hits

september 2016

I nye, spennende grenseland

Mattis Kleppen fusjonerer blues, jazz og folkemusikk på et helt eget vis.

Mattis Kleppen & Resjemheia - noe for seg sjøl.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Elbassisten Mattis Kleppen kommer fra Bø i Telemark, men har gjort Trondheim til sin base etter at han gikk på jazzlinja i Stiftsstaden. Han har likevel ikke på noen måte glemt sine opprinnelige røtter og her gir han oss et musikalsk prov på det med musikk som har utgangspunkt i et bestillingsverk til Telemarksfestivalen i fjor. Det byr på en herlig blanding av slåttemusikk fra Telemark, blues fra Vest-Afrika og USA og gode doser med improvisasjon. Slik musikk har enkelt og greit ikke vederfaret mitt sanseapparat tidligere og det er det som gjør det så morsomt og spennende å åpne musikalske godteposer som denne.

Kleppen, som har en stor og varm tone i bassen sin som kler dette uttrykket perfekt, har med seg et kremlag bestående av mesterspelemannn Ottar Kåsa på hardingfele, med fire førsteplasser fra landskappleiken på peishylla, Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) - heftigere trommeslager finnes knapt på bygdene nå til dags blant annet med dobbel basstromme og Kristoffer Lo fra Highasakite på gitar, tuba, flugabone og effekter. Ved første øye- og ørekast skulle man tro at dette kanskje var en solid mismatch, men Kleppen har tydeligvis visst hva han har gjort og de fire herrene klinger utmerket sammen.

Her serveres inderlige ballader til urtøffe og usedvanlig groovete låter som hele tida henter sin inspirasjon i ymse grenseland som norsk folkemusikk, vestafrikansk ørkenblues og mer tradisjonell amerikansk blues. Etter å ha vært bearbeida og marinert av Kleppen og bandet Resjemheia - heia mellom Bø og Notodden, mellom folkemusikk og blues - har musikken blitt av typen som heldigvis ikke passer inn i noen sjanger. Den er av typen som bør snakke til alle som liker musikk - god musikk.

Mattis Kleppen & Resjemheia

El Bokko

Crispin Glover Records/Musikkoperatørene

Tradisjonsbæreren

Amerikansk/engelske Stacey Kent er en av de viktigste tradisjonsbærerne innen vokaljazzen. Det forteller hun oss på "Tenderly" og det kommer hun til å vise på Cosmpolite i Oslo om noen dager også.

Stacey Kent tar oss med til varme musikalske steder.

Stacey Kent (48) har hatt ei ganske utradisjonell karriere. Født og oppvokst i USA, tok hun etter high school turen over dammen for studier her i Europa - i motsetning til de fleste som tar den motsatte ruta. Det tok ikke lang tid før ei sangkarriere var unnfanga heller - Kent hadde nemlig ingen musikk-karriere bak seg fra hjemlandet. I løpet av studietida møtte hun også saksofonisten Jim Tomlinson som hun nå har vært gift med i 25 år.

I 1997 platedebuterte Kent med "Close Your Eyes" og først Storbritannia så seinere resten av Europa, skjønte raskt at en usedvanlig musikalsk vokalist med røtter i jazzens standardskatt hadde ankommet. Med "Tenderly" får vi Kents ellevte visittkort under eget navn. I tillegg har hun også bidratt på to skiver sammen med Tomlinson, som så avgjort har betalt tilbake og gjort en strålende innsats på Kents skiver også både som saksofonist, fløytist og arrangør.

Med si mjuke, varme og sensuelle stemme har språkmektige Kent, som også behersker både fransk og portugisisk perfekt, utvida spekteret kraftig underveis og både franske chansons og ikke minst brasilianske bossa nova-klassikere har fått en sentral plass i hennes repertoar og på flere av hennes av hennes skiver.

For å gjøre ei lang historie litt kortere, så førte det blant annet til at Kent blei invitert til 80-års feiringa av Kristus-statuen i Rio i 2011. Der møtte hun den brasilianske gitar- og komponistlegenden Roberto Menescal, som blant annet samarbeida mye med Antonio Carlos Jobim. Det viste seg at de hadde en gjensidig beundring for hverandre og etter jevnlig kontakt kom Menescal med sin gitar til England i fjor sommer for å gi sin brasilianske touch til en rekke standardlåter som "The Very Thought of You", "If I Had You" og "Tangerine" samt Menescals "Agarradinhos". Sammen med bassisten Jeremy Brown og Tomlinson, skaper Kent og Menescals sitt mjuke gitarspill ei herlig, varm og nedstemt stemning som nok en gang bekrefter at Stacey Kent hører hjemme helt oppe i verdenstoppen. "Only Trust Your Heart" står også på repertoaret og jeg istemmer og håper hun synger den minst like vakkert på Cosmopolite neste fredag der også Brown og Tomlinson er med samt Graham Harvey på piano og Josh Morrison på trommer.

Stacey Kent

Tenderly

OKeh Records/Sony Music

På alle strenger

Adrian Løseth Waade og Håkon Aase er våre to nye, store improviserende fiolinister. Her møter vi de to sammen - uten assistanse - og de har mye originalt å melde. Veldig mye.

Adrian Løseth Waade og Håkon Aase tar fiolinen til ukjente destinasjoner.

Foto: Kristoffer Eikrem

Ola Kvernberg har lagt lista - høyt - når det gjelder hva og hvordan improviserende norske fiolinister bør "oppføre" seg i åra som kommer. Både Adrian Løseth Waade og Håkon Aase har tatt hintet og har allerede tatt instrumentet til nye steder - faktisk ofte et godt stykke forbi der hvor Kvernberg befinner seg med musikken sin og dermed i Kvernbergs ånd. Vi har allerede møtt både Løseth Waade (24), fra Verdal, og Aase (24 ), fra Seljord, i en rekke spennende konstellasjoner. Løseth Waade spilte blant annet i Skraps store bestillingsverk under årets Moldejazz og han fikk talentprisen i Molde også for noen år siden med påfølgende debutkonsert. Aase spiller fast i Mathias Eicks band med store deler av verden som leikegrind og hen spilte også i Molde i sommer med det nye stjerneskuddet Mette Henriette. Vi snakker altså om to unge herrer som har kommet svært langt på kort tid.

Her møter vi dem i duoen Jinchūriki med debutskiva "Kyūbi". Begge navnene er henta fra den populære japanske manga- og animeserien Naruto og uten at jeg kjenner noe til den så kan jeg uansett slå fast at musikken er superoriginal og uten stans spennende.

De 20 korte spora er fri utforskning av lyd innenfor, og for så vidt også utenfor, deres instruments grenser. På mange vis er musikken en slags lydlandskap som ber om bilder, men som absolutt greier seg fint uten også. De to er utmerkede lyttere, utfordrere, dramatikere og instrumentalister som kler hverandre ypperlig.

Dette er musikk langt bortenfor den tradisjonelle låtbaserte og melodiske verdenen vi er mest vant til. Den tar oss derimot med til steder som er nye, ukjente og ustoppelig spennende. Det har vi veldig godt av og Adrian Løseth Waade og Håkon Aase er to musikanter som kommer til å prege norsk musikkliv i åresvis framover.

Jinchūriki

Kyūbi

Nakama Records/digerdistro.no

Tøft og særegent

Den sjangerutslettende Oslo-kvartetten Moon Relay tar oss med til hittil ganske ukjente steder.

Moon Relay med blikket opp og frem!

Rockebandet Moon Relay er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at de har eksistert noen år allerede. Bak bandnavnet skjuler følgende herrer seg: gitarist, bassist, trommelslager, vokalist, kassettist, elektroniker og tenorsaksofonist Daniel Meyer Grønvold, bassist Ola Høyer, trommeslager og perkusjonist Martin Smådal Larsen og gitarist, bassist, vokalist, tapeloopist, synthesist og og perkusjonist Håvard Volden. Det betyr blant annet musikanter med solid fartstid blant annet sammen med den urtøffe jazzkvartetten Cortex og med den originale vokalisten Jenny Hval.

Når så inspirasjonskilder som Sonic Youth, Ornette Coleman og Derek Bailey kan nevnes, så skjønner man vel raskt at Moon Relay ikke er noe A4-rockeband akkurat. Det bekrefter også at plateselskapet HUBRO er blant de mest sjansetakende som finnes her til lands - noe de skal ha all mulig slags ære for.

Moon Relay framstår her som et instrumentalt band med røtter både i det/de nevnte samt 60-talls psychedelia, krautrock, techno, no wave, surf rock, frijazz samt ymse elektroakustisk musikk. Skjønner? Det er faktisk ikke så lett fordi det Moon Relay kommer opp av låter faktisk ikke likner på noe annet enn seg sjøl.

De sju låtene, som finnes på vinyl og digitalt, har kryptiske titler nesten a la Anthony Braxton, type "...,, ``y", men sjøl om musikken er utfordrende på alle mulige vis, så er den samtidig tilgjengelig.

Er det rock? Er det jazz? Er det impro? Ja - og nei på alle spørsmåla faktisk. Det er det som gjør Moon Relay så spennende og annerledes.

Moon Relay

Full Stop Etc.

HUBRO/Musikkoperatørene

Nok en Bro-en suksess

Den danske gitaristen Jakob Bro imponerte voldsomt sammen med Jon Christensen på sin ECM-debut. Det fortsetter han med, men nå sammen med Joey Baron på trommer.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Joey Baron - urvakker og søkende kammerjazz.

Til tross for at Jakob Bro ikke er mer enn 38 år, så har han rukket usedvanlig mye. Han spilte fast i den salige legenden Paul Motians Electric Bebop Band, han har gjort innspillinger med andre storheter som Lee Konitz, Bill Frisell og Kenny Wheeler og han har vunnet utmerkelse to ganger allerede for årets jazzplate i hjemlandet. Likevel var det nok ikke før med fjorårets ECM-debut "Gefion" at han virkelig etablerte seg helt der oppe som bandleder. Det skal både musikken, bandet og ikke minst drahjelpa fra et av jazzens aller viktigste selskap, ECM og sjefen Manfred Eicher, ha æra for.

