hits

oktober 2014

Gigantene møtes

John Donne var en gigant. Ketil Bjørnstad er det. Når det legges sammen blir det et mesterverk ut av det.

Ketil Bjørnstad har tydeligvis en uendelighet å hente fra.

Ketil Bjørnstads omfattende karriere er så mye omtalt at vi lar være å repetere det her bortsatt fra å slå fast at han både som musikant og forfatter har noe helt spesielt å fare med. Når han i tillegg til å være usedvanlig produktiv også gjennom mange tiår har levert kvalitet på aller øverste hylle, så sier det alt om at han kanskje er vår viktigste samtidskunstner. Nå kommer det nok et verk med Bjørnstads bumerke på seg og igjen snakker vi om et storverk som vil stående lenge.

Håkon Kornstad er et multitalent av de sjeldne.

Bjørnstads nære forhold til den engelske poeten John Donne (1572-1631) har tidligere ført til musikken på platene "Shadow", "Grace" og "The Light". I over 20 år har Bjørnstad jobba med de tidløse tekstene til Donne og han finner stadig noe nytt i språket, i rytmen og i stillheten mellom setningene.

Det har denne gangen ført til "A passion for John Donne" skrevet for Oslo Internasjonale Kirkefestival i 2011/12. Heldigvis var lydmaestro Jan Erik Kongshaug på plass i Sofienberg kirke under urframføringa og nå får resten av verden være med på den vidunderlige reisa også.

Bjørnstad har skrevet så vakker musikk som bare han kan til disse tidløse tekstene som er å finne i coverheftet. Egentlig skriver Bjørnstad den samme melodien hver gang, men sjølsagt så gjør han ikke det - han er bare en mester til å "finne" den rette melodien - hver gang. Her har det blitt en herlig blanding av kormusikk, improvisert musikk og gudene vet hva.

Oslo Chamber Choir passer utmerket til dette mesterverket.

Når han så har invitert med seg den intet mindre enn unike tenorsaksofonisten, fløytisten og operasangeren - den miksen finnes neppe hos noen andre - Håkon Kornstad, perkusjonisten Birger Mistereggen og Oslo Chamber Choir under ledelse av Håkon Daniel Nystedt, så skal det ikke stor fantasi til for å skjønne at dette har blitt ei høytidsstund av de sjeldne. Bjørnstad spiller sjøl Bjørnstad-piano som bare han kan det - i de fleste grenseland.

Det har kommet mye monumentalt fra Ketil Bjørnstad opp gjennom åra. Det spørs likevel om ikke "A passion for John Donne" er hans aller største mesterverk - hittil.

PS Tidligere har brødrene Audun og Iver Kleive bidratt på flere ECM-utgivelser. Med storebror Torfinn og hans datter Julie som medlemmer av Oslo Chamber Choir har nå fire blad Kleive ECM-plater på samvittigheten. Jeg tviler på om noen familier er bedre representert på det tyske storselskapet.

Ketil Bjørnstad

A passion for John Donne

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

I ny drakt

Eldbjørg Raknes synger vakre sanger og Oscar Grönberg spiller like flott piano. Bedre lys i høstmørket får du knapt.

En ny superduo er unnfanga - Eldbjørg Raknes og Oscar Grönberg.

Foto: Endre Forbord

Eldbjørg Raknes (44) har i et par tiår allerede vist å være en av de mest spennende, uredde og kreative stemmekunstnerne her til lands - og langt utenfor våre grenser også. Raknes har tatt alle mulige slags sjanser og skryten og prisene, som Buddy-pris, Radka Toneffs minnepris, Rolf Gamleng-prisen og NOPAs Kardemommepris, har stått i kø.

Har det vært nye dører å åpne, så har Raknes gått dit og de seinere åra har hun i stadig større grad bevegd seg i retning fri improvisasjon, der hun har utfordra både seg sjøl og oss, ofte med live sampling og med et "språk" som ikke har vært mulig å forstå på et tradisjonelt vis. Med "You Make Me Feel" tar hun en ny og overraskende u-sving.

Eldbjørg Raknes skuer bakover - og fremover.

Foto: Per Finne

Sammen med den svenske, men Trondheim-bosatte pianisten Oscar Grönberg (27), har Raknes satt seg fore å skue tilbake - og framover.

Her gir de oss 14 stort sett veldig kjente låter som Raknes lærte seg for 20-25 år siden - låter som alle har tidløshetens stempel på seg, men som de to likevel gir noe helt nytt og dermed forteller oss at både låtene og de to har noe unikt ved seg.

Det er låter fra både jazzens standardskatt som "I Will Wait for You", "Blame It on My Youth" og "Tea for Two" pluss "pop"-låter som Joni Mitchells "River", "Takes Two to Tango" og "Black Coffee" som står på repertoaret og alt evner Raknes og Grönberg å gi noe helt eget.

Det som i utgangspunktet var en øvelse i Stamsund kirke i Lofoten blei heldigvis tatt opp og om det var de fantastiske omgivelsene der nord som var utslagsgivende vet jeg ikke, men den drøye timen vi får være med på er uansett veldig flott, spennende og annerledes.

Duoinnspillinger med piano og vokal har en flott og sterk tradisjon her hjemme med blant andre Radka Toneff og Steve Dorbrogosz, Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft og Karin Krog og Morten Gunnar Larsen. Det Raknes og Grönberg føyer seg flott inn i denne tradisjonen.

Her får låtene og tekstene masse rom og luft og Raknes tør å stå nakent fram med budskapet sitt. Hennes engelsk er ikke skoleperfekt, men i mine ører gjør det formidlinga enda mer personlig. Av og til synger hun også på kanten av surt - det gjør det også enda mer inderlig og ekte. Når så samarbeidet med Grönberg er av det ekte og nære slaget - vi snakker her om en uhyre moden ung mann - så har "You Make Me Feel" blitt en tilvekst til både duokatalogen og til Raknes´ diskografi som vil bli stående i mange, mange år.

