hits

september 2014

Flott ny stemme

Franske Cyrille Aimée har det meste som skal til for å bli en av jazzens nye store stemmer.

Cyrille Aimée - utstråling så det holder.

Noe av det fascinerende og spennende med det å ha privilegiet å skrive om musikk, er at det fra tid til annen dukker opp navn ut fra det store intet. Den franske 30-år unge vokalisten Cyrille Aimée tilhører den kategorien og det skal ikke mange gjennomlyttinger til for å slå fast at det kan være i framtidig storstjerne vi har med å gjøre.

Cyrille Aimée har spilt på gatehjørner og på store scener.

Allerede som lita jente stakk Aimée ut av soveromsvinduet for å høre på stringswingmusikantene som spilte på den lokale Django-festivalen. Det var liksom ikke noen tvil om hvor veien gikk og fascinasjonen for sigøynerne og det heftige musikalske uttrykket har blitt værende. I 2007 vant Cyrille Aimée, som offisielt heter Daudel til etternavn, publikumsprisen under Montreux-festivalen. Det førte til at hun fikk råd til å gi ut sine to første skiver på små selskaper før turen gikk over til USA og studier i New York. Der har stadig flere fått både øyne og ører opp for henne og med "It´s a Good Day" kan hun rett og slett få det store gjennombruddet på begge sider av Atlanterhavet.

Med ei herlig, varm og sensuell stemme - hun synger glitrende på både engelsk og fransk - tar hun for seg kjente låter som "Where or When", "Caravan" og "Love Me or Leave Me", litt mindre kjent materiale og noe originalstoff på et vis som gjør forventningene og begeistringa stiger for hver lytt. Sammen med et ytterst empatisk band bestående av to gitarister, bassist og trommeslager tar Cyrille Aimée med seg alt fra stringswingtradisjonen til mer moderne utrrykk og hun har fullt grep om alt.

De seineste åra har vokalister som Diana Krall og Norah Jones lagt veden for sine føtter. Det er ikke umulig at Cyrille Aimée blir den neste på stjernehimmelen - hun har alt som trengs.

Cyrille Aimée

It´s a Good Day

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Hvilke møter!

Bjørn Solli, som har droppa mellomnavnet Vidar i forbindelse med denne utgivelsen, beskriver sine møter med et sted, mennesker og medmusikanter på et inderlig vis.

Bjørn Solli forteller oss hvilke nære forbindelser han har fått både til stedet Lyngør og menneskene der.

Til tross for at han bare har runda 35, så har Bjørn Solli vært mer enn tilstede i mange år allerede. I ymse konstellasjoner har han vist en usedvanlig musikalitet etter at den store hop blei oppmerksom på han gjennom trioen Solid! for første gang. Etter utdannelse på jazzlinja i Trondheim rundt tusenårskiftet har Skiensgutten vist seg mer enn dugende i en rekke sjangre fra stringswing, via bebop til mer moderne akustiske sjangre som hardbop med solid souljazz-inspirasjon. Både som sanger, gitarist, komponist og bandleder har Solli imponert med sitt varme, hardtswingende uttrykk og i flere år har han også markert seg gjennom flere opphold i jazzens "hjemland" New York.

Stjernelaget som har skapt forbindelsen Lyngør - New York: Fra venstre Matt Clohesy (bass), Bjørn (Vidar) Solli, Ingrid Jensen (trompet), Bill Stewart (trommer), Aaron Parks (piano) og Seamus Blake (saksofoner).

Foto: Haggai Cohen-Milo

Sjefen i aksjon i studio i Brooklyn under innspillinga.

Foto: Haggai Cohen-Milo

For sju år siden blei Solli introdusert for naturperla Lyngør på Sørlandet og mange av menneskene som tilbringer store deler av året der via sin gode venn, jazzjournalisten og musikanten Erling Wicklund. Det har ført til et "forhold" som tydeligvis har det meste i seg til å bli evigvarende. Solli spiller der nede flere ganger i året og har knytta nære bånd til ekteparet Kari og Ronnie Laurendz som har gjort mye for å legge forholda til rette for at det skal skje magiske ting også på musikkfronten. På andre fronter har det allerede skjedd magiske ting - Solli gifta seg der med sin kjære Maria for tre år siden!

Vinteren 2012 fikk Solli og Ronnie Laurendz ideen om å skape musikk som skulle unnfanges i Lyngør, men spilles inn i New York samt at volum 2 skulle unnfanges over there, men spilles i Lyngør. Som sagt så gjort og i mai i fjor gikk drømmelaget i studio i to dager etter en dags øvelse og resultatet har blitt - magisk.

Solli kjente alle fra før etter sine år i New York, men som band hadde de aldri spilt sammen før. Det er bortimot utrolig, men slik det er med glitrende jazzmusikanter så skjønner de hverandre bortimot intuitivt. Solli har skrevet ni låter med forskjellig slags temperatur fra de vakreste ballader til heftigere temposaker og alt er i den melodiske gata med røtter i amerikansk jazz fra 50- og 60-tallet. Alt har henta sin inspirasjon fra Lyngør, noe Solli beskriver på et informativt vis i omslagsheftet. Med medmusikanter fra den aller øverste hylla som Blake, Jensen og Stewart - kanskje en av verdens hippeste trommeslagere - har det musikalske inntrykket av Lyngør også blitt det aller beste. Her finnes det uante mengder musikalsk hygge og varme og inntil volum 2 dukker opp, så er det bare å kose seg i vei.

PS Det eneste jeg fortsatt lurer på er hvorfor Vidar ikke fikk være med? Urettferdig spør du meg!

