hits

september 2018

Varmt fra sør

Trioen Trippel Boooka kommer fra det blide Sørlandet og slik låter da også musikken.

Oscar Jansen, Arild Nyborg og Per Sigmond - Trippel Boooka - leverer varme til kalde høstkvelder.

Hvor vi enn snur og vender oss i kongeriket, så dukker det opp musikanter og musikk som leverer på et høyt nivå - i alle fall innen jazzsjangeren. Denne trioen, bestående av Oscar Jansen fra Kristiansand på tangenter, Arild Nyborg fra Arendal på perkusjon og Per Sigmond fra Grimstad på flygelhorn, er et for meg nytt eksempel på det.

Nytt er det likevel ikke. Trioen har eksistert siden 2012 og har vært et overskuddsforetak som de tre har henta fram igjen med ujevne mellomrom - garantert til glede både for de sjøl og for publikum langs den bløde kyststribe.

Det har seg nemlig slik at Trippel Boooka - artig navn forresten - enkelt og greit har som ambisjon å spille låter de sjøl synes er fine og som har som ambisjon å gi herrene sjøl glede og energi. Noe forteller meg at trioen og musikken har en evne til å smitte over på samme vis til publikum som har fått gleden av å oppleve dem.

Det får vi for så vidt bevis på her. Sigmond har nemlig vært så forutseende at han har tatt opp det meste av konserter med trioen og her blir vi servert musikalsk varme både fra kirke og klubb i opptak gjort i 2013 og året etter. Kvaliteten både på opptakene og på musikken holder høyt nivå.

Fem av de ni låtene er skrevet av enten Jansen eller Sigmond, mens de resterende er Lennon og McCartneys «The Fool on the Hill», salmen «The Old Rugged Cross», Harlan Rogers´ «Greatest Love» og Yellowjackets-sjefen Russell Ferrantes «Revelation».

Her snakker vi melodiøs, stemningsfull og vakker musikk dandert av dyktige musikanter - for en flott tone Sigmond har skapt i hornet sitt! Dette er musikk som egna for varme i stua uten at en eneste merkestein blir flytta på. Det fine coveret forteller oss at Oscar Jansen også er en mer enn dyktig billedkunstner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trippel Boooka

Live

Normann Records/Musikkoperatørene

Drittøft fra Brexit-land

Den engelske punkjazz-kvintetten WorldService Project er et nytt bekjentskap for meg. De røsker opp i mangt og mye.

WorldService Project - tøffe saker på alle vis.

WorldService Project debuterte i 2010 og har tre album på samvittigheten før «Serve» nå har sett dagens lys. Med ei besetning som består av Dave Morecroft på tangenter og vokal - han skriver også all musikk og alle tekster -, Raphael Clarkson på trombone og vokal, Arthur O´Hara på elbass, Tim Ower på saksofon og Harry Pope på trommer og perkusjon, så gir WorldService Project oss beskjed om at det er alvor på gang og det med masse energi.

Ryktet skal ha det til at WSP byr på et urheftig og intenst liveshow. Basert på det som blir servert på «Serve» kommer ikke det som noen bombe akkurat. De fem er åpenbart meget dyktige instrumentalister med en solid jazzbakgrunn i ryggmargen. Det viser seg sjølsagt gjennom både de solistiske bidragene og gjennom et supertett kollektiv.

Som Morecroft sier: «We throw ourselves into it and hope to come out alive at the other end». Med livet som innsats med andre ord!

WSP holder ikke på med noe som er i nærheten av likegyldig eller intetsigende. På låta «Now This Means War» er både Trump, Brexit og ståa i verden generelt tema - her blir det ikke spart på noe som helst. WSP tar klar en klar politisk anti-etablissementet-vinkling til det aller meste og med et beintøft tonefølge - melodisk, men ofte tøft og heile tida kompromissløst - så blir dette noe ganske for seg sjøl. I tillegg unndrar de seg ikke for å benytte humor også.

Det WorldService Project holder på med er jazz for rockere og rock for jazzere - for alle andre er det bare tøff musikk. Beintøff faktisk!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

WorldService Project

Serve

RareNoiseRecords/MusikkLosen

En ny favoritt

Noen ganger kommer man for seint til start. I dette tilfellet har det skjedd to ganger for min del. Når det gjelder Ellen Sofie Hovland skal det aldri skje igjen.

Ellen Sofie Hovland er en sjelden historieforteller.

Med «Og solen renner over» gir Ellen Sofie Hovland (39) oss sitt tredje musikalske visittkort. I forbindelse med de to første, som altså har gått meg hus forbi, blei hun først nominert til beste tekst og deretter tildelt Spellemannprisen i viseklassen. Det sier en hel del om at psykolog, sanger, tekstforfatter, gitarist og komponist Hovland har relativt mye å fare med.

Det tar det svært kort tid å få bekrefta og etter mange runder sammen med Hovlands foreløpig siste hilsen, så slår jeg like godt fast at vi i Hovland, opprinnelig fra Mysen, men bosatt i Oslo, har en historieforteller av aller ypperste klasse. Hun skriver tekster som nesten hele tiden er å oppfatte som små noveller - hun er enkelt og greit en singer/songwriter som har flytta en viktig tradisjon et godt stykke videre.

De fleste som holder på i dette faget skriver tekster - Hovland derimot skriver poesi. Veldig mye av dette dreier seg om møter på et eller annet nivå og Hovland, som er utstyrt med ei varm og personlig stemme - som ikke er veldig omfangsrik, men det gjør absolutt ingenting - som formidler disse historiene på et elevert og inderlig vis.

Hovland er miksa langt frem i lydbildet av produsentene Erik Hillestad og Morten Qvenild. Der egner hun seg svært godt og magiker Qvenild skal også ha mye av æren for dette svært så elegante og diskret lydlandskapet der han også trakterer et arsenal av instrumenter på et vis bare han kan. Nå de så har invitert med seg et vakkert lag med Johannes Martens på cello, Ivar Grydeland på pedal steel og uforliknelige Knut Reiersrud på allehånde strengeinstrumenter, så har de fått akkurat det reisefølget de hadde hørt for seg vil jeg tro. Du verden så flott det er!

Det skulle altså ta sin tid før Ellen Sofie Hovland og mine veier skulle krysse hverandre. Det er det heldigvis mulig å gjøre noe med fra nå av. Jeg har nemlig ikke tenkt å gå glipp av noe fra en av de store historiefortellerne i norsk populærmusikk i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Sofie Hovland

Og solen renner over

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Hipt fra Berlin

Berlin er så avgjort en av de største kulturelle smeltediglene på kloden. Bandet KUU! er nok et heftig bevis på det.

Kalle Kalima, Christian Lillinger, Frank Möbus og Jelena Kuljić- KUU! - ulikt det aller, aller meste.

En serbisk vokalist, en finsk gitarist og en tysker på gitar og en til på trommer - det er den spesielle besetninga til KUU! Det at en slik konstellasjon med musikanter fra mange land og med original musikk i en rekke grenseland skulle oppstå i akkurat Berlin, er på ingen måte overraskende.

20 år etter at Muren falt møttes de fire musikantene Jelena Kuljić, vokalist og skuespiller fra Serbia, gitaristene Kalle Kalima fra Finland og Frank Möbus fra Tyskland og trommeslageren Christian Lillinger, også han tysk, og de skjønte raskt at de hadde mye musikalsk til felles sjøl om de kom fra ganske så forskjellige geografiske utgangspunkt. Siden hare KUU! skapt seg et unikt univers der de tar for seg aktuelle og kontroversielle temaer i tekstene sine og rammer det inn med musikk med impulser fra en rekke kilder.

Jazz med store doser improvisasjon ligger i bånn for dette musikalske brygget, men her finnes det også tydelige spor av punk, rock, electronica og såkalt ny musikk. Alle fire har bidratt som komponister, mens Kuljić i all hovedsak har ansvaret for tekstene som hun framfører på et propert engelsk.

Bandets debutskive fra 2014 heter «Sex gegen Essen». Den gikk meg hus forbi, men «Lampedusa Lullaby» forteller oss om fire svært så oppegående og samfunnsengasjerte musikanter som tar for seg alt fra flyktningepolitikk jfr Lampedusa til å hylle islandsk rock.

I coveret står det at det er unødvendig å nevne impulser som Frank Zappa og Nina Hagen. Da gjør jeg ikke det - hvis du skjønner hva jeg mener. Uansett så har KUU! funnet fram til noe helt eget sjøl om impulser er henta både herfra og derfra og med de tre utmerkede instrumentalistene har den spennende vokalisten Kuljić et reisefølge som skaper noe helt spesielt hele veien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

KUU!

Lampedusa Lullaby

ACT/Musikkoperatørene

Velkommen tilbake!

Sjøl om det er «bare» fem år siden Kristin Asbjørnsen ga oss sitt forrige visittkort, så virker det som en evighet. Du verden så fint å ha henne her med nytt påfyll.

Kristin Asbjørnsen lyser opp alt rundt seg.

Helt siden vi hørte Kristin Asbjørnsen (47) som sanger og formidler for første gang på midten av 90-tallet, så har hun i stadig større grad vokst fram som ei helt spesiell stemme. Om det har vært sammen med Kvitretten, Krøyt, Coloured Moods, Dadafon, Nymark Collective, Tord Gustavsen eller som soloartist, så har det ikke vært vanskelig å slå fast at det er Asbjørnsen som hadde noe å melde - noe viktig og ekte.

Gjennom store deler av karriera har Asbjørnsen vært opptatt av afrikansk kultur og musikk. Tilfeldigvis traff jeg Asbjørnsen i Cape Town for rundt 20 år siden og da vi blei «underholdt» av lokale krefter i en township med sang og musikk, så tenkte jeg i mitt stille sinn at de skulle bare visst hva og hvem de hadde som gjest.

Asbjørnsen har brukt mye tid spesielt i vest-Afrika for virkelig å komme under huden på den spennende kulturen og musikken hun hadde blitt så fascinert av. På «Traces of You», der Asbjørnsen synger stort sett på prikkfri engelsk bortsett fra på sluttsporet «Vil du være her bestandig», så er spora av Afrika fortsatt svært tydelige i musikken som Asbjørnsen har ansvaret for, som også med tekstene. Vi blir tatt med inn i et univers der Asbjørnsen inviterer oss til å tenke nærmere rundt hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvor vi skal. Tilhørighet er ofte et nøkkelord her og Kristin Asbjørnsen hører hjemme uansett hvor hun er.

