hits

oktober 2015

Egen rytme og blues

Trompeteren med det velklingende Moldenavnet Hayden Powell gir oss noe unikt - både i trio- og soloformat.

Eyolf Dale, Hayden Powell og Jo Skaansar går egne veier.

Hayden James Richard Powell høres ut som om han er etterkommer av den engelske speiderlederen Robert Stephenson Smyth Baden-Powell, men han er altså oppvokst i Norges vakreste by - Molde. Powell gikk de fleste musikalske barneskrittene sammen med den framifrå tubaisten Daniel Herskedal i Molde og 32-åringen forteller oss med sitt tredje visittkort under eget navn at han har like mye å by på som den noe mer medieombruste tubaisten.

"Circadian Rhythm" er betegnelsen på kroppens interne klokke og tittelen passer utmerket på det vi blir servert. Og det er ikke småtterier når Powell først byr på seg sjøl. Dette er en dobbelt-cd med Powells faste trio med Eyolf Dale på piano og Jo Skaansar på bass. Inderligere og varmere kammertrio skal man leite et godt stykke etter og det låter så vakkert av denne trommeløse enheten at det bare er å gli sakte inn i drømmeland. Høydepunktene er mange - Powell har skrevet all musikken bortsett fra ett Dale-bidrag - og "Homework" er min personlige favoritt.

Powells klokkeklare og reine trompettone får vi stifte ytterligere og nærmere kjenneskap til på cd nummer to - der er nemlig Powell mutters aleine. Det forteller oss alt om hvor ambisiøs Powell er og de 11 låtene på knapt 40 minutter viser oss hvor allsidig han er. Ikke alle låtene der er like spennende, men måten han benytter trompeten på er både interessant og høyst personlig.

Med "Circadian Rhythm & Blues" gir Hayden Powell oss sin mest personlige og mest ambisiøse beskjed til nå. Han tar med dette steget opp blant landets aller beste og mest uttrykksfulle trompetere - det sier ganske mye.

Hayden Powell

Circadian Rhythm & Blues

Periskop/Musikkoperatørene

Godt sett utenfra

Den italienske journalisten og jazzentusiasten Luca Vitali kan mer om norsk jazz enn de fleste av oss. Med denne boka har vi fått et friskt, spennende og interessant blikk på "oss" utenfra.

Entusiasten Luca Vitali har gjort et viktig stykke arbeid - con amore.

Jeg må innrømme at jeg ikke så denne komme - at en utenlandsk musikkjournalist satte seg ned og skrev bok om norsk jazz. Når jeg likevel tenker etter så er det vel kanskje ikke så overraskende. Norsk jazz har jo fått mye og velfortjent ros - synes i alle fall vi her hjemme - fra 70-tallet og hele veien fram til i dag.

De som har besøkt festivaler de siste tiåra har kanskje lagt merke til dem: utenlandske journalister som har blitt "henta" hit av det offisielle Norge og som forhåpentligvis har blitt tatt godt vare på og som av mange årsaker sitter igjen med et hyggelig inntrykk av oss og musikken som har blitt skapt her. Luca Vitali (47) er en av disse og du verden hva han har fått med seg.

Italiensk først

Boka kom først på italiensk under tittelen "Il Suono del Nord". Hvor stort markedet er for ei slik bok der sør må gudene vite, men det utvides garantert kraftig i og med oversettelsen til engelsk, forøvrig ypperlig gjort av Melinda Mele.

Fra Garbarek og Russell

Vitali har tatt utgangspunkt i det som skjedde på begynnelsen av 60-tallet da den amerikanske visjonæren George Russell kom hit, jobba her og bodde her i en periode. Det snudde opp ned på livet til de fire store, Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. Dette er flott oppsummert og mange er intervjua i sakens anledning, men ikke Garbarek. Det er en klar svakhet også fordi Garbarek er en gjennomgangsfigur for hele storhetsperioden.

Fått med seg med det meste

Vitali har virkelig satt seg inn i moderne norsk jazz det være seg på plate, live, klubber, festivaler, Club 7, Blå, enkeltmusikanter og deres betydning, forbindelse mellom folkemusikk, klassisk musikk og jazz, plateselskaper og musikkutdanning - og mye, mye mer. De viktigste musikerne er behørig nevnt og omtalt, men noen savnes sjølsagt. Personlig synes jeg det er en bom at en sanger som Kirsten Bråten Berg er utelatt i kapitlet som omhandler forbindelsen mellom folkemusikk og jazz og at Kjetil Møster ikke er med når det gjelder viktige saksofonister.

Viktig observasjon

Uansett er "The Sound of the North" et viktig "verk" med et fantastisk bildemateriale. Den er lettlest, grundig og informativ, men kunne med fordel ha fått en korrekturrunde ekstra slik at en rekke navnefeil hadde blitt luka bort.

Luca Vitali skal ha all mulig slags ære for det voldsomme arbeidet han har lagt ned og den genuine interessen han legger for dagen. Her snakker vi con amore som det vel heter på hans språk.

Luca Vitali

The Sound of the North - Norway and the European Jazz Scene

Auditorium/Mimesis International

Afrika i Norge

Saksofonisten Ivan Mazuze kommer fra Mosambik, men har bodd i Norge i mange år. Det skal vi være veldig glad for.

Ivan Mazuze gjør oss rikere.

Ivan Mazuze har fulgt ei sjelden rute fram til der han er i dag. Etter å ha studert klassisk piano hjemme i Mosambik, gikk han over til saksofoner og fløyte og tok en master i Cape Town i Sør-Afrika. Etter at han flytta til den andre enden av jordkloden, til Norge altså, i 2009, har han spilt ei viktig rolle i den såkalte world jazz-sjangeren både gjennom innspillinger og opptredener både i Europa og Afrika. Jeg stifta først bekjentskap med han på hans forrige utgivelse, "Ndzuti", som kom for tre år siden. Den førte absolutt til at forventningene var store før "Ubuntu" nådde postkassa.

Bortsett fra komponistbistand fra pianist Michael Bloch på to spor, så har Mazuze skrevet og arrangert all musikken. Han har tatt med seg mye av sine afrikanske røtter inn i denne melodiøse, varme og groovy musikken og dette er så avgjort toneganger som kan føre til at høsten og vinteren blir aldri så lite kortere.

Mazuze spiller "alle" saksofoner fra sopran, alt til tenor, samt hipt fløytespill, og gjør det på et "penere" vis enn vi er vant til her hjemme. Han kommer fra en annen tradisjon og beriker oss med et annet syn på livet og en annen musikktilnærming enn den vi er vant til.

Fra sin tid i Sør-Afrika har han med seg pianisten Sifiso Makalisa, elbassisten Peter Ndlala og trommeslageren Frank Paco, mens her til lands har han blitt godt kjent med pianisten Michael Bloch og gitaristen Jacob Young som begge tilfører sin "nordlige" egenart til brygget. Den nedpå og inderlige duetten mellom Mazuze og Young på "My Two Northern Lights" er et av de store høydepunkta underveis.

"Ubuntu" betyr noe sånt som medfølelse og medmenneskelighet på zulu-språket. Sånn oppleves også musikken. Dette er så unorsk som vel tenkelig og akkurat derfor er det så livgivende å ha Ivan Mazuze blant oss.

Ivan Mazuze

Ubuntu

Losen Records/MusikkLosen

Chet Baker lever!

Chet Baker er et av jazzens største ikoner og franske Stéphane Belmondo gjør sitt for at vi ikke skal glemme han.

Stéphane Belmondo tar nydelig vare på arven etter Chet Baker.

Stéphane Belmondo er en 48 år gammel fransk trompeter og flügelhornist som har hatt en stor helt i mesteparten av sitt liv: Chet Baker. Da Baker besøkte Paris mellom 1985 og 1988, og blant annet spilte inn "Blåmann! Blåmann!" med Jan Erik Vold, utvikla Belmondo og Baker et nært vennskap og Baker støtta og oppmuntra Belmondo til å følge i hans fotspor. Etter at Baker falt ut av et hotellvindu i Amsterdam den 13. mai 1988 og døde, har Belmondo vært en av dem som har tatt opp stafettpinnen og du verden som han har ført arva videre. Det hersker ingen tvil om at Stéphane Belmondo har fulgt råda fra mesteren og sjøl om han ikke er noen kopi, det er faktisk og heldigvis ikke mulig, så er han ofte nært opptil Baker i både inderlighet og måte å omfavne en sang på.

Repertoaret er til forveksling lik en Baker-seanse enten live eller på plate: "I Remember You", "Love for Sale", "With a Song in My Heart", "Seven Steps to Heaven" og "Green Dolphin Street" er alle klassikere nært forbundet med Baker. I tillegg har Belmondo funnet fram et par vakre låter som såvidt jeg vet Baker aldri spilte, Belmondos egen "Daddy and I" og Milton Nascimentos "Tarde".

Baker trivdes spesielt godt i et trommeløst selskap etterhvert og der finner vi Belmondo også. Landsmannen Thomas Bramerie og den nederlandske gitaristen Jesse van Ruller er et bortimot perfekt reisefølge for Belmondo og på "Blame It on My Youth" er nok en Baker-tilhenger, vokalisten Amin Bouker, hjertelig tilstede med et foredrag som forteller oss at han har brukt mer enn et kvarter av livet sitt til å høre på mesteren.

