hits

november 2015

To av verdens beste gitarister - sammen!

Carlos Santana og John McLaughlin sammen høres ut som en våt drøm for gitarfantaster. Her møter vi dem til fullt øs på Montreux-festivalen i 2011.

Carlos Santana og John McLaughlin i Montreux 2011. Noe sier meg at Santana er i førersetet akkurat her.

Det er jo ikke nødvendigvis slik at hvis man setter sammen et band med to giganter i front, så blir det hele dobbelt så bra. Veldig ofte går stjerner, i alle fall de med egoer et godt stykke større enn de burde være, i veien for hverandre i frykt for ikke å få nok av rampelyset.

Slik er det heldigvis ikke med Carlos Santana og John McLaughlin - her snakker vi om to personligheter som ikke har behov for å overskygge den andre. De var derimot på plass i Montreux i Sveits den 1. juli 2011 for å kaste lys over musikken de elsker, festivalen de elsker, gitarkollegaen de elsker og festivalsjefen som fikk de hele i stand, den nå avdøde Claude Nobs.

"Love Devotion Surrender" var gitarheltenes første møte.

De to gitarheltene hadde satt inn på ei låt eller to fra tid til annen opp gjennom årene, men et skikkelig samarbeid hadde ikke sett dagens lys siden legendariske "Love Devotion Surrender" blei lansert i 1972 med påfølgende turné året etter. Det betyr at det tok bortimot 40 år før de virkelig satte hverandre stevne igjen og hvilken fest det blei denne sommerdagen i vakre Montreux.

Vi får være med på en langt over to timer lang konsert der "alle" kildene til både Santana og McLaughlin blir hylla. Det betyr sjølsagt både John Coltrane, Miles Davis og Tony Williams, men også Bob Dylan, Led Zeppelin, Sonny Sharrock, Pharaoh Sanders og Lightnin´ Hopkins.

Med stort sett Santanas backingband med fru Cindy Blackman Santana på trommer, pluss ingen ringere enn Dennis Chambers som ekstra trommeslager, og McLaughlins bassist Etienne M´Bappé som bunnsolid fundament gjennom hele festen, blei dette en festaften av de virkelig sjeldne. Nobs blei faktisk invitert med på munnspill også på ekstranummeret.

Santana og McLaughlin viser oss en kjærlighet for både hverandre og for musikken her som man sjelden får oppleve. Jovisst er det gitarmesterskap av aller ypperste merke hele veien, men det er likevel ikke slik at de føler behov for å imponere for å imponere. De gjør det bare helt naturlig og de løfter hverandre til høyder bare de aller største er i stand til.

Ingenting kan sjølsagt erstatte det å ha vært tilstede i Auditorium Stravinski den 1. juli 2011. Jeg kan likevel love at det å ha Carlos Santana og John McLaughlin på besøk mørke høstkvelder er en ganske så fin erstatning. Heftigere gitarmøte blir nemlig neppe arrangert på ei god stund.

Santana & McLaughlin

Invitation to Illumination - Live at Montreux 2011

Eagle Records/Playground

De e for tia sånn live e

Bjørn Eidsvåg er en modig mann. Etter fjorårets store Spektrum-konsert, tok han rennafart og satsa på en "reprisetime". Det blei det heldigvis ikke - det blei derimot nok en minneverdig hyrdestund, men helt annerledes.

Langt der framme og mye mer fokusert enn jeg greide å fange opp: Bjørn Eidsvåg og Lisa Nilsson.

Foto: Tor Hammerø

Det er vel knapt noen artist som nyter den statusen og respekten her hjemme som Bjørn Eidsvåg gjør. Årsaken er åpenbar: gjennom mange tiår har han levert kvalitet, tanker, musikk og konserter så hinsides bra og uten å miste kontakten med seg sjøl og sitt publikum. Et publikum som består av Folket - stadig nye generasjoner, fra de hippeste hippe til det motsatte: Bjørn Eidsvåg er en av de virkelig få som er i stand til å snakke til alle og som treffer en kjerne der inne. Nok en gang var Folket på plass i et fullsatt Oslo Spektrum og de fikk alt de kunne ønske seg og litt til.

Hvilken finale: Kurt Nilsen, Elvira Nikolaisen, Lisa Nilsson, Gabrielle og sjefen sjøl i "Alt du vil ha".

Foto: Tor Hammerø

Nok en gang slo Eidsvåg på den største tromma. I tillegg til sitt eget superband med Anders Engen (trommer), Bjørn Holm (bass), Kjetil Steensnæs (gitar) og David Wallumrød (tangenter), så hadde Eidsvåg også denne gangen invitert med seg Kringkastingsorkesteret under ledelse av Torodd Wigum - intet mindre enn makalaust.

I løpet av knappe to timer blei vi tatt med på ei rundreise i Eidsvågs verden fra "Barnemenneske" til vi blei vakkert og inderlig sunget inn i natta med "I en natt" som det er umulig ikke å la seg bli imponert av.

Med sjølironi, humor og en evne til å gjøre schwære Spektrum til ei lita intimscene, skapte Eidsvåg i storform ei stemning og en varme rundt seg og oss som kun han er i stand til. Han mente at han - og vi - skulle fråtsa i kvalitet denne kvelden og det skulle vi gjøre med hjelp av gjester som kunne synge bedre enn han sjøl. På sett og vis hadde han rett i det - Elvira Nikolaisen, Lisa Nilsson, Gabrielle og Kurt Nilsen løfta i alle fall de låtene og møtene de var med på.

"På leit", "Parkert" - en av mine nye favoritter fra Eidsvågs flotte penn, "Skyfri himmel", "Floden" med Elvira Nikolaisen sjølsagt, "Mysteriet deg" minst like sjølsagt med Lisa Nilsson, som heldigvis også fikk synge sin vakre "Himlen runt hörnet" og "Eg vil ikkje dø" - hvilken fantastisk livsbetraktning og samtidg strålende allsang, var blant de første høydepunktene.

Så serverte den fryktløse voksne mannen, med mor og resten av familien på første rad, sin nye sang om sin fortid som onanist - fantatisk morsomt og ikke minst modig!!!!

Gabrielle soloversjon av "Kyrie" var en så sterk og inderlig overlevering at sjøl troende ateister kunne bli tvilende. Fantastisk vakkert!

Eidsvåg ga oss også en ny sang om å finne den rette - han er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent format. "Eg ser" med Lisa Nilsson - det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor "alle" vil jobbe med Eidsvåg - og en av min tids aller største sanger blei løfta til nok et nytt sted. "Til alle tider" med Gabrielle - kanskje kveldens største overraskelse -, "På rett kjøl" med Kurt Nilsen og så alle sammen til slutt med "Alt du vil ha" - det var ikke så mye mer å be om da.

Det var en stor opplevelse i fjor og det var en stor opplevelse i år. Om det vare bedre? Det vet jeg ikke, men det var annerledes og Bjørn Eidsvåg viste oss nok en gang hvilken en enorm artist og hvilket stort menneske han er.

Jeg gleder meg allerede til slutten av november 2016 - sammen med Folket.

En hyggelig overraskelse

Filmen "Høst Autumn Fall" hadde premiere for noen uker siden. Soundtracket er intet mindre enn en jazzikalsk skatt med Nils Petter Molvær i spissen.

Nils Petter Molvær i en overraskende setting.

Vi har etter hvert fått en rekke eksempler på at trompeter extraordinaire Nils Petter Molvær, Sulas store sønn i konkurranse med veldig mange velkvalifiserte, er en visjonær musikant i verdensklasse. Helt siden han slo gjennom på egen hånd med "Khmer" på begynnelsen av 90-tallet, har han tatt stadig nye steg og utvikla sin egen stemme kontinuerlig. Fra tid til annen har han også bidradd på andres produksjoner også og på "Høst Autumn Fall" dukker han opp i en ganske så overraskende setting - for meg i alle fall.

Jan Vardøen har nemlig skrevet 10 temaer til sin egen film og på denne innspillinga framstår de som fullverdige låter som står noe så veldig på egne bein uten at filmen/bildene er med. Vardøen har skrevet nydelige små melodier, inkludert en tango, og han har tydeligvis sett dem for seg i en jazzsetting. Bedre trompetsolist i dette søkende, lengtende lydlandskapet enn Nils Petter Molvær kunne han ikke ha ønska seg og Molvær bekrefter at også i en slik setting og med en slik type melodikk egner han seg utmerket.

Mapping Oceans er en strålende trio i ryggen på Molvær.

Foto: Freddy Wike

Mye og velfortjent ære til Molvær altså, men trioen Mapping Oceans med bassist Audun Ellingsen, trommeslager Tore Sandbakken og den allestedsnærværende - av svært gode grunner - pianisten Jørn Øien, er helt avgjørende for det flotte resultatet. Dette er en trio det har gått heftige rykter om ei stund nå og det er det abslott gode grunner til basert på det vi blir servert her. Det er ei stemning og varme i uttrykket til Øien & Co som er av den sjeldne typen og de tre kler Molvær og musikken til Vardøen på et inderlig vis.

Multikunstneren Jan Vardøen har skrevet flotte låter for Molvær og Mapping Oceans.