Sammen med den gambiske koraspilleren og vokalisten Suntou Susso og Asbjørnsens sjelevenn Olav Torget på gitar og konting, også han med svært nære bånd til afrikansk musikk, så har Asbjørnsen skapt et herlig, unikt og varmt univers på tvers av de fleste grenser. Her er det spor av jazz, folk, funk og ikke minst masse afrikansk musikk - enkelt og greit spor av Kristin Asbjørnsen. Det er flotte spor det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin Asbjørnsen

Traces of You

Global Sonics/Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Nydelig hyllest

De færreste av oss fikk oppleve den svenske trompeteren og komponisten Anders Garstedt (1968-2000). Nå har heldigvis kompisene hans løfta han og musikken hans fram igjen.

Fredrik Rundqvist, Mathias Landæus, Fredrik Ljungkvist, Joakim Milder og Filip Augustson hyller kameraten sin på best mulig vis.

Foto: Christer Männikus

Anders Garstedt, opprinnelig från Karlstad, men med Stockholm som base de siste åra han levde, var sett på som et av de store talentene i svensk jazz. Allerede i gymnastida måtte han gjennom en kamp mot kreften - en kamp mange, kanskje også han sjøl, trodde han hadde vunnet. Slik skulle det ikke gå - faenskapet kom tilbake og Garstedt rakk aldri å bli 32 år.

Det han imidlertid rakk var å etablere en rekke varige vennskap, å spille i Fredrik Norén Band - av mange sett på som Sveriges svar på Art Blakey´s Jazz Messengers der stadig nye talenter fikk sin «utdannelse» -, være en ettertrakta sessionmusikant, skrive flott musikk og etablere et band med Filip Augustson på bass, Mathias Landæus på piano, Joakim Milder på tenorsaksofon, med Fredrik Ljungkvist som «reserve», og Fredrik Rundqvist på trommer. Vi snakker noen av Carl XVI Gustav og Silvias aller beste menn - topp internasjonal klasse hele veien.

Nå har alle fem gått sammen, på plateselskapet til Jonas Kullhammar som også var en svært god venn og som spilte sammen med Garstedt i Fredrik Norén Band, og spilt inn noe av musikken Garstedt skrev, men som han sjøl aldri fikk gitt ut.

Er det én gang man kan si at musikk er spilt med hjertet, så er det her. De vakre og flotte sangene, i et melodisk, søkende og varmt senbop-landskap, er så inderlig tolka av noen av Garstedts aller beste og nærmeste musikalske venner at vi blir hensatt til de vakreste steder - steder der vennskap dyrkes og der styggedom som kreft ikke finnes.

Garstedt sa til en annen god venn, saksofonisten Karl-Martin Almqvist, på sjukeleiet at han trodde han ville bli fort glemt. Almqvist var svært uenig og, som han sjøl skriver, han fikk rett. Med denne hjertevarme hilsenen blir minnet om Anders Garstedt holdt ved like hos mange i tiår framover. Hvis universet er slik skrudd sammen så sitter Anders Garstedt et sted der ute og smiler og sier takk gutter. Det gjør jeg også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Garstedt har grunn til å smile hvor han enn befinner seg.

Milder/Ljungkvist/Landæus/Augustson/Rundqvist

The Music of Anders Garstedt

Moserobie Music Production/MusikkLosen

Nye stemmer

Jeg har aldri hørt om gitaristen Gaute Storsve før, men denne debuten frista til påfyll.

Gaute Storsve og trioen hans har all grunn til å smile.

Gaute Storsve (40) har studert ved Musikkhøgskolen og avlagt Cuba og den cubanske musikktradisjonen mange besøk. Dessuten har han spilt med mangt og mye og er lærer ved Jessheim videregående skole. Til tross for dette har han altså greid å passere elegant under min radar - helt til nå.

Jazz har åpenbart ligget Storsves hjerte nært lenge og har jeg skjønt dette rett, så har Storsve skrevet all musikken - sju låter - på denne debut cd-en. Det som blir servert er varm og vakker jazzmusikk med røtter i alt fra Pat Metheny til cubanske tonespråk. Sammen med seg har Storsve elbassisten Petter Barg og trommeslageren Henning Carlsen og de tre har skapt en empatisk, melodisk og groovete klangverden.

På noen av spora har trioen også fått støtte av ei fin og tett blåserekke med blant andre saksofonisten Jørgen Mathisen i spissen.

Det å få slike overraskelser inn i cd-spilleren, er noe av det som gjør denne «jobben» ekstra hyggelig og spennende. Gaute Storsve Trio har absolutt ingen grunn til å gjemme seg under noen radar i fremtida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gaute Storsve Trio

Attention: This Is not a Toy, for Adult Collectors Only

Ellingsongs/Musikkoperatørene

I sin egen verden

Lana Trio er nok i seg sjøl, men med Sofia Jernberg som gjest blir det noe ekstra ekstra.

Kjetil Jerve, Andreas Wildhagen, Sofia Jernberg og Henrik Munkeby Nørstebø - noe ganske så unikt.

Lana Trio, med Kjetil Jerve på piano, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone og Andreas Wildhagen på trommer og perkusjon, har holdt i gang i over ti år allerede til tross for at det er relativt unge herrer vi har med å gjøre. Sjøl om alle «bare» er rundt 30, så har de alle sammen solide CV-er og gitt oss mange bevis på at de har noe helt i toppen å gjøre - både nasjonalt og etterhvert også internasjonalt. Alle tre dukker opp i stadig nye spennende konstellasjoner og har store deler av kloden som sin arbeidsplass, men Lana Trio vender de altså stadig tilbake til.

Dette samarbeidet med den svenske stemmekunstneren og improvisatoren Sofia Jernberg utvider paletten til Lana Trio på bandets tredje utgivelse så langt. Nok en gang er det fritt improvisert musikk unnfanga av alle fire der og da i i legendariske Athletic Studio i Halden under Kai Andersen og Dag Erik Johansens kyndige ledelse som står på kjøreplanen.

De fire relativt lange «låtene», stort sett langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk, er uten stans utfordrende og spennende - både for de fire og for oss som har gleden av å sitte ytterst på stolen for å få med oss alle detaljene i disse eleverte samtalene.

Lana Trio og Sofia Jernberg er virkelig et møte der de «to» får det beste ut av hverandre. Det skal bli spennende å møte de i levende live - inntil videre er dette ei veldig god erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lana Trio with Sofia Jernberg

Lana Trio with Sofia Jernberg

Clean Feed Records/MusikkLosen

Nye høyder

Jeg er ekstremt imponert over forfattere og musikere som hele tida makter å legge lista høyere og høyere. Tom Egeland hører hjemme i den kategorien.

Tom Egeland er en kriminelt dyktig og original forfatter.

Det tok meg dessverre litt tid før jeg blei innlemma i Tom Egelands spennende univers. Nå er jeg ferdig med den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket, for min del og jeg er klar for mer. Mye mer.

Med «Codex» tar nemlig Egeland oss videre inn i sin fascinerende og spennende verden. Dan Brown får ha meg unnskyldt, men Egeland er den som gjør denne formen for krimlitteratur aller best. Muligheten for at min vurdering havner ned på det, er sjølsagt at Egeland er norsk og at hans helt, arkeologen og bortimot antihelten Bjørn Beltø, alltid fører historia nært oss, sjøl om den foregår helt andre steder i verden.

Slik er det også denne gangen. I utgangspunktet tar Egeland oss med til Roma der engelske arkeologkolleger av Beltø gjør funn som kan snu opp ned på det meste av det som er opplest og vedtatt om vår «kunnskap» om Jesus og kristendommen. Beltø er invitert med som observatør, men blir sjølsagt raskt mye mer enn det.

Nok en gang makter Egeland, med sin heftige fantasti, urgrundige research og sin meget elegante språkføring, både å ta oss tilbake til historiske sannheter/usannheter - jeg ønsker fortsatt ikke å vite hva som er sant/usant, sjøl om Egeland også inviterer leseren til det hvis man ønsker etter at punktum for romanen er satt - og hensette oss til vår egen samtid. Det er spenning, både når det gjelder det historisk-religiøse innholdet og framdrifta av kriminalhistoria, fra første side og Egeland holder oss i sitt herlige grep gjennom de knappe 500 sidene som fyker unna på rekordtid.

Heller ikke denne gangen tyr Egeland til overdrevent blodige scener når de som «må» det forlater tida - de dør på et elegant vis for å si det slik og alle snubletråder forfatteren spenner ut for oss, blir ikke samla før helt til slutt. Som i de aller beste krimromaner så finnes det mange plausible mordere/syndere og som i de beste blir heller ikke løsninga åpenbar før helt til slutt.

«Codex» er en roman av suverent Tom Egeland-merke. Hadde jeg drevet med terninger og slikt, så hadde det blitt full pott. Men nå driver jeg ikke med terninger, så da så.

PS For ordens skyld: jeg har vært kollega med Egeland i TV 2 i en årrekke.

Tom Egeland

Codex

Capitana

Inn til kjernen

Jeg har vært Torun Eriksen-fan fra det første møtet. Likevel «ba» jeg om fornyelse sist jeg hørte henne. Og som hun har svart på tiltale.

Torun Eriksen inviterer oss helt inn.

Om noen få små uker blir det for andre gang arrangert jazzfestival i

Skien. Den gleder jeg meg fælt til å besøke. Jeg har blitt invitert

til å intervjue en kvartett av byens flere generasjoner sterke

jazzmusikerstyrke - og for en styrke denne byen kan by på! Det er

nesten ikke til å tro hva Skiensjazzdraget har frembragt av strålende

jazzmusikere de seineste 50 åra - sammenlikna med nesten hva som helst

så kommer Skien ut som vinnere når det både gjelder kvalitet og

kvantitet på dette området. En av dem som definitivt er med i

tetsjiktet fra Skien og på landsbasis er Torun Eriksen (41) som med

«Luxury and Waste» gir oss sitt sjette soloalbum - det aller beste og

næreste av dem alle.