Bjørn Solli

Aglow: The Lyngør Project Volume 1

Lyngør Records/MusikkLosen

Verdensklasse

Ola Kvernberg har fortalt oss mange ganger at han er i besittelse av et unikt talent. Med "The Mechanical Fair" tar han det endelige steget helt til topps.

Ola Kvernberg har it-faktoren også.

Det begynner å bli ei stund siden en rødkinna Ola Kvernberg stod på gata under Moldefestivalen sammen med trekkspilleren Heine Bugge og sjarmerte de forbipasserende. Siden den gang har karriera skutt voldsom fart og det som i utgangspunktet kanskje så ut til å bli ei ny grein på stringswing-treet, har nå blitt både det og mye, mye annet.

Nesten hver gang vi støter på Kvernberg så har han noe helt nytt og annerledes å by på. Han har blitt stadig mer moderne i uttrykket sitt og med storverkene "Liarbird" i Molde og "Mechanical Fair" på Kongsberg, så har Kvernberg etablert seg i toppen i en sjanger som nesten er fullstendig grenseløs.

Både som fiolinist, komponist og bandleder er Ola Kvernberg i verdenstoppen.

I 2012 blei Kvernberg Kongsbergfestivalens store pris og sommeren etter "nedbetalte" han for prisen med premieren på "The Mechanical Fair". Sammen med et stjernelag med Even Helte Hermansen på gitar, Erik Nylander på trommer og diverse, og brødrene Ole Morten og Petter Vågan på bass og gitar, bergtok Kvernberg premierepublikummet med et totalt unikt verk.

Nå har Kvernberg tatt nok et steg. Med utgangspunkt i Kongsberg-verket har han nå skrevet mer musikk og inkorporert de strålende TrondheimSolistene - et kammerensemble på 16 musikanter som trakterer fioliner, bratsjer, celli og bass. Kvernberg har henta inspirasjon fra klassiske giganter som Stravinskij, Ligeti og Arvo Pärt, men samtidig beholdt sitt jazzikalske fundament.

Kvernberg og hans medmusikanter har greid å sette sammen de forskjellige impulsene til et uttrykk og et verk som løfter sjefen opp i ultraklassen. Han kan nå inviteres til jazzfestivaler og kammermusikkfestivaler om hverandre - hans musikk her snakker til alle.

Dette er musikk så varm, så sterk og så personlig at uansett hva Ola Kvernberg vil finne på videre i karriera si så vil det bli stående som et høydepunkt.

Ola Kvernberg er i verdensklasse både som fiolinist, kompionist og som musikalsk tenker.

Ola Kvernberg & The Trondheim Soloists

The Mechanical Fair

Jazzland Recordings/Universal

Sjefen over alle sjefer

Chick Corea er uten tvil en av klodens aller beste og mest innflytelsesrike pianister. Her følger et trippelbevis på det sammen med en trio i ultraklassen.

Chick Corea - utadvendt både som menneske og musikant.

Armando Anthony, en hel del bedre kjent som Chick, Corea har i løpet av sine 73 år markert seg som en pianist, komponist og bandleder i det aller ypperste sjiktet. Etter at verden først blei oppmerksom på han for alvor etter samarbeid med giganter som Stan Getz og Miles Davis, så har han i stor grad leda egna band med en rekke forskjellige uttrykk, akustiske og elektriske, og han har uten stans vært med på å stake ut ny kurs. Coreas unike miks fra en jazztradisjon unnfanga av Bud Powell og Bill Evans kobla med hans naturlige latinske røtter, er umiskjennelige og heldigvis stadig tilbakevendende.

Her hjemme har vi vært så heldige å møte han i en rekke konstellasjoner også med norske musikanter, blant annet med Trondheim Jazz Orchestra og seinest i sommer som gjest med Håkon Mjåset Johansen på Kongsberg, der han også bergtok oss sammen med Stanley Clarke i en uforglemmelig kirkekonsert. Med denne nye utgivelsen tar Corea oss med på en triotur av de virkelig sjeldne.

Chick Corea, Christian McBride og Brian Blade - blir ikke mye hippere enn det.

Sammen med "unggutta" Brian Blade på trommer og Christian McBride på bass, har Corea satt sammen en ny trio som nesten sjølsagt inntar verdenstoppen i faget. På salige Club 7 opplevde jeg Corea på trio med trommelegenden Roy Haynes og mesterbassist Miroslav Vitous på begynnelsen av 80-tallet - en magisk opplevelse. Det er mye i samme gata denne trioen også befinner seg, men sjølsagt med sin helt unike "personlighet". Det vi blir invitert med på her er liveinnpillinger gjort under turneer gjort i 2010 og 2012 over strore deler av kloden og Corea har plukka det beste av det beste siden de fleste konsertene blei tatt opp. Det har ført til rundt to timer med klassisk triojazz av aller beste merke og her får alle tre store rom til å fortelle oss hvem de er både individuelt og ikke minst solistisk. På noen av spora dukker det også opp strålende gjesteartister: På "My Foolish Heart" og "Spain", henta fra konserter i Madrid, må vite, får vi inderlige lokale bidrag fra den akustiske gitaristen Nino Josele og fløytisten Jorge Pardo og hele ballet blir avslutta med at fruen, Gayle Moran Corea, synger "Someday My Prince Will Come". Låtutvalget består av kjente og litt mindre kjente Corea-låter, standardlåter og et par klassiske perler i unik Corea-tapning.

Chick Corea har fra første stund utvist en originalitet, en virtuositet og en livsbejaenhet som er helt unik. Det fortsatte han med på de to konsertene på Kongsberg i sommer og det gjør han i dette utmerkede triolaget også. Chick Corea er sjefen over alle sjefer.

