitar og sin trommespillende ektemann Jon Wikan, amerikaner med svært så norske røtter, så fikk vi uansett bortimot 90 minutter sammen med et overfylt Herr Nilsen av meget solid kvalitet.

Ingrid Jensen og hennes "spontane" kvartett.

Foto: Tor Hammerø

Materialet bestod av låter skrevet av Jensen og hennes søster og, sjøl om det hele tida var snakk om musikk av det melodiske laget, så var det ikke akkurat av typen A4. Det var så avgjort ambisiøs og utfordrende musikk og med lite øvetid, går jeg ut fra, måtte spesielt Eilertsen og Mathisen lese blekker så det holdt. Utstyrt med noe over gjennomsnittet store doser musikalitet og erfaring fiksa de sjølsagt det som om de hadde spilt dette stoffet en rekke ganger tidligere og de kledde Jensen og Wikan på et framifrå vis.

Ingrid Jensen er en trompetsolist i toppklasse og viste oss flere eksempler på det med et originalt og ekspressivt uttrykk. Omgitt av empatiske og "riktige" medmusikanter blei det en flott mandagskveld under Oslo Jazzfestival. Neste gang får vi håpe at søster Christine Jensen også er klar for innsats.

Ingrid Jensen Quartet

Herr Nilsen, Oslo Jazzfestival

14. august 2017

For en familie!

Nei, her snakkes det ikke om friidrettsklanen Ingebrigtsen, men musikkfamilien Cohen. Klarinettist Anat og sopransaksofonist Yuval er nemlig søster og bror til trompeteren Avishai og her møter vi sistnevnte på hans andre ECM-innspilling.

Trompeteren Avishai Cohen har noe djupt personlig på hjertet.

Noen av oss hadde den utsøkte glede å oppleve Anat Cohen i Molde i sommer i det framifrå bandet Woman to Woman. Der mer enn bekrefta hun at de musikalske genene i familien Cohen fra Tel Aviv i Israel er av det utsøkte slaget. Det har hun også gjort i en rekke andre sammenhenger, blant annet i familiebandet 3 Cohens der også Avishai og Yuval er like viktige ingredienser.

Anat har enn så lenge fått mest oppmerksomhet av de tre søsknene. Hun er da også en fantastisk klarinettist - og saksofonist - men 39 år unge Avishai, som debuterte i et lokalt storband ti år ung, har gjennom fire førsteplasser i kritikeravstemninger i DownBeat mer enn antyda at han er klar for "å ta opp kampen" med lillesøster.

Etter studier ved Berklee i Boston, gikk turen til New York - den samme reiseruta har også Anat tatt. Der etablerte Avishai seg raskt som en av de mest spennende og mest interessante trompeterne i tradisjonen etter sin store helt, Miles Davis. I tillegg til å lede sine egne band, har Cohen vært en sentral bidragsyter i det prestisjetunge SF Jazz Collective i seks år og første gang vi møtte han i ECM-sammenheng var som sidemann med tenorsaksofonisten Mark Turner på hans "Lathe of Heaven" i 2014.

Der fikk nok ECM-sjef Manfred Eicher virkelig opp ørene for Cohen og i fjor debuterte han for selskapet med "Into the Silence" der landsmannen Yonathan Avishai spilte piano og Nasheet Waits trakterte trommene, noe de også gjør her. Bassansvaret er overlatt til nok en New York-basert israeler, Barak Mori.

Det er ikke akkurat hvert år Eicher gir ut plater to år på rad med den samme bandlederen, men Cohen har åpenbart fått ei solid stjerne hos sjefen og det er det all grunn til. Her er det bandet, kollektivet, som står i sentrum sjøl om alle fire får godt med tid til å vise seg fram. Han hevder sjøl at dette er hans drømmelag og det er mulig å skjønne det.

Det er perfekt balanse i bandet og det er masse luft og rom til å hygge seg med. Cohen er sjøl utstyrt med en klokkeklar og tydelig tone som, til tross for at han har lytta mye på Miles, er hans helt personlige. De fem låtene, som varierer fra knappe fire til vel tolv minutter, er alle sterke, melodiske og rytmisk interessante og alle er ført i pennen av Cohen.

For mange av oss her i steinrøysa er Avishai Cohen, som ikke må forveksles med landsmannen og bassisten med samme navn som spilte med Chick Corea for noen år siden, et relativt ferskt bekjentskap. Det er avgjort på tide at vi får opp ørene med en eneste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Avishai Cohen

Cross My Palm With Silver

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

En unik gigant

Maria Kannegaard har vært, er og kommer til å forbli en av kongerikets aller mest spennende komponister, pianister og bandledere.

Maria Kannegaard med to liveopptak - vi snakker klasse super.

Maria Kannegaard (46) er født i Danmark, men vokste opp i Bærum og vi nøler ikke med å kalle henne norsk - vi har nemlig all mulig grunn til å være stolt av henne både som pianist, komponist, bandleder og ikke minst som menneske. Hun har også all mulig grunn til å være stolt av seg sjøl!

Av personlige årsaker - Kannegaard har ikke lagt skjul på sine psykiske lidelser - har det fra tid til annen gått alt for lenge mellom hver gang vi har hørt fra henne. Nå har heldigvis både hun og folka bak Jazzland Recordings gått sammen om en strålende dobbelt-cd med musikk spilt inn live på to forskjellige festivaler i henholdsvis 2011 og 2013.