Helt fra starten på platekarrierea til Eriksen har elbassist Kjetil

Dalland spilt ei viktig rolle. Han er en usedvanlig smakfull musikant

som spiller eller har spilt ei usedvanlig viktig sidemannrolle for

blant andre Mari Boine, Anneli Drecker, Lena Marlin og Vamp - vi

snakker eliteserien med andre ord. Nå har de to - og ingen andre -

inntatt Kysten Studio i vestlendingen Dallands adopterte hjemby Tromsø

og med disse åtte nye låtene, pluss den herlige tolkninga av «hitlåta»

«Glittercard», kommet så nær kjernen som vel tenkelig.

Meininga var opprinnelig at det skulle hentes inn andre stemmer etter

at fundament var lagt av de to, men de slo heldigvis fast at det

trengtes ikke. Det har ført til at Eriksens budskap - hun skriver

nemlig tekster/lyrikk om viktige saker som gjør at vi blir tvunget til

å tenke en gang til - kommer helt inn til de som ønsker å lytte og bli

inspirert til å gå et stykke til.

Eriksens nydelige stemme forteller historier om det å finne seg til

rette, om egoisme, om styrke kontra svakhet - enkelt og greit om rett

versus galt. Om det å leve og om å bruke vår tilmålte tid på et klokt

vis.

Med et tett, varmt og empatisk tonefølge av medprodusent Dalland -

Eriksen komper seg sjøl på piano på ei låt - så blir dette til ei

perle av musikalsk historiefortellerkunst. Torun Eriksen har tatt

akkurat det steget jeg ønska hun skulle ta og som jeg visste hun hadde

i seg. Gleder meg til å høre henne på Jazzfest i Skien, men både før

og etter skal jeg forsvinne inn i hennes «nye» verden på «Luxury and

Waste». Hun har blitt "that someone" som hun synger. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Torun Eriksen

Luxury and Waste

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En klangmester

Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers har bodd, jobba og studert i Norge siden 2010. Det skal vi være veldig glad for.

Du verden for en klang det er i fela til Sarah-Jane Summers.

Jeg har hatt gleden av å møte på musikken til Summers ved flere anledninger de seineste åra. Ofte sammen med med den finske gitaristen Juhani Silvola, som hun deler det meste med på de fleste vis, ute på Nesodden ved Oslo.

Summers har tatt det store steget denne gangen og står frem mutters aleine enten med tradisjonell fele eller hardangerfele. Det har hun absolutt ingen grunn til å skjemmes over for å si det sånn. Med et repertoar bestående av i stor grad tradisjonsmusikk fra det skotske høylandet, samt en «Huldrelått frå Vang», så forteller Summers oss at hun er i besittelse av en bortimot totalt oversikt og forståelse for disse uttrykkene og disse tradisjonene.

Summers har studert både hjemme i Skotland og på Musikkhøgskolen i Oslo blant annet med mesterspillemann Håkon Høgemo og, som hos sistnevnte, så er Summers langt framskreden både når det gjelder å holde på tradisjonen, samtidig som hun er en spennende improvisator.

«Solo» er et sjeldent og flott visittkort som løfter frem og tar vare på en musikk og en kultur på begge sider av Nordsjøen som det er viktig at noen tar ansvaret for. Noen spesielt mye bedre enn Sarah-Jane Summers til å gjøre det finnes knapt; for en klang det er i felene hennes!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

Solo

Dell Daisy Records/Musikkoperatørene

Den nye stemma

Vokalisten Live Foyn Friis er i ferd med å etablere seg helt der oppe. Det bekrefter hun med sin beste skive til nå.

Daniel Sommer og Live Foyn Friis har funnet fram til en spennende kjerne i musikken.

Live Foyn Friis (33), fra Asker, men bosatt både i København og Oslo, har sakte, men sikkert nærma seg jazztoppen - kanskje spesielt i Danmark der hun både har studert og jobba mye de seineste åra. Fra tid til annen har hun vært å finne i et tilnærma poplandskap også, men det er jazzvokalist hun virkelig er og det viser hun oss med all ønskelig tydelighet med «Willow».

Mitt første møte med Foyn Friis går tilbake til 2011 da hun debuterte med Foyn Trio! og cd-en «Joy Visible». Den hadde sine røtter i Tromsø der Foyn Friis studerte før turen gikk til Danmark og videre studier. Talentet var udiskutabelt allerede der og gjennom tre seinere CD-er, med blant annet strykere og storband, så har hun tatt stadig nye steg i retning seg sjøl.

På «Willow», sammen med et ungt dansk stjernelag bestående av bassisten Anders «AC» Christensen, pianisten Nikolaj Hess og ikke minst trommeslageren Daniel Sommer, samt den tsjekkiske, men Danmark-bosatte saksofonisten og klarinettisten Luboš Soukup på fem av de 13 spora, forteller Foyn Friis oss at hun nå er i besittelse av en modenhet og personlighet i uttrykket sitt som gjør at vi vet at hun ville være med oss i mange tiår fremover.

Repertoaret er en blanding av standardlåter som «Willow Weep for Me», «Someone to Watch Over Me» og «Nice Work if You Can Get It» og seks egenkomposisjoner av Foyn Friis som alle hører hjemme i den samme tradisjonen. Spesielt balladetolkningene hennes er en strålende bekreftelse på at hun har tatt det store steget og sammen med dette empatiske bandet har hun en beskjed som scenene og festivalene rundt om bør merke seg med en gang.

Ornithopter er fin kvartett i fotspora til Ornette Coleman.

Hennes nære samarbeidspartner, trommeslageren Daniel Sommer, har også ganske mange fler jern i ilden. Med sin kvartett Ornithopter er han nå ute med bandets andre fonogram, «Tordenkaffe». Sammen med trombonisten Jens Bang, bassisten Jakob Retz og trompeteren Scott Westh, tar Sommer oss inn i et originalt landskap som åpenbart har henta inspirasjon fra Ornette Colemans harmolodiske verden. De tolv låtene blei unnfanga i løpet av tre dager høsten 2016 på den lille øya Fanø der det tydeligvis fantes ro og inspirasjon til å åpne nye og spennende musikalske dører.

Ornithopter består av fire musikanter som helt klart stortrives i hverandres selskap og både individuelt og ikke minst kollektivt låter det akkurat så spennende og originalt som de har hatt ambisjon om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Foyn/Hess/AC/Sommer

Willow

Foyn Records/Musikkoperatørene

Ornithopter

Tordenkaffe

Jaeger Community Music/jaegercommunity.com

Hvilken fridag!

Trompeteren Gunhild Seim hadde en fridag i New York for et par år siden. Den benytta hun på best mulig vis.

Gunhild Seim, David Rothenberg og Marilyn Crispell benytta fridagen godt.

Foto: John Lilja

Stavanger-bosatte Seim (45) har i en årrekke fortalt oss at hun har noe helt eget på hjertet som trompeter og improvisator. Da hun i 2016 var i New York i forbindelse med med innspilling av musikk til et barneprosjekt, så tenkte hun at en tur upstate til Woodstock, der venninna og pianisten Marilyn Crispell bor, ville være hyggelig. Det var det helt sikkert og ganske så unik musikk førte det også til.

Seim og den langt framskredne improvisatoren Crispell hadde kjent hverandre i cirka ti år etter at Seim var deltaker på et jazzkurs i Canada der Crispell underviste. De hadde holdt kontakten hele tida siden og da muligheten bød seg, lå det i korta at det blei et besøk hos Crispell. Noen plateinnspilling var absolutt ikke avtalt, men etter som praten gikk vokste tanken fram.

Et studio blei booka og Cripsells gode venn og kollega, klarinettisten og elektronikeren David Rothenberg som bor i nærheten, blei også invitert og involvert. Crispell og Rothenberg har blant anna gjort duoskiva «One Dark Night I Left My Silent House» på ECM i 2010.

Uten for mange føringer, vil jeg tro, satte de tre i gang og resultatet har blitt vel en time med musikk fordelt på åtte «låter». Når jeg bruker anførselstegn så er det fordi dette er relativt langt unna tradisjonelle komposisjoner; her dreier det seg om stemninger, groover, linjer og hva vet jeg som blir utvikla av tre åpensinna og likesinna musikanter utstyrt med store ører og ditto andre sanser også. Seim benytter også elektronikk i tillegg til trompeten og Crispells stemme er også hjertelig tilstede ved enkelte anledninger.

Musikken er tøff, spennende og konstant annerledes og unik - absolutt ingen andre kunne ha skapt dette universet. Her er det bare å åpne opp for nye inntrykk og nye impulser og la seg utfordre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gunhild Seim - Marilyn Crispell - David Rothenberg

Grenseland

Drollehålå Records/Musikkoperatørene

Chicago II på nytt

Chicago er et av de lengstlevende og, på sitt beste, heftigste bandene på kloden i mi bok. Her har dagens versjon gjennoppfriska albumet Chicago II fra 1970.

Chicago anno 2017/18 - ikke helt som før.

I forbindelse med bandets 50-års jubileum i 2017 tok Chicago turen til

akkurat byen som har gitt bandet navnet og spilte inn suksessalbumet

«Chicago II» akkurat i den samme rekkefølgen som på originalen. Det

gjorde de live foran et meget begeistra publikum som åpenbart hadde

været med bandet leeeenge.

Nå får alle vi andre også være med på festen som varer i knapt en time

og utgava som har kommet meg i hende inneholder både en cd-versjon og

en dvd-versjon. Så vidt jeg har skjønt finnes det også enn de

luxe-utgave med originalinnspillinga som en ekstra bonus.

Helt fra starten var Chicago et band med et helt spesielt særpreg.

Stemma til Peter Cetera og blåserekka skilte bandet ut fra alt og

alle, sjøl om band som Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Chase (opp

med hånda de som husker Chase!!!) på sett og vis hadde et slektskap

med Chicago.

Opp gjennom åra har det sjølsagt vært en hel del utskiftninger i

lagoppstillinga og den som savnes aller mest er kanskje den største

hjernen bak soundet, Terry Kath. Han forlot oss allerede i 1978, 31 år

ung, da han skjøt seg ved det som skal ha vært et uhell. Peter Cetera

takka for seg midt på 80-tallet for å satse på solokarriere.

