hits

november 2014

Han kom til sine egne

Bjørn Eidsvåg er intet mindre enn en bauta. Bedre bekreftelse på det enn det strålende møtet i Oslo Spektrum med KORK og store deler av artist-Norge på gjestelista, er det ikke mulig å få.

Bjørn Eidsvåg med noen av sine beste venner sier takk for en strålende sammenkomst.

Foto: Daniel Mikkelsen

Mange av oss har vært med Bjørn Eidsvåg i flere tiår. Vi tilhører hans generasjon på mange vis. Det som er ekstra flott med denne unike artisten er at stadig nye generasjoner kommer til. Fordi han har noe tidløst, personlig, alvorlig, humoristisk og sjølironisk å si oss. Igjen og igjen. Hans nye låt, "Parkert", som kom på albumet "Klassisk" er nok en bekreftelse på det.

Et fullsatt Oslo Spektrum, det vil si 7000 feststemte menighetsmedlemmer, hadde gleda seg i månedsvis og de fikk det de ønska seg og mer til.

Eidsvåg kunne smile i to timer til ende. Det kunne de 7000 andre også.

Når man inviterer til fest i storstua og tar med seg Kringkastingsorkesteret under strålende ledelse av Torodd Wigum og gjestene Lars Vaular, Elvira Nikolaisen, Violet Road, Thomas Dybdahl, Maria Mena, Ingrid Olava og Kurt Nilsen, så kan det kanskje høres ut som stormannsgalskap. I dette tilfellet er det så langt i fra det.

For Bjørn Eidsvågs del oppfatter jeg dette som en måte å si takk på. Takk til at alle som har vært der fra starten og takk til alle som har kommet til etter hvert. Og med sjølironi, godt innsyn i egen utilstrekkelighet, en sjøltillit som han har all grunn til å være i besittelse av - få om noen i vår del av verden kan fortelle historier som berører oss på ulike nivåer i livene våre som Eidsvåg - og en mangel på høytydelighet som er forbilledlig for alle andre artister med ambisjoner om å nå mange.

Som man vil se av setlista lenger ned her, så blei dette på mange vis en ønskekonsert av de sjeldne. Med sin enorme produksjon, satt nok mange av de 7000 og venta på kanskje en annen favorittlåt, men jeg synes Eidsvåg traff godt med valga sine. I to år har Eidsvåg og teamet han rundt forberedt denne historiske konserten og, med unntak av Lisa Nilsson som "valgte" musicalscena i Stockholm i stedet med ei sentral rolle i "Chicago", så fikk han med seg alle på ønskelista si. Han kan det der med duetter kan man si.....

Det er nok et stykke vei fra bedehuset Betel i Sauda til Oslo Spektrum, men Bjørn Eidsvåg har makta å bevare røttene på vei til å innta både Spektrum og resten av Norge også for den saks skyld. Han vet hvor han kommer fra og med et stjernelag - nok en gang - bestående av Anders Engen på trommer og ymse, Bjørn Holm på bass, Kjetil Steensnæs på gitar og ikke minst David Wallumrød på tangenter, så virker Eidsvåg, musikken hans og budskapet hans friskere og mer livsbejaende enn noen gang.

Noe vi mangla? Egentlig ikke, men for oss nerder hadde det vært hyggelig om Eidsvåg hadde beytta denne helt spesielle anledninga til å invitere med seg noen av de fantastiske musikantene som har vært med underveis, som for eksempel Iver Kleive, Bugge Wesseltoft, Freddy Lindquist, Frode Alnæs og Knut Reiersrud, til å spille på akkurat den låta der de satte uutslettelige spor.

Eidsvåg er så trygg på seg sjøl, og med god grunn, at når han med masse glimt i øyet forteller om at han ikke onanerte før han blei 23 på grunn av svovelpredikantene fra Karmøy, så er jeg sikker på at mora på godt og vel 80 ute i salen der et sted, også smilte.

-Da e det bare å komma fram å gi seg over, sa Eidsvåg etter en av "omvendelsessangene" og flere av de 7000 hadde nok kunne tenkt seg det. Mange har nemlig et usedvanlig sterkt og personlig forhold til Bjørn Eidsvåg og svakere blei det ikke etter dette "bønnemøtet".

Han kom til sine egne og de tok svært godt i mot han, som det sikkert het på Betel i Sauda også.

Setliste:

Dag for dom

På leit / Stadig på leit

Parkert

Stillheten

Skyfri himmel (med Lars Vaular)

Floden (med Elvira Nikolaisen)

Mysteriet deg (med Ingrid Olava)

Kort visitt (med Ingrid Olava)

Ein fin liten blome (med Violet Road)

Eg vil ikkje dø (med Violet Road og Thomas

Dybdahl)

Gammal drøm

Eg ser

Forbuden frukt

Jerusalem (med Dybdahl på gitar)

To små planeter

Til alle tider (med Maria Mena)

Kyrie

Ekstra:

På rett kjøl (med Kurt Nilsen)

Alt du vil ha (med alle)

Ekte og inderlig

Den unge trompeteren Kristoffer Eikrem har allerede vist seg fram i "supergruppa" Mopti. Her kommer vi enda tettere på han i et vakkert og gjennomsiktig duosamarbeid med pianisten Kjetil Jerve.

