hits

oktober 2018

Så inderlig, så sterkt

Innlandet, det vil si den langt framskredne duoen Ingrid Olava og Andreas Ulvo, har skapt et univers som er så inn til beinet som vel tenkelig.

Andreas Ulvo og Ingrid Olava - du verden så fint, så unikt, så....jeg mangler nesten ord.

Foto: Massimo Leardini

Det var vel ikke alle som så eller hørte for seg at vokalisten Ingrid Olava og pianisten Andreas Ulvo skulle dukke opp med et univers bestående av coverlåter. Derfor er det ekstra hyggelig og flott at de gjør det - spesielt når de gjør det så personlig, flott og annerledes som de gjør det her.

De to har jobba sammen i flere år og sakte, men sikkert vokste det frem et ønske om å gjøre et duoprosjekt sammen. Referansene til Ingrid Olava, som heter Brænd Eriksen også, og Ulvo er mange og hører hjemme over et stort spekter. Pop og rock er Ingrid Olavas spesiale og det de fleste forbinder henne med, mens Ulvo er en langt framskreden jazzmusikant med tydelige spor av både klassisk musikk og rock i uttrykket sitt.

Med fasit i hånd, eller i ørene, så er denne konstellasjonen så åpenbar at det er nesten utrolig at de ikke har tatt steget ut i det fri tidligere. Piano/vokal-duoer har jo ei lang historie spesielt i jazzverdenen og vi med norske røtter har jo en referanse med «Fairytales» - et intet mindre enn legendarisk album som Radka Toneff skapte sammen med Steve Dobrogosz like før hun gikk bort i 1982.

Innlandet har absolutt ikke gått i «Fairytales»-fella - de har ikke gjort forsøk på å skap en musikalsk slektning. De har derimot laga noe helt eget basert på sine egne forutsetninger og ditto referanser og det har endt opp som et smykke av ei plate.

Repertoaret er både overraskende og spennende: Totos «Africa» har aldri - ALDRI - blitt tolka på dette inderlige viset, og blir fulgt av Amy Winehouse-låta «Back to Black», tradlåta «Shenandoah», Paul Simons «Kathy´s Song», originallåta «Susann», Oscar Danielsons «Besvärjelse (Vi kommer älska dig då)», Arnulf Øverlands tekst «Om kvelden» til en en folkemelodi, Mary Chapin Caerpenters «Why Walk When You Can Fly» og festen avsluttes med standardlåta «Moon River».

Dette helt spesielle «settet» har de to satt sine voldsomt personlige bumerker på og det er en inderlighet, en personlighet og en styrke i det Innlandet gir oss som løfter dette visittkortet helt opp blant de store piano-vokal albumene - uansett sted og tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Innlandet

Innlandet

SoundCanBeSeen/Musikkoperatørene

Nye og spennende stemmer

Engelske Snowpoet, det vil si vokalisten Lauren Kinsella og multiinstrumentalisten Chris Hyson, åpner opp nye og spennende dører.

Lauren Kinsella og Chris Hyson - Snowpoet - har skapt et eget, lite og fascinerende univers

Det engelske plateselskapet Edition Records, med blant andre Eyolf Dale og Daniel Herskedal i stallen, er en kvalitetsgarantist. «Alt» som har kommet derfra de ti åra selskapet har eksistert har holdt et meget høyt kreativt nivå, og derfor er det alltid med stor forventning nye artister derfra blir ønska velkommen i heimen. Snowpoet, som her debuterer på labelen med sin andre skive, føyer seg elegant inn i kvalitetsrekka.

Lauren Kinsella (35), opprinnelig fra Irland, er som Hyson bosatt i London og en viktig del av den nye britiske jazzvinen med greiner inn i en rekke andre sjangre også. Sammen med Hyson, som spiller både akustisk og elektrisk bass, piano og synth, har hun med to unntak skrevet alt av tekster og musikk. Unntakene er coverlåtene «Dear Someone» av Gillian Welch og «Snow» av den islandske vokalisten Emiliana Torrini.

Apropos Island: Kinsella og Snowpoet blei allerede da bandets første skive blei sluppet i 2016, sammenlikna med Björk. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor, men Kinsella har avgjort staka ut kursen mot sin egen stemme også. Hun blei kåra til årets jazzvokalist i forbindelsen med debuten av radiostasjonen Jazz FM og sjøl om hun ikke er noen tradisjonell jazzvokalist så er det mulig å skjønne det også.

Her gir Snowpoet, som for anledninga er forsterka av saksofonisten Josh Arcoleo, gitaristen Nicholas Costello-White, trommeslageren Dave Hamblett og pianisten Matthew Robinson, oss åtte originallåter i tillegg til de to nevnte, og det er i et luftig, vakkert og forførende singer/songwriter-landskap med klare jazzovertoner vi befinner oss hele tida.

Kinsella har er ei vakker, lys og djupt personlig stemme som det er herlig å forsvinne inn i. Snowpoet har i tillegg et budskap som er av typen lett å like og lett å bli venn av og avhengig av. Da er for så vidt mye gjort da.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snowpoet

Thought You Knew

Edition Records/Border Music

Flott gjenhør

Maria Solheim fikk sitt gjennombrudd før hun hadde runda 20 og «alle» sto i kø for å hylle den nye store singer/songwriter-stjerna fra Vesterålen. Så blei det stille, men nå er hun heldigvis tilbake.

Maria Solheim er en strålende historieforteller.

Maria Solheim har rukket mye mer enn å bli 36 år, fått barn, flytta til Svelvik og nå gitt ut seks album under eget navn. Hun har levd en viktig del av sitt liv og det setter så avgjort sitt preg på «Stories of New Mornings» - et visittkort som forteller oss at hun fortsatt har «det» som alle satte så voldsomt pris på da hun hilste på oss den første gangen.

At det blei stille er en sannhet absolutt med modifikasjoner: mellom 2001 og 2006 kom det fire album, så ett til i 2012 samt ei herlig barneplate sammen med Silje Sirnes Winge i 2106, men sammenlikna med starten, der hun var en viktig del av soundtracket til mange, så er et opphold på seks år fra forrige plate relativt lenge.

Nå er heldigvis lysta og gnisten tilbake igjen og for en historieforteller Maria Solheim er! Hun skriver om dagligdagse foreteelser og personlige problemstillinger som hele tida blir allmenngyldige - de som ikke kjenner seg igjen i noe eller alt her må nesten være forstumpa på et eller annet vis.

Utgangspunktet for denne skiva er at Solheim har hatt en drøm om å spille i band. Etter at den blei virkelighet, gikk hun tom og la bort gitaren. Men etter mange år borte fra musikken, så dukka det opp nye sanger i hodet hennes - og med sangene kom også drømmen tilbake - heldigvis.

