hits

september 2015

Pink Floyd-sjefen tilbake

David Gilmour er en av få musikanter på verdensbasis som millioner venter på livstegn fra. Nå er ventetida over.

David Gilmour - stemma både vokalt og på gitar fra Pink Floyd for veldig mange.

Pink Floyd har vært og er utvilsomt et av de største rockebanda i historien. Debatten vil helt sikkert fortsette til evig tid om hvem som spilte den eller de viktigste rollene i bandet, men at David Gilmour har vært uhyre sentral hersker det vel liten tvil om. På grunn av indre stridigheter har Pink Floyd stort sett vært ute av drift de siste tiåra, men de fleste har holdt sine egne karrierer i gang. David Gilmour har vært blant dem som har gitt lyd fra seg fra tid til annen - nå er det ni år siden sist, men basert på "Rattle that Lock" har han brukt tida godt.

Gilmour hører med blant rockens superstjerner og det ser vi tydelig når Columbia Records slår på stortromma i forbindelse med det som er Gilmours fjerde soloutgivelse - "David Gilmour" kom i 1978, "About Face" i 1984 og "On an Island" altså i 2006. Han forhaster seg ikke med andre ord!

"Rattle that Lock" gis ut i mange forskjellige utgaver - som LP, cd og i deluxe box med blant annet postere, plekter (!), dvd eller blu-ray med med ekstralåter, fire dokumentarer, to promo videoer - godt og vel 100 minutter med eksklusivt materiale for blodfansen og dem er det mange av!

Og så er det musikken da. Det er ikke mye tvil om at Gilmour stammer fra Pink Floyd og vice versa. Det tar bare noen hundredeler å oppfatte at dette er stemma både vokalt og på gitar - signatursounden er noe så voldsomt på plass og mange av låtene kunne ha gått rett inn i Pink Floyd-repertoaret. Bare gitarriffet på "Today" holder herfra til evigheten - ingen andre enn David Gilmour kunne ha unnfanga det. Gilmour har komponert all musikken og mange av tekstene er skrevet av kona hans, Polly Samson.

Låtmaterialet er både styrken og svakheten på "Rattle that Lock". De sterke låtene, som den lett pompøse, men umiddelbart fengende tittellåta og nevnte "Today" er av klassikertypen, mens Gilmour jazzforsøk med "The Girl in the Yellow Dress", med engelske jazzstorheter som trommeslager Martin France, bassist Chris Laurence, gitarist John Paricelli og pianist Jools Holland på laget, ikke er akkurat like vellykka.

Uansett er det en begivenhet at David Gilmour ønsker å avlegge oss et sjeldent besøk og "Rattle that Lock" bekrefter at han fortsatt har mer enn nok på lager like før han runder 70. Nå står lanseringsturné verden rundt på plana og konsertene er meldt utsolgt i stor grad - slik er det når en av de store trår ned til oss!

David Gilmour

Rattle that Lock

Columbia Records/Sony Music

En sjelden opplevelse

Jeg har ikke lest alt av Roy Jacobsen. Jeg skjønner ikke grunnen til det for hver gang jeg gjør det blir jeg satt ut. Denne gangen mer enn noensinne.

"Hvitt hav" ligner mistenkelig på et mesterverk.

"Hvitt hav" er oppfølgeren til "De usynlige" - en av mange suksessromaner signert Roy Jacobsen. Det er også en av flere Jacobsen-romaner jeg ikke har lest. Det er mulig jeg hadde fått enda mer ut av "Hvitt hav" med "De usynlige" som bakteppe, men jeg slår uansett kjapt fast at det ikke er noen forutsetning å ha med seg "De usynlige" som ballast. "Hvitt hav" står noe så vanvittig på egne bein og er nok en bekreftelse på at Roy Jacobsen er blant etterkrigstidas aller største forfatterstemmer her til lands.

Han tar oss med tilbake til et skjebneår i norsk historie - 1944 - og et øysamfunn på Norlandskysten der han tegner et persongalleri med blant andre fastboende, "tilreisende" fra det nedbrente Finnmark, overløpere og tyskerten som er så troverdig og finslipt at det er vanskelig å finne noe å sammenlikne med i moderne litteratur.

Historia, som spinner rundt unge Ingrid som har vendt tilbake til sin barndoms bortimot forlatte øy, har et driv, spenning og inderlighet i seg som gjør at jeg leser saaaaaktere enn vanlig for at slutten ikke skal komme for fort.

Jacobsen er også en språkets mester. Bare se her: "Ombord hersket en høytid uten høytydelighet, en lavmælt, fortapt og håpefull orden, begynnelsen på et nytt liv, det skrøpeligste av alle." Slike perler står i kø og noe forteller meg at Jacobsen har jobba med hvert ord, hver formulering, hver setning som en kirurg med respekt for yrket sitt. Dessuten har Jacobsen foretatt research på et vis som gjør han til nordlending, der han også har familiære røtter - ned til den minste detalj er han så på plass at sjøl fiskerne på kysten der nord garantert vil nikke anerkjennende.

Vi får være med Ingrid og samfunnet rundt henne på et "helt" liv i løpet av året "Hvitt hav" omhandler. Vi blir glad i noen av personene, vi misliker andre - Roy Jacobsen sørger for at vi aldri stiller oss likegyldige.

"Hvitt hav" likner mistenkelig på et mesterverk og Roy Jacobsen likner mistenkelig på en forfatter som både nåtida og framtida vil kalle en gigant.

Roy Jacobsen

Hvitt hav

Cappelen Damm

Fra en annen verden

Pianisten Tigran Hamasyan fra Armenia har det gått gjetord om noen år. I Molde i sommer overbeviste han voldsomt og her sammen med den armenske hovedstadens kammerkor kommer det nok en bekreftelse.

Tigran Hamasyan er ei ny viktig pianostemme.

28 år unge Tigran Hamasyan er nok det vi kan kalle ei musikalsk barnestjerne. Allerede som guttunge avslørte han et talent som omgivelsene blei oppmerksom på og etter at han hadde gått gradene på hjemmebane, tok familien turen til USA der utviklinga fortsatta og der de elsker slike stjerneskudd noe voldsomt. Pressemottakelsen har vært overstrømmende verden rundt og storheter som Herbie Hancock har vært bortimot målløs etter å ha hørt Hamasyan.

I Molde i sommer kom han med en trio der jazz med røtter i armensk folkemusikk stod på programmet. Her i forbindelse med Hamasyans ECM-debut tar han steget videre.

"Luys i Luso", som betyr lys fra lyset, er et voldsomt ambisiøst prosjekt der Hamasyan har funnet fram til armensk religiøs- og tradisjonsmusikk fra det 5. til det 19. århundre som han har arrangert for piano og vokalensemblet The Yerevan State Chamber Choir.

Tidligere i år har Hamasyan og koret vært på en omfattende turné både i Asia, Europa og USA der de har vist fram Armenias rike musikalske kulturarv.

Nå får vi alle være med på den ekskursjonen og det er ei reise til en helt annen verden vi blir invitert med på. Musikken, koret og ikke minst pianospillet til Hamasyan er av det storslåtte og inderlige slaget og sjøl om vi ikke skjønner et ord av det som blir sunget, så er det ikke vanskelig å bli bergtatt av ektheten og kjærligheten i og til musikken.

Tigran Hamasyan viser oss igjen hvilken fantastisk pianist og improvisatør han er. Nå gjør han det fra og på hjemmebane og du verden så vakker både musikken, uttrykket, koret og pianospillet er.

Tigran Hamasyan - Yerevan State Chamber Choir

Luys i Luso

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Bringer mye til torgs

Bedre musikalsk eksamensbesvarelse enn det svenske Johan Lindvall og hans sju norske venner har levert med bandet TORG er vanskelig å oppdrive.

Kjernegruppa i TORG. Fra venstre Jan Martin Gismervik, Johan Lindvall, Ina Sagstuen og Christian Winther.

Som så mange andre håpefulle svenske jazzmusikanter, så har den 25 år gamle pianisten, komponisten og bandlederen Johan Lindvall tatt turen over Kjølen for å få sin utdannelse i Norge - enten i Oslo eller Trondheim.

Lindvall har studert i hovedstaden og siden 2012 har han hatt kvartetten TORG som sitt hovedprosjekt. Den har i tillegg til han sjøl bestått av trommeslageren Jan Martin Gismervik, stemmekunstneren Ina Sagstuen og gitaristen Christian Winther. I forbindelse med Lindvalls eksamenskonsert på Musikkhøgskolen blei kvartetten utvida til oktett og det er den versjonen vi får møte på TORGs debutskive.

TORG like før de gikk opp til eksamen.

De fire gjestene er trompeteren Torstein Lavik Larsen, bassisten Magnus Skavhaug Nergaard, trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø og saksofonisten Mette Henriette Martedatter Rølvåg - det betyr at alle åtte har røtter i mange av de mest spennende unge bandene i kongeriket. Til sammen har Lindvall og TORG med gjester gitt oss knappe 35 minutter med musikk i så mange grenseland som vel tenkelig og så personlig som god improvisert musikk skal være.

De 15 korte låtene befinner seg i et landskap som henter inspirasjon fra både jazz, knirkepop og samtidsmusikk og tar oss med til steder vi aldri har vært på før - og neppe kommer tilbake til heller.

Johan Lindvall er en musikant og musikalsk "forsker" med mye spennende i seg. TORGs debut er en interessant start på ei karriere som garantert vil dukke opp på nye hittil uoppdaga stoppesteder i åra som kommer.

TORG

kost/elak/gnäll

Jazzland Recordings/Universal

I nye grenseland

To nye og spennende norske konstellasjoner med blant andre Klaus Ellerhusen Holm, Kristoffer Kompen og Ole Morten Vågan får hjelp fra Portugal for å vise verden at de har noe unikt på hjertet.

Erik Nylander, Kristoffer Berre Alberts, Kristoffer Kompen og Ole Morten Vågan - gode snikere.