Trioformatet passer tydeligvis Bro bortimot til perfeksjon. Sammen med vår egen unike stemme, Jon Christensen, på trommer og amerikanske Thomas Morgan på bass, sørga Bro for musikk de satte sitt eget unike bemerke på med "Gefion". Christensen har siden den gang vært plaga en del med sjukdom, noe som førte til at han blei erstatta av en av Obamas aller mest allsidige og uttrykksfulle trommeslagere, Joey Baron. I november i fjor gikk så den "nye" trioen i studio i Frankrike og resultatet har blitt like bra, men sjølsagt annerledes enn ved fjorårets korsvei.

Årsakene er nok mange; musikken er ny, Baron og Christensen er begge strålende, men ganske så forskjellige fargeleggere og Bro har fortsatt å utvikle både sitt gitarspill og ikke minst sine kompositoriske evner. Bro både skriver urvakre sanger og spiller akkurat like vakkert på sitt nedstrippa og ettertenksomme vis. Når han så har med seg to empatikere og lyttere i ultraklassen i Baron og Morgan, så har "Streams" blitt akkurat en så viktig og vakker kammermusikalsk oppfølger som vel tenkelig.

Det er ingen stor overraskelse lenger at Jakob Bro leverer musikk og gitarspill i ypperste verdensklasse. Både Bro og Broen forsetter dermed å sette Danmark på kartet som topp kulturformidlere.

Jakob Bro

Streams

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

For en musikant!

En av Arild Andersens nærmeste medspillere, den store saksofonisten Tommy Smith, overrasker noe voldsomt med sin ferskeste soloutgivelse.

Tommy Smith er i mine ører en av verdens ledende saksofonister.

Tommy Smith (49) var det man ofte kaller ei barnestjerne. Allerede som tenåring skjønte "alle" hjemme i Skotland at her var det at talent langt utenom det vanlige. Smith blei satt på flyet til Boston og den store utdanningsinstitusjonen Berklee der han blant annet fikk vibrafonguru Gary Burton som lærer - og veldig kjapt bandleder. Burton er en som kjenner talent på lang vei og som raskt inviterer dem med i bandet sitt - det var hos han Pat Metheny først fikk vise seg fram, også han som tenåring. Smith viste amerikanerne raskt at han var i besittelse av et eget uttrykk, begeistringa var stor, men Smith ville likevel hjem til sitt kjære Skotland der han nøt og fortsatt nyter en voldsom anseelse.

Tommy Smith - midt i partituret og midt i symfoniorkesteret.

Her hjemme har vi vært så heldig de seineste åra at vi har fått høre han ved en rekke anledninger i Arild Andersens trio der også Paolo Vinaccia spiller ei sentral rolle. Hver eneste gang Smiths enorme personlighet, trøkk, unike tone og utstråling slår mot meg, så vet jeg at jeg er i selskap med en av de aller største. Det er altså en slik kraft i det han formidler at det er umulig ikke å bli berørt av det.

Sjøl om jeg har hatt dette privilegiet i en årrekke, så har det gått meg hus forbi at Smith også har en voldsom kompetanse også innen klassisk musikk og komposisjon. På 90-tallet bodde faktisk Smith to år i Paris for å studere klassisk musikk og helt siden 1989 har han skrevet musikk for store orkestre og ofte med saksofonen og seg sjøl som solist. I januar i fjor fikk han nok et tilbud om å skrive musikk for The BBC Scottish Symphony Orchestra og allerede i slutten av mai var storverket "Jacobite", på nesten 30 minutter, klar for innspilling. Det er et voldsomt, dramatisk, lyrisk og spennende verk, basert på den ditto skotske historia, vi får være med på og Smith forteller oss at han er en komponist, arrangør - samt solist sjølsagt - av høyeste internasjonale standard.

Når så det hele åpner med en herlig versjon av Rachmaninoffs nydelige "Vocalise" og avsluttes med ei samling av Chick Coreas "Children´s Songs"- alt arrangert av Smith - så har "Modern Jacobite" blitt et overraskende mesterverk skapt av en av de aller største saksofonistene i moderne tid: Tommy Smith.

Tommy Smith - The BBC Scottish Symphony Orchestra

Modern Jacobite

Spartacus Records/tommy-smith.co.uk

Stadig tøffere

Jeg har vært fan av Monkey Plot helt siden debuten som akustisk trio på CD for tre år siden. Nå har de plugga inn og jeg er enda mer fan nå!

Monkey Plot ser alltid lyst på livet.

Foto: Jenny Berger Myhre

Monkey Plot, som helt fra starten har bestått og fortsatt består av Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Skår Winther på gitar, starta som et kollektiv med pluggen i veggen. Da et større publikum først blei kjent med dem i 2013 - tre år etter at bandet hadde sett dagens lys - var pluggen røska ut og Monkey Plot framsto som en akustisk og svært original trio med debutskiva "Løv og lette vimpler". Året etter blei de kåra til årets unge jazzmusikere i kongeriket og i fjor kom oppfølgeren "Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne" - fortsatt i akustisk tapning og som et strålende bevis på hvorfor de stakk av med den gjeve prisen året før.

Nå er derimot Monkey Plot tilbake til sine egne røtter. De har altså funnet fram pluggene igjen og både Skavhaug Nergaard og Skår Winther spiller henholdsvis strømbass og strømgitar.

Musikken har vokst fram gjennom mye turnering de seineste åra både i Europa og Sør-Amerika. Som akustisk band så har også elektriske Monkey Plot ei helt spesiell røst - det er åpenbart at det er en helt unik kjemi tilstede blant de tre: de vet hvor de vil og det vet hvordan de skal komme seg dit.

Musikken er sjølsagt veldig improvisert fortsatt - også kollektivt - og det er ikke lett å begripe ofte når man opplever det skrevne og når det går over i det improviserte. Det er blant annet det som stadig gjør Monkey Plot så unike og spennende. Med pluggene på plass så blir musikken også mye mer rocka enn den har vært tidligere. Dessuten er den svenske poeten Pär Tjörns resiterte bidrag, "Kalla Handen", et ekstra pluss.

"Here I Sit, Knowing All of This" - gutta skal ha for alle kreative titler på skivene sine - har enkelt og greit blitt en gedigen og svært positiv overraskelse for meg.

PS Går du til anskaffelse av LP-en, så får du også med en CD-versjon på kjøpet.

Monkey Plot

Here I Sit, Knowing All of This

HUBRO/Musikkoperatørene

Beste noensinne?

Det har blitt hevda at samarbeidsprosjektet til Tigran Hamasyan, Arve Henriksen, Eivind Aarset og Jan Bang er det beste ECM noen gang har gitt ut. Det er sjølsagt umulig å "måle", men du verden så bra det er.

Jan Bang, Eivind Aarset, Arve Henriksen og Tigran Hamasyan - for en gjeng!

Og hvem er det så som stikker huet fram og hevder noe slikt? Jo, det skal være en herre med solid bakgrunn for egne meninger. Han har nemlig hørt og hatt nærkontakt med alle ECM-innspillinger siden tidenes morgen: sjefen sjøl, Manfred Eicher. Han er jo ikke vanligvis en mann av så store ord, så da er det vel verdt å lytte da når han først bruker dem?

Nå skal vi ha i bakhodet at denne høyst spesielle kvartetten faktisk var Eichers idé, så litt bukken og havresekken er så avgjort innblanda her. De fire møttes i Sveits i juni for vel to år siden og etter noen dager med øving, testing av ideer og hverandre, så bar det rett i studio - som vanlig i ECM-sammenheng.

Den fantastiske armenske pianisten Tigran Hamasyan, som vi hørte i Molde for et par år siden med sin egen trio og som debuterte på ECM i fjor sammen med det armenske statskammerkoret, hadde spilt sammen med samplesjef Jan Bang på Punkt-festivalen i Kristiansand ved et tilfelle tidligere, men de to andre, trompetunikumet Arve Henriksen og gitarmaestro Eivind Aarset, hadde han ikke møtt før.

Med et repertoar de fire unnfanga underveis eller som stammer fra den armenske musikk- og prestelegenden Komitas (1869-1935), skaper altså de fire lydlandskaper og som tittelen mer enn antyder, atmosfærer, som er så vakre, unike, søkende, full av lengsel, smerte, håp, lys og hva nå enn sjelslivet er i stand til å frambringe.

Alle de fire er utstyrt med sine høyst personlige stemmer, men ingen av dem har noe som helst behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de andre. Her er det det kollektive budskapet som står i sentrum hele veien og det er altså et budskap så egenarta og inderlig at det er mulig å skjønne hva Manfred Eicher snakker om. Om det er det beste fra ECM noensinne? Det får bli opp til hver enkelt, men denne atmosfæren kommer i alle fall til å sitte i lenge hos meg.

Tigran Hamasyan Arve Henriksen Eivind Aarset Jan Bang

Atmosphères

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Hannas drømmeband

Hanna Paulsberg har fått anledning til å sette sammen sitt drømmeband. Basert på kvintettens første konsert så har det blitt akkurat det!

Hanna Paulsberg med Bobo Stenson, Mats Eilertsen, Laura Jurd og Hans Hulbækmo - det er bandet sitt sitt det.

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Hanna Paulsberg (28) har sikkert, men ikke sakte nærma seg toppen av pyramiden her til lands. Både med sitt eget band, Concept, og sammen med blant annet flere utgaver av Trondheim Jazz Orchestra har hun i stadig sterkere grad fortalt oss at hun har noe helt eget å fare med.

Når hun så ved hjelp av Nasjonal Jazzscene og Jan Ole Otnæs, som er seg sitt ansvar bevisst og ikke bare hyrer inn band på veien, men som også har et ønske om å kurere egne ting, fikk anledning til å sette sammen sitt drømmeband, så la hun heldigvis ikke lista lavt og heller ikke tradisjonelt.