Først ut er bestillingsverket "Tomorrow and the Porch" fra Kongsberg sommeren 2011. Sammen med sin faste våpendragere Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass og "gjestene" Siri Gjære på vokal og Ola Kvernberg på fiolin, kvitterte Kannegaard for festivalprisen hun blei tildelt året før med ei vakker reise med nydelige melodier nydelig drapert rundt Gjæres tekster. Det er altså så herlig å dukke ned i Kannegaards unike verden igjen og Kongsbergkonserten er et utmerket eksempel på det.

To år seinere var et nytt verk klart i Kannegaards nåværende hjemby Trondheim. Kvernberg, Strønen og Vågan er fortsatt hjertelig tilstede mens Per Jørgensen på trompet, vokal og perkusjon og Ståle Storløkken på synther ikke akkurat svekker lagoppstillinga. "Før eller siden er det nå" er navnet på verket og denne gangen uten tekster, men med Jørgensens uforliknelige stemme. Som Jan Garbarek en gang sa om sin "nye" musikk: Det låter likt, men helt forskjellig.

Sånn er det med Kannegaards musikk også - likt, men helt forskjellig. Hun tar oss stadig med til vakre, spennende og fascinerende musikalske utsiktspunkt og med dette kremlaget til å videreutvikle ideene hennes, så blir det en utflukt vi endelig får anledning til å være med på vi også som ikke var i Trondheim denne maidagen i 2013.

Det er så inderlig flott med slike nydelige musikalske livstegn fra Maria Kannegaard. Nå ønsker jeg meg bare mer - hører du Maria????

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maria Kannegaard

Kongsberg Jazzfestival 2011 - Trondheim Jazzfestival 2013

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Dronninglig åpning

Etter at Dronning Sonja hadde åpna årets utgave av Oslo Jazzfestival, tok supertrommeslager Manu Katché med alle sine norske venner over. Det blei akkurat så bra som man kunne håpe på.

Et superlag under ledelse av Manu Katché på åpningsdagen av Oslo Jazzfestival.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Den franske topptrommeslageren Manu Katché, som har stått høyest på ringelista til artister som Peter Gabriel, Sting og Joni Mitchell, har gjennom flere tiår hatt et helt spesielt forhold til norske musikere. Han mener våre gutter og jenter har en helt spesiell tone i horna sine - noe helt spesielt å melde. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Derfor var det ekstra hyggelig at Oslo Jazzfestival hadde greid å samle nesten alle hans norske samarbeidspartnere til en manifestasjon av denne herlige linken på den flotte scena i Operaen.

Manu Katché er en groovemester av de sjeldne.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Med ei saksofonrekke med Tore Brunborg, Trygve Seim og Petter Wettre, Mathias Eick på trompet, Jacob Young på gitar, Ellen Andrea Wang på bass og vokal og Jens Christian Bugge Wesseltoft på tangenter, så kunne enkelt og greit dette ikke gå gæernt. Hadde Jan Garbarek og Nils Petter Molvær vært tilstede, så hadde Katchés norske relasjonsrekke vært komplett, men det holdt mer enn lenge med de som hadde sjekka inn.

Det som var ekstra hyggelig i forbindelse med denne konserten var at alle, bortsett fra Bugge, var representert med sine egne låter. I Katchés band var det i all hovedsak bare hans musikk som blei spilt, noe som kunne fortone seg noe enstonig fra tid til annen. Slik blei det altså ikke denne gangen og jeg kunne gjerne nevnt alles bidrag: her har vi nemlig med noen av denne verdensdelens aller beste komponister å gjøre.

Høydepunktene stod i kø, men Trygve Seims nydelige "Beginning and Ending" og blåsearret på Petter Wettres låt tåler nok litt ekstra oppmerksomhet - framifrå!

Ei blåserekke med Trygve Seim, Petter Wettre, Tore Brunborg og Mathias Eick og med Jacob Young på gitar er klart innafor.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Manu Katché var så avgjort representert som komponist også, men som solist venta han lenge før trommesoloen kom. Egentlig var det like greit - for meg er det nemlig groovemesteren og elegantieren Katché, det ser så forbanna enkelt ut når han spiller, som tiltaler meg mest og som snakker til meg.

Tonen til Tore Brunborg, den guddommelige, uttrykket til Mathias Eick, trøkket til Ellen Andrea Wang og klangen til Jens Christian Bugge Wesseltoft - jeg kunne holdt på i en evighet - alt var her denne kvelden og Oslo Jazzfestival skal ha all mulig slags ære for å ha fått til dette unike møtet.

Dronning Sonja holdt en forbilledlig åpningstale.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Det er ikke hver dag jeg bruker bokstaver på en åpningstale, men i dette tilfellet er det betimelig med et unntak. Dronning Sonja la nemlig lista for slike taler i fremtida svært høyt med en personlig, innsiktsfull og akkurat kort/lang nok tale til at stemninga for konserten og festivalen var satt. Slik skal det gjøres!

Bjørn Stendahl fikk høyst fortjent Ella-prisen. Her med festivalsjef Edvard Askeland og styreleder Ellen Horn på hver sin side.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Jeg MÅ til Island!