Kjetil Jerve og Kristoffer Eikrem byr på seg sjøl.

Foto: Jan Tore Eriksen

Kristoffer Eikrem og Kjetil Jerve tilhører den nye generasjonen norske jazzmusikanter som kan "alt". Nesten uansett sjanger så er de der og har noe substansielt å melde. Med "Feeling//Emotion" debuterer Moldes nye store trompetsønn under eget navn og han gjør det på et ganske så overraskende vis.

Utgangspunktet for disse låtene, som med et unntak er skrevet av Eikrem, er tankegodset til den unike pianisten og pedagogen Lennie Tristano. Helt siden han inntok scena på tidlig 40-tall har Tristano vært en retningsgiver og inspirator og på sett og vis skapte han cool-skolen med sentrale dispiler som saksofonistene Lee Konitz og Warne Marsh og pianisten Sal Mosca.

Mosca og saksofonisten Jimmy Halperin spilte inn en rekke "formasjoner" basert på disse tankene der en rekke variasjoner var og er mulige. På toppen av det spilte de også inn improvisasjoner basert på disse formasjonene. Vanskelig å forstå? Skjønner det, men musikken er absolutt ikke vanskelig å få med seg, sjøl om den er utfordrende.

Kristoffer Eikrem har noe eget å fare med.

Foto: Jan Tore Eriksen

Eikrems lærer på Musikkhøgskolen, trompeteren Torgrim Sollid, har aldri lagt skjul på sin Tristano/Marsh-fascinasjon. Man kan vel ikke se bort fra at noen impulser har glidd over til Eikrem for her har han komponert, spilt inn og laga nye improvisasjoner basert på det samme tankegodset. I tillegg til en introduksjon, har det blitt sju låter og ditto antall improvisasjoner.

Kjetil Jerve snakker det samme språket som Eikrem.

Foto: Jan Tore Eriksen

Låtene og improvisasjonene er stramme - hele festen er over på rundt 35 minutter - men du verden hva Eikrem og Jerve får sagt på denne tida. Dette er så ekte, djupt og empatisk som vel tenkelig. Disse gutta tøyser ikke - her gjøres ting seriøst, men på ingen måte gravalvorlig. Kristoffer Eikrem og Kjetil Jerve veit hvor de vil og de veit hvordan de skal komme seg dit.

Kristoffer Eikrem & Kjetil Jerve

Feeling//Emotion

NORCD/Musikkoperatørene

Godt tak på livet

Isabella Lundgren er en ung svensk vokalist som tar med seg tradisjonen inn i vår egen tidsalder.

Isabella Lundgren har grep på både musikken og livet.

26 år unge Isabella Lundgren synger som om hun har levd et langt og innholdsrikt liv allerede. Til tross for sine relativt få år har hun vært med på mye og som 18-åring reiste hun til New York for å studere på velrennomerte New School og komme nærmere røttene og inspirasjonskilder som Billie Holiday, Anita O´Day og Judy Garland.

Lundgren har altså som "tidlig voksen" ønska å skue bakover til tidløs storhet for igjen å se inn i sin egen og vår tid og med "Somehow Life Got in the Way" forteller hun oss at hun har greid det.

Isabella Lundgren ser både bakover og fremover.

Etter noen år i jazzmetropolen vendte Lundgren tilbake til Stockholm og Sverige - og teologistudier. Heldigvis har ikke det betydd at hun har lagt jazzen og musikken på hylla, heller tvert i mot. Hun har kommet dypt og inderlig inn i musikken og det er lett å høre at det er en vokalist og musikant med noe å melde vi har med å gjøre.

Her har hun fått en "gammel" drøm oppfylt og etter et par års jobb var Mats Hållings arrangørjobb for The Nordic Chamber Orchestra over. Med en kjernetrio leda av pianisten Carl Bagge pluss produsent- og trompethjelp fra Peter Asplund og gjestesolistene Joakim Milder og Robert Nordmark, begge tenorsaksofon, og Dicken Hedrenius på trombone, har Lundgren fått et tonefølge og ei innpakning i toppklasse.

Repertoaret er ei blanding av standardlåter som "Everything Must Change", "While We´re Young" og "Why Was I Born" og gospelklassikeren "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen" pluss originallåter blant annet signert Peter Asplund.

Isabella Lundgren synger med en overbevisning og inderlighet som er flott og vakker og i denne sjangeren tar hun en plass helt i toppen i vår del av verden.

Isabella Lundgren

Somehow Life Got in the Way

Ladybird/Naxos Norway

Nytt toppmøte

Den strålende saksofonisten Morten Halle har møtt den italienske pianisten Carlo Morena. Det har det blitt høyverdig musikk av.