Chick Corea Trio

Trilogy

Stretch Records/Concord Jazz/Naxos Norway

En som setter spor

Karl Seglem er en saksofonist, bukkehornist, komponist og bandleder som i flere tiår har tatt stadig nye steg. Med "Som spor" har han kanskje tatt sitt aller største steg så langt.

Karl Seglem fornyer og utfordrer seg sjøl - og oss.

Karl Seglem (53), opprinnelig fra Årdalstangen i Sogn og Fjordane, har vært der i tiårsvis. Han har med jevne mellomrom gitt oss spennende og original musikk - ofte i grenselandet mellom folkemusikk og jazz. Frijazzlandskap har han også utforska, gjerne sammen med sin sjelsfrende Terje Isungset i duoen Isglem.

I forbindelse med tingingsverket til Vossa Jazz i 2012, som blei til "Som spor", fikk Seglem en unik mulighet til å skape et verk over tid som kan lett kan vise seg å være et foreløpig høydepunkt i Seglems innholdsrike karriere.

Karl Seglem har gitt bukkehorn et ansikt.

Seglem blei tildelt privilegiet å skape dette verket rundt et år før sjøsettinga ved Vossevangen og med et slikt perspektiv har Seglem makta å sette sammen et verk med spor i både folkemusikk, jazz og andre groove-relaterte sjangre som det er ei sann glede å få følge.

Sammen med et håndplukka, dedikert og korrekt lag bestående av elbassisten og gitaristen Stefan Bergman, hardingfelevirtuosene Håkon Høgemo og Sigdrid Moldestad - sistnevnte synger også sammen med Seglem, trommeslageren og perkusjonisten Kåre Opheim og tangentistene Lars Jakob Rudjord og Andreas Ulvo - samt Georg Buljo som gjest på buozuoki på et spor - sørger Seglem, som absolutt ikke spiller noen dominerende rolle underveis, for at vi blir tatt med til steder ingen av oss har vært på før og som det er herlig å være på.

Innspillinga er gjort live på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i desember 2012 og, sjøl om premieren på Voss visstnok var framifrå, så tar jeg sjansen på å meine at "Som spor" sikkert har blitt enda sterkere etter noen måneders marinering.

Karl Seglem har vokst til å bli en unik musikant med ei stemme også som komponist som er hans og bare hans. "Som spor" kommer til å sette avtrykk i mange år framover.

Karl Seglem

Som spor

NORCD/Musikkoperatørene

Så man nesten blir religiøs

De som kjenner meg vet at det er et stykke fram til man kan kalle meg religiøs. Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med Espen Eriksen, Gunnar Halle og "Psalm" har jeg i uansett nådd et nivå som kan kalles andektig.

Musikk blir faktisk ikke så mye inderligere.

Egentlig er det ikke så veldig stor grunn til å bli overraska over verken retninga eller kvaliteten vi blir servert her. Pianisten Espen Eriksen med sin utmerkede trio har gitt oss to flotte visittkort derfra tidligere og trompeter Gunnar Halle, som har gjort sin hoser grønne i store deler av verden med Danmark som base i mange år, viste oss med "Meditations on Christmas" i 2010 - en uhyre personlig ekskursjon i julesangenes verden - at de hadde funnet både hverandre og ei retning med de hadde på hjertet som skulle bli spennende å følge videre.

Espen Eriksen og Gunnar Halle har funnet hverandre og musikken har funnet dem.

Begge de to er cirka 40 år unge, men har allerede spilt på seg mye erfaring - og livsvisdom tydeligvis. Eriksen, opprinnelig fra Haugesund, har jobba som organistvikar og fikk på den måten et godt forhold til salmeskatten. Om det er slik Halle, med røtter i Bærum, har "sett lyset" vet jeg ikke, men han har åpenbart funnet mye i den enorme skatten han også.

Gunnar Halle og Espen Eriksen har funnet fram til steder som bare er deres.

Det de gir oss her, nydelig innspilt i Rainbow Studio hos lydmagiker Jan Erik Kongshaug, er tolkninger av åtte salmer - noen kjente som "Kirken den er et gammelt hus" og "O bli hos meg!" - andre totalt ukjente, i alle fall for en humanetiker, er så inderlig fortalt at saligheta nesten senker seg uansett.

De to har gått til kjernen i de flotte melodiene og gitt musikken noe usedvanlig vakkert og personlig. Man trenger på ingen måte å være religiøs for å få noe ut av "Psalm". Det holder veldig lenge å møte opp med et åpent sinn og et sanseapparat innstilt på å nyte noe vakkert.

Espen Eriksen - Gunnar Halle

Psalm

Grappa/Musikkoperatørene

Et mesterverk

Saksofonisten, fløytisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd er intet mindre enn en levende legende. Derfor er det bare rett og rimelig at filmen som er laga om han, hans liv og musikk er et mesterverk.

Charles Lloyd har vært og er en banebryter.

Charles Lloyd har rukket mer enn de fleste i løpet av sine 76 første år. Allerede på 60-tallet slo han gjennom med sin egen kvartett bestående Jack DeJohnette på trommer, Keith Jarrett på piano og Cecil McBee på bass. Dette bandet, som spilte på store rockefestivaler og turnerte verden rundt, blant annet i Sovjet, solgte over 1 million eksemplarer avalbumet "Forest Flower" - uhørt når det gjaldt jazzmusikk. På sett og vis blei Charles Lloyd jazzens popstjerne.