Foto: Mikkel Cappelen Smith

Det meget aktive og svært kvalitetsbevisste portugisiske plateselskapet Clean Feed Records har markert seg kraftig på verdensbasis de seineste åra. Ekstra spennende for oss her oppe ved Nordpolen er det at de har oppfatta at det skjer mye spennende i Norge og derfor utgir mye "norsk" musikk - i alle fall musikk med norske band og/eller musikanter.

Snik er ett av de to seineste prosjektene med norske musikanter. I spissen står Kristoffer Kompen som mer eller mindre på egen hånd er i ferd med å løfte trombonen tilbake som et spennende instrument - i alle fall her hjemme.

Til tross for at Kompen bare er 31 år, så har han allerede i en tiårsperiode - i alt fra tradjazz til frijazz - markert seg voldsomt og vist oss at han ikke bryr seg nevneverdig om grenser eller sjangre. Her møter vi han både som bandleder, komponist og solist i et moderne landskap som både er fritt, straight og melodisk. Sammen med saksofonisten Kristoffer Berre Alberts - som vi kjenner best fra Cortex, trommeslageren Erik Nylander og bassisten Ole Morten Vågan, som også har skrevet to av de åtte låtene - blant annet Ornette Coleman-hyllesten "Lonely Vågan" !!!!!!, har Kompen skapt et særegent og akkordfritt kollektiv med mye inspirasjon fra nevnte Coleman.

Hver gang jeg opplever Kristoffer Kompen blir jeg overraska - gledelig overraska. Bedre attest er det vanskelig å gi - Kristoffer Kompen og Snik setter sin egen kurs.

Karl Hjalmar Nyberg og Andreas Skår Winther får god assistanse.

Duoen med det noe spesielle navnet Left Exit, Mr K består av den svenske saksofonisten Karl Hjalmar Nyberg fra Umeå og trommeslageren, og diverse annet, Andreas Skår Winther fra Ålesund - begge studenter på jazzlinja i Trondheim. Med seg på debutskiva si har de fått med seg "veteranene" Michael Duch på bass og Klaus Ellerhusen Holm på saksofon og klarinett.

Her snakker vi minimalistisk, abstrakt og eksperimentell musikk så langt bortenfor tradisjonell notasjon og melodikk som overhodet tenkelig. Her snakker vi om stemninger, linjer og tankeutvekslinger på et høyst personlig vis. Musikken kan ikke sammenliknes med noen eller noe annet og de fire skaper lyder og landskap av unik karakter.

Glem det du vet og kan om impro - og det du ikke vet og kan - og forvent det uventa.

Snik

Metasediment Rock

Clean Feed Records/MusikkLosen

Left Exit, Mr K Featuring Michael Duch & Klaus Holm

Left Exit, Mr K Featuring Michael Duch & Klaus Holm

Clean Feed Records/MusikkLosen

En av de største heltene

Joe Satriani spiller så avgjort i gitaristenes elitedivisjon - uansett sjanger. Og er det et sted helter dyrkes så er det blant gitarfreaks.

Joe Satriani er i stand til det aller meste med sine seks strenger.

Helt siden amerikanske Joe Satriani (59) debuterte under eget navn i 1986 med "Not of this Earth", har han sammen med andre plekterførere som Jimi Hendrix, Jimmy Page og Jeff Beck vært med å legge lista for gitarister kloden rundt.

Om det kalles instrumental rock, jazz fusion eller hard rock det Satriani har holdt og holder på med i de rundt 30 åra siden den gang, er ikke vesentlig - det som betyr noe er at det har vært og er skyhøy kvalitet på det han bedriver og det er det på alle måter.

"Shockwave Supernova" er Satrianis femtende album under eget navn og han har skrevet all musikken sjøl. Sammen med et grunnkomp bestående av bassisten Bryan Beller og trommeslageren Marco Minnemann fra bandet The Aristocrats og med flere gjestopptredener blant annet av en av verdens mest ettertrakta trommeslagere uansett sjanger, Vinnie Colaiuta, så viser Satriani oss nok en gang hvilken enormt allsidig, virtuos og på alle måter briljant instrumentalist han er.

Store deler av programmet går unna i et helvetes tempo, men på enkelte låter, spesielt den nydelige "Butterfly and Zebra" møter vi Satriani på det mest følsomme og nedpå - han fikser det også.

Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt et voldsomt nært forhold til Joe Satriani opp gjennom åra. Årets møte har ført til fornya respekt og begeistring - Joe Satriani er fortsatt en av de største gitarheltene på kloden.

Joe Satriani

Shockwave Supernova

Legacy/Sony Music

Personlige Morten

Morten Qvenild er en av de hippeste musikantene i Norge - ferdig snakka.

Morten Qvenild i ei sjelden pause fra pianoet.

De av oss som har vært så heldige å få følge Morten Qvenild bortimot fra starten med de første Jazzintrovinnerne Ra og med hans mentor Jon Eberson, er på ingen måte overraska over at han med sjumilssteg - han løper jo maraton - har inntatt en posisjon som en av denne verdensdelens aller mest kreative, allsidige og spennende musikanter - uansett sjanger. I tillegg til sine egne hjertebarn som In The Country, sPaceMonkey og Susanna & The Magical Orchestra, så har han bidratt på godt og vel 50 skiver med artister som National Bank, Solveig Slettahjell, Susanne Sundfør, Thomas Dybdahl, Marit Larsen, Nils Petter Molvær og Shining. Vi snakker om en voldsom palett her!

Qvenild under lanseringskonserten på Kongsberg i sommer.

De seineste åra har Qvenild jobba mye med soloprosjektet HyPer(sonal) Piano som blei sjøsatt under årets Kongsbergfestival. Vi som var tilstede der mer enn ante hva som ville komme på "Personal Piano" - og du verden så flott at antagelsene gikk i oppfyllelse.

Programmøren, tangentmaestroen og vokalisten Morten Qvenild har skapt et helt lite lydunivers der alt fra popinspirasjon - den eneste låta han ikke har skrevet sjøl er Rihannas "We Found Love"!!!!!! - eksperimentering og improvisasjon går elegant i hop i The Mad Professor´s musikalske forskerhjerne. På mange vis er det nemlig slik at at Qvenild har oppholdt seg i laboratoriet sitt og benytta seg av alt som finnes av elektronikk, duppeditter, piano og sin unike kreativitet og kommet ut med dette usedvanlig personlige mesterverket.

Hver gang jeg møter Morten Qvenild så overrasker han meg. Han er stadig på vei til nye steder og hvor han er på vei nå aner jeg ikke. Det jeg vet er at jeg er veldig glad for at han er der han er nå - personlige Morten Qvenild.

Morten Qvenild

Personal Piano

HUBRO/Musikkoperatørene

Tre helt forskjellige

Harpreet Bansal, Michael Bloch og Espen Eriksen leder hver sin trio - det låter uansett flott og helt forskjellig.

Bansal Trio med inderlige røtter i India.

Trio er en av jazzens klassiske bestninger. Her skal vi møte tre norske med ferske visittkort, men med et høyst personlig uttrykk.

Vi begynner like godt lengst unna. Harpreet Bansal er en indisk fiolinist født av indiske foreldre i Oslo. Hun er oppdratt med nordindisk klassisk musikk, raga, av sin far og i 2011 tok hun mastergrad i indisk musikk ved Norges Musikkhøgskole.

Sammen med perkusjonisten, tablaspilleren og stemmekunstneren Andreas Bratlie og den tsjekkiske pianisten Vojtech Prochazka, også han med ei usedvanlig allsidig bakgrunn blant annet med studier av indisk musikk i Paris før han kom til Norge, har Bansal med "Chandra" gitt oss noe helt eget, eksotisk og spennende. Repertoaret har hun enten skrevet sjøl eller er henta fra folkemusikk-skatten - uansett setter den originale trioen sitt unike bumerke på musikken.

Michael Bloch Trio med ei herlig debutskive.

Michael Bloch (41) er en musikant vi har hørt om lenge i jazz-Norge. Allerede som tenåring viste han frem et formidabelt talent - både som pianist og saksofonist. Til tross for det blei det stille rundt Bloch og han utdanna seg til sjukepleier. Heldigvis blei suget etter å uttrykke seg musikalsk så sterk at han sa opp jobben sin og gikk for den musikalske drømmen nok en gang. Med debutskiva i spilleren er det hyggelig å kunne fastslå at det var et meget godt valg.

Sammen med bassist Frode Berg og trommeslager Anders Thorén, er det pianisten Bloch som får vist seg fram her. Inderligheten til John Coltrane og den lyriske spillestilen til Bill Evans blir trukket fram som inspirasjonskilder for Bloch og i mine ører er det Evans´ påvirkning som er mest åpenbar ved denne anledninga. Bortsett fra Johnny Mandels nydelige "Emily", så har Bloch skrevet all musikken og det er ingen tvil om at det er en musikalsk lyriker av klasse vi har med å gjøre. Berg og Thorén kler Bloch og musikken perfekt og det skal bli spennende å følge Blochs utvikling videre.

Espen Eriksen Trio - stilige herrer med ditto musikk.

Espen Eriksen Trio gir oss med "Never Ending January" sin tredje cd. Bandet har fått mye og velfortjent oppmerksomhet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser og turnerer over store deler av kloden. Grunnen er sjølsagt at musikken er dritbra og at de har noe eget å melde. De som mener de hører spor av Tord Gustavsen, Esbjörn Svensson og Jan Johansson her, har forsåvidt helt rett, men aller mest hører vi uansett Espen Eriksens unike tone- og klangverden. Nok en gang er det Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass som utgjør det meget empatiske tonefølget.

Korte låter, de åtte melodiene varer i kun 35 minutter, skjærer kanskje for ofte inntil beinet - for min del kunne både Eriksen og de to andre strekke enda mer ut ved flere anledninger. Det er uansett en liten innvending til ei flott og vakker skive som garantert vil åpne ennå flere dører for Espen Eriksen Trio på verdensbasis.

Harpreet Bansal, Michael Bloch og Espen Eriksen har på tre forskjellige vis fortalt oss at triouttrykket lever i beste velgående.

