hits

oktober 2017

Mer fri flyt

Den unge norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg omgir seg med tre erfarne engelske frihetssøkere. Det har det blitt noe helt eget ut av.

Will it Float? - holder seg veldig flytende.

For vel to år siden fikk allmuen gleden av å oppleve kollektivet Russell/Beresford/Edwards/Liavik Solberg med kvartettens debut-cd «Will it Float?» Bandet hadde oppstått etter at trommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg (38), opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Oslo, hadde jobba på duo med den engelske improlegenden, gitaristen John Russell.

De fant ut at de ville utvide basaren og da var det ikke vanskelig å finne fram til to andre legender i det engelske frijazzmiljøet, pianisten, elektronikeren og «ting»-operatøren Steve Beresford og bassisten John Edwards. Resultatet blei blant anna liveinnspillinga «Will it Float?» som blei unnfanga høsten 2013. Den blei åpenbart så vellykka at de fire tok albumtittelen og døpte om bandet til Will it Float? og nå har endelig ei ny liveskive sett dagens lys.

Åstedet denne gangen var London og den 31. juli i fjor var datoen. Tankegangen var akkurat den samme som sist: her skulle det føres spennende og unike samtaler basert på hva og hvem de fire er og hvor de kommer fra. Vi blir bydd to «låter», «The Shorter» og «The Sorter», som varer i vel 40 minutter og her befinner vi oss så langt unna tradisjonell melodikk og rytmikk som vel tenkelig. Så da er de som er avhengig av slikt behørig advart!

De som er utstyrt med åpne sanser og med en hang til å utvide horisonten har derimot mye å glede seg til nok en gang. Liavik Solberg glir elegant inn i «praten» med disse engelske veteranene og vi har dermed med fire herrer å gjøre som er totalt kompromissløs i forhold til det å fremme budskapet sitt. Denne musikken er vakker, den er stygg, den er rar, den er spennende, den er annerledes - og den er mye mer. Den flyter så avgjort videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Will it Float?

The Sorter

Va Fongool/Musikkoperatørene

Den hippeste av de hippe

Da Alphonse Mouzon la ned trommestikkene for godt i fjor, var det musikkhistoriens kanskje hippeste trommeslager som takka for seg. På denne nyutgivelsen av hans album fra 1977, «In Search of a Dream», kommer alle mulige slags bekreftelser på det.

Hip var bare forbokstaven til Alphonse Mouzon.

De som var tilstede på Idrettens Hus under Moldejazz i 1981 da Arild Andersen fikk sjøsette sitt drømmeband, ville aldri glemme den kvelden. Andersen hadde invitert med seg den da ukjente gitaristen Bill Frisell, trommeslageren Alphonse Mouzon fra det opprinnelige Weather Report og den engelske mesterpianisten John Taylor. Konserten kom seinere ut som «Molde Concert» på ECM. Det var mye å minnes - det aller meste faktisk - fra den konserten, blant annet har det vel neppe vært levert hippere trommespill i noen idrettshall her til lands verken før eller seinere.

Før det omtalte møtet i Molde hadde Mouzon et tiår tidligere vært med å starte opp det legendariske bandet Weather Report med Wayne Shorter, Miroslav Vitous og Joe Zawinul. Etter et par år fortsatte Shorter og Zawinul med andre medsammensvorne mens Mouzon etterhvert etablerte sitt eget band med Vitous på både elektrisk og akustisk bass, Mahavishnu-tangentisten Stu Goldberg og den unge saksofonisten Bob Malach, som feilaktig både på den originale utgivelsen og på denne remastra utgava blir kalt Bob Malik:-)

I 1977 var de på turné i Europa og i forbindelse med turneen og den påfølgende skiveinnspillinga blei de forsterka med to av Europas ledende unge musikanter, den belgiske gitaristen Philip Catherine og den tyske tangentvirtuosen Joachim Kühn.

Plata blei spilt inn blant annet på Mouzon 29 års dag og her får vi også med oss bursdagssang til sjefen! Ellers er det låter av både Catherine, Kühn og Vitous, men i all hovedsak av Mouzon og hele veien får vi vite hva jazzrock var for noe på slutten av 70-tallet. Her møter vi et band i krysningspunktet mellom Weather Report, Return to Forever og Mahavishnu Orchestra og mellom rock og jazz generelt - her får vi oppleve både trøkket og lekenheten fra begge sjangre og vi får høre hvilke fantastiske instrumentalister alle var på den tida.

Skiva er remastra etter alle kunstens regler, men teknikerne har bestemt seg for at soundet skal låte mye som i 1977 - ikke bli «modernisert» til et 2017-lydbilde. En riktig avgjørelse spør du meg, men det gjør du vel ikke?

Og så er det Alphonse Mouzon (1948-2016) da - den raskeste mannen bak et trommesett noensinne kanskje. Tusenvis av trommeslagere har lært av han opp gjennom åra og grunnen til det hører vi tydelig her. Jovisst går det unna slik at man blir imponert, men det groover også noe vanvittig og Mouzon viser også ved flere anledninger at han er i stand til å ta´n helt ned - han er en spillende trommeslager når han vil det. Alphonse Mouzon var virkelig en av de store, både iført Adidas-dress i Molde sammen med maestro Arild Andersen og sammen med dette superbandet fra for 40 år siden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alphonse Mouzon

In Search of a Dream

MPS/Naxos Norge

Tøffere enn toget

Den norske trioen Bogue Chitto tar oss med på ei gitarbasert reise som ikke likner på noe annet.

Bogue Chitto under årets Moldejazz.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Når gitaristen Marius Klovning fra Voss, bassisten Mattis Kleppen fra Bø i Telemark og trommeslageren Are Rosseland fra Hemsedal setter hverandre stevne, først under navnet Rosseklovnkleppen og nå som Bogue Chitto, kan det skje mye spennende musikalsk sett i alle fall. Klovning skriver det aller meste av materialet og han henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg folkemusikk fra både USA, Afrika og hjemmefra. Og ikke minst jazz - for meg åpenbarer Klovning seg som et norsk svar på Bill Frisell, men samtidig helt forskjellig.

Alle tre strammer fra det usedvanlig kreative miljøet som har oppstått på, ved og rundt Jazzlinja i Trondheim. Der har Erling Aksdal og de andre i ledelsen åpna opp for at studentene skal få anledning til å finne fram til seg sjøl uten at det legges spesielle krav til noe som helst. Den muligheten har herrene i Bogue Chitto så definitivt benytta seg av og de har skapt et tonespråk som de er bortimot helt aleine om.

«Red´s Lounge» er både livgivende og livsbejaende musikk som sørger for at sinnet får et løft i høstmørket - og sikkert på andre tider av året også. Når gitarhelter som Ry Cooder, Ali Farka Touré og Knut Reiersrud står på referanselista så skjønner vi i hva slags landskap Bogue Chitto befinner seg - nesten i alle fall, fordi det de har skapt er så definitivt noe veldig på egne premisser. På to av låtene hjelper også gitaristen Haldor Røyne til.

Dette er tøft, morsomt og nok et eksempel på at det skjer noe så voldsomt mye spennende og grenseløst i norsk «jazz» - eller hva man nå enn ønsker å kalle det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bogue Chitto

Red´s Lounge

Just for the Records/Musikkoperatørene

Åpner nye dører

Bak bandnavnet Borderlands Trio skjuler tre av den moderne New York-jazzens mest interessante musikanter seg.

Stephan Crump, Kris Davis og Eric McPherson - Borderlands Trio - vi snakker noe ganske spesielt.

Mange kjenner bassisten Stephan Crump fra Vijay Iyer Trio, pianisten Kris Davis fra en rekke egne prosjekter i alt fra solo til større grupper og trommeslageren Eric McPherson blant annet fra samarbeid med Andrew Hill og Fred Hersch. De er enkelt og greit tre av de mest ettertrakta musikantene på sine instrumenter over there på den moderne, søkende scena.

For et par år siden fant de tre sammen i Borderlands Trio og etter bare et håndfull jobber skjønte de at kjemien og viljen til å gå den samme veien var tilstede i voldsom grad.

Her får vi være med på trioens debut-cd spilt inn i desember i fjor i New York. Repertoaret bestående av seks låter, som varer fra vel to til godt og vel 26 minutter, basert på kollektive ideer. Som Crump sier: i denne gruppa så skjer absolutt alt i nuet - fullstendig improvisert. Han kan overhodet ikke se for seg å skrive noe for bandet, da det ville føre til at de ville oppleve å bli påført håndjern!

Det betyr altså at dette er fri, åpen musikk der den ene ideen tar den andre. Blant annet bidrar Davis med en rekke alternative metoder å benytte pianoet på - innvendig som utvendig - og det trigget tydelig mye hos Crump og McPherson. Om det er frijazz? Mja, det er jo det, men samtidig er det både melodisk og rytmisk spennende og interessant å følge. Borderlands Trio har noe spesielt å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Boderlands Trio

Asteroidea

Intakt Records/Naxos Norge

Hvilken reise!

Med «Rigels øyne» har Roy Jacobsens Ingrid kommet mange steg videre på sin reise. Jeg var fra meg av begeistring etter den forrige turen, «Hvitt hav», og forventningene har blitt innfridd og vel så det nok en gang.

Roy Jacobsen er en historieforteller på det aller høyeste nivået.

Både når det gjelder musikk og litteratur så er det noen kunstnere jeg alltid ser fram til å møte. To av dem kommer fra Årvoll i Oslo - like ved Bjerkebanen - og heter Jan Garbarek og Roy Jacobsen. Nå kommer de nesten sammen.

Roy Jacobsen (62) tilhører en litt yngre generasjon enn Garbarek (70). Det betyr at Jacobsen kan «hente» fra Garbareks «oppvekst» og det gjør han da også på et svært elegant og flott vis. Det er uansett et lite sidespor, som jeg skal komme tilbake til.

«Rigels øyne» er altså tredje bind i serien om Ingrid Barrøy. «De usynlige» og «Hvitt hav» er forgjengerne - jeg har bare lest den siste av de to - og, sjøl om det er en fordel, så er det absolutt ikke noen forutsetning å ha lest de to første for å ha en stor opplevelse med «Rigels øyne».

Vi er nok en gang tilbake på Helgelandskysten og etter at «Hvitt hav» handla om livet til Ingrid, og mange andre, på slutten av andre verdenskrig, så handler «Rigels øyne» om det første fredsåret. Og la det være klart med en gang: gjennom Jacobsens innsikt, penn, kunnskap og store historiefortellerevner så er det like spennende å følge Ingrid & Co også etter at freden har kommet til Barrøy, Helgeland og resten av Norge.