Solheim befinner seg fortsatt i et slags sofistikert - her brukt med positivt fortegn - poplandskap der de smakfulle melodiene kler tekstene og det ofte nedpå uttrykket hennes på et herlig vis. Når hun så har med seg et empatisk lag med blant andre Trygve Skaug, Mari Kreken fra Darling West og Christer Slaaen som uhyre smakfull produsent, så har dette blitt årgangs-Maria Solheim, på engelsk med ett unntak for nordnorske «Ei kvinnehand», som det er lett å bli forført av. Så er det bare å håpe at hun holder tak i drømmen i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maria Solheim

Stories of New Mornings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Ny Saft-smak

Den amerikanske tangentvirtuosen Jamie Saft dukker opp i stadig nye versjoner og nesten alle er like spennende.

Bill McHenry, Nasheet Waits, Brad Jones og Jamie Saft har grunn til å smile.

De siste par åra har Saft (47) vist seg fram blant annet sammen med Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i bandet Starlite Motel, sammen med Iggy Pop, Bobby Previte og Steve Swallow i nok en overraskende kvartett og mutters aleine på «Solo a Genova». Nå er han tilbake i nok ei ny utgave: sammen med bassisten Brad Jones, tenorsaksofonisten Bill McHenry og trommeslageren Nasheet Waits møter vi den usedvanlig allsidige Saft i en ganske straight utgave her.

Gjennom ni Saft-komposisjoner som oppholder seg i et mørkt/lyst-landskap og som hele tida hører hjemme i et sein-bop uttrykk, samt standardlåtene «Violets for Your Furs», «Sweet Lorraine» og «There´s a Lull in My Life», viser Saft oss ei ny og ganske så tradisjonell, men likevel personlig side av seg sjøl som beveger seg godt inn i et Coltrane-univers fra 60-tallet. Jones og McHenry er ganske så ubeskrevne blad for meg, mens Waits kjenner vi godt her hjemme blant annet fra hans medvirkning i Jason Morans Bandwagon - han er enkelt og greit en av de store, unge trommeslagerne over there. Det bekrefter han her og Jones og McHenry forteller oss også at her har vi med sterke stemmer å gjøre.

Jamie Saft er med sin allsidighet og sitt tydelige uttrykk, uansett hvor han møter opp, en av de viktige pianostemmene anno 2018.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft Quartet

Blue Dream

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Duvende og herlige bølger

Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at et nytt livstegn fra Espen Berg Trio sørger for et av årets musikalske høydepunkt.

Espen Berg Trio - låter som ei kule og er muligens sponset av Specsavers eller Synsam.

Det har seg nemlig slik at helt siden siden jeg hørte Hamars store pianosønn Espen Berg (35) for første gang, så har han uten unntak imponert meg - det være seg i soloformat, i Trondheim Jazz Orchestra-bandet til Marius Neset, hans eget bestillingsverk til Moldejazz i fjor eller med sin egen trio som platedebuterte med «Mønster» for tre år siden. Allerede i 2012 så solodebuten «Noctilucent» dagens lys.

Sammen med trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, alle tre med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, som har vært en del av trioen siden starten og den første skiva, har Berg, trioen og musikken vokst og modna seg voldsomt for hvert møte.

Vi snakker fortsatt om et melodisk og dynamisk univers som er intrikat og utfordrende, men som gjennom måten de tre tolker låtene på gjør sitt til at det oppleves lekende og «lett» sjøl om det altså på ingen måte er ukompliserte saker Berg & Co serverer oss.

Låtene, som med unntak av Stings «Hounds of Winter», er komponert av Berg, spenner over hele spekteret fra nydelige ballader til heftige temposaker og den meget empatiske og særdeles samspilte trioen trives like godt uansett hvilke omgivelser de dukker opp i.

Vi har med tre langt framskredne individualister å gjøre som teknisk sett har få begrensninger, men det er likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg aller mest her. Det er som om samtaler blir starta, utvikler seg og får en naturlig konklusjon - hver gang!

Er du på utkikk etter noe vakkert, men samtidig utfordrende for høsten og alle andre årstider som måtte komme, så er «Bølge» absolutt å anbefale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Berg Trio

Bølge

Odin Records/Musikkoperatørene

Ventetida er over

Rebekka Bakken har vært her hele tida. Likevel er det for stille rundt den flotte vokalisten i alt for lange perioder. Nå er hun heldigvis veldig tilstede igjen.

Rebekka Bakken er en singer/songwriter på meget høyt internasjonalt nivå.

Rebekka Bakken (48) fra Lier har hatt ei ganske så utradisjonell karriere. Hun stakk like godt til New York ung og helt uetablert for å se om hun kunne make it there. Til en viss grad makta hun absolutt det og etter ei rundreise gjennom flere europeiske land, med stor suksess i mellom-Europa, så har hun nå endelig vært bosatt her til lands de seineste åra.

Bakken har siden 2001 bygd opp en solid og veldig spennende diskografi både under eget navn eller sammen med navngjetne artister som den østerrikske gitaristen Wolfgang Muthspiel eller den tyske pianisten Julia Hülsmann. Hver gang hun har meldt seg med nye visittkort der hun har hatt ansvaret aleine, så har det slått meg hvilken kapasitet hun er som som singer/songwriter - og aldri mer enn denne gangen.

Bakken skriver sjølironiske, morsomme og personlige tekster som hun tolker med sin svært så personlige og herlige stemme som man kan kjenne igjen på i alle fall hundre meters avstand. Jo da, det er lett å høre impulsene fra giganter som Joni Mitchell, men Bakken henter også mye fra cabaret-tradisjonen og når hun har lett for å by på seg sjøl - «You know I´m Norwegian, I like my men on ice», så blir uttrykket hennes noe hun er helt aleine om.

Bakken har skrevet nesten alt stoffet sjøl, men plusser på med en av mine absolutte favorittlåter - uansett sjangrer - Cyndi Laupers «Time After Time» i en ikke annet en nydelig versjon samt Svein - ikke Sven som det står i coveret - Gundersen og Johnny Sareussens «Hotel St. Pauli». Bakken er også en låtskriver med et solid særpreg - det er enkelt og greit herlig å oppholde seg i hennes univers.

Når Bakken så har tatt turen til Stockholm for å få assistanse av Johan Lindström og Jesper Nordenström - på strenger og tangenter og her snakker vi musikanter i klassen ultra, samt vår - og hennes - egen Rune Arnesen på trommer og perkusjon samt litt munnspill og bass (!) fra Knut Reiersrud, så er reisefølget akkurat så bra som det er mulig å ønske seg.

I mine ører er dette Rebekka Bakken på sitt aller beste - det sier en hel del det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rebekka Bakken

Things You Leave Behind

OKeh Records/Sony Music

Tøffe saker

Saksofonisten Lauritz Lyster Skeidsvoll har markert seg kraftig de seineste åra. Sammen med medstudenter fra Musikkhøgskolen i Oslo forteller han oss med bandet Master Oogway at han er i stadig og heftig utvikling.

Master Oogway har mye spennende på gang.