Eldbjørg Raknes - Oscar Grönberg

You Make Me Feel

MYrecordings/Musikkoperatørene

Masekela nesten i 100

Bedre måte å starte Oslo World Music Festival på enn å slippe fri Hugh Masekela, finnes knapt.

Hugh Masekela omringa av Ole Edvard Antonsen og Mathias Eick.

Den 21. utgava av Oslo World Music Festival ser ut til å ha et svært spennende og ikke minst omfattende program. Når ledelsen valgte å sjøsette årets utgave med den sør-afrikanske flügelhornisten, vokalisten, komponisten og ikke minst ikonet Hugh Masekela, med norske supergjester, så har de lagt lista høyt for det som skal komme resten av festivalen.

Masekela (75) har vært og er en viktig personlighet for den sør-afrikanske frigjøringskampen. Han har brukt og bruker sin musikk, sine sanger og sin utstråling til både å opplyse og bevisstgjøre sin landsmenn og alle oss andre. Det makter han fortsatt på en overbevisende måte.

Sammen med et empatisk og helt ok band ga Masekela oss rundt to timer med ei blanding av gamle hits, som den afrikanske delen av publikum mer enn gjerne sang med på, og mer ukjente saker. Hans utstråling og showmanship gjør at han fortsatt går hjem fra første stund med sin jazzmusikk med klare afrikanske overtoner.

Vår egne trompethelter, Ole Edvard Antonsen, som også spilte flügelhorn, og Mathias Eick, blei i stor grad programhelter. Bortsett fra at Antonsen spilte åpningsfanfaren "Svalbard", så blei ikke de to "invitert" inn før helt på slutten. De to greip imidlertid sjansen begjærlig og sammen med Masekela ga de oss en trompetfest, med afrikansk krydder, som egna seg perfekt til å gå ut i høstkvelden og møte resten av Oslo World Music Festival med.

Den nye stjerna

Antonio Sanchez er i mine ører den hippeste trommeslageren på kloden nå. Her får vi tre forskjellige bevis på det.

Antonio Sanchez - en mester i alle situasjoner.

De fleste i den jazzintresserte delen av verden har fått med seg de helt spesielle og enorme kvalitetene til den meksikanske trommeslageren Antonio Sanchez (42). Sien 2002 har han nemlig bekledd kanskje den mest attraktive trommestolen i jazzverdenen, nemlig i Pat Metheny Group og hele verden har vært hans scene. En rekke andre giganter har også etterspurt Sanchez sine kvaliteter og han har også jobba med egne band og sin egen musikk. Han er av typen som kan alt uansett sjanger og her treffer vi han sammen med tre forskjellige trioer og stort sett med hans egen musikk.

Sammen med John Scofield og Christian McBride overbeviser Sanchez nok en gang.

På denne dobbelt cden viser han seg først frem sammen med Matt Brewer på bass og Brad Mehldau på piano. To av de tre låtene er skrevet av Sanchez, som også spiller piano, men ikke her, og den tredje er en liten omskriving av Miles Davis-klassikeren "Nardis". Sjølsagt passer Sanchez også utmerka inn i en "tradisjonell" pianotrio og bedre og mer særegen pianist enn Mehldau finnes knapt.

Neste trio ut er Christian McBride på bass og John Scofield på gitar. To Sanchez-låter her også pluss Wayne Shorters "Fall". Tre giganter sammen kan gjerne gå feil med for store ego, men det er overhodet ikke noe problem her.

Siste trio ut er Joe Lovano på tenorsaksofon og John Patitucci på bass. Samme oppskrift her: to Sanchez-låter spesialskrevet for akkurat denne trioen pluss Thelonious Monks klassiker "I Mean You". Her lukter det svidd fra første start og man skulle ikke tro verken denne trioen, eller de to andre, hadde gjort noe annet enn å spille sammen - noe de altså ikke har gjort.

Dette er moderne jazz skapt av noen av de aller største og Antonio Sanchez bare bekrefter at han er den eneren og unike trommeslageren vi har visst han har vært lenge. Her beviser han det med tre nye band og tre nye uttrykk - like hipt alt sammen.

Antonio Sanchez

Three Times Three

CamJazz/MusikkLosen

Inderlig og annerledes

Pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord evner å ta oss med inn i en unik verden.

Lars Jakob Rudjord Ensemble skaper unike landskap.

"Clockwork", debutskiva til Lars Jakob Rudjord, har vært blant noen av oss ei stund allerede. For den store hop, inkludert undertegnede, har den dessverre passert kraftig under radaren helt til nå. Det er forsåvidt både synd og skam, men nå har den dukka opp og tidløs musikk som dette går heldigvis ikke ut på dato. Med en spennende trio bestående av bassisten Adrian Fiskum Myhr og cellisten Katrine Schiøtt - piano, bass og cello er ikke akkurat dagligdags, kan man vel trygt si - tar Rudjord oss med på ei musikalsk reise som få, om noen har opplevd tidligere.

Lars Jakob Rudjord åpne nye dører.

Rudjord er så avgjort en improvisernede musikant med jazzen i ryggmargen, men musikken han har komponert og har skapt sammen med de to andre har definitivt spor av både samtidsmusikk, folkemusikk og kammermusikk.

Her får vi servert 10 usedvanlige melodiske småstykker og låter som de tre ikler nydelige innpakninger. Dette er musikk det er lett å forsvinne inn i og som har lett for å få tankene til å fly. Etter noen runder sammen med "Clockwork" er den eneste viktige innsigelsen at musikken kan bli litt for enstonig. Det aller flotteste med musikken er at den er egna til å skape tanker og ideer som er nye og unike. Samtidig gir den oss påfyll av noe vakkert - noe vi trenger spesielt nå når høsten, mørket og vinteren omgir oss.