Altsaksofonisten Sigurður Flosason har overbevist meg: Island står på ønskelista.

Sigurður Flosason, nummer to fra venstre, sammen med utmerkede Lars Jansson Trio.

Nå har det seg slik at rundt om i verden finnes det mange utmerkede jazzmusikanter og, sjøl om jeg følger med etter ringe evne, så er det mange jeg aldri har hørt om. Det faktisk til tross for at de befinner seg nesten i min "umiddelbare nærhet". Altsaksofonisten, komponisten, pedagogen og bandlederen Sigurður Flosason (54) fra Island befinner seg i den kategorien eller, får jeg heldigvis si, befant seg der. Nå har nemlig hans danske plateselskap Storyville Records, som han har gitt ut fire skiver på tidligere, utstyrt meg med hans seineste og jeg har åpenbart gått glipp av mye.

Med sin vakre, mjuke nesten sopranliknende tone i altsaksofonen tar Flosason, som har studert i USA, men som siden cirka 1990 har været svært sentral i sagaøyas jazzliv, oss med på en musikalsk ekskursjon til sitt hjemland. Han både ønsker og makter å beskrive den spesielle skjønnheten i det ville og ofte golde landskapet og de sterke og røffe kontrastene det har å by på. Den grønne mosen, den svarte lavasanda, skjønnheten i været som kan forandre seg på et øyeblikk, stillheten i stormen, regner som ofte ankommer vannrett og fargene på himmelen som ikke kan oppleves noe annet sted og månen som alltid er tilstede ved verdens ende, som Flosason beskriver det.

Alt dette gir han oss gjennom elleve vakre, melodiske, inderlige og personlige låter innspilt i Göteborg i løpet av to aprildager i år. Når han så har alliert seg med en av mine absolutte favorittpianister, Lars Jansson, og hans trio bestående av den danske bassisten Thomas Fonnesbæk og Janssons sønn, Paul Svanberg, på trommer, så er reisefølget det aller, aller beste og empatien ligger tjukt utenpå alle involverte.

Sigurður Flosason har jobba mye i Danmark de seineste åra. Nå er det på høyt tid at noen sørger for at han legger turen innom våre grenser også - det er jo høyst sannsynlig her han har sine røtter, må vite!

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Sigurður Flosason & Lars Jansson Trio

Green Moss Black Sand

Storyville Records/MusikkLosen

Over alle grenser

Uansett hvor Jon Balke dukker opp så er han garantist for at det skjer noe spennende musikalsk. Her møter vi han i et nytt kollektiv med tildels ukjente stemmer - i alle fall her nord.

Jon Balke, til venstre, sammen med sine "nye" musikalske venner.

Hva får man hvis man setter sammen en argentinsk sopran- og barytonsaksofonist, en norsk pianist og elektroniker, en italiensk bassist og en fransk trommeslager og elektroniker? Svaret kan nok være sammensatt, men i dette tilfellet har det ført til flott, melodisk og rytmisk spennende musikk in alle fall.

Hvem som har tatt initiativet til denne kvartetten aner jeg faktisk ikke, men i praksis fungerer det uansett som en demokratisk organisme der alle bidrar i like stor grad på de fleste vis.

Javier Girotto, med den ganske sjeldne sopran- og barytonkomboen, kommer opprinnelig fra Argentina og har definitivt lytta på sin avdøde landsmann Gato Barbieri, men er bosatt i Italia. Der har han ganske sikkert jobba med bassveteranen Furio Di Castri. Patrice Héral kjenner vi godt her hjemme etter et mangeårig samarbeid med Arild Andersen og Carsten Dahl. For den musikkinteresserte nordmann trenger ikke Jon Balke noen nærmere introduksjon: vi har med en av denne verdensdelens aller mest kreative og særegne tangentister å gjøre - slik er det med den saken.

Tittelen "Unshot Movies" forteller oss at kollektivet har hatt som mulig ambisjon å skape musikk som kan gi oss assosiasjoner til filmer, bilder eller tanker som aldri har vært unnfanga, men som blir det når musikken tar bolig i oss. I veldig stor grad makter de det.

Alle fire har bidratt som komponister og det fører sjølsagt til fire forskjellige innfallsvinkler, men uten unntak er det melodiske, vakre og inderlige ekskursjoner de tar oss med på. Dette er musikk perfekt egna til å la tankene flyte - til å skape egne bilder og gode tanker.

Kollektivet låter flott og solistisk er det meget høyt nivå på det som blir servert, men med fare for å låte "norsk" må jeg likevel trekke fram Jon Balke. Han har altså en type luft, søken og åpenhet i uttrykket sitt som gjør han til en helt spesiell pianist - ei helt spesiell stemme.

"Unshot Movies" er den beste filmen jeg har hørt på svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Javier Girotto Jon Balke Furio Di Castri Patrice Héral

Unshot Movies

CAMJazz/MusikkLosen

Full fest!

Det tyske plateselskapet ACT fyller 25 år og gjør det med brask og bram. Her gir de oss både høydepunktene fra en festkonsert i Berlin og ei samleskive som forteller oss hva de ellers har å by på i 2017. Det er ikke reint lite!

Ida Sand i spissen for stjernelaget i Berlin den 2. april i år - "We Are Family".