Stéphane Belmondo sier at Chet Baker var som en far for han. Baker forandra livet hans og det tok han 25 år før han endelig tok mot til seg å laga denne hyllesten til han. Jeg kan vel ikke påstå at jeg har venta på den, men du verden så flott at den har dukka opp. Dette er nemlig en hyllest gjort med hjertet. Chet Baker lever!

Stéphane Belmondo

Love for Chet

Naïve/Naxos Norway

Nok ei flott stemme

Anja Eline Skybakmoen har de seineste åra fortalt oss at hun har mye uforløst. Med "Echo" har det virkelig løsna.

Anja Eline Skybakmoen har kommet til et flott sted i livet sitt.

31 år unge Anja, som hun kun kaller seg i forbindelse med utgivelsen av "Echo", fra Trondheim, har det siste tiåret gitt oss stadige antydninger om at det ville komme noe svært særeget fra henne. Vi har møtt henne i de spennende vokalensemblene Eplemøya Songlag og Pitsj og vi har truffet henne på egen hånd. Solodebuten kom i fjor med "We´re the Houses" og hun har vunnet flere priser, blant Moldejazz´sin talentpris i 2012. Vi har enkelt og greit med et vokaltalent av sjeldent merke å gjøre. Med "Echo" føler jeg at hun har tatt nok et stort steg i retning seg sjøl.

På "Echo" gir hun oss ni låter hun har skrevet sjøl. Med sin nydelige, lyse og varme stemme evner hun å fortelle oss historier med tekster langt over gjennomsnittet til sine kolleger uansett sjanger.

Apropos sjanger - det er heldigvis veldig vanskelig å sette Anja i bås. Hun har sjølsagt tatt med seg mye fra sin studier på jazzlinja i Trondheim, men her er det like mye popimpulser og hun har også jobba mye med persisk musikk som det finnes klare spor etter underveis også. Tilsammen blir det noe som er hennes helt personlige, men vil noen gjerne antyde at det er et slektskap med for eksempel Emilie Nicolas her, så skal ikke jeg protestere kraftig i alle fall.

Når hun så omgir seg med glitrende jazzfolk, med åpne sanser for all annen god musikk også, som David Aleksander Sjølie, som også har vært med og produsert, Ivar Loe Bjørnstad, Sebastian Haugen-Markussen, Dag-Filip Roaldsnes og Kim-Erik Pedersen, så er sjølsagt tonefølget i de aller beste hender. Et av "Echo"s høydepunkt, "Let Me Guide You", er en flott duett med storebror Jonas Skybakmoen - i den familien er det absolutt muligheter for elevert skjønnsang rundt juletreet vil jeg tro.

Anja Eline Skybakmoen har vunnet P3s coverkonkurranse av Raga Rockers "Noen å hate" og blir garantert å høre med den utover høsten også. Det er all mulig grunn til å låne henne øre for hennes eget gjennombrudd som jeg mener "Echo" er også.

Anja Eline Skybakmoen

Echo

Triogram/Musikkoperatørene

Fri flyt

Trommeslager Dag Erik Knedal Andersen og saksofonist Jørgen Mathisen er to av de ledende unge frihetssøkerne i norsk jazz.

Instant Light i aksjon.

Dag Erik Knedal Andersen, opprinnelig fra Steinkjer, og Jørgen Mathisen, fra Oslo, er begge i begynnelsen av 30-åra og traff hverandre da de studerte på den berykta jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 2000-tallet. Berykta for kvalitet, må vite, og her kommer nok et eksempel på det.

Det siste tiåret har de to dukka opp og vist fram en solid egenart i band som Zanussi 5, The Core, AKODE og Møster/Edwards/Knedal Andersen. De har begge hatt en solid hang mot et ganske så fritt uttrykk, men spesielt Mathisen har også fortalt oss at han har et herlig melodisk gen.

Med Instant Light er det så avgjort det frie, kreative og ekspressive genet som får fritt spillerom. De tre "låtene" der Mathisen beveger seg ved tenor- og sopransaksofonens yttergrenser og der Knedal Andersen både følger og leder an på et svært så lyttende og dynamisk vis, forteller oss om to sjelsfrender som har mye unikt som skal ut.

LP-en varer ikke lenge og på mange vis er det helt ok. Musikken virker nesten slik at det er som å trekke pusten og så varer den så lenge det er mulig å holde den. Med det energinivået Instant Light legger for dagen er det slik det skal være - 70 minutter med et slikt trøkk hadde gått på helsa løs :-)

Det Dag Erik Knedal Andersen og Jørgen Mathisen serverer med Instant Light er ikke hverdagskost og godt er det. Dette er krevende musikk som oppleves best aleine og et sjelsliv i noenlunde balanse kan helt sikkert være en fordel. Det er samtidig musikk som er dypt personlig og som har mye å gi - Dag Erik Knedal Andersen og Jørgen Mathisen er på et spennende sted i livet og karriera. Instant Light er et godt bevis på det.

Instant Light

Komodo

Instantdisk/Subradar/discogs.com

I en annen verden

The Gurdjieff Ensemble kommer fra Armenia og spiller tradisjonsmusikk på instrumenter de færreste av oss har hørt om. Fremmed, men fantastisk vakkert.

The Gurdjieff Ensemble tar oss med til uoppdagede steder.

Keith Jarrett, Jan Garbarek & The Hilliard Ensemble og Norma Winstone har flere ting til felles. En av dem er at alle er begeistra for og har spilt musikk enten unnfanga eller samla av de armenske komponistene Gurdjieff og Komitas. Det har vært musikk med en unik dybde i seg og som er så fantastisk spennende for også oss fra vesten fordi den har elementer av så mange kulturer i seg.

I 2008 satte dirigenten og visjonæren Levon Eskenian sammen The Gurdjieff Ensemble med det mål for øyet å "utforske" røttene til musikken til Georges I. Gurdjieff (1886-1949). Ensemblets første utgivelse på ECM, "Music of Georges I. Gurdjieff", kom i 2011 og førte til ny og stor oppmerksomhet rundt hans musikk både i Armenia og i resten av verden.

ECM-sjef Manfred Eicher oppfordra Eskenian til å gå videre inn i andre deler av den armenske tradisjonsmusikken med fokus på en annen lokal legende, Komitas Vardapet (1869-1935). Neste år kommer en solopiano-cd med Lusine Griogoryan, mens her får vi usedvanlige arrangement av Komitas´ musikk for Eskenians ensemble besatt av musikanter som trakterer bortimot ukjente lokale instrumenter.

Ensemblet består av 10 musikanter som trakterer alt fra fløyter, strengeinstrumenter og perkusjonsinstrumenter/trommer i tillegg til litt vokal.

Komitas blir sett på som Armenias største komponist. Han var mye mer enn det også: sanger, prest, filosof, poet, samler av folkesanger og "låtskriver" av både verdslige og religiøse sanger.

Fra Komitas´ voldsomme sangskatt har Eskenian plukka 18 sanger og invitert oss inn i en verden de færreste av oss visste eksisterte.

Eskenian sier at Komitas var i stand til å kombinere armensk modalitet med vestlig klassisk tradisjon og ut av det kom det som ofte har blitt kallt armensk klassisk musikk.

Her får vi oppleve bredden og skjønnheten i denne unike musikken framført på tradisjonelle armenske instrumenter - helt forskjellig fra alt annet som har vederfaret mitt sanseapparat tidligere.

Den flotte "boka" som følger med cden gir oss ei fin innføring i både kulturen, musikken, tradisjonen og instrumentene. Det er bare rundt en måned siden vi fikk gleden av å møte musikken til en annen armener, pianisten Tigran Hamasyan - også han sterkt influert av Komitas.

Med "Komitas" og dette flotte og helt spesielle ensemblet får vi nok en bekreftelse på at den armenske musikkarven er sterk, vakker og helt spesiell.

The Gurdjieff Ensemble - Levon Eskenian

Komitas

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

For en fest!!!

I to heile dagar til ende blei maestro Arild Andersens 70 års dag markert denne helga. Bedre presang kunne han ikke ha fått - ikke vi heller!

Festen starta med trioen med Tommy Smith og Paolo Vinaccia. Lista var lagt - høyt!

Foto: Terje Mosnes

Etter at verdens yngste 70-åring, Arild Andersen runder på tirsdag, "bare" satt i salen på fredag og tok mot fantastiske musikalske gaver fra blant andre Jon Christensen, Karin Krog, Pål Thowsen, Knut Riisnæs, Espen Rud, Nils Petter Molvær, Frode Alnæs, Bjørn Alterhaug, Tore Johansen, Jan Erik Vold, Lars Klevstrand og et sjumanns bassorkester til slutt, så var det han sjøl som stod for gavene dagen derpå.

-Vi får se hvor mye klokka blir, sa Andersen før han begynte å åpne pakkene - til oss! Først ute var bandet han har jobba mest med de seineste åra - skotske Tommy Smith - en av verdens beste tenorsaksofonister i mine ører - og Paolo Vinaccia, som vi tar for gitt, sammen med The Maestro. Mer livsbejaende, samspilt og empatisk trio skal man leite et stykke etter og når sjefen drar Pete Townshend-trikset - på bass!!! - så er det et godt tegn på god stemning.

Når så den polske stjernepianisten Marcin Wasilewski, med en unik klangverden i sin fingertupper, gjorde trioen til kvartett og ga oss Keith Jarretts sjeldent spilte perle "In Your Quiet Place", var nok et høydepunkt servert.