Lloyd og hans nåværende band med Eric Harland, Jason Moran og Reuben Rogers.

Kona Dorothy Darr har sammen med Jeffery Morse tegna et flott portrett.

Denne enorme suksessen og det den første med seg, passa på ingen måte den filosofisk anlagte Lloyd overhodet. Han trakk seg enkelt og greit ut av artistlivet og søkte roen i vakre og landlige Big Sur i California. Det skulle ta mange år før han blei lokka ut av sitt indre eksil der han tilbrakte livet sitt sammen med sin mange år yngre kunstner-livsledsager Dorothy Darr.

Det var den lille franske pianogiganten Michel Petrucciani som til slutt fikk Lloyd overbevist om at resten av verden fortsatt var klar for han og alt det som skjedde både før og etter dette veiskillet, har nå Darr og Jeffery Morse laga et praktverk om.

Ornette Coleman er en av mange Lloyd har nære relasjoner med.

Filmmakerne har brukt mange år til å samle unikt lyd- og filmmateriale og har intervjua giganter som Herbie Hancock, Ornette Coleman, Robbie Robertson, Jack DeJohnette, Don Was, Jim Keltner og Manfred Eicher - viktige mennesker fra forskjellige epoker og fra ymse deler av Lloyds liv og karriere. Filmen, som varer i nesten to timer, gir oss også masse unik musikk som aldri har vært utgutt på plate tidligere. Arkivopptakene omhandler store deler av Lloyds liv - fra 1964 til 2010.

Lloyd skuer ut over sitt kongerike Big Sur i California.

"Arrows Into Infinity" er tilgjengelig på DVD og på Blu-ray og både lyd og bilde er av ypperste kvalitet. Livet og karriera til Charles Lloyd er en av de mest spennende og interessante i jazzverdenen og her blir den altså mesterlig fortalt.

Charles Lloyd

Arrows Into Infinity

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Klar for verden!

Live Foyn Friis er ei "ny" stemme som med sin debut under eget navn forteller oss at her har vi med en artist uten synderlige begrensninger å gjøre. Dette kan bli stort!

Live Foyn Friis er klar for hva og hvor det måtte være.

Foto. Jakob Mark

29 år unge Live Foyn Friis fra Asker, men med Århus i Danmark som nåværende base, har sakte, men sikkert vokst fram som en komponist, tekstforfatter, bandleder og vokalist som både vi her hjemme og resten av Tellus også vil få enormt mye glede av i tiåra som kommer. Vi mer enn ante det da hun ga oss "Joy Visible" med Foyn Trio! for tre år siden. Med "Running Heart" kommer bekreftelsen.

Bredden i uttrykket fra Foyn Trio! til soloprosjektet forteller oss om en unik artist.

Etter studier i Tromsø og i Danmark, så har Foyn Friis greid å passere under den store radaren her hjemme. Utaskjærs har hun allerede fått mye skryt etter turnering i både Sveits, Østerrike, Tyskland, Brasil, store deler av Norden og New York og etter nyttår står både Afrika, Sør-Amerika og Kina for tur. I sommer gjorde hun og bandet hennes dobbeltturné med John Scofield i Tsjekkia. Basert på hav vi blir tatt med på i løpet av "Running Heart", så er det lett å skjønne hvorfor Live Foyn Friis vekker slik oppmerksomhet.

Live Foyn Friis kan se framtida smilende i møte.

Musikken hun gir oss her befinner seg i en rekke grenseland. Hun henter kompromissløst fra pop, rock, electronica, jazz og jeg vet ikke hva, og setter det sammen til et helt unikt brygg. Hun vil egne seg like godt på Øyafestivalen som på Moldejazz og at "alle" vil være ute etter henne til festivalsesongen er jeg ganske så sikker på.

Live Foyn Friis med et glitrende og empatisk band.

Sammen med usedvanlige dyktige og empatiske danske musikanter, Alex Jønsson på gitar, effekter og kor, Jens Mikkel Madsen på bass og kor - begge også med i Foyn Trio! og Andreas Skamby på trommer, så skaper Live Foyn Friis med sin vakre og inderlige stemme og ditto foredrag stemninger som blir med en i lang tid framover.

Live Foyn Friis har med "Running Heart" umiddelbart etablert seg i tetsjiktet blant våre vokalformidlere og teten her hjemme vil si det det samme som det aller ypperste som finnes her i Europa i alle fall. Velkommen hjem - også!

PS Det svært personlige visittkortet blir avslutta på et overrakende vis der Jønsson er vokalisten. Sterkt det også.

Live Foyn Friis

Running Heart

Curling Legs/Musikkoperatørene

Tøffere blir det ikke!

Supersilent er en av de aller hippste musikalske organismene på kloden. Slik er det med den saken!

Supersilent anno Supersilent 12.

I 1997 tok gitarist, elektroniker, lydskulptør og tidligere Motorpsycho-medlem Helge Sten initiativ til det som skulle bli de neste åras mest spennende originale og spennende musikalske kollektiv - Supersilent. Slik er det faktisk fortsatt sjøl om kvartetten nå har blitt trio og her får vi være med på slutten av ei epoke og begynnelsen på ei ny.

