hits

oktober 2016

Dronning Carla i Sverige

En av de aller største komponistene og arrangørene i moderne jazz, Carla Bley, runda 80 tidligere i år. Her blir hun hylla av en strålende svensk duo bestående av Fredrik Ljungkvist og Mattias Risberg.

Mattias Risberg og Fredrik Ljungkvist med en strålende Carla Bley-hyllest.

Foto: Lina Nyberg

Carla Bley har vært ei ledestjerne helt siden 60-tallet. Hun har vist oss at hun har noe unikt å melde i godt over 50 år - i større grad som komponist og arrangør enn som pianist. Vi har møtt henne i alt fra triosettinger til storband - uansett så har det tatt noen ørsmå nanosekunder å slå fast at det har vært Carla Bley vi har hatt med å gjøre. De seineste åra har det vært mye trio sammen med saksofonisten Andy Sheppard og hennes nærmeste medspiller på alle slags vis, elbassisten Steve Swallow. Der har vi også fått høre pianisten Carla Bley i større grad enn tidligere, men den aller viktigste årsaken til at de store gruppene har blitt lagt på is, har vært økonomiske.

Jazzfamilien har fulgt Bleys musikk nøye og den langt framskredne saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist, som vi kjenner godt her hjemme via supergruppa Atomic, og hans medstudent på Musikkhøyskolen i Stockholm for 25 år siden, pianisten og tangentoperatørene Mattias Risberg, er tydeligvis ikke noe unntak.

Her har de tatt for seg ni Bley-låter - to av dem i to versjoner - noen av dem blant de aller mest kjente som "Ida Lupino", "Sing Me Softly of the Blues" og "Ictus". Dessuten har "Jesus Maria" fått svensk tekst og blir sunget av Ljungkvists kjære Lina Nyberg og heter "Vila" og det er en herlig avslutning på denne hyllesten.

Fredrik Ljungkvist har plassert seg høyt opp på lista mi blant moderne saksofonister for lenge siden. Her kommer nok en bekreftelse på at han hører hjemme høyt der oppe og samarbeidet med Risberg er av det inderlige og ekte slaget. Her snakker vi om to herrer som kjenner, leser og kan hverandre usedvanlig godt og da blir det jo automatisk spennende musikk ut av det.

Carla Bley har runda 80 med stil og setter garantert stor pris på denne presangen. Det bør alle andre gjøre også.

Fredrik Ljungkvist - Mattias Risberg

And Now the Queen

Lilalo Records/MusikkLosen

Ingen andre spiller slik

Kim Myhr er en helt spesiell musikalsk sjel. Her møter vi han for første gang på egen hånd med et arsenal av strengeinstrumenter - akustiske og elektriske.

Kim Myhr har noe helt eget på hjertet.

"Bloom" er likevel ikke Myhrs første solo-visittkort. For to år siden ga han oss "All Your Limbs Singing" som har blitt beskrevet som en orkestral utforskning av 12-strengsgitaren. Ved dette veiskillet har Myhr gått i ei ganske annen retning - sjøl om han fortsatt gjør alt sjøl.

Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at lydforskeren Myhr både leter etter og finner nye åpninger og løsninger. Om det har vært sammen med Trondheim Jazzorkester og Jenny Hval, eller med Sidsel Endresen og med bandene MURAL og Circadia - alle fire i ganske så forskjellige sfærer, så er det ustoppelig med Myhr som laboratorieleder. Nå har han satt seg fore å finne fram til nye landskap som i mye større grad enn tidligere er prega av elektriske 6- og 12-strengers gitarer, men som også har solide elementer av akustisk 12-strenger, zither og elektronikk.

Her har Myhr, i løpet av de fem låtene som varer i knappe 38 minutter, jobba mye med overdubbing. Først har han laga flere musikalske skisser og deretter jobba i hele seks uker med å bearbeide dem til han syntes han hadde noe spesielt å melde. Og det skal være sikkert og visst at han har: jeg vet ikke om noen som låter noe i nærheten av det Kim Myhr låter som - denne gangen heller.

Han sier sjøl at han har lytta mye til artister som Ram Narayan og Milton Nascimento - i tillegg til en del psych-folk saker (hva nå enn det måtte være), på veien fram mot "Bloom". Han følte han hadde behov for å lage musikk som hadde varme i seg og, sjøl om musikken til Myhr fortsatt er langt fra melodisk og rytmisk i tradisjonell forstand, så har den veldig mye puls, ekthet og personlighet - kall det gjerne varme - i seg.

Kim Myhr er en unik musikant i stadig bevegelse. Jeg ante ikke hvor jeg ville møte han denne gangen og jeg aner heldigvis ikke hvor vi møtes neste gang. Det som er helt sikkert er at det er like spennende å hilse på musikken hans hver eneste gang.

Kim Myhr

Bloom

HUBRO/Musikkoperatørene

Ekte vare

Paal Flaata har alltid hatt noe unikt å melde. Her hyller han nok en helt - Townes van Zandt - og du verden så vakkert og sterkt det oppleves.

Paal Flaata går utenom alle sjangre.

Jeg har i stadig større grad blitt tilhenger av Duke Ellingtons mantra: det er bare to typer musikk, god og dårlig. Sjanger er mindre og mindre viktig; det er kvalitet som gjelder. Paal Flaata er av typen artist som for meg har vært innafor helt siden jeg hørte han første gang - jeg fikk enkelt og greit en Chet Baker-følelse av formidlinga hans. Det betyr ekte vare det og er en kompliment i mi bok av meget sjelden valør.

Her har Flaata gjort sin tredje hyllest til en av sine favoritter - den amerikanske trubaduren og låtskriveren Townes van Zandt (1944-97). Først kom tributten til Chip Taylor (2012) og så fulgte Mickey Newbury for to år siden - alle tre relativt ukjente størrelser for meg. Det Flaata uansett forteller oss her er at han tar for seg det relativt mørke universet til van Zandt og gjør det noe så vanvittig til sitt eget.

Flaata har en stemmekvalitet og en formidlingsevne som er av verdensklasse. Han er en historieforteller som alle med ambisjoner om å formidle noe både kan og bør låne begge ører til. Her har han valgt ut låter skrevet mellom 1968 og 78 der han forteller oss at han har en innsikt i dette materialet som er helt spesiell og der han makter å sette sitt eget bumerke på alt - slik de store gjør.

Paal Flaata

Come Tomorrow

Blue Mood Records/Musikkoperatørene

Sterke og vakre minner

Bassisten og bandlederen Charlie Haden forlot tida for to år siden. Musikken hans vil for alltid være med oss og her får vi høre noe av det siste han gjorde sammen med en hyllest spilt inn etter hans bortgang.

Charlie Haden og Carla Bley - a match made on earth.

Charlie Haden (1937-2014) var en legende lenge før han gikk bort. Helt siden han var en sentral del av Ornette Colemans sjangersprengende kvartett på slutten av 50-tallet og gjennom historiske samarbeid med musikanter som Jan Garbarek, Hank Jones og Pat Metheny og ikke minst med Carla Bley og Liberation Music Orchestra fra 1969 og til han la ned bassen for godt, fortalte Haden en hel verden at han var en stilskaper og en musiker med et stort engasjement og noe ganske så unikt på hjertet.

Samarbeidet med Bley og LMO var ganske sikkert det som lå Hadens hjerte aller nærmest. Han hadde et brennende engasjement og varmt hjerte for svake grupper verden rundt - både når det gjaldt mennesker, dyr og ikke minst miljø. Vietnam-krigen, USAs innblanding i borgerkrigen i Salvador, rasisme, utrydningstruede dyrearter og invasjonen i Irak var noe av det som opprørte Haden og som han laga sterk musikk rundt - musikk og budskap som de færreste kunne stille seg likegyldig til.

Allerede i 2007 begynte Bley og Haden å snakke om et nytt LMO-album, men begge hadde mye annet på agendaen før det kunne bli en realitet. I august 2011 fikk bandet heldigvis anledning til å spille på Middelheim-festivalens Belgia fordi festivalledelsen ønska å fokusere på miljøspørsmål. Det førte til at Haden fikk Bley til å arrangere to nye låter for bandet, Miles Davis/Bill Evans-klassikeren "Blue in Green" og Hadens egen "Song for the Whales" der Haden både begynner og avslutter låta med et buespill som minner om hvallyder.

Året etter blei Hadens helse sterkt redusert - han hadde hele livet slitt med ettervirkninger av polio som han blei ramma av som barn. Det påtente albumet måtte legges på is og det skulle vise seg umulig å gjennomføre før Haden vandra videre i 2014.

Heldigvis hadde belgisk radio tatt opp de to låtene i 2011 og de rammer her inn resten av albumet. Etter en del fram og tilbake fant Bley og kona til Haden, Ruth Cameron Haden, ut at de burde gjennomføre ideen og i januar 2015 gikk LMO i studio i New York med Steve Swallow på elbass - et klokt valg fordi de to hadde mange av de samme idealene og fordi de låter helt forskjellig. Ellers var bandet eksakt det samme med Tony Malaby, Chris Cheek og Loren Stillman på saksofoner, Michael Rodriguez og Seneca Black på trompet, Curtis Fowlkes på trombone, Vincent Chancey på horn, Joseph Daley på tuba, Steve Cardenas på gitar og Matt Wilson på trommer.

Tre Bley-låter, med hennes umiskjennelige klo både som komponist og arrangør, blei spilt inn, blant andre hennes hyllest til Haden "Time/Life" og klassikeren "Utviklingssang" tilegna de som sloss mot utbygginga av Altavassdraget.

Dette har blitt en verdig og sterk hyllest for, til, med og av Charlie Haden med hans hjertebarn Liberation Music Orchestra og hans sjelevenn Carla Bley. Charlie Hadens stemme må aldri bli stille.

Liberation Music Orchestra - en helt unik organisme.

Charlie Haden - Liberation Music Orchestra

Time/Life - (Song for Whales and other Beings)

Impulse!/Universal Music

New Belle

Etter rundt 15 år som et kollektiv står nå Beady Belle, også kjent som Beate Slettevoll Lech, fram i ny drakt - "aleine" i New York. Med nye omgivelser på alle slags vis tar hun nok en gang store steg.

Beady Belle på egen hånd med Central Park og New York som kulisse.

Seks plater har det blitt på veien fra "Home" så dagens lys i 2001. Beady Belle, som foruten den naturlige frontfiguren Slettevoll Lech, har bestått av trommeslager Erik Holm og bassist Marius Reksjø samt en rekke assosierte medlemmer, har helt fra starten skapt sine egne landskap med elementer fra soul, jazz, pop, gospel, electronica og gudene vet hva. Det har liksom aldri vært tvil om at det er Beady Belle som har vært der - særpreget har vært tydelig hele veien.

Bandet, som blei satt sammen allerede i 1999, har på ingen måte vært merka av slitasje sett - eller hørt - fra en ihuga lytters side i alle fall. Over store deler av kloden har BB fått et stadig større publikum - de har hele tida hatt et tydelig og internasjonalt språk. Når Beady Belle nå følte for å videreføre prosjektet på egen hånd - hun skriver alle tekster og all musikk sjøl - så er jo det fullt forståelig etter så mange år. Nye omgivelser, nye medmusikanter og ny inspirasjon kan jo lett føre til spennende musikalske resultater og når ingen ringere enn plateselskapsdirektør og pianomaestro Jens Christian Bugge Wesseltoft foreslo New York som neste stoppested for Beady Belle, så var hun neppe vanskelig å overtale.

Både forslaget, vedtaket og og utførelsen skal vi i alle fall være usedvanlig glad for. Bugge slo på tråden til noen av sine venner over there og vips så bestod kompet av Gregory Hutchinson på trommer og Reuben Rogers på bass pluss Bugge på piano. Vi snakker der oppe i ultraklassen og når så krydderet blir servert av folk som Mathias Eick på trompet og Joshua Redman på saksofon, så skal det ikke så mye til for å fatte at dette nesten måtte bli storveis.

I studio med tekniker og gitarist Fran Cathcart, Reuben Rogers, Gregory Hutchinson og Jens Christian Bugge Wesseltoft - vi snakker førstevalg på alle plasser.

Beady Belle har skrevet ti nye sanger som handler om alt fra å stå på egne bein til trafikken i Mumbai - hun har uansett noe å melde. Når hun med sin mørke, sensuelle og svært så personlige stemme hele tida bærer teksten og budskapet på et framifrå vis, så forteller Beady Belle oss - også i New York-utgave - at hun er en sanger, komponist, tekstforfatter og ikke minst formidler i verdensklasse.

Beady Belle

On My Own

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Lys i mørket

Michael Aadal er en gitarist, komponist og bandleder fra Sørlandet som nok en gang gir oss vakker og livgivende musikk. Høstmørket blir greiere å ha med å gjøre av slikt.

Michael Aadal Group, med sjefen til høyre, har mye originalt og vakkert på lager.