Lyster Skeidsvoll (24) fra Kleive ved Molde har sin unge alder til tross vært med i en rekke konstellasjoner allerede. Mye av æren skal nok gå til pappa Leiv Skeidsvoll som har vært pytt og panne i det lokale musikklivet og som har lagt mye til rette for at både Lauritz og lillebror Isach, som spiller piano, har fått muligheten til å leve ut drømmen. Brødrene spiller også mye sammen, blant annet i bandet Bear Brother, men her er det altså andre medsammensvorne det handler om.

For noen år siden var det en annen moldenser, trompeteren Kristoffer Eikrem, som slo gjennom med en kameratgjeng fra Musikkhøgskolen. Bandet het Mopti og vant blant annet den meget ettertrakta Jazzintro-prisen i 2012. Nesten den samme ruta har Master Oogway gått: kvartetten kom til finalen under årets Moldejazz, men gikk ikke helt til topps.

Basert på bandets debutskive, som blir gitt ut på det meget velrenommerte portugisiske selskapet Clean Feed Records med distribusjon over hele verden, er det absolutt ikke overraskende at bandet nådde langt i konkurransen. Musikken og plata forteller oss at bandet har store muligheter til å langt med det tøffe uttrykket sitt.

Bortsett fra ei låt, som er skrevet av bassisten Karl Erik E. Horndalsveen fra Nøtterøy ved Tønsberg, så er alt komponert av gitarist Håvard Nordberg Funderud fra Rygge ved Moss. De musikalske idealene er åpenbare fra start til mål og henter massevis av inspirasjon fra rockens trøkk, energi og umiddelbarhet. Når dette så har blitt miksa på et elegant og personlig vis med impulser fra Miles Davis´ første elektriske periode på slutten av 60-tallet og ikke minst Ornette Colemans saksofonistiske innfallsvinkel, som Lyster Skeidsvoll garantert har brukt en time eller to på å studere, så har det blitt et brygg som gutta i Master Oogway har grunn til å være stolt av.

Trommeslager Martin Mellem fra Lier ved Drammen er også ei viktig og fleksibel stemme sammen med hovedsolistene Nordberg Funderud - her kan kongeriket ha ei ny gitarstjerne i emning - og Lyster Skeidsvoll som hele tida tar nye steg i retning seg sjøl. Master Oogway er et band med mye spennende i sekken og byr oss på jazz for rockere og rock for jazzere som kan varme i en sur høstkveld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Master Oogway

The Concert Koān

Clean Feed Records/MusikkLosen

Dobbel mester Møster

Kjetil Møster har helt siden han blei utnevnt til verdens «største» jazztalent i 2006, vært akkurat det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Møster! i aksjon på Henie Onstad Kunstsenter.

Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter

Bergenseren Kjetil Møster (42) har helt siden mange blei oppmerksom på han via jazzlinja i Trondheim på slutten av 90-tallet, vært ei ledende stemme i en rekke konstellasjoner i grenseland mellom jazz og rock. Der befinner han seg fortsatt og det låter tøffere enn noensinne.

Et band, eller rettere sagt en konstellasjon, han stadig har vendt tilbake til er bandet Møster! Besetninga har variert en hel del, men uten stans har han staka ut ny kurs med Møster!

På dette voldsomme dobbelt cd/LP-visittkortet er det en Møster i superslag vi støter på. Sjølsagt har han mye av æra for det, både som bandleder og instrumentalist - i tillegg til saksofoner trakterer han også klarinett, elektronikk, perkusjon og trommer her -, men hans evne til å finne de rette medsammensvorne til å utfordre både han sjøl, hverandre og oss, er en svært viktig del av denne suksessformelen.

Nikolai Hængsle på elbass og elektronikk, Kenneth Kapstad på trommer, Hans Magnus Ryan på gitar og elektronikk og Jørgen Træen på synth og lap steelgitar er jo intet mindre en et kreativt kremlag fra rockens og jazzens meste spennende grenseland.

De ti spora, som varer fra vel ett til over 22 minutter, er unnfanga av alt fra Møster aleine til alle mann alle og det har ført til mange tenkelige avskygninger innen et spennende landskap med impulser fra alt fra rock, jazz, impro, elektronika og samtidsmusikk. Dette er så tøft, annerledes, personlig, så Møstersk at det bare er å slå fast at talentutmerkelsen i 2006 hadde svært mye for seg.

Som ikke dette er nok, så møter vi Møster i nok en urheftig ny konstellasjon med uante mengder energi og nysgjerrighet - The End. Sammen med sin sjelsfrende og store inspirasjonskilde siden han hørte The Thing for første gang, Mats Gustafsson, har de to baryton- og tenorsaksofonistene satt sammen et nytt band med kvaliteter til både å overraske og skape musikk ulikt alt annet som har vederfaret de eller fleste sanseapparter.

De to herrene fikk overtalt Anders Hana til å finne fram igjen gitaren, de har invitert med seg den unike stemmekunstneren Sofia Jernberg og trommene blir traktert av amerikaneren Greg Saunier som altrockfolket vil kjenne igjen fra bandet Deerhoof. Han har etter denne innspillinga blitt erstatta av Børge Fjordheim fra Cloroform.

Etter å ha fått øvd sammen ei stund og spilt tre konserter bar det rett i studio og vi får møte et band og en musikk som treffes i et urheftig univers der frijazz møter støy, altrock og en hel del andre ingredienser som sørger for at akkurat slik musikk aldri har nådd mine ører i alle fall.

Kjetil Møster forteller oss nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The End har all grunn til å se fornøyde ut.

Møster!

States of Minds

Hubro/Musikkoperatørene

The End

Svårmod och vemod är värdesinnen

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Kvadruppel Bekken

Noen er ivrigere i tjenesten enn andre. Den ustoppelige og ekte pianisten og vokalisten Tor Einar Bekken - også kjent som Dr. Bekken - er heldigvis blant de ivrigste.

Tor Einar Bekken og Richard Gjems inviterer til fest.

Denne gangen treffer vi for sikkerhets skyld på fire «utgaver» av den gode Bekken der han er mutters aleine på tre av dem. Først ut her er han i herlig samspill med sin sjelsfrende og munnspiller Richard Gjems. De to har et samarbeid som går rundt ti år tilbake i tid og det har blyanter annet ført til albumene «Songs From a Forest» og «Slaveriet».

Her møter vi de to fra en konsert på Herr Nilsen i Oslo i fjor høst. De som har greie på det musikalsk universet til herrene Bekken og Gjems kan fortelle om to kapasiteter som har en voldsom oversikt over tilfanget som finnes i bluesverdenen og slik virker det da også. Sammen med Christian Gjems på gitar tar de oss med på en ekskursjon med inderlige versjoner av alt fra «Black Coffee» til «I´d Rather Drink Muddy Water», «Livet i Finnskogarna» - begge har sine røtter der - og Randy Newmans legendariske «Louisiana 1927». Når så Nora Noor så dukker opp som gjest på «Jealous Kind» så har denne liveinnspillinga blitt til en fest i blues/boogie/soul/jazzland av det sjeldne slaget.