"11" er spilt inn i 2007 og hører på sett og vis sammen med "8" som kom ut til 10 års jubileet. Det var snakk om å gi ut en ny trippel cd allerede den gangen, men det blei det ikke noe av. Her kommer heldigvis mer av de fem timene med musikk som Sten (aka Deathprod) tok ut av de fem dagene med innspilling. Etter som jeg har skjønt har det tidligere kun vært ute på vinyl, men nå finnes det også på cd. Arve Henriksen på trompet, stemme og elektronikk, Ståle Storløkken på synther og tangenter og Jarle Vespestad på trommer, som opprinnelig var trioen Veslefrekk, gjorde som de alltid har gjort og fortsatt gjør sammen med Sten: uten øve som band, uten å avtale noe som helst på forhånd, uten å snakke om musikken overhodet, lager de stemninger, groover og "låter" som befinner seg et eller annet sted mellom rock, electronica, jazz og samtidsmusikk. Det er så tøft, annerledes og unikt at det bare er å senke seg ned i universet å flyte med - ingen andre, på denne kloden i alle fall, er i nærheten av det Supersilent skaper.

Supersilent anno Supersilent 11.

"11" skulle vise seg å bli Vespestads siste studioinnspilling og de seks siste åra har Supersilent jobba som trio, men av og til med gjestevisitt fra Led Zeppelin-stjerna John Paul Jones.

I 2011 gikk de i studio igjen som trio og nok en gang har Deathprod henta ut essensen av det som kom av mange timer sammen ved tre forskjellige anledninger. Resultatet har blitt mye mer avantgarde enn tdiligere. Lydbildet er mørkere enn for eksempel på "11" og landskapene får utvikle seg seigt og kontemplativt. Sjøl om det låter helt forskjellig fra "11" - Supersilent låter alltid helt forskjellig - så er det likevel ei linje i det dette unike kollektivet gir oss som er fantastisk spennende å følge.

Supersilent har ikke stått stille et sekund siden unnfangelsen i 1997. Noe forteller meg at det heller aldri kommer til å skje. Beintøft - enkelt og greit!

Supersilent

Supersilent 11

Supersilent 12

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Svenske smil varmer

Det er mye grums som kommer ut av Sverige om dagen. Derfor er det hyggelig at Rigmor Gustafsson veier opp for noe av skiten.

Rigmor Gustafsson gir oss varme og smil fra et Sverige som trenger det.

I tillegg til å bli 48 år har Rigmor Gustafsson, som er født og oppvokst på gård i Värmland, rukket å gi ut ni skiver under get navn. Flere av dem har solgt til gull og måten Gustafsson foredrar en tekst på, skriver låter på og "pakker" dem inn på, gjør at hun snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Derfor blei hun sikkert også valgt til å synge i bryllupet til kronprinsesse Victoria og prins Daniel. Når vi kan legge til at hun var Sveriges utvalgte i jazzdivagjengen som ellers bestod av Silje Nergaard og Cæcilie Norby i ei innspilling med Danmarks Radio Big Band, så er det lett å skjønne at Rigmor Gustafsson befinner seg helt der oppe.

En flott representant for det Sverige vi kan like - Rigmor Gustafsson.

I over 10 år har Gustafsson nå vært tilknytta det tyske storselskapet ACT. Likevel har det store gjennombruddet her hjemme latt vente på seg. Det er ikke godt å si hvorfor det ikke har kommet - Gustafsson har nemlig det meste både av inderlighet og personlighet i uttrykket sitt.

Det hun serverer oss her er stort sett egne låter med tekster av Tomas Bäcklund og Ollie Olson. Alt er usedvanlig melodiøst og vakkert i alt fra ballader, via swingprega saker til bossa og soul til uptempo og når kaka blir pynta med den udødelige balladen "Nobody Does It Better" og en duolåt av typen som går rett inn og setter seg fast med Eagle-Eye Cherry, så er det egentlig bare å hygge seg i lang tid framover.

Gustafsson har med seg en meget sympatisk trio med trommeslager Jonas Holgersson, bassist Martin Höper og pianist Jonas Östholm og får ellers assistanse fra andre svenske storheter som trombonisten Karin Hammar, trebklåseren Magnus Lindgren, som også "hjelper" Silje Nergaard fra tid til annen og gitaristen Max Schultz pluss strykere og blåsere og det som verre er fra Dalasinfoniettan.

Ingenting å sette fingeren på da? Vel, alle låtene er ikke like minneverdige, men det er uansett mer enn nok å hygge seg med her utover mørke høst- og vinterkvelder samt når våren og sommeren kommer igjen. Det gjør den garantert når Rigmor Gustafsson får anledning til å smile med musikken sin slik som her.

Rigmor Gustafsson

When You Make Me Smile

ACT/Musikkoperatørene

Grenseløst

Den unike musikanten Terje Isungset har lenge gitt to svenske kolleger strålende assistanse som har ført til grenseløs musikk.

Groupa med fra venstre Terje Isungset, Mats Edén og Jonas Simonson er et kollektiv med noe helt eget på hjertet.

Jeg skal raskt ile til å slå fast at Groupa har eksistert lenge før Terje Isungset blei med i bandet. I 1980 etablerte nemlig fiolinisten Mats Edén det som nå framstår som en trio med fløytisten Jonas Simonson og Geilos store sønn, Terje Isungset, på allehånde perkusjon og munnharpe. Gruppa har hatt en rekke besetninger opp gjennom, vokalistene Sofia Karlsson og Lena Willemark og multiinstrumentalisten Ale Möller samt en annen strålende norsk perkusjonist, Helge Andreas Norbakken, har alle satt sine tydelige spor. Uansett tidligere bumerker, låter nå Groupa som noen helt for seg sjøl i et grenseland der både folkemusikk og impro flyter elegant sammen.

Terje Isungset lager musikk av det meste - også bjørkeskog.