Jan Vardøen er av typen altmuligmann som får til det meste han setter seg fore. Nå har altså forfatteren, kokken, musikeren, gründeren og regissøren laga sin andre spillefilm med storheter som Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal og Hege Schøyen i sentrale roller.

Filmen har jeg ikke sett, men holder den samme kvalitet som musikken så er den definitivt verdt et besøk.

Lydsporet til "Høst Autmn Fall" er nemlig en av de store musikalske overraskelsene i 2015.

Nils Petter Molvær og Mapping Oceans

Høst Autumn Fall

Grappa/Musikkoperatørene

Fjellstøtt langt nedi Bakken

Med sitt debutalbum forteller unge Magnus Bakken oss at vi har fått ei ny, meget lovende saksofonstemme blant oss.

Magnus Bakken kan skue ut over store, vakre landskap.

Til tross for at Magnus Bakken fra Lillehammer ikke har rukket å bli mer enn 24 år, så har han likevel tatt seg godt rundt i verden, fått med seg solid med ballast - både teoretisk og praktisk - og dermed tilegna seg en musikalsk modenhet som burde tilsi at vi hadde med en mye eldre herre å gjøre.

Etter at han fikk den første inspirasjonen via hjembyens festival Dølajazz, har ferden gått via flere år ved Berklee i Boston, med lærere som Terri Lyne Carrington og George Garzone, til Oslo, Musikkhøgskolen og masterstudier.

Veteranen Garzone er en musikernes musiker og da han var på Europa-turné tidligere i høst, dukket tre av hans studenter opp på Herr Nilsen i Oslo: Tommy Smith fra 80-tallet, Petter Wettre fra 90-tallet og Bakken fra den nære fortid. Alle satt inn med sjefen mot slutten av jobben på noe som skal ha vært en forrykende utblåsning.

Det er med andre litt av en begivenhet når Bakken nå debuterer at selveste sjefen, George Garzone, er med hele veien som et likeverdig medlem. Ellers er de to omgitt av en meget viril trio - musikalsk sett altså - med Jon Audun Baar på trommer, Christian Meaas Svendsen på bass og Jørn Øien på piano.

Bakken har komponert og arrangert all musikken. Den befinner seg i et grenseland som henter mye fra den amerikanske hardbopskolen samtidig som Bakken, som spiller både sopran- og tenorsaksofon, også er inspirert av det nordiske idealet der det ikke vil forundre meg at saksofonister som Tore Brunborg, Knut Riisnæs og Petter Wettre har spilt viktige roller.

"Cycles" er en melodisk utflukt med stort dynamisk spenn der alle fem får godt med rom til å strekke ut. Det er sjølsagt modig gjort av unge Bakken og stille opp i debuten sammen med giganten Garzone, men la det være klart først som sist: han kommer meget godt ut av det og står på ingen måte med lua i hånda. I Magnus Bakken har vi nemlig fått et nytt stort saksofontalent.

Magnus Bakken Quartet Featuring George Garzone

Cycles

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Det swinger fortsatt

Kvartetten Echoes Of Swing tar seg av en tradisjon som ikke mange gjør.

Echoes Of Swing - viktige tradisjonsbærere.

Mitt første møte med Echoes Of Swing var for to år siden da bandets første cd på ACT, "Blue Pepper", så dagens lys. De fire har holdt sammen mye lenger enn som så - faktisk så bandet dagens lys allerede i 1997. Musikken de tar utgangspunkt i er faktisk mye eldre enn som så - de tar med seg røttene fra swingepoken fra slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet og forteller oss at dette uttrykket faktisk har noe å si oss også nå, bortimot hundre år etter fødselen.

Echoes Of Swing består av engelskmannen Colin T. Dawson på trompet og vokal, amerikaneren Chris Hopkins på altsaksofon og tyskerne Bernd Lhotzky på piano og celesta og Oliver Mewes på trommer. Alle er bosatt og har sitt store marked i Tyskland der de nyter en solid popularitet.

Besetninga er altså aldri så lite spesiell - det er ikke hver dag vi opplever et bassløst samfunn, men både Lhotzky og Mewes tar elegant på seg oppgava med å fylle inn for den manglende bassen.

De 16 låtene er ei herlig blanding av originalskrevet materiale, låter skrevet av storheter som James P. Johnson, Cole Porter, Scott Joplin og Rodgers og Hart samt overraskelser som Johann Sebastian Bachs "Gavotte I, English Suite No. 6".

De fire har swingtradisjonen solid innabords, men flytter musikken, som jo opprinnelig var dansemusikk, elegant inn i vårt eget årtusen og forteller oss på den måten at swing, slik Echoes Of Swing tar seg av den, er tidløs musikk.

Echoes Of Swing

Dancing

ACT/Musikkoperatørene

Det handler om livet - intet mindre

For meg er hver ny bok av Lars Saabye Christensen en begivenhet. "Magnet" er intet unntak. Den er stor, tung, innholdsrik og viktig. Den handler om livet så det skulle vel bare mangle.

Både Lars Saabye Christensen og Jokum Jokumsen bruker hatt - av og til.

Lars Saabye Christensen (62) har helt siden slutten av 70-tallet vært en av kongerikets aller fremste og meste spennende forfattere. "Beatles", "Herman", "Bly" og "Halvbroren" er sentrale verker i hans forfatterskap og dit kommer også "Magnet" til å bli innlemma. Denne mursteinen på knapt 800 sider er nemlig nok et mesterverk fra Saabye Christensen.

Nok en gang benytter Saabye Christensen seg av sitt nære og kjente oppvekstmiljø i Oslo som utgangspunkt for hvor han vil ta oss med. Skillebekk og studentbyen på Sogn på 70-tallet er der hvor Jokum Jokumsen - hvor finner han disse navnene? - og Synne Sager møtes og etter hvert utvikler et forhold.

Det lå ikke akkurat i korta for å si det slik at det skulle bli de to, men måten denne kjærlighetshistoria blir fortalt på er uansett en av de inderligste jeg har opplevd i min litteraturvandring. De to kommer fra forskjellige verdener, men den "hjelpeløse", men likevel talentfulle fotografen Jokum får all den hjelp han trenger fra det som skal bli hans kone og kurator.

Vi blir med på parets farvel med Norge og grunnen til at de bosetter seg i San Francisco og hvordan Jokum får suksess med Synnes helt avgjørende hjelp. Vi blir tatt med på oppturer og nedturer - et helt liv og Saabye Christensens mange fortellergrep gjør at vi blir tatt med til det aller innerste i de tos liv.

"Magnet" er ingen enkel reise eller fortelling. Det er heller ikke et liv eller to og måten Lars Saabye Christensen nok en gang drar oss inn i en sfære med ekthet og dybde som han er helt unik når det gjelder å skape, gjør at hans posisjon som en av våre aller største forfattere både i nåtid og framtid får nok en bekreftelse.

Lars Saabye Christensen

Magnet

Cappellen Damm

Folk for folk

Bassisten Håkon Thelin tar oss med på en solo bassekskursjon av høyst personlig karakter.

Håkon Thelin har noe helt eget å melde.

Håkon Thelin (39) er en usedvanlig musikant. Han har tatt med den store fela til steder den aldri har vært før og med "Folk" tar han nok et stor nytt steg.

"Folk" er ei videreføring av "Light" som han vant Spellemannprisen for i 2012. Det er et ambisiøst prosjekt der han reflekterer rundt et musikalsk språk som han kaller for kontrabassens folkemusikk.

Thelin har skrevet tre nye verk som gir innblikk i flamencomusikken som klang, struktur og teknikk. De andre verkene her er skrevet av Luciano Berio, Lars-Petter Haugen og Stefano Scodanibbio - alle storheter i samtidsmusikkens verden. Dessuten er alle verkene satt sammen med tekster skrevet og lest av Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid, Sarah Ludwig-Simkin og Torgeir Rebolledo Pedersen, som også har skrevet et flott dikt til Thelin i omslagsheftet. Tekstene reflekterer blant annet over musikernes og instrumentets identitet, dens tradisjon og framtid.

Håkon Thelin er åpenbart en virtuos bassist og hans utflukt her i grenseland mellom folkemusikk og samtidsmusikk er ustoppelig spennende og annerledes. For musikkelskere som gjerne vil utvide sin horisont og oppleve noe annet er "Folk" og Håkon Thelins unike verden absolutt noe å avlegge et besøk.

Håkon Thelin

Folk

Atterklang/Musikkoperatørene

Jazzens fremtidshåp?

Sjelden har en jazzmusiker fått så mye hype som saksofonisten, komponisten og bandlederen Kamasi Washington. Om det er fortjent? Mjaaa, nei....

Kamasi Washington med turnébandet sitt.

Ut i fra bortimot nowhere har 34 år gamle Kamasi Washington inntatt en helt spesiell posisjon i jazzverdenen. Han har nylig debutert på cd-fronten under eget navn med "The Epic" - for sikkerhets skyld en trippel-cd. Mottakelsen har vært intet mindre enn voldsom og konserten i Oslo har vært utsolgt i månedsvis. Et kjapt sveip over det forventningsfulle jazzmenighetshuset i hovedstaden fortalte meg at her var det et publikum som i stor grad kom fra helt andre steder enn menigheta - jazzmenigheta.