Tor Einar Bekken - det finnes ikke mange slike på bygdene nå til dags.

Samarbeidet mellom Bekken og Gjems er både flott og fruktbart, men Bekken trenger ikke å gå over noe som helst for å skape musikk. Her kommer det nemlig tre soloutgaver av herren med helt forskjellige utgaver av den spennende sjela som har plass i kroppen til Tor Einar Bekken

Først ut er han på «PNO» med sju improvisasjoner som befinner seg i et landskap som henter like mye fra klassiske inspirasjonskilder som fra jazz - inkludert Cecil Taylor-impulser (!!!), blues og folkemusikk. Den sier mye om hvilken allsidig musikant Tor Einar Bekken er og hvor kreativ og impulsiv han er. Tøft, spennende og overraskende.

Tro på ingen måte at unge Bekken kun har pianoet å hygge seg med eller uttrykke seg gjennom. På «Dark Hour» tar han oss med på seks improvisasjoner/ekskursjoner med sin guitalele - en slags hybrid midt mellom gitar og ukulele. Her hentes inspirasjonen i stor grad fra americana-tradisjoner og folkemusikk og er en oppfølger til «Guitalele Blues» som kom i fjor. Tøft og annerledes.

Denne musikalske maratonøvelsen avslutter Tor Einar Bekken med «PianoFolk» der han inviterer oss til Finnskogen der altså røttene til Bekken befinner seg. Med sitt klangrike og inderlige pianospill tar han oss gjennom ni melodier med masse melankoli og dybde i seg som har sitt opphav der inne i skogen ved svenskegrensa.

Tor Einar Bekken er en utmerka jazzpianist med mye av sine røtter i den aller tidligste jazzen og bluesen. Samtidig er han så mye mer og gjennom disse fire utgivelsene får vi stifte bekjentskap med mye av det han er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bekken & Gjems

Spell

Blue Mood Records/Musikkoperatørene

Tor Einar Bekken

PNO

DrB Records/soundcloud.com

Dr Bekken

Dark Hour - Guitalele Improvisations, Vol. 2

DrB Records/soundcloud.com

Tor Einar Bekken

PianoFolk - Folkemusikk fra Finnskogen

DrB Records/soundcloud.com

Arvtakeren

Alt- og sopransaksofonisten Tia Fuller har det meste i seg for å bli den som tar opp arva etter legenden Julian «Cannonball» Adderley.

Tia Fuller med et voldsomt trøkk i uttrykket.

Fuller (42) har i en rekke sammenhenger, fra Beyoncé til de to bandene hun har gjesta Moldejazz med de seineste åra - da uten Beyoncé, fortalte oss klart og tydelig at hun er en av dem som kan ta den relativt tradisjonelle, men samtidig moderne saksofonarva videre. Først kom hun til Molde med sin egen kvartett blant annet med sin søster på piano og noen år seinere i bandet til trommeslager Terri Lyne Carrington sammen med Ingrid Jensen og Lizz Wright. Hun har med andre ord vært med i spissen for jenteframmarsjen i amerikansk jazz.

På «Diamond Cut», som hun sier hun er en del av og som kan oversettes med gullgenerasjonen, møter vi en moden og uttrykksfull saksofonist i full blomst. Hun mener hun tilhører gullgenerasjonen fordi hun hun har så mange skuldre å stå på - så mange hun har lært av og fra. Det er tydelig at Fuller har tatt til seg hele denne store jazztradisjonen spesielt fra bebop og dens avleggere fram til i dag og underveis har hun skapt sitt eget uttrykk med klare spor av funk og soul i seg også.

I tillegg til å være ettertrakta rundt om på scener kloden rundt, er Fuller også en meget populær professor ved Berklee i Boston - en av verdens mest velrennomerte jazzutdanningsinstitusjoner. Det sier en hel del om hvilken kompetanse hun er i besittelse av og som utøvende musikant er «Diamonds Cut» kanskje hennes aller beste beskjed til dato.

Med Lyne Carrington i produsentrolla, og på perkusjon på to spor, så presenterer Fuller seg her gjennom et repertoar med egne låter i et melodisk vakkert landskap sammen med standardlåtene «I Love You» og «Soul Eyes» og «Save Your Love for Me» som Cannonball Adderley og Nancy Wilson gjorde sammen på begynnelsen av 60-tallet.

Når Fuller så har alliert seg med to superkomp, enten Jack DeJohnette på trommer og Dave Holland på bass, eller James Genus på bass og Bill Stewart på trommer, og Adam Rogers på gitar hele veien og Sam Yahel på orgel på to spor, så får hun alle de utfordringer og all den inspirasjon hun trenger for å virkelig å ta nye steg i retning seg sjøl. Tøft og herlig er det fra start til mål.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tia Fuller

Diamond Cut

Mack Avenue/MusikkLosen

Dobbel Breistein

Saksofonisten Inge Weaterhead Breistein har sakte, men sikkert etablert seg med ei egen stemme de seineste åra. Her kommer det to forskjellige bevis på hva og hvem han er.

Inge Weaterhead Breistein og Svein Rikard Mathisen - de må gjerne smile.

Foto: Emil Breistein

Sammen med den meget lovende gitaristen Svein Rikard Mathisen, i kvartettformat, og på duo med sampleren, synthesisten og elektronikeren Tortusa, viser Weatherhead Breistein (35) fra Bergen oss hvilket allsidig talent han er i besittelse av.

Mathisen, opprinnelig fra jazzmetropolen Brumunddal nord for Hamar, har allerede gjennom sine soloutgivelser «Copenhagen Diaries» og «Monsters» fortalt oss at han er et talent utenom det vanlige både som gitarist og komponist. Det er derfor absolutt ingen bombe at når han står som både medkomponist og som leder av bandet og prosjektet sammen med Breistein, så er det både tøff og utfordrende, men samtidig melodisk jazzmusikk som står på programmet.

Sammen med trommeslageren Raymond S. Lavik fra Drammen/Stavanger og den svenske bassisten Johannes Vaht, gir Breistein og Mathisen oss sju låter med røtter både i amerikansk og europeisk jazz. De fire har alle et sterkt bandideal og ECM-estetikken er ikke langt unna. Spesielt de to lederne får masse plass til å vise oss hvem de er som solister og «samtalene» de fører og klangidealene deres forteller oss at de kommer til å by oss på mye spennende musikk i tiåra som kommer.

Inger Weaterhead Breistein og Tortusa skaper fascinerende landskap.

Breistein har flere andre jern i ilden også. Sammen med lydskaperen Tortusa, også kjent som John Derek Bishop fra Stavanger, som vi møtte i forbindelse med hans tolkninger av deler av Eivind Aarsets musikk, har han med «Mind Vessel» skapt musikalske landskap ganske langt unna kvartetten med Mathisen, men definitivt fascinerende på sitt vis likevel.