Kvartett blei kvintett da trompeter Mathias Eick inntok scena sammen med trommeslager Gard Nilssen - to glitrende representanter for den yngre garde - og sammen med Smith, Wasilewski og sjefen ga de oss nok ei side av overflødighetshornet til Andersen. Trompetspillet til Mathias Eick var så inspirert og så heftig som jeg knapt kan huske å ha hørt han.

Mingus-bandet avslutta ballet på et perfekt vis.

Foto: Terje Mosnes

Etter ei velfortjent pause, også for evighetsmaskina Andersen, blei andre sett innleda med bandet som blei satt sammen til Oslo Jazzfestival i fjor i forbindelse med markeringa av den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964.

Eick fortsatt på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon ga oss flotte versjoner av "So Long Eric", "Fables of Faubus" og "All the Things You Could Be by Now If Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother" - en av de tøffeste låttitlene gjennom alle tider. O hildrande du!

Andersen siterte Wayne Shorter som skal ha sagt noe sånt som at man ikke kunne øve på noe som man ikke visste skulle skje. Det sa han i det alle involverte inntok scena til finalen der Smith hadde arrangert Andersens "Chorus II" for alle ni - der Bugge hadde emigrert til elpianoet og leverte en herlig duett med Wasilewski. Herlig trommeduell med Nilssen og Vinaccia også - store prestasjoner og masse empati.

"Gardsjenta" fra "Sagn" blei et mer enn verdig punktum på en kveld som den overbegeistra menigheta aldri kommer til å glemme.

Arild Andersen - mannen, myten, legenden. Det kan plukkes fram mange flere betegnelser også og hvis noen av oss er i nærheten av å være der Andersen er når vi er 70, så skal vi takke høyere makter - hvis vi tror det finnes slike. Det er altså en livsbejaenhet, en musikalitet, en generøsitet og en evne og vilje til å hente fram nye talenter og til å dele med oss som savner sidestykke.

Tommy Smith avslutta festen med en herlig versjon av "Happy Birthday" og publikum sang med av full hals. Hurra for Andersen - gratulerer med dagen! Jeg gleder meg til de neste 70!!!!

Foto: Francesco Saggio

Happy Birthday med Tommy Smith som "forsanger" satte et strålende punktum.

Foto: Terje Mosnes

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo

23. og 24. oktober 2015

Ustoppelige Frøydis

Saksofonisten og fløytisten Frøydis Grorud dukker opp i en rekke sammenhenger. Det betyr kvalitet hver gang.

Anne Gravir Klykken og Frøydis Grorud tar vare på tradisjonen.

Du skal ha gjort en grundig jobb for å ha unngått den vakre og inderlige tonen i saksofonene og fløyta til Frøydis Grorud. For den store hvite flokk er det sjølsagt gjennom Beat for Beat på NRK hun er mest kjent, men for de som ønsker å stifte nærmere bekjentskap med henne så finnes det etterhvert mange andre og bedre "steder" å møte på henne. Denne gangen er det med to flotte, men ganske så forskjellige vokalister Grorud inviterer oss inn i varmen - bokstavelig talt.

Anne Gravir Klykken har jobba sammen med Grorud i trioen Vintermåne helt siden 1997. Begge har store hjerter, ikke minst for folkemusikk og for jazz og improvisasjon.

Utgangspunktet for "Blåsang" er et masterprosjekt i tradisjonskunst ved Høgskolen i Telemark og de to har jobba med samspill, arrangering, fargelegging og improvisasjon over opptak gjort helt tilbake til 1915 og fram til i dag.

De to tar oss med på ei vakker reise der vakre stemninger og melodier får ei tradisjonstro, men samtig moderne innpakning. "Blåsang" gir oss inderlig og vakker musikk dandert av to musikanter som kjenner hverandre ut og inn og som gjør dette av kjærlighet.

Trude Kristin Klæboe og Frøydis Grorud - et herlig møte.

Trude Kristin Klæboe er et helt nytt navn for meg. I tillegg til å synge vakkert både på norsk og svensk med ei klokkeklar og innsmigrende stemme, så spiller hun også piano og orgel. Multiinstrumentalisten Tarjei Nysted, på alt fra nøkkelharpe til oktavfele og autoharpe og mye, mye mer, gjester på mange av låtene og har også produsert sammen med Grorud.

I Bragernes kirke i Drammen tok de med seg 13 kjente sanger fra forskjellige kilder og skapte ei varm og inderlig stemning med en religiøs overbygning, men som man langt i fra trenger å være religiøs for å hygge seg med.

På mange vis er det en slags ønskekonsert de gir oss og noen av låtene er også uten vokal. Når "Den fyrste song", Erik Byes "Vår beste dag", "Vårsøg", Jan Eggums "Myrsnipa", Frode Alnæs´"Vitae Lux" - hvor fant han den????, Bjørn Eidsvågs "Eg ser" og "Gabriels obo" er blant de utvalgte, så kan man trygt si at Klæboe og Grorud har tatt sjanser. De kommer godt ned på beina hele veien sjøl om noen av originalene er veeeeldig vanskelig å konkurrere med.

Fellesnevneren her er Frøydis Grorud og nok en gang, spesielt med sin nydelige soprantone, så løfter hun de musikalske møtene hun er en del av.

Anne Gravir Klykken & Frøydis Grorud

Blåsang

Jazzland Recordings/Universal Music

Trude Kristin Klæboe & Frøydis Grorud

Duften av liv

MUDI AS/Musikkoperatørene

Den hippeste stemma

Det er nok ganske mange om akkurat det beinet, men Eivind Aarset ligger ekstremt langt fremme i mi løype.

Eivind Aarset har alltid noe helt spesielt på lager.

Mestergitarist, komponist, bandleder og musikalsk landskapsmaler med helt spesielle kvaliteter, Eivind Aarset (54), har helt siden 80-tallet vært en av kongerikets aller mest ettertrakta musikanter. "Alle" - uansett sjanger - har stått i kø for å benytte seg av hans kvaliteter som studiomusiker eller som en del av turnégruppene sine. Etterhvert begynte grensene å sprenges bokstavelig talt og artister som Jon Hassell, Marilyn Mazur, Dhafer Youssef, Laurie Anderson og Bill Laswell har vært meget glade for at Aarset fant plass i kalenderen for å jobbe med dem.

Den viktigste samarbeidspartneren til Aarset har uansett vært Nils Petter Molvær og da Aarset solodebuterte med "Électronique Noire" i 1998 jobba de fortsatt tett sammen. Debuten fikk strålende mottakelse i både inn- og utland og New York Times mente at vi hadde med et av de beste elektriske jazzalbumene etter Miles å gjøre. Såpass!

"I.E." er Aarsets sjuende album under eget navn og nok en bekreftelse på at han er i besittelse av ei helt egen stemme. På mange vis er han rockernes jazzmusiker, men samtidig er hans også jazzfolkets rockemusiker. Han er utstyrt med et arsenal av lyder, låter, melodier, stemninger, farger og medmusikanter som fører til at dette har blitt et så mangefasettert, sterkt og vakkert visittkort som man bare kunne ønske seg. De dynamiske virkemidlene der han tar oss med fra de vareste, mest melodiske og mest nedpå stedene til de mest rocka, heftige og støyinspirerte utpostene det neste øyeblikket, forteller oss om en musikant med en helt unik innfallsvinkel til det å skape musikk.

Med seg har han kjernebandet sitt med trommeslagerne Erland Dahlen og Wetle Holte - og de spiller veldig mye annet også!!! - og bassist Audun Erlien. I tillegg er samplingsjef Jan Bang hjertelig tilstede samt den eksperimentelle italienske vokalisten Lorenzo Esposito Fornasari, deler av Det Norske Blåseensemble samt bistand fra blant andre Geir Lysne og Helge Sunde.

Totalt har det i mine ører blitt et slags suiteliknende bestillingsverk i større grad enn enkeltstående låter og det er der Eivind Aarset passer inn - i en stor og unik verden som henger sømløst sammen.

Eivind Aarset

I.E.

Jazzland Recordings/Universal Music

Den siste store

89 år unge Tony Bennett traff vi sammen med popikonet Lady Gaga ved forrige korsvei. Nå er det pianisten Bill Charlap som er reisefølge. Det holder lenge det.

Tony Bennett og Bill Charlap - hvilken fantastisk duo.

Anthony Dominick Benedetto, kanskje bedre kjent som Tony Bennett, runder 90 den 3. august. Det er intet mindre enn naturstridig at han holder både det tempoet han holder når det gjelder turnering og plateinnspillinger og at han stadig legger kvalitetslista høyere. I fjor og i sommer var det samarbeidet med Lady Gaga som stod på programmet, det vil si cden "Cheek to Cheek" og lang turné som dessverre ikke kom lenger nord enn København.

Mer eller mindre samtidig har evighetsmaskina Bennett vært i studio sammen med den ypperlige pianisten Bill Charlap og spilt inn 14 låter av en av de aller største komponistene og tekstforfatterne i amerikansk musikk - Jerome Kern (1885-1945). Det betyr blant annet "All the Things You Are", "Dearly Beloved", "The Song Is You", "They Didn´t Believe Me" - med en spesielt nydelig tekst, "The Way You Look Tonight", "Yesterdays" og "Look for the Silver Lining". Vi snakker om evige melodier og sanger som har fått sin plass i "The Great American Songbook" og bedre mann til å tolke dem enn Tony Bennett finnes enkelt og greit ikke.