Første gang jeg møtte Michael Aadals musikk var i 2009 da han debuterte med "Desertion". Det var intet mindre enn en hyggelig overraskelse fra gitaristen som kommer fra Evje utenfor Kristiansand. Oppfølgeren "Abigail" fra 2013 var enda bedre og forventningene til "Pomona" var derfor store. Det Aadal og hans medsammensvorne og meget empatiske band serverer oss her er både vakkert, originalt og livgivende.

Helt siden starten av bandet i 2007 har det bestått av André Kassen på tenorsaksofon, Audun Ramo på bass, Gunnar Sæter på trommer, Anders Hofstad Sørås på lap steel og pedal steel og Ole-Bjørn Talstad på tangenter. Det har gitt bandet en helt egen sound noe ikke minst Hofstad Sørås´ "amerikanske gitarer" sørger for.

De som da raskt får tankene til å gå i retning country og annen americana, er så avgjort inne på noe. Aadal henter nemlig fra et bredt spekter når han skriver musikk det være seg jazz, country, blues og annen rootsmusikk. Når gitarister som Mark Knopfler og ikke minst Bill Frisell blir nevnt som inspirasjonskilder - Frisell benytter jo også ofte Greg Leisz på steelgitar når han er på sitt mest "americana" - så er det til å forstå, men Michael Aadal har så avgjort makta å skape sine egne landskap.

Bandet, som hvis jeg har skjønt det riktig kommer fra den meget oppegående jazzutdanninga i Kristiansand, sitter som ei kule etter mange års samarbeid. Her er det ingen som føler behov for å stjele rampelyset framfor kollektivet, men som solister er det Kassen, Hofstad Sørås og ikke minst Aadal sjøl som tiltrekker seg størst oppmerksomhet med sine høyst personlige bidrag.

Musikken er uten unntak varm, melodisk, inderlig og veldig og herlig unorsk. Michael Aadal Group bekrefter for gamle lyttere hvor mye de har å fare med - for nye lyttere, nesten uansett sjanger, kan det faktisk være en liten åpenbaring. Hører dere countryvenner?

Michael Aadal Group

Pomona

Losen Records/MusikkLosen

Nordiske groovere

Hva skjer når du setter sammen Per Lindvall, Lars "Larry" Danielsson, Henrik Janson og Daniel Fridell? Da blir det fusionmusikk og groover av meget høy klasse.

Per Lindvall er en av klodens hippeste trommeslagere i sin gate.

Denne utgivelsen er av det litt spesielle slaget. Den kom nemlig opprinnelig ut i 2012, men gikk meg da elegant hus forbi. Heldigvis, for min del i alle fall, så har "noen" funnet ut at den skulle relanseres av en eller annen grunn. For tilhengere av groovy fusionmusikk er det bare å heise flagget - for de som aldri har likt musikk i den gata med røtter i det amerikanske vestkyst-uttrykket, så er det bare å leite videre andre steder.

Henrik Janson holder skyhøy fusionklasse.

Kjernekvartetten her er trommeslageren Per Lindvall, gitaristen Henrik Janson, den danske elbassisten Lars "Larry" Danielsson, som ikke må forveksles med den svenske bassisten med samme navn, og tangentmannen Daniel Fridell. Det betyr kremen av nabofolkets studio- og sessionmusikanter - de har spilt med alt og alle fra ABBA til a-ha og det er ikke til å forundres over at de står øverst på ønskelista. De kan nemlig "alt" og det groover noe vederstyggelig av det meste de foretar seg.

I tillegg er en rekke gjester som vår egen stjernesaksofonist Marius Neset, norsk-svenske Anton Eger på trommer og de svenske toppblåserne Nils Landgren og Magnus Lindgren til stede på noen av spora.

Musikken er skrevet av Danielsson og Janson og, sjøl om den er av det forutsigbare slaget, så er det masse kvalitet og hippe groover hele veien. Noen vil synes det er supertøff musikk gjort av meget dyktige musikanter - noen vil synes det er urkjedelig musikk spilt av såkalte flinkiser. Fasiten sitter hver og en på.

Studio Tan

Studio Tan

Prophone Records/Naxos Norway

Ulovlige og modige Moddi

Jeg heier uhemma på de som har noe eget å melde. Moddi kommer svært langt opp på den lista - ikke minst etter "Unsongs".

Moddi er ei uredd stemme.

Det heter seg at det bor et troll i Senja. Jeg er av den skeptiske typen og tillater meg å tvile en smule, om ikke et helt brød, på det. Det jeg derimot er helt sikker på er at fra den vakre øya Senja kommer det et helt unikt talent - den 29 år unge Pål Moddi Knutsen. Allerede for tre år siden stakk han av med sin første Spellemannpris - noe forteller meg nemlig at det kommer til å bli flere - i viseklassen for "Kæm va du?". Nå har han gitt oss et storverk som han har jobba med i tre år og du verden så sterkt det er og så grenseløst imponert jeg har blitt over både ideen, resultatet og gjennomføringsevnen.

Til nå har Moddi fått mest oppmerksomhet for sine låter med norske tekster - på uforfalska nordlandsdialekt. Nå har han valgt ei annen retning og med dette materialet har jeg full forståelse for det - disse sangene og disse tolkningene hører nemlig hjemme ikke bare her hjemme, men hos et stort internasjonalt publikum.

På repertoaret stå det et dusin sanger fra 12 forskjellige land - alle forbudt av en eller annen grunn. Moddi har oversatt, gjendikta og tildels skrevet nye låter til forbudte tekster fra land som Kina, Israel, Russland, Algerie, Storbritannia, Chile, Mexico, Sameland, Norge, USA, Vietnam og Palestina.

Sangerne og forfatterne har i stor grad blitt arrestert, forfulgt og, i tilfellet den chilenske nasjonalskalden Victor Jara, drept, men sangene har ikke maktfolket greid å kneble.

Her får vi alt fra Billie Holidays "Strange Fruit", Kate Bush´"Army Dreamers" til russiske Pussy Riots "Punk Prayer" og helt ukjente sanger for de fleste av oss i alle fall - uten unntak makter Moddi å sette sitt eget bemerke på dem. Alt blir sunget på engelsk og duetten med Mari Boine på "The Shaman and the Thief" er et av mange høydepunkt.

Moddi, som etter hvert har fått et betydelig publikum også utenfor våre grenser, har sikkert lagt hodet på blokka mange steder på kloden, men relativt mye forteller meg at det driter han i. Han framstår som en modig og uredd formidler av det frie ord og han gjør det med en tilstedeværelse og personlighet - ei særegen og sterk stemme også i overført betydning - som ikke lar seg stoppe av makthavere noe sted.

"Unsongs" har altså vokst fram gjennom hardt arbeid i tre år. Det er et visittkort som vil bli stående i mange tiår framover. Du verden som vi trenger slike stemmer som Moddi sIn.

Moddi

Unsongs

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Flotte historier

Bak det noe spesielle bandnavnet Picidae - latinsk for hakkespett - skjuler trompeteren, og mye mer, Eirik Dørsdal og vokalisten, og mye mer, Sigrun Tara Øverland seg. Nå er det heldigvis slutt på at de holder seg skjult.

Picidae er en herlig og original duo bestående av Eirik Dørsdal og Sigrun Tara Øverland.

En av de store fordelene med å omtale musikk er at postkassa, og deretter høyttalerne, fylles med overraskende og god musikk man ikke ante fantes. Picidae kommer så avgjort inn under den kategorien. Kanskje burde jeg være en en smule forberedt. Jeg er nemlig den lykkelige eier av Sigrun Tara Øverlands debutalbum, "Plain as Coal", da under navnet Tara fra 2006, men jeg må innrømme at det har rent aldri så lite musikk gjennom kroppen siden den gang og "It´s Another Wor d" blei derfor som en slags ny debut for meg.

Både Øverland og Dørsdal er i begynnelsen av 30-åra og kommer fra Sørlandet. Til tross for at førstnevnte har pakka sekken og flytta til Nord-Norge for å bli kulturarbeider der, så har de to videreført samarbeidet med Picidae som blei unnfanga allerede i 2005.

De som har fulgt spesielt godt med fikk med seg EP-en "Yes Make Me Dream" i 2008, men for den store hop blir sikkert dette det første møtet med denne unike, vakre og godt fortalte musikken.

Øverland, som i tillegg til å synge også spiller lyre, autoharpe og gitar, har skrevet all musikk og alle tekster. Hun er en virkelig historieforteller av meget godt kaliber og Dørsdal, som i tillegg til trompet trakterer elektronikk, kalimba og synger, skaper landskap full av vakre klanger.

Spekteret i uttrykket strekker seg fra middelalderhymner og renessansemusikk til pop og jazz og Picidae er nesten sjølsagt noe helt for seg sjøl. Øverlands vakre stemme preger det hele, men landskapet de to skaper rundt den, er så avgjort med å gi den vakre musikken det særpreget som er så fremtredende. En herlig overraskelse i høstmørket!

Picidae

It´s Another Wor d

NORCD/Musikkoperatørene

En av de nesten glemte

Den 76 år gamle Andrew Cyrille har stått i spissen for moderne trommespill i mange tiår. Nå debuterer han som bandleder på ECM og med hjelp av blant andre Bill Frisell forteller han oss at han fortsatt har det helt spesielle.

Richard Teitelbaum, Andrew Cyrille, Ben Street og Bill Frisell - en meget original kvartett.

Andrew Cyrille har spilt inn plate med alle fra Coleman Hawkins til Cecil Taylor. Vi kan med andre ord snakke om ytterpunkter i jazzhistoria, men Cyrille har altså vært der og med mange stoppesteder midt mellom. Mest kjent er han nok for sitt mangeårige samarbeid med avantgardeikonet Taylor og hans Unit og de seinere åra har vi stort sett møtt han på plateinnspillinger med Trio 3, sammen med to andre modernister i superklassen, nemlig altsaksofonist Oliver Lake og bassist Reggie Workman.

Likevel er det nok slik at for mange så har Cyrille nesten gått i glemmeboka - han har nemlig turnert svært lite i alle fall i vår del av verden. Derfor kan nok denne debuten som bandleder på sjølvaste ECM kanskje bli som en indian summer for Cyrille, som for anledninga har satt sammen et svært interessant band.

Supergitarist Bill Frisell, bassist Ben Street og pianist og synthmann - svært langt unna Joe Zawinul & Co for å si det slik - Richard Teitelbaum, nok en sjeldent hørt veteran i samme aldersgruppe som Cyrille, møttes i studio i Brooklyn, der Cyrille er født og oppvokst, en sommerdag for to år siden for aller første gang som kvartett. Cyrille hadde jobba med alle tre tidligere, men altså aldri sammen. Det skulle i stor grad vise seg å bli et lykketreff.

Ballet begynner med John Coltranes uinnspilte "Coltrane Time", før vi får låter av både Frisell, Street og Teitelbaum samt tre kollektivt unnfanga samtaler der og da. Vi får alt fra det vakre og melodiøse, Frisell er jo en av gjestene, til det åpne, løse og frie i de kollektive ekskursjonene. Hele tida viser Andrew Cyrille oss at han er ei søkende og fri sjel med sin helt egen måte å spille trommer på og skape musikk sammen med andre likesinnede. Manfred Eicher, som har fått ei låt tilegne seg her, og ECM skal ha all mulig ære for å ha bragt Andrew Cyrille frem fra glemselen.

Andrew Cyrille Quartet

The Declaration of Musical Independence

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Ei ny stemme

Oliver Hohlbrugger fra Stavanger. Ikke hørt om han før? Da er vi i alle fall to, men hvis du ikke har noe mot artister som Sivert Høyem og Tom Waits, så er det bare å sperre opp ørene.

Oliver Hohlbrugger har mye å melde og gjør det på sitt eget vis.

Oliver Hohlbrugger er født og tilbragte sine første fem år i Wien i Østerrike. Deretter gikk turen til Stavanger og smått om senn vokste behovet frem for å lage musikk sjøl. Musikk hadde vært en naturlig del av livet før det også - både i og utenfor heimen - men Hohlbrugger er altså ikke av typen som rider den dagen han saler. Nå har Hohlbrugger blitt 40 og endelig skal også flere enn de aller nærmeste få være med på det han har sysla med i mer eller mindre hemmelighet.

Hohlbrugger har alliert seg med trommeslager Børge Fjordheim - Cloroform og Sivert Høyem blant mange andre - som co-produsent og har i tillegg satt sammen et band med noen av Stavangers beste musikanter fra en rekke sjangre: Arthur Berning på gitar, Jens Borge på bass og Anders Brunvær Hauge på tangenter. På toppen av det kommer det mye, mangt og mange som krydder på enkelte spor. Hohlbrugger sjøl synger og spiller gitar.

Denne "hemmeligheten" som Hohlbrugger har båret på i alle disse åra består av sterke, ofte mørke og usedvanlig vakre melodier som alle er dynamiske i måten de er bygd opp på. Hohlbruggers mørke og sterke stemme bærer i alle leier fra det sarteste sarte til det aller heftigste.