Jacobsen lar oss få bli med på Ingrids leiting etter sin store kjærlighet, russiske Alexander som hun har fått dattera Kaja med. Ingrid - og Kaja - følger alle sannsynlige og usannsynlige spor etter Alexander og Jacobsen gjør det med et så livgivende språk og en så naturtro beskrivelse at vi som lesere blir en del av leitinga.

De to ender til slutt opp på ei flyktningeleir på Mysen i Østfold der bitene etterhvert (kanskje) faller på plass for Ingrid. Der får hun også møte på Czeslaw og Kari Garbarek som er viktige for at puslespillet til Ingrid blir, i alle fall nesten, fullstendig.

De to gigantene i norsk og internasjonalt kulturliv, som altså kommer fra Årvoll, kjenner ikke hverandre - har jeg fra svært godt informert hold, men Jacobsen har behandla familien Garbareks historie på et varmt og flott vis.

Uansett er «Rigels øyne» nok en bekreftelse på at Årvoll har frembragt to av landets aller største historiefortellere gjennom alle tider.

Roy Jacobsen

Rigels øyne

Cappelen Damm

Tøft og personlig

Natalie Sandtorv overbeviste voldsomt under årets Moldejazz da hun sjøsatte sin «Freedom Nation». Her kommer bekreftelsen på hvor tøff og original musikk hun har skapt og hvor tøff og unik vokalist hun er.

Natalie Sandtorv er en vokalist og låtskriver som kan nå langt - svært langt.

Et av de beste bevisene på det er Ålesundsjenta Hedvig Mollestad Thomassen, med solide Molderøtter må det tillegges, som etter å ha fått utmerkelsen i 2009, har etablert ei karriere både innen- og utenlands på svært så høyt nivå. I fjor fikk nok en Ålesundsartist, 29 år unge Natalie Sandtorv, den samme utmerkelsen. Det førte til at hun fikk muligheten til å skrive musikk til årets Moldejazz og sette sammen et drømmeband til å framføre det.

Vi som var så heldige å få være tilstede på konserten under festivalens åpningsdag visste underveis og ikke minst etterpå at vi hadde vært med på noe spesielt. Nå får vi muligheten til neste å gjenoppleve det hele - og alle andre får også sjansen til å besøke Sandtorvs spennende univers. I løpet av ei uke i februar i det ettertrakta Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre, og med litt ekstra i Trondheim like før festivalen, blei musikken spilt inn.

Nerven fra liveopplevelsen er vanskelig, ja bortimot umulig, å gjenskape, men bortsett fra det forteller Natalie Sandtorv oss nok en gang at hun er utstyrt med en talent og en visjon som kan ta henne så langt hun bare vil som Solskjær sier om talentfulle fotballspillere. Med Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Eirik Havnes på gitarer, Mathias Holm Jørgensen på tangenter og effekter og Ole Mofjell på trommer pluss Tor Haugerud på ekstra trommer på et spor, tar Sandtorv oss med tilbake til landskap med ingredienser fra rock, indie, impro, jazz og gudene vet hva - til sammen har det i alle fall blitt så sandtorvsk som vel tenkelig.

Tekstmessig har hun henta inspirasjon fra dem som er holdt nede og som har lengst vei å gå - fint tenkt og gjort og viktigere enn noen gang virker det som. Det universet Natalie Sandtorv inviterer oss alle inn i er stort, spennende, unikt og sjangersprengende. Det er absolutt ingen umulighet at Natalie Sandtorv vil nå like langt og kanskje lenger enn sin sambying Hedvig Mollestad Thomassen. Hva gjør ikke moldenserne for ålesunderne?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Natalie Sandtorv

Freedom Nation

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

Altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Tim Berne er en helt spesiell musikalsk sjel. Denne amerikaneren er på sett og vis så uamerikansk som vel tenkelig.

Tim Berne´s Snakeoil er en spennende organisme.

Foto: Nuno Martins

Tim Berne (63) har gjennom hele si karriere vært en søkende og totalt kompromissløs musikant. Om det har vært i samarbeid med folk som Bill Frisell, John Zorn, Joey Baron, Django Bates, Ethan Iverson eller Craig Taborn eller med sine egne band, så har Berne hatt dette helt spesielle ved seg som har gjort han til en musikant man har lytta til med spesiell interesse.

Med «Incidentals» serverer Berne oss sin fjerde utgave av sitt band Snakeoil på ECM. For de som fikk med seg den forrige, «You´ve Been Watching Me» i 2015, så kan «Incidentals» oppfattes som en slags forlengelse. Her oppleves nemlig Snakeoil som kvintett for andre gang.

Helt siden starten med «Snakeoil» i 2012 har bandet bestått av Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, timpani og perkusjon. Ved forrige korsvei var også gitaristen Ryan Ferreira blitt en del av det utvida bandet og han er fortsatt med her. I tillegg bidrar også produsent David Torn på gitar ved et par anledninger.

Berne er en særegen komponist som beveger seg langt utenom låt-solo-låt-formatet. Han har tatt med seg mye inspirasjon fra AACM-estetikken som han var sterkt påvirka av fra starten av sitt musikalske liv rundt 1980. Julius Hemphill har også vært en viktig inspirasjonskilde.

Berne skriver åpne og lange komposisjoner som får stadig nye elementer tilført underveis. Denne gangen varer låtene fra vel sju til vel 26 minutter og den tradisjonelle solistrolla er, om ikke utviska, så i alle fall utfordra, der alle bidragene til alle fem glir nesten friksjonsfritt over i hverandre. Av og til er det nesten fritt, mens det i andre passasjerer er spennende melodisk og rytmisk veldig interessant.

Dette er amerikansk musikk og kultur så langt unna Trumps verden som vel tenkelig. Bare det gjør at den bør gis mye og positiv oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tim Berne´s Snakeoil

Incidentals

ECM/Naxos Norge

Så fine og gode tanker!

Det slår meg hvor privilegert jeg er, men sikkert alt for sjelden. Det at jeg blir «fora» med musikk med de fleste sjatteringer av artister jeg aldri har hørt om er et av mine store privilegium. Vokalisten og saksofonisten Kjetil Flatland hører hjemme i den kategorien og jeg har umiddelbart fått meg en ny favoritt.

Kjetil Flatland har mye å melde og gjør det på et vakkert og inderlig vis.

Kjetil Flatland (30) kommer fra tjukkaste Telemark og det høres. Han synger på den herlige dialekta som vi har blitt vant til gjennom møter med blant andre brødrene Nordstoga og Ingebjørg Bratland, sjøl om det er forskjeller og nyanser også - Flatland kommer fra Seljord med de særegenheter det fører med seg. All musikk og alle tekster er skrevet av Flatland, stort sett på hyttetur der den store ro har senka seg, og han forteller oss med en eneste gang at han, som de andre jeg har nevnt her, er en historieforteller av rang.

Etter at Flatland avslutta jazzstudier på Musikkhøgskolen i Oslo i 2010, har han undervist i musikk på folkehøgskolen i hjembygda Seljord. Der har han sikkert gjort en framifrå jobb, men det betyr at slike som meg i alle fall ikke har fått gleden av å oppleve hans åpenbare talent. For to år siden ga han (noen av) oss debutalbumet «Ein song til deg», men det har altså gått meg hus forbi.

Nå er det heldigvis min tur også å få hilse på Flatland og hans musikalske univers. Han skriver om relasjoner, nære, gode og viktige, han tar opp de store spørsmåla på et inderlig og troverdig vis og han forteller oss hvor viktig naturen er for hans livsanskuelse. Når han så formidler dette med en varm og flott tenor/baryton, så er det en sann fryd å tilbringe tid med Flatland og i hans verden.

Når han toppen på av dette skriver flotte poplåter med klare impulser fra både folkemusikk og jazz, låter som i stor grad fester seg etter et par runder i spilleren, og har med seg klassemusikere som Ivar Loe Bjørnstad (trommer), Ellen Brekken (bass), Helge Wahl Flatland (tangenter), Vegard Ringsby Hasselgård (gitar) og Erlend Viken (fele) og sjøl spiller saksofon med en like inderlig tone som han synger, så er det bare å ønske velkommen til ei ny flott stemme på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Flatland

Hyttetankar

Grappa/Musikkoperatørene

En god gammel dansk

Pianisten, gitaristen og vokalisten Troels Jensen er intet mindre enn en legende i dansk musikkliv. Her presenterer bluesfaderen der sør sitt band The Healers og nok en vokalist, Miriam Mandipira, som alle har beriket danskene i en årrekke nå.

Troels Jensen, The Healers og Miriam Mandipira skaper god og blå stemning.

«I´m a bluesman to the bone» synger Jensen, som passerte 70 i fjor, på åpningssporet. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med han og bandet hans - for første gang for min del - hersker det absolutt ingen tvil om det. Helt siden 60-tallet har Jensen, som blei «befalt» av den legendariske blues- og gospelsangeren og gitaristen Sister Rosetta Tharpe, oppholdet seg i dette landskapet og det er så åpenbart som vel mulig at Jensen og bluesen hører sammen.

Jensen har jobba med storheter innen sjangeren som Sunnyland Slim og Mickey Baker. Jensen har i flere tiår turnert rundt om i Europa med sitt Delta Blues Band og nå har han også greid å realisere sin store drøm, nemlig å etablere et stort band med rytmeseksjon - The Healers, blåsere - The Blues Horns og korister - The Belles of Joy. På toppen av dette har han også fått med seg den strålende vokalisten Miriam Mandipira, opprinnelig fra Zimbabwe, men som etter et lengre opphold i Sør-Afrika, har tilbragt de seineste ti åra i Danmark.

Her blir vi servert en del kjente låter som Willie Nelsons «Night Life», Buddy Johnsons «Since I Fell for You», Ben Peters´ «I Need Somebody Bad» samt en rekke originallåter skrevet av både Jensen og Mandipira.

Om det er noe i det at bluesen og jazzen har sine røtter i Afrika, så er Mandipira et godt argument for det. Hun er utstyrt med ei varm, stor og uttrykksfull stemme som henter både fra Billie Holiday, Etta James og Aretha Franklin. Hun passer ypperlig inn i materialet og bandet til Jensen og vice versa.

«My Love» gir oss uforfalska blues med solide ingredienser soul og jazz i gumbogryta. Det blir ikke flytta en eneste musikalsk merkestein her, men det blir derimot servert god og ekte musikk av flinke folk. Det holder mer enn lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Troels Jensen & The Healers feat. Miriam Mandipira

My Love

Storyville Records/MusikkLosen

Ekte vare

På sett og vis så har vel Steinar Albrigtsen alltid vært der - i bluesheimen. Her bekrefter han det nok en gang - med nyskrevet materiale der han hyller sine store blueshelter.

Steinar Albrigtsen stortrives i bluesland.

Steinar Albrigtsen (60) har vært og er en sentral skikkelse i norsk musikkliv. Oppstarten på platebutikk i Tromsø og møter med sentrale musikkfolk på «byen», blant annet blueslegenden John Hammond, Jr. på musikkstedet Prelaten, har vært helt avgjørende for hvilken retning Albrigtsens liv og karriere har tatt.