Lars Jakob Rudjord Ensemble

Clockwork

Fyrlyd Records/Indigoboom/Phonofile

En herlig bastard

Bak navnet Mongrel - som betyr noe sånt som bastard eller blandingsrase - skjuler fire av landets mest lovende jazzmusikere seg.

Mongrel - fra venstre Stian Andersen, Tore Flatjord, Johan Lindvall og Thomas Litleskare - har noe helt eget på gang.

Foto: Magnus S. Nergaard

Bassisten Stian Andersen, trommeslageren Tore Flatjord, pianisten Johan Lindvall og trompeteren Thomas Litleskare møttes og har sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole i Oslo. I løpet av sin relativt korte karriere har de allerede markert seg kraftig i band som KAROKH, Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists, Kamala og Baker Hansen. De som har lånt øre til flere av disse gruppene vil raskt skjønne at vi har med fire herrer å gjøre som er usedvanlig allsidige i sin musikkanskuelse og Mongrel blir nok et bevis på det.

De 10 låtene er alle skrevet av enten Andersen (2), Lindvall (2) eller Litleskare (6). Både gjennom komposisjonene og gjennom den kollektive og individuelle tilnærminga til musikken så forteller de oss at de til tross for relativt få år på Tellus, så har de et solid grep om hele den moderne jazzhistoria - alt fra det grooveorienterte og sterkt melodiøse til det mer fri. Mongrel framstår med sin debut både som et sterkt kollektiv og samtidig med meget sterke solister.

Som sine forgjengere i det norske jazzlivet, så setter også Mongrel og dens innbyggere sin stolthet inn på at de skal ha noe eget å fare med. Det har de makta allerede med sin debut og det skal bli uhyre interessant å følge dem både som Mongrel og som individuelle utøvere. Dette er en type "Taskenspill" det er svært lett å like.

Mongrel

Taskenspill

Losen Records/MusikkLosen

Ti på dusinet

Richard Elliot kan spille saksofon. Det er bare så synd at han gjør det så dørgende kjedelig.

Richard Elliot spiller instrumentalpop der sola skinner hele tida.

Richard Elliot er en 54 år gammel skotte som gjorde Los Angeles til sin nye hjemby for flere tiår siden. Det er ikke til å undres over - det er nemlig på den amerikanske vestkysten smoothjazzen eller instrumentalpopen Elliot sverger til egentlig stammer fra og trives best. I fem år på 80-tallet var Elliot med i blåserekka i rhythm and blues/soul/funk-gruppa Tower of Power, men siden den gang har han stått på egne bein og med sin radiovennlige musikk som passer utmerka til høye drinker og åpne biler med vind i håret, så har det gått mer enn greit.

Richard Elliot blir nok tiljubla nok en gang av sine mange fans.

På "Lip Service", som er hans solo-cd cirka nummer 23 i rekka, får vi mer av det samme og er du ikke devota fan av smoothjazz eller instrumentalpop, så er det musikk egna til å kjede seg - intet mindre. Når det kan nevnes at Elliot slo gjennom med sin versjon av Percy Sledge-klassikeren "When a Man Loves a Woman", så skjønner man vel lett hvilken vei vi er inne på.

Her er det 10 nye låter som går inn i akkurat det samme sporet og arrangementene og medspillerne er alle søte og flinke, men de byr ikke på det minste motstand eller utfordring. Når flere av låtene er av typen som må fades, så er det ganske beskrivende for hvor vi befinner oss.

Dette er altså ikke musikk som snakker særlig til meg. Richard Elliot kan som sagt spille, men han gir meg altså ikke noe som helst. Se ikke bort fra at dette er musikk som dukker opp i ei heis nær deg når som helst.

Richard Elliot

Lip Service

Heads Up/Naxos Norway

Nok ei ny stemme

Calvert er nok ei ny norsk jente med noe spennende på hjertet.

Calvert vet hvor hun vil.

Sarah Christin Calvert er ei 24 år gammel jente oppvokst på Stovner i Oslo, men med røtter både på Sunnmøre og i Sør-Afrika. Musikk har åpenbart vært en ingrediens i Calverts oppvekst og med sin debut-cd viser hun oss at vi bokstavelig talt har fått ei ny, lovende stemme.

De 10 låtene er spilt i naturskjønne omgivelser i Hardanger og et svært empatisk band under ledelse av gitarist og produsent Gisle Torvik, sørger for at det skinner gjennom i musikken.

Calvert omtaler sjøl musikken sin som eksperimentell kunstpop med et nordisk og kjølig lydbilde som står i kontrast til Calverts varme og innbydende vokal. I tillegg har hun også henta inspirasjon fra diverse jazzuttrykk. Det aller meste av dette er det ikke vanskelig å være enig i.

Calvert har rett fokus.

Calvert har skrevet all tekt og musikk sjøl og det er ei engasjert og svært bevisst unge jente vi har med å gjøre. Av og til låter det på grensa til litt småsurt, men det gjør det egentlig bare litt mer spennende og uperfekt. De ni første låtene er på engelsk, mens debuten blir avslutta med den sterke "De andre" på morsmålet kun sammen med Torvik, som også gir seg sjøl plass til å strekke ut noen steder - noe som absolutt ikke gjør noe.

De står etter hvert nesten i kø nå de mange norske vokalistene som kommer i kjølvannet til ledestjerner som Sidsel Endresen, Hanne Hukkelberg og Torun Eriksen. Med sitt vare, letende og personlige uttrykk melder Calvert seg på og det er en glede å ønske henne velkommen.

Calvert

Could Have Been Me

Incicon

Den nye stemmen

Gjetordene har stått i kø når det gjelder Emilie Nicolas. Det er det all grunn til.

Emilie Nicolas har noe helt eget å fare med.