Tekstene tar for seg sjølveste livet - intet mindre. Vi snakker om et levd liv her og tanker om kjærlighet, tro og lengsel er viktige ingredienser. Når så musikken henter elementer fra både rock, blues og soul - og sikkert mye annet - så blir denne debuten fra Oliver Hohlbrugger en herlig overraskelse som bærer bud om at det er mye mer på lur. Vi får bare håpe han ikke venter 40 år med oppfølgeren!

Oliver Hohlbrugger

The Choirboy

Revir/Klabautermann Recordings/tigernet.no/Diger distro

Fantastisk americana

Bill Frisell legger ikke akkurat skjul på hvor han kommer fra - musikken hans har så amerikanske røtter som vel mulig. Når han så serverer den på et så personlig vis som tenkelig, så snakker vi verdensklasse.

Bill Frisell og Petra Halden hadde det hyggelig. Det var de ikke aleine om.

Foto: Francesco Saggio

Det Bill Frisell, sammen med vokalist Petra Haden - ja hun er datter av salige Charlie Haden, bassist Thomas Morgan og trommeslager Rudy Royston serverte oss av amerikansk musikk og kultur, var så langt unna det Amerika Donald Trump prøver å tilrane seg som vel mulig. Dette var nemlig varmt, originalt, spennende og inkluderende - med andre ord ingenting av det Trump står for. Jeg håper for vår alles skyld at de fire rekker hjem for å stemme - jeg er nemlig ikke i tvil om hvor disse fire stemmene vil gå.

Gitaristen, komponisten, bandlederen og ikke minst visjonæren Bill Frisell (65) har i stadig større grad siden vi møtte han først med Arild Andersen og seinere Jan Garbarek på 80-tallet, stått fram som en av de aller fremste ambassadørene for amerikansk musikk. Frisell kjenner absolutt ingen grenser for sin musikktilnærming - det være seg country, rock, soul, blues, klassisk og ikke minst jazz. Alt dette, ofte med humor som ekstra krydder, blir musikk som ingen andre på denne kloden enn Bill Frisell kan skape og formidle.

De som hadde hørt årets Bill Frisell-visittkort, "When You Wish upon a Star", visste så cirka hva de gikk til og de fikk alt og litt til i løpet av de knappe to timene på Victoria, som var fullsatt av et særdeles lyttende og mottakelig publikum. Bandet var det samme som på skiva bortsett fra at bratsjisten Eyvind Kang ikke var med denne gangen.

Petra Haden, en av trillingdøtrene til verdens mest uttrykksfulle bassist Charlie Haden, er en flott og varm vokalist sjøl om hun ikke er noen stor improvisator. Thomas Morgan, en av de mest brukte og ettertrakta bassistene på begge sider av Atlanterhavet de siste åra, har så mye av Charlie Hadens tone og innfallsvinkel til å spille bass at det må være spesielt for datter Haden å ha han bak seg. Rudy Royston er i mine ører, sammen med Brian Blade, to av klodens aller mest kreative og allsidige trommeslagere per dato - intet mindre.

Det betyr at Bill Frisell, med verdens reneste, klareste og mest gjennomsiktige gitartone, omgir seg med et band som faktisk er nærmest perfekt for formålet. Det er å formidle unike versjoner av musikk som har betydd mye for Frisell gjennom oppveksten - ikke minst film- og tvseriemusikk. Vi fikk "When You Wish upon a Star", "Once upon a Time in the West", "Alfie", "Lush Life", "To Kill a Mockingbird", "Psycho", "I Love Lucy", Bond-klassikerne "You Only Live Twice" og "Goldfinger" pluss "Moon River" og temaet fra kultserien "Bonanza" som ekstranummer.

Frisell behersker hele spekteret fra det akk så skjøre til det heftige og støyete. Han er i mine øyne og ører et renessansemennske - USAs svar på Ketil Bjørnstad på mange vis. Hvor vi møter på han neste gang er ikke godt å si - dette stedet var uansett flott og vakkert. Hva med et møte mellom Bjørnstad og Frisell? Det er lov å drømme!!!!

Nok en gang har Fransesco Saggio fanga essensen av musikken.

Foto: Francesco Saggio

Her ser dere hva vi fikk høre - nesten i alle fall.

Foto: Tor Hammerø

Bill Frisell

Nasjonal Jazzscene Victoria, 20. oktober

Over alle grenser

Hva er vel mer naturlig enn at en skotsk fiolinist og en finsk gitarist slår seg ned i Norge? Kanskje et par ting, men usedvanlig hyggelig er det i alle fall.

Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola byr på unike musikalske møter.

Både Srah-Jane Summers og Juhani Silvola er relativt nye bekjentskaper for meg. Jeg "traff" dem for første gang på vårparten da Silvolas soloalbum "Strange Flowers" inntok heimen og nysgjerrigheten var umiddelbart pirra. Der var Summers også med og de to, som er gift og det med hverandre, har tydeligvis funnet tonen på alle vis.

Jeg er ikke sikker på hvorfor Norge og Oslo blei et stoppested for de to, men har en sterk mistanke om at studier ved Norges Musikkhøgskole har vært en viktig ingrediens. Uansett så er det i alle fall slik at vi har med to usedvanlig dyktige instrumentalister å gjøre og du verden så flott de klinger sammen.

Her gir de oss elleve sanger som henter solid med inspirasjon fra både skotsk og finsk folkemusikk. Ikke nok med det: her blir det også improvisert en hel del og sjangre er absolutt ikke viktig for de to.

Her samles de i et heftig landskap der de viser temperament, følelser og innlevelse og når det hevdes at her møtes det vakre og lette og det tunge og mørke, så er det ikke vanskelig å slutte seg til det.

Innspillinga er gjort live og her er det ikke fiksa på noe som helst i ettertid og det har ikke vært nødvendig heller. Dette er nemlig så vakkert, tøft og ytterst personlig at musikkelskere uansett ståsted har mye å glede seg til.

Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola

Widdershins

Del Daisy Records/Musikkoperatørene

Til en av de aller største

Esbjörn Svensson var noe så sjeldent som en levende legende. Vi blei alle mye fattigere da han gikk bort i 2008 - bare 44 år gammel. Musikken hans lever heldigvis - og for alltid - og her kommer to fantastiske hyllester til en av de aller største.

Esbjörn Svernsson - for en musikant, for en komponist, for en visjonær.

Ingen som fikk gleden av å oppleve e.s.t., eller Esbjörn Svensson Trio, i levende live, gikk uberørt derfra. Vennegjengen som hadde kjent hverandre helt siden guttedagene, bestående av bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström i tillegg til Svensson på piano, hadde eksistert siden siden 1990 og oppnådd en popularitet som få om noen jazzband her i Europa i alle fall hadde vært i nærheten av. Midt i bandets stadig stigende popularitet ramma tragedien - Esbjörn Svensson omkom i ei dykkeulykke den 14. juni 2008, kun 44 år ung.

e.s.t. - intet mindre enn en unik trio.

Livet stoppa opp for mange og for de som stod Svensson nærmest musikalsk, Berglund og Öström, så virka det hele håpløst og meningsløst lenge. Heldigvis har de to sakte, men sikkert kommet tilbake i diverse sammenhenger, men kjernen i deres musikalske liv vil likevel for alltid være det de var med å skape med e.s.t. - nærmere 20 plater, hundrevis av konserter kloden rundt, på førstesida av det amerikanske jazzmagasinet DownBeat som eneste ikke-amerikanske band noensinne og en tilhengerskare på hundretusenvis også langt utenfor jazzmenigheta.

Med disse to utgivelsene får vi nok en gang høre hvorfor Esbjörn Svensson og e.s.t. oppnådde en slik popularitet og en slik status. I oktober i fjor samla ACT-sjef Siggi Loch noen av Nordens aller største jazzstemmer til to konserter i Berlin for at publikum der og nå alle vi andre skulle kunne få gjenoppleve noe av den fantastiske musikken gjennom nye tolkninger. I tillegg hadde musikantene plukka fra andre låter også som egna seg til en slik hyllest. Med Lars Danielsson på bass, Morten Lund på trommer, Iiro Rantala på piano, Viktoria Tolstoy på vokal og Ulf Wakenius på gitar - altså både Sverige, Danmark og Finland representert med sine beste menn og kvinne - i hvert sitt førersete får vi flotte og originale versjoner av e.s.t.-klassikere som "Seven Days of Falling", "Dodge the Dodo" og "From Gagarin´s Point of View". I tillegg åpnes konserten med Rantalas nydelige "Tears for Esbjörn" samt at vi blant annet får Svenssons - med Josh Hadens tekst - "Love Is Real" og John Lennons klassiker "Imagine" til slutt.

Publikum er fra seg av begeistring og det er faktisk mulig å forstå. Dette er nemlig så flott og inderlig som vel mulig både fra og til Esbjörn Svensson.

Noen av de som ga e.s.t. symphony liv - blant andre vår egen Marius Neset -- nummer to fra høyre.

Sjølsagt så må Esbjörn Svensson hylles i hjemlandet også. For Dan Berglund og Magnus Öströms del måtte det av helt naturlige årsaker gå en del tid før de kom tilbake til e.s.t.s musikk og i sommer, nærmere bestemt 10. til 12. juni, møttes de to sammen med pedal steelgitaristen Johan Lindström, vår egen supersaksofonist Marius Neset og de to finnene Verneri Pohjola på trompet og nok en gang Iiro Rantala på piano og ikke minst Royal Stockholm Philharmonic Orchestra under ledelse av Hans Ek.

e.s.t.s musikk med fullt symfoniorkester - en mektig opplevelse.

Ti kjente e.s.t.-låter, som de mest kjente som også blei spilt på Berlin-konserten, pluss blant andre "Wonderland Suite", "Serenade for the Renegade" og "Viaticum Suite", alle arrangert av Ek bortsett fra "Dodge The Dodo" som Svensson sjøl hadde arrangert for symfoniorkester, står på programmet og med toppsolister og et symfoniorkester i toppform og usedvanlig dedikert, og ikke minst Berglund og Öström som kommer hjem igjen og gjør det med hjertet utenpå drakta, så har "e.s.t. symphony" blitt en bauta av en hyllest.

Magnus Öström og Dan Berglund var med og hyllet sin beste venn.

For alle involverte blei dette spesielle opplevelser - både i Berlin og i Stockholm. Aller sterkest blei det sjølsagt for Dan Berglund, som nå spiller fast i bandet til Ane Brun, og Magnus Öström som har mista sin beste venn. Jeg håper de er like glad som publikum og meg for at begge hyllestene blei noe av. Dette er nemlig en manifestasjon av hvilken gigant Esbjörn Svensson var - og er. Han er noe så voldsomt med oss fortsatt og her får vi to enorme vitnesbyrd om det.

Iiro Rantala - Viktoria Tolstoy - Ulf Wakenius - Lars Danielsson - Morten Lund

Los Hero - Tears for Esbjörn

ACT/Musikkoperatørene

Diverse artister

e.s.t. symphony

ACT/Musikkoperatørene

Hans Majestet Lars Martin

Etter det fantastiske samarbeidet med Odd Børretzen blei Lars Martin Myhre bortimot folkeeie. Her bekrefter han nok en gang at han også på egen hånd har mye å melde - veldig mye.

Lars Martin Myhre har all grunn til å smile.

Noen satt kanskje igjen med følelsen av at Lars Martin Myhre ville bli mye fattigere når nasjonalskalden Odd Børretzen forlot tida. Det blei han helt sikkert også, men Myhre fortalte oss både før og nå etter det vel 30 år lange samarbeidet med Børretzen at han var helt all right på egen hånd også - ikke bare av og til, men faktisk hele tida.

Nå har Myhre i forbindelse med at hun runder den verdige alderen 60 gitt oss nok et bevis på hvor bra han er på alle slags vis, som komponist, tekstforfatter i meget nært samarbeid med Ingvar Hovland - eller motsatt, arrangør, vokalist og gitarist. Myhre er en melodiker av rang som han har vist oss gjennom alle sine 40 år som artist og den kraften har på ingen måte avtatt. For meg er Myhre er en visesnekker og historieforteller, som jeg tror på, med klare jazzimpulser i kroppen og uttrykket.

Et av de store møtene i norsk musikk: Odd Børretzen og Lars Martin Myhre.

Her gir Myhre oss et dusin nye sanger - nye fortellinger - ofte om vennskap. Både Odd Børretzen og noe mer overraskende Yoko Ono får også hver sin hyllest og tekstene til Hovland/Myhre er utstyrt med mange lag - man blir ikke ferdig med de etter første gjennomlesing/lytting for å si det sånn. Når så Myhre som alltid omgir seg med strålende musikanter som kler sjefens visjoner på ypperlig vis, blant andre pianisten Helge Lien, bassisten Olaf "Knerten" Kamfjord, trompeteren Terje Johannesen og trekkspiller Alfred Janson samt medvokalistene Anita Skorgan og Linda Kvam, så blir dette nok et varmt og inderlig møte med en av de viktigste stemmene i norsk musikkliv.