Igjen fra originalbesetninga er hovedvokalisten og tangentisten Robert

Lamm, trompeteren og vokalisten Lee Loughnane og trombonisten James

Pankow - som faktisk har fått et band oppkalt etter seg her hjemme -

Mr. Pankow. Resten av dagens nimannslag har vært med i kortere eller

lengre perioder og noen har også takka for seg etter denne

innspillinga i fjor, blant annet trommeslageren Tris Imboden.

Jovisst er det både hyggelig og ikke minst nostalgisk å få både et

gjenhør og gjensyn med Chicago anno 2017. Låter som "Make Me Smile",

"Colour My World" og "25 or 6 to 4" er jo intet mindre enn udødelige,

men det hersker musikalsk sett ingen tvil om at originalversjonene var

bedre. For den ihuga Chicago-fansen der ute er det vel likevel ingen

vei utenom - denne utgava må også inn i samlinga. Det er til å forstå,

men man overlever altså uproblematisk uten. Musikken er uansett tidløs

- det forteller denne konserten oss også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chicago

Chicago II

Rhino/Warner Music

Det swinger i nord

Tre unge herrer med jazzutdanning i Tromsø som felles utgangspunkt, gir oss et flott bevis på at det swinger godt i nord.

Tobias Solheim-Nilsen, Christo Stangness og Sigbjørn Innjord Thomassen - Dratapp - de må gjerne smile litt!

Trommeslageren Tobias Solheim-Nilsen (26) fra Tromsø, bassisten

Christo Stangness (28) fra Harstad og gitaristen Sigbjørn Innjord

Thomassen (28) fra Alta har åpenbart funnet hverandre i løpet av

studietida i Tromsø. Bandet Dratapps debutskive er det aller beste

beviset på det.

Fra sør til nord og fra vest til øst i kongeriket finnes det

etterhvert meget bra utdanningsinstitusjoner for vordende og håpefulle

jazztalenter. Tromsø er vel kanskje den «skolen» som har fått minst

oppmerksomhet så langt, men basert på kvaliteten til blant andre

vokalisten Live Foyn Friis og denne trioen, så er det absolutt på tide

å vie Nordens Paris stor oppmerksomhet også når det gjelder

jazzstudentene som kommer derfra.

Disse tre unge gutta sier de har henta inspirasjon fra gitarister og

artister som Pat Martino, Bill Evans, Steve Swallow og «nykommere» som

Jonathan Kreisberg og Gilad Hekselman. Det forteller oss at de finner

seg veldig godt til rette i et landskap med utgangspunkt i det

amerikanske 60-talls soundet og med spor helt fram til de to

sistnevnte gitaristene som har vært med å flytte den tradisjonen helt

inn i vår tid.

De tre unge gutta her er meget dyktige instrumentalister alle sammen

og det er også tydelig at de stortrives sammen. Innjord Thomassen har

skrevet seks av de ti låtene, Stangness to og i tillegg byr de oss på

standardlåtene «Solar» og «Nature Boy». De hygger seg - og oss - i

alle slags tempi og enkelt og greit så swinger heftig hele veien i et

ganske så tradisjonelt tonespråk. Ingen musikalske grensesteiner blir

flytta på her, men vi får uansett et herlig påfyll fra det høye nord

med klar beskjed om at det spirer og gror i jazzfamilien også der.

Hvorfor skulle det ikke det forresten?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dratapp

Globus

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Fra Russland med musikk

Den russiske pianisten Yelena Eckemoff har fått med seg et stjernelag med blant andre Arild Andersen.

Paul McCandless, Yelena Eckemoff, Peter Erskine og Arild Andersen - en overraskende kvartett.

Pianisten og komponisten Eckemoff har hatt USA som hjemland i mange år

nå. Fra sin base der inviterer hun mange av sine favorittmusikanter

til å skape noe eget sammen med henne. Denne gangen er det vår egen

mesterbassist Andersen, Weather Report-legenden Peter Erskine på

trommer og oboist, hornist, sopransaksofonist og bassklarinettist Paul

McCandless fra den helt spesielle gruppa Oregon.

Eckemoff, opprinnelig fra Moskva, flytta til USA i 1991 og har jobba

innenfor en rekke musikalske sjangre. Hennes første jazzplate kom i

2009 og hun har også spilt inn plater sammen med andre norske

musikanter som Tore Brunborg, Jon Christensen og Mats Eilertsen. Når

det i tillegg kan nevnes at store musikanter som Manu Katché, Ben

Monder, Billy Hart og Marilyn Mazur er blant Eckemoffs

samarbeidspartnere, så skjønner vi på hvilket nivå hun befinner seg.

Med denne kvartetten og med denne innspillinga, som er gjort i

Hollywood i desember 2015, men først utgitt nå, møter vi Eckemoffs

verden slik den høres ut akkurat i dette tilfellet i alle fall.

Musikken har en slags midtøsten-feeling over seg og sjølsagt gjør både

Andersen, Erskine og McCandless sine unike bidrag sitt til at dette

møtet har blitt noe spesielt.

Eckemoff er også poet og billedkunstner og gir oss prov på begge deler

gjennom omslagsheftet. Den melodiske og rytmisk spennende reisa har

noe annerledes over seg, men jeg er ikke like begeistra for alle

låtene - noen av dem er ganske så lett å glemme. Uansett har det blitt

et morsomt og annerledes møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yelena Eckemoff

Desert

L&H Production/landhproduction.com

Åge! Åge! Åge!

Åge Aleksandersen er intet mindre enn et ikon. Mitt første møte med han og hans univers på mange år sørga for all den bekreftelse som trenges for å slå fast akkurat det.

Åge Aleksandersen og Sambandet - for en mann, for et band, for ett univers.

Foto: Tor Hammerø

Artisten Åge Aleksandersen (69) har vært en helt spesiell størrelse i bortimot 50 år. De godt og vel to timene på Rockefeller i Oslo - jeg fikk med meg den andre av to dager av denne tradisjonen som blei etablert i 2003 med Åge-konserter i Oslo akkurat denne helga - var en voldsom manifestasjon av hva og hvem denne usedvanlige mannen er og hvor han er anno 2018. Han er enkelt og greit på sitt aller beste sted.

Med et band som har vært med han i mange, mange år bestående av Steinar Krokstad på trommer - og flott og inderlig vokal på ei låt, Gunnar Pedersen på gitar og alt annet med strenger, Bjørn Røstad på saksofoner, tamburin og perkusjon, Skjalg Raaen på gitar, Morten Skaget på elbass og Terje Tranaas på tangenter, så tar far oss med på ei reise gjennom en skatt av bortimot utrolige proporsjoner. Det som er aller mest imponerende er at han og de gjør med en ekthet, inderlighet og livsbejaenhet som skulle tyde på at akkurat denne konserten var den aller viktigste i bandets historie. Når så Sambandet var forsterka med den utmerkede blåserekka Jens Petter Antonsen på trompet og flygelhorn, Christian Aftret Eriksen på trombone og Kåre Kolve på saksofon og fløyte, så var det ikke så spesielt mye å utsette på lydbildet for på si det sånn.

De godt og vel to timene gikk unna i ett sett uten ei eneste pause mellom låtene. Om det blei slitsomt ikke å få ta seg inn i igjen? På ingen måte: når Aleksandersen og hans sjelsfrender på alle slags vis er i stand til å holde dette tempoet, så skulle det bare mangle om ikke vi på mottakersida var i stand til å fikse det. Det usedvanlige empatiske publikummet, bestående av mennesker fra mange generasjoner, så ikke ut å plages nevneverdig for å si det slik.

Det hele begynte og slutta med «Levva livet» og når så folket fikk blant annet «4 pils», «Norge mitt Norge», «Dekksgutten», «Fremmed Fugl» - for ei låt, for en tekst, «Rosalita», «Lys og varme», «Dains med dæ», «Rio de Janeiro» og «Levva livet» kobla med «Min dag» til slutt, da var det både julaften og 17. mai for et publikum som fikk akkurat det de kom for - og litt til.

Åge Aleksandersen er akkurat så ekte, så jordnær og så til stede som han alltid har vært og når han leverer på dette nivået så var det en sann fryd og et herlig påfyll å ta med deg inn i høsten.

PS Dessuten var koreografien og trinna til blåserekka og tamburinspillet til Bjørn Røstad et ekstra krydder denne kvelden.

Åge Aleksandersen - for en artist, for en personlighet. Respekt!

Foto: Tor Hammerø

Rockefeller, Oslo 15. september 2018

To Halle

To Halle sammen med tre særdeles fremadstormende ungkalver gir oss en flott start på høsten.

Morten Halle omringa av Gunnar Halle, Andreas Wildhagen, Christian Meaas Svendsen og Helge Lien - en herlig overraskelse.

Med et aldersspenn på godt og vel 30 år, kunne det kanskje blitt en

eller annen generasjonskløft her. Det har det på ingen måte blitt -

veldig langt i fra. Saksofonist og fløytist Morten Halle, 57-årgang,

trompeter Gunnar Halle, født i 73, pianist Helge Lien, fra 75-kullet

og bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen,

som begge ankom i 88, har funnet fram til en felles kjerne med base i

Morten Halles komposisjoner som gjør dette til en av årets store

overraskelser.

Morten Halle har vært der helt siden inngangen til 80-tallet - i en

rekke flotte konstellasjoner. Han har hele tida fortalt oss at han har

hatt noe ganske så spesielt på hjertet og han har gjort det på et

varmt, personlig og kompromissløst vis. Til tross for det har Morten

Halle fått alt for lite oppmerksomhet både for sitt spill og for sitt

kompositoriske univers. Det er sjølsagt leit, men med denne

overraskende kvintetten dukker det opp en ny mulighet til å få gjort

noe med det.

Halle har gjennom hele sin karriere vært en estetiker og en melodiker

av rang. Han har skapt og oppholdt seg i landskap det har vært både

spennende og ikke minst behagelig å være tilstede i. Slik fortsetter

det sjølsagt også her.