Fra det legendariske samarbeidett mellom Bennett og Bill Evans fra 1975 - "The Tony Bennett/Bill Evans Album" - vet vi at Bennett passer utmerket i et slikt duolandskap. Charlap tar opp stafettpinnen etter Evans på best tenkelige vis og på noen av låtene er også trioen til Charlap, trommeslager Kenny og bassist Peter Washington, med. Charlaps fantastiske pianospillende kone, Renee Rosnes, med gode norske røtter, utgjør også en pianoduo med sin mann på flere av spora.

Uansett setting er Tony Bennett rett mann for anledninga. Han er en tolker av denne sangskatten som det ikke finnes maken til på Tellus i alle fall og det er bare å krysse fingre og tær for at han er med oss i mange, mange år ennå. Han er den siste og største av sin generasjon som kan denne kunsten.

Tony Bennett & Bill Charlap

The Silver Lining - The Songs of Jerome Kern

RPM Records/Columbia/Sony Music

Det finnes bare en

Vi er alle unike. Noen er likevel mer unik enn andre. Ketil Bjørnstad tilhører den siste kategorien - både som forfatter og som musikant. Her viser han oss nye prov på begge deler.

Ketil Bjørnstad anno 1968.

Vi er titusener som har fått være med på mange slags reiser sammen med Ketil Bjørnstad de seineste tiåra. Han har gitt oss opplevelser på flere plan og fra sitt overflødighetshorn finner han ny inspirasjon til å dele stadig mer med oss.

Nå har han begitt seg ut på en maratonøvelse, og basert på første etappe, det skal bli ytterst spennende å være med på. I åra som kommer skal han nemlig ta oss med gjennom sitt liv - tiår for tiår og Bjørnstad, født i 1952, begynner med 60-tallet.

På de knapt 800 sidene, med et kapittel per år, tar han oss så elegant gjennom sin egen - og vår - historie som vel tenkelig. Fakta ligger i bånn for hvert år, men spredd elegant og vevd inn i fortellinga slik at det aldri blir snakk om oppramsing. Om det er faktafeil her? Ytterst få og med unntak av at Johan Bruns berømte blitzbilde av Hjallis blir lagt til OL i 1952, og ikke EM i 1951, skriver vi det på kontoen for at Bjørnstad ikke var født da og at det ikke handler om 60-tallet. Tilgitt!!!! Ellers er teksten såvidt jeg kan begripe kjemisk fri for faktafeil, noe som er imponerende i seg sjøl med den enorme mengden som finnes her. Enkelte ordvalg stusser jeg likevel over:...."en femtedel av de 217 innboerne.....Jeg har aldri hørt ordet innboer før, men det kan sjølsagt ha med min ordfattigdom å gjøre.

Bjørnstad bruker sitt eget liv, sin egen oppvekst, sin egen familie og sine omgivelser på en personlig og tvers gjennom ærlig måte. Det er tildels sterkt og personlig, men for meg tråkker han aldri over den magiske grensa der folk kan føle seg utlevert.

Det er også mye humor involvert. Det kan hende det har med min tilkortkommenhet når det gjelder realfag, men jeg ler meg skakk av Bjørnstads beskrivelse av sin muntlige matematikkeksamen - noe forteller meg at vi kanskje befant oss på samme nivå der. Ingen av oss kom fram til at y=2 for å si det sånn.

Språklig er Bjørnstad like elegant som alltid og måten han ofte beskriver seg sjøl på i tredje person er både original og virkningsfull. For oss som er relativt jevngamle med Bjørnstad blir det mange aha-opplevelser underveis med gjenoppfrisking av hendelser vi sjøl har "vært med på". For yngre lesere vil det være ei innføring i nyere historie - både den store og Bjørnstads - på et vis som sjøl den mest historieløse vil synes er både fascinerende og spennende.

Ketil Bjørnstad er sikkert godt i gang med 70-tallet og de resterende tiårene fram til vår egen tid. Jeg storkoste med med det første bindet og gleder meg tilsvarende til resten. Ketil Bjørnstad har lagt ut på nok ei mesterreise.

Pianisten med sin egen klang- og melodiverden.

Mens Bjørnstad skriver alle disse bøkene, så må han jo ha noe å fylle all dødtida med. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut! Hva bedre enn å spille noen titalls konserter eller spille inn noen plater? Lite er forsåvidt bedre enn det når man er utstyrt med et ubeskjedent talent også på det området.

Mens boka var i ferd med å bli lest ut, dukka postmannen opp med to soloplater spilt inn henholdsvis i 2012 og 2014 - på det samme flygelet, men i to forskjellige byer. Om jeg blei overraska? På ingen måte - mer produktiv kunstner med et aldri kompromissende kvalitetskrav til seg sjøl og det han gir fra seg, kjenner jeg nemlig ikke til.

I 2009 spilte Bjørnstad inn "Vindings Music" på et strålende C. Bechstein-flygel i studioet Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. I 2012 inviterte sjefen for det nå nedlagte studioet Bjørnstad tilbake og med et dedikert publikum på 40 mennesker tilstede spilte Bjørnstad 14 låter, noen kjente, noen ukjente, inspirert av det lyttende publikummet og samtidg prega av at han hadde passert Utøya på veien til Hønefoss. Den perkussive, melodiske og klangrike Bjørnstad framstår på sitt beste her.

To år seinere var studioet nedlagt, pianoet solgt og på plass i Propeller Music Division ved Akerselva i Oslo. Sammen med kun tekniker Mike Hartung ville Bjørnstad sjekke ut hvordan det låt i nye omgivelser. Store deler blei spilt inn i et strekk, men med noen innlagte pauser for at han skulle få høre hvor flott det låt før han gikk videre. Han ønska også å se bort fra det perkussive elementet som ofte preger hans konserter slik at overtonene i flygelet kunne bli både sterke og fremtredende.

Dermed har de to cdene, på det samme flygelet, blitt ganske så forskjellige. Akkurat det samme, men helt forskjellig sa Jan Garbarek en gang om den nye musikken han skulle presentere. Slik er det også med Ketil Bjørnstad - det samme, men helt forskjellig.

Jeg ser at plateselskapet har problemer med å finne hvilken sjanger de skal putte musikken til Ketil Bjørnstad. Jeg foreslår at vi kaller den bjørnstadsk - det er nemlig ingen på denne jorda i alle fall som spiller slik som han. Du verden så flott det er å bevege seg i verden som er hans - og litt vår.

Ketil Bjørnstad

Verden som var min - Sekstitallet

Aschehoug

Ketil Bjørnstad

Images/Shimmering

Grappa/Musikkoperatørene

Hvilken hyllest!

Det tyske bassikonet Eberhard Weber har runda 75 og blei i januar hylla av blant andre Jan Garbarek og Pat Metheny. Nå får alle vi andre bli med på festen også.

Eberhard Weber slik han alltid vil bli huska med sin spesielle bass.

I 2007 fikk Eberhard Weber slag og han har ikke vært i stand til å spille siden. Musikken og ikke minst sounden hans har likevel vært med oss - spesielt gjennom mange legenadriske innspillinger sammen med vårt eget ikon, Jan Garbarek. De var sjelsfrender som delte av sine overflødighetshorn i bortimot 25 år. Heldigvis blei initiativet tatt til å markere Webers fanatstiske karriere og musikk og "alle" takka sjølsagt ja til å være tilstede i Stuttgart den 15. januar. Det vil blant andre si Pat Metheny, Jan Garbarek, Gary Burton, Scott Colley, Danny Gottlieb, Paul McCandless, Michael Gibbs og Helge Sunde som leda det fantastiske storbandet SWR Big Band. Og midt i blant dem var Eberhard Weber og hans musikk. Nå er altså konsertopptaket klart for deling for alle oss andre og for en fest det må ha vært!

Det hele begynner med ei låt der Garbarek spiller over Webers unike basspill, fra tape, og den usigelig vakre soprantonen sammen med hedersgjestens ditto basstone er verdt inngangspengene aleine.

Så følger en god halvtimes komposisjon av Metheny, "Hommage", basert på Weber-improvisasjoner og der Metheny på et inderlig vis har inkorporert Webers soloer og i salen i Stuttgart også framført på storskjerm med sjefen tilstede i salen - det må ha vært et magisk øyeblikk for alle, men spesielt for Weber sjølsagt.

Stryns store sønn Helge Sunde sammen med Pat Metheny - med røtter i Mandal!!!!

Helge Sunde er intet mindre enn en altfor ukjent gigant når det gjelder storbandledelse. Arrangørene kunne garantert velge fritt blant alle verdens giganter på området, men telefonen gikk altså Stryns store sønn - det er forsåvidt mange av dem etterhvert - og for en jobb han gjorde denne høytidskvelden! Bandet låter framifrå, solistene blir løfta opp - vi snakker om vibrafonlegenden Gary Burton og Oregon-mesteren Paul McCandless i tilleggg til de nevnte - og jeg skjønner godt at Metheny nevner Sunde spesielt etter konserten. Makeløst - intet mindre!

Eberhard Weber i midten, ved siden av Jan Garbarek, sammen med med resten av gigantene som ønska å hylle han.