Som Lars Martin Myhre sjøl sier: "Skål, kamerat!". Lars Martin Myhre er så absolutt verdt minst en skål for "Hans Majestet".

Lars Martin Myhre

Hans Majestet

Grammofon/Musikkoperatørene

Det swinger på bedehuset!!!!

Bjørn Solli har i en årrekke nå fortalt oss at han er en gitarist som befinner seg helt der oppe. Denne gangen har han invitert fremmedlandske venner av samme klasse til sitt paradis og bedehuset i Lyngør på Sørlandet. Det har det blitt nydelig og vakker musikk av.

Bjørn Solli er en ekte Jazzgitarist med stor J.

Bjørn Solli (37), som fra tid til annen også heter Vidar midt inni der, har mer eller mindre siden årtusenskiftet i en rekke konstellasjoner fortalt oss hvilken eminent gitarist han er. Hvor jeg enn har støtt på Solli, så har ordet smakfull dukka opp - jeg synes alltid det er en god beskrivelse og opplevelse av spillet og musikken hans om det er sammen med Hot Club de Norvège, med amerikanske stjernemusikanter som Seamus Blake og Aaron Parks eller med hans egen trio Solid!

For to år siden fikk vi Volume 1 av The Lyngør Project. Bakgrunnen for dette spesielle prosjektet er at grenledingen Solli, som har bodd store deler av sitt voksne liv i Oslo og New York, også har forelska seg i sørlandsperla Lyngør og årlig tilbringer en hel del kvalitetstid der både for å feriere, vil jeg tro, samt å øve og komponere i svært så inspirerende omgivelser. På den forrige utgivelsen førte det til at han tok med seg låter skrevet der til New York og spilte de inn med venner og storheter som Seamus Blake, Matt Clohesy, Ingrid Jensen, Aaron Parks og Bill Stewart.

Denne gangen har han snudd på flisa og invitert vibrafonisten Tim Collins, bassisten Phil Donkin og trommeslagerne Adam Pache og Jon Wikan til Lyngør og bedehuset der for å spille inn udødelige låter fra den amerikanske sangskatten skrevet mellom 1911 og slutten av 50-tallet. Det skinner gjennom at herrene hadde det storveis disse augustdagene for tre år siden og i tildels Sollis og tildels alles arrangement av låter som "I´ve Got You Under My Skin", "Ask Me Now", "Misterioso", "My Melancholy Baby" og "Wihout a Song", så blir vi servert vakker, varm og tidløs jazzmusikk.

Bjørn Solli har vært, er og kommer til å bli værende en framifrå gitarist med en usedvanlig varm og personlig tone i instrumentet sitt. Hans musikalske bønner blei utvilsomt hørt på bedehuset i Lyngør.

Bjørn Solli

Reviviscence - The Lyngør Project Volume 2

Lyngør Records/MusikkLosen

Om å eie rommet

Det tok cirka et brøkdel av et sekund fra verdens tøffeste mannlige jazzvokalist Gregory Porter inntok scena på Cosmopolite i Oslo til han hadde publikum i sin hule hånd. Han kom noe så voldsomt til sine egne og de tok svært vel i mot han.

Gregory Porter har mye mer enn den karakteristiske lua å fare med.

Foto: Tor Hammerø

Gregory Porter (44) har tatt den lange og ekte veien til jazzhimmelen. Porter, som hadde ei lovende fotballkarriere bak seg - amerikanske fotball må vite - jobba rundt på små klubber i New York etter at han hadde flytta dit fra California. Han kombinerte sangjobbinga med å være kokk på klubber han også sang på, men fra skivedebuten i 2010 så har pila pekt noe voldsomt rette veien og Porter har inntatt alle de store scenene verden rundt og i 2014 vant han like godt Grammy for beste mannlige jazzvokalist-album med "Liquid Spirit". Sjøl om han fortsatt holder beinhardt og kompromissløst på hvem han er og hvor han kommer fra, så har han også blitt booka på en av de største rockefestivalene på kloden, engelske Glastonbury.

Porter holder fast med bandet han jobba med før han blei kjent.

Foto: Tor Hammerø

Sjøl om Porter nå kan velge og vrake blant de aller hippeste jazzmusikantene hvor som helst, så har han valgt å stå støtt med det bandet han slo gjennom med og som han møtte på de små klubbene i New York. Det betyr et usedvanlig lojalt og tett band som har vært med i åresvis og der alle får plass til å vise seg frem. Det betyr Chip Crawford på piano, Emanuel Harrold på trommer, Aaron James på bass og Yosuke Sato på altsaksofon og fløyte. Bortsett fra surt fløytespill og litt masete saksofonspill ved enkelte anledninger, så leverte de alle på meget solid nivå.

Likevel er det Gregory Porter en konsert med Gregory Porter i stor grad handler om. Med en scenetilstedeværelse og en stemmeprakt av de sjeldne - fra det høyeste til det laveste på et elegant og aldri show offete vis - så framstår han som en historieforteller jazzen ikke har opplevd på svært lenge. I løpet av de knappe to timene, publikum hadde garantert tålt det dobbelte, ga han oss låter fra de fleste skivene sine, blant andre "No Love Dying", "Water Under Bridges", "Hey Laura" - et av mange høydepunkt -, "Free", "On My Way to Harlem" og "Take Me to the Alley". Det betyr hele spekteret fra de vareste ballader til heftige up tempo-saker og Porter er like hjemme overalt.

Gregory Porter er av typen artist jeg tror på - her er det ikke noe spill for galleriet (sjøl om jeg satt der). Publikum elska alt han hadde å melde og her var det både allsang og allklapp på det minste vink og med strålende lyd og en vakkert lyssatt scene, så ser ikke jeg noen grunn til å klage på noe som helst. Gregory Porter har benytta tida etter at han slo gjennom på verdensbasis på et ypperlig vis - det aller meste tilsier at han kommer til å værende på toppen i mange tiår framover.

Gregory Porter

Cosmopolite, Oslo - 16. oktober

En av de store gitarheltene

Eric Johnson er en av de store gitarheltene. Av en eller annen merkelig årsak har han aldri slått skikkelig gjennom her hjemme, men med sin første akustiske utgivelse noensinne får han en ny sjanse.

Eric Johnson med kassegitar, piano og sangstemme bekrefter nok en gang hvorfor alle musikanter digger han noe verderstyggelig.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har et langvarig forhold til Eric Johnson (62) til tross for at han vært i aksjon på den internasjonale arena og gitt ut skiver i vel 30 år. Jeg har hørt om han mye lenger enn jeg har hørt han, men musikervenner har snakka mer enn pent om han - lenge. Når så gitargiganter som Carlos Santana, B.B. King og Stevie Ray Vaughan alle har hylla Johnson, så er det mer enn god nok attest for meg. Da Johnson og Mike Stern ga ut fellesalbumet "Eclectic" for to år siden blei det den endelige døråpneren for min del.

Johnson har besøkt de fleste stilarter, men instrumental rock er det som oftest går igjen når han blir beskrevet. Både sammen med Stern og i andre sammenhenger har han også bevist at han er en meget interessant improvisator udi jazzgata, men stort sett har det vært den elektriske seksstrengeren som har vært hans beste venn.

Det skulle altså ta rundt 30 år før han fant ut at han ville gi oss sitt første akustiske visittkort og etter å ha tilbrakt kvalitetstid med "EJ" så er det greit å slå fast at det var på høy tid.

Johnson spiller stort sett gitar, men han benytter også piano og synger mer enn duganes på flere av spora. Repertoaret består av både originalstoff, "Mrs. Robinson" og "Scarborough Fair", Jimi Hendrix´ "One Rainy Wish" og en hyllest til en av hans aller største gitarhelter, Les Paul, med hans "The World Is Waiting for the Sunrise".

Dette er verken rock, pop eller jazz - eller det er det også. Det er uansett nok et bevis på at Eric Johnson er en usedvanlig dyktig og smakfull musikant som bryr seg usedvanlig lite om båser. Herlig!

Eric Johnson

EJ

Vortexan Music/Warner Music

Funky og forutsigbart

Cory Henry er en av de hippeste og mest hypa musikantene i funk-jazz-blues gata på Tellus om dagen det være seg med eller uten Snarky Puppy. De store forventningene til hans solodebut med eget band her til lands blei likevel bare delvis innfridd.

Cory Henry kom til sine egne og de tok vel i mot han.

Med sitt sju manns- og kvinners Funk Apostles tok det ikke mange sekunder før tangentmaestro hadde et mer enn fullsatt Victoriai Oslo i sine hule hånd. Det var ikke mye tvil om at det var menigheta som hadde vært raskt ute med å sikre seg billetter og de lystra Henrys minste vink når det gjaldt de vanlige spørsmåla om we are feeling fine og allsang fra omtrent første låt må vite. For meg blei det vel publikumsfriersk og når Henry kunne fortelle at dette var den andre jobben på en fire måneders turné, så synes jeg det var lett å merke. For meg blei dette enkelt og greit for lettvint og jeg opplevde mye konserten nesten som en øvelse og jeg er ganske sikker på at det kommer til å låte helt annerledes og mye tightere når turneen begynner å nærme seg slutten.

Alltid fullsatt og god stemning når Cory Henry står på scena.

Foto: Tor Hammerø

Det er absolutt ingen tvil om at Henry er en urfunky organist og tangentmann og vokalist, men denne gangen blei det for mye han og de andre - den store bandfølelsen uteblei. Sjøl versjonen av "Proud Mary", der de kvinnelige koredamene også fikk vist seg litt frem, har jeg hørt et par versjoner av som stiller seg foran i køa.

Også avskjedshilsenen om at det er en gal verden der ute, men jeg tror alt vil bli allright, blei av det forutsigbare slaget - det var noe han følte han måtte si liksom.

Jeg fikk oppleve Cory Henry på duo i Molde i sommer - det var noe helt annet. Noe forteller meg at det vil det bli denne gangen også - når han og bandet får litt tid på seg.

Cory Henry Funk Apostles

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo - 15. oktober

Ei ny stjerne

Med det velklingende Sandefjordsnavnet Lukas Zabulionis har det dukka opp ei ny saksofonstjerne her til lands. Beviset foreligger med hans debutskive "Changing Tides".

Lukas Zabulionis på releasekonserten på Herr Nilseni Oslo.

Det ser heldigvis ikke ut som det skal ha noen ende dette - at det dukker opp nye jazzstemmer her til lands med enormt potensial. Det foreløpig siste skuddet på stammen er den 24 år unge saksofonisten, komponisten og bandlederen Lukas Zabulionis fra Sandefjord fra han var sju år, men med solide røtter i Litauen. Som mange av de største talentene så kom også Zabulionis, fra byen som har fostra saksofonister i det ypperste sjiktet som Ole Mathisen og Petter Wettre, gjennom det ultratrange nåløyet som finnes i Trondheim når det gjelder å få anledning til å studere på jazzlinja. Det gjorde han altså i svært ung alder og han har fullført sin bachelor tidligere i år.

Jeg vet ikke om Zabulionis ser på "Changing Tides" som en slags eksamen etter å ha fullført det fire års lange studiet i Trondheim. Om han gjør det så slår jeg i alle fall fast at han har bestått - med laud. Tankene går ganske kjapt i retning en annen norsk saksofonist med røtter i Øst-Europa, nemlig Jan Garbarek. Zabulionis har nemlig kommet langt allerede når det gjelder å etablere ei egen stemme både som instrumentalist og som komponist - kanskje enda lenger enn Garbarek hadde kommet som 24-åring.

Zabulionis sverger også til en type ECM-estetikk med melodiske, lyriske utgangspunkt for ekskursjoner som utbroderer disse på et elegant og personlig vis. Til det får han utmerka assistanse fra andre unge, meget lovende musikanter: Ivan Blomqvist på piano, Kristian B. Jacobsen på bass, Per Kamfjord på trommer og Arne Martin Nybo på gitar - alle totalt ubeskrevne blad for meg, men med masse talent både individuelt og kollektivt.

Lukas Zabulionis har med musikken her ønska å forlate alt som er kjent og kjært for å søke etter nye muligheter. Jeg slår fast at han har funnet mye allerede på første forsøk.

Lukas Zabulionis

Changing Tides

Curling Legs/Musikkoperatørene

Terningen er kasta

Cæsar visste at det ikke var noen vei tilbake da han hadde kryssa elva Rubicon. Det var derfor han uttalte de bevingede ord: terningen er kasta. For Mats Eilertsen er det heldigvis heller ingen vei tilbake etter at han spilte sitt bestillingsverk til Vossajazz - "Rubicon".

Avgjørelser tatt - "Rubicon" skal spilles!