Halle har jobba i årevis med Norges Musikkhøgskole og har hatt

ansvaret for å "oppdra" stadig nye generasjoner jazzmusikere. "Kompet"

med Lien, Meaas Svendsen og Wildhagen har jeg en mistanke om kommer

fra ymse kull der, men Gunnar Halle, som ikke er i slekt med Morten,

har sin utdannelse fra København. Uansett så har sjefen Halle sett og

skjønt at her fantes det, for de fleste av oss i alle fall, skjulte

forbindelseslinjer. Spesielt unggutta Meaas Svendsen og Wildhagen har

etablert seg i langt friere og åpnere musikalske settinger, men du

verden som de fikser og trives i Halles melodiske og ofte lyriske

klangverden også. Lien er for meg en opplest og vedtatt pianist i

toppklasse uansett setting - her kommer nok et bevis.

Og så er de to Halle-ene da. Ei ny spennende og særdeles velklingende

frontrekke har oppstått. De to kler hverandre på aller beste vis og

forteller oss at to Halle blir så mye mer enn en hel. "Jazz Album

2018" og kvintetten Into the Wild Hills har blitt en av årets store

positive overraskelser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Into the Wild Hills

Jazz Album 2018

Curling Legs/Musikkoperatørene

Blant de aller hippeste

Trioen Phronesis, med «norske» Anton Eger på trommer, er så avgjort blant Europas mest spennende og heftigste jazztrioer.

Anton Eger, Jasper Høiby og Ivo Neame - trioen sin det.

Foto: Peter van Breukelen

Siden 2005 har Phronesis, som blei satt i gang av den danske bassisten

Jasper Høiby, og som hele tida har bestått av Eger og den engelske

pianisten Ivo Neame, til nå gitt oss åtte studio- og liveskiver. De

har turnert kloden rundt og det er et kollektiv som sitter som ei kule

på alle mulige måter.

Esbjörn Svensson Trio satte i gang noe som likner på en "bevegelse" i

europeisk jazz med sitt sterke og flotte uttrykk som skapte noe helt

nytt med impulser fra både jazz og rock. Mange har fulgt i ests

kjølvann, dog uten å etterlikne den høyst originale svenske trioen.

Om Phronesis er et ektefødt barn av est vet jeg ikke, men at de, som

de fleste andre trioer som skaper musikk i ymse grenseland, har henta

mye inspirasjon derfra, er hevet over tvil. Likevel har Phronesis,

siden jeg hørte dem for første gang i alle fall, holdt på med noe helt

eget - og det gjør de fortsatt.

Fra starten var trioen, så vidt jeg har skjønt, i stor grad Høibys

band - eller det var han som skrev brorparten av musikken. Sakte, men

sikkert har trioen utvikla seg til å bli en stadig mer kollektiv

affære der alle tre bidrar i like stor grad.

"We Are All", bare tittelen sier vel en hel del om det, består i alle

fall av seks komposisjoner der alle bidrar med to hver. Å hevde at

denne trioen er samspilt, er noe i nærheten av årets underdrivelse så

langt: det og de låter som en enhet med masse empati og med tre herrer

med en instrumentbeherskelse i verdensklasse, så er dette storveis på

alle slags vis.

Phronesis-kollektivet er utstyrt med så mye energi at det nesten

bobler over, men samtidig har de blitt så "voksne" at de ikke skjemmes

for å ta´n helt ned også. Det er altså en dynamikk i

Phronesis-uttrykket anno 2018 som gjør at bandet framstår som mer

modent og viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phronesis

We Are All

Edition Records/Border Music

Førr ei dame!

Jeg har hatt et av og på-forhold til Susanne Lundeng gjennom mange år. Aldri skikkelig slutt, men nå er vi i alle fall veldig i gang igjen.

Susanne Lundeng - det gnistrer av både felespellet, stemma og øynene.

Susanne Lundeng (49) kom inn i norsk musikkliv som en virvelvind med

sitt livsbejaende felespill, si flotte stemme og sin utstråling av

samme kaliber. Folkemusikken var utgangspunktet for hennes uttrykk og

den ligger fortsatt i bånn. Med sin tiende utgivelse forteller hun oss

at hun har stadig mer å melde og det på et herlig vis med masse

dynamikk i sangstemma og felespillet.

Denne gangen møter vi for første gang Lundeng med egne tekster og det

er absolutt ingen tvil om at vi har med ei kvinne å gjøre som har et

levd liv å hente fra. Inderlighet, ekthet, skjørhet - det å stå frem

avkledd og likevel stolt og som den hun virkelig er, kommer tydelig

frem ikke minst i tekstene, men også i de skjøre og vakre melodiene.

Når hun så har fått veldig flott reisefølge av trommeslager Arnfinn

Bergrabb, tangentist Bjørn Andor Drage og lydmanipulator og

elektroniker Are Bredal Simonsen - alle med røtter i Bodøs rike

musikkliv - så tar de oss med inn i et lyrisk landskap med tydelige

avtrykk av folkemusikk sjølsagt, men også progrock, jazz og andre

herligheter har funnet sin naturlige og vakre plass.

Susanne Lundeng har kommet tilbake i min musikalske sfære - denne

gangen for å bli håper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanne Lundeng

Det va nære på

Havella/Musikkoperatørene

Du verden for en verden!

King Crimson har eksistert siden 1968 og er fortsatt i full aksjon. Her kommer et flott livebevis fra Wien i 2016.

King Crimson - de gamle er fortsatt eldst!

Av forståelige årsaker har det vært en hel del utskiftninger i bandet

i løpet av de 50 åra. Det er kun en mann som har vært med hele veien:

ikonet Robert Fripp.

Ei vareopptelling forteller oss at 18 medlemmer har vært innom samt to

tekstforfattere. Bandet har også hatt en rekke kortere og lengre

pauser, men nå både ser og hører det ut som om de har funnet tilbake

til et hyggelig sted der kjemien stemmer.

King Crimson blir av mange sett på som grunnleggerne av progrocken, og

de har helt fra starten inkorporert elementer fra jazz, folkemusikk,

klassisk og eksperimentell musikk, psykedelisk rock, hard rock og

heavy metal, new wave, gamelan, electronica og drum and bass. Stort

sett med andre ord. Fripp & Co skulle ikke ha noe av at musikken

skulle være enkel - da blei den heller forkasta. Taktartene skulle

helst være av det kompliserte slaget og akkordskjemaene var av typen

som hippe jazzmusikanter digga. Bandet og den musikalske

innfallsvinkelen de valgte har betydd mye for mange musikere og band

innen mange sjangere de fem tiåra de har vært i mer eller mindre

aksjon.

Nå ser det altså som de stortrives sammen igjen og de har turnert mye

de seineste åra. Høsten 2016 var en travel periode og blant annet stod

Oslo på reiseruta med tre utsolgte hus på Sentrum Scene. Et par

måneder etter Oslo-stoppet stod den østerrikske hovedstaden Wien på

turnélista og det er konserten derfra den 1. desember vi får være med

på.

King Crimson var kjent for å spille lange konserter og det har de på

ingen måte slutta med. Men de har innsett at både de sjøl og store

deler av publikum har begynt å trekke på åra og har behov for å lette

på trykket med jevne mellomrom. Det har ført til at de har begynt å

legge inn pauser og på denne trippel-cd-utgivelsen får vi være med på

hele konserten med naturlige pauser mellom hver cd.

Herligheten varer i rundt tre timer og vi får sjølsagt schlägere som

«The Court of the Crimson King», «Heroes» og «21st Century Schizoid

Man», mye annet tidløst stoff samt nye låter også. Hele festen blir

avslutta med en slags samtidscollage som neppe er nedskrevet på noe

vis.

Noe av stoffet er fortsatt instrumentalt, mens gitarist Jakko Jakszyk

synger på et mer enn hederlig vis på mange av låtene. Ellers består nå

bandet av tre trommeslagere, saksofonisten og fløytisten Mel Collins,

bassguru Tony Levin og sjølsagt Fripp på gitar og tengenter.

Lydbildet er sjølsagt stort og tildels voldsomt og det er fortsatt et

trøkk, en energi og en originalitet i King Crimson som gjør at bandet

den dag i dag framstår som noe helt for seg sjøl.

Det har vært en herlig opplevelse å få gjenoppleve denne helt unike

verdenen som heter King Crimson.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

King Crimson

Live in Vienna

DGM/Panegyric Recordings/Border Music

Tøft i hønsehuset

Alle som har hatt gleden av å følge Jørun Bøgeberg gjennom deler av hans karriere blir ikke det minste overraska over at bandet og musikken hans låter tøft.

Hanene i Henhouse kan gjerne smile litt - det har de all grunn til.

Bassist og vokalist Jørun Bøgeberg (60) har vært med på, om ikke det meste, så i alle fall veldig mye i norsk populærmusikkliv de seineste tiåra. Han har stort sett spilt ei altfor beskjeden, men like fullt viktig bakrolle for å løfte frem andre artister. Nå har han kommet ut av skapet med sin egen trio og han har mye tøft å melde.

Helt siden starten på 80-tallet har Bøgeberg bidratt på skiver og live med alt fra a-ha via Jannicke og Jahn Teigen til Anne Grete Preus. For å si det slik: det er veeeeldig mange artister som både kan og vil namedroppe Jørun Bøgeberg.

I tillegg til å være en usedvanlig allsidig og tilpasningsdyktig bassist, så har han så definitivt utvikla si egen stemme også. Han er en av de få her til lands som man trenger å bruke bare noen millisekunder på for å slå fast at det er han som er på ferde.

Heldigvis vokste ønsket om å båndfeste det han og trioen Henhouse, som henspeiler på at musikken sikkert tildels er unnfanga og spilt inn i hønsehuset på Wien på Toten, fram. Sammen med sjelsfrendene Trond Augland på trommer, perkusjon og effekter og Nils Einar Vinjor på gitar og vokal, har Børgeberg trylla fram sju låter som er nesten like allsidige som bassisten sjøl.

Her finnes det spor av rock, blues, soul, country, folk, jazz - til og med frijazz!!! - og rapperen Gasby og saksofonist Trygve Seim gir også fine bidrag til dette visittkortet som nok en gang bekrefter at egentlig i alle disse herrene har kongeriket altfor underkjente musikanter - musikanter som holder meget høy klasse.

Henhouse er beintøff musikk utenfor de fleste sjangergrenser. Herlig - mer makt til hanene i hønsehuset.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Henhouse

Henhouse

Basstard Music/jbbass.com

Covrer sine egne låter

Paul Simon slutter heldigvis aldri å overraske. I det han har avslutta sin siste Europa-turné, så gir han oss nye versjoner av gamle låter.