Da Konzerthaus Berlin blei åsted for jubileumskonserter til ACT den 2. april i år, var det omtrent på dagen 25 år etter at selskapet lanserte sin aller første produksjon. Siden har Siggi Lochs hjertebarn vært en suksesshistorie av de sjeldne innen jazzverdenen. Den tyske musikkbransjeveteranen Loch hadde en klar visjon da han starta opp ACT i 1992 og han har så definitivt makta å nå måla sine og vel så det.

ACT har vært basert på at de skal presentere musikk som har sine røtter i stort sett europeisk jazz og/eller verdensmusikk og de skal presentere både etablerte artister samtidig som de har hatt ønske og evne til å lansere helt ukjente, men lovende musikanter.

Suksessen har vært formidabel både kunstnerisk og kommersielt. Mange artister har fått sitt gjennombrudd via ACT - også norske artister som Marius Neset. Selskapets aller største selger er også norsk, nemlig Jens Christian Bugge Wesseltofts "It´s Snowing on My Piano".

Til konsertene i Berlin hadde Loch og ACT invitert et 30-talls musikanter fra "stallen" sin og det førte utvilsomt til stor hygge og mange spennende og tildels nye konstellasjoner. Vi får nok bare være med på deler av festen som begynner med Nils Landgren på trombone og vokal og den tyske pianostjerna Michael Wollny med "Send In the Clowns". Vi får også to andre utmerkede duoer, nemlig bassisten Lars Danielsson og Dieter Ilg og pianisten Joachim Kühn og saksofonisten Emilie Parisien - framifrå alle tre.

Ellers får vi hilse på kjente ACT-artister som gitaristen Nguyên Lê og fiolinisten Adam Baldych før kanskje den største ACT-stjerna, den djupt savna svenske pianisten Esbjörn Svensson, blir hylla med hitlåta "Dodge the Dodo" - med barna hans, Noa og Ruben Svensson på henholdsvis trommer og gitar, som hedersgjester med blant andre Iiro Rantala og Ulf Wakenius. Sterkt og flott!

Festen blir avslutta med "allsang" på "We Are Family" med Ida Sand som forsanger med Cæcilie Norby og Viktoria Tolstoy i koret!!! Denne kvelden og denne dokumentasjonen skulle være hyggelig og gjenspeile deler av det ACT har vært og betydd. Den har den blitt på alle mulige slags vis.

Noa og Ruben Svensson, sønnene til Esbjörn Svensson, sammen med Ulf Wakenius, spiller farens musikk.

ACT har tydeligvis ikke tenkt å ligge på latsida i tida som kommer heller. På det andre jubileumsalbumet får vi servert 13 låter fra ting som enten har kommet ut allerede i år eller som er på vei. Bortsett fra tre låter er alt tidligere uutgitt.

Nils Landgren, Viktoria Tolstoy med Esbjörn Svensson, Adam Baldych, far og sønn Wakenius, den sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah, Marius Neset, Michael Wollny og finske Iiro Rantala på duo, den franske trekkspilleren Vincent Peirani, den tyske trommeslageren Wolfgang Haffner på duo med Wollny før Esbjörn Svensson avslutter det heile solo, er innholdet på denne samlinga og teaseren av det som skal komme i løpet av året - det er mye å glede seg til.

ACT har gjort og gjør fortsatt en viktig jobb for moderne jazz i Europa og snart kommer det ny soloskive med Jens Christian Bugge Wesseltoft også. Det gledes og gratuleres!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

ACT Family Band

The Jubilee Concerts

ACT/Musikkoperatørene

Diverse artister

Twentyfive Magic Years: The Jubilee Album

ACT/Musikkoperatørene

Om levde liv

Tønsbergruppa Herrene i haven har eksistert siden 80-tallet - godt inne i det forrige årtusenet med andre ord. Her møter jeg dem for første gang og vi snakker om voksne karer som har levd ei stund og som har noe vesentlig å melde.

Herrene i haven har mye på hjertet og vet hvordan det skal formidles.

Gitaristen og trompeteren Terje Johannesen, bassisten Olaf "Knerten" Kamfjord, trommeslageren Jon Kirkebø Rosslund og vokalisten og gitaristen Reidar Vinje Stensvold har vært med på hele reisa - det vil si godt og vel 30 år. Tangentisten Rune Jensen har bare vært med et års tid og så er tekstforfatter Stein Erik Lunde mer enn et assosiert medlem av herreselskapet, hvis jeg har skjønt det rett - det burde han i alle fall være.

Har jeg skjønt det rett så er Herrene også verdensberømt i Tønsberg-området etter fire plateutgivelser og sikkert hundrevis av jobber opp gjennom åra. Som så mye annet så har også Herrene i haven gått meg hus forbi - inntil nå. Basert på det de har å melde på "Bare et pust" så har jeg gått glipp av mye god musikk og ikke minst mye livsvisdom.

Dette er altså karer som har levd godt og lenge og Stein Erik Lunde har på alle måter makta å sette ord på det - dette livet med stor L. Gutta har kommet dit i livet at de muligens - og kanskje vel så det - har gjort unna mer enn halvparten og dermed har fått med seg livserfaring og tanker som er verdt å dele. De har makta å skape et univers som det er godt å dukke ned i og som det er mulig å lære noe, faktisk mye, av. Lunde, med utmerka tekstassistanse av Erik Bye - "Vår beste dag" - og Gro Dahle, gir oss enkelt og greit viktig påfyll til ettertanke.