Kamasi Washington på Victoria Nasjonal jazzscene.

Foto: Francesco Saggio

Hva er så grunnen til denne voldsomme hypen som svært sjelden rammer jazzfolket? Jeg har en mistanke om at Washingtons tette samarbeid i hjembyen Los Angeles med hip hop-storheter som Flying Lotus, Thundercat og Kendrick Lamar har betydd mye og at han har dradd med seg et publikum derfra. Det er sjølsagt både hyggelig og interessant og Washingtons første Europa-besøk skulle fortelle oss om denne oppmerksomheten og hypen var på sin plass også hørt med jazzører.

Med et band bestående av barndomsvennene Tony Austin og Ronald Bruner Jr. på trommer, Brandon Coleman på tangenter, Miles Mosley på bass, Ryan Porter på trombone og Patrice Quinn på vokal - pluss pappa Rickey Washington på fløyte og sopransaksofon på deler av konserten - ga kraftsaksofonist Washington oss flere prov på at han har mye å fare med.

Han kaller bandet og kanskje også musikken for The Next Step, men der har jeg definitivt mine betenkeligheter: Det var ingenting verken i musikken eller i de solide solistiske prestasjonene som skulle tilsi at dette var det neste, revolusjonerende steget for jazzen som mange har ment det skulle være.

Washington, som bortsett fra et par låter skrevet av Terence Blanchard og Oscar Pettiford, har skrevet all musikken sjøl og har henta mye fra både John Coltrane og fra funkverdenen.

Jovisst er det tøft, heftig og groovy og jeg skjønner at Washingtons jazzuttrykk tiltaler folk utenfor menigheta og det er veldig bra. Likevel er det ikke mye nytt å finne i det han bringer til torgs og skrur vi klokka tilbake til hva Coltrane gjorde da han "oppfant" sine uttrykk, så er ikke Kamasi Washington i nærheten av å ta jazzen til et slikt nytt område.

Uansett skal det bli spennende å følge Washington i åra som kommer. Vil han være i stand til å åpne nye dører eller vil han bli en av mange meget dyktige saksofonister og bandledere? Tida og kun den vil vise det.

Kamasi Washington

Victoria Nasjonal jazzscene, Oslo

24. november 2015

Nytt stjerneskudd

Karen Musæus - det er bare å merke seg navnet med en gang. Vi snakker vakker popmusikk med ingredienser av både soul, viser og jazz.

Karen Musæus kan godt bli ei ny stor popstjerne.

Hvor kommer de fra alle sammen? Ikke godt å si, men 29 år unge Karen Musæus er i alle fall fra Oslo. Ett år har hun tilbragt i Liverpool på Paul McCartney-skolen og "The House" er et strålende bevis på at hun allerede har lært seg singer-songwriter-faget.

Det er en varme og inderlighet både i låtene hennes, tekstene og måten Andreas Mjøs, kjent fra Jaga Jazzist, har produsert herligheten på. Det er kvaliteter som vanligvis tar tid å vokse fram, men Musæus og hennes medhjelpere har altså makta det på første forsøk.

Vokalen er heldigvis miksa ganske langt fram i lydbildet og med Musæus´ perfekte engelskuttale og ditto diksjon så får hun fram budskapet på et flott vis. Når hun så har fått med seg utmerka musikalsk assistanse fra blant andre Jørun Bøgeberg, Marte Eberson, Olaf Olsen og Ellen Andrea Wang, og ikke minst Mjøs, så er det mer enn en indikasjon på at Musæus er omringa av spennende vellyd underveis.

Regnet har pøst ned og kuldegradene har stabla seg opp de siste dagene. Da har "The House", som handler om både savn og spenning, sommervarm asfalt og, akkurat, novemberregn, og Karen Musæus vært perfekt motvekt og sørga for varme uansett.

Det er mange flinke og spennende artister som henter hemningsløst fra mange kilder om dagen. Derfor er det nok vanskelig å nå gjennom lydmuren. Karen Musæus har så absolutt det som skal til for å greie det og "The House" er en utmerket søknad om å nå fram til det ypperste selskap. Hun er hjertelig velkommen med varmen og ektheten sin.

Karen Musæus

The House

Musæus Music/Musikkoperatørene

Offpiste på Himmelbjerget

Kvaliteten på offpisteutøvere på ski fra Danmark vet jeg lite om. Kvaliteten på disse offpistemusikantene og musikken deres er det derimot absolutt ikke noe galt med.

Fredrik Lundin og Trinelise Væring har funnet sammen på alle slags vis.

Offpiste betyr i skisammenheng at man velger å finne ei løype som går utenfor den som de fleste har valgt - man går sin egen vei med andre ord. Jeg vet ingenting om skiferdighetene til ekteparet Fredrik Lundin, som er en av Skandinavias aller mest uttrykksfulle saksofonister, og Trinelise Væring, som er en vokalist i toppklassen, men som musikanter snakker vi om et par som både hver for seg og sammen tilhører tetsjiktet her i Norden - uansett hvilken sjanger. Og slik er det med bandet Offpiste Gurus også - det befinner seg i et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, rock og indieuttrykk og setter det sammen til noe som er deres eget.

Lundin og Væring har skrevet all musikken og alle tekstene sammen bortsett fra tre låter som Væring har ansvaret for på egen hånd. Sammen med den groovy trommeslageren Jeppe Gram og elbassisten Thomas Vang utgjør Lundin og Væring kjernetroppene og dette er et kollektiv som er herlig å tilbringe kvalitetstid sammen med. Værings unike og varme stemme er heldigvis miksa langt fram i lydbildet og Lundin får godt med plass til å fortelle oss hvilken emninent solist han er. Litt ekstra blås er også elegant med i arrene på noen av låtene.

Som vi har blitt vant til her hjemme de seineste åra så viskes sjangergrensene mer og mer ut. Jazz, rock, indie, pop - samma det vel!!! Slik er det også med det utmerkede bandet Offpiste Gurus og deres andre cd, debuten "Offpiste Gurus" kom i 2010, og "In Case of Fire" forteller oss at vi har med noe av det hippeste av sjangerutslettende musikk å gjøre som har kommet ut på lang tid. Inntil noen sørger for å få Offpiste Gurus på ei norsk scene, så er "In Case of Fire" ei strålende og varmende erstatning i høstkulda.

Offpiste Gurus

In Case of Fire

Yellowbird/enja/MusikkLosen

Stemma fra vest

Lyrikeren Truls Horvei er et nytt bekjentskap for meg. Sammen med et knippe utmerkede musikanter tar bergenseren oss med på en personlig utflukt.

Truls Horvei, til venstre, er en usedvanlig musikalsk lyriker.

Truls Horvei er på ingen måte noen nykommer til tross for at jeg ikke har blitt innlemma i hans univers. Han debuterte som lyriker allerede i 1988 og han har gitt ut en rekke diktsamlinger og ungdomsbøker siden den gang. Dessuten har han gitt ut fem cder med poesi og musikk, men "Søvnløs" på Karl Seglems NORCD er altså første gang våre veier krysses.

Det er neppe tilfeldig heller at NORCD har blitt havna for Horvei. Seglem, som sjøl er lyriker, har gitt ut plater med egen lyrikk og ikke minst samarbeida mye med giganten Jon Fosse.

Horvei har i lengre tid jobba tett med komponisten, bassisten og tangentmannen Roy Ole Førland og han har også skrevet all musikken her. Med seg har de et fint lag med trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad, som vi har møtt ofte med Hedvig Mollestad Trio, og gitaristene, og diverse annet, Roald Kaldestad og Jørgen Sandvik - sistnevte med fartstid fra Real Ones.

Den musikalske innpakninga befinner seg hovedsakelig i et slags indierock-landskap, men hele tida er det tekstene til Horvei som står i sentrum. På sett og vis følger han en tradisjon unnfanga av Odd Børretzen og Jan Erik Vold, men Horvei leser på sin helt egen måte.

Tekstene, som finnes i et eget hefte, handler blant annet om å se livet som en sjøreise, om ymse forsøk på å få sove og om høstens melankoli - og gjerne med Bergen og Vestlandet som bakteppe: Vi snakker om nykokt pale her og hvor ellers gjør man det!

På sin uforfalska bergensdialekt tar endelig 58 år unge Horvei seg ut av landet der vest og lar oss andre også få ta turen inn i hans verden. Det var på høy tid.

Truls Horvei

Søvnløs

NORCD/Musikkoperatørene

Hvilket kinderegg!

Håkon Kornstad er intet mindre enn et musikalsk unikum. Her får vi minst to bevis på det.

Operasangeren og jazzsaksofonisten Håkon Kornstad - one of a kind.