Eberhard Weber kommer neppe til å spille noe mer. Da er det fantastisk at denne hyllesten kom i stand og blei så utrolig sterk og vakker som den blei. Dessuten er det lov å være aldri så lite ekstra stolt over at to nordmenn spiller så framtredende roller.

Pat Metheny Unity Group - det blir ikke mye heftigere!

Og skulle det være ønske om mer påfyll fra jazzens kanskje største stjerne anno 2015, Pat Metheny, så er hjelpa rett rundt et hjørne. Etter å ha jobba mer eller mindre kontinuerlig i tre år med sitt Unity Band, bestående av nykommeren og multiinstrumentalisten Giulio Carmassi, tenor- og sopransaksofonisten Chris Potter, trommeslageren Antonio Sanchez og bassisten Ben Williams, leide Metheny et teater i New York, etter at de hadde avslutta cirka 150 konserter kloden rundt, et fantastisk kameracrew og ditto produsent som fikk anledning til å komme så tett på musikerne og musikken som vel tenkelig. De spilte inn rundt to timer med musikken som hadde vokst voldsomt i løpet av årene de hadde jobba sammen.

På denne dvd-en får vi oppleve alt dette og hippere og mer samspilt jazzband er det neppe mulig å oppleve noe sted. Dessuten tror jeg aldri det vil være mulig å komme nærmere heller. Vi blir også servert gode intervjuer med alle de involverte - sjølsagt inkludert etterkommeren til Bjørn Hansen fra Mandal - Pat Metheny.

Jan Garbarek, Pat Metheny og mange andre

Hommage à Eberhard Weber

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Pat Metheny

The Unity Sessions

Eagle Vison/Playground

Norges mest ettertrakta

Geir Sundstøl er uten sammenlikning landets mest ettertrakta musikant. "Alle" vil ha han med seg og ofte takker han ja. Nå viser han seg fram i all sin prakt - som sjef!

Geir Sundstøl spiller på flere strenger enn de fleste.

Hva har a-aha, Nils Petter Molvær, Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Jens Book-Jensen til felles? Ingen bombe kanskje, men de har altså alle benytta seg av Geir Sundstøl (46) sine ganske så unike kvaliteter. Den sjøllærte strengemaestroen fra Halden har levd av musikk de siste 27 åra og han har bidratt på intet mindre enn 260 plater og han topper statistikken suverent når det gjelder hvilken musikant som er spilt mest på norsk radio. Han har med andre ord vært en svært så travelt opptatt herre og det er sikkert grunnen til at han har venta helt til nå med å gi ut skive under eget navn.

Geir Sundstøl kan alt, han spiller alt og han vet akkurat hva som passer til enhver musikalsk setting. Her snakker vi om en fargelegger i mesterklassen og når han bare på denne utgivelsen spiller hele 18 forskjellige instrumenter, så forteller det det meste om allsidigheten og mesterskapet til Sundstøl.

All musikken her har han skapt sjøl, med unntak av et par låter der en annen maestro, tangentvirtuos David Wallumrød, har bidratt. Han spiller også på skiva sammen med nok en multiinstrumentalist, perkusjonist og en hel del annet, Erland Dahlen, mens utlandet er representert med nok en trommeslager, Michael Blair, med fartstid fra folk som Tom Waits, Elvis Costello og Lou Reed.

Som man vil skjønne så er Sundstøl en musikalsk kameleon. Det finnes ingen begrensninger på hans musikkanskuelse og hans musikktilnærming. De viktigste ingrediensene her er jazz, blues, country og roots - i en herlig blanding og i en rekkefølge som like gjerne kan være snudd helt på hodet.

I all hovedsak er dette musikk som er nedpå og meditativ, tøff, unik og noe så vederstyggelig Geir Sundstølsk. "Furulund" har vært lenge etterlengta og oppfyller alle forhåpninger og vel så det. Geir Sundstøl er og blir en maestro - slik er det med den saken.

Geir Sundstøl

Furulund

HUBRO/Musikkoperatørene

En av verdens beste gitarister

Belgiske Philip Catherine har gjennom flere tiår bevist sitt mesterskap. Her er han på hjemmebane og med stort orkester - endelig.

Philip Catherine - med en unik tone i hornet sitt.

Philip Catherine (72) har stått øverst på ønskelista til "alle" fra Dexter Gordon til Chet Baker. Han hadde en fantastisk trio sammen med Billy Hart og Niels-Henning Ørsted Pedersen, hans pilte i rockebandet Focus og han er med på den legendariske innspillinga av "Blåmann, Blåmann" med Jan Erik Vold, Egil Kapstad, Terje Venaas og nevnte Baker. Lista kan gjøres uendelig mye lenger og årsaken er hans umiskjennelige tone, enorme musikalitet og stilsikkerhet.

I forbindelse med at jazzfestivalen i hans hjemby Brussel inviterte Catherine til å gjøre et spesielt prosjekt, benytta vår mann anledninga til å invitere ni forskjellige arrangører til å skrive arr for Orchestre Royal de Chambre de Wallonie på 11 av hans egne låter. Festen blir innleda med den eneste han ikke har skrevet sjøl, men som er skrevet for han - "Philip à Paris" - og den passer utmerket inn med det som følger etter.

Catherine har med seg sitt faste band med bassisten Philippe Aerts, pianisten Nicola Andrioli, gitaristen/elbassisten Nicolas Fiszman og trommeslageren Hans van Oosterhout - alle spiller ei viktig, men solistisk beskjeden rolle - her er det Catherine som er Solisten med stor S.

Musikken er uten unntak nydelig, usedvanlig melodisk og ganske nedpå. Fra tidligere møter vet vi at Catherine har muligheten til å skape herlig musikk i uante tempi, men her er det altså den reflekterende utgava vi møter, noe som passer utmerka med fullt strykeorkester.

Philip Catherine bekrefter nok en gang at han er en av verdens aller mest uttrykksfulle og beste gitarister - nå i en helt ny setting fra en konsert den 15. januar i år.

Philip Catherine

The String Project - Live in Brussels

ACT/Musikkoperatørene

Et unikt møte

Den fantastiske luttspilleren Rolf Lislevand, med røtter i såkalt tidlig musikk, har møtt Bjergsted Jazz Ensemble. Det har det blitt overraskende og nydelig musikk av.

Rolf Lislevand - for en musikant!

Rolf Lislevand, 53-åring fra Oslo, men bosatt i Verona i Italia og musikkprofessor ved den statlige musikkhøyskolen i Trossingen i Tyskland, har av alt på jord utvikla seg til å bli en av klodens aller beste luttspillere. Lutt er et gammelt, fantastisk strengeinstrument som ikke mange spiller, men Lislevand har spesialisert seg på å spille musikk som hører til instrumentet fra mange århundrer tilbake. Her gjør han forsåvidt også det, men sammen med trompeter og arrangør Tore Johansen og Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger, så har Lislevand satt musikken inn i nye, spennende og moderne rammer.

Lislevand sammen med Bjergsted Jazz Ensemble - et vakkert møte.

I 2011 fikk Tore Johansen forespørsel fra MaiJazz i Stavanger om han kunne tenke seg å skrive arrangementer for de "to" - Rolf Lislevand og Bjergsted Jazz Ensemble - et lite "storband" bestående av både proffer og proffe studenter. Han lurte først på om det var mulig: dette vare og skjøre strengeinstrumentet sammen med masse blåsere og en heftig rytmeseksjon?

Lislevand sendte Johansen noen melodier og basslinjer med røtter i et europeisk tradisjonsrepertoar - dett var dett, men da alle møttes i Stavanger hadde Johansen skapt en miks som passa alle bortimot perfekt. Tradisjonsmusikk møter moderne, flotte jazzarrangement og både Lislevand og lutten og Bjergsted med solister som Svein Olav Herstad på tangenter, Tore Johansen på trompet og Tor Yttredal på sopransaksofon - og mange kjempeflinke ungdommer - kommer alle til sin rett.

Debuten i 2011 vare en kjempesuksess og i november i fjor møttes de igjen og gikk i NRK-studio i Stavanger hos den ypperlige teknikeren Per Ravnaas og når mastringa er gjort hos Jan Erik Kongshaug i bakkant så er alt i de beste hender.

"Tourdion" med Rolf Lislevand og Bjergsted Jazz Ensemble så jeg faktisk ikke komme. Akkurat derfor er det ekstra hyggelig å slå fast at dette møtet har blitt usedvanlig vakkert og helt unikt - med et par julesanger som ekstra bonus også!

Rolf Lislevand & Bjergsted Jazz Ensemble

Tourdion

Inner Ear/Musikkoperatørene

Flott oppfølger

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Torbjørn Sletta Jacobsen har passert under radaren for svært mange. Her kommer påminnelse nummer to om at det er djupt urettferdig.

Torbjørn Sletta Jacobsen har mye vakkert og personlig på hjertet.

Foto: Freddy Augdal Wike

Den 42 år unge altsaksofonisten, bassklarinettisten, komponisten og bandlederen Torbjørn Sletta Jacobsen kom for mange fra det store intet da han debuterte under eget navn i 2011 med "Time Layers". Mye av årsaken er nok at Oslo-gutten hadde tilbragt mange år med studier og musisering i København.

Debuten var en klar beskjed om at her var det en musikant med mye på hjertet både som komponist, bandleder og musikant og "Biting Tails" er en klar bekreftelse på at her er det mye på lager.