Lille Paul Simon er en av de aller største.

Simon (76) er i mi bok en av de største låtskriverne i den moderne musikkhistoria. Både kvalitativt og når det gjelder mengde så har Simon helt siden 60-tallet levert i bøtter og spann. Her kommer han med et flott nytt visittkort der han covrer noen av sine egne låter - og langt i fra de mest kjente.

Simon har gjort mye med mange opp gjennom karriera si. Han har samarbeida med afrikanske musikere, han har jobba akustisk og elektrisk, han har hatt nære forbindelser med rock, folk, pop, world, klassiske musikere og stadig mer jazz. Det meste med andre ord.

Med «In the Blue Light» tar han det spennende og overraskende valget å gå tilbake til ti låter fra store deler av sitt lange musikalske liv. Han har valgt sanger som han mente hadde potensial til å komme til nye steder hvis han valgte nye innfallsvinkler, ny instrumentering, delvis nye tekster og nye musikanter. Det har ført til mange store løft for låter mange kanskje ikke har et så sterkt forhold til.

Når han så har valgt på aller øverste jazzhylle og invitert blant andre Nate Smith - verdens kanskje hippeste trommeslager per nuh? - bassist John Patitucci, gitarist Bill Frisell, trommeslager Steve Gadd - ikke akkurat uhip han heller, bassist Renaud Garcia-Fons, pianist Sullivan Fortner, trompeter Wynton Marsalis, trommeslager Jack DeJohnette og saksofonist Joe Lovano og kammersekstetten yMusic - vi snakker A-lag så det holder - så har det ført til et nytt, flott og annerledes «syn» på en ganske ukjent del av sangskatten til Simon.

Han synger like flott som han alltid har gjort og er det en som er historieforteller udi populærmusikken så er det Paul Simon. Det er heller ikke bare «ukjente» låter som har sluppet gjennom nåløyet. Låta med den aller flotteste tittelen av alle - jeg mener alle - er også med: «René and Georgette Magritte with Their Dog After the War» er heldigvis inkludert og for ei låt det er!

Paul Simon har trua med å trekke seg tilbake. Det er det ikke så mye vi kan gjøre med det, men vi kan uansett håpe at han fortsetter med å gi oss lykkepiller som dette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paul Simon

In the Blue Light

Legacy/Sony Music

Endelig!!!!

Mange med meg hare venta og venta og venta.....Når er hun endelig her igjen. Anja Garbarek. Bedre, mer personlig og spennende enn noen gang.

Anja Garbarek - bli hos oss nå!

Foto: Bjørn Opsahl

Jeg har «autografen» til en 10 år gammel Anja Garbarek i ei bok om Moldejazz. Det var det året jeg fortalte henne hvor imponert jeg var over hvor stille en 10-åring kunne være på Bill Evans-konsert i langt over to timer. Det er fordi pappa synes at det skal være stille når han spiller, kom det veslevoksent tilbake. Siden den gang har jeg vært imponert over alt hun har levert og skapt. Nå mer enn noen gang.

Nå har det tatt 13 år siden hun sist var innom og fortalte oss hvor hun var. Det er et veeeeeldig langt svangerskap det! Når det er sagt så har hun også vist oss tidligere at hun ikke har meldt noe får hun har noe å melde. Relativt mange artister burde tatt seg det ad notam kan man vel trygt si.

Garbarek trenger ikke forsvare noe som helst når det gjelder "pausa". Det er enkelt og greit hennes privilegium å si fra når det passer henne. Nå har hun blitt inspirert av dokumentarfilmer om psykisk helse - vi snakker heller ikke denne gangen om lettvintheter og det kommer heller ikke som noen overraskelse.

Vi står alle i fare for å miste taket i vårt eget liv; muren som finnes foran en virker totalt uoverstigelig. Disse store spørsmåla er det Garbarek har tenkt nøye gjennom og som har ført til fantastiske tekster. Når det så blir miksa med hennes underfundige, fascinerende og som alltid høyst personlige melodier, så blir vi nok en gang invitert inn i en totalt unik Anja Garbarek-verden.

Som alltid har Garbarek hygga seg hemningsløst med lyder hun har funnet eller skapt på veien fram til dette enestående "verket" - eller verkene. Det finnes nemlig i to varianter: det ene er ganske så sangorientert, mens det andre inneholder om ikke hele så store deler av Garbareks lydunivers i tillegg. Låtene kommer også i forskjellige rekkefølger og de er miksa på forskjellig vis. To ganske så forskjellige opplevelser, men like fascinerende begge to.

Jeg håper Anja Garbarek får mange bilder inn i hodet sitt i tida som kommer. Det er nemlig da hun blir inspirert til å lage både tekster og musikk. Når hun så forhåpentligvis får med seg Kåre Chr. Vestrheim til å arrangere og produsere også i framtida, så er det bare å be om at det ikke tar nye 13 år får vi får fortsettelsen av Garbareks helt spesielle popunivers.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface

Drabant Music/Musikkoperatørene

Anja Garbarek

The Road Is Just a Surface - The Original Full-length Theatrical Version

Drabant Music/Musikkoperatørene

Vidar og Tom i 100!

Den 21. juli ville legenden Vidar Sandbeck fylt 100 år. Den fantastiske skatten hans blir ikke glemt. Det sørger spesielt Tom S. Lund for.

Øystein Sunde med ordenen som viser at han er kommandør av St. Olavs Orden. Tildelinga skjedde under Sandbeck-hyllesten. Foto: Ørn Borgen/NTB Scanpix

Under Festpillene i Elverum i sommer blei forestillinga «Vidar Sandbeck 100 år» urframført. Det var sjølsagt både rett sted og rett tidspunkt for å hylle den strålende dikteren og komponisten fra Åmot i Østerdalen. For alle oss som ikke var tilstede der, dukka muligheten opp i Oslo Konserthus og de folkekjære sangene og melodiene til Sandbeck blei varmt omfavna også der.

Mannen som skal ha all mulig slags ære for at denne hyllesten blei en realitet og en suksess, er Jømnas store sønn Tom S. Lund. Gitaristen og og oppkommet bak Trio de Janeiro og Desafinado har lenge hatt et sterkt og nært forhold til samfylkingen Sandbeck og allerede for 15 år siden stod han bak cd-utgivelsen «Gull ifra grønne skoger» der han samla en rekke kjente artister for å hylle den kjente skatten til dikteren og komponisten som gikk bort i 2005 og som dermed fikk gleden av å oppleve den hyllesten.

Unge Lund ga seg heldigvis ikke med det. Han har gått i dybden og funnet fram en rekke ukjente Sandbeck-dikt og tonsatt flere av dem. Sammen med udødelige sanger som «Pengegaloppen», «Bildilla», «Et lite miniskjørt», «Gull og grønne skoger» og ikke minst «Menuett i mai», inviterte Lund oss med på et minneverdig besøk inn i Sandbecks rike.

Med et stjernelag rundt seg bestående av Aud Ingebjørg Barstad på fele og vokal, Jørn Halbakken på fele, Birger Mistereggen på perkusjon og trommer, Frode Haltli på akkordeon, Olaf «Knerten» Kamfjord på bass og Frøydis Grorud på saksofoner og fløyte, vokste Lunds arrangement frem på et herlig og inderlig vis.

Når så gjestesolistlista bestod av Ivar Nergaard, Ole Edvard Antonsen, Viggo Sandvik, Anne-Marie Giørtz, Henning Sommerro, Ingrid Bjørnov - du verden så godt det var å se og høre henne på scena igjen!!! - Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde, så skjønner man raskt at Lund hadde begynt øverst på telefonlista si når invitasjonene gikk ut.

Alle leverte fra øverste hylle, men måten Sivertsen tar med seg en sal på og opplevelsen av en tydelig rørt Sunde i det han blei ikledd St. Olavs orden - vi stiller oss i rekka av gratulanter! - samt gjensynet med Bjørnov, var uansett blant kveldens mange høydepunkter.

Vidar Sandbecks udødelige og tidløse skatt lever videre - også takket være Tom S. Lund og hans ustoppelige entusiasme.

Vidar Sandbeck 100 år

Oslo Konserthus, 8. september 2018

Få, om noen, er i stand til å bergta en sal som Halvdan Sivertsen.

Foto: Tor Hammerø

For en gjeng som var samla for å hylle Vidar Sandbecks udødelige skatt.

Foto: Tor Hammerø

Så ekte, så vakkert

Når Tord Gustavsen og Trygve Seim gir oss ny musikk, så mer enn aner vi hvor det bærer hen. Det fører til inderlighet, ekthet og mye varme.

Tord Gustavsen tar oss nok en gang med til underskjønne steder.

Trygve Seim søker og finner det vakre for oss.

Samarbeidet de to har hatt med sjefideolog i ECM, Manfred Eicher, har vært med å løfte de to og deres musikk til nye høyder. Eicher har utvilsomt og beviselig vært i besittelse av denne evnen siden ECM kom til rundt 1970 og heldigvis har Norge og norske musikere stått i en spesiell stilling hos ECM og Eicher hele tida.

Det er 15 år siden Gustavsen og Eicher starta samarbeidet med "Changing Places" - en trio med salige Harald Johnsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Nå har denne ekskursjonen, som forhåpentligvis har evigheten som mål, ført til åtte skiver i ymse konstellasjoner.

Etter Johnsens bortgang i 2011 har trioen ikke spilt ei så sentral rolle lenger. Nå har heldigvis Gustavsen funnet fram til en mer enn en verdig arvtaker i Sigurd Hole og sjølsagt er Vespestad, som vel Gustavsen har et slags telepatisk musikalsk forhold til, fortsatt med.

Trioen byr på et repertoar bestående av mye Gustavsen-materiale, men i like stor grad sanger henta fra Gustavsens oppvekst rundt kirka i Hurdal. Mange salmer med andre ord i fantastiske arrangement av sjefen og det samme med tre melodier av en J.S. Bach.

"The Other Side" har enkelt og greit blitt en enorm manifestasjon av at Tord Gustavsen musikalske, melodiske og empatiske rike er vakrere og sterkere enn noen gang - med utsøkt reisefølge i Hole og Vespestad.

Gustavsen omringa av Vespestad og Hole - det må nesten gå bra.