Med «White Man Sings the Blues» har det blitt en slags payback time og det av det hyggelige og svært så personlige slaget. Sammen med sin kjære, Monika Nordli, og bortimot uunngåelige Tom Pacheco, har Albrigtsen skrevet både låter og tekster til Big Bill Broonzy, Junior Wells, Jimmie Rodgers, Joe Turner, Leon Redbone og B.B. King - alle giganter som har betydd mye for Albrigtsen på så mange vis. I tillegg er det ei coverlåt her - Merle Haggards «White Man Singin´the Blues». Countrylegenden Haggard var også en herre som betydde mye for Albrigtsen.

Sammen med et lag med Ernst Nikolaisen (gitar, piano), Richard Gjems (munnspill), Ole Torgeir Kopsland (strenger), Andy Nesblom og Jørun Bøgeberg (bass), Rune Arnesen (trommer og perkusjon) samt diverse bidrag fra Terje Tysland, Jens Petter Antonsen, Reidar Larsen og ikke minst fru Monika, har Albrigtsen med sine gitarer og ikke minst sin umiskjennelige stemme skapt et flott, sterkt, inderlig og ikke minst ekte bluesunivers.

I mine ører er Steinar Albrigtsen en historieforteller av sjeldent kaliber - uansett hva slags ører man måler det med, nasjonale eller internasjonale. Her møter vi han i et landskap han stortrives i - her er han noe så voldsomt på hjemmebane. Når det så er lagt mye sjel og arbeid i både den blå - hva ellers? - vinylen og omslaget som er laga som ei avis, så har «White Man Sings the Blues» blitt et vakkert og sterkt visittkort på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Albrigtsen

White Man Songs the Blues

Grammofon/Musikkoperatørene

Helt der oppe

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har nå etablert seg helt der oppe. På toppen altså.

Marius Neset er både en visjonær og en unik instrumentalist.

Marius Neset (32) satte kursen mot København fra Os ved Bergen og musikkstudier rett etter videregående. Han har blitt værende i Dronningens by siden, men har nå store deler av verden som arbeidsfelt. Siden han runda 20 har han med jevne mellomrom gitt oss statusrapporter per cd på hvor han har befunnet seg i utviklinga si og med sitt sjette visittkort under eget navn, «Circle of Chimes», forteller han oss at nye steg er tatt. Steg mot noe som antyder verdensherredømme - intet mindre.

Som saksofonist har Neset tilegna seg en teknikk som ikke kan sammenliknes med noen andres. Han er i stand til å uttrykke hva han enn måtte ønske på instrumentene sine - det er umulig ikke å bli bortimot slått i bakken av det Neset melder hver gang han sier fra og slik er det også denne gangen.

Som komponist legger han også lista skyhøyt. Det er noe så inn i helvete intrikate saker han serverer oss, seg sjøl og sine medmusikanter, men samtidig er det rytmisk, melodisk og harmonisk så spennende at det bare er å sette seg ytterst på stolkanten, bite seg fast og håpe på det beste. Dessuten synes jeg Neset har blitt stadig flinkere til å benytte seg av de dynamiske virkemidlene som finnes til hans disposisjon - der han tidligere har pøst på nesten uten å puste, tar han seg nå i stadig større grad tid til det.

Til et landskap som heter inspirasjon fra jazz, folkemusikk og klassisk musikk, satt sammen til noe som er umiskjennelig Marius Neset, har han med sitt faste band bestående den utrolige norsk-svenske trommeslageren Anton Eger, den svenske bassisten Petter Eldh og engelskmennene Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano samt gjestene Andreas Brantelid på cello, Lionel Loueke på gitar og vokal og søster Ingrid Neset på ymse fløyter.

«Circle of Chimes» har blitt en strålende tilstandsrapport fra en våre store og en av dem som kan være med å sette standarden for det som skal komme i de neste tiåra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marius Neset

Circle of Chimes

ACT/Musikkoperatørene

Brødre i ånden

Adam Bałdych har gjennom tre skiver de siste åra mer enn antyda at han er på vei mot jazzens stjernehimmel. Denne lørdagen på Victoria kom bekreftelsen.

Adam Bałdych er intet mindre enn en virtuos med et personlig uttrykk.

Foto: Tor Hammerø

Ikke bare er han snarlik Zlatan Ibrahimovic både i utseende og frisyre - Adam Bałdych (31) har også dette helt spesielle som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Han er utstyrt med den musikalske it-faktoren, slik som Zlatan er det på og rundt fotballbanen. Dette smått magiske.

For noen år siden fant Bałdych ut, etter å ha hørt på Helge Liens triomusikk, at han ville møte den norske pianisten og bandet hans for å finne ut hva som ville skje i skjæringspunktet mellom hans eget og Liens uttrykk. Det har så langt ført til to skiver, «Bridges» fra 2015 og den ferske «Brothers». Mitt første møte med Bałdych var forresten en herlig duoinnspilling med en annen pianist, Yaron Herman - «The New Tradition».

Nå var de altså tilbake i Oslo der det hele starta for tre år siden og tittelen «Brothers» passer strålende på samarbeidet mellom disse herrene. Vi fikk møte fem sjelsfrender der Frode Berg (bass), Tore Brunborg (tenorsaksofon), Per Oddvar Johansen (trommer) og Helge Lien både kledde og utfordra Bałdych sitt slaviske, litt mørke, men hele tida stemningsfulle uttrykk på et inderlig og personlig vis.

Musikken, som Bałdych hadde skrevet, er både romantisk og lyrisk, den er reflekterende og utadvendt og med utmerka støtte i Berg og Johansen og med strålende solistiske bidrag fra Brunborg - jeg simpelthen elsker tonen i hornet hans - og Lien, som nå er en lyriker i nær slekt med både Bill Evans og Keith Jarrett, så blei dette en opplevelse for mange lange høstkvelder fremover.

Adam Bałdych følger en stolt polsk jazzfiolintradisjon der Zbigniew Seifert og Michał Urbaniak la lista svært høyt. Han gjør ikke skam på den overhodet - han kan med tida legge den stadig høyere.

Helge Lien, Adam Bałdych, Frode Berg, Tore Brunborg og Per Oddvar Johansen - et kremlag rett og slett.

Foto: Tor Hammerø

Tore Brunborg - når som helst!

Foto: Tor Hammerø

Adam Bałdych/Helge Lien Trio/Tore Brunborg

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo

21. oktober

Under skyene

Her får vi den andre utgava av Anders Thorén og hans Nordic Circles-prosjekt der relativt unge norske musikere møter erfarne og langt framskredne nordiske stjerner.

Lars Jansson, Siril Malmedal Hauge, Jesper Bodilsen, Magnus Bakken og Jacob Young med Anders Thorén foran - Nordic Circles.

For to år siden kom første del av Nordic Circles-prosjektet. Den gang inviterte Thorén trompeter Tore Johansen og pianist Helge Lien til et møte med svenskene Anders Ljungberg (bass) og Per Orvang (gitar) - et vellykket sådant.

Her følger han opp med en sammenkomst med danskenes nye stjernebassist Jesper Bodilsen og den svenske mesterpianisten Lars Jansson i samrøre med den unge tenorsaksofonisten Magnus Bakken, gitaristen Jacob Young og den unge og lovende vokalisten Siril Malmedal Hauge på noen av spora.

Repertoaret består av fire Jansson-låter, tre fra Bodilsens hånd, en fri-improvisasjon samt Olle Adolphsons «Om natten» som Malmedal Hauge synger på nynorsk.

Her snakker vi varm og melodisk jazz tolka av dyktige folk, men for meg framstår det likevel som om det er første gang de møtes - og det er det sikkert også. Det store løftet kommer aldri - der musikken blir tatt med til overraskende steder. Det betyr på ingen måte at dette er dårlig på noe vis - langt der i fra. Musikken og tolkningene klarer enkelt og greit ikke å lage minneverdige øyeblikk hos meg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nordic Circles

Under the Clouds

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

På øverste hylle

Den amerikansk-vietnamesiske trompeteren Cuong Vu kan velge blant gitarister helt der oppe. Forrige gang var det Pat Metheny og nå er det Bill Frisell.

Cuong Vu er utstyrt med en unik tone.

Allerede i 2005 jobba Cuong Vu (48) for første gang på skive, «It´s Mostly Residual», sammen med sin daværende sambying Bill Frisell. Begge var bosatt i Seattle og har på alle vis holdt kontakten siden, sjøl om de har jobba med mye og mangt annet. Frisells karriere tør være kjent for de fleste jazzinteresserte, mens Vu har spilt ei mer beskjeden rolle. Til tross for det har han vært fast med i Pat Methenys band i en årrekke og bidratt på flere av sjefens skiver. I fjor var det Metheny som bidro på Vus Nonesuch-utgivelse «Cuong Vu Trio Meets Pat Metheny».

Det er ikke spesielt merkelig i det hele tatt at de langt framskredne gitaristene og mange andre vil samarbeide med Vu. Han har nemlig utvikla et spennende og personlig uttrykk som henter mye fra 60-talls uttrykket med Don Cherry som en slags ledestjerne, samtidig som han har makta å flytte det inn i samtida på et personlig vis.

Frisell har nå flytta tilbake til New York, men før det skjedde blei Vu spurt av University of Washington i Seattle om de kunne gjøre noe sammen. Det er disse konsertene vi får være med på her. Frisell var ikke vanskelig å be, men han hadde et spesielt ønske: han ville at de skulle tolke musikk av komponisten Michael Gibbs.

Det syntes heldigvis Vu var en god idé. Gibbs (80) er født i Zimbabwe, studerte på Berklee på 60-tallet, jobba mye med Gary Burton og har stort sett vært bosatt på fotballøya etter studiene. Han er intet mindre enn en strålende komponist og ikke minst arrangør, som likevel har fått altfor lite oppmerksomhet.

Her tar Vu og Frisell, sammen med Vus faste triomedspillere Luke Bergman på elbass og Ted Poor på trommer, for seg fem Gibbs-komposisjoner - med Gibbs på plass i salen - på et løst vis. Låtenes flotte melodier er så avgjort tatt vare på, men spesielt Frisell og Vu tar seg friheter som både vi, og sikkert også Gibbs, setter stor pris på. Frisells americana-stemme skinner sjølsagt gjennom hele veien - det er hans bumerke - og han og Vu kler hverandre på et framifrå vis. Noe forteller meg at Michael Gibbs satte pris på denne hyllesten - det burde han i alle fall. Den er nemlig både hjertevarm og veldig bra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cuong Vu 4-Tet

Ballet - The Music of Michael Gibbs

RareNoiseRecords/MusikkLosen

La høsten komme!