Groupa har helt siden unnfangelsen i 1980 vært et svært populært liveband. Med Edén som reiseleder helt fra starten har ideen vært å inkorporere folkemusikk, i alle hovedsak svensk, men også norsk siden Edén faktisk studerte her, med improvisasjon på et unikt vis. Med "Silent Folk" som prov så er det bare å slå fast at Groupa anno 2014 på alle mulige slags vis er i stand til det.

Både Edén, som også har gitt oss ei solo-skive på ECM, "Milvus" med Simonson og den norske Cikada-kvartetten, og Simonson er helt unike stemmer på sine instrumenter. Når så de knyttes sammen med en av verdens mest originale perkusjonister, Isungsets bruk av naturmateriale som bjørkeskog, stein og is, gjør han totalt uforliknelig, så blir Groupas uttrykk noe de er helt aleine om.

Musikken har alle vært med på å skrive, stort sett hver for seg, mens noe er tradisjonell folkemusikk gjort på Groupas vis.

"Silent Folk" byr på stemninger og fortellinger bortenfor sted og tid. Her er det bare å la seg forføre.

Groupa

Silent Folk

Footprint Records/Naxos Norway

Dronning Karin

Karin Krog har vært og er ledestjerna blant europeiske jazzvokalister.

Karin Krog - en vokalist og musiker som hele tida har vært på vei.

Evigunge Karin Krog har siden starten på sin karriere på slutten av 50-tallet, vært en søkende og finnende sjel. Hun har aldri brydd seg nevneverdig om sjangre og har elegant tatt for seg og utvidet grensene i alt fra swingjazz og ragtime, folkemusikk, bebop, standardskatten, via elektronikk til frijazz. Den dag i dag er det heldigvis umulig å vite rundt hvilken sving vi møter henne og det er blant annet det som har gjort henne til en stor inspirasjonskilde for stadig nye generasjoner.

Karin Krog blir satt pris av mange - også Slottet.

Med "Different Days, Different Ways" blir vi møtt av en sjeldenhet fra 70-tallet som bekrefter alt dette. Plata har tidligere kun vært gitt ut i Japan, først som LP i 1976 og siden som cd i 2004. Nå blir den utgitt digitalt her hjemme og i resten av verden for den saks skyld for første gang og her ligger det mange "hemmelige skatter".

Musikken er i all hovedsak spilt inn i 1970 og 1972. Tre av de 10 spora er gjort live under Montreux-festivalen i Sveits den 21. juni og vi blir først møtt med "God Bless the Child", "´Round Midnight" og "Lonely Woman" i duotapning med Krog og bassmaestro Arild Andersen. Dette er intet mindre enn en åpenbaring og forteller oss om to norske storheter som allerede den gang var lengst fremme når det gjaldt å gi kjent stoff nye klær.

De tre siste spora er henta fra en konsert i Stockholm i 1970 med ei "supergruppe" med blant andre svenskene Palle Danielsson (bass) og Eje Thelin (trombone), den tyske pianisten og altsaksofonisten Joachim Kühn og den italienske trommeslageren Aldo Romano. Her snakker vi frijazz som har vært med å åpne døra for etterkommere som Sidel Endresen og Eldbjørg Raknes.

Resten er soloekskursjoner for Krog og hennes banebrytende bruk av elektronikk samt et spor med assistanse fra harpisten Elisabeth Sønstevold.

"Different Days, Different Ways" er et spennende tidsbilde fra en av de store banebryterne i norsk og internasjonal jazz. Er du blant dem som MÅ ha et fysisk eksemplar for å føle at du "har" musikken, så er den mulig å skaffe seg på auksjon rundt om i verden - både som LP og cd. Ellers er den altså bare et tastetrykk unna. Den er verdt bryet uansett framgangsmåte.

Different Days, Different Ways

Phonofile

Den aller største

Miles Davis - ingen over, ingen ved siden. Slik er det med den saken og her kommer utmerkede bevis fra 1952 til 1954 i praktutgave.

Miles Davis - blir ikke spesielt mye hippere enn dette.

Jeg er ikke akkurat aleine om å meine at Miles Davis (1926-91) er den største jazzmusikeren gjennom alle tider. Det å påstå noe sånt er sjølsagt en totalt umulig greie å måle - det er og blir en subjektiv sak, men for meg er det slik at Miles - som katten her i huset også heter - kommer til å stå øverst på lista til evig tid.

Miles - han er en av dem vi har lov å være på fornavn med - sa til en nedlatende hvit kvinne under en mottakelse i Det hvite hus på spørsmål om hvorfor han var der at han hadde forandra retninga på jazz fem ganger og endte opp med å spørre kvinnen: og hva gjør du her?

Det vi får være med på her er en slags mellomperiode etter bebop og cool på vei mot hardbop.

Et ikon på alle vis - Miles.

Mesteparten av Miles´ sine innpsillinger blei gjort på selskapene Prestige, Columbia og Warner. I perioden 1952-54, da han sleit med solid heroinavhengihet, var han innom nok et legendarisk selskap - Blue Note - og det er alt fra tre sessions disse årene vi får her i nyoppussa versjoner.

Med seg her har Miles - som det er ubegripelig sliter med heroinproblemer her - toppfolk som hører hjemme i Hall of Fame nesten alle av dem. På trombone er det J.J. Johnson som styrer, på saksofon enten Jimmy Heath eller Jackie McLean, på bass enten Oscar Pettiford eller Percy Heath, på trommer Art Blakey eller Kenny Clarke og på piano Horace Silver eller Gil Coggins - sistnevnte den eineste som ikke oppnådde stjernestatus fordi han trakk seg ut av jazzlivet og satsa på eiendomsmekling.