Når så Reidar Vinje Stensvold på et usminka og ekte vis formidler tekstuniverset og blir understøtta av toppmusikanter som Johannesen, Kamfjord og Kirkebø Rosslund, med masse jazzerfaring- og kunnskap i bagasjen, så er dette musikalsk sett et herlig landskap med flotte ingredienser fra folk, vise, pop, blues og jazz og sikkert mye annet.

Det tok altså si tid før Herrene i haven og mine veier skulle krysse hverandre. Nå har de gjort det og det er jeg takknemlig for. Anbefales!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så fort som mulig.

Herrene i haven

Bare et pust

Grappa/Musikkoperatørene

Tøft og viktig fra Junaiten

Sjøl om den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og bandet hans Catharsis har eksistert i mange år, har de fått lite oppmerksomhet her hjemme. Her får vi ei ny anledning til å rette opp i det.

Ryan Keberle i sentrum for Catharsis - de har mye viktig på gang.

37 år unge Ryan Keberle har spilt med alle fra David Bowie via Maria Schneider, Wynton Marsalis, Alicia Keys til Sufjan Stevens og han har bidratt på fem Grammy-vinnende skiver. Likevel har det altså vært relativt stille rundt den ettertrakta trombonisten her nord i verden i alle fall.

Til tross for at han er etterspurt av så mange, så er det noe som forteller meg at han synes det er aller mest stas å jobbe med sin egen musikk og sitt eget band, Catharsis. Det skjønner jeg godt og etter å ha eksistert i seks år så låter det homogent og har ei helt klar og tydelig retning med musikken sin.

Dette er gruppas femte utgivelse og Keberle sier sjøl at etter det som har hendt i USA det siste året, så har tekstene - både på de egenkomponerte låtene - og coverlåtene, et klart politisk budskap. Han hevder at 60 millioner amerikanere valgte tilbakeskritt framfor det motsatte da de valgte Trump og ved hjelp av lyrikeren Mantsa Miro har Keberle & Co satt ord på hva de synes om dette.

På sanger av den uruguyanske låtskriveren Jorge Drexler, Dylans klassiker "The Times They Are A-Changin´" og Beatles-låta "The Fool on the Hill" og "I Am a Stranger" av indierock-gruppa The Welcome Wagon, som Sufjan Stevens introduserte Keberle for, er det den samme politiske tråden som går igjen.

Høres dette ut som ei pop/rockeskive? Det er det altså ikke, jo kanskje litt da, men i all hovedsak er dette moderne, tøff og melodisk jazz der Keberle, i tillegg til å spille trombone også spiller elpiano, melodica og synger, har med seg Eric Doob på trommer, Camila Meza på hovedvokal og gitar, Mike Rodriguez på trompet og Jorge Roeder på både akustisk og elektrisk bass - et meget godt lag med erfaring fra bandledere som John Scofield, Chick Corea og Gonzalo Rubalcaba.

Ryan Keberle & Catharsis er et band med stor B som betyr noe - som betyr mye.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ryan Keberle & Catharsis

Find the Common, Stine a Light

Greenleaf Music/ryankeberlecatharsis.bandcamp.com

Norsk og stort

Dag Arnesen har ved tre anledninger vist oss med sin trio at både Griegs toneskatt og andre norske folkemelodier egner seg utmerket i jazzdrakt. Nå gjør han det samme med storband.

Bergen Big Band - i med- og motvind, i sol og regn - det swinger uansett.

I Bergen er det nok slik at Edvard Grieg er minst like hellig som Brann. For pianisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Dag Arnesen er det i alle fall slik: ja takk, begge deler. Siden 2006 har det ført til tre strålende trioinnspillinger av Grieg-komposisjoner, norske folketoner og egenkomponerte Arnesen-melodier. Uten "mistenkelige" straffespark, som jo Brann får mot seg hele tida, så har Arnesens flotte Grieg-inspirerte prosjekt ført til stor suksess både hjemme og ute - utlendingene synes tydeligvis dette er både vakkert og fascinerende og det er ikke vanskelig å si seg enig i det.

Da Bergen Big Band, som den hjemvendte bergenser Arnesen har vært medlem av i en årrekke nå, spurte om han kunne tenke seg å videreføre prosjektet for storbandbesetning, var han slettes ikke vanskelig å be. Han var faktisk både glad og stolt da BBB spurte om han kunne skrive arrangement på noe av materialet han hadde jobba med det siste tiåret.

Etter at Arnesen hadde spilt med BBB og vært med og tolka arrangement som storheter som Maria Schneider, John Surman og Joe Henderson hadde bragt til finværsbyen, visste sjølsagt Arnesen at BBB var i stand til å ta på seg det som var av utfordringer. Det viser seg med en eneste gang at BBB er et storband av meget solid kaliber og de stortrives tydeligvis i både Griegs og Arnesens univers.

Her får vi alt fra "Gangar" via "Mellom bakkar og berg", "Våren", Astrid mi Astrid" og "Ved Rondane" til Arnesens egne låter og med solister som saksofonistene Kjetil Møster, Ole Jacob Hystad og ikke minst det nye stjerneskuddet Elisabeth Lid Trøen - for et uttrykk og for et trøkk! - og sjølsagt Arnesen sjøl, så har dette blitt glitrende storbandmusikk både kollektivt og solistisk.