De som vil gjenoppleve minner med Tore Brunborg og Steinar Raknes fra Reknesparken under Moldejazz en tidlig lørdags morgen eller fra toppen av Rørsethornet over Midsund tidligere i år, får nå anledning til det. Alle andre også for den sakens skyld.

Absolutt ingen grunn til å se så alvorlige ut gutter!

Da Voss sin store sønn, tenor-og sopransaksofonisten Tore Brunborg, skulle sette sammen et nytt band i forbindelse med bestillingsverket «Ym» til Vossajazz i 2013, falt bassvalget på Midsunds store sønn, Steinar Raknes. Siden har de to hatt fast følge og blant annet på Brunborgs flotte kvartettutgivelse på det tyske storselskaper ACT, «Slow Snow» fra 2015, er Raknes mer enn hjertelig tilstede.

De to fant også ut at de ville utforske en enda mindre konstellasjon, nemlig duoformatet. Brunborg benytter seg her kun av tenorsaksofonen og gjennom komposisjoner de enten har unnfanga sammen eller hver for seg, for så å avslutte med den argentinske legenden Ariel Ramirez´ underskjønne «Alfonsina y el Mar», tar de oss med til så vakre, personlige og inderlige steder som vel tenkelig.

Både Brunborg og Raknes er utstyrt med helt unike stemmer - stemmer som klinger nydelig sammen. De to er lyttere av voldsomt kaliber og det fører til samtaler på et vanvittig høyt nivå mellom to av våre aller mest uttrykksfulle jazzmusikanter.

Er det jazz? Så avgjort, men dette er musikk for alle med et stort hjerte for MUSIKK som uttrykker noe stort og viktig - langt forbi uviktige sjangergrenser. Tore Brunborg, som er en liten generasjon eldre enn Raknes, har allerede etablert seg langt der fremme - det har også Raknes gjort de seineste åra. Sammen har de funnet fram til et språk og et landskap de er aleine om og som mange burde få anledning til å oppleve.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tore Brunborg & Steinar Raknes

Backcountry

Reckless Records/Musikkoperatørene

Skiensjazzdraget

Hva er det med vannet eller lufta i Grenland? Jeg aner ikke, men den frembringer i alle fall jazzmusikanter på et usedvanlig høyt nivå. Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er tre glitrende eksempler på det.

Kristoffer Berre Alberts, Thomas Johansson, Ola Høyer og Gard Nilssen - Cortex - for et band.

Det er ikke småtterier som har fulgt i fotsporene til grenledninger som Guttorm Guttormsen, Rune Klakegg, Audun Kleive og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Eyolf Dale, Torun Eriksen, Lage Lund og Bjørn Vidar Solli er bare noen av mange som har etablert seg på toppnivå både innaskjærs og utaskjærs. Da har jeg på ingen måte glemt Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten - disse tre utgivelsene på det meget oppegående og innovative portugisiske selskapet Clean Feed handler nemlig i stor grad om disse tre.

Kvartetten Cortex har eksistert i ti år og bestått av saksofonisten Kristoffer Berre Alberts, bassisten Ola Høyer, trompeteren Thomas Johansson og trommeslageren Gard Nilssen hele tida. «Avant-Garde Party Music» - for en tittel!!!! - er bandets femte utgivelse og med et knippe Johansson-komposisjoner på menyen, forteller Cortex oss at der et mer samspilt, tøft og empatisk band enn noensinne.

Cortex har akkurat lagt bak seg en ti-dagers USA-turné. Det er nemlig et band som har vært i stadig utvikling, sjøl om de har holdt fast ved sine idealer og sine fundament hele veien, og som har fått et stadig større nedslagsfelt og publikum.

Bandet og musikantene er utstyrt med en utømmelig mengde energi og vilje til å drive det melodiske utgangspunktet til Johansson videre til steder musikken aldri har vært før. Ornette Coleman har garantert vært en viktig inspirasjonskilde, men Cortex har hele tida og i stadig større grad stått på sitt eget fundament. Beintøft og heftig er det!

André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen - Acoustic Unity - tøffere blir det knapt.

Trommeslageren Paal Nilssen-Love lå definitivt i teten når det gjaldt antall spillejobber og reisedøgn blant norske musikanter noen år. Nå har jeg en mistanke om at Gard Nilssen, som av fullt forståelige årsaker er en særdeles ettertrakta perkusjonist hos alle fra Pat Metheny til Susanne Sundfør og dalstrøka utafor, har overtatt tetposisjonen. Denne uka tror jeg USA, Tyrkia og Halden står på reiseruta!!! Det er ikke til å undres over: Nilssen er nemlig så forbanna bra på alt han involverer seg i og så kjenner han ingen grenser, sjangre er ikke noe ord som brukes i Nilssens vokabular.

For noen år siden ville han sjekke ut hvor musikken ville ta veien med hans egne låter som utgangspunkt. Han inviterte med seg den svenske bassisten Petter Eldh og sin sambying André Roligheten på tenor- og sopransaksofon til en studiosession, kjemien stemte og trioens debut-cd «Firehouse» blei resultatet.

Alle tre var begeistra for samarbeidet som var basert på åpne rammer der notelesing ikke sto i høysetet for å si det slik. Siden debuten har trioen, som har mange av de samme idealene som Cortex, men som likevel låter helt forskjellig, spilt en rekke jobber og blitt en en stadig tettere enhet. I fjor sommer gjorde de en rekke festivaljobber rundt om i Europa, og basert på det vi får høre på denne trippel cd-en, var det stor begeistring både på North Sea-festivalen i Rotterdam, i Ljubljana og i Oslo. I Ljubljana blei trioen utvida til kvartett med Atomics Fredrik Ljungkvist som gjest på tenorsaksofon og klarinett og i Oslo blei de faktisk fem med Cortex´ Kristoffer Berre Alberts på alt-, tenor- og barytonsaksofon og Jørgen Mathisen på tenorsaksofon og klarinett.

Som Jan Garbarek sa for noen år siden da han blei spurt om hvordan han trodde hans nye musikk ville låte: akkurat som før, men helt forskjellig. Slik låter også Gard Nilssen´s Acoustic Unity. Noen av de samme låtene går igjen, men med de forskjellige besetningene så tar musikken stadig nye og spennende veier.

Uansett så er musikken tøff, kompromissløs, energisk og forteller oss at også som bandleder har Gard Nilssen mye å fare med - ikke veldig overraskende det heller.

André Roligheten - en saksofonist i det aller øverste sjiktet.

André Roligheten (32) blei vi først kjent med på nasjonalt nivå gjennom duoen Albatrosh. Sammen med barndomskameraten Eyolf Dale på piano skapte han et lite musikalsk univers ulikt alt annet, de vant de den høythengende Jazzintro-konkurransen, de vant JazZtipendiat-prisen og dermed storkonsert med Trondheim Jazzorkester og de turnerte masse i både inn- og utland.

Roligheten viste gjennom dette bandet og en rekke andre konstellasjoner, blant annet Team Hegdal, at han har han en helt egen tone i det han foretar seg og med bandet Roligheten og denne debutskiva viser han det kanskje tydeligere enn noen gang både som instrumentalist, komponist og bandleder.

Med en kvartett bestående av Erik Nylander opp trommer og perkusjon, Jon Rune Strøm på bass og Adrian Løseth Waade på fiolin - som stadig når nye høyder med sitt flotte sjangerutslettende spill, samt seg sjøl på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, tar Roligheten oss med til landskap som med denne spesielle instrumenteringa låter spennende og ganske så unikt.

Roligheten har skrevet alle låtene, blant andre «Bratsberg Boogie» og «Telemark Tango», bortsett fra avslutningslåta «Kathleen Gray» av Ornette Coleman. Den forteller også en hel del om hvilke idealer som ligger til grunn for Rolighetens ekskursjoner - de er tøffe, originale, med stor respekt for tradisjonen, men med blikket festa solid mot framtida.

Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er alle viktige retningsgivere i norsk og internasjonal jazz allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cortex

Avant-Garde Party Music

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Gard Nilssen´s Acoustic Unity

Live in Europe

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Roligheten

Homegrown

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Ønskeliste

Den norske kvartetten Ape Club har passert under radaren min - til nå. Det er det absolutt ingen grunn til.

Julius Lind, Øyvind Brække, Erik Nylander og Kasper Værnes - en heftig gjeng.

Sjøl om Ape Club har eksistert siden 2009 og kom med sin sjøltitulerte debut-cd for fire år siden, så er dette altså mitt aller første møte med bandet. Bortsett fra bassisten og bandlederen Julius Lind, så har jeg stifta mye bekjentskap med både trombonist Øyvind Brække, trommeslager Erik Nylander og saksofonist Kasper Værnes i en rekke andre sammenhenger som The Source, Trondheim Jazzorkester, Ola Kvernberg og Large Unit. Derfor kommer det ikke akkurat som noen bombe at også Ape Club har masse originalt å fare med.

Som det går fram av instrumenteringa så er det altså et akkordfritt univers vi beveger oss inn i. Da er det lett å la tankene gå i retning Ornette Colemans verden og jeg er ganske så sikker på at Ape Club har henta mye derfra og fra andre føringsoffiserer som befant seg i skjæringspunktet mellom bebop og mer løsere uttrykk.

Ape Club er et band som trives med gode og sterke melodier og Brække og Værnes kler hverandre svært godt. Solistisk vet vi jo fra før at de holder meget solid klasse og Lind og Nylander er et meget bra fundament for det som skjer i front. Sjøl om Ape Club består av meget dyktige individualister - Lind synger også på avslutningssporet - så er det kollektivet som gir meg det største kicket: de vet hvor de vil og de staker ut kursen sammen på et spennende vis. Det tok altså sin tid før våre veier skulle krysse hverandre. Det var virkelig på høy tid!

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ape Club

What You Wish For

Recorda Records/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

Den svenske trioen Viva Black har invitert med seg søstrene Gretli & Heidi, som er glasskunstnere/musikere, og det har ført til noe helt utenom det vanlige.

Viva Black med Gretli & Heidi på ymse glass - spennende!

Viva Black, det vil si bassisten Filip Augustson, trommeslageren Christopher Cantillo og fiolinisten Eva Lindal, har gitt ut to skiver tidligere, «Viva Black» i 2015 og «Minsta gemensamma nämnaren» i fjor. De har gått meg hus forbi, men heldigvis har noen forbarmet seg over meg slik at jeg får bli med på tredjerunden. Basert på det jeg får høre og oppleve her, har jeg gått glipp av mye spennende og original musikk med de foregående utgivelsene.

Augustson, som er en slags ideologisk fører for Viva Black, hørte søstrene Catharina Backman og Carin Blom, aka Gretli & Heidi, for ei stund tilbake. Han blei umiddelbart fascinert av musikken og lydlandskapene de to skapte med sine glass. Han bare visste at han MÅTTE finne en anledning til å samarbeide med de to som spiller på alt fra glass til glassharpe, flasker, skåler, tallerkener - i tillegg til å jodle etter at de har vært på jodlekurs i de sveitsiske alper!