På disse relativt korte 26 sporene får vi ei blanding av standardlåter og originalkomposisjoner både av Miles, Johnson, Pettiford og McLean. Både solistisk og kollektivt holder dette skyhøyt nivå og tonen til Miles her er så klar og personlig som vel mulig. Dessuten var han på vei mot et enda tøffere uttrykk som vi fikk møte mot midten og slutten av dette tiåret.

All musikken her har vært ute tidligere, men ikke veldig lett tilgjengelig - i alle fall ikke alt. Når det så henger slik sammen at dette er tidløs, klassisk jazzmusikk av aller beste merke samla i ei flott innpakning, med unike bilder og en forbilledlig line notes-tekst av Kirk Silsbee som forteller oss alt om hvor Miles var på denne tida, så er det bare å sikre seg en tidlig julepresang - som garantert vil vare evig.

Miles Davis

Take Off - The Complete Blue Note Albums

Blue Note/Universal

Unike stemninger

Erik Honoré er en lydskulptør og stemningskaper av de sjeldne. Her har han invitert med seg noen av sine beste musikalske venner og sammen har de skapt vakker og original musikk.

Erik Honoré er en søkende og finnende sjel.

Til tross for at Erik Honoré har bidratt som musiker og produsent på over 50 skiver og rukket å bli 48 år, så har han av bortimot uforståelige årsaker venta helt til nå med å gi ut sin første skive under eget navn. Men den som venter på noe godt og så videre....

Siden 2005 har Honoré stått i spissen for den etterhvert så anerkjente og unike Punkt-festivalen i Kristiansand sammen med sin sjelsfrende Jan Bang som han går helt tilbake til tenårene sammen med.

Tre sjelsfrender: Fra venstre Brian Eno, Jan Bang og Erik Honoré.

I forbindelse med Punkt-festivalen har Bang og Honoré trukket til seg og etablert samarbeid med superstjerner og grensesprengere som David Sylvian, Brian Eno og Laurie Anderson og flere av våre egne giganter også, som Arve Henriksen og Eivind Aarset - og ikke minst Sidsel Endresen. Sammen med disse og andre har Bang og Honoré på sett og vis etablert konseptet live-remix.

Her har Honoré spilt inn mesteparten av musikken i sitt hjemmestudio. Mye av kildematerialet er samples som er henta fra konserter og remixer. Innspillinga begynte for et år siden og Honoré skjønte etterhvert at her fantes kimen til hans første soloalbum. Han har henta elementer fra sin enorme base og sine mange innfallsvinkler og skapt et univers som er totalt hans eget - totalt unikt.

Honoré er en stemningsskaper av de sjeldne og styrer samples, synther, synthbass, rytmeprogrammering og field recordings på et vis som gjør "Heliographs" til en liten åpenbaring. Det skader heller ikke at Sidsel Endresen, perkusjonisten Ingar Zach, Jan Bang med samples og rytmeprogrammering, Eivind Aarset på gitar, den nederlandske filolinisten Jeffrey Bruinsma og trompetikonet Arve Henriksen bidrar på noen av spora.

Musikken er søkende, vakker, inderlig, melodisk og nesten kammermusikalsk fra tid til annen - den er Erik Honoré. Den kan ikke sammenliknes med noe annet.

Erik Honoré

Heliographs

Hubro/Musikkoperatørene

Liv i stillheten

Alle innbyggerne i den engelske byen Imber fikk i 1943 beskjed om å flytte fordi byen skulle brukes som treningsområde for de allierte styrkene. Siden har den blitt stående tom. Her får vi musikken "om" byen der ingen bor.

kÖök er en duo går sine egne veier.

Duoen kÖök lager like unik musikk som bandnavnet mer enn antyder. Duoen, der både Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen spiller gitar og trakterer allehånde elektronikk, har eksistert siden 2010 og har allerede cdene "kÖök" og "Live in Leipzig" på samvittigheten. De har begge passert under radaren for min del, men med "Imber, Wiltshire" som referanse så er det neppe A4-musikk å finne der heller.

Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen følger ikke læreboka akkurat.

Byen Imber i grevskapet Wiltshire er altså en by som er fullstendig fraflytta, men som absolutt har ei historie. Det totalt fritt improviserte lydlandskapet kÖök har skapt for å fortelle sin opplevelse av denne spesielle byen er på ingen måte melodisk, men likevel harmonisk.

De to er meget flinke til å lage stemninger som flyter stille videre og som er egna til å fortelle oss denne spesielle historia. Tradisjonell støy og frijazz er dette uttrykket ganske langt unna og med assistanse fra trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og bassisten Guro Skumsnes Moe (MoE) på noen av spora, så inviterer de oss med inn i en helt unik verden.

kÖök

Imber, Wiltshire

Va Fongool/Musikkoperatørene

From Taiwan with love og musikk

Jo-Yu Chen er navnet. Piano er instrumentet. Og musikken er både spennende og original.

Jo-Yu Chen er opprinnelig fra Taiwan, men er nå bosatt i New York.

For unge Chen, som holder sin eksakte alder godt skjult, har det liksom aldri vært noen tvil. Hun begynte sin pianoundervisning hjemme på Taiwan som 5 åring og i tillegg til tangentene så blei også obo et annet instrument hun fikk et nært forhold til. I voksen alder gikk turen til New York og velrennomerte Juilliard University for videre studier, men hele tida hadde det dreid seg om klassisk musikk. Ankomsten til New York førte til at ørene blei åpna for et annet uttrykk, nemlig jazz og med hennes tredje cd under eget navn får vi endelig møte henne her hjemme også.

Sammen med trommeslager Tommy Crane og bassist Christopher Tordini imponerer Jo-Yu Chen kraftig.