Håkon Kornstad (38) har helt siden slutten av det forrige årtusenet vist oss at han er i besittelse av et unikt talent. Først møtte han opp med det elektro-akustiske prosjektet Wibutee, seinere med åpnere Kornstad Trio, duosamarbeid med Sidsel Endresen og Håvard Wiik, herlige bidrag i bandene til Anja Garbarek og Jens Christian Bugge Wesseltoft, han har spilt med Pat Metheny og Joshua Redman og gitt oss spennende og unike visittkort i soloformat både på skive og live. I musikerkretser har Kornstad lenge nytt voldsom anerkjennelse - også i utlandet der omtalene i blant annet The Guardian og New York Times har vært av det panegyriske slaget. Med hans ferske bekreftelse på hvem og hvor han er vil bare lovordene bli flere og flere og mer og mer panegyriske - "Tenor Battle" er nemlig så flott og så oppsiktsvekkende som vel tenkelig.

Under et opphold i New York i 2009 blei Kornstad "lurt med" på ei oppsetning av "Cavalleria Rusticana" på The Metropolitan Opera. Et frø blei umiddelbart sådd: Kornstad blei bitt av operabasillen og ville finne ut om han kunne egne seg som operasanger. Et par uker seinere stod han på døra til en pensjonert sopran på Upper West Side i The Big Apple og hun hørte raskt at det kunne være ei stemme langt der inne. Siden den gang har Kornstad tatt en master ved Operahøgskolen i Oslo og sunget i flere større roller. Samtidig har han sakte, men sikkert utvikla en unik fusjon mellom jazzmusikeren og operasangeren Kornstad der tenorsaksofonisten møter operatenoren og med et empatisk band i ryggen har dette blitt noe helt for seg sjøl.

Med et repertoar skrevet av storheter i faget som Jules Massenet, Richard Strauss, Claudio Monteverdi, Georges Bizet og Nicolai Rimsky Korsakov, synger Kornstad på fransk, italiensk og tysk og for et utrenet øre så låter det helt fantastisk. Det som gjør det enda mer imponerende er den sømløse overgangen mellom operatolkningene og jazztolkningene.

Det er altså så vakkert, så originalt og så personlig at jeg tør påstå at dette har ikke noen her på Tellus i alle fall fått oppleve tidligere. Sammen med et lag som i stor grad har vært med Kornstad siden 2011, så har denne fusjonen fått utvikle seg og leve sitt eget liv fram til denne innspillinga hos maestro Jan Erik Kongshaug. Med en usvikelig ro og varme i tenorsaksofonen som fundament, blir han fulgt, utfordra og omfavna av Sigbjørn Apeland på trøorgel, nykommeren i bandet Lars Henrik Johansen på cembalo og cimbalon, Øyvind Skarbø på perkusjon og Per Zanussi på bass og sag. Original musikk og original instrumentering der musikerne er langt framskredne både innen klassisk musikk, folkemusikk og jazz gjør at "Tenor Battle" blir akkurat så oppegående, inderlig, unik og vakker som konserten vi fikk oppleve i Molde i 2012 mer enn antyda at den framtidige plata ville bli.

Med sin originalitet, sine kvaliteter både som jazzmusiker og som operasanger, så bør Håkon Kornstad ha alle muligheter til å legge store deler av musikkverdenen for sine føtter. Så bra er nemlig både han, musikken hans og bandet hans.

Håkon Kornstad

Tenor Battle

Jazzland Recordings/Universal

Verden rundt

Marcus Miller er en av klodens mest groovy musikanter. Her viser han det med å ta oss med på ei musikalsk reise kloden rundt.

Marcus Miller - det grooves!

Marcus Miller (56) har spilt på rundt 500 skiver innenfor de fleste sjangre. Grunnen er ganske åpenbar: vi har med en av klodens aller beste og mest allsidige bassister, arrangører, komponister og produsenter å gjøre. Han har spilt med alt og alle fra Aretha Franklin via Luther Vandross til Miles Davis og i løpet av vel 40 år i bransjen har han gjennom sin enorme kompetanse på alle områder skapt seg en posisjon som er bortimot enestående.

De seineste 25 åra har Miller i stadig større grad stått bak egne prosjekter og egne band. Mot slutten av 90-tallet møtte vi han blant annet i Molde med superbandet Legends med Eric Clapton, Steve Gadd, Joe Sample og David Sanborn - mer supergruppe blir det vel neppe - og nå er det UNESCO-talsmannen Miller vi møter på ei helt spesiell rundreise.

Miller er talsmann for et prosjekt som kalles "Slave Route Project". Det oppdraget har ført den meget oppegående og taleføre Miller bortimot kloden rundt og slik har også dette musikalske prosjektet blitt unnfanga. Slavene som kom til USA har vært viktige for det som etterhvert har vokst fram som spirituals, blues, jazz og r'n'b og det er i alle disse grenselandene Miller befinner seg.

Her samarbeider han med musikanter fra Vest-Afrika, Sør-Amerika, Karibia, de amerikanske sørstatene og de store byene lenger nord i Sambandsstatene. Slik har han ønska å hylle sine afrikanske røtter som etterhvert blei afroamerikanere. Melodiene og rytmene de tok med seg fra Afrika har eksplodert og utvikla seg til en rekke sjangre og uttrykk og Miller greier å bringe mye av dette til oss gjennom "Afrodeezia".

Med sitt eget band som fundament har Miller inkorporert musikanter og musikk fra en rekke verdenshjørner til en musikalsk fusjon ingen andre kunne ha skapt. Og i bånn: det mest groovy elbass-spillet verden har opplevd siden Jaco Pastorius regjerte.

Marcus Miller

Afrodeezia

Blue Note/Universal

Gylne tider

Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang imponerer voldsomt uansett hvilken setting hun dukker opp i. Kvartetten Pixel har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det er ikke til å undres over.

Pixel har tatt mange nye steg.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte at vi hadde med ei framtidig stjerne å gjøre da jeg jeg hørte den da 21 årige Ellen Andrea Wang på ett spor på cden "Blå hymne" med sin fars band, Pastor Wang Quintet. Nå er det sikkert slik at den "hemmelige" skiva snart blir et samleobjekt - Ellen Andrea Wang er nemlig på full fart mot de internasjonale stjernene. Kvartetten Pixels tredje utgivelse er nok en bekreftelse på det.

Jeg skal ikke påberope meg at jeg har full oversikt over bassister som skriver både tekst og musikk og leder egne band. Esperanza Spalding er sjølsagt en foregangsperson i denne øvelsen og i mine ører befinner Ellen Andrea Wang seg minst i samme klasse.

I fjor kom Wang med soloskiva si, "Diving". Med en trio i ultraklassen bestående av Erland Dahlen og Andreas Ulvo viste hun fram nok ei spennende side av seg sjøl både som komponist, tekstforfatter, bandleder, bassist og vokalist. Som om ikke timeplanen er full nok, så har Wang også blitt "oppdaga" av en av verdens beste trommeslagere, Manu Katché, og blitt med i bandet hans.

Pixel, utgitt på det meget oppegående og spennende amerikanske selskapet Cuneiform Records, har nå tatt en litt ny sving. Tidligere har Wang skrevet det meste av stoffet, men nå er alle fire tungt involvert også på det området. Det betyr at trommeslager Jon Audun Baar, saksofonist og bongoist Harald Lassen og trompeter Jonas Kilmork Vemøy - alle fire synger også - er med på å sette et enda sterkere personlig preg på hva og hvem Pixel er.

Kollektivet Pixel har hatt et ønske om - og har makta på alle slags vis - å skape musikk de fire er "enige" om. Det betyr igjen at de har tatt med seg impulser fra de fleste sjangre og stilretninger og skapt usedvanlig vakker, melodiøs og personlig musikk ut av det. Sjøl om kanskje improvisasjon er mer framtredende enn noen gang, så er musikken minst like tilgjengelig som den har vært tidligere.

"Golden Years" er på mange vis jazzmusikk for både jazzmenigheta, men også for et publikum som ikke ante at de hadde et forhold til jazzmusikk. Vi snakker absolutt gylne tider her og sjøl om Ellen Andrea Wang er et naturlig midtpunkt, så er de tre andre minst like viktige brikker både kollektivt og ikke minst solistisk. Pixel er klar for den store verden og de store scenene - slik er det med den saken.

Pixel

Golden Years

Cuneiform Records/Musikkoperatørene

Bedre enn Rosenborg

Ut fra Trondheim kommer det mye godt og kvartetten Wako har minst like stort potensial som de der borte på Lerkendal.

Wako med en meget offensiv firer på midtbanen.

Rosenborg har har vært suverene her hjemme i år. Ute i Europa derimot har det gått langt tråere. Ikke langt unna Lerkendals porter befinner det seg et annet lag som kan gjøre det stort både hjemme og ute - Wako. Alle fire, med fartstid fra jazzlinja i Trondheim, har både individuelt og kollektivt - sjøl om de vel ikke har runda 30 noen av dem - potensiale til å nå langt.

Med Simon Olderskog Albertsen på trommer, Kjetil André Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Bárður Reinert Poulsen - fra Færøyene - på bass, så utgjør Wako et samspilt, men søkende lag av musikanter jeg, med unntak av Mulelid, kjenner fra flere andre konstellasjoner. På to av spora er også Kari Eskild Havenstrøm med på ordløs vokal.