Bansal Trio

Chandra

Jazzland Recordings/Universal

Michael Bloch Trio

First Light

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Espen Eriksen Trio

Never Ending January

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Kriminelt god danske

Med "Savnet" har danske Michael Katz Krefeld i løpet av kort tid skaffa meg en ny favoritt blant krimforfattere på verdensbasis.

Michael Katz Krefeld - krimforfatter i toppklassen.

Michael Katz Krefeld, som nærmer seg 50 med stormskritt, er født og oppvokst i København. Han har skrevet manus til en rekke kjente danske tv-serier som "Nikolaj og Julie" og "Hotellet" og han debuterte som romanforfatter i 2007. Siden har det kommet seks publkumsvinnere som har solgt over 150.000 eksemplarer på hjemmebane og han er nå utgitt i 19 land.

Med "Savnet" møter vi den "pensjonerte" politietterforskeren Thomas "Ravn" Ravnsholdt for andre gang. For meg er det det første møtet og det går helt fint uten å ha lest forgjengeren "Avsporet".

Katz Krefeld er en meget pålest forfatter. Han er svært nøye med detaljer og alt stemmer underveis. Utgangspunktet her dreier seg om en ensom ulv, regnskapssjef Mogens Slotsholm, som blir frista til å gjøre noe mer med livet sitt enn å føre kjedelige bøker for en sjef og en bedrift han misliker sterkt. Det fører til at han gjør underslag, får kontakt med en kvinne i Berlin som frister han med et nytt liv via EDB-maskina og en nøye planlagt flukt og forsvinning ser ut til å være vellykka.

Regnskapsførerens søster greier ikke å slå seg til ro med brorens sporløse forsvinning og får kontakt med Ravn - en politihelt som helt klart har et slektskap med Harry Hole.

De to begynner å nøste i saken som fører dem til Berlin med et bakteppe til DDR-tida og Stasis grusomheter. Hvordan Stasi "lever" i dag løfter Katz Krefeld fram på et heftig vis uten at "Savnet" blir noen unødvendig blodig roman av den grunn.

Om vi befinner oss i København eller Berlin så har Katz Krefeld stålgrep om geografien. Han har en meget elegant penn og det er et veldig driv i fortellinga som jeg opplever ikke har dødpunkter (sic....).

Michael Katz Krefeld blei kåra til årets krimforfatter i Danmark i 2012. Nå er ikke mitt sammenlikningsgrunnlag voldsomt, men jeg skjønner hvorfor han blir satt stor pris på. Oppfølgeren "Sekten" er klar om noen måneder. Den er allerede sikra én leser i Norge.

Michael Katz Krefeld

Savnet

Vigmostad & Bjørke

En annen verden

Trekkspilleren Klaus Paier og cellisten Asja Valcic tar oss med på ei sjelden reise.

Asja Valcic og Klaus Paier skaper flotte og varme stemninger.

Det begynner å bli noen år siden jeg oppdaga den spennende strykekvartetten radio.string.quartet.vienna med sete i Wien. Med klassisk skolering som base gikk de videre og viska ut stadig nye musikalske grenser. Det oppdaga også akkordeonisten og bandeonisten Klaus Paier - også han fra Østerrike - og et fruktbart samarbeid var unnfanga.

Ikke minst var møtet mellom Paier og kvartettens cellist, kroatiske Asja Valcic, av det unike slaget og for vel to år siden ga de oss den usedvanlig vakre duoskiva "Silk Road". Her er det klart for oppfølgeren og "Timeless Suite" er akkurat det tittelen antyder - tidløs.

Bortsett fra to melodier der henholdsvis Igor Stravinsky og Johann Sebastian Bach har lagt fundamentet for nye komposisjoner av de to, så har de skrevet nesten all musikken sjøl, men hver for seg. Unntaket er en liveversjon av Astor Piazzollas "Oblivion" som avslutter ballet.

Det de to virtuosene gir oss er musikk i grenseland mellom klassisk musikk, folkemusikk med røtter i Balkan og jazz. Med ei slik instrumentering så låter det sjølsagt ganske så unikt og de to har utvikla et språk og en kjemi som ikke kan sammenliknes med noe eller noens. Det er bare å la seg forføre av denne tidløse musikken.

Klaus Paier - Asja Valcic

Timeless Suite

ACT/Musikkoperatørene

Langt fra på vidda

Jo Nesbø skriver nå som andre smør brødskiver. Årets andre er i tillegg mye bedre enn den første.

Jo Nesbø leverer så det holder nok en gang.

For noen uker siden omtalte jeg de nye platene til søstrene Brunvoll fra Kringstadbukta på Moldes vestkant. På mange vis er jeg overbevist om at det er verdensklasse hos begge. Jeg tror neppe det er for å opprettholde balansen at Jo Nesbø fra Nøisomhedsveien på byens aller beste østkant nok en gang bekrefter at han også hører hjemme i det samme sjiktet. Likevel er det slik at når hans Harry Hole-univers er oversatt til rundt 50 språk og er solgt i mangemillionersklassen - vi snakker om antall eksemplarer, så er det ikke så mye mer å bevise for Nesbø akkurat på det området.

Hva som skjer med Harry Hole er som kjent ukjent. Nesbø liker å holde oss på pinebenken, men enn så lenge har han heldigvis dukka opp igjen i mer eller mindre forpjuska tilstand. Mens Harry eventuelt våkner opp igjen fra en eller annen rus, så må sjølsagt Nesbø ha noe å fylle tida med han også og det som først var meninga var at han skulle gi oss en serie under pseudonymet Tom Johansen.

Det ser ut til at Nesbø har gått bort fra den tanken for under det mer gjenkjennbare navnet Jo Nesbø har han nå for andre gang bare i år gitt oss to romaner, "Blod på snø" i mars og nå et halvt år seinere, "Mere blod". Hvordan man enn ser på disse to bøkene der leiemorderen Olav Johansen og nå Ulf, eller hva han nå heter, blir den "nye" Harry, så er og blir dette et slags sideprosjekt for Nesbø. Som med Harry så er hovedpersonene av typen vi får sympati med til tross for at det ikke er det mest respektable "yrket" han utøver.

Denne gangen tar Nesbø oss med til Finnmarksvidda - nok en gang et område av landet han kjenner godt til etter å ha bodd der i en periode. Det viser han oss både gjennom måten han beskriver geografien og folket. Det som er den store forskjellen på Harry-universet og disse to bøkene er at historiene, som er skrevet på pluss/minus 200 sider, er i stor grad omfanget og volumet. Dette er enklere historier, mye mindre intrikate og med mange færre detaljer. Der Nesbø med Harry tar oss med ut i sfærer med masse ledetråder som forvirrer og gjør oss hugærne på vei mot løsninga av floka, så er ikke spenningsnivået det samme i "Mere blod".

Nesbø er fortsatt en overstrålende historieforteller med en ypperlig penn som holder på oss fra start til mål - og det går unna på noen timer eller et par kvelder - og han skaper nok en gang et høyst troverdig persongalleri. Dessuten er "Mere blod", til tross for tittelen, mye mindre blodig og grotesk enn Harrys univers, men fantasien til Nesbø kjenner fortsatt ingen grenser - jeg sier ikke mer enn at et gjemmested som dukker opp her har jeg aldri hørt om før - ikke vil jeg dit heller!

Hvor veien går for Ulf, eller hva han nå heter, er ikke godt å si, men noe forteller meg at både han og Harry dukker opp igjen. Dessuten er det fint at balansen mellom øst og vest i Molde fortsatt er på plass.

Jo Nesbø

Mere blod

Aschehoug

Fyrverkeri i egen sjanger

Vokalisten, trekkspilleren, låtskriveren, komponisten og bandlederen Guro von Germeten holder på med noe hun er helt aleine om. Og det er drittøft!

Guro von Germeten er en opplevelse.

Hvis du har vært så uheldig at du har unngått 35 år gamle Guro von Germeten, en av Hammerfests aller største døtre, så byr det seg nok en mulighet her for å rette opp i den lille skandalen. Med sitt tredje album møter vi henne for første gang på norsk og hun viser oss kanskje tydeligere enn noen gang at hun er en historieforteller av rang - både verbalt og musikalsk.

Utgangspunktet for "Jeg fant en bit av deg" er at von Germeten blei tildelt Prøysens Kunststipend i løpet av det store Prøysenåret i fjor. Der fant hun både inspirasjon og mot til å fortelle sine historier på norsk og jeg kan love at hun ikke pakker noe inn i bomull. Hun er ærlig om både det personlige og det intime uten at det blir kleint på noe vis. Dessuten er hun så rett frem i sin måte å formidle det hun ønsker å dele med oss at jeg tror på henne hele veien.

Når hun så omfavner fortellingene sine med dramatisk og inderlig musikk som henter inspirasjon fra cabaret, Balkan, jazz, vise, og sikkert mye annet også, så blir dette et høyst sjeldent og spennende visittkort fra ei særdeles personlig stemme.

Omgitt av et kjerneband med utmerkede musikanter som henter fra de samme kilder som von Germeten, Line Grenheim på fele, Sebastian Haugen-Markussen på bass, Even Helte Hermansen på gitar, Erlend Barratt-Due Solum på klarinett og Christian Svensson på trommer og perkusjon pluss fine ekstrabidrag fra Åge Reite på trompet og flygelhorn og Kristian Wentzel på tangenter, så blir "Jeg fant en bit av deg" til noe helt eget. Det anbefales på alle slags vis å unne seg en bit av Guro von Germeten.

Guro von Germeten

Jeg fant en bit av deg

Sweet Morning Music/Musikkoperatørene

En av de aller beste

Trommeslager Erland Dahlen står øverst på ringelista til mange av landets aller beste uansett sjanger. Her møter vi han helt aleine.

Erland Dahlen med et unikt visittkort.

Du skal ha gjort en imponerende innsats hvis du har greid å unngå Erland Dahlens trommebidrag de seieneste åra. 44-åringen fra musikkmetropolen Ulefoss i Telemark har spilt på over 160 skiver med storheter som Madrugada, Exploding Plastix, John Paul Jones fra Led Zeppelin, Eivind Aarset, Anja Garbarek, Serena Maneesh, Arve Henriksen, Ane Brun og Ellen Andrea Wang. I det siste har han også vært en del av bandene til Nils Petter Molvær og Stian Westerhus. Vi snakker på øverste hylle hele veien med andre ord.