Trioen til Arnesen blei en eksportvare av solid klasse - det bør BBB og denne musikken bli også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bergen Big Band & Dag Arnesen

Norwegian Songs IV

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Ny stemme

Dette er aller første gang jeg har kommet over bassisten og bandlederen Max Johnson og hans musikk. Det var på høy tid.

Unge Max Johnson har allerede mye på hjertet.

27 år unge Max Johnson er nok den eneste musikanten som har spilt med jazzlegender som Anthony Braxton, John Zorn, Muhal Richard Abrams og William Parker, bluegrasstorheter som Sam Bush og David Grisman og rockestjerner som Adrian Belew, Vernon Reid og Butthole Surfers. I tillegg har han seks album under eget navn på samvittigheten. Likevel har han altså passert under min radar, men som det jo heter: med det sjuende skal det skje!

Med en slik enormt allsidig bakgrunn inviterer han oss med på ei musikalsk reise som har med seg ingredienser fra alt dette og mye mer også. Med en kvartett bestående av pedal steel-gitaristen Susan Alcorn, pianisten Kris Davis og trommeslageren Mike Pride - alle med tilsvarende allsidig tilnærming til det å skape musikk - skaper Johnson et spennende og personlig univers basert på tre egne komposisjoner og et tøft arrangement på Ennio Morricones udødelige "Once Upon a Time in the West".

I løpet av dette møtet blir vi servert musikk basert på alt fra country til frijazz og punk og det forteller oss hvorfor Max Johnson, bosatt i New York, er så ettertrakta som han er. Her er hele spekteret fra det vakre og vare til det åpne, frie og utfordrende på plass og har ikke Max Johnson vært her oppe i steinrøysa allerede, er det bare for oppegående arrangører å invitere han så raskt som mulig. Han har nemlig noe helt eget å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Max Johnson

In the West

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

En snill ulv

Det kommer mye flott fra Sunnmøre. Strengekunstneren Stig Ulv er nok et framifrå eksempel på det.

Stig Ulv i selskap med ett av sine mange strengeinstrumenter.

Stig Ulvestad, som har droppa stad i forbindelse med musikkutøvelsen sin slik som Ane Brunvoll fra litt lenger nord i fylket har droppa voll, har gitt ut fire plater før "Akustikar" så dagens lys. Alle har gått meg hus forbi, men heldigvis kom den femte med postmannen og det har vært en sann fryd å tilbringe en stille lørdag sammen med 37-åringen fra Ørsta og musikken hans.

Jeg vet ikke noe om Stig Ulv fra før og ofte er jo det et godt utgangspunkt - blanke ark og alt det der. Det han forteller meg med en eneste gang er at han er nok et bevis på det rundt omkring på knatter og knøs - og langt unna de store byene - finnes talenter som har masse å by på og som dessverre ikke har blitt hørt av så altfor mange.

Det Stig Ulv gir oss med disse ti nydelige, nesten sakrale låtene er stemninger så vakre og ettertenksomme at de som sitter igjen uberørt etter et møte med dem, bør vurdere å oppsøke profesjonell hjelp. Noen av låtene roper etter tekster, men du verden så godt de klarer seg uten også - her kan man for eksempel skape sitt eget univers sammen med Stig Ulv.

Med et arsenal av akustiske strengeinstrumenter, inkludert banjo, makter Stig Ulv, som er mutters aleine her, å skape forskjellige slags stemninger i landskap som henter hemningsløst fra både folk, pop, vise, jazz og andre herligheter.

Det tok si tid før Stig Ulv og mine veier fant det for godt å krysse hverandre, men nå har det heldigvis skjedd og da er det bare å håpe at mange får den samme muligheten som meg. De har i tilfelle mye å glede seg til - så vakkert, så vart og så til ettertanke er nemlig Stig Ulvs musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stig Ulv

Akustikar

Stig Ulv Records/ulvess@yahoo.no

En av de aller største

Chick Corea har vært, er og kommer for all fremtid til å bli værende en av musikkens aller største. Her får vi være med på mesterens 70-års feiring og det med et viktig og flott norsk bidrag!

For en mann - for en musikant - Chick Corea!

Armando Antonio Zacone Corea (75), definitivt bedre kjent som Chick Corea, er enkelt og greit en levende legende. Han har spilt med alt og alle og alle har spilt med han. Av den gode grunn at mannen er et musikalsk geni, et energikraftverk og en usedvanlig hyggelig fyr. Absolutt ingen dårlig kombo det der. I fjor høst feira Corea sin 75-års dag med en måned med konserter sammen med utvalgte samarbeidspartnere gjennom hele livet - fire av konsertene var med Trondheim Jazzorkester!!!!! Det sier en hel del om hvilken anseelse TJO har oppnådd - Corea kan nemlig velge og vrake blant alle toppmusikantene på kloden.

Inspirasjonen Corea hadde for å markere sin store dag i fjor, var sikkert at han gjorde mer eller mindre det samme høsten 2011 på den legendariske klubben Blue Note i New York. Det er den festen vi får være med på her og hvilken fest det må ha vært!