Foto: André Løyning

Jeg var blant de utvalgte som ikke fikk anledning til å se og høre Mats Eilertsens tingingsverk til Vossajazz i 2014 som fikk navnet "Rubicon". Jeg er også blant de heldige som har fått høre CD-versjonen som kom ut på ECM tidligere i år. Det var derfor med store forventninger muligheten bød seg til å høre dette storverket til bassisten, komponisten og bandlederen fra Trondheim, men som nå er bosatt på Eidsvoll, for første gang live.

Med Thomas T. Dahl på gitar, Harmen Fraanje fra Nederland på piano, Eirik Hegdal på alt- og sopransaksofon, klarinett og bassklarinett, finske Olavi Louhivuori på trommer, Trygve Seim på sopran- og tenorsaksofon og Rob Waring på marimba og vibrafon, har Eilertsen håndplukka et lag som han visste både kollektivt og individuelt kunne gjøre hans intensjoner til virkelighet og kanskje vel så det.

Med lydmann Daniel Wold som en framifrå åttendemann i bandet - nydelige basslyd blant annet - blei konserten på Victoria en knappe to timers manifestasjon på hva vi hadde fått høre og oppleve på cd, men med masse nytt og ekstra krydder.

For undertegnede blei dette nesten som et musikalsk drama, ei fortelling med masse nyanser. Her var det mye humor, det meste var usedvanlig melodisk, men samtidig med mye frihet og det hele utvikla seg usedvanlig organisk. Eilertsen, som på ingen måte stjal rampelyset fra de seks andre strålende solistene, hadde "organisert" verket - for det er det på alle vis - på et spennende vis der diverse instrumenter "møtte" hverandre til samtaler: piano og gitar, to saksofoner, piano og vibrafon blant annet og dette skapte ustanselig herlige stemninger. Spesielt synes jeg Hegdal og Seim klinger nydelig sammen.

Mats Eilertsen har med "Rubicon" tatt steget opp blant våre aller største moderne jazzkomponister og med ECM som plateselskap er det å håpe at en rekke nye dører åpner seg også internasjonalt - det fortjener dette bandet, denne musikken og Mats Eilertsen på alle mulige vis.

Alea iacta est!!!!

Mats Eilertsen og hans håndplukke kremlag i aksjon på Victoria.

Foto: Tor Hammerø

Alle foto: Francesco Saggio

Mats Eilertsen Rubicon

Nasjonal Jazzscene Victoria, 14. oktober

Et siste vakkert farvel

Bjørn Anders Hermundstad, kjent fra humorduoen Trøste & Bære, gikk bort før sommeren. Hans siste store musikalske ønske var at hans soloprosjekt skulle bli fullført. Det har gode venner sørga for og det har blitt et nydelig, inderlig og sterkt farvel.

Bjørn Anders Hermundstad kunne ikke tatt et bedre musikalsk farvel.

Det kommer nok som en overraskelse for mange at jeg skriver om musikk som ligger i Trøste & Bære-land. Det gjør det for så vidt for meg også, men så ligger nok dette avskjedsbrevet til Bjørn Andreas Hermundstad et godt stykke unna Trøste & Bære - uten at noen skal få meg til å si et eneste stygt ord om den duoen heller.

Det er et knapt halvår siden Hermundstad måtte gi tapt i kampen mot den aggressive kreftsjukdommen. Da det ugjenkallelige faktumet ikke var mulig å gjøre noe med, hadde Hermundstad et ønske til sine musikalske venner: "Hjelp meg å materialisere den siste plata". Han hadde sjøl kommet langt med det aller meste, men en hel del gjensto og tida var knapp.

Alle hans venner var velvilligheten sjøl og for mange har det også vært en viktig del av sorgprosessen: låtene og musikken hans har fått muligheten til å leve videre på dette viset.

Hermundstad var en sterkt undervurdert låtskriver - av meg i alle fall. Her gir han oss ærlig, sterk, inderlig og vakker hjerdagslyrikk som bør snakke til de fleste av oss. Han forteller oss om sin oppvekst, sitt liv, sin kjærlighet til mennesker og røtter, til det nære og viktige og sin tro - om det som var viktig for han og helt sikkert for de som stod han nær også. Bjørn Anders Hermunstad snakker til meg og jeg tror på han - det er et herdersmerke det.

Musikalsk er det spor av pop, soul, gospel, viser, jazz og andre herligheter og Hermundstad rakk å synge alle låtene bortsett fra en som Lewi Bergrud har losa trygt i mål.

Så lenge sola skinner på Brandbukampen vil Bjørn Anders Hermundstad og hans musikk være blant oss og han stiller sjøl spørsmålet om vi har tatt farvel for siste gang. Jeg vet at jeg svarer for mange når jeg sier at det er jeg helt sikker på at vi ikke har. Vi skal nemlig høres i mange år.

Det var så avgjort flere sider av Bjørn Anders Hermundstad enn Trøste & Bære.

Bjørn Anders Hermundstad

Syng min sorg og gråt min glede

Kirkelig kulturverksted/Musikkoperatørene

Superhipt fra naboene

Den finske trommeslageren Olavi Louhivuori kjenner vi her hjemme fra strålende bidrag til Mats Eilertsens band og musikk. Nå møter vi han som sjef og det er moderne og superhip musikk i en rekke grenseland vi blir servert.

Oddarrang med Olavi Louhivuori i midten gir oss usedvanlig original og spennende musikk.

Sjøl om Norge grenser til Finland, så er det altså slik at vi hører alt for lite til hva som skjer på de fleste fronter i de tusen sjøers land. Av en eller flere grunner, kanskje språklige, så har vi mye mindre kontakt med finsk musikk og kulturliv enn for eksempel dansk og svensk. Basert på det som dukker opp fra tid til annen, nå med kvintetten Oddarrang, så er det både synd og skam.

Louhivuori, som har vist seg som en meget oppfinnsom og spennende trommeslager i flere sammenhenger, har stort sett skrevet all musikken her, med litt bidrag fra cellisten Osmo Ikonen og bassisten Lasse Lindgren på et par av spora. Ellers består bandet av trombonisten og synthmannen Ilmari Pohjola og gitaristen Lasse Sakara - dessuten trakterer fire av de fem synther og alle bidrar med sine stemmer som landskapsmalere.

Som man sikkert da lett vil skjønne så byr Oddarrang på noe helt eget når det gjelder lydlandskap. Her serveres det heftige riff og herlige melodier som man er sikker på at man har hørt før - noe man ikke har. Band og uttrykk som Sigurd Rós, Supersilent, Mogwai og Boards of Canada er alle nevnt som referanser og det er absolutt godt mulig å skjønne det, men Oddarrang har så definitivt landa på noe som er deres helt eget. Her snakker vi en mann - Olavi Louhivuori - med store og klare visjoner og hans fire medsammensvorne er så voldsomt med på tankene og reisa.

Musikken er groovy og tøff, melankolsk og søkende, spennende og unik - den er mye. Den forteller oss at det skjer masse originalt også i finsk jazz/post rock eller hva man nå enn ønsker å kalle det. Jeg nøyer meg med å kalle det god musikk - veldig god musikk.

Oddarrang

Agartha

Edition Records/Border Music Norway

Inderlig og ekte

Komponisten og pianisten Ragnar Bjerkreim har vært der hele tida, men likevel har han passert under manges radar. Med denne samlinga forteller han oss nok en gang - blant annet ved hjelp av en rekke strålende vokalister og utmerkede instrumentalister - at han er en komponist som skaper vakre og sjeldne stemninger.

Ragnar Bjerkreim i arbeid - det blir det ofte vakker musikk av.

Komponisten Ragnar Bjerkreim har viet mye av sin store kapasitet til å skrive musikk for film og TV-produksjoner. Det betyr at oppmerksomheten sjelden står i stil med innsatsen og den viktigheten musikken har ført med seg. Slik er det dessverre, men den allsidige Bjerkreim har vist ved flere anledninger at han har mer å by på også og han er heldigvis av typen som ikke lar seg så lett stoppe.

Bjerkreim er også utdanna teolog og på denne omfattende samlinga makter han på et flott vis å kombinere de to "profesjonene". Utgangspunktet for prosjektet, der vi får møte musikk han har skapt gjennom en årrekke, var innviinga av den nye kirka på Ålgård i fjor. Biskopen i Stavanger oppfordra Bjerkreim til å spille inn de fire korverka som blei framført under åpninga og, som sagt så gjort: i tildels nye arrangement og med Ola Bremnes, Anne Riyah Roalkvam, Pål Rake og et barnekor som vokalister, har de fått ei vakker og inderlig drakt som strekker seg langt utenfor Ålgård kirke - eller kjerke. Oppglødd etter ei framføring i Bjerkreims hjemmekommune - som for sikkerhets skyld også heter Bjerkreim - også i fjor vinter/vår, reiste komponisten tilbake til Oslo for å lete etter annet materiale som kunne egne seg til ei slik samling.

Når Bjerkreim så har bunkevis med materiale skapt gjennom 25 år, så har han tydeligvis kunnet velge og vrake. Med tekstforfattere som Bremnes, Gunnar Roalkvam, Levi Henriksen, Jan Eggum og Erik Hillestad, samt flere bibeltekster, har Bjerkreim skapt musikk som egner seg både i kirka og langt utenfor.

Når så vokalister som de nevnte pluss Hanne Sørvaag, Espen Grjotheim og Jannike Kruse og kor og Uranienborg Vokalensemble og instrumentalister som Kjetil Bjerkestrand, Eivind Aarset, Sondre Meisfjord og Rune Arnesen har samla seg rundt Bjerkreims musikk, så ligger det nesten i korta at dette er kvalitet fra start til mål. Et orgelstykke på vel 10 minutter til slutt med sjølvaste Kåre Nordstaga på krakken, forteller enda mer om Bjerkreims allsidighet.

Jeg er et godt bevis på at man ikke trenger å ha et nært forhold til kjerka for å få et nært forhold til Bjerkreims musikk. Den er nemlig så varm, så inderlig og så ekte at det er en sann fryd å dukke ned i den og bli der værende - lenge.

Ragnar Bjerkreim

Fra kjerke og katedral

Trembling Records/tremblingrecords.no

Nye høyder

Nils Petter Molvær slo gjennom med et brak som soloartist på midten av 90-tallet med "Khmer". Han har holdt seg helt der oppe siden den gang, sjøl om ikke alt han har gitt oss har vært like grensesprengende. Med "Buoyancy" kommer det et nytt høydepunkt.

Nils Petter Molvær, til høyre, tar oss med til helt nye steder sammen med Geir Sundstøl, Jo Berger Myhre og Erland Dahlen.

Nils Petter Molvær (56) har jeg hatt gleden av å følge fra hans spede begynnelse som musikant. Det har vært ei spennende reise for å si det forsiktig. Etter studietida i Trondheim, der han ikke kom inn på jazzlinja, gikk turen til Oslo for sunnmøringen og det tok ikke lang tid før han og hans medstudent fra trønderhovedstaden, saksofonisten Tore Brunborg, blei "oppdaga" av Arild Andersen og Jon Christensen og det smått legendariske bandet Masqualero var en realitet. Derfra har det bare gått én vei - straka spåret og siden 1997 har Molvær i stor grad styrt skuta sjøl.

Med sin såre, men varme og gjennomsiktige trompettone har Molvær skapt og utvikla sin egen musikalske verden siden "Khmer" så dagens lys. Han har vært null interessert i musikalske båser og har miksa jazz med samplere, breakbeats, ambient, house og sikkert mye annet også. Det har uten stans ført til original musikk og med "Buoyancy" mener jeg han har tatt sitt mest spennende steg siden "Khmer".

Nils Petter Molvær i spissen for sitt strålende band.

Molvær har nok helt sikkert visst hvor han ville med sine musikalske ideer, men medmusikantene har garantert vært viktige når det gjelder å utvikle dem - ta dem videre i studio Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre ei uke i februar. Erland Dahlen spiller trommer og et titalls andre instrumenter, Jo Berger Myhre trakterer basser og mye annet og har vært medprodusent sammen med Molvær og Norges mest ettertrakta musikant, Geir Sundstøl, spiller på alt som har strenger på seg. Molvær har også fått assistanse fra de andre i låtskriverprosessen - eller så er det slik at musikken har vokst fram i studio.

Hvor skal man så si at denne musikken hører hjemme? Jeg sliter der og det synes jeg er bare hyggelig. De ti låtene er luftige, til tider melankolske, åpne, melodiske og henter impulser far en rekke kilder - til sammen blir det altså så moldværsk, unik og vakker musikk som aldri før.

Jazzfolket har så absolutt mye å glede seg til og med her, men det har også alle andre her på kloden som synes om god og personlig musikk. Nils Petter Molvær har nok en gang flytta lista opp på nye høyder og han og de tre medhjelperne hans går elegant over i første forsøk.

Nils Petter Molvær

Buoyancy

Sula Records/OKeh Records/Sony Music

Trioane kjem!!!!