Tortusa og Breistein har laga ganske så minimalistisk og ofte sakteflytende musikk som oppleves som både beroligende og inspirerende. Musikken er full av stemninger og befinner seg i spenningsfelt som er både organiske og akustiske det ene øyeblikket og digitalt og industrielt det neste.

Til sammen forteller disse to utgivelsene at Inge Weaterhead Breistein er ei spennende ny saksofonstemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathisen/Breistein

Gadgets

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Tortusa II Breistein

Mind Vessel

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Et overraskende møte

Irske saksofonister og klarinettister er ikke mitt spesiale, men når Jan Bang og Eivind Aarset er involvert så skjerpes appetitten. Det er det all grunn til.

Seán Mac Erlaine med Eivind Aarset i bakgrunnen lager forførende musikk.

Altsaksofonisten, klarinettisten, bassklarinettisten, elektronikeren og mye annet Seán Mac Erlaine (42) er et fullstendig nytt bekjentskap for meg. Årsakene kan være både mange og sammensatte, men irsk jazz er ikke akkurat det vi støter på oftest her på berget. Når det viser seg at han har samarbeida med samplemaestro Jan Bang og gitarist i samme klasse, Eivind Aarset, så er jo det et et kvalitetsstempel i seg sjøl - de to gutta kaster nemlig ikke bort tida si på noe som er i nærheten av middelmådig. Slik er det også i dette tilfellet.

Det viser seg at de tre har jobba sammen i deler av 2016 og året etterpå, noe som endte opp i et studio i Oslo for et års tid siden. Der har de tre og vokalisten Sadhbh Ní Dhálaigh, også hun ei nydelig irsk stemme, på noen av spora skapt intet mindre enn unike og tildels forføreriske musikalske landskap.

De elleve låtene er mer stemninger enn tradisjonelle melodier og er med ett unntak unnfanga av de tre kollektivt - der og da i studio vil jeg tro i stor grad.

Kombinasjonen av klarinett/saksofon, Aarsets usedvanlige fargeleggingsevner med sin grå sjelsfrende av en gitar og ymse maskiner og Bangs banebrytende kvaliteter når det gjelder live sampling, har ført til noe som tittelen passer utmerka for: ørene bør definitivt være rensa og tømt for andre påvirkningskilder før Mac Erlaine og hans norske venner inntar alle sansene.

«Music for Empty Ears» har blitt et både overraskende, vakkert og originalt visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seán Mac Erlaine

Music for Empty Ears

Ergodos/ergodos.ie

En ny krimhelt

Noen tog passerer stasjonen for raskt for at slike som meg får hoppa på. På tredje forsøk kom jeg på Samuel Bjørk-vogna. Det blir ikke siste tur med han.

Samuel Bjørk - aka Frode Sander Øien - er en krimforfatter helt der oppe.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Samuel Bjørk, et pseudonym for trønderen Frode Sander Øien, er et navn som bør sjekkes ut. Jeg har definitivt fått med meg at han har fått lassevis med skryt for sine to første krimromaner, «Det henger en engel alene i skogen» og «Uglen», men tida har altså ikke strukket til for min del. Som det heter på skøytespråket så var det ikke noe alternativ å gå glipp av den viktige tredjerunden, «Gutten som elsket rådyr».

Nok en en gang er det Bjørks helter Mia Krüger og Holger Munch som blir involvert i noe som skal vise seg å være mye mer og mye større enn det de først aner. Bjørk viser seg å være en plotmaker som bygger og bygger historia si på et intelligent og finurlig vis der det ene overraskende, men likevel troverdige elementet dukker opp etter hverandre. I det øyeblikket du tror du har et lite tak på løsninga, så sender Bjørk historia videre og spenninga holder seg helt til de siste sidene. Slik skal det jo være med de store krimromanene og slik er det altså her.

Bjørk skriver veldig godt - det er en framdrift både i språket og storyen hans som gjør at man ikke vil/makter å legge fra seg boka før øynene streiker. Karakterene er troverdige og de stadig nye elementene kommer akkurat når de er nødvendige for spenninga - som er der fra første til siste side. Krüger - hvorfor må forresten «alle» politihelter ha et rusproblem? - og Munch er en hyggelig og realistisk duo og jeg gleder meg allerede til neste møte. Her blir det ikke gått glipp av flere runder med og fra Samuel Bjørk.

PS Som jazzentusiast synes jeg det er leit at jazzlinja i Trondheim får seg et skudd for baugen, men det for gå! Både John Coltrane og «My Funny Valentine» spiller ei rolle underveis - det taler sjølsagt til romanens og ikke minst Bjørks fordel.

Samuel Bjørk

Gutten som elsket rådyr

Vigmostad & Bjørke

Litterær musikk

Noe mer urbant enn Majorstuen er vanskelig å forestille seg. Kvintetten med samme navn derimot beveger seg langt utenfor Oslo 3 - heldigvis.

Majorstuen et godt stykke fra Oslo 3.

Felespillerne Synnøve S. Bjørset, Tove Hagen, Jorun Marie Kvernberg - ja hun er søstera til en Ola -, Anders Löfberg og Bjørn Kåre Odde, gir med «Skrible» ut sitt sjuende visittkort. Noen av dem spiller også bratsj og cello og to av dem synger. For meg er dette det første møtet og det har så avgjort gitt mersmak.

Majorstuen og feleuttrykket til Jorun Marie Kvernberg ligger et godt stykke unna broder Ola og hans måte å traktere fela på. Her ligger så avgjort folkemusikken og feletradisjonen derfra i bånn, så sånn sett så kan man nok si at søster Jorun Marie er mye tydeligere i sitt slektskap til morfaren, spelemannen Peter L. Rypdal fra Tresfjorden.

Her har Majorstuen fått eller gitt seg sjøl ei spesiell musikalsk/litterær utfordring. All musikken, som uten unntak er komponert av de fem, har nemlig sitt utgangspunkt eller sin inspirasjon i litteratur som har betydd noe for dem på et eller annet nivå. Det betyr at vi får musikk med røtter i alt fra Ragnar Hovland, Frode Grytten, Ludvig Holberg, Jacob Breda Bull, Gunnhild og Olav R. Øyehaug, svenske Arvid Jonsson, André Bjerke, Sigrid Undset, Carl Frode Tiller, Knut Hamsun og, tro det eller ei, Kjell Hallbing - faren til Morgan Kane.

De fem har skapt original musikk, men hele tida ligger folkemusikktradisjonen og fele-estetikken derfra i ryggmargen til alle fem - norske som svenske. Det er vel etterhvert ingen hemmelighet at det swinger noe infernalsk av felespillet til Ola Kvernberg. Det gjør det også av Jorun Marie og hennes medsammensvorne, men på et helt annet vis.

Majorstuen egner seg på alle vis utmerket godt også utenfor Oslo 3.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Majorstuen

Skrible

Majorstuen Fiddlers Company/Musikkoperatørene

Giganten

Blant nålevende jazzmusikere så befinner Wayne Shorter seg helt der oppe. Her kommer nok en bekreftelse - med et praktverk inkludert tegneserie!