Som sagt, så gjort og høsten 2015 møttes de to gruppene til konsert i en reaktorhall i Stockholm. Augustson, Gretli & Heidi og Peter Danemo hadde skrevet musikken og resultatet blei akkurat så annerledes og unikt som man kunne forestille seg det.

Her møtes nemlig fem musikanter, søstrene har forresten spilt sammen i 25 år, med usedvanlig åpne sinn i et musikalsk landskap som henter inspirasjon hemningsløst fra kilder som impro, jazz, folkemusikk, samtidsmusikk og sikkert mye annet også. De utfordrer seg sjøl, de utfordrer oss og de sørger for at vi får utvida horisonten vår. Det gjør godt det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viva Black feat. Gretli & Heidi

Mal Sirine

Kopasetic Productions/MusikkLosen

Sterkt og vakkert

Ballen ruller ikke helt veien i Fredrikstad om dagen, men når en av byens store sønner, Magnus Grønneberg, hyller en annen, Egil Hovland, så er det så avgjort håp - uansett.

Magnus Grønneberg løfter fram en sjelden sangskatt.

Det er vel ikke så mange som så denne skiva og disse tolkningene komme: Rockeren Magnus Grønneberg (50) blei altså utfordra av Borg Bispedømmeråd til å «ta for seg» sin gamle dirigent i Glemmen kirkes barnekor, Egil Hovland (1924-2013), sine salmer og gi dem ny drakt slik at et nytt publikum skulle få anledning til å møte denne vakre musikken. Med visjonene til Kirkelig Kulturverksteds ideologiske leder Erik Hillestad som døråpner, har det blitt ei reise for både troende, ikke-troende og alle andre.

Når sjølvaste Knut Reiersrud blir hyra på som arrangør, så ligger det i korta at også denne musikken vil finne sine egne, uransakelige veier som det vel heter i de kretser. Reiersrud bidrar med noen av sine gitarer og sitt munnspill og ellers er et a-lag bestående av Bjørn Holm på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Torjus Vierli på tangenter et helt perfekt reisefølge. Reiersrud & Co har skapt ei tidsriktig ramme med masse blått i seg, men hele tida med en voldsom respekt for Hovlands melodiske utgangspunkt.

Grønneberg hadde sjøl sunget «Måne og sol» i barnekoret med Hovland som dirigent. Her gjør han den som duett sammen med sin datter Hanna-Maria Grønneberg - nydelig og ikke minst inderlig. Ellers er alle salmene som Hovland har satt melodi til nye for Grønneberg, men om det er på norsk eller svensk så gir han materialet en tyngde, skikkelighet, personlighet og ærlighet som skinner gjennom hele veien.

Møtet mellom melodiskatten til Norges fremste kirkemusiker i moderne tid og en av rocke-Norges tydeligste stemmer har gitt oss - uansett hvor vi står eller sitter i trosspørsmål - et herlig påfyll i høstmørket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Magnus Grønneberg

Tårnhøye bølger

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

The one and only

Michael McDonald er en vokalist man enten elsker eller hater. Jeg hører definitivt ikke hjemme i kategori to.

Michael McDonald er en legende - intet mindre.

Helt siden 70-tallet har Michael McDonald (65) vært en svært så særprega og populær vokalist - i enkelte kretser. Han har fått en rekke tilnavn opp gjennom karriera si, The King of Blue-Eyed Soul og Cottonmouth er et par av dem, men for oss som har digga han helt siden Steely Dan- og ikke minst Doobie Brothers-tida, så har kvalitet og personlighet vært fellesnevnere på alt Michael McDonald har foretatt seg. Det er det fortsatt.

Med ujevne mellomrom, dette er hans ellevte soloalbum og første siden 2008, dukker denne høyst personlige stemma opp og det tar sånn cirka et hundredel å avgjøre at det er Cottonmouth som er på besøk igjen. Tilnavnet har han forresten fått fordi det er noen som mener det er vanskelig å skjønne hva han synger!

Nok en gang er det sofistikert musikk med spor av både pop, rock, soul, funk, jazz, fusion, rhythm and blues og sikkert mye mer som preger McDonalds univers. Her er det elleve låter, stort sett skrevet av far sjøl både når det gjelder tekst og musikk, i en sedvanlig blanding av ballader som er av det forførende slaget og tempolåter som groover ut av ville helvete.

Når McDonald som alltid har med seg a-lags folk som Robben Ford og Michael Landau (gitar), Marcus Miller (elbass), Larry Goldings (orgel) og Branford Marsalis og Tom Scott (saksofoner), så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender.

De som har digga Michael McDonald opp gjennom åra, kan bare heise flagget - her er det mer av det samme som han har gitt oss tidligere. De som ikke har likt han tidligere kan bare styre unna denne gangen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael McDonald

Wide Open

BMG/Warner Music

I dur og moll

Det hevdes at dur betyr smil og glede og at moll er ensbetydende med tungsinn og mørke. Oslo String Quartet forteller oss at det ikke trenger å være slik.

Oslo String Quartet inviterer til Beethoven- og Schubertfest.

Foto: Morten Lindberg

Nok en gang tar jeg sjansen og beveger meg ut på tynn is. Ludvig van Beethovens (1770-1827) strykekvartett no. 11 i F-moll opus 95, også kjent som «Quartetto Serioso», og Frans Schuberts (1797-1828) kvartett no.15 i G-dur D887 opus 161, er ikke akkurat hverdagsmat for min del. Det er musikk jeg garantert har hørt før og også gledet meg over, men som jeg aldri har gått djupt inn i. Heldigvis har Oslo String Quartet og plateselskapet 2L gitt meg en ny sjanse og det er bare å takke og bukke.

2L har gjennom mange år med kvalitetsproduksjoner, og en hel rekke Grammy-nominasjoner, lagt lista skyhøyt for hvordan - i stor grad - klassisk musikk, men etterhvert også litt jazz, skal presenteres og skal låte. Denne gangen har Morten Lindberg tatt med seg Oslo String Quartet til Jar kirke like utenfor Oslo og nok en gang låter det helt fantastisk.

Oslo String Quartet, bestående av Geir Inge Lotsberg på fiolin, Are Sandbakken på bratsj og Øystein Solstad på cello helt siden kvartetten blei oppfunnet i 1991, og med Liv Hilde Klokk på fiolin siden 2007, har gjennom et langt og spennende liv etablert seg høyt der oppe i det internasjonale tetsjiktet blant strykekvartetter. Her kommer det nok en herlig bekreftelse på det.

Beethoven skal ikke ha vært i sitt aller beste lune da dette verket blei skapt og det tok da også seks år før allmuen fikk høre det. Gjennom Sonstads usedvanlig informative tekst i omslagsheftet blir vi tatt med inn i musikken på et flott vis - i alle fall for en amatør i denne verdenen som meg. Vi skjønner hvordan både komponistene (kanskje) og Oslo String Quartet har tenkt og det gir meg en større innsikt i og glede av opplevelsen. Gjennom denne tolkninga blir vi tatt med gjennom masse sinnsstemninger og slik er det også med Schuberts verk. De varierer altså mellom dur og moll og «Minor Major» er kanskje en ypperlig anledning til å ta en runde med seg sjøl om dur og moll stemmer med det vi har lært om lyst og mørkt. For meg blir det enkelt og greit en manifestasjon av både Beethoven og Schuberts storhet og udødelighet og at i Oslo String Quartet har vi med et «band» i toppklasse å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo String Quartet

Minor Major

2L/Musikkoperatørene

For en fest!

Dette er siste runde i «The Reason Why»-trilogien til Goran Kajfeš. For oss som har greid å unngå de to første rundene, så kommer dette uansett som en fantastisk hovedrett - eller dessert.

Goran Kajfeš Subtropic Arkestra - for et band, for en musikk.

Trompeteren, bandlederen og komponisten Goran Kajfeš (47) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz- og musikkliv de seineste 20 åra. Han har spilt med alt og alle innen både jazz, rock og andre herligheter - Stina Nordenstam, Kent, Fläskkvartetten, Neneh Cherry, Robyn, Lester Bowie, Monica Zetterlund og The Thing XL er bare et knippe av Kajfeš stoppesteder underveis. Det forteller det aller meste om hans allsidighet, men hovedgrunnen til at «alle» ville ha en bit av han er jo at han er så forbanna bra. Det er også grunnen til at han vant Nordic Music Prize i 2011 i «konkurranse» med artister som Björk, Lykke Li og Ane Brun.

Der vi i størst grad har truffet på han i jazzsammenheng her hjemme er nok i bandene Oddjob, Nacka Forum og Fire! Orchestra. Der har vi møtt han i forskjellige typer musikalske landskap, men hele tida sammen med kremen av svenske jazzmusikere fra hans generasjon. Slik er det også i hans Subtropic Arkestra som denne gangen henter inspirasjon fra alt fra den etiopiske tangentisten Hailu Mergia, via den franske elektronikeren Bernard Fevre til den alternative popstemma Panda Bear - og helt sikkert mye mer.

Med et band bestående av ei saksofonrekke av (her er det bare å holde seg fast) Per «Ruskträsk» Johansson, Jonas Kullhammar og Per «Texas» Johansson, gitaristene Reine Fiske og Robert Östlund, tangentisten Jesper Nordenström, bassisten Johan Berthling og trommeslagerne og perkusjonistene Johan Holmegard og Juan Romero, så sier det seg sjøl at her er det superkvalitet både i ensemblet og solistisk. Her er det toppmusikanter med bakgrunn fra både jazz, rock og verdensmusikk og Kajfeš har satt det sammen til et så livsbejaende og unikt sound og landskap at det er vanskelig å sitte stille.

Dette er tøft, det er spennende, det er friskt og det er så personlig og annerledes at det ikke kunne ha kommet fra noen som helst andre. Kajfeš sier at siden han er redd for å stivne i et musikalsk uttrykk, så blir det med disse tre utgivelsene eller kapitlene. Det er forsåvidt trist - det som er hyggelig er at bandet kommer til å leve videre, men at musikken nå skal skapes innenfra og der vet ingen hva som finnes sier Kajfeš. Det eneste vi vet er at det blir garantert uhyre spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Goran Kajfeš Subtropic Arkestra

The Reason Why Vol. 3

Headspin Recordings/Border Music Norway

From Russia with Love

Den som leiter, den skal finne står det i ei bok. Den russiske gruppa LRK Trio er absolutt vel verdt å leite etter.

LRK Trio er bortimot en liten sensasjon.