Trio er jo en av jazzens aller vanligste formater. Her får vi møte tre helt forskjellige uttrykk - dansk, tysk/engelsk og sveitsisk. I tillegg blir vi servert en herlig etterrett også.

Carsten Dahl Trio - intenst og høyst personlig.

Vi begynner like godt i nabolandet. Den eminente danske pianisten Carsten Dahl kjenner vi blant annet her hjemme etter samarbeidet hans med Arild Andersen og Jon Christensen. Her møter vi han med hans egen trio som han har holdt i gang i mer enn 20 år med Lennart Ginman på bass og Frands Rifbjerg på trommer. De platedebuterte allerede i 1996 og det er en usedvanlig samspilt og empatisk trio vi har med å gjøre som sikkert har flere hundre jobber bak seg. Repertoaret er 16 låter Dahl "raska sammen" den februardagen i år de blei spilt inn - som første takes må vite. Det er ikke vanskelig å høre at Dahl har latt seg inspirere av både Bud Powell, Jan Johansson og Johann Sebastian Bach og til sammen blir det Carsten Dahls unike univers som Ginman og Rifbjerg passer utmerka inn i.

Steffan Aeby Trio setter Sveits på kartet.

Sveitserne Stefan Aeby (piano), André Pousaz (bass) og Michi Stulz (trommer) er inntil nå helt ukjente størrelser for meg. Det til tross for at "To the Light" er trioens tredje CD og at de har jobba sammen i en rekke andre konstellasjoner også. Det forteller nok en hel del om hvor vanskelig det er å bryte gjennom lydmuren her nord hvis du ikke har drahjelp og kommer fra USA.

Når det er sagt så iler jeg til og forteller at det herrene serverer oss er triojazz av meget solid kaliber. Repertoaret er uten unntak basert på originalmateriale og Aeby har skrevet sju av de åtte låtene. Musikken er inderlig, varm og vakker og skal jeg tvinges til å finne et referansepunkt her hjemme, så må det nesten bli Tord Gustavsens uttrykk.

Schlipenbach Trio med sjefen i midta og Evan Parker til venstre og Paul Lovens til høyre.

Schlippenbach Trio består både som trio og som enkeltmusikanter av de heftigste veteranene innen europeisk frijazz. Tyskland er representert med sjefen - hvis vi kan snakke om det i en slik fri sammenheng som dette - Alexander von Schlippenbach på piano og Paul Lovens på trommer mens Theresa May har sendt Evan Parker på tenorsaksofon. Trioen har vært i aksjon i 40 år og, basert på det de foretok seg i Warzawa den 16. oktober i fjor, så er de like friske og søkende den dag i dag som de var for 40 år siden.

Her er ingenting avtalt på forhånd - her skjer absolutt alt spontant - og de tre har utvikla et "språk" som de er helt aleine om. Først får vi servert en utflukt som varer i knappe 52 minutter før vi får et "ekstranummer" på knappe fem minutter. Musikken med disse tre på plass er som alltid annerledes, spennende og totalt uforutsigbar - sjøl om vi kan høre spor etter et par Eric Dolphy-låter underveis.

Carsten Dahl Experience har vært i Oslo og skapt unik musikk.

Som om ikke dette er nok, så viser Carsten Dahl seg som den usedvanlig gavmilde danske han er. I tillegg til trioinnspillinga gir han oss også nok et visittkort med sin kvartett Experience. De tok turen til Jan Erik Kongshaug og Rainbow Studio i slutten av mai i år, og når Dahl sier at denne gruppa, som stadig består av Nils Davidsen på bass, Stefan Pasborg på trommer og Jesper Zeuthen på altsaksofon - med en helt spesiell og personlig tone i hornet -, er den mest utfordrende og innovative han noensinne har spilt og jobba med, så er det verdt å lytte.

Dahl har skrevet tre av låtene her, mens de seks resterende er kollektivt unnfanga. Vi befinner oss i et musikalsk landskap som er både melodisk og vakkert og samtidig fritt og søkende. Dahl bekrefter nok en gang at han er en mesterpianist og hans tre medsammensvorne følger alle tanker og utspill på et fremragende vis.

Tre trioer og en kvartett her altså som det er all mulig grunn til å møte høsten med - vakkert, tøft, spennende og ofte annerledes.

Carsten Dahl Trio

Simplicity

Storyville Records/MusikkLosen

Stefan Aeby Trio

To the Light

Intakt Records/MusikkLosen

Schlippenbach Trio

Warsaw Concert

Intakt Records/MusikkLosen

Carsten Dahl Experience

Caleidoscopia

Storyville Records/MusikkLosen

Du verden som det grooooover!

Tangentsjef Haakon Graf har bosatt seg i USA for a long time ago. Heldigvis tar han tur innom steinrøysa fra tid til annen og da står Per Mathisen og Erik Smith klar. Det blir det funky saker av - veldig funky!

Per Mathisen, Erik Smith og Haakon Graf - blir ikke så mye mer funky enn det.

Helt siden Haakon Graf inntok den nasjonale scena sammen med Jon Arild Eberson i bandet Moose Loose på 70-tallet, så har det vært liten tvil om at Graf har vært utstyrt med et funkgen av de sjeldne. Det har kommet til overflata ved en rekke anledninger - ikke minst sammen med trommefantomet Dennis Chambers, den meget groovy bassisten Gary Grainger og den svenske supergitaristen Ulf Wakenius.

Etter hvert så lokka altså Los Angeles og den amerikanske vestkysten såpass kraftig at Graf kjøpte seg enveisbillett. Musikalsk er det mulig å forstå det - det er mer eller mindre der musikken som Graf sverger til hører hjemme. Det betyr at han har skapt seg ei karriere og et liv over there, men mer eller mindre årlig setter han seg på et jetfly retning Norge og besjelet oss med sitt ganske så unorske uttrykk.

Denne trioen med Per Mathisen på både elbass og stor fele, samt et utall effektbokser, og Erik Smith på trommer - Norges svar på Steve Gadd - har eksistert siden 2011. Dette er trioens debut - både på CD og DVD og alt er spilt inn live uten noen form for reparering eller overdubbing på Olsen Bar i Oslo og Buddy Scene i Drammen i august i fjor.

Cd-en er på knappe 70 minutter mens DVD-en er på nesten 100 minutter. Alt er altså skrevet av Graf og de meget imponerende solistene Graf, Mathisen og Smith har også utvikla en gruppesound som fører trioen opp på ei meget høy internasjonal hylle. Fra start til mål er dette så funky og groovy og så tøft at det bare er å holde seg fast - eller la seg rive med i kroppslige utskeielser. Sitte stille er i alle fall vanskelig.

Haakon Graf skal være hjertelig velkommen hjem både titt og ofte med sin unorske og heftige musikk. Både Per Mathisen, Erik Smith og funkfolket er klare som blekk.

Haakon Graf - Erik Smith - Per Mathisen

Sunrain

Losen Records/MusikkLosen

Herlig lekent!

Her følger et godt tips hvis du føler deg litt nede en dag: gå på konsert med Arild Andersen! Mer leken, livsbejaende og utadvendt musiker finnes knapt og med sin "nye" trio med unggutta Helge Lien og Gard Nilssen kom nok et herlig bevis på det.

Verden yngste og hippeste 70-åring - Arild Andersen.

Foto: Francesco Saggio

En tilfeldighet mer eller mindre førte til at denne trioen så dagens lys. Bassmaestro Andersen blei nemlig invitert til en spesiell konsert i Tyskland med tilhørende liveinnspilling i april. Hans faste trio var ikke tilgjengelig og rådyr var gode. Nå har det seg slik at Andersens kontaktbok er ganske tjukk og få, om overhodet noen, takker nei når sjefen ringer. Slik var det også med de unge gigantene pianisten Helge Lien og trommeslageren Gard Nilssen. Turen gikk til Tyskland, konserten gikk strålende må vite og skiva kom ut nesten like raskt som Andersen spiller på en god dag. Her kan du lese anmeldelsen fra juni http://torhammero.blogg.no/1465920743_legenden_arild_anders.html.

Vi har med tre av kongerikets aller travleste musikanter å gjøre - jeg tipper at Gard Nilssen er den i Norge med flest reisedøgn uansett musikksjanger. Derfor var det intet mindre enn en begivenhet å få de tre samla igjen og heldigvis kjente et fullsatt og begeistra Victoria i Oslo sin besøkelsestid.

Andersen har helt siden han satte i gang med egne band på 70-tallet vært veldig oppmerksom på unge talenter og han har alltid tatt de med nesten så fort som mulig. Når det gjelder Lien og Nilssen så er de henholdsvis 41 og 33 år unge, men begge er svært så langt framskredne og erfarne - og de kan og fikser ALT.

Det å stå, eller rettere sagt sitte, på scena sammen med Andersen må være intet mindre enn en lykkepille. Mesteren utstråler en spilleglede, en sult som skulle tilsi at det var hans første spillejobb noensinne og et ønske om å skape noe sammen med de to andre og for oss som hadde tatt turen som er helt spesiell. Slik har det for så vidt alltid vært, men det er enda morsommere å oppleve det av en som får honnørbillett på trikken og som kunne ha sittet hjemme i sin lune stue og nytt sitt otium, men det ligger liksom ikke for mester Arild og det skal vi være jævlig glade for.

Repertoaret var Andersens fra start til mål og han forteller oss nok en gang at han er en av den moderne jazzens største melodikere. Her fikk vi servert alt fra de sarteste ballader til klassikeren "Outhouse" fra 1972 - det var godt UP ikke var i salen!

Samspillet mellom de tre - dette var kun den tredje konserten de har spilt sammen - var av en annen verden og smilene, både de musikalske og de kroppslige, fortalte alt om hvor stor pris de tre også satte på møtet.

Arild Andersen har utvikla loopteknikken sin til bortimot en egen kunstform. Der uttrykker han seg med seg sjøl og sammen med de to andre på et helt unikt vis. Og den syngende og varme basstonen da - den er herfra til evigheten vakker og når så Lien og Nilssen følger sjefen hele veien og fargelegger slik kun de kan, så blei denne fredagskvelden av typen minneverdig - veldig minneverdig.

PS Her kommer en beskjed til Andersen: denne trioen oppstod ved en tilfeldighet. Den får ikke lov å bli værende en tilfeldighet - den må leve videre. OK? Takk!

Alle de strålende bildene er tatt av Francesco Saggio.

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

7. oktober 2016

Fra Østerdalen til Elfenbenskysten

Eli Storbekken kommer fra Østerdalen og Diom de Kossa har sine røtter i Elfenbenskysten. De har begge tatt vare på sine musikalske tradisjoner, men likevel finnes det forbindelseslinjer.

Sigurd Hole og Eli Storbekken har funnet hverandre på tvers av musikalske utgangspunkt.

Sangeren Eli Storbekken kommer fra en svært sterk folkemusikktradisjon. Hun er datter av legenden Egil Storbekken, som både var musiker, instrumentmaker og komponist. Her kan man trygt snakke om at eplet ikke falt langt fra stammen. Tilbake til det forrige århundre var Eli en viktig del av et miljø i Oslo, med utspring i legendariske Club7, som både tok vare på den eldgamle norske folkemusikkskatten samtidig som de var åpne for å flytte den inn i vår egen tid, også med å samarbeide med musikere som kom fra andre ståsteder - ikke minst jazz.

Med "Fabel" har Storbekken forlenga den tankegangen og med nok en østerdal, bassisten, komponisten og arrangøren Sigurd Hole, har hun tatt for seg ti sanger som stammer fra middelalderballader, skillingsviser, skjemteviser, kjærlighetsviser og ridderviser og gitt dem ny drakt samtidig som de to har total respekt for hvor de kommer fra.

Med et framifrå band bestående av Hole på bass, Karl Seglem på saksofon og bukkehorn, Olav Torget på gitar, dobro og konting, Jarle Vespestad på trommer og dhol og Nils Økland på fele og hardingfele, blir Storbekkens vokal løfta fram og gitt rammer som både tradisjonstro og mer frilynte og åpensinnede musikkelskere med ymse sjangerprefernser vil finne både spennende og fristende. Dette er tøft, annerledes og nytt og om du synes folkemusikk eller jazz er tingen, så vil alle finne mye å glede seg over her.

Olav Torget, Tiago Mendez, Diom de Kassa og Kenneth Ekornes har skapt unike landskap.

Og hvor går så tråden fra disse tolkningene av norsk folkemusikk og musikk med solide røtter i vestafrikansk musikk? Vokalisten og perkusjonisten Diom de Kossa fra Elfenbenskysten har bodd i Norge i flere tiår etter at han hadde ei lang karriere bak seg som leder for perkusjonistene i nasjonalballetten i hjemlandet. Med "Wasso" får vi hans andre CD med fullt band og i rundt 15 år har han jobba sammen med trommeslageren, perkusjonisten og vokalisten Kenneth Ekornes, med masse erfaring spesielt fra brasiliansk musikk, og gitaristen, n´gonisten og vokalisten Olav Torget, med solid erfaring fra vestafrikansk musikk. I tillegg har bandet blitt supplert med elbassisten og vokalisten Tiago Mendez fra Brasil. Og her finner vi også fellesnevneren: Olav Torget. Han er en strengekunstner og musikant med vidåpne ører som bidrar til å åpne musikalske dører uansett hvor han dukker opp og jeg skjønner veldig godt godt hvorfor han blir invitert med både hit og dit - og mange andre steder.