Wayne Shorter - for en saksofonist, for en musikant!

Helt siden slutten av 50-tallet har Wayne Shorter (85) hatt en bortimot ikonisk status i jazzverdenen. Gjennom samarbeid med «alle» fra Maynard Ferguson, via Horace Silver til Art Blakey og Miles Davis og sammen med Joe Zawinul i «verdens beste band» Weather Report, og de seineste tiåra med sin egen kvartett, har Shorter uten stans lagt lista aller øverst.

Jeg er for ung (har du hørt!) til å ha vært med på heile denne reisa - live i alle fall. Men jeg har gått opp løypa og fått med meg det aller meste han fra hans tidlige produksjon også og fra «Native Dancer» av på midten av 70-tallet - det fantastiske samarbeidet med den brasilianske sangeren Milton Nascimento - har jeg stilt opp så raskt det har latt seg gjøre når Shorter har meldt seg klar.

Jeg hører til de som alltid har satt sopranspillet til Shorter aller høyest. Sammen med tonen som Jan Garbarek og John Surman har skapt - hver for seg, må vite - så er den høyst personlige sounden i sopransaksofonen til Shorter også fra en annen verden. Så sterk, så uttrykksfull og noe så voldsomt Shortersk.

Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt. På disse tre CD-ene, den første gjort i studio sammen med kvartetten og Orpheus Chamber Orchestra, og de to siste gjort live i London med kvartetten, får vi møte Shorter i storform nok en gang. All musikken er spilt inn for fem år siden og har garantert fått godkjentstempel av far sjøl.

De samme låtene som blir spilt med det 34 manns- og kvinners kammerorkesteret i New York, får vi igjen live i London med superbandet som nå har bestått av Brian Blade på trommer, John Patitucci på bass og Danilo Perez på piano siden 2000 - Shorters første permanente akustiske kvartett - og jeg skjønner godt at Shorter ikke har sett noen grunn til rokkeringer siden.

Dette er et så utsøkt, samspilt, lyttende og ekvilibristisk kollektiv som, inkludert Shorter, vet akkurat når, hvordan og hvor mye de skal melde. På sett og vis er det mer kommentarer enn lange soli som blir servert, spesielt fra Shorter, og det er en flott og original måte å gjøre det på.

Når vi i denne praktboka/boksen i tillegg får servert en tegneserie på rundt 70 sider som Shorter har skrevet tekstene til sammen med Monica Sly og som Randy DuBurke har illustrert på et flott vis, så har dette blitt intet mindre enn minneverdig Shorter. Tekstene handler enkelt sagt om det gode vs det onde og også på dette feltet har vår mann mye å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wayne Shorter

Emanon

Blue Note/Universal

Endelig!

Trioen Splashgirl har ei lang og stolt fortid å slå i bordet med. Så blir det helt stille - lenge. Nå er de endelig tilbake - stadig mer spennende.

Splashgirl låter tøffere enn noen gang.

Seks cd-er har bandet gitt oss mellom 2007 og 2015 og med «Arbor» i 2009 var de det første bandet ut av startgrinda hos det meget oppegående plateselskapet Hubro. Her kommer bandets sjette på selskapet og det første livstegnet siden 2015 og du verden så tøft det låter.

Helt fra starten har Splashgirl bestått av Andreas Lønmo Knudsrød på trommer, perkusjon og trommemaskiner, Andreas Stensland Løwe på allehånde tangenter og Jo Berger Myhre på basser, gitar og noe som skaper lyd som heter Grendel drone commander. De har helt fra starten hatt klare visjoner når de gjelder hvor de vil og i sitt elektro-akustiske landskap låter de fortsatt som Splashgirl og ikke noen andre - og ingen andre låter som dem.

Her blir det fortsatt ikke kompromissa en millimeter og vi møter de tre i et univers der vi finner alt fra løse og åpne ekskursjoner til fusioninfluerte sekvenser med spor av både Weather Report og krautrock-universet til Tangerine Dream. Albumet består av sju låter - seks kollektivt unnfanga og en av Berger Myhre - som både står for seg sjøl og som gjerne kan nytes i en porsjon. Splashgirls univers er nemlig noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Splashgirl

Sixth Sense

Hubro/Musikkoperatørene

Flotte sanger

Olle Adolphson var en av de aller største viseskaperne i Norden. Her får han en velfortjent hyllest.

Mats Bergstöm og Mikael Samuelson tolker Olle Adolphson på et inderlig og flott vis.

Ingen som var i nærheten av den store visebølga kan ha unngått å stifte bekjentskap med Olle Adolphsons (1934-2004) enorme og storslåtte skattekiste. Mange har plukka fram igjen en låt her og en sang der, men her har sangeren Mikael Samuelson og gitaristen Mats Bergström virkelig satt sammen noe av det aller flotteste og sterkeste Adolphson skapte gjennom sitt liv.

Mange så på Adolphson som Evert Taubes naturlige etterfølger. Med «fasit» i hånd så er det ikke så vanskelig å skjønne det. Adolphson var som sin læremester en historieforteller av guds nåde. Han hadde en evne til å observere og beskrive store og små saker som gjorde at vi alle kunne skape våre egne bilder og få oss til å tenke og ofte humre.

Flere av av Adolphsons viser har blitt klassikere som har blitt tolka av mange innen mange sjangre. For meg er for eksempel Niels-Henning Ørsted Pedersens versjon av «Trubbel» av typen uforglemmelig.

«Trubbel» er også en av de 14 sangene opera/visesanger Mikael Samuelson og gitarist Mats Bergström har valgt ut til denne hyllesten. Jeg må bryte sammen å tilstå at dette er mitt første møte med de to herrene, men etter å ha lest meg opp litt så skjønner jeg at det er musikere med et heftig rulleblad vi har med å gjøre. De to har blant annet gitt ut flere Taube-skiver sammen og det er i denne tradisjonen vi også befinner oss her.

Samuelson har ei vakker og stor stemme med mye varme i seg. Operasangeren får i stor grad hvile her - det er historiefortelleren og visesangeren som står sentralt også i sanger som «Nu har jag fått den jag vill ha», «Nu är det gott att leva» og «Resan hem». Bedre reisefølge enn den eminente gitaristen Mats Bergström er det heller ikke mulig å finne for dette landskapet.

Olle Adolphsons univers er av den tidløse sorten. Det er å håpe at Mikael Samuelson og Mats Bergström også får opp ørene hos nye generasjoner med denne hyllesten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mikael Samuelson & Mats Bergström

Olle Adolphson 14 sånger

Joglar/Border Music

Skal vi danse?

Den danske, men Oslo-bosatte altsaksofonisten Signe Emmeluth fremstår som en av de mest spennende stemmene i ung nordisk jazz.

Emmeluth´s Amoeba søker og finner i åpne landskap.