26 år unge Emilie Nicolas, som sikkert også reagerer hvis etternavnet Kongshavn blir nevnt, er et uomtvistelig talent av de helt sjeldne. Med oppvekst i Bærum og formell utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, mer enn bekrefter hun hypen med sin debutskive "Like I´m a Warrior". La det være klart med en gang at dette ikke er jazzmusikk, men den unike utdanningsinstitusjonen i bartebyen under Erling Aksdals ledelse har gjennom flere tiår vist at de har utdanna musikanter til seg sjøl. De har fått impulser og kunnskap til å gå i dybden og om de heter Frode Alnæs, Nils Petter Molvær, Tord Gustavsen, Stian Carstensen, Ola Kvernberg eller Inger Helene Håvik i Highasakite, så har de fått inspirasjon til å forfølge sin egen retning og drøm. Der finner vi også Emilie Nicolas og sjøl om vi mener å høre litt herfra og litt derfra, så er dette noe så voldsomt unikt og personlig.

Emilie Nicolas befinner seg seg bortimot i sin egen sjanger.

Sammen med en trio bestående av trommeslageren Eivind Helgerød, bassisten Anders Opdahl og tangentmannen Nicolay Tangen Svennæs, alle med tilsvarende bakgrunn som sjefen fra enten Kristiansand, Stavanger eller Trondheim, så har Emilie Nicolas skapt et lydbilde av en annen verden. Alle har bidratt på produsentsida også. Bortsett fra Dum Dum Boys-klassikeren "Pstereo", i en versjon som gjør låta helt ny, så har Emilie Nicolas skrevet alt av musikk og tekst.

Dette er så elegant, personlig og urhip popmusikk som vel tenkelig. Når så Emilie Nicolas er utstyrt med ei stemme som er så inderlig og fascinerende som hun er, så blir dette en debut av de helt sjeldne. Det er mye melankoli i det hun gir oss, men det er så avgjort melankoli det er lett å leve med. Kan dette gå hele veien til verdensherredømme? Veldig vanskelig å si, må vite, men at Emilie Nicolas har noe helt spesielt hersker det i alle fall ingen tvil om. "Nobody knows where I´m hiding" synger Emilie Nicolas på åpningssporet. Nå vet vi det heldigvis og det unner vi resten av verden å få greie på også.

Emilie Nicolas

Like I´m a Warrior

Columbia/Mouchiouse Music/Sony Music

D e for tia sånn live e

Bjørn Eidsvåg med gode venner, strålende band, Kringkastingsorkesteret, sine beste låter samt en praktfull ny sang. Kan man ønske seg mer? Svaret er enkelt: nei.

Bjørn Eidsvåg er en historieforteller av de sjeldne.

Bjørn Eidsvåg er en låtskriver, tekstforfatter, observatør, formidler og bandleder som befinner seg i en helt spesiell kategori - sin egen. I tiår etter tiår har han makta å fornye seg og beholde sitt sylskarpe blikk på både de nære, viktige, morsomme og almenngyldige temaene som omgir både han og oss. Med denne flotte innpakninga der topparrangører som Helge Sunde, Håkon Berge og Johannes Leonard Rusten får mange av hans, jeg tør faktisk si udødelige, låter nytt liv.

Lisa Nilsson er en av de som mer enn gjerne synger sammen med vår riksskald.

Med sitt glitrende band med Anders Engen på trommer, Bjørn Holm på bass, Kjetil Steensnæs på gitar og David Wallumrød på tangenter, det utmerkede Kringkastingsorkesteret og med assistanse av Lisa Nilsson på "Mysteriet deg", Elvira Nikolaisen på "Floden" og Kurt Nilsen på "På rett kjøl", så er dette tidløs Eidsvåg på sitt aller beste.

Når han så gir han oss ei nydelig ny låt - "Parkert" - som er ei morsom "novelle" med en solid porsjon sjølironi, så stiller ikke jeg så mange flere krav. Ingen for å være eksakt.

Det er herlig at livet er sånn akkurat nå.

Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret

Klassisk

Relis/Sony Music

En av de nye store

Tenorsaksofonisten Mark Turner har egentlig vært her lenge, men har ikke fått det store gjennombruddet. Kanskje kommer det nå?

Joe Martin, Mark Turner, Marcus Gilmore og Avishai Cohen - en glitrende kvartett.

Knapt 50 år unge Mark Turner har fortalt oss gjennom samarbeid med Billy Hart, Enrico Rava og Stefano Bollani og ikke minst med den kollektive trioen Fly, med Jeff Ballard og Larry Grenadier, at han er en saksofonist med noe helt unikt på hjertet.

Ofte dukker Turner opp i akkordløse settinger og med røtter i tankegodset til John Coltrane og Warne Marsh, med lange og logiske linjer i måten å improvisere på, så passer det utmerket.

Mark Turner en tankefull og uttrykksfull tenorist.

Turner, forresten gift med norske Helena Bjerring Hansen og bosatt i New York, debuterer under eget navn på ECM med "Lathe of Heaven". Tidligere har han gitt oss fire skiver på Warner Brothers uten at det store gjennombruddet kom.

Sammen med den israelske trompeteren Avishai Cohen, den meget allsidige og dyktige trommeslageren Marcus Gilmore - barnebarnet til trommelegenden Roy Haynes forresten - og bassisten Joe Martin, gir Turner oss en liten time med kun originalskrevet materiale.

De fire sjelsfrendene serverer oss melodisk utfordrende musikk der linjer veves inn og ut av hverandre. Det at piano og/eller gitar mangler, sørger for større ansvar for de fire. Det er de i voldsom grad i stand til å ta på seg - dette er på ingen måte noe band kunne ha vært samla på kort varsel. Dette er musikk og et band som har vokst fram over tid og som har mange bånd til Turners nære bånd til litteratur - tittelen er blant annet henta fra en science fiction-roman av Ursula K. Le Guin fra 1971.