Her har de staka ut en kurs basert på en egen klangverden. De 11 låtene er skrevet av Mulelid og Myhre Olsen, hver for seg, men med en djup felles forståelse for hvor de vil hen. De sier sjøl at de presenterer 60-tallets jazz i en ny nordisk drakt og det er mye rett i den beskrivelsen. De melodiske utfluktene blir behandla med struktur, men samtidig med stor frihet og dynamikk og ikke minst en høyst tilstedeværende interaksjon - de fire stortrives i dette meget oppegående laboratoriet.

Det blir fortalt mange svært gode historier underveis her. Det blir ofte det når det er gode historiefortellere samla og noe forteller meg at Wako kommer til å etablere seg i Europatoppen lenge før Rosenborg.

Wako

The Good Story

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Akk så glatt

Boney James er en av de flinkeste saksofonistene i det som ofte kalles smooth jazz. Likevel er det ei pregløs og kjedelig reise vi blir invitert med på.

Boney James spiller så hatten passer.

Boney James er en 54 år gammel saksofonist som har blitt Grammy-nominert fire ganger, men aldri i kategorien jazz. Mr. James, som egentlig heter James Oppenheim, har derimot oppnådd den anerkjennelsen tre ganger i kategorien instrumental pop og en gang i tradisjonell rhythm and blues. Og slik låter det fortsatt.

Mitt første møte med James var med skiva "Contact" i 2011 og møtet blei ikke spesielt varmt. Jeg syntes både musikken, innpakninga og saksofonspillet var så søtladen og motstandsløs at den raskt fikk plass i hylla og der har den blitt stående gitt.

Fire år seinere forsøker James og jeg oss igjen, men resultatet blir beklageligvis like dårlig. Denne musikken, skapt og spilt inn i solfylte California - og slik låter den også, er altså så pregløs og glatt at den glir motstandsløst inn den ene øregangen og like fort ut den andre.

Ingen av låtene, som James har en komponistfinger med i alle sammen, er minneverdige og saksofontonen og uttrykket til James gir meg altså ingenting. Det eneste gløttet underveis her er den meget lovende trompeteren Marquis Hill som gjester på et spor.

Noe forteller meg at Boney James og undertegnede aldri blir noen god match. De som digger såkalt smooth jazz og Boney James får nok uansett akkurat det de ønsker seg så får jeg leite andre steder.

Boney James

Futuresoul

Concord Music Group/Naxos Norway

Gullfunn

Band of Gold er bassist Nikolai Hængsle Eilertsen og vokalist Nina Elisabeth Mortvedt. Sammen med gode venner har de laga et popalbum som vil bli huska - lenge.

Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen på full fart til spennende steder.

Elbassist extraordinaire, og veldig mye annet, Nikolai Hængsle Eilertsen, ser ikke ut til å ha noen grenser overhodet når det gjelder musikk. Den eneste er vel at det han skal bruke tida si på må være kvalitet. Derfor var det nok ikke vanskelig for han å bli trigga da han hørte demotapene til vokalisten Nina Elisabeth Mortvedt. Her lå det gull og venta og den foredlingsprosessen musikken har vært med på har ført til at Band of Gold framstår som et stykke tidløs popmusikk av aller høyeste kvalitet.

De to har brukt mye studiotid og Hængsle Eilertsen har inkorporert elementer fra hele sitt fundament fra jazz via country til rock. Mortvedts lyse og transparente stemme og evne til å formidle tekster som handler om alt fra hvordan man kommer seg videre etter en tragedie, om forandring når alt er på vei utfor kanten og om å ta seg sammen og se framover, løfter dette til noe langt forbi en a4-pop-produksjon.

Når så Hængsle Eilertsen har henta inn venner som Kenneth Kapstad (Motorpsycho) og Olaf Olsen (Bigbang) på trommer, Dungen-gitarist Reine Fiske og tangentheltene Morten Qvenild og David Wallumrød, så mer enn antyder det hvilket nivå musikken til Band of Gold befinner seg på.

Nina Elisabeth Mortvedt er et helt nytt navn for meg. Hun har overbevist meg om at her har vi med ei stemme, bokstavelig talt, som har alt i seg til å skape seg og musikken sin ei glitrende framtid. Fullt så overraskende er det ikke Nikolai Hængsle Eilertsen, med fartstid fra Bigbang, National Bank og Elephant9, omgir seg med godlyd og kvalitetsmusikk uansett sjanger.

Band of Gold, både bandet og musikken, er sofistikert popmusikk også for musikkelskere langt utenfor popmenigheta.

Band of Gold

Band of Gold

Jansen plateproduksjon/Musikkoperatørene

Gjennombruddet

Trommeslager Thomas Strønen har vært der i mange år. Med "Time Is a Blind Guide" kan han endelig få sitt store gjennomrudd også som komponist og bandleder. Og ikke nok med det - også med bandet Food er Strønen både trommeslager og komponist.

Thomas Strønen er blant våre aller mest interessante og spennende instrumentalister.

Thomas Strønen har bidratt på rundt 65 innspillinger med artister som Tore Brunborg, Sidsel Endresen, Maria Kannegård, Nils Petter Molvær, Bobo Stenson og John Taylor. Han har lenge vært en svært ettertrakta sidemann, men han har også i stadig større grad vist oss at han har hatt mye å fare med som leder. Med "Time Is a Blind Guide" framstår han som nok en visjonær med helt egne ideer og vyer.

Det "annerledes" laget bak "Time Is a Blind Guide".

I forbindelse med konsertserien Conexion, der nye samarbeid mellom engelske og norske musikere fikk fødselshjelp, fikk Strønen mulighet til å komponere en hel konsert til et "ufødt" ensemble. Premieren fant sted i 2013 i Oslo, året etter stod festivalen i Cheltenham på programmet og det blei en konsert som BBC-lytterne mente var årets konsert!

Strønen benytta anledninga til å skape et musikalsk kinderegg. Ensemblet består nemlig av tre deler: en strykeseksjon, en slagverkstrio og en pianotrio. Strykeseksjonen består av cellisten Lucy Railton, bassisten Ole Morten Vågan og fiolinisten Håkon Aase, slagsverkstrioen av Siv Øyunn Kjenstad, datter av Tore Brunborg forøvrig, Steinar Mossige og Strønen og pianotrioen av pianisten Kit Downes, Strønen og Vågan.

Strønen har skrevet usedvanlig vakker og melodisk musikk for alle ensemblene, som vi treffer hver for seg og sammen, og han benytter seg fritt fra sjangre som jazz, samtids- og folkemusikk og setter det sammen til noe som er hans eget. Visjonen Thomas Strønen har hatt for "Time Is a Blind Guide", og måten det har blitt realisert på, er nesten magisk. Japan, India og England står på turnéplanen for dette ensemblet denne høsten og neste vår - verden har veldig mye å glede seg til. Vi er heldige som kan nyte av musikken allerede nå.

Food med Christian Fennesz - noe for seg sjøl.

Strønen (42) er, i tillegg til å være en glitrende og ræregen perkusjonist, komponist og bandleder, også svært produktiv. Bandet Food, som har eksistert i ymse utgaver helt siden 1998, er også klar med sin tredje ECM-utgivelse og denne gangen står Strønen for alle komposisjonene. Mats Eilertsen og Arve Henriksen forlot bandet i 2004 og siden den gang har Food bestaått av den engelske saksofonisten og elektronikeren Iain Ballamy og Strønen som har invitert med seg gjester til forskjellige prosjekter, blant andre Nils Petter Molvær og den østerrikske gitaristen og elektronikeren Christian Fennesz. Sistnevnte er også mer enn hjertelig tilstede denne gangen.

Food framstår denne gangen på et ganske så nytt vis. I Ulf Holands studio i Oslo utforska de i løpet av tre dager fram nye arbeidsmetoder, skisser og ideer og spilte inn flere timer med materiale.

Deretter tok Strønen med seg stoffet og jobba videre med det i fire måneder. Groovene blei beholdt ellers blei de melodiske fragmentene kutta opp, loopet og flytta på. Det har igjen ført til at det som var skisser har blitt til ferdige melodier.

Musikken til Food anno 2015 er fortsatt atmosfærisk, men den er mye mer melodisk og retningsbestemt enn tidligere. Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Ballamy og Strønen snakker godt sammen, og det overrasker heller ikke at Fennesz´ høyst personlige stemme passer utmerket sammen med duoen.

Høsten 2015 kan vise seg å bli det store gjennombruddet for Thomas Strønen. Gjennom begge disse utgivelsene framstår han som unik perkusjonist, bandleder og komponist - en visjonær rett og slett. Det er ikke mange som kan plusse på den siste betegnelsen på cv-en sin. Thomas Strønen kan det nå.

Thomas Strønen

Time Is a Blind Guide

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Food

This Is Not a Miracle

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Hvilken hyllest!

Stephen Sondheim er en av de største og viktigste komponistene i moderne amerikansk musikk. Nå blir han hylla av 36 av sine samtidige fra ulike sjangre og ikke minst pianisten Anthony de Mare.

Stephen Sondheim - en av de aller største.