Musikken til de Kossa, som synger med ei varm og sterk stemme, har solide afrikanske røtter med tydelige spor av highlife, men her finner vi åpenbare spor av funk, soul, rhythmn and blues, rock og jazz også. Det er tøff og groovy musikk fra start til mål og det er ganske vanskelig faktisk å sitte stille når herrene byr opp. Diom de Kossa & Co inviterer oss inn i en grenseløs og fargerik verden og det er bare å takke for invitasjonen.

Eli Storbekken, Sigurd Hole og Diom de Kossa har med sine folkemusikalske røtter og åpne sinn tatt oss med til nye landskap. Det skal vi være veldig takknemlig for!

Eli Storbekken - Sigurd Hole

Fabel

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Diom de Kossa

Wasso

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Det hippeste fra Sambandsstatene

Robert Glasper Experiment blir av mange, spesielt på den andre sida av dammen, sett på som den eller det nye store og nyskapende. Jeg føler meg ikke fullstendig overbevist.

Robert Glasper Experiment med sjefen helt til høyre.

Den 38 år gamle keyboardisten, singer-songwriteren, produsenten, arrangøren og komponisten Robert Glasper har en fot innenfor de fleste sjangre og miljøer over there. Han er en glitrende straight jazzpianist og når hiphop/rap-størrelser som Bilal, Mos Def, Q-Tip, Kanye West og J Dilla har søkt Glaspers ekspertise, så er det åpenbart at han nyter stor tillit også i den verdenen.

Glasper platedebuterte under eget navn i 2004 etter å ha jobba med storheter innen jazzen som Terence Blanchard, Roy Hargrove og Christian McBride. Allerede den gang var Bilal involvert og i stadig større grad har Glasper miksa sjangre. Høydepunktet så langt var nok i 2012 da han vant Grammy for beste r´n´b´-album med "Black Radio".

Tidligere i år møtte vi også Glasper da han var sjef for "Miles Ahead", filmmusikken om Miles Davis´ liv og levned. Her er han tilbake med sitt band Experiment som består av Casey Benjamin på saksofoner, tangenter, vokal, vocoder og sikkert mye annet, Mark Colenburg på trommer og vokal og Derrick Hodge på bass. I tillegg har Glasper invitert med seg ymse gjester som dukker opp på enkelte spor.

Nok en gang er det en miks mellom jazz og hiphop som er hovedingrediensene i brygget til Glasper. Som ved flere tidligere anledninger tolker han også denne gangen en Herbie Hancock-låt, nemlig "Tell Me a Bedtime Story" og noen vil nok nikke gjenkjennende til Human Leagues "Human" fra 1986 også. Stort sett er det originallåter som står på menyen, også når det gjelder tekster, men det må innrømmes at de ikke er av den tunge typen.....

Jovisst er det hipt og tøft mye av det vi blir servert i løpet av de vel 70 minuttene. Og sjølsagt er det glitrende musikanter vi har med å gjøre. Likevel savner jeg den store originaliteten og nyskapninga i musikken til Robert Glasper - jeg synes for eksempel det Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft holder på med er mye mer døråpnende. Det skal likevel sies at Robert Glasper Experiment kommer fra USA og de henter sin inspirasjon fra de miljøene de kjenner og stammer fra og noe forteller meg at "ArtScience" kommer til å gå hjem i mange miljøer - ikke minst over there.

Robert Glasper kan være i ferd med å åpne nye dører.

Robert Glasper Experiment

ArtScience

Blue Note/Universal

Fra Michael Jackson til Alfredo

Quincy Jones har nese for talent. Det var han som "oppdaga" Michael Jackson og nå er det den cubanske pianisten Alfredo Rodriguez som er Qs neste storsatsing.

Alfredo Rodriguez er en pianist med et helt spesielt talent.

Alfredo Rodriguez er en 31 år gammel pianist, komponist og bandleder som fikk en unik anledning til å vise seg fram da han som 20-åring blei plukka ut til å spille på jazzfestivalen i Montreux i Sveits. Der har Quincy Jones en helt spesiell posisjon og det tok ikke lang tid før The One and Only Q skjønte han hadde spotta gull igjen. I 2009 benytta Rodriguez anledninga til å hoppe av på turné i Mexico og siden har han og Jones samarbeida tett for å etablere han i verdenstoppen. Som oftest går det slik Q vil, men foreløpig er likevel Rodriguez bare på vei, men på en veldig god sådan.

Da Rodriguez gjesta Moldejazz for et par år siden tok det bare noen takter å fastslå at vi hadde med noe helt spesielt å gjøre. Som de fleste cubanere så var/er han i besittelse av et usedvanlig temperament i spillet sitt. Når det så er kobla med en teknikk i ultraklassen og en innlevelse som forteller mye om personligheten, så er det mer enn nok til å sette Rodriguez på veien til stjernehimmelen.

På "Tocororo" møter vi Rodriguez omgitt av trioen sin med Reinier Elizarde på bass og Michael Olivera på trommer og perkusjon. I tillegg dukker det opp en rekke gjester her som vokalistene Ibeyi, Ganavya Doraiswamy og Antonio Lizana - ukjente for meg, men spennende stemmer alle tre - og vokalisten og elbassisten Richard Bona og trompeteren Ibrahim Maalouf, to fantastiske solister.

Med hjelp av Q i produsentstolen har Rodriguez nok en gang fortalt oss at han har noe helt eget på lager om det er med sine egne låter eller med musikk fra den cubanske nasjonalskalden Silvio Rodriguez eller med Bachs "Jesu, Joy of Man´s Desiring" - i latinsk tapning må vite.

Neste helg står/sitter Alfredo Rodriguez på scena på Cosmopolite i Oslo. Vil du oppleve et originalt musikalsk fyrverkeri er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Her finnes musikken som egner seg ypperlig til oppvarming.

Alfredo Rodriguez

Tocororo

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Ordene står her fremdeles

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg er på hvert sitt vis ordenes mestre. Likevel skulle man kanskje tro de var et umake par. Det er de så definitivt ikke og "Setliste" er ei samling som gir Diktet tilbake til folk som ikke ante de digga dikt.

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg i fri utfoldelse. Ølglasset er kun til pynt - eller er det produktplassering?

Lars Saabye Christensen er en av kongerikets aller største forfattere og trenger ingen nærmere presentasjon. Det gjør for så vidt ikke Tom Stalsberg heller, sjøl om hans skriverier, med all respekt, kanskje hører hjemme et litt annet sted. Jeg tror for eksempel ikke, og nok en gang med all respekt, at Stalsberg noen gang kommer til å være i nærheten av Nordisk Råds Litteraturpris for eksempel. Når det er sagt så er Stalsbergs unike penn og utrykk i Dagbladet en av de morsomste og mest personlige som finnes i det som en gang var et kulturorgan . Tom Stalsberg på sitt beste er så avgjort en ordkunstner av de sjeldne.

De to herrene har allerede begått to diktsamlinger, "Men Buicken står her fremdeles" (2010) og "Min Buick er lastet med" (2013), der Dagbladets eminente fotograf Lars Eivind Bones også har levert strålende bidrag fra herrenes ymse roadmovies. Dessuten har de gjort rundt 200 konserter/opplesninger med toppmusikanter som Stian Carstensen, Mathias Eick, Ola Kvernberg, Amund Maarud og Knut Reiersrud. Stort sett til stående applaus om jeg har skjønt det riktig og med ditto sittende takknemlighet.

Stalsberg, Saabye Christensen, Stian Carstensen og Knut Reiersrud over there hvor Buicken bor. Det at den ene poeten ser bort har kun med kunstnerisk frihet å gjøre.

Her gir de oss ei pocketbok med noen av dikta de har med på sine turneer som ender opp på de ymseste steder, det være seg i kulturhus, barer, prøverom, bibliotek eller andre tek som åpner sine dører eller sin favn.

Jeg må innrømme, som jeg også brøt sammen og tilsto da jeg leste og skrev om Saabye Christensens ferske diktsamling "Sanne gleder" - http://torhammero.blogg.no/1473433775_o_glede.html, at jeg faktisk ikke er noen stor diktleser. Jeg kommer neppe til å bli det heller, men alt som har kommet min vei fra Saabye Christensen - både med og uten Stalsberg - har snakka til meg og med sine korthugde observasjoner og humoristiske skråblikk, får de begge fram både smilet samtidig som de setter i gang de få grå som er igjen.

På hvert sitt vis - det er ganske lett å skjønne hvem som har skrevet hva her siden de begge er utstyrt med hver sitt høyst personlige uttrykk - forteller de oss om en verden rundt oss som de gjør oss mer bevisste på og forhåpentligvis ser på med andre øyne og ører i ettertid - kanskje......

Forfatterne skriver i en hilsen i diktsamlinga at det er litt jazz mellom linjene her. Sjøl om Stalsberg kokketerer med at han ikke skjønner noe av denna jazzen, så kan jeg bekrefte at det er mye jazz her - om Stalsberg vil det eller ikke. Saabye Christensen har jo skjønt det der med jazz også - og er stolt av det. Det er fyren sin det, Stalsberg!

Mange av diktene finnes i de tidligere bøkene, men mange er også nye - og de aller fleste skjønner jeg noe av!

Etter en solid gjennomgang av bokhylla i heimen, fant jeg faktisk ut at jeg hadde to eks av "Min Buick er lastet med". Jeg trenger strengt tatt bare ett og hvis noen har en god begrunnelse for at de skal bli den lykkelige eier av det andre, så send den i innboksen min så får den beste begrunneren en hyggelig overraskelse på et eller annet vis.

De 601 eksemplarene av "Buicken: Setliste" selges ikke i bokhandel, men kun på konserter. Jeg har også en mistanke om at hvis du sender en mail til tst@dagbladet.no, så vil det bli en orden på det.

Tom Stalsberg & Lars Saabye Christensen

Buicken: Setliste

Stalsberg 6 Saabye Forlag

Tøffere enn toget

Powertrioen Bushman´s Revenge har siden unnfangelsen i 2003 framstått som noe av det heftigste som finnes uansett sjanger. Her møter vi dem i to ganske så forskjellige utgaver - begge to like tøffe.

Rune Nergaard, Even Helte Hermansen og Gard Nilssen har søkt freden og roen. Det er ikke alltid de gjør det.

Siden 2007 har gitaristen Even Helte Hermansen, elbassisten Rune Nergaard og trommeslageren Gard Nilssen gitt ut seks skiver fram til 2013. Både via skivene og ikke minst på de mange konsertene herrene har gitt folket både hjemme og langt utenfor de norske grensene, har de fortalt oss at med sin kompromissløse innfallsvinkel til å skape musikk i grenseland som har henta like mye fra rock som fra jazz, så befinner de seg blant det heftigste og hippeste som er å finne uansett hvor på kloden man leiter.

Nå har trioen like godt begunstiga oss med to skiver og studioskiva, innspilt i mai i år, tar faktisk gruppa i ei mer jazzjazz-retning enn noensinne tidligere. De spiller høyst overraskende låter av McCoy Tyner og Albert Ayler samt originallåter, men alt gjøres fortsatt slik kun BR kan gjøre det, men med ei klarere jazztenking bak uttrykket enn tidligere.

David Wallumrød og Kjetil Møster på hver sin ving. De gjør ikke revansjen mindre heftig.

Under Oslo Jazzfestival i 2014 møtte Bushman´s Revenge kraftsaksofonist par excellence Kjetil Møster og tangentsjef David Wallumrød. På "Bushman´s Fire", bandets andre live-utgivelse, får vi være med på konserten og her blir det ikke spart på noe for å si det slik. Helte Hermansen er en rå gitarist i superklassen, Nergaard skaper et fundament alle vil digge å spille over og Nilssen han kan faktisk alt - verken meir eller mindre. Med solid inspirasjon fra gjestene Møster og Wallumrød blir det laga urheftige landskap med progjazz fra de ytre galakser som utskytingsrampe. Tøft er bare forbokstaven.

Bushman´s Revenge har vært blant mine favorittband i mange år. De er det fortsatt - kanskje med ei ny retning på gang eller kanskje den blir helt annerledes ved neste møte igjen? Hvem vet? Tøft blir det uansett - garantert.

Bushman´s Revenge

Jazz, fritt etter hukommelsen

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Bushman´s Revenge

Bushman´s Fire

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Unik start på livet

Da Karl Ove Knausgård skjønte at han skulle bli far igjen tidlig i år, bestemte han seg for å gi sin fjerdefødte en helt spesiell fødesels/oppvekstgave. Han ville at det som skulle vise seg å bli nok ei datter skulle få møte verden med en beskrivelse om hvordan året før, under og etter fødselen var - i hele fire bøker.