Hun inviterte med seg den unge "veteranen" Mats Eilertsen (bass), sin "samtidige" Hans Hulbækmo på trommer, det unge engelske stjerneskuddet Laura Jurd på trompet og veteranen og giganten Bo Gustav, også kjent som Bobo, Stenson på piano. Med et helt nyskrevet repertoar møtte de fem et bortimot fullsatt og svært begeistra Victoria.

Paulsberg fortalte at hun hadde vært så nervøs for at det ikke kom folk at hun nesten ikke våget å se opp, ut og frem fra starten av. Det var det avgjort ingen grunn til og varmen bandet og musikken blei møtt med, løste nok opp i nervøsiteten ganske raskt.

Paulsberg er på mange måter en tradisjonalist, men jeg føler at hun i stadig større grad går i ei mer moderne, men fortsatt svært så melodisk gate. Musikken til drømmebandet er kanskje det beste beviset på det. Etter én dag med øvelse satt låtene godt, men ytterligere fire dager på turné nå vil garantert føre både musikken og bandet enda tettere sammen.

Solistisk var det skyhøyt nivå over hele linja, men ekstra morsomt var det å høre unge Jurd (26) for første gang live og Stenson (72) - som har vært en helt for meg siden møtet med Garbarek/Stenson-kvartetten tidlig på 70-tallet. Her var det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Hanna Paulsberg har kommet for å bli på toppen. Musikken og bandet egner seg ypperlig for ECM-utgivelse når det enn måtte være - hører du Manfred Eicher!

Og her en rekke strålende bilder av Francesco Saggio

Hanna Paulsberg med Bobo Stenson

Nasjonal Jazzscene, Victoria, Oslo - 22. september

Ei sterk stemme

Det er Ingen grunn til å bryte sammen i krampegråt om du ikke har hørt om Lou Tavano før. Men nå er det bare å åpne ørene - den franske vokalisten har nemlig mye flott å fare med.

Lou Tavano kommer vi til å høre mye fra i åra som kommer.

Den rundt 30 år unge Lou Tavano har sikkert markert seg kraftig på hjemmebane allerede. Det forteller en hel del om at sjøl om Frankrike ikke er så langt unna, så er det ikke nødvendigvis så lett for franske artister å gjøre seg hørt her oppe hos oss. For å si det på en annen måte: hadde Lou Tavano vært amerikansk hadde vi hørt om henne for lenge siden.

"For You" er mitt aller første møte med henne. Hun er datter av en musiker og begynte tidlig å studere klassisk piano, men hun blei raskt bitt av jazzbasillen og det er ikke mye tvil om at det er hennes rette hylle. Hun studerte på American School Of Modern Music - i Paris - og der traff hun også pianisten og komponisten Alexey Asantcheeff som raskt blei hennes nærmeste samarbeidspartner - på alle vis.

Sammen har de skapt et visittkort som forteller oss om en vokalist som henter uhemma fra blant annet jazzverdenen, singler/songwriter-skolen - noe forteller meg at Tavano har hørt noen timer på Joni Mitchell, den franske chanson-tradisjonen og tydelige spor etter Asantcheeffs russiske røtter. Asantcheeff og Tavano har stort sett skrevet all musikk og alle tekster sammen - bortsett fra er en original versjon av "Afro Blue" som er inspirert av et lengre opphold de to hadde på Bali.

Bandet de to omgir seg med består av ukjente franske musikanter for meg, men de to blåserne - trompet og saksofon - sammen med et heftig komp, med Asantcheeff i spissen, forteller oss at de holder skyhøy internasjonal standard og at de kler Asantcheeff og Tavanos visjoner på et usedvanlig empatisk vis.

Lou Tavano synger på både fransk og engelsk - fullstendig uten fransk aksent - og hun gjør det med noe helt eget i bagasjen. Produksjonen løfter fram den flotte stemma hennes og gir den mye luft.

Lou Tavano har på et blunk inntatt en plass høyt oppe på lista mi over europeiske vokalister og der er det trangt om plassen.

Lou Tavano

For You

ACT/Musikkoperatørene

To av de største

Pianisten Brad Mehldau og saksofonisten Joshua Redman er uten tvil to av jazzens ledestjerner anno 2016. Denne høsten er de på veien igjen som duo og derfor passer det strålende med et tilbakeblikk på Europa-turneen de gjorde i 2011.

Brad Mehldau og Joshua Redman er glitrende samtalepartnere.

Brad Mehldau (46) og Joshua Redman (47) har jobba mye sammen helt siden Redman inviterte med seg den da ukjente Mehldau i kvartetten sin på begynnelsen av 90-tallet. Mehldau blei ikke værende der så lenge; han ville utvikle sin egen karriere og da først og fremst i trioformat. Begge har uansett tatt enorme steg og hver for seg er de både som solister og bandledere blant klodens enere.

Det at deres respektive karrierer har tatt voldsomt av betyr heldigvis ikke at de har "glemt" hverandre. Med ujevne mellomrom har de kommet sammen igjen i diverse konstellasjoner og denne høsten er de ute på duo både i USA og Europa uten at veien blir lagt om Norge i denne omgang. Jeg ser ikke bort fra at denne turneen er årsaken til at de to har dukka ned i opptak gjort da de var ute sammen i 2011 - blant annet på Kongsberg - og la det være klokkeklart med en gang: dette er tidløse, utfordrende og spennende samtaler.

Med et repertoar bestående av Charlie Parker og Bennie Harris´ klassiker "Ornithology", Thelonious Monks "In Walked Bud", standardlåta "The Nearness of You" pluss tre originallåter, blir vi tatt med på vel 10 minutters utflukter per låt - en av låtene stammer også fra Kongsberg kirke. Teknisk sett er de to sjølsagt helt av en annen verden - spesielt er det lett å la seg imponere av Mehldaus tohånds broderinger. Det er nesten som man skulle tro at han var utstyrt med to hjerner!!!!! Redmans soloekskursjoner, der han viser oss oversikt over både det klassiske- og jazzuttrykket, er også en sann fryd. Likevel er det samspillet, evnen til å lytte og til å ta ideene videre som er herrene Brad Mehldau og Joshua Redmans alle største styrke. Nært, vakkert og høyst personlig.

Joshua Redman & Brad Mehldau

Nearness

Nonesuch Records/Warner Music

I tredje potens

Saksofonisten Kristoffer Berre Alberts har spesielt gjennom bandene Cortex og Large Unit vist seg fram som en meget ekspressiv og kompromissløs musikant. Her kommer det tre nye eksempler - helt forskjellige, men stadig like kompromissløse.

SAKA, det vil sin Jon Rune Strøm, Dag Erik Knedal Andersen og Kristoffer Berre Alberts, lar seg gjerne utfordre.

Foto: Peter Gannushkin

33 år unge Kristoffer Berre Alberts fra Oslo - noen kommer faktisk fra hovedstaden også - har gått hele løypa med jazzlinja i Trondheim og Musikkhøyskolen i Oslo. Derfra, og ellers i livet, har han fått med seg en stor porsjon ballast og en unik innfallsvinkel til å skape original musikk.

Med trioen SAKA, med Berre Alberts på saksofoner, Dag Erik Knedal Andersen på trommer og Jon Rune Strøm på bass, møtte de stemmekunstneren og elektronikeren Maja S.K. Ratkje på Inderøy i Nord Trøndelag under festivalen SoddJazz i 2013. Festivalen har nær tilknytning til Sund Folkehøgskole - en strålende utklekkingsinstitusjon for mange av våre nåværende og framtidige jazzstorheter.

Der gir de fire oss grenseløs og kompromissløs musikk som det er vanskelig å definere ut fra vanlige sjangerkonvensjoner - hevder de sjøl. Det er det så avgjort ikke vanskelig å være enig i. Dette er nemlig en slags fusjon mellom impro og samtidsmusikk av eget virke der alle fire både individuelt og kollektivt tar oss med til sjeldne destinasjoner.

Stemmkunstneren og elektronikeren Maja S. K. Ratkje kjenner heldigvis ingen grenser.

DaNaMa eller Dag Magnus Narvesen Octet har mye tøft å komme med.

Foto: Eyolf Dale

I DaNaMa eller Dag Magnus Narvesen Octet, der den Berlin-bosatte trommespillende sjefen fra Stavanger har skrevet all musikken, møter vi Berre Alberts på altsaksofon sammen med Øyvind Dale på piano, Kristoffer Kompen på trombone, Jørgen Mathisen på tenorsaksofon, Adrian Myhr på bass, Hayden Powell på trompet og André Roligheten på barytonsaksofon og bassklarinett. Det betyr ei samling av noen av de aller beste unge norske jazzmusikantene som finnes og det sier som kjent ikke så reint lite.

Narvesen blei bitt av frijazzbasillen som 16-åring, men her finner vi han i et relativt straight, melodisk landskap - med frie utblåsninger må vite - som i mine ører slekter en hel del på salige Charles Mingus´ tankegang. Her viser Berre Alberts, og alle de andre for den sakens skyld, at de behersker også en slik måte å uttrykke seg på og Dag Magnus Narvesen står fram som et nytt og svært spennende navn som komponist og bandleder.

Steve Noble og Kristoffer Berre Alberts - fullt trøkk.

Dette trippelmøtet med Berre Alberts avsluttes med et urheftig treff med den erfarne engelske trommeslageren Steve Noble (56) med bakgrunn fra så forskjellige setninger som Rip Rig & Panic og frijazzgurugitaristen Derek Bailey. Møtet fant sted på Kulturhuset i Oslo i august i fjor og den drøye halvtimen byr ikke på så mange pustepauser akkurat. Dette er ekspressiv frijazz der to strålende musikanter, Berre Alberts på tenorsaksofon ved denne anledninga, viser at de er lyttere, utfordrere og lydskulptører i fremste rekke.

Kristoffer Berre Alberts har kommet langt - svært langt. Her gir han oss tre ganske så forskjellige bevis på det.