Noen av oss er avgjort flinkere til å leite enn andre. Når det gjelder å finne fram til talenter utenom det vanlige fra litt utenfor jazzens allfarvei, så er plateselskapsdirektør Odd Gjelsnes i Losen Records i Oslo i første rekke. Hvor han har funnet fram til LRK Trio aner jeg ikke - ikke er det så forbanna viktig heller. Det viktige er at han gjør jobben (for oss) og kommer opp med stadig ny og spennende musikk. Måtte han aldri gå lei.

Bak initialene LRK Trio skjuler pianisten, tangentisten og trekkspilleren Evgeny Lebedev, bassisten og elbassisten Anton Revnyuk og trommeslageren og elektronikeren Ignat Kravtsov seg. Jeg har en mistanke om at det ikke er mange hender som går i været på spørsmålet om det er noen som kjenner til disse herrene. Det bør det så absolutt bli basert på hva de presterer på «If You Have a Dream».

Alle tre er enkelt og greit virtuoser på sine instrumenter. Dessuten er alle komponister og i tillegg til å ha hele den moderne jazzhistoria innabords, så lener de seg også på den stolte klassiske russiske tradisjonen fra Tchaikovsky til Sviridov - den mest romantiske og lyriske delen av den med andre ord. Det betyr blant annet at en strykekvartett er hjertelig tilstede på to av spora pluss litt fløyte-, klarinett- og hornkrydder og en gjesteopptreden av den franske munnspillvirtuosen Olivier Ker Ourio på to av låtene.

Grunnen til at vi aldri har møtt denne trioen eller disse musikantene før, er garantert at de kommer fra Russland - et land vi hører nesten ingenting om i jazzsammenheng. Lebedev, med en teknikk og et anslag i Corea-klassen, og et temperament i uttrykket sitt som er sjeldent, hører hjemme helt der oppe og han får utsøkt følge av de to andre - Revnyuk er like bra på begge horna og Kravtsov er noe så voldsomt på plass - han har tilbragt timer sammen med Gadd og Weckl for å si det slik.

Bortsett fra Antonio Carlos Jobims «Zingaro» er all musikken skrevet av LRK-gutta. Her er det bare å takke og bukke - og invitere dem til Norge fortest mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

LRK Trio

If You Have a Dream

Losen Records/MusikkLosen

Berget Berge Berge?

Det kommer ikke som noen bombe at Jan Kjærstad er blant de viktigste stemmene i norsk samtidslitteratur. Med «Berge» kommer det nok en strålende bekreftelse på det.

Jan Kjærstad har skrevet nok en viktig og strålende roman.

Det er alltid en begivenhet når Jan Kjærstad kommer med et nytt visittkort. For meg er kanskje «Berge» den største begivenheten til nå, men det er det mulig jeg har hevdet hver eneste gang en ny roman har sett dagens lys fra hans hender.

«Berge», med Nicolai Berge som hovedperson, er en helt spesiell type roman. Utgangspunktet er at fem medlemmer av en av Norges store politiske familier blir funnet brutalt drept på ei hytte i Nordmarka i Oslo. Tankene går raskt til 22. juli. Denne romanen kunne ikke vært skrevet slik uten det som skjedde den tragiske julidagen i 2011, men likevel har den ingenting med den uhyrlige dagen og handlinga å gjøre.

Noen vil sikkert lese «Berge» som en krimroman, men sjøl om den har mange av krimromanens ingredienser, så er den så mye mer - også. Kjærstad presenterer oss for tre personligheter, journalisten Ine Wang, dommeren Peter Malm og AUF-eren og forfatteren Nicolai Berge. Jeg vet ikke om noen - ingen - norske eller internasjonale forfattere som er i stand til å tegne personligheter som Kjærstad. Han lar oss bli kjent med tre helt forskjellige mennesker på et så djupt og ekte vis som jeg knapt kan huske at jeg har fått oppleve tidligere. Mesterlig!

Sjøl om dette ikke er noen tradisjonell krim, så er den like spennende som om det skulle ha vært det. Jan Kjærstad har skrevet et samtidsdrama med sterke politiske overtoner som kommer til å bli stående som en bauta i norsk litteratur i svært lang tid framover.

Jan Kjærstad

Berge

Aschehoug

Fantastisk Beatles-hyllest

Django Bates har vært en av balløyas viktigste jazzstemmer i flere tiår. Her forteller han med en strålende Beatles-hyllest for storband at han fortsatt har dette helt spesielle.

Django Bates er både en unik pianist og arrangør.

Pianisten, hornisten, bandlederen, komponisten, arrangøren og pedagogen Django Bates (57) har vært ei ledestjerne i engelsk og europeisk jazz siden slutten av 70-tallet. Gjennom bandene Human Chain og det store Loose Tubes fortalte han oss allerede den gang at vi hadde med ei helt spesiell musikalsk sjel å gjøre. Her hjemme har Bates blant andre samarbeida med Sidsel Endresen og Bendik Hofseth og ved hvert eneste møte har han bekrefta sin helt spesielle måte å skape musikk på.

Bates har jobba med alt fra små til store band opp gjennom karriera si og på begynnelse av 90-tallet danna han 19-mannsbandet Delightful Precipice som blei fulgt av Powder Room Collapse Orchestra og Circus Umbilicus - bare navnene på gruppene hans forteller oss om et oppfinnsomt sinn.

I forbindelse med 50 års-jubileet for Beatles-klassikeren «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» fikk Bates spørsmål om han ville arrangere dette udødelige og tidløse albumet. Han hadde fått mange liknende spørsmål tidligere og svaret hadde alltid vært nei. Derfor var også Bates sjøl overraska da han hørte at han umiddelbart svarte ja. Det at det var snakk om 50 års-jubileum og at det var et av verdens beste storband, Frankfurt Radio Big Band, som spurte var nok avgjørende.

Til tross for at Bates har holdt seg de originale strukturene og toneartene, så har han sjølsagt skapt noe helt unikt med dette materialet. I tillegg til det glitrende storbandet, med blant andre vår egen Christian Jaksjø på trombone, så har Bates også inkorporert den danske trioen Eggs Laid by Tigers bestående av Peter Bruun på trommer og vokal, Martin Ullits Dahl på vokal og Jonas Westergaard på bass og vokal. Bates spiller sjøl også og bidrar med flere soli med forventa Bates-standard.

Her får vi alt fra klassikeren, det betyr blant annet «With a Little Help from My Friends», «She´s Leaving Home», «When I´m Sixty Four» og «A Day in the Life» og Django Bates og Frankfurt Radio Big Band og Eggs Laid by Tigers løfter denne tidløse genistreken til nye høyder.

Storband i både Danmark, Finland og Sverige vil spille denne musikken sammen med Bates i løpet av høsten. Her er det bare å plukke opp hansken for noen her på berget med en eneste gang - dette er nemlig drittøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frankfurt Radio Big Band med Django Bates under uroppførelsen av Beatles-hyllesten.

Django Bates

Saluting Sgt. Pepper

Edition Records/Border Music Norway

Ei «ny» stemme

Det er nok litt misvisende at Aina Fridén er ei ny stemme, men for meg og sikkert mange andre er nok dette første gang vi får møte henne. Det var på tide.

Aina Fridén har mye smil og varme i uttrykket sitt.

Aina Fridén, med Lier utenfor Drammen som base, har vært tilstede i en årrekke allerede. I tillegg til å ha jobba mye med gitaristen Frode Kjekstad, gifta seg med han og fått tre barn sammen, så fant hun endelig tid til å gi ut sitt første album under eget navn - også det i tett samarbeid med Kjekstad må vite.

Fridén kommer fra et svært så musikalsk hjem i Halden og har sunget fra hun var liten. Fra start av har det dreid seg om den store amerikanske sangskatten og etter studier på Musikkhøgskolen, har ikke interessen avtatt for å si det sånn. Tida har ikke akkurat vært på hennes side - jeg har aldri vært småbarnsmor, men aner at det kan være tidkrevende.

For fire år siden dukka endelig muligheten opp. En liten turné sammen med allestedsnærværende Kjekstad, den utmerkede svenske pianisten, trombonisten og scatsangeren Ulf Johansson Werre, trommeslageren Hermund Nygård og bassisten Roger Williamsen - svært lite å utsette på de sistnevnte også - blei akkurat så vellykka som de involverte hadde håpa på.

Resultatet blei at studio blei booka, store deler av skiva spilt inn på en dag og noe gjort et halvår seinere. Hvorfor det hele har blitt liggende til marinering så lenge vites ikke, men musikken har så avgjort ikke tatt skade av ventetida.

Dette er nemlig tidløs musikk med solide røtter i standardskatten. I tillegg har Fridén/Kjekstad skrevet noen låter sjøl, som også hører hjemme i den samme tradisjonen.

Fridén har ei varm og uttrykksfull stemme med et solid grep om jazzhistoria i seg. Jeg trives best med henne i et ettertenksomt balladeleie - noen ganger føler jeg at hun presser stemma litt for mye i de øvre luftlag. Hun vil litt for mye for å si det sånn. Tonefølget er perfekt til hvor hun og musikken vil og solistisk er Kjekstad og Johansson Werre langt framskredne begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aina Fridén

Up High

Losen Records/MusikkLosen

Til lykke med de halvtreds!!!!

Den danske mesterpianisten, komponisten, bandlederen, maleren og jeg vet ikke hva, Carsten Dahl, passerte 50 her om dagen. Med denne boksen gir han oss alle en strålende presang.

Carsten Dahl, nummer to fra venstre, og hans utmerkede band Experience.

Carsten Dahl fikk stor oppmerksomhet der nede hos Margrethe og Henrik i forbindelse med at han kom halvveis til 100 her om dagen. Det skulle da også bare mangle - Carsten Dahl er en musikant i aller ypperste klasse uansett hvilket målbånd man benytter. Her hjemme kjenner vi han i all hovedsak fra samarbeid med Arild Andersen i flere år og nå seinest sammen med sangerinnen Torhild Ostad. Uansett hvor Dahl dukker opp så er det med ei sedvanlig personlig klo og et helt spesielt budskap. Der Dahl kanskje har fått vist fram sin helt spesielle personlighet aller best, er likevel sannsynligvis med sitt eget band Carsten Dahl Experience. I forbindelse med den runde dagen, fant heldigvis hans plateselskap Storyville Records ut at det var på sin plass å gi ut en boks med alle skivene bandet har gitt ut siden siden 2008. Bedre presang kunne verken vi eller Carsten Dahl fått.