Nå er det slik at de færreste trommelsagere lager soloskiver. Bortimot ingen lager to av det slaget, men "Blossom Bells" er faktisk Dahlens andre - "Rolling Bomber" så dagens lys i 2012. Grunnen er helt sikkert at både han sjøl og mannen bak Hubro, Andreas Risanger Meland, mer enn ante at Dahlen hadde mye på hjertet og du verden så rett de har hatt.

Hvis du ser, eller hører, for deg at "Blossom Bells" er en en godt og vel 37 minutter lang trommesolo, så tar du veldig feil. Dahlen er en multiinstrumentalist som spiller på det meste som kommer hans vei, det være seg av tradisjonelle instrumenter som gitar og xylofon, og spesiallagede saker og leker og i tillegg bruker han elektronikk på et smakfullt og effektfullt vis.

Med dette og mye mer til sin disposisjon lager han seks lydlandskap, eller låter, som henter hemningsløst fra kilder som krautrock, drone- og ambient musikk, samtidsmusikk og impro og mikser det med rockens og jazzens heftige energi.

Dahlens fantasiverden virker å være utømmelig og det er usedvanlig spennende å bli invitert med inn i den og bli tatt med på ekskursjon til ukjente steder.

Musikken er tøff, vakker, sær, personlig, energisk og aldri i nærheten av å være likegyldig. Erland Dahlen forteller oss nok en gang at han har noe helt eget å melde.

Erland Dahlen

Blossom Bells

Hubro/Musikkoperatørene

Fantastiske stemmer

Lizz Wright og José James er to av de beste stemmene på den andre sida av dammen. Her kommer det to nye bevis på det.

Lizz Wright har det som trengs og vel så det.

Lizz Wright (35) har de seineste 10 åra vokst seg opp til å bli en av de flotteste, varmeste og viktigste stemmene i amerikansk musikk. I alle fall den delen som har med inderlighet og ekthet å gjøre. På "Freedom & Surrender" har hun fått med seg en av de virkelig store produsentene, Larry Klein, med fortid både som produsent og ektemann for Joni Mitchell og kun produsent for Thomas Dybdahl. Vi snakker om en musiker og produsent som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre - han har godt grep om de fleste - men kun om kvalitet.

I de samme grenselandene, det vil blant annet si soul, gospel, jazz, pop, rhythm and blues og funk, finner vi også Lizz Wright. Hun er utstyrt med ei flott og varm stemme og når hun så får tonefølge av sjefer som Jesse Harris og Dean Parks på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og Kenny Banks og Billy Childs på tangenter og gjesteopptredener av trompeteren Till Brönner og nok ei vokalstjerne, Gregory Porter, på den nydelige balladen "Right Where You Are", så tar Wright nok et steg mot den ypperste toppen. Låtmaterialet står hun i stor grad for sjøl, men overraskelser som Nick Drakes "River Man" og Bee Gees-hiten "To Love Somebody" er ekstra krydder.

José James - strålende vokalist i mange grenseland.

Det maskuline svaret på Lizz Wright er på mange vis José James (37). Han har også bevegd seg på tvers av sjangergrenser og vist at han behersker det meste. Likevel var det vel kanskje litt overraskende at han kom med denne hyllesten til Billie Holiday som ville ha runda 100 tidligere i år hvis hun hadde fått leve.

Nå viser det seg at James begynte å plukke fram moras Holiday-plater allerede som 4-åring. Han gjenoppdaga henne som voksen og mener at hun har vært hans lærer siden og at hun satte han på den veien han fortsatt vandrer.

Sammen med en stjernetrio med Eric Harland på trommer, Jason Moran på akustisk og elektrisk piano og John Patitucci på bass, tar James oss gjennom ni låter som for alltid vil være nært knytta til Lady Day, bl.a. "Good Morning Heartache", "What a Little Moonlight Can Do", "God Bless the Child" og "Strange Fruit". Det gjør James og hans venner på et ekte, nedpå og svært så respektfullt vis samtidig som de gir musikken 2015-farge.

Lizz Wright og José James er to svært viktige og vakre stemmer som tar med seg tradisjonen samtidig som de er i stand til åpne dører for nye generasjoner også langt utenfor jazzmenigheta.

Lizz Wright

Freedom & Surrender

Concord Records/Universal

José James

Yesterday I Had The Blues - The Music of Billie Holiday

Blue Note/Universal

Jazz med stor J

George Cables og Cyrus Chestnut er to av den amerikanske jazzens meget langt framskredne pianister - usedvanlig dyktige, men alt for underkjente.

George Cables er en av de store pianistene som har fått for liten oppmerksomhet.

George Cables (70) er langt i fra noen hvem som helst i amerikansk og internasjonal jazz. Helt siden slutten av 60-tallet har han vært der og når trommeslagere som Max Roach, Art Blakey og Roy Haynes, saksofonister som Sonny Rollins, Dexter Gordon og Joe Henderson og trompetere som Freddie Hubbard og Woody Shaw alle har hatt Cables på lønningslista, så er vel det bekreftelse mer enn god nok på hva slags kvaliteter denne elfenbensplukkeren har å by på. Min forrige soloutgivelse med Cables stammer fra 1979 - det sier vel en del om at han ikke har plaga oss for mye med sine utsøkte kvaliteter som bandleder i alle fall.

Her møter vi han i utmerka selskap, som tittelen antyder, på minst to vis. Bassist Essiet Okon Essiet og trommeslager Victor Lewis, som begge har spilt med "alle" - Lewis også sammen med Cables i Dexter Gordons band, er det utmerkede reisefølget Cables har tatt med seg og mer empatisk selskap er det vanskelig å finne.

Den andre hentydninga til det gode selskap er låtskriverne Cables har valgt å hylle: Duke Ellington, Billy Strayhorn, John Hicks og Kenny Barron. I tillegg gir han oss også to egne komposisjoner.

Det vi blir servert her er uforfalska, vakker og ærlig triojazz med røtter tilbake til bebop og George Cables er minst like bra som han var i 1979.

Cyrus Chestnut - du verden som det swinger av han.

Cyrus Chestnut (52) kommer fra en yngre generasjon enn Cables, men har mer eller mindre den samme tradisjonen i ryggmargen. Med fartstid fra storheter som Wynton Marsalis, Terence Blanchard, Betty og James Carter, har Chestnut allerede fortalt oss hvilken eminent pianist han er. Han har også gitt oss en rekke visittkort under eget navn - ofte med musikk i et grenseland mellom hardbop og gospel.

Her har han ønska å jobbe med det samme formatet som Cables, men med musikanter fra en eldre generasjon enn seg sjøl. Det har ført til at samme trommeslager som Cables ringte, den usedvanlig smakfulle Victor Lewis, er med samt bassisten David Williams - begge med solid trioerfaring fra giganter som salige John Hicks og Cedar Walton.

Chestnut har ønska å utnytte erfaringa til disse to herrene og med et repertoar med låter assosiert med Hicks, "Polka Dots and Moonbeams", "I´ve Never Been in Love Before" og "I Didn´t Know What Time It Was", samt Strayhorns "Day Dream", som også Cables spiller solo, Scott La Faros "Gloria´s Step" pluss en høyst overraskende og herlig versjon av popstandarden "Hello" av Lionel Richie, så sørger Cyrus Chestnut & Co for at dette blir det andre triomøtet på svært så kort tid på høyt nivå fra det amerikanske selskapet HighNote Records.

Ute etter ekte Jazz til høststormene, peiskosen og rødvinsglasset? Da trenger du ikke å leite lenger.

George Cables

In Good Company

HighNote Records/MusikkLosen

Cyrus Chestnut

A Million Colors in Your Mind

HighNote Records/MusikkLosen

I gode venners lag

Vegard Hammer fant ut at han ville samle gode venner som kunne skape god musikk sammen. Det var en idé som hadde mye for seg.

Hammer Orchestra har hatt det hyggelig sammen.

Rundt omkring i kongeriket finnes det en rekke kompetente jazzmusikanter som i tillegg til straight jobb i alt annet enn musikkrelaterte yrker, elsker å spille - så mye og så ofte som mulig. Pianisten Vegard Hammer er en av disse og i tillegg til "jobben" som pianist i Ski Storband, fikk han tidligere i år ideen om å samle en engere krets - det vil si sju gode venner - til å hygge seg med et knippe standardlåter.

Nå hadde det seg slik at den ene ideen tok den andre og noe forteller meg at Hammer er av typen som ikke lar seg stoppe så lett hvis han først tenner på noe. Han la lista en del høyere med en gang og satte i gang å komponere det som har blitt ni originallåter. Derfra til å gi ut en cd med er det likevel et godt stykke vei og en del kroner. Hammer begynte, lenge før studio var booka, å selge plata via internett-tjenesten kickstarter og i løpet av en måned var det solgt nok av både notemateriale og plater til å booke studio. I slutten av mai var det som nå har fått navnet Hammer Orchestra i studio og i løpet av to dager var det hele i boks - gjort live i studio.

Sammen med trommeslageren Rune Bryn, gitaristen Endre Engebretsen, trompeteren og flygelhornisten Geir Hauger, perkusjonisten Christian Lund, saksofonisten Audun Os og bassisten Roger Williamsen, har Hammer gått til verket med masse entusiasme.

Nå har det seg slik at jeg er usedvanlig bortskjemt. Jeg blir nemlig overøst med det aller beste som finnes av jazzmusikk fra alle verdenshjørner. Det betyr igjen at kvaliteten på veldig mye av det jeg hører på er skyhøy. Det vil derfor være urettferdig å sammenlikne Hammer Orchestra med musikanter og musikk som jeg anmelder ofte.

Det de sju gir oss er variert musikk med røtter i 70-talls fusion, spor av bebop og melodiøse ballader. Kvaliteten både på ensemblespillet og det solistiske varierer en del og i mine ører er det Geir Hauger som skiller seg ut som den mest spennende med sin varme og inderlige trompettone.