Stephen Sondheim har rukket mer i løpet av sine 85 år enn noen med musikalske visjoner kan drømme om. Helt siden 1954 har mannen som har stått for musikken til musicaler som "Sweeny Todd"", "Sunday in the Park" og "Anyone Can Whistle" og med låter som "Send in the Clowns" og dusinvis av andre hits, mer eller mindre lagt lista for alt som finnes av musikk for teater og film. Nå har konsertpianisten Anthony de Mare virkelig satt seg fore å hylle Sondheim og de Mare er tydeligvis av den grundige typen.

Anthony De Mare har tatt initiativet til denne unike hyllesten.

de Mare har invitert 36 av sine "beste" venner til å arrangere en Sondheim-melodi hver seg for solo-piano eller for de Mare rettere sagt. Disse "vennene" kommer fra jazz, klassisk musikk og filmmusikk og vi snakker om så forskjellige komponister-arrangører-musikanter som Steve Reich, Wynton Marsalis, Mark-Anthony Turnage, Fred Hersch, Ethan Iverson, Frederic Rzewski og Thomas Newman. Sju land er representert og Sondheim uttalte etter at han fikk høre musikken at "To hear composers take my work and take it seriously.....it´s a thrill!"

Denne omtalen er basert på en promokopi der 12 av tolkningene er med - hele pakka består av en trippel cd med 36 låter. de Mare skal ha all mulig slags ære for både ideen og for evnen til å gå inn i musikken på de forskjelligste måter: som jazzmusiker, samtidstolker og som en lettere underholdnings-filmpianist. Det er faktisk lett å bli lurt her og dermed tro at det både er Fred Hersch og Ethan Iverson som spiller faktisk.

Musikken til Stephen Sondheim inneholder så mye og består av så mange lag. De 36 arrangørene og Anthony de Mare har makta på et fabelaktig vis - i alle fall 12 av dem som jeg har fått tilgang til - og vise oss alle at det er tilfelle - nok en gang!

Diverse artiser

Liaisons: Re-Imagining Sondheim from the Piano

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

Store sko å fylle

Rune Klakegg og Jan Olav Renvåg tar på seg store sko - svært store. Og de fyller dem.

Rune Klakegg og Jan Olav Renvåg tar vare på tradisjonen på sitt eget vis.

Pianist Rune Klakegg og bassist Jan Olav Renvåg fikk en forespørsel fra Ælvespeilet kulturhus i Porsgrunn om de kunne tenke seg å spille "Jazz på svenska" for dem. De takka høflig ja, men underveis kom tanken snikende om at de burde gjøre en vri og det endte med "Jazz på svorsk" med ei blanding av norske og svenske melodier som utgangspunkt. Det ene tok det andre og lysten til å lage ei innspilling med bare det norske materialet vokste fram. Som sagt og tenkt så gjort og her er "Jazz på norsk" - en modig tittel på ei spennende musikalsk utfordring som de to har kommet utmerket ut av.

De 11 melodiene er henta fra forskjellige kilder. Noen er kjente for de fleste av oss som "Eg ser deg utfor gluggjen" og "Springdans fra Bergen", noen kjenner vi også uten at tittelen hjelper oss på vei og noe er helt nytt for meg i alle fall.

Alt er behandla med den største pietet, men samtidig tar de to seg herlige friheter og skaper sitt eget lille univers av den tidløse skatten. Sjølsagt så glir tankene uvilkårlig til Jan Johansson og Georg Riedel og deres "Jazz på svenska", men Klakegg og Renvåg står fjellstøtt på egne bein. Som Klakegg også sier så har det skjedd litt på de cirka 50 åra som har gått siden "Jazz på svenska" så dagens lys både når det gjelder måte å tenke frasering, harmonikk og rytme på.

Flere har vært på besøk hos deler av denne melodiskatten, blant andre Dag Arnesen i trioformat, men som duo tror jeg Klakegg og Renvåg er aleine. Vi har med to meget dyktige instrumentalister å gjøre som tydeligvis stortrives sammen og som har satt sitt flotte bumerke på denne evige musikken.

Rune Klakegg & Jan Olav Renvåg

Jazz på norsk

Curling Legs/Musikkoperatørene

Norsk på norsk

Det er ikke hver dag vi møter et norsk jazzband med norske tekster i fokus. Den unge kvartetten Papirfly gjør det - med bravur!

Papirfly gjør det på sitt eget vis og gjør det bra.

Det er ikke alt man får med seg i en travel musikkhverdag. Papirflys debutalbum med samme navn for to år siden hører med i den kategorien. Godorda som blei både bandet, plata og musikken til del gikk meg likevel ikke hus forbi, og derfor har forventingene til denne oppfølgeren vært rimelig store. Et godt utgangspunkt? Både og vil jeg mene.

Kvartetten, som består av Philip Birkenes på piano, Jakop Janssøn på trommer, Hanne Kalleberg på vokal og Knut Olav Buverud Sandvik på bass hører, såvidt jeg har skjønt, hjemme i den meget velskolerte generasjonen som befinner seg i slutten av 20-åra. Og er de ikke skolerte så hører det definitivt slik ut - og det er ment som en kompliment.

Kalleberg skriver alle tekstene og alle låtene bortsett fra en som Janssøn har ansvaret for. De fører oss alle inn i en morsom, spennende, unik og ofte litt naiv verden der tekstene til Kalleberg nesten er som små noveller å regne. Kalleberg, med sin sjarmerende Flekkefjord-dialekt, framstår som en annerledes og svært personlig historieforteller og de tre følgesvennene er akkurat det: følgesvenner som med brede palletter er med på å fargelegge bildene på et inderlig vis.

Hanne Kalleberg har en måte å formidle tekst å som gjør at du blir sittende ytterst på stolkanten for å få med deg alle nyansene. Slik er det med hele pakka Papirfly forresten - nyanserikt, vakkert og inderlig.

Papirfly

Ta meg med deg når du drar

NORCD/Musikkoperatørene

Noe nytt på hjertet

Saksofonisten James Brandon Lewis er et helt nytt navn for meg. Noe forteller meg at det bare er å merke seg navnet med en gang.

James Brandon Lewis i farta.

Det kommer mye jazz ut fra Sambandsstatene. Mye av den er sjølsagt bra - tildels veldig bra. Noe annet skule forsåvidt tatt seg ut. Likevel er det slik at mye av den amerikanske jazzen er både medioker, forutsigbar, uspennende og ofte kjedelig.

Den 32 år unge saksofonisten, komponisten, arrangøren og produsenten James Brandon Lewis har ikke tenkt å falle i den sistnevnte gryta.

"Days of FreeMan" er Lewis´ andre cd under eget navn, men den første som har nådd våre strender med bra distribusjon. Her tar sjefen oss med tilbake sin røtter på alle slags vis i Freeman Street i Buffalo, New York. Det betyr impulser fra gospel, jazz, soul og ikke minst hip hop - barnebarnet til be bop som han kaller det.

Lewis deler det hele inn i fire kapitler med forskjellige påvirkningskilder som fundament. I tillegg er Pearl Lewis, bestemora til sjefen, et verbalt bindeledd mellom kapitlene og forteller om hvordan Freeman Street og Buffalo var. Innovativt og annerledes for å si det forsiktig.

Med seg har Lewis en av de beste, mest allsidige og mest etterspurte trommeslagerne over there om dagen, Rudy Royston, og den urhippe elbassisten som blant andre Ornette Coleman brukte i "funkbandet" sitt, Jamaaladeen Tacuma. I tillegg er lyddesigneren HPrizm og rapperen Supernatural med på noen av spora.

Det har ført til at "Days of FreeMan" har blitt et annerledes både tilbakeskuende og framtidsretta visittkort fra ei nye spennede stemme med en tøff, rå og personlig saksofonstemme også - James Brandon Lewis.

James Brandon Lewis

Days of FreeMan

OKeh Records/Sony Music

Godt Fiske

Bassisten Trygve Waldemar Fiske fikk anledning til å sette sammen sitt drømmeband. Nå kommer han med sin drømmemusikk også.

Waldemar 4 - i selfie mood.

Under Moldejazz i 2013 blei den nå 28 år unge bassisten Trygve Waldemar Fiske fra Frei på Nordmøre tildelt talentprisen. Fiske, med utdannelse fra jazzlinja i Trondheim og med fartstid fra blant annet bandene til Hanna Paulsberg og Heidi Skjerve, fikk dermed anledning til å sette sammen sitt drømmeband for å fremføre ny musikk under festivalen i 2014. Det blei intet mindre enn suksess og med det sjøltitulerte albumet "Waldemar 4" får nå også alle andre muligheten til å sjekke ut musikken.

Trygve Waldemar Fiske med noe eget på hjertet.

Sammen med trommeslager Erik Nylander, saksofonist og bassklarinettist André Roligheten og den Berlin-baserte pianisten Håvard Wiik, også han fra Frei, har Fiske skapt musikk som er høyst personlig og som har henta inspirasjon fra store deler av jazzhistoria. Her er det både elementer av frijazz og usedvanlig vakre melodiske ekskursjoner i både ballade- og uptempo. Waldemar 4 skjemmes på ingen måte over å møte oss med straight og heftig swingbasert musikk heller. Roligheten og Wiik har skrevet ei låt hver, mens Fiske har ansvaret for de seks andre.