SAKA with Maja S. K. Ratkje

rasaka

KBA Records/kristofferalberts.com

DaNaMa - Dag Magnus Narvesen Octet

Cornua Copiae

Clean Feed Records/MusikkLosen

Steve Noble & Kristoffer Berre Alberts

Collets Second Yesterday

Clean Feed Records/MusikkLosen

For en fest!

I 1991 kom Bendik Hofseths storverk "IX". Noen trodde der og da at han skulle erobre verden. Slik gikk det ikke. Nå har Christer Falck, entusiasten over alle entusiaster, virkelig gjort stas på musikken, utgivelsen og Hofseth og fått skapt en boks som jeg sjelden eller aldri har sett maken til. Og nå skal superbandet på veien igjen også. Prepare yourself!!!!

Bendik Hofseth anno 2016 - minst like bra som i 1991.

Foto: Erik Valebrokk

Historia om Bendik Hofseths "vei" til himmels i musikkverdenen tør være kjent. En av de store gigantene blant klodens plateselskaper, Columbia Records med base i New York, ville satse voldsomt på å gjøre Hofseth - under navnet Bendik - til den nye Sting eller Peter Gabriel. Historia skal ikke gjengis her, men de som er interessert i alle detaljene får dem i den strålende vel 100 siders boka som er en del av boksen og som er ført i tastaturet av Terje Mosnes.

Noen av oss har vært med på unnfangelsen av denne historia, anmeldelse jeg skrev om "IX", og som jeg hadde glemt, er faktisk gjengitt i boka. Plata og musikken har fulgt meg siden. Jeg synes den var strålende i 1991 og jeg synes den har tålt tidens tann på et herlig vis - gjenhøret med både originalplata, raritetene som leda fram til "IX", hyllestene fra noen av våre store og fremadstormende vokalister pluss TV-programmene som blei laga I forbindelse med bestillingsverket "Q" på Vossajazz det samme store året og portrettprogrammet med Bendik fra både New York og Norge, er intet mindre enn strålende og innpakninga likeså.

Det synes heldigvis Christer Falck også og derfor har han lagt ned en enorm innsats for å løfte det hele fram igjen i forbindelse med 25 års "jubileet".

Bendik da han skulle bli Stjerne i 1991.

Falck, som dreiv platebutikk på Aker Brygge i 1991, blei raskt blodfan av Bendik og "IX". Det førte til at kundene som var innom sjappa "måtte" kjøpe et eks - Falck mener at han solgte rundt 1000 stykker. Kundene hadde ikke noe valg sier Falck sjøl. Nå har han altså laga dette praktverket av en hyllest og gudene veit hvor mange timer han har brukt på det. Jeg er den heldige besitter av nummer 459 av de 500 eksklusive boksene og mitt velmente råd er at hvis du er interessert i strålende tidløs popmusikk med tilliggende herligheter, så er det om å gjøre å kjenne sin besøkelsestid - det vil ikke bli laga flere!!!!

CD nummer 1 er en remastret versjon av "IX" der stjernelaget med Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset - pluss en rekke amerikanske gjester - forteller oss hvor hipt dette unike universet til Bendik var/er. CD 2 består av ymse rariteter som i all hovedsak er låter og ideer Bendik & Co spilte inn i åra fram til "IX" blei spilt inn. Dette er musikk de færreste har hørt før og som aldri har vært utgitt tidligere - veldig spennende og interessant når vi samtidig kan høre hva det førte fram til!

CD nummer tre er hyllest-skiva der blant andre Morten Harket, Silje Nergaard, Jarle Bernhoft, Kristian Kristensen/Ketil Bjørnstad, Martin Halla/Nils Petter Molvær og Emilie Christensen (No. 4), synger hver sin låt fra "IX" - veldig spennende og unikt det også der vi sjølsagt får helt annerledes versjoner. Og festen blir avslutta med DVD-en der vi altså får gjensyn - for manges del helt sikkert for første gang også - tingingsverket "Q" fra Vossajazz med det samme stjernelaget som på "IX" - og et interessant portrettprogram fra denne samme perioden. Programmet viser oss et flott bilde av musikeren, komponisten, vokalisten og filosofen Bendik. Det er også et utmerket eksempel på hva lisenspengene våre bør brukes til.

Når så Terje Mosnes har skrevet ei bok som bør være lærebok for alle andre som har ambisjoner i samme leia, så har denne boksen i regi Christer Falck blitt intet mindre enn et mesterverk i faget CD-bokser.

PS Ikke nok med det: Falck & Co har også makta å få satt sammen supergruppa igjen til en kort norgesturné. Der er det bare å møte opp og der er det nok mulig å skaffe seg det som finnes igjen av disse unike boksene. Takk til Bendik & Co for musikken og takk til Christer Falck & Co for gjenoppstandelsen og boksen!

Bendik blei ikke verdensstjerne med "IX". Uansett var det strålende den gangen i 1991 - det er det også i 2016, 25 år etterpå.

Bendik Hofseth

IX

C+C Records/Falck Forlag

Det hippeste fra balløya

Trompeteren Laura Jurd og tangentoperatørene Elliot Galvin har funnet hverandre på alle slags vis. Her møter vi dem både sammen og hver for seg.

Laura Jurd med sitt strålende band Dinosaur.

Laura Jurd (26) har i løpet av de seks seineste åra fortalt spesielt publikum på fotballøya at en ny trompeter i ypperste klasse er i ferd med å stå fram. Hun har allerede to CD-er under eget navn og med det relativt nydannede bandet Dinosaur tar hun fatt på den vanskelige tredjerunden - og gjør det bedre enn Erik Vea noensinne gjorde det på 1500 meter. Han sprakk nemlig - hver gang!

Mitt første møte med Jurds trompetspill er relativt ferskt og det tok ikke lang tid på danske Jasper Høibys "Fellow Creatures" å begripe at her var det et talent langt utenom det vanlige som var i aksjon. Om noen dager står hun også på scena her til lands som en av de spesielle gjestene Hanna Paulsberg har invitert med seg på turné. I mellomtida - og i ettertid - anbefales "Together, As One" og Dinosaur på det varmeste. Med seg sjøl på trompet og synth - det går an å ane inspirasjonen fra Miles for å si det sånn -, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på elpiano og orgel, så tar Jurd oss med på ei reise med kun sine egne låter som kart og kollektivet Dinosaur som retningsvisere.

Musikken er elektrisk, moderne og unik. Den er melodisk, transparent og rytmisk spennende og solistisk holder alle et meget høyt nivå. Neste gang Laura Jurd kommer til kjempers fødeland må hun mer enn gjerne ta med seg Dinosaur også.

Elliot Galvin Trio - musikken er ikke så streng som den ser ut til.

Elliot Galvin er både tangentmann og samspiller med Jurd både på og av scena. I tillegg har også han akkurat kommet med ny trioskive sammen med bassist Tom McCredie og trommeslager, perkusjonist og glockenspiller Simon Roth. Sjøl trakterer Galvin piano, kalimba, melodika, trekkspill, kassettspiller (!) og stylophone hva nå enn det måtte være.

Galvin (25) CD-debuterte med trioen for to år siden og forteller oss her at han er en original som nesten sjølsagt har lært mye fra den engelske pianogiganten Django Bates. Her er det mye humor, empati, teknisk briljans og store doser utadvendthet. Noen ganger kan det bli litt masete - det skjer litt for mye på en gang - men i det store og hele er "Punch" nok et strålende bevis på at det skjer veldig mye spennende i ung engelsk jazz.

Disse tipsa om Dinosaur og Elliot Galvin Trio er herved overgitt norske klubb- og festivalarrangører fullstendig vederlagsfritt. De vil begge sørge for garantert suksess - så det så.

Dinosaur

Together, as One

Edition Records/Border Music Norway

Elliot Galvin Trio

Punch

Edition Records/Border Music Norway

Magi mellom lys og mørke

Den finske pianisten, harpisten og komponisten Iro Haarla har sammen med symfoniorkester og jazzkvintett skapt unike stemninger. Det skader så avgjort ikke at Harald og Sonja har sendt Hayden Powell og Trygve Seim som fargeleggere heller.

Iro Haarla er en stemningsskaper av de sjeldne.

Iro Haarla (59) har vært en sentral skikkelse i finsk jazz i mange tiår. Hun både jobba og var gift med legenden Edward Vesala som gikk bort i 1999. Siden har hun gått videre og de seineste åra hatt et nært forhold både musikalsk og personlig med bassisten Ulf Krokfors. Bortsett fra det så har det vært svært mange norske musikanter i hennes band: Jon Christensen, Mathias Eick og Trygve Seim har alle vært viktige bidragsytere til hennes musikk i en årrekke.

Kvintetten med Hayden Powell og Trygve Seim og det svenske symfoniorkesteret.

I 2012 spilte Haarla inn sitt kanskje aller mest ambisiøse verk noensinne. Hun skrev det fire satsers storverket "Ante Lucem" for symfoniorkester og jazzkvintett og sammen med Seim og den "nye" trompeteren Hayden Powell og finske Mika Kallio på trommer og perkusjon og Krokfors på bass og med svenske NorrlandsOperans Symfoniorkester under ledelse av Jukka Iisakkila, møttes de i Umeå i Sverige i oktober og det er den seansen vi får være med på her.

Haarla har skapt vakre, sterke, dramatiske, melankolske, både lyse og mørke stemninger og landskap og hun framstår som en stor orkestrator. Hun er finsk og det bærer heldigvis musikken hennes preg av - det er ikke mye cubanske rytmer her for å si det slik. Når så både Powell og Seim, som har samarbeida med Haarla i vel 20 år nå, nok en gang framstår som så inderlige og personlige solister som vi veit de er på sitt beste, så har "Ante Lucem" - som betyr før soloppgang - blitt et storverk som Iro Haarla kommer til å leve godt med i all si framtid. Det har hun i alle fall all mulig grunn til.

Iro Haarla

Ante Lucem

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Luft under vingene

Karin Krog ligger ikke akkurat på latsida. Her er hun ute med sin tredje LP på kort tid og tilbakeblikket til 1974 er herlig på alle vis.

Karin Krog fra tida da denne skiva blei unnfanga.

Det er ikke lenge siden vi fikk stifte vinylbekjentskap med Karin Krogs "Gershwin with Karin Krog/Songs by George & Ira Gershwin" og "You Must Believe in Spring" - begge innspilt i 1973/74. Det må altså ha vært en usedvanlig produktiv periode - også til Krog å være - for "We Could Be Flying" blei også spilt inn det samme året i legendariske Rosenborg Studios i Oslo.

Denne utgivelsen bekrefter på alle mulige måter Krogs enorme allsidighet. Hun hadde truffet den amerikanske pianisten Steve Kuhn, som var samboer med en annen vokalstorhet, Monica Zetterlund, i Sverige på slutten av 60-tallet. Krog og Kuhn fant bokstavelig talt tonen med en gang og Krog inviterte han til Norge for at det norske publikummet også skulle få høre hva han hadde å bringe til torgs. Med sitt avslappa, men samtidig utfordrende pianospill - både akustisk og elektrisk - var det noe ganske så nytt her til lands. Når så kvartetten blei komplettert med trommeslager i særklasse, Jon Christensen, og elbassist par excellence, Steve Swallow, så lå det meste til rette for at dette måtte bli et hyggelig møte. Det blei det da også!

Med et repertoar bestående av standardlåter som "Sometime Ago", "Sing Me Softly of the Blues" - skrevet av Swallows nåværende samboer Carla Bley - og "Lament", kjente poplåter som Michel Colombiers "We Could Be Flying" og Joni Mitchells "All I Want" samt fire originalitet av Kuhn, tar Krog oss med inn i en moderne verden anno 1974 som holder mål noe så voldsomt også den dag i dag.

Jeg slutter aldri å bli imponert over Karin Krogs unike stemme og formidlingsevne. Det er fantastisk å høre henne i 2016 og det er like stort å få gjenhør med henne fra 1974. Det er luft under vingene hennes uansett.

Karin Krog

We Could Be Flying

Meantime Records/Musikkoperatørene

Miles Ahead!

Endelig er denne lenge etterlengta filmen om Miles Davis her - "Miles Ahead". Før - og etter - at den kommer til en kino nær deg, anbefales filmmusikken på det sterkeste.

Miles Davis - jazzens største ikon.

Det har i løpet av jazzens eksistens blitt en del ikoner. I mine ører er det uansett ingen som kommer opp mot Miles Davis (1926-91). Jeg var heldigvis en av de som fikk gleden av å oppleve han live, blant annet på den utrolige "midnattsmessa" i Molde i 1984. Den konserten - og den året etterpå også - sitter som spikra. Jeg tror jeg kan si at 84-konserten er min største musikkopplevelse noensinne.

Filmen, der Don Cheadle gestalter Miles - vi har "lov" å kalle han det, har fått ymse mottakelse. Bakgrunnen er sikkert at folka bak filmen har valgt en utradisjonell innfallsvinkel: har jeg skjønt det riktig så er det ingen biografisk gjennomgang av sjefens liv, men de har derimot valgt å gå inn i et par dager av hans liv og gjort et forsøk på å vise oss hvem Miles var gjennom det. Jeg gleder meg sjølsagt til å se filmen uansett.

Skuespilleren Don Cheadle spiller Miles.

Musikken holder uansett herfra til evigheten. Det meste er med Miles´ "stemme" fra klassiske innspillinger som "Miles Ahead", "So What", "Nefertiti" og "Black Satin" - der vi får oppleve Miles fra forskjellige epoker -, og noe er spilt inn i studio i forbindelse med filmen av folk som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Esperanza Spalding, Robert Glasper og trompeteren Keyon Harrold, som også spiller Miles´ trompetstemme i filmen når Don Cheadle setter leppene til hornet. Dessuten er det en rekke mellomstikk der Cheadle "er" Miles med sin hese stemme. Om det funker? Faktisk ganske bra. Cheadle har også skrevet coverteksten som handler om både hvordan filmen blei til og hvordan musikken blei unnfanga. Interessant lesning.

Jeg gleder meg sjølsagt storveis til å få sett filmen. Det å få hilst på filmmusikken har bare vært med på å skjerpe appetitten.

Miles Davis

Miles Ahead - Original Motion Picture Soundtrack

Columbia/Legacy/Sony Music

Hotte saker

Den Bergensbaserte kvintetten Louisiana Washboard Five har tatt på seg jobben med å ta vare på jazzen fra 20- og 30-tallet. Det gjør de med mye kunnskap og store doser empati.

Louisiana Washboard Five i aksjon.

Louisiana Washboard Five har holdt den tradisjonelle jazzfana høyt helt siden slutten av forrige årtusen. Debutskiva, "Doctor Jazz", kom allerede i 1998 og siden har vi fått "Ace of Rhythm" (2000) og "Futuristic Rhythm" i 2004. Når bandets fjerde CD kommer tolv år etter den forrige, så vil det være en sterk overdrivelse å påstå at herrene driver og løper ned dørstokkene i platestudio akkurat. Desto hyggeligere er det at de har gjort det nå og fortsetter jobben med å ta vare på denne viktige tradisjonen og kulturen.

Utrolig nok har besetninga vært nesten den samme helt fra starten. Det vil si Arnulf Røkke på tuba og bass, Rolf K. Seldal på vaskebrett og trommer samt vokal på et spor, Ketil Sæthre på trompet og bandets ideologiske fører Steinar Sætre på klarinett og saksofon pluss vokal på et spor han også. Den eneste nye er den nederlandske banjoisten Johan Lammers. På denne utgivelsen er den franske klarinettisten Aurélie Tropez en hjertelig gjest i tillegg til at "modernisten" John Pål Inderberg tilfeldigvis kom forbi studio en av innspillingsdagene og bidrar med sin barytonsaksofon på et av spora.

LWF tar nok en gang for seg tradisjonen fra slutten av 20- og begynnelsen av 30-tallet. De har funnet fram til kjente låter som "Out of Nowhere", "Basin Street Blues" og "My Melancholy Baby" og miksa det med "ukjente" låter fra både New Orleans, Chicago, Kansas City og Detroit - hele jazzens oppvekst med andre ord.

Både individuelt og kollektivt har alle de involverte masse å fare med - de har nok en gang fortalt oss at denne musikken har bolig langt innenfor skjortakragen; den betyr mye for dem og de ønsker å dele den med oss og det gjør de på et inderlig og empatisk vis.

Louisiana Washboard Five

Professor Hot Stuff

Herman Records/Musikkoperatørene

Over alle grenser!

Knut Reiersrud og Tuva Livsdatter Syvertsen har slått sine putler sammen med noen av de beste som finnes av rootsmusikanter og markerte 8. mars med en fest i Berlin som vi får anledning til å være med på nå.

Knut Reiersrud, Tuva Livsdatter Syvertsen og resten av a-laget.

Foto: Siggi Loch

Den tyske produsenten og plateselskapsdirektøren Siggi Loch er en mann som både har mange og gode ideer. Blant annet var han mannen bak "fusjonen" mellom Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country - ingen dum tanke kan man vel trygt si. Dessuten har han i samme slengen vært fødselseshjelperen bak Jazz at Berlin Philharmonic som med "Celtic Roots" nå har kommet opp i sin sjette utgave.

Med denne konserten og påfølgende liveutgivelse har Loch og ACT tatt en aldri så liten u-sving. Han hadde blitt kjent med Reiersrud gjennom "Trail of Souls"-prosjektet med de nevnte norske "gruppene" og etter at ideen var født om å skape en "celtisk møte" tok det ene det andre.

Jeg tror Reiersrud var den første som blei involvert. Så ringte han til en av sine favoritter som igjen ringte til sin favoritt som igjen.....skjønner? Det førte til at følgende musikanter, og som Knut sier: vi snakker om noen av de beste i sin prisklasse, stilte på startstreken og blei møtt av en fullsatt og begeistra Berlin Philharmonie-sal for et halvt år siden: den shetlandske fiolinisten Aly Bain, den amerikansk/svensk/finske vokalisten og gitaristen Eric Bibb, den skotske multiblåseren Fraser Fifield, den svenske perkusjonisten og bassisten Olle Linder og hans landsmann Ale Möller på på en sju, åtte instrumenter og vår egne Knut Reiersrud på gitarer og munnspill og Tuva Livsdatter Syvertsen på vokal, hardingfele og harmonium.

De sju har tatt for seg 12 låter som enten er originalskrevet eller henta fra den enorme celtiske toneskatten fra diverse land. Dette er jo et unikt møte mellom sju fantastiske musikanter fra sju ståsteder, men det de har skapt sammen på kortest mulig tid er nesten utrolig. De vel 70 minuttene vi får være med på er en sann fest på alle måter og de som makter å sette disse sju sammen på ei scene igjen har garantert skutt gullfuglen. Inntil videre er "Celtic Roots" en strålende måte å tilbringe den ventetida på og med.

Knut Reiersrud - Ale Möller - Eric Bibb - Aly Bain - Frase Fifield - Tuva Syvertsen - Olle Linder

Celtic Roots - Jazz at Berlin Philharmonic VI

ACT/Musikkoperatørene

Trio i toppklasse

Bassist Barry Guy, pianist Marilyn Crispell og trommeslager Paul Lytton har laga musikk sammen siden forrige årtusen. Trolig har de aldri vært bedre enn nå.

Marilyn Crispell, Barry Guy og Paul Lytton - langt framskreden triojazz.

De to britene Barry Guy og Paul Lytton og amerikanske Marilyn Crispell er blant den moderne jazzens viktigste stemmer - sjøl om de aldri har fått den enorme verdensstjerne-statusen. Det gjelder både individuelt og kollektivt - de fire trioutgivelsene de har gitt oss siden 1999, "Odyssey", "Ithaca" og "Phases of the Night" pluss "Deep Memory", er strålende eksempler på det.

Nå er det ni år siden trioen sist fortalte oss hvor de var. I mellomtida har de gjesta oss i en rekke andre konstellasjoner, men "Deep Memory" som Guy blei inspirert av den irske maleren Hughie O´Donoghues malerier til å skrive musikk til eller for, er for meg i alle fall trioens sterkeste vitnesbyrd til nå.

Alle disse tre musikantene er viden kjent i frijazzkretser som noen av de mest uttrykksfulle individualistene som finnes. Det får vi også høre denne gangen, men det som kanskje overrasker enda mer er de melodiske, direkte vakre og ettertenksomme låtene og partiene som i stor grad preger "Deep Memory". Alle maleriene som Guy har latt seg inspirere av finnes i omslagsheftet og det er absolutt mulig å begripe hvilke stemninger han har latt seg begeistra av.

Det er stor bredde, dybde og dynamikk i musikken som Guy Crispell Lytton serverer oss. Den er både vakaker, sterk og usedvanlig personlig. Det er vel ikke noen grunn til å kreve så mye mer enn det.

Guy Crispell Lytton

Deep Memory

Intakt Records/MusikkLosen

Verdensklasse!

Det er mye med Marius Neset. Det aller viktigste er at det er verdensklasse over det han foretar seg både som saksofonist og komponist. Her følger nok et bevis på det.

Marius Neset, nummer tre fra venstre i bandet sitt, sammen med London Sinfonietta.

Jeg begynner like godt med konklusjonen: "Snowmelt" er det mest ambisiøse og samtidig mest vellykka verket unnfanga av en norsk jazzmusiker. Såpass? Ja, såpass faktisk - det befinner seg nemlig helt der oppe med Jan Garbareks "I Took Up the Runes" og Arild Andersens "Arv" og "Sagn".

Egentlig har det ligget i korta ei stund at musikk på dette nivået skulle komme fra den 31 år unge saksofonisten, komponisten og bandlederen fra Os ved Bergen som har vært bosatt i København siden han gikk ut av videregående. Han ville gå sin egen vei og lot jazzutdanning i Norge være - han ville søke ande steder. Og du verden som han har funnet - både som instrumentalist, bandleder og komponist.

For det store publikum i Norge bevegde han seg under den store radaren helt til han presenterte sitt bestillingsverk "Lion" sammen med Trondheim Jazzorkester under Moldejazz i 2012. Det var intet mindre enn storveis, utfordrende og djupt personlig. Siden har det gått slag i slag og rundt om i Europa er nå Neset ei stor stjerne på jazzhimmelen.

Med "Snowmelt" tar han kanskje det endelige steget helt til topps. Med et partitur på 240 sider har han skrevet et mesterverk - det likner ikke på et mesterverk, det er det - for verdensberømte London Sinfonietta og sin egen glitrende kvartett med det norsk/svenske unikumet Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass og engelske Ivo Neame på piano. Her viser Neset at han er i besittelse av en oversikt når det gjelder klassisk musikk, jazz og folkemusikk som er særegen for å si det forsiktig. Måten han fusjonerer de to "gruppene" er helt makalaus og totalt original. Når han så nok en gang viser oss at han, med impulser fra både Michael Brecker og Jan Garbarek, er en saksofonist som tøyer instrumentets grenser til det ytterste - jeg tror faktisk ikke det er så mye mer å hente reint teknisk på de to horna - så har "Snowmelt" blitt verket "alle" andre må strekke seg etter i tiåra som kommer.

Som nevnt er det mye med Marius Neset. Han er blant annet også Brann-supporter på sin hals. Det forteller at heller ikke Marius Neset er fullkommen.

Marius Neset - London Sinfonietta

Snowmelt

ACT/Musikkoperatørene

Først tar vi Berlin, så....

Dan Peter Sundland er en 30 år ung elbassist, komponist og bandleder fra Børsa ved Trondheim som har gjort Berlin til sin hjemby de siste åra. Der har han tydeligvis fått utvikla sin egen personlige stemme.

Dan Peter Sundland, til venstre, sammen med sitt band Home Stretch.

Sundand, som blei tildelt Sparebank 1s Talentpris under Moldejazz i 2013, har med sitt særegne elbass-spill, ofte med bue, vist oss ved flere anledninger at han er på vei til et eget sted. Bedre sted å leite etter det enn smeltedigelen Berlin finnes vel knapt. Der har han også satt sammen et band bestående av musikanter med samme mål som han sjøl vil jeg tro: den greske pianisten Antonis Anissegos, den tyske saksofonisten Philipp Gropper og den australske trommeslageren og elektronikeren Steve Heather, har alle Berlin som base og i disse tre har Sudland så avgjort funnet sjelsfrender som ønsker å gå i samme retning som han.

Musikken, som enten Sundland har komponert eller som er kollektivt unnfanga, beveger seg i et kammermusikalsk samtidslandskap med store doser improvisasjon involvert. Lydlandskapene de frambringer har stor egenverdi og låter helt ulikt det meste annet som har vederfaret sinnet. Det er ofte mørkt, kontemplativt og med en zenliknende søken i seg.

Bandet, som debuterte under Moldejazz i 2014 som takk for prisen Sundland fikk året før, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller for oss på den andre sida. Utfordringene kommer på løpende bånd, men ofte er det jo det som gjør musikk så spennende. Nicht?

Dan Peter Sundland´s Home Stretch

Dan Peter Sundland´s Home Stretch

Creative Sources Recordings/Bandcamp.com

Funky så det holder

Bassisten, og multiinstrumentalisten, Derrick Hodge har spilt med alle fra Kanye West og Mos Def til Clark Terry og Terence Blanchard. Her møter vi han nesten aleine på hans andre Blue Note-utgivelse. Det høres ut som fullt band - jeg lover.

Derrick Hodge på elbass her, men han spiller alt mulig annet også.

37 år unge Derrick Hodge har rukket mer enn de fleste sine relativt få år på Tellus tatt i betraktning. Han har spilt med alt og alle og han kan alt uansett sjanger virker det som. Her benytter han anledninga til å vise oss en hel del av sine kvaliteter og det er lett å skjønne hvorfor "alle" er så begeistra for både komponisten og musikanten Derrick Hodge.

I stor grad møter vi funkmesteren Hodge på "The Second". Han er en meget groovy musikant som henter like mye fra funk, soul, hip hop og rhythm and blues som fra jazz og han spiller like godt elbass/bass som gitar, tangenter og trommer. Den eneste medmusikanten som bidrar på flere av spora er trommeslageren Mark Colenburg og på det eneste jazzsporet, "For Generations", møter vi trompeteren Keyon Harrold, trombonisten Corey King og tenorsaksofonisten Marcus Strickland. På avslutningssporet, kjærlighetslåta "From Me to You", synger også Hodge.

Musikken er tøff, funky og groovy og Hodge, som også har produsert, har visst å benytte seg av mulighetene et studio anno 2016 har å by på. Hvor Derrick Hodge dukker opp neste gang er ikke godt å si - uansett kommer det til å groove av han!

Derrick Hodge

The Second

Blue Note/Universal

O glede!

Jeg har aldri lagt skjul på at Lars Saabye Christensen har vært en av mine favorittforfattere. Det er likevel ikke slik at det er han jeg har gått til når sinnet trenger lys - men nå skjer det om jeg vil eller ikke!

Stian Hole og Lars Saabye Christensen har gitt oss ei bunke med gledesperler.

Lars Saabye Christensen har i store deler av mitt voksne liv vært ei slags litterær ledestjerne - jeg har sett fram til hver eneste ny bok og aldri blitt skuffa. Likevel er det ikke slik at jeg har løpt rundt i gatene og ropt halleluja etter at leseopplevelsen har kommet til veis ende - Saabye Christensen har for meg i alle fall alltid hatt en mørk og tidvis melankolsk grunntone i sitt forfatterskap.

Det har også blitt påpekt av hans nærmeste - noen har til og med tatt seg bryet med å regne ut hvor stor differanse det har vært i det siste når det gjelder bruker av orda sorg og glede. Svaret - med minst to streker under - er 47 ganger sorg og sju ganger glede. Dette avsindige misforholdet på 40 har heldigvis Saabye Christensen vært villig til å gjøre noe med og, sammen med den fremragende illustratøren/tegneren Stian Hole, har han begått ei "diktsamling" egna til sinnets fremme og gode helse.

Den framifrå observatøren Saabye Christensen har "funnet fram" til 38 gledelige situasjoner eller erkjennelser som gir han, og meg og helt sikkert mange med meg, både glede og påfyll til ettertanke. Det er ikke nødvendigvis de store hendelsene, heller tvert i mot, som gir mest glede og det er de Saabye Christensen har funnet fram til og serverer oss gjennom korte setninger eller observasjoner og som Hole på et mesterlig vis har forsterka.

Det tar ikke langt tid å komme seg gjennom "Sanne gleder" - i motsetning til Saabye Christensens vanlige forfatterskap. Derimot er det en lykkepille av ei diktsamling som egner seg til å plukke fram igjen - gang etter gang - både når livet smiler og kanskje aller best når det ikke gjør det. Saabye Christensen har regna ut at sorgen fortsatt leder 48-45 over gleden, men at vi fortsatt har tid på oss til å gjøre noe med det. Det skal vi være veldig glade for - alle sammen.

Lars Saabye Christensen - Stian Hole

Sanne gleder

Cappelen Damm

Spiller på mange strenger

Bak det fristende bandnavnet Duo Magico skjuler gitaristene Per Olav Kobberstad og Alf Wilhelm Lundberg seg. De spiller for sikkerhets skyld på 16 strenger og det gjør de usedvanlig vakkert også.

Alf Wilhelm Lundberg og Per Olav Kobberstad tar oss med på en liten lykkepille av ei musikkreise.