Vegard Hammer og Hammer Orchestra skal ha all mulig slags ære for initiativet og musikken. Mange vil ha glede av "Triple Filtered" - langt i fra bare de som kjøpte musikken uhørt.

Hammer Orchestra

Triple Filtered

Pilar/Musikkoperatørene

Vinylen e komen!

Stadig flere sverger til vinyl og plateselskapet Hubro ligger lengst fremme i løypa også der. Her skal vi møte brødrene Christian og Fredrik Wallumrød og den unike trompeteren Hilde Marie Holsen.

Fredrik og Christian Wallumrød må komme fra en av landets mest musikalske familier.

Silda e komen sa man på Vestlandet før i tida og noe liknende sier man vel fortsatt om makrellen på Sørlandet også. De seineste åra kan det samme sies om vinylen eller LP-en og mange er hellig overbevist om at lydkvaliteten er en helt annen enn det som kommer ut via en cd eller digitalt på et eller annet vis. Den diskusjonen skal vi lagge her, bare slå fast at her får vi to eksempler på utgivelser som kun kommer på vinyl eller som nedlasting via en kode som finnes på LP-en.

Brødrene Christian og Fredrik Wallumrød, med søster Susanna og fetter David, sørger for at denne familien ligger på toppen når det gjelder musikalsk kreativitet - også langt utenfor våre egne landegrenser.

I utganpunktet er de to kjent som henholdsvis pianist og trommeslager i et søkende improlandskap i grenseland mellom avantgardejazz og samtidsmusikk når det gjelder Christian og heftig rockemusikk for Fredriks del. Her har de to satt hverandre stevne i nytt grenseland der Christian med sine trommemaskiner, synther og ymse elektronikk og Fredrik med trommer og elektronikk fører samtaler som aldri vil dukke opp igjen.

Melodikk i tradisjonell forstand er fraværende, mens rytmer - som ofte kolliderer - og pulserende beats spiller en hovedrolle. Jovisst er dette krevende musikk, men aller mest er den utfordrende og ustanselig spennende - slik jeg ser for meg de fleste musikalske møter i familien Wallumrød uansett hvem som møtes.

Jeg er den lykkelige eier av nummer 245 av kun 300 som er trykt opp av "Brutter" så her gjelder det å komme raskt til mølla.

Hilde Marie Holsen spiller trompet som ingen andre.

For meg kom den 26 år gamle trompeteren Hilde Marie Holsen fra Jølster i Sogn og Fjordane ut av det store intet med sin debutskive "Ask" for noen måneder siden. Jeg er eier av nummer 22 av 200 og Hubro kan melde om at LP-en er utsolgt, men at den er mulig å laste ned.

Holsen har akkurat avslutta sin mastergrad på Norge Musikkhøgskole i utøvende musikkteknologi og bedre "eksamensbesvarelse" enn denne solodebuten er knapt mulig å levere. Med sin vakre og klokkeklare tone nydelig kombinert med utsøkt bruk av elektronikk, tar Holsen oss med på ei unik og høyst personlig reise som er improvisert live og som er miksa og mastra av Maja. S. K. Ratkje - ikke Rattkjelke som kulturministeren greide å kalle henne da hun åpna Ultimafestivalen her om dagen.

Fem etapper på rundt 35 minutter tilsammen fører oss inn i en fabulerende, vakker og personlig verden.

Hilde Marie Holsen har kommet for å gi oss mye vakkert i åra som kommer. Det har familien Wallumrød også. Og så LP-en da!

Brutter

Brutter

Hubro/Musikkoperatørene

Hilde Marie Holsen

Ask

Hubro/Musikkoperatørene

Tre ble fire

Den svenske veterantrommeslageren Bengt Berger er like søkende som alltid. Nå også med ei ny stemme.

Bengt Berger sammen med Christian Spering, Max Schultz og Jonas Knutsson - strålende fra broderfolket.

Trommeslageren, komponisten, bandlederen, sjangersprengeren og plateselskapsdirektøren Bengt Berger har vært en lederskikkelse i svensk jazz helt siden 60-tallet. Mannen, som blant annet etablerte et livslangt samarbeide med ikonet Don Cherry og har vært svært opptatt og inspirert av indisk musikk, har nå rukket å bli 73 år, men han er et levende eksempel på at alder absolutt ikke er noen hindring.

De seineste 19 åra har Berger sammen med multisaksofonisten Jonas Knutsson og bassisten Christian Spering laga mye original triomusikk både live og på en rekke skiver.

Det har altså foregått uten akkordinstrument, men nå har de tre bestemt seg for å invitere med seg sin favorittgitarist - slik at trioen kommer til å låte helt annerledes de nesten 19 åra. Max Schulz spiller alt fra elektrisk, akustisk nylonstrenger, stålstrenger og mandolin og er en melodiker av rang.

Det har ført til at "Blue Blue", der alle fire bidrar som komponister, har blitt ei vakker, melodisk reise med referanser til det meste innen moderne musikk.

De fire snakker inderlig og nært sammen og er heldigvis ikke redde for å dyrke det vakre - samtidig som de tar´n ganske langt ut også ved enkelte korsveier.

Bengt Berger har vært og er en viktig retningsgiver i svensk jazz. Her kommer det nok et lysende eksempel på det sammen med tre utmerkede sjelsfrender.

Berger Knutsson Spering Schultz

Blue Blue

Country & Eastern/Naxos Norway

Lys i mørket

Med con amore-bandet Spirit in the Dark har tre av landets aller mest ettertrakta musikanter laga en urheftig trio som kommer til å snakke til sjela til alle musikkelskere - uansett sjanger.

David Wallumrød, Audun Erlien og Anders Engen - vi snakker heftige groover.

Dette bandet har det vært snakk om lenge - herrene Engen, Erlien og Wallumrød har i alle fall gjort det. Men når det er slik at de tre er noen av landets aller travleste musikanter med ordreboka full når herrer som Bjørn Eidsvåg, Jarle Bernhoft, Odd Nordstoga, Mathias Eick, Knut Reiersrud og Nils Petter Molvær finner det for godt å legge ut på tur, så sier det seg sjøl at det har tatt si tid før denne babyen av et band og ei skive har sett dagens lys.

Nå var det altså dags for begge deler og du verden for en start vi fikk være med på et fullstappa Cosmopolite! Som den meget verbalt sjarmerende Audun Erlien sa - nå må folk snart skjønne hvor Knut Nærum tar det fra - så er dette musikk miksa sammen fra en rekke kilder og sjangre. Her får vi heftige lørdagskvelder med egenkomponerte funklåter og inderlige søndager i kirka - men da snakker vi kirka over there og ikke here - med urgroovy versjoner av gospellåter som James Cleveland, The Clark Sisters og Edwin Hawkins har skapt. Og ikke minst Aretha Franklins "Spirit in the Dark" som bandet er oppkalt etter.

Det legendariske New Orleans-bandet The Meters er også en solid inspirasjonskilde og jeg føler meg overbevist om at disse tre herrene ville blitt tatt i mot med åpne armer og ører og diverse andre sanser også om de hadde lagt turen innom New Orleans. De har nemlig en groove liggende i ryggmargen som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Den oppvakte har allerede funnet ut at jeg synes de har det i fullt monn.

Med Jarle Bernhoft og Knut Reiersrud i vennekretsen må det nesten gå bra.

Foto: Tor Hammerø - på langt hold...

Spirit in the Dark er tydeligvis et overskuddsprosjekt og det skinner gjennom fra første takt. Orgelspillet til Wallumrød er så "svart" og skittent som vel mulig og fundamentet til Erlien må være en fryd å ha i ryggen. Engen er den mest beskjedne av de tre, men vet eksakt hva som skal til for å løfte både lørdagen og søndagen.

Når så jordmor Bernhoft og gudfar Reiersrud var så voldsomt tilstede som de var, så var dette en musikalsk hyrdestund av de sjeldne. Bernhoft har mye Prince i seg på alle slags vis både som posør, gitarist og sanger, men aller mest Bernhoft og Reiersrud har så mye Reiersrud i seg at jeg aldri slutter å la meg imponere. Måten han tar låta videre etter at han måtte erstatte en streng midt i koret, er det ingen andre på kloden som gjør han etter - basta!

Som Erlien sa så er alle livssyn - og vel så det - representert i bandet. Likevel er ikke dette et religiøst prosjekt, men et musikalsk og du verden så musikalsk, varmt og inderlig det er. De som går uberørt ut etter et møte med Spirit in the Dark bør få umiddelbar profesjonell hjelp.

Spirit in the Dark m/Jarle Bernhodt og Knut Reiersrud

Cosmopolite, 9. september

Fullt hus og stormende jubel på Cosmopolite, men de som av forskjellige årsaker ikke var til stede der trenger ikke å fortvile likevel. "Now Is the Time" er nemlig en veldig god erstatning - en godtepose som vil vare evig. Også i studio har Spirit in the Dark makta å skape magisk stemning med åtte av låtene vi blei servert live, men da utelukkende i trioformat. Veldig mye forteller meg at der mulig å gå en lys høst i møte takket være Anders Engen, Audun Erlien og David Wallumrød. Dessuten kommer Spirit in the Dark til å være en sikker vinner på klubb- og festivalscenene i tida som kommer - med eller uten gode venner.

Spirit in the Dark

Now Is the Time

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En ACTuell visjonær

Plateselskapsdirektøren Siggi Loch har vært og er en viktig mann i europeisk musikkliv. Nå feirer han sine 75 første år og feires med en flott boks med musikk fra store deler av karriera - med flere norske perler.

Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på feiringa.

Det er knapt noen som har vært med på så mye som Siggi Loch når det gjelder å få lansert musikere og musikk på verdensbasis faktisk. Tyskeren som runda 75 i begynelsen av august har jobba med alt og alle i bransjen siden han var 20 år og han har innehatt "alle" posisjoner i bransjen fra platepusher til Europa-sjef for giganten Warner. Det hele begynte da han som 15-åring opplevde sopransaksofonlegenden Sidney Bechet. Loch blei umiddelbart bitt av basillen og den har heldigvis vist seg å bli livsvarig.