I løpet av tre CD-er på rundt 70 minutter hver får vi møte Return to Forever unplugged med Frank Gambale i stedet for Al DiMeola på gitar, trio med Brian Blade og Gary Peacock, Five Peace Band med John McLaughlin, Kenny Garrett, John Patitucci og Blade, duo med Bobby McFerrin, Marcus Roberts og Herbie Hancock, Elektric Band med Dave Weckl, Patutucci, Eric Marienthal og Gambale, duo med Gary Burton sammen med Harlem String Quartet, From Miles med Wallace Roney, Gary Bartz, Eddie Gomez og Jack DeJohnette og Flamenco Heart med Concha Buika, Carles Benavent, Jorge Pardo, Niño Josele og Jeff Ballard - wow! I tillegg bidrar også Coreas kone, sangeren Gayle Moran Corea, som sang med han på plater helt tilbake på 70-tallet.

Her har Corea & Co plukka ut det beste av det beste og alt er strålende - intet mindre. Det forteller oss alt, i alle fall mye, om geniet og mennesket Chick Corea og som en ekstra bonus på får vi også komme nærmere mennesket og kunstneren på de luxe-utgava av "The Musician".

Den norske filmkunstneren og musikkentusiasten Arne B. Rostad har nemlig kommet nær ikonet de seineste åra og har fått muligheten til å følge han på svært nært hold. Det har ført til en 96 minutter lang film, som er utgitt på Blu-ray, som er en del pakka og Rostad har laga et mesterverk av et portrett der han har fått alle som spiller med Corea - og sjefen sjøl må vite - i tale og han har kommet tett på alle sammen. Framifrå og en film NRK bør skaffe seg prompte. Boksen, med flotte bilder av alle konstellasjonene, står i samme stil som musikken og Rostads film.

Så er det bare å håpe at Corea & Co gjør det samme fra hans 75 års dag - så får vi også oppleve Trondheim Jazzorkester i den samme ligaen. Det er lov å håpe!

Miles looked down and said: Good! Sier Wallace Roney om denne opplevelsen. Noe forteller meg at han kanskje har rett!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea

The Musician

Concord Jazz/Stretch Records/Border Music Norway

Viktig fra vestfronten

Leonard Bernstein og Stephen Sondheims "West Side Story" fra 1957 er viktigere enn noen gang. Det forteller den norske kvartetten Crazy Moon oss med all ønskelig tydelighet.

Håkon Storm-Mathisen, Guro Gravem Johansen, Torgrim Sollid og Sebastian Haugen-Markussen - Crazy Moon - har noe viktig på hjertet.

Kvartetten Crazy Moon har eksistert i snart 20 år. Både vokalist Guro Gravem Johansen, trompeter Torgrim Sollid, bassist Sebastian Haugen-Markussen og gitarist Håkon Storm-Mathisen har sin bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole og at denne utdanningsinstitusjonen er en smeltedigel og et fantastisk møtepunkt for utvikling av nye relasjoner og "ny musikk" er denne plata og dette bandet et godt eksempel på.

Gravem Johansen kan huske "West Side Story" fra sin barndom. Hun så deler av den dramatiske musikalen på TV sammen med bestemor, men sovna underveis. Etter at hun våkna mot slutten og opplevde dramaet, har hun aldri greid å bli ferdig med budskapet Bernstein og Sondheim gjorde udødelig og tidløst.

Budskapet, som dreier seg om migrasjon, etniske spenninger, fattigdom, identitet, ære, verdighet og kjærlighet - altså i stor grad det samme som opptar oss i dag 60 år seinere, er med andre ord like viktig - om ikke viktigere - nå enn den gang. Det makter Gravem Johansen med sin inderlige, ekte og ujålete tolkning av teksten å formidle på et ypperlig vis.

Når så Sollid, Haugen-Markussen og Storm-Mathisen, som kommer fra tre forskjellige generasjoner, på et empatisk og personlig vis greier å gjøre denne udødelige musikken til sin egen, så har de fortalt oss at "West Side Story", som jo er et mesterverk i seg sjøl, skal og må lyttes til og tas lærdom av også i 2017 - dessverre.

Life can be bright in America.....Det kan sikkert være det, sjøl om det siste året har fått meg til å tvile. Jeg får håpe jeg tar feil - nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Crazy Moon

West Side Story

Curling Legs/Musikkoperatørene

Et godt og stille sted

I en verden så støyende og i stadig større grad full av ulyd fra alle verdens kanter, er det en sann lise å bli invitert inn i Niels Fredrik Dahls unike diktverden.

Niels Fredrik Dahl har noe helt eget og viktig å by på.

La det være klart med en eneste gang: jeg er ikke noen stor diktleser - det er svært sjelden jeg tar frem ei diktsamling for å fordype meg i den. Når diktsamlinga "Dette er et stille sted" av Niels Fredrik Dahl, som jeg har vært fascinert av i åresvis, dumpa ned i postkassa, bestemte jeg meg likevel for å gjøre et nytt "forsøk" og det angrer jeg avgjort ikke på.

Dahl (60) er en forfatter og dramatiker som har vært der/her hele tida og som har skrevet alt fra manus til "Hotel Cæsar" til tunge romaner som han har vunnet Brageprisen for - "På vei til en venn" - samt en rekke diktsamlinger. Han har også jobba som journalist og han har skrevet tekster for jazzbandet Søyr.