Med en kvartett som har bestått av Nils «Bosse» Davidsen på bass, Stefan Pasborg på trommer og Jesper Zeuthen på altsaksofon fra første skive og fram til i dag, har Dahl & Co etablert og uten stopp utvikla et kollektiv og et musikalsk landskap som er totalt unikt. Dahl har hele tida skrevet en del av repertoaret, men veldig mye av det har blitt spontant unnfanga. Sjøl om det er åpent og fritt så er det egentlig ganske langt fra tradisjonell frijazz i de kollektive låtene - vi snakker om sterke og søkende melodikere med en sterkt utvikla lytte-evne

Dahl og Zeuthen - med en helt spesiell og fascinerende alttone med masse vibrato - er melodiførerne som får empatisk og følsomt tonefølge fra Davidsen og Pasborg. De fire første skivene, alle spilt inn hos Jan Erik Kongshaug - som blir kalt lydgud på et av coverne - i Rainbow Studio, mellom 2008 og 2016, er alle gitt ut tidligere. Den femte er ny og spilt inn live i Assens i Danmark for et år siden. Den forteller oss som et spennende og herlig band i stadig utvikling.

Carsten Dahl er en usedvanlig personlig og livsbejaende pianist og komponist. Som Danmark-sjef Åge Hareide sa tidligere i dag da jeg fortalte at jeg skulle anmelde Dahl i anledning dagen: Superfedt! Der gratuleres med de første 50 og med en flott boks i presang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carsten Dahl Experience

The Ultimate Experience

Storyville Records/MusikkLosen

Inn til Ane

For noen uker siden hadde jeg gleden av å oppleve Ane Brun med sitt eget materiale sammen med Kringkastingsorkesteret i Oslo Konserthus. Det var magisk. Nå får vi møte henne på et helt annet sted - med tolkninger av 14 kjente sanger. Det er minst like stort.

Aldri har vi kommet tettere på Ane Brun.

Karriera til Ane Brun er både bemerkelsesverdig og flott. Det som er det aller flotteste er at hun tar stadig nye steg - i retning seg sjøl og ingen andre. Det er nesten litt rart å hevde det når det gjelder ei plate med bare coverversjoner, men slik er det faktisk.

Kjærlighet, forhold og relasjoner er ikke ukjent tematikk eller uvanlig i Bruns univers. Her har hun likevel gjort en helt spesiell u-sving i sakens anledning: i forlengelsen av et kjærlighetsforhold, som ikke varte så lenge, begynte Brun å spille inn låter til sin daværende - låter som var basert på at hun var følelsesmessig veldig engasjert. Forholdet sprakk altså, men Brun fortsatte «oppdraget» og i tillegg til å tolke kjærlighetslåter fikk også låter med litt annen tematikk plass. Uten unntak dreier det seg om låter som har stått og står Ane Brun nær - det er ikke vanskelig å høre.

Med sin umiskjennelige, vakre, skjøre, gjennomsiktige og sterke stemme med en helt spesiell vibrato, tolker Ane Brun (41) her alt fra Foreigners «I Want to Know What Love Is», Elvis Presleys «Always on My Mind» og «Unchained Melody», Maria Careys «Hero», Nick Caves «Into My Arms» til Bob Dylans «Girl From the North Country» og «Make You Feel My Love» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». For å si det på en annen måte: det er bare høydepunkter her og helt spesielt blir det sjølsagt akkurat nå å høre Kringstads store datter tolke Tom Pettys «No Reason to Cry».

Alt er tolka bare slik Ane Brun med medhjelpere som Martin Hederos og Johan Lindström - fantastiske musikanter - kan gjøre det. Hun gjør alle disse låtene/tolkningene til sine egne, stort sett veldig nedpå og ettertenksomt - de likner ikke på noe jeg har hørt med eller av dem tidligere.

Der Ane Brun befinner seg nå er på et fantastisk sted - helt der oppe. Helt der oppe!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ane Brun

Leave Me Breathless

Balloon Ranger Recordings/Universal

Over alle grenser

Musikk, og ikke minst jazz, er en grenseløs foreteelse. Her beviser to cubanere, en franskmann og en amerikaner det nok en gang.

Yosvany Terry og Baptiste Trotignon sørger for varme i høstmørket.

Via kulturorganisasjoner på tvers av Atlanterhavet, Mid Atlantic Arts Foundation og French-American Jazz Exchange, «møttes» den cubansk-amerikanske alt- og sopransaksofonisten Yosvany Terry og den franske pianisten Baptiste Trotignon. De to kjente ikke hverandre fra før, men de visste om musikken til hverandre. Etter mye «sparring» fram og tilbake og fysiske møter, kom de fram til at de ville skrive musikk begge to som tok utgangspunkt i røtter de begge kjente til og som hadde klare forbindelseslinjer.

Franskmennene hadde en rekke kolonier i og rundt Afrika - Réunion blant annet. Derfra blei en rekke slaver med sin kultur sendt over havet til Karibia og til nye kolonier med fransk overherredømme, blant annet Martinique og Guadeloupe. Veien derfra var og er kort til Cuba og de kulturelle og musikalske båndene er tydelige og mange.

Høsten 2015 møttes de to sammen med Terrys lillebror Yunior Terry på bass og en av Junaitens aller hippeste og mest allsidige trommeslagere, Jeff «Tain» Watts. En to ukers turné rundt om i USA blei unnagjort, repertoaret med røtter i alle mulige slags musikalske uttrykk fra øyene i Karibien overført til et moderne, groovy og tøft jazzspråk, blei testa ut og de fire etablerte et kollektiv som var både empatisk og tøft.

I januar i år møttes de igjen i studio i New York og det er det møtet vi får være med på her. Dette er multikulturell og moderne jazzmusikk basert på et spennende utgangspunkt fra begge sider av Atlanterhavet. Den forteller hvilket unikt språk musikk og ikke minst jazz kan være - spesielt når det er snakka og formidla av slike strålende stemmer som brødrene Terry, som har bodd i NY i en årrekke, monsieur Trotignon og Mr. Watts.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yosvany Terry - Baptiste Trotignon

Ancestral Memories

OKeh/Sony Music

Spennende platform

Bak bandnavnet Platform skjuler det seg to søkende norske musikere sammen med en franskmann og en belgier. De byr oss noe helt spesielt.

Jonas Cambien, Katrine Schiøtt, Xavier Charles og Jan Martin Gismervik - Platform - har noe eget å melde.

Foto: Guosté Tamulynaité

For to år siden kom kvartetten Platform ut med debutskiva si, «Anthropocene», på det eksperimentelle og søkende norske selskapet Va Fongool. Etter masse live erfaring siden den gang, har nå Platform - det vil si belgiske, men Oslo-bosatte Jonas Cambien på piano, franske Xavier Charles på klarinett og norske Jan Martin Gismervik på trommer og Katrine Schiøtt på cello - forflytta seg til et av Europas aller mest spennende og mest oppegående selskap, portugisiske Clean Feed Records.

De de fire, som vi blant annet har truffet på i band og med artister som Dans les Arbres, Monkey Plot og Mette Henriette, gir oss her er en lydekskursjon bestående av seks «låter» unnfanga i Det grønne rommet hos Morten Qvenild på Nesodden. Dette er så langt fra tradisjonell melodikk og rytmikk som vel tenkelig, men det er likevel samtidig en klar tanke og struktur bak de musikalske forløpene. Her dreier det seg om en estetikk de fire har utvikla over tid og musikken, som ikke har noen nedskrevne komposisjoner som fundament, baserer seg på at dette er fire usedvanlig lyttende musikanter som på alle slags vis er i stand til organisk å skape spennende og originale musikkskulpturer.

Musikken er i stor grad stille, av og til statisk, men får hele tida anledning til å utvikle seg saaaakte. Den krever mye av de fire, den krever mye av oss lyttere, men de som er villige til å åpne sansene kan få veldig mye tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Platform

FluxReflux

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Iggy goes jazz?

Det er kanskje å ta litt hardt i, men her synger Iggy Pop i alle fall med tre av Junaitens aller beste og mest interessante jazzmusikere.

Bobby Previte, Jamie Saft og Steve Swallow - vi snakker a-lag.

Pianisten, komponisten og bandlederen Jamie Saft (46) er uomtvistelig en av USAs mest interessante moderne instrumentalister om dagen. I tillegg til sin egen trio med trommeslageren Bobby Previte og elbass-guru Steve Swallow, har Saft også jobba med artister som Bad Brains, Beastie Boys, The B-52s, Donovan og John Zorn og i kvartetten Starlite Motel har han skapt urspennende musikk sammen med vår egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen som kan høres på skiva «Awosting Falls». Vi snakker med andre ord om en totalt sjangerfri herre som bare har om ønske aldri å stå stille.

For tre år siden ga trioen med Previte og Swallow ut «The New Standard» på det meget interessante engelske selskapet RareNoiseRecords. Nå var det heldigvis klart for en oppfølger og Saft skrev tolv nye låter som passa trioen som hånd i hanske. Vi snakker moderne, melodisk jazz i alt fra balladetempo til mer heftige saker og her er det åpenbart tre musikanter med hele den moderne jazzhistoria innabords og som tar den med inn i 2017.

Musikken blei spilt inn i Safts hjemmestudio i Hudson Valley, der også Jack DeJohnette, Larry Grenadier, John Medeski og John Scofield som utgjør bandet Hudson bor, i fjor sommer. Saft og produsent Giacomo Bruzzo hadde snakka om å invitere med Iggy Pop lenge, men det skulle vise seg å være en lang vei å gå, men med hjelp av den felles vennen Bill Laswell, som hadde produsert Iggy Pop tidligere, blei kontakten oppretta.

Den amerikanske urrockeren Iggy Pop ville mer enn gjerne høre musikken, han elska det han fikk høre og han ville definitivt bidra. Saft så på det som ei stor ære og Pop gikk til verket og skreiv tekst til tre av låtene. I januar i år gikk han i studio i Miami uten at han og Saft hadde møtt hverandre - det vet jeg ikke om de har den dag i dag - og førstetakningene gikk rett i boks.

Pop er jo langt i fra noen jazzvokalist, men hans enorme personlighet og rå uttrykk skinner gjennom og passer på et merkelig vis inn i triospråket til Saft & Co. Det er tøft, annerledes, rått og høyst overraskende. Det hadde vært noe for en festival til sommeren det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Iggy Pop har «møtt» en strålende jazztrio - overraskende for de fleste.

Jamie Saft - Steve Swallow - Bobby Previte with Iggy Pop

Loneliness Road

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Nytt og inderlig

Stian Tønnesen er et helt nytt bekjentskap for meg og det har på alle slags vis vært hyggelig å bli kjent med sangeren og strengevirtuosen fra Stavanger.

Stian Tønnesen har mye å melde.

Herrens veier er visstnok uransakelige. Jeg vil tro at det er ganske mange andre stier også som er ugreie å gå opp. Hvis man for eksempel bor og utøver sin musikk i Stavanger, er det ikke lett å få gjennomslag på riksbasis hvis ikke tilfeldighetene spiller ei sentral rolle.