Morten Halle og Carlo Morena - et overraskende og flott treff.

Etter at Morten Halle lot høre fra seg på både alt- og sopransaksofon først i Chipahua og deretter i fusionbandet Cutting Edge på 80-tallet, trodde "alle" at arvtakeren etter Calle Neumann hadde dukka opp. I mine ører hadde han også det, men av en eller annen merksnodig årsak har Halle holdt seg alt for mye under radaren. Her kommer nok et bevis på at det er "misbruk" av et stort talent.

Morten Halle er alt for sjelden å høre.

Jovisst har vi fått møte Halle både i samarbeid med Søyr, Jon Balke, Geir Lysne og Jon Eberson og i flere egne prosjekter, men hans umiskjennelige og vakre tone har likvel vært fraværende i alt for lange perioder. Det er for eksempel åtte år siden han ga ut skive under eget navn - "Halles Komet". Med "Altopiano", som betyr høyslette på italiensk, viser han oss sin melodiske styrke og store inderlighet i uttrykket sitt.

Carlo Morena - et helt nytt og svært hyggelig bekjentskap.

For fire år siden møtte Halle Carlo Morena for første gang. De to etablerte seg raskt som en fast duo og denne innspillinga, som blei gjort allerede i 2011, har av uforståelige årsaker blitt liggende på "boks" i hele tre år.

Her forteller de oss at de begge er utstyrt med en usedvanlig lyrisk åre. Morena er en meget heftig lytter, som Halle, og her er interaksjonen av det empatiske og ekte slaget. Repertoaret er en blanding av standardlåtene "My Foolish Heart" og "My One and Only Love", originalkomposisjoner og frie ekskursjoner. Uansett hva de serverer oss så er det gjort med en usedvanlig stor porsjon personlighet og Morten Halle og Carlo Morena, som blant andre har samarbeida med Dave Liebman og Rick Margitza, har gitt oss et visittkort av det slaget som vil blitt tatt fram igjen - ofte.

Morten Halle and Carlo Morena

Altopiano

Curling Legs/Musikkoperatørene

Father and child reunion!

Det er mulig det har vært mer vellykka musikalsk samarbeid mellom far og datter på skive, men det har altså ikke kommet min vei. Mer funky familietreff enn det mellom Jon og Marte Eberson finnes knapt.

Dette er veien vi skal gå, sier far og Marte ser ut til å lytte.

Jon Eberson, med fartstid som en av kongerikets aller hippeste gitarister, låtskrivere og bandledere helt siden 70-tallet, er tilbake med noe av det meste funky han har foretatt seg siden oppstarten med bandene Moose Loose og Blow Out. Etter det blei han "popstjerne" sammen med Sidsel Endresen med "Jive Talkin´" og diverse andre herligheter. Seinere har vi truffet Ebers - blant venner - i en rekke jazzkonstellasjoner fra freebag til cooljazz, men sansen for den funky og usedvanlig groovy melodien har aldri forlatt han og her triller de ut på løpende bånd.

Dattera Marte Eberson er noe yngre enn sin far, men har allerede en imponerende merittliste å vise til. Etter jazzstudier ved Griegakademiet i Bergen, har vi møtt henne sammen med blant andre Martin Halla, Sjur Miljeteig, bandet Machine Birds og ikke minst suksessgruppa Highasakite som etter hvert har lagt flere verdensdeler for sine føtter. I deler av Asia står det fra tid til annen ungdomsgrupper og roper Matte Matte når hun viser seg!!!!

Nå har de to funnet sammen i fars musikk og i fars band og både pop-, jazz- og ikke minst funkfolket har masse å glede seg til.

Eberson Funk Ensemble in action - det groover!

Sammen med bassist Sigurd Hole, saksofonist og elektroniker Kim-Erik Pedersen og trommeslager Pål Thowsen - det betyr musikanter fra en rekke generasjoner - gir datter, på tangenter og vokal på et spor, og far Eberson oss så funky, groovy og medrivende musikk at sjøl for de av oss et lite stykke over halvgått løp, så er det ikke lett å sitte stille. Bandet sitter som hakka møkk og solistisk er alle av ypperste klasse. Her er det med andre ord ingen generasjonsmotsetninger - tvert i mot. Her har alle truffet hverandre noe så voldsomt i Jon Ebersons drittøffe musikk og den har også truffet meg og de der ute som ikke er berørt på ett eller annet vis etter "Do the Dance" får finne på noe annet.

Eberson Funk Ensemble

Do the Dance

JEG Records/Musikkoperatørene

En av de mest originale

Louis Sclavis har et stort navn mange steder. Nå er det på tide at vi her i steinrøysa får opp ørene også.

Louis Sclavis Quartet peker ut ei ny retning.