Sjøl om det blei mye popmusikk i hans sentrale posisjoner i de store internasjonale plateselskapene, så mista han aldri sansen for jazz og i 1992 tok han konsekvensen av det. Loch hoppa av den store karusellen og starta selskapet ACT som etterhvert har vist seg å bli et av de viktigste jazzselskapene på verdensbasis faktisk. Her får vi bortimot fem timer med mye fantastisk musikk fra hele Lochs karriere og alt har han produsert bortsett ra ei låt - den aller første.

Siggi Loch har stått bak usedvanlig mye flott musikk og mye av den er samla i denne jubileumsboksen.

Boksen er delt opp i fem cder med et tema for hver cd. Den første er kalt "The Beginning" og går fram til 1998. Det første kuttet er med Sidney Bechet og er fra 1940 - året Loch blei født. Ellers møter vi Lochs første "oppdagelse", saksofonisten Klaus Doldinger - en gigant i tysk og europeisk jazz, Johnny Griffin, Jean-Luc Ponty og den svenske trombonisten og vokalisten Nils Landgren - en av de viktigste samarbeidspartnerne for Loch nesten fra starten. Landgren har solgt imponerende 750.000 plater siden de to møttes.

De neste cdene er delt opp i "Blues & Rock" med artister som John Lee Hooker, Memphis Slim, Muddy Waters, Buddy Guy, Jerry Lee Lewis og Steve Winwood, "Crossing Borders" med Viktoria Tolstoy, Al Di Meola, Michael Brecker, Jorge Pardo, Gerardo Nunez, Ulf Wakenius, Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen.

På "Visions of Jazz" får vi mer Bugge, Nils Landgren og Esbjörn Svensson sammen, den legendariske trioen est, Jack DeJohnette sammen med Bernard Purdie, Eberhard Weber med et tysk stjernelag, vår egen Marius Neset sammen med den polske fiolinvirtuosen Adam Baldych og den finske pianisten Iiro Rantala som spiller John Lennon.

Det hele avsluttes med liveinnspillinger fra serien "Jazz at Berlin Philharmonic" med blant annet en norske aften med Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud, In The Country og Bugge igjen.

De som aner at dette er en usedvanlig innholdsrik og flott hyllest av og til Siggi Loch, har helt rett. I tillegg til all musikken følger det også med ei flott bok med masse unike bilder og en gjennomgang av en de mest innholdsrike karrierene i europeisk musikkliv.

Vi gratulererer og håper på 75 år til!

Diverse artister

The ACT Man - A Life in the Spirit of Jazz - Siggi Loch 75

ACT/Musikkoperatørene

Alt om meg selv

Etter å ha fulgt Vetle Lid Larssen i gatene, kafeene, spaltene og bøkene de seineste 30 åra, er det et imponerende og kraftig, men ikke overraskende bilde han gir oss av far sin og seg sjøl.

Vetle Lid Larssen - ondt ærlig.

"Slik ble det: Vi brukte et liv til å snakke om uvesentligheter." Sier Vetle Lid Larssen og legger like mye skyld på seg sjøl som sin far. Vi snakker om to personligheter i norsk kulturliv vi mener i kjente/kjenner, men etter å ha tilbragt noen få intense dager sammen med de to mellom disse permene, så skjønner jeg jo raskt at det gjorde i alle fall ikke jeg.

Vetle Lid Larssen og jeg har vaket i hverandres periferi i flere tiår. Han inntok ethvert kafélokale med frakken slengt skjødesløst, men nøye gjennomtenkt over skuldrene med frakkeermene fri og med ei voldsom bunke aviser fra fremmede land klart synlige. Han nikket til høyre, han nikket til venstre som det blei sagt om andre "storheter" også. Han har alltid vært hyggelig å slå av en prat med og han hadde alltid noe å melde.

Nå skjønner jeg en hel del mer om hvorfor han blei som han blei og hvorfor han er som han er: Han vokste opp i en skygge og han hadde ikke noe valg - han måtte komme ut av den. Hvis ikke kom det til å gå til helvete - så enkelt, så brutalt. Han stiller sjøl spørsmålet hvorfor han skjøv far sin - far min og mor min er en morsom språklig variant fra en riksmålsmann forresten - fra seg. Svaret kommer i løpet av denne sterke historia: Det var livsnødvendig.

Lid Larssen tar oss med gjennom en spesiell oppvekst der hans kjente far, den etterhvert landskjente og elskede skuespilleren Lars Andreas Larssen - som kom fra beskjedne kår fra Melbu i Vesterålen, et lite steinkast unna fasjonable Oslo Vest kan man vel si - først var det store forbildet, men etterhvert blei viktig å ta avstand fra. Det gjør Lid Larssen med en ærlighet og inderlighet som er unik og en strålende penn. Hans observasjonsevne er glitrende helt fra barnsbein av og han legger ikke skjul på noe - han er ondt ærlig både med seg sjøl og sine omgivelser. Det er ikke sikkert alle er like glade for det, men for meg har det vært viktig for at hele bildet skal males. Hadde det vært gjort annerledes, kunne boka like godt vært skrota. Og han gjør det med humor: Jahn Otto Johansen så ut som han hadde stukket av fra taksidermologisk institutt - jeg har spurt klokere mennesker enn meg og vet nå at det handler om utstoppa dyr - på Blindern! Og Wenche Foss som var gift med godseier Stang - en familie som hadde lespet i seks generasjoner.

Lid Larssen sparer heller ikke seg sjøl og omtaler seg om en selvbevisst, oppblåst, ambisiøs tulling som bare tørstet etter å overgå sin far. "Jeg var besatt av meg selv", innrømmer han også. Det gjør at denne beretninga bare blir mer og mer troverdig og viktig og da er det nesten udanna å nevne at tidligere statsminister Odvar Nordli blir kalt Oddvar.

Lars Andreas Larssen - et stort og lite menneske som sakte blei borte.

Dette er historia om to sterke personligheter som elska hverandre, men som gjorde det så sterkt at de måtte bort fra hverandre. I følge Lid Larssen var det far min som reiste fra han. Det er jeg ikke så sikker på, men det får bli opp til hver enkelt å avgjøre. Uansett førte det til et opprør så sterkt og langvarig som vel tenkelig. Lid Larssen tok´n helt ut og brukte alt mot sin far og gjorde det motsatte, det være seg bakgrunn, politiske ideer, humor, vennskap - alt. Han blei til og med medlem av Riksmålsforbundet og begynte å jobbe i Morgenbladet - lenger unna var det ikke mulig å komme.

"Kampen" og avstanden mellom de to er ei sterk reise å bli invitert med på: "Jeg dukket far min, men bare såvidt. Ennå forstod han ikke helt hva som skjedde".

Vetle skjønte nok heller ikke hva som skjedde da "far min" etterhvert forandra seg - alzheimer er en snikende sjukdom som man helst ikke vil "se". Dessuten hadde far og sønn svært begrensa kontakt i lange perioder. Innerst inne tror jeg begge ønska å gjenopprette kontakten og far sa under en av sjeldne samtalene der det blei sagt noe viktig: "Jeg er så glad jeg har deg" og "Uten deg hadde det ikke vært noe". Det greide ikke sønnen å ta inn over seg - da.

"Kampen" mellom de to pågikk lenge: "Jeg hadde detronisert far min". Men pater familias slo tilbake og fikk en voldsom popularitet i godt voksen alder, mens sønnen blei vippa ned av pidestallen - hans første blomstringstid var over. Vetle måtte avfinne seg med å være sin fars sønn - igjen.

Men sjukdommen innhenta Lars Andreas Larssen sakte, men sikkert. Han blei pleiepasient og samtalen som muligens begge hadde ønska, men som hadde blitt utsatt og utsatt, var ikke mulig å gjennomføre lenger. "Far min" var ikke der lenger, sjøl om det gikk pust gjennom han. "Det var ikke dette jeg ville, pappa", sa Vetle til de matte, avglansede øynene som hadde slutta å respondere.

"Da kom tårene. Jeg greier ikke å holde igjen. Jeg har ikke grått på 20 år".

"Først da våget jeg å si det høyt: at jeg elsket ham". Da far min blei senka i grava.

Vetle Lid Larssen har vært ondt ærlig med både seg sjøl og sine omgivelser - det være seg mennesker han har vært glad i og ikke hatt fullt så mye til overs for. Endelig har han makta å ta samtalen, men det blei ikke med far min - det blei med oss.

Vetle Lid Larssen

Hvordan elske en far - og overleve

Kagge forlag

Innerst i sjela

Julie Dahle Aagård er en vokalist og formidler av det sjeldne slaget. Hun er av typen du tror på fra start til mål.

Julie Dahle Aagård sammen med stjernelaget sitt.

Foto: Tor Hammerø

De som har fulgt Dahle Aagård fra hennes første cd, den heftige soulskiva "Stompin´ Feet" i 2009, og fram til årets inderlige og djupt personlige "Lauvet", med alle tekster på hennes morsmål nordtrøndersk, vet at det er ekte vare uansett hvilken utgave vi møter av henne.

Dahle Aagård er i besittelse av en sceneutstråling av de sjeldne der hun inntar den lille, intime scena på Herr Nilsen barbeint. Måten hun binder sammen låtene på forteller oss at det ikke har vært noen lys og enkel vei fram til der hun står i dag - alle tekstene er "bekmørke", forteller hun med et smil samtidig som hun mener det. Sjøl festen hun synger om - alle tekstene og all musikken er det hun sjøl som har skrevet - ender opp bekmørk! Likevel er det slik at Dahle Aagård greier å framstille alvoret på et varmt og inderlig vis - vi tror på henne og vi heier på henne.

Når hun så omgir seg med et stjernelag med Bjørn Holm på elbass, Erik Holm på trommer, Kristian Kvalvaag og Kjetil Steensnæs på allehånde gitarer og ikke minst maestro Anders Aarum på tangenter, så er hun i de tryggeste og beste hender og de behandler låtene hennes med pietet og varme. Når så herr og fru Dahle Aagård og Aarum sendte oss ut i seinsommerkvelden med en unik duoversjon av Evert Taubes udødelige "Så skimrande var aldrig havet", så var det liksom ikke så mye mer å be om.