Møtene med Mark Turner er altfor sjeldne. Det er bare å håpe at "Lathe of Heaven" kan åpne nye dører og at veien hit til Norge blir kort. Det hadde vært utrolig spennende å møte han på ei norsk scene igjen.

Mark Turner Quartet

Lathe of Heaven

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sammen om oss

Ole Reinlund er en sanger, pianist og komponist som endelig har passert av den riktige sida av radaren min. Han gir oss sval visejazz med sjel og substans.

Ole Reinlund har noe å melde.

Ole Reinlund er en 48-åring fra Karmøy som har vært "der" mer eller mindre helt siden årtusenskiftet i nasjonal sammenheng. "Oss" er hans fjerde cd-visittkort og tidligere har han blant annet oppnådd Spellemannpris-nominasjon i viseklassen.

I tillegg til å drive på med musikk så har Reinlund også jobba som lærer, rektor og journalist, men han er åpenbart typen som aldri kan legge bort musikken - og bra er det.

Ole Reinlund spiller piano som egner seg til vokalen - og vice versa.

Med base på Valderøya og straightjobb i Ålesund, så fortsetter Reinlund å skape god stemning med 10 nye låter som han enten har skrevet sjøl eller fått "hjelp" av poeter som Birger Røksund, Kolbein Falkeid, Torgeir Rebolledo Pedersen, Reidar Munkejord og Dag Solstad. Låtene har han skrevet sjøl fra start til mål.

På sin uforfalska Karmøy-dialekt foredrar han tekster det er noe å hente i hele veien og han gir tekstene luft og tid til å leve. Det kan så abolutt være grunn til å få assosiasjoner til både Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg - aller mest den første fra tid til annen - men Ole Reinlund har så absolutt egne bein å stå på.

Når Reinlund nok en gang får strålende assistanse fra topp jazzfolk som Håkon Mjåset Johansen på trommer, Kåre Nymark jr. på trompet og flygelhorn, Gjermund Silset på bass og Kirsti Huke på koring, så er det nesten overflødig å bruke mye spalteplass på at den musikalske kvaliteten er på øverste hylle.

Ole Reinlund har så absolutt noe inderlig og ekte å melde - lån gjerne øre både ofte til han og "Oss".

Ole Reinlund

Oss

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Et helt spesielt eventyr

Den unike kvartetetten SPUNK går stadig veier ingen har gått før - heller ikke de sjøl.

Spennende nye eventyr med SPUNK.

SPUNK har eksistert siden 1995 og har hele tida bestått av Kristin Andersen på trompet og fløyter, Lene Grenager på cello, Maja S. K. Ratkje på/med stemme og Hild Sofie Tafjord på horn. Denne unike kvartetten har ustoppelig fra dag en gått sine egne veier og befunnet seg i et landskap som har henta impulser fra samtidsmusikk, fri improvisasjon, støy og hva det enn måtte være. Helt siden starten har lydlandskapene vært ehelt unike og slik fortsetter også på "Adventura Botanica".

SPUNK utfordrer både seg sjøl og oss.

Under Ultimafestivalen i fjor hadde verket "Adventura Botanica", som er nok et samarbeidsprosjekt med danseren og koreografen Odd Johan Fritzøe, premiere. De "to" var ikke ukjente med hverandre siden dette var den tredje gangen de "møttes". SPUNK spilte til dansen - de var "kompet" - og gjorde det spontant til det som skjedde på scena.

Her får vi oppleve musikken uten dans. SPUNK tok med seg musikken i studio like etter premieren og dette funker utmerket også på egne bein. Gjennom tre "låter" tar de fire oss med på nydelige, søkende, frie, åpne, annerledes og totalt unike fabuleringer.

SPUNK har helt siden unnfangelsen for nesten 20 år siden framstått som noe helt spesielt. Det er de så avgjort fremdeles. Unn deg en tur inn i denne spennende verdenen.

SPUNK

Adventura Botanica

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Hip jazz av hip pop

Tobias Christl - aldri hørt om han? Da er vi i alle fall to. Med "Wildern" forteller han oss kjapt at han er en mannlig vokalist som fortjener mye oppmerksomhet - nå!

Tobias Christl er en meget lovende tysk vokalist.

Tobias Christl er en 36 år gammel tysk vokalist som helt siden starten på 2000-tallet har markert seg i hjemlandet. Han er en velstudert herre som både på hjemmebane og i New York har utvida horisonten sin. Han har flere skiver på samvittigheten og nyter stor anseelse blant sine landsmenn. Nå er det så avgjort på høy tid vi andre også får stifte nærmere bekjentskap med denne spennende vokalisten som gir oss et svært så annerledes repertoar.

Tobias Christl med fullt band - for anleninga også med Eivind Aarset på gitar.

Det Christl gir oss på mitt første med han er et dusin pop- og rockelåter - definitivt gjort med en jazztilnærmingsmåte og med dyktige unge tyske jazzmusikanter på laget. Det vi får er Paul Simons "Sound of Silence", Tom Waits´ "Anywhere I Lay My Head", a-has "Take On Me", Lana del Rays "Video Games", Leonard Cohens "Avalanche", Joy Divisions "Love Will Tear Us Apart", den tyske storhiten "König von Deutschland" av Rio Reiser, Britney Spears "Toxic" der Christl får utmerka vokalhjelp av Simin Tander, Kinks-klassikeren "Dead End Street", Radioheads "I Will", New Orders "Blue Monday" og ballet blir avslutta med Beach Boys-låta "Don´t Talk (Put Your Head On My Shoulder)".

Jeg nevner like godt alle låtene her siden det forteller så mye om Christls utrolige breie tilnærming til å skape sin egen verden. Christl er så avgjort en improviserende musikant sjøl om han har et nært forhold til all både pop og rock og han forteller oss her at svært mye av dette egner seg utmerka i en moderne jazzsetting.