Til tross for at klarinettisten og ikke minst bassklarinettisten Louis Sclavis fra Lyon i Frankrike har rukket å bli 61 år, så har det store gjennombruddet her hjemme latt vente på seg. Det er på mange vis komplett uforståelig - vi har nemlig med en av de mest spennende, innovative og uforutsigbare musikantene, komponistene og bandlederne på Tellus å gjøre. Her kommer hans tiende bevis, bare på ECM, på det.

For tre år siden ga han oss det flotte visittkortet "Sources" med sin Atlas Trio. De to andre var gitaristen Gilles Coronado og tangentmannen Benjamin Moussay - strålende, relativt ukjente herrer her oppe ved Polarsirkelen. De er fortsatt med i Sclavis´ nye kvartett som har blitt komplettert med den iranksættede perkusjonisten Keyvan Chemirani.

Louis Sclavis er en av Europas mest originale musikanter.

Den utradisjonelle besetninga i Atlas Trio ga oss musikk i grenseland mellom jazz, friimpro, kammermusikk, minimalisme og rock. Når Chemirani nå har meldt seg på, så utvider referanserammene seg ytterligere med hans iranske perkusjonspark med blant annet zarb og tombak og måte å tenke rytme og farger på.

Hver gang Sclavis melder seg så har han alltid ønske om og evne til å skape nye landskap. Denne gangen hadde han ønske om å ta oss med på ei tenkt, nomadisk sentral-asiatisk reise - ei reise som gikk bort fra jazzen, men som likevel endte opp i jazzen. Melodier og rytmer på ei reise under stadig forandring er det som kjennetegner "Silk and Salt Melodies". Når så Sclavis bringer med seg glitrende medmusikanter med samme retningssans som han sjøl, så blir dette nok en gang en herlig hilsen fra en av de store litt sør i verden - Louis Sclavis.

Louis Sclavis Quartet

Silk and Salt Melodies

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Inderlig fra broderfolket

Alf Häggkvist er et nytt pianonavn fra Sverige - for oss i Norge i alle fall.

Alf Häggkvist Trio har "lagt turen" via Norge.

Hadde det ikke vært for entusiasten og plateselskapsmannen Odd Gjelsnes, så hadde det garantert tatt enda mye lenger tid før jeg hadde fått anledning til å krysse de musikalske veiene til 64 år unge Alf Häggkvist for første gang. Via sitt plateselskap Losen Records har nemlig Gjelsnes tatt på seg ansvaret med å gi ut musikken til Häggkvist og det skal Gjelsnes ha all mulig ære av - dette er nemlig triojazz av meget solid kvalitet.

Hva som er grunnen til at Häggkvist har passert under radaren, vet jeg ikke. Han har nemlig gitt ut to trioskiver tidligere og bidratt på en rekke andre utgivelser både under eget navn og som sidemann. Siden Häggkvist har jobba med trio siden 1991, og denne siden 1995, så forteller han oss at dette er hans foretrukne uttrykksform og du verden som musikken bekrefter det for oss.

Alf Häggkvist er et nytt og hyggelig bekjentskap.

Sammen med den strålende bassisten Filip Augustson og sin egen sønn Krister Häggkvist på trommer, gir trioen oss 11 låter som, med unntak av "All the Things You Are" og "I Hear a Rhapsody", er skrevet av Häggkvist. Dette er nesten sjølsagt en trio som er usedvanlig samspilt og empatien i det varme, men av og til melankolske uttrykket, skinner så inderlig gjennom.

Häggkvist har henta mye fra pianister som Bill Evans og Keith Jarrett, men det nordiske soundet er uansett til stede. Dessuten har Häggkvist & Co henta inspirasjon fra både jazz og klassisk musikk og satt det sammen til noe som de er aleine om.

"Fog" kommer ikke til å flytte noen merkesteiner, men så er det heller ikke så mye eller mange som gjør det. Det Alf Häggkvist Trio gir oss er god og inderlig triojazz - det holder lenge det.

Alf Häggkvist Trio

Fog

Losen Records/MusikkLosen

Svalestup

Med "Diving" understreker Ellen Andrea Wang nok en gang at hun har lagt ut på ei reise som kan ta henne langt - svært langt.

Ellen Andrea Wang er på vei - på god vei.

Ellen Andrea Wang (28) er født og oppvokst i jazzmetropolen Fall i Søndre Land ved Gjøvik. Derfra hørte jeg henne såvidt for første gang for flere år som "gjesteartist" første gang på skive med prestefaren som sjef i Pastor Wang Quintet - "Blå hymne" kan raskt vise seg å bli et samleobjekt.

Talentet var uomtvistelig og noen år på Norges Musikkhøgskole i Oslo med Bjørn Kjellemyr som basslærer, har ført henne mange steg videre. Mange har møtt henne i "Norwegian Song"-bandet sammen med Dag Arnesen og Pål Thowsen og som frontfigur i det meget spennende bandet Pixel. Noen av oss var også så heldige og fikk være til stede under årets Moldejazz da Ellen Andrea Wang hadde urpremiere på det som alle nå kan nyte og som har fått navnet "Diving".