Tidligere har vi opplevd musikanter fra fra både Asia og Sør-Amerika som har inntatt New York som har imponert voldsomt med sin teknikk, men som ellers kanskje ikke har hatt så veldig mye å fare med. Chen hører ikke hjemme i den kategorien. Det er fortsatt godt mulig å gjenkjenne hennes klassiske røtter i komposisjonene og spillet hennes. Hun er en søkende sjel som gir både seg sjøl og musikken rom - litt utypisk New York og nesten litt ECM-aktig. Med Tommy Crane på trommer og Christopher Tordini på bass, to meget dyktige representanter for NY-underskogen, og supergitarist Kurt Rosenwinkel på tre av de 11 spora, så forteller Chen oss at hun er en musikant med noe unikt å fare med.

Jo-Yu Chen er bosatt i New York, men låter likevel litt annerledes.

Jo-Yu Chen

Stranger

OkeH Records/Sony Music

Som døtre så mor

Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll er to av kongerikets aller mest spennende og særpregede vokalister og formidlere. Mamma Inger Johanne Kvien Brunvoll har vært fødselseshjelper på alle vis.

Inger Johanne Kvien Brunvoll har også noe helt eget å fare med.

I hjembyen Molde har Inger Johanne Kvien Brunvoll vært en sentral skikkelse i musikk- og kulturlivet i en årrekke og det er tydelig at døtrene har tatt med seg mye av inderligheten, viljen og evnen til å skape noe unikt hjemmefra. På dette lille visittkortet, på knapt 15 minutter, får vi møte Kvien Brunvoll, både som vokalist på norsk og fransk, pianist og på melodika, sammen med fribyforfatteren Gilles Dossou-Gouin fra Benin som leser egne dikt på norsk og bassisten og perkusjonisten Walter Heim.

Både Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll har arva gode gener.

De seks spora er først en liten improvisasjon i både ord og toner, før vi møter Dossou-Gouins lyrikk både på fransk, vakkert tolka av Kvien Brunvoll, og oversatt til norsk av Kjell Olaf Jenssen og sjarmerende lest av forfatteren. Tekstene hans forteller oss at han har fått et nært og ekte forhold til Norge og spesielt Romsdalen etter å ha bodd der i mange år.

Fribyforfatter Gilles Dossou-Gouin fra Benin har slått rot i Molde.

Disse små og unike møtene mellom åpne og søkende sjeler fra forskjellige utgangspunkt viser oss at de har mye å "snakke" om. Det er absolutt verdt å ta turen inn i disse originale landskapene.

Gilles Dossou-Gouin - Inger Johanne Kvien Brunvoll - Walter Heim

Å hvile et annet blikk

www.solberget.no

Nydelig - med norsk hjelp

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at den svenske bassisten, cellisten og komponisten Lars Danielsson lager nydelig musikk. Det er heller ikke noen overraskelse at Mathias Eicks bidrag gjør musikken enda vakrere.

Lars Danielsson følger opp "Libretto" fra 2012 på best mulig vis.

Lars Danielsson (56) begynner etter hvert å innta veteranenes rekker, men er på ingen måte noen mett musikant eller komponist. Hver gang vi støter på han så har han noe nytt og spennende å by på.

Første vi gang vi møtte han i større sammenheng var da han debuterte med sin kvartett i 1980. Bandet levde i 18 år og besto av Jon Christensen, Dave Liebman og Bobo Stenson - ikke noe b-lag akkurat. Seinere har vi møtt han sammen med blant andre brødrene Brecker, Mike Stern, Jack DeJohnette, John Scofield, Trilok Gurtu og ikke minst hans livsledsager Cæcilie Norby. Oppramsinga er ikke meint som namedropping, men som en bekreftelse på hvor ettertrakta Lars Danielsson er over store deler av jazzverdenen.

Mathias Eick setter nok en gang sitt unike bumerke på musikken.

Danielsson har opp gjennom årene vist en voldsom allsidighet både som komponist og som musikant. Med bakgrunn fra klassiskiske cellostudier før han ga seg jazz og bassen i vold, så har nok det etter hvert falt han naturlig.

I 2012 møtte han oss med "Libretto" sammen med et av våre store trompetikon, Arve Henriksen, den engelsk gitaristen John Parricelli, den armenske pianosensasjonen Tigran og den tidligere est-trommeslageren Magnus Öström. I grenseland som omfatta kammermusikk, folkemusikk og jazz var det intet mindre enn en åpenbaring.

Møtet mellom pianisten Tigran og Lars Danielsson er av den inderlige sorten.

Bortsett fra Henriksen er alle fortsatt med, men erstatteren Mathias Eick gjør såvisst ikke skam på den norske trompetæren - det låter akkurat like flott, åpent, luftig og søkende som Henriksen - bare helt annerledes.

Når så gjestelista ellers inneholder perkusjonisten og vokalisten Zohar Fresco, Norby og Sting-gitaristen Dominic Miller, så er det ikke all verden å utsette på kvaliteten på mannskapet.

Lars Danielsson

Libretto II

ACT/Musikkoperatørene

Bortsett fra ei låt skrevet av Tigran og en felles Tigran og Danielsson, så er det sjefen som står for all musikken. Den er så inderlig og vakker, personlig og fortsatt i de samme grenselanda som sist, at det bare er å gi seg ende over og bare nyte i vei.

Dette er musikk skapt for, av og til mennesker uten sjangerbegrensninger. Den er enkelt og greit en gave til alle med et åpent sinn som gjerne vil ha noe vakkert å omgi seg med.