Tenor- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Trygve Seim (47) har bidratt på godt vel 20 ECM-innspillinger så langt - både egne og andres. Et spesielt trekk ved mange av dem er at Finland, finske musikere eller en eller annen finsk forbindelse er involvert - blant annet sammen med Sinikka Langeland, Iro Haarla og Edward Vesala.

Med sin relativt ferske kvartett bestående av Mats Eilertsen på bass, den finske trommeslageren Markku Ounaskari og den estiske pianisten Kristjan Randalu, gir Seim oss elleve nye originalkomposisjoner stort sett skrevet, tro det eller ei, i Helsinki.

Seims usedvanlig melodiske åre møtte vi seinest sammen med Tora Augestad, Frode Haltli og Svante Henryson i "Rumi Songs" og "Helsinki Songs" er på sett og vis en forlengelse, men likevel helt forskjellig.

Estetikken, den musikalske empatien og søkenen etter det vakre, ofte ikledd en melankolsk åre og hele tida med Seims urvakre saksofontone, avgjort i slekt med Jan Garbarek sin, er hele tida fundamentet for det musikalske uttrykket til Seim og kvartetten hans - som har skjønt på en prikk hvor Seim vil hen med budskapet sitt.

Den fantastiske ECM-historia begynte i stor grad med de fire store norske: Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. De la lista for stadig nye generasjoner som i de fires ånd har søkt sitt eget uttrykk. Tord Gustavsen og Trygve Seim er to av dem har tatt stafettpinnen videre og du verden så godt det gjør å befinne seg i deres selskap. Det er både vakkert, viktig og riktig å være der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mats Eilertsen, Kristian Randalu, Trygve Seim og Markku Ounaskari - skjønnhetssøkere og finnere.

Tord Gustavsen Trio

The Other Side

ECM/Naxos Norway

Trygve Seim

Helsinki Songs

ECM/Naxos Norway

Hør nøye etter!

De som trodde at The Real Thing hadde enerett på orgeljazz her til lands, har heldigvis tatt feil. Organ Jam er Vestlandets strålende tilsvar.

Organ Jam i fri og fin flyt!

Organ Jam, det vil si Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Olav Herstad på orgel og Ole Jakob Hystad og Tor Yttredal på henholdsvis tenor- og sopransaksofon, har holdt hjula i gang siden 2010. For fem år siden ga de oss sitt første livstegn til hjemmebruk med cd-en «Organics» og nå er de heldigvis tilbake med oppfølgeren «Listen Carefully».

Som The Real Thing så ligger idealene også her i den amerikanske 60-talls jazzen. Den annerledes besetninga med to saksofoner og ingen gitar gjør soundet til Organ Jam ganske så annerledes enn de fleste band i denne gata og det gjør det hele ekstra interessant.

Med et repertoar skrevet av herrene Herstad og Yttredal, med unntak av "How Deep Is the Ocean", blir vi tatt med på ei hardtswingende og groovy reise i alle slags tempi der banduttrykket er viktig, men der det absolutt er god plass til alle fire slik at de får fortalt oss hvilke utmerkede solister de er.

Organ Jam er absolutt ikke noe band som renner ned dørstokkene på klubber og festivaler i tide og utide. Det må de gjerne gjøre i mye større grad for min del - dette er garantert et heftig liveband også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Organ Jam

Listen Carefully

Inner Ear/Musikkoperatørene

Verden som var hans - og min

Ketil Bjørnstad er i mål med den vanskelige fjerderunden og det er bare å takke for den reisa han lar oss få bli med på - nok en gang.

Ketil Bjørnstad - slik han så 90-tallet.

Det er nå tre år siden Bjørnstad inviterte oss med på denne maratonreisa der han lar oss få bli med han gjennom alle tiåra han har levd. For meg har det blitt seinsommerens høydepunkt, sikkert fordi det også er mye av min samtid som er grunnlaget. «Nittitallet» holder samme høye standard som de tre foregående.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad skriver godt. Det har "vidunderbarnet" fortalt oss relativt mange ganger siden han debuterte med diktsamlinga "Alene ut" i 1972. Med en bibliografi og diskografi som matcher alt her til lands, og langt utenfor Harald og Sonjas grenser, både kvalitativt og kvantitativt, så er det likevel slik at denne reisa i mine ører og øyne er det heftigste han har begitt seg ut på noensinne - i tillegg til platesamarbeidet med ECM-ideolog Manfred Eicher, men det skal jeg komme tilbake til.

I hvor stor grad Bjørnstad husker alt han har vært med på eller i hvor stor grad han har tatt notater som har hjulpet han, vet jeg ikke. Sjølsagt har han hatt researchhjelp underveis også, men uansett er det en imponerende gjenfortelling han bringer oss år for år. Det som nok en gang gjør dette så imponerende er at i tillegg til å være djupt personlig, så skriver han slik at vi som lesere blir en del av historia også: mange av oss har nemlig levd mer eller mindre samtidig og opplevd mye av det samme.

På det personlige planet får vi bli med på mange av Bjørnstads boklanseringer og ikke minst platelanseringer. Der blir vi også innlemma i Bjørnstadgutten, som er en av hans tre måter å benevne seg sjøl på, sin enorme respekt og til dels frykt for ECM-sjef Manfred Eicher. Resultatene av samarbeidet har beviselig blitt veldig bra, noe den av og til overydmyke Bjørnstad sjølsagt gir alle andre mest mulig kreditt for i sin bortimot sjølutslettende måte å bedømme seg sjøl på.

Dette tiåret førte også til et samlivsbrudd, flytting fra Sandøya ved Tvedestrand tilbake til Oslo og et nytt forhold. Slutt med den andre og inn kommer C., noe som blant annet fører til et par begivenhetsrike år i Paris.

Bjørnstad (66) blir av mange sett på som den alltid like blide og omgjengelige forfatteren og musikeren. Det er han da også, men han gir oss også sjølutleverende eksempler på at han virkelig kan si fra når han føler for det.

Kapitlene blir kortere når vi nærmer oss slutten, men likevel er vi ikke langt unna 800 sider denne gangen heller. Kanskje begynner Bjørnstad å kjenne på utmattelsen når han nærmer seg mål på nok en maraton? Jeg ville gjerne at han ikke blei så detaljert en rekke ganger - jeg tror historia hadde blitt enda bedre av det.

Og så gir jeg ikke slipp på en av mine kjepphester denne gangen heller. Aschehoug er et så stort og ressurssterkt forlag at navne- og fakatafeil burde vært luka bort i større grad enn det som har skjedd her. Police-gitaristen heter Summers, Paolo Vinaccia kom til Norge med et libanesisk discoband - ikke italiensk danseband, TV 2 skrives akkurat slik, Ystehede akkurat slik, The Köln Concert er i entall, en gang dukker det opp en h i fornavnet til Jon Christensen, den fordums mobiltelefongiganten Ericsson skrives slik, Gardermobanen heter bare det og legenden fra Marseille heter fortsatt Tore André Flo - sjøl om jeg er enig i at Tor er et mye penere navn!

Uansett hvor genert jeg kan være, prøver jeg alltid å redde en kvinne i nød, skriver Bjørnstad-gutten om da han plukka opp hatteeska til Shere Hite. Det er en bare én av hundrevis av strålende formuleringer underveis i fortellinga om det grensesprengende tiåret - Nittitallet. Du verden som jeg gleder meg til Tyvetallet allerede!

Ketil Bjørnstad

Verden som var min - Nittitallet

Aschehoug

Fra hjertet

Jeg måtte grave djupt for å finne mitt forrige møte med den amerikanske pianisten Rob Schwimmer. Heldigvis har han fortsatt mye å by på.

Rob Schwimmer her på theremin, men det blir mest piano underveis.

«Theremin Noir» fra 2000 var første gang Schwimmer dukka opp i heimen hos meg. Den gang sammen med pianisten Uri Caine og fiolinisten Mark Feldman. Schwimmer spilte theremin, trekkspill og ymse andre rariteter. Siden har han tilbragt mye tid sammen med Paul Simon som hans pianist og som sidemann for mange andre. Endelig er han på plass med noe helt eget og Schwimmer (63) er en pianist som virkelig går utenom den opptråkka stien.

Schwimmer er ikke den som har løpt ned dørstokkene i platestudio i tide og utide - i alle fall ikke når det gjelder egne produksjoner. Bortsett fra på et triospor, med bassisten Jay Anderson og trommeslageren Jeff Hirschfield, som avslutter denne visitten, så er Schwimmer mutters aleine - i stor grad med sitt piano, men også med theremin og Haken Continuum - to helt spesielle elektroniske instrumenter, det første er vel kanskje det eneste som ikke trengs berøring for at det skal bli lyd eller musikk fra det.

Schwimmer er en virtuos pianist som har det meste innabords. Her tolker han alt fra klassikere som Chopin og Obukhov via jazzklassikere som Monk, "In the Wee Small Hours" og "Lost in the Stars" til Paul Simons "Sounds of Silence" samt hyllester av forbilder som Paul Bley, Annette Peacock og Leopold Godowsky.

Den tidligere Bad Plus-pianisten Ethan Iverson har skrevet innsiktsfulle kommentarer fra låt til låt og understreker det voldsomme spennet i Schwimmers måte både å uttrykke seg på og tilnærme seg musikken.

Rob Schwimmer er intet mindre enn en usedvanlig spennende og original musikant som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått. "Heart of Hearing" er et meget bra å sted å starte utsjekkinga på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rob Schwimmer

Heart of Hearing

Sunken Heights Music/robschwimmer.bandcamp.com

Varmt nordpå

Det er på ingen måte noen bombe, men hyggelig likevel: Marit Sandvik bekrefter nok en gang at hun er en vokalist av ypperste Brasil-klasse. Det også!

Marit Sandvik i spissen for Nova Onda - de har all grunn til å smile.

Hadde Marit Sandvik bodd i hovedstaden eller i en eller annen sentral musikkstad på kloden, så hadde hun garantert vært et stort navn. Nå har det seg slik at hun har blitt værende i Tromsø, men sluppet sin syngende datter Dagny ut i verden. Likevel forteller hun oss heldigvis med ujevne mellomrom hvor bra og livsbejaende hun er.