Sammen med pianist Espen Eriksen og trompeter Gunnar Halle, også han med lang fartstid i København bak seg, som begge var med på debuten, og nyankomne Audun Ellingsen på bass og Freddy Augdal Wike på trommer, så viser Sletta Jacobsen oss at vi har med ei "ny" stemme å gjøre som på et elegant, vakkert og melodisk vis fusjonerer musikk med røtter i et moderne amerikansk uttrykk og et ganske så melankolsk og luftig nordisk landskap.

Kvintetten er både sampilt og åpenbart empatisk og solistisk er begge blåserne og Eriksen en sann svir å være sammen med.

Torbjørn Sletta Jacobsen sprenger forsåvidt ingen grenser med "Biting Tails", men han etablerer seg høyt oppe på lista i mellomgenerasjonen av norske musikanter. Der er nivået svært høyt fra før.

Torbjørn Sletta Jacobsen Kvintett

Biting Tails

Curling Legs/Musikkoperatørene

Verdens beste Ane

Det er et stykke vei fra første gang jeg hørte Ane Brun på kjelleren på Hot Hat i Storgata i Molde aleine med sin kassegitar og si stemme til den norske turnéstarten i forbindelse med hennes "When I´m Free"-utgivelse.

Ane Brun - vi snakker verdensklasse.

Foto: Andreas Tovan

Du verden for ei reise Brun har vært ute på og for et fantastisk sted hun er på i dag.

"When I´m Free" er i mine ører Ane Bruns beste visittkort så langt - det er enkelt og greit hennes endelige steg fram mot et sted som en artist der oppe sammen med de aller mest unike - på verdensbasis. Spørsmålet i forbindelse med turneen er om hun greier å ta med seg den strålende studioproduksjonen til scena. Svaret er et rungende ja!

Ei vakkert lyssatt scene - vi var forøvrig med på en lys- og lydproduksjon av samme kvalitet som Brun leverte, toppklasse med andre ord - lå der bare og venta forventningsfullt på at hun skulle innta den og som hun gjorde det.

Ujålete

Ane Brun er så ujålete og ekte som artist at det er en en glede å få være en del av hennes univers på alle vis. Når hun sier: "Det e så kult å være med dåkker i kveld", på så uforfalska Molde-dialekt som vel mulig, så må jeg innrømme at jeg faktisk blir en smule varm rundt hjertet av å komme fra samme by. Du er vel en stolt moldenser nå spurte min sidekvinne. Jeg kunne bare nikke. Hun heter forresten Mari Boine og var like begeistra.

When I´m Free

Repertoaret er sjølsagt i stor grad basert på låtene fra "When I´m Free" og med et superband med noen av Sveriges aller beste musikanter rundt seg, så er Brun så trygg på seg sjøl og sine omgivelser som hun kan være. Her kommer det potensielle hitlåter på løpende bånd og min personlige favoritt, "Directions", med en bassfigur og groove fra en annen verden servert av Dan Berglund, som vi kjenner fra Esbjörn Svensson Trio, setter stemninga tidlig - og der blir den værende. For de som har fulgt litt med i svensk musikk i spennende grenseland så er band som Esbjörn Svensson Trio, Wildbirds & Peacedrums og Tonbruket sentrale og musikantene kommer fra alle disse gruppene. I tillegg til Berglund spiller også den strålende vokalisten Mariam Wallentin, som vi hørte seinest i Molde i sommer sammen med Mats Gustafssons Fire! Orchestra, ei viktig og sterk rolle.

Eier scena

Brun ga oss i løpet av først 75 minutter og seinere en halvtime med ekstranummer, mye mer enn "bare" "When I´m Free"-materiale. Vi fikk møte henne i soloutgave og ikke minst med "Du gråter så store tåra" som forteller at i de rette hender så egner Moldedialekta seg ypperlig til slikt også. Sterkt og vakkert! "Daring to Love", som Brun skreiv inspirert av Erik Poppes film "Tusen ganger god natt", ga hun oss også en inderlig versjon av.

Mot slutten fikk vi en hel del kjent materiale, blant annet "Halo" og "Undertow" som beviste at levetida på Ane Brun-materiale er lang - svært lang. Uansett om hun er aleine på scena eller omgitt av sitt ypperlige A-lag - Ane Brun eier scena!

Ane Brun er en historieforteller av aller ypperste merke. Som hun sier i "Black Notebook": "Let´s go deeper. I wanna be the best I can be with you". Ane Brun har den evnen og den begeistra og fullsatte salen tok i mot henne som om hun hadde kommet hjem. Hun var det beste hun kunne være denne lørdagskvelden. Det sier ikke så reint lite.

Ane Brun - Directions Tour

Sentrum Scene, Oslo

Fullt - Ca. 1650

Tenoristane kjem!

Med Bernt Rosengren, JD Allen og Jerry Bergonzi i spissen for hvert sitt topplag, så er det fritt valg på øverste hylle for tenorsaksofonelskere.

Bernt Rosengren er en nestor i svensk og europeisk jazz.

Bernt Rosengren (77) er enkelt og greit ei ledestjerne blant tenorsaksofonister i vår del av verden. I godt og vel 50 år har den svenske eneren lagt lista for andre å måle seg mot og blant andre vår egen Jan Garbarek har helt siden han plukka opp sin første tenor satt Rosengren svært høyt opp på inspirasjonslista si.

Bebop og tilligende herligheter har hele tida vært Rosengrens favorittuttrykk og når vi får oppleve han her anno 2015, så bekrefter han at fortsatt er i sin fulle skaperfrakt. Sammen med sine utmerkede følgesvenner Hans Backenroth på bass, Stefan Gustafson på piano og Bengt Stark på trommer, en kvartett som har eksistert og utvikla seg i 10 år, gir Rosengren oss et dusin stort sett kjente ballader som "Lush Life", "Crazy She Calls Me", "God Bless the Child" og "I´ll Be Seeing You". Alt er gjort på én dag og stort sett er det første tagning vi snakker om også - Rosengren & Co kunne ikke høre så mye som kunne gjøres annerledes eller bedre, og jeg er hjertens enig.

Med John Coltranes "Ballads" som referanse så er det ganske modig å kalle albumet akkurat "Ballads". Bernt Rosengren kan det og gjør det med styrke, personlighet og sin umiskjennelige tone - vi snakker fantastisk vakker og tidløs jazzmusikk fra en av de aller største blant oss.

JD Allen på vei opp og frem.

42 år gamle JD Allen, opprinnelig fra Detroit, men bosatt i New York de seineste par tiåra, tilhører gruppa med svært så lovende tenorister som likevel ikke har slått gjennom på aller øverste nivå.

Siden 1999 har han gitt ut ni plater under eget navn og jobba med storheter som Betty Carter, Lester Bowie, Ron Carter og Jack DeJohnette. Her møter vi han i en triosetting med bassisten Gregg August og den allestedsnærværende trommeslageren Rudy Royston.

Allen har skrevet all musikken sjøl og alt er bluesbasert. I coverheftet skriver Allen litt om sine intensjoner og tanker rundt hver låt og det er veldig spennende å følge de tre på deres perosnlige ekskursjoner i hardbopland. I mine ører har JD Allen mye Sonny Rollins i seg - det er en voldsom kompliment i mi bok.

Jerry Bergonzi en kraftsaksofonist av aller beste merke.

Jerry Bergonzi (67) er den "ukjente" monstersaksofonisten fra den andre sida av dammen. Han jobba i mange år med Dave Brubeck og har spilt inn ni plater med han på 70- og 80-tallet. Seinere har han vært en inspirator for veldig mange, blant andre Michael Brecker og han har undervist på New England Conservatory i Boston i en årrekke. Her hjemme kjenner vi han fra en rekke jobber sammen med Bergensmusikantene Dag Arnesen, Frank Jakobsen og Sigurd Ulveseth.

Rosengren jobber med kvartett, Allen med trio mens Bergonzi trives utmerket i kvintettformat. Pianisten Bruce Barth, trompeteren Phil Grenadier - bror av Brad Mehldau-bassisten Larry, trommeslageren Andrea Michelutti og bassisten Dave Santoro har alle jobba mye og lenge med Bergonzi, stort sett i Boston-området og på skiver, og viser oss her på denne innspillinga fra 2012, men som har blitt liggende på kjølelageret noen år, at vi har med en hardbopgjeng av toppkvalitet å gjøre.

Bergonzi har skrevet all musikken - også den vakre balladen "Tidlig" som nok må ha en eller annen norsk bakgrunn. Teknisk sett virker det ikke som Bergonzi har en eneste begrensning, men han er ikke ute etter å imponere - han bruker bare sine evner til å skape vidunderlig vakker og personlig musikk.

Bernt Rosengren, JD Allen og Jerry Bergonzi er tre ganske så forskjellige, men likevel ganske like saksofonister. De tilhører på hvert sitt vis et toppsjikt - her er det veldig mye å glede seg over - og til!

Bernt Rosengren Quartet

Ballads

pb7/MusikkLosen

JD Allen

Graffiti

Savant/MusikkLosen

Jerry Bergonzi

Ragamaroll

Savant/MusikkLosen

Nå er alt i boks

Karl Seglem er en musikant og en visjonær med et sjeldent pågangsmot. I denne boksen med tre cder viser han oss litt av sitt mangfold.

Karl Seglem har gjort bukkehornet til et instrument.