Om dette er country, americana, soul, pop, vise, jazz eller gudene vet hva, er absolutt uvesentlig. Det er varm og inderlig musikk servert oss av varme og inderlige mennesker. Selv om det er mørkt så ser man lyst på livet etterpå.

PS Dere som ikke hadde anledning til å være på Herr Nilsen, bør benytte muligheten til å tilbringe tid med Julie Dahle Aagård gjennom å skaffe dere "Lauvet". Dere som var der også forresten!

Julie Dahle Aagård

Herr Nilsen, Oslo

7. september

Fra et annet sted

Katarina Barruk er et nytt samisk vokalnavn for meg. Hun har mye på hjertet.

Katarina Barruk vet hvor hun vil og får god hjelp til å komme dit.

Katarina Barruk er ei 21 år gammel jente fra Tärnaby i Sverige, absolutt mest kjent for supealpinisten Ingemar Stenmark, som nå er bosatt i Umeå i Nord-Sverige. "Báruos" er hennes debutalbum og hun forteller oss umiddelbart at hun er ei stemme det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

Barruk synger, bortsett fra albumets siste låt som er på svensk, på det svært utrydningstrua språket umesamisk. Det betyr at hun både musikalsk og "politisk" har ei viktig oppgave foran seg.

Sammen med tangentmaestro og produsent Frode Fjellheim har Barruk skapt et vakkert lite univers med røtter i samisk musikk, joik, indiepop, rock og jazz. Med et stjernelag med Snorre Bjerck på perkusjon, Mattis Kleppen på elbass, Jonas Knutsson på saksofoner, Sveinung Lillebjerka på fiolin, Ola Buan Øien på gitar og Hildegunn Øiseth på trompet blir det skapt rammer som passer Barruks vakre stemme ypperlig.

Flere med meg sliter nok aldri så lite med å skjønne umesamisk, men egentlig er det ikke så viktig: stemninga i det hun formidler er det ikke så vanskelig å gripe fatt i uansett, men skulle man likevel ønske å finne ut av det finnes det oversettelse på plateselskapets hjemmeside.

Katarina Barruk er på mange måter en slags singer/songwriter som kan åpne dører for mange flere enn seg sjøl. Frode Fjellheim har skapt et vakkert fundament og Katarina Barruk har etablert seg med ei stemme og som ei stemme som har både nåtida og framtida å glede seg til. Det har vi også.

Katarrina Barruk

Báruos

Vuelie/Musikkoperatørene

Landets hippeste søstre

Ane og Mari - med "etternavnene" Brun og Kvien Brunvoll - er to unike vokalister, komponister og låtskrivere. Nå beviser de det igjen - samtidig, men hver for seg!

Ane Brun er mer enn klar for den store verden.

Jeg har stilt spørsmålet før, men gjentar det gjerne for jeg har ikke fått noe svar: hva er det Inger Johanne Kvien Brunvoll og Knut Anker Brunvoll har putta i frokostblandinga ved vannkanten i Molde som har fått frem slike fantastiske formidlere som Ane og Mari og den utmerkede fotografen Bjørn?

Mens vi venter på svaret kan vi nok en gang glede oss over to bortimot gigantiske vitnesbyrd fra søstrene. Som Jan Garbarek sa om ei ny musikk han kom med for noen år siden: akkurat det samme, men helt forskjellig. Slik er det med musikken til Ane og Mari også - det er mye slektskap i den, men den låter helt forskjellig.

"When I´m Free" er Anes sjette studioalbum og i mine ører hennes klart beste, åpne, "utleverende" og fremtidsretta. Hun forteller oss at hun er ei moden kvinne som allerede har et levd liv å spille på og som gjennom sine tekster er personlig uten å bli privat. Hun tar stilling, hun utfordrer både seg sjøl og oss og hennes lyrikk, for det er det faktisk, ligger på et helt annet nivå enn hva vi blir servert av pop- og rockforfattere ellers på Tellus.

Ane sier sjøl at en sjukdomsperiode for noen år siden, og måten hun kom seg gjennom den på, har vært inspirasjonen til denne reisa og det er en mye lysere Ane Brun vi møter her enn tidligere. Tematikken i tekstene er ikke nødvendigvis av de lyseste. Her dreier det seg om sjølbedrag, miljøspørsmål, likestilling, feminisme, om det å slippe fri/bli sluppet fri og kjærlighet, men denne gangen er altså ramma til Ane den mest tilgjengelige jeg har opplevd.

Ane Brun er også blant de vokalistene på denne kloden som det tar kun et hundredel å kjenne igjen. Hun er i besittelse av et særpreg og et personlig bumerke som ingen andre er i nærheten av og det er sjølsagt også årsaken til at hun allerede har et stor publikum verden rundt. Når hun så omgir seg med noen av Sveriges aller dyktigste musikanter i grenselandet mellom jazz og rock - Dan Berglunds groovy bass-spill på mi favorittlåt "Directions" er verdt inngangspengene aleine - så framstår "When I´m Free" som så heilstøpt som vel mulig.

Stein Urheim og Mari Kvien Brunvoll - et fantastisk og unikt lite univers.

Mens Ane tok turen rundt omkring i Europa som gatesanger før Stockholm blei permanent (?) stoppested, dro lillesøster Mari til Bergen. Først studier og etterhvert samarbeid med gitaristen, bassisten, vokalisten og gudene vet hva Stein Urheim. Sammen og hver for seg har de skrevet all musikk og alle tekster til "For Individuals Facing the Terror of Cosmic Loneliness" - hvilken tittel!!!!

Samarbeidet har vart i snart 10 år og dette er duoens tredje album sammen. Jeg har opplevd Mari i alt fra soloutgave sittende på gulvet omgitt av alle sine duppeditter og med hennes vokal i sentrum til en usedvanlig spennende konsert på Kongsberg i sommer der det lille storbandet Ensemble Denada var hennes reisefølge. Mari egner seg utmerket uansett konstellasjon, men en hel del forteller meg at duoen med Stein Urheim kanskje er hennes favorittprosjekt likevel.

Begge spiller et utall instrumenter og synger. De lager lydlandskap så unike at de ikke kan sammenliknes med noe annet. Der Ane er nærmest et originalt pop/rock-uttrykk, så henter Mari mye fra både jazz og americana. De skaper vakre og vare stemninger, de tar seg god tid og "stemmene" deres klinger flott sammen. De skaper nok en gang musikk som vokser og vokser for hver gang den møter deg.

Ane og Mari er forskjellige som artister, men i mine ører har de mye felles - faktisk mer og mer for hvert møte. Det de har gitt oss denne seinsommeren eller tidlige høsten er det verdensklasse over - på hvert sitt vis. Intet mindre!

PS Såvidt jeg vet har søstrene aldri gjort noe sammen - i større sammenheng i alle fall. Det er jo lov å leike seg med tanken og herved er ønsket lufta. Da må også Bjørn ta bildene, Inger Johanne spille piano og synge og Knut Anker sørge for at kontraktene er i orden. Jeg lover å være der uansett hvor og når det kommer til å skje. Og så var det dette med frokostblandinga da???

Ane Brun

When I´m Free

Balloon Ranger Recordings/Universal Music

Stein Urheim & Mari Kvien Brunvoll

For Individuals Facing The Terror Of Cosmic Loneliness

Jazzland Recordings/Universal Music

Flott høststart med Julia Biel

Julia Biel har vært et mye omsnakka navn i engelsk indiemusikk de siste 10 åra. Endelig kom hun til hovedstaden og åpna høstsesongen på Cosmopolite.

Julia Biel ga et veldig vennligsinna publikum 90 minutter med personlig og varm musikk.

Alle foto: Urszula Tarasiewicz

Helt siden den nå 39 år unge Julia Biel slo gjennom for 10 år siden med sitt debutalbum "Not Alone", har hun hatt en solid skare med tilhengere over store deler av kloden. Det har vært av typen devota musikkelskere som har gått den ekstra mila for å få med seg det som betyr noe og som oftest befinner seg et lite stykke under overflata og det musikkindustrien bruker milliarder på å pushe - ikke fordi det er så bra, men fordi det er potensiale til å tjene mye penger på det.

Biel har brukt 10 år på å jobbe fram oppfølgeren, "Love Letters and Other Missiles", og det er en moden og personlig artist vi møter som er på plass i Oslo (hun var på Vossajazz tidligere i år) for første gang med musikk hovedsakelig fra den nye plata.

Biel blir markedsført som en artist som har henta både fra Billie Holiday, Björk, Amy Winehouse og Nina Simone. Det er mulig å skjønne det, men uansett er Julia Biel noe så voldsomt seg sjøl. Jeg liker henne best når hun tar´n helt ned med seg sjøl på piano - det er da hun kommer best gjennom med historiene sine. Hun er en brukbar pianist, men som gitarist - hun spiller ca 50/50 på de to instrumentene - står det vel noe igjen å ønske for å si det slik.

Den eneste coverlåta denne kvelden var Nina Simones "Feelin´Good" og det forteller en hel del om hvor Biel kommer fra. Sammen med elbassisten Idris Rahman - som også har produsert hennes nye skive - og trommeslageren Saleem Ramam, som fikk hver sin solo til å vise seg fram, ga Biel oss flere prov på hvorfor så mange hadde sett fram til hennes første soloplate på 10 år. Ikke alt har det store særpreget og hel del av låtene er glemt ganske så kjapt, men Julia Biel var uansett et hyggelig bekjentskap i et landskap mellom pop, rock og jazz.

For alle som av forståelige årsaker ikke var på Cosmopolite så anbefales "Love Letters and Other Missiles". Det er å håpe at det ikke tar 10 år før neste skive kommer.

Julia Biel

Cosmopolite, Oslo - 4. september

Julia Biel

Love Letters and Other Missiles

Rokit Records

Fyrrige hvite italienere

Stefano Battaglia, Enrico Rava og Gianluca Petrella er noe av det aller beste italiensk jazz noensinne har bydd på.