Stadig flere unge nordiske jazztalent har fått øre og øyne opp for jazzlinja i Trondheim og det som skjer der. De søker seg dit, de utvikler seg der og de kommer ut i den andre enden som søkende, spennende artister. Signe Krunderup Emmeluth (26) fra Odense hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Med sin kvartett Emmeluth´s Amoeba platedebuterer hun under eget navn og hun gjør det på et fritt, spennende og originalt vis. Emmeluth har skrevet alle de ti komposisjonene med et herlig, luftig og melodisk tonespråk som har mye fri eller løs rytmikk knytta til seg.

Når hun så har henta inn tre særdeles empatiske, lyttende og kreative sjeler i pianisten Christian Balvig, gitaristen Karl Bjorå og trommeslageren Ole Mofjell - et bassløst samfunn med andre ord - så har hun funnet sjelsfrender som skaper musikk i form og farger, slik Emmeluth ser musikk for seg.

Det hevdes det er en dansende flyt i uttrykket til Emmeluth´s Amoeba. Det er lett å bli med på den tankegangen - musikken beveger seg i sin egen flytsone der de fire utfyller og utfordrer hverandre uten stans. Definitivt et herlig alternativ til Skal vi danse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emmeluth´s Amoeba

Polyp

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Et spesielt møte

De to perkusjonistene og trommeslagerne Joey Baron og Robin Schulkowsky kommer fra to verdener, men de siste 15 åra har de funnet fram til noe helt eget.

Robin Schulkowsky og Joey Baron har skapt noe unikt.

For 15 år siden laga Baron og Schulkowsky cd-en «Dinosaur Dances» sammen. Den gangen, som nå, var det helt uvanlig å få oppleve to perkusjonister sette hverandre musikalsk stevne. Seinere, og før, har vi møtt Baron i et utall jazzsettinger med alt fra Dizzy Gillespie og Stan Getz til John Zorn og Bill Frisell. Schulkowsky derimot har plassert seg på øverste hylle i den såkalte ny musikk-verdenen og har jobba med «alle», inkludert John Cage og Karheinz Stockhausen. Vi har også møtt henne i et spennende treff med vår egen Nils Petter Molvær.

Dette er mitt første med de to som duo. Innspillinga er gjort i Berlin - amerikanske Schulkowsky har bodd i Tyskland i en årrekke - i løpet av to dager i mars 2016 og det er tydelig at de to har en helt spesiell kjemi. De to har satt opp sine arsenaler av trommer og perkeinstrumenter rett mot hverandre i studio slik at at de ikke bare kunne høre hverandre, men også se og følge med på hverandre hele tida.

De fire «låtene», som varer i alt fra knappe seks til godt og vel 32 minutter, er kollektivt unnfanga av de to. Her er det lett å høre at den ene kommer fra en ny musikk-tradisjon mens den andre er jazzmusiker, men til tross for det så har de til sammen skapte et helt unikt rytmisk og melodisk univers og lydlandskap.

Her har vi med to virtuoser å gjøre som er utstyrt med lytteevner langt over gjennomsnittet og som samtidig er i stand til å respondere lynkjapt på hva den andre foretar seg. Det har ført til et spennende og annerledes uttrykk i en helt spesiell setting.

PS Dessuten synes jeg Trump blør avsettes så snart som mulig.

Joey Baron - Robin Schulkowsky

Now You Hear Me

Intakt Records/Naxos Norway

Evige spor

Forventningene har bare blitt større og større etterhvert som jeg har kommet lenger inn i Lars Saabye Christensens forskjellige univers. Nok en gang har de blitt innfridd - og vel så det.

Lars Saabye Christensen - en av de aller største historiefortellerne jeg vet om.

Foto: Magnus Stivi

Helt siden første bind av «Byens spor» blei avslutta i fjor høst, har jeg sett fram til neste del av denne trilogien. Starten var så himmelstormende bra og så metta av spenning for hvordan det ville gå videre med dette miljøet med sentrum i Fagerborg i Oslo og ikke minst med familien Kristoffersen.

Nå er det slik at Saabye Christensen har skjemt oss lesere bort med å levere litteratur av en slik kvalitet at jeg i alle fall aldri har blitt noe i nærheten av skuffa. Slik er det også denne gangen. Vi har altså med en historieforteller å gjøre som inviterer leserne inn i et ekte miljø som vi nesten flytter inn i umiddelbart. Vi kommer så nær persongalleriet at vi bortimot kan påstå at vi kjenner Maj, Jostein, Jesper, Stine og alle de andre som spiller rollene her.

Utgangspunktet for denne trilogien er en rekke notater Saabye Christensen fant igjen etter sin mor som var aktiv i Fagerborg Røde Kors på 50-tallet. Ut i fra de presise og interessante referatene fra møtene i lokallaget, har Saabye Christensen skapt et tidsbilde her fra midten/slutten av 50-tallet som både er historisk interessant, men ikke minst fascinerende og spennende når det gjelder person-, miljø- og historieskildringa som er så elegant videreført fra første bind.

Saabye Christensen er i tillegg til å være den beste nålevende historiefortelleren jeg vet om, også en språklig mester. Det er så elegant, det er så lett og det er et slikt driv i språket hans som gjør at jeg som leser blir sittende/liggende å smile av formuleringsevnen hans. Et par ganger underveis skriver han inn seg sjøl og spør oss lesere retorisk om hva vi synes han bør gjøre nå? Det er så morsomt og elegant gjort at jeg tar meg i å bryte ut i trampeklapp! Og apropos morsomt: de som ikke tror Saabye Christensen er utstyrt med humor, har mye å glede seg til her.

Nå har vi kommet fram til slutten av 50-tallet og nedtellinga har allerede begynt til bind tre i denne fantastiske delen av Lars Saabye Christensens enorme forfatterskap. Kan noen der ute være så snill å fortelle en av Norges-historiens største forfattere at vi vil ha mange flere bind? Jeg vil være med disse personene og dette miljøet hele veien - uansett hvordan det ender.

Lars Saabye Christensen

Byens spor Maj

Cappelen Damm

Røsta fra øst

Det finnes noen som har satt sitt tydelige avtrykk gjennom sine karrierer. Göran Fristorp er så avgjort en av dem.

Både med røsta og med gitaren har Göran Fristorp satt et helt eget avtrykk.

Helt siden begynnelsen av 70-tallet har Fristorp (70) vært ei vakker, tydelig og unik stemme uansett hva slags materiale han har gitt seg i kast med. Heldigvis har det vært et gjensidig kjærlighetsforhold mellom Fristorp og oss nordmenn i store deler av hans karriere og vi har vært så heldige å få oppleve han på nært hold mange ganger også på denne sida av Kjølen. Hans ferskeste visittkort er også spilt inn i legendariske Rainbow Studio i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene og et par norske toppmusikanter hjertelig tilstede.

Fristorp er en visesanger i en Taube-tradisjon det er direkte behagelig og lærerikt å tilbringe tid sammen med. Årsaken er enkelt og greit at han har noe å melde - alltid.