Ensembleuttrykket er viktig og usedvanlig tett her, men med solister som Roligheten og Wiik - du verden for en kapasitet vi har med å gjøre etterhvert - så er det sjølsagt godt med individuelle rom også.

Det er stort dynamisk spenn i Waldemar 4s musikk. Det er også en solid bekreftelse på at i Trygve Waldemar Fiske har kongeriket fått nok en bassist og potensiell bandleder av meget solid kaliber.

Waldemar 4

Waldemar 4

Gigafon Records/Musikkoperatørene

Musikalsk kjærlighet

Har du hørt om popmusikeren Ola Kvernberg? Jo da, vi snakker fortsatt om Frænas aller største musikant, men som vel "alle" forbinder med jazz. Det er det all grunn til fortsette med, men her har han tatt en elegant liten popsving sammen med noen av sine beste venner.

Ola Kvernberg, Kirsti Huke og Erik Nylander - musikk fra hjertet.

Det er liksom ikke alt en ser komme, men etter at jeg nylig har fått oppleve fiolinmaestro Ola Kvernberg som solist på kjøkkenmaskin (!!!!!) på John Coltranes svennestykke "Giant Steps", så er det vel ingen grunn til å bli overraska over noe som helst lenger når det gjelder dette musikalske unikumet.

Gode venner

Sammen med to av sine aller beste musikalske venner, vokalisten Kirsti Huke og trommeslageren Erik Nylander, har Kvernberg funnet ut at de ville lage et coverband, men som alltid med slike framifrå musikanter involvert så har det blitt gjort på et usedvanlig personlig og tøft vis.

De sju låtene, ABBAs "The Day Before You Came", Beach Boys´ "God Only Knows", Tom Waits´ "Lonely", Nick Drakes "Riverman", Nick Caves "Into My Arms", Massive Attacks "Teardrop" og Lou Reeds "All Tomorrows Parties", forteller en hel del om den allsidige musikalske smaken de tre deler. Måten de har "angrepet" musikken på er jeg overbevist om at opphavsmennene vil eller ville ha jubla over - dette er nemlig så vakkert, så inderlig og så annerledes enn originalene, men samtidig gjort med så stor respekt og storhet at det er "umulig" ikke å like det. Sjølsagt er det mulig å dra opp diskusjonen om hva som er best av originalen eller nytolkningen, men jeg synes den stort sett er uinteressant - i alle fall i dette tilfellet. De tre har nemlig laga helt nye låter av disse strålende utgangspunktene - de har gitt dem helt nytt liv faktisk.

Endelig gjennombrudd?

Ola Kvernberg er av typen vi tar for gitt etter hvert. Han er en fiolinist og musikant i verdensklasse - slik er det med den saken. Her utvider han paletten sin ytterligere og spiller en bråte instrumenter i tillegg til fela og samarbeidet med svensk-norske Nylander fungerer like godt som det gjør i Ola Kvernberg Trio der Otrøyas store sønn Steinar Raknes også er med.

Kirsti Huke, fra Melhus ikke langt fra Trondheim, vant Spellemannpris i 2014 for beste barneplate og har vist oss i en rekke jazzsammenhenger de seineste åra hvilket enormt potensiale hun har. I mine ører har hun lenge vært en av våre ledende og mest spennende vokalister, blant i bandet Scent of Soil sammen med Tore Brunborg, men det store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Finnes det noen rettferdighet der ute bør dette være anledninga til at Kirsti Huke får et stort publikum både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser - hennes klokkeklare, vakre og distinkte stemme, med perfekt engelskuttale og diksjon, og inderlige måte å tolke tekst på hører nemlig hjemme langt der oppe og fremme.

"Rags & Silks" er pop for jazzfolket og jazz for popfolket. Eller for å si det på en annen måte: Dette er musikk for folk som liker god musikk tolka og framført av noen av våre aller beste menn og kvinne: Kirsti, Ola & Erik.

Kirsti, Ola & Erik

Rags & Silks

Propeller Recordings/Name Music/Musikkoperatørene

Et døgn i musikken

Den amerikanske gitaristen Scott DuBois tar oss gjennom et spennende døgn med den originale musikken sin.

Scott DuBois - ny gitarstemme for meg.

37 år gamle Scott DuBois fra Chicago, men med New York som base, er på ingen måte noen nykommer. Likevel er han det for meg og etter å ha tilbragt flere timer sammen med "Winter Light" så skjønner jeg at jeg har gått glipp av en musikant med noe eget på hjertet. Dette bandet, med landsmannen Thomas Morgan på bass, som vi blant annet kjenner fra samarbeid med Jon Christensen i danske Jakob Bros trio, den musikalsk virile dansken Kresten Osgood på trommer og tyske Gebhard Ullmann på tenorsaksofon og bassklarinett, har faktisk eksistert siden 2008 og gitt ut tre skiver sammen før denne. Det høres kan man trygt si.

Scott DuBois sammen med Gebhard Ullmann, Thomas Morgan og Kresten Osgood.

Hayden Powells ferske trioskive, "Circadian Rhythm & Blues", har som utgansgpunkt at musikken beskriver et døgn slik Powell har opplevd det. Det samme utgansgpunktet har DuBois også for musikken her. Vi er med han gjennom et vinterdøgn med lys, mørke, snø, storm, stille og en rekke andre stemninger og de fire har makta å beskrive døgnet på et inderlig vakkert, stygt, meditativt og ekspressivt vis. DuBois, som er i besittelse av en lys og transparent tone i hornet sitt, er på ingen måte ute etter å stjele showet aleine - dette er en kollektiv utflukt med fire sterke stemmer sammen.

Musikken er åpen, søkende, melodisk, meditativ og til tider melankolsk. Den kunne med andre ord vært utgitt på ECM også. Det står i alle fall ikke på kvaliteten.

Scott DuBois

White Light

ACT/Musikkoperatørene

Det er LIV i leiren

Med "Kemedu" får vi være med på et møte mellom norske og franske musikanter som er unikt og spennende.

LIV ute i naturen som musikken har sitt utgangspunkt i.

Musikk dreier seg i stor grad om møter - møter som ikke har vært planlagte har også ofte ført til de beste resultatene. For et par år siden satte den franske tangentmannen og storbandlederen Thierry Girault kursen for Tromsø der han blant annet leda Tromsø Big Band. Der møtte han også trombonisten Øystein Blix og vokalisten Liv Hanne Haugen. Etter det første møtet der musikk begynte å oppstå, satte de tre kursen for Frankrike et år seinere og gitaristen Alain Kawczak blei det fjerde hjulet på vogna. Musikk med impulser fra en rekke sjangre og himmelretninger blei resultatet og LIV skjønte raskt at dette måtte følges opp.

I juni i år møttes de igjen i studio i Tromsø og resultatet har blitt vel 34 minutter med original musikk der Haugens stemme er sentral. Hun joiker, synger på samisk, norsk og engelsk og sjøl om det ikke er alle hennes vokale uttrykk som går umiddelbart hjem hos meg, så har hun så absolutt mye spennende å komme med.

Alle bidrar med låter og gir "Kemedu" noe egenarta, melodisk og til tider forførende som har et originalt stempel på seg hele veien. LIV er nok et godt eksempel på at møter, nesten ut i fra intet, ofte fører til flott musikk som ingen visste fantes - heller ikke de involverte.

LIV

Kemedu

Losen Records/MusikkLosen

Ny norsk stjernetrio

Jeg har sagt det før og gjentar det mer enn gjerne: Espen Berg har potensiale til å nå langt - svært langt. Her kommer det nok en bekreftelse.

Espen Berg, Bárður Reinert Poulsen og Simon Olderskog Albertsen - trio på vei til topps.

Med "Mønster" gir 32 år unge Espen Berg fra Hamar, men bosatt i Trondheim der han nå underviser på jazzlinja etter å ha studert der, oss sitt foreløpig ypperste prov på sine voldsomme kvaliteter. Jeg har vært så heldig å støte på Berg både i solosammenheng og sammen med Marius Neset og hans bestillingsverk til Moldejazz med Trondheim Jazzorkester, samt denne trioen, og jeg har ingen problemer med å utrope Berg til et talent i ultraklassen. Det eneste som egentlig forundrer meg er at "verden" ikke har oppdaga han for fullt allerede, men "Mønster" både bør og kan åpne nye dører. I forbindelse med plateslippet skal trioen nemlig på tur både i Norge, resten av Europa og i Asia. Dette er musikk så tidløs og "stedløs" at alle, uansett hvor på Tellus, kan få mye glede av den.

Espen Berg Trio i aksjon under Jazzfest i Trondheim tidligere i år.