Med Peter Ehwald på tenorsaksofon og klarinett, Matthias Akeo Nowak på bass, Etienne Nillesen på trommer og Sebastian Müller på gitar - alle fra den samme generasjonen og med den samme innfallsvinkelen til musikk som Christl - blir "Wildern" et tildels strålende og overraskende visittkort. Han synger tøft, originalt og med dybde - kan noen sørge for å få han på ei norsk scene snarest mulig?

Tobias Christl

Wildern

ACT/Musikkoperatørene

Stjernemøtet

Therese Ulvan har et gen i seg som tydeligvis ikke kjenner ordet begrensinger. Nå har hun fått oppfyllt drømmen sin med et stjernelag av det utrolige slaget.

Therese Ulvan - jente som får til det hun vil.

Therese Ulvan er ei 35 år gammel fra Hitra på Sør-Trøndelagskysten som nå er bosatt i Trondheim. Dette er hennes tredje utgivelse, men jeg må bryte sammen å tilstå at de to første har passert under radaren min.

På veien dit hun er i dag har Ulvan studert jazz i Leeds og siden fortsatt å ta til seg kunnskap og erfaring med videre studier i Los Angeles.

Noe forteller meg at vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Ulvan ikke bryr seg nevneverdig om ordet nei - "Love True" må være et uutslettelig bevis på det. Mange artister har sjølsagt drømmer, mange gjør noe med dem også, men veldig få i den grad som Ulvan har gjort her.

Jimmy Haslip og Jeff Lorber er to av ledestjernene som er med både på skiva og på turné.

Hun sier at hun forhørte seg litt rundt og fikk vite at Jimmy Haslip og Jeff Lorber var tilgjengelige. Etter hvert falt også andre giganter som trommeslagerne Gary Novak og Vinnie Colaiuta og gitaristene Paul Jackson Jr. og Michael Landau på plass og da var det jo bare å kaste seg på flyet til LA! Noe forteller meg at fullt så enkelt var det ikke, men Ulvan gjorde det i alle fall og der venta enda flere - Brenda Russell - ingen andre - synger bakgrunnsvokal!!!!

Med et knippe egne låter, noen gjort sammen med Haslip og Lorber, en coverversjon av Michael Franks' "Monkey See Monkey Do", får vi cirka 40 minutter med med sofistikert vestkystpop ispedd soul, funk og litt jazz.

Ulvan har utvikla ei fin og luftig stemme med mye inderlighet i seg og det musikalske håndverket er sjølsagt på øverste hylle. Dette er imponerende på mange vis - ikke minst viser det at alt går an hvis man vil det nok og har talent - også til ikke å godta ordet nei.

Ikke nok med at Ulvan har fått med seg denne kremgjengen i studio. I disse dager drar hun på turné til blant annet Misvær og Tingvoll med både Haslip og Lorber og trommeslageren Lionel Cordew - med lang fartstid fra blant andre Mike Stern, Angelique Kidjo og Bill Evans. Der har de garantert aldri vært før. Tøft - kjempetøft er det!

Therese Ulvan

Love True

Ulvan Records/Tess Agenturer

Vakkert, sterkt og sårt

Benedicte Torget og Øystein Sevåg har møtt Karin Boyes lyrikk og verden som kanskje ingen andre har gjort før.

Øystein Sevåg og Benedicte Torget har all grunn til å være fornøyd.

Den svenske lyrikeren Karin Boye (1900-41) bli av mange regna som den aller største i vår del av verden og heldigvis blir stadig nye generasjoner oppmerksom på henens lyrikk og livsvisdom. Etter et kortvarig ekteskap, stod hun fram relativt åpent som lesbisk - noe som var forbudt i Sverige på den tida - og i 1941 blei livet for tungt å bære henne og hun valgte å forlate tida.

Karin Boye - et tragisk liv og et stort forfatterskap.

Benedicte Torget er en av dem som oppdaga Boyes lyrikk allerede i tenårene. Hun kjente igjen lengselen hos henne og gleden over naturen. Etter ei 20 års pause fant Torget tilbake til dette unike og tidløse universet - til hennes evne til å se livet i et frø, som hun sier.

Benedicte Torget synger vakkert og har skrevet nydelig musikk.

Her har hun gjennom mange år jobba med å komponere musikk til 13 av Boyes udødelige dikt og måten hun tolker dem på som en usedvanlig uttrykksfull vokalist er med på å gi dem nytt liv. Mange av oss kjenner "Ja visst gör det ont", og det såre, sterke og vakre diktet er med, men de 12 andre holder også samme standard og viser bredden i Boyes livsanskuelse og Torgets måte å gi tekst liv på.

Øystein Sevåg spiller vakkert og har skrevet flott musikk.

Pianist, komponist og arrangør Øystein Sevåg er den perfekte makker for Torget her med sin inderlige og vâre måte å kle lyrikken, stillheten og budskapet på. Han vet akkurat når han skal være der og ikke minst vet han når det er riktig å holde seg borte.

Sevåg og Torget sammen med en glitrende strykekvartett har gått inn i Boyes verden.

Sammen med en flott norsk strykevartett på mange av spora og Macedonian Radio Symphonic Orchestra på noen, blir "Karin Boye sånger" et storverk bortenfor sjangre som kommer til å leve i mange tiår framover. Denne musikken og denne lyrikken har nemlig tidløshetens stempel på seg og Benedicte Torget og Øystein Sevåg har skrevet seg inn i historiebøkene. Vakkert, sterkt, sårt og mye, mye mer.

Benedicte Torget - Øystein Sevåg

Karin Boye sånger

Present Recordings/Musikkoperatørene

Tre flotte jenter

Norah Jones goes country? Ingen bombe akkurat og hun gjør det på et elegant vis med to gode venninner.

Puss n Boots in action.