Forrige gang jeg møtte Sandvik var det sammen med strålende italienske musikanter. På skiva «Travel» fra 2016 sang hun både på italiensk, norsk og engelsk. Skrur vi klokka tilbake til 1993 så kunne vi påtreffe Sandvik i bandet Bossa Nordpå og de ga oss skiva «Uma Onda No Mar» for 14 år siden.

Der viste Sandvik oss at hun også beherska det portugisiske språket og toneganger basert på samba, bossa nova og andre brasilianske herligheter. Bandet eksisterte fram til 2005, men heldigvis har ikke Sandvik glemt sin fascinasjon for dette uttrykket.

For fem år siden blei Nova Onda, som kan oversettes med ny bølge, etablert som band. Med seg har hun sin faste følgesvenn på alle mulige vis, gitaristen Øystein Norvoll, tangentisten Eirik Fjelde, tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones, bassisten Morten Steene og trommeslageren og perkusjonisten Simen Iversen Vangen og at hun og de har skjønt hva brasiliansk musikk i de samme målførene som sist går ut på, hersker det særdeles liten tvil om.

Sandvik synger strålende på både norsk og portugisisk og repertoaret, som består av låter av brasilianske storheter som Chico Buarque, Joyce Moreno og Djavan er herlig miksa med egne låter som Sandvik stort sett har skrevet. I tillegg har far i huset tonsatt en herlig tekst av Brynjulf Bjørklid - en tekst som varmer et fotball- og musikkhjerte spesielt, nemlig en hyllest av fotballegenden Garrincha.

«Flor» har blitt nok en bekreftelse på at Marit Sandvik er en allsidig og varm vokalist som hører hjemme høyt opp uansett hvilken liste vi velger å sette henne opp på. Når hun så har med seg et utmerka og emaptisk band utstyrt med mye av den samme varmen som hun sjøl er i besittelse av, så er det bare å la høsten komme - varmen er sikra uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marit Sandvik & Nova Onda

Flor

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Stille, vakkert og ettertenksomt

Jeg har været begeistra for vokalisten Inger Marie Gundersen fra Arendal helt siden det første møtet i 2004. Men aldri mer enn nå.

Inger Marie har laga sitt vakreste visittkort til nå.

Etter de to første skivene droppa like godt Inger Marie etternavnet som artist. Muligens gjorde det alt lettere i for eksempel Sør-Korea der hun virkelig har fått et stort publikum. Musikken derimot er så tilgjengelig at den ikke trenger verken for- eller etternavn.

Arendal kommune må være begunstiga med verdens mest uttrykksfulle og musikalske miljøterapeut. Har jeg skjønt det riktig så har nemlig Inger Marie fortsatt sin straightjobb å gå til når hun ikke synger et eller annet sted på kloden. Det til tross for at hun har utgitt fem skiver siden 2004 som alle har fått strålende mottakelse og som har gjort henne til stjerne - spesielt i Sør-Korea.

Nå har det gått sju år siden hun ga oss sitt seineste livstegn, «For You». Det var altså på høy tid at hun ga oss en ny tilstandsrapport og herligere melding enn «Feels Liek Home» er det nesten ikke mulig å be om.

Med sin varme og inderlige stemme og sin tålmodige og ekte måte å formidle en tekst og et budskap på, så tar Inger Marie oss med til steder det er godt å være og som samtidig krever oss som lyttere.

Produsent og trompeter Per Willy Aaserud skal ha all mulig ære for at dette har blitt så vakkert, så inderlig og så modig - her blir vi nemlig tatt med inn i én type stemning og der blir vi værende. Og det er så godt og fint å være der - der det er rom, tid og luft.

Med et repertoar som inneholder alt fra tittellåta til Randy Newman til den sakteste versjonen av («Sittin´ on) The Dock of the Bay» så langt, Creedenceklassikeren «Long as I Can See the Light», noen flotte originallåter, ABBAs «When All Is Said and Done» og «Med ögon känsliga för grönt» - på strålende svensk må vite - inviterer Inger Marie oss inn i seinsommeren og tidlighøsten på et vis som gjør at både høst og vinter skal være mulig å komme seg gjennom og vel så det.

De som tror at det skader med tonefølge fra folk som Rasmus Solem på tangenter, Sung Su Kim på bass, Jarle Vespestad på trommer, Bendik Hofseth på saksofon og Hallgrim Bratberg på gitar, tar faktisk feil. De har på alle mulige vis skjønt hvor Inger Marie og Aaserud vil med dette visittkortet og er alle med på å løfte det opp til ei lita perle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Inger Marie

Feels Like Home

Stunt Records/MusikkLosen

Skjerp alle sanser

Bak bandnavnet Guren Salong skjuler blant andre vokalisten Helga Guren seg. Det er bare å ønske hjertelig velkommen.

Helga Guren i front for Guren Salong - saker.

Foto: Tord F. Paulsen

Det er så hinsides hyggelig å bli utsatt for nye navn og nye uttrykk - hvis de har noe å by på vel og merke. Det har på alle slags vis Helga Guren og Guren Salong.

Jeg har lest meg til at Helga Guren er en profilert skuespiller på Rogaland Teater i Stavanger. Hvis hun er like bra og uttrykksfull på de skrå bredder som vokalist så er hun enkelt og greit intet mindre enn veldig bra. Dette korte møtet med henne og Guren Salong, et slags musikerkollektiv som har bestått av opptil 15 musikanter siden unnfangelsen i 2013, er nemlig av typen som umiddelbart tar bolig og sørger for at man blir der værende.

Vi snakker her om en EP bestående av tre låter som varer i knappe 12 minutter. Lengre tid trenger faktisk ikke Guren Salong for å fortelle oss at de fortjener et langt liv i landet og denne teaseren bortimot roper på en forlengelse og en oppfølger.

Både musikk og tekster er skrevet Guren og tangentist Anders Brunvær Hauge og vi befinner oss i et sofistikert poplandskap med innslag av både prog, jazz og en del andre herligheter. Dette blir dandert på best mulig vis av noen av Stavanger-regionens beste musikanter, blant annet med teatersjef Arne Nøst på sopransaksofon og fløyte.

Først og fremst er det likevel Gurens fantastiske, uttrykksfulle, dynamiske og klokkeklare stemme, som uten anstrengelse strekker seg over tre oktaver, som sørger for at "Animale" blir en stor opplevelse. Hvordan musikk-Norge har greid å unngå og oppdage dette spesielle talentet er bortimot en gåte. Herved er beskjeden gitt: skjerp ørene og alle andre sanser. Helga Guren og Gurens Salong har noe spesielt å fare med.

"Animale" finnes både som cd og lp - med hver sin farge på coveret.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Guren Salong

Animale

Daniel Engen Productions/gurensalong@gmail.com

Enkelt svensk valg

Svenskene går mot et spennende valg om noen dager. Etter å ha tilbragt tid sammen med Johan Lindströms musikk burde det være enkelt.

Johan Lindström sammen med sin fantastiske septett.

Johan Lindström er intet mindre enn en gudebenåda gitarist - inkludert pedal steelvarianten. Ikke minst den faktisk. Vi har hatt gleden av å høre han sammen med både Ane Brun og Susanne Sundfør og med med bandet Tonbruket blant annet, men her møter vi han for første gang med egen musikk og eget band. Vi snakker original musikk i verdensklasse.

Johan Lindström (46) er typen musikant som alle andre musikanter veldig gjerne vil ha med seg i bandene sine eller på prosjektene sine. Om det er årsaken til at det har tatt sin tid før han kom med "debuten" vet jeg ikke, men at det var på høy tid er det i alle fall ingen tvil om.

Med et svensk superlag bestående av den unge trommeslageren Konrad Agnas, multiklarinettisten og saksofonisten Per "Texas" Johansson, multisaksofonisten og plateselskapsdirektøren Jonas Kullhammar, tangentisten Jesper Nordenström, bassisten Torbjörn Zetterberg og trombonisten Mats Äleklint samt litt vokalhjelp fra Sofie Livebrandt og Edda Magnason og en strykekvartett i tillegg, har Lindström skapt et herlig og originalt univers som har både jazz, blues og rock - og sikkert mye annet - i seg.

Man kan kanskje si at "Music for Empty Halls" har blitt et slags pay back time for alle som Lindström har stilt opp for gjennom mange år. De stortrives åpenbart i hans selskap og med hans musikk. Den er tøff, den er heftig, den er personlig og den forteller oss og bekrefter at Johan Lindström er en strålende instrumentalist, komponist og arrangør. Valget er enkelt - stem Lindström!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Johan Lindström Septett

Music for Empty Halls

Moserobie Music Production/MusikkLosen

Filmatisk musikk

Det å bli «konfrontert» med Sergio Casales tolkninger av musikk som har kledd italienske filmer, har vært en helt spesielle og sjelden opplevelse.

Fløytisten Sergio Casale med sine to musikalske brødre.

Eier og ideologisk fører for Losen Records, Odd Gjelsnes, slutter aldri å overraske og takk for det. Her presenterer han oss for musikk noen kjenner fra italiensk film, iført en triodrakt av spesiell karakter i tillegg.

Hvordan Gjelsnes har kommet borti dette prosjektet, vet jeg lite om - viktig er det heller ikke. Det er altså den italienske fløytisten Sergio Casale og hans landsmenn Antonio Arietano på klarinett og Sergio Fanelli på bratsj som har satt hverandre stevne og tatt for seg 18 melodier som opprinnelig har blitt skapt til reisefølge for kjente filmer.

Kjente spesielt for italienere og filmkjennere generelt sjølsagt, men når navn som Ennio Morricone og Nino Rota dukker opp, så er det nok flere enn som så som nikker gjenkjennende. Filmlegender som Pasolini, Fellini og Antonioni har alltid lagt stor vekt på musikk til sine filmer og her blir viktige deler av den gitt ei ny og flott ramme.

De tre instrumentene klinger nydelig sammen og Casale har skrevet arrangementer som passer både besetninga og melodiene perfekt. Dette er musikk som kanskje henter mest fra klassisk musikk, men her finnes det spor av mye annet også - til sammen blir det noe helt unikt i regi av Sergio Casale.

Sergio Casale har lag nydelig og sjelden musikk og Odd Gjelsnes skal ha all ære for at den blir videreformidla.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sergio Casale

Sciuscià

Losen Records/MusikkLosen