Foto: Arne Hauge

Sammen med Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal på trommer og Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene på bass, begge med bakgrunn fra den "berykta" jazzlinja i bartebyen, har Berg jobba mye med denne besetninga siden i fjor. All musikken står Berg for og han henter inspirasjon fra både amerikansk og jazz med nordiske røtter. Han setter det sammen til noe som han er aleine om og Espen Berg låter ikke som noen annen pianist vi kjenner til her hjemme - eller noen andre steder heller for den sakens skyld. Berg er så tohendig som jeg vel knapt har hørt noen pianist siden McCoy Tyner og jeg ser vel kanskje ikke bort fra at Berg har lytta et kvarter eller to til akkurat han. Dessuten er han en melodiker og dynamiker av rang og blir fulgt så empatisk som vel mulig av Olderskog Albertsen og Poulsen.

"Mønster" er tøff, spennende, melodisk, søkende og hardtswingende triojazz av beste merke. Kom ikke om noen år å si at du ikke blei advart mot Espen Berg - han kan være på vei mot stjernene. I alle fall har han kvaliteter som bør ta han dit.

Espen Berg Trio

Mønster

Atterklang/Musikkoperatørene

Rytmen er på plass

Sammy Figueroa er en av klodens mest groovy perkusjonister. Her viser han seg fram som sjef også.

Sammy Figueroa spiller på det meste.

Miles Davis, Sonny Rollins, The Brecker Brothers, Mariah Carey, David Bowie og Ashford & Simpson har en ting - eller rettere sagt en musikant - til felles: perkusjonisten Sammy Figueroa. Grunnen er usedvanlig enkel og grei. Figueroa er nemlig usedvanlig dyktig og tilpasningsdyktig.

I tillegg til å ha spilt på skivene og i bandene til "alle", så har han også rukket å spille inn tre skiver under eget navn og blitt nominert til Grammy to ganger. Kvaliteten er det altså ikke så mye tvil om. Når han så bestemt påstår at "Imaginary World" er hans beste skive noensinne så er det det verdt å låne øre.

Figueroa ønska ikke at "Imaginary World" skulle bli typen latinjazzskive der alle spilte fortest og høyest. Han snakka med sine nærmeste samarbeidspartnere, pianisten Silvano Monasterios og bassisten Gabriel Vivas som har skrevet fire låter hver seg, og de var veldig med på tankegangen til Figueroa. Sammen med trommeslageren David Chiverton, trompeteren Alex Pope Norris og saksofonisten Troy Roberts, har de laga ei heidundrende vakker og varm reise som tydeligvis er fundamentert på tonnevis med empati. På noen av spora er også synthmannen Hal Batt, trompeteren Cisco Dimas og gitaristen Chico Pinheiro hjertelig tilstede - alle ukjente navn for meg, men du verden for en kvalitet vi snakker om hele veien.

Sammy Figueroa og vennene hans gir oss latinjazz som det swinger og groover noe vederstyggelig av. Jovisst imponerer solistene også, men de er absolutt ikke ute for å vise hvor vanvittig flinke de er. De er sammen med Figueroa for å lage heftig og varm musikk og det har de greid.

Sammy Figueroa

Imaginary World

Savant/MusikkLosen

Et heftig kollektiv

Sju av de største talentene fra jazzlinja i Trondheim har funnet sammen i Megalodon Collective. Det har det blitt saker av.

Ei flott samling av store talenter - Megalodon Collective.

Skal det ingen ta dette her? Heldigvis virker det som om svaret er nei. Vi snakker om strømmen av talentfulle norske jazzmusikanter og med Megalodon Collective kommer nok en bekreftelse på at vi har med en "ny" gjeng av fryktløse og heftige musikanter som allerede befinner seg på et skyhøyt nivå. Jeg tror ikke det er plagsomt mange der ute som er gjennomsnittlig jazzinteressert som kan rekke opp hånda når følgende navn blir lest opp: Karl Bjorå (gitar), Petter Kraft (tenorsaksofon), Henrik Lødøen (trommer og sag), Aaron Mandelmann (bass), Karl Hjalmar Nyberg (altsaksofon og bassklarinett), Martin Myhre Olsen (alt- og sopransaksofon) og Anders Skår Winther (trommer). Personlig kan jeg nikke gjenkjennende til tre av dem, men her er det altså sju unge herrer som har dratt ut på leiting etter noe helt eget - og det har de funnet.

De sier sjøl at de har latt seg inspirere av filmmusikk, det ytre rom (!!!!!), frijazz, impro, støy, klassisk - og middelaldermusikk og da er det slik at sluttresultatet må bli noe helt for seg sjøl. Fem av de sju har skrevet musikken og det betyr igjen at det blir en voldsom allsidighet i uttrykket. Samtidig er det en enhet og homogenitet i musikken - de er samstemte om hvor de vil og det er spennende å være med kollektivet på veien.

Betyr disse referansene at det ikke swinger av musikken? Det gjør det absolutt ikke. Noen ganger swinger det faktisk ganske så tradisjonelt, mens andre ganger tar de sju den ganske langt ut. Det betyr igjen at Megalodon Collective, med en rekke solister vi kommer til å høre mye fra i åra som kommer, gir oss noe som de er helt aleine om og som gjør at vi sitter helt ytterst på poolkanten for å få med alle detaljene. Både bandet og ikke minst enkeltmedlemmene kan lett være med på å sette sitt solide preg på norsk jazz i tiråra som kommer.

Megalodon Collective

Megalodon

Gigafon/Musikkoperatørene

Black metal Django

Gildas Le Pape har ei fortid som blytung gitarist i black metalbandet Satyricon. Nå er det noe helt annet som gjelder - stringswing med kameraten Stian Vågen Nilsen.

Stian Vågen Nilsen og Gildas Le Pape i aksjon.

Herrens veier er visstnok uransakelige og Gildas Le Papes vei fram til denne smakfulle stringswing-ekskursjonen sammen med Stian Vågen Nilsen, som noen sikkert har hilst på i bandet Jazzbanditt - et band med et liknende uttrykk som denne duoen, er ikke akkurat av de vanligste.

Etter at favorittbandet hans innen black metal, norske Satyricon, lette etter ny gitarist rundt 2007, sendte han enkelt og greit inn søknad og blei kallt inn på audition. Le Pape satt seg på flyet, vil jeg tro, og landa i Oslo og like etter var jobben hans. Helt fram til 2013 var det Satyricon for alle penga, men samtidig bar også Le Pape på en "hemmelighet": han digga og spilte også en annen form for musikk! Han var nemlig en improvisernede musikant også med et stort hjerte stringswing-tradisjonen som Django Reinhardt "oppfant" på 30-tallet.

Sammen med Stian Vågen Nilsen har han skapt en usedvanlig stilsikker duo som tar for seg åtte låter sterkt forbundet med "far". "Them There Eyes", "What Is This Thing Called Love", "Django´s Tiger" og Reinhardts udødelige arrangement av Griegs "Norsk dans" - "Danse Norvégienne", står på repertoaret og sammen med den franske bassisten Ghali Hadefi - plata er spilt inn i Frankrike i februar i år - gir de to oss mange bevis på at dette er udødelig og tidløs musikk i de rette hender.

Stian Vågen Nilsen og Gildas Le Pape, han har heldigvis blitt boende i Norge, veksler på å være solist og kompgitarist og stortrives tydeligvis i hverandres selskap. Det er også veldig lett å trives sammen med dem. Her swinger det!!!

Stian Vågen Nilsen & Gildas Le Pape

Crossing the Line

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Ei ny stjerne?

Det er bare å merke seg navnet med en gang - Sullivan Fortner. 28-åringen fra New Orleans kan lett være ei ny pianostjerne i amerikansk jazz.

Sullivan Fortner med tradisjonen og litt til i bagasjen.

Går man bort og vinner prestisjetunge American Pianists Association´s Cole Porter Fellowship i konkurranse med blant andre Kris Bowers og Christian Sands, så har man sagt fra om at man har noe solid på hjertet. Sullivan Fortner gjorde akkurat det og da sier det seg sjøl at verden får høre hva han har å melde og med "Aria" debuterer han under eget navn.

Likevel er det ikke slik at Fortner, med hele jazztradisjonen pluss gospel, soul og New Orleans-groove innabords, ikke har vist seg fram om enn i en litt tilbaketrukket rolle. I de siste seks åra har han nemlig vært trompeteren Roy Hragroves faste pianist og reist kloden rundt med han. Her forteller han oss med all ønskelig tydelighet at han er klar for å stå på egne bein - eller sitte på egen krakk.

Vi møter Fortner i alt fra solo, via trio til kvartett-tapning og med de ukjente, men høykompetente unge herrene Aidan Caroll på bass, Joe Dyson på trommer og Tivon Pennicott på tenor- og sopransaksofon, så tar Fortner oss gjennom en veldig amerikansk ekskursjon med standardlåter som "All the Things You Are", "You Know I Care" og "For All We Know", Monks "I Mean You" og fem originalkomposisjoner.

Hørt det før? Mja, men jeg stiller meg ikke i hylekoret som kverner om at slike som Fortner ikke søker noe nytt. Som mange av sine landsmenn så synes han det er viktig å ta vare på en amerikansk tradisjon, men samtidig gir han denne tradisjonen en solid og inderlig dose med noe eget - noe høyst personlig.

Sullivan Fortner er allerede på god vei til noe unikt. Det er bare å håpe at han vil være på vei - alltid.

Sullivan Fortner

Aria

Impulse!/Universal Music