Komponisten, bassisten, vokalisten og tekstforfatteren Ellen Andrea Wang krysser de fleste grenser og framstår nå som en så moden og unik artist at verden bare kan gjøre seg klar - det er nemlig hun.

Wang er en strålende sanger, bassist, komponist og bandleder. Stort sett med andre ord.

Jeg skrev etter Molde-konserten at Ellen Andrea Wang med denne musikken og dette bandet kunne nå så langt de sjøl bare ville. Etter å ha levd med musikken i heimen noen dager, så er jeg bare blitt styrka i troa. Hva slags musikk er det Wang gir oss? Si det du - i alle fall finnes det elementer av både pop og jazz som Wang og de utmerkede partnerne Erland Dahlen på trommer og allehånde perkusjonsinstrumenter og Andreas Ulvo på tangenter har satt sammen til et brygg som er totalt unikt, spennende og veldig 2014. Her omgis vi av kvalitet, spontanitet og utforskningstrang og resultatet har dermed blitt et så elegant stup at dommerne utvilsomt ville gitt 10 på karakterskalaen - høyere er det ikke mulig å komme i stuping.

Musikken er vakker og usedvanlig variert og av typen som tar bolig i deg og blir der værende. Høsten blir kortere nå - garantert.

Ellen Andrea Wang

Diving

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

The man with the red horn

Svenske Nils Landgren har gjennom de seineste tiårene fortalt verden at han kan benytte trombonen til å lage både urfunky musikk og nydelige ballader.

Mannen som har gitt den røde trombonen et ansikt - Nils Landgren.

Tilfeldigheter spiller en viktig rolle - kanskje spesielt innen improvisert musikk. For 20 år siden spilte Nils Landgren på den tyske festivalen Jazz Baltica med sitt band Unit. Der var også den erfarne plateselskapsmannen Siggi Loch som akkurat var i ferd med å oppfylle en ny drøm - starte et nytt, stort selskap med base i Tyskland.

Det ene førte det andre med seg. Selskapet ACT blei unnfanga og Landgren blei hyra under den forutsetning at han forandra navnet på bandet til Funk Unit - det var slik musikken låt, mente Loch. Det hadde ikke Landgren det minste problem med og ei reise som til nå har vart i 20 år for begges del var i gang. Siden "Live in Stockholm" med James Brown-saksofonist Maceo Parker som gjest blei bandets første utgivelse, har det blitt ytterligere 22 visittkort fra Landgren og med et platesalg på over 750.000 kan man vel trygt si at de 20 åra har vært en suksess av de sjeldne. På denne dobbelt cden får vi et hyggelig gjenhør med både den funky og den coole sida av Landgren.

Trombonen, musikken og Nils Landgren bringer folk sammen.

Cd nummer en byr på 14 låter fra hele Funk Units karriere - ei karriere som fortsatt er i gang. Her møter vi gjester som Parker, The Brecker Brothers, Joe Sample, Bernard "Pretty" Purdie og faste medspillere som Esbjörn Svensson, Per "Ruskträsk" Johansson og Magnum Coltrane Price. Det funky repertoaret består av alt fra Doors-låta "Riders on the Storm", via ABBAs "Knowing Me, Knowing You" til Quincy Jones´ "Stuff Like That" til en rekke originallåter. Både som trombonist og sanger og med bandet sitt viser Landgren oss at noe spesielt mer funky musikk har det ikke blitt laga på denne sida av Atlanterhavet i fall.

Cd nummer to viser oss ei helt anna side av Landgren - den følsomme og sensitive. Her møter vi han blant annet i nydelige duomøter med salige Esbjörn Svensson i svenske folketoner og i en rekke andre konstellasjoner med tildels overraskende låtvalg som "This Masquerade", "The Moon´s a Harsh Mistress", "Fire and Rain", "Fragile", "Imagine" og "I Will Survive". Når så festen avsluttes med den eneste uutgitte låta, den nydelige Brenda Russell-klassikeren "Get Here", med Landgren på trombone og vokal og Johan Nordberg på gitar, så er det bare å takke og bukke.

Nils Landgren og ACT har 20 flotte år bak seg og mange flere foran seg.

Nils Landgren

Redhorn Collection

ACT/Musikkoperatørene

Stor, større, størst!

Supertrommeslager Paal Nilssen-Love har jobba med mangt og mye, men neppe noe større og hippere enn hans eget Large Unit.

Large Unit - de tøffeste gutta i klassen.

Foto: Kim Hiorthøy

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Paal Nilssen-Love stått fram som en våre aller mest ekspressive, kompromissløse og alltid like søkende musikanter. Også langt utenfor Harald og Sonjas grenser har han markert seg som en av frijazzens aller tøffeste og mest allsidige trommeslagere og sjøl om ikke gitarunikumet Pat Metheny ikke er mest kjent for sine frijazzekskursjoner, så er det verdt å legge merke til når han utropte Nilssen-Love som "Paal for President" etter en konsert de gjorde sammen i Molde på begynnelsen av 2000-tallet.

Til tross for at han har tilbrakt vel 20 år i det aller beste selskap, så venter Nilssen-Love likevel til julaften med å fylle 40 år. Når det gjelder julepresanger så deler han dem ut rundhåndet med "Erta Ale". Det er en boks med tre cder, to av dem live i studio og en live fra Moers-festivalen. Når den i tillegg er forseggjort på alle slags vis og med en forbilledlig og informativ covertekst av Audun Vinger, så sier det seg nesten sjøl at musikken Paal Nilssen-Loves nye, store band Large Unit gir oss, er av aller ypperste merke.

Large Unit har tatt mange trinn på kort tid.

Paal Nilssen-Love har spilt med "alle" og "alle" har spilt med han de seineste 20 åra. Da han først fikk anledning til å sette sammen et nytt, stort band etter et initativ fra Eldbjørg Raknes og hennes daværende musikalske og kulturelle veksthus Sjøbygda i Selbu nord for Trondheim og deretter med ytterligere fødselshjelp fra Moldejazz, så valgte han å gå helt nye veier for å sette sammen dette unike 11-manns bandet.

Med to trommeslagere, Andreas Wildhagen i tillegg til seg sjøl, to bassister - Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen, gitaristen Ketil Gutvik, støyartisten Lasse Marhaug, tubaisten Børre Mølstad, den eneste "utlendingen", Mats Äleklint på trombone, kornettisten og flügelhornisten Thomas Johansson og saksofonistene Klaus Ellerhusen Holm og Kasper Værnes, har Large Unit blitt til både et fantastisk og unikt band, men også mange band i bandet. Her skjer det så mye at sansene skal være skjerpa og vel så det for ikke å misse noe.

Nilssen-Love har skrevet all musikken og her får vi alt fra det frie og løse til det strukturerte, groovete, rytmiske tøffe og melodiske. Disse unge musikantene er så søkende, dyktige, sultne og allsidige at de gir musikken akkurat det Paal Nilssen-Love hadde hørt for seg, vil jeg tro.

Her er det en energi, vilje og evne som er sjelden og "Erta Ale" og Large Unit er den optimale bekreftelsen på at Paal Nilssen-Love er en musikant, unnfanger, komponist og bandleder i verdensklasse.

Large Unit

Erta Ale

PNL Records/catalyticsound.com/Musikkoperatørene

Mer Vold takk!

Jan Erik Vold er en legende. Denne praktboksen som blir lansert i forbindelse med hans 75 år dag er nok en bekreftelse på det.

Jan Erik Vold - det finnes bare en av det slaget.

Jeg synes jeg hører han: legende? nja, jeg synes ikke noe om slike betegnelser. Uansett - det må han tåle å leve med. Jeg kommer nemlig fra en generasjon som er bortimot født og oppvokst med Vold, hans lyrikk og det stort sett jazzmusikalske følget som har vært med han siden Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal la lista voldsomt høyt sammen med Vold når det gjaldt "fusjonen" mellom lyrikk og jazz i 1969 med "Briskeby Blues".

Siden har stadig nye generasjoner fulgt denne unike stemma som med ujevne mellomrom har dukka opp og gitt oss nytt og tankevekkende påfyll.

Møtet med Chet Baker er et av høydepunktene i Jan Erik Volds karriere.

Foto: Randi Hultin

I denne tredelte boksen som består av seks cder, får vi stifte nytt bekjentskap med Volds egen lyrikk, hans tolkninger av andre forfattere og en avdeling av politiske leilighetsdikt. Vi får bli med helt fra "Briskeby Blues" og helt fram til samarbeidet med Come Shine i Operaen i mars i år. Mye av dette legenadariske stoffet har sjølsagt vært gitt ut tidligere, men mye er også nytt - på cd i alle fall.

Samarbeidet med Garbarek & Co, Egil Kapstad, Nisse Sandström, Terje Venaas, Arild Andersen og Bill Frisell og ikke minst møtet med Chet Baker i Paris i 1988, noen få måneder før trompetlegenden forlot tida, Knut Reiersrud, Alfred Janson og Frode Alnæs og mange, mange flere, er med her og du verden for en manifestasjon det er av hva og hvem Jan Erik Vold er! Vi snakker om så mye mer enn tyngden av ingenting.

Jan Erik Vold har vært og er ei viktig stemme i både norsk kunst og kultur og samfunnsdebatt. Når Vold "snakker" så lytter man - slik er det bare! Når så boksen inneholder ei flott "bok" med et glitrende portrettintervju skrevet av Kaja Schjerven Mollerin, så er det ikke så mye mer å be om - bortsett fra at den diskografiske oversikten til slutt er ganske så forvirrende.

Bedre bursdagsgave enn "ta VARE" kunne ikke Jan Erik Vold gitt oss. Vi kan bare takke og gratulere og fortsette å ønske oss mer Vold.

Jan Erik Vold

ta VARE

Grappa/Musikkoperatørene

Bugges nye verden

Homo ludens - det lekende mennesket. Den betegnelsen passer utmerket på Jens Christian Bugge Wesseltoft. Her hygger han seg med to ganske nye lekekamerater.

Dan Berglund, Bugge Wesseltoft og Henrik Schwarz har skapt nye landskap.

Helt siden Bugge Wesseltoft viste seg fram for den store hop sammen med Jan Garbarek i forbindelse med det legendariske bestillingsverket til Moldejazz i 1990, som seinere blei til cden " I Took Up the Runes", har han hatt ei svært sentral rolle i både norsk og internasjonal improvisasjonsmusikk.

Bugge, blant venner, har åpna stadig nye dører og samarbeida med en rekke nye musikanter uavhengig av sjanger. Det betyr at hver gang det kommer et nytt visittkort fra Bugge, så er det ny, spennende og original musikk på gang og "Trialogue" er definitivt ikke noe unntak.

En av de hippeste trioene på kloden i aksjon.

Sammen med den svenske bassisten Dan Berglund, som mange vil huske fra den fantastiske trioen est eller Esbjörn Svensson Trio, og den tyske computerkunstneren Henrik Schwarz, har Bugge denne gangen skapt musikk i nye vakre, melodiske og spennende grenseland.

Bugge og Schwarz, som er en meget ettertrakta produsent og lydskaper i electronicaverdenen, har samarbeida i flere år allerede og laga "Duo" sammen i 2011. Når de har utvida den eminente duoen til trio så er Berglund et bortimot perfekt valg med sin store, varme og lyriske basstone.

Musikken er, med unntak av en helt "ny" versjon av Thelonious Monks klassiker "´Round Midnight", laga av de tre enten sammen eller hver for seg. Den er melodisk, groovete, moderne og unik. Den er skapt av tre lekende mennesker som tydeligvis stortrives i hverandres og musikkens selskap. Tøft - drittøft er det!

Wesseltoft Schwarz Berglund

Trialogue

Jazzland Recordings/Universal

Fra det store intet

Aldri hørt om Lumen Drones? Da er vi i alle fall to. Godt råd: Benytt anledninga så fort som mulig.

Lumen Drones er et spennende kollektiv med Ørjan Haaland, Per Steinar Lie og Nils Økland.

Etter å ha fulgt ECM mer eller mindre siden starten, så må jeg nesten innrømme at denne utgivelsen med det norske bandet Lumen Drones kanskje er noe av det mest overraskende jeg har opplevd. Trommeslageren Ørjan Haaland og gitaristen Per Steinar Lie kjenner de mest ihuga fra post-rock gruppa The Low Frequency In Stereo med base i Haugesund. Det ville nok gitt relativt høye odds om noen hadde ymta frampå om at de skulle havne i samme stall som Jan Garbarek og Keith Jarrett. Fiolinisten Nils Økland, også han bosatt i Haugesund, derimot har vært med i det gode ECM-selskap i mange år allerede og var sjølsagt en viktig fødselshjelper for Lumen Drones inn mot ECM.

Røttene til trioen strekker seg tilbake til 2008 da Økland blei invitert med som gjest på The Low Frequency In Stereos cd "Futuro". De tre fant hverandre og har møtt hverandre seinere også og i 2010 foreslo Lie at de skulle lage band av det hele og i 2014 blir de altså lansert over hele verden på et av de mest prestisjetunge selskapene som finnes.

Fra innspillinga av debutalbumet til Lumen Drones.

Økland er jo kjent som en fiolinist som har røtter i tradisjonsmusikken, men som samtidig har et åpent sinn og uttrykker seg sterkt på tvers av sjangergrenser. Med sine forskjellige bakgrunner har de tre skapt musikk ulikt alt annet de har gjort tidligere. Her har de miksa post-rock, impro, elementer fra psychedelia og satt det sammen med soundet av Hardangerfela s- slikt blir det unik musikk av. Mye av musikken er dronebasert og groover på et originalt vis - her gir de tre seg den tida de trenger og lar musikken få flyte saaaakte fremover. Musikken er ofte nøye planlagt, men lar likevel improvisasjonene få ta styringa.

Lumen Drones er helt annerledes enn alt annet du har fått fra ECM - og fra andre selskap også for den saks skyld. Det er inderlig, sterk, mørk/lys og søkende musikk - Lumen Drones har enkelt og greit gitt oss en stor og spennende overraskelse.

Lumen Drones

Lumen Drones

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Mot nye høyder

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Jøkleba vært et unikt kraftsenter. Etter noen års pause er de på vei mot nye og andre høyder.

Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke - en unik organisme.

Helt fra starten i 1990 var det en begivenhet hver gang Jøkleba med Jon Balke på tangenter, Per Jørgensen på trompet og stemme og Audun Kleive på trommer og perkusjon, stod på scena. Publikum ante lite eller ingenting om hva som skulle skje - og slik var det med de tre på scena også. Vi hadde med tre fantastiske individualister å gjøre som gjennom dette laboratoriet hver eneste gang tok oss med på en kollektiv utflukt der alt var mulig og alt var lov. Nesten hver eneste gang førte det til unik musikk i de merkeligste grenseland - veldig ofte et sted mellom det komponerte og det fritt improviserte og spontant unnfanga. Etter hundrevis av konserter og fire skiver, var brønnen tom rundt 2003 og bandet, eller kanskje riktigere "prosessen" Jøkleba, tok ei pause som kunne bli alt fra uendelig til midlertidig.

Jøkleba i levende live - det er tøft det.

Heldigvis blei det ikke ei evig pause og i 2011 fant de tre ut at det faktisk var mer på tanken. En konsert som kom veldig kjapt på under Vossajazz blei starten på ei ny epoke med Jøkleba og med "Outland" debuterer organismen på ECM.

Tankemessig oppleves Jøkleba anno 2014 på et vis som Supersilent - et annet norsk kollkektiv som ingen vet hvor havner - aller minst de sjøl. Det låter sjølsagt helt forskjellig, men innfallsvinkelen til det å lage musikk er ganske lik.

Jøkleba har jeg ikke mistenkt for å øve nevneverdig. Jeg tror heller ikke det foreligger så mange avtaler de tre mellom før de går på scena eller i studio. De tre har en grunnbase å hente fra som er enorm og de kjenner hverandre så godt at de vet hvor de andre er på vei eller vil. De er alle utstyrt med så store ører at den minste detalj blir registrert, "behandla" og videreformidla. Med "Outland" gir de oss en mer eller mindre totalimprovisert tilstandsrapport som det er usedvanlig spennende å bli invitert med på og som forteller oss at brønnen på ingen måte er tom.

Jøkleba

Outland

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Dronninga sliter

Aretha Franklin er intet mindre enn den største soulsangerinna gjennom alle tider. Nå er hun endelig tilbake, men ikke slik vi aller helst har ønska henne.

Ingen er i nærheten av Aretha Franklin - på sitt beste.

Helt siden midten av 60-tallet har den 72 år gamle Aretha Franklin vært The Queen of Soul. Hun har solgt over 75 millioner plater, hun har vunnet 18 Grammy-priser, hun har blitt kåra av magasinet Rolling Stone til The Greatest Singer of All Time og hun har fått USAs høyeste utmerkelse, The Presidential Medal of Freedom. Stort sett med andre ord. Nå har det vært stille fra den store siden 2003 da hun ga oss "So Damn Happy". Noen millioner rundt om på Tellus har altså venta i stor spenning - noen vil helt sikkert bli fornøyd, men jeg er altså ikke blant dem. Grunnene kan nok være mange, men den aller viktigste er at dette "comebacket" er voldsomt overprodusert og hennes nære samarbeidspartner gjennom mange år, Clive Davis, har tydeligvis hatt et ønske om å bringe Franklin fram til et nytt og yngre publikum. Det lykkes de kanskje med, men mye av særpreget og storheten til Franklin forsvinner på veien.

Aretha Franklin i sine velmaktsdager.

Davis, og visstnok også Franklin, har ønska å hylle en rekke andre kvinnelige vokalister med denne utgivelsen. Det betyr at Franklin tar for seg Etta James´ "At Last", Adeles "Rolling in the Deep", Gladys Knights "Midnight Train to Georgia", Gloria Gaynors "I Will Survive", "Barbra Streisands "People", Alicia Keys´ "No One", Chaka Kahn/Whitney Houstons "I´m Every Woman", Dinah Washingtons "Teach Me Tonight", The Supremes´ "You Keep Me Hangin On" og Sinead O´Connors "Nothing Compares 2 U".

Intet mindre enn ei imponerende liste, men når unge, hippe produsenter som Kenny "Babyface" Edmonds og André "3000" Benjamin får slippe til, så tar de bort mye av det som er Aretha Franklin for mange av oss. Ektheten og inderligheten er ikke der lenger - de skal få henne til å gjøre ting som ikke er henne. Dessuten presser hun den fantastiske stemma si slik at det blir en hel del remjing for å si det rett ut.

Aretha Franklin kan alt - gospel, spul, funk, rhythm and blues, jazz. Dessuten har hun fortsatt den mest uttrykksfulle og omfangsrike stemma av alle. Neste gang må hun få lov å bruke alle disse kvalitetene og ikke det andre som "industrien" gjerne vil at hun skal gjøre. Dronninga må få slippe det og dessuten er det andre som bør hylle henne - ikke den andre veien.

Aretha Franklin

Sings the Great Diva Classics

RCA/Sony Music