Etter at Norah Jones, som er datter av den indiske mestermusikanten Ravi Shankar, slo gjennom med et brak som jazz - light - artist for noen år siden, så har hun støtt og stadig kryssa musikalske grenser. Samarbeidet med Willie Nelson fortalte oss også at hun hadde et stort hjerte for countrymusikk og med trioen Puss n Boots står hun virkelig fram som fullblods countrymusikant.

Puss n Boots, som sannsynligvis er et lite ordspill på tegneseriefiguren Puss in Boots, er en vennegjeng som består av Sasha Dobson, på vokal, gitar, bass og trommer, Catherine Popper på vokal, bass og gitar samt Jones på vokal, gitar og fele. Dobson har også solide jazzrøtter og har jobba i bandet til Jones, mens Popper er mer direkte tilknytta countrysjangeren.

Tre jenter som trives i hverandres selskap.

Nå er det slik at country ikke er sjangeren jeg kan mest om, men det de tre gir oss her er 12 låter, tre av dem live fra en konsert i Brooklyn, som delvis er skrevet av Dobson og Popper mens resten er kjente låter fra blant andre Tom Paxton - "Leaving London", Robbie Robertson - "Twilight" og Neil Young - "Down by the River".

Dette er moderne country - et godt stykke fra Jim Reeves for å si det sånn. Urban country for å si det sånn og det er nok ikke tilfeldig at liveopptaka er gjort i tjukkeste New York og at skiva kommer ut på "jazz-selskapet" Blue Note. Det sier også en hel del om hvor den relativt nye sjefen for Blue Note, Don Was, ønsker å ta selskapet.

Jentene synger tøft, stemmene klinger fint sammen, de stortrives sammen - med andre ord: Yeehaw!

Puss n Boots

No Fools, No Fun

Blue Note Records/Universal

I tankeland

Skyggespill - det vil si Kjetil Husebø - skaper stemninger med sine allehånde elektroniske instrumenter og duppeditter som det er godt å oppholde seg i.

Skyggespill alias Kjetil Husebø skaper flotte stemninger.

Foto: Francesco Saggio

Knapt 40 år unge Kjetil Husebø er en musikant, komponist og produsent som har passert under de fleste radarer. Det til tross for at han to soloalbum, "Sources" og "Contradictions" og to samarbeidsprosjekt under paraplyen Optical Substance mellom 2005 og 2013. Mitt eneste møte med Husebø er "Contradictons" fra 2012 der hans spilte solopiano i tillegg til live elektronikk og sampling.

Under navnet Skyggespill tar det hele ei ny retning - her fokuseres det utelukkende på elektroniske lydlandskap.

Kjetil Husebø er også en spennende pianist.

Foto: Fridtjof Wesseltoft

Husebø og Skyggespills inspirasjonsliste inneholder navn som Biosphere, Deathprod, Christian Fennesz, Chris Watson, Richard Devine og György Ligeti. Det forteller oss en hel del om hvor Skyggespills landskap befinner seg. De fire "låtene" varer cirka en halvtime og skaper stemninger som er både spennende og unike. Skyggespill bruker sjøl betegnelser som maksimalistisk, minimalistisk, flytende, kaotisk og mørk om musikken sin og det er ikke vanskelig å slutte seg til det. Dette er musikk uten en melodisk eller rytmisk kjerne, men som det likevel er lett å følge og ta del i.

Skyggespill skaper en lydverden han er alene om og skal ha mye kreditt for både mot og kreativitet.

Skyggespill

Morphing Between Spaces and Phases

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

Fantastiske epler

Kollektivet Eple Trio feirer 10 års jubileum med et visittkort som forteller oss at bandet aldri har vært bedre.

Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Jonas Howden Sjøvaag er klar for hva og hvor det skulle være.

Eple Trio har siden de tre møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole for 10 år siden gitt oss stadige drypp gjennom flotte konserter og, med "Universal Cycle", fire cder der de har fortalt oss at de har nekta å stå stille. Eple Trio har vært i stadig utvikling og det har vært herlig å møte opp på stasjonen hver gang for å høre hvor de til enhver tid har vært og hva de har hatt å melde. Der de er nå anbefales det å stikke innom og la seg forføre - det er nemlig så fantastisk personlig og vakkert at det bare er å gi seg ende over.

Som på de tidligere utgivelsene så er det egenkomponert materiale trioen presenterer for oss. Det er trommeslager Jonas Howden Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo som står for låtene - bassist Sigurd Hole bidrar absolutt også, men ikke som komponist denne gangen.

Howden Sjøvaag er forresten en fantastisk multikunstner som både fotograferer, skriver godt og lager utmerka cover design.

Stilige karer - stilig musikk.

De ni låtene, seks av Howden Sjøvaag og resten av Ulvo, er alle usedvanlig melodiske og vakre. De som vil få en anelse om at dette kan bli klissete, kan ta det helt med ro - musikken er kontemplativ, ekte, personlig og usedvanlig sterk. Trioen har utvikla et eget språk og en empati og en spilleforståelse, som det heter i fotballen, som gjør at Eple Trio sitt bumerke er lett gjenkjennbart hvor de enn måtte dukke opp.

Når så trompetgigant Mathias Eick nok en gang dukker opp som gjest på tre av spora og gitarist Ivar Grydeland, mest kjent fra frijazzverdenen, gjør det samme på to spor, så blir "Universal Cycle" noe som likner på en klassiker fra en av jazzverdenens hippeste utvida "pianotrioer".

Gjør deg sjøl og noen du bryr deg om en tjeneste denne høsten: gå til anskaffelse av "Universal Cycle". Verden kan absolutt bli et bedre sted å være etterpå.

Eple Trio

Universal Cycle

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Funky så det holder

Et av klodens tøffeste jazzband - Medeski Martin & Wood - møter en av de hippeste gitaristene på Tellus, John Scofield. Slikt blir det saker av!