Dahl debuterte med diktsamlinga "I fjor var litt av en natt" i 1988. Her møter vi han med hans tre seineste samlinger: "Antecedentia" fra 1995, "Min tredje muskel" fra 1999 og "Vi har aldri vært her før" som kom ut i 2011. Det har blitt en spennende og annerledes opplevelse sjøl om jeg lett innrømmer at det ikke er alt jeg henger med på. Det skal på ingen måte Dahl lastes for!

I mine øyne, og mitt sanseapparat ellers, er det en voldsom utvikling i Dahls forfatterskap fra den første til den siste samlinga. Han tar meg med inn i et univers der opplevelser, følelser, politikk og mye annet blir satt ord på som får meg til å tenke på nytt over det mellommenneskelige han setter lys på.

Når han kommer frem til den seineste samlinga så er det kjærligheten, det nære og intime som har fått en mye viktigere plass enn der Dahl var på 90-tallet. Det er sterkt, varmt og gjenkjennelig for oss som har levd ei stund i alle fall.

Som en ekstra bonus avsluttes denne samlinga med et helt nytt dikt også.

Lyriker- og forfatterkollega Rune Christiansen har skrevet et godt og klokt etterord som setter Dahls samlinger inn i en større sammenheng og som forteller oss som ikke kjenner lyrikkens irrganger alt for godt, hvordan vi kan møte lyrikeren Niels Fredrik Dahl. Kanskje burde det vært et forord i stedet?

Det har uansett vært fint å tilbringe tid i Niels Fredrik Dahls kloke og unike univers.

Niels Fredrik Dahl

Dette er et stille sted

Forlaget Oktober

Slikt skal feires!

I 1992 ga k.d. lang ut sin femte og kanskje beste plate noensinne. Det er 25 år siden og markeres som seg hør og bør på et veldig flott vis.

k.d. lang en stor artist i 1992 - og nå.

Helt siden Kathryn Dawn Lang (55), definitivt bedre kjent som k.d. lang, debuterte i 1984 med "A Truly Western Experience" og frem til hun ga oss "Absolute Torch and Twang" fem år seinere, trodde de fleste at det var en meget langt framskreden countryartist, og ikke så mye mer, vi hadde med å gjøre. De som hørte godt etter hørte likevel at det var mye mer på gang og med "Ingénue" var katta sluppet ut av sekken både musikalsk og personlig.

Bare måneder etter at lang lanserte "Ingénue" kom hun ut av det berømte skapet og fortalte verden at hun var lesbisk og blei raskt et ikon og et forbilde for veldig mange kloden rundt.

Egentlig fortalte hun alle med åpne ører allerede på "Ingénue" at hun var den hun var. Tekstene, i alle fall med fasit i hånd, er ikke til å misforstå og en bedre og ærligere musikalsk historieforteller enn lang finnes knapt. Sammen med multiinstrumentalist, arrangør og produsent Ben Mink tar lang oss her videre i sitt musikalske univers og "Ingénue" er en herlig miks av country tilsatt både pop- og jazzelementer ispedd litt øst-europeisk krydder.

Her blir vi servert en remastra utgave av dette herlige kapitlet i langs karriere med strålende medmusikanter som blant andre steelgitaristen Greg Leisz og jazzgiganten Gary Burton på vibrafon - en annen musikant som også kom ut av skapet, men mange år seinere.

I tillegg inneholder denne bursdagspakka ei liveinnspilling av åtte av de ti låtene gjort for MTV Unplugged høsten 1992 med et beigestra publikum tilstede i Ed Sullivan Theater i New York. Som en liten ekstrapresang inneholder boksen også fire kunstkort av en av Canadas største artister - k.d. lang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

k.d. lang

Ingénue - 25th Anniversary Edition

Nonesuch Records/Warner Music

Vakkert og vilt

Den helt spesielle duoen Vilde&Inga er tilbake med nok en utflukt som utfordrer sansene på et herlig vis.

Fiolinisten Vilde Sandve Alnæs og bassisten Inga Margrete Aas tar oss med til hittil ukjente steder.

Fiolinisten Vilde Sandve Alnæs og bassisten Inga Margrete Aas, begge med formell bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole, har jobba sammen som duo siden 2010. I 2014 kom debututgivelsen "Makrofauna" på sjølveste ECM. Den gikk meg dessverre hus forbi, så derfor var jeg mer enn klar for oppfølgeren "Silfr", som var spilt inn i august 2015 i Iladalen kirke i Oslo. Musikken har altså ligget til marinering i nesten to år og du verden så godt den har tålt det.

Vilde&Inga har også dukka opp i flere andre spennende konstellasjoner de seineste åra, blant annet sammen med Sidsel Endresen. Det mer enn antyder hvor i det musikalske landskapet de to befinner seg og hvor de leter, hvor de utforsker og hvor de finner.

"Silfr" består av ti "låter" som jeg mistenker er delvis komponerte og delvis spontant unnfanga. De to fører vakre, fintfølende samtaler i et landskap der både impro, samtidsmusikk og ikke minst kammermusikalske idealer spiller viktige roller.

De to utmerkede instrumentalister kjenner hverandre godt, de utfordrer hverandre, de utfyller hverandre og de tar både oss, og sikkert seg sjøl også, med til ukjente og uutforskede steder. Spennende, flott, vakkert, vilt og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Vilde&Inga

Silfr

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene