hits

september 2017

Vakkert og sakralt

Kirkeorganisten Elisabeth Engdahl og sopransaksofonisten Thomas Gustafsson gir oss for andre gang en annerledes og flott opplevelse.

Elisabeth Engdahl og Thomas Gustafsson har noe eget å komme med.

For fem år siden kom det en stor overraskelse inn døra. Skiva «Piece in Peace» med organisten Elisabeth Engdahl - vi snakker kirkeorgel - og sopransaksofonisten Thomas Gustafsson bød på et lydbilde og et landskap totalt forskjellig fra alt annet som hadde vederfaret mitt sinn. I tillegg til mye originalmateriale signert begge to, så fikk vi også flotte versjoner av Keith Jarretts «My Song» og Joe Zawinuls «A Remark You Made» og «In a Silent Way».

De to Göteborgs-musikantene, med erfaring fra så forskjellige hold som Kurt Olssons Damorkestern og Jon Balke og Jon Christensen, har nå tatt´n enda et steg videre. I løpet av to julidager i fjor i Fässbergs kyrka i Mölndal utenfor Göteborg tok de for seg seks Gustafsson-låter han har kalt «Ori 1-6».

De to kjenner hverandre godt og utfyller hverandre på et strålende vis. De utnytter det store kirkerommet på et ypperlig vis og musikken, som henter inspirasjon fra alt fra kirkemusikk til moderne jazz, er ytterst personlig og samtalene de to fører er uten unntak meningsfulle og kloke.

Elisabeth Engdahl og Thomas Gustafsson har nesten unnfanga en sjanger helt for seg sjøl - og den er fascinerende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elisabeth Engdahl - Thomas Gustafsson

Ori Variations

Country & Eastern/Naxos Norge

Alle elsker

På et eller annet vis gjør vi jo alle det. Når det gjelder Jens Christian Bugge Wesseltoft så er det mange som elsker hans solopianoutflukter og nå får de endelig mer av det.

Jens Christian Bugge Wesseltoft har et spesielt lys rundt seg.

Foto: Asle Karstad

Det er nå 20 år siden Bugge, for enkelhets skyld, spilte inn "It´s Snowing on My Piano". Det skulle etterhvert vis seg at den blei noe bortimot felleseie hos titusener av nordmenn og en hel del i det store Utlandet også. Hvert år plukkes den fram igjen for at den riktige julestemninga skal sette seg og Bugge reiser rundt med sine tangenter og fyller kulturhus og konsertsaler fra landsende til landsende - år etter år. Han har enkelt og greit skapt noe som er tidløst og som Folket ikke kan få nok av. Han får den store freden til å senke seg - tenk å ha den fantastiske evnen.

Det vil være en overdrivelse å påstå at Bugge har prøvd å melke denne suksesskua - han har altså venta 20 år med oppfølgeren. Nå har han gjort det og jeg ser ikke bort fra at det tyske plateselskapet ACT har utøvd et mildt og hyggelig press for at det skulle skje. "It´s Snowing on My Piano" er nemlig det mestselgende albumet selskapet har gitt ut i sin 25-årige historie og noe kunne kanskje tyde på at en oppfølger ville snakke til det samme, store publikummet.

I slutten av februar dro Bugge, medprodusent Siggi Loch og lydmaestro, og den framifrå fotografen, Asle Karstad, til Kabelvåg i Lofoten og i løpet av tre dager i den flotte LofotKatedralen blei det spilt inn elleve låter som har tatt med seg stemninga fra "originalen", men likevel gjort på et helt nytt vis - Bugge er faktisk ikke i stand til å gjenta seg sjøl.

Denne gangen har Bugge tatt for seg en rekke av sine favorittlåter udi popens og rockens verden som "Bridge Over Troubled Water", Jimi Hendrix´"Angel", "Morning Has Broken", "Blowing in the Wind", Bruno Mars´"Locked out of Heaven" og "Let it Be" og kombinert det med Bachs "Koral", folkemelodien "Es Sungen Drei Engel", "Alltid freidig" og egne improvisasjoner. Han gir som alltid musikken det løftet, det rommet, den lufta og den unikheten som er hans bumerke - vidunderlig vakkert og så umiskjennelig Bugge. Jeg tviler ikke et sekund på at han har blitt voldsomt inspirert av den fantastiske naturen som omga han disse dagene i Lofoten også og når så Karstad som alltid har makta å videreformidle det musikeren har ønska å fortelle oss, så har dette blitt ei blanding mellom en vitaminpille og en naturopplevelse.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er ei ærlig musikalsk sjel som stadig går innover til kjernen, men som samtidig er utadvendt og inviterende. Dette kommer garantert til å gi mange mye.

PS Om jeg er begeistra for tittelen og coveret? La meg si det slik: jeg liker musikken mye bedre....

PS2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Innspillinga er gjort i vakre LofotKatedralen i Kabelvåg.

Foto: Siggi Loch

Bugge Wesseltoft

Everybody Loves Angels

ACT/Musikkoperatørene

Beintøft

JazzKamikaze, med Marius Neset i ei sentral rolle, har vært et urheftig kollektiv i en rekke grenseland siden 2005. Nå har jeg endelig fått oppleve herrene live og for en utblåsning de bød på. Det holder seg på hjemmehøytalerne også!

JazzKamikaze i fri utfoldelse.

København er som kjent en smeltedigel på de fleste områder og håpefulle musikanter fra en rekke land trekker til den danske hovedstaden for musikkstudier. En av dem er vår nye supersaksofonist Marius Neset (32) fra Os utenfor Bergen som begynte sine studier på Rytmisk Musikkonservatorium rett etter videregående. Han har for sikkerhets skyld blitt værende i Kongens, eller Dronningens, by siden og basert på hva han har oppnådd og hvor han er i si musikalske karriere nå, virker ikke det som noen dum avgjørelse.

Et av de første bandene han blei en del av er JazzKamikaze. Sammen med medstudentene Kristor Brødsgaard på bass, Anton Eger på trommer, med norsk-svenske røtter, gitaristen Daniel Heløy Davidsen, med norsk-danske røtter og tangentist og vokalist Morten Schantz, har JazzKamikaze fram til nå gitt folket tre album og to eper. Nå er de tilbake med nok en full-lengder og her snakker vi kvalitetsmusikk av aller ypperste klasse - i alle typer grenseland.

Når gutta sier at de henter inspirasjon fra størrelser som Bach, Beethoven, Miles Davis, John Coltrane, Beatles og Radiohead, så bør det være lett å skjønne at nettet blir kasta både vidt og bredt. Innspillinga er gjort så langt tilbake som i 2013, men har av uforståelige årsaker blitt liggende til marinering helt til nå. I forbindelse med en festivaljobb i Hua Hin i Thailand i sommer blei skiva gitt av et thailandsk (!) selskap og heldigvis har den også nådd våre strender.

Kall det popmusikk, kall det rock, kall det egentlig hva som helst - det som er uomtvistelig er at det er fem usedvanlig langt framskredne jazzmusikanter som har samla seg rundt et musikalsk bål de synes om å varme seg til. Schantz er en vokalist med et høyst personlig uttrykk, men de som mener de kan høre både Chicago og Genesis i uttrykket hans, tar absolutt ikke feil. På tittelsporet bidrar faktisk også Skjerstad Mannskor fra Nord-Norge og på ei låt synger Schantz duett med Emelie de Forest.

Det er altså et trøkk, en musikalitet og en intensitet i det JazzKamikaze har å melde som jeg sjelden har opplevd. Med Eger, født i Oslo, som en motor i verdensklasse og med Neset på både saksofoner og gitar (!) og Heløy Davidsen, fra Bodø opprinnelig, er kongeriket godt og ærerikt representert og at de trives både i Danmark og med de to danske drenge, er lett hørbart.

JazzKamikaze er et drittøft band med heavy musikk på menyen. Det er veldig langt unna den verdenen Marius Neset har invitert oss inn i de seineste åra, men like tøft bare på et helt annet vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svensk-norske Anton Eger mer enn antyder hva slags energi som utstråles fra JazzKamikaze.

JazzKamikaze

Level

MITU Records/hitmanjazz.com

Giganten

De fleste av oss har vel en gitarhelt eller to - jeg er absolutt ikke noe unntak. Svært høyt oppe på lista mi finnes John Scofield og her kommer det to nye bekreftelser på hans storhet.

John Scofield er intet mindre enn en stilskapende gitarist som krysser de fleste sjangergrenser.

John Scofield (65) har, siden han var en del av Miles Davis sitt band på 80-tallet, vært en jazzverdenens aller største stjerner. Hans stjernestatus har også fått fotfeste langt utenfor jazzmenigheta, sikkert fordi Miles snakka til mange fler enn jazzfolket. For de mest innbarka var Scofield allerede et stort navn lenge før Miles-perioden og han hadde blant annet samarbeida med andre giganter som Chick Corea, Herbie Hancock og Charles Mingus. Etter Miles har han igjen stått solid på egne bein og dukka opp med en rekke samarbeidspartnere, blant annet gitaristene Bill Frisell og Pat Metheny - vi snakker hele tida elitedivisjonen.

Scofield er ikke bare utstyrt med en helt personlig tone og uttrykk - han er blant dem det tar et hundredel av et sekund å gjenkjenne, han har også et svært så åpent sinn med ditto tilnærming til de fleste sjangre, blant annet blues, funk, samtidsmusikk og country - i tillegg til straight jazz må vite.

Med "Country for Old Men" skal det ikke nevneverdig med fantasi til for å skjønne hvor det bærer hen musikalsk. Scofield har alltid hatt sansen for country sjøl om det ikke er det de fleste har forbundet han med, men helt siden oppveksten i Connecticut har det vært en del av hans musikalske ballast.

Sammen med nok et A-lag bestående av Larry Goldings på orgel og piano, Bill Stewart på trommer og Steve Swallow på elbass, tar Scofield for seg country-klassikere som "I´m So Lonesome I Could Cry", "Mama Tried", "Jolene", "Wayfaring Stranger", "Red River Valley" og "I´m an Old Cowhand" og gir de tolkninger full av respekt, men samtidig på sitt høyst personlige vis.

Som Duke Ellington skal ha sagt: det finnes kun to slags musikk, god og dårlig. Dette hører så avgjort hjemme i kategorien god musikk.

Jack DeJohnette, John Medeski, Larry Grenadier og John Scofield - vi snakker bandet sitt!!!!

Countryutflukten til Scofield er langt i fra det eneste han holder på med. Som svært mange andre New York-kunstnere så har han flytta upstate - ut av byen og til Hudson Valley. Det er ikke veldig langt fra The Big Apple, men likevel på landet. Tre andre herrer som har gjort akkurat det samme er trommeslager og sanger(!) Jack DeJohnette, bassist Larry Grenadier og tangentist John Medeski - nok et A-lag med andre ord. De hadde støtt på hverandre ved flere anledninger tidligere også, men den første gangen de spilte sammen som Hudson var på Woodstock Jazz Festival i 2014 - ren tøffeljobb som det heter på musikerspråket, Woodstock er hjemmebane for alle fire.

De følte at kjemien var på plass med en eneste gang og fant ut at de ville fortsette samarbeidet. Det skal vi være glade for alle sammen. Repertoaret består av en del originalmateriale inspirert av Hudson-dalen og kjente rockelåter henta fra ikoner som også har sterke bånd til regionen. Det betyr Bob Dylans "Lay Lady Lay" og "A Hard Rain´s A-Gona Fall", Joni Mitchells "Woodstock", Jimi Hendrix´ "Wait Until Tomorrow", Bruce Hornsbys "Dirty Ground" og Robbie Robertsons "Up on Cripple Creek" - ikke småtterier kan man si.

Slike "supergrupper" trenger jo ikke å bli bra sjøl om det er fire storheter som møtes, men i dette tilfellet har det blitt det - noe så voldsomt også. Jeg skjønner godt at de trives i Hudson Valley - det er i alle fall umulig ikke å like Hudson som band. Og John Scofield er fortsatt en av mine store gitarhelter - minst like mye som før disse to møtene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield

Country for Old Men

Impulse!/Universal

Hudson

Hudson

Motéma/Naxos Norge

Da domen skalv

Jeg er så heldig at jeg fikk oppleve Jan Magne Førde framføre "Mezzing" både i Nidarosdomen fjor og under Moldejazz i år. Nå blir alle invitert med til Nidarosdomen!

Jan Magne Førde under årets Moldejazz.

Foto: Tor Hammerø

Trompeter og flygelhornist Jan Magne Førde, yngstemann av Førde-trekløveret fra Sula på Sunnmøre, kjenner mange som en sentral brikke i Brazz Brothers. Der har vi møtt han både som en framifrå instrumentalist og som en like bra komponist og arrangør. Når vi nå møter han i en annen setting, så henter han fram alle de samme kvalitetene og han bekrefter for alle med sansene inntakt at han er en av kongerikets mest uttrykksfulle musikanter med inspirasjonskilder fra både folkemusikkk, jazz og en rekke andre herligheter.

Til Jazzfest i Trondheim i fjor fikk Førde i oppdrag å lage et verk bestående av låter og arrangement som kunne egne seg for store rom. Med nasjonalhelligdommen som inspirasjonskilde, konsertsted og "innspillingslokale", hadde Førde samla en del kjente og kjære låter som "Lur lokk", skrevet en del nytt og arrangert alt for et kremlag bestående av Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, Roger Ludvigsen på gitarer, Rus Pearson på bass og Henning Sommerro på domens enorme orgel, piano, trekkspill og vokal. I tillegg hadde Førde invitert med seg Ila Brass Band som en ekstra flott ingrediens og farge.

Vi som hadde gleden av å være tilstede i Nidarosdomen den 6. mai i fjor, kommer aldri til å glemme Sommerros forsøk på å "rive ned" domen med sitt voldsomme orgelspill forsterka av lydmaestro Asle Karstad - for en opplevelse. Nå blir den gjengitt hjemme i stua og, sjøl om ikke opplevelsen er den samme, så er den fortsatt voldsom og ikke minst minneverdig.

Jan Magne Førde er besjela med en varm, rund og høyst personlig tone i horna sine. Den kler dette livsbejaende materialet perfekt og det å få være med på denne reisa sammen med han har vært, og er fortsatt, en stor opplevelse. Nå er alle invitert også - når det enn måtte passe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan Magne Førde

Mezzing

Brazz Records/Musikkoperatørene

En italiener i New York

"Alle" lovende jazzmusikere vil til New York for å lære og bestige nye tinder. Italienske Simona Premazzi har gjort alvor av det.

Simona Premazzi er på god vei til noe høyst personlig.

Pianisten, komponisten og bandlederen Simona Premazzi (42) er født og oppvokst i utkanten av Milano. Etter studier både der og i Udine stakk hun over fjorden til New York i 2004 og har siden bosatt seg i sjølveste Harlem. Det vitner om en dedikert og målbevisst musikant som altså kaster seg ut på 70000 favners djup i sikkert noe av det mest inspirerende som finnes av jazzmiljø, men også noe av det vanskeligste å slå gjennom i. Der er det mildt sagt mange om beinet!

Til tross for at "Outspoken" er Premazzis fjerde visittkort, så er dette mitt aller første møte med henne. Jeg har heller aldri hørt om henne, men det tar definitivt ikke lang tid å skjønne at Premazzi har ei linje in det hun ønsker å uttrykke. Hun har et personlig uttrykk i pianospillet sitt og etter å ha jobba med personligheter som Greg Osby og Jeremy Pelt, så sier det seg sjøl at hun har kommet fram til noe spennende og attraktivt.

Premazzi er en komponist og pianist sterkt influert av blant andre Ornette Coleman, Andrew Hill og Billy Strayhorn. Det sier en hel del om hvor vi finner henne i det musikalske landskapet - hun tolker også Strayhorns klassiker "Lush Life" i en soloversjon - men ellers er det bare hennes egne låter, samt en av hennes utmerkede tenor- og sopransaksofonist Dayna Stephens, som står på repertoaret.

Med seg i bandet ellers har hun to av New Yorks aller mest etterspurte bassister og trommeslagere, Joe Martin og Nasheet Waits. Produsenten, trompeteren Jeremy Pelt, bidrar også på ett spor og det gjør også den portugisiske vokalisten Sara Serpa, også hun bosatt i New York.

Musikken er åpen, søkende, melodisk, utfordrende, original og spennende. Simona Premazzi har allerede markert seg i New York. Hun fortjener så absolutt et større publikum også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Simona Premazzi

Outspoken

PRE/simonapremazzi.bandcamp.com

Hippe Prøysen

Sangskatten etter Alf Prøysen er intet mindre enn tidløs og nå har fem av våre mest lovende unge jazzmusikanter satt sitt eget preg på den også.

Lillebror har gitt noen av Prøysens udødelige viser enda mer liv.

De som har et tett og nært øre til ung norsk jazz, vil nikke gjenkjennende til navnene Siril Malmedal Hauge (vokal), Alf Hulbækmo (piano og munnspill), Henrik Lødøen (trommer), Martin Lie Svendsen (bass) og Martin Miguel Almagro Tonne (gitar). De fem traff hverandre i studietida på Sund folkehøgskole på Inderøy og seinere på jazzlinja i Trondheim. To sunnmøringer, en Oslo-gutt, en bæring og en østerdøl skulle altså forenes i Alf Prøysens vidunderlige og totalt tidløse univers og det var vel ikke alle som så akkurat den komme.

Det hele begynte med at Hulbækmo og Lie Svendsen satt og nynna på sanger som de var bortimot født og oppvokst med og heldigvis er også nye generasjoner til en viss grad i alle fall oppflaska med Prøysen. Snøballen begynte å rulle, gode venner blei kontrakta og ideen med å skape noe eget rundt dette fantastiske materialet var født.

Her har Lillebror tatt for seg elleve kjente Prøysen-sanger som "Nøtteliten", "Jørgen hattemaker", "Slipsteinsvalsen", "Lille måltrost" og "Du ska få en dag i mårå" på et høyst originalt vis - nesten "Belonging"-intro på "Jørgen hattemaker"!!! - men med den aller største respekt. Det skinner tydelig gjennom at de fem har jazzbakgrunn, men dette har likevel ikke blitt noen jazztolkning av Prøysen-universet.

Kall det gjerne ei viseplate, kall det folkemusikk, kall det pop, kall det.......enkelt og greit god musikk tolka og fremført av fem av Harald og Sonjas mest lovende unge jazzmusikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lillebror

Lillebror

Grappa/Musikkoperatørene

Ei stjerne har begynt å skinne

Ellen Andersson - det er bare å merke seg navnet med en eneste gang. I henne har nemlig søsterfolket fått ei ny potensiell vokalstjerne.

Ellen Andersson har det meste i seg til å bli en vokalist som vi kan glede oss over i mange tiår fremover.

Om ikke lenge deles de største utmerkelsene i svensk jazz ut - Jazzkatten 2017. Nominert i både klassen for beste nykommer og beste gruppe finner vi Ellen Andersson Quartet. Det sier en hel del om hvilken anseelse den 26 år unge Andersson från Linköping allerede nyter i det svenske jazzmiljøet og etter å ha hygga meg med hennes og deres debutalbum, så skjønner jeg absolutt begeistringa.

Det er interessant å merke seg forskjellen på norsk og svensk jazz - noe som Andersson faktisk er et godt eksempel på. Den oppvoksende slekt her på berget søker helt tydelig i mer originale og ofte eksperimentelle landskap, mens man i Sverige - og Danmark også for den sakens skyld - holder seg mye tettere opp til den amerikanske jazztradisjonen.

Begge uttrykkene eller landskapene har så avgjort livets rett og Ellen Andersson forteller oss at hun har egenskapene som skal til for å tilføre blant andre "´S Wonderful", "You´ve Changed", "Au Privave", "Everything I Love" og "I Cried for You" noe nytt og personlig.

Med ei vakker, luftig og stilsikker stemme og uttrykk der hun også viser seg å være en scatter på høyt nivå, forteller hun oss at hun har lytta på alle fra Billie Holiday og alle rundt henne. Ut fra det er altså Ellen Andersson på vei til sitt eget unike uttrykk - et uttrykk som fra tid til annen kan minne om vår egen Hilde Louise Asbjørnsen faktisk.

Når hun så omgir seg med et ungt og like stilsikkert band bestående av Sebastian Brydniak på trommer, Anton Forsberg på gitar og Hannes Jonsson på bass - hvilke instrumenter de spiller måtte jeg google meg fram til siden det ikke er nevnt på coveret - og gjestene Peter Asplund på trompet og flygelhorn og det danske stjerneskuddet Oilly Wallace på altsaksofon, som bare 21 år ung har hele tradisjonen fra både Cannonball Adderley og Charlie Parker inne, og som det gnistrer av, så er tonefølget det aller beste.

Ellen Andersson er så definitivt i gang med noe som kan bli veldig spennende - neste gang håper jeg hun tar ytterlige steg i retning seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andersson Quartet

I´ll Be Seeing You

Prophone Records/Naxos Norge

Noe for seg sjøl

Aldri hørt om Akmee før? Da er vi to, men bak dette bandnavnet skjuler noen av våre mest spennende unge jazzmusikanter seg.

Erik Kimestad Pedersen, Erlend Olderskog Albertsen, Andreas Wildhagen og Kjetil Jerve - til sammen er de Akmee. Den firbente til høyre er såvidt jeg vet ikke med i bandet.

Jeg slutter aldri å bli imponert over tilsiget av nye, unge jazzmusikanter og ditto uttrykk her til lands. Noen, les herrene Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista skyhøyt for noen tiår siden og siden har det altså kommet stadig nye generasjoner som har fulgt opp svært godt - så godt at det har blitt lagt veldig godt merke til rundt om i hele verden.

I 2013 bestemte pianisten Kjetil Jerve og trommeslageren Andreas Wildhagen seg for å starte et nytt band og med seg inviterte de bassisten Erlend Olderskog Albertsen og trompeteren Erik Kimestad Pedersen. Navnet på bandet blei Akmee, men bare noen få konserter rundt om i Europa i løpet av disse åra har ført til at kvartetten har levd et relativt beskjedent liv. Det har det absolutt ikke vært noen grunn til.

Med "Neptun" gir Akmee oss sin debut-cd og det tar veldig kort tid for å skjønne at de har noe spesielt å by på - som veldig mange av sine samtidige. Jerve har skrevet halvparten av de fire låtene, mens Olderskog Albertsen og Wildhagen bidrar med en hver. Når de forteller at Jens Bjørneboes "Haiene" og sein Coltrane er viktige inspirasjonskilder, så er det kanskje mulig å skjønne hvor dette bærer hen.

De fire går kollektivt til verket og er alle strålende lyttere i et landskap som både er reflekterende og utadvendt. Solistisk har alle mye å melde slik det er med store deler av denne norske generasjonen og Akmee har "endelig" fortalt oss hvem de er. En strålende start har det blitt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Akmee

Neptun

Nakama Records/Diger Distro

Ei levende legende

Steve Winwood er et ikon i populærmusikken og forteller oss med disse 23 låtene henta fra forskjellige konserter hvor stor og viktig han er.

Steve Winwood slo gjennom som 15-åring og er fortsatt i full fyr.

Tangentist, gitarist og vokalist Steve Winwood (69) viste seg fram for første gang som tenåring i brorens jazzband. Det tok ikke lang før omverdenen oppdaga hans unike talent og fra han var 15 var han med i Spencer Davis Group - et band som slo gjennom både på fotballøya og internasjonalt med hits som "I´m a Man" og "Gimme´Some Lovin´". Seinere gikk det slag i slag med supergrupper som Traffic og Blind Faith med kompanjonger som Eric Clapton og etterhvert sto også Winwood fram som soloartist.

Winwood har aldri fått den samme populariteten eller statusen som Clapton, men kvaliteten har det aldri stått på. Med sin miks av soul, rock, bluesrock og jazz, har Winwood skapt et univers som har vært umiskjennelig og bare hans. Han er en melodiker av rang og både som instrumentalist og som vokalist groover det noe vederstyggelig av Mr. Winwood. Det har det gjort siden 60-tallet og det gjør det fortsatt.

På denne doble live cd-en, som også er gitt ut som fire lp-er, gir han oss rundt to og en halv time med en bortimot full gjennomgang av hele karriera si med kjente låter som de to nevnte pluss "40.000 Headmen", "Higher Love", "Why Can´t We Live Together" og "Back in the Highlife Again" - 23 låter i alt.

Med et band med blant andre Richard Bailey på trommer og Paul Booth på saksofon blir dette en heidundrende fest og en solid bekreftelse på at Steve Winwood både har vært og er en gigant innen pop/rock-musikk med solide impulser fra en rekke andre sjangre også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steve Winwood

Winwood: Greatest Hits Live

Wincraft Records/Border Music

Det beste Ane kan være

"I wanna be the best I that I can be with you" sang Ane Brun. Det var hun da også - noe så voldsomt.

Ane Brun er nå så sjef at det er bare å gi henne verdensherredømme.

Foto: Tor Hammerø

Det er i låta "Black Notebook" at hun synger akkurat den strofa som mange forbinder med henne og i løpet av de knappe to timene i den fullsatte storsalen i Oslo Konserthus, ga hun oss uendelig mange prov på hvilken enorm artist hun har utvikla seg til å bli. Jeg har opplevd henne i alt fra en kjeller i hennes hjemby Molde aleine med sin gitar som nesten ukjent, via Sentrum Scene i Oslo til utekonsert på Moldejazz til dette nye høydepunktet hos 40 års-jubilanten Oslo Konserthus. Bedre presang fra Brun til Konserthuset og til oss er nesten ikke mulig å ønske seg.

Det er ikke akkurat småtterier for en artist å fronte et enormt orkester som Kringkastingsorkesteret - KORK - men Ane Brun er i stand til det på alle slags vis. Hun er nå nemlig i besittelse av en autoritet, en personlighet og en originalitet som gjør at hun eier enhver setting hun velger å gå inn i eller blir invitert til.

På vårparten i år gjorde hun tre utsolgte konserter i legendariske Berwaldhallen i Stockholm med Sveriges Radios Symfoniorkester under ledelse av Hans Ek. Seinere gikk turen til Gøteborg og endelig var det klart for Norges-premiere også, men nå med KORK altså, men fortsatt med Ek med taktstokken. Det blei en voldsom, bortimot magisk opplevelse.

Det er en trygg og usedvanlig sikker Brun som inntar scena i Oslo - hun stortrives med KORK, Ek og sine faste medsammensvorne Martin Hederos på tangenter og fiolin, Ola Hultgren på trommer og Ellekari Larsson på kor og de stortrives med henne. Med sin ujålete måte å møte publikum på, på uforfalska Molde-dialekt sjølsagt - her va de ikkje nåkka knoting eller svårsk til tross for 17 år i Stockholm - var kontakten av det utmerkede slaget fra start til mål gjennom de to timene.

Med et repertoar med låter henta fra store deler av hennes karriere med høydepunkter som nevnte "Black Notebook", "One", hennes versjon av Beyonces "Halo", hennes tolkning av operastoff av Monteverdi, en sonette av Shakespeare hun har satt musikk til, "Alfonsina y el Mar", som hun lærte seg i tida på Molde videregående og hennes to - nesten eneste - sanger på norsk og på klingende romsdalsk, med utrolig vakkert samspill med multitalentet Hederos på fele i "Du gråter så store tåra", er bare et knippe av det som har lagra seg på harddisken for å bli der lenge - veldig lenge. Morsomt å høre en svensk korist synge på romdskalsk også forresten!

Arrangementene, som både Ek, Martin Hederos, Johan Lindström og flere til har skapt, er uten unntak av det voldsomme, sterke og flotte slaget som løfter fram Bruns budskap og vokal på et forbilledlig vis. Ek gjør nesten sjølsagt en framifrå jobb med taktstokken, KORK beviser igjen at de er Norges beste band, perfekt lyd av Hans "Surte" Norin og Oscar Söderlund og et publikum som storkoste seg - mer er det nesten ikke mulig å ønske seg.

Ane Brun er nå en artist som ikke passer inn i noen sjanger lenger - hun er sin egen. Denne kvelden var hun det beste hun kunne være sammen med oss.

Foran Norges beste band, Kringkastingsorkesteret, fortalte Ane Brun oss hvilken enorm artist hun har blitt.

Foto: Tor Hammerø

Ane Brun og Kringkastingsorkesteret

Oslo Konserthus, 20. september 2017

Det swinger av Grieg

Den norske stringswing-kvartetten Touché Monet tar for seg nasjonalskatten skapt av Edvard Grieg og viser oss at det kan swinge kraftig av salige Edvards fantastiske toneskatt.

Touché Monet sørger for å gi Edvard Griegs toneskatt ny innpakning.

Jon Larsen og Hot Club de Norvège har på mange måter ansvaret og har satt standarden for stringswing her til lands. Den lista er lagt høyt og det er intet mindre enn veldig hyggelig både å se og ikke minst høre at det kommer stadig nye konstellasjoner og musikanter som fører arven videre.

For to år siden fikk jeg stifte bekjentskap med Touché Monet for første gang. Den gang het de Touché! og med debutskiva "Gypset" fortalte de oss at kongeriket hadde fått et nytt stringswingband av meget solid format.

Med "Grieg Swing" mer enn bekrefter gitaristene Johan Tobias Bergstrøm og Bård Helgerud, den amerikanske, men Norge-bosatte fiolinisten Meade Richter og bassisten Fredrik Solberg at de er et band i strålende utvikling. Det swinger og groover noe vederstyggelig av bandet hele veien og det er flotte solistprestasjoner fra alle involverte samt gjesten Georg Reiss på klarinett og tárogató på to av spora.

Repertoaret består av alt fra "Solveigs sang" via "Norsk dans nr 2" til "Mor Åses død" og nesten hele veien viser det seg at Griegs musikk egner seg utmerket i stringswingtapning også - i alle fall når det er herrer med slike kvaliteter som de i Touché Monet er utstyrt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Touché Monet

Grieg Swing

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Ut på tur!!!!

Den engelske forfatteren Victoria Hislop har skrevet nok en roman med "røtter" i Hellas. Du verden så spennende og lærerikt det har vært å bli med henne på tur.

Victoria Hislop har et godt, ekte og usedvanlig nært forhold til Hellas.

Helt siden Hislop debuterte med "Øya", som kom ut på norsk i 2007, har hun hatt et stort internasjonalt publikum som har gledet seg til hennes neste "reiseskildring". For min del er "Postkort fra Hellas" det aller første møtet med Hislops forfatterskap og, etter å ha lest en hel om henne, så var det på høy tid. Forventningene var store, både med bakgrunn i det jeg hadde lest om Hislop og fordi jeg også har et relativt godt forhold til Hellas, og du verden som de blei innfridd.

Det Hislop forfører meg med her er hennes måte å fortelle historia, eller rettere sagt historiene, på. Hun tar oss med til Hellas, men ganske langt borte fra det vi som turister kjenner til - hun tar oss med til det ekte Hellas. Vi blir kjent med ekte grekere på godt og ondt og vi blir kjent med kulturen, lynnet og naturen på et helt nytt vis.

Måten Hislop gjør det på i romanform er både original og troverdig. En engelsk forfatter har truffet sin store "kjærlighet" hjemme på fotballøya og de avtaler å møtes i Hellas. Han reiser i forveien og sender postkort til sin "kjære", men de kommer på sett og vis på avveie. De kommer rett og slett til en helt annen kvinne som også kommer over forfatterens dagbok. Den nye kvinnen blir så fascinert av det hun tyvleser at hun bare må reise til Hellas for å se om det forfatteren skriver stemmer.

Og der starter egentlig denne spennende, vakre og originale rundreisa i dette landet som har slitt så mye og som så mange har blitt så glade i - Victoria Hislop i den grad at hun nå bor store deler av året på Kreta. Boka er fantastisk illustrert med bilder som gjøre den til en slags dokumentarroman også.

Jeg må tilbake til Hellas - snart!!!!!

Victoria Hislop

Postkort fra Hellas

Vigmostad & Bjørke

Årets høydepunkt

For mange, undertegnede inkludert, var konserten med Vijay Iyer Sextet under Moldejazz kanskje årets høydepunkt. Her kommer bekreftelsen på hvor bra denne musikken er.

Vijay Iyer, nummer to fra venstre, er en av jazzens viktigste stemmer.

Foto: Lynne Harty

Pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer (45) forteller oss hver gang han gir lyd fra seg at han er en retningsgiver - han er en av jazzens mest innovative musikanter rett og slett. Som Artist in Residence i Molde i sommer fortalte oss med sine fem utgaver at det virker som om han ikke har noen grenser. Hver gang han satte seg ved pianoet, åpna han nye dører.

Det er sjølsagt opp til ørene som hører hvilke dører som er de mest spennende å gå gjennom og hvilket rom det er mest interessant å bli værende i. For min del blei den seine og intense kvelden på den intime scena Storyville den aller mest givende og varige og musikken vi som var så heldige å få oppleve, blei spilt inn i New York i april. Nå kan altså noen få muligheten til å gjenoppleve den og mange andre få høre den for første gang.

Amerikanske Iyer, med indiske røtter, har blitt kåra til årets artist i verdens mest anerkjente jazzmagasin, DownBeat, både i 2012, 2015 og 2016. Det sier det aller meste om hvilken anseelse Iyer nyter og jeg har ingen problemer med å si meg enig. Både som komponist og pianist tar han med seg impulser fra straight jazz, samtidsmusikk, indisk tradisjonell musikk, funk og gudene vet hva og setter det sammen til et univers som er fullstendig hans eget.

Med seg har Iyer et superlag av likesinnede sjelsfrender: bassisten Stephan Crump, kornettisten, flygelhornisten og elektronikeren Graham Haynes - sønn av trommelegenden Roy Haynes, altsaksofonisten Steve Lehman, tenorsaksofonisten Mark Shim og ikke minst trommeslageren Tyshawn Sorey. Denne sekstetten er på alle slags vis et kollektiv der alle får plass og rom - det er ikke Iyers solotripp på noe som helst slags vis, sjøl om han jo er premissleverandøren underveis som komponist av all musikken også.

Det er et driv, et trøkk og en originalitet i denne musikken og i disse musikantene som er nok en bekreftelse på at Vijay Iyer er blant de aller viktigste og mest visjonære musikerne, komponistene og bandlederne på kloden anno 2017.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vijay Iyer Sextet

Far From Over

ECM/Naxos Norge

En unik verden

Den amerikanske komponisten Michael Pisaro har med hjelp av to norske musikere invitert oss inn i en unik og spennende verden.

Michael Pisaro har noe helt eget å melde.

La det være klart med en gang: den verdenen komponisten Michael Pisaro inviterer meg inn i, er ganske så ukjent for meg. Likevel lar jeg meg fascinere og mye av grunnen er sikkert min langt framskredne nysgjerrighet.

Dette er musikk som for enkelhets skyld kan plasseres i kategorien samtidsmusikk eller i alle fall i båsen eksperimentell musikk. I løpet av de 17 "satsene", som til sammen varer i vel en time, åpner Pisaro opp for en lydverden der små, nesten minimale forandringer gjør at man blir "tvunget" til å konsentrere seg kraftig for å få med seg budskapet.

Verket, som er skrevet i 2009 for bassklarinett, elektrisk gitar og tape, oppleves som små, stille innsyn i Pisaros observasjoner av de fire "tilstandene", som en bekreftelse av Garbareks påstand om at musikken er forskjellig, men likevel helt lik.

Musikken som er fri for tradisjonell melodikk og rytmikk, men som hele tida har en tydelig puls i seg, og tilstandene, utvikler seg sakte - fantastisk herlig i motsetning til alt mulig annet rundt oss. Mye av æren for det skal sjølsagt gitarist, og ymse annet, Håkon Stene og bass- og kontrabassklarinettist Kristine Tjøgersen ha.

Stene og Tjøgersen makter å skape stemninger og rom som gir oss som lyttere plass til å ta bolig i Pisaros unike univers. Om jeg har skjønt hva og hvor han vil med denne musikken? Det er langt i fra sikkert, men jeg har uansett hatt glede av å bli invitert inn i denne unike verdenen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Håkon Stene og Kristine Tjøgersen tar oss med inn i en "ny" verden.

Michael Pisaro

Asleep, Street, Pipes, Tones

HUBRO/Musikkoperatørene

Herlig brygg!

Dens svenske trommeslageren og visjonæren Bengt Berger kjenner få om noen grenser.

Bengt Berger, helt til høyre, med hele den svensk-indiske-ghanesiske gjengen.

Den svenske trommeslageren, bandlederen og komponisten Bengt Berger (75) er ei ustoppelig søkende sjel. Det skal vi være veldig glade for - det har det nemlig kommet usedvanlig mye vakker og livgivende musikk ut av. Alle som har vært i nærheten av musikanter som har forsøkt å sette sammen en turné med et band på en viss størrelse, vet hvor krevende det kan være. Berger er heldigvis av typen som ikke lar seg stoppe av slike problemstillinger og i januar i fjor la han ut på turné i India med sitt store band Beches Brew - se ikke bort fra en viss inspirasjon fra Miles Davis´ "Bitches Brew" her - og i oktober for knapt et år siden, var det klart for svensk turné med det samme prosjektet. Den er den delen av turen vi får være med på her med liveinnspillinger fra Stockholm, Malmö og Umeå.

Berger har helt siden 60-tallet vært opptatt av både jazz og musikk og kulturer et stykke utenfor den slagne landevei. Han flytta til India for å komme nærmere og lære mer om musikken og kulturen og seinere gikk turen til Afrika med det samme formålet. Han skapte band og "samfunn" som Bitter Funeral Beer Band, der blant andre Don Cherry spilte ei sentral rolle, og hele tida siden har Berger revet ned murer og fusjonert ideer, musikk og kulturer på et vis han har vært ganske så aleine om.

Med "Beches Indian Brew" har han skapt et "samfunn" der saksofonistene Thomas Gustafsson, Jonas Knutsson og Sir Thomas Jäderlund, gitaristene Max Schultz og Göran Klinghagen, bassisten Stefan Bellnäs, fiolinisten Livet Nord, perkusjonisten og elektronikeren Lise-Lotte Norelius og lydmannen Sigge Krantz møtte de indiske musikerene Akkarai Sisters, K. U. Jayachandra Rao og B. Shree Sundarkumar på alt fra fioliner, perkusjonsinstrumenter og vokal samt Doe Kushiator fra Ghana på perkusjon.

Det har ført til et møte av de sjeldne, livsbejaende og ikke minst viktige. Med et repertoar, som med ett unntak Berger har skrevet, som henter impulser fra "alt" Berger har vært inspirert og opptatt av, blir vi nesten bokstavelig talt tatt med på ei reise bortimot jorda rundt. Det er gjennom slike møter og slike uttrykk jeg i min naivitet ser eller hører for meg at verden kan bli et bedre sted å være. Her brytes det ned murer og grenser krysses og her uttrykkes det motsatte av hatretorikken vi har fått kjenne på i valgkampen vi har lagt bak oss.

Det er så mye varme, kjærlighet og livsbejaenhet i denne musikken at de som blir værende likegyldig til den bør vurdere profesjonell hjelp av folk med lang utdannelse og erfaring. Dette er et viktig møte og flott og viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bengt Berger

Beches Indian Brew

Country & Eastern/Naxos Norway

Unike brødre

Christian og Fredrik Wallumrød har mye på hjertet - som resten av den usedvanlig musikalske Wallumrød-slekta. Her kommer det et nytt strålende eksempel på det.

Fredrik og Christian Wallumrød - brødrene sine det.

For et par år siden kom en vinyl inn døra med tre låter signert Brutter, det vil si Christian og Fredrik Wallumrød. Sammen med søster Susanna og søskenbarn David utgjør Wallumrød-slekta kanskje den mest musikalske gjengen i kongeriket og uansett i hvilken setting vi støter på dem, så har hver og en av dem dette helt spesielle å by på.

Nå er altså Brutter klar med oppfølgeren "Reveal and Rise". All musikken er, som sist, unnfanga av de to i fellesskap. Christian trakterer trommemaskin, synth og elektronikk mens Fredrik har ansvaret for trommene, trommesynth og elektronikk. Var debuten "Brutter" av det unike slaget, så har årets visittkort blitt om mulig enda mer spennende.

Lydlandskapet er av det helt spesielle slaget og rytmisk og melodisk utfordrer de to de aller fleste vedtatte normer. Det betyr ikke at alt er flytende, fritt og uten et definert beat, men det betyr at de utfordrer både seg sjøl og oss til å finne fram til det. Det finnes en helt klart struktur der inne og det er veldig morsomt og spennende å være med på leitinga etter den. Dette er musikk som krever noe og som gir masse tilbake til den som er villig å åpne opp for den.

Storebror Christian, født i 1971 og to år eldre enn Fredrik, har markert seg kraftig som bandleder i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra. Fredrik har ikke vært like markant i den rolla, men sammen har de funnet fram til noe de er helt aleine om. Brutter åpner og greit musikalske dører som vi ikke ante fantes før de to inntok høytalerne. Tøft, annerledes og spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brutter

Reveal and Rise

HUBRO/Musikkoperatørene

Brødre i ånden

Det unge polske fiolinstjerneskuddet Adam Bałdych omgir seg med norske toppmusikanter. Det er det mulig å ha full forståelse for.

Adam Bałdych omkransa av Helge Lien, Frode Berg, Per Oddvar Johansen og Tore Brunborg - for en gjeng!

For to år siden ga Adam Bałdych oss mer enn en indikasjon på hva hans samarbeid med Helge Lien Trio ville føre til med kvartettens debutalbum "Bridges". Da dreide det seg om musikalsk brobygging - nå har de fire reist masse og spilt mye sammen og oppfølgeren har fått det beskrivende navnet "Brothers" både mynta på de fires samarbeid og stadig sterkere bånd, samt at det er en hyllest til Adam Bałdychs avdøde bror, Grzegorz.

La det være slått fast med en gang: Adam Bałdych føyer seg elegant inn i den stolte polske jazzfiolintradisjonen som Michael Urbaniak og Zbigniew Seifert var viktige i etableringa av. Han er enkelt og greit en usedvanlig dyktig og uttrykksfull musikant med en teknikk som matcher hans ambisjoner på alle slags vis.

Når han så har fortsatt å videreutvikle samarbeidet med Helge Lien (piano), Frode Berg (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer), musikanter som avgjort befinner seg på det samme nivået som Bałdych, så er dette visittkortet bestående av Bałdych-komposisjoner, samt en duoversjon Leonard Cohens gjennomspilte "Hallelujah" sammen med Lien, nok en stadfestelse av at dette er musikanter i det aller ypperste sjiktet. Det at Tore Brunborg bidrar med sin unike, sterke og varme saksofontone på noen spor, skader såvisst heller ikke.

Musikken er varm, mørk, ettertenksom og utadvendt - alt dette og mer til. Den er uten stans melodisk og egna til sinnets vederkvegelse. Vakkert er det - usigelige vakkert faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Adam Bałdych & Helge Lien Trio

Brothers

ACT/Musikkoperatørene

Personlig hilsen

Christian Ingebrigtsen er en sangsmed med mye på lager. Her gir han oss sine egne og mest personlige sanger.

Christian Ingebrigtsen har noe eget å komme med.

Det kommer neppe som noen bombe at musikken Christian Ingebrigtsen har stått for opp gjennom åra, ikke akkurat er dagligdags for mine ører. Det kommer den heller ikke til å bli, men siden postmannen var så hyggelig å bringe hans første soloalbum på ti år til heimen, så synes jeg at det er bare rett og rimelig at jeg tilbringer litt tid med den. Og jeg har blitt behagelig overraska.

Jeg lener meg ofte på Duke Ellingtons musikkanskuelse: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig. Med den i bakhodet, så faller "Got to Be" helt klart ned i kategorien god. Årsakene er mange for så vidt mange, men de viktigste er at Ingebrigtsen er en flink låtskriver, en bra sanger og en flink formidler. Det holder ei god stund det.

Ingebrigtsen, med ei lang og solid popkarriere bak seg spesielt med gruppa a1, har brukt lang tid på å komme i mål med denne soloskiva. Hovedårsaken er at han har vært en svært opptatt herre på mange områder, blant annet med å skrive låter for andre artister. Noen av låtene han har unnfanga har han underveis skjønt har vært av typen så personlige tar han ikke ville gi dem fra seg - han ville enkelt og greit spille dem inn sjøl når tida var inne.

Nå var han og timeplana endelig klar og de 12 låtene forteller oss om en historieforteller av klasse sjøl om ikke klisjeene helt har fått fri. Låtmessig henter han hemningsløst fra både country, reggae, pop og sikkert mye mer og med sin prikkfri engelskuttale og diksjon, så snakker han garantert til et publikum over hele kloden.

Når så Ingebrigtsen har med seg allsidige kremmusikanter som Rino Johannessen, Hermund Nygård, Børge Petersen-Øverleir og Jonny Sjo, så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender. For alle der ute som vil ha litt påfyll av personlig og ganske ufarlig popmusikk, så er Christian Ingebrigtsen klar.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Ingebrigtsen

Got to Be

Incicon/Cameloso

Jazz med stor J

Det å gå på jazzklubb er noe av det hyggeligste som finnes - spesielt når musikken snakker til meg. Her blir vi tatt med på Jazzhus Montmartre i København og blir møtt av den amerikanske trommeslageren Rodney Green og hans utmerkede kvartett.

Rodney Green - definisjonen på det å swinge.

Trommeslageren og bandlederen Rodney Green (38) har spilt med både Diana Krall, Christian McBride, Tom Harrell og Joe Henderson - før han runda 20! Det sier vel det aller meste om hvilket unikt talent vi har med å gjøre. Seinere har Charlie Haden og Mulgrew Miller vært blant arbeidsgiverne. Nå jobber han i stor grad med sin egen trio og i trioen til en annen Green, pianisten Benny Green.

I februar i fjor blei han invitert til det legendariske Jazzhus Montmartre i København for å gi publikum tre dager med straight, hardtswingende jazz med røtter i bebop- og 60-tallsjazzen. Dette har de jo en voldsomt stolt tradisjon for i København og Danmark, nemlig å invitere amerikanske musikanter for bli værende i kortere eller lengre tid og gjerne skape musikk sammen med de innfødte.

Slik blei det også disse tre dagene i fjor: Green tok med seg sin faste bassist David Wong og den svært langt framskredne vibrafonisten Warren Wolf og inviterte med seg den danske pianisten Jacob Christoffersen. De blei invitert til å leke uten alt for mye øvelser involvert, men så er de heller ikke av typen som trenger det, spesielt ikke når repertoaret er som det er her.

To Chick Corea-låter, "Bud Powell" og "Humpty Dumpty", to av Thelonious Monk, "Well You Needn´t" og "´Round Midnight", Bill Evans´"Emily", Miles Davis´ "Budo" og Cole Porters "Just One of Those Things" står på programmet. Dette er musikk og låter disse gutta har inne før de møtes og under mottoet la oss se hva som skjer, har de gått til verket.

Egentlig så vet vi vel hva vi får i løpet av denne knappe timen. Med slike kapasiteter som synes det er morsomt å leike med hverandre så er det bare å trykke på knappen og la det stå til - og du verden som det stod til!

Vi snakker Jazz i denne gata på aller øverste nivå og alle får masse rom til å fortelle hvem de er og hva de står for. Green har absolutt ikke noe behov for å breie seg på bekostning av de andre - han forteller bare med sin pure tilstedeværelse at han er en autoritet mer enn klar for å ta over stafettpinnen etter legender som Art Blakey og Billy Higgins. Har du lyst å ta en tur på jazzklubb med topp musikanter og flott stemning når det enn måtte passe deg? Da anbefales det å invitere Rodney Green & Co hjem med en eneste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rodney Green Quartet i aksjon på Jazzhus Montmartre i København.

Rodney Green Quartet Feat. Warren Wolf

Live at Jazzhus Montmartre

Storyville Records/MusikkLosen

Taxt og tone

Tubaisten Martin Taxt går sine egne veier - helt egne veier!

Sammen med sine russiske medsammensvorne Kurt Liedwart og Andrey Popovskiy skaper Martin Taxt noe helt spesielt.

Martin Taxt (36) er en allsidig trønder med formell bakgrunn fra både Paris og Musikkhøgskolen i Oslo bak seg. Hans tuba har dukka opp hos artister som Maria Mena og Odd Nordstoga og han har vært en viktig del av gruppa Music for a While med Tora Augestad, Stian Carstensen, Mathias Eick og Pål Hausken. Sjøl om dette er relativt straighte settinger, så har jeg en mistanke om at en stor del av Taxt sitt musikalske hjerte befinner seg i den eksperimentelle sfæren. Her kommer det to utmerkede prov på det.

I november 2015, etter at Taxt hadde vært i Russland et par måneder tidligere med det norske kunstnerkollektivet Verdensteateret, møtte han igjen Kurt Liedwart, som "spiller" på EDB-maskina ppooll - et nettverkssystem for både lyd og bilde hvis jeg har skjønt det riktig, men det er jo langt i fra sikkert, og Andrey Popovskiy, som trakterer bratsj, elektronikk og "ting".

Sammen med Taxts mikrotonale tuba har de tre funnet hverandre og skapt et elektroakustisk landskap langt hinsides noe annet som har vederfaret eders sanseapparat. Det er spennende, det er stygt, det er rart, det er vakkert og det er uten stans originalt og modig.

Martin Taxt med den japanske innovatøren Toshimaru Nakamura.

Japanske Toshimaru Nakamura og Taxt har jobba sammen siden 2006 i bandet Kokobu Senjû. Nakamura har både miksa og mastra "Hjem". I april i fjor var de to på turné i Japan - Nakamura med sitt miksebord og Taxt med sin mikrotonale tuba.

Vi får være med på tre "konserter" som varer til sammen i cirka 36 minutter. Dette låter også akkurat så annerledes som trioen med de to russerne - likt, men helt forskjellig som Jan Garbarek en gang beskrev musikken sin. Det er støy, det er stille, det er kommunikasjon, det er søken, det er kompromissløshet, det er både vilje og evne til å stake opp ny kurs.

Martin Taxt er ei original og søkende musikalsk sjel. De som er i tvil om det kan bare sjekke ut disse to visittkortene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Liedwart - Andrey Popovskiy - Martin Taxt

Hjem

Mikroton Recordings/Diger Distro

Toshimaru Nakamura & Martin Taxt

Listening to the Footsteps of Living Ones Who Are Still on the Ground

ftarri.com/Diger Distro

Modig og originalt

Setter man sammen to sveitsiske og to portugisiske improsjeler, kan det lett bli noe helt unikt ut av det. Det har det definitivt blitt i dette tilfellet.

Big Bold Back Bone i fri utfoldelse.

Jeg må innrømme at Luis Lopes, Marco von Orelli, Sheldon Suter og Travassos er fire totalt ukjente størrelser for meg. Når det mer enn oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records, med blant annet en rekke norske musikanter og konstellasjoner i stallen, står bak denne utgivelsen, er det en mer enn sterk nok indikasjon på at det er både dyktige musikanter med masse integritet involvert og at det er musikk med visjoner som er på vei.

Sveitserne von Orelli og Suter spiller henholdsvis trompet og sleidetrompet og trommer, mens portugiserne Lopes og Travassos har ansvaret for gitar og elektronikk. Det de unnfanga i Lisboa den 30. november 2015 er en ekskursjon på godt og vel 43 minutter som de har kalt "Immerge" og som jeg lover er ulikt alt annet som har kommet din vei.

Musikken, som er fri for tradisjonell melodikk og rytmikk, oppleves som en søken der fire åpne og kompromissløse musikanter utfordrer seg sjøl, hverandre og oss på vei til noe som gjør at både de og vi må skjerpe alle sanser - uten stans.

Det er stille, det er luft, det er støy, det er kommunikasjon, det er et ønske om å skape noe i mange typer grenseland der samtidskunst/musikk, installasjon og impro spiller sentrale roller. Big Bold Back Bone tør å gå dit ingen har gått før og de gjør det med suksess.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Big Bold Back Bone

In Search of the Emerging Species

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Fake facts????

For noen måneder siden tilbrakte jeg noen dager sammen med "3740 forbausende fakta". Nå er gjengen bak det superpopulære engelske TV-programmet "Quite Interesting" klar med ytterligere "1181 fornuftsstridige fakta". Mer moro med andre ord!

John Lloyd, John Mitchinson og James Harkin har det garantert moro på jobben.

TV-programmet "Quite Interesting" eller QI, har vært en seersuksess av de sjeldne der borte på fotballøya med legenden Stephen Fry som frontfigur. Bak han finnes det sjølsagt en voldsom redaksjon som uten stans spar opp faktagrunnlaget for TV-suksessen og heldigvis har de funnet ut at det er en god idé å gi ut mye av materialet i bokform også.

Mitt første møte med bokversjonen går altså bare noen måneder tilbake i tid da samleutgava "3740 forbausende fakta" kom ut på norsk. Heldigvis er det slik at tilfanget er bortimot utømmelig og nå har redaktørene Lloyd, Mitchinson og Harkin, med god hjelp av et enormt hjelpekorps må vite, begått ei ny bok der 1234 mer eller mindre utrolige fakta på engelsk har blitt til "1181 fornuftsstridige fakta" på norsk.

Dette er intet mindre enn stor underholdning og boka fyker unna på noen få timer. Alle sannhetene (for det må vi jo tro at de er, ikke sant?) er formulert kort og kjapt. Noen er så rare, merkelige og smått utrolige at de må leses minst to ganger, mens mange andre er slik at man blir sittende å humre.

Eksemplene står sjølsagt i kø og her hentes det frem et lite knippe for å illustrere hvorfor hele ideen bak IQ, både på TV og mellom to permer, har blitt så utrolig populær. Det er altså slik at det finnes 19 språk som snakkes av bare ett menneske, og det er også sant at da den britiske dronninga fødte prins Charles, så spilte prins Philip squash.

Av det alvorlige slaget er det faktum at hver time begår en amerikansk krigsveteran sjølmord og mer kuriøst at det i følge dansk lov er forbudt å skjende fremmede lands flagg, men tillatt å brenne det danske !!!!! At Edith Wagner fra New York i 1901 gifta seg med sin malteserkatt er vel noe de fleste allerede vet og det samme når det gjelder at all sex mellom mark skjer i 69-stillingen. Noe annet skulle tatt seg ut!

Dette er altså ei bok som sørger for god stemning og en del undring og ikke minst humring. Minuset er at en del av eksemplene er så engelske at vi her på den andre sida av Nordsjøen ikke har noen forutsetninger for å skjønne hva de handler om. De kunne med fordel ha vært droppa, men pytt au: vi overlever både det og en SMS fra Arbeiderpartiet med oppfordring til å stemme på dem. Verden har så avgjort større problemer å stri med.

John Lloyd, John Mitchinson & James Harkin

1181 fornuftsstridige fakta

Font Forlag

En skjult skatt

Gitaristen Frode Kjekstad har vært her i en årrekke, men aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent. Nå er det på tide at det skjer!

Frode Kjekstad er en gitarist det groooooover av.

Verden kan være et urettferdig sted. Det finnes det opptil flere eksempler på og her kommer ett til. Gitaristen Frode Kjekstad (42) fortjener, om ikke verdensherredømme, så i alle fall mye mer oppmerksomhet og anerkjennelse enn han har fått til nå. Vi snakker nemlig om en plekterfører i superklassen spesielt i souljazz-landskapet unnfanga av gitarister som for eksempel Wes Montgomery og George Benson.

Kjekstad, født, oppvokst og bosatt i jazzmetropolen Lier, har i løpet av de siste tjue åra gitt oss mye hygge både live og på fonogram. Alt, om det har vært som sjef eller sidemann, har holdt meget solid standard, men av årsaker som går et lite stykke utenfor min fatteevne, så har altså den store anerkjennelsen uteblitt.

Blant medmusikanter rundt om på kloden derimot, nyter Kjekstad og hans gitarspill stor aktelse. I 2013 blei han invitert over til The Big Apple, sjølveste jazzhovedstaden, av noen av de aller hippeste gutta i souljazz-klassen. Vi snakker tenorsaksofonist Eric Alexander, trommeslager Joe Farnsworth og organist Mike LeDonne - a-laget med andre ord innen dette uttrykket. Og Frode Kjekstad glir elegant inn i dette laget - ikke overraskende siden han holder samme klasse.

Etter at Kjekstad hadde spilt med denne gjengen på den kjente jazzklubben Smoke i New York, gikk turen i studio og i løpet av en januardag i 2014 - spør ikke meg hvorfor musikken har blitt liggende så lenge på "lageret", men den har i alle fall tålt oppholdet uten problemer - blei fire Kjekstad-låter og fem standardlåter spilt inn. Her får vi alt fra de vareste, mest ettertenksomme ballader via mediumtempo-saker til brennheite opptempo-utflukter.

De fire stortrives uansett utfordring og med hverandre. "A Piece of the Apple" har enkelt og greit blitt nok en bekreftelse på at Frode Kjekstad hører hjemme helt der oppe. Nå må folk rundt om på Tellus få øra opp!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frode Kjekstad

A Piece of the Apple

Losen Records/MusikkLosen

Fritt fra sør

Fra de mest uventede steder dukker det opp nye vitnesbyrd om at det skjer mye spennende musikalsk nesten over alt. Det seineste beviset kommer fra Portugal.

José Lencastre er ei interessant stemme fra Portugal.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri har hørt om verken bandlederen og altsaksofonisten José Lencastre (40), bassisten Hernâni Faustino, trommeslageren Joao Lencastre eller pianisten Rodrigo Pinheiro tidligere. Heldigvis har Lencastre hørt om Tor de Jazz og via det portugisiske postvesenet har det blitt oppretta kontakt.

Siden Lencastres seineste innspilling er å finne på det engelske selskapet FMR Records, der blant andre vår egen frijazzhøvding Frode Gjerstad gir ut mye av sin musikk, så mer enn antyder det hvor Lencastre & Co befinner seg i det musikalske landskapet. Slektskapet med Gjerstad er faktisk både tydelig og betydelig.

Alle de tolv "låtene" er kollektivt unnfanga. Først får vi seks aforismer - en slags suite - og så følger det seks frittstående vitnesbyrd. Sjøl om det hele er fritt, åpent og løst, så er det mye dynamikk, melodikk og ikke minst kommunikasjon på høyt nivå her. Ofte har de fire en bortimot lyrisk tilnærming til musikken, mens det i nest "låt" blir et nesten voldsomt utbrudd vi blir utsatt for.

Musikken José Lencastre Nau Quartet gir oss er både styggvakker og kompromissløs. Den forteller oss at det skjer mye spennende i den andre enden av Europa også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

José Lencastre Nau Quartet i aksjon under innspillinga.

José Lencastre Nau Quartet

Fragments of Always

FMR Records/fmr-records.com

Italia via Norge

Aldri hørt om pianisten og komponisten Dino Massa? Det er ikke så merkelig, men en ustoppelig norsk platedirektør sørger for at mange nå får muligheten.

Dino Massa Quartet gir oss flott påfyll.

Musikkverdenen er veldig stor, men samtidig veldig liten. Dette er ikke noe forsøk på å være kvasifilosofisk som synes å være en trend i anmelderfaget om dagen, men en stadfestelse av fakta. Ute i den store verden har for eksempel den italienske pianisten, komponisten og bandlederen Dino Massa (52), spesielt i sitt hjemland, markert seg kraftig i godt over tjue år. Han har turnert over store deler av kloden og spilt med storheter som John Abercrombie. Her hjemme derimot har han aldri satt sin fot, men Odd Gjelsnes, mannen bak Losen Records, har likevel fått med seg Massas kvaliteter og bestemt seg for å gi ut hans sjuende skive under eget navn.

Den kommer ikke til å føre til noe jordskjelv i jazzverdenen, men til tross for det så forteller Massa oss at han har mye originalt og spennende å fare med. Massa, som kommer fra Napoli, har skrevet en suite bestående av fire deler. Der har han blant annet portrettert sin hjemby gjennom moderne, melodisk, sødmefull og vakker akustisk jazz. Han har også gått gjennom hele jazzhistoria sett gjennom egne briller og det hele ender opp som et inderlig møtte mellom Massa og hans tre medsammensvorne, bassisten Luca Garlaschelli, sopran- og barytonsaksofonisten Nicola Pisani og trommeslageren Alessandro Rossi - tre andre totalt ukjente størrelser for meg som alle holder meget godt internasjonalt nivå.

Fra start til mål er dette varm, hardtswingende og tøff jazzmusikk med røtter i 60-tallets hardboputtrykk. Dino Massa skal ha all mulig slags takk for at han har avlagt oss en visitt med musikken sin og Odd Gjelsnes det samme for at han har tatt initiativet til å videreformidle den.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dino Massa Quartet

Suite Pour le Piano for Jazz Quartet

Losen Records/MusikkLosen

Fra Susanne Til folket

Susanne Sundfør har vært, er og kommer til å bli værende en av våre aller største musikalske historiefortellere. Dette nye mesterverket bekrefter det.

Susanne Sundfør leverer på høyeste nivå nok en gang.

Jeg tilsto mer enn gjerne at jeg var forelska etter at Susanne Sundførs forrige album, "Ten Love Songs", så dagens lys for vel to år siden. Samtidig innrømmet jeg at jeg ikke var noen Sundfør-ekspert. Det er jeg fortsatt ikke - jeg har på ingen måte full oversikt over hva hun har gjort. Men jeg er fortsatt forelska og bedre bekreftelse er det ikke mulig å få enn et ukjent antall runder med hennes ferske album "Music for People in Trouble".

Susanne Sundfør er en av de få jeg vet som umiddelbart tar rommet og fyller det med sin musikk. Hun ber om full oppmerksomhet og hun får det. Fordi hun har noe vesentlig og usedvanlig personlig å melde.

Hennes tankeverden og tekstunivers, som hun presenterer som stor og viktig lyrikk, dreier seg her i stor grad om hva som kan komme etter oss og hun "tvinger" oss til å reflektere - til å gå innover.

Når hun så i tillegg skriver musikk så vakker, så sterk, så sjangerfri, så personlig som hun gjør og får assistanse av blant andre Jørgen Træen, pedal steel-guru Greg Leisz, Gard Nilssens Acoustic Unity, det vil si Nilssen på trommer, Frans Petter Eldh på bass og André Roligheten på saksofon, John Grant og pianoinnovatør Jon Balke, så blir dette musikk i en sfære de aller færreste når opp til. Er det pop, er det rock, er det jazz, er det folk, er det middelaldermusikk? Svaret er både ja og nei - og mye mer!

Måten Susanne Sundfør formidler det hele på med si inderlige, varme og insisterende stemme - som ikke kan sammenliknes med noen andres - er av sorten som tar bolig i deg og blir der værende. Jeg bruker sjelden ordet mesterverk i anmeldelser, men her kommer det et unntak. Jeg er fortsatt betatt og forelska.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanne Sundfør

Music for People in Trouble

bella union/Sonnet Sound/Warner Music

Hele året blomstrer

Fiolinisten Henning Kraggerud har, i samarbeid med forfatteren Erik Fosnes Hansen, gitt Vivaldis ikoniske årstider nytt liv.

Henning Kraggerud løfter opp "Quattro Stagioni" til nye høyder.

I jazzen snakkes det mye om å tolke standardlåter - prøve å skape noe nytt i låter som er spilt tusenvis av ganger av de aller største stjernene. Det å ta for seg Antonio Lucio Vivaldi (1678-1741) sitt udødelige mesterverk "Quattro Stagioni" oppleves nok noe liknende for klassiske musikanter. Hva i all verden kan jeg eller vi tilføre eller få ut av denne musikken som ikke har blitt gjort tidligere?

Henning Kraggerud (44), fiolinist og komponist i det øverste sjiktet, hadde en idé og sammen med Arktisk Filharmonisk Kammerorkester i Tromsø, som han er kunstnerisk leder for, og forfatteren Erik Fosnes Hansen, har han fått satt ideen, eller rettere sagt ideene, ut i livet.

De tre "enhetene" turnerte sammen med et repertoar der Vivaldis klassiske verk stod i sentrum, men der Fosnes Hansen fortalte om Vivaldis liv og levned i tillegg - noe vi kan lese i albumheftet og som setter musikken inn i en helt ny setting. På toppen av dette bindes det hele sammen med fire Kraggerud-komposisjoner som passer elegant inn i det musikalske bildet. Den forteller oss at både Vivaldis og Kraggeruds musikk er totalt tidløs.

Dette er musikk så vakker, så sjangersprengende og så "fredsskapende" at det bare er å flytte inn i den. Sjøl om vi ikke får høre Fosnes Hansen lese sin tekst her, så "hører" vi han likevel gjennom å lese tekstheftet. Kraggerud og Arctic Philharmonic Chamber Orchestra, som de kaller seg på ny norsk, klinger strålende sammen. De "tre" har enkelt og greit makta å fortelle flotte og sterke historier på nytt. Nå kan alle årstidene bare melde seg - nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Henning Kraggerud

Between the Seasons

Simax Classics/Grappa/Musikkoperatørene

Tegn på noe stort

Dette er mitt første møte med krimforfatteren Hans Olav Lahlum. Jeg har bare meg sjøl å laste for at det har tatt så lang tid - jeg har nemlig ingen problemer med å skjønne hvilken enorm kapasitet vi har med å gjøre.

Hans Olav Lahlum er en smart og engasjerende krimforfatter.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at nivået på norsk krimforfatteri befinner seg på et særdeles høyt nivå. Med Jo Nesbø som ledestjerna, i alle fall internasjonalt, har det blitt tatt megaskritt de siste tiåra. Det er nesten slik som med norsk jazz: etter at Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal la lista skyhøyt på 60- og 70-tallet, så har stadig nye generasjoner fulgt etter og mer enn markert seg på den internasjonale scena også.

Jeg kjenner altså bare Lahlums helter K2 og Patricia av omtale, men det gjør for så vidt ingenting her siden "De fems tegn" ikke har noe med dem å gjøre. Dette er en helt frittstående roman basert på ganske så historiske hendelser og med et persongalleri som er helt nytt fra Lahlums hånd og hode.

Som i Aslak Nores "Ulvefellen", så henter også Lahlum bakteppet for sin psykologiske thriller i andre verdenskrig. Nores drama blir værende i den tidsperioden, men Lahlum tar den med inn i vår tid. Det gjør han på et særdeles elegant og intelligent vis og bakteppene fra 1944, som han kommer tilbake til fem ganger, er nødvendige og ikke overdrevne for fremdriften av storyen.

Synd, straff, hevn og tilgivelse blir nevnt som nøkkelbegreper for denne romanen og det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Med et godt og lettlest språk tar Lahlum og fanger meg fra første side - og han slipper meg aldri. Grusomme hendelser som skjedde i Trondheim mot slutten av krigen, følger hovedpersonen gjennom hele livet og, av personlige årsaker, ønsker han å gjøre noe drastisk med det - i mange land.

Lahlum benytter seg av forfattergrepet der vi som lesere helt fra starten vet hvem den skyldige er. Spenninga ligger i om han "lykkes" i sitt forehavende eller om politiet, med den danske etterforskeren Pernille Frederikke Andersen i spissen, greier å finne frem til han før han får gjort det han har satt seg som sitt siste livsmål.

"De fems tegn" er annerledes, spennende og drivende godt skrevet. Jeg tror på Lahlum hele veien, plottet er realistisk og persongalleriet er troverdig. Det skulle altså ta sin tid før jeg fikk lest min første Lahlum - det blir garantert ikke den siste. Dette er nemlig krimlitteratur på aller øverste internasjonale nivå.

Hans Olav Lahlum

De fems tegn

Cappelen Damm

En nyskaper

Fløytisten, komponisten og bandlederen Nicole Mitchell har jeg hørt mye om, men lite av. Endelig har det blitt en orden på det og det var på høy tid!

Nicole Mitchell er enkelt og greit en musikalsk visjonær.

Nicole Mitchell (50) har i en årrekke vært en sentral skikkelse i det alltid like spennende afro-amerikanske miljøet i Chicago med kollektivet AACM som fundament og inspirasjonskilde. Mitchell har i en periode også vært leder for AACM. I mange år har hun også vunnet bortimot det som er å vinne av leser- og kritikeravtemninger i amerikanske musikkmagasiner spesielt som fløytist.

I forbindelse med 50-års jubileet til AACM i 2015 fikk Mitchell i oppdrag fra Museum of Contemporary Art Chicago å skrive et bestillingsverk. Mitchell har hele livet vært opptatt av science fiction og i tillegg har hun sammen med en rekke andre afro-amerikanske musikanter, som blant andre Kamasi Washington, Flying Lotus, Janelle Monáe og Death Grips, benytta seg av en platform som har gått under betegnelsen afrofuturisme.

Der kan Mitchell og andre skape sitt helt eget unike uttrykk og visjoner. Temaer som teknologi, åndelighet, rase og kjønn har ofte stått sentralt for Mitchell og hun har henta impulser fra klassisk musikk, verdensmusikk, gospel, funk, avant-rock og improvisert musikk. Som man lett vil skjønne så er det en mangefasettert musiker og kunstner vi har med å gjøre og veldig mye av dette har hun makta å implementere i dette verket.

Med et ensemble som har sitt utgangspunkt i hennes Black Earth Ensemble, bestående av Tatsu Aoki på bass og de japanske tradisjonelle instrumentene shamisen og taiko, Jovia Armstrong på perkusjon, Renée Baker på fiolin, Tomeka Reid på cello og banjo, Kojiro Umezaki på shakuhachi, Alex Wing på gitar, oud og theremin og avery r young på vokal - Mitchell har skrevet både tekst og musikk - blir vi tatt med til verdener der det utopiske - Mandorla - møter vår tids World Union - på vei mot stupet.

Om noen får assosiasjoner til Sun Ras måte å tenke musikk på, så er det absolutt forbindelseslinjer her. Mitchell har sjølsagt flytta musikken sin inn i vår tid, men hennes dualitetskoliisjon - som hun sjøl kaller det - har også med seg mye tradisjon og historie.

Nicole Mitchell, en strålende fløytist, har med dette verket og dette bandet fortalt oss om en klar og tydelig visjon. Musikken er spilt inn live på Museum of Contemporary Art i Chicago den 2. mai 2015, men lever godt både nå og i mange år til. Dette er nemlig både musikk og en visjon til ettertanke.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nicole Mitchell

Mandorla Awakening II: Emerging Worlds

FPE Records/fperecs.bandcamp.com

Urheftig!

Sivert Høyem både har og er ei stemme av de helt sjeldne. To høstdager i fjor inntok han og musikken hans det fantastiske auditoriet på Akropolis i Aten og du verden som han kledde det utrolige "rommet" og som Akropolis kledde han.

Det er en urkraft i uttrykket til Sivert Høyem.

Det snakkes og skrives fra tid til annen om musikanter, skuespillere, talere, politikere og andre typer personligheter som har evnen til å eie et rom fra det sekundet de inntar det. Det er en evne noen har og som ikke kan læres. Sivert Høyem er blant dem som har denne egenskapen og tydeligere enn i løpet av disse konsertene på fantastiske Akropolis har det vel aldri vært.

Etter å ha etablert seg som en voldsom personlighet både på plate og på scena med Madrugada mellom 1995 og 2008, har Høyem (41) makta det mange har forsøkt på, men ikke fått til - nemlig å etablere seg som soloartist. I tilfellet Høyem er det overhodet ikke overraskende for min del: han var på veldig mange vis Madrugada og med sin tilstedeværende autoritet, unike stemme og ujålete framferd så hadde han dette helt spesielle som skulle til.

Både her hjemme og godt utenfor Harald og Sonjas grenser blei Madrugada og Høyem schwære etterhvert. Om vi er klar over det her oppe i steinrøysa hvilken posisjon de oppnådde er jeg ikke sikker på, men når vi ser på mottakelsen Høyem fikk i fjor høst i det mildt sagt historiske auditoriet på Akropolis, er det en voldsom bekreftelse på hvilken status han har gjort seg fortjent til. 10000 mennesker tok i mot han med åpne armer, de gjenkjente stort sett alle låtene, om de var fra Madrugada-tida eller nye, og både Høyem og publikum var like begeistra.

Og hvordan vet vi det? Jo, denne flotte produksjonen består nemlig av både en dobbelt-cd og en DVD på nesten 90 minutter. Den forteller oss om en strålende frontfigur foran et ypperlig og empatisk band, gjestevokalist Marie Munroe på ei låt, strykekvartett, fantastisk lyssetting og en lydproduksjon på det nivået en artist som Sivert Høyem fortjener.

Det er en tydelig begeistra Høyem som bortimot har fått oppfylt guttedrømmen og får muligheten til å spille på den fantastiske, bortimot magiske scena. Han gir publikum 17 sanger med hitlåter som nesten ber om allsang og nye, relativt ukjente sanger for mange i alle fall. Jan Martin Smørdal har gjort en utmerka jobb med strykearrangementene, Lars Voldsdal skaper strålende lyd og Tord Knutsen er nok en gang en lysmagiker. Når så Cato Salsa på gitar, Christer Knutsen på gitar og tangenter, Øystein Frantzvåg på bass, Børge Fjordheim på trommer og Marie Munroe på vokal og autoharpe pluss strykekvartetten kler og løfter Høyems budskap ytterligere, så er det ikke så mye mer å ønske seg.

Sivert Høyem er så mye mer enn en rockesanger - han er en formidler og historieforteller av rang og han er i besittelse av ei ærlig utstråling som bør gi han verdensherredømme i enda større grad enn han har oppnådd.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sivert Høyem med fullt band og strykere på Akropolis.

Sivert Høyem

Live at Acropolis

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

En betimelig hyllest

I år er det 50 år siden ikonet John Coltrane gikk bort. Engelske Denys Baptiste hyller mesteren på et forbilledlig vis.

Denys Baptiste har skjønt hva John Coltrane og hans budskap dreide og dreier seg om.

Denys Baptiste (47) er et helt nytt navn for meg. Det sier en hel del om den mangelen på oppmerksomhet som britisk jazz får både her hjemme og ellers rundt om på kloden også: hadde Baptiste vært oppvokst i New York i stedet for i London, hadde han garantert hatt et stort navn i jazzverdenen. På hjemmebane nyter han derimot stor anerkjennelse. Til tross for det har han ikke løpt ned dørstokkene i platestudioene - fem skiver har det blitt på 18 år under eget navn. Baptiste er åpenbart av typen som vil føle seg trygg på at han har noe genuint å melde før han går i studio.

Tre januardager i år var tenor- og sopransaksofonist Baptiste tydeligvis mer enn klar for å lage en hyllest til sitt store forbilde John Coltrane (1926-67) som altså gikk ut av tida bare 41 år gammel - for 50 år siden. "Alle" med en eller annen følelse for jazz, har sin favoritt-Coltrane plate eller epoke. Slik er det også med Baptiste. For han er det mesterens siste periode fra 1963 til hans bortgang fire år seinere som har satt de tydeligste spora og da snakker vi platene "Crescent", "Ascension", "Interstellar Space", "Meditations", "Om" og "Sun Ship".

For mange er dette den vanskeligst tilgjengelige epoka i Coltranes liv. Han var en musikant og et menneske som var på søken både musikalsk, personlig og religiøst og han var ofte på vei bort fra det vakre, rene og melodiske.

Baptiste har funnet fram til sin kjerne i Coltranes seine epoke og har tatt med seg impulser både derfra og fra sine karibiske røtter til å skape et melodisk og vakkert landskap av Coltrane-låter som "Dusk Dawn", "Peace on Earth", "After the Rain" og "Dear Lord". Baptiste har også skrevet to låter sjøl, blant annet "Astral Trane", som passer perfekt inn i helheten.

Med seg har Baptiste toppfolk fra flere generasjoner engelske jazzmusikanter som alle fortjener mye større oppmerksomhet over alt på kloden: Neil Charles og Gary Crosby på både elektrisk og akustisk bass, Nikki Yeoh på tangenter og Rod Youngs på trommer og perkusjon samt tenorsaksofonisten Steve Williamson på tre spor.

Dette har både blitt en flott hyllest til en av de aller største 50 år etter at han gikk bort samtidig som det har blitt en solid bekreftelse på at Denys Baptiste og musikantene han omgir seg med tilhører et toppsjikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Denys Baptiste

The Late Trane

Edition Records/Border Music Norway

Velkommen!!!

Norge blir som mange vet et rikere land av at vi får impulser utenfra. Den svenske gitaristen Martin Högberg har både studert og seinere slått seg ned her og det skal vi være veldig glade for.

Håkon Mjåset Johansen, Martin Högberg og Aksel Jensen har all grunn til å smile.

I disse opphetede valg- og innvandringsdebattider, er det nok en gang gledelig å kunne melde at at vi her i kongeriket har fått påfyll. Ikke fra så langt unna denne gangen, men jeg kjenner jeg blir varm innvending hver gang det kommer noe eller noen fra fjern eller nær som sørger for at vi utvider horisonten vår.

I dette tilfellet tror jeg det er et gjensidig nyttig vekselbruk ute og går. Den 37 år unge gitaristen, komponisten og bandlederen Martin Högberg, fra jazzmetropolen Brålanda i Västra Götaland der borte hos Carl XVI Gustaf och Silvia, har nemlig bodd i Trondheim og studert på den berømte jazzlinja i flere år og har nå fortsatt reisa nordover og bosatt seg i Bodø.

I mars i fjor gikk han i studio i Trondheim sammen med bassisten Aksel Jensen og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen for å lage si debutskive. Det har ført til ei samling på ni låter der Högberg har skrevet åtte og Lennon og McCartney bidrar med "Your Mother Should Know".

De tre møtes i et vakkert, melodiøst landskap med masse luft og plass til alle slik at de både kollektivt og individuelt får plass til å strekke ut. Högberg, som er et nytt bekjentskap for meg, hører hjemme i en slags moderne 60-talls generasjon der melodien spiller ei viktig rolle. Han har utvikla en rein, åpen og tydelig tone i gitaren sin og melodien "Tribute to Wes" sier mye om hvor han hører hjemme stilistisk. Når så Jensen og Mjåset Johansen er empatiske lyttere av ypperste merke, blir dette triojazz det er veldig lett å hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Högberg Trio

Panorama

Just for the Records/Musikkoperatørene

Ny Dansk er også godt

Gammel Dansk er jo en sikker vinner i de fleste sammenhenger. Her lanserer Lasse Mørck og hans venner Ny Dansk. Det smaker like godt det.

Lasse Mørck følger opp en meget stolt dansk basstradisjon.

28 år unge Lasse Mørck kommer fra en bakgrunn der det ikke er så overraskende at han blei bassist. Både hans bestefar og hans far spilte nemlig bass, men holdt seg til klassisk musikk. Så med et hus "fullt" av basser måtte det vel nesten bli slik. Helt til han kom opp i gymnasalder syntes unge Mørck at jazz var kjedelig, men da så han endelig lyset og oppdaga blant andre Scott LaFaro, Bill Evans´usedvanlige bassist, som omkom i ei bilulykke bare 25 år gammel.

Siden gikk turen fra Mørcks hjemby Svendborg til store København og etter en avstikker til Mexico så avslutta Mørck sitt masterstudie ved det meget velrennomerte Rytmisk Musikonservatorium nå til sommeren. I samme slengen har han også skapt musikk som har kommet ut på hans debut-cd under eget navn.

Litt tidligere i år hørte jeg Mørck for første gang på dansk-norske Snorre Kirks "Drummer & Composer". Her er det snudd litt på hodet: Kirk er så definitivt tilstede som trommeslager her og ellers medvirker to andre av Danmarks aller mest lovende instrumentalister, Jesper Løvdal på saksofon og klarinett og Tobias Wiklund på kornett.

All musikken her er komponert av Mørck og uten akkordinstrument blir det mye rom, luft og plass til de fire involverte. De åtte låtene forteller oss om en ung musikant som har fullt grep om store deler av jazzhistoria og som tar den med seg inn i vår tid. Mørcks opphold i Mexico skinner også tydelig gjennom.

Mørck legger på ingen skjul på at han har ikoner som Charlie Haden og Charles Mingus som idealer både som komponister, bandledere og bassister og musikken er både groovy, mørk, skitten, rå, tøff og humoristisk.

Her har vi med fire av den nye generasjonen danske jazzmusikere å gjøre som garantert vil være med å prege dansk jazzmusikk i mange tiår fremover. Den danske bassarven er i de beste hender - Lasse Mørck skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.,

Lasse Mørck Quartet

Imagining Places I´ve Never Been

Nordsø Records/lassemorck.bandcamp.com