Jeg har hatt gleden av å "møte" både Kobberstad og Lundberg tidligere, men dette er første gangen jeg møter dem sammen. Det er ikke så veldig lenge siden de møttes heller, i 2014 på gitarfestivalen Akustiske Landskap, men siden den gang har de spilt mye sammen på konserter rundt om i kongeriket. Dessuten har de øvd mye både hver for seg og sammen og gjennomført to økter med opptak både i fjor og i år. Det høres godt at de har tilbragt mye tid sammen for å si det sånn.

Kobberstad spiller på en håndbygget 8-strengers gitar med to ekstra basstrenger, mens Lundberg benytter sin særegne 8-strengers såkalte Brahmsgitar med en ekstra basstreng og en ekstra lys streng. Til sammen skaper de to et lydlandskap som det er vanskelig, ja nesten umulig, å sammenlikne med noe annet.

De to har skrevet tre låter hver, mens de tre resterende er henta fra gigantene Egberto Gismonti og Astor Piazzolla samt en tradisjonell norsk folkemelodi. Kobberstad og Lundberg snakker usedvanlig vakkert og empatisk sammen, ofte med en latinsk aksent i uttrykket sitt. Teknisk sett er de to svært så langt framskredne, men teknikken kommer likevel aldri i veien for det å skape musikk med substans. Musikken er utstyrt med masse forskjellige farger og magien er absolutt til stede ved flere anledninger. Duo Magico og "Colonial Colors", som kun er utgitt digitalt på ymse plattformer, har alt i seg til å kunne gjøre både høsten og vinteren kortere og varmere.

Duo Magico

Colonial Colors

Acoustic Landscapes/Phonofile

Storsaker med Come Shine

Kvartetten Come Shine er endelig tilbake for fullt etter ei alt for lang pause. Her møter vi dem på fest med sjølvaste KORK.

Come Shine i storfint selskap med KORK. Dette bildet er fra det første møtet med KORK på Konsgberg på begynnelsen av 2000-tallet.

Come Shine, det vil helt siden 1998 si Håkon Mjåset Johansen på trommer, Sondre Meisfjord på bass, Live Maria Roggen på vokal og Erlend Skomsvoll på piano, er noe av det hippeste og mest originale kollektiv som finnes både innen- og utenfor våre egne grenser når det gjelder å tolke standardmateriale fra ymse sjangre. Slik var det i kvartettens første epoke fra 1998 til de tok ei laaaang pause fra 2004 til 2011 og slik har det fortsatt siden de valgte å videreføre prosjektet.

Allerede i første runde samarbeida Come Shine og Kringkastingsorkesteret - KORK - blant annet med en meget suksessrik konsert under Kongsbergfestivalen. Kanskje lå kimen til en videreføring klar da Come Shine fant ut at de vil gå videre med ny inspirasjon og nye ideer - uansett har det vist seg at det var rett på alle måter da de møttes tre novemberdager i fjor i NRKs Store studio med et begeistra publikum tilstede.

Det er ingen tilfeldighet at Chick Corea og Pat Metheny er aldri så lite over gjennomsnittet tilhenger av Erlend Skomsvolls arrangøregenskaper. Han er nemlig en håndverker i verdensklasse når det gjelder å skrive for større ensembler og nok en gang forteller han oss det med det han har skrevet for KORK på standardlåter som "Caravan", ""Willow Weep for Me", "Well You Needn´t" og "Danny´s Dream" pluss overraskende tolkninger av Johnny Cash´ "The Man Comes Around" og Otis Reddings "(Sittin´on the) Dock of the Bay" og et par Skomsvoll-låter i tillegg.

Når så KORK er i storform, alle fire i Come Shine oppfører seg slik de gjør i sin beste stunder og Jan Erik Vold leser som bare han kan på et spor, så har "Norwegian Caravan" blitt nok et høydepunkt i Come Shines karriere.

Come Shine er intet mindre enn et unikt kollektiv.

Come Shine + KORK

Norwegian Caravan

LAWO Classics/Musikkoperatørene

New York - Havana - full fest!

Etter at grensene mellom Cuba og USA blei åpna i 2014, har alt blitt så mye lettere. NY-bosatte Pedrito Martinez har for eksempel kunnet ta turen tilbake til Havana og skapt livsbejaende musikk med akkurat de han har hatt lyst til å lage den med.

Godt humør hos Pedrito Martinez, nummer to fra venstre, i Havanas gater.

Den 42 år unge congaisten og vokalisten Pedrito Martinez stakk fra Cuba da han var 25 år. Han så vel neppe for seg at han kunne returnere til den vakre øya noensinne, men brødrene Castro og president Obama sørga altså for at det blei mulig. Det førte til at Martinez, som har blitt et stort navn i USA de seineste åra, i oktober i fjor satte kursen tilbake til Havana og der fikk oppfylt noen av sine store musikalske drømmer.

Innstillinga er gjort i Areíto/EGREM, et av verdens mest kjente studioer, og der mange av Martinez´ favoritt-innspillinger er gjort. Dessuten ligger det bare en kort spasertur fra hjemmet til Martinez i Havana.

Martinez har tatt med seg bandet sitt bestående av Alvaro Benavides, fra Venezuela, på bass og vokal, Edgar Pantoja-Aleman, fra Cuba, på tangenter og vokal og Jhair Sala, fra Peru, på perkusjon og vokal og invitert med seg både venner og familie til å få oppfylt drømmene sine. Vennene er blant andre vokalist og låtskriver Rubén Blades, vokalist Angélique Kidjo og trompeter Wynton Marsalis. Dessuten er også tre brødre Martinez med på ymse perkusjonsinstrumenter på ei låt. De som aner at dette kan bli ei herlig blanding, har faktisk helt rett.

Gleden over å komme hjem og få skape denne livsbejaende musikken, skinner noe så voldsomt gjennom. Her er det så mye hjerte og glede at det nesten strømmer ut gjennom høyttalerne. De som tror de trenger noe å varme seg på utover høsten og vinteren har herved fått den anbefalinga de trenger.

The Pedrito Martinez Group

Habana Dreams

Motéma/Naxos Norway

Ny og sterk stemme

I Bergen finner man mye spennende. "Bandet" By The Waterhole er foreløpig siste bevis på det - et one-woman-band som henter inspirasjon fra en rekke kilder.

By The Waterhole - det vil si Eva Pfitzenmaier - tar oss med på ei spennende reise.

Hanseatene har jo vært svært viktige når det gjelder å sette Bergen på kartet. Det betyr altså at tyske Eva Pfitzenmaier, som nå har vært bosatt i Bergen i åtte år, følger opp en god tradisjon. Med sin andre plateutgivelse - hva kunne den kalles annet enn "Two"? - forteller hun oss at hun har så mye unikt å by på at Bergen veldig gjerne kan få en ny eksportartikkel - "By The Waterhole".

Pfitzenmaier skriver alle tekster, alt på engelsk, lager alle melodier og både synger og spiller alt sjøl. Sjøl om det er helt forskjellig fra hva Mari Kvien Brunvoll, også hun bosatt i Bergen, holder på med, så har de mye til felles i sin tilnærmingsmåte og de lager begge unike og dermed helt personlige lydlandskap.

Presseskrivet forteller oss at By The Waterhole skaper loop-basert musikk, hvor improvisasjoner, knirkete jazzpop og gammeldags blues møtes til dans på en gyngende kamelrygg. Bortsett fra det helt siste har jeg ikke det aller minste problem med å være enig i alt som blir sagt. Tekstene er av typen som jeg gjerne kaller lyrikk - sjelden vare i denne businessen - og melodiene er nesten unntak besnærende og vakre. Når så Pfitzenmaier i tillegg har ei helt særegen og varm stemme som jeg ikke greier å sammenlikne med noen andres, så har By The Waterhole blitt ei pakke som allerede er spennende og som har alt i seg til å utvikle seg videre. Detter er nemlig en artist, og et band, med helt egne kvaliteter. Tøft, spennende, morsomt og annerledes - holder lenge det.

By The Waterhole

Two

Playdate Records/amazon.de/Bandcamp.com

Dronninga på vinyl

Karin Krog er den europeiske vokaljazzdronninga for meg. Her får vi to herlige tilbakeblikk på det som skjedde på 70-tallet - på vinyl!

Karin Krog - slik så hun og brillene ut på 70-tallet.

Karin Krog har vært ei ledestjerne i vokaljazz både på nasjonalt og internasjonalt nivå helt siden slutten av 50-tallet. Hun er stadig på et kreativt fantastisk sted i livet og karriera si, men likevel er det veldig hyggelig å kunne være med på et tilbakeblikk til første halvdel av 70-tallet.

Sammen med Jazzforbundets gjenfødte plateselskap Odin, og Grappa, har Krog relansert to perler på sitt eget selskap Meantime Records. I desember 1973 og juni 1974 gikk Krog i studio sammen med Arild Andersen (bass), Jon Christensen (trommer), Egil Kapstad (piano) og Bjarne Nerem (tenorsaksofon). På repertoaret stod ni klassikere av brødrene George og Ira Gershwin pluss "That Certain Feeling" som instrumental.

I arrangement av den altfor sjeldent hørte elegantieren Egil Kapstad - hvilken klangmester! - får vi tolkninger av kjente låter som "How Long Has This Been Going On?", "My Man´s Gone Now" og "Embraceable You", som Krog gjør til sine egne til tross for at de har vært gjort "tusener" av ganger. Bjarne Nerem (1923-91) er en nesten glemt saksofonist nå - her får vi utallige eksempler på hvilken gigant han var. Og om Andersen og Christensen kan spille standardjazz? Noe så inn i granskauen - bedre reisefølge kunne ikke Karin Krog ha ønska seg.

Mellom innspillingene med Gershwin-tolkningene stakk Krog også til København noen maidager i 1974. Der hadde selveste Palle Mikkelborg arrangert seks av den franske komponisten og pianisten Michel Legrands meste kjente låter, blant andre "You Must Believe in Spring", "I´ll Wait for You" og "What Are You Doing the Rest of Your Life?". Med strykere og blåsere i tillegg til et kjerneband bestående av Philip Catherine på gitar, Ole Koch-Hansen på piano, Alex Riel på trommer og Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass pluss Mikkelborg trompet - intet middelmådig hold kan man trygt si- blei det skapt musikk av tidløs karakter.