Karl Seglem (54) markerer sine 30 år som utøvende musikant med å gi oss trippelutgivelsen "JazzBukkBox". Seglem har gjennom disse 30 åra servert oss godt og vel 30 cder under eget navn og han har vist en utholdenhet, stahet og evne til å gå egne veier som er imponerende. I tillegg har han også drevet sitt eget plateselskap, NORCD, som har vært viktig ikke bare for hans egen karriere, men også for en rekke andre norske musikanter i skjæringspunktet mellom jazz og folkemusikk.

I forbindelse med denne jubileumsutgava har Seglem valgt å gå nok en utradisjonell vei. Med "hjelp" av crowdfundingselskapet pledgemusic.com har han fått tilhengere verden rundt til å være med å finansiere dette store prosjektet. Ikke bare det: med å komme med bidrag har "folket" også hjulpet til slik at to bukker på Vestlandet kan få et langt og godt liv og dermed utvikle horn som etterhvert blir blåseinstrumenter - noe Seglem mer eller mindre egenhendig har satt på det musikalske verdenskartet.

Karl Seglem med sin faste og eminente kvartett.

Det musikalske innholdet i boksen er tredelt og forteller oss mye om hvilken allsidig bandleder, komponist, saksofonist og bukkehornist Seglem er.

"Live in Germany" gir oss ni låter med med Seglems akustiske kvartett fra en turné i 2013. Sigurd Hole (bass), Jonas H. Sjøvaag (trommer) og Andreas Ulvo (piano) utgjør et strålende ensemble sammen med sjefen og den groovy musikken i med solide røtter i både folkemusikk og jazz går tydeligvis rett hjem gos germanerne.

På "Lærad" - navnet på treet som står på taket av "Valhall - møter vi Seglem på ymse bukkehorn, antilopehorn og stemme. Seglem har spurt en rekke musikanter, blant andre Mari Kvien Brunvoll, Erik Honoré, Reidar Skår, Elin Rosseland og Hans Hulbækmo om å skape og arrangere musikk rundt utgangspunkt Seglem har skapt enten utendørs i 11 minusgrader eller innendørs i 22 varmegrader. Temperaturen i horna hans er sjølsagt ganske så forskjellig og det har også resultatene fra hans medsammensvorne blitt. Tøft, annerledes og veldig spennende.

"Worldjazz" er navnet på del tre. Låtene er henta fra cdene "Femstein", "Urbs", "Ossicles" og "Som spor" - i tillegg til to nye remixer.

Her omgir Seglem seg med ei ypperlig blanding av jazzmusikanter og folkemusikanter - ikke minst spiller hardingfelespilleren Håkon Høgemo ei viktig rolle, som han har gjort i store deler av Seglems karriere. Seglems unike musikalske bumerke viser seg kanskje aller best frem her.

"JazzBukkBox" er en voldsom manifestasjon av hvem og hva Karl Seglem er. De som har gått inn - døra er fortsatt åpen forresten - via pledgemusic.com får også både en dvd og ei t-skjorte med på kjøpet.

Uansett er musikken det aller viktigste og den er både unik, spennende og veldig bra fra start til mål.

Karl Seglem

JazzBukkBox

NORCD/Musikkoperatørene

Men ere musikk?

Keith Rowe og John Tilbury er to av Europas viktigste avantgardister. Her tar de oss med på ei fire timer lang reise.

John Tilbury og Keith Rowe - like mye en tilstand som noen annet.

Gitaristen og elektronikeren Keith Rowe (75) og pianisten John Tilbury (79) har ei historie sammen som strekker seg over 50 år. I kollektiv som Scratch Orchestra og AMM har de to vært døråpnere og sjangersprengere for det som i mangel av noe bedre kan kalles avantgarde- eller samtidsmusikk. Sjølsagt er improvisasjonselementet en viktig komponent også - det er faktisk bærebjelken til alt de to foretar seg, men likevel er det vanskelig å kalle musikken de skaper for jazz - i alle fall målt med vanlige metermål.

Utgangspunktet for denne musikken, som kommer som en fire cders boks med pluss-minus en times musikk på hver, er en videoinstallasjon som den unike norske videoartisten Kjell Bjørgeengen ønska musikk til. Han har også produsert boksen og gitt de to engelskmennene sine ønsker før de satte i gang i London i fjor sommer. Oppløsning og forening - og stillhet - var nøkkelord fra Bjørgeengen og de to har fulgt instruksene på sitt unike vis og det har ført til resultater ingen har hørt maken til noen gang - garantert.

Videointstallasjonen får ikke vi se - den kan vi prøve å skape sjøl. Det som er veldig åpenbart og spennende er den kommunikasjonen, forståelsen og empatien Rowe og Tilbury har bygd opp gjennom ei vel 50 år lang reise sammen. Dette er jo ikke musikk slik de fleste vil definere det tradisjonelt. Dette er lydinstallasjoner, lydskulpturer, lydreise, stillhet og sikkert mye annet også. Det Keith Rowe, John Tilbury og Kjell Bjørgeengen utvilsomt har greid å skape sammen er spenninger og en type fascinasjon ingen andre jeg kjenner til kan skape. Om det er musikk? Definitivt, men ikke musikk slik de aller fleste hører den for seg. La deg utfordre - det ligger mye spennende rundt neste sving.

Keith Rowe/John Tilbury

Enough Still Not to Know

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Heftig stemme fra vest

Soul- og bluesvokalisten Gina Aspenes har et godt navn på hjemmebane på Vestlandet. Nå er det på tide at resten av landet får opp ørene også.

Gina Aspenes - dame med trøkk.

For to år siden ga den knapt 40 år unge Gina Aspenes fra Os utenfor Bergen ut sin debut-cd, "Inertia", og stakk like godt av med Spellemannprisen i bluesklassen i skarp konkurranse med de litt mer meritterte herrene Bjørn Berge og Knut Reiersrud. Kommentaren fra scenekanten da hun tok i mot prisen - "Veit dåke kem eg e?" - blir huska lenge og med oppfølgeren "Tambourine" bekrefter Aspenes at hun fortjener mye og god oppmerksomhet langt utenfor Terje Søviknes´, Marius Nesets og Erik Just Olsens rike - Os. Vi har nemlig med ei heftig, varm og inderlig stemme å gjøre som henter uhemma fra en rekke sjangre: rock, blues, country, gospel, jazz og ikke minst soul. Ei god og ikke minst herlig frokostblanding det der.

Her, nok en gang sammen med sin nære samarbeidspartner Ole Reinert Berg-Olsen - både som komponist, bassist, gitarist og produsent, får vi låter av Dylan, Ry Cooder, Prince, flotte originallåter og - "Que Sera Sera" i en versjon du neppe har hørt maken til tidligere. Med et knippe meget dyktige og empatiske musikanter fra nærområdet - de finnes andre steder enn rundt hovedstaden også - krydra med groovy korister og ei feit blåserekke, så forteller Gina Aspenes oss at hun er utstyrt med stort talent, formidlingsevne og ei stemme det er veldig lett å bli glad i.

"Tambourine" er et heftig visittkort som bør åpne dører og ører i stadig større grad for Gina Aspenes.

Gina Aspenes

Tambourine

Grappa/Musikkoperatørene

Svenske i dytten

Lennart Axelsson er en svensk trompeter og storbandmusikant som vet å ta vare på tradisjonen.

Det swinger kraftig av Lennart Axelsson og storbandet hans.

Aldri hørt om Lennart Axelsson sier du? Da er vi minst to og det er absolutt ingen grunn til å skamme seg. Likevel er det millioner rundt om på kloden som har hørt den 74 år unge svenske som siden 70-tallet har oppholdt seg i Sveits og Tyskland og spilt i radiostorband og i åresvis med den tyske legenden James Last.

For 10 år siden pensjonerte Axelsson seg, som også har jobba som professor i Hamburg, fra storbandet til det tyske kringkastingselskapet NDR - det vil si et av de beste og mest profesjonelle storbandene på kloden.

Axelsson la på ingen måte trompeten på hylla av den grunn og da han runda 70 vokste tanken fram om endelig å lage en cd under eget navn - hans aller første! Som sagt så gjort og Axelsson tok kontakt med nok en "landflyktning", amerikaneren Joe Gallardo som i tillegg til å spille trombone også er en utmerket arrangør.

Axelsson spurte mange av sine gamle venner i NDR-bandet om de kunne tenke seg å være med på storbandutflukten og "alle" takka ja. Med et repertoar bestående av alt fra "All the Things You Are", "Feelings", "Just Friends", "Body & Soul", "Doxy" og "Shadow of Your Smile", noen latinlåter og litt originalstoff fra Gallardo, får vi nesten 80 minutter med hardstwingende og tradisjonell storbandmusikk av høy kvalitet.

Sjøl om Lennart Axelsson etterhvert har blitt en voksen herre, så framstår han som en solist med stor oversikt, en flott tone og et genuint hjerte for denne musikken og storbanduttrykket. Bandet låter framifrå, arrangementene er meget gode og i tradisjonen, sjøl om ingenting "nytt" blir servert og det er mange andre solister i rekkene her som også viser seg fram.

Det skulle ta si tid før Lennart Axelsson og mine veier krysset hverandre, men når det først skjedde så har det vært et usedvanlig hyggelig møte - i alle fall sett fra mi side!