Stjernelag med ryggen mot veggen.

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Medeski Martin & Wood innehatt en av pallplassene innen den hippe fusiongata der det glatte fusionuttrykket har vært langt borte. Tangentmann John Medeski, trommeslager og perkusjonist Billy Martin og bassist Chris Wood har laga sitt eget uttrykk som har snakka både til jazzfolket og til rockemennesker og ikke minst på jambandscena etablerte raskt MMW seg som et av de ledende banda.

På sett og vis var forbindelsen til en av supergitaristene over there, John Scofield, ganske åpenbar - han har røtter i omtrent de samme uttrykka og sjangrene som MMW. I 1998 møttes de på skive for første gang da MMW var "backingbandet" til Scofield på " A Go Go".

Scofield og Medeski Martin & Wood in action.

Siden den gang har de "to" holdt kontakten både i studio og på turné med ujevne mellomrom - til stor glede for både for dem og for et stort publikum kloden rundt. Med "Juice" tar de nok et nytt steg og sjøl om de ikke sprenger noen grenser med dette prosjektet, så skaper de nok en gang en hyggestund på tvers av sjangergrensene.

Her får originalmateriale skrevet av alle de fire involverte, samt coverversjoner av Eddie Harris´"Sham Time", Doors-klassikeren "Light My Fire", Creams "Sunshine of Your Love" og Dylans udødelige "The Times They Are a-Changin´". Alt er gjort med hjerte og sjel - dette er amerikansk musikk gjort av fire herrer som er blant de aller hippeste uansett sjanger. Tøft og tildels urfunky er det.

Medeski Scofield Martin Wood

Juice

OKeh Records/Indirecto Records//Sony Music

Nordisk råd

Den danske pianisten Simon Toldam står for noe av det mest spennende av det som kommer ut fra våre naboer i sør. Hyggelig er det også at norske Knut Finsrud er en viktig bidragsyter.

Simon Toldam Trio har noe eget å fare med.

Mitt første møte med Toldam var med trioens debutskive "Sunshine Sunshine or Green as Grass". Det var intet mindre enn et usedvanlig og hyggelig møte, og her forlenger Toldam, sammen med bassist Nils Davidsen og den "ukjente" norske trommeslageren Knut Finsrud, hyggen.

"Kig Op 14" er den første av to skiver som kommer ut av noe som må ha vært to svært så kreative dager i slutten av mars - del to er planlagt i april neste år.

Knut Finsrud, Nils Davidsen og Simon Toldam legger lista høyt.

Det denne trioen gir oss, med utgangspunkt i et dusin Toldam-komposisjoner, er en slags musikalske hverdagsbetraktninger som også Toldam gir oss små verbalfilosofiske ledetråder med på veien i omslagsheftet.

Musikalsk er dette en nesten sjangerutslettende reise med alt fra vare stemninger, via minimalistiske lydlandskap til folkemusikkliknende observasjoner og til spor det swinger heftig av og ballader man kan drømme seg bort i. Dessuten er det noe som forteller meg at Toldam ikke har mye mot Thelonious Monks tankeverden.

Med utmerka og empatisk assistanse fra Davidsen og Finsrud - hvorfor har denne utmerka og usedvanlig lyttende trommeslageren passert under radaren her hjemme? - bekrefter Simon Toldam Trio at de har noe helt spesielt å melde. Måtte de legge turen innom Harald og Sonjas rike også så snart som mulig.

Simon Toldam Trio

Kig Op 14

ILK Records/DME

Virtuosen fra skogen

Trekkspilleren, eller akkordeonisten, Frode Haltli fra Våler i Solør er blant de som kan "alt". Her gir han oss nok et bevis - mutters aleine.

Frode Haltli trives og vi trives med han.

Frode Haltli begynte å spille trekkspill allerede som 7-åring og viste raskt et voldsomt talent. På sett og vis har det gått slag i slag for den snart 40 år unge usedvanlig allsidige musikanten som på veien fram til hit blant annet vant Talentiaden i NRK som 16-åring samt sju NM i trekkspill! Seinere har studier både på Musikkhøyskolen i Oslo og ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium vært med å utvide horisonten hans betydelig og nå framstår han som en bortimot komplett musikant - uansett sjanger og uttrykk. Om det dreier seg om folkemusikk, bluegrass, jazz eller klassisk musikk - Haltli stortrives tydeligvis uansett og han har også et stort navn kloden rundt for sitt uttrykk og sin virtuositet.

Frode Haltli sammen med en av sine helter - Arne Nordheim.

Denne innspillinga er gjort i det etter hvert så ettertrakta Emanuel Vigeland-mausoleet i Oslo. Der har artister som Diamanda Galas, Huntsville, Susanne Sundfør og Stian Westerhus også vært og årsaken er den enorme akustikken og lange delayen som dette rommet skaper. Som Haltli sier så blir rommet en aktiv medspiller som forandrer musikken og spillet hans radikalt. Den akustiske framføringa blir re-mixa live av et rom med en etterklang som varer i 20-30 sekunder!!!!

I september 2009 tok Haltli med seg tre komposisjoner, to av italienerne Salavatore Sciarrino og Aldo Clementi og ikke minst Arne Nordheims "Flashing", som Haltli hadde spilt helt siden tenårene, og skapte stemninger og spenninger i det unike rommet foran et spent publikum som vi andre endelig får oppleve nå.

"Vagabonde Blu" viser en søkende, og finnende, Haltli med evne til å gå djupt inn i de minste små detaljer, utforske dem og sette sitt eget helt unike bumerke på dem. Dette er krevende, utfordrende og vakker musikk som Frode Haltli gir liv til og som nok en gang bekrefter at han er en musikant i ypperste verdensklasse - nesten uansett sjanger.

Frode Haltli

Vagabonde Blu

HUBRO/Musikkoperatørene