Låtene, ofte skrevet som filmmusikk, er uten unntak vakre, og tolkningene er originale og en herlig bekreftelse på at Krog passet inn med de aller beste. Hun gir alle tekstene sitt personlige preg og hun får oss til å sitte ytterst på stolkanten slik at vi ikke går glipp av det aller minste.

Den engelske jazzskribenten Alyn Shipton har skrevet fine tilbakeblikk, som det mer enn gjerne kunne vært lest en ekstra runde korrektur på, og remasteringene, gjort av maestro Jan Erik Konghaug, er av samme kvalitet som Karin Krogs vokal - vi snakker toppklasse med andre ord.

Karin Krog

Gershwin with Karin Krog/Songs by George and Ira Gershwin

Meantime Records/Odin/Grappa/Musikkoperatørene

Karin Krog

You Must Belive in Spring - Songs by Michel Legrand

Meantime Records/Odin/Grappa/Musikkoperatørene

I Bugges verden

Jeg har vært så heldig at jeg har fått tilbragt musikalsk kvalitetstid sammen med Jens Christian Bugge Wesseltoft siden slutten av 80-tallet. Han slutter aldri å overraske og han slutter aldri å glede seg - og glede oss.

Bugges New Conceptions of Jazz er klar for den store verden.

Bedre måte å sjøsette høstsesongen på Nasjonal jazzscene enn å markere Jazzland Recordings sitt 20 års jubileum, er vanskelig å tenke seg. På åpningsdagen fikk vi like godt servert tre band og sjefen sjøl avslutta festen slik han og hans "ukjente" høyre hånd, Sten Nilsen, har styrt skuta helt siden starten - på det mest kreative viset må vite.

Etter ei god og lang pause der Bugge, blant venner og andre også, har bedrevet en hel del annet spennende musikalsk, så fant han tiden moden til å skape et nytt New Conceptions of Jazz. Om det var en rekke nye musikalske ideer eller møtet med nye musikere som var utslagsgivende - kanskje begge deler - er jeg ikke sikker på, men ideen var uansett svært så god. Sammen med Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Marthe Lea på tenorsaksofon og Sanskriti Shrestha på tablas, tok Bugge oss med inn i en ny, spennende verden der han som alltid fusjonerer impulser fra en rekke kilder: funk, electronica, jazz, verdensmusikk og gudene vet hva. Bandet, som fortsatt er ganske ferskt, er i ferd med å sette seg og finne retninga og når verdensturneen er over mot slutten av november, så låter det nok enda mer retningstrygt og tøft.

Det som alltid er flott med Bugge er at han presenterer oss for nye musikanter og denne utgava av New Conceptions er blant de aller mest øreåpnede gjennom alle tider. Her har det blitt tenkt annerledes, nok en gang, og Bugge & Co er på god vei til nok et høydepunkt i den allerede fullspekka karriera. Og som alltid er det en sann glede å oppleve Bugges livsbejaenhet og gutteaktige glede over både å skape og dele. Herlig!

Moksha tar utgangspunkt i indisk tradisjonsmusikk og skaper sin egen verden ut fra det.

Midt inne i New Conceptions-konserten introduserte Bugge Moksha - et av de andre plateferske banda på Jazzland. Lilja Jonsdottir og Shrestha er med også der og sammen med perkusjonisten Tore Flatjord utgjør de et annet veldig spennende fusjonsprosjekt der indisk tradisjonsmusikk ligger i bånn. Etterhvert kom også resten av Bugges band til og sammensmeltingen var av det usedvanlig hyggelige slaget - musikk skapt med enorme doser empati og musikalitet.

Hyggelig å kunne ønske svenske Farvel velkommen.

Ballet blei åpna av det svenske bandet Farvel som Bugge hadde "oppdaga" på Umeå Jazzfestival for noen år siden. Her snakker vi om en sekstett som også har funnet sin egen vei der akustiske og elektroniske elementer smelter sammen. Bass, tangenter og en trommeslager, Carl-Johan Groth, som vi kommer til å høre mye fra og ei frontrekke med den norske trompeteren - og elektronikeren - Kim Aksnes, tenorsaksofonist og klarinettist Otis Sandsjö og ikke minst den særegne vokalisten Isabel Sörling, tok oss med til steder de færreste av oss hadde vært på tidligere. Et spennende møte og en flott start på ei herlig høståpning.

Nasjonal jazzscenesjef Jan Ole Otnæs orienterte om høstens program og ønska velkommen til ei rekke med forventa høydepunkter som kan konkurrere med det beste i utlandet. For en start vi fikk - for en høst vi kan glede oss til!

Stor før stor nå

Peter Erskine både har vært og er en av verdens beste trommeslagere. Her følger strålende eksempler på begge deler.

Peter Erskine sammen med Palle Danielsson og John Taylor - for en trio!

Fra slutten av 70-tallet og fram til midten av 80-tallet var Peter Erskine (62) kanskje verdens mest beundrede trommeslager - han styrte da nemlig butikken sammen Jaco Pastorius, Wayne Shorter og Joe Zawinul i Weather Report. Etter at verdens hippeste hand la ned horna, fikk Erskine et stadig sterkere ønske om å reflektere mer gjennom både trommespillet sitt og musikken han formidla. Det han foretok seg mellom 1992 og 1997 sammen med svenske Palle Danielsson på bass og engelske John Taylor på piano er nydelige og spennende eksempler på det. Det var det den gang musikken kom ut og det er det den dag i dag i ECM-serien "Old and New Masters Series" med strålende og informative liner notes av norgesvennen John Kelman der blant annet Erskine ser tilbake på denne usedvanlige kreative perioden av hans karriere.

Alle de fire skivene med trioen, "You Never Know", "Time Being", "As It Is" og "Juni", er spilt inn hos Jan Erik Kongshaug i Oslo. De forteller oss hvordan en av 90-tallets aller mest spennende trioer utvikla seg i løpet av noen få år. Alle tre er solister i ypperste verdensklasse og samtidig er de lyttere i samme kategori.Taylor, som forlot tida i fjor, har skrevet mesteparten av musikken og den går fra våre usedvanlig vakker og melodisk - Erskines "On The Lake" er verdt inngangspengene aleine - til det mer frie og søkende. Da de hadde kommet fram til "Juni" i 1997 ville spesielt Erskine og Taylor gå i litt forskjellige retninger og dermed blei "Juni" ei naturlig avslutning på denne fantastiske trioen som det har vært en sann fornøyelse å stifte bekjentskap med igjen. Musikken er enkelt og greit tidløs og er like hip i 2016 som den var på 90-tallet.

Iiro Rantala, Lars Danielsson og Peter Erskine - for en trio 2!

Og Erskine i dag? Han er fortsatt en av klodens mest allsidige og smakfulle trommeslagere. I fjor sommer fikk den finske mesterpianisten Iiro Rantala, som har som ambisjon å spille melodier som er så enkle at publikum husker dem, anledning til å invitere med seg Erskine og en annen svensk Danielsson-bassist i superklassen, Lars, til to konserter og plateinnspilling. Her møter vi de tre i et knippe Rantala-låter, to av Danielsson samt en av Kenny Barron, Jimi Hendrix og Johann Sebastian Bach hver seg!!!

De gir oss vakker, melodisk og empatisk trojazz som publikum langt utenfor jazzmenigheta vil elske. Og Peter Erskine? Minst like bra som før.

Peter Erskine Trio

As It Was

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Rantala Danielsson Erskine

How Long Is Now?

ACT/Musikkoperatørene

La den store ro senke seg

Du skal ha fulgt godt med i timen hvis du har full oversikt over gitaristen Jan Erik Hansens gjøren og laden. Det er på ingen måte nødvendig for å få en herlig opplevelse av Hansens solodebut. Her er det nemlig mulig å drømme seg laaaaangt bort.

Jan Erik Hansen i sitt drømmelaboratorium.

Jan Erik Hansen kommer fra Sandefjord og har spilt gitar "hele" livet. Helt tilbake på slutten av 70-tallet var han med på det berømte sommerkurset på Søgne ved Kristiansand sammen med seinere storheter som Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Han har også spilt en hel del sammen med Sandefjords store tangenthelt fra det forrige århundre, Atle Bakken, som mange vil huske fra Jon Eberson Group.

Hansen har pleid sitt kjærlighetsforhold til gitaren hele tida, men han har valgt en straight "livsførsel" som computeroperatør i ArcusGruppen - sikkert et smart valg når vi ser hvor mange det er om de få beina her til lands. Straightjobben har på ingen måte ført til at Hansen har tatt lett på musikklivet. Han har blant annet laga sitt eget, ikke så reint lite heller, musikklaboratorium hjemme som han, basert på det vi får høre her, har hygge seg mye og ofte med.

Etter et møte med gitarkollega Frode Barth etter en spillejobb på Cosmopolite i Oslo, blei frøet sådd som har ført til dette første visittkortet fra Hansen. Computeroperatøren har tatt med seg "jobben" og computeren hjem og med den skapt spennende og originale lydlandskap for gitaren, mye også med hjelp av virtuelle forsterkere, effekter, synther og samplere. Den eneste musikanten vi møter her er Jan Erik Hansen, bortsett fra Barth på bass på et spor, men ofte høres han ut som et schwært band.

Hansen har skrevet alle de 10 låtene og de aller fleste befinner seg i balladeform. Ofte skaper han inderlige drømmelandskap som det er herlig å forsvinne inn i. Når han på toppen av disse landskapene serverer oss vakkert og varmt gitarspill med masse luft og rom, så har "Ballads From Above" blitt en herlig og annerledes musikalsk reise som Jan Erik Hansen har all grunn til å være stolt av.

Jan Erik Hansen

Ballade From Above

Barth Records/Musikkoperatørene