Karl Ove Knausgård er en observatør, beskriver og litterær filosof på ei egen hylle.

Jeg er blant de få som ikke har lest Knausgård tidligere. Dermed lå det i korta at det var en spent leser som ga seg i kast med denne firebinds velkomsten. Var Knausgård en så unik og spennende forfatter som hypen ville ha det til? Mitt svar er i stor grad ja.

Bare ideen med å skrive disse fire bindene er høyst original. Det betyr på ingen måte at sluttresultatet trengte å bli bra, men etter å ha tilbragt de siste ukene sammen med velkomsten, så har jeg ingen problemer med å slå fast at det har det blitt. Tildels strålende faktisk.

Vi får følge Knausgård og familien hans bortimot dag for dag fra i fjor høst - like etter at alle fikk beskjed om at en ny verdensborger var på vei. Noen ganger blir han ytterst privat, noe jeg ikke er veldig sikker på om jeg synes så veldig om, men det er hans valg. I stor grad er det observatøren og beskriveren Knausgård som tar oss med inn i sitt univers og på disse områdene er Knausgård en mester - intet mindre. Han ser det store i det lille og vice versa og om det er veps, munn, lyn, piss eller tyggegummi det dreier seg om, så greier han å beskrive "alt" rundt seg på et høyst unikt vis. Av og til blir det veldig ordrikt - Knausgård er i besittelse av en slags bevissthetsstrøm som saksofonlegenden John Coltrane - og det betyr at alt sjølsagt ikke er like relevant, men jeg har ingen problemer med å ta det med på kjøpet.

I tillegg gir Knausgård oss også ei dagbok over mye av denne perioden og det er bare å la seg fascinere av hva han har fått med seg - helt siden i fjor høst og til langt ut i august i år.

De fire bøkene er utstyrt med flotte og fargerike illustrasjoner - svært så forskjellige - av Vanessa Baird, Lars Lerin, Anna Bjerger og Anselm Kiefer.

Karl Ove Knausgård er utstyrt med ei helt spesiell stemme - på sett og vis er det en form for skriftlig verbaljazz han bedriver - og han improviserer på et vis som kun de beste og mest unike instrumentalistene gjør det.

PS Knausgård bruker gjennomført ordet likesom - med e mellom lik og som. Det finnes såvidt jeg vet ikke i noen norsk ordbok, men det tror jeg bryr Knausgård midt i ryggen. Det også.

Karl Ove Knausgård

Om høsten

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om vinteren

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om våren

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om sommeren

Forlaget Oktober

Så bra!

Det er aldri overraskende at det som kommer fra Rune Klakegg er bra, men dette "verket" med Scheen Jazzorkester overgår likevel alle forventninger.

Scheen Jazzorkester med Rune Klakegg som nummer fem fra venstre, imponerer voldsomt.

Hva er det med Skien eller Scheen som det het fram til 1814? Sikkert mye, veldig mye, men det kommer i alle fall uhorvelig mye talent fra byen - spesielt når det gjelder jazzmusikk og jazzmusikere. Slik har det vært lenge og slik er det fortsatt. Pianisten, komponisten og arrangøren Rune Klakegg har stått svært høyt oppe på favorittlista mi helt siden jeg hørte han for første gang langt tilbake i det forrige årtusenet i band som Cutting Edge, Eim, Søyr og Out to Lunch. Jeg var ganske enkelt overbevist om at han ville nå veldig langt - langt utenfor Harald og. Sonjas grenser også, men av årsaker et godt stykke utenfor min fatteevne så skjedde ikke det. Som leder for dette lille storbandet anno 2016 bekrefter han nok en gang at han fortsatt befinner seg der oppe.

Klakegg var sentral i hovedstadens jazzmiljø helt fram til 2006. Da pakka han flyttelasset og bosatte seg i sin opprinnelige hjemby Skien igjen. Der blei han sjølsagt sentral på mange slags vis og tre år etter hjemkomsten var han en av inititativtakerne til Scheen Jazzorkester som har blitt et profesjonelt, regionalt stort band - ikke et storband - i regi av Sørnorsk Jazzsenter. Klakegg er bandets kunstneriske leder og da han runda 60 i fjor, markerte Scheen Jazzorkester det med en konsert basert på Klakeggs komposisjoner og arrangement. Låtene er henta fra store deler av Klakeggs karriere og det er blant annet en rekke låter opprinnelig skapt for trio, men som Klakegg har arrangert for Scheen Jazzorkester på et vis som forteller oss at han har en solid base både i den klassiske verden og i jazz med tydelige forbilder som Gil Evans og hans arvtaker Maria Schneider. I tillegg til hans egne strålende låter og ditto arrangement, får vi også en høyst original versjon av "Moon River" med Nina Gromstad på vokal.

Med et 13-manns- og kvinnersband med usedvanlig dyktige ensemblemusikanter og solister som "far" i Skiensjazzen, altsaksofonisten og fløytisten Guttorm Guttormsen,, trompeteren Thomas Johansson og trommeslager i superklassen Audun Kleive, pluss en rekke ""nye", meget dyktige instrumentalister og Rob Waring som gjest på vibrafon,har Klakegg & Co skapt et melodisk og dynamisk univers som umiddelbart etablerer Scheen Jazzorkester helt i den nasjonale toppen blant større ensembler. Det er så avgjort noen spesielt med Skien - eller Scheen.

Rune Klakegg & Scheen Jazzorkester

Fjon

Losen Records/MusikkLosen

Vakkert fra søsterfolket

Elisabeth Melander er en godt voksen svensk vokalist som har passert under min radar. Det har det nå heldigvis blitt en slutt på.

Det er smil og varme i sangen til Elisabeth Melander.

Elisabeth Melander nærmer seg de fantastiske 60-åra om ikke så lenge. Det betyr at hun har vært med ei god stund - hun var faktisk den aller første vokalisten som fikk jazzutdannelse i Sverige. Hun har jobba og undervist i flere tiår, men altså ikke fått noen spesiell oppmerksomhet her hjemme. Leit - for oss i alle fall.

Melander framstår som en vokalist med solid forståelse for og innsikt i den amerikanske sangskatt-tradisjonen. Hun har utvikla ei varm, lys, dynamisk og swingende stemme, både på engelsk og svensk og som scatter, som kler denne tradisjonen veldig bra. Hun behersker både ballader og mer opptempo saker like bra også. Det får vi gode eksempler med "Blue in Green", som hun har skrevet egent tekst til, "Like Someone in Love" og "Someone to Watch over Me". I tillegg får vi ganske ukjente låter samt flere originallåter ført i pennen av Melander.

Når hun så får utmerket assistanse av trompeteren Anders Bergcrantz, bassist Lars Danielsson, gitarist Göran Klinghagen, saksofonist Inge Petersson, den norsk-svenske trommeslageren Terje Sundby, en strykekvartett og ikke minst pianisten Håkan Rydin - nydelige duomøter blant annet - så får vi møte flere sider av Elisabeth Melander.

Det tok si tid før jeg skulle få møte Elisabeth Melander altså. Det kan ikke fortsette på denne måten - det har hun sørga for.

Elisabeth Melander

Reflections of a Voice

Prophone Records/Naxos Norway

Torun ved reisens slutt

Torun Eriksen avslutta lanseringsturneen sin på aller beste vis på flotte Stallen i Horten. Du verden for en formidler!

Torun Eriksen med sin høyre hånd, den eminente bassisten Kjetil Dalland.

Foto: Tor Hammerø

Da Torun Eriksen ga oss sitt ferske visittkort "Grand White Silk" konkluderte jeg med at hun hadde skapt et nydelig univers. http://torhammero.blogg.no/1472149400_nydelig_univers.html. Etter å ha turnert land og strand etter plateslippet, landa hun på Stallen i Horten i går og du verden så herlig det var å bli tatt med inn i dette universet. Jeg har helt siden Jens Christian Bugge Wesseltoft oppdaga Eriksen og ga ut debuten "Glittercard" i 2003, ment at Eriksen både som tekstforfatter, komponist, bandleder og vokalist - som formidler med andre ord - har hørt hjemme langt der oppe i de øverste internasjonale sjikt. Måten hun fremstår på nå gir oss all den bekreftelse som er nødvendig til en slik påstand - nå i større grad enn noensinne.

Tangentmagiker Jørn Øien i laboratoriet sitt.

Foto: Tor Hammerø

Med å starte ballet - konserten bestod av to sett - med "Compromise" - noe hun på ingen måte gjør eller gjorde, så etablerer hun umiddelbart en tilstedeværelse, unik personlighet og ekthet med sin perfekte diksjon og ditto engelskuttale. Torun Eriksen er noe så voldsomt i nuet og måten hun tar med seg sitt publikum inn i sangene sine med korte, poengterte introer, er av typen lærebok. Hun vil sitt publikum godt og responsen blir deretter.

Repertoaret var i stor grad henta fra "Grand White Silk" og etter godt og vel et titalls konserter etter plateslippet, har låtene fått utvikle seg og tatt stadig nye retninger og fått enda mer personlighet. Litt "historisk" stoff blei det heldigvis også plass til - spesielt fra "Prayers & Observations" fra 2006 og sjølsagt "Glittercard" som ekstranummer - og det forteller alt om hvilken spennende og personlig utvikling Eriksen har vært gjennom.

Hortens store sønn, Andreas Bye, på hjemmebane på Stallen.

Foto: Tor Hammerø

Når så Eriksen omgir seg med et perfekt band med Andreas Bye på trommer, Kjetil Dalland på basser - en som låter som gitar også og Jørn Øien på på tangenter, så er faktisk det meste på plass. I denne settingen får sjølsagt de tre anledning til å strekke ut på et helt annet vis enn på skiva og du verden for noen solister vi har med å gjøre. Dalland er en inderlig og varm instrumentalist som kler Eriksens univers perfekt og "møtene" mellom Bye og Øien var ofte av typen magiske - intet mindre.

Konserten på det nydelige lokalet Stallen i Horten, med et flott og lyttende publikum, var altså slutten på turneen. Torun Eriksen, som fortsatt heldigvis befinner seg i alle sine musikalske grenseland det være seg jazz, gospel, soul, rock og andre herligheter, er i mine ører bedre enn noensinne. Nå venter Tyskland - resten av verden bør også kjenne sin besøkelsestid. Torun Eriksen er egentlig bare ved reisens start.

Torun Eriksen

Horten Jazzclub, Stallen - 1. oktober

En ung historieforteller

Sandra Borøy er bare 23 år ung. Til tross for det har hun mange historier og mye musikk i seg.

Sandra Borøy på scena under Moldejazz.

De fleste med aldri så lite jazzinteresse har hørt om jazzutdanninga i Oslo og Trondheim. I tillegg finnes det også meget oppegående "jazzlinjer" også i Tromsø, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Det er ved den sistnevnte kyststribe vokalisten, tekstforfatteren, komponisten og bandlederen Sandra Borøy, opprinnelig fra Gjøvik, har befunnet seg de seineste åra og utvikla sitt åpenbare talent. Det har hun gjort sammen med trommeslageren Jonatan Schanke Eikum, fra Oslo, bassisten Guttorm Strand Syrrist, fra Hønefoss, og gitaristen Jonas Dyrstad Valberg fra Svelgen i Sogn og Fjordane. Et aldri så lite Norge Rundt der altså.

Sandra Borøy med sine empatiske medmusikanter.

Borøy har skrevet all musikk og alle tekster - på norsk - på debutskiva. Hun er en flink observatør og mer enn lovende hverdagspoet. Låtene blir litt for like for meg - ikke alle er like minneverdige, men det er absolutt potensial der også. Dessuten krydrer Borøy de "skrevne" låtene med flere ordløse ekskursjoner også.

Borøy har ei lys, varm stemme og er en flink formidler, men det slår meg nok en gang at norsk ikke nødvendigvis er det språket som egner seg best i jazzliknende landskap. Jeg ønsker meg mer temperatur og temperament og mer dynamikk i uttrykket og låtene til Borøy - alt dette har en tendens til å komme med alder, trygghet og livserfaring.

I Schanke Eikum, Strande Syrrist og Dyrstad Valberg har Borøy fått med seg svært dyktige og ikke minst empatiske medmusikanter som kler Borøys musikk og musikalske visjoner på et ypperlig vis. Ingen får spesielle rom til å utfolde seg som solister, men som fargeleggere gjør de så absolutt en flott jobb.

Musikken og Borøy henter mye fra jazz og fra visepop/jazz-landskap. Sandra Borøy er så absolutt på vei mot noe spennende og originalt. Hun er bare såvidt ute av startblokkene i karriera si og jeg gleder meg til å møte henne på nye og enda modnere stoppesteder i åra som kommer.

Sandra Borøy

Sus

Losen Records/MusikkLosen