Lennart Axelsson

All the Things You Are

Membran/Must Have Jazz/Naxos Norway

Vulkanutbrudd!!!

Møster! som band, som fenomen og musikalsk er den store jazzhypen blant rockere som vil ha jazzkred. Det er mulig å skjønne det.

Møster, Kapstad, Hængsle Eilertsen og Ryan klar for det meste i Molde i fjor sommer.

Søndagsroa har senka seg fra landsende til landsende. Sola skinner stille og uforstyrra her jeg sitter, men noen vil det annerledes: Møster! Min påstand er at de fire med sjefen sjøl, Kjetil Møster, på saksofoner som nesten er i ferd med å rette seg ut, Nikolai Hængsle Eilertsen på elbass, Kenneth Kapstad på trommer og Hans Magnus Ryan, kanskje like kjent som Snah, på gitar - og alle på perkusjon i tillegg - er noe av det heftigste, minst kompromissløse og herligste som finnes i grenseland mellom progrock, moderne jazz og psykdelia - uansett hvor på kloden man leter.

"When You Cut into the Present" - med fortsettelsen "The Future Leaks Out", som William Burroughs skrev i et av sine mange dikt, er Møster!s tredje visittkort på like mange år. Besetninga har vært den samme hele tida og etter masse livejobbing rundt om på Tellus, så er bandet mer homogent og samspilt enn noen gang. Denne innspillinga blei gjort midt under en turné i mars og det vil være feil å påstå at energinivået er lavt - veeeeldig feil!

Jovisst er det mye Coltrane og Albert Ayler i Møsters saksofonspill, men han har samtidig flytta musikken sin inn i 2015 med spor av både King Crimson og krautrock, uten at jeg vet plagsomt mye om sjangeren, må jeg innrømme - til sammen blir det.....Møster! - det er faktisk bortimot en egen kategori.

Møster blei kåra til verdens mest lovende jazztalent tidlig på 2000-tallet. Det talentet og unikheten har han forvalta godt og de tre medsammensvorne er alle helt spesielle stemmer som kler Møster!s musikk og visjon strålende.

Det som begynte som en stille søndag har virkelig tatt fyr her i heimen og i går kveld spilte Møster! på Vulkan i Oslo. Bedre navn på spillested for utblåsinga som garantert kom der finnes vel knapt.

Møster!

When You Cut into the Present

HUBRO/Musikkoperatørene

Et herlig liv

Med et knippe standardlåter og noen overraskelser fra pop- og soulverdenen gir kvartetten Lush Life fra Skien oss en sval og vakker start på høsten og god hjelp til å gjøre den kortere.

Jan Olav Renvåg, Nina Gromstad, Stig Sjøstrøm og Rune Klakegg betyr Lush Life.

Hvor lenge vokalist Nina Gromstad, pianist Rune Klakegg, bassist Jan Olav Renvåg og trommeslager Stig Sjøstrøm har eksistert som Lush Life, aner jeg faktisk ikke. Spesielt viktig er det heller ikke - det som betyr noe er at det sitter og det tar ikke mange runder med "Ordinary Things that Everyone Ought to Do" før man skjønner at her er det både empati og kjemi i bøtter og spann.

Gromstad og Sjøstrom er nye størrelser for meg, mens spesielt Klakegg og i noe mindre grad Renvåg har vært tilstede på den norske jazzhimmelen i flere tiår.

Her snakker vi om en kvartett fra Grenlandsområdet som har felles hjerte for vakre og tidløse standardlåter, poplåter med noe inderlig ved seg som Stevie Wonders "Part Time Lover" og Randy Newmans "I Think it´s Going to Rain Today" - i en nydelig duoversjon med Gromstad og Klakegg.

Gromstad har ikke verdens største stemme, men synger med bortimot perfekt diksjon og en inderlighet og glitrende engelskuttale som gjør at hun presenterer seg på et vakkert og inviterende vis. Rune Klakegg er enkelt og greit en av kongerikets mest undervurderte pianister. Da han viste seg fram gjennom band som Cutting Edge og Out to Lunch på 80-tallet, var jeg overbevist om at her hadde vi med ei stemme å gjøre som ville spille ei sentral rolle i norsk jazz i mange tiår. Slik har det av uforståelige årsaker ikke blitt, men her viser i alle fall Klakegg hvilken eminent melodiker og klangskaper han er. Vakkert! Renvåg og Sjøstrøm gjør det som er forventa av dem uten å breie seg på noen måte - her er det kollektivet og den gode melodien som står i fokus.

Lush Life forteller oss at det skjer mye interessant og spennende også utenfor de store byene og kvaliteten holder meget høyt nivå.

PS Klakeggs morsomme coverillustrasjoner er en ekstra bonus - her snakker vi om en kreativ sjel på mange plan.

Lush Life

Ordinary Things that Everyone Ought to Do

Curling Legs/Musikkoperatørene

Midtøsten møter vesten

Trompeteren Ibrahim Maalouf har tatt med seg sine røtter fra Libanon og laget sin helt egen fusjon.

Ibrahim Maalouf har noe helt eget å fare med.

Den 34 år gamle trompeteren, bandlederen og komponisten Ibrahim Maalouf, født i Beirut i Libanon, forlot hjemlandet sammen med sin familie under borgerkrigen i landet til fordel for Paris og Frankrike, er en av de mest spennende trompeterene og musikkskaperne i grenseland han er bortimot aleine om.

Maalouf har tatt med seg sine arabiske røtter, noe som blant annet viser seg gjennom hans unike bruk av kvarttoner - noen han lærte av sin trompetspillende far og den amerikanske trompeteren Don Ellis.

Maalouf har dukka opp i mange forskjellige konstellasjoner allerede, det være seg relativt straight jazz, jazzrock som i Molde i fjor og i klassisk musikk.

Med "Kalthoum", som er en hyllest til sterke kvinner som har hatt innflytelse på historiens gang, tar han oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere. Sammen med den tyske pianisten Frank Woeste har Maalouf "oversatt" en egyptisk divasang unnfanga i 1969 til jazz og når reisefølget ellers består av de amerikanske gigantene Larry Grenadier på bass, Clarence Penn på trommer og Mark Turner på saksofon, så er det en åpenbar bekreftelse på at dette er et mestermøte som har ført til en musikalsk "enighet" som politikere, religiøse ledere og andre som mener konflikt er veien å gå, burde tvangsfores med.

Ibrahim Maalouf har tatt nye, spennende steg med "Kalthoum" på det gjenoppståtte og legendariske selskapet Impulse! som blant annet var John Coltranes "hjem" mot slutten av hans liv. Ibrahim Maalouf kan absolutt være en ny døråpner i mesterens fotefar.

Ibrahim Maalouf

Kalthoum

Impulse!/Universal Music

Ei ny stjerne?

Saksofonisten Kamasi Washington har har fått folk kloden rundt til å sperre opp ørene. Med sin trippel-cd debut forteller han hvorfor.

Kamasi Washington med en egen musikalsk visjon.

Til tross for at jeg følger ganske godt med på hva som rører seg på jazzhimmelen også utenfor våre egne grenser, så har jeg ikke greid å få med meg 34 år unge Kamasi Washington før nå. Noe av skylda må jeg sjølsagt ta på meg, men hans tre tidligere utgivelser under eget navn har vært på hans eget selskap som ikke har nådd våre strender. I tillegg har han ført en relativt anonym tilværelse i Los Angeles og ikke vært her i Europa, under eget navn i alle fall, i noen særlig grad.

Etter at han har samarbeida mye med hip hop- og sjangerfrie artister som Kendrick Lamar og Flying Lotus og nå gitt ut "The Epic" på samme selskap som de hører hjemme, så åpner både dører og ører seg i en helt annen grad for Washington - og det er det all grunn til.

I løpet av studietida ved UCLA spilte tenorsaksofonist Washington med giganter som Kenny Burrell, Billy Higgins og Gerald Wilson og seinere har også Wayne Shorter, Herbie Hancock, Snoop Dogg og Chaka Khan slått på tråden. Det sier en hel del om hvilke kvaliteter Washington er i besittelse av og når han først virkelig entrer manesjen så er det altså med en trippel-cd!

Bortsett fra standardlåta "Cherokee" og Claude Debussys "Clair de Lune" så har Washington skrevet all musikken. Sammen med et kjerneband med både el- og akustisk bassist, to trommeslagere, perkusjon, pianist, keyboardist, trombonist, trompeter og to vokalister og fra tid til annen masse strykere og kor, byr Washington oss på et ganske så voldsomt og unikt lydbilde. Sjøl er han en saksofonist som stammer i rett nedadstigende linje fra John Coltrane - han vant også en konkurranse som heter John Coltrane Music Competition allerede som 18-åring - og sjøl om bandet består av ukjente folk for meg, så er det flere enn Washington som fremhver seg som solister i toppklasse, blant andre bassisten Miles Mosley og pianisten Cameron Graves.

Det voldsomme og til tider nesten pompøse kollektivet gjør sterkt inntrykk. Det er med på å understreke at Kamasi Washington har mye å melde på mange fronter og "The Epic" er en debut som allerede har satt spor som vil bli huska.

PS Tirsdag 24. november står han på scenen på Victoria Nasjonal jazzscene i Oslo på sin første verdensturné. Der er det allerede utsolgt. "The Epic" er absolutt en god trøst.

Kamasi Washington

The Epic

Brainfeeder/Ninja Tune/Playground