Stefano Battaglia Trio - triojazz av aller ypperste merke.

Stefano Battaglia er en erfaren pianist, komponist og bandleder. Dette er hans sjette ECM-utgivelse og til tross for en smakssans av de sjeldne, så har han ennå til gode å slå gjennom på verdensbasis - i alle fall i vår del av verden.

Nok en gang er det trioformatet som er Battaglias foretrukne. Som på "The River of Anyder" fra 2011 så er det landsmennene Roberto Dani på trommer og Salvatore Maiore på bass som er Battaglias følgesvenner og det er lett å fatte at disse tre har kjemien på plass.

Denne gangen møter vi trioen utelukkende med musikk av den amerikanske komponisten Alec Wilder (1907-1980). Han var en storhet, men fikk aldri den samme statusen som for eksempel Irving Berlin og Cole Porter, med både klassisk musikk og standardlåter på repertoaret. Her, fra en konsert i Torino i april fjor, gir de oss sju av Wilders låter - "Where Do You Go?" er kanskje den mest kjente - i relativt lange og inderlige tolkninger stort sett i balladetempo. De inviterer oss inn i en vakker klangverden der interaksjonen mellom de tre er helt avgjørende og den er på plass fra første anslag.

Stefano Battaglia har studert Alec Wilders vakre og særs melodiske musikk i 20 år. Det er det lett å fatte og begripe og bli bergtatt av. Hvis man er ute etter å møte høsten med vakker, melodiøs, inderlig og klangrik musikk, anbefales absolutt Stefano Battaglia Trio og "In The Morning".

Enrico Rava Quartet med Gianluca Petrella som gjest - vi snakker høy kvalitet.

Den italienske jazzmusikanten som har gjort seg mest bemerka utenfor landets egen grenser, er nok utvilsomt trompeteren, komponisten og bandlederen Enrico Rava (76). I mange tiår har han samarbeida med kremen av internasjonale storheter som de amerikanske gitaristene John Abercrombie og Pat Metheny, vår egen trommelegende Jon Christensen og storbandikonet Gil Evans.

I stadig større grad har han rekruttert unge, italienske musikere til sine band de seineste åra. Med gitaristen Francesco Diodati, bassisten Gabriele Evangelista og trommeslageren Enrico Morello på laget er det absolutt ingen grunn til å gå utafor Italias grenser - her er det skyhøy standard både individuelt og kollektivt. Når Rava så nok en gang har invitert med seg en annen av Italias store stjerner, trombonisten Gianluca Petrella - han har også spilt på tre av Ravas andre ECM-utgivelser siden 2003 - så har lagoppstillinga på "Wild Dance" alt i seg til å skape minneverdig musikk.

Bortsett fra ei spontant unnfanga låt i studio i Udine i Italia, så har Rava skrevet all musikken. Det betyr 13 låter som spenner over et stort spekter. Mye av musikken er veldig nedpå, kontemplativ og vakker, men den godt voksne Rava nekter seg ikke heftige utflukter i et fyrrig hardbop-landskap heller.

"Wild Dance" har blitt nok en bekreftelse på at Enrico Rava med sin høyst personlige, litt såre og søkende tone i trompeten fortsatt hører hjemme i verdenstoppen.

Dessuten viser Battaglia, Rava og Petrella pluss de medsammensvorne at Italia har klassemusikanter på en rekke instrumenter. Ciao!

Stefano Battaglia Trio

In The Morning - Music of Alec Wilder

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Enrico Rava Quartet w/Gianluca Petrella

Wild Dance

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Thorvald den store

Thorvald Steen har skrevet en historisk roman om den ikoniske kongen Aleksander den store og hans siste dager. Den handler om så mye mer.

Thorvald Steen tar oss med på ei spennende og lærerik reise.

Det som på overflata er en besnærende og spennende historisk roman om Aleksander den store (356-323 f.Kr.), basert på ei beretning skrevet av en av hans elskerinner - kokken Phyllis - er også en eksistensiell reise om hvem vi er både i krig, kjærlighet og når det lakker mot slutten.

Det finnes en rekke mer eller mindre pålitelige kilder når det gjelder Aleksander den stores liv, virke og død. Selvsagt har tidsaspektet ført til at usikkerheten har blitt stadig større, men det viser seg at det er ganske god grunn til å feste lit til kokka og elskerinna Phyllis.

Det er mange teorier rundt Aleksanders død, men den "tyngste" er visstnok at den sterkt alkoholiserte kongen blei forgifta med stryknin. Aleksanders "mentor", Aristoteles, var også til stede i Babylon da slutten nærma seg og Phyllis rolle rundt Aleksander blei mer og mer omstridt og mistenkelig.

Gjennom sin usedvanlig grundige research har Thorvald Steen greid å formidle ei historie fra den gang, og gi oss et innblikk i et "glemt" liv, samtidig som han har makta å relatere det til vårt liv i dag.

Phyllis skulle få leve så lenge hun skrev alt hun visste om Aleksander den store - et tilnavn han sjøl aldri brukte, men som kom til etter hans død. Det gjør hun på et inderlig vis og Steen greier med sitt språklige mesterskap og sin innsikt å gjøre den historiske romansjangeren også om til en spenningsroman.

"Det usynlige biblioteket" er Thorvald Steens sjuende historiske roman. Det er den første jeg har lest og jeg er intet mindre enn djupt imponert. Jeg skjønner jeg har en jobb å gjøre for å si det slik.

Thorvald Steen

Det usynlige biblioteket

Forlaget Oktober

Musikk for den lange tanken

Den høyst spesielle trioen Mural går egne veier. Med denne trippel-cden mer enn noen gang.

Jim Denley, Ingar Zach og Kim Myhr har ikke til hensikt å kompromisse.

Gitarist Kim Myhr og perkusjonist Ingar Zach har kjent hverandre og vært tiltrukket av hverandres uttrykk i åresvis. Da de møtte den australske improlegenden Jim Denley, som spiller fløyter og altsaksofon, i 2007, var det nok som om den siste byggesteinen fallt på plass. De tre hadde enkelt og greit de samme ideene og idealene og siden den gang har de videreført og videreutvikla dem gjennom konserter over store deler av kloden og flere plateinnspillinger. Med "Tempo" tar de alt enda et stykke til - det er nesten som de tømmer overflødighetshornet sitt.

For tredje gang har trioen besøkt Rothko Chapel i Houston, Texas der de spesielle maleriene til Mark Rothko (1903-70), som av mange beskrives som meditasjonsbilder, er en perfekt ramme for det Mural har å melde.

Mural var tilbake i april 2013 og med ønske om å utfordre den tradisjonelle konsertforma, bestemte de seg for å spille en fire timers lang konsert. Det er den vi får være med på her - bortsett fra den første timen.

Publikum kunne komme og gå som de ville eller sjølsagt bli med på hele reisa. Jeg er glad for at konserten er delt opp i tre cder slik at mottakerapparatet kan få seg ei pause eller to - det er mye å ta i mot her.

Dette er tålmodig, åpen og fri musikk som får anledning til å flyte akkurat så sakte som vel tenkelig. Her lyttes det på et vis som er uhyre sjeldent og resultatet egner seg utmerket til å synke tilbake i stolen/sofaen, finne et punkt der ute og bli med ut i et univers du aldri har besøkt før - og aldri kommer til å besøke igjen.

Mural byr ikke på melodier, linjer og rytmikk i tradisjonell forstand. De gir oss bilder, stemninger og farger som er egna til å inspirere sinn som vil bli utfordra og som ønsker å bli tatt med til steder de aldri har vært på før. Ikke så reint lite det.

Mural

Tempo

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Polsk-norsk riksdag

Den fantastiske polske fiolinisten Adam Bałdych har møtt Helge Lien Trio. For et møte det har blitt!

Helge Lien, Frode Berg, Adam Bałdych og Per Oddvar Johansen spiller så håret reiser seg - på et par av dem i alle fall!

Av en eller annen årsak er det slik at enkelte instrumenter "slår gjennom" på et helt spesielt vis i diverse land. Danske jazzbassister har det vært mye snakk om og de seinere tiårene har norske trompetere inntatt en liknende posisjon. Når det gjelder jazzfiolinister så har Polen alltid hatt en viktig posisjon. Michał Urbaniak er nok den mest kjente, men Zbigniew Seifert, som døde av kreft bare 32 år ung, har så avgjort vært med å legge lista høyt for de som kommer etter. 29 år gamle Adam Bałdych har allerede fortalt jazzverdenen at han er en mer enn verdig arvtaker og med "Bridges", med norsk tonefølge på samme nivå som han sjøl befinner seg, forteller han oss at sammen med blant andre Ola Kvernberg vil han være med å styre framtida for moderne jazz med fela som solistinstrument.

Bałdych er en romantiker og melodiker av aller ypperste klasse. Det høres tydelig at han har klassisk bakgrunn, teknikken hans er av det briljante slaget, men han har makta overgangen til jazz og improvisasjon på et forbilledlig vis. Som det sies i diktet "Bridges": "We built bridges and take you to the other side".

Jeg vet ikke hvor mye eller lenge Bałdych har samarbeida med pianist Helge Lien, bassist Frode Berg og trommeslager Per Oddvar Johansen. Ut i fra samspillet og empatien som strømmer ut av høytalerne virker det nesten som om de har vokst opp sammen.

Bałdych har skrevet nesten all musikken. Tittellåta har han gjort sammen med Lien mens Massive Attacks "Teardrop" avslutter ballet.

Dette er musikk så inderlig, vakker og personlig som det er mulig å ønske seg og Bałdychs hyllest til sin kjære Karina er en kjærlighetserklæring av de aller vakreste.

Som den oppvakte vil skjønne vil jeg ikke ha det aller minste mot å møte denne kvartetten på ei norsk scene jo før jo heller. Herved er tipset overbrakt arrangører fullstendig vederlagsfritt. Inntil det skjer er "Bridges" en utmerket erstatning.

Adam Bałdych & Helge Lien Trio

Bridges

ACT/Musikkoperatørene