I dette tilfellet så har debutskiva til Stian Tønnesen kommet min vei via en privat budbringer - hadde det ikke stilt seg slik, så er det lite sannsynlig at våre veier hadde kommet til å krysse hverandre. Uten sammenlikning forøvrig så var det vel en privat budbringer, en svensk student hvis jeg ikke tar feil, som pusha Roxette på en liten radiostasjon i USA og det gikk jo relativt bra det kan man vel si.

Nå tror jeg ikke Stian Tønnesen har ei slik framtid foran seg. Musikken hans med solide røtter i både bluegrass, irsk folkemusikk, visesang og andre herligheter og med tekster på klingende rogalandsk, egner seg nok definitivt best her hjemme. Det betyr så avgjort ikke at det kun er et publikum rundt Breiavannet som kan ha glede av Tønnesens musikalske univers. Langt der i fra - når band som Vamp og Kaizers og artister som Rita Eriksen har slått gjennom på landsbasis, så bør også dørene kunne åpne seg for Tønnesen - så bra er han nemlig.

Tønnesen har skrevet alle låtene sjøl og mange av tekstene. Når «tekstassistenten» heter Ingvar Hovland, så er det ikke vanskelig å skjønne at lista er lagt høyt. Når så Tønnesen er en formidler og historieforteller av rang, med ei vakker og personlig stemme, så er mye gjort. Om det er med ymse gitarer, banjo eller mandolin, så er Tønnesen også en instrumentalist av meget solid kaliber og når han omgir seg med Finn Guttormsen (Farmers Market) på bass, Øyvind Smidt på fele, Christian Svensson på trommer og perkusjon og Dag Sindre Vagle på piano og ikke minst får vokalhjelp fra Rita Eriksen på ei låt, så har dette møtet med Stian Tønnesen blitt av det særdeles hyggelige slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stian Tønnesen

Med himmel som tak

STP/stiantonnesenproduksjoner@gmail.com

Velkommen til et geni

Geni er en betegnelse jeg bruker ytterst sjelden. Her kommer det et unntak: Jacob Collier.

Jacob Collier på plass i sitt musikkrom.

Jeg har hatt gleden av å høre vidunderbarnet Jacob Collier (23) to ganger i år. Jeg blei enkelt og greit slått i bakken - det denne usedvanlige unggutten fra London leverer er intet mindre enn out of this world som det heter på ny norsk. Ryktet hadde gått foran han og you tube-verdenen mer enn antyda hva som kunne forventes. Live var det faktisk mye mer enn det fantasien greide å piske opp.

Debut-albumet hans kom ut i fjor, men her hjemme har det ikke vært tilgjengelig på cd før nå. Det har fått tittelen «In My Room» og er en flott beskrivelse på hva Collier har opplevd, lært og unnfanga i rommet sitt hjemme i nord-London.

Collier er født og oppvokst i et usedvanlig musikalsk hjem der mora var fiolinlærer og sjøl spilte Bach og andre herligheter. Som guttunge hang Jacob rundt og sugde til seg alt som foregikk av musikk i heimen og mor skjønte raskt at hun måtte flytte ut av musikkrommet for at sønnen skulle kunne fortsette utviklinga si.

Lille Jacob fylte opp rommet med alle mulige slags instrumenter og lærte seg å spille på alle - skikkelig. Han er enkelt og greit en virtuos - på alt! Som om ikke det er nok så synger han som en gud. Dessuten lærte han seg all mulig slags teknikker når det gjaldt å spille inn musikk og her - som på scena - så gjør han absolutt alt sjøl. Det er nesten så en ikke tror det, men etter å ha vært på to konserter med Collier, så har jeg ikke noe valg lenger - gutten er et fyrverkeri, et unikum, en energibunt - han er et geni.

Bortsett fra tittellåta skrevet av Brian Wilson og Gary Usher (Beach Boys) og Stevie Wonders «You and I» - sistnevnte er nok Colliers aller største forbilde - så har han skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. De befinner seg i et pop-, rock-, funk-, rnb-, jazz-landskap - eller de befinner seg i en Jacob Collier-verden, for dette er han nemlig mutters aleine om. Det er nemlig ingen - absolutt ingen som låter som Jacob Collier.

Opp gjennom åra har vi blitt presentert for en rekke barnestjerner som har fått merkelappen geni. Få, om noen, har greid å leve opp til dette - jeg tror Jacob Collier er i stand til å gjøre det.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Jeg hadde gleden av å intervjue Jacob Collier foran et usedvanlig mottakelig publikum i Trondheim i mai i år under Jazzfest.

Jacob Collier

In My Room

Membran/MusikkLosen

Ekte vare

Det er noe så ujålete og ekte over Diana Krall at hun fikser alt fra hotellbaren på Sheraton i Sandvika til Oslo Spektrum som den naturligste ting på jord. Hun kommer ruslende inn til flygelet, lurer på om vi har det bra og derfra og ut er det egentlig spill mot ett mål.

Det er ikke sceneshowet akkurat som preger en Diana Krall-konsert.

Foto: Matija Pužar

Historia om Diana Kralls suksess er mer faktisk mer spennende enn musikken hennes. Det er nesten ikke til å tro at hun nesten fyller Oslo Spektrum med den musikken hun har dedikert livet sitt til - standardjazz med enkelte krydder fra andre musikalske inspirasjonskilder, men hele tida med standarduttrykket i bånn. Skrur vi klokka tilbake til 1988 da hun var lobbyunderholder på Sheraton i Sandvika noen uker, og spilte mer eller mindre det samme som denne søndagskvelden vil jeg tro, var det lite eller ingenting som tyda på denne voldsomme suksessen.

Heldigvis er det slik at kvalitet holder i massevis - noen ganger. I tilfellet Diana Krall (52) har det vist seg å holde stikk. Som første gang jeg hørte henne, i den lille og intime Alexandra-kjelleren under Moldejazz i 1997 der hun spilte flere kvelder, så er det MUSIKKEN det handler om. Krall er født og har vokst opp med standardjazz på brødskiva i British Columbia i Canada og det er dette uttrykket og denne musikken hun har videreforedla helt tida siden. Scenene har blitt noe annerledes etter hvert og de siste gangene jeg har hørt henne har vært i en stor idrettshall i Kongsberg og seinest på den store utescena i sølvbyen.

Nå var det altså Oslos storstue som var arenaen og jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan dette «lille» og ganske så stille uttrykket ville passe inn i dette enorme rommet. Det gikk helt strålende med utmerket håndverk utført av Kralls faste lydmann og vi, som satt noen hundre meter unna, fikk med oss det minste pust og vispekomp i perfekt balanse.

Krall ga oss enkelt og greit mer av det hun alltid har levert i løpet av de knappe to timene. Iført en elegant svart buksedress kom hun ruslende inn, hilste og talte opp - one two three four. Det starta med Nat King Coles «´Deed I Do», gikk videre med far og datter Coles «L-O-V-E», «Isn´t it Romantic?», «Night and Day», «Blue Skies» og avstikkere med Tom Waits´ «Temptation», Burt Bacharachs «Walk on By», Joni Mitchells « A Case of You», Peggy Lees «I Don´t Know Enough About You», Bob Dylans «This Dream of You» før hun avslutta med sin egen «Departure Bay». Alt bundet sammen med småprat der hun blant annet fortalte om flygelet hun spilte på som hun hadde kjøpt her i Norge etter en utekonsert, muligens den på Kongsberg, og som hun gleda seg til å komme «hjem» til hver gang hun var på disse trakter. Hun fortalte oss også at hit ville gjerne ta med seg familien og bosette seg - velkommen skal hun, Elvis Costello og tvillingene deres være.

Sammen med et kremlag med fiolinisten Stuart Duncan, bassisten Robert Hurst, trommeslageren Karriem Riggins og gitaristen Anthony Wilson - de tre sistnevnte har vært med Krall i åresvis - ga Krall oss et usminka, ekte og stilsikkert musikalsk bilde av hvem hun er musikalsk anno 2017 - en svært så personlig sanger og en usedvanlig smakfull pianist. Det er akkurat den samme som jeg opplevde for første gang for 20 år siden og som mange etterhvert skryter på seg at de hørte i Sandvika i 1988. En flott og regnfull kveld i Oslo - en type vær som Diana Krall påstod at hun trivdes godt i. Og som sagt: Hun, Elvis og gutta boys skal være hjertelig velkommen!

Aleine med et flygel - holder lenge det også når det er Diana Krall som styrer butikken.

Foto: Tor Hammerø

Dina Krall

Oslo Spektrum

1. oktober 2017

Beklager!!!!

Av en eller annen grunn har Mari Boines debut som popsanger - på engelsk - gått meg hus forbi noen måneder. Nå skal jeg prøve å gjøre det godt igjen!

Mari Boine har tatt et nytt steg.

Når det gjør det egentlig ikke så mye når det gjelder Mari Boines musikk - at omtalen kommer ei stund etter den så dagens lys mener jeg. Som med alt annet hun har gitt oss opp gjennom årene, så er «See the Woman» også fullstendig tidløs sjøl om det er en ganske så hip pop-produksjon. Som en av Boines tidligere samarbeidspartnere, Jan Garbarek, sa da han skulle beskrive sin egen nye musikk for noen tiår siden: den er som før, men helt forskjellig.

Slik er det så avgjort med Boine og «See the Woman» også. Dette er nemlig hennes første album der hun synger på engelsk. Ikke nok med det - hun har også tatt turen til Sverige og superprodusent Tobias Fröberg som blant annet har vært sentral i Ane Bruns skiveproduksjoner de seineste åra. Det betyr også at hun omgir seg med «nye» musikanter, blant annet Bruns fremragende tangenttraktør Martin Hederos.

Veldig mye av Mari Boines musikalske identitet er jo forbundet med hennes samiske fundament og det er jo sjølsagt åpenbart at man vil stille seg spørsmål om hvordan hun passer inn i et slikt landskap og på et helt «nytt» språk. La det være klarte med en gang: Mari Boine kler også dette landskapet og dette landskapet kler henne. Stor del av æren skal helt sikkert tilfalle Fröberg som har vært seg bevisst på å bevare Boines urkraft og særpreg sjøl om han likevel har flytta henne inn i en ny verden for henne.

Boine har fått assistanse fra en rekke hold når det gjelder låtskriving og noe har hun også skrevet sjøl. Det eneste minuset er at låtmaterialet, som ofte har en melankolsk klang i seg, kan låte noe enstonig gjennom de første gjennomspillingene, men de vokser på hvert sitt vis underveis. Boines samiske DNA er fortsatt klart tilstede - hun synger på samisk på ei låt også - og hennes engelskuttale er absolutt innafor og høyst personlig.

«See the Woman» er vakker, sterk og personlig popmusikk formidla av en historieforteller av svært sjeldent kaliber. Da er det ordna opp med denne unnlatelsessynden også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mari Boine

See the Woman

MPS/Naxos Norge