Om det er Ferlin, om det er Taube eller, som her, Johannes Edfelts lyrikk/tekster Fristorp tolker og ofte tonesetter, så er Fristorp en mester til å finne frem til tidløst, ekte og tankevekkende materiale. Edfelt, som vel ikke er så kjent her hjemme, var en bauta i svensk lyrikk. Han tar for seg de evige temaer livet, døden og kjærligheten og Fristorp fortsetter å løfte dem frem.

Når han så skriver flotte og lettfattelige melodier som uten unntak kler tekstene, så blir «Sjunger Edfelt» Fristorp av ypperste merke. Det skader heller på ingen måte at bassgigant Arild Andersen, perkusjonist Kenneth Ekornes, også han fra øverste hylle, og Fristorps faste pianist, Curt-Erik Holmquist, er med for å skape vakre landskap for Fristorp. Årgangs-Fristorp smaker alltid godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Göran Fristorp

Sjunger Edfelt

daWorks/Ess Engros

Annerledes og overraskende

Bloggen min har tydeligvis nedslagsfelt opptil flere steder på kloden. Derfor kommer det også musikk fra og med artister jeg aldri har hørt om, som det engelsk/greske bandet Valia Calda, i postkassa.

Valia Calda - et svært så spennende møte.

Det er ofte ekstra spennende å kaste seg over artister eller band som dukker opp fra det store intet. Sansene er ekstra skjerpa på mange vis - de aner ikke hva de skal bli utsatt for. Dette møtet er av den typen og da er det også ekstra hyggelig å kunne melde at møtet har vært og er av det flotte slaget.

Kvintetten Valia Calda, som er navnet på en gresk nasjonalpark, er hjertebarnet til de greske brødrene Nikos og Thodoris Ziarkas, henholdsvis gitarist og bassist, som begge har bosatt seg i London. De to har også, hver for seg, komponert all musikken til denne utgava av Valia Calda.

Kvintetten har bestått i mange år allerede og ga ut sin første EP for fem år siden. I løpet av den perioden har bandet utvikla noe særegent med spor fra gresk folkemusikk, frijazz, rock og moderne jazz generelt. Det har til sammen blitt et musikalsk landskap som de fem er helt aleine om.

Med seg har brødrene tre andre unge herrer fra det stadig mer toneangivende engelske jazzmiljøet: bassklarinettist og tenorsaksofonist James Allsopp, trommeslageren Gaspar Sena og trompeter og flygelhornist Sam Warner.

Sjøl om det er et meget høyst solistisk nivå blant de fem, så er det likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg mest med Valida Calda siden det er ganske så unikt. Et flott og høyst overraskende musikalsk visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Valia Calda

Methexis

valiacaldamusic.com

Musikk møter industri

Uansett hvor vi snur og vender oss, så dukker det opp spennende og unik musikk. Denne gangen fra en nedlagt propellfabrikk i Volda!

Magnar Åm, Geir Hjorthol og Andreas Barth tar oss med til Volda - og helt andre steder.

Jeg må bryte sammen og tilstå at min kunnskap om herrene Andreas Barth, på trommer, perkusjon og ymse, Geir Hjorthol, på trompet, stemme og ymse, og Magnar Åm, på piano, glassharpe, glass med vann og ymse, står noe tilbake å ønske.

Kanskje akkurat derfor er det spesielt spennende å vandre inn i det musikalske universet de tre har skapt - et univers ulikt alt annet mitt sinn i alle fall har blitt presentert for.

De tre herrene har tatt seg inn i en nedlagt propellfabrikk i Volda på Sunnmøre. Med sin høyst spesielle instrumentering og frie tilnærming til det å skape musikk, har de hatt ambisjoner om å hente ut historia som sitter i veggene og samtidig sette et samtidsbumerke på uttrykket sitt.

Sjølsagt blir dette noe helt annet enn å lese en roman om fabrikken, folka som jobba der og miljøet den var skapt av. Her er det opp til oss å skape bildene, historiene og bildene og de tre er definitivt flinke til å hjelpe oss på vei.

Musikken er sjølsagt spesiell - den er sær og tildels introvert. Men er du av dem som ønsker å la deg utfordre, slik musikerne gjør med hverandre, så ligger det mye morsomt, spennende, annerledes og søkende på veien her. Det er absolutt verdt å tilbringe en time i propellfabrikken i Volda.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Barth - Hjorthol - Åm

The Broken Vessel

Ravello Records/ravellorecords.com

Et varmt farvel

Gitarikonet John Abercrombie forlot tida i fjor. Her blir han hylla med en film om og med han sjøl, hans liv og hans musikk.

John Abercrombie - en flott kar på alle vis.

For mange av oss var John Abercrombie (1944-2017) mer eller mindre store deler av kjernen til den fantastiske ECM-estetikken. Hans eminente og uhyre personlige gitarspill la lista for alle som har fulgt etter. Helt siden store deler av den musikkinteresserte verden blei oppmerksom på han gjennom ECM-debuten hans som bandleder med «Timeless» i 1974, sammen med Jack DeJohnette og Jan Hammer, har Abercrombie vært en av vedens ledende gitarister samt en usedvanlig hyggelig og underfundig kar.

Jeg hadde gleden av å møte han ved flere anledninger på Moldejazz der han spilte med mangt og mange, blant andre våre egne giganter Jon Christensen og Jan Garbarek - trioen med sistnevnte og en annen gitarmester, Ralph Towner, er av den fullstendig uforglemmelige typen.

Gjennom denne filmen, laga av Arno Oehri og Oliver Primus, får vi følge Abercrombie fra barndom - med Abercrombie sjøl som guide på gamle trakter - gjennom hele hans liv med opp- og nedturer. Han var/er en glitrende forteller og det er hans stemme som driver historia hele veien. Oppvekst, hvordan gitar kom inn i livet hans, familie, åra på Berklee, opplevelser med Coltrane, Bill Evans og jointdeling med Thelonious Monk, er blant historiene vi får ta del i og som åpner opp for et herlig innblikk i Abercrombies mangfoldige liv.

Vi får også blir med på turné, høre flere eksempler på hans musikk på ECM, klubbjobber i Europa og møte kolleger av han, som Adam Nussbaum og Gary Versace, som forteller om sitt musikalske liv med mannen med den umiskjennelige barten - den fulgte han fra 70-tallet og helt til han la ned gitaren.

Det var så avgjort flest oppturer i John Abercrombies liv. Han fikk spilt med de han hadde lyst å skape musikk med og hans usedvanlig vakre og personlige tone fikk prege scener over hele verden. Kanskje den største nedturen opplevde han da familiens hus brant ned til grunnen. Vi får bli med han tilbake til stedet for det store traumet og han forteller om det som skjedde - også det med glimt i øyet. John Abercrombie kom seg over og gjennom den opplevelsen også, men den 22. august i fjor var det spennende livet og den musikalske reisa over. Denne filmen er et flott minne om en stor musikant og en usedvanlig hyggelig fyr.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Abercrombie

Open Land - Meeting John Abercrombie

ECM/Music Heritage